Utdanning handler ikke bare om hva du blir, men om hvem du blir. Som journalist kan du sette viktige saker på dagsorden, og du kan lage journalistikk som betyr noe.
Les mer på nla.no!
ALL IN: Storsamling om kall
14 1842: Alvorstynga student
16 KALL: Et rufsete rykte
22 5 PÅ GATA: Hva er ditt kall?
AUDHILD: Misjonærbarnet som ble misjonær
SYNNØVE: En trubadurs historie
REEM: Imamdatteren og Jesus
47 GRÅDIGHET: Fornyet porselen
50 MAT: Helsebringende asparges
51 FILM: Hverdagshelten i Encanto
MAGNE: Presten i Estland
LANDY: Naboen alle burde hatt
ERIK : Kamerun-misjonæren Hvem skal gå?
MISJONSTIDENDE
Misjonstidende 2/22 Mars 2022
UTGITT AV: NMS
Det Norske Misjonsselskap
www.nms.no
POSTADRESSE
Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger
BESØKSADRESSE
Misjonsmarka 9 4024 Stavanger
TELEFONNUMMER
51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14
GAVER TIL NMS:
Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932
Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2022 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.
MT-REDAKSJONEN
TIPS
mt@nms.no
SPØRSMÅL
OM ABONNEMENT
mt@nms.no
tlf 51 51 61 00
ANSVARLIG REDAKTØR
Trond Hjorteland
trondh@nms.no
tlf 46 94 52 42
REDAKTØR
Helene Reite Uglem hru@nms.no
tlf 95 21 74 92
GRAFISK DESIGNER
Bodoni AS Thomas Torgersen thomas.torgersen@bodoni.no tlf 95 77 62 28
TRYKK Bodoni AS OPPLAG 16 300
PAPIR
Svanemerket og miljøvennlig papir
FORSIDE
Maria Indrøy Risanger
ANNONSEBESTILLING
Salgs Forum AS post@salgs-forum.no
Tlf: 915 90 578
NESTE UTGIVELSE MT 3 kommer i mai 2022
Kall og kvilepuls
Eg har aldri hatt meir kvilepuls enn dei tre åra eg gjekk «all in» gjennom Ungdom i Oppdrag. Så det er ikkje berre brente barn i kjølvatnet av radikal forkynning av kall. I fjor haust diskuterte Kristen–Noreg uttrykket «all in», altså det å overgi seg heilt og fullt til Gud. Det gir dårlege assosiasjonar for mange, og det er viktig å snakke om fallgruvene. Men vi må ikkje i same slengen slutte å snakke om kall. For det viser seg nemleg at mange går rundt og tenker på slikt, ifølge forskaren vi har intervjua på side 14. Og han har nok rett, for det var langt fleire kallsopplevingar der ute enn det vi fekk plass til i dette nummeret. Det var ei hard prioritering då vi skulle velje kven som fekk dele frå side 18 og utover.
Men, i frykt for nye pietistiske bølger, held vi «kall» på trygg avstand i forkynning og daglegtale. Sjølvrealiseringsjaget har nok heller ikkje hjelpt på. Som Marit og Irene sa til MT ein gong: Vi har ikkje tid til nye vekkingar, for folk skal alltid på hytta i helga.
«Kall» har eit rufsete rykte. Ofte med god grunn. Men kan vi, i vår frykt for å brenne oss, ha gått glipp av noko fint? Kan vi ha misforstått Jesus?
«Følg meg», seier han. Det er det som er kallet. Ein smal veg, kanskje. Ikkje at det er trongt om plassen eller komplisert å finne den, men det kan koste. Det betyr ikkje at alt skal kjennast tungt. Vi trur heller det er frigjerande og meiningsfylt. Difor treng vi ikkje pakke inn Jesu radikale ord. For på den smale stien vil vi oppleve at teneste og kvile går hand i hand. Likesom treet ved bekken av rennande vatn. Vi kan få kvilepuls og alt anna vi treng.
NMS, Noregs eldste misjonsorganisasjon, må tørre å snakke om kall. Difor har vi via MT 2 til dette.
Kva er kallet ditt? Svaret er enkelt. Bla opp på side 12, klipp det ut og heng det på kjøleskapet for å minne deg sjølv på at du først og fremst er kalla til ein dans med treeinigheita, som kyrkjefedrane sa. I dette fellesskapet er kvile og teneste to sider av same sak.
Så vil vi takke for innsatsen i vår vervekampanje. Takka vere dykk har vi mange nye abonnentar! Den heldige vinnaren av julekrybba vart Anne Marie Storaker. Gratulerer!
Helene Reite Uglem Redaktør
NY SPALTE | GRÅDIGHETSBEKJEMPER
I MTs nye spalte «Grådighetsbekjemper» deles tips til hvordan du kan ta vare på de tingene du allerede har. Grådighetsbekjemper er en bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten i kulturen vår. Grådighet er et vidt begrep som rommer mye. Å være en grådighetsbekjemper handler om hvordan vi forvalter tid og ressurser, hva vi bruker penger på, og hvordan vi kan leve litt mer bærekraftig. Grådighetsbekjemper er en gjeng som prøver å bli litt mer bevisste på hvilke valg vi tar i livene våre. Medisinen mot grådighet er takknemlighet. Slutte å ta ting, tid og relasjoner for gitt, men som en gave. Navnet kan provosere noen, men også få folk til å tenke over hva som egentlig gir verdi, og inspirere folk til å bruke tid og ressurser på disse tingene. På Instragram-profilen @gradighetsbekjemper deles tips til grådighetsbekjempelse flere ganger i uka. På side 47 kan du få tips til hvordan du kan ta vare på porselen.
Krossvandring og håpsvandring
- gå i Jesu fotspor mot krossen og - gå i lyset frå Jesu oppstode
To plakat-seriar med bilete og bibeltekstar – til inntekt for NMS sitt arbeid i Mali
Les meir: sogndal.kyrkja.no
GRÅDIGHETSBEKJEMPER: Kristian Mjølsneset er med i bevegelsen som ønsker å spre takknemlighet og tips til hvordan vi kan ta bedre vare på det vi har.
Har aldri vært så redd
Fra januar til april truer syklonene i det indiske hav. Denne gangen traff den ekstra hardt.
NMS info
Syklonen Batsirai nådde østkysten av Madagaskar 5. februar kl. 19. I sju grufulle timer satt Gerrard Mahadimby i huset sitt i Manakara og hørte på den enorme vinden og de store vannmengdene som datt ned.
– Jeg tror aldri at jeg har vært så redd. Det var voldsomme vindkast. Bølgeblikkplater fra takene fløy rundt i gatene her. Vi måtte bare holde oss innendørs, forteller han.
Da stormen stilnet hadde mange mistet sine nærmeste. Mørketallene er store. De stod uten hjem, avlinger, levebrød, vann og mat. Også veier, infrastruktur, kirker og skoler var ødelagt.
– Det kom opp hjelpesentre til fordrevne mennesker. Kona mi deltok på en matutdeling og fortalte at de serverte tusen måltider med varm mat, men at det også var mange som ikke fikk.
En spleisaksjon kom raskt i gang da Den gassisk–lutherske kirke (FLM) kontaktet NMS for å bidra med nødhjelp. Matutdeling ble første prioritet.
BEKYMRET
Oversvømte rismarker og ødelagte fruktavlinger bekymrer rektor Hobiharisoa Randrianarijao (Hoby) ved jordbruksskolen Fihaonana som ligger i den hardt rammede byen Vohipeno.
perioden, mellom januar og april, er området spesielt utsatt.
SYKLONEN BATSIRAI
Første helgen i februar rammet syklonen Batsirai den sørøstlige delen av Madagaskar, bare noen uker etter forrige syklon som tok livet av 58 mennesker. Denne gangen er det langt flere som er omkommet og tusenvis har mistet sine hjem, sine avlinger og levebrød. Også kirker, hus og infrastruktur ble ødelagt etter den verste syklonen på flere år.
– Vi håper på hjelp til utdeling av 28 tonn ris til 8000–10 000 særlig sårbare personer i Vohipeno-området. Dette vil kreve omtrent tre lastebillass, og mye av dette må hentes fra høylandet. Veiene er brutt flere steder på grunn av oversvømmelsene, men det vil trolig komme midlertidige broer innen kort tid, sa han til NMS i februar.
Jordbruksskolen har god erfaring med å bygge opp igjen samfunn etter sykloner. I den varmeste
– Ris er det viktigste i kostholdet på Madagaskar. Risplanter kan stå inntil tre døgn under vann, men deretter vil de råtne. Derfor får sykloner så store konsekvenser. Det er ikke store matlagre i landet. Da blir det viktig å komme raskt i gang med hurtigvoksende mat, som for eksempel søtpotet. I neste omgang blir det fokus på bygg og få på plass nye bølgeblikkplater, forteller Hoby på jordbruksskolen som både NMS og Jordbrukskolenes venner i Rogaland støtter.
– Tusenvis av mennesker mistet sine hjem, den største lutherske kirken i byen er skadet og deler av internatet ved jordbruksskolen er ødelagt. Likevel er matmangel det største problemet, for folk bygger opp hus bare på noen få dager, forklarer rektoren med årelang erfaring i å gjenoppbygge etter syklonkatastrofer.
Takket være giverinnsatsen i Norge og dyktige medarbeidere i kirken, har mange fått livsviktig hjelp. Ønsker du å støtte arbeidet? Les mer på www.nms.no
GÅ FOR VANN – GI LIV
En milliard mennesker mangler tilgang til rent vann.
I hele mai kan du gå, løpe eller sykle for å gi vann til mennesker i Laos. Lag din egen innsamling alene eller sammen med andre. Bruk SPLEIS og la sponsorene dine heie deg frem.
Din gåtur kan gi både deg og andre et bedre liv!
SOMMERFESTUKE
SJUSJØEN 20. - 24. juli
Sommerfestuka arrangeres av Sjusjøen Fjellkirke i samarbeid med NMS og mange lokale aktører. Det blir familiedag, fjellturer for hele familien, konserter med blant annet Ingrid Olava og Salmekveld med Leif Ingvald Skaug.
Hele programmet, info om billettbestilling, turer, konserter mv. finner du på Sjusjøen Fjellkirkes facebooksider og www.nms.no/kalender
Overnatting mv ordner du enklest via Camp Sjusjøen (post@mesnali.no) eller ved Rustad Hotell & Fjellstue på Sjusjøen (post@rustadhotel.no).
Overskudd og innsamlede midler går til Sjusjøen Fjellkirka og NMS sitt arbeid for fattigdomsbekjempelse på Madagaskar.
gudstjenester
konsertervandringerkultur
inntrykk fra en verdensvid kirke
Aksjonsdager
www.nms.no/ walkforlivingwater
Turer og arrangement ulike steder i landet i løpet av mai. Følg med på lokal informasjon.
Må vi tørke støv av kallet?
25. juni er det klart for The send i Telenor Arena på Fornebu. Ungdom i Oppdrag (UIO) har fått med seg en stor bredde av kristne misjons- og ungdomsorganisasjoner.
NMSU har takket nei til å være med.
– The Send blir en storsamling der vi vil løfte fram kallet til tjeneste for unge mennesker. Bredden vi har fått med oss, viser at det er mange som er opptatt av å forkynne kall til tjeneste, sier daglig leder Andreas Nordli i UIO.
AMERIKANSK KONSEPT
The Send er opprinnelig et konsept utviklet av UIO i USA. Den første festivalen ble avholdt i Orlando i 2019.
50.000 mennesker var til stede, og 150.000 fulgte arrangementet via digitale overføringer.
– Senere er det blitt avholdt et tilsvarende arrangement i Brasil. Selv om vi i første omgang ble begeistret for hva de fikk til i Orlando, er det nok først og fremst arrangementet i Brasil som danner mønster for The Send i Norge, sier Nordli og medgir at The Send i Orlando hadde noen uheldige sider og talere.
Han trekker blant annet fram Lou Engle som hadde en posisjon i kampanjen for å sikre gjenvalg for Donald Trump. Han brukte riktignok ikke plattformen på The Send til støtte for Trump, dette gjorde han i etterkant på sine egne plattformer. Nordli understreker at hverken UIO USA eller The Send har gitt sin støtte til
Trump. En annen kontroversiell taler, var TV-predikanten Benny Hinn.
– De talerne og formidlerne som skal delta på The Send Norge er ikke slike personer. Vi har lagt vekt på at de som skal på scenen skal formidle inn i en norsk kontekst. Vi ønsker ikke at talere som har hatt viktige roller i politiske stridsspørsmål skal få en talerstol på The Send.
– Hvordan sikrer dere at det ikke skjer?
– Det er UIO som er ansvarlig for programmet, men vi spiller på lag med alle samarbeidspartnerne våre. Når vi har forslag til talere og formidlere, ber vi samarbeidspartnerne om å komme med tilbakemeldinger. Ved et par tilfeller har vi fått klare motforestillinger fra flere av våre medarrangører. Da har vi valgt å ikke invitere disse talerne.
– Hvem er invitert til å være medarrangører?
– Vi har gått bredt ut med invitasjonen. Vårt ønske er at alle organisasjoner og kirkesamfunn som formidler tradisjonell kristen kallsforkynnelse skal være med på dette fellesarrangementet.
DNK IKKE INVITERT
– Hvorfor står ikke Den norske kirke (Dnk) på listen over medarrangører?
– Vi har som sagt hatt et ønske
Martin Eikeland
THE SEND: UIO og flere norske kristne organisasjoner vil samle tusenvis av ungdommer fra Norge og Europa på Telenor Arena i juni. Foto: Magnus Løvrød
UNGDOM I OPPDRAG:
Daglig leder Andreas Nordli i UIO Norge. Foto: Kyrre Hovde
om å invitere bredt, men samtidig er vi opptatt av at det skal være en viss samling på medarrangørene. Vi opplever at Dnk står såpass fjernt fra hovedtyngden av våre samarbeidspartnere at det ville bli for stor spredning hvis også de ble med. Derfor er ikke de invitert, selv om enkeltpersoner fra Dnk kommer til å bli invitert til å bidra.
– I pressen har det vært reist til dels sterk kritikk mot The Send og tangegangen bak arrangementet. Hva tenker du om at The Send er blitt en kontroversiell konferanse?
– Jeg har vanskeligheter med å akseptere at The Send er et kontroversielt arrangement. Vi samler hele bredden av lavkirkelige, frikirkelige og karismatiske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Hvis dette er kontroversielt, så sier man også at tradisjonell misjonstenkning er kontroversiell. Det aksepterer jeg ikke. De stemmene som har ytret seg kritisk til The Send er noen enkeltpersoner. De representerer ikke andre enn seg selv.
NYTTIG KRITIKK
– Kritikken som har framkommet har vært til dels krass. Hvordan har den påvirket dere?
VID VITENSKAPELIGE HØGSKOLE: Diakon Hans Eskil Vigdel
– Kritikken har gjort The Send til en bedre konferanse. Selv om vi ikke la opp til en konferanse som skulle være preget av suggesjon, er vår oppmerksomhet omkring dette blitt ytterligere skjerpet.
– Enkelte kritikere har også hevdet at The Send er styrt fra USA. Hvem er det som avgjør hvem som blir invitert som talere?
– Det er UIO Norge, i nært samspill med UIO USA og våre norske medarrangører, som har den hele og fulle kontrollen over det. Vi er ikke underlagt en amerikansk organisasjon.
– Hvem er det som har det økonomiske ansvaret for The Send?
– UIO Norge. Dette er et stort økonomisk løft for oss. Utgiftene blir på mange millioner kroner. Vi håper at vi også skal få store inntekter, men dette er et prosjekt som vi har så stor tro på at vi også satser mye penger på det. Vi har
et mål om å gå i balanse, men vi har sterk nok rygg til å kunne bære et underskudd.
– Hvor mye betaler dere til den amerikanske organisasjonen som har utviklet The Send?
– Kroner null. Vi betaler ingenting til dem.
STØRSTE INNENDØRS ARENA
Telenor Arena er en av Norges største innendørs konsert- og idrettsarenaer med plass til opp mot 20.000 mennesker.
– Venter dere fullt hus?
– Vi forventer at det kommer ungdom fra hele Norge og store deler av Europa. Vi kunne valgt et mindre lokale, men Telenor Arena gir større fleksibilitet. Vårt ønske er å skape en storsamling for misjon, sier Nordli og legger til at målet for arrangørene er å skape et møtested der unge mennesker møter tradisjonell kristen kallsforkynnelse.
– Jeg ser at noen kritiserer oss for å snakke om at vi ønsker at ungdom skal gå «all in» for Jesus. Men at kristen forkynnelse er å utfordre unge og eldre til å gi hele livet til Jesus, er ikke noe nytt. Vi er bevisste på at vi ikke skal føre ungdom inn i sammenhenger der de kan oppleve «all in» som et krav til at de skal oppgi seg selv. Vårt ønske er at de som går ut fra The Send skal være oppreiste kristne som ønsker å tjene Jesus med sine liv.
TAKKET NEI
The Send har en lang liste over ungdomsorganisasjoner og kirkesamfunn som er medarrangører. NMSU er ikke blant dem.
– NMSU har bare i liten grad egne grupper av ungdom som er aktuelle for dette arrangementet. Som en hovedregel arbeider vi sammen med menighetene i Dnk. Så lenge vår hovedsamarbeidspartner ikke er invitert, er det heller ikke naturlig for oss å gå inn som medarrangør. Vi mener at det svekker The Send at man ikke har invitert det største norske kirkesamfunnet, sier daglig leder Stig Sunde i NMSU.
NMSU har ikke tatt et standpunkt mot The Send, men han lar det skinne gjennom
at det er visse sider ved arrangementet han er kritisk til.
– Jeg er glad for de kritiske innspillene som har skapt debatt i media, og mener at UIO møter disse på en tillitsvekkende måte. Jeg heier på ungdom som vil følge Jesus, men for NMSU er ikke dette den rette arenaen denne gangen, sier Sunde.
FRYKTER UNIFORMERING
Diakon og doktorgradsstipendiat Hans Eskil Vigdel på VID er blant dem som har ytret seg kritisk til konseptet..
– Mitt poeng er at arrangører av kristne leirer og konferanser må være bevisste på at de har med unge, og derfor til dels sårbare, mennesker å gjøre. Jeg ser en åpenbar fare for at konferanser som dette kan skape en form for uniformering, der deltagerne på en måte ikler seg en uniform som blir forventet, sier han.
– Men er det så farlig at unge mennesker blir så tent på å bringe evangeliet videre at de blir med i en gruppe som ønsker å dele troen med andre?
– Nei, det mener jeg ikke. Jeg ser mye positivt med å forkynne kall til tjeneste i kristen sammenheng. Men en slik forkynnelse må skje i former og på steder som er trygge. Når arrangørene snakker om at de ønsker at ungdom skal gå «all in», er det stor fare for at mange opplever at de må oppgi seg selv og sin identitet. Det er en tankegang som ikke er forankret i et kristent menneskesyn. Derfor er det viktig at det er erfarne og trygge kristne som de unge kan forholde seg til, sier Vigdel og forteller at mange som gikk «all in» i kristen virksomhet i ung alder har mistet sin tro underveis i livet.
– For alle som driver med kristent arbeid, må det være et hovedmål å skape rom for at troen skal vare gjennom hele livet. Mange som har gått «all in» og oppgitt seg selv i ung alder, har mistet troen når de har møtt motbør og motstand. Troen tåler ikke livet, sier Vigdel og understreker at slik han kjenner arrangørene av The Send har de forståelse for denne tankegangen.
NMSU: Daglig leder Stig Sunde
Kall
«For meg er kall et kjærlighetsforhold til Gud, når alt kommer til alt.»
Berit Sivertsen Sørvig, leder i Salten områdeutvalg
Side 19
«Vi trenger ikke å reise til utlandet for å møte mennesker som ikke har hørt evangeliet.»
Landy Bakke, misjonær i Norge
Side 28
«Det var en av elevene mine som sa de forløsende ordene: Du burde bli prest. Og det ble jeg.»
Magne Mølster, misjonær i Estland
Side 30
«All in» i 1842
I september 1842 får Det Norske Missionsselskab et alvorstynget brev fra en 23–åring med et sterkt kall.
Kilde: Misjons– og diakoniarkivet, VID. Forkortet og omskrevet av Helene Reite Uglem PIONEÉR: Tobias Finkelsen Udland var en av de første elevene ved Misjonsskolen fra 1843–1848. Han ble født i Lyngdal i 1819 og døde i Sør–Afrika, der han var misjonær fra 1849–1875 sammen med kona Guri Udland. Foto: Misjons– og diakoniarkivet, VID
Tobias har hatt et strevsomt liv med fordømmelse og indre kamper. Da han ser at det skal etableres en misjonsskole i Stavanger, setter han seg ned og skriver sin troshistorie. Han vet det ikke nå, men på Umpumulo, som betyr «hvilested», skal livet hans få store ringvirkninger. Her er søknaden hans i forkortet versjon.
STAVANGER, 28. SEPTEMBER 1842
Så salig en fred de mennesker har som Gud av sin nåde får omskape til nye mennesker. Likeså stor er den angst og uro for dem som er i en ufrelst tilstand, og slik har jeg tilbragt det meste av mitt liv.
I barndommen ble jeg ofte beveget. Noen ganger så kraftig at jeg måtte gå til sides for å utøse mine sukk til Gud. Det oppstod en lengsel etter å få dø. Årsaken var nok at min yngre søster døde tidlig. Folk sa hun var i himmelen, hun som måtte dø så ung. Jeg var redd for helvete, og at det skulle bli vanskelig å komme til himmelen om jeg levde lenge.
Jeg begynte å kvele angsten med andre ting. Jeg kunne heller forbedre meg når jeg ble eldre. Vantroen begynte å melde seg. Jeg er strengt oppdratt av troende foreldre, men så med lengsel på den frihet andre barn hadde. Jeg følte meg innesperret, og tok meg friheter
om anledningen bød seg. Jeg bebreidet meg selv. Likevel fortsatte jeg når den dårlige samvittigheten gikk over.
Sommeren før min konfirmasjon var jeg vilter og prøvde ting jeg ikke var vant til. Jeg tenkte på løftet jeg snart skulle gi, men lite på betydningen av det. Med likegyldighet mottok jeg min dåpspakt og ble konfirmert. Jeg innså hvor dårlig jeg levde, og angsten kom tilbake.
Den eneste utvei var å søke Gud om nåde, men først ville jeg prøve å forbedre meg på egenhånd. Jeg avskydde synden, men klarte ikke å stå imot.
Jeg flyttet hjemmefra og fikk jobb. Etter hvert innså jeg at det bare fantes ett middel. Hos Jesus som gikk i døden og betalte for våre synder. Det gav meg tro og glede. Så jeg tenkte faren var over og glemte å overvåke meg selv. Igjen falt jeg. I tillegg flyttet en venn som jeg hadde tiltro til. Jeg var overgitt til meg selv og syntes det var det samme hva jeg gjorde. Jeg tenkte at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd, noe det står i Bibelen at det ikke finnes tilgivelse for. Døden var eneste utvei, så jeg bestemte meg for å forlate dette livet.
Jeg skulle falle i sjøen, slik at det så ut som et uhell. Men da jeg kom til stedet der det skulle skje, kom jeg på: «Hvordan ville det gå med min mor?» Det ville bli en stor sorg. Jeg klarte ikke å gjøre det.
Jeg sørget over at jeg hadde forspilt min frelse likesom Esau tapte sin førstefødselsrett. Jeg kan for eksempel nevne kortspill. Jeg visste det var syndig, men jeg ble lokket til det. Det tok likevel ikke lang tid før jeg sluttet og heller gikk dit Guds ord ble forkynt. Men hjertet ble likevel ikke forandret.
April 1840 ble jeg plutselig syk. En sykdom flere hadde dødd av, og som lett kunne tatt meg av dage. Da jeg frisknet til kom denne tanken til meg: Kanskje Gud ennå kan forbarme seg over meg?
Frykten for at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd fikk meg til å ransake skriften. Gud ønsker at alle skal bli frelst, står det, så jeg syntes Bibelen motsa seg selv. Hadde jeg forstått den rett? Jeg bad Herren åpenbare det for meg og innså at det var min vantro som stod i veien for nåden. Eget strev nytter ikke. Jeg fikk mer tro på syndenes forlatelse, men det gikk ikke lenge før Fristeren igjen fikk meg til å tro at jeg måtte fortjene nåden. Denne gang klarte jeg likevel å fortsette å lese Bibelen og fikk ikke bare bebreidelser av det.
En kveld fikk jeg se et brev om at det muligens ville bli opprettet en Missionsskole her i landet. Det var som om noen sa til meg: «Her er en anledning for deg. Det er noe Gud vil bruke deg til.» Jeg kunne ikke begripe hva det skulle
RINGVIRKNINGER: Den norske Misions Kirke for Eshowe i Zululand. Foto: Misjons– og diakoniarkivet,
være. Jeg kjente meg udugelig. Da kom en ny tanke: Skulle ikke Han som har gitt oss liv, også kunne utruste oss? Slik fortsatte liksom en samtale i meg, og jeg søkte veiledning fra husfolk, venner og foreldre. Mor var positiv, men far pekte på farer og min skrantende helse. Da han ble syk og døde, kom dragningen til å bli misjonær tilbake. Var det fordeler eller andre behagelige ting som drev meg? Jeg fant ikke noe av dette. Det ville nok heller bli vanskelig.
Jeg bad om at Guds vilje måtte skje, og snart kjente jeg meg friskere i kroppen. Det som driver meg, er alle de som ikke kjenner frelsen og at Gud kan bruke meg som et lite redskap i sin hånd. Mange prøvelser møtte meg. Min skrøpelighet og tvil på om jeg virkelig hører Herren til. Jeg delte tankene med min venn og fikk fornyet kraft til å også takke for hans nåde. Jeg fornyet mine forsetter om å være tro mot Herren. Min lengsel er at Herren vil øke troen og kjærligheten hos meg, så jeg kan leve etter hans vilje.
Udland ankom Sør–Afrika i 1849 for å bistå den første NMS–misjonæren Hans P.S. Schreuder som kom dit i 1844. I 1850 ble Umpumulo misjonsstasjon grunnlagt, like sør for grensen mot Zululand, som arbeidet konsentrerte seg om. Den mektige kong
Mpande hadde lenge nektet Schreuder å drive misjonsarbeid i landet. Men da Umpumulo misjonsstasjon ble grunnlagt, og Schreuder hadde fått etterlengtet hjelp fra nyutdannede Udland, Lars Larsen og Ommund Oftebro, fikk de overraskende nok tilgang. Mpande led av gikt og tilkalte Schreuder for medisinsk hjelp. Massasje og medisiner hjalp, og kongen fant det nyttig å ha ham nær. Dette utviklet seg til et vennskap mellom kongen og Schreuder. Han var kongens rådgiver og fikk stor tillit som sendebud og fredsmegler i borgerkriger og konflikter med britiske kolonister.
Misjonsarbeidet gikk trått i starten. Først i 1858 døpte de den første. Etter hvert som arbeidet vokste utover i 1860-årene, ble det behov for flere prester. Etter press fra hovedstyret i NMS, gikk Schreuder motvillig med på å ordinere de tre medhjelperne Larsen, Oftebro og Udland. I 1860 ble Udland stasjonsbestyrer og ble der til sin død i 1875.
Umpumulo ble et luthersk skolesentrum med kirke og sykehus som fikk stor betydning for landet. I 1960 ble Den evangelisk–lutherske kirke i Sør–Afrika stiftet i Zululand, en selvstendig kirke med flere synoder.
Kilde: Wikipedia og Store norske leksikon.
Kallets rufsete rykte
Kvifor er kall eit litt betent tema å snakke om?
Helene Reite Uglem Illustrasjonsfoto fra Misjonsarkivet/VID
Kva er eigentleg kall? Bjarte Hetlebakke har alltid lurt litt på det. Det var inga «indre stemme», men ein snirklete veg som førte han til å bli prest, for så å forske på kvifor folk tek slike val.
KJEMPA MED KALLET
Hetlebakke forskar på kall ved VID Stavanger. No har han skumma gjennom
Tobias sin alvorstynga søknad på førre side.
– Kva tenker du når du les dette?
– Tankane hans er typiske for denne tida. Kallet var noko du kjempa med. Indre kamp var nærmast eit teikn på Den heilage ande, for å seie det banalt. Smerte og offer betydde berre at du var på rett veg, byrjar VID–forskaren som trur brevet såleis klang godt i NMS sine øyrer i 1843.
– Han verkar oppriktig. Dette kjem frå hjartet, trur stipendiaten.
Bjarte Hetlebakke, forskar ved VID Stavanger
– Samstundes ser vi ein mann som kunne gått under?
– Ja. Heldigvis er ikkje dette strenge gudsbilete, ein Gud som tvinger, rådande lenger. I boka Fred fortel Arne Garborg om ein far som fordømte seg sjølv til døde. Det viser kor langt det kan gå.
«BAKVENDTLAND»
– Tobias kjenner seg svak og ubrukeleg. Det får meg til å tenke på Timoteus i Bibelen. Han sleit med magen og kjende seg for ung. Likevel var det nettopp han Gud ville bruke. I business er det den sterkaste som vinn fram. I Guds rike er det ofte omvendt, fortset Hetlebakke.
Og Tobias gjekk frå ei livskrise til å leie ein stor misjonsstasjon i Sør–Afrika, som fekk store ringverknader i landet.
– Men sjølv om det rette sinnelag spela ei viktig rolle, var det også mange andre krav til misjonærane, seier forskaren og viser til boka «Skal jeg bli missionær? – en rådgiver» av Fredrich Wyrz frå 1901.
– På 44 sider listar han opp kva som må vere på plass. Eventyrlyst var tabu. Hadde ein sjuke foreldre burde ein bli heime. Det var ikkje likegyldig kven du gifta deg med. Det var strenge krav, seier Hetlebakke som likevel synes misjonærrekrutteringa på 1800–talet har eit litt forenkla rykte.
– Misjonsskolen tok inn fattige gardsgutar frå bygdene og betala utdanninga deira. Dei vart løfta fram, og det var litt av ei klassereise. Dei fekk tittel og heltestatus. Det var den indre motivasjonen som betydde noko, ikkje kva samfunnslag du kom frå.
Og ferdig «danna» sette dei seg altså på eit skip med flyttelass, bøker og trø-orgel. Ofte for livet ut.
BALANSEGANGEN
Så kom det ein ny generasjon med andre idear. Misjonærbarnsaka sette familien på dagsorden. Kallet betydde ikkje lenger livet ut. Personlege kvalifikasjonar vart viktigare. Eventyrlyst vart stuereint.
Misjonærane fekk breiband til Noreg.
– Er alt betre no?
– Vi snakkar knapt om kall lenger. Likevel trur eg mange tenker på det, svarar Hetlebakke som får mykje respons når han fortel kva han forskar på.
– Vi må snakke om kallet igjen. Gud som kallar er evig, så kallet går ikkje ut på dato. Det betyr ikkje at vi skal tilbake til den strenge tonen frå 1840. Vi let frykta for å hamne i ei grøft hindre oss frå å utfordre kvarandre på dette.
– Kva seier Bibelen om kall?
– I Matteus seier Jesus: «Følg meg, så vil eg gjere dykk til menneskefiskarar.» I Johannes seier han: «Kom og sjå.» Begge deler handlar om ei vandring med han. Dette gjeld for alle, ikkje spesielt utvalde.
Han viser fram eit ikon med treeininga som sit ved eit bord. Der er ein ledig plass.
– Dette er det grunnleggande. Vi er først og fremst kalla til å ta del i dette fellesskapet, men også til å bli med i Hans store oppdrag som er misjonsbefalinga, forklarer han og seier at kvile og arbeid heng saman.
– Så er det ikkje nødvendigvis alltid ei «indre stemme» som gir oss retning. Kanskje er det eit behov eller ei ledig stilling? Då må ein tørre å ta steget, og ikkje vere redde for å feile.
«ALL IN»
The Send skapte debatt i haust. Enkelte fekk dårlege assosiasjonar til 70–talet, der radikal forkynning skapte vekking, men også brente barn. Slagordet «all inn» kan føre til utbrente unge, og usunne krefter frå liknande arrangement i USA og Brasil vil prege The Send Noreg, hevda fleire. Den norske kyrkja (Dnk), NMS og NMSU er blant dei som ikkje er med i den tverrkyrkjelege rørsla.
– Kva tenker du?
– Eg syns det er bra at ein snakkar om kall igjen. Oppfølging er viktig, noko eg syns Dnk er gode på og difor kunne hatt mykje å bidra med. Dei kunne også rekruttert folk inn i kyrkjeleg utdanning til dei mange ledige stillingane i kyrkja, seier han og legg til:
– Så må alle, ikkje berre The Send, halde beina på jorda når ein snakkar om kall. Det er mange fallgruver som alle arrangement bør tenke på. Usunne maktstrukturar og press kan oppstå alle stader. Ein skal ha antennene ute når ein samlar folk slik, og det må vere lov å stille kritiske spørsmål.
– Men korleis finn ein balansen med arbeid og kvile?
– Eg trur det byrjar i fellesskapet med Jesus. Han ønskjer ikkje at vi skal slite oss ut, men følgje han og ta opp vårt kors. Det betyr at alle kristne er kalla til offer og teneste, svarer Hetlebakke.
– Kyrkjefedrane snakka om den treeinige dansen når dei skildra Gud, fortset han.
– Der Gud er, skjer det noko, og det er kjekt å vere med. Det har eg sjølv erfart som prest, at kallet gir perspektiv, meining og gjer oss uthaldande.
Og kanskje var det nettopp denne dansen Tobias fann i Zululand.
1. Kva er eit kall for deg?
2. Har kall gått ut på dato?
3. Kvifor snakkar me ikkje om kall lenger?
Trond Hjorteland
KLAUS MUFF | evangelist i NMS
1. For meg vart det sådd noko i barneåra som modnast fram. Kallet er noko djupt personleg. Det har aldri vore eit spørsmål om eg vil eller ikkje, for eg ville. Spørsmålet var heller om Gud ville ha meg, noko som løyste seg ved at Gud kalla heilt konkret, for så å bekrefta det i sitt ord. Kallet gjorde at livet fekk ei retning, som evangelist i NMS, svarer Klaus (79) om kallet han har kjent heile livet.
2. Nei, men det kan ha fått eit anna innhald. Før i tida snakka ein om livskall. Forma kan også ha endra seg, men kallet til teneste står der. Me treng å fornya dette med kall. «Følg meg», seier Jesus. Ikkje berre til frelse, men også til teneste.
3. For ein del har kallet fått negative konsekvensar. Så slår pendelen andre vegen, og kallet blir utydeleg og lite utfordrande. Det gjeld både kallet til frelse, etterfølging og teneste. Me er kanskje blitt litt sjølvstyrande.
BÅRD MÆLAND |
VID vitenskapelige høgskole
1. – Et kall er en særlig forpliktelse med betydelig varighet. For meg er det først og fremst å være far eller ektefelle. Men det kan også være et bestemt arbeid eller oppgave.
2. – Nei, men vi kan gjerne bruke andre ord. Det har vært nødvendig å diskutere hvordan forståelsen og forkynnelsen av kall har vært tidligere, hvor kall til kirkelig tjeneste til tider har trumfet andre legitime og viktige hensyn og forpliktelser.
3. – Selv om det sjelden forkynnes og snakkes om, dukker det opp. Kanskje flere enn vi tror har behov for å ha litt større perspektiver på forpliktelser, funksjoner og oppgaver man har. Jeg tror det er viktigere å snakke om hva som er viktig, og at det er bruk for deg, enn at man skal ha et bestemt kall for å gjøre det. For eksempel er det viktig at noen er gode foreldre, sykepleiere, prester eller bedriftsledere. Da er det tilsvarende viktig at noen tar på seg slike oppgaver. Dersom man kan snakke slik om det, kan man også gjerne snakke om å ha et kall.
GUNN BAKKEN | forbedar i NMS
1. – Gud har leia meg til ulike oppgåver gjennom livet. Oppgåver som eg av og til ikkje trudde eg skulle klara, men så har det gått bra. Kanskje kall handlar om å stola på Gud? Ansvaret for bønneringen var nok eit kall. Det starta med at eg trefte misjonær Frode Brügger Sætre og forstod at Mali var eit vanskeleg land å driva misjon i. No veks bønneringen seg større og større, fortel Bakken som har eit 40 år langt NMS–engasjement bak seg. Først som husmor på Mesnali, der ho blei kjent med NMS i Trøndelag. Ho var med på å arrangera generalforsamling i Trondheim i 2005, og har seinare vore leirleiar og møteleiar. I dag er ho kjend for sitt bønneengasjement, og over 100 personar får jamleg bøne–SMSar som sprer seg vidare.
2. – Nei, men utanfor kristne samanhengar kan det virke uforståeleg. Men eg meiner bestemt at Gud kallar folk til å gjera ting.
3. – Eg trur me skulle ha snakka meir om kall. Under ein leir på Mesnali var det ein som preika over misjonsbefalinga som sa: «Send meg kor du vil, men ikkje som lærar
til Finmark!». Eg trur ikkje Gud kallar heilt på tvers av det som folk ønskjer og drøymer om. Men kanskje utfordringa for mange er å gå. Dersom fleire hadde våga å la seg leia av Gud, kunne det ha skjedd endå meir spennande ting.
KONSTANSE RAEN | mangeårig misjonær for NMS i Kamerun
1. – Eg har alltid prøvd å kvile i at det eg gjer nå er det rette i den livsfasen eg er i. Det å ha ei overtyding om å vera i Guds plan, gir styrke og uthaldenheit når livet er tungt. Det gjorde at eg og mannen min, John Gunnar, haldt ut så mange år i Kamerun. Eit kall får fokuset vekk frå deg sjølv. Når eg ser tilbake på arbeidet i Kamerun, kan eg lure på om vi var der for lenge, om det kosta for mykje. Samtidig blir eg glad av meldingar om kor mykje arbeidet har betydd. Men ein må ikkje bli einøygd i kallet, slik at det går på bekostning av andre. Misjonærbarndebatten har gjort at foreldre spør seg om dei gjorde det rette.
2. – I dag er mange skeptiske til sterk kallsforkynning, men me må ikkje hiva barnet ut med badevatnet. Det er trygt og godt å ha ei meining med livet, samstundes som ein ikkje må la denne overtydinga køyre over andre. Men å spørje Gud om meininga med livet sitt, går aldri ut på dato, håpar eg.
3. – The Send-debatten viser at nokon
har opplevd at det blei for mykje. Det er nok ein viktig grunn, men eg håpar ikkje diskusjonen gjer oss redde for å snakke om kall. Å leva i Guds plan og kjærleik, for å gjera godt for nesten, burde vel vera eit mål for alle Guds barn?
BERIT SIVERTSEN SØRVIG | leiar i Salten områdeutval og mangeårig NMS-engasjement
1. – For meg er kall knytta til misjon og ei historisk forplikting, i den forstand at eg står i ein større samanheng, ei tidslinje med enkeltmenneske som braut opp frå heimbygda og drog ut som misjonærar. For meg er det ei forplikting å føra dette vidare. Det er fint å stå i slik ein historisk tradisjon, samstundes som eg får bety ein forskjell her og nå. Men kallet må vera grunnfesta i trua mi og det den er bygd på. Om kallet berre er tufta på historisk forplikting, kan den vanskeleg stå seg.
2. – Mange brukar også kall utanfor kristen kontekst. Skildringane av kall trur eg har halta noko opp gjennom. Det er jo ikkje slik at me berre skal venta på eit høgt rop frå Herren. Kallet oppstår like gjerne i møte mellom menneske, eller gjennom tekstar som rører oss. Eg trur kallet kan appellere til følelsane, andre gonger til tankane og intellektet eller til føtene og hendene. Me må vera frimodige om korleis me snakkar om kall – at det blir omsnakkandes igjen. Det er me sjølve som gjer det gammaldags og utdatert. Me er nok blitt litt ufrimodige.
3. – Me har laga for smale, tildelte kategoriar om korleis me snakkar om kallet. At ein snakkar seg sjølv ned, fordi ein ikkje har hatt ei sterk kallsoppleving. Det er ikkje alle som får ei totaloppleving av kallet slik Paulus gjorde, kanskje er det dei færraste. Dette gjer at me vegrar oss mot å bruka det så mykje, fordi ein tenker at kallet på ein måte ikkje held mål. Eg prøver faktisk å bruka ordet kall når nokon spør meg. Eg ønskjer å vera tru mot det store, verdsvide prosjektet som NMS er ein del av. Salmen «Lær meg å kjenne dine veie», appellerer til meg om å læra meg å sjå kor Herrens vegar går for meg og korleis Herrens tankar vegleier meg. Følgjande strofe samanfattar det viktigaste: «Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet». For meg er kall eit kjærleiksforhold til Gud, når alt kjem til alt.
Født med løse teltplugger
Audhild betalte en pris for foreldrenes kall til Kamerun. Nå skal hun selv reise ut for NMS.
Helene Reite Uglem
Audhild husker alle husene hun har bodd i. Fra 1 til 18 år ble det 10 forskjellige hus i tre ulike land. Hun husker luktene, lydene, tingene og tekstilene. De ligger lagret i kroppen. Det gjør også kroppsspråket, faktene, talemåten og humoren som titter fram når hun besøker barndomslandet Kamerun. Audhild var baby
da foreldrene forlot huset i Stavanger og flyttet til Frankrike. Etter språkkurset kom de til Kamerun med en toåring. Foreldrene prøver så godt de kan å forberede Audhild på det hun ikke forstår rekkevidden av. Når hun fyller sju skal hun flytte hjemmefra, til den norske skolen, 16 mil unna på humpete veier.
SKOLEN
Audhild har på ett vis alltid vært litt eksotisk.
AUDHILD STEINNES HEUM
Flytter til Madagaskar 20. mars sammen med mannen Hans Jacob og de tre barna Samuel (6), Selma (4) og Louisa (2). Audhild blir studiekoordinator for studentene fra norske universitet og høyskoler som har praksis på Lovasoa. Hans Jacob blir rådgiver på Lovasoa og jordbruksskolen Tombontsoa. Audhild vokste opp i Kamerun og kom til Norge som 15–åring. Erfaringene har kommet godt med de 10 årene ved Senter for Interkulturell kommunikasjon, der hun har vært forsker og undervist ved VID Stavanger.
Den eneste norske i barnehagen. Ett av internatbarna det har vært så mye snakk om. En flerkulturell tenåring som vender hjem til et ukjent land. Men erfaringene kommer godt med som forsker på det flerkulturelle feltet. Hun forstår migranter bedre enn de fleste.
– Derfor ville jeg ikke vært oppveksten foruten. Det er en berikelse jeg bærer med meg som forsker og underviser. Og jeg er glad i landet. Kamerun er et hjem, sier hun.
Førsteklasse går ganske fint. De tre elevene og husmoren får et nært forhold. Men så kommer det nye ansatte, flere barn og færre skuldre å gråte på.
– Vi lærte oss å bli foreldre for hverandre, forteller Audhild som ble voksen fort.
– Jeg besøkte foreldrene mine i de store feriene. Gikk på badet selv. Satte toalettmappa pent på plass, pusset tennene, sa godnatt og la meg. For det var det jeg var blitt vant til, sier hun og må le litt.
Snart blir hun storesøster og kjenner på et ansvar da brødrene etter hvert kommer til skolen. Hvilken skulder skal hun gråte på? Hun holder tårene tilbake fram til foreldrene forsvinner rundt svingen. Gråter på do, eller i den lille hagen i utkanten av misjonsstasjonen. Blir en ekspert i å skjule sporene. Audhild er så flink og fornuftig, sier de voksne.
LOJALITETSKRAVET
– Det var en stilltiende forventning om å ikke klage. Jeg så jo hvor viktig jobben deres var. Det var et kall fra Gud selv. Det er det vanskelig å opponere mot, fortsetter hun.
Når hun en sjelden gang treffer foreldrene, føles det kunstig. De sier de er glade i henne, men de reiser jo.
– Jeg prøvde å leve opp til forventninger jeg tenkte de hadde. Være mest mulig lett å like. Men det var ikke enkelt for dem heller, for en uskreven regel sa at man ikke skulle besøke barna mer enn andre. Enkelte hadde barna sine enda lenger borte, forklarer Audhild.
Et slags motto vokser fram i henne: Det er egentlig bare deg selv du kan stole på fullt og helt.
– De siste årene på skolen var vanskelige, så jeg fikk flytte til en misjonærfamilie nær skolen. På sju år hadde jeg hatt 12 ulike voksenpersoner som stedfortredere for foreldrene, forteller Audhild som nå var blitt 14 år og snart skulle flytte til Norge. Der er misjonærbarndebatten i gang. Audhild skal bli blant de siste internatbarna i NMS. Først nå spør flere hvordan det egentlig har vært å bo så langt borte fra foreldrene? En ny forståelse for barn og tilknytning vokser fram.
Ved senga hennes henger det en korktavle, og på den et sitat: «Gud kan tillate at vi opplever vanskelige ting, men gjennom det vil Han ofte lære oss noe.» I Norge kommer nok belønningen, tenker hun. Da skal alt bli bra.
UKJENT LAND
Familien flytter til Moi.
– Det var lenge siden vi hadde bodd sammen. Jeg kjente på sorg og sinne. Utad var jeg glad, men hjemme kom frustrasjonen ut. Det var ikke lett å forstå for de hjemme, forteller Audhild som ikke helt forstod det selv heller. Ikke før hun deltar på et lederkurs og får grunnleggende psykologiundervisning.
– Da begynte en prosess. Jeg gikk på Hald etter videregående, der vi skulle jobbe med livshistorien vår. Det året gråt jeg i bøtter og spann, og gjennom veiledning forstod jeg hvorfor.
Prosessen fortsetter under sykepleieutdanningen på Diakonhjemmet.
– Etter første studieåret fikk jeg permisjon for å være ettåring for NMS i Kamerun. Jeg fikk plassert mye da. Den indre reisen ble kanskje viktigere enn den ytre, forteller hun.
Snart ser hun at det ikke bare sorg og savn etter foreldre som preget årene i Kamerun. Hun fikk en drøm også, der under korktavla. Hun skulle til Niger for å jobbe blant nomadene. Det fascinerede folkeslaget som ofte hadde kommet vandrende til barndomslandet og hadde like løse teltplugger som henne selv. Det ser hun nå.
– Men før jeg kunne reise videre, måtte jeg komme på plass i meg selv.
MISJONÆRBARNSAKEN
Audhild engasjerer seg i misjonærbarnsaken gjennom NORUT. Hun går i dialog med misjonsorganisasjonene. Internatskolene er borte, men ikke ringvirkningene. Hun tar et oppgjør med NMS, og det kjennes frigjørende. Hun følger med på organisasjonen, men på avstand. Det faller henne ikke inn at hun noen gang skal reise ut for NMS. Men reise skal hun. Det er sikkert.
– Jeg innså at om jeg noen gang skulle gifte meg, så måtte jeg lære å stole på folk. Ekteskap krever sårbarhet, innså Audhild som måtte lære seg å gråte foran folk. Lære å lene seg mot andre, slik andre gjorde mot henne.
MINORITET: Audhild var den eneste norske i barnehagen. Foto: Åslaug Ihle Thingnæs
– Det var en automatikk i meg å ikke forvente hjelp eller knytte meg til noen. Jeg har alltid vært selvstendig. En styrke, ja, men ikke sunt, sier hun.
Følelsen av å være ubetinget elsket var ukjent.
– Det preget mitt bilde av Gud. Han var streng og uforutsigbar. Jeg har alltid vært velsignet med gode venner. I en samtale ble det påpekt at måten jeg beskrev Gud på virket nærmest psykopatisk. Hadde jeg tegnet ham da, hadde det sett skrekkelig ut, beskriver hun.
«Gi meg et nytt og sant bilde av deg,» var den eneste bønnen hun bad på denne tiden. Tilbake står et blankt lerret. Så kommer det noen farger. Audhild sorterer det genuine fra det menneskeskapte, og sitter nå igjen med et bilde som stadig får nye former og fargeklatter. I dag har hun et personlig forhold til kunstneren selv.
– Og takket være gode medvandrere kom jeg mer og mer på plass i meg selv, lærte å knytte meg til andre, giftet meg og fikk barn.
EVENTYRLYST
Hun kvittet seg med mye, men ikke alt. Teltpluggene er fortsatt lette å rykke opp. Og det rykker ofte i reisefoten.
– Fleksibiliteten er en av de gode tingene jeg bærer med meg. Det ble aldri Niger, på grunn av uroligheter, men ønsket om å gjøre noe godt i en annen kultur, lå der. Det er en slags positiv forpliktelse fordi jeg har det så godt, beskriver Audhild som kjente det i magen da hun så «Ledig stilling som studiekoordinator på Madagaskar» på NMS sin Facebook–side.
En oppstemthet, blandet med en fred sprer seg i kroppen. På kjøkkenet står mannen og steiker kjøttkaker. Han visste hvem han giftet seg med. En dame som bare måtte reise en dag. Han hadde noen år tidligere bedt Gud om å gi han en kone som kunne utfordre ham. Nå pleier han spøkefullt å si at han, med sin monokulturelle bagasje, fikk mer enn det han ba om.
– Søk da vel, sier han over kjøttkakene.
Stillingen var perfekt. Til og med utsendelsesorganisasjonen passet Audhild nå.
MISJONÆRBARN: Audhild var to år da hun flyttet til Kamerun. Som 15–åring kom hun tilbake til Norge. Foto: Åslaug Ihle Thingnæs
– Jeg var sint, med rette, men om jeg tar sosialantropolog–brillene på, ser jeg at alt må forstås i kontekst. NMS var et produkt av sin tid. Jeg kan ikke dømme basert på den kunnskap vi har i dag. NMS er i bevegelse. Det er fint å se.
REISER SOM FAMILIE
Bil og hytte er solgt, men ikke huset. For Audhild har selv erfart hvor viktig kontinuitet er for barn. De skal komme tilbake til barndomshjemmet. Men nå tenker Samuel (6) mest på at han kanskje får se en kameleon eller to i den nye hagen.
– Før vi ble tilbudt stillingen kom NMS på hjemmebesøk. Vi opplever å bli tatt godt vare på som familie. Det er naturligvis avgjørende for oss. Denne reisen skal fungere for hele familien, sier Audhild som vet hvordan det ser ut om ikke alle har det greit.
– Både før og underveis er det mange samtaler som blir viktige å ta, tenker hun.
Skole og barnehage er engasjert i barnas mentale forberedelse. De blir også med underveis, bare et tastetrykk unna.
– Nå leser vi bøker og ser filmer fra Madagaskar. Det er fint å se den enorme gleden og forventningen som vokser fram i barna, forteller hun.
– Hva er noen tips til familier som reiser ut?
– Å skape kontinuitet for barna. Ha kontakt
med de hjemme. Snakk om alt, og aksepter at man er på ulike steder mentalt til tider. La barna delta i noe av pakkingen, og få med seg noe med affeksjonsverdi. Barn har en fantastisk måte å gå inn i andre kulturer på. De er nysgjerrige. Delta i nysgjerrigheten.
KALLET
– Var det et offer å selge hytte og bil og flytte til noe ukjent?
– Det er noe befriende i å ha tatt det valget. Jeg er heldig som kjenner det slik, svarer hun og legger til:
– Å reise er et privilegium. Jeg tror på en Gud som bruker oss til det vi liker å gjøre.
– Hvilke assosiasjoner får du av ordet kall?
– Blandet, svarer hun.
– Men dypest sett handler det om å holde seg nær Jesus, uansett oppgave eller bosted. Det handler om de små valgene i hverdagen. Og hverdagen kommer på Madagaskar også, tror hun og legger til:
– Om du har stiftet familie, så vil barna alltid være det viktigste kallet foran andre oppgaver.
Fra mars skal hun altså koordinere praksisen til norske studenter på Madagaskar. Kommende helsearbeidere og lærere fra norske universitet som skal bryne seg på en kultur der tro er like naturlig å snakke om som været.
– Norge har blitt et pluralistisk samfunn. Samtidig vegrer mange unge seg for å snakke åpent om grunnlaget for verdiene sine. Da mister man den stemmen som utfordrer dem som ikke tror, påpeker hun.
Men gjennom Madagaskar–praksisen vil kanskje framtidens helsenorge bli mer sensitive og kloke i møte med troende pasienter. Og om de møter seg selv i døra, så kan de ta en prat med Audhild.
UTREISE: Snart flyr familien Heum til en helt ny hverdag på Madagaskar. Foto: Privat
Kalla til kvardagsterapi
Synnøve Grøtteland Helland (63) fann kallet sitt i kjellaren.
vidt. For ho er på det siste no. Kjempar mot kreften, men smiler tappert.
Det ligg ei diktbok på gåvebordet. «Roser i snø» av Haldis Reigstad. Den er frå ei som har kjent Synnøve i 23 år, men som tydelegvis ikkje har fått med seg at ho ikkje likar dikt.
– Eg syntest det var litt rart, ler Synnøve Grøtteland Helland, naturbarnet, songaren, naturfotografen, bonden og gitaristen. Multikunstnaren på ein avsides fjellgard i Bjerkreim kommune, veit ikkje at denne 40–årspresangen skal få ringverknader langt utover Rogaland.
SAKNET
Syster hennar er blant gjestane, men berre så
– Det gjekk veldig fort nedover med henne. Ho var berre 38 år og etterlet seg to barn. Vi var nære, både i alder og venskap. Det var ei svært tung tid, minnest Synnøve.
Ho opnar diktboka, mest for å kunne seie at ho har lest den, men så klarer ho ikkje å legge den frå seg.
– For meg som har vakse opp i naturen gjorde naturskildringane, kombinert med evangeliet, sterkt inntrykk, fortel Synnøve som har spelt gitar sidan ho var 12 år, og kom til tru tre år seinare då ho høyrde Nicky Cruz sitt sterke vitnesbyrd i Sarons dal. I vaksen alder måtte ho legge heimehjelp–jobben på hylla grunna
fibromyalgi. Men ho hadde musikken og reiste rundt som trubadur for rusmisbrukarar, fengselsfuglar, kyrkjer og bedehus. Men fram til denne dagen var det alltid andre sine songar ho serverte.
– Eg tok med meg boka og gitaren til badstova i kjellaren, tente lys og lukka døra. Slik sat eg i månadsvis.
NYE SONGAR
Nye melodiar strøymer frå gitaren og toneset Reigstads dikt. Og det vil liksom ingen ende ta.
– Badstova vart mitt «lønnkammer». Det vart terapi i sorga etter søstera mi, men samstundes vaks det fram eit kall. Det kjentest så rett, men eg torde ikkje seie det til nokon. Ikkje ein gong til mannen eller songvenninne
Helene Reite Uglem
KVARDAGSTERAPI: Synnøve tek ofte med seg gitaren ut i naturen. Foto: Synnøve Grøtteland Helland.
Liv Valbjørg Apeland Bakke. Jantelova hindra meg, fortel Synnøve.
Det var spesielt eit dikt som gjorde inntrykk, «Det lyser ei stjerne.»
– Eg kjende det bobla i meg. Til slutt måtte eg berre fortelje om opplevinga til Liv Valbjørg, innsåg ho.
I ein kaffipause under ei øving til eit songoppdrag, tek ho sats. Det får breste eller bere.
– Eg har ein song, sa eg og spurde om ho ville høyre. Det tok lang tid før eg kom til poenget, at melodien var heimelaga, men ho klarte til slutt å grave det fram, ler ho.
Til si store overrasking gjer «Det lyser ei stjerne» like sterkt inntrykk på songvenninne Liv.
– Etter kvart byrja vi å framføre dei nye songane, og responsen var enorm. Då fekk eg lyst til å nå lenger ut og spele dei inn, men igjen kom jantelova.
Også dette klarte veninna å grave fram, og albumet «Ved kjelda» kom ut ti år etter at søster til Synnøve døydde.
FEM ALBUM
Fem album har det blitt etter det første i 2008. CD–ar med tilhøyrande bilete tekne av Synnøve. Dei har blitt kvardagsterapi for langt fleire enn henne sjølv.
– Den dagen første plata kom ut, stod eg og mjølka i fjøset då eg brått forstod at Gud hadde skapt noko godt midt i alt det vonde. Tårene rann, fortel ho.
Den første songen ho tonesette, «Det lyser ei stjerne», nådde eit hjarte i Nord–Noreg óg. Synnøve får ein uventa telefon frå ei ukjend
kvinne. Ho seier ikkje mykje, men det ho fortel brenn seg fast.
– Då eg høyrde «Det lyser ei stjerne», rann tårene, byrjar nordlendingen. 70–åringen har bore på ei vond hemmelegheit sidan ho var lita.
Synnøve veit ikkje kva ho skal svare. Heldigvis fortset kvinna å fortelje.
– Det var ingen trist gråt, men ein frigjerande gråt. Eg vart løyst, seier kvinna i telefonen.
200 mil unna fortel ho om dagen då hjartet hardna. Ho var på veg heim gjennom ein mørk skog då ho vart valdteken. Ho huskar at det var ei einsleg stjerne som lyste på himmelen over henne.
– Eg har sett den for meg heile livet mitt, seier ho, men for første gong klarte ho å sleppe inn lyset frå den.
TELLE VELSIGNINGANE
Slike telefonar får Synnøve til å fortsette.
– Ein ungdom ringde og sa han hadde høyrt plata i bilen til foreldra. Han trudde ikkje då, men tekstane
gjorde at han kom til tru, fortel Synnøve som har skrive ned alle telefonar og meldingar. Det kunne blitt ei heil bok til saman.
– Hadde eg latt jantelova stoppe meg, hadde eg ikkje fått oppleve dette. Ein må tørre å gå ut av båten. Byrje i det små. Når ein er trufast i dei kvardagslege tinga, vil Gud setje oss over større ting.
Ved kjelda, 2008. Tekst: Haldis Reigstad I Fred og Frihet, 2012. Tekst: Haldis Reigstad, Kjellaug Marie Barke og Marta Jordebekk. Kveldsstilla, 2015. Tekst: Marta Jordebekk. Med Song og Gitar i Fjellheimen, 2018. Kjende songar i samarbeid med Kari Grøtteland Vanpelt.
DUO: Synnøve (t.v) og songvenninne Liv Valbjørg Apeland Bakke.
Imamdatteren fant Jesus
Som liten trodde Reem at Gud ville drepe henne. Det ble starten på en årelang troskamp.
Maria Indrøy Risanger
Trond Hjorteland
Reem utstråler stor livsglede løpende mellom klassene i den fireetasjers steinbygningen. Hun synger og danser med elevene og viser stolt fram arbeidsbøkene. De jubler, og Reem er rene fyrverkeriet. Skolen for de syriske flyktningbarna nord i Libanon er livsverket hennes.
– Vi vet aldri hvor lenge vi har dem. Derfor må vi hver dag fortelle dem hvor høyt de er elsket av sin himmelske far.
Dette har Reem selv brukt år på å erkjenne.
BARNDOMMEN
Reem vokste opp i en moské i en konservativ familie i Tunisia med en imam til far. Lille Reem fulgte derimot ikke bønneritualene, men ba fra hjertet. Familien lo av henne, men hun opplevde bønnesvar. En dag hun var ulydig truet foreldrene henne med Guds straff. De sa han skulle henge henne etter øyevippene og spidde hodet hennes.
– Jeg løp opp på taket og ropte til Gud at han ikke måtte gjøre det.
Idet hun ser utover mandel- og olivenlunden hører hun en stemme.
– Tror du at den som har skapt dette praktfulle vil henge deg etter øyevippene?
Reem svarer nei.
– Jeg er mer enn en konge. Jeg er din far, fortsetter stemmen.
GLEDESSPREDER: Reem er trygg og glad i troen etter flere år i uvisshet.
Hun får panikk. Gud som far er uhørt i islam. Reem slår seg selv i ansiktet og ber om tilgivelse, men stemmen gjentar det samme. Opplevelsen holder hun for seg selv.
FORTVILELSEN
Da Reem er 15 år dør en jevngammel fetter i en ulykke. Sinnet mot Gud tar overhånd. Sjokkert og fortvilet prøver hun å ta livet sitt.
– Jeg tenkte at Gud straffet meg fordi jeg ikke praktiserte islam riktig. Samtidig som jeg begynte å hate Gud var jeg redd ham.
Redselen gjør at hun går hardt inn for å gjøre alt korrekt. Vasker og ber. En liten feil og alt må gjøres på nytt, for frelsen er i gjerningene. Hun leser koranen ord for ord med morens antidepressiver gjemt mellom sidene og tar en pille hver gang hun blar.
HIGH FIVE: Elevene er tydelig begeistret for den ivrige skolelederen, og Reem er tydelig glad i elevene.
FOTO: Maria Indrøy Risanger
– Jeg var en slave. En redd og forvirret slave, forteller Reem.
En natt sover hun med moren som også er traumatisert etter ulykken. Reem ber om å bli løst fra den fortvilende situasjonen. Hun ønsker inderlig at Gud skal svare henne som før. Stemmen fra taket kommer tilbake.
– Navnet over alle navn er ikke Mohammed, sa den. Livredd, og overbevist om at familien min ville dø om jeg hentydet noe lignende igjen, holdt jeg opplevelsen hemmelig, sier Reem.
– Fra nå av ber jeg i «navnet over alle navn, som jeg ennå ikke kjenner.»
SVARENE
På universitetet, som 18-åring, fanger en jente med skinnende framtoning og et rødt kors rundt halsen oppmerksomheten hennes.
– Jeg sier at hun kommer til å havne i helvetet for å gå med det, men jenta inviterer meg til en samtale og viser meg Bibelen. Det første jeg ser, er setningen «Gud, vår himmelske far,» forteller Reem.
Jenta bekrefter at hun kaller Gud «far» og at det er lov.
Reem kommer over Efeserne 2,8 som sier at man ikke er frelst ved gjerninger, bare av nåde.
– I tre år hadde jeg gjort alt helt riktig. Bedt, vasket og pugget koranen. Likevel kjente jeg kun lenker, utbryter Reem.
Så kommer det største sjokket.
– «Navnet over alle navn er Jesus.» Så enkelt og så tydelig stod det.
Reem smiler gjennom tårevåte øyne når hun forteller om den dagen. Etter intense år med troskamp følte hun seg fri.
KALT TIL LIBANON
Libanesiske Emil misjonerer blant muslimer i Tunisia. Han og Reem gifter seg, og høsten 2014 flytter de til Emils barndomsby i Libanon. Her står flyktningteltene tett, og volden er framtredende. Reem ser et tydelig behov. Utstyrt med skrivebøker og blyanter samler hun en barnegruppe til undervisning.
– Skolen startet under oliventrærne med få elever og flyttet så til et gjørmete flyktningtelt. Da elevtallet vokste tok vi dem hjem til oss. 180 barn stuet sammen på 70 kvm, forteller Reem.
Korona stopper ordningen, men en bygning i nærheten virker nær perfekt selv om noen klasser må undervises ute. Eieren lar dem overta mot at hun blir lærer på frivillig basis. Et svensk misjonærpar støtter skolen månedlig.
LÆRDOMMEN
Reem og Emil gir Gud ære i alt og for alt. Den fysiske og psykiske volden, skapt av år på flukt og krigstraumer, er ikke lenger like dominerende i nabolaget.
– Guds ord kombinert med lærernes omsorg erstatter gradvis barnas sinne med glede. Gud jobber med dem, og vi ser tydelig forandring, sier Emil.
– Det smitter til resten av familien, legger Reem til.
Fag skal læres, men skolens viktigste lærdom er tro på ens verdi som menneske. Elevene er elsket. De kan skape forandring.
– Lykkes vi kun med å fortelle dem at Gud er far, er det nok. Det er nøkkelen til alt.
SE MER AV REEMS SKOLE:
Naboen alle skulle hatt
Landy Robenhariziva Bakke flyttet fra Madagaskar for halvannet år siden. Nå banker hjertet for et nabolag i Sandnes.
Uglem
– Hei, du er jo naboen min, sier Landy til kvinnen hun har sett et par ganger, men ikke fått blikkontakt med. Nå får hun et smil tilbake, men også et nært vennskap.
FISKEFANGST
Landy vokste opp med søndagsskole og gudstjenester i en kristen familie på Madagaskar, men det kjentes tomt.
– Det var tradisjon å gå i kirken, men vi var også bundet av gamle hedenske tradisjoner, forteller hun.
– Men da jeg flyttet hjemmefra, til hovedstaden, fikk jeg en hushjelp som var hyrde. Det er en frivillig tjeneste i Den gassisk–lutherske kirke (FLM). Hushjelpen lærte meg å be, og jeg fikk et personlig forhold til Jesus.
Landy blir nestleder i et firma som driver med sjømateksport da hun plutselig må kaste ut garnet på den andre siden av båten. Firmaet sliter økonomisk. Landy blir sagt opp.
– Det var en vanskelig tid. Plutselig var jeg arbeidsledig og måtte stole fullt og helt på Gud.
Da møter hun en syk, forlatt og hjemløs jente som skal prege veien videre.
– Jeg har et brød som jeg kan dele i to, tenkte jeg og hun bodde hos meg i tre år. Det betydde
like mye for meg som for henne, tror Landy.
Hun inspireres til å ta hyrdeutdanning. Landy trenger ikke sjømateksport. Det er mennesker hun vil fiske. Den første fangsten blir jenta, og snart sin egen familie.
GUD OG FORFEDRE
Da Landys fetter får kreft, vil familien sende ham til Frankrike for behandling. Men pengene strekker ikke til.
– Jeg samlet familien, bestemor, onkler og tanter. Nå måtte vi be, forteller Landy.
Bestemoren tilbyr seg å selge rismarkene. Onkelen kan ofre traktoren. Landy blir bedt om å søke hjelp hos rike venner hun fikk gjennom sjømateksport–jobben, men hun vil heller spørre Gud.
– Om han er den han sier, så vil han lede oss til hjelpen, sa jeg. Vi måtte søke Guds rike først.
Familien deltar på et bønne- og vekkelsesmøte i regi av hyrdebevegelsen da underet skjer.
– Fetteren ble helt frisk, på mirakuløst vis. Det gjorde sterkt inntrykk på oss alle. Hele familien kom til tro. De sluttet å påkalle forfedrene.
MISJONSKALLET
Landys CV er mangfoldig. Hun har ledet sitt eget TV–program på Madagaskar, jobbet som hudpleier og frisør og engasjert seg i Shalom, arbeidet som bygger bro mellom kristne og muslimer på Madagaskar. I 2002 får hun en telefon som leder henne inn på nok en ny vei.
– Det var like etter 11. september 2001. En venninne i USA hadde det vanskelig og trengte en medvandrer. Jeg dro over og hjalp henne som au pair, forteller Landy.
På en gudstjeneste skjer det noe helt spesielt idet hun for første gang hører sangen «Amazing grace.»
– Det var som om jeg så en rød tråd i livet og forstod at jeg var her for å bli forberedt til en misjonærtjeneste. USA–året lærte meg å tjene
Helene Reite
andre med ydmykhet, og at man ikke kan gi videre noe man ikke selv har. Man må leve det man lærer.
TIL SANDNES
Tilbake på Madagaskar møter hun mannen sin, NMS–misjonær Arild M. Bakke, i 2003. De gifter seg, får to barn og bor nå i Sandnes på andre året.
– Jeg er både norsk og migrant, og har derfor en dypere forståelse overfor innvandrere jeg møter i min hverdag. Det kan Gud bruke til å bygge bro mellom kulturene, opplever Landy som er engasjert i migrasjonsarbeid gjennom KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) og Hjerte for Sandnes.
– Pandemien har vært tøff for enslige,
somaliske kvinner og andre som jeg har blitt kjent med, forteller hun.
En av dem er nabo og nær venninne. Når hun blir spurt om hun er alene, svarer hun nei. Hun har en søster. Hun heter Landy.
– Hun er blitt en del av familien. Hun er ofte på besøk, blir med på gudstjenester, vi deler liv og ber sammen. Selv om hun er muslim, setter hun pris på at jeg ber for henne i Jesu navn.
JESUS PÅ SALONGBORDET
– En ting som slo meg da jeg flyttet hit, var at mange migranter så ned når jeg møtte dem. Mange kjenner seg avvist og mindreverdige. Nordmenn kan virke kalde, men jeg kan forklare at nordmenn egentlig er imøtekommende. Om man ikke får et smil
NABO: Da Landy flyttet til Norge for halvannet år siden kjente hun på et kall til å bruke tid på naboene sine. Foto: Privat
tilbake med en gang, må man ikke slutte å smile og si hei, oppfordrer Landy som selv lever etter den oppskriften. Det fungerer.
Samtidig tror hun mange nordmenn har litt å jobbe med når det kommer til åpen framtoning.
– Når jeg ønsker å bli kjent med innvandrere, spør jeg om de kan lære meg å lage en rett fra landet deres. Det er noe mange blir glad for, opplever Landy.
– Å lage mat sammen åpner opp. Å dele tro er ikke noe man skal forhaste seg med. Det skjer naturlig i relasjoner der man deler liv, erfarer hun.
Nettopp det skjedde en gang hun besøkte en muslimsk kvinne som hadde et Jesus–bilde på bordet.
– Hun fortalte at hun fant det på NLM Gjenbruk og kjøpte det fordi det trøstet henne. Ensomheten og tomheten roet seg når hun så på Jesus som stod der og banket på en dør, forteller Landy som fikk en mulighet til å fortelle hva bildet betyr.
ELSKER MENNESKER
Landy er ikke lenger ansatt i NMS, men vet hva hun vil.
– Uansett hvor jeg jobber, er kallet mitt å elske mennesker slik Gud gjør. En tro som er virksom i kjærlighet, som det står i Galaterne. Det trenger ikke å være komplisert. Begynn i det små, sier hun og kommer med en oppfordring til slutt:
– I en tid med økende migrasjon har misjonsmarken kommet til Norge. Vi trenger ikke å reise for å møte mennesker som ikke har hørt evangeliet. Vi er velsignet med fine boliger. Det gir en mulighet til å vise gjestfrihet overfor nye og fremmede blant oss.
– Du burde bli prest!
Og det ble jeg, sier Estlandmisjonær Magne Mølster.
Stina Margrete Aanderaa Neergård
– Jeg vokste opp med mor og stefar i et ateistisk hjem og trodde ikke at det fantes noe som helst overnaturlig, forteller Magne Mølster. I dag er han prest og misjonær på ellevte året i Estland.
BØNN FRA HJERTET
I møte med venner som hadde religiøse erfaringer ble tvilen sådd i Magne. En folkehøgskolelærer inspirerte ham til å lese i Bibelen, uten at han kom særlig langt. Men våren 1996, da han var student i Lillehammer og livet var litt vanskelig, skjedde det en endring:
– Jeg prøvde å be FaderVår og opplevde at bønnen gikk fra å være ord jeg sa til å være bønn fra hjertet.
TRO OG UTVIKLING
– Jeg kunne lett forblitt en anonym kristen, innrømmer Magne.
I begynnelsen turte han ikke å fortelle noen at han hadde begynt å tro på Gud. Men så brakte studiene i samfunnsgeografi ham til Ghana, der han fikk bo hos en kristen vertsfamilie, i et samfunn der kristen tro var helt normalt.
– Jeg møtte så mange flotte kristne folk og skjønte at jeg hadde gått glipp av noe, smiler Magne.
Magne hadde sett for seg å studere u-landsfag. I Ghana erfarte han at tro henger sammen med utvikling. Og han ville gjerne lære mer om egen tro. At det var noe som het bibelskole hadde han ikke fått med seg, men han visste at det gikk an å studere KRL. Slik gikk det til at han begynte på Menighetsfakultetet høsten 1997. Og der ble det ikke bare et grunnfag.
Snart var han i gang med hele teologi-løpet.
PREST ELLER IKKE?
– Et semester jeg var i praksis hadde jeg en slags kallsopplevelse, forteller Magne.
– Det kan best beskrives som en forståelse av at jeg kanskje kunne brukes i kirken på en eller annen måte. At Gud kunne bruke meg. Men jeg var i kamp med meg selv hele veien.
Skulle han bli prest eller ikke? Og hvilket kirkesamfunn skulle han tilhøre? Magne visste ikke om han var luthersk – hans «kristne oppvekst» var jo i Ghana, og der hadde han knapt møtt lutheranere. Magne ble først lærer på en folkehøgskole. Der møtte han Ave fra Estland, som han nå er gift med.
– Det var en av elevene mine som sa de forløsende ordene: Du burde bli prest. Og det ble jeg.
MISJONÆR: Magne Mølster har vært misjonær og prest i Estland i 11 år sammen med kona Ave og de tre barna Joel, Paul og Maria. Foto: Marit Mjølsneset
TIL TELEMARK
Ave og Magne flyttet til Ski. Ave begynte på en mastergrad, og Magne tok praktikum. Derfra gikk veien til Telemark, der Magne fikk stilling som ungdomsprest i Lunde og Flåbygd. Tanken på misjonærtjeneste hadde vært der, Magne ville gjerne tilbake til Afrika. De hadde til og med vært på en kanskjemisjonær-samling på Solsetra. Men nå var livet i Telemark. Sokneprest-stillingen ble ledig, og Magne søkte.
Men det viste seg at veien videre ikke var så rett og uten svinger som de hadde trodd. En annonse i Vårt Land forstyrret den forutsigbare framtidsplanen: NMS søkte etter et misjonærpar til Estland.
– Det satte en støkk i oss begge, beskriver Magne.
– Estland er Aves hjemland. Tiina som er prest i Mustamäe er Aves gamle ungdomsleder. Vi hadde fulgt med på arbeidet hennes. Vi ringte NMS og fikk forståelsen av at de var veldig interessert i å sende oss.
MISJONÆRER I ESTLAND
Så skjedde alt veldig fort.
– Kvelden før ansettelsen skulle opp i bispedømmerådet hadde vi bibelgruppe der vi ba for avgjørelsen, forteller Magne.
– Det endte med at jeg trakk søknaden min, og dagen etter takket vi ja til misjonærstillinger i Estland. Ave var gravid med vårt første barn, så det var en spennende tid med mange omveltninger. Vi var først på et fem ukers misjonærforberedende kurs og reiste deretter til Estland i midten av september 2011.
BYGGESTART: Magne tar det første spadestikket til et nytt kirkebygg i Saku sammen med Mihkel Reinup. Foto: Victoria Parmas
DET BLOMSTRER
Familien Mølster trives godt i Estland, Aves hjemland. For Magne er det en ekstra bonus med misjonærtjenesten at det har gitt ham mulighet til å lære estisk flytende. Og begge trives veldig godt med arbeidet i og rundt Saku menighet.
– Arbeidet blomstrer mer enn jeg hadde turt å håpe på, sier Magne.
De kom til et gammelt bedehus med mest eldre mennesker. Nå er et splitter nytt kirkebygg snart ferdig bygget, og det er både familier og ungdommer med i menigheten som allerede har tatt det nye bygget i bruk.
– Da vi reiste ut tenkte jeg at det kunne bli fullstendig fiasko, innrømmer Magne.
– Men Gud har velsignet slik at det vi er med på har blitt større enn jeg forventet!
KALL: Magne og Ave kjente kallet da de så en ledig stilling i Estland for NMS. Foto: Marit Mjølsneset
Årets frivillig i NMS
Tradisjon tro deler NMS ut sin egen frivillighetspris!
Prisen går til en person, forening eller gruppe som har gjort en ekstraordinær frivillig innsats for NMS, NMSU eller NMS Gjenbruk.
Kjenner du noen som fortjener å bli kåret til «Årets frivillig» i NMS?
Gå inn på: www.nms.no/frivillighetspris
Ditt liv mellom to permer
Den mest verdifulle gaven til dine etterkommere er historien om ditt liv!
Slik går du fram for å få bli «bokaktuell»:
• Ta kontakt med NMS (40 40 60 26 eller livshistorie@nms.no)
• En erfaren forfatter intervjuer og skriver din livshistorie
• Vi har forfattere over hele landet
• Bøkene er mellom 100 og 150 sider
• Boka er innbunden med stive permer
• Pris: 50.000 kroner (70.000 for par) for 20 eksemplar
• NMS tjener 20.000 kroner pr. biografi Finnes det en mer verdifull gave?
VINN BIOGRAFI: På NMS sin Facebook-side kan du lese mer om folk som har fått sine egne biografier. Her kan du også bli med i trekningen av en gratis biografi.
– Tenk å få mammas livshistorie i bokform! Den gaven er den mest overraskende jeg noen gang har fått.
Prost Jan Egil Kimo Ingebretsen, sønn til Mari Ingebretsen (81) som er aktuell med «Historier fra mitt liv».
– Jeg hadde i flere år tenkt at jeg skulle skrive min historie. Da jeg ble rammet av Parkinson sykdom, ble det umulig for meg. Men takket være biografiprosjektet til NMS fikk vi det til.
Øyvind Oterholt (73) som er aktuell med biografien «Det går bra»
ERIK SIGURD SANDVIK (86)
Opprinnelig fra Karmsund. Utdannet cand. philol. Bosatt i Ngaoundéré siden 1968. Utsending for NMS i Kamerun til han ble pensjonist, deretter bodd i Ngaoundéré som privatperson.
Ungkaren med 20 sønner
Det finnes vel ingen misjonærer i historien til NMS som har bodd lenger i et misjonsland enn Erik Sandvik. 53 år etter at han kom til Kamerun har han ennå ikke forlatt huset sitt i Ngaoundéré.
Martin Eikeland
Maria Indrøy Risanger
– Det var vemodig å reise fra Kamerun. Klart det var det. Jeg hører jo hjemme der på mange vis, sier Erik Sandvik, som tar imot MT i leiligheten «hjemme» på Spanne utenfor Haugesund. Han har nettopp kommet tilbake fra Kamerun. Planen er egentlig at han nå er kommet til Norge for siste gang – at den rekordlange perioden er slutt. Men slike planer er ikke hugget i stein. Mer om det mot slutten av denne artikkelen.
STILIG HERREMANN
Hvem er han, denne mannen som har tilbrakt det aller meste av sitt liv i en by som for mange er et ukjent afrikansk stedsnavn? 86–åringen med veltrimmet fippskjegg som åpner døra i leiligheten i Spannevegen framstår som en distingvert herremann, som like gjerne kunne se tilbake på et liv i en høy akademisk stilling ved et norsk universitet. Men klesdrakten skiller seg fra det pensjonerte norske professorer går rundt i. Han er kledd i en mørkeblå dress, men i motsetning til de man finner i vestlige konfeksjonsforretninger, er denne dressen uten knapperad og åpning framme.
– Jeg fikk denne av en av mine gutter da jeg var i Kamerun i jula. Det er slikt som er moderne der for tiden, forklarer Erik. Hva han mener med uttrykket «mine gutter», kommer vi også tilbake til senere.
BESTEMTE MENINGER
Selv med en rekordlang tjenestetid som misjonær, er det mange i det norske NMS-landskapet som ikke kjenner Erik Sandvik spesielt godt. I de første tiårene av hans misjonærtjeneste var det slik at misjonærene hadde fire år lange perioder ute på misjonsfeltet, etterfulgt av ett år i hjemmetjeneste før de reiste ut igjen. Men for Eriks del fungerte ikke en slik ordning. Hans oppgaver i Kamerun var det ikke enkelt å overlate til andre i ett helt år. Derfor ble det, med et par unntak, til at han bare hadde vanlige ferier hjemme i Norge, og han har aldri trålt norske kirker og bedehus med lysbilder fra Kamerun.
Men på hovedkontoret i NMS er Erik Sandvik et velkjent navn. Hans store innsats innenfor skolearbeid i Kamerun er blitt lagt merke til. Det samme er hans enorme kontaktflate i Kamerun, noe som NMS har hatt nytte av. Men Erik er også kjent som en mann som ikke tar et nei for et nei. Når det har blitt fattet vedtak som han ikke er enig i, har det ikke sjelden
hendt at han finner andre veier for å få viljen sin. Han er en mann som ikke er redd for omkamper og for å si sin mening.
– Når jeg har fått ansvar for et arbeid, kjemper jeg for oppgaven og det ansvar jeg har fått. Mine kamerunske venner skal være sikre på at jeg alltid står opp for dem, sier han med et uttrykk som best kan betegnes som «et bestemt smil».
FRA BONDESØNN TIL
UNIVERSITETSSTUDENT
Godt plassert i godstolen i leiligheten snakker Erik gjerne om både med- og motvind i livet. Han forteller om en god barndom, der han var yngst i en søskenflokk på åtte. Faren var emissær og bonde. Store deler av året reiste han rundt og holdt møter i Stavanger krets av NMS. Men i onnetider var han hjemme på gården og i gartneriet på Spanne. I de tidene på året faren var på «prekenturer», drev mor gården. Med fire søstres omsorg og tre brødres ansvar for at han skulle bli en nyttig bondegutt, hadde han en god oppvekst.
Men å være bondegutt var aldri et mål for Erik. Han var mer interessert i bøker enn jord. Derfor reiste han til Oslo for å studere. Å bli lektor
var målet. I alle studieårene bodde han hos sin tante og onkel og levde som en sønn av huset.
– Oslo ble min by. Studiemiljøet, kontakter og muligheter åpnet horisonter. I feriene reiste jeg hjem og hjalp til i drivhusene og på jorda, forteller han.
Etter fullførte studier, cand. philol. med fagene engelsk, kristendom og historie, samt pedagogisk seminar i tillegg, var han klar for arbeidslivet.
YRKESVALGETS KVALER
Men hva skulle lektor Sandvik ta fatt på. Han hadde mange muligheter og tilbud. «Kom til Vadsø,» skrev kameraten hans, Ove Danbolt. «Er du gift? Hvis ikke, reis ikke til Nord-Norge», sa studentpresten
«Vi venter på deg på fakultetet», sa universitetsprofessoren. «Misjonen trenger lektorer i Afrika,» skrev misjonssekretæren.
Midt i denne flommen av muligheter og tilbud, stod Erik. Noen vil kanskje si at han
MEDALJE: Erik Sandvik i audiens hos Kong Harald etter at han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje. Foto: Privat
satte Gud på prøve, men han sa i alle fall til seg selv at hvis Misjonstidende kommende onsdag søker etter lektorer til Afrika, så drar jeg dit. Og nettopp det stod det i onsdagens MT. Dermed var livsvalget tatt for Erik Sandvik. Han meldte seg som misjonskandidat i NMS.
Reaksjonene var heftige: En studiekamerat ringte: «Glem det. Du er ikke typen på misjonær». En kusine bemerket: «Du er gal, Kamerun, der er det både løver og slanger. Du risikerer livet.»
Veilederen på universitetet sa: «Her har samfunnet betalt landets dyreste utdannelse på deg, så stikker du av! Er dette god moral?» En kamerat spurte: «Har du diskutert dette med familien?»
Det hadde han ikke. Men valget var tatt. Erik Sandvik skulle bli misjonær.
– Min oppvekst, mitt miljø og mine
TJENESTE: I 2002 ble Sandvik tildelt Kongens fortjenstmedalje. Overrekkelsen skjedde i Kamerun – hans andre hjemland. Foto: Ivar Barane
opplevelser som FN-soldat i Gaza avgjorde mitt valg.
HUMANIST SOM MISJONÆR
Men hva lå bak beslutningen om å velge vekk akademisk karriere til fordel for et liv som misjonær? Erik har selv fundert mye på det. Han er også blitt utfordret av andre til å forklare hvorfor han valgte misjonærlivet.
– En venn spurte meg en gang: «Ble du misjonær fordi du var redd for Gud eller fordi du var glad i Jesus?». Det var et interessant spørsmål, men for meg var begge svaralternativene feil. Jeg tror det var ønsket om å være noe for medmenneskene som var hovedgrunnen. Jeg er en kristen humanist, som er opptatt av å gjøre noe for å hjelpe folk. I mitt virke har jeg nok ikke vært så opptatt av hvor folk skal tilbringe evigheten som å hjelpe dem til et bedre liv her på jorden.
– Har dette vært problemfylt?
– Nei, det vil jeg ikke si. Misjonen har et oppdrag knyttet til livet her på jorden og et oppdrag med evigheten som perspektiv.
PARIS
Etter et åtte år langt akademisk studium, samt militærtjenesten for FN i Gaza, ble Erik antatt som misjonær for NMS. Han ble plassert i Kamerun. For at han skulle være best mulig forberedt, ble han sendt på språkstudium i Paris før han reiste sørover.
– Tiden i Paris var helt fantastisk. Her traff jeg flotte folk, lærte fransk og levde i en verdensby. Og så var det all kunsten, da. Utstillinger med kjente malere og spennende uttrykk. Månedene i Paris gjorde noe med meg, sier Erik med et drømmende blikk.
KAKIKLEDDE MISJONÆRER
Turen til havnebyen Douala i Kamerun gikk med en båt fra Amsterdam. Reisefølget var Kjell Christoffersen, bevisst Oslo-gutt som ble en god misjonærkollega. I Paris hadde de to vært på «Tropemagasinet» og utstyrt seg slik
de trodde ekte misjonærer var utstyrt: Blikk-koffert, uknuselige Arco-kopper og kakidress. Fra Douala til Ngaoundéré gikk turen med fly.
– I Ngaoundéré var det ingen til å ta imot oss. En misjonær var sendt til flyplassen for å ta imot de nye misjonærene, men han kom tomhendt tilbake. «Det var ingen misjonærer, bare to militære i kaki-uniform», fortalte han sine norske kolleger da han kan tilbake med tom bil. Men takket være en libanesisk handelsmann som forbarmet seg over de kakikledde nordmennene, kom de seg til misjonsstasjonen. Her fikk Erik tildelt et hus, med en størrelse som var tilpasset hans sivilstand, ungkar. Han har beholdt dette huset og sivilstanden gjennom hele livet.
SKOLEARBEIDET
Erik Sandvik var sendt ut for å arbeide på skolen som misjonen
AMATØRINGENIØR: Erik fulgte byggingen av Millenniumskatedralen med et våkent blikk. I veggene er det rikelig med armeringsjern. Foto: Ivar Barane
HYLLET: Da Erik ble tildelt Kongens fortjenstmedalje, var mange av lederne i Ngaoundéré til stede for å hylle den norske kameruneren. Foto: Ivar Barane
hadde bygd i tilknytning til misjonsstasjonen. Det var på denne skolen Erik hadde hele sin misjonærtjeneste. Før han begynner å snakke om sitt hjertebarn, innser han at den kamerunske dressen han har på seg ikke er nok for å holde varmen i leiligheten utenfor Haugesund. Han finner fram en rød strikkejakke med skoleemblemet på; College Protestante. Når Erik omtaler skolen, kaller han den College.
– Det var fantastisk for meg å komme til College. Her møtte jeg kolleger og elever som var opptatt av det samme. På den tiden satset både NMS og kirken på skolearbeidet. I den sammenheng var College selve kjernearbeidet. Jeg hadde fått beskjed fra NMS om at de gikk inn
i Kamerun blant annet for å stanse den islamske frammarsjen i Afrika. College var en viktig formidler av kunnskap, kristen tro og moral i møte med elever fra flere trossamfunn og religioner.
FRA KLASSEROM TIL KONTOR
De første årene var lektor Sandvik en av lærerstaben på College. Men snart ble det klart at akademikeren fra Haugesund også hadde administrative egenskaper. I to perioder har han vært rektor på College. De første årene Erik var i Kamerun, var College det som vi på et noe gammelmodig norsk kaller for «realskole». Senere ble skolen utvidet med det som vi tidligere kalte gymnas i Norge.
– For at en skole for fattige barn fra landsbyene skal fungere i Kamerun, er det helt nødvendig med et internat. Opprinnelig var planen at det nye internatet skulle bygges etter fransk mønster, der elevene bodde på store sovesaler med inntil 100 senger. Vi tenkte at den personen som
skal holde orden på et slikt internat, ikke er født ennå. Derfor valgte vi heller å bruke den lokale skikken der det er storebror som er familiens sjef, ikke far. Den samme tenkningen brukte vi på seksmannsrommene på internatet. På hvert rom bodde elever fra alle klasser, og eleven fra øverste klasse var sjef. Han var storebror for de andre guttene.
– Han hadde ansvar for at de yngre guttene på rommet holdt orden og hadde et godt liv. For disse «storebrødrene» var det en stor ære å få en slik oppgave, mens de yngre kom inn i et system der de fikk omsorg og trygghet.
– Du sier at dere bygde opp et system basert på den lokale kulturen. Hvor mange år gikk det før du forstod kulturen i Kamerun?
– Den har jeg vel aldri forstått fullt ut. Det er spenningen. Men jeg har forsøkt å tilegne meg noe av tankegangen, humrer Erik, som ennå ikke er helt fornøyd med
temperaturen i leiligheten. Etter mye om og men får han fjernkontrollen for varmepumpa til å fungere.
– I Kamerun tenker jeg som en nordmann, i Norge som en afrikaner. Det er så forferdig kaldt her i Norge, forstår du.
«GUTTENE MINE»
Det huset som Erik ble tildelt i 1967 er det samme som han har bodd i hele tiden i Kamerun. Men det gikk ikke mange årene før han så behovet for utvidelse.
– Guttene som fikk skoleplass på College, kom fra landsbyer rundt Ngaoundéré. Familiene var ofte fattige. På skolen hadde de et sted å bo, men ikke noe sted å være. Slik ble lærernes hjem et hjem for mange. Jeg lot etter hvert noen av guttene fra College bo i huset mitt.
Den historien som er Erik nå forteller, viser hans gode evner som historieforteller. For først må han fortelle bakgrunnen:
KATEDRAL: Da den store Millenniumskatedralen skulle bygges rundt årtusenskiftet, hadde Erik Sandvik mer enn en finger med i spillet. Katedralen er bygget av “kortreiste steiner”, hugget ut av lokale steinhuggere. Foto: Ivar Barane
– 1. april var jeg blitt grundig lurt. Noen fra sykehuset kom i full fart til meg og spurte om jeg kunne hjelpe. De sa at de hadde fått inn en tysk kvinne som skulle føde. Problemet var at hun bare snakket tysk. Jeg grep med meg den tysk/norske ordboken og styrtet bort til sykehuset. Jeg ble ledet til en seng på fødeavdelingen. Plutselig var det en av de andre misjonærene som dukket fram under dyna og ropte «1. april». Det var jo en god spøk, som vi lo godt av. Men jeg ønsket selvsagt å spøke tilbake. Den muligheten fikk jeg da misjonærmøtet samme året skulle behandle min søknad om å få penger til å utvide huset mitt. Etter å ha rådført meg med Bjørn Bue, som var tillitsmann på den tiden, tok jeg ordet for å forklare hvorfor jeg måtte ha et større hus.
– Jeg sa at jeg hadde planer om å gifte meg. Det kom som et sjokk på misjonærflokken. Folk kikket på de ugifte kvinnelige misjonærene for å se om noen rødmet. Men ingen av dem gjorde det. Da sa jeg videre at skulle gifte meg med en amerikansk misjonær. Sjokket ble ikke mindre av det. «Var det ingen av de norske damene som var gode nok», tenkte kanskje misjonærene. Men snart måtte jeg jo medgi at det hele var en spøk. For meg endte det godt, jeg fikk misjonærmøtet med på at huset mitt trengte flere rom. Dermed fikk jeg også mulighet til å gi skikkelig plass til guttene, som jeg kaller sønnene mine. Jeg er ungkar med 20 sønner, humrer Erik.
– Var din fortelling om at du skulle gifte deg hundre prosent tull? Har du aldri hatt en kjæreste?
– En gang var jeg på besøk på den protestantiske kirkes senter i Paris. Der fikk jeg den vanlige hilsen: «Hvordan står det til med arbeidet, med familien, med deres kone?» Min franske kollega svarte spontant: «Erik er gift med College».
Som misjonær ble det på en måte et valg: Skulle jeg konsentrere meg hundre prosent om jobben, eller skulle jeg dele min oppmerksomhet mellom jobben og familieliv? For meg ble det naturlig å velge jobben.
– Har du aldri savnet et liv med kone og barn?
– I Kamerun var det aldri et savn. Nå, når jeg er i Norge, kjenner jeg nok på savnet. Men jeg har min kamerunske familie der ute.
Selv om hjemmet i Kamerun ikke var preget av tradisjonelt norsk familieliv, var det både mye lyd og høy stemning hos ham. Og det ble akseptert: «Guttene til Erik» ble et begrep.
– En gang var en misjonær på besøk på misjonsstasjonen og spurte ham om å få bo hos meg, for i mitt hus var det så mye liv og god stemning. Det tok jeg som et kompliment. Jeg har bodd greit, og vi har hatt mange store diskusjoner i dette huset.
ARBEIDET I KAMERUN
Når Erik snakker om de første årene som misjonær, blir han både oppglødd og glad.
– Den første tiden i Kamerun var fantastisk. Da var det en enighet og optimisme i misjonærflokken og lærerkollegiet som var enestående. Senere forandret det seg på grunn av endret misjonsstrategi og omorganisering. Jeg satt med lang erfaring og mye faglig kunnskap, men det ble vanskeligere å få gjennomslag.
Videre forteller Erik om omorganiseringen i 1980-årene med diskusjoner om afrikanisering av kirken. NMS skulle ha representant, men ikke lenger tillitsmann på misjonsfeltet. Ingen misjonærer skulle ha ledende stillinger i kirken.
– For College sitt vedkommende førte det til at skolen mistet tre lærere betalt av NMS, og siden fulgte amerikansk misjon etter. Verst var likevel kirkens sentraliseringspolitikk. Den nasjonale kirken ville ha kontroll over alle sine institusjoner. Det førte til at fagkomiteene fikk mindre og
mindre innflytelse. Kirkestyret overtok styringen. Dette førte til en forskyvning av fokus i det kirkelige arbeidet. Balansen mellom kirkens diakonale arbeid og menighetsarbeidet ble forskjøvet. Presteutdannelsen fikk en stadig viktigere posisjon. Den lutherske kirken i Kamerun er blitt til en klerikal kirke med en sentralisert kirkeledelse, sier Erik med både sorg og sinne i stemmen.
OMSTILLINGER
Sandvik snakker også mye om andre omstillinger i misjonens og kirkens arbeid. Noe av disse temaene lar vi hvile i dette intervjuet. Men vi lytter til hans ord om det han betegner som en krise.
– I dag sliter kirkens institusjoner, College sloss for sin eksistens, barneskolene tømmes, sjukehuset i Ngaundéré er i kne. Slik jeg ser det, blir det diakonale arbeidet nedprioritert. Dette kan jeg bare beklage. Jeg har sagt min mening til både ledelsen i NMS og den nasjonale kirken.
Basert på sin kunnskap fra dagliglivet i Kamerun, forteller Erik en historie om kirkelige arbeidere som fører en daglig kamp for å få de kirkelige hjulene til å gå rundt. Mye av denne kampen er mot det kirkelige systemet.
– En av dem jeg snakket med, sa det slik; «Hever vi stemmen, blir vi beskyldt for
å være illojale». Han fortalte videre at de ikke fikk utbetalt lønn for arbeidet de gjorde. Dermed mister de også anseelse i samfunnet. «Når vi ikke får lønn for arbeidet, tror folk det er fordi vi gjør en dårlig jobb. Det gjør vi ikke», slo min venn fast, sier Sandvik som forteller at de kirkelig ansatte han snakker om, har forsøkt å fremme sine synspunkter til NMS og andre samarbeidspartnere. Men de har aldri får mulighet til å komme til orde, siden de tilreisende misjonslederne alltid har det så travelt.
MILLENNIUMSKIRKEN
Det er ingen tvil om at skolearbeidet er Eriks hjertebarn. Men ingen som besøker
hovedkvarteret til den lutherske kirken i Ngaoundéré, kan unngå å legge merke til det praktfulle kirkebygget som kalles Millenniumskirken. Den ble reist som signalbygg like etter tusenårsskiftet. Mannen som mer enn noen andre har ansvaret for at denne kirken ble bygget, er Erik. Han hadde mye mer enn en finger med i spillet, både når det gjaldt ide, utforming, byggeprosess og finansiering. Den flotte kirken, bygd av stein som er hugget ut av fjell like i nærheten, framstår som et fysisk bevis på kirkens sterke stilling i byen.
– Rundt om i Ngaoundéré er det en rekke flotte moskeer. De aller fleste kirkebyggene er små og dårlige. Det er ikke slik at jeg mener at menighetene er avhengig av store byggverk for å være en ekte menighet, men vi trenger også noen signalbygg som viser den posisjonen kristentroen har i byen vår. Millenniumskirken er et slikt bygg.
FORFALL
Selv om Erik snakker oppglødd om
katedralen i det som er hans hjemby, blir han også mismodig når han forteller om hvordan denne kirken nå ser ut. Han forteller blant annet om at flere av takplatene er i ferd med å løsne. Dessuten faller det steiner ned fra veggene.
– Verken EELC eller misjonsorganisasjonene tar ansvar for vedlikeholdet. Det blir ikke satt av noen penger som kan brukes til at kirken fortsatt skal framstå som et signalbygg for kristentroen i byen.
Synet av det forfallspregede kirkebygget har fylt Erik med sorg. Av erfaring vet han at det ikke nytter å be om at kirken skal bruke sine penger på det nødvendige vedlikeholdet. Derfor har han selv påtatt seg å finansiere noe «nødhjelp» for å hindre at takplatene skal flerres av kirketaket. Sandvik bruker sin egen pensjon for å betale reparasjonene.
– Jeg har brukt noen titusener på dette arbeidet til nå. Jeg orker rett og slett ikke å se på forfallet. Jeg håper jo at noen andre
kan overta, men så lenge jeg har midler til det, kan jeg jo være med og betale for dette arbeidet.
FORLATT KAMERUN?
Da han reiste dit høsten 2021 sa han klart og tydelig at nå skulle det være slutt. Han skulle pakke ut av hjemmet sitt og ta farvel med byen han har bodd i siden midten av 1960-tallet.
Men underveis dukket det opp hendelser som fikk ham til å legge nye planer. Derfor ble det heller ikke til at han pakket ut av huset sitt. Fortsatt kan han reise dit og vite at han har både tak over hodet og egen seng å sove i.
– Det har seg slik at noen av sønnene mine har søkt om at jeg skal bli slått til ridder i Kamerun. Nå viser det seg at søknaden er innvilget. Det betyr at jeg skal slås til ridder i en seremoni i mai. Da må jeg jo være til stede. Ingen avslår en slik invitasjon. Huset mitt i Ngaoundéré står der, så jeg har jo et sted å bo, smiler han.
HJEMME: Etter mer enn 50 år i Ngaoundéré er Erik på hjemmebane når han omgås lokalbefolkningen. Foto: Ivar Barane
Nå trenger verden
MERETE OG KNUT HALLEN: Merete og Knut har tidligere vært misjonærer i Thailand i seks år. Nå er de klare til ny utreise og de gleder seg. – Vi har et stort hjerte for Thailand, sier de. – Jeg tenker at alle mennesker har et kall til å bruke gavene sine og spørre seg selv hvordan Gud kan bruke dem, sier Knut. –Nå er vår livssituasjon slik at dette er mulig, og vi ønsker å bygge videre på språkkunnskaper, kulturkunnskaper og relasjoner vi fikk da vi jobbet i Thailand sist.
her er noen av våre nye utsendinger
- med din hjelp kan vi rekruttere enda flere.
UNDERVEIS: Akkurat nå er flere familier i ferd med å bli antatt som nye misjonærer til Madagaskar. Denne våren søker NMS også etter nye misjonærer til Hongkong.
AMOS OUNSOUBOU: I fjor ble tidligere HALD-student Amos fra Kamerun ansatt som rådgiver for Use Your Talents i Vest Afrika. – Jeg hadde et ønske om å bli misjonær, sier Amos. Det er en drøm som er gått i oppfyllelse at jeg nå kan bo her i Kamerun og jobbe med Use Your Talents i Vest-Afrika.
flere misjonærer
Du kan gjøre det mulig.
Koronapandemien har gjort verden mer urettferdig, fattigdommen har økt, og mange roper til Gud om hjelp. Nye misjonærer står nå klare til å reise til Madagaskar og Thailand, og satsingen bør øke flere steder.
Helt siden 1842 har NMS sendt misjonærer til land og folk der behovene har vært store. Nå, i 2022, er vi klare til å sende enda flere. Sammen med trossøsken i våre samarbeidsland, skal de være med på å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom. Dette blir umulig uten mennesker som krysser grenser og bygger relasjoner.
Flere nye utsendinger
Haakon Kessel er leder i NMS Global. Han har et inderlig ønske om at vi sammen skal gjøre en enda større forskjell i en verden der følgene av koronapandemien har rammet de svakeste fryktelig hardt.
–Vi vil ansette mange nye medarbeidere dette året. Både lokalt på feltene, her hjemme og misjonærer som skal krysse grenser, erklærer Haakon med entusiasme.
–Det gjør meg begeistret å se at stillingene vi lyser ut får mange søkere, også søkere fra mange forskjellige land.
Nøkkelordene er mangfold og nærvær, sier Haakon. Han mener at NMS trenger et mangfold av medarbeidere. Og samtidig et fysisk nærvær
på feltene, fordi misjon og relasjon hører sammen.
–Derfor trenger vi også langtidsmisjonærer, forklarer Haakon.
Behovet er stort
NMS vil stå opp mot den økte nøden i verden og møte menneskers lengsel etter å bli berørt av Guds kjærlighet.
Derfor vil NMS ansette en rekke nye utsendinger de neste årene. Behovet for mennesker som på nytt tar misjonsbefalingen på alvor, er større enn på mange år.
Giverne gjør det mulig
–Spørsmålet er om NMS har økonomi til å kunne ansette alle vi ønsker å sende ut. Men vi tror at både våre trofaste givere og helt nye givere ønsker å være med på å gjøre dette mulig, sier Haakon Kessel.
Styrk da vår tro!
Gi håp til vårt sinn, fyll hjertet med kjærlighet varm!
Så går vi frimodig til tjenesten inn i ly av din utstrakte arm.
Fra salmen Gud du er rik, Olaf Hillestad 1967, gjengitt med tillatelse av Erik Hillestad.
Takket være din gave kan nye utsendinger gå inn i verdens viktigste
arbeid.
Sammen er vi sendt - Sammen skal vi fullføre løpet!
Bruk giroen som følger med bladet eller vipps til 646609
365 kort om å dele TRO, TID, TING og TALENT
DELEboksen
Vil du snakke med barn og tenåringer om tro, bønn og misjon? Eller vil du gi bort en gave som kan hjelpe en familie du er glad i til å bli bedre kjent med Jesus og Bibelen?
I DELE-boksen finner du spørsmål til samtale, aktiviteter, bibelvers, bønneemner og spennende mennesker å bli kjent med.
Kortene kan brukes både hjemme og i barnegrupper i kirken. Enten du har to minutter eller hele dagen vil du finne kort som passer. Anbefalt alder: Fra 8 år og oppover.
Kortene er laget av NMS og NMSU og selges i våre nettbutikker: nms.no/nettbutikk og nettbutikk.nmsu.no
Tenker du å starte et nytt småfellesskap og leter etter godt materiell å bruke? SMÅFELLESSKAP-boksen er:
• En ressurs for alle typer småfellesskap og foreninger. 365 kort om å søke Gud i bibel & bønn, tjene Jesus der vi bor, leve enklere og ha et åpent bord Samtalestarter, bibelvers, bønner, refleksjon, inspirasjon og aktiviteter.
nms.no/nettbutikk
For deg som heier på
Last ned Spire
H v e r g a n g d u h a n d l e r h o s
b e d r i f t e r i S p i r e , g å r d e t l i t t
t i l b a k e t i l b å d e d e g o g N M S .
S k a n n Q R - k o d e n f o r n e d l a s t n i n g
e l l e r s ø k p å S p i r e i A p p S t o r e e l l e r
G o o g l e P l a y .
STAVANGER - SANDNES - SOLA - RYFYLKE
hviding.no - hele døgnet 51 82 00 50
NORDISK MUSIKKEVENT I VENNESLA NYHET!
SANG OVER GRENSER 26. - 28. MAI 2022
Stort sang- og musikkarrangement Kristi Himmelfartshelgen i Filadelfia Vennesla med 2 konserter pr dag. Sangere og musikere fra hele Norden er invitert til å delta. Hotell med konsertpass tilbys.
Disse og flere artister kommer: Emilia Lindberg, Roland og Marie Utbult, Mikael Jarlestrand, Eydun Jackobsen, Svein i Prestgardi, Magni Christiansen, Kristoffer Streng og Stefan Jansson, Synnøve Aanensen, Morten Samuelsen, Ingrid Kjosavik og Arvid Pettersen med band (leder også mye allsang).
NOEN AV VÅRE KOMMENDE TURER:
05.07 Danmark: Jylland på kryss og tvers - Klaus Muff m.fl .
08.05 Gåtefulle Irland - Harry W. Andersen og Inge A. Alver
09.05 Hurtigrutecruise - Kari og Helge Standal
31.07 Keny & Zanzibar - Øystein Ramberg
Høsten Madagasakar - Hasina Randriamahazo og Jan Ove Kleppe
6793 INNVIK
Arrangement våren 2022
Arrangement våren 2022
Hotellet ”med fjorden i hagen”. Eiga sandvolleyballbane og badestrand. Gode forhold for fotturar i fjellet.
Hotellet ”med fjorden i hagen”. Eiga sandvolleyballbane og badestrand. Gode forhold for fotturar i fjellet.
Kort avstand kjende turmål i området, som Geiranger, Briksdalsbreen eller Vestkapp.
Fin utsikt, heimelaga mat.
Kort avstand kjende turmål i området, som Geiranger, Briksdalsbreen eller Vestkapp. Fin utsikt, heimelaga mat.
13.-18. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL
Kurt og Reidun Hjemdal. Eva og Hans Gjesdal.
13.-18. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL
Start: Onsdag kl. 18.00, slutt 2. påskedag etter frukost.
Kurt og Reidun Hjemdal. Eva og Hans Gjesdal.
Ein kan delta på heile eller deler av opplegget.
Start: Onsdag kl. 18.00, slutt 2. påskedag etter frukost. Ein kan delta på heile eller deler av opplegget.
Ledige rom utover våren og sommaren. Velkomne!
Ledige rom utover våren og sommaren. Velkomne!
For informasjon/pris/påmelding: Tlf: 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no, www.innvikfjordhotell.no
For informasjon/pris/påmelding: Tlf: 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no, www.innvikfjordhotell.no
6793 INNVIK
En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe
Slik blir gammelt porselen
Visste du at det er mulig å fjerne de grå stripene på porselenet? Dette er nemlig ikke hakk, men rester fra ulike typer bestikk som er brukt på porselenet opp gjennom tidene. Bruk såpen “C Soaps Vidunderkrem” og skrubb bort de grå stripene. Kremen kan kjøpes her: www.csoaps.com/vidunderkrem
Fukt en svamp og ta litt krem på den.
2. Påfør kremen på området med de grå stripene og skrubb.
3. Skyll porselenet og de grå stripene forsvinner.
Julie Horpestad og Kristian Mjølsneset
MITT KALL
Jeg har et minne fra barndommen som jeg husker spesielt godt. Hjemme hos oss hadde vi noen ganger besøk av predikanter og misjonærer. Jenny Fremmersvik var en av misjonærene. På ett av besøkene fortalte Jenny om Jesaja som opplevde Guds kall (Jesaja kapittel 6). Han så og hørte engler som ropte at Gud er hellig. Huset Jesaja var i ristet og ble fylt med røyk. Jeg tror Jesaja trodde at han kom til å dø og at det ikke var håp. Jesaja skjønte at han hadde sagt mye som ikke var rett og bra. Han sa: «Jeg har urene lepper, og jeg har sett Gud.» Da var det redningen kom. En av serafene tok en glo fra alteret som stod der og rørte ved leppene til Jesaja. Engelen sa at skylden er tatt bort, og synden er sonet. Jeg vet hvor befriende det er å sette fra seg en tung ryggsekk etter en lang tur. På samme måte tror jeg det var for
BØNN
Finn flere bønneemner på nms.no/be
har fått det, og dere skal få det. Markus 11,24
Jesaja å bli kvitt følelsen av synd og skam. Gud hadde mer å si til Jesaja. Han spurte: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå?» Jesaja
svarte: «Send meg!»
Jeg tror at alle har fått et kall til å være Jesus sin representant
Jeg opplevde denne fortellingen om Jesajas omvendelse og kall som om Gud snakket direkte til meg. Gud spurte meg om jeg ville gå der Han ville jeg skulle gå. Jeg bestemte meg der og da. «Jesus, jeg vil.» Jeg
Mille Heggland Ytterøy
barnevernspedagog og leder av You2 på Salem i Skudeneshavn
opplevde dette som et kall til å følge Jesus.
Jesaja ble først renset fra synd ved gloen som berørte leppene hans. Like etterpå fikk han spørsmålet: Hvem skal jeg sende? Det forteller meg at frelse og kall hører sammen. Alle som tar imot Jesu tilgivelse, får et kall til å følge Jesus. Det er to sider av samme sak.
Jeg har tenkt at kall kun gjelder spesielle tjenester, som for eksempel å være misjonær og reise til fjerne himmelstrøk. Men jeg tror at alle har fått et kall til å være Jesus sin representant. For eksempel: I familien, på jobben, i nabolaget, på skolen osv. Hvem skal fortelle dine kollegaer, venner og naboer om Jesus? Kanskje det er du som har fått det kallet?
VI TAKKER OG BER FOR:
> Vi ber for menneskene som er rammet av syklonen Batsirai på Madagaskar, og for hjelpearbeidet og gjenoppbyggingsarbeidet kirka er med på.
> Nye utsendinger på vei ut i tjeneste på Madagaskar, i Hong Kong og i Thailand.
> Ansettelsen av nye misjonærer til Hong Kong.
> NMSU, leirstedene våre og alle som er i kontakt med barn og ungdom.
> Våre samarbeidsland, og særlig landene som er rammet av ekstrem fattigdom, ufred og uroligheter. Vi ber spesielt om fred, framtid og håp for partnerne våre og hele befolkningen i Etiopia, Mali, Madagaskar, Midtøsten og Kina. La oss få være med og skape fred!
Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres - tro at dere
TIL ETTERTANKE
OG SAMTALE
FRA BIBELEN
Les hele teksten i Jesaja 6, 3-8. «De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» … Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» Jesaja 6,3 og 8
BØNN
Hellige Gud, Herren Sebaot, tilgi meg min synd og skyld. Takk for din frelse og nåde. Utrust meg til å høre ditt kall og bære frukt til din ære. Bruk meg der jeg er. Hjelp meg til å vite hvordan jeg i ord og handling kan fortelle andre om deg og hva du betyr for meg. Amen.
SANG
Det finnes et hellig kall til å forandre, NoS 541
TIL SAMTALE
1. Alle som tror på Jesus er både kalt og sendt. Hva er ditt forhold til ordet «kall»?
2. Våre gjerninger begynner med et forhold til Jesus; tilkobling til kilden. Hvor viktig er det for deg å lese i Bibelen og be, enten for deg selv eller sammen med andre?
3. Gud har utrustet deg med både evner og erfaringer som kan brukes i Hans tjeneste. Hvordan kan du tjene Gud i hverdagen?
4. Les artikkelen om Audhild Steinnes Heum på s.20. Diskuter hennes utsagn: «… dypest sett handler [kall] om å holde seg nær Jesus, uansett oppgave eller bosted. Det handler om de små valgene i hverdagen.»
Ønsker du at bursdagsgaven skal gå til din hjertesak?
På nettsiden spleis.no/nms kan du enkelt opprette din personlige innsamling til NMS sitt arbeid.
Å se hvordan innsamlingen vokser er inspirerende både for deg som innsamler og for dem som gir. Du kan også takke giverne dine personlig.
Å gi via Spleis er trygt og enkelt både for de som gir og for oss i NMS. iStock
Ta gjerne kontakt med Stina Neergård hvis du har spørsmål.
Epost: stinane@nms.no
Tlf: 40 40 60 84
SNART VÅR!
Det er ikke alltid lett å velge den maten som er best for kropp og sjel. Kanskje det er lettere om våren, når det begynner å spire og gro? Når de tidligste grønnsakene, salater, asparges og urter, vokser over jorden. Asparges er så sunt at det blir omtalt som terapeutisk mat. Den hjelper til med å vaske avfall fra nyrene og forhindre nyrestein. Den har høyt innhold av antioksidanter og kan derfor bekjempe betennelser.
BAKT ASPARGES MED FETAOST OG PISTASJNØTTER
1 bunt grønn asparges
1 ss olivenolje
100 gram fetaost
1 stor neve pistasjnøtter uten skall
1 ts mineralsalt
Slik gjør du:
Skyll aspargesen, brekk av et par cm av bunnen og del dem i to på langs.
1. Legg aspargesstrimlene i en ildfast form, og hell olivenolje over før du rister litt på forma for å fordele oljen. Bruk hendene om det trengs.
2. Kutt eller brekk fetaosten i små biter over aspargesen.
3. Bruker dere pistasjnøtter som er saltet, trenger dere ikke tilsette noe ekstra salt. Grovhakk nøttene, og dryss dem over aspargesen og fetaosten. Bland godt.
4. Sett formen i ovnen eller på grillen, dekk til og la den stå i ca. 10 minutter, til fetaosten og nøttene har blitt litt gylne.
5. Server med fransk dressing om du vil.
FRANSK DRESSING
2 ss kaldpresset olivenolje eller rapsolje
1 ss god eddik eller saft av sitron
1 ts sennep (Dijon)
½ –1 ts honning eller lønnesirup salt og pepper
Visp alle ingrediensene til dressingen sammen og smak til med honning. Du kan også ha alle ingrediensene i et syltetøyglass med lokk og riste godt. Om eddiken er søt, trenger dere ikke så mye honning. Hell dressingen over salaten og bland godt.
MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA
Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.
ANBEFALING
ANNE SOLFRID BRENNHOVD
Redaktør snakkomtro.no, Damaris Norge
Vanlige superhelter
Oppe i fjellene et sted i Colombia lever en helt spesiell familie. Da hun var ung, opplevde familiens overhode, bestemor Alma (Unn Vibeke Hol), først en tragedie og så et mirakel som forplantet seg videre i generasjonene etter henne. Hver eneste etterkommer blir gitt en spesiell gave, som skal tjene både familien og samfunnet de lever i. Vel, alle utenom Mirabel (Ulrikke Brandstorp). Hennes ene søster er sterk som Obelix. Hennes andre søster sprer skjønnhet ved å få vakre blomster til å gro. Selv lillebroren Antonio (Leo Juul Tilley) får sin gave, alle dyr kommer når han kaller. Ingen vet hvorfor Mirabel er annerledes, men hun forsøker likevel å tjene familien slik som hun kan best, uten å klage. Det er også Mirabel som først fanger opp at noe er i ferd med å endre seg, noe som truer hele deres fremtid.
Encanto er en vakker og svært godt laget film, med fantastisk musikk og animasjoner som nesten er vanskelig å skjønne er mulig å lage. I tråd med Disneys tradisjon er temaet identitet viktig, og her møter vi det fra mange ulike vinkler. Hvilken rolle spiller familien i våre liv? Hvilken rolle spiller vi i familien? Hva betyr det å være litt annerledes? Hva gjør Mirabel med sitt liv, når det ikke ble helt som forventet? Her skiller Encanto seg noe fra hovedtyngden av Disneyhistorier. Det handler ikke om å finne sin egen lykke, eller hvem man egentlig er, langt der inne. Mirabel viser tvert imot at den som ikke har synlige, spesielle gaver slett ikke er uten kraft. Det er i fellesskapet vi hører til og kan få bidra med alt vi er. Som vanlige mennesker med våre særskilte styrker kan vi få bety en viktig forskjell for dem rundt oss.
1. Hvordan likte du filmen?
2. Hvordan tror du det var for Mirabel å følge Antonio til døren? Hvorfor ville Antonio ha henne med?
3. I Bibelen kan vi lese om at Den hellige ånd kan gi spesielle gaver til mennesker (1 Kor 12,7-11).
Men hva forteller Bibelen i versene som følger etter denne listen? Hvordan skal disse gavene brukes?
TITTEL: Encanto
KANAL: Disney+
ALDERSGRENSE: 6 år
Søk Connect nå!
HVORFOR CONNECT?
• Delta i NMS sitt arbeid i utlandet!
• Opplev å bo i en annen kultur og et annet land!
• Gjør en forskjell!
• Lær mer om Gud, Bibelen, troen din – og deg selv!
På Connect studerer du tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid ved Hald internasjonale skole, og har 6 måneders praksis hos en av partnerne til NMS (i for eksempel Brasil, Hong Kong eller Madagaskar m.fl.)
I løpet av et skoleår får du et langt opphold i utlandet, høstkurs og vårkurs på skolen før og etter utreise, venner fra hele verden, og mye mer!
