Madagaskar har i generasjoner hatt kontakt med norsk misjon, og mange bærer fortsatt historiene, minnene og relasjonene videre. Landet har vært gjennom en krevende tid, men nå bygges nytt mot og nye muligheter for mennesker og lokalsamfunn. I 2026 arrangeres flere reiser som gir innblikk i både naturen, kulturen og de levende tradisjonene som preger øya.
Reiser
til Madagaskar 2026
Påsketur: Misjon, natur og fellesskap 24. mars – 7. april
Bjørn og Johanne Leinebø
Eksotisk natur, kultur og misjon 5. april – 20. april
Per Ørjan Aaslid og Jon Erik Bakke
Aktiv ferie – fellesskap og natur 20. juni – 6. juli
Margrete Tofte og Vidar Skartveit
Solens øy i Det indiske hav 25. september – 11. oktober
Liv-Kirsti og Ronald Mong
I Hauge- og hyrdespor
27. september – 12. oktober
Kristin Hulbak Skaar og Arild M. Bakke
Kanskje er dette året du vender tilbake – eller oppdager Madagaskar for første gang?
Utgitt av: NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no
Postadresse
Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger
Besøksadresse
Misjonsmarka 12 4024 Stavanger
Telefonnummer
51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14
Gaver til NMS:
Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932
Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2025 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.
Tips mt@nms.no
Spørsmål om abonnement mt@nms.no
Tlf: 51 51 61 00
Ansvarlig redaktør Trond Hjorteland trondh@nms.no
Tlf: 46 94 52 42
Redaktør
Bethi Dirdal Jåtun bethiselskap@gmail.com
Tlf: 45 04 40 29
Layout og trykk Ålgård Offset Opplag 18 500
Papir
Svanemerket og miljøvennlig papir
Forsidefoto: "Shutterstock"
Annonsebestilling Salgs Forum AS post@salgs-forum.no
Tlf: 91 59 05 78
Øyvind Justnes Andersen mtannonse@gmail.com
Tlf: 97 69 96 77
Neste utgivelse: MT 2/26 utgis i mars 2026
Trykksak 2041 0652
LEDER
| Trond Hjorteland
Avdelingsleder kommunikasjon og innsamling
Takk – den stille revolusjonen
Det er rart med oss nordmenn. Me takkar gjerne for maten, me takkar “for sist” og me takkar villig vekk for lånet av snøfresaren. Men kor ofte takkar me for det som verkeleg har verdi i livet? Me lever i ei tid der «meir» er mantraet: Meir fart, meir skjerm, meir valfridom. Midt i alt dette kan takk kjennast som ein unødig og dvelande parentes – i beste fall ein høfleg gest. Men kanskje er takk den mest radikale handlinga me kan gjera i 2026?
For kva skjer når me stoppar opp og ser det me har? Når me takkar for det som ikkje kan kjøpast på sal etter jul. Når me takkar for vennskap, fellesskap, helse, tru og håp? Kanskje skjer det noko då. Kanskje blir me mindre opptatt av å samanlikna oss med andre og meir opptatt av å dela det me har? Kan det å takka vera ein stille revolusjon, som startar med oss sjølve?
Misjonsarbeidet minner oss om dette kvar dag. I Etiopia takkar ein kyrkjelyd for reint vatn, medan me i Norge takkar for at kaffimaskina har Bluetooth. På Madagaskar deler folk det vesle dei har – og opplever at under skjer. Å vera takknemleg, er ikkje å vera naiv. Takksemd er motstand mot håpløyse. Når me ser verda gjennom takk, ser me også våre eigne liv på ein annleis måte. Me ser det me har fått, og me ser at det ikkje er ein sjølvfølge. Å takka er kanskje den aller beste drivkrafta me har til å kjempa mot urett, utrydda fattigdom og dela trua me har fått.
Og ja, me kan godt unna oss å le litt av oss sjølve undervegs. Me som blir opprørte når internettet fell ut, eller blir lange i maska når det er tomt for ketchup i kjøleskapet. For i vår velstand er det ikkje så lett å fatta den sterke gleda andre menneska har når ungane «bare» får gå på skule eller når dei «bare» får eta seg mette kvar dag.
Takk er ikkje bare ord – det er ei aktiv handling. Det er eigentleg slik misjonsarbeidet vårt blir til: Gjennom små steg av takk som blir store steg av endring. Så lat oss starta året med å gjere takk til ein vane. For når me takkar, koplar me på Han som er vår oppdragsgivar, Han som vil at me skal bidra til ei levande kyrkje over heile jorda. Finst det eigentleg eit meir meiningsfylt oppdrag? Kanskje verd ein takk, det også.
Og nettopp derfor vil me gi deg ein invitasjon: Misjonstidende skal framleis vera gratis for alle som ønskjer å lesa det. Men for at det skal vera mogleg, treng me di hjelp. Ei takkegåve – stor eller lita – gjer ein forskjell. Me håpar du let deg inspirera både av innhaldet i bladet og av dei stemmene du møter utover sidene, som fortel kvifor dei meiner Misjonstidende er verd å lesa. Vil du vera med og sikra at fleire får oppleva dette fellesskapet? Uansett; takk for den gåva du vil gi!
Misjonstidende 01/2026 3
NYE NETTSIDER, GAMMELT GULL
NETTNYTT: NMS har lansert nye nettsider med et klart mål: Å gjøre nms.no enklere å bruke og mer tilgjengelig for alle. Vi har jobbet grundig med å forenkle struktur, tilgjengeliggjøre innhold og forbedre brukeropplevelsen. Vi håper at dere som leser MT, og sikkert også er innom nms.no, vil oppleve det slik!
Vi har lagt stor vekt på å gjøre innholdet mer søkbart og synlig, slik at du lettere finner det du leter etter. Rent visuelt er de nye nettsidene mer tro mot NMS sitt grafiske uttrykk og gir et helhetlig og moderne inntrykk som gjenspeiler hvem vi er. Vi er klar over at noe innhold mangler, men vi jobber kontinuerlig med å få alt på plass. Målet er å skape en nettside som både informerer, engasjerer og inspirerer – og som er enkel å bruke for alle.
ROCKESOKKDUGNAD!
MANGFOLD: NMS utfordrer foreninger, småfellesskap, menigheter og enkeltpersoner til å bli med på en fargerik og meningsfull dugnad: Strikk rockesokker! Disse skal selges i nmsnettbutikk.no til inntekt for utdanning til barn med funksjonsvariasjoner.
Rockesokker er fargerike og ulike og symboliserer mangfold og inkludering. De brukes på Rockesokkdagen, som markeres hvert år den 21. mars – Verdensdagen for Downs syndrom. Datoen er valgt fordi personer med Downs syndrom har tre kopier av kromosom 21, og kromosomer ligner faktisk på sokker når man ser dem i mikro-skop! Ved å ta på seg to ulike sokker denne dagen, viser man støtte til mennesker med funksjonsnedsettelser og feirer at vi alle er unike.
NMS inviterer deg til å strikke rockesokker – gjerne av restgarn eller garn fra NMS Gjenbruk. Sokkene blir lagt ut for salg i nettbutikken fra januar og frem til Rockesokk-dagen. Sokker som kommer inn etter 21. mars, blir lagt ut påfølgende års Rockesokkdag. Slik leverer du sokkene per post: NMS, PB 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Eller du kan levere direkte til NMS, Misjonsmarka 12, 4024 Stavanger, 3. etasje, inngang fra Misjonsveien.
Hver sokk du strikker er et lite steg mot et mer inkluderende samfunn og en konkret støtte til barn som trenger det mest i Kamerun og på Madagaskar.
Lillian Helle fra Flekkerøy har strikket tre nydelige rockesokk-par.
BAKKE HOS MADAGASKARS
INTERIMPRESIDENT
Michael
I desember deltok Arild M. Bakke, seksjonsleder for Øst-Afrika i NMS, i to møter med Madagaskars nye interimpresident, oberst Michael Randrianirina. Samtalene fant sted i presidentpalasset Iavoloha i utkanten av hovedstaden Antananarivo og fokuserte på godt styresett, kampen mot korrupsjon, sosial rettferdighet, forholdet stat–kirke og mulighetsrommet for norsk-gassisk samarbeid. På et av møtene deltok Madagaskar-misjonær Kristoffer Hansen-Ekenes, som fikk anledning til å overlevere en bibeldel på presidentens morsmål Antandroy – en symbolhandling som ble godt mottatt. President Randrianirina er aktivt medlem av vår partnerkirke FLM, Den gassisk-lutherske kirke, noe som gir et viktig grunnlag for videre dialog. Overgangsstyret, innsatt etter høstens maktskifte, har signalisert reformer og styrket samarbeid med sivilsamfunnet. NMS ser dette som en mulighet til å støtte prosesser som fremmer rettferdighet og stabilitet i et land preget av fattigdom og politisk uro.
KAIZERS-ARTISTER BIDRAR PÅ FURUTANGEN
BETYDNINGSFULLT: “Vi føler oss veldig takknemlige for tiden. En fantastisk aften onsdag 5. november med sponsorer og gode venner av Furutangen!” skriver daglig leder Terje Tobiassen entusiastisk på Furutangen sin Facebook-side. Over 70 personer var samlet. Et panel bestående av blant andre Kaizers-artistene Helge Risa og Rune Solheim fortalte om hva Furutangen har betydd for dem. Rune Solheim, som er trommeslager i Kaizers Orchestra, har hatt deler av oppveksten sin på Furutangen leirsted. Faren hans var den første lederen da stedet ble etablert i 1976, og familien bodde der i flere år. Sammen med bandkollega Helge Risa delte han tanker om hva leirstedet har betydd og hvilken betydning det kan ha i fremtiden.
Helges hjørne
Helge S. Gaard generalsekretær i NMS
I takknemlighet
Vi har mye å være takknemlige for – ikke minst til Gud som elsket verden så høyt at han sendte sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.
Vi har grunn til å være takknemlige for at noen brakte dette gode budskapet til vår ytterkant av verden både fra vest (England) og fra sør (Tyskland). Derfor er det i takknemlighet vi får stå sammen med våre venner i Nordvest-England, i Carlisle bispedømme, og gjøre Jesus kjent spesielt blant barn og unge. I tidligere generasjoner bidro de til at kristentroen fikk feste i Norge. I dag er de takknemlige for at NMS bidrar med prosjekter og utsendinger fra Brasil hos dem. De sier at det skjer noe, mennesker blir døpt, og de får kontakt med nye grupper. Vi får gi tilbake til dem som ga evangeliet til oss.
Vi er også takknemlige fordi NMS har fått lov å bidra til at Jesu navn er blitt kjent i andre verdensdeler og på andre kontinent. Og vi er utrolig takknemlige for hva som har skjedd både gjennom vekkelsesbevegelsene på Madagaskar i over 100 år og hva «Kvinner for Kristus-bevegelsen» har betydd i Kamerun gjennom 50 år slik at kristentroen ble lokal og deres egen.
Vi er takknemlige for at mange mennesker har fått verdig liv gjennom det arbeidet som har skjedd gjennom helse, skole og samfunnsutvikling i mange land. Bare Amity Foundation i Kina har gjennom 40 år vokst til en organisasjon med over 1000 ansatte som bidrar til medmenneskelig arbeid som skaper trivsel og verdig liv både i eget land og internasjonalt.
Selv om dette skoleåret er det siste for Hald Internasjonale Skole i Mandal, er vi takknemlige for det unge mennesker har opplevd og hvordan det å være i en fremmed kultur har bidratt til å forme dem som mennesker.
Vi er takknemlige for alle engasjerte mennesker og ildsjeler som står på gjennom gjenbruksbutikker, gjennom menighets- og foreningsarbeid, gjennom leirsteder for å skape en verdensvid kirke der mennesker vet at de er elsket og tilgitt av Gud, vår Far.
I takknemlighet for det vi selv har fått, kan vi dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom!
Interimpresident
Randrianirina fikk et maleri av kunstneren
Andriatsilvao Prince i gave fra NMS. Foto: Kristoffer Hansen-Ekenes
Cuba, Latin-Amerika
Hvor kaller Gud deg?
Bibelskole med 4,5 måned i utlandet - søk i dag!
Zambia, Afrika
Thailand, Asia
Japan, Asia
NMS inngår partnerskap
med PAK7 i Pakistan
Kristen mediemisjon viser seg å ha stor gjennomslagskraft i det muslimske Pakistan. Det vil NMS bli med på.
TEKST | Maria Indrøy Risanger
Satellitt-TV. Strømmetjenester. Sosiale medier. Podkast. Mulighetene er nærmest uendelige for å produsere innhold som styrker kristne, endrer holdninger og starter samtaler i et samfunn hvor direkte evangelisering mot muslimer er ekstremt risikabelt og den kristne minoriteten sterkt marginalisert.
SIGNERING: Andrew Hart og Helge S. Gaard ser fram til samarbeid i Pakistan. Foto:
ENORM REKKEVIDDE
– Vi har laget noen glimrende programmer, men det er ikke derfor vi eksisterer. Vi eksisterer for å se Pakistan bli forandret av Guds kjærlighet, sier Andrew Hart, administrerende direktør i PAK7 International.
Ved å balansere indirekte formidling og kulturell sensitivitet har medieorganisasjonen PAK7 vokst raskt siden oppstarten i 2018. Tall fra pakistansk gallup forteller at de hadde 5,1 millioner seere i 2024, hvor 94 % var fra andre trosretninger. Samtidig nådde sosiale medier ut til 10-12 millioner mennesker, 40 000 samtaler om tro og liv ble holdt via chat, og det ble bedt med 9500 personer. – NMS vil samarbeide med PAK7 for å støtte TV-sendinger til kristne i Pakistan. Når kristne vokser i tro og disippelskap, blir det tydeligere for andre hva det å være en kristen er. Vi har gode erfaringer med SAT-7 i Midtøsten og tror PAK7 kan formidle Guds kjærlighet og medmenneskelige verdier på samme måte i Pakistan, sier generalsekretær Helge S. Gaard.
KVINNER I FOKUS
Partneravtalen ble inngått i oktober 2025. NMS sin støtte vil gå til å løfte kvinners
stemme og verdighet i en patriarkalsk kultur.
– Flere av programmene våre er rettet mot kvinner. Kvinner blir ofte oversett, men vi vil tydelig formidle at de er verdifulle, meddeler Gulnaz Naushad, som fasiliterer PAK7s mediaskole.
Gjennom ulike program kommer kvinner sammen for å dele erfaringer og støtte hverandre, man tar imot spørsmål fra lesere og trekker linjer fra bibelske kvinner til dagens Pakistan. Hart forteller at innholdet belyser utfordringer og gir råd og håp i situasjoner som sjelden snakkes om i kirken. Tilbakemeldingene er mange.
SAMARBEID: NMS og PAK7 går sammen for å styrke kristne i Pakistan, f.v.: Helge S. Gaard, Andrew Hart, Gulnaz Naushad, Haakon Kessel, Gro Smørdal, Espen Schiager Topland og Tim Heaton. Foto: Maria Indrøy Risanger
Kvinner føler seg sett, inkludert og anerkjent. Flere forteller om økt selvtillit og nytt syn på hvordan Gud ser på dem, sier Naushad.
Det er verdt å merke seg at tre av fire av PAK7s satsingsområder ledes av kvinner. De vil gå foran med et eksempel og sende et signal til samfunnet. Det jobbes også aktivt for å øke andelen jenter i staben og blant søkerne til mediaskolen.
Hart er fornøyd med å få NMS med på laget.
– Sammen er jeg trygg på at vi vil se Gud berøre mennesker.
Pakistan. Foto: Maria Indrøy Risanger FOR KVINNER: PAK7 ønsker å formidle at kvinner er verdifulle i en kultur hvor de ofte blir oversett. Foto: PAK7
Varme og raushet som varemerke
Vil du ta en tur til Kamerun? Audrey og Guy står klare til å ta deg imot.
TEKST OG FOTO | Stina Aa. Neergård
For noen tiår siden var «den norske misjonsstasjonen» i Ngaoundéré den største i sitt slag i hele VestAfrika. Fremdeles kalles bydelen som ligger rundt det som tidligere var norsk skole, elevinternat og misjonærboliger for «Camp Norvégien». Og fremdeles har man statistisk sett stor sjanse for å treffe nordmenn hvis man kommer til
Ngaoundéré. Men ellers har det meste forandret seg.
VELKOMMEN!
Skolebygget har blitt restaurant. Internatet har blitt resepsjon og kontorer. Misjonærboligene har blitt gjestehus og overnattingsrom. Til sammen har Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun fått et senter for overnatting og kulturell utveksling, CIAEI, som tar imot både gruppereiser, konferanser, utvekslingsstudenter og enkeltpersoner fra inn- og utland.
Fra senteret ble etablert og fram til i fjor, var det Erik Bischler, tidligere Kamerunmisjonær og ansatt i NMS, som var øverste
leder. I mars 2025 kom en ny direktør på plass: Djima Guy Alfred.
Guy har doktorgrad i økonomisk og sosial historie og hadde en høy stilling hos guvernøren i Adamaoua, regionen der byen Ngaoundéré er hovedstad. Her jobbet han med sikkerhet og administrasjon. Men den jobben sa 37-åringen opp for å bli direktør på CIAEI. – Besteforeldrene mine jobbet her for norske misjonærer da jeg var liten. Bestefaren min var gartner og bestemora mi kokk. Jeg har tilbrakt mange skoleferier her som barn. Det kjennes som om jeg hedrer deres minne ved å ta denne jobben, forklarer Guy. – Dessuten er det spennende å kunne utvikle senteret videre, det er mange muligheter her!
LÆRER BORT KULTUR
Kona til Guy, Nindjo Kom Arielle Audrey, var allerede ansatt ved CIAEI da mannen ble direktør. Hun ble først ansatt som ansvarlig for språk og kultur, en stilling som innebar ansvar for å arrangere kulturelle aktiviteter for gjestene ved senteret og undervise i fransk for utvekslingsstudenter. Nå er hun blitt studiekoordinator og har ansvar for å ta imot og tilrettelegge for norske utvekslingsstudenter.
– Jeg jobbet som fransklærer på en videregående skole her i Ngaoundéré, forteller Audrey.
– En søndag ble det sagt under kunngjøringene i kirken at det skulle opprettes en ny stilling ved senteret, og da fikk jeg
med en gang lyst til å søke. Det er en veldig spennende jobb. Her får jeg møte mange mennesker og lære om nye kulturer. Jeg får lære bort det som er viktig og fint i vår kultur. Studentene som kommer hit, forandrer seg og tar med seg nye verdier tilbake til Norge!
MOT TIL Å FORANDRE
– Det var jeg som først sa til Guy at han burde søke på jobben som direktør, smiler Audrey.
– Jeg tenkte at det var bruk for en som våger å skape forandring.
Guy har brukt tiden siden mars til å kartlegge situasjonen på senteret og gjøre opp status.
MULIGHETER: Audrey og Guy ser mange muligheter på det store og flotte området som hører til senteret i Ngaoundéré i Kamerun.
– Det er en del utfordringer, ikke minst når det gjelder økonomi, innrømmer han. – Hus og biler trenger vedlikehold, en del av de ansatte begynner å nærme seg pensjonsalder, og vi har ikke økonomi til nyansettelser.
Guy trår selv til med arbeidshansker og feiekost om nødvendig. Han synes også det er spennende å tenke ut nye måter å øke omsetningen ved senteret på. – Vi tilbyr overnatting og har en restaurant, sier Guy.
– Men vi trenger å tilby mer enn det for å klare oss. Vi har et basseng bak restauranten, en arv etter den norske skolen, og i sommer hadde vi svømmekurs for barn i skoleferien. Vi arrangerte også sommerskole i engelsk og kunst. Mer enn 20 barn var med. Det ga oss litt inntekter. Guy tok også initiativ til å starte en liten kiosk i tilknytning til resepsjonen, der man kan kjøpe brus og godteri og noen basisvarer som overnattingsgjester ofte har bruk for. Den store bestselgeren så langt er potetgull. Nå ønsker han å utvikle menyen i restauranten og promotere den bedre også lokalt.
TRYGG RAMME
– Jeg ser for meg at vi kan ha musikk i restauranten og kanskje en TV for å skape mer liv. Jeg håper at dette senteret kan bli et sted der familier møtes. Vi ser allerede at muslimske familier fra nærområdet bruker restauranten og bassenget i helgene. De opplever dette som et trygt sted. På den måten blir senteret også et redskap for å nå muslimer med evangeliet om Jesus!
Trygghet er et nøkkelord for Guy, som jobbet mye med sikkerhet da han jobbet for guvernøren.
– Her på senteret ønsker vi å skape en trygg ramme for gjestene våre. Vi ønsker at de skal få møte en ny kultur, at de skal få lære om mat og språk og kjenne på fellesskap og glede!
Misjonstidende 01/2026 9
Mangfald hos NMS Gjenbruk Bergen
Eit besøk i gjenbruksbutikken i Bergen ein tilfeldig fredag viser litt av rikdomen butikkane våre byr på.
TEKST OG FOTO | Siv H. Undheim
Butikken er ein liten og triveleg sentrumsbutikk i kvartalet bak den kjente Bryggen, og vis-a-vis Bergens eldste soknekyrkje, Mariakirken, bygd på 1100-talet. Av den grunn er det mengder med turistar som kjem innom, og både klokkestrenger og rosemåla trevarer er populære her.
HAR DET SÅ KJEKT
Butikken opna i 2006 i eit bitte lite lokale i Hollendergata. Kirsten Nordbø frå Austevoll hadde blitt pensjonist frå arbeidet som sjukehusfarmasøyt i Oslo fem år før, og flytt tilbake til heimtraktene. Ho ønska å engasjere seg i NMS sitt arbeid og blei med i områdeutvalet. Ho og Harald Gammelsæter fann lokale og starta opp gjenbruksbutikk. Kirsten er framleis med som frivillig. – Eg hugsar då vi opna, det var litt av ei oppleving, smiler ho, som no har rukke å bli 89 år.
– Lokala var rett ovanfor Kirkens Bymisjon, og ein av brukarane der kom og stilte seg opp på trappa vår og snakka om kor flott dette arbeidet var. Biskop Ole Hagesæther var også med, fortel ho.
VETERANAR
Ei anna dame som har vore frivillig sidan starten, er 88-åringen Kjersti Mossige Torød. – Nokon spurte meg om å bli med, smiler ho. – Så synest eg det var så kjekt at eg har vore her sidan.
LÆRER NORSK: Nilgun frå Tyrkia og Myla frå Ukraina trivst veldig godt som frivillige hos NMS Gjenbruk Bergen.
Ho snakkar klink bergensk når underteikna kjem inn i butikken, men slår straks over til jærdialekta når denne kjem henne for øyra. – Å, gjorde eg det, det la eg ikkje merke til, seier ho då dette blir kommentert.
– Eg er frå Tu i Klepp, og skulle vere to år i Bergen. No har eg budd her i 65 år, ler ho. Til liks med Kirsten er også ho farmasøyt, Begge har vore veldig aktive i butikken. Men har redusert mengda arbeid litt. Kirsten har no ei vakt annakvar veke, medan Kjersti har ei vakt i veka. Veteranane har ingen planer om å slutte med det første.
Linda Robins er også i butikken denne dagen. Ho er frå Leeds i England, men har budd her i 54 år. Ho og familien flytte hit då mannen hennar fekk jobb på Universitetet i Bergen.
– Så har vi ein nabo som jobba i NMS og som spurte om eg ville begynne i
gjenbruksbutikken. Det var i 2012, og sidan har eg vore med. Eg har sete i styret i mange år og er framleis kasserer i butikken, fortel ho. – Vi har det så kjekt her, det er veldig sosialt. Her treff vi både kundar og kollegaer. Ja, vi har fleire faste kundar som stikk innom butikken og set seg ned for ein kaffikopp, fortel Kjersti, framleis på jærsk, som også synest det er flott at overskotet går til NMS sine prosjekt.
SPRÅKTRENING
Men butikkane har også andre viktige funksjonar. Mellom anna som arena for språktrening. Styreleiar Grethe Lie Gammelsæter fortel at fleire i butikken har vore på kurs i Bergen kommune for å lære korleis dei skal ta imot dei som ønsker å lære norsk.
så lenge vi synest det er kjekt, seier f.v. Kjersti Mossige Torød, Linda Robins og Kirsten
– NAV har godkjent oss for språkopplæring. Eg har vore norsklærar, og vi har mange andre lærarar blant dei frivillige. Vi synest det er kjekt å kunne bidra til at flyktningar og andre kan lære seg norsk. Her i butikken har vi jo mange ting vi kan snakke rundt kvardagslivet om, alt frå klede til kjøkkenutstyr eller anna verktøy. Det er veldig nyttig, trur ho.
For tida har dei to damer på språktrening. Nilgun Saysel frå Tyrkia og Myla Poturaieva frå Ukraina.
Nilgun og mannen hennar flytte til Bergen frå Istanbul for tre år sidan, fordi mannen fekk jobb på Universitetet i Bergen, medan ho blei pensjonist. Ho har jobba som systemspesialist i Turkish Airlines.
MEININGSFYLT
– Eg hadde vore her mange gonger som
kunde, og ein dag etter norskkurset gjekk eg innom for å kikke. Så blei eg spurt om eg ville vere frivillig og blei veldig glad! Så no er eg her to gonger i veka og får øve meg i norsk, smiler Nilgun.
– Her er det så mange hyggelege folk å snakke med. Samtidig er det fint å få noko å gjere. Eg liker å hjelpe andre, og dette kjennest veldig meiningsfylt! Her kan vi bidra til viktige formål, seier ho.
Myla kom til Noreg då krigen i Ukraina braut ut og har vore i Bergen sidan mars 2022. – Dei fleste på min alder lærer seg ikkje norsk fordi dei manglar motivasjon til det. Veldig mange klarer seg med engelsk, og dei skal jo ikkje ut i jobb. Dessutan veit vi jo ikkje korleis framtida vår blir og kor lenge vi skal vere i Noreg. Det er vanskeleg når alt er så usikkert, seier 76-åringen.
NMS GJENBRUK BERGEN
• Dreggsallmenningen 20, som NMS eig og har regionkontor
• Har mellom 30 og 40 frivillige
• Omsetnad per nov. 2025: Rett over 1 million kroner
• Hatt stigande kurve dei siste fem åra
• Pussa opp butikken i juni etter vasslekkasje i bygget
FELLESSKAP
Sjølv er ho språkflink av natur. Ho er professor i engelsk språk og litteratur og snakkar ukrainsk, russisk, engelsk og litt fransk frå før. No også norsk.
– Eg begynte her i butikken for tre år sidan, fordi Linda spurte meg. Vi går i same kyrkjelyd, i Mariakirken. Der er eg også frivillig kvar sundag, som tolk. I tillegg har eg undervisning i engelsk for ukrainske damer, fortel Myla.
Sjølv om dei har ganske ulike utgangspunkt og opphav, har dei fem damene funne glede og samhald i gjenbruksbutikken. – Fellesskapet vi har her er så viktig! Vi skal halde på så lenge vi synest det er kjekt!
Misjonstidende 01/2026 11
FRIVILLIGE: Vi skal halde på
Nordbø.
SAMMEN I BØNN FOR JAPAN
Selvbevissthet og materialisme
Du vil garantert høre disse to ordene hvis du bor i Japan: «Ganbatte» – Gjør så godt du kan, stå på!
«Shooganai» – Det kan ikke hjelpes, det er ingenting vi kan gjøre med det.
Disse to ordene sier mye om hvor sentral selvbevisstheten er i japansk tenkning. De fleste problemer kan løses om du bare prøver litt hardere. Og de problemer som ikke kan løses på den måten, betraktes som saker vi bare må lære oss å leve med.
Folk jobber lange dager for å sikre økonomisk trygghet for sine familier. Studenter studerer til langt på natt for å stå på opptaksprøver. De stoler på seg selv til å «gjøre sitt beste». På mange måter er denne sterke arbeidsetikken og fast bestemte utholdenheten beundringsverdig. Men uten tillit til den nådige Gud som kaller oss til hvile i Ham, kan denne satsingen lede til bitterhet, utbrenthet og sammenbrudd - av enkeltindivider, familier og samfunn.
Mange japanske leiligheter er fulle av hardt opptjente hjelpemidler, men mangler omsorgsfulle relasjoner som kan gi sjelen trøst og hvile. Også misjonærer trenger å vokte sine hjerter nøye, så de ikke ender opp med å preke «ganbatte!» og «shooganai!» til seg selv heller enn å hvile i Herren og stole på Hans hjelp.
Bønn
> BE om at japanske kristne og misjonærer kan demonstrere forventningsfull avhengighet til Gud.
> BE om at ikke-kristne japanere kan se sine egne begrensninger og behovet de har for Guds nåde.
> BE om at nåde og frelse kan være like framtredende ord i Japan som ganbatte og shooganai.
De frivillige i Nms
NAVN: Per Ivar Kjærgård
ALDER: 57 år
YRKE: Førstelektor ved NLA Høgskolen i Bergen
TEKST | Martin Eikeland
1. HVILKE OPPGAVER HAR DU I NMS?
Jeg har ingen faste verv i NMS, men akkurat nå er jeg med i informasjonskomiteen for generalforsamlingen i Bergen til sommeren. Det er et viktig arbeid. Uansett hvilke verv jeg har, regner jeg meg som støttespiller for NMS.
2. HVORFOR ER DU ENGASJERT I NMS?
Mitt forhold til NMS går langt tilbake. Mitt første møte var som barn på en familieleir på Kvamsseter. Derfra ble veien kort til å bli deltaker på ulike leirer for barn og unge, foreningsliv og Tenmisjonsfestivalen. Det ble mange år med et aktivt NMS-liv både som ansatt og frivillig. Menneskene jeg møtte og troen som ble formidlet gjennom arbeidet fikk stor betydning for livet mitt. NMS ble en del av min trosvei, og gjennom dette arbeidet ble troen på Jesus som min frelser tydeliggjort. Det er jeg takknemlig for.
3. HVA BØR NMS SATSE PÅ FRAMOVER?
Når det gjelder veien videre, tror jeg det er viktig at NMS fortsetter å bringe evangeliet til mennesker som ennå ikke har hørt det, samtidig som det diakonale engasjementet består. Jeg håper også at NMS fortsatt får kalle mennesker til omvendelse og tro her i Norge – og på den måten vekke misjonsengasjementet i vårt eget land fremover også. Evangeliet trenger mange stemmer både ute og hjemme.
Misjonstidende gir meg som aktiv i NMS gode oppdateringer om prosjekter og aktiviteter rundt om i verden. Og det har blitt et bedre og bedre blad med kvalitet i innhold og et tiltalende blad som jeg vil anbefale alle som er opptatt av kirke og misjon å lese.
Åse Fagermoen Dannemark, Sørumsand
Hald Internasjonale Skole
blir lagt ned
Fra sommeren 2026 er det slutt på skoledriften ved Hald Internasjonale Skole i Mandal.
– Det er trist at dette skjer, men utviklingen har gjort det nødvendig. Vi vet at mange unge mennesker fra ulike land har hatt gode og store opplevelser fra skolen. For NMS har Hald vært et viktig kontaktpunkt til studenter fra Norge og andre land, sier generalsekretær Helge S. Gaard i NMS.
FOR FÅ STUDENTER
Bortfall av viktige inntekter og endrede økonomiske rammebetingelser gjør at videre drift ikke er mulig.
Helge S. Gaard, gen.sekr. i NMS
Styret ved Hald Internasjonale Skole (HIS) har etter grundige vurderinger i styremøte 2. desember 2025 besluttet at inneværende skoleår blir skolens siste ordinære studieår.
Siden koronapandemien har skolen hatt utfordringer med å bygge studenttallet opp til et nivå som sikrer bærekraftig drift.
SLUTT TIL SOMMEREN
Gjennom våren, sommeren og høsten 2025 har styret, administrasjonen og eierorganisasjonene vurdert flere mulige løsninger. Konklusjonen er at videre drift i dagens form ikke lar seg gjennomføre. Skolen blir avviklet gjennom våren 2026, med formell sluttdato 1. juli 2026.
Selv om Hald nå blir nedlagt i sin nåværende form, understreker generalsekretær Gaard at NMS ikke avslutter satsingen på ungdomsarbeid.
UNG SATSING
– Vi er fortsatt medeier i både videregående skoler og høyskoler. Der har vi møteplasser som vil være viktige for oss også i framtiden. Dessuten har NMS nylig etablert en satsing som heter NMS Young. Dette er et arbeid som spesielt retter seg inn mot unge voksne. Vi har etablert fysiske møtesteder i Trondheim, Oslo og Stavanger. Disse har vi kalt for Bazaar. Vårt mål er at skoleelever, studenter og andre unge voksne skal møtes i disse lokalene. Vi har fortsatt et sterkt ønske om å bidra til at den oppvoksende slekt får engasjement for internasjonal rettferdighet, evangelieformidling og misjon, slår Gaard fast.
Han presiserer samtidig at NMS fortsatt har en stor barne- og ungdomsorganisasjon, NMSU.
Misjonstidende 01/2026 13
TEKST | Trond Hjorteland
MANDAL: Hald Internasjonale Skole i Mandal legges ned. For få studenter gjør at tilbudet ikke er bærekraftig. Foto: Arkiv
Madagaskar langs landeveien
Bli med Misjonstidendes
utsendte på kjøretur over innlandets høysletter med utsikt over endeløse rismarker og grønnkledde åssider.
SJÅFØR MED NORGE-ERFARING
Vi har nettopp hatt første stopp. Sjåføren måtte sjekke om lufta var gått ut av venstre forhjul. Heldigvis ikke, så vi tøffer videre på den rundt 170 kilometer lange veien fra hovedstaden Antananarivo mot Antsirabe.
Sjåføren heter Rivosoa Nasoloniaina. I sekken har han norsk kulturforståelse og folkehelseutdanning fra Diakonhjemmet i Oslo. Hans norske ordforråd gjør at vi forstår hverandre rimelig godt. Samtalen går likevel på engelsk, ispedd franske endelser.
grønne delen av høylandet er det vekster nok, men jeg ser ingen av de velkjente baobabtrærne som Madagaskar er så kjent for. De vokser for det meste i de sørlige områdene og ikke minst på vestkysten. Men her er klimaet både tørrere og varmere. Når vintertemperaturen kryper ned mot nullpunktet, med nattefrost i juni, er det lett å forstå at innbyggerne i hovedstaden heller søker sørover. Det er kanskje også der lemurene trives best, undrer jeg.
Mennesker jeg prater med hevder at opp mot 80 prosent av barna i landet går på skole. Tall fra NMS forteller at tallet trolig er nærmere 60 prosent. Rundt en tredjedel av befolkningen er i praksis analfabeter.
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
Vi runder en slak sving langs hovedveien. Veien er ikke bredere enn en fylkesvei i indre Agder og holder tidvis lavere standard enn en privat bomvei over Dovrefjell. Hullene i veien er én sak, avskallingene mot kantene mer utfordrende. Vi kjører sikksakk og må følge godt med for å unngå punktering.
Vi kjører over høysletter på rundt 1000-1200 meter over havet og foretar et kort stopp i en liten landsby for å hilse på min nye venns søster. Hun driver et utsalg med isenkram av aluminium, stort sett kjøkkenredskaper.
RISMARKER OG EKSOTISK DYRELIV
Fjellene rundt oss går opp mot 1900 meter. Det er rismarker overalt. Med riktige metoder kan man også dyrke ris i de mest høytliggende områdene. I denne
NMS har hatt en fot på Madagaskar siden 1866, da misjonspresten John Engh og en medhjelper la til kai i Tamatave på østkysten av øya en augustdag. Et langsiktig arbeid har båret frukter med kulminering av en selvstendig kirke 5. november 1950. Den norske misjonen inntok med det en ny rolle – som støtte til byggingen av et velfungerende kirkesamfunn.
KONTRASTER I LEVESTANDARD
Før avreise ble jeg fortalt at én turistreise skaper mer enn to årsverk på Madagaskar. Kanskje er tallet så høyt som 2,5. Det er vanskelig å fatte de store velstandsforskjellene mellom to land som
NATUREN: Fra landeveien kommer man tett på naturen som bukter seg over høylandet på Madagaskar.
HOVEDSTADEN: Fra høyden ved Dronningpalasset i Antananarivo.
ellers er ganske like i størrelse. Avstanden fra Lindesnes til Kirkenes er bare et lite stykke lenger enn Madagaskar er langt. Men der stopper også likheten. Nær 31 millioner mennesker på Madagaskar strever med å skape seg et levebrød.
Fra bilvinduet ser jeg en sliten gårdsarbeider. Klokka har snart passert halv fem. Han er på vei hjem etter en lang dags arbeid på risåkeren. Der har han etter sigende vært i full aktivitet siden klokken seks. Buksebeina er preget av våtmark og rødlig, jernholdig jord.
POLITIKK OG URO
Vi småprater mens vi kjører. Samtalen dreier innom politiske forhold. Ved forrige presidentvalg var den offisielle valgdeltakelsen kun 32 prosent. I likhet med de fleste andre ønsket også Rivosa å bytte ut det sittende styret. Ifølge ham var ikke valgdeltakelsen høyere enn 20 prosent. Uansett krevde ti av de tretten presidentkandidatene «en overhaling av landets høyeste domstol og valgkommisjonen» før valget (NRK 15.11.23).
HYRDER: Hvitkledde kvinner fra «hyrdebevegelsen», en frivillig omsorgstjeneste knyttet til Den gassisk-lutherske kirke.
Misjonstidende 01/2026 15
LANDSBY: Livet i landsbyene vi kjører gjennom kan fremstå som en reise tilbake i tid for en nordmann.
Før avreise ble jeg fortalt at én turistreise skaper mer enn to årsverk på Madagaskar.
Steinar Kristiansen
I fjor høst kulminerte misnøyen. Etter flere uker med omfattende protester mot president Andry Rajoelina, tok militæret makten i oktober. Presidenten flyktet etter å ha oppløst og avsatt regjeringen. Forfatningsdomstolen (HCC) innsatte oberst Michael Randrianirina som overgangspresident og har lovet at det skal holdes frie valg innen to år. Protestene, drevet av unge aktivister, krever reformer og bedre levekår i et land der 75 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom.
OVENFRA OG NED
Er Madagaskar et vanstyrt land, rikt på naturressurser med store mengder olje, gull og edelstener? Jeg strever med å få oversikt, men aner konturene. Etter det jeg forstår, finnes det store mengder tungoljeforekomster på land i vest, og det kan også være mulige reserver offshore. Politisk uro, manglende kompetanse og vanskelig utvinning har trolig hindret landet i å utnytte sine naturressurser.
En mor kommer gående. Hun har barnet på ryggen og en flettekurv på hodet. Langs veien ser jeg en gjeng arbeidere som planter ris – kvinner og menn i fargerike klær og hodeplagg.
NORSK BASE BLE KULTURSENTER
Sola har for lengst gått ned når vi ankommer Lovasoa Cross-Cultural Competence Center i Antsirabe. Vi kjører gjennom en bevoktet port og parkerer bilen. Selv om senteret ble åpnet i 2011, er den norske tilstedeværelsen svært mye eldre. Misjonsstasjonen ble grunnlagt i 1870 og har vært et viktig bidrag til evangelisering og et nav i norsk bistandshjelp gjennom mange år.
Lyden av det jeg antar er sirisser fyller kvelden. En bananpalme er det siste jeg ser før jeg setter nøkkelen i døra til rommet mitt på gjestehuset. En myggnetting blir mitt vern for natten mot et knippe insekter som sirkler rundt i rommet. Det skal være lite malaria i høylandet, men jeg tar likevel forhåndsregler. Madagaskar oppleves både fremmed og fascinerende, med kulturuttrykk jeg aldri har erfart noe annet sted. Det er ikke Afrika, men heller ikke Asia – selv om flere av landets røtter kommer fra
DELER: Menneskene jeg møter deler gjerne fra livet som bønder på høylandet.
land som Indonesia og Malaysia. Undrende legger jeg meg for natten.
Etter en rolig start neste morgen, svinger vi ut fra senteret i hjertet av Antsirabe. Den norske basen ligger sentralt plassert langs Avenue Foch, også kalt «Rue Stavanger» –Stavangergata. Vi kjører nordover.
Veien er full av cyclopousser –tradisjonelle sykkeldrevne rickshawer. Den seks kilometer lange kjøreturen går langs hovedveien RN7. Første stopp er jordbruksskolen Tombontsoa.
JORDBRUKSSKOLEN
Brun jord piskes opp som støv idet vi parkerer. Rektor Lala Rasoloson møter oss med varme og smil. På vei til dr. Lalas kontor observerer jeg nær 30 hvitkledde damer fra «hyrdebevegelsen», en frivillig omsorgstjeneste knyttet til Den gassiskelutherske kirka. De går fra rom til rom og ber med utestemme. Slik jeg forstår det, er formålet å drive onde ånder ut av bygget.
Rektoren er takknemlig til Norge. Jordbruksskolen ble etablert av to norske sivilagronomer i 1965. 40 unge menn fikk lære om gårdsdrift parallelt med at det ble importert norsk storfe til landet og igangsatt et mølleprosjekt. I 1987 ble skolen åpnet for jenter. Siden har skolen vokst i antall elever med søkertall dobbelt av hva de kan ta inn. I dag har skolen nærmere 400 elever og studenter på de forskjellige studieprogrammene. Rasoloson har vært rektor siden 2005, på fulltid fra 2011. Visjonen han bærer på, er klar: Han vil sørge for matsikkerhet på Madagaskar.
FATTIGDOMMENS ANSIKT
Fattigdommen er fortsatt stor på Madagaskar. Mennesker i alle aldre er avhengige av hjelp for å klare seg.
Jeg får høre om to unge jenter som bor i fjellområdene utenfor byen. De har fått plass på en seks måneders yrkesutdanning. For å komme seg dit, har de nær seks timers gange hver vei! En enkel bussbillett koster under halvannen norsk krone, men senterlederen forteller at hvis man gir dem penger til bussen, vil de bruke pengene på mat.
Jeg strever med å begripe fattigdommen jeg får se og høre om.
BYLIV I ANTSIRABE
Antsirabe er kjent for mineralrike, termiske helsebad. Tidvis, slik jeg forstår, er byen
REISELEDER: Lege og NMS-medarbeider på Madagaskar, Rivosoa Nasoloniaina.
REKTOR: Lala Rasoloson (54) ønsker velkommen til jordbruksskolen Tombontsoa.
ANTANANARIVO: Fra søndagsgudstjeneste i en kirke i Antananarivo. Utenfor finner man graver med flere norske navn.
svært populær som turistmål. På en liten høyde ser jeg et litt slitent hotell som ser ut til å være under oppussing. I en park sitter grupper av mennesker på benker ved en enkel restaurant. Røyk og lukten av grillet kjøtt blander seg med ivrige samtaler, bjeffende hunder og passerende biler.
Ved innsjøen ser jeg et vakkert fargespill mens sola går ned. Mett av opplevelser og medbrakt lapskaus fra Norge går jeg til ro.
Jeg rakk bare noen få dager på
Madagaskar. Inntrykkene jeg tar med meg dekker bare litt av kunnskapshullene jeg har om øya med «de tusen ansiktene».
Madagaskar har fått en plass i hjertet mitt. Sammen med min nye venn Rivosoa drømmer jeg om at landet må få oppleve velstand, stabilt politisk styre og trygghet for folket. To skritt frem og ett tilbake – slik føles utviklingen. Likevel gir drømmene og viljen til menneskene jeg møtte meg grunn til tålmodig optimisme.
Misjonstidende 01/2026 17
NMS og misjonærbarna
Hva skjer med misjonærbarnsaken i NMS?
Og hva gjør organisasjonen for å følge opp dette arbeidet videre? I denne artikkelen gir HR-leder i NMS, Siv Ane Nerhus, en oversikt over status og hvilke tiltak som er satt i gang.
TEKST | Trond Hjorteland
Det Norske Misjonsselskap (NMS) har siden stiftelsen i 1842 sendt ut et stort antall misjonærer og familier til utlandet. Ulike ordninger for skole og omsorg har vært praktisert. Barnehjem for misjonærbarn i Norge eksisterte i perioden 1889 –1952, med delvis oppvekststed for totalt 176 barn, mens ordningen med norske skoler med internat i utlandet ble praktisert i perioden 1881–2006 for et langt større antall barn.
- Misjonærbarnas opplevelse av oppvekst er ulike, forteller Siv Ane Nerhus, som i flere år har jobbet med saker knyttet til misjonærbarna gjennom arbeidet sitt ved personalavdelingen i NMS. - Men et stort antall misjonærbarn ble gjennom disse ordningene ufrivillig adskilt fra sine foreldre og utsatt for urett og omsorgssvikt, erkjenner hun.
ERKJENNELSE OG BEKLAGELSE I november 2009 ble det publisert en rapport utarbeidet av International Research Institute of Stavanger (IRIS) på oppdrag fra NMS og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). IRIS gjorde en omfattende spørreundersøkelse blant tidligere misjonærbarn som hadde skolegang i utlandet mens foreldrene tjenestegjorde for misjonsorganisasjonene. – IRIS-rapporten fra 2009 bekrefter at
mange misjonærbarn bærer med seg sår og traumer fra barndommen på grunn av ufrivillig adskillelse fra foreldrene. Flere misjonærbarn har opplevd mobbing, seksuelle krenkelser og et strengt voksenregime på internatet. IRIS-rapporten ble fra NMS-ledelsens side den gang fulgt opp med en omfattende møte- og samtalerunde med de misjonærbarna, foreldrene, og det skole- og internatpersonellet som ønsket å delta. Erkjennelse av og beklagelse for å ha hatt skoleordninger som har påført misjonærbarn urimelig store belastninger, ble gitt og står fremdeles fast, fastholder Siv Ane Nerhus.
Den videre oppfølgingen av tidligere misjonærbarn har siden 2009 basert seg på «Retningslinjer for økonomisk støtte», som i utgangspunktet er felles retningslinjer for Misjonssambandet og NMS.
– Noen misjonærbarn har hatt god nytte av den støtten de har fått til helsehjelp eller besøk til oppvekstland. Andre har ikke opplevd dette som tilstrekkelig, sier Nerhus.
Dannelsen av støttegruppen «Sendt bort» i 2023 og deres samarbeid med Misjonssambandet, resulterte i en ny type handlingsplan for misjonærbarn i organisasjonen. NMS sin handlingsplan bygger i stor grad på arbeidet som ble gjort mellom Sendt bort og Misjonssambandet våren 2024. Også flere andre organisasjoner
har inngått et samarbeid med Sendt bort, som Normisjon, Sjømannskirka og Pinsebevegelsen.
FRA ERKJENNELSE TIL PLAN
Nerhus opplyser at NMS sitt landsstyre høsten 2024 vedtok den nye handlingsplanen for NMS sine misjonærbarn, på bakgrunn av samarbeidet med Sendt bort. Handlingsplanen inneholder følgende tiltak: Tilpasset helsetiltak: Mange misjonærbarn har benyttet seg av muligheten til å få samtalehjelp i forhold til internatoppvekst fra de ulike helseaktørene som NMS
Siv Ane Nerhus, HR-leder i NMS
SPØRREUNDERSØKELSE: Sendt bort, med støtte fra misjonsorganisasjonene, gjennomførte våren 2025 en ny spørreundersøkelse blant misjonærbarn. Foto: Faksimile av Sendt bort sin misjonærbarnrapport
har inngått avtaler med. Misjonærbarn, «tomtebarn», foreldre som har hatt barn på internat og ansatte ved internat kan kontakte disse ved behov.
Trygge møteplasser: Sendt bort har arrangert fysiske og digitale samlinger og foredrag for misjonærbarn fra alle organisasjonene som har handlingsplaner. Sendt bort får økonomisk støtte fra misjonsorganisasjonene for å arrangere slike arrangementer på tvers av utsendelsesorganisasjon.
Økt kunnskap og formidling av historie(r): NMS har et rikt historisk arkiv.
6-7. mars 2026 arrangerer Bispehagen en samling for NMS-misjonærbarn. Noen av temaene som vil bli belyst er misjonærkall versus foreldrekall, tilknytning og familierelasjoner. For mer informasjon: https://nms.no/ organisasjon#oppvekst-iutlandet
nms.no/organisasjon# oppvekst-i-utlandet
NMS har siden 2009 gitt økonomisk støtte til misjonærbarn som har hatt behov for helsehjelp, samt støtte til reiser til oppvekstland dersom dette har vært anbefalt av behandler.
Siv Ane Nerhus, HR-leder i NMS
Misjonstidende 01/2026 19
Flere bøker er allerede skrevet med basis i dette materialet, samtidig som enkelte misjonærbarn har stått fram og fortalt sin historie.
– NMS ønsker å oppmuntre til enda mer historieformidling, enten i form av personlige fortellinger eller i form av mer forskningsbaserte bidrag, understreker Siv Ane Nerhus.
Historieformidling bidrar til økt kunnskap og kan i enkelte tilfeller også ha en terapeutisk effekt.
Sendt bort, med støtte fra misjonsorganisasjonene, gjennomførte våren 2025 en ny spørreundersøkelse blant misjonærbarn. Rapporten kan leses her: https://www.sendtbort.no/ rapport-livskvalitet2025/
Individuell oppreisning: En individuell oppreisning skal bidra til å bøte på skader som har oppstått på grunn av belastende opplevelser – tort og svie.
– Alle mennesker bærer på erfaringer som har gitt konsekvenser for resten av livet. For noen har belastninger og konsekvenser blitt større enn for andre. Disse kan søke om å få en symbolsk oppreisning etter modell av den statlige rettferdsvederlagsordningen, opplyser Nerhus.
Oppreisningsordningen følger nivåene i statens rettferdsvederlagsordning med satser fra 50 000 til 250 000 kroner avhengig av alvorlighetsgrad. Så langt har NMS betalt ut rundt 7 millioner kroner til misjonærbarn som en del av denne ordningen. Dette er midler som kommer fra eiendomsforvaltningen til NMS.
– Hva er det viktigste NMS har gjort her de siste årene?
– NMS har siden 2009 gitt økonomisk støtte til misjonærbarn som har hatt behov for helsehjelp, samt støtte til reiser til oppvekstland dersom dette har vært anbefalt av behandler. Vi tror dette har vært en god ordning for mange, men vi ser at flere misjonærbarn ikke har vært informert om ordningen. Det har også vært vanskelig for mange å ta direkte kontakt med personalavdelingen i NMS for å be om støtte til samtalehjelp. Det kan være mange grunner til dette, men resultatet har uansett vært at man ikke har tatt kontakt. Nå har NMS avtaler med flere helseaktører rundt om i Norge, og misjonærbarn, «tomtebarn», foreldre og ansatte ved internat kan anonymt ta kontakt med disse for samtalehjelp. NMS betaler for behandlingen, men det er kun helseaktøren som har navnet til de som tar kontakt, svarer Nerhus.
– Hvordan behandler NMS dagens misjonærbarn?
– Det er 20 år siden det siste NMSinternatet ble nedlagt. Barn av misjonærer bor i dag sammen med foreldrene sine og går på internasjonale eller lokale skoler. De er altså ikke internatbarn, men vil sannsynligvis anse seg som «third culture kids» med den innvirkning dette vil ha på livet deres. Misjonærbarn som har flyttet tilbake til Norge får tilbud om å delta på en «Inn-for-landing-samling» når de er 13-18 år. De lærer da mer om å være «third culture kid».
TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED?
THIRD CULTURE KIDS
«Third culture kids» (TCK) er barn og unge som vokser opp i en annen kultur enn foreldrenes opprinnelsesland, ofte på grunn av foreldrenes jobb. De beveger seg mellom flere kulturer og utvikler en egen identitet som er påvirket av både foreldrenes og vertslandets kultur. De føler ofte en sterk tilknytning til andre TCK-er som har lignende erfaringer.
– Har du inntrykk av at tilbudet om helsehjelp blir brukt?
– Ja, det ser ut som muligheten for samtaler med profesjonelle samtalepartnere blir benyttet, og jeg håper at det er til hjelp for det enkelte voksne misjonærbarn, svarer Nerhus.
– Hvorfor var det viktig å inkludere individuell oppreisning som ett av tiltakene?
Hvis du er misjonærbarn med oppvekst på internat, «tomtebarn», foreldre av internatbarn eller har vært NMS-ansatt på et internat, så kan du ta kontakt med en av helseaktørene NMS har inngått avtale med. En viktig aktør er Bispehagen samtalesenter som har bygd kompetanse på og har god erfaring med slike samtaler. De tilbyr samtaler både digitalt og fysisk i deres lokaler i Stavanger. www.bispehagen.no
Oversikt over andre helseaktører finner du her: https://nms.no/organisasjon#oppvekst-i-utlandet bispehagen.no
– Oppreisningsordningen har selvfølgelig en økonomisk komponent, men for mange søkere tror jeg at den emosjonelle oppreisningen er vel så viktig. De får fortelle sin historie, de blir trodd, og de får en bekreftelse på at det de opplevde, og som ofte har preget dem inn i voksenlivet, rett og slett ikke var greit! Misjonstidende
Tjene og pleie
– Innsatsen som sjukepleiarar har gjort i misjonsarbeid har ofte gått litt under radaren.
KOLONI: Bebuarar utanfor kolonien Ambohipiantrana på Madagaskar, ein gong mellom 1900-1907. Pastor Torkild Rosaas og sjukepleiar Sina Løken til venstre i bilete. Foto: Ukjent. Kjelde: Misjons- og diakoniarkivet, VID/NMS
TEKST | Siv Herikstad Undheim
Kristin Fjelde Tjelle, førsteamanuensis ved VID Stavanger og leiar av Misjons- og diakoniarkivet, har studert korleis norske kvinnelege sjukepleiarar blei ein viktig del av både misjonshistoria, utviklinga og synet på misjon. Tidsperioden ho har undersøkt, er 1890-1940. – Eg har sett på misjonshistorie og kvinnehistorie ei stund, og her er mykje interessant. Dei første kvinnelege
misjonærane blei eigentleg ikkje rekna som misjonærar, men var gifte med misjonæren, som var utdanna ved Misjonshøgskulen. Etter kvart reiste også einslege kvinnelege sjukepleiarar ut, fortel ho.
LEGEMISJON
Kristin Fjelde Tjelle, førsteamanuensis ved VID Stavanger
Kvinnene som på den tida hadde utdanning, var ofte diakonisser, sjukepleiarar eller lærarinner. Dette var yrke som kvinner tidleg kunne gå inn i. Ved å ta ei slik utdanning fekk dei ein profesjon, stoltheit og innflytelse. Men det følgde også med eit stort ansvar.
Omgrepet «legemisjon» kom på slutten av 1800-talet, og rørsla førte til at det blei gjort store investeringar i infrastruktur i fleire land i Asia og Afrika. Blant anna medførte det bygging av sjukehus og klinikkar, men også utdanningsinstitusjonar innan sjukepleie og medisin.
NMS var, som den første norske misjonsorganisasjonen, tidleg ute. I 1870 inngjekk NMS, ved misjonær Christian Døderlein Borchgrevink, eit samarbeid med det engelske London Missionary Society (LMS), som fem år før hadde etablert eit sjukehus og ein poliklinikk i Antananarivo,
Misjonstidende 01/2026 21
BARN OG SØSTRE: Nokre av barna på Ambohipiantrana. Søstrene bak t.v.: Marie
t.h.: Sina
Framme t.v.: Anna Amundsen. T.h.: Alma Jensen. Framme nede t.v.: Juliane Berg. Foto: Ukjent. Kjelde: Misjons- og diakoniarkivet, VID/NMS
Sjukepleiarane som reiste ut blei ikkje rekna som «eigentlege» misjonærar.
Kristin Fjelde Tjelle, førsteamanuensis ved VID Stavanger
Madagaskar. Samarbeidet omfatta også utdanning innan fagfelta. Etter det følgde fleire misjonsorganisasjonar opp, og liknande arbeid blei starta i India, Romania og Kina i åra som kom.
På sjukehusa var det legar som hadde ansvaret, men dei såg tidleg at dei var avhengige av andre for å få det til å gå, og her blei sjukepleiarar, diakonar og diakonisser viktige bidragsytarar.
TRE OMRÅDE
Sjukepleiarane, som ofte blei kalla misjonssøstre, jobba i hovudsak innan tre område. Dei var stasjonert på sjukehusa, både med pleie og omsorg, men også med organisering og administrasjon. Ofte var sjukepleiarane avdelingsleiarar. Ei anna
Misjonstidende 01/2026 22
og viktig oppgåve var å lære opp og utdanne lokale sjukepleiarar.
I tillegg jobba dei mellom anna med å bygge opp spedalskarbeidet. Mangarano på Madagaskar er eit godt døme på det. I ein spedalsklandsby jobba som regel fire-fem sjukepleiarar eller diakonisser. Sjukepleiarar organiserte den daglege drifta, medan ein mannleg lege eller pastor hadde rolla som direktør.
Så var det ein del som blei plassert på ein misjonsstasjon, ofte på landsbygda. Her hadde sjukepleiarane ein slags poliklinikk eller helsestasjon der det kom dagpasientar for behandling i alle moglege tilstandar. Det var som regel langt til nærmaste sjukehus, og sjukepleiarane på misjonsstasjonane var ofte aleine med eit stort ansvar.
MARIE FØREID: Rundt 1925, då ho var styrer på Mangarano. Foto: Ukjent. Kjelde: Misjons- og diakoniarkivet, VID/NMS
INTERN KAMP
– Sjukepleiarane som reiste ut blei ikkje rekna som «eigentlege» misjonærar. Difor måtte dei i tillegg føre ein intern kamp i sine organisasjonar for at arbeidet og innsatsen skulle bli anerkjent, verdsett og likestilt, fortel Tjelle.
Om misjon skulle tilby meir enn frelse for sjela, blei diskutert i økumeniske kretsar heile mellomkrigstida, noko som resulterte i eit meir holistisk syn på misjon.
– Sjølv skilte dei ikkje på om dei dreiv evangelisering eller sjukepleie, det var tett innvevd i kvarandre. Det var ein heilskapleg tanke bak arbeidet, og det blei både sunge salmar og bedd bønner for pasientane, held ho fram.
Førebilete deira var Jesus, som blei kalla «den store legen». Mottoet var «helse for sjela, lækje for kroppen».
– Først og fremst såg dei på seg sjølv som misjonærar, deretter sjukepleiarar, som hadde eit kall til teneste. Men dei er tru mot eigen profesjon og har eit vestleg syn på helsearbeid og medisin. Dei kom jo inn i lokale kontekstar som hadde sin naturmedisin og si tru, og måtte nok ofte gå litt varsamt fram. Samtidig stod dei
Føreid,
Løken.
ANNIE SKAU: Hadde heile sitt yrkesaktive liv i Kina og Hongkong. Her nyutdanna sjukepleiar. Foto: Ukjent. Kjelde: Mediearkivet Misjonskirken Norge
også i situasjonar der dei kjente på eigne avgrensingar med tanke på medisinsk kompetanse, seier førsteamanuensisen.
Derfor blei det å stole på Gud og at læking kunne skje, så viktig. Når dei hadde gjort alt dei kunne, sa dei: «No er det berre å be».
SENTRALE BIDRAG PÅ FLEIRE VIS
– Det er mange eg kunne nemnt, men det er særleg tre namn eg vil trekke fram: Marie Føreid, Bodil Catharina Biørn og Annie Skau, seier arkivleiaren.
Marie Føreid (1861-1940) reiste som nyutdanna diakonisse til Madagaskar i 1890. NMS hadde starta opp arbeid for menneske med lepra, spedalsksjuke, i 1887. Då ho kom, var kolonien Ambohipiantrana etablert, og Føreid blei styrar her. På det meste husa den 900 personar. Ho reiste heim til Noreg i 1912, men då kolonien i 1918 måtte flytte til ein ny destinasjon, som fekk namnet Mangarano, blei diakonissen kalla til teneste igjen. Frå 1920-1925 var ho direktør der. Arbeidet ho gjorde endra samtidas syn på menneske med lepra, og vekte internasjonal oppsikt.
Bodil Catharina Biørn (1871-1960), sjukepleiar og jordmor, begynte sitt arbeid
Bertha Solbakken og Aslaug Heggenhougen. Foto: Ukjend. Misjons- og diakoniarkivet, VID. Sykepleiernes Misjonsring
blant armenarar i 1905 med organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Ho dreiv både eit lite sjukehus, ein poliklinikk og ein barneheim. I 1915-1916 blei armenarane utsett for forfølging og folkemord, der anslagsvis mellom 600 000 og 1,2 millionar armenarar blei drepne.
Biørn reiste til Noreg i 1917, men returnerte til armenske område i 1921. Ho blei med armenarane då dei blei drivne som flyktningar frå Armenia til Syria og heldt fram med arbeidet sitt der til ho reiste heim i 1934.
Bodil Biørn sin innsats er av stor
SYKEPLEIERNES MISJONSRING
• Stifta i 1921, av Johanne Høeg.
verdi også fordi ho skreiv dagbøker og fotograferte medan ho var blant armenarane. Ho blei dermed, som ein av få vestlege, både tidsvitne og har levert viktig dokumentasjon frå folkemordet, som er tilgjengeleg på Nasjonalarkivet. Annie Skau (1911-1992), hadde sitt arbeid for Det Norske Misjonsforbund i Kina frå 1938-1951, som sjukepleiar og misjonær under andre verdskrig, og i Hongkong frå 1953, der ho mellom anna etablerte og dreiv tuberkuloseklinikken Håpets Havn. Håpets Havn utvikla seg til å bli eit sjukehus med
• En organisasjonsuavhengig misjonsring.
• Gir ut bladet “Misjonsringen” fire gonger årleg.
• Publiserer årleg eit bønnekort, med bønneemne til kvar dag.
• Består i dag av ca 30 bønnegrupper og i underkant av 300 medlemmer.
• Ber for, og samlar inn midlar til, helse- og diakonirelaterte misjonsprosjekt. www.misjonsringen.no
bilettekst: “En av klassene fra dagskolen i Musch med lærerinnen Maritza og moi mème. De fleste av barna blev myrdet i 1915.” Foto: Bodil Biørn/Riksarkivet
mange funksjonar, og Skau leia arbeidet til ho reiste heim i 1978.
Annie Skau var ein framifrå formidlar, både munnleg og skriftleg. Det finst fleire bøker, både av og om henne, som er tilgjengelege på Nasjonalbiblioteket si netteneste.
FORBØNN OG INNSAMLING
I 1921 blei Sykepleiernes Misjonsring stifta. Dei blei ein viktig støttespelar for sjukepleiarane som var ute på misjonsmarka. Sykepleiernes Misjonsring, som lever i beste velgåande, skulle ikkje vere ei ordinær misjonsforeining, men ein bønnering for kvinnelege sjukepleiarar. Tanken var at det skulle vere små lag som skulle støtte sine søstrer der ute med forbønn. Etter kvart begynte dei også å samle inn pengar og gav blant anna støtte til sjukepleielønningar og utstyr til sjukehus og klinikkar. Det var nemleg slik at misjonsorganisasjonane førte eit «sidebudsjett» for denne typen arbeid. Utgiftene til sjukepleie og diakoniarbeid gjekk ikkje inn under det vanlege misjonsarbeidet. Misjonsringen starta eige medlemsblad i 1931, som i stor grad bestod av brev frå sjukepleiarar ute.
– Dette er viktig dokumentasjon som fortel mykje om korleis dei såg på sin rolle, og på arbeidet dei stod i, seier Tjelle.
EVANGELIET I PRAKSIS
– Vi ser av breva at dei opplevde at dei gjorde evangeliet i praksis, men også at dei kunne føle seg aleine, redde og hjelpelause. Det var nok eit beinhardt arbeid frå tidleg morgon til sein kveld! Ofte budde dei på sjukehuset eller klinikken, blei sjølv sjuke, mange døydde, og dei hadde nok lite eigentid og fritid. Bøn blei sentralt for dei, og det å vite at yrkessøstrene heime bad, var med og heldt dei oppe.
Helge Unneland, Bergen
HUNAN: Orginal biletetekst: "Gruppe af patienter paa NMS's hospital ved Yiyang, Hunan, China. "Bak: diakonisse Dorthea Guldbrandsen, ca. 1909." Foto: Ukjent. Kjelde: Misjons- og diakoniarkivet, VID/NMS
At det dei opplevde kunne vere overveldande, er det ingen tvil om. Mange opplevde fæle ting, når det gjaldt sjukdom, men også krig. Fleire var ute i område som blei krigsramma, og dermed pleia dei sjuke og skada derifrå. Samtidig hadde sjukepleiarane også ansvar for dei andre misjonærane si helse. – Fleire omtalar at det er vanskeleg, men det som oftast går igjen i materialet, er at dei kjente på kallet om å vere der dei var. Og til trass for utfordringar og tunge tider er det mest eit meiningsfylt arbeid og takknemlegheit som går igjen.
«Tidende» er et gammelt ord som betyr nyhet. «Misjonstidende» er et gammelt blad som fortsatt bringer gode nyheter - nå i ny, fin bladbunad. Som leser blir jeg minnet om at Jesu oppdrag til sine disipler står ved lag og at den verdensvide kirken består av mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål».
BODIL
midten,
armenarane. Original
I takknemlighet
Å takke står sentralt i Bibelen.
I Hebreerbrevet finner vi: «...så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud.» Takknemlighet handler blant annet om å være bevisst på hva vi faktisk har og anerkjenne at livet selv er en gave. Som kristne er vi lært opp til å takke Gud. I dag ser vi at flere psykologer framhever takknemlighet som en metode for å få et mer meningsfylt liv. Takknemlighet er tema i denne utgaven av MT.
Et liv i takknemlighet
–
De fleste religioner praktiserer det, men i vårt sekulariserte samfunn har ikke takknemlighet en like naturlig plass lenger, påpeker psykolog Maria Abrahamsen, som i fjor ga ut boka «Takknemlighetsjournal».
TEKST | Bethi Dirdal Jåtun
Det mangler ikke på forskning som viser at takknemlighet bidrar til å redusere både depresjon, angst, misunnelse og stress. Et daglig fokus på takknemlighet kan ifølge forskningen rett og slett gi oss et bedre liv.
Psykolog Maria Abrahamsen, som ble et kjent ansikt for mange etter at hun begynte å formidle psykologi på sosiale medier under pandemien, fordypet seg i emnet da hun var i barselpermisjon med sønn nummer to. Resultatet ble boka «Takknemlighetsjournal».
VANEDANNENDE
– Å takke er en naturlig praksis i så å si alle religioner, men i dag er samfunnet blitt mye mer sekularisert. For min del kjente jeg på et behov for å skrive om ting jeg var takknemlig for samtidig som jeg ønsket å gi dette videre til andre, som et verktøy, sier hun til Misjonstidende.
For Abrahamsen er det nærmest en refleks å gi videre det hun selv oppdager og lærer. Hun er glad i å formidle: – Å reflektere over hva du er takknemlig for, er faktisk vanedannende. For noen ligger det naturlig. Andre må trene på det, som med musklene i kroppen. Det gjelder å sette av tid. Kjedelig, tenker du kanskje, men det oppleves veldig meningsfylt etterpå. Dessuten bidrar det til at hjernen danner nye hjernebaner, som små stier. Disse blir lettere og lettere å følge jo flere ganger du går dem. Til slutt blir de rene «highwayer».
TAKKEKURVEN
På sin profil på sosiale medier får Maria Abrahamsen mange meldinger fra mennesker som bekymrer seg over alt det vonde som skjer i verden; kriger, katastrofer, sult og elendighet.
– Selv var jeg mye alene da jeg var i mammapermisjon med nummer to og kjente at sultkatastrofen i Midtøsten og krigen i Ukraina gjorde noe med min mentale helse når jeg fokuserte for mye på det. I de fleste av oss ligger det naturlig at vi ønsker å bry oss om dem som har det vondt og vanskelig, samtidig som det kan overmanne oss. Å hente fram ting vi har å være takknemlige for, hjelper så vi ikke blir for pessimistiske, sier hun.
Til sine barn har psykologen tatt med seg «en øvelse» hennes mamma praktiserte overfor henne da hun var liten – ved sengekanten hver kveld.
– Vi ser for oss at en engel kommer inn i rommet med en takkekurv som skal fylles
med det vi er takknemlige for. Det kan være gode opplevelser fra dagen som har vært, noen veldig fine leker eller noe eller noen man liker spesielt godt.
KAN SNU FOKUS
Hun merker hvor mye det har betydd for henne, i voksen alder, å flytte oppmerksomheten mot gode ting.
– Har vi et for stort fokus på oss selv og egne bekymringer, er det fort gjort å få et pessimistisk syn på livet, sier hun.
Å gå inn for å være takknemlig, kan snu fokus og dermed også vonde følelser. Hennes råd er å bruke ti minutter hver morgen eller kveld til å skrive ting i «takknemlighetsboka». Det vil gi en mer optimistisk livsinnstilling.
TAKK OG URETTFERDIGHET
– Hvordan formidle takknemlighetsbudskapet til mennesker som virkelig sliter og har det vanskelig?
I vår norske hverdag er det lett å ta ting for gitt. Vi mennesker er dessuten skapt slik at vi normaliserer det vi har.
Maria Abrahamsen, psykolog
Maria Abrahamsen, psykolog og takknemlighetspraktiserende.
Foto: Ida Bjørvik
Misjonstidende 01/2026
Takknemlighetsjournal
Maria Abrahamsen ga ut boka «Takknemlighetsjournal» i fjor – med denne omtalen: «Alle har noe å være takknemlige for. Ny forskning viser at å fokusere på det du er takknemlig for, både smått og stort, og helst hver eneste dag, kan styrke både den fysiske og den psykiske helsen din.»
I boka utdyper psykolog Maria Abrahamsen alle de gode helsefordelene ved å leve i takknemlighet, og gir også gode og konkrete skriveråd. Boka inneholder forskjellige spørsmål som kan få deg til å bli bevisst på gleden i ditt eget liv. Du kan selv føre inn egne datoer og notater.
Å reflektere over hva du er takknemlig for, er faktisk også vanedannende, ettersom denne tankeøvelsen frigjør dopamin, noe hjernen din alltid vil ha mer av.
– Livet er ekstremt urettferdig. Forskjellene mellom oss er store både i forhold til hva vi har og hvordan vi har det. For noen år siden kommuniserte jeg med en syrisk fotograf som satt i en flyktningleir i Moria. Han hadde mistet begge foreldrene sine og broren var alvorlig syk. Jeg spurte ham rett ut: «Hvordan holder dere ut?» Svaret var: «Vi prøver å finne ting vi er takknemlig for hver dag.»
MYE ELLER LITE
Ifølge psykologen kan takknemlighetsøvelsene være særlig til hjelp for mennesker som opplever sorg og står i vanskelige livssituasjoner. Et annet aspekt er forskjellen mellom mennesker som har mye og mennesker som har lite. Ofte er sistnevnte gruppe mer takknemlige. – Jo mer man har, jo mer brer psykisk uhelse om seg. Viktor Frankl sa: «Vi trenger ikke mindre lidelse, vi trenger mer mening.» Å anerkjenne at livet er fullt av lidelse og at lidelsen er en del av vår natur, er avgjørende for all menneskelig utvikling. Og uansett om vi bor i et fattig eller rikt land, er vi utstyrt med nøyaktig de samme følelsene.
TA TAKKEN TILBAKE
Maria har selv vokst opp i en kristen familie, der bordbønn var en naturlig del av måltidet. Men da hun begynte på barneskolen, var det ikke lenger lov å synge for maten:
– Det er for så vidt forståelig, men vi har ikke fått noe som erstatter bordbønnen eller andre religiøse tradisjoner for den saks skyld. Dette gjør at vi har mistet mye av takken i samfunns- og hverdagslivet. Den
Asbjørg Oksavik Sve, Skodje
er ikke på samme måte en naturlig del av hverdagen vår.
Derfor er det, ifølge psykolog Maria Abrahamsen, ekstra viktig at vi tar den i bruk selv:
– I vår norske hverdag er det lett å ta ting for gitt. Vi mennesker er dessuten skapt slik at vi fort normaliserer det vi har. Men at jeg har en snill ektemann for eksempel, kan jeg ikke ta for gitt. Det gjelder å bli oppmerksom på det man har og takke for det. Om vi ser flokken vår, menneskene rundt oss med større takknemlighet, vil vi også automatisk behandle dem på en bedre måte.
Eg likar å lese om arbeidet i alle misjonslanda, inkludert arbeid i vårt land. Ekstra fint er det å lese om nye prosjekt eller nybrottsarbeid, som kyrkjelydane Saku og Mustamäe, Estland, som eg har vitja mange gonger.
Levende leirsteder
Det Norske Misjonsselskap (NMS) eier flere leirsteder over hele landet som er ypperlige for menighetsweekender, konfirmantleirer eller rett og slett for en stor familiefest. Sjekk ut disse!
I år er det 40 år siden NMS startet arbeid i Mali. De siste 13 årene har vært vanskelige. Norske myndigheter har strammet inn reiserådet til aller strengeste nivå. Alle reiser frarådes, og norske borgere som befinner seg i Mali bes om å forlate landet. NMS har per nå ingen norske misjonærer fast stasjonert. Vår utsending, Frode Brügger Sætre, har etablert seg i Elfenbenskysten og fortsetter arbeidet derfra.
Etter flere statskupp har Mali mer eller mindre kollapset og styres i dag av en militær regjering. En rekke ulike militsgrupper kriger både med myndighetene og med hverandre. Noen av militsgruppene er knyttet til etnisitet, men de som dominerer nå, er islamistiske jihadistgrupper. Deres agenda er å ta makten og innføre sharia-lovgivning i hele landet.
FARLIG FOR KRISTNE FULANIER
Fulanifolket, som er hovedmålgruppen for misjonsarbeidet NMS støtter i Mali, er blant folkegruppene som i stor grad har sluttet seg til de islamistiske gruppene. Det har ført til at det er farlig å se ut som fulani. Soldater fra den maliske hæren skyter først og spør etterpå. Flere kristne fulanier har mistet familiemedlemmer på denne måten. De kristne fulaniene har kommet i en dobbel skvis siden de også er utsatt for trusler og forfølgelse fra islamistene.
I fjor høst tok jihadistgruppene kontroll over veier og områder like utenfor hovedstaden Bamako. I ukevis blokkerte de all drivstofftransport. Dette førte til strømmangel i alle de store byene i Mali, der store deler av strømforsyningen kommer fra dieselaggregater. Jihadistene har også opprettet kontrollposter langs veiene, og mange frykter at hovedstaden Bamako kan falle i islamistenes hender. Hæren og myndighetene fortsetter kampen mot jihadistene og har klart å innføre en del drivstoff til de større byene.
ARBEID FLYTTES TIL NABOLAND
Midt oppi dette fortsetter misjonsarbeidet blant fulanifolket. Deler av arbeidet har riktignok blitt flyttet til naboland, der det også er store grupper av maliske fulanier. Misjonærene fra Nigeria er i ferd med å starte opp nytt arbeid i nabolandet Guinea, og Frode Brügger Sætre er i Elfenbenskysten. Men misjonærene fra Kamerun klorer seg fremdeles fast i Mali. Slik situasjonen er nå, kan de kun oppholde seg i eller i umiddelbar nærhet av hovedstaden Bamako. Kontakten med fulaniene oppretholdes via telefon og sosiale medier. Landsbyutviklingsprosjektet som bekjemper barneekteskap og kjønnslemlestelse fortsetter nordøst i Mali, og de ansatte der tar en personlig risiko i en krevende sikkerhetssituasjon.
MODIGE KRISTNE
– Etter forholdene går det bra med de kristne fulaniene i Mali, forteller Magadji Thomas, leder for misjonsarbeidet i Mali som fortsatt bor i Bamako.
– De er modige og utholdende! Men de siste ukene har vi frarådet kristne fulanier å reise mellom byene. De kan så altfor lett bli tatt for å være islamister og dermed bli angrepet av soldater.
Det er også grunn til å frykte det som kan komme til å skje hvis de islamistiske gruppene lykkes i å etablere en islamsk stat. «Når vi har vunnet over staten, da kommer vi for å ta dere vantro, som har fornektet islam», har de kristne fulaniene fått høre.
DELER TRO
Likevel er ikke alt håp ute. Selv om situasjonen i landet aldri har vært verre, har aldri så mange fulanier fått høre evangeliet om Jesus. Det finnes etter hvert et stort nettverk av kristne fulanier både i Mali og i nabolandene, som ivrig deler troen på Jesus videre med andre. Å møte Jesus som Frelser og Herre, trumfer frykten for forfølgelse. Både misjonærer og kristne fulanier i Mali takker for forbønn.
Mange fulanier har sluttet seg til jihadistgruppene som kriger mot myndighetene. Illustrasjonsfoto: Ole Harald Neergård
UTSENDING: Frode Brügger Sætre, utsending blant fulanifolket, er stasjonert i Elfenbenskysten.
Drømmer om fredssenter for fulanifolket
Vest-Afrika-misjonær Frode Brügger Sætre minner seg selv på at han må huske å være takknemlig. Det er så lett å fokusere på problemene og glemme alt vi har å takke for.
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
– Jeg har hatt god helse, det gjør at jeg kan trives og ha det bra. Jeg ser hvor mye det betyr når folk ikke har god helse, forteller han. Som misjonær i Afrika er det ingen selvfølge.
Sætre er utsending for Det Norske Misjonsselskap (NMS) blant fulanifolket, som regnes som et seminomadisk folk med løse røtter over en stor del av VestAfrika. Det norske misjonsarbeidet blant fulanifolket i Mali har røtter tilbake til 1980-tallet med utgangspunkt i Kamerun. Sætre reiste ut i 2008. Lenge arbeidet
han i Mali, men en stadig forverret sikkerhetssituasjon i Mali har gjort at han har måttet flytte til Elfenbenskysten, der han nå har base nordvest i landet på en misjonsstasjon eid av Norsk Luthersk Misjonssamband.
GUDS LEDELSE
NMS-utsendingen er takknemlig for at Gud har ledet ham til en del strategiske personer i regionen han arbeider i.
– Jeg føler at jeg kan hvile i de relasjonene. De gir energi og tapper ikke, forteller han og legger til at det er slike ting som gjør at han kan stå i rollen over tid, leve, bo og jobbe her. Han trekker særlig frem vennen «Seydou», en fulaner som har åpnet dører for evangeliet.
– Dersom du en gang i fremtiden ser tilbake på arbeidet du har vært en del av, hva håper du da å kunne være takknemlig for å ha oppnådd?
– Jeg ønsker at jeg sammen med «Seydou»
Misjonstidende 01/2026 31
eller flere andre kristne fulanere har bygd opp ett eller flere fredssentre for fulanifolket.
Han beskriver visjonen som en fulaniplass med mye dyr, for fulanerne liker dyr. Han ser for seg kyr, melk og te man kan drikke, matter på bakken der man kan ligge og slappe av. Her skal man kunne komme og kjenne seg velkommen enten for kortere eller lengre tid – med fokus på fellesskap. – Det må være en tydelig fulaniplass, men også et sted hvor man møter kristen spiritualitet, forteller den hengivne misjonæren fra Austrheim, nord for Bergen, mens han forteller om hvordan stedet kan brukes til å spre evangeliet blant fulani-muslimer.
BØNNENS PLASS
Han forteller om bruken av tidebønner som et virkemiddel for å nå muslimer.
– De er jo vant til liturgiske bønner til faste tider, noe som også har lange røtter i kristen tradisjon, lenge før islam.
Han drømmer om en plass preget av en kristen bønnerytme hvor fulanier kan få kristen undervisning eller yrkesopplæring. Han håper også å kunne sende evangelister ut fra senteret.
– Hvis vi får til noe sånt, da kommer jeg til å føle at livet mitt har hatt mening, sier Frode. Han søker å leve etter Filipperne 2, vers 5-11, hvor Paulus skriver om å la Kristi sinnelag få være i oss. Jesus tok på seg en menneskeskikkelse og ble en tjener. Frode tenker at misjonsarbeidet begynner med å stige ned.
– Som misjonærer må vi gi avkall på vår egen kompetanse, sier han ettertenksomt. For egen del har han opplevd dette særlig når det kommer til språk, ved å komme ulærd til en ny kultur.
GJENSIDIGHET
– Man blir gjort til et lite barn. Og det er en litt smertefull prosess, en slags nedstigning, hvor man blir en ny person og må vokse opp i en ny sammenheng, sier han og legger
til at fristelsen for misjonærer er at man ønsker rollen som den sterke og kompetente som skal gi noe til andre.
– Men dersom vi bare tar den rollen, tror jeg ikke vi klarer å få sunne relasjoner, sier han og understreker at de gode relasjonene er preget av gjensidighet.
Den norske misjonæren praktiserer dette ved å gi rom for at hans analfabetiske venner får lære ham om kyr, kultur og språk. Det har gitt resultater. Misjonstidendes utsendte fikk være med da en landsbysjef blant fulanifolket takket ja til å ha bibelundervisning.
Det var Frodes venn «Seydou» som rett frem spurte landsbysjefen om tillatelse. Frode var tilskuer til at døren åpnet seg for Guds rike i den enkle jordhytta.
SENSITIVT: Ansiktet til personen t.v. er sladdet av hensyn til sensitiviteten i arbeidet blant fulanifolket.
Misjonstidende har fylgt meg gjennom livet og gjeve meg kunnskap og inspirasjon til engasjementet mitt. Som NMS-interesserte ønskjer vi oss informasjon og oppdateringar.
Difor treng vi MT!
Modig tro
TEKST | Nils Endre Eikeland
Vest-Afrika-misjonær Frode Brügger Sætres venn «Seydou» har blitt en nøkkelperson i å åpne dører til fulanifolkets hjerter. Hans frimodighet og tydelige vitnesbyrd har gitt innpass hos det islam-praktiserende folkeslaget. Det er tidlig morgenstund og «Seydou» hilser meg med ordene «Jam Waali» som er et spørsmål om jeg har hatt fred i natt? Jeg svarer «A waali e jam» og ser et smil bre seg over ansiktet hans. En veldig stolthet over at jeg svarer ham på fulani. Vi er samlet til morgenbønn på misjonsstasjonen i Waninou vest i Elfenbenskysten. «Seydou» deler denne morgenen og forteller om en venn som sa han gikk på Jesu vei, men som skuffet ham. Det skjedde da de var samlet med andre fulaniere under bønnetiden for muslimene. Alle fikk invitasjon til å be, men «Seydou» sa at vi ikke ble med fordi vi var kristne. Da ble vennen forferdet og kjeftet på «Seydou». Han mente at vi ikke burde si at vi var kristne og i stedet bli med på bønnen. «Seydou» fikk imidlertid støtte av de andre fulaniene som var til stede. En av dem var en koranelev som mente at det man var skulle man være fullt og helt, ikke stykkevis og delt.
For «Seydou» har det vært viktig å være tydelig på at han er en kristen, noe som for mange fulaniere har vært et sterkt vitnesbyrd og gitt rom for samtaler om tro. Fulaniere verdsetter mot, en egenskap som er avgjørende for å ta vare på kuflokken de gjeter. En gang møtte han en pastor som ble imponert over «Seydou» sin frimodighet til å ikke skamme seg over evangeliet om Jesus. Pastoren gav han dette bibelverset fra Lukas som har satt seg fast i «Seydou» sitt minne: «For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.» Lukas 9:26
Misjonstidende 01/2026 33
Kari Skår Sørheim, Austrheim
DANKI: Jordhytta, «danki», er en viktig samlingsplass for fulanifolket.
Bli med på dugnadstur til Sør-Afrika
I april 2026 reiser en gruppe frivillige til Sør-Afrika for å bidra til viktige prosjekter i samarbeid med NMS og lokale partnere. Turen gir en unik mulighet til å kombinere reiseglede, fellesskap og praktisk innsats.
TEKST | Trond Hjorteland
NMS har helt siden 1844 hatt et engasjement i Sør-Afrika. Dugnadsturen er en del av arbeidet med å styrke fellesskapet og bidra til konkrete prosjekter som gjør en forskjell i samarbeid med Den evangelisklutherske kirke i Sør-Afrika (ELCSA). Målet er å kombinere praktisk innsats med kulturutveksling og relasjonsbygging – en reise som gir mening både for deltakerne og for dem vi møter.
NÅR OG HVORDAN SKJER TUREN?
Turen finner sted 7.–21. april 2026 og arrangeres i samarbeid med Travelmate. Den er åpen for alle som ønsker å bidra med tid, krefter og engasjement. Påmelding skjer via NMS sine nettsider. Det er begrenset antall plasser, så her gjelder det å være tidlig ute!
HVA SKAL VI BIDRA MED?
Deltakerne vil ta del i ulike oppgaver sammen med sør-afrikanske dugnadsfolk, som renovering og vedlikehold av bygninger. I tillegg blir det tid til å oppleve Sør-Afrikas rike kultur og natur. Turen gir en unik mulighet til å se hvordan misjonsarbeidet fungerer i praksis og til å knytte bånd på tvers av landegrenser. Ingeborg Sæbø Oluka, som koordinerer turen, sier:
– Dette er mer enn en reise! Det er en mulighet til å bygge fellesskap og bidra til noe som varer. Vi gleder oss til å ta imot deltakerne og introdusere dem for våre partnere og venner i Sør-Afrika.
Mye å oppleve på dugnadstur til Sør-Afrika.
Det var mange gode tilbakemeldinger fra deltakerne på den forrige dugnadsturen til Sør-Afrika i mai 2023. Foto: Øyvind Knutsen
DYPERE FORSTÅELSE
Dugnadsturen handler ikke bare om praktiske oppgaver. Den gir deltakerne en dypere forståelse av globalt misjonsarbeid og hvordan vi kan stå sammen for å gjøre en forskjell. Fellesskapet som bygges underveis, blir med hjem og styrker engasjementet i Norge.
ROBBEN ISLAND
Siste delen av turen er mer en «turisttur» hvor deltakerne reiser til Cape Town og får oppleve både fantastisk natur og interessante historiske steder som Robben Island, der man får møte Nelson Mandelas fangevokter og venn, Christo Brand.
Bladet du nå har i hendene er NMS sitt viktigste talerør. Så mange som 50 000 av MT. Men det koster å produsere bladet til de 18 500 som får dette i postkassen. kostnadene knyttet til papir, trykk og distribusjon økt de siste årene. dette er MT helt gratis! Det er verdien av nye lesere, og ønsker at lett å gi bladet videre.
Ved å betale et frivillig
abonnement er du med og bidrar til at flere kan lese bladet også kommende årene.
Vil du spre misjonsengasjement
ved å bidra til at flest mulig leser MT?
Gi en gave til MT!
MISJONSTIDENDE
545 kroner eller en valgfri sum til 797187
(Merk gaven MT).
(merk gaven MT)
eller bruk giroen som følger dette bladet
Eller bruk giroen som følger dette bladet.
Takken går i alle retninger
I 183 år har NMS-folk i Norge gitt penger til evangelisering og diakoni andre steder i verden. Men i dag kan de vestlige kirker lære mye av kirkene i det globale sør.
TEKST | Martin Eikeland
Global-leder Haakon Kessel er glad for at misjonsforståelsen har endret seg. Fra å være en aktivitet som gikk fra kirker i den rike del av verden til kirker i de fattigere landene, er det i dag blitt en bevegelse der evangelieformidling, vitnesbyrd, penger, utsendinger og ressurser går i alle retninger. – Tiden for å endre tankegangen «fra vesten til resten», er overmoden. Nå handler forholdet mellom kirkene om fellesskap og utveksling. Det er slutt på at NMS og norske kirker skal se på seg selv om givere, mens kirkene i sør er mottakere. Nå er misjon et globalt kirkelig prosjekt som går alle veier.
MISJON ER RELASJON
Når Haakon Kessel og NMS i dag tenker misjon, handler det ikke lenger om misjonsstasjoner og norske evangelister. Nå er mange av våre samarbeidskirker langt større enn det NMS og faktisk også Den norske kirke er. Flere av disse kirkene har selv et velutviklet misjonsarbeid, der de sender misjonærer til andre land. Dette er en tankegang som er sprunget ut av en lokal forståelse av hva det vil si å være kirke. Dette er noe vi i NMS er veldig glade for, sier Haakon Kessel, som befinner seg i Kamerun når dette intervjuet blir gjort via en digital plattform. Kessel forteller at han hele tiden blir påminnet om hvordan forholdet mellom den lutherske kirken i Kamerun og NMS er i utvikling. Selv om det fortsatt er pengeoverføringer fra NMS til prosjekter i
landet, er det en økende bevissthet om at samarbeid og relasjoner er stadig viktigere. Budskapet er entydig; misjon er relasjon. Relasjonen mellom kristne i Norge og kristne i Kamerun fører til fornyet misjonsinnsats. De har bruk for oss, og vi har bruk for dem. Dette er gledelig for alle.
PENGER OG MAKT
Selv om NMS har vedtatt en strategiplan som tydelig understreker at misjon i dag i stor utstrekning handler om relasjon mellom kristne fra ulike kirker, er det et faktum at det fortsatt blir overført millionbeløp fra NMS til samarbeidskirker i andre land. Haakon Kessel medgir at pengeoverføringer kan føre til problemer når man tilstreber samarbeid på likt nivå.
Om vi liker det eller ikke, så er det makt forbundet med penger. Den som mottar pengene, kan lett havne i en form for takknemlighetsgjeld til den som har gitt pengene. Vi må hele tiden være bevisst på den makten som ligger i penger.
Selv om Haakon Kessel ikke liker at samarbeidspartnerne i sør føler at de står i takknemlighetsgjeld til mottakere i nord, er han samtidig opptatt av å ta vare på takknemligheten. Men han understreker at den må gå begge veier.
Det er sannelig ikke bare våre trossøsken i våre samarbeidskirker som har grunn til å være takknemlige. Like mye er det vi kristne i Vesten, og ikke minst i Norge, som bør
Haakon Kessel mener at kirkene i Vesten har stor grunn til å være takknemlige til kirker andre steder i verden.
Foto: Maria Indrøy Risanger
være takknemlige. Kristne i andre deler av verden beriker vårt gudstjenesteliv og vårt kristenliv. Kirken i Norge hadde ikke vært den samme hvis den ikke hadde mottatt impulser fra den verdensvide kirke. Du snakker om at penger er makt. Men NMS og de lokale kirkene er jo avhengig av at det kommer inn gaver fra giverne. Hvordan ser du for deg at dette skal løses?
Det er ikke givertjenesten som er problemet, men tankegangen. Det er alltid bruk for penger i alt kirkelig arbeid. Derfor er det ingen grunn til å slutte og gi. Hvis vi i vår del av verden blir klar over hvor mye vi får gjennom det verdensvide kirkefellesskapet, vil vi se en takknemlighet som går i alle retninger.
DIAKONI OG TEOLOGI
Hva er det helt konkret norske menigheter kan lære av menigheter i andre land?
Helt konkret har vi for eksempel mye å lære av deres forståelse av forholdet mellom diakoni og evangelieformidling. I Vesten oppretter vi gjerne egne avdelinger og seksjoner for diakonalt arbeid. Dette blir adskilt fra kirkens formidling av evangeliet. For mange menigheter lenger sør, er dette en helt fremmed tankegang. For dem er det en helt naturlig sammenheng mellom diakoni og verbal forkynnelse. Ordet og bordet er to sider av samme sak. At disse ikke skal skilles, er noe vi kristne her i landet kan lære av. Ellers må jeg trekke fram det teologiske arbeidet som blir drevet i våre søsterkirker. Dette vil uten tvil være med på å berike forkynnelsen og de åndelige livet i norske menigheter.
Haakon Kessel framhever også at kirker i samarbeidslandene til NMS ofte er svært dyktige på menighetsbygging og menighetsutvikling.
Nylig var det en gruppe studenter fra
VID på et studieopphold hos Mekane Yesus-kirken i Etiopia. Under det oppholdet delte våre trossøsken i Etiopia villig av sin kunnskap om menighetsbygging og menighetsutvikling. Etter endt opphold var de norske studentene fulle av ny kunnskap og begeistring over det de hadde lært av kirken i Etiopia. Dette tar de med seg tilbake til Norge og inn i framtidig kirkelig tjeneste, sier Kessel.
ULIKE KIRKER
Selv om grunntanken om at misjon skal være samarbeid mellom likeverdige partnere, understreker Haakon Kessel at det er store ulikheter mellom kirker rundt om i verden. Vi har samarbeidsrelasjoner med enkelte kirker som er mer enn 150 år gamle. Samtidig har vi inngått partnerskapsavtaler som er av nyere dato. Det er klart at en langvarig samarbeidsrelasjon trenger tid til å endre seg. Når vi nå inngår nye avtaler med kirker, er det enklere å tenke på dette som en likeverdig relasjon.
– Hvordan håndterer dere dette?
– Først og fremst ved å være bevisste. NMS har vedtatt en strategi som fastslår at misjon er samarbeid. Å endre tankegang tar lang tid, men vi er bevisst på at vi hele tiden tenker på at våre samarbeidskirker er likeverdige partnere, sier Haakon Kessel, som når han blir bedt om å oppsummere hva misjon er i 2025, kommer med følgende formulering:
Misjon er en bevegelse fra alle steder til alle steder.
Misjonstidende er både lekkert og lærerikt! Når jeg leser, får jeg inspirasjon og fremtidshåp. Takk til Gud for alt han gjør gjennom NMS og den verdensvide kirke i vår tid!
Kathrine Tallaksen Skjerdal, Lillesand
Kjære DEG som har bidratt med tid og penger i 2025:
Tusen hjer telig takk!
Du har forandret verden...
… for fulanier i Mali som får et møte med Jesus som Veien, Sannheten og Livet
… for ungdom på Madagaskar som lærer jordbruksteknikker og hvordan motvirke matmangel
… for mennesker i avsidesliggende landsbyer på Madagaskar som får høre Guds ord på sitt eget språk
… for barn i Laos som får gå på skole i stedet for å hente vann
… for ungdommer i Estland som får oppleve at Gud har en plan for deres liv
… for barn fra slummen i Bangkok som får oppleve musikkens forvandlende kraft
Se her hvordan du har forandret verden!
Margunn Serigstad Dahle, Dosent NLA Høgskolen
Team- og produksjonsleder Damaris Norge
Tent av takknemlighet
Skjermdump fra filmtrailer
SPØRSMÅL TIL SAMTALE
Hva gjorde mest inntrykk på deg, og hvorfor?
-Da må du ta Guds hånd, og så må du kjempe, sier moren når Jack sier han ønsker å leve. Hva tenker du om det?
Hvilke pekere gir filmen til Guds omsorg og nåde?
Filmer som er basert på virkelige historier har en egen klangbunn, også når vi ikke kjenner den opprinnelige fortellingen. Dette illustreres i den biografiske dramafilmen
Soul on Fire. Amerikaneren John O’Leary er ukjent for mange av oss, tross hans bestselgende memoarer On Fire. Men filmen treffer en nerve og berører på mange nivå, fra fokuset på hverdagshelter og takknemlighet til dype hvorfor-spørsmål og hva det betyr å leve ekte og ærlig som kristne.
De første scenene drar oss inn i en varm familie i et idyllisk nabolag i Missouri, der niåringen John lever sorgløse dager. Han er lidenskapelig opptatt av baseball, og stemmen til den legendariske kommentatoren til St. Louis Cardinals, Jack Buck, runger fra radioen både på sykkelstyret og i garasjen. Der skjer også den fatale ulykken som snur opp-ned på hele tilværelsen.
John har sett noen gutter leke med fyrstikker og bensin, og tester det samme. Det ender med nedbrent hjem, forbrenning over hele kroppen og 1% sjanse for å overleve. Mot alle odds kjemper han seg tilbake til livet, takket være de mange
TITTEL: Soul On Fire
SJANGER: Drama
ALDERSANBEFALING: 12 år
DISTRIBUTØR: Affirm Films – Sony
Pictures ÅR: 2025
STRØMMES: SF, 2Play, Viaplay, m.fl.
heltene rundt ham. Og det er nettopp dem O’Leary er opptatt av å hylle: Hverdagsheltene som stod på gjennom fem måneder på sykehus og i opptrening etterpå. De som hjalp ham til å velge livet, velge å kjempe. Alle som anerkjente ham som den han var, med sine arr og handicap. Mennesker som Jack Buck lærte ham å si ja til alt i livet. Det gode og det dårlige. «Det ja-et endret livet til noe positivt», sier O’Leary. Takknemlighet ble grunntonen, midt i det uforståelige. Her er hans drivkraft som foredragsholder og inspirator.
Og fortvilelsen i «Hvorfor meg?» ble til undring i møte med all støtten. Her gis klare pekere til Guds ufattelige gave. Amazing Grace er mer enn et vakkert musikkinnslag i filmen, og farens gjentatte forsikring om at John aldri kan endre på hvor høyt han er elsket, er en tydelig illustrasjon på Guds betingelsesløse kjærlighet.
Unge, nye medarbeidere
NMS og NMSU har nå ansatt tre prosjektmedarbeidere i NMS Young, én i Stavanger, én i Oslo og én i Trondheim. Prosjektstillingene går over tre år.
NAVN: Victoria Borgersen Kleppe
ALDER: 23 år
BOSTED: Stavanger
KOMMER FRA: Sandnes
STUDERER: Barnevern på UiS
1. Jeg har vært aktiv i ungdomsarbeid og Followme i regionen og ønsker å kunne jobbe videre for mer fellesskap for unge voksne. Jeg er glad i å bygge relasjoner, tenke utenfor boksen og utveksle ideer. Et prosjekt som dette føles midt i blinken for meg!
2. En så åpen arbeidsbeskrivelse som jeg har fått, opplever jeg som veldig spennende. Den fyller hodet med ideer og motivasjon til å tenke nytt. Det store ønsket er å styrke
NAVN: Johanne Sandboe
ALDER: 22 år
BOSTED: Trondheim
KOMMER FRA: Oslo
STUDERER: Psykologi bachelor på NTNU
1. I fjor hadde jeg et år som Ucrew i SørFrankrike. Det var en utrolig innholdsrik opplevelse, og ikke minst spennende å bli kjent med NMS. Jeg trivdes spesielt godt med å prøve å gjøre en forskjell for andre mennesker. Da jeg kom til Trondheim hadde jeg et stort ønske om å fortsette å engasjere meg i NMS. Stillingen som prosjektmedarbeider kommer til å være utfordrende på noen områder, men jeg ser for meg at det vil gi meg masse lærdom. I tillegg ser jeg på denne jobben som veldig
unge i regionen, og jeg gleder meg veldig til å finne ut av hvordan vi skal jobbe for dette i praksis.
3. Jeg drømmer om at NMS Young skal være med på å bidra til at flere unge i Stavanger finner mening, fellesskap og tro. Drømmen er at vi sammen kan skape en selvbærende kultur og utruste enkeltmennesker slik at dette blir et arbeid som fortsetter å vokse, også etter at prosjektperioden er over.
meningsfull, der jeg får muligheten til å bidra og utvikle et prosjekt fra starten av.
2. Siden jeg akkurat har startet, er planen først og fremst å bli kjent med de andre ansatte og få en dypere forståelse av prosjektet. Jeg ønsker å kjenne på et eierskap til prosjektet, noe jeg tror kan ta litt tid ettersom alt er nytt. Samtidig er jeg svært positiv til tiden fremover.
3. Med tanke på at dette er starten for meg i byen og i NMS Young må jeg være ærlig på at jeg ikke har nok kunnskap for noen konkrete drømmer ennå. Likevel ønsker jeg å utvikle og etablere et godt fellesskap innenfor NMS Young. Jeg håper vi kan bygge et ungt fellesskap som drives av engasjement og frivillighet.
TEKST | Siv Herikstad Undheim
1. HVORFOR ØNSKER DU / HVA ER MOTIVASJONEN DIN FOR Å JOBBE I NMS YOUNG?
2. HAR DU PLANER ELLER ØNSKER FOR ARBEIDET I NMS YOUNG FRAMOVER?
3. HVA SLAGS DRØMMER HAR DU FOR NMS YOUNG I DIN BY?
NAVN: Dina Anjara Herilanto
Randrianampiantsoa
ALDER: 26 år (født i 1999)
BOSTED: Oslo
KOMMER FRA: Antananarivo, Madagaskar
STUDERER: Master i samfunnsutvikling, sosial innovasjon og verdibasert ledelse ved VID, Oslo. Jobber også 50% som barne- og ungdomskonsulent i NMSU.
1. Jeg vokste opp i FLM, NMS sin samarbeidskirke på Madagaskar, der NMS sitt arbeid har styrket både kirke og lokalsamfunn. Det største vendepunktet i livet mitt var å få muligheten til å gå på Connect-linjen ved Hald Internasjonale Skole i 2018-2019, hvor jeg vokste i troen, lærte om misjon og ble en del av et inspirerende fellesskap i NMS her i Oslo. Etter to år som student og ettåring ved Hald i Mandal fortsatte jeg i fellesskapet under studietiden på Menighetsfakultetet og på VID. Gjennom disse årene har jeg utviklet et sterkt ønske om å dele troen på Jesus og leve et liv preget av evangeliet i ord og handling, noe jeg synes NMS gjør veldig bra.
Muligheten til å bygge fellesskap for unge voksne som deler denne erfaringen eller er nysgjerrige på å bli med, motiverer
Liv Kari Nesland Bekkestad, Kristiansand
meg. Jeg ønsker å gi tilbake gjennom jobben i NMS Young og ser frem til å møte mennesker som brenner for det samme.
2. Fremover ønsker jeg først å møte og samle unge voksne som har vært en del av NMSarbeidet: Tidligere Hald-studenter, Global Exchange-deltakere og UCrew. Sammen vil vi finne ut av hvordan vi vil forme NMS Young her i Oslo og hva vi kan få til sammen.
Jeg har også et ønske om å starte med faste lavterskel møtepunkter på Bazaar 1966 og bygge opp til flere større arrangementer som viser både det lokale og det globale fellesskapet vi er en del av, med mål om å skape rom for tro, engasjement og tilhørighet.
3. Jeg drømmer om at NMS Young skal være en arena der unge voksne opplever et lokalt fellesskap som møter dem der de er og samtidig gir en kobling til det globale fellesskapet og den verdensvide kirken som NMS er en del av. Jeg ønsker at de skal inspireres av hverandre, dele erfaringer og utruste hverandre gjennom NMS Young. Samtidig ser jeg for meg at unge voksne får muligheten til å gi videre til dem som er yngre, gjennom NMSU, FollowMe eller i sine lokalmenigheter. Målet er at NMS Young skal være et inviterende og levende fellesskap for unge voksne.
Misjonstidende gir både innsikt og utsikt. Jeg får god informasjon om NMS, glimt inn i den verdensvide kirke og stoff fra samarbeidsland og fra Norge. Jeg setter også pris på at vi får filmanbefalinger. Les Misjonstidende og bli inspirert og oppdatert!
NMS-KRYSSORD
Fartsfylt aktivitet Papegøye
Bindeord Inskripsjon Retreat Stranden
Vekst i slekta Lolium Den gang
kort
Ikke inne Brannvesen Vandelskjema Samtalen
Distrikt
Livsglad
Eie
Bibeldel (omv.) Hovedstad
Rundt By
Elva Insekter
Sangstykke Slektninger Møbel
Direktemelding
Send SMS med kodeord NMS KRYSSORD + LØSNINGSSETNINGEN til 2002 (koster 5 kroner) og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 29. januar.
Vinneren av kryssord i MT6-2025 er: Kristin Rygg Lie Løsningsordet var: "JAPANSKE BARN FÅR HØRE OM JESUS PÅ LEIR". Vinneren er tilskrevet.
Dagens Næringsliv Nr. 18
Foto: Steinar Kristiansen
Englandsfararane
– Det var mykje større forskjellar enn både vi og NMS trudde.
EVJEDAL: Ingvild og Roar Evjedal i stova si på Os utanfor Bergen.
TEKST | Siv H. Undheim
Frå stova si på Os har Ingvild og Roar Evjedal nydeleg utsikt over Bjørnafjorden. Saman med dei tre barna Helge (11), Christian (15) og Marie (16) trivst dei veldig godt her.
– Eg skulle aldri flytte tilbake til Os, ler Ingvild. Dei fekk kjøpe barndomsheimen hennar i 2016, men dei flytte til Os tre år før. Kvardagen her er, til liks med mange andre familiar med barn i den alderen,
aktiv og travel. Det er mange aktivitetar og avtalar som skal inn i kalenderen, alt frå kor, handball, speidar, friluftsliv og taekwondo til regionstyre, møter, køyring og henting både her og der.
– Men det er sånn vi likar det. Vi har det bra her, seier dei to tidlegare Englandmisjonærane. Dei møttest under studietida, på Misjonshøgskulen i Stavanger.
STUDIETID
– Etter vidaregåande blei det eit år på Fredtun, nå Stavern, folkehøgskule. Eg hadde lyst til å studere kristendom, men hadde ikkje bestemt meg for studiestad. Venninna mi, Sigrun, var kjærast med Viking-spelar Bjørn Dahl, så eg og Sigrun bestemte oss for at vi ville flytte til Stavanger. I tillegg skulle fleire av dei eg gjekk med på folkehøgskule studere i
Misjonstidende 01/2026 43
UNGDOMSGJENG: Den siste ettermiddagen med den originale ungdomsgjengen som var med dei alle dei fire åra dei var i England. Med på biletet er òg UCREW’arane
Stavanger. Men eg har farta litt rundt også, fortel ho.
I Stavanger tok Ingvild kristendom mellomfag, før ho reiste til Oslo for utanlandsstudier, med tilhøyrande Afrika-turar. Deretter reiste ho til Tyskland for å ta tysk grunnfag gjennom NTNU, og så enda ho opp i Stavanger igjen for å ta pedagogikk. – Eg har alltid likt å vere i lag med ungdommar, så at det blei læraryrket på meg var ikkje heilt unaturleg.
OPPVAKSEN I NMS
Roar er fødd i Japan i 1980 og hadde sitt første leveår der. Foreldra hans, Ragnhild og Harald Evjedal, var misjonærar der for NMS i to periodar, frå 1969-1974, og frå 1977-1981. Dei busette seg i Bamble i Telemark, og saman med to eldre brør vaks Roar opp med familieleirar kvar sommar på Fjordglimt, ein kort køyretur unna.
Då han var ferdig med vidaregåande var det likevel ikkje opplagt for han at han skulle studere teologi og bli prest. Han hadde lyst til å utforske trua, men ikkje gå på bibelskule. Det han likevel var heilt sikker på, var at han ikkje ville til Oslo.
– Eg reiste rett etter vidaregåande, og sidan pappa er frå Stavanger og eg hadde farmor mi på Våland, blei Stavanger eit enkelt val.
Han begynte på kristendom grunnfag, og likte det veldig godt. Og med ein far som er prest, så var det ikkje heilt unaturleg å prøve seg på teologi.
– Eg kjente at eg treivst veldig godt med det og syntest det var interessant. I tillegg var det eit fint miljø, vi hadde det sosialt og kjekt saman, fortel han.
Ingvild er to år eldre enn han, og medan Roar gjorde seg ferdig med teologistudia, jobba ho som lærar på Jæren i to år. Då Roar var uteksaminert i 2005, reiste paret til Bardufoss i Indre Troms. Der tente Roar verneplikta si, som feltprest. – Vi treivst utruleg godt i Bardufoss. Feltprestane der er også prestar i ein sivil kyrkjelyd, i Heggelia kapell, så det var god variasjon i arbeidet og mange fine folk.
Vi fekk fleire gode venner til trass for at vi berre var der i eitt år, seier Roar.
Etter pliktåret reiser dei vidare til Bergen, der dei bur og jobbar nokre år. Ingvild som lærar ved Os ungdomsskule og Roar som kretssekretær i KFUK-KFUM i Bjørgvin krets.
NYBROTTSARBEID
Tanken på å reise ut som misjonærar hadde dei lekt med sidan dei treftest. Roar, med sin familiehistorie frå Japan, kjente på ein
TRADISJON: Ingvild har laga ein flott «christingle» i desember ‘09. Foto: Privat
Asia-trong. Ingvild, med litt Afrika-reiser i bagasjen, kjente seg nok meir dregen i den retninga av verda.
– Både Japan og Kamerun var oppe som alternativ, men det var viktig for oss at det var noko for oss begge. Så reiste bror min og kona, Bård Eirik Hallesby Norheim og Kjersti Gautestad Norheim, til Estland i 2003. Og dermed fekk vi auga opp for misjon i Europa, fortel Ingvild.
– Vi snakka litt med folk i NMS om dette, og det blei klart at dei ønska å satse på England som misjonsland. Vi blei tilsette i 2008, og i løpet av vinterhalvåret reiste vi til England eit par-tre gonger for å helse på folk og sjå arbeidet. Biskop Graham Dow sa at dei ikkje trengte misjonærar i London, for der hadde dei nok ressursar. Men i området Carlisle, nordvest i England, var det behov for folk, og særleg til å jobbe med ungdomsarbeid, noko som passa godt for oss, seier dei.
I september 2009 reiser dei over. Med seg har dei Marie på åtte månadar. Oppgåva er å starte ein ungdomskyrkjelyd i byen Barrow-in-Furness, oftast forkorta Barrow, ein småby i engelsk målestokk, med 60 000 innbyggjarar. Dei er spente på arbeidet som ventar, og gler seg til å kome i gang.
Det viste seg å vere eit pionerarbeid, for arbeidet dei trudde var begynt på og godt i
Rebeca Wimmerberger og Rebeca Breus Maier frå Missao Zero i Brasil. Foto: Privat
gang, hadde ikkje kome så langt.
– Det var seks ungdommar som hadde ei gruppe, men den la dei ned då vi kom. I tillegg møtte vi ein del skepsis og motstand frå dei lokale medarbeidarane, for dei forstod ikkje kvifor vi kom og kva vi skulle gjere. Vi måtte derfor bruke ein del tid i starten på å bygge relasjonar og opparbeide tillit, seier Roar.
NETWORK YOUTH CHURCH
Dei sette i gong med ei kartlegging. Kva fanst frå før og kva hadde dei behov for i prostiet? Dei laga eit visjonsdokument og sette ned ei arbeidsgruppe med lokale medarbeidarar for å lage planar for arbeidet.
– Det var sentralt å få til ei lokal forankring. Prostiet er heile byen, og då Ingvild og Roar var der, var det sju kyrkjer, men på grunn av samanslåing og omorganisering er det no fem. Det var veldig få ungdommar i dei sju kyrkjene, og derfor finn dei ut at dei skal lage cellegrupper på tvers, slik at dei få ungdommane som er aktive kan kome saman. – Vi laga aktivitetar og møtestader for ungdommar i alderen elleve til seksten år. Då vi starta var det seks stykk. Då vi reiste heim i 2013 hadde vi mellom 140-180 ungdommar innom på aktivitetar. I veka!
Dette var starten på arbeidet «Network Youth Church», der ungdomsgrupper skapar treffpunkt og arenaar for å møtast i kvardagen og snakke om tru og kristendom. Desse er nå er etablert i ni av ti bispedømme i England.
MESSY
CHURCH I ENGLAND
To av kyrkjene dei hadde mest kontakt med, den eine var basen deira, hadde starta opp med «Messy Church» året før Ingvild og Roar kom. Dette arrangerte kyrkjene ein gong i månaden ein kvardag etter skuleog arbeidstid. Veldig mange som ikkje gjekk til vanleg gudsteneste kom på Messy Church. Frivillige laga middag frå botn
Då vi starta var vi seks stykk. Då vi reiste heim hadde vi mellom 140-180 ungdommar innom
Roar Evjedal
av, ekte britisk tradisjonskost, og i tillegg til gratis middag var det ein andakt, av og til nattverd, og ein eller anna form for hobbyaktivitet, «arts and crafts» som det heiter på engelsk.
– Heile familiar kom, og dette var ofte den einaste gongen i løpet av ein månad at dei sat saman rundt eit bord og åt. Mange i dette området var arbeidsledige og hadde lite å rutte med, og det var eit viktig tiltak for desse. Det blei kyrkje på deira måte, seier Ingvild.
– Vi var alltid med på Messy Church, sjølv om vi ikkje hadde ansvar for det. Men vi prøvde å hjelpe til, og dersom det var ungdommar der, hadde vi eit opplegg for
Eg les Misjonstidende fordi det gir meg gode tankar om kyrkje og misjon. Dessuten er det inspirerande å lese og lære om det store økumeniske fellesskapet NMS er ein del av.
Misjonstidende 01/2026 45
Øystein Bjørdal, Oslo
DANS OG DRAMA: Dei hadde dans- og dramagruppe eit par av åra dei var der. Med på biletet er og UCREW’arane Stine Risanger og Ragnhild Elise Opdal. Frå 2011. Foto: Privat
SLITEN: Roar prøver å få Christian til å sova på ei av øvingane til gruppa. Foto: Privat.
UNGDOMSGRUPPE: Ingvild i samtale med tre av ungdommane i gruppa. Foto: Privat
Øyvind Knutsen, Vågsbygd
Misjonstidende er en velkommen gjest i min postkasse. Misjonstidende viser meg, som er frivillig i NMS på lokalt nivå, det store bildet i misjonsarbeidet, og gir opplevelse av at vi er med på noe stort.
dei. Kyrkjene var veldig stolte av arbeidet dei gjorde med Messy Church. Det var det første dei ville vise oss då vi kom, smiler ho.
STORE FORSKJELLAR
Dei meiner at kyrkja i England får til veldig mykje med små ressursar.
– Den jamne kyrkje i England har éin tilsett, nemleg presten. Resten blir basert på gjevarteneste og frivilligheit.
Mykje av arbeidet i kyrkja i England både var og er diakonalt, og dei samarbeider med sosialtenesta i landet. Familiar kan til dømes få kupongar til kyrkjelege matbankar og/eller klesbankar. Her kan dei som har minst kome og «betale» for varene dei treng med kupongar som dei har fått frå sosialtenesta. I Barrow er det både ein matbank som blir driven av fleire kyrkjer saman og ein klesbank som blir driven av St. Mark’s Church i sentrum av byen.
Nokre kyrkjer har også samarbeid med «health visitors», helsesjukepleiarar som er offentleg tilsette, som reiser heim til folk som treng det. Kyrkjene samarbeider også med andre offentlege instansar, som blant anna jobbsøkekontor.
Eit anna diakonalt prosjekt som kyrkja driv, er «Who let the dad’s out?», som til liks med Messy Church er eit nasjonalt
tiltak. Her blir far og barn invitert til eit måltid, sosiale aktivitetar og ein andakt. – Det var mange fedrar som brukte ettermiddagar og kveldar på den lokale puben. Med dette prosjektet fekk dei styrka relasjonar til barna sine, dei fekk rettleiing i å vere forelder, og i tillegg fekk mora i heimen litt fritid, fortel Roar.
Det er nemleg lett å tenke at Noreg og England er veldig like land og samfunn, men som Roar seier: – Det var større forskjellar enn både vi og NMS trudde.
Barrow er bygd på industri, og på 1980talet var det nedgangstid og mange tilsette mista jobben. Det har vore vanskeleg å bygge opp igjen anna næring, så framleis er det stor arbeidsløyse blant innbyggarane. – Særleg i sentrum er mange fattige og slit med å få endane til å møtast. Men viss ein går ein kilometer eller to ut av sentrum, er det fleire middelklassefamiliar. Så det er mange som har det bra også, fortel Ingvild.
MESSY CHURCH I OS
Ingvild og Roar reiste heim i 2013, saman med dei to barna som då hadde blitt tre og fire år.
– Då vi reiste til Noreg hadde Leah og Kristian Tjemsland kome til England. Det
var fint å vite at dei skulle halde fram med ungdomsarbeidet, sjølv om det var i eit anna område, meiner dei.
Familien Evjedal busett seg i Os, og Roar får jobb i soknet, først som kapellan, sidan som sokneprest, medan Ingvild får jobb på ungdomsskulen.
Noko av det dei tok med seg frå England, var arbeidet med Messy Church. – Vi begynte med fredagstaco her i kyrkja, med taco, leiker, aktivitetar og andakt. Det var ikkje heilt som Messy Church, men litt i same sporet. Dette blei lagt ned under pandemien, og kom ikkje i gang igjen i same form. Seinare var eg innom på Stiftsdagane i Bjørgvin bispedømme og hadde seminar om Messy Church. Og då Søndagsskolen og NMSU kom på banen med eit opplegg, ville vi vere med som pilotkyrkjelyd, smiler 45-åringen.
I 2023 starta dei dermed opp som ressurskyrkjelyd for Bjørgvin bispedømme. I Os sokn er det i underkant av 16 000 medlemmar fordelt på to kyrkjer.
RYDDAR KYRKJEROMMET
– Os kyrkje er ei tradisjonell kyrkje bygd i 1870, og Nore Neset kyrkje er ei arbeidskyrkje bygd i 2000. Når vi har Messy Church ryddar vi kyrkjerommet for
stolar og legg matter på golvet, vi sett ut bord og lagar grupper med aktivitetar, og deltakarane skal kunne vandre litt rundt, så derfor passar det best å arrangere det i Nore Neset, forklarar soknepresten.
Dei har gjort nokre lokale tilpassingar og har Messy Church til vanleg kyrkjetid i staden for ein gudsteneste, ein gong i månaden. Dei har heller ikkje middag. Det hender dei bestiller pizza, men stort sett er det vanleg kyrkjekaffi. – I starten var det eit par barnefamiliar som kom, men etter kvart som konseptet har fått sett seg og blitt kjent, kjem det ganske mange i ulike aldrar. Vi har som regel eit tema som vi knyter til dagens tekst, så lagar vi aktivitetar til temaet. Vi startar med ein song, og av og til er det dåp, då er det også i starten. Så har vi fleire stasjonar med ein eller annan aktivitet, som å klistre klistremerke, å teikne, lage noko, og som oftast også ein uteaktivitet. Då vi hadde om Sakkeus, klatra vi i tre, for eksempel, smiler han.
No er det nok ein del som tenker at dette opplegget er for den yngre garde. Men presten forsikrar at det er for alle og at ein kan vere med på det ein sjølv ønsker. – Vi brukar 20 – 30 minutt på dette, og deltakarane kan vandre rundt slik dei vil.
Misjonstidende 01/2026 47
BIBELLESING: Roar les frå Bibelen på ein After School Club
Deretter har vi ei samling med andakt og song, og dei som ønsker det kan vise fram kva dei har laga under aktivitetsdelen. Dei har også ein aktivitet som er knytt til misjonsavtalen, der dei i Os sokn har både England og Estland som misjonsland, sidan dei sjølv var i England og Kjersti og Bård i Estland.
– For eksempel laga vi «christingle» no før jul. Christingle er ein engelsk kristen tradisjon som går ut på å pynte ei appelsin med lys og godteri. Appelsina symboliserer
jordkloden, lyset er Jesus, og godteri på fire pinnar som går til verdas hjørne med det gode bodskap.
Roar tenker at å legge Messy Church til vanleg gudstenestetid er det som fungerer best hos dei. I ramma av ei gudsteneste er det lettare å kommunisera Messy Church som eit fleirgenerasjonsarrangement, som gudstenesta jo er. Om dei hadde hatt det som eit kvardagsarrangement, ville det fort blitt eit arrangement berre for småbarnsfamiliar, trur han.
REIST MANGE GONGER
Engasjementet for England har vore like stort etter at dei kom til Noreg igjen. Familien Evjedal har reist tilbake nesten årleg for å besøke venner og kjente, og dei har hatt fem turar med mellom 15-20 ungdomsleiarar (på kvar tur!) frå soknet for å sjå på arbeidet i Barrow, noko ungdommane har gitt gode tilbakemeldingar på.
– Det høyrest ikkje så spanande ut å reise til England for å besøke kyrkjer i fem dagar, men responsen både medan vi er der og etter turane, har vore veldig god. Det er store sosiale utfordringar i England, og det er noko med å få ei forståing for korleis andre har det og med eigne auge sjå forskjellane på fattige og rike. Det blir noko anna å oppleve det sjølv, seier Ingvild.
Om det blir fleire turar med ungdommar til England er førebels litt usikkert. Men ungdomsarbeid kjem dei til å halde fram med. – Det er noko med møta med ungdommane, der vi kan gå nokre steg saman med dei på livsvegen og få vere med på å gje dei noko som varer livet ut, ivrar dei.
SMÅ LOMMER MED PÅFYLL
I tillegg til jobb og alle aktivitetar familien er med på, tek Ingvild ei masterutdanning i praktisk utdanningsvitskap på deltid.
Korleis når dei over alt?
– Vi prøver å lage oss små lommer med eigentid og påfyll i kvardagen. Då går vi tur, gjerne opp på eit av fjella her, eller tek ein joggetur når ungane er på trening. Dessutan har vi begynt å klatre! Vi går i ein klatrehall her i Os, og det har vist seg å vere veldig bra, for når du heng der i veggen så kan du ikkje tenke på noko anna, seier Roar.
– Så har vi mange gode venner og eit godt nettverk rundt oss.
Og til de som vil møte dei og slå av prat om for eksempel aktivitetar, ungdomsarbeid, England og Messy Church:
– Vi har blitt spurt om å ha ansvar for ungdomsopplegget til sommarens generalforsamling, saman med Helle Leivestad Skartveit, og det har vi sagt ja til. Så vi treffest i Bergen i juni, smiler Ingvild.
OPPSØKANDE KYRKJE: Roar klar for vaffelsteiking ved The Bus som er parkert ved skaterampene i byparken. Foto: Privat
AKTIVITET MESSY CHURCH: Roar sin kollega
Jostein Enger spring orientering i prestekjole i skogen bak kyrkja. Ein god illustrasjon på kva dei driv på med i gudstenestetid ein gong i månaden i Nore Neset. Foto: Sylvi Lundgren
Det er noko med møta med ungdommane, der vi kan gå nokre steg saman med dei på livsvegen og få vere med på å gje dei noko som varer livet ut.
Ingvild og Roar Evjedal
Misjonstidende gir meg et godt bilde av misjon og kristenliv både i Norge og landene der NMS er engasjert. Det er inspirerende å se at misjonsarbeidet er med på å gjøre en forskjell i positiv forstand for mange mennesker!
Misjonstidende 01/2026 49
Olav Øygard, Tromsø
andakt
Perlen
«Igjen: Himmeriket er likt en kjøpmann som leter etter fine perler. Da han fant en perle av stor verdi, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.» Matteus 13,46 Her leser vi om en kjøpmann som er ekspert på perler. Han vet forskjellen på det ordinære og det eksepsjonelle. Han har sett tusenvis av perler, kjøpt og solgt dem, studert dem. Men så, en dag, finner han den. Perlen. Den som får alle andre til å blekne. Og plutselig vet han: Alt jeg eier er ikke for mye å betale for denne.
Jesus forteller oss denne korte lignelsen for å si noe radikalt: Guds rike, å kjenne Kristus, er av så uendelig verdi at alt annet blir uvesentlig i sammenligning.
Asia Bibi. Mange av dere har kanskje hørt navnet. En enkel kristen kvinne, bonde, mor til fem barn. I juni 2009 jobbet hun på markene sammen med muslimske kvinner. Hun drakk vann fra samme kopp som dem. Kvinnene ble rasende – hvordan kunne
bønn
Finn flere bønneemner på nms.no/be
«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»
Jesaja 43,19
Misjonstidende 01/2026 50
Espen Schiager Topland, rådgiver Migrasjon i NMS
denne «urene» kristne kvinnen forurense deres vann? En krangel oppsto. Asia sa noe om Jesus. Kvinnene sa hun hadde bespottet profeten Muhammed. Noen dager senere kom politiet og arresterte henne. Hun ble anklaget for blasfemi. Asia Bibi ble dømt til døden ved henging og satt 10 år i dødscelle.
Gang på gang besøkte imamer henne i fengselet. De hadde et tilbud: «Si bare at Muhammed er Guds profet. Konverter til islam. Så slipper vi deg fri. Du får pengene du trenger, et nytt liv, sikkerhet.»
Hun kunne ha kjøpt sin frihet med noen få ord. Men hun nektet. Hver eneste gang nektet hun. Hvorfor? Fordi Asia Bibi hadde funnet perlen. Og hun visste at ingen pris var for høy, ikke engang ti år i dødscelle, ikke engang døden selv.
I 2018 ble hun frikjent. Men hun måtte flykte fra Pakistan fordi ekstremister fortsatt krever hennes liv. Hun mistet hjem og land. Men etter frikjennelsen sa hun: «Jeg mistet ti
Takk for
år av livet mitt. Men jeg mistet aldri Jesus. Og så lenge jeg har ham, har jeg ikke mistet noe av virkelig verdi.»
I Pakistan er det mange kristne som har ofret mye for denne perlen. Konvertitter som mister familier. Ungdom som ikke får tilgang på høyere utdannelse. Pastorer som forkynner til tross for trusler. Kristne blir diskriminert på mange områder i samfunnet. De har funnet perlen. Og de har betalt for den. Men, kjøpmannen solgte ikke alt med tunge skritt og sorg i hjertet. Han gjorde det fordi han var begeistret! Han hadde funnet noe så fantastisk at alt annet ble uvesentlig.
Asia Bibi viste oss det samme. Ti år i dødscelle, men hun ville ikke bytte bort Jesus for frihet. Tusener av kristne i Pakistan viser oss det hver eneste dag. De har funnet perlen. De trenger vår forbønn, men mest av alt er de forbilder for oss.
> at du er en Gud som ønsker relasjon med oss og at du er å finne når vi søker deg.
> våre søsken i den verdensvide kirke, ansatte og frivillige. Takk for at du Far, ser til hvert enkelt av dine barn.
> at lyset fra deg skinner på mørke steder, i liv som trenger håp og i arbeid som bringer kjærlighet og verdighet til mennesker i verden.
> år med godt samarbeid og fellesskap mellom NMS og lutherske kirker rundt om og for all velsignelsen dette har båret med seg, begge veier.
Be for
> Guds ledelse, visdom og beskyttelse over året som kommer, for alle ansatte og frivillige i NMS verden over.
> at Gud kaller flere mennesker til tjeneste og gir mot og vilje til å følge der Han leder.
> alle som skal krysse grenser og møte nye kulturer i 2026 – om styrke og glede i alle slags dager.
til ettertanke og samtale
Fra Bibelen
«Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»
Johannes 16, 33
Bønn
Herre, takk for at du er perlen av uendelig verdi. Lær oss å leve slik at du er vår største skatt, og gi oss mot til å holde fast ved deg når det koster. Velsign og bevar dine vitner i Pakistan og over hele verden, og la oss trofast stå sammen med dem i bønn og omsorg. Amen.
Sang
NoS 337 Du, Jesus, er min største skatt
REGIONBLAD BLIR REGIONBREV
Fra og med dette nummeret av Misjonstidende vil du få tilsendt et regionbrev som forteller nytt om det som skjer i akkurat din del av landet. Disse brevene sendes ut med Misjonstidende tre ganger i året og vil fra og med 2026 erstatte regionbladene.
Vi er her for deg og dine.
Til samtale
1. Hvordan kan kristne i Norge la seg inspirere av vitnesbyrdene fra Pakistan?
2. Har du selv opplevd situasjoner der det å holde fast ved troen har kostet deg noe – enten det var anerkjennelse, vennskap eller noe helt annet?
3. Når du hører om Asia Bibi som ble sittende ti år i dødscelle uten å gi slipp på Jesus, hva kjenner du på da?
4. Hva tror du det betyr konkret for NMS og norske menigheter å stå sammen med søsken i Pakistan i dag?
5. Hva betyr det å verdsette perlen høyere enn alt annet i hverdagen?
