Maria Madres maleri

Ingvild Sørensen

MARIA MADRES MALERI

Orkana

Ingvild Sørensen Madre Marias maleri Forsideillustrasjon: Tunatura, Shutterstock.com Design: DesignBaltic Trykk: ADverts Š Orkana forlag 2021 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-407-4 www.orkana.no post@orkana.no

Jeg traff henne første gang oppe ved Sagrada Família, hvor hun gikk og tigget. Jeg la merke til henne på grunn av smerten i blikket da hun så opp på meg og holdt hånden frem. Jeg kunne se at hun ikke trodde jeg ville gi henne noe, men jeg stakk neven i lomma og fant noen pengestykker. Hun nikket lett da jeg la dem i den åpne håndflaten, så lukket hun fingrene over myntene og stakk dem vekk i de sorte klærne sine mens hun flyttet seg et par skritt så hun kom på høyde med kvinnen foran meg. Denne avviste henne uten ord, med lukket holdning og bortvendt ansikt, og igjen møttes blikkene våre, denne gangen i en slags felles beklagelse, og jeg ble igjen slått av den tause sorgen i øynene hennes.

Dagen etter forlot jeg Barcelona. Ærendet mitt var utført, og jeg hadde ingen grunn til å bli, så jeg dro, men jeg glemte ikke denne tiggersken. Jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg hadde møtt mange tiggere i mitt liv, på mange reiser, i mange land, men jeg glemte dem alle. Denne glemte jeg ikke.

To år senere kom jeg tilbake. Hva jeg skulle der, hvorfor jeg book­et meg inn på et av La Ramblas mange hoteller en iskald ettermiddag tidlig i mars, er ikke av betydning for denne historien, og jeg lar det ligge.

Jeg skjenket meg en drink på hotellrommet den første kvelden og gikk tidlig til sengs. Neste dag tok jeg bussen opp til Sagrada Família for å se om hun var der. Det var hun. Denne gangen ga jeg henne en god slump penger som hun ville til å stikke inn i

7

klærne med en automatisert bevegelse, men så stusset hun, talte sedlene og så spørrende på meg.

Hun var ikke ung, men heller ikke svært gammel. Blikket i de store, mørke øynene gjorde inntrykk på meg nå også. Jeg spurte hva hun het. Jeg spurte på spansk og håpet hun forsto, og det gjorde hun tydeligvis, for hun svarte at hun het Maria Madre. Jeg overtalte henne til å sette seg på en benk sammen med meg. Hun var reservert og motvillig og satte seg ytterst på setet, urolig og klar til å gå, men hun syntes vel hun skyldte meg noe for pengene, og ble sittende. Jeg bød henne et hvitløksbrød, holdt posen frem så hun kunne forsyne seg, jeg hadde kjøpt dem fordi jeg trodde hun kanskje var sulten, men hun ristet på hodet og var tydelig ukomfortabel.

Jeg prøvde å få en samtale i gang, men det gikk trått. Ikke fordi hun ikke forsto, for det gjorde hun, men hun svarte ugjerne, med lav stemme, mens hun vendte seg bort fra meg og så vekk. Jeg visste ikke om hun var katalaner, men jeg trodde det ikke.

Plutselig reiste hun seg og så på meg med et direkte blikk.

– Gracias, sa hun.

Så gikk hun. Jeg kunne se henne ta opp tiggingen borte ved inngangen til den uferdige katedralen. Hun gikk langs køen av turister som ventet på å få betale og slippe inn. Noen så på henne og ga henne noen mynter, andre ble stramme i rygg og nakke, vendte seg halvt bort, gjorde henne til ingen. Det er så mange av dere, sa ryggene deres. Vi kan ikke gi til dere alle, sa de. Men Maria Madre var vant til å bli avvist, vant til å bli oversett, vant til å bli behandlet som luft. Det hun ikke var vant til, var at fremmede bød henne hvitløksbrød fra papirposer og ba henne om å sette seg på benker sammen med dem og stilte spørsmål.

Jeg ble sittende og se på henne der borte ved køen mens jeg håpet at hun skulle snu seg i min retning, se mot benken jeg

8

satt på, forsikre seg om at jeg var der fremdeles, nikke til meg, bekrefte en slags samhørighet. En skjør liten forbindelse, bare.

Men hun snudde ikke på hodet. Ikke en eneste gang.

Jeg frøs lett nå, men ble sittende ennå en stund. Til slutt reiste jeg meg likevel og gikk.

Jeg visste ikke hva jeg ønsket fra henne, hvorfor hun kjentes viktig. Noe ved blikket, øynene, bevegelsene ga meg en udefinerbar følelse av at hun hadde noe å gi meg. Jeg forsto det ikke. Denne fattige, sortkledde tiggersken, hva kunne vel hun gjøre for meg?

Hvordan skulle hun kunne hjelpe meg? Men likevel.

Neste dag ble jeg for sen. Jeg var opptatt til utpå ettermid­ dagen, hadde møter og avtaler som dro ut, og jeg visste at jeg var for sen. Likevel tok jeg bussen opp til Sagrada Família, men der var lukket og stengt, slik jeg hadde ventet det. Ingen kø av turister og heller ingen som tigget. Jeg sto en stund og så mot Pasjons­fasaden og de fire tårnene som strakte seg mot den grå himmelen, frossen, taus og alene.

Dagen etter var hun ikke der. Ikke dagen deretter, heller.

Jeg avlyste noen avtaler og utsatte hjemreisen. Jeg mistet muligens et oppdrag, men det fikk så være.

Det ville ikke bli vår. Himmelen var grå og død, og det sto en kald vind inn fra Middelhavet. Katalanerne så mutte og fremmede ut og turistene enset meg ikke. Hotellrommet var upersonlig, slik alle hotellrom er. Jeg kjente ingen. Likevel ble jeg.

Jeg var i ferd med å gi opp, da hun plutselig var på plass igjen.

Den svartkledte vesle skikkelsen fikk meg til å føle en glede jeg ikke var forberedt på, og følelsen ble forsterket av at hun denne gangen kjente meg igjen og nikket mot meg. Jeg syntes til og med

9

at hun smilte svakt, men ansiktet lukket seg da jeg gikk bort til henne og igjen ga henne for mye. Hun tok imot pengene, men hun smilte ikke, sa ikke takk, møtte ikke blikket mitt.

Hun kunne ikke vite hva jeg ville henne, og jeg greide ikke å forklare meg, for jeg visste det ikke selv, heller. Jeg lot henne være i fred og tuslet bort til benken der vi hadde sittet tidligere. Setet var kaldt, men jeg lot halvtimer passere mens jeg betraktet Maria Madre der borte ved turistkøen. Jeg så henne ta imot småpenger.

Så henne bli avvist. Så henne bli oversett.

Til slutt kom hun likevel bort til meg. Hun sto et øyeblikk og så ned på meg, så satte hun seg. Skikkelsen var spinkel under de mørke plaggene. Hun hadde et tørkle over håret, et tøystykke som nok hadde vært sort en gang, men som nå var bleket og matt i fargen. Vakkert, grånende hår hadde sluppet fri på den ene siden av det magre, tørre ansiktet, det bølget mykt langs kinn og tinning. Jeg kan ikke huske ansiktstrekkene hennes. Det plager meg at jeg ikke kan gjenkalle ansiktet hennes. Men jeg husker øynene og den resignerte sorgen i blikket.

Hun satte seg. Igjen ytterst på setet, men denne gangen vendt mot meg. Hun så ned på hendene sine, og jeg fulgte blikket hennes mens jeg ventet. Fingrene var misfargede. Det hadde satt seg et blåbrunt pigment i dem.

– Hva vil du?

Hun var plutselig en annen. Sikker. Uredd. Konfronterende i blikk og holdning.

– Jeg vet ikke, sa jeg, for jeg hadde ikke noe svar.

Jeg hørte selv hjelpeløsheten i stemmen min.

Hun oppfattet skjørheten min, jeg kunne se det på øynene hennes, og ansiktet fikk et mildere uttrykk.

– Har du brød? spurte hun.

10

Jeg kunne se at hun spurte om brød for å hjelpe meg, for å gi meg noe, men jeg hadde ikke. Jeg ville reise meg, ville skaffe noen, det var et lite utsalg like her borte, men hun la en tynn hånd på armen min og stanset meg.

– Hva vil du meg? spurte hun igjen.

Jeg hadde latt meg selv tro at jeg ville ha historien hennes. At jeg hadde fattet interesse for livet hennes og for sorgen i øynene hennes. At jeg kunne være noe for henne. At jeg kunne gi henne noe. Dette hadde jeg trodd, til jeg hørte meg selv snakke.

Etterpå føltes det bedre.

I de tre-fire dagene jeg hadde til rådighet, ga hun meg litt av tiden sin. Hun ville ikke ha penger av meg, hun ristet bestemt på hodet hver gang, og etter en halvtimes tid gikk hun tilbake til menneskene der borte. Til avvisende rygger og medlidende blikk.

Været ble varmere. Skylaget ga gradvis tapt for solstråler som ga liv til verden igjen. Så, så, beroliget de. Det går bra, sa de.

Men jeg hadde oppdrag andre steder. Jeg måtte dra. Jeg hadde et yrke, en jobb, avtaler, forpliktelser. Jeg måtte være til å stole på.

– Jeg kommer tilbake. I juli, kanskje. Vil du være her når jeg kommer tilbake?

Hun nikket. Hun var alltid her.

Hvor bodde hun? Hvor kunne jeg finne henne? Hvis jeg ikke fant henne her, hvor kunne jeg spørre etter henne?

– Du finner meg her, sa hun.

Jeg ga henne visittkortet mitt, og hun stakk det inn mellom klærne. Jeg visste at hun ville kaste det, miste det, at hun ikke kom til å ta vare på det.

11

Bortsett fra den vesle skyggen av et smil den første dagen, så jeg aldri at hun smilte.

Jeg kom ikke tilbake i juli. Jeg ble forhindret, og det skulle ta fem år før jeg på nytt gikk av bussen og over til katedralen med de evige stillasene, bygningsarbeiderne og turistkøene.

Hun var der.

Hun var blitt eldre. Hun var blitt en gammel kvinne. Håret, som fremdeles kjempet seg til frihet, var nå helt grått. Hun hadde mistet to fortenner. Det tomme rommet i overmunnen var synlig når hun snakket. Jeg følte sorg ved det.

Men hun strøk meg over håndbaken da hun kom bort til meg og satte seg. Hun pustet tungt og hvesende. Det var sen høst, men det hang fremdeles en rest av sommer og varme igjen nå midt på dagen.

– Jeg har noe til deg.

Jeg så spørrende på henne.

– Etterpå, sa hun, så gikk hun tilbake til turistene, de kalde ryggene og Gaudís uferdige katedral.

Hun gikk tyngre enn før. Bevegelsene var langsommere. Mer besværlige. Jeg skjønte at hun ikke var frisk, men det falt meg likevel ikke inn at jeg aldri mer skulle se Maria Madre gå og tigge ved Sagrada Família.

Hun gikk ikke fort, og jeg avpasset mine egne skritt etter hennes.

Jeg ønsket å hjelpe henne, jeg ville vinke på en drosje, men hun ga meg ikke lov. Jeg undret meg over at hun gikk hele den lange veien opp til Sagrada Família for å tigge, at hun ikke valgte et sted

12

som var nærmere, men jeg spurte ikke, for hva visste vel jeg om denne verdenen som var så ulik min egen.

Hun pustet hvesende og viste vei inn en labyrint av trange smug med slitte fasader, upussede vindusruter og skriblerier på veggene. Til slutt svingte vi inn i en gate med et tilsmusset gateskilt som fortalte meg at vi var i La Calle Olvidada. En kjerre med ødelagte hjul sto og sperret, men Maria Madre klemte seg hjemmevant mellom vognen og den avskallede, fargeløse murveggen.

Hun hadde gått her før, og kjerren hadde nok stått slik lenge.

Noen timetere lenger bort stanset hun og støttet seg tungpustet mot et rekkverk som var i ferd med å løsne fra en trapp som hang skjevt ut fra en smuldrende murvegg. Hun sto der og samlet krefter en stund, så vendte hun seg halvt mot meg.

– Vent her, sa hun.

Ansiktet var grått av anstrengelse. Jeg ønsket så inderlig å gjøre noe. Å hjelpe. Å ta vare på henne, gjøre henne frisk. Men jeg nikket bare stumt til svar. Hun klatret besværlig opp trappen. Ett trinn. Ett til. Så enda ett, det siste. Hun dro et nøkkelknippe ut av klærne, stakk én av nøklene i låsen på en høy, utskåret dør som en gang måtte ha vært dyprød, men som nå var grå av elde og vanstell med bare rester av maling. Igjen ville jeg hjelpe, men igjen lot jeg være, fordi jeg visste at hun ville det slik. Hun åpnet døren, gikk inn, og lukket etter seg. Jeg kunne høre at hun låste igjen, fra innsiden. Jeg var alene. Alene i den trange, døde gatestubben.

Alene mellom de grå fasadene. Alene under de mørke, blinde vinduene. Alene i verden. Jeg lot blikket gli oppetter husveggene.

Det satt noen duer på vindusposter der oppe og på gesimser her og der, men til og med disse fuglene, som ellers gjerne kurret og kurtiserte og fløy til og fra, satt tause og ubevegelige, som om alt liv var trukket ut av dem. Noen av vinduspostene var utstyrt med små vindmøller i plast, slike som var ment å skulle rotere i vinden

13

og skremme fuglene vekk, men i den stillestående lufta her inne mellom husrekkene hadde de mistet livsmotet, de også. På en luftebalkong på motsatt side hadde noen plassert tre-fire krukker med planter som nok hadde vært grønne en gang, i et forsøk på å mykne fasaden og alt det grå, men vekstene var for lengst overlatt til seg selv og strittet nå tørre og trette, grå av støv, de også.

Det tok til å mørkne.

Jeg satte meg på den skjeve trappen og ventet, slik Maria Madre hadde sagt at jeg skulle. Ventet på at hun skulle komme ned igjen og si at det skal nok gå bra, alt sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor lenge jeg skulle vente og jeg var ved å gi opp da jeg hørte bevegelser der inne. En nøkkel dreide rundt i låsen, og døren ble åpnet. Det var henne.

Hun kom ikke ned til meg, men ble stående der oppe i dør­ åpningen. Hun støttet seg mot dørkarmen med den ene hånden og rakte meg en slags sylinder med hyssing rundt, med den andre. Jeg gikk opp de få, skjeve trinnene og tok imot. Hun så på meg et langt øyeblikk, så nikket hun til meg før hun trakk seg inn i mørket igjen.

Døren slo i, nøkkelen dreide rundt, og jeg var alene.

Jeg ville rope henne tilbake, jeg ville at hun skulle komme ut igjen, at hun skulle snakke til meg. Jeg ville spørre henne om hvordan jeg nå skulle leve.

Men jeg sto frossen og stum utenfor den låste døren, og ropte ikke.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto slik. Jeg fingret rådvill med hyssingen som var kveilet rundt rullen hun hadde gitt meg, men jeg fjernet den ikke. Det mørknet stadig, og det kom lys i ett og annet vindu oppetter de lutende fasadene. Gardiner og persienner var trukket for, og jeg så ingen, men lysene som ble tent her og der, trøstet meg likevel.

14

Jeg var sulten. Jeg frøs. Det var helt mørkt nå og jeg burde finne hotellet mitt, komme meg inn i varmen, inn i den opplyste resepsjonen, få et nikk fra mannen bak disken, kanskje et hola, høre en stemme, veksle noen ord. Med noen. Med hvem som helst. Men jeg var ukjent her i Maria Madres del av byen, og jeg mistet retningen og vimet på måfå gjennom smug og smale gater, jeg vet ikke hvor lenge, men til slutt snublet jeg over et gråblekt gjenferd som rotet rundt i noen avfallsdunker, og som pekte ut retningen til La Rambla for meg.

Jeg fikk et nikk og et hola da jeg kom inn i hotellvarmen, og, ja visst, noe å spise, selvfølgelig, no problema. Jeg tok heisen opp til etasjen min, fant værelset mitt. Først nå så jeg ordentlig på gjenstanden Maria Madre hadde gitt meg. Det var en lerretsrull, vel én meter lang. Jeg satte meg på den oppredde sengen og prøvde å løsne hyssingen med valne fingre som ikke ville lystre, men omsider ga knuten seg og jeg åpnet rullen. Det var et maleri, slik jeg hadde trodd ut fra tekstur og vekt.

Jeg la bildet på sengen, rullet det ut og hindret det i å kveile seg sammen igjen ved hjelp av bibelen fra nattbordskuffen og en rødvinsflaske fra barskapet.

Det måtte være fordi jeg knapt hadde spist noe hele dagen. Fordi jeg hadde gått mye og langt på asfalt og brostein. Fordi jeg fremdeles frøs og ikke riktig hadde kommet i varmen. Det måtte være derfor. Derfor at knærne tok til å dirre. Derfor at brystet føltes for trangt. Derfor at en klo av angst grov seg inn i mellomgulvet og fant feste. En gammel, glemt angst som jeg trodde jeg hadde vokst fra.

To små gutter så tillitsfullt opp på meg fra sengen. Halvt smilende, mørke i hår og øyne. Med Maria Madres ansiktstrekk? Jeg syntes å ane likhet. Hadde hun sett slik ut en gang?

15

Lyse jakker, korte bukser, små hatter med brem på de mørke hodene. To-tre år, kanskje. Like gamle. Tvillinger.

Hvor kom denne susende lyden fra? Og knærne, hvorfor bar de meg ikke? Jeg dro til meg skrivebordstolen og sank ned på den. Jeg var nok utkjørt, lavt blodsukker, jeg trengte mat, noe å drikke, jeg trengte å hvile, en god natts søvn, så ville jeg bli meg selv igjen.

Det knakket på døren. De kom med maten jeg hadde bestilt, og jeg åpnet, fremdeles med denne dirringen i knærne, og tok imot et brett fra en ung, smilende katalaner. Jeg håpet han ikke la merke til at hendene mine skalv.

Jeg satte meg igjen, denne gangen i lenestolen ved det lave bordet ved vinduet. Spiste. Drakk. Prøvde å puste rolig. En skarp en, kanskje? Jeg unngikk å se på maleriet da jeg hentet en flaske konjakk ut fra barskapet og skjenket i ett av de to glassene som sto foran speilet over skrivebordet. Det hjalp. Det varmet. Jeg skjenket én gang til, litt mer denne gangen, så pustet jeg dypt inn, slapp luften langsomt ut igjen og snudde meg mot maleriet på sengen.

Til tross for det harmoniske motivet, de to småbarna, tryggheten i smilene deres og de sommerlige klærne, følte jeg en smerte ved bildet. Kanskje var det fargene, bruken av sepia og kobolt?

Eller noe ved de jevne, flate penselstrøkene? Som fylte meg med smerte? Som fylte hele rommet, sildret ut i gatene og fortsatte videre ut i verden til hele tilværelsen var ved å drukne i mistrøstig håpløshet?

Jeg tømte glasset og lukket øynene. Holdt dem lukket en stund og sa til meg selv at verden var den samme som i går, som i forrige uke, som i fjor. At ingen ting hadde hendt. At ingen ting hadde endret seg.

16

Men jeg tok feil. Maria Madres maleri endret alt.

Jeg fant ingen signatur nede til høyre hvor man vanligvis finner et navnetrekk eller noen initialer, men da jeg studerte bildet nærmere, fant jeg to bokstaver, plassert som små, malte broderi på brystlommene på guttenes jakker, en N på den ene og en R på den andre, i versaler. Så var det likevel ikke Maria Madre som hadde malt det, slik jeg hadde trodd? Eller, hva visste jeg, Maria Madre het kanskje ikke Maria Madre, men noe helt annet? Bokstavene trengte forresten ikke å være noens initialer, de kunne representere en logo eller et varemerke som hadde hørt til på jakkene til de små modellene bildet var malt etter. De behøvde ikke å ha noen som helst betydning.

Jeg sov dårlig. Maleriet tvang seg inn i søvnen og regisserte drømmene mine slik at de halvt smilende barneansiktene fikk Maria Madres sorgtunge blikk. Jeg våknet brått ved femtiden og satte meg opp i sengen, fordi jeg ville noe, jeg hadde noe å spørre om, det var noe jeg måtte ha svar på, det kjentes avgjørende. Jeg syntes svaret lå inne i drømmen, men den glapp for meg, og jeg greide ikke å tvinge den tilbake i bevisstheten. I stedet ble jeg mer og mer våken, så jeg sto opp, gikk ut på badeværelset, dusjet, fikk sendt opp frokost og følte meg etter hvert bedre, men likevel urolig. Jeg hadde en avtale, et møte med et hotell som skulle utvide, men jeg ringte og avlyste, unnskyldte meg og sa at jeg dessverre var forhindret, hva med i morgen i stedet?

Så tok jeg bussen opp til Sagrada Família.

Hun var ikke der.

Jeg ventet, ventet lenge, men hun kom ikke.

17

Jeg tok bussen ned igjen, fant en drosje og ga sjåføren adressen som jeg hadde merket meg kvelden før. Så sto jeg igjen inne i La Calle Olvidada og foran Maria Madres gråslitte bygård med skjev trapp og låst dør. Selv om det nå var lys dag, var smuget tomt og stille, og vindusrekkene så avvisende ned på meg, i dag som i går.

Duene klorte seg fremdeles fast på gesimser og avsatser oppetter de lutende veggene, urørlige som statuer. Tause, i dag som i går.

Hvorfor kurret de ikke, som de gjorde andre steder? Hvorfor flakset de ikke til og fra eller paret seg eller lette etter mat? Hva var galt med dem?

Jeg gikk opp de halte trinnene og trykket ned dørhåndtaket, men døren lot seg ikke åpne. Jeg banket på den med knokene, slik man vanligvis banker på en dør, men det massive treverket slukte lyden. Jeg prøvde mer kraft, men med samme resultat. Til slutt tok jeg av meg den ene skoen og hamret hælen i treverket, og nå gikk et vindu opp litt til venstre ovenfor meg. Her fantes mennesker! En storvokst kvinne med bryster som veltet utover vinduskarmen, snakket fort og høyt på katalansk.

– Maria Madre? Donde esta Maria? prøvde jeg.

Hun sa noe igjen, men jeg skjønte henne ikke.

– Muerta, sa hun plutselig og tydelig. – Maria esta muerta.

– Muerta? gjentok jeg vantro, og kvinnen nikket bestemt der oppe i vinduet.

– Muerta!

– Hvorfor? Når?

– I natt. Hun døde i natt. Hvorfor? Hun var gammel.

Hun kunne ikke være død!

Jeg hadde bruk for henne! Jeg trengte henne!

18

Hun hadde levd alene der oppe under takåsene øverst i den slitte bygningen i alle år, sa de. Hun levde av å tigge. Når hun ikke tigget, malte hun, trodde de. Hva hun gjorde med bildene? Nei, hva gjorde hun med dem? Det visste de ikke. De kjente henne ikke, sa de. Ingen kjente henne, de nikket til henne når hun kom og gikk, men hun hilste sjelden tilbake, sa de. Hvordan de visste at hun var død, hvis ingen noen gang gikk opp der? De trakk på skuldrene. Sånt visste man.

Hun smilte aldri.

Nei, hvor hun kom fra? Hadde hun ikke alltid vært der? Hun gikk ut om dagen for å tigge penger til mat. Når hun fikk noe til overs, kjøpte hun lerret og malingstuber hos en gammel kunsthandler i Barri Gòtic.

Jeg prøvde igjen: Hvor var bildene hennes? De måtte jo finnes et sted? De trakk på skuldrene. De visste ikke.

Jeg ba om å få se rommene der hun hadde hatt livet sitt, men de sa nei. Jeg var ikke en slektning. Jeg sto henne ikke nær, sa de.

Det ble holdt en sjelemesse. Jeg var den eneste sørgende.

19

Hun hadde ikke planlagt det sånn. Hadde ikke reflektert over at den gamle fengselsbygningen, som nå var galleri, lå her et sted.

Men her var den, og det kunne ikke skade å kikke på vindusutstillingene, kunne det vel, når hun først var her? Hun skulle jo ikke inn. Men de vakre gamle vinduene. Glasskunsten der inne.

Bare se litt, før hun gikk videre. Det kunne ikke skade?

Hun kunne ikke vite, der hun sto, at nå begynte det, alt sammen.

Småbarnsmoren Clair kommer over et urovekkende maleri i et tidligere fengsel. Det er et gammelt bilde, bare, men det Clair tror er en forbigående rystelse, viser seg å være slutten på noe og begynnelsen på noe helt annet. For nå, nå endrer alt seg.

ISBN: 978-82-8104-407-4

Orkana

www.orkana.no