Misjonstidende 03/2019

Vårt Land-redaktøren får kick av det som ikke gir klikk.

INNHOLD

Mali: Konflikter og angrep truer

Odda-misjonærene: Kalt til å bygge trehytter

Gitar-verksted: Høvlet hull på depresjonen

Portrettet: Berit Aalborg

FASTE SPALTER

26 Andakt: Be og arbeid

37 Plate: Saras salmer

38 Gjenbruk: Fargerike norgesglass

39 Mat: Urtete fra hagen

23 Kronikk: Kirken og klimakampen

24 Støtt: Bedre klima

Jord: Mold kan redde kloden

Laos: Underjordiske farer

Spade-terapi: Gravde seg til rusfrihet

UTGITT AV: NMS

Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

POSTADRESSE

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

BESØKSADRESSE Misjonsmarka 1 4024 Stavanger

TELEFONNUMMER 51 51 61 00

GAVER TIL NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057

Det gis 23 prosent skattefradrag for gaver inntil kr 50 000 per år. MT-REDAKSJONEN

tlf 51 51 61 40

tlf 51 51 61 00

ANSVARLIG REDAKTØR Generalsekretær

Jeffrey Huseby

REDAKTØR

Eivind Hauglid eivindh@nms.no

tlf 40 40 60 26

REDAKSJONSLEDER

Helene Reite Uglem heleneru@nms.no

tlf 51 51 61 40

GRAFISK DESIGNER

Inger Marie K. Stangeland ingerst@nms.no tlf 51 51 61 58

Gunnarshaug Trykkeri

Svanemerket og

papir

Uglem ANNONSEBESTILLING SalgsForum as post@salgs-forum.no

tlf 51 31 57 00

NESTE UTGIVELSE

MT 4 kommer i begynnelsen av juli.

KAMPEN FOR SKAPARVERKET

Korleis tek vi vare på jorda? Dette spørsmålet er ikkje nytt, men møter oss med større tyngde enn nokon gong før. Sjølv om det framleis er røyster som hevdar at klimaproblema ikkje er menneskeskapte, er dei i absolutt mindretal.

Vi har nettopp sett at barn og unge engasjerer seg og gir politiske og nasjonale leiarar klar beskjed om å ikkje berre bruke fine ord, men å gjere noko. 16 år gamle Greta Thunberg har stått fram med ein klar bodskap: Det er vår framtid det handlar om.

Det Greta starta, har spreidd seg til mange land, også Norge. 22. mars streika over 40 000 norske barn og unge for klimaet. Dagen er alt omtalt som historisk. I Norge var Tina Våje med på å dra i gang denne skulestreiken. Tina har i lang tid engasjert seg i klimaspørsmålet. Ho vaks opp på Madagaskar og ser klimautfordringane også som ein kamp mot urettferda i verda. (Sjå side 24)

I NMS sine grunnreglar står det: «NMS arbeider aktivt for ei berekraftig forvalting av Guds skaparverk.» Vi kan ikkje vere likegyldige til det som skjer. Skal vi ha truverd i vår forkynning av at Jesus er verda sitt einaste håp, må vi også vise i handling at vi bryr oss om den jorda som Gud har skapt. Vi bekjenner kvar søndag «Eg trur på Gud Fader, den allmektige, som skapte himmel og jord.»

Første leddet i den aronittiske velsigninga frå fjerde Mosebok lyder slik: «Herren velsigne deg og vare deg!» Viss vi tenkjer oss at dei tre ledda i denne velsigninga samsvarar med dei tre ledda i truvedkjenninga, er det altså Herren Gud, Skaparguden, som vil velsigne og vare oss gjennom skaparverket. Då Gud skapte verda såg han at alt var godt, og Gud gav oss råderett over jorda, og over fiskar, fugl og dyr. Men korleis har vi brukt denne råderetten?

Tom Sverre Tomren har nettopp vore i Kamerun. Han fortel at kyrkjene i Afrika kjenner klimaendringane på kroppen, og at dei nå engasjerer seg meir i kampen for eit betre klima. Tomren fortel også at direktøren i World Watch Institute, Gary

OPPSIGELSER OG ENDRINGER

Det har vært en vanskelig tid med oppsigelser og omorganisering i NMS Eiendommer AS.

– Mange er rammet av oppsigelser og endringer. Omkring 15 ansatte er direkte berørt av omorganiseringen i tillegg til noen timeansatte, sier daglig leder Trond Vigesdal i NMS Eiendommer AS.

Styret i NMS Eiendommer AS med datterselskaper har i oppdrag å forvalte eiendommene best mulig, samt ivareta nybygg for høgskolen VID. Hvert selskap skal drives i tråd med vanlige bedriftsøkonomiske mål mht lønnsomhet. Når det gjelder NMS Drift AS og NMS Leirsteder AS, tolkes mandatet dithen at «leirarbeid er viktig» og

at «stedene skal drives lønnsomt». Selskapene ser ikke som sin oppgave å «subsidiere» leirarbeid eller å drive ideell virksomhet i underskudd. Det vurderes at salg av enkelte steder for å skaffe penger til driftsunderskudd, er en svært dårlig strategi på lengre sikt. Det har derfor pågått et arbeid for å skape bærekraftig drift på hvert sted.

– NMS Drift AS har de to siste årene tapt ca. 15 mill. på driften av overnattingsstedene våre. Når underskuddet var så stort, måtte det kraftig lut til. Vi har brukt 2018 på omstillingen. Nå er det

Gud gav oss råderett over jorda. Korleis har vi brukt denne råderetten?

Gardner, trur at religiøse institusjonar er nøkkelen til å få opp klimaengasjementet.

Misjon er å dele trua på Jesus, utrydde fattigdom og kjempe mot urettferd! Det er ei spennande utgåve av MT du held i hendene. Les og bli engasjert.

SUKSESS FOR CONNECTED 19

Den nye konferansen for unge voksne i NMS samlet 60 folk fra hele landet.

Eivind Hauglid Kommunikasjonsleiar

hver enkelt leder som er ansvarlig for sitt sted, både mht økonomi og personellressurser og timeforbruk, sier Vigesdal.

Et viktig prosjekt for NMS Eiendommer AS denne våren er å vinne konkurransen slik at VID velger å etablere seg med sine ca. 900 studenter og ca. 100 ansatte på den 28 mål store eiendommen på Misjonsmarka i Stavanger. Det skal avgjøres i juni. Les mer på nms.no

Rettelse:

I artikkelen «Utfordrende tider i NMS» på side 8 og 9 i MT 2-2019 stod det at 11 personer ble berørt av nedbemanningen i NMS. Det sto også at halvparten av de berørte arbeider ved hovedkontoret i Stavanger. Det riktige er at en tredjedel av de berørte arbeider ved hovedkontoret i Stavanger.

Hva hadde skjedd hvis du fokuserte mer på det du har enn det du mangler? Overskriften for misjonshelgen i Oslo i mars var takknemlighet.

– Vi ønsket at konferansen skulle påvirke oss positivt og vise oss at vi har mye å være takknemlige for. Ved å fokusere på det vi har, blir vi mindre opptatt av det vi ikke har, sier utvekslingskoordinator Kristian Mjølsneset i NMS.

Konferansen inneholdt blant annet foredrag om alt fra NMS sitt internasjonale misjonsarbeid til hvordan takknemlighet kan hjelpe oss i å komme gjennom sorgprosesser.Konferansen er en del av en større satsing på unge voksne i NMS.

– Konferansen er et resultat av et målrettet arbeid etter at NMS overtok hovedansvaret for unge voksne i 2017. Vi håper og tror at dette arbeidet vil vokse i tiden som ligger foran oss. Er du ung og engasjert i NMS, vil vi gjerne at du blir med i et lokallag i din by. Hvert år inviteres du til å bli med på konferansen Connected. I dag finnes det lokallag i Oslo, Bergen og Trondheim, og vi håper å danne nye lokallag i andre byer.

GIR HJELP

TIL FLYKTNINGER

Etniske konflikter eskalerer i Mali. Tusenvis av fulanier er fordrevet fra landsbyene sine. NMS er med og hjelper flyktninger til å få en ny start.

Stina Margrete Aandreaa Neergård

ALENE: Mange barn mistet fedrene sine i angrepene på fulanibosettinger ved byen Djene i fjor.

fjor sommer ble fulanibosettinger utenfor byen Djene angrepet. Til sammen 18 menn ble drept.

INNLOSJERTE 165 PERSONER

Ousouman fra Djene driver en «madrassa», en religiøs skole, i landsbyen Mountougoula utenfor Bamako. Da han hørte om massakren og skjønte at slekt og venner var drevet på flukt, kjørte han nordøstover med to store busser for å hjelpe flyktningene i sikkerhet. 27 familier fra fire forskjellige landsbyer, til sammen 165 personer, ble innlosjert på skolen hans. En av lærerne ved skolen er en bekjent av NMS-misjonær Frode Brügger Sætre som dermed kom i kontakt med flyktningene.

ETT

TONN MED RIS OG HIRSE

NMS sin samarbeidspartner i Mali støtter mange ulike diakonale tiltak. Frode inviterte med seg diakonileder Danaya Goïta til Mountougoula. Diakonilederen sørget for at flyktningene ble registrert hos borgermesteren, slik flyktninger skal. Det ble kjøpt inn ett tonn med ris og hirse og tilhørende matolje som ble delt ut til flyktningene.

– Jeg kjente borgermesteren i Mountougoula fra før, forteller Danaya. – Derfor var det enkelt for meg å hjelpe dem. Flyktningene uttrykte stor takknemlighet over hjelpen de fikk.

VIL GJERNE FORTELLE

Sammen med Frode og Danaya drar vi på besøk til Montougoula for å møte flyktningene. Vi blir tatt imot av Laaji, lederen av foreningen flyktningene har dannet. Han er sammen med lederne for skolen og en stor gruppe andre menn. Matter til å sitte på rulles ut i skyggen av et stort tre, og det bæres fram noen stoler. Kvinnene er ute av syne, men barna stimler nysgjerrig sammen for å se og høre.

Laaji vil gjerne fortelle om hva som hendte i fjor sommer. Han synes det er bra at så mange som mulig skal få vite om det som skjer med fulaniene i Mali. Alvorlige ansikter lytter mens han forteller om situasjonen deres.

Laaji forteller at han var inne i sentrum av Djene da massakren startet. Da han fikk meldinger på mobiltelefonen om det som skjedde, gikk han rett til politiet.

– Men de rykket ikke ut. De ventet til alt var over før de kom ut til landsbyene våre, forteller Laaji.

Mange kvinner ble enker, og barn ble farløse den dagen.

– De første ukene etter at vi kom hit var barna svært traumatiserte. Vi fikk hjelp på det lokale sykehuset. Nå går det bedre, og vi har begynt å falle til ro, forteller Laaji.

HUS JEVNET MED JORDA

Men de siste nyhetene fra Djene-området har på nytt satt sterke følelser i sving hos fulani-flyktningene i Montougoula.

– Forrige uke skjedde det noe som opprørte oss på nytt. De samme som angrep oss i fjor, kom tilbake til landsbyene våre igjen. Denne gangen har de regelrett jevnet husene våre med jorda. De ønsker virkelig ikke at vi skal vende tilbake, sukker Laaji.

Mennene rundt ham mumler bekreftende. Laaji forteller videre at det også ble stjålet tusen kyr i Djene-området forrige uke. Når militsen kommer, springer gjeterne og gjemmer seg. De vet at ellers blir de drept. Dermed er det bare å forsyne seg med kyr.

– Var det noen som ble drept denne gangen?

Laaji tror ikke det, men blir raskt korrigert av vennene rundt ham.

– Det var seks gjetere som ble drept!

VIL VISE GUDS KJÆRLIGHET

– Å hjelpe fulanier på flukt er en måte å vise dem Guds kjærlighet på, sier Danaya.

– Vi har også hatt flere hjelpetiltak rettet mot flyktninger i Sevaré-området. Blant annet har vi gitt støtte til en imam som har tatt imot koranskolegutter på flukt. Ved å hjelpe imamen til å ta godt vare på koranskoleguttene, bidrar vi til at de ikke rekrutteres av terroristene slik mange unge gutter dessverre blir.

FLYKTNINGER: NMS-misjonær Frode Brügger Sætre på besøk hos flyktningene i Mountougoula.

BEKYMRET FOR

HATET SOM SKAPES

Mali er kommet inn i en vond spiral av vold og urett. Sosiale medier bidrar til at nyhetene spres både raskt og bredt hver gang noe skjer.

Både terrorister, banditter og militser herjer i Mali. Det er flytende overganger mellom disse gruppene. Store mengder våpen er i omløp, og myndighetene godtar at ulike grupperinger bevæpner seg for å beskytte seg mot terroristene. Men mer våpen fører til mer vold. De brukes ikke bare til selvforsvar, men også når det oppstår uenigheter og interessekonflikter med andre folkegrupper. Spesielt fulanifolket opplever nå i enkelte områder i Sentral-Mali angrep fra etnisk baserte militser. Landsbyer jevnes med jorda, tusenvis av kyr stjeles, mange blir drept, og ingen blir stilt til ansvar.

FESTET BOMBE TIL DØD MANN

27. februar i år kunne NTB melde at minst 17 sivile ble drept og 15 såret da en bombe festet til en død mann gikk av i Diankabou-området i Mali. Mannen var fra dogon-folket, og ble trolig drept av militante islamister. Da folk fra landsbyen hans kom for å hente den døde og begrave ham, viste det seg altså at han hadde en bombe festet til kroppen. Selv om islamistene tilhører ulike etniske grupper, får ofte fulaniene skylda for militante islamisters angrep.

DREPTE KVINNER OG BARN

Kanskje var det en hevnaksjon etter denne tragiske hendelsen da Dogon-jegere i tradisjonelle klær stormet to fulanilandsbyer utenfor Bankass den 23. mars. Minst 135 mennesker ble drept, og øyevitner beskriver at også gravide kvinner og barn var blant ofrene. Også denne hendelsen ble omtalt i mange internasjonale medier.

– Alvorlige overgrep skjer stadig, og videoer av hendelsene deles på sosiale meder, forteller NMS-misjonær Frode Brügger Sætre. Han er alvorlig bekymret for hatet som skapes mellom enkelte folkegrupper i Mali.

NÅR ALLE GODE TING ER TRE D

Kjartan drøymte om å bygge ei trehytte. Sal hadde alltid ønska å overnatte i eit tre.

Det vart til slutt eit felles kall.

Helene Reite Uglem

ei møttest då bestevenen til Kjartan gifta seg med Sal si venninne i Australia. Etter bryllaupsdagen sit Kjartan og skriv «bucketlist» saman med nokre av gjestane. Kva ønskjer du å gjere før du dør? Ein slags bli-kjent-kveld med ein agenda. For det var noko interessant med den eine jenta. Og Sal sit på andre sida av bordet og tenker det same om mannen frå Rogaland. «Eg vil bygge ei trehytte», står det på lista til Kjartan. «Eg vil sove i ei trehytte», står det på Sal si. Som om det var planlagt. Men det er det ikkje. Fire og eit halvt år etter sit dei i Odda. Det er ringar på fingrane. Og vesle

KVIFOR ODDA? NOKRE

LOKALE KRISTNE SPURDE OM

VI VERKELEG VILLE DETTE.

Lily kviler på armen til Sal. Ein rogalending, ein australiar og ein baby. Snart skal dei bygge hytter i trea, i ein skog i nærleiken. Her skal turistar sove og vakne blant stupbratte, dramatiske fjell, inst i den tronge Sørfjorden i Hardanger.

VART ADVART

Då paret møttest hadde Kjartan Aano nyleg ofra eit trygt liv på Bryne. Eit team på seks personar pakka kofferten med eit klart kall: Dei skulle til Odda og treffe folk som ikkje kjende Jesus. «Flytta til Odda fordi Gud sa det», skreiv lokalavisa om den nye, godt synlege gjengen som flytta inn i huset som snart vart kalla Jesus-huset.

– «Kvifor Odda?», spurde mange. Plassen hadde dårleg rykte blant enkelte. Nokre lokale kristne spurde om vi verkeleg var klare for dette, fortel Kjartan.

Det seiast at Hans Nielsen Hauge vart stoppa av lensmann og prest frå å komme inn til Odda. Kristendommen har hatt dårleg grobotn her lengst inne i fjorden.

– Først vart vi litt skremt av rykta, men det tok ikkje lang tid før vi forelska oss i plassen, legg han til.

Det er få kristne i Odda. Sjansen for ein kristen klassekamerat er liten.

– Det kan uroe oss, seier Sal og ser ned på Lily som truleg vil vokse opp her. Til sommaren har dei fleste i teamet flytta

vekk, og familien kjenner ingen kristne med barn på same alder.

KALLET

Frå kvar sin kant av verda har Sal og Kjartan kjent seg kalla til misjon.

– Då eg budde på Bryne, visste eg at eg skulle vidare. Så kom utfordringa frå ei eg kjende. Ho ville ha med seg eit team til Odda. Ho arrangerte først ein bønnetur dit. Eg slang meg på, fortel Kjartan.

Men dette kunne ikkje vere plassen Gud kalla han til? Han håpa i alle fall ikkje det.

– Det var mørkt, grått og trist. Tett mellom fjella. Viss Gud ville at eg skulle bu her, så måtte han vise det tydeleg, fortset 36-åringen som i tida etterpå fekk ein tydeleg draum og eit bibelvers om å pakke sekken og gå. Sakte, men sikkert endra skepsisen seg til fred. Snart vart Odda det einaste han ville.

JESUS-HUSET

Teamet gjekk frimodig ut på gater og pubar. Dei bad for sjuke. Delte evangeliet. Dei inviterte folk heim og hadde alltid tid til ein prat.

– Vi vart så vant til middagsgjestar at det kjentest tomt om det berre var oss seks rundt bordet, fortel Kjartan.

Artikkelen i lokalavisa gjorde dei synlege.

– Folk var nyfikne, og vi kom lett i prat

NOREGS-MISJONÆRAR: Hans Nielsen Hauge vart stoppa frå å komme inn til Odda. Også Sal og Kjartan Aano vart åtvara. For ryktet seier at kristendommen framleis har dårleg grobotn her lengst inne i Sørfjorden i Hardanger. Alle foto: Privat

med dei. Det vart samtalar på gata, butikken, på jobb, overalt. Det haldt oss vakne. Kvar dag vart vi minna på kvifor vi var her, opplevde Kjartan.

Dei fekk dele trua til mange. Folk kom på middag. Dei som ville, kunne bli igjen og lovsynge. Og folk blei.

– På eit pub-besøk kom vi i prat med ein mann. «Det de fortel er berre bullshit», sa han over ølglaset. Seinare i samtalen, opplyst av Den heilage ande, sa han: «Det de fortel er sant.» Vi fekk verkeleg oppleve krafta i evangeliet, fortel Kjartan.

Dei to første åra var eit eventyr. Men mykje har endra seg sidan 2014. Jesushuset er fortid. Folk har gifta seg og flytta. No er det berre familien på tre i det store huset. Det er nye tider, men Jesus-fokuset vart verande.

NY KULTUR

Sal var kristen ungdomsarbeidar på skular i Australia før ho møtte Kjartan. Ho er vant til å ha ein annleis livsstil.

TREHYTTER: Stavanger-arkitektane

Helen & Hard har teikna trehyttene som skal huse turistar frå hausten av. Foto:

Helen & Hard

– Men det var uvant å komme hit. Ikkje berre på grunn av språk og kultur. Men også fordi eg har levd i fulltidsteneste. Å søke Gud var lett fordi timeplanen dreiv meg til det. Eg var i ei kristen boble. I Odda måtte eg søke Gud på eige initiativ. Kvardagen min var full av folk som ikkje kjende Gud. Det var nytt og utfordrande, men veldig givande, fortel Sal.

– Sal er god på å skape autentiske vennskap på ein naturleg måte. Eg veit ho betyr mykje for fleire her, føyer Kjartan til.

SAKTE MISJON

«Slow living». Leve sakte. Du har kanskje høyrt om menneske som vil leve enklare og ikkje alltid produsere resultat. I eit samfunn, der alle skal ha toppkarakter i alt, kan det vere vanskeleg. Prestasjonsjaget kan også prege misjon, trur ekteparet.

– Men Gud har ikkje hastverk. Han måler ikkje resultata. Han ser etter hjarter som er villige og lydige, trur dei.

– Mange misjonærar kjenner seg pressa til å vise til resultat. Nyheitsbreva heim skal bogne av sterke historier. Først då er arbeidet vellukka. Då blir menneska ein møter fort eit prosjekt ein skal få i boks, meiner Sal.

– Men vi er kalla til å elske kvarandre, bygge autentiske vennskap og vise Guds

kjærleik. Gud står for fruktene, legg Kjartan til.

MEIR BAKKEKONTAKT

Det travle livet, med folk på alle kantar, vart vanskeleg å kombinere med eit familieliv.

– I dag har vi meir bakkekontakt. Vi lever i samfunnet, i heimar, med jobbar og kvardag. Det er ein god ting, trur Sal som også kjende at ho ikkje kunne leve på Kjartan sitt Odda-kall.

– Vi har vore i ein prosess og spurt oss sjølve: Kvifor er vi eigentleg her?

Den siste tida har svaret kome.

HYTTENE

I TREA

– Det å vere gjestfrie vart eit viktig stikkord. Vi byrja å leige ut rom i huset vårt gjennom Airbnb. Det har vore givande å bli kjent med turistar, fortset Sal.

ikkje dette vore det perfekte tidspunkt å fri på? Men Kjartan hadde gløymt det. Han la ut om dei tre siste månadane, og at sjefen faktisk visste om frieriet…

– Frieri? sa eg overraska. Han hadde gløymt å fri, seier Sal og ler.

Det ende med latter, gledestårer og eit hikstande ja.

ARKITEKTAR ENGASJERT

– Først sleit eg litt med tanken på at trehytter kan ha noko med Guds rike å gjere. Var ikkje det litt på sidelinja?

Men Kjartan tenker annleis no.

Å VERE MISJONÆR HANDLAR IKKJE OM Å FÅ FORTALT FLEST SUKSESSHISTORIER.

Så fann dei fram den gamle bucket-lista. Desse trehyttene, undra Sal, kunne det vere ein ide?

– Det var då eg fekk tanken om å overgå alle frieri eg kjende til og lage ei hytte utan at ho visste det. Der skulle eg fri, planla Kjartan den gongen for to år sidan.

Det vart mykje «overtid» dei tre neste månadane. Kjartan var innom skogen etter jobb. Ein time her og der. Ringen låg klar i hytta. No gjenstod det berre å pakke sekken og be med seg Sal på skogstur.

– Eg visste ingenting. Plutseleg, midt i skogen, seier han «sjå opp». Synet som møtte meg var ikkje til å tru. Då eg forstod at det var han som hadde bygd den, vart eg så overraska, fortel Sal.

Dei gjekk opp, åt middag og prata i veg om korleis i all verda han hadde fått dette til. Halde det hemmeleg så lenge? Så det var derfor han hadde så mange kutt i fingrane? Sal hadde mange spørsmål. Og i sitt stille sinn tenkte ho: Hadde

– Kanskje var dette einaste måten å få oss til å bli på. Vi trengte eit felles prosjekt. Ei meining med å vere her, trur Sal som aldri har tvilt på ideen.

Så byrja dørene å opne seg. Dei søkte støtte og fekk 250 000 kroner frå kommunen og Hardangerrådet. Arkitektfirmaet Helen & Hard er engasjert. To hytter skal stå ferdige i løpet av hausten/ vinteren 2019. Dei skal leigast ut for turistar, og innbyggarane heiar på dei.

– Det er fint å få vere med og velsigne Odda med dette. Skape noko positivt for bygda. Å bruke det vi kan og likar for Gud, seier Sal.

GUDS TID

– Å vere misjonær handlar ikkje om å få fortalt flest suksesshistorier. Om ikkje vi har ein einaste ting å fortelje om nokre år, så veit vi likevel at det var her Gud ville ha oss, seier Sal.

Kjartan nikkar.

– Det er ikkje sikkert det kjem så mange oppsiktsvekkande nyheitsbrev heim. For det er kvardag. Det er jobb. Vi ser ikkje alltid frukter. Men det er Gud som har ansvar for resultata. Dei kan vere usynlege eller komme over tid. Om det einaste vi fekk gjort var å søke Jesus og vere trufast mot han, så er det nok.

TEMA

Foto: Helene Reite Uglem

UNDER NEGLENE MOLD

Mold + mennesker = sant. Mold gir oss mat. Den gir oss skjønnhet, medisiner og lekeplasser. Den trekker til seg det vi ikke vil puste inn. Å grave i den kan være terapi. Den er nøkkelen til en bærekraftig framtid for planeten vår. Livet under føttene våre er selve grunnlaget. Som forfatter Dag Jørund Lønning sier på side 14: Mold er mer enn skitt. Ta godt vare på den.

MOLD

ER MEIR ENN SKIT

Det er meir liv under føtene våre enn vi trur.

Dette livet kan vere med og snu klimakrisa, meiner professor Dag Jørund Lønning.

Helene Reite Uglem

Iein neve med matjord er det ein trillion levande organismar. Det er meir liv under jorda enn over den, byrjar den engasjerte professoren som er rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB). Heime på Jæren har han to mål med kjøkkenhage, men han luker nesten aldri ugras. Kvifor, skal du snart få vite.

MOLD OG SKIT

– Kva er forskjellen på mold og skit? Jo, i molda er det liv, men vi har gjort den om til skit, fortset høgskulerektoren.

For 30-40 prosent av den levande matjorda er øydelagd eller sterkt utarma. Om 60 år har vi ikkje noko igjen om vi fortset i same spor.

– Fordi vi tilset kjemisk gjødsel og sprøy-

temiddel som øydelegg molda og gjer den avhengig av det. Det blir ein vond sirkel. Kvifor? Noko handlar om makt og økonomi, men mykje handlar om manglande kunnskap, trur rektoren.

Vi har ikkje blitt skikkelig kjent med det som er under føtene våre, meiner professoren. Dei siste åra har han reist verda rundt og blitt kjent med molda sine mange hemmelegheiter. Dei tok han med seg til Noreg og ga ut Jordboka i 2017. I vår kom Jordboka 2.

– Molda har det største og viktigaste livet på planeten. Sjølve grunnlaget for alt liv. Så kvifor snakkar vi så lite om den? Utan organismane som samspeler nede i molda, kan ingenting vokse. Utan molda ville det ikkje vore mat nok til alle på jorda, fortset forfattaren.

Og jo meir han grev, jo meir ser han kva molda kan bidra med på ei moder jord som slit.

MATNYTTIG: Dag Jørund Lønning har skrive fleire bøker om livet under jorda. Forfattaren trur molda er nøkkelen til å få løyst klimautfordringane. Her står han i sin to måls kjøkenhage på Jæren.

Foto: Maia Lønning

– Vi må snu. Vi må gå frå å øydelegge til å bygge natur. Menneske som forvaltar må på banen. Vi må sjå vår rolle og spele på lag med molda.

TRUA MOLD

– I Norge har vi 3 prosent dyrkbar jord. Verda har det same forholdet. Det er sårbart. Når så mykje går tapt, samstundes som folketalet veks, har vi eit problem, seier professoren.

– Kva er molda trua av?

– Først og fremst industrilandbruket med sine megamaskinar og sin kjemiske gjødsel. Også plogen er skadeleg for artane i jorda. Pløying gjer molda utsett for tørke og flaum. Det frigjer dessutan mykje forureinande karbon. Den viktige makken kjem opp til overflata og vert eten av fuglar. Så tilset ein skadeleg kunstgjødsel og sprøytemiddel, fortset han.

Men det er mogleg å snu trenden. Med noko han kallar regenerativt jordbruk.

PÅ LAG MED NATUREN

Kort sagt handlar det om eit jordbruk som forstår naturen og spelar på lag med den.

DAG JØRUND LØNNING

> Rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB) og professor i nyskaping og bygdeutvikling. Han har arbeidd som forskar og skrive fleire bøker om menneske, mold og jordbruk.

– Den tørre sommaren 2018 testa HLB ut regenerativt jordbruk. Kunne det verkeleg gå an å dyrke utan pløying og kjemiske tilsettingsstoff og berre bruke kompost? Vi la kompost oppå jorda. Dette kopla seg på jorda under og forsterka det livet som allereie var der. Ein robust metode som står seg i både tørke og flaum. Det vart ein veldig god produksjon. Vi fekk Noregs mest kjente grønsaker i 2018, fortel han.

JORDA ER EIN KARBONBANK. FORSVINN DEN, MISTER JORDA LUNGENE SINE.

Teoriane i Jordboka er mellom anna henta frå ein av dei mest produktive gardane Lønning har sett; Singing frogs farm i California.

– Dei har eit lite areal, men produserer likevel meir enn gardar flest. Dei bruker ingen sprøytemiddel, pløyer aldri, luker ikkje ugras, bruker kompost og har ei verdiskaping folk berre kan drøyme om.

KLIMAVENLEG DYRKING

Jordboka snakkar om tre prinsipp for klimavenleg dyrking:

– For det første handlar det om å forstyrre molda så lite som mogleg. Jordfresarar, pløying og luking øydelegg livet i molda. For det andre er det viktig å dekke jorda så godt som mogleg, så i nyttevekstar og dyrke tett, forklarer Lønning.

Det tredje prinsippet handlar om at natur er mangfald.

– Mange vekstar gjer plantane mindre utsett for skadeorganismar. Du kan lage din eigen lokale versjon av desse tre prinsippa. Dei gjeld store landbruk så vel som terrassar og hagar.

NORSK LANDBRUK

Men korleis står det til med det norske landbruket? Første nestleiar Bjørn Gimming i

LAG EIN KLIMAVENNLEG HAGE!

> Forstyrre molda så lite som mogleg. Unngå jordfresar.

> Ikkje klipp graset heilt ned. Ein høgare plen fangar opp meir karbon.

> Unngå torv og kunstgjødsel. Så inn plantar som fangar nitrogen frå atmosfæren, så slepp du å tilføre det kunstig.

> Lag din eigen kompost, men ta gjerne eit kurs først.

> Dyrk din eigen mat. Kanskje eit av rosebeda kan bli grønsakhage?

> Dyrk tett. Så i nyttevekstar som tek plassen til ugraset.

> Ha eit mangfald av vekstar, og du vil få ein sunnare og meir klimavenleg hage.

BONDE:

Bjørn Gimming, første nestleiar i Norges bondelag. Foto: Arly Dale

Norges bondelag meiner at norske gardar ikkje kan kallast industrilandbruk.

– Dei er små i global målestokk og drivast stort sett av familien. I Noreg er berre tre prosent dyrkbar mark. Det er grenser for kor mykje det kan skade miljøet, seier han og legg til:

– Jordbruk har heller ein positiv effekt på miljøet. Det skaper kulturlandskap og beiting bevarer det biologiske mangfaldet. Norsk landbruk har strenge reglar for bruk av kjemisk gjødsel og sprøytemiddel.

– Sjølvsagt finn ein dårleg agronomi som skadar livet i molda i Norge også. Men

– Eg bruker sprøytemiddel, kjemisk gjødsel og plog, men eg følger reglane. Bruker ein sprøytemiddel med omhug, påverkar det ikkje maten, hevder Gimming.

– Kor skadeleg er kunstgjødsel og plog?

– Kunstgjødsel har gjort det mogleg å auke matproduksjonen i takt med folkeveksten. Det er mykje bra med regenerativt jordbruk, men eg trur ikkje metoden aleine kan gi nok mat, svarer Gimming.

Plogen har også eit ufortent dårleg rykte meiner han.

– Den har vore viktig i mange år for å hindre ugras og skape ein god stad for planten å vokse i. Plogen kan ha negativ effekt på livet i jorda og frigjere karbon. Men pløyer du mindre, vert det meir behov for sprøytemiddel. Ein kjem ikkje utanom jordbearbeiding dersom ein ønskjer eit produktivt jordbruk.

KARBONBANKEN

– Matjord forsvinn, men kan ein ikkje produsere mat på andre måtar?

– Jo, men det er ikkje berre maten som gjer at vi treng mold: 50 prosent av det karbonet som planten produserer går ned i molda. Her blir den betaling til dei små organismane som gir planten næring. Denne prosessen er opphavet til alt liv. Molda er ein karbonbank. Forsvinn den, mister jorda lungene. Vi er avhengige av denne prosessen for å leve, svarer Lønning.

Det skal vere 3 gonger så mykje karbon i molda som i atmosfæren. Denne balansen er ifølge forfattaren i ferd med å forsvinne.

– Meir og meir går ut i atmosfæren. Men Jordboka har bidrege til at politikarane har fått karbonbinding på dagsorden igjen. Denne urgamle prosessen er vi avhengige av for å leve.

– Er det mogleg å ta øydelagt matjord tilbake?

– Ja, med regenerativt jordbruk. Mange følger ein reglane, som er basert på grundig forsking, så skadar det ikkje, fortset Gimming som sjølv er bonde i Østfold.

MOLD ER IKKJE BERRE FOR EKSPERTAR. DEN

trur det er mindre effektivt, men dei eg har møtt, fortel om høgare produksjon og lågare kostnader. I tillegg byggjer ein både biologisk mangfald og fangar karbon.

BIDRA MED HAGEN

– Kva kan eg med min hageflekk gjere for klimaet?

– Molda er noko som angår oss alle. Men vi gjer mykje rart. Vi kjem heim frå hagesenteret med nye plantar. Så grev ein eit stort hol, dumpar vekk den gamle molda og tilset kunstgjødsel og daud torv. Det er å snu alt på hovudet, fortset han.

Plantane ser først gjerne flotte ut, men det er ikkje gull alt som glimer.

– Dei har gjerne stått i flytande kunstgjødsel og blitt avhengige av det. Røtene er små, plantane store. Men det er unaturleg. I naturen er det som er under jorda like stort som det som er over den. Men vi elskar alt som er ferdig. Det dumme er at plantane ikkje held seg slik. Det bidreg til meir bruk og kast, seier Lønning som trur vi treng å forstå

meir av naturens natur. Hage handlar ikkje om kjappe løysningar.

– Du kan få ein mykje billegare, sunnare og meir klimavennleg hage ved å sette deg inn i korleis naturen verkar.

SLUTT Å LUKE

Lønning luker ikkje lenger. Han sår.

– Kvifor finst ugras? Det er ikkje for å irritere oss. Jorda treng å vere dekka for å beskytte seg, forklarer professoren.

Naken jord mellom kvar plante er kanskje fint, men det er ikkje bra for molda.

– Sørg for å dekke jorda med nyttevekstar. Då slepp ugraset gjere det, seier Lønning som alltid har med ein pose frø når han går rundt i hagen.

– Eg sår der det er tomt. Kløver og belgvekstar er både fine og nyttige. Dei tilfører nitrogen, som er som gjødsel for planten. Og ugraset slepp ikkje til.

MYKJE HAGEFRUSTRASJON

– Hageblad liknar meir og meir på interiørblad. Dei er strigla og uoppnåelege.

GRØNSAKSGLEDE: I fjor sommar testa Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling ut teoriane frå Jordboka. Resultatet vart Noregs mest berømte grønsaker. Foto: Dag Jørund Lønning

Ikkje alle veit at det gjerne var fleire gartnarar der før fotografen kom. Det er mykje hagefrustrasjon der ute, seier Lønning som forstår det.

– Men det er mogleg å finne glede i den vedvarande prosessen ein hage er. Vi må senke skuldrane og godta at hage tek tid, fortset forfattaren som trur hage kan vere terapi.

– Hagearbeid gir meistringskjensle. Det er kjekt å sjå ting vokse, og stas å servere eigne grønsaker. Vi har godt av å sjå på natur, og vere omgitt av fuglekvitter og insekt, seier Lønning og viser til hagelandet England.

– Her har forskarar kome fram til at hagearbeid minkar stress. Klarer ein å spele på lag med det som bur i hagen, senke skuldrane og ta det steg for steg, er det lite som er så avstressande.

LÆR AV SØR

Fleire av jordbruksprosjekta i NMS nyttar metodane i regenerativt jordbruk.

– Mange utanfor Vesten har ein heilt annan struktur på landbruket. Mange ser på det som eit problem, men vi har utruleg mykje å lære, trur Lønning.

– Land i sør har moglegheit til å hoppe bukk over alle tabbane Vesten har gjort med sitt industrilandbruk. Dei kan fortsette med den naturnære metoden, som både er klimavennleg og produktiv, meiner han.

Organisasjonar som NMS bør løfte fram ressursane i landet og bygge på dei.

– Det er viktig at ein organisasjon ser sitt ansvar, set seg inn i korleis naturen fungerer og nyttar seg av dei lokale ressursane. Den fattige bonden må få stoltheit over sitt eige. Vi har meir å lære av dei enn omvendt.

Arild

M. Bakke

GTOK SPADEN FATT OG BLE RUSFRI

Å grave i jorda ble terapi for Rabemananjara Jean Michel som nå lever et rusfritt liv.

assiske Rabemananjara

Jean Michel hadde ikke fast arbeid. I ung alder ble han rastløs og begynte å ruse seg. Noen år senere kom han til en omsorgsby på Antsirabe drevet av hyrdebevegelsen på Madagaskar. Han var langt nede, både psykisk, fysisk og åndelig. Men omsorg, forbønn, bibelstudier og jordbruksarbeid forandret livet hans.

HELBREDENDE EFFEKT

– Praktisk arbeid har hatt en helbredende effekt på sinnet mitt. Å bevege seg gjør godt. Jeg synes det er kjekt å dyrke grønnsaker, og ofte har jeg ikke lyst til å forlate arbeidet på åkeren, forteller Jean Michel som nå er helt fri fra narkotika- og alkoholavhengigheten.

Men selv om han er frisk, er han ikke klar for å reise hjem helt enda.

– Jeg trives svært godt her i omsorgsbyen, og ønsker å få maksimalt ut av oppholdet. I tiden fremover er målet å bli bedre kjent med Guds ord og livet med Jesus.

HEKTA PÅ DYRKING

Han har fått blod på tann når det gjelder grønnsak- og fruktdyrking.

– Det jeg lærer om dyrking skal jeg ta med meg hjem. Forhåpentligvis kan jeg også komme i gang med husdyrhold når jeg senere skal stå på egne bein, forteller Jean Michel som kom til omsorgsbyen Ambohimahazo i 2016. Senteret drives av hyrde- og vekkelsesbevegelsen i Den gassisk-lutherske kirke (FLM). Det er over 150 slike sentere i FLM. Men med sine 160 psykiatriske pasienter er Ambohimahazo på Antsirabe et av de største.

PRAKTISK ARBEID HAR HATT HELBREDENDE EFFEKT PÅ SINNET MITT.

Omlag 60 av klientene på dette stedet er aktive i jordbruksarbeidet. Det er lang tradisjon for å legge til rette for fysisk arbeid i disse omsorgsbyene. I hyrdebevegelsens eldste senter, Soatanana, ble det tidlig kommunisert at en kunne slappe av og være gjest de første to dagene. Men på dag tre skulle man i gang med det fysiske arbeidet.

NYE JORDBRUKSTEKNIKKER

Hyrde Randria Barijaona Josef, som har vært leder ved Ambohimahazo i mange år, deltar selv i det praktiske arbeidet på

OMSORGSBY: Hyrden Randria Barijaona Josef til høyre i bildet og pasient Rabemananjara Jean Michel (med spade helt til venstre) graver i åkeren i omsorgsbyen Ambohimahazo på Madagaskar.

åkeren. Sammen med ni andre hyrder i omsorgsbyen fikk han en ukes opplæring på jordbruksskolen Tombontsoa i 2017. Organisasjonen Grønn Diakoni i Norge finansierte et kurs om kompostering og grønnsak- og fruktdyrking. Randria er stolt over hva de har fått til på åkeren ved Ambohimahazo.

– Også tidligere drev vi med jordbruk, men avlingene var små. Resultatet er blitt mye bedre etter at vi lærte nye teknikker. Dessuten er kompostering rimeligere og mer effektivt enn bruk av kjemiske midler, sier Randria som gleder seg til å høste inn store mengder salat, løk, mais, bønner, squash, pepper, appelsiner, plommer, pærer og druer.

– På det jevne får over 200 mennesker i omsorgsbyen ett måltid om dagen med ingredienser fra vårt eget jordbruk.

JORDBRUK SOM BEHANDLING

– Hvor viktig er jordbruksarbeidet i behandlingen av psykiatriske pasienter?

– Praktisk arbeid er god terapi. Pasienter som ikke blir aktivisert, sitter med hendene i fanget og dveler for mye ved tunge ting, svarer han.

Randria forteller at grønnsakdyrking utvider livs- og virkelighetsperspektivet hos mange pasienter. De som bare kjenner bylivet, får seg en aha-opplevelse når de ser hva et lite frø kan gi av mat.

– Vi håper at vi kan videreutvikle gårdsarbeidet. Drømmen er at vi også skal kunne starte med hønseavl, og at inntektene kan gå til medisiner. Selv om vi får noe medisiner gratis fra kirkens helsedepartement, er det langt fra nok til å dekke behovet.

HYRDEBEVEGELSEN

Den gassisk-lutherske kirke har ca. 42 000 hyrder fordelt på 140 omsorgsbyer, også kalt tobyer. Hit kommer mennesker med fysiske og psykiske plager, sosiale problem, fattigdom og rusavhengighet. Hyrdene tilhører en frivillig bevegelse der de gjennomgår en toårig utdannelse og praksis. Noen vier hele sitt liv til omsorgstjenesten. Andre jobber med andre ting i tillegg. Kirken og omsorgsbyene har hovedansvar for psykisk syke på Madagaskar. I tobyene får de forbønn, omsorg, arbeidstrening, medisinsk og økonomisk hjelp.

EN FARLIG JORD

Jorden i Laos kan ikke uten videre brukes til matproduksjon. Den er nemlig full av udetonerte klasebomber og andre eksplosiver.

VANNET KAN

VÆRE MED OG GI FOLK LIVSMOTET TILBAKE.

Eivind Hauglid

ette er et resultat av Vietnamkrigen fra 196373. Laos var ikke med i krigen, men ble likevel teppelagt med eksplosiver for å hindre at Nord-Vietnam kunne bruke landet til noe som helst i kampen mot Sør-Vietnam.

DSAMARBEID

Siden 2004 har NMS støttet Den evangeliske kirken i Laos med å skaffe rent vann og bygge skoler i avsidesliggende landsbyer. Dette hjelper på flere vis, ikke minst unngår en å utsette landsbybefolkningen for farlige eksplosiver når de skal hente vann eller gå til skolen. Sammen med de kommunistiske myndighetene har kirken utviklet et godt samarbeid om kirkens utviklingsarbeid, og blitt enige om hvilke landsbyer som skal få

hjelp. I fjor var det bl.a. landsbyen Baan

Waan i Xieng Khouangprovinsen i Nordøst-Laos som ble plukket ut til å få rent vann. I landsbyen bor det ca. 60 familier. De har forskjellig etnisk bakgrunn og har generelt dårlige levevilkår. De er også hardt belastet med bombies (udetonerte eksplosiver) etter krigen, og det i så alvorlig grad at landsbyen har en gruppe på 30 bomberyddere boende hos seg.

MISMODIGE

– Innbyggerne i Baan Waan er mismodige, og selvmordsraten er høy, forteller Khampeng, kirkens visepresident.

Tor Helge Brandsæter, pendlermisjonær i NMS, besøkte i fjor landsbyen sammen Khampeng.

– Da vi inspiserte kilden til vannprosjektet, fikk jeg selv oppleve at vi så en udetonert bombe som lå helt oppe i dagen

der vi skulle gå. Det var en skremmende opplevelse for meg, selv om jeg bare var der én dag. Det er verre for de som bor der og må leve i frykt hver eneste dag, sier Brandsæter.

Innbyggerne i Baan Waan blir selvfølgelig påvirket av å leve i denne frykten. Vannet som nå er blitt tilgjengelig på trygg grunn for hele landsbyen, kan være det som skal til for å gi menneskene her livsmot igjen, mener Khampeng.

VELSIGNET VANN

Brandsæter var i desember med på den offisielle åpningen av vannanlegget.

– Seremonien foregikk på landsbyens skole, som er det naturlige samlingspunktet. Kirkepresident Dr. Khampone var også kommet for å være med på den høytidelige overleveringen av anlegget. Selv om det ikke er en eneste kristen i

01 / FARLIG JORD: Jorden i Laos er farlig. Fortsatt blir folk hver dag skadet av udetonerte bomber og eksplosiver fra Vietnamkrigen. Foto: Marit Mjølsneset

02 / SYMBOLSK RØRTANG: Rørtangen blir høytidelig overlevert fra kommunesjef til landsbysjef for å symbolisere at fra nå av er det landsbyen selv som må vedlikeholde vannanlegget. Foto: Tor Helge Brandsæter

03 / OPPVASK MED SMIL: Med rennende vann går oppvasken som en lek! Tidligere måtte hver vanndråpe hentes langt borte og bæres til skolen i bøtter.

Foto: Tor Helge Brandsæter

landsbyen, ba kirkepresidenten en inderlig bønn for innbyggerne, og om at vannet måtte bli til velsignelse for alle, forteller pendlermisjonæren.

Visepresident Khampeng presenterte reglene for bruk og vedlikehold av vannanlegget. Som et symbol på dette overrakte han en stor rørtang til kommunesjefen, som igjen overrakte den til landsbysjefen. Nå har lokalbefolkningen overtatt vannanlegget fullt og helt, og dermed også ansvaret for vedlikeholdet. Både NMS og kirken er nøye på at det er landsbybefolkningen selv som utfører alt arbeidet ved anlegget, men de får veiledning av et par ingeniører fra kirken som bor der i arbeidsperioden. Dette gjør at det lokale eierskapet allerede fra starten av er på plass, og er en sikkerhet for at anlegget skal bli godt tatt vare på.

MIDDAG OG FEST

Som alltid etter en åpningsseremoni blir det middag og fest.

– Etter måltidet kunne vi se at flere av lærerne ved skolen stod glade og fornøyde og vasket opp etter måltidet i rent, rennende vann. Og bak skolen var det alt anlagt en kjøkkenhage der grønnsakene stod frodige, avslutter Tor Helge Brandsæter og understreker at han har sett at misjonsarbeidet nytter.

Sammen med Den evangeliske kirken i Laos bygger NMS vannannlegg og skoler i avsidesliggende landsbyer. Udetonerte bomber gjør det farlig å bevege seg i jungelen. Derfor er dette arbeidet ekstra viktig. Å hente venn er farlig. Å gå til skolen er farlig. Når landsbyer får vannanlegg og skoler, kan barn gå på skoler i stedet for å hente vann. På julekampanjen «Noi i Laos» gikk pengene til nettopp dette. Resultatet ble 1, 2 millioner kroner, noe som er nok til rent vann til sju landsbyer eller bygging av 3-4 skoler.

1, 2 MILLIONER TIL VANN OG SKOLER

JORDBRUKSSKOLENES VENNER

NY BRØNN: Rolf Moi ved den nye brønnen som Jorbruksskolenes Venner finansierte ved Fihaonana jordbruksskule. Foto: Privat.

Då Tombontsoa jordbruksskule

på Madagaskar sleit økonomisk i 2006, tok brørne Ole og Rolf Moi grep.

Marit Mjølsneset

Rolf var NMS-misjonær på Madagaskar på 70-talet, og på eit besøk på Tombontsoa jordbruksskule i 2006 såg og høyrde han kor dårleg det stod til. Heime tok han det opp med broren Ole, og dei sette i gang å kontakte bedrifter og enkeltpersonar i nærområdet for å samle inn pengar og utstyr.

Dei starta foreininga Jordbruksskolenes Venner (JV), der dei saman med støttespelarar har bidrege med pengar, utstyr, arbeidskraft og kompetanse til Tombontsoa og Fihaonana jordbruksskular på Madagaskar. Ole brann for jordbruksskulane og stod på heilt til han døydde av sjukdom i fjor. Rolf har tatt over som styreleiar, og saman med resten av styret, Arne Dragsund,

Kjell Dale, Kolbjørn Lerstøl og Jonas Skrettingland, held han fram med det viktige arbeidet.

– Det er i hovudsak bønder og jordbruksskular som støttar oss, men me har også andre med på laget, seier Rolf.

NMS og JV har ein samarbeidsavtale, og ein har møte to gonger i året der ein diskuterer framdrift og prioriteringar. Seksjonsleder for Diakoni i NMS, Anne Karin Kristensen, fortel om eit godt samarbeid. I 2018 oppfordra NMS Jordbruksskolenes Venner til å bidra til driftsbudsjettet til begge skulane, noko som blant anna inkluderer skulepengane til elevane. Ein blei einige om å dekkje halvparten kvar, noko som utgjorde nesten 600 000 kroner per part. Det same vil ein gjera i 2019.

Ønsker du at bursdagsgaven skal gå til din hjertesak?

NMS har nå fått egen side på spleis.no/nms

Her kan du opprette din personlige innsamling, se den vokse og takke giverne dine. Enkelt og trygt for både deg og NMS.

Gratulerer med dagen!

KRONIKK

TOM SVERRE TOMREN

MILJØENGASJERT PREST, POLITIKER OG TIDLIGERE KAMERUN-MISJONÆR I NMS

A KIRKENE MÅ VÅKNE I KLIMAKAMPEN

llerede i 1972 advarte forskere om at jorden ville bli varmere dersom vi fortsatte å slippe ut C02 og andre klimagasser. 47 år er gått, og langsomt er verdenssamfunnet i ferd med å innse hva som skjer. Flere og flere ser at vi må endre både livsstil og teknologi for å få ned klimagassutslippene.

KLIMAENDRINGENE MERKES

Tom Sverre Tomren peker på kirken i Kamerun. De kjenner klimaendringene og konfliktene på kroppen, og engasjerer seg mer og mer i kampen for et bedre klima. siste årene har kirken fått i gang et treplantings- og skogvernsprosjekt og en satsing på mer ved-effektive ovner. Samtidig har kirken arbeidet med å bevisstgjøre kirkeledere på at klima og miljø er viktig og at temaet må integreres i forkynnelse, undervisning og prosjektutvikling.

DE RELIGIØSE INSTITUSJONENE ER NØKKELEN TIL Å FÅ OPP KLIMAENGASJEMENTET.

Flere merker klimaendringene på kroppen. Det er ikke bare i Norge at været forandres. Som gammel misjonær, og med miljøetikk som spesialfelt, har jeg fått følge utviklingen i Kamerun på nært hold gjennom 12 år. Nord i Kamerun blir samfunnet endret fordi det stadig blir tørrere og varmere. Tsjad-sjøen har krympet dramatisk. En har fått store mengder interne klimaflyktninger. Store områder blir avskoget, og med det øker problemene med krypskyting. Særlig de siste fem årene har utviklingen vært dramatisk. Kampen om ressursene øker, og området i de nordligste regionene er blitt sikkerhetsmessig ustabile.

FLERE KLIMAFLYKTNINGER

Store grupper jordbrukere og kvegfolk må flytte for å overleve. Både på Dii-sletten og østover mot Meiganga er det tett i tett med nye bosetninger. Toupori og Mafa-folket, som tradisjonelt har bodd lengre nord i Kamerun, etablerer seg i

egne landsbyer lengre sør. De bringer med seg nye dyrkningsmetoder som krever større areal og driver mer hardhendt avskoging enn det som har vært vanlig her. Konsekvensene er mangel på brensel og økt konfliktnivå mellom de nyinnflyttede og de tradisjonelle innbyggerne. Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC), som NMS samarbeider med, befinner seg plutselig midt i klimakonfliktene. En av prestene i området, som ellers er en reflektert og sindig mann, omtalte de nyinnflyttede som «gresshoppesvermen nordfra». Det sier noe om hvordan innbyggerne opplever klimaflyktningene nordfra.

VIL VERNE OM SKAPERVERKET

Det er mange år siden EELC bestemte seg for at et av hovedmålene skulle være «Vern av skaperverket». Det startet med en grønn skole ved misjonsstasjonen i Ngaoundéré og Kvinner for Kristus sitt treplantingsprosjekt. Men først nå har det virkelig blitt fart på miljøsatsingen. De

SKAPERVERKETS DAG

I februar vedtok bispemøtet i EELC at de ønsker å innføre skaperverkets dag. På undervisningsavdelingen i kirken drøfter de hvordan den kan innføre grønne undervisningsopplegg i søndagsskolen. Det undervises i miljøetikk og økoteologi både på bibelskolene og det teologiske instituttet. Også i de andre protestantiske kirkene i Kamerun er miljø på dagsorden. Ved det protestantiske universitetet i Yaoundé er det bestemt at de skal ha et eget professorat i økoteologi og at miljøetikk skal inn som tverrgående emne ved alle fakultetene. Selv er jeg så heldig at jeg får være engasjert i dette arbeidet.

VOKSENDE

ENGASJEMENT

Klima- og miljøengasjementet vokser i Kamerun. Direktøren i World Watch Institute, Gary Gardner, tror de religiøse institusjonene er nøkkelen til å få opp engasjementet som kreves for at politikerne skal ta problemene på alvor. Kirkene i Kamerun er i ferd med å våkne i klimakampen. Det blir spennende å se hva det kan føre til i årene som kommer.

HVORFOR HØRER

KLIMAKAMP SAMMEN

MED MISJON?

Kjetil Aano (tidligere generalsekretær i NMS): Gud sette oss til å skjøtta hagen. Det inneber å ta vare på det som er skapt. Verda er avhengig av våre handlingar. Samtidig har vi eit håp knytta til Jesus. Men vi skal ikkje setja håp og ansvar opp mot kvarandre, men leva med paradokset. Derfor, ha håp, vern skaparverket, mennesket og naturen Og sørg for at det blir levelege kår for barnebarna dine!

Kari Skår Sørheim (tidligere landsstyreleder i NMS, nå aktiv i NMS Gjenbruk Knarvik): Sjå til NMS sine grunnreglar! Der står det slik: «Vi arbeider aktivt for ei bærekraftig forvaltning av Guds skaperverk». Gjenbruksbutikkane er eit døme på at NMS tek miljø på alvor. Vi som jobbar der opplever at vår innsats er viktig i kampen for å ta vare på miljøet.

Ingvald Frøyen (sokneprest i Førde i Sunnfjord):

Etter å ha vært misjonær i Mali i mange år vet jeg at det er jordens fattige som bærer de tyngste byrdene av klimaendringene. Å være engasjert i klimakampen må være en del av vårt arbeid om vi skal være troverdige vitner.

Jesus Kristus: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

KLIMAKAMPEN KAMP MOT URETTFERDIGHET!

– Klimaendringene rammer menneskene som NMS arbeider blant. De rammer dem

som har

det vanskeligst fra før. Hvis man skal bekjempe urettferdighet, må man ta dette på alvor, sier Tina.

– Klima og miljøspørsmål handler først og fremst om rettferdighet, sier Tina Våje (16) som tok initiativ til den store skolestreiken i mars der 40 000 ungdommer deltok.

– Som misjonærbarn i NMS på Madagaskar har jeg sett hvor heldige vi er i Norge, sier Tina.

Foreldrene hennes, Per Ivar Våje og Lillian Razafimandimby Våje, har alltid vært opptatt av miljø, menneskerettigheter og rettferdighet. Men klimaengasjementet hennes ble også vekket av en lærer som meldte klassen inn i Miljøagentene.

– Jeg syntes det var så interessant at jeg startet lokallag hjemme i Spydeberg. I 2018 ble jeg valgt inn i Barnas Klimapanel, som hvert år skriver en rapport på grunnlag av norske barns meninger. Jeg var også med til Klimatoppmøtet i Polen.

– Vi har et forvalteransvar og må ta vare på skaperverket. Klimasaken angår alle. Vi kan ikke la være å tenke på det.

VIKTIG MØTE

Tina fulgte med på klimastreikene i andre land. Kunne hun dra i gang noe lignende i Norge? Hun tok kontakt med Changemaker, Natur og Ungdom, KFUK/M Global og Fremtiden i våre hender. Derfra rullet ballen langt. Som en av frontfigurene i klimastreiken har Tina stått fram i mange medier. Dagen vi intervjuer henne har hun vært på møte med utviklingsminister Dag Inge Ulstein.

– Det mest utfordrende med å arrangere skolestreikene var at vi ikke visste hvor mange som ville bli med. Det ble også noen sure kommentarer fra voksne på Facebook. Heldigvis var det mange som støttet oss også.

SKOLESTREIK: Tiendeklassing Tina Våje (th) streiket for klimakampen. Her er hun sammen med Selma Baalerud.

TINA

KAN LØSNINGEN PÅ KLIMAKRISEN LIGGE I JORDA?

MER MAT: Nye jordbruksmetoder har økt avlingene og gir mer mat til fattige familier i Nord-Thailand. Samtidig kan miljøvennlig jordbruk bedre klimaet.

I provinsen Nan i Nord-Thailand har kirken dyrket opp et eget landområde med nye, miljøvennlige metoder. Mange fra menigheten deltar i arbeidet, og inntektene fra avlingene går til menighetens diakoniprosjekter. Samtidig lærer de hvordan de selv kan dyrke for å få større avlinger hjemme.

– Vi arbeider i avsidesliggende landsbyer der befolkningen er fattig og lavt utdannet. Jordbrukssatsningen skaper store endringer. Den gir mer mat og er klimavennlig. Det er motiverende at jordbruket kan bidra til en bedre framtid for generasjonene etter oss, sier NMS-misjonær Tor Helge Brandsæter.

KLIMAVENNLIG JORDBRUK

MISJONÆR: Tor Helge Brandsæter er både bonde og ingeniør, og jobber med vann, skole og jordbruk i Thailand og Laos.

– Nøkkelen til et bedre klima er regenerativt jordbruk. Det vil si jordbruk som øker jordas fruktbarhet, sier Brandsæter som har jaktet på metoder som kunne bedre avlingene i Nord-Thailand. Han kom over den miljøvennlige metoden, regenerativt jordbruk, som blant annet handler om å ikke bruke kjemiske tilsetningsstoffer. Denne metoden innebærer at store mengder karbon lagres i jorda istedenfor å gå ut i atmosfæren.

– Metoden har vist seg å være et av de beste verktøyene for å lagre karbon i jorda og dermed bekjempe klimaendringene. Metoden gir også svært gode avlinger, sier Brandsæter som har begynt å bruke metoden på egen gård i Hvittingfoss.

Les mer om regenerativt jordbruk på s.14

BEKJEMPER

URETTFERDIGHET

Be og arbeid

«Mivavaka miasa» betyr «be og arbeid» på gassisk. Dette er mottoet til dei to jordbruksskulane som Den gassisklutherske kyrkja eig. Tombontsoa kom i 1965, og Fihaonana starta opp i 1983. Tombontsoa fekk dette mottoet frå Tomb jordbruksskule i Råde, venskapsskulen i Norge. Fihaonana tok det same mottoet då skulen vart etablert.

BØN

BER MISJONSARBEIDET

Jesus sa det slik i Matt. 7.7: Be, så skal de få. Leit, så skal de finna. Bank på, så skal det latast opp for dykk. Det var i bøn at tanken om å drive misjon i andre land vart skapt, og det var i bøn misjonærane fekk kallet til å reise ut med evangeliet til andre land og folkeslag. Slik har det vore fram til i dag. Arbeidet vert bore fram i bøn om at det må lukkast, om at mange må få lære Jesus å kjenne og bli hans læresveinar. Det er lett å gløyme at bøna er

det berande i alt misjonsarbeid.

BØN FØRER TIL VEKKING

På jordbruksskulane på Madagaskar er bøna sentral. Mottoet står skrive på veggen på skulebygningen på Tombontsoa og på vasstårnet ved inngangen til skulen på Fihaonana. Alle dei tilsette på Fihaonana møtest tidleg kvar morgon til bøn, før arbeidet kjem i gong. Og dei tek ei bønestund når dagen er slutt, og takkar Gud for at han har vore med og gitt dei av si velsigning denne dagen óg. Eitt år var det 12 ungdomar som vart døypte i kyrkja som ligg like ved skulen. Dei hadde teke imot Jesus som sin frelsar mens dei gjekk på skulen.

LEVE SAMAN MED KRISTUS

Det er stor framgang på dei to jordbruksskulane som kyrkja driv på Madagaskar. Undervisninga og alt arbeid i

VI TAKKER OG BER FOR:

«Derfor kan han også helt og fullt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.»

Hebr. 7,25

ARNE DRAGSUND

gardsbruka vert lagde i Guds hender. Bøna har gått føre og bana veg, velsigninga kjem etter! Så kan det sjølvsagt vere vanskar av så mange slag også på desse skulane, av økonomisk art, av stort arbeidspress og andre ting. Men dei har gjennom alle år vist at mottoet deira har vore to viktige berebjelkar for all aktivitet. «Mivavaka miasa» er ikkje berre ord som står på veggen eller på vasstårnet slik at alle ser det. Det er ein realitet i kvardagen, også for oss. For er ikkje dette og noko som misjonsfolket i Norge kan ta med seg, og kanskje vende tilbake til om det har glidd ut?

Bøna gir inspirasjon og nye tankar om misjonsarbeidet i åra framover. Arbeidet skal føre oss vidare med kraft og pengar slik at evangeliet framleis kan bli forkynt til dei som ikkje kjenner Herren Jesus. Og vere ei utstrekt hand til dei som lever i naud og fattigdom, slik Jesus sa: Gjev de dei mat!

> Den jord du har gitt oss, takk for at du lar din gavmildhet strømme til oss gjennom skaperverket. Vi takker deg for blomstenes prakt, for dyrenes mangfold, for sjøene, årstidene og alle duftene. La våre liv gjenspeile din herlighet og gavmildhet.

> Skaperverket, at det må holdes oppe, at luften må få være frisk og ren, at jordens rikdommer må tas vare på og at hele verden får beholde sin skjønnhet.

> Jordbruket på Madagaskar, for jordbruksskolene Tombontsoa og Fihaonana og for arbeidet som Jordbruksskolenes Venner gjør. Vi ber for landsbyutviklingen i fattige områder. Gi rik avling, så mange kan få spise seg mette.

> Arbeidet med å skaffe rent vann til landsbyene i Laos.

> TV-sendingene som SAT-7 sender til Midtøsten, for de som lager programmene og for alle seerne, spesielt barna.

> Hald internasjonale senter i Mandal, VID og de kristne videregående skolene.

> De som i løpet av vinteren har blitt sagt opp i NMS Eiendommer AS og NMS.

> Planlegging og forberedelser til sommerens leirer, Ucamp Færder og andre sommerarrangement. Vi ber også for Sommerfest og generalforsamling i Ålesund 25.-28. juni 2020.

HØVLET HULL PÅ DEPRESJONEN

Det tok Mikael Wildén 150 livsviktige timer å bygge drømmebassgitaren.

Åshild Moen-Arnesen

år alt er svart, vil man ingenting, orker ingenting. Livet er tømt for mening. Mikael Wildén (35) vet hvordan det kjennes. Han følte det som om livet hans var fanget under et tungt og kvelende ullteppe. Nå viser han meg veien ned i kjelleren i huset i Svelvik som han deler med kona Maria og de tre barna. Gjennom et mørkt, rotete vaskerom – og så: inn i et lyst verksted. Her lukter det treverk. Stemjern, høvler og sandpapir ligger sirlig sortert, alt har sin faste plass. Også Mikael kjenner han er på rett hylle nå.

SKAPTE FOR Å SKAPE

Veien ut av mørket begynte med instrumentet som nå står på gulvet ved siden av ham. En svart ut-av-depresjonenbassgitar. Tilbake i 2008 hadde han forsøkt å mestre både en stressende jobb

som sykkelbud og å være fulltidsstudent, samtidig. Det ble for mye, han ble deprimert og utbrent.

– Jeg var minst mulig utenfor huset, forteller Mikael.

– Jeg sov mye, var tiltaksløs og sykemeldt.

Han gikk i terapi, men det var som om han var viklet inn i noe seigt og tungt. Det tok tre år, til ut i 2011, før terapeuten antydet at han virket klar for å ta tak i livet sitt og gjøre noe. Hvor skulle han begynne? Hvis terapeuten hadde rett, måtte han finne noe som var motiverende nok til å vekke ham fra dvalen. Han skjønte det måtte være noe kreativt.

– Jeg ville kjenne hendene jobbe. Se at det ble noe konkret ut av arbeidet.

VERKSTED I HØNSEHUSET

Mikael har bakgrunn som bassgitarist blant annet i metalbandet Benea Reach, og hadde lenge vært interessert i gitarer.

JEG VILLE KJENNE HENDENE JOBBE. SE AT DET BLE NOE KONKRET.

Han hadde gjort justeringer på sine egne og kameraters instrumenter. Han visste hva han så etter i et instrument, men kunne ikke finne den bassen som ga den lyden han var på jakt etter. Kunne han bygge sin egen? Han søkte informasjon i bøker og på nettet, studerte instruksjonsvideoer om gitarbygging, bestilte tre-emner fra USA og klødde seg i hodet.

– Mitt håp var at jeg kunne lage et instrument som jeg kunne få et nært forhold til. Og når det var ferdig, skulle det kunne brukes til å være kreativ musikalsk.

Det gjorde ham ivrig. I hønsehuset i hagen laget han seg et verksted. Noen dager var han der bare en time. Andre

dager ikke i det hele tatt. Likevel ga han ikke opp.

– Det å skape noe unikt, det at jeg kunne se for meg det instrumentet det skulle bli, var en enorm motivasjon. Jeg visste at hvis jeg bare tok det rolig og var nøye, så ville det gå. Etter det han anslår som 150 timers arbeid – omkring 100 timer mer enn det tar ham å bygge en gitar i dag – sto det første instrumentet ferdig.

DEN BESTE CV–EN

Den nybygde bassgitaren ble åpningen til noe mer. Han tok den med seg til et gitarverksted på Steinberg utenfor Mjøndalen.

– Jeg viste frem gitaren, omtrent som en CV. Jeg sa: «Se hva jeg har laget» og lurte på om de hadde jobb til meg. Jeg var åpen om at jeg var i en tilfriskningsprosess, men de ansatte meg.

Hvis han hadde tatt en annen jobb da han kom i gang etter depresjonen, er han ikke sikker på om han hadde kommet seg dit han er i dag.

BESTEMMER DAGEN: – Når jeg går inn døra her om morgenen, kan jeg velge hva ved gitaren jeg vil jobbe med. Vil jeg jobbe med kroppen i dag? Gitarhalsen? Kanskje jeg vil gjøre noe repetitivt, som å pusse med sandpapir?

PRESISJONSARBEID: En tidels millimeter er mye for en gitarbygger. Nøyaktighet er avgjørende for resultatet.

– Nå er jeg frisk nok til å fungere i en annen jobb. Men det at jeg fikk den jobben, var nok helt nødvendig for min tilfriskningsprosess. I hvert fall i begynnelsen.

Etter tre år der startet han sitt eget gitarverksted. Gitarverkstedet Wildén har holdt åpent i et halvt år. Her bygger han nye og reparerer gitarer.

EGET INSTRUMENT:

– Det å skape noe unikt, det at jeg kunne se for meg hvordan bassen skulle bli, var en enorm motivasjon, sier Mikael Wildén.

– Arbeidet roer meg. Jeg klarer å slappe av, senke skuldrene her. Det gir meg mulighet til å komme i kontakt med hva som rører seg inni meg.

Gitarbygging er presisjonsarbeid. Et litt for hardt tak med høvelen, og hele gitaren endrer form.

– En tidels millimeter er mye for en gitarbygger. Jeg må være helt nøyaktig når jeg jobber, jeg må puste rolig og finne roen før jeg setter i gang. Underveis i byggingen må jeg ikke bare bygge gitaren teknisk riktig, ofte må jeg lukke øynene og kjenne med fingrene om formen på halsen er riktig buet, for eksempel. Instrumentet må jobbes fram slik at det føles estetisk riktig. Det er umulig å stresse det.

FLYTSONEN

Ofte kan han gå rundt og la designet til et par gitarer kverne i hodet. Han ser for seg formen, funksjonen, estetikken, tenker seg lyden. Så, plutselig, er han klar for å ta et stort papir og tegne dem opp.

– Hva kan forstyrre dine kreative prosesser?

– Småbarnsliv, smiler han.

– Men egentlig er det ikke mye som forstyrrer meg når jeg først er i flyt. Jeg prøver å ha det ryddig her slik at det ikke skal hindre den kreative prosessen. Når jeg er i gang, vil jeg slippe å lete etter verktøyet.

I verkstedet kommer han ofte «i flyt» –han glemmer tid og sted, og må bli ropt på for å rekke å hente i barnehagen.

– Når jeg går inn døra her om morgenen, kan jeg velge hva jeg vil jobbe med. Vil jeg jobbe med kroppen i dag? Gitarhalsen? Kanskje jeg vil gjøre noe repetitivt, som å pusse med sandpapir? Det er en stor frihet i det, selv om det å bygge gitar er en ganske fast prosess.

Å reparere andres instrumenter, å hjelpe andre til å være kreative, føles også godt. Folk fra hele landet overlater

sine kjære til ham.

– De trenger ikke si det engang, ofte ser jeg på dem når de kommer at dette ikke er en hvilken som helst gitar, det er gitaren deres. Mange av dem har kanskje et hat-elsk-forhold til den, en relasjon som er mange år gammel. Det er vakkert å se. Og så gir de meg den tilliten at jeg får reparere instrumentet deres!

Nylig kom det inn en gammel Höfnergitar fra 50-tallet. Eieren hadde kjøpt den som ung. Den var i dårlig forfatning, og mannen var blitt syk på sine eldre dager. Det var ikke sikkert at han kunne spille på gitaren igjen, men han var så knyttet til den at han ønsket at den skulle være i orden.

– Tenk å få reparere og ordne noe som har så stor følelsesmessig verdi. Det er inspirerende.

KONTEMPLATIVT

Kreativitet og skaperglede kan beskrives som noe gudommelig, mener

SAKTE

SKAPELSE

GJØR AT JEG KAN

SE HVA SOM SKJER INNI MEG.

Mikael Wildén.

– Tidligere, da jeg var aktiv i kristne sammenhenger, syntes jeg det var vanskelig å finne roen og opplevelsen av det guddommelige gjennom bønn og meditasjon. Men det å jobbe her nede, føles kontemplativt.

– Hvorfor er det sånn?

Det blir stille.

– Se her, for eksempel.

Han holder opp en gitarhals.

– Når jeg sliper og polerer her, må jeg være veldig fokusert. Jeg har gjort min egen reise for å finne roen på den måten som er god for meg. Gjennom sakte skapelse, og den roen det gir, kan jeg ofte se klarere hva som skjer inni meg. På en bra dag kan jeg tørre å se det og la det bevege og inspirere meg til å leve mer ekte og i kjærlighet. Disse tingene har

jeg hatt mye vanskeligere for å finne gjennom bønnen.

PSYKOANALYTISK

VERKTØY

Men opplever han at det er Gud som virker gjennom hans kreativitet? Han synes det er komplisert å svare på det.

– Jeg tror nok ikke det. Men hvis jeg har en tanke om Gud, så er det mer at det guddommelige er noe jeg opplever i det jeg skaper. Oftest tenker jeg Gud kanskje ikke er mer enn det språket vi bruker for å beskrive ting som kjærlighet, tilgivelse og kreativitet.

Hvis Gud er mer enn det, mener Mikael at språket ikke er et presist nok verktøy for å vise hva eller hvem Gud er.

– Jeg er oppvokst med Bibelens språk om det gudommelige. Alt jeg opplever, blir filtrert gjennom den kristne kulturen som finnes i meg. Når jeg klarer å være bevisst på det, kan min opplevelse av det

DRØMMEGITAR:

– Den røde gitaren på bildet er min drømmegitar, den første jeg laget. Av type er det en barytongitar, en slags mellomting mellom gitar og bass. Halsen er lengre enn på en vanlig gitar, og den stemmes dypere. Passer veldig godt til nedstemt, hard musikk, forteller Mikael.

– Kroppen på den svarte bassen er dels i svartor, dels i en spesiell type lønn (Western Big Leaf Maple). Når lønneveden skjæres til på en viss måte, fremtrer et mønster som kan minne om lappetepper (quilteteknikk). Halsen er i flammelønn, gripebrettet i ibenholt.

guddommelige være en måte å forstå mer av meg selv og hva jeg ønsker å være. Jeg prøver å omfavne det. Kanskje er det mer, men for meg er det guddommelige i det minste et slags psykoanalytisk verktøy.

Da han var deprimert, var det familien som var lyspunktet og som ga ham noe å leve for.

– Det har ikke forandret seg. Men nå føler jeg meg utrolig heldig som har funnet et arbeid som gir livsglede og mening.

Hver dag undrer han seg over det som skjer i verkstedet.

– Jeg vet jo ikke helt hvor det kommer fra når jeg skaper noe her nede. Kanskje blir jeg aldri ferdig med å forundre meg over det.

FÅR KICK AV DET

SOM IKKE GIR KLIKK

Klima er nyhetssaken ingen orker å lese. Å uttale seg om flyktninger og migrasjon kan

gå på bekostning av personlig sikkerhet.

Likevel er nettopp dette hjertesakene til Vårt Land-redaktør Berit Aalborg.

Stina Margrete

Aanderaa Neergård

Den tidligere ungdomspolitikeren fra KrfU skulle egentlig bli historielærer. I stedet ble det mediebransjen som har preget karrieren. Hun har både avisa Nationen, Aftenposten , NRK og VG på CV-en. De siste seks årene har hun vært redaktør for politikk og verden i Vårt Land.

Berit tar imot Misjonstidende i Vårt Lands redaksjon i Grubbegata. Som mange steder ellers i Oslo, er det ikke bare å gå rett inn. Redaksjonslokalene ligger tilbaketrukket langt oppe i etasjene, bak sikkerhetssperringer og låste dører man må ha riktig nøkkelkort for å forsere. Men forespørselen om intervju ble besvart med et umiddelbart ja.

INGEN GJENNOMSLAG I MILJØSAKENE

Et oppriktig engasjement for viktige saker er en drivkraft i alt Berit har drevet med. Og blant sakene som har opptatt henne helt fra ungdommen av, er klima og miljø kanskje den viktigste.

– Jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom som 16-åring, forteller hun.

– Skolelaget og Natur og Ungdom var mine arenaer i ungdomstida, noe jeg aldri opplevde som en motsetning.

Journalist og tidligere ungdomspolitiker i KrfU. Hun har jobbet i både Nationen, Aftenposten, NRK og VG. De siste seks årene har hun vært redaktør for politikk og verden i Vårt Land. Foto: Vårt Land/arkiv

Fra Natur og Ungdom gikk veien til Krf. Berit ble spurt om å sitte i et utvalg for miljø i KrfU. Etter hvert kom hun med i sentralstyret og endte som leder i KrfU fra 1990-92.

– Vi kjempet mot gasskraftverk og var opptatt av veibygging og bensinpriser. Jeg husker jeg lagde et klimahefte som vi ga til stortingsrepresentantene. Men likevel gikk vedtakene på tvers av miljøhensyn hver gang, sier Berit med et sukk.

01 / SVALBARD: Berit Aalborg var med da redaksjonen i Vårt Land dro på reportasjetur til Svalbard, der klimaendringene skjer raskt og ukontrollert.

Foto: Alf Simensen

– Ungdom er gjerne mer villige til å ta grep enn voksne, ikke sant? På den tiden pleide vi å si at «vi har 10 år på oss». Nå er vi på mange måter der vi fryktet at vi skulle ende.

– Nå når du selv er blant «de voksne», opplever du at

BERIT STRØYER AALBORG (52)

FEM KJAPPE:

Leser: Søren Kierkegaard og aviser.

Lytter til: Rock, klassisk og kirkemusikk. Favorittartister er Bjørn Eidsvåg, Elton John og Odd Nordstoga.

Ser på: Debatter, nyhetssendinger eller en god serie. Jeg anbefaler Outlander og The young pope.

Slapper av med: Lese, strikke, høre på musikk og være sammen med barna mine.

Favorittrett: Ferske, vietnamesiske vårruller.

engasjementet ditt har endret seg?

– Det er først og fremst rollen min som er endret, ikke engasjementet, hevder Berit.

– Men jeg erkjenner for eksempel skyldfølelse for at jeg er glad i å reise. Jeg ønsker meg politikere som tør å sette grenser.

VIL IKKE MISTE HÅPET

Som redaktør i Vårt Land kan det være utfordrende å sette miljøsaken så høyt som den fortjener.

– Vi opplever at saker som handler om klima ikke får «klikk». Likevel har vi som en kristen avis et samfunnsansvar i slike saker. Det gjelder også andre fagområder, som for eksempel bistand. Vi ønsker å holde debatten levende. Det er farlig å la være.

Før jul var Berit og flere andre fra Vårt Land på reportasjetur til Svalbard, der klimaendringene skjer raskest og mest ukontrollert.

– Vi kom dit i desember og fant isfrie havner. Den andre dagen vi var der regnet det. Permafrosten forsvinner og

medfører rasfare. Snøen reflekterer ikke sola like sterkt som før. Isbjørner har ikke like store flak å jakte fra. Det snakkes om 10 graders temperaturøkning. Det er forferdelig og skremmende!

Berits første kommentar i 2019 handler om turen til Svalbard. Til tross for den deprimerende situasjonen de dokumenterte, valgte hun å skrive om håp. «Tiden er inne for å legge bort håpløsheten», var konklusjonen hennes.

– Jeg tror det er viktig å fokusere på det som gir håp, sier Berit.

– Noe av grunnen til at det er vanskelig å få folk til å ville lese om klima, er rett og slett at det er for deprimerende. Hvis man ikke har håp, blir man handlingslammet.

EN KRISTENPLIKT

Kanskje det er lettere å håpe når man er kristen. I hvert fall er Berit tydelig på at engasjementet for miljøet henger sammen med troen hennes.

– Å ta vare på miljøet ser jeg som en kristenplikt, forklarer Berit.

– Vi har ansvar for skaperverket!

Derfor er klima en av hjertesakene hennes. Den andre saken som engasjerer henne like sterkt, er flyktningkrisen i verden.

– Både som kristen og som samfunnsdebattant må jeg si at vi er oss selv utrolig nok, sier Berit alvorlig.

– Den barmhjertige samaritan er en viktig historie for meg. Vi er blitt så rike og selvgode i Norge. Det er ikke kristelig! Jeg skulle ønske vi kunne være mer ydmyke, med tanke på at en masse mennesker i verden har det forferdelig tøft. Som mamma ønsker jeg ikke minst at vi skal vise omsorg for barn og unge som vokser opp i elendighet.

BLE TRUET

Berit står tilsynelatende støtt i rollen som redaktør. Hun framstår som dyktig og grundig og utstråler ro og trygghet. Men prisen for å stå fram med tydelige meninger om migrasjon har vært flere omganger med trusler og hets.

Firebarnsmoren nøler litt når temaet kommer opp.

02 / HOBBY: Berit Aalborg sier selv at hun har en kristen hobby: Hun samler på julekrybber fra alle kanter av verden. Til sammen har hun 150 forskjellige. Foto: Vårt Land/arkiv

03 / MILJØSAMARBEID: Tre ungdomspartiledere: Berit Aalborg (t.h.) var leder for KrfU, Anne Jordtveit (t.v) var leder i Senterungdommen og Jan Tore Sanner (i midten) var leder for Unge Høyre. Foto: Vårt Land/arkiv

JEG FIKK STYGGE

MELDINGER EN GANG I TIMEN I FLERE UKER,

– På en måte vil jeg ikke at du skal skrive om det, men når jeg tenker meg om er det greit at du gjør det likevel.

Hun forteller at særlig én episode var en tankevekker.

– Jeg var med i en debatt på Dagsnytt 18 med Hege Storhaug. Etterpå fikk jeg stygge meldinger en gang i timen i flere uker, av hennes tilhengere. De var drøye og truende. Jeg lot meldingene gå i søppelboksen. Men jeg kjente at de gjorde noe med meg. Så jeg bestemte meg for å gå til anmeldelse neste gang. Det gjorde jeg, og personen ble dømt.

Det er først og fremst når man uttaler seg om muslimer at reaksjonene kommer, er Berits erfaring. Hun opplever også mer trykk fordi hun er kvinnelig kommentator. Det samme opplever mange kvinnelige politikere og andre samfunnsdebattanter.

Men å skygge banen er uaktuelt.

– Jeg har bestemt meg for å tåle det som en voksen dame, slår Berit fast. Aller mest fordi jeg ønsker at unge kvinner skal ha rom til å uttale seg offentlig.

– Hvis ingen anmelder, får man ikke debattrommet.

Hun er også opptatt av at de som ønsker å polarisere debatten mellom kristne og muslimer ikke skal vinne.

– Når muslimene blir stigmatisert skapes det et større rom for at de faller utenfor «det store vi». Da er faren større for at enkelte blir ekstreme. Ingen tjener på polarisering av samfunnet.

FLERKULTURELL OPPVEKST

Fra oppveksten har Berit egne erfaringer med å tilhøre en slags minoritet:

– Først var jeg Oslo-jente i Finnmark, og så ble jeg nordnorsk i Oslo, oppsummerer hun. Familien var dessuten kristen.

– Da jeg gikk på Holtet videregående i Nordstrand var vi kanskje 6-7 kristne. De kristne var de mest samfunnsengasjerte. De andre spilte stort sett håndball og

tennis, forteller Berit med et skjevt smil.

– Det å være kristen i Oslo på 80-tallet, betød å være litt rar. Men det ble til at jeg kjente et ansvar for å snakke om det. Jeg har alltid snakket mye om tro og aldri vært flau.

Fram til hun var 11 år bodde hun i Vadsø, som på den tiden antakelig var den mest flerkulturelle byen i Norge. 30 prosent av befolkningen var samer, 30 prosent var kvener og 30 prosent var norske.

– Det har preget meg hele livet, sier hun.

Som barn i Vadsø var Berit så glad i å gå på søndagsskolen at hun gikk tre steder. Både i Frelsesarméen, i Betesda og i Den norske kirke. I Oslo hadde hun lyst til å begynne på Kristelig Gymnasium (KG), men hun fikk ikke lov.

– Min mor sa rett og slett nei. Hun mente at kristne har et eget ansvar for å være salt i verden. Foreldrene mine forventet at jeg skulle være i verden og ikke være redd. Det var en skjerpende beskjed å få som ungdom. Jeg tror det har gjort meg sterkere!

«KRISTEN HOBBY»

Berit synes det er gøy å være med i samfunnsdebatten. Det mest utfordrende i stillingen hennes som redaktør er å avgjøre hva som skal få oppmerksomhet.

– Det er lett at noen saker blir store og andre små. Vi må stadig tenke over om vi skriver om det viktigste. Og vi har et ekstra ansvar for å ta opp etiske problemstillinger. Det skal ikke bare handle om klikk.

Hun tilstår at hun jobber mye. Og at de også diskuterer mye hjemme. De er ikke så veldig uenige, hun, mannen og de fire tenåringsbarna.

– Vi har vel samme samfunnsoppfatning. Men det er nok jeg som er mest engasjert.

– Har du tid til å ha en hobby?

– Jeg har en ganske «kristen hobby», smiler Berit.

– Jeg samler på julekrybber. 120 forskjellige stod framme til jul i år, men jeg har 150.

Den første krybben ble kjøpt i Jerusalem, en Betlehemskrybbe i oliventre. Som journalist i Nationen intervjuet Berit en dame som hadde flere hundre julekrybber. Da begynte også Berit å samle for alvor.

– Jeg liker at krybbene ser så forskjellige ut i ulike land, sier Berit.

– Da jeg var liten tegnet jeg en gang Jesus med lyst hår og blå øyne. Broren min lo av meg og sa at Jesus var mørk. Men nå tenker jeg at vi ikke skal latterliggjøre det å framstille Jesus i vårt eget bilde. Nettopp da kan vi forstå og komme nærmere. Det var jo sånn jeg så Jesus, som barn. Som en kjent figur. Og slik er det med julekrybbene også, alle lager dem i sin tradisjon og i et bilde vi kan forstå.

POSITIV TIL MISJON

– Vi har snakket om klima og flyktningkrisen som to av de fremste hjertesakene dine. Hva slags forhold har du til misjon?

– Jeg har aldri vært direkte engasjert i misjon, innrømmer Berit.

– Men jeg synes det er et viktig tema, og ser at det er mange ildsjeler med et sterkt misjonsengasjement. Misjonen har vært pioner for menneskeverd, og var i mange tilfeller tidlig ute med å satse på kvinner. Samfunnet har jo i stor grad hatt et misforstått syn på misjon. For eksempel var misjon i stor grad en motvekt mot kolonialisering. Jeg synes det er spennende å se hvordan misjonsorganisasjonene finner en ny form i vår tid og følger utviklingen med stor interesse!

6793 INNVIK

Hotellet «med fjorden i hagen». Eiga badestrand og sandvolleyballbane.

Du kan slappe av her, ta fotturar i fjellet, eller ta dagsturar til kjende turistmål i området, som Briksdalsbreen, Geiranger eller Vestkapp.

Rom med fin utsikt, heimelaga mat. Gode prisar.

Kontakt oss for prisar og bestilling: Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS, 6793 Innvik

Tlf. 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no www.innvikfjordhotell.no

ANBEFALING

SVEN FJELDE er en film- og musikkinteressert lesehest som i hvert nummer gir sine anbefalinger til noe oppbyggelig, spennende, interessant eller inspirerende du kan lese, lytte til eller se på skjermen.

O, BLI HOS MEG

I nærmere 15 år hadde Sara Groves’ ektemann notert ned salmer han kunne tenke seg å høre henne gjøre sin tolkning av. Da hun i arbeidet med å skrive tekster til et nytt album ikke klarte å finne de rette ordene, de rette formuleringene, ble det naturlig å se til salmeboken, til sanger med dype røtter i kirkens historie og liv. Resultatet ble salmeplaten Abide With Me, innspilt i en over 100 år gammel kirke hun og ektemannen hadde kjøpt seks år tidligere, ut fra ønsket om å samle kreative krefter med engasjement for å skape noe positivt i nærmiljøet. Platen åpner stillferdig med bønnen:

For the beauty of the earth

For the beauty of the skies

For the love which from our birth

Over and around us lies

De 11 sporene som utgjør Abide With Me, var alle sanger som fulgte henne under arbeidet med hennes forrige album, hvor hun reflekterte rundt en periode av livet preget av angst og depresjon. Ikke minst ble tittelsporet viktig for henne. I sin mørkeste periode satte salmen fra 1847 ord på noen av hennes dypeste erfaringer og dypeste bønner. Samtidig var den en viktig påminner om Guds vennskap og kjærlighet.

I SIN MØRKESTE

PERIODE SATTE SALMEN

FRA 1847 ORD PÅ NOEN

AV HENNES DYPESTE

ERFARINGER OG BØNNER.

Arrangementene på platen er dempet og sparsommelige, og bidrar på vakkert vis til å løfte fram tekstene. Produksjonen er gjort på en måte som får bønnene, som henger igjen i veggene etter menneskene over 100 år tilbake i tid, til å klinge med. Og det er som vi gjennom platen inviteres inn i dette fellesskapet, der i den gamle kirken.

Sara og bandet lar med sin enkle og ettertenksomme formidling blikket falle på tilværelsenes sentrum, Gud som ble menneske, og som går sammen med oss. Og her ligger skjønnheten, her ligger håpet, om at selv når ting synes håpløse, så finnes det fortsatt et lys som brenner og viser vei.

Foto: Aaron Snavely

TORIL FAGERHOL NØSTRUD elsker kreative prosjekter. Hun ønsker å smitte andre med skaperglede, og deler sine ideer på Instagram under navnet @ tfndesign. Toril synes gjenbruk og redesign er ekstra gøy, så et besøk i gjenbruksbutikken gir alltid massevis av inspirasjon til nye, spennende prosjekter.

Fargerike Norgesglass

Det tradisjonsrike Norgesglasset har blitt en populær gjenbruksskatt. Hva med å gi det en fargerik fornyelse?

DU TRENGER: Norgesglass med skrulokk. Spraymaling i livlige farger og et underlag du kan bruke når du skal spraye. For eksempel papp eller kartong.

1 3 4 2

FLERE LAG: Vent noen minutter etter første runde med maling, og spray ringene på nytt. Mange tynne lag med maling gir best resultat. Det er viktig at malingen får tørke godt før du flytter på ringene.

RENGJØR OG SPRAY: Ta av lokkene på glassene. Bruk en klut til å rengjøre metallringene og tørk dem godt. Legge ringene på et underlag som tåler spraymaling. Spray på utendørs. Rist sprayboksen godt før du setter i gang, og spray tynne lag på ringene.

VÅRSTEMNING: Skru ringene på glassene igjen, og bruk glassene som blomsterkrukker, for eksempel til fine vårblomster. Det er både trendy og stilig at røttene viser på løkplantene. De fargerike glassene kan også brukes som lysglass, eller til oppbevaring. Fargerik fornyelse av en gammel favoritt!

MTS EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også en egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget program på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no

HJEMMELAGET urtete

Ta deg en tur rundt huset eller i nærmeste skogholt. Kanskje finner du helsebringende urter som kan bli til te?

«Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den», står det i 1. Mosebok 2: 15. Vi har ikke vært flinke til å passe på naturen rundt oss. Men i senere år har vi blitt mer oppmerksomme på hvor viktig jorden er for helsen. For der det er sunn jord, vokser det mange næringsrike og helsebringende urter med mange bruksområder. De har fantastisk aroma. Kanskje kjenner du den nydelige lukten fra urten når du går forbi? Unge blader fra flere urter kan på våren plukkes og tørkes til te. Av blomstene kan du dessuten lage både saft, gelé og is. Friske blader og blomster kan puttes i salater.

Urter har mange medisinske egenskaper. Visste du at mjødurt inneholder salisylsyre som var forløperen til Aspirin? Ryllik inneholder garvesyre og eteriske oljer som hjelper mot irritert tarm, fordøyelsesplager, revmatiske plager og styrker immunforsvaret.

FREMGANGSMÅTE

Legg bladene til tørk på et laken. Urtene trenger normalt 2-3 døgn for å tørke. Oppbevar urtene i et tett glass, en boks eller papirposer.

Urtete mot forkjølelse og luftveisinfeksjon

> 1 del ryllik

> 1 del hylleblomst

> 1 del peppermynte

Trekk bladene i varmt vann (ca. 80–85°C) i 5–7 minutter. Ryllik kan fint kombineres med flere andre urter, som rødkløver og geiterams. Smak deg frem!

Urtete for god fordøyelse

> 1 del mjødurt

> 1 del geiteramsblad

> 1 del ryllik

Trekk bladene i varmt vann (ca. 80–85°C) i 5–7 minutter. Finner du nyperoser, er disse bladene fine å kombinere i te med andre urter.