Skip to main content

Magiske afrika (bla i boka)

Page 1

MAGISKE AFRIKA

MAGISKE AFRIKA

Tom Schandy (f. 1962) er en prisbelønt norsk naturfotograf og for­ fatter. Bildene hans har vunnet førstepremier i to av verdens største naturfotokonkurranser, BBC Wildlife Photographer of the Year og tysk­e Glanzlichter, og to ganger er hans bøker hedret med WWF Sveriges Pandabok-pris. Alene eller sammen med andre har han gitt ut over 20 bøker, og han har skrevet utallige artikler om dyr og natur i magasiner og aviser. Han er redaktør av Nordens største naturfototids­ skrift, Natur&Foto, og har i over 25 år hatt en sterk tilknyt­ ning til WWF Norge.

AFRIKA

Tom Schandy

Bli med naturfotograf Tom Schandy på en magisk rei­ se gjennom Afrika. Han tar deg med til Saharas mek­ tige sanddyner i Marokko og inviterer til kuhopper­ seremoni hos hamer-folket i det sørlige Etiopia. Vi møter det eksotiske mursifolket med sine leppeplater og drar på fjellgorillasafari i den ugjennomtrengelige skogen i Uganda. I Kenya og Tanzania blir vi vitne til kamp på liv og død, og vi følger gnuflokkenes farlige vandring over vann og elver. I Zambia møtes vi av ni millioner palmeflygehunder, og i Sør-Afrika blir det nærkontakt med hvithaier og pingviner. Den magiske reisen avsluttes hos danseglade lemurer på Madagas­kar. Denne boka er et resultat av mange spennende reiser til Afrika de siste ti årene.

Magiske

ISBN 9788270074228

9 788270 074228

Tom Schandy


Magiske Afrika


MAGISKE AFRIKA • Tom Schandy


Logo???

© 2015 Norsk Bokforlag AS © Tekst og foto: Tom Schandy Utgiverens adresse: Norsk Bokforlag AS Vik Senter, 3530 Røyse Tlf. +47 32 16 15 50 E-post: ?????????

Forside: Gepard, Maasai Mara, Kenya. Side 1: Leopardblikk, Motswari, Sør-Afrika. Side 2-3: Dromedarer i Sahara, Marokko. Bakside: Øverst: ????

Design: Svein Grønvold, www.sveingronvold.com Repro: Svein Grønvold Trykk: Livonia Print, Latvia ISBN 978-82-xxxxx-xx-x Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesse­organ for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings­ ansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forbudet gjelder enhver form for mangfoldiggjørelse.

4

Innhold Forord Innledning 1001 natt Alle ørkeners far Geladabavianene i Simien-fjellene Steinkirkene i Lalibela Etiopiaulvens rike Et kuhopp inn i framtiden Kroppsmaling og leppep­ later Fuglesjøene i Riftdalen Landet med de endeløse sletter Den store vandringen Kampen om hornet Snabeldyret Den siste løvejakten Savannens superkatt Leopardblikk Villhundene og vortes­ vinet Slaveøya Afrikas perle Fjellgorillaene i den ugjenn­ omtrengelige skogen Verdens største patted­ yrv­ andring På familiebesøk hos Timon Afrikas ende Lemurenes kontinent

7 8 14 20 32 42 50 56 66 74 82 92 104 114 122 136 144 154 160 170 182 192 200 208 220 5


Forord

6

7


Innledning

Sterkt møte med en karomann sør i Etiopia 2010. Foto: John Schandy.

mars

NÅR FANGET AFRIKA MEG? Jeg må gå over 40 år tilbake i tid for å gi deg svaret: 6. desember 1973. Det var en sur novemberdag med sludd og snø, og jeg var blitt med onkel Hans til NRK Fjernsynet på Marienlyst. Min onkel var rekvisitør i NRK og hadde ordnet noe svært spennende for en ung naturinteressert gutt på 11 år: Jeg skulle få møte Sverre M. Fjelstad fra Naturmaga­sinet. Ikke bare skulle jeg få møte ham, men jeg skulle også få lov til å være i studio under innspillingen av et naturmagasin. Som noen kanskje husker, satt Fjelstad i ei lun tømmerhytte og fortalte om livet i skogen. Men tømmerhytta var bare en kulisse i studio, av plast, men på TV så den ekte ut. Mannen i tømmerhytta derimot var ekte nok. Han hadde hvit pologenser, svart hår og skjegg og en karakteristisk stemme som fenget kongeriket. Naturmagasinet den desemberdagen i 1973 skulle handle om Afrika, og for første gang fikk jeg høre om Ngorongorokrateret, Amboseli og Kili­ manjaro. Med innlevelse fortalte Fjelstad om elefanten, sjiraffen, løven, geparden og alle de andre dyrene. Etter innspillingen av TV-programmet skrev Sverre M. Fjelstad i min fuglebok: «Til Tom Schandy, med de beste hilsener fra Sverre M. Fjelstad. Lykke til på videre ferder, Fjernsynet, Oslo 3, 6.desember 73».

President Dawda K. Jawara i Gambia, julaften 1979, på forfatterens første Afrika-tur. Foto: Tom Schandy.

Til Gambia Afrika lokket og dro, men jeg var bare en ung gutt. Først måtte jeg utforske naturen og dyrelivet i mine hjemlige trakter. Deretter måtte jeg anskaffe meg kamera og lære å ta bilder. Jeg ville jo bli som Fjelstad. Så en dag – seks år senere – i desember 1979 kom den etterlengtede anledningen. Sammen med de mye eldre fuglekikkerne Magne og Bjørn fra Øvre Eiker dro jeg for første gang til Afrika, til den lille republikken Gambia som ligger inne­ klemt i det langt større Senegal. Fugler var i fokus, og i løpet av to uker så vi mange spennende fugler. Jeg møtte også en kobra på kloss hold… Dette kunne ha blitt en historie bare om fugler, men det hadde seg slik at jeg traff en gambier i Drammen, Mam Sait Njie. Han ble bare kalt for «Hank» og var vaktmester på sykehuset i byen. Jeg fortalte at jeg skulle til Gambia, og det syntes han var veldig stas. Det viste seg at konas bror var viseutenriksminister i Gambia, og nå lurte mine nye gambiske venner på om jeg kunne ta med noen t-skjorter til Afrika, med bilde av viseutenriks­ ministeren. De skulle brukes i den kommende valgkampen. I Gambia traff vi Omar Jallow, den hyggelige viseutenriksministeren, og leverte t-skjortene. I forbifarten fortalte han at det skulle være julefest i byen Serrekunda, på selveste julaften. Vi var hjertelig velkomne. Og så la han til: Mulig at president Dawda K. Jawara også kommer…

Julekveld med presidenten

Forfatteren var 11 år gammel da han møtte Sverre M. Fjelstad i NRK i 1973. Foto: Hans Ritz Andersen.

8

Så var det altså 24. desember, julaften under fremmede himmelstrøk uten vanlig julemat, juletre og pakker. Mens de hjemme satt og spiste julematen og hørte på julesanger, skulle vi kanskje tilbringe julekvelden sammen med Gambias president og høre afrikansk musikk. Vi delte bord med broren til viseutenriksministeren, og jeg dristet meg frampå: - Får jeg anledning til å ta bilde av presidenten. - Å nei, var svaret. - Du kan ta bilder av alle de andre, men ikke Sir Dawda Jawara. Skal du ta bilder av ham, må du ha tillatelse fra Banjul (hovedstaden), sa han. Klokka elleve på kvelden stoppet bandet å spille. Dansegulvet ble ryd­det, og inn kom ingen ringere enn selveste presidenten og hans kone

Forfatteren hilser på en tam broketmaki på Madagaskar september 2013. Foto: John Schandy.

9


Ikke hver dag man får slik nærkontakt med Heldigvis var den tam. Sør-Afrika, august 2013. Foto: Svein Grønvold. en gepard.

I det private reservatet Tswalu i Sør-Afrika kunne forfatteren i august 2011 fotografere tillitsfulle surikater. Foto: John Schandy.

10

Mange reiser

gang. Vi leide landrover og reiste rundt i nasjonalparkene med telt. Ingen guider, bare oss selv. Maten lagde vi på primus. Campingutstyr lånte vi av en svært hyggelig og behjelpelig norsk ambassadør i Kenya, Paal Bog. Det ble en fantastisk safari. Etter tre uker i mange ulike kenyanske nasjonalparker dro vi til Rwanda og ble med på gorillasafari, kanskje de første fra Norge noensinne... I 2002 kom min første Afrika-bok – Det ville Afrika på Norsk Bokforlag. Året etter, i 2003, kom den på svensk med tittelen Det vilda Afrika. Boka ble valgt som Årets Pandabok av WWF Sverige, med forord av selv­ este kong Carl Gustaf. Senere ble boka oversatt til både engelsk og spansk og gikk i et opplag på over 50 000. Etter at denne boka ble gitt ut, reiste jeg mye i Sør-Amerika og lagde en tilsvarende bok derfra. Men hjertet lå hele tiden i Afrika, så etterpå, vendte jeg tilbake til Afrika. Jeg hadde ingen planer om å lage ei ny Afrika-bok, men etter hvert opplevde jeg så mye spennende at jeg bare måtte lage ei ny bok. Det var derfor hyggelig at daglig leder i Norsk Bokforlag, Terje Dahl, sa ja til å gi ut også denne boka. De senere årene har jeg hatt et godt samarbeid med Sigurd «Safari» Halvorsen som sammen med kona Kari driver Safari Opplevelsesreiser. Han har organisert flere turer for meg, den siste så sent som i november i fjor, da vi sammen besøkte Kasanka nasjonalpark i Zambia for å se på den enorme vandringen av palmeflygehunder, en slags fruktflaggermus. Som redaktør i fotomagasinet Natur&Foto har jeg også hatt gleden av å ta med andre fotografer til Afrika, både til Uganda, Sør-Afrika og Tanzania. Magiske Afrika handler om mine personlige opplevelser i Afrika. Kryd­ ret med historier og fakta om folk og dyreliv. Det har blitt rundt 25 turer til kontinentet, og jeg planlegger stadig nye ekspedisjoner. Jeg håper denne boka vil inspirere deg og gi også deg lysten til å oppleve litt av den magien og auraen som Afrika fortsatt omgir seg med, mer enn 40 år siden Sverre M. Fjelstad lærte oss om Ngorongorokrateret, Amboseli og Kilimanjaro…

Etter tre turer til Gambia, kastet jeg meg over Øst-Afrika. Sammen med tre gode venner, Svein, Knut og Rune, dro vi i januar 1986 til Kenya for første

Tom Schandy, februar 2015

Chilel, omgitt av bevæpnede vakter fra «Gambian Police Force». Med seg hadde han tre-fire ministre med sine koner. Følget gikk bort til et bord og satte seg. Brusflasker var satt fram. Presidenten var streng muslim, så det var ikke aktuelt med noe alkohol. Viseutenriksministeren var borte og hilste på presidenten. Like etterpå kom han bort til meg og sa: - Du kan fotografere presidenten, jeg har ordnet det. Jeg ble overrasket. Snakk om service. For en sjanse. Jeg beveget meg langsomt mot presidentens bord. På fem meters hold sto en politivakt. Jeg stoppet og løftet kameraet, men politimannen sa «no’». Straks var vise­ utenriksministeren der og sa at det var ok. Jeg stilte inn kameraet, og blitsen flammet opp. Jeg hadde tatt bilde av Gambias president. Da jeg skulle til å ta et bilde til, stoppet politimannen meg. Jeg var fornøyd, hadde fått ett bilde, bukket og trakk meg tilbake. To år senere, i 1981, giftet Lady Diana og Charles seg i London, og Jawara var invitert i bryllupet. Mens han var i England, ble det opprør og Jawara ble styrtet. Presidenten fikk imidlertid hjelp av Senegal, og snart kunne han igjen sette seg i presidentstolen. Der satt han trygt helt fram til 1994. Når dette skrives, er Jawara fortsatt i live. Han er blitt 90 år.

En hjertelig møte med en dromedar i Sahara, Marokko januar 2014. Foto: John Schandy.

11


1001 natt

12

13


1001 natt Forrige oppslag: MUSIKK: Slangetemmer med sin egyptiske kobra. Musikk til arbeidet er viktig.

JEG BEGYNNER MIN REISE i Marokko, langt nordvest på det afrikanske kontinentet, i innlandsbyen Marrakech. For en nordmann er det et aldri så lite kultursjokk å begi seg ut på byvandring i denne byen, i hvert fall hvis turen går til den gamle bydelen rundt Jemaa el Fnaa, Gjøglernes torg. Her er det alltid et yrende liv, som en reise inn i «1001 natt». Flotte vannmenn går omkring med sine røde drakter og tilbyr et glass vann for noen dirham. Spåkonene sitter oppstilt med kortene sine klare. Om jeg vil se inn i framtiden, så har jeg muligheten nå. Litt lenger borte sitter en mann ved et lite bord med masse tenner. Han smiler og kommer fram med tanga. Han vil gjerne trekke verketanna mi. Om jeg har noen eller ikke, betyr ikke så mye. For noen slanter kan jeg få gjort et godt stykke tannlegearbeid her. Alle de uttrukne tennene på bordet forteller sitt klare språk. Jeg velger å stå over både spåkoner og tannleger.

Slangesjarmører

SLANGESJARMØR: Eksotisk slangeshow på gjøglernes plass.

14

Musikanter spiller. Det er trommer både her og der. Så noen voldsomme fløytelyder, eksotiske, som fra Alladins 1001 natt. En mann med rød kjortel og gul turban spiller, mens en langhåret araber har show med sine slanger. Hassan Ben Elmadani heter han, best kjent som «Rahali». Han er 50 år gammel og fanger sine slanger i Sahara og Atlasfjellene. På norsk sier vi slangetemmer, men på engelsk er han en «Snake charmer», en slangesjarmør som sjarmerer både slanger og publikum. Folk stimler til. Slangeshow er eksotiske saker. Slangesjarmøren tar en klase med små slanger og holder dem over ansiktet sitt. Det er ikke giftige slanger, men ubehagelige nok. Flere andre slanger ligger i ro foran ham på plassen, og de gjør ikke noe forsøk på å stikke av i folkemengden. Snart tar han opp en kraftig hoggorm og holder den opp på hodet. Lar den henge ned over nesa. Han spiler med tunga, akkurat som slangen. Ingen tviler på hvem som er slangens overmann, men gifttennene er for lengst trukket ut. Kanskje på grunn av arbeidsmiljøloven? Glansnummeret er de egyptiske kobraene. Han setter seg ned, fløytespilleren spiller ekstra iherdig. Kobraen bukter seg opp i lufta, svaier i takt med musikken og gjør seg ekstra fryktinngytende ved å spile ut hudflakene på siden av hodet. Den hogger etter slangesjarmøren som kaster seg bakover. Seansen gjentar seg flere ganger. Så tar han den i hånda, og den muskuløse slangen bølger fram og tilbake. Sjarmøren geiper til slangen, den hveser med kjeften oppe, hogger etter ham, men slangemannen kaster seg tilbake. Geiper tilbake. Slik bølger showet fram og tilbake. Så er det fram med hatten, dirham takk. Jeg som har tatt mange bilder, må betale ekstra mye. Det er også apetrenere på torget. De går rundt med sine berberaper i halslenke og spør turister om de vil bli fotografert med apen på skulderen. Aper i halslenke, der går grensen for meg. Da er det bedre å bli underholdt av noen fargerike dansetropper.

Egentlig var Gjøglernes torg et sted for henrettelser. Her kuttet man hoder som ble plassert på stokker til skrekk og advarsel. Da det ble slutt på henrettelsene, utviklet plassen seg til en arena for underholdning. Først kom historiefortellerne, så apetrenerne og fra 1980-tallet også slangetemmerne.

HODEPYNT: Torgets slangesjarmører har slanger som hodepynt.

Souken Torget er en av de mest kjente markedsplassene i hele Afrika, et møtested mellom gammel og ny tid, et sted hvor du fortsatt kan oppleve 1001 natt-stemningen. Ja, du føler at Ali Baba og de 40 røverne når som helst kan komme forbi. Når du har blitt underholdt ute på plassen, er tiden inne for å besøke den store souken, eller basaren. Gjennom trange smug veiledes du inn i mer 1001 natt. Hver gate har sin stemning, sine varer. Det er gullamper til salgs, kanskje skjuler det seg en ånd i en av disse? Vi spør en teppehandler om han selger flygende tepper, men han rister smilende. Men tepper har han, for ethvert behov. Han lokker med «special price». En annen selger sko. Hele butikken er tapetsert av sko, Alladin-sko med spiss tupp, i flotte farger. Et annet sted dumper vi inn i en litt større butikk, ja ganske så moderne – «Herboriste de Paradis». En marokkaner i hvit frakk er herbalist, en slags urtedoktor. Han har veggene tapetsert med krukker med innhold i alle regnbuens farger. Her skjuler det seg naturmedisin for ethvert behov. Har du noe for potensen? Javisst har han det. Du

15


SOLNEDGANG: Ved solnedgang stimler folk sammen for å se slangesjarmøren og hans egyptiske kobra.

blander ut noe fargerike stoffer i vann, og plutselig har du et vidundermiddel. Hva med skallethet? Jo, en salve til å smøre på hodebunnen, og vips så vokser håret ut. Bihulebetennelse? Lukt på denne, den renser opp i systemet, forklarer han.

rundt bordene, til eksotiske rytmer. 1001natt-stemning? Ingen tvil – du får den i Marrakech.

Magedanser

SKOBUTIKKEN: Et fargerikt utvalg av sko.

16

Når vi kommer ut av basarene, er det like før solnedgang. Rundt torget er det mange restauranter med takterrasser og utsikt utover plassen. Vi må kjøpe noe for å komme ut på balkongen. Som alle de andre turistene veiver vi derfor rundt med en brus i den ene hånda og kamera i den andre hånda. Stemningen er magisk. Det ropes om Allah og Muhammed fra minaretene rundt plassen i det sola er i ferd med å gå ned. Turistene fotograferer og drikker brus. Det er nesten ikke mulig å komme fram, så mange turister er det. Så kommer mørket, og da blir det virkelig 1001 natt-stemning. Bodene tenner sine lys der nede, og minaretene står i silhuett mot kvelds­ himmelen. En ny runde nede på plassen i mørket er enda mer eksotisk enn på dagtid. Slangetemmerne har riktignok dratt hjem, men flere musikantgrupper er på plass med sine trommer. Inni en sammenstimling av mennesker forteller en marokkaner historier. På arabisk selvfølgelig, vi skjønner ingenting. For å fullføre dagen i god stil drar vi til den fasjonable restauranten Dar Essalam for å spise middag. I 1956 ble en scene fra Hitchkock-filmen «The man who know too much» spilt inn akkurat her, men i kveld er det ingen skumle Hitchkock-scener, bare en lettere avkledd magedanser som danser

MAGEDANSERINNE: Eksotisk underholdning.

1001 NATT: Mørket senker seg, mens lysene tennes i Marrakech.

MARRAKECH Byen er Marokkos fjerde største og ble grunnlagt i 1062 av Almoravidkongen Yousef Ben Tashfine. Under almoravidene ble Marrakech hovedstad for et rike som omfattet hele Nord-Afrika og store deler av Spania. Det var handelen med Timbuktu som la grunnlaget for dette og senere dynastiers ekspansjon. I 1985 ble medinaen, det vil si gamlebyen i Marrakech, oppført på UNESCOs verdensarvliste. Begrunnelsen var det store antall bygninger og anlegg fra byens historiske gullalder. Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter kan nevnes Saadidyna­ stiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen (koran-skole), flere andre moskeer, zaouiaer (religiøse skoler), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravid Koubba fra 1117, gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garve­ri­ene, markedsbodene, bymuren og byportene.

17


Alle ørkeners far

18

19


Alle ørkeners far Forrige oppslag: SANDHAV: Sand så langt øyet kan se.

ATLASFJELLENE: Landsby under fjellene.

20

JEG ER FASCINERT AV SAND. Mye sand, sanddyner, gul og rød sand, dromedarer som beveger seg gjennom et tilsynelatende livløst landskap. Jeg har besøkt ørkener i Namibia, Chile og India, men nå ville jeg besøke Sahara, alle ørkeners far, verdens største sådan. Hvor skulle jeg dra? Tilsynelatende er det mange Sahara-land med spennende ørkenområder, men dessverre er de fleste for farlige å dra til. Egypt var lenge et innbydende reisemål, men etter «Den arabiske våren» har turistene uteblitt. Libya var i ferd med å åpne seg, men etter Muammar al-Gaddafis fall har landet igjen lukket seg. Algerie har enorme ørkenområder, men innbyr ikke akkurat til besøk. De virkelige Sahara-landene som nesten bare består av sand, slik som Mauritania, Mali, Niger og Tsjad, inn­ byr heller ikke til besøk. Hvis du leser Utenriksdepartementets offisielle reiseråd, er ikke akkurat disse landene førstevalget for verken en fotograf eller andre. Al-Qaida, stammefeider, kidnappinger, drap og terrorisme er stikkord nok til at du holder deg unna. Da gjenstår to valg, Marokko og Tunisia, begge kurante Sahara-land. Jeg velger meg kongedømmet Marokko, og jeg velger meg slutten av januar. Da er Sahara til å leve med for en nordboer. Senere på året bør du helst være beduin for å overleve. Jeg flyr til Marrakech, og neste morgen er vi klare i firehjulstrekkeren på vei til forjettede Sahara. Vi har med oss to i forsetet – sjåføren Abdjahil Irhounane og guiden Ahmed Hajja. Ahmed har vokst opp som beduin i Sahara, så bedre guide kan vi ikke få. Han ser ikke veldig beduinaktig ut der han sitter i forsetet med moderne, vestlige klær og snakker engelsk med oss, men når vi nærmer oss Sahara, er det av med

olabukser og på med kjortler og hodeplagg. Sjåføren gjennomgår samme forvandling, og plutselig har vi to beduiner i bilen. Sahara er helt sør i Marokko, på grensen til Algerie, så vi har beregnet en overnatting underveis. Vi har ikke kjørt lenge før vi starter på oppstigningen. Skal vi til Sahara, må vi over Atlasfjellene. Det i seg selv blir en opplevelse. Ahmed forteller at veien nylig har vært stengt – på grunn av for mye snø. Selv om vi er i Afrika, er Atlasfjellene høye og byr på snø i vinterhalvåret. Det høyeste fjellet, Mount Toubkal, er 4167 meter høyt. Ja, Marokko har til og med skiheiser og flotte bakker for vintersport. Passet vi skal over, Tiz’n Tiscka, befinner seg mer enn 2000 meter over havet, og her oppe ligger snøen helt ned til veien som slynger seg opp­ over fjellsidene. Morgentåke omkranser fjelltoppene. På den andre siden slynger veien seg nedover, gjennom små og fotogene fjellandsbyer, med snøkledde fjell som bakgrunnskulisse. Atlasfjellene strekker seg over 2500 kilometer, gjennom Marokko, Alge­ rie og Tunisia. Fjellene er befolket av berberne. Her lever også en rekke uni­ke og truede dyrearter, slik som berberape, berbersau og berberleo­ pard, en egen underart av leopard. Tidligere levde det også berberløver, en egen underart av løve, og atlasbjørner i fjellene, men disse er utryddet. Vi gjør flere stopp underveis, blant annet i Aït Ben-Haddou der vi besøker den flotte kasbahen som har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1987, og som er kulisse for mange historiske filmer, blant annet Lawrence of Arabia, Mumien, Gladiator og Aleksander. En kasbah er en islamsk festning, som ofte ligger på en høyde. Dette var bostedet til den lokale lederen og fungerte også som forsvar når byen ble angrepet. En kasbah har høye murer som vanligvis ikke har noen vinduer. Nesten alle islamske byer har sin egen kasbah.

KASBAH: Aït Benhaddou er en befestet by, en såkalt kasbah, som står på UNESCOs verdensarvliste.

21


Kasbahen Aït Ben-Haddou er bygd av tegl eller leire og skades regel­ messig i regntiden. Derfor bor de fleste av byens innbyggere nå i moderne hus på den andre siden av elva. Etter en sightseeing gjennom den særegne verdensarven går turen videre gjennom den vakre Draadalen med palmer, oaser og små berberlandsbyer til vi kommer til Zagora hvor vi overnatter.

Erg Chegaga Etter frokost bærer det videre til nomadelandsbyen M’hamid. Dette er inn­ gangsporten til ørkenområdet vi skal besøke, Erg Chegaga, et av to områder med sanddyner i Marokko. Dyneområdet i Erg Chegaga er 40 x 15 km stort, og den høyeste sanddyna, Labaidlia, er hele 300 meter høy. Etter M’hamid er det slutt på asfalten, nå er det bare sand som underlag, og landcruiseren kommer til sin rett. Etter et par timers kjøring kommer vi fram til en teltcamp midt i sanddynene, Tariq Shms, “The way to the sun”. Her skal vi tilbringe noen dager og få den rette Sahara-følelsen. Nomadeteltet er helt greit, det er både toalett og dusj som får vann fra en dyp brønn. Noen mil unna i sør ligger Algerie. Neste morgen er vi grytidlig oppe og får merke at Sahara ikke bare er glohet varme. Det er faktisk ganske så kaldt. Heldigvis har jeg både lue,

22

hansker og stillongs i sekken, så ørkenkulda holdes ute da vi i mørket begir oss oppover i sanddynene for å fange det første lyset. Med oss har vi 26 år gamle Abidine Taleb. Inntil han var 12 år gammel bodde han i en nomadecamp i nærheten, sammen med mor, far, tre brødre og to søstre. Han så havet for første gang for to år siden, men foretrekker sandhavet og stillheten i Sahara fremfor Atlanterhavet. Og stille er det. Helt stille. Vi kjemper oss oppover dynene. Et skritt framover, to tilbake. På toppen av ei stor sanddyne ser vi sola komme opp som ei ildkule over det vegetasjonsløse landskapet. Det er fantastisk å se sanddynene lyse som gull i morgensola. Bak oss er det topper på topper med sand, så langt øyet kan se. Jeg føler meg som Lawrence of Arabia. Abidine har alliert seg med Mohamed Bahaje som har tatt med seg sine to dromedarer. Den solbelyste ørkensanda står i skarp kontrast til de dype skyggelagte flatene, utmerket for stilfulle ørkenbilder. Den lave morgensola gjør også at dromedarene kaster lange skygger, noe som gjør seg godt på bildene. Vi knipser som besatt, så lenge morgensola er lav og glødende. Mohamed poserer villig med sine dromedarer, først i medlys, senere i motlys. Linjer, skygger, dromedarer, her kan man virkelig leke seg med kameraet. Vi suger inn ørkeninntrykkene, med sanser og minnebrikker.

LANGE SKYGGER: Dromedarer i kveldslys.

ØRKENBLOMST: Ørkenblomst under stjernehimmel.

23


Ørkenens skip

Neste oppslag: BILLER: Spor etter nattaktive biller i ørkensanden.

SKYGGER: Linjer, lyse og skygger, en drøm for en fotograf.

Etter et par timer kommer sola for høyt. Da blir lyset for hardt, og vi returnerer til campen på dromedar-ryggen. Det duver godt der oppe, betegnelsen ørkenens skip er ikke så dum. Jeg blir nesten litt sjøsyk der jeg sitter og gynger fra side til side. I nedoverbakke gjelder det å holde seg fast, så man ikke faller overbord… Dromedaren tilhører kamelfamilien, men er ingen kamel slik mange tror. Dromedarer har én pukkel, kamelen to. Den ser kanskje litt dum ut, men er et fantastisk dyr som mange nomadefolk fortsatt er avhengige av. Tidligere krysset mange dromedar-karavaner Sahara med varer av ymse slag, ikke minst salt. Nå er karavanene i ferd med å dø ut, utkonkurrert av lastebiler og landrovere, men de finnes fortsatt. Dromedaren er et nyttig dyr på alle måter. Den gir eieren kjøtt, ull, melk, lær og er altså en fantastisk ener i områder hvor vann er mangel­vare. En voksen dromedar kan veie 450-600 kilo og bli 40-50 år gammel. Den trenger ikke reservedeler, kan gå 20 timer i ett strekk og tilbakelegge 40-50 kilometer om dagen med en oppakning på 250 kilo. Om vinteren kan den gå i to måneder uten vann, i den varmeste tiden på sommeren to-tre dager. Pukkelen er reservoar for vann og proteiner. En slunken pukkel betyr med andre ord at vannlageret er lite. Når den først drikker, drikker den mye, opptil 100 liter. Den har ekstra øyevipper som beskytter mot sol og vind, og den har nesebor med innvendige hår, slik at den kan puste selv i sandstorm. Det sies at en elefant aldri glemmer, men det samme gjelder dromedaren. Har du vært slem mot en dromedar, glemmer den det aldri.

Nomadebesøk Det er stille i campen midt på dagen. Det er ikke mye liv å se. Noen ørken­ spurver holder leven bak mat-teltet, og utover et par ravner er det ikke mange fuglearter å se. Ahmed kjenner noen beduiner som bor på gamle­ måten og inviterer oss med på tur. Etter en times kjøretur er vi framme. Nede i et lite søkk på ei grusslette, står et telt, i midten av «nowhere». Der bor Zaid Mamar med sin kone og noen sauer. Han er kledd i hvit kjortel, kona i rød drakt med burka over hodet. Etter litt forhandlinger får vi lov til å ta bilder, også av kona. Det aldrende ørkenparet er barnepassere denne dagen, de har barnebarn på besøk. Når gjester kommer på besøk, er det viktig med én ting: te. Det hentes vann fra, ja hvor det egentlig kom fra vet jeg ikke, men vann i en kjele ble det – over en flamme i en krok av teltet. Så tilberedning av te, ved å helle vannet ned i kjelen, opp og ned utallige ganger. Til slutt, et lite glass, og vi skåler i marokkansk ørkente med våre beduinvenner. Like ved holder en ørkensteinskvett oss med selskap.

Silhuetter Når sola er på vei ned mot horisonten, er vi igjen på vei ut i sanddynene med dromedarer og dromedarfører. Vi velger en annen vei nå, for vi vil ha utråkket sand på bildene. Heldigvis er ørkenen stor, så det er mye upløyd sand å ta fatt på. Mens sola ennå står for høyt på himmelen til de virkelig delikate bildene, demonstrerer våre guider sandboardingens edle kunst. Ja, sandboard er

24

BEDUINER: Ung beduiner med sine karakter ­ istiske hodeplagg.

SAHARA Sahara, alle ørkeners far, er verdens største, varme ørken. Den dekker et svimlende areal på 9 065 000 km², et areal like stort som USA. Sahara-ørken­ en strekker seg fra Rødehavet, inkluderer deler av Middelhavskysten, og strekker seg til områder i nærheten av Atlanterhavskysten. I sør avgrenses Sahara av Sahel-beltet, en halvtørr tropisk savanne som utgjør det nordlige Sentral-Afrika og den vestlige delen av Afrika sør for Sahara. Under siste istid hadde Sahara et betydelig fuktigere klima lik det som i dag finnes i Øst-Afrika. Omkring 30 000 helle­ ristninger med bilder av ulike dyr har blitt funnet, hvorav omtrent halvparten i fjellkjeden Tassili N-Ajjer i sørøstre Algerie der også fossiler etter dinosaurer har blitt funnet.

25


26

27


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook