Linjedagene 2026

Linjedagene 2026 2MED Teskt & bilde

Hva snakker du om?

«Jeg skjønner ikke hva du snakker om» «Ikke spill dum.» Svarer hun i en skarp tone.

«Jeg skjønner oppriktig ikke hva du snakker om, hva mener du?» Spør jeg igjen. «ikke prøv å være helt sånn ordentlig og voksen, jeg trenger ikke dette.» Sier hun og ser bort ut av vinduet.

Slik har vi holdt på i en halv time og hun nekter fortsatt å svare på hva denne samtalen egentlig handler om, for meg er den om å prøve å finne ut hva hun egentlig snakker om, mens for hun er det om noe helt annet. Jeg skjenner at irritasjonen begynner å komme til meg.

«Kan du ikke bare svare på spørsmålet?» Ber jeg henne.

«Du er helt utrolig!» Roper hun i en opprør stemme.

«Vel hvordan skal jeg vite hva som skjer om du ikke forteller det til meg!?»

Hun ser på meg.

«Det var Markus.» Sier hun denne gangen litt roligere.

«Markus hva da?» Spør jeg.

«AGHH» roper hun ut, den rolige tilstanden hennes kortvarig.

«Jeg skjønner ikke hvordan du ikke klarer å forstå, det var Markus!» Roper hun enda en gang.

«Vel hvordan skal jeg forstå når det er alt jeg har å gå etter» «Ikke bruk denne ´jeg vet ikke hva du snakker om´ herske teknikken på meg» Jeg er så forvirra. Hodet mitt føles stappa ut. Hva med Markus? Hvem er egentlig Markus?

Hersketeknikk? Er det virkelig det hun tror jeg holder på med? Jeg forstår faktisk ikke hva hun snakker om.

«Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Sier jeg igjen.

«OMG, slutt å spille dum!»

«Jeg skjønner oppriktig ikke hva du snakker om, hva mener du?»

Det er mørkt ute og følelsen av jazzkonserten sitter fortsatt fast i kroppen som om den nekter å gi slipp helt enda. En blandet følelse av lettelse og takknemlig for at det er over skyller over meg. Vi setter oss ned ved Aker brygge, litt vekk fra folk. Han tar fram to sigaretter og rekker meg den ene. “du vil ha en sant” sier han med et smil om munnen “det er akkurat det jeg trenger” svarer jeg mens han lighter sin egen. Jeg lener meg mot han og lar hans sigg hvile mot tuppen av min mens jeg puster inn “jeg knuller siggen din” sier jeg og ler “.”er det det man kaller det” sier han og gliser fra øret til øre.

Jeg kjenner det på meg, det er nå det skal skje. Jeg må bare gi det ett lite dytt i riktig retning. Hjertet pumper hardt og vondt når jeg sier ordene “husker du på hytta, eller... husker du at jeg snakket til deg mens du sov?” han ser vekk, jeg vet han vet, men vil han innrømme det? Jeg har gitt han kortene og spille med, så jeg sitter her kald og klar. “ja, du sa så mye fint husker jeg” lyver han jeg sa kun to ting “jeg elsker deg” og “dust”. Jeg nekter å svare hvis han skal la øyeblikket forsvinne som sand mellom sprikete fingere. “den hytteturen var helt fantastisk faktisk” sier han mens han nekter å la øynene mine møte hans. Jeg er taus, jeg vet han vet. Jeg tar et dypt trekk svart røyk ned i lungene mens jeg lar øynene hvile på vannet som glittrer i måneskinnet. Når blikket mitt flytter seg tilbake på han ser jeg ett utrykk jeg ikke har sett før. “Ane” hvisker han med ukontrollert pust. Jeg kjenner følelsen bygge seg opp før han endelig sier det..

Kirkeklokkene ringer, hjertet dunker, hardt og vondt. Alt er perfekt.

Det er rart. Hvordan alt bare ble til et minne. Et minne av ansiktet hennes.

Det er skummelt fordi selv om jeg ikke ønsker det kan jeg se henne i alt. Men bare som et minne. Før hadde jeg henne rett foran meg, hun lo og smilte, nå blander jeg latteren hennes med andre bare. Jeg ser henne i alle, hvis noen sier noe tenker jeg at det har hun allerede sagt. Alt jeg gjør og sier ender opp med henne. Hun er overalt. Du må våkne nå, jeg har laget kaffe til deg.

Jeg brå våkner og tror noen står på soverommet mitt. Det er ingen der.

Jeg sovner igjen. Tusen takk kaffen smaker kjempegodt. Hun ler mens hun ser på meg og sier, den smaker alltid godt. Så kysser hun meg på pannen og slenger døra etter seg.

Hun kommer ikke tilbake. Hun kommer aldri til å komme tilbake. Nå er det bare et minne.

Ringer deg opp senere

­

Alv og Penny står på det mørke kjøkkenet, Alv heller opp kaffe til Penny og ser på henne, Penny ser ut av vinduet, det regner.

ALV -Vi skulle ikke dratt på reise da Penny?

Jeg ser på han litt overrasket, jeg har alltid drømt om å reise med Alv, vi hadde snakket om det så lenge. Det varmer i brystet, jeg har følt at Alv har vært litt kald i det siste.

ALV - Da blir det meg deg og Sebastian.. også kan du kanskje ta med en venninne?

Jeg følte meg dum, selvfølgelig måtte Sebastian bli med, hvorfor skjønner han ikke at jeg ikke vil være med noen andre enn han? Jeg ser kjapt tilbake på han.

ALV -Jeg tenkte at det kunne være hyggelig Hvorfor trodde han at jeg ville likt det, kjenner han meg ikke? Vet ikke han at jeg har drømt om å reise med han.

ALV -Da får vi vært litt sammen, men også med vennene våre, vi har jo vært mye sammen i det siste så kanskje det blir fint.

Hva snakker han om vi har jo ikke vært noe sammen, jeg føler ikke det i vertfall han er aldri til stede.

MATHILDE -Hva snakker du om, du er jo med vennene dine hele tiden Alv vi er jo aldri sammen lengre.

Hvorfor skjønner hun ikke at jeg savner å være litt spontan og bare ta ting som det kommer og ikke måtte forholde seg til noe, det er litt slitsomt å alltid ha noen å forholde seg til.

Jeg føler at jeg ikke kjenner henne lengre, hvorfor skjønner vi hverandre ikke lengre?

Statue Sommeridyll fylte Oslo by med varme, blendene solstråler en tidlig vår. En slik dag er sjelden og må utnyttes.

Gatene var overfylte av mennesker i fra hver kant.

Jeg lå meg ned for å nyte den vakre dagen og kledde av meg toppen for å sole meg.

En dame i 40 årene kom plutselig mot meg. Måten hun stirret meg ned på fylte meg med slik en ukomfortabel følelse. I starten sa hun ingenting, men det så ut som om hun tenkte.

Dype tanker.

Til slutt slapp hun ut en frekk kommentar. “Hva tror du at. Du gjør?” “Ungdom for tiden er alt for trygge, det er ikke akseptabelt å gå rundt sånn i offentligheten.” mumlet hun videre. “unnskyld?” svarte jeg. Jeg kunne genuint ikke tro hva hun sa til meg. Tonen i setningen hadde et hint av sjalusi.

Før jeeg kunne tenke meg ordentlig gjennom hva hun hadde sagt, la hun til enda en kommentar. “har du ingen anelse hvor mange barn det er i området? De blir ukomfortable! Kle på deg”

En som drar Han legger mobilen bort.

-Tenk at du drar i dag Solen skinner inn igjennom balkongdøren som står på hvit gap og treffer enden på sengen.

-Ja i dag er dagen. Jeg gruer meg veldig, men jeg gleder meg også.

-Nei ikke gråt vennen, det går helt fint. Han setter seg opp i sengen. -Det er bare en måned. En liten jobb. Å, men jeg hater at jeg ikke kan hjelpe deg med å pakke resten, men jeg må dra nå. Hvis ikke kommer sjefen til å drepe meg.

-Haha, snufs, det vil vi ikke ha noen av nei.

-Nei ikke sant. Da drar jeg nå også kjapper jeg meg hjem så fort som mulig i ettermiddag. Hadde bra!

- Hadde!

I det kvinnen hører døren lukke seg tørker hun tårene og hopper rett ut av sengen. Åpner klesskapet, der er alt pakket i pappesker. Så bærer hun de en og en ned i en vare bil hun har leid. Så går hun på kjøkkenet, hun ta alt fra gafler til kjære fjøler og legger det i en annen pappeske. Leiligheten blir tommere og tommer for hver time.

Hun ser på klokka og får litt panikk. hun setter seg i leiebilen og kjører bånd gass ut fra parkeringsplassen.

Samtidig sykler manne inn i samme gate som de bor i.

- OJ! Wow! Se hvor du kjører!

Roper han i det en stor hvit varebil holder på å kjøre han ned. Han får parkert sykkelen der han alltid gjør. Går opp i leiligheten.

-Du vil ikke tro hva som akkurat skjedde nå. Det var en av de leie varebilene som seriøst hold på å kjøre meg ned. Det var så skummelt. Men nå er jeg hjemme. Og skal hjelpe deg. Hvor er du? Halo! Hæ. Hvor er alle glassene?

Hun som ble husket, han som glemt

­ ­

­

…

…

­

­

­ … ­

-Oi! Der var du. Åssen går det med deg?

Mari kjente seg tung og svimmel, og dessuten dunka hodet som et helvete. Hun lå på bakken med hodet i fanget hans.

-Hæ hva hva mener du?

Mannen smilte.

-Nei du falt og slo deg litt bare. Jeg tror ikke det er noe farlig altså, men du blør litt fra panna og du har vært ute en liten stund så jeg har ringt en ambulanse.

Mari klarte ikke tenke. Hun prøvde å forstå hvem mannen var, men synet var så doggete. Hun kunne se at han brukte briller og han hadde mørkt kort hår.

-Unnskyld det er ikke meningen å være frekk, men hvem er du egentlig? Jeg klarer ikke helt å huske hva som skjedde nå eller hvem du er og sånn..

-Nei null stress! Vi møttes på kafe i sta og var på vei til parken rundt hjørnet her.

-Åja ja jeg gjorde kanskje det.

Mari strevde med å plassere minnet. Hun husket ikke kafeen. Alt hun klarte å se i hodet var at hun tuslet forbi blomsterbedene, og så ble det svart. Hvem var denne karen?

-Går det bra med deg? Har du vondt?

-Nei, nei eller jo eh litt men ehh... hva var det du sa du het igjen?

-Ja beklager, jeg er Magnus.

Ambulanse-sirener hørtes i det fjernet og fanget oppmerksomheten. Ambulansen kom i voldsom fart og bråstoppet et par meter bort. Et par sykepleiere kom gående.

-Skal vi sjå, klarer du å reise deg...?

Magnus hjalp Mari opp og de satte seg på kanten av bagasjerommet.

-Da skal vi bare se litt på deg og hodet ditt. Vet du hvor vi er?

Mari tenkte seg om.

-Ok, du vi må nok ta deg med til et sykehus og få sjekket litt mer på deg.

De fikk lagt Mari ned på en seng inni ambulansen. Magnus satt ved siden av. Mari så bort på han, han så ikke kjent ut i det hele tatt. Hvem var han?

Mari ble sendt hjem fra sykehuset med en mild hjernerystelse. Hun og Magnus tok følge ut til bussholdeplassen.

-Jeg følger deg gjerne hjem hvis du vil.

-Emm ja det kan du vel. Men du hvordan var det du sa jeg falt igjen? Øynene til Magnus ble store og han så litt rundt seg i mens han sa.

-Jo du ehh, du snubla over en stein der bare.

Mari rynket litt med bryna.

-Åja ok...

-Men jeg følger deg hjem jeg! Det er nok smart siden du skada deg.

Hun fikk en ekkel følelse av hva han sa. Det var noe som ikke stemte.

Kaos

Det dunker fra bassen allerede før bussen begynte å kjøre. Strobe lysene var på, og hele området var fullt av rød og blåkledde russ. Det var skriking inne fra bussen, plutselig høres en stemme.

“Jeg sa jo at det kom til å bli kaos” sa Nora og så på sander Sander lo og svarte “Er ikke det liksom meningen da”. “Kom igjen da, det blir gøy” De presset seg gjennom folkemengden, lukten av alkohol og rus hang tungt i luften. Andre russe busser kjørte forbi med musikk og bass på topp.

“Er ikke det hun?” sa nora Sander snur hodet sitt “hæ hvem?”

“Der!” sier nora og peker “er ikke det Sandra?”

Der stod hun, hun som var alt for sliten til å dra ut. Det stod hun med en annen gutt og holdt han om armen.

Sander frøys. “Hun skulle jo ikke komme?”

“Det var visst løgn” hvisket Nora. “hvem er han?”

Det gikk fra at alt kaoset som var rundt sander, nå gikk inn i kroppen hans. Alt ble stille og tåkete rundt han.

Tankene hans gikk rundt og rund, blodet strømmet fort gjennom kroppen og hjertet dunket nå fortere enn noen gang.

Sander gikk rettet mot Sandra Sander vent...

Men det var for sent.

“Så sliten at du holder deg hjemme hæ?” sa sander høyt da han kom bort Sandra snudde seg. Sander? Hva gjør du her?

Kunne kanskje spurt deg om det samme? Svarte Sander aggressivt Gutten ved siden av henne så mellom dem. “Skjer det noe her eller?”

Stillheten ble nå tydeligere enn noen gang, selv med kaoset rundt dem.

Sandra sa etter en god stund “det er ikke sånn det ser ut, kan vi gå og snakke ett annet sted?”

Akkurat da kommer politet kjørende rett mot dem med blålysene på.

«Kom Sander vi går» sier Nora Sander ser stygt på Sandra og svarer «ja det er nok lurt»

Den siste sommeren Jeg våkner til at sommersolen varmer huden min. Jeg har ligget på utesofaen. Det hender at jeg gjør det om jeg har kommet hjem seint eller ikke får sove.

Mamma kommer ut med et glass iskaffe og en avokado, og jeg hører den myke stemmen hennes. «Hei kjære deg, når kom du hjem i går?». «Jeg husker ikke helt, tror det var rundt firetiden». Det var en vill gjetning fra meg. Jeg husket ikke når jeg kom hjem, eller hvordan for den saks skyld. «Åja såpass ja. Hva endte dere opp med å gjøre så lenge?» spør hun vel vitende om hva jeg har gjort. «Vi bare gikk rundt og snakket, også bada vi litt tidligere.» svarte jeg, jeg ser ned på kaffen. «Det høres jo koselig ut. Du drakk vel ikke noe?». Jeg vet at hun bare spør meg om det for å teste meg. Hun vet allerede svaret før jeg får åpnet munnen. Jeg svarer at jeg har drukket en øl. Da lyver jeg ikke helt i hvert fall. Mamma har alltid hatt et blikk når hun merker at jeg lyver. «Ok, det er bra. Bare ikke la det bli en vanesak» Sier hun mens hun ser på meg med det samme blikket. «Slapp av mamma, jeg er ikke alkoholiker. Hvert fall ikke enda» tuller jeg tilbake. Hun smiler ikke tilbake. «husk timen i dag da!», sier hun idet hun forsvinner ut døra før jeg rekker å svare.

Det var midt i sommerferien. Lise hadde brukt den så langt på å sole, sove, være med venner og drikke øl. Når Lise senere skal tenke tilbake på disse stundene, kommer hun til og tenke på disse ølene hun har drukket. Men det var ikke ølen hun kom til å tenke tilbake på. Det var stundene rundt dem. Denne sommeren kom til å bli Lise sin siste.

Hun kom til å ta selvmord den 16 desember.

Lorem ipsum

Et glass vin, en samtale og et smil alt får en stille verdi når vi vet at det ikke varer evig.

Likevel er døden ikke bare et tap. Den kan også forstås som en slags overgang, ikke nødvendigvis i religiøs forstand, men som en påminnelse om at vi er del av noe større enn oss selv.

Louisa: Tror du vi egentlig forstår døden?

Matias: Vi vet at den kommer … men det er ikke det samme som å forstå den.

Louisa: Den er der som en slags skjebne. Ikke nødvendigvis truende, bare… uunngåelig.

Matias: Kanskje det er nettopp det som gir livet mening.

Louisa: Hvordan da?

Matias: Hvis det ikke fantes en slutt, ville ikke øyeblikkene hatt samme verdi.

Alt ville bare flyte videre, uten grenser.

Louisa: Så det er fordi tiden er begrenset at den betyr noe?

Matias: Ja. Vi lever som om tiden er vår, men egentlig låner vi den bare.

Louisa: Det gir jo mening… Hver erfaring, hver relasjon, alt eksisterer fordi det en dag tar slutt.

Matias: Nettopp. Døden setter en ramme rundt livet. Innenfor den rammen blir selv de minste ting viktige.

Louisa: Som hva da?

Matias: Et glass vin. En samtale. Et smil. Små øyeblikk som får verdi fordi de ikke varer evig.

Louias: Men døden føles fortsatt som et tap.

Matias: Det er den også. Men kanskje ikke bare det.

A: Hva mener du?

B: At den også kan være en overgang. Ikke nødvendigvis religiøst… mer som en påminnelse om at vi er del av noe større.

A: At vi ikke bare forsvinner?

B: På en måte. Kroppen går tilbake til naturen. Minnene lever videre i andre.

A: Og det vi har g jort?

B: Sporene våre blir ig jen. Selv små handlinger kan fortsette å påvirke verden lenge etter oss.

A: Så ingenting forsvinner helt?

B: Kanskje ikke. Kanskje det bare forandrer form.

Utnyttelse

­

De ser deg Rommet blir musestille. Det nesten så alle kan høre hjertet mitt duke spedalsk.

Blodet mitt strømmer i kroppen.

Alles øyne er på meg nå. Jeg trenger ikke å se meg rundt for å vite det. Jeg kjenner blikket deres i nakken min. Jeg ser opp til taket til ett sikkerhetskamera. De så det også. Tre vakter kommer løpende bort til der jeg står. Hva sier jeg nå egentlig?

“Hei sorry...jeg skulle bare snu meg, det-” jeg kjenner tårer komme og gjør alt for å ikke slippe dem ut. Vaktene ignorer meg. Han ene snur seg og gjentar to ganger til de andre “ring Anette”. To av vaktene snur seg og sier noe i sambandet sitt. “Knust utstilling i rom 205”.

Han som virker som sjefsvekteren tar meg på skulderen og signaliserer med den ene hånden om å følge etter han.

“Hei, du kan bli med meg nå” “H-hva skjer nå egentlig? Kommer jeg til å få bot?”

“Det som kommer til å skje er at politiet blir tilkalt. Så kommer de til å stille deg en del spørsmål, de vil vite om dette var med vilje eller en ulykke så-” “Politiet?! Kommer jeg i fengsel liksom?! Jeg sverger det var ikke meningen!”

Det er ikke til å unngå nå, tårene kommer rennende ned kinnet mitt og jeg blir glovarm i ansiktet. Lyden av glasset som treffer gulvet går på repeat i hodet mitt. Ming vasen ligger i tusen biter på museums gulvet.

Jeg titter utover lekeplassen og følger med på lille Josefine som leker i sandkassen. Jeg liker henne best. Hun minner meg litt om meg selv der hun sitter i den altfor store, blå flisen som hun antageligvis har arvet av storebroren. Alle de andre barna har dyre, hvite eller rosa fliser fra Ralph lauren, t-skjorter fra Polo og finere sko enn meg. Den ene jenta, Victoria, har til og med en baby Dior jakke. Matchende med moren. Folk her på Montebello skal alltid være så sykt fjonge. Plutselig blir tankene mine avbrutt idet noe selvlysende gult dukker opp i sidesynet mitt. Jeg snur meg og ser en ung, solbrun dame i treningstøy som smiler til meg med store hvite tenner. Det ser ikke ut som hun har en eneste tanke i hodet.

“Hei!” Sier hun.

“Hei” svarer jeg, litt spørrende. Jeg har jobbet her i snart et år nå, men har aldri sett denne damen før.

“Jeg skal hente Victoria.” “Åja? Hvem er du?” Spør jeg. Jeg tar meg selv i at det høres frekt ut i det jeg sier det.

“Eller sånn i forhold til Victoria liksom, hehe. Jeg har ikke sett deg før?” sier jeg og smiler mildt.

“Ja, nei selvfølgelig!” Svarer damen, fortsatt med det store gliset. “Det er egentlig en litt rar situasjon skjønner du. Jeg kjenner ikke Victoria direkte, men jeg kjenner faren hennes.”

“Okei?” svarer jeg skeptisk.

“Ja, jeg er PT-en hans, og så kom det opp et viktig møte eller noe sånt, så han sa at jeg måtte hente Victoria her.”

“Ja, ikke sant...” Jeg tenker på at hun sa at hun måtte. En ting hadde vært om han ba henne om en tjeneste, men at hun MÅTTE hente kiden HANS i barnehagen? Jeg kjenner et litt forvirret utrykk danne seg i ansiktet mitt “Så han ba den personlige treneren sin, om å hente sitt eget barn i barnehagen?” spør jeg. Det høres kanskje litt nedlatende ut, men det får heller være, tenker jeg.

“Hehe, ja. Litt merkelig situasjon, men jeg tenkte hvorfor ikke” svarer damen.

“Ja, ganske spesiell ting å gjøre. Ikke av deg altså, men av han. Og moren kunne heller ikke komme eller?” Jeg har kun sett moren hente en gang, det var da jeg så at hun og Victoria hadde matchende Dior-jakker.

“Nei, hun er på spa-retreat hele uka, så da ble det meg.” svarer damen, smilet er ikke like stort nå.

"Okay jeg skjønner. Jeg skal gå og hente Victoria jeg.” Sier jeg før jeg går inn og sørger for at victoria er klar til å dra.

Mens jeg står og ser på de to rusle bort til den sorte BMW-en, klarer jeg ikke la være å tenke på hvor rare folk blir når de får litt for mye penger. Da blir det plutselig viktigere å tjene mer istedenfor å stille opp for barna sine. Rikinger ass.

Føler du noen ganger at du har vært steder som barn, som du vet at ikke finnes?

Jeg setter ned kaffekoppen, svelger skummet.

Hvordan da mener du?»

Hun rører i sin kopp.

Har du aldri hatt et minne, fra da du var veldig liten. Hvor du gikk med foreldrene dine en ny, rar vei hjem fra barnehagen. Forbi litt uvanlige steder. Som ble sittende med deg på en eller annen måte. Ikke fordi de var truende nødvendigvis, men …

Ikke helt riktige?

Ja. Ikke helt riktige. Eller fordi stedene virker for interessante til at du aldri har vært tilbake. Og det er derfor du legger ekstra merke til minnene når du får dem. Du burde ha hørt om disse stedene igjen. Burde ha besøkt dem på nytt som eldre, og fått et nytt blikk på dem. Allikevel dukker de ikke opp, selv når du prøver å lete etter dem. Når du leter på google Earth, eller drar dit selv. De er liksom ikke der.

Ja, jeg vet ikke om jeg har opplevd det.

Ikke?

Hun lener seg bakover i stolen.

Nei. Synd.

Synd? Det virker mer synd for deg. Du sa at de stedene virket så interessante, og så viser det seg at de ikke finnes. Det må jo være litt skuffende.

Jeg føler meg heldig faktisk. Jeg ble sluppet inn i en annen side av verden.

En annen dimensjon som jeg bare kunne sett da.

Du tror at du havnet i en annen dimensjon?

Kanskje, jeg vet ikke hvordan jeg fikk de minnene. Eller så er det bare drømmer som jeg har glemt at er drømmer og kun husker som minner. Det er jo det kjedeligste alternativet.

Det er ikke fullt så skremmende i alle fall.

Nei. Men samme hvor de kommer fra, har jeg fortsatt minnene.

Det er en fredag kveld i Oslo, og Mikael er på jobbkveld med kollegene på Aker Brygge. Stemningen er god, det er mye latter , og kvelden nærmer seg slutten , hvert fall for Mikael.

“Hæ, drar du nå?” sier kollegaen.

“Ja, jeg er trøtt og sliten.”

“Det er altfor tidlig! Klokken er bare halv elleve. Hva med en runde til? Jeg spanderer – noen flere vil vel også ha?”

Mikael nøler. “Tja… okei, kjør da.”

“Jaa! Det var det jeg tenkte meg!”

Mikael blir værende en stund til, men til slutt er det nok. Han tar farvel, trekker jakken på og går ut i natten.

Utenfor er det skyfrihimmel. Den kalde luften kjennes god mot ansiktet, og vannet langs brygga glitrer i lyset fra byen.

Kanskje jeg skal ta en liten tur langs brygga før jeg tar bussen hjem?

Han begynner å gå langs kanten, med hendene i lommene og blikket opp mot stjernene. Litt for langt opp mot stjernene, viser det seg.

Foten finner ingenting å stå på.

Mikael faller utfor kanten med et skrik og et stort plask. Det kalde vannet tar pusten fra ham. Han spreller og sloss mot fjorden i panikk. Så kjenner han noe solid under seg og plutselig drass han oppover. Et dyr Grått og stort Det presser ham stødig mot kaien til han klarer å gripe tak i en stige og klamre seg opp.

Han snur seg, vått og kald.

En delfin. Den ser på ham et øyeblikk, lager litt delfin lyder og forsvinner ned i det mørke vannet.

Mikael sitter på kanten og stirrer ut over fjorden.

Han bestemmer seg for å ta taxi hjem og å aldri fortelle det til noen.

E

Ga ne sa ko sø hv sva un un

Hva “ve bet sm Int poe det som lur fin jor Wo pla for

Så. and syn som me for hol

En Livsløgn Galaksehopene som lager nettverket av verdener som vi kjenner til kan ikke være uendelige. Jeg så en video om dette, den sa at det nettverket bare strekker seg til de sorte tomrommene kolliderer med flere tomrom. Disse folka stoler jeg på, de sørger alltid for å sjekke informasjonen de gir ut. Ja vel? Men hva skjer på utsiden av disse nettverkene? De blir vel kanskje svakere da vil jeg anta. Hva om den kobler seg til et annet univers sitt nettverk som en lenke, og det er sånn parallelle universer eksisterer? Er ikke det litt av en teori da tenker du?

Hva betyr “Univers”? Det er vel bare et annet ord for “verdenen”. Det er en fastslått betydning på hva det er. Det betyr “alt”. Det er rart at vi ikke vet alt, vi som skal være de smarteste skapningene her, i vært fall på denne planeten.

Intelligensen har kanskje ikke så mye å si, men jeg skjønner poenget ditt. Det er ikke så mange som engang lurer på om det finnes mer her i universet. Men det er jo mange filmer som handler om dette, altså voksne folk tenker på det. Jeg lurer på om det faktisk finnes flere skapninger. Hvis det finnes uendelig av alt så må det det. Hvis det kom liv på jorden, tror jeg det ville kommet på andre planeter også.

Wow, tenk hva mennesker kunne fått til med flere titalls av planer som vi kunne reist imellom. Vi kunne glemt klimaforandringer helt og bare flyttet til et nytt hjem.

Så.. din teori er altså at vårt univers er bare én av flere andre universer som henger sammen som lenker? Ja, jeg synes det gir mening, men ikke som en teori akkurat, mer som en slags livsløgn. En religion altså? Woah, pass på der, men ikke langt unna egentlig, det er jo noe å tro på kun fordi du faktisk ikke kan sannheten. Smart, det er noe du holder tankene dine rolig med.

Du kan ikke bare gå inn.”

“Jeg må.”

“Nei, hør nå. Det funker ikke sånn.”

“Hva mener du ʻfunker ikkeʼ? Bare åpne.”

“Det er ikke bare å åpne.”

“Jeg har gått hele veien hit. De sa jeg skulle hit.”

“Hvem er ʻdeʼ?”

“Bare… folk. Det spiller ingen rolle. Slipp meg inn.”

“Du skjønner ikke hva du ber om.”

“Jo, jeg gjør det. Jeg vil bare inn, ok? Jeg orker ikke mer der ute.”

“Du tror det er bedre her inne?”

“Ja. Eller… det må jo være det.”

“Det er det ikke.”

“Hvordan vet du det?” “…Fordi jeg er her.”

“Ja, nettopp. Du er allerede inne. Kan du ikke bare åpne for meg?”

“Det funker ikke sånn, sa jeg.”

“Så du nekter?”

“Jeg prøver å få deg til å snu.”

“Jeg skal ikke snu.”

“Du kommer til å angre.”

“Det får være mitt problem.”

“Nei. Det blir det ikke.”

“Hva betyr det?”

“Bare… gå. Mens du fortsatt kan.”

“Hvis jeg går nå, så kommer jeg tilbake igjen. Jeg gir meg ikke.” “…Det er det jeg er redd for.” “Åpne.”

“Jeg kan ikke.”

“Du vil ikke.” “…Kanskje.”

“Faen. Bare̶” han slår lett mot stengene “̶hva er det du er så redd for?”

“Deg.” “Meg?” “Den du blir når du kommer inn.”

sønn kommer inn til sin mor med sin baby i armen. Han er sur og sinna over hvordan han har blitt oppdratt av sin mor.

-Dette er for hans beste ser ned mot babyen i armkroken -Jeg gjør han IKKE noe -Jo du er ikke god, det går opp og ned hele tiden -Jeg er helt frisk!

-Han skal ikke ha en bestemor som deg, han skal ikke bli like gal som meg, som har levd med en mor som deg -Men Svein du har blitt helt lik din far, du er ikke deg selv.

-Nei jeg vil ikke bli deg. Jeg er redd -Det er ikke verdens undergang, du har blitt en fin gutt og han vil bli det ser ned mot ungen -Men, jeg har jo alltid vært redd deg, tenk om han blir redd meg.

-Har du testet deg?

-Nei, pappa har kontaktet en fyr for meg, og jeg skal teste meg på fredag -Okei, men jeg vet at det vil bli bra. tårer renner nedover skinnet hennes -ha de da. har en stor klump i halsen når han sier det, begynner å grine mens han går -jeg elsker deg -takk for det du har gitt meg. sier han på en ironisk måte, smeller døren etter han har sagt det

KLUMPEN

Jeg sto på kanten på en grå, kald og fuktig gressflekk i Son. Jævla Son. Jeg hatet Son. En liten havneby, hvis man i det hele tatt kan kalle den en by. Den var overfylt av to typer mennesker. Enten hippier, eller rike folk fra Oslo som ikke hadde tålmodighet til å kjøre til Kragerø. Folk med trofekoner og to sønner med navn som Preben og Sander. Alle med den nye motorbåten sin. Som sto helt stille i havna frem til sommersesongen begynte.

Men der sto jeg.

Jeg så utover havet. Det lå blått og blankt under meg, med hvite bølger som slo hardt og brusende mot steinene. Det var nesten vakkert, i hvert fall så vakkert som Son kunne være. Samtidig kjente jeg en annen følelse. En jeg ikke opplevde så ofte. Noe varmt i halsen. Et slags boblende sinne som steg opp fra magen og presset seg opp gjennom brystet. Jeg orket ikke mer. Ikke mer av Son. Og i hvert fall ikke av de to skikkelsene under meg. Under stupet, under de små, tynne sju år gamle beina mine, med sår på begge knær sto en liten, sliten trebenk. På den satt to mennesker, en høy mørk mann og en liten blond dame. “hvor ble det av Lucia?” “jeg vet ikke, men ikke stress med det nå, nyt utsikten, pust bølgene inn, inn i lungene, også havets vind ut gjennom nesa ” “mhm” “når drar hun til moren sin igjen?” “nei neste uke mandag tror jeg” “du sa jo denne fredagen…” “er det et problem?” “nei, ville bare ha tid alene med deg” De hadde dratt meg hit.

Ut til denne klippen. Hvordan våget de?

Og ikke minst hvordan våget hun. Den lille, irriterende damen med det gule, pistrete håret. Inga het hun. Jævla Inga. Jeg hatet Inga mer enn Son. Mer enn de stygge knærne mine. Mer enn Preben og Sander og deres splitter nye motor båt. Inga. Irriterende Inga. Hun som aldri hadde humor. Hun som var for voksen til å se på film. Hun som alltid så ufornøyd ut når hun så på meg.

Hun som ikke snakket om annet enn yoga. Hun som skulle ta pappa, og holde fast i ham. men det verste: hun som tvang meg til å spise de ekle tørre vegetar pølsene på tur.

Derfor gjorde jeg det. Jeg tok et skritt nærmere kanten. La de oppskrapte knærne ned mot det fuktige gresset, tok hodet utfor kanten. Siktet ned, ned mot den slitne benken før jeg satt øynene fast på det pistrende gule håret, fikk opp sinnet fra halsen i form av en slimklump, tok sats og slapp klumpen ned i en fart så stor, at med den hadde Elon Musk landet på mars i går. Så brøt det ut Skriket.

Avskjed

­

­

­

­

VENTE

ROMMET

Venterommet Joakim og Karsten sitter ovenfor hverandre i et venterom «Husker du da vi var i Egypt?

Og den taxi turen da vi skulle til pyramidene.»

«Hvorfor tenkte du på det nå?»

«Tror jeg aldri har vært så redd som jeg var i den bilen» «Gikk jo fint til slutt da, g jør jo alltid det.

Du har jo alltid sagt at den er den fineste turen du har vært på» «Pyramidene var jo helt utrolige da, men føler fort at den taxi turen kunne ødelagt alt.»

«Vi måtte jo g jennom det for å oppleve Egypt da» «Joda, men ingenting forandra seg, hva om jeg hadde mista en arm?

Da hadde det ikke vært verdt det.»

«Hva om armen g jorde så vondt at alt den ville var å falle av?»

«Men tenk på armen som er ig jen da? Skal den g jøre alt selv?»

«Jeg hadde jo håpet at armen skulle forstå at den bruker mer krefter på å passe på den andre armen, enn det den måtte g jort om den lot den falle av» «Kanskje armen liker å bruke kreftene sine, kanskje armen ikke kan forestille seg noe annet» «Jeg tror ikke armen vet selv hva den vil» «Uansett da, det kan ikke sammenliknes» «Synes du jeg er selvsentrert» «Nei jeg sa bare at jeg synes du tar feil» «Jeg skjønner det, men du skjønner min side?»

Joakim ser ned i bakken, han starter å skjønne at det er for sent.

«Du er helt sikker pappa? Sånn helt helt sikker?»

«Du må ikke spørre meg sånt nå, tenk at det allerede har skjedd» Joakim ser på faren sin, og de hører en stemme fra gangen.

«Karsen, vi er klare for deg.

Vil sønnen din bli med inn? Så tar dere den tiden dere trenger?»

Titsreise Det gikk veldig fort, plutselig var det omme, helt ferdig. Det var blitt ett minne. «Jeg så det ikke, gjorde du?», «Nei jeg så ikke, noe var i veien. Det var borte før jeg rakk å se ordgentlig». Det var i grunn ting i veien ganske ofte som gjorde det vanskelig å se.

«Jeg satt på toget tidligere idag, på vei til skolen, også... det er jævlig klisje» jeg lo, «men det slo meg at, assa du vet de lysene inne i togtunnelen, de er lowkey litt som minner ass. Når du ser rett ut av vinduet så går de jævlig kjapt forbi, og alle lysene blir liksom bare en lang strek på en måte, men med en gang de er forbi og litt på avstand så ser man de klart, hvert enkelt lys lissom, for seg selv». «haha jævla poet ass», han dunka meg vennlig på skulderen, vi lo. «Jo jo men du setter jo ofte pris på ting etter det har skjedd, sånn noen ganger er minnet nesten bedre enn det som faktisk skjedde, eller verre da om det var en dårlig opplevelse», jeg lo igjen, «du har et poeng» sa han.

Jeg fortsatte poesi-løpet mitt, «Jeg føler noen ganger at jeg kan reise i tiden, i tankene», «faen nå drar du’n ass», vi lo igjen, «neinei, si når noe kult skjer, så tenker jeg på en måte fremover i tiden til når jeg tenker tilbake på hendelsen som akkurat skjedde» jeg gestikulerte med henda, kutta luften, «da føler jeg at jeg lever i fortiden», «wow titsreiser ass», sa han.

Så satt de der begge to og så utover byen fra en liten opphøyning i parken.

«Hva gjør du her da?» spurte den gamle mannen og tok en slurk fra flasken sin.

«Jeg er litt usikker.» svarte Øyvind.

«Du vet jo hva du gjør vel?» sa den gamle mannen. «Du valgte jo selv å komme hit» «Jeg gjorde vel kanskje det, men jeg husker ikke hvorfor.»

Det var ettermiddag, men sola var fortsatt oppe. Øyvind syns det var morsomt hvordan den var varm selv om det var litt kjølig ute.

«Du husker ikke hvorfor du kom hit?» spurte den gamle mannen.

«Nei... eller egentlig husker jeg ingenting.»

«Ingenting i det hele tatt?»

«Nei.» Den gamle mannen tok en stor slurk av flasken sin. «Hvorfor ikke?»

«Det husker jeg heller ikke.»

«Nei da blir det fort vanskelig for deg.»

Sola hadde begynt å synke litt nå, og det ble sakte kjøligere.

«Kan du ikke forklare da?» spurte Øyvind spent.

«Forklare hva da?» svarte den gamle mannen forvirret.

«Tja... litt om alt helst?» sa Øyvind spent. «Det helt grunnleggende liksom.»

Den gamle mannen tok enda en stor slurk av flasken sin. Han sa ikke noe mer på noen sekunder, og det så ut som om han virkelig tenkte seg om. «Jo... vi bor på jorda midt i verdensrommet, så vi er jo uendelig små. Og så er det mange dyr på jorda- inkludert oss, så klart. Noen folk er snille, noen er slemme, og så er det mange midt imellom. Men selv om det mange slemme folk så blir ting likevel stadig litt og litt bedre. I midten av alt dette er vi bare to stykker av åtte milliarder.»

Dette syns Øyvind var ganske utrolig.

Herregud hvor gammel er søsteren din? La meg hjelpe deg finne henne. Sier jeg. Takk det setter jeg pris på! Hun er 13 og vi skulle egentlig holde sammen, men hun blir så besatt av å ta bilder av alt og overalt spesielt siden vi er her hvor vi aldri har vært før, så plutselig ser jeg meg bak og hun er borte. Oj shit okay, ehh når så du henne sist? Spør jeg. Ca 5 minutter siden, så jeg skjønner ikke hvor hun har blitt av!

Jeg må jo legit bruke bånd på henne. Okay, men dette finner vi nok ut av, hva er det hun har på seg? Så kanskje vi kan spørre de to arbeidsmennene der om de har sett hun?

Ja god ide, jeg spør dem. Sier han.

Hello, im not known around here and i have lost my younger sister. She disapperead cirka 5 minutes ago, i have no idea where she is. She is wearing a white polkadot skirt with a blue top andddd she has dark brown hair. Little girl with camera?? Yes yes i saw her walk down this way!

Sa den ene mannen og pekte mot et smalt smug bak dem.

Thank you so much and have a nice day!! Sa gutten og løp den retningen. Yes, and be careful! Its not really safe here!

Sier han andre mannen mens jeg løper etter gutten.

På enden av smuget, andre siden av bygningen sitter jenta med polkadot skjørtet med kameraet sitt nede i noe saker.

Mynte!! roper gutten. Hei Lukas. Sier hun uten å se opp fra sakene sine. Ehh er du klar over at du har vært borte fra meg i over 5 minutter?? Pappa sa vi måtte holde sammen!

At han skulle slakte meg om jeg ikke passet på deg! Du kan ikke bare stikke av uten å lage en lyd. Slapp av Lukas, jeg er tretten år. Dessuten, har du prøvd å ringe meg engang? Okay okay, men han ene karen sa det ikke var trygt her så la oss stikke. Sa han. Bli med oss hvis du vil!

Sier han til meg. Hva heter du forresten? Mabel. Sa jeg og smilte. Og så stakk vi.

Sinne

Det er underlig hva sinne kan få en til å gjøre. Når man er sint, blir man et annet menneske. Det er ikke deg som skriker og sparker. Det er en følelse ved navn sinne, og den har tatt kontroll over både hode og sjel.

Lampen er knust. Puten er klipt opp i mange biter. Fjær er strødd overalt. hva har skjedd her? Bordet i spisestuen er veltet over ende. Jeg setter meg opp. Det dundrer i hodet, som om noe slår meg med en slegge fra innsiden. Jeg ser ned. Skjorta mi er åpen, men den mangler alle knappene. Hva skjedde i går?

Så kommer det tilbake til meg. Krangelen, slåsskampen. Alt sammen.

Vi var begge fulle. Aldri noen gang har jeg følt meg så full.

“Marius, hva faen!”

“Jonas, det er ikke som du tror …”

“Trodde du jeg liksom aldri kom til å finne ut?”

“Jeg skulle fortelle deg, jeg lover.” "hvordan kunne du?!”

“Hun er ikke din lenger okay!”

Han dyttet meg. Jeg fikk lyst til å drepe ham. Jeg hadde nok gjort det og, hadde jeg ikke begynt å edrue opp. I istedenfor gav jeg ham et slag i magen. Han falt ned på bakken.

Reiste seg fort opp igjen.

“Hun elsker deg ikke!”

Jeg gav ham et hardt spark i magen. “det gir deg ingen rett til å stjele henne fra meg” “Hun er ikke din!”

Jeg kjente noe hardt dunke ned i skallen min, og jeg hørte noe knuse.

Nå husker jeg. Jeg kjenner den store kulen på toppen av hodet. Derfor hodet mitt dunker som bare faen.

Bak kjøkkenbenken stikker det en slapp hånd ut, full av blod. Pling. Det dukker opp en melding på telefonen.

Jeg føler meg brukt. Sinnet ventet 15 års fengsel, den drepte ham. Det var ikke meg.

Linjedag dialog:

tiden glapp Vi gikk bare uten egentlig å skulle noe sted. Bare gikk fordi det føltes lettere enn å stå stille.

Det var ikke så mye å si i starten. Bare lyden av skritt og folk som passerte forbi.

“Har du noen gang tenkt på hvor mye man nesten legger merke til?” sa du plutselig.

“Hæ?” sa jeg.

“Sånn… ting man ser et sekund, og så er det borte før man skjønner hva det var.”

Jeg så bort på deg.

“Som hva da?”

Du trakk på skuldrene.

“Vet ikke. Bare ting.”

Vi gikk videre.

En person gikk forbi oss, og jeg prøvde etterpå å huske ansiktet deres, men jeg klarte det ikke.

Det var rart hvor fort ting bare glapp.

Så stoppet du plutselig.

“Vent.”

“Hva nå?”

“Jeg føler vi gikk forbi noe.”

Jeg så meg rundt. Det var bare den samme gata, de samme vinduene, de samme lydene.

“Det er jo ingenting der.”

“Ja,” sa du. “Det er det som er rart.”

Vi ble stående litt, uten å vite hvorfor.

Ikke fordi noe faktisk skjedde, men som om begge venta på at noe skulle skje.

“Tror du vi går glipp av ting hele tiden uten å vite det?” sa du.

“Hele tiden,” sa jeg.

Du lo litt.

“Det er litt ekkelt.”

“Kanskje.”

“Eller kanskje fint,” sa jeg.

Du så på meg.

“Hvordan er det fint?”

Jeg tenkte litt før jeg svarte.

“Fordi det betyr at ikke alt må forklares. At noe bare er der.”

Du sa ingenting.

Vi begynte å gå igjen.

Etter en stund sa du: “Men hva hvis det vi gikk forbi faktisk betydde noe?”

Jeg svarte ikke med en gang.

Jeg tenkte på om man noen ganger merker viktige ting for sent.

Så trakk jeg på skuldrene.

“Kanskje det gjorde det.”

“Kanskje,” sa du.

Vi gikk videre, men samtalen slapp ikke oss, ikke helt.

Det føltes fortsatt som om vi hadde glemt noe.

Ikke en ting man kan gå tilbake og hente.

Bare noe man nesten så.

Homansgate

Moril setter den ene ustødige foten foran den andre nedover Homansgate. Rusen fra hasjen surrer i hodet; verden er uklar, som om alt er dekket av et tynt slør. Hun ser nesten bare asfalten foran seg og konturene av husene. Plutselig trer en mann ut fra en sidegate. Skjegget hans rekker nesten ned til knærne. Moril stopper brått og stirrer. Mannen tvinner en skjeggtust rundt pekefingeren.

«Hva er det du stirrer på?» sier han rolig.

Hun blunker og ser ned. «Beklager… jeg har bare aldri sett et så langt skjegg før.»

Han studerer henne et øyeblikk, før han smiler svakt. «Det går bra.

Jeg får høre det ofte.»

Moril kjenner at nervøsiteten slipper taket. «Jeg heter Lasse,» sier han og rekker frem hånden. «Moril.» Han nikker. «Vil du bli med inn på en kopp te?»

Hun nøler. Hun vet hun burde si nei. Likevel er det noe ved ham som føles merkelig trygt. «Ja… takk.» De går inn i en bakgård. Moril stanser. Foran henne ligger en liten hage full av eksotiske planter og høye trær. Små ildfluer lyser opp mørket. Det føles som en annen verden. Inne i det lille rosa huset hopper en ape plutselig frem fra bak sofaen. Moril skvetter, men ler. Alt er fargerikt, nesten uvirkelig.

Kort tid etter sitter de med hver sin kopp te.

«Du virker som du har sett mye,» sier Moril forsiktig. Lasse trekker på skuldrene. «Mer enn de fleste, kanskje.» Hun får en merkelig følelse av at han skjuler noe, men lar det ligge. Da hun er ferdig, reiser hun seg. «Takk for teen.»

«Vi sees igjen,» sier Lasse. Moril nikker, uten å vite hvorfor ordene setter seg fast i henne. Neste morgen våkner hun i sin egen seng.

Hun ler for seg selv.

«Jeg må ha vært helt ute i går. For en syk hallusinasjon.» På bussen til skolen stirrer hun ut av vinduet. Idet de kjører gjennom Homansveien, ser hun noe i et brøkdels sekund— En mann med skjegg ned til knærne. En ape på skulderen. Han står og vinker.

Virvelvind

­

LSD HUSET

To middelaldrene venner sitter i en nedslitt og flekkete sofa i et forlat hus ute i Grimstad. Det ser ut som et bombet horehus med sprøyter og matrester liggende på gulvet.

«Hva nå, Rikke?» spør Vetle ut av det blå De hadde sittet på den sofaen tre dager i strekk og skutt opp heroin.

«Du vi skal ikke prøve de pillene vi kjøpte for noen vintre siden?» svarer Rikke «Ah, de hadde jeg glemt. De har jo blitt... » *Det banker på døren. Vetle og Rikke skvetter til, slik at Vetle velter kommoden med pillene på, de flyr opp i været og lander i ganen til Rikke som gjespet akkurat i det øyeblikket. *Gulp Stillheten er til å føle på.

«Jeg skulle til å si at de pillene var blandet med det sterkeste psykedeliaen på markedet... Rikke, gjør deg klar for helvete.»

Veggene puster. Lysbølgende bølger. Refleksjonen fra tv skjermen er ikke lenger et fast bilde men levende strømmer smelter inn i hverandre. Neonblått smelter inn oransje ild, rosa som vibrerer som lyd.

Ansiktene i speilet føles fremmede ut, forvridde, de er sinte og truende. Det som først var lekent blir nå klaustrofobisk.

«Du er verdiløs rikke» sier refleksjonene.

«Ingen vil ha deg her. Vi elsker deg» Speil refleksjonene er uforutsigbare og ustabilitet.

Rikke hører noen lyder til venstre. Hun ser. Der sitter Vetle gråtende.

Tårene fossrenner, men et ekkelt smil er fortsatt på hans ansikt. Rikke ser tilbake på tv skjermen. Nå sitter hun vedsiden av en hodeløs Vetle.