Issuu

ST I K KO R D E T NR. 1 2018

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

s24

s20

s28

STIKKORDET NR. 1 —2018 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Lid & Wiken Korrektur: Marianne Roland Trykk: Thure Trykk Opplag: 1650

Forsidefoto: Øverst: Fra prøvene til Serenity Wild på Summerworks Performance Festival, august 2017. Intimitetsregissør Siobhan Richardson (f.v.), Dainty Smith og Julia Matias. Co-produsert av Tender Container og the frank theatre company (foto: Blaize Thomas), nederst til venstre: Marina Popovic (foto: HEIN Photography), nederst til høyre: Figurteaterworkshop i Kamerun (foto: Karen Høie) Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Brynhild Mostad Ystgaard, Anna Dyrlie Johnsen og Mari Thune Husvik Generalsekretær: Anders Bredmose Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Resepsjonstid: Mandag til fredag 09.00 – 15.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund Instagram: skuespillerforbundet Stikkordet på nett: www.issuu.com/norskskuespillerforbund

NSFS STYRE:

La oss begynne med å snakke om det

s33

s14

Historisk hjørne

INNHOLD: Innhold: Forbundslederen

S. 3

Aktuelt

S. 4

Reportasje: Åpent hus

S. 6 S. 8

Knut Alfsen (styreleder) Tlf: 98 47 85 94 knut@skuespillerforbund.no

Paul-Ottar Haga Tlf: 90 19 60 45 epohaga@gmail.com

Den godt betalte norske skuespilleren?

Anne E. Kokkinn (nestleder) Tlf: 97 59 41 41 anne@skuespillerforbund.no Kristoffer S. Aalberg Tlf: 90 95 14 45 aalbergacting@gmail.com Camilla Belsvik Tlf: 90 63 96 95 camilla.belsvik@gmail.com

Åpent hus

Seksuell trakassering = forbudt

S. 10

Varslingsrutiner – hva er det?

S. 11

Helga Guren Tlf: 99 59 19 05 helgaguren@gmail.com

La oss begynne med å snakke om det

S. 14

Forutsigbarhet – også for skuespillere!

S. 18

Skuespillerliv

S. 20

Ingvild H. Bygdnes Tlf: 41 68 87 22 ingvbygd@gmail.com

Trygge rammer for farlige scener

S. 24

Reisebrev

S. 28

Kretsløpet

S. 30

Bokomtale

S. 32

Historisk hjørne

S. 33

Vi minnes

S. 35

Klipperommet

S. 40

FORBUNDSLEDEREN

AV KNUT ALFSEN

YRKESETIKK FOR SKUESPILLERE DET ER IKKE TILSTREKKELIG å ha en jobb for å være profesjonell. En profesjonsutøver har et yrke som krever både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. En utøver av en profesjon er en ekspert – et medlem av en yrkesgruppe som har den høyeste kompetansen på sitt felt. Ekspertstatus gir også stor makt. Derfor har profesjonsyrkene også en sterk yrkesetikk som skal forhindre at denne makten misbrukes. Leger har for eksempel den hippokratiske ed. SKUESPILLERE HAR TRADISJONELT snakket lite om sin yrkesetikk, men det bør vi kanskje begynne med hvis vi ønsker å bli mer profesjonelle. VI HAR ET ETISK ANSVAR overfor vårt publikum: Vi plikter å yte vårt ytterste for å gi dem gode kunstopplevelser. Det innebærer at vi må være mentalt på topp når vi er på jobb, og ikke sløvet av alkohol eller andre rusmidler. Det krever at vi også gjør vårt ytterste for at kolleger skal ha mulighet til å yte sitt beste. Det er mange ting som kan føre til at kolleger føler seg usikre. Seksuell trakassering har vi diskutert mye de siste månedene, og også andre former for hersketeknikker vil spre en usikkerhet som kan ødelegge kreative prosesser. VI HAR ETTER MIN MENING også en etisk forpliktelse til å stå sammen som yrkesgruppe overfor våre arbeidsgivere. Bare når vi har akseptable lønns- og arbeidsbetingelser og får rimelig vederlag for vår opphavsrett, vil vi være i stand til å yte maksimalt som skuespillere. Slike betingelser får vi imidlertid ikke automatisk. Hver og en av oss er nødt til å fortelle arbeidsgivere og oppdragsgivere hvor grensen går for hva en profesjonell skuespiller kan akseptere. Hvis de som caster oss vet at det alltid finnes en annen skuespiller som er omtrent like dyktig og som er villig til å jobbe for litt dårligere betingelser, vil vi som gruppe aldri få en trygg, stabil inntekt og en arbeidssituasjon vi kan leve med gjennom et helt liv i yrket.

Foto: Gisle Bjørneby

YRKESETIKK er altså helt essensielt for at vi skal kunne levere scenekunst, film og TV-drama på høyt kunstnerisk nivå. Dessverre er det vanskelig å snakke om etikk – og enda vanskeligere å ta riktige etiske valg når noe står på spill for deg personlig. DERFOR HAR VI VALGT å ha yrkesetikk for skuespillere som tema i dette nummeret av Stikkordet. Vi håper på den måten å dra i gang en samtale om disse problemstillingene overalt hvor det jobber skuespillere. Hvis vi får større bevissthet om dette blir vi nemlig mer profesjonelle!

AKTUELT

SAMMEN OM Å BEKJEMPE SEKSUELL TRAKASSERING NSF samarbeider med Dramatikerforbundet, Norsk filmforbund og arbeidsgiverorganisasjonene Norsk teater- og orkesterforening og Virke Produsentforeningen om å lage felles yrkesetiske retningslinjer som skal bidra til å forebygge seksuell trakassering på film- og scenekunstfeltet. Retningslinjene har vært ute på høring blant organisasjonenes medlemmer og er snart klare til å ferdigstilles.

Det er i tillegg satt i gang arbeid med å utarbeide en spørreundersøkelse som skal kartlegge omfanget av trakassering og diskriminering i bransjen. Forskningsstiftelsen FAFO har fått i oppdrag å utarbeide denne. Spørreundersøkelsen vil bli sendt ut til alle medlemmer så snart den foreligger.

OPPNEVNINGSRETTEN – STATENS KUNSTNERSTIPEND

HOVEDOPPGJØR PÅ TEATEROMRÅDET

Daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland fikk gjennomslag for forslaget om at det er Utvalget som skal oppnevne medlemmer til komiteene til Statens kunstnerstipend. Kulturminister Trine Skei Grande mener imidlertid det trengs en nærmere utredning før endringene kan iverksettes, og har satt saken på vent.

I år er det hovedoppgjør innenfor teaterområdet, det vil si at det kan forhandles om både bestemmelser i tariffavtalene og lønn, og NSF skal i løpet av april i forhandlinger med NTO/Spekter. I 2016 ble det inngått avtale om en midlertidig innskuddspensjonsordning for ansatte ved teatrene, som skal reforhandles denne våren. Forbundets forhandlingsutvalg består av Knut Alfsen, Anders Bredmose, Brynhild Mostad Ystgaard, Birgitte Victoria Svendsen, Per Christian Ellefsen og Per Emil Grimstad.

NY KULTURMELDING Det er 15 år siden Kulturdepartementet presenterte sine politiske prioriteringer i forrige kulturmelding, og tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland varslet i fjor at de ville lage en ny melding for tiden fremover. Siste halvdel av 2017 og første del av 2018 har vært viet til regionale og nasjonale innspillmøter. Norsk Skuespillerforbund har ved flere anledninger kommet med innspill om hva som er viktig for skuespillerne, sist på det nasjonale innspillmøtet, som ble arrangert på Sentralen i Oslo 2. februar. Forbundsleder Knut Alfsen ga innspill som handlet om ny åndsverklov, det frie feltet og tredelingen i finansieringen mellom stat, fylke og kommune på teaterområdet.

KULTURINNSPILL: Forbundsleder Knut Alfsen på det nasjonale innspillmøtet på Sentralen 2. februar.

AKTUELT

ØKONOMIEN I MUSIKKDRAMATISK SCENEKUNST Konsulentselskapet Menon har på oppdrag fra Musikkteaterforum, NOPA og Musikkteaterhøyskolen gjennomført en analyse av økonomien i det musikkdramatiske scenekunstfeltet. Analysen er blant annet basert på en spørreundersøkelse som er sendt ut til organisasjoner og aktører som virker innen feltet, deriblant NSFs medlemmer. Menon gjorde følgende funn: • En tredel av scenekunstfeltets samlede billettinntekter kommer fra musikkdramatiske oppsetninger. • Musikkdramatiske oppsetninger generer i gjennomsnitt høyere billettsalg enn andre oppsetninger.

• Musikkdramatisk scenekunst omsatte for 1,4 milliarder kroner i 2016. Billettinntektene utgjorde rundt 340 millioner kroner. • De musikkdramatiske forestillingene gir betydelige ringvirkninger til det lokale næringslivet. Ringvirkningene i Oslo gir mellom 25 og 40 prosent utover billettinntektene til det øvrige lokale næringslivet. • Det er få som kan livnære seg utelukkende på musikkdramatisk scenekunst. Av de som har svart på spørreundersøkelsen, er det kun 13 prosent som har en inntekt av en slik størrelse som gjør at de kan leve av den.

Les hele rapporten på nettsiden www.menon.no

«VI ER HALVPARTEN AV HISTORIENE» En undersøkelse utført av filmviterne Ingvild Bjerkeland og Johanne Kielland Servoll ved Høgskolen i Lillehammer på oppdrag fra Norsk Skuespillerforbund i 2016, tok for seg representasjonen av mannlige og kvinnelige hovedkarakterer i norsk kinofilm i perioden 2011–2015. Undersøkelsen viste at det er overvekt av mannlige hovedkarakterer. Norsk filminstitutts gjennomgang av kvinneandelen i norsk film i 2017, viser at kvinner fortsatt er underrepresentert på lerretet. De skriver følgende på sine nettsider: «Kvinneandelen i hovedroller i spillefilmer med premiere i 2017 er 27 prosent. Dette er en nedgang fra 2016 da kvinneandelen var 30 prosent.» NSF mener at en film- og TV-bransje der begge kjønn er jevnt representert vil gi et større mangfold av historier som fortelles. En jevn kjønnsrepresentasjon vil dessuten bidra til at skuespillere får et større utvalg av rollekarakterer de kan gi liv til.

SKJEVFORDELING: Den internasjonale kvinnedagen markeres 8. mars, og i år preget #metoo parolene i demonstrasjonstogene. I Oslo deltok NSF under parolen «Vi er halvparten av historiene», som viser til skjevfordelingen mellom kjønnene i norsk film og TV-drama. (Foto: Anna Dyrlie Johnsen)

REPORTASJE

ÅPENT HUS I WELHAVENS GATE 1 I januar åpnet vi dørene til et felles arrangement, hvor skuespillere og dansekunstnere var invitert til å komme og gå som de ville mellom klokken 14.00 og 18.00. TEKST OG FOTO: MARI THUNE HUSVIK, INFORMASJONSKONSULENT NSF

Skuespiller- og danseralliansen, Norsk Skuespillersenter, Norske Dansekunstnere og Norsk Skuespillerforbund er samlokalisert i første og andre etasje i bygården som ligger like ved Holbergs plass i Oslo. Selv om vi omgås og samarbeider tett til daglig, er det første gang vi går sammen om å lage et felles arrangement. Vi bestemte oss for å åpne dørene til kontorene og lage et arrangement på hele huset og invitere skuespillere og dansekunstnere til oss for at vi skulle bli bedre kjent med dem – og de med oss.

Torsdag 18. januar var det klart for Åpent hus. Vi bød på enkel servering og korte foredrag om ulike tema som kulturpolitikk, opphavsrett, forskjellen på selvstendig næringsdrivende og arbeidstaker, hvordan ta vare på eget kunstnerskap, hvordan skrive gode søknader og yrkesetikk med fokus på trakassering og etiske retningslinjer. Over femti skuespillere og dansekunstnere fant veien til Welhavens gate 1 denne dagen. Med et så godt oppmøte og god stemning hele dagen, er det stor sannsynlighet for at dette gjentas. Vi gleder oss til neste gang!

MINIFOREDRAG: Linn Meyer Kongshavn, kunstnerisk og daglig leder ved Norsk Skuespillersenter, og Tone Øvrebø Johannessen, daglig leder i Skuespiller- og danseralliansen, ga de fremmøtte innsikt i hvordan en god jobbsøknad bør se ut og råd om hvordan ta vare på eget kunstnerskap. (Foto: Sara Bjelvin)

REPORTASJE

MINGLING: Prøvesalen var stedet for miniforedragene, og mellom foredragene var det god tid til å snakke sammen.

FULLT HUS: Mange dansekunstnere og skuespillere stakk innom Welhavens gate 1 og Åpent hus.

VELKOMST: Marianne Roland, medlemskonsulent i NSF, og Brynhild Mostad Ystgaard, juridisk konsulent i NSF, var velkomstkomité og tok godt imot de besøkende.

KOMMENTAR

DEN GODT BETALTE NORSKE SKUESPILLEREN? Seks timer, tre minutter og førtifem sekunder. Så lang tid tar det å strømme Stortingets familieog kulturkomité sin høring av ny åndsverklov 5. februar 2018. Og dette er vel å merke høring nummer to – den første høringen i komiteen i mai i fjor tok rundt fire timer! AV ANDERS BREDMOSE, GENERALSEKRETÆR NSF

Jeg har sett igjennom mye av dette, og det slår meg at det vi egentlig slåss om her ikke er hva som skal stå i den nye åndsverkloven, men hvilken beskrivelse av dagens virkelighet som er den riktige. Det slåss vi egentlig også om i forrige runde, men retorikken har blitt skjerpet i denne runden. Denne kommentaren tar utgangspunkt i situasjonen for tv-dramaproduksjon hvor bølgene i disse dager går ekstra høyt.

MINSTEPRISEN PÅ EN SKUESPILLER Det ble i denne som i siste høring gang på gang fremhevet i diskusjonen at norske

kunstnere får svært godt betalt, ikke minst sammenlignet med andre land. Særlig rettes fokuset mot våre naboland Sverige og Danmark. Generelt ligger minstesatsene i tariffavtalene med uavhengige produsenter i Norge på noenlunde samme nivå hos disse andre landene. Her hører det med at satsen i Danmark ikke er blitt regulert siden 1. januar 2006. Når det gjelder minstesatsene for de nasjonale allmennkringkasterne, ligger Norge på nivå med Sverige, men et (godt) stykke under Danmark.

Når man ser på den tariffestede minstesatsen for en skuespiller i de tre landene, skiller ikke Norge seg akkurat ut som «lønnsførende».

DEN AVTALTE LØNNEN Minstesatsen i tariffavtalen sier egentlig i seg selv ikke så mye om hvilke lønninger som faktisk utbetales. Alle tre land har samme system med en minstesats som skal danne utgangspunkt for individuelle forhandlinger. Mine danske og svenske kolleger opplyser at de faktiske avtalte lønninger per dag i deres land ligger et godt stykke over minste-

KOMMENTAR

satsene. Vi har ingen statistikk som kan bekrefte dette i skrivende stund.Vi har heller ingen statistikk for lønnsnivået i Norge, men vi som arbeider med å lese gjennom kontrakter i Norsk Skuespillerforbund, ser ytterst sjelden avtaler hvor skuespilleren har forhandlet seg til en høyere lønn enn den tariffestede minstesatsen. Og det er vel egentlig denne sammenligningen som er interessant – hva er det faktiske lønnsnivået i de tre landene? Dette er naturligvis noe vi må kartlegge bedre i den nærmeste fremtid, både på skandinavisk og nasjonalt plan.

FORSKJELLEN MELLOM LANDENE Lønnen alene ikke utgjør hele førstegangsutbetalingen til skuespillere som er med i en tv-dramaproduksjon. Utover selve lønnen betales vederlag for de rettighetene som kjøpes samtidig med førstegangsbetalingen. Det er her sammenligningen blir vanskelig. Rettigheter overdras på forskjellig måte i de tre landene. Jeg skal likevel forsøke å dra opp noen linjer. I både Danmark og Sverige skjer det i utgangspunktet en langt mer begrenset rettighetsoverdragelse sammen med førstegangshonoraret, enn i Norge. Det overdras mindre, derfor betales det også mindre. Har kringkaster behov for flere rettigheter, kjøper de flere rettigheter senere. Akkurat slik vi gjorde det her i Norge inntil 2015/2016. Modellene i både Sverige og Danmark baserer seg altså på det konkrete behovet for utnyttelse av den enkelte tv-serie her og nå. Slik er det ikke i Norge. Her har ønsket fra kringkasternes side siden 2015/2016 vært å frikjøpe rettigheter til et ubegrenset antall visninger for en lang periode framover. Ettersom det overdras også langt flere rettigheter i Norge sammen med førstegangsutbetalingen enn det gjøres i

Danmark og Sverige, betales det altså mer. I tillegg får skuespillerne både i Danmark og i Sverige en andel av alle produsentens inntekter, uansett om det er snakk om et overskudd eller ikke. Dette er (også) en vesentlig forskjell mellom de tre landene i det samlede kostnadsbildet til skuespillerne.

«COWBOY-LAND» En beskrivelse av markedet kan ikke lenger baseres alene på den organiserte delen av arbeidslivet. Vi ser flere og flere uorganiserte produsenter som dukker opp. Mange følger lojalt bransjevilkårene, som tariffavtalene må tas som et uttrykk for. Dessverre er det også noen «cowboys» som forsøker å gå sine helt egne veier. Vi ser oftere og oftere avtaler med en lavere betaling, en mer omfattende rettighetsoverdragelse og mot et lavere vederlag for rettigheter enn etter tariffavtalen. Attpåtil står det i noen av disse avtalene en setning om at partene er enige om at det avtalte vederlaget for rettigheter er et rimelig vederlag. Jeg er ganske sikker på at det ikke er skuespilleren som har insistert på å ta inn denne setningen i kontrakten. Det virker en smule selvmotsigende at den som forfatter en avtale – som teoretisk sett skal være et uttrykk for et rimelig forhandlingsresultat – har behov for å understreke at nettopp vederlaget for rettighetene er «rimelig».

VIRKELIGHETSBILDET Det å hevde at norske skuespillere er «godt» betalt i forhold til deres kolleger i Sverige og Danmark er delvis en myte, og generelt ikke tilfellet. Om den norske skuespilleren gjør det, er det på grunn av mengden av rettigheter som overdras. Det er ingen «lov» som sier at det skal overdras så mange rettigheter med førstegangsbetalingen som vi har avtalt her i Norge. Man kunne forestille seg at vi kunne avtale andre modeller basert på faktisk utnyttelse og kringkasters behov, som i de to andre landene. Det jeg mener ikke er en myte, i motsetning til NRK, Spekter og Virke Produsentforeningen, er at rettighetshaveren er den svake part i forhandlingene. Alle de kontraktene vi ser som er på nivå med tariffavtalens minstesats tyder på at våre medlemmer ikke klarer å komme i reelle individuelle forhandlinger om lønn – for det er jo lønnen som burde være til forhandling! Setningen i kontrakten hos uorganiserte produsenter om at det som er avtalt er «rimelig», på tross av at det er i strid med bransjestandard på alle punkter, er kanskje en enda mer tydelig indikasjon på dette. Dette viser at vi har bruk for en god åndsverklov, ikke en balansert åndsverklov. Vi har bruk for en åndsverkslov som kan skape et utgangspunkt for balanserte, individuelle forhandlinger.

MINSTELØNNSSATSER TV-DRAMA Uavhengige produsenter*: Danmark: 3.380 kr Norge: 3.480 kr Sverige: 3.646 kr

Public Service kringkaster*: Danmark (DR): 4.737 kr Norge (NRK): 3.647 kr Sverige (SVT): 3.771 kr

*Lønnen er regnet ut på bakgrunn av en firedagers ansettelse, da man i Sverige har et annet lønnssystem og vi i Norge har en annen takst for under fire dager.

TRAKASSERING

SEKSUELL TRAKASSERING = FORBUDT

Seksuell trakassering er definert som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Seksuell trakassering er forbudt i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven. Seksuelle overgrep er straffbart og skal håndteres av politiet.

HVA KAN NSF GJØRE?

Det finnes også andre du kan kontakte, både hjelpetelefoner og overgrepsmottak. Balansekunst drifter en rådgivningstelefon, som er et gratis lavterskeltilbud for de som har vært utsatt for eller vitne til trakassering i kulturlivet. Telefonen besvares av erfarne jurister med taushetsplikt. Telefonnummeret er 940 87 929. Les mer på www.balansekunst.no

Vi kan bistå med råd og veiledning til alle som melder inn forhold. Vi kan bistå med å identifisere, og i samråd med varsleren melde fra om forholdet til riktig kontaktperson hos den ansvarlig arbeidsgiver. Deretter følger vi opp saken overfor arbeidsgiver. I situasjoner der det ikke er en formell arbeidsgiver finner vi sammen med varsleren den beste måten å gå frem på. I alle saker som omfattes av straffeloven bistår vi med å anmelde forholdet til myndighetene.

Organisasjonen Mental Helse drifter Hjelpetelefonen, en telefontjeneste for alle som har behov for noen å prate med. Den er døgnåpen, gratis og du kan være anonym. De som svarer på telefonen er fast ansatte veiledere i organisasjonen, og de har taushetsplikt. Telefonnummeret er 116 123. Les mer på nettsidene www.mentalhelse.no

DU KAN TA KONTAKT MED OSS

Overgrepsmottak er tilknyttet legevaktene eller sykehusene og er en del av det offentlige helsetilbudet. De tilbyr medisinsk hjelp og rådgivning og tilbudet er gratis. Du får hjelp uavhengig om du ønsker å politianmelde overgrepet eller ikke. På nettsiden www.dinutvei.no finnes det en liste over overgrepsmottakene på landsbasis. Du kan også kontakte legevakta, på telefon 116 117 kan du få informasjon om din nærmeste legevakt.

Du kan naturligvis alltid ta kontakt med forbundet ditt. Vi behandler alle henvendelser fortrolig og med diskresjon. Ring oss på 21 02 71 90 eller send en e-post til nsf@skuespillerforbund.no

HJELPETELEFONER

OVERGREPSMOTTAK

VARSLING

VARSLINGSRUTINER – HVA ER DET? Norske skuespillere har gjennom #metoo-kampanjen mot seksuell trakassering hjulpet mange til å tørre å varsle om sine opplevelser. Kampanjen har også vist at mange har opplevd ting de ikke har turt å si fra om. Om folk faktisk er villige til å varsle handler ikke bare om retten til å varsle, men vel så mye om ytringskultur, den praktiske muligheten til å nå fram og om risikoen for gjengjeldelser. For å skape trygghet i varslingsprosessen er arbeidsgiver pålagt å utarbeide interne varslingsrutiner. Men hva er egentlig varslingsrutiner og hvordan skal de se ut? AV BRYNHILD M. YSTGAARD, JURIDISK KONSULENT NSF

Å varsle er å si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen til noen som kan gjøre noe med det. Målet med etablering av varslingsrutiner skal være å gjøre det lettere å si fra. Varsling skal ikke være noe ekstraordinært, men en del av den alminnelige dialogen, avviksrapporteringen og kommunikasjonen mellom ledelse og medarbeidere.

PLIKT TIL Å HA VARSLINGSRUTINER Plikten til å utarbeide interne varslingsrutiner er et arbeidsgiveransvar og er absolutt for alle virksomheter som jevnlig har mer enn fem ansatte. Plikten gjelder også for virksomheter som har færre enn fem ansatte dersom det er risiko for at kritikkverdige forhold kan oppstå i virksomheten. I praksis betyr det at plikten til å ha interne

varslingsrutiner gjelder for så godt som alle skuespilleres arbeidsgivere. Likevel er det mange norske virksomheter, også i vår bransje, som ikke har varslingsrutiner, eller de har varslingsrutiner, men de ansatte vet ikke om dem. Varslingsrutiner som ingen kjenner til og som dermed ikke brukes har ingen funksjon. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at varslingsrutinene er kjent og lett tilgjengelige for alle ansatte. Når du ansettes i en ny jobb, samme hvor kortvarig den er, bør du alltid etterspørre de interne varslingsrutinene hvis du ikke får tilgang til dem uoppfordret. Det er viktig å vite hvem en skal melde fra til før en eventuelt opplever eller observerer kritikkverdige forhold.

«OPPSKRIFTEN» PÅ VARSLING Varslingsrutiner er et skriftlig dokument som gir deg en «oppskrift» på hvordan du går fram for å varsle på din arbeidsplass. Når du leser en varslingsrutine, skal den først og fremst gi deg svar på hvem du kan varsle til. Det skal alltid være minimum én person du skal kunne gå til, som enten er navngitt i varslingsrutinen eller som innehar en bestemt stilling. De fleste arbeidsplasser har flere alternative varslingsmottakere. Da skal alle disse nevnes i varslingsrutinen. Normalt vil den som står som varslingsmottaker i varslingsrutinen være din nærmeste overordnede. Dersom denne personen ikke tar imot eller ikke håndterer saken, eller dersom vedkommende selv er involvert i

VARSLING

«NÅR DU ANSETTES I EN NY JOBB, SAMME HVOR KORTVARIG DEN ER, BØR DU ALLTID ETTERSPØRRE DE INTERNE VARSLINGSRUTINENE HVIS DU IKKE FÅR TILGANG TIL DEM UOPPFORDRET.»

det du ønsker å varsle om, vil det vanligvis være den neste i rekken av overordnede som er den rette å snakke med. Du kan alltid ta kontakt med tillitsvalgt, verneombud eller forbundet ditt. Varslingsrutinen skal også inneholde en «oppskrift» på hvordan varsel skal tas imot av varslingsmottaker, håndteres og følges opp på arbeidsplassen. I varslingsrutinen kan du dermed lese hvordan en varslingsprosess på din arbeidsplass skal forløpe. Varslingsrutinene bør også si noe om når du kan forvente å få en tilbakemelding på at varslet er mottatt og hva som gjøres med det. Til sist bør varslingsrutinen si noe om hvilke typer opplysninger et varsel skal inneholde. Et varsel bør alltid inneholde en konkret beskrivelse av det kritikkverdige forholdet, samt tid og sted for eventuelle opplevelser eller observasjoner. Jo mer informasjon varslet inneholder, jo lettere blir det for varslingsmottakeren å undersøke forholdet og å rette opp i det. De fleste arbeidsplasser oppfordrer sine ansatte til å varsle i fullt navn. Det er likevel alltid lov til å varsle anonymt, men det er viktig å være klar over

at anonym varsling kan gjøre det vanskelig for varslingsmottakeren å følge opp varslet og løse saken. Uansett bør du alltid beholde en kopi av varslet, men sørg for at det ikke er tilgjengelig for uvedkommende, særlig hvis det inneholder sensitive opplysninger. Vær bevisst på hvor og hvordan du lagrer teksten.

Å FØLGE OPPSKRIFTEN ER ALLTID FORSVARLIG Retten til å varsle er slått fast i arbeidsmiljøloven og gjelder for alle arbeidstakere uavhengig av om de er ansatt på heltid eller deltid, og om de er ansatt fast, midlertidig eller er leid inn. Varslingsretten gjelder alle såkalte kritikkverdige forhold, det vil si alle brudd på lovregler og brudd på etiske eller interne retningslinjer. Det kan for eksempel gjelde trakassering, mobbing, diskriminering, maktmisbruk, tyveri, manglende sikkerhetstiltak eller andre forhold som kan være en fare for liv eller helse. Retten til å varsle gjelder selv om varslingen kan komme i konflikt med eller skade arbeidsgiverens interesser. Forutsetningen er

at varslingen gjøres på en forsvarlig måte. Det betyr at du alltid må være i aktsom god tro om at forholdet du varsler om faktisk stemmer. Å videreformidle grunnløse rykter er ikke å varsle. I tillegg skal du alltid forsøke å varsle internt først. Intern varsling er lojalt og gir arbeidsgiver anledning til å rette opp i forholdet. Varsling i tråd med «oppskriften» i de interne varslingsrutiner er alltid forsvarlig. Det er også alltid forsvarlig å varsle til offentlige myndigheter, slik som politiet eller Arbeidstilsynet. Dette gjelder også selv om du ikke har varslet internt først. Når offentlige myndigheter mottar varsel har de som behandler varslet taushetsplikt om varslerens navn og andre opplysninger som kan identifisere varsleren. Noen av dem som opplever at deres varsel ikke tas alvorlig internt eller ikke håndteres på en forsvarlig måte på arbeidsplassen, velger å varsle til media. Å varsle til media skal som hovedregel være siste utvei, når varsling både internt og til offentlige myndigheter har vært nytteløst eller av andre grunner er uhensiktsmessig eller farlig.

VARSLING

SLIK KAN EN VARSLINGSRUTINE SE UT:

FREMGANGSMÅTE FOR DEN SOM ØNSKER Å VARSLE: 1.

Vurder forholdet du er blitt klar over: Har det faktisk grunnlag og er det i strid med lover, retningslinjer eller etiske normer? Er du i tvil kan du rådføre deg med varslingsmottaker eller Arbeidstilsynet. 2. Husk at varslingen skal være forsvarlig: Meld fra internt og til nærmeste overordnede først. 3. Dersom varsling internt er utelukket, ta kontakt med offentlige myndigheter. 4. Det er lov å varsle muntlig og anonymt, men varsler du skriftlig og med fullt navn er det lettere for varslingsmottaker å innhente ytterligere opplysninger, behandle saken, samt å gi tilbakemelding til deg om hva som gjøres med forholdet. 5. Et varsel bør inneholde: a. Fullt navn.

b. Dato for rapportering. c. Tidsrommet, eventuelt dato og klokkeslett, for observasjonen. d. Konkret hva du har observert. e. Sted for handlingen. f. Eventuelle andre vitner. g. Eventuell kjennskap til andre og/eller tidligere saker som kan være relevante. 6. Vær tydelig på at det er snakk om et varsel, og ikke en ren meningsytring. 7. Behold en kopi av varslet, men sørg for at varslet ikke gjøres tilgjengelig for uvedkommende, særlig dersom det inneholder sensitive opplysninger. Vær bevisst på hvor og hvordan du lagrer teksten.

FREMGANGSMÅTE FOR MOTTAK, BEHANDLING OG OPPFØLGING AV VARSLING: 1. 2.

Svar varsleren og takk for varselet så raskt som mulig etter at det er mottatt. Vurder forholdets alvorlighet: Bør det varsles videre til offentlig myndigheter (f.eks. politiet) eller kan saken håndteres internt? Husk at varslingssaker skal behandles fortrolig. Identiteten til varsleren og den/de det eventuelt er varslet om skal ikke gjøres kjent for flere enn det som er nødvendig for behandling av saken. Varslerens identitet skal som hovedregel ikke gjøres kjent for den det varsles om. Inviter varsleren til et møte for å få saken ytterligere belyst. Dersom varslet er muntlig, be varsleren skrive det ned eller hjelp varsleren med dette. Nedskrivingen skal dateres og underskrives. Gjør de nødvendige undersøkelser for å kartlegge innholdet i det kritikkverdige forholdet. Innhent dokumentasjon hvis dette finnes. Hold varsleren orientert og meld fra dersom du mener saken bør tas videre. Tar det lang tid å behandle saken bør varsleren få en oppdatering om at saken fortsatt følges opp og undersøkes.

Når saken forfølges, skal den det blir varslet om som hovedregel gjøres kjent med varslet og hvilke opplysninger som er gitt, samt gis anledning til å komme med sin versjon av saken. Når dette skal skje må vurderes i lys av konsekvensene det kan ha – er det f.eks. fare for bevisforspillelse eller gjengjeldelse? I saker hvor det kan bli aktuelt med politietterforskning skal den det varsles om ikke gjøres kjent med varslet. 8. Behandling av saken skal dokumenteres skriftlig gjennom redegjørelse for varslets innhold, oppsummering av undersøkelser, referat fra møter og eventuelt andre samtaler, samt rapport om funn og konklusjoner. Dokumentasjon er spesielt viktig i saker som kan resultere i ansvar for enkeltpersoner, avskjed eller oppsigelse. 9. Husk at dersom det som følge av en varsling oppstår vitneplikt i retten, vil vitneplikten gå foran et eventuelt løfte om fortrolighet/anonymitet. 10. Når saken er utredet, vurder om det er grunnlag for reaksjoner mot den/de som det er varslet om. Når saken er ferdig behandlet, skal varsleren og eventuelt den det er varslet om ha tilbakemelding, uansett utfallet av behandlingen. Gi også varsleren beskjed dersom undersøkelsen av varselet viser at forholdet ikke var kritikkverdig. 7.

AVHENGIGHET

LA OSS BEGYNNE MED Å SNAKKE OM DET

Har du noen gang vært bekymret for alkoholbruken til en kollega? Eller har du noen gang vært bekymret for at forestillingen ikke blir optimal fordi en kollega ikke er helt på plass på grunn av høyt alkoholforbruk dagen i forveien? Egne alkoholvaner er kanskje et av våre største tabuer, og vårt alkoholforbruk en privatsak. Om man kjenner at det røyner på er det ikke lett å bringe tema på banen selv, og det er heller ikke lett å påpeke bekymring omkring dette overfor kolleger. Hvilket ansvar har vi som gode kolleger i slike situasjoner? Hva gjør vi, og hva burde vi gjøre? AV MARIANNE ROLAND, MEDLEMSKONSULENT NSF

Under arbeid med varslingssaker blir alkohol ofte nevnt som elefanten i rommet, ikke som en årsak eller forklaring, men som en medvirkende faktor. Alkohol kan identifiseres som en ingrediens i cocktailen når vi snakker om uønsket oppførsel, annen problematisk adferd og personlige tragedier. Alkohol spiller både en positiv og negativ rolle i vår mellommenneskelige kultur, men har vi noen metoder for å snakke om alkoholbruk på en nøktern og ordentlig måte, og hvordan håndterer vi alkoholrelaterte problemer? Forbundet hadde et møte med AKAN som er arbeidslivets kompetansesenter for

rus- og avhengighetsproblematikk. AKAN driver opplysningsarbeid uten pekefinger, og har utviklet redskap for å snakke om alkoholvaner, og hvordan vi kan agere når det er nødvendig.

PÅ TEATRENE ER DET AKAN-KONTAKTER På teatrene, hvor det er en arbeidsgiver og en struktur som ivaretar ulike funksjoner, er det også en AKAN-kontakt. Vi spurte Øystein Røger på Nationaltheatret om hvorfor det er viktig å snakke om alkohol og rus: «Teatret er en av få arbeidsplasser hvor omgang

med alkohol har vært naturlig og akseptert i langt større grad enn det vi normalt ser i samfunnet ellers. Det er flere grunner til dette, som for eksempel kunstnermyten og rusens positive virkning på den skapende prosess. Men også aksepten for det eksentriske, for egoet og ikke minst aksepten for 'medisinering' mot prestasjonspress, og som spenningsutløser ved premierefester. At det er mange muligheter til å omgås alkohol gjør at man utsettes for å kunne utvikle en type avhengighet. Presset mange føler ved stadig å oppleve sine egne og kollegers seiere og nederlag, kan også være en trigger. Å takle opp- og nedturer kan være vanskelig, og

AVHENGIGHET

«VED Å SNAKKE OM RUSEN, BRY OSS OM HVERANDRE OG SE DEN SOM LIDER, VIL VI KUNNE HJELPE MANGE FLERE ENN DEN DET GJELDER. VI VIL OGSÅ HJELPE ET HELT ARBEIDSMILJØ.»

oppturene kan være vanskeligst å takle.» Alkoholen har selvfølgelig en sosialiserende og positiv faktor, men som i samfunnet ellers så har den også store negative konsekvenser for den som utvikler en avhengighet til rusen. Problemet er størst for den som rammes, men det påvirker også de nærmeste, familie, barn og arbeidsmiljøet. Dette understreker Røger også: «Det er mye skam og stigmatisering rundt rusavhengighet. Det å ikke ha kontroll på livet sitt er et stort nederlag. Når vi vet at alle kan utvikle avhengighet hvis man eksponeres nok for alkohol så vil vi lettere kunne forstå at rusavhengighet ikke har noe med at du er et dårlig eller svakt menneske. Ved å snakke om rusen, bry oss om hverandre og se den som lider, vil vi kunne hjelpe mange flere enn den det gjelder. Vi vil også hjelpe et helt arbeidsmiljø. Å snakke om rusavhengighet er viktig for å bryte ned tabuet og fjerne skammen. Hvis vi kan se på avhengigheten på linje med annen sykdom så vil den også bli lettere å akseptere, og lettere å bli frisk. La oss begynne med å snakke om det.»

HVORDAN TA OPP TEMAET FOR DE SOM IKKE ER TILKNYTTET ET TEATER Når skuespillere skaper forestillinger sammen er vi avhengige av hverandre og avhengige av å kunne ha tillit til hverandre, for vi bærer et felles ansvar for forestillingen vi skaper. I det frie feltet bærer vi også ofte et felles ansvar for kompaniets videre muligheter til å få vist forestillingen. Det betyr at vi er spesielt avhengige av hverandres arbeidsinnsats, og den enes livsvaner kan påvirke i større grad enn i andre yrker. Veldig mange i vår bransje jobber i frittstående teatergrupper eller kompanier. Hvordan kan disse som skaper forestillinger sammen med kolleger i en mer flat struktur, uten en arbeidsgiver, ta tak i disse problemstillingene? Vi spurte AKAN ved Camilla Bakkeng om dette og hun svarer: «Vi tenker at her blir det opp til den enkelte gruppen/ kompaniet å ta initiativ til temaet selv, eller at en av deltakerne tar initiativ. Det beste spørsmålet de kan stille seg er; hvordan

ønsker vi å ha det når vi drikker alkohol sammen, og i hvilke situasjoner er det ikke greit å drikke? Hvordan skal vi håndtere eventuelle situasjoner som sklir ut? Man vil alltid bli tilbudt alkohol, og det er helt greit, men det kan være ok å ha snakket om det på forhånd. Gjerne knytte det opp til omdømme og at det skal være hyggelig og trygt for alle i slike situasjoner.» Vi kan også være oppmerksomme på at skuespillere som jobber som frilansere er spesielt utsatte fordi de ikke har et apparat rundt seg, og fordi de endrer arbeidsplass og kolleger ofte slik at eventuelle problemer ikke fanges opp. De er dessuten avhengige av å få nye jobber, og et dårlig rykte, som kan dreie seg om konsekvenser av for mye alkohol, kan skade en videre karriere.

HVA SKAL VI SE ETTER OG NÅR ER DET NØDVENDIG Å TA TAK I DISSE PROBLEMENE? At vi åpner for samtaler omkring dette temaet før det utvikler seg til et problem kan være med på å minske omfanget, og

AVHENGIGHET

«MÅLET KAN VÆRE Å KOMME DIT AT DET BLIR NATURLIG Å KUNNE SNAKKE OM ALKOHOL OG RUS UTEN AT DET KJENNES KLEINT ELLER AT NOEN FØLER SEG BEKLEMT ELLER UTSATT.»

kan gjøre det lettere å ta opp igjen dersom det skulle bli situasjoner som er vanskelige. Personer som får problemer med alkohol er mestere i å skjule rusproblemene sine. Arbeidskolleger oppdager gjerne problemene først etter at de har blitt store. Vi må derfor tørre å ta tak i problematikken så fort vi får en magefølelse eller ser vage tegn som kan tyde på at en kollega har rusproblemer. Men mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen. Hva kan være årsaken til denne vage magefølelsen, hva skal vi se etter? Det kan være uopplagthet, mange avbrekk, endring i atferd som aggressivitet, sløvhet, tristhet. Kvaliteten på arbeidet kan også være et symptom, man er ukonsentrert eller likegyldig, mer irritabel, eller også overaktiv. Andre tegn kan være når det lukter alkohol og at man ikke dukker opp i tide. Vi må tørre å ta tak i problemene, og samtidig utvise diskresjon.

PÅ HVILKEN MÅTE KAN VI SPØRRE? Ofte er kolleger også gode venner. Når du har bestemt deg for å lufte saken med en

kollega, du tør å spørre for å vise at du ser at noe ikke er greit, så forsøk å holde samtalen åpen, hvor du stiller spørsmål framfor å komme med påstander som fører til forsvar og benektelser. Hold deg til fakta og egne observasjoner i en jeg-form (ikke bruk vi). For det første er det best å ta utgangspunkt i hva du har observert, ved atferd, jobbutførelse eller annet og vær konkret. Vær klar over at dette er ømtålig tematikk så utfallet er ikke forutsigbart. Du kan bli møtt med bortforklaringer, sinne, tårer, beskyldninger og bebreidelser. Men også forståelse, fortvilelse og lettelse. Ikke tenk at denne samtalen skal løse et problem. Din oppgave er verken å identifisere et problem eller stille diagnose, men å reagere på endringer som fører til negative konsekvenser for arbeidssituasjonen til teamet, og for å kunne bidra med hjelp.

SKUESPILLERE ER OFTE PÅ REISE; PÅ GJESTESPILL OG PÅ TURNÉ Skuespillere på gjestespill eller turné drar ikke hjem etter arbeidstid, vi fortsetter å

være sammen, vi reiser i lange perioder av gangen, også til utlandet. Og vi går ut for å ta en øl sammen, eller en vodka. Vi tilbringer mye sosial tid sammen hvor alkohol får en større plass enn i en mer standard hverdag. På turné/gjestespill, om det er nasjonalt ellet internasjonalt, kan det være greit å på forhånd ha snakket om hva som er arbeidstid, reisetid, fritid, og hva som forventes dagen derpå. Disse skillene er ofte veldig diffuse og det kan være behov for å definere dette tydeligere. Målet for et kompani kan være å bli enige om en holdning og noen kjøreregler, gjennom enkle avtaler, fordi det ikke finnes et apparat som trer i kraft for å hjelpe. Hensikten må være å skape trygghet og forutsigbarhet for samarbeidsprosjektet, fremme godt arbeidsklima, forhindre uønsket oppførsel som kan få store konsekvenser for eget renomme, som kan gå ut over andre, og for å ivareta kompaniets omdømme og produksjonenes videre liv. Et tiltak kan være å definere hvem som er kompaniets ansvarlige med tanke på HMS,

AVHENGIGHET

For alle som har vært heldige å få med seg Nationaltheatrets produksjon «Personer, steder og ting» så viser den et mulig utfall av en situasjon der en skuespiller får problemer med rus. (Foto: Øyvind Eide)

inklusiv alkoholbruk. Og også definere hvilken rolleforståelse vi har på turné, og hvem som er ansvarlig for å ivareta disse hensynene. Er det lederen, produsenten, eller utpekes det en blant skuespillerne? Riksteatret har lang erfaring med turnévirksomhet, og personal- og administrasjonssjef Arne Ueland sier dette: «Turnévirksomheten er utfordrende, da gruppementaliteten er sterk mellom dem som reiser, og tilgjengeligheten på alkohol er stor. Det velges en tillitsvalgt på hver turné, og det velges HMS-ansvarlig. Observasjoner om rus tas opp med disse eller turnelederen. I tilfeller der vi vet om at ansatte har et rusproblem, utpeker vi en kontaktperson for vedkommende på turneen. Vi har flere tilfeller av dette. Det er for at vedkommende skal vite at hen er under observasjon, og for at vedkommende skal kunne ha noen å gå til for samtaler og hjelp. Støttekontakten utpekes i samarbeid med den ansatte med rusproblemet.» Riksteatret har fokus på rusbruk, og et regelverk. Ueland sier at like viktig som

beskrevne regler, er etterlevelsen av dem: «På Riksteatret arbeider vi aktivt for at ansatte skal føle en trygghet for at de faktisk får hjelp av arbeidsgiver om de får rusproblemer. Denne tryggheten skaper vi gjennom å hjelpe ansatte. Selv om arbeidet omkring AKAN er konfidensielt, observerer ansatte at kolleger med rusproblemer har lært seg å mestre dem gjennom å få hjelp.»

HVORDAN GRIPER MAN AN OG HJELPER ENKELTPERSONER SOM HAR PROBLEMER MED ALKOHOL OG RUS? Den som har et rusproblem må både innse det selv og være innstilt på å få bukt med det. En arbeidsplass eller et teaterkompani kan hjelpe, i samarbeid med fastlegen og gjerne familien også. Og hjelpen kan ofte være tøff, det kan være aktuelt å ha jevnlige ruskontroller av medarbeideren, nettopp for å skape rammer som gjør det lettere å bryte med gamle vaner. Og man kan også hjelpe med praktiske tiltak som å passe på

at minibaren på hotellrommet til vedkommende er tom. AKAN er en ressurs i dette arbeidet og kan samarbeide i to år med den det gjelder. Ueland sier om Riksteatrets rolle i disse sakene: «Vi representerer det ytre presset som mange er avhengig av for å lykkes med å bli rusfri. Samtidig som vi må være medmenneskelige og forsøke å skape størst mulig tillit oss imellom.» Målet kan være å komme dit at det blir naturlig å kunne snakke om alkohol og rus, uten at det kjennes kleint eller at noen føler seg beklemt eller utsatt. At det blir et vanlig tema det er normalt å ha et standpunkt til og refleksjon omkring, og som det ikke er knyttet så stor grad av skam til. Kanskje kan en bieffekt av #metoo-kampanjen og #stilleforopptak være at det også blir mer naturlig å snakke om og tenke gjennom egne alkoholvaner. Vær klar over at alle kan søke råd hos AKAN ved bekymring for egen eller andres helse.

KONTRAKTER

FORUTSIGBARHET – OGSÅ FOR SKUESPILLERE! Stadig flere skuespillere tilbys kontrakter med ansettelse over svært lange tidsrom, også ved få dagers faktisk arbeid. I mange tilfeller angis det kun et estimert antall arbeidsdager, men ikke når de skal finne sted. Kontraktene inneholder også oftere og oftere bestemmelser om opsjon. Dette gjør skuespillernes arbeidshverdag svært lite forutsigbar. AV BRYNHILD M. YSTGAARD, JURIDISK KONSULENT NSF

Langt de fleste norske skuespillere er midlertidige ansatte. Dette gjør det naturligvis svært uforutsigbart hvor inntektene skal komme fra i fremtiden. En skuespillers faste utgifter er derimot ganske forutsigbare, slik som de er for de fleste andre nordmenn. Denne usikre situasjon betyr dessverre at skuespillere generelt har et vanskelig utgangspunkt for forhandlinger både om lønn og andre vilkår, og ofte aksepteres vilkår i avtaler som enten er urimelige eller kanskje til og med i strid med tariffavtalene eller loven.

opptaksdager skuespilleren skal ha i perioden. Dette gjør det umulig å vurdere om lønnen er i overensstemmelse med tariffavtalen. Det er også viktig å være obs på forskjellen mellom «garanterte» og «estimerte» opptaksdager. Bare dersom det oppgis et antall garanterte opptaksdager er det mulig å beregne hva du vil få i lønn. I mange kontrakter oppgis bare et «estimert» eller «antatt» antall opptaksdager. Dette betyr at oppdraget kan reduseres ensidig av produsenten, og du dermed får mindre betalt.

LANGE ANSETTELSESPERIODER OG FÅ ARBEIDSDAGER I tillegg bør du kreve at det står i kontrakten at de konkrete Et langvarig ansettelsesforhold kan i utgangspunktet fremstå som et gode for en skuespiller. Når det bare betales for de dagene en faktisk jobber kan lange ansettelsesperioder likevel være en ulempe, idet det ofte begrenser muligheten for andre inntekter i samme periode. Under ansettelsesforholdet er du nemlig underlagt arbeidsgivers styringsrett og det betyr at arbeidsgiver kan – i alle fall i teorien – kreve at du stiller på arbeid på hvilken som helst dag innenfor ansettelsesperioden.

FILM OG TV Dette «fenomenet» har lenge vært kjent innenfor film og tv. Produsenten har alltid hatt vanskelig for å si nøyaktig hvilken dato særlig de mindre rollene skal på opptak. Dette problemet har ikke blitt mindre. Vi ser stadig flere og flere kontrakter med ansettelse over stadig lengre tidsrom, også når det er snakk om svært få dagers arbeid. Nylig fikk jeg inn en kontrakt hvor ansettelsen gikk over sju måneder, selv om skuespilleren bare hadde én opptaksdag. I noen tilfeller opplyses det i det hele tatt ikke om hvor mange

datoene for prøver, opptak og ettersynkronisering skal bekreftes eller godkjennes av skuespilleren. Akkurat som at behovet for mest mulig forutsigbarhet er likt for begge parter, gjelder også kravet til å utvise fleksibilitet på begge sider av bordet.

TEATER Vi begynner også å ane konturene av denne type avtaler på teaterområdet. Vi har sett formuleringer om at skuespilleren «forplikter» seg til å avsette tilstrekkelig tid til tilstedeværelse og forberedelse i henhold til teatrets fremdriftsplan. Det er umiddelbart vanskelig for oss å tolke innholdet i slike bestemmelser, men så snart noe ligger utenfor den tiden en får betaling for, må en være særdeles varsom med å akseptere slike «forpliktelser» overfor teatret. Kanskje enda mer relevant og problematisk er nye – og særdeles løst formulerte – kontrakter om at skuespilleren i en nærmere angitt periode skal spille forestillinger på enkeltdager. I disse tilfellene betales det bare for de dagene hvor det faktisk spilles forestilling,

KONTRAKTER

«EN FORHANDLING OM EVENTUELT NYE SESONGER ELLER OPPFØLGERE FRAM I TID MÅ VÆRE FRI .»

og blir planlagte forestillinger avlyst med et visst varsel, bortfaller betalingen. Norsk Skuespillerforbund har redegjort overfor teatret dette gjelder, og overfor Spekter, at kontraktsformen er i strid med tariffavtalen. Uansett reiser dette spørsmål om hvorvidt skuespillerne står til rådighet for teatret i hele ansettelsesperioden eller bare på de avtalte dagene.

ANDRE OPPDRAG I alle tilfeller er det svært viktig at du, før du tar på deg en ny jobb, alltid sørger for å orientere produsenten eller teatret om alle andre jobber eller oppdrag som du allerede har forpliktet deg til, og hvilke konkrete datoer eller perioder dette gjelder. Dette bør også føres inn i kontrakten. Når datoene du ikke er tilgjengelig på grunn av andre jobber er ført inn i kontrakten, kan ikke arbeidsgiver kreve at du stiller opp for dem på disse datoene – de har da akseptert at du er utilgjengelig på de datoene, eller i de periodene, som du har opplyst om. Jobber og oppdrag som du ønsker å påta deg i en periode hvor du allerede har et oppdrag skal opplyses om til produsenten eller teatret. En viktig begrensning på området for film og tv, og som har en tendens til å «falle» ut av kontraktene, er at produsenten ikke kan nekte deg å ta andre oppdrag uten saklig grunn. En slik saklig grunn kan for eksempel være dersom det andre oppdraget kommer i konflikt med konkrete, faktiske opptaksdatoer for produsenten. Derimot vil det neppe være en saklig grunn at du kanskje skal på opptak.

OPSJON En opsjon er vanligvis en rett til, på et senere tidspunkt, å kunne kjøpe noe før alle andre får muligheten. Noen ganger er prisen for dette eventuelle senere kjøpet avtalt. Uansett betales det for opsjonen. En opsjon gir altså den som utsteder opsjonen en mindre enn full betaling for reservasjonsretten, og den som får opsjonen får en forkjøpsrett til en tjeneste eller ytelse uten å skulle betale full pris her og nå. De opsjonsbestemmelsene vi ser i kontrakter fra film og tv-bransjen er derimot ikke-betalte «opsjoner». Ifølge slike bestemmelser forplikter skuespilleren seg til å være med i en sesong to eller i en film nummer to og ofte står det i tillegg at skuespilleren skal inngå avtale om dette på samme vilkår som i den kontrakten hvor «opsjonen» står. Vi mener dette ikke er en reell opsjon. Det er snarere snakk om et urimelig avtalevilkår – særlig hvis lønnen er lav. En bør derfor alltid avvise slike bestemmelser, og få dem erstattet med en intensjonsbestemmelse om at en ønsker å være med i nye sesonger eller filmer, men at vilkårene må avtales ved nye og lojale forhandlinger.

INTERVJU

SKUESPILLERLIV I denne spalten møter vi en erfaren og en nyutdannet skuespiller for å høre om deres erfaringer som skuespillere og livet generelt.

JAN FROSTAD Beskriv deg selv med tre ord: Nysgjerrig, arbeidsom og fantasifull. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? I nesten 50 år. (Egentlig 60 år, da jeg begynte som barneskuespiller ved Den Nationale Scene i 1958). Hvilken rolle har du likt best? Jerry i Harold Pinters Bedrag ved Trøndelag Teater og Osvald i Ibsens Gjengangere ved Riksteatret.

Hva er din drømmerolle? Min drømmerolle er Graveren i Shakespeares Hamlet. En fantastisk liten rolle av en vel så fantastisk forfatter. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Hugo i Vinger, Fjernsynsteatret, av Sverre Udnæs. Det var vanskelig å komme under huden på et så skakkjørt menneske som rollefiguren Hugo, der handlingen foregår på et psykiatrisk sykehus. Jeg hadde et minnerikt samspill med Erik Hivju. Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Oppsetningen av Vaktmesteren av Harold Pinter, Trøndelag Teater, som var en forestilling der «alt stemte». Jeg må også få nevne at å arbeide med den danske skuespilleren Jesper Christensen og regissør Erik Poppe i filmen Kongens nei, er et uforglemmelig minne. Og det verste? Da jeg fikk melding om min fars død under pausen i komedien Jan Herwitz på DNS. Det var absurd å spille morsom på scenen rett etterpå.

Foto: GT Nergaard

Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Jeg arbeider like seriøst med små roller som i store roller.

Hva er din største svakhet som skuespiller? At jeg aldri er fornøyd (og sånn bør det vel egentlig være?). Hva brenner du for? Rettferdighet! Hvilken skuespiller ser du opp til? Daniel Day-Lewis, Anthony Hopkins, avdøde Lothar Lindtner og høyst nålevende Terje Strømdahl. Hva gjør deg redd? At all teknologi skal ta overhånd. Jeg er redd for roboter i framtiden. Hva gjør deg lykkelig? At alle barna mine har det godt. Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Filmen My Left Foot og filmen There will be blood, begge med Daniel Day-Lewis. Og Lothar Lindtner som Willy i Den handelsreisendes død på DNS. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Jeg har aldri arbeidet med noe annet i livet mitt. Så hvis jeg ikke hadde jobbet som skuespiller hadde jeg vært både yrkesløs og ørkesløs!

INTERVJU

MARINA POPOVIC Beskriv deg selv med tre ord: Nysgjerrig, hardtarbeidende og grublende. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Jeg ble ferdig utdannet ved Akademi for Scenekunst i 2016, så profesjonelt blir det to år til sommeren. Hvilken rolle har du likt best? Det er litt rart å svare «meg selv», men det prosjektet jeg har likt best og er mest stolt av, er forestillingen There is a Noise som jeg laget sammen med scenograf Freya Sif Hestnes. Forestillingen er basert på dokumentarisk materiale, og vi sitter sammen med publikum rundt et stort bord og har en dialog i en slags performativ versjon av oss selv. Vi utviklet forestillingen mens vi fremdeles studerte, og etter at vi spilte på Showbox og SAND-festivalen har vi blitt booket til festivaler i Tyskland, Belgia, Sverige, Danmark, England og India. Så alt hva dette samarbeidet og prosjektet har ført med seg av erfaring og tanker rundt hvordan og hvorfor jeg lager scenekunst, har jeg likt aller best hittil. Fra et mer skuespillerfaglig ståsted har jeg satt veldig pris på å få spille rollene Janne i Grenseland og Siri i Heimebane, og det å få jobbe med dette formatet med utrolig dyktige folk. Hva er din drømmerolle? Det kommer selvfølgelig an på prosjekt, konsept, folkene rundt og de kunstneriske spørsmålene i bunn. Men jeg har allikevel et håp om en dag å få spille Puck i den syrete ekspressive too-much thriller-versjonen av En midtsommernatts drøm som jeg forestiller meg. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Det er kanskje å spille Omar i We come from Far, Far Away med NIE. Stykket handler om to gutter som er på flukt med et telt og alt hva de opplever underveis. Men Omar er egentlig ikke med, han er bare med

Foto: HEIN Photography

i fantasien til vennen, for han druknet på veien. Den er vanskelig av den grunn at det er en tragedie så dyp og uforståelig, men som skal formidles med en imøtekommenhet og lekenhet, nettopp for å kunne åpne opp og snakke om det forferdelige. Noen dager er det vanskelig å ikke gråte når vi snakker med barna etterpå, men det er veldig fint også. Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Det henger sammen med svaret over, for det er vondt, men også godt å spille denne forestillingen. Et eksempel er da vi spilte We come from Far, Far Away i Tsjekkia. Vi pleier alltid å ha spørsmål og svar-runde med barna etter forestillingen, og i Tsjekkia var det spesielt fordi landet har tatt imot så få flyktninger, nesten ingen. Det var veldig opphetet og xenofobisk stemning rundt temaet blant publikum i diskusjonen etterpå, men det var én gutt, som selv var syrisk flyktning som gikk inn i diskusjonen med all kraft, til tårene rant. Det er selvfølgelig

ikke det at han gråt som er det gode minnet, men at han forklarte oss etterpå hvor mye det betydde for ham å se sin egen historie på scenen og hvordan han var så glad for at også hele klassen hans hadde sett den og på den måten bedre kunne forstå hva det var han kom fra. Da fikk jeg følelsen av det nytter, og at øyeblikket av gjenkjennelse oppstod mellom oss. Selv om situasjonen i Tsjekkia kun har blitt verre siden i fjor sommer. Vi spiller på Hedda-dagene i Oslo 9. juni, så håper mange kommer og ser oss spille da. Utover det har jeg med meg mange aha-opplevelser og oppdagelser fra studietiden ved Akademi for Scenekunst. Og det verste? Jeg har ikke et konkret øyeblikk, rolle eller prosjekt som har vært det verste sånn sett. Det er kanskje heller følelsen av å ha tatt seg vann over hodet, og løpe fra det ene til det andre og på den måten egentlig ikke være til stede noen steder, og heller bare slite seg selv

INTERVJU

«VED Å SØRGE FOR ØKT TRYGGHET OG SOSIALE RETTIGHETER I ARBEIDSLIVET TIL KUNSTNERE, TROR JEG OGSÅ MAN VIL KUNNE REKRUTTERE KUNSTNERE FRA SAMFUNNSGRUPPER SOM NÅ ER UNDERREPRESENTERT.» ut. Jeg har hatt noen sånne perioder og alltid angret på at jeg ikke prioriterte annerledes. Jeg har en tendens til å tro at jeg kan rekke alt og få til alt hvis jeg bare vil, men har funnet ut at det ikke alltid går, og prøver å ta det med meg videre for å kunne skille mellom gode og dårlige utfordringer og sunt og farlig stress, men også tilrettelegge bedre. Og akseptere at ting ikke alltid går opp slik jeg vil. Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Jeg stiller spørsmål ved det jeg holder på med, og det tror jeg er godt, både for innhold, form og møtet med publikum. Selv mener jeg at jeg har en fysisk og taktil tilnærming til faget og det hjelper meg mye og holder meg nærværende. Det er i alle fall slik jeg nærmer meg tekst og samspill. Jeg prøver også å lytte til det som er der i øyeblikket. Hva er din største svakhet som skuespiller? Det er jo den andre siden av det å stille spørsmål ved alt, det kan føre til at man snakker eller tenker ting i hjel før det har fått lov til å være noe uferdig i møte med kropp, rom og stemme. Å gruble for mye er vel også tett knyttet til bekymringer, både underveis og i forkant av en prosess, egen prestasjon, et slags resultat og livet generelt.

Hva brenner du for? Jeg brenner for det som står meg nært på det private, altså familie og samboer og mennesker jeg er glad i. På et mer politisk plan brenner jeg for at vi og våre politikere skal slutte å måle alt i økonomisk nytteverdi, både mennesker, kunsten, kunnskapen og naturen. Videre mener jeg det er viktig å organisere seg og sørge for trygge, økonomiske rammer for kunstnere. Ved å sørge for økt trygghet og sosiale rettigheter i arbeidslivet til kunstnere, tror jeg også man vil kunne rekruttere kunstnere fra samfunnsgrupper som nå er underrepresentert. Det er jeg veldig opptatt av, å sørge for og bidra til et mangfold av flere og varierte stemmer. Og så brenner jeg for at vi skal være ydmyke overfor hverandre og verden vi lever i. Hvilken skuespiller ser du opp til? Initiativtakerne bak #stilleforopptak. Jeg er så utrolig imponert og inspirert av dette arbeidet. Og Hildegunn Eggen på Trøndelag Teater. Hva gjør deg redd? Å miste alt jeg elsker. Hva gjør deg lykkelig? Familien min, kjæresten min, vennene mine. Gatefester, god mat, reiser, å kunne skype med farmor og tid til å se ut vinduet og

drikke kaffe. Å klare en ny buldrerute på klatresenteret og så gå på date og feire alt med kjæresten min. Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? BR # 4 Bruxelles (Tragedia Endogonidia) av Romeo Castelluci og Chiara Guidi. Denne så jeg på BITEF-festivalen i Beograd i 2007 og har ikke hatt en lignende opplevelse siden. Jeg var skjelven lenge etter at jeg gikk ut av teateret. Men også konteksten den var spilt i var spennende. Halve publikum gikk underveis, halve ble igjen og klappet i et kvarter etterpå. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? En ting er hva jeg har kunnet hatt lyst til å prøve meg på nå, og en annen er hva som er sannsynlig basert på livet jeg har levd hittil. Jeg hadde nok fortsatt med noe akademisk siden jeg tok en master i Europeiske studier ved NTNU før jeg startet på Akademi for Scenekunst, og derifra hadde jeg nok også jobbet prosjektbasert. Men om jeg skulle velge et helt nytt yrke og studieforløp, så synes jeg fysioterapeut, naprapat eller psykolog høres ut som spennende studier og jobber.

Regnskap litt lettere Tilbud om rabatterte regnskapstjenester for medlemmer av Norsk Skuespillerforbund

Tilbud til medlemmer av Norsk Skuespillerforbund       

Få en smart økonomi Causa AS tilbyr rabatterte regnskapstjenester til medlemmer av Norsk Skuespillerforbund. Velg mellom pakker for små, middels og større foretak. Du kan også ta deler av jobben selv og spare enda mer. Moderne regnskap I et nettbasert system jobber du og regnskapsfører sammen. Det sparer deg tid og penger. Fakturaene dine for eksempel kan bokføres automatisk og du kan levere bilagene dine via mobiltelefon, e-post eller laste dem opp i skyen.

Regnskapspakker tilpasset kulturforetak Rabatterte priser Nettbasert oversikt døgnet rundt Innlevering av bilag via mobiltelefon, skyløsninger, e-post og papir Fakturering i samme system Elektronisk backup Rådgivning inkludert

En gammeldags papirperm kan du selvfølgelig også benytte. Akkurat som det passer deg. Etableringskostnad = NOK 0,-

Bransjekjent regnskapsfører Causa AS ligger rett ved forbundet og er tilgjengelig for deg om lurer på noe. Et møte via internett er heller ikke noe problem. Med vår erfaring i bransjen forstår vi dine problemstillinger og kan gi deg de rette tipsene. Uansett pakken du velger, er noe personlig og bedriftsøkonomisk rådgivning inkludert.

Causa AS Wessels gate 4a, 0165 Oslo Tel: +47 405 70 410, e-post: post@causa.no, www.causa.no

SCENEKUNST TRYGGHET

TRYGGE RAMMER FOR FARLIGE SCENER Skuespillerarbeid er krevende. Den siste tiden har vist at det heller ikke er ufarlig, verken fysisk eller psykisk. Hvordan kan vi skape trygghet for skuespillere?

AV MARI THUNE HUSVIK, INFORMASJONSKONSULENT NSF

#metoo, #stilleforopptak og #timesup har ettertrykkelig vist fram skyggesidene ved film- og scenekunstbransjen. En ukultur som over lang tid har vokst seg fram og kommet til uttrykk både i prøvesituasjoner, på scenen foran publikum, i kulissene og garderobene og på filmsettet – både når kamera går og når det er av. Men det har vist seg å være et universelt problem, det har blitt varslet om seksuell trakassering i en lang rekke bransjer etter at skuespillerne stod fram med sine opplevelser; i politikken, akademia, mediene og helsesektoren. Mønsteret som går igjen er maktmisbruk og at de som har blitt utsatt for seksuell trakassering ikke har turt å si ifra i frykt for å ikke bli trodd eller for at de har vært redde for å ikke få videre tilbud om jobber. #metoo har åpnet dørene for at det er tryggere å si ifra når man blir utsatt for trakassering, og det har skapt en ny bevissthet rundt varsling, varslingsrutiner og arbeidsgivers ansvar for å forebygge trakassering. Spørsmålet alle stiller seg er, hva nå? Det å jobbe som skuespiller skiller seg i ganske stor grad fra de fleste andre yrker. Som regnskapsfører kreves det for eksempel ikke at du kler av deg på jobben, ei heller at du skal fremstille en annen persons tanker, følelser og handlinger i gitte situasjoner.

Mange av opplevelsene fra #stilleforopptak dreier seg om ting som har skjedd i en kunstnerisk sammenheng, altså i en spillsituasjon mellom skuespillere. En del scener og rollekarakterer kan oppleves farlige og vanskelige for skuespilleren, spesielt de som involverer nakenhet, sex eller vold. Hvordan kan slike scener gjøres trygge for skuespillerne?

INTIMITETSREGI Det er et spørsmål kanadiske Siobhan Richardson er opptatt av. Hun er en av grunnleggerne av Intimacy Directors International, og hun er selv en «Intimacy Director», med bakgrunn som profesjonell skuespiller, danser, sanger og scenekampinstruktør. Siobhan var nylig i Oslo og holdt en workshop i nettopp «Intimacy Direction», som vi kan oversette til intimitetsregi. Workshopen ble arrangert av Jeff Pedersen, kunstnerisk leder i Jeff Pedersen Produksjonar, som selv jobber som regissør. – Hvis jeg skal ha regi på slike scener er det jeg som er ansvarlig, så jeg burde vite hva jeg snakker om før jeg ber folk om å gjøre det. Slik kan jeg være en bedre og mer ansvarlig regissør, forteller Jeff om hvorfor han arrangerte workshopen med Siobhan Richardson.

SCENEKUNST TRYGGHET

Fra prøvene til «Serenity Wild» på Summerworks Performance Festival, august 2017. Intimitetsregissør Siobhan Richardson (f.v.), Dainty Smith og Julia Matias. Co-produsert av Tender Container og the frank theatre company. (Foto: Blaize Thomas)

– Når jeg som regissør jobber med en scene, og jeg synes den krever veldig mye fysisk kontakt og emosjonell intimitet, kan det være en vanskelig grense: Hvor mye skal jeg presse skuespillerne for å nå mitt kunstneriske mål og hvordan kan jeg nå mitt mål om kunstnerisk kvalitet uten at skuespillerne må betale for det? Det er her en intimitetsregissør kan være til hjelp, ifølge Siobhan Richardson. – En del av ansvaret vårt som intimitetsregissører er å skape et rom der man kan føle seg trygg nok til å si meningen sin og være trygg på at man blir hørt. Hvis det er scener eller øvelser som overskrider ens egne grenser, kan intimitetsregissøren være den tredjeparten som stiller spørsmålet «synes du egentlig at det er greit?», og på den måten være et slags bindeledd mellom skuespilleren og regissøren hvis kommunikasjonen mellom dem er uklar, sier hun.

ETISK RAMMEVERK Metoden Siobhan underviser i består av to ting, et etisk rammeverk og praktiske øvelser. Det etiske rammeverket er basert på fem pilarer: «communication», «context», «choreography», «consent»

og «closure». Den er først og fremst myntet på scenisk arbeid, altså et arbeid som skal repeteres og reproduseres flere ganger. Scener hvor kyssing og berøring inngår, er ofte overlatt til tilfeldighetene, og noen ganger lar regissøren det være opp til skuespillerne å selv finne ut hvordan disse skal gjøres. – Noen mener det er best å bare gjøre disse spontant, men når vi gjør det spontant, er vi ikke alltid klare over hvor alles grenser går, så det er viktig at vi lager det som en koreografi. Det er viktig at vi i en prøvesituasjon ikke bare sier til skuespillerne at de kan finne ut av det selv, da blir det bare to mennesker som kysser ute på gangen, og det er ikke en måte vi vil fortelle den sceniske historien på, sier Siobhan. – Vi koreograferer bevegelsene våre når vi skal løfte en drink for å ta en slurk av den, så hvorfor ikke også koreografere det øyeblikket som er ment å være et klimaks i fortellingen? Vi gjør scenen som koreografi slik at vi kan være enige om historiefortellingen og være sikre på at den lar seg repetere hver kveld for at publikum skal ha den samme opplevelsen, og at scenen ikke avhenger av skuespillernes dagsform og at ens personlige liv ikke påvirker fortellingen.

SCENEKUNST TRYGGHET

«DET MÅ RETT OG SLETT BLI EN LIKE SELVFØLGELIG DEL AV SKUESPILLFAGET SOM GOD DIKSJON OG LESEPRØVER.»

Siobhan mener at mangelen på koreografi i intime scener nettopp er det som skaper usikkerhet. Når skuespilleren er usikker på hva han eller hun skal gjøre, kan det resultere i at man ubevisst trekker opp skuldrene, nøler eller at rytmen ikke er på plass, men når den vanskelige scenen er koreografert, er vi ikke i tvil om hvordan bevegelsene skal være, eller hvordan vi tar på hverandre, hvilket tempo scenen skal ha; alt er øvd inn ned til minste detalj. Både Siobhan Richardson og Jeff Pedersen er utdannete scenekampinstruktører, og de mener at intime scener på mange måter kan sammenlignes med scenekamp. – I scenekamp har vi prinsipper som at du alltid må ha kontroll over det som skjer rundt deg og hvordan vi behandler våpen. Og så kommer vi til det koreografiske elementet. Hvis du har koreografert at du skal stikke med sverdet mot skulderen, da stikker du ikke mot beinet. Da er det i så fall fordi du har mistet balansen. Det samme bør gjelde i en intim scene, og derfor kan man føle seg trygg. Når alle har et tydelig rammeverk å forholde seg til, er det ingen gråsoner, sier Jeff.

SAMTYKKE I SPILLSITUASJONEN «Consent», eller samtykke, er viktig i arbeidet med intime scener. I workshopen øvde de på å gi hverandre samtykke til å berøre hverandre. Ikke nødvendigvis på et intimt sted, men bare det å spørre om lov før man legger hånden på skulderen til den andre, er viktig å øve på for å sette egne grenser for hva man synes er greit og ikke. Maja Aspås Teialeret var en av deltakerne på workshopen, og trygghet var et av aspektene hun opplevde som positivt. – Jeg husker at jeg tenkte: Aldri i løpet av ti år med dette har jeg følt meg så trygg i en skuespillsetting. Plutselig var det lov å si nei. Og plutselig var det en felles enighet om at man skal spørre om lov, man skal si nei om man ikke vil, man skal lese den man står overfor og ta inn motspilleren på en måte som nok er ny for mange. Sånn burde man alltid jobbe med skuespill, sier hun.

De klare grensene bidrar til å skille mellom skuespilleren som gir liv til rollekarakteren og skuespilleren som privatperson. – Kontekst henger sammen med samtykke. Hvis jeg gir tillatelse til at noen skal kysse meg i en scene, så har de tillatelse til det i en gitt kontekst; når vi øver og når vi spiller scenen i forestillingen, men ikke ellers, forklarer Siobhan. Hun forteller videre at dette er et av hovedelementene i utviklingen av intimitetsregien, og en av grunnene til at man trengte et klart rammeverk å forholde seg til. – Vi har opplevd at noen har utnyttet situasjonen på scenen og tatt motspilleren på steder som ikke er avtalt på forhånd, og det er i bunn og grunn trakassering foran øynene på publikum. Det tjener ikke den kunstneriske visjonen, det ødelegger tillit og det er ikke akseptabel oppførsel.

EMOSJONELL FITNESS Intime scener krever mye av skuespilleren. Det krever at man stiller seg til rådighet både psykologisk, fysiologisk og emosjonelt. Derfor kaller Intimacy Directors International arbeidet sitt for «Creating Safe Places For Dangerous Work», og de fremhever viktigheten av å ta godt vare på ens egen mentale helse. – «Closure» er ideen om at vi har en psykologisk ramme rundt arbeidet vårt for å sikre at vi ikke tar med jobben hjem, og slik at vi ikke har en emosjonell «bleed off» i vårt daglige liv. Hvis vi gjør en intens kjærlighetsscene med noen, eksisterer den kjærligheten helt og holdent i forestillingen, men som skuespiller er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er forelsket i denne personen utenfor forestillingen, sier Siobhan. – Jeg har ikke det riktige svaret for alle og enhver, men jeg tilbyr et verktøy for sterk emosjonell fitness, slik at du som skuespiller kan være tydelig på hvilke historier du kan fortelle, og at du kan fortelle dem trygt emosjonelt sett. En av de andre deltakerne i workshopen, Juuso-Matias Maijanen,

SCENEKUNST TRYGGHET

«NÅR ALLE HAR ET TYDELIG RAMMEVERK Å FORHOLDE SEG TIL, ER DET INGEN GRÅSONER.»

skuespiller og teaterlærer fra Finland, forteller at han opplevde at workshopen åpnet for at man får lov til, og ikke minst får ansvaret for, å ta vare på seg selv. – Workshopen gir deg noen «survival tools». Metoden er noe man enkelt kan bruke i sitt eget arbeid, men det er hovedsakelig det at man har et sett med etiske retningslinjer som setter skuespillerens mentale helse og fysiske sikkerhet i høysetet som gjør den så verdifull. Det er sjelden at det blir gjort i vår profesjon. Det er forventet at man skal være litt vill og gal og prøve ut nye ting – og gi alt. Det er naturligvis en god ting å være motivert, og vi skal så klart alltid gjøre vårt beste, men workshopen er en fin påminnelse om at vi må ta vare på oss selv, sier Juuso-Matias. – Vi må gjøre det vi kan for å passe på skuespillerne. Vi kan ikke ta noe for gitt. Vi må høre mer på dem som skal oppleve denne farlige situasjonen, og da må vi ha en teknikk for å støtte dem. Det er det dette handler om. Vi kan ikke bare si at «jeg klarer det på min måte». En person som kun stoler på sin egen ekspertise, men som ikke skjønner hvor begrenset den er, kan utsette andre for fare, spesielt i intime scener, sier Jeff Pedersen.

KONKRET TILTAK Intimitetsregi får ikke nødvendigvis slutt på seksuell trakassering, men det er et konkret tiltak for å forbedre kommunikasjonen rundt vanskelig og farlig skuespillerarbeid, og det er noe man kan gjøre for å forhindre at seksuell trakassering skjer. Hvordan man jobber i prøvesituasjonen med vanskelige scener gjenspeiles i det kunstneriske resultatet, og at skuespillerne føler seg trygge er essensielt for at resultatet skal bli bra. – Jeg skal gjøre Spring Awakening igjen nå i april/mai – da blir det interessant å sammenligne med forrige gang, som av og til var ganske kjip. Jeg vil ta med meg det vi lærte, og ta med meg de etiske spørsmålene og stille meg selv og de jeg spiller med de spørsmålene. Jeg vil ta vare på medspiller og meg selv på best mulig

måte uten at det går utover resultatet, men tvert imot forbedrer det, sier Maja Aspås Teialeret. – Alle som var på workshopen har nok mye å lære fra den, og av måten å løse vanskelige scener på. Ikke minst håper jeg at slike workshoper og dette tankesettet blir en del av alle skuespillklasser og alle produksjoner. Det må rett og slett bli en like selvfølgelig del av skuespillfaget som god diksjon og leseprøver, sier hun.

FAKTA

INTIMACY DIRECTORS INTERNATIONAL (IDI) • Ideell organisasjon • Stiftet i juli 2016 av skuespiller og scenekampinstruktør Tonia Sina, som også er daglig leder av IDI og grunnlegger av metoden «Intimacy for the Stage» • IDI organiserer intimitetsregissører • Tilbyr skuespillere mental og fysisk trening i hvordan de skal takle intime, fortrolige og vanskelige scener • Tilbyr også workshops beregnet på regissører og instruktører • Les mer på nettsiden til Intimacy Directors International: www.intimacydirectorsinternational.com

REISEBREV

TEKST OG FOTO AV KAREN HØIE, KULTURPRODUKSJONER

TIL KAMERUN MED FIGURTEATER Teatergruppa Kulturproduksjoner ble spurt om å holde en workshop i forkant av festivalen Noël en Marionette, som arrangeres av Bana Ba Africa. Det resulterte i en fjorten dager lang workshop for ni skuespillere i Yaoundé, Kamerun.

VI HADDE VALGT Å arbeide med figurer av papir som hver trenger tre animatører – en slags bunrakuteknikk. Figurene har vi i sin tid lært å lage av Handspring Puppet Theater. Oppdraget innebar også visninger på festivalen Noël en Marionette. Prosjektet var støttet av UD og Danse- og teatersentrum.

KULTURPRODUKSJONER STILTE MED materiale til workshopen. Vi begynte med menneskeliknende figurer i full størrelse, og laget også hund, ape, kjempemaur og figurer i mindre format. Figurene er raske å forme, og deltakerne lager dem. I og med at hver figur blir ført av tre aktører krever arbeidet tett samspill og koordinering.

SKYGGESPILL: Trening med skyggespill på liten skjerm. Når strømmen gikk, brukte vi solen som lyskilde.

REISEBREV

Figurene har hverken øyne eller ryggrad – å trene pust og vekt blir dermed essensielt. Vi jobbet med lytting, felles pust og samkjørte bevegelser. Vi begynte med enkle, konkrete oppgaver: Få figuren til å gå, sitte, hoppe, reise og snu seg. Deretter utforsket vi hva figuren kan og en skuespiller ikke kan – det ikke-realistiske bevegelsesspråket. Vi ønsket å jobbe med bevissthet, detaljer i spillet, uttrykk, følelser og forhold mellom figurene, mellom dukkefører og figur og mellom skuespillerne – en bevissthet om figurens og publikums plassering i rommet.

ETTER NOEN DAGER fikk vi vite at kursdeltakerne skulle ha forestillinger og holde workshops på skoler i byen. I tillegg ønsket man figurer til festivalens parade, og at vi skulle lage utstilling. Et ønske var også å lære om skyggeteater. Vi la om planene. Istedenfor å gå i dybden med en teknikk, arbeidet vi med forskjellige figurtyper, la fra oss tanken om et helhetlig handlingsforløp til festivalen og lot som vi ikke hadde hørt dette med en utstilling. DAGEN ETTER skulle alle stille med gamle sokker, og vi forsto ikke hvorfor de ikke hadde noen med seg, før en av deltakerne unnskyldte at han ikke hadde vært på markedet, og ingen i familien hans hadde sokker. Det kunne vi heldigvis ordne opp i. Men vi hadde ikke med lysutstyr, og det viste seg umulig å oppdrive en lyskilde som for eksempel overhead. Vi kunne bare komme inn på enkle måter å lage skygger på, ut fra de tre parkannene senteret heldigvis disponerte. De følgende dagene laget vi enkle klappmauldukker av sokker, ble kjent med figurene og utviklet små historier som kunne egne seg for et barnepublikum. Parallelt prøvde vi ut skyggespill med skuespillerne som aktører i forhold til lyskastere i ulik vinkling på lerretet, dobling og tredobling av skygger med forskjellige fargefiltre – og gjennomgikk fargelære for lys. VISNINGEN PÅ SKOLENE ble en overveldende suksess – og det motsatte. Der vi spilte i klasserommene for rundt 60 barn, fikk elevene med seg det som skjedde og var entusiastiske. Der 500–600 elever var samlet på skolegården ble det kaos. Men vi så at scenene fungerte, og bygget videre på konseptet til festivalen. Vi improviserte frem flere enkeltscener med sokkedukker, små og store figurer av papir. Fikk oppdrevet en lampe, rev istykker lakenet vårt, laget skjerm for skyggeteater med sjablonger. Vi kunne dermed lage skyggeteatersekvenser i både stort og lite format. Forestillingen

Fra oppførelsen av scenen «En alien kommer til jorden» på Center Culturel Camerounais.

bandt vi sammen med tromming/sang og dans/skyggespill. Til paraden bygget vi ut papirfigurene, løftet dem opp på forskjellig vis, med stokker, stående på ryggene våre, så de ble store og synlige nok til et slikt formål. VÅRT OPPHOLD i Kamerun var overveldende. Vi har møtt generøse mennesker, glede, engasjement, hissige mygg, fattigdom og en god del frustrasjoner, og sitter igjen med mange spørsmål om samfunnet vi fikk oppleve. Det gir perspektiver til eget liv, og vår plass i verden.

KRETSLØPET

DET FRIE FELTET I NORD Først og fremst vil jeg si at det ikke var en selvfølge for meg at jeg skulle bli kretsleder, jeg har som så mange andre i det frie feltet fokusert veldig på egen virksomhet – av fri vilje eller nødvendighet for å holde seg flytende? Det er på en måte en kamp å starte for seg selv, og andre ting havner lett litt ut i ytterkanten av synsfeltet. Men siden jeg ble medlem av forbundet i 2009, har jeg fulgt opp medlemsmøtene og årsmøtene og reist på generalforsamlingen når det har skortet på andre representanter fra kretsen vår, og vipps, så er jeg blitt kretsleder.

med hijaben på i svømmehallen. Litt sånn, «Ja da, jeg skjønner at du bruker den, men hvorfor har du den på nå?»

Det jeg har vært opptatt av hele tiden har vært valg, at det skal være mulig å velge, at det skulle være mulig å jobbe som skuespiller uten å måtte turnere seg i hjel. For all del, det er mange utviklingsmuligheter i å være litt flyttbar, jeg ville bare at det skulle være mulig å jobbe som skuespiller der jeg var, så da begynte jeg å jobbe med å skape den muligheten til det ble en realitet.

Jeg har etter hvert innsett at det ikke er alle som er interessert i «å ha hijaben på i svømmehallen», og jeg synes det er interessant å se litt på hvordan hver enkelt av oss innretter seg i forhold til mulighetene på feltet.

I løpet av den prosessen limte jeg mitt kunstneriske virke til lønnsomheta i teatret, siden det var det som skulle gi meg grunnlaget for å kunne jobbe som skuespiller. Dette fokuset var litt uvanlig, det var litt som å komme

Etter hvert som det har blitt mer vanlig å snakke om kulturnæring, har det vel blitt mer vanlig å fronte et fokus på økonomien i sammenheng med kunst. Men om det er blitt mer vanlig å trekke fram økonomi og krav om lønnsomhet, samtidig som man sier at det kun er reinspikka teater man er interessert i å holde på med, er jeg mer usikker på.

Krets Nord-Norge teller i dag 40 medlemmer i det nylig sammenslåtte fylket Troms og Finnmark. Medlemmene holder høy aktivitet som skuespillere, på ulike måter. For noen av oss er egne teatre ramma rundt skuespillervirksomheten vår, og gir oss et inntektsgrunnlag å jobbe som utøvere på,

for andre er det egne teatret ramma rundt skuespillervirksomheten, mens oppdrag og ansettelser som frilans andre steder gir det beste økonomiske grunnlaget. Mens for andre igjen er ansettelse i andre jobber den økonomiske forutsetninga for å kunne jobbe med teater i egne produksjoner. Flere kombinerer frilansoppdrag som skuespiller med å være leder for egne prosjekter, hvor vi jobber med både det kunstneriske innholdet og den praktiske tilretteleggingen for at forestillingene skal finne sted. Så uansett hvordan vi ordner oss som utøvere, er det mange av oss som fyller flere ledd i prosessen med å sette opp et stykke. Yrkesbeskrivelsen «singer/songwriter» av musikere, overført til scenekunstfeltet: «skuespiller/skaper», passer veldig godt på det mange av oss i det frie feltet driver med. Felles for alle er takknemlighet til det som gjør det mulig for dem å holde på med teater; allianser, nettverkarbeidsstipender eller festivaler, og en opplevelse av å gjennom teater holde på med noe som er meningsfylt.

KRETSLØPET

«YRKESBESKRIVELSEN 'SINGER/SONGWRITER' AV MUSIKERE, OVERFØRT TIL SCENEKUNSTFELTET: 'SKUESPILLER/SKAPER', PASSER VELDIG GODT PÅ DET MANGE AV OSS I DET FRIE FELTET DRIVER MED.»

FAKTA

Norsk Skuespillerforbund er organisert i kretser – både regionale og kretser tilknyttet teatre. Her kan du lese om hva som rører seg i de forskjellige kretsene. I denne utgaven gir vi ordet til krets Nord-Norge. Foto: Ingun A. Mæhlum

Foto: Ingun A. Mæhlum

Foto: Martin Eilertsen

Foto: Ingun A. Mæhlum

Teksten er skrevet av kretsleder Nina Rosenlund med bidrag av Ida L. Valkeapää, frilanser (Subfrau) Klaus L. Bergli, Sadio Nor Teater Kristine M. Tunheim, Rimfrost Teaterensemble Maja Zakariassen, sceneinstruktør i Nordland

BOKOMTALE

KATE PENDRYS KRAFT OG DEMONER Marie Laland Ekeli Demonologi – Kate Pendrys liv og kunst Transit 2017 Gjennom et langt og kontroversielt kunstnerskap har Kate Pendry markert seg som en av Norges mest prominente scenekunstaktører. Som skuespiller, performancekunstner og dramatiker har hun gjort karriere av å gå løs på politisk betente problemstillinger og tabuer. Pendry er født og oppvokst i London og kjennetegnes av sin erkebritiske aksent og konfronterende fremtoning. Boka Demonologi er basert på en samtale mellom Pendry og forfatteren Marie Laland Ekeli som har pågått siden 2010, og gir en hudløs skildring av de mange lagene som utgjør personen og kunstneren Kate Pendry.

– VI KAN IKKE LENGER UNNE OSS LUKSUSEN AV KUNST FOR KUNSTENS SKYLD Gjennom sitt liv og virke har Pendry blitt hyllet, hetset og transfigurert. I perioder har hun vært like mye et mediefenomen som kunstner. Jon Refsdal Moe har omtalt henne som «en som pressen halser etter på jakt etter skandaler». For i en norsk kontekst er Pendry en svært oppsiktsvekkende karakter. Hun roper ut om det mange ikke tør eller vil snakke om, og mener bastant at vi ikke lenger kan unne oss luksusen av kunst for kunstens skyld. Mange av arbeidene hennes har vakt sterke reaksjoner, blant annet The Wall of Fame and Shame hvor hun hang opp bilder av et av Baneheia-ofrene og en av drapsmennene, sammen med blant annet George Bush og Anne Frank. I en konform offentlighet kan det på mange virke hensynsløst og obsternasig. Både i boka og i flere arbeider deler hun personlige erfaringer fra en røff oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor, mobbing, vold og spiseforstyrrelser. Med en intens «in-yer-face»-holdning kan det nesten virke som om hun smykker seg med vanskelighetene hun har gjennomlevd. Boka trenger seg imidlertid langt forbi Pendrys harde front. Historiene fortelles med en ærlighet som røsker i kroppen til leseren. Refleksjonene hennes rundt samfunnsmessige og kulturelle forhold viser et skarpt intellekt og en dyp medmenneskelighet. I boka forteller hun at hun arvet en grunnleggende følelse av hva som er politisk rett og galt

fra sin mor. På tross av sitt turbulente liv og forakt for politikk, predikerte moren ekstremsosialistiske læresetninger som at eiendom er tyveri og borgerskapet døden. Pendrys språkdrakt er gjerne like krass, men fundert i en høyst informert forståelse av samspillet mellom politikk, samfunn og mellommenneskelige relasjoner, og en rasende rettferdighetssans. Dette gjennomtrenger Pendry både som person og kunstner. Boka Demonologi er bygget opp av syv sekvenser og favner alle de avgjørende fasene av Pendrys 52 år lange liv, både personlig og profesjonelt. Det årelange intervjuet pareres av tegneserier, sitater og bilder fra Pendrys liv og kunstneriske arbeider, i tillegg til omtaler og medieoppslag. Boka gir innsikt i et liv og et kunstnerskap som har preget, og vil fortsette å prege, det norske scenekunstfeltet i lang tid fremover. Som skuespiller, performancekunstner og dramatiker er Kate Pendry en kraft som skaker grunnen der hun går, og en levende påminnelse om kunstens radikale forpliktelse og potensial. Demonologi bør leses for inspirasjon, trøst, provokasjon og ettertanke. Omtalt av Idun Vik, skuespiller og scenekunstner

HISTORISK HJØRNE

ÅPEN BART AV DUC MAI-THE

Dette hendte en kveld i Alexandra «Sasha» Myskovas oppsetning Fedre og sønner, i det herrens år 1992, året jeg gikk ut fra Statens teaterhøgskole. Stykket var dramatisert av Brian Friel etter Turgenjevs fortelling. På scenen på Centralteatret var vi alle dristig kledt i tidsriktige kostymer. Det var løsbarter, strekkbukser og voluminøse kjoler over lave sko. Selv spilte jeg en ung tjener kalt Pjotr. Liten rolle, grønn parykk og godt humør. Så langt alt vel, men det skulle snart vise seg at en løsbart søkte hevn. I det gylne formiddagslyset på scenen satt mine langt mer erfarne kolleger Dennis Storhøi, Per Frisch og Svein Erik Brodal lett henslengt rundt et hagebord, unnskyld, havebord, ved hvilket de konverserte uforpliktende om noe viktig vil jeg tro. Formodentlig nihilismen. Jeg sto i vingen og ventet på entre. Her nøt jeg ubekymret min unge alder samt den antagelse at et langt liv og en strålende karriere lå foran meg, da løsbarten til Brodal gikk til aksjon: Den løsnet. Men med djevelsk sluhet bare delvis, og strategisk nok på siden vendt ut mot publikum. Her begynte den nå å flagre skjødesløst og frydefullt, idet den fulgte den stadig mer anstrengte pusten til skuespilleren den fortsatt satt løselig festet til. Fra min beskyttede plass utenfor scenen iakttok jeg med stigende munterhet hvordan denne lille håndknyttede, i overlag falske bart,

nærmest ble forvandlet til en egen karakter rundt havebordet, mens Brodal febrilsk vekslet mellom å puste gjennom nese og munn. Uroen bredte seg i sal og på scene da overskjegget egenrådig krevde mer og mer oppmerksomhet. Fra publikum hørtes etterhvert utilslørt fnising. Mine skuespillerkolleger Frisch og Storhøi ble merkelig stive, der de før hadde sittet verdensvant og utvungent. De herrer utstøtte kamuflerte host og delte sine replikker på nye og uventede steder, med pauser vi hverken før eller siden hørte. Noe som tilførte scenen en helt egen spenning. Brodal var derimot tilsynelatende lammet av skrekk. Han hadde sluttet å bevege hodet, og pustet kun i korte, overfladiske støt. Her snakker vi imidlertid om en gammel ringrev som hadde vært ute i hardt vær før, og han visste råd skulle det vise seg. Tjenerskapet hadde jo vært oppmerksomme nok til å servere te, så Brodal satte kontant tekoppen han knuget i sin svette hånd mot overleppen, og holdt således barten nådeløst på dens tiltenkte plass. Og slik aktet han tilsynelatende å bli sittende. Problemet var at scenen langt fra var over, og den tidligere teatersjefen mistet, overraskende nok, noe av sin naturlige autoritet gjennom dette valget, idet han nå ble tvunget til å smugle sine finmeislede replikker forbi fajansen. Jeg minnes vagt at jeg, gjennom lattertårer, til min skrekk oppdaget

HISTORISK HJØRNE

«UROEN BREDTE SEG I SAL OG PÅ SCENE DA OVERSKJEGGET EGENRÅDIG KREVDE MER OG MER OPPMERKSOMHET.»

at stikkordet mitt for lengst hadde falt, og at mine hardt prøvede kolleger følgelig forventet at jeg skulle gjøre entre. Hvilket jeg pliktoppfyllende gjorde. Jeg styrtet inn. Stanset. Forsøkte febrilsk å huske hva jeg skulle der. Kom muligens på det. Hev etter pusten... men gjorde så den fatale feil å se først Frisch og deretter Storhøi i øynene. Ikke lurt. Under min påfølgende lattereksplosjon kastet jeg et siste, hjelpeløst blikk på en fortørnet Svein Erik Brodal, hvis oppsperrede øyne kunne skimtes over tekoppen. Hvoretter jeg kujonaktig valgte minste motstands vei, og forlot slagmarken uten å ha gjennomført dialogen jeg var tildelt. Jeg overlot således scenen til mine medsoldater, som på tappert vis klarte å sykle seg gjennom surkålen. Som det heter på fransk. Jaja. Storhøi takket meg siden hjertelig for hjelpen. Ingenting å takke for. Denne tildragelse illustrerer, foruten scenelatterens epidemiske smittsomhet, viktigheten av å holde seg inne med maskøsen. «Betre bør du ber’kje i barten, enn Mastixlim mykje» (fra Håramål). (Her jeg sitter og ser på rollelisten fra 1992 blir jeg varm om hjertet av å se navnene til Helge Reiss, Knut M. Hansson, Per Lillo-Stenberg, Sissel Sellæg og Ulf Wengård. Ingen av dem er blant oss lenger, men akk så levende de var da og akk så rike vi var som hadde dem.) Den falske barten som Svein Erik Brodal var festet til. (Foto: William Mikkelsen)

Jeg sender stafettpinnen videre til Helle Haugen.

VI MINNES

21.06.39 – 05.12.2017

SVEIN SCHARFFENBERG Med stor sorg har vi ved Nationaltheatret mottatt budskapet om at Svein Scharffenberg har forlatt oss. Han var en intelligent, følsom, stillfarende og stilsikker skuespiller med stor integritet og sterk innlevelsesevne og utstråling. Svein Scharffenberg var tilknyttet Nationaltheatret i flere perioder, men arbeidet også mye i film og fjernsyn og ved mange av landets andre teatre. Ikke minst var han med ved opprettelsen av det første regionteateret, Hålogaland Teater, i Tromsø. Overalt hvor han kom var han en meget høyt verdsatt kollega. Han spilte en rekke svært forskjellige roller ved Nationaltheatret, gjerne sofistikerte stilstudier som lektor Kroll i Rosmersholm, Morten Kihl i En folkefiende og Knut Brovik i Byggmester Solness. Han likte særlig godt å arbeide med moderne dramatikk, blant annet spilte han i uroppførelsene av Draum om hausten og Dødsvariasjonar av Jon Fosse. Fra hans produktive tid i Fjernsynsteatret kan vi nevne Aske av Sverre Udnæs og Faren i Seks personer søker en forfatter av Luigi Pirandello i regi av Pål Løkkeberg. Teater for barn og unge var han også meget opptatt av. Han spilte Julemannen i Reisen til julestjernen og Bamsefar i Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen med like stort alvor som alle andre oppgaver. Svein Scharffenberg var en tydelig og analytisk sceneinstruktør og en god pedagog og veileder for unge skuespillere. Det er mange av kollegene som minnes gode råd han hadde å komme med. Av hans regioppgaver vil vi gjerne nevne det banebrytende ungdomsstykket Pakkis av Khalid Hussain på Riksteatret på slutten av 80-tallet, åpningsforestillingen på Torshovteatret, Lever du a Karlsen av Tor Edvin Dahl, Piaf med Mona Hofland i tittelrollen på Riksteatret og sist, men ikke minst en uforglemmelig versjon av Deilige dager av Samuel Beckett med Kari Simonsen som Winnie. Nationaltheatret har mistet en kjær venn og kollega. Vi har mye å takke Svein Scharffenberg for. Våre tanker går nå til alle i hans nærmeste familie.

Foto: Gisle Bjørneby

Av Hanne Tømta, teatersjef Nationaltheatret, og Ellen Horn, tidligere teatersjef ved Nationaltheatret og Riksteatret. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

VI MINNES

27.09.1932 – 13.12.2017

NORALV TEIGEN I desember gjør vi litt stas på våre pensjonistmedlemmer i Norsk Skuespillerforbund. Resepsjonen vår fylles opp med asaleaer, og vi inviterer pensjonistene på julelunsj. Jeg leste Noralvs navn på et kort og gledet meg til å treffe ham, snakke om gamle dager og ønske god jul. Så fikk jeg høre at han hadde meldt forfall til julelunsjen, og et par dager senere kom det triste budskapet at han var gått bort. Jeg ble kjent med Noralv på 1970-tallet da jeg var elev på Riksteatret. Den gangen hadde teatret et fast ansatt ensemble som talte over 40 skuespillere. Noralv hadde en sentral plass i dette kunstnerkollektivet. Jeg husker hvordan han og de andre av mine eldre kolleger snakket entusiastisk om teatrets pionertid på 1950- og 60-tallet. Det bildet jeg fikk gjennom historiene deres var at det alltid var storm og uvær, men at de fikk kjempet seg fram til sine avsidesliggende spillesteder. Det var så trange scener, at settstykkene måtte stå ute i stormen. Skuespillerne fikk ikke plass til å passere bak dekorasjonen, så når de skulle ha entre fra motsatt side, måtte de ut i fullt kostyme og gå rundt huset i stormen. Men publikum møtte mannsterkt opp. I åpne båter hadde de rodd i mange timer for å komme på teater.

Høyanger på Vestlandet, og glemte aldri sine røtter. Han hadde Alfred Maurstad som sitt store forbilde. Jeg husker hans glede da han fikk lov til å spille hardingfele i Peer Gynt-forestillingen. Noralv forsto betydningen av å stå sammen i en fagforening – at vi sikrer rimelige arbeidsbetingelser for alle som jobber som skuespillere gjennom kollektive avtaler. Han fulgte med i Norsk Skuespillerforbund sitt arbeid også etter at han ble pensjonist. Sist jeg møtte ham var da vi gikk sammen i første mai-toget i Oslo i våres under parolen: «Skuespillere lever ikke av applaus alene». Noralv spilte sin første rolle på Riksteatret i 1956 som Jonathan i Folk og røvere i Kardemomme by. Han hadde kanskje passet vel så godt som type-cast til rollen som Politimester Bastian. Hvis jeg skal beskrive Noralv Teigen med tre ord, vil jeg si at han var «en vennlig mann»!

I 1978 var Noralv og jeg på turné sammen med Peer Gynt som dukketeater. Forestillingen var inspirert av japansk bunrakuteater hvor det sitter skuespillere på sidescenen og fremfører alle dukkenes replikker. Det var denne funksjonen Noralv hadde. Dette prosjektet ble i særeste laget for Riksteatrets publikum. I Hattfjelldal spilte vi for seks mennesker. To av dem var mine svigerforeldre som riktignok hadde reist de åtte milene fra Mosjøen for å titte på de merkelige greiene deres datters kjæreste drev med. Den tredje var turnéleder Arvid Storm Thorstensen som hadde brukt litt av diettpengene sine til å kjøpe billett og satt seg i salen for å fylle opp litt. De tre siste var så vidt jeg vet ekte hattfjelldøler. Noralv lot seg ikke knekke av slike opplevelser. Han lærte oss at publikum fortjener respekt, og at vi yter vårt ypperste enten de er mange eller få – enten de tilhører den kulturelle overklassen eller jobber på fiskemottak i Finnmark. Riksteatret har blitt kritisert for å drive distribusjon av finkultur fra Oslo. Men Noralv var på ingen måte noen kulturimperialist. Han hadde bakgrunn fra industristedet

Foto: Mariann Leines Dahle

Av Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Minnetale fra Noralv Teigens bisettelse.

VI MINNES

JANNIKE GRØNNEBERG 24.09.1945 – 20.12.2017 Skuespiller Jannike Grønneberg døde 20. desember 2017, 72 år gammel. Siri Jannike Grønneberg kom fra Oslo og debuterte på Oslo Nye Teater i 1967 i barnekomedien Lille Laban Spøkelse. I 1970 kom hun til Rogaland Teater, der hun viste en markant scenepersonlighet i roller som Laura i Glassmenasjeriet, Gwendolyn Fairfax i Hvem er Ernest?, fru Martin i Den skallete sangerinnen, heksen i Reisen til julestjernen, Anne Sofie i To akter for fem kvinner og Kaja Thorsen i Tørres Snørtevold. Fra midten av 1970-tallet og en del år fremover hadde hun oppgaver ved Riksteatret og i NRK, foruten prosjekter i frie teatergrupper. Hun ble også en vel anvendt innleser av lydbøker. På 1980-tallet viste hun en ny og overraskende side av sin mangfoldighet ved å utføre astrologiske analyser i underholdningsprogrammer på tv. Det er nå lenge siden Jannike Grønneberg var aktiv som skuespiller, men hun var med lenge nok til å sette sitt personlige preg på en viktig overgangstid i norsk teater. Rogalands Avis’ anmelder Knut Joner berømmet hennes forvandlingskunst i 1972 med kommentaren: «Det er et nokså langt sprang fra den tuberkuløse sypiken i Garman & Worse og den halte piken i Glassmenasjeriet til den nydelige sosietetskvinnen i Hvem er Ernest?. Av Bent Kvalvik. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Jannike Grønneberg som Laura i «Glassmenasjeriet». (Foto: Rogaland Teater)

VI MINNES

ANNE MATHILDE RATHKE HEGGE 12.02.1927 – 07.01.2018 Skuespiller Anne Mathilde Rathke Hegge døde 7. januar i Oslo, nær 91 år gammel. Hun var født i Bergen, men flyttet herfra like etter krigen og har bodd lengst i Oslo. Bare 17 år gammel var hun sammen med sin venninne Anne Marie Michelsen (dekknavn «Petra» og «Petrine») i hemmelig arbeid med illegale aviser og støttefunksjoner for sabotasjeorganisasjonen i Bergen. I november 1944 ble hun sammen med sin mor og far arrestert av det tyske sikkerhetspoliti og registrert med foto i Gestapos fotosamling som medlem i Saborg. Hun satt på Espeland fangeleir og Grini til frigjøringen i mai 1945. I 2015 ble hun tildelt Regjeringens Minnemedalje for deltakelse i motstandskampen. Hun var en sterk forsvarsvenn hele livet og gjorde en betydelig innsats i Norges Lotteforbund. Anne Mathilde Rathke Hegge «leste» til skuespiller under krigen med Karl Bergmann og Børseth-Rasmussen ved Den Nationale Scene i Bergen. Etter krigen fortsatte hun utdannelsen som skuespiller og debuterte på Den Nationale Scene i en rolle i Når den ny vin blomstrer. Senere var hun knyttet til Det Norske Teatret i Oslo og den lengste tiden ved Riksteatret med reiser over

hele landet. I 1948 giftet hun seg med Hjalmar Johan Hegge. Han var kandidat fra Norges Handelshøyskole, men studerte videre ved Universitetet i Oslo og tok doktorgrad i filosofi og ble ansatt som førsteamanuensis. De var begge opptatt av Rudolf Steiners ideer og lære og ble med i det antroposofiske miljøet i Oslo. De var sterkt engasjert i den begynnende miljø- og naturvernbevegelsen og i utviklingen av det norske språk. Dette ble hjertesaker for dem i alle år. Hjalmar Hegge døde i 2003. Anne Mathilde Rathke Hegge fikk fire barn, og hadde åtte barnebarn og to oldebarn. Etter sitt andre barn var det slutt på skuespillerarbeidet og hun ble hjemmearbeidende med mann og barn. Hun hadde en sterk fysikk og deltok blant annet i Oslo maraton og Grete Waitz-løpene mange ganger. I 2010 falt hun og skadet seg og ble sterkt pleietrengende. Anne Mathilde Rathke Hegge elsket sin fødeby og var i tankene hjemme i Skuteviken og Sandviken helt til det siste. Av Kjartan Rødland. Minneordet ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Anne Mathilde Rathke Hegge i Riksteatrets oppsetning av «Amerikabåten», 1955. (Foto: Riksteatret)

VI MINNES

GØRLI REITEN MATHISEN 14.04.1945 – 02.02.18 Kjære Gørli! Du er ikke lenger blant oss – og det er uforståelig og trist. Vi vet du hadde dine plager, men trodde ikke du skulle dra fra oss så fort. Du kom til Trøndelag Teater fra Teaterskolen i 1968. Vi to fikk et vennskap som varte til våren 1998 – da vi begge var med i vårens musikal Bør Børson. Jeg tok permisjon og bodde i Indonesia. Da jeg kom hjem høsten 2002 var du ikke lenger på teatret, du hadde blitt sykmeldt i 2000, og kom ikke tilbake dit. Den 2. februar 2018 sovnet du inn etter mange plager. Dine to sønner tok godt vare på deg og vi møttes på pensjonist-treff hos Helga. Du skulle ha fylt 73, men det ble nesten. Du var en skuespiller som ga hundre prosent av deg selv og som det var en glede å spille mot. Det trønderske publikummet elsket deg – det samme gjorde teatersjefene – du fikk store, varierte roller i hele din 32 år lange karriere på teatret. Vi hadde mange roller sammen – og det var en stor glede hver gang. Takk for alt du betydde for dine kolleger – meg – og norsk teater. Vi lyser fred over ditt minne. Av Jan Erik Berntsen.

BJØRN MYRHOLDT 06.05.1955 – 31.01.2018

Foto: Familien

Foto: Lasse Berre

Det er underlig hvor lite vi tenker over hverandres kvaliteter inntil den andre definitivt har forlatt oss. Fra vi var samlet 16. februar for å feire Bjørns liv og person etter begravelsen, har han fortsatt å vokse i mitt sinn som personlighet, som venn, som kollega dukke- og skuespiller. Etter en langvarig sykdom kom slutten ikke som en overraskelse. Jeg savner ham mye mer enn jeg hadde ventet. Mellom 1981 og 2009 gjorde han som dukke- og skuespiller mer enn 45 ulike forestillinger for Studio Teater, Petrusjka Teater, Teater Fusentast, Teater Visuell, Reidun Aunes dukketeater, Cirka Teater, Propellen Teater, Teaterhuset Avant Garden, Hordaland Teater, Sogn og Fjordane Teater og Nord-Trøndelag Teater, samt i samarbeidsprosjekter mellom Studio Teater og Haugesund Teater, Beaivváš, Hålogaland Teater og Sampo Teater. Som skuespiller stilte han alltid godt forberedt til prøver og forestillinger og han var til å stole på. Allsidig i sine rolletolkninger, som bar preg av et rikt følelsesregister. Infam i Peer Gynt, sårbar i Mirad – en gutt fra Bosnia, seriøs, følsom og varm i Sand mellom tærne, direkte vakker som Rama i Studio Teaters Sangen om Rama. Best og modigst var han kanskje som seg selv i den vakre projeksjonsopplevelsen Dobbel eksponering i 1994. Sørgelig at Bjørn selv ikke kunne være med på minnestunden, han ville likt måten vi hedret ham på. Han vil bli sårt savnet også av papegøyen Alfred. Av Jaap den Hertog.

KLIPPEROMMET

KUNSTNERPAKKEN: DIN GUIDE TIL SKATT OG ØKONOMI Norsk Skuespillerforbund har avtale med skatteskribent Otto Risanger. Avtalen innebærer at alle medlemmer får tilgang til Kunstnerpakken, seks e-bøker om skatt og økonomi for kunstnere. Kunstnerpakken 2018 om skatt og økonomi foreligger nå, med seks e-bøker, oppdatert til 2017/2018-regler. Innloggingsinformasjon er sendt alle medlemmer på e-post. Følgende seks bøker inngår i Kunstnerpakken: • Kunstnere og skatt: Fradragsmuligheter • Næringsoppgaven – gjør-det-selv • Sykepenger og trygd • Moms – ikke moms? • Beste selskapsform – Fordeler og ulemper • Lønn, frilans, næring: Hva er best – når?

BLI MED I DEMONSTRASJONSTOGET 1. MAI Skuespillerforbundet stiller for femte året på rad bak egen fane i demonstrasjonstoget 1. mai i Oslo. Vi møtes på Youngstorget der toget går fra. Vi oppfordrer medlemmer og andre til å bli med!

VI GRATULERER! Finn Schau som fylte 70 år 5. januar Ragnar Holen som fylte 85 år 25. januar Per Skjølsvik som fylte 70 år 9. februar Torgeir Fonnlid som fylte 75 år 21. februar Svenn B. Syrin som fylte 70 år 16. mars Berit Kullander som fylte 80 år 23. mars Anna-Lisa Ruud som fylte 85 år 30. mars Erik Lie som fyller 70 år 8. april Jan Hårstad som fyller 75 år 23. april Nils Sletta som fyller 75 år 23. april Nina Zoë Jørstad som fyller 70 år 27. april

GENERALFORSAMLING 2018

Nils Vogt som fyller 70 år 29. april

Norsk Skuespillerforbunds generalforsamling avholdes søndag 27. mai i Prøvesalen, Welhavens gate 1. Sakspapirer og årsmelding sendes på e-post til alle medlemmer. Ta kontakt med administrasjonen i NSF dersom du ønsker disse tilsendt i papirformat. Generalforsamlingens delegater vil få utdelt sakspapirer og årsmelding i møtet.

Sidsel Ryen som fyller 75 år 29. april

KLIPPEROMMET

KALENDER

NY LOV OM PERSONVERN (GDPR) GDPR står for The General Data Protection Regulation, og er EUs forordning om personvern. Det betyr at vi får nye regler om personvern i Norge fra mai 2018.

1. april Søknadsfrist Fond for frilansere 1. mai Arbeidernes internasjonale kampdag 27. mai Norsk Skuespillerforbunds generalforsamling

HVA BETYR DET FOR NSFS MEDLEMMER? Når skuespillere blir medlem av Norsk Skuespillerforbund oppgir de en del opplysninger om seg selv til administrasjonen, slik som navn, adresse, telefonnummer, e-postadresse, personnummer og bankkontonummer. Den nye personvernloven stiller strengere krav til hvordan disse skal behandles, og alle medlemmer har full rett til innsyn i hvilke opplysninger NSF lagrer om dem. Medlemmer har også rett til at å be om at opplysninger korrigeres eller slettes.

1. juni Programslipp Norsk Skuespillersenter 2. juni Søknadsfrist Norsk Kulturfond 11. juni Frilansprisen deles ut 17. juni Heddaprisen deles ut

MENTORINGPROGRAM I 2018–2019! Ønsker du en mentor fra din bransje? Søk plass på Skuespiller- og danseralliansens mentoringprogram! Om deg: • Er du frilans danser eller skuespiller og har arbeidet noen år i yrket, nyetablert eller nyutdannet og ønsker ett år der du fokuserer på deg selv og din egen utvikling? • Kunne du tenke deg en kollega som er på «ditt lag»? • Ønsker du å diskutere utfordringer og mål knyttet til karrieren din med en kollega som har erfaring? Programmet varer i ett år, juni 2018–juni 2019. Plasser utlyses 12. mars med søknadsfrist 8. april. Se www.skuda.no for info om hvordan du søker.

KLIPPEROMMET

HILDEGUNN EGGEN OG EVEN STORMOEN ER NYE ÆRESMEDLEMMER – Å bli utnevnt til æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund er det største symbolet på respekt fra kolleger som en skuespiller kan oppnå i Norge. Det er generalforsamlingen i forbundet som beslutter hvem som skal få æresmedlemskap, og de legger vekt på både kunstneriske meritter og menneskelige og kollegiale egenskaper, sier Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund. Norsk Skuespillerforbunds æresmedlemskap ble innstiftet 1900, da

det ble tildelt Bjørn Bjørnson. Ifølge forbundets vedtekter tildeles æresmedlemskap «personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen». – Skuespillerkolleger trekker frem egenskaper som: ekstremt høyt kunstnerisk nivå, integritet, varme, godhet så vel som engasjement og omsorg for sine kolleger og sine respektive teatre når de skal beskrive Hildegunn Eggen og Even Stormoen, sier Alfsen.

UTMERKELSE: Hildegunn Eggen og Even Stormoen er nye æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund. (Foto: Mari Thune Husvik/ Stig Håvard Dirdal)

KLIPPEROMMET

HILDEGUNN EGGEN

EVEN STORMOEN

har vært medlem av Norsk Skuespillerforbund siden 1978, det samme året som hun begynte på Statens Teaterhøgskole. Etter endt utdannelse ble hun ansatt ved Nationaltheatret, hvor hun ble i tre år før hun vendte hjem til Trondheim og Trøndelag Teater i 1985. Ved Trøndelag Teater har hun medvirket i en lang rekke produksjoner. Hun har tolket mange av Ibsens kvinneskikkelser, som Ingrid, Den grønnkledte og Anitra i Peer Gynt (1985), Agnes i Brand (1986), Lona Hessel i Samfunnets støtter (1987), Asta Allmers i Lille Eyolf (1992), Mor Åse i Peer Gynt (2000), Gunhild Borkman i John Gabriel Borkman (2009), Helene Alving i Gjengangere (2012) og Irene i Når vi døde våkner (2014). Av andre roller Eggen har spilt, kan tittelrollen i An-Magritt (1988), Pernille i Den Stundesløse (1991) og Linda Loman i Arthur Millers En handelsreisendes død (2013) nevnes.

ble tatt opp som medlem av Norsk Skuespillerforbund i 1977. Han tok skuespillerutdannelsen sin ved Statens Teaterhøgskole i perioden 1975–1978, og hadde sin scenedebut samme året som han gikk ut av skolen, som Romeo i Romeo og Julie ved Den Nationale Scene i Bergen. Han har vært ansatt ved både Nationaltheatret og Riksteatret, men har siden 1989 hatt sitt faste tilholdssted på Rogaland Teater.

Hun er en allsidig skuespiller, og hun har gjort seg bemerket i film- og TV-produksjoner så vel som på teaterscenen. Hun har blant annet spilt i Nattseilere (1988), Blind gudinne (1997), Berlinerpoplene (2007) og Himmelblå (2010). Eggen har dessuten lest inn en rekke lydbøker av romaner til forfattere som Johan Falkberget, Olav Duun, Fredrik Skagen og Anne Karin Elstad. Hildegunn Eggen har mottatt en rekke priser for sitt kunstnerskap, sist i juni 2017 da hun ble tildelt Heddaprisen for beste kvinnelige medspiller for rollen som Fjodor i Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Hun har tidligere mottatt Teaterkritikerprisen 2001/2002 for sin tolkning av tittelrollen i Bertolt Brechts Mutter Courage (2001), Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 2001, Stiklestadprisen i 2002 og Gammleng-prisen i 2008. I 2014 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats som skuespiller og for sin mangeårige medvirkning i Spelet på Stiklestad.

Even Stormoen har tolket roller som blant annet sønnen i Lars Noréns Natten er dagens mor (1984), Bernard i Arthur Millers En handelsreisendes død (1985,) Harpagon i Den gjerrige (1998) og Argan/ Kongen i Den innbilt syke (2007) av Molière, Prospero i Stormen (2009) av Shakespeare og Doktor Rank i Ibsens Et Dukkehjem (2016). På TV-skjermen og filmlerretet er Stormoen kjent fra fjernsynsteaterproduksjonene Av hensyn til rikets sikkerhet (1989), Privattimen (1996) og filmen Alt for Egil (2004). I likhet med Eggen har også Stormoen spilt i Nattseilere (1988) og Blind Gudinne (1997). Stormoen har vært nominert til og mottatt mange prestisjetunge priser. I 2017 ble han nominert til Heddaprisen i kategorien Beste mannlige skuespiller/medspiller for medvirkning i Orlando. Han fikk Gammleng-prisen i 2010 og Heddaprisen for Fremragende sceneprestasjon for Den Gjerrige og Teaterkritikerprisen i 1998 for samme rolle. Even Stormoen har i flere år vært Norsk Skuespillerforbunds hovedtillitsvalgtrepresentant ved Rogaland Teater. Gratulerer så mye til våre nye æresmedlemmer!

- blad

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN

«ANDELEN KVINNER BAK KAMERA OG PÅ LERRETET ER LAVERE ENN KJØNNSBALANSEN I BÅDE BEFOLKNINGEN OG ARBEIDSSTOKKEN SKULLE TILSI. DET LATER ALTSÅ TIL AT KVINNER ER SYSTEMATISK UNDERREPRESENTERT I FILMBRANSJEN, OG I FORTELLINGENE DEN PRODUSERER. DE SISTE ÅRENE HAR MAN SETT EN FORSIKTIG UTVIKLING I POSITIV RETNING, SOM MÅ OPPRETTHOLDES OG STYRKES FOR Å NÅ MÅLET OM FULL LIKESTILLING.» Fra Norsk filminstitutts oppsummering om kvinneandelen i norsk film i 2017. Filminstituttets mål er 50–50 innen 2020.

– ALT ANNET ENN 50–50 FORDELING MELLOM MENN OG KVINNER ER BARE TULL. Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet om kjønnsfordeling i norsk film til Aftenposten.

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no

Stikkordet 1/2018