Stiftelsen Norsk Luftambulanse Magasin 0418

Magasin 4 | 2018

LÆRLING FOR EN DAG Kronprins Haakon fikk prøve seg som redningsmann i luft­ambulansen på deres årlige treningsuke. Han og mannskapet måtte amputere en fot for å redde et liv. Side 44

FORSKNING

CAMP TORPOMOEN

INGEN Å MISTE

Trygg flygning

På dypt vann sammen

Tilbake på banen

Å sove godt er avgjørende for at vi skal fungere best mulig. Hvordan påvirker det da redningsmenn og piloter i luftambulansen å gå lange vakter, med lite søvn? Side 18

Ingen alarmer. Bare tid. Tid til faglig påfyll, diskusjon og trening. Dette er Camp Torpomoen. – Giverne bidrar til å gjøre de gode enda bedre. Det skal de være stolte av, sier luftambulanselege Per Bredmose. Side 8

Da Torjus Monan-Finnsen (13) brakk ryggen i skibakken, var helikoptret bare noen kilometer unna. Fire titanskruer og en vilje av stål hjalp ham tilbake på banen. Side 32

NR. 4 2018

3

Innhold GOD JUL OG GODT NYTT ÅR Til alle dere som støtter oss og vårt arbeid

6 – 29

30 – 37

38 – 47

8 Camp Torpomoen Også i år har leger, piloter og redningsmenn fra luft­ambulanse­tjenesten fått unik trening – uten at de avbrytes av alarmen. Samarbeid og komplekse øvelser i vannredning har stått i fokus.

32 Tilbake på banen Da Torjus Monan-Finnsen (13) brakk ryggen i skibakken, var helikoptret fra påskebasen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse bare noen kilometer unna. Fire titanskruer og en vilje av stål hjalp ham tilbake på banen.

44 Kronprins og lærling Kronprins Haakon fikk prøvd seg som del av luftambulanse­mannskapet da de måtte amputere en fot på deres årlige trenings­ camp. Han imponerte med sin innsats.

Oppdraget

18 Søvnforskning Å sove godt er avgjørende for at vi skal fungere best mulig. Hvordan påvirker det da redningsmenn og piloter i luftambulansen å gå lange vakter, med lite eller avbrutt søvn?

Ingen å miste

Alt å vinne

46 Slik gjør du: Amputasjon Hendelser med verktøy, kniv og arbeids­ ulykker rammer regelmessig, og det er svært alvorlig når noen mister en kroppsdel.

Da teller hvert sekund, for i mange tilfeller kan delen sys på. Men delen må behandles riktig. Slik gjør du det.

4 LEDER

NR. 4 2018

NR. 4 2018

LEDER 5

Arvesølvet

DESIGN Spoon Norge

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 330 000

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Thomas Kleiven

ISSN 1503-951X STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Stiftelsen Norsk Luftambulanse Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluft­ambulanse.no WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no

BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689 VIPPS

2113

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

der, er en av verstingene. Tallet på barn som fødes uplanlagt utenfor sykehuset er nesten doblet på 30 år, og risikoen for at barnet dør, øker: Flere barn dør under og rett etter fødsel utenfor sykehus enn det er barn som drukner hvert år, viser vår forskning. Det er ikke bra nok. Det synes kanskje ikke du heller?

– Det var pur idealisme som drev oss, forteller en av Norsk Luftambulanses stiftere på side 26. Det er det fortsatt. Vi tror på en ideell modell også i fremtiden. Vi tror at vi fortsatt må gjøre alt for å prøve å redde dem som skader seg, blir syke eller dør. Historien vår gjennom 40 år definerer oss, og den forplikter oss til å fortsette å forske, utvikle og peke på mangler og finne nye løsninger for pasientene – ut over det staten betaler for luftambulansetjenesten, som har vært offentlig siden 1988.

Dere givere er med på å videreføre et altoppslukende prosjekt. Tusen takk for støtten!

8 Trykksak 6

4

HANS MORTEN LOSSIUS Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

H

vor langt er du villig til å gå for det du tror på? Bruke alle sparepengene dine? All tiden din? Stille som kausjonist med sikkerhet i dine foreldres hus? I dette magasinet møter du en gjeng som ga alt dette og mer til for å hjelpe når det står om livet. I et altoppslukende prosjekt ga de Norge en luftambulansetjeneste.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det kostet dem dyrt: Det kostet all fritid, svette og frustrasjon, det kostet livet for flere som omkom i havari. Betalingen var å redde liv, kameratskap, gleden av å skape noe, en utrolig meningsfull jobb. Siden oppstarten i 1978 har titusenvis pasienter fått hjelp av legehelikoptret, og mange kan takke disse gründerne for at de har fått livreddende hjelp.

Men fortsatt er det slik at mange dør eller får varige mén fordi de ikke får hjelpen de trenger raskt. Det er for eksempel slik at hele 60 prosent av de 12 000 nordmennene som får slag hvert år ikke får behandling i tide. Oslo, med korte avstan-

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse

Vårt oppdrag

Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 300 000 givere og støtte­spillere, i tillegg har vi nesten 3700 støtte­bedrifter.

Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­forskning, undervisning og utviklings­ prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade.

Vi leder an utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akutt­ medisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette.

Vår forskning og utvikling redder liv.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskning­s­­­­miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver lege­ helikopter­­virksomhet på oppdrag fra staten.

Norsk Luftambulanse AS er operatør på alle landets tolv baser for legehelikopter.

6 GRÜNDERNE

NR. 2 2018

BAKKEMANNSKAPET

NR. 4 2018

7

Oppdraget

– Camp Torpomoen er en tilstand, ikke et sted Stig Mjelstad forvandler givernes bidrag til en treningsuke uten sidestykke. Slik blir de gode enda bedre.

Navn: Stig Mjelstad (50) Tittel: Fagutvikler i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Da han skulle ta over som prosjektleder for den årlige treningsuka for leger, piloter og redningsmenn i luftambulansetjenesten, innførte Stig Mjelstad generalprøve med stoppeklokke på gjennomføringen av programmet. Slik får han kontroll på det kontrollerbare. Resten løser han og den dyktige staben underveis.

– Jeg pleier å si at Camp Torpomoen er en tilstand, ikke et sted. De ukene det står på, er det bare én ting alt handler om, og det er å gjennomføre etter planen. Vi lever i en boble, alle har lange dager og «bånn gass». Jeg prøver alltid å være ett steg foran, men slokking av branner underveis kommer man ikke unna med et så stort omfang, sier Mjelstad.

Treningsuka, som bærer navnet Camp Torpomoen, er oppkalt etter stedet med samme navn i Hallingdal, hvor flere av treningsukene har vært avholdt siden oppstart i 2011. Her får mannskapene i luftambulansen trene på realistiske og krevende øvelser uten å bli avbrutt av alarmen, og det er mulig å teste ut nye metoder og løsninger.

– Det er kort vei fra dem som har skoene på og vet hvor det trykker til denne treningen. For meg er det aller viktigste at de som kommer på denne uka sitter igjen med noe som kan gjøre dem enda bedre i jobben sin. Alle har en jobb der mye står på spill og stress under oppdrag kan være betydelig, og med denne treningen blir de enda bedre rustet, forklarer Mjelstad.

På side 8 og 44 kan du lese mer om hva deltagerne fikk bryne seg på i høst.

Bød opp til fest Hvem sier at forskning er kjedelig?

Et rødt garnnøste gjorde komplisert teori om GPS-innflygninger enkelt og engasjerende. Hjertets jobb ble illustrert som en huske med en bøtte oppå, med én funksjon: Å hente og levere blod.

Slik kan forskning og utvikling også forklares, og på årets forskningsfest ble det klart at flere av forskerne i Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse kan gjøre karriere som stand up-komikere eller formidlere når de pensjonerer seg.

Arrangementet ble åpnet av statssekretær Marie Jahrmann Bjerke i helsedepartementet, og programleder Andreas Wahl loset en fullsatt sal på Litteraturhuset gjennom et variert program.

Oslo får flere akutt­hjelpere

I om lag 180 kommuner har Stiftelsen Norsk Luftambulanse gitt brannmannskaper opplæring i førstehjelp. Når får også 350 ansatte i Oslo brann- og redningsetat (OBRE) gjennomgå den standardiserte opplæringen.

– Førstehjelp er noe vi må ha bred kunnskap om i alle nødetater. Denne avtalen sikrer lik standard, og jeg konstaterer at det er en god opplæringsmodell, sier brannsjef Jon Myroldhaug i Oslo brann- og redningsetat.

Hvis brannvesenet kommer i kontakt med en skadet eller syk pasient før medisinsk personell, skal akutthjelperopplæringen og utstyret bidra til at de kan hjelpe pasienten.

– Dette er en milepæl. Sammen med OBRE skal vi tilby en standardisert akutthjelperopplæring, sier fagutvikler Børge Hognestad i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

30 år siden staten valgte å gjøre luft­ambulanse­ tjenesten offentlig.

8 CAMP TORPOMOEN

NR. 4 2018

NR. 4 2018

CAMP TORPOMOEN 9

PÅ

DYPT Ingen alarmer. Bare tid. Tid til faglig påfyll, diskusjon og trening.

Dette er Camp Torpomoen. – Giverne bidrar til å gjøre de gode enda bedre. Det skal de være stolte av, sier luftambulanselege Per Bredmose.

TEKST RANDI BUCKLEY FOTO THOMAS T. KLEIVEN

VANN

SAMMEN

10 TRENING

NR. 4 2018

NR. 4 2018

TRENING 11

SØKER ETTER SIGRID: Ulykker i vann krever stor innsats fra mange etater. Her øver piloten seg på å være linefører.

S

igrid har knapt fylt ett år. Nå sover hun søtt i vogna si på trilletur langs kaia ved sjøen.

Brått skjener en bil av veien.

På sin ferd feier den mor over ende, drar vogna med seg over kanten.

Vogna dupper en stund før den synker ned i dypet. Sigrid tas av strømmen og føres vekk. Tilbake ligger en skadet mor som skriker i fortvilelse.

Mange av dem som nå blir involvert for å redde Sigrid og de som satt i bilen har rykket ut til lignende hendelser før. De er luftambulanseleger, piloter, redningsmenn, ambulansearbeidere og redningsdykkere. Operatørene fra Hovedredningssentralen, 113-sentralen og 110-sentralen er på sambandet. De har én ting til felles: De vet at tid og kompetanse betyr forskjell på liv og død.

25 lange minutter går. Det er hektisk og uoversiktlig. Hvor er vogna? Hvor mange var i bilen – og hvor kjørte den ut? Hvem tar seg av mor – og når forstår de at benet hennes har et åpent brudd? Arbeidet mellom flere etater og yrkesgrupper skal koordineres, og det er lettere sagt enn gjort. De fleste har aldri møtt hverandre før. Nå skal de jobbe sammen på tvers i en krevende situasjon, med flere savnede og pårørende rundt. Fungerer organisering, dialog og samarbeid dårlig, betyr det tapt liv og helse hvert eneste minutt.

LIVREDDENDE KJEDE Redningsmannen starter overflatesøk, og finner vogna. Han markerer hvor den ligger, slik at redningsdykkere fra brannvesenet raskt kan konsentrere seg om dette området.

– Funn! Vi har funn! Dykkeren løfter Sigrid opp til luftambulanselegen, før han igjen lar det mørke vannet omslutte seg i søk etter bilen. Sigrid har usikker puls og en kroppstemperatur på 28 grader. Det er kritisk for den lille kroppen.

Erfarne hender fra luftambulansen gir hjerte-lungeredning og pustehjelp. På monitoren lyser plutselig et lite glimt av håp: Sigrids hjerte viser litt aktivitet. Det er et godt tegn. Hvert ledd i en livreddende kjede har bidratt til at hun har gode sjanser til å bli frisk.

Dette var en av øvelsene som møtte de over 200 deltagerne på den tradisjonelle treningsuka Camp Torpomoen, som gikk over fem uker i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, finansiert av givere og støttebedrifter. Årets trening hadde rekordmange deltagere, komprimert over færre uker

KJEMPER FOR LIVET: Hvordan få båret Sigrid fra sjøkanten og inn i helikoptret? En kasse funnet i nærheten fungerer godt.

12 TRENING

NR. 4 2018 LAGARBEID: Bilen er funnet og pasienten brakt på land. Nå handler det om å redde liv og helse.

«Det finnes ikke rom for feilvurderinger når vi henter opp druknede.»

LEGE PER BREDMOSE

enn tidligere. I år var Fornebu arena for de 173 utøverne fra legehelikoptertjenesten. I tillegg deltok 41 redningsdykkere fra flere brann- og redningsetater og 76 paramedics-studenter fra Oslo Met, samt alle nødsentralene: Politi, ambulanse, brann og Hovedredningssentralen. Operatørene spiller en svært viktig rolle når så mange skal samarbeide ute på et ulykkessted.

Fire dager med faglig påfyll, erfaringsutveksling og trening, uten å bli avbrutt av alarmen. Det er gull verdt, mener luftambulanselege Per Bredmose, som var ansvarlig for de medisinske postene. Han er også doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor han forsker på simulering og læring for mannskapene.

– Ambisjonen er å gjøre det aller beste for hver enkelt pasient, uavhengig hvor i landet det er, uavhengig av hvem som er på jobb og hvem vi skal samarbeide med.

Da er denne arenaen den aller beste vi kan ha til trening. De som støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal være svært stolte av å bidra til dette; ingen andre gjør dette for oss, og det kommer helt klart pasientene til gode, sier Bredmose.

DILEMMA Hvert år omkommer rundt 100 personer i drukning i Norge. Det har ikke vært nedgang over tid, som vi for eksempel ser på antallet som dør i bilulykker. Da denne saken ble skrevet, var 82 personer blitt del av Redningsselskapets triste statistikk over drukninger i år.

Luftambulansen kalles ut til mange av disse ulykkene. Da har redningsmannen om bord ansvar for å starte søk i vannet, og resten av teamet spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Men vann innebærer risiko, og redningsmannen må derfor ha basisferdighetene på plass og kjenne egne begrensninger. Og hva hvis de profesjonelle redningsdykkerne er langt unna eller på et annet oppdrag?

– Vi møter dette dilemmaet regelmessig.

Det finnes ingen fasit, og ofte finnes det lite informasjon fra stedet. På kort tid må vi ta beslutninger på tynt grunnlag, for i slike situasjoner haster det for å redde liv og helse, sier redningsmann Arne Sveinhaug.

I fire år har han jobbet for å sette vannredning for redningsmennene i Norsk Luftambulanse i system. Kursing i overflatesøk og fridykk (dykk med snorkel og maske, uten oksygentanker), mer egnet utstyr, nye prosedyrer og forbedret

14 TRENING

NR. 4 2018

NR. 4 2018

TRENING 15

FORTVILT MOR: Hvordan ta seg av alle involverte i en desperat situasjon? Det er en del av øvelsen.

«Det er veldig spesielle oppdrag, så jeg husker både tid og sted. Aller best husker jeg et barn som hadde falt uti en elv i vårløysinga.»

REDNINGSMANN ARNE SVEINHAUG

GODE SJANSER: Lille Sigrid ble funnet på bunnen et godt stykke unna vogna. Takket være innsatsen til alle på stedet har hun gode sjanser til å overleve og bli frisk.

VIKTIG DEBRIEF: God tid til evaluering og diskusjon er noe av det deltagerne setter aller mest pris på.

s­ amarbeid med redningsdykkerne fra brannvesenet er resultatet av prosjektet, som er finansiert av Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse.

jobbet frem de medisinske øvelsene alle skulle trene på og få utbytte av i løpet av høstdagene på Fornebu.

– Vi kalles ofte ut på drukninger, og medisinsk sett er det utfordrende, kanskje spesielt når det handler om barn. Men det gir også muligheter, fordi nedkjølte pasienter kan ha stor sjanse for å overleve. Samtidig finnes det ikke rom for feilvurderinger når vi henter opp druknede. Samarbeidet, den avanserte behandlingen og logistikken må fungere om pasientene skal ha best mulig sjanse for å overleve og få minst mulig skader. Det oppnår vi gjennom å trene sammen med andre, sier Bredmose.

HUSKER HVERT OPPDRAG – Vannredning er en betydelig andel av all redning vi utfører. Samtidig har vi manglet god og strukturert tilnærming for å kunne utnytte tiden enda bedre for pasienten.

Ved drukning skal vi vurdere egen sikkerhet og legge en plan. Så enkelt, men så vanskelig, sier redningsmann Sveinhaug.

Selv husker han alle oppdragene hvor han valgte å dykke ned, flere av dem med barn involvert.

– Det er veldig spesielle oppdrag, så jeg husker både tid og sted. Aller best husker jeg et barn som hadde falt uti en elv i

vårløysinga. Da jeg søkte i overflaten så jeg barnet ligge på bunnen på syv meters dyp mellom isråkene, og kunne markere stedet. Da redningsdykkerne kom fra brannvesenet kunne de hente barnet opp raskt, forteller Sveinhaug.

Selv er han overbevist om at kursingen og treningen i høst innebærer en stor forbedring.

– Jeg ser at vi allerede utfører oppdragene mer effektivt og sikkert, har mer kontroll på utstyr, større trygghet, bedre basisferdigheter, og forbedret samarbeid med redningsdykkerne. Det betyr at vi kan jobbe enda bedre i kampen mot klokka, sier Sveinhaug.

For redningsdykkerne er luftambulansemannskapet nå en enda bedre støttespiller for dykkerlaget, sier Henrik Lit-

land, rednings­dykker­leder i Oslo brann- og redningsetat.

– Skal vi redde liv, må vi være så effektive som mulig. Samtrening med konkrete samarbeidspartnere i forkant av hendelser bidrar til det. Sikkerheten skal alltid ivaretas også. Redningsmannen er en vesentlig del av dykkerlaget når vi rykker ut sammen, og det er derfor opplagt viktig at samarbeidet fungerer, sier Litland.

MYE OG LITE, OFTE OG SJELDEN – Det vi gjør ofte må sitte i fingrene og gå smidig og effektivt for seg. Men det vi gjør svært sjeldent må vi også kunne slik at vi er mentalt forberedt og kan hjelpe pasienten best mulig. Slik tenkte luftambulanselege Per Bredmose da han sammen med andre leger fra helseforetakene rundt i landet

AVGJØRENDE TRENING Det skal være krevende øvelser, forklarer han, med komplekse settinger hvor hver

detalj har betydning og må tolkes og brukes i vurderingene som gjøres. Slik får deltakerne øvd seg på å innhente informasjon fra berørte, avansert og grunnleggende hjerte-lungeredning, delegering av oppgaver mannskapet seg i mellom, avansert behandling som luftveishåndtering og ultralyd, valg av sykehus og håndtering av pårørende. Og mye mer.

– Å trene, få øve, prøve og feile og diskutere godt i etterkant er avgjørende for at vi skal kunne gjøre jobben vår enda bedre. Derfor er alt vi har trent på her situasjoner vi kan kalles ut til når som helst, hvor som helst, på alle baser i landet og alle tider av døgnet, forklarer Bredmose.

Både Sveinhaug og Bredmose peker på at luftambulansetjenesten er en spesi-

alressurs som leverer et komplett og avansert tilbud raskt til de aller sykeste og skadde. Det er et samfunnskrav, og det er knyttet høye forventninger til mannskapets evne til å levere.

– Vi kan sammenlignes med andre spesialressurser, for eksempel i politiet og Forsvaret. Hva gjør de, hele tiden? De trener, trener og trener. I helsevesenet er det ikke slik, dessverre. Denne treningen gir umiddelbar effekt for pasientene.

Derfor er denne uka så viktig, sier Per Bredmose.

På side 44 kan du lese om øvelsen som bare et fåtall opplever når de er på jobb som luftambulansepersonell: Å måtte amputere en kroppsdel for å redde et liv.

Kronprins Haakon fikk være del av teamet, og han imponerte med sin innsats.

16 TRENING

NR. 4 2018

NR. 4 2018

TRENING 17

TOMAS MARCINKOWSKI

– Tar med meg det jeg lærer på vakt Yrke: Redningsmann Base: Førde Hvor mange camper har du vært med på?

Jeg har vært på fire treningscamper.

Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?

Jeg har ikke vært med på oppdrag der vi har måttet amputere, men ser for meg at det kan bli aktuelt. Både i jordbruk, industri eller som i øvelsen vi hadde på treningen, der noen blir sittende fast etter et ras eller lignende. Bil i sjøen hender av og til. Veiene her på Vestlandet, hvor jeg jobber, følger vanligvis både fjorder, vann og elver. Vann er et element som jeg har veldig respekt for. Det viktigste er å kjenne farer, egne begrensinger og hvordan vann påvirker deg. Det handler ikke bare om at du ikke kan puste under vann, men det er også sterke strømmer, lave temperaturer og farer en ikke kan se i tillegg.

Hva er din rolle på et skadested?

Som redningsmann skal vi først og fremst ha fokus på sikkerhet, tilkomst og organisering av transport. Vi er utdannet helsepersonell og er legens medhjelper, og må også gjøre egne, medisinske vurderinger. Det gjelder spesielt hvis det er flere pasienter. Det er også viktig å bidra til et godt samarbeid med alle samarbeidsparter på et skadested.

Hvorfor er denne treningen viktig for deg?

Det å trene i crew er kjempeviktig. Treningen i denne uka er også svært realistisk, og vi får god tid til å gå grundig gjennom viktige moment etterpå. Det er fint å få tilbakemelding på de vurderinger og tiltak man gjør. På den måten lærer vi mye.

Hva har du lært som du ikke kunne før?

Jeg lærer masse nytt hver gang! Det viktigste er nok at det vi gjør på treningen her er noe jeg kan ta med meg videre på oppdrag og vakt.

STEINAR EINVIK

– Alltid noe å lære av gode kollegaer Yrke: Anestesilege Base: Trondheim Hvor mange camper har du vært med på?

Jeg tror dette er femte gangen jeg er på Camp Torpomoen. Både som deltager og som en av dem som fasiliteter postene for deltagerne. I år var jeg her en uke som vanlig deltaker, i tillegg til tre ganger som fasilitator.

Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?

I sommer hadde vi to pasienter i løpet av to dager med amputerte legemsdeler som måtte raskt til Rikshospitalet for mulig replantasjon, det vil si at de sys på plass igjen. Dess fortere pasienten kommer til behandling, dess større er sjansen for et vellykket resultat. Vi tok bilde med mobil og sendte til spesialisten på nærmeste universitetssykehus, som konfererte med ansvarlig kirurg på Rikshospitalet. Så måtte vi vurdere hvordan transporten skulle foregå. Det er også vårt ansvar å behandle den amputerte kroppsdelen på en måte som øker sjansen for suksess.

Hva er din rolle på et skadested?

Min rolle på et skadested er ofte å finne den eller de pasientene som er mest skadet og som det haster mest å få til riktig sykehus og starte behandling på stedet. Vi luftambulanseleger er på bakgrunn av vår akuttmedisinske kompetanse godt rustet og trent for å sortere pasientene. Hvem er kritisk skadet eller syk,

eller i ferd med å bli det? Hvem skal først til riktig sykehus med helikopter? Hvem skal først med ambulanse? Hvem kan vente? Det er også en viktig oppgave å kommunisere med 113-sentralen og de andre etatslederne på et skadested. Det er viktig å bidra til at man har en viss struktur på et skadested med klare roller for å unngå det som noen ganger blir et problem, nemlig kaos i større eller mindre grad.

Hvorfor er denne treningen viktig for deg? Å få denne treningen på Camp Torpomoen er svært verdifullt, blant annet fordi vi får trene på prosedyrer vi sjelden er nødt til å utføre i felt. Det er også viktig å trene sammen med andre etater, fordi det ofte er stor grad av hast når vi samhandler med andre, for eksempel med redningsdykkere. Da må samarbeidet sitte, selv om vi sjelden trener sammen. Men det er vel så viktig å komme sammen og bli kjent og utveksle erfaringer fra kollegaer man sjelden treffer, men som deler mange av arbeidsoppgavene på vakt som en selv møter.

Det er alltid noe å lære fra gode kollegaer.

Hva har du lært som du ikke kunne før?

Man lærer alltid noe nytt! Det går både på det faglige og det menneskelige plan. Under stress lærer man seg selv og andre bedre å kjenne.

Jeg håper at Stiftelsen Norsk Luftambulanse fortsatt ser verdien av disse samlingene, slik at vi kan komme hit på Camp Torpomoen hver høst i årene som kommer. Til slutt vil jeg bare oppfordre dem som ennå ikke har vært her til å sette av dette på kalenderen til neste år!

ARNE UTBY

– Gjør en bedre jobb ute hos pasientene Yrke: Helikopterpilot Base: Tromsø Hvor mange camper har du vært med på?

Jeg har vært med på alle campene siden 2011, tilsammen åtte ganger.

Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?

Jeg har rykket ut til flere biler og lastebiler som har havnet i vann eller elv. Et par av disse har hatt litt problematisk tilkomst på grunn av mye strøm i elv.

Mulig amputasjon er det sjelden vi rykker ut til, men jeg var på et oppdrag en gang hvor dette ble diskutert. En fot satt fast i en landbruksmaskin, og vi brukte lang tid på å få den løs. Heldigvis løste det seg med en lang rekke speidertriks, og vi slapp å amputere utenfor sykehuset.

Det som er krevende i disse situasjonene, er at vi rykker ut med sparsomme opplysninger. Også sambandet på vei ut kan være en stor utfordring, og det er ofte vanskelig å få de opplysningene vi trenger for å gjøre en så god jobb som mulig, fordi mange - brann, politi, ambulansen og kanskje Hovedredningssentralen – bruker det

samme sambandet. Om vi blir en liten gruppe ledere som samarbeider tett, og som er flinke til å delegere og samtidig ser hva som må planlegges frem i tid, ja, da fungerer det bra.

Hva er din rolle på et skadested?

Lege og redningsmann har ofte stort pasientfokus og kan risikere å få litt tunnelsyn. Da blir det min jobb å prøve å gjøre jobben deres enklere ved å finne frem utstyr (helst før de trenger det), snakke med ambulanse, brann og politi for å få informasjon og ha fremdrift i hva som skal skje. Vi må tenke på retur, hente båre eller annet utstyr, kort sagt gjøre alt klart slik at vi unngår tidstap. I tillegg kontakter vi 113-sentralen eller andre med nødvendige tilbakemeldinger om hva som er vår plan.

Hvorfor er denne treningen viktig for deg?

Jeg mener at Camp Torpomoen er den beste treningsarenaen vi kan ønske oss og noe som definitivt er tvingende nødvendig for tjenesten.

Her møtes alle yrkesgrupper på tvers av baser og har god tid til å diskutere ulike problemstillinger, også med egne yrkesgrupper, som vi jo sjelden ser i den daglige jobben vår på basene. Det å ha

trent på slike scenarier på forhånd, mener jeg, er helt avgjørende for å lykkes. Det er heller ingen ulempe å ha vært ute en vinterdag før siden det som regel blir noe improvisasjon ved ulykker.

Teoretisk påfyll er viktig, men det beste med dagene på campen er definitivt de gjennomtenkte scenariene hvor vi alle får testet oss, og kanskje blottlagt oss litt, men hvor det er god tid til en debrief og god diskusjon i etterkant.

Vi får flere knagger å henge ting på, noe som helt klart gjør at vi gjør en bedre jobb ute hos pasienten.

Hva har du lært som du ikke kunne før?

Tja, si det, det er alltid mye å lære! Jeg har fått se hvor vanskelig og samtidig enkelt det kan være å sage over bein, og lært hvordan man skal stoppe blødninger på amputerte legemer. Hvordan vi skal søke mest effektivt i vann både som overflatesvømmer og linemann har vært veldig nyttig, og ikke minst har jeg bitt meg merke i hvor fort barn blir nedkjølt, og nettopp på grunn av det kan klare seg godt selv om de har ligget lenge under vann. Derfor er det så viktig å gi alt selv i de mørkeste situasjoner.

18 FORSKNING

NR. 4 2018

Søvn

FORSKER FOR TRYGG FLYGNING

Å sove godt er avgjørende for at vi skal fungere best mulig i hverdagen. Hvordan påvirker det da redningsmenn og piloter i luftambulansen å gå lange vakter, med lite eller ofte avbrutt søvn? Tine Almenning Eide forsker på søvn og søvnighet.

TEKST VIBEKE BUAN FOTO HELGE SKODVIN

NR. 4 2018

FORSKNING 19

D

et er midt på natten når alarmen går på luftambulansebasen. Redningsmann Anders Kroken, piloten og luftambulanselegen må ut på nytt oppdrag, og det haster. Fra å ligge i dyp søvn skal de så raskt som mulig få på seg uniformer, innhente informasjon om pasienten og jobben som venter dem, og om nødvendig pakke med seg medisinsk ekstrautstyr som ikke er i helikopteret fra før. Kanskje rekker de å ta en kopp kaffe på veien.

På minutter må de være skjerpet og konsentrert om arbeidsoppgavene, og klare til å ta hurtige avgjørelser som kan handle om liv og død.

– Vi hører fort om det er alvorlig, og da våkner vi kjapt. Samtidig vet vi at dette med søvndrukkenhet kan vare fra noen minutter til et kvarter, så vi sjekker alle ting ekstra godt, forteller Kroken.

HVILER NÅR DE KAN Redningsmenn og piloter kommer på jobb mandag formiddag, og er så på vakt i en uke, med klare bestemmelser på fordelingen mellom flytid og hviletid i løpet av vaktuken. Mannskapene har lov til å jobbe opptil 14 timer i løpet av et døgn.

Det er ingen som vet når på døgnet alarmen går, eller hvor tett redningsoppdragene kommer. Noen netter kan det være tre utrykninger, andre netter ingen.

Antall oppdrag i døgnet varierer også mellom sesongene.

– Dette gjør at vi må være nøye med å hvile når vi kan, men på den riktige måten og på de riktige tidspunktene, sier redningsmannen.

Og det har han og kollegene fått eksperthjelp til: Tine Almenning Eide er stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og er tilknyttet Universitetet i Bergen. Hun forsker på hvordan søvn og søvnighet påvirker redningsmenn og piloter i luftambulansetjenesten.

NY KUNNSKAP GJENNOM FORSKNING – Det er viktig å understreke at vi ikke har noen indikasjoner på at dagens arbeidsordning fører til uønskede hendelser på grunn av utmattelse og trøtthet. Men vi har faktisk ingen forskning som dokumenterer effekten av vaktordningen,

SØVNFORSKER: - Vi vet at søvnighet kan påvirke prestasjonene våre, sier stipendiat Tine Almenning Eide, som forsker på søvn og søvnighet hos redningsmenn og piloter i luftambulansetjenesten.

Redningsmann Anders Kroken har deltatt i forskningsprosjektet.

Dette er søvnforskningen • I 2014 og 2015 gjennomførte Universitetet i Bergen en datainnsamling blant Norsk Luft­ ambulanses redningsmenn og piloter. Dette dannet grunnlaget for det interne arbeidet med såkalt «Fatigue Risk Management» - håndtering av sikkerhet i relasjon til søvnmangel.

• I første omgang skal Eide se på søvnighet hos mannskapene over en treukersperiode sommerstid, for å finne ut av graden søvnighet varierer. Deretter skal hun se på om det er noen forskjeller på søvn hos mannskapene om vinteren og om sommeren.

• 60 redningsmenn og piloter brukte aktivitetsmålere, svarte på spørsmål og gjennomførte tester før, under og etter en vintervaktuke og en sommervaktuke.

• Luftambulansetjenesten i Norge er organisert og betalt av helseforetakene, som har 1,2 mrd. i årlige utgifter til luftambulansetjenester. På toppen av dette bidrar Stiftelsen Norsk Luftambulanse hvert år med 200 millioner kroner til forskning og utvikling for å gi akutt syke og skadde best og raskest mulig behandling utenfor sykehus.

• Nå skal stipendiat Tine Almenning Eide i Stiftelsen Norsk Luftambulanse gjøre en vitenskapelig analyse av disse dataene og publisere resultatene internasjonalt, slik at andre tjenester også kan dra nytte av kunnskapen.

20 FORSKNING

NR. 4 2018

NR. 4 2018

FORSKNING 21

eller hvor grensene går for når trøtthet blir et problem for akkurat disse yrkesgruppene. Kunnskapen er i hovedsak erfaringsbasert. De dataene som finnes fra kommersiell flygning er utfordrende å overføre til luftambulansen fordi vi i luftambulansen har denne uforutsigbarheten når det gjelder arbeidsmengde og arbeidstid, sier Eide.

Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA) har vurdert å skjerpe arbeidstidsbestemmelsene, slik at besetningsmedlemmer på luftambulansehelikopter kun kan jobbe tolvtimersvakter. En slik ordning ville i så fall ha fått store konsekvenser for driften av norske legehelikopterbaser.

Derfor trenger vi mer kunnskap nå om dette.

– Vi vet at søvnighet kan påvirke prestasjonene våre. Og søvn er viktig for sikkerheten for mannskaper og pasienter i luftambulansen også. Gjennom denne forskningen håper jeg at vi kan få kunnskap som kan underbygge beslutninger om arbeidstidsbestemmelser, sier Eide.

IKKE ETTERMIDDAGSLUR ETTER KLOKKEN 16 Som en del av forskningsprosjektet har piloter og redningsmenn gått gjennom et opplæringsprogram om søvnhygiene – altså gode søvnvaner.

– Etter at vi fikk fokus på dette har vi et mer bevisst forhold til søvn og hvile. Skal vi ta en lur på dagtid er det mellom klokken 14 og 16 som er mest gunstig for at vi ikke skal få mindre behov for søvn når kvelden kommer. Ellers gjelder det for eksempel å ha det mørkt og stille på soverommene på basen. Og folk sitter ikke til langt på kveld og ser på TV, forteller Kroken.

– Kan dere se på hverandre om dere er trøtte?

– Ja, etter opplæringen vi har fått ser vi etter tegn på trøtthet hos kollegene, og vi sier fra hvis vi opplever at kollegaen begynner å bli trøtt. Vurderingsevnen på egen trøtthet synker jo trøttere du selv blir, sier Anders Kroken.

– Hvis vi for eksempel skal fly tilbake til basen om natten etter å ha levert en pasient på sykehuset, kan det bli ganske stille i cockpit. Da slår vi en vits eller drar i gang en diskusjon, slik at vi holder oss skjerpet. Og så har vi som sagt hviletidsbestemmelser som gjelder uansett. I tillegg kan vi gå av beredskap for hvile dersom vi er for slitne til å fortsette, selv om vi ikke har nådd denne grensen.

Slik sover du bedre De fleste av oss har problemer med å sove innimellom. Hvis vi har gode søvnvaner får vi bedre søvn og forebygger søvnproblemer. Her er Tine Almenning Eides tips for en god natt.

1

Regelmessig mosjon: Fysisk aktivitet i løpet av dagen er med på opparbeide søvnbehovet.

Husk samtidig på at det er best å avslutte treningen tre timer før sengetid.

2

Ikke for lang ettermiddagslur: Unngå å sove på dagtid. Hvis du tar en ettermiddagslur, ikke sov lenger enn 30 minutter – og ikke etter klokken 16. Hvis du sover lenger enn en halvtime, har du mindre behov for søvn når kvelden kommer, og kan få dårligere kvalitet på nattesøvnen.

3

God døgnrytme hele uka: Selv om det er fristende å sove lenger lørdag morgen, er det viktig å stå opp til omtrent samme tid hver dag, også i helgene.

4

Det viktige dagslyset: Pass på at du får minst 30 minutter med dagslys hver dag, og helst tidlig på morgenen og senest to timer etter at du har stått opp. Om vinteren kan du i tillegg bruke en lysterapilampe, og sørge for å ha sterk nok belysning innendørs.

5

Koffein? Pass på klokka: Unngå koffeinholdige drikker etter klokken 17. Det gjelder ikke bare kaffe, men også te, brus og energidrikker.

6

Ikke alkohol før sengetid: Alkohol kan lette innsovingen, men gir urolig søvn med mange oppvåkninger og dårlig søvnkvalitet.

«Vi vet at søvnighet kan påvirke prestasjonene våre»

7

Skjermbruk ødelegger søvnen: Kutt ned på skjermbruken etter klokken 21, og bruk soverommet og sengen til søvn, ikke til mobil, PC, nettbrett eller TV. Hvis du er en av dem som sitter foran PCen til langt på kveld, eller ligger og surfer på mobilen etter at du har lagt deg: Legg på et såkalt blålysfilter som slår seg på automatisk på et ønsket tidspunkt. Dette justerer lyset på skjermen for å redusere mengden blått lys, som forstyrrer produksjonen av søvnhormonet melatonin.

TINE ALMENNING EIDE, STIPENDIAT

ANTALL TIMER SØVN Det er Universitetet i Bergen som har samlet inn dataene fra redningsmennene og pilotene som har deltatt i forskningsprosjektet. Forskningsresultatene er ikke klare ennå, så det er for tidlig å konkludere, understreker Tine Almenning Eide.

– Men slik det ser ut nå, er ikke mannskapene trøtte på jobb, de er våkne og opplagte når de er på vakt, sier hun, og fortsetter: – En av tingene vi ser på, er feil som følge av søvnighet. Man skulle for eksempel anta at mannskapene gjør flere feil mot slutten av arbeidsuken, men det gjør de altså ikke, ser det ut til.

– Og så langt ser det ut som at vi faktisk sover litt mer på jobb enn hjemme, hvis vi ser på antall timer søvn. Her på basen er vi skjermet og trenger ikke å ta hensyn

til forpliktelsene som følger av et familieliv, her får vi konsentrert oss om jobben, og sover og hviler når vi føler at vi må eller har lyst. I det daglige merker jeg også at jeg er mindre trøtt og har en bedre søvnhverdag på vakt enn før vi hadde søvnopplæringen, forteller rednings­mann Kroken.

TAR MED TIPSENE HJEM Søvntipsene han har lært på jobb er nyttige også på fritiden: – Når jeg overnatter på hotell, for eks­ em­pel – da er det ofte et blått lys nederst på TV-skjermen, det gir et ganske intenst lys på øynene, og det kan redu­sere søvnkvaliteten. Det dekker jeg til, eller så slår jeg av TV´en helt. Og de ukene jeg ikke har vakt holder jeg samme døgn­ rytme som i jobbukene.

8

Riktig temperatur: Sørg for at det er mørkt på soverommet når du skal sove, og at det er behagelig temperatur i rommet. Du kan også bruke sovemaske og ørepropper.

9 deg.

Sult og søvn: Ikke gå til sengs sulten, men ikke innta et tungt måltid rett før du skal legge

10

Problemhalvtimen: Hvis du har bekymringer: Sett av en halvtime før legger deg til å tenke gjennom bekymringer og problemer, eller skriv dem ned til neste dag. Unngå å ta med deg bekymringer og problemer til sengs.

FOKUS PÅ HVILE: - Vi må være nøye med å hvile når vi kan, men på den riktige måten og på de riktige tidspunktene, sier redningsmann Anders Kroken – her i stuen på basen i Bergen.

Kilder: Tine Almenning Eide, Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer, Helsenorge

22 FORSKNING

NR. 4 2018

NR. 4 2018

FORSKNING 23

AKUTTMEDISINSKE UTFORDRINGER Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus. Vi driver undervisning av helsepersonell for at kunnskapen skal tas i bruk og redde liv. Europeiske leger er enige om at disse fem akutte tilstandene krever rask utrykning og avansert akuttmedisin utenfor sykehus. Din støtte gjør at vi sammen løser akuttmedisinske utfordringer.

1

HJERTESTANS

2

BRYSTSMERTER

3

HJERNESLAG

4

PUSTEPROBLEMER

5

ALVORLIG SKADE

Slik arbeider vi for at flere skal overleve Bli med oss i arbeidet for å gjøre behandlingen enda bedre!

ALVORLIG SKADE

Blir du hardt skadet, er én ting er sikkert: Du er helt avhengig av at de som rykker ut til deg har kompetanse og utstyr til å begynne behandling – og at deres vurderinger bringer deg til riktig sykehus.

Det kan utgjøre forskjellen på liv og død, og om du kan leve livet som før eller blir pleietrengende.

TEKST RANDI BUCKLEY

I

Norge dør rundt 2500 personer av alvorlig skade hvert år. Fall, forgiftningsulykker og trafikkulykker er årsaken til en stor del av dødsfallene.

I tillegg blir nesten 300 000 nordmenn behandlet for skader på sykehus*.

Våre forskere jobber for at flere skal overleve – og for at de som bli skadet får

MARTIN SAMDAL

Legehelikopter til dem som trenger det mest I dag finnes det ingen standardkriterier for når luftambulansen skal kalles ut til alvorlig skadde pasienter. Det kan føre til at pasienter som burde hatt hjelp av luftambulansen ikke får det. Samtidig er det heller ikke ønskelig å rykke ut på unødige oppdrag. Et helikopter ute på oppdrag er utilgjengelig for en annen, mer alvorlig skadet pasient. Anestesilege Martin Samdal skal i sin doktorgrad blant annet se på hvilke kriterier som lå til grunn for utkall av legehelikoptrene i Helse Sør-Øst, og sammenstille disse med data fra Nasjonalt traumeregister og traumeregisteret fra Ullevål sykehus, hvor de fleste alvorlig skadde pasientene sendes.

– Luftambulanse er en begrenset ressurs.

Hovedmålet med mitt prosjekt er å optimalisere fremtidig bruk av legehelikoptrene ved å blant annet bidra til å spisse presisjonen for utkallskriteriene, sier Samdal.

minst mulig mén etterpå.

På nettsiden norskluftambulanse.no/ vare-forskere kan du lese om enda flere som gjennom sin forskning har gjort en forskjell for disse pasientene. Med din støtte bidrar du til dette arbeidet!

FORSKNING

Våre forskere bidrar med ny kunnskap om akuttmedisin utenfor sykehus.

UNDERVISNING AV HELSEPERSONELL Vi deler kunnskapen vår.

INNFØRING I AKUTT MEDISINSK TJENESTE Vi arbeider for at ny viten og nye metoder tas i bruk.

ØKER PASIENTENS SJANSE TIL Å OVERLEVE

Dette gjør vi for at flere pasienter skal overleve akutt og alvorlig sykdom og skade.

*Kilde: Folkehelseinstituttet 2014

INGRID ELISE HOFF

ANNE SIRI JOHNSEN

JOSTEIN HAGEMO

Indre blødninger oppstår for eksempel ved fall, trafikk­ ulykker eller andre ulykker.

For å sikre nok blod til vitale organer, stenger kroppen gradvis ned blodtilførelsen til mindre viktige kroppsdeler.

Det kan føre til ubotelig skade, og risikoen for varige mén og død øker. Men det er ikke alltid enkelt for luftambulanse­ legen å fastslå at noen blør innvendig – og hvor mye det blør. Anestesilege Ingrid Elise Hoff jobber for å finne raskere, enklere og bedre måter å avdekke omfanget av indre blødninger før eller under transport til sykehus. Da kan luftambulanselegen gi blodprodukter som begrenser skadeomfanget.

– Jeg ønsker å finne metoder som kan måle en kombinasjon av endringer som bare skjer ved blodtap, og som også kan si noe om hvor stort blodtapet er. Helst ved hjelp av utstyr vi allerede har, eller som ikke krever spesialkompetanse eller inngrep i kroppen, og som ikke er for følsomt til å ha med i et helikopter, sier hun.

Store ulykker kjennetegnes ved at de er uoversiktlige, mange er involvert, og de overbelaster nødetatenes kapasitet slik at man må be om hjelp fra nabodistriktet. I en slik setting er legehelikoptrets rolle sentral, men det finnes ikke forsknings­ basert kunnskap på hvilke hendelser helikoptret kalles ut til, hvor tidlig i forløpet det skjer, eller hvordan samspillet påvirker de andre nødetatene.

Anestesilege Anne Siri Johnsen ser i sin doktorgrad på hvordan luftambulansen kan gjøre en enda bedre jobb ved store ulykker. Hun har utarbeidet en felles mal for rapportering for å få bygget opp en inter­ nasjonal kunnskapsdatabase for videre forskning. I tillegg ser hun på hvordan luftambulansen utnyttes ved store ulykker, og hvordan mannskapet opp­lever kommunikasjonen med, koordinering av og rollefor­delingen

Pasienter som utsettes for ulykker, for eksempel trafikk­ ulykker eller fall, kan få store ytre og indre blødninger.

Da slår kroppens forsvars­ system inn, og blodet tykner - ­koagulerer - for å stanse blodtapet. Men hos noen personer skjer det motsatte: Blodet koagulerer ikke. I stedet blør de bare mer, i verste fall blør de i hjel. Hva er årsaken til denne svikten? Og kan noe gjøres?

Det har luft­ambulanselege og forsker Jostein Hagemo sett på i sitt doktorgradsarbeid.

Anslagsvis to prosent av de 1500 pasientene som behandles for alvorlig skade ved Ullevål sykehus rammes av denne svikten. Hagemos funn viser blant annet at et svært viktig protein kalt fibrinogen spiller en nøkkelrolle: Med for lite fibrinogen i blodet tykner ikke blodet nok.

Med tilførsel av dette proteinet på skadested kan flere overleve,

Dings for å avdekke indre blødninger

Enda bedre ved store ulykker

mellom luftambulansen, nød­ etatene og andre involverte på skadestedet.

– Det jeg ønsker med forskningen min, er å bidra til at luftambulansen blir enda tryggere i en kaotisk situasjon, og å sikre at ressursene blir brukt på de riktige pasientene. Jo mer man får en systematisk tilnærming til, jo lettere blir det å handle på ryggmargsrefleks og gjøre de riktige valgene, sier Johnsen.

Lite protein – stor betydning

mener Hagemo og gruppen internasjonale forskere som har studert koagulasjonssvikt.

– Det er ikke tvil om at dette potensielt er livreddende. Det er vanskelig å tallfeste i hvor stor grad, men det er rimelig å anta at på landsbasis vil tilførsel av fibrinogen være livreddende eller bidra til betydelig mindre sykelighet for om lag 60 mennesker hvert år, sier Hagemo.

24 GRÜNDERNE 24 PASIENTTRANSPORT

NR. 4 2018

NR. 2 2018

NR. 2 2018

GRÜNDERNE 25

Utvikling

FRA LADA TIL FERRARI FØR OG NÅ: Pasienttrallen de tidligere brukte på Sørlandets sykehus (til v.). Redningsmann Stig Olsen (til v.) er mannen bak den nye pasienttrallen sammen med pilotkollega Tor Ulvestad. Portør Bjørn Arne Kristiansen ved sykehuset er svært fornøyd med den nye trallen.

Turen mellom legehelikopter og akuttmotak er ikke sikker nok. Det ønsket et en innovativ redningsmann og hans pilotkollega å gjøre noe med. Med støtte fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse har de skapt en liten revolusjon.

TEKST ERLAND KROKEN FOTO THOMAS T. KLEIVEN

S

e hvordan den gamle trallen vår ser ut!

Portør Bjørn Arne Kristiansen ved Sørlandet sykehus rister på hodet.

Kristiansen viser en enkel og sliten tralle med fire skranglete hjul. Fra helikoptret

skal Kristiansen og luftambulansemannskapet løfte en kritisk syk eller livstruende skadet pasient over på tralla. Ofte er de tilkoblet utstyr som er avgjørende for overlevelse, og trenger akutt medisinsk behandling. Løftet er tungt – og slettes ikke optimalt for pasientsikkerheten.

«TRILLEBÅRER» I BRUK Det som møter mannskap og portører er som regel en tilfeldig tralle. De er ikke standardisert, og de er dårlig tilpasset. Ofte er det rett og slett en avansert «trillebår».

Dette skjer hver eneste dag når legehelikoptrene leverer pasienter inn på akuttmottakene på sykehusene. Rundt 7000 pasienter blir flydd til sykehusene hvert år, det er ca. 20 pasienter hver dag.

Mannskapene må trille og sikre pasient og utstyr i en og samme operasjon etter at de er løftet ut av legehelikoptret. Å miste utstyr på bakken kan være skjebnesvangert – og pasienten ligger utrygt.

– IKKE TRYGT NOK Denne problematikken hadde redningsmann Stig Olsen i Norsk Luftambulanse grunnet over en stund. Selv har han opplevd den varierende kvaliteten disse trallene har rundt om i sykehus-Norge.

Å forflytte pasienter er rett og slett ikke trygt nok, tenkte redningsmannen. Han får med seg pilot og kollega Tor Ulvestad, og tar kontakt med Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 2015. Det må da være mulig å få laget en tryggere og bedre tralle, tenker de. Skisser på servietter og tegneblokker tar form til en søknad om midler til et prosjekt for å utvikle nye traller.

– Dette handler også om arbeidsmiljøet vårt. Tunge løft er krevende og kan være farlig for helsen. Når det i tillegg er alvorlig syke pasienter du løfter og bærer, har vi et stort ansvar, sier Stig Olsen når vi treffer ham på vakt ved basen i Arendal, hvor han har jobbet siden 2012.

FRA LADA TIL FERRARI Nå har de fått laget fem nye pasient­ traller. Et selskap på Hønefoss, Norsk Helse Design, har sveiset, tilpasset og produsert trallene.

Den har blant annet hydraulisk hev- og senk-funksjon som er tilpasset høyde til alle helikoptertyper i Norge, og kan derfor enkelt justeres til å løfte ut pasienter fra hvilket som helst helikopter. Sidegjerder hindrer pasientene å skli av. Disse kan tas ned slik at pasientene kan løftes av fra siden. Det er enkelt å feste pasientene, og trallene er også konstruert slik at de kan transportere kuvøser.

Resultatet av prosjektet er revolusjonerende, mener portør Bjørn Arne Kristiansen.

– Dette er noe helt annet enn hva vi har måtte bruke til nå, sier han. Kristiansen har jobbet ved sykehuset i åtte år og har tatt imot hundrevis av pasienter fra legehelikoptret. Han er mektig imponert over den nye og langt tryggere pasienttrallen.

– Dette er som å gå fra Lada til Ferrari, og gjør pasienttransporten fra helikoptret og til akuttmottakene sikrere og

arbeidshverdagen til både mannskap og oss som tar i mot på sykehusene mye bedre, forteller Kristiansen.

IKKE MULIG UTEN STØTTE Stig Olsen presiserer at dette ikke hadde vært mulig å gjennomføre uten støtten fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses givere. Ikke bare er den sikker og gir gode arbeidsforhold, den er også billigere i produksjon og innkjøp enn de langt dårligere trallene.

– Disse fem trallene er satt ut på basene ved Ålesund, Brønnøysund, Tromsø, Arendal og ved sykehuset i Kristiansand, hvor de skal testes og brukes. Vi håper at disse trallene setter en ny standard for hva som skal forventes av kvalitet og funksjon i forflytning ut av helikopter og transport inn til sykehusavdelinger. Pasientene fortjener en trygg transport, helt inn til akuttmottaket, avslutter Stig Olsen.

26 HISTORISK

NR. 4 2018

Stifterne

– VI VAR DREVET AV PUR IDEALISME De satset alt for å gi deg og meg bedre akuttmedisin utenfor sykehuset.

Mange kan takke disse ni for livreddende hjelp.

H

TEKST RANDI BUCKLEY FOTO FREDRIK NAUMANN, FELIX FEATURES

usker dere da vi skulle trene underhengende, men vi bare hadde ett helikopter, som jo var opptatt i tjeneste? Vi leide inn en heisekran som heiste oss opp i en krok, og øvde på håndsignaler og ble heist opp eller ned.

Jan Martinsen, ansatt nummer 1 i Norsk Luftambulanse, ler godt når han forteller om hvordan trening på underhengende operasjoner, det vil si at redningsmannen henger i et tau under helikoptret for å nå frem til pasienter, foregikk i «gamle dager». Betalingen for jobben? En flaske whisky til heisekranføreren.

JOBBET GRATIS Historiene fra oppstarten av Norsk Luftambulanse og de første årene er mange, og det ble god stemning da ni stiftere og gründere møttes til middag på Reenskaug hotell Drøbak i midten av oktober. Flere av dem hadde ikke sett hverandre på flere tiår, og gjensynsgleden var derfor stor.

De hadde sin bakgrunn i ambulansemiljøet i Drøbak og i Oslo, og var overbevist om at helikopter med lege om bord måtte til for å kunne redde de aller sykeste og skadde. Mange av dem tok pant i egen eller foreldres eiendom med beløp langt over en årslønn, de jobbet gratis som redningsmenn, leger og piloter på fritiden og tok vakter på ambulansen for å overleve økonomisk. I tillegg pakket de utallige paller med reklame (med familiene som hjelpere), de stod på stands og jobbet aktivt i lokalmiljøer og politiske miljøer for å få støtte.

– Vi var drevet av pur idealisme, og vi hadde sterke følelser for det vi ønsket å oppnå. For oss handlet det kun om pasientene, fortalte Johnny Plåt, som jobbet som redningsmann fra starten.

IMPONERT OVER UTVIKLINGEN Viljen til å stille opp, starte og drive tjenesten de hadde slik tro på, var av jern.

I dag deler de stoltheten over hva de klarte å få til – og over hva luftambulansen er i dag.

Stifterne ØVERST: Fra venstre: Jorun Pettersen, enke etter ambulansesjåføren Oddvar Foss Pettersen (sammen stilte de pant for lån). Viggo Eriksen, redningsmann, stilte som kausjonist. Arild Thorseth, redningsmann, stilte med barndomshjemmet som sikkerhet for banken.

I MIDTEN: Fra venstre: Endre Bolsø, stefaren til Bård Østgård, gutten som druknet i 1975. Bolsø er en av stifterne.

Jan Solberg (redningsmann), stilte som kausjonist. Jan Martinsen (redningsmann) stilte som kausjonist.

NEDERST: Fra venstre: Aud Moe, enken etter Jens Moe, som var både stifter og kausjonist. Johnny Plåt, redningsmann og kausjonist. Fred Øistein Andersen er organisasjonsmann med ambulansebakgrunn og en av stifterne.

Finn Eriksen (ikke avbildet) og Ingvar Vifladt (døde i 2015) stilte også som kausjonister.

– Det er helt fantastisk å se hvordan tjenesten har utviklet seg, og jeg er så imponert over forskningen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og det operative i luftambulansetjenesten, sa Endre Bolsø.

Han ga ikke bare midler, men også stesønnens navn da luftambulanse­ tjenesten skulle etableres i 1978: Stesønnen Bård druknet i Groruddalsvannet, og legen Jens Moe var overbevist om at han kunne overlevd om han hadde fått avansert, medisinsk hjelp raskere.

MISTET KOLLEGAER Familien Østgård ble med som stiftere og gikk med på å bruke Bård Østgårds stiftelse som navn på stiftelsen som skulle finansiere driften ved å samle inn penger. Senere skiftet navnet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Kameratskapet stod sterkt, de ble som en familie. Tomrommet etter dem som ikke satt rundt bordet denne kvelden ble tydelig; for de har alle mistet kollegaer i havari, og Jens Moe, legen som dro det hele i gang inspirert av luftambulanse­tjenesten i Sveits, døde selv i en alder av bare 56 år under en hjerteoperasjon.

– Dette ble en familie som hele tiden hadde hverandre i tankene. Norsk Luftambulanse ble livet vårt. Og bak lå alltid tanken om å nå ut med hjelp til dem som trengte det mest, men som ikke fikk det.

Det er helt unik å se tilbake på, sa Aud Moe, enken etter Jens Moe.

NR. 4 2018

STØTTEBEDRIFT 27

28 DE FØRSTE PASIENTENE

NR. 4 2018

HISTORISKE ASBJØRN Asbjørn Vågen (77)

NR. 4 2018

DE FØRSTE PASIENTENE

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I hver utgave treffer vi noen av de første pasientene.

P

å slutten av 70-tallet etablerer legen Jens Moe og ildsjeler i ambulansemiljøet en egen legehelikoptertjeneste. Kun med støtte fra private og bedrifter klarer de å få tjenesten i gang med et innleid helikopter med base på Sentralsjukehuset på Lørenskog.

LEGEHELIKOPTERTJENESTEN STARTET Lørdag 3. juni 1978 er Bård Østgaards Stiftelse, senere Stiftelsen Norsk Luftambulanse, i gang. Første utrykning er til en trafikkulykke på Gjelleråsen. Pasienten blir sendt videre med bilambulanse etter nærmere sjekk. De flyr tilbake til Lørenskog uten pasient i påvente av nye utrykninger. Dagen etter går alarmen igjen.

37 år gamle Asbjørn Vågen er på vei til en badetur. Han kjører langs de idylliske veiene i Akershus i sin Volvo Amazon.

Dagen før hadde han vært på samme sted med døtrene sine, og nå tenker han å ta et bad alene. Veiene er tørre og fine, det er en fin dag. Plutselig oppdager han en bil som står stille i veibanen rett foran.

Han bremser kraftig, svinger unna og ut i motsatt kjøreretning for å unngå kollisjon. Han rekker ikke å reagere når han ser en bil som kommer rett imot. I et kraftig smell frontkolliderer de.

Søndag 4.juni 1978 frontkolliderer Asbjørn Vågen på vei til en badetur i Akershus. Hardt skadd blir han den første pasienten som flys til sykehus av den sylferske luftambulansetjenesten.

TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN

DE FØRSTE PASIENTENE 29

FØRSTE PASIENT I ET LEGEHELIKOPTER Hvor lenge han er bevisstløs, vet han ikke.

Han husker at han blir lagt på et teppe. Noen minutter senere hører han lyden av et helikopter. Så hører han noen dype stemmer.

«Hvem skal vi ta med?». «Han her er mest skadet», svarer en annen. Asbjørn Vågen blir lagt på en båre og løftet inn i et trangt helikopter. Så letter de mot sykehuset. Asbjørn vet ikke da at han er historisk.

Inne på sykehuset konstaterer legene at det etter forholdene har gått fint med pasienten. Knust kneskål, en diger rift over hele brystet, kul i hodet.

40 år senere sitter vi i den trivelige stuen på Leirsund hvor han bor med sin kjære Målfrid. – Jeg hadde sannsynligvis kjempeflaks. Om jeg hadde sikkerhetsbelter husker jeg rett og slett ikke, men jeg ble funnet på passasjersiden i bilen. Ikke hadde jeg fått rattstammen eller girspaken i kroppen, men hele brystet hadde fått en kraftig rift, forteller Asbjørn.

STØTTET I 25 ÅR Leirsundmannen er historisk. Han er den aller første legehelikopterpasienten etter at det som i dag er Norsk Luftambulanse var i gang. Årlig får nå mer enn 7000 pasienter i hele landet hjelp av de legebemannede helikoptrene. Asbjørn var altså den aller første i luften.

– Selv om jeg bodde på Kjeller i 1978, hadde jeg hørt lite om disse planene om å få til et legehelikopter på Lørenskog, forteller den spreke 77-åringen som i mer enn 25 år har støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Jeg er født og oppvokst på Åkra i Sunnhordaland, en liten plass med 160 innbyggere. Betydningen av å ha god akuttmedisin utenfor sykehuset er for meg helt åpenbar, sier Asbjørn.

At han selv er historisk, har han reflektert over etter ulykken.

– Det er jo hyggelig å være førstemann i noe, men denne opplevelsen skulle jeg selvfølgelig helst vært foruten. Tenk på alle som er kommet etter meg. Det er helt utrolig hva denne tjenesten er blitt i dette landet, og stadig blir den bedre, leser jeg, avslutter Asbjørn Vågen.

30 GRÜNDERNE

NR. 2 2018

TILBAKE TIL LIVET I hver utgave snakker vi med pasienter som har fått hjelp av luftambulansetjenesten.

IVAR ENGDAHL

– Opplevelsen slipper aldri taket i meg

Alder: 58 Hva skjedde: Tatt av snøskred i Vengedalen i Romsdal. Ble hentet av luftambulansen og flydd til St Olavs hospital i Trondheim.

Skader: Punktert lunge, brukne ribbein, skadet lever.

Da Ivar Engdahl ble dratt 700 meter nedover fjellsiden inne i et brutalt snøskred, så han døden i hvitøyet, men hadde flaks nok til å overleve. Hvordan har han det i dag?

– Opplevelsen vil nok aldri slippe taket i meg.

Jeg våkner med disse minnene og jeg sovner med dem, det har jeg lært å leve greit med. Men jeg driver friluftsliv på litt andre måter i dag. Det fysiske fungerer igjen, selv om slagskadene jeg fikk på høyre siden gjør at kroppen kompenserer med å bruke musklaturen på venstresida feil.

Men takket være daglige styrkeøvelser holder

NR. 4 2018

Ingen å miste

jeg kroppen i grei form. Jeg driver fremdeles med klatring og ski, men på ski holder jeg meg i flatere terreng på mer ordinære fjellski, og smalski i løyper er det også blitt mer av.

– Når det gjelder det litt større perspektivene, så merker jeg faktisk at noe har skjedd. Jeg har lært at den helt vanlige hverdagen er en veldig fin ting! Nå går jeg ikke bare og venter på helga, men kjenner meg veldig takknemlig for de helt alminnelige hverdagene. Det høres kanskje banalt ut, men det er bra. Nå er jeg mer bevisst på hva jeg vil bruke tid og energi på, og det gjør jo også hverdagene bedre.

Splitter nytt basebygg

– Et kvantesprang – Simulatoren er den beste jeg noen gang har prøvd. Vi har rett og slett utviklet et unikt treningsverktøy det knapt finnes maken til i verden. Dette er et kvantesprang, sa Erlend Segtnan, prosjektleder og pilot i Norsk Luftambulanse AS da den nye simulatoren ble åpnet på Sola i Stavanger.

Segtnan og kollegaene i Norsk Luftambulanse kan nå sette seg inn i en av Europas mest avanserte simulatorer, hvor de får trene på å fly under norske forhold med norsk topografi.

Tidligere har denne treningen foregått i Tyskland, med tysk topografi. For aller første gang er også luftfartshindringer lagt inn, som gir økt sikkerhet i lufta. Statens Kartverk har stilt hele

sin kartdatabase til rådighet, noe som har vært avgjørende for å kunne utvikle simulatoren.

– Med ny og bedre simulator på plass får mannskapene regelmessig trening i å fly svært krevende oppdrag i de områdene av landet de flyr i til daglig. Realistisk simulatortrening under norske forhold er ett av våre viktigste tiltak for økt sikkerhet, sier Roy Inge Jenssen, operativ rådgiver i Luftambulansetjenesten HF, som drifter den offentlige luftambulansetjenesten i Norge på vegne av helseforetakene.

Simulatoren er levert av det tyske selskapet Reiser simulations, og er en del av anbudet på ny helikopterkontrakt.

1,2 milliarder

31

Nylig kunne mannskapene i luft­ ambulansetjenesten ta i bruk et moderne, nytt bygg når de er på vakt i Brønnøysund. Tidligere måtte de blant ­annet­­gå ut fra basen for å kom­me seg til helikopter­hangaren, og lege­bilen stod ute. Nå er alt samlet i ett bygg, bygget etter mannskapenes behov. Her er det smidig tilgang mellom alle rom og helikoptret, og legebilen står skjermet fra været i en egen garasje. På den måten blir utrykningstiden så kort som mulig.

Det betaler felleskapet for den offentlige luftambulanse­ tjenesten i Norge

32 INGEN Å MISTE

NR. 4 2018

NR. 4 2018

INGEN Å MISTE 33

FIRE TITANSKRUER OG EN VILJE AV STÅL Ingen å miste

Da Torjus Monan-Finnsen (13) brakk ryggen i skibakken, var helikoptret fra påskebasen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse bare noen kilometer unna. Fire titanskruer og en vilje av stål hjalp ham tilbake på banen.

TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

34 INGEN Å MISTE

Hei, Torjus er hardt skadet, han har veldig vondt i nakken og ryggen. Du må komme!

D

et var bestekameraten Philip (12) som ringte fra skibakken. Marianne Monan (46) fikk panikk. Hun hadde nettopp kommet tilbake til hytta etter å ha kjørt sønnen Torjus til skisenteret på Hovden.

Nå gledet hun seg til en skitur i det knallfine påskeværet. Tobarnsmoren hadde nettopp fått på seg skiskoene da telefonen ringte. Nå sto hun skrekkslagen utenfor hytteveggen, mens hun så for seg Torjus ligge lammet i snøen der nede i skisenteret.

Skikjørerne oppe i stolheisen hadde sett den unge gutten som svevde så altfor høyt i lufta under dem, på vei inn i terrengparken via et hopp. De snudde seg for å se landingen, de mente han måtte være fire-fem meter over bakken. De så ham falle ned på nakken, så hvordan kroppen bøyde seg som en filledukke i støtet.

Philip og Marius, kameratene til Torjus, hadde allerede passert hoppet, men Torjus hadde større fart. Det hadde vært en kald og stjerneklar natt.

Underlaget var blitt hardt som skare, og mye raskere enn i går.

LANDET PÅ NAKKEN Torjus merket at farten ble for høy på det isete føret.

Men nå var det for sent, nå var han allerede på hoppkanten. Tolvåringen gikk rett til værs, han roterte langsomt bakover, og nærmet seg bakken med hodet først. Så ble pusten slått ut av ham, skibrillene knuste, blikket svartnet, skiene spratt løs fra støvlene, før han rullet om og ble liggende stille. En skarp smerte stakk i ryggen. Torjus skrek, kameratene løp til, en voksen kom snart kjørende for å se hvem som skrek.

Torjus lå i den kalde snøen med et brudd i tolvte brystvirvel – rett over korsryggen, en punktert lunge og hjernerystelse.

Oppe ved hytta gikk mor Marianne mot bilen. Hun måtte ned til skisenteret. Men knærne sviktet henne.

De skalv, hun gråt, hun klarte ikke tenke på annet enn hva som nå ville skje med Torjus. Hadde han brukket nakken? Ryggen?

Den blide, energiske eldstesønnen, den lidenskapelige høyrevingen på førstelaget, lyspunktet i hverdagen. Hun klarte ikke kjøre bil nå.

Mariannes kusine hadde hørt fortvilelsen hennes fra nabohytta. Hun kom løpende til og hoppet inn bak rattet. Sju minutter senere stoppet bilen ved skisenteret på Hovden. Marianne løp ut. Og der, ute på sletta foran kaféen, sto yngstesønnen Sjur, og pekte oppover. Snart så hun scooterne som var på vei ned. Snart så hun Torjus ligge på båren med en nakkekrage.

NR. 4 2018

NR. 4 2018

INGEN Å MISTE 35

Og ganske snart skulle hun høre lyden av et helikopter som nærmet seg.

LUFAMBULANSEN HADDE PÅSKEBASE Denne påsken hadde nemlig Stiftelsen Norsk Luftambulanse egen påskebase nettopp her, på Hovden i Bykle kommune i Aust-Agder. Helikopter og mannskap var på plass takket være innsamlede midler fra de mange gode giverne som støtter stiftelsen. Herfra kan et legehelikopter i løpet av kort tid nå nærmere 90 000 mennesker i Agderfylkene, Telemark, Rogaland og Hordaland.

Og ikke minst: Med påskebase her, var helikoptret tett på de mange tusen påsketuristene som nå koste seg i det fine påskeværet. Inkludert Torjus, som akkurat nå var den uheldigste av dem alle. Og likevel heldig, siden han i løpet av noen minutter hadde crewet fra Norsk Luftambulanse på plass.

Så hvordan gikk det? Fasiten finner vi på Karuss kunstgress i Kristiansand, hjemmebanen til fotballklubben Våg. Det har gått nøyaktig halvannet år siden helikoptret løftet seg mot påskehimmelen og fløy Torjus til sykehuset i Kristiansand, før luftambulansehelikoptret fra Arendal fløy dem videre til Oslo.

To dager senere ble han operert på Oslo Universitetssykehus Ullevål.

FIRE SKRUER I RYGGEN Og i dag skal han altså på fotballtrening, sammen med Philip og Marius, kameratene fra skibakken, som også er naboer, skolevenner og klubbkamerater i Våg. De trener tre dager i uka, pluss kampene.

ENDELIG TILBAKE: Det første Torjus spurte om da han innså at skaden var alvorlig, var når han kunne spille fotball igjen.

I år ble han og lagkameratene på FK Våg kretsmestre, og ingen kan lenger se på Torjus at han brakk ryggen i 2017.

36 INGEN Å MISTE

Mor Marianne sitter på en benk ved klubbhuset i Vågsbygd. Hun henter fram en plastboks med fire skruer i, og legger dem på bordet foran seg. Kirurgisk stål og titan.

– Disse hadde Torjus i ryggen i åtte måneder. Fire skruer og to stenger for å stabilisere ryggvirvelen.

– Men jeg var heldigvis bare ute av fotballen i seks måneder, forteller Torjus.

– Jeg fikk spille de to siste kampene i sesongen med skruer i ryggen. Da hadde jeg jobbet mye for å bli sterk igjen. Jeg gikk først til fysioterapi, og siden på treningsstudio der en personlig trener fulgte meg opp med styrkeøvelser. Jeg tok masse ryggøvelser for å bli sterk og stabil, og unngikk å løpe på asfalt.

Men jeg ville tilbake til fotballen så fort som mulig.

– Det var det første du spurte om på sykehuset også, forteller Marianne.

– «Ryker sesongen? Kan jeg spille cupen nå til våren?» Det var hardt å høre at du måtte stå over sesongen, men vi var veldig glade for at skaden lot seg reparere. Og vi var veldig glade for at det var et helikopter der som kunne fly deg rett til sykehus på 40 minutter. Alternativet hadde vært tre lange timer på asfalt med telehiv, bare på den første strekningen ned til Kristiansand. Det hadde vært ille!

NR. 4 2018

NR. 4 2018

INGEN Å MISTE 37

«Det var hardt å høre at du måtte stå over sesongen, men vi var veldig glade for at skaden lot seg reparere.»

MARIANNE, TORJUS’ MOR

Ved ryggskader er stabil transport svært viktig, både for å unngå smerter og hindre at skaden forverres. Det var derfor luftambulanselege Andreas Monstad la Torjus forsiktig over på en ny type vakuummadrass, der nede i varmestua i bunnen av bakken.

Den former seg først rundt pasientens kropp, før den gjøres helt fast ved å trekke ut lufta av madrassen. Dermed kunne Torjus ligge helt stabilt, for å unngå smertene som hver eneste bevegelse ville føre til.

– Den madrassen er perfekt for slike tilfeller, og den er faktisk utviklet av to luftambulanse-kolleger og finansiert av midler som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har fått av sine trofaste givere. Så både det at vi var på plass der, og løsningen vi brukte, kan vi takke folket der ute for, påpeker Andreas Monstad når han ser tilbake på oppdraget.

LEGENS OMSORG BETØD MYE Torjus husker lite eller ingen ting av det som skjedde da han traff bakken. Men han husker luftambulanselegen som klippet opp klærne for å få full oversikt over eventuelle feilstillinger eller skader, og deretter trøstet både ham og mamma da de var i lufta.

– De blikkene fra legen betød så mye. Jeg spurte ham igjen og igjen, om dette vil gå bra. Han kikket på meg og ga en tommel opp mens vi fløy, og det hjalp meg å slappe litt mer av. Jeg fulgte med på tærne til Torjus hele tiden, og så jo at de beveget seg, men likevel trengte jeg så veldig en bekreftelse på at dette ville gå bra, sier Marianne.

Så ser hun ut på banen, der Torjus er tilbake på laget i klubben han elsker. De ble nettopp kretsmestere, og nå er torsdagstreningen i full gang. Torjus løper uanstrengt ute på høyrevingen, tar i mot en pasning, snur seg kjapt, beveger seg mot målet i lange steg.

– Det å bli møtt med faglig trygghet og omsorg har alt å si når man bare er redd og fortvilet, understreker Marianne, som fremdeles satt med skiskoene på da hun og Torjus landet på Ullevål i Oslo på ettermiddagen for halvannet år siden, mens far Vidar kastet seg på første fly oppover.

– Det var en lang prosess, den siste operasjonen var i desember i fjor. Nå vet vi at det har gått bra, og vi er enormt takknemlige for det – og for alle som hjalp til underveis.

STÅLVILJEN: Det er hardt arbeid å trene seg opp etter en ryggskade. Da hjelper det å ha trent fotball hver uke siden du sluttet i barnehagen.

Torjus ville raskest mulig tilbake på banen, og fulgte ekspertenes opplegg til punkt og prikke.

MOR OG SØNN: Mamma Marianne er lykkelig over å se at sønnen er tilbake på beina i god form, og er takknemlig over den raske og gode hjelpen han fikk av både luft­ambulansen og sykehusene i Oslo og Kristiansand.

BESTEKOMPISER: De tre skolekameratene Marius, Torjus og Philip var sammen i skibakken da Torjus brakk ryggen på Hovden – og er også sammen om fotballen som den store lidenskapen hjemme i Vågsbygd.

38 GRÜNDERNE

IDEELLE ORGANISASJONER

NR. 2 2018

Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaper sammen med andre organisasjoner verdier landet vårt har stor nytte av.

NR. 4 2018

Alt å vinne

Alle kan rammes av hjerneslag. Får du plutselig problemer med å prate, smile eller løfte hendene over hodet må du ikke nøle. Ring 113 med én gang!

– Hvert sekund teller ved hjerneslag. Ikke vær redd for å ringe 113 om du er i tvil – det er deres jobb å vurdere slike henvendelser. Ring heller 113 en gang for mye enn for lite, sier helse­ direktør Bjørn Guldvog.

Rask behandling er helt avgjørende for å kunne begrense varig skade på hjernen, derfor er det så viktig å gjenkjenne symptomene. Husk prate-smile-løfte!

RIKKE LIND GENERALSEKRETÆR I REDNINGSSELSKAPET

Plutselig vanskelig å prate, smile eller løfte armene? Det kan være hjernes

Har berget liv til sjøs i 127 år

9. juli 1891 ble Redningsselskapet (RS) etablert med mål om å redde liv til sjøs, og berge verdier.

Organisasjonen har i dag en viktig rolle i norsk sjøredningstjeneste. Årlig utfører RS mer enn 7000 oppdrag langs hele kysten, har i dag 100 000 medlemmer hvor 1300 jobber frivillig som mannskap på redningsskøytene.

Generalsekretær Rikke Lind er stolt av visjonen – ingen skal drukne.

39

Ring 113

– hvert sekund teller.

Hvordan jobber dere for å nå dette?

Utenom å delta i redningsaksjoner, så er vi veldig opptatt av å jobbe forebyggende. Akkurat nå venter vi spent på sjøsikkerhetsmeldingen som Næringsdepartementet skal legge fram.

Vi ­håper på bedre ressurser for vårt arbeid.

RS er blitt en tydeligere aktør i det internasjonale arbeidet.

Hvorfor har dere valgt det?

Vi sitter på 127 års erfaring innenfor livredning i Norge. Etter at vi så de forferdelige bildene fra Middelhavet ble det klart for oss at noe måtte gjøres. Dette var utvilsomt en riktig avgjørelse.

Hva er det viktigste bidraget RS som ideell organisasjon bidrar med i samfunnet?

Redningsselskapet har vært til stede langs norskekysten i 127 år. Visjonen vår gjennomsyrer alt arbeid vi gjør. I tillegg til at vi primært er en frivillig organisasjon, så er vi også en viktig del av beredskapen i Norge.

Hva er den største trusselen for ideelle organisasjoner fremover?

Ideelle organisasjoner er avhengige av flere frivillige og midler til å opprettholde driften. Vi må huske verdien av de ideelle aktørene, og aldri la politikerne gjøre det til et budsjettspørsmål. Det er heldigvis ikke situasjonen i dag.

helsenorge.no/hjerneslag

STØTTE TIL JUL?

Samfunnsansvar og kunst – hånd i hånd Mange bedrifter støtter ideelle ­organisasjoner til jul ved å gi et gavebidrag.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er 40 år i år, og i den forbindelse har den anerkjente kunstneren Espen Dietrichsons laget verket «Å strekke seg sammen mot himmelen».

Verkene er kun laget i tre størrelser og 30 stykk av hver. Verkene er signert og nummerert. Et slikt kunstverk sender vi som takk ved større gavebidrag fra minimum 50 000 kroner.

Ta gjerne kontakt med Erland Kroken: erland.kroken@norsluftambulanse.no

10 200 donasjoner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på Facebook

40 SLIK KAN DU STØTTE

NR. 4 2018

NR. 4 2018

STØTTEBEDRIFTER 41

Støtt oss med AvtaleGiro

En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv.

Ingen gave er større enn det.

STØTT VÅRT ARBEID

Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no.

• Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut.

• Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO

• Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato.

• Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe.

• Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet • En ting mindre å tenke på for deg!

Arv som lever videre Testamentariske gaver setter spor og gjør inntrykk. Også på Marit Thon Lossius, som tar i mot henvendelsene om denne typen gaver.

– For noen år siden mottok vi en gave fra en enkeltperson som var uten nær familie. Hun ønsket å gi sine midler videre, slik at hennes arv kunne forvaltes til det beste for samfunnet.

– Valget var at arven hennes skulle gå videre til lokalsamfunnet, og hjelpe pasienter og redde liv. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller Thon Lossius, som er økonomisjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Det å gi deler av arv til et ideelt formål er generøst og rørende. Det er en utrolig fin tanke at de ønsker å hjelpe dem som rammes av sykdom og skade. For meg er disse gavene tankevekkende fordi det berører viktige verdispørsmål. Det er samfunnsbyggende, sier hun.

PS: Støtter du med 500 kroner eller mer i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@norskluftambulanse.no.

Vi er takknemlige for alle testamenteringer til oss, uansett størrelse. Bidraget går til arbeidet med å spare livsviktig tid og gi raskere behandling til flere.

På norskluftambulanse.no/testament kan du lese mer. Her finner du også kontaktinformasjon til Marit.

STØTT VÅRT ARBEID

Slik kan du støtte I 40 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet for bedre medisinsk ­behandling der pasientene er. Oppgaven er like viktig i årene som kommer.

FAST STØTTE norskluftambuanse.no/stott-oss ENGANGSGAVE Vipps: Valgfritt beløp til 2113 SMS: Send SMS med kodeord GAVE til 2113 (200 kr.)

Gavekonto: 1617 20 74689

MINNEGAVE norskluftambulanse.no/minnegave TESTAMENTARISKE GAVER norskluftambulanse.no/testament GRATULASJONSGAVE norskluftambulanse.no/gratulasjonsgave STØTTEBEDRIFT norskluftambulanse.no/bedrifter Ring oss gjerne på 64 90 43 00

GLADE FOR VIDERE SAMARBEID. Administrerende direktør Ingvild Storås i Baneservice AS og markedssjef bedrift i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Erland Kroken.

BANESERVICE AS FORNYET SAMARBEIDSAVTALEN FOR FJERDE ÅR PÅ RAD Å ta samfunnsansvar ved å bidra utover egen virksomhet er noe Baneservice AS er opptatt av. For fjerde år på rad har selskapet som driver med entreprenørtjenester til jernbanen valgt å støtte arbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Vi jobber hver eneste dag for å være et lokomotiv i godt HMS-arbeid, og et viktig element er å støtte en ideell organisasjon på denne måten. Hvert år bistår Stiftelsen Norsk Luftambulanse oss med førstehjelpskurs for alle våre ansatte, det er viktig læring og repetisjon. Kurset får

Baneservice AS ANSATTE 300 HOVEDKONTOR Lysaker VIRKSOMHET Entrepenørtjenester innen jernbane

veldig gode tilbakemeldinger fra våre ansatte, og vi mener samarbeidet med Luftambulansen gir våre ansatte den beste opplæringen, og at det gjenspeiler våre verdier, sier administrerende direktør Ingvild Storås.

JUBILEUMSSKULPTUREN SOM TAKK Selskapet med vel 300 ansatte driver blant annet med bygge- og vedlikeholdsarbeid langs jernbanelinjer. Baneservice driver høyrisikovirksomhet, ofte med tunge maskiner og langt fra folk.

– Vi ønsker rett og slett å støtte en god og viktig sak, og synes det er veldig hyggelig å fortsette samarbeidet med stiftelsen, sier Storås. Hun setter stor pris på jubileumsskulpturen «Å strekke seg sammen mot himmelen», laget av kunstneren Espen Dietrichson, som bedriften mottok som en takk for godt samarbeid.

42 STØTTEBEDRIFT

NR. 4 2018

NR. 4 2018

STØTTEBEDRIFT 43

LITEN BEDRIFT TAR STORT SAMFUNNSANSVAR Jo mer Plamen Petkov tjener på den lille bedriften sin, jo mer øker han støtten til ideelle organisasjoner. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har stor betydning for folk flest, mener Petkov, som gir 8000 kroner hver måned.

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN, FELIX FEATURES

T

unge regnskyer henger som digre ulldotter over himmelen. Innover fjordarmen kan vi se flotte fjellformasjoner som strekker seg opp mot himmelen. Asfalten er våt etter nok et regnskyll. Vi sitter i en stor kassebil og venter på en ferge. Lasterommet er fylt til randen med plastposer. De inneholder tekstiler, klær og sko. Ting som ikke brukes lenger. Vi har akkurat tømt nok en hvit konteiner. Det blir mye bilkjøring og venting på ferger når 162 konteinere jevnlig skal tømmes, men daglig leder Plamen Petkov klager ikke. Han er svært fornøyd, selv om han og de tre ansatte tilbakelegger rundt 120 mil hver eneste dag.

Fileks AS sørger for at folk på Vestlandet kan levere inn tekstiler, klær og sko til gjenbruk og leverer det videre til sorteringsanlegg i Europa. Tøyet får nytt liv andre steder.

Ikke bare har han skapt levebrød til seg og familien og et selskap med fire ansatte.

Plamen og Bilyan Uzunov, som er med-

FULLE KONTEINERE. De hvite Fileks-konteinerne er ofte helt fulle.

VIKTIG Å STØTTE NOE SOM BETYR NOE FOR FOLK FLEST – Jeg kaller dette sirkulær økonomi, smiler Plamen Petkov. 36-åringen er opprinnelig fra Bulgaria og kom til Norge i 2013.

– Vi er ikke et stort selskap, men har vokst hvert år siden starten i 2015, sier han og kjører inn på fergen. Det har også støtten til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Fileks AS startet med 5000 kroner per måned. I løpet av to år har støtten økt to ganger. – Det betyr jo at det går bedre med oss. Vi tjener penger per kilo vi leverer. Når vi tjener mer penger, støtter vi mer, smiler han.

bedre og kan gjøre enda mer medisinsk for pasientene. Bare se på naturen rundt oss. Det er et stykke til nærmeste sykehus her, sier han.

Helt uten norskkunnskaper flyttet han til Norge i 2013. Han fant seg raskt til rette, og fikk jobb i flyttebyrå i Oslo.

Plamen lærte seg språket, og fikk tatt opp interessen som raftingguide. Veien gikk videre til vakre Sunnmøre og Stranda, hvor han hadde flere jobber. I Bulgaria hadde han jobbet med salg av brukte klær, og hadde lyst til å utvikle videre.

Kona Donka og sønnen Filip kom også til Norge. Den lille familien etablerte seg på Stranda. I 2015 så selskapet Fileks AS dagens lys, og de første hvite konteinerne ble satt ut.

LANGT TIL NÆRMESTE SYKEHUS Grunnen til at han valgte Stiftelsen Norsk Luftambulanse har han et krystallklart svar på. – Vi ønsker å støtte ideelle organisasjoner som har en viktig betydning for folk flest. Vi er rett og slett opptatt av at luftambulansetjenesten stadig blir

FINE KONTEINERE Plamens konteinerne står der folk ferdes.

Derfor er han opptatt av at de er pene.

– Vi er ikke alene i denne bransjen. Da er det viktig at konteinerne ser fine ut, forteller den foretaksomme bulgareren.

For markedet er stort i et rikt land som

eier, driver en bedrift som tenker større enn egen virksomhet.

GLAD FOR Å STØTTE. Plamen Petkov er stolt av å være en viktig bidragsyter.

Norge. Nordmenn kjøper mye klær, og kvitter seg raskere med tøy og tekstiler enn andre land, spesielt i Øst-Europa. I sommer fikk konteinerne til Fileks ny design. De er lette å kjenne igjen med fjell, fjorder og logoene til de to organisasjonene Fileks støtter: Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Barnekreftforeningen.

Fergen legger til nok en kai. Nye konteinere tømmes. – Se her, sier han. Plamen løfter opp et par alpinstøvler, de er nesten splitter nye. Han legger dem i en pose og inn bilen, som nå er nesten helt full.

Tilbake på Stranda kjører vi til lager­ lokalet og tømmer bilen. – To, tre ganger i måneden kommer en stor trailer, tømmer lageret og kjører varene til Øst-­ Europa. Godt de kommer snart, ler han og ser innover et nesten smekkfullt lager.

Han tenker på videre vekst. – Det er viktig å gjøre tingene riktig når vi skal vokse. Vi ønsker å ta en enda større andel av dette markedet. Da kan vi også bidra enda mer til samfunnet, avslutter Plamen Petkov, daglig leder for et selskap som tar samfunnsansvar på alvor.

MIL ETTER MIL. Hver eneste dag er Fileks-bilene ute og tømmer konteinerne.

44 KRONPRINS HAAKON

NR. 4 2018

NR. 4 2018

KRONPRINS HAAKON 45

MÅ AMPUTERE Når beslutningen er tatt, går det raskt: Kronprinsen holder benet, i dette tilfellet et lammelår surret i hudlignende tape, og lege Vegard Rosenlund skjærer gjennom muskler og ben. Det hele er over på noen sekunder, og pasienten legges på båre og gjøres klar for å flys til sykehuset.

– Det var veldig interessant å se hvordan mannskapet jobber på nært hold.

Selv om de ikke jobber sammen som team til daglig, har de arbeidsoppgavene klart for seg, og ting flyter lett. Selv om det var en komplisert situasjon, med en pasient med store skader, sa kronprins Haakon, som var med på øvelsen i kraft av å være Stiftelsen Norsk Luftambulanses høye beskytter.

LÆRLING FOR EN DAG

Kronprins Haakon fikk prøve seg som redningsmann i luftambulansen på deres årlige treningsuke. Han og mannskapet måtte amputere en fot for å redde et liv.

T

TEKST RANDI BUCKLEY OG KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN FOTO THOMAS KLEIVEN

urgåeren har hatt maks uflaks: Han får en 150 kilo tung steinblokk over seg når han beveger seg i en steinur. Steinen har knust nedre dele av benet, og han har kritiske indre skader.

Som «lærling» på luftambulansen rykker Kronprins Haakon og resten av mannskapet ut til dette krevende scenariet. Legen, piloten, redningsmannen og lærlingen må jobbe intenst for å redde mannens liv. Kronprinsen hjelper til med å gi blod og flytte steinen som ligger over mannens bekken. Men foten er kilt fast, og teamet står overfor et dilemma: Forsøke å få mannen løs med benet i behold, eller amputere foten. For legen gjenstår kun ett av valgene: Foten må amputeres, ellers vil mannen dø av indre blødninger.

KRITISK SKADET: Mannskapet fra luftambulansen rykket ut til en turgåer som hadde fått en stein over seg.

IMPONERT Lege Vegard Rosenlund, som jobber ved luftambulansebasen på Ål, var imponert over kronprinsens innsats.

– Kronprinsen var veldig flink. Det er en vanskelig situasjon å komme i, uten særlig forberedelse. Men han tilpasset seg på en utrolig smidig måte, sa Rosenlund under evalueringen av øvelsen, og spøkte med at kronprinsen besto testen og var velkommen på vakt som redningsmann på julaften.

TIDEN TELLER Det er svært sjelden luftambulansemannskapet må amputere kroppsdeler ute i felt. Det skjer kun en gang i året i gjennomsnitt. Det er derfor svært viktig å trene på denne typen hendelser for å kunne lykkes de få tilfellene det skjer.

Men ulykker hvor finger, arm eller fot kappes eller rives helt eller delvis av, forekommer jevnlig, og luftambulansen kalles ofte ut til disse hendelsene. Hvert år må 50 og 70 nordmenn til Rikshospitalet for å få sydd delen på igjen. De fleste har hånd- eller fingerskader. For mange av dem, spesielt barn, er det god sjanse for å få bra funksjon igjen, men det er helt avgjørende at delen som er amputert behandles og oppbevares riktig, og det haster med operasjon.

Kirurgene er avhengig av at pasienten kommer frem i tide og at delen behandles riktig for å kunne lykkes. Hva kirurgene ønsker at du skal gjøre for å redde den amputerte fingeren eller andre kroppsdeler, kan du lese om på neste side.

LIV FORAN LEM: Pasienten var i ferd med å blø i hjel av indre blødninger. Derfor måtte legen amputere benet.

KAMP MOT KLOKKA: Samarbeidet mellom redningsmann Thomas Dahle (t.v.), pilot Lukas Olsen, Kronprins Haakon og luftambulanselege Vegard Rosenlund må sitte for at de skal gjøre en god jobb.

46 SLIK GJØR DU

NR. 4 2018

NR. 4 2018

SLIK GJØR DU 47

Amputasjon

NÅR ULYKKEN ER UTE

Ring alltid 113. Der får du veiledning mens hjelpen er på vei.

Stans blødning med trykk, og sørg for at den skadde delen er hevet.

Pakk den amputerte delen inn. Aller helst i sterile kompresser fuktet med saltvann, men et kopphåndkle eller lignende fuktet med vann kan også fungere. Ikke bruk tid på å vaske eller rense.

Ikke legg kroppsdelen direkte i en pose med vann eller salt­vann. Da blir vevet ødelagt.

Legg den innpakkede kroppsdelen i en plastpose som lukkes tett.

Om mulig, skriv pasientens navn og når ulykken skjedde på posen.

En glipp med kniven, et uoppmerksomt sekund ved kappsaga. Hendelser med verktøy, kniv og arbeidsulykker rammer regelmessig, og det er svært alvorlig når noen mister en kroppsdel. Da teller hvert sekund, for i mange tilfeller kan delen sys på - og det er mulig å oppnå god funksjon igjen. Men delen må behandles riktig. Slik gjør du det.

TEKST RANDI BUCKLEY ILLUSTRASJON JON ARNE BERG/BYHANDS KILDE HÅNDKIRURG MONA WINGE, RIKSHOSPITALET, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS

Posen legges så i en plastpose, boks eller bøtte med vann og noen isbiter. Den amputerte delen skal ikke legges direkte på is. Det vil føre til frostskader på vevet, og delen vil ikke kunne sys på igjen.

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Gi et julegavebidrag!

Støtt vårt arbeid for bedre medisinsk behandling ute hos pasienten.

Som takk sender vi:

kr

295,-

KALENDER 2019 norskluftambulanse.no/stott-oss-kalender-2019

kr

500,-

JUBILEUMSBOKEN REDDET norskluftambulanse.no/reddet