Issuu

Fjordfolk under MĂ¸ysalen Forprosjekt regionalpark

Fjordfolk under Møysalen I grenseland mellom Lofoten og Vesterålen Et prosjekt i Kommunal og moderniseringsdepartementets Verdiskapingsprogram for regionale parker Prosjektet er et samarbeid mellom Bygd for livet og Landbrukstjenesten Midtre Hålogaland, Prosjektperiode: okt 2013 - des 2016 Forprosjektrapport Idé og tekst: Ragnhild Sandøy Foto, der ikke annet er angitt: Ragnhild Sandøy Fotoredaksjon: Ragnhild Sandøy og Eldrid Sæther Grafisk formgiving: Eldrid Sæther Kart: Snædis Laufey, Naturverkstad Aurland AS Fjordfolk under Møysalen, juni 2016 Ragnhild Sandøy prosjektleder

1. omslagsside: Fjordfolk på Nipa/ Helgenestinden, 2013. Foto: Ragnhild Sandøy

Fjordfolk under MĂ¸ysalen Forprosjekt regionalpark

INNHOLD FORORD INTRO NATURATTRAKSJONER KULTURARVEN NATURARVEN FJORDFOLK - VISJONER OG PÅGANGSMOT FRILUFTSLIV OG REISELIV PÅ REISE FJORDBYGDENE KOMMUNIKASJON, NETTVERK OG SAMHANDLING I ET GRENSELAND OUTRO - veien videre KREDIT FOTO OG ILLUSTRASJONER VEDLEGG I Støttespillere II Internasjonale samarbeidsprogram III Geologisk mangfold IV Historikk V Landskapsressursanalyse

ISBN 978-82-690403-0-2 4

5 6 12 20 44 70 87 100 104 128 135 142 143 145

FORORD Som eneste prosjekt forankra i en frivillig organisasjon, ble Bygd for livet høsten 2013 tatt opp i KMDs Verdiskapingsprogram med prosjektet Fjordfolk under Møysalen. Regionalpark i Vesterålen. Målet er lokal verdiskaping og stedsutvikling basert på natur- og kulturarven og de naturskjønne landskapene rundt Møysalen. Forprosjektet mål har vært å forberede oppstart av et hovedprosjekt ved a) Forberede tiltak som skal styrke samhandling og utvikling av området som reisemål b) Forankring i bedrifter, lag og foreninger i fjordbygdene – på tvers av kommunegrensene Fjordlandskapene mellom Sigerfjorden og Vestfjorden er kjente og mye brukt Norgesreklame, likevel er bygdene ukjente for de fleste, også de offentlige støttespillerne. Dette vil vi gjøre noe med og har lagt til rette nettside og facebook-side, forberedt bok og sykkelturistrute, samferdselsmyndighetene er kontaktet om innfallsportene og vegnettet, rutebåt- og fergetilbudet. Vi har valgt å fortelle den felles historia gjennom vandringer for folk flest, mellom Sigerfjorden–Ingelsfjorden, Raft-

sundet–Austre Vågan og Øksfjorden– Vestbygda–Kanstadfjorden. For å inspirere til aktiviteter og ambassadører har vi arrangert 20 historiske vandringer, og lagene har skilta og rydda 25 klassiske stier. Dette har skapt liv og samarbeid i bygdene og på tvers av bygdene og kommunegrensene. Mange har bidradd med kunnskaper og fortellinger. Historier, vandringer, løyper og turliv samler og mobiliserer. Vi ser at det er viktig at stier og severdigheter blir lagt til rette, på bygdenes premisser, en stiog løypeplan kan være en sak for et løypenettverk i fortsettelsen. Det er etablert et bedriftsnettverk der bedrifter Møysalen rundt skal samarbeide om reisemålsutvikling og sykkelturisme. Vi ser behov for at noen tar tak i historiene, byggeskikken og ikke minst tradisjonene knytta til fjordfiske og kunnskapssystemene om naturen før de forsvinner. Hvordan sikre utvikling i små samfunn med store kultur- og naturverdier? Hvordan rekruttere unge og utvikle nye stedegne arbeidsplasser? Siden vi begynte dette arbeidet er butikker nedlagt, båtsamband redusert og kommunale tjenester skåret ned. Marginene er små, avfolking og hytti-

fisering er på god vei. Disse landskapene er spesielle, derfor bør kommunene og andre offentlige støttespillere se til at de tas med på laget når ressursene skal fordeles, nye kart skal tegnes og landet deles på ny. Det er behov for grep og prosesser som kan snu negative trender og vise vei. På veien videre bør flere små samfunn i dette store landskapet tas med. Fjordene våre bør være godt egna som pilotområde for dokumentasjon og formidling om landskap, økologi og tradisjonelle økologiske kunnskaper. Dette kan gjerne kombineres med et besøkssenter for verneområdene. Dette grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen er dessuten en god kandidat til prestisjefylte program som f. eks. Regionalpark, Verdensarv, Biosfærereservat eller Geopark. Vi takker finansieringskildene som har gjort prosjektet mulig. Vi takker Landbrukstjenesten for et utmerket samarbeid, og de mange bidragsytere Møysalen rundt. Vi sitter med store verdier, det er mye ugjort, med samhandling er mulighetene mange.

Prosjektgruppa Sigerfjord, Blokken, Hennes, Raften, Årstein, Våge, Offersøy, juni 2016 Jens Erik Pedersen, Bjarne Glad, Lise Bygdnes, Nina Stub Øverås, Eldrid Sæther, Egil Pedersen, Gunnar Årstein, Jorunn Husjord, Bjørn Hegstad, Arnfinn Fenes Ragnhild Sandøy, prosjektleder 5

INTRO Grenseland mellom Lofoten og Vesterålen Hinnøya er Norges største øy, mellom Vestfjorden, Hadselfjorden og Andfjorden. Med Norskehavet og Nordishavet på yttersida. Dette landskapet er svært gammelt med avsetninger etter istida, og spor etter menneskelig aktivitet i tusenvis av år. Bosetningene utviklet kulturer i tett samspill med landskapets ressurser, i havet, i skjærgården og i fjellheimen. Midt i leia, med sild og skrei Mellom fiskeværene i Lofoten og Vesterålen. Med mange møteplasser og ferdselsveger. Et mangfold i møtet mellom de gamle norske og sjøsamiske kulturene. I samspill med landskapets betingelser. Slik kan vi beskrive denne delen av øyriket Lofoten og Vesterålen. Dette fjordlandskapet er den mest populære etappen til Hurtigruta, og turen til Møysalen blei kåra som Norges beste naturopplevelse i 2009. Fjordfolket har mye å by på; kanskje landets beste fjellbeiter, gravfelt fra vikingtida, et nett av mjuke stier, landets eldste fjell, flotte turruter og båtruter i en skinnende og rein skjærgard. For fjordfolket har storsamfunnets grep de siste tiårene skapt større avstander og færre møteplasser for samhanding. Bygdene tapte kampen om kvotene og kommunikasjonene. I dag står kampen for velferden med veglys og rutebåt, eldreomsorg og skole, basseng, bibliotek og butikk. Nasjonal turistveg, Nasjonalpark, eller kanskje verdensarv? Kan det bidra til liv i bygdene? Fra kulisser til verdiskaping Utfordringa er å utvikle aktive nettverk og forankre arbeidet på regionalt nivå. I forprosjektet har vi vektlagt å formidle status, ressurser og muligheter for hvordan de unike natur- og kulturkvaliteter kan ivaretas og videreutvikles inn i framtida, Møysalen rundt. Gjennom møter med de som har sine liv og sin virksomhet i fjordene, søkes innblikk i en mangfoldig region med særpreg og potensiale. De som har stått på og vært limet. De som dro ut og kom tilbake. De som har krefter og innovativ handlingsvilje. Nærheten til den særegne natur- og kulturarven har de felles. Foran bygda glitrer fjorden. Bak ruver den mektige fjellheimen og tinderekkene.

Norges største øyer ligger på rekke og rad, fra Vestfjorden til Vest-Finnmark. Bygdene som er med i prosjektet ligger på sørøstre del av Hinnøya og austre del av Austvågøya, til sammen 4 kommuner.

Svællingan

Naturattraksjoner Raftsundet med Trollfjorden, Møysalen og mange markante fjell, geologi og gamle bergarter, kystkultur, skjærgårder med kvite strender og trange sund, øyer, holmer og skjær, fjordlandskap med snøkledte fjelltopper, irrgrønne fjellsider, eider og skar. Utenfor trengselen, stille og fredfullt, spektakulært og idyllisk – farger og former gjør at disse landskapene går til hjertene til de fleste.

Naturattraksjoner i særklasse 21. juli 1889 kom Keiser Wilhelm første gang til Digermulen og etter det hadde han fast stopp der og gjesta også Hanøy og Kvitnes på sine årlige reiser langs Norskekysten. Keiserbesøkene var starten på turistskiptrafikken i nord. I vår tid har fjelldronninga og naturkjenneren Dronning Sonja vært en trofast gjest i de samme fjordlandskapene, både med kongeskipet og til fots. Raftsundet er hovedlei og hurtigrutelei, og er flaggskipet i reklamen til Hurtigruta og dermed viktig Norgesreklame. Etableringa av Møysalen landskapsvernområde og Møysalen nasjonalpark og Svellingan landskapsvernområde er en garanti for natur i særklasse.

Møysalen

Hinnøya er Norges største øy, og navnet skal bety «den kløyvde øya». Det er et meget treffende navn for denne øya med de mange fjorder.

Møysalen løfter seg mot himmelen og er med sine 1.262m det høyeste fjell i Lofoten og Vesterålen. Salen og de to Møyen’ et kjent landemerke som kan skues fra vest i havet, fra Hadselfjorden og Vikkjet, så vel som nede i Raftsundet og Øyhellsundet, Storvatnet og Vestpollen i Øksfjorden og Vestfjorden. De to fonnene lyser og skinner, vokser eller minker fra år til år i takt med skiftningene i vær og klima. Sett fra vest er Møysalen sammen med tinderekkene rundt en profil som overgår det meste.

Mange forkastninger har skapt fjorder og innsjøer som skjærer inn mot den alpine fjellheimen. Fra Møysalen og fjellheimen rundt massivet strekker et mangfold av fjorder og innsjøer seg seg, både i nord-sør og i vest-øst-retning; Fiskfjorden og Sigerfjorden med Vangpollen, Hadselfjorden med Lonkanfjorden og Ingelsfjorden, Raftsundet med Trollfjorden og Grunnfjorden, Vestfjorden med Øksfjorden og Kanstadfjorden samt Gullesfjorden.

Møysalen er et vakkert fjell og er et kjent og kjært syn for mange. Fjellet har vært et populært turmål i lang tid, og det har vært skrevet inn besøk i boka på toppen i mer enn 100 år. Turbøkene er tatt vare på, det fins god statistikk helt fra 1903. I 2009 ble ruta til Møysalen via Lonkanfjorden kåra som Norges flotteste naturopplevelse av magasinet UTE. Trym Ivar Bergsmos stemningsfoto av Møysalen og månen er blitt et nasjonalt symbol på linje med Harald Sol-

Hinnøya – Norges største øy

bergs maleri av Dovrefjell. Grensa mellom Lødingen og Sortland går over toppen av Møysalen, mens Lonkanfjorden i Hadsel har vært hovedinnfallsporten til fjelltoppen. Innfallsporter til vandringer i fjellheimen nord om Møysalfoten er Fiskfjorddalen, Djupfjord/ Blokken og Løbergsbukta i Gullesfjorden. Fra sør er Forkledalen innfallsport fra. Man kan også ta seg opp til Memurskaret via Vestpollen innerst i Øksfjorden.

Raftsundet og Trollfjorden Raftsundet er sjøvegen mellom Vesterålen og Lofoten, mellom Hadselfjorden i nord og Vestfjorden i sør. Med unntak av fylkesvegen på østerlandet, Raftsundbrua og E-10 i nordenden av sundet samt kraftverket i Trollfjorden, er sundet uberørt av større tekniske inngrep. Trollfjorden er et øksehogg i fjellheimen på vestsida av sundet, og et populært turmål så vel for lokalbefolkninga som for reiselivsnæringa.

Da Risøyrenna ble åpna i 1922 ble hurtigruteleia lagt gjennom vakre Raftsundet. I turismens barndom var vandring opp til Trollfjordvatnet (Botnvatnet) det store turistmålet. Det ligger 185 moh. over Trollfjorden, klemt inne mellom Trolltindan, Geitgaljartinden og Higravstindan med breer og skavler rundt. Vatnet er nesten 3 km langt og smalt og er ikke synlig fra fjorden. For 100 år siden kravlet europeisk overklasse opp hit i finstasen for å se på et trolsk vatn med trolske omgivelser, drivis og en kalvende isbre. Trollfjordturister flest i dag vet ikke om denne store naturopplevelsen. Fram til 1970-tallet var Raftsundet tett befolket, med skoler, butikker og lokalbåtruter på hvert nes. I dag er de fleste husene og småbrukene blitt fritidsboliger. De fleste er tatt godt vare på med små fjøs og naust, og kulturlandskapet i de små grendene framstår ennå som autentiske. 11

Svællingan og Risvær - Ned i øyan Både mot Vestfjorden og Hadselfjorden er hundrevis av øyer, holmer og skjær med kvite strender og irrgrønne lysbotner. Du må til Røstøyene i Røst og Engelværet i Steigen for å finne tilsvarende skjærgård som i Vestfjorden. - Vi skal ned i øyen, sier lokalbefolkninga når de skal på båttur eller fisketur i Svællingan Skjærgården utenfor sørspissen av Hinnøya, nordøst i Vestfjorden, består av ca. 600 øyer, holmer og skjær. De største øyene er Selsøya og Store Svellingen. Øyene er lave med høyeste punkt på ca. 50 moh. Mellom øyene er det store gruntvannsområder. Historisk har disse gamle værene vært en del av Lofothavet, og på Risvær har det vært handel og mange fiskebruk. Etter at Falck-bruket, det siste fiskebruket på Risvær ble nedlagt1997, er værets funksjon som allmenning redusert. Området som ble freda i 2002 ble gitt nav12

net Svellingsflaket landskapsvernområde.

Skandinavias eldste furuskoger Fagfolk hevder at furutrærne på Hinnøya er de eldste i Skandinavia. I Forfjorddalen naturreservat lenger nord er en av NordEuropas eldste furuskoger, og den største og mest representative av kystfuruskogene i Norge. Flere gamle kjemper står her, en ble felt i mars 1980 og aldersbestemt til 715 år. Døde trær som fortsatt står oppreist, kan dateres til tida rundt slaget ved Hafrsfjord i 872.

Mellom Djupfjorden og Blokken er Forrahaugen, en gammel furuskog mellom myrer og små vatn. Et belte av kortvokst furu strekker seg fra Fornes i Øksfjorden til Fiskefjorden. Med islag av osp, bjørk, rogn og selje mellom knauser og fjell gir dette en spesiell opplevelse og nydelige partier. Forra er det samme som furu på vesterålsdialekt.

«De glæmte tinder» «For en opgave for tindebestigere at utforske disse vilde tinder i det vide ocean hvor aften- og morgenrøden gaar i ett og alt synes at være en evig festdag!» Edouard Richter

Geologisk mangfold Området rundt Møysalen består av bergarter som er dannet dypt nede i jordskorpa for 2 500 og 1 800 millioner år siden, og som senere har kommet til overflata. Bevegelser i jordskorpa har ført til forkastninger og svakhetssoner som etter hvert har blitt til fjorder og sund vi kjenner i dag. Gjennom årmillionene har det som i dag er Møysalområdet vært med på store hendelser. Kontinenter har kollidert, fjellkjeder har bygd seg opp og forsvunnet, og klimaendringer, erosjon og is har forma landskapet. Området preges av forvitring fra den gang området lå i tropiske farvann, samtidig som istidene har vært viktige for utforming av landskapet vi ser i dag. 14

Her er mange flotte lokaliteter som viser den geologiske historia, og hvordan geologisk mangfold påvirker biologisk mangfold. Her er også rikelig med eksempler på hvordan geologiske ressurser har bidratt til kulturarven. Eksempler er områder med godt jordsmonn for jordbruk og beite, gunstige grunnforhold i havet som gir gode fiskeplasser og mineralressurser i fjellet som har gitt inntekter i harde tider.

Geologiske attraksjoner Geologien har mye interessant å by på - fra rullesteinsfjærer til store flyttblokker, fra droppsteiner til sanddyner som er lagt opp av havet. Mange fjell bærer preg av å ha vært nunataker om stakk opp over isen. Bergartene består av 50 % paleoproterozoisk grunnfjell fra 1 870 – 1 790 mill. år før vår tid. Vanlige bergarter er mangeritt og charnocitt, f. eks. i Raftsundet. Bratte fjellsider er vakre å se på, men skredfaren er stor. I Sigerfjorden, på Kaljord og ved Kvitholmen vest om Hanøya har skred tatt mange menneskeliv.

Olderkjerka i Lonkanfjorden

Svære kampesteiner, huler og hellere er typiske i dette landskapet. Navn som Finnkjerka, Hulderkjerka, Huldersteinen og Olderkjerka vitner om mystikk og overtru fra ei svunnen tid. Rullesteinsvollene og droppsteinene på langfjæra i de mange viker og oser er geologiske særtrekk i Vestbygda. Rundt 1900 tallet var det prøvedrift/ jernmalmuttak flere steder; i Fiskfjorden, Kaljordfeltet, Lonkanfjorden, Sommarset og inne i Vestpollen i Øksfjorden. I dag er anleggsvegene og trallebanene fine turstier.

Markante landemerker: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40

Galten 505 Frakkmannen 648 Vartinden 786 Reinspælen 1083 Stortinden 1021 Djupfjordtindan 891 Kløfttinden 775 Kammen 836 Blankbergan 793 Fuggeln 874 Blåtinden/Tretindan 859 Totinden 942 Kjerktinden 920 Kaljordtinden 801 Raptinden 793 Møysalen 1262 Møyen’ 1217 og 1095 Forselvtinden 906 Vestpolltinden 956 Botntindan 977 Forkledalstindan 902 Durmålstindan 1004 Helgenestinden - Nipa 678 Svartskardtindan 880 Hanskjelviktinden 704 Olsanestinden 999 Svartsundtindan 1050 Trolltindan Higravtindan 1085 Snøtinden 637 Keiservarden 384 Rørhoptindan 971 Rulten1062 Stortinden 530 Sveinen 427 Kjellarbostinden 733 Lappen 768 Sneistinden 722 Årnipen 719 Bukketinden 980

Mytiske steiner, med historie Svællingan

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15

Brennsteinen Smørsteinen Finnkjerka (mella kollan) Ress-steinen Finnsteinen Trollsteinen(på Raen) Geithallarn Olasteinen og Trollsteinen(Hennes) Borkhellarn og Borkhellarfuten Ollerkjerka Hulderkjerka Hulderkjerka Fallressen Huldersteinen Finnkjerka

Mytiske steiner og fjell Store steinblokker ligger spredt, under fjellfoten eller ute på jordene og nesene. Mange har en gang rast ut fra fjellet i nærheten. Andre er flyttblokker som er frakta langveis fra med isen. Brennsteinen i Blokken er regna som ei av de største flyttblokkene i Norden. Frost og vatn har sprengt steinene og skapt hulrom der man kunne søke ly. Mennesker har kanskje nytta steinene til religiøse formål, eller til formål i dagliglivet. Noen steiner har historier og navn. Navn som Hulderkjerka, Huldersteinen, Finnkjerka, Finnsteinan, Olderkjerka, Brennsteinen, vitner om mystikk og folketru. Steiner kan ha navn etter personer og hendelser. Opp gjennom tidene har steiner vært både lekeplasser og møteplasser. Noen er brukt til fyllmasse ved vegbygging. Ingen av flyttblokkene er fredet. Bare noen få er registrert. Flyttblokkene har vært særprega elementer i et åpent kulturlandskap. Etterhvert er mange skjult av bebyggelse og gjengroing. Blokkene er naturminner og interessante turmål som bør tas vare på.

Til venstre: Finnkjerka på Kvitnes.. Over til høyre: Brennsteinen i Blokken. Stor som flere hus, men det skal være isen som har flytta den hit.. Nederst fra venstre: Finnkjerka i Raftsundet, Trollsteinen på Hennes. Den skremte de ungene med. Sørbotnkjerringa i Lonkanfjorden står fast på vakt, men rundt henne har mange kjempesteiner rast ut.

Mannskapet på Hindø Dampskibsselskaps «Lykken» - før 1930

Kulturarven

Kulturarven 21

Helleristningene i Kanstadfjorden er blant de eldste kjente funn fra steinalderen på Hinnøya og antas å være 9 000 år gamle. Bergkunsten forteller at reinen var en viktig del av livsgrunnlaget til folket som hadde tilhold her

Kulturarv og tradisjoner Kulturhistoria er prega av en rik folkeminnetradisjon i spenninga mellom ulike etniske kulturer, fjordfolk og gruveslusk, skreifiske og sildefiske, handelsmenn og bjørnejegere. Ut mot fjorden finnes gravfelt og tufteområder fra jernalder og merovingertida. Fjordene er gamle sjøsamiske bosettingsområder. Løsfunn, kulturminner, stedsnavn og folkeminnetradisjoner er viktig dokumentasjon. I Stadnamnprosjektet i Nordland ble det samla inn navn og folkeminne knytta til navn på Strandlandet, Innlandet og i Raftsundet. I Bygdebok for Lødingen er det samla historie fra Øksfjorden, Vestbygda og Kanstadfjorden. Historie fra Austre Vågan finns i Årbok for Vågan (tidligere Skolp) og Lofotboka. Årbok for Sortland. og Hofdasegl, årboka for Hadsel historielag har iblant stoff fra fjordfolk-området. Det er oppretta mange lokale Face-

bookgrupper som deler på fotominner, og Innlandet historielag har et samarbeid med Museum Nord om skanning og registrering av fotominner. Utover dette er det gjort lite med tradisjonsstoff, historie eller kulturminner i disse landskapene i regi av offentlige museer og institusjoner. Det er gjort få registeringer av kulturminner, og oversikten over automatisk freda kulturminner er mangelfull. Ingen kulturminner i dette landskapet er vedtaksfreda etter lov om kulturminner.

: Sætran, Kvanntoa Lonkanfjorden, i 1960 og 2011

De store fortellingene Selshemnaren Sagaen forteller om spydet fra Raftsundet. I slaget ved Stiklestad i 1030 ble kong Olav Haraldsson, seinere den hellige, drept av Tore Hund med spydet Selshevnaren. Asbjørn Selsbane, nevøen til Tore Hund, hadde drept Olavs mann Tore Sel. Snorre forteller at kongens menn, Gunnstein og Karle fra Langøya lå i bakhold i Trongstraumen i Raftsundet i 1024 og drepte Asbjørn. Sigrid, mor til Asbjørn ga Tore spydet, og ba han om å hevne sønnen

Skatten til Tore Hund Skipsleia utenfor Hustad, Svellingsleia, var den gamle kongsveien, og her har storfolk ferdes. I årenes løp har utallige skattejegere prøvd å finne Tore Hund sin skatt på Skjervøya i Svællingan.

Sigurd Slembe I Snorres Kongesagaer finns den tidligste historia om samisk båtbyggerkunst. I 1138

-39 var tronkreveren Sigurd Slembe på flukt og overvintra angivelig i ei hule på Hinnøya, i «Gljuvrafjord». Tjuvhallaren Innerst i Øksfjorden som skal ha vært der han overvintra. Slembehola i Tjeldsund er og nevnt; Sigurd lot bygge et langskip hos finner.

Trollfjordslaget og Lofotlovene Trollfjordslaget i 1890 er udødeliggjort gjennom dramatiske skildringer i Johan Bojers roman ”Den siste viking”, i Gunnar Bergs maleri ”Slaget i Trollfjorden” som henger i rådhuset i Svolvær, og Karl Erik Harr og flere andre kunstnere. Slaget i Trollfjorden ble sett som et alvorlig overgrep mot fiskerallmuens frie utøvelse av fisket. Det ble viden kjent og engasjerte store deler av kystbefolkninga. Det ble arrangert massemøter og telegrafert protester til myndighetene. I mars 1891 vedtok Stortinget endringer i Lofotloven med bl.a. forbud mot notredskaper i lofotfisket og 24

lokale utvalg på Lofothavet.

Raftsundet -–Risøyrenna Vesteraalens Dampskibsselskab som ble etablert med hovedsete i Stokmarknes i 1881 fikk betydning for utvikling av kysttrafikken langs hele kysten og i regionen. I Risøysundet var dybden bare 1 meter på lavvann, og store skip gikk derfor utenom Vesterålen og gjennom Tjeldsundet. Utdypinga av Risøyrenna blei et omfattende prosjekt før den blei åpna sommeren 1922. 400 båter var med på den historiske seilasen da Raftsundet blei åpna og innlemma i kystleia, riksveg nr. 1.

Vett og Uvett som fikk undertittelen Stubber fra Troms og Nordland, er Nord-Norges humorbibel og er siden 1942 gitt ut i en rekke utgaver. Kilden til historiene i Vett og Uvett er Ole Kornelius Heide Aas (1863-1941), født og oppvokst i Øyhellehamn på Store Molla

der Øyhellesundet og Raftsundet møtes. Gift med Iverine Gerhardine Hansen fra Lille Årstein. Ole Heide Aas var en forteller av rang, og historiene samlet han hjemme i sundene og i Harstad-området og Tromsø der han hadde sitt virke. Det var sønnen Einar Kristoffer Aas sammen med Peter Wessel Zapffe som fikk fortellingene hans ned på papiret og mellom to permer.

I boka Fram fra de hundrede mile, (Universitetsforlaget, 1992) skrev Finn Stenstad at "Bygdevise" er "visa over alle nordnorske viser". "Symbolet og kampsangen, ja, rett ut sagt opptakten til den nordnorske kulturreisingen og det litterære gjennombruddet tidlig på 1970-tallet. Det sies at Gjertrud Skogholt var medvirkende forfatter. Ho var en av aksjonistene på Kjerringveien, og vegstubben ble symbol for avmakt og sentralisering. Slik er Kjerringveien et historisk vegminne.

Visa over alle nordnorske viser "Bygdevise", kjent som "Kor e hammaren Edvard?", ble skrevet våren 1970 av JahnArill Skogholt fra Storfjell. Teksten gikk rett inn i den politiske debatten om fraflytting fra utkantene, som toppa seg med Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EEC høsten 1972. Jack Berntsen spilte inn "Kor e hammaren Edvart" for plateselskapet MAI i 1974. Det var den aller første plata på nordnorsk dialekt og ble straks en slager.

Bjørnejegerne Bjørneplagen var stor, og folk i fjordene på Hinnøya måtte daglig forholde seg til bjørn i nærområdet. I andre halvdel av 1800tallet innførte kommunene skuddpremie på bjørn. Før det brukte sjøsamene å kreve bjørneskatt hos fastboende. Rundt 1910 ble de siste bjørnene på Hinnøya skutt og dermed utrydda. Bjørnejegerne var regna som helter, og de nå mer enn hundre år 25

gamle historiene lever fortsatt i beste velgående blant folk. Samen Åne Ånesen (1737–1811) skal ha skutt over 100 bjørner. Ole Larsen (1836– 1908) skaut i 1893 5 bjørner samme dag i Lonkanfjorden, med munnladnings-gevær. Etter dette ble han stadig budsendt for å felle bjørn; i Øksfjorden, Kvæfjorden, Sigerfjorden og andre bygder. Ole Andreas Andersen (1880–1960) og Martin Olai Steen (1880–1964) skaut i mai 1910 ei bingse med tre unger i Erikstadfjorden. På Kvæfjordsida var kanskje Kristian Olsen, Kjengsnes, mest berømt. Han fikk Kongens utmerkelse for å ha felt 108 bjørner. I 1908 skaut Johan Martinsen Botn (1886 – 1970) sammen med Julius Karlsa, Olav Stafne, Per Larsa Bergli og Bendiks Våtvoll, den siste bjørnen i Kvæfjord i Løbergsdalen.

Langs leia - midt i matfatet På hvert et nes og i hver ei vik langs fjordene ligger små husklynger og bygder. Helt opp mot 1980-tallet var fiske, jordbruk og sjøfart næringsvegen. Her var mye folk og ferdsel, liv og røre. Fra Raftsundet, Øksfjorden og Svællingan har vi fortellinger fra sagatida. Trollfjordslaget i 1890 fikk politisk etterspill. I kampen for veg sørst på Hinnøya ble Bygdevisa til, og «Kor e hammaren Edvard» utløste den nordnorske kulturrevolusjonen først på 1970-tallet. Siden da har mye politisk tid og energi gått med i vegsaker. Vegene er på plass, slik at fjordfolket drar til sentra. I dag er bygdene utkanter i utkantkommuner. Pulsåra Mye av trafikken mellom nord og sør gikk over Hadselfjorden og gjennom Raftsundet, eller via Svællingan fra Tjeldsund og Ofoten til Vestfjorden. Her dro folket til og fra de store sesongfiskeriene, særlig Lofotfisket.

Her gikk gamle jekteleier, og her var gode havner. Det sier noe at det både i Hanøy, på holmen Gunnarskjåen og i Risvær var gjestgiveri og skjenkested. Å bo i Raftsundet eller langs Svellingsleia på den tida må ha vært omtrent som å bo ved E6 i dag, bare at det var enkelt å knytte kontakter med de som reiste forbi, enkelt å høre nytt om liv og levnet, om virke i fiske, handel og jordbruk. Det var de store skiftningene i naturen som grep inn i folks hverdag, men også religiøse bevegelser, konjunkturer og krig ute i den store verden grep inn. Skrei, sild og sei På 1800 og 1900-tallet var det godt fiske. Post, telegraf og rutebåt skapte liv og røre i fiskeværene og handelsstedene. Det rike skreifisket på Aust-Lofoten, og produksjon av tørrfisk og guano ga arbeid og store inntekter. Et eventyrlige sildefiske skapte vekst i Vesterålen. På våren og for26

sommeren ble kvalfangsten viktig for mange, og Skrova var kvalsenteret fra starten. Sildoljefabrikker ble bygd i Brettesnes på Molla og i Sigerfjorden og etter hvert flere steder. Gründere investerte i dampskip, moderne nøter og trålere. Antall båter av alle slag må ha vært så stort at vi i dag vanskelig kan fatte det. Talsmenn for bygdene var politisk sentrale skikkelser. I Hadsel ble det første kommunestyremøtet holdt på Kvitnes, og ordførerne var ofte fra Hanøy og Innlandet. Martin Larsa fra Hennes var ordfører i Hadsel og aktiv i det politiske etterspillet etter Trollfjordslaget med endringene av Lofotloven. Først på 1900-tallet var det hektisk aktivitet med anlegg og prøvedrift i jernmalmfeltene i Fiskfjorddalen, på Kaljorda, i Lonkanfjorden, på Sommarset, i Erikstad i Kanstadfjorden og i Vestpollen i Øksfjorden.

Det var oppgangstider, og det var folk overalt, mye folk. Bygdene og fjordfolket var med i nasjonsbygginga og den store verden. Det var et stort landskap og et stort og nært nabolag. Det må ha vært ei fruktbar jord å ha røtter i.

Melbu og Brettesnes var industristeder. Vesterålens Dampskipsselskap, VDS, på Stokmarknes ble en hjørnesteinsbedrift for hele regionen, og mange hadde sitt arbeid på hurtigruteskipene og lokalbåtene. Båtrutene knyttet bygdene og distriktene sammen. Det gikk båtruter direkte til Rombaksbotn og rallaranlegget der. Landhandlerne ga de gamle handelsstedene konkurranse. Det ble kjøpt opp og eksportert store kvanta tørrfisk, sild, vilt, kjøtt og bær fra fjordene og utmarka. Det ble etablert meierier, og melkebåten gikk innom hver bygd og frakta melk og passasjerer. Liv og røre De gode tidene i fiskeriene lokket mange nordover, og innvandrerne sørfra blanda seg med de gamle familiene, sjøsamiske så vel som norske. Mange steder var prega av et strengt og rett-troende kristenliv. Læstadianismen hadde mange med seg,

også i Raftsundet og Austre Vågan. Hadsel baptistmenighet var en av de største i landsdelen, og menigheta hadde direkte forbindelse med USA. Det var misjonsforeninger i de fleste bygdene. Gjennom lokale fiskarlag engasjerte allmuen seg politisk. Redningsforeningene samla inn midler til redningssaka og sanitetsforeningene til helsetiltak. Avholdssaka var viktig, og frilynte ungdomslag bygde ungdomshus og arbeidet for kultur og folkeopplysning i hverdag og fest. Kommunene hadde investert og bygd skoler og internat i alle bygdene. Nærhet til ressursene, gode kommunikasjoner, kunnskaper og tradisjoner var konkurransefortrinn.

Knutepunkt langs leia Kvitnes, Hanøy, Digermulen, Risvær, Kjeøya og Offersøy var handelssteder og gjestgiveri fra gammelt. Rikt skreifiske og gode sildeår skapte grunnlag for handel, og post, telegraf og rutebåt, handel og bunkers, fiskebruk og sildoljefabrikker skapte vitale knutepunkter. Tran, mel og sild, fisk, vilt og bær ble eksportert. Bergenskjøpmennene hadde fortsatt kontroll og utløste mange konkurser. Likevel, flere kom til, ingen steder var der flere butikker enn i Raftsundet. Skolene og internatene var viktige knutepunkt. Etter 1975 er knutepunktene blitt stadig færre. Nothus, fiskebruk, sildoljefabrikker og tangmelfabrikker stengt og borte. Kaiene er tomme, og butikkene lagt ned; Lonkan og Lauksund i 1982, Øksneshamn, Kvitnes, Hanøy, Ivarvika og Breines i løpet av 90-tallet, Hennes i 2009, Kaljord, Arnfinnslett og Blokken i 2014-15. Anleggene er revet, omgjort til oppdrett eller fritidsanlegg, allmenningene er privatisert.

Melbu

Havner med gjesteplasser, kafeer og butikker fins på Hennes, i Digermulen, på Offersøy og i Våge. Her er også skoler. Svællingan

Hanøy, Kvitnes og Digermulen var gamle handelssteder med gjestgiverbevilning, jekt som gikk til Bergen med tørrfisk og stort gårdsbruk. I sesongene var det arbeid til mange, både kar og kvinnfolk. Det ble salta sild, og klippfisken som ble tørka på bergene måtte ha stadig tilsyn. Over t.v.: Hanøy og over t. h. Kvitnes. Under t.v. Digermulen og t. h. Lauksund.

Likevel avsides og avglemt Fra 1970-tallet har det skjedd store endringer. Offentlig forvaltning, har ført til store forskyvinger. Kvoter, konsesjoner og tilskudd for føring av fisk har snudd opp ned på alt. Ungdommen tok arbeid og utdanning og flytta ut. Mange dro til de nærmeste byene og lenger enn det. Gårdsdrifta ligger brakk, båtfortøyningene er tomme, de fleste hus er fritidsboliger og står tomme mesteparten av året. Få eiendommer selges på det åpne marked.

Vegaksjoner og kulturreising Mye tid og krefter er brukt på kamp om lokale vegsaker. Noen av vegprosjektene tok flere generasjoner. Best kjent er nok Kjerringvegen og Storfjellvegen der de tok i bruk mange aksjonsformer. «Bygdevisa» var faktisk med å utløse den nordnorske kulturreisinga først på 1970-tallet. Den største saka gjaldt trasé for Lofotvegen (Lofast). Fjordfolket mente vegen måtte være et tilbud for de som bodde i bygdene, og krangla seg i mellom om vegvalget.

Vegene er bygd, og farta mellom byene er stor. Trass vegene har folketall og elevtall sunket dramatisk de siste 10-20 år. På Innlandet skole har ungdomsskoleelevene reist over Hadselfjorden til Stokmarknes siden høsten 2014. I Vestbygd og Digermulen har de fortsatt ungdomsskole. Alle tre skoleanlegg har de 12,5 m basseng, og det er folkebad og varmtvannsbasseng en dag i uka. Dagen etter har barnehagen bading. I Vestbygda har de til og med morrasvømming 3 ganger i uka. Det er alderssenter og omsorgsboliger på Innlandet, omsorgsboliger i Vestbygda, men ikke botilbud for omsorgstrengende i Austre Vågan. Med færre mennesker, og som reiser daglig til sentra, har kundegrunnlaget for butikken blitt mindre. Butikkene i Lonkan og Lauksund ble lagt ned i 1982, Øksneshamn, Kvitnes, Hanøy og Ivarvika i løpet av 90-tallet, Kaljord, Arn30

finnslett og Blokken i 2014-15. Den assorterte landhandelen finnes ikke lenger, Det er små butikker med enkle kaféer på Hennes, i Digermulen, på Offersøy og i Våge. Møteplassene må folket skape sjøl. Frivillige ildsjeler bidrar til foreningsliv og fritidstilbud. De arrangerer julemesser, konserter, fester, turmarsjer og vandringer, skilter løyper, er badevakter og mye mer, alt for å skape liv og skaffe inntekter til korps, kor og kulturbygg.

Supre fjellbeiter og reint hav God tilgang på råstoff fra reint hav, landets beste fjellbeiter, fravær av store rovdyr - likevel er produksjonen av mat lav. Siden 1990 er mer enn 4 av 6 fiskere og båter blitt borte i disse kommunene. I fjordbygdene er frafallet dramatisk. I skjærgården rår mink og rev grunnen. Jordbruk og husdyrhold er sterkt redusert, og kyr og melkeproduksjon er det kun i Vestbygda. Husdyrene har forsvunnet fra

utmarka. , og elgstammen har økt. I elgjakta samles etterkommere og grunneiere fra fjern og nær. Reindrift i Vesterålen drives med Kanstadfjorden som knutepunkt, med reinslakteri i Kåringen.

kraft 132 kv overføringslinje i samme område, med svært synlige master og luftspenn over Raftsundet. Trass i stor avkastning, gir disse virksomhetene liten eller ingen verdiskaping lokalt.

Industri og råvarer

Fjordbygdene er blitt leverandører av råvarer til storsamfunnet og store selskaper og sitter tilbake med inngrep og forringa landskap og naturkvaliteter. Dette har skjedd uten protester.

De første kraftverkene ble bygd for å skaffe lokal industri energi; i Blokken, i Husvika og på Brettesnes. Senere er vassdragene i Fiskfjorden, Trollfjorden og fjellheimen nord om Møysalen regulert. Virksomheten har vært automatisert lenge. Blokken skipsverft har hatt kontinuerlig drift siden 1899, og mange arbeidsfolk pendler fra Strand og Sortland. På Brettesnes arbeider to langpendlere på turnus med ensilasje av avfall fra oppdrettsindustrien. Oppdrettsindustrien har mange lokaliteter. I 2007 blei Lofast mellom Gullesfjordbotn og Raftsundet åpna. I 2015 bygde Lofot-

Fram til 2004 var landskapene som Sørdalen, Ingelsfjorden og innløpet til Raftsundet og Strandlandet uberørt av store tekniske inngrep. I dag har de preg som industrilandskap. Dette er store verdispørsmål det har vært stille om.

Eventyrlandskap og norgesreklame Leia mellom Vesterålen og Lofoten og spesielt Hadselfjorden – Raftsundet, er naturskjønn, og den er Hurtigrutas mest popu31

lære etappe. Hurtigrutas bilder herfra har vært viktig Norgesreklame i generasjoner. I de seinere år har stadig nye aktører tatt bilder fra de samme landskapene i bruk til reklame; bilder fra Ingelsfjorden som toppbilde av Arctic Race of Norway, bilder fra Raftsundet som reklame for SAS, bilder av Møysalen som reklame for OL i Tromsø, osv. I digitale medier spres bildene verden over. Først på 2000-tallet fremma staten forslag om Lofoten på UNESCOs Verdensarvliste. Vågan kommunestyre vedtok at Hadsel kommune burde være med. For å bli godkjent som verdensarv kreves naturskjønnhet, verneområder, kulturarv og spesielle hendelser. Fjordfol-ket under Møysalen har alt dette; nasjonalpark, landskapsvernområder, her stod Trollfjordslaget og her var opptakten til den nordnorske kulturreisinga. Dette er ressurser som alle bygdene har del i, her i grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen.

Fjordfolk sitt kulturlandskap Landskapet i fjordene og langs sundene har sitt særpreg, myter, sagn og folkeminne

Renna i Valen - Pundslettrenna

Bygningsmiljø og byggeskikk

Farvatnet sør for Årsteinen er meget urent, og fiskere som bodde østenfor la derfor gjerne veien gjennom Årsteinvalen og Øyhellesund. Valen var ikke farbar på fjære sjø og heller ikke for større fartøyer, derfor foreslo amtmannen i 1865 å utdype en renne gjennom valen. I 1887 åpna den 565 meter lange kanalen. Kanalen ble flittig brukt, ikke minst under den store sildefiskeperioden.

Spesielle bygningsmiljø har hatt stor symbolverdi for fjordfolk og for de som fór forbi, småbruk med toromsstuer eller nordlandshus, små fjøs, sjøhus og naust. Handelsstedene og fiskeværene er tekniske- og industrielle kulturminner.

Båter med seil kunne ikke passere etter at det på 1970-tallet bygdes ei bru over kanalen. I 2003 ble kanalen renska opp og fikk ny bru med 4 m seilhøgde. Kanalen er foreslått verna i Kystverkets landsverneplan 2009. 32

Bygninger og kaianlegg tilknytta landhandel og ekspedisjon på Hennes, Lonkan, Svartsundet, Lauksund, Risvær og Svartskard, handelsstedene Kvitnes, Hanøy, Kjeøy, Offersøy og Digermulen. Ingen av anleggene i området er aktive i dag. De fleste er gjort om til private fritidseiendommer eller anlegg for oppdrettsindustrien.

Sildefiskeriene var viktige og det står fortsatt nothus i Sigerfjorden, på Kaljord, Lonkan, Kanstad, Bukta.

tringa også i de andre bygdene; på Tjota i Nervatnet i Blokkdalen og pund Eidet i Ingelsfjorden.

Spor etter gruveanleggene fra først på 1900-tallet fins i Kaljord, Lonkanfjorden, Sommarset, Vestpollen og i Kanstadfjellet.

Sætran som ligger like utenfor landskapsvernområdet er en av innfallsportene til verneområdet via fjorden og den gamle buveien fra Lonkan til Kvanntoa. Sætran er trulig eneste sæter ved sjøen som er brukt og bygd av mennesker av blandet etnisk opphav og som ennå er relativt intakt.

Sætring og slått Under Helgenestinden, noen meter fra fjæra, står bittesmå stuer på en rygg, Hyttene har ei lafta stue og en liten gang, noen av hyttene er fra 1800-tallet. En sommerfjøs står ennå, og på Bakkan er murer og tufter etter sommerfjøsene. Melkeran pleide å ro til sætran om kveldene og om morgenen rodde de til bygda for å delta i arbeid heime på gården. Slik gjorde de sæ-

Slåtteliene i Lonkanfjorden, Ingelsfjorden og Øksfjorden var delt opp i teiger. De vises godt den dag i dag.

Landskap, steder og navn Naturnavn og stedsnavn forteller mye om historie, natur og geografi. I samarbeid med Finn Myrvang har vi sett nærmere på noen viktige navn i området. Lofoten og Vesterålen Lófót: opphavleg namn på Vestvågøya. I øynamnet Lófót står fót for (område ved) utfallsosen i elv eller vassdrag, konkret vassdraget gjennom Inner- og Ytterpollen som fell ut i havet ved Jellvoll – Nesje. Terrenget minner om Lovika på Hinnøya (Andøy k.), der sletteland går over i langgrunn fjære.Ló tyder 'engslette ved vatn', med uskarp overgang til lá 'strandvatn'. Til samanlikning: Ofoten er åfoten, om Sletta ved elveosen mellom Balsnes og Bø i Ballangen. Andre liknande namn: Olfoten og Ålfoten, Oslo, Hafslo o.fl. Vesterålen: Langøya er nesten delt av Eidsfjorden (sam. Nuorevuotna), som fortsetter vidare vestover i ei djup renne i havbotnen (norr. áll) der det no heiter Vesterålsfjorden. Opphavleg 'den vestre ålen'.

Nær opp til dette opne fjordområdet med djuprenna ligg garden og kyrkjestaden Bø, som vart heitande Bø i Vesterålen, til skilnad frå fem andre Bø i området som i vår tid heiter Lofoten og Vesterålen. Hinnøya, Hinna Hinna av germansk rot *his- kløyve, skjære av. Hinnøya er kløvd og sundskåret med mange skarpe innskjæringer, på tvers og på langs, skapt av forkastinger og istidas skaperverk . Hennes i Hadsel, eldre Hinnarnes til øynamnet. Hinnsteinen i Sørlimarka, Harstad, er en avlang haug med et spesielt bratt flog. Hinnhågskaret, kan være et anna navn for Svartskaret mellom Øksfjorden og Ingelsfjorden. Litje Hinnøya i Husøyværet i Svællingan, sundskore passer godt for den. Møysalen Av møy= ungjente og sal=slott. I folkevisene er Møysalen det samme som ”jomfrubur”. Storemøya og Litjemøya er de to staurene, nålene, ved siden av salen. 34

Raftsundet Av Raften, gammelnorsk raptr=stokk. Raftøra, Raftvågen, Raftvatnet, Raftheia. Trollfjorden og Trolltindan I Nordlandiakartet, ca. 1750, er fjorden navngitt som Trandfjord. Kan være feilskriving av Trangfjord eller Trongfjord. Ordet troll betyr også akkar, dvs. blekksprut. Vikkjet Navn på straumfaret i skjærgården mellom Hadselfjorden og Raftsundet, blei og brukt som navn på straumfaret som var der Risøyrenna kom. Av samisk ord for sterk straum.

Flaget Navn på et åpent farvann; mellom Hennes og Sandøya, innafor Svællingan og i Værøyflaget (Gaukværøy). Lonkan Muligens betyr ordet lonk kollete landskap. Skrivemåter: Lonneken 1611. Liuncken 1614, 1661. Lunken 1633. Lunchenn 1634. Lounchen 1646. Lunchen 1647, 1649, 1723.

onkanfjorden, Lonkfjorden, Lonkneset, i Hadsel, Lødingen, Tranøy og Porsanger. Sigerfjorden av sigr, norrønt for sigende masse, skred. Riddarset, Ridderset av riita, sam. for skred. Brokløysa Brok betyr todelt. Avløysa, er et nes på fjære og en holme på flo sjø. En plass med to havner på hver side. Våge Skrivemåter: Vågehamn, Waage, Voie, Woie, Woye Øksnes og Øksfjorden 'Egisfjorđr', 'Ægisfjorđr' i kongesogene. Fjordnavn, trulig av norr. 'ægir', et poetisk ord for 'hav'. Har gitt navn til garden Øksnes, norr. *Ægisnes, til dette igjen Øksneshamn.

Gullesfjorden Av samisk Guollesvuotna, som rett oversatt betyr fiskerik fjord, Fiskefjorden. Heggedalen Av samisk hearggit som betyr gjellokser, kastrerte reinokser. Oksereindalen Årstein Av arn, norrønt for ørn Svællingan Av å svelle, svulme opp. Øyer, holmer og skjær kan når man ser de på avstand, svelle/ hildre opp.

Lødingen Løddiŋen. «i Lodengia sokn» ca. 1430. Norr. *lǫðueng, av laða og eng. Enga der det står mange lader. Forøya, Forrahaugan, Forrarabben, Fornes, Forvika Av forr, dvs. furu

Språk og dialekt Bygdene på denne delen av Hinnøya og Austvågøya er "midt i mellom". Hva med målet/ dialekten? Kan vi snakke om én lofotdialekt? Enn én vesterålsdialekt? Hva med målet i bygdene i Lødingen? Om dette skriver Finn Myrvang: «Målføret innafor eit område (t.d. Vesterålen) er i like glidande overgang som i bygdene på overgangen til eit anna (t.d. Lofoten). Før var det slik at sokneinndelinga hadde mykje å seie for kor dialektgrensene gjekk, i dag er vel både ungdoms-skolestrukturen så vel som bruutbygginga og handelskontaktane viktigare for kor folk møtest og tar etter». De samiske stedsnavnene ble ikke tatt med i kart, og språket forsvant rundt 1900. Fortsatt taler norske navn som Finnkjerka, Finnsteinan, Finndalen, Reinskaret, Lappskaret, Hunnhauen, Joskaret, Lappkonna Lappholman, Lappgamkruna, Perfinnvika, Melkarpollen, osv. sitt klare språk.

Immateriell kulturarv - fortellingene Drapet på Asbjørn Selsbane i Raftsundet, soga om Sigurd Slembe og skipet som samene bygde, Trollfjordslaget - er alle hendinger som har satt spor i norgeshistoria. Her finns mange myter og sagn knytta til naturen; om Møysalen, om «Da Raftsundet vart segla opp», om Fallressen ved Raften, er eventyr som forklarer landskapet og geologiske formasjoner. Det var bjørn lenge i marka på Hinnøya, bjørnejegerne var helter og fortellingene lever den dag i dag. Enkeltpersoner har samla folkeminnemateriale, noe er publisert i lokale årbøker, men mye materiale er upublisert. Ingen bygninger, ferdselsveier eller kulturmiljø i dette spesielle kystlandskapet er verna. Området er påfallende lite beskrevet. Det er en utfordring å få dokumentert landskapsbruk, ferdselsveger, byggeskikk Møysalen, omkranset av spisse tinder, har gitt inspirasjon til sagn og fortellinger 36

og tradisjonsstoff i fjordene på Hinnøya, dvs. i Aust-Lofoten – Vesterålen, en del av kystkulturen som er lite kjent. De idylliske områdene er populære til fritidsformål, og om det ikke gjøres noe vil den karakteristiske bygningsmassen bli borte i løpet av kort tid. 2008 fikk Lofoten en kulturminneplan som gjør det mulig å verne noe av historia og på samme tid stille større krav til å få tilpassa nye bygninger inn i omgivelsene. Det bør foretas registreringer av kulturmiljø med bygninger og landskap og historikk, verne og sikre antikvarisk og kyndig restaurering av prioriterte objekter og miljø. Muntlige kulturtradisjoner og kulturkunnskaper forsvinner daglig fra det menneske-

lige repertoar, også lokalt. Norge ratifiserte UNESCO-Konven-sjonen om vern av den immaterielle kulturarven i 2007.

bør gjennomføres en skikkelig landskapsressursanalyse. Inntil videre bør endringer stilles i bero og 100 meters regelen håndheves strengt.

Fra og med 2011 har Kulturrådet ansvar for å følge opp arbeidet med immateriell kulturarv. Det bør foretas systematiske registreringer av immaterielle kulturminner. Historier og folkeminner fra fjordbygdene bør publiseres samlet. Med unntak av Kvæfjord, som inngår i SørTroms museum, inngår området i Museum Nords ansvarsområde. Hele området tilligger Vardobáiki samiske senters ansvarsområde. Vi har et unikt landskap som må tas vare på. Derfor ba «Bygd for livet» Hadsel kommune om at arealdelen ikke ble endra for Strandlandet, Innlandet og Raftsundet. Det

Fallressen og Mærrafallet i Raftsundet.

Den gamle sjøsamekulturen I Lofoten og Vesterålen og på Hinnøya har sterk vektlegging av håløyghøvdinger og vikinger gjort at sjøsamehistoria har vært i skyggen av den norske. Den sjøsamiske bosettinga er svært gammel og dreier seg trulig om årtusener. Gamle kilder, som Snorre, forteller at sjøsamene holdt til på Hinnøya – Iinnasuolo. Sjøsamene var fiskarbønder, og var kjent for å være dyktige jegere. Skifteprotokoller fra 1700-tallet viser at mange flere samer hadde skytevåpen enn det som var vanlig blant nordmenn. Børsene blei brukt bl. a. i jakta på bjørn, som samene lenge var aleine om. Det norske uttrykket "bøsselapp" er et minne fra denne tida. Det er velkjent at de var dyktige båtbyggere, det nevner bl. a. Petter Dass. Til 1820-tallet var de fleste smeder samer. Både nordmenn og samer drev alle typer fiske, de norske rodde mest på fiskefeltene på yttersida mens de samiske fiskerne hovedsakelig drifta i fjordene samt i elver og vatn. Mannskap av blanda etnisitet var ikke uvanlig.

På Husjordøya er det registrert samiske og norrøne kulturminner fra tidlig middelalder, side ved side. Nausttufter opptil 14 m vitner om at folket i fjorden har drevet fiske også utenfor heimfjorden. Fra 1840 var det gode år i fiskeriene, og mange innvandrere fra Sør-Norge slo seg ned i de samiske fjordene. De fleste samiske fiskerbøndene var husmenn, og med dårligere tilgang på god innmark og utmark havnet stadig flere i fattigdom. Finneskolene ble oppretta fra 1725 og utover. I 1851 blei Finnefondet oppretta med formål "at bibringe Lapperne kyndighet i det Norske sprog", og fra 1860 blei skoleverket bygd ut med undervisning på norsk. I folketellinga for 1865 oppga omtrent alle samer sin etnisitet; i 1900

svarte de fleste at de var norske. Ennå i 1930 var det mange i Gullesfjorden som beherska samisk. De samiske stedsnavnene ble ikke tatt med i kart, og språket forsvant rundt 1900. Fortsatt taler norske navn som Finnkjerka, Finnsteinan, Finndalen, Reinskaret, Lappskaret, Hunnhauen, Joskaret og Lappkonna sitt klare språk.

Over: Lonkanfjorden.hadde samisk bosetting fra før 1700. Til høyre: ElenHenriksdatter og Andreas Gunnarson med sine to første barn Gunder og Akkim.

Bygdekultur Ungdomslag Ungdomslagene har vært kulturinstitusjoner i mer enn 100 år. Her var mange, ett i hver bygd. De hadde stolte navn: Ul Svein på Brettesnes, UL Rulten i Øyhelle, UL Snetinden i Digermulen, UL Trollfjord i Raftsundet, UL Juviktinden i Hanøya, UL Nipa på Helgenes, UL Fram på Hennes, UL Dalheim i Blokken, UL Ungskogen i Kvannkjosen og Svartskard, UL Fjordbølgen på Husjorda og UL Løypskogveien i Offersøy. Lagene satte opp skuespill og revyer, og organiserte utflukter i vakker natur og treff med andre lag. Mange eksisterer den dag i dag, noen er lagt ned, andre har omorganisert til bygdelag eller velforeninger. Ungdomshusene er fortsatt viktige forsamlingslokaler i lokalsamfunnene.

Slåtter og spellemenn Musikk har lange tradisjoner i distriktet. Spillemann, lærer og slåttesamler Daniel Hægstad (1864 - 1950) var oppvokst på

Svinøya i Vestbygda og gift med Hansine Taraldsen. Han er kjent for å ha samlet og skrevet ned over 100 slåtter og andre melodier fra Lødingen som faren, en kjent felespiller, hadde lært han. Brurmarsj fra Lødingen er den mest kjente, og er med tekst av Halvdan Sivertsen gjort udødelig. Hægstads fele er utstilt i kommunestyresalen i Lødingen, og det er reist minnestøtte på Våge.

Sang og musikkliv Dagens spellemenn spiller til dans og andre anledninger. Fiolinen er nok ikke deres instrument, men spillegleden er der, ofte har de bakgrunn i skolekorps. Kor og korps har vært viktige arenaer for å utfolde seg og få energi sammen med andre. Gode følelser og opplevelser som skaper fellesskap. Innlandet skolekorps, som på nittitallet ble brassband, er sovende, men tidligere musikanter klarer å tromme sammen et korps som spiller godt 41

Medlemmene i Digermulen Skolekorps trivdes så godt og ville ikke slutte da de «nådde aldersgrensen» for spilling i skolekorps. I 1992 dannet de amatørkorps, Digermulen Brass Band, der de voksne fikk spille. Skolekorpset ble nedlagt i 2011. I brassbandet har de lenge hatt helgeøvinger, mange av medlemmene har flytta ut av bygda. I Vestbygda har de et aktivt korpsmiljø med dirigent i 36 prosent stilling fordelt mellom Lødingen skolekorps og Vestbygd skole og amatørkorps. Etter at Innlandet blandakor ble nedlagt i 2004, etablerte man damekoret Kordamen’. Flere arrangementer i løpet av året; kortreff, opptredener på alderssenteret, og ulike konsertarrangementer.

Bygdefestivaler Digermuldagene og Keisermarsjen

Sjøslaget på Hennes

Kystkulturdagan i Vestbygda

Siden 1989, helga rundt 20 juli Fredag: Showkonserter i telt på kaia Lørdag ettermiddag: Kirkekonsert - et samarbeid mellom profesjonelle musikere og lokale amatører. Søndag: Keisermarsjen til Digermulkollen. I 2009 nær 600 deltakere og landets 3. største turmarsj Arrangør: Digermulen Brassband i samarbeid med Risvær Vel, Digermulen Helselag og UL Trollfjord.

Siden 1991. 2. helg i juli. Opprinnelig samarbeid mellom flere lag og foreninger. Etter hvert har ungdomslaget overtatt , og samarbeider med MNS kafé. Sjøslaget arrangeres i havna på Hennes, hvert år første helga i fellesferien. Fredag: Syng med oss og pubkveld Lørdag: Fiskekonkurranse, markedsboder, hoppeslott med mer. Grilling og kafe. Lørdag kveld: Fest på Ungdomshuset. Arrangør: UL Fram i samarbeid med MNS.

Siden 2010. Torsdag: Historisk vandring i Øksfjorden Fredag og lørdag: Aktiviteter, underholdning, salg av grillmat og kaffe Husflidsmarked Kulturkveld på Offersøy. Lørdag kveld: Fest på Ungdomshuset. Arrangør: Lødingen Kystlag i samarbeid med Vestbygd husflidslag og Den Sorte Gryte

«Klang Møysalen» brakte kulturopplevelser til små steder med jekta «Brødrene».

Naturarven

Matkultur og råvarer - fra fjord og fjell

I fjellheimen er noen av landets beste beiter, med mange slags urter, saftig gress, snøflekker og heier. Derfor den gode kjøttkvaliteten både på sau og rein. I fjordene og sundene mellom Vestfjorden og bankene utenfor Lofoten og Vesterålen er vatnet kaldt og klart, og sterk straum sørger for utskifting og gode forhold for åte, sild og småsil. Sild, sei, steinbit, breiflabb, torsk, hyse og uer – fersk, salt, bokna eller tørr - av beste kvalitet, håndtert på beste måte. Berre lekkert – du får ikke bedre mat. 46

Kystlandbruk med prima fjellbeiter I dag er det ikke mange som lever som fiskere eller bønder, husdyrholdet har gått dramatisk ned. I dag er det gardsdrift med beitedyr på Kvitnes, på Hennes, i Raften og på Brottøya. Mange steder blir dyrkajorda høsta og foret eksportert ut I Sortland-delen er ingen aktivitet. I Gullesfjorden er det to geitebruk. I Vestbygda er aktivt jordbruk med kyr og geiter samt videreforedling og salg av lokale matprodukter. Det holdes villsauer på Ulvøya og på Store Molla. Men det monner lite; kulturlandskapet og utmarka gror igjen.

landbruket, er granplanting og skogbruk gitt stor plass, derimot har beiter og beitedyr fått beskjeden plass. Beitegranskingene er ikke omtalt. Nasjonale landskap og Norgesreklame, likevel er ingen kulturlandskap i området, utenom Åndervåg, peika ut som viktige å satse på.

Lofotlam og Lyngenlam markedsføres som delikatesser med stor suksess. Fjellbeitene rundt Møysalen har en kvalitet som overgår både Lofoten og Lyngen. Ørn, ja, men ingen store rovdyr. Potensialet for utvikling av beitenæringer og produksjon av nisjeprodukter i disse naturskjønne fjordlandskapene er stort.

Mye av innmarka som er i drift høstes av profesjonelle, og store mengder gras eksporteres for verdiskaping annet sted. Mange landbrukseiendommer er ute av drift, og de som driver sauehold er i ferd med å avvikle. Ingen står klare for å overta. Rekruttering av dyktige unge som vil og kan drive med dyr er alfa og omega for bygdene. Det fins løsninger som gjør lønnsom beitenæring mulig, både med storfe, sau og geit. Det store problemet er eien-

I Strategisk plan for Lofoten og Vesterålen 2015-2017 Nærings- og miljøvirkemidlene i 48

domsstrukturen der de som eier de største landbrukseiendommene bor i andre kommuner og landsdeler. En løsning som har vært diskutert er fellesannonser for å invitere unge mennesker som vil bo og leve i bygdene til å kjøpe gårdsbruk og satse på dyrehold, kortreist mat og reiseliv. Det har vært intensivt jordbruk i alle bygder med mange beitedyr. Størst var kanskje produksjonen rundt 1960 med folkerike bygder og kyr og sauer i de fleste hushold. Forholdene for jordbruk og beitenæringer er meget gode. Vestbygda, Brottøy, Kvitnes og Hennes, Kongsmark og Raften har gode jordvidder på gammel havbotn, og med sørvendte arealer i lett skrånende terreng. En av de største eiendommene i øyriket er Kvitnes, gnr 1 i Hadsel. Fraflyttingsbygdene har gode jordressurser og ikke minst, landets beste beiter. Kartlegginga av vegetasjonen som ble gjort av NIJOS, Hadsel i 1998 og i Sortlland i 1999, viser at fjellbeitene på vestsida av Hinnøya er svært gode, spesielt i Lonkan-

fjorden, Ingelsfjorden og Raftsundet. I flere generasjoner var fjellsidene i disse fjordene inndelt i slåtteteiger, og også etter 2. verdenskrig kom folk hit helt fra yttersida for å slå det fine fjellgraset. Antall bruk med husdyr på strekninga fra Ingelsfjorden til Fiskfjorden i tidsrommet 1970 til 2015

60 50 40 30

10 0 1970

1997

2015

Reindrift Kanstadfjord/Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt omfatter vestre og søndre deler av Hinnøya, 4 driftsenheter, flere bedrifter og 1.200 rein. Distriktet er veldrevet og produksjonen er høyere enn gjennomsnittet i landet. Distriktet har arbeidsgjerder i de ulike beiteområdene, gjeterhytte i Austpollen. På Kåringen reinslakteri drives videreforedling, og de tar også mot slakterein fra andre distrikt, elg- og småfe for slakt og nedskjæring. Anlegget ble utbygd og modernisert i 1995. Slakterein fra de vestre deler av distriktet blir transportert med bil til slakteriet. De deltar i verdiskapingsprogram for reindrifta og har økt både foredlingsgrad og utsalgsprisen og har ambisjoner om å utvikle dette videre. Reindrifta er avhengig av tilgang til nødvendige beiteressurser året rundt. Vinterbeitene er et overlevingsgrunnlag, mens sommerbeitene gir grunnlag for en produksjon som kan høstes. Vår-, sommer- og høstbeitene er svært gode og finnes i overflod, mens vinterbeitene er begrensninga for antall rein. De beste vinterbeitene er mellom Kanstadfjorden og Øksfjorden samt i nordvest. De sørlige og lavereliggende deler i Vestbygda er det viktigste vinterbeitet. 50

Flytt- og trekkleiene finnes hovedsakelig i dalene på fjellet og på strandflata/langs fjæra eller vegen. På grunn av topografien er reinen delt inn i separate flokker, en flokk beiter vest for Øksfjorden i Møysalen nasjonalpark og landskapsvernområde, en flokk beiter sør for Ingelsfjordeidet. Sørdalen, Austpollen og østsida av Øksfjorden og Forkledalen var tidligere kjerneområde for reindrifta. Fastlandsforbindelsen til Lofoten (E10) går nå gjennom Sørdalen, mens Austpollen og østsida av Øksfjorden fortsatt er viktige vår-/sommerbeiter og kalvingsland. Austpollen, Forkledalen og Lonkanfjorden er viktige trekkområder. Vegutbygginger, kraftutbygging, utbygging av fritidshus fører til at beitelandet deles opp, bygges ned og går tapt for all framtid. Virkningene omfatter direkte effekter som fysiske tap av land og forstyrrelse av dyr samt indirekte effekter. Sumeffektene av tidligere og nye inngrep kan medføre at

tilsynelatende begrensa inngrep får stor effekt. Tap av beiteland gjør at distriktet nærmer seg smertegrensa for å kunne opprettholde dagens reinflokk på et økonomisk og sosialt forsvarlig nivå. Reindrifta trenger både å beskytte driftsområdene sine og beholde godt naboskap. Det oppleves ofte som vanskelig i forhold til utbygging og inngrep. ”…Reinbeitedistriktet er på ingen måte ute etter å stoppe samfunnsutviklingen i området, og forstår behov for økt infrastruktur. Dette er en meget vanskelig interessekonflikt og en vanskelig problemstilling for oss som en liten næring og som også sliter med omdømme ut i storsamfunnet…” Lars Roger Hansen, leder Ingafamilien rundt 1896. De som i dag driver med rein på Hinnøya har dype røtter i området. 51

Fiske og fiskeindustri Fram til 1980 var de fleste menn i bygdene fiskere, gjerne kombinert med jordbruk eller anna arbeid. I dag er det få fiskere igjen. Den fiskeripolitiske debatten blir ofte generell, området vårt står om lag ribbet tilbake når det gjelder fiskeri. I stedet er fjordene overtatt av oppdrettsindustri. Slik sett er det et eksempel på hva som har skjedd i tidligere vitale kystområder. Det som er interessant er samhandlingssystemene lokalt. Mens fiskeripolitikkens hovedidé synes å være stordrift og spesialisering, overlever småbedrifter ved å samle inntekter fra flere kilder til et levelig nivå. Dette gjelder alle småbedrifter i by og land, også for fiskere som kombinerer sesongfiske, med sesongturisme, sesongjuletrær, sesongvedhogst og salg, hytteutleie, kulturarbeid, sauebruk, mm..

Fra Fiskeridirektoratets databaser kan man liste ut statistikk over den faktiske utviklinga for fiskere og båter på kommunenivå. Vi kan også kople registrene for endringer i tildelte fiskerettigheter og fiskere/ fartøy. Kopling med folkeregisteret gir god mulighet for å skaffe oversikt på kretsnivå. Å kartlegge og fjerne hindringene for sammenføyning av slike kombinasjoner er særlig viktig om man vil opprettholde bosetting i bygdene. Klimariktige strategier Det er et faktum at kystfiskefartøy slipper ut tredjeparten av stortrålernes klimagassutslipp. Hvilke konsekvenser skal politiske krav om klimagassutslipp få for den drvivstoffkrevende flåten?

Historikk: Hendelser innen fiske Fiskerier og fiskeindustri 1120 Kong Øystein lot bygge rorbuer som husvære for fiskerne under Lofotfisket 1644 Forbud mot line på lofotfisket 1750 Torskegarn i bruk 1753 Alle andre redskaper enn juksa forbudt på lofot havet 1786 Både garn og line tillatt 1815 Monopolet til Bergensborgerne opphevet 1816 Lofotloven, Ordensloven, ga væreierne oppsynsmyndighet og eiendomsrett over havet og fisken 1846 -1858 Dårlig fiske på Austlofoten 1848 Forbudet mot notfiske i Nord Norge opphevet med lov 1857 Lofotloven, Friloven, med grunnlag for fritt hav, fritt fiske 1860 Gode år på Austlofoten 1872 Guanofabrikk på Brettesnes (Verdens første) 1884 Sildemel- og sildoljefabrikk på Brettesnes (Landets første) 1888, 1889 og 1892 vanskelige år 1890 Trollfjordslaget, 6. mars 1891 Lofotloven, Stortinget vedtok endringer bl.a. forbud mot notredskaper i lofotfisket fra 1893 unntak synkenot 1897 Ny lofotlov Deling mellom garnhav og linehav og nye demokratiske ordninger skulle sørge for ordnede forhold. Totalforbud mot alle typer not på lofothavet.

og fiskeindustri lokalt, kopla med nasjonale fiskeripolitiske hendelser 1902 1905

1910 1910 1912 1912 1920 1932

1932

1935

1938 1950 1955 1959 1961

DS Hindø anskaffa den første snurpenota i NordNorge. Mange nye moderne snurpenotbruk, i Indre Siger fjord spesielt AS Sigerfjord Sildolje, Kraftfoder- og Guanofab rikk i Husvika AS Neptun sildolje- og sildemelfabrikk på Melbu Seihesja, oppfunnet av Jens Eriksen fra Bø i Ves terålen, for å tørke sei om sommeren AS Brettesnes grunnlagt og ny drift Lov om merkepliktige fartøyer Klippfiskloven - vestlendingene fikk monopol på eksport av klippfisk, forsterket i 1948 eks port av klippfisk monopolisert til Bergen, Ålesund og Kristiansund. Oppstart kommersiell fangst på vågekval i Vestfjorden. Pioner var Ragnvald Dahl fra kval fangerfamilien Dahl i Svolvær "Nygaardsvold-båter". Statsminister Johan Ny gaardsvold, Ap, innførte "krisetilskudd" til båt kjøp til aktive fiskere i partssammenslutning eller i samvirkelag Råfiskloven - sikra fiskerne en fast minstepris for fisken Lofotloven endret - notfiske tillatt gjennom en konsesjonsordning Lov om saltvannsfiskeriene Notfiske forbudt på lofothavet AS Brettesnes solgt på tvangsauksjon til A/S Nim rod, Vikholmen og J.M. Johansen, virksomheten

fortsatte under navnet Brettesnes Sildolje fabrikk. Hovedavtale mellom staten og Norges Fiskarlag med pristilskudd og føringstilskudd 1965 Overgang til ringnot og kraftblokk 1967 Magnus Ytterstad (18 år) notbas på storsnurperen M. Ytterstad, som landets yngste 1970 Forbud mot fangst av sild til oppmaling nord for 62 grader nord 1972 Alminnelig forbud mot fangst av norsk vårgytende sild 1977 Norsk Oljelense på Fiskebøl kontrakt med Statens Forurensningstilsyn 1982 Den internasjonale kvalfangstkommisjonen totalforbud mot fangst av kval fra 1985 1983 Lov om saltvannsfiskeriene 1984 Sigerfjord sildeindustri lagt ned, 30 ansatte mista arbeidet 1985 Alle ansatte på Brettesnes permittert 1986 Brettenesfabrikken solgt til Brettesnes Aqua AS 1987 Lodda freda for første gang i norsk økonomisk sone i Barentshavet 1987 Fiskebruket på Brettesnes lagt ned etter flere konkurser 1988 -1992 Kommersiell fangst av småkval forbudt 1990 Fiskeridepartementet innførte torskekvotesyste met, basert på ilandført fangst i 1988 1990 Sildoljefabrikken på Brettesnes lagt ned for struk turrasjonal iseringsmidler 1992 Hordafor AS kjøpte fabrikkområdet på Brettesnes 1994 Hordafor Nord AS ensilering av slakteavfall fra 1963

1995 1996

1997 1999 2009 2012 2013 2014 2015

oppdrettsindustri på Brettesnes Føringstilskuddene for fisk og sild videreført Fiskeridepartementet lot Norway Seafoods overta Melbu fiskeindustri Falck-bruket, siste fiskebruket på Risvær nedlagt Deltakerloven, regler for hvem som kan delta i næringsmessig fiske og fangst Havressursloven – fisken tilhører alle Nordlaks kjøpte Pundslett Laks med grønne konse sjoner for 359 millioner kroner Lakseslakteriet på Pundslett med 36 ansatte lagt ned Fjordfiskenemnda – for å styrke forvaltningen av fjordfiskeriene i Nord-Norge St.10 (2015 -2016) En konkurransekraftig sjømatindustri. Forslag til endringer i deltakerloven, fiskesalgslagsloven, forslag om å oppheve kvotetaket for strukturkvoteordningen i kystflåten, avskaffelse av pliktsystemet for industrielle torsketrålerne samt generell adgang for fiskeindustrien til å eie fartøy og kvote.

Fjordene og fjordfiske - status Møysalen og fjellheimen er omgitt av mange fjorderMange er terskelfjorder og har lokale økosystemer og bestander av skattede fiskeslag som torskefisk, flyndre og laksefisk. Silda har hatt stor betydning, både som matfisk og som inntektskilde i fjordbygdene. Sigerfjorden, Djupfjorden, Sortlandsundet Sigerfjorden har historisk vært en kjent sildefjord med kjente notbaser og mange notanlegg og arbeidsplasser. I dag er det ingenting igjen av dette. Det ble år om annet tatt betydelige fangster i fjorden, og man har ment at det var en egen sildestamme i tilknytting til Sortlandsundet med Sigerfjorden og Djupfjorden. Så seint som høsten 1988 ble det fanga titusenvis hl sild i Indre Sigerfjorden. Tusenvis av hl ble stående i steng til langt ut på førjulsvinteren, og mesteparten av fangsten døde og fisk fra fjorden var ikke spisende i

flere år. De siste 20-30 årene har bestanden vært minkende og med bare sporadiske innsig.

gård og fjordarmer. Her er mange flyndrebotner, fiskegrunner og meder fra gammelt.

Blokken og Fiskfjorden I Blokken og Fiskfjorden har det vært oppdrett siden først på 1980-tallet. I Blokken ble det bygd smoltanlegg for laks kombinert med settefiskanlegg for sjørøye i 1981. Siden har det vært utvidelser både i Innerhavna og Ytterhavna samt i Fiskfjorden og etablert anlegg for stamfisk og matfiskproduksjonen ute i Sigerfjorden. Det ble etablert smoltanlegg i Fiskfjorden i 1986. Etter flere problemer har anlegget siden 1993 vært drevet som sjørøyeanlegg. Kontor og slakteri er i lokalene etter tidligere handelsskole og plastfabrikk i Sigerfjorden.

Lonkanfjorden Lonkanfjorden er en fjordarm av Hadelfjorden og strekker seg inn til Botnan. Fjorden er vanligvis islagt om vinteren, isen går i april. Fjorden er kjent for sin lokale sildestamme. Sildas atferd varierer mye, og den gyter på grensa for verneområder på grunt vatn i mai-oktober. Tidligere ble det fiska med landnot, da stort sett innafor grensa til landskapsvernområdet. Man har pleid sette not foran elvemunningene. Snurpere har tatt store mengder sild som fordi den var under minstemålet ble dumpa i fjorden. Der ble den liggende og råtne i tjukke lag på botnen.

Hadselfjorden mellom Hadseløya, Austvågøya og Hinnøya har mange små øygrupper og skjær-

Ingelsfjorden Ingelsfjorden er en fjordarm av Hadselfjorden og strekker seg åtte kilometer østover

til Ingelsfjordeidet. Fjorden har innløp gjennom flere sund. Veøya ligger lengst nord i innløpet og i sør ligger Brottøya. Tidligere var det mye gytetorsk på Ingelsfjorden og Raftsundet. Det er oppdrettsanlegg i Helgeneshamn og Hattvika Øksfjorden har en terskel i skjærgården, fra Halvardøya og ut i Øyan, og var en god fiskefjord fra gammelt med mye sild og sildefiske Silda gyter for det meste inne ved Sommarset og i Innerfjorden. Lokalt blei det fiska både sild, sil og sei med not. På 50-og 60-tallet lå snurpere fra Møre med lyskastere og lystra silda. Den gangen var det mye reker på bunnen, i dag finner du ikke reke i fisken i det hele. Typisk for fjorden var de gode auarsklakkan, og auaren fra Kvannkjosen og Tysfjorden var av særs god kvalitet. Folk antok at den omfattende reketrålinga skada yngelen, det kunne være opp mot 20 reketrålere samtidig. Fjorden ble freda for all tråling, men auaren er fortsatt heilt borte. Tidligere var det mye alke, teist og ærfugl i fjorden, og ternene kom i store flokker.

Kanstadfjorden Med Innerfjorden og fjordarmene Lonkan, Erikstadfjorden, Høkfjorden og Hestfjorden. Innerfjorden er vansligvis islagt om vinteren. I enkelte år er det et rikt skreifiske på Rinøy-Kjeøyfeltene helt inn til Kanstadfjorden. Foruten Lofotfisket har vanlig fjordfiske vært viktig. Først på 1900-tallet var det rikt sildefiske og fortsatt står nothusene på Kanstadholmen og i Bukta. Gullesfjorden Gullesfjorden er den indre del av Kvæfjorden som munner ut Andfjorden. Navnet kommer av Guollesvuotna som betyr fiskerik fjord (guolli = fisk). Lokalbefolkninga forteller at fjorden har vært fiskerik, og det har værtt godt fiske, også på fjordisen. Etter at et oppdrettsanlegg fikk etablere seg ved Flesnes er livet i fjorden innenfor endra, og fisket er blitt dårlig. Innafor Våtvoll ligger vanligvis is vinterstid. 55

Fjordfolk om økologi og fiskeri - kunnskap og demokrati Fiskerne som har drevet med sjarker og små fartøy er borte, og fjordbygdene er folketomme. Oddvar Pedersen, fisker, Helgenes, f. 1945, er ikke nådig i sin karakteristikk av forvaltningssystemene og mener dyrelivsfredninger, oppdrettsindustrien og forvaltningsregimet er årsaker til ubalansen i fjordene. Havørn, oter og kobbe er ikke jaktbare, og bestandene har økt radikalt. Det har alltid vært store mengder flyndre og steinbit på lysbotnene og laks og sjøørret i fjordene. Steinbit, ea, (ærfugl), tang og tare forsvinner. Oteren tar feit fisk, og økt bestand av oter gir hardt press på bestandene av laks og sjøørret, flyndre og steinbit. Ørna jekter på ea, svartbaken på eunger. Både steinbit og ea beiter kråkeboller, og når ea og steinbiten forsvinner, blir det eksplosiv vekst av kråkeboller som beiter ned tang og tare. Dermed reduseres skjul og oppvekstområder for yngel av mange slag. 56

De siste årene har grønne og brune trådalger etablert seg og fortrengt tang og bunndyr. Dette kommer av de store kloakkutslippene og overgjødsling fra oppdrett. Avlusingsmidlene som brukes i oppdrett dreper krepsdyr og liv i øvre lag i en omkrets på 1,5 – 2 km. Smitten fra ILAinfiserte anlegg føres med strømmen, og når anleggene ligger tett som her, blir ingen områder reine eller upåvirka. Det stadig økende byråkratiet i fiskeriforvaltninga kan ikke forsvares med hensynet til natur og bestander og oppleves av mange som rein terror. Forvaltninga av fjordene blir i dag bestemt gjennom kystsoneplaner som gir plass til flest mulig oppdrettsanlegg. Det ser ikke ut til at medvirkning fra oss som har erfaring og lokale kunnskaper er ønska. Ingen i beslutningssystemene etterlyser lokale kunnskaper og meninger, og det er ingen organer som ivaretar natur, småsamfunn og allmenningstradisjoner i fjordene.

Jens Erik Pedersen, f. 1941, Breines Om tilbakegangen av lokal sild har sammenheng med forurensning fra grus- og asfaltvirksomhet eller oppdrett, vites ikke. Arnold Jensen, Blokken forteller at før oppstart av oppdrett i Blokken og Fiskfjorden ble det gjort målinger av temperatur, strøm- og dybdeforhold. Lokalitetene ble avklart med Fiskeridirektoratet, Kystverket, fiskarlag og Sortland kommune.

gi i Øksfjorden, er det vanskelig å si hva som er årsak til de mange endringene. Freddy Jakobsen f. 1972, Stokmarknes, hadde i 2008 en tvist med Fiskeridirektoratet som mente at fiske av silda i Lonkanfjorden skulle foregå etter regimet for Norsk-atlantisk sild og reglene for minstemål. i Sigerfjorden: Om tilbakegangen av lokal sild.

Magne Jenssen, Vestbygda f. 1948 vokste opp i Kvannkjosen. Han forteller at de som var unge på -50-tallet måtte ha spesiell interesse om de skulle få vite noe av de eldre. - Vi ble sendt ut i verden for å lære, å bo i fjorden var det inga framtid i. Resultatet ser du om du drar inn Øksfjorden, her er det folketomt.

Sjøfuglene er indikasjon på tilstanden i økosystemet i hav og fjorder. De fleste artene har vist tilbakegang over år, og det har skjedd store endringer etter 1970. Fiskemåse (småmåse) er i dag på rødlista. Mellom Hennes og Hanøy på Hadsel innland har det tradisjonelt vært gode hekkebestander av gråmåke (stormåse), svartbak, fiskemåke, terne, ærfugl, teist, og skarv og lundefugl på beitesøk.

Asbjørn Kristiansen, f. 1930, Svartskard. All torskefisk har pleid å ha mye reke i magen, det er mange år siden man fant reker i fisken i Øksfjorden. Han mener at siden det ikke er gjort undersøkelser om lokal økolo-

Arvid Melkersen, Helgenes, f. 1944 forteller at Bogstrandholmen som har vært et eggvær med mange hekkende par, (ca. 200 gråmåse, 50 svartbak og 20 fiskemåse), har vært forlatt siden 2013. 57

Kunnskapsutfordringer Viktige marine naturtyper er tareskog, bløtbunnsområder, ålegressenger, korallrev og bunndyrsfauna. Det er ikke gjort undersøkelser av økosystemene i fjordene på Hinnøya, heller ikke i verneområdene. En av de få fjordene som er godt undersøkt her nord er Balsfjorden i Troms. I 2010 ble det bl.a. dokumentert unike ålegrasenger og i 2014 påviste man en egen genetisk sildestamme. Dette viser behovet for systematisk kunnskapsinnhenting og kartlegging om økosystem i fjordene; av lokale bestander, viktige naturtyper, sårbare områder, gamle fiskemeder og lokale tradisjonskunnskaper. Det er behov for dokumentasjon og innsyn av skader og risiko ved nye inngrep. Lokale naturhavner og farleder for mindre fartøyer er allmenninger som er det viktig å få kartlagt og sikra for allmennhetens bruk i framtida. Om de gamle allmenningene privatiseres vil det bli hinder for utvikling i framtida.

Anadrome vassdrag Sortland Blokkenvassdraget

Hadsel Fiskfjordvassdraget Kaljordvassdraget Kongselvvassdraget Grunnfjordvatnet Fløvatnvassdraget Rørhopvatnet

Vågan Rørhopvatnet

Lødingen Vestpollelva Storvatnvassdraget Vikvatnet Gårdsvatnet Vassosvatnet Heggedalselva - Kanstadfjorden Sneiselvvassdraget Teinvassdraget Saltvatnvassdraget

Kvæfjord Langvatnet Lakselva

Elgvald Sortland Sigerfjord sør Blokken -Djupfjord Rødsand

Hadsel Kvitnes - Hennes Kaljord Lonkan - Helgenes Ingelsfjordneset Storå Tengelfjord - Kongsmark Raften - Brubrekka Tennstrand - Finnkirken Fallet Vestlandet Myrland - Hanøy Holdøy - Myrland Sløvra

Vågan Årstein Hinnøy sør Storemolla Molla Grunneierlag Nord Storemolla/Lillemolla Rulten

Lødingen Kvannkjosen - gnr. 1 Svartskard - gnr. 2 Sommarset - gnr. 3 Vestbygd Storvald - gnr. 6 - 21 (Unntatt gnr. 8 Selsøy) Erikstad/Bukta - gnr. 23 og 24 Vestre Kanstad - gnr. 25 Kanstadbotn - gnr. 26 med noen bnr.1, 2, 3, 5 og 7 Lødingen - gnr. 27 og 28, bnr. 1,7 Strand - gnr.28 (deler), 29, 30 , 31

Kvæfjord Austerfjorden Eide - Moelv Gombogen - Holand Gullesfjord - Våtvoll Gullesfjordbotn Gullholm - Indre Husby

Elg og elgforvaltning Skogens konge har erobret Hinnøyas fjorder og fjell, som er blitt tilholdssted for mye elg den siste generasjonen, og elg er en av de store ressurser i utmarka. Elgen har blitt et kjent bilde både i marka og - på vegene. Elgjakt er organisert siden de første tildelingene rundt 1980. I elgjakta er det folksomt i alle bygdene, da samles etterkommerne av familiene, også i de bygdene uten bofaste. med på jaktlaget kan det være en og annen fremmedkar. De flotte dyrene vandrer på kryss og tvers, over eider og gjennom skar i fjellheimen, på tvers

Ferskvannsfiske av kommunegrenser og fylkesgrenser. Så langt har det ikke vært noe samarbeid om å se bestandene på Hinnøya eller Austvågøya under ett for alle kommunene. Det er interessant å se nærmere på elgbestandene på Hinnøya sør om Langvassdalen. I Raftsundet ble elgvald godkjent i Storå og Kongsmark i 1979. I 1980 ble det felt to okser og ei ku. I Lødingen er tallene i 1988: 14 dyr, og i 2010: 55 dyr. Hjorteviltregisteret har oversikt over bestanden og uttak av dyr fordelt på valdene.

Med gode stasjonære stammer av både ørret og røye, anadrome laksefisk (ferskvannsfisk som regelmessig vandrer til havet på næringssøk, og tilbake til ferskvann for gyting). Mange vatn ligger nært vei, og idyllene er lett tilgjengelig. Bortsett fra Fiskfjordvassdraget, er alle vatn privateid. Flere vatn er kultivert, og gode fiskevatn. Fiskekortsalg fra butikker, kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, og via mobil, avtale direkte med grunneier Fisketrygdavgift er påkrevd i anadrome vassdrag (over 18 år).

Tildelte dyr i 2015 Kommune Sortland Hadsel

I Fjordfolkområdet 10 44

Totalt 46 74

Vågan Lødingen Kvæfjord Sum

16 81 14 165

39 88 53 230

Innlandet: 14 Ingelsfjord, Austersida av Raftsundet: 14 Austvågøya aust om Austnesfjorden Higraf: 16

Forholdene i vann og vassdrag kan endres, og fylkesmannen kan stenge fiske i vassdrag. Noen vatn har begrensa fangst, og flere har rapporteringsplikt av fangst. Kilde: Hjorteviltregisteret og kommunene.

Naturarv og vern Øksfjorden, Ingelsfjorden og arkipelaget ved utløpet av Raftsundet var lenge kanskje landets best bevarte og naturskjønne fjordlandskap. I 2003 ble nasjonalparken og landskapsvernområdet rundt Møysalen oppretta. Bortsett fra ei overføringslinje, var her ingen andre synlige tekniske inngrep enn små hus, hytter og gammetufter, helt fram til anleggsarbeidet av Lofast starta i 2004. Vegen har skapt store endringer, og i 2015 og 2016 ble 132 kv overføringslinje fra Kanstadbotn til Å bygd i samme landskapet.

Sammen med steinbrudd, kraftverk og oppdrettsanlegg er disse fjordlandskapene på veg til å omformes til transittområder og leverandører av råvarer for storsamfunnet og store selskaper. I bygdene sitter folket med inngrep og forringa landskap og naturkvaliteter. Dette er verdier og veivalg det har vært stille om. Inngrep og store endringer er gjort uten merkbare protester. 60

Historikk 1974-75 Innerfjorden i Øksfjorden undersøkt i forb. med Landsplan for nye nasjonalparker 1986 Forslag om Indre Øksfjord nasjonalpark. I Ny landsplan for nasjonalparker 1993 Ny landsplan for nasjonalparker og større verneområder i Norge, Kommunal- og miljø vernkomitéens innstilling 2002 Verdensarv Lofoten føres opp på Norges tentati ve liste som sendes UNESCO 2002 Svellingsflaket landskapsvernområde opp retta 2003 Møysalen nasjonalpark og Møysalen landskaps vernområde oppretta. Åpningsarrangement i Vestpollen. 2004 MD gir DN i oppdrag å vurdere om Lofoten kan oppnå status som verdensarvområde og lage et forslag til gjennomføringsplan. Lofotrådet orienteres om saka og 5 kommuner støtter at arbeidet i verks ettes. Utreda som et blandet natur- og kulturområde (mixed site) 2012 Stortingsmelding 35 Framtid med fotfeste — Kulturminnepolitikken om mer helhetlig verdensarv, på høring 2013 Stortingsmelding 35 behandla juni, stillstanden opprettholdt 2013 Verneområdestyret for Møysalen og Svellingan oppnevnt. Knutepunktet bestemt lagt til Hennes 2013 Fjordfolk under Møysalen – regionalpark i Vester ålen tas opp i Kommunal- og Moderniserings departementets Verdiskapingsprogram for Regio nale parker 2014 Nasjonalparkforvalter på plass, med kontor på Hennes 2014 Vågan kommunestyre vedtar å gå videre med Verdensarv og at Hadsel kommu ne ønskes med.

Møysalen nasjonalpark og Møysalen landskapsvernområde Møysalen nasjonalpark ble oppretta i 2003 og er en av landets minste nasjonalparker, bare 51,2 km2. Området har variert natur med markante alpine fjell, frodige løvskoglier, kulturmark med bebyggelse og fjorder det knapt finnes maken til i Norge. Sentralt i nasjonalparken ligger Møysalen, og med 1.262 moh. er fjellet det nest høyeste ”øyfjellet” på Fastlands -Norge. Toppene i området ellers strekker seg opp mot 1000 moh. Sammen med Møysalen landskapsvernområde er dette det siste større området i Lofoten og Vesterålen som er lite berørt av menneskelig aktivitet.

Formålet er å  bevare et intakt utsnitt av et vakkert kystalpint natur- og kulturlandskap  sikre det biologiske mangfoldet med økosystemer, arter og bestander  sikre kulturminner mot skader og ødeleggelser Sammen med Møysalen nasjonalpark skal Møysalen landskapsvernområde sikre et større, sammenhengende natur- og kulturlandskapsområde. Allmennheten skal kunne utøve tradisjonelt og enkelt friluftsliv 62

med liten grad av teknisk tilrettelegging. Området skal fortsatt kunne benyttes til reindrift i henhold til reindriftsretten. Klassiske atkomster inn i nasjonalparken starter fra Fiskfjorddalen, Lonkanfjorden, Forkledalen og Vestpollen. Du kan gå på merka stier fra Fiskfjorden, Kaljord via Nordbotn i Lonkanfjorden og Storvatnet ved E10. Rutene byr på alt fra frodige lauvskoglier ved fjorden, dalbotner, isbreer, urer, egger, flog og formidabel utsikt fra toppen! Vestpolltinden er et flott turmål med spektakulær utsikt mot Møysalen og ut Øksfjorden mot Vestfjorden. Toppen som turmål har hatt mest fokus de siste årene, mens de beste ferdselsrutene mellom fjordene går gjennom fjellskarene Møysalen rundt. Det er spor etter gruvedrift både i nasjonalparken og landskapsvernområdet. «Lina», turstien fra Lonkanfjorden, er bygd for malmdrift og Malmstien og Stollene (gruvegangene) på sørvestsida av Vestpolltinden er synlige spor i dag.

Svellingflaket landskapsvernområde Svellingsflaket landskapsvernområde Omfatter skjærgården rundt de gamle fiskeværene Risvær i Austre Vågan og Svællingan i Lødingen, som er den største skjærgården nord om Vestfjorden. Berggrunnen består av granitt, og de aller fleste øyene er mer eller mindre oppsprukne granittkoller. Dominerende naturtyper på de største øyene er fattige lyngrabber med småkratt av bjørk og rogn, fattige myrer og strandengtyper. Fuglefaunaen er stort sett den som er vanlig for regionen, både når det gjelder artsutvalg og antall. Hekking av storskarv og flere par havørn er likevel spesielt, og om-

rådet er viktig hekkeområde for grågås. Området har stor verdi som rasteplass for fugler på trekk og som overvintringslokalitet. Den arten som overvintrer i størst antall er ærfugl, men også andre arter forekommer i mengder. Formålet er å bevare et egenarta natur- og kulturlandskapsområde og sikre de zoologiske, botaniske, geologiske og kulturhistoriske element som er med på å gi området dets særpreg. Atkomst skjer med båt. Risvær anløpes ukentlig med rutebåt. Nærmeste småbåthavn er Pundslett samt Øksneshamn.

I september 2015 var skoleelever fra Digermulen og Vestbygda med på en to dagers søppelplukkeaksjon i landskapsvernområdet. KNM Heimdal frakta dem ut til området.

Forvaltning Det eneste offentlige organet i dette området er nasjonalparkforvaltninga. Høsten 2013 avgjorde Miljøverndepartementet at forvaltningsknutepunktet for Møysalen nasjonalpark og Møysalen landskapsvernområde samt Svellingsflaket landskapsvernområde skulle legges til Hennes. Forsommeren 2014 var Brit Grønmyr på plass som første nasjonalparkforvalter . Oppsyn og tilrettelegging er fortsatt organisert av Statens Naturoppsyn, SNO, fra Narvik. Nasjonalparkstyret er valgt for kommune-, fylkestings- eller sametingsperioden og har 6 medlemmer, en representant fra hver kommune med arealer i verneområdene, en fra Nordland fylkeskommune og en fra Sametinget. Nasjonalparkstyret har bestemt at Rådgivende utvalg, RU, skal bestå av representanter for ulike interessegrupper. Administrativt kontaktutvalg, AK, skal sikre at forvaltinga av verneområda blir godt integrert i kommunal forvalting og består av fagpersoner fra kommunene .

Nasjonalparkstyret Navn

Funksjon

Vara

Representerer

Arild Inga

leder

Laila Inga

Sametinget

Kurt Jenssen

nestleder

Margareth Bentzen

Hadsel kommune

Atle Andersen

medlem

Anne Marie Guttorm Graven

Lødingen kommune

Anja Johansen

medlem

Børge Larsen

Vågan kommune

Silvia Ovik

medlem

Sigurd Jacobsen

Sortland kommune

Anne-Lise Evjen Lillegård

medlem

Bent Bakkan

Nordland Fylkeskommune

Rådgivende utvalg

Administrativt kontaktutvalg

Navn Thorleif Krey, Bodø Robert A. Hansen, Fiskfjord Erling Santi Falch, Svolvær

Representant Grunneiere i Hadsel kommune Grunneiere i Sortland kommune Grunneiere i Vågan kommune

Kommune

Sortland kommune

Raina Kristensen

Erling Kvalø, Lødingen Lars Roger Hansen, Kanstad Arne-Reidar Johansen, Hennes Trond Løkke, Sortland Kari-Ann Olsen Lind, Hadsel kommune Gunnar Fenes, Offersøy feriesenter Harald Mikal Jacobsen, Sortland hotell

Grunneiere i Lødingen kommune Kanstadfjord-Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt FNF Nordland, Naturvernforbundet FNF Nordland, Vesterålen turlag Reiselivsnæringa i Hadsel Reiselivsnæringa i Lødingen Reiselivsnæringa i Sortland

Vågan kommune

Grete Granli

Lødingen kommune

Tom Roger Hanssen

Johan Weydahl, Vågan kommune

Reiselivsnæringa i Vågan

Arnt Marthinussen Nina Emilie Stenset, Øverbygd

Svellingen småbåtforening Statskog SF

Representant

Hadsel kommune

INON og inngrep INON forteller om avstand til tekniske inngrep beregna ut fra flat terrengmodell. I kystalpine landskap med bratte fjellsider vil området som oppleves inngrepsfritt bli vesentlig større. Kartet viser der faktisk opplevd INON.

Møysalmassivet mellom Lonkanfjorden og Øksfjorden framstår urørt. I fjellene over Blokken, Djupfjorden og i Fiskfjorddalen er store kraftanlegg. I Sigerfjorden og Fiskfjorden grustak og oppdrettsindustri.

Vestsida av Raftsundet er med unntak av kraftanlegg og linjer i Trollfjorden inngrepsfri. Fjellområdene mellom Raftsundet og Øksfjorden samt Øksfjorden og Kanstadfjorden likedan. Fram til byggestart av Lofast i 2004 var Gullesfjordbotn - Raftsundet inngrepsfritt. I dag er strekninga prega av E 10 og anlegg av ny kraftlinje. Det er stor tetthet av oppdrettsanlegg i fjordområdene. Svællingen og Risvær mot Vestfjorden er med unntak av oppmerka farled, inngrepsfri. Det samme i deler av Hadselfjorden.

Svællingen

Nye aktører i fjell og på fjord Vitale kystbygder, sentralt langs riksveg nr. 1, midt i leia og kystpulsåra, lenge var fjellheimen og fjordene mellom Møysalen, Øksfjorden og Raftsundet urørt av store tekniske inngrep. De første kraftverkene ble bygd som bygdekraftverk for å skaffe lokal industri energi; i Blokken, i Husvika og på Brettesnes. I 1937 ble det bygd kraftverk i Fiskfjorddalen, og fra 1950-tallet ble vassdragene i Trollfjorden og i fjellheimen nord om Møysalen regulert. Virksomheten har vært fullautomatisert lenge. Masseuttak og pukkverk drives i dag av foretak utenfor bygdene. Dette gir noen arbeidsplasser, på den annen side gir virksomheten skjemmende sår i landskapet. I 2007 blei Lofast mellom Gullesfjordbotn og Raftsundet åpna. Det har ikke gitt vekst i landskapet vegen er bygd i. Den store vegsaka i dag er Hålogalandsvegen med ny trasé gjennom Gullesfjorden og Kanstadfjorden. I Kanstadbotn kan den gamle ferdselsvegen over Eidet, Heggedalens fredelige reinbeiter og barndomsheimen til kunstneren Dagfinn Bakke bli lagt i grus. Oppdrettsindustrien har mange lokaliteter, og i Blokken er et visningsanlegg. Lakseslakteriet på Pundslett ble oppkjøpt i 2013, og virksomheten flytta til Stokmarknes. I 2014 og 2015 har mange av anlegge-

ne i Lofoten og Raftsundet vært brakklagt pga. sykdom og smitte av ILA. I Hardanger blei kommunene tilkjent 100 millioner i erstatning for de store overføringslinjene som blei bygd i fjorden, og det blei stilt strenge krav til landskaps- og miljøhensyn. I 2015 bygde Lofotkraft ei ny 132 kv overføringslinje mellom Kantadbotn og Kvitfors i Vågan. Lofoten skulle forsynes med 60 ganger mer energi enn i dag. I denne saka ble det ikke stilt strenge krav, og NVE tok seg ikke tid til å vurdere trasévalget nærmere. Store master og luftspenn dominerer ved Sommarset i Øksfjorden og signalgule stålmaster med luftspenn omrammer det vakre innløpet av Raftsundet.

Fjordlandskapene er blitt transittområder og leverandører av råvarer til storsamfunnet og store selskaper. I bygdene sitter folket med inngrep og forringa landskap og naturkvaliteter. Landskapets urørte og fredelige preg verdsettes av mange. Inngrepsfri natur og vakre kulturlandskap er en stor ressurs, likevel blir slike verdier tillagt liten vekt. 69

Fjordfolk - visjoner og pĂĽgangsmot

Her møter du noen av de som gjennom sin virksomhet har vilje og handlekraft til å skape leveveier og bidra til positiv utvikling av heimplassen. Det alle har til felles er at de driver sin virksomhet med utgangspunkt i den rike natur- og kulturarven, i tett relasjon med landskapets ressurser og vilkår.

Jorunn og Øystein Dahl har

Dyrka opp mye jord på Brottøya

Den sorte gryte og Møllevollen gård Jorunn og Svein-Magne Husjord Jorunn,54 er fra Holandshamn og Svein Magne, 57 fra Narvik. De bor i Våge i Vestbygd

De har et ukuelig pågangsmot og har mottatt flere utmerkelser for sin innsats; 2010 mottok de Bygdeutviklingsprisen for Nordland for lokalvaremerket "Den sorte gryte", og høsten 2015 mottok de Gull på Karveost og bronse på Salatost av geitmelk under NM i lokalforedlet ost på Matstreif i Oslo. - Vi etablerte oss i Våge i 1983 med 45 geiter i gammelfjøsen fra 1937, og vi leverte 24 000 liter geitmelk til Tine. Hver geit fikk navn, og vi elsket dyra våre. Det gjør vi fortsatt! I løpet av 11 år fikk de 4 barn, og begge hadde vekselsvis arbeid utenom gårdsdrifta. I 2005 starta de ysteriet Den Sorte Gryte i tillegg til å levere kvotemelk til Tine. Høsten 2008 bygde de nytt fjøs til 300 geiter, kjøpte opp til de hadde 170 000 liter melkekvote. I tillegg ysta de av ca. 10 000 liter. Så - i 2011 - ysteriet brant ned! -Klart vi sturte og spekulerte, men vi ville bygge 72

nytt ysteri. Denne gang ble ysteriet bygd sammen med nyfjøset, med ysteri i første og gårdsrestaurant i andre etasje, slik at gjestene kan se ned til geitene i fjøset. I 2014 leverte gården melkekvota til Tine med omsetning ca. 2 mill. I 2015 var planen å levere kvota til Tine på 170 000 liter, i tillegg til å produsere ost av 100 000 liter til Den Sorte Gryte. Pga. forsinkelser i byggeprosjektet ble produksjonen i ysteriet i 2015 noe redusert, men Den Sorte Gryte har hatt en aktiv høst med stor etterspørsel etter geitost. Ysteriet med flisfyringsovn og jerngryter fungerer

godt, og varene forsvinner ut etter hvert. I 2016 er målet full drift hele året. - Til nå har vi kjørt ut og solgt varene våre på messer og stand i de nærmeste byene, mens vi jobber med å få varene inn i butikker i hele Hålogalandsregionen. - 17. juli 2015 åpnet vi dørene til et nytt besøksanlegg med egenproduserte produkter av geitmelk. Det var en stor dag – Den Sorte Gryte kunne igjen tilby ekte brun geitost og mange andre produkter. Fra restauranten og balkongen har vi utsikt mot Vestfjorden og Lofotfjellene, med Skrova i sør-vest, og Steigen og Hamarøy i sør-øst. Å nyte sola og stillheten der mens geitene beiter i nærheten, er en opplevelse. Med alle produktområder vil gårdens samlede omsetning være på ca. kr. 5,5 mill. pr år og sysselsette 5 personer. Dersom vi har avsetning i markedet og øker kapasiteten, kan produksjonen økes ytterligere, vi kan foredle mer melk heime på gården og levere mindre til Tine.

Vi er veldig stolte over å kunne motta gjester og vise fram gårdsbutikk med utsikt til ysteriet, kafé, restaurant med utsikt inn i fjøset og melkestallen, ysteriet med jerngryte på flisfyrt ovn, trapp og heis fra gårdsbutikken til visningsrom i kjelleren og modningslagrene for hvitost, fjøs med melkestall med 300 geiter og kje i sesongen. Årstidene og syklusen på gården er en del av opplevelsen. Sommeren med kje på tunet og geitene på beite i marka som melkes morgen og kveld. Høsten er brunsttid og de store bukkene hentes hjem fra Holman.. Vinteren er ferie og pause i melkinga for de drektige geitene. Ettervinteren med kjeing i marsapril. Det nye fjøset er lettdrevet, romslig, luftig og trivelig for dyra og for oss som jobber der. Øverst: Kje er en sikker vinner blant alle barn.Geitene er utrolig folkekjære og lekne. Med sine blide fjes sjarmerer de alle. Til høyre: Utsikt fra kafeen.

Boazovázzi-Reingjeteren Máret Rávdná M. Buljo Fra Lákkonjárga, kom til Kanstadfjorden i 2006. Gift med: Peder Hansen Buljo 2006

‹‹Utviser trygget og kunnskap i sitt arbeid. Lykkes å få frem rene smaker som harmonerer igjennom hele måltidet. Helheten i måltidet er godt satt sammen. Juryen fikk smake på hennes kjærlighet for mat». Dette var juryens begrunnelse da Máret gikk til topps i klassen Matkunst og kunnskap i Sápmi Awards 2014. Oppgaven var å tilberede en 3-retters middag, og Máret satsa på råvarer fra naturen. – Jeg hadde hentet fram tradisjonelle samiske oppskrifter, som i ny form blir eksklusivt, smiler Máret Rávdná. Ho er selvlært matkunstner, opprinnelig fra Kautokeino og bor i Lødingen og driver reindrift i lag med familien. – Jeg lagde mat som hører til min hverdag, og ga den en stil som gjør at det passer til fine oppdekkede bord. Prisen hjelper meg 74

i mitt arbeid med på å løfte statusen til tradisjonell samisk mat. Jeg har et bilde i mitt hode Jeg var 3 år og lå i sleden, bak kom kjørereinen til ahkku/bestemor. Den kikka på meg over kanten; mulen, de store hornene, lyden, … Siden har jeg vært forelska i rein. Det var klart – jeg har hatt som mål å leve av reindrifta. Ho møtte sin Peder da hun var 17 år gammel, og kom til Kanstadfjorden i 2006 det året de gifta seg. Reinflokken hennes kom året etter. Det har gått bra med dyrene

etter omstillinga til nytt beiteområde. Vi vil satse - videreføre gamle tradisjoner og skape nye produkter - Siida’en her drives på tradisjonell måte i inngrepsfrie områder og landskap som er vanskelig tilgjengelige. Vi bruker lite motorkjøretøyer. Dyrene har det godt, de er delvis tamme. Det er et godt utgangspunkt. Drifta skal bygge på natur. Vi er miljøforkjempere. Vi forer ikke dyrene, men tar inn noen rein i gjerdet her mot jul. De får lav som vi har sanka på myrene, og elvesneller som vi slår nede i en kulp og hesjer, det er godteri til reinen. Her tar vi i mot skoleklasser slik at de får nærkontakt med rein og oss reineiere. Máret brenner for rein og matkultur, ho mener anlegget i Kåringen har et stort potensiale. Mulighetene er mange. - Responsen er stor og etterspørselen etter kjøtt øker, også lokalt. Jeg skulle ønske det var mer goodwill å hente hos myndighetene. Det er stort press fra alle hold: E 10, Hålogalandsvegen, kraftutbygging, kraftlinjer, hyttebyen på Nes - de beste beitene og trekkrutene – det er store tap.

Márets hverdag er mangfoldig - mellom hjemmet og anlegget i Kåringen og etterhvert mange andre arenaer i inn- og utland. 2014- 2015 har vært et travelt år. I juni vant ho Sápmi Awards i Jokkmokk. I oktober kurset ho Thongruppens kokketeam i Kautokeino. Ho har deltatt i kokketeamet til Urfolks kulinariske institutt og The International Centre for Reindeer Husbandry Lykkelige og trygge rein - tradisjonell kunnskap – etikk og dyrevelferd , Máret og Peder er enige om visjonen: Flokken skal ha mange nok voksne erfarne dyr slik at flokkens trygghet ivaretas. Uttak av slaktedyr: ikke skille simler og kalv, nok erfarne okser til å lære opp unge rein slik at dyrene bruker landskapet og beitene på beste måte. Trygge beiteområder: som ivaretar reinens årstidssyklus og dynamikk i bruken av landskapet, uten fare og forstyrrelser. «Nose to tale», ressursutnytting: viktig å bruke hele dyret, ikke kaste mat.

Livet med rein er en livsform, ikke bare næring. Tap av beiteland påvirker oss i stor grad, både fysisk og psykisk. Av og til blir man bare så sliten av alt. 75

Butikken er hjertet i bygda De fire dagligvarebutikker drives alleav driftige damer. Snarkjøp Digermulen: Daglig leder Maria T. Madsen Berglund Rolf Olsen Dagligvare, Beritbutikken, Offersøy: Daglig leder: Berit Olsen Christensen Vågehamn Landhandel: Daglig leder Cecilie Hanssen

MØYSALBUA, Hennes: Daglig leder Lillian Kornbakk, June Nikolaisen

Spesialforretninger innen kortreist mat Viltkroa, Langvassbukt Reinslakteriet, Kåringen Den sorte gryte, Våge

Overnatting Utleiehus, leiligheter Blokken: RS Brygga Kvitnes: Kvitnesvågen Hennes - Kaljord: Aurora feriehus Hillestad Feskebrygga Helsehuset Hennesstrand Brygge Ninas Ferieleilighet Kaljord Sjøhus Hanøy: Hanøy gamle skole Austre Vågan: Lofotbrygga, Store Molla Digermulen Brygge Risvær Brygge Vestbygda: Offersøy Feriesenter Gullesfjord: Viltkroa

Camping (* hytter) Gullesfjordbotn camping* Blokken grendehus MNS camping, Hennes Kongsmark camping* UL Trollfjord - Raftøra camping

Offersøy Feriesenter 1982 - 2015

Torill og Arnfinn Fenes

2016 - Gunnar og Vibeke Fenes

Offersøy - navnet oser av historie. I 200 år var det et sydende handelssted og fiskevær, med ”væreier”, gård, drenger, budeie og kårfolk. Torill og Arnfinn Fenes har drevet reiseliv her i over 30 år. Fra 2016 overtar neste generasjon, Gunnar og Vibeke. Handelsstedet Offersøy ble etablert i 1758 av handelsmann Jens Krog som drev handel, fiskebruk og jektefart til Bergen. I 1910 overtok Lødingen kommune eiendommen og etablerte gamlehjem for kommunen i den gamle hovedgården. Kommunen ansatte gårdsbestyrer og betjening på gamlehjemmet og drev gårdsbruket fram til 1954, da Gunnar Fenes i tillegg til butikken, posten og dampskipsekspedisjonen som han drev nede på Gammelbrygga overtok gårdsdrifta på Offersøy.

I 1982 ble Offersøy Feriesenter etablert, og begynte å markedsføre Offersøy som et feriested i skjærgården, der familien og vennekretsen kan finne ro og fred, eller aktivitet og opplevelse. På «fjøstomta» var det reist et nytt hovedbygg med 5 motellrom og kafe & restaurant med plass til 100 gjester. Sommeren 1983 var også campingplassen og 5 nye hytter og 5 moderne rorbuer klar til bruk. Feriesenteret ble populært utover 80-tallet og fikk besøk av gjester fra mange land.

Etter hvert ble fisketurisme den viktigste nisjen. Fra midten av 80-tallet og fram til årtusenskiftet ble det også bygd nærmere 20 private hytter/fritidshus ved Langstrand -osen på Offersøy. Fra 2016 har Gunnar Fenes og kona Vibeke overtatt ansvaret for den daglige drifta. I dag ser man en stor interesse for natur- og kulturbaserte aktiviteter; Vandringer, sykling, fotografering, fugletitting, geologi mm.

skattejakt eller en tur til Møysalen Nasjonalpark.

Offersøy Feriesenter tilbyr naturopplevelser og aktiviteter vår, sommer, høst og vinter. Enten du kommer som feriegjest eller som kurs & konferansedeltaker.

Friluftsliv er også reiseliv, og i mars 2016 ble «Vinterpadletreffet 2016»arrangert på Offersøy for første gang med deltakere fra hele landet, og turer, workshops og kurs for alle ferdighetsnivåer. Midt i skjærgården, med alle fasiliteter kan du velge losji i alle prisklasser.

Havfiske. Dykking. Jakt. Spekkhuggersafari. Fjellturer. Skjærgårdcruise. Bygdesightsing. Skulpturlandskap Nordland. Stjerne & Nordlysobservatorium. Lekeplass. Natursti. Havrafting. Eller et ”øde-øy”-opphold,

Lødingen Vestbygd er et eldorado for friluftsmennesker, for havfiskeinteresserte, for dykkere og for turfolk. Naturen er mangfoldig. Fra uberørt villmark, - til en skjærgård som er et lite eventyr i seg selv, innbydende både for strandhugg og for dem som vil bade og fiske.

Klar for ny tur. Unge møysalguider; Ann Kristin Hansen og Jonas Båtnes.

Møysaltur BA Møysaltur BA og Møysalen nasjonalparksenter, Hennes. kamping. Siden først på 1900-tallet har lokalkjente fjellførere leda gjester opp på Møysalens topp. Denne tradisjonen tok noen fjellglade fatt i på 80-tallet, og sommeren 1989 ble det organisert flere guidede turer. I 1990 deltok 300 personer på de organiserte turene, mens 500 personer i alt nådde toppen - ifølge møysalboka.

Kjekke fjellguider, kafe og

Møysaltur AL ble stifta i 1991. Det ble solgt andeler til alle som ville være med. Etterhvert ble mange guider tilknytta laget. Påmeldinger ble organisert gjennom bygdekontoret, så lenge det bestod. Guidekorpset er i dag på 15 - 20 guider, alle med fjellføring som fritidsbeskjeftigelse.

Gjesteboka til Møysalen har vært plassert i varden på toppen hver sommer siden 1924. Besøksstatistikken bygger på deltakernes skrevne beretninger. Besøket har steget radikalt etter at Møysaltur startet med guidede turer.

Å vandre opp til Møysalen fra Lonkanfjorden er en vakker og vill naturopplevelse gjennom et fantastisk kystalpint landskap. Turen belønnes med en fantastisk utsikt fra toppen! 80

Daglig leder og styreleder Lise Bygdnes

«Campingsjef» Kjell Nilsen

Møysalen nasjonalparksenter AS Selskapet Møysalen nasjonalparksenter AS, MNS, ble etablert i samarbeid med Møysaltur. MNS overtok booking og transportlogistikk for turene, mens Møysaltur organiserer fjellførerne. Investerings- og oppstarttilskudd fra Innovasjon Norge var avgjørende for oppstarten i 2007 og campingplassprosjektet i 2008. Planen var å få etablert et nasjonalparksenter i tilknytning til Møysalen nasjonalpark med utstillinger om natur, historie og kultur. Senteret skulle overta og videreutvikle fjellførertjenesten til nasjonalparken og alt som er forbundet med dette. Campingplass kombinert med gjestehavn skulle gjøre Hennes til reisemål for tilreisende fra land og sjø.

og utleie av lokaler til nasjonalparkforvalter og Snarkjøp Hennes. Campingplassen med servicebygg er ved østre molo i havna på Hennes. Kafeen er et viktig møtested for bygdefolket, og holder åpen noen dager og kvelder i uka om sommeren og lørdager resten av året, på dugnadsbasis. Ellers har butikken kafé i åpningstida med salg av kaffe og vafler. Hver tirsdag er det strikkekafé. MNS formidler utleie av rom i Helsehuset, og har samarbeid med andre utleiere i bygda. MNS er et «fellesforetak» med mange små eiere som i utgangspunktet brant for å «få til noe», satsa noen tusenlapper. Styreleder har ofte også vært daglig leder.

Hovedtilbudet er guidede turer til Møysalen. MNS har driftsbygning med kafé, pub 81

Vigdis Johansen og Liss-Berith Bakkeli er med i dugnadsgjengen

Leif Ellingsen, Brottøy

Karlot Bømark, Strand

Eirik M. Willassen, Digermulen

Mange kjenner Leif i Brottøya fra post- og vareruta «Vegard» i Raftsundet og fjordene gjennom flere tiår. Ruta starta i 1986, som et samarbeid mellom butikken i Hanøya, Hadsel kommune og postverket. Ruta ble oppretta for å bringe varer og post til bygdene, og hjemmehjelp til de eldre som bodde avsides til. Leif har hatt ruta siden i 1987.

Jeg oppdaget gleden ved fjellturer først i godt voksen alder, derfor skulle jeg gjerne vært ung igjen. Etter ei trafikkulykke i 1998 oppdaget jeg fjellvandring som smertelindrende. Min første tur til Møysalen var i 2001 med Jan Reinertsen som guide. I 2006 skulle fetteren min og jeg bestige Stetinden i lag med Jan som guide. Vi hadde planlagt turen nøye, og tatt klatrekurs i 2003. Fetteren min døde av hjertestans på denne turen.

Da jeg begynte på skolen var vi nesten 40 elever fra 1. til 10. klasse, da jeg gikk ut av 10. var vi vel 27. Opp igjennom årene har jeg vært med bestefar og pappa på havet; skåret torsketunger, sløyd fisk, vært på hvalfangst og sildefiske. Interessen har vært maskineriet. Jeg har alltid vært livredd og nysgjerrig på motorene og det tekniske. Derfor tar jeg maskinistutdanning.

Leif er en allsidig kar. Foruten noen sesonger på Lofoten og Finnmarka, og som oppsynsmann for Kystverket, har han vært skysskar for kraftlag, hjemmehjelper og andre. Han har også jobba på anlegget til Nordlaks. Han og kona Marianne har drevet gårdsbruk med sau på den idylliske Brottøya. Leif har også hatt tre perioder i kommunestyret for Senterpartiet, og han har vært sentral i arbeidet for kommunikasjonene i Raftsundet og på Innlandet. Leif har glimtet i øyet, er jovial og hjelpsom og full av gode historier. Den som ikke minnes slektenes gang og historie i fjordlandskapene, kan alltid spørre Leif. Gjennom årene med post- og vareruta har han tatt til seg mye kunnskap fra de gamle, fra Brakset i sør til Kaljord og Hennes i nord.

Uka etter ringte Jan og spurte om jeg kunne være guide på Møysalturen lørdag. De manglet hovedguide, og NRK radio skulle være med. Dette sa jeg ja til, for å tenke på noe annet enn sorg. Siden har jeg vært fast i Møysaltur. Jeg har nå vært 145 ganger på toppen, årsrekorden min er 23 turer. Rutevalget til Møysalen er greit. På ettersommeren er det god sti og gode merking. I tåke er det litt verre. Møysalturene fungerer godt for deltakerne. Jeg får masse positiv tilbakemelding. Det er viktig at deltakerne har fått riktig informasjon, og blir tatt godt vare på under turen. Det er fint å evaluere dagens opplevelser over et varmt måltid. Hele apparatet fungerer fint nå syns jeg. 82

Begynte på TIP og fordypning på industrimekaniker. På Vest-Lofoten videregående på Gravdal ble det fordypning i motormann-faget. I Sjøforsvaret i Bergen avtjente jeg førstegangstjenesten. I 2013 bestemte jeg meg - jeg skulle bli chief/ maskinsjef, og jeg ville bo heime. Sara ville først ikke være med, men ho ombestemte seg, og vi søkte begge på skole i Tromsø, jeg på maskinistskolen, ho på førskolelærerutdanninga. Jeg kjøpte hus i Digermulen og her bor vi nå. Jeg er maskinkadett på M/S Polarlys, og Sara følger samlingsbasert/ desentralisert 3. år i Tromsø. Vil arbeide for UL Snetind. Stifte familie når vi er ferdig med utdanninga. Vi håper at flere ungdommer med barn flytter til bygda. Det er viktig for å sikre skolen og barnehagen.

Ingvild E. Bye Melkersen, Helgenes

Camilla J. Nerkvern, Hennes

Jeg liker å være på havet og på fjellet med venner og et kamera. Har en kul tenkepause på folkehøgskolen Øytun i Alta, på naturfotolinja. I framtida ønsker jeg en familie med tilknytning til jordbruket. Helgenes ser jeg på som en plass å dra hjem til, plassen gjør meg i godt humør bare jeg ser bilde derfra. Jeg liker folkene, og at man har hav og fjell rett utfor døra. Men det er så få folk, og ingen dyr, husene står tomme mesteparten av året. Tror ikke noen av oss søsken har planer om å bo på Helgenes, selv om det ligger våre hjerter nær.

Vi møtte hverandre på hurtigruta, han Tommy og jeg, sier ho. Tommy er maskinist på MS Lofoten, og er 3 uker på sjøen, 3 uker heime. Slik har det vært i bygdene her i generasjoner; kjerringa holder skansen heime på bruket med unger og dyr, mannen er på Hurtigruta.

Hvis jeg skulle bo på Helgenes, ville jeg satset på gård og produksjon av grønnsaker og kjøtt, som er «in» i tiden og lønnsomt. Slik det er nå, gror Helgenes igjen. Det bør det være noe matproduksjon og dyrehold, det er god jord, og fine beiter i skogen og på fjellet. Det har vært kjekt om andre hadde slått seg ned slik at man fikk naboer, at plassen hadde blitt et turistmål. Samtidig er det jo veldig godt at det er stille på Helgenes. Dårlig tilgjengeligheten legger en demper for Helgenes i framtida. Dersom det hadde vært enklere å dra dit, hadde det nok blitt mer liv der. Jeg tror det blir en ferieplass.

Tommy og Camilla har kjøpt gård på Hennes . Skulle ønske vi hadde dyr da jeg vokste opp, jeg har jo ikke erfaring. Vi har to høns, de trives og verp. - Da vi kjøpte her, var det som å vinne i lotto. Jeg vil lage mitt eget paradis med all slags bærbusker, hage og blomster. Camilla synger i Kordamen’. - Uten koret ville bygda vært litt gråere, sangen setter farge på tilværelsen. Camilla har Tegning, form og farge fra Melbu og i Kabelvåg og maler, fotograferer og lager blomsterdekorasjoner. - Pendling er ikke noe alternativ. Håper det kommer noen nye hit utenfra. Her er flott - stille og rolig, natur, ingen kjøpesenter, ikke noe kjøpepress. - Det var flott å vokse opp på Kaljorda, sier Camilla - Vi lekte i grottene oppunder fjellet, i laaange gruveganger, de er rast sammen nå. - Nei, de kan ikke legge ned skolen vår. Vi foreldre skal ikke gjøre det enkelt. Jeg klorer meg fast, det er her jeg hører til. 83

- Eg må sjå havet. Det gir ro og avkopling. Er det ikkje fint her?

Gunnar Årstein, Årstein Eg har prøvd å finne min egen veg og væremåte. Trolltamp er et godmodig ord på aktive småkrabater. Eg har ennå litt av trolltampen i meg. Gunnar si historie er historia om kystkultur og kampen mot sentralisering. Gunnar har alltid et brev som skal skrives, en telefon som skal tas, en kamp å kjempe. Gunnar og kona Magnhild møttes på lærerskolen i Tromsø og underviser på Digermulen skole. - Vi bodde i Harstad. Så fekk eg ei melding fra Årstein; viss ikkje eg kom heim for å undervise, ville skolen bli stengt og innbyggerne dra. Han meinte han ville gjøre større nytte på Årstein enn i Harstad, og de flytta heim i 1983. Da hadde de på Årstein kjempa for veg i 60 år. Gunnar blei med i vegkampen, og da de søkte staten om fraflyttingstilskudd ba ordfører og rådmann de trekke søknaden. - Det var det ingen som gjorde, ler Gunnar. Med en stemme overvekt blei vegen vedtatt i kommunestyret i 1984, og tre år etter var vegen klar. I 1991 ba Storfjell sanitetsforening om hjelp med veg til Storfjell. Gunnar sa ja, han

sier alltid ja. Men det blei en seig strid. Vågan kommune prøvde å torpedere vegen med EØS-lover, utspill i pressa og treg saksbehandling. Aksjonistene tok dynamittkubbene i egne hender, og sanitetskvinnene troppa opp med trillebår, hogg skog og sprengte i berget. “Med dynamitt mot byråkratiet”, “Storfjell tar høstferie”, “Sprengingskåte damer, presseoppslagene var mange. Kjerringene sjarmerte lokalavisen og kom på Norge Rundt. Et fransk filmteam fulgte de muntre anleggsarbeiderne i to år, filmen heter Lofoten mon amour. En augustdag i 1993 inviterte aksjonsgruppa alle til anleggsstart. På programmet stod Jack Berntsen, kor, mat og kaffe og - åpningssalven. 400 personer dukka opp, ordføreren holdt tale og smilte: “Jaja, Gunnar, det er langt igjen til Storfjell”. Da sa eg: “Det vi fyra av her, var ei politisk salve”. Aksjonistene stilte på torget i Svolvær med plakaten “Dynamitt til damene i Storfjell sanitetsforening” og en dynamittkasse folk kunne kaste penger i. Vi sang til melodien “Hvilken venn vi har i Jesus” og fikk inn 3.000 kroner og 84

100 kilo dynamitt. Lofotposten laga så mange oppslag at ordføreren til slutt marsjerte inn til redaktøren og sa: “Nå må du slutte å skrive om den helvetes Storfjellveien”.

Storfjellvegen blei vedtatt i kommunestyret sommeren 1995. - Da tenkte eg at no er det over. Ho Magnhild trudde at endelig får vi gjort noe på huset. Men, så kom aksjon for Lofast, helsesøster og veg på Store Molla. Kamper som styrka samholdet naboer og bygdefolk i mellom. Saka fikk også politiske etterspill. RV gikk fram fra 2 til 5 representanter. Før stod nordlendingene med hua i handa når de møtte folk fra Oslo. Den nordnorske visebølgen, Troilltampen og Draugen, og artistene fikk nordlendingene til å skjønne at vi er like mye verd som søringa. - En politisk appell må røre ved hjertene til folk. Det var slik vi vant i kampen om Storfjellvegen.

Parksjefene i Raftsundet - Tore Jenssen og Gunn Rask Jenssen, Raften

Turistsjef» Geir Svendsen, Digermulen

Grønne lier, nyslåtte jorder, sauer og lam – om sommeren er Raften en oase, et smykkeskrin, midt i Raftsundet. I dag er Tore Jenssen og Gunn Rask Jenssen de eneste gårdbrukerne. De er parksjefene i Raftsundet. Og drifta er uten giftige sprøytemidler.

Digermul-patrioten Geir forteller om keiser Wilhelm som gjorde Raftsundet til reisemål i turismens barndom. I 1989 var Geir med og starta 100-årsmarkeringa for keiserbesøkene. Flere hundre kom. Keisermarsjen ble raskt en av de største turmarsjene i landet.

En vakker sommerdag møttes vi på altanen, med nydelig utsikt over Raften, Fallressen, Merrafallet, Raftheia og Raftøra. Praten gikk om jordbruk og beite, matproduksjon og bygdeliv. De bor på heimgården til Tore. Gunn er vokst opp på Sommarset, nord i sundet.

Den gangen Tore og Gunn slo seg ned og bygde hus var de 7 optimistiske unge par som etablerte seg i Raften. På 90-tallet var det 16 unger og liv og røre i bygda. Det var lyd og leven med geiter og sauer nedover hele Raftsundet. De to sønnene har arbeid i Nordsjøen og dattera er utdannet kokk. De har god hjelp i gårdsdrifta. Med effektivt utstyr for rundballepressing, gjør de slåttonna på jorder ned til Pundslett. Hver høst kommer slekt og venner og er med i

sauesankinga. Da går de med båt inn i Kvannkjosen og jager dyrene heim over fjellet. Dette er blitt en hyggelig tradisjon. Dyrene blir sendt til slakt hos Horn på Leknes og er klassifisert som Lofotlam av beste kvalitet. Tore og Gunn har vært aktive i UL Trollfjord og Raftsund lokalutvalg og har, som mange andre, vært Tordenskjolds soldater. Raften er langt fra kommunesenteret, og skal man få noen goder, må man stå på. Sørvendt og lunt, velstelte jorder og irrgrønne lier. Raften er som en park. På Raftøra driver UL Trollfjord et godt utstyrt forsamlingshus og en campingplass. Hver helg sommeren gjennom er det fullt av campingbiler. Roar naboen tar seg av registeringsrapportene på campingplassen. Med stadig økende etterspørsel etter kortreist mat fra vakre og reine omgivelser burde beitenæring og kjøttproduksjon i Raftsundet ha ei lys framtid. Tore og Gunn har lagt et godt grunnlag. 85

Fram til 2000 jobba Geir på familiens landhandel. Siden har han tatt oppdrag som turistguide i Lofoten og Vesterålen og kan fjordene ut og inn. Geir er kjent for samlinga av fotominner fra Lofoten og Vesterålen. -Jeg har verdens mest komplette samling av postkort fra Raftsundet og turistbrosjyrer fra Digermulen fra 1890- til 1960-tallet. - I 2008 begynte jeg å legge bilder på Origo . I 2011 oppretta jeg Meine Lofotenbilder på Facebook. Da jeg la ut gamle bilder, tok det helt av. - Jeg skanner og legger ut i album på Facebook. Jeg har over 40 album fra Raftsundet - Søndre Hadsel. - Facebooksida har nesten 3.000 lesere i alle verdensdeler. - Slik har jeg kontakt med etterkommere etter lofotinger/ vesterålinger som utvandra, Bildene jeg har fått ville gått tapt i neste generasjon.

Frank Olsen, Blokken Frank er lidenskapelig opptatt av nordlyset. Når det er som mørkest i nord, drar Frank ut for å kikke opp på himmelen. For han er nordlysfoto stort sett hobby, men i dag er det flere og flere som gjør nordlysog fotosafariturisme til et levebrød. -Vi bodde i Blokken da jeg ble født, og Blokken ble et naturlig valg da jeg ble uføretrygdet. Nå bor jeg landlig i huset der min bestemor vokste opp. Her har jeg fått en kjær hobby – fotografi, som jeg driver med året rundt. Jeg kjører mye over hele Vesterålen, stadig på jakt etter nye, spennende plasser og motiver. Uheldig kan man være, som da han gikk gjennom sjøisen, i 15 minus. - Alt var søkkvått; klær, telefon, fotoutstyr - alt. Det var lite hyggelig å karre seg til land, få av klærne, komme seg i bilen og kjøre 5 mil hjem i bare undertøy. Kan takke tida som sjømann, samt en tur som 16-åring på selfangst til New Foundland for at jeg beholdt

roen. Da var det kjekt med fullforsikret utstyr. -For å lykkes som fotograf må du være dyktig, jobbe hardt og være oppdatert på utstyr. For meg handler det om landskap- og nordlysfoto. Med stadig flere hobbyfotografer, blir det stadig vanskeligere å få solgt bilder, men det går an. En gang ble et av mine beste bilder delt, uten min tillatelse, og på få dager ble bildet likt av 70.000, uten at det kunne spores til meg. Frank er tilknyttet Aurora Skycam, et system som er i oppstart. Kamera montert på ulike lokasjoner rundt på Nordkalotten tar bilder av nordlyset. Dette er kombinert med en app som skal gi nordlysvarsel til din lokale posisjon. - Jeg ser at stadig flere fototurister finner veien til Vesterålen vinterstid. Vi henger etter sammenlignet med Tromsø og Lofoten. Hvorfor, vet jeg ikke. Vesterålen burde absolutt samarbeidet med fotografer og guider for å komme på kartet som mål for vinterturisme.

Friluftsliv og reiseliv

Padling og båtliv Både mot Hadselfjorden og Vestfjorden er det skjærgårder med hundrevis av øyer, holmer og skjær og kvite korallstrender. Dette er et eldorado for de som liker å gli gjennom landskapet i kajakk eller båt. Nord om Raftsundet teller skjærgården mellom Hennes og Hanøy 250 øyer, holmer og skjær. I Vestfjorden mellom Årstein i Vågan og Kanstadfjorden i Lødingen ligger nedlagte fiskevær og ca. 600 øyer, holmer og skjær. Øyene er flate med høyeste punkt på ca. 50 m. De største øyene er Risvær, Selsøya og Store Svællingen. I Raftsundet er Gårdsholmen i Tengelfjorden, Raftøra, Tennfjorden samt rundt Ulvøya og Brakøya skattede idyller. Her er vegløse fjorder som Lonkanfjorden, Trollfjorden og Øksfjorden. Det er mange plasser du kan sette ut kajakk og nå padleområder; på Hennes eller Kaljord, evt. på Hanøy. I Raftsundet er Raftøra eller Tennstranda, på Årstein og Pundslett, i Kanstadfjorden og Vestbygda er det et utall plasser. Her drives guidede kajakkturer, uorganiserte kajakkturer og i mars 2016 også et større arrangement.

Vinterpadletreffet 2016 ble arrangert i Offersøy, og er eksempel på friluftsliv og reiseliv hånd i hånd. Vinterpadletreffet og klubbene i regionen er i samarbeid med Norges Padleforbund og Visit Harstad i sluttfasen av et arrangementsutviklingsprosjekt som andre arrangører kan benytte seg av. 70 padlere møttes over tre dager med turer med forskjellige lengde og utfordringer. 88

Workshops har inkludert både kokekurs med bålpanne og grill, kommunikasjon på havet ved Bodø Radio, reparasjon av kajakk, lokalhistorie og rigging av vinterkajakk. Kystlandskapet gav mangfold og variasjon for aktiviteter og turer på havet. Sikkerhet i et godt padlemiljø og gjennomgående vertskap for padlerne er et hovedanliggende for arrangørene, som lyktes med et inkluderende arrangement. Vinterpadletreffet 2016 framstår som et av Norges beste padlearrangement. Det er behov for skilting og tilrettelegging av utsettingsplasser med parkering.

For den som seiler eller går med motorbåt er det mange idyller, også der du kan ligge på svai. Det er noen småbåthavner og mange private flytebrygger, men gode gjestehavner mangler.

Strandliv i kvitsandlandet Dersom forholdene er fine trenger man ikke sydentemperaturer for å dra på strandtur. Så lenge du synes det er sol og 10 -12 grader i vatnet vil de kvite korallstrendene veie greit opp for det. Silsandvika på Rinøya, Vestøya ved Offersøy, Kvitsand ved Hustadstrand og Valan på Øynes har adkomst fra vei. I Svellingan er Ramnøya og Litje Hinnøya, Sjursholman fra Rinbømarka, Silsandøya utenfor Hegstad, Ingeborgholman og Kvitsandan i Oksøyværet populære turmål. I Austre Vågan er Haversanden på Molla og Trollskarsanden på Årstein lekre strender som kan nås fra vei. I skjærgården i Hadselfjorden er Ingelsfjorden, Brottøya, Sandøya og Veøya utenfor Helgenes og Myrlandsøya utenfor Myrland i en egen klasse.

På ski ved fjell og fjord Det meste av terrenget i fjordene er alpint, og her er mange partier og renner for de som liker å kjøre off-pist. For de som foretrekker å gå bortover under skredsikre forhold er det mange «heier» og ypperlig skiterreng med fantastisk utsikt over fjorder og fjell i vid omkrets. Å gå på ski langs fjorden, spesielt på flo sjø, er en opplevelse. Terrenget er flott for lek i snø, og tidligere var det et yrende liv i bakker og på islagte hålker og vatn. Heiene mellom Gullesfjorden og Djupfjorden kan nås fra mange kanter. På Høgda i Austpollen kan du ta innover Sørheia eller gå langs Langvatnet og opp i Tverrelvdalen til Vangpollheia. Fra Djupfjorden kan du ta deg innover anleggsvegen via Storvatnet og opp på vidda og til Snytindhytta.

Fra Blokken kan du gå innover Dalveien, langs vatnan eller på Heia. Skiterreng fra Innerdalen og opp til fjellområdet ved Snytindhytta. Fra Kvanntoelva, Kvitnes, Innlandet skole og Henneshøgda når du Kvitnesheia og Hennesheia med lett skrånende terreng, små fjelltopper og en fantastisk 360o panoramautsikt. Nede i bygda er det fint å gå på ski langs Harvollen til Kaljordvatnet. Det arbeides med sporsatt skiløype fra Innlandet skole til Kaljordvatnet. Lysløype ved Innlandet skole. I Raftsundet er Raftheia og Kariknausan mellom Tennstranda og Raften flotte både for nedover og bortover. Fra Kariknausan ser man rett inn i Trollfjorden, Møysalen i

nord og Trolltindan og Svartsundtindan i vest. Klassiske skiturområde er mellom Kongsmarka og sørover Hønsåkerdalen. I Vestbygda er mange fjell og dalfører. Sneisa – Sørdalen – Ytterstad er en populær dagstur. Du kan gå opp i terrenget fra mange steder, og det er lysløype i Våge. Vinterstid er Kåringen og Kanstadfjellet viktigste utfartsområde. Herfra har du mange alternativer for fine dagsturer i fjellet og også ruter for flere-dagers turer nordover via Toralfsbu og Håkonsbu. Den gamle ferdselsåra mellom Eide og Kanstadbotn er meget flott på vinterføre. De sprekeste kan gå på Hinnøyas 4. høyeste fjell, Strandstinden 1.076 moh., Hinnøyas aller fineste vårskifjell for brattkjørere. Noen år legger stålis seg både på vatn og fjordbotner, og man kan boltre seg på isen med spark og skøyter. De fleste fjordene er terskelfjorder og vanligvis ligger fjordisen lenge. Å fiske med garn under fjordisen er tradisjon. Isfiske er populært på Langvatnet, i Kongsmarka og på mange vatn i Vestbygda. 91

Toppturer, tinderangling og vinterklatring Området rundt Raftsundet og Møysalen kan kalles «De glæmte tinder». På starten av 1900-tallet var området et mekka for tindebestigere der mange topper krevde relativt bratt klatring for å i det hele tatt komme seg til topps. Førstebestigninga av Trakta i Raftsundet i 1910 er ett eksempel på dette, selv dagens alpinister karakteriserer dette som solid klatring.

Dette sier Signar Andre Nilsen, styremedlem i Norsk Tindeklubb. Sammen med klatrekamerater utforsker han vinterfjell i Nordland med tau, stegjern og isøks. Han drar «De glæmte tinder» fram fra glemselen. - Dette må være landets råeste og flotteste område for alpin ferdsel med ville urørte linjer overalt som bare venter på førstebestigninger. Fjellene her er mest interessante som klatremål om vinteren pga. mye vegetasjon som sommertid kan være plagsom. Om vinteren derimot samler den opp vatn som fryser til flott is som klatrerne setter stor pris på. Tretindan og Totindan fra Fiskfjorddalen, nordøstpillaren på Møysalen og Møyene, i Raftsundet Braksettinden, Store Trolltinden, Svartsundtindan, Korsnestinden og Trakta - er noe av det flotteste området har å by på. Her er også mange renner som går nesten ned til havet og ett stort potensiale for

bratt skikjøring. At man i mange tilfeller trenger båt setter en ekstra spiss på opplevelsen. På Hinnøysida er Møysalen, med Salen og de to Møyen', Kongen, Reinspælen og Stortinden topper over 1.000 moh. I Raftsundet mer Olsanestindan, Svartsundtindan, Trolltindan og Rulten over 1.000 moh. Ellers er det et hav av tinder og traverser, både på Hinnøya og Austvågøya. I det alpine landskapet er mange mulige ruter for fjellturer også for de som ikke ønsker ekstreme utfordringer. På Hinnøya er fine heier og gode sauestier som egner seg meget godt for vandring. På begge øyene er det skar og eider med gamle ferdselsveier mellom fjordene. Nilsen mener potensialet for vinterklatring, toppturer og tinderangling, hele året, er enormt. - Man kan velge og vrake. Området er litt uoppdaga ennå og definitivt en perle, og bør absolutt markedsføres som en klatredestinasjon.

Fjellsportarrangementer og guidede fjellturer Møysalturer har vært arrangert i organiserte former i ruta fra Lonkanfjorden med utgangspunkt fra Hennes siden 1970-tallet, l Et utvida tilbud f.eks. med noen fjellsporthelger i løpet av sommeren med en Møysaltur og en annen guida fjelltur dagen etter, ville øke besøket og omsetning av servering, kioskvarer og overnatting. Mulige fjellsportarrangementer Landet rundt er breddearrangementer som 4-toppstur, 7-toppstur og 10-toppersturer blitt populære. Vesterålen turlag har arrangert 10-topperstur i fjellet over Skagen på Langøya siden 2012 og med 230–270 deltakere. Både i Vestbygda og på Hennes har man ypperlige muligheter for å arrangere slike toppturdager, f. eks. der det i deltakeravgiften er inkludert dusj og middag ved innkomst. Motbakkeløpet Hallartinden Max i regi av IL Stålbrott, med start fra Råvoll planteskole har vært arrangert siden 2013. Ca. 70 deltakere, oppslag på sosiale medier og i media har gjort løpet til en del av bygdas stolthet. I Lofoten arrangeres flere motbakkeløp.

På Hennes ville et ekstremløp f.eks. fra fergeleiet og opp Kaljordtinden evt. et løp til Sørtinden være mulig på relativt enkelt vis. Skyrunning er en trend i alpine områder verden over. I Lofoten og i Tromsø ble SkyRace arrangert -første gang i 2015, og med 3-400 deltakere fra hele verden og mye mediaoppslag. Både fjellene på austersida av Raftsundet, mellom Sigerfjorden og Blokken, mellom Fiskfjorden og Lonkanfjorden og i Vestbygda er det partier som egner seg for skyrunning.

Turmarsjer er breddearrangement. På Hennes ble Møysalmarsjen arrangert i noen år. Keisermarsjen i Digermulen er NordNorges største turmarsj etter Svarta-Bjørn marsjen. Den 10 km lange turmarsjen har vært arrangert siden 1989. Marsjen går til Digermulkollen og Keiservarden. Ved Digermulvatnet serveres kaffe/saft, og her kan man melde seg på for ekstra 10 km tur til Snøtinden. Ved Keiservarden har du et 360 graders panorama, Kaiserblick, i Baedeker Reisefører kalt den vakreste utsikt i verden.

Skilting og skjøtsel av stier og severdigheter Turløyper interesserer bredt, og Turskiltprosjektet og guidede vandringer har vært en god måte å mobilisere og forankre på tvers av bygdene. Mange føler nok at slike tiltak angår deres hverdag, og samtidig er skiltede gode stier viktig for å utvikle området som reisemål. For at bygdene våre skulle bli med i løypesatsinga, søkte vi og fikk finansiering av skilt og informasjonstavler via Turskiltprosjektet, og trimpostkasser via Folkehelsemidler. Gjensidigestiftelsen har gitt midler til inn-kjøp av egen utstyrsbase. Målet er å legge til rette et tur-løypenett i bygdene med skilt og markedsføring i turbok og på nett. Stisatsinga under Møysalen består av:  Klassiske stier fra steder med skoler, kafé, dagligvare og rutebåt/ fergekai  Informasjonstavler type A på knutepunkt med oversikt over løypesystemer  Informasjonstavler type B over turløype/ løypenett i et avgrensa område

   

Skilt ved løypestart og i stikryss Nedbørssikre postkasser på turmål I boka Vandringer under Møysalen Registreringer i nasjonal portal når stiene er ferdig skilta og rydda. Vi ønsker å kanalisere ferdselen med varsom og diskret tilrettelegging. Overdreven skilting og merking i terrenget skal unngås. Ingen reklame. Evt. sponsorer promoteres på nett. Arbeidet med skiltplaner og manus er arbeidskrevende, og det tar tid med så mange aktører. I juni 2015 holdt vi i samarbeid med UL Trollfjord kurs i skilting for løype-lagene. Det er også et samarbeid økonomisk. Bygd for livet har samarbeid med 10 andre frivillige lag for å rydde, merke og skilte klassiske stier og løyper på over 20 steder Møysalen rundt. Kartet viser gamle ferdselsveier, merka og umerka stier.

Start

Turmål

Høgda

Tavle

Sigerfjord

Stortinden, Øvre Vangpollvatnet , Tverrelvvatnet Tjønna

Blokken

Dalveien, Steinheia/Trollbusteinen / Eidet Gårdsøya, Amundvika

Fiskfjorden

Skaret, Storhaugen, Gambukta, Tredjevatnet, Møysalen

Kvitnes

Kartnesbukta, SvartvassmyranLysløypa, Svartvatnet

Hennes

Gammen, Litjtinden, Småvatnan, Nordtinden Kaljordvatnet, Harvollen

. Kaljord

Vassveien, Kaljordvassveien, Feltet, Nordbotn, Møysalen

Helgenes

Nipa/ Helgenestinden Storskaret

Hanøy Raftsundbrua

Nilsvika

Kongsmarka

Tverrelvvatnan, Steinbakktinden, Sukkertoppen

Raften

Tennstranda, Blåtinden

Tennstranda

Raften, Kariknausan

Digermulen

Keiservarden, Snytinden

Årstein

Årsteinskaret, Stortinden

Storfjell

Kjerringveien, Kalvhaugpollen

Øksneshamn

Tavle

Arnfinnslett

Lamåsen

Hustad Våge

Lappen, Kjellarbosvatnet, Kjellarbostinden

Offersøy

Langstrandosen, Dumpa, Kirkbakken, Vikaskjær, Durmålshaugen, Beritbutikken, Naturstien

Kanstadkrysset

Tavle

Med båtskyss til vandring Ingelsfjorden

Vandring til Eidet i Blokken

Vandring fra fjord til fjord over Svartskardet

Vandringer og tematurer med guide I Vestbygda har Langfredagsvandringer vært arrangert siden 2009. Man går på morgenen, slik at de som ønsker det kan delta i gudstjeneste i Vestbygd kirke. Under Kystkulturdagan har Kystlaget og Lødingen Skyssbåtservice AS historiske vandringer torsdag, med båttur og mange deltakere. Bygd for livet har siden 2013 arrangert «Vandringer under Møysalen» med støtte fra Nordland fylkeskommune. I 2013 ble det arrangert 6 «Høstvandringer under Møysalen», den siste 2. november. I 2014 ble det arrangert 9 vandringer i Sortland, Lødingen, Kvæfjord og Hadsel. Sætran - Fugletur - Tema torving - Det gamle handelsstedet Hanøy - Bygdevandring på Brottøya - Mellom vegløse bygder: Ingelsfjord – Sommarset, med innlagt

båttur. I september gikk «Vandringer fra fjord til fjord»; over Eidet mellom Kvæfjord og Lødingen kommuner og over Svartskaret mellom Hadsel og Lødingen. Hver vandring fikk 20 deltakere Siste vandring var på Dalveien i Blokkdalen 9. oktober. I 2015 4 vandringer; Fuglekasser i skogen i samarbeid med Innlandet skole - Fiskfjorddalen - Historisk vandring på Kvitnes og bygdevandring Lonkan - Helgenes. Våren 2015 starta Bygd for livet opp trimturer i marka, som går hver torsdag hele året. Vandringene har vært annonsert på Facebook, Vol sin aktivitetskalender, avisannonser og plakater. Markedsføringa bør forbedres slik at folk får informasjon og kan planlegge deltakelse på noe sikt. Kalender på nettsida er mulig verktøy.

Vandringene er et lavterskeltilbud med formidling av kunnskap om historie og kulturminner. Så langt det er mulig, et samarbeid med andre lag og i tilknytning til eksisterende arrangement. Det har vært engasjert guider og «lokale kjentmenn». Vi har fått mange mellom 1 til 80 år opp fra godstolen og ut i naturen. Deltakerne har fått innsikt i landskap og historie og folk fra flere bygder og kommuner har vandra sammen. Vandringene er blitt lagt merke til langt utover Vesterålen. Alle, også arrangørene, har lært mye og fått nye bekjentskaper. Erfaringene tas med videre.

40 deltakere var med på historisk vandring på Kvitnes i juli 2015. Turen gikk via den gamle husmannsplassen «Nøysomheten», til Kartneset, et sted med mange gravrøyser, og videre til Kvitnes hovedgård som er under restaurering.

PĂĽ reise

Med sykkel og båt Naturskjønne landskap og idylliske småfjordbygder mellom Lofoten og Vesterålen; alper, skjærgård og kvite strender, perfekt for de som liker turliv med fotoapparat og fiskestang, med båt og til fots. Veger med lite biltrafikk og moderate stigninger, overkommelige dagsetapper og fjordstrekk med rutebåt og ferge. Gammeldags gjestfrihet og muligheter for behagelig overnatting, servering og dagligvare. I juli er det bygdedager og kulturarrangementer Møysalen rundt. Det er så få ruter med ferge og lokalbåter igjen at reiser med båt er attraksjoner i seg selv. Ferge er et være eller ikke være for bedriftene og befolkninga i skjærgården. Uten gode fergeruter kan ingen drive bedrift. Ferge- og båtsambandet gjør det mulig med sykkelturisme. Fra prosjektet er det tatt kontakt med fylkeskommunen om forbedringer innenfor dagens rammer uten at det har gitt resultater.

Med båt på Hadselfjorden MS Hanøy er bilførende hurtigbåt i skjærgården i Hadselfjorden med anløp på Hadseløya, Hinnøya, Austvågøya og Brottøya. En fantastisk vakker fjordstrekning og med anløp på eksotiske steder i skjærgården med mange turmuligheter. Denne skjærgårdsruta sammenfaller med hurtigrutas populære etappe.

Med båt på Øksfjorden En godt bevart hemmelighet er den unike hur100

tigbåtruta til småstedene i Øksfjorden med anløp Øksneshamn, Kvannkjosen og Svartskaret i Lødingen og Holandshamn i Austre Vågan samt Risvær, Skrova og Svolvær i Lofoten en dag i uka

Ferga Digermulen Finnvik Da Nordland fylkeskommune la ned NEXruta i november 2014 ble fergesambandet til Molla styrket på grunn av behovet for transport til og fra øya, og fordi barn skal på skole.

Sykkelruta Møysalen rundt Du kan komme inn på ruta fra Sortland, Stokmarknes, Harstad, Lødingen og Svolvær, og også med båtruter. Fra Lødingen Rv 85 Sortland-Lødingen, mellom Gullesfjordbotn og Kåringen er veien sammenfallende med E10. Fra Kåringen til Gullesfjordbotn sammenfaller RV 85 med E10. Fra Lødingen Kåringen 6 km, stigning på 11 %. Fra Sortland Rv 85 Sortland-Lødingen, mellom Gullesfjordbotn og Kåringen er veien sammenfallende med E10. Fra Harstad Rv 83 Langvassbukt-Harstad med ferge over Gullesfjorden Rute 19-109 Refsnes–Flesnes, 30 min . Fra Stokmarknes med båtrute til Kaljord Rute: 18-837 Stokmarknes-Innlandet-Raftsundet Stokmarknes Bilførende mellom Kaljord og Hanøy Fra Svolvær med båtrute Holandshamn-Svolvær

18-704

Øksfjorden-

101

Langs landevegen Kommunikasjoner og avstander er viktig i all utvikling. Landets kommuner er inne i prosesser om kommunereformer, byregioner og justeringer av kommune-grenser. I disse prosessene er avstander og reiser tema som veier tungt. Erfaringsvis blir hensynet til bygdene vurdert i liten grad. Vegene rundt Møysalen går gjennom spektakulære fjorder med spesiell geologi, sjarmerende bebyggelse, dyr på beite, kvite strender, skjærgård, båter og mange spesielle fotomotiv. Etter åpninga av Lofotvegen via Raftsundet i 2007, er ikke skilting og tilrettelegging i samsvar med endrede behov langs fylkesvegnettet og E10. Landskapet langs Hurtigrutas mest populære strekning og viktig Norgesreklame bør vises fram også langs landevegen. Lofast-delen av E10 ble åpna i 2007, men er ikke ferdigstilt. Det er mange gjenværende massedeponier og sår langs anlegget. Innfallsportene til bygdene, men også til kjente turmål og attraksjoner er: Kåringen,

Kanstadkrysset, Gullesfjordkrysset, Høgda i Austpollen, Raftsundbrua, Hanøy og Fiskebøl. Her er det behov for trafikksikre bussholdeplasser med belysning og bussskur. Det bør tilrettelegges med veivisning og turistinformasjon og rasteplass utstyrt med bord og benker, toalett og renovasjon. De bør brøytes i vintersesongen. Turistinformasjon bør monteres på alle innfallsporter i samarbeid med de berørte kommuner og Statens vegvesen. Sykkelruter Det er skiltet sykkelrute gjennom Sigerfjorden og fra Høgda og Vangpollkrysset til Kaljord. Det bør skiltes med avstandsmål fra de ulike fylkesveg-strekningene, Møysalen rundt, slik det er gjort på Hadseløya og Langøya. Utsikts- og fotoplasser Landskapene er spektakulære og fotomotivene er mange. Fototurismen øker på generelt. Det er opparbeidede avkjørsler mange attraktive steder, men de er Ikke tilrettelagt og mangler vedlikehold og 102

brøyting. Det bør legges til rette utvalgte foto- og utsiktsplasser mot Trollfjorden, Hadselfjorden og Møysalen med vedlikehold året rundt. Attraksjonsskilting Det bør skiltes til innfallsportene til nasjonalparken og landskapsvernområdene samt tilrettelagte turområder. Nasjonal turistveg Nasjonal turistveg går langs E10 fra Raftsundbrua til Å og er skiltet «Lofoten». 1. «Lofotvegen» vil være et bedre navn på vegstrekninga enn «Lofoten». 2. Nasjonal turistveg bør gå fra Gullesfjordbotn til Å på Moskenesøya 3. Det er bare ett offentlig toalett mellom Evenes og Fiskebøl. Det bør anlegges toalett for vegfarende i Ingelsfjorden og ved Raftsundbrua/ Hanøy, og flere steder på utsiktsplassene langs Nasjonal turistveg. 4. Fv 868 bør gis status som del av Nasjonal turistveg og skiltes fra E10 til båt- og fergesamband og til attraksjoner som Trollfjorden, Fallressen, Svellingsflaket.

Forslag til tilrettelegging Enkel tilrettelegging: Informasjonstavler til verneområder og turområder Utsikts- og foto: tilrettelagte steder med fjordutsikt eller fjellpanorama Fiskfjorden og Djupfjorden er ikke markert i kartet. 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31.

32.

Høgda i Austpollen. Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjonstavle Blokken: Informasjonstavle stiog løypesystemer Fiskfjorden, Løkneset: Fiskekort. Informasjon nasjonalparken Kvitnes: Informasjon stiog løypesystemer Hennes: Utsikt og foto Hennes: Informasjon stiog løypesystemer Hennes: Informasjon nasjonalparken Kaljord: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjon stiog løypesystemer Helgenes: Informasjon stiog løypesystemer Ingelsfjorden Klubben: Utsikt og foto Hanøy: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjonstavle Hanøy fergeleie: Informasjon stiog løypesystemer Myrland: Utsikt og foto Holdøya: Utsikt og foto Fiskebøl: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjonstavle Raftsundbrua: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjonstavle Kongselv: Informasjon stiog løypesystemer Raftøra: Informasjon stiog løypesystemer Tennstrand: Informasjon stiog løypesystemer Digermulen: Informasjon stiog løypesystemer Finnvik: Informasjon stiog løypesystemer Pundslett: Informasjon stiog løypesystemer Pundslett: Informasjon stiog løypesystemer Landskapsvernområde Årstein: Informasjon stiog løypesystemer Landskapsvernområde Holand: Informasjon stiog løypesystemer Storfjell: Informasjon stiog løypesystemer Øksneshamn: Informasjon stiog løypesystemer. Landskapsvernområde Våge Informasjon stiog løypesystemer Utsikt og foto Offersøy Informasjon stiog løypesystemer Landskapsvernområde Kåringen: Informasjon stiog løypesystemer Kanstadkrysset: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjon stiog løypesystemer Gullesfjordkrysset: Innfallsport Bussholdeplass. WC og belysning. Informasjon stiog løypesystemer

103

104

Fjordbygdene

105

Sigerfjorden

106

Fjell Stortinden 1 021 m Vartinden 672 m Galten/ Rødfjellet 649 m Gårdsdalstindan 785 m Viktinden 689 m Middagsbogtinden 718 m Brokløystinden 562 m Foreninger Breines helselag UL Stortind Forsamlinglokaler Ungdomshuset Helsehuset

Sigerfjorden er skjerma for vind og har betydelig høyere gjennomsnitts temperatur enn distriktet ellers. Fjorden har innløp mellom Kjerringneset i nord og Brokløysklubben i sør og strekker seg 8 km inn til Austpollen. Indre Sigerfjord består av Olderskog, Breines og Riddarset. På andre sida av fjorden er Brokløysa, Spjutvik (Vika) og Husvika. Sigerfjord hadde en ledende posisjon i Vesterålen takket være Hindøens Dampskibsselskab, fri omsetning av tomter og etablering av ny virksomhet. Levevegen har vært fiske og jordbruk, med flere landnotbruk på Breines og Riddarset fra sist på 1800-tallet. Etter 1905 gikk familiene over til mer moderne fiske. Etter hvert kom flere sildnotbruk og brygger inne i fjorden med nothjeller og bøteloft. På bøteloftene arbeidet lokale og tilreisende notbøtere, og her utveksla de mange historier fra bygda og regionen. Her var butikker til sist på 80-tallet.

AS Sigerfjord Sildolje, Kraftfoder- og Guanofabrikk etablert i Husvika i 1910. I 1914-15 ble første e-verk i Vangpollen bygd for å skaffe elkraft til fabrikken. Husvik/Spjutvik var blant de første vanlige husholdninger som fikk strøm. Vesterålskraft driver i dag Vangpollen kraftverk, 14 GWh. Sigerfjord Sildindustri AS ble modernisert utover 70-tallet. Fabrikken ble nedlagt i 1984 med strukturrasjonaliseringstilskudd, og maskineriet ble solgt til Peru. Midt på 70-tallet etablerte Kolo/Veidekke asfaltverk på Austpolleira, siden flytta verket til Husvika. Asfaltfabrikken Sigerfjord Veidekke Industri dekker markedet i Vesterålen, Lofoten og Sør-Troms. På Austpoll-leira er det tatt ut store mengder sand siden 80-tallet. Sigerfjord Sand AS startet masseuttak i 1994. I normale vintre ligger isen fra fjordbotnen til Vangpollen/Breines, i ekstreme tilfeller til Husvika/Olderskog. Fjorden har vært fiskerik og en historisk kjent sildefjord. Lokal sildestamme i Sortlandssundet – Siger107

fjorden og Djupfjorden. Stadig mer forurensende virksomhet de siste 30 år, og store sildesteng inne i fjorden i 1988 har vært en belastning for bestandene og livet i fjorden. Bilveg ble bygd på 30-tallet, og veg mot Vangpollen/Spjutvik ble påbegynt midt på 60-tallet. Fv 822 går langs sørsida av fjorden. Vegen langs nordsida var en del av E 10/Rv 19 til ny veg gjennom Kjerringnesdalen og Sigerfjordtunnelen fra Høgda kom i 1995. Gammelvegen er nå kommunal, lite vedlikeholdt, men idyllisk sykkelveg. Høgda er innfallsport til FV 822 og bygdene på Innlandet med båtsamband til Hanøy/ E10 samt for turrutene til Tverrelvdalen og Snytindhytta. Navnet Sigerfjorden kommer av norrønt sigr, av skred. Navnet Riddarset, av riita, samisk for skred. Gjennom tidene har det gått tallause skred innafor Hagen.

Attraksjoner Stortinden Nothus- og bøteloft, sjøhus Mange stilrene hus og bygningsmiljø fra 1900-tallet Spjutvika er en liten landsby Turløyper HC-løype til Høgda Turrute til Snytindhytta

Turområder Sørheia/Tverrelvdalen Vangpollen Vangpollheia Stortinden Gårdsdalsområdet Ulykker 6.3.1956 snøskred Skredbukta 14 omkomne Langvasseidet 5 omkomne de fleste kvinner og barn.

Bygdeavis 8410 Sigerfjord, opplag 700 som sendes landet rundt Facebook-sider Sigerfjord- En perle i Vesterålen, Sigerfjord Slekt og Historie, Sigerfjord Vel

Djupfjorden og Blokken

108

Fjell Kammen 835 m Kløfttinden 770 m Fuglen 874 m Steinheia 338 m Fjorder Djupfjorden Fiskfjorden Foreninger og forsamlingshus Bygdelaget Dalheim Grendehuset Overnatting RS-brygga Bygdelaget Dalheim camping

Kammen, Kløfttinden og Fuglen er markante fjellsilhuetter rundt Blokken, og landemerker i Sortlandssundet.

På Gårdsøya har Nordlaks et visningsanlegg i den gamle Glad-brygga, AIV - Akvakultur i Vesterålen.

det mange turruter, og Snytindhytta til Vesterålen turlag ble i 2014 kåret til Norges tøffeste toppturhytte.

Djupfjorden skjærer seg fra Straumen inn mot fjellheimen under Møysalen. Tidligere var fiske og jordbruk hovednæringsvei, med seterdrift innerst i fjorden. I dag er området preget av kraftutbygging. Anleggsveien til Storvatnet er starten på turrutene til fjells. Djupfjorden er en god fiskefjord, med felles sildestamme med Sigerfjorden

Redningsselskapet hadde sitt sommeropplag og servicestasjon for redningsskøytene i Blokken i mange ti-år. Ei stund var det også sjøgutteskole her. RS-brygga leies i dag ut til grupper og mindre konferanser.

Vesterålskraft har fire kraftverk med produksjon pr. år i GWh: Vangpollen kraftverk 14, Djupfjord I kraftverk 23, Djupfjord II kraftverk 10 og Strielva kraftverk 5.

Blokken har ei beskytta og god havn som har vært et viktig industristed i generasjoner.

Barne- og ungdomsskolen ble nedlagt i 2005, og elevene gikk på Innlandet skole på Hennes. I dag er det ingen barnefamilier i Blokken. Bygdelaget Dalheim driver grendehus og siden 2011 campingplass. Etter at nærbutikken med kaféen ble nedlagt i 2015, har bygdelaget lørdagskafé.

Smia som trønderen Nils Pedersen startet på slutten av 1800-tallet, ble etter hvert til Blokken skipsverft og mekaniske verksted. ”Vervet” er hjørnesteinsbedriften og drives av 5. generasjon med rundt 20 årsverk. De store hallene er kjente landemerker i Sortlandssundet.

Blokkdalen er ca. 15 km lang og har 6 vatn; Nervatnet (Nedre Blokkvatnet) og Innervatnet (Midtre Blokkvatnet), som regnes som lakseførende, Trivatnet (Øvre Blokkvatnet) og Småvatnan. På begge sider av Blokkdalen er fine lavterskel turområder med merka turstier. I fjellheimen er 109

Gullkista pukkverk starta opp på Rødsand i 1984 og drives i dag av Gunnar Holth Grusforretning AS. Grusen eksporteres via båt.

Attraksjoner Brennsteinen Blokkdalen Turløyper Snytindhytta Brokløystinden/ Strielvdalen Djupfjordveien Dalveien inn til Eidet Steinheia Trollbusteinen Forrahaugan Veger Fv 822 Sigerfjord - Kaljord Brokløysatunnelen Djupfjordstraumen bru Åpna 21. oktober 1983 Spennbetongbru, 346 meter med hovedspenn på 190 meter. Seilingshøyde 16 meter.

Nettsider: Blokken Skipsverft AS http://blokken.no/ Blokken Historie klubb http://www.blokkenshistorie.no/ Facebook: Blokkenbygda, Bygdelaget Dalheim, Blokken Skipsverft As, Fiskfjord fiskesameie

Kvitnes og Fiskfjorden

110

Fjorder Fiskfjorden Sortlandssundet Fjell Fisktinden Møysalen, 1262 m. Tretindan/ Blåtinden, 869 m Nordtinden Austerfjellet Attraksjoner Møysalen, Trogangen Midnattsola Kvitnesvågen Motorklubb Forsamlingshus Kvitnes Bygdehus

Innlandet i Hadsel omfatter bygdene Fiskfjorden, Kvanntoelv, Kvitnes, Hennes og Kaljord. Ca. 350 innbyggere. Kvitnes gård strekker seg fra Fiskfjordelva i grensa mot Sortland til Innlandet skole. Her er spor etter gammel bosetting og gravhaugfelt flere steder, blant annet på Kartneset.Kvitnes hovedgård gnr. 1 bnr. 1 i Hadsel var tidligere et av Vesterålens handelssteder med allsidig næringsvirksomhet; jektebruk, butikk, post og gjestgiverbevilgning. I 1836 ble det første kommunestyremøtet i Hadsel og Sortland holdt på Kvitnes. Fra 1850-tallet var gården i familien Ellingsens eie. I 1875 ble Hindø Dampskibsselskab AS etablert på Kvitnes. Ved Kvitnes bygdehus har Hadsel historielag satt opp en minnestein over radioagenten Bjørn Marienborg, som under 2. verdenskrig i to år opererte radiosenderen

Libra fra Kvitnes hovedgård. På gården er det sauedrift, og det gamle hovedhuset restaureres. Terrenget er variert, og det er stier til mange turmål i nærområdet, både i marka og langs sjøen. Stien til Svartvatnet kobler seg på lysløypa og løypenettet videre sørover. Sjøveien ned til Kartnesbukta leder til stien videre ut til Kartneslykta. I området her er det flere gravrøyser. Fiskfjorddalen er en av innfallsportene til Møysalen. I dalen er Førstevatnet en lett tilgjengelig idyll. I Fiskfjorddalen er det sti til Storhaugen og Gambukta ved Andrevatnet og til Trivasseidet. Det er flere ruter til Møysalen fra Fiskfjorden. Trogangen som styrter seg ned i Andrevatnet er Vesterålens høgste fossefall (ca. 350 111

m). Kvanntoelv har flott midnattsol. Kvitneskollen, Kvitnesheia-Austerfjellet og Nordtinden er flotte utsiktspunkter. Fiskfjorden har gammel samisk bosetting. En kan ennå finne gamle tufter, selv om noen er kommet bort i forbindelse med kraftutbygging. Fiskfjordvassdraget er lakseførende og forvaltes av Fiskfjord fiskesameie.

Utbygginga av Fiskfjord på 1930-tallet var den første store kraftutbygginga til Hadsel Kommunale kraftverk, det som nå er Trollfjord Kraft. Sjørøyeoppdrett ble startet på 1980-tallet. Facebook: Fiskfjord fiskesameie, 8413 Kvitnes, Kvitnes Folkeskole, Hadsel Innland Gamle fotominner og fortellinger, Innlandet Historielag, Hadsel Innland - Bygd for livet UL Fram og flere.

Foreninger Kvitnes Bygdeforening Vevkjerringen’ IL Møysalen Innlandet historielag Bygd for livet Innlandet lokalutvalg Velforeninga Kirkeforeninga Aktiviteter og arrangement Guida temavandringer Trimgruppe Faste arrangement i forbindelse med høytider Overnatting Kvitnesvågen ferieleilighet, Turløyper Fiskfjorddalen Storhaugen Gambukta Trivatnet Kjærliheitsstien på Kvantoelva, Sti til Finnkjerka Svartvatnet Lysløypa

Veger Fv 822

Hennes og Kaljord

112

Fjorder Lonkanfjorden Hadselfjorden

Fjell Møysalen, 1262 moh. Kaljordtinden, 801 moh. Blåtinden/Tretindan, 869 Sørtinden Attraksjoner Møysalen, utsikten fra Heia, Sauer på beite Forsamlingshus Innlandet kirke, Helsehuset, Ungdomshuset på Hennes

Hennes ligger ut mot Hadselfjorden og har gammel bosetting. Her er gravrøyser og gravhauger på Hennesskaga og flere steder i bygda. Veten på Hennesheia ble sist tent ved milleniumskiftet. Hennes ligger sørvendt og har gode forhold for jordbruk på den vide strandflata. Tidligere var det flere melkebruk med kyr og geiter. Viktigst nå er sauehold. Innlandet skole har barneskole og barnehage. Her er basseng med oppvarmet vann deler av året. Innlandet alderssenter har 14 faste beboere og 1 avlastningsplass. Det er nattevakt på senteret. Sanitetsforeninga har omsorgsboliger med 4 leiligheter på samme tun. Legekontor to dager i måneden. Innlandet kirke, innviet i 1992, 100 sitteplasser. Kirka var opprinnelig bygd som bedehus først på 1900-tallet, og er om-

bygd og vedlikeholdt med stor dugnadsinnsats gjennom mange år. I fiskerihavna på Hennes er det god småbåthavn innenfor offentlig moloanlegg, men begrensa gjestehavnplasser. Overnattingstilbud: rom, rorbu, feriehus og leiligheter. Møysalen Nasjonalparksenter AS driver campingplass.

Hennesheia (405 m) har merka ruter med unik utsikt. Vandreruta inn Lonkanfjorden fra Kaljord til Nordbotn møter den mest brukte turruta til Møysalen via Norddalen og Memurskaret. Kaljord er utgangspunkt for padleturer til Lonkanfjorden og skjærgården i utløpet av Raftsundet. Lakseførende vassdrag: Kaljordvassdraget.

Kaljord har bussholdeplass, fergekai og hurtigbåtanløp for sambandet KaljordLonkan-Hanøy, med forbindelse til Stokmarknes og småstedene i nordenden av Raftsundet. Forvaltningsknutepunktet for Møysalen nasjonalpark er på Hennes. Hovedatkomst til nasjonalparken er fra Hennes og Kaljord. MNS sammen medMøysaltur AL arrangerer guidede turer til toppen av Møysalen med båtskyss inn fjorden.

113

Foreninger UL Fram, Hennes sanitetsforening, Redningsforening, IL Møysalen, Innlandet historielag Bygd for livet, Innlandet lokalutvalg, Velforeninga, Kirkeforeninga Innlandet Båtforening Aktiviteter og arrangement Sjøslaget Guida temavandringer Trimgruppe Faste arrangement i fb, høytider Overnatting Aurora, Hillestad, Helsehuset, Hennesstrand brygge, Ninas ferieleilighet, Kaljord Sjøhus Butikk/Servering Snarkjøp Hennes MNS Kafe Hennes

Bygdeavis: Lokal’n siden 1987, opplag 200 sendes i hele landet. Facebook: Hadsel Innland Gamle fotominner og fortellinger, Innlandet Historielag, Bygd for livet - Hadsel Innland, Snarkjøp Hennes, Møysalen Nasjonalparksenter

Turløyper Hennesheia, Lonkanfjorden, Møysalen, Harvolden, Stiveien, Skogsveien, Høghågveien, Båtsamband 18-837 Stokmarknes-InnlandetRaftsundet-Stokmarknes Veger Fv 822

Skjærgårdsbygdene mellom Lonkanfjorden og Ingelsfjorden

114

Fjell Durmålstindan/Sørbotntindan 1.004 m Kjerktinden Raptinden Nipa/ Helgenestinden 678 m Jolitinden 570 m Høgfjellstinden 692 m Sebortinden 829 m Viktindan 793 m Meraftestinden 611 m Juviktinden 704 m Fjorder Lonkanfjorden, Ingelsfjorden, Hadselfjorden, Vikkjet, Flaget Foreninger Hanøy kirkeforening

De idylliske skjærgårdbygdene i Hadselfjorden mellom Kaljord og Hanøy, mellom Lonkanfjorden og Raftsundet, er fra nord; Lonkan, Helgenes, Sommarset, Ingelsfjord, Ingelsfjordnes, Storå, Brottøy og Hanøy. I 1912 bodde det ca 500 mennesker her. I dag er her bare noen få fastboende. Hanøy ved innløpet til Raftsundet har vært handelssted i flere hundre år. Etter omleggingene i kommunikasjonene fra sist på 1990-tallet er Hanøy med atkomst til E10 og båtsamband innfallsport til skjærgårdsbygdene. Hanøy skole med internat ble bygd i 1912 og kapell i 1914 med 100 sitteplasser. Skolen ble nedlagt i 1986. Bygget eies i dag av Hanøy kirkeforening. Lonkan ved innløpet til Lonkanfjorden hadde til 1983 skole, butikk, post og bunkers. Skolen er solgt til privat fritidshus. Ebenezer forsamlingshus på Bogstrand ble bygd rundt 1890 av Hadsel baptistmenighet og drives privat. I feriene arrangeres basarer og kulturdager både i Lonkan og på Hanøy.

Levevegen har vært sjøfart og fiske kombinert med småbruk. Siste familie flytta ut . Lonkanfjorden i 1965. Sommarset, fra Ingelsfjord, Nesøya og Storå er i dag fritidsboliger. Geitbrukene på Helgenes og Sommarset ble lagt ned i 2005. På Lonkan ble gårdsdrift med ku nedlagt i 2007. På Brottøya ble melkeproduksjon slutt i 2001, der er fortsatt et bruk med sau. I skjærgården er det ca. 250 øyer, holmer og skjær, kvite strender og badeplasser. Halvøya mellom Lonkanfjorden og Ingelsfjorden er fjellrik og har ei spektakulær tinderast. Nipa/ Helgenestinden kan bestiges fra 3 kanter. Den gamle Sæterveien går i spennende terreng innover Lonkan fjorden til de små sæterstuene i Kvanntoa. Mellom Ingelsfjord og Sommarset er en gresskledt jordbruksveg. De idylliske bygdevegene på Brottøya og mellom Lonkan og Helgenes er fine vandreveger. Lonkanfjorden har en lokal sildestamme. 115

Både Lonkanfjorden og Innerfjorden i Ingelsfjorden er islagt om vinteren. Lakseførende vassdrag: Sørbotnelva, Fløvatnet Landskapet regnes som kanskje den vakreste etappen i hurtigruteleia. Hurtigbåt Stokmarknes—Kaljord—Hanøy. Bilførende mellom Hanøy og Kaljord, med anropsanløp til Brottøy og Lonkan som har fergekai og Helgenes, Sommarset og Ingelsfjord som har kaier i regi av private kailag. Postrute siden 1987, 3 ganger i uka. Lofast og Raftsundtunnelen med forbindelse østover til Gullesfjorden, Sortland og Lødingen ble åpna 1.12.2007. 132 kv kraftlinja fra øst til Lofoten er bygd i 2015 med iøynefallende master med luft-spenn over innløpet til Raftsundet. Facebook: Hanøy og omegn

Forsamlingshus Hanøy skole og kapell Ebenezer forsamlingslokale Arrangementer Basarer på Hanøy og Helgenes Vandringer Overnatting Hanøy gamle skole

Ulykker 1868 Snøskred i Juvika, 8 omkom 1954 Nordstjernens forlis, 5 omkom Attraksjoner Møysalen. Sætran, Skjærgården Fjordene, Tinderastene Nasjonal turistveg Turruter Nipa/ Helgenestinden Lonkan–Helgenes Sæterveien, Brottøya, Sommarset - Ingelsfjord Veger Brottøy privat veg Fv 889 Lonkan – Helgenes 3,6 km E10 på sørsida av Ingelsfjorden Raftsundbrua Kaier Fergekai: Lonkan og Hanøy Private kailag Helgenes, Sommarset, Ingelsfjord, Storå, Brottøy, Nesøya Båtsamband 18-837 Stokmarknes-InnlandetRaftsundet-Stokmarknes

Raftsundet

116

Fjorder Raftsundet Trollfjorden Grunnfjorden Fjell Brubrekktinden, 640 m Vardtinden, 708 m Steinbakktinden 611 m Blåtinden 608 m Olsanestinden 999 m Braksettindan/Svartsundtindan 1050 m Trolltindan/ Store Trolltinden 1 045 m Fjell nåla Trollgutten Forsamlingslokaler UL Trollfjord på Raftøra

Raftsundet ligger mellom Austvågøya og Hinnøya fra Ingelsfjorden i nord til Ulvågsundet og Øyhellsundet i sør. Sundet er 25 km langt, 22 km er i Hadsel, 3 km i Vågan kommune. Sundet er svært smalt i nordenden. I Trongstraumen er Raftsundet på det smaleste, og tidevannsstraumen er sterk. På nordgående strøm når den 4 knop ved springflo, på det sterkeste opptil 7 knop, Det er opptil 2 meter forskjell på flo og fjære. Sundet er 3,4 km bredt i sørenden. Raftsundet forbinder Hadselfjorden og Vestfjorden og er hovedleia for skipstrafikken mellom Lofoten og Vesterålen og en viktig del av hurtigruteleia. Det er spredt bosetting langs østsida med grendene Kongselv, Kongsmarka, Tengelfjord, Raften, Tennstranda, Finnkjerka og Ulvøya i Hadsel. På vestsida er grendene Brakset, Svartsund, Nilsvika og Skaret fraflytta. Skolen i Tengelfjord ble nedlagt i 1983 og er solgt til private.

I Raften drives aktivt gårdsbruk med sauer

på beite. På Ulvøya er villsau og lama. Reinbeitedistriktet har gjerde i Hønsåker. dalen for arbeid med flokken i Raftsundet. Nordlaks sitt anlegg ved Finnkjerka ble i 2014 stengt på grunn av sykdom.

På Raftøra har UL Trollfjord et stort forsamlingslokale og oppstillingsplass for campingvogner og bobiler. I Kongsmarka er det hytter for utleie, og campingplass. Småbåthavna i Tennfjord eies av grunneiere i Svartsund, Ulvøya og Trollfjordkraft AS.

lengste fritt frambygg-spenn i verden. Merka turruter: Kongsmarka: til Tverrelvvatnan og Steinbakktinden, innover Hønsåkerdalen, den gamle ferdselsvegen til Kvannkjosen, Raften: Raftheia, Blåtinden og Kariknausan. Tennstranda: Kariknausan, padleturer til Brakøya og Trollfjorden. Lakseførende vassdrag: Kongsmarkvassdraget.

Turruter og -områder Trollfjorden DNT Steinbakktinden Tverrelvvatnan Sukkertoppen Raftheia, Raftvatnet, Blåtinden Brubrekktinden, Kariknausan

Overnatting Kongsmark feriehus Raftøra Campingplass

Fv 868 på østsida av sundet Kongselv - Holand i Vågan åpna i 1976.

117

Arrangementer isfiskekonkurranse Kongsmarka

Turhytter Tverrelvvatnan Trollfjordvatnet

Fjellene på Austvågøya er alpine og flere er ca. 1 000 m. På Hinnøysida går fjellene opp til ca. 700m.

I 1998 blei Raftsundbrua, veg fra brua til Kongselv og veg vestover til Svolvær, åpna. Spennbetongbru, 711 m, 4 spenn med lengste spenn 298 m og seilingshøyde 45 m. Hovedspennet var da brua ble åpnet,

Attraksjoner Trollfjorden, Raftsundet Svartsundet og Lauksundet Finnkjerka Fallressen og Merrafallet Raften og Raftøra Raftsundmoped

Facebook: Raftsundet i mitt hjerte, Kongsmarkas venner, UL Trollfjord, Raftøra

Kommunikasjoner FV 868 Raftsundbrua-Holand Kommunal veg Kongsmarka Raftsundbrua seilingshøyde 45 m Småbåthavn: Kongselv, Raften, Tengelfjord Tennfjorden,

Austre VĂĽgan

118

Fjorder Vestfjorden, Øksfjorden, Raftsundet, Øyhellsundet, Ulvågsundet Fjell Digermulkollen-Keiservarden 384 m, Snytinden 637 m, Stortinden 530 m Holandstinden, Storfjell Rulten 1 062 m, Stortinden 971 m Øyer og vær Risvær, Store Molla Strender Trollskarsanden, Årstein

Det bor ca. 250 innbyggere fra Raftsundet til Kalvhaupollen i Øksfjorden. Storfjell, Årstein og Store Molla vender ut mot Vestfjorden, Digermulen vender seg til Raftsundet.

Sjøen, fiske og fangst kombinert med jordbruk har vært levevegen. Risvær var det østligste fiskeværet i Vågan med virksomhet siden 1783. Falch-familien har eid været siden 1802. I gode år var her opptil 400 båter og flere fiskebruk. Hovedbruket Chr. Falchs Eftf. AS ble lagt ned i 1997. Sildoljefabrikken på Brettesnes starta i 1884 som første i landet var med fiskebruk og butikk, og var hjørnesteinsbedrift i et stort omland til den ble nedlagt for godt med strukturrasjonaliseringsmidler i 1989. Fiskeriselskapet Willassen har store båter. Pundslett Laks etablert i 1980 hadde 40 ansatte da bedriften ble solgt til Nordlaks i 2013 og flytta i 2014. Produksjonsanlegg ved Storfjell, i Pollan og Karivika.

Årstein var kjent for produksjon av grønnsaker . og blomster. I dag er det, med unntak av sauer på Brettesnes, ingen landbruksdrift i Austre Vågan.. Digermulen handelssted har lange tradisjoner, og var kjent gjennom utallige postkort. Er i dag den største bygda i Raftsundet og Austre Vågan. Digermulen kirke med 250 sitteplasser ble innvidd 23.6.1951. Digermulen skole ble bygd med basseng i 1979. Barne- og ungdomsskole som er kjent for gode resultater med leksefri skole. Høsten 2015 har det ikke vært vatn i bassenget. Hjemmetjenesten har ikke nattevakt og det er ikke omsorgsboliger i bruk. I Digermulen er det nærbutikk og rom til leie. Rundt 20. juli arrangeres Keiserdagene med Keisermarsjen. Marsjen er md 400 – 600 deltakere siden 1989 den nest største i Nord-Norge. Vågan kommune har flytebrygge ved butikken. 119

Raftsund IL har Ti på Topp løyper. Fra Digermulen er stien til Digermulkollen og Keiservarden godt merka, passer for barn. Andre ruter: Holand-Dalstinden og Pundslett-Årstein med Stortinden. Kjerringveien mellom Storfjell og Kalvhaupollen er viden kjent. Kommunal veg til Årstein i 1988, fra Holand til Storfjell i 1998. Fv 868 fra Kongselv til Holand åpna i 1976. I 1998 kom Raftsundbrua med veg til Kongselv og til Svolvær. Paradoksalt nok har brua gitt folket lengre reisevei enn før, fordi ferga direkte mellom Digermulen – Brettesnes- Svolvær tok kortere tid enn det tar å kjøre via Raftsundbrua til Svolvær. Fergesambandet fra Digermulen til Finnvika på Store Molla åpna i 2001 med veg på vestsida av Store Molla. Storfjell, Raftsundet og Årsteinvegen passer for sykkelturer. Facebook Digermulen, Raftsundet IL, Ny giv i Austre Vågan, Snarkjøp Digermulen, Keiserhelga Digermulen, Søndre Hinnøy Skytterlag

Attraksjoner Keiservarden Raftsundet og Trollfjorden Kanalen (Renna), Kjerringveien Basseng Forsamlingshus UL Snetind i Digermulen UL Granheim i Holandshamn Storfjell bygdelag

Foreninger Austre Vågan innbyggerforening Il Raftsund, Søndre Hinnøy skytterlag Arrangementer Keiserdagene og Keisermarsjen Kultur Digermulen Brassband Overnatting Sissel Steffenakk, Risvær brygger Lofotbrygga Turløyper Digermulkollen, Snytinden, Stortinden, Årsteinskaret, Kjerringveien Veger Fv 868 Raftsundbrua – Holand Fv 872 Reinskaret - Sandnes Pundslett – Årstein, Holand- Storfjell Båt- og fergesamband 18-723 Digermulen- Finnvik 18-704 Øksfjorden-Holandshamn Svolvær

Ã˜ksfjorden

120

Fjorder Øksfjorden (24 km) Vestpollen (2,5 km) Vikpollen Kvannkjosen Melkarpollen Øksnespollen Fjell Møysalen 1262 m Forselvtinden Svartskardtindan 880 m Viktindan 827 m

Øksfjorden er en lang fjordarm av Vestfjorden og strekker seg i nordøstlig retning fra innløpet mellom Kalvhauet i vest og Kolsvikholmen sør for Øynes i øst. Med Vestpollen er lengda 26,5 km, og avstanden fra fjordbotnen til Møysalen er 3,5 km i luftlinje. Innerfjorden er verna som landskapsvernområde, Vestpollen inngår i Møysalen nasjonalpark.

spredte småbrukene ellers er fritidshus.

Vestsida av fjorden preges av alpine fjell opp til ca. 900 moh. og gode utmarksbeiter. Næringsvegen før var jordbruk med sauer og kyr, fiske og fangst, og mange drev med kvalfangst. Det drives i dag ikke jordbruk eller fiske. Nordlaks AS har oppdrettsanlegg på Øksneshamn med 2 lokaliteter – ved Hallvardøya og i Øksfjorden ved Dypingen innafor Fornes.

I Svartskard er kai, ungdomshus og båtslipp, ca. 20 hus og 8 fastboende. Her var skole for elever fra Husjord, Kvannkjosen, Sommarset og Svartskard. Skolen ble nedlagt i 1987. Butikken ble nedlagt i 1989. Den tørrmurte vegen gjennom bygda er i god stand, og innerst i Langosen er ei vakker bru med murte brukar og stabbesteiner.

På østsida av fjorden er bosettinga konsentrert rundt Øynes og noen spredte bruk mot Fornes. På vestsida bor i dag noen få fastboende i Svartskard og Kvannkjosen. Sommarset og Husjord er fraflytta. De

Ferdselen mellom Raftsundet og Ingelsfjorden gikk ofte over fjellet mellom Kongsmarka og Raften fra Svartskard og Kvannkjosen. Fra Svartskard og Vikpollen gikk man over til Svartskardvika og Klub-

. Hallvardøya og Øynes har sammen med Selsøyvær og Risvær vært knutepunkt for fiske og handel. Da Vestbygdvegen kom til Øynes i 1925, flytta Eilif Falch fra Hallvardøy med handel og ekspedisjon dit. Lokalrutene mellom Ofoten, Lofoten og Vesterålen hadde anløp på Hallvardøy.

121

ban i Ingelsfjorden. Fra Sommarset var veien over det lave Ingelsfjordeidet (12 - 13 moh.) mye brukt i samkvem mellom bygdene, vinterstid med hest og slede. Fra Husjorda dro de denne veien når de skulle til bygdene i Hadsel. Til Gullesfjorden fór de inn Austpollen, gikk til Matvatnet og ned Sørdalen. Lakseførende vassdrag: Storvatnet og Lakselva på Sommarset samt Svartskarelva. Rutebåt mellom Øksneshamn, Svartskard, Kvannkjosen og Holand 4 dager, og til Svolvær 1 dag i uka. E10 krysser i dag Øksfjorden ved Husjordøya via to bruer over Auster- og Vesterstraumen. Det er flytebrygge og private naust i Austerstraumen. Facebooksider Kvannkjosen, Ungskogen velforening Svartskard Nettside UL Fjordbølgen http://www.fjordbolgen.com/

Bygder Sommarset Svartskard Kvannkjosen Husjorda Fornes Hallvardøya Øksneshamn Forsamlingshus og foreninger bygdehus på Husjorda bygdehus i Svartskard storlavvu i Kvannkjosen Attraksjoner Møysalen Innerfjorden Vestfjorden og panorama mot Svellingan Svartskardfossen Lokal sildestamme Laksevassdrag Lakselva i Svarskard Storvatnet

Båtsamband 18-704 Øksfjorden-Holandshamn-Svolvær

LÃ¸dingen Vestbygd

122

Fjorder Vestfjorden Fjell Hesten 506 m, Lappen 786 m Kvasstinden 912 m, Kjellarbostinden 649 m, Ytterstadtinden Sneistinden Øyer og vær Selsøya Bygder Sneisa, Rinøy, Ytterstad, Offersøy, Voje, Annfinnslett, Naustvik og Øksneshamn (Øynes)

Med Vestbygda menes bygdene mellom Øksfjorden og Kanstadfjorden og den alpine fjellheimen i nord, med en bred strandbrem med skjærgård og trange poller og fjellrygger som reiser seg nordover mot fjellheimen i Møysalmassivet og Øksfjorden. Mye spredt bebyggelse der mange hus og småbruk nå er fritidshus. Våge er bygdesenteret med eldresenter, Vestbygd skole- og barnehage med basseng. Vestbygd kirke er ei langkirke i tre med 230 sitteplasser. På alderssenteret er det 8 omsorgsboliger og i dag 6 beboere. Det er hvilende nattevakt i bygda. Hjemmetjenestens base i Vestbygda blir nedlagt fra 2016. Da blir det 1 nattevakt for hele kommunen, fortrinnsvis i Lødingen. Bygda har flere store bedrifter innen landbruk, oppdrett, reiseliv og pukkverkindustri. Offersøy feriesenter etablerte seg som et av de første reiselivsanleggene på bygda her nord.

I dag tilbyr de overnatting, servering, båtutleie og guidede båtturer. I Våge åpnet Møllevollen . gård i 2015 et nytt besøksanlegg med gårdsbutikk, restaurant og kurslokaler knyttet til ysteriet Den sorte gryte. Flere gårdsbruk har storfe som går ute hele året. Vestbygd Hønseri produserer unghøner. Lødingen Fisk AS har bygd Kvasstind kraftverk i Bresjavassdraget. På Annfinnslett drives i dag pukkverk der Lødingen Steinindustri produserte bygningsstein. Lødingen Skyssbåtservice har lokalruta på Øksfjorden.

Det er nærbutikker med salg av drivstoff i Offersøy og Våge. Midt i juli arrangeres Kystkulturdagene, fra torsdag til søndag. Fra Kanstadkrysset til Øynes er det 50 km, og vegen slynger seg ut og inn mellom de karakteristiske langgrunne osene og knauser og berg. Strekninga er innbydende og egner seg utmerket til sykkelturisme. Det er allmenningskai i Øynes. Fire ganger 123

i uka går hurtigbåt på Øksfjorden, og hver onsdag kan du reise til og fra Øynes til Svartskard og Kvannkjosen i Øksfjorden, Holand, Brettesnes, Skrova og Svolvær. Denne båtruta er populær blant sykkelturister. Svællingan består av ca. 600 øyer, holmer og skjær og ble verna som landskapsvernområde i 2002. Verneformålet er å ta vare på kulturlandskapet med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv. Storvatnet og Lakselva på Sommarset og Sneisvassdraget er populære lakse- og sjørøyevassdrag. Ytterstraumen i Kanstadfjorden er en populær plass å fiske sjøørret. Lett tilgjengelige fjellrygger og vassdrag gir varierte turmuligheter hele året. Nettside, siden 2008: Vestbygd http://www.vestbygd.com/ Facebook: Vestbygdsi’a, Vestbygd, Vestbygd Husflidslag, Ungskogen velforening Svartskard, Kvannkjosen, Nærbutikken Vågehamn

Foreninger og forsamlingshus Løypskogveien grendehus Bygdehuset i Voje Naustvik Ungdomshus Bresja Sanitetsforening Øksneshamn båtsamvirke SA Attraksjoner Øye i stein Svellingsflaket og skjærgård Strender, Furuskog Kyr og geiter på beite Lødingengranitt Gårdsbutikk/Ysteri Kultur Korps Arrangementer Kystkulturdagan Overnatting Offersøy feriesenter Servering Offersøy feriesenter Den Sorte Gryte Gårdskafe Veger Fv 837 Kanstadkrysset - Rinbø Fv 691 Rinbø – Øynes Kommunal veg til Fornes Båtsamband 18-704 Øksfjorden-HolandshamnSvolvær

Kanstadfjorden

124

Fjell Stordalsaksla (597 m) Erikstadfjellet (552 m) Årnipen (704 m) Sneistinden (722 m) Strandstinden (1.076 m) Fjorder Kanstadfjorden (17 km) Lonkan (0,8 km) Erikstadfjorden (4,3 km) Høkfjorden (5,2 km) Hestfjorden (3,7 km Daler Heggedalen 6,5 km (sam. Heargevággi=reinokse) Austerdalen 5,5 km

Kanstadfjorden (samisk: Gánasvuotna) er en fjordarm av Vestfjorden. Fjorden strekker seg nordover fra innløpet mellom Rinøya i vest og Nes i øst, til Heggedalselvas utløp ved Kanstadbotn der Austerdalen fortsetter til Gullesfjordbotn. I vest kneiser Sneistinden. Fjorden er i hovedsak fraflytta, men et eldorado for hyttefolk og turfolk. Erikstad og Svensgam har hatt handel og fiskemottak. Langs Innerfjorden, har det vært samisk bosetning. Heggedalen (Heargevággi) fra Storolaheimen, Buotjobalga til Botnsletten (Avtjegiera) er Hinnøyas lengste dal. Reindrift er viktigste næringsveg. Kanstadfjorden er kjerneområde for Hinnøy og Kanstadfjord reinbeitedistrikt som omfatter vest- og sørdelen av Hinnøya. De lavtliggende deler av Vestbygdhalvøya og Lødingshalvøya er viktig vinterbeite. Flytte - og trekkleiene er i dalene i fjellet, på strandflata og langs fjæra. En siida har boplass i Lonkan, og Kåringen reinslakteri har

spesialisert seg på slakt og nedskjæring av rein, vilt og småfe og har utsalg i . høstsesongen. Distriktet satser på tam rein og har gjerdeanlegg i Fiskefjordskardet, i Hønsåkerdalen, ved Matvatnet og i Lovika. Máret Rávdná M. Buljo som satser på tradisjonell mat i ny stil, vant matlagingskonkurransen i Sápmi Awards 2015. Mortenlaks AS har anlegg på Erikstad med 3 lokaliteter – ved Rinøyodden, innafor Erikstadøyan og innafor Fiskøya (i Tjeldsundet)

Eidet er en gammel ferdselsveg mellom Kanstadbotn i Gullesfjorden og har også vært brukt som båtdrag. Det var mye kortere enn å segle rundt Hinnøya. Innerfjorden er islagt vinterstid og var også en viktig ferdselsveg. Kanstad og Kåringen har attraktivt terreng for turgåere og skiløpere fra fjern og nær. Harstad turlag har merka tur125

rute til si hytte Håkonsbu øverst i Heggedalen samt over til Fiskefjorden. Heggedalselva (Botnelva) er lakseførende, og Kanstadstraumen er en populær plass å fiske sjøørret og fotografere. Ved Olderdalselva i Kanstadbotn er trafostasjon og knutepunkt for ny 132 kw kraftlinje fra øst med forgreininger til Lofoten, Vesterålen og Lødingen. Kanstadkrysset er innfallsport fra E10 til Vestbygda. E10/Rv 85 går langs østsida. Fv 691 mellom Rinbø og Øynes ble ferdig 1927. Fv 837 med bru over Kanstadstraumen og til Rinbø ble bygd i 1976. Derfra går Vestbygdvegen, Fv 691, til Øynes. Statens vegvesen planlegger ny trasé for Rv 85/ E 10 Evenes- Sortland med ny vei og tunnel mellom Gullesfjordbotn og Fiskefjorden.

Nettsider: Boazovázzi http://boazovazzi-reingjeteren.no/? author=1 Facebook: Kåringen reinslakteri, Boazovázzi – Reingjeteren, Gammelt fra Kanstadfjorden, Erikstadfjorden

Grendene Lonkan, Kanstad, Kanstadbotn, Bukta, Erikstad og Svendsgam. Attraksjoner Bergkunst JoSarsaklubben, Brennelva Kanstadstraumen Eide, gammel ferdselsvei Heggedalen Strandstinden Furuskog Nothus Rein på beite Turruter Kanstadbotn – Toralfsbu Kanstadfjellet Bedrifter Reinslakteri og kjøttutsalg Boazovázzi, Reingjeteren

Veger E10 til Å Rv 85 Lødingen-Sortland Fv 837 Kanstad -Rinbø Fv 691 Rinbø-Øksneshamn Kanstadbrua seilingshøyde 5m

Gullesfjorden

126

Fjell Tverrelvtinden 1 108 m Reinspelen 1 083 m Botntindan 976 og 975 m Løbergsdalstindan 969, 967 og 919 m Hestetinden 960 m Vestbotntinden 948 m Nonstinden 930 m Skjelltindan 923 m Horntindan 910 m Reinfjellet 907 m Gullhornet 740 m Attraksjoner Ferdselsveien over Eidet «Lillegutt» verna av riksantikvaren Geiter på beite

Gullesfjorden er fortsettelsen av Kvæfjorden med en liten fjordarm kalt Austerfjorden inn mot Melå og Aspenes. De største grendene er Flesnes, Bogen, Langvassbukt, Våtvoll og Moelv, Gombogen, Bømark, Botn og Gullholm er mindre. Lyså er fraflytta og Vassvika er ei tidligere setergrend som nå er hytteområde. Langs fjorden ligger småbruk på rekke og rad, på Langvasseidet og i Gullholm kan du se geiteflokker på beite. Viltkroa i Langvassbukt har matverksted og dagligvare med overnatting og servering. I Botn har Gullesfjord Camping kafé i sesongen. Det er campingoppstilling på Moelv og Våtvoll. Forsamlingslokaler på Bømark, i Langvassbukt og på Moelv (nedlagt skole) og Langvassbukt kapell. Gullesfjord kommer av samisk Guollit som betyr fisk. Fjorden har vært meget fiskerik. Lokalbefolkninga mener oppdrettsanlegget ved Flesnes er årsak til at fiskebestandene

gikk dramatisk ned. . Moelvfjellan er populært terreng med mange turruter og ei åpen bu ved Ingeborgvatnet. Over Eidet er elver og vatn og ferdsels-veg/ gammelt båtdrag til Kanstad. I Løbergdalen og Sørheia er mye brukte ruter til Snytindhytta. I Vesterdalen er fiskevatn og gode stier. Reinspælen er en krevende topptur. Fiskekortsalg. Rundt Gullesfjorden er mange markante fjell; Reinspælen og Tverrelvtinden, Gullhornet som det sies skal ha utsikt til 7 kirkesogn. Bratte fjell og skredfare: Snøskredet på Langvasseidet 6.3.1956 krevde fem menneskeliv. Isen ligger vanligvis fra november til marsapril ut til Hundneset – Løbergneset. Til vegen kom brukte man isen på tur til handel på Våtvoll. Det er tradisjon å fiske torsk på isen.

127

Lakseførende vassdrag: Langvatnet og Lakselva i Sørdalen. Lofast ble bygd fra Gullesfjordbotn via Sørdalen og Ingelsfjorden til Raftsundet. Her møtes E10 og riksveg 85, og her passerer all næringstrafikken fra Harstad, Narvik, Vesterålen og Lofoten. Statens vegvesen har bygd en arkitekttegnet kontrollstasjon i krysset, åpna i 2011. Gullesfjordbotn er blitt innfallsport til Lofoten, Raftsundet og andre bygder på Hinnøya.

Foreninger Grendelaget Godt Håp, Våtvoll Forsamlingshus ved Bergli Bygdelaget Gullhornet/gamle Moelv skole, UL Nytt Mot, Langvassbukt bygdelag, Kirkeforeninga Svømmeklubben Forsamlingslokaler Langvassbukt kapell, bygd 1981. Ungdomshuset på Bømark Bygdehus i Langvassbukt Moelv Turruter Reinspælen, Løbergdalen til Snytindhytta, Moelvfjellet. Eide - Vestbotn

Nettside: Grendelaget Godt Håp http:// grendelagetgodthaap.no/

Overnatting Viltkroa Gullesfjordbotn Camping Veger Rv 83 Langvassbukt – Harstad Rv 85 Gullesfjordbotn – Sigerfjordkrysset Sortland E10 Gullesfjordbotn – Lødingen, Evenes, Sverige E10 Gullesfjordbotn – Raftsundet og Lofoten Fv 103 Gullesfjordbotn - Gullholm

Facebook: Gamle og Nye Gullesfjord, Gullesfjordsida, Viltkroa

Fergesamband 170 Revsnes-Flesnes

128

Kommunikasjon, nettverk og samhandling i et grenseland

129

Bygder, demokrati og kampen for utvikling På skreifiske og fiskebankene, på fiskebrukene og nothusloftene, på butikken, på kaia og om bord i rutebåtene - møteplassene var mange, i dag er de få. Skal man samhandle bygdene mellom, må man skape nye møteplasser, nye fora og nettverk. Kommunikasjonsproblemer mellom fjordbygdene og kommunene har det vært lenge. I erkjennelsen av at den offentlige innsats lett får en skeivdeling mellom bygdene og tettbygde strøk, har det siden midt på 80-tallet vært praktisert ulike modeller for å sikre kontakten mellom kommune-organisasjonene og bygdene. Disse utvalgene skal sikre allmennhetens interesser ved uttalelser og informasjon. Planlegging og samferdsel med veisamband, båtruter, dekning mobil og internett har vært viktige tema. I Hadsel har man hatt lokalutvalg siden 1987. Melbu og omegn, RaftsundetStrandlandet og Innlandet har vært mest aktive. Innlandet lokalutvalg skal dekke området fra Fiskfjorden til Hanøy. For å sikre god informasjon startet Innlandet Lokalutvalg bladet «Lokal’n», som kommer ut 5 – 6 ganger i året. Navnet var inspirert av lokalbåtene som bandt kommunen sammen før i tida De første utgavene hadde alltid lokalbåten MS Framtida på forsida. I flere år var det et eget Bygde-

kontor på Hennes. I Lødingen dekker Vestbygda bygdeutvalg Øksfjorden til Kanstadfjorden etter at tre bygdeutvalg i 2002 ble slått sammen; Vestre Vestbygd (Kvannkjosen, Svartskard, Øksneshamn-Hustadstrand), Voje og omegn (Bresja–Høyvåg) og Austre Vestbygd (Hegstad–Sneisa). Vestbygda hadde et eget utviklingskontor i flere år. De vedtar handlingsplan på årsmøtet med innkomne saker fra bygdefolk, laget er høringsinstans og pådriver/ samarbeidspartner i saker i kommunen som gjelder bygda som skoletilbud, bassengtilbud, rydding av skog langs veien, hjemmetjeneste for eldre og syke, og deltakelse i prosjektet Fjordfolk under Møysalen. I Vågan ble Austre Vågan innbyggerforening stifta i 1985 med formål å fremme interessene til bygdene fra Digermulen i nord til Holandshamn i øst og Årstein i sør. Kampen for infrastruktur: Båtanløp og nye veier, mot nedlegging av siste fiskemottaket på Risvær, renovasjonsordning, brann130

beredskap og internett har vært de viktigste sakene. Innbyggerforeninga har individuelt medlemskap med kontingent. I Sortland har man ikke hatt egne utvalg for bygdene. Landskapene rundt Møysalen mellom Rv 85 og Vestfjorden har vært ultra kystkultur; med flest fiskere på Lofoten, flest mannskap og offiserer på Hurtigruta, flest sjøfolk i utenriks, flest på mange områder. Området er mellom fjell og fjord, men også mellom alle; mellom Sortland, Stokmarknes, Svolvær og Lødingen, mellom Lofoten og Vesterålen og Ofoten, mellom Troms og Nordland, og er etter overgangen til veg blitt marginalisert - på alle vis. Bygdene i området sliter med å være i et grenseland; mellom kommunene, mellom regionrådene, i mellom destinasjonsselskapene, mellom friluftsrådene, osv. Her er ingen veivisning til attraksjoner, ingen turistinformasjon, ingen avdelinger av Museum Nord, ingen felles symboler, osv. Bygdene er slik verken eller.

Behov for nytenking og samhandling Utvalgene har gjort mye for lokalsamfunnet, likevel har folketallet falt og forgubbing økt på. Det er et stort behov for nye måter å fremme lokale behov, se muligheter og finne løsninger, både internt i bygdene, mellom bygdene og på en større arena. Hvilke oppgaver er det behov for å løse som ingen tar seg godt nok av i dag? Hva kan man løse i et utviklingsarbeid felles for flere bygder i området? I 2011 ble spørsmålet om nedleggelse av skoletilbudet på Innlandet aktualisert, og etter flere bygdeverksted og møter ble det nye laget «Bygd for livet» stiftet i 2012. Formålet er å skape samarbeid om næringsutvikling og bolyst og søke finansiering av større utviklingsprosjekter. Landbrukstjenesten var en viktig motivator i denne fasen. Da Kommunaldepartementet høsten 2012 utlyste Verdiskapingsprogram basert på natur- og kulturarv var dette midt i blinken for lagets intensjon. Ragnhild Sandøy la fram en ide og utarbeidde en prosjektplan for et regionalt samarbeidsprosjekt mellom bygder i Sortland, Lødingen og Hadsel, ”Fjordfolk under Møysalen”. Bygd for livet søkte høsten 2013 med bakgrunn i denne planen og fikk økonomisk støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartement, Nordland fylkeskommune, Vesterålen utvikling, Hadsel og Sortland kommune. Opplevelsen av stadig å bli nedprioritert og

være i skyggen er bakgrunnen for Fjordfolk-prosjektet. Alle bygdene ligger rundt fjellheimen rundt Møysalen og man har del i verneområdene med innfallsporter. Møysalen er et kjent landemerke som med breen og fonna kan sees på lang lei, fra fiskebankene ute i Vesterålen og på Aust Lofoten. Selv om identiteten til fjellet er størst i Øksfjorden samt i Sortland og Hadsel kommuner. Derfor ble Møysalen valgt som symbol for fjordbygdene. Det langsiktige målet er - å skape grobunn for reiselivs- og næringsutvikling basert på natur og kultur - å bidra til utvikling, med lokal medvirkning, som kan gi arbeidsplasser og bolyst - å bidra til at området blir kjent som et attraktivt område for naturbasert turisme. Over: Styret i Bygd for livet jubler for opptak i KMDs Verdiskapingsprogram, 15. oktober 2013. I midten: Oppstartmøte på Viltkroa i langvassbukt, 24. mars 2014 Under: Kurs i skilting og skjøtsel av stier og severdigheter, Raftøra 8. juni 2015

131

Forprosjektet

Fjordfolk under Møysalen oppsummert For å forberede igangsetting av tiltak og klargjøre om det er grunnlag for utviklingssamarbeid på tvers av kommunegrensene, ble forprosjektet startet høsten 2013 i et samarbeid mellom Bygd for livet og Landbrukstjenesten Midtre Hålogaland. Ragnhild Sandøy har vært prosjektleder, og deltakere lag fra Blokken, Innlandet, Raftsundet, Austre Vågan og Lødingen Vestbygd. På søketidspunktet var intensjonen at en regionalpark skulle forankres i regionrådet. I forprosjektet har det vært naturlig å forankre prosjektet i lokale lag og foreninger; helselag, grunneierlag, ungdomslag, innbyggerforening og bygdeutvalg. Prosjektgruppa ble sammensatt fra disse lagene. Austre Vågan sluttet seg til høsten 2013. Breines - Ridderset i Sigerfjorden sluttet seg til høsten 2014. Bedrifter i Gullesfjorden ble med i 2016. Forprosjektet avsluttes i løpet av 2016.

Møysalen som navn For mange kan det være vanskelig å skille mellom Møysaltur BA, Møysalen nasjonalparksenter AS, (MNS), Møysalen nasjonalparkstyre og Fjordfolk under Møysalen. Det er viktig med tydelighet om oppgaver, roller og arbeidsfordeling. Aktørene er presentert i rapporten. Det bør også gjøres på nett.

Nettsida Nettsida ble etablert i august 2014 for å skape et felles forum og utvikle en felles identitet for «fjordfolk», de som bor og bruker «fjord-landskapene». Sida er i første omgang ikke ment som noen oppslagside for turister. I oppstarten ble 6 fjordbygder presentert på sida. Siden er flere bygder kommet til. Vestbygda er delt i Øksfjorden og Vestbygda. Kanstadfjorden og Indre Sigerfjord er kommet med. Alle er beskrevet i rapporten, presentasjonen på nettsida bør oppdateres.

rer eller deler nyhetsoppslag på prosjektets side. Pr. 15.4.2015 hadde sida 210 Liker, ett år etter pr. 15.3.2016 342 og 8.5. 384. I 2016 har oppslag om turskilt, vinterklatring samt fiskeri og sjømat vakt interesse. Oppslaget med skiltet til Stortinden fikk overveldende respons.

På sida «Verdt å vite» er det lagt informasjon om tilskuddsordninger for å gjøre det lettere å utnytte de muligheter som fins. For Turskiltprosjektet er det gitt praktisk veiledning om skilting og skjøtsel av stier og severdigheter. Det er lagt ut relevante nyheter, som er lenka videre i prosjektets Facebookside og til andre Facebooksider. I Kalenderen ble det i 2014 lagt inn arrangementer, Møysalen rundt.

Vestbygda har ei egen nettside med fakta og informasjon og Vestbygdsi’a på Facebook der det foregår meningsutveksling og diskusjoner. Hadsel Innland har en egen lokalavis som har kommet ut 5-6 ganger i året siden 1987, opprinnelig for å sikre informasjonsflyten mellom bygdene, kommunen og lokalutvalget. Sigerfjord har også egen papiravis.

Facebook Facebook er et effektivt verktøy i stedsutviklings- og utviklingsprosesser. I mange prosjekter bruker man kun Facebook som informasjonskanal. Facebookside ble etablert i august 2014. Prosjektleder har brukt Facebook aktivt, men effekten er begrenset da få i prosjektgruppa er aktive på Facebook og ikke trykker liker, kommente132

Andre diskusjons- og nyhetskanaler Det er mange Facebooksider i området, til dels med stor overlapping, og det fins ingen felles organ. Generelt ser man lite til de unge på de lokale sidene.

Media Prosjektet har fått gode oppslag i media når det har vært ønska; f. eks. i Bladet Vesterålen om oppstarten, fra vandringene og om løypemøtet på Kvitnes 16.2.2016. I årsskiftet 2015/2016 hadde nedlegginga av butikken på Kaljord størst interesse i media. Media burde vært brukt mer.

Vandringer mellom Sigerfjorden og Vestfjorden, Kanstadfjorden og Raftsundet. Vi har valgt å fortelle om historie og steder gjennom lavterskel vandringer og friluftsliv. Siden 2013 har vi arrangert 20 historiske vandringer. Vandringene skal inspirere til nye aktiviteter og entusiastiske ambassadører. 25 klassiske stier i bygdene Møysalen rundt er skilta og rydda etter kriteriene i det nasjonale Turskiltprosjektet. Løyper og vandringer har skapt liv og samarbeid i bygdene og på tvers av bygdene og kommunegrensene. Det er nedlagt et stort arbeid som er gjort på dugnad; kartlegging, grunneieravtaler, utarbeiding av manus, bestillinger, kurs og opplæring, transport og montering. Når alle stiene er ferdigstilt, skal vi i lag med ansvarlig løypelag for hver sti, legge ut beskrivelse på UT.no. Planen er å få på plass informasjonstavler på innfallsporter og knutepunkter. Arrangementer som møteplasser Det er lagt vekt på å være til stede i arrangementer rundt i bygdene, for å bli kjent, for å fotografere og for å observere og vurdere status og potensiale for forbedringer. Potensialet for et nå et større marked er stort og bør prøves. Vandringsarrangementene er også blitt en ny type møteplass som ser ut til å ha vært etterlengta.

De bør videreføres. Sykkelturistruta som felles arena Båtrutene bandt bygdene sammen, vegene som kom var planlagt etter andre som system, og på mange måter har de medført oppløsning og fragmentering framfor samhandling og utvikling.

Sykkelturisme er en form for reiseliv som passer infrastrukturen i bygdene. Erfaringsvis er sykkelruter interessant for mange, og sykkelturistruta Møysalen rundt vil styrke eksisterende reiseliv og markedsføre fjordlandskapene og bygdene nasjonalt og internasjonalt. Fordi vi har bilførende hurtigbåt mellom Kaljord og Hanøy, ferge mellom Digermulen og Molla samt hurtigbåt mellom Øksneshamn og Holandshamn med forbindelse til Skrova og Svolvær hver onsdag, er det mulig å sykle Møysalen rundt og komme til og fra byene. Grunneierne og grunneierlagene Fjordlandskapene byr på mange muligheter for den som liker jakt og fiske utenfor allfarvei. Her er mange gode fjellvatn og anadrome vassdrag, og en livskraftig elgstamme. Retten til jakt og fiske er en grunneierrett, og grunneierlagene er samarbeidsorganer for organisering av jakt, fiske og friluftsliv i definerte områder. Mange av grunneierlagene har gode inntekter av kortsalg og salg av elgjakt. Tilgjengelighet og utbytte kunne økes ved samarbeid på tvers av kommunegrensene. 133

I arbeidet med skilting og skjøtsel av stiene i bygdene er samarbeidet med grunneierne vesentlig. Næringsliv I forprosjektet har de tiltak knytta til friluftsliv og reiseliv vi har satt i gang fungert samlende, gjort områdene synlig og har symbolverdi. Ordninga for regionalparker ble lagt ned samtidig med oppstart. Derfor er arbeidet med regionalpark tonet ned i denne fasen, og derfor har det ikke vært fokus på «stiftere» og avtaler. Det er lagt vekt på kontakt og samhandling med lag og foreninger samt bedrifter innen overnatting og dagligvarehandel. Etter hvert ble det tydelig at for å få til verdiskaping, bolyst og stedsutvikling i utkantene, kreves det samarbeid mellom bedriftene i Møysalen rundt. For å undersøke interessen for bedriftssamarbeid inviterte vi bedrifter fra varehandel, matproduksjon og besøksnæring samt næringspolitikere, medlemmer i verneområdestyret, m. fl. til nettverkssamling på Hennes 8.12.2014. Samlinga fikk ikke den oppslutninga vi ønsket. Samlinga om reiseliv og sykkelturisme i Vågehamn 16.10.2015 fikk god deltakelse. Denne gangen var bare representanter for bedrifter inviterte. Det var stemning for å etablere bedriftsnettverk via Innovasjon Norges program.

134

OUTRO - veien videre Samfunnsutvikling og satsing for folk og landskap Grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen - midt i leia, sentralt i Norgeshistoria og viktig Norgesreklame – likevel i bakevja. Fjordfolk under Møysalen har i løpet av forprosjektet lyktes med å etablere samarbeid mellom bygder og bedrifter, og «Fjordfolk» og «Fjordfolk-service» har tegna seg som et konsept med muligheter på tvers av flere kommuner.

Målet har vært å finne løsninger for å bli synlig og skape et positivt bilde av bygdene som attraktive reisemål og bosted, og der tilrettelegging for friluftsliv er metoden. Det er et viktig initiativ, og Bygd for livet har gjort en formidabel innsats. Krevende prosesser krever logistikk og tjenester og kan vanskelig drives av et lite lag over tid. Om fjordbygdene skal styrkes og fjordfolk-konseptet utvikles som merkevare kreves det aktive handlinger på flere plan:  nettverkssamarbeid mellom lokale aktører som bedrifter, løypelag og andre  kommunikasjoner med rutebåt- og fergesamband, veivisning, trafikksikkerhetstiltak og Nasjonal turistveg  forvaltning og utvikling av landskapet  kortreist mat og klimariktige primærnæringer (fordrer rekruttering av unge)  dokumentasjon og formidling av verdier og tradisjoner  strategiske grep på høyere nivå (landskapet har verdi langt ut over det lokale)

135

Nettverkssamarbeid Turløyper - stier og severdigheter Siden Vesterålen friluftsråd ikke hadde kapasitet til å følge opp områdene her i fjordene, søkte vi gjennom prosjektet og fikk kr. 265 000 til skilting og turpostkasser fra Turskiltprosjektet og kr. 100 000 fra Gjensidigestiftelsen til utstyr for skilting og rydding av turløypene. Bygd for livet har gjort koordinering, og det er lagt ned mye arbeid; i søknader, møter og befaringer, registreringer, avta ler, skiltmanus, bestillinger, kurs og montering av skilt og turpostkasser. Vi har etablert et nettverk med tre turløypeområder i Fjordfolk-regionen 1: Sigerfjorden – Innlandet, 2: Raftsundet Austre Vågan (Hadselfjorden - Vestfjorden) og 3: Kanstadfjorden - Vestbygda – Øksfjorden.

Arbeidet med stiene og løypene langs fjordene og innover fjellheimene er et samarbeid mellom Breines helselag, Blokken grunneierlag, Rødsand Fiskefjord Sameielag, Kvitnes Bygdeforening, Bygd for livet, Helgenes løypelag, Nordre Raftsund Vel, IL Raftsund, UL Trollfjord, Storfjell bygdelag, Vestbygd bygdeutvalg, Lødingen kystlag, grunneierlag, ildsjeler og enkeltpersoner/ grunneiere. Vestbygd skole, Innlandet skole og Digermulen skole er også med. Tilrettelegginga skal skje varsomt og reklamefritt, og markedsføring må vurderes nøye og på bygdenes premisser. Vi skal vise vei til fine turmål som tåler økt ferdsel uten å bli slitt ned, og uten at beitenæringer påføres problemer. Det er viktig å unngå de problemer som har oppstått andre steder. Vi har invitert friluftsråd, turlag og andre

136

eksterne aktører til samarbeid. Det har ikke vært interesse for det, tvert om har enkelte av disse tatt seg til rette og overtatt turmålene med egne opplegg og uten å søke kontakt, hverken med ledelsen i lokale lag eller fjordfolknettverket. Det framstår som en løypekrig, en kamp om topper og turmål. 1. mars ble skiltet til Stortinden helt sør på Hinnøya satt opp, skiltet til Stortinden innerst i Sigerfjorden ble satt opp 15. april. De øvrige turrutene skal være ferdige innen 1. juni og informasjonstavlene på plass innen 1. juli.

For å ta vare på og informere om de flotte stiene og turmålene trengs samarbeid mellom lokale løypelag i et nettverk Møysalen rundt. Det bør utarbeides en egen stiog løypeplan for området, der vernemyndighetene deltar og der hensynet til natu-

ren og beitenæringene er ivaretatt.

Bedriftsnettverk Erfaringene viser at samhandling i fjordbygdene må forankres i bedriftene, og et av resultatene av prosjektet er etableringa av et bedriftsnettverk der 14 bedrifter fra fjordbygdene i Hadsel, Vågan, Lødingen og Kvæfjord er med i oppstarten. Bedrifter utenfor det primære området kan slutte seg til etter hvert. Bedriftsnettverket skal samarbeide om profesjonalisering av vertskapsrollen innen friluftslivs- og opplevelsesbasert reiseliv og utvikling av landeveissykling Møysalen rundt, i grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen. Nettverket får økonomisk støtte til forprosjektet fra Innovasjon Norge Nordland og blir det eneste nettverket som tas inn i 2016.

Det skal ses nærmere på samarbeid om produktutvikling og markedsføring, og at temaene innenfor opplevelser som blir presentert som helhetlige og gjennomgående «produkter» for Møysalfjordene. Innenfor friluftsliv og opplevelsesturisme er ofte målgruppene interesserte i kombinasjons-muligheter, alt etter sesong.

henvise til hverandre og ta et ansvar for hvordan vertskapet fungerer i hele Møysallandskapet. Det innebærer at aktørene bør kjenne til hverandre og tilbudene andre steder i fjordlandskapene, at aktørene blir med på vertskapskurs og gjerne blir enige om en felles standard for hva som er bra vertskap i Møysalfjordene.

Bobilturistene har økt kraftig i antall de senere årene, og for å unngå «villcamping» kan det å være tidlig og tydelige på god tilrettelegging være en god strategi innen reiseliv. Dette innebærer en godt organisert infrastruktur med attraktive oppstillingsplasser med tilgang på strøm, vatn og renovasjon. Slik tilrettelegging bør gjerne kombineres for fritidsbåt.

Dette vil også gjelde bedrifter og andre aktører som i utgangspunktet ikke har direkte tilknytning til reiselivet. Det er positiv vilje til å være med på å utvikle Møysalfjordene som et attraktivt reisemål også hos andre aktører, og dette er krefter vi må forsøke å legge til rette for slik at de også kan bidra positivt til å trekke flere besøkende hit.

Vertskap og bevisst henvisning til neste reisemål Det er mye å tjene på at alle blir flinke til å

137

Temasatsinger Guidede vandringer Historiske vandringer ble igangsatt i 2013 for å gjøre landskapets historie kjent for folk flest. Vandringene er blitt en suksess, med deltakere fra mange kommuner, og bør videreføres på tvers av kommunegrensene. Det bør være marked for å tilby guidede historiske vandringer som del av en reiselivssatsing og i et samarbeid mellom bedrifter, lag og institusjoner. Det bør legges til rette kursing og sertifisering av guider knytta til ulike tema og typer turer; geologi, historiske tema, toppturer, fisketurer, osv.. Bedriftsnettverket skal i samarbeid rekruttere og kvalifisere guider for Møysallandskapet og fjordene. Fjellsport Trænafestivalen og Kråkeslottfestivalen på Bøvær i Senja er eksempler på arrangement som trekker folk til avsides vakre steder fra fjern og nær. Klang Møysalen var et prøveprosjekt i 2013 og 2014 med jekta Brødrene som scene for konserter i Øksfjorden, Trollfjorden, Svællingan og på

Hennes. Bygdene har sine bygdedager. Kystkulturdagene i Vestbygda har historiske vandringer, mens Keisermarsjen er under Keiserdagene i Digermulen. Det er ingen vandring under Sjøslaget på Hennes. Fjellsportsarrangementer tiltrekker sportsinteresserte og gir god markedsføring. 5topperstur, evt. 10-topperstur, motbakkeløp, toppturer, triatlon, eller lavterskelaktiviteter som vandrefestival ville passe godt på Hennes og flere andre bygder. «De glæmte tinder» Vinteren 2015/2016 ble det etablert samarbeid med klatrere som gjorde flere førstebestigninger i tindene i Raftsundet og rundt Møysalen. Flotte reportasjer på nett og sosiale medier har gitt reklame av stor verdi, og vist at både Digermulen og Hennes har potensiale som utgangspunkt for vintersport. Med båt - «Ut i øyen’» På strandflata mot Hadselfjorden og Vestfjorden er hundrevis av øyer, holmer 138

og skjær og kvite korallstrender. Dette er et eldorado for de som liker å gli gjennom landskapet i kajakk eller i båt. Også i Lonkanfjorden, Øksfjorden og Raftsundet er det fine forhold for padling. Vinterpadletreffet i mars 2016 med base på Offersøy feriesenter viser at Vestbygda er et egna område for «padling, året rundt. Med båt på sjøen, på fisketur, «ut på øya», ut i øyen'» eller «i fjorden» - har vært de lokale turtradisjonene. Veiviser, turkart Synliggjøring av området gjøres gjennom skilting, presentasjon på nett, veiviser/ bok og turkart. Produksjon og utgivelse av veiviser er finansiert som del av prosjektet, prosjekt-leder har ansvar for utgivelsen. Det er inngått intensjonsavtale med forlaget Utenfor Allfarvei AS. Visuell kommunikasjon Navn, logo, nettside, Facebook-konto og Epost er elementer i profilering og kommunikasjon. Nettsida bør oppdateres med innholdet i prosjektrapporten og få fram fakta og fortellinger.

Forvaltning av landskapene vi skal leve av Vekst i opplevelsesøkonomi og reiseliv har økt interessen for vakre landskap generelt. Leiting etter identitet, det ekte og nære, gir nye muligheter for utvikling og verdiskaping. Med historie, kulturminner og folkeliv blir naturlandskapet ei ramme som kan utvikles som merkevare og øke områdets attraksjon og etterspørsel etter lokale produkter og tjenester. Kontrastene i disse fjordlandskapene med forrevne fjell, fjorder og strandflata med skjærgårder og nes, er noe helt spesielt. Innenfor Møysallandskapet er hvert område avhengig av områdene rundt. Fjordfolkinitiativet ønsker å stimulere et målretta fokus på hvordan kommunene forvalter landskapet, både det bebygde og det ubebygde, og hvordan legge til rette for besøkende uten å forringe kvalitetene langs fjordene. Det blir et felles ansvar å holde områdene samla i landskapsrom vi kan være stolte av å vise fram. Dette krever et nært samarbeid mellom partnerne, f. eks. i bedriftsnettverk, løypenettverk og i sat-

singer der både kommunene, regionale og og statlige myndigheter er aktører. Kommunenes ansvar Ansvaret for forvaltning av landskap ligger til kommunene som arealmyndighet. Fylkeskommunen og fylkesmannen skal ivareta regionale og nasjonale interesser. Hver kommune vedtar mål og prioriteringer i Kommuneplanens samfunnsdel og arealdel samt i kommunedelplaner og temaplaner. Både Hadsel, Sortland, Lødingen og Vågan kommuner har et særlig ansvar for forvaltning av arealene i disse storslåtte landskapene. Det krever spesiell kompetanse og interkommunal samhandling om nye måter å skape engasjement om landskap og arealer. Det er behov for å dokumentere og formidle kunnskaper om landskap og hvilken ressurs de kan være for verdiskaping gitt en bevisst forvaltning. Interkommunale kommunedelplaner kan være gode løsninger for områder som Fiskfjorddalen, Raftsundet-Ingelsfjorden, 139

Austpollen-Langvasseidet og Sommarset Ingelsfjordeidet. De og andre utvalgte områder bør gis status som landskapspiloter for å finne fram til felles forståelse for hvordan landskapene bør forvaltes, og stimulere til en positiv og helhetlig utvikling av disse verdifulle fjordlandskapene. Landskapsressursanalyse I landskapsressursanalysen, se vedlegg V, har Valdres Naturverkstad kombinert landskapsanalyse og dialog med bygdefolk om deres kunnskaper og tilknytning til landskapet. I analysen foreslås inndeling av 37 ulike dellandskap, forslag til tilrettelegging, skjøtsel, osv. Navnene som er brukt på fjellområdene er arbeidsnavn. Noen sammenhenger og særtrekk i romlig inndeling savnes i denne analysen. Her må spesielt nevnes Hadselfjordens spektakuløre landskap med de store kontrastene mellom strandsletta mellom Hennes og Holdøy og tinderekkene på Hinnøya og Austvågøya. Også Fiskfjorddalen og Eidet mellomGullesfjorden og Kanstadfjorden er borte.

Kommunikasjoner og infrastruktur Denne analysen må betraktes som et første steg for å sette fokus på landskapsverdier og bør følges opp videre, både på overordna og mer detaljert nivå. Regional landskapsplan Vi har tegna bildene og kartlagt landskapene turistene bejubler og reklamebyrå sender verden rundt. Landskapsressursanalysen viser at her er landskap av særskilt verdi og nasjonal interesse. Det krever en innsats ikke bare fra kommunale, men også fra nasjonale og regionale myndigheter. Verdensarvstatus og evt. en regionalpark er utviklingsprogram man kan søke opptak i. Slik deltakelse vil bidra til at kommunene utvikler oppgaven som arealmyndighet og utviklingsaktør. Om man skal lykkes i å utvikle en landskapsregion med arealer i flere kommuner og ta vare på verdiene og utvikle potensialet som opplevelsesområde, vil en regional plan for landskap være et nødvendig verktøy.

Ferge- og båtsamband Fergesambandet Finnvik–Digermulen, samfunnsbåten på Øksfjorden og mellom Øksneshamn i Lødingen og Svolvær samt båtruta på Hadselfjorden gjør det mulig å bo på og reise mellom øyene. Reiser med ferge og båt til stedene utenfor allfarvei er unike reiselivsprodukt i seg selv og bør promoteres som det. I dag må du være lommekjent for å finne disse reisetilbudene. Vi har bedt Nordland fylkeskommune om at båtsamband blir vist i kart slik praksis er for fergesamband. Om tilbudene reduseres, vil det ramme små bygder og bedrifter langs kysten og i skjærgårdene dramatisk. Samfunnet er ikke tjent med at kystbygdene utarmes og avfolkes. I stedet for rutekutt og reduksjoner bør Nordland fylkeskommune arbeide for rammevilkår som sikrer bosetting og næringsliv i kystsamfunn via inntektssystemet og Nasjonal transportplan. Innfallsportene fra hovedveiene Kryssene på Høgda i Austpollen, i Gulles140

fjordbotn, i Kanstad, ved Raftsundbrua og Hanøy er innfallsportene fra hovedveinettet til bygdene. Her er det behov for veivisning og turistinformasjon. Buss og flybuss bør ha trafikksikre holdeplasser og stopp med trygg av- og påstigning. Her trengs tilrettelegging med bord og benker, toalett, renovasjon og brøyting i vintersesongen. Statens vegvesen er en viktig aktør innen reisemålsutvikling og er kontaktet om skilting og tilrettelegging langs fylkesvegene og E10, Møysalen rundt. Statens vegvesen må følge opp med tiltak, og dette må kommunene følge opp gjennom trafikksikkerhetsplanarbeidet og i forhold til NTP. I forbindelse med regulering og bygging av ny Rv 85/E10, Hålogalandsvegen, er det viktig å tilrettelegge innfallsportene både på Høgda, i Gullesfjordkrysset og i Kanstadfjorden. Veivisning og skilt langs vei Det settes opp kommunevåpenskilt på grensa mellom Vågan og Hadsel kommune i Raftsundet slik det er vanlig langs vei.

Kortreist mat og klimariktige primærnæringer Foto- og utsiktsplasser Utvalgte steder legges til rette som spesielle foto- og utsiktsplasser året rundt. Geologiske attraksjoner og løyper Ofoten friluftsråd la i 2014 fram et forprosjekt med anbefaling om etablering av geopark for Ofoten, Lofoten og Vesterålen, og Museum Nord ble invitert til å ta ansvar for en realisering. I påvente av slik etablering er det ønskelig at å legge til rette geologiske attraksjoner og løyper. Langs Nasjonal turistveg bør geologitema bli vist ved Myrland, Raftsundbrua og i Innerfjorden i Ingelsfjorden. Tema som er aktuelle er gammelt grunnfjell, bergverkshistorie, mytiske berg og steiner samt skred. Nasjonal Turistvei Bevilgninger til tilrettelegging fra Raftsundbrua til Vågan grense på Hadsel kommunes strekning av nasjonal turistvei Lofoten er utsatt på ubestemt tid. For å få de realisert må forslag spilles inn fra kommune og regionråd i Nasjonal Transportplan, NTP, fra 2017.

Jord og gunstige lån til rekrutter Forgubbinga i fjordbygdene og primærnæringa er stor, samtidig ligger det ei gullgruve med sikre inntekter for de som liker å ta et tak og leve med naturen; på sjø og på land. Om bygdene skal revitaliseres krever det aktører innen gårdsbruk, fiske og reiseliv. Oppstart krever kunnskaper og kapital, noe ungdom sjelden har.

utsetning at tilskudd bare kan innvilges til aktive jordbruksforetak. Midler kan ikke kanaliseres til verdifullt kulturlandskap, om der ikke fins bedrifter og søkere. Strategiplan for landbruket i Lofoten og Vesterålen må forholde seg til gjeldende forskrifter, som ikke har løsninger for å utnytte landets beste fjellbeiter og viktige kulturlandskap som ressurs.

Andøy kommune har delt ut 10 millioner kroner i avdragsfrie lån til 20 prosjekter og unge som vil kjøpe båt. Målet er å få unge folk inn i fiskerinæringa. I løpet av to år har om lag 40 personer kommet i arbeid på disse fiskebåtene. De unge fiskerne betaler ned lån og skaper lokale arbeidsplasser og verdier. Enkelte tjueåringer har tjent opp mot én million kroner på vinterfisket i 2016.

For å få liv og røre i kystsamfunnene og rekruttere unge til primærnæringene bør kommunene og Innovasjon Norge gi ungdom rentefrie lån til kjøp av båt og gårdsbruk. Hadsel kommune bør etablere rekrutteringsstipend og lån til unge etablerere på gårder på Hinnøya og Austvågøya. Utenbygdsboende eiere av landbrukseiendom bør tilskrives og oppfordres til å selge eller inngå leieavtaler slik at lokal næring blir mulig.

Kortreist fiske er klimariktig fiske. Kortreist mat og Grønt reiseliv trenger landbruk. Fra og med 2015 er det en for141

Ingen kulturminner er vedtaksfreda etter loven. Kulturminnene, bygningsmassen og særpreget knytta til den spesielle kystkulturen i dette grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen er trua. De behøver omsorg og strategisk planlegging for å bevares. Slåtteliene og sætervollene er eksempler på kulturminner og naturtyper der lokalitetene og den historiske bruken bør dokumenteres. Med unntak av Kvæfjord som inngår i Sør -Troms museum inngår området i Museum Nords ansvarsområde. Hele området tilligger Vardobaiki samiske senters ansvarsområde. I disse landskapene er det gjort lite med tradisjonsstoffet, historie eller kulturminner i regi av offentlige museer og institusjoner. Det fins heller ingen museumsanlegg eller besøkssenter i området. Kulturminneplan for Lofoten ble utgitt av Nordland fylkeskommune i 2008. Kulturvernog naturvernmyndighetene bør sikre registreringer og vurderinger av verneverdier også i grenselandet mellom Lofoten og Vesterålen.

Tradisjonell økologisk kunnskap Fjordfolket har drevet næring og praktisk utøvelse innen mange virksomheter i et stort og mangfoldig landskap; gårdsdrift, fiske og fangst etter mange arter, mat, båt, mekanikk og slipp, kaibygg, tømring, osv. De har utøvd en praktisk virksomhet som har tatt opp i seg moderne elementer, men som har en lang forhistorie der andre hjelpemidler enn de som brukes i dag, var i bruk. Tomme hus, fjøs, naust og båtstøer langs med landet, krattskogen spretter, kontinuiteten i livsformen er brutt og kunnskapssystemene er i ferd med å forsvinne. Ennå lever kunnskapene hos de av etterkommerne som utøver virksomheten på hobbybasis. Dette er kunnskaper som ennå kan overføres til nye generasjoner om unge får slippe til på arealene. Med Tradisjonell økologisk kunnskap (TØK) og Lokal økologisk kunnskap (LØK) menes et integrert system av kunnskap, praksis og tru der kunnskapene er definert 142

som ”en egenskap ved samfunn med historisk kontinuitet i ressursbruk innen et bestemt område.” Kunnskapene er utøvd i en kulturell kontinuitet, bygd på erfaring og tilpassa forandringer og nyvinninger over lang tid. Dette er et tema mange mener bør vies stor oppmerksomhet. De lokale kunnskapssystemer bør dokumenteres forskningsmessig. Behovet har økt i og med det tiltakende presset i fjordene av nye aktører som oppdrettsindustrien. Dokumentasjon av lokale kunnskaper kan kombineres med biologiske og genetiske undersøkelser f. eks. av lokale stammer av sild samt av livet og dynamikken i fjordene forøvrig. Dette er spesielt aktuelt i fjordene som inngår i naturvernområdene. Dokumentasjons- og visningssenter Geologien og landskapet er unikt, både i Norge og i verden, og bevisstgjøringa om dette bør bedres og utnyttes. For å dokumentere og formidle kunnska-

Strategiske grep. Nasjonalarv og verdensarv per om et særprega landskap og de mange fortellingene bør det etableres et dokumentasjonssenter for tema som geologi, landskap og tradisjoner. Det vil gi noen interessante muligheter om man klarer å samle lokale nettverk og næringsliv, kultur og aktører på tvers av fagkretser forskningsmiljøer ved Universitetene i Tromsø og Bodø og andre om et samarbeid i en kopling mellom natur og miljø, fiskeriforvaltning, næringsmiddel, tradisjonskunnskap og immateriell kulturarv.

Fjordlandskapene på Hinnøya og Austvågøya har store natur- og kulturverdier. Aktiv bruk av landskapet er viktig for beitenæringene og fiskeriene. Området er flaggskipet til Hurtigrutens og brukes aktivt i markedsføring nasjonalt og internasjonalt. Vi har historiske hendelser av nasjonal betydning, landskap av symbolverdi, geologiske attraksjoner og attraktive friluftsområder, nasjonalpark og landskapsvernområder. Det er gjort få utredninger i området, men flere FoU-miljø er interesserte. Dette grenselandet bør gis særskilt omsorg fra storsamfunnet, på alle nivå. Et større utviklingsarbeid må forankres bredt med kommunene og regionrådene som aktive parter. I ei tid der bygdene sliter og landet skal omorganiseres og nye kart skal, blir det viktig å sikre samfunnsutvikling ikke bare i sentra, men også i landskap med store kultur- og naturverdier. Hvordan organisere en framtidsretta metode i et nødvendig arbeid med samfunnsutvikling, i dette området og i Lofoten og Vesterålen. Det er 143

flere alternativer: a) Regionalpark, b) Verdensarv, c) Biosfærereservat, d) Geopark og e) Autorisert besøkssenter. Fjordlandskapene er et grenseland med de beste forutsetninger for å tas med i prestisje-program på høyt nivå. Det bør være et felles mål for Lofoten og Vesterålen og for eierkommunene å styrke Hinnøyas landskap og bygder som et felles identitets- og opplevelsesområde. Status som verdensarv vil uten tvil kunne gi dette kystområdet positiv oppmerksomhet og et løft. Det vil også bidra til et framtidsrettet løft for kystkulturen i hele øyriket Lofoten og Vesterålen. Vi har diskutert med direktoratene og FoU-miljø ved universitetene i Bodø og Tromsø. Vågan kommunestyre vil ha med Hadsel. Dette fjordlandskapet er ikke aktuelt for petroleums-virksomhet, og en utvidelse av verdensarvområdet bør derfor være ukontroversielt.

Oppmerksomhet fra kommunene Kommunene bør se til at verdiene i fjordlandskapene og bygdene er godt ivaretatt gjennom: - Interkommunale kommunedelplaner om landskapene Raftsundet, Fiskfjorddalen og Ingelsfjordeidet - I arbeidet med Kystsoneplaner bør fiskernes kunnskaper og lokale tradisjoner vektlegges - Hindre at kaier, havner og andre gamle allmenninger i bygdene privatiseres eller forfaller. - Innspill til Nasjonal transportplan om ferdigstilling av Lofast og tilrettelegging på Nasjonal Turistveg - Trafikksikkerhetsplanene; belyste bussskur og holdeplasser på innfallsportene til bygdene - Tilrettelegging på Høgda og i Gullesfjordbotn langs ny RV 85 - Kommunedelplan for fysisk aktivitet og naturopplevelser

- Kartlegging og verdivurderinger av friluftslivsområder - Kontroll av naturinngrep som følge av anlegg av 132 kv overføringslinja Kanstadbotn – Kvitfors. Nasjonal og internasjonal oppmerksomhet Det er store muligheter i status som Regionalpark, Geopark, Biosfærereservat og ikke minst, som Verdensarv-område. Det anbefales at Verdensarvområde Lofoten utvides til å omfatte hele Austvågøya og Fjordfolkområdet mellom Sigerfjorden og Vestfjorden. Her fins det i tillegg til de kulturverdier som er særpreget for Lofotkommunene, en nasjonalpark, de mest alpine områdene i øygruppa, store skjærgårdsområder samt spor etter sjøsamisk kultur og levende reindriftssamisk kultur.

144

145

Kredit ene; slik de var i går, slik de er i dag og hvordan det

Samarbeidende lag og foreninger Lokalkunnskaper og andre bidrag Jens Erik Pedersen, Ingeborg Breines, Roald Gullholm, Inge Andersen, Karl Glad Nordahl, Arnulf Glad, Arnold Jensen, Bent Glad, Jorunn og Bjørn Glad, Lise Bygdnes, Arne Pedersen, Robert Hansen, Bent C. Remen, Sissel Tessem, Hege Bentzen, Reidulf Jakobsen, Hugo Bentzen, Bodil Bentzen, Anna Hansen, Ada Samuelsen, Ingrid Georgsen, Anne Karin nd, Jan Reinertsen, Gerd og Ola Kaljord, Kjell Nilsen, Tor Bentzen, Svein Tore Andreassen, Ragnar Jakobsen, Olav Arntsen, Adolf Johansen, Gunvald Krey, Per Jørgen Olsen, Liv Krey, Harry Oddmund Paulsen, Oddvar Pedersen, Ingrid og Arvid Melkersen, Viggo Angell, Jorunn og Øystein Dahl, Leif Håkon Ellingsen, Ivar Korneliussen, Egil Pedersen, Shigeko Takemoto, en, Øystein Ingebrigtsen, Rolf Kristensen, Geir d, Magnus Bjerklund, Tore Waage, Bjørn Hegstad, Jorunn Husjord, Arnfinn Fenes, Helge Strand, Judith Gundersen, Lars Roger Hansen, Willy Vestå Geir Svendsen, Tore Jenssen og Gunn Rask Jenssen, Frank Olsen, Gunnar Årstein, Ingvild Elise Bye Melkersen, Camilla Johansen Nerkvern, Eirik Mareno Willassen, Leif Håkon Ellingsen, Karlot Bømark, Lise Bygdnes, Arnfinn, Gunnar og Vibeke Fenes, Máret Rávdná M. Buljo, Jorunn og Svein-Magne Husjord FoU Johan Borgos, Finn Myrvang, Rolv Dahl, Aleksandra Jurus, Torstein Pedersen, Torbjørn Trondsen, Karen Marie Antonsen, Allan Sande Offentlig forvaltning

r Breivik, Mona Dahl, Øystein Bjørstad Lindbeck, Tom Roger Hanssen, Eirik Marthinussen, Jostein Holeng, Rolf Ingar Eggum, Johan Weydahl, Kari Anne Steen, Baard Meløe, Anne-Margrethe Roll, Audog Liz Rekve Andre Elisabeth Müller, Rolf Akselsen, Willy Vestå, Signar Andre Nilsen, Sigrid Lind Henriksen, Per Espeli, Pål Kleﬀe - 2016

drid Sæther

146

147

Foto og illustrasjoner

Dokumentliste

Logo og vignett Mål og mening AS Kart Kart: Snaedis Laufey, Aurland Naturverkstad AS Kart geologi: Alexandra Jurus, NGU Kart samisk bosetting: Johan Borgos Fotografier Foto: Ragnhild Sandøy S 8-9 Fotograf Hugo Guttorm Svendsen S 11 Møysalen. Fotograf: Stein Kraugerud S 20 Mannskapet på DS Lykken av Sigerfjord. Fotograf: ukjent. S 21 Fotograf: Hans M. Kanstad. Utlånt av Lødingen kommunes fotoarkiv S 22 Billedkunst i JoSarsaklubben, Nes ved Kanstadfjorden. Fotograf: Bjørn Hebba Helberg S 24 Gamle postkort. Fotograf: ukjent Kvitnes (ved sjøen) Utlånt av Jan Gausemel S 37 Fotograf: Ludvik Back. Utlånt av Nina Johanne Johansen S 44 Høst i fjellet Fotograf: Eldrid Sæther S 54—55 Sildefiske i Lonkanfjorden Fotograf: Sveinung Hansen S 66 og 67 Fotograf: Kurt Bjørklund S 82 Fotograf: Frank Olsen S 82 og 139 Fotograf: Karlot Bømark S 82 Fotograf: Lånt av Erik M. Willassen S 94 Fotograf: Gunnar Årstein S 74 og 75 Fotograf: privat. Utlånt av Máret Rávdna Buljo S 97 og 40 (Kvitnes Bygdehus) Fotograf: Sissel Tessem S 36, 58 og 131 Fotograf: Paal Pettersen S 127 Bergljot Tollefsen S 166 MS Strønstad Fotograf: Helge Sunde "Fargepaletten i fjæra". Skjellsand på Sandøya i Hadselfjorden. Fotograf: Hanne Kalseth Sandøy

Tilbud om tilskudd Forprosjekt i nettverksprogram. Innovasjon Norge 11.5.2016 Fjordfolk under Møysalen Landskapsressursanalyse. Hanne Lykkja og Gøran Johansen. Naturverkstaden Valdres og Aurland Naturverkstad mai 2016 Uttalelse til Nordland fylkeskommune om rutebåt- og fergetilbudet 29.3.2016 Geologisk mangfold Møysalen rundt. Rolv Dahl, NGU desember 2015 Søknad sendt Innovasjon Norge via Møysalen nasjonalparksenter AS, 11.4.2016 Møysalen – Raftsundet – Vestfjorden. Friluftslivs- og opplevelsesbasert reiseliv mellom Lofoten og Vesterålen.. Prosjektplan april 2016 Tilsagn fra Gjensidigestiftelsen 15.12.2015 Utstyrsbaser til løypelagene Møysalen rundt. Søknad Gjensidigestiftelsen 15.10.2015 Utstyrsbaser til løypelagene Møysalen rundt. Notat 8.12.2015 til Lødingen kommune Lødingen kommune og Bygd for livet/ Fjordfolk under Møysalen Søknad 20.11.2015 til KMD om utsatt frist rapportering Referat fra 3 bygdemøter 24.-28.9.2015 Hennes, Digermulen og Vestbygda – del av landskapsressursanalysen Avtale om landskapsressursanalyse mellom Bygd for livet og Naturverkstaden Valdres AS. 9.6.2015 Brev fra Statens vegvesen av 27.11.2015 om Turskiltprosjektet. Skilt og informasjonstavler. Parkering. Møysalen rundt Notat 3.11.2015 til Statens vegvesen og Nordland fylkeskommune Tilrettelegging, informasjon og veivisning langs veg - Møysalen rundt Brev til Statens vegvesen av 25.10.2015 om Turskiltprosjektet. Skilt og informasjonstavler. Parkering. Møysalen rundt Referat fra samling 16.10.2015 Vestbygda Reisemålsutvikling. Sykkelturistrute Møysalen rundt. Intensjonsavtale mellom Bygd for livet og Grafika AS 18.6.2015 Kurs 8.6.2015 i Raften. Skilting og skjøtsel av stier og severdigheter Brev til Verneområdestyret 15.5.2015. Regionalpark. Nasjonalpark. Verdiskaping. Tradisjonell naturbruk og kunnskap. Referat fra møte 15.5.2015 Fjellsporthelg på Innlandet Brev til Verneområdestyret 10.5.2015. Vandrestier og verneområder – innfallsporter – besøk – reisemålsutvikling Brev 10.5.2015 til Statens vegvesen. Reisemål – tilrettelegging og veivisning - Møysalen rundt. Referat møte 12.2.2015 på Kvitnes. Vandringsruter, stier

148

og severdigheter - skilting og skjøtsel. Sigerfjorden - Innlandet. Tilsagn fra Nordland fylkeskommune Turpostkasser Søknad tilskudd Nordland fylkeskommune Turpostkasser 17.2.2015 Referat fra samling og møte i prosjektgruppa 8.12.2014 på Hennes. Turmåls- og reisemålsutvikling Møysalen rundt Referat møte 27.11.2014 i Vestbygda. Vandringsruter, stier og severdigheter - skilting og skjøtsel. Referat møte 24.11.2014 i Kongsmarka. Vandringsruter, stier og severdigheter - skilting og skjøtsel. Raftsundet – Austre Vågan. Brev til Hadsel kommune 17.11. 2014 Forslag til regulering av friluftsområder i Fiskfjorddalen Brev til verneområdestyret 10.11.2014 Samarbeid verneområdeforvaltning og reisemålsutvikling. Referat fra møte i prosjektgruppa Referat fra møte 9.10.2014 på Hennes. Større arrangementer for opplevelser og reisemålsutvikling. Referat fra møte 9.9.2014 på Hennes i prosjektgruppa Evaluering av tur i regi av prosjekt Samspill, 4.- 5.8.2014 Referat fra møte 17.6.2014 i Digermulen i prosjektgruppa Referat fra møte 25.4.2014 i prosjektgruppa på Viltkroa Referat fra oppstartmøte 24.3.2014 på Viltkroa Søknad Nordland fylkeskommune 12.3.2014 Turskiltprosjektet med Prosjektplan Sti- og løypenett under Møysalen. Atkomster. Service. Planlagte infotavler og skilt. Parkering. Rapport 3. tertial 2014 og 1. tertial 2015 Rapport 2. kvartal 2014 Rapport 2013 og 1. kvartal 2014 Avtale med Landbrukstjenesten midtre Hålogaland om administrativt samarbeid. Tilsagn fra Hadsel kommune Tilsagn fra Sortland kommune Tilsagn nr. 13262079 fra Kommunal og regionaldepartementet 14.10.2013 Tilsagn fra Vesterålen utvikling 2.9.2013 Fjordfolk under Møysalen. Regional park i Vesterålen. Prosjektplan. Bygd for livet, sept. 2013 Veiviser Vandringer under Møysalen. Prosjektplan. Bygd for livet, sept. 2013 Referat fra møte 11.8.2013 i Lødingen Utlysning Tilskuddsordningen Verdiskapingsprogram for lokale og regionale parkar. Kommunal- og regionaldepartementet 2013 Avtale Bygd for livet og Ragnhild Sandøy, 21.6.2013 Regionalpark Under Møysalen. Strateginotat, 10.10.2012 Utlysning. Tilskuddsordningen- Verdiskapingsprogram for lokale og regionale parker Kommunal- og regionaldepartementet 2012 Verdiskapingsprogrammet for lokale og regionale parker

Vedlegg I

StĂ¸ttespillere

Internasjonale utviklingsprogram

III

Geologisk mangfold

Historikk

Landskapsressursanalyse

149

Vedlegg I

Støttespillere Kommunene Kommunenes oppgave er å sikre innbyggere velferd. Dette gjøres dels gjennom lovpålagte oppgaver som tilbud om helse, skole og omsorg, forvaltning av arealer, jord- og skog- og andre naturressurser, infrastruktur samt utviklingsoppgaver. Både Sortland, Hadsel, Lødingen, Vågan og Kvæfjord kommuner har arealer og lokalsamfunn på Hinnøya, og Austvågøya er delt mellom Hadsel og Vågan. Raftsundet blir omtalt som Lofoten av mange, mens det meste av sundet er i Hadsel kommune. Etter omlegginga fra båt til veg er avstandene mellom lokalsamfunn og kommunesentra ofte lenger enn til sentra i andre kommuner. Det er vel 70 km fra Digermulen til kommunesenteret Svolvær, og da kjører man 60 km gjennom Hadsel. Fra Kaljord til Stokmarknes er det ca 80 km, og da kjører man ca 50 km gjennom Sortland kommune og gjennom Sortland sentrum. (Det er ikke fergekai på Stokmarknes)

samarbeid hva gjelder omsorg og kultur. Når det gjelder naturarven har samarbeid om forvaltning av landskap, friluftsområder og vilt et stort potensiale. Viltforvaltninga og organiseringa av elgvald er tema der kommunegrensene ikke bør stå i veien for mer effektiv arrondering. Landskap, estetikk og særpreg er viktig for næringsutvikling og reiselivsutvikling som det bør samarbeides om. Landskap det bør samarbeides om er Raftsundet Hadsel og Vågan, Fiskfjorddalen (Hadsel og Sortland), Ingelsfjordeidet (Hadsel og Vågan) samt Eidet (Lødingen og Kvæfjord). Dette er naturskjønne områder som ligger langt fra kommunesentra og som er utsatt for store inngrep de siste år.

Regionrådene arbeider med felles utfordringer, og formålet er å tilrettelegge for utviklingsarbeid som direkte og indirekte kan bidra til utvikling av næringslivet og offentlige service i regionen.

Nasjonal turistveg og trafikksikre innfallsporter til bygdene fra Rv 85 og E10 er et tema som krever samhandling kommunene mellom overfor Statens vegvesen og fylkeskommunene.

Lofotrådet stiftet 1989 har sete på Leknes og består av kommunene Flakstad, Moskenes, Røst, Vestvågøy, Værøy og Vågan. Politisk ledelse er kommunenes ordførere. Rådmannsutvalget består av kommunenes rådmenn. Arbeidsutvalget består av ordførerne og leder i rådmannsutvalget.

Kommunene har lenge samarbeidet om undervisning for barna i bygdene, og det er åpenbart muligheter for et utvidet

Sør-Troms regionråd Fra 2005 har regionrådet bestått av kommunene Kvæfjord, 150

Harstad, Bjarkøy, Skånland, Ibestad, Salangen, Lavangen og Gratangen. Vesterålen regionråd etablert 1981 er et samarbeidsorgan for kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Lødingen, Sortland og Øksnes.

Fylkeskommunene er en virksomhet mellom nasjonalt og kommune og ivaretar oppgaver innen kultur, folkehelse, miljø, samferdsel, næring, og regional utvikling. Fylkeskommunen bidrar til regionalt samarbeid og utvikling. Fylkeskommunen har ansvar for prioriteringer i rutebil- og rutebåttilbudet, prioriteringer av vegsambandene samt trafikksikkerhet. Nordland fylkeskommune utarbeidde Kulturminneplan for Lofoten i 2008. Fylkeskommunen har tilskuddsordninger innen Folkehelse og regional utvikling Det er en utfordring å ivareta oppgaver i dette kystlandskapet i grenselandet mellom Nordland og Troms, mellom Lofoten og Vesterålen og mellom flere kommuner.

Sametinget er et folkevalgt organ for samene i Norge. Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989. 39 representanter velges fra 7 valgkretser hvert fjerde år. Sametinget skal styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i

Norge, bidra til likeverdig og rettferdig behandling av det samiske folket og legge forholdene til rette for at samer kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er en spesiell utfordring å ivareta samisk kultur og næring i dette grenselandet. Sametinget har vært pådriver for å sikre rettigheten til kystfiskerne, og også for etableringa av Fjordfiskenemnda. Som ansvarlig for samisk kulturminnevern har kulturminneavdelinga gjennomført registeringer i verneområdet. Sametinget har egne tilskuddsordninger.

Statens vegvesen – Nasjonal turistveg Statens vegvesen har ansvar for trafikksikkerhet og tilrettelegging for vegfarende langs riksveger og fylkesveger. Vegvesenet er dessuten i full gang med å bygge den landsdekkende turistattraksjonen Nasjonale turistveger med vegdirektøren som prosjekteier. Hensikten er å styrke Norges posisjon i det internasjonale reiselivsmarkedet og samtidig bidra til lokalt næringsliv og gi grobunn for livskraft i distriktene. For å lykkes med å gjøre de ulike turistvegene attraktive for veifarende turister er prosjektene avhengig av samarbeid med nasjonale, regionale og lokale aktører.

Hadselfjorden, over Higraveidet og videre på Vestfjordsida av øyriket til Å på Moskenesøya. Mellom Gullesfjordbotn og Raftsundbrua er Lofast 30 km gjennom det indre av Norges største øy, og passerer 3 kommuner. Fram til byggestart av Lofast i 2003 var dette et utilgjengelig og om lag inngrepsfritt landskap. Kjøreturen langs vakre Hadselfjorden gir opplevelser gjennom et dramatisk og naturskjønt landskap. Investeringene til de planlagte panoramastedene på Myrland og Holdøy er utsatt til etter 2017.

Museum Nord er ansvarlig for drift av de museene i Ofoten, Vesterålen og Lofoten som får driftsstøtte over Kulturdepartementets tilskuddsordning for museer. Støtteordninga forutsetter også driftsstøtte fra Nordland fylkeskommune og kommunen som det enkelte museum tilhører. Lødingen kommune er ikke medlem. De nærmeste museumsanleggene er Vesterålsmuséet på Melbu, Sortland museum, Hurtigrutemuséet på Stokmarknes og Lofotmuséet i Kabelvåg. Omsetning var i 2014 kr. 52,8 mill. der driftstilskudd fra medlemskommunene var kr 6,6 mill. (Hadsel kr. 858 500, Sortland kr. 646 850 og Vågan kr. 1 209 000).

Vardubáiki samiske senter AS Nasjonal turistveg Lofoten omfatter i dag 230 km av E 10, der 50 km går fra Raftsundbrua på Hinnøya til Austvågøya langs

Senteret er et språk- og kultursenter med særskilt ansvar for markasamisk og sjøsamisk kultur i Sør-Troms og Nordre Nord151

land. Senteret leier lokaler i Nautå Næringsbygg ved Evenes, har 18 ansatte med arbeidskontrakt over lengre tid, og 4 sesongansatte på museum. Omsetningen var i 2014 ca. 10 mill. Senteret har deltatt i Samisk Høyskoles Árbediehtu- prosjekt om immaterielle tradisjonskunnskaper i samisk naturmedisin i markebygdene. Tema for arbeid med kulturarven i fjordlandskapene er samiske kulturminner, stedsnavn og tradisjonskunnskaper.

Møysalen nasjonalparkstyre Omtale side 66 Innfallsportene til verneområdene sammenfaller med gamle stier og ferdselsveger, noe som duker for aktiv samhandling på lokalsamfunn nivå; det være seg design, tilrettelegging av ster og utsiktsplasser, informasjonstiltak som turkart og andre publikasjoner. Dokumentasjon vedr tradisjonskunnskaper er en stor utfordring.

Statskog SF Statens grunn utgjør 1/5 av fastlandsNorge og forvaltes av Statskog SF som - sikrer allmennhetens rettigheter på statens grunn og tilrettelegger for friluftsliv, jakt og fiske - tilbyr "Statskogs Norges-

kort", fiskekort for statens grunn, med gratis fiske til 20 og etter 67 år - bidrar til verdiskaping der Statskog har eiendommer - driver iNatur.no - en portal for salg av jakt- og fiskekort og GodTur.no – en portal for turinformasjon.

heltidsansatte, samt guider og annen hjelp på oppdragsbasis gjennom året. Vågan Turistinformasjon på Svolvær Torg stiftet 1992, er helårsåpent og oppfyller kravene til status for grønn skilting. Det er turistkontor i alle kommunene.

Friluftsrådene Destinasjonsselskap er vanligvis eid av reiselivsbedrifter og kommunene i regionen. Selskapene utvikler, profilerer og selger reiseopplevelser og driver turistinformasjon og butikk. Selskapene har ulik eierskap, drift og finansiering. Turistinformasjonstavler er som regel den enkelte kommunes eiendom og ansvar. Vesterålen reiseliv, etablert 1974 som Vesterålen reiselivslag, er en del av Vesterålen regionråd. Kontoret driver Turistkontor på Sortland som er Sykkelturistkontor. De øvrige turistkontorene drives av den enkelte kommune. Vesterålen reiseliv er sekretariat for Vesterålen turlag.

Visit Harstad AS, stiftet 1989, tidligere Destinasjon Harstad, skal utvikle og selge Harstad og omland som kultur-, turist, kongress, messe- og arrangementssted. 2 heltidsansatte, guider og annen hjelp leies inn på oppdragsbasis. Årlig omsetning er på 4 - 5 millioner. Har Harstad Turlags Servicesenter.

Et interkommunalt friluftsråd skal være et kompetansesenter for friluftsliv i regionen, og en faglig ressurs i arbeidet for medlemskommunene. Aktuelle oppgaver er:  sikring, tilrettelegging og drift av offentlig eide friluftsområder  informasjon; nett, kart, brosjyrer og turbøker, skilting  opplegg for uteaktivitet i barnehage, skole og SFO (læring i friluft)  folkehelsesatsing - en kunnskapsressurs for kommunenes frisklivssentral  friluftsliv for mennesker med særskilte behov Friluftsrådene har ansvar for kartlegging og verdisetting av friluftsområdene i medlemskommune. Lofoten friluftsråd, ble etablert i 2013 og har 6 medlemskommuner. Vesterålen friluftsråd, ble etablert i 2003 og er underlagt Vesterålen regionråd ved Kulturutvalg. Arbeidsutvalget består av representanter fra de 6 kommunene samt Vesterålen Turlag.

Destination Lofoten AS stiftet 1992, har 3 152

Ofoten friluftsråd, ble etablert i 1993 og omfatter fra 2016 også Sør-Troms kommunene, i alt 12 medlemskommuner derav har Tjeldsund, Kvæfjord og Harstad kommuner har arealer på Hinnøya. Hålogaland friluftsråd, ble etablert i 1990 som Ofoten friluftsråd og er fra 2016 utvida med kommunene i Sør-Troms, inkludert Kvæfjorden

Statens kartverk samordner den nasjonale geografiske infrastrukturen. Kartverket har forvaltningsansvar etter lov om stadnamn, vedtar skrivemåten av de fleste av navnene på kart og er en stor bruker av stedsnavn. Oppgavene er  å innhente informasjon om faktisk navnebruk  å fastsette skrivemåten av naturnavn og nedarva gards- og bruksnavn  å drifte Sentralt stadnamnregister, (SSR)  å fastsette skrivemåten for navn på statlig eide anlegg Navnekonsulenten for norske stedsnavn i Nord-Norge er på Fylkeskartkontoret i Troms, for nordsamiske stedsnavn i Sametinget. Nasjonal database stier og traktorveier skal oppdateres. Ny base for tur- og fri-

luftsruter som skal være fritt tilgjengelig og kan lastes ned fra Kartverkets nettsider er under etablering . I prosjektet har vi oppdaga feil i Kartverkets kart/ Sentralt stedsnavnregister, SSR. Det bør være samsvar mellom navn i rutebeskrivelser og kart, og feilene bør rettes opp så snart som mulig. Det er viktig å få registrert og lagt inn de klassiske turrutene i bygdene.

Vedlegg II

Internasjonale samarbeidsprogram

Landbrukstjenesten Midtre Hålogaland er et kompetanse- og servicesenter for næringsutvikling med basis i bygdas og landbrukets ressurser. Dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland, Øksnes og Lødingen i Vesterålen, og Tjeldsund, Evenes, Narvik og Ballangen i Ofoten. Sør-Troms med kommunene Harstad, Kvæfjord, Skånland, og Gratangen. Nord-Salten med Tysfjord, Hamarøy og Steigen.

153

park som strategi for lokal utvikling. Det skal være tufta på et langsiktig og forpliktende samarbeid mellom regionale styresmakter, næringsliv, interessegrupper og menneske som bur og lever i de aktuelle områdene.

Regionalpark – rammer for stedsutvikling og verdiskaping Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har avslutta et 3-årig verdiskapingsprogram for lokale og regionale parker. I dag er 5 regionale parker etablert; Valdres Natur- og kulturpark, Nærøyfjorden Verdsarvområdet, Telemarkskanalen regionalpark, Haldenkanalen regionalpark og Finnskogen natur- og kulturpark, der 27 kommuner er involvert. I tillegg er det satt i gang 17 regionalparkprosjekt, fra Lister til Varanger, som har et mål om å få etablert regionalpark på sikt. Fjordfolk under Møysalen – Regionalpark i Vesterålen er et av disse 17. KMD sitt mål er å støtte opp om arbeidet for å etablere og videreutvikle regional-

Parkene i Norge har i fellesskap utviklet følgende definisjon på en regionalpark; ”En dynamisk, langsiktig og forpliktende samarbeidsplattform for lokalsamfunn, myndigheter og næringsliv med en interesse for å ivareta og videreutvikle natur og kulturverdier i et definert landskaps- og identitetsområde.” Parkenes arbeid skjer frivillig og avtalebasert. Oppgaver som er regulert etter lovverk og offentlige forskrifter kan ikke overføres til en regionalpark. Dette er viktige prinsipper som gjør det mulig å utforske kreative og nyskapende samarbeidsløsninger som bidrar til lokal og regionalt forankra verdiskaping. Fire satsingsområder Selv om de enkelte parkprosjektene utvikles ut fra sine særlige regionale forutsetninger, er det uavhengig av naturgrunnlag, bosetningsmønster, næringsliv og geografisk lokalisering, noen fellestrekk: Forankring Lokal deltakelse og partnerskap. Styrke identitet, stolthet og stedstilknytning. Forankring lokalt, regionalt og nasjonalt. Foredling Bærekraftig næringsutvikling. Lokale produkter og tjenester. Merkevarebygging. 154

Regionalprofilering. Forvaltning Bevare, forvalte og videreutvikle verdier. Forpliktende langsiktig partnerskap. Integrert tilnærming. Følge opp nasjonale satsinger. Formidling & Forskning Stedbasert læring. Naturveiledning og interpretasjon. Natur- og kulturformidling. Skoler. Forskning. Regionalparker i Europa De norske initiativene har forbilder fra andre land i Europa, som har utviklet seg forskjellig i flere land. Etableringen av regionalparker i Europa tok for alvor til på 1960 – og 70 tallet. Det er stor variasjon i bakgrunn og praksis når det gjelder regionale parker i ulike land, men motivasjon og fokus i etableringen har i særlig grad vært knyttet til følgende faktorer;  økende miljøbevissthet  sterkere satsing på bygdeutviklingsstrategier med lokal ”nede-fra-ogopp-tilnærming” og partnerskapsbasert ressursforvaltning  endringer i landbruk og fiske med større satsing på flersidig samfunnsfunksjoner (miljø, rekreasjon, etc.) og reiseliv og andre tilleggsnæringer Det finne flere hundre regionale naturparker i Europa: 46 «Parcs Naturels Regionaux» i Frankrike, 44 “Areas of Outstanding Natural Beauty” (AONB) i England og 10 ”Regionale Naturparke” i Sveits.

I disse landene har parkene også forankring i nasjonalt lovverk. Dette er med å sikre grunn-finansiering av organisasjonen og en del prioriterte tiltak, men prinsippene om at initiativet skal komme fra lokalsamfunnene gjelder også her. Effekter og resultater Evalueringa av regionalparkarbeidet i Norge ble gjort av Distriktssenteret i 2014. Det viktigste fellestrekket mellom regionalparkene, er at de styrker samarbeidet mellom offentlige og private aktører på tvers av etablerte sektorgrenser. Dette legger grunnlag for langsiktighet, tydelige prioriteringer og konkret innsats som styrker lokal kompetanse og verdiskapingsevne over tid. Regionalparkarbeidet har gitt merverdi i form av mer samordna arbeidsinnsats og utløst ny finansiering til og økt engasjement for utviklingsarbeidet.

Samarbeidet har ført til realisering av flere mindre og større tiltak, som stiog løypenett og andre infrastrukturtiltak, merkevarebygging og nye møteplasser. De regionalparkprosjektene som i dag er etablert/formalisert, har vært gjennom møysommelige prosesser i forkant. Dette ser også ut til å være viktig for nettopp å skape den felles forståelsen av innholdet i begrepet regionalpark. Regionalparksatsinga dreier seg mye om å finne gode og effektive måter å organisere arbeid med lokalsamfunnsutvikling på. Det handler om å se og ta i bruk utviklingskapasiteten i et område med noen felles verdier, interesser og identitet. Utviklingskapasitet handler både om kompetanse, ledelse, utviklingskultur og penger. Park kan bidra til å bygge ned konflikten mellom bruk og vern. Regionalparkmodellen gir et annet perspektiv på det ofte kon155

fliktfylte naturvernet, gjennom å ivareta kultur- og naturverdier som en del av utviklingsarbeidet og med en myndiggjøring av de som bor og virker i området. Bidrag til kommunereformen I dag ser vi et Norge i rask endring. En stor kommunereform er på trappene og vil ha betydning for mange norske kommuner og lokalsamfunn. Flere av regionalparkene har utspring i både lokalsamfunn og kommunene, der en i flere år har arbeidd på tvers av kommunegrensene og ofte i tett tilknytning til private aktører. Derfor kan regionalparkene bidra i arbeidet med kommunereformen. Det gjelder spesielt på samspillet mellom det offentlige apparatet og private aktører. Noen steder ser vi og at regionalparkene skaper stor medvirkning og engasjement i lokalsamfunnene og kommunene. Der regionalparker er etablert og det pågår regionalparkprosjekt, kan det bidra til å opprettholde det regionale utviklingsfokuset i ei tid med krevende kommunale forhandlinger om organisering, tjenesteyting og lokalisering.

Vågan sa "Ja" til fortsettelse av verdensarvarbeid Vågan kommunestyre ønsker at arbeidet med verdensarvstatus fortsettes og bestemte 23. juni 2014 at de ønsker utreda konsekvensene av en slik status. Kommunen ba via Lofotrådet om at Miljøverndepartementet tar opp igjen nominasjonsprosessen med utarbeidelsen av søknad.

Verdensarv UNESCO World Heritage Sites UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee). For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det ha en spesiell skjønnhet, representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. Verdensarvområder i Norge er bl. a. Helleristningene i Jiebmaluokta i Alta, Vegaøyan, Røros bergstad og Vestnorske fjordlandskap. Regjeringa opererer med ei liste med 7 nye områder som kvalifiserer til å havne på UNESCOs verdensarvliste. Lofoten ble ført på lista i 2002, men arbeidet er lagt på vent.

Enkelte i reiselivet har vært bekymra for at verdensarvstatus skal gi begrensninger. Erfaringene fra andre verdensarvområder sier det motsatte. Professor Allan Sande ved Universitetet i Nordland har forska på verdensarv og regionale virkninger i mange år. Hans undersøkelser viser at alle områdene på verdensarvlista har opplevd utvikling på grunn av verdensarvstatus.  Sandes beregninger for Lofoten tilsier mellom 50 og 100 stillinger knytta til Verdensarvforvaltning samt 300 nye stillinger innen overnatting og atskillig flere stillinger innen regional tjenesteyting. Potensialet for regional vekst er større gjennom verdensarvstatus enn gjennom oljeboring.

Da Vestlandsfjordene Nærøyfjorden og Geirangerfjorden kom på verdensarvlista, økte turismen med 45 %, og besøket i Vega økte fra 5.000 til 50.000 på 10 år. Verdensarvstatus - et kvalitetsstempel Sande mener Lofotens potensiale kan sammenlignes med the Great barrier reef, verdens største korallrev. Australske myndigheter regner med at direkte årlige inntek156

ter fra turisme, sammen med de økonomiske ringvirkningene, kommer opp i 30 milliarder norske kroner. Oppfølging En verdensarvstatus er en god strategi for å få til vekst og utvikling og kommer ikke i konflikt med fiskeri eller tradisjonell bruk av naturen. Det har vært engstelse for at verdensarvstatus hindrer oljeutvinning i all evighet. Det er helt avhengig av søknaden, mener Sande. I stedet for å la store havområder på yttersida inngå i søknaden, kan man gjøre en justering og heller ta inn større områder i Vestfjorden og Raftsundet. Nominasjonsdokumentet inneholder formuleringer som peiker på at Raftsundet og Trollfjorden faller utenfor av formale grunner (kommunegrenser). Om løpet startes opp igjen bør geografisk avgrensing bli gjenstand for ny vurdering.

Biosfæreområde Det finnes alternativer til verdensarv som gir muligheter til å forene bruk og vern, samtidig som det sikrer medvirkning og lokal styring. Det er mulig for fjordlandskapene rundt Møysalen å få status som biosfæreområde. Et biosfærereservat er en internasjonalt vedtatt betegnelse for visse typer verneområder. Termen ble vedtatt under UNESCOs program «Man and the Bios-phere», MAB, på 1990-tallet, og har seinere fått internasjonalt gjennomslag. Intensjonen med biosfæreområder, også kalt biosfærereservater, er at de skal fungere som demonstrasjonsområder for et moderne liv i harmoni med naturen. Det er en internasjonalt vedtatt betegnelse som også hører inn under FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO). Biosfærereservater skiller seg fra tradisjonelle verneområder ved at de kombinerer

kjerneområder underlagt strengere restriksjoner med soner der det foregår bærekraftig næring av ulikt omfang. Det betyr at slike områder kan omfatte alt fra natur med liten menneskelig aktivitet til byområder. Biosfæreområdene skal utvikle innovative metoder for bærekraftig utvikling, teste de og dele resultatene nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet krever nært samarbeid mellom interessegruppene i lokalsamfunnet og positivt engasjement fra forskningsinstitusjoner og forvaltningsmyndigheter. Samarbeidet mellom ulike aktører baseres på frivillige avtaler og verne- og forvaltningsordninger som finnes i hvert enkelt land.

Et biosfæreområde skal ha høye natur- og kulturverdier og et visst innhold av mer typiske verneområder. Området skal være representativt for en større landskapstype slik at resultatene er overførbare. Fjordlandskapene på Hinnøya kan for eksempel være representativt for øyriket Lofoten og Vesterålen. Finnes i 120 land I følge UNESCO finns 651 biosfæreområder i 120 land. Biosfæreområdet Entlebuch i Sveits som prosjektleder besøkte i 2013 omfatter både typiske naturvernområder, aktivt husdyrbruk med osteproduksjon og en forskningsstasjon. Man drev også aktiv næringsutvikling for regionen. I Norden fins 1 område i Finland, 1 på Grønland, mens Sverige har 5 biosfæreområder. Det mest spennende er kanskje Vä157

nerskärgården med deler av den store innsjøen Vänern, naturreservatet Kinnekulle og byene Lidköping og Mariestad. Tre kommuner ved Vänern samarbeider om å forvalte natur- og kulturressurser og fremme bærekraftig utvikling, bl. a. innafor turisme, kollektivtrafikk og avløpshåndtering.

Torneträskområdet har vært kandidatområde, men trass oppfølging fra forskningsstasjonen i Abisko, ble kandidaturet avvikla fordi oppfølging fra Kiruna kommune og Norrbotten län uteble. I Norge er Nord-Hordaland kandidatområde i prosess for å bli godkjent som biosfæreområde. Sentralt står kystlyngheiene, utegangersau og tradisjonell forvaltning med lyngbrenning. Finnmarksvidda er også foreslått som biosfæreområde.

Hvorfor ikke legge ferien til en geopark? NGU bidrar til å kvalitetssikre geologisk informasjon i de norske geoparkene og arbeider også med å etablere et geoparknettverk som skal fungere som en møteplass for geoparker og andre prosjekter som jobber med å tilrettelegge geologiske attraksjoner for reiselivet. Nettverket utgir også et nyhetsbrev.

Geopark Mer enn 100 steder i verden har status som Global Geopark. Her kan du oppleve enestående geologiske landskaper og fenomener på godt tilrettelagte turstier. I Norge har vi i dag to globale geoparker. Den første, Gea Norvegica geopark, ble godkjent i 2007 og omfatter åtte kommuner i Telemark og Vestfold fylker. Parken var først ute i Skandinavia med et slikt stempel, og området har et unikt geologisk mangfold i europeisk målestokk. I 2010 ble Magma geopark, i Rogaland godkjent. Den ligger i Dalane og Flekkefjord, et unikt landskap skapt av særegne størkningsbergarter danna for nesten en milliard år siden. Det er flere områder som i nær framtid kan bli globale geoparker. Først ute er Trollfjell Geopark i Nordland og Nord-Trøndelag.

Geoparkenes formål er å stimulere helhetlig forvaltning av naturarven, formidle den gjennom bærekraftig turisme og utdanning og vise båndene mellom natur og kultur.

UNESCO Global Geoparks og European Geoparks Network, EGN UNESCO Global Geoparks skal stimulere til oppbygging av geoparker på alle kontinenter. European Geoparks Network ble etablert i 2000, UNESCO har vetorett innen EGN. Parkene finansieres i hovedsak fra ulike finansieringsprogrammer i EU. UNESCO må godkjenne et områdes status som Europeisk Geopark. Godkjenninga gir automatisk status som UNESCO Global Geopark. Geoparkene fungerer som nettverk med rettigheter og plikter, World Heritage fungerer ikke som samarbeidsnettverk. Geoparkene genereres gjennom promotering og innsats fra lokalmiljøene/ regionene, World Heritage steder promoteres nasjonalt. En Europeisk Geopark er et område som viser en viktig del av Europas geologi. For å oppnå status som geopark skal det vises hvordan geologiske forutsetninger påvirker biologisk mangfold, landbruk, bosetting, industriutvikling, samferdsel og 158

kultur i området. Geoparken må ha solid administrasjon og finansiell basis og sørge for en god forvaltning av den geologiske naturarven. Det innebærer også strategi for bærekraftig bruk. Geoparken skal komme innbyggerne til gode ved å være en ressurs i småskala næringsutvikling, reiseliv, undervisning og lokal identitetsbygging. Geologiske eventyr Fjordlandskapene på Hinnøya og Austvågøya har markante fjell, attraksjoner og særpreg knytta til a) fjordlandskapene, b) gammelt grunnfjell, c) bergverkshistorie og d) bergkunst og mytologi. Rolv Dahl, NGU ser gjerne at det bygges opp besøkssenter med informasjon om natur og kultur der geologi er en integrert del. Drifta ved slike senter er en økonomisk utfordring. Museum Nord har i oppdrag å etablere geopark og følger NGUs prosjekt med å kartlegge geologiske attraksjoner. I Forstudie for utvikling av Vesterålen som reisemål, 2013, ble etablering av geopark anbefalt. En geopark vil gjøre området bedre kjent og kunne bidra til flere besøkende. En geopark med Møysalen som logo og fokus på Møysalen og Trollfjorden og andre geologiske attraksjoner kunne inngå i en Lofoten og Vesterålen geopark. Gjerne i ei linje fra Abisko til Å, til Eggakanten/ Lofotodden evt. Vesterålsbankene med Møysalen i sentrum.

sentre får en registrert merkevare som eies av Miljødirektoratet.

hun kan se, oppleve og gjøre i og rundt besøkssentret 

motivere til å bruke området på en måte som ikke forringer kvaliteten



stimulere interesse for natur, naturvern og naturstudier og bidra med underlag for undervisning/skole



gi kunnskap om hvordan menneskene har brukt og påvirket naturen

Det gjøres ved: å inspirere folk til å ville lære mer om senterets spesifikke fagfelt gjennom å tilrettelegge informasjon og gi de gode opplevelser



være en attraksjon for bærekraftig reiseliv og spre kjennskap om regionens naturkvaliteter og besøksmål som spiller på de samme bærekraftverdiene

å legge til rette for godt samspill med lokale interessenter for å utvikle bærekraftige aktiviteter utenfor og i verneområder

Det er egne Retningslinjer for autorisasjon og re-autorisasjon av besøkssenter natur i Norge.

Videre skal besøkssentrene tilby naturopplevelser som gjør folk glad i naturen. De skal være et knutepunkt for naturveiledning, turinformasjon, næraktiviteter og attraksjoner, og skal tilstrebe samhandling med andre lokale, bærekraftige virksomheter.

De som blir autorisert vil få et årlig grunntilskudd som for tiden er 912 320 kr. pr. senter. Dette tilskuddet skal dekke fortløpende aktivitet knyttet til administrasjon, planlegging og gjennomføring av informasjonstiltak, naturveiledning m. v.

Formål

Autoriserte besøkssenter Svellingan landskapsvernområde ble etablert i 2002 og Møysalen nasjonalpark i 2003. I 2013 ble det oppnevnt et verneområdestyre og i 2014 tilsatt en nasjonalparkforvalter. Det kan være aktuelt med et autorisert besøkssenter etter Klima- og miljøverndepartementets kriterier. Et slikt senter kan ha oppgaver knytta til forvaltning og formidling. Det kan også være et senter med flere funksjoner og oppgaver i et spleiselag f. eks. mellom verneområdeforvaltning, geopark, FoU og Museum, da som sete for forskning og dokumentasjon om tema innen natur og kulturverdier og undervisning. Et besøkssenter for nasjonalpark, våtmark, villrein eller rovdyr er for alle som ønsker informasjon om natur og søker aktiviteter i natur. Slike sentra skal presentere nasjonale og internasjonale verdier ved et område eller tema, gi forståelse for hvorfor dette skal tas vare på og inspirere til å ville lære om natur og oppsøke natur. Autoriserte

Besøkssentrene skal spre kunnskap og skape oppmerksomhet om sitt felt. De skal bidra til lokal, bærekraftig verdiskaping gjennom måten de drives på.

Sentrene skal 

øke kunnskapen temaet



øke de besøkendes forståelse for naturområder og arter og inspirere til friluftsliv



veilede besøkeren om hva han eller 159

området/

Geoturisme – økoturisme – ansvarlig reiseliv - besøksforvaltning

Inspirasjonen for konseptet geopark kommer fra begrepet geoturisme; turisme som ivaretar, forsterker og framhever stedenes lokale egenart – miljø, kultur, estetikk og kulturarv – og som kommer lokalsamfunnet til gode. Ethvert sted har sine egenarta trekk som kan spores tilbake til hvordan naturkreftene formet landskapet, og geologisk forståelse bør være en viktig komponent i geoturismen. Innovasjon Norge har underskrevet avtale om geoturisme som ledende prinsipp. National Geographic Society er opphavet til begrepet. Fjellteksten - St.prp.nr 65 (2002-2003) ga klare signaler om bruken av fjellområder og nasjonalparker, også i kommersiell sammenheng. Fjellteksten oppfordrer til økt men miljøtilpassa bruk av fjellområdene. Man åpner for og ønsker å stimulere til økt (kommersiell) og ny bruk i verne-

områder samtidig som man gir strengere føringer på tekniske inngrep og motorferdsel. Trendene som materialiserer seg i fjellteksten og begrepet geoturisme har konsekvenser også i Lofoten og Vesterålen. Signalene i fjellteksten og forpliktelsene med avtalen om geoturisme, legger føringer og lokale aktører må ta viktige verdivalg og veivalg, særlig i volum-kvalitet problematikken. I markedføring brukes gjerne ord som expedition, explore, experience, extrordinary, exciting, exclusive, osv. Hvordan man skal sikre innholdet i ordet exclusive på sikt er det ikke grepet fatt i. Turistene ønsker å besøke destinasjoner og attraksjoner som utviser ansvarlighet i møte med natur og kultur. Samtidig som reiseliv kan bidra til å ivareta kultur og landskap, kan overbelastning bryte ned økosystem og lokale kvaliteter. De siste års trender med toppturer og stisykling i spektakulære landskap og formidling via digitale medier, har gitt økt trafikk med påfølgende slitasje på vegetasjon og gamle stier. Mange steder i Lofoten er bedrifter, befolkning og besøkende urolige for omfanget av besøk og slitasje. Stien til Reinebringen er blitt så erodert og farlig at Klima- og miljøvern-departementet setter inn store ressurser i reparasjoner og kanalisere ferdselen. I en av rutene til toppen av 160

Møysalen krever slitasje tiltak. Fortsatt er landskapet og bygdene rundt Møysalen nasjonalpark og Møysalfoten landskapsvern-område og Svellingsflaket landskapsvernområde lite prega av ferdsel og slitasje. Det som truer kvalitetene er gjengroing samt utbygging som ikke er tilpasset landskap og byggeskikk. Turister i områdene rundt Møysalen gir uttrykk for at de setter pris på det enkle og stillheten. Når stillhet, naturskjønne landskap og sårbar natur med skjærgårder, topper og tinder er ressursen, bør aktørene ha fokus på ansvarlig reiseliv og hvordan utviklinga som følge av satsing på friluftsliv– reiseliv skal bli. Ansvarlig reiseliv handler også om hvordan operere i møtet med natur og kultur, og i møtet med lokal kultur og kunnskap. Hva tåler områdene? Hvilke virkemidler er man villige til å ta i bruk for å styre utviklinga av friluftsliv og reiseliv? Lokale og regionale myndigheter i samarbeid med reiselivsbedrifter i Lofoten og Vesterålen bør tenke nytt – når det gjeld grad av styring og aktiv besøksforvaltning. Vinterturisme med aktiviteter på sjø, snø og is sliter ikke på terrenget og gir helårsaktivitet. Et anna svar er besøksforvaltning i samarbeid mellom lokale reiselivsbedrifter i bedriftsnettverk, eksterne aktører og myndigheter. Her bør man ligge i forkant.

Vedlegg III

Geologisk mangfold rundt MĂ¸ysalen Av Rolv Dahl, Norges geologiske undersĂ¸kelser, NGU Kart: Aleksandra Jurus

161

Uansett hvor jeg befinner meg i verden skal jeg ta beina fatt for å se månen over Møysalen i natt, skriver Lars Saabye Christensen i boka «Den andre siden av blått».

Den ikoniske Møysalen og områdene rundt er et imponerende stykke natur, som symboliserer kraft, ro og stabilitet. Sett i et langt tidsperspektiv, er det imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Landskapet og naturmangfoldet vi kan nyte i dag, er et resultat av en 2500 millioner år lang historie om konstant oppussing. Historien inneholder elementer av is, ild og vann og landskap, klimaforhold og naturmiljø som ikke ligner de vi ser i dag. Visste du for eksempel at toppen av Møysalen en gang var en del av en flat slette som knapt lå over havnivå? At området en gang lå ved Ekvator? Eller at jordskorpa er spesielt tynn under Lofoten og Vesterålen, og at dette har hatt mye å si for hvordan fjellene har blitt formet?

Blant Norges eldste og yngste

eldste bergarter For å finne opprinnelsen til Møysalområdet, må vi mer enn 2500 millioner år tilbake i tid, og vi må dypt ned i jordskorpa som fantes den gang. På denne tiden brøytet flytende magma fra jordens kjerne seg vei et stykke opp i jordskorpa, men fortsatt et godt stykke under overflata. Her størknet den flytende massen sakte men sikkert til en grovkornet bergart. Bergarten fra denne hendelsen finner vi igjen i et belte fra Moskenesøya, videre i Lofoten og Vesterålen, Andøya og videre på de store øyene i Troms opp til Vanna. Dette utgjør noen av de eldste bergartene vi kjenner i Norge. Den såkalte Gullesfjord-granitten, øst for Gullesfjorden, er dannet i denne perioden. Mesteparten av bergartene i området rundt Møysalen stammer imidlertid fra en lignende begivenhet, som oppsto for «bare» ca. 1800 millioner år siden. Da tvang flytende magma på nytt seg oppover i jordskorpa og størknet til en ny bergart, ikke ulik det som skjedde 700 millioner år tidligere. Fortsatt foregikk dette dypt nede i jordskorpa. Det er mulig å identifisere to hendelser som preger berggrunnen rundt Møysalen. En spesiell sak er Lødingengranitten som er datert til ca. 1865 millioner år, og Raftsundintrusjonen, datert omtrent til 1790 millioner år. De ulike pulsene med magma hadde ulik kjemisk sammensetning, og 162

mineralinnholdet ble derfor litt forskjellig i Gullesfjordgranitten, Lødingengranitten og Raftsundintrusjonen. Stort sett består de av ulike mengder kvarts og ulike typer av feltspat, og en del andre mineraler. Bergartene har ulike navn, som granitt og mangeritt, alt etter som hvordan mengdeforholdet er mellom disse mineralene. Felles for dem alle er at de er sterke, forvitrer i utgangspunktet mindre enn andre bergarter som er yngre, og avgir lite næringsstoffer til jordsmonnet. Et annet viktig særtrekk, er at de er grovkornige. Dette skyldes at de har fått lov til å kjøle seg ned over lang tid nede i jordskorpa, i motsetning til magma som kommer opp til overflata og størkner raskt til finkornige, nesten «glassaktige» bergarter.

Kontinenter, fjellkjeder og hav har kommet og gått. I tiden etter at disse bergartene ble dannet dypt nede i jordskorpa, har alt endret seg. Flere ganger. Kontinenter beveger seg med noen millimeter i året, og over mange millioner år utgjør dette store avstander. Kontinenter har flytt rundt på kloden, kollidert og dannet fjellkjeder som har blitt bygd opp og slitt ned flere ganger. Etter hvert har bergartene som ble dannet flere kilometer ned i jordskorpen, kommet fram i dagen, fordi bergartene som opprinnelig lå over dem, har blitt slitt vekk. For om lag 65 millioner år siden, var det som skulle bli Møysalen slitt ned til et bølgende, men

ganske flatt landskap som ikke lå særlig langt over havet. Den gang lå det som skulle bli Norge og det som skulle bli Grønland, nærmest sveiset sammen i ett kontinent. Så begynte dette kontinentet å revne, og Grønland seg mot øst og Atlanterhavet ble dannet. Samtidig løftet landskapet langs Norgeskysten seg opp mellom 1000 og 2000 meter, og vær og vind begynte å slite ned det nå så høytliggende slettelandskapet. Den flate toppen av Møysalen kan være en rest av dette landskapet.

Sprekker og forkastninger blir til daler, sund og fjorder Enkelte steder var lettere for vær og vind å arbeide med enn andre. Bergartene som var dannet nede i jordskorpa hadde spenninger og ustabile partier som skapte soner som var svakere enn resten av fjellet. Noen steder oppsto det svakhetssoner og forkastninger som vær og vind kunne grave i. Hele Vestfjorden er dannet av store forkastinger som har sørget for at en blokk av jordskorpa har forskjøvet seg ned og det har blitt dannet et slags basseng. De er heller ikke tilfeldig at Raftsundet, Øksfjorden og andre fjorder i området er tilnærmet parallelle, det skyldes ustabile deler av fjellet som har vært lett for vær og vind å grave i. Typisk er ofte at det er store forskjeller i landskapet på sidene av slike sund. Raftsundet med sine alpine former på vestsiden og roligere fjell på østsiden er et eksempel på dette. En annen viktig forkast-

ning går igjennom Sortlandssundet, der bergartene på hver side er nokså ulike på grunn av at berggrunnen har blitt forskjøvet langs denne forkastningen. Det gir også store forskjeller i landskapet mellom Langøya og Hinnøya. Bevis på hvordan bergartene er gnidd utover i en slik forkastning, finner man i steinbruddet i Gullkista. I Sortlandssundet kan man også finne løsblokker av en bergart som knapt finnes på landjorda i Norge. Den kommer sannsynligvis fra bunnen av Sortlandssundet, og er fraktet på land av isen under istiden. Steinen har mange interessante fossiler, og er blant Norges yngste bergarter, dannet for ca. 140-150 millioner år siden, den gang dinosaurene herjet på jorda. Disse bergartene er vanlige og ute på sokkelen, men det eneste stedet de finnes på land i Norge, er ved Ramså på Andøya. Med andre ord: Fra toppen av Møysalen kan man se både noen av Norges eldste og yngste bergarter!

Tropisk forvitring Et annet karakteristisk trekk for området, er at vi finner overraskende mye spor etter kjemisk forvitring. Dette er ganske vanlig i tropiske strøk, der fjellgrunnen har blitt utsatt for kjemisk forvitring og nærmest smulder opp. Det som skulle bli Norge lå også i «tropiske» områder rundt ekvator for ca. 4-500 millioner år siden, og bergartene ble naturlig nok utsatt for forvitring. Inntil nylig har vi i Norge imidlertid ment at mesteparten av dette dårlige fjellet ble 163

fjernet under istiden, da store isbreer høvlet over landskapet vårt og fraktet store mengder stein bort. Imidlertid kan det se ut til at deler av Lofoten og Vesterålen fortsatt har spor etter «tropisk» forvitring. Hvorfor den ikke har blitt fjernet av isen, er forskerne usikre på. Det kan blant annet skyldes at isen ikke har vært så diger her som tidligere antatt, men at det i stedet har vært mange små, "lokale" breer som preget denne perioden. Slike breer har bidratt til å skape botner og daler og har forsterket gravingen i fjorder og sund, men har åpenbart ikke fjernet alt av det «dårlige» fjellet. I områdene ved Raftheia og Hennesheia er det eksempelvis store områder med forvitringsmateriale, som avgir mer næringsstoffer til jordsmonnet enn andre løsmassetyper, og som dermed gir bedre grobunn for vekster. Restene etter den kjemiske forvitringen har også hatt betydning for utviklingen av strandflaten, en brem av relativt flate og grunne områder langs kysten som har vært viktig for bosetting langs kysten. Skjærgårdene sør for Lødingen Vestbygd og nord for Raftsundet er gode eksempel.

Istida og tida etterpå I løpet av de siste 2,6 millioner årene har vi hatt et klima som har vært mer eller mindre konstant i endring. I denne perioden har svingningene i klima skapt mer enn 40 perioder med nedisninger og avsmeltinger, gjerne kalt istider. Disse har betydd mye for hvordan dagens landskap

ser ut. Breene har gravd ut og forsterket arbeidet med å hule ut svake soner i berget til store og mindre botner, daler og fjorder. Breene har gått helt ut til Eggakanten, og store isstrømmer har gått langs kysten. Noen områder i Innlandet har vært dekket av kilometertykk is. Samtidig vet vi at mange områder i fjellet ved ikke nødvendigvis har blitt berørt av alle nedisningene, noen topper har til og med ligget over isen. Mange av de spisseste tindene, som Storemøya og Litlemøya har nok blitt til ved at fjellet har blitt gravd ut av lokale breer på flere kanter, slik at det til slutt bare står igjen en spiss i midten. Mange av de alpine tindene i Møysalen området har fått sin form gjennom denne prosessen. Selv om sagnet vil ha det til at Raftsundet er skapt av et øksehogg, er det nok mange som heller til teorien om at både Raftsundet og Øksfjorden opprinnelig har vært store forkastninger og svakhetssoner i berget, som har blitt slitt ut gjennom årmillioner, og som har blitt ytterligere hult ut og forsterket gjennom istidene. I Raftsundet finnes også andre interessante eksempler. Trollfjorden er ett eksempel på en forkastning som har blitt gravd ut, sist av en botnbre. Det samme gjelder den mindre kjente Rørhopen lengre syd i Raftsundet. Denne ligger i dag imidlertid litt høyere i terrenget og er adskilt fra sundet av en meget grunn terskel som gjør den vanskelig 164

å komme inn i. Terskelen har imidlertid gitt et helt spesielt forhold mellom ferskvann og brakkvann som gir et helt spesielt biologisk mangfold. Rørhopen er dannet på samme måte som Trollfjorden, men landhevningen etter istiden gjør at denne altså ligger høyere. Mange små sidedaler har også vært sidebreer, som har blitt til «hengende daler» oppe i fjellsiden. Et eksempel i Raftsundet er botnen der Fallvatnet ligger, og fossen "fallet" renner ned i Raftsundet. Andre daler kan ha vært dannet av breen og gravd ut under havnivå, men landhevning etter istiden har gjort at de i dag ligger på tørt land. På nordøstsiden av Raftsundet er det også flere laguner med grunne terskler ytterst og dypere bassenger innenfor. Dette er også etter all sannsynlighet skapt av morenemateriale. Slike laguner ligger ved Tengelfjorden, Raften og Tennfjorden. Da isen forsvant, etterlot den seg også fjellsider som var ustabile, der det senere har gått ras. Noen steder er det store blokker som har rast ut, andre steder er det stort sett sand og grus i karakteristiske rasvifter. Der store blokker har rast ut, har det ofte oppstått hellere som har hatt betydning for kulturhistorien. Flere steder er de brukt som offersteiner Et eksempel på et sted av mytologisk betydning, er Finnkjerka i Raftsundet. Olderkjerka i Lonkanfjorden er en steinformasjon med en lignende historie.

Enkelte steder, som ytterst i Ingelsfjorden, ved Ingelsfjordeidet og innerst i Fiskfjorddalen, ser man fortsatt rester av større fjellskred som har gått ut i fjorden, både som store skredurer og som «arr» i fjellsiden etter skredet. Farligura i Lonkanfjorden er et annet godt eksempel på slike skred. Skred kan ha gått ut i det som tidligere var fjorden, men som nå er på land, og kan også ha gått ut på dagens dalbotn.

rinnelig ble tatt med av isen. Etter at isen har smeltet, ligger slike blokker gjerne isolert oppå dagens landskap. Noen ganger kan slike blokker ha blitt transportert svært langt, andre ganger over kortere distanser. Slike blokker kalles gjerne flyttblokker. Eksempel på en stor blokk som kan ha blitt transportert med isen, i alle fall et lite stykke, er Brennsteinen i Blokken ved Sortlandssundet.

Et viktig vitnesbyrd om breenes liv og virke er morener, som er opphopninger av sand og grus som breen har skjøvet foran seg og som har blitt liggende igjen når breene har trukket seg tilbake. Vi finner mange slike morener i dalene rundt Møysalen. Eksempler er Vestpolldalen og i Fiskfjorddalen, der slike rygger demmer opp flere vatn. Et annet svært tydelig tegn i landskapet er Rekneset i Øyhellsundet, der breen har bygget opp en høy morenerygg som er nesten 1 kilometer lang og nesten stenger Øyhellsundet. Ryggen stikker 12 meter opp over havflata og er et markant trekk i landskapet og er avsatt av en brearm som rykket fram mot nord gjennom sundet. Rester av en israndavseting finnes også på bunnen av sundet. Sannsynligvis har morenen på ett eller annet tidspunkt dekket hele Øyhellsundet, slik at Storemolla var landfast.

Den gang isen lå over landskapet, var den så tung at den rett og slett presset en "bulk" i jordskorpa under seg. Da isen tinte bort, begynte bulken å rette seg ut, sakte men sikkert. Men til å begynne med, før «bulken» rettet seg ut, og etter at isen var smeltet, sto naturlig nok havnivået høyere, slik at de nedpressede områdene ble overflømt. I disse områdene ble det både avsatt leire, og bølger og is laget strandlinjer og strandvoller av rullestein som er slipt av bølgene, lik dem vi ser i flomålet i dag. Men etter hvert som «bulken» rettet seg ut, hevet landet seg opp igjen, slik at disse avsetningene, strandlinjene og strandvollene kom langt opp på tørt land. Gode eksempler på hevede strandnivå finner vi eksempelvis på Kvitnes og Hennes, og strandvollene av rullestein som ligger langt over dagens flomål i Lødingen.

Det er også en rekke andre karakteristiske trekk i landskapet som kan spores tilbake til istiden. Av og til har breen dratt med seg steinblokker bort fra stedet der den opp-

Kartene viser utbredelse av avsetninger etter istiden. Detaljkartet over området rundt Møysalen viser blant annet morenerygger (mørke grønne) i Fiskfjorddalen og Vestpollen. 165

Kartet viser løsmasser skapt under og etter istiden i Møysalområdet. Grønne områder viser morenemateriale, skapt av isbreen , ofte i daler og sund. Rødt er skredmateriale, mens svart er randmorener, grushauger som er dannet foran iskanten. Kart fra www.ngu.no

Geologiske godbiter I samarbeid med Nordland fylkeskommune jobber NGU med å klassifisere og registrere geologiske «godbiter» i Nordland. Foreløpig er ikke registreringsarbeidet i Vesterålen ferdig, men det fines en rekke eksempler på flyttblokker, berggrunnslokaliteter, morener og skred som bare venter på å bli

Detaljert kart over løsmasser rundt Møysalen. Legg merke til morenerygger (mørk grønne) i Vestpollen og Fiskfjorddalen. Dette er spor etter isbreer som har trukket seg tilbake igjennom dalen i perioder med varmere klima. Legg også merke til at Hennesheia inneholder mye forvitret materiale, som gir god grobunn for planter. Kilde www.ngu.no.

oppdaget av den som besøker området.

Mineraler - naturressurser og kulturarv Samspillet mellom gamle bergarter som er løftet opp, botnbreer og isstrømmer under siste istid har skapt et landskap av alpine former og strandflate som gjør Lofoten og Vesterålen geologisk unikt. Måten mennesker har brukt landskap og

ressurser skapt av geologiske prosesser over og under havoverflata er også helt spesiell. Strandflata, som er et landskapselement skapt i samspill mellom en rekke geologiske prosesser, har vært avgjørende for å gjøre det mulig å slå seg ned som fangstfolk, fiskere og jordbrukere i kystsonen. Tilgangen på stein til redskaper har også alltid vært viktig for å brødfø seg, og også her har regionen gode forutsetninger. 166

I mer moderne tid har leting og skjerping etter metaller vært vurdert som en mulig attåtnæring for mange. I bergartene rundt Møysalen er det registrert en rekke forekomster av mineraler som inneholder jern og andre attraktive metaller, og noen av dem har blitt forsøkt utvunnet i gruvedrift. Det mest kjente eksemplet er kanskje driften i Brakkehaugen i Norddalen, der restene etter drifta kan beskues langs Lina, stien fra Lonkanfjorden som for øvrig følger trallebanen fra gruvetida mot toppen av Møysalen. Forekomsten består i følge NGUs malmdatabase av to parallelle linser med malm av magnetitt. Det skal være drevet en ca. 70 meter lang gang (gjerne kalt strosse ) og mesteparten av uttaket skal ha foregått i årene 1911 og 1912, da det ble tatt ut 13.400 tonn med malm, som ble transportert til Lonkanfjorden via trallebane. I moderne tid er det spesielt uttaket av Monzonitt, en bergart som består av feltspatmineraler og en gruppe mineraler som kalles pyroksen, som er interessant i Møysalområdet. Den finnes fra Lødingen Vestbygd og vestover i Lofoten. Den mørke bergarten med et svakt grønnlig skjær har vært svært populær, og kan ligne litt på sin mer kjente slektning fra Vestfold: Larvikitt. De tekniske egenskapene og den visuelt tiltalende fargen gjør at bergarten er godt egnet til gravstein, benkeplater, flis, og diverse uteanlegg. Det ble tatt ut naturstein her fra 1930-tallet og fram til 2009.

Flere av skulpturene i Skulpturlandskap Nordland er laget av denne bergarten, og den finnes også som fasadeplater og gulvflis på en rekke kjente hus rundt i inn- og utland. Eksempler er SAS-hotellet i Bodø, Tromsø Museum, Narvik Rådhus, Trondenes Historisk senter i Harstad, Torgalmenningen i Bergen. I tillegg ble det eksportert stein til Spania, Italia, Sverige, Finland, Island, Danmark, Nederland, Frankrike, Østerrike, Australia, USA, Nigeria og Kina. Sistnevnte land må nok ta litt av skylden for at det ikke er drift i dag; tilgang på billig arbeidskraft og lavere krav til sikkerhet og miljø har gjort at norske steinbedrifter sliter i konkurransen med lavkostland. Men fortsatt er det mulig å finne flotte heller av den svarte og grønne steinen fra Lødingen Vestbygd. Mange historier om drifta lever også videre, sammen med kulturminnene som industrien skapte. Fra 2009 og til i dag drives det pukkverk i forekomsten. Det vil si at steinene knuses og brukes i veier, asfalt og betong rundt i Nordland og Troms. Ved Austpollen i Sigerfjorden finner man restene av et stort breelvdelta som ble avsatt under siste istid. Her har store mengder smeltevann blitt spylt ut fra en breelv og ut i Sigerfjorden, slik at det har dannet seg et elvedelta der. Typisk for slike delta er de såkalte marebakkelagene, eller skrålagene, som man finner når man ser på snitt gjennom grusen. Øverst og underst er det gjerne horisontale lag, mens selve deltaet er bygget opp av skrålag som ligger

etter hverandre etter hvert som det har bygd seg utover i fjorden. De enorme massene som ble samlet her, har blitt tatt ut og brukt som byggeråstoff til veier og hus rundt omkring i nærområdet. Selv om mesteparten av grusen er borte er det fremdeles mulig å se noen av lagene som en gang ble dannet av store breelver som førte smeltevann med masse sand og grus, ut i fjorden.

Oppsummering Området rundt Møysalen består av bergarter som er dannet dypt nede i jordskorpa for 2500 og 1800 millioner år siden, og som senere har kommet til overflaten. Bevegelser i jordskorpa har ført til forkastninger og svakhetssoner som etter hvert har blitt til fjorder og sund vi kjenner i dag. Gjennom årmillionene det som i dag er Møysalområdet vært med på store hendelser. Kontinenter har kollidert, fjellkjeder har bygget seg opp og forsvunnet igjen og klimaendringer, erosjon og is har gjort sitt for å forme landskapet. Området preges av forvitring som ble skapt den gang området lå i tropiske farvann, samtidig som istidene har vært viktige for utformingen av det landskapet vi ser i dag. Området har mange flotte eksempler på lokaliteter som viser den geologiske historien, og hvordan geologisk mangfold påvir167

ker det biologiske mangfoldet. Det er også rikelig med eksempel på hvordan de geologiske ressursene har bidratt til kulturarven. Eksempler kan være områder med godt jordsmonn for jordbruk, gunstige grunnforhold i havet som gir gode fiskeplasser eller mineralressurser i fjellet som har gitt innkomster i harde tider.

Kartet viser kjente forekomster og skjerp av metaller (jern, kobber, svovel) (rĂ¸de prikker), industrimineraler (eksempelvis kalkstein) (blĂĽ prikker) og naturstein (eksempelvis skifer eller monzonitt) i MĂ¸ysal-omrĂĽdet. Noen av dem har blitt drevet, mens andre ikke har det. Kilde: www.ngu.no. Bilde neste side: Inngangen til ei av de gamle gruvene i Lonkanfjorden.

168

169

Vedlegg IV

Historikk Bergverk, steinindustri og massetak

Kraftutbygging – kraftforsyning kraftindustri

1904 Et svensk selskap starta gruvedrift i Austpollen, Øksfjords Malmfelter. Til ca. 1920 1904 Anlegg og prøvedrift jernmalmfelt i Fiskfjorden, slutt i 1907 1905 Anlegg og prøvedrift jernmalm felt i Kaljord, inkl. Sommarset og Helge nes slutt i 1912 1907 Forsøksdrift jernmalm felter i Erikstad i Kanstadfjorden, slutt 1924. 1910 Anlegg og prøvedrift jernmalmfelt i Lonkanfjorden, slutt i 1914 1941 Andreas Andreassens Steinhuggeri, bryting av monzonitt* i Klemningen, Annfinnslett, til 1962 1974 Pukkverk starta opp i Gullkista på Rødsand 1975 Asfaltverk i Sigerfjorden 1978 Vestbygdstein AS, ned lagt 1981 1985 Lødingen Steinindustri AS, utvant og videre foredla bygningsstein, blokkstein- og natursteinproduksjon for inn- og utland 1994 Masseuttak på Austpolleira i Sigerfjorden, Sigerfjord Sand AS 2008 Lemminkäinen overtar Lødingen Steinindustri og forekomsten blir pukkverk * Monzonitt, mørk grønn granitt

1913 Kraftverk på Brettesnes 1915 Kraftverk i Vangpollen A/S Sigerfjord Elektricitetsverk 1916 Kraftverk i Blokken, Nedrevatnet, til A/S Sortland Aktieværft, Blokken Skipsverft AS 1937 Fiskefjorden kraftstasjon, på grensa mellom Sortland og Hadsel kommuner. 4 GWh. Ombygd 2015. Andrevatnet 8 m regulerings høyde 1941 Vangpollen kraftstasjon, rehabilitert 1989, 4GWh 1952 Djupfjord kraftverk I, modernisert 2007, 23 GWh 1952 Trollfjord I, 14 GWh, 1956 Trollfjord II, 3,2 GWh, 1957 Djupfjord kraftverk II, oppgradert i 2007, 9 GWh 1954 Transformatorstasjon Kanstadbotn 66 kv linje fra Niingen kraftverk 1960 Kanstadbotn transformatorstasjon 132 kv over føringslinje fra Innset 1969 Fjernstyring av kraftverkene i Troll fjorden 1984 Strielva kraftstasjon, 5 GWh 1990 Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (Energiloven) 2002 Blokken Skipsverft AS fikk konse170

2004

2008 2011 2015

2015

sjon til vannuttak og kraftproduk sjon i Nervatnet tilsettefiskan legg og kraftproduksjon, regulering av Nervatnet og Innervatnet Stortinget ga Trollfjordkraft konse sjon til utvidelse av Trollfjord kraftverket (OED sa nei) Trollfjordvatnet oppdemt El -sertifikatordninga med subsi dier til kraftutbygging Gunnar Ellingsen bygde Kvasstind kraftverk i Bresjavassdraget i Vestbygda Lofotkraft AS starta bygging 132 kv overføringslinje Kanstadbotn Kvitfors langs E 10 med luftspenn over Raftsundet.

Kommunikasjoner – tele og post 1777 1853 1856 1858 1861 1865 1868 1870 1871 1873 1875 1977 1877 1884 terå 1884 1886 1888 1893 1893 1894 1899 1901 1903 1910 1913 1915

Poståpneri Hassel Poståpneri Sortland Poståpneri Kjeøy Poståpneri Digermulen Fisketelegrafstasjoner med linje til 9 vær i Lofoten i sesongen Postrute Fiskelinja knytta til hovednettet via Tranøy – Kjeøy Poståpneri Stokmarknes Telegraflinje til Stokmarknes Poståpneri Hanøy Telegrafstasjonen flytta fra Kjeøya til Lødingen Poståpneri på Brettesnes i lofotse songen Poståpneri Kvitnes Alle poståpnerier i Lofoten og Veslen lagt under Svolvær Poståpneri på Brettesnes, hele året Poståpneri Lauksund Poståpneri Sigerfjord Poståpneri på Hallvardøy Telegraflinje til Digermulen Ny telegrafstasjon i Lødingen Poståpneri i Offersøy Poståpneri i Sigerfjord Innlandet Telefonselskap Poståpneri på Kaljorda Poståpneri på Hennes Poståpneri i Lonkan

1925 1932 1936 1956

Poståpneri Rinøy Telefon til Risvær Poståpneri i Tengelfjord Poståpneri i Øksneshamn

Kommunikasjoner – sjø og land 1887 Årsteinvalen kanal bygd mellom Raft sundet og Vestfjorden 1889 Veg Hennes – Kvitnes påbegynt 1893 Svolvær fikk anløp av Hurtigruta 1897 Vegplan for Lødingen herred 1898 - 1902 Ofotbanen rallartid 1912 Veg Lonkan - Helgenes 1922 Risøyrenna , åpnet 22. juni Raftsundet blir hurtigrutelei 1923 Ny vegplan for Lødingen 1924 Vegen Øynes – Rinbø farbar 1950 Fergesamband Tysfjord–Hinnøy, Lødingen-Bognes. Sommerferge 1957 A/L Lofoten Trafikklag 1959 Helårsferge Lødingen-Bognes 1959 Veg Lødingen - Harstad 1960 Fergesamband Rinøyvåg-Lødingen 1962 Fergeleie på Lilleøya, Rinøyvåg 1964 Veg Sortland-Lødingen, Vesterålsveien, RV19 mellom Bjerkvik, Vesterålen og Lofoten 1964 Bussrute Sortland – Lødingen 1967 Tjeldsundbrua 1971 Aksjonskomite for veg Kanstad Rinbø 1972 Svolvær flyplass på Helle, åpna av samferdselsminister Reiulf Steen 171

1972 Stokmarknes lufthavn på Ska gen 1973 Flyplassen på Evenes åpna 1975 Sortlandsbrua 1976 Kanstadstraumen bru, 122 m lang, seilingshøyde 5 m 1976 Veg Rinbø - Kanstad 1976 Veg Kongselv - Holand 1983 Djupfjordstraumen bru, sei lingshøyde 16 m. 1986 Ny vegtrasé for Rv 19 etter lang strid via Sigerfjord bestemt gjennom Kjerringnesdalen 1986 Fergeleie på Hanøy og Lonkan 1988 Veg til Årstein 1988 Fergekai på Kongselv, ferge sambandet Kongselv-HanøyLonkan-Kaljord 1992 Rv 19 blir E10 1995 E 10/RV 19 gjennom Kjerring nesdalen og Sigerfjordtunne len 1995 Fergekai på Brottøy 1998 Veg Holand-Storfjell 1996 1998 Raftsundbrua, 711 m, lengste spenn 298 m, seilingshøyde 45 m Veg fra brua til Kongselv og via Strandlandet til Svolvær 2001 Fergesamband DigermulenFinnvik på Store Molla

172

2002 Etter lang strid trasé for Lofotvegen, Lofast, bestemt via GullesfjordbotnSørdalen-Øksfjorden-Ingelsfjorden 2003 Ny bru Årstein kanal, 4 m seilings høgde 2006 Nordtrafikk Buss AS solgt til franske Veolia, som i dag driver person- og fergerutene i Lofoten og Vesterålen 2007 E10 mellom Raftsundbrua og Gullesfjordbotn, 2008 åpna 1. desember. Ikke ferdigstilt 2011 Statens vegvesen tok i bruk arkitekttegnet kontrollstasjon i «Lofastkrysset» i Gullesfjordbotn. 2014 Planoppstart ny trasé Sortland – Evenes

Kommunikasjoner – Kystrute, lokalbåter og melkeruter 1838 Prinds Gustav 1865 Kystruta, "postskibet"- lokalbåttrafikken i Lofoten og Vesterålen ble startet i forbindelse med kystruta og dens anløp i Svolvær 1898 Salten DS Rute 3 Ofoten – Lofoten – Ofoten (Rombaksbotn) med anløp Lødingen og Halvardøy 1916 «Vestbygdruten» til SDS Lødingen – Svolvær 1922 Hurtigrute Narvik - Svolvær 1925 MS Børøysund, VDS, rute Hadselbas senget, Raftsundet, Eidsfjorden til 1960 1933 Martin Mikalsen melkerute Holandshamn–Svolvær, sjark 24 fot, 1 passasjer

1935 MK Svanen, Martin Mikalsen 39 fot, tok gods/passasjerer 1942 «Vestbygdruten» Lødingen - Svolvær med anløp også i Svartskard 1947 MK Svanen ruta Øksnesham Svolvær 1949 MS Reidulf, for VDS, rute Lonkan– Strandlandet–Melbu. Lonkan– Raftsundet–Melbu til 1974 1952 MK Svana, 55 fot 1953 MS Skogøy, ODS, rute Narvik - Svol vær 1955 MS Strønstad, VDS, rute Hadselfjorden, Innlandet, Raftsundet, Svolvær 1963 Vestbygdruten til SDS lagt ned 1963 Fergesamband Svolvær – Skrova – Skutvik med VDS 1963 MS Tøtta, SDS, ruta forlenga, Øksneshamn- Øksfjorden -Svolvær 1964 MK Toregutt, 63 fot, Martin Mikalsen, Holandshamn, innleid av SDS 1969 DS Børøysund - siste kullfyrte dampskip i landet, fra Stokmarknes til Oslo, etter 40 år i VDS - de siste 10 som skoleskip ved yrkesskolen i Hadsel. 1973 MS Trygg på Øksfjorden, Ingebrigtsen 1973 Lofotfjord II, Lofoten Trafikklag i rute Øksfjorden – Digermulen Brettesnes - Svolvær 1975 MS Raftsund, VDS, i rute på Hadsel fjord bassenget 1983 MS Skogøy tas ut av ruta Narvik Svolvær 1986 MS Strønstad i sambandet Svolvær – Digermulen 173

1988 MF Lofotferje I i sambandet Svolvær -Digermulen 1988 Nordlandsekspressen Sandnessjøen Sortland 1990 Nordlandsekspressen NarvikSvolvær (12 anløpssteder) 1991 Samferdselsloven ble endra med åpning for konkurranse og anbud 2001 MF Lofotferje II på sambandet Finnvik-Digermulen og sambandet Hanøy-Kaldjord 2002 Torbjørn Rinø MS «Trygg» i rutebåttilbud på Øksfjorden 2003 Nordlandsekspressen Narvik - Svol vær lagt ned 2003 Torbjørn Rinø løyve rute til Svolvær 2003 Hurtigbåtruta Narvik – Svolvær med OVDS 2005 Hurtigbåtruta Narvik – Svolvær med Lødingen Skyssbåtservice 2006 Sea Prince i rute på Øksfjorden 2007 Hurtigbåtruta Narvik – Svolvær lagt ned (etter åpninga av Lofast) 2010 Fylkeskommunal arbeidsgruppe foreslo at ferga og hurtigbåten i Hadselbassenget erstattes av bilførende hurtigbåt 2010 Siste tur med MS Brottøy Innlandet – Stokmarknes - Straumsnes i Bø 2014 MS Hanøy bilførende hurtigbåt satt inn i trafikk i Hadselbassenget Fra nå trafikkerer Lofotferje II Digermulen – Finnvik. Tar ikke turistbusser. Går Hanøy – Kaljord på bestilling for tyngre kjøretøy.

Denne landskapsressursanalysen må betraktes som er et første steg for å sette fokus på landskapsverdier. Temaet bør følges opp videre, både på overordna og mer detaljert nivå. Det vises til kommentarene side 139 om Forvaltning av landskapene vi skal leve av, om landskapsressursanalysen og oppfølging av landskap som tema for verdiskaping.

174