Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 0417

Magasin 4 | 2017 Kjemper seg tilbake

Emilie ble hentet i helikopter med hjerneblødning, to somre på rad.

Side 28 – 33

Fire timer i fjellveggen

Livet til Ingar Strand hang bokstavelig talt i en tynn tråd.

Side 34 – 37

TRENING MED MENING Leger, redningsmenn og piloter får en uke uavbrutt trening av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det de lærer, tar de med seg på vakt. Side 8-15

Kampen mot naturkreftene Hva skjer med kroppen når den utsettes for ekstreme situasjoner i naturen?

Side 44 – 47

NR. 4 2017

3

Innhold

Bestekompis, turkamerat, klatrestativ, livredder Støtt oss med en minnegave.

Vi ønsker alle å sette spor etter oss – bety noe for andre. Først og fremst for våre nærmeste, men også for samfunnet vi er en del av. Kjærligheten og nestekjærligheten er likeverdige i det store bildet et helt liv utgjør, og pårørende ønsker ofte at minnet om avdøde skal reflektere dette.

Vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at akutt syke og skadde pasienter skal få best mulig og raskest mulig hjelp. En minnegave til oss er derfor et bidrag til noe langt mer varig enn blomster: Det er et bidrag til et minne, for livet – for de som skal leve videre.

Les mer på norskluftambulanse.no/minnegave

OPPDRAGET 6 – 25

8 CAMP TORPOMOEN Legen, redningsmannen og piloten har hvert sitt fagfelt og hver sin kompetanse.

Men på bakken er de sammen om pasienten. Med støtte fra våre givere arrangerer Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse Camp Torpomoen.

18 BRYSTSMERTER Brystsmerter kan være tegn på livstruende syk­ dom – som hjerteinfarkt eller blod­ propp i lungene. Bli med oss i arbei­ det for at flere skal overleve!

22 DE FØRSTE PASIENTENE For 30 år siden fikk ni år gamle Christian hjerneblødning.

INGEN Å MISTE 26 – 37

26 TILBAKE TIL LIVET Terje fikk hjertestans under Birkebeinerrittet i 2015 og stupte over sykkelen.

28 EMILIES KNALLHARDE KAMP Emilie ble hentet i helikopter med hjerneblødning, to somre på rad. Nå kjemper den sterke jenta fra Kongs­ berg seg tilbake, skritt for skritt.

34 TO SIDER AV SAMME SAK Livet til Ingar Strand hang bokstavelig talt i en tynn tråd. En kjede av profesjo­ nelle redningsfolk måtte bruke alt de hadde av erfaring for å få ham ned.

ALT Å VINNE 38 – 47

38 JANKA HOLSTAD – Våre frivillige er tidgivere.

41 BEDRIFT SPAR hjelper Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

42 EN SUZUKI SOM TAKK Roald Haugerud solgte veteranmotor­ sykkelen og ga salgssummen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.­ 44 KAMPEN MOT NATURKREFTENE Hva skjer med kroppen når den utsettes for ekstreme situasjoner i naturen?

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

V

Foto: Nadia Frantsen

Pardans for pasienten

DE ER YDMYKE over at denne suksesshistorien som Camp Torpomoen er, er mulig på grunn av støtten fra alle våre givere. Vi er ydmyke og stolte over å ha disse bidragsyterne i ryggen, som forstår at ideelle aktører som Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en stor verdi i samfunnet vårt og bidrar med kompetanse, erfaring og innovasjon der det offentlige ikke strekker til.

alget er over, og de borgerlige fortsetter å styre landet vårt. KrF har allerede varslet at de vil invitere de andre partiene til en dugnad for ideelle. Vi mener at ideelle organisasjoner som tar ut sitt overskudd i form av bedre kvalitet for pasienten, sikrer befolkningen mest mulig kvalitet og trygghet for pengene det offentlige bruker på helse.

MEN DET KOSTER å drive utviklingen fremover. Den oppgaven, risikoen og kostnaden kan vi bære en stor del av, i form av forskning og utvikling av luftambulansetjenesten. Det kan vi gjøre fordi dette er midler som utfyller det offentlige på en god måte, og er et bidrag ut over den statlige finansieringen som kommersielle aktører naturligvis ikke kan gi.

ET GODT EKSEMPEL på nettopp dette skjedde i høst.

Da fikk til sammen 136 piloter, redningsmenn og leger fra helseforetakene trene sammen, en arbeidsuke i strekk. Dette ble gjennomført over to måneder.

Uka kalles Camp Torpomoen og foregikk dels i Asker og dels på Torpomoen i Hallingdal. Der fikk de øve seg på krevende oppdrag de sjelden møter, men som er desto mer viktig å trene på. De kunne diskutere, evaluere og dele erfaringer. Det kunne de gjøre uten å bli avbrutt av alarmen. Camp Torpomoen kan du lese mer om på side 8. Der møter du deltakere som har vært med flere ganger, og noen som var med for første gang. En felles tilbakemelding er at summen av det de lærer, gjør dem bedre rustet til å jobbe sammen som ett team når de er ute hos syke og hardt skadde pasienter.

VÅRT DATTERSELSKAP Norsk Luftambulanse AS flyr på kontrakt med staten. Men selv om vårt datterselskap er et aksjeselskap, drives det non-profitt som en del av vårt ideelle arbeid. Det betyr at et eventuelt overskudd i selskapet i sin helhet benyttes til videre utvikling av tjenesten til pasientens beste. Det gir mer helse i hver krone. Faktisk bidrar vi med mer enn 200 millioner kroner i arbeidet for den akutt syke og skadde pasient og for å være med og skape en luftambulansetjeneste i verdensklasse.

HELSE- OG OMSORGSMINISTER BENT HØIE har fulgt arbeidet vårt med stor interesse. Han trekker frem slagambulansen i Østfold, som er ett av våre forsknings­prosjekter, som et viktig bidrag til enda bedre slagbehandling. Nå er det viktig at han følger opp og legger til rette for et godt samarbeid mellom det offentlige helsetilbudet og private, ideelle organisasjoner. En avgjørelse i kontrollorganet ESA konkluderte nylig med at det er lovlig å reservere anbud for kun ideelle leverandører. Det er en viktig brekkstang for politikere som ønsker å sikre disse aktørene handlingsrom og klare rammer. Næringsministeren har signalisert at nye retningslinjer raskt skal på plass.

VI MENER dette er et tydelig signal om at det vi og alle de andre ideelle organisasjonene bidrar med, teller.

ISSN 1503-951X

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 360 000

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluft­ambulanse.no

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Nadia Frantsen

Stiftelsen Norsk Luftambulanses alarm- og rådgivningssentral for utlandet Alarmtelefon: +47 64 90 99 99

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45 WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689

M

1

Ø M E R KE T ILJ

8 Trykksak 6

VIPPS

4

DESIGN Spoon Norge

24

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

2113

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 360 000 givere og støtte­spillere, i tillegg har vi nesten 5000 støtte­bedrifter.

Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­ forskning, undervisning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskning­s­­­­ miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikopter­virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luft­ambulanse AS er o ­ pe­ratør på ni av Norges tolv luft­ambulansebaser. Luftambulanse­ tjenesten er offentlig finansiert.

Vårt oppdrag

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre ­tjenesten enda bedre på. Vi har satt en høy standard på luftambulanse­tjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

NR. 4 2017

DETTE GJØR VI 7

Oppdraget Foto: Kyle Meyr

Frode Flesjø (61) Fagutvikler i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Fagforbundet med viktig støtte

Alt ordner seg på Torpomoen

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har de fire siste årene mottatt over 10 millioner kroner i støtte fra Fagforbundet.

Det har blant annet resultert i et nettverk av lokale akutteam i kom­ muner over hele landet gjennom kur­ set «Mens Du Venter På Ambulansen», som nå har fått navnet eAkutthjelper.

Prosjektet startet med 150 akutt­ hjelpere i seks kommuner, men har utviklet seg til å omfatte rundt 4 000 akutthjelpere fordelt på 220 akutteam i 160 kommuner. Disse akutthjelperne har reddet liv! Takk til Fagforbundet for denne uvurderlige støtten.

G

Tekst: Randi Buckley Foto: Nadia Frantsen

jennom åtte travle uker tren­ er piloter, redningsmenn og leger fra luftambulansetje­ nesten sammen i Hallingdal.

Frode Flesjø sørger for at de får mat på bordet, blir hentet på toget, har utsty­ ret de trenger, og mye, mye mer. Hans mål er at de reiser hjem med et smil om munnen.

Hva gjør du under Camp Torpomoen?

– Jeg har blant annet driftsansvar for vårt utviklingssenter, som ligger på Torpomoen i Hal­ lingdal. Hit kommer blant annet alle redningsmenn og piloter fra Norsk Luftambulanse AS og mange leger fra helseforetakene for å trene sammen én uke i strekk. De får bruke god tid på den samhan­ dlingen som er helt nødvendig før å løse medi­ sinske, flyoperative og redningstekniske opp­ drag. Ikke minst er dette ei uke hvor de kan drive erfaringsutveksling på tvers av både profesjoner og basetilhørighet.

– Det er mye logistikk, mye planlegging og lange dager. Helst skal jeg ligge i forkant slik at jeg vet hvordan ting kan løses når spørsmålene kommer.

Så er det de trivielle tingene som at alle får seng, mat og transport. På en måte er jobben også å være «hotellsjef», med alle de utfordringene som ligger i det.

– Ofte dukker det opp spørsmål om å skaffe ting, og da er det greit å være lokalkjent og ha nettverk her. Det er så utrolig mange mennesker i dalen som ønsker å hjelpe hvis vi trenger noe. Vi bruker ofte begrepet; «alt ordner seg på Torpomoen!»

Ett av mine mål er at alle som har vært innom utviklingssenteret på Torpomoen, skal reise derfra med et stor smil og at de ønsker seg tilbake!

Kurset akuttmottaket på Rikshospitalet

Fikk slagbehandling innen én time

Slagambulansen begynte å behandle pasienter med trombolyse 15. mai, og allerede samme dag ble den aller første pasienten behandlet i den unike ambulansen som ruller på de østfoldske veier.

I september ble nok en suksesshistorie til, da den aller første pasienten ble behandlet innen «The Golden Hour». Det er et uttrykk som brukes om den kritiske timen etter at symptomene oppstod. Får pasienten diagnose og behandling i løpet av denne timen, er risikoen for varige mén lavere og sjansen for å overleve størst.

Pasienten fikk både diagnose og behandling med trombolyse i slagambulansen innen en time etter symptomdebut. Dette er svært raskt, og ikke minst unikt i behandling av slagpasienten, både inne på sykehus og utenfor sykehuset.

For første gang ble kurset AMLS gjennomført inne på et sykehus. Akuttmot­ taket på Rikshospitalet fikk være først ut.

– Det er viktig at hele helsetjenest­ en snakker samme språk og at de som jobber i akuttmottaket vet hvordan det jobbes der ute, sier Kjell Otto Fremstad i Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse, som driver kurset i Norge.

AMLS står for Advanced Medical Life Support. I kurset vektlegges en systematisk tilnærming til akutt syke pasienter, vurdering av omgivelsene, vurdering av symptomer og nød­ vendige umiddelbare tiltak for dette.

Det blir også lagt vekt på systematisk kartlegging av allergier, medisinbruk og andre medisinske tilstander, varighet og smertevurderinger.

8 CAMP TORPOMOEN

NR. 4 2017

NR. 4 2017

CAMP TORPOMOEN 9

SEKS HENDER SOM LØFTER SAMMEN

Legen, redningsmannen og piloten har hvert sitt fagfelt og hver sin kompetanse. Men på bakken er de sammen om pasienten. Med støtte fra våre givere arrangerer Stiftelsen Norsk Luftambulanse Camp Torpomoen, en årlig trening der hele crewet får et faglig løft.

Tekst: Randi Buckley Foto: Nadia Frantsen og Thomas Kleiven

10 CAMP TORPOMOEN

NR. 4 2017

NR. 4 2017

CAMP TORPOMOEN 11

Arnt Ole Mathisen (32) Redningsmann, Lørenskog Profesjonelle skuespillere gjør treningen realistisk; deltakerne glemmer at de er på øvelse, og gir alt.

Å jobbe med for tidlig fødte babyer utenfor sykehus er svært krevende. Bruk av utstyr og prosedyrer må sitte.

D

e blir så store, legehendene som holder oksygenmasken over det bittelille fjeset. En baby er født alt for tidlig på et hotellrom, og må ha hjelp for å overleve. Moren er på badet, i sjokk og med smerter, bekymret for barnet sitt som nå får hjelp av erfarne hender fra luftambulansen. En svært krevende situasjon for luftambulanseteamet på tre: Anestesilege, redningsmann og pilot.

Her må alle trå til.

– Hvordan går det med mor? Blør hun mye? Kan du massere henne på magen?

Det er viktig å hjelpe til så morkaken

kommer ut! Legen kan foreløpig ikke slippe masken som gir babyen oksygen, men får god hjelp av piloten. Samtidig ber han redningsmannen finne noe som kan holde babyen varm og gjøre klar medisiner. Årvåken lukker redningsmannen åpne vinduer, og sjekker om det er mulig å sette på mer varme.

143 I PULS Pulsklokken til pilot Erlend Segtnan er helt oppe i 143 når de jobber med den lille, sårbare babyen og moren. Medisinene må regnes om til riktige doser, og babyen bør legges i kunstig koma slik at

Erland Segntan er pilot, men hjelper legen og redningsmannen ved behov. Her trekker han opp medisiner til den premature babyen.

Fødsler utenfor sykehus

Over 6 000 barn er de siste 15 årene blitt født

utenfor sykehus i Norge – gjennomsnittlig over 400 årlig. Det er nesten dobbelt så mange som i 1980, ifølge stipendiat Björn Gunnarsson i

Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Ett av funne­ ne hans er at dødeligheten for barn født

utenfor sykehus er over dobbelt så høy som for dem som fødes på sykehus. – Det er et tanke­

kors at flere barn dør under og rett etter fødsel utenfor sykehus enn det er barn som drukner

hvert år. Likevel har vi ikke hatt like stort fokus

på slike fødsler som på drukning, påpeker han.

de umodne lungene kan få pustehjelp.

Samtidig får mor stadig sterkere smerter, etter hvert går bevisstheten ned. Har hun mistet mye blod – og hvordan skal de i så fall stabilisere? Svetten drypper hos flere mens de jobber konsentrert. At babyen er en dukke og at moren er skuespiller, er det ingen som tenker på. Situasjonen føles helt reell. Så er den også høyst realistisk; flere fra luftambulansen har rykket ut til lignende situasjoner og selv kjent på kroppen hvor krevende det kan være. Da er deres evne til å samarbeide avgjørende for hvordan de klarer å løse oppdraget.

MÅ UTFYLLE HVERANDRE Som pilot har Segtnan et helt annet fagfelt enn anestesilegen og redningsmannen, som har bakgrunn som sykepleier eller paramedic. Han har ansvar for å vurdere flysikkerhet og vær, og for å fly spesialistlegen og utstyr ut til pasienten og videre til sykehus. Men på et skadested trekker han på seg de blå plasthanskene og bistår. Da håper han at hans innsats kan gjøre en forskjell.

– Jeg må gjøre legen og redningsmannen enda bedre og bidra der jeg kan. Jeg gir dem riktig utstyr til riktig tid, trekker opp medisiner, gir førstehjelp, og tar

Får trene i ro uten avbrytelser

Den store fordelen med Camp Torpomoen er at vi får trent i ro uten å bli avbrutt av oppdrag.

Dette kvalitetssikrer at vi får trent på alle de momentene vi ønsker og som igjen gir gode rammer for erfaringsutveksling og læringsutbytte som vi drar med oss videre inn i vakt­ hverdagen.

Det er ikke ofte vi rykker ut til en prematur fødsel i hjem­ met, men vi vet aldri når og hvor dette vil skje neste gang. Derfor er dette også et viktig fokus for oss i luftambulansetjenesten. Vi skal kunne prosedyrene, som til enhver tid er i utvikling, og vi må kjenne det utstyret vi skal bruke på en god måte slik at vi alltid får gitt den enkelte pasient optimal behandling.

Oppdrag med rednings­ tekniske aspekter kan noen ganger være forbundet med stor risiko. Eksempel på dette er elveredning. Alt av prosedyrer, riktig ut­styr, trening på enkelt­ ferdigheter og samtrening i crew er med på å minimalisere risiko.

Vi skal alltid løse oppdrag med sikkerhet for oss selv og pasient.

Alt dette synliggjør viktigheten med mye og riktig trening. Årets camp gir et godt bilde på hvordan denne treningen i sin helhet er med på å styrke luftambulansetjenesten i Norge.

12 CAMP TORPOMOEN

NR. 4 2017

NR. 4 2017

CAMP TORPOMOEN 13

Martin Steinmo (38) Flyger, Evenes

Jeg blir bedre på skadestedet

vare på pårørende og er en pådriver for videre transport. Det krever noe medisinsk grunnkunnskap, men vi må tørre å bidra. Det jeg vet sikkert, er at summen av alt jeg har lært i løpet av disse årlige treningsukene har gitt meg utrolig mye som jeg tar med meg tilbake på vakt, sier den erfarne piloten i Norsk Luftambulanse AS. TERPER OG TRENER I løpet av åtte uker i vår og høst har alle piloter og redningsmenn ansatt i Norsk Luftambulanse AS gjennomgått en intens treningsuke sammen med en rekke luftambulanseleger fra helseforetakene.

Først to dager på Sem i Asker, så tre dager på Torpomoen i Hallingdal. Her trener de på realistiske scenarier som er sjeldne og utfordrende, men som er desto viktigere å ha trent på – uten å bli avbrutt fordi alarmen går. Det er bidrag fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses givere som gjør denne treningen mulig.

ET LØFT FOR CREWET – Denne treningen er et direkte løft for crewet, og er virkelig en av de beste tingene Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar med. Slik trening over tid får de ingen andre steder, og når deltakerne drar hjem, er de bedre rustet, slår anestesilege Per Bredmose fast. Han er fagansvarlig for de medisinske postene, og jobber til daglig på luftambulansebasen på Lørenskog og på Rikshospitalet.

I løpet av en arbeidsuke er deltakerne gjennom en rekke poster. Denne gangen har det blant annet vært prematur fødsel, vanskelige luftveier, søk og redningsoppdrag, tandemhoppere som har kollidert i et tre og må hentes ned for behandling, elveredning og uthenting av luftsports­ utøvere på en vanskelig tilgjengelig fjellhylle. Mange ulike scenarier, men felles for dem alle, er at crewsamarbeid og erfaringsutveksling står i sentrum.

Helikoptret og redningsmannen som henger under må gå klar av trær, fjell og andre hindringer.

Hvor mye tåler karabinkrokene man skrur inn i denne typen stein? Kunnskap om forholdene er viktig når

En viktig del av denne øvelsen var å lære å bruke pasientens seletøy til å hente dem ut.

Is kan brukes som festepunkt. Men også her må man kunne utstyret og isens egenskaper.

redningsmannen skal lage standplass.

Jeg begynte 1.mai i år, så dette er min første treningscamp.

Jeg kommer fra et kommersielt selskap, og har vært vant til knappe ressurser.

Det er vanskelig å få til mer enn den treningen som er lovpålagt. Etter denne uka er jeg ydmyk over det apparatet som er satt i sving for å gjøre oss bedre ute på oppdrag. At de som bidrar til dette er vanlige folk, kjente jeg på underveis.

Det er en fin balanse mellom praktiske øvelser og teori, som gir knagger å henge alt på. Å få være med på de medisinske øvelsene var nytt for meg, og jeg lærte svært mye. Allerede uka etter fikk jeg bruk for flere av erfaringene jeg har gjort meg, blant annet da vi skulle intubere en pasient.

Jeg følte meg langt tryggere fordi jeg kunne mer om proses­ sen og prosedyrene, og kunne bidra mer. Det er summen av alle scenarier, diskusjoner og relasjoner som gjør at jeg blir bedre, og jeg er helt overbevist om at det jeg har med meg fra denne uka gjør meg bedre på et skadested.

14 CAMP TORPOMOEN

NR. 4 2017

NR. 4 2017

CAMP TORPOMOEN 15

Henrik Faarup (51) Anestesilege, Dombås og Hamar Elveredning innebærer risiko. Egen sikkerhet og hvordan bruke hele teamet best mulig var en viktig del av øvelsene.

Hva kunne vært bedre?

Redningsmann Henrik Johnsen har hentet ut tre fallskjermhoppere, hengende i tau 60 meter under helikoptret.

ALLE BIDRAG TELLER – Den medisinske treningen skal være relevant for alle. Scenariene er sjeldne og vanskelige, men crewene kan møte slike situasjoner på alle baser, over hele landet.

Dette er svært profesjonelle folk som er vant til krevende oppdrag, men for mange er det å reise ut til syke og små barn ekstra utfordrende, og det krever ekstra fokus.

Derfor er det så viktig å trene på å fungere godt som ett crew. I slike situasjoner er bidragene til redningsmannen og piloten svært viktig, sier Bredmose.

På Torpomoen høres lyden av et helikopter, som er på vei til en utilgjengelig

Overfører treningen til oppdrag

Prosjektleder Stig Mjelstad oppsummerer de medisinske treningspostene. Hva fungerte?

Pilot Lars-Erik Stav tester hvordan det er å borre i stein.

fjellhylle. Der ligger tre luftsportsutøvere, alle med ulike skjermer og ulikt seletøy.

To er hardt skadet, én er omkommet. Her blir samarbeidet og risikoen ekstra synlig: Helikoptret kan ikke lande nær pasientene, og redningsmann Arnt Ole Mathisen flys inn hengende under helikoptret i et 60 meter langt tau. Da er legen bindeleddet mellom redningsmann og pilot: Legen sitter i døra og videreformidler håndsignaler fra redningsmannen, som ikke er i synsfeltet til piloten. Helikoptret må lirke redningsmannen mellom trær og fjell. Det er så bratt at Mathisen lager en standplass ved

å bore hull i fjellet og sikre tauet sitt i bolter han har skrudd inn.

– Disse operasjonene er krevende, og vi må trene mye på dem. Flygeren er avhengig av legen, og redningsmannen er helt avhengig av at legen og flygeren klarer å kommunisere godt. Legen er redningsmannens sikkerhet når vi lager standplass, forklarer Cato Fjeldet, som er redningsmann og fagansvarlig for denne typen operasjoner i Norsk Luftambulanse AS. Skjermer utgjør en ekstra risiko fordi vinden fra rotoren kan ta tak i skjermen og dermed flytte på pasienten, eller de kan utgjøre en risiko for flysikkerheten.

Mellom steinene i vannet ligger en pasient som må hentes ut.

– En viktig del av denne øvelsen er derfor å bli kjent med utstyret som brukes til ulike luftsportsgrener, farene ved det, og lære hvordan vi kan hente pasienter ut på en enkel måte ved hjelp av seletøyet deres, sier Fjeldet.

GODT PLANLAGT Mye planlegging må til for at uka skal bestå av best mulig innhold – og riktig mengde læring. Hver enkelt øvelse har en tydelig hensikt, og det skal være god balanse mellom teori og praksis. Det skal også være god tid til å diskutere prestasjoner og måter å gjøre ting bedre på

tvers av yrker og arbeidssted, forklarer fagutvikler Stig Mjelstad, som er prosjektleder for Camp Torpomoen.

– Det er de som jobber ute i luftambulansetjenesten som vet hvor skoen trykker, og hvor det er noe å hente som kan få effekt.

De sier at de synes de er privilegerte som kan trene på en arena de ikke får noe annet sted. I tillegg til å trene på oppdrag får deltakerne tid til å bli kjent og dele erfaringer med hverandre, noe som i seg selv er utrolig verdifullt. Jeg er heldig som får jobbe med en så løsningsorientert gjeng, og det får vi til fordi vi har givere som ønsker å bidra til pasientens beste, sier han.

Jeg får mye ut av å være med på denne treningen, det er det ingen tvil om.

Ofte kan jeg trekke paral­ leller fra noe vi har øvd på og bruke det i reelle oppdrag. For eksempel det å skulle jobbe med to pasienter samtidig; hvordan samler vi oss som ett team og tar vare på begge?

Denne gangen var det en mor og et nyfødt barn, men jeg tar med meg lærdom til andre situasjoner.

Samtidig betyr det mye å kunne bygge en relasjon til kollegaer jeg ikke treffer ofte, men som jeg på ett eller annet tidspunkt kan komme til å stå sammen med i en akutt og vans­ kelig situasjon.

Det at vi faktisk får jobbet sammen, på tvers av profesjon­ er, baser og sammen med folk jeg ikke har møtt før, gjør at jeg er bedre forberedt, for eksempel i et hjem, en trafikkulykke eller på fjellet.

Camp Torpomoen gir oss red­ skaper som løfter oss som team og som løfter luftambulanse­ tjenesten til fordel for pasienten.

Klarer vi ikke jobbe sammen og utnytte hverandres kompetanse i vanskelig situasjoner, sier det seg jo selv at det kan gå ut over pasientene.

16 FORSKEREN

NR. 4 2017

BEST NÅR DET TELLER

Hvordan kan luftambulansen gjøre en enda bedre jobb ved store ulykker? Det skal stipendiat Anne Siri Johnsen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse finne ut.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

B

ussulykken i Måbødalen, 15. august 1988 – 16 døde. Togulykken i Åsta, 4. januar 2000 – 19 døde. Terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 – 77 døde. Helikopterstyrten ved Turøy, 29. april 2016 – 13 døde. Det er noen hendelser som fester seg i folkeminnet.

Ulykker og angrep der et stort antall menneskeliv går tapt og mange blir skadet.

Det er heldigvis sjelden så omfattende hendelser rammer Norge, men i løpet av et år skjer det mange større ulykker som utfordrer nødetatene – og der luftambulansetjenesten har en sentral rolle. Som oftest dreier det seg om trafikkulykker.

Nå skal anestesilege Anne Siri Johnsen snu hver stein for å finne ut hvordan luftambulansetjenesten kan styrke sitt bidrag ved store ulykker. Hun er del av Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskerteam med 23 stipendiater, som utgjør Nord-Europas største akuttmedisinske forskermiljø utenfor sykehus.

HVERT SEKUND TELLER – Luftambulansetjenesten i Norge er kjempebra, begynner Johnsen. For selv om hun forsker på hvordan noe kan bli bedre, understreker hun at det ikke betyr at noe i utgangspunktet er dårlig.

– Akuttmedisinsk forskning dreier seg om å jakte på sekundene som teller, sier Johnsen.

– Både i Norge og internasjonalt mang­ ler imidlertid systematisk forskning på

luftambulansetjenestens rolle ved store ulykker, fortsetter hun.

Derfor har vi heller ikke forsknings­ basert kunnskap om for eksempel hva slags hendelser luftambulansetjenesten rykker ut til, hvor tidlig i forløpet de blir rekvirert eller hvordan samspillet med andre nødetater påvirker resultatet. Det trenger vi for å stramme skruene.

OVERVELDER NØDETATENE Men hva er en «stor ulykke»? Definisjonen Johnsen bruker er ikke basert på antall involverte eller typer skader – men på responsen fra nødetatene: En stor ulykke er hendelser der nødetatene i et distrikt ikke har nok ressurser til å håndtere alt alene. De må ha forsterkninger fra nabodistrikter.

– Dermed kan det som ville vært en stor ulykke i Trysil, ikke blitt definert som en stor ulykke i Oslo, der ressursene er flere og hendelser med flere skadde er hyppigere, forklarer Johnsen.

I store ulykker er ofte også instanser som Sivilforsvaret, Norsk Folkehjelp og Røde Kors involvert, i tillegg til «blålystjenestene».

SYSTEM FOR RAPPORTERING Skal man forske, trenger man data. Men rapporteringsrutiner og -systemer for luftambulansen er så forskjellige innad i og mellom land, at det er vanskelig å hente ut sammenlignbare data fra internasjonale databaser.

Noe av det første Johnsen gjorde, var derfor å bygge videre på arbeidet til en tidligere stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sabina Fattah, som har utviklet en felles, europeisk rapport­ eringsmal for nødetater ved store ulykker.

– Men malen inneholdt ikke spesifikk rapportering om luftambulansens ­bidrag, forteller Johnsen.

I samarbeid med en sammenslutning av ambulansehelikopterpiloter i Europa, kartla de rutiner og utarbeidet en felles mal for rapportering. Den ligger nå åpent tilgjengelig på det internasjonale nett­ stedet «Major Incident Reporting».

– Vi håper mange tar den i bruk, slik at vi får bygget opp en internasjonal kunnskapsdatabase for videre forskning, sier Johnsen.

KOSTBAR RESSURS For å finne ut mer om ambulansetjenestens bidrag i store ulykker i Norge, har Johnsen gjennomført en omfattende spørreundersøkelse blant alle leger, redningsmenn og piloter i luft­ ambulanse­tjenesten og 330-skva­dronen (forsvarets redningstjeneste).

Undersøkelsen tok for seg erfaringer de siste fem årene, og blir nå bearbeidet for å trekke ut verdifull kunnskap på en rekke områder.

Et eksempel på hva Johnsen ønsker å se nærmere på, er om luftambulansetjenesten utnyttes effektivt. Kalles de ut på de riktige oppdragene og tar de med seg de rette pasientene?

– Luftambulansen er en kostbar og begrenset ressurs, også i Norge, derfor er det viktig at den brukes riktig, forklarer hun.

Et annet eksempel er hvordan luftambulanseteamet opplever kommunikasjonen med, koordinering av og rollefor­ delingen mellom luftambulansen, nødetatene og andre involverte på skadestedet.

– Mye tyder på et det for eksempel er noe å hente på bedre kommunikasjon.

For eksempel mangler de ofte forhåndsinfo om hva som venter dem på et skadested, sier Johnsen, og avslutter: – Det jeg ønsker med forskningen, er å bidra til at luftambulansen blir enda tryggere i en kaotisk situasjon, og å sikre at ressursene blir brukt på de riktige pasientene. Jo mer man får en systematisk tilnærming til, jo lettere blir det å handle på ryggmargsrefleks og gjøre de riktige valgene.

NR. 3 2017

Anne Stine Johnsen

• Alder: 36 • Yrke: Anestesilege • Utdanning: Uteksaminert fra Københavns universitet i 2007.

Tatt opp på doktorgradsprogrammet ved Universitetet i Oslo i 2013.

• Bakgrunn og erfaring: Anestesiavdelingen, Sykehuset Østfold og Oslo Universitetssykehus Ullevål.

• Rolle i Stiftelsen Norsk Luftambulanse: Doktorgradsstipendiat.

FORSKNING 17

18 FORSKNING

NR. 4 2017

NR. 4 2017 FORSKNING 19

AKUTTMEDISINSKE UTFORDRINGER Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus. Vi driver undervisning av helsepersonell for at kunnskapen skal tas i bruk og redde liv. Europeiske leger er enige om at disse fem akutte tilstandene krever rask utrykning og avansert akuttmedisin utenfor sykehus. Din støtte gjør at vi sammen løser akuttmedisinske utfordringer.

1

HJERTESTANS

2

BRYSTSMERTER

3

HJERNESLAG

4 PUSTEPROBLEMER

5

ALVORLIG TRAUME

Slik arbeider vi for at flere skal overleve

Gjennom kurs og forskning bidrar Stiftelsen Norsk Luftambulanse til å sikre bedre behandling av pasienter som får akutte brystsmerter utenfor sykehus, eller rammes av andre alvorlige sykdommer og skader. Tilstander som krever rask diagnostisering og behandling.

BRYSTSMERTER Brystsmerter kan være tegn på livstruende sykdom – som hjerteinfarkt eller blodpropp i lungene. Bli med oss i arbeidet for at flere skal overleve!

S

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media

merte og ubehag i brystet er en hyppig årsak til at nordmenn oppsøker lege eller ringer 113, og er en av de vanligste årsakene til akuttinnleggelse. Ofte skyldes det ufarlige tilstander, som fordøyelsesbesvær og feber, muskel- og skjelettplager, angst og stress. Men brystsmerter kan også være tegn på sykdommer som gallestein

eller alvorlig hjertesykdom – som angina,­hjerteinfarkt eller hjertesvikt– eller blodpropp i lungene eller punkterte lunger.

Ved alvorlig hjerte- og lungesykdom teller hvert minutt fra symptomene oppstår, til pasienten får behandling. Jo raskere pasienten får hjelp, jo bedre sjanse har han eller hun til å beholde liv og helse.

NILS PETTER OVELAND

HELGE EIDING

Sikrere og raskere diag­ nose med ultralyd

– Ultralydundersøkelse hjelper oss å stille sikrere og raskere diagnose allerede i helikoptret. Det betyr at vi raskere kan gi livreddende behandling, forteller luftambul­anselege i Stavanger, Nils Petter Oveland.

Ultralyd er mye mer nøyaktig enn røntgen, og nesten like nøyaktig som CT-scanning, når leger skal oppdage og overvåke punk­ terte lunger og blødning, viser forskningen. ­Verken CT eller røntgen får i dag plass i et ambulansehelikopter, men ultralydapparater finnes allerede i små varianter. Ovelands forskning førte til et prøveprosjekt der ultralydapparater ble tatt i bruk som «visuelle stetoskop» i helikoptre. I 2017 ble ultralyd standardutstyr i luftambulansen i Norge.

Tryggere transport av intensivpasienter

Sikkerhet betyr å ikke overlate noe til tilfeldig­ hetene. Derfor har Helge Eiding siden 2013 forsket på transport av intensivpasienter mellom sykehus.

Intensivpasientene er de aller sykeste, de som trenger støtte til ett eller flere sviktende organsystemer.

De siste årene har spesialistbehandling blitt sentralisert til større sykehus, noe som gjør at flere alvorlige syke pasienter må flyttes på for videre behandling. Men det mangler nasjonale standarder for hvordan og når det skal skje.

– Jeg tror enkelte har tatt for lett på intensivtransportene. Selv om det nesten alltid går bra, er det ikke godt nok at det er så mange tilfeldigheter som styrer. Mitt mantra er at vi ikke skal ta noen sjanser på vegne av pasientene, sier Eiding.

FORSKNING

Våre forskere bidrar med ny kunnskap om akuttmedisin utenfor sykehus.

UNDERVISNING AV HELSEPERSONELL Vi deler kunnskapen vår.

INNFØRING I AKUTT MEDISINSK TJENESTE Vi arbeider for at ny viten og nye metoder tas i bruk.

BØRGE HOGNESTAD

LARS JACOBSEN

Jo raskere du får hjelp, jo større er sjansene for at du kommer fra alvorlig sykdom eller ulykke med liv og helse i behold. Men i Norges langstrakte land kan det ta verdifulle minutter før ambulansen eller legehelikopteret er på plass.

Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse har tatt initiativ til å eta­ blere akutteam i 170 kommuner, som kan bistå frem til ambu­ lansen og medisinsk personell er på plass – for eksempel ved alvorlige brystsmerter. Tanken er at de skal være et supplement til kommunens nødtjenester, et ekstra sikkerhetsnett.

– Klarer de å hjelpe én person, sparer de samfunnet for store ressurser og bidrar til å sikre pasientens liv og helse, sier

Ambulansetjenesten rykker ofte ut til personer med brystsmerter, men som oftest er det ikke nok å ta EKG for å avgjøre om det er et hjerteinfarkt som er årsaken til smertene.

Nå ruller verdens første «infarktambulanse» på veiene rundt Kristiansand i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sørlandet Sykehus. Dette er et forskningsprosjekt som har til hensikt å flytte diagnostikk ut i ambulansen, slik at man kan identifisere pasienter med hjerteinfarkt tidligere og mer nøyaktig. Når man har riktig diagnose, kan man bringe pasienter direkte til riktig behan­ dlingsnivå. Første steg er å lære opp ambulansearbeidere til å ta ultralyd av pasientens hjerte.

Akutthjelpere redder liv

fagansvarlig Børge Hognestad.

Gjennom et kursopplegg utviklet av Stifelsen Norsk Luftambulanse – eAkutthjelper – får akutteamene opplæring i avansert førstehjelp. De blir også utstyrt med hjertestarter, oksygen og annet førstehjelps­ utstyr og disponeres av AMKsentralen.

De fleste av de så langt 4000 akutthjelperne er brannmenn, som ofte er først på et skade­ sted. Bare i 2016 utførte akutt­ hjelperne 4600 oppdrag; flere av dem var livreddende.

ØKER PASIENTENS SJANSE TIL Å OVERLEVE

Dette gjør vi for at flere pasienter skal overleve akutt og alvorlig sykdom og skade.

Raskere diagnose ved hjerteinfarkt

Ambulansearbei­ derne skal også analysere en test som viser om det er forhøyede hjerteenzymer i blodprøven.

Ultralydbildene sendes direkte til en kardiolog som tolker bildene for å se om det er tegn til infarkt.

Ved infarkt er det nødvendig å bringe pasienten til PCI-behan­ dling, en metode for å åpne opp trange blodårer i hjertet.

– Veldig få pasienter med hjerteinfarkt «usynlig» på EKG tilbys akutt PCI-behandling.

Europeiske retningslinjer ­anbefaler dette innen to timer til risikopasienter. Potensialet for raskere og bedre behandling er derfor stort, sier anestesilege og prosjektansvarlig Lars Jacobsen.

20 UTVIKLING

NR. 4 2017

NR. 4 2017

UTVIKLING 21 AKUTT-ABC

Komprimert livredderkurs

Dette er et grunnleggende kurs med fokus på livstruende situasjoner, hvor målet er å gi nok kunnskap til å ta grep ved livstruende situasjoner.

Kurset er lagt opp til å være fleksibelt, interaktivt, morsomt og brukervennlig. Den teoretiske delen gir grunnleggende innføring i livreddende førstehjelp: Hjerte-lungeredning (HLR), hjerneslag, hjerte­sykdom, satt noe i halsen, trafikkulykke og 1-1-3 Når skal du ringe? Denne delen gjennomføres på PC/Mac, nettbrett eller smarttelefon. Du kan starte, stoppe og navigere som du vil. Kurset finner du på våre nettsider.

TEKNOLOGI REDDER LIV Stiftelsen Norsk Luftambulanse utvikler og finansierer ny teknologi som kommer pasientene til gode. Slik er du som giver med på å redde liv.

Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann / Felix Features og Øyvind Haug

HJELP 113

GPS Finn din posisjon

VÆRKAMERASTASJONER

Flygernes ekstra øyne

Det er ikke alltid en adresse der vi ferdes.

I skogen, på hytta, langs veien: Vet du hvor du er og kan du oppgi dette hvis noe skulle skje? Hjelp 113-GPS er et viktig hjelpemiddel som har vært til stor hjelp for flere. Dette er en app som gir deg umiddelbar tilgang på koordinatene til stedet du befinner deg. I tillegg er det mulig å ringe direkte til AMK-sentralen (113) slik at man kan oppgi koordinatene til dem. Da vet de nøyaktig hvor du er, slik at rednings­ mannskaper kommer raskest mulig frem. Appen kan lastes ned gratis og er enkel i bruk.

EFB

Alt på ett brett

Electronic Flight Bag (EFB), erstatter kilovis med papirmanualer og timevis med revisjonsarbeid.

Luftambulansetjenesten er underlagt strenge regler for operasjonsmanualer, kart og prosedyrer. Permene veide en del, tok mye plass i helikoptret, og krevde nøye revisjon for alltid å være oppdatert. Nå gjøres alt arbeidet på en iPad: Med noen tastetrykk blir oppdraget planlagt, nøyaktig logget og

Det startet med at en pilot hadde en idé: Hvorfor ikke sette ut kameraer for å se hvordan været er på ulike steder?

Været setter store begrensninger for om luftambu­ lansen kan fly eller ikke, og årlig rammes mange pasienter av disse begrensningene. 76 værkamerastasjoner er plassert over hele landet, med til sammen 157 kameraer.

16 stasjoner er planlagt eller venter på montering.

Besetningen kan sjekke været på skjermer og mobilene sine, og gir piloten viktig informasjon om været på vei til pasienten. Kanskje er det en åpning i tåka som gir en an­ nen rute? Slik når legen frem til enda flere syke og skadde.

PINS planverk revidert.

Helikoptret kan i mange tilfeller komme hardt skadde el­ ler akutt syke pasienter raskere til unnsetning. Norsk Luftambu­ lanse AS var det første luftam­ bulanseselskapet i Europa som tok i bruk EFB i sine helikoptre.

Prosjektet vant kåringen av «Årets IT-prosjekt for 2014» av Management Events rådgiver­ panel, som består av IT-direk­ tører i noen av Norges største bedrifter.

Helikoptret flyr trygt i dårligere sikt Rundt hvert tiende oppdrag blir avbrutt på grunn av dårlig vær.

Forhåndsprogrammerte GPS-ruter gjør at piloten kan fly til en rekke sykehus i tåke og skyet vær med dår­ lig sikt. Slike ruter er stand­ ard teknologi for rutefly som beveger seg mellom flyplasser, men revolusjo­ nerende for luftambulanse­ helikoptre som i praksis flyr og lander overalt.

Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse har vært med på å finansiere en rekke slike ruter, som blant annet fører til at beslutnings­høyden – den eksakte høyden hvor piloten avgjør om landing er gjennomførbart eller ikke – blir lavere. Dermed kan piloten i dag fly pasienter til en rekke sykehus under værforhold som tidligere satte en stopper for flyg­ ningen.

ULTRALYD

Visuelle «stetoskop»

Ultralydundersøkelser kan spare hardt skadde pasienter for unødig lidelse og risiko.

Metoden er langt mer nøyaktig enn røntgen til å opp­ dage og overvåke punkterte lunger, og ultralyd er nesten like nøyaktig som CT-scan­ ning. Det viser forskning finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor lege Nils Petter Oveland i sin doktor­ grad viste at bruk av bærbare ultralydapparater er en nøyak­ tig og sikker undersøkelses­ metode for leger.

Nest etter ribbeinsbrudd, er punkterte lunger nemlig den vanligste skaden i brystkassen hos alvorlig skadde pasienter.

Uten behandling kan skaden være dødelig. I motsetning til både CT og røntgen, finnes ultra­lydapparatene i små, bær­ bare varianter som legene kan ta med seg dit hvor pasienten er. I dag er ultralydapparatet innført som utstyr for legene i luftambulansetjenesten.

LANDINGSAPPEN

LAT SAMBAND

Forholdene der helikoptret skal lande, er vesentlig for besetningen om bord.

De som allerede befinner seg på skadestedet, for eksempel ambulanse­ personell, brannvesen eller politi, har informasjon om vær, hindringer, egnede landingsplasser med mer som er viktig.

Appen Luftambulanse gir rednings­ mannskaper, frivillige og andre grundig innføring i alt man trenger å vite for å kunne hjelpe helikoptret ned på en sikker måte.

Denne appen brukes flittig av dem som jobber i Norsk Luftambulanse AS. Appen gir oversikt over hvem som er på vakt på de ulike basene, telefonliste til ansatte, sykehus med mer, og hvilke sam­ arbeidspartnere (for eksempel lavine­ hund, dykkere eller alpine redningsgrup­ per) som er tilgjengelig og nærmest. Ved for eksempel skred eller andre hendelser er disse ressursene svært viktige, og det haster å få dem med.

Appen har også en sporingsfunksjon som viser nøyaktig posisjon til sam­ arbeidsressurser og pasienter.

Ekstra øyne på bakken gir økt sikkerhet

Når tiden teller

22 HISTORISK

NR. 4 2017 3 2017

NR. 4 2017 3 2017

HISTORISK 23

NORSKLUFTAMBULANSE40ÅR Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018.

I utgavene fremover viser vi bilder som har satt spor.

Sitter du på eldre bilder fra luftambulansetjenesten?

Vi blir veldig glade for bidrag!

Send bilder til: magasin@norskluftambulanse.no

Påsken i 1990

I samarbeid med Utrykningspolitiet og Trygg Trafikk etablerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse en egen ekstra påskebase på Fagernes i 1990. I forbindelse med oppstarten ble det avholdt pressekon­ feranse i et vinterlig Fagernes sentrum.

Opp gjennom årene har Stiftelsen Norsk luftambulanse hatt en rekke slike midler­ tidige sesongbaser i landet, både sommer og vinter. En viktig grunn til å ha en ekstra sesongbase var å vise behovet for luft­ ambulansen, eksempelvis i Trysil, Rauland og Hovden. Arendal-basen ble permanent etter å ha fungert som sesongbase. ­Påsken 2 ­ 017 var det påskebase på Hovden i Aust Agder.

Foto: Odd H. Anthonsen

24 DE FØRSTE PASIENTENE

NR. 4 2017

NR. 4 2017

DE FØRSTE PASIENTENE

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I hver utgave treffer vi noen av de første pasientene.

– JEG KUNNE BLITT ALVORLIG HJERNESKADET

For 30 år siden fikk ni år gamle Christian hjerneblødning. Det tok to legebesøk, en legehelikoptertur og hele 12 timer før han kom til Ullevål Sykehus. Heldigvis gikk det bra.

Tekst og foto: Erland Kroken

D

Nye baser er opprettet, og flere og flere byråkrater og politikere støtter nå at landet skal innføre en offentlig luftambulansetjeneste. Nå skal de hente en ni­ åring legene tror er rammet av hjerne­ blødning.

Til tross for alvoret er det en stor opp­ levelse for Christian å fly legehelikopter.

Moren får også være med. Han teller hver gang rotorbladene passerer vinduet før de tar av. Han kommer til 44. På Ullevål sykehus finner legene ut at den unge gutten har hatt en utposing på en blodåre i hjernen som har sprukket. Kanskje er han den yngste de noen gang har opp­ daget til nå med denne sykdommen.

KUNNE BLITT ALVORLIG SKADET Christian ligger til observasjon på Ullevål sykehus halvannen uke før han blir transportert tilbake til Lillehammer sykehus. Han blir stadig bedre, men er innlagt i nesten to måneder. Han må tilbake til Ullevål for utredning. De må se om det kan finnes flere utposninger, og om de eventuelt må operere.

De finner heldigvis ikke flere, syk­ dommen leger seg selv. Noen uker før jul i 1987 er han utskrevet fra sykehuset og tilbake på skolen. Han får ikke lov til å være alene den første tiden, så en nabo passer på ham mens moren er på jobb.

– Jeg kunne blitt alvorlig hjerneskadet, sier han. Vi sitter i den trivelige ene­ boligen på Kapp på Toten hvor han bor sammen med kona Mona, barna på åtte og elleve år og labradoren Simon.

Han innrømmer at han ofte tenker på hvor heldig han var. – Det tok 13 timer fra sykdommen ble oppdaget til jeg var på CT-undersøkelse. Og når jeg vet hvor viktig det er å få behandling i tide, er jeg utrolig takknemlig, smiler han.

Han kjenner godt til hjerneslagforskningen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Det å bringe den medisinske behandlingen ut til pasientene, og nå med CT i slagambulansen, er helt utrolig å tenke på, avslutter han.

et er tidlig om morgenen en høstdag i 1987. Den første dagen i oktober er seks og en halv time gammel. Godt gjemt under en varm dyne hjemme i Lensbygda på Toten ligger niåringen Christian von Harling. Han merker at dagen er på vei, men har ikke det minste lyst til å stå opp. Så kjenner han noe merkelig.

Det er som en slange slynger seg rundt den venstre foten hans, oppover leggen, låret, videre oppover venstre side av kroppen, før den fortsetter ut i armen.

Han blir redd og forsøker å reise seg, men faller kraftløs om. Han skriker etter moren.

uten at Christian blir bedre.

Sent på ettermiddagen, etter at Christian hadde kastet opp og vært bevisstløs et øyeblikk, blir legevakten tilkalt igjen. Nå skjer det noe. Han blir fraktet i ambulanse til Lillehammer sykehus, mens moren etter beste evne forsøker å følge rett bak i egen bil. På sykehuset tar de ryggmargsprøve av han, og konstaterer at han har blod i ryggmargen.

Legen tar kontakt med Ullevål sykehus og får beskjed om å ringe legehelikoptret på Lørenskog. Her startet legehelikoptertjenesten i Norge i 1978. På de ni årene som er gått siden oppstarten, har tjenesten fått stadig større oppmerksomhet.

HJERNEBLØDNING PÅ EN NIÅRING? Hun får ham opp i sengen, og skjønner at guttungen er lam i venstre side. Han roper, «jeg vil ikke bli lam, jeg vil ikke bli lam». Hun er redd, og ringer legevakten.

Når legevakten kommer på besøk, mistenker de hjerneblødning. Men niåringer får ikke slikt, mener de, og vil at han skal ta det rolig og se litt an. Nye timer går,

«Det tok 13 timer fra sykdommen ble opp­ daget til jeg var på CT-undersøkelse. Og når jeg vet hvor viktig det er å få behandling i tide, er jeg utrolig takknemlig.»

Christian von Harling

FAKTA

Legehelikoptervirksomheten i 1987: • Vært i drift i ni år.

• Ingen statlig støtte.

• Driften ble betalt med inntekter fra innsamlede midler og støtte.

• To baser: Lørenskog og Stavanger.

• Sesongbaser i Arendal og på Dombås.

DE FØRSTE PASIENTENE 25

TILBAKE TIL LIVET I hver utgave snakker vi med pasienter som har fått hjelp av luftambulansetjenesten.

NR. 4 2017

DERFOR GJØR VI DET 27

Ingen å miste

Terje Hubred (52)

Ikke redd for å dø igjen Tekst: Erland Kroken Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

29. AUGUST 2015 fikk Terje hjertestans under Birkebeinerrittet og stupte over sykkelen. En blodpropp hadde tettet igjen en liten åre på høyre side av hjertet. Han fikk raskt hjerte-lungeredning, og transport med ekstraberedskaps-legehelikoptret fra Stift­ elsen Norsk Luftambulanse. Etter fem døgn i kunstig koma ble han vekket tilbake til livet.

– Da jeg våknet på sykehuset, skjønte jeg ingen ting. Jeg hørte lyder, så ledninger og lys. Det tok lang tid før jeg forstod hva som hadde skjedd, og hvor heldig jeg hadde vært.

Det første døgnet turte jeg ikke sove. Nå, nesten to og et halvt år senere, har jeg det bra. Min fantastiske arbeidsgiver Nordbolig har tilrettelagt oppgavene slik at jeg kan ta det litt mer med ro, og jeg har en flott familie og gode venner, forteller Terje.

Hubred er aktiv, men går på medisiner og må ta hensyn. Store musikkopplevelser med to U2-konserter og Dianne Krall i Oslo Spek­ trum har gitt kulturelt påfyll.

– Det er en jobb å bli frisk, og du må legge mye i det selv også. I går ble det to golf­ runder, og til våren skal jeg til Mallorca for å sykle. Jeg kjenner jo at jeg har lyst til å bli i god form igjen. Det at jeg har valgt å være åpen om min historie har bare vært positivt, og håper at den kanskje har hjulpet andre.

Faren min døde plutselig med hjertestans bare 45 år gammel da jeg var 19. Etter det bar jeg på en frykt for å dø. Men ikke nå lenger.

Avansert teknikk og avionikk er stikkord for de nye H135 T3-helikoptrene fra Airbus. Foto: Airbus Helicopters

Nytt helikopter tar form Slik ser det ut når man bygger et hypermoderne helikopter! 31.august er en merkedag for Norsk Luftambulanse AS. Selskapet er verdens første sivile operatør som fikk levert helikoptret av typen H135 T3 fra Airbus.

Helikoptret, med kjennetegn LN-OUC er det første av sju maskiner av denne typer som skal inn i luftambulanse­ tjenesten fra 1. juni 2018. Da skal selskapet ta fatt på driften av alle landets tolv legehelikotperbaser etter å ha vunnet det offentlige anbudet i 2016.

Økning i underhengende oppdrag

Stadig flere forulykker i fjellet, noe som gjør at Norsk Luftambulanse må rykke ut til pasienter som havner på svært utilgjengelige steder.

De siste årene er antallet opp­ drag hvor redningsmannen henger i tau under helikoptret for å komme ut til pasienten nær fordoblet, fra 39 i 2012 til over 60 så langt i år.

De syv maskinene skal operere basene på Ål, Dombås, Stavanger, Førde og som ett av to helikoptre på Lørenskog.

I tillegg skal det være to reservehelikoptre av denne typen.

H145 T3 ser kanskje like ut som sine forgjengere som flyr i tjenesten i dag, men har en betydelig økning i ytelse, og 10 centimeter lengre rotorblader. De kan ta av med mer maksvekt, og har fireakset autopilot. Summen av alle forbedringer gir et helikopter som gir økte sikkerhets­ marginer.

Dietrichson lager jubileumsskulpturen

Neste år feirer Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse 40 år, og det skal markeres på mange forskjellige vis. Blant annet skal det reises en skulptur i Drøbak.

Den anerkjente kunstneren Espen Dietrichson er valgt til oppgaven etter en lukket konkurranse.

-Dette er en oppgave jeg går til med stolthet og ydmykhet, sier Dietrichson.

28 INGEN Å MISTE

NR. 4 2017

EMILIES KNALLHARDE KAMP Emilie ble hentet i helikopter med hjerneblødning, to somre på rad. Nå kjemper den sterke jenta fra Kongsberg seg tilbake, skritt for skritt.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

NR. 4 2017

INGEN Å MISTE 29

30 INGEN Å MISTE

NR. 4 2017

NR. 4 2017 MÅLBEVISST: Emilie trener hardt for å få tilbake førligheten i

venstre side, og har allerede nådd målene hun hadde satt fram til sommeren 2018 – så nå setter hun seg nye mål. Faren Truls og

familien på Kongsberg er viktige støttespillere på veien tilbake etter hjerneblødningene.

SLAG NUMMER TO: Emilie ble rammet av to hjerneblødninger i karnøstet hun hadde i hjernen, først i juli 2015 – så i juli året etter, da dette bildet ble tatt på Rikshospitalet. Denne gangen bestemte kirurgene seg for å fjerne karnøstet i hjernen, slik at risikoen for ytterligere slag kom ned til normalen.

D

et var så deilig å legge seg i går kveld, og kjenne at jeg var ordentlig sliten i kroppen!

Emilie Omholt Lang (20) smiler hjemme i leiligheten i Kongsberg når hun forteller om gårsdagens spasertur til byen. To og en halv kilometer til fots, helt ned til apoteket i sentrum og hjem.

For to og et halvt år siden hadde en slik tur vært en hverdagslig sak for Emilie. Nå er den en knallsterk rekord. Hun har ikke gått så langt siden før den dramatiske sommerdagen i 2015, da den sterke ung­ jenta fikk livet snudd på hodet og begynte sitt livs tyngste kamp.

Selv vil Emilie helst glemme tirsdag 21. juli 2015. Hun har avtalt å møte kjæresten, og sminker seg hjemme på rommet da en uvant hodesmerte begynner å stikke. Hun sender en sms og sier at hun blir litt forsinket, hun må se an den hodepinen. Så øker den. Etter noen minutter kjenner hun at fingrene på venstre hånd dovner bort, så armen. Hun roper på brødrene sine.

ET SKJØRT NØSTE I HJERNEN – Det siste jeg husker, er at jeg ser Eimund­komme inn døra, og jeg rekker å rope at jeg har vanvittig vondt i hodet og er uten følelse i venstrearmen. Så kaster jeg opp og mister bevisstheten.

Ingen av dem kunne vite at Emilie hadde en medfødt vri på blodårene i hjernen. At tre vener og fem arterier hadde dannet et lite nøste på størrelse med et tommerfingerledd, et såkalt karnøste – eller arteriovenøs malformasjon, som det kalles på fagspråket.

Dette er en sjelden tilstand som øker risikoen for hjerneblødning i nøstet der vener og arterier er direkte sammenkoblet.

Eimund har nettopp kommet inn døra hjemme da han hører Emilies rop. Storebroren har nylig tatt førstehjelpskurs i Forsvaret, og kjenner umiddelbart igjen symptomene på hjerneblødning.

Han forklarer tilstanden til operatøren på 113, som dermed rekvirerer helikopter umiddelbart. Mens Eimund og lillebror Sigurd får lagt Emilie over på siden og

renser luftveiene hennes, får helikoptret beskjed – mens det er på vei over Østmarka i Oslo, 77 kilometer unna.

Mannskapet fra Norsk Luftambulanse AS er på vei for å hente en pasient med bruddskade i Enebakk. De omprioriteres.

Nå legger flyger Christian Fredriksen maskinen over mot høyre og setter kursen direkte mot Kongsberg.

Operatøren på AMK-sentralen har Eimund på linja, og er ikke i tvil om at den unge jenta med et mulig hjerneslag trenger raskest mulig transport inn til nevrologene på Rikshospitalet i Oslo.

I helikoptret sitter også luftambulanselege Terje Strand og redningsmann Trond Vigerust, som vet at det i beste fall er over en times kjøring med bil mellom Kongsberg og Oslo. Nå teller hvert min­ utt. I helikopteret kan Emilie flys i opptil 260 km/t langs raskeste luftlinje – direkte til legene som kan redde henne.

RASKEST MULIG TIL BEHANDLING – Med denne formen for hjerneslag er det avgjørende å komme raskest mulig til en

INGEN Å MISTE 31

32 INGEN Å MISTE

NR. 4 2017

BOR ALENE: Emilie har nylig flyttet inn i tilpasset leilighet i et bofellesskap i Kongsberg, der hun har assistent på besøk daglig – som hjelper henne med treningsoppgavene.

«Jeg er veldig takknemlig for at luft­ambulansen fikk meg raskt til de beste nevrologene i landet. Jeg tror ikke de som hentet meg hadde trodd at denne halvdøde jenta en dag skulle begynne å gå igjen.»

Emilie Omholt Lang

nevrokirurgisk avdeling som kan gjøre diagnostikk og starte behandling, forteller Terje Strand i dag. Emilie er bevisstløs når bilambulansen fra Kongsberg svinger inn på gårdsplassen hjemme og kjører henne til sykehuset i sentrum, der de skal møte helikopteret.

– Da vi kommer fram, er Emilie dypt bevisstløs og har ulik størrelse på pupillene. Det kan være et symptom på høyt trykk i hjernen, forteller Terje Strand.

– Vi legger et rør i luftveiene og kobler

henne til helikoptrets respirator for å ha kontroll på pusten. Så gir vi henne en nål i armen med en sterk saltvannsblanding som trekker væske ut av hjernen, for å minske stresset på hodet, forteller den erfarne anestesilegen. Klokka 13:30 løfter helikoptret seg mot himmelen over Kongsberg. En halv time senere er Emilie koblet til CT-scanneren inne på laboratoriet på Rikshospitalet i Oslo, slik at legene kan se hva som foregår – og starte behandling.

SOM OM LIVET RASTE SAMMEN Det skal gå fem lange uker før 18 år gamle Emilie vekkes fra kunstig koma, og lillebror Sigurd, storebror Eimund og foreldrene Hanneline og Truls får vite om hun i det hele tatt kan snakke. Det kan hun.

Men det skal gå mange flere uker før hun er klar for rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden. Selv tar hun ikke inn over seg hva som har skjedd før hun spør om å få gå på do, og pleierne forklarer at da må hun over i rullestolen først.

– Der og da var det som om livet raste sammen, forteller Emilie.

– Men jeg har aldri vært typen som gir opp.

HJERNEBLØDNING NUMMER TO Sommeren 2015 er det for risikabelt å operere ut det sårbare karnøstet. Emilie er for syk, risikoen for en ny blødning for stor. Og sent på kvelden 10. juli 2016 skjer det igjen, etter et år med knallhard opptrening. En ny blødning. Igjen kommer helikopteret til Kongsberg. På nytt legges hun i kunstig koma. Truls og

NR. 4 2017

INGEN Å MISTE 33

GJØREMÅLENE: En skjerm på veggen inneholder dagsplanen, og gir Emilie påminnelser når det er tid for et nytt punkt på programmet.

Hanneline må igjen stå ved datterens seng på Rikshospitalet uten å vite om de noen gang får henne med seg hjem.

Legene må ta opp organdonor-spørsmålet med foreldrene, i tilfelle det verste skal skje. Men Emilie overlever, igjen.

Denne gangen bestemte legene seg for at det var trygt å fjerne karnøstet, og Emilie kjempet seg tilbake på nytt. Og nå står hun her, nylig innflyttet i tilpasset leilighet i Kongsberg, med vernepleier Kristin Holm på et av sine daglige besøk.

Venstre del av kroppen er fremdeles ikke helt med på notene.

Men Emilie trener som en helt, hver uke: Ved siden av å følge historieundervisningen på videregående, har hun hver uke tre dager med trening hos fysioterapeut, en smertelindrende behandling hos manuellterapeut, to lange økter med håndsykkel – samt to daglige gåturer – for å nevne noe.

VENNINNENE SOM BETYR ALT – Jeg har alltid vært sta, og det har jeg

ÆRESRUSS: Emilie fikk aldri den russetiden hun hadde gledet seg til, men gode skolevenner sørget for at stå-på-jenta ble æresruss da våren kom.

helt klart nytte av nå – selv om det selvsagt er tungt å miste den ungdomstida jeg hadde gledet meg mest til. Heldigvis har jeg noen gode venninner som er der for meg når de kan. Det betyr så utrolig mye, særlig fordi mange andre blir usikre og ikke helt vet hva de skal si eller gjøre.

Selv forsøker jeg å fullføre skolen, siden jeg i mange år har hatt en drøm om å bli psykolog – og den drømmen har jeg ikke tenkt å gi opp med det første.

Emilie kjenner fremdeles gåturen fra i går i musklene. Assistenten tok med rullestolen, i tilfelle hun ikke skulle klare det. Men Emilie gikk, med bare krykken til hjelp. Målet er å kaste den også. For på tross av de knallharde dagene, ser hun at det bare går én vei.

– Selv om jeg ikke er glad i å fly helikopter, er jeg veldig takknemlig for at luftambulansen fikk meg raskt til de beste nevrologene i landet. Og jeg tror ikke de som hentet meg hadde trodd at denne halv­døde jenta en dag skulle begynne å gå igjen!

Verdenstoppen på slag­ behandling

• Hjerneblødning og blodpropp har like symptomer, men krever ulik behandling – som det er livsviktig å gi så raskt som mulig. Før behandlingen kan begynne, må hjernen scannes for å stille en nøyaktig diagnose.

• Stiftelsen Norsk Luftambulanse leder nå et forskningsprosjekt som på sikt skal få hjernescannere ombord i helikoptre. Da vil den livsviktige behandlingen kunne settes i gang allerede mens pasienten er på vei til sykehuset.

• I sommer kunne luftambulanselege Eirik Franer som første anestestilege i verden starte behandling av hjerneslag i en ambulanse på vei til sykehuset. Slag­ ambulansen i Sarpsborg har en mobil CT-skanner, og er en del av dette forskningsprosjektet.

Hvert år får 15 000 nordmenn hjerneslag. Få er så unge som Emilie. En cerebral arte­ riovenøs malformasjon avdekkes hos kun 45-50 nordmenn hvert år, enten ved rønt­ gen eller ved symptomer som for eksempel hjerneblødning eller epileptisk anfall.

34 TO SIDER AV SAMME SAK

NR. 4 2017

NR. 4 2017 HENGENDE I EN TYNN TRÅD: Ingar Strand hang fast i fjellveggen i fire timer.

Fire timer i fjellveggen Livet til Ingar Strand hang bokstavelig talt i en tynn tråd. En kjede av profesjonelle redningsfolk måtte bruke alt de hadde av erfaring for å få ham ned.

Tekst: Johanne Koivunen Hoff Foto: Therese Alice Sanne, Ingar Strand, Erland Kroken, NTB / Scanpix og Fredrik Naumann / Felix Features

S

yvende mai 2016, en typisk vårformiddag og fine forhold.

Basehopper Ingar Strand (42) står på toppen av Midtgarden i Snillfjord, et fjell han anslår å ha kastet seg ut fra mer enn 70 ganger.

Snart skal han gjøre det igjen: Hoppe, falle fritt i tre sekunder, løse ut skjermen og lande ved foten av fjellet.

Et ukomplisert hopp, ifølge Ingar. Helt til alt går galt.

«Offheading» brukes om situasjoner der fallskjermen løses ut, men flyr i motsatt retning enn den planlagte. Klokka­er halv tolv når alarmen går hos AMK-sentralen. Skjermen til Ingar har åpnet seg bakover med et kraftig rykk, og drar ham med seg rett inn i fjellveggen.

Norsk Luftambulanse AS blir varslet av AMK. Redningsmann Stig Olsen er på vakt.

– Med en gang vi fikk beskjed om at det hang en mann med fallskjerm 75 meter opp i fjellveggen, skjønte vi at det kom til å bli et utfordrende oppdrag. Jeg ga beskjed til sentralen om at de måtte varsle Hovedredningssentralen slik at 330-skvadronen og alpine redningsgrupper også ble koblet på, forteller han.

FRYKTET SKADER PÅ INDRE ORGANER I møtet med veggen brekker Ingar det ene beinet. Snorene fra fallskjermen er det eneste som bærer ham, kroppen dingler i løse lufta etter selen. På avstand er det vanskelig for Stig og kollegaene å avgjøre hvor godt skjermen sitter. Skal de tørre å fly nærmere den skadde?

– Det er lite vind denne dagen, men når vi nærmer oss ser vi at det er bevegelse i skjermen. Vi holder god avstand fra fjellet for å unngå at rotoren skal skape løft og blåse basehopperen ned. En vurdering vi gjør basert på lignende oppdrag.

Luftambulansen informerer 330-skvadronen, som snart er på stedet. Redningsmann Lasse Coucheron og teamet hans i Sea King-helikoptret bruker varmesøk­ ende kamera for å studere situasjonen. De bestemmer seg først for å sende inn en redningsmann fra helikopteret.

– Den umiddelbare tanken da vi så Ingar henge i veggen, var at vi måtte inn og redde ham med en gang. Både vi og Norsk Luftambulanse fryktet henge­ traume, det vil si skader på indre organer, hvis han ble sittende fast for lenge, sier Lasse.

330-skvadronen flyr nærmere fjellet, snart må de likevel si seg enige med luftambulansens vurdering: – Skjermen hang for dårlig, det ville blitt fatalt om den løsnet fordi vi nærmet oss Ingar fra luften. Vi bestemte oss for at vi måtte hente klatrere fra alpine rednings­grupper.

SÅ NED I AVGRUNNEN Bjarte Bø i Romsdal Fjellredningsgruppe er på tur utenfor Åndalsnes denne dagen, han har gått en time innover i fjellet når meldingen kommer. Fjellklatreren løper alt han makter tilbake til bilen og kjører raskeste vei hjemover for å hente utstyr.

Slik bidrar du til samhandling I høst har leger, redningsmenn og piloter trent på lignende oppdrag, hvor pasien­ ten er luftsportsutøver. Treningen er i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Slik blir de enda bedre rustet til denne typen oppdrag. Les mer på side 8 til 15.

I FJELLET: Ingar Strand henger i fjellveggen i fire timer med brukket fot.

TO SIDER AV SAMME SAK 35

36 TO SIDER AV SAMME SAK

NR. 4 2017

NR. 4 2017 SAMARBEID: Mannskapene på Sea King-helikoptret og Norsk Luftambulanse AS konkluderte med at risikoen for at skjermen til Ingar skulle løsne da de fløy inn, var for stor.

BASEHOPPER: Ingar Strand er en erfaren basehopper, med 670 basehopp og nesten 1300 fallskjermhopp bak seg.

En halvtime senere sitter Bjarte i Sea King-en sammen med tre kollegaer.

– Vi hadde to mann til på vent i Molde, vanligvis er vi seks eller syv klatrere på denne typen oppdrag. På grunn av god briefing bestemte vi oss for å dra rett til ulykkesstedet uten å hente flere. Vi visste at hopperen allerede hadde hengt relativt lenge i veggen, at han hadde skader i beina og at det var uvisst hvor godt skjermen satt fast, sier Bjarte.

For Ingar som henger med utsikt ned i avgrunnen, går tiden i veggen umåtelig sakte. Selen presser rundt livet, innsiden av hodet et eneste stort kaos. Han vil ikke vente lenger og ber Norsk Luftambulanse om å gjøre et forsøk uten klatrerne.

– Fra bakken fortalte de meg at det var for risikabelt, men jeg var utmattet og ville at de skulle prøve likevel. Jeg har hengt mye under helikopter og merket ingen vind fra rotorbladene, derfor var jeg villig til å ta risikoen, sier Ingar.

Stig Olsen og teamet på bakken vurderer situasjonen annerledes.

– Under operasjoner som denne må vi sette det medisinske opp mot flymessige forhold og redningsteknisk kompleksitet.

Hver eneste avgjørelse under en operasjon, gjøres som et team. For meg og resten av gjengen forble den endelige konklusjonen at risikoen for å blåse Ingar ned var for stor, sier han.

KONSEKVENSUTREDNING Det har gått over tre timer siden krasjlandingen når klatrere, luftambulansen og 330-skvadronen etablerer seg på toppen av Midtgarden. Bjarte og kollega Sindre firer seg ned til Ingar.

– Vi sikrer ham, fjerner skjermen og kobler på en line. Prosedyren videre er at Sea Kingen henter tauet på toppen av fjellet og tar det med seg ut fra veggen, der Ingar kan heises opp, forklarer Bjarte.

Vel framme på sykehuset i Trondheim er Ingar så sliten som han aldri har vært, men han lever og får behandling for leggbruddet.

– Mens jeg hang i veggen fikk jeg tid til å tenke på veldig mye rart. Blant annet at

jeg skulle ta det med ro senere i livet hvis jeg overlevde, reise mer med barna mine, drikke mer øl og ikke ta ting så alvorlig.

Jeg er veldig glad for at vi har en velfungerende redningstjeneste, men står fortsatt på mitt om at jeg skulle ønske de hadde prøvd å hente meg tidligere ettersom at jeg ønsket det selv, sier Ingar.

Når Stig Olsen, Lasse Coucheron og Bjarte Bø ser tilbake, ville de ikke løst oppdraget på noen annen måte: – Vi som jobber i nødetatene vil hjelpe og redde enhver person i nød. Vi ønsker å hjelpe pasienten der og da. I dette tilfellet mente vi, på bakgrunn av erfaring, at vi måtte vente på flere og riktige ressurser. Det er en utfordring å se en person henge i en loddrett fjellvegg med store smerter. Instinktet vårt er at vi må iverksette redning fra helikoptret med én gang, men i tilfeller som dette må det vurderes nøye. Vår kunnskap og erfaring gjør at vi tenker gjennom konsekvensene og hva som er det sikreste for pasienten og oss selv.

TO SIDER AV SAMME SAK 37

38 LIVREDDERNE

IDEELLE ORGANISASJONER Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaper sammen med andre organisasjoner verdier landet vårt har stor nytte av.

NR. 3 2017

NR. 4 2017

DU KAN BIDRA 39

Alt å vinne

Janka Holstad Divisjonsdirektør i Blå Kors

– Våre frivillige er tidgivere

H

Tekst: Erland Kroken Foto: Sten Magne Berglund elt siden starten i 1906 har Blå Kors hjulpet rusavhengige og jobbet for en rusfri livsstil.

Organisasjonen har en unik kombinasjon av frivillighet og profesjonell bistand. De setter så pris på den frivillige innsatsen at de kaller dem tidgivere. Folk som gir av sin tid. Janka Holstad har i mange år jobbet med rusavhengighet. Siden 2016 har hun jobbet som divisjonsdirektør behandling.

Hvorfor har du støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse?

Jeg har vært frivillig i over 20 år gjennom Røde Kors Hjelpe­korps. Jeg støtter Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse fordi luftambulansetjenesten har vært avgjørende i mange av oppdragene jeg personlig har vært med på i Røde Kors, og jeg ønsker å bidra til utvikling av tjenesten.

Hva er det viktigste bidraget ideelle organisasjoner står for?

Ideelle organisasjoner går ofte foran – og bidrar til gode løsninger for samfunnet. Lenge før det fantes en velferdsstat, startet Blå Kors opp hjelpetilbud for ­mennesker med alkoholproblemer.

Blå Kors er ganske unike i samspillet mellom frivillighet og profesjonell hjelp, hva er nøkkelen til suksess her?

Vårt arbeid bygger på to pilarer; det profesjonelle ved våre fagfolk, og frivilligheten. I Blå Kors kaller vi våre frivillige for tidgivere, for noe av det fineste vi kan gi til andre, er litt av vår tid.

Hva er den største trusselen ideelle organisasjoner kan møte i fremtiden?

Organisasjonene trenger gode rammevilkår. Det er det viktigste, også i fremtiden.

FILEKS AS

Tar dobbelt samfunnsansvar

Stiftelsen Norsk Luftambulanses nye bedriftspartner, Fileks AS, tar dobbelt samfunnsansvar. Stranda-bedriften sørger for at folk kan levere inn tekstiler, klær og sko til retur og har i tillegg tatt et bevisst valg om å støtte ideelle organisasjoner.

- Vi ønsker å bidra til samfunnet vårt. Vi sørger for at folk kan levere inn tekstiler, klær og sko i våre containere, så sørger vi for videre levering til sorteringsanlegg innen EØS. Samtidig ønsker vi å støtte organisasjoner som gjør noe bra i samfunnet. Det vil vi være med på, derfor har vi valgt Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Barnekreft­ foreningen, sier daglig leder Plamen Petkov.

Bedriften ble etablert i 2015, og samler årlig inn 70 tonn klær, tekstiler og sko. I dag står det mer enn 60 containere utplassert, i hovedsak i Møre og Romsdal.

PLUSTECH

Gir 250 kroner fra hvert salg Maskin og utstyrsmeglerfirmaet PlusTech AS i Trondheim har inngått bedriftspartneravtale med Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Selskapet selger anleggs­ maskiner, lastebiler, busser og industriutstyr, og gir 250 kroner av hvert salg fremover til stiftelsens arbeid.

– Vi ønsker å kunne gi noe tilbake til bransjene vi operer i, og har tidligere støttet lokale tiltak flere ganger. Nå ønsker vi å støtte noe som er lands­ dekkende, og er veldig glade for å kunne bidra til Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid, forteller gründer og admin­ istrerende direktør Karstein Berg.

40 SLIK KAN DU STØTTE

NR. 4 2017

NR. 4 2017

BEDRIFT 41

Slik kan du støtte

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell pådriver­ organisasjon som jobber med forskning og utvikling slik at flere liv kan reddes. Støtte og gaver vi får fra privatpersoner og bedrifter gjør at vi kan utvikle og forbedre luft­ ambulansetjenesten. Hjelp oss i dette arbeidet med å gi støtte. Slik kan du bidra: GAVE OG GIVERMULIGHET VIA NORSKLUFTAMBULANSE.NO Gi en engangsgave eller du kan velge å gi fast støtte månedlig eller årlig. Gå inn på våre nett­ sider norskluftambulanse.no og klikk deg inn på «støtt oss».

KONTO FOR GAVE Ønsker du eller bedriften å gi et gavebidrag? Bruk bankkon­ tonummer: 1617 20 74689.

Skriv anledningen og giver navn og adresse.

SMS OG VIPPS Send SMS «GAVE» til 2113 (200 kr) eller vipps valgfritt beløp til 2113.

Foto: Nadia Frantsen

Støtt oss – bruk AvtaleGiro

En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv. Ingen gave er større enn det.

STØTT VÅRT ARBEID

Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere.

Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no.

• Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut.

• Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO

• Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato.

• Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe.

• Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet • En ting mindre å tenke på for deg!

PS: Støtter du med mer enn 500 kroner i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@norskluftambulanse.no.

MINNEGAVE Les om minnegaver og bruk vårt enkle skjema på nor­ skluftambulanse.no/minne­ gave. Du kan også overføre via bankkontonummer 1617 20 74689. Husk å oppgi avdødes navn og pårørendes navn og adresse slik at vi kan sende takkebrev.

TESTAMENTARISK GAVE Ønsker du å gi en testamen­ tarisk gave til oss? Les mer på norskluftambulanse.no/ testament.

STØTTEBEDRIFT Bli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no/ bedrifter. Støttebedriftene bidrar med et årlig beløp.

INFORMASJON For mer informasjon, ta kon­ takt med oss på telefon 64 90 43 00 eller på e-post: innsam­ ling@norskluftambulanse.no.

SPAR BIDRAR: Martin Munthe-Kaas og Lene Sagenes fra SPAR håper mange av kundene vil støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

SPAR hjelper Stiftelsen Norsk Luftambulanse

I

Tekst og foto: Erland Kroken

hele landet er det i dag 290 SPAR-butikker. Hver uke er 1,2 millioner kunder innom. Nå håper SPAR og Stiftelsen Norsk Luftambulanse at mange av dem vil støtte stiftelsens livsviktige arbeid ved å gi et gavebidrag.

– Dette samarbeidet synes vi er veldig spennende.

For noen år siden bidro kjøpmennene i SPAR med 600 000 kroner til stiftelsens ideelle arbeid. Nå bruker vi nye digitale kanaler i arbeidet med å hjelpe til med å skaffe inntekter, og håper derfor at riktig

SPAR

• En del av Norges­ Gruppen • 290 butikker over hele landet

mange av våre trofaste og gode kunder vil bidra med 295 kroner til stiftelsens livsviktige arbeid, sier ­markedssjef i SPAR, Martin Munthe-Kaas.

Han forteller at SPAR sine lojale kunder, og alle med fordelskortet Trumf (se www.trumf.no), i høst har mottatt nyhetsbrev på epost med gode tilbud, og mulighet til å gi Stiftelsen Norsk Luftambulanse 295 kroner. Som takk vil alle få jubileumskalenderen.

– Mange hundretusener over hele landet har fått denne informasjonen, og vi synes det er veldig hyggelig å høre at bidragene kommer inn, smiler Munthe-Kaas.

SPAR er landets hurtigst voksende supermarkedkjede med 7,2 % markedsandel. ⅔ av butikkene er eid av selvstendige Kjøpmenn. SPAR samarbeider med Stiftelsen Norsk Luftambulanse i deres viktige arbeid.

For mer informasjon se www.spar.no.

42 DERFOR STØTTER JEG

Roald Haugerud solgte motorsykkelen med glede. Snorre Aasen er fornøyd

NR. 4 2017

NR. 4 2017

DERFOR STØTTER JEG 43

med å ha skaffet seg et klenodium og samtidig støttet en god sak

Bestefar Roald og barnebarnet Max, omgitt av foreldrene Thomas Hellekås og Åse Marit Haugerud.

J

eg hadde aldri trodd at det motorsykkelsalget skulle få så mye oppmerksomhet.

Folk har ringt meg fra fjern og nær, og både takket og delt egne historier. Men det er vel sånt man må regne med når man legger ut et spontant innlegg på et sted som Facebook, sier Roald Haugerud med et lunt smil.

Den sindige telemarkingen glemmer aldri det som skjedde 11. juli i år: Hans nyfødte barnebarn Max sluttet å puste, bare noen dager etter at veslegutten kom hjem til Bø i Telemark.

EN SUZUKI SOM TAKK

Roald Haugerud ville takke for at luftambulansen reddet hans nyfødte barnebarn. Dermed solgte han veteranmotorsykkelen og ga salgssummen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

FANT GUTTEN BLÅ Datteren Åse Marit hørte en uvant lyd fra babysenga, og fant sønnen blå og livløs. Hun ringte straks 113, som instruerte samboeren Thomas i innblåsing og hjertekompresjon. Den rolige kvelden ble brått et uvirkelig mareritt.

Etter 20 minutter landet ambulansehelikopteret fra Norsk Luftambulanse utenfor huset. Da hadde Max endelig fått tegn til liv og litt bedre farge i huden.

Men i det helikopteret landet ved sykehuset i Skien, fikk babyen et nytt anfall i helikopteret, og måtte få hjerte-lungeredning igjen. Inne på sykehuset ble det flere anfall, før den vesle gutten etterhvert stabiliserte seg og ble sendt hjem ti dager senere – uten noen svar på hva som var årsaken.

– Legene snakker om at kroppen var umoden, og at det i sjeldne tilfeller forårsaker slike hendelser. Jeg er ikke i tvil om at vi lurte krybbedøden, takket være den raske hjelpen vi fikk, forteller pappa Thomas Hellekås – mens bestefar Roald sitter ved siden av, med Max i armene.

ENORM TAKKNEMLIGHET – Jeg har tenkt så mange ganger på all den flaksen vi hadde, og kjenner en så enorm takknemlighet, sier Roald.

– Tenk om det hadde skjedd på natta? Tenk om ingen av dem hadde hørt lyden? Tenk om vi ikke hadde hatt helikopteret som fikk Max til sykehus på noen minutter – en tur som tar en time i bil.

Hva om vi ikke hadde fått helikopteret hit? Jeg ble gående og tenke på at jeg skulle gjort noe til gjengjeld. Ute i garasjen begynte jeg å tenke på veteransykkelen som sto der. Det endte med at jeg la den ut til salgs på Facebook, forteller Roald.

En time senere står vi hjemme hos arkitekten og sambygdingen Snorre Aasen. Inne på kjøkkenet står en blå metallic Suzuki GT 125 av 1975-årgang, i perfekt stand.

SALGSANNONSEN SOM TOK AV Snorre var den første som kommenterte Facebook-innlegget til Roald den sene august-kvelden, der han fortalte om hjelpen fra luftambulansen og ønsket om å donere salgssummen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Innlegget tok av.

Det ble delt 395 ganger på kort tid, og både NRK og lokalavisene bidro med intervjuer.

Prisen satte Roald til 40 000 kroner – med håp om at noen ville plusse på litt ekstra. Snorre plusset på femti prosent, og sørget for at stiftelsens arbeid med akuttmedisinsk forskning fikk et verdifullt bidrag på 60 000 kroner.

– Jeg er ikke noen motorsykkelmann, egentlig, jeg er mer Alfa Romeo-veteranbilmann, men jeg likte veldig godt at Roald valgte denne måten å støtte Norsk Luftambulanse på. Så jeg kjøpte sykkelen usett. Og det er klart; den er jo et smykke i klassisk design. Så den vil gjøre seg fint her inne på kjøkkenet – innimellom noen lufteturer på godværsdagene!

Roald nikker, med blikket på detaljene i krom og metallic lakk.

– Det er selvsagt hyggelig at sykkelen blir værende i bygda. Men enda hyggeligere at den kom til nytte for et arbeid som faktisk redder liv!

Stiftelsen Norsk Luftambulanse setter stor pris på gaven, som vil gå til å gi akutt syke eller skadede­enda bedre behandling når det haster mest, sier generelsekretær Hans Morten Lossius.

– Først og fremst er vi glade for at det gikk bra med barnebarnet til Roald. Så må jeg bare ta av meg hatten for engasjementet hans når han nå donerer summen av motorsykkelsalget til oss.

44 VARMT OG KALDT

NR. 4 2017

NR. 4 2017

VARMT OG KALDT 45

HØYDE

Lavt oksygentrykk og høydesyke

KAMPEN MOT NATURKREFTENE

I høyden er det lavt oksygentrykk, som skaper utfordringer for kroppen. Når vi kommer høyere enn 3000 meter over havet skal vi ikke stige mer enn 300 meter i døgnet. Dette forebygger faren for høydesyke. De farligste konsekvensene av høydesyke er lungeødem (vann i lungene) og hjerneødem. Både i Sør-Amerika, Asia og Øst-Afrika bor det millioner av mennesker høyt over havoverflaten.

JAKUTSK: Erik Sveberg Dietrichs pakket seg godt inn i ei diger dunjakke da han besøkte verdens kaldeste by,

Jakutsk, som ligger i Sibir i Russland. Men i 40 kuldegrader er det kun pels som gjelder, så de lokale innbyggerne lurte på hvorfor i all verden han gikk rundt i ei vårjakke.

Hva skjer med kroppen når den utsettes for ekstreme situasjoner i naturen? Det finnes historier om mennesker som overlever de utroligste ting, men innsatsen fra både medmennesker og helsevesen er avgjørende når ulykken er ute.

Tekst: Sissel Fantoft

E

rik Sveberg Dietrichs er lege ved Farmakologisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge UNN. Han disputerte for sin doktorgrad om hypotermi finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 2015, og er i dag ansatt i en 50 prosent postdoktorstilling, også her ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Nylig ga han ut boka På livets grense – hvordan kroppen takler ekstrem natur på Humanist forlag.

– Jeg har alltid vært glad i populær­ vitenskapelig formidling, og hadde lyst til å skrive ei bok som forklarer kompliserte temaer på en lettfattelig måte. Målet er at boka skal kunne leses av alle som synes kropp og natur er spennende, sier han.

Dietrichs har selv reist mye, og besøkt om lag 60 land i verden.

– Jeg er interessert i historie, geografi og antropologi, og synes det er spennende å se hvordan folk lever under ulike utfordringer rundt omkring på jorda. Det finnes mange fantastiske anekdoter om folk som har overlevd de utroligste ting, og mange triste historier hvor det ikke gikk bra, som for eksempel Titanic-forliset. De som omkom der hadde redningsvester, så de druknet ikke, men frøs i hjel, sier han.

Eksemplene i boka viser hvor viktig det er å tørre å utføre livreddende førstehjelp hvis man kommer over mennesker som har vært utsatt for ulykker i naturen.

TITANIC: 1512 passasjerer, blant dem 20 nordmenn, omkom da verdens største passasjerskip RMS Titanic traff et isfjell og sank på jomfruturen i 1911. De fleste frøs i hjel i det kalde vannet. Bare 705 passasjerer fikk plass i livbåtene. Her er en av livbåtene fotografert fra skipet Carpathia, som reddet de overlevende.

– Førstehjelp spiller en helt avgjørende rolle, og man kan ikke skylde på seg selv hvis det ikke går bra. Det er viktig at man uansett situasjon forsøker å redde liv, sier han.

KULDAS PARADOKS Erik Sveberg Dietrichs har alltid vært glad i å ferdes i naturen, og fikk kjenne naturkreftene blant annet under førstegangstjenesten på Rena.

– Der fikk jeg oppleve hva det vil si å virkelig fryse. Vi lærte en del om frostskader og nedkjøling, og det var noe jeg ble veldig interessert i, forteller han.

Dietrichs søkte forskerlinja på medisinstudiet, som innebar at han brukte ett ekstra år.

– På studiet fikk vi besøk av flere forskningsgrupper som presenterte sine prosjekter, og jeg syntes nedkjøling var midt i blinken for meg. Da kunne jeg

DYBDE

Oksygenmangel og dykkersyke

Under vann er det høyt trykk i tillegg til mangel på oksygen, noe som skaper utfordringer for kroppen. Ved høyt trykk blir nitrogen i luften løselig i blod. Hvis dykkeren svømmer raskt til overflaten, kan nitrogen som finnes i blodet og kroppens organer miste løsligheten og bli til bobler. Dykkeren står i fare for å få dykkersyke. For å motvirke det bruker dykkere dykkertabeller og tar pauser på vei mot overflaten.

46 VARMT OG KALDT

NR. 4 2017

NR. 4 2017

VARMT OG KALDT 47

Hva kan vi gjøre?

Det første man skal gjøre hvis man kommer over en hypoterm person, er å ringe etter hjelp og sette i gang med livreddende førstehjelp. Det skal man fortsette med inntil helsepersonell kommer og tar over. Man skal også forsøke å forhindre varme­tap.

Hva kan vi gjøre?

Heteslag er en alvorlig tilstand som krever rask behandling.

Man skal alltid starte med å forsikre seg om at pasienten er ved bevissthet og puster, hvis ikke skal hjerte-lungeredning startes. Hjelp tilkalles.

Behandling

I Norge blir man ved alvorlig hypotermi flydd av luftambulansen til nærmeste universitetssykehus i Tromsø, Trondheim, Bergen eller Oslo. Man bruker en hjerte-lungemaskin, der kaldt blod tas ut av kroppen, blodet tilføres oksygen og varme, før det blir ført tilbake til kroppen.

Behandling

Pasienten fjernes fra varmen og kjøles ned. Bevisste pasienter skal få drikke. Ved bevisstløshet vil helsepersonell gi intravenøs væske.

VARME

Hva skjer med kroppen?

Når vi blir for varme og kroppen blir overopphetet, er det flere symptomer som melder seg.

Tørste, hodepine og svimmelhet er forutsigbare kjennetegn på at kroppen blir varm. Generell svakhet, brekninger og dårlig koordinerte bevegelser er ikke uvanlig. Ofte kan besvimelse være første tegn på heteslag. Vi kaller overopphetning for heteslag hvis kroppstemperaturen er over 40 grader.

kombinere naturens påkjenninger på kroppen med fysiologi, sier han.

Nedkjøling (hypotermi) defineres som kjernetemperatur på under 35 grader hos mennesker.

– Når kjernetemperaturen nærmer seg 30 grader er det stor fare for at hjertet stopper. Det som er fint med nedkjøling er at hjernen bruker mindre og mindre oksygen for hver grad vi blir kaldere. I tillegg bruker kroppen mindre av sukker og andre næringsstoffer, sier han.

Hjernen tåler altså at blodtilførselen er redusert veldig mye lenger når vi er kalde enn når vi har normal kroppstemperatur.

– Det er et paradoks at det er farlig å bli kald samtidig som kulden beskytter.

Det betyr at hvis man kommer over nedkjølte personer er tidsvinduet man har for å gjenopplive dem mye lenger – derfor er det så viktig å fortsette med livreddende førstehjelp, selv om personen virker livløs, sier han.

Historie

Vi tåler dårlig høye kroppstemperaturer, men noen mennesker har overlevd utrolige påkjenninger.

I USA har en mann overlevd etter å ha hatt kroppstemperatur på 46 grader.

VIKTIG FORSKNING Det er lett å tenke at hypotermi bare oppstår hvis man befinner seg i iskalde omgivelser, men det stemmer ikke.

– Er man bevisstløs etter en bilulykke og ligger på asfalten eller sitter fast i et bilvrak, kan man raskt bli nedkjølt selv på en mild sommerdag, fordi kroppen ikke er i stand til å beskytte seg effektivt mot kulde. En studie fra et akuttmottak i Melbourne viste at dødeligheten etter traumeulykker var tre ganger så høy med en kroppstemperatur på under 35 grader, sammenlignet med normal kropps­ temperatur, sier Dietrichs.

Store blødninger er farligere når man er nedkjølt, fordi blodet levrer dårligere.

Mellom 30 og 40 prosent av mennesker som blir nedkjølt overlever ikke å bli varmet opp igjen. I sin doktorgradsavhandling har Erik Sveberg Dietrichs forsket på medikamenter som kan redusere risikoen for hjertesvikt ved oppvarming.

– Jeg har sett på tre ulike medikamenter: adrenalin, Milrinone og Levosimendan.

Ved forsøk med rotter i dyp hypotermi hadde adrenalin veldig negativ effekt, mens de to andre virker mer lovende. Det er for tidlig i forskningen å konkludere med at effekten vil være den samme på mennesker, men det er et viktig første steg, sier han.

NEDARVET KUNNSKAP Håpet er at det skal utvikles medikamenter som vil redusere andelen som dør av gjenoppvarmingssjokk etter hypotermi.

– Det er ikke oppvarmingen i seg selv som er farlig, men de skadelige effektene av nedkjølingen som kommer til syne når pasienten varmes opp, og det er dette vi prøver å forhindre, sier Dietrichs.

Det finnes eksempler på mennesker som har overlevd godt under 15 grader i kroppstemperatur, og andre hypoterme som har hatt hjertestans i sju timer og overlevd uten hjerneskade.

KULDE

Hva skjer med kroppen?

Når kroppen blir nedkjølt vil hjernen prøve å motvirke det som skjer med alle ressurser.

Først begynner man å skjelve. Blodårene til huden, fingrene og tærne snurpes igjen for å spare varmen til hjertet, hjernen og lun­ gene. Blir man enda mer nedkjølt slutter man å skjelve, og når man nærmer seg bevisst­løshet begynner enkelte å hallusinere. Når tem­ peraturen synker ned mot 30 grader øker faren for hjertestans.

– Det er ganske fantastisk hva menneske­kroppen tåler, sier han.

Dietrichs har blant annet vært på studietur til Jakutsk i Sibir, som regnes som verdens kaldeste by med rekord­ måling på minus 64 grader.

– Jeg hadde med meg den tykkeste dunjakka mi og så ut som Michelin-­ mannen der jeg vandret rundt i gatene i minus 40. Likevel lurte innbyggerne på hvorfor jeg gikk rundt i vårjakke – der var det kun pels som gjaldt, forteller han.

Det lokale fiskemarkedet solgte kun frossenfisk – fisken frøs i samme øyeblikk som den ble halt opp av elva.

– Det er utrolig interessant å se hvordan mennesker overfører kunnskapen om hvordan man tilpasser seg omgivels­ ene fra generasjon til generasjon. Det samme ser vi på ekstremt varme steder, eller høyt oppe i fjellene i Himalaya, sier han.

Præstøulykken

I februar 2011 seilte 13 elever og to lærere fra Lundby Efterskole i Danmark ut på Præstø­fjorden i en dragebåt. Båten kantret og noen av elevene klart å svømme til land og ringe etter hjelp. Sju elever ble liggende med hodet ned i vannet, og hadde hjertestans i en til to timer før de ble reddet. De ble flydd til sykehus med hjerte-lunge­ maskin, lagt i kunstig koma og gjenoppvarmet. Alle sju overlevde.

TILPASSER SEG OMGIVELSENE I boka forteller Dietrichs om maratonløp i noen av de varmeste strøkene på kloden, som Marathon des Sables i Sahara, hvor temperaturen kan komme opp i over 50 grader.

– Vi takler høye kroppstemperaturer dårligere enn lave. Likevel kjenner vi til en amerikansk mann som ble innlagt på sykehus med en kroppstemperatur på 46 grader – og overlevde, forteller Dietrichs.

Han opplevde et snev av høydesyke under en togtur fra Beijing i Kina til Tibets hovedstad Lhasa.

– Kinesiske forskere har vist at 78 prosent av de reisende på den samme togstrekningen fikk symptomer på høyde­syke, fordi oppstigningen skjer for raskt. Ved årtusenskiftet bodde 140 millioner mennesker på høyder over 2500 meter, i områder som har vært bebodd i flere tusen år. De har utviklet spesialiserte kulturelle tilpasninger for å

takle høyden, som tradisjonelle metoder for å finne mat og spare energi, sier han.

Akkurat som i høyden er trykket den store utfordringen for kroppen på store havdyp.

– Men i motsetning til det gradvis synkende lufttrykket når vi beveger oss oppover, vil trykket rundt kroppen øke raskt jo dypere vi kommer. Likevel finnes det eksempler på mennesker som mestrer havdypet. På øya Jeju utenfor SørKorea har hovedsakelig kvinnelige dykkere i århundrer dykket ned til havbunnen og fanget havsnegler, konkylier, blekkspruter og østers i store nett, forteller han.

Vi som bor i det kalde nord har mye å takk våre forfedre for.

– Tenk på fiskere som reiste langt ut på storhavet, eller fattige fangstmenn som lærte seg å overvintre i hytter på Svalbard. Vi nyter fortsatt godt av deres kunnskap den dag i dag, sier Erik Sveberg Dietrichs.

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

2018

40 ÅR 1978 - 2018 40 ÅR 1978 - 2018

Støtt vårt arbeid – gi et julegavebidrag i dag!

Motta vår flotte jubileumskalender som takk.

I 2018 feirer vi 40-års jubileum. Det ønsker vi å markere med en flott bildekalender. Flere av bildene er plukket ut etter en fotokonkurranse.

Kalenderen er i A3-format når den er brettet ut, og med god plass til å notere dine avtaler og andre ting du ønsker å huske.

Sammen med kalenderen følger en multifunksjonell hals med refleks.

Med et gavebidrag på kroner 295,- som også inkluderer porto, sender vi deg kalenderen.

Får vi innbetalingen fra deg innen 8. desember, får du kalenderen før jul.

Du får også en hals med refleks.