Issuu

dyremøter

ISBN 978-82-7007-445-7

9 788270 074457

Mykl ebust

Aleksander Myklebust (f. 1993) kommer fra Lillehammer, men er for tiden bosatt i hovedstaden. Han er utdannet fotojournalist ved Høgskolen i Oslo og Akershus og leverer reportasjer til en lang rekke aviser og magasiner. Til tross for sin beskjedne alder har hans bilder blitt premiert en rekke ganger, blant annet i verdens største naturfotokonkurranse BBC Wildlife Photographer of the year, som regnes som naturfotografenes «Oscar».

Al eks ander

Bli med naturfotograf Aleksander Myklebust på jobb. Med glimt i øyet og glødende fortellerglede tar han deg med ut i den norske naturen på leting etter spennende fugler og dyr. Vi møter rev og elg i skogen, villrein og rype i fjellet og livlige fuglefjell langs kysten. Vi får til og med et møte med isbjørn i drivisen på Svalbard. Dette er boken for deg som er glad i dyr, eller kanskje bare er nysgjerrig på livet som befinner seg der ute. Strålende bilder og korte, lettleste tekster gjør at også yngre lesere vil ha stor glede av denne boken.

A l e k s a n d e r

M y k l e b u s t

Dyremøter

Fjærstell: Å smøre inn fjærene og passe på at de ligger riktig er en viktig del av tranens liv.

Hils på disse flotte skapningene Muslingspisende tjukkas Polhavets konge

Havfruer i skjærgården Hardfør sjarmør

Skogens røde jeger

Skogens skygge Nøtteliten

Lemenfest i fjellet Skogens konge Norges antilope

Fjellets nomade

100 På jakt etter moskus 108 Kystens majestet 116 Fugler med englevinger 124 På besøk i fuglefjellet 132 Fugler med slangehals 140 Fjellets fugl 150 Den store vårfesten 160 Livlige sommernetter 168 Trompetisten 176 Skogens trommeslagere 184 Naturens renholdsvesen 194 Den trivelige meiseflokken 5

En gryende

interesse Alt har en begynnelse. For meg ble et besøk i et nordnorsk fuglefjell startskuddet for en gryende fugleinteresse.

eg var syv år gammel, og satt i båten til en av fyrbøterne på Fugløykalven fyr. Vi krysset havstykket mellom Vannøya og Nord-Fugløy ytterst i Nord-Troms. Da vi nærmet oss, var vi omgitt av sjøfugler på alle kanter. Store tepper med lunde og alke lå strødd utover det bølgende havet. I lufta svevde havørn. Vi kunne telle 16 stykker. Det var en stor opplevelse som satte dype spor i en liten gutt.

Fugledilla Samme år fikk jeg min første fuglebok – med flotte fargebilder av 317 arter. Og ble hekta. Det gjaldt å se så mange forskjellige arter som mulig. Jeg dro med kikkert og teleskop til kjente fuglesteder som Fokstumyra på Dovre og Vejlerne i Danmark. Jeg laget lange lister og førte nøye statistikk over alt jeg fikk se. Etter hvert tok jeg også med meg kameraet ut for å dokumentere opplevelsene. Mitt første kamera benyttet gammeldags filmrull, og var ikke særlig bra. Likevel ble jeg bitt av basillen. Da jeg var elleve år, fikk jeg mitt første bilde på trykk i en kalender, og var kjempestolt. I denne perioden lånte jeg haugevis med bøker fra biblioteket. Jeg leste så mye jeg kunne om alle slags dyr og fugler. Jeg tilbrakte spesielt mye tid med bøkene til naturfotografen Tom Schandy, som skrev levende om møter med ville dyr. Han ble mitt forbilde i mange år. Likevel var favorittboken skrevet av to vestlendinger. I mårskogen ble lest fra perm til perm en rekke ganger.

Våre fugler og dyr Vinteren etter at jeg hadde fått mitt første bilde på trykk, laget jeg et blad der jeg kunne fortelle om mine egne møter med ville dyr og fugler. Det fikk selvfølgelig navnet «Våre fugler og dyr». Det ble skrevet ut på printeren hjemme i kjelleren. Opplaget var på fem eksemplarer. Jeg hadde trofaste lesere i kameraten Eirik, mine foreldre, lillebror og mormor. Det ble to fulle årganger med totalt 20 utgivelser. I 2006 kjøpte jeg mitt første digitalkamera. 8

Trangt: I denne boksen ved Hornborgasjøen i Sverige satt jeg fra tidlig morgen til det mørknet om kvelden. Det gjorde at jeg kunne sitte og fotografere mens tranene spiste korn like utenfor.

Det var et Canon EOS 350D med mulighet for å bruke en skikkelig telelinse. Det er helt nødvendig for å ta nærbilder av dyr og fugler. I løpet av det første året fikk jeg bilder av både lunde, orrfugl og elg. Da jeg ble fjorten år, fikk jeg en fast natur spalte i lokalavisen. Den tok over for «Våre fugler og dyr». Jeg fant ut at det faktisk var mulig å tjene penger på bildene. Siden den gang har veldig mye av det jeg gjør, handlet om enten natur eller fotografering. Mitt mål med denne boken er å dele litt av den gleden jeg selv opplever når jeg får møte naturens ville skapninger.

Dyr som fotomotiv Dyr er spennende fotomotiver fordi du ikke kan regissere dem eller bestemme hva de skal gjøre. Ingen dager er like. Jeg har ventet flere dager i et skjul for å fotografere hønsehauk. Likevel har jeg aldri fått ett eneste bilde. Andre dager klaffer alt. Som da jeg fikk se to unge polarrever lekeslåss på Svalbard. Noen dyr er tillitsfulle og spiser frivillig mat fra hånden din. Andre skyr mennesker som pesten. Da må man sitte i skjul og vente. Det kan

gå timer, eller kanskje dager, før noe skjer. Men når alt klaffer, og man får oppleve s pennende dyr og fugler på nært hold, er det få ting som kan konkurrere. I denne boka ønsker jeg å vise deg noen av de fascinerende dyrene som lever i vår del av verden. Jeg håper du vil være med meg ut på eventyr i den nordiske naturen. Til store skoger, bratte fjell og blinkende vann. Vi skal besøke fuglefjell langs kysten og isbjørn i drivisen på Svalbard. Vi skal møte elg og ekorn i skogen og ryper i fjellet. Sammen skal vi møte spennende dyr fra hele landet. 9

Muslingspisende

tjukkas Muslingspisende tjukkas

Hvalrossen er litt av en skapning. De store fleskebergene kan veie opptil to tonn. Det er nesten like mye som to små biler.

ed et par korte støttenner på tørk, rødsprengte øyne og kort tredagers skjegg, virker den nesten litt ustelt. Men så er heller ikke hvalrossen det dyret som tar hygienen mest på alvor. Da jeg endelig fikk møte den, lå den og veltet seg i et råttent hvalkadaver. Jeg er i Nord-Norge. Nærmere bestemt utenfor Tromsø. Sammen med lakseforsker Audun Rikardsen har jeg reist ut til en av de ytterste øyene i havgapet midt på natten. Vi har slått opp to telt og krøpet inn under stoffduken.

Framluffer: Hvalrossens «hånd» heter luffe.

Møte med hvalross

Sjeldent besøk: Hvalrossen lever som regel rundt Svalbard, men noen av de unge hannene kan gjerne ta seg en liten sydentur til Nord-Norge.

Grytidlig neste morgen blir jeg vekket av Audun. – Aleksander, har du lyst til å se hvalross? For et dumt spørsmål. Selvfølgelig vil jeg det! Jeg klarer knapt å komme meg ut av soveposen raskt nok. Så følger jeg Audun opp på øyas høyeste punkt. Vi ser den først ute i vannet på litt avstand. Audun begynner å veive med armene og gi lyd fra seg for å fortelle den spesielle gjesten at han er tilbake. I løpet av sommeren har han nemlig hatt flere nærmøter med den selskapssyke skap ningen. Derfor har han gitt den kallenavnet «Kompis». Da hvalrossen oppdager oss, kommer den svømmende helt opp i fjæresteinene for å hilse oss velkommen. Så svømmer det store fettberget rundt i bukta på jakt etter mat. Hvalrossen spiser for det meste skjell og muslinger, men iblant kan den også ta en fisk. Under jakten svømmer den overraskende fort, opptil 35 km/t. Jeg er kjempefornøyd. Hvalrossen er et dyr som har stått høyt på ønskelisten min i mange år. Det er slett ikke hverdagskost at en slik skapning tar turen helt sør til Troms. 13

Nærkontakt Vi går over i båten og glir sakte etter. Da kommer den helt opp til båtripa med hodet opp langs kanten. Vi klapper den på barten og godsnakker litt. Denne hvalrossen er en 2–3 år gammel hann som nylig har blitt utstøtt av moren. Etter som hvalrossen lever store deler av livet sitt i flokk, er det sannsynlig at dette er et dyr som føler et sterkt behov for kontakt. I jakten på en guttegjeng har den havnet her utenfor Tromsø. Ved å være i kontakt med mennesker og gni seg inntil et stinkende hvalkadaver på stranden, blir det en slags erstatning for kompisgjengen. Etter hvert blir det tydelig at «Kompis» prøver å få oss med opp på land. Han svømmer i skytteltrafikk mellom båten og stranda. Vi følger gledelig etter. Når han ser at vi går i land, følger han etter. Det tar lang tid å forflytte flesket opp på stranda. Denne hvalrossen veier sannsynligvis 400–500 kilo. Det er lite sammenlignet med de aller største hannene, som kan nå en vekt på nesten to tonn. Det er nesten like mye som to små biler. Oppe på land fotograferer vi og klapper ham litt, før vi forsøker å lure det selskapssyke dyret til å få seg litt velfortjent søvn. Det er lettere sagt enn gjort. Toåringen gjør alt han kan for å utsette leggetiden. Men til slutt tar gjespingen overhånd. Han vralter bort til hvalkadaveret for å gnikke seg inn med litt godlukt. Der tar han endelig turen inn i drømmeland. 14

Nærkontakt: Da hvalrosshannen «Kompis» kom på besøk utenfor Tromsø, var den nysgjerrig på både fotografen og kamerautstyret. (Foto: Audun Rikardsen)