Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 1 2020

MAGASIN 1 2020 SLAGREVOLUSJONEN

HALVE NORGES BASE

SIMULATORTRENING

Da Per Jacobsen fikk hjerneslag i 2006 ringte kona til 113 – og fikk beskjed om å ringe fastlegen. 14 år senere har det skjedd «mirakler» i hjerne­slagbehandlingen.

Da basen på Lørenskog åpnet i 1978, var det med et innleid helikopter og mannskap som jobbet på dugnad. I dag flyr to helikoptre over hele Sør-Norge, og tar seg av de aller sykeste pasientene.

For første gang fikk nye luftambulanseleger slippe til i en av de mest realistiske simulatorene i verden. Målet er å gjøre dette til en fast del av opplæringen.

SIDE 12

SIDE 30

SIDE 38

Den store smellen Da Atle Busk (38) lå livløs utenfor bilvraket med en blødende hjerne og et hjerte som hadde stoppet å slå, var han usynlig fra veien i natte­mørket.

Men venninnene Tina og Nathalie fant ham likevel.

SIDE 6

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

DESIGN Spoon Agency

ISSN 1503-951X

Bankgiro for gaver

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00

1617 20 74689

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 330 000

E-post: post@norskluft­ambulanse.no

Vipps

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Geir Anders Rybakken Ørslien

Adresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Postboks 414 Sentrum, 0103 Oslo

2113 tok spisskompetent personell innen akutt­ medisin bilder av hjernen, stilte diagnose og startet behandling i samråd med spesialister inne på Sykehuset Østfold. Slik hadde Tho­ mas de beste forutsetninger for å komme seg på bena og fortsette livet der det slapp.

FOTO KYLE MEYR

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse

LEDER

Ingen ting er så stort og komplisert

Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell o ­ rganisasjon med rundt 300 000 støttemedlemmer og over 4200 støttebedrifter.

Tid for hjerne

Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­forskning, under­visning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Tenk deg at du får hjerneslag, men at helsevesenet ikke tar det på alvor. Deres tilnærming er å vente og se.

Når du endelig får hjelp, er det for sent å få behandling, nå er det bare rehabilitering som gjelder.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsk­ning­s­­­­­­miljøer innen akutt­medisin utenfor sykehus.

Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver lege­helikopter­­virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luftambulanse AS er operatør på alle landets tolv baser for legehelikopter.

D

et er ikke så lenge siden dette var realiteten for mange slag­ pasienter. På side 12 kan du lese om Per Jacobsen, som ­bokstavelig talt har kjent den­ ne tilnærmingen på kroppen da han fikk slag for 14 år siden. Han ble uføretrygdet og ­sliter med senskader. I dag vet vi at Per mest sannsynlig ville fått en helt annen re­ spons dersom slaget hadde rammet nå.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for å redde flere liv og begrense følgene av akutt, alvorlig sykdom og skade.

Vi leder an utviklingen for at alle i Norge skal få raskere og riktigere avansert akutt­ medisinsk behandling utenfor sykehus, og at redningskjeden støtter opp under dette.

I dag vet vi at tidlig diagnose og behandling av slag kan være forskjellen på liv og død, eller bli forskjellen på et liv ved god helse og et liv som ufør. 14 år etter at Per ble rammet av slaget som endret livet hans for alltid, møtte Thomas Lier Kris­ tiansen et helsevesen som rea­ gerer raskt ved mistanke om slag.

Han fikk både diagnose og be­ handling allerede før han kom til sykehuset, i vår unike slagambu­ lanse. I en spesialbygd Mercedes

Vår forskning og utvikling redder liv.

2

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

at det bare kan gjøres innenfor sykehusets fire vegger. Slagambulansen er et godt ek­ sempel, og jeg har alltid ment at behandlin­ gen og spesialistene må raskere ut til pasi­ enten, ikke nødvendigvis omvendt. Denne tankegangen begynner heldigvis å få fot­ feste.

Ikke bare viser forskningen at det ser ut til å være både tidsbesparende og trygt å behandle hjerneslag utenfor sykehus. I fjor anerkjente også Folkehelseinstituttet at rask og effektiv behandling av hjerneslag utenfor sykehuset er viktig og riktig vei å gå.

Det er hedersord, og veier ekstra tungt et­ tersom slagambulansen ble møtt med latter da prosjektet ble presentert på en konferan­ se med de fremste ekspertene på hjerneslag i Norge i 2012.

Nå står en kjempeoppgave foran oss: Vi har forsket på at slag kan behandles utenfor sykehuset, og at det gagner pasien­ tene. Nå skal vi jobbe for at rask og effektiv behandling for hjerneslag utenfor syke­ huset skal komme alle til gode, ikke bare dem som bor i nedslagsfeltet av en forskningsambulanse.

Slaget om hjernen må kjempes utenfor sykehuset, og med ditt bidrag kan vi jobbe for å redde enda flere. Tusen takk for din støtte!

Hans Morten Lossius Generelsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

3

Tallenes tale

85

Året som gikk Nydelig bilde fra Gjendesheim, ikke sant? Systemet som overvåker været er blitt uvurderlig for luftambulansepilotene. Dette, og mye mer, har vi fått til takket være din støtte. Hvert år bruker vi mer enn 200 millioner slik at en hel kjede av reddere er bedre rustet til å hjelpe når det virkelig haster. Du er med på å redde liv!

TEKST RANDI BUCKLEY FOTO STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

1

MULIGHETSROM. Et unikt heli­

kopter er under produksjon og til høsten leveres det som er verdens eneste helikoptret dedikert til forskning og utvikling. Det blir et mulighetsrom og flyvende laboratorium hvor nye metoder og utstyr skal testes, ny kunnskap og utvikling oppnås. Slik skal vi gjøre fremtidens luftambulanse enda bedre.

1.5

MILLIONER. Ap­

pen Hjelp 113 er las­ tet ned hele 1,5 milli­ oner ganger! Med den kan du ringe ­direkte til helse (113), politi (112) og brann (110), som får din posisjon opp på sine skjer­ mer. Når de som skal hjelpe deg vet akkurat hvor du er, hjelper du dem å finne deg. Å spare tid kan redde liv.

4

2250

ANSATTE FRA POLITIET, BRANNVESENET OG AMBULANSETJENESTEN har

fått enda bedre kompetanse i å jobbe sammen, forstå og bruke hverandre best mulig på et skadested. I fjor gjennomførte 113-sentralen i Trondheim et pilotprosjekt tilpasset nødsentralene. Siden 1998 har over 25 000 deltakere fra nødetatene gjennomgått kurs i tverretatlig samarbeid og samhandling (TAS).

28

STIPENDIATER leter etter svar på de uløste gåtene i

akuttmedisin. Hvorfor er det slik at immunforsvaret oppfører seg annerledes når kroppen utsettes for al­ vorlig skade, og hvordan kan man transportere de aller minste og skjøreste babyene på en mest mulig skån­ som måte? Kan vi finne såkalte markører i blodet som kan fortelle om pasien­ ten har hjerneslag? Og hva er kvalitet i luftambulansetjenesten og hvordan kan det best måles? Fremskritt skjer ikke uten at noen fordyper seg og søker etter ny kunnskap, og takket være 300 000 støttemedlemmer og 4200 støtte­ bedrifter har Stiftelsen Norsk Luftambulanse bygd opp Europas fremste forskningsmiljø innen forskning på det akutte utenfor sykehuset.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

PASIENTER MED HJERNESLAG har fått trombolysebehandling i forskningsambulansen i Østfold.

Den har vært i drift siden 2015. Et team på fire rykker ut til pasienter med symptomer på slag, tar bilder av hjernen som sendes til slaglegene på Sykehuset Østfold Kalnes, og gir behandling utenfor sykehuset.

Livsviktig tid og helse er spart i slagambulansen. Prosjektet er et samarbeid med Sykehuset Østfold.

167 75

LEGER, REDNINGSMENN OG PILOTER

fikk verdifull ekstra trening på Ål i Hallingdal un­ der den såkalte Camp Torpomoen. De jobber alle i luftambulansetjenesten eller med akuttmedisin utenfor sykehuset, og fikk brynt seg på utfordrin­ ger som skred og nedkjøling. Sammen, i fem dager, uten å bli avbrutt av alarmen.

RUTER FOR DÅRLIG VÆR ER LAGET. Dårlig sikt og isingsforhold setter en stopper for mange oppdrag i året, totalt rundt ti prosent av alle utrykninger. Avan­ sert GPS-teknologi gjør at helikoptret kan fly i lav høy­ de også når sikten er dårlig, og Norsk Luftambulanse har utviklet 75 ruter inn til sykehus over hele landet, slik at de kan fly pasi­ entene helt frem til sykehusdøra. I 2019 ble flere ruter oppgradert, og 15 nye kom til. En rute koster i snitt 650 000 kroner å utvikle.

658

NYE AKUTTHJELPERE ble utdannet i

fjor, og 235 retreningskurs for dem som alle­ rede er akutthjelpere ble gjennomført. De er hovedsakelig brannmenn, og rykker daglig ut på medisinske oppdrag. I snitt er brann­ vesenet på plass hos pasienten 16 minutter før lege og ambulansepersonell.

Derfor er det viktig at de har kunnskapen som skal til for å kunne utøve akutt nødhjelp på skadested eller hos alvorlig syke pasienter. Mange steder i landet har disse akutthjelperne reddet liv mens de har ventet på ambulansen. Siden 2010 har vi utdannet over 4500 akutthjelpere over hele landet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

94

PAR ØYNE SOM SJEKKER VÆRET. «Jeg skulle

gjerne visst hvordan været er i retningen vi skal, så jeg kan vite om jeg kan nå pasien­ tene eller om jeg må snu og prøve en annen vei», tenkte en flyger for noen år siden. Nå vet han det: Over hele landet er det plassert ut værkamerastasjoner som viser været på strategisk viktige steder. Rundt 27 000 bil­ der tas daglig, døgnet rundt. På en app eller på skjerm på basen kan piloten se været i ulike retninger og planlegge ruten frem til pasienten. Med ditt bidrag har pilotens ide blitt til et uvurderlig hjelpemiddel som gjør at helikoptret med sin spisskompetanse om bord når enda flere.

1850

HELSEPERSONELL fra alle landets hel­ seforetak har blitt kurset i systematisk un­ dersøkelse og behandling av akutt syke eller skadde utenfor sykehuset. Også Forsvaret og offshorevirksomheter bruker vårt kurs­ konsept. Med enhetlig undersøkelse får du samme undersøkelse og behandling uansett hvor du er i landet.

5

Ingen å miste

Da Atle Busk (38) lå livløs utenfor bilvraket med en blødende hjerne og et hjerte som hadde stoppet å slå, var han usynlig fra veien i natte­mørket. Men venninnene Tina og Nathalie fant ham likevel.

TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

DEN STORE SMELLEN 6

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

7

Ingen å miste

DU KAN REDDE LIV Kan du hjerte-lungeredning? På side 24 og 25 kan du friske opp kunnskapen din.

D

u har jo alltid vært ganske gæ­ ren, Atle.

Tina Krogstad smiler til vennen som sitter ved siden av henne foran en verktøybenk i Mostadmarka i Malvik.

– Du er den som kunne gå på henda, være kjappest i kjeften, ta backflips fra stil­ lestående, hoppe ti meter ned i fossen og vinne motorsykkelløp på bane. Det har all­ tid vært mye liv og leven rundt deg.

Atle ser bort på Tina og hennes venninne Nathalie Syrstad som er på besøk i hjemme­ verkstedet hans et par mil øst for Trondheim.

Blikket er varmt, han smiler litt, nikker.

– Jeg liker fremdeles alt det der, men ev­ nene er borte. Så mye forsvant da det smalt.

Hjerneskaden har tatt sangstemmen, moto­ rikken, kjappheten jeg trengte til alt jeg lik­ te. Men hadde ikke dere to vært der den natta, så hadde ikke jeg vært her nå. Så jeg vil ikke klage heller. Jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente.

Tina er Atles nabo, og merker at han snakker litt annerledes nå. Han går litt sak­ tere, men glimtet i øyet er det samme.

Atle husker ingenting av det som skjedde rundt midnatt lørdag 8. september 2018.

Tina og Nathalie husker alt. Ulykken er lagret i minnet deres som en actionfilm i sakte kino.

Scenen er en sving langs den smale grusveien en kilometer unna. Kulissene er granskogen rundt den lokale skytebanen ved Vennelva.

Mannen i hovedrollen er Atle. Han har pro­ mille i blodet, og skulle bare kjøre en ørliten tur på lokalveien, uten sikkerhetsbelte.

Tina og Nathalie forteller seg gjennom historien på nytt. Atle er nettopp blitt kastet ut av sidevinduet i sin svarte Passat stasjons­ vogn. Farten var altfor høy inn i svingen. Nå ruller bilen kast i kast ned skråningen mot et steinete elveleie, mens Atle svever gjennom lufta på vei mot en dødelig landing.

8

Venner i nøden. De var på rett sted til rett tid, og gjorde alt riktig: Nathalie Syrstad og Tina Krogstad (t.h.) så ulykken og startet hjerte-lunge-redning på Atle Busk.

På hjemmebane. – Jeg har aldri vært noen akademisk type. Alt jeg har likt, har handlet om å gjøre noe fysisk. Da er det tungt når kroppen ikke lystrer som før.

Men verkstedet hjemme er fremdeles et fristed, sier Atle Busk.

«Hadde ikke dere to vært der den natta, hadde ikke jeg vært her nå.»

Men de ser ikke at det er et menneske, de ser ikke at det er Atle. De to ringer nød­ nummeret før bilen rekker å stoppe, de lø­ per ned skråningen og stålsetter seg for det aller, aller verste. De aner ikke at de straks skal få redde et liv. Og de vet ikke at et heli­ kopter fra Norsk Luftambulanse tilfeldigvis befinner seg i lufta på vei mot dem, etter et oppdrag som nettopp ble avlyst ved sven­ skegrensa.

Et par timer senere ringer det i en mobil­ telefon i et soverom på Nesodden. Det er St. Olavs hospital som ringer. En mor og en far vekkes til beskjeden om at yngstesønnen har vært i en trafikkulykke. Han er lagt i koma med alvorlige hodeskader. Brått snus også deres verden på hodet. Noen minutter sene­ re sitter foreldrene i bilen. De må til Trond­ heim, nå med én gang. De vet ikke at det skal ta femten dager før sønnen våkner igjen.

De vet ikke om han noen gang vil våkne igjen.

Når et menneske får hjertestans etter en

ATLE BUSK

Den veltrente kroppen smeller hardt i bakken på den andre siden av den smale elva. Der blir Atle liggende på magen, helt stille. Den ene armen oppover, den andre ned langs siden. Han blør på tre steder i hjernen. Han har brudd i tre ryggvirvler og høyre skulderblad. Og om et par minutter skal hjertet hans slutte å slå, 37 år etter at det begynte.

Men Atle skal ikke dø denne kvelden.

For på hundre meters avstand ser Tina og Nathalie det som skjer. De er også ute denne lørdagskvelden, de hadde avtalt å møte Atle her. Nå står de på parkeringsplas­ sen ved svingen og ser Passaten komme inn i altfor høy fart.

De ser hvordan framhjulene løfter seg etter en hump, før bilen skjærer ut av veien.

De ser halvannet tonn stål bli kastet til værs. De hører knasingen i metall når bilen ruller rundt. Og skimter de ikke et eller an­ net som blir slengt ut av bilen i det første rundkastet? Jo, de ser det også.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Møtte crewet. Atle, Tina og Nathalie dro på besøk til crewet på Trondheimbasen for å takke for hjelpen. Her med pilot Morten Jystad (t.v.) og lege Steinar Einvik. Redningsmann Anders Kroken var ikke til stede denne dagen.

alvorlig trafikkulykke, er det dessverre sjel­ den at det ender godt. Det vet luftambulan­ selegen Steinar Einvik bedre enn de fleste.

Når han tenker tilbake på denne september­ natta, ser han rett ned på noen blålys som flakker mellom grantrærne, fra en politibil i høy fart langs den smale Vennavegen.

Men helikopteret flyr fortere enn en bil på en grusvei, så crewet fra Norsk Luftam­ bulanse er først framme på ulykkesstedet.

Der har Tina allerede snudd bilen sin slik at fjernlysene peker rett på bilvraket og mannen som ligger ti-femten meter lengre borte. Nathalie sitter på kne ved siden av ham og gir hjerte-lungeredning, med 113-operatøren på høyttaler på telefonen.

Hun tar i hardt. Alle ribbeina hans bris­ ter. Det har gått 23 minutter siden hun star­ tet, samtidig som Tina tok seg av passasjeren som satt ved siden av Atle. Siden passasjeren hadde sikkerhetsbelte på, tok han seg selv ut av vraket med bare mindre skader, men han var i sjokktilstand og trengte tilsyn.

9

Ingen å miste

«Det er ingen tvil om at disse to reddet livet til Atle denne kvelden. Det er sjelden at noen over­ lever hjertestans etter en alvorlig bilulykke.»

STEINAR EINVIK

– Det er ingen tvil om at disse to reddet li­ vet til Atle denne kvelden, konstaterer Steinar Einvik på telefonen, halvannet år senere. Han har nylig hatt besøk av Atle, Tina og Nathalie på basen i Trondheim. Han roser innsatsen til de to på ulykkesstedet, og er svært glad over å se at Atle har greid å kjempe seg tilbake.

– Det er sjelden at noen overlever hjerte­ stans etter en alvorlig bilulykke. Det eneste som kan redde deg, er at noen raskt kan starte hjerte-lunge-redning, slik at blodet kan pumpe oksygen til hjernen fram til pro­ fesjonelle hjelpere er på plass.

Tina har erfaring som lærling på ambu­ lanse, og tok ledelsen da de fant Atle liggen­ de forslått i gresset. Nathalie husker ikke at hun følte seg sliten etter den intense økta med hjertekompresjoner. Men hun husker hvor godt det var å høre helikopteret i det fjerne, og hvor godt det var da Steinar kom løpende og sa «nå overtar vi».

– Jeg kjente verken pust eller puls hos Atle da vi kom, forteller Steinar Einvik.

– Så vi hentet med oss LUCAS-maskinen fra helikopteret – den festes rundt overkrop­ pen og komprimerer hjertet for å sikre blod­ sirkulasjon. Etter to minutter med LUCAS, merket jeg at Atle begynte å trekke pusten. Vi kjente puls, og bestemte oss raskt for å legge Atle i narkose. Deretter førte vi et rør ned i luftveiene for å sikre at de var frie og koblet ham til overvåkingsutstyr, før vi fikk ham bort i helikopteret og fløy videre til St. Olav.

Da Atle våknet fra koma, lå han i senga med en diffus aksjonal hjerneskade, grad 3 av 5.

Den første måneden kunne han ikke snakke, og hadde lammelser i høyre del av kroppen. Nå står han ved skrustikka i verkstedet hjemme og pusser på et selvlaget knivskjefte. Helsevesenet fungerer, og Atle er ikke typen som gir opp.

– Jeg har bare meg selv å skylde på. Det var helt ulikt meg å ta sjansen på å kjøre med promille, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg kunne være så dum. Men bitterhet løser ingenting, så jeg er nødt til å konsentrere meg om det jeg faktisk kan gjøre noe med.

10

Totalvrak. Passaten gikk rundt flere ganger. Siden Atle kjørte uten belte og med åpent vindu, ble han slengt ut i det første rundkastet.

Og så takker jeg alle som har vært der for meg, ikke minst ekskjæresten min. Vi bor fremdeles i samme hus, i hver vår del, og hun har stilt opp for meg på en utrolig måte.

Men livet etter ulykken er ikke det sam­ me som Atle levde før. Han perset på 150 kilo i benkpress, var instruktør i road racing på motorsykkel og vant løp i Norgescupen. Han var vokalist i bandet Sidetrack, det gikk mye i blues og country, Elvis og Jim Reeves. Han var vant til å være midtpunkt.

– Du hører sikkert at jeg drar litt på or­ dene nå. Jeg snakker mye saktere enn før.

Jeg kan kjøre bil igjen, jeg har samme hu­ mor – men har mistet talegavene, finmoto­ rikken og sangstemmen. Balansen duger ikke til å kjøre motorsyklene mine igjen.

Kroppen er ikke på mitt lag lenger, men jeg trener så godt jeg kan. Min største drøm er å få kroppen og stemmen tilbake.

– Går det framover?

– Det går sakte. Men jeg er heldigvis vant til å trene, til å pushe meg selv, selv om jeg kan ha dager der jeg nesten ikke orker å stå opp. I fjor vår var jeg på Catosenteret og satte meg som mål å lære eskimorulla i ka­ jakken. Det var vrient, men jeg fikk det til.

Nå er jeg tilbake på deltid i jobben, og det betyr enormt mye for meg. Selv om jeg løser oppgavene saktere, er det utrolig fint å være sammen med gode kollegaer igjen.

Han skrur på musikken i verkstedet. En nydelig stemme fyller rommet. Det er Atle og bandet. Vi lytter. Han synger Elvis.

«Love letters straight from your heart Keep us so near while apart I’m not alone in the night»

Kritisk. Det tok femten dager før Atle våknet fra koma på St Olavs hospital i Trondheim.

– Det var så nære på. Jeg skulle egentlig ikke vært her, det tenker jeg stadig vekk.

Men jeg var ikke alene der, og er utrolig takknemlig for alle som reddet meg og alle som har hjulpet meg tilbake på beina. Det har ikke vært enkelt. Det er fremdeles ikke lett. Men jeg er her!

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Mer åpen. – Ulykken har forandret meg på flere måter.

Nå er jeg en mye mer åpen person, som har lettere for å snakke om hvordan livet er, sier Atle Busk.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

11

FOTO ISTOCK

Aktuelt

SLAGREVOLUSJONEN

Da Per Jacobsen fikk hjerneslag i 2006 ringte kona til 113 – og fikk beskjed om å ringe fastlegen. 14 år senere har det skjedd «mirakler» innen behandling av hjerneslag. Stiftelsen Norsk Luftambulanse skrev verdenshistorie da en pasient fikk hjerneslagbehandling utenfor sykehus i 2017. Og aldri har drømmen om å behandle hjerneslag i lufta vært mer virkelig.

TEKST HANNA NORBERG FOTO THOMAS T. KLEIVEN

12

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Aktuelt

H

an følte seg så fin. Det var bare det med armen.

Else Britt Jacobsen (73) ser ut på snøen utenfor vinduet i rekkehuset ved Ski. I mars er det 14 år siden ektemannen Per (73) fikk hjerneslag.

Det var en helt vanlig lørdagsmorgen i 2006. Mens Else Britt er hjemme og steller i stand frokosten, går Per på butikken for å kjøpe ferskt brød, slik han ofte gjør. På vei inn tar han med seg avisen.

– Jeg reagerte med en gang han kom inn døren. Det var noe med armen. Han holdt avisen på en rar måte, forteller Else Britt.

Hun blir bekymret, men Per beroliger henne. «Det går over», sier han. Men når de setter seg til bords og begynner å spise, klarer ikke Per å bruke den venstre armen.

Kjente ikke symptomene. – Jeg visste at man skulle være skjev i ansiktet, men ikke mye mer, sier Else Britt.

– Vi ventet med å ringe 113. Per var jo i så fin form. Han hadde ikke problemer med å gå, han pratet normalt og var ikke skjev i ansiktet, understreker Else Britt.

Men når Per går for å hente kaffe på kjøkkenet, går han rett på dørkarmen.

– Da reagerte jeg. Han pleier å treffe dør­ åpningen, sier Else Britt og smiler.

Hun er ikke lenger i tvil. Hun ringer 113.

– Det var en hyggelig dame som tok telefo­ nen. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, men hun innså ikke alvoret. Hun sa at vi skulle se det an, og at vi kunne ringe fastlegen på man­ dag, forteller Else Britt, og legger til: – Jeg kjente heller ikke så godt til slagsymptomene på den tida. Jeg hadde hørt at man skulle være skjev i ansiktet, men visste ikke så mye mer.

Per gikk og la seg på sofaen for å hvile litt. Det gikk noen timer, men han ble ver­ ken bedre eller verre.

– Til slutt tenkte jeg at dette går ikke len­ ger. Dette må vi undersøke, forteller Else Britt. Hun tok med seg ektemannen til lege­ vakten, og der var de ikke i tvil:

14

«Vi ventet med å ringe 113. Per var jo i så fin form. Han hadde ikke proble­ mer med å gå, han pratet normalt og var ikke skjev i an­ siktet.»

ELSE BRITT JACAOBSEN

– De så det med en gang. Dette var et slag. Vi ble sendt i taxi til sykehus i Oslo og kom rett inn på slagavdelingen.

FRA HJERTE TIL HJERNE Det er ikke mer enn 14 år siden Per Jacob­ sen fikk hjerneslag, men på de 14 årene har det skjedd en hjerneslagrevolusjon.

Det er i all hovedsak hjertet norsk akutt­ medisin har konsentrert seg om de siste ti­ årene. Vi behandler hjerteinfarkt, lærer hjerte- og lungeredning og har plassert hjerte­startere over hele landet. Men hjerne­ slag? Hjernen har vært et organ som ikke kan ­reddes.

– Hjerneslag har vært et felt der man ikke har hatt noen akutt behandling. Det er ikke mer enn 20 år siden man ble hentet hjemme og kjørt rett på sykehjemmet der­ som man mistenkte hjerneslag. Man var ikke innom sykehuset engang, forteller Ma­ ren Ranhoff Hov.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

15

Fakta Hjerneslag

Ved hjerneslag er tid den viktigste faktoren. Slaget bør behandles allerede 90 minutter etter at symptomene oppsto. Best effekt får man de første 60 minuttene.

Hjerneslag er enten forårsaket av blodpropp eller blødning. 86% av

Forsker. Nevrolog Karianne Larsen tar sin doktorgrad som forsker på slagambulansen. Hun ser på resultatene fra slagambulansen for å finne ut om behandlingen utenfor sykehuset gagner pasientene. FOTO NADIA FRANTSEN

Doktorgrad. Maren Ranhoff Hov viste at luftambulanseleger på slagambulansen kan tolke bilder av hjernen like godt som nevrologer.

Hun er seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og lege ved nevrologisk av­ deling på Oslo Universitetssykehus Ullevål.

Forskeren beskriver utviklingen på hjerne­ slagfeltet som et mirakel: – De ti siste årene har det vært en enorm utvikling i behandlingstilbudet. De metode­ ne vi har for å behandle hjerneslag i dag er et mirakel, og det gjør at vi også har helt an­ dre muligheter i akuttmedisin sammenlik­ net med for bare noen få år siden.

Omtrent halvparten av alle med hjerneslag kommer for sent til sykehus for å kunne få trombolyse­behandling.

LAV TERSKEL FOR AKUTT­OPPDRAG Dersom du får hjerneslag, er tiden din stør­ ste fiende. Når hjernen ikke får til­førsel av blod, og dermed heller ikke oksygen, dør det opptil to millioner hjerne­celler i minut­ tet. Det finnes riktignok 86 milliarder å ta av, men de er kjekke å ha, alle sammen.

Derfor er rask respons helt av­gjørende.

Overlege ved 113-sentralen i Oslo, Emil Iversen, forteller at de har endret rutinene

16

for hvordan de håndterer en pasient med et mulig hjerneslag: – Retningslinjene for operatørene ved 113-sentralene er endret siden 2006. I dag skal man ha lav terskel for akuttoppdrag når det er mistanke om hjerneslag.

Iversen forteller at de nye rutinene er i tråd med informasjonskampanjen fra Hel­ sedirektoratet: – Ved mistanke om hjerne­ slag skal operatørene spørre om pasienten kan prate, smile normalt og løfte armene, altså «prate, smile, løfte». I tillegg vurderes nå også svimmelhet, ustøhet og synstap på ett øye som akutte symptomer.

SLAGET STÅR UTENFOR SYKEHUSET I 2018 ble det registrert 8840 akutte hjerne­ slag i Norge. Hele 86 prosent av tilfellene var forårsaket av et infarkt, altså en blod­ propp. Kun 21 prosent av disse pasientene fikk proppløsende behandling.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Det vil generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossi­ us, gjøre noe med. Han mener at det må skje noe med tankegangen: – Fortsatt er hovedoppfatningen at ­pasienten skal raskt til sykehus, ikke at syke­ huset skal raskt ut til pasienten. Det er sist­ nevnte som kan spare mest tid. Vi må få be­ handlingen ut til pasienten, ­mener Lossius.

Seniorforsker i stiftelsen, Maren Ran­ hoff Hov, er enig: – Behandlingen for hjerneslag har abso­ lutt størst effekt den første timen etter at symptomene har dukket opp. Vi kaller det den gylne timen. Da er ikke pasienten på sy­ kehus ennå, noe som betyr at det er de pre­ hospitale tjenestene som har mulighet til å gjøre behandlingen bedre.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

tilfellene skyldes blodpropp. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsaken i Norge. Sykdommen rammer årlig omtrent 12 000 nordmenn. Prognoser fra Statens helsetilsyn viser at tallet vil øke med 50 prosent innen 2030.

I dag overlever hele 80 prosent

av pasienter med hjerneslag. Men til hva slags liv? Hjerneslag er den viktigste årsaken til uførhet blant nordmenn og en dominerende årsak til funksjonshemming.

KILDER NORSK HJERNESLAGREGISTER OG STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Spesialambulanse. I slagambulansen er det en CT-skanner som tar bilder av hjernen.

FOTO KYLE MEYR

«De ti siste årene har det vært en enorm utvikling i behandlingstilbu­ det. De metodene vi har for å behand­ le hjerneslag i dag er et mirakel.»

MAREN RANHOFF HOV

SKREV VERDENSHISTORIE I 2017 Det har Stiftelsen Norsk Luftambulanse gjort noe med. For over fem år siden ble organisasjonens mest ambisiøse prosjekt noensinne rullet ut på Østfold-veiene: ­Norges første spesialbygde slagambulanse.

Bilen har en egen CT-skanner, som gjør at hjerneslag kan diagnostiseres og behand­ les utenfor sykehus.

– Vi kommer ikke unna bildene når det gjelder hjerneslag. Vi er nødt til å vite hva slaget skyldes, forklarer Maren Ranhoff Hov. Blod blir hvitt på CT-bilder, dermed kan kvalifisert personell finne ut om hjernesla­ get skyldes blødning eller blodpropp.

– Slag som følge av blodpropp skal be­ handles med trombolyse, et medikament som løser opp proppen. Men for de pasien­ tene som har hjerneslag forårsaket av blød­ ning, er trombolysebehandling livsfarlig.

Den 15. mai 2017 ble det skrevet

17

Aktuelt

PRATE, SMILE, LØFTE Kjenner du til symptomene på hjerneslag? Dersom man får problemer med å prate tydelig, smile eller løfte hendene over hodet, kan det være slag.

Fikk slag. Thomas Lier Kristiansen (t.h.) var den aller første som fikk behandling i slagambulansen. BEGGE FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

verdens­historie langs en norsk fylkesvei: Ut fra sprøyte­pumpen i slagambulansen strømmet det en proppløsende medisin.

Den gikk rett inn i blodårene til pasient Thomas Lier Kristiansen. Det var en stor dag for norsk prehospital akuttmedisin: Al­ dri før hadde en anestesilege startet trom­ bolysebehandling av hjerneslag utenfor sykehuset.

«Vi har aldri vært nærmere å realise­ re drømmen om å bringe hjerne­ slag-behandlingen ut til pasienten i hele Norge.»

LUFTIG DRØM

HANS MORTEN LOSSIUS

Slagambulansen har vært et forsknings­ prosjekt, finansiert av støttemedlemmene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Forskningsleder i stiftelsen, Kristi Grønvold Bache, forteller at prosjektet har vært en suksess: – Hittil har forskningen vist at det ser ut til å være både tidsbesparende og trygt å be­ handle hjerneslag utenfor sykehus. Man er altså ikke nødt til å ha et nevrologisk team for å kunne diagnostisere hjerneslag og

18

starte behandlingen.

Generalsekretær Hans Morten Lossius forteller at stiftelsen håper de slipper å ta slagambulansen ut av drift: – Vi mener at den har vist at det har en effekt og at den er til nytte. Vi synes ikke det er riktig å ta den ut av drift og håper vi kan få til et samarbeid med Sykehuset Østfold om fremtidig drift, sier Lossius.

Generalsekretæren har også lenge hatt en drøm om å plassere CT-skannere i heli­ koptrene, slik at hjerneslagbehandlingen kan starte før pasienten kommer til syke­ huset. Det kan være avgjørende for pasien­ ter som befinner seg langt unna et sykehus.

Mange har vært skeptiske, men nå er drøm­ men i ferd med å lande: – Nå har vi klart å gjøre CT-maskinen så liten og lett at den får plass i helikoptret. Vi har aldri vært nærmere å realisere drøm­ men om å bringe hjerneslag-behandlingen ut til pasienten i hele Norge.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

19

MIN HJERTESAK

Unni Farestveit har 30 års ledererfaring og heier på lagspill. Det avgjør hvor mange liv og hvor mye helse som kan reddes, mener den nybakte styrelederen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

TEKST MARIANNE WENNESLAND FOTO THOMAS T. KLEIVEN

MIN HJERTESAK Etter halvannet år i styret for Stiftelsen Norsk Luftambulan­ se, ble Unni Grete Farestveit valgt til styreleder ­sommeren 2019. Hennes hjertesak er at stiftelsen skal holde fokus på målet i alle avgjørelser, bli klar over styrkene til alle spillerne på laget og forbedre samspillet mellom dem. Det er nemlig helt avgjørende for hvor godt målet treffes: Å gi syke og skadde den beste og raskeste hjelpen.

BAKGRUNN Stiftelsen Norsk Luftambulanse har Europas største forskningsmiljø innen forskning på akuttmedisin utenfor sykehuset, og det kan kanskje se ut som om et par dedikerte ildsjeler holder i hvert av prosjektene som triller ut. I virke­ ligheten skapes resultatene av et stort og sammensatt lag: Forskere, utviklere og kunnskapsformidlere som produ­ serer ny kunnskap og nye løsninger for luftambulanse­ tjenesten. Ansatte som løfter disse frem for nasjonale beslut­ ningstakere. Frivillige som bygger støtte blant folk og politi­ kere i regionene. De som formidler historiene om hvorfor

20

det nytter; om menneskene utviklingen redder. De som ­svarer­på spørsmål fra støttemedlemmene eller ringer og banker på dører for å spørre om flere har lyst til å bidra. Alle dere som åpner lommeboka og gjør dette arbeidet mulig.

Administrasjonen som får det hele til å henge sammen.

Farestveit mener alle disse rollene er uunnværlige er for videreutviklingen av luftambulansetjenesten. Og at så man­ ge engasjerte spillere ikke blir et drømmelag av seg selv: – Vi må sørge for at alle har den samme forståelsen av målet, hva deres rolle er og hvordan vi må jobbe sammen for å komme i mål. Hvis ikke kan verdifulle ressurser og tid gå tapt. Det handler til syvende og sist om hvor mye helse og hvor mange liv vi sammen kan redde, sier hun.

BEGYNNELSEN Hun er ingen lettvekter på å hjelpe organisasjoner med å ska­ pe­gode resultater: Agder Energis konserndirektør for sam­ funnskontakt har 30 års ledererfaring og flere styre­verv i ba­ gasjen. I de senere årene har det blitt stadig viktigere for Fa­ restveit å bruke kompetansen sin på ideelle formål:

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

21

Hjerte-lungeredning

MIN HJERTESAK

Sjansen for å få hjertet i gang er større jo tidligere man starter hjerte-lungeredning (HLR). Her står det om minutter, forklarer den erfarne anestesilegen, som har jobbet som luftambulanselege i 16 år.

«Jeg synes det er inspirerende hvordan støtte­medlemmer, frivillige og ansatte sammen leverer noe mer enn hva det offentlige kunne klart alene.»

Selv kan han nesten ikke huske en vakt han ikke har rykket ut til hjertestans eller livløse personer. Så er også hjertesykdom det luft– ambulansetjenesten rykker ut på oftest.

UNNI FARESTVEIT

EKSTREMT UTFORDRENDE

Belastende. Sjeflege Stephen Sollid har selv måttet gjenopplive en av sine nærmeste.

– Det er spennende å være med å ta samfunnsansvar. Det gir meg noe å være med å skape andre verdier enn profitt.

Hun brenner for at giverstøtten skal brukes så effektivt som mulig ved å prioritere den forskningen, teknologiutvik­ lingen og opplæringen som er aller best egnet til å sikre nor­ ske pasienter det beste luftambulansetilbudet. Det krever mer enn en god strategi: – For å dra nytte av all kompetansen på laget og sikre de beste løsningene for pasienten, må vi sørge for at hver eneste spiller forstår målet i prioriteringene som blir gjort, hvordan og når de selv kan bidra og hvordan vi skal samarbeide, sier hun.

– Det er i summen av det vi alle kan og gjør at vi har mu­ lighet til å lykkes og det er her jeg kan bidra; med å få alle ombord og til å dra i samme retning. Jeg har ingen medi­ sinsk kompetanse, med det trenger jeg heller ikke: Organisa­ sjonen har mange dyktige medisinere som jeg stoler på.

DRIVKRAFTEN En av grunnene til at hun tok på seg styreledervervet, er Stif­ telsen Norsk Luftambulanses mål om å være først ute og lengst fremme for pasienten: – Etterhvert som jeg blir eldre, er det flere rundt meg som blir syke, skadet og i verste fall dør: Jeg kjenner både yngre og eldre mennesker som har fått hjerneslag og hjerteinfarkt.

Da ser man hvor viktig det er å få den beste hjelpen så raskt som mulig, sier Farestveit.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse leverer hvert år forskning og utvikling verdt over 200 millioner kroner.

22

– Gjør noe Tett på luftambulansetjenesten. Da Unni Farestveit besøkte basen i Arendal, ble hun mektig imponert over mannskapet: Deres kompetansenivå, samarbeid og fokus på pasienten.

Finner du en livløs person, kan det du gjør bety forskjellen på liv og død. Les hva sjeflege Stephen Sollid ønsker at du bidrar med før profesjonell hjelp kommer.

TEKST RANDI BUCKLEY FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

Dette kommer på toppen av den offentlig finansierte luft­ ambulansetjenesten. Historiene om pasientene som har fått hjelp takket være nye løsninger gir Farestveit opplevelsen av at det nytter: – Jeg synes det er inspirerende hvordan støttemedlem­ mer, frivillige og ansatte sammen leverer noe mer enn hva det offentlige kunne klart alene. Det er stort å få være med på.

N

år noen overlever hjertestans, er det fordi noen har gjort noe. Så enkelt, men også så utfordren­ de, sier sjeflege Stephen Sollid i Stiftelsen Norsk Luftambulan­ se. Hans klare oppfordring er: Gjør noe. Det kan bety forskjell på liv og død.

VEIEN VIDERE

VIKTIG Å STARTE

Før jul besøkte Farestveit legehelikopterbasen i Arendal for å bli bedre kjent med luftambulansetjenesten. Nå ser hun frem til å bidra i møte med kommende utfordringer: – Samfunnets forventninger og pasientens behov vil fort­ sette å endre seg, for eksempel som følge teknologiutviklin­ gen og av at vi får en stadig eldre befolkning. Fokuset og samarbeid er nødvendig for at Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse skal kunne bidra på en best mulig måte, sier hun.

– Det første man må gjøre, er å se etter livs­ tegn, riste forsiktig i vedkommende, bruk høy stemme, se om den som er bevisstløs puster normalt. Rop på hjelp, ring 113 og gjør som de sier. Der får du profesjonell hjelp mens helsepersonell er på vei. Spesielt ved hjertestans er det utrolig viktig å starte hjerte-lungeredning raskt, sier Sollid.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

«Det første man må gjøre, er å se etter livstegn, riste forsiktig i vedkommende, bruk høy stemme, se om den som er bevisstløs puster normalt.»

STEPHEN SOLLID

Selv de som har gått kurs kan synes det er vanskelig å starte med hjerte-lungeredning. I tillegg skjer hjertestans vanligvis i hjemmet.

Da må pårørende starte behandling på en av sine kjære. Det er ekstremt utfordrende, sier Sollid, som selv har opplevd hvor belastende det er å gjenopplive en av sine nærmeste.

Derfor er veiledningen du får fra 113-opera­ tørene så viktig, og de er med deg hele veien.

– Dårlig HLR er mye bedre enn ingen HLR, , den eneste feilen du kan gjøre, er ikke å gjøre noe. Det er ikke viktig om man glemmer forholdet mellom antall hjerte­ kompresjoner og innblåsinger. Vegrer du deg for å blåse, er det viktigste å gjøre hjer­ tekompresjoner. Da trykker du uten stans brystet godt ned ca. 100 ganger i minuttet omtrent midt mellom brystvortene på det harde brystbeinet. Da får vitale organer ak­ kurat nok oksygen fra blodet og fra det som fortsatt er igjen i lungene, sier Sollid.

KNEKTE RIBBEN – Hva med brukne ribben? Er det skadelig?

– Det er relativt vanlig at ribben knekker eller brister, men det gjør ingen skade.

– Hvor lenge skal man holde på, da?

– Hold på til hjelpen kommer! I de aller fleste tilfeller kommer ambulanse eller lo­ kale akutthjelpere innen minutter, men det kan også ta mer tid. Da holder man på så lenge man klarer. Å gjøre hjertekompresjo­ ner er svært tungt, det må man være forbe­ redt på. Derfor er det viktig å bytte på hvis flere er til stede, avslutter Sollid.

På neste side kan du se hva du må gjøre dersom noen er livløse.

23

Hjerte-lungeredning MIN HJERTESAK

AKUTT-ABC Det har skjedd en ulykke. Adrenalinet pumper.

Pulsen er høy. Hva gjør du? AKUTT-ABC lærer deg hvordan du kan bidra til å redde liv.

Legg personen på ryggen og åpne luftveiene Løft haken frem med to fingre og bøy hodet lett bakover med den andre hånden. Sjekk om personen puster normalt – se, lytt og føl etter normal pust i inntil 10 sekunder. Legg personen i sideleie hvis pusten er normal etter ett minutt. Fortsett nøye obser­vasjon av pusten.

Sjekk om personen reagerer på tilrop og forsiktig risting Hvis det ikke er noen reaksjon: Ring 113 og rop på hjelp!

Hvis personen ikke puster normalt eller slutter å puste Ring 113. Er det flere til stede? Få hjelp av andre til å ringe hvis mulig.

Start hjertelungeredning med 30 brystkompresjoner Plasser hendene midt på brystet.

Brystkompresjonene skal være 5-6 cm dype med en takt på 100 kompresjoner i minuttet. Ved mistanke om kvelning/drukning: start hjerte-lunge­redning med 5 innblåsninger. Fortsett deretter med 30 brystkompresjoner og 2 innblåsninger.

2 innblåsninger etterfølger brystkompresjonene Legg en hånd på pannen og klem sammen nesevingene. Bøy hodet lett bakover.

Legg to fingre under haken og løft kjeven frem. Dekk hele personens munn med din munn slik at det ikke lekker luft på sidene. Hver innblåsning skal ta ca. ett sekund og avsluttes når brystkassen hever seg. Unngå å blåse for kraftig. Fortsett med 30 brystkompresjoner og 2 innblåsninger til profesjonell hjelp kommer.

24

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

25

Førstehjelp MIN HJERTESAK

Slik virker VÆRKAMERA

Den sikre siden

2

Neste gang du setter deg i bilen, pakker tursekken eller rydder hjemme: Sjekk om du har en komplett førstehjelpspakke som er klar til bruk. Mangler den?

Skaff en ny i morgen, så du kan hjelpe når det trengs.

3

TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

5

1. Engangshansker

6

2. Tøykutter

TEKST OG FOTO ERLAND KROKEN

4

1

7

Mye informasjon

3. Plaster i ulike størrelser 4. Gasbind 5. Trekant-tørkle/fatle 6. Pinsett

8

7. Hjelp 113-appen 9

8. Munn til munn-maske

I 2013 hadde en pilot i Norsk Luftambulanse en idé. Han opplevde stadig at oppdrag måtte kanselleres grunnet dårlig vær.

– Vi kunne flydd hvis vi hadde visst mer om været på ruten vi skal fly, tenkte han. Ideen var enkel: Værbestandige bokser med digitale speilreflekskameraer som kan sende bildene til dataskjermer, nettbrett og mobiltelefoner. Dermed kan mannskapene på en helt ny måte vurdere hva den raskeste veien til pasienten er.

9. Ampuller med saltvannsoppløsning

For alle kameraer er det valgt et idealbilde som viser horisonten i klarvær. Det er også laget et system for relevante høydereferanser med avstandsmål tegnet inn. Lufttrykk og generell værinformasjon, samt viktige kontakter er også lagt inn i systemet.

10. Sterile kompresser

Stadig utvikling Systemet er mye mer enn bare bilder, og utvikles hele tiden. Blant annet er bruk av GPS-baserte innflygingsruter basert på disse stasjonene. Fra Meteorologisk Institutt hentes flyvær og prognoser, blant annet, for de mest brukte rutene. Barometere, skyhøydemålere (ceilometer) og vindmålere plasseres ut der det er relevant.

10

26

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Plassering

Bilder

Ved årsskiftet var 94 slike systemer plassert på strategiske steder etter innspill fra erfarne flygere og redningsmenn i Norsk Luftambulanse AS, politiet og 330-skvadronen. Dette er gjerne steder de ofte flyr.

Kameraene tar bilde hvert 15. minutt. Bildene overføres fortløpende til servere hvor de blir behandlet, distribuert og arkivert. Temperatur­ avlesning sendes hvert annet minutt.

Selve stasjonen består av tre speilreflekskameraer med lyssterk optikk, innvendige og utvendige temperatur- og luftfuktighetssensorer, varme­ element, 4G-ruter og en liten datamaskin med egenutviklet programvare.

Inne på basene vises bildene fra værkamerastasjonene på store vegg­ skjermer. Ute på oppdrag har mannskapene tilgang til de samme bildene og informasjonen via en egen app på mobiltelefonen eller nettbrettet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

27

Historien om

«Det var nær­liggende for oss å kopiere det sveitserne hadde gjort siden landskapet og oppdragene l­ ignet på det vi hadde hjemme.»

REDNINGSMANNEN

JAN MARTINSEN

S

veitsiske Rega var pionérer innen bruk av lege- og red­ ningshelikoptre. På 1960-tallet ble de første redningsmennene på helikopter ansatt. De fikk tit­ tel «flughelfer». I et trangt helikopter var pi­ lot, lege og redningsmann den ideelle sam­ mensetningen av crewet, der alle tre hadde egne oppgaver, samtidig som de hjalp hver­ andre ved behov.

NORGES FØRSTE REDNINGSMANN Verden ville lære av sveitserne. I 1978 reiste seks nordmenn på studietur til Rega. Jan Martinsen var en av dem. På flughelfer-kur­ set lærte de faget. Kunnskapen tok de med seg hjem, og arrangerte det første rednings­ mannskurset i Norge.

– Det var nærliggende for oss å kopiere det sveitserne hadde gjort siden landskapet og oppdragene lignet på det vi hadde her hjemme. Den norske luftambulansetje­ nesten ble bygget rundt ideene fra Tyskland og Sveits, sier Jan Martinsen.

Martinsen var en av gründerne i Norsk Luftambulanse og ble Norges første red­ ningsmann. Den pensjonerte 75-åringen ut­ førte mer enn 10 000 legehelikopteropp­ drag i løpet av en nesten 40 år lang karriere.

Stamfaren til dagens redningsmann svevde mellom de sveitsiske alpene på 60-tallet.

TEKST ROLF MAGNUS W. SÆTHER FOTO THOMAS T. KLEIVEN

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

For å oppfylle kravene, måtte du blant annet ha ferdigheter innen ambulansefag, dykking, fjellklatring og flyteori.

I 2019 ble standarden revidert for andre gang. Økt turisme og mer ekstremsport flyttet grensen for hva de må kunne enda noen hakk. Kravene til medisinske ferdig­ heter og til redning i bratt fjell og i snø­ skred ble hevet.

– I dag er det mye vanskeligere å komme gjennom nåløyet. Likevel er det mye vanske­ ligere å komme gjennom nåløyet fordi kon­ kurransen er blitt så stor. For å lykkes må du bruke lang tid på å forberede deg til å møte kravene, sier Martinsen.

MÅ VÆRE SOSIAL

Rollen som redningsmann i legehelikopteret er delt i tre: De har spisskompetanse i red­ ningstekniske operasjoner og ansvar for å hente pasienten trygt opp fra vann, ned fra fjell eller andre krevende og utilgjengelige steder. De er ikke-flygende annenpilot under flyvning, og medisinsk operativ sammen med legen på skadestedet.

I dag har alle helikoptre i Norge som ut­ fører luftambulanseoppdrag eller søk- og redningsoppdrag en redningsmann som del av besetningen.

I tillegg til de formelle kvalifikasjonene, mener han det er viktig å være sosial.

– Crewet bor og jobber sammen hele døgnet, og da kan du ikke ta med deg kon­ flikter ut på oppdrag. Belønningen er en spennende og utfordrende arbeidsplass, hvor du kan gå hjem med mestringsfølelse og god samvittighet etterpå, sier Martinsen.

Redningsmannen har kommet for å bli.

Den sveitsiske modellen har vist seg levedyktig.

– Ordningen har fungert i 40 år nærmest uforandret. Den viktigste suksessfaktoren er det tette samarbeid mellom de tre i mannska­ pet i et trangt helikopter, hvor de hjelper hver­ andre på tvers av fagfeltene, sier Martinsen.

I 1991 fikk vi endelig en redningskvinne her

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

I 2002, som første land i verden, fikk Norge på plass en nasjonal standard for helikopter-redningsmenn.

MANGE OPPGAVER

FØRSTE KVINNE

28

til lands. Selv om flere har kommet til, er redningsmann fortsatt et mannsdominert yrke. Å ha redningsmann i legehelikopteret var lenge en kampsak for Norsk Luftambu­ lanse. I 1998 ble også regjeringen overbe­ vist, og staten overtok finansieringen av redningsmannen, som stiftelsen hadde be­ talt for siden oppstarten.

29

Basen LØRENSKOG Tromsø Evenes

Brønnøysund

Trondheim Ålesund

Dombås

Førde Bergen

Ål Lørenskog Stavanger Arendal

Halve Norges base Da basen på Lørenskog åpnet i 1978, var det med et innleid helikopter og mannskap som jobbet på dugnad. I dag flyr to helikoptre over hele Sør-Norge, og tar seg av de aller sykeste pasientene.

TEKST RANDI BUCKLEY FOTO THOMAS T. KLEIVEN

Spesialtransport. Per Bredmose er en av fire leger som jobber med spesialtransport av de aller sykeste pasientene.

30

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

31

Basen

Fakta Lørenskogbasen

LØRENSKOG

Opprettet 2. juni 1978 Luftambulanseavdelingen til­hører Prehospital klinikk ved Oslo Universitetssykehus Antall oppdrag i 2019: 1960

Fem av 19 leger har forskerstilling hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse To helikoptre fra Airbus Helicopters: H135 brukes hovedsakelig til akutt syke og skadde. H145 brukes hovedsakelig til overføringer mellom sykehus og intensivtransporter

Flyr flest pasienter til Rikshospitalet og Ullevål, men også til Akershus universitetssykehus og lokalsykehus som Skien, Tønsberg, Kalnes, Drammen, Gjøvik, Hamar og Lillehammer

T

åka ligger tett og lavt over Lø­ renskog, og det gule helikop­ tret høres lenge før det synes der det manøvrerer lavt under skydekket før det lander uten­ for de mørkebrune bygningene rett neden­ for Ahus. Denne vinterdagen føyer seg inn i en lang rekke av dager med dårlig sikt og isingsforhold. Pilot Christian Mørkve har forsøkt å komme seg til Kalnes i Østfold, men måtte snu med uforrettet sak.

– Det var minus fem grader og regn. Det skjer når det er varmere i lufta enn på bak­ ken. Vi måtte snu over Drøbak på grunn av isingsforholdene, forklarer han mens han sjekker prognosene for været med en app på telefonen. Systemet gir uvurderlig værin­ formasjon fra rundt 100 stasjoner rundt om i landet. Kanskje letter det etter hvert?

Tåkelagt. Lørenskog ligger nær flere vassdrag og innsjøer, noe som ofte gir tåke og isingsforhold.

Viktig vær. Sikt og isingsforhold avgjør om piloten kan fly eller ikke. Christian Mørkve sjekker flyværet. Det ser ikke bra ut

MER ENN HELIKOPTER Værkamerasystemet og GPS-innflygingsru­ ter finansiert av støttemedlemmene og -bedriftene til Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse har ført til en nedgang i antall opp­ drag som må kanselleres på grunn av været, fra 10 til 8,5 prosent. Men det er fortsatt en begrensende faktor, spesielt på høsten og om vinteren. Likevel er basen på Lørenskog i særstilling fordi luftambulanseavdelingen har forutsetninger for å kunne løse sine oppdrag på flere måter.

– Vi er mye mer enn bare helikopter her på Lørenskog. Vi har spisskompetanse og disponerer ambulansefly, helikopter og en rekke biler. Det gir et fleksibelt system hvor spesialisten følger eller rykker ut til pasien­ tene. Jeg har for eksempel tatt med meg redningsmann og kjørt til Kongsvinger og Kristiansand ved dårlig vær, sier lokalmedi­ sinsk leder Hans Julius Heimdal, med nesten 25 års fartstid som lege på basen.

SPESIALTRANSPORTER 19 luftambulanseleger jobber ved helikop­ terbasen, og fire av disse tar seg av

32

«Vi er mye mer enn bare helikopter her på Lørenskog. Vi har spisskompe­ tanse og dispone­ rer ambulansefly, helikopter og en rekke biler.»

HANS JULIUS HEIMDAL, LOKALMEDISINSK LEDER

spesialtransport av de aller sykeste pasien­ tene her i landet. De må flyttes fra et lokal­ sykehus til et universitetssykehus for spesi­ alistbehandling, selv om selve transporten innebærer risiko og i seg selv er destabilise­ rende. Det gjøres med helikopter, ambulan­ sefly, bil eller forsvarets Hercules. Felles­ nevneren er at pasientene trenger medi­ sinsk spisskompetanse før og under trans­ port.

Dette er skjøre babyer i kuvøse, pasien­ ter som er koblet til hjerte-lungemaskin, lig­ ger i respirator med tilførsel av NO-gass el­ ler med mekanisk pumpe som hjelper hjer­ tet. Noen er stabile, andre er ustabile. Noen har uavklart tilstand eller et spekter av li­ delser. Eller en kombinasjon av disse.

Slike spesialtransporter utføres kun ved Oslo Universitetssykehus og Universitets­ sykehuset Nord-Norge, og er krevende og medisinsk komplekst, forklarer Per Bred­ mose, som er anestesilege på helikopter og ambulansefly.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Hercules. Forsvarets Hercules kan brukes til å frakte ambulansen med pasienten inni.

Ved lange distanser er dette skånsomt for pasienten. FOTO OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Mobilt vær. Systemet som gir uvurderlig værinformasjon er utviklet med bidrag fra støttemedlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

33

Basen

Fakta Luftambulanse­tjenesten i Norge

LØRENSKOG

Legehelikoptre (12 baser) og ambulansefly (7 baser) samt legebiler utgjør luftambulansetjenesten i Norge.

Norsk Luftambulanse AS (NLA) drifter alle basene for legehelikopter. Babcock Scandinavian AirAmbulance drifter ambulanseflyene. Legehelikoptrene bemannes med anestesilege (ansatt

i helseforetakene), redningsmann og piloter (ansatt i NLA).

helseforetakene. Stiftelsen Norsk Luftambulanse eier NLA AS.

Tjenesten er offentlig finansiert av de fire regionale helseforetakene, og har vært det siden 1988.

Luftambulansetjenesten HF drifter tjenesten på vegne av de fire regionale

Stiftelsen bidrar med over 200 millioner kroner hvert år til forskning, utvikling og utdanning for å gjøre luftambulansetjenesten og den akuttmedisinske kjeden enda bedre.

– Vi er universitetssykehusets forlenge­ de arm og driver med det jeg liker å kalle «knottologi». Lar vi parameterne stå som de gjør på sykehuset, vet vi at pasienten som regel blir mer ustabil under transport. De reagerer på trykk, fart og turbulens. Vi må vurdere hvilken transport som er mest skånsom og best ut fra hastegraden. Målet mitt er alltid å levere en pasient i bedre til­ stand enn da jeg hentet ham eller henne, forklarer han.

TO BASER I ETT Lørenskog har to helikoptre: Ett som hoved­ sakelig brukes til akutte oppdrag, og ett som er dedikert overflytting av pasienter. Basen betjener det tettest befolkede området i landet, og dekker så å si halve Norges be­ folkning. Nedslagsfeltet er det sentrale Østlandet, Sørlandet ned til Kristiansand, fjellområdene i Buskerud og de østlige deler av Østerdalen. Helikoptret som er dedikert transport mellom sykehus flyr pasienter enda lengre nord og vest.

– Vi fløy nesten 2000 pasienter i heli­ kopter i fjor. Alvorlighetsgraden er generelt høy. Det dreier seg om alvorlige tilstander knyttet til hjerte, hjerne, traumer og ulyk­ ker, barn og infeksjoner, sier Hans Julius Heimdal.

Hele 16 prosent av pasientene var under ni år, av disse igjen utgjør flertallet barn under ett år.

Helikopterlegene hadde 100 kuvøseopp­ drag med fly, helikopter og bil.

NY TID ETTER NY KONTRAKT Lørenskog er landets travleste legehelikop­ terbase og den store arbeidsmengden har i flere år ført til at crew har gått av beredskap grunnet pålagt hviletid. I den nye kontrak­ ten for legehelikoptre, gjeldende fra 1.juni 2018, ble det krav om at ingen helikoptre ved basen skulle være ute av drift grunnet pålagt hviletid og basen ble derfor beman­ net med et ekstra bakvakts-crew for å ivare­ ta dette.

34

Åpnet i 1978. Lørenskog var den aller første basen for legehelikoptre.

Skred. Redningsmann Einar Fossli (bak) og pilot Erik Normann har bakvakt, og benytter tiden til å teste skredantennener som brukes til søk ved skred.

– Det at vi nå er tre crew på vakt til en­ hver tid gir oss noen muligheter og vi jobber kontinuerlig med å utnytte potensialet i ordningen, forteller ledende redningsmann Arnt Ole Mathisen.

– Den nye ordningen på basen har mål om å gi en jevn og regulert arbeidsbelast­ ning mellom de tre crew og gi reduksjon i den enkeltes nattarbeid ved at ingen jobber mer enn to netter på rad. Dette har sine po­ sitive ringvirkninger gjennom mer hvile og økt overskudd hos operative crew gjennom vaktuken, sier Mathisen.

En kvartalsvis treningsplan beskriver samtrening mellom bakvaktscrew og lokale samarbeidspartnere (redningsdykkere, al­ pine redningsgrupper og norske rednings­ hunder). – Det at vi benytter bakvakts-crew til dette gjør at treningen ikke blir avbrutt av oppdrag og dette gir forutsigbar og kvali­ tativ trening for alle involverte.

Det å bli kjent med hverandres utstyr og prosedyrer gjør oss også bedre forberedt til

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

å gjøre en god felles innsats ved alvorlige hendelser i vann, elv, fjell, isbre og snø­ skred, sier Mathisen.

KOMPLISERT LUFTROM Det er et komplisert luftrom de beveger seg i, helikoptrene på Lørenskog, ikke bare på dager som dette. På godværsdager, spesielt om sommeren, deler de lufta med paraglide­ re, droner, sjøfly og småfly som bruker Kjeller flyplass. I tillegg rammes de av en relativt ny, men økende utfordring: Såkalt GPS-jamming.

Luftambulansen navigerer mer og mer ved hjelp av GPS signaler og nært bakken. Det gjør oss mer utsatt for disse forstyrrende signale­ ne. De brukes for eksempel av kriminelle, yrkessjåfører eller andre for å omgå hviletids­ bestemmelser eller sporing av posisjon, men de blokkerer samtidig GPS-signalene som helikoptrene bruker i sin navigasjon.

– Vi opplever en markant økning i tilfel­ ler av jamming. Det er en bekymring for oss fordi vi kan bli nødt til å avbryte innflyging

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

«Vi opplever en markant økning i tilfeller av jam­ ming. Det er en be­ kymring fordi vi kan bli nødt til å avbryte innflyging til sykehusene og i verste fall lande et annet sted med pa­ sienten.»

BENT NÆSS, BASESJEFPILOT

til sykehusene og må i verste fall lande et annet sted med pasienten. Da taper vi ver­ difull tid for pasienten, forklarer Bent Næss, som er basesjefpilot.

Men i dag ville selv ikke disse avanserte innflygningsrutene, som gjør at helikoptret kan fly i lav høyde også når sikten er dårlig, hjelpe. Det blir gradvis mørkere denne dagen rett før jul, og tåka har ikke lettet, tvert imot: Nå ligger den ligger tjukk ned mot bakken, og snøen har begynt å lave ned. Så avbrytes julestemningen av den skjærende, skingrende lyden fra alarmen.

En pasient må flyttes fra Kongsvinger til Rikshospitalet. Men været spiller ikke på lag, og sammen begynner mannskapet å jobbe med plan B. – Du kan si at det som er sjeldent, det er vår hverdag. Jeg har en veldig takknemlig jobb med kollegaer som strekker seg langt, utfyller hverandre og genuint bryr seg om jobben vi gjør for pasienten. Derfor er dette en utrolig givende base å jobbe på, avslutter Heimdal.

35

FORSKNING

MIN DOKTORGRAD

540 000

Ifølge Folkehelseinstituttet er det årlig rundt 540 000 personer i Norge som har behov for behandling etter skader. 36 000 av disse får varige funksjonsnedsettelser og 2500 dør.

Å fly de minste pasientene

U

leberg undersøkte hvordan det har gått med 1191 traume­ pasienter etter at de er skrevet ut av sykehus.

– De med alvorlige skader brukte lang tid på å komme tilbake i jobb, og 4 av 10 mottok medisinske støtteordnin­ ger, som sykepenger. Men også de med let­ tere og moderate skader ble påvirket av ska­ den lenge etter ulykken. De brukte lang tid på å komme tilbake til jobb, og i noen tilfel­ ler brukte de to til tre ganger så mange me­ disinske støtteordninger som før ulykken, forteller Uleberg, som er forsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og overlege ved St. Olavs hospital.

Hvordan kan vi ta best mulig hånd om barna som er nyfødt, for tidlig født eller har medfødte sykdommer? Det vil luftambulanselege og stipendiat Marit Bekkevold finne ut.

TEKST OG FOTO VIBEKE BUAN

2500

På luftambulansebasen på Lørenskog er det utført rundt 2500 transporter av nyfødte fra 1999 til 2019.

Pasienter med lettere skader sliter i lang tid etter ulykken Tallet på dødsulykker går ned. Men hvordan går det med pasientene som overlever en ulykke med skade?

Luftambulanselege Oddvar Uleberg har forsket på dette, og svaret overrasket ham.

TEKST VIBEKE BUAN FOTO KARL JØRGEN MARTHINSEN/NTNU

36

Vi skal i første omgang beskrive dagens praksis, med bakgrunn i tall fra luf­ tambulansebasen på Lørenskog. Der er det utført rundt 2500 transporter av nyfødte fra 1999 til 2019. Det er transporter inn til universitetssykehusene og tilbakeføring av barn til lokalsykehusene.

Luftambulansen har stadig flere oppdrag med transport av nyfødte, for tidlig fødte eller syke barn. Men hvordan mønsteret utvikler seg vet vi for lite om. Derfor skal vi også prøve å tallfeste utviklingen. Hvor gamle er disse minste pasientene? Hvor store er de? Hvilke tilstander har de? Hvilken behandling får de underveis? På litt lengre sikt ønsker vi også å finne ut hva som kan gjøres for å bedre utfallet for noen av disse barna.

Lettere skader kan være ankelbrudd eller brudd i armen. Legen sier vi i dag vet lite om pasientene etter at de er skrevet ut av sykehus, og dermed får de ikke det som kan være nødvendig hjelp.

Uleberg tror mange kan komme raskere tilbake i jobb hvis de får bedre oppfølging av helsetjenesten.

Hvorfor er dette viktig? Å transportere de minste og sykeste pasientene er noe av det mest utfor­ drende vi gjør i luftambulansen. De minste barna kan veie 500 gram.

Mange har komplekse medfødte tilstander som kan behandles hvis barna blir transportert til riktig sted raskt nok. Alt legene skal gjøre underveis blir ekstra krevende når pasientene er så små. Det er vanskeligere å sikre frie luftveier, holde barna varme og sikre tilgang til vener for å gi medisiner.

Ting kan endre seg raskt, og det kan oppstå komplikasjoner.

– Noen har vært i alvorlige ulykker, og kom­ mer fint gjennom det. Andre kan få et an­ kelbrudd, og sliter med å få hverdagen til å gå rundt på grunn av søvnproblemer, sier forskeren.

MÅ ENDRE FOKUS

Hvordan kan forskningen din være nyttig for luftambulanse­ tjenesten, pasientene eller prehospital medisin?

– I mange år har vi hatt fokus på at pasientene skal overleve. Nå er det flere som overlever ulykker, og da må vi endre fokus. Jeg tror det handler om å finne pasientene det gjelder, finne ut hva de har behov for, og starte re­ habilitering tidligere enn vi har gjort til nå.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Jeg forsker på transport av nyfødte og for tidlig fødte barn som trenger behandling av spesialister på nyfødtintensivmedisin. Mange av spedbarna er alvorlig syke. De må ha nøye oppfølging og behandling under transporten. De må flyttes i all slags vær, ofte i kuvøse i helikopteret, og transporten er en påkjenning for barna. Hvor­ dan kan vi gjøre det så skånsomt og trygt som mulig? Det ønsker vi å finne ut.

Hvordan skal du finne ut av det?

VET FOR LITE Forsker. – Nå er det flere som overlever ulykker, og da må vi endre fokus, sier Oddvar Uleberg.

Hva forsker du på?

Nyfødtomsorgen i Norge er mer sentralisert enn før. An­ tallet slike transporter har derfor økt, og vil nok fort­ sette å øke. Da er spørsmålet hvordan vi skal gjøre transporten best mulig.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

37

Utvikling

TRENER I SIMULATOR For første gang fikk luftambulanseleger slippe til i en av de mest realistiske simulatorene i verden. Målet er å gjøre dette til en fast del av opplæringen, for å bedre flysikkerheten for mannskap og pasienter.

I

TEKST MAGNUS W. Stiftelsen SÆTHER FOTO ST GMBH trente leger som skal et ROLF forsøk i regi av NorskREISER Luftambulanse

inn i luftambulansetjenesten i helikopter­simulator sammen med resten av mannskapet i slutten av oktober.

– Vi ønsker å utvikle luftambulansetjenesten og g ­ jøre den enda sikrere, både for pasienter og mannskaper i he­ likopteret. Da bør også legen inn i simulatoren for å trene på det flyoperative sammen med besetningen, sier Stig Mjel­ stad, prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

TRYGGERE Å FLY Piloter og redningsmenn i luftambulansetjenesten er på­ lagt å trene i simulator to ganger i året. Legene, som også er en del av helikoptermannskapet, har ikke det samme kra­ vet.

– Nødsituasjoner er det aller viktigste å trene på. ­Pilotene og redningsmennene har øvd på dette i ­simulator i årevis, men for legene er det helt nytt, sier Lars Erik Bragstad, flyge­ sjef i Norsk Luft­ambulanse AS. Den mest risikable fasen av flyvningen er når heli­ kopteret er nær bakken og luftspenn. Da har legen vik­ tige oppgaver med å klarere halen og kommunisere med piloten.

– Når redningsmannen henger i et tau under

38

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

39

Utvikling

helikopteret, ser ikke piloten redningsman­ nen. Legen sitter i døren og er øynene til pi­ loten. Å få til en god kommunikasjon da er alfa og omega, sier Bragstad.

EKSTREMT REALISTISK På Sola utenfor Stavanger har det tyske selskapet Reiser nylig bygget en svært realistisk helikoptersimulator for typen Airbus H145.

– Simulatoren er en av de beste og mest realistiske i hele verden. Den har kart- og terrengdatabase over hele landet, sier Er­ lend Segtnan, pilot og prosjektleder i Norsk Luftambulanse AS.

Mens pilot og redningsmann ser land­ skapet gjennom cockpit-vinduet i simulatoren, ser legen verden gjennom spesial­ utviklede briller med såkalt utvidet virkelighet (AR).

– Legen bruker brillene når han sitter i dø­ ren for å se terrenget rundt helikopteret. De kan også simulere nattbriller. Med en virke­ lighetstro lommelykt kan legen lyse på ob­ jekter på bakken, sier Segtnan.

Simulatorløsningen vant nylig en presti­ sjetung kåring gjort av bransjebladet Milita­ ry Simulation & Training Magazine.

Utviklingen av simulatoren er finansiert av det offentlige, som en del av kontrakten mellom Luftambulansetjenesten HF og Norsk Luftambulanse AS.

FORNØYDE PRØVEKANINER Mads Sabel skal begynne som luftambulan­ selege på Lørenskog-basen. Han var én av fire leger som fikk prøve seg i simulatoren.

– Fantastisk! Jeg ble revet med, for det er svært realistisk. Vi får trene på prosedy­ rene våre «live» og i trygge omgivelser, ikke bare sitte og lese om det. Vi kan gjøre feil uten at det får store konsekvenser. Et

40

perfekt verktøy for å utdanne vår yrkes­ gruppe, sier Sabel, som har bakgrunn fra le­ gebilen i Oslo og 330 skvadron på Rygge.

Generalsekretær Hans Morten Lossius fikk også ristet seg i simulatoren. Etterpå var han svært entusiastisk.

– Nå har jeg vært inne i fremtiden. Dette er slikt vi skal utvikle! Kvaliteten i luftam­ bulansetjenesten avhenger av at crewet job­ ber godt sammen som et lag, og bistår hver­ andre på tvers av fagfeltene. Det bidrar si­ mulatortreningen til, sier Lossius.

Lossius mener det ambisiøse simula­ torprosjektet er resultat både av enkeltmen­ neskers stå på-vilje og av godt lagarbeid.

– Vi mener at et offentlig-ideelt samar­ beid er fremtiden. Vi er en ideell pådriver og samarbeidspartner som sørger for at kvalite­ ten blir enda bedre enn det staten greier ale­ ne. Dette prosjektet er et godt eksempel på et godt lagarbeid, der både Stiftelsen Norsk Utvidet virkelighet. Prosjektleder Stig MjelstadLuftambulanse, ser verden gjennom spesialutviklede AR-briller. datterselskapet Norsk Luft­ ambulanse AS og den statlige Luftambulan­ setjenesten HF bidrar, sier Lossius.

«Simulatoren er en av de beste og mest realistiske i hele verden. Den har kart- og ter­ rengdatabase over hele landet.»

ERLEND SEGTNAN

ØNSKER PERMANENT ORDNING Stiftelsen Norsk Luftambulanse arbeider for å gjøre simulatortrening til en del av et stan­ dard undervisningsopplegg for leger som skal inn i luftambulansetjenesten. I 2020 planlegges to nye runder med kurs.

– Mange av legene har lite helikopter-­ erfaring fra før. Tidligere har de blitt opp­ lært på basene mens de har jobbet. Men det er ulik praksis på ulike baser. Derfor er det viktig med et standardisert opplegg, så alle lærer det samme, sier Stig Mjelstad i Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse.

Primus motor. Pilot Erlend Segtnan (i grønt) kjører showet i simulatoren, mens generalsekretær Hans Morten Lossius følger med på iPad.

Man slipper for eksempel å bruke en halvtime på å fly ut til et treningssted, siden simulato­ ren kan «spole over» transportetappene.

– I simulatoren kan vi gå fortere frem med opplæringen, fordi vi ikke trenger å være su­ perforsiktige. Vi kan trene på for eksempel at en motor stanser, noe som er vanskelig å gjen­ skape i virkeligheten, sier Mjelstad.

På flytur. Generalsekretær Hans Morten Lossius mener simulatorprosjektet viser offentligideelt samarbeid på sitt beste.

Simulatortreningen gir også andre for­ deler: Man sparer drivstoff, tid på helikopteret og tid for mannskapet i forbindelse med trening.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

FOTO ROLF MAGNUS W. SÆTHER

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

41

Akuttaksjonen

UTFORDRING 6 Språk

42

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

43

Utvikling

44

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

45

Utviklingshelikopter

BLI MED PÅ SPLEISELAGET Nå har du mulighet til å gi et ekstra bidrag til det unike utviklingshelikopteret.

Send SMS med kodeord HELIKOPTER til 2113 (200 kroner)

I år leveres et helt spesielt helikopter, og Erik Normann og Lasse Fossedal klør i fingrene etter å ta det i bruk.

TEKST OG FOTO GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

snødrevet ble for tett, sikten ble for dårlig – og vi kan aldri gam­ ble på flysikkerheten. Nå jobber vi knallhardt for å finne løsnin­ ger som lar oss fly i tåke og dårlig sikt, forsikrer Normann.

Den engasjerte bergenseren har over 30 års erfaring som redningsmann, og arbeider nå med redningsteknisk fagut­ vikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Mine dyktige kolleger kommer hele tiden opp med nye og gode idéer til hvordan vi kan forbedre utstyr og rutiner. Di­ lemmaet oppstår når vi vil teste de nye løsningene grundig i realistiske forhold, og alle helikoptrene er opptatt i den dagli­ ge tjenesten. Vi kan ikke eksperimentere når vi er på oppdrag.

Det nye utviklingshelikoptret skal brukes til testing og utvikling av nytt utstyr og nye prosedyrer, som skal bidra til å redde enda flere liv i framtida.

GJØR DET UMULIGE MULIG Stiftelsen Norsk Luftambulanse har arbeidet i 40 år for å gjøre det umulige mulig. Utviklingshelikoptret blir et flyvende labo­ ratorium og treningsrom som vil bidra til å redde enda flere liv.

Kan de bruke infrarøde kameraer for å se i tåka som stop­ per dem i dag? Hvordan hindre at isen legger seg på rotor­ bladene i kaldt og fuktig vær? Dette er to av mange nøtter som må knekkes i årene som kommer.

VÅR HVERDAG HANDLER OM FOLK I NØD

IDÉENE TRENGER TESTKJØRING

Erik Normann er luftambulansepiloten som går til krig mot tåke og is for å redde flere liv. Nå følger han byggingen av spesialhelikoptret som skal hjelpe ham å vinne kampen.

J

eg husker fremdeles den første gangen jeg måtte si til crewet at vi må snu. Det var tungt, forteller Erik Normann. 49-åringen fra Troms har årelang piloter­ faring fra legehelikopter, og er nå ansvarlig for fly­ operativ utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Det var ingen ting jeg heller ville enn å fly videre til pasi­ enten som ventet på oss et sted der inne i uværet. Men

42

– Vi har masse idéer til nye løsninger som gjør oss bedre når det gjelder, men de krever både testflyging og trening for å kunne settes ut i livet, forteller Erik Normann.

– Problemet er at alle legehelikoptrene er travelt opptatt med sin daglige tjeneste. Derfor har vi lenge drømt om et de­ dikert helikopter for forskning og utvikling.

Et prosjekt mange er spent på, er hvordan en hjerneskan­ ner kan få plass i et helikopter. Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse var nylig først i verden med å la en luftambulanselege stille diagnose og gi behandling mot hjerneslag i en bilam­ bulanse. Neste skritt er å ta systemet opp i lufta og ut til slag­ pasientene som i dag bor så langt unna at de kommer for sent fram til riktig sykehus.

EN SPYDSPISS FOR LUFTAMBULANSE­ TJENESTEN Det er ingen i verden som har greid å få en CT-skanner inn i et helikopter. Vi har skissene på skrivebordet. Men skal vi greie det i praksis, må vi teste det i praksis. Derfor betyr det enormt mye å få dette utviklingshelikoptret, sier Erik Normann.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Lasse Fossedal har brukt yrkeslivet til å redde andres liv. Nå skal han bruke verdens eneste utviklingshelikopter for å finne ut hvordan enda flere kan reddes.

K

an vi finne en enda bedre løsning for å heise pa­ sienter opp fra fjellhyller? Kan vi bruke et var­ mesøkende kamera for å finne en person i sko­ gen i nattemørket?

For Lasse Fossedal og kollegene handler pro­ duktutvikling om liv og død. Det å finne nye prosedyrer på jobb, handler om å gi raskest mulig hjelp til mennesker i nød.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

– Vår hverdag handler om barnet som har fått et fremmedle­ geme i halsen, om bestemor som har fått hjerneslag, den unge mannen med hjerteinfarkt eller familien som sitter skadet i et bilvrak etter en ulykke. Alt vi driver med av forbe­ dringer, handler om å komme raskest og tryggest mulig fram til disse menneskene for å redde liv, forklarer Fossedal.

Fagutviklerne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse har et eget system for å ta imot idéer fra de operative mannskape­ ne, og sikre at de beste utvikles videre. Nå kan de teste dem og øve med dem i realistiske forhold, hele året.

DE VANLIGE HELIKOPTRENE HAR FULLT PROGRAM – Når de operative helikoptrene ikke er ute på oppdrag, har de og mannskapet sine faste rutiner for operativ trening, forklarer Lasse Fossedal.

– Det betyr at det ikke er mye ledig tid for ren innovasjon og fagutvikling. Så når vi vil 3D-printe nye verktøy og se hvordan de kan få plass i kabinen, eller teste helt nytt utstyr på iskalde vinterdager, eller se hvordan det takler vibrasjo­ ner og hardt bruk, så trenger vi et eget helikopter til dette.

43

Småstoff

Felleskap. Damene i WIMA NORWAY har skapt et varmt og raust rom i MC-miljøet.

MC-president. Eli Johanne Stene er president i organisasjonen.

MC-entusiaster med egen kalender De deler lidenskap for motorsykkel, men savnet en felles møteplass for damer. På kort tid har WIMA Norway vokst til nesten 2000 medlemmer, og har bidratt med over 10 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid.

W

IMA Norway er den nor­ ske grenen av Women’s International Motorcycle Association, og ble eta­ blert etter en stafett gjen­

nom Norge i 2019.

– Målet er å skape glede, engasjement og selvstendighet blant damer som kjører mot­ orsykkel. Samtidig ser vi at damer kan kjen­ ne på usikkerhet knyttet til egne kjøre­ ferdigheter, og vegrer seg for å kjøre alene eller for å kjøre langturer alene. Som oftest er dette helt grunnløst, forteller Eli Johanne Stene, som er president i WIMA Norway.

44

«Målet er å skape glede, engasjement og selvstendighet blant damer som kjører motor­ sykkel.»

ELI JOHANNE STENE

Nå tilbyr WIMA foredrag, kjørekurs og «mekkekurs». Men aller viktigst er å la felleska­ pet blomstre. Da WIMA laget en egen kalender, ønsket de gi inntekten til et godt formål. Valget falt på Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– MC-miljøet er stort og varmt og helt unikt, og vi har ingen å miste. Vi er alle no­ ens mamma, noens barn, noens kjæreste eller ektefelle. Men om man sykler, kjører bil, eller mc, er likegyldig. For den dagen det virkelig smeller, da er vi avhengig av en god luftambulansetjeneste. Derfor ønsker vi å bidra til Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid, sier Stene.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

Raus gave. Regionrådsleder Bjørn Hovland (t.v.) mottok gaven på 50 000 kroner fra Ambulansens venner på Kverneland samfunnhus, sør for Stavanger.

Ambulansens venner danset inn 50 000 kroner

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

A

mbulansens venner består av en gruppe ildsjeler som arrangerer dansekvelder på Kverneland, sør for Stavanger. På dansekveldene deres er det bingo og åresalg, og det årlige overskuddet blir gitt til gode formål. I no­ vember mottok Stiftelsen Norsk Luftambulanse en gave på 50.000 kroner!

Utdelingen av gaven skjedde på Kverneland sam­ funnshus. Ambulansens venner delte ut to rause ga­ ver til både Frelsesarmeen og Stiftelsen Norsk Luf­ tambulanse. Det var regionrådsleder i vest, Bjørn Hovland, som mottok gaven. Stiftelsen har mottatt gaver fra Ambulansens venner flere ganger tidligere.

45

SAMARBEID

STØTTEMEDLEM / FAST STØTTE norskluftambuanse.no/stott-oss

MINNEGAVE norskluftambulanse.no/minnegave

SMS Send SMS med kodeord «gave» til 2113 (200 kr.)

TESTAMENTARISKE GAVER norskluftambulanse.no/testament

TELEFON 64 90 43 00

GRATULASJONSGAVE norskluftambulanse.no/ gratulasjonsgave

E-POST post@norskluft­ambulanse.no

STØTTEBEDRIFT norskluftambulanse.no/bedrifter

ADRESSE Storgata 33 A, 0184 Oslo

Stor økning i julegaver fra bedrifter

Fagforbundet gir en million kroner til akutt­ hjelperprosjektet

46

• Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no.

• Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut.

• Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO • Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato.

• Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe. Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at alle i Norge skal få rask og riktig behandling utenfor sykehus. Vårt mål er å spare tid og begrense skade.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

2113

STØTT VÅRT ARBEID Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten:

En arv som redder liv, er en arv som setter spor

Glad i Dombås-basen. Sparebank1 Gudbrands­ dalen ga 25 000 kroner i gave. André Winje Arntzen (til høyre), samfunnskontakt i banken synes det var hyggelig å overrekke gaven til Kai Tangen som representant fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Her i Gudbrandsdalen er vi veldig glad i basen på Dombås, og jobben som Stiftelsen gjør, sa Arntzen.

Vipps

En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv.

tadig flere bedrifter går vekk fra å kjøpe fysiske julegaver til sine ansatte, og gir heller et gavebidrag til ideelle organisasjoner.

– Det er vi svært glade for, og en trend vi liker godt. Det viktigste er at bedrifter støtter ideelt arbeid. Vi er svært ydmyke for alle gavene vi mottok til jul i fjor. Tusen takk til alle, sier en generalsekretær Hans Morten Lossius.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mottok små og store julegavebidrag i fjor til det livsviktige arbeidet. Gavene kommer fra hele landet, og fra alle typer bedrifter.

S

tiftelsen Norsk Luftambulanses store, landsomfattende prosjekt hvor det etableres lokale akutt-team rundt i lan­ det har fått en million kroner i støtte fra Fagforbundet.

Prosjektet som kalles «Akutthjelpere», er blitt et livs­ viktig nettverk av livreddere over hele landet. Hittil er over 4300 akutthjelpere kurset i akuttmedisinske oppdrag. Dette er i hovedsak brannmannskap men i noen kommuner har også syke­ pleiere deltatt. Daglig blir disse sendt ut på akuttmedisinske opp­ drag fordi de ofte er de første til pasientene. Dette har reddet flere liv, og øker tryggheten i lokalsamfunn over hele landet.

Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse er svært glad for det rause bidraget fra Fagforbundet. – Dette er livsviktig støtte til tryggere lokalsamfunn. Vi er i full gang med å kurse stadig flere, og parallelt med dette holdes det også retrening av mannskapene.

Livsviktig kunnskap må det trenes på. Tusen takk til Fagforbundet for livsviktig støtte, sier en ydmyk generalsekretær.

1617 20 74689

Bruk AvtaleGiro

S Akutthjelp. Mette Nord, leder av Fagforbundet som støtter Akutthjelperprosjektet med en million kroner. FOTO BIRGIT DANNENBERG/FAGFORBUNDET

Bankgiro for gaver

V

i er svært takknemlige for alle testamenteringer til oss, små og store. For uansett størrelse, vil en støtte til vårt arbeid være et viktig bidrag til at pasienter får den beste medisinske behandlin­ gen og dermed gis en bedre mulighet til å overleve.

For at vi skal berge liv må vi lete et­ ter nye behandlingsmetoder. Vi tester,

Stiftelsen Norsk Luftambulanse Nr. 1 | 2020

prøver, utvikler og forsker. Gavene vi mottar går til forskning og utvikling for en bedre luftambulansetjeneste i Norge. Ønsker du å vite mer om arv og testament ta kontakt med Marit Thon Lossius, økonomisjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun har lang erfaring og kan gi deg gode råd. Send gjerne en epost til marit.thon.lossius@ norskluftambulanse.no eller ring 64 90 44 44.

• En ting mindre å tenke på for deg!

Støtter du med 500 kroner eller mer i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling.

Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@ norskluftambulanse.no.

Arv og testamentariske gaver En arv som redder liv er en arv som setter spor. Vi er svært takknemlige for alle testamenteringer til oss, store som små, og opplever at stadig flere ønsker å bidra på denne måten.

Mer informasjon: norskluftambulanse. no/testament

47

Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Gi et bidrag på 495 kroner

som takk får du vår helt nye

førstehjelpspakke Praktisk førstehjelpspakke som inneholder akkurat det du trenger når uhellet er ute. Fin å ha for eksempel i sekken, treningsbagen eller barnevognen. Sørg for at den er lett tilgjengelig.

INNHOLD 1 stk.

4 stk.

1 stk.

2 par 1 stk.

1 stk.

1 stk.

3 stk.

Munn-til-munn maske 10 x10 cm. sterilt kompress plasterpakning engangshansker hvitt trekant-tørkle tøykutter pinsett ampuller med saltvannsoppløsning 1 stk. gasbind 1 stk. førstehjelpshefte

Til beskyttelse ved munn-til-munn innblåsning.

Steril beskyttelse av sår.

Plaster i forskjellige størrelser, og med strips.

Til beskyttelse.

Kan brukes til mye, for eksempel som armfatle.

Til å kutte opp for eksempel klær eller bilbelte.

Fjerning av små elementer som flis og rusk.

Rensing av sår eller skylling i øyne.

Til forbinding av for eksempel sterile kompress.

Informasjon om livreddende førstehjelp.

Ved å gi et slikt bidrag støtter du vårt arbeid for å redde enda flere liv.

Sikre deg førstehjelpspakken i dag. Gå inn på

norskluftambulanse.no/forstehjelpspakke

Liten og lett, 16x13 cm og ca. 5 cm tykk.

PS: Pakkene sendes ut i mai/juni.