Følelser

Eufori Av Eilif Sandemose I det skitne speilet ser jeg jeg noe rart. Før kunne jeg se meg selv, men nå kjenner jeg meg ikke lenger igjen. Dypt inne i speilet er det et stort blått hav. Bølgene er urolige. Jeg har sunket ned på bunnen av havet. Det er mørkt. Det er kaldt. Det er ensomt. Havbunnen er så dyp at det ikke lenger er mulig å se farger. Vannet hindrer solstrålene i å nå meg. Føler jeg meg fanget. Det er for høyt trykk. Men jeg hører hjemme her. Alene. Ingen trenger å bekymre seg for meg. Mamma har tatt på seg dykkerutstyret, og svømmer ned mot meg. Hun har med seg sjøgresset, noe hun gjør når jeg ligger på bunnen.

Jeg røsker av meg tang og tare. Jeg hopper igjennom vannskorpen som en delfin som lengter etter luft. Jeg blir en ørn, jeg sprer vingene mine og flyr. Storslagen, jeg svever mot solen, hopper på skyer. Solstrålene når meg. Berører jeg skyene, minner de meg om å løpe i nyklippet gress på en varm sommerdag. Asfalten som er myk av den deilige heten. Livet, en gave, jubler jeg blant skyene. Men er uforsiktig, og brenner vingene av meg. I det jeg stuper mot vannoverflaten, bryter jeg den og synker ned mot bunnen igjen. Vennene mine dykker ned og risikerer seg selv for meg.

Jeg blir med dem, og innser at det er alt jeg ternger for å fly høyt.

Ensomhet Av Adele «____» «_______» kafeteriaen var full av lyd «____» fra alle kanter «_____» og «________» over alt, «__» men jeg greide ikke «_____» «________» å skille lydene fra hverandre «______» eller å forstå ordene som ble sakt. «__________» jeg burde ikke sakt ja når «__» de inviterte meg til lunsj. «___» hvorfor trodde jeg at dette «_______» var «_________» en god ide? «______» «__» «________» jeg «___» kjenner dem ikke «____» engang og de «_____» kjenner ikke meg. «_________» «__» det var ikke helt lett å trenge seg gjennom klyngene med tenåringer, men det virket ikke som at noen la merke til at jeg gikk heller. Jeg små løp opp den store glatte trappa forsiktig for å unngå å forstyrre vennegruppene som spiste der. Videre opp gjennom gangen og inn på toalettet. Der satt jeg på toalett lokket alene i den nedslitte toalettstallen lengst fra døra.. «__» å «____» det er folk «______» her og. «_______» «__» «_________» jeg er virkelig ensom huh?

Nostalgi Av Alva S. Lange Jeg ligger på sofaen med verandadøren åpen. Sola steker. Hvor varmt er det? Mamma snakker fortsatt om den sommeren jeg var åtte og det var hetebølge i landet. Det var 31 grader og vi badet hele tiden. Termometeret i båten ble ødelagt og viser fremdeles 31 grader. Bølgene skvulper mot baugen. Det lukter salt og friskt. Metallrekkverket langs rekka er blankt og reflekterer den skyfrie himmelen. Fokka er rullet inn og kan brukes som rygglene. Det hvite seilet er mykt. Den lille treplaten foran brukes vanligvis som steg for å komme i land, men kan også sittes på. Den er hard med skarpe kanter, men likevel en stol. Rekkverket blir et sikkerhetsnett mot havet, så jeg kan dingle med beina i trygghet. Nå er stolen for liten, men jeg får plass likevel. Mamma ved roret er blitt eldre. Det grå håret flyr i vinden. Kanskje det er jeg som burde stå der nå. Ta ansvar. Styre båten. Men jeg vil helst bare sitte her i baugen med oransje redningsvest og et blankt rekkverk som beskyttelse mot verden. Jeg vil kjenne saltvann mot tærne og kilingen i magen i det bølgene fra danskebåten når meg.

Glede Alvin Torstenson Dagen har vært en dårlig dag, jegs er ser sliten ut etter å ha gått rundt i byen så lenge. Det har regnet og de slitte skoene mine har fått hull under sålen så den ene foten min har plasket i en sølepytt for vært steg. Skoen lager en fiselyd som tiltrekker seg noen blikk vært steg jeg tokk når jeg gikk nedover Karl Johanns gate. Fetteren min har konfirmasjon på lørdag som gjør at jeg blir tvunget til å kjøpe dress i dag. Nå har jeg dratt med meg fire sett med dresser inn på prøverommet. Hele prøverommet er fylt med klær. Jeg ser i speilet. Og ser en sliten og gjennomvåt gutt, Hårgeléen har rent ned i øynene mine og det svir. Tanken på at jeg må kneppe på og av alle knappene på de fire skjortene som sannsynligvis ikke passer gjør meg trist. Jeg trekker på meg den første dressen, bukser passer faktisk. Jeg tar på meg resten av dressen og den ser faktisk ut til å passe. Jeg går ut av garderoben og ser meg i det litt større speilet. Den velkledde butikkbetjenten kommer forbi, han stopper opp. - Den sitter jo som et skudd Jeg kjøper den og tar den på, jeg blir så forelsket i dressen at jeg må ha den på. Jeg går opp Karl Johanns gate med et stort smil rundt munnen, nå får jeg ikke lenger blikk fordi skoene mine fiser, men jeg får imponerte blikk. Sola dukker opp, jeg kjenner duften av sol som skinner igjennom fuktig luft, fuglene synger i de egentlige triste bytrærne. Kontrasten fra å være trist til å bli glad gjorde at jeg følte på ekte glede. Jeg blir glad når jeg innser at jeg er avhengig av at jeg er trist for at jeg skal bli glad.

Svart. Det enorme mørket omgir meg, holder meg innestengt. Jeg er langt under overflaten og synker sakte mot bunnen. Det er umulig å puste. Jeg får ikke engang åpnet munnen. Lydene blir kvalt, jeg hører ikke mine tanker. Det er så mørkt at ingen av sansene virker og jeg kjenner meg nummen. Nummen og kvalm. Navigasjonsansene feiler meg. Det eneste jeg vet er at utveien er lengre unna for hvert øyeblikk.

Av Emilio von Krogh

Desorientasjon

Jeg vil slippe stemmen løs, men gjemmer meg bak øyelokkene. Her, inne hos meg, er det trygt. Og akkurat da jeg treffer bunnen Treffer jeg ikke bunnen. Hvitt. Fulgt av et blendende lys. En bitende kulde. En skarp bitterhet. En sur lukt. En skumlere lyd en øresus. Sansene er tilbake, men istedenfor å informere skaper de en overflod av informasjon.

Farger. Jeg vender tilbake til det normale. Kjenner varmen fra solen, Hører gitarspillet til far, Ser måneskinnet i bølgene, Smaker leppestiften hennes.

Jeg famler etter en utvei Men det er ingenting å gripe i Rundt meg er det bare stemmer Meninger De bryr seg ikke om annet En seg selv.

Forelskelse Av Konrad Hanche Det finnes et sted blant utsmykkede bolighus og små kaféer der følelser flyter fritt rundt i lufta og reflekterer menneskene vi beundrer. Vinden letter fra åssiden. Utsikten strekker seg lengre enn øyet kan se. Fontenen der er skrudd av, gjenspeiler ikke himmelen. Gressplenen er tom og kald, mens benkene er okkupert av vinterens kjærestepar som klamrer seg til hverandre og holder varmen. Tror du de overlever vårromantikken? Solen stiger over horisonten, glir gjennom tretoppene og treffer deler av plenen. En flokk ungdommer klatrer over åsen med tunge kiwiposer og lyse klær. Lyden fra høyttalerne kan ikke høres, men bassen føles. Ekornet løper hjem, blomstene slynges oppover åsen, strekker seg mot himmelen, mens grenene griper etter jorden. Våren er her og det er kjærlighet i lufta. Et dypt stikk skytes gjennom kroppen og jeg gisper etter luft. Det er kun i et vakt øyeblikk, men det rommer hele universet i sine hender. Munnen glir opp, som om jeg er nødt til å ytre noe før det er for sent, men jeg blir hengende slik, ser bare mot lyset. Før var alt kaldt og sto stille, nå flyter det opp i luften i en ukontrollerbar strøm av lidenskap og håp. Forelskelsen er en stor tiltrekning, en beundring og et begjær for et annet menneske. Det kribler i magen og du kjenner at livet på jorda kan kjennes fantastisk.

Håpløshet Øyvind Fiveland Nyhagen Skjermen ble skrudd på. Etter en kort stund fant musen fram til det riktige programmet. Atter en var dag startet. Etter en kort periode med venting, åpner en gigantisk verden seg. En karakter kom raskt i fokus. Han var høy, med langt svart hår og skjegg i samme farge. Han er i 50 årene, noe jeg så på de grå hårstråene. Mannen hadde en japansk snikmorder-rustning med kappe av ulveskinn. Ved hoften hang det to katanaer, alltid klar til bruk. Mannen stod på ett høyt fjell høyt over verden, ved et stort ildbeger hvor belønningen ventet. Først måtte han drepe vokteren. Med ett brøl kom vokteren til syne. Det var en stor rød kjempe med et lokk på størrelse med et torg i hånden. På overkroppen var det et annet ansikt med et lukket øye. Mannen trakk sverdene sine som et svar på kjempens utfordring. Lokket traff mannen og han falt ned i mørket, men våknet ved bålet sitt. Igjen og igjen sloss mannen og kjempen. Livsgnisten døde i mannen, som den hadde gjort de forrige dagene. Igjen gikk han mot begeret. Håpet fra tidligere var som blåst bort og håpløsheten tok dens plass. Det hadde gått flere uker på denne måten, uten fremskritt, dag etter dag. Mannen døde igjen, denne gangen av ild-pusten til ansiktet på overkroppen. Ett par fingre trykket på Alt+F4 og spillet ble avsluttet. Skjermen ble svart. Refleksjonen viste en gutt. Han gikk ut av rommet og lukket døren.

Tomhet Av Iben Tomhet Tomhet er en stille sorg Det er så tomt så trist så stille Inni deg er det et stort tomt rom Som ikke vil la seg fylle Sorgen kan ikke ryste deg Ikke en gang glede For alt du en gang følte ble presset ut Den dagen følelsene ble for mye Når døden kommer spres nød og smerte På kirkebenkene skriker folkets hjerte Men på fjerde rad kan ikke følelsene berøre Fersk jord kan ikke gjøre tomhetens øyne bløte Tårer tiler ned bløte kinn Men ikke der tomheten har tatt over For der er det bare tomt Du fylles med skam for det du ikke føler Andres tårer er noe du ikke tolerer sorgen kan ikke ryste deg For tomheten er din mester

irritasjon on Ariane Johanne Wessel-Berg Giøøortz Irritasjon Jeg gikk stormende ut av klasserommet. Disse små drittungene ville absolutt ikke høre etter når jeg pratet til dem. Jeg måtte nesten bare gå ut, jeg klarte ikke mer. Det er nesten som at ungene ikke har ører, som små romvesener med en egen måte å kommunisere på og antenner på hodet.

Jeg drev jo og underviste i stoff som er spennende. Norsk kultur er noe av det artigste å lære om. Det syntes i hvert fall jeg da jeg var ung og sprek. Ikke det at jeg ikke er sprek lenger. Jeg holder meg faktisk helt greit for alderen. Jeg så på veggen. Det var et flott bilde av vår herre gud. Han er super gammel og holder seg fabelaktig for alderen. Plutselig ser jeg han blunke. Jeg går nærmere og den malte gud sier høyt «du må ha tålmodighet med disse unge sinn. De er generasjonen som skal ta over verden og de er meget verdifulle». «Gud!?» sier jeg med en liten stemme. «er det virkelig deg?» «JA, hør på meg gamle dame! Du må ikke være så irritert over sånne små ting. Prøv heller å forstå dem» «Lærer!» skrikende fra klasserommet og jeg snur meg rundt. Jeg ser tilbake på bildet og gud er nå tilbake i sin malte posisjon og jeg lurer på om jeg har innbilt meg alt. Jeg går tilbake til klasserommet og ser på barna tar en dyp pust og prøver på nytt. Denne gangen skal jeg ikke bli så irritert. Jeg ser på barna, de er ikke romvesener lenger. De er bare lekende små barn. Uten å tenke meg om sier jeg «Skal vi gå ut i sola og leke eller?» «JAAA!».

Angst Av Carmen Babini

Forestill deg Carmen på åtte år. Varmekablene er blitt en bestevenn. Hun leser. Utenom lyden fra vaskemaskinen, er det helt stille i rommet. Her sitter hun ofte. Bare ingen i familien får akutte tarmproblemer. Dette er hennes oase. Men før eller siden vil noen komme og innvadere. Det er Carmen, 18 år, som kommer. Carmen og Carmen. Uskyldigheten og uroen på samme gulv. -

Hva leser du Carmen?

-

Marg&Bein. Hvem er du?

Jeg ser ned på krøllene hennes. -

Lær meg å være trygg igjen, sier jeg.

”Byen jeg en gang elsket føles ikke ut som den samme, for stedene jeg kjenner meg trygg på, er også steder jeg isolerer meg selv.” - Carmen Babini

Overraskelse Av Mikkel

Da jeg stod opp i dag tidlig ble jeg svært overasket. Jeg satt meg på sykkelen og hastet av gårde. Da jeg satt meg på sykkelen var det ett minutt til bussen gikk. Jeg ­peiset derfor på for å prøve å rekke bussen. Jeg kjente mer og mer på følelsen av stress og hjerte begynte å banke raskere. Da jeg kom til bussholdeplassen ble jeg svært overasket og kjente på en følelse av en enorm lettelse, det stod fortsatt folk og ventet på samme buss som meg. Etter å ha ventet i et minutt ca kommer bussen, og det som startet som en slitsom stressende dag ble gjort om til en god start på dagen. Overraskelsen i dag ser først og fremst lys og glad ut. Den ser ut som en sol, akkurat som den som s­­kinner på ­himmelen i dag. Den er fylt med positivitet og håp. Følelsen min tenker nå at dagene og framtiden nå ­ ­fremover bare blir lysere og varmere for hver dag som går. Følelsen lukter som en solfylt sommer- dag. Den kjennes ut som en frisk bris. Hvis følelsen hadde møtt på grått regnvær ville den ha blitt fylt med skuffelse og tristhet.

Hat Av Anouk Mahi

Jeg ser nøye på henne. Hver pore i huden og hvert hårstrå hengende i nesa. Bestevenninnen min. Øynene mine vandrer opp og ned figuren hennes før jeg sier ut; «Jeg likte ikke håret ditt.» Hun ser tilbake på meg med et helt nøytralt blikk. «ok.» Jeg hever et bryn, «ok?» Hun smiler litt og sier så; «Det er ikke for deg.» Hodet mitt koker over og det føles som om jeg brenner. Hva faen mener hun med det?! «Jeg hater håret ditt faktisk,» sier jeg brått. Men hun bare svarer tilbake med det samme, «ok,» før hun smiler og beveger seg lenger og lenger vekk fra meg. Jeg sitter igjen, tom og alene.

Innerst på det blå og grønn-fargede rommet ligger det en seng. Madrassen er myk og under dyna er det varmt. Trygghet. Jeg klemmer godt rundt bamsen som har vært med meg gjennom alle år. Også starter det. Skrikene. Fram og tilbake. En lys og en mørk stemme. Skarpe lyder av glass som knuser. Plutselig kommer det en lyd av et slag. Noen flere. Den lyse stemmen har slukket og den mørke hører man gå vekk med tunge skritt. Her sitter jeg igjen alene i mørket i den myke sengen, under den varme dynen.

Motivasjon Ask Lippert Davidsen

Rød og laget av metall. Fire hjul med skinnende blanke hjulkapsler og et tak som man kan rulle opp mot bakvinduet. Dørhåndtak som må dyttes nedover som en vanlig husdør. Inne foran i bilen har den to veldig myke seter av stoff og fjærer som får deg til å synke langt ned i de kjølige luftige setene. Bak i bilen er det også bakseter som er av samme stoff og materiale nesten som en avlang sofa og like behagelig å sitte på. Naboen min kommer bort og vi dytter bilen opp innkjørselen og later som om vi kjører da, selv om den bare triller. Bilen hadde stått der helt siden vi hadde flyttet inn noen år tidligere. Jeg og naboen min ville finne ut hvordan man kunne få start på bilen igjen. Hadde vi fått lov hadde vi mest sannsynlig fått det til, men vi var rett og slett for unge til å kjøre bil. Dette var på barneskolen. Vi drømte om å kjøre denne lille røde Citroen 2cv´en. Det føltes som om vi kunne ha gjort hva som helst for å fikse bilen og fått start på den.

Nysgjerrighet Av Casper F. Petersen

Nysgjerrighet ser kanskje ut som et fjes som titter usikkert og spørrende og interessert på noe som det ikke helt vet hva er, eller hvordan det oppstår eller hvorfor det er, hvorfor det er der, eller hvordan det er der osv. Det er følelsen av ønsket om viten. Det er følelsen av å ville utforske noe nytt eller prøve noe nytt. Eksperimentere. Det er hva som driver oss til å finne ut nye ting og gjøre nye ting. Han ser meg i speilet. Håret er brunt og ikke klippet på lenge leppene er sprukne på grunn av vinteren og huden tørr. Ansiktsuttrykket ser leit ut. Fjeset hans ser nesten litt slitent ut, men mer på en kjedsom og lei måte. Akkurat som om det ikke er noe spennende igjen. Ikke noe nytt, bare samme gamle vanlige, som om han har levd i tusenvis av år. Han står og studerer speilbildet sitt. Plutselig hører han glass knuse i et annet rom. Han kom på at ingen andre er hjemme. Hva var det som knuste?

Spenning Av Emil Stamnes Emosjonen ser ut som en flamme, en knitrende flamme med masse energi hvor det brått kan komme små glør som skytes ut og brenner deg. Samtidig er denne emosjonen varmende og den gir en god følelse. Det er gøy å se på denne flammen, se den leve og brenne, det gir en slags lykke følelse, en kriblende følelse av begeistring. Det er risikabelt å sitte i nærheten av denne flammen, på en side kan du bli varm og full av eufori, men på en annen side kan den spytte flammer og glør rett i fjeset dittog brenne deg. På en måte så er det faren ved det som gir deg lykken.

Klarer du å gjette hvilken følelse det er? Å sette seg ned ved denne flammen er som sakt ganske spennende, og det er akkurat det den er. Denne flammen er en følelse av spenning. Spenning er noe vi alle trenger litt av, det driver oss fremover og gir oss kraft til å leve. For hva er vel livet uten litt spenning, bare kjedelig. Spenning er både gøy og skummelt, jeg syntes det kan sammenlignes litt med å være forelsket. Å være forelsket erjo i seg selv ganske spennende, det jeg mener er at spenningen på en måte fyller et tomrom av kjedsomhet. Vi trenger det for å krydre vår opplevelse av livet.

Skuffelse Av Milla Huseth Michaelsen

Juni, 2009. Sommeren har nettopp tatt fatt. Jeg fotfølger mamma med raske skritt hjemover. Vi går nesten i takt. Vi ankommer trappeoppgangen. Der står naboen i hagen ovenfor oss. Hun står på en grønn plen, i midten står en vannspreder på full guffe. Vanndråper bølger frem og tilbake. I dem ser jeg glimt av regnbuen. Det er ingenting som får en til å ville hoppe rett inn i en stråle av iskaldt vann mer enn synet av en spreder i en grønn og fuktig plen. Særlig når man ikke har en spreder selv. Sjansen er nå, så jeg løper opp vår trappeoppgang, gjennom inngangsdøra og fyker inn på mitt eget rom. Jeg undergår det raskeste skiftet til badedrakt fysisk mulig. Jeg har på meg min favoritt badedrakt. Den er lyserosa og gul, fylt med blomster og best av alt, den har et skjørt festet til. Dette kommer til å bli perfekt. Jeg fyker ut døra igjen. Men jeg stopper brått opp på verandaen. Hvorfor er det så stille ute? Alle sommerens lyder er sporløst forsvunnet. Jeg aner noe muffens. Jeg hører mine egne føtter knirke i plankene. Jeg bøyer meg ned, under verandagelenderet for å titte over veien. Der ser jeg det jeg det verst tenkelige. Det er ingen som står i hagen ovenfor. Det er som om vinden dro naboen og mamma av sted. Verst av alt ... vannsprederen er skrudd av. Solen har gått hakket lengre ned. Sprederen er skrudd av!? Det føltes som om jeg var truffet av en pil i hjertet. Som om jeg hadde svelget en stor stein. Tårene bygger seg opp. Spreder skrudd av, nabo gått inn, mamma på vei opp. Tårene triller nå. Tenk at de ikke ventet på meg. Jeg som hadde gledet meg så mye.

Ubesluttsomhet av Maria

Usikker av Kaja

USIKKER Av Kaja Jeg må ta et valg. Jeg har ønsket meg dette produktet i månedsvis. Når jeg står i køen for å betale føler jeg at en buss ankommer et busstopp i hodet mitt. Først kommer et barn ut av bussen. Barnet sier “Dette er et dårlig valg”. Etter barnet kommer en politibetjent. Han sier “tenk på konsekvensene ved dette valget du tar nå”. Tredje personen som kommer ut av bussen er deg selv som voksen. Du ser sliten ut, og det ser ut som du har hatt et hardt liv. Du sier “tenk på konsekvensene ved dette valget. Bare se på meg”. Etter deg kommer det ut en trio. En blind, en døv og en lam. De sier i kor “tenk på konsekvensene på valget ditt for oss rundt deg”. Etter trioen kommer en megler ut. Megleren sier “Det kan hende at du finner en bedre mulighet enn denne”. Etter megleren kommer en fattig familie. Barna ser på deg og sier med en bedende stemme “trenger du virkelig å kjøpe dette produktet?”. Det kommer bare flere og flere ut av bussen med slike spørsmål. Når alle disse spørsmålene er i hodet mitt, blir det for mye. Jeg begynner å overtenke på valget mitt og jeg blir usikker om jeg bør kjøpe det.

Takknemlig Av Mona Oshiro Jeg går på stranden, det er sommer, det er varmt og solen lyser og reflekterer i vannet. Jeg har nettopp kjøpt en is i kiosken og jeg går tilbake til campingbilen. Campingbilen føles som hjemme, den er trygg. Plutselig kjenner jeg en vanndråpe på hode. Jeg stopper og ser opp og flere dråper lander på ansiktet mitt. Det regner. Jeg begynner å løpe mot campingbilen imens jeg ler og danser litt i regnet med isen i hånda. Jeg åpner døren til bilen. Isen i hånda er borte, det er bare pinnen igjen. Jeg ser ned på isen og begynner å le. Jeg setter meg ned i det gode setet. Himmelen har blitt grå nå, men her inne er det godt og trygt. Det er alltid varmt inni bilen, uansett hva slags vær ute. Ved siden av sete mitt er det et stort vindu, med fargede lys som henger. Jeg ser ut, det pøs regner nå og jeg er glad for at jeg er inne. Plutselig ser jeg søsteren min komme løpene med en stor bolle som hun prøver å dekke med armen sin for å beskytte den mot regnet. Jeg hører henne rope «åpne døren!». Jeg åpner døren som er litt tung og hard og hun kommer som et lyn inn i bilen. Hun setter seg ovenfor meg med et stort smil og hun setter fra seg bollen på bordet. Bollen er fylt med godteri og hun tar opp en kortstokk fra lommen. Hun forteller at hun har vært og kjøpt godteri til oss og hun lurer på om jeg vil spille kort med henne. Jeg tar en sjokolade bit i munnen og smiler til henne og sier «ja, det vil jeg». Jeg fortsetter å smile imens jeg ser på hun og tenker hvor heldig jeg er som har hun.

Sinne Av Aasta Gjertine Strøyer Aalborg

Jeg er så sykt forbanna. Jon fortalte meg at vi skulle være alene i kveld. Han fikk meg til å tro at vi skulle ha en romantisk date. Men nå sitter jeg med kona og barna hans på det stygge nyoppussede kjøkkenet deres. Og nå er jeg kun en “familie-venn”. Kjøkkenet gjør meg også forbanna, det er rett og slett dritstygt. Jeg er så lei av lavkvalitets IKEA-dritt, som etter fem år ser ut som et forbanna horehus – med maling som flekker av. Til slutt er det bare en stygg sponplate igjen av møblene. Hele konseptet “IKEA” er noe skikkelig kapitalistisk ræv-drit, som forsøker å selge drømmen om «nordisk design». Men så klikker de helt, fordi de ikke skjønner at nordisk design handler om kvalitet og ikke kapitalistisk ræv-masse. Og Jon. Hva er det han tenker med? Han bøyer seg i støvet etter de stygge sponplatene. Han er tydeligvis typen som liker det. Han har levd et A4 ræv-kjedelig IKEA-liv, og nå skal han trøkke det opp i trynet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor? Hva er det han vil? Faen ta Jon, og hans dritkjedelige fakkings A4-IKEAFamilie. Jeg har grudd meg til dette. Jeg sa at vi skulle ha en romantisk kveld. Jeg har lovet henne for mye. Jeg sa jeg skulle forlate kona. Noe jeg sa fordi jeg ikke ville miste henne. Også var jeg kanskje litt betatt i øyeblikket. Men nå, nå må jeg vise henne at dette ikke kan skje. Jeg kan ikke gå fra kona mi, barna mine og gi opp husdrømmen som vi har jobbet for i flere år. Dette er livet mitt, i huset vårt som vi endelig har fått pusset opp. Selv om jeg elsker henne, må hun forstå at det er mer komplisert enn å bare forlate familien.

Lettelse Av Anna Maria

Jeg sitter i den store grønne stolen til besteforeldrene mine, som står i stuen. Det er ingen i leiligheten, for bestefar ble hentet av ambulansen for noen timer siden og bestemor dro sammen med ham. Det er ikke ofte jeg får sitte i stolen, så jeg blir glad når jeg får muligheten. Stolen er så stor og jeg er så liten at når jeg setter meg i den, forsvinner jeg nesten. Så mykt er setet at jeg synker ned i det. Armlenene på begge sider er store og litt harde, men fortsatt myke nok til at de er behagelige å legge armene på. Plutselig hører jeg noen nøkler som rasler i gangen. Døren til leiligheten blir åpnet. Bare bestemor kommer inn i stuen og jeg prøver å lese ansiktsuttrykket hennes. Hun løfter meg opp og setter meg på fanget sitt. Vi sitter litt i stillhet før hun bryter den. Bestefar har det helt fint på sykehuset, sier hun. Hun tror han kommer hjem allerede i morgen.

Jeg lukker bildøren og går mot inngangen av leiligheten. Rett utenfor sitter det flere eldre mennesker som snakker med hverandre. Jeg hilser kort til dem mens jeg finner knappen “Jeske” og trykker ned. Det går noen sekunder før det kommer et lite klikk og døren går opp. Jeg tar heisen opp til 6. etasje og ringer på døren lengst inn i inngangen. Døren åpnes av bestemor og jeg omfavner henne. Jeg tar av ytterklærne og går inn i stua. Bestefar sitter i den store grønne stolen og jeg smiler bredt til ham.

Rastløshet Av Edvard Buskov Hasløv Du sitter ved pulten benet rister hodet raser klokka tikker Du stirrer ut av vinduet livet farer forbi utenfor klasserommet mens du sitter låst inne og hører om geometri Stopp Ro ned livet er ikke over selv om du tenker det Du er utålmodig ikke noe mer enn det livet forsvinner ikke på et blunk med mindre du gjør noe med det Tankene raser bena rister knuten i hodet ditt vokser og stresset i kroppen øker Ikke la tankene ta kontroll du tenker på alt men du gjør nada så dropp det Ro ned

O, jeg er den allmektige og allvitende. Jeg er den store og vise. Jeg ser ned på mennesket. Å, så sliten han ser ut der han sitter. Kroppen er fryst mens hodet hans raser av gårde. «Ta det rolig min venn.»

MOT Av Gabriel Hasani Holland-Nell I bakgården til bestemor og bestefar er det en garasjeinngang. Like ved inngangen står to bur med kaniner i. Den ene kaninen er flekket hvit og svart, den andre svart. Som en ravn. Jeg sitter på en treplate på en stor eske og klapper den svarte. Punktet bak ørene i nakken er mykt og sårbart. Nesa på kaninen beveger seg opp og ned i en rask takt. Etter e stund glir øynene sakte igjen, og målet er å få den til å sovne. Pappa er kommet tilbake fra slakteriet. Han setter seg ved naboburet og stryker den andre kaninen. Jeg utfordrer ham til en brytekamp i gresset.

Avsky Oda Jeg ser øynene mine klart i speilet. Øynene er klare grønne og resten av ansiktet mitt er borte. Leppene mine er tørre, sprukket opp av sår. Øynene mine blir fylt av tårer. Det høyre øyet brister først, tårene renner ned i det tårevåte ansiktet. Maskaraen fester seg til huden, og så kommer den andre bekken. Jeg ser meg selv, men jeg ser ikke. Man ser svarte glimt. Jeg står i undertøyet, det er oliven grønt med blonder i kantene. Jeg smiler, et falskt smil. Men et kreativt smil. For en dag, for en kropp, for en tankegang jeg har. Jeg ser at det lidenskapelige blikket blir fylt med en forandring. Hva er dette? Det kommer en lukt, basilikum. En lyd, noe som faller. Jeg vet ikke hva. Jeg forandrer alt nå. Hva ser jeg, en jente, som gråter i et skifterom. Lyden kommer tilbake, pipelyden. Sorte glimt og så treffer det meg. Forandringen for meg, for prøverommet, for alt. Så trangt, luft, jeg må ut. Korte sorte glimt, lukten og den lyden. Den lyden. Tårene renner. Speilet blir som bølger, mens prøverommet blir mindre. Som en boks. Jeg faller inn. Inn i speilet. Mens tårene renner som en foss. Øynene, leppene, speilet. Refleksjonen og følelsene som kommer med dette. Alle lydene og lukten. Uklarheten. Uklarheten i lidenskapeligheten. Jeg faller. Jeg faller.

SJALUSI Av Lona Louise Sjalusi, syv bokstaver. Verdens syv underverker. Tallet syv er tallet for mirakler, tro og drømmer som blir virkeliggjort. Så hvorfor føler jeg det motsatte? Hvorfor er jeg grå?

De sier han er grå. Han sier han er sjalu. Jeg ser han som rød. Han er sterk. Han sitter i sengen og ser ut over alt det tomme. Rommet er nesten dødt. Ingenting som viser at en person lever der, alt er grått. Livet hans startet hardt, vanskelig, derfor er han rød. Stygge blikk blir sendt fra hans livløse øyne hver gang han ser noen som er glade. Hver gang han ser en lykkelig familie, noen som smiler eller ler, er alt han kan tenke på at det burde vært han. Han er sjalu. Han føler seg aldri glad på andres vegne, alt han klarer å tenke er hvorfor var det aldri ham? Hvorfor følte han ikke på glede? Sjalusien gjør han til en hatefull dyster person. Han ville skade. Han ville se rødt. Det han ikke visste var at fremtiden hans kunne vært fylt med glede og håp.Han kunne opplevd å se de syv underverker, drømmene hans kunne blitt virkeliggjort hvis han bare hadde holdt ut grå litt lenger. Sjalusien vant. Han er ikke lenger grå, han ligger rød.

Nervøsitet Av Jeppe

Lampen på kjøkkenet. Er den innenfor rekkevidde, er det tid for mat. Jeg tror det er en designerlampe. Eller fra IKEA. Ikke viktig. Lampen har en grønlig turkis farge, men er ikke særlig fin. Pappa er rett ved, og han lager middag. Jeg lukter lasagne. Vaskemaskinen fyller nesten hele lydrommet. Hadde en ekstremt nervøs person kommet nå, ville nok pappa ha prøvd å roe han ned. Jeg har en uggen følelse på at noe kommer til å skje. Noe står på spill, men pappa ser meg ikke. Han ser på middagen. Jeg våger egentlig ikke snakke med han om det, fordi jeg er redd for reaksjonen hans. Blir han sur? Blir han uenig? Blir han spent? Det er bare en måte å finne ut. Jeg samler mot og sier det til ham.

Sinne og Tristhet Av Nikolas

Sinne og tristhet. To tunge emosjoner. Sinne kan rase ut som en eksplosjon av mer enn bare følelser. Tristhet kan bli innesperret så lenge at det blir til sinne eller deprisjon. Disse er det motsatte av glede og alt som har noe med lykke å gjøre. Dette er det som kommer ut når noe dårlig skjer. Det er aldri godt å føle på ett raseri eller dyp deprisjon. Tristhet skader deg selv, mens sinne skader de rundt deg. Jeg ser for meg sinne som en brennende flamme som særlig har blitt utløst av en liten gnist. Tristhet er som en tung stein som blir sluppet i havet, synker dypere og dypere inn i håpløshet til lyset ikke lenger er synlig. Det er vel derfor sinne blir assosiert med rødt og tristhet med blått. Når man tenker over det er de litt det motsatte men har så mange likheter.

SKAM Amalie Skam er en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i av og til. de vil være i ulike grader. Skam er en sterk følelse som er veldig ubehagelig av å ha vist en nedverdigende side av seg selv. Og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til din selvfølelse og får en til å føle seg liten, med å ønske om å gjemme seg.

Jeg vil bare vekk. Jeg skulle ingen fikk vite om hva jeg har gjort, men nå vet hele skolen om det og alle snakker om det, og ingen snaker med meg. Det eneste jeg føler for nå er å synke ned i gjorden, jeg er nok ikke så langt unna det uansett så liten som jeg er her jeg står. Jeg sender en melding til min beste venn, det jeg trudde var min beste venn. Jeg forteller henne hvor mye jeg skammer meg og angrer, jeg forteller jeg aldri ville såre henne og at jeg føler meg så svak og skamfull. Hun vil ikke høre på meg og sier jeg må tåle konsekvensene etter det jeg har gjort. Jeg møter han i gangen og kompisene hans ser på meg og ler. Men «bestevenn» kommer like bak, og ser på meg med ett dømmende blikk. Jeg føler meg enda mindre enn jeg allerede gjorde fra starten. Jeg drar på meg hetta, har en stor klump i halsen mens tårene mine trenger seg på. jeg vil løpe vekk, men knekker sammen på stedet hvor jeg står og ser opp mot himmelen. Opp mot himmelen får jeg øyet på to fugler som sloss i lufta, men det tar ikke mer enn 2 minutter så setter de seg på en gren helt rolig og fred fult. Der og da strømte det er rolig og trygg følelse i meg og noe kom til meg å sa at det kommer til å ordne seg, eller gå over.

Stolthet Av Benjamin Rekdal-Sjøberg Det var tidlig på en lørdagsmorgen. Jeg hadde nettopp kommet meg ut av sengen og hadde lyst på frokostblanding. Jeg åpnet skapet og fant fram boksen med cheerios, men når jeg følte vekten av boksen så visste jeg at den var tom. Butikken var åpen, så jeg måtte ta en tur ned. Den lå bare et par kvartaler ned og ingen av foreldrene mine var våkne. Jeg hadde veldig lyst på frokostblanding, så jeg kunne ikke bare lage meg en brødskive. Jeg tok på meg skoene mine, låste døren og forlot huset. Solen hadde så vidt kommet seg over horisonten, og luften var frisk. Det var nesten ingen ute på denne tiden, bare et par joggere og folk med hunder. Og her kom jeg med et mål. Jeg skulle ha den frokostblandingen. Men hvilken? Dette var spørsmålet jeg tenkte på på vei bort til butikken. Jeg kunne kjøpe coco pops, men det er ganske usunt. Havregryn er sunnere, men har en ganske kjedelig smak. Cheerios derimot smaker både godt og er litt sunne i hvert fall. Jeg fant min vei fram i butikken og kjøpte pakken. Men når jeg dro hjem så jeg noe litt unormalt. En katt hadde klart å klatre opp i et tre. Jeg så meg rundt, men det var ingen i nærheten. Det var bare meg og katten. Jeg kunne jo ikke bare la den være igjen der oppe, men hva hvis den ble redd og klatret enda høyere opp, eller klore meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg tenkte på mulighetene, men til slutt hadde jeg bestemt meg. Jeg la fra meg frokostblandingen og begynte å klatre. Katten bare ble der og lot meg komme opp. Jeg strakk hånden min sakte fram og plukket den opp. Det var vanskeligere å klatre ned, men til slutt landet vi begge trygt på bakken. Vi gikk hver vår vei, men jeg satt igjen med en god følelse.

Å føle seg usynlig Av Sofie Katten sto helt stille, den bevegde ikke en muskel. Alt den gjorde var å stå stille som en statue. Blikket var festet møt et tre. Katten sto fortsatt helt stille. I det ene sekundet sto den der og i det andre var den plutselig borte. Katten hadde greid å gå uten å lage en lyd. Jeg så skikkelsen av en katt hoppe opp i treet. Den klatret alt denne kunne for å nå toppen på korttest mulig tid. Nå hadde den nådd toppen. Der var den helt usynlig. Katten var forduftet, den var ikke å se. Det kom ikke en lyd heller, den eneste lyden jeg hørte var vinden som blåste gjennom bladene. Katten var blitt helt usyngelig. Hva gjorde at katten var blitt usynlig? Hvilken følelse er dette? Som du kanskje har skjønt er følelsen å føle seg usynlig. Å føle seg usynlig er en vond følelse, men ikke alle tilfeller er sånn. F.eks. en katt vil være usynlig når de blir redde. Da sier instinktet til katten at det er løsningen. Hvis de er usynlige vil ingen se dem. Hos oss mennesker blir å føle seg usynlig sett på som en negativ følelse. Som regel føler man seg forlatt, utestengt, alene og ikke sett av andre. Dette er spannede å se samme følelse fra to forskjellige perspektiver.

Utrygghet Av Eira Slaattun

Jeg ser meg i speilet i prøverommet, glippen mellom de to gardinene som skiller meg fra folkene utenfor er fortsatt åpen. Hvem som helst kan se inn om de ønsker, mens jeg prøver å dra de svarte skinny jeansene over lårene så fort som mulig. Stoffet gnager mot den klamme huden på bena. Jeg ser ned på hendene mine, de skjelver, men det er ikke kaldt, det er faktisk veldig, veldig varmt. Jeg ser en svettedråpe renne nedover pannen i skikkelsen i speilet. Under er det to urolige og store øyne. Jeg får ikke buksene over hoftene, og prislappen gnager seg inn i siden min. De er tydelig altfor små. Hendene er helt våte nå og jeg ser to skikkelser gå forbi sprekken i gardinen, mens jeg er midt i denne pinlige situasjonen. Jeg blir usikker. Redd for å gå ut, det er folk der, men jeg tør ikke bli, jeg vil hjem, men det er altfor langt. Jeg vil ikke, tørr ikke, klarer ikke. Stemmene utenfor blir høyere, de klinger som spisse nåler i ørene mine. Hva om de ser inn? Jeg vil ikke bli sett, vil bare forsvinne hundre meter under bakken, ta meg vekk jeg er redd. Det lukter svette og innestengt, lukten gjør meg kvalm og svimmel. Kommer det fra meg? Jeg vet ikke engang. Vil bare at noen skal ta meg vekk herfra, fra denne boksen, hvem som helst redd meg, jeg klarer det ikke alene. Jeg prøver å ta av meg de trange buksene, men de setter seg fast rundt anklene. Jeg drar og sliter, men de sitter fast. Pulsen stiger, varmen er helt ufordragelig. Få meg vekk herfra.

TRISTHET Av vårin haugbro

Jeg er så lei av å ikke være lykkelig i mitt eget hjem. Hjemmet mitt letter ikke på humøret mitt, som et hjem skal. Det er ikke nok lys. Jeg finner ikke motivasjon. Jeg har ingen motivasjon til livet. Jeg blir ikke glad. Det blir heller nesten enda verre. Jeg blir deppa, alt er feil. Jeg er alene. Jeg vil ikke spise sunn mat, jeg vil ikke arbeide med det som må gjøres, jeg vil ikke ta vare på meg selv. jeg vil ikke lengre leve. Jeg gråter. Ikke en gang mitt eget hjem kan muntre meg opp. Alt jeg vil er å sitte ved kjøkken bordet og kjenne lykkerusen overta tristheten, kjenne lyset strømme inn,vaske bort alt det vonde. Men sånn er det ikke. Det er mørkt og grått. Ensom og ødelagt. jeg er trist og lei kanskje er det noe galt med meg alle dager er så tunge alle tanker like vonde følelsen er alltid med bak alle andre tanker der ligger den og vanker hindrer gode følelser gjør alt til ulike prøvelser selv om alle dager har hver sin grad ingen gjør meg ordentlig glad

Linjefagdag 2021-2022 2MK, Oslo by steinerskole.