Ågot Gjems Selmer

Lill-Karin Elvestad

ÅGOT GJEMS SELMER (1857–1926)

BRYTNINGSTID

Orkana

Innhold Del I: Drømmeland og skyggeland Lyden av fremskritt.................................................................9 Familien Gjems.....................................................................13 De første karakterer...............................................................21 Nedgangstider og oppbrudd..................................................29 Årene i skyggeland................................................................31 På Nissens pikeskole..............................................................40 Gifteklar................................................................................43 Teaterdebut ..........................................................................48

Del II: Kjærligheten og det nye livet Brytningstid..........................................................................67 Mot nord..............................................................................79 Kontraster mellom høye fjell.................................................83 Morsrollen............................................................................95 Livet blir til.........................................................................104 Vennskap og kvinnefellesskap .............................................123 Tankens og pennens kraft....................................................137

Del III: Å ville det med alvor Karriere og familieliv...........................................................159 Kvinneforkjemperen våkner................................................170 Et dramatisk grep for individualiteten.................................174 Oppgangstider og oppbrudd...............................................187

Del IV: Løftet opp og sluppet ned Ringer i vann......................................................................195 Talent og håp......................................................................220 Bjørnson og barnebarn........................................................226 Fredssaken...........................................................................236 Den største sorg..................................................................247 «Du ad din Vei og jeg ad min.»...........................................253 Etterord..........................................................................................261 Takk...............................................................................................265 Kilder.............................................................................................268 Noter.............................................................................................276

Å leve et konsekvent liv, ville noget i verden, ville det med alvor, – det koster.1 Bjørnstjerne Bjørnson

Nasjonen Norge var fra midten av 1800-tallet et samfunn i voldsom utvikling. Vi var løsrevet fra Danmark, hadde fått egen grunnlov og var på full fart inn i industrialisering og kapitalisering. Nasjonen måtte finne seg selv igjen, og vi ble bevisste våre nasjonale verdier og særtrekk.

I denne veksten sto mange dører åpne for den som ville satse.

Samtidig var det brå og brutale skiftninger mellom vekst og konkurs, rikdom og nød.

Gjennom nasjonens økonomiske oppvåkning gikk det også sterke kulturelle og politiske strømninger. Embetsstanden ble presset av politisk engasjerte bønder, og det kom krav om lokale folkestyrer og utvikling også i distriktene. På alle felt ble det arbeidet for fremgang og utvikling: innen bankvesen og helsevesen, landbruk og industri, handel og kommunikasjon.

Nasjonen våknet, og med det kan det se ut til at også kvinnene våknet. De godtok ikke lenger å være passive tilskuere på siden av samfunnet, og fra slutten av 1800-tallet inntok de stadig flere av mennenes domener. Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, med en formåls­ paragraf som sa at også kvinnen hadde en rett og en plass i samfunnet.

Kvinnens rolle ble gjenstand for debatt på alle felt. Hvilke rettigheter skulle kvinnen ha? Skulle hun få utdanne seg og ha en selvstendig karriere? Hvilken vekt burde morsrollen tillegges, og hva med kvinnens rolle innenfor kunst og litteratur? Sist, men ikke minst: Skulle kvinnene få stemmerett?

De modigste kvinnene gikk foran og brøt med samfunnets forventninger og konvensjoner. Slike brudd ble en inspirasjon for utallige verk innen litteratur, scenekunst og billedkunst. Ågot Gjems Selmer (1857–1926) levde i denne brytningstiden.

Hun tok sine livsvalg i takt med den nyvåknede nasjonens strømninger, og etterlot seg spor som vi i dag kan følge.

Kan en kvinnes liv også være en nasjons liv?

Kan en livshistorie også fortelle en nasjons historie?

8Kongsvinger festning 1850–1852, malt av Bernt Lund.

Del I

Drømmeland og skyggeland

Lyden av fremskritt Hurtige fottrinn. De små jenteføttene danser oppover gatene, forbi kirken med den rare hatten, men jenta skal ikke helt opp til festningen, for nå ser hun det store, gule huset. Flettene hopper hit og dit idet hun svinger rundt hushjørnet, videre gjennom det duse mørket i bakgården, inn på kjøkkenet hvor lyset faller inn fra smårutede vinduer. Der stopper hun. Jenta ser på moren mens brystet hever og senker seg. Moren har noe i hendene. Jenta tar et steg frem. Det er parasollene. Laget av den fineste silke, i lyse, klare farger. Hun kjenner noe varmt spre seg fra magen, og kan ikke tro annet enn at det må være himmelsk å få gå under en slik parasoll og la sollyset strømme gjennom det tynne stoffet.

Så ser hun på mor og forstår. Hun kan ikke beholde dem. Silkeparasollene. Som kom sendt fra en av de fine butikkene, med bud, til familien Gjems i den gule bygården i Kirkegaten. Etter bestilling fra Ågot selv.

«Kan jeg ikke faa en og gaa under da?» spurgte jeg – jeg havde hele tiden tænkt paa, at de ligned en liden blomsterhimmel.

«Du skal have mange tak», sagde mor og lod naturligvis parasollerne bringe op igjen.2

9

Den henglsete jenta med de lange, mørke flettene het Ågot. Hun ble født 27. oktober 1857 i Kongsvinger, byen som vokste ut fra et forsvarsverk anlagt 175 år tidligere. Kongsvinger festning var strategisk plassert på toppen av åsen der Norges lengste elv, Glomma, tar en skarp sving mot vest. Stedet hadde i århundrer vært et knutepunkt for alt slags farende folk som tok seg gjennom skogene og passerte landegrensene mellom Norge og Sverige. Jenta som drømte om å få svinge seg under silkeparasoller, elsket festningen. Den lå som en klippe i et hav av skog, og bød på utsyn og vind, fotfeste og frihet. Hun hadde kort vei dit. Fra bygården i Kirkegaten kunne hun springe opp noen få bakker, til venninnen Nanna Werenskiold, festningskommandantens datter, som var så heldig å bo bak de tykke steinmurene. Der kunne hun klatre enda et hakk høyere, stille seg på kanten av verden og la blikket søke mot de veldige, dype skogene. Hun kjente suget i magen når vinden tok tak i kroppen og fikk henne til å svaie. Kanskje strakte hun armene opp mot solen og lekte at hun fløy. Kanskje måtte hun åpne munnen og slippe ut et gledeshyl. Ingenting var som friheten på festningsmuren, følelsen av å bare kunne slippe taket og seile av gårde. Fremtiden var der, i horisonten, hvor himmelen gikk over i en dypblå skumring og møtte dampen fra skogens pustende skapninger. Ågot bodde i Øvrebyen, trehusbebyggelsen som hadde reist seg i skråningen sør for festningen. Opprinnelig stammet bebyggelsen fra den tid festningen ble anlagt. Da de første anleggsarbeidene tok til i 1658, måtte bygningsmennene naturlig nok ha tak over hodet.3 Senere kom det flere hus, de rommet offiserer og deres familier, soldater og annet militært personell. I tillegg trengtes det hus til de som forsynte festningen med varer og tjenester: smeder og tømrere, salmakere og andre handverkere. Bebyggelsen ble først kalt Leiren, og her oppstod også handelshus og vertshus.4 Gatene var tegnet med militær presisjon, av en adelsmann fra Luxembourg som tjenestegjorde i byen. På Ågots tid var Kongsvinger, og særlig Øvrebyen, et klassedelt, men pulserende og energisk miljø, der offiserene knyttet bånd til et økende antall embetsfamilier og storgårdsfolk. Bygården som Ågot delte med mor og far, småsøsken og andre leietakere, var reist på etterlatenskapen fra unge, støyende soldater. På 16- og 1700-tallet var Leiren tidvis et sted

10

for prostitusjon og fyll, slagsmål og uro. I perioder med mobilisering var Leiren overfylt, og det oppstod sykdommer og matmangel i de kummerlige forholdene.

Men om dette visste Ågot ingenting. Hun ble født inn i byens glansalder, en tidsepoke som aldri skulle komme igjen. Ekkoet fra soldater og gledespiker hadde stilnet, og lydene av fremskritt overtok. Togets pipende stønn fra stasjonen ved elven, klirringen i dørene i stadig flere handelshus, borgerskapets høyrøstede larm i fargerike middagsselskap.

Norge var en ung nasjon, i ferd med å finne og skape seg selv etter å ha vært underordnet Danmark. Alle dører sto med ett åpne, og alt var mulig. Med dette som utgangspunkt, utviklet Kongsvinger seg til et kulturelt sentrum fra midten av 1800-tallet. I 1838 fant en søknad om kjøpstadsrettigheter veien til kong Karl Johan i Stockholm. Brevet var underskrevet av både menn og kvinner, deriblant Ågots farfar Sven Jørgen Gjems d.e. (1799–1860). Man fant det på sin plass å ærbødigst be om kjøpstadsrettigheter for byen ved Glomma. Argumentet var at handelen med Sverige slik kunne utvides og forsterkes. Man viste også til at folket i Kongsvinger reiste til Kristiania for å handle, og at opprettelsen av landhandlere i organiserte former ville kunde bespare de mange Dagsreiser de nu spilder paa de længere Kjøbstadsreiser, hvorved Skovdriften og vigtigere Sysler forsømmes.5 Kjøpstadsrettighetene kom på plass i 1854, og ga ny grobunn for vekst.

Flere ville handle, bo og bygge i knutepunktet på det indre Østlandet.

Det ene virket forlokkende på det andre, og penger og kjøpekraft fristet også borgerskapet. Byens selskapsliv ble viden kjent og tiltrakk seg berømtheter og gjester fra samfunnets øverste klasser. Selv folk fra det svenske aristokratiet oppholdt seg i byen i lengre perioder. «Det var gylne tider på Kongsvinger, og livet artet seg som en svimmel rus», skriver Jonas Lies sønn Erik Lie i Jonas Lie – En livsskildring (1933). Jonas Lie bodde noen år i Kongsvinger og virket som sakfører her. Faktisk leide han husvære i bygården Ågot bodde i.

11

På de store gårder omkring Vingersjøen (...) gikk selskapeligheten høit. Særlig i juletiden. Da kom der gjester så vel fra hovedstaden som fra Sverige – der var jevnlig en hel del svenske adelige – og da var det turing dag og natt i fire, fem uker i trekk.6 En bedre ferdselsåre mellom Kristiania og Kongsvinger måtte til, skulle handelen kunne øke ytterligere. I oktober 1862 ble Kongsvingerbanen åpnet ved at Karl IV i egen person steg ut på den splitter nye perrongen.

Byen var hyppig besøkt av det svenske hoffet. Med sin beliggenhet ble Kongsvinger et naturlig stoppested mellom landene. Utenom Kristiania hadde ingen annen norsk by hatt så mange kongebesøk.7 Kongsvingerbanen var Norges første statsbane og gikk først fra Lillestrøm til Kongsvinger, men fikk raskt en viktig funksjon som sammenbinding mellom de to unionshovedstedene Kristiania og Stockholm.8 Kongsvinger var koblet opp mot resten av verden. Ågot var fem år da det første lokomotivet la til ved perrongen nede ved elven. Opplevelsen må ha vært både fascinerende og skremmende for de søkende barneøynene.

Byen begyndte ligesom nede ved jernbanestationen ved elven og broen; her suste lokomotiverne frem og tilbage med sine store, lysende ildøine i de mørke vinterkvelderne.

Hvor kom de fra, og hvor gik de hen? Alt det de maatte have seet, og alt det de vilde kunde fortælle, hvis de kunde snakke! Men det kunde de ikke, havde heller ikke tid. Et par korte hvin, et utaalmodigt pust av damp, som lyste og gløded i mørket – videre, videre – og de piled afsted under broen, langs elven, i slyngninger og forsvandt i mørket. Jeg stod saa længe og lytted, til jeg kunde høre de sidste svage støn langt borte. Til «byen» – til Kristiania gik det. Mon jeg nogensinde skulde komme did?9

12

I byen og på storgårdene rundt ble det holdt selskapeligheter og sammenkomster så ofte tiden og pengene åpnet for det. Og det var ofte.

Fra denne overfloden av kulturelle impulser vokste det frem en rekke kvinnelige kunstnere, musikere, forfattere og intellektuelle. Fra Kongsvinger kom blant andre Norges første kvinnelige jurist Maren Cathrine Dahl, som var omtrent jevngammel med Ågot, og som virket som lærerinne i Kristiania i voksen alder. Pianist Erika Lie Nissen skulle i Ågots barne- og ungdomsår gjøre seg bemerket på både nasjonale og internasjonale scener med sitt klaverspill.10 Også billedhugger Aagot Vangen og forfatter Dagny Juel vokste opp i Kongsvinger.

Familien Gjems Lysten på blomstrede parasoller viser ei jente som har det hun trenger, som har frihet og velstand nok til å kunne leke, danse og fantasere.

Hun hadde aldri lagt seg sulten, gått i skitne og ødelagte klær eller kjent hvordan musklene verket etter hardt arbeid. Hun ante ingenting om jevnaldrende gutter og jenter som måtte jobbe lange skift i fyrstikkfabrikker eller på sagbruk, og hun visste selvsagt ikke hva det ville si å måtte tigge for livets opphold. Senere skulle hun få kjenne på knapphetens nådeløshet, se og oppleve urettferdighet og ulikhet, men ikke her, i de lykkelige barneårene i Kongsvinger. Slik fremstiller hun det også selv, som voksen, i Da mor var liden fra 1902. Hun beskriver solfylte dager i festningshagen, der hun kunne spise seg mett på ripsbær og jordbær, epler og nøtter. Hun forteller om overnatting og putekrig hos venninner, om selskapeligheter med varm sjokolade i fine kopper.

Ifølge disse gjengivelsene av barndommen sprang, danset og lekte Ågot seg gjennom gatene i Kongsvinger. Og det er liten grunn til å tro annet enn at hun beskriver det slik hun oppfattet det den gangen: at verden var et trygt, lyst og stort sett morsomt sted hvor fantasier, drømmer og lengsler hadde de beste vekstforhold. Det kan synes som at den vesle jentas sans for dans, eventyr og magi fikk lov til å gro dype røtter disse første årene.

13

Fadderne som fulgte Ågot til dåpen i Vinger kirke 11. april 1858, reflekterte familiens status. Her var distriktslegen, en bankkasserer, en legefrue, en inspektør. Rundt døpefonten sto mennesker med eiendom og innflytelse.11 Og Ågot var selv del av en slekt med makt i byen.

Majoriteten av mennene på farssiden satt med eiendommer, ble valgt inn i styrer og stell og påvirket Kongsvinger-miljøet i vesentlig grad.

Gjems-navnet ga privilegier, men også forpliktelser. Ågot var sønnedatter av en av de første handelsmennene i byen.

Sven Jørgen Gjems d.e. hadde tyske forfedre, men ble selv født i Halden. Han flyttet til Kongsvinger rundt 1820, der han traff Anne Marie Soelfeldt, hvis far var handelsmann og gårdeier i byen. De giftet seg i 1821. Etter tradisjonen var Ågots farmor av svensk opphav.12 Hun døde flere år før Ågot ble født, mens farfar Sven Jørgen gikk bort da Ågot var to.

Sven Jørgen Gjems d.e. giftet seg altså inn i en handelsfamilie, men hadde også teft for handel selv. Et par år etter giftermålet kjøpte han en bygård og startet garveri. Med tiden ble han en betydningsfull mann i bybildet. Han var fløteinspektør, brannsjef, overformynder og skytterlagsleder. Han var blant dem som satte sin signatur på søknaden som i detalj forklarte hvorfor Kongsvinger burde få kjøpstadsrettigheter «i Lighed med Lillehammer og flere Byer». Søknaden er undertegnet «Underdanigst» av nærmere 30 personer; det var postmestere og landhandlere, distriktslege og skreddere.13 Året etter at Kongsvinger fikk status som kjøpstad, fikk Sven Jørgen handelsborgerskap som en av de første.14 I 1857, samme år som Ågot ble født, fikk også Ågots far handelsborgerskap. Dermed var både Ågots far og farfar blant byens første handelsmenn. I 1860, kort tid før han døde, bygget Ågots farfar en stor bygård i daværende Kirkegaten, nåværende Jonas Lies gate. Bygården ble skjøtet til Ågots far etter farfarens død15, og det var her Ågot bodde frem til hun var 12 år. Gården var gul, hadde bred fasade mot veien, egen hage og fem leiligheter.

Ja, det var en deilig gaard, det er vist! Til at lege i da, mener jeg, for der var alting. Mørkeloft, kotter, brønd, fjøs, stald, smaa søde madboder og en masse krinkelkroger.16

14

Sven Jørgen d.e. ønsket at hans barn skulle få de beste muligheter for videre vekst. Men det er ikke alltid at det å få veien staket ut for seg fører en til det beste stoppestedet. Sven Jørgen d.e. bygget «vakre hus for alle sine sønner og jevnet veien for deres fremtid – kanskje for vel», skriver Anna Judith Hansen i sine slektserindringer fra Kongsvinger.

Sven Jørgen d.y. var hennes onkel.17

Ågot sitter mellom foreldrene Johanne Marie og Sven Jørgen d.y. Guttene på hver side er Ågots småbrødre Richard (t.v.) og Einar. Bildet er tatt på Nesteby, og hentet fra boken Familien Gjems 1792–1991.

15

Gården Ågot vokste opp i. Bildet er fra et senere tidspunkt, men huset står omtrent slik den dag i dag. Foto: Kongsvinger historielag.

Ågot var foreldrene Sven Jørgen og Johanne Gjems sitt førstefødte barn.

Faren, en nokså ruvende skikkelse med kinnskjegg, firskårent ansikt og en tendens til å legge på seg, var etter sigende svært så forelsket i sin unge kone fra Grimstad. Da Ågot senere studerte foreldrenes brudebilde, sammenlignet hun dem med Napoleon III og hans hustru18, den franske keiserinne Eugénie. Han stor og bredskuldret, hun liten og vever. Ågot visste nok ikke at det til virkelighetens bilde også fulgte en skyggehistorie; Eugénie måtte på grunn av sin manns sykdom i perioder trå til som regent og styre i hans sted. Ta avgjørelser, ansvar og valg. Det bodde mer styrke i den vevre skikkelsen enn man skulle tro.

Johanne Marie Edvardine Rolfsen (1838–1898), Ågots mor med det smale ansiktet og det blanke, sorte håret, var atten år da hun giftet seg. Hun ble raskt gravid, og hadde akkurat fylt 19 da hun etter en hard fødsel kunne holde et velskapt jentebarn i armene. Johanne var seks år yngre enn sin ektemann, med en slank, nett figur og en forkjærlighet for kunst og skjønnhet. Hun hadde noe sydlandsk og forfinet i

16

trekkene. Kanskje kom hun til Kongsvinger som følge av at den eldre kusinen, Trine Rolfsen, hadde giftet seg med Sven Jørgens Gjems’ bror Johan Andreas Gjems? Var det Trine som så muligheten til å få et familiemedlem til innlandsbyen, hvor hun hadde bodd noen år allerede?

Kusinene stammet fra en sjøfartsfamilie. De kom flyttende rett fra kystbyen Grimstad til en festningsby omringet av skog, uten antydning til hverken sjøutsikt eller bølgeskvulp. Overgangen må ha vært stor, men nettopp derfor var det behagelig å vite at de hadde giftet seg med menn som var mer enn nok i stand til å forsørge dem. Johanne deltok gjerne i de mange selskapelighetene byen hadde å by på, og kanskje ble hun overrasket over det pulserende, borgerlige miljøet her. Både Trine og Johanne Gjems skulle etter hvert få nokså store barneflokker i skjørtene, men de hadde barnepiker og annet tjenerskap til å hjelpe seg med barnepass. Med hver sin bror fra en velstående og kjent slekt så fremtiden lys ut. Men med tiden skulle det vise seg at den ene av dem hadde tatt det beste valget, mens den andre fikk et helt annet liv enn det de første, bekymringsløse årene i Kongsvinger skulle tilsi.

Ågots mor, Johanne Marie Edvardine født Rolfsen, var opprinnelig fra Grimstad. Foto: Sven R. Gjems’ arkiv.

Ågots farfar og slektens stamfar i Kongsvinger, Sven Jørgen Gjems d.e. var født i 1799, og kom til Kongsvinger omkring 1820.

Foto: Sven R. Gjems’ arkiv.

17

Ågots mor var omsorgsfull og sosial, men også pliktoppfyllende og lett engstelig. Hun var en kvinne av borgerstanden, og dermed måtte hun forholde seg til en mengde synlige og usynlige livsregler og krav.

Det var viktig å gi barna en religiøs og streng oppdragelse. Helst ønsket hun at døtrene skulle giftes godt, og at sønnene skaffet seg utdanning og stillinger som kunne gi dem inntekter og status. Det året hun selv skulle gifte seg, kom boken Veiledning til anstand og god tone ut. Det var en håndbok i hvordan kvinner og menn fra borgerskapet skulle oppføre seg i forbindelse med inntreden i samfunnet og selskapslivet. Det er ikke usannsynlig at Johanne leste boken som et ledd i forberedelsene til giftemål. I et eget kapittel dedikert kvinner kan vi lese at det ikke bare er i ansiktsuttrykket, men også i hennes ordvalg, handlinger og hva hun hengir seg til, at kvinnens indre karakter blir avslørt. For å holde på fasaden og gi et best mulig inntrykk, må alle disse faktorene være under kontroll: Et smugt Sprog og en vis Blødhed i Tone og Stemme gjøre altid et behageligt Indtryk, og giver i Almindelighed en fordeelagtig Mening om Vedkommendes Opdragelse og Dannelse (…)

Det sømmer sig ikke for et Fruentimmer at tale for meget i et Selskab, og om Ting, der ikke passe for hendes Alder og Kjøn, maa hun naturligvis aldeles tie.19 En tid bodde de to parene Trine og Johan Andreas, Johanne og Sven Jørgen i bykjernen i Kongsvinger. Så kjøpte Johan Andreas Gjems Nesteby, en av storgårdene ved Vingersjøen, et stykke utenfor byen. Her slo han seg ned med tjenerskap og gårdsbestyrer. På Nesteby hadde Ågot syv søskenbarn, både eldre og yngre. Gården var i full drift, mens Johan Andreas Gjems beholdt sin virksomhet som kemner og inkassator inne i byen20. I 1866 ble det reist et nytt, staselig våningshus. Huset i sveitserstil hadde ni vinduer og en toetasjers veranda i fasaden. Fra den kunne man nyte synet av den glitrende Vingersjøen omkranset av bølgende, skogkledte åser.

18

Ågots tante og onkel, Johan Andreas og Trine Gjems (f. Rolfsen).

De er fotografert i København i anledning sitt sølvbryllup i 1876. Foto fra boken Familien Gjems 1792–1991.

Ågot kom aldri med direkte beskrivelser av onkelens storgård. Men om Gjøsegården, Nestebys nærmeste nabogård, skrev hun: Den laa i nærheden af en sjø en halv mils vei fra byen; og endskjønt der hverken var smaagutter eller smaapiger eller selskab eller bal, tror jeg næsten, jeg syntes det var lige saa morsomt at faa være med did. Nei, det var vel en gammel koselig gaard! Det var akkurat som et stykke av Dickens romaner midt oppe i virkeligheden.21

19

Ågot var med på besøk til lensmannen og hans familie, som bodde på Gjøsegården. For å komme dit, kjørte de med hest og slede over den islagte Vingersjøen.

Men saa snart jeg kunde, passed jeg mit snit og smat ud i kjøkkenet, for det var næsten det deiligste paa hele Gjøsegaarden! Et stort prægtigt folkekjøkken med baade skorsten og komfur og en mængde store deilige kobberkar paa væggene, som lyste rødt i det flammende skjær fra peisen. (…) Nederst i kjøkkenet sad folkene og spiste ved et langt bord, store sterke arbeidskarer, hyggelige hjemmevante gaardsgutter, kraftige unge piger. Snakken gik med korte, fyndige bemerkninger, de var ikke af mange ord. 22 Da Ågot var to år, kom en lyslugget lillebror til verden. Foreldrene kalte ham Richard. Bare et år senere kom en gutt til: Einar. I 1863 kom jente nummer to, hun fikk navnet Ragna. Ågot og Ragna skulle utvikle et nært vennskap. Senere i livet henvendte Ragna seg ofte til sin seks år eldre søster for råd og støtte. Hun foretrakk tilsynelatende å rådføre seg med sin søster, heller enn å spørre moren. I 1865 ble Rolf født, så Signy i 1867. Ågots andre lillesøster skulle dessverre ikke få leve opp, men døde få dager etter sin første bursdag.

Bygården Ågot vokste opp i, var omringet av andre, lignende bygninger. Her var kjøpmannsgårder, bolighus, garverier, landhandlerier, skysstasjoner, skolebygg og gjestegiveri. Hverdagen gikk for seg i et avgrenset, ordnet område, og skole, kirke, handel, familie og venner var en rask gange unna. I bygården bodde flere leietakere og tjeneste­ piker- og gutter. I en folketelling fra 1865, da Ågot var ni år, er det oppført 27 personer tilhørende hus nummer seks i Kirkegaten.23 En av de mest kjente leietakerne var Jonas Lie og hans familie. Lie hadde på dette tidspunktet ikke debutert som forfatter. Han jobbet som sakfører etter å ha kommet til byen i 1859 for å gifte seg med sin kusine Thomasine Henriette. Mens de var leietakere i andre etasje i Gjems-gården, fikk de fem barn. To av dem døde, men Asta, Erik og Mons var Ågots lekekamerater.

20

Mens Ågot lekte gjemsel med Lies barn, holdt han selskapeligheter og sammenkomster i bygårdens andre etasje. Blant vennene som besøkte ham i disse årene var Ole Bull, Aasmund Olavsson Vinje og ikke minst: Bjørnstjerne Bjørnson.24 Kanskje stakk Ågot hodet frem fra et hjørne og fikk i synsfeltet en ruvende skikkelse med tykt, stritt hår, kinnskjegg og små, runde briller? Kanskje møtte hun Bjørnsons blikk og delte brøkdelen av et sekund med ham, et sekund som senere skulle bli fylt med stemning Sverre (t.v.) og Valdemar. Bildet er fra begynnelsen av 1880-tallet. Foto: Sven R. Gjems’ arkiv. og betydning? Bjørnson hadde debutert som romanforfatter med Synnøve Solbakken samme år som Ågot ble født. Mange år senere skulle Ågot skrive et essay om kvinnene i dikterhøvdingens manu­ skripter. Hadde hun da bildet av ham i hodet, fanget fra et øyeblikk i barndommens by?

De første karakterer I Da mor var liden møter vi et fantasifullt og følsomt barn som dikter, forteller eventyr og er full av historier. Noen ganger blir det rent for mye, og moren fortviler over sin uforutsigbare datter. En gang besøker Ågot en venninne hvis syke mor ligger til sengs. Ågot drømmer seg bort i synet av kvinnen i sengen med blonder på sengetøyet og det store, krusede håret utslått på puten. Foran sengen står et lite bord med en blomstervase, små krukker og parfymeflasker. Ågot ønsker at hun også kunne være syk, så

21

Flyfoto fra Kongsvinger i 1930-årene. Bygården der Ågot vokste opp ses til venstre i bildet.

Foto: Paul Larsson / Kongsvinger historielag.

hun fikk et slikt bord. Syk blir hun til sin skuffelse ikke, men samme kveld henter hun et bord fra stuen og setter det ved sin egen seng. På bordet plasserer hun en hel del av morens pyntegjenstander og parfymer.

Pludselig hørte jeg mors stemme inde i stuen: «Men hvor er det blevet af bordet – og hvem har været her og rodet paa hylden og kommoden?»

Det gik i døren.

«Men du verden! Har du lagt dig med bordet og alt det fineste nipset! Nei, mage til barn til at have nykker» og i en fart blev scenen forandret; bordet kom paa sin rette plads, nipset ligesaa, og jeg laa igjen alene i mørket og graat i en liden lap af en gammel gardin, som skulde forestille blondelommetørklæde.25 Rett ved den gule bygården lå en sal som ble brukt til festlokale. En dag blir det annonsert at det skal spilles komedie i salen. Ågot får ikke lov til å gå av sin mor, moren mener at hun har nok fjas og eventyr i hodet som det er. Så blir hun invitert med av de nye leietakerne i gården, og Johanne sier ja likevel.

22

Ågot følger høytidelig med folkemengden opp trappene og inn i salen, mens følelsene holder på å koke over uten at hun helt vet hvorfor.

Jeg kunde ikke skjønne, at de var saa lidet andægtige, jeg vidste hele tiden ikke rigtig, om det var mig eller ikke, var bare ræd, jeg skulde vaagne af en deilig drøm. Tænk, at jeg nu virkelig var paa komedie!26 Idet sceneteppet blir dratt til side, ser Ågot en trinn, liten mann og en stor, tykk dame. De gestikulerer og snakker, delvis på fransk, mannen ler og kvinnen gjør de merkeligste bevegelser med armer og bein. Så begynner den store damen å danse, iført hvit, utringet kjole med røde roser. Hele salen knaker. Lampene klirrer. Ågot er stum av begeistring og fortryllelse. Stemningen, den støvete lukten, synet av scenen, rekvisittene og skuespillerne, sangen, mimikken og dansen suges inn i hjertet som om det var en tørr, liten svamp i en bøtte med vann.

Nu vidste jeg altsaa, hvad komedie var, og efter den dag blev alt komedie. Jeg dansed ballet, og jeg dansed paa line. Mor maatte lede frem alle sine gamle balblomster. Om vinteren var det teater i de smaa madboderne, om sommeren oppe i lysthuset i haven. Alt hvad jeg læste, blev digtet om til komedie, og mor erklæred, at jeg var blevet splitter komediegal, hvilket var sandt og vist i alle maader.27 For det fantasifulle barnet er møtet med teateret nærmest en guddommelig opplevelse. Det fantes en måte å leve ut dans, sang og fantasier på: fra scenen. (...), og derfor var det, at det blev saa uforglemmeligt for mig, for nu forstod jeg jo, at det deiligste og morsomste af alt var til. Det laa ikke længer bare og lyste langt ude i fantasiens trylleland. Fra den dag længted jeg efter noget virkeligt. Komedien. Den var.28

23

Ågot og søsknene gikk sine første skoleår hos Maren Dorthea Bakke, kalt Jomfru Bakke. Bakke hadde åpnet privatskole i sitt eget hjem, til tross for at hun ikke hadde faglig bakgrunn som lærer. Hun hadde vært raskt ute med å se behovet for en barneskole tilpasset borgerskapet. For hit ble barna fra de mer bemidlede familiene i Kongsvinger sendt. Det var viktig at både guttene og jentene fikk noe boklig lærdom og oppdragelse, i alle fall opp til et visst punkt. Senere skulle jentene lære seg å bli gode hustruer og husmødre, mens guttene kunne velge å studere fag som medisin og jus, eller gå handelsskolen. Jomfru Bakkes skole lå i Øvrebyen, ikke langt fra hjemgården til Ågot. Bakke la særlig vekt på at barna skulle bli gode til å lese, i tillegg underviste hun i matematikk og religion. Hun praktiserte en uforutsigbar blanding av hard disiplin og belønning. Rett som det var stakk hun småkaker til noen utvalgte, særlig blant jentene, uten at dette skulle komme for alles øyne. Andre ganger laget hun til en større oppdekning i kjøkkenet for noen av elevene, også det i hemmelighet. I neste omgang kunne disiplinen være brutal. I det ene hjørneskapet sto en kvast ris klar til bruk. Men det verste var å havne i den sorte kjelleren. Kjellerlemmen var midt i stuen, og dit ble de mest uregjerlige eller vanskelige barna dratt ned som straff. Ågot var ulykkelig over behandlingen de to småbrødrene Richard og Einar fikk. Lærerinnen både lugget og kløp hvis hun syntes at noen av elevene var uskikkelige.

Einar knep munnen sammen og knyttet nevene i møte med Jomfru Bakkes straffemetoder. Men Richard, Ågots nærmeste bror i alder, var redd.

Altid synes jeg, jeg ser ham borte ved klaffebordet til gaden med haaret ret til veirs af bare forskrækkelse og store forskræmte øine. Af og til kasted han nogen bønfaldende blikke til mig bag syskruen og linnedet.29 En gang reagerte Johanne på at sønnen kom hjem med hårdotter på skuldrene og hvite, hårløse flekker i hodebunnen: «Jamen det er da virkelig for galt, slig som hun lugger gutten. Se her, hvorledes haaret flyr af ham.» Og mor plukked yderst ærgerlig flere store haardotter af den graa trøien hans.

24

Faren derimot, møtte hendelsen med en liten latter og mente at gutten hadde for løse hårrøtter.

Etter et par års skolegang hos Jomfru Bakke gikk Ågot videre på Anna Stangs pikeskole. Anna Sophie Margrethe Holmsen fra Kristiania var gift med overrettssakfører og senere minister Hans G. Jacob Stang.

Paret kom flyttende til Kongsvinger i 1861, og samme år opprettet Anna byens første privatskole for jenter. Her underviste hun blant annet i tysk, fransk og musikk. Fra 1885 til 1886 var Stang Norsk kvinnesaksforenings første kvinnelige leder.30 På bilder ser Stang ut som en høyreist og rak kvinne, med mørkt, tykt hår samlet i nakken. Hun har et smalt, vakkert ansikt med skråstilte øyne, som gir et litt vemodig inntrykk. I Ågots liv var de to kvinnelige skole­eierne og lærerne Maren Bakke og Anna Stang de første sporene av kvinnelig påvirkning utenfor familien. Ågot hadde mange venner. Det er lett å se for seg barneflokkene som samlet seg og løp larmende fra gatehjørne til gatehjørne, opp til festningshagen og ned til handelshusene og de mørke, mystiske portrommene. Den som sto Ågot nærmest var Nanna på festningen.

Hennes far var kommandant og tidligere Kongsvinger-ordfører Fredrik Daniel Werenskiold, mens den mer milde og lavmælte moren var kjøpmannsdatter fra Tromsø. Nanna var eneste jente i en stor flokk med gutter. En eldre bror av henne het Erik, han skulle senere bli en kjent og folkekjær maler og tegner. Han forbindes særlig med sine eventyrtegninger som illustrerte Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr.31 I Vinger kirke ligger i gangavstand fra mellomtiden maste Ågot og Nanna Ågots barndomshjem. Her ble Ågot døpt. om at han måtte tegne kragemøn- Foto: Lill-Karin Elvestad.

25

stre til dem. På festningen var det, i tillegg til Werenskiold-familien, også husholderske, barnepiker, kokk, budeie og tjenestekar.32 For Ågot var det å være på festningen nærmest som å være i et virkelighetens eventyr. Festningen var en drømmeverden der hun kunne få fred for sine fantasier og lengsler, der de voksne var trygge og samtidig på avstand, slik at barna kunne utfolde seg uforstyrret.

Det var en vold mot nord, som jeg altid indi mig kaldte Længselsvolden, men jeg turdte naturligvis ikke sige det til nogen, for saa vilde de kanskje bare le af mig og sige, at det ikke var sandt. Det var det nu alligevel. Min Længselsvold var det. Den tryllebandt mig aldeles.

Lyslet og fin stod smaaskogen nedefter lien helt ned til dalsænkningen, hvor elven gik mægtig og bred, og hvor storskogen begyndte. Henover de slørlette, fine trætopper dansed alferne i sommernatten, naar taagen fra elven lagde sig dugfrisk henover det hele; men længer borte, i den tykke mørke storskogen, der bodde huldren, som elsked nøkken paa dybet af elven.

Jeg stod og drømte mig dybt indi skogen langs med elvebredden, altid længer borte, did hvor skyerne stod i brand over trætoppene, og hvor alt var et lyst hav af skjønhed.

Der vilde jeg bo.33

Hovedhuset på Nesteby fotografert høsten 2016. Foto: Lill-Karin Elvestad.

26

Marked på kirketorget, årstall ukjent. Foto: Kongsvinger historielag.

Om det var befriende å klatre opp på festningsmuren, var festningshagen om mulig enda mer forlokkende. Den var som en bibelsk hage, bugnende av frukt, bær og de vakreste blomster, med grønne gressplener og lunder.

I de svalende skyggene under trærne forsvant timene i lek og fantasi, og i lysthuset i den ene enden av hagen ble det holdt te- og sjokoladeselskaper.

Jeg syntes, at den haven aldrig tog ende. Den gik langt nedover mod skogen, hvor den mødte alle udmarkens trær, ask og odler og rogn og heg, der stod i tæt fortrolighed paa et grønt, blødt teppe med millioner af rødmende hvidveis, der sto og nikked paa sine slanke stilker og bøied sine hoder rødmende over sin egen ynde, som de helst vilde gjemme for alles øine.34

27

Ågot ser Lofotens sorte, nakne fjell, og tenker med vantro på at det fortsatt er et par dagsreiser til de er fremme – enda lengre nord.

Ågot Gjems Selmer (1857–1926) fra Kongsvinger var eldste datter i en velstående familie. Da hun var 12 år, måtte de forlate alt og flytte til Kristiania. Der fulgte Ågot sitt kunstnerkall og ble skuespiller, i strid med slektens og samfunnets forventninger.

Den lovende karrieren ble brutt da hun møtte sitt livs kjærlighet, og han ble utnevnt til distriktslege i Balsfjord. Overgangen til de veiløse, grisgrendte bygdene, der Ågot måtte hjelpe til i behandlingen av dødssyke pasienter, fødte en ny bevissthet. Hun grep pennen og ble med tiden en kjent forfatter, foredragsholder og samfunnsdebattant.

I boken bringes Ågot Gjems Selmers liv og verk frem i lyset, og samtidig gis et tidsbilde fra Norge i brytningstid. Boken viser hvordan en viljesterk og utradisjonell kvinne påvirket fordommer og vedtatte sannheter, og dermed bidro til utviklingen av samfunnet.

Lill-Karin Elvestad (f. 1979) er journalist og forfatter bosatt i Balsfjord. Hun har tidligere skrevet dokumentarbøkene Malangseidet-ulykka: Hendelsen som rystet hele Norge og Kirkene i Troms (bind 1 og 2).

ISBN: 978-82-8104-387-9

Orkana

www.orkana.no