Misjonstidende 02/2019

MISJONSTIDENDE 02/19 MARS 2019 ÅRGANG 174

TEMA: JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

PORTRETTET

STANGFISKE- SOLCELLEMISJON KIRKER Er det håp for kirken i Japan?

Når miljøvern blir misjon

SIDE 12

SIDE 30

ÅSNE VALLAND NORDLI Fem dramatiske år i kriserammet land SIDE 40

INNHOLD 06

08

Utlysning: NMS søker forbedere

34

NMS: Utfordrende tider

40

Retreat: Kriblefantenes stille sted

Portrettet: Åsne Valland Nordli

FASTE SPALTER 46 Andakt:

Mangfoldig nåde 47 Mat:

Rå fisk 48 Gjenbruk:

Gull i sprekkene 49 Bok:

Kunsten å forme livet

TEMA:

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING 19 Ledelsen:

Derfor er NMS i Japan 25 Kronikk:

Er det håp for Japan?

26 Støtt:

Del evangeliet med Japan 30 Solcelle-kirker:

Misjon og miljøvern

12

Japan: Kirken i bølgedalen

18

Familieleir: 100 glade deltakere

20

Tamio: Et lys i nabolaget

LEIAR

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

Mars 2019

ANNLEISLANDET

UTGITT AV:

NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no POSTADRESSE

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger BESØKSADRESSE

Misjonsmarka 1 4024 Stavanger TELEFONNUMMER

51 51 61 00 GAVER TIL NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 Det gis 23 prosent skattefradrag for gaver inntil kr 50 000 per år.

MT-REDAKSJONEN TIPS

mt@nms.no tlf 51 51 61 40 SPØRSMÅL OM ABONNEMENT

mt@nms.no tlf 51 51 61 00 ANSVARLIG REDAKTØR

Generalsekretær Jeffrey Huseby REDAKTØR

apan har for meg alltid vore eit fascinerande og spennande land. Eit lite Googlesøk fortel mykje om landet.

Japan har om lag 6 800 øyar.

Dei har den høgaste andelen eldre i heile verda. Over 50 000 personar er over 100 år gamle. Dei har fleire kjæledyr enn born. Japanske tog er blant dei mest presise i heile verda. Japanske bønder dyrkar fram firkanta vassmelonar, for dei er lettare å stable… Tankevekkande er det også at 72 prosent reknar seg som buddhistar og at 95 prosent reknar seg som shinto-tilhengarar.

Det viser at religion er viktig for japanarane, og at mange trur på fleire ting.

J

Japan er spennande og annleis. Då eg var student på Misjonshøgskolen og kunne bli plassert i Japan, tenkte eg på historiene om stangfiskemisjon. At ein må nå ein og ein. Japan-misjonærane fortalde ikkje om store vekkingar. Dei for-

talde at misjonsarbeidet kan blomstre sakte. I denne utgåva av Misjonstidende får du fleire Japan-glimt. Også i dag er stangfiske eit ord som kjenneteiknar arbeidet.

Frå tida som misjonær i Thailand huskar eg med glede då vi på slutten av 80-talet tok imot delegasjonar frå den japanske Kinki-kyrkja. Kyrkjeleiinga kom for å bli kjent med det nyplanta og spirande arbeidet i Thailand. I 1995 vart Kinkikyrkja formelt partnar i det lutherske misjonsarbeidet i Thailand. På 2000-talet var det i sju år ein misjonærfamilie, Naoki og Hiroki Sugioka, i landet. Seinare har Naoki fleire gonger vore tilbake i Thailand for å undervise på det teologiske seminaret. Han seier samarbeidet i Thailand har utvida perspektivet og vore viktig for Kinki-kyrkja.

Korleis kan vi i dag vere med på misjonsarbeidet i Japan gjennom vår samarbeidskyrkje Kinki?

Vitnesbyrda i MT viser at dei kristne i Japan ikkje har gitt opp. Det må ikkje vi heller. Når vi i dag

Eivind Hauglid eivindh@nms.no tlf 40 40 60 26 REDAKSJONSLEDER

Helene Reite Uglem heleneru@nms.no tlf 51 51 61 40 GRAFISK DESIGNER

Inger Marie K. Stangeland ingerst@nms.no tlf 51 51 61 58

TRYKK

Gunnarshaug Trykkeri OPPLAG

18.500 PAPIR

Svanemerket og miljøvennlig papir

BRYLLAUPSLAURDAG I FOLDNES KYRKJELYD Foldnes kyrkjelyd arrangerer bryllaup for dei som gjerne vil gifte seg, men som kvir seg til alt forarbeidet.

FORSIDEFOTO

Helene Reite Uglem

ANNONSEBESTILLING

SalgsForum as post@salgs-forum.no tlf 51 31 57 00

NESTE UTGIVELSE

MT 3 og Årboken 2018 kommer i midten av mai.

– Kom og sjå vår kyrkje pynta til fest! Vi vil lage den beste ramma rundt den store og viktige dagen dykkar. Mange ønskjer dei flotte rammene, men kvir seg til alt fjaset. Vi vil hjelpe dykk, skriv Foldnes kyrkjelyd på si heimeside.

Bryllaupslaurdagen er 25. mai i år. Det er plass til fire heldige par denne laurdagen som får kvar si tid i kyrkja. Først blir det vigslingsseremoni i ei

kyrkje pynta med blomar og lys, med musikk, song og magisk stemning. Etterpå inviterer dei til ei lita mottaking med bryllaupskake. Folk frå kyrkjelyden pyntar og ordnar til, serverer og ryddar etterpå. Dei hjelper og med kontaktar til bryllaupsklede til ein rimeleg pris. Alt paret treng å gjere, er å bestille tid, ordne det formelle i folkeregisteret og stille til vigslingssamtale.

Japan-misjonærane fortalde ikkje om store vekkingar. Dei fortalde at misjonsarbeidet kan blomstre sakte.

har færre misjonærar enn før, blir nettverksbygging, ulike former for kontakt og ikkje minst forbøn, svært viktig. På side 6 kan du lese om korleis du kan engasjere deg i bøn, og på side 46 finn du konkrete bønetema.

SATSER PÅ PERSISK LOVSANG For mange troende i Midtøsten er det vanskelig å finne kristne sanger på eget språk. Nå skal den kristne TV-kanalen, SAT-7, kringkaste lovsang med persiske tekster. Slik kan troende i persisktalende land kjenne fellesskap med andre troende. Tekstene blir lagt ut på TV-skjermen etter hvert som sangene synges, slik at de som ser på kan bli med og synge selv. NMS samarbeider med dette kristne TV-selskapet som når millioner av seere i Midtøsten og Nord-Afrika via satellitt.

Eivind Hauglid

Kommunikasjonsleiar

Foto: Tom Pumford, Unsplash

«NETWORK 2019» I slutten av mars blir det nettverkshelg for SAT-7 på Kypros. Der deler SAT-7 historier fra arbeidet. De forteller om liv som blir forandret gjennom TV-programmene, samtidig som SAT-7-partnere og venner treffes.

NMS, som er en av SAT-7s partnere, skal også være tilstede der.

FORBØNN SAT-7 har mange team med spesielle oppgaver. Ett av disse er en arbeidsgruppe som jobber med forholdet til publikum. De svarer på alle henvendelsene SAT-7 får fra hele Midtøsten og Nord-Afrika. De trenger forbønn for å gi gode svar og lede de som tar kontakt med spørsmål om tro.

Vil du ha MT GRATIS i postkassen?

Send SMS med NMS MT til 2490 eller ring oss på 51 51 61 00.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

5

Foto: iStock

UTLYSNING: NMS ØNSKER FASTE FORBEDERE Det er både enkelt og gratis å melde seg som forbeder i NMS. Send NMS BE til 2490 og få nye bønneemner tilsendt på SMS hver måned.

Stina Margrete Aanderaa Neergård

B

ønn har alltid vært en viktig del av misjonsarbeidet.

– Jeg tror det som skjer i bønn på mange måter er viktigere enn å samle inn penger, sier Tone Julseth Ydstebø som er fundraiser med ansvar for frivillighet i NMS. NMS har vært velsignet med tusenvis av forbedere både i misjonsforeningene, i menigheter og blant enkeltpersoner. Nå ønsker organisasjonen å forsterke og fornye denne delen av arbeidet.

– Vi ønsker flere forbedere, fordi vi ønsker å legge arbeidet vårt i Guds hender, forklarer Tone.

6

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

– Vi tror på bønnens kraft.

LENE SEG MOT GUD – For meg personlig er bønn veldig viktig, fastslår Tone.

– Jeg er et bønnebarn på den måten at andre ba for meg før jeg ble kristen. Den første gangen jeg kom på gudstjeneste ble jeg ønsket velkommen av en dame.

BØNN: Tone Julseth Ydstebø i NMS Fundraising oppfordrer folk til å engasjere seg som faste forbedere i NMS.

«Er det du som er Tone, deg har vi bedt for», sa hun. Jeg har erfart at bønn er viktig både når livet er godt og når livet er vondt. Bønn kan både formuleres i ord og være ordløs. Slik situasjonen er nå, i NMS og i verden, blir bønn bare enda viktigere. Vi trenger å lene oss mot Gud og be om støtte og råd.

BLI MED Tone oppfordrer alle som har hjerte for å utrydde fattigdom, bekjempe urettferdighet og dele troen på Jesus om å bli faste forbedere.

– Bønn skaper fellesskap og er en flott måte å være engasjert på, sier hun.

– På nettsidene våre finnes både faste bønner for hver dag i uken og nye, aktuelle bønneemner fra fjern og nær. Sidene oppdateres hver måned. Slik kan vi få en bønnerytme som er tett på det som skjer i NMS og i samarbeidskirkene våre.

Se bønnesiden her:

nms.no/bonn

UTFORDRENDE TIDER I NMS 11 personer ble berørt av nedbemanningen i NMS. – Det har vært en krevende prosess.

Vi mister verdifulle medarbeidere, sier generalsekretær Jeffrey Huseby.

Eivind Hauglid

H

i gang. Den resulterte i 2 millioner kroner.

Sammen med et generelt godt innsam-

østen 2018 så NMS en større nedgang i testamentariske gaver. Budsjettet for disse gavene var på 22 millioner kroner, et gjennomsnitt av de ti siste årene. NMS fikk inn 15 millioner kroner, en nedgang på 7 millioner.

lingsresultat for 2018, ble dermed under-

I september så nedgangen ut til å bli

Derfor måtte personalkostnadene for

enda større. En ekstrainnsamling ble satt

2019 reduseres med 3,3 millioner.

8

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

MANGE BERØRTE Totalt 11 personer (åtte årsverk) ble berørt av nedbemanningen. Noe av dette var naturlig avgang. I prosessen ble det tatt hensyn til flere ting: NMS sine behov, ansatte sin kompetanse, ansiennitet og geografisk fordeling. Ca. halvparten av de berørte arbeider i dag ved hovedkontoret i Stavanger. Resten er misjonskonsulenter og er engasjert i sek-

skuddet mindre enn fryktet. Men budsjettet for 2019 og langtidsbudsjettet må ha samsvar mellom inntekter og utgifter, bestemte landsstyret. Selv etter forsvarlige og realistiske innsparinger i øvrig drift, var ikke nedbemanning til å unngå.

01

Jeffrey Huseby, generalsekretær

sjon for giveroppfølging og arbeider rundt omkring i Norge.

– Det har vært en krevende og lite ønskelig prosess, men økonomien gjorde at det ikke var noen vei utenom. Vi er veldig lei oss for at vi mister verdifulle medarbeidere, sier generalsekretær Jeffrey Huseby.

KUTTET I INNSAMLINGSAVDELINGEN De siste årene har det blitt færre misjonærer. Det var umulig å redusere antallet ytterligere. Denne gangen måtte man derfor kutte i NMS Fundraising.

– Vi skulle veldig gjerne unngått denne situasjonen. Å måtte si opp verdifulle medarbeidere er både tungt og vanskelig og noe vi absolutt ikke ønsker. At det har skjedd før, gjør det ikke enklere, sier Sigurd Egeland, leder av fundraisingavdelingen.

SMERTEFULLT – Vi kan bli litt motløse hvis vi fokuserer på at NMS hadde mange flere misjonærer for noen tiår siden, flere foreninger og flere ansatte. Vi har vært gjennom smertefulle prosesser i 2019 for å få balanse mellom inntekter og utgifter. Det er mye vi skulle ønsket annerledes og vi skulle gjerne fortsatt som før, men det ville vært ansvarsløst og satt NMS i en situasjon som ikke hadde vært bærekraftig, sier landsstyreleder Helge S. Gaard.

HAR SKJEDD FØR – Fra historien kjenner vi at det har gått opp og ned. Siden misjonsøkonomien er basert på innsamlede gaver, er den ganske sårbar og avhengig av flere faktorer, også samfunnsendringer, kommenterer økonomileder Kari Anne Moen Salte.

Det er ikke første gang det har vært nød-

Sigurd Egeland, leder NMS fundraising

vendig med nedskjæring, omorganisering og oppsigelser. I 1988 kunne man lese følgende overskrifter i norske aviser: «NMS kutter 25 årsverk. Store underskudd». «Misjonsorganisasjoner mangler penger». «Misjonen må stramme inn».

«Krisetider også i kristen-Norge».

– Misjonskonsulentene skal fortsatt jobbe med oppfølging av medlemmer, foreninger, samarbeidsmenigheter, givere og forbedere. De vil få ansvar innenfor et større geografisk område enn før, og arbeidsoppgavene vil bli endret. Tanken er fortsatt at misjonsvenner og frivillige skal bli fulgt opp, men kanskje av en person som bor litt lenger borte enn før. Denne overgangen gikk litt fortere enn vi hadde Å MÅTTE SI OPP ønsket, men vi håper at det ikke VERDIFULLE skal få for store følMEDARBEIDERE ER ger! Tips oss gjerne BÅDE TUNGT OG om hva som kan VANSKELIG. gjøres for at du skal fortsette å være Sigurd Egeland engasjert, skriver Sigurd Egeland i en hilsen til regionbladene.

GRASROTORGANISASJON – Vi vil fortsette i foreningen, jobbe for basaren og julemessa, smøre rundstykker og koke grøt, dekke bord til fest, be for arbeidet, støtte økonomisk, tale vel om NMS, engasjere oss i NMS Gjenbruk, støtte opp om arrangementer og sende barn og unge på leir. Å nei, vi gir oss ikke. Tvert imot, skrev Harry Omdal i siste utgave av regionbladet for Region Sør.

NMS er en grasrotorganisasjon. Det er lenge siden det var en NMS-forening i hver skolekrets, men det er fortsatt et stort engasjement rundt omkring i byer og bygder. «NMS er dets foreninger» stod det i gamle grunnregler for noen tiår siden. Selv om det ikke står der lenger, er NMS fortsatt en demokratisk organisasjon som er «eid» av de som vil være med å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom.

Eierne, altså støttespillere, givere, forbedere, etc., blir viktigere og viktigere.

VEIEN VIDERE Nedbemanningen rammer regionarbeidet og flere misjonskonsulenter har mistet jobben eller fått stillingen redusert.

Kari Anne Moen Salte, økonomileder

GRUNNLEGGENDE VERDIER På bakgrunn av mange avisinnlegg om NMS og NMS Eiendommer i januar, skrev generalsekretær Jeffrey Huseby og assisterende generalsekretær Lise Tørnby følgende i en kronikk i Vårt Land: – Når endringene i NMS og NMS Eiendommer skaper støy, kommer vi tettere på medlemmene i organisasjonen og de demokratiske strukturene som vår organisasjon bygger på. Særlig utfordrende har det vært å etablere et nytt eiendomsselskap, som nødvendigvis må få spillerom til å utføre oppdraget om å skape inntekter for NMS. Men de grunnleggende verdiene som NMS er tuftet på, må ikke glemmes. Vi er lei oss for den støy som er skapt i og rundt NMS ved inngangen til 2019. Vi ser samtidig verdien av kritikken som er kommet og den kjærlighet som vi leser inn i den. Det gir oss mulighet til å se på organisasjonen med et «utenfra-blikk». Det gir også mulighet for erfaringslæring. Vi ønsker å være en organisasjon som tar tid til tilbakeblikk. I tilbakeblikket blir erfaringen ny. Det gir oss mulighet for å gjøre ting annerledes ved neste korsvei.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

9

TEMA

日本

JAPAN

EN LANGSOM BLOMSTRING I Japan er det bare 0,7 prosent kristne.

Det er prestemangel. Ingen søndagsskole.

Få kommer på gudstjenestene.

Misjonærer og kristne i Japan står midt i en bølgedal. Skal de gi opp? Eller er det håp for kirken i Japan?

JAPANS STILLE VEKST – Misjon i Japan er som stangfiske.

Du må vinne en og en. Og det tar tid, sier Bjørg Sand som var misjonær i Japan i 40 år.

Helene Reite Uglem Marit Mjølsneset

et er bare 0, 7 prosent kristne i Japan. Misjon kan være en tålmodighetsprøve. På Madagaskar kan det være køer utenfor kirken. Hvorfor skjer ikke det i Japan? Bjørg Sand tror det er noe med den japanske jorda. Noe av det som står i veien har dype røtter.

D

LANGSOM VEKST Da hun kom til Japan i 1968 var alt nytt og ukjent. Nå kjenner hun landet bedre enn sitt eget. Kanskje ikke så rart etter nesten 40 år som misjonær.

– Japan har blitt en stor del av meg. Det norske samfunnet jeg kom hjem til, var så annerledes enn det jeg forlot. Jeg 12

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

føler fremdeles jeg kjenner Japan best, forteller Sand som besøker sitt andre hjemland to ganger i året.

Den første tiden jobbet hun i kirke og barnehage. Så ble hun prest i NMS sin samarbeidskirke, Kinki evangelisklutherske kirke (Kinki-kirken).

– Opplevde du at folk var åpne for misjon?

– Ja, absolutt. Arbeidet vokste, men langsomt. Det var en liten vekkelse, men man måtte se litt etter for å oppdage den, svarer Sand som tror det handlet om at hun turte å engasjere lekfolket.

– Jeg er pedagog i bunn og satset på opplæring. Lekfolket fikk mye ansvar og var med på å drive menigheten selv. Det skapte en positiv stemning. Nye ble godt mottatt, trivdes og fortsatte, sier hun.

Så kom det vanskeligere tider igjen. En

ny prest så ikke viktigheten av å slippe lekfolket til. Han klarte ikke å fri seg fra den hierarkiske tankegangen som kan prege samfunnet. Menigheten som hadde bestått av 50 personer, var plutselig nede i 10.

– I Japan er ikke vekkelsen som i Afrika eller Kina, men jeg tror det er mulig å se en stille vekst. Men innstillingen til presten har mye å si. Man må slippe andre til. Det er nøkkelen.

MISJONÆR: Bjørg Sand var misjonær i Japan i 40 år. Nå besøker hun sitt andre hjemland to ganger i året.

Foto: Privat

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

TEMA

KINKI EVANGELISKLUTHERSKE KIRKE

NMS kom til Japan i 1951. Kinkikirken ble opprettet av NMS og andre organisasjoner i 1961. Den består i dag av 28 menigheter og 2733 medlemmer. Kirken har hatt nedgang de siste årene. Mye av grunnen er at menighetene stort sett består av eldre. De sliter med å få med seg unge og har ikke lenger søndagsskolearbeid.

Antall besøkende varierer fra 5-50 mennesker. De 28 menighetene har tilgang på 20 prester, men åtte av dem er pensjonerte. Kirken mangler ca. 10 prester. NMS har to volontører i Japan: Orlaug Randi Eikeland Fukuzawa og Yukiko Yamaoka Idland.

PREST PÅ STEDET – Det er prestemangel i Kinki-kirken nå.

Mange menigheter har ingen stedegen arbeider. Det trengs om man skal se resultater. Det blir lite vekst av en tilreisende prest som holder en tale og går, tror Sand.

Selv bodde hun i andre etasje i kirken sin. Stadig hørte hun trinn i våpenhuset i etasjen under. Der møtte hun mennesker som søkte kirken som et siste halmstrå i livet.

– Jeg gikk ned og pratet med dem. Det ble helt essensielt for arbeidet. Dette første steget inn i kirken, ble ofte ikke det siste for dem. Hit kunne de komme med problemene sine, og de ble møtt, sier hun.

Problemene var ofte psykiske utfordringer. Mennesker fra vanskelige familieforhold. Ungdom med skolevegring. Rusavhengige. Ensomme. Mennesker som hadde søkt hjelp via alle templer, religio-

ner og psykiatere de kunne finne. Så gikk de kanskje tilfeldigvis forbi en kirke og tenkte: Hvorfor ikke?

– Vi ble dyktige på å ta oss av mennesker med psykiske lidelser. I kirken fant de et sted der de ble verdsatt og ikke bare sett på som kasus, sier Bjørg som levde i et samfunn fullt av skjulte problemer. På overflaten så alt vellykket ut. I våpenhuset fikk hun innblikk i det som skjulte seg bak fasaden.

– Jeg utdannet meg etter hvert som terapeut og opplevde at flere og flere med psykiske plager søkte tilflukt i kirken.

BIBELUNDERVISNING – Vi tilbød bibelundervisning for kirkefremmede. Et slags alpha-kurs. Mange var veldig interesserte i det, forteller hun.

Hun gikk bredt ut med annonser og oppfordret medlemmene til å ta med venner, naboer og familie. Det fungerte.

– På slutten av kurset spurte vi alltid om noen ville ta imot Jesus. Mange trengte lang tid på å bestemme seg, men det var minst en dåp i året i denne perioden, forteller hun.

– Jeg sier ikke at alle må gjøre det slik.

Alle prester og misjonærer må finne metoder som funker for dem. Men jeg tror det alltid vil være behov for stedbundne prester. En prest som ikke er redd for å gi lekfolket ansvar.

– Hva med tilreisende misjonærer fra Norge?

– Ja, det er enormt viktig. Dagens kristne ungdommer brenner for Jesus, men tenker gjerne toppen tre år i misjon. Men to år går gjerne til språkskole. Da er det ikke mye igjen. Seks år kan virke som en evighet, men jeg tror det må til. Vi trenger å forkynne kallet på en ny måte.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

13

ÅNDELIGHET: Blant Japans 127 millioner mennesker er 95 prosent shintoister og 72 prosent buddhister.

Mange mikser sin egen tro. Det er ikke uvanlig å velsigne barna i et shintoistisk tempel, begrave sine døde buddhistisk og gifte seg i et kapell.

Samtidig er det færre som søker meningen med livet. Religion blir redusert til en tradisjon.

FEDREDYRKELSE Mange misjonærer forteller at misjon i Japan er en tålmodighetsprøve.

– Jeg var ikke helt forberedt på at det skulle ta så lang tid å se frukter. Men jeg forstod etter hvert at misjon i Japan er stangfiske. Du må vinne en og en. Og det tar tid.

– Men hva er det egentlig med den japanske jorda? Hvorfor tar det lang tid å få noe til å gro?

Sand har flere teorier.

– Fedredyrkelse er et kjempeproblem.

Foreldre kan nekte det eldste barnet å gå i kirken fordi de egentlig skal arve fedrealteret. De kan også nekte de yngre barna i frykt for å ikke få giftet dem bort. Hvem vil ha noen som nekter å delta i svigerfamiliens fedredyrkelse? Jeg har også sett kvinner bli fysisk hindret av sine menn i å gå til gudstjeneste, forteller Sand.

Men hva er egentlig fedredyrkelse?

Bjørg forklarer: – Det kommer fra shintoismen, den første religionen i Japan. En naturreligion som tror alt i naturen kan være guder. Buddhismen kom først på 600-tallet. Til å begynne med ville ikke shintoistene ha buddhismen, men etter hvert inngikk de 14

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

en slags forlovelse. Men det fungerte ikke, så de skilte lag og fordelte noen oppgaver. Shintoismen tok barnevelsignelser og vielser. Alt som handlet om liv. Buddhismen fikk døden, og forfedredyrkelsen ble overført til dem, forklarer Sand.

KRISTENDOMMEN BLE NESTEN UTRYDDET ETTER DE GRUSOMME ÅRENE.

Derfor har hver slekt et hovedalter som går i arv til eldste sønn. Om de ikke har sønner, er det datteren som overtar. Den hun gifter seg med, blir så adoptert inn i familien. Den nye sønnen overtar alteret.

– Det er nesten ingen som ikke har et alter. Og det er utenkelig å kvitte seg med det. De er så redde for hva slekta vil gjøre om de slutter, forteller Sand som i 20 år hadde undervist en 80-åring. Han ønsket så inderlig å bli kristen, men klarte ikke å kvitte seg med alteret.

– Og det er mange som ham. Det er religionsfrihet og ingen offisiell forfølgelse i Japan, men dette er likevel et stort hinder.

GRUSOM FORFØLGELSE Kristendommen ble først brakt til Japan av jesuitten Francisco Xavier i 1549. Den vokste raskt. Men de katolske misjonærene ble utvist i 1587, og kristne ble utsatt for en grusom forfølgelse inntil kristendommen ble forbudt i 1637. Forfølgelsen stoppet i 1873. Da ble plakatene om at «kristendom straffes med døden» fjernet. I 1876 ble dødsstraffen opphevet. I 1889 fikk kristne full religionsfrihet, og det ble åpent for misjon.

– Martyrenes blod er kirkens sæd, blir det sagt. Slik ble det ikke i Japan. Kristendommen ble nemlig nesten utryddet etter de grusomme årene. Mye handler om at Bibelen aldri ble oversatt. De katolske misjonærene som brakte kristendommen, lærte dem latinsk trosbekjennelse. Når den skulle videreføres til neste generasjon, ble det bare uforståelige lyder. Dette forteller noe om hvor viktig det er å få Bibelen på eget språk så fort som mulig, mener Sand som tror forfølgelsesårene ennå sitter i bakhodet til noen. Det er vanskelig å glemme.

– Noen kjenner på en frykt og tenker fremdeles at Vestens religion er farlig å befatte seg med.

RELIGIONENS DÅRLIGE RYKTE Dommedagssekta Aum Shinrikyo stod

JAPAN BEFOLKNING: 127 millioner HOVEDSTAD: Tokyo LEVEALDER: 88 år ETNISKE GRUPPER: Befolkningen

er etnisk svært ensartet, og omkring 99% regnes som japanere.

95%

shintoister

bak en rekke angrep på 90-tallet. I 1995 brukte de gassen sarin til å ta livet av 15 personer i undergrunnen i Tokyo.

– Lederen fikk dødsstraff, men i ettertid har folk likevel blitt mer redde for religion. De så hva denne sekta gjorde med folk og ble skeptiske til religion, også kristendommen, sier Sand som kjente at misjonsarbeidet ble tyngre etter denne episoden.

TRENGER MISJONÆRER NMS kom til Japan i 1951 og samarbeider med Kinki-kirken.

– NMS har vært 68 år i Japan. Det er lett å tenke at Kinki-kirken burde stå på egne bein nå. Men, når den enda ikke gjør det, kan vi ikke bare toe våre hender og gå videre, mener Sand.

kan bidra. Vi trenger å møte mennesker som har vokst opp uten å kjenne evangeliet. Vi har mye å lære av hverandre.

UKJENT EVANGELIUM – Hvor mye vet japanere flest om Jesus?

– Lite eller ingenting. Jeg bodde i en blokk en periode. Der fikk jeg kontakt med en mor. Jeg introduserte henne for en serie som går gjennom bibelhistorier for barn. Da de hadde sett episoden der Jesus dør, ble hun svært opprørt: Hvorfor måtte det ende slik? Han som hadde gjort så mye godt?

Slapp av, sa jeg. Det kommer en episode til.

Mange japanere kjenner ikke historien, svarer Sand.

For i skolen lærer barna nesten ingenting om religion.

For Japan trenger misjonærer. Både japanske og norske, mener hun. Og det trengs flere prester.

– De har ingen ballast. Så det er ikke så rart at folk dras mot sekter som lover åndelige opplevelser. Det høres da spennende ut?

– I Kinki-kirken er det mest førstegenerasjons kristne. Mange blir kristne i høy alder og har ikke vokst opp med kristne lag og organisasjoner slik som oss. Vi, med vår tusenårige kristne historie, har noe å gi. I Norge overlater vi lett ansvar til lekfolk. For vi vet at Guds rike ikke står og faller på hva jeg som 15-åring måtte si av teologiske feil på en talerstol. Japanere er redde for å slippe dem til. Det er veldig synd. De trenger å se at alle

Men selv om religion ikke er et fag i skolen, er det få land som har så mange religioner.

– Folk kan kalle seg ateister, men mikse sammen litt fra kristendom, en bit buddhisme og litt shintoisme. De døde begraves buddhistisk.

Nyfødte velsignes i shinto-templer, og det har blitt mer og mer populært med kristen vielse.

72 prosent er buddhister.

Tallene overstiger 100 prosent fordi mange bekjenner seg til begge religioner. 0,7 prosent er kristne, noe som gjør Japan til et av landene med minst andel kristne.

91% av befolkningen

… bor i urbane strøk Kilde: Store Norske Leksikon (snl.no)

NMS I JAPAN NMS samarbeider med Kinki evangelisk-lutherske kirke om å dele troen på Jesus gjennom lokale menigheter.

Kirken jobber blant annet for å skape diakonale møtepunkt, slik at personer som føler seg stresset, utstøtt eller bundet i religiøse mønstre kan kjenne seg velkommen inn til kirken.

I tillegg støtter NMS utdanning av nye prester, evangelister og misjonærer.

NEDERLAGET – Japan tapte 2. verdenskrig. Og det kom som et sjokk. For japanere er opplært til å tro at de er guddommelige. Kunne de da tape en krig?

Den religiøse grunnvollen ramlet sammen. Først begynte folk å søke kirken. Så oppdaget de at de kunne innføre Vestens teknikk og kultur, uten samtidig å innføre vestlig religion.

– De fant da tilbake til shintoismen og buddhismen. Men noen gikk inn i en av de utallige nye religionene som vokste fram etter krigen. Kristendommen var ikke aktuell lenger.

BARNETRO: Kinki-kirken har opplevd nedgang de siste årene. De sliter med å få med seg unge og har ikke lenger søndagsskolearbeid.

TRAVELHETEN Japanere jobber lange dager. Mange har nok med seg og sitt. Det gjør det vanskeligere å komme i kontakt med folk.

– Mange unge er for travle for kirken.

Tiden spises opp av fritidsordninger, klubber og puggeskoler. Det finnes nesten ikke søndagsskoler lenger. Da er det heller ikke unge til å dra med seg nye.

Det har blitt en forsterkende ond sirkel.

FLERE STANGFISKERE – Hva bør man satse på i misjonsarbeidet for å vinne fram?

– Er det mange nok som fisker med stang, får man napp, tror Sand.

– Det viktigste er å lære kristne å vinne nye. Å engasjere lekfolk i personlig evangelisering er viktig. Ta dem med ut. La dem få oppleve det, legger hun til.

– Er det skamfullt å si at man er kristen?

– Har du tro på framtiden?

– Man kan bli oppfattet som rar. Noen ganger uhøflig, fordi man ikke følger de vanlige skikkene. Mange unngår å fortelle kollegene sine at de er kristne, i frykt for å få spørsmål de ikke kan svare på. De er redde for å bli stilt til veggs. De er velutdannede. Da er det skamfullt å ikke vite.

– Ingenting av det vi ser skaper optimisme. Men jeg tror på en kjærlig og allmektig Gud. Han er glad i japanere, og jeg velger å være optimistisk. Håpet ligger ene og alene i troen på en kjærlig og allmektig Gud som kan sende nye arbeidere ut.

ER DET MANGE NOK SOM FISKER MED STANG, FÅR MAN NAPP.

16

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

TEMA

– Vi må stå sammen og stole på at Gud leder oss gjennom denne vanskelige perioden.

RITSU TAKUWA

KAORI KURISAKI

YUKIKO YAMAOKA IDLAND

Tidligere rektor ved bibelskole i Kobe

Evangelist i Kinki-kirken

Volontør i Japan

– Før hadde japanere mindre å rutte med.

Da var det gjerne enklere å evangelisere.

Nå har alle det så godt. Mange velger å leve helt for seg selv. Det virker som om færre søker etter meningen med livet, sier Takuwa som selv ble kristen da han ble kjent med norske NLM-misjonærer.

– Hvorfor er det så få kristne i Japan?

– Mange japanere trenger ikke Gud. De er for opptatt med jobb, skole, fritidsaktiviteter og det materialistiske.

Religioner som lover god helse, økonomi og lykkelige ekteskap er populære, sier Yukiko som ble døpt som 16-åring.

– Hva folk søker etter, endrer seg. Kanskje det betyr at også kirken må endre seg?

Men vi må overlate til den yngre generasjon å finne ut hvordan, legger han til.

Også hos nyere religiøse retninger går medlemstallene ned.

– Jeg tror japanernes åndelige liv har endret seg. Det virker som om færre søker religion generelt, sier Takuwa som ikke er så optimistisk for framtiden.

– Men det er viktig at vi står sammen nå.

Kanskje kan Norge og Japan ha noe å lære av hverandre? Vi må stå sammen og stole på at Gud leder oss gjennom denne vanskelige perioden.

– Flere japanere klarer å tro på en allmektig Gud og far. Men for mange er det vanskelig å tro at Jesus er Gud og at han ble menneske. Mange sliter også med å forstå begrepet synd og skjønne hvorfor Jesus ble korsfestet.

– Møter du fordommer når folk får vite at du er kristen?

– Jeg er født inn i en kristen familie, og det har alltid vært naturlig for meg å være åpen om det. Men på videregående hadde jeg en periode der jeg skammet meg og ikke snakket så mye om at jeg var prestedatter. Jeg opplevde at folk kunne le litt av det. Men etter en stund bestemte jeg meg for å snakke åpent om det. Jeg tror det er vanskeligere for de som ikke er født inn i det.

– Synes du det er vanskelig å dele troen?

– Nei, men det er vanskelig å gjøre det i egen kraft. Guds plan er så stor, og jeg er bare en bitteliten bit. Så må jeg bare stole på at alle gjør sin del.

– Siden den gang har jeg jobbet i misjon og kirke. Det har bevart meg. Jeg har fått vokse i troen. Det kan være vanskelig å leve ut troen i dette samfunnet. Derfor er kristent fellesskap viktig, legger hun til.

– Hva er dine drømmer for Kinki-kirken?

– Vi står midt i en vanskelig tid. Men vi har en teologistudent og to prestekandidater på vei, svarer Yukiko som klynger seg til to bibelvers: «Her gjelder det at de hellige holder ut og har tro» i Johannes Åpenbaring 13:10 b.

«For ingenting er umulig for Gud» i Lukas 1:37.

– Jeg tror vi skal være trofaste tjenere for Gud og vente på Herren med forventning og tålmodighet.

Marit Mjølsneset MISJONSTIDENDE 02/ 2019

17

01

02

01 / LEIR: Første kvelden var det samling med sang og leker rundt leirbålet.

02 / SOSIALT: Leir er et fint sted å få nye venner.

FAMILIELEIR Japan I høst samlet Kinki-kirken (NMS sin samarbeidskirke i Japan) seg til familieleir på Rokkō-fjellene utenfor Kobe. Det er flere år siden forrige gang, og oppmøtet på rundt hundre deltakere var over all forventning. Etter to dager med bibeltimer, sang, aktiviteter for store og små og ikke minst måltidsfellesskap og gode samtaler, lå alt til rette for å reise derfra oppløftet og inspirert.

03 / STOLT: Fiks ferdig, egenprodusert uro.

04 / MORGENSAMLING: Sang med bevegelser får liv i trøtte deltakere.

03

04

05

06

05 / LEK: Om å gjøre å få flest baller oppi kurven!

06 / HJELPENDE HÅND: Det er godt med litt hjelp på kreativt verksted.

Alle foto: Marit Mjølsneset 18

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

FRA LEDELSEN

TEMA

ANNE KARIN KRISTENSEN SEKSJONSLEDER FOR DIAKONI

HVA GJØR NMS I JAPAN?

N

MS har arbeidet i Japan siden 1951. Oppstarten hadde sammenheng med at det ble umulig å fortsette arbeidet i Kina på grunn av kulturrevolusjonen som medførte at misjonærene der måtte ut av landet. Etter hvert ble det bestemt å sende misjonærer til Japan. De samarbeidet med andre misjonsorganisasjoner som hadde etablert seg der noe tidligere. Målet for NMS var en selvstendig kirke som et resultat av misjonsarbeidet.

Etter en del diskusjon både i NMS og blant samarbeidsorganisasjoner og allerede etablerte kirker i Japan, ble Kinkikirken etablert som et eget kirkesamfunn i 1961. På 80-tallet begynte kirken å fungere som en selvstendig kirke.

STANGFISKE Misjonsarbeidet i Japan ble beskrevet med begrepet «stangfiske», noe som var en indikasjon på tidkrevende rekruttering av enkeltpersoner. Kinki-kirken er en minoritetskirke i den store sammenhengen i Japan og preges av små menigheter der alle kjenner alle. Fellesskapet er viktig.

FÅ UNGE De store tallmessige resultatene av arbeidet er uteblitt, men Kinki-kirken er virksom og vital. Det er vanskelig å rekruttere unge. Årsaken forklares med at hverdagen for japansk ungdom er så

organisert, både i forhold til skolearbeid og fritid, at det ikke er tid igjen til andre aktiviteter. NMS har de siste årene støttet arbeid blant studenter og leirarbeid for barn og unge. I 2018 ble det arrangert en vellykket familieleir med flere deltakere enn ventet.

EN SAMFUNNSAKTØR Kinki-kirkens hovedfokus er menighetsarbeid med samling rundt gudstjenesten. De siste årene har ønsket om å vende seg mer utover i samfunnet økt. I samarbeid med NMS har en av menighetene startet et diakonalt tilbud med middagssamling for vanskeligstilte. Kirken er dermed blitt en mer synlig samfunnsaktør. Kirken har også arbeidet med miljø og alternative energikilder.

Dette er et aktuelt fokusområde etter tsunamien for noen år siden, da et atomkraftverk ble skadet. Disse aktivitetene har bidratt til at Kinki-kirken er blitt mer utadvendt.

PENDLERMISJONÆRER Det administrative arbeidet for NMS i Japan ivaretas av to delvis pensjonerte misjonærer som har sitt bosted i Japan.

De siste årene har NMS ikke hatt andre fastboende misjonærer i Japan, men har satset forholdsvis mye på pendlere. Tre tidligere misjonærer har hatt faste oppgaver, noe Kinki-kirken setter stor pris på. To teologistudenter har deltatt i ungdomsarbeidet i sommerferien, to år på

KIRKEN ER LITEN, MEN VIL BETY NOE FOR ENKELTMENNESKER.

rad. VID Stavanger har lagt praksisen for teologistudenter til Japan de siste årene, og det er planlagt ungdomsteam til Japan i 2019.

NMS arbeider på nye måter. Realitetsorientering tvinger fram nye løsninger. Vi har ikke lenger mange nye misjonærer å sende. Vi ser at det er for krevende i forhold til familier som trenger lang tid på å lære språk og kultur samt trygge ordninger i forhold til skoler og helse. I Japan løses dette gjennom andre ordninger som alle parter ser seg tjent med.

SAMTALER TIL INSPIRASJON Kirken er liten, men har visjoner om å bety noe for enkeltmennesker i samfunnet. NMS kan fortsatt være en samtalepartner for Kinki-kirken. De gode samtalene vi har hatt gjennom de siste årene er til inspirasjon både for oss i NMS og for Kinki-kirken. Slik håper vi at det vil fortsette.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

19

ELSK DIN NABO SOM DEG SJØLV Tamio Konno blei kristen takka vere den eine kristne naboen i eit buddhistisk nabolag. Sjølv har ho hjelpt mangfaldige familiemedlemmar til tru.

Marit Mjølsneset

T

amio møter oss med eit stort smil nede ved hovudvegen. Ho vil vise oss nabolaget sitt.

Me er i bustadområdet Najio, i byen Nishinomiya i Japan. Området er kjent for å på det meste ha husa over tusen fabrikkar som laga tradisjonelt japansk papir. I dag er det berre nokre få att. Men templa ligg framleis tett. Tamio viser oss fleire av dei på ei strekning på kanskje 300 meter fram til huset hennar nesten på toppen av ein bratt bakke. Buddhismen står sterkt i lokalsamfunnet her. Og sjølv om det er 45 år sidan Tamio blei kristen, er ho framleis ein del av buddhistiske feiringar og festivalar i nabolaget. Familien hennar har opp gjennom bidratt med tid og innsats på ulike tilstellingar i buddhistisk samanheng.

– Hadde det ikkje vore for det, kunne me ikkje budd her. Alle rundt her er buddhistar, og for å vera ein del av lokalsamfunnet kan me ikkje isolere oss. Men 20

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

både eg og mannen min har vore tydelege på kva me vil bidra med. Me har til dømes hjelpt med praktiske ting som matlaging og servering under feiringar eller med å føre oversikt over gåver i gravferder, ikkje med den åndelege biten, fortel Tamio.

SUSHI OG SHIBA Når du kjem inn i stova til Tamio er det ikkje mykje som skil seg frå ei norsk bestemor si stove. Veggane er fulle av bilete av barn og barnebarn og veggteppe i lappeteknikk. I den blå skinnsofaen ligg det rikeleg med saueskinn, og glaskarmane bognar av potteplanter. I hylla i hjørnet står det ein kross i porselen, eit innramma Jesus-bilete i god, gamal stil og små englefigurar.

Også gjestfridomen er den same. Ho har fått dottera til å baka sjokoladekake, dessutan har ho laga middag til heile det norske fylgjet. Fyrst hadde ho tenkt å laga sushi, men det kan vel kven som helst gjera, meiner Tamio, og har difor diska opp med frityrsteikte reker og kylling, misosuppe og krydra ris.

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

Den nesten 80 år gamle, nette kvinna susar rundt på kjøkenet. Den gyllenbrune hunden av den populære japanske rasa Shiba sjanglar rundt føtene hennar. Sjølv om det vesle fjeset hans ser kvalpeaktig ut, er det motsette tilfellet. Hunden har for lengst nådd pensjonsalder, noko den tynne pelsen, ryggstøtta og dei ustøe rørslene ber preg av. Men som me etter kvart skal lære, har Tamio både tolmod og omsorg nok til dei som treng det.

TEMA

Nærmaste kyrkje ligg i byen Takarazuka.

Presten her og fleire misjonærar, mellom anna Bjørg Sand, byrja å koma på barneklubben og heldt også møte for vaksne. Og etter kvart heldt dei nokre av møta heime i huset hjå Tamio. Arbeidet vaks parallelt med familien til Tamio.

Dei fekk nemleg barn nummer fire, og fleire barn frå nabolaget blei også med på møta.

ALLE RUNDT HER ER

Etter kvart reknar både Tamio og dei fire borna seg som kristne, og dei vil gjerne bli døypt.

Dei ender med å døype seg på same gudsteneste som ektemannen til den tidlegare tuberkulosesjuke kvinna.

SNEIK SEG TIL BUDDHISTAR, OG FOR KYRKJA Å VERA EIN DEL AV For nesten 50 år LOKALSAMFUNNET sidan flytta Tamio, KAN ME IKKJE mannen og dei då ISOLERE OSS. tre borna hit. I nabolaget budde det ei kvinne som hadde vore sengeligBåde Tamio og presten i gjande i 15 år på grunn av Takarazuka ville så gjerne at tuberkulose. Ho var sikker på at ho også mannen til Tamio skulle få bli kjent skulle døy snart. Ein norsk misjonær (Per med Jesus. Men han jobba lange dagar i Kivle) kom til området, og kvinna blei golf-firmaet han var tilsett i, og han etter kvart ein kristen og let seg døype. hadde ikkje fri på sundagar slik at han Etter ei stund blei helsa hennar betre, ho kunne gå på gudsteneste. Men dåpsdafekk kreftene tilbake, og til slutt var ho gen til resten av familien ville han ikkje gå på føtene igjen. Då kom lysten til å forglipp av, og han sneik seg unna nokre telje det ho hadde lært om Gud til timar for å få det med seg. andre. No ville ho byrje barneklubb, og Sjølv heldt han minstejenta då ho vart ho spurte den nyinnflytta Tamio om døypt. Og då Tamio spurte han etterpå borna hennar ville koma. kva kjensle han sat att med, svarte han at «i dag blei heile – Både borna mine og venene deira blei familien min døypt utanom med, og dette var også starten på at eg meg. Eg kjenner meg forlaten». byrja å søkje Gud, seier Tamio.

TEMPEL: Tamio viser gjerne fram dei buddhistiske templa som ligg i nabolaget hennar.

FERSK SORG: Berre fire månadar før MT sitt besøk døydde ektemannen til Tamio.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

21

I DAG BLEI HEILE FAMILIEN MIN DØYPT UTANOM MEG. EG KJENNER MEG FORLATEN. Mannen til Tamio

– Då eg høyrde det fekk eg ei vond kjensle, men eg sa til han at «eg skal ikkje la deg vera aleine», fortel Tamio OFRA RIS OG TE I Japan er det ikkje uvanleg at ektemannen eller hans familie ikkje vil at kona i familien skal bli kristen eller la seg døype. Men i Tamio sitt tilfelle var ikkje dette noko problem. Likevel var nok svigermor til Tamio ein del av grunnen til at

mannen hennar heldt att med å rekne seg som ein kristen. Ho var nyleg blitt enke og flytta derfor inn hjå Tamio og familien. Ho var buddhist, og sjølv om ho ikkje tok med seg husalteret sitt, ofra ho kvar morgon varm ris og grøn te til eit bilete av den avdøde ektemannen.

Sonen var redd for korleis ho kom til å reagere viss han valte å døype seg. Likevel var han interessert i den kristne trua.

Og presten i Takarazuka kom faktisk heim til Tamio og familien for å halde husmøte berre for mannen, sidan han ikkje fekk til å koma i kyrkja saman med kona og borna på sundagane. Tamio hadde eit håp om at svigermora ville bli med på husmøta, men ho valte å vera i eit anna rom i huset når presten kom.

Men ei interesse var blitt vekt. Ho hadde nemleg byrja å lese i Bibelen. Og ein dag spurte ho Tamio: «Kva betyr det at dei ofrar lam?»

– Eg visste ikkje kva eg skulle svara, men

BØNNEBØKER: Heile stabelen er notatbøker fylt med mannen sine bøner.

SAKN: Det er tungt for Tamio å snakke om den ferske sorga etter at mannen gjekk vekk.

LEVER GODT: Gammal sjarmør.

22

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

eg sa at i gamledagar var det vanleg å bli tilgjeven for dårlege handlingar ved å ofre eit lam, men at ein no kan bli frelst og tilgjeven for synder av Jesus, sidan han døydde på krossen, seier Tamio.

EI VEKE ATT AV LIVET Så ein dag blei svigermor til Tamio plutseleg ramma av eit slag medan dei sat og åt. Ho kunne ikkje lenger verken snakke eller eta, og legen slo fast at ho hadde om lag ei veke att å leva. Tamio tok seg av ho og stelte ho. Sidan ho ikkje lenger kunne snakke, gav ho svar med å klemme handa på den som prata med ho.

– Eg sat på sengekanten hennar og ba høgt til Gud og song salmar, seier Tamio.

Ho fortel at ein dag kom presten på besøk til svigermora og fortalte ho meir om Gud og om dåp. Svigermora byrja å gråte, og signaliserte med handa at ho ville bli døypt. Ho blei døypt der og då, i senga, med sonen til stades.

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

TEMA

EG HAR HATT MANGE ÅR DER EG HAR PLEIA FOLK, OG SJØLV OM EG NO ER HEILT «FRI», SKULLE EG SÅ GJERNE HATT MANNEN MIN HER FRAMLEIS.

Nok ein gong fekk mannen til Tamio ei kjensle av å ha blitt forlaten, men det varte ikkje lenge. I tida framover fekk han nemleg hyppig dåpsundervisning av presten, og ei stund etterpå tok han valet om sjølv å bli døypt. Og mor hans?

Ho levde ikkje berre i ei veke, men i tre år etter slaget.

INGA TRU MED TVANG Tamio har stelt mange gamle og sjuke familiemedlemmar opp gjennom livet.

Ikkje lenge etter at svigermor hennar døydde, flytta nemleg hennar eigne foreldre inn. Faren blei over 100 år gamal.

Også dei blei kristne i løpet av tida si i huset i Najio.

– Du er reine misjonæren?

Tamio bryt ut i høg latter av spørsmålet.

– Nei, nei, det var ikkje eg som gjorde det, det var som om Gud ordna alt etter at eg flytta hit. Han har gjort det slik at alle i

familien blir kristne. Og det som er litt rart, er at alle som bur her i området er buddhistar. Heile nabolaget. Men etter at me kjøpte denne tomta, fann me ut at dei som budde her før oss, akkurat her som huset vårt står no, også var kristne.

Men kva er nykkelen? Ho som har fått sjå så mange rundt seg ta imot Jesus, kva tenkjer ho er viktig for at fleire japanarar skal oppleve det same?

– Me kan ikkje tvinge folk til tru. Det viktigaste er korleis me lever, me må få folk til å forstå at det er fint å vera kristen, at me får glede av trua og at me er tilfredse. Det trur eg kan «smitte». Uansett kva eg møter i livet, så kan eg få hjelp og leiing frå Gud. Og Gud kan bruke meg der eg er og jobbe gjennom meg, meiner Tamio.

Alle borna hennar er kristne, og både ektemannen og ungane til eldstedottera er døypte.

– Det er ikkje så vanskeleg å oppdra kristne born. Det er verre med foreldra våre, seier Tamio med eit lurt smil.

TOLV ÅRS SJUKELEIE No for tida er det berre Tamio, yngstedottera og hunden som bur i heimen på toppen av bakken i Najio. Ikkje lenge etter at hennar eigna foreldre døydde, vart mannen hennar ramma av slag. Etter 12 års sjukdom døyr han. Når me møter Tamio er det berre fire månadar sidan.

– Fram til rundt ein månad sidan følte eg at han var i huset. No har eg endeleg innsett at han faktisk ikkje er her lenger, seier Tamio og senkar blikket.

Etter slaget hamna han i rullestol, men det gode humøret og det store smilet hans forsvann ikkje. Ekteparet brukte mykje tid på å be og synge saman. Etter kvart mista han taleevna, men å synge greidde han livet ut.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

23

ME MÅ FÅ FOLK TIL Å FORSTÅ AT DET ER FINT Å VERA KRISTEN, AT ME FÅR GLEDE AV TRUA OG AT ME ER TILFREDSE. DET TRUR EG KAN SMITTE.

– Slik heldt me på i fleire år. Han kunne veldig mange salmer utenat. Og så las me i Bibelen. Når han ikkje kunne prate lenger, ba eg ei setning om gongen og fekk han til å gjenta etter meg. Det var ei veldig verdifull tid. Eg tenker på den perioden meir som at me hadde fellesskap med Gud enn at eg pleia han.

HEILE NABOLAGET MØTTE Tamio skreiv i desse åra ned alle bønene hans. Ho går bort til eit skåp og viser fram ein heil stabel med utskrivne notatbøkar. Ein merkar at det er tungt for Tamio å snakke om den ferske sorga.

– Eg har hatt mange år der eg har pleia folk, og sjølv om eg no er heilt «fri», skulle eg så gjerne hatt mannen min her fram-

24

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

leis, seier ho med tårer i augo.

noko veldig fint med å ha eit kristen fellesskap. Eg takkar Gud for det.

For Tamio var det godt å sjå at heile nabolaget møtte opp i kyrkja då mannen skulle gravleggast. Ho veit at han var godt lika. Til og med leiaren i det største buddhistiske tempelet i området skrytte av han. Mannen hennar møtte nemleg alltid opp når det var gravferd i bygda og hjelpte til med det praktiske.

– Det er mange japanarar og misjonærar som har prøvd i årevis å få fleire til å bli kjente med Jesus og bli ein del av det kristne fellesskapet, men det viser seg å vera vanskeleg. Er du nokon gong redd for at folk skal miste motet og gje opp, spør underteikna.

– At han som var ein kristen ikkje berre stilte opp, men gjorde så godt arbeid, det gjorde visst inntrykk.

GODT Å VERA KRISTEN Tamio kjenner seg som ein likeverdig medlem av lokalsamfunnet. Men i tillegg betyr fellesskapet ho har i kyrkja mykje.

– Det er så godt å vera kristen. Det er slett ikkje noko ork å gå i kyrkja, tvert imot trur eg at eg hadde kome meg mykje mindre ut av huset og vore eldre til sinns hadde det ikkje vore for kyrkja. Og det er

– Nei, eg trur ikkje det kjem til å skje. Eg er ikkje mismodig, og dessutan er det opp til Gud. Eg trur ikkje det handlar om at eg eller andre ikkje er «flinke nok».

Han kan bruke alt me gjer.

Men Tamio har eit håp for kyrkja i Japan. Og det er at kristne ikkje berre skal gå på gudsteneste på sundagane, men også leve slik at folk skjønar at dei er litt annleis.

På den måten kan dei bli eit vitnesbyrd i sitt nabolag. Og kven veit, kanskje er resultatet ei heil slekt som blir kristne?

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

KRONIKK

TEMA

SVEIN STRAND FØRSTEAMANUENSIS VED NLA HØGSKOLEN I BERGEN

ER DET HÅP FOR KIRKEN I JAPAN? Det sies at det vanskelig å drive kristent arbeid i Japan. Men er det egentlig det?

H

vordan påvirkes kirken i Japan av landets kultur og mentalitet? Det sies at det er vanskelig å drive kristent arbeid i Japan. Men er det det?

DET ER HÅP Det er så absolutt håp for kirken i Japan.

Gud, som vil at alle mennesker skal bli frelst, er den samme. Mine erfaringer fra menighetsarbeid i både Japan og Norge, er at det på mange måter var enklere å nå mennesker i Japan. Helt konkret; det var flere voksne som ble kristne i Japan enn i det arbeidet jeg har vært med på her i landet. Når det er sagt, er det helt klart særegne utfordringer som med fordel kan adresseres i det kristne arbeidet i Japan.

HVERDAGSLIG RELIGIØSITET Japansk mentalitet og japansk religiøsitet er mer sammenkoblet enn hva vi er vant med i det relativt sekulære Norge.

Kanskje den jevne japaner er mer å sammenligne med en som er religiøst aktiv her i landet. Samtidig er det en annen form for religionsutøvelse enn hva vi er vant med. Det er en væremåte og religiøsitet som er mer knyttet til hverdagen hvor ikke minst fedrealteret, men også

andre symboler og tradisjoner, er formende for en religiøs mentalitet. Og dette gjennomsyrer hele den japanske være- og tenkemåte.

FLERE RELIGIONER Det er flere religioner i Japan. Den mest dominerende er buddhismen. Og da er det ikke snakk om en dyp meditativ utøvelse i form av Zen-buddhisme. Det er heller ikke snakk om overfladisk buddhisme, slik den smakes på i vår del av verden gjennom yoga og buddhafigurer i stua. Buddhismen i Japan er først og fremst en formidler av sameksistens mellom de levende og de døde.

KOLLEKTIV TANGEGANG Japanere har, i motsetning til individualistiske nordmenn, en langt mer kollektivistisk mentalitet. John S. Mbiti, anglikansk prest og professor fra Kenya, beskriver treffende den kollektivistiske tenkemåte med følgende ord: «Jeg er, fordi vi er, og siden vi er, derfor er jeg».

Det vil si, hele eksistensen hviler på fellesskapet. «Vi er». Når dette «vi» inkluderer både levende og døde får buddhismen en helt særegen rolle og funksjon i Japan. Å bli kristen i Japan innebærer på mange måter et brudd med denne kollektive eksistens som hele livet bygger

GUD, SOM VIL AT ALLE SKAL BLI FRELST, ER DEN SAMME.

på. Dermed utgjør den en svært stor utfordring for kirkens arbeid i Japan.

Dette er på ingen måte en ny problemstilling, men det er fremdeles en stor utfordring for det kristne arbeid i Japan.

HIERARKI OG ORDEN Vi formes alle av vår kulturelle kontekst.

Et kjennetegn ved den japanske væremåte er hierarki og orden. Presten er over folket, og alt skal være «på stell».

Det japanske ekteparet vi arbeidet tettest med ønsket å bryte med denne «ordensdisiplinen» og vektla i stedet evangeliets frihet. Kanskje er kristne her i landet i for stor grad fri fra forpliktelser til menighet og fellesskap, og kanskje har mange kristne japanere havnet i den motsatte grøft?

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

25

ET ÅR MED SORG と GLEDE Yoko Nakagawa (65) møtte mannen sin for første gang på gudstjeneste i studenttiden.

Dødsfallet hans over 40 år senere førte henne tilbake til kirken.

Marit Mjølsneset

ret 1975 var det mye liv ved Tezukayama studentsenter og kirke i storbyen Osaka i Japan.

Kor, aktiviteter for barn og unge, gudstjenester på både engelsk og japansk og bibelstudiegrupper var noe av det man kunne bli med på. På denne tiden var det mange japanere som ønsket å lære engelsk.

Det internasjonale miljøet og de engelske aktivitetene gjorde misjonsstasjonen til et yndet sted for studentene ved universitetet like ved. En av studentene var Yoko Nakagawa. Sammen med en venninne gikk hun på den engelskspråklige gudstjenesten på søndagskveldene. De ble også med i en

Å

26

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

bibelstudiegruppe, ledet av den norske misjonæren Alf Idland. Hans sjarmerende kone, Yukiko, ble viktig for mange av studentene og inspirerte dem til å lære engelsk.

– De var et flott par. Og Yukiko var så god i engelsk at hun ble helten vår. Målet vårt var å lære oss engelsk slik som Yukiko, forteller Yoko.

MØTTES PÅ GUDSTJENESTE Nå sitter Yukiko, helten frå studietiden, ved siden av henne. Lite visste Yoko om at hun skulle bli så viktig for henne 40 år senere. Det er Yoko som har valgt sted for kveldens intervju. Vi sitter i et lite rom skilt av fra resten av den tradisjonelle japanske restauranten med rispapirvegger. Den kimono-kledde servitøren bringer stadig nye retter til bordet vårt. De er dandert etter alle kunstens regler, og

HVIS DET IKKE VAR FOR GUD, HADDE JEG IKKE KUNNET FORTSETTE Å LEVE.

gjør godt for både gane og øyne. At det er en kvinne med sans for det vakre livet har å by på, blir bekreftet av Yoko sin karriere. Hun har sitt eget firma som driver med kunst og innramming. Jobben fører henne stadig på forretningsreiser til utlandet, så engelsken hun lærte seg i ungdommen har kommet godt med.

Hun tok også med seg en annen ting videre i livet fra tiden ved Tezukayama kirke. En ung, kjekk, mann som også

GI DIN STØTTE TIL JAPAN 日本

01

gikk på gudstjenester for å lære engelsk, vekket nemlig hennes interesse. Slik møtte Yoko sin fremtidige ektemann.

BLIR ENKE De hadde det godt sammen og delte oppturer og nedturer. Og etter hvert flyttet de fra området og ble travelt opptatt med andre ting. Kirken var ikke lenger en del av livet.

Dagene var gode, med spennende muligheter, vennskap og reiser fram til mannen til Yoko ble syk i 2012. Men alle var sikre på at han kom til å bli frisk.

– Jeg var overbevist om at så lenge jeg var sterk og stelte ham, kom han til å bli bra igjen. Jeg trodde jeg kunne kurere ham, forteller Yoko.

Men han blir aldri helt frisk. Selv om

01 / TØFT: Da ektemannen døde greide ikke Yoko å akseptere det som hadde skjedd.

Hun gikk inn i en mørk og fortvilet periode.

02

03

02 / ENKE: Ett år etter mannens død ble Yoko døpt. – Jeg føler meg ikke lenger ensom, for Gud er med meg.

03 / GJENFORENING: Yukiko, helten fra studietiden, er i dag en viktig person i Yokos liv.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

27

04

04 / MIRAKEL: I dag kaller Yoko gjenforeningen med Yukiko og det det førte med seg for et mirakel.

han var syk i fem år, føltes det som om dødsfallet hans kom brått på. Helt til det siste var de så sikre på at dette bare var en fartsdump de måtte over før de kunne fortsette livet sitt sammen. I januar 2017 skjer det som ikke skulle skje. Yoko blir enke.

TUNG PERIODE – Etter at han døde greide jeg ikke å akseptere det som hadde hendt. For hva skulle skje med meg nå? Vi fikk aldri barn, det var bare oss to. Helt til nå.

Yoko går inn i en mørk og vanskelig tid etter dødsfallet. Hun er dypt fortvilet, og 28

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

den ene venninnen hennes vet ikke lenger hva godt hun kan gjøre. Til slutt finner hun ut at hun skal sette henne i kontakt med Yukiko, deres felles bekjente.

Også Yukiko har opplevd tap. Hun mistet mannen, Alf, for over 20 år siden. Kanskje var det dette som gjorde at deres felles venninne kom med ideen om at det kunne være godt for Yoko å snakke med Yukiko?

EN GJENFORENING Etter bare så vidt å ha sett hverandre de siste 40 årene, tar de to kvinnene opp igjen kontakten. Yukiko sier hun møtte en knust kvinne. I dag kaller Yoko møtet deres og det det førte med seg for et mirakel.

– Hadde det ikke vært for Gud, ville vi ikke ha møttes, mener Yoko.

JEG FØLER MEG IKKE LENGER ENSOM, FOR GUD ER MED MEG OG HJELPER MEG. HAN GIR MEG HENSIKT OG MENING.

Gjenforeningen med Yukiko ble også til en gjenforening med Gud. – Alt skjedde så fort. Hvis det ikke var for Gud, hadde jeg ikke kunnet fortsette å leve, sier Yoko.

Veien hennes sammen med Jesus startet kanskje for 40 år siden, men det er her den virkelig tar til. Yukiko foreslår at det kunne være til hjelp for Yoko å begynne å

GI DIN STØTTE TIL JAPAN 日本 gå i kirken, men siden de ikke lenger bor i samme by, introduserer Yukiko henne for en kirke i nærheten. Her går veien hennes med Jesus videre. Hun kjenner et stort behov for å lære hvem Gud er og hva han ønsker å fortelle henne. Den kristne Gud er annerledes enn det hun kan fra før om shintoisme og buddhisme.

Særlig blir det viktig for henne at kristendommen snakker tydelig, enkelt og ærlig om kjærlighet.

Vil du gi flere mennesker som Yoko mulighet til å bli kjent med Jesus?

– Jeg merket hvor viktig kjærlighet var i Bibelen. Man snakker mye om å elske sin neste og sin nabo. Jeg følte at kristendommen snakket sant om livet.

DÅP ETT ÅR ETTER Men ikke alt var like enkelt. Gud var én ting, men Jesus var veldig ulik det hun var vant med. Hun syntes det var vanskelig å tro på at han hadde stått opp fra de døde. Men hun kjente at kunnskapen hun hadde med seg fra studenttiden om den kristne tro, gjorde det enklere.

– Etter at jeg ble kristen har jeg lest i Bibelen og bedt hver dag. Og hver dag spør jeg Gud hva han vil si meg. Jeg føler meg ikke lenger ensom, for Gud er med meg og hjelper meg. Han gir meg hensikt og mening.

Ett år etter dødsfallet bestemmer Yoko seg for at hun vil bli døpt. I tillegg til å ta imot Guds rike, ser hun på dåpen som en måte å takke Gud på for det han har gjort for henne. Aller helst vil hun gjøre det på same dato som mannen døde.

– Men Yukiko forklarte at det måtte være på en søndag. Så det ble på den søndagen som var nærmest. Men Yukiko sier det var den dagen Jesus ble døpt. Så da må det være godt nok for meg også, sier Yoko med et glimt i øyet.

Når Yoko nå ser tilbake på mannens dødsfall, er det to ulike tanker som dukker opp. Den ene er hvordan kunne Gud ta han fra henne? Hvorfor skal hun trenge å være alene? Likevel så tenker hun også på at hadde det ikke vært for den vonde opplevelsen, hadde hun nok ikke blitt kjent med Gud.

Yoko opplevde sitt verste mareritt. Hun mistet sin kjære ektemann gjennom 40 år. Midt i denne tunge sorgen møter hun igjen en tidligere venninne, Yukiko. Dette blir også veien tilbake til Gud. Hun opplever at den kristne Gud er annerledes og at den kristne tro snakker sant om livet! Det er sterkt at Yoko sier hun ikke hadde overlevd uten Gud. Er det ikke fantastisk at vi kan dele troen på Jesus med andre? Dine bønner og din gave forandrer verden, ett menneske om gangen!

BLI MED OG STØTT menighetsarbeidet i Japan!

Bruk vedlagte giro eller

til 506578 Pengene går til menighetsarbeid og utdanning av nye prester, evangelister og misjonærer.

DELE TROEN PÅ JESUS

SOL PÃ… TAKET, SOL I SINNET

30

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

TEMA

Solceller på taket førte til samtaler, nysgjerrighet og et bedre forhold mellom kirken og lokalsamfunnet.

Marit Mjølsneset

J

apan ble i 2011 rammet av den største atomulykken verden har sett siden Tsjernobyl. Dette utløste en stor samfunnsdebatt om Japans energibruk, forteller Shigeo Sueoka. Han er kirkepresident i Kinki-kirken, NMS sin samarbeidskirke i Japan.

– Folk ble veldig skeptiske til bruk av atomkraft, og dette kom samtidig med en økt bevissthet rundt global oppvarming og klimaendringer. Sammenlagt gjorde det at man fikk et stort fokus på fornybar og miljøvennlig energi.

SIGNALEFFEKT Sammen med NMS tok Kinki-kirken initiativ til et miljøprosjekt som passet rett inn i denne debatten. Planen var å få solceller på taket til hovedkontoret til Kinki. Da det viste seg at taket ikke egnet seg til dette, fikk heller kirkene i Sanda og Yao installert solceller på taket.

– En stor fordel er at vi nå har mindre utgifter til strøm i disse byggene, men det viktigste er nok signaleffekten det har i nærmiljøet, sier Sueoka.

og lokalsamfunnet, og det er et forhold som ikke alltid har vært like enkelt.

MANGE LEGGER MERKE TIL DET OG BLIR INTERESSERTE. DET ER EN FIN MÅTE Å KOMME I KONTAKT MED FOLK PÅ OG FÅ SLÅTT AV EN PRAT.

Han forteller at det er få i området som har solceller og at det vekker oppmerksomhet i nabolaget.

KOMMER I SNAKK – Mange legger merke til det og blir interesserte. Det er en fin måte å komme i kontakt med folk på og få slått av en prat. Sanda kirke ligger i et område med mange shintoistiske helligdommer, og når folk møter meg og hører at jeg er kristen prest, synes de det er veldig rart.

Jeg opplever at solcellene har vært med på å forbedre forholdet mellom kirken

Håpet er at miljøtiltaket både kan skape rom for samtaler på tvers av tro og bidra til miljøbevissthet. Som en del av miljøprosjektet har nemlig kirken også arrangert flere seminarer om blant annet energikilder og -bruk. ØKT BEKYMRING I 2015 kom over 90 prosent av Japans energiforbruk fra olje, kull og gass, men bare åtte prosent kom fra fornybare energikilder. Etter atomulykken i Fukushima satte regjeringen i gang insentiver for å øke denne andelen.

– Vi ser en økt bekymring blant Japans befolkning knyttet til klimaendringer og naturkatastrofer, men også interesse for å bidra til et bedre klima. Jeg håper at vi fremover kan se flere miljøtiltak slik som våre solceller, sier kirkepresidenten.

SOLCELLER > En solcelle omdanner solenergi direkte til elektrisk energi. > Energien kan brukes direkte i et elektrisk apparat, den kan lagres i batterier eller transporteres til forbrukerne via overføringsnettet. > Et solcellepanel er satt sammen av flere solceller.

SANDA KIRKE: Kirkepresident Shigeo Sueoka håper at miljøtiltaket kan skape samtaler på tvers av tro og bidra til miljøbevissthet.

> Flere paneler som er koblet sammen utgjør et solcelleanlegg.

Kilder: Snl.no, wikipedia.no, solenergi.no

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

31

SOM SKAPT FOR SOLCELLER Hva er langt, stort og sørvendt?

Marit Mjølsneset

V

i må gjøre mer enn bare å snakke om klimaet. Kirken har alle muligheter til å utnytte solkraft. Med grunngivelse i at Jesus skal komme igjen i øst, er veldig mange kirker bygget slik at menighet og prest vender seg mot øst i bønn. Det betyr at vi har veldig mange kirkebygg med store, lange, sørvendte tak. Med andre ord, helt genialt for solceller.

Dette sier kirkeverge i Strand og Jørpeland, Trond Hjorteland, og han snakker av erfaring. Høsten 2016 stod nemlig Norges første kirketak med solceller klart, på Strand kirke i Ryfylke.

STOR PÅGANG Og interessen har vært stor. Hjorteland kan fortelle at han har fått minst en henvendelse i uken de siste to årene fra kirkeeiere og andre interesserte som vil høre om erfaringene med solcelletaket.

Den samme entusiasmen har også rådgiver i Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (KA), Harald Ringstad, fått merke. Han jobber i avdeling

FORNØYD: Kirkeverge Trond Hjorteland har god erfaring med solceller på kirketak.

32

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

for kirkebygg og eiendomsforvaltning.

Mange tar kontakt og lurer på hvordan de skal gå frem.

– De ønsker å gå i gang med utredning for montering av solceller på kirketak.

Men spørsmålet er hvordan man kan finne en god balanse mellom byggets kulturhistoriske verdi og de nye klima- og miljøkrav som stilles av Den norske kirke (Dnk) og myndigheter. Da er det frustrerende for folk å ikke ha noen veiledning å forholde seg til. Det er nok også grunnen til at det ikke har skjedd så mye på området de to siste årene, mener Ringstad.

NYTT VERKTØY Men det skal det nå bli en løsning på. KA er sammen med Kirkerådet og riksantikvaren i gang med å utarbeide en veileder for solceller på kirketak, og den er planlagt ferdig i februar 2020. Det tror Ringstad vil bli en god hjelp. En tilsvarende veiledning har blitt laget blant annet i England.

– Her vil vi ha kriterier for hvilke kirker som kan ha solceller, og også hvilke som ikke skal ha det. Det gjelder å finne en balanse i spenningsfeltet mellom vern og nye ønsker og pålegg.

KIRKEKRITERIER: Rådgiver Harald Ringstad tror den nye veilederen de utarbeider vil være til hjelp for kirkelige solcelleprosjekter.

PILOTPROSJEKT Også Strand kirke fikk kjenne på dette spenningsfeltet. Ideen til solcelletaket kom da man skulle se på aktuelle tiltak for å redusere energibruken i kirken.

Rådgiver Ringstad foreslo solceller.

– Han sa det halvt på skjemt og halvt på alvor, sier Hjorteland, og sikter til at kirken fra 1874 er listet av riksantikvaren, som så mange andre kirkebygg i Norge.

KIRKEBYGG I DNK > 220 kirker fredet - tiltak krever tillatelse fra riksantikvaren og biskopen >

760 listeførte (verneverdige) kirker - tiltak krever tillatelse fra biskopen på grunnlag av råd fra riksantikvaren

> 640 kirker uten formelt vern - tiltak krever tillatelse fra biskopen Tallene over er sirkatall Kilde: riksantikvaren.no, regjeringen.no

JAPAN - EN LANGSOM BLOMSTRING

TEMA

DET GJELDER Å FINNE EN BALANSE I SPENNINGSFELTET MELLOM VERN OG NYE ØNSKER OG PÅLEGG. Rådgiver Harald Ringstad

KOST-NYTTE Ringstad bekrefter at det ligger godt til rette for solceller på mange norske kirketak.

– De er ofte helt ideelle, siden mange ligger på en topp og derfor får lite skygge.

De har som regel en grei flate og er, som Trond (Hjorteland red.anm.) sier, stort sett sørvendte. Vi ser absolutt et potensial.

PILOTPROSJEKT: Høsten 2016 stod Norges første kirketak med solceller klart, på Strand kirke i Ryfylke.

Alle tiltak som gjelder kirkebygg i Dnk krever tillatelse fra biskopen, og fredede og verneverdige bygg må i tillegg få tillatelse eller råd fra riksantikvaren.

– Våre solcellepanel ser ut som skråstilt skifer, og det var også grunnen til at riksantikvaren sa ja til prosjektet, forteller Hjorteland.

På den måten ser skifertaket på nordsiden av kirken og det solcellekledde taket på sørsiden ganske like ut.

For Strand kirke fikk klarsignal og ble et pilotprosjekt. En av årsakene til at dette var et interessant prosjekt for KA, var at Dnk har ansvar for omtrent 1620 kirker, og energikostnadene til disse er en stor utgiftspost. I tillegg stod i 2012 kategoriene energi og bygg for hele 66 prosent av Dnks klimafotavtrykk. Det å kunne produsere egen energi, er et av de aktuelle tiltakene for å redusere både utgifter og klimaavtrykk.

Det gjør også Hjorteland, som to år etter oppstart har god erfaring med solcelletaket. Han tror flere kirker som likner Strand kirke kan ha nytte av solcelletak.

– I forhold til kost-nytte, er det verdt å tenke på at hvis man har et gammelt kirketak med skifer som trenger utbedring, vil det ofte være mer arbeid å ta ned en og en stein for så å legge dem på plass igjen enn å bytte dem ut med nye solcelletakstein. Tenk så mange salryggede kirketak som kunne blitt utbedret samtidig som man fikk opp flotte solceller som kunne bidratt til mindre klimaavtrykk og lavere strømregninger, sier Hjorteland entusiastisk.

Han mener politikere burde komme på banen for å få til dette i større målestokk.

NY KIRKE – Nå skal det bygges ny kirke som skal erstatte Strand kirke. Vil dere også her ha solceller på taket?

– Det skal vi, men vi må se om vi får råd i første runde, eller om dette må utsettes litt. Men vi har gode erfaringer, og vi ser for oss at strømprisene kommer til å stige. Og så synes vi det er viktig med tanke på forvalteransvar, sier Hjorteland.

SOLCELLETAK PÅ NMS-STØTTET KIRKE I ESTLAND I år setter man endelig i gang arbeidet med å bygge ny kirke i Saku, Estland. NMS skal samle inn penger til kirkebyggingen, og prosjektlederen i Saku kirkestiftelse, Ardon Kaerma, forteller at det blir solceller på taket.

– Vi regner med at dette gjør kirken selvforsynt med strøm fra ca. mars til september og at vi i de varmeste månedene vil kunne selge strøm inn på markedet. Dette er en god løsning for miljøet, og særlig i starten før vi har kommet ordentlig i gang med utleie av rom, og ikke alle rommene er i bruk hver dag - vil det være spesielt gunstig at de årlige strømutgiftene er lave. Vi vil i tillegg ha jordvarme, kan Kaerma fortelle.

Det vil kun bli en nyanseforskjell i utseendet på nordsiden (vanlige takstein) og sørsiden (med solcelletakstein).

Den nyskapende, gamle Strand kirke skal bli stående, men uten utgifter til strøm.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

33

Saken er hentet fra magasinet STREK 05/06 2018

RETREAT FOR KRIBLEFANTER Når tre generasjoner samles til stillhet, bønn og lek, har vi én ting felles: Vi er alle barn.

Kjell-Richard Landaasen Håvard Sæbø

lokka er plutselig to, hvor ble det av dagen, inn i bilen, til barnehagen, inn med sandete parkdresser og svette unger, videre til jobben, vent med motoren i gang, av gårde, lyskryss, kø, endelig, motorveien, gps-en sier fire og en halv time, pust dypt, vi er på vei. Og så fra baksetet: «Er vi framme snart?»

K

Svaret er nei. Det er like mange mil til Lia gård som til tankene om en fredelig retreat. Hva med stilleleken fra nå? Øve litt?

34

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

En familieretreat er tross alt ingen vanlig leir, men tre døgn uten mobil, uten tv, langt uti skogen. Morgenbønn, meditasjon, refleksjon. Bibel, bønn og brødsbrytelse. For en småbarnsfamilie passer det aldri med retreat, det er alltid klesvask og rot, en bursdag, vår tur på søndagsskolen, eller advent, med husvask, baking, kalender – og så skal man være hellig?

Hadde du spurt mens vi sto der med halvspiste nistepakker og gjennomvåte votter, hadde vi stirret rart på deg.

Derfor er retreat et valg som tas langt i forveien – det er noe vi vil, så vi melder oss på, og når dagen kommer, da blir det som det blir.

Det blir som det blir.

Men de har aktivitetsgrupper og egen barnevakt. Det er da sannelig noe.

HVILERYTME – Rytmen er ikke en prestasjon, men noe vi kan hvile i, sier Lia-leder Sigmund Bø den første kvelden.

Er det direkte overførbart til hverdagen, tro? Rutine og forutsigbarhet er småbarnsforeldrenes livliner, som fort blir krav – se hva alle andre får til … men vi er framme, etter én McDonald´s, to omveier og tre dostopp.

For Ingeborg og Sigmund Bø har reisen vart i 40 år. Vi er midt mellom jubileet for kallet og jubileet for oppstarten.

– Vi fikk kallet 7. juni 1978, sier Ingeborg.

Da hadde de bedt i syv år om hva de skulle gjøre med livet, og med Ingeborgs odel, Lia gård. Lia var da en ødegård. Med røtter til 800-tallet ble den først lagt øde under svartedauden, så under migrasjonen til Amerika, og til slutt i 1953. Etter det var Lia sommer-

BARNETRO: Lia gård ble til på grunn av barna. Derfor er aktiviteter og undervisning tilrettelagt for alle aldre. Barna gleder seg til grupper - og foreldrene får stillhet.

de hadde ikke noe sted å ha det …

– Da skjønte vi hva Gud hadde kalt oss til, sier Ingeborg Bø.

Noen år senere passet bønnemannen, forkynneren og åndskjempen Edin Løvås barnebarna. En dag gikk morgenbønnen hans bokstavelig talt i do, forteller han i boka Begeistring, en samling tekster skrevet til Sandomstiftelsens tidsskrift Over Alt.

sted til paret kom i 1976.

– Vi kom fra misjonærtjeneste i Nigeria til Norge med to små barn, og det var vanskelig. I Afrika var barna alltid inkludert og regnet med, og det var de ikke her.

Noen uker etter at de kom til gården ble Ingar født – på gården. Det første rommet de satte i stand, var et barnerom.

Det andre var et kapell.

Ingeborg og Sigmund hadde ennå ingen tanker om retreat. De var slitne småbarnsforeldre, men ville mer, gikk i kirken og dro på kristen festival. På en av festivalene kom de til innkjøringen og så to skilt: Til høyre, bilparkering. Til venstre, barneparkering.

De snudde på stedet.

«HAR DERE IKKE BARN?» Så kom de over noen hefter om retreat på Sandom. Det fristet, men det var som vanlig ett problem – barnevakt.

– Så fikk vi bare et ord, som ingen hadde hørt om, heller ikke vi – familieretreat.

«Hele mitt sjelsliv er fylt av tiss og bæsj. Lukten gjennomtrenger min sjel. Andaktsstemningen er fordrevet.

FOR EN Skrikene har skåret SMÅBARNSi stykker hele sinnets samling og FAMILIE PASSER Det måtte da være fred,» skrev han, og mulig å arrangere DET ALDRI MED ga følgende løfte: retreat også for de RETREAT. «Jeg skal aldri mer med barn? presse småbarnsforelEn god tanke, men nei. dre når det gjelder disipliDet hadde ingen tro på. Ikke nert, personlig andaktsliv. Jeg før en ung jente ringte fra Ungdom skal tale mildt og ømt til dem. Jeg i Oppdrag og sa det var Guds vilje at hun forstår hvorfor mange av dem ser forskulle komme til dem og passe barna i våkte og splittede ut. Jeg kan til og med en uke. forstå hvorfor de klumper seg sammen og deler dagens opplevelser når det gjelLitt perplekse tok de imot tilbudet. der ungene i stedet for å føre dype teoloAkkurat den uken var det retreat på giske diskusjoner.»

Sandom, og akkurat den retreaten var ledet av Edin Løvås, en av retreatpioBASKET OG STAVKIRKE nérene i Norge.

Først ti år senere ble det retreater for voksne på Lia. Så kom ignatiansk vei– Vi kom i snakk med Edin, og han komledning, retreat om drømmer, om sorg, menterte at det var så hyggelig å møte musikk, litteratur, strikking. Ja, strikkeet ektepar. Som regel kom folk bare retreat. alene. «Men dere har kanskje ikke barn?», spurte han.

Ingeborg og Sigmund kunne opplyse at de hadde tre. Ingeborg forklarte historien, Edin ble tankefull, og fortalte at på forrige styremøte hadde de snakket om dette med familier. De så behovet, men

– Alt handler om bønn, som kan være utrolig mye forskjellig. Kontakt mellom mennesker og Gud er bønn.

Derfor har vi ulike retreater, fordi folk møter Gud på ulike måter, forklarer Sigmund.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

35

TRE GENERASJONER: Mareike og Ingar Bø er neste generasjon på Lia gård. Med barna Marit, Johannes og Karoline og Ingars foreldre Ingeborg og Sigmund er det familieretreat i dobbelt forstand.

GAMMEL GÅRD: Lia gård har røtter til 800-tallet, og har vært ødegård tre ganger. Nå huser gården flere mennesker enn noen gang.

Ingeborg leker med bibeltekster, skriver julespill, dialoger og meditasjoner. Hun forteller at Sigmunds bønnespråk er bygging, han ber når han bygger, og han ber uavlatelig, og over hele området, så det i dag står femten hytter og hus med plass til mer enn hundre gjester og husfolk. Det er et idrettsanlegg med gressbane, sandvolleyballbane og asfaltert basketbane, lekestue og kiosk.

Og ikke minst – fem kirker og kapell i gangavstand fra gården. Pilegrimsleden til Nidaros svinger innom det ortodokse kapellet, som er behørig vigslet etter ortodoks tradisjon. Neste søndag skal bygda feire dåp i en av de fem kirkene – stavkirken.

Det siste tilskuddet er deres eget hus, en kilometer unna, så neste generasjon får drive slik de blir kalt, men ved siden av stavkirken – og med en raus kirkestue, så de alltid kan ta imot menigheten, enten den vandrer forbi eller bor i området.

– Man trenger å ha en egen sandkasse, sier Sigmund.

36

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

Sønnen Ingar har kommet hjem og bosatt seg med kona Mareike. De er også ledere nå, og barna myldrer sammen med de andre. Dermed er det tre generasjoner Bø på gården, og ordet familieretreat får en ny dimensjon.

SKREDDERSØM Jeg trodde Lia gård var for voksne og pilegrimer. Så viser det seg altså at retreat for voksne, med alt sitt langsomme alvor, det kom etterpå.

Ingeborg og Sigmund er minst like travle som alle andre moderne besteforeldre.

De er robuste, myndige, og det er sikkert torden og brak når det går en kule varmt. Men under morgenbønnen leser Sigmund høyt og tydelig fra boka om Gud. Ingeborg er den fødte barne-tvtante. Hun er stemmen fra hørespillet da du var barn. Det er fristende å prøve seg med en vits: Ingeborg gjør seg ikke til for barna. Hun gjør seg til for de voksne.

– Det er utrolig viktig å ta barn på alvor.

Du når ikke foreldrene heller om du ikke tar barna på alvor. Det er først når barna

har det bra, at vi selv kan åpne for å bli møtt av Kristus.

Når Ingeborg forteller om forberedelsene til hver retreat, forstår vi at ingenting er tilfeldig. Barnegruppene kobles med riktige ledere, som ivaretas etter sine behov. Materialer til hobbygrupper og lek må på plass. Kommer barn med handicap, ADHD eller andre spesielle behov, så skal de også møtes så de kan utfolde seg fritt.

Om sommeren har foreldre og barn fri samtidig, så da drar de sammen på retreat. I advent kommer mange besteforeldre med barnebarn. Det har blitt en del av årets rytme.

Mange barn kommer tilbake som husfolk. Da får de kost, losji og lommepenger, under én retreat eller over lengre tid, og legger til rette for gjestene, enten det er på kjøkkenet, som gruppeleder eller veileder. Barn kommer tilbake som tenåringer, tenåringer kommer som foreldre, foreldre kommer som besteforeldre.

– Forskjellen fra en søndagsskole er at

barna er i miljøet over tid. Den opplevelsen setter seg dypere, og er med på å åpne opp for gudstjenesten og liturgien, sier Sigmund.

BARE Å KOMME Helga Therese og Endre Ofstad har med Vilja og Mathea på fire og syv. Det er barnas andre adventsretreat, og de koser seg.

DET ER FØRST NÅR BARNA HAR DET BRA AT FORELDRENE KAN ÅPNE FOR Å BLI MØTT AV KRISTUS. Retreatleder ingeborg Bø

– Vi må ta ungene for hva de er, sier Endre.

– Når ungene kjeder seg hjemme, pleier vi å si at det har du godt av. Men hva gjør vi voksne når vi kommer hit?

– Litt hvile, pause fra hverdagen.

– For den yngste er alt nytt. Men den eldste husket forrige tur, og hadde forventninger både til pannekakehytta og gruppene, sier Helga Therese.

– Vi ser det som en ferie, sier Endre.

– De lærer fort at her er det ikke skjerm.

Mammas telefon er skrudd av – sånn er det bare, her på Lia. Herfra kommer det ingen snap om å være tilstede.

– Hva er deres forventninger?

– Men det kunne dere fått på ferie?

– På en ferie må vi rekke flyet, ha 20 kilo bagasje, og hele tiden få maks ut av det.

Her er alt lagt til rette for oss. Vi trenger bare komme, men vi må selv kjenne på hva vi har behov for. Jeg er mentalt forberedt på å ta den utfordringen at det skal være stille. Å våge å gjøre det som ikke er så lett, men nødvendig; å gå inn i seg selv.

– På den stille andakten satt jeg stille i et kvarter. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det, sier Helga Therese.

– Fordi det var lenge?

Ja! Et kvarter!

STARTHJELP Helga Therese var her første gang da hun var to. Nå har hun vært her år etter år i snart 30 år – de siste gangene med Endre og Vilja og Mathea.

– Her lærte jeg å bare lytte, uten å gjøre noe, sier hun.

– Det er her jeg hadde somrene mine. Jeg var husfolk i store deler av ungdomstida.

Det å bidra ga noe, og dette ble min utvidede familie.

Det skapes minner, og knyttes bånd. Da de giftet seg, var mange av vennene i bryllupet folk hun ble kjent med på Lia. Slik ble fenomenet retreat også introdusert for Endre.

– Det var galskap, ler han.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

37

BARNA DELTAR: Barna deltar på lik linje med de voksne i bønn, bibel og brødsbrytelse, og når Ingeborg holder gudstjeneste høres det ut som barnetimen for de minste.

Det er derfor vi har valgt advent, for å skille ut hva som er viktig og ikke.

RYTMEN ER IKKE EN PRESTASJON, MEN NOE VI KAN HVILE I. Retreatleder Sigmund Bø

Endre nikker.

– Når vi kommer hjem, skal vi sette fram lys og pynte huset. Dette er en starthjelp, så det ikke blir stress.

– NÅ MÅ DERE VÆRE STILLE! For en ironi. Selv ikke Gud kjefter på sine barn som en sliten far.

– Det hørtes ut som en spesiell greie med veldig tett miljø. Men jeg fikk rom til å utforske min egen plass.

Nå har begge et naturlig forhold til tidebønner og stillhet – men i hverdagens kaos hjemme er det ikke mye stillhet. Det er i høyden Taizé-musikk på anlegget.

– Når dere snart kommer hjem til hverdagen, blir det skikkelig blåmandag?

– Jeg tror ikke det. Den type blåmandag man hadde etter ungdomsleirene har jeg ikke lenger, sier Helga Therese.

– Jeg trekker med meg de gode tingene.

38

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

Det er like ironisk at vi er på retreat, med tidebønner, stillhet, hellighet, og vi stresser opp den sølete bakken med jakker og støvler halvveis på, akkurat som til barnehagen en forsinket arbeidsdag. Inn, av med støvler, på med tøfler, av med jakke, lua er borte, skynd deg, ikke mas, og hvorfor er det så langt til kirkerommet, huset er bygd i en u, de kunne vel lagd en gang rett over, men nei, først en lang gang, og så en lang gang til, og så enda en evinnelig lang gang – og sett på maken … om ikke vi har hvilepuls når vi er framme, så har vi i alle fall rukket å riste av oss ganske mye stress.

Sitt ned og pust ut.

Adventsretreaten markerer overgangen fra et kirkeår til det neste. I løpet av retreaten skifter vi farge, vi tenner lys, juletre, stjerner. Vi går inn i noe nytt, og i stedet for å tas av en kommersiell og travel feiring, roer vi ned. Vi har alt vi trenger.

Hvorfor gjør vi ikke dette mer?

Tar vi barnas tro på alvor? Tar vi barnetroen på alvor – også i oss selv? «ÅPENT RETT TIL GUD» Det står et kort på kontoret. På den ene siden, en brodert sommerfugl, på den andre, håndskriften til en gjest. Jon Magnus på 10 år.

«Kjære Ingeborg Takk for at Lia Gård finnes. Det var her jeg som 8 åring forsto at forhenget mellom Gud og meg ble borte. Det er åpent rett til Gud. Jesus elsker deg og Sigmund.

Hilsen Jon Magnus.»

STAVANGER MISSION CONFERENCE 2019

Power of Church – Use and Abuse Addressing Corruption in Church and Society

HOVEDTALER:

Korrupsjonsjeger

Eva Joly

Åpen dagskonferanse der kirkeledere fra NMS sine samarbeidskirker over hele verden deltar.

FREDAG 1. NOVEMBER VID Misjonshøgskolen, Stavanger Arrangementet er på engelsk.

FOTO: EUROPEAN UNION 2017 - MATHIEU CUGNOT

Mer informasjon om program og påmelding kommer på nms.no og facebook.

Flere ganger i Bibelen oppfordres vi til å be, både gjennom brevene fra Paulus men også av Jesus. Jesus var forbilde på bønn. Flere ganger kan vi lese at han trakk seg unna og brukte tid med Gud i bønn, og han gav oss en oppfordring til å be: «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.»

Matt. 18:19

Vi ser etter deg som tror på bønnens kraft og som vil stå sammen med oss i bønn. Send NMS BE til 2490 for å motta en gratis SMS med bønneemner hver måned.

Istock

UTLYSNING:

ÅSNE OG DEI MISFORSTÅTTE Åsne Valland Nordli gløymer aldri dei skitne hendene som strekte seg mot henne og spurde om ho kunne ta dei med seg heim.

Halve henne vart igjen i Romania.

«

Helene Reite Uglem

E

g såg hjelpeløysa i augo deira og kjende skamma over å vere den rike som kom på befaring. Dei hadde ingenting å hjelpe seg med.

Ungane drog meg i kleda, berre for å få eit klapp eller eit smil. Ei dame på min alder drog opp kjolen og viste ein svulst på magen. Ho gret og var redd for kva legen ville fortelje. Dessutan hadde ho ikkje råd. Ei ung mor hengte opp klede på eit piggtrådgjerde. Gjørma rakk ungane til anklane. Eit fall, så var dei like skitne att. Ei lita jente på halvtanna år sat i gjørma med heile rumpa. Rundt føtene klumpa skiten seg. Ho sat og gret. Ein treåring sprang til og lyfta henne opp. Eg pusta tungt ved synet av henne, av all hjelpeløysa. Eg ville ta meg til magen, og krøke meg, så vondt gjorde det. Tenk om det var meg, tenk om dette var mine ungar. Kva var meininga med at akkurat eg trekte livets flaxlodd, fødd inn i verdas rikaste land?* UTDRAG FRÅ BOKA «MINE MINSTE»

40

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

KALLET Hadde livet blitt det same utan ein midttime på Norheimsund vidaregåande på byrjinga av 90-talet? Det har ho ofte lurt på. Åsne prøver å få unna litt lekser mellom undervisningsøktene. Det har vore mange konsertar og turnear den siste tida, og det har gått utover skulen. Det er då tanken kjem. Ein klar tanke, som ikkje har noko med matte, engelsk eller norsk å gjere. Det er som om Gud riv tankane vekk frå leksene og spør: Vil du følgje meg eller straumen? Ho har aldri angra på svaret, sjølv om reisa skulle bli krevjande til tider. Og den skulle koste henne songkarrieren. Men det var dette ho ville.

DET EKTE Kulda slår imot meg på Hamar stasjon.

Det er lenge sidan eg har kjent ei slik kulde. Den går gjennom marg og bein, og får meg til å tenkje på gateborna i Constanta, der Åsne budde i fem år. Den nådelause kulda. I tillegg til alt det andre. Rundt meg er det paddeflatt, ein stor kontrast til det ville og vakre Vestlandet Åsne kjem frå. Men det er vakkert

på ein annan måte. Ein stor, pastellfarga himmel. Eit heilt spesielt lys. «Larsen» står det på døra. Her skal eg få svaret på kvifor i all verda ei hardingjente, med ei lysande folkemusikkkarriere valde å vie livet sitt til misjon? Kvifor ho ikkje sa ja då dei masa på henne om ho ikkje kunne vere så snill å bli med på låta som skulle vise seg å vinne Eurovision i 1995?

Ho valde Romania i staden. På ein retro stol med ein tekopp sit ho og fortel at «Nocturne» ikkje var heilt hennar stil. Ho ville vere tru mot sin musikalske identitet. Litt som sigøynarane, tenker eg.

Bevare sin kultur, sjølv om alle rundt skrik: Bli som oss.

ANNLEIS – Eg har nok alltid vore litt sær, ler Åsne.

Då barndomsvenninnene drøymde om å bli frisør og popstjerne, ville Åsne bli same.

01 / FORFATTAR: Då romfolk-debatten raste for nokre år sidan, kjende Åsne Valland Nordli at ho måtte seie noko om eit folk ho trur mange misforstår.

PORTRETTET

01

– Eg drøymde om å reise rundt, berre følgje reinen på vidda. Eg vart så skuffa då eg forstod at ein ikkje kunne bli same heilt utan vidare, seier ho og ler litt.

I dag ser ho at same-fascinasjonen handla om noko meir. Ei interesse for urfolk og andre kulturar vaks nemleg fram.

– Det er noko med det ekte og autentiske med urfolk, som eg trur er viktig å bevare. Gud skapte mangfaldet, seier Nordli som sjølv har vakse opp i ein rik folketradisjon i Hardanger. Her er det hardingfeler, folketonar og bunadar i fleng. Ein kan knapt leve utan å veve. Og skal du ha bunad? Då er det ikkje godt nok med husfliden. Den skal nokon, helst i familien, sy for eiga maskin.

Og medan andre høyrde på Carola og A-ha, gjekk det heller i mongolsk strupesong, Jan Garbarek, pakistansk og indisk musikk på jenterommet til frøken Valland. Etnisk musikk gjekk ned på høgkant. Men den norske folkemusikken skulle få ein ekstra stor plass.

– Eg hugsar første gong eg høyrde folkemusikk. Eg var åtte år, og det trefte meg rett i hjartet.

ÅSNE VALLAND NORDLI (43) > Misjonær i Romania for Ungdom i oppdrag (UIO) frå

1998 til 2008. Åsne og mannen

Andreas starta UIO-base i byen

Constanta. Dei budde der i fem

år, men var engasjerte i 10 år.

No står arbeidet på eigne bein.

> Folkemusikar og songar.

Har gitt ut tre soloplater og

to duoplater.

> Forfattar av bøkene «Mine minste» og «I Guds hand». > Keramikar og illustratør. > Gift med Andreas. Dei har barna: Mikal (21), Otilie (18),

Oda (15), Marianne (11) og

Johannes (7).

Sidan då har det vore Åsne og folkemusikken.

MJØLKEKARTONGAR OG DYR Herr og fru Valland, to 70-tallspedagogar med fire døtrer, hadde ein teori: Få leikar slepp kreativiteten laus.

– Dei hadde nok rett. For når eg ser ein mjølkekartong, ser eg 15 ulike moglegheiter for kva ein kan gjere med den, ler Åsne.

Ho vaks opp i ein kristen heim, på eit kreativt tun, med 15 sauer, hest, hund, høner og kaninar. Midt i eit byggefelt. To årvakne lærar-foreldre såg tidleg at minstejenta hadde fått ein drope av noko heilt spesielt. Dette var ei kunstnarsjel med ei unik songstemme. Det tok ikkje lang tid før ein gjeng med lokale jazzmusikarar forbarma seg over den sjeldne songskatten som budde i Åsne og byrja å pusse på den. Då tok det av.

– Allereie som 16-åring turnerte eg som solist med Bergen filharmoniske orkester.

42

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

Eg underviste i folkemusikk ved Ole Bullakademiet då eg var 14. Det var konsertar, turnear, plater, og det gjekk utover skulen. Eg fullførte aldri vidaregåande.

STERK TRU – Eg har hatt ei sterk tru heile oppveksten. Men musikken tok meg med til nye miljø, nye impulsar. Alt gjekk så fort.

Livet fauk av gårde og tok meg med, til nye konsertar, turnear og spennande moglegheiter. Eg er glad for at Gud vekte meg den midttimen på vidaregåande. Ikkje fordi Gud vil ta oss vekk frå draumane våre. Men fordi eg trengte å leve nærmare han, seier Åsne.

Etter nokre månadar møtte ho mannen, Andreas Nordli, på UIO sin nyttårsfestival. Dei gjekk på disippeltreningsskule (DTS) på UIO-basen Grimerud, gifta seg og reiste på team til Romania. Det tok ikkje lang tid før dørene opna seg for å flytte dit og starte ein UIO-base.

– Var det eit offer, no som songkarrieren gjekk så bra?

– Eg var trøytt og sliten av songen. Det hadde blitt for mykje. Eg ville ut i misjon.

Men det vart ein knekk i karrieren. Sjølv om eg reiste heim på konsertar fire gonger i året, vart det ikkje det same. Men eg har aldri angra.

TIL ROMANIA Det er 17. mai 1998. Det ferske foreldreparet på 23 år suser nedover Europa i den nye campingbilen sin. Her har dei

PORTRETTET

02

03

04 Foto: Ken Opprann

do, kjøleskap og seng. Sjakkspel og kaffitraktar innan rekkevidde. Ein trygg base i alt det ukjende. Åsne kikkar på tre månadar gamle Mikal i baksetet. Han verkar nøgd. Men då dei nærmar seg Bucuresti får den vesle familien den første av fleire skremmande opplevingar.

– Vi stod og venta i eit lyskryss då vi såg ein gjeng gategutar i 20-åra nærme seg bilen. Vindauga var opne i varmen. Dei var på jakt etter verdisaker og prøvde å komme seg inn, byrjar Åsne.

EIT LAND I KRISE – Vi hadde flytta til eit land i krise. Folk var lutfattige. Romania hadde nyleg kome ut av eit 20 år langt og forferdeleg diktatur under Nicolae Ceaușescu, fortel Åsne.

Diktatoren skulle slette all utanlandsgjeld. Tungindustri vart løysninga.

– All straum gjekk til industrien. Folk fraus i heimane. Fraus til døde. Det vart mindre jordbruk og lite mat. Samstundes premierte han dei som fekk mange barn. Men foreldra klarte ikkje brødfø dei store barneflokkane sine, fortel Åsne.

100 000 barn var i barneheim då Nordli kom. 7000 levde på gata.

FOLK FRAUS I HEIMANE. DEI FRAUS TIL DØDE.

Alt gjekk så fort. Ho hugsar ikkje detaljane, men minnest at ho var livredd.

– Desperat prøvde vi å sveive att vindauga. Andreas klarte det til slutt. Eg var ikkje sterk nok. Då byrja dei å fikle med setebeltet til Mikal. Skulle dei ta han? Eg vart livredd og sint. Andreas heiv seg på hornet. Då sprang dei endeleg vekk, fortel Åsne som eigentleg var førebudd på slikt. Og det skulle ikkje bli siste gong.

Omlag kvar gong Åsne bevega seg i gatene til den nye heimbyen, Constanta, skulle nokon prøve å ta pengane hennar.

– Etter revolusjonen i 1989 kom ein marknadsorientert økonomi som skapte inflasjon og skyhøge prisar. Eldre klarte ikkje å betale leiga. Dei hamna på gata dei og. Det var ein enorm naud som møtte oss. Det gjorde at eg klarte å sjå litt mellom fingrane når vi vart rana, seier Åsne.

Ho stappa nokre lappar i sokken før ho gjekk ut, farga håret brunt, lærte seg språket, kor ho skulle gå og ikkje. Samstundes som ho prøvde å svelge den grunnleggande utryggheita som byrja å ta tak.

INN I VARMEN Men Romania var så mykje meir enn farlege gater. Vintrane var kalde, men menneska var dei varmaste ho hadde møtt.

02 / HEIMEBESØK: Som misjonærar i Romania vart det mange heimebesøk.

Her kjem Åsne med mat på døra til sengeliggande «Tante Netty».

03 / SUPPE: Ungdom i oppdrag og den lokale pinsekyrkja i Constanta starta ei kantine der eldre og fattige kunne komme og få mat.

04 / JENTEHEIM: Åsne og Andreas besøker ein heim for heimlause jenter. Ei av dei, Cami, held Otilie Nordli. I bakgrunnen står Andreas med eldsteguten deira, Mikal. Åsne pratar med Estera, ei av jentene ho framleis har kontakt med.

– Rumenarar er inkluderande og rause.

Har nokon ein potetsekk til overs, deler dei med naboane. Dei lærte oss språk, kultur og alt vi trengte å vite. Dei hjelpte oss å pusse opp den nye leilegheita vår. Folk var viktigare enn ting, opplevde Åsne.

– Vi fekk eit eldre venepar. Barna var vaksne, men budde heime. Dei hadde ikkje råd til noko anna. Når vi kom på besøk, sette dei fram all maten dei kunne finne. Etter kvart forstod vi at dei delte over evne. Då byrja vi å takke høfleg nei.

STERKE INNTRYKK – Den første tida gjekk til å lære språk, bli kjent med folk, MISJONSTIDENDE 02/ 2019

43

06

05-07 / KERAMIKAR: Åsne driv mest med keramikk i dag. Skulpturen over vart nyleg gitt til Birgit Skarstein som vann livsvernprisen 2019. Foto: Åsne Valland Nordli 05

07

04 kultur og kyrkjene i nærleiken. Vi jobba først i ei pinsekyrkje som mellom anna dreiv gateprosjekt og planta kyrkjer.

rumenarane som hadde forandra oss. Eg har fått ein enorm kjærleik til landet og kulturen. Det var her eg vart vaksen.

Etter kvart starta Nordli ein disippeltreningsskule og byrja sende rumenarar ut i misjon. Dei starta ungdomskafé og gatebarnprosjekt i samarbeid med kyrkjer og barnevern, i tillegg til arbeid blant prostituerte og fattige familiar.

BØNNESVARET Det første året skulle bli tøft. Noko var ikkje heilt som det skulle med vesle Mikal. Han var forkjøla og vart aldri heilt frisk.

– Kva gjorde sterkast inntrykk?

– Å sjå korleis rumenarar jobba på gatene, utan lønn, for å hjelpe sine eigne.

Eg kunne reise heim til tryggleiken min når som helst. Dei levde her. Dei kunne hatt nok med seg sjølv, men dei via livet sitt til dei minste i samfunnet.

Ho tek ein pause.

– Vi drog ned som unge og naive for å gjere ein forskjell. Men vi kom heim og kjende at det var omvendt. Det var 44

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

– Han hadde fått astma bronkitt. Det vart medisinar og inn og ut av sjukehus. Han tola ikkje kulde, eksos og var knapt utanfor døra. Han måtte for alt i verda ikkje fryse. Helsevesenet var ikkje som i Noreg.

Det uroa meg. Kva var vitsen med dette? tenkte Åsne.

Det kjendest feil å vere her. I Norge ville han få betre hjelp.

– Anten må du gjere han frisk, eller så reiser vi heim, sa eg til Gud. Så fann eg ein bibel og la til: – Kva vil du seie meg no, Gud? Eg var desperat, seier Åsne.

Auga datt ned på Jakob 5: 14. «Er nokon av dykk sjuke, då skal dei eldste i forsamlinga be for han».

På ein noregsvisitt i kyrkjelyden heime fekk dei forbønn for sonen. Han har vore frisk sidan.

– Dette var ein sjukdom han kanskje skulle slite med heile livet. Om han var heldig, kunne han vekse det av seg i tenåra, sa legen. No er han 21 og har aldri hatt tilbakefall.

DET STOPPA OPP – Vi snakka mykje om det, korleis vi ikkje måtte ta nauda innover oss. Barna som svalt, fraus, var foreldrelause og aleine.

Rusavhengige. Eldre som fraus ihel på gata. Men korleis skulle eg klare å halde dei på avstand? Dei små, skitne hendene som strekte seg mot meg, nesten dagleg, og spurde om eg kunne ta dei med heim? Korleis kunne eg seie nei, når eg visste dei blei banka opp, valdtekne,

PORTRETTET

sjølvutslettande tidlegare. Det var alt for Jesus og misjon. Bite tennene saman.

Men Gud har skapt oss til å vere menneske fullt ut. Vi har grenser, og det skal vi ha. Det er lov å vere i komfortsona også.

MISFORSTÅTT FOLK For nokre år sidan såg vi brått fleire romfolk i Noregs gater. Debatten bygde seg opp. Mange hugsar Brennpunkt-dokumentaren om ein liga av romfolk i Bergen som dreiv med menneskehandel. Åsne kjende at ho måtte seie noko.

– Det var mange misforståingar. Kven var eigentleg desse folka som strøymde på i gatene våre?

Det vert bøker av slikt. I 2017 kom «Mine minste» ut på Samlaget.

– Mange trur dei som sit i gatene våre er menneskehandlarar som berre er ute etter pengane våre.

Men det er menneske som meg og deg.

Menneskehandel finst i alle kulturar.

Ein kan ikkje skjere alle over ein kam.

svalt og fraus? Unge jenter med barn på armen, fødd inn i ein brutal kvardag. Å leve så tett på nauda… Eg hadde ikkje sjans. Det var umogleg å legge i frå seg.

Mange klarte det. Eg klarte det ikkje, fortel 43-åringen.

Ho tek ein pause. Og blir litt blank i augo.

– Eg utvikla angst. Det var nok ein kombinasjon av mange ting. Barn med tragiske skjebnar. Alle gongene eg hadde blitt rana. Eg var alltid på vakt. Bak eitkvart hushjørne kunne det lure nokon som ville skade meg. Når du lever slik over lang tid, må det kome ein reaksjon, trur Åsne.

Ho måtte til Noreg ei tid. Ved hjelp av folk på UIO-basen på Grimerud, kom ho seg gjennom det. Men ho kan framleis kjenne at kroppen seier frå at nok er nok.

– Dei siste fem åra har eg hatt ein utbrentdiagnose. Eg køyrer på, og har vore litt

Åsne har sett nauda dei kjem frå. Ho kjenner sigøynarane si vonde og brutale historie, og følte ansvar for å fortelje den.

– Fram til no hadde dei hatt viktige handverk. No vart dei tekne inn i tungindustrien. Dei mista kunnskapane sine, identiteten og kulturen. Dei skulle bli som alle andre, fortset Åsne og legg til: – Dei har alltid vore nedst på rangstigen, hatt dei dårlegaste jobbane. Tidleg på 90-talet vart mange sigøynarlandsbyar sett fyr på. I Constanta møtte vi mange som haldt identiteten sin hemmeleg, fortel Åsne som er blank i auga no.

– Og det er ein bit av dette folket du møter utanfor Kiwi i dag.

TIAR I KOPPEN Etter at boka kom, har Åsne halde foredrag om kven sigøynarane er og korleis vi kan hjelpe.

DET ER IKKJE ALLTID BEHAGELEG Å HJELPE. EIN FÅR IKKJE ALLTID SMIL, TAKK OG TÅRER.

– Eg trur det er viktig med kunnskap. Bli kjent med dei, historia, talenta og gåvene som vart gravlagt under 05 kommunismen.

Den særeigne kulturen. Eg kjenner på ein frustrasjon over at dei ikkje får vere seg sjølve fullt ut.

– Kva kan vi gjere?

– Dei kjem opphaveleg frå Nord-India.

Dei har vandra, blitt jaga og alltid levd på sida av samfunnet. Dei har prøvd å halde på sin kultur og identitet, men aldri fått lov til å vere seg sjølve, forklarer Åsne.

– Eg trur ikkje det skadar å slenge ein tiar i koppen. Men det viktigaste er å støtte organisasjonane som systematisk jobbar med dette, seier Åsne før timen går mot slutten.

Då dei kom til Romania vart dei gjort til slavar i 500 år. Ei forferdeleg tid som sette sine spor.

– Av og til trur vi at fattigdommen er polert, takksam og snill. Men det er den ikkje. Den du møter på gata - det er sånn den er. Den kan opplevast brautande, kynisk og utakksam. Det er ikkje alltid lett å hjelpe. Det er ikkje alltid behageleg. Ein får ikkje alltid smil, takk og tårer. Ein må kanskje gå den ekstra mila.

– Kvinnene vart valdtekne og brukt som konkubiner. Menn og gutar var i tvangsarbeid. Slaveriet vart oppheva i 1860.

Men 500 år i slaveri gjer noko med eit folk, trur Åsne.

70 år gjekk. Så kom 2. verdskrig. Dei vart forsøkt utrydda. Så kom kommunistregimet i Romania på 80-talet. No skulle dei bli rumenarar.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

45

ANDAKT ANNE BERGER JØRGENSEN,

Guds mangfoldige nåde Et av mine bibelske favorittuttrykk er «Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,1). Jeg ser for meg nåden som et sammenfoldet teppe. Et teppe hver og en av oss får i gave. Kanskje som dåpsgave? Etter hvert som teppet foldes ut, kommer stadig nye farger og mønstre fram. Ord som Jesus har vevd inn i foldene kommer til syne: Barmhjertighet og omsorg, godhet og medfølelse, tilgivelse.

En slik nådeerfaring fra eget liv: Jeg satt en grå og kald vintermorgen ved kjøkkenbordet og skulle be. Jeg var sliten.

Det var så mange og så mye å be for.

Med ett var det som en annen overtok ordene mine. De gikk gjennom meg, men de var likevel fra En Annen: «Du behøver ikke bære Kampen menighet (vi bodde i Stavanger på den tiden).

JEG bærer den. Du behøver ikke bære NMS. JEG bærer arbeidet. Du behøver ikke bære de japanske vennene dine, for JEG bærer dem. Du behøver ikke

BØNN

bære barna dine. JEG bærer dem og elsker dem høyere enn du noen gang vil fatte.» En kappe av nåde ble lagt omkring meg. Jeg opplevde meg sett med en overveldende omsorg.

Ja, nåden er mangfoldig. Den kan komme til uttrykk på mange måter.

Noen ganger med så sterke farger at vi aldri glemmer opplevelsen. Andre ganger i form av nytt livsmot eller en styrket tro på Han som gir gode gaver.

Det er ikke vi som produserer eller holder oppe nåden, det er nåden som bærer oss.

Den bar oss i dåpen. Skyllet synlig over oss og bandt oss til nådens kilde, Jesus, for alltid.

Og nåden vil bære oss også den dagen krefter og tankeevne svikter. «Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått». (Jes 46,4)

TIDLIGERE JAPANMISJONÆR

Hele vårt liv er vi svøpt i Guds nådeteppe.

Og i hverdagene foldes det altså ut, litt etter litt. Vi kan ikke se alle farger og mønstre på en gang. Kanskje er det sider ved nåden som skjuler seg for oss i lang tid for så å komme til syne når vi trenger nettopp den folden eller fliken vi da får se? Kanskje er det en flik av omsorg jeg trenger? Kanskje er det tilgivelse jeg trenger? Eller mot til å leve videre med en sorg?

Jeg trenger andre ord om nåde nå enn da jeg var 20 år. Troen brenner ikke lenger slik den gjorde. Fokus flyttes til at Han som ga meg kraften den gang, er den samme nå som da jeg var nettopp 20. Og da er det nåden slik den møter meg i Jesus som er det helt sentrale.

Det er i møte med Han at Guds mangfoldige nåde foldes ut.

VI TAKKER OG BER FOR: > Japan, for arbeidet innen Kinki-kirken, for studenter og lærere ved Det luthersk teologiske seminar i Kobe, for arbeidet med å skape diakonale møtepunkt, for de kristne og deres hverdag og om at flere må bli interessert i den kristne tro. > Barnekirken i Phibun i Nordøst-Thailand, for alle barna som kommer til menigheten, for deres foreldre og øvrige familie, vi ber om at enda flere vil komme på arrangementene i kirken. > Arbeidet blant nordafrikanske muslimer i Spania, for Mona og Hany og de andre lederne i arbeidet og for at arbeidet må bære frukt. > NMS i Norge og spesielt for alle områdeutvalgene, regionstyrene, landsstyret og alle ansatte.

Foto: iStock

«Dine bønner og almisser er steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg!»

Ap.gj.10, 4

46

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

> NMS Gjenbruk, for alle medarbeiderne på butikkene rundt om i landet, om glede og velsignelse i arbeidet og om at det må legges til rette for nye butikker. > Leirstedene, for drift, organisering, økonomi og engasjement. > Den norske kirke og de andre kirkesamfunnene, at arbeidet må vokse og at flere ved dåp og tro må leve og vokse i den kristne tro og bli tent til misjonsinnsats > Påskearrangementer på våre leirsteder, i menigheter, bedehus og forsamlingshus, at påskens budskap må bli levende og aktuelt.

MTS EGEN KOKK: MARGIT VEA Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også en egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget program på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no

MATVARER DU TRENGER > 400 g fersk torskefilet av god kvalitet > 1–2 sjalottløk > 1 agurk > 2 dl blåbær og/eller tyttebær > ½ –1 eple (kan erstattes med tyttebær + ½ ts rørsukker) > 1–2 lime, helst økologisk > 1 ss finrevet fersk ingefær > 2 ss god olivenolje > ev. 1–2 rosépepper > salt

Rå torsk med norske bær Visste du at fisken symboliserer en trosbekjennelse?

Bokstavene i det greske ordet for fisk betyr «Jesus Kristus, Guds sønn, frelser». Fisk er i utgangspunktet godt for helsen og har gjennom menneskets historie gitt liv og velsignelse.

Dessverre viser nye beregninger at fet fisk kan inneholde miljøgifter. Enn så lenge får vi håpe at mager fisk som torsk, sei og kolje, som er vår beste kilde til jod, er trygg.

Miljøforurensning og rovdrift på havets ressurser har gitt fisken dårlige livsvilkår og bidratt til at fisken er blitt en trussel for vår helse. Det er på høy tid at vi mennesker gjør alt vi kan for å redde fisken. På samme måte som Jesus har frelst oss mennesker i «livets hav».

Japansk sushi er blitt en favoritt, og rå fisk har stått på festbordene over hele verden. Ceviche, en opprinnelig latinamerikansk rett som også er vanlig sør i Europa og i afrikanske land, er en variant av rå fisk jeg synes smaker fantastisk. På en ferie langs Madagaskars kyst fikk vi rå fisk iblandet lokal frukt. Hjemme i Norge har jeg smakt meg frem med ulike norske bær og synes blåbær, tyttebær og krekebær går fint an å kombinere med fersk og rå fisk. Du kan også bruke rå kveite eller annen rå fisk. Det viktigste er at fisken er fersk. Frys gjerne fileten før den brukes.

> en neve hasselnøtter > litt salatblader – ev. ruccolasalat > ev. fersk koriander > 4 ss olivenolje av god kvalitet

SLIK GJØR DU: Tid: 20–30 minutter > Torskefileten skal være uten bein. Skjær torsken i små terninger, 1 x 1 cm eller mindre. > Skrell og finhakk løk og eple. Skrell agurken, hul den ut, og hakk i små terninger. Riv skallet av en lime og press ut saften. > Bland torsk, agurk, eple, blåbær, limesaft, eventuelt rosépepper og litt salt. La det stå i kjøleskapet i ca. 30 minutter. > Hakk nøttene og rist dem lett i en tørr panne. Plukk fine koriander skudd og bland i passende mengde med salaten. >

Ta ut torskeblandingen og ha i små skåler som du vender på en tallerken. Dandér med salatblader og nøtter. Hell litt ekstra god olivenolje over til slutt, og pynt med fargerik rosépepper og eventuelt ferske blåbær og/eller andre bær.

Foto: Thor Brødreskift

MÅLTIDET

KREATIV GJENBRUK

TORIL FAGERHOL NØSTRUD

elsker kreative prosjekter. Hun ønsker å smitte andre med skaperglede, og deler sine ideer på Instagram under navnet @ tfndesign. Toril synes gjenbruk og redesign er ekstra gøy, så et besøk i gjenbruksbutikken gir alltid massevis av inspirasjon til nye, spennende prosjekter.

Å reparere med gull Kintsugi er en japansk kunstform der skadet porselen repareres med gull. Det som har vært ødelagt fremheves og gjøres vakkert.

1

3 48

DU TRENGER: En brukt skål i keramikk fra en gjenbruksbutikk, fra boden eller loftet. Det er viktig at skålen tåler høy varme. Skålen skal ikke være knust! Du trenger porselensmaling i gull og tynne pensler. I tillegg må du ha en stekeovn tilgjengelig.

LA TØRKE OG HERDE: Når du er ferdig med porselensmalingen, skal du la malingen tørke.

Følg fremgangsmåten som er beskrevet på malingsboksen din. Etter tørketiden skal malingen herdes i stekeovn. Følg instruksjonene som er beskrevet på ditt produkt. Skålen må ikke brukes til mat.

MISJONSTIDENDE 02 / 2019

2

4

MAL SPREKKENE: Vi skal gjøre en forenklet versjon av kintsugi og prøve å male striper som etterligner en reparert skade. Her kan du velge om du vil ha lange eller korte, tykke eller tynne streker. Lag gjerne tykke lag med maling, da det ser mer autentisk ut. Prøv å la strekene følge hverandre på innsiden og utsiden.

PYNT OPP: Når skålen er ferdig i stekeovnen, og ikke lenger er varm, kan du bruke skålen i hjemmet ditt. Kanskje på badet, til smykker og ringer, eller som et dekorelement i stuen.

Skålen med kintsugi forteller en nydelig historie om at det som har blitt knust kan gjøres om til noe vakkert.

BOK ANBEFALING

SVEN FJELDE er en film- og musikkinteressert lesehest som i hvert nummer gir sine anbefalinger til noe oppbyggelig, spennende, interessant eller inspirerende du kan lese, lytte til eller se på skjermen.

Foto: Helene Reite Uglem

VANENE FORMER OSS, PÅ GODT OG VONDT.

Å GJØRE TRO Har vanene våre noe å si for troen? Og i videre forstand, hvordan vi forholder oss til Gud, våre medmennesker og skaperverket?

Valgene våre avslører i stor grad hva som er viktig for oss. Kanskje det er derfor tale om kristen praksis så ofte ender i en debatt om nåden. Vi ønsker ikke å bli avslørt. Men er det en motsetning mellom nåden og kristne trospraksiser?

I boken Kunsten å forme livet gir forfatter Stian Kilde Aarebrot en god beskrivelse av hvordan vanene våre former oss, på godt og vondt. Inspirert av hjerne-

forskning og gammel klostervisdom viser han oss hvorfor det er viktig å skaffe seg gode vaner, vaner som fører oss i den retningen vi ønsker for livene våre. Det handler om bønnerytme, om enkelhet, fellesskap og gjestfrihet, og om ikke bare å lese Bibelen, men også om å spørre seg selv; hva skjer nå?

Den norske retreatbevegelsens far, Edin Løvås, som boken også er dedikert til, formulerte i sin tid kristent disippelskap som å være forenet med Kristus og Hans interesser i verden. Det handler om valg.

Og om vaner. Om å la seg forme av Jesus, til å se seg selv, sin neste, og ska-

perverket på en ny måte, i lys av han som er troens opphavsmann og fullender.

Gjennom de ulike kapitlene inviteres leseren til å reflektere over hvilke stemmer som egentlig definerer verdiene mine, holdningene mine og dermed valgene mine. For vi lar oss forme hele tiden, enten vi tror det eller ikke.

Stian Kilde Aarebrot har med denne boken gitt et viktig bidrag til samtalen om hvordan tro og liv henger sammen.

For hvordan jeg lever, valgene og vanene mine, former troen min. Det bekrefter både hjerneforskningen og kirkehistoriens åndelige veiledere. Og som den katolske presten Henri Nouwen bemerket: Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på, du lever deg frem til en ny måte å tenke på.

MISJONSTIDENDE 02/ 2019

49

VI TAR HÅND OM ALT DET PRAKTISKE

Vi kan ikke bære sorgen for dere, men vi kan være der for dere.

Med hjelp og støtte rundt alt det vanskelige og praktiske som dere må gjennom. Der er vi profesjonelle. Og så er vi medmennesker som vet hva dere sliter med akkurat nå.

Tlf 51 82 00 50 - hviding.no Hele døgnet.

6793 INNVIK

Arrangement våren 2019: 29.-31. MARS: MANNSHELG v/Rory Kaye m.fl.

17.-21. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL Reidun og Kurt Hjemdal, Kari-Laila og Ove Aksnes 29. MAI-2. JUNI: VÅRTUR TIL NORDFJORD V/PLUSSREISER (tidlegare SI-reiser) Annbjørg Barane, Helge Hansen og Jakob Middelthon Kontakt oss for prisar og bestilling: Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS, 6793 Innvik Tlf. 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no www.innvikfjordhotell.no

SAMMEN I BØNN BØNNEWEEKEND

3. - 5. MAI 2019

SOLSETRA MISJONSSENTER VED DRAMMEN

Bønn for verden Bønn for hverandre Hvile - Arbeid - Misjon Ekstra god mat

WWW.NMS.NO/KALENDER & NMS PÅ FACEBOOK