Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights

ORKANA

DEN roman KALDESTE VINTEREN I BROOKLYN HEIGHTS H e n n i n g H o w l i d Wæ r p

Brook­lyn Heights januar 2014

1.

Nederst i Pierrepont: Corcoran åpnet et nytt kontor, det var grønne ballonger i trærne. På lekeplassen barn med foreldre, to gutter kastet løssnø på hverandre, mødrene sto og så på, småtrippet, gned hendene mot hverandre, sola hadde gått ned for over en time siden, kanskje var det solnedgangen de hadde kommet for å se, fra Promenaden i Brook­lyn Heights, sola over fergene som gikk i pendeltrafikk mellom sydspissen av Manhattan og Staten Island, sola over Frihetsgudinnen, kveldslyset som blandet seg med vannet i Hudson River.

Men nå var det mørkt.

Isbilen sto ikke parkert ved lekeplassen lenger, den hadde forsvunnet en gang i oktober, markedet var nedkjølt. I et vindu i hjørnegården mot Columbia Heights hadde noen glemt å fjerne Halloween-pynten, et heksefjes lyste gustent bak gardinene.

Og nå kommer heksa! The witch! ropte faren til barna og løp mot klatrestativene.

Guttene hvinte og forsvant opp taustigen til sikkerhet i det lille huset ved hengebroen.

Men nå kommer hun! Enda høyere. Latteren steg.

NÅ KOMMER HUN! Han trakk parkasen over hodet, beveget seg som et humpende dyremenneske opp trappetrinnene.

IEEH! Den ene guttens latter gikk over i skrekk og gråt.

IEEH! IEEH! Heksa ville ikke gi seg, slo kul på ryggen, ristet i stolpene til klatrestativet, jumpet opp og ned og skreik. Det ga gjenlyd i det trange byrommet.

Stopp! ropte moren, Peter, stopp nå, slutt! Du skremmer dem!

Mannen så skamfull og litt forvirret på kona, og på Thomas, som sto på utsiden av gjerdet. Begge guttene gråt, moren kjeftet. Fullmånen kastet lys inn på den mørke gangveien som ledet ned til promenadedekket som hang over Brook­lyn – Queens Expressway.

Først da Thomas nærmet seg nummer 169, Breuckelen, med den brune baldakinen som strakk seg ut over fortauet, så han politibilen og sperringen. En gul teip hindret adgangen til trappa. Klokka var akkurat seks. Han var sytti år. Mer rakk han ikke å tenke. George, the doorman, sto og vred hendene mot hverandre og sa igjen og igjen: Forferdelig. Forferdelig. Og så her, i Breuckelen.

Hva er det, spurte Thomas.

Drap, sa George. Et av storbyens mange. Men her?

Hvem …? Thomas hadde en anelse, uten at han visste hvorfor.

Og han hadde rett. Det var Michelle. Michelle, nå som Nicholas akkurat hadde reist. Michelle var død. Michelle var drept. Rant det blod over dørlistene til leilighet 407? Inn i heisen, det sorte filtteppet ble klissete å gå på, i hver etasje stanset heisen og besmittet korridorene, helt ned til kjelleren, vaskekjelleren, som ikke hadde eget program for blod.

Thomas måtte holde seg fast i smijernrekkverket, men ble ropt til av en politimann. Rekkverket var innenfor sperreteipen, ingen måtte etterlate fingeravtrykk.

Det er fjorten kuldegrader, sa George til politimannen, hva skal vi gjøre med beboerne? De kan ikke stå her. Snart kommer flere hjem, hvor lenge skal dere sperre av?

Jeg vet ikke, sa politimannen, Teknisk kommer snart, det er de som bestemmer, de skal ta spor- og fingeravtrykk, fiberprøver i felles­ arealene, alle steder gjerningsmannen kan ha kommet og gått.

Doug, the Super, kom ut. Jeg har ringt etter to busser, sa han. Der kan folk være mens de venter. Drøyer det, må vi skaffe hotellrom.

Thomas sto med den lille papirposen fra Le Pain i hendene. Han 8

hadde i siste øyeblikk kommet på kaka, bursdagskaka, og gått inn og kjøpt den siste terten med bringebær og vaniljekrem.

Hva skal feires? Jenta bak disken hadde spurt mens hun brettet til esken som skulle beskytte kaka. Thomas hadde trukket på skuldrene, ingenting, hadde han sagt, ingenting spesielt, kulda kanskje, fullmånen, det at jula er slutt.

Ja, hadde jenta svart, renovasjonen kommer og henter juletrærne i morgen, jeg må huske å kaste ut mitt eget, jeg ser at det ligger trær bortover fortauene. Hvor kommer du fra? Tyskland?

Norge, sa Thomas.

Det er godt at jula er slutt, sa jenta og festet en teipbit på esken så den ikke skulle gå opp.

Alt var stilfullt og gjennomført på Le Pain, selv teipen hadde kafeens logo, ikke kjøpt i store kvanta på kjedebutikker som Riteaid eller Target. Thomas satte pris på det.

Pappa døde i jula, av kreft, sa hun. Det hadde pågått lenge, vi visste det, men så ble det akkurat i jula at det tok slutt.

Han hadde kjent et lite sting av sentimentalitet, det var rett før han greip hånda hennes og klemte den, eller verre: spurte jenta om hun ville være med og spise kake med ham, han ble sytti år om en time og kjente ingen.

Der kom bussen, den første, en helt vanlig skolebuss, gul og kantete.

Her skulle de sitte i kveld, beboerne i Breuckelen, rette, harde stolseter, dårlig varmeapparat, her skulle de sitte og feire Thomas’ bursdag mens kriminalteknikerne nappet hår og fibre med lange pinsetter.

Bursdagskake. Da det var Thomas’ tur til å gå inn i bussen, slengte han papirposen oppi en søppelkasse på fortauet. Det gjorde godt. Bursdagen avlyst. En av beboerne så forundret på det muntre uttrykket hans. Han tok seg i det og gikk alvorlig ned midtgangen i bussen.

9

2.

Samme dag Kongsberg Heidi Ristvedt åpnet på nytt e-posten fra onkel Thomas og skrev ned adressen på en papirlapp som hun la i pengeboka.

169 Columbia Heights, Apt. 901, Brook­lyn, New York Hun visste at hun trengte adressen for et skjema de delte ut på flyet, tolldeklarasjonen, men også for passkontrollen.

Utenfor vinduet lå Numedalslågen islagt. Elva åpnet seg så vidt i en råk rett før demningen og kraftverket. Hun så oppover mot den gamle hengebroen der en bil sneglet seg over. Snart skulle hun få se større broer, fra taket på bygningen til onkel Thomas kunne man se tre, hadde han skrevet: Brook­lyn Bridge, Manhattan Bridge, Williamsburg Bridge. Alle gamle hengebroer, passer for meg. Hun forsto på e-posten at han ikke var glad for syttiårsdagen. Men onkel Thomas hadde fortsatt full hårmanke, et stivt, stort og litt bustete hår i fin bruntone, nesten ikke antydning til grått. Han var høy og slank og kunne lett ha gått for en mann på seksti eller yngre.

Hennes egen far, som var syv år yngre, så eldre ut. De to brødrene hadde forskjellige interesser. Faren Ludvig var ingeniør på FMC, jobbet med lukkemekanismer for bunnventiler på oljeplattformer, noe han gikk helt opp i og alltid snakket om. Det ble sagt at Heidi lignet mer på onkel Thomas enn på faren. Hun og onkel Thomas hadde samme interesse for kunst og litteratur og musikk. Thomas hadde vært kritiker i Dagsavisen og forlagskonsulent i Solum forlag før han som sekstiåring plutselig flyttet til Tromsø og ble redaktør i et lite nordnorsk forlag, Arktisk UT. Han hadde jobbet seg

10

nedover i kulturlivet. Det sa han selv. Heidi hadde aldri kommet inn på teaterskolen, noe hun ikke snakket om, men som alle visste.

Hun hadde vært med i Grenland Friteater i flere år, men likte ikke den fysiske spillestilen. Så ble det Kongsberg teaterlag, kunstnerisk leder, førti prosent stilling. Det var også ett trinn ned. Teaterlaget hadde ingen ambisjoner om å sprenge grenser, eller sette samtidsdramatikk på dagsorden. Det var det hun ville da hun takket ja, men hun fikk ikke de andre med seg. Teaterlaget hadde ingen scene å snakke om, bare kinoen, på ingen måte den black box-en hun trengte for ideene sine. Folkene var også feil, ingen av de unge studentene fra Høgskolen i Buskerud kom til øvingene, bare godt over middelaldrende menn og damer fra handelsstanden i byen, noen lektorer fra videregående skole. De hadde hatt suksess med dramatiseringen av Maurits Hansens kriminalroman Mordet på maskinbygger Roolfsen, utsolgte hus og ekstraforestillinger, noe alle andre enn Heidi gledet seg over. Romanen var bra, men forestillingen var dårlig, syntes hun selv. Kriminal-anekdote på Kongsberg var undertittelen på boka, og de hadde spilt den ut muntert, poengtert og i høyt tempo. For sent hadde hun skjønt at dette egentlig var en gotisk tekst. At uhyggen skulle være langsom og gjennomtrengende, at Kongsberg skulle rystes, særlig overklassen. Det fikk hun på ingen måte til med sin oppsetning.

Så hadde hun fått dette stipendet til et tre måneders dramakurs i New York. I et gammelt, nedlagt varehus i murstein som nå var en Art Factory, skulle hun gjøre de nødvendige fremskrittene i sin egen utvikling. Det passet godt at onkel Thomas bodde der dette året, til og med i kort gangavstand fra dramakurset, og at hun kunne få bo hos ham. Kanskje ville hun bli lenger enn tre måneder, hvis hun fikk tilbud om roller, hvis hun fikk utvidet oppholdstillatelsen.

11

Hun gikk gjennom rommene i det lille enetasjes huset hun hadde leid etter mormoren. Med sine én åtti måtte hun bøye seg ned når hun entret dørstokkene. Gulvet knirket i forskjellige lyder i hvert rom. Hva mer skulle opp i kofferten? Huset lå inntil veien, som igjen hadde en bratt skråning ned mot elva. Da hun hadde hatt teatergruppa på besøk for første – og siste – gang, hadde de alle vært begeistret for den gamle bygningen: jordkjelleren med nedgang gjennom en luke i gulvet i stua, den grovt tilhogde gråsteinsmuren med gangvei som adkomst til huset, den lille hagen med stakittgjerde, syrinhekk og apal. Det var virkelig det gamle Kongsberg, sølvverksbyen, våpenfabrikk-byen, skihopper-byen.

Kunne de ikke sette opp et stykke her, i dette huset, mikroteater?

Heidi hadde ledd og snakket det bort, hun hadde ennå ikke fortalt dem at hun dro, at hun reiste til Amerika – for å bli rik, eller vis, eller ingen av delene.

Romplanen i bestemor-huset hadde vakt munterhet: En inngangsdør førte inn i en smal, mørk gang med et lite vindu høyt oppe, før en ny dør ledet inn til: soverommet. Ha, ha. Ikke til stua, ikke til en ny gang og flere valg, men rett i senga. Reine revefella.

Et vidunderlig sted for en enke av en bestemor. Reveenka. Et perfekt sted for barnebarnet, tretti år og ugift, lys og lett på foten.

Fra den mørke gangen ville den besøkende snuble over den høye dørstokken og ned i senga. Ikke et heksehus, men et sexehus. Jo, de hadde stedfestet henne godt i huset, den kvelden. Det var det første selskapet hun hadde, house warming, men samtidig avskjed, uten at gjestene visste det.

Der tutet det. Hun hadde meldt seg på fellestransport fra Teknologiparken og til Gardermoen. Hun skrudde ned varmen i stue og kjøkken, visste at rommene med en gang ble iskalde. Huset var sjarmerende, skinnende gulvplank, men trekkfullt. Det lot seg ikke

12

varme opp om vinteren. Hun hadde håpet å fryse mindre i New York, men så hadde værmeldingen meldt om et polart lavtrykk og ekstremkulde på østkysten av USA. Polar vortex.

Det tutet igjen. Hun bar de to koffertene ut fra soverommet og gjennom gangen. Så gjaldt det at onkel Thomas ikke hadde reist bort på bursdagen. Hun hadde skrevet at hun kom den 9. januar, men kom, etter farens overtalelse, to dager før, for å feire syttiårsdagen. Selv var hun usikker på om onkel Thomas ville like det. Kanskje ville han ikke ha noen feiring. Et surprise-party ville muligens ødelegge alt.

13

Først da Thomas nærmet seg nummer 169, Breuckelen, med den brune baldakinen som strakk seg ut over fortauet, så han politibilen og sperringen.

En gul teip hindret adgangen til trappa.

Klokka var akkurat seks. Han var sytti år.

Mer rakk han ikke å tenke.

Det er januar 2014. I takt med at sprengkulden fester sitt grep om byen, viser den idylliske bydelen Brooklyn Heights seg plutselig med et annet ansikt: En kvinne blir funnet drept i leiegården til den nylig pensjonerte forlagsmannen Thomas Ristvedt fra Tromsø. Samme natt lander Thomas’ niese Heidi på JFK. Hun skal følge et dramakurs og bo hos sin onkel. Paul Alpers må på sin side ta fatt på sin første drapsetterforskning som fersk kriminaletterforsker i 84. distrikt. Samtidig med at de tre personenes historier flettes sammen, avdekkes en intrikat bakgrunn for drapene som ryster Brooklyn Heights disse vinterdagene.

Henning Howlid Wærp er født og oppvokst på Kongsberg, men har bodd i Tromsø siden 1996. Han debuterte med romanen E8 Nord i 2010 og fulgte opp med En øyreise i 2015. Han har gitt ut tre diktsamlinger, den siste, TIL ISKANTEN (dager og netter), kom i 2018.

ISBN: 978-82-8104-370-1

ORKANA

www.orkana.no