Da adventismen kom til Norge

Da ADVENTISMEN kom til NORGE

Kjell Helgesen

Da ADVENTISMEN kom til NORGE

norsk

bokforl ag rø yse

as

Tittel: Da adventismen kom til Norge Forfatter: Kjell Helgesen Copyright © bilder: Center for Adventist Research, www.centerforadventistresearch.org Heritage Research Center, www.heritageresearch.com Portrett av Kjell Helgesen: Tor Tjeransen / ADAMS Layout: Kari Kittilsland, Norsk Bokforlag AS Copyright norsk utgave © 2015 Norsk Bokforlag AS Vik Senter, Røyseveien 41 Postboks 103, 3529 Røyse, Norge Tlf: 32 16 15 50 ordre@norskbokforlag.no www.norskbokforlag.no ISBN: 978-82-7007-420-4 Trykk og innbinding: LaserTrykk.no Med enerett. Ingen del av denne boken kan overføres eller reproduseres på noen måte, verken elektronisk eller mekanisk, herunder fotokopiering, eller ved noe system for informasjonslagring og gjenfinning, uten skriftlig tillatelse fra utgiver.

Innhold

Takk ............................................................................................................7 Kapittel 1 De første ”norske” syvendedags-adventister ............................................. 8 Kapittel 2 Da adventismen kom til Kristiania ..........................................................20 Kapittel 3 ”Den første Syvende-Dags Adventist Menighed i Kristiania”.................. 33 Kapittel 4 Anna, John og barna................................................................................. 45 Kapittel 5 Matteson ble lurt ...................................................................................... 54 Kapittel 6 Drammen menighet .................................................................................. 65 Kapittel 7 Larvik og Moss ........................................................................................ 76 Kapittel 8 Årsmøtene ................................................................................................86 Kapittel 9 Vesterålen ................................................................................................. 96 Kapittel 10 Ole Andres Olsen – Formannen ............................................................. 105 Kapittel 11 Bokbinder John Lorntz........................................................................... 121 Kapittel 12 Menighetsvekst – Lewis Johnson........................................................... 138 Kapittel 13 Sabbaten og Jesu gjenkomst .................................................................. 149 Kapittel 14 Sabbaten og interne problemer............................................................... 162 Kapittel 15 Litteraturevangelister.............................................................................. 176 Kapittel 16 Evangelisten Niels Clausen .................................................................... 189 Kapittel 17 Skole for menighetens barn.................................................................... 204 Kapittel 18 Høyskolen...............................................................................................218 Kapittel 19 Skandinavisk Filantropisk Selskab......................................................... 226 Kapittel 20 Krisen .....................................................................................................241 Kilder......................................................................................................255

5

Takk

Denne korte adventisthistorien hadde ikke kunnet realiseres uten hjelp fra mange mennesker. Først og fremst har Terje Johannessen vært til støtte og hjelp ved å peke på forbedringer og rette opp feil. Jeg ser frem til å lese hans versjon av de første årene da adventmenigheten ble etablert i Norge. Edwin Torkelsen, som tidligere har skrevet om Ellen White og Norge, har latt meg kopiere alle hans papirer. Videre har Tove Jordahl bidratt med retting av manuskriptet og oppmuntring. Uten hennes arbeid hadde ikke alt vært like enkelt å forstå. Grethe Deacon og Ove S. Berntsen har lest korrektur. Etter deres gjennomgang er tegnsettingen blitt betydelig bedre. Forlagets medarbeidere Terje W. Dahl og Hanne Berntsen har også bistått. Det er mange som har bidratt med fotografier. Jeg har fått god hjelp og støtte fra HASDA Danmark av Birthe Bayer og Preben Jalving. Richard Vagn Jensen har latt meg lete rundt i «arkivene» til HASDA Norge, der jeg fant bilder i samlingene etter Irene Eide Elisenberg og Leif Kristian Tobiassen. TVS har noen portretter som Gunnar Jørgensen har donert til skolen og som jeg har fått avfotografere. Norsk Bokforlag har også bidratt med fotografiene de er i besittelse av. Sigrid de Lange har med entusiasme latt meg kopiere mange av de gamle bildene hun har arvet. Jeg fikk se og skanne bilder fra Irene Giesebrechts fotoalbum, og Frode Berger har latt meg lete gjennom en hel kasse med arvede fotos. Stein Bøhmer, Tove Jordahl, Eivind Røst, Berit Søreide og Tor Tjeransen har også bidratt med bilder. Mange av fotografiene er hentet fra de store databasene på internett. Jeg ha funnet mange bilder på Oslobilder og Ellen G. White Estate Gallery. Andrews University, Center for Adventist Research Image Database hadde mange relevante bilder, og noen bilder ble kjøpt fra Olsen Family Photograph Album, University Libraries, Loma Linda University. De som har utholdt mest for at denne boken kunne realiseres, har vært familien. Min kone Turid har vært min mest konstruktive kritiker. Uten hennes hjelp hadde denne lille historien blitt mye dårligere. Selvfølgelig er det jeg selv som er ansvarlig for alle feil, utelatelser og mangel på dømmekraft. Jeg har imidlertid opplevd det som svært interessant å prøve å gjengi noe av den norske adventisthistorien slik jeg har sett den. Kjell Helgesen April 2015 7

1

De første «norske» syvendedagsadventister

Anders Olsen (1816-1908) og kona Bertha var sammen med Loe-familien de første nordmenn som holdt hviledag på den syvende dag i USA. Alle barna til Olsen ble adventister, og mange ble ansatt i Adventistsamfunnet. Tre av barna arbeidet som pastorer i Skandinavia. Fra 190-. Andrew W. Olsen. Database on-line. Center for Adventist Research Image Database. http:// centerforadventistresearch.org/photos (accessed Jul 18, 2014).

8

«Hvis vi skulle holde oss strengt til Bibelen, måtte vi holde lørdag istedenfor søndag. Det finnes nemlig ikke noe grunnlag for å helligholde søndag i Bibelen.»1 Dette ble ikke sagt av en adventistpastor, men av statskirkepresten på Finsland i 1849.2 Vest for Kristiansand ble det vinteren 1848-49 holdt samlinger på gårdene av ivrige og alvorlige lekpredikanter. Etter et av møtene var det noen som ble igjen for å snakke sammen. Presten på stedet var sammen med dem, og det var i den forbindelsen at han kom til å si at de burde helligholde lørdagen. For Anders Olsen og vennekretsen hans var det en helt ny tanke som ledet til at de senere undersøkte helligdagsspørsmålet i USA. I 1849 emigrerte familiene til Tarel Johnson og Søren Loe fra Finsland til USA. De bosatte seg i Illinois. Våren året etter (1850) slo blant andre Ole Hegland Serns og Anders Olsen3 med familier seg ned i Oakland, Wisconsin. I midten av femtiårene flyttet de som bodde i Illinois også til Oakland, like ved de andre migrantene fra hjembygda. Det var ikke bare et ønske om bedre levekår som gjorde at disse familiene søkte lykken i USA. De søkte også etter en mer levende kristentro. De ble derfor med i metodistmenigheten i Cambridge fordi det var «mer liv og ånd blant metodistene enn i den lutherske kirke»4. Likevel var de ikke tilfredse. Da metodistpastoren i en bønn kalte søndag for sabbat, mente de predikanten tok feil, for de hadde jo hørt presten på Finsland si noe annet. Uttalelsen fikk Anders Olsen og Søren Loe til å bestemme seg for å studere helligdagsspørsmålet i Bibelen, uten å ha møtt andre sabbatsholdere.5 Vinteren 1854-55 ble biblene gransket grundig.6 Omtrent samtidig besøkte Gustav Mellberg, en svensk adventist som var utdannet som luthersk prest, Tarel Johnson og noen i de andre familiene fra Finsland. Han oppfordret dem til å lese hva Bibelen sa om hviledagen. Resultatet ble at tre, etter hvert fire familier begynte å holde sabbaten.7 Martin Mathias Olsen, som ble kalt M. M., gjengir opptakten til sabbatshelligholdesen slik:

De første ”norske” syvendedagsadventister

«Min mors bror, Søren Olsen Loe, var metodist; hans og fars eiendommer lå ved siden av hverandre. Det var grunnen til at far og min onkel snakket en del sammen om det de hadde hørt angående sabbaten, og de bestemte at de hver for seg ville lese igjennom Bibelen for å finne ut hva den lærte om dette spørsmålet. Når de traff hverandre, hadde de et viktig og interessant emne å diskutere. Omsider var de begge kommet igjennom Bibelen. – Hva har du funnet ut om spørsmålet? spurte den ene. – Jeg har ikke sett noe om søndagshelligholdelse. Men hva har du funnet? svarte den andre. – Jeg kan ikke se annet enn at lørdagen, den syvende dag, er den rette sabbat. Der sto de. Det var ingen predikant som kunne hjelpe og veilede dem. Hva skal vi gjøre? ble nå et brennende spørsmål. De ble enige om at de ville følge Bibelens ord. – Men hva skal vi gjøre når presten og andre kommer og vil snakke oss i fra det? tenkte de. De ble enige om at de ville si at Gud sier at den syvende dag er sabbat, men hvis presten ut fra Bibelen kunne overbevise dem om at søndagen var sabbat, skulle de ikke holde lørdagen hellig. Det varte heller ikke lenge før de fikk det ventede besøket. Det kom tre på en gang, men de måtte gå med uforrettet sak.»8 Begge familiene fortsatte å helligholde lørdagen. Familiene Loe og Olsen begynte å holde sabbaten rundt påsketider i 1855.9 Familiene Johnson og Serns sluttet seg til dem litt senere.10 I løpet av to og et halvt år ble antallet doblet. Åtte familier langt ute på landet i Oakland holdt hviledag på lørdag i 1858.11 Svært mange av barna i denne lille forsamlingen ble adventister, og elleve av dem ble ansatt i Adventistsamfunnet.12 Fire av disse ble predikanter i Skandinavia. Når Martin M. Olsen, som vokste opp i Oakland, reflekterte over dette ved slutten av livet, mente han at den viktigste innflytelsen kom fra hjemmet. Det var ikke menigheten eller predikantene som først og fremst dro barna til Herren. For foreldrene var det viktigste hvordan de kunne oppdra barna til å velge å bli kristne, ikke å tjene penger. Bertha Olsen (1823-1879), Martins mor, var et inderlig troende menneske. En gang da hun ba ivrig for barna, var det som om en stemme sa til henne: «Be for den eldste først, og når han blir omvendt, vil de andre følge ham.»13 Bertha Olsen trodde denne tanken var fra Gud, derfor fulgte hun oppfordringen. En stund senere fortalte eldstegutten, Ole Andres, moren følgende: «Jeg gikk nede på veien og følte en sterk trang til å be til Gud. Jeg gikk inn i skogen og falt på kne og ba Gud inderlig om tilgivelse for synd. Da hørte jeg en stemme som tydelig sa til meg: «Dine synder er tilgitt. Jeg ble så lykkelig og glad!»14 Etter dette fortsatte Bertha Olsen å be for den neste og den neste, helt til alle barna var troende kristne.

Martin Mathias Olsen (1855-1940). Han var den første bestyreren av Philadelphiaskolen i Fredrikshavn, Danmark. Han var også pastor i mange år og skrev et lite hefte på sine eldre dager om sitt liv: «Minder og Erfaringer». Foto Erika Knudsen, Kjøbenhavn. Fra HASDA Danmark.

9

Da adventismen kom til Norge

M. M. forteller at de fikk adventtroen i andaktene hver morgen og kveld. Var far borte, holdt mor andakt. Foreldrene prøvde også å begynne hviledagen på en riktig måte. Når solen gikk ned fredag kveld, var det hellig tid. To-tre timer før solnedgang ba Anders Olsen barna gå hjem og gjøre seg i stand til sabbaten. De gikk da hjem, ryddet, badet, tok på rent tøy og spiste kveldsmat. Barna var som regel ferdig med dette en halv time før solnedgang. De satte seg da til å lese litt her og der. Litt før solen forsvant bak horisonten, tok Anders ordet. Han leste et kapittel i Bibelen og holdt bønn. Deretter ba mor og alle barna, fra den eldste til den yngste. Når alle hadde bedt, reiste Anders Olsen seg og snakket. Han formante og kritiserte ikke. Han så tilbake på den uken som lå bak. Faren i familien var opptatt av feilene han hadde begått, og nevnte tiden, stedet og hendelsen og ba ydmykt om tilgivelse. M. M. Olsen forteller videre:

Bertha Loe Olsen (1823-1879). Mor til Ole Andres, Edward Gunder, Andrew D., Martin Mathias, Albert J., Sarah, Esther, Jane, Ann. Fra OFPA-21d, Olsen Family Photograph Album, University Libraries, Loma Linda University.

«Når så far hadde talt, sto mor opp. Dette står for meg nå som om det hendte sist fredag. Jeg var liten og satt på gulvet. Jeg tenkte: ‘Fra mor kommer ingen bekjennelse, hun har ikke gjort noe galt, det er hun altfor god til.’ Men til min store overraskelse kom mor med en ydmyk bekjennelse og ba så inderlig om tilgivelse idet hun sa at hun ikke ville stå i veien for noen. Vi barn ble dypt rørt, og tårene trillet nedover kinnene. Nå som far og mor hadde bekjent, var det lett for oss barn å gjøre det samme. Alle deltok. Etter dette hvilte det fred og glede over oss alle. Nå kunne vi holde sabbat og hvile oss i Herren.»15 Oppriktigheten i hjemmene fikk flere følger enn at de begynte å holde sabbaten. En søndag i begynnelsen av 1858 hørte noen av de yngre familiemedlemmene som forsto litt engelsk, en tale om voksendåp ved neddykking. Dette ble rapportert til de andre. Igjen fulgte det en periode med bibelstudier. De fleste sabbatsholderne antok voksendåp, og noen sluttet seg også til forsamlingen på grunn av dette standpunktet. I april begynte adventistpastoren Waterman Phelps, å holde møter i Koshkonong, en bosetning ikke langt fra Oakland. Nordmennene i Oakland gikk på disse foredragene. Møtene må ha vært lett kaotiske. Waterman Phelps kunne ikke norsk. De fleste i forsamlingen var nordmenn som ikke kunne noe særlig engelsk, og de hadde ingen oversetter. Men de som forsto litt, hvisket til dem som satt ved siden av. Det resulterte tilsynelatende i full forvirring, men pastoren var tålmodig og nordmennene ivrige etter å lære. Etter hvert forsto de hovedpoengene i hans undervisning. Allerede i mai ble det arrangert dåp. Anders Olsen og kona Bertha ble døpt. Waterman Phelps la ned mye tålmodig arbeid i denne gruppen, og i løpet av året ble det holdt dåp flere ganger. Ved slutten av 1858 ble den tretten år gamle Ole Andres (1845-1915), den eldste sønnen til Bertha og Anders, døpt sammen med flere av de unge

10

De første ”norske” syvendedagsadventister

i familiene. De første adventistmenighetene vokste mest på grunn av familieforøkning. Den gang var det enda nære familiebånd. Det var ikke mange andre ting som påvirket og tok tid og oppmerksomhet, som venner, spill, film og sosiale medier. Derfor valgte mange av barna fra adventisthjem å bli adventister. Det var vanskelig for forsamlingen i Oakland å bestemme seg for å bli adventister og organisere seg, så vanskelig at det førte til splittelse. En del av de amerikanske brødrene som holdt sabbat sammen med nordmennene i Oakland, var imot organisering, mens de fleste norske var for.16 Konflikten oppsto fordi mange mente at å organisere en menighet, ville føre til at man ble en del av «Babylon», en forbindelse mellom stat og kirke. På tross av dette, syntes andre at omstendighetene tvang dem til å være organisert. Skulle de betale pastorer, ha et navn og sentralt kunne drive trykkeri osv., måtte de organiseres. I tillegg var amerikanerne i forsamlingen påvirket av Stephenson og Hall, som hadde holdt møter i nærheten av Oakland. Stephenson og Hall var lederne i «The Messenger Party» som trodde på «age to come». De ble kalt «age to come»-adventister fordi de trodde at Jesu andre komme ville innlede et tusenårsrike på jorden hvor jødene ville spille en stor rolle, og mennesker ville få en ny sjanse til omvendelse. Nordmennene kunne ikke få seg til å tro på et slikt tusenårsrike. Den tredje utfordringen var at nesten alle mennene i forsamlingen brukte tobakk. Organiserte man en adventistmenighet, kunne ikke menighetsmedlemmene fortsette å drikke alkohol eller røyke tobakk.17 Å slutte med tobakk på den tiden, når mange leger foreskrev røyking som behandling, var noe som virkelig krevde tro. Det som ytterligere kompliserte røykeavvenningen, var at mange av bøndene i området hadde gode inntekter av tobakksdyrking. Tobakk var den største eksportartikkelen fra USA i 1860-årene, og det gjorde at bøndene tjente gode penger. De fleste av de røykende nordmennene var imidlertid villige til å gi opp tobakken. Det ble derfor en strid mellom de utvandrede nordmennene og amerikanerne. Tvisten endte med at amerikanerne trakk seg ut, og i desember 1861 ble de gjenværende organisert som en syvendedags-adventistmenighet av Isaac Sanborn og W. S. Ingraham. Menigheten kom til å bestå bare av utvandrede nordmenn, med unntak av en amerikaner og hans kone. Pastor Phelps var til stede, men ble ikke medlem fordi han røykte og var mot organisering.18 Så snart menigheten i Oakland hadde antatt adventtroen, begynte medlemmene å be Herren inntrengende om en predikant som kunne forkynne på deres eget språk. De ønsket en predikant både fordi de ville høre budskapet forkynt på norsk og for å bringe «sannheten» til sine slektninger og landsmenn. Det gikk flere år før de ble bønnhørt, men bønnhørt ble de. Da eldstegutten i familien Olsen, Ole Andres (18), i 1863 for første gang så navnet til den danske predikanten John. G. Matteson i Review and Herald, ble han så glad at han sprang hjem for å fortelle det til foreldrene.19 Ole Andres hadde virkelig grunn til å glede seg, for det var John

William S. Ingraham (1821-1874), amerikansk evangelist som var med å stifte menigheten i Oakland. Ellen G. White Estate Gallery.

11

Da adventismen kom til Norge

Kirkebygget i Oakland Wisconsin. Den første «norske» adventkirken i verden ble bygget i 1864. Tomt til kirken og en liten kirkegård ble gitt som en gave fra Olsen-familien. Fra HASDA Danmark.

Gottlieb Matteson (1835-1896) som ble den første pastoren i Oakland og som først skulle komme til å bringe «sannheten» tilbake til gamlelandet. Matteson ble født på Langeland, helt sør i Danmark i 1835.20 Han tok realskolen i Rudkøbing. Etter realskolen fortsatte han å studere språk. Han ble også en habil fiolinspiller. I 1855, da han var tjue år, emigrerte John sammen med foreldrene og to søstre til USA. Etter en dramatisk overfart til New York med seilskip, dro de videre med jernbane og hjuldamper, for til sist å bruke to okser som trekkdyr for å nå bestemmelsesstedet New Denmark i Brown County, Wisconsin.21 Der slo de seg ned som nybyggere. I det nye landet, ved sivilisasjonens yttergrense hvor han ofte traff indianere, slet Matteson noen år som bonde om sommeren og tømmerhogger om vinteren. Som tømmerhogger arbeidet han sammen med en gruppe nordmenn som hver søndag formiddag spilte kort om hvem som skulle betale den neste runden med drikke i vertshuset. Fattigdom og gjerrighet førte til at han valgte å slutte å drikke sammen med arbeidskameratene. Hans resonnement var at han hadde arbeidet hardt hele uken, fikk elendig betalt, og så kastet han bort pengene og tiden.22 I stedet for å kaste bort tiden, leste han i ledige stunder, og romanen Ironthorpe overbeviste ham om at det gikk an å leve som kristen. Etter at interessen var vakt, begynte han å lese i Bibelen. Våren 1859 skadet han foten med en øks. Dette tvang ham til å holde seg i ro noen dager. Tiden brukte han til å lese Det nye testamente og tenke på gudsforholdet sitt. Før uken var omme, arrangerte han et møte hos en baptist han kjente. Baptisten ba, og de andre som var til stede kom med noen tanker. Matteson holdt det lengste innlegget om nødvendigheten av å erkjenne sine synder og vende seg til Kristus. Den følgende uken fant han, slik han selv beskrev det, «fred med Gud ved troen på Kristus, som var svært 12

De første ”norske” syvendedagsadventister

dyrebar for meg. Jeg trodde at Gud ville være min far og at jeg var blitt hans lykkelige barn. Hele syndebyrden og all frykt for straff var borte, og et lysende håp om å få et bedre liv i den herlige verden skinte inn i min sjel.»23 Den nyomvendte Matteson begynte straks å holde møter, og han ledet en del unge mennesker til et gudsforhold. De skrev til en baptistpredikant, som etter deres ønske, døpte dem, og det ble dannet en baptistmenighet. Matteson talte hver søndag og ledet møter flere kvelder i uken andre steder. Våren 1860 dro Matteson til Chicago for å gå på Douglas University. Baptistene hadde aksjemajoriteten ved universitetet, men det var også professorer som var presbyterianere, og noen som tilhørte den episkopale kirke. Matteson hadde bare 25 cent i lommen, men han finansierte flere skoleår ved å tale for en skandinavisk baptistmenighet ved siden av at han utførte en del forefallende arbeid. Vinteren 1862 tok han på seg for mye arbeid. Tiden hans var besatt fra klokken fem om morgenen til ti om kvelden. På grunn av overanstrengelse, måtte han slutte med studiene. Før han dro fra skolen, giftet han seg imidlertid med Anna Sivertsen (18301917) som hadde utvandret fra Tromsø.24 Pastorene i forrige århundre innrømmet sjelden at de var forelsket. Matteson ga denne beskrivelsen av Anna:

John G. Matteson (1835-1896). Fra HASDA Danmark.

«Før jeg forlot Chicago, giftet jeg meg med Anna Sivertsen. Hun kom fra Tromsø, Norge, og var en god husholderske og en kristen pike. Jeg mente at disse egenskapene var viktigst for en kone; en kvinne er avgjort uten å besitte disse egenskapene, dårlig skikket til å være hustru. Dessuten er hun sunn og sterk.»25 John var selv ikke fysisk sterk, men sterk i troen. Den 25. september 1862 ble Matteson ordinert som baptistpredikant. Ved grundige studier av Bibelen og litteratur fra førstedags-adventistene fant han gradvis frem til en klarere forståelse av Bibelens budskap om Jesu gjenkomst og hva Bibelen forteller om døden.26 Da Matteson oppdaget at døden var en ubevisst søvn, bodde han i Poy Sippi, Wisconsin. I nærheten av Poy Sippi bodde også P.H. Cady. Han holdt lørdag som hviledag. Matteson besøkte Cady sammen med en baptistbror som het Jensen. Cady snakket med Jensen om hviledagsspørsmålet. Matteson unngikk å komme inn på dette da han ble spurt, men hadde en hyggelig kveld sammen med de to vennene. Da han kom hjem, lette han i Det nye testamente for å finne et vers som han mente sa noe slik: «Jødene hvilte på den siste dag i uken, men de kristne hviler på den første til minne om Kristi oppstandelse.» Han fant ikke dette verset eller noen andre som viste at den første dag i uken var sabbat. Kort tid etter skrev han derfor til Boston og fikk traktaten Seymors 50 uomstøtelige beviser imot å helligholde den syvende dag som sabbat. 13

Da adventismen kom til Norge

Matteson oppdaget at argumentene i traktaten ble motbevist ikke lenge etter, da han hjalp Jensen med innhøstning. I middagshvilen fikk Matteson noen Review and Herald av Jensen som han hadde fått fra Cady. Disse bladene gjendrev alle argumentene i Seymors 50 uomstøtelige beviser imot å helligholde den syvende dag som sabbat. Om kvelden, da Matteson var i ferd med å gå, spurte Jensen hva han syntes om bladene. Han svarte at han trodde de stemte med det som sto i Bibelen. Resten av samtalen er gjengitt slik: Jensen: «Jeg var redd for det.» Matteson: «Hva mener du om dem?» Jensen: «Jeg antar at de lærer det som er sant, men jeg kan da ikke tro at du vil følge denne læren.» Matteson: «Hvorfor ikke? Dersom Bibelen lærer at den syvende dag er Herrens sabbat, hvorfor skulle jeg ikke helligholde den?» Jensen: «Det går ikke an! Du har begynt et godt arbeid her på stedet; hvis du nå skifter mening, vil alt bli ødelagt.» Matteson: «Hvis Herren velsignet oss da vi var uvitende om hans vilje om dette, vil han helt sikkert også velsigne oss når vi forstår hans vilje og ærlig strever etter å leve etter den.»27

Ellen Gould White (1827-1915). Sammen med mannen James og kaptein Joseph Bates var hun en av de tre viktigste grunnleggerne av Syvendedags Adventistsamfunnet. Hun ble en dyktig taler og skribent og arbeidet iherdig for å bygge opp adventbevegelsen. Foto 1859. Fra Ellen G. White Estate Gallery.

14

Følgende lørdag oppsøkte Matteson Cady hjemme på gården. Da han traff Cady, fortalte Matteson at han kom for å snakke om sabbaten. Begge tok frem biblene sine. Matteson begynte med Første Mosebok og leste alle de viktigste versene om sabbaten og sluttet i Bibelens siste bok, Johannes’ åpenbaring. Hele tiden spurte han om Cady hadde noe å innvende. Da Matteson lukket Bibelen, så Cady overrasket på ham og spurte om han hadde tenkt å helligholde lørdagen. Matteson fortalte at dette var første gang han holdt sabbaten og at han var kommet for å feire den sammen med ham. Cady gråt av glede, omfavnet Matteson og takket Gud.28 Anna Matteson gråt ikke av glede, hun var fortvilet. Til mannen sin sa hun: «Nå er alle dine bestrebelser for å få en god utdannelse til ingen nytte. Du har kastet bort livet for ingen ting, og vi vil snart havne på fattighuset.» Det var hennes reaksjon på at han meldte seg ut av baptistkirken og ble adventist i 1863. Etter en hard kamp begynte imidlertid hun også å holde sabbaten noen måneder senere.29 Matteson tok straks fatt på å forkynne sabbaten for sine tidligere venner og menighetsmedlemmer. Mellom tretti og førti av disse, som bodde nær Poy Sippi, ble sabbatsholdere i løpet av de neste seks månedene. I Poy Sippi ble derfor den andre Syvendedags-adventistmenigheten for skandinaver organisert i juni 1864, av Isaac Sandborn.30 De følgende fire årene var Matteson nesten hele tiden på reise blant skandinaver i USA. Han opprettet også en del menigheter. Fra Adventistsamfunnet fikk han imidlertid ikke mer enn 20 dollar for fire års arbeid. Dette skyldtes rykter han ble utsatt for etter en konflikt med en

De første ”norske” syvendedagsadventister

pastor som kom til Oakland, Wisconsin. En ung, dyktig taler slo seg ned i Oakland. Stedets forstander, som var den eneste som ikke var skandinav i menigheten, likte predikanten godt. Matteson likte ikke mannens mangel på alvor og at han bare lo når han snakket om bønn, forkynnelse og andre religiøse emner. Menigheten i Oakland samlet inn 300 dollar til predikanten, slik at han skulle slippe å delta i den amerikanske borgerkrigen. Deretter lånte predikanten så mange penger han kunne for så å flytte til Canada, hvor han ble presbyterianerprest. Som en følge av at Matteson hadde deltatt i denne konflikten, mente de ledende brødrene at Matteson var en mann som måtte prøves før de kunne ha full tillit til ham.31 Matteson overlot mye av prøven til kona. Anna strevde, av den grunn, svært hardt disse årene for ikke å få rett i sin spådom om å havne på fattighuset. Familien levde svært økonomisk og måtte til tider låne penger for å overleve. Anna ba imidlertid aldri John komme hjem eller slutte å forkynne selv om han var borte fra familien seks til femten måneder om gangen uten lønn. Matteson skrev flere ganger i Review and Herald om fattigdommen familien opplevde uten at det resulterte i at han fikk lønn fra Adventistsamfunnet. Menigheten i Oakland tok seg imidlertid av familien i 1866. Da flyttet de dit. Matteson var forsamlingens bønnesvar. Anders Olsen solgte ham fire mål jord, og menigheten hjalp ham å bygge et hus. Senere kjøpte han 80 mål til, slik at han kunne holde tre kyr. Huset ble også utvidet. Familien ble boende i Oakland i mer enn elleve år. I selvbiografien som han forfattet sent i livet, skrev Matteson at han ikke hadde bodd på et mer «rolig og behagelig sted».32 Samme år som familien flyttet til Oakland, i mai 1866, møtte Matteson James og Ellen White for første gang. Før han møtte dem, hadde han allerede oversatt deler av Ellen G. Whites selvbiografi og lest denne høyt for forsamlingene han besøkte. Selv om han enda ikke fikk betalt for å være predikant, etter å ha arbeidet slik i nesten full tid i tre år, skrev han svært sympatisk om James White i Review and Herald. Hans inntrykk av Ellen White kom til å prege holdningene overfor henne resten av livet. Han skrev blant annet: «Dette er den første anledningen jeg har hatt til å treffe henne og veie hennes ord og handlinger. Jeg har en periode vært skeptisk, og nå lot jeg tvilen bringe inn motforestillingene for å la Bibelen, Ånden og fornuften svare. Som et resultat av dette, vil jeg argumentere for at søster White er ledet av Guds Ånd. .. Jeg overhørte tilfeldig hennes bønner i familien to ganger, uten at hun visste det, da hun var alene med mann og barn. Hva var hun opptatt av? Å planlegge hvordan hun skulle få sine beundrere til å ofre mer for henne? Eller hvordan hun skulle hevne seg på fiendene og bringe skam over dem? Nei. Barnlige og inderlige bønner var det som ble hørt, ikke bare av meg, men av Jesus og englene. Hun samtalte med Gud. Det var den samme Ånd som beveget henne som

John Andrews (1829-1883). I 1874 ble han sendt som den første adventistpastor til Europa. Han var teolog og bidro betydelig til utviklingen av forskjellige doktriner. Blant annet skrev han en bok om sabbaten. Han var den tredje formannen for Generalkonferensen (1867-1869). Fra Ellen G. White Estate Gallery.

Kopi av tittelbladet til Mattesons første bok «Liv og Død».

15

Da adventismen kom til Norge

beveget meg da jeg hørte de første trøstende ordene fra Frelseren… Da hun talte, var det ikke på en kunstig måte eller med menneskelig viten. Hun snakket ikke med tilkjempet veltalenhet og utstuderte fakter, det var ikke noe som minnet om skolering. Men det var inderlig, mektig, og samtidig enkelt, på en måte som fortalte at hun hadde vært hos Jesus og lært av ham. Appellen kom fra hjertet og gikk til hjertet.»

J. N. Loughborough (1832-1924), pioner, evangelist og administrator. I 1878 dro han til England og arbeidet der i fem år. Han besøkte Norge flere ganger som årsmøtetaler. Loughborough skrev en rekke bøker, blant annet en av de første historiebøkene The Rise and Progress of Seventh-day Adventists. Fra Ellen G. White Estate Gallery.

Kopi av forsiden til det første Advent Tidende fra 1872, det første bladet John G. Matteson ga ut for skandinaver i USA.

16

Troen på Ellen White bevarte han livet ut.33 For å spre troen, ble det viktig for Matteson å få trykt litteratur på skandinavisk. Tre år etter at han begynte å holde sabbaten, skrev han en traktat om hviledagen. Traktaten var skrevet med penn og blekk og var på seksten sider. Matteson dro til Battle Creek for å få traktaten trykt. På trykkeriet hadde de tidligere trykt noe på tysk som bare ble liggende i hyllene på forlagshuset. Han ble derfor møtt med skepsis. De hadde heller ingen settere som kunne dansk-norsk. Matteson ga ikke opp. Gjennom Review and Herald samlet han inn 80 dollar for å dekke utgiftene til å trykke skriftet. Traktaten ble så lest for og sensurert av en bokkomité. Det vil si at Matteson fortalte komitémedlemmene på engelsk hva han hadde skrevet på norsk. Og til slutt spurte han om han kunne prøve å sette traktaten selv. Brødrene gikk med på det, men da han ba formannen i trykkeriet om hjelp, var han negativ og mente det bare ville være bortkastet tid og ikke minst penger. Matteson som ikke kunne sette typer, ville komme til å gjøre så mange feil at arbeidet ikke kunne brukes. Han fikk imidlertid en bok om setting av typer, en vinkelhake og litt motvillig hjelp. Det gikk ikke lang tid før han kunne sende ut den første traktaten (juni 1866) med den tunge tittelen: «SABBATENS DAG: en kort Forklaring over hvilken Dag i Ugen der er Sabbat for de Christne; med et Anhang om Jesu andet Komme. Af John Matteson».34 Det første opplaget på 1000 traktater ble snart utsolgt. Da Matteson året etter, i 1867, henvendte seg for å få trykt en liten bok, fikk han vite at det ikke var penger til det. Men skandinavene i USA var så ivrige etter å få litteratur på sitt eget språk at de samlet inn 1000 dollar på kort tid for å få trykt boken Liv og Død. For å få lov å gi ut boken, måtte Matteson først lese den for bokkomitéen, som i 1867 bestod av J.N. Loughborough og J.N. Andrews.35 Allerede i 1863, mens han enda bodde i Poy Sippi, ga Matteson ut et håndskrevet blad på tjuefire sider en gang i måneden. Det var bare ett eksemplar av bladet, men det ble lagt i et omslag med navnene på abonnentene. På omslaget sto det hvor lenge hver enkelt kunne beholde bladet. Alle betalte en liten sum for å lese tidsskriftet. Bladet ble så godt mottatt at det fortsatte i omtrent et år.36 I 1872 var det blitt flere hundre skandinaviske sabbatsholdere, men bare et fåtall av disse kunne lese engelsk. Matteson overtalte derfor lederne i Battle Creek til å starte et blad for skandinavene. Advent Tidende, et 24 siders månedlig tidsskrift, så dagens lys med Matteson som redaktør.37

De første ”norske” syvendedagsadventister

Traktatene og det månedlige bladet var en stor hjelp for de få predikantene som på denne tiden arbeidet for skandinavene i USA. Trykksakene begynte også å finne veien tilbake til både Danmark og Norge. Etter hvert kom det respons i form av leserbrev. De fleste leserbrevene var danske, men noen få var også norske. Så tidlig som i januar 1875 rapporterer Review and Herald om et brev fra en kvinne ved navn Reirsen i Norge. Hun fortalte at hun og mannen hadde begynt å holde sabbaten og at flere andre var interessert. Hun ønsket også enten å flytte til USA eller at det kom noen til Norge for å forkynne for dem.38 Det gikk noen år før det ble sendt noen adventister til Skandinavia. Men i mainummeret av Advent Tidende i 1876, skrev James White, formannen for Generalkonferensen: «Advent Tidende og de dansk-norske traktatene har utrettet og utretter for tiden mye godt i Danmark, og veien synes nå å være åpen for å opprette en misjon der. Det vil muligens bli John G. Mattesons plikt snart å reise til sitt fedreland for å åpne en misjon og starte arbeidet blant det skandinaviske folk i Europa.»39 Først den 23. mars 1877 var Matteson klar til å dra. Da skrev han til James White: «Kjære høyt aktede bror. Jeg tror tiden har kommet da jeg må gjøre meg klar til å dra til Danmark for å arbeide i sakens interesse. Pastor Haskell har rådet meg til å dra og tror tidspunktet for denne forflytningen er inne. De ledende brødrene blant mine landsmenn ivrer for at jeg drar denne våren. Det er 260 Advent Tidende som sendes til Danmark hver måned og omtrent 60 til Norge. Vi får ofte oppmuntrende brev om arbeidet fra Danmark, og det er noen som holder sabbaten der. Noen av våre dansk-norske medlemmer har allerede gitt penger og sendt disse til kontoret i Battle Creek, omtrent 200 dollar til dette formål, selv om vi ikke har bedt om penger. Jeg tror det vil være best å reise i mai.»40

James White (1821-1881). En av grunnleggerne av Adventistsamfunnet. I 1849 begynte han å trykke Present Truth, bladet som i dag heter Adventist Review. Etter hvert som antallet adventister vokste, mente han det var tvingende nødvendig med organisering. Til tross for motstand ble Syvendedags Adventistsamfunnet organisert ved Generalkonferensen i 1863. White ledet ut i menighetens forlagsvirksomhet, skolevirksomhet og medisinske arbeid. Han var i mange år redaktør av Review and Herald, og var i tre terminer formann for Generalkonferensen (1865-1867, 18681871, 1874-1880). Foto ca. 1878 Dunham and Lathorp`s of Oakland. Fra Ellen G. White Estate Gallery.

Det var ikke lett for Matteson å flytte tilbake til Danmark. Men han fryktet at Gud ikke ville velsigne arbeidet hvis han nektet å dra.41 Etter at han hadde forsikret seg om at han hadde støtte både fra de amerikanske og skandinaviske brødrene, reiste han sammen med Anna til Danmark i mai 1877. Barna ble igjen i USA. Anna Matteson fant hjem til dem hos velvillige adventister i Oakland og Neenah, Wisconsin. Hun dro ikke fra barna uten å kjempe med seg selv. Selv om det nå gikk dampskip til Europa, var det en lang reise, og hun visste ikke hvor lang tid det ville ta før hun så barna igjen. Den eldste datteren så hun aldri mer.42 Den 6. juni ankom Matteson Vejle på Jylland i Danmark. Her begynte han å besøke de interesserte som abonnerte på Advent Tidende. I nærheten av Vejle fant han tre familier som holdt sabbaten. Den første søndagen i 17

Da adventismen kom til Norge

Danmark holdt han et møte med 30 tilhørere. En søndag litt senere talte han i Metodistkirken, men denne kirken ble snart lukket for adventistpredikanten. Matteson dro deretter til Alstrup, en liten landsby i Vendsyssel. Han tilbrakte høsten og vinteren i Vendsyssel. Her ble det skapt stor interesse, men det var ikke så mange som tok imot «sannheten» som han hadde ventet. I begynnelsen av mars bestemte Generalkonferensen seg for å sende ham en medarbeider. Det ble ikke en, men to som kom for å hjelpe ham. Brødrene Andrew og Knud Brorsen (1846-1893) ankom Alstrup i september 1878.43 I mai var det så mange som 27 som ble døpt i Alstrup. I mellomtiden hadde Matteson også rukket å reise til Fanø, Fyn, Langeland og Sjælland, hvor han besøkte spredtboende sabbatsholdere. Det ble også dannet en liten menighet i nærheten av Vejle med ti medlemmer og en lignende menighet i Horsens. I slutten av august 1878 foretok han en rekognoseringstur til Norge. Han besøkte Kristiania, Eidsvold, Romedal, Trondheim, Bergen, Haugesund og Stavanger. Alle disse stedene fant han sabbatsholdere. Etter denne reisen bestemte han seg for å flytte fra Danmark til Kristiania. Grunnen til at han valgte å flytte til Norge, var: «Jeg fant at nordmenn var mye mer religiøst interessert en dansker.»44 ____________________ 1 O.A. Olsen: Evangeliets Sendebud (USA) 1910, s. 79. 2 Anders Olsen: The Advent Review and Sabbath Herald, 10. september 1908 s. 16-7: “From childhood we were instructed in the Lutheran doctrines (the state religion of Norway). Later our religious interest was somewhat awakened under Quakers and other lay preachers, some of whom were very earnest and devoted, and quite familiar with the Bible. These services were generally held in private houses, and might be called cottage meetings. It was in one of these meetings that the question of the Sabbath of the fourth commandment was first mentioned to us. After the close of one of the services, a number of us were together conversing on scripture subjects. During the conversation, the minister being present, made a statement like this, “If we should strictly follow the Scriptures, we would keep Saturday and not Sunday; for there is no scripture evidence for keeping Sunday.” This statement by the minister was a great surprise to those present, and from that time the question became a general subject of discussion and investigation. While this investigation did not lead to the observance of the Sabbath at that time, it did make a lasting impression, which in after-years bore fruit.” Matteson skrev i Historical Sketches, at det var en predikant fra Sverige som fikk Olsens til å tenke på sabbatsspørsmålet, se side 57. Barnebarnet til Anders Olsen, Mahlon Ellsworth Olsen, skrev i A History of the Origin and Progress of Seventh-day Adventists, s. 345 at det var en evangelist “of the Society of Friends” som holdt møtene i nabolaget. 3 Terje Johannessen har utredet forholdene til gårdsnavnene og de nye navnene disse emigrantene tok i USA i Del III Den norske adventbevegelsens røtter, kap. 25. Siden mange av disse bøndene tok navn etter gårdene og de tok nye navn etter at de kom til USA, kan det være vanskelig å følge personene ettersom de skiftet navn. Tarel Johnson het også Taral Jensen Fiskaa f. 1806, Søren Loe het også Søren Olsen Øvland f. 1813, Ola Hegeland Serns het også Ola Sørensen Fleskåsen – Hegland f. 1806, Andres Olsen het også Regevigen, Skogen, Haugedal, Øvland f. 1816. 4 M.M. Olsen: Minder og erfaringer, Suomisvej 5, København v. s. 11. 5 John G. Matteson: Historical Sketches of the Foreign Missions of the Seventh-day Adventists, The Scandinavian Mission s.57. 6 O.A. Olsen: Evangeliets Sendebud, (USA) 1910 s. 79. 7 O.A. Johnson: Evangeliets Sendebud, (USA) 1913 s. 476. Se også F. C. Johnson: The Advent Review and Sabbath Herald 1859, s. 134. 8 M.M. Olsen: Minder og erfaringer, Suomisvej 5, København v. s. 12. 9 Familien Loe sluttet etter en tid å holde sabbaten. Se John G. Matteson: Historical Sketches of the Foreign Missions of the Seventh-day Adventists, The Scandinavian Mission s. 57. 10 «With the arrival of spring they reached their decision, and held their first Sabbath meeting about

18

De første ”norske” syvendedagsadventister

11 12 13 14 15 16 17 18

19

20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

32 33 34 35

36 37 38 39 40 41 42 43 44

Easter time in the house of Andrew Olsen, there being present, besides his own family, Søren Loe and his wife, thus making four adults. Tarel Johnson and Andrew Serns had already begun to observe the day, but were not at this meeting». s. 346. Johnson og Serns kjente også Gustav Mellberg som holdt sabbaten. M.E. Olsen s. 3. Terje Johannessen har utredet dette i Del III Den norske adventbevegelsens røtter, kap. 27. s. 25. Mellberg skrev allerede den 22. januar til James White i The Advent Review and Sabbath Herald: «I have had some short conversations in reference to the Sabbath with few individuals of this people, living about two miles from here. I have exhorted them to search the Scriptures with prayer and not take my words for granted that it must be so; but see for themselves. The result is that three out of four have acknowledged the truth and keep the Sabbath of the Lord; the fourth is convinced too, but he is waiting for his family to decide. They all belonged before to the Methodist church, and were noted for their piety and moral influence in that society. I met with them last Sabbath for the first time after they decided, and it made my heart glad to hear their rejoicing in the Lord, who had opened their eyes to see and their hearts to receive and obey the truth. Dear brother, pray for this people». O.A. Olsen: Evangeliets Sendebud (USA)1910 s. 79. M. M. Olsen: Minder og erfaringer, Suomisvej 5, København v. s. 13. Ibid., s. 14. Ibid., s. 14. Ibid., s. 18. John G. Matteson: Historical Sketches, «The Scandinavian Mission» s. 58. John G. Matteson: Mattesons Liv s. 16. Mahlon Ellsworth Olsen: A History of the Origin and Progress of Seventh-day Adventists, Review and Herald Publishing Association, Takoma Park, Washington, D.C. 1926 s. 346 og John G. Matteson: Historical Sketches, s. 58 og John G. Matteson, Mattesons Liv, s. 116. Ibid., s. 348 og O.A. Olsen: Evangeliets Sendebud nr. 47, College View, Nebr. 30. november 1910 s. 749. Her skrev Olsen at han først leste om Matteson i 1862. Mattesons første innlegg i The Advent Review and Sabbath Herald ble trykt tirsdag 10. november 1863 s. 191. John G. Matteson: Mattesons Liv, s. 17-18. Ibid., s. 32. Ibid., s. 48-49. Ibid., s. 55. Ibid., s. 75. Ibid., s. 83. Ibid., s. 89. Ibid., s. 101. Ibid., s. 102. Ibid., s. 103, se også The Advent Review and Sabbath Herald 15. mars 1864, s. 127. John G. Matteson: Historical Sketches s. 58, The Advent Review and Sabbath Herald 1864 s.14. Sandborn organiserte en menighet med 31 medlemmer. John G. Matteson: Mattesons Liv, s. 117-118 og J.N. Loughborough: The Great Second Advent Movement, Its Rise and Progress, Southern Publishing Association, 1905 s. 414. Loughborough skrev at boken Matteson publiserte i 1867 var det første han fikk trykt. Ifølge Mattesons selvbiografi er dette feil. Han fikk trykt traktaten om sabbaten to år tidligere. Ibid. s. 114 og John G. Matteson: Historical Sketches of the Foreign Missions of the Seventh-day Adventists, The Scandinavian Mission s. 59. Review and Herald 29. mai 1866, s. 206. Review and Herald 21. juni 1866, s. 32. M. Ellsworth Olsen: A History of the Origin and Progress of Seventh-day Adventists s. 418, J. N. Loughborough: The Great Second Advent Movement, Its Rise and Progress, Southern Publishing Association, 1905 s. 413. John G. Matteson: Historical Sketches, s. 59-60. Ibid., s.60. Review and Herald 1. januar 1875 s. 6. Advent Tidende, Battle Creek Michigan 1876 s. 160. John G. Matteson: Historical Sketches, s. 60-61. John G. Matteson: Mattesons Liv, s. 185. John G. Matteson: Historical Sketches, s. 61. L. Muderspach: upublisert manuskript S.D.A. samfundets historie i perioden 18771930. John G. Matteson: Historical Sketches, s. 63.

19