20 minute read
KINA
Kina i våre hjerter
Etter sju år i Qinghai–provinsen Kina og 14 år i Hongkong, flytter familien Rode-Christoffersen til Europa.
TEKST | Marit Rundberg
I 14 år har NMS–misjonærene Marieke og Tom Rode–Christoffersen bodd i Hongkong og fulgt opp prosjekter på det kinesiske fastlandet. – Så lenge vi har vært gift, er det her vi har bodd lengst. Men når barna flytter til Europa har vi alltid tenkt at det er på tide å bryte opp, forteller de.
Jakob begynner på Solborg folkehøgskole i Stavanger til høsten. Søstrene, Natasha Julia og Kari Sophia, studerer i Spania og England. Nå starter et nytt kapittel for familien Rode-Christoffersen, men også for Hongkong.
FRA BYGD TIL BY Etter sju år som teltmakere i Qinghai i det vestlige Kina, 2700 meter over havet, flyttet familien til Norge og Jessheim i 2006. Men innerst inne ønsket de seg tilbake til Kina. De snakket språket og var blitt mer og mer glade i landet og folket. – Særlig vår eldste datter, Natasha, ville hjem til Kina. Hun trivdes på Jessheim, men savnet vennene hun hadde i Qinghai, forteller Marieke.
Marieke og Tom får jobb i NMS i Hongkong. – Her var livet totalt forskjellig fra Qinghai. Det tok en stund før barna tilpasset seg levemåten, varmen og støyen, fortsetter trebarnsmoren.
Slitet med å lære engelsk tar
FLYTTER: Tom, Marieke og barna Jakob, Natasha Julia og Kari Sophia flytter tilbake til Europa etter over 20 år i Kina og Hongkong. Foto: Privat
på, og Natasjas venner i Qinghai er fremdeles langt unna. Men barna liker seg på skolen. Det går seg til, sier misjonærparet som får i oppgave å følge opp prosjekter i Hunan og Guangxi i Kina.
BIOGASS – Det var interessante oppgaver, men også ganske forskjellig fra arbeidet i Qinghai, der vi drev prosjektene selv, sier Tom.
I Hunan blir de i første omgang mer som inspektører for prosjektene drevet av Amity Foundation, en sosial grein av den kinesiske tre-selvkirken. – Vi var litt på siden av prosjektene og fikk ikke den samme kontakten med lokalbefolkningen. Nå møtte vi stort sett prosjektledere, forklarer han.
Men etter hvert som de blir kjent med folk, blir ekteparet også mer involvert i selve arbeidet. – Da kjentes det mer meningsfylt, synes Tom, som tok initiativ til å starte et biogassprosjekt. – Det ble et samarbeid mellom Amity, NMS og den Den gassisk–lutherske kirke på Madagaskar (FLM) som varte i tre år, forteller han om nyvinningen innen klima og miljø. – Gasserne opplevde at biogass–teknologien gjorde livet deres bedre. Kineserne ble stolte og glade over å bidra. Det skapte kontakt mellom mennesker og organisasjoner. Det er fint å se fordommer på begge sider bli utfordret og forsvinne, ganske enkelt ved å møtes. Jeg møter fortsatt prosjektledere i Kina som sier at dette var det beste prosjektet de har vært med på. Selv om prosjektet ble avsluttet i 2014, er installasjonene fortsatt i drift.
DØVESENTER: Marieke og Tom har blant annet engasjert seg i arbeidet for hørselshemmede barn ved skolen Qiyin i Changsha. Her er Tom sammen med Zhang Hàoyǔ. Foto: Ole Jacob Grønvold
DIAKONI Marieke jobbet mest med de diakonale prosjektene, der Amity og kirken i Hunan samarbeider for å bedre levekårene for underpriviligerte og for familier som har det tøft. – En oppgave som har tatt mye tid, er å følge opp Qiyin, en skole for hørselshemmede barn i Changsha, forteller hun om en gruppe mennesker som har hatt det tungt økonomisk og administrativt. – Det er fortsatt et slit for dem å få endene til å møtes, men det er utrolig meningsfullt å se barna lære å kommunisere og se gleden over å bli forstått, sier hun og legger til: – På grunn av pandemien har ikke skolen kunnet drive som vanlig. Den sliter fortsatt økonomisk og trenger vår hjelp.
14 ÅR I HONGKONG Familien har bodd fire ulike steder i Hongkong. Fra blokk til hus, innom et lite leilighetsbygg, før de ender opp i en enebolig omkranset av en frodig hage. – Vi har flyttet 20 ganger siden vi giftet oss for 25 år siden. Det har vært utfordrende å stadig være på flyttefot, men de siste årene har vi hatt gleden av å bo romslig i grønne omgivelser, kan Marieke fortelle.
Nå flytter de igjen. Denne gangen til Reading i England, ikke langt unna Mariekes foreldre. – Vi skal fortsatt jobbe i NMS, blant
Tom Rode–Christoffersen
annet i de samme prosjektene vi har hatt til nå, men også andre ting, forteller de. – Det å slå rot og finne nye venner et nytt sted, er en utfordring som man alltid, før man kommer dit, lurer på hvordan vil bli. Men alt dette legger vi i Guds hender og ber om at han viser oss veien etter hvert. – Hva vil dere savne fra Hongkong? – Bibelgruppa og venner, ferier og turer til øya Cheung Chau, Kambodsja, Thailand og Japan. Maten, mylderet, menneskene og energien. Å gå langs de lange broene over bakken. Det blir en sorg å reise, for vi har lagt ned så mye av vårt liv her. En bit av hjertet vil alltid ligge igjen i Hongkong.
PANDA–TEAMET – Det har vært en spennende periode i en meningsfull tjeneste, oppsummerer Tom og nevner spesielt det å undervise ved universitetet i Hongkong og Det Lutherske Seminaret, men også det fine ved å være en del av panda–teamet med misjonærparet Ole Jacob og Po Chu Grønvold som flyttet til Norge i 2019. – Vi fire hadde forskjellige styrker og utfylte hverandre. Det har vært en berikelse å være en del av dette fellesskapet, sier han. – Har det vært vanskelig å være både gift og kolleger? – Vi utfyller hverandre godt og er gode på forskjellige ting. Det har vært til styrke og hjelp, svarer Marieke.
Da halve panda–teamet flyttet i 2019, måtte hun og Tom finne nye måter å jobbe videre på. Så kom pandemien. – De to siste årene har vært de tyngste. Nedstenging, reiseforbud til prosjektene og usikkerhet rundt myndighetenes håndtering har gjort tilværelsen uforutsigbar. Likevel har vi funnet gode samarbeidsmåter i møte med våre medarbeidere på fastlandet. Vi er imponert over at Amity i liten grad har måttet avlyse og forsinke prosjekter.
INSPIRERENDE Å SE TILBAKE Misjonærparet ser tilbake på mange små prosjekter som har styrket kirken, familier, individer og lokalsamfunn. – Jeg leste en rapport om hvordan et biogass-prosjekt hadde ført til radikal trevekst i et område. I et annet prosjekt hadde hundrevis av foreldre flyttet tilbake til barn og besteforeldre på bondegården. Nå hadde de nemlig bedre avlinger og måtte ikke lenger være sesongarbeidere i byene for å klare seg. Dette er effekter som påvirker mennesker og natur på en positiv måte over generasjoner, forteller Tom og sier det er stort å se Amity fremheve NMS i sine årsrapporter: – Dette til tross for at våre prosjekter bare har vært en økonomisk «mygg» på Amitys budsjett. Likevel har vi sammen utviklet nye arbeidsmåter og kreative prosjekter. Biogassprosjektet på Madagaskar gjorde at Amity ønsker å hjelpe til i flere afrikanske land sør for Sahara. I dag har Amity prosjekter i en rekke afrikanske land i Afrika, Asia, i tillegg til et kontor i Genève.
HONGKONG–SATSNING – Kirken på det kinesiske fastlandet trenger støtte innen diakoni.
HUNAN: Tom snakker med barn i landsbyen LaoSiCheng i YongShun, helt nord i Hunan provins. Foto: Privat
Fattigdommen på landsbygda er usynlig, men utbredt. Med økt forfølgelse blir det viktigere å støtte kirken i Kina så lenge vi kan, sier Tom.
Samtidig ser de at fattigdommen i Hongkong øker drastisk. Det samme gjør restriksjonene overfor kirkene. Samtidig er byen er et knutepunkt hvor moderne slaver, spesielt prostituerte, mangler et lovverk som beskytter dem. – Et nytt arbeid her ser på hvordan man kan hjelpe kvinner ut av et liv i prostitusjon til et liv med frihet i Kristus, sier Marieke og legger til: – Den nye feltkoordinatoren for NMS Kina, Charis Lee, er dyktig, engasjert og kreativ. Vi gleder oss også over at flere nye medarbeidere kommer til høsten. Vi går en spennende tid i møte.
Da familien ankom Hongkong i 2008 laget de en strategi: «Vi vil hjelpe Amity til å bli mer kirkelig og kirken mer diakonal.» – Dette har skjedd! Det er strategisk viktig at kirken er god på diakoni i dagens virkelighet. Når konteksten har forandret seg så raskt med tanke på økende restriksjoner og forfølgelse mot den kinesiske kirken, blir det viktig å se på hvordan vi best kan tjene kirken og fattige i en ny virkelighet.
50 ÅR: Yukiko sammen med Orlaug Randi Eikeland Fukuzawa som også har vært misjonær i Japan i 50 år. Foto: Marit Mjølsneset
Stangfiskeren
Yukiko har vært misjonær i eget hjemland i 50 år, men hun er ikke ferdig ennå.
TEKST | Helene Reite Uglem
– Det ser ut som om en dampveivals har fart over Hiroshima, sier en rekognoseringsflyger til VG i 1945.
Under seg ser han en svart, rykende flekk og ruiner han aldri har sett maken til. Man skulle tro hele byen var kastet på sjøen.
Yukiko er to år, og bare en totimers togtur unna, da de allierte iverksetter sin hemmelige plan 6. august 1945. Havnebyen Hiroshima er et militært knutepunkt, men også full av sårbare trehus. Det er underlig at de er spart for brannbombene, tenker mange. De vet ikke at akkurat nå er «Little boy» over dem. Men han er ikke liten, og langt fra like uskyldig som navnet. Bomben er nemlig fire tonn med livsfarlig uran, og nå slippes den over 350 000 liv som snart skal miste 118 000 naboer, mødre, barn, venner og slektninger. En 280 meter bred ildkule på over en million grader, smelter kjøretøy, jevner bygninger med jorden. Mennesker og dyr blir til støv. En svart, rykende flekk står igjen. Snart stiger dødstallene igjen, på grunn av skader fra flyvende gjenstander, stråling og radioaktivt støv skjult i mat.
Men Japan var da i ferd med å overgi seg? Var dette nødvendig? Diskusjonen går lenge etter krigen. Også ringvirkningene fortsetter, i form av kreft og barn født med misdannelser. Mange av dem blir utstøtt. 2. verdenskrig er kanskje over, men ikke etterdønningene. Yukiko er redd. Ikke fordi hun hørte smellet. Hun så aldri soppen. Hun var så liten, og dessuten på trygg avstand. Men alt det andre husker hun. Døde og skadede slektninger. De voksnes prat. Hun er redd for døden og nye smell.
DØDSANGSTEN – Hver gang et fly kom over oss, trodde jeg det var en bombe, sier Yukiko Yamaoka Idland (78) om frykten som preget oppveksten i Kure, i Hiroshima fylke.
Hun er ikke redd lenger, men «Little boy» vil alltid være en del av historien hennes. En historie hun deler med alle som besøker henne. Hun tar dem med til minnesenteret og viser det som for mange fremdeles står igjen som en sort >
RADARPAR: Yukiko og Alf giftet seg i 1970 og flyttet deretter til Japan. Her foran Roko kirke. Alf døde av kreft i 1995. Foto: Privat
flekk i hukommelsen. – Jeg tenkte mye på døden, og kanskje var det det som gjorde meg så søkende, undres Yukiko som vokste opp med en mor og tre eldre brødre.
Faren døde under krigens kamper i 1944. En firebarnsmor, med en 1–åring på armen, står igjen. De søker tilflukt hos bestemor og bestefar i Kure, ett år før bomben utsletter byen to timer unna. – Det var ikke lett for henne, sier Yukiko om den varme og tålmodige moren som manøvrerte seg gjennom sorg og trang økonomi på en måte Yukiko beundrer i dag. – Vi fikk en god oppvekst med henne og besteforeldrene våre, legger hun til.
I nabolaget var amerikansk militære synlig til stede. Yukiko og brødrene blir kjent med noen av dem, lærer litt engelsk og får se sitt første kapell. Noe ukjent og rart for den buddhistiske familien.
MENING MED LIVET – Vi var en typisk buddhistisk familie. Men etter krigen vokste ulike trosretninger fram. Mamma sluttet seg til en blanding av ulike livssyn. Men bestemor var buddhist, så det ble en del diskusjoner hjemme, husker Yukiko.
Moren tar ungene med på møter i sin nye trosretning. Men Yukiko liker seg ikke. – Det var ikke for meg. Jeg lengtet etter noe annet, men visste ikke hva, sier hun.
Ikke før på videregående, da en venninne setter på radioen og ber henne høre godt etter. De snakker om Jesus, og Yukiko lytter interessert. Vil hun bli med venninnen til den lutherske kirken i Kure? – Jeg var nysgjerrig og åpen, så jeg sa ja. Et halvt år senere døpte vi oss sammen i denne kirken, forteller Yukiko.
Det var dette hun hadde lett etter, merker hun. – Sakte, men sikkert forsvant dødsangsten. Det var Jesus jeg hadde savnet. Han holdt, og jeg fikk en fred jeg aldri før hadde kjent.
KALLET – Det var noe tiltrekkende ved det å jobbe i en kirke, merket Yukiko.
Da hun etter hvert begynner å studere engelsk ved universitetet i Osaka, møter hun det norske misjonærparet Solveig og Ånund Nordbø. – De tok meg med til en engelsk bibelklasse. Jeg ble så ivrig at jeg startet husmøter for naboene i blokka mi. Det var så åndelig åpent i Japan på denne tiden. Å invitere misjonærene til å tale i klassen på universitetet, var ikke noe problem, forteller Yukiko som oversatte for dem. – Det kjentes så meningsfylt. Jeg engasjerte meg i søndagsskolen og ble mer og mer involvert.
Og på «lønnkammeret» ber hun om å treffe en mann med samme kall.
JULEKORTET – Bønnesvaret kom i form av et julekort, sier Yukiko og ler.
Hun er ferdig utdannet og jobber ved Osaka lutherske senter. Like før jul kommer det et julekort fra Norge. En student ved Misjonshøgskolen i Stavanger skal til Japan, står det. Han heter Alf, og nå ønsker han Yukiko en riktig god jul. – Jeg ble nysgjerrig, så vi begynte å brevveksle. Slik ble vi ganske godt kjent, forteller Yukiko.
Hun blir glad da misjonærparet Nordbø inviterer henne til Norge for å begynne på bibelskole. – Mor var veldig skeptisk, men jeg bestemte meg for å følge hjertet.
Snart skal Kinki–kirkens president til Stavanger på NMS sitt 125-årsjubileum. Han har med seg tolk. Det er Yukiko, for hun er ikke redd for fly lenger. Selv om byen under henne også er en havneby med mange trehus. På Sola flyplass står den nye brevvennen hennes. De har aldri møttes før, men han er ingen fremmed. – Jeg ble så glad da jeg møtte ham. Han virket ærlig og oppriktig, sier hun.
Yukiko blir boende hos ekteparet Nordbø en tid, før hun tar bibelskole i Stjørdal. Alf og Yukiko forlover seg og planlegger bryllup. Men det er lettere sagt enn gjort.
– Familien min var skeptisk. Heller ikke NMS var overbevist. Det var uvanlig at en misjonær giftet seg med noen fra landet de skulle til. Bare Alfs familie var positiv.
KULTURFORSKJELLER Men i 1970 i Gjesdal kirke blir Yukiko og Alf gift, og snart flytter misjonsprest– og frue til Tezukayama i Osaka. – Sånn var det på den tiden. Kvinnene fulgte mannen, og tok seg av det som trengtes. Jeg reagerte ikke noe på det, forteller Yukiko som var vant til at kvinner var hjemme mens mennene jobbet. Det var ikke der kulturforskjellen lå. – Men det var nettopp forskjellene som gjorde livet med Alf så spennende, sier Yukiko.
Det var ikke bare ord hun måtte oversette, men også kultur. Som den gangen Alf er overlegen uten å vite det selv. – Et par kom til gudstjeneste der han var prest. Vi skulle spise sammen etterpå, men de dukket aldri opp. Det var så uvanlig at jeg ringte for å høre hvor de ble av?
Etter en lang samtale, kommer det fram at de er såret. Så knust at de kanskje aldri kommer tilbake til kirken. – Alf hadde ikke hilst da de kom inn. Han hadde vært opptatt med andre ting og selvsagt ikke ment noe vondt. Det var tilfeldigheter, kunne Yukiko forklare.
Alf lærte hvor fatalt det kan være å ikke hilse. – Jeg er glad jeg ringte og fikk forklare, sier Yukiko om en av flere misforståelser som oppstod rundt dem. Men kulturforskjellene ble også deres styrke. – Alf lærte meg å være ærlig og si meningene mine høyt, fortsetter Yukiko. – Det lå ikke naturlig for meg å være så direkte. Si det du mener, oppmuntret han. Det var ikke farlig å være uenig. Så da begynte jeg med det, sier Yukiko og smiler. – Jeg lærte mye av de mange diskusjonene og interessante samtalene om kveldene. Det var noe av det jeg satte mest pris på, sier hun.
«De krangler hele tiden» sa en niese om dem. Yukiko ler. – Men det var nok heller to engasjerte mennesker som diskuterte på norsk. Og jeg som hadde lært å si alt jeg mente. Kanskje ble det litt for mye av det gode, sier hun lattermildt.
ALKOHOLIKEREN Å være misjonærkone er travelt nok. Søndagsskole, kvinneforening og oversetting fyller dagene. Og en dag får de besøk. – Vi hadde aldri sett ham før. Han var tydelig alkoholisert og søkte hjelp i kirken vår, forteller hun om
TOLK: Yukiko startet sin misjonærkarriere som tolk for misjonærer. Her sammen med NMS–misjonær Ånund Nordbø. Foto: Privat
KIRKE: Yukiko og Alf, på fremste rekke, startet sin tjeneste i Tezukayama menighet. Foto: Privat
mannen som skal bli en stor del av livet deres. – Vi fikk god kontakt med ham. Tok ham med til avrusning, og han ble bedre. Han tok imot Jesus og ble døpt, forteller Yukiko og sier det er sjelden vare i et lukket land som Japan. Hun har ingen store vekkelseshistorier å vise til, men hun har alkoholikeren. – Han hadde det fint i lang tid. Helt til han kom tilbake etter et besøk hos slektninger som hadde bydd ham et glass.
Han takker ja, men stopper ikke der. Han faller. Så reiser han seg, men faller igjen. Dypt denne gangen. – Mange år etterpå dukket han
PREST: Yukiko (t.v.) har siden 1990 engasjert seg for kvinnelige prester i Japan. I 1999 ble hun selv ordinert, som den tredje kvinnelige presten i Kinki–kirken. Her sammen med den første. Foto: Privat plutselig opp igjen. Edru og helt forandret. Denne gangen varte det, forteller Yukiko og kommer på en historie til. Det skjedde da hun selv var blitt prest og noen plutselig banker på døra i presteboligen. – En gammel kvinne hadde mistet alle sine nærmeste. Det var bare henne igjen, og hun kjente seg ensom. Da hadde hun kommet på søndagsskolen hun besøkte som barn. Hun hadde ikke vært i kirken siden, forteller Yukiko om kvinnen som skulle bli den første hun fikk døpe som prest. – Dette viser hvor tålmodig man må være som misjonær i Japan, men også hvor viktig søndagsskolen er. Noe blir sådd, men først etter mange år vokser det opp.
FIRE VEGGER FALLER Alf er en frisk mann, helt til han plutselig ikke er det lenger. I 1994 får han påvist kreft. Den er kommet for langt. Det er ikke mer de kan gjøre. Ett år senere dør han, bare 52 år gammel. – Da var det som om fire vegger raste ned rundt meg. Hvordan skulle jeg klare å leve videre?
Sorg er beskrevet som en taggete skive som driver rundt på innsiden. En konstant indre smerte som man frykter at aldri går over. Nå er det bare ruiner igjen av de fire veggene som Alf var for henne. – Etter begravelsen i Norge visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg lå våken den natten før avreise og bad, forteller hun om den vanskelige tiden. – Da var det som om Gud omfavnet meg. Jeg fikk styrke til å ta neste skritt.
For Yukiko betydde det å fullføre teologistudiene hun hadde startet noen år tidligere. Studiet blir et verktøy som sakte, men sikkert sliper taggene ned. En vei ut av sorgen. For mens hun fordyper seg i Det gamle og Det nye testamentet, blir sorgen sakte, men sikkert mindre. Taggene slipes ned til en liten perle. Den er ikke lenger like smertefull, men den er der.
KVINNELIG PREST Siden 1990 har hun engasjert seg i kampen for å gi kvinner mulighet til å bli prester. Nå er det hennes tur. I 1999 blir Yukiko ordinert som Kinki–kirkens tredje kvinnelige prest. Men så skal også Yukikos helse skrante. – Jeg ble så dårlig at jeg måtte legges inn. Kunne ikke gå på det verste. Det viste seg at jeg hadde for lite blodplater. Medisinene ga meg måneansikt, og jeg ble på sykehuset lenge, forteller Yukiko.
Og det verste av alt var at legen sa hun måtte gå på dem resten av livet. Bivirkningene tar vekk livskvaliteten. Er dette slutten på tjenesten? – Det ble bestemt at jeg skulle forsøke å trappe ned på medisinene. Til min store overraskelse fungerte det. Jeg ble bedre, sier 78–åringen.
I dag lever hun godt med sykdommen, og jobber som NMS–volontør og deltidsprest i Nishinara kirke.
STANGFISKE Når Yukiko ser på de skrint befolkede kirkebenkene, kan hun miste motet noen ganger. Misjon i Japan er stangfiske. Det tar tid. – Misjon handler om å bygge relasjoner over tid. Men også det kan være tungt. Folk er skeptiske. – Hvorfor? – Før var søndagsskole noe mange tydde til som en avlastning. Så kom det andre tilbud som fristet mer og saker i media om barnemishandling i enkelte sekter. Noen frykter slikt kan skje i kirken også, forklarer Yukiko.
Hva er det med Japan? Hvorfor er det mer respons i andre land? Det har hun ofte lurt på. – Det får vi kanskje aldri svar på, sier Yukiko. – Men vi må ikke gi opp. Vi må
be og stå på videre. Vi er totalt avhengige av Gud, noe som egentlig er positivt. Det fører oss nærmere ham, legger hun til.
Fellesskapet er lite, men nært. En trofast flokk som holder sammen i tykt og tynt. – Vi lever hverdagen sammen. Hjelper hverandre når livet presser på. Det tror jeg folk ser. Fellesskapet viser hvem Gud er, tror hun.
Men det er også utfordrende å beholde nye som slutter seg til dem. – For når de går ut av kirken, er det mye annet som frister mer. Det er få kristne fellesskap. Vi må jobbe for flere nære fellesskap, der man deler tro, liv, sorg og gleder. Det er nøkkelen.
PREST I EGEN BY – Hvordan har det egentlig vært å være misjonær i sitt eget hjemland? – Bedre enn forventet, sier hun og smiler. – Jeg visste hva jeg gikk til. Det har vært en styrke. Min buddhistiske bakgrunn gjør at jeg forstår hvordan det er å konvertere. Jeg står på likefot med japanerne, føler jeg. Det tror jeg Gud bruker, sier Yukiko som i dag bor i en leilighet i Osaka, ikke langt unna sønnen og barnebarnet. Og når deltidspresten ikke lenger kan kjøre bil til sine oppdrag, har hun togstasjonen like i nærheten. – Får du slappet av litt også?
Hun må tenke seg litt om. – Ja, jeg driver med lappeteknikk. Det er en fin avkobling, smiler Yukiko som takknemlig ser tilbake på 50 år som NMS–misjonær. En så lang tjeneste er sjelden vare i dag. Er langtidsmisjon på vei ut? – Jeg tror Gud kaller oss til forskjellige oppgaver. Japan har
JUBILANT: Yukiko Yamaoka Idland (78) var misjonær i eget hjemland i 50 år. Nå jobber hun som volontør og deltidsprest i Nishinara kirke. Foto: Marit Mjølsneset
virkelig trengt langtidsmisjonærer. For her handler misjon om å skape en relasjon. Folk trenger tid før de tar steget. Det krever tilstedeværelse, mener volontøren.
Yukiko brenner også for kortidsmisjon, som for eksempel utveksling. Utallige unge utvekslingsstudenter og volontører har hun tatt med til minnesenteret i Hiroshima, før de skal ta fatt på tjenesten sin. – Både langtids– og kortidsmisjonærer er en enorm støtte for kirken i Japan. De bringer med seg inspirasjon og ny giv. Misjonærfellesskapet har vært så viktig for meg. Nesten som en familie.
UTVEKSLING: Yukiko håper Japan vil få flere langtids– og korttidsmisjonærer og brenner for utveksling. Her saman med utvekslingsstudentar i 2018. Foto: Marit Mjølsneset Ill.: iStock
«Misjon i Japan er stangfiske. Det tar tid.»
