Veien videre uten barn

Er du i 20-årene og får beskjed om at det kan bli vanskelig å få egne, biologiske barn, er det kanskje en mager trøst å høre at når du nærmer deg 50 år, blir dette ofte lettere å akseptere. Heldigvis lykkes mange underveis, men for noen blir det nødvendig å tenke alternativt.

A V A NeTTe H AUGeN

Denne artikkelen ble først publisert i Ønskebarn nr.3 i 2017

Selv med dagens teknologi er det dessverre ikke alle som opplever å få ønskebarnet, uansett hvor mange forsøk de går gjennom. I starten er gjerne optimismen der – og heldigvis lykkes mange. For noen kommer det imidlertid en tid da de må begynne å innse at det ikke går veien og at de må se på andre løsninger – og kanskje et liv videre uten barn.

Én som har kommet dit er «Eli» fra Oslo. Fordi dette er noe av det mest private og sårbare i livet hennes, ønsker hun å fortelle sin historie anonymt, så Ønskebarn velger å kalle henne «Eli», men vi kjenner naturligvis hennes identitet. Hun håper historien kan være til hjelp for andre, ikke minst fordi hun har opplevd at det en lege en gang sa til henne stemmer.

Han fortalte at «omtrent alle han hadde vært i kontakt med sa at når du nærmer seg 50 år, da slipper den store sorgen rundt ikke å få barn taket litt etter litt – og det blir med tiden lettere å forholde seg til».

Ikke klar

«Eli» traff sin nåværende mann i ung alder. De har snart vært sammen i 30 år og nærmer seg 20 års bryllupsdag. Da hun var i 20-årene var ikke «Eli» klar for å bli mor. Hun hadde en tidkrevende jobb hun trivdes i, men tenkte «kanskje i framtiden». Da hun var i starten av 30-årene giftet hun seg med ungdomskjæresten, samtidig meldte barneønsket seg litt etter litt.

– Vi startet nok muligens litt sent med å forsøke. Etter å ha prøvd en tid kontaktet vi lege. Vi har aldri fått et konkret svar på hva som er galt, årsaken er såkalt «uforklarlig», men jeg mistenker at det har noe med revmatismen min å gjøre. Det var absurd å få vite at de betennelsesdempende medisinene jeg hadde brukt i mange år, var de samme som de den gang ga kvinner som skulle til

IVF-behandling for å dempe deres naturlige eggløsning, sier hun.

Ekteparet var inne til to IVF-forsøk i det offentlige helsevesenet. Egg ble tatt ut, ett ble befruktet, men de så allerede før innsetting at det ikke var levedyktig, så det stoppet der. De fikk beskjed fra legene at sjansen for at hun skulle bli gravid var som å vinne i lotto. Samtidig ble de anbefalt enten å prøve eggdonasjon i Spania eller se på adopsjon.

For tidlig ute

Det ble etter noen år én tur til en klinikk i Spania for å forsøke eggdonasjon. To befruktede egg ble satt inn og de opplevde å få en positiv graviditetstest. Det ville imidlertid ikke feste seg, så det ble med ett forsøk. Paret var innom tanken på adopsjon og andre muligheter. De var fortsatt innenfor rent aldersmessig, gikk på et informasjonsmøte, men det føltes ikke rett.

– Mange av mulighetene er så uforutsigbare og omfattende at det rett og slett ikke var det vi ønsket. Jeg føler samtidig at vi var «ti år for tidlig ute» i forhold til teknologien. Da vi gikk til det offentlige var det liksom ikke noe alternativ å prøve private klinikker. I dag vet vi at det brukes ulike teknikker og at noen lykkes både etter ti og elleve forsøk, påpeker «Eli».

Hun husker at da artisten Jenny Jensen fortalte at hun hadde lykkes på ellevte forsøk, var det mange som mente hun var «gæern». Ingen forsøkte så mange ganger. I dag er dette imidlertid ikke helt uvanlig. Hun tror ganske sikkert at også de ville prøvd flere ganger om de hadde kjent alle mulighetene og ikke så raskt fått beskjed om at «det var som å vinne i lotto».

Spørsmålene

Samtidig som de etter hvert begynte å innse at de kanskje ikke ville oppleve å bli foreldre, var en annen utfordring alle spørsmålene som ble stilt fra venner og familie. Mange visste at «Eli» ikke tenkte på barn da hun var i 20-årene, men etter at de giftet seg begynte flere å spørre. Nå var vel tiden inne til å bygge rede? Det var både litt sårt og rart.

– Så lenge jeg hadde troen var det egentlig greit. Jeg tenkte at om vi ikke fikk det til uten hjelp, ville det i verste fall ordne seg ved hjelp av det offentlige. Da jeg fikk det endelig svaret om at det sannsynligvis aldri ville ordne seg, gikk jeg helt i kjelleren. Jeg har aldri vært så langt nede. Det ble veldig sårt, forteller hun.

Dette skjedde i en periode da flere av vennene deres fikk både sitt andre og tredje barn. Også broren hennes fikk to barn, som nå er i tenårene. Heldigvis greide hun å glede seg over andres barn og graviditeter, ikke minst takket være at de hadde så mange flotte mennesker rundt seg. De satt også barnevakt for brorens og vennenes barn om de ble spurt.

God støtte

For «Eli» har som sagt alt rundt barnløsheten vært veldig sårt og privat. Hun er heller ikke av typen som åpner seg så voldsomt, derfor har det kun vært den nærmeste familien som har visst hva paret har slitt med – og heller ikke de har fått all verdens detaljer.

Det har derfor vært en god støtte at hun og mannen hennes har hatt en fin dialog rundt alt det såre. Om de kanskje ikke alltid har vært hundre prosent enige om hvor langt de skulle gå og hvor lenge de skulle holde på, har diskusjonene hele tiden vært gode og konstruktive. De er fortsatt gift, føler de har et godt liv og gjør mye hyggelig sammen.

– Jeg tror faktisk alt dette har bidratt til at vi har blitt sterkere sammen. Å være to om det og ha noen å snakke med har vært en utrolig støtte og stor hjelp. Barneønsket har vært der hos oss begge, men muligens litt sterkere hos meg. Uansett tror jeg han aksepterte situasjonen litt før meg. Han føler i dag han har et godt og fullverdig liv, og at han ikke nødvendigvis må ha barn for å ha det bra i livet sitt, sier hun.

Tidsfaktoren viktig

Selv om intellektet til «Eli» sier det samme: at hun har det bra og ikke trenger barn for å ha et godt liv, har det likevel vært vanskelig helt å slippe taket. Hun tror kanskje det er den indre biologien som styrer og fremdeles tidvis roper etter å bli mor, men dessverre er det helt utenfor hennes kontroll. Samtidig spiller tiden på lag og gjør det litt enklere.

– En lege som behandlet meg i en helt annen forbindelse fortalte at hans erfaring var at omtrent uten unntak fortalte pasienter ham at når du nærmer deg 50 år, så slipper dette gradvis taket og blir enklere å forholde seg til. Det opplever jeg også, fastslår hun.

En annen tidsrelatert faktor som spiller på lag, er at de fleste vennene deres som har barn nå begynner å få tenåringer eller voksne barn. Venninnene har ikke lenger bare tid til å møte henne på en kafé eller lekeland på formiddagen. Nå har de tid, lyst og energi til å treffe henne om kvelden og gjøre hyggelige «voksne» ting sammen. Hun har full forståelse for at det en tid er annerledes, men nå finner de tilbake til hverandre igjen. Det er kjempekoselig.

En tredje ting er at venner som har fått barn sent er ærlige på at det er mer slitsomt å være småbarnsforeldre når du er over 40 enn når du er 30 år. Du har dessuten lagt deg til noen vaner og en frihet du må oppgi med barn. Så når barnet ikke har kommet til nå er det kanskje like greit, selv om hun naturligvis vet at ingen av vennene har angret når de først har fått barn.

Hobby og hund

Om det ikke har blitt barn, har «Eli» og mannen hennes likevel ansvar for noen som er helt avhengige av dem. De har to hunder. Den første anskaffet de omtrent samtidig med at de forsto at ønskebarnet kunne la vente på seg.

– Uansett hvor langt nede jeg har vært, har det vært utrolig godt å ha disse øynene som ser på deg, som må ha mat og gå ut en tur. Da kommer du deg ut, noe som alltid gjør godt og som du aldri angrer på når du kommer inn igjen, fastslår hun.

Noe annet hun har vært flink til, er å gjøre ting som gjør henne glad. Hun er veldig opptatt av sang og musikk, så det har blitt en kjær hobby. Hun har også prøvd ut flere andre aktiviteter. Noe har hun fortsatt med, andre ting har vært for en periode. Det fine er at du da kommer inn i nye miljøer og treffer nye mennesker, som kanskje har litt andre perspektiver på livet. Det har gitt henne mange gode samtaler og er noe hun sterkt anbefaler andre.

Selv om det har vært mange tunge stunder og hun av og til fremdeles kan falle litt ned «i mørket» en sjelden gang, ser «Eli» lyst på fremtiden sammen med sin mann og hundene – og vennene, som mer og mer kommer på banen igjen etter hvert som barna deres blir større.