Issuu

ST I K KO R D E T NR. 3 2017

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

s18

s22

s34

STIKKORDET NR. 3 —2017 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Lid & Wiken Korrektur: Marianne Roland Trykk: Thure Trykk Opplag: 1650

Tillitsvalgtseminar

Forsidefoto: Øverst: Knut Erik Engemoen i Ungkar (foto: Jonas J. Tomter), nederst til venstre: Fra Claire de Wangens forestilling Cortexnotatet (foto: Morten Bendiksen), nederst til høyre: Scenekunstkollektivet by Proxy (foto: Sara Angelica Spilling).

Årlig Audition

Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Brynhild Mostad Ystgaard, Anna Dyrlie Johnsen og Mari Thune Husvik Generalsekretær: Anders Bredmose Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Resepsjonstid: Mandag til fredag 09.00 – 15.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund Instagram: skuespillerforbundet

STYRET I NSF:

Mannen som vil åpne det norske scenekunstfeltet mot arabisktalende land

INNHOLD: Forbundslederen

Aktuelt

Reportasje: Tillitsvalgtseminar

Knut Alfsen (styreleder) Tlf: 98 47 85 94 knut@skuespillerforbund.no

Paul-Ottar Haga Tlf: 90 19 60 45 epohaga@gmail.com

3 teatersjefer om kommunikasjon med skuespillere

Kan noen kreve at du er selvstendig næringsdrivende?

Årlig Audition

Anne E. Kokkinn (nestleder) Tlf: 97 59 41 41 anne@skuespillerforbund.no

Helga Guren Tlf: 99 59 19 05 helgaguren@gmail.com

– Jeg fikk tillit til å sette ideen min ut i livet

Kristoffer S. Aalberg Tlf: 90 95 14 45 aalbergacting@gmail.com

Ingvild H. Bygdnes Tlf: 41 68 87 22 ingvbygd@gmail.com

Camilla Belsvik Tlf: 90 65 96 95 camilla.belsvik@gmail.com

s30

s16

Hvordan forvalte et fellesverk?

Et oppriktig ønske om å aktivisere publikum

Som man roper i skogen får man svar

Skuespillerliv

Kunstnere på flukt fortsetter

Mannen som vil åpne det norske scenekunstfeltet...

Bruker du medlemsfordelene dine?

Reisebrev: Et scenekunstkollektiv tar over

Å gi plass til å bli hørt

Kretsløpet

Bokomtale

Vi minnes

Klipperommet

FORBUNDSLEDEREN

Foto: Gisle Bjørneby

DET HANDLER OM KOMMUNIKASJON AV KNUT ALFSEN

I FEBRUAR hadde Norsk Skuespillerforbund et seminar på Det Norske Teatret med tittelen «Kunstnere på flukt». Foruten teatret samarbeidet vi med dokumentarfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs. I høst har organisasjonen SafeMUSE tatt opp tråden, og arrangert et seminar på Sentralen. JEG SATT I PANELET under dette arrangementet i høst, og diskusjonen kom fort inn på profesjonalitetskriteriene i teaterbransjen i Norge. Jeg forsøkte å forklare at Norsk Skuespillerforbund arbeider med å styrke rettighetene til folk som har klart å skaffe seg en profesjonell jobb som skuespiller. Vi er ikke et agentbyrå som skaffer folk jobb – og det gjelder enten du er vokst opp i Nationaltheatrets garderobe, eller i Syria hvor Samer, som er intervjuet i dette nummeret av Stikkordet, kommer fra.

Reisebrevet fra gruppen by Proxy viser at vi ikke trenger å dra lenger enn til Odense i Danmark før det oppstår utfordringer med kommunikasjon. KOMMUNIKASJON var for øvrig tema for Norsk Skuespillerforbund sitt tillitsvalgtseminar på Gardermoen i oktober. Da seminaret pågikk var debatten om #metoo og seksuell trakassering på sitt mest intense. Vi måtte samtidig med seminaret kommunisere med full tyngde at Norsk Skuespillerforbund ikke aksepterer seksuell trakassering. Sammen må vi ta ansvar for å få slutt på dette: si nei, meld fra, stopp seksuell trakassering må være budskapet. I fellesskap med de andre organisasjonene i filmbransjen har vi utarbeidet varslingsrutiner, vi er i gang med å utarbeide etiske retningslinjer (filmbransjens svar på «vær varsom-plakaten») og vi skal lage en grundig undersøkelse for å kartlegge omfanget av trakassering.

OGSÅ NORSKE SCENEKUNSTNERE beveger seg over landegrensene.

AKTUELT

NULLTOLERANSE FOR SEKSUELL TRAKASSERING Bransjeorganisasjonene på filmfeltet har møttes for å diskutere hvordan vi sammen kan bekjempe seksuell trakassering. ENIGE OM TILTAK – Seksuell trakassering i vår bransje er et problem som ikke stopper av seg selv i dag eller i morgen – men noe vi må holde sterkt fokus på og noe som vi må jobbe kontinuerlig med å bekjempe, sier Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund. Norske Dramatikeres Forbund, Norsk Skuespillerforbund, Virke Produsentforeningen, Norske Filmregissører og Norsk filmforbund har i november drøftet hvordan vi som representantene for det organiserte arbeidslivet i film-, TV- og spillbransjen kan bidra til å forebygge seksuell trakassering. Selv om hvert tilfelle av seksuell trakassering er et tilfelle for mye, så har det dessverre vist seg at seksuell trakassering er ganske utbredt i vår bransje. Det må ta slutt! Når man jobber som skuespiller på en film eller tv-serie er man ofte ansatt i en ganske kort periode og man er ofte bare på opptak enkelte dager i denne korte perioden. I tillegg opplever vi at skuespillere er særlig utsatt i rekrutteringssituasjonen. Det er derfor særlig viktig for vår yrkesgruppe at vi sier fra med en gang vi opplever å bli utsatt for seksuell trakassering.

Bransjeorganisasjonene har blitt enige om retningslinjer som skal bidra til å stoppe seksuell trakassering. Du kan lese retningslinjene på skuespillerforbund.no. Men dette tiltaket er ikke nok. Derfor er organisasjonene også enige om følgende tiltak som skal bidra til videre bekjempelse av seksuell trakassering i bransjen: • Igangsettelse av arbeidet med å utvikle yrkesetiske retningslinjer for de som jobber i bransjen. Retningslinjene vil omgående legges ut på organisasjonenes hjemmesider og sendes ut til alle medlemmer. • Videreutvikle dialogen med utdanningsinstitusjonene til et program på alle institusjonene for å bekjempe seksuell trakassering, et program som skal rette seg mot både lærere og studenter. • Igangsettelse av en spørreundersøkelse som skal gi oss kunnskap og innsikt i hvordan vi skal innrette vårt videre arbeid for å bekjempe seksuell trakassering.

AKTUELT

STÅR SAMMEN: Nordisk Skuespillerråd kom med en felles uttalelse mot seksuell trakassering under møtet i Helsingfors i november.

FELLES UTTALELSE MOT SEKSUELL TRAKASSERING I november var de nordiske skuespillerfagforeningene samlet i Helsingfors. Seksuell trakassering er et av temaene de har tatt opp. Seksuell trakassering i bransjen har vært høyt på agendaen under Nordisk Skuespillerråds møte. Torsdag 2. november ble Nordisk Skuespillerråd enige om en felles uttalelse: «We applaud the courage and commitment of the many performers that have spoken out about their experiences of sexual harassment and discrimination. We condemn in the strongest terms any individual that carries out sexual or any kind of harassment and discrimination. We urge the industry to treat this matter seriously and to work with the unions and performers organizations to develop a discrimination, harassment and retaliation free work environment.»

HAR DU BLITT UTSATT FOR SEKSUELL TRAKASSERING? Skuespillere som har blitt utsatt for seksuell trakassering er velkomne til å ta kontakt med NSF. Vi behandler alle henvendelser fortrolig og med full diskresjon. Ring oss på 21 02 71 90 eller send en e-post til nsf@skuespillerforbund.no Hva kan NSF gjøre? Vi kan bistå med råd og veiledning til alle som melder inn forhold. Vi kan bistå med å identifisere, og i samråd med varsleren melde fra om forholdet til riktig kontaktperson hos den ansvarlige arbeidsgiver. Deretter følger vi opp saken overfor arbeidsgiver. I situasjoner der det ikke er en formell arbeidsgiver finner vi sammen med varsleren den beste måten å gå frem på. I alle saker som omfattes av straffeloven bistår vi med å anmelde forholdet til myndighetene.

AKTUELT

KUNSTNEROPPROP: Kunstnernettverket aksjonerte mot regjeringens budsjettforslag. Forbundsleder Knut Alfsen (t.h.) holdt appell som representant for scenekunstfeltet. (Foto: Mari Thune Husvik)

KULTURBUDSJETTET FOR 2018 Forslaget til statsbudsjett ble lagt fram 12. oktober. NSF har oppsummert budsjettforslaget, aksjonert sammen med Kunstnernettverket og kommet med hĂ¸ringsinnspill til Familie- og kulturkomiteen.

AKTUELT

Regjeringens hovedprioriteringer for 2018 er kulturell og kreativ næring, kulturarv og kulturvern og kommersiell allmennkringkasting. Kulturdepartementets forslag til budsjett er på vel 13,9 milliarder kroner, noe som tilsvarer en nominell økning på 2,2 prosent fra i fjor. Reelt sett er det imidlertid en nedgang i budsjettet, idet den nominelle økningen ikke kompenserer fullt ut for pris- og lønnsveksten som forventes i 2018. 26. oktober samlet organisasjonene i Kunstnernettverket seg i et felles opprop foran Stortinget med et felles budskap om å støtte opp om kunstnernes fire krav for en bedre kunstnerøkonomi: 1. Fullføre treårig lønnsreform for kunstnerstipendene 2. Oppnevningsretten til stipendkomiteene skal ligge hos kunstnerne selv 3. Generell styrking av Norsk Kulturfond 4. Tilbakeføring av kutt til internasjonalt kulturfremme Det ble holdt appeller av representanter for de ulike fagfeltene, og de fremmøtte markerte oppropet ved å ikle seg «Skrik»masker. Torsdag 2. november var det åpen høring i Familie- og kulturkomiteen. Det var satt av to dager til høringen, med fem minutter taletid til hver organisasjon. Forbundsleder Knut Alfsen representerte Norsk Skuespillerforbund med et høringsinnspill der vi pekte på at det i realiteten er lagt opp til en nedgang i bevilgningene, vi trenger friske penger til Kulturrådet, en ny åndsverkslov må sikre utøvernes mulighet til å forhandle seg frem til rimelig vederlag for rettigheter når vi medvirker i film og TV og at vi er sterkt imot å frata kunstnerorganisasjonene oppnevningsretten til hvem som skal sitte i komiteene for Statens kunstnerstipend.

NORSK SKUESPILLERFORBUND HAR INNGÅTT AVTALE OM NETFLIX-FILM Vi har vært i tett dialog og forhandling med Netflix’ produksjonsselskap om den forestående filmen om 22. juli. Bakgrunnen for forhandlingene har vært spørsmålet om frikjøp av medlemmenes rett til en andel av filmens senere inntektsstrøm, altså et spørsmål om frikjøp av royalty. At spørsmålet har vært et tema har to årsaker: Royaltymodellen i dagens spillefilmoverenskomst gir dessverre ingen løsning for verdien av filmens utnyttelse på Netflix’ egen plattform. I tillegg ønsket Netflix å frikjøpe skuespillernes andel av royalty fra andre utnyttelsesformer. Avtalen om frikjøp av royalty forskutterer derfor i prinsippet bare utbetalingen av skuespillerens andel av filmens senere inntektsstrøm. – På samme måte som den vanlige royaltybestemmelsen i overenskomsten ikke har innflytelse i de konkrete, individuelle lønnsforhandlingene, skal det heller ikke skje her. Det har partene vært enige om gjennom hele forhandlingsforløpet, uttaler Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund. Bortsett fra det ene punktet om frikjøp av retten til royalty, følges bestemmelsene i overenskomsten for spillefilm på produksjonen. Knut Alfsen uttaler videre: – Dette har vært en ganske lang, omfattende og krevende prosess. Men vi må samtidig understreke at vi har opplevd prosessen som respektfull og løsningsorientert. Vi setter stor pris på at begge sider har lyttet til den andres ønsker og behov. Dette viser at når forhandlingsviljen reelt er til stede, er det – selv i en verden hvor teknologien utvikler seg hele tiden – mulig å finne løsninger som begge parter kan akseptere.

REPORTASJE

KURS: Hilde Sandvik var sammen med Ståle Tvete Vollan kursholder på årets tillitsvalgtseminar. Her forteller Sandvik om hersketeknikker. (Foto: Anna Dyrlie Johnsen)

TILLITSVALGTSEMINARET: HVORDAN KOMMUNISERER VI MED OMVERDENEN? Helgen 21.–22. oktober var kretsenes tillitsvalgte, administrasjonen i Norsk Skuespillerforbund og forbundets styre samlet på Radisson Blu Gardermoen for å delta på årets tillitsvalgtseminar. Sammen tok vi for oss temaet kommunikasjon. AV ANNA DYRLIE JOHNSEN

Tillitsvalgtseminaret arrangeres årlig av NSF og skal være et faglig møtepunkt for de tillitsvalgte i forbundets 19 kretser. Seminaret er ment som en arena for å bli bedre kjent, få faglig påfyll, samt diskutere og utveksle erfaringer på tvers av kretsene. Årets program omhandlet kommunikasjonsmetoder og hersketeknikker, og ble ledet av Hilde Sandvik, grunnlegger og sjefredaktør i Broen.xyz, og Ståle Tvete Vollan, leder for Fagrådet for kompetanse i Kommunikasjonsforeningen. Seksuell trakassering har vært en stor mediesak i forbindelse med #metoo i sosiale medier, og siden dette berører vår bransje spesielt, bestemte vi oss for å endre programmet slik at vi kunne diskutere saken med våre tillitsvalgte. Hilde Sandvik innledet seminaret med å snakke om herske-

teknikker, emnet hun også har skrevet om i boka Hersketeknikk. Underholdende og engasjerende gjennomgikk hun de forskjellige hersketeknikkene og snakket om hvordan man skal reagere når man havner i slike situasjoner. Andre del av seminaret ble viet til kommunikasjonen utad, ledet av Ståle Tvete Vollan som har 15 års erfaring innenfor kommunikasjonsarbeid. Noen av utfordringene som ble diskutert var hvilke kanaler man skal bruke for å kommunisere med sine målgrupper, og hvordan man skal nå ut i pressen med dagens nyhetskriterier som gir liten plass til kulturstoff. Vi takker for et hyggelig og givende seminar, og gleder oss til neste samling!

REPORTASJE

DELTAKERE: Oda Alisøy og Karin Stautland var to av deltakerne på seminaret. De representerer henholdsvis krets Nord-Vestlandet og krets Vestlandet. (Foto: Mari Thune Husvik)

BLI KJENT: Noe av poenget med tillitsvalgtseminaret er å bli bedre kjent med hverandre. F.v. Sindre Postholm fra krets Oslo og omegn, forbundsleder Knut Alfsen og Brynhild Mostad Ystgaard, juridisk konsulent i NSF. (Foto: Mari Thune Husvik)

TEMA: Kommunikasjon var temaet på tillitsvalgtseminaret. Her får deltakerne en innføring i ulike kommunikasjonsmodeller. (Foto: Mari Thune Husvik)

INTERVJU

3 TEATERSJEFER OM KOMMUNIKASJON MED SKUESPILLERE AV MARIANNE ROLAND

Norsk Skuespillerforbunds tillitsvalgte var samlet på Gardermoen en helg i oktober for å delta på seminaret kalt: Kommunikasjon. – Hvordan være i god dialog med omverdenen? Seminaret ble ledet av profesjonelle innen kommunikasjonsfaget, Ståle Tvete Vollan og Hilde Sandvik, og bidragene og erfaringene fra de tillitsvalgte skuespillerne var mange. Alle har opplevd problematiske situasjoner knyttet til kommunikasjon, det være seg i relasjon til kolleger, og ikke minst i kommunikasjon med teatersjefen. Stikkordet ville derfor vite om teatersjefene har klare kommunikasjonsstrategier som ledere, hvordan de håndterer konflikter og hva de tenker at skaper gode arbeidsforhold ved teatrene. Vi stilte derfor disse spørsmålene til noen utvalgte teatersjefer: 1. Hvilke verdier danner grunnlaget for din kommunikasjons strategi med skuespillerne ved teatret du leder? 2. Hvordan håndterer du eventuelle konflikter med skuespillerne? 3. Hva gjør du for å skape gode arbeidsforhold ved teatret? Her er hva de svarte:

INTERVJU

ERIK ULFSBY Teatersjef ved Det Norske Teatret 1.Jeg har ingen kommunikasjonsstrategi, men er opptatt av åpenhet og tydelighet. Alle beslutninger jeg tar skal tåle dagens lys, og min erfaring er at kommunikasjon blir enklere når folk vet mest mulig om beslutningsgrunnlaget som ligger bak, og at dette er tydelig kommunisert til alle. 2. Det er sjelden en ren konflikt mellom teatersjef og skuespiller. Det vil i all hovedsak være skuffelser og uenighet knyttet til oppgaver man tildeles eller ikke tildeles, men det er en ærlig sak fra begge sider. Langt vanligere er det med konflikter eller krevende interessemotsetninger mellom skuespillere, eller mellom ensemble og regissør. Det kan handle om ulik tilnærming til arbeidet, ulikt ambisjonsnivå eller være av mer privat karakter. Da er det teatersjefens oppgave å

bidra til en løsning. Løsningen vil naturlig nok variere avhengig av hva problemet er. 3. Skuespillere er ambisiøse mennesker, og ønsker mulighet til å strekke seg faglig. Et avgjørende bidrag til et godt arbeidsmiljø er derfor at så mange som mulig får mulighet til nettopp det. Utover det er åpenhet rundt utfordringer avgjørende. Det må være rom for uenighet, men aksept for at avgjørelser må tas og at det ikke til enhver tid vil være optimalt for alle. God planlegging er også viktig for et godt arbeidsmiljø. Hos oss kommer rollelister tidlig, som regel minst et halvt år før prøvestart. Dette sikrer oss både best mulige kunstneriske forberedelser og gir skuespillerne bedre muligheter til å planlegge livet sitt. Foto: Siren Høyland Sæter

AGNETE HAALAND Teatersjef ved Den Nationale Scene 1.Vårt verdigrunnlag oppsummeres i ordet MAGI – og skal jo være en rettesnor for det meste her på Den Nationale Scene. MAGI står for modig, ambisiøs, glødende og inkluderende. Som arbeidsgiver er jeg opptatt av å ha en åpen, direkte og konstruktiv dialog med alle jeg leder her på teatret. Jeg tenker også at kommunikasjonen må være basert på tillit begge veier. Tillit er en dimensjon som opparbeides over tid, og jeg ber alle komme direkte til meg dersom det er forhold som er viktig for den enkelte og som ikke blir håndtert gjennom de vanlige fora og prosesser vi har her på teatret. Jeg oppfordrer folk til å være åpne og engasjerte både på fellesmøter og i medarbeidersamtaler. Alle som jobber her har et ansvar for å bidra til at vi skaper kunst av høy kvalitet og har en god arbeidsplass.

Det å være skuespiller er et ekstremt sårbart yrke og mange opplever dyp urettferdighet når roller fordeles. Noe av det viktigste i kommunikasjonen med skuespillerne sett fra en teatersjefs perspektiv er derfor at alle får tilgang til samme informasjon til samme tid og på samme måte. Det har vi jobbet mye med – og her er det evig forbedringspotensial!

Foto: Fredrik Arff

2. Grunnlaget for et godt arbeidsmiljø skapes hver dag og bygges sten for sten. Tillitsvalgte har et stort ansvar for å bidra til å løse eventuelle konflikter på lavest mulig nivå før det blir en fastlåst konflikt. Vi jobber mye for å ha et godt samarbeid med tillitsvalgte og med vernetjenesten. En dialog basert på tillit og åpenhet reduserer sannsynligheten for at det oppstår konflikter.

INTERVJU

3. Jeg tror det handler mye om å se folk, være til stede og anerkjenne det arbeidet som gjøres. Det gjelder for alle ansatte, enten de er skuespillere eller har andre funksjoner her. Gode arbeidsforhold handler om at ansatte kan bruke tiden sin, motivasjonen og energien på arbeidsoppgavene sine – enten de er skuespillere eller har andre funksjoner. Hvis det er noe som skurrer håper og tror jeg at skuespillerne kommer direkte til meg. Jeg har alltid åpen dør. På systemnivå er vi også opptatt av å skape trygge arbeidsforhold, derfor har vi en lav terskel for å registrere uønskede hendelser (HESQ) og behandle slike systematisk. Etter å ha gjennomført 32 medarbeidersamtaler nå i høst er det min oppfatning av at vi er på god vei, det vil si at skuespillerne opplever at de har gode arbeidsforhold her. Jeg er også opptatt av medarbeideransvar. Vi har alle et ansvar for å bidra til et godt arbeidsmiljø.

BIRGITTE STRID Teatersjef ved Nordland Teater 1. Jeg forventer at ledelse og skuespillere behandler hverandre og faget med ydmykhet, respekt og generøsitet. Vi er få ansatte ved teatret, og jeg opplever at det er en lav terskel forbundet med å ta kontakt med hverandre. 2. Er den av en art som kan løses lokalt, så gjør vi det gjennom samtale, eller om nødvendig, mekling. For også å være i forkant av mulige konfliktområder har vi faste årlige medarbeidersamtaler med de kunstnerisk ansatte, faste kunstneriske kvartalsmøter med skuespillerne, samt møter i partssammensatt utvalg hvor skuespillerne er representert. Her er det også mulig å ta opp problemer eller sette fokus på ting man mener bør endres. Etter hver produksjon har vi en evaluering – også med tanke på forebygging av mulige konflikter. Er konflikten overordnet løses den sentralt mellom Norsk Skuespillerforbund og NTO. 3.Vi er et lite, men varmt teater som vil at alle som kommer til oss skal ha en god oppplevelse av å være her hos oss. For å få til det prioriterer jeg planlegging, og søker med det å sikre forutsigbare og gode arbeidsforhold. Vi har en fast rutine på mottakelse, tilrettelegging og oppfølging av stykkeansatte og midlertidig ansatte. For de fast ansatte tenker vi langsiktig når det kommer til utfordringer og mulighet til vekst,

Foto: Bjørn Leirvik

og vi vektlegger å tilrettelegge for dette. I medarbeidersamtaler åpnes det for dialog både om året som har vært og hvor veien skal gå videre de påfølgende årene. Høsten 2017 har vi en særlig satsing på kompetansehevning blant de fast ansatte, og vi har tilbudt alle de fast ansatte skuespillerne samt skuespilleren vi har på åremål i 2017, mulighet til å heve sin kompetanse i noe de selv ønsker å bli bedre i. Kurs ved Norsk Skuespillersenter, mentorordning og logoped var blant de tiltakene skuespillerne ønsket seg.

ARBEIDSLIV

AV BRYNHILD MOSTAD YSTGAARD, JURIDISK KONSULENT I NORSK SKUESPILLERFORBUND

– Det er den som utbetaler pengene som skal vurdere hvilken tilknytningsform som i hvert enkelt tilfelle er den juridisk korrekte, skriver Brynhild Mostad Ystgaard. (Foto: Gisle Bjørneby)

KAN NOEN KREVE AT DU ER SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE? Mange skuespillere lokkes til å ta jobber som selvstendig næringsdrivende. Kan det kreves at skuespillere tar jobben som selvstendig næringsdrivende?

Det korte svaret er: Nei. Hverken skuespilleren eller den som utbetaler pengene kan velge fritt hvilken tilknytningsform som skal benyttes. Det er den som utbetaler pengene som skal vurdere hvilken tilknytningsform som i hvert enkelt tilfelle er den juridisk korrekte. Benytter de feil tilknytningsform kan dette få skattemessige konsekvenser for dem. Hvilken tilknytningsform som benyttes er også av stor betydning for skuespilleren.

ARBEIDSLIV

TARIFFAVTALENE BESKYTTER SKUESPILLERNE For å beskytte skuespillerne har Norsk Skuespillerforbund i flere tiår forhandlet frem tariffavtaler med ulike organisasjoner innenfor blant annet film, reklame, TV-drama og teater. Tariffavtalene sikrer skuespillerne en minimumslønn og en rekke andre minimumsvilkår for arbeidet. Som arbeidstakere vernes skuespillere i tillegg av arbeidsmiljøloven og opptjener rettigheter etter folketrygdloven. De som engasjerer skuespillere skal følge tariffavtalen uansett om skuespillerne er medlemmer av Norsk Skuespillerforbund eller ikke. Å spørre noen om de er medlem er forbudt etter arbeidsmiljøloven.

SKUESPILLERE ER ARBEIDSTAKERE At det finnes tariffavtaler som regulerer skuespilleres arbeid taler i seg selv for at skuespillere generelt er å regne som arbeidstakere. Hadde ikke skuespillerne vært arbeidstakere ville det nemlig ikke vært anledning til å inngå tariffavtaler. Norsk Skuespillerforbund mener at det bare er i de tilfeller hvor det konkrete arbeidet ikke dekkes av en tariffavtale, at den som engasjerer skuespillere må vurdere hvilken tilknytningsform som er juridisk korrekt. Dette er helt i tråd med lovens utgangspunkt. En arbeidstaker er etter arbeidsmiljøloven § 1-8 enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste. En arbeidstaker har etter loven plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet, kan ikke bruke medhjelpere for egen regning, og plikter å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet. I et typisk arbeidstakerforhold er det arbeidsgiver som stiller til rådighet arbeidsrom, redskap, arbeidsmaterialer og andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse, og det er arbeidsgiver som bærer den økonomiske risikoen for arbeidsresultatet. Dette innebærer at arbeidstakeren ikke trekkes i lønn for å ha gjort en dårlig jobb. Det taler ytterligere for at en er å anse som arbeidstaker dersom en hovedsakelig arbeider for én arbeidsgiver, at tilknytningsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er noenlunde stabilt, og at det er oppsigelig med bestemte frister. En skuespiller som er fast ansatt på løpende kontrakt eller åremål vil utvilsomt anses som en arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven. Mange skuespillere har imidlertid flere kortere og lengre engasjement og oppdrag, som ofte opphører på et på forhånd bestemt tidspunkt. Engasjementets lengde har i seg selv ingen betydning for om skuespilleren kan anses som arbeidstaker. Arbeidsmiljøloven åpner for at arbeidstakere kan ha flere arbeidsgivere, samtidig eller fortløpende, og arbeidsforholdene kan være både korte og midlertidige. Mange skuespillere veksler mellom flere ulike roller i arbeidslivet og kan ha stor innflytelse på egne arbeidsoppgaver. I rene skuespil-

leroppdrag er imidlertid skuespilleren som oftest underlagt en annens instruksjon om hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres og hvor og når dette skal skje. Det er vanligvis også den som betaler skuespilleren som stiller til rådighet lokaler, kostymer, rekvisitter og andre nødvendige hjelpemidler. Skuespilleren må i tillegg stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og det er sjelden mulig for en skuespiller å ensidig avgjøre at en annen skal utføre arbeidet i sitt sted. En skuespiller har altså normalt ikke større frihet til å styre sitt arbeid enn det som er typisk for en arbeidstaker. Et ytterligere argument for at skuespillere er arbeidstakere er at dersom en produksjon som en skuespiller medvirker i blir mislykket, er det ikke skuespilleren som bærer den økonomiske risikoen for dette. Skuespilleren kan ikke trekkes i lønn for en dårlig prestasjon. Alt dette taler samlet for at skuespillere som den store hovedregel er å anse som arbeidstakere.

LOKKES AV HØYERE HONORARER OG MULIGE SKATTEFORDELER På tross av dette tilbys mange skuespillere likevel kontrakter som selvstendig næringsdrivende og lokkes med honorar som tilsynelatende er høyere enn lønnen skuespilleren ville fått etter en tariffavtale. I realiteten kompenserer det høyere honoraret sjelden for skuespillerens tap av feriepenger og rettigheter. Det er den som utbetaler pengene som får en fordel ved å hyre skuespilleren som selvstendig næringsdrivende fordi de slipper å betale arbeidsgiveravgift, feriepenger og sykepenger, og har ingen utgifter til pensjonssparing eller yrkesskadeforsikring for skuespilleren. Som selvstendig næringsdrivende har en ikke krav på den beskyttelse som følger av hverken tariffavtalene eller loven. Selvstendig næringsdrivende har ikke krav på tariffavtalens bestemmelser om minstelønn og arbeidsvilkår, rett på ferie og feriepenger, sykepenger med 100 % dekning fra 1. sykedag, pensjonsordning og yrkesskadeforsikring gjennom arbeidsgiver, dagpenger ved arbeidsløshet og utbetaling av ikke mottatt lønn fra statens lønnsgarantifond dersom arbeidsgiver går konkurs, slik som arbeidstakere har. Arbeidstakere er dessuten vernet mot usaklig oppsigelse og trakassering gjennom arbeidsmiljøloven – et vern som selvstendig næringsdrivende i utgangspunktet ikke har. Mange velger likevel å akseptere kontrakt som selvstendig næringsdrivende. Noen tror det gir skattefordeler. Arbeidstakere mottar lønn og arbeidsgiver trekker og forhåndsbetaler skatt. Selvstendig næringsdrivende sender faktura og beregner og betaler skatt selv. De kan trekke fra utgifter til utstyr og materiell i forbindelse med virksomheten, men ikke hvis det også brukes privat. Selvstendig næringsdrivende har ikke krav på minstefradrag slik som arbeidstakere, og de må betale en høyere trygdeavgift.

ARBEIDSLIV

DE FØRSTE 120 ÅRS KAMP Norsk Skuespillerforbund har i nesten 120 år arbeidet for gode rammebetingelser for skuespillernes arbeidshverdag. Tapet av rettigheter som skuespillerne påføres ved å måtte være selvstendig næringsdrivende er blant årsakene til at Norsk Skuespillerforbund kjemper for skuespillernes status som arbeidstakere. Gjennom tariffavtalene forpliktes tilbyderne av skuespillerarbeid til å ivareta skuespillernes arbeidsvilkår og rettigheter. I takt med at stadig flere engasjeres som selvstendig næringsdrivende mister tariffavtalene imidlertid sakte, men sikkert sin verdi og sitt vern, og de står i fare for å forsvinne. På sikt vil dette utvilsomt gi dårligere arbeidsvilkår for alle. Skuespillere som er medlemmer av Norsk Skuespillerforbund bør derfor kreve at alle, både organiserte og uorganiserte, følger tariffavtalene. Samlet står vi sterkere.

«Å SPØRRE NOEN OM DE ER MEDLEM ER FORBUDT ETTER ARBEIDSMILJØLOVEN.»

Du eier mer enn du tror! De fleste har store verdier i hjemmet – gjerne mer enn de tror. Er uhellet ute, kan det være mye som går tapt. Det er derfor viktig å ha en god forsikring med høy nok forsikringssum. Gjennom Kunstnerforsikringen får du både konkurransedyktig pris og gode vilkår. Prisen avhenger av hvor du bor og forsikringssum. Egenandel ved skade er kun kr 3 000 Forsikringssum

Sone1

Sone 2

Sone 3

500 000

1 049

773

623

1 500 000

1 740

1 220

994

3 000 000

2 489

1 907

1 559

Sone 1: Oslo Sone 2: Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen, Akershus fylke Sone 3: Landet for øvrig

Har du spørsmål angående forsikring eller ønsker et tilbud, ta kontakt med vårt forsikringskontor. Vi vil hjelpe deg. Telefon: 23 11 33 16

e-post: forsikring@kunstnerforsikringen.no

AUDITION

ÅRLIG

AUDITION

INNSJEKK: Med et stort bransjepublikum ble det pågang i innsjekken. Her får de oppmøtte utdelt program med deltakernes CV. (Foto: Sara Bjelvin)

VEL OVERSTÅTT ÅRLIG AUDITION AV MARI THUNE HUSVIK

Årlig Audition ble arrangert 6. november i Riksteatrets lokaler i Nydalen, og er et samarbeid mellom Norsk Skuespillerforbund, Norsk Skuespillersenter, Riksteatret og Norsk Teater- og Orkesterforening. I år åpnet vi opp for at også etablerte skuespillere kunne søke om deltakelse på auditiondagen, og vi valgte én felles tekst som alle deltakerne skulle fremføre.

36 skuespillere ble valgt ut, og fikk muligheten til å vise seg fram for et invitert bransjepublikum, bestående av teatersjefer, castere, produsenter, regissører og andre som jobber med rollebesetning. Tusen takk til alle som deltok – vi håper skuespillerne og publikum vil møtes igjen!

AUDITION

VELKOMST: Linn Meyer Kongshavn, kunstnerisk og daglig leder ved Norsk Skuespillersenter, Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, og Ingvild Hellum, produksjonsleder ved Riksteatret, ønsket velkommen. (Foto: Sara Bjelvin)

I LUNSJEN: Lunsjpausen ble en fin anledning til å mingle med både nye og gamle bekjentskaper. (Foto: Mari Thune Husvik)

INTERVJU

FIKK GJENNOMSLAG: Skuespiller Knut Erik Engemoen fikk gjennomslag for ideen sin, som resulterte i en co-produksjon mellom ham og Teater Innlandet. Bildet er tatt i forbindelse med promotering av forestillingen, «Ungkar.» (Foto: Jonas J. Tomter)

– JEG FIKK TILLIT TIL Å SETTE IDEEN MIN UT I LIVET Co-produksjoner mellom institusjonsteatre og scenekunstkompanier har blitt et aktuelt tema de siste årene. Hvordan oppstår samarbeidet og hvordan kommuniserer man godt med hverandre i en slik prosess? Vi har snakket med skuespiller Knut Erik Engemoen om hans erfaring med forestillingen Ungkar. AV MARI THUNE HUSVIK

Knut Erik Engemoen ble ferdig med skuespillerutdannelsen for fem år siden, men har allerede rukket å gjøre mye siden han gikk ut av skolen. Han er teatersjef for kompaniet Låveteatret, er regissør, manusforfatter, produsent i tillegg til å være skuespiller. Men han er også hedmarking. – Det er to store deler av min identitet. Hedmarking og

«skuespeller». Det er en kjempestolthet i meg knyttet til det. At jeg kommer derifra. Det handler om at det er der det hele begynte. Tilhørighetsaspektet er veldig viktig for meg, sier Knut Erik. Det var nettopp i disse traktene han skulle få sin første jobb, på Teater Innlandet. Der fikk Knut Erik også frie tøyler til å lage sin egen forestilling, Ungkar, som for litt siden kunne feire hundre

INTERVJU spilte forestillinger. – Forestillingen ble laget i 2013, rett etter min første jobb på Teater Innlandet. Jeg var helt fersk skuespiller, og det var min første erfaring med at en ny jobb ikke nødvendigvis kom helt av seg selv. Først hadde jeg en idé om at ok, nå glir jeg, nå er det i gang, også plutselig var det stopp etter den produksjonen. Det var jo et slag i trynet, men jeg visste ikke helt hvordan det skulle være. – Så kom jeg med ideen om denne forestillingen til teatersjefen på Teater Innlandet, og spurte om jeg kunne gjøre noe sånt. Jeg fikk tillit til å sette ideen ut i livet, og til å prøve å gå inn i en coproduksjon. Jeg fikk alt utstyr og økonomi til en prøveperiode på teatret, og så skulle jeg turnere en periode for dem, før jeg kunne forvalte forestillingen selv. Det var hans første opplevelse av å lage noe selv, noe helt eget. – Det var en nervepirrende opplevelse, for jeg var ikke forberedt på at det var dette jeg skulle gjøre. Jeg tenkte at jeg skulle jobbe fra produksjon til produksjon ved institusjoner, være en brikke i produksjonene og bare være delaktig som skuespiller. Men plutselig stod jeg på den andre siden og skulle utvikle et manus, holde en prøveperiode og ha regi.

KULTURHUS OG ELDRESENTRE Ungkar er basert på Alf Prøysens tekster og sanger. Forestillingens misjon er å presentere bredden i forfatterskapet. Det varme og hjertelige, så vel som det stygge og mørke. Med seg på laget har Knut Erik musikeren Frode Berntzen. De har dratt land og strand rundt med forestillingen, og spilt på alt ifra kulturhus til dementavdelinger på eldresentre. – Den kommunikasjonen er en ganske annen enn når man står i en sal med 600 mennesker, og begge de to formatene har gitt noen helt unike opplevelser som skuespiller, , kan Knut Erik fortelle. – Øyeblikkskunsten i teatret er teater for meg. Når skuespillerne med sin bagasje fra sine privatliv møter publikum med deres erfaringer – sammen skal de på kort tid utvikle en slags felles gruppedynamikk for en liten stund, også er det over. – En gang da vi var låst inn på en dementavdeling opplevde vi en spesiell kommunikasjon med publikum gjennom sangene. En beboer lyste opp da hun hørte musikk og ble med på et par fraser fra de mer kjente sangene. Etter forestillingen kunne en berørt pleier fortelle at vedkommende ikke hadde hatt språk på flere måneder. Det var en helt unik opplevelse av publikumskontakt.

DEN KUNSTNERISKE PROSESSEN Knut Erik forteller at han opplever at kommunikasjonen som oppstår mellom scene og sal ofte avhenger av hvordan den kunstneriske prosessen har vært. – Det er jo litt lotto når det kommer til hvilken gruppedynamikk og kjemi man ender opp med når man setter sammen et ensemble. Jeg opplever at de beste prosessene er de hvor det tidlig etableres et rom for god og ærlig kommunikasjon. Hvor man kan være

«Men plutselig stod jeg på den andre siden og skulle utvikle et manus, holde en prøveperiode og ha regi.» med regissøren å forme hverandre og produktet fremfor å være en spillebrikke som tar imot regi. Det er utfordrende i de tilfellene hvor en må fire på krav og ambisjoner grunnet dårlig kommunikasjon. – Hvilke utfordringer kan man møte på når man jobber i en co-produksjon? Både kunstneriske og praktiske? – I begynnelsen er det utfordrende å sette seg inn det rent praktiske, fordi man plutselig må sette seg inn i et helt annet språk. Hvordan kommuniserer man med folk som ønsker å kjøpe forestillingen? Hvordan gjør man avtalen med teatret? Hvilke rettigheter har man? Hvordan forholder man seg til priser og tariffer? Det er utfordrende i den forstand at man må sette seg inn i det, og lære seg det. – Jeg tror den største utfordringen kunstnerisk sett er å få lov, til å i det hele tatt komme gjennom med ideen sin. Hvis du går inn med din idé, og den først blir kjøpt så er man jo kommet dit at man har fått tillit og man skal bare gjennomføre ideen. Å lage noe unikt eller noe som teatret trenger, eller finne en eller annen grunn til at teatersjefen skal si ja, det er den største utfordringen. – Hvem bestemte hva underveis? – Teatersjefen lurte på om jeg skulle ha en regissør. Jeg kunne sikkert hentet inn en, men da sa jeg – kanskje naivt nok – det kan jeg gjøre selv. Det var greit, så lenge sjefen kunne være med på et par gjennomkjøringer mot slutten og ha mulighet til å foreslå endringer. – Hun kom med noen forslag mot slutten som gjorde det renere og tydeligere, men det jeg respekterer henne for, er at hun ikke rotet i den kunstneriske visjonen på noen måte, hun bare kom med tips og råd og tilbakemeldinger på form. – Var det noe dere avtalte på forhånd? – Ja, det var en forutsetning at hun skulle godkjenne forestillingen – før det var på veien, med hennes teaters logo på plakaten. Det kjentes trygt for meg som var helt fersk, men jeg tenker at det er noe en kan bli enig med sjefen om ved inngåelse av en co-produksjonavtale. Hvordan det kunstneriske ansvaret for produksjonen skal fordeles.

OPPHAVSRETT

AV BRYNHILD MOSTAD YSTGAARD

HVORDAN FORVALTE ET FELLESVERK? Skuespillere er såkalt utøvende kunstnere, som i utgangspunktet fremfører andres åndsverk. Flere og flere skuespillere jobber også med prosjekter helt fra bunnen av og er med på å skape verk som de senere skal fremføre. Noen gjør dette alene, men som oftest skjer det i samarbeid med andre. Da skapes det som kalles et fellesverk. Opphavsretten oppstår i samme øyeblikk som et åndsverk skapes. Det kreves ingen registrering eller andre formaliteter. Verket oppstår og beskyttes i det øyeblikk kravet til en intellektuell og skapende prosess er oppfylt. Den som har opphavsretten til et verk har eneretten til å bestemme hvordan verket skal utnyttes. Men hva skjer når flere personer har opphavsretten sammen? Hvem bestemmer hva?

HVA ER ET FELLESVERK? Når flere skaper et verk i samarbeid oppstår opphavsretten hos flere personer samtidig. Dersom flere bidrar til å skape et åndsverk, og den enkeltes bidrag ikke kan skilles ut som et særskilt verk, har de alle opphavsrett til verket i fellesskap. Dette kan for eksempel være en teaterforestilling. En kan peke på hva den enkelte har bidratt med til forestillingen: tekst, koreografi, musikk, regi osv., men en kan ikke dele hele forestillingen opp i flere selvstendige verk. Teksten vil kunne eksistere selvstendig og uavhengig av forestillingen, men regien

kan ikke det. Slike verk som ikke kan deles opp i selvstendige verk kalles fellesverk og er regulert i åndsverkloven § 6.

HVEM KAN OFFENTLIGGJØRE ET FELLESVERK? Retten til å gjøre et fellesverk tilgjengelig for allmennheten har opphavspersonene i fellesskap. Til den første offentliggjørelsen av et fellesverk kreves det samtykke fra alle opphavspersonene. Når samtykke til verkets første offentliggjøring er gitt, for eksempel til en teaterforestillings premiere, kan flere forestillinger settes opp på samme måte som første gang, uten at dette krever nytt samtykke for hver fremføring. Dette betyr ikke at noen av opphavspersonene har mistet sin opphavsrett. Dersom verket etter første offentliggjøring, skal offentliggjøres på en annen måte eller i en annen form enn tidligere, må samtlige opphavspersoner samtykke på nytt. Det er lang tradisjon for å løse dette i avtaler innenfor film- og tv-bransjen og på teatrene. I det frie feltet opplever vi

OPPHAVSRETT

«DERSOM FLERE BIDRAR TIL Å SKAPE ET ÅNDSVERK, OG DEN ENKELTES BIDRAG IKKE KAN SKILLES UT SOM ET SÆRSKILT VERK, HAR DE ALLE OPPHAVSRETT TIL VERKET I FELLESSKAP.» derimot ofte at det oppstår problemer når fellesverk skapes. For å hindre konflikt kan det være lurt å inngå en avtale om hvem som eier og kan utnytte fellesverket, og hvordan inntekter av denne utnyttelsen skal fordeles. Det mest praktiske for utnytting av fellesverk er at samtlige opphavspersoners rettigheter overdras til én bestemt person eller foretak, mot et vederlag.

HVA BØR AVTALES? Det er vanskelig å lage en standard avtale for alle typer produksjoner som er fellesverk, men noen hovedpunkter bør man tenke over og vurdere i de aller fleste tilfeller. Det første som må presiseres er hvem avtalen inngås mellom. Dette avgjør hvem som er forpliktet og hvem som er gitt rettigheter etter avtalen. Dernest må det fremgå tydelig hvilket verk avtalen regulerer. En bør oppgi verkets tittel og form, eventuelt verkets arbeidstittel dersom det ennå er under utvikling. Dersom verket bygger på et bestemt grunnlag eller annet verk, slik som et manus, bestemte

sanger eller har andre klare kjennetegn, kan disse nevnes. Endelig bør det avtales på hvilke måter verket kan fremføres. Skal det bare kunne fremføres som en teaterforestilling, eller skal det også kunne brukes på andre måter? En kan overdra retten til å bruke verket på noen bestemte måter eller på alle tenkelige måter – dette må en bli enige om. Fordelen ved å overdra alle rettigheter er at en dermed også er sikker på at en enkelt medskaper ikke kan forhindre fremføring av verket senere. Ulempen er selvsagt at den enkelte mister kontrollen over hvordan verket utnyttes. For overdragelse av retten til å utnytte verket er det vanlig, men ikke et krav, at opphavspersonen kompenseres. Avtalen bør angi om og hvordan dette skal gjøres. Hva som er hensiktsmessig kan avhenge av hvilken type verk det er snakk om. Er verket for eksempel en teaterforestilling kan kompensasjonen være en på forhånd avtalt sum per fremførte forestilling eller en bestemt sum for fremføringer i en bestemt periode, for eksempel et visst antall år hvor

forestillingen kan spilles ubegrenset. En annen form for kompensasjon for utnyttelse av verket kan være en avtale om royalties. Royalties vil ofte være en prosentandel av et overskudd, men det må ikke være det. Det er derfor svært viktig at en ikke bare avtaler størrelsen på prosentandelen, men at en også definerer grunnlaget som denne prosentandelen skal beregnes av. Skal det være en prosentandel av alle inntekter, eller en andel av inntekter minus kostnader, altså av nettoinntektene? Eller skal opphavspersonen ha en del av overskuddet, altså av nettoinntektene etter at investeringene i verket er tilbakebetalt? Å definere grunnlaget kan være en vanskelig øvelse hvis en ikke har gjort det før og vi anbefaler derfor at en søker hjelp til dette, for eksempel fra oss i forbundet. Uansett typen verk, har hver opphavsperson alltid rett til å bli kreditert for sitt bidrag.

INTERVJU

ET OPPRIKTIG ØNSKE OM Å AKTIVISERE PUBLIKUM – Tre kuber. Hundre kilo honning ble det i år. Jeg hadde egentlig ikke tid til det, men det bare skjedde. Jeg tenkte jeg skulle lære meg noe helt nytt, så da begynte jeg på kurs, og de fortalte at det bare er å begynne med bier med en gang.

AV MARI THUNE HUSVIK

Claire de Wangen forteller ivrig om sitt nyeste prosjekt, nemlig om jobben som birøkter. – Jeg er helt fersk. Det er veldig mange nye birøktere, som går inn i det med et økologisk perspektiv. Ikke for den store driften eller for den store inntjeningen, men med en slags bevissthetstanke. Interessen for det økologiske kommer også til uttrykk i Claire de Wangens kunstnerskap. – Mikrobryologien sprang ut ifra at jeg hadde lyst til å vite mer om mose. Jeg har aldri truffet et menneske som ikke elsker mose. Mose er den eldste veksten vi har. Den var der lenge før oss og den kommer til å være der lenge etter oss. Det er noe med bestandigheten til mosen som jeg synes er intenst vakker. Og den sanseligheten når man kommer inn i et moselandskap – det skjer noe med deg. Det sensoriske er et vesentlig element i prosjektene hennes. Sammen med rommet. I forestillingen Mikrobryologien befant skuespillerne og tilskuerne seg i en gammel bryggerikjeller langt under jorda på Fredensborg – det luktet jord, det luktet mugg, det var støvete og i en av scenene satt publikum i totalt mørke. – Vi er veldig mye hode, veldig mye øyne. Som kunst- og kulturkonsumenter er vi veldig der inne, og så glemmer vi alt det andre vi har. Ikke minst lukt, som er den mest umiddelbare sansen vi har. Lukt setter i gang noe lenge før du klarer å analysere hva du har satt i gang, det tar deg tilbake på brøkdelen av et sekund til et eller annet rom som du har med deg. Det synes jeg er veldig spennende å jobbe med, det å lete etter publikums erfaringsrom og sin egen forståelseshorisont gjennom egne opplevelser.

DET USTEDSSPESIFIKKE Claire de Wangen forbindes med stedsspesifikk scenekunst, et

uttrykk for at stedet spiller hovedrollen i oppsetningene. Men det er ikke bare stedet som er viktig, og Claire kaller derfor forestillingene sine for site immersive – det er summen av det visuelle, det sensoriske, rommet og kommunikasjonen mellom skuespillerne og tilskuerne som hun er opptatt av. I hennes nyeste produksjon er stedet fortsatt viktig, men på en annen måte enn tidligere. – Jeg har jobbet i mange, mange år med det stedsspesifikke, men i Cortexnotatet har vi forsøkt å nærme oss det på en annen måte. Vi har tenkt: Hva hvis stedet kan bringe oss inn, på en måte? Vi har jobbet veldig mye med film og foto. Plutselig måtte vi kalle det for ustedsspesifikt, sier hun og ler. – Det er mer en «joke» til de som har fulgt oss lenge, siden jeg har insistert på det stedsspesifikke hele veien, og så plutselig er vi sånn «eh, nå er det ikke så viktig på akkurat denne, da». Men selvfølgelig, vi jobber veldig mye med stedet uansett.

BEHOV FOR AT FOLK SKAL FØLE SEG SMARTE Selv om teaterrammen og formen i de Wangens produksjoner er utradisjonell, er det ikke ensbetydende med at innholdet er utilgjengelig for publikum. – Min forkjærlighet ligger i popkulturen. TV-serier, tegneserier, popmusikk, altså det som er lett tilgjengelig, men som fort spiller på konnotasjonene dine, som tar deg til et kjent sted. – Jeg synes det er spennende å spille på en nokså ordinær samtale, men det som er rart med den er at den foregår i stummende mørke. Som tilskuer er du blitt fratatt en sans og du må i stedet se rommet for deg. Eller at man har med seg en lukt, eller at man bygger det abstrakte i lagdelingen. Alle lagene blir mer tilgjengelige, fordi du har med deg knagger som gjør at du skjønner det. Selv om

INTERVJU

«SELV OM JEG HAR ET BEHOV FOR Å JOBBE IKKE-NARRATIVT OG IKKEARISTOTELISK I OPPBYGNINGEN, SÅ HAR JEG ET BEHOV FOR AT FOLK SKAL FØLE SEG SMARTE.» jeg har et behov for å jobbe ikke-narrativt og ikke-aristotelisk i oppbygningen, så har jeg et behov for at folk skal føle seg smarte. De trenger ikke skjønne historien til alle karakterene – en analyse av forestillingen vil falle veldig fort hvis man ser etter de store linjene, det er bare veldig mange små, og jeg håper at de linjene bærer hverandre og driver hver enkelt tilskuer til sine konklusjoner. Sånn vet jeg at skuespillerne også jobber, de må finne disse trådene slik at karakterene deres gir mening.

SKUESPILLEREN SOM MENNESKEKJENNER Å bryte ned skillet mellom scene og sal har vært et av avantgardeteatrets høyeste idealer. For Claire de Wangen er opplevelsen av å være sammen i rommet essensiell. – Jeg vil at du skal være en aktiv publikummer, men det interaktive er faktisk ikke så viktig for meg. Jeg vil at du skal føle deg til stede, og da må jeg igangsette noe hos deg, slik at du føler at du er der. Men å sette deg utenfor din komfortsone, eller å dytte på deg eller dra i deg eller å trå over dine grenser, det er jeg ikke interessert i. Jeg vil bare aktivisere deg sånn at du skal kjenne at det var viktig at du var der med kroppen din, du kunne ikke sett det på video, det kunne ikke ha vært noe annet enn at du var der i rommet sammen med oss. – Det er egentlig det jeg har utviklet som min hovedinteresse: Hvordan aktivisere publikum uten å interagere med dem? Hva er forskjellen på å måtte involvere seg som publikum eller føle seg involvert? Jeg reformulerer jo det slik jeg vil for hvert prosjekt, men jeg ser at det er noen tråder og noen interesselinjer som jeg følger hele veien og som jeg bygger videre på gjennom erfaringen med publikum. – Har dere en bevisst strategi for hvordan skuespilleren skal håndtere de ulike mennesketypene blant tilskuerne? – Det er en viktig del av det. Hva gjør vi med en «Øyvind» – som vi kaller ham – en sånn som alltid trår der han ikke skal, snakker når han ikke skal – hva gjør vi med ham? Og hva gjør vi med

– Jeg er oppriktig interessert i å utvikle teaterspråket, jeg er nysgjerrig på hva teatret kan være, sier Claire de Wangen. (Foto: Morten Bendiksen)

«Britt», som egentlig ikke orker å ta del i opplevelsen, men vi vil heller ikke at hun skal gå ut? Vi vil holde henne på tå hev, men samtidig holde henne innenfor. – Er dere redde for å trigge noe dere ikke kan forutse konsekvensen av? – Skuespillerne får et stort ansvar for å følge med på potensielle triggerpunkter, og det er ting vi snakker mye om. I Monstermuskelen visste vi at vi trådte i ganske skjøre farvann, med tanke på hva man kan ha hatt av opplevelser. Det er så sårbart å være i en seng, å være sammen i noen andres vold, både når det gjelder fiktiv natteskrekk og reelle opplevelser. Vi jobber med at skuespillerne har tid og kapasitet til å se hver enkelt publikummer. Det er fantastisk takknemlig å få jobbe med så små publikumsgrupper at man faktisk har tid til å se alle. En del av det å være publikum hos oss er å ha den plassen, man er ikke en del av en masse. Samtidig prøver vi å følge med på de som har lyst til å gjemme seg, og ikke nødvendigvis trekke de fram. – Skuespillerne må være ganske gode menneskekjennere? – Skuespillere jobber kanskje spesielt med å være nettopp det. Jeg har fått lov å jobbe med skuespillere som er over snittet flinke til å legge vekk sine egne behov – jeg er ikke veldig opptatt av metoder – bare man kommer til stedet sammen med publikum, som

INTERVJU

er det vi ønsker å oppnå. Da må man jo være ganske trygg i det man holder på med, og satse på at den kontakten med publikum kan oppstå i et fiktivt rom, som teatret er. Vi later jo ikke som det er en reell situasjon, her er det en lek mellom skuespillere og publikum, som vi foreslår.

NÅR FIKSJONSRAMMEN BLIR UTYDELIG I de Wangens produksjoner er publikum som regel innforstått med fiksjonsrammen og de ulike fiksjonslagene, men andre som driver med noe av det samme, som den danske performancekunstneren Signa Sørensen, søker å forvirre publikum og konfrontere dem for å få dem til å gripe inn. Men det kan virke mot sin hensikt og det kan oppstå en motsatt reaksjon der tilskuerne distanserer seg i stedet for å engasjere seg. – Signa er veldig opptatt av det tematiske. Jeg er mer opptatt av det sensoriske. Hun tar fatt i store tabuer, som ofte handler om store overskridelsesrom – å gå for nære og å stenge ute. Vi er flinke til å stenge ute det som er ubehagelig og ikke slippe det inn på oss. Det som faktisk skjer i en forestilling er kanskje det hun prøver å si noe om. – Jeg følger veldig med på Signa, jeg har alltid følt meg i slekt med hennes arbeid. Det å bygge fiksjonen så nærme publikum, å leke med det visuelle, å gå inn og rendyrke den visuelle tilnærmingen til et sted.

OPPRIKTIGE SØKNADER Claire de Wangen har fått innvilget mange av søknadene om støtte til forestillingene sine til Kulturrådet. Hva er det hun gjør riktig? – Jeg er veldig glad i å skrive søknadene – kan det ha noe med saken å gjøre? Jeg liker godt den delen av prosessen. Det er en viktig og avklarende jobb for meg, og jeg bruker søknaden aktivt når jeg holder på, for man går seg jo vill i et prosjekt. Jeg går tilbake til søknaden og bruker den som en sjekk for meg selv. Men jeg har holdt på i over femten år, og jeg har fått mye trening i å skrive søknader. – Vi hadde et helt fantastisk søknadsskrivingkurs med Jon Tombre mens vi gikk på skolen (Akademi for scenekunst, journ. anm.), jeg tror det satte meg helt på plass fra starten av. Jeg tror ikke jeg har fått takket Jon Tombre for det, men det var utrolig viktig å få sånn «juling» av ham da vi prøvde å skrive disse «fake» søknadene til Kulturrådet. – Jeg legger mye tid, krefter og kjærlighet i søknadene. Det er viktig at formuleringen av prosjektet er oppriktig og det du ønsker å lete etter i prosjektet er oppriktig. Mine søknader er ikke lange, de er ingen avhandlinger, men jeg tror jeg har ganske tydelige prosjekt. Jeg er veldig takknemlig for den støtten jeg har fått. Man blir ikke flink hvis man ikke får øvd seg, og jeg opplever at jeg øver hele tiden. Jeg er oppriktig interessert i å utvikle teaterspråket, jeg er nysgjerrig på hva teatret kan være. Det er jeg hele veien.

Fra videoprojeksjonen i forestillingen «Cortexnotatet», 2017. (Foto: Morten Bendiksen)

KOMMENTAR

AV KNUT ALFSEN

SOM MAN ROPER I SKOGEN FÅR MAN SVAR «Kommunikasjon løser bare de problemene som skyldes mangel på kommunikasjon!» Dette lærte jeg på et kurs i offentlig kommunikasjon som jeg gikk på for 20 år siden. Utsagnet fremstår som selvinnlysende. I vårt yrke kan imidlertid alt vi driver med betraktes som kommunikasjon på ulike nivåer og i ulike kanaler.

Vi skuespillere er eksperter på å kommunisere med publikum via scene og film, men vi kommuniserer også i prøvesituasjoner, når vi forhandler, når vi skriver søknader, når vi argumenterer for kulturpolitiske standpunkter og når vi blir valgt til tillitsverv. Vi må hele tiden jobbe for å bli dyktigere til å kommunisere. I denne artikkelen skal jeg beskrive ulike kommunikasjonsformer, og hvordan vi skuespillere kan bruke disse mest mulig effektivt.

LINEÆR MASSEKOMMUNIKASJON Denne kommunikasjonsmodellen bygger på at en avsender av et budskap sender dette ut til en lang rekke mottakere. I Norsk Skuespillerforbund mener vi at seksuell trakassering ikke skal forekomme i teater- og filmbransjen. Vi kan for eksempel skrive en aviskronikk hvor vi forklarer grunnene til at skuespillere er spesielt sårbare fordi de fleste av oss er frilansere på stadig jakt etter ny jobb. Dette budskapet når ut til alle som leser avisen, og vi kan håpe på at de forstår og er enige i det vi skriver. Tradisjonell film og TV er også eksempler på lineær massekommunikasjon hvor budskapet gis form før det distribueres til et stort antall likeverdige mottakere.

DIALOG I en dialog er avsender og mottaker i en samtale. Avsenderen har en klar oppfatning om hvem mottakeren av budskapet er, og tilpasser

formen sånn at den lett kan nå fram. Mottakerens reaksjoner, spørsmål eller innsigelser blir registrert og kan bidra til at budskapet justeres. Når et medlem ringer til Norsk Skuespillerforbund for å få råd om en kontrakt, går vi inn i dialog. Vi stiller spørsmål for å avklare om medlemmet er fullt orientert for eksempel om alle konsekvenser av å være oppdragstaker og ikke arbeidstaker, og medlemmet stiller spørsmål om hvilke lovbestemmelser og tariffbestemmelser som gjelder. Med dagens informasjonsteknologi trenger ikke de som er i dialog være til stede i samme rom, men de må ha muligheten til å gi hverandre respons. Teater er en form for dialog fordi publikum (i større eller mindre grad) har mulighet til å påvirke uttrykket gjennom sin respons. Dialog kan være symmetrisk når to likestilte parter kommuniserer, eller asymmetrisk når den ene parten har en mer fremtredende rolle enn den andre.

DISKURS En diskurs er et fagbegrep som betegner en samtale. Det er en kommunikasjonsform hvor mange ulike deltakere med hvert sitt ståsted leverer hver sine innspill. Når Norsk Skuespillerforbund ønsker å fremme sitt syn om at skuespillere må få sin del av verdiskapningen når tredjeparter utnytter film og TV-program vi medvirker i, må vi ta del i diskursen om dette spørsmålet. Den føres på mange arenaer. Vi må både delta i debatt under

KOMMENTAR

Nordiske Seriedager, og skrive høringsuttalelser til forslaget til ny åndsverkslov. Samtidig må vi gå i dialog med våre medlemmer og forklare hvor viktig det er at vi ikke gir fra oss alle rettigheter samtidig som vi skriver første ansettelseskontrakt. Det er også viktig at skuespillere fører en samtale om disse problemstillingene seg imellom på hvert enkelt filmsett. De samtalene som foregår på stemmeskuespillersiden på Facebook, er et annet eksempel på en diskurs i skuespilleres yrkeshverdag. Et annet eksempel er når serien Skam tar i bruk sosiale medier for å etablere det universet hvor serien utspiller seg, er dette en ny måte å kommunisere på for å formidle en dramatisert historie. Publikum inviteres til å delta i en diskurs med de fiktive rollekarakterene.

SAMORDNING AV HANDLING De kommunikasjonsformene jeg har nevnt så langt, handler i stor grad om å overføre språklig basert mening. Vi er opptatt av at mottakeren skal forstå budskapet på et intellektuelt nivå. Men vi kommuniserer også på andre plan, og det benytter vi skuespillere oss av til daglig. Gjennom blikk, betoninger og subtile små tegn, gir vi signaler om vår sinnstilstand. Musikk, billedkomposisjon og bevegelse er andre virkemidler i kommunikasjon. En flokk gjess flyr i V-formasjon. Dette er praktisk fordi det blir mye mindre luftmotstand for de individene som flyr lenger ut i «plogen» enn for den som flyr i spiss. Derfor er det i fellesskapets interesse at formasjonen holdes. Gjennom å gi fra seg lyd når de flyr, justerer gjessene hele tiden sin posisjon. Når ledergåsa blir sliten, bytter de plass og lar en med friske krefter overta teten. Dette er en form for koreografi som også vi skuespillere kjenner godt til når vi inngår i et ensemble. Vi er opplært til ikke å bakspille hverandre, og innordne oss helheten i forestillingen. Det er den samme typen samordning av handling vi trenger i Norsk Skuespillerforbund for å bli en slagkraftig organisasjon. Når vi har forhandlet fram en tariffavtale med de organiserte arbeidsgiverne, er det helt avgjørende at det ikke finnes enkeltskuespillere som er villige til å jobbe for dårligere betingelser hos en uorganisert arbeidsgiver. Derfor vil jeg hevde at alt det arbeidet vi driver i Norsk Skuespillerforbund står og faller på vår evne til å kommunisere. Aller viktigst er vår evne til å kommunisere om å samordne våre handlinger.

SKUESPILLERLIV I denne spalten møter vi en erfaren og en nyutdannet skuespiller for å høre om deres erfaringer som skuespillere og livet generelt.

MIKKEL BRATT SILSET Beskriv deg selv med tre ord: Energisk, engasjert, spontan. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Første skuespillerjobb fikk jeg da jeg var rundt sånn 10–11 år i Johnny og Johanna, deretter har det vært sporadiske prosjekt, men som utdannet skuespiller er det to år. Hvilken rolle har du likt best? Vanskelig å bedømme. Den jeg likte å gjøre er Ragnar i Vikingane, men hvis man tenker liker som i en rolle jeg har sansen for personlig, så er det vel Teo i Valkyrien. Voldsomt dum og irriterende, men alt han gjør er med hjertet, så man kan på en måte ikke ta han på det, selv om man gjør det, paradoksalt nok. Hva er din drømmerolle? Drømmerollen er vel egentlig ikke det jeg går og tenker på, men heller å få være med på et drømmeprosjekt, eller gjøre et drømmeprosjekt, noens visjon. Der har jeg egentlig vært heldig hele veien og fått gjøre ganske mye rart og annerledes for hver gang. Fått mer og mer lyst til å lage ting selv ettersom årene har gått og har begynt så smått med det, slik at jeg i fremtiden står støtt nok på

INTERVJU

erfaringene mine til å kunne gjennomføre de prosjektene jeg ønsker å gjøre. Men hvis jeg skal «være med på leken» vil jeg si at en drømmerolle, er å spille en rolle som snakker på et annet språk eller dialekt. Det fordi det krever mer jobb og dekonstruksjon og redefinisjon av identiteten sin, enn bare å hoppe inn med sitt eget språk. Men dette fordrer jo også en god del tid for å gjøre det ordentlig. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Jeg har vel egentlig ikke gjort noe som har vært så vanskelig, Teo er vel kanskje det mest krevende jeg har gjort emosjonelt, men jeg tror nok at det vanskeligste jeg har gjort er å spille det rulleskøytende teppet i Aladdin på sommerteateret. Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Avsluttende del av tredje prøven på teaterhøgskolen. En god blanding av totalt tap av kontroll og full frihet. Jager alltid den opplevelsen i alt jeg jobber med i etterkant. Og det verste? Løpe transportscener i Valkyrien med omgangssyke. Say no more. Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Ja, ikke sant. Hmm. Hva jeg selv føler er jo ikke nødvendigvis det folk ser, men jeg tror at jeg er en veldig fysisk skuespiller. Jeg synes det interessante er handlingen i rommet, hva man gjør med den andre, og føler at det er noe jeg forstår og kan eksternalisere ganske godt fysisk gjennom bevegelse og strategi. Hva er din største svakhet som skuespiller? Det er det samme. At jeg er veldig tydelig i fysikken min og da veldig ekspressiv. Gjør det vanskelig for meg å være nyansert og

kan nok oppfattes som litt ekstrem på mange måter. Dette er noe jeg jobber med hver dag, egentlig, for å prøve å ekspandere bredden i meg. Vanskelig, men også veldig fint når man løser det. Man har jo jobbet seg inn i noen mønstre over årenes løp, og da skal det være litt jobb å komme ut av dem. Hva brenner du for? Familien min og sønnen min. Det er menneskelig læring i det, som jeg aldri kunne fått på noen form for høyskole. Jeg har lært mer om livet, hva jeg ikke kan og min utilstrekkelighet i disse tre årene gjennom graviditet og foreldreskap enn jeg har gjort de siste ti årene, tror jeg. Foto: Stephen Hutton

Hvilken skuespiller ser du opp til? Det er jo så mange. Men en jeg alltid har sett opp til er Jake Gyllenhaal. Han er vel den skuespilleren jeg som oftest ser på og tenker «hva i all verden er det han gjør? Hvordan får han det til?» En utrolig nyansert skuespiller, synes jeg. Veldig inspirerende. Håper jeg blir like god selv en dag. Hva gjør deg redd? Tanken på å kunne miste familien min. Prøver å ikke tenke på det, selv om frykten kan melde seg når man har tid til å reflektere litt, eller når det skjer en liten farlig situasjon hvor forestillingsevnen tar over og skaper et alternativt utfall. Det er jo dypest sett en kjærlighet til livet og en takknemlighet som gjør at jeg frykter det, men hvis man går inn i følelsen av det kan jeg bli litt nervevrak og for forsiktig, og det er jo ikke bra det heller. Hva gjør deg lykkelig? Når sønnen min våkner 05.30 mellom meg og kjæresten min og begynner å hoppe av glede rundt i sengen, totalt likegyldig overfor oss og hvor trøtte vi er. Det er rått, brutalt, gøy og så levende som det kan få blitt.

Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Da jeg så Symposion på teaterhøgskolen av Angelina Stojcevska, med kjæresten min som Platon. Det var en oppsetning jeg aldri har sett maken til. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Jeg hadde sikkert jobbet med et eller annet konkret og praktisk, ettersom jeg ofte drømmer om det og lengter etter det de tøffeste periodene som frilanser. Snekker, murer, befal i forsvaret etc. Ellers kjenner jeg også en dragning til matematikk og fysikk, så kanskje jeg hadde vært fysiker eller ingeniør eller noe slikt. Jeg liker ofte å tenke at jeg ennå ikke har bestemt meg for hva jeg skal bli. Det gjør livet mitt litt mer uforutsigbart og spennende. Jeg kan begynne å studere hva som helst i morgen, og det gjør også at jeg må velge skuespilleryrket hver dag, som jeg føler er en god ting. Da holder jeg beina plantet på jorden, og begynner hver dag annerledes.

KJERSTI FJELDSTAD Beskriv deg selv med tre ord: Glad. Redd. Meningsfull (full av meninger, med andre ord). Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Alt-i-alt i 40 år. Hvilken rolle har du likt best? Tja...enten Vigdis Evensen, et hjertelig råskinn av et kvinnemenneske, i revyen FY! – en hilsen til alle med svin på skogen (prod. Lattergalen Teater, regi: Catrine Telle) så langt tilbake som i 1992. Eller da jeg i 2009 og 2010 hadde alle (stemme-)rollene i Teater Manus Pinocchio-oppsetning (regi: Mira Zuckermann). Hva er din drømmerolle? Litt for lettvint å svare «den neste», kanskje? Men ellers: Jeg kunne tenke meg å spille gud i en scenemaraton-utgave av Bibelen – det ville være en rolle som skulle innom de fleste områder i tilværelsen. Dessuten, hvis gud finnes og gud er alt, er gud selvsagt også kvinne. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Hushjelpen Marie (og alle stemmene) i Teater Manus oppsetning av Privattimen av Ionesco (regi: Bentein Baardson 2004) – jeg strevde med å skille i kroppen – ikke mentalt, heldigvis – mellom rollen og meg selv. Jeg følte meg medskyldig i mord hver eneste kveld etter forestillingen! (Jeg spilte henne igjen i vår, på Sogn og Fjordane Teater, og da var det merkelig nok nesten bare «moro».) Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Vanskelig å plukke ut ett spesielt – synes det er berusende fantastisk de gangene jeg opplever sånt samspill med mine kolleger på scenen at denne nesten fysiske energien som også drar med seg publikum i en «emosjonell og mental trekant» oppstår. Håper jeg har flere av dem til gode!

Og det verste? Da jeg måtte spille med svært høy feber, i Stavanger 1997 eller 1998, i kabareten De er herved imitert, (prod. Lattergalen Teater, regi: Kåre Nybakk og Rune Andersen). Jeg måtte dyttes ut på scenen fordi jeg ikke gjenkjente mine egne stikkord – ante ikke hva jeg sa heller...Den følelsen av ikke å ha noen som helst slags kontroll over hva jeg gjorde – fælt! Og etterpå sa mine medspillere: «Du har aldri vært så god!» Ha-ha! Jeg håper den dag i dag at det bare var trøst... Hva er din fremste egenskap som skuespiller? At jeg syns det er ekstra gøy når oppgaven er ekstra vanskelig. Hva er din største svakhet som skuespiller? At jeg som regel tviler på det jeg gjør og vil gjøre det om. Klarer ikke å legge det fra meg, og holder det gående den ene søvnløse natta etter den andre! (Ellers: Har dessverre en lei og ukollegial tendens til å ankomme i litt snau tid til prøver... Og at jeg nå ikke kan fekte, løpe eller danse – har et altfor godt brukt og elendig venstrekne!) Hva brenner du for? I det store: Avskaffelse av dødsstraff. I det adskillig mindre: Fortsette med og videreutvikle det store spleiselaget det er å betale skatt. (Ellers skulle jeg som er frilanser gjerne hatt en større inntekt å betale skatt av!) Hvilken skuespiller ser du opp til? Blant avdøde utenlandske: Simone Signoret. Bob Hoskins. Nålevende utenlandske: Miranda Richardson. Mikael Persbrandt. Avdøde norske: Grete Nordrå. Joachim Calmeyer. Blant dem vi har nå: Kristine Riis. Anders Mordal. Og ellers: Sikkert mange jeg kommer til å tenke på straks jeg har svart på dette!

Foto: Stian Giltvedt/Teater Manu

Hva gjør deg redd? I det store: At arbeidet mot fattigdom, uvitenhet, vold mot kvinner og menneskehandel generelt går så treigt – og at konsekvensene er så dramatiske. Jeg ble en gang spurt om jeg tror på gud med stor G? Det gjør jeg ikke, jeg tror på Jan Egeland – lytt til den mannen! I det lille: Å måtte reise med fly. Hva gjør deg lykkelig? På det store, personlige plan: Å kunne arbeide. På det lille, private plan: Juleansjos! Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Åj! Igjen – vanskelig, nesten umulig, å velge. Scene: En av de siste, store opplevelser så langt: Kongen dør (regi: Stein Winge, 2017). Og en Cirque du Soleil-forestilling jeg så i München en gang. Film: Med livet foran seg (regi: Moshe Mizrahi, 1977) og Babel (regi: Alejanro G. Inarritu, 2006). Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Utover skuespilleri, arbeider jeg alt med andre formidlings-/kommunikasjons-/språkrelaterte felt; oversetter, tekstforfatter, dramaturgi – men skulle jeg hatt en annen type heltidsjobb, kunne det vært: jordmor, språkforsker, kokk, diplomat/fredsmekler.

PÅ FLUKT

KUNSTNERE PÅ FLUKT FORTSETTER I februar inviterte Norsk Skuespillerforbund til «Kunstnere på flukt», et arrangement der vi undersøkte hvordan vi kan møte skuespillere og andre kunstnere som kommer hit som flyktninger.

AV MARI THUNE HUSVIK

DET KOM MANGE GODE INNSPILL under seminaret om hva vi kan bidra med når kunstnere er på flukt. Jan Lothe Eriksen fra organisasjonen SafeMUSE pekte på muligheten for å lage et nettverk. I september plukket de opp tråden og inviterte til «Kunstnere på flukt #2», et åpent møte på Sentralen i Oslo, der hensikten var å sette i gang nettverket. Målet er å få til et «samarbeid med norske myndigheter, kunstnerorganisasjonene, kunstprodusenter og andre for å få til registrering og en fadderordning for kunstnere som kommer hit som flyktninger.» PROGRAMMET FOR DAGEN var variert, og startet med det kunstneriske innslaget Javid Afsari Rad Trio, før Jan Lothe Eriksen ønsket velkommen. Jarle Stave Botnen, som er utredningsleder i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, ga oss et innblikk i hvordan mottak av flyktninger foregår i Norge.

FAKTA • «Kunstnere på flukt» var tema for Norsk Skuespillerforbunds åpne medlemsmøte i februar. • SafeMUSE – Safe Music Havens Initiative er en nonprofit og en partipolitisk nøytral organisasjon som jobber med å skaffe forfulgte kunstnere opphold slik at de kan utøve sitt kunstnerskap. • SafeMUSE tok initiativ til et oppfølgingsseminar, «Kunstnere på flukt #2», som ble arrangert 20. september. • Målet er å få til en fadderordning for kunstnere som kommer hit som flyktninger.

DERETTER VAR DET KLART for paneldebatt med temaet «Kunstnerorganisasjonene som ressurs», der Knut Alfsen fra NSF, Sverre Pedersen fra Norsk filmforbund og Tine Tangestuen fra NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere deltok. Etterpå fikk vi høre om kunstnernes egen erfaring fra møtet med Norge, en samtale der Igor Dunderovic, Sarah Ramin Osmundsen, Javid Afsari Rad og Shble Saleem fortalte sin historie. En annen del av programmet var viet erfaringer fra arbeid i flyktningmottak. PÅ SLUTTEN AV DAGEN oppsummerte Anders Hovind, styreleder SafeMUSE og nestleder MFO, alle innspillene og sa noen ord om veien videre. NSF er glade for at «Kunstnere på flukt» fortsetter, og ser fram til videre samarbeid.

INTERVJU

MANNEN SOM VIL ÅPNE DET NORSKE SCENEKUNSTFELTET MOT ARABISKTALENDE LAND Scenekunstner og forfatter Berit Rusten har møtt Samer – en syrisk teaterinstruktør som kom til Norge som flyktning for to år siden. Nå ønsker han å etablere sin egen teatergruppe i Trondheim. AV BERIT RUSTEN, FORFATTER OG SCENEKUNSTNER I PANTER TANTER PRODUKSJONER

Vi møtes rundt et bord på Rosenborg bakeri, Samer Zarka, sønnen Rafi Zarka og jeg. Samer Zarka er 52 år, fra Syria og har arbeidet profesjonelt med teater, før han kom til Norge for snart to år siden. Sønnen Rafi er 18 år, yngst av tre brødre og er litt bedre enn sin far å snakke norsk, så han er med som tolk. Og jeg, scenekunstner i Panter Tanter Produksjoner, gir akkurat denne uka et tilbud, «Slipp norsken fri», i regi av Kvalifiseringssentret for innvandrere (INN). Det er «Teater som metode» som anvendes, for ei gruppe innvandrere, blant annet Samer og Rafi. – Du har teaterutdannelse fra Russland. Fortell! Samer svarer på arabisk, Rafi oversetter: – Jeg studerte i Hviterussland. Belarussian State Theatre and Art Institute, Minsk. Studiene startet i 1986 og jeg var ferdig i 1991. Det var en fem års utdannelse. Det var en kombinasjon av instruktør- og skuespillerutdanning. I studiene ble det lagt vekt på at vi skulle få kjennskap til Stanislavskij og Brecht sine systemer. Rafi: – Pappa forklarer mange faguttrykk på arabisk som jeg ikke klarer å oversette. Samer: – Studentene kom fra mange land. Blant annet Irak, Syria og Libanon. Vi ønsket ikke å kopiere disse systemene, men å utvikle dem. I utdannelsen arbeidet vi både med teori og praksis. Utdanningen resulterte i en mastergrad. – Men hvorfor studerte du i Hviterussland? Samer: – Fordi staten i Syria bestemte at jeg skulle dra. Staten ønsket at jeg skulle få kompetanse og etterpå reise tilbake til Damaskus og bruke det jeg hadde lært. Det var en svært hard utdannelse. Systemet var strengt og utfordrende. Da vi begynte å studere, var vi 20 stykker. Ved utdannelsens slutt var vi seks. Vi som gjennomførte, lærte oss å ha selvtillit, vi lærte at scenekunst

også er konkurranse og at selv om alt virker vanskelig, skal vi ikke stoppe eller gi opp.

STOPPET AV ETTERRETNINGSTJENESTEN – Hva skjedde etter endt utdannelse? Samer: – Da jeg kom tilbake til Syria, ble jeg ansatt på det syriske nasjonalteateret. Jeg satte opp et stykke, Fløyelsesjakken. For meg var dette et aktuelt stykke for å uttrykke noe om livet i vårt samfunn. Far og sønn snakker sammen på arabisk. Sønnen gir opp å oversette. Far prøver selv å forklare på norsk. Samer: – I Syria hadde vi sosialisme. Men denne sosialismen var ikke likeverdig. Så det var ikke sosialisme. Derfor var livet i Syria konfliktfullt. – Var det dette stykket handlet om? Samer: – Ja, på en måte. Og det skapte problemer. Nasjonalteateret hadde akseptert stykket, men etter hvert som vi jobbet med det, ville de ikke godkjenne det. Jeg valgte å ikke høre på dem som ville stoppe meg, og fortsatte med prosjektet. Jeg arbeidet med stykket i to år. Dette kunne jeg gjøre, fordi jeg hadde kontrakt. Da stykket var ferdig, spilte vi det sju ganger. Det var alt. Fordi etterretningstjenesten kom og stoppet forestillingen. – Etter dette måtte jeg tenke meg om. Jeg fant ut at om jeg ville gjøre noe, kunne jeg benytte meg av min stilling ved Nasjonalteateret i Damaskus. Jeg fortsatte derfor ved teatret og begynte å spesialisere meg på barne- og ungdomsteater. Og så etablerte jeg flere teatergrupper, som SpaceToon Company og det internasjonale teaterselskapet Golden Touch. Arbeidet mitt pågikk i mange land, som for eksempel Saudi-Arabia, der jeg arbeidet ved King Abdulaziz

INTERVJU

Samer Zarka fotografert av Rami Zarka, den mellomste sønnen hans.

Universitet i Jeddah. Jeg hadde også oppdrag og kompanier i De forente arabiske emirater og i Libanon. – Hvordan fikk du anledning til å arbeide i alle disse landene? Samer: – Jeg arbeidet på Nasjonalteateret og utenfor. Teatergruppene eller teaterkompaniene etablerte jeg i ulike land. Så jobbet jeg der i noen måneder og etterpå reiste jeg tilbake til Syria. Dette kunne jeg gjøre fordi jeg var fast ansatt på Nasjonalteateret i Syria. Som statsansatt måtte jeg ikke arbeide hver dag. Jeg hadde mye fri og kunne da gjøre andre prosjekter. – Jeg gjorde skuespill for barn, for eksempel Snehvit og Tornerose. Barna i Syria var ikke vant til å se teater, så derfor valgte jeg å arbeide med de kjente fortellingene. Etter at vi hadde spilt disse skuespillene, ble vi berømte og fikk invitasjoner fra festivaler i landene rundt omkring. Rafi forteller, synlig stolt, at pappas stykker vant flere priser. Samer tilføyer beskjedent: – Ja, vi vant pressepriser og teaterpriser. For beste musikk, dans, kostyme også videre. Men, jeg vant aldri noen pris som instruktør. – Kan du fortelle hvilke tema dere tok opp i disse stykkene som var rettet mot ungdom?

Samer: – Mange temaer sirklet rundt spørmål som god/ond, slem/ snill, morsomt/trist. Vi løftet frem temaer som det vanligvis ikke ble snakket om eller som man ikke tenker over. At temaene var fylt med konflikter, var også noe nytt innafor teaterscenen i Syria. – Vi kjøpte stykker fra Kina og Japan, som jeg bearbeidet og tilrettela for Syria. Jeg bearbeidet også Teletubbies for syrisk TV og laget TV- og teaterproduksjoner om miljøbevissthet. Jeg var produsent for en festival for kulturarv, i Bosra. Ett år hadde jeg fire ulike prosjekter, på fire ulike steder, som hadde premiere på nesten samme tid. Jeg måtte sjonglere «ballene». Men, dette var det beste og viktigste året i mitt liv. – Jeg fortsatte å arbeide ved Nasjonalteateret til krigen startet. Samtidig var jeg ansatt på høyskolen, der jeg underviste i media/ kommunikasjon, drama, tegnefilm og radio. Jeg ledet avdelingen for animasjon og teater i Gernas World Corporation, med avdelinger i Egypt, Saudi-Arabia og Syria. Da jeg arbeidet med tegnefilm, hadde jeg 45 tegnere som jeg instruerte. Vi laget mange filmer, som ble solgt til De arabiske emirater. – Er det noen prosjekter du spesielt vil trekke frem? Samer: – Jeg gjorde et stort prosjekt, som ble vist både i Syria

«FORDI DA JEG KOM TIL JEMEN, BLE JEG REGISTRERT OG SPURT HVA JEG VAR SPESIALIST PÅ! DER VAR DE OPPTATT AV Å BRUKE KOMPETANSEN MIN.» og De arabiske emiratene. Ja til livet. Det tok for seg rusmisbruk. Jeg pendlet mellom landene. Den ene dagen i Damaskus. Den neste i Saudi-Arabia. Og selvsagt, mange telefoner. Jeg arbeidet med prosjektet i ett og et halvt år. Det ble presentert i Syria og etterpå i Emiratene. Dette prosjektet var en slags opplysningskampanje mot narkotika. Denne kampanjen var støttet av prinsen i De arabiske emirater. Rafi legger til: – Dette var en viktig kampanje. Før kampanjen startet var det kun noen få plasser som ble brukt til behandling av narkomane. 16 plasser. Etter kampanjen ble tilbudet bedre, og det ble etablert 150 plasser. Dette var fordi folk etter kampanjen ønsket å få behandling, bli kvitt avhengigheten. – Husker du, Rafi, et teaterprosjekt som din pappa gjorde, som du likte spesielt godt? Rafi: – Jeg husker disse klassiske barnestykkene. Men, det jeg kanskje likte best var et stykket som het I skyene. Samer: – Ja. Det var et stykke der jeg prøve å se livet gjennom hundenes øyne. Det handlet om en hund som var dårlig behandlet av menneskene. Det skjer ofte i Syria. Hundens familie var blitt påkjørt av mennesker. Derfor hatet denne hunden menneskene og ville drepe alle. Den, som jeg kalte den svarte hunden, samlet mange andre hunder og oppviglet dem, sa at de skal gå til byen og drepe. Men, noen av de hundene hadde andre erfaringer med menneskene og fikk stoppet ham, den svarte hunden, fra å gjøre noe grusomt. Rafi: – Stykket sier noe om at også hundene er levende individer, med følelser, som skal vises respekt.

ET HJEMLAND I KRIG Krigen i Syria brøt ut i 2011. I 2013 reiste Samer og hans tre sønner til Jemen. – Fikk du arbeidet med teater der? Samer: – Ja. I Jemen arbeidet jeg med et privat kompani, som drev med mediaproduksjon. Jeg fikk også arbeide i kulturadministrasjonen. Fordi da jeg kom til Jemen, ble jeg registrert og spurt hva jeg var spesialist på! Der var de opptatt av å bruke kompetansen min. Jeg fikk anledning til å bidra til etablering av

et fakultet for regi og skuespill, på University of the Middle East Viasmh Jemen (Sanaá). – Hvorfor dro du fra Jemen, til Norge? Samer: – Krigen kom også dit. Og FN dro fra landet. Jeg var alene med tre sønner. Jeg ville finne en trygg havn for dem. Jeg tok kontakt med det russiske konsulatet og fikk papirer til Russland. Og fra Russland syklet vi 100 meter over grensa til Norge. I september 2015. – Jeg har arbeidet med innvandrere siden 2006. Jeg har sett alt for mange som kun får praksis på Rema, Kiwi, omsorgssenter, hotell og barnehage. I Norge er systemet lite "tjuna" inn på å bruke kompetansen menneskene som kommer hit har. Vi burde lære av erfaringene du har fra Jemen. Nå er du i Norge. Hvordan tenker du at du kan bruke din kompetanse her? Samer: – Du vet. Hvert land har sine systemer. Så, først må jeg lære språket. Etterpå må jeg prøve å forstå hvordan dere tenker her. Om jeg ikke får noe sjanse til å jobbe her, har jeg mine internasjonale/ arabiske forbindelser og kan sikkert få jobbe, for eksempel i De arabiske emirater. Jeg er en anerkjent instruktør i flere arabiske land. Men, jeg ønsker å etablere min egen teatergruppe her i Trondheim, med norske og arabisktalende aktører. Jeg ønsker at denne gruppa skal kunne besøke de arabiske landene som jeg har kontakter i, besøke festivaler og så videre. Mine kontakter skal få vite at vi er her, i Norge, i Trondheim. De vil fatte interesse. Om vi lager gode stykker, vil gruppa få anerkjennelse. Kanskje kan vi dra til De arabiske emirater og jobbe der i to eller tre måneder? – Hva vil du presentere? Samer: – Jeg vil lage stykker med mye dans, musikk og lite snakking. Jeg har et stykke fra Hviterussland. En fortelling om en musling. Jeg vil utforme dette stykket slik at det kan tematisere miljøproblematikken. Det er jo noe dere i Norge også er opptatt av. Samtalen vår avsluttes. Rafi løper avgårde. Han har jobb på en frisørsalong og skal starte om et kvarter. Samer tar sin Od (et arabisk musikkinstrument) under armen. Han skal på øving med musikkgruppa som han har etablert i samarbeid med organisasjonen «Verdige Smil». Jeg sitter igjen med en følelse av at noe er snudd på hodet. Samer ga meg nye tanker. Nybosatte innvandrere kan lære oss, i Trondheim og Norge, å fly, for eksempel utenfor Vesten, med teaterkompetansen, om vi finner rom for samarbeid. De som kommer, har etablerte nettverk, som vi aldri har hatt kontakt med eller kjenner til. Om disse nettverkene aktiviseres, kan alt skje. Jeg krysser fingrene og håper at Samer blir invitert til ulike drama/ teaterutdanninger. Nettverk for scenekunst og dans i Trondheim og landet for øvrig, ser hvilken kapasitet han er. At han får støtte til å gjøre sitt prosjekt. Og, jeg er selvsagt åpen for at Panter Tanter Produksjoner kan være en aktiv støttespiller. GO FOR IT, Samer!

MEDLEMSKAP

BRUKER DU MEDLEMSFORDELENE DINE? Som medlem av Norsk Skuespillerforbund får du en rekke medlemsfordeler. Gjennom oss kan du få rimelig forsikring, rabatterte regnskapstjenester, rimelig leie av prøvelokaler, leiligheten i Berlin eller huset i Spania. RÅDGIVNING

MARKEDSFØRING

• Rett til rådgivning ved avtaleinngåelser og kontraktsforhandling. • Rett til juridisk hjelp og veiledning i arbeidskonflikter. • Rett til en times gratis veiledning fra advokat i forbindelse med etablering av eget firma.

• En egen presentasjonsside i Skuespillerkatalogen.no. Her får du også tilgang til å lese jobbutlysninger. • Annonsering av egne forestillinger på Scenekunst.no. (registrer deg hos redaktør for å kunne oppføre din forestilling i premierekalenderen). • Som medlem får du også et månedlig nyhetsbrev med tips om jobbutlysninger, arrangementer, kurs og nytt fra forbundet. Du får også medlemsbladet Stikkordet i posten tre ganger i året. Stikkordet finnes også som nettmagasin.

ØKONOMI • Rimelig forsikring gjennom Kunstnerforsikringen. • Tilgang til Kunstnerpakken – e-bøker med tips om økonomi og skatt for kunstnere. • Rett til å søke tilskudd fra Fond for frilansere. • Rabatterte regnskapstjenester hos Causa AS, som retter seg spesielt mot kulturfeltet. • Utbetaling av royalties og vederlag uten fratrekk av administrasjonsgebyr. • Scenekort som gir rett til rabatterte billetter ved NTOs medlemsinstitusjoner. • 15 % rabatt på medlemskap hos SATS ELIXIA (gjelder SATS ELIXIA Corporate City og SATS ELIXIA Corporate Priority).

KURS OG VIDEREUTVIKLING

Dessuten får du mulighet til å engasjere deg i en organisasjon som jobber for din yrkesgruppes beste!

TIPS OSS

Har du tips til medlemsfordeler? Vi er stadig på utkikk etter gode tilbud for våre medlemmer. Ta kontakt med medlemskonsulent Marianne Roland på e-post: marianne@skuespillerforbund.no

• Rabatt på kurs og workshops ved Norsk Skuespillersenter.

REISE/LOKALER • Rimelig leie av NSFs medlemsleilighet i Berlin og «Villa Thalia» i Albir, Spania. • Rimelig leie av prøvelokaler i Oslo sentrum.

REISEBREV

HOPPER I DET: Scenekunstkollektivet by Proxy har tatt over som kunstnerisk leder ved Teater Momentum i Danmark. F. v. Matias Askvik, Heiki Riipinen, Anders Firing Aardal, Marthe Sofie LĂ¸keland Eide, Ylva Owren og David Jensen. (Foto: Sara Angelica Spilling)

REISEBREV

AV BY PROXY

ET SCENEKUNSTKOLLEKTIV TAR OVER I Danmarks grønneste by prøver for øyeblikket fem nordmenn å gjøre seg forstått. Heldigvis har vi også en «rigtig danske» med oss, som oversetter og forklarer når han må. Vi er scenekunstkollektivet by Proxy. Vi er i Odense, i hus hos Teater Momentum, et hus med en masse deilige mennesker som prøver å forstå oss så godt de kan. Det går for det meste bra, men nå snakker vi selvsagt ikke bare om språk. BY PROXY er et scenekunstkollektiv bestående av fire skuespillere og to scenografer med bakgrunn fra Akademi for scenekunst. Vi undersøker måter å arbeide på uten instruktør, i en form for flat struktur der lederskap spiller en flyktig rolle. Vi bruker store deler av arbeidstiden på å fokusere på hvordan å jobbe sammen. Vi er forskjellige og ofte uenige. Vi elsker å diskutere (og prøver derfor å begrense det til et minimum, men det går noen timer), og vi krangler når vi må. Og sånn vil vi også ha det, vi prøver å bevare dissensus, og bli ved problemene i stedet for å løse dem. Så når Teater Momentum lyste ut stillingen «Kunstnerisk leder», en «dygtig leder, der kan matche Momentums høje energiniveau», gjerne med «baggrund som sceneinstruktør» – tenkte vi: «Yes. Det er oss.» Og det gjorde de også.

VI ER I VÅR SISTE UKE uke av vår første spilleperiode på huset. Forestillingen heter OSS og annonseres med språkgaranti: Om du ikke forstår hva skuespillerne sier får du gratisbillett til ny forestilling. Slagordet er «I Danmark taler vi dansk», et spill på forestillingens tematikk. Enn så lenge har ingen benyttet seg av garantien, men flere publikummere har kommet igjen på egen regning, så forhåpentligvis betyr det at det oppstår en kommunikasjon mellom scene og sal som frister til gjentakelse.

SELV OM det kun er syv måneder vi er i husets omsorg og nåde, prøver vi å bli en enhet som står sammen og snakker samme språk. Bokstavelig talt. Vi snakker dansk, så godt vi kan. Mest for publikums skyld selvsagt, men huset nyter også godene av klumsete nordmenn med høy selvtillit. Humor er det vanskeligste å mestre på et fremmed språk, men vi er ikke blygere enn at vi utnytter dorsken (altså vår dansk med norsk aksent) for det den er verdt – ufrivillig eller ikke.

NÅR VI TURNERER rundt om i Europa har vi, særlig av teknikere, blitt gitt tilnavnet «The happy Norwegians». Det er selvsagt en stereotypi, en idé om nordmenn som lykkelige, høflige og muligens litt naive. Men vi tenker at det er til å leve med, en positiv stereotypi som legger grunnlaget for god kommunikasjon – som skaper en velvilje når vanskelige kunstnere kommer med vanskelige krav. Så får vi heller prøve å motbevise at vi er naive, iallfall så naive som de kanskje tror. Men i Danmark er vi ikke nødvendigvis bare lykkelige nordmenn. Danskene selv smykker seg med tittelen «verdens lykkeligste», så her er vi fjellaper, feminister, politisk korrekte (hva enn det betyr) og oljesmurte rikinger. Det er et godt utgangspunkt for kommunikasjon i forestillingen OSS, når forestillingen starter er vi utvilsomt et «dem», så vi har noe å snakke om.

KOMMUNIKASJONEN går ikke helt knirkefritt, selvsagt. Som frigruppe i hus er det nytt for alle involverte. Hva skal en kommunisere om en forestilling som ikke finnes ennå? Som skapes av seks mennesker som alle vil gi forskjellige svar på hvor de tror den er på vei. Hvordan selger man en slik forestilling? Hvem har ansvar? For kostymer? Rekvisitter? Lys og lyd? Og kommer publikummet egentlig til å forstå hva skuespillerne sier?

VI ER I GANG MED prøver til vår neste forestilling, julekabareten Lugten av Andre. Vi har forsøkt å gjøre det enklere for huset og vanskeligere for oss selv. For første gang samarbeider kollektivet med en instruktør. Marie Nikazm Bakken, instruktør og nytilsatt leder av Turteatern i Sverige, skal kjempe med og mot oss de neste ukene – så får vi håpe at vi klarer å kommunisere med hverandre, og at vi skaper noe sammen som kommuniserer med sitt publikum.

INTERVJU

Å GI PLASS TIL Å BLI HØRT Marianne Mørks teaterskole kan i år feire 25-årsjubileum. Marianne, som har vært kunstnerisk og daglig leder for skolen som startet opp på begynnelsen av nittitallet, forteller om teatret som et sted der barn og unge kan bli sett og hørt.

AV MARI THUNE HUSVIK

– Jeg har aldri gjort noe annet enn teater. Jeg har holdt på med teater hele mitt liv. Jeg startet som elev ved Rogaland Teater under Arne Thomas Olsen. Jeg føler at man snart kan tørke støv av meg når jeg snakker om det, begynner Marianne og ler hjertelig. – Det er faktisk litt morsomt. Det var en fin tid. Marianne Mørk fortsatte skuespillerutdannelsen i utlandet med en Master of Fine Arts fra Boston, USA, og er fortsatt aktiv i yrket. Hun har jobbet som frilanser store deler av sin karriere, skapt sin egen arbeidsplass med teaterskolen, skrevet manus til scene- og TV-produksjoner og gjort en lang rekke regijobber. – Har du noensinne vært redd for å ikke få jobb? – Ja, det har jeg nok. I alle fall da jeg kun jobbet som skuespiller. Det kunne gå kjempebra en periode, for så å være stille i neste. Det er jo stress å være frilanser, det er løgn å si noe annet. Stort sett hadde jeg veldig mye å gjøre, heldigvis. Det går i perioder hvor du føler at du enten er for gammel eller så er du ikke gammel nok – det er jo ofte vår kvinners skjebne som skuespillere. Jeg er nok ikke alene om det. – Da jeg jobbet med KLM var jeg så glad da de ringte meg igjen. Det var jubel hver gang. Det ble en lang og morsom arbeidsperiode med Trond, Knut og Lars. Jeg var med i Press, Brødrene Dal, Fjærsynet – jeg husker ikke alt jeg gjorde, men det var veldig gøy.

TEATERSKOLE MED 150 ELEVER Å være kunstnerisk og daglig leder for teaterskolen tar mye av

tiden hennes. – Jeg jobbet fullt som skuespiller da jeg begynte med teaterskolen. Moren min drev en teatergruppe ute på Ski. Da mamma brått gikk bort, hadde jeg så dårlig samvittighet for elevene i teatergruppa, og jeg tenkte jeg kunne ha dem et halvt års tid. Jeg hadde liksom alltid jobbet med drama i skolen. Så plutselig ble det en skole. I dag har jeg 150 elever på skolen, og vi har undervisning hver dag i ukedagene. Det er utrolig gøy. Mange skuespillerspirer har lagt grunnlaget for yrket sitt i lære

«DE SKAL LÆRE SEG Å KJENNE PÅ PULSEN HVORDAN DETTE LIVET ER. DET ER EN SKOLE DET OGSÅ.» hos Marianne. Mange av dem kommer også tilbake etter endt utdannelse for å være med i produksjonene. – Hvor viktig tenker du at teaterskoler som din er for rekrutteringen til skuespilleryrket? – Jeg tenker ikke på det. Ikke i det hele tatt. Drivkraften må være å fremme egen kreativitet. Det er den viktigste, det er hele drivkraften min også. Det å bli sett, det er så viktig for et barn, for en ungdom. Å bli hørt, å få skinne på scenen gir en enorm

INTERVJU

med hverandre innad i gruppa? – Det tar litt tid, for det handler veldig ofte om trygghet. Jeg har masse ungdommer som elever, og det er et veldig fokus på å passe inn. Hvis du ikke passer inn, kan du risikere å bli mobbet på sosiale medier eller du kan få tilsendt stygge meldinger. Mobberne er ganske sterke. På teaterskolen har de et sterkt fokus på mobbing og hva man kan gjøre hvis det skjer. Marianne forteller at de ved den minste antydning til mobbing og utenforskap tar det opp og prater om det i gruppa.

– DET ER EN SKOLE DET OGSÅ

– Det å bli sett, det er så viktig for et barn, for en ungdom, sier Marianne Mørk.

«boost». Jeg har hatt så mange elever som har slitt med anoreksi og lignende – selvbildet blir ganske mye sterkere når de opplever mestring i teaterrommet. Når de begynner tør de nesten ikke si navnet sitt i gruppa engang.

ALLE HAR EN STEMME Kommunikasjon er sentralt for en skuespiller. Det å formidle, men også det å kunne kommunisere med regissør, teatersjefen og alle andre mennesker i en produksjon. Det er også noe Marianne er opptatt av i undervisningen. – Ordet «kommunikasjon» bruker vi masse når vi jobber på gulvet. Hvis vi for eksempel har hatt en fri oppgave eller et rollespill, så må de kommunisere med salen. Kommunikasjon mellom scene og sal er essensielt. Det snakker vi veldig mye om. En tydeliggjøring av hva de ønsker å si. Ikke være overtydelig, men det må være et eller annet de skal prøve å si. Det bruker vi mye tid på. Kanskje spesielt i starten, men også hele veien. Å bli hørt. Å gi plass til å bli hørt. Alle har en stemme, men det er også viktig å kunne lytte. Vi må lære dem å bruke språket vårt, rett og slett. – Hvordan synes barna og ungdommene det er å kommunisere

Teaterskolen setter hvert år opp en forestilling. I høst har de satt opp Pinnochio, en stor produksjon med over femti utøvere. Det er ikke bare replikkene de medvirkende skal lære seg, men også alt det andre som følger med en produksjon. – Produksjonsperioden er på åtte uker. Det er som i en vanlig oppsetning. De skal lære seg å kjenne på pulsen hvordan dette livet er. Det er en skole det også. Å lære å forholde seg til ulike ting, lære å respektere tider, sin plass, forhold til rekvisitter. Det lærer de masse av. Det er et vidt aldersspenn på teaterskolen, og undervisningen tilpasses deretter. De eldste elevene ved skolen får bryne seg på karakterarbeid og «method acting», mens hos de yngste er det mest fokus på vanlige dramaøvelser og teaterlek. De har ofte temaer, som kan være alt ifra å jobbe med tekster, analyse av tekster, stemme, monologer, dialoger til bevegelseslære. Eller jobbe mot små presentasjoner, å sette sammen de små bitene til en helhet. Når de jobber med produksjoner er samspillet viktig. – Det viktigste er at de lærer å jobbe i team. Vi er gode på å stille spørsmålet «hva kan du gjøre best?», så bruker vi deg til det.

Å VÆRE TIL STEDE – Det levende liv – det er så viktig. I dag er alt så mediefokusert. Jeg blir helt kvalm av det noen ganger. Telefoner, meldinger – det er så forstyrrende og det tar så mye energi og stjeler fokuset vårt i hverdagen. Teater handler om tilstedeværelse, og selv om det som skjer på scenen eller i teaterrommet er iscenesatt, skjer det likevel her og nå. Marianne erfarer at teater utgjør en forskjell i livene til barn og unge. – De legger glatt fra seg mobilen for å jobbe i rommet. De er så sugne på det levende øyeblikket, det å bruke seg selv. Det er en stor kontrast til det vanlige livet.

KRETSLØPET

De tillitsvalgte i kretsen på Nationaltheatret. F. v. Marte Engebrigtsen, John Emil Jørgensrud og Heidi Goldmann. (Foto: Øyvind Eide)

– ALLE SKUESPILLERE KAN HA GODT AV DENNE ERFARINGEN Skuespillerkretsen på Nationaltheatret består av omtrent 100 skuespillere som er engasjert på teatret i løpet av et kalenderår. Av disse er 47 ansatt i faste stillinger, rundt 25 på lengre åremål (fire-seks år), og resten på kortere eller lengre stykkekontrakter. Det er viktig for oss tillitsvalgte at alle skuespillerne ved teatret både føler seg inkluderte og som en likeverdig del av kretsen den tiden man er her som ansatt. Stemmen til en på stykkekontrakt skal være like viktig som den med fast ansettelse. Kretsmøtene våre er for alle som til enhver tid er ansatt i et engasjement, uansett lengde. Det gjelder også all annen aktivitet på huset. De siste årene har

vi også fått i gang en fadderordning, hvor nyansatte skuespillere får sin egen fadder som kan følge dem litt ekstra opp i starten. Vi håper og tror at vi har fått til noe de siste årene på dette området, og at terskelen ikke føles så høy å trå over. Det er i hvert fall noe vi får mange positive tilbakemeldinger på, at de som kommer nye inn på huset har følt og føler seg velkommen. I forhold til de kretsene hvor medlemmene ikke er knyttet til et bestemt teaterhus, skiller vi oss ut ved at vi har en veldig konkret møteplass i selve teaterbygningen, vi har et «felles hjem». Man hører ikke bare hjemme

i en stor skuespillerkrets, men har også et veldig klart definert sted å møte kretsen sin. Samtidig har medlemmene av denne kretsen veldig ulike former for kontrakter. Alle skal dra lasset i samme retning, men med veldig ulike former for forutsigbarhet. Likevel har de fleste i vår krets et privilegium i kontinuitet og langsiktighet som mange medlemmer i andre kretser ikke har. Men til tross for felles lokasjon oppleves det noen ganger som vi ikke klarer å ha kontakt med alle. Man blir på en måte litt oppslukt av den produksjonen man til enhver tid er i selv og de menneskene man jobber med akkurat da. Nettopp derfor er det viktig at

KRETSLØPET

kretsen møtes og snakker sammen så ofte det lar seg gjøre. De tillitsvalgte prøver å innkalle til kretsmøter annenhver måned, men det er ikke alltid det lar seg gjennomføre. Mye av kommunikasjonen mellom oss må i perioder foregå via e-post. Noe av grunnen er at vi tre som er tillitsvalgte kan alle være veldig opptatt med de forestillingene vi selv er delaktige i. En annen grunn er at det er veeeeldig mange andre møter vi skal delta på, og noen ganger er det lettere å sende ut en e-post med et referat, enn å innkalle til kretsmøter hver gang vi har vært i møter. Litt om møtevirksomheten vår: 1. Første mandag i måneden har de tillitsvalgte møte med teatersjefen og skuespillerkoordinatoren. Der kan vi kaste ball oss i mellom om ting som er kommet opp siden sist vi møttes. Noe kan løses fort, andre ting tar tid å få gjort noe med. En gjenganger på vår liste er forutsigbarhet for skuespillerne, som igjen ofte handler om rollelister som har en tendens til å komme veldig sent og alt for tett opp mot prøvestart. 2. Etter hvert styremøte innkaller direktøren alle tillitsvalgte til møte for å informere om teatrets status. 3. I etterkant av dette møtet innkalles

alle husets ansatte til Husmøte hvor det er forventet at i hvert fall en av de tillitsvalgte stiller. 4. Planavdelingen innkaller til rundt fem-seks møter i året hvor vi skal mene noe om alle produksjonsplanene. Først og fremst de neste åtte ukene, men også om neste halvår. Disse møtene kan noen ganger oppleves som litt unødvendige hvis ikke alle rollelister er klare. Det er ikke så mye vi kan mene hvis vi ikke vet hvor skuespilleren er plassert i de planlagte produksjonene. Hvem står i fare for å bli overarbeidet for eksempel, eller hvem er ikke castet inn i noe? Igjen: Alt er mye lettere å tolke når rollelistene foreligger! 5. Kretsmøtene! Selvfølgelig! Viktige møter for oss. 6. Ensemblemøter med teatersjefen! Som heldigvis nå er blitt bestemt at vi skal ha en gang i måneden. Og et ukentlig møte med teatersjefen med tillitsvalgte fra hver produksjon. 7. Helgesamling med ensemblet på Jeløya ca. hver 18. måned. (Hvor de tillitsvalgte har som ansvar å søke om penger fra NSF for å kunne gjennomføre samlingen).

8. Møte før generalforsamling. 9. «Og-ikke-minst-samle-troppene-nårdet-brenner-noe-skikkelig»-møter. Nevner Habima-saken, byggesaken, gjennomsnittsberegning, faste ansettelser, osv., osv. Det gøye er at folk engasjerer seg når det koker litt i krokene. Så det blir en del møtevirksomhet og skriving av referater. (Til ikke akkurat verdens største honorar, det kunne man kanskje øket litt). Heldigvis er vi tre om jobben så vi kan fordele oss litt rundt. På den andre siden, alle skuespillere kan ha godt av denne erfaringen, eller tilliten, da man lærer mye om hvordan teatret er bygget opp og organisert, både på godt og vondt. Hilsen Marte Engebrigtsen, John Emil Jørgensrud og Heidi Goldmann, tillitsvalgte for skuespillerkretsen ved Nationaltheatret.

FAKTA Norsk Skuespillerforbund er organisert i 19 kretser – både regionale og kretser tilknyttet teatre. Her kan du lese om hva som rører seg i de forskjellige kretsene. I denne utgaven gir vi ordet til kretsen på Nationaltheatret.

BOKOMTALE

Lars Erik Holter (red.), Turid Gunnes, Terje Strømdahl, Øystein Stene og Tore Vagn Lid Skuespillerens arbeid med tekst Teaterhøgskolen

Første gangs gjennomlesning av denne lille boken tok lang tid fordi jeg fant meg selv gang på gang mumlende i en øvelse. Dette er altså en bruksbok for skuespillere i arbeid med tekst. Boken har fem forfattere som bidrar til den elementære og omfattende grenen tekstarbeid innen håndverket skuespilleri. Vi er ikke bortskjemte med vesentlige, tekniske bøker på norsk innen vårt fag (min egen En skuespillers arbejde med sig selv er gitt ut på dansk i 1944). De fem bidragsyterne til boken har alle konkrete verktøy til hvordan nærme seg en tekst. De står i ulike tradisjoner innen norsk teater, og både nyutdannede og erfarne skuespillere har nytte av å se hele bildet, det sammenfallende og det som skiller. Lars Erik Holter snakker om det grunnleggende uttrykket «scenisk tale». Er det noe særskilt? Og så går han konkret til verks gjennom kjente begreper som hovedord, undertekst, løfte og droppe teksten, tankebuer, allitterasjon, volum og indre rytme. Turid Gunnes leder oss gjennom arbeid med Shakespeares tekster på en svært anvendelig og medrivende måte. Står man fast i en monolog, kan man gå til en av Gunnes’ øvelser og straks komme løs av uføret. Terje Strømdahl har et underholdende og tankevekkende kapittel: Hva er tekst? Han har så si utviklet en egen metode for hvordan komme i dypet av en tekst, og seg selv. Han har tydeligvis et større prosjekt, hvor han setter skuespilleren selv midt i «teksten» og lar topptekst, overtekst, undertekst, kilde-

med topografi, hemmeligheter, rytmer – med skiftende perspektiver. Helt til slutt gir han en liten analyse av omdreiningspunktet det postdramatiske teatret representerer. Jeg savner noe i boken: Et kapittel som går dypere til verks om språk, dialekter, stemmebruk og diksjon. Det er ikke uvanlig at en tekst har åpnet seg for en skuespiller ved hjelp av et av disse fire verktøyene! Konkrete teksteksempler fra særpregede stemmer som Fosse, Lygre, Løveid og nyere oversatt dramatikk savnes også. Spesielt Stenes avsnitt om de nye tendensene omkring selve tekstens selvbevissthet kunne hatt godt av noen linjer av en Jelinek, en Handke også videre.

tekst, nå-tekst og egotekst være forståelige, brukbare begreper. I kapittel 4 snakker Øystein Stene om «Skuespilleren hinsides metodene», og det blir mer skuespilleren hinsides teksten. Han vektlegger aktørens selvbevissthet i kommunikasjonen med publikum; altså hvilken kontrakt man inngår for å legge til rette for det ønskede møte. Ellers har Stene en relevant gjennomgang av hvordan dramatisk tekst er blitt til gjennom historien, og han har klargjørende avsnitt om ulike måter å definere og arbeide med undertekst på. Tore Vagn Lid gir flere deilige aha-opplevelser gjennom å vise at vi kan oppleve og arbeide med teksten som et kart

Boken unnskylder seg selv flere ganger ved å si at faget tekstarbeid utvikler seg så fort, men jeg tror ikke det er nødvendig: Skuespilleriet går vel ikke fremtiden i møte i så rasende fart at vi ikke har tid til å ha nedskrevne metoder for arbeidet vårt. Jeg tror heller vi skuespillere bør være glade for og stolte over å kunne utvide vår boklige, teoretiske og litt mer intellektuelt anlagte del av vår faglige plattform. Vi har fått en god og etterlengtet bok som det vil bli lett å sette i gang faglige diskusjoner ut ifra! Omtalt av Nina Woxholtt

VI MINNES

ARNE JACOBSEN 01.04.1933 – 04.10.2017 «Han var en mann å se opp til for oss unge!» sier en skuespillerkollega (som ikke er helt ung lenger) om Arne Jacobsen. Arne nøt stor respekt hos sine kolleger nettopp fordi han ikke levde opp til skuespillermyten. Arne var ingen brautende, selvopptatt primadonna. Han kunne gjerne bli med kolleger ut en tur etter forestillingen, men han tok ikke stor plass sosialt. Han var en typisk ensembleskuespiller i ordets aller beste betydning. Han ga alltid forestillingens kunstneriske helhet høyeste prioritet. Dramatikerens tekst tok han på alvor, han foreslo aldri endringer i teksten før han hadde gitt det, som forfatteren hadde skrevet, en sjanse. Samtidig fortsatte han å være en leken og skapende skuespiller gjennom hele sin karriere. «Arne var en ærlig og fin kollega», sier en annen skuespiller på Den Nationale Scene hvor Arne jobbet i hele sin skuespillerkarriere. «Han var rolig og fin; behagelig å jobbe med. Det var ikke noe masing med Arne.» Arne Jacobsen var med i amatørteatergrupper i hjembygden Tjølling fra tidlige ungdomsår. Etter gymnaset var det en selvfølge at han søkte Statens Teaterskole. Det var ingen selvfølge å komme inn der, men det gjorde han. Straks etter utdannelsen i 1957 ble han engasjert ved Den Nationale Scene i Bergen, og der arbeidet han til han gikk av med pensjon. Som medlem av ensemblet, spilte han små og store roller – totalt over 175 i løpet av karrieren. Av de rollene han ga liv til, huskes blant andre: Assessor Brack i Ibsens Hedda Gabler, 1978, Marmeladov i Raskolnikov, 1982, Thy i Knut Hamsuns Livets spill, 1988, Mannen i bilen i Thomas Braschs Mercedes, 1989, Faren i Jon Fosses Namnet, 1995, og Jeppe i Holbergs Erasmus Montanus, 2000. Arne var opptatt av nyere dramatikk, og arbeidet også som instruktør for flere stykker av nye dramatikere – blant annet Jon Fosses Jenta i sofaen. Andre stykker han satt i scene var: Anne Franks dagbok, 1973 og Odd Selmers Spill, 1974 og Dobbeltspill, 1979, og Vinterberg/Rukov/Hr. Hansens Festen, 2002.

Foto: Thor Brødreskift

Fana gymnas. Han var en belest mann med store kunnskaper om en rekke emner, og likte å omgås unge mennesker. I Norsk Skuespillerforbund husker vi Arne Jacobsen som en dyktig tillitsmann. Han ledet kretsen ved Den Nationale Scene, hvor han også har sittet i de fleste råd og styrer. I perioden fra 1981 til 1983 satt han i forbundets hovedstyre. Han var en konstruktiv representant for skuespillerne, som ikke søkte å skape konflikter, men snarere bidro til gode løsninger når de dukket opp. Vi kollegaer har mye å takke Arne Jacobsen for. Han er høyt savnet blant de som fikk jobbe sammen med ham! Av Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Anne Helgesen fremførte minnetalen i begravelsen.

Arne satt selv stor pris på arbeidet som instruktør for elevene på

KLIPPEROMMET

VEDERLAGSFONDETS REISE- OG STUDIESTIPEND Skal du foreta en reise med faglig innhold? Norsk Skuespillerforbunds vederlagsfond utlyser 300 000,- i reisestipend til skuespillere som har vært aktive i film- og tv-produksjoner. Søknadsfrist er 15. mars 2018. Norsk Skuespillerforbund forvalter vederlag for sekundærbruk utbetalt gjennom NORWACO. Styret i Norsk Skuespillerforbunds Vederlagsfond har bestemt at rundt 300 000,- av disse pengene skal gå til reise- og studiestipend til skuespillere. Krav til søker Det forutsettes at søker a) har vært aktiv i film- og tv-produksjoner b) kan dokumentere at rettigheter til videresendingsvederlag ikke er overdratt til produsent/kringkaster c) ikke har mottatt reise- og studiestipend fra Vederlagsfondet de tre siste årene

Norsk Skuespillerforbund, Skuespiller- og danseralliansen, Norske Dansekunstnere og Norsk Skuespillersenter inviterer til

ÅPENT HUS i Welhavens gate 1 18. januar 2018 / 14:00–18:00 Welhavens gate 1 er et kraftsenter for skuespillere og dansekunstnere. Huset rommer hele fire organisasjoner som jobber og brenner for det samme; å ivareta dine interesser. Vi er her for at du skal få være kreativ og i utvikling, samtidig som du har en trygg arbeidshverdag. Åpent hus arrangeres for at du skal få bli ordentlig kjent med oss og vi med deg. Vi byr på et aktuelt og lærerikt program, enkel servering og god stemning. Kom når du vil mellom kl. 14 og 18. Alle organisasjonene er tilgjengelige for spørsmål eller en uformell prat. Når vi samler husets kompetanse kan vi hjelpe deg med (nesten) alt. Velkommen skal du være!

Søknadsskjema finner du på nettsidene våre: www.skuespillerforbund.no/veiledning/ stipender/vederlagsfondets-reisestipend/

JULEØL 7. DESEMBER NSFs krets Oslo og omegn inviterer til JULEØL for skuespillere og andre i bransjen! Vi har bord i Biblioteket på Kulturhuset (Youngs gate 6, 0181 Oslo) klokka 17:30. Kom alene eller ta med deg venner. Vi gleder oss til å møte både nye og gamle! Etter hvert drar vi bort til Dramatikkens hus og slenger oss med på årets julefest der.

Vi sees!

LES STIKKORDET PÅ NETT

Hilsen NSFs Krets Oslo og omegn ved Jo Adrian Haavind, Madeleine F. Røseth, Knut Steen, Sindre Postholm, Hanne-Marte Sørlie og Hedda Sandvig

Stikkordet er nå tilgjengelig som nettmagasin. Du kan dermed lese bladet både på mobil, nettbrett og PC/Mac. Artiklene kan deles på Facebook, Twitter og via e-post.

PS: Ta gjerne med andre i bransjen som ikke er med i kretsen.

Du finner Stikkordet her: https://issuu.com/norskskuespillerforbund God lesing!

KLIPPEROMMET

NSF ER PÅ INSTAGRAM Skuespillerforbundet er endelig på Instagram! Her legger vi ut bilder fra ting som har med forbundet å gjøre – alt fra styremøter, aksjoner og arrangementer til det hverdagslige kontorlivet i Welhavens gate 1. Søk opp kontoen skuespillerforbundet for å følge oss. Vi blir så klart superglade for alle som «hjerter» bildene våre!

VI GRATULERER! Kari Rasmussen som fylte 85 år 5. oktober Per Theodor Haugen som fylte 85 år 8. oktober Bentine Holm som fylte 70 år 12. oktober Magnus Nielsen som fylte 70 år 1. november

SKUESPILLER- OG DANSERALLIANSENS FRILANSTREFF Alliansen inviterer til Frilanstreff tirsdag 5. desember kl. 16.30 – 19.30 i Prøvesalen i Welhavens gate 1. Tema: Hvordan blir koreografisk poesi til dans på scenen? Gjester: Dansekunstnerne Janne-Camilla Lyster, Cecilie Lindeman Steen og regissør Kai Johnsen i samtale, ledet av Snelle Ingrid Hall. Du får også nyeste, ferskeste info om Skuespillersenterets og PRODAs tilbud for våren 2018, og du møter skuespiller- og danserkollegaer og andre i bransjen. Vi byr på førjulsservering og feirer Skuespiller- og danseralliansens 5-årsjubileum! Velkommen!

Geir Børresen som fylte 75 år 16. november Kari-Laila Thorsen som fylte 75 år 16. november Mona Jacobsen Skogland som fylte 75 år 29. november Ståle Bjørnhaug som fyller 75 år 21. desember Eva Solbakken som fyller 75 år 28. desember Stein Grønli som fyller 70 år 30. desember

Se fullt program på: https://skuda.no/

- blad

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN

– NÅR DET IKKE FINNES TILSTREKKELIG MED PERSONER PÅ LEDERNIVÅ SOM FORSTÅR HVA DET BETYR Å BLI UTSATT FOR SEKSUELL TRAKASSERING, OVERGREP, HATKRIMINALITET OG RASISME, SÅ BLIR DET TIL AT MAN BARE GIR OPP. DET KAN IKKE VÆRE DEN ENKELTES ANSVAR Å SØRGE FOR AT DET NØDVENDIGE VERNET EKSISTERER, MEN ET SOLIDARISK OG KOLLEKTIVT ANSVAR. DET MÅ STILLES KRAV TIL DEM SOM HOLDER LIV I DENNE UKULTUREN SELV OM DET ER IKKE DEM SOM UTØVER DEN. DET ER HELLER IKKE NOE GALT I Å HA EN HIERARKISK ARBEIDSSTRUKTUR FOR Å FÅ EN JOBB GJORT, MEN DET ER NOE VELDIG GALT NÅR SAMME STRUKTUR UTNYTTES AV ENKELTE TIL Å TRAKASSERE ELLER HOLDE ANDRE NEDE. Khalid Maimouni, produsent i The End, skriver om seksuell trakassering på rushprint.no.

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no