Fortelling og forskning

FORTELLING OG FORSKNING Narrativ teori og metode i tverrfaglig perspektiv Rita Sørly og Bodil H. Blix (red.)

Orkana Akademisk

Innhold Takk................................................................................................................................................................................................................8 Forord Svein Haugsgjerd 11 1. Introduksjon

19

Bodil H. Blix og Rita Sørly

Hva er narrativ? .......................................................................................................................................................................19 Narrativ – et forsøk på en definisjon...........................................................................................................................20 Den narrative vendingen – «The narrative turn».................................................................................................22 Narrativ vending eller narrativ tilbakevending – narrative turn eller narrative return?....................24 Ulike typer narrativ empiri ................................................................................................................................................25 Bokens innhold..........................................................................................................................................................................26 Referanser....................................................................................................................................................................................29 2. Narrativ etikk og refleksivitet

33

Rita Sørly

Narrativ forskning i relasjonell kontekst......................................................................................................................33 Narrativ etikk..............................................................................................................................................................................35 Etisk forskningspraksis............................................................................................................................................................36 Etisk oppmerksomhet...........................................................................................................................................................37 Refleksivitet.................................................................................................................................................................................38 Eksempel fra egen forskning..............................................................................................................................................40 Referanser....................................................................................................................................................................................43 3. Narrativ: Store og små, og på ulike nivå

47

Bodil H. Blix

Narrativ på makronivå..........................................................................................................................................................48 Narrativ på mesonivå............................................................................................................................................................51 Narrativ på mikronivå............................................................................................................................................................52 Referanser....................................................................................................................................................................................57 4. Narrativ identitet

63

Bodil H. Blix

Ulike perspektiv på narrativ identitet...........................................................................................................................65 Psykososiale perspektiv på narrativ identitet...........................................................................................................65 Intersubjektive perspektiv på narrativ identitet......................................................................................................67 Narrative ressursperspektiv...............................................................................................................................................67 Dialogiske perspektiv.............................................................................................................................................................68 Performative perspektiv.......................................................................................................................................................69 Narrativ identitet: tre dilemma.........................................................................................................................................70 Realisme, konstruksjonisme og pragmatisme...........................................................................................................72 Forskerens narrative identiteter......................................................................................................................................76 Referanser....................................................................................................................................................................................77 5. Form og struktur i narrativ analyse

83

Rita Sørly

Fransk strukturalisme.............................................................................................................................................................84 Vladimir Propp og folkeeventyr.......................................................................................................................................85 Labov og Waletsky: Den narrative strukturanalytiske modellen...................................................................85 Fortellingen om heisen.........................................................................................................................................................88 Utfordringer ved Labovs og Waletskys narrative strukturanalyse................................................................90

Narrativ strukturanalytisk forskning i dag...................................................................................................................93 Referanser....................................................................................................................................................................................94 6. Narrativ analyse og innhold

99

Rita Sørly

Hvordan kan en tematisk analyse gjøres?................................................................................................................101 En etnografisk studie i Sør-India...................................................................................................................................102 En intervjubasert studie i Nord-Norge....................................................................................................................104 Tematisk analyse og kontekst.........................................................................................................................................106 Fordeler ved å bruke tematisk analyse.....................................................................................................................107 Referanser.................................................................................................................................................................................108 7. Analyser av narrativ samhandling

111

Bodil H. Blix

Narrativ samhandling i kontekst...................................................................................................................................113 Narrativ samhandling som posisjonering.................................................................................................................116 Et eksempel på posisjoneringsanalyse: Ingas fortelling om tapte muligheter......................................118 Forskeren som samskaper...............................................................................................................................................120 Referanser.................................................................................................................................................................................121 8. »Jag har bara ADHD å så»: Identitetskonstruktion och normalisering i resursskoleelevers berättelser 125 Johanna Svahn

Identitetskonstruktion – positionering i berättelser..........................................................................................126 Intervjuerna i ett omgivande sammanhang............................................................................................................127 Janna: Flerskiktade förändringar och det dubbla annorlundaskapet ......................................................128 Zack: Den inre kapaciteten och drömmarna........................................................................................................133 Avslutande diskussion.........................................................................................................................................................137 Referenser.................................................................................................................................................................................138 9. Fortellinger om vold og overgrep fra et tysk samfunn i Chile: Etnografi og narrativ forskning 143 Marcela Douglas

Colonia Dignidad/Villa Baviera......................................................................................................................................144 Metodisk tilnærming............................................................................................................................................................146 Fortellinger fra et mørkt sted........................................................................................................................................146 Alberts fortelling...................................................................................................................................................................148 Implikasjoner ..........................................................................................................................................................................152 Referanser.................................................................................................................................................................................153 10. Sowing equality: A biographical analysis of a Mexican field leader’s story 157 Monica Ayala Mira

Reading feminist biographical research - an introduction by Bodil H. Blix and Rita Sørly...........157 References................................................................................................................................................................................159 Background...............................................................................................................................................................................160 Gender and coloniality.......................................................................................................................................................161 Methodological approach.................................................................................................................................................162 Elisa’s story................................................................................................................................................................................163 Concluding remarks............................................................................................................................................................166 References................................................................................................................................................................................167

6

11. Att studera berättelser som socialt situerade handlingar

171

Marie Karlsson

Att se berättelser som socialt situerade handlingar..........................................................................................172 En berättelse om högläsning – innehåll, form och funktion..........................................................................172 Berättelsens funktion – lokal och global samtalskontext................................................................................175 Sammanfattning......................................................................................................................................................................178 Referenser.................................................................................................................................................................................179 12. Å gripe alvorleg sjukdom gjennom forteljing og poesi

183

Oddgeir Synnes

Bakgrunn....................................................................................................................................................................................183 Å stimulere til forteljing og poesi.................................................................................................................................184 Konstruksjonen av forteljingane...................................................................................................................................185 Skriftlege forteljingar...........................................................................................................................................................185 Munnlege forteljingar..........................................................................................................................................................189 Analyse og funn: Forteljing som narrativ identitetskonstruksjon...............................................................191 Avsluttande kommentar ..................................................................................................................................................195 Referansar.................................................................................................................................................................................196 13. Radesyken som litterær og medisinsk praksis

201

Linda Nesby

Litteraturen om radesyken og radesyken som litteratur................................................................................203 Radesyken og fremveksten av et offentlig helsevesen.....................................................................................208 Hospitalet i Kongens hjerte............................................................................................................................................209 Kongens hjerte som historisk sykdomsskildring..................................................................................................211 Sykdom og litteratur...........................................................................................................................................................213 Referanser.................................................................................................................................................................................215 14. Sjuksköterskors bloggar – hur professionell identitet konstrueras och används som en retorisk resurs 219 Helena Blomberg

Introduktion..............................................................................................................................................................................219 Diskursiv narrativ ansats....................................................................................................................................................220 Empiriskt material.................................................................................................................................................................222 Kontextens betydelse.........................................................................................................................................................222 Konstruerandet och användandet av professionell identitet........................................................................223 Avslutande reflektioner.....................................................................................................................................................228 Referenser.................................................................................................................................................................................229 Etterord: En duo-etnografi

233

Rita Sørly og Bodil H. Blix

Ritas intervju med Faizah..................................................................................................................................................236 Bodils tanker til Rita om intervjuet med Faizah...................................................................................................238 Bodils intervju med Risten...............................................................................................................................................239 Ritas tanker til Bodil om intervjuet med Risten...................................................................................................240 Emosjoner i narrativ forskning.......................................................................................................................................242 Narrativ forskning som samarbeid i dialog.............................................................................................................243 Referanser.................................................................................................................................................................................244 Redaktører..............................................................................................................................................................................................................................246 Bidragsytere..........................................................................................................................................................................................................................246 Illustratør..............................................................................................................................................................................................................................247

7

Takk Den amerikanske poeten og politiske aktivisten Muriel Rukeyser stadfestet en gang; «the world is made of stories, not atoms». Det slutter vi oss til. I en verden av fortellinger finnes også fortellingen om hvordan vi, sammen med kollega Kirsti Inkeri Kuosa, startet opp narrativt seminar ved Universitetet i Tromsø i 2012. Seminaret lever fortsatt i beste velgående, og er et åpent arbeidsseminar for alle interesserte. Takk til alle dere som har vært innom, som kommer innom, og som planlegger å komme. Seminaret har vært en rik inspirasjon til å skrive denne boken.

Takk til UiT Norges arktiske universitet, og særlig Det helsevitenskapelige fakultet ved daværende dekan Arnfinn Sundsfjord, som ville bidra til denne fortellingen. Det samme gjorde Institutt for helse- og omsorgsfag ved instituttleder Nina Emaus. Flerfaglig forskningsgruppe ved daværende leder Mari Wolff Skaalvik og nåværende leder Cathrine Arntzen har også støttet vårt bokprosjekt. Senter for omsorgsforskning, nord ved professor Torunn Hamran og daglig leder Anne Serine Fottland hadde, og har alltid, tro på at vi får ting til. Takk til dere alle for økonomisk og faglig støtte slik at vi kan arbeide med fortellinger.

En spesiell takk til professor Svein Haugsgjerd som har skrevet forordet i boken. Takk til samtlige bidragsytere for gode, faglige og spennende bidrag som belyser mangfoldet i narrativ forskning på en inspirerende måte. En takk til det narrative miljøet ved Karlstads universitet og våre kolleger på svensk side. Det nordiske narrative miljøet har gode vekstvilkår i disse dager, og vi håper denne boken vil inspirere mange nåværende og fremtidige narrative studenter og forskere.

Den kanadiske poeten og sangeren Leonard Cohen skriver i forordet til boken Beautiful Losers: «Dear Reader, please forgive me if I have wasted your time». Vi slutter oss til Leonards ydmyke hilsen.

Rita Sørly og Bodil H. Blix Senter for omsorgsforskning, nord UiT Norges arktiske universitet Tromsø, juli 2017

9

10

Forord Svein Haugsgjerd

Denne boken reiser de mest grunnleggende spørsmålene om hva menneskelig sivilisasjon er bygget av, og om menneskets tilblivelse som subjekt. Hva er fortelling? Hva er fortellingenes betydning? Hvordan kan de studeres? Hvordan kan studier av fortellingene lære oss om subjektivering, om identitet og ipseitet, om samhandling og samskaping, om undertrykkelse, kamp og krig, kort sagt alt som sivilisasjonen rommer?

Fortellingene springer frem som resultat av to fantastiske menneskelige ferdigheter: den utvidete bevissthet/oppmerksomhet på den ene siden, og evnen til språk på den andre. Den utvidete bevisstheten er den som kan holde fast på fortidige sanseinntrykk i en visuell hukommelse, og samtidig kan forestille seg fremtidige scenarier, ønskede eller fryktede, på en kvasi-visuell scene, som grunnlag for handlinger. Ordene gir oss uendelige muligheter til å dele minner, ønsker og frykter med andre, og dermed bygge fellesskap.

Språket er et medium som kan formes til ulike formål, så vel til oppriktighet og hengivenhet som til forstillelse og løgn.

Fortellinger skaper historie og former på den måten selvoppfatninger om identitet, både for det enkelte individ, for familien og slekten, for lokal­ samfunnet og nasjonen. Selvoppfatningene er, som vi vet, alltid begrensete, motsigelsesfulle og foranderlige, og denne ufullstendigheten i de etablerte selv­ oppfatningene kommer til syne nettopp i andre fortellinger, de fortellingene som har vært glemt, skjøvet i bakgrunnen, oversett eller benektet.

På 1960- og 1970-tallet ble noen av oss nysgjerrige på narrativ teori utviklet ut fra forskning på eventyr, Vladimir Propp og Algirdas Greimas, og vi kjente litt til Mikhail Bakhtins arbeid om det karnevaleske og om poly­ fonien i litteraturen. Men lite ante vi at forskning på fortellinger skulle vokse til det den er i dag, et enormt omfattende og mangfoldig forskningsfelt.

Som psykiater og psykoanalytiker har jeg en arbeidshverdag som i stor grad består i å lytte til andres fortellinger, og bidra til dem med enkelte spørsmål eller kommentarer. Men disse fortellingene forblir for det aller

11

meste ikke fastholdt i skriftlig form. Derfor blekner de i minnet, og i den grad de overhodet huskes, huskes de i en forenklet skikkelse, formet ut fra noen få utvalgte temaer som av en eller annen grunn har fenget meg som lytter. Da jeg for noen år siden fikk sitte ringside mens Rita Klausen, nå Sørly, arbeidet med sine intervjuer med pasienter i psykiatrien, fikk jeg øynene opp for at en grundig nærlesing av verbatim-referater fra intervjuer kan avgi så mye mer informasjon enn jeg forestilte meg.

Ikke desto mindre føles det godt å kvittere for det privilegium det er å få skrive et forord til denne boken, med eksempler på fortellinger fra min egen erfaring.

Eva var en ung kvinne som oppsøkte meg på grunn av en langvarig depresjon. Etter noen uker fortalte hun for første gang en drøm: I vår gamle bil, med gjengen, en telefon ringer og sier at A (en klassekamerat) er død. «Det kan ikke være sant», sa jeg, jeg så ham jo i går.

«Nei, han er død», sa de andre, «men det er ikke så trist.» Så skal vi på ferie, alle har en trillekoffert, men jeg har glemt mobilladeren min. Vi står overfor hotellet. Alle synes det er så fint, bare ikke jeg. Jeg prøver å fokusere på den grønne åsen langt borte. Foran er det en åker, jeg ser på furene i åkeren – det er akkurat som furer i hånden. Rett foran ansiktet mitt henger en tropisk blomst. Hva har den her å gjøre? Gresset er kunstgress. Jeg får ikke se alt det vakre som de andre ser. Er det et gudsforlatt sted, et uvirkelig sted? Nei, det er nok ekte.

Assosiasjonene gikk først til sommerferien, en chartertur med gjengen. De andre var i kjempehumør, men hun klarte ikke å glede seg. Finner ikke noe sted hvor hun føler seg hjemme her heller. At A skulle være død, var en forferdelig beskjed å få, men de andre lot det ikke gå inn på seg. Mobilen minnet om at far ringte tidligere i dag. Alle de andre syntes det var så fint, bare ikke hun. Et gudsforlatt sted.

Alt dette passet med hennes sinnsstemning, og følelsen av ikke å ha kontakt. Hvor ofte har jeg ikke selv drømt om at telefonen ikke virker, eller jeg prøver å gi beskjed til noen, men de hører det ikke. Det grønne gresset, det mest naturlige av alt, er kunstig.

Det er to detaljer som skiller seg ut. Det ene er den tropiske blomsten som henger rett foran ansiktet hennes. Det andre var furene i åkeren som

12

minnet om furene i en hånd. Megetsigende detaljer, men det var bare en av dem jeg forfulgte, nemlig furene i åkeren. Jeg lurte på hva hun forbandt med dette. «Det var som rillene på fingertuppen, fingeravtrykket. Det var som noe viktig manglet, Guds fingeravtrykk i naturen, kanskje. Noe i likhet med «rugen med sin sølvgrå pels». «Slik som i Olaf Bulls Metope», sa jeg. Det førte til at hun deklamerte første vers av dette diktet, som begynner slik: «Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast! / Dig vil jeg dypt og blivende bevare / i digtets evige alabast.»

Jeg hadde mitt eget forhold til dette diktet, ettersom jeg i studietiden hadde lest Egil Wyllers bok om Olaf Bull som orfiker – som i likhet med Orfeus ville hente Evrydike tilbake fra dødsriket ved hjelp av sitt harpespill.

Men var det en utagering fra min side å tilkjennegi at jeg kjente strofen om rugens sølvgrå pels? Hadde jeg allerede installert meg i rollen som idealisert objekt? Eller virket det frigjørende i forhold til å få frem den underliggende melankolske tematikken, om livets mening eller meningsløshet?

Jeg spurte også om den andre påfallende detaljen, om den tropiske blomsten som hang rett foran ansiktet hennes, men hun svarte at hun ikke hadde noen peiling på hvorfor hun drømte akkurat det. Når jeg nå, mange år i ettertid, gjenerindrer denne samtalen ut fra de notatene jeg gjorde den gang, tenker jeg at det som var rett foran ansiktet hennes var meg, i kontoret mitt, og det var kanskje eksotisk nok for henne, knapt tjue år, å komme til en eldre psykoanalytiker som hadde skrevet flere bøker (det viste seg senere at hun hadde googlet meg grundig). Streifet denne tanken meg allerede den gangen mens vi satt der? Jeg tror ikke det. Jeg ville trolig følt at en slik tanke ville være for pretensiøs – så sterk kan selvsensuren være, selv om jeg faglig sett står for at ingen tanker skal være skammelige. Sannheten er at vi alle har både kjærlighet og grådighet, både takknemlighet og misunnelse i oss, og de gode impulsene styrkes ved at vi vedstår oss de dårlige.

Et halvt år senere drømte hun dette: Jeg lå i en sykeseng. Du satt bak meg og la et ark oppå hodet mitt, som om du skulle tegne hjernen min. Skulle jeg være med på å tegne? Nei, det var jo umulig. Så ble du borte, akkurat som jeg har drømt før. Jeg gikk rundt og lette. Han har vel viktigere ting å gjøre, tenkte jeg. Men du var dum, så vi fikk ikke gjort tegningen ferdig.

13

«Det er akkurat slik det føles her også», sa hun, «selv om jeg vet bedre. Jeg snakker, du konkluderer, men sier ingenting rett ut. Jeg er redd du mener jeg bare skal glede meg over livet og komme meg videre. Men det føles ikke som det er noen mening med noen ting, ikke nå lenger». «Ikke nå lenger?», svarte jeg. Hun fortsatte: Før var jeg interessert i religion og filosofi, men nå føler jeg at alt dette bare er diktet opp av noen som er flinke med ord. Fint snakk, men helt meningsløst. Det er forresten slik her også, mange ord, fint snakk.

Men likevel vil jeg gjerne være her, selv om det ikke kommer noen svar.

Jeg var glad for denne drømmen. Tilsynelatende uttrykte hun en dyp skuff­ else over terapien, fine ord, men ikke noen klare svar. Jeg var dum, fulgte ikke opp det jeg hadde forespeilet at vi skulle gjøre sammen. Likevel følte jeg at dette var bra, ikke bare på grunn av den siste setningen: «Likevel vil jeg gjerne være her …», som jeg fornemmet det lå veldig mye følelser i, men også fordi hun våget å uttrykke sin skuffelse så tydelig. Hun turte å drømme at jeg var dum, at jeg sviktet, gikk min vei. Jeg skulle tegne hjernen hennes, og hun stilte spørsmålet om hun selv skulle være med å tegne. Først sa hun at det var umulig, men etterpå var det vi som ikke fikk gjort tegningen ferdig. Jeg tenker at denne drømmen viderefører et viktig tema som allerede ble slått an med den tropiske blomsten: forventningen om at jeg sitter med evnen til å forstå og forklare noe eksotisk, eller snarere esoterisk, noe som bare de få innvidde har kunnskap om. Tittelen «psykoanalytiker» på døren skaper forventninger om at man skal møte en drømmetyder, en arkeolog i sjelens mørke irrganger som bringer skjulte hemmeligheter for dagen. En slik forventning, som for mange er grunnlaget for den tilknytningen vi i psykoterapispråket kaller «overføringen», omtaler Lacan slik: pasienten plasserer behandleren i posi­ sjon som «subjektet som forventes å vite». Det er sant nok at det er noe vi bør ha greie på, nemlig hvordan gå frem på en måte som gjøre det mulig for pasienten selv å komme frem til sanne og viktige innsikter om seg selv.

Forestillingen om at behandleren allerede sitter med sannheten om pasienten er en illusjon, som er nyttig i starten og kanskje også er uunngåelig, men som i en vellykket terapi må bli utfordret og demontert.

Det var ikke til å unngå å legge merke til at hun nok ønsket å være min viktigste pasient, om ikke den eneste. Dette er for øvrig et tema jeg selv kjente

14

på kroppen da jeg gikk i min egen analyse. Eva leste en hel del av det jeg hadde skrevet, kunne jeg merke. Den største krisen i behandlingen skjedde cirka midtveis. Hun hadde tre−fire ganger tatt noen illegale rusmidler, noe som ikke var vanlig i hennes omgangskrets. På grunn av dette hadde hun havnet i enkelte kritiske situasjoner. Jeg ble for alvor alarmert da hun kom til timen i ruspåvirket tilstand. Jeg ble både redd og sint. Jeg fulgte henne til legevakten.

I en tidligere bok hadde jeg skrevet om en drøm jeg selv hadde hatt en gang om en pasient jeg hadde vært så glad i, som man kan bli i enkelte pasienter, og som døde helt uventet av en overdose etter flere års rusfrihet. Kunne Eva ha lest om dette? Jeg spurte om denne farlige eksperimenteringen var en måte å komme nærmere meg på, under huden på meg, så å si? Jo, hun ville ryste meg og engasjere meg, riste meg ut av min milde, men akk så lidenskapsløse, nøytrale, avventende holdning. Hun håpet at jeg i det minste ville sørge over henne når hun døde, ettersom jeg ikke kunne eller ville vise noen ordentlige følelser for henne så lenge hun levde. Det viste seg at hun hadde lest passasjen om min drøm. Men, fortsatte hun, denne dragningen mot rus og død er noe hun har hatt helt fra tenårene. Hun hadde aldri drevet med rus selv i denne perioden, men hun hadde kjent en slags underlig skrekkblandet sympati for de menneskene som våget å sette livet på spill.

Sett fra et fortellerteoretisk perspektiv representerer en slik fortelling som dette noen spesielle utfordringer. Det er meg, forfatteren av dette forordet, som forteller, henvendt til fremtidige lesere jeg ikke vet noe om. Jeg har valgt ut episoder fra en psykoanalytisk behandling som foregikk over fem−seks år – antakelig 700−800 timer − for mange år siden. Jeg har valgt dem ut fordi de illustrerer en tematikk jeg selv anså som viktig den gangen, og som jeg fortsatt ser som sentral. Tematikken er nemlig pasientens forventninger og følelser, på godt og vondt, overfor meg og min væremåte som behandler. Fokus på dette såkalte «overføringsforholdet» er ansett som sentralt i denne formen for psykologisk behandling som jeg selv er sosialisert inn i, blant annet ved selv å ha gått i tilsvarende («lære»-)behandling. Det er rimelig å tenke seg at denne måten å tenke på har formet behandlingens forløp, forsterket bestemte følelsesmessige tendenser og bestemte måter å verdsette mentale erfaringer på, både for pasienten og for meg som behandler.

Har en slik fortelling noen overføringsverdi i forhold til forskning på fortellinger innhentet innenfor andre kontekster? Det måtte i så fall være to poenger. For det første at den som intervjues, alltid vil gjøre seg forestillinger

15

om hva intervjueren kan og vil oppnå med intervjuet. For det andre at detalj­er i samtaleforløpet som skiller seg litt ut fra det forventede, alltid er verdt å forfølge, med spørsmål og med refleksjon i ettertid. Mange av de refleksjonene jeg har knyttet opp til slike gjenfortalte bruddstykker fra behandlingsforløp, er refleksjoner jeg har gjort meg i ettertid, «second thoughts». Å gjenfortelle i skriftlig form, med tanke på offentliggjøring, bruddstykker av samtaler som har funnet sted i aller dypeste fortrolighet, reiser et alvorlig etisk spørsmål.

Hva er formålet med en slik offentliggjøring, og i hvilken grad kan det være krenkende for samtalepartneren, som har deltatt i rollen som pasient, og til og med har blottlagt noe av det mest sårbare av sine følelser. Overfor denne kvinnen, som var svært ressurssterk og som det dessuten har gått svært bra med senere i livet, var det naturlig å spørre om tillatelse til å offentliggjøre noen av samtalene våre i en planlagt bok om psykoterapi. Hun leste det jeg hadde skrevet, og ga sin tillatelse med glede. Som for å understreke temaet fra den kriseperioden hun var inne i midtveis i forløpet, avsluttet hun sitt svar til meg på denne måten: «Takk for at du tar meg med i boka – nå slipper jeg jo å konkurrere med en død kvinne – hun du foreviget ved å skrive om henne i boka du refererer til fra 2005».

Fortelling og forskning: Narrativ teori og metode i tverrfaglig perspektiv er en tindrende klar fremstilling av narrativ teori og forskningspraksis, i sin fulle bredde og fullstendig oppdatert. Ved siden av de syv teoretiske kapi­ tlene, som drøfter etikk, format, identitet, formstudier, innholdsstudier og samhandlingsstudier, følger det i tillegg syv kapitler som eksemplifiserer ny narrativ forskning, norsk og internasjonal, om så aktuelle problemstillinger som selvforståelse hos ungdom med vansker, vold og overgrep, sosial ulikhet, sykdom og profesjonsidentitet i helsevesenet. Denne boken fortjener en stor leserkrets blant alle som i arbeid eller studier er innrettet mot menneskers samhandling og selvforståelse. Den er av interesse både for de som forholder seg til individet i sitt nærmiljø, til det institusjonelle nivå, yrkesgruppen, eller til storsamfunnet med dets ulike kulturer, den hegemoniske kulturen og de motstridende eller marginaliserte grupper.

Svein Haugsgjerd Oslo, juni 2017

17

18

1 Introduksjon Bodil H. Blix og Rita Sørly

Hva er narrativ?

«Narrativ» er et ord som i dag dukker opp i stadig flere sammenhenger og innenfor stadig flere disipliner, som for eksempel litteraturvitenskap, kulturstudier, psykologi, antropologi, historie og helsevitenskap. Det kan imidlertid være store forskjeller i hva man legger i ordet, både mellom og innad i de ulike disiplinene. Narrativ skapes og brukes ulikt innen ulike fagtradisjoner.

I denne boken presenterer vi ulike former for narrative tilnærminger og perspektiv. Vi viser fram forskjellig empiri (datamateriale) og ulike måter å analysere denne empirien på.

En av de første som skrev om fortellinger var den kjente filosofen og tenkeren Aristoteles. I boken Om diktekunsten fra ca. 335 før vår tidsregning gir Aristoteles oss innsikt i antikkens scenekunst. Han viste til det han mente var noen nærmest universelle prinsipper som bør være på plass i en vel­lykket fortelling. Disse handler først og fremst om at fremstillingen skaper en sammenheng: i tid, sted og handling. Aristoteles sin fremstilling av dramaturgi danner fremdeles basis for de fleste fortellende tekster, der fortellingen struktureres rundt et lineært forløp, med en klar begynnelse, en midtdel og en slutt.

Det er, ifølge Aristoteles, særlig fem begreper som er sentrale i tragedien (fortellingen). For det første er det mimesis (etterligning): «ikke av mennesker, men av handling og liv, og lykke og ulykke, for også lykke og ulykker er handling, og målet er en handling, ikke en egenskap» (Aristoteles, 1989, s. 36). Det andre sentrale begrepet er peripeteia (omslag): teksten snur, vi får

19

en vending. Det er noe som skjer i fortellingen, en endring snur det hele på hodet og verden ses i et nytt lys. Dette er fortellingens sterkeste virkemiddel.

Vi oppnår en ny forståelse, og er det et kraftfullt peripeteia, endrer det hoved­ personens karakter (fortelleren, jeg-et i teksten). Når omslaget inntreffer, kan vi ha med anagnorisis å gjøre. Anagnorisis eller gjenkjennelse er omslaget fra uvitenhet til kunnskap, fra mørke til lys. Vi kjenner igjen det generelle i det spesielle, og omvendt. Det allmennmenneskelige trer frem for vårt blikk.

Nettopp når peripeteia og anagnorisis opptrer sammen i verket, vil det vekke medlidenhet eller frykt, skriver Aristoteles (1989, s. 46). Videre har helten i fortellingen en tragisk svakhet eller blindhet, som for eksempel hovmod eller overmot (hamartia). Denne svakheten eller blindheten fører til ulykken, tragedien. Det er her vi finner selvinnsikten. Det siste sentrale begrepet vi ønsker å nevne hos Aristoteles, er katharsis; renselsen. Gjennom å se/høre/lese fortellingen, lærer vi alle noe essensielt og viktig i livet. Vi kan få utløsning for vonde følelser og sjelen renses. Begrepet er også brukt i moderne psykoterapi, der det beskriver en dypere følelse assosiert med hendelser i individets fortid, som har vært skjult eller ignorert, og som tidligere ikke har vært erfart. Det er altså en emosjonell frigjøring (Klausen, 2012).

Narrativ – et forsøk på en definisjon Aristoteles’ refleksjoner rundt fortellinger og drama utgjør et utgangspunkt for oss som er opptatt av narrativ også i dag. Aristoteles fanger noe grunnleggende, elementært ved fortellingenes natur. De er ment å bevege oss, sette oss inn i dynamiske prosesser hvor vi kan se verden fra nye perspektiv. Fortelling­ ene har en intensjon. Professor i kommunikasjon Norman Denzin, som er tydelig inspirert av Aristoteles, utdyper dette i sin definisjon av narrativ: A narrative is a story that tells a sequence of events that are significant for the narrator and his or her audience. A narrative as a story has a plot, a beginning, a middle and an end. It has an internal logic that makes sense to the narrator. A narrative relates events in a temporal, causal sequence (Denzin, 1989, s. 37).

20

Ifølge Denzin er altså en fortelling en sekvens av hendelser som er viktig for fortelleren og hennes/hans publikum. En fortelling har et plot, en begynn­ else, en midtdel og en slutt. Den har en indre logikk som er meningsfull for fortelleren. Fortellingen knytter hendelser sammen i en temporal, kausal sekvens. Andre mener at det som skiller narrativ fra andre former for diskurs er sekvens og konsekvens: «Events are selected, organized, connected, and evaluated as meaningful for a particular audience» (Riessman & Speedy, 2007, s. 430). Hva fortelleren velger å inkludere i fortellingen, hvordan hendelsene organiseres, knyttes sammen og evalueres, avhenger av hvem som er mottaker. Fortellinger fortelles alltid innenfor historiske, institusjonelle og interpersonlige kontekster (Holstein og Gubrium, 2000).

Noen skiller mellom narrativ og fortellinger, slik sosiologen Catherine Kohler Riessman (1993) gjorde i sine tidligere arbeider. Sosiologen Arthur Frank (2010, med referanse til Harrington) skriver at fortellinger er levende, lokale og spesifikke, mens narrativ er ressursene eller mønstrene folk bruker når de skaper sine egne eller forstår andres fortellinger. Andre bruker begrep­ ene narrativ og fortellinger om hverandre, slik som Riessman gjør i sine senere arbeider (Riessman, 2008). Også Frank vedgår at det er vanskelig å opprettholde et konsistent skille mellom narrativ og fortellinger i praktisk bruk (Frank, 2010, s. 14). I denne boken gjør vi ikke et skille mellom narrativ og fortellinger, men bruker begrepene om hverandre.

Hvor streng eller åpen definisjonen av narrativ er, varierer. Et eksempel er sosio-lingvistikk, hvor det opereres med en streng definisjon. Narrativ be­traktes her som en avgrenset diskursiv enhet, en forskningsdeltakers utvidede svar på et spørsmål som er knyttet til et bestemt tema og som er tidsmessig organisert. I den andre enden av skalaen kan man finne sosialantropologi, hvor narrativ kan henvise til en persons livshistorie eller en gruppes felles historie, skapt med utgangspunkt i intervjuer, observasjoner og dokumenter (Riessman, 2008).

Selv om variasjonen er stor når det gjelder bruken av begrepet narrativ, så er det tre ting mange synes å være enige med Aristoteles og Denzin om.

For det første, at narrativ har et temporalt hendelsesforløp; de utspiller seg over tid. For det andre, at de er meningsfulle; de handler om noe. Og for det tredje, at narrativ er sosiale fenomen; det er noen som forteller og noen som lytter. Innenfor nyere narrativ tenkning nyanseres og utvides imidlertid også disse tre fellesnevnerne noe. Flere narrative tenkere (f.eks. Baldwin, 2008;

21

Medved og Brockmeier, 2010) har de senere årene pekt på at den klassisk aristoteliske forståelsen av narrativ kan bidra til å marginalisere fortellere som av ulike grunner ikke forteller sine fortellinger innenfor slike strukturer, og til å usynliggjøre eller ugyldiggjøre fortellinger som ikke har en slik struktur (Blix, 2017). Dette vil vi vende tilbake til senere i denne boken.

Narrativ kan være lange og korte. Begrepet brukes både om hele livs­ historier og om kortere fortellinger.

Det sies at forfatteren Ernest Hemingway en gang var på bar med venner.

Han veddet med vennene om at han kunne skrive en hel historie på bare seks ord. Vennene veddet imot, hvorpå Hemingway skrev følgende på en serviett: «For sale: Baby shoes, never worn», og vant veddemålet.1

Den narrative vendingen – «The narrative turn» Interessen for å studere narrativ, som spredte seg fra litteraturvitenskap til flere andre disipliner, omtales ofte som den narrative vendingen. Forskjellige forfattere beskriver denne vendingen på ulike måter, og med ulike startpunkt.

Noen forfattere knytter utgangspunktet for den narrative vendingen til miljøet rundt University of Chicago i perioden mellom første og andre verdenskrig, ofte omtalt som Chicagoskolen (jfr. Chase, 2005, 2011; Gubrium og Holstein, 2009; Riessman, 2008). I denne perioden begynte sosiologer ved University of Chicago å interessere seg for erfaringene til enkeltgrupper i samfunnet. På denne tiden var det nytt å tenke på menneskelig handling som bestemt av sosiale strukturer og fysisk miljø. På samme tid begynte antropo­ loger å bruke livshistorier som utgangspunkt for å studere samfunn i endring.

Disse tidlige tilløpene til narrative tilnærminger var basert på en oppfatning av at det finnes en verden eller en sannhet «der ute» som vi kan få kunnskap om, forutsatt at vi bruker de riktige verktøyene. En slik forståelse omtales gjerne som realisme. Tidlig narrativ teori var preget av realismen. Narrativ ble først og fremst betraktet som et middel for å få kunnskap om en virkelighet eller sannhet som eksisterte uavhengig av og forut for narrativene.

1

22

Den samme fortellingen har figurert i flere tekster, også forut for Hemingway. Historien om Hemingway er imidlertid den mest kjente (jfr. Jones, 2015)

På 1960-tallet skjedde det imidlertid en vending bort fra realismen.

Riessman (2008) knytter denne vendingen til flere prosesser som gikk parallelt innenfor ulike felt. Innenfor samfunnsvitenskapene ble stadig flere kritiske til realismen som preget fagenes kunnskapssyn (epistemologi). Innenfor litteratur og populærkultur var det samtidig en økt interesse for memoarer. Videre bidro frigjøringsbevegelsene for marginaliserte grupper som kvinner, svarte, homofile og lesbiske til økt oppmerksomhet rundt fortellinger (Chase, 2005; Riessman, 2008). Og innenfor ulike former for terapi var det en økende interesse for å utforske menneskers livshistorier. Teoretikere som George Herbert Mead og hans elev Herbert Blumer var sentrale i utviklingen av den symbolske interaksjonismen. Innenfor denne tenkningen forstås mening som noe som skapes i sosial interaksjon. Utviklingen innenfor sosiolingvistikken på 1960-tallet, representert ved teoretikere som William Labov og Joshua Waletzky, bidro også til den narrative vendingen. Labov og Waletzky beskrev sosiolingvistiske trekk de mente var grunnleggende for alle personlige narrativ (Labov og Waletzky, 1997). Labov og Waletzky har blitt kritisert for sin strukturalistiske tilnærming til narrativ, men de har like fullt hatt stor betydning for den voksende interessen for hverdagsfortellinger.2 Pinnegar og Daynes (2007) beskriver fire tema som har vært avgjørende for den narrative vendingen. Det første handler om forholdet mellom forsker og den/de som det forsker på. Bevegelsen mot narrativ er en bevegelse bort fra ideen om forskerens posisjon som objektiv observatør mot perspektiv som fokuserer på mening og fortolkning. Narrativ forskning erkjenner at forskeren og den/dem det forskes med og på er i en relasjon og at begge parter vil lære og endres gjennom forskningsprosessen.

To use narrative as methodology and explore narrative as the phenomenon of interest, [researchers] must come to embrace a relational understanding of the roles and interactions of the researcher and the researched (Pinnegar og Daynes, 2007, s. 15).

Denne erkjennelsen innebærer en definitiv vending bort fra realismen. Det andre temaet handler om en bevegelse fra tall til ord som data. Dette innebærer ikke å fornekte at data kan presenteres som tall, men en erkjennelse av at den typen data man har å gjøre med i narrativ forskning ikke kan represen2

Labov og Waletzkys tenkning blir beskrevet mer detaljert i kapittelet om analyse med fokus på form og struktur.

23

teres med tall. Det tredje handler om en bevegelse fra det generelle mot det spesielle. Utgangspunktet i narrativ forskning er enkeltpersoners erfaringer i spesielle sammenhenger, snarere enn generelle teorier. Den samme tendensen kan man se innenfor narrativ terapi, representert ved for eksempel White og Epston (1990), hvor utgangspunktet for endringsprosesser er klientenes egne fortellinger og ikke psykologiske teorier. Enkeltpersoners fortellinger kan imidlertid bidra til forståelse som kan ha relevans i andre sammenhenger. Det fjerde innebærer en anerkjennelse av at det finnes mange (multiple) måter å forstå menneskelig erfaring på. Dette gjør at man i narrativ forskning snarere snakker om troverdighet og resonans enn om validitet.

Den narrative vendingen er et etablert begrep innenfor narrativ teori. Som seg hør og bør er også dette begrepet gjenstand for mange ulike fortolkninger, og i denne boken vil vi vise at interessen for fortellinger tar mange former og vendinger innenfor forskningen.

Narrativ vending eller narrativ tilbakevending – narrative turn eller narrative return?

Professor i pedagogikk Patrick Lewis er en av flere narrative forskere som tenker nytt rundt narrativ vending, eller «the narrative turn». Å være menneske er å fortelle historier, skriver Lewis; «[n]arrative being is human and human being is storied» (Lewis, 2011, s. 506). Trangen til å fortelle har alltid vært til stede, og fortellingene er identitetsskapende. Forholdet mellom mennesker og fortellinger er symbiotisk (ibid.); vi former våre fortellinger, og våre fortellinger former oss. Lewis peker på et viktig poeng: hvis fortellinger er en fundamental kraft som lever i oss mennesker, og fortellingene har vært her siden «tidenes morgen», er det vel mer riktig å snakke om «a narrative return» heller enn en «narrative turn»? Vi vender så å si tilbake til fortellingene, og innenfor enkelte akademiske kretser startet denne tilbakevendingen med Chicago-skolen og sosiologien i mellomkrigsårene.

24

Ulike typer narrativ empiri Gjennom denne boken ønsker vi å gi leserne et innblikk i ulike perspektiv og tilnærminger til narrative studier. Vi ønsker å fokusere på samtidige studier med narrative tilnærminger, som baserer seg på forskjellig empiri. Narrative studier kan være basert på ulike typer narrativt materiale. Noen former for narrativt materiale finnes allerede, slik som bøker, blogger og filmer. Andre typer narrativt materiale må skapes gjennom forskningsprosessen, for eksempel gjennom intervju, deltakende observasjon, eller ved å be deltakerne skrive historier, ta bilder eller lage film.

Intervju er den vanligste måten å skape narrativ empiri på. Det varierer hvor strukturert eller åpne narrative intervju er, men hensikten er alltid å få deltakerne til å fortelle. Man kan intervjue enkeltpersoner (individuelle intervju) eller grupper (for eksempel fokusgruppeintervju). Innenfor de ulike tilnærmingene og metodene finnes det et bredt spekter av muligheter for hvordan man kan gjennomføre intervju. Der utgangspunktet for narrativ er intervju, brukes begrepet narrativ på mange forskjellige måter. Noen bruker begrepet om hele intervjuet, mens andre bare omtaler de delene av intervjuet som har en bestemt oppbygning som narrativ. Andre igjen bruker narrativ om alle typer redegjørelser.

Videre kan litteratur, skrevne tekster, være empiri i narrative studier. Det kan være skjønnlitterære tekster, dagbøker, notater eller annet skrevet materiale. Det har for eksempel vært en stor framvekst av blogger om sykdomsfortellinger og personlige fortellinger på internett de siste årene. Vi kan også studere dialoger som pågår innenfor nettsamfunn eller spillnettverk.

Narrativ empiri kan også skapes gjennom feltarbeid og observasjoner.

Feltarbeid kan være langvarig og sammenhengende eller det kan gjøres som flere, gjentatte besøk.

Narrative studier kan videre være basert på visuelt materiale, det være seg foto, film eller andre visuelle uttrykk. Vi kan i tillegg forske på dokumenter, historiske eller nåtidige. Videre kan vi studere «spontant hverdagssnakk».

Mulighetene er mange.

25

Bokens innhold There are countless forms of narrative in the world. […] Among the vehicles of narrative are articulated language, whether oral or written, pictures, still or moving gestures, and an ordered mixture of all those substances; narrative is present in myth, legend, fables, tales, short stories, epics, history, tragedy, drame [suspense drama], comedy, pantomime, paintings (in Santa Ursula by Carpaccio, for instance), stained-glass windows, movies, local news, conversation. […] Like life itself, it is there, international, transhistorical, transcultural (Barthes & Duisit, 1975, s. 237).

Som den franske litteraturteoretikeren og filosofen Roland Barthes påpeker, er narrativ alt og overalt. Det er dermed en uoverkommelig oppgave å gi en uttømmende beskrivelse av dette feltet innenfor to permer. Denne boken har flere hvite flekker, flere ufortalte fortellinger, så å si. Én slik hvit flekk er visuelle narrative studier. Studier av visuelle uttrykk er ikke helt nytt i det narrative forskningsfeltet, og det er et område i rivende utvikling (Squire et al., 2014, s. 42ff). Den økende interessen for visuelle narrativ har blitt omtalt som en «visual turn», en visuell vending, innen det narrative forskningsfeltet (Riessman, 2008, s. 142). Et annet område som er gjenstand for økende interesse er autoetnografi. Denne tilnærmingen blir tematisert av redaktørene i bokens etterord.

I den første delen av denne boken fokuserer vi på forskjellige sentrale tema knytta til narrativ. Vi tar for oss narrativ etikk og refleksivitet, narrativ av ulike omfang og på ulike nivå samt narrativ identitet.

Videre går vi inn på ulike analytiske tilnærminger. Vi har valgt å beskrive analyseformer med fokus på henholdsvis form og struktur, innhold, og fortelling som samhandling. Dette er for å gi leseren et bilde av hvordan et narrativt materiale kan skapes og arbeides med.

I bokens andre del presenterer sju bidragsytere sin narrative forskning.

Bidragene springer ut i fra et nordisk narrativt miljø med bakgrunn i helsevitenskap, samfunnsvitenskap, litteraturvitenskap og pedagogikk. Det tverr­ faglige fokuset på fortellinger gir et rikt og mangfoldig innblikk i et stort vitenskapelig felt som er i stadig utvikling. Ved å vise frem ulike tilnærminger til narrativ og ulik narrativ empiri, ønsker vi å gi leserne et innblikk i et

26

komplekst og kreativt forskningsmiljø hvor variasjonene viser faglig styrke og genuin interesse for fortellinger og deres muligheter.

Johanna Svahn er førsteamanuensis ved Institutionen för pedagogik, didaktik och utbildningsstudier ved Uppsala universitet. Hennes bidrag til boken er basert på intervju med to elever i en svensk spesialpedagogisk enhet (en såkalt «ressursskole»). Gjennom en posisjoneringsanalyse av ung­ dommenes fortellinger viser Svahn hvordan ulike tids-jeg og lokale kategorier brukes for å konstruere identiteter. Hun demonstrerer at tid er en av flere betydningsfulle retoriske ressurser for identitetsskaping gjennom fortellinger.

Marcela Douglas er sosialantropolog og førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet. Hennes bidrag til boken er basert på et langt feltarbeid som strakk seg over ti år i det tyske samfunnet Colonia Dignidad i Chile. Som antropolog skapte Douglas et narrativ om den tyske kolonien basert på de mange fortellingene hun fikk del i gjennom et håndholdt video­ kamera i deltakende observasjon og semi-strukturerte intervju. I sitt bidrag fokuserer Douglas på en av de mange beboerne i kolonien sin fortelling om langvarige og omfattende overgrep og vold. Hun argumenterer for at denne typen vitnes­byrd, i tillegg til å ha en individuell terapeutisk funksjon, har rettslige og politiske dimensjoner.

Monica Ayala Mira er psykolog. Hun underviser og forsker ved Universi­ dad Autónoma de Baja California i Mexico. Hennes bidrag til boken hører hjemme innenfor feministisk biografisk forskning. Ayala Mira har gjort livshistorieintervju med kvinnelige entreprenører i en fattig provins i Mexico. Gjennom en biografisk analyse av en slik livsfortelling viser Ayala Mira hvordan analyser som forbinder det personlige og det politiske muliggjør nye forståelser av lederskap og empowerment.

Marie Karlsson er førsteamanuensis ved Institusjonen för pedagogik, didaktik och utbildningsstudier ved Uppsala universitet. Karlssons bidrag til boken er basert på et forskningsprosjekt om kameratrelasjoners betydning for lærerskolestudenter. Hun forstår fortellinger som sosialt situerte handlinger.

Som gjennomgående eksempel bruker hun et lydopptak av en uformell samtale mellom lærerskolestudenter hvor de sammen skaper en fortelling. I ana­ lysen løfter Karlsson frem fortellingens innhold, form og funksjon i relasjon til lokale og globale kontekster for samtalen.

Oddgeir Synnes er litteraturviter og leder for Senter for diakoni og profesjonell praksis ved VID vitenskapelige høgskole. Han har arrangert kurs i

27

skriving og fortelling for alvorlig syke og døende personer. I sitt bidrag til boken viser Synnes hvordan alvorlig syke og døende personers muntlige og skriftlige fortellinger og dikt kan bidra til å skape og vedlikeholde identitet og mening. Han diskuterer også utfordringer ved å bruke slike tekster som datamateriale i narrativ forskning. Videre beskriver Synnes hvordan hans forståelse av narrativ ble utfordret i møte med et heterogent datamateriale.

Linda Hamrin Nesby er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet. Hennes bidrag til denne boken hører hjemme i feltet humanistisk helse- og sykdomsforskning. Gjennom sin analyse av Gaute Heivolls historiske roman Kongens hjerte viser hun at romanens skildring av epidemien radesyke bidrar til å fremme sentrale tematiske innsikter knyttet til kjærlighet, angst og savn. Videre demonstrerer hun at en lesning med fokus på sykdom og sykdomsbehandling bidrar til å utvide både litterære og medisinske forståelser av tekster hvor sykdomsskildringer står sentralt.

Helena Blomberg er sosiolog og førsteamanuensis ved Mälardalens Högskola. Blombergs bidrag viser at sosiale medier er en rik kilde til empirisk materiale for narrative studier. Gjennom en diskursiv narrativ analyse av blogginnlegg på det svenske sykepleierforbundets nettside viser hun hvordan slike tekster skaper forståelser av sosiale og kulturelle kontekster, og hvordan vår samtid og våre identiteter produseres og reproduseres gjennom fortellinger. En analyse på mikronivå viser hvordan språket brukes retorisk for å skape handling.

I tillegg til å være basert på ulike teoretiske perspektiv, viser bidragene til bokens andre del et mangfold, både når det gjelder type empirisk materi­ ale, hvordan dette materialet blir skapt, og når det gjelder analytiske tilnærminger. De ulike bidragene kan plasseres langs to kontinuum. For det første er det store forskjeller på i hvilken grad forskerne har vært involvert i konstruksjonen av det empiriske materialet. Langs dette kontinuumet befinner Ayala Mira, Svahn, Douglas og Synnes sine bidrag seg på den ene siden, mens Nesby og Blomberg sine bidrag befinner seg på den andre. Ayala Mira, Svahn, Douglas og Synnes var svært delaktige i konstruksjonen av sine datamaterialer, mens Nesby og Blomberg analyserte tekster som var publisert andre steder, for andre formål. Karlsson befinner seg i en mellomposisjon langs dette kontinuumet. Hennes materiale ble skapt uten at hun var tilstede i situasjonen. Like fullt var hun sterkt involvert i skapelsesprosessen, gjennom initieringen og innrammingen av fortellerkontekstene. Et annet kontinuum som bidragene kan plasseres langs, er knyttet til i hvor stor grad forskerne vektlegger fortellingenes innhold kontra fortellerhandlingene og kontekst­ 28

ene disse skapes innenfor. Langs dette kontinuumet befinner bidragene til Synnes, Douglas, Nesby og Ayala Mira seg på den ene siden, mens bidragene til Karlsson, Blomberg og Svahn befinner seg på den andre.

Bidragene som presenteres i bokens andre del viser noe av mangfoldet og mulighetene innenfor narrativ forskning, både hva angår empiri, teoretiske perspektiv og analytiske strategier. De er alle gode eksempler på narrativ forskningspraksis.

I bokens etterod skriver bokens redaktører, Rita Sørly og Bodil H. Blix om egen kunnskapsutvikling innenfor et duo-etnografisk perspektiv. Mye er sagt i boken om hvordan fortellinger virker, både om form og innhold, hva som er mulig å fortelle og hva man unnlater å fortelle. Men dette handler først og fremst om deltakerne. Fortellerne. I etterordet snur vi fokuset, og sier noe om hvordan forskerens egen følelser av skam, tilkortkommenhet og usikkerhet kan være kilder til kunnskap i narrativ forskning. Gjennom et sosialkonstruksjonistisk og performativt perspektiv på narrativt arbeid med dybdeintervjuer, retter vi blikket mot egen forskningspraksis.

Referanser Aristoteles. 1989, Om diktekunsten. Oversatt fra gresk med innledning og anmerkninger av Sam Ledsaak. Med et essay om å lese Poetikken av Jostein Børtnes, Dreyers Bibliotek, Oslo.

Baldwin, C. 2008, «Narrative(,) citizenship and dementia: The personal and the political», Journal of Aging Studies, Vol. 22, Issue 3, s. 222−228.

Barthes, R. og Duisit, L. 1975, «An Introduction to the Structural Analysis of Narrative», New Literary History, Vol. 6, Issue 2, s. 237−272.

Blix, B.H. 2017, «The Importance of Untold and Unheard Stories in Narrative Gerontology: Reflections on a Field Still in the Making from a Narrative Gerontologist in the Making», Narrative Works, 6(2), 28−48.

Chase, S. 2005, «Narrative inquiry: Multiple lenses, approaches, voices», i Denzin, N. og Y. Lincoln (red.), The Sage handbook of qualitative research (3. utg.), Sage, Thousand Oaks, CA, s. 651−679.

Chase, S. 2011, «Narrative inquiry: Still a field in the making», i Denzin, N. og Y. Lincoln (red.), The Sage handbook of qualitative research (4. utg.), Sage, Thousand Oaks, CA, s. 421−434.

29

Denzin, N.K. 1989, Interpretive Interactionism (2. utg.), SAGE Publications, London.

Frank, A.W. 2010, Letting stories breathe. A socio-narratology, University of Chicago press, Chicago.

Gubrium, J.F. og Holstein, J.A. 2009, Analyzing narrative reality, Sage, Los Angeles.

Holstein, J.A. og Gubrium, J.F. 2000, The self we live by: narrative identity in a postmodern world, Oxford University Press, New York.

Jones, J. 2015, «The (Urban) Legend of Ernest Hemingway’s Six-Word Story: ’For sale, Baby shoes, Never worn.’» Open Culture. Tilgjengelig fra: http://www.openculture.com/2015/03/the-urban-legend-of-ernesthemingways-six-word-story.html [14.06.2017].

Klausen, R.K. 2012, «Den poetiske innsikten i praksis. Om å skrive gode faglige essay», Tidsskrift for psykisk helsearbeid, Vol. 9, Issue 2, s. 164−170.

Labov, W. og Waletzky, J. 1997, «Narrative analysis: Oral versions of personal experience», Journal of Narrative and Life History, Vol. 7, Issue 1−4, s. 3−38.

Lewis, P.J. 2011, «Storytelling as Research / Research as Storytelling», Qualitative Inquiry, Vol. 17, Issue 6, s. 505−510.

Medved, M.I. og Brockmeier, J. 2010, «Weird stories. Brain, mind, and self», i Hyvärinen, M., Hydén, L.-C., Saarenheimo, M. og Tamboukou, M. (red.), Beyond Narrative Coherence, John Benjamins Publishing Company, Amsterdam/Philadelphia, s. 17–32.

Pinnegar, S. og Daynes, J. G. 2007, «Locating Narrative Inquiry Historic­ ally» i Clandinin, D.J. (red.), Handbook of Narrative Inquiry. Mapping a Methdology, SAGE Publications, Thousand Oaks, CA, s. 3–34.

Riessman, C.K. 1993, Narrative analysis, Sage, Newbury Park, CA. Riessman, C.K. og Speedy, J. 2007, «Narrative Inquiry in the Psychotherapy Professions. A Critical Review», i Clandinin, D.J. (red.), Handbook of Narrative Inquiry. Mapping a Methodology, SAGE Publications, Thousand Oaks, CA, s. 426–456.

Riessman, C.K. 2008, Narrative methods for the human sciences, Sage Public­ ations, Los Angeles.

Squire, C., Davis, M., Esin, C., Andrews, M., Harrison, B., Hydén, L.-C. og Hydén, M. 2014, What is narrative research?, Bloomsbury, London.

White, M. og Epston, D. 1990, Narrative Means to Therapeutic Ends, Norton, New York.

Redaktører Rita Sørly (tidl. Klausen) er familie- og nettverksterapeut, PhD og forsker ved Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet, og emneredaktør for www.omsorgsbiblioteket.no. Hennes forskningsinteresser er narrativ teori og metode, fortellinger, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern og brukermedvirkning.

Bodil Hansen Blix er sykepleier, PhD og førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning, nord, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet. Hennes forskningsinteresser er narrativ teori og metode, narrativ gerontologi, demens, livshistorieforskning og helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen.

Sørly og Blix har drevet narrativt seminar, med fokus på narrativ teori og metode, ved UiT Norges arktiske universitet siden 2012.

Bidragsytere Monica Ayala Mira (PhD) er psykolog. Hun forsker og underviser ved The Autonomous University of Baja California (UABC) i Mexico. Hun er medlem av The National System of Investigators (SIN) i det meksikanske National Council for Science and Technology (CONACYT). Hennes forskning omhandler kjønn, arbeids- og familieliv.

Helena Blomberg (PhD) er sosiolog. Hun er lektor ved Akademin för hälsa, vård och välfärd ved Mälardalen Högskola. Hennes forskningsområder utgår fra diskurs- og narrativ analyse av identitetskaping, interaksjon og medier.

Marcela Douglas (PhD) er sosialantropolog. Hun jobber som førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU), UiT Norges arktiske universitet. Hennes forskning retter seg mot minoriteter og barnevern.

246

Svein Haugsgjerd er lege, spesialist i psykiatri og psykoanalytiker. Han kan vise til et omfattende faglig forfatterskap. Han har blant annet skrevet bøkene Grunnlaget for en ny psykiatri (Pax 1986) og Lidelsens karakter i ny psykiatri (Pax 1990). Han har en lang karriere i norsk psykiatri. I 2003 ble han professor II ved Senter for praktisk kunnskap ved Nord universitet. Han driver en privatpraksis i psykoterapi og psykoanalyse.

Marie Karlsson (PhD) er pedagog. Hun jobber som lektor ved Institutionen för pedagogik, didaktik och utbildningsstudier ved Uppsala Universitet. Hennes forskningsinteresser er narrativ og narrativ identitet som sosiale handlinger samt relasjoner mellom foreldre og skole/førskole.

Linda Nesby (PhD) er litteraturviter. Hun jobber som førsteamanuensis i nordisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet. Hennes forskningsinteresser er humanistisk helse- og sykdomsforskning, patografier, Knut Hamsuns forfatterskap og dekadanselitteratur.

Johanna Svahn (PhD) er pedagog. Hun jobber som lektor ved Institutionen för pedagogik, didaktik och utbildningsstudier ved Uppsala Universitet. Hennes forskning retter seg mot barns identitets- og sosialiseringsprosesser koblet til ulike former for problematiske skolesituasjoner samt forebyggings- og intervensjonsarbeid i skolen.

Oddgeir Synnes (PhD) er filolog. Han er førsteamanuensis og leder for Senter for diakoni og profesjonell praksis ved VID vitenskapelige høgskole, Oslo og førsteamanuensis II ved Høgskolen i Molde. Synnes har i en årrekke arbeidet med narrative perspektiv innen omsorgstenkning.

Illustratør Kirsten Kongsli er adjunkt med tilleggsutdanning og jobber ved Grønnåsen ungdomsskole i Tromsø. Hun har utdanning i kunst- og håndverksfag og har undervist i dette i 17 år. For tiden tar hun en mastergrad i faget med fordypning i grafikk og bildekomposisjon. Trykk, tekstur og eksperimentering kjennetegner bildene hennes.

Denne boken tar opp sentrale tema knyttet til narrativ forskning.

Boken retter seg mot studenter, praktikere og forskere som lytter til, forteller, eller pĂĽ andre mĂĽter arbeider med fortellinger.

Boken springer ut av et nordisk narrativt miljø med bakgrunn i helsevitenskap, samfunnsvitenskap, familieterapi, litteraturvitenskap og pedagogikk. Den tverrfaglige tilnÌrmingen til fortellinger gir et rikt og mangfoldig innblikk i et stort vitenskapelig felt som er i stadig utvikling. I boken presenteres et komplekst og kreativt forskningsmiljø hvor variasjonene viser faglig styrke og genuin interesse for fortellinger og deres muligheter.

Orkana Akademisk ISBN 978-82-8104-293-3

www.orkana.no