Ærlig talt, Gud! (bla i boka)

Ærlig talt,

Gud!

Ærlig talt,

Gud! AV H A R A L D G I E S E B R E C H T

norsk

bokforl ag rø yse

as

Ærlig talt, Gud! Forfatter: Harald Giesebrecht Layout/design: Norsk Bokforlag AS Forsidebilde: ESB Professional / Shutterstock.com (bearbeidet) Portrett av forfatteren: Tor Tjeransen / ADAMS Copyright © 2017 Norsk Bokforlag AS Vik Senter, Røyseveien 41 Postboks 103, 3529 Røyse, Norge Tlf.: 32 16 15 50 ordre@norskbokforlag.no www.norskbokforlag.no ISBN: 978-82-7007-456-3 Trykk: LaserTrykk.no Med enerett. Ingen del av denne boken kan overføres eller reproduseres på noen måte, verken elektronisk eller mekanisk, herunder fotokopiering, eller ved noe system for informasjonslagring og gjenfinning, uten skriftlig tillatelse fra utgiver.

Til alle som ønsker ü tro

Innhold Advarsel til lykkelige kristne........................................................................................................ 7 Del 1: Kan Gud reddes? ................................................................................................................. 11

Kapittel 1: «Gud» må dø! .......................................................................................................12

Kapittel 2: Unnskyld meg, Hitchens!...................................................................... 19

Kapittel 3: Tre ord som forandrer alt.....................................................................30

Del 2: Flukten fra en psykopatisk Gud ....................................................................35

Kapittel 4: Psykopat-evangeliet.....................................................................................36

Kapittel 5: Forført og bortført..........................................................................................45

Kapittel 6: Krever Gud en menneskeofring?............................................... 51

Kapittel 7: Hvor ble det av synden? ........................................................................ 60

Kapittel 8: Må jeg tro på helvete?............................................................................... 68

Kapittel 9: Et nytt syn på dommedag....................................................................79

Del 3: Er Gud kvalifisert for jobben?........................................................................... 95

Kapittel 10: Da Gud kom for sent ............................................................................. 98

Kapittel 11: Er Gud min brors vokter? ............................................................ 109

Del 4: Dybdekapitler........................................................................................................................ 125

Dybde 1: Bibelens mørke sider ................................................................................. 127

Dybde 2: Må Gud se blod for å tilgi?................................................................... 140

Dybde 3: Var Jesus en svovelpredikant?....................................................... 155

Dybde 4: Luksusfellen............................................................................................................ 166

Etterord ............................................................................................................................................................... 172

Advarsel til lykkelige kristne

M

enigheten min er ganske vågal. For noen år siden ble de med på et heller ambisiøst prosjekt. Vi stilte det provoserende

spørsmålet: Tror Åpenbaringsbokens Gud på Jesus? Med det mente vi om Guds handlinger i Åpenbaringen lot seg harmonere med Jesu liv og lære, slik det fremkommer i evangeliene: Ikke gjengjeld ondt med ondt, ikke ta hevn, gjør godt mot dine fiender, og så videre. Tror for eksempel forfatteren av ordene «Ild falt ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,9) på den samme Jesus som noen tiår tidligere hadde refset disiplene for bare å tenke den tanken?

Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,41-42).1 Reisen gjennom Johannes åpenbaring krevde mye av både taleren og forsamlingen. Ikke alle hang med hele veien, og noen gledet seg veldig til serien var ferdig. Men for noen av oss ble det revolusjonerende å oppdage hvordan Jesu selvoppofrende ikke-voldsmetode

7

Ærlig talt, Gud!

gjennom hele Åpenbaringsboken er Guds metode for å seire over ondskapen. Det er Lammet med dødssåret som har seiret, det er hans selv-offer som gir ham autoriteten. Sverdet hans er ikke av typen man holder i hånden, men kommer ut av munnen. Blodet på kappen er hans eget blod osv. Når Guds folk trofast følger Lammet og Lammets metode, vil verden begynne å tro på Gud. Der «elsk din fiende» opphøyes som Guds sentrale karaktertrekk, er det håp om å redde hans rykte. Åpenbaringsboken drømmer om den dagen da jordens folk og jordens konger vil feire at Lammet som ble slaktet, er Kongenes konge. I serien vår tillot vi oss til og med å stille spørsmålet om det ville være mulig for noen som aldri fikk en reell sjanse før, å omvende seg etter Jesu gjenkomst. Noen av tekstene i Åpenbaringen synes nemlig ved nærmere øyesyn å antyde nettopp det.

Ikke alle kristne synes slik eksperimentell bibellesning er like morsomt. Da en menighet i en annen del av landet begynte å høre på lydopptak fra denne serien sammen, fikk jeg flere telefoner. For var dette gangbar lære? Og hva med om og hvis og slik? Og hvordan kunne jeg fortsatt være ansatt som pastor dersom jeg tillot meg slike tanke-eksperimenter? Jeg tør ikke tenke på hva som vil skje om noen faktisk leser denne boken. Jeg er redd den også kan komme til å provosere en del.

For det første tillater jeg meg å stille spørsmål ved lære og formuleringer som kristne i århundrer har både tatt for gitt og elsket.

Jeg er riktignok ikke alene om dette. Det har vært gjort til alle tider.

I den engelsk-språklige kristenheten er det akkurat nå en voksende ny-anabaptistisk bevegelse som utforsker tanken om at Gud er like ikke-voldelig som Jesus. Der Martin Luther gjorde rettferdiggjørelsen til målestokken for tro, liv og teologi, gjorde anabaptistene Jesu

8

Advarsel til lykkelige kristne

liv til en liknende målestokk. Og da faller tanken om vold og hevn som metode. Det finnes imidlertid to syn på kristen ikke-vold. Det første sier at vi har råd til ikke-vold og ikke-hevn fordi Gud en dag vil utøve den for oss. Det andre sier at vold og hevn aldri er en produktiv løsning, selv ikke for Gud. Den ny-anabaptistiske bevegelsen utforsker i dag aktivt dette andre alternativet, fordi det er denne tanken de finner i Jesu liv og undervisning.

For det andre tillater denne boken seg å være uferdig både i omfang og i konklusjoner. Den er en liten samling artikler rundt noen tema som utfordrer troen for mange – en invitasjon til samtale om fremtiden for kristentroen. Skulle jeg vente til jeg var ferdig fundert eller fullt og helt fornøyd med formuleringene mine, ville denne bok­ en aldri blitt utgitt. Skulle jeg tatt med alle nyanser, ville den blitt uleselig. Noen vil synes det er provoserende at filosofiske og teologiske argumenter som kunne nyansert de skillene jeg trekker opp, burde vært med. Jeg kan bare beklage at jeg ikke kunne få med alt.

For det tredje gjør boken bruk av provoserende overdrivelser for å få fram poengene. Jeg har dessverre alltid likt overdrivelser og spissformuleringer. Jeg ser på det som en snarvei til poenget. Uten sammenlikning for øvrig, har jeg for eksempel alltid funnet Luthers saftige språk befriende, samtidig som jeg innbiller meg at de som kjente ham, skimtet glimtet i øyet, smilet som lurte i munnviken når han lirte av seg de drøyeste sammenlikningene. Problemet er selvfølgelig at om man ikke forstår at overdrivelser og spissformulering er nettopp det, kan slikt lett bli en kilde til misforståelser og sårede følelser. Bak det kraftige og forenklede språket i denne boken ligger det imidlertid et vell av gjennomtenkt faglitteratur med perspektiver som i de fleste tilfeller har vært med oss siden oldkirken.

Til slutt gjengir denne boken virkelig vanskelige spørsmål, som

9

Ærlig talt, Gud!

ikke alle nødvendigvis har lyst til å ta inn over seg. Dersom du i dag er en trygg og lykkelig kristen som er tilfreds med din tro og svarene du har funnet, burde du kanskje legge vekk denne boken umiddelbart. Den er nemlig ikke skrevet for deg. Den er skrevet for søkende mennesker som har lyst til å tro på Jesus, men som mer enn én gang har knyttet neven mot himmelen og ropt: Ærlig talt, Gud! Eller noe liknende. Boken har underveis hatt flere arbeidstitler: Tror Gud på Jesus? Er Gud kristen? Gud på tiltalebenken, Den baktalte Gud. Skulle jeg kynisk tenkt markedsføring og samtidig skremt vekk alle de jeg vet uansett ikke vil like denne boken, burde jeg kanskje kalt den F***, Gud! Eller muligens Hasa diga eebowai.2 Boken tar på alvor ny-ateistenes kritikk mot «gud». En del handler også om hvordan velmenende kristne har tillagt Gud egenskaper som Det nye testamentet faktisk tilskriver djevelen. Boken tar dessuten opp hendelser så grusomme at Ærlig talt, Gud! blir litt fattig.

Det er en tid for alt, og det er ikke sikkert du trenger denne boken akkurat nå. Selv var jeg så bekymret for hva disse spørsmålene skulle gjøre med troen min, at jeg lot dem vente i mange år. Så ikke la noen velmenende person eller bokklubb bestemme at den tiden er kommet for deg. Bestem selv. Men dersom du velger å lese, håper jeg at min egen reise gjennom noen av de vanskeligste spørsmålene som har utfordret troen min, kanskje kan være til hjelp.

______________ 1

Med mindre annet er angitt er bibelhenvisninger fra Bibelselskapets 2011 utgave.

Hasa diga eebowai er et uttrykk fra musikalen Book of Mormon som raskt er i ferd med å bli et kulturelt meme.

2

10

Del 1: Kan Gud reddes?

Kapittel 1: «Gud» må dø!

J

eg følte meg fullstendig malplassert og ikke så lite mislykket. Jeg hadde blitt fløyet inn, helt fra Norge, til en finsk universitetsby

for å holde såkalte offentlige møter. Serien hadde fått det spenstige navnet «En skeptisk tro», «Skeptinen usko» på finsk. Tanken var å vekke nysgjerrighet rundt spørsmål om tro, og vinne nye venner og samtalepartnere for kirken som hadde invitert meg. Jeg hadde endelig tatt mot til meg, lest Richard Dawkins’ Gud en vrangforestilling og oppdaget at den ikke var noe å være redd for. Jeg var nesten skuffet over at en mann som kan skrive så glimrende og underholdende vitenskapsteoretiske bøker, kunne prestere så håpløse argumenter mot troen på Gud. Det stod ikke så veldig mye bedre til med bøkene til andre kjente ateister. Og nå stod jeg foran en håpefull liten forsamling for å rydde alle logiske og saklige hindringer av veien og vise at veien til en glad gudstro stod vid åpen, på tross av at Dawkins & co hevdet det motsatte. Jeg hadde ingen intensjoner om å prøve å bevise Guds eksistens. Jeg skulle bare rydde noen hindringer av veien for dem som måtte ønske å tro.

På første benk satt det en ung mann som hadde vokst opp i menigheten, men som tydeligvis var blitt en glødende Dawkinstilhenger. Jeg vet ikke om han var der fordi faren som satt ved siden

12

«Gud» må dø!

av, håpet jeg kunne redde troen hans, eller om han hadde andre motiver. Det ble i hvert fall raskt tydelig at min filosofiske og vitenskapsteoretiske tilbakevisning av Dawkins’ argumenter ikke hadde den ønskede virkning på den unge mannen. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvorfor. Argumentene mine var enkle og logiske.

Illustrasjonene var slagkraftige og underholdende. Min kritikk av Dawkins var logisk ugjendrivelig.

Det var først mye senere at det slo meg: Spørsmålet var ikke om Dawkins hadde logisk holdbare argumenter eller ikke. Den unge mannen hadde mistet lysten til å tro på Gud. Det spilte ikke noen rolle om døren til gudstro stod på vidt gap når døren til ateismen var så mye mer attraktiv. Dawkins trengte ikke logisk gyldige argumenter for å vinne over meg. Å være en morsom, retorisk hardtslående språkkunstner var mer enn nok. Jeg hadde gjort den kolossale feilen å anta at folk flest, og i hvert fall de som er vokst opp med kristentroen, egentlig ønsker å tro på Gud. Om du leser bøkene og hører på foredragene til nyateismens største stjerner: Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris, Daniel Dennett, Stephen Hawking, Victor Stenger, Lawrence Krauss og flere med dem, vil det snart bli tydelig at det ikke handler om det er mulig – logisk og vitenskapelig – å tro på en skaper bak universet. Spørsmålet er mye mer om det er ønskelig å tro. Og her svarer hele hurven et rungende nei! Dersom en allmektig Gud fortsatt har en relasjon til skaperverket, har han tilsynelatende gjort en så elendig jobb at ethvert rasjonelt menneske må håpe inderlig at han ikke finnes. Legg til handlingene og ordene til dem som har hevdet å snakke på hans vegne, og disse forfatterne ser overhodet ingen grunn til å velge tro over vantro. Et berømt sitat av Richard Dawkins lyder:

13

Ærlig talt, Gud!

Gud i Det gamle testamentet kan sies å være den mest frastøtende skikkelsen i all skjønnlitteratur; sjalu, og stolt av det, en smålig, urettferdig, uforsonlig kontrollfreak, en hevngjerrig, blodtørstig etnisk renser, en kvinnehatende, homofobisk, rasistisk, barne-morderisk, folkemordersk, pestbringende, stormannsgal, sadomasochistisk, ustabil ondsinnet og brutal bølle.»1 Og det blir ikke mye bedre av at de troende kommer med «evangeliet». Der de kristne hører en vakker historie om fortapte syndere som tilbys frelse, hører journalisten og forfatteren Christopoher Hitchens kun en fortelling om manipulative maktovergrep: …vi kan oppsummere hele greia i en setning: «Du er skapt uhelbredelig syk og beordret under trussel om død og evig tortur å bli frisk.» Dette er ikke moralsk.

Gud finner opp menneskerasen, tar et kort overblikk og konkluderer: «Dere har gjort opprør mot meg … For det første har dere brutt regelen jeg ga dere: ‘ikke tenk selv’. Dere gikk med fullt overlegg og søkte kunnskap. Dere har gjort opprør og nå må dere lide. Jeg lagde dere, jeg kan ødelegge dere, og jeg kommer til å gjøre det. Jeg vil sende flom og plager…»

Hva er dette for noe? Det er som å være et insekt eller en gnager i laboratoriet til en ond og uintelligent person. Hva kan være mer nihilistisk enn det?2 I et annet foredrag beskriver han kristendommen som et diktatur: Det klarer til og med å forurense det viktigste av alle ord, ordet ‘kjærlighet’, ved å gjøre kjærlighet obligatorisk, ved å si ‘du må

14

«Gud» må dø!

elske, du må elske din neste som deg selv,’ noe som faktisk er umulig… og ved å kreve at du må elske noen du også må frykte, et øverste vesen, en evig far, som du må frykte, men også elske.

Hvis du ikke klarer dette, er du igjen en elendig synder. Dette er verken mentalt, moralsk eller intellektuelt sunt, og det bringer meg til mitt siste argument … Dette er et totalitært system. Hvis det var en Gud som kunne gjøre alt dette og kreve dette av oss, som var evig og uforanderlig, så ville vi leve under et evig diktatur uten appellmuligheter. Vi ville være underlagt en som kunne lese tankene våre og dømme oss for tanke-kriminalitet og til evig straff for handlinger som vi på forhånd er dømt til å gjøre. Med alt dette i ringen, og jeg kunne sagt mer, er det glimrende at det ikke finnes en eneste grunn til å tro at noe av dette er sant.3 Kort oppsummert: «Gud er ikke en person det er lett å like, og vi håper inderlig at han ikke finnes.» Eller som ateist-kampanjen på Londonbussene forkynte for noen år siden: «Sannsynligvis finnes det ingen Gud, så slutt å bekymre deg, og nyt livet.»

Farvel tro Det kan være mange gode grunner til at man ikke lenger ønsker å tro på Gud. I mine tre tiår som bevisst kristen har jeg fått med meg en del historier om folk som har fått problemer med troen: • En far som ser sin lille datter skrike seg inn i døden på grunn av smertene kreften forårsaker, mister troen på at Gud kan ha noen realistiske farsfølelser for menneskene overhodet, og hva er det igjen da?

• En idealistisk menighetsplanter opplever etter flere forsøk at drømmen om et kjærlig, åndsfyllt fellesskap som bringer litt

15

Ærlig talt, Gud!

himmel til sin lille del av verden, ikke lar seg realisere, trass i det best tenkelige teamet. Han konkluderer med at da er det egentlig ikke noe vesentlig igjen av verken Jesus-etterfølgelsen eller poenget med å tro på Gud. • En annen idealistisk kristen opplever at han må ut av et destruktivt ekteskap, men må først kvitte seg med gudstroen – ellers blir sviket og nederlagsfølelsen for stor.

• En kvinne som er vokst opp med en heller rigid tro, opplever at de svarene menigheten har gitt henne, ikke holder mot vitenskap og virkelighet, og skuffelsen og følelsen av å ha blitt lurt, skygger for mulighetene for at det kan finnes bedre svar eller andre måter å tro på.

• År med psykisk sykdom, ensomhet, isolasjon og et øredøvende fravær av både Gud og menighet når man trengte dem som mest, gjør at evnen og lysten til å tro forvitrer.

• Gutten som har vokst opp med at stort sett alt er farlig og potensielt satanisk, opplever først at det farlige ikke er så farlig, og deretter en enorm frihet ved bare å kunne nyte livet uten noen åndelig overbygning.

• Og så videre…

Noen opplever at de som hevder å følge Jesus, sviker både dem og sin Herre: Den søkende jenta som blir voldtatt av den «omsorgsfulle presten» hun håpet ville vise henne Jesus. Den homofile som blir frosset ut av menigheten hun har vokst opp i. Alenemoren som i stedet for å bli omfavnet og hjulpet etter å ha båret fram et uplanlagt barn, blir straffet og isolert. Familien som etter femten års lojalt medlemskap sluttet å komme noen uker, og ingen savnet dem.

Historien om de siste 2000 år med kristendom er heller ikke all-

16

«Gud» må dø!

tid like ærerik. Ateisten Sam Harris skriver i sin kritikk av klassisk kristen moral: Hvis du tror at det ville være umulig å forbedre de ti bud som et moralsk dokument, så skylder du deg selv å lese noen andre hellige skrifter. Igjen trenger vi ikke se lenger enn til jainismen.

Mahavira, en patriark, overgikk Bibelens moral med én eneste setning: «Du skal ikke skade, misbruke, undertrykke, slavebinde, fornærme, plage, torturere eller drepe noen skapning eller levende vesen.» Forstill dere hvor annerledes verden ville vært om Bibelen hadde dette som sitt sentrale dogme. Kristne har misbrukt, undertrykket, slavebundet, fornærmet, plaget, torturert og drept mennesker i Guds navn i århundrer utfra en teologisk forsvarlig lesning av Bibelen»4 Jeg aner ikke hvilken grunn gutten på første rad i Finland hadde til å ønske at Dawkins hadde rett. Han kom ikke igjen etter det første møtet, og jeg fikk ikke mulighet til å snakke ordentlig med ham.

Men han hjalp meg til å se at lysten til å tro eller til ikke å tro trumfer de fleste argumenter.

Denne boken er ikke skrevet for å redde troen til de som har opplevd slike kriser som jeg beskrev ovenfor og nå finner frihet i ikke å tro. Den er skrevet til de av oss som innerst inne lengter etter Gud, og som ønsker å tro, men som synes Guds oppførsel og ord gjør det vanskelig. Den er kanskje mest skrevet til meg selv. Det er derfor den har de slagsidene den har. Den adresserer det som utfordrer og truer min tro.

Redningen for min lyst til å tro er følgende enkle men revolusjonerende forslag: Hva om det er sant at Gud ser ut som Jesus? (Joh

17

Ærlig talt, Gud!

14,8-11). At Jesus har vist oss hele Guds fylde? (Kol 1,19). At ingen har sett Gud før Jesus viste oss hvem han var? (Joh 1,18).

Det høres så opplagt ut, men for meg har det forandret alt, og utfordret mye av den troen jeg vokste opp med.

_______________ Richard Dawkins: Gud en vrangforestilling (Monstro bok, 2011). «The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.” Richard Dawkins: The God Delusion (First Mariner Books Edition, 2008). s. 51 1

2

https://www.youtube.com/watch?v=PubIcA64-d8 (10. Juni, 2017 kl 17:04).

3

https://www.youtube.com/watch?v=3n2VY519Ozg (10. juni, 2017, kl 17:29)

4

Sam Harris: Letter to a Christian Nation (Knopf, 2006) side 22

18