Misjonstidende nr. 3 2022

MISJONSTIDENDE 03/22 MAI 2022 ÅRGANG 177

Phuti Mogase |

Tilbake til røttene Side 16

Stille motstand |

NMS under apartheid Side 19

Frode Brügger Sætre |

Fulani blant fulanier Side 26

Tore Laugerud |

En misjonærs historie Side 38

TEMA

Verdens viktigste jobb

LES MER

Ta kontakt for et godt tilbud

Trygghet i møte med fremtiden Vi er forsikringsselskapet for kristne og ideelle organisasjoner og for deg som er ansatt eller frivillig i en slik organisasjon. Vi gir overskuddet vårt tilbake til kristen-Norge! Ring 23 68 39 00 eller les mer på kniftrygghet.no

INNHOLD 30

08

SAMMEN:

Sterke bånd til Estland 6

34

SAVN:

Far bodde på Solbakken

38

KOMMENTAR:

Kirkens globale oppdrag

TORE LAUGERUD:

En misjonærs historie

UKRAINA:

Flyktninger til Estland

11

KRONIKK:

Nåtidsmisjonæren

16 SØR-AFRIKA:

Phuti kom hjem i NMS

19 APARTHEID:

NMS` skjulte motstand

22 HONGKONG:

Kirke 20 år

23 MISJONÆR:

Kalt på SMS

24 100-ÅRING:

Behandlet spedalske

36 KINA:

En perle i misjonshistorien

TEMA

Verdens viktigste jobb 12

MALI:

Utsendt til nabolandet

15

HVERDAGSMISJON:

Hjerte for Sandnes

21

SIRI B. LINDTVEIT:

Ny gjenbruksleder

26

MALI:

Fulani blant fulanier

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

3

LEDER | Trond Hjorteland

ansvarlig redaktør

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 3/22 Mai 2022

UTGITT AV:

NMS Det Norske Misjonsselskap www.nms.no POSTADRESSE

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger BESØKSADRESSE

Misjonsmarka 9 4024 Stavanger TELEFONNUMMER

51 51 61 00 mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14 GAVER TIL NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932 Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2022 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

MT-REDAKSJONEN TIPS

mt@nms.no SPØRSMÅL OM ABONNEMENT

mt@nms.no tlf 51 51 61 00 ANSVARLIG REDAKTØR

Trond Hjorteland trondh@nms.no tlf 46 94 52 42 REDAKTØR

Helene Reite Uglem hru@nms.no tlf 95 21 74 92 GRAFISK DESIGNER

Bodoni AS Thomas Torgersen thomas.torgersen@bodoni.no tlf 95 77 62 28 TRYKK

Bodoni AS OPPLAG

16 300 PAPIR

Svanemerket og miljøvennlig papir FORSIDE

Phuti Mogase Foto: Helene Reite Uglem ANNONSEBESTILLING

Salgs Forum AS post@salgs-forum.no Tlf: 915 90 578 NESTE UTGIVELSE

MT 4 / Årbok 2021 kommer i juni 2022

4

Kva er ein misjonær?

I dette nummeret av MT har me forsøkt å finna ut kva ein misjonær eigentleg er i 2022.

Eg har sjølv fem års erfaring som misjonær frå Kamerun. Ingen av mine andre stillingstitlar opp gjennom åra har forårsaka meir glede, nysgjerrigheit og respekt hos folk eg har møtt på. Men det er heller ikkje andre stillingstitlar som har gitt meg så mange pinlege, stille stunder, forlegne blikk eller beint fram dårleg skjult forakt – som når eg har presentert meg som «misjonær».

Denne ambivalensen veit eg at det er mange misjonærar som har kjent på. For nokon har det stundom kanskje tatt litt brodden av frimotet, for andre har kanskje reaksjonane provosert ein ekstra spore til innsats.

Men det er fleire enn meg som anar at noko er i endring. Kanskje har det med at det gjengse "raddissynet" på verda, der misjonærar blei slått i hartkorn med imperialisme, er i ferd med å forsvinna? Kanskje har det med at NMS og andre typiske misjonær-sendande organisasjonar har færre «klassiske» misjonærar enn før – at sjølve misjonærrolla er i ferd med å forsvinna frå den allmenne bevisstheita? I så fall har me ein gyllen sjanse til å fylla «misjonær» med eit anna innhald enn den såkalla 68-generasjonen har hatt eigarskap til. Å vera misjonær er meir enn ein stillingstittel. På same vis som det å vera bonde er meir enn ein jobb. Men alt er i endring. Akkurat som bonden kan fjernstyra mykje av drifta si, kan ein misjonær i dag utøva virket sitt frå kor som helst i verda.

Eller kan ho eller han det? Kan nær sagt kven som helst kalla seg misjonær? Det er diskusjonen me inviterer deg som lesar til å reflektera over i dette nummeret av MT. For min eigen del vil eg slå eit slag for den definisjonen av misjonærar som 28 ungdommar gir i ei undersøking som førsteamanuensis Solveig Omland (NLA) nyleg har publisert: «Misjon skjer i relasjonar, det skjer overalt, og alle er misjonærar». Så enkelt kan det kanskje seiast.

I skrivande stund er millionar menneske på flukt, og krigshandlingane pågår for fullt. Våre venner i Den estisk-lutherske kyrkja har bedt NMS om hjelp til å skaffa midlar for å ta imot ukrainske flyktningar. På den måten kan me også få vera med på den store dugnaden det er å hjelpa menneske på flukt. Eg vil også takka alle som gav bidrag til hjelp for syklonofra på Madagaskar. Over 8000 menneske fekk akutt mathjelp takka vera desse pengane. Og nå er såkorn handla inn for ny matproduksjon. Me lever i ei uroleg verd. Men saman kan me gjera ein skilnad.

KANDIDATER TIL VALG GF 2023 Det nærmer seg NMS’ generalforsamling i Stjørdal 29. juni-2. juli 2023.

Valgkomiteen er i gang med å finne kandidater til valg av valgkomité, protokollkomité, landsstyre og landsstyreleder. Gode navn er allerede nevnt, og regionstyrene får anledning til å komme med innspill som valgkomiteen skal vurdere. Vi tar gjerne også imot innspill fra andre. Forslag sendes til administrasjonskonsulent Jofrid Vik Hjorteland (jofridh@nms.no) som videreformidler til valgkomiteen. Frist for innsending av forslag til kandidater er satt til 30.august 2022.

"Kjære MT-leser!

I mai vil flere av dere bli kontaktet av NMS for å oppmuntre de som ikke er faste givere til å bli det.

Som fast giver kan du være trygg på at du bidrar til et bedre liv for mennesker.

Sammen kan vi dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom.

Håper du blir med!"

Helge Gaard, generalsekretær

Natur og Kultur, Misjon og Fornyelse Bli med til Sjusjøen!

Leir for spreke voksne som liker fotturer i fjellet! Godt åndelig fellesskap og ikke minst en Sommerdag på Mjøsa og Skibladner

27. juli til 31. juli 2022 Påmelding/Info: www.nms.no/kalender Vær rask med å melde deg på - her blir det fullt!

FOTO: MARIT MJØLSNESET/NMS, iSTOCK

Må det være enten eller?

Hva med «både og»?

Din arv kan gi en ny fremtid, også for en ukjent du vil bry deg om.

Har du spørsmål om testamentarisk gave?

Les mer på nms.no/testament

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

5

Stort engasjement for Ukraina I begynnelsen av april var det kommet 25 400 flyktninger fra Ukraina til Estland.

NMS sin samarbeidskirke hjelper til av alle krefter.

Stina Neergård

Det er sterke bånd mellom Estland og Ukraina. Mange håndverkere fra Ukraina kommer til Estland for å jobbe, slik polske håndverkere kommer til Norge.

Den lutherske kirke i Estland (EELK) har vennskapsbånd med en luthersk kirke i Ukraina. Nå ønsker både myndigheter og folk å gjøre alt de kan for flyktningene.

NØDHJELP

Den lutherske kirken i Estland var raskt ute med å organisere hjelp til flyktningene som kommer. Kontakten med den lutherske kirken i Ukraina – som har flere menigheter midt i de mest krigsrammede områdene – gjør at kirken også organiserer og sender nødhjelp inn i Ukraina. I tillegg støtter kirken det ukrainske senteret i Tallinn.

Siste nytt er at det blir barnehage for ukrainske barn i kjelleren i Saku kirke. Hvor mange kirker som kan huse flyktninger i menig­hets­hus er ikke sikkert, men de er klare til å ta imot dem og hjelpe det de kan, forteller misjonær Magne Mølster til MT i april, like før bladet går i trykken.

Saku kirke er også mottakssted for nød­ hjelp som skal sendes til Ukraina.

– Lauri Koost er flyver og har bodd i Kyiv, forteller Magne om en samarbeids­ partner av menigheten. – Nå samarbeider vi om nød­hjelps­sendinger til Ukraina. Han har allerede organisert flere sendinger, og nå forbereder vi en ny. Først og fremst er det snakk om tørrmat og medisiner. Det er det vi har fått høre at de trenger. Det som er helt klart, er at Ukraina og ukrainerne vil trenge hjelp i lang tid.

6

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

ESTLAND: Lauri Koost og Magne Mølster forbereder en ny, livsviktig nødhjelpssending til Ukraina.

Foto: privat

Dette er ikke en sprint, men en maraton.

Vi må være klare til å gi langvarig og god hjelp til flyktningene som kommer, bekrefter prest og krisekoordinator Avo Üprus.

Bak disse QR-kodene finner du spleis-innsamlingen, og du kan se og laste ned filmer som er laget om flyktningarbeidet i Estland:

VIL DU VÆRE MED?

NMS og Estland-venner i Norge ønsker å hjelpe NMS` samarbeidskirke i det store arbeidet de har foran seg. Derfor er det opprettet en spleis-innsamling for Ukraina.

Da MT gikk i trykken var det allerede kommet inn 46 000 kroner. Du kan også gi via vippsnummer 517172.

Spleis-innsamling:

Filmer:

FRIVILLIGHETSPRISEN 2022

Årets frivillig i NMS Tradisjon tro deler NMS ut sin egen frivillighetspris!

Prisen går til en person, forening eller gruppe som har gjort en ekstraordinær frivillig innsats for NMS, NMSU eller NMS Gjenbruk.

Kjenner du noen som fortjener å bli kåret til «Årets frivillig» i NMS? Gå inn på: www.nms.no/frivillighetspris

Sammen som kirke i hele verden Konfirmantene i Skodje hadde tombola og samlet inn 15 000 kroner til Estland.

Stina Neergård

Korona-pandemien stakk kjepper i hjulene da Skodje kyrkjelyd skulle være med på aksjonen «Sammen som kirke i hele verden». Likevel ble det morsomt og givende for både unge og gamle. Og til sammen kunne de sende hele 15 000 kroner til Estland.

BARNELEIRLEDER I ESTLAND

Diakon og trosopplærer Asbjørg Oksavik Sve har hatt et nært forhold til misjon i Estland i mer enn 18 år.

– Vi var på studietur til Estland da jeg var diakonistudent i 2003, forteller Asbjørg.

– Seinere ble vi utfordret til å fortsette som frivillige og arrangere sommerleirer for barn i Valga, Sør-Estland. Det var det flere 8

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

av oss som gjorde flere somre på rad. Jeg har vært med 11 somre.

Gjennom dette ble hun kjent med misjonærene i Saku og Mustamäe.

– Jeg var også med på grunn­­steins­­ned­­ leggelsen da kirken i Saku skulle bygges, og da fikk jeg til og med være NMS sin representant fra Norge den dagen. Vi har også hatt gjenvisitt fra Saku til Sunnmøre, sier Asbjørg som ble glad da sokne­rådet i Skodje valgte Estland som nytt misjons­ prosjekt for få år siden. Det er mange aktive NMS-frivillige i Skodje.

KORONA-BEGRENSNINGER

Soknerådet bestemte også i fjor at de skulle være med på aksjonen Sammen som kirke i hele verden. Men det gikk ikke helt som planlagt.

– Vi måtte avlyse flere planlagte

arrangement på grunn av pandemien. Vi har tidligere pleid å ha misjonsgudstjeneste med misjonsløp på Kristi Himmelfartsdag, men i fjor ble også den avlyst, forteller Asbjørg.

– Men vi fikk til å ha en Estlands-kveld i kirka i juni i fjor. Laila Tusvik Helle fra NMS orienterte om Sammen som kirkeaksjonen, og delte info om Estland. Vi hadde også kollekt, som kom i tillegg til spleisen vi hadde opprettet. Vi fikk fortalt mye om Estland denne kvelden.

KONFIRMANTBASAR

Ekstra stas var det at konfirmantene ble engasjert i aksjonen. Konfirmantweekenden hadde blitt avlyst. Nå ble det konfirmant­ lørdag på speiderhytta på fjellet i stedet.

– Vi har også en kateket som brenner for misjon og som pleier å lage konfirmantl­ørdag med misjon om høsten. Sist for­­sommer ble det i tillegg en konfirmant­lørdag i stedet for avlyst weekend, med inn­slag av Sammen som kirke i hele verden. Vi hadde blant annet

TAKKNEMLIGE

KONFIRMANTLØRDAG: Konfirmanter i Skodje samlet inn 15 000 kroner til Estland.

Foto: Asbjørg Oksavik Sve

I Estland kjenner misjonærene Magne og Ave Mølster på stor takknemlighet for engasjementet i Skodje og i de andre menighetene som har inngått avtale om å støtte misjonsarbeidet i Estland.

De har gjerne kontakt med menighetene som støtter arbeidet, bidrar med informasjon og tar gjerne imot besøk også.

– Før korona hadde vi besøk av seks-sju grupper med besøkende fra menigheter i Norge hvert år, forteller Magne.

– Det er alltid hyggelig og inspirerende for menighetene her. Det er stort for vår menighet at vi er sett og blir bedt for av norske kristne. I Saku menighet ber vi også for alle menighetene i Norge som støtter oss.

HEIER PÅ AKSJONEN

– «Sammen som kirke i hele verden» er et veldig flott initiativ som bevisstgjør norske menigheter på at de er en del av en verdensvid kirke. Jeg tror alle menigheter, både i Estland og Norge og andre steder

Er din menighet med?

De to siste årene har hundrevis av menigheter vært med på aksjonen «Sammen som kirke i hele verden» i perioden fra Kristi Himmelfartsdag til St.Hans. Målet for aksjonen er å styrke menighetens engasjement for den globale kirke og for misjon. Initiativet kommer fra Agder bispedømme, men har spredt seg til hele landet. Les mer på www.nms.no/sammen/

har godt av å delta i misjon også utenfor egen menighet og soknegrenser. Det gjør faktisk Saku menighet også. Vi støtter et misjonsprosjekt i Asia, avslutter Magne.

Han håper alle menigheter som blir med på «Sammen som kirke i hele verden» denne forsommeren vil oppleve det samme som Skodje: At det gir mye tilbake å ta del i verdens viktigste oppdrag, nemlig misjon.

tombola, der konfir­mantene selv hadde med seg gevinster og penger. Mange ble ivrige, og brukte nok mer penger enn de hadde tenkt, humrer Asbjørg.

KLARE FOR NY RUNDE

Skodje kyrkjelyd skal være med på Sammen som kirke i hele verden i år også.

– Vi skal ha et Estlands-arrangement, og det blir friluftsgudstjeneste med misjonsløp på Kristi Himmelfartsdag.

Konfirmantene tjuvstarter aksjonen med tombola allerede før påske.

Asbjørg vil ikke være med på at det er noe spesielt imponerende med innsatsen i Skodje kyrkjelyd.

– Vi synes ikke at vi har gjort noe stort. Vi føler at vi kunne gjort så mye mer, insisterer hun.

– Vi får også mye tilbake. Det er veldig trosstyrkende å se troen til de frivillige og misjonærene i Estland. Og det forsterker fellesskapet vårt at vi kan jobbe for noen som trenger hjelpen vår.

ESTLANDSKVELD: Skodje kyrkjelyd hadde Estlands–kveld. F.v: Diakon Asbjørg Oksavik Sve, kantor Arne B. Varmedal, sokneprest Jan Løkkeborg og Laila Tusvik Helle fra NMS. MISJONSTIDENDE 03/ 2022

9

TEMA

Verdens viktigste jobb

MISJONÆR: Frode Brügger Sætres jobb er å fortelle fulani-folket om Jesus.

Foto: Ole Andreas Husøy 10

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

KOMMENTAR | Øystein Samnøen

daglig leder i NORME

(Norsk Råd for Misjon og Evangelisering)

SKAPT TIL Å DELE Å være misjonær handler mer om hvem jeg er enn hvor jeg er, skriver Øystein Samnøen i NORME. I Matteus forteller Jesus en fascinerende lignelse om Himmelriket: «Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide og kjøpte åkeren.»

Himmelskatten Jesus beskriver er mer verd enn noe annet vi kan eie på denne jord.

Den blir større jo flere den deles med. Som kristen må jeg ta innover meg at den også innebærer et oppdrag: Skatten er til for å deles. Å være misjonær handler om etterfølgelse av Jesus i praksis. Det er en holdning som må og kan utvikles. Disippelskap innebærer å dele himmelskatten. For å nå inn til mennesker i vår samtid, må evangeliet formidles gjennom både ord og handling.

Ikke bare en av dem.

Store norske leksikon definerer misjonæren slik:

Jeg tror denne definisjonen beskriver en delvis foreldet og forkortet forståelse av hvem misjonæren er: At oppdraget er forbeholdt noen, og ikke alle. At man må reise fra vest til øst, og fra nord til sør.

Norge er i dag et vemodig eksempel på et sekularisert samfunn som har behov for å gjenoppdage evangeliet. I tillegg er mange fra øst, sør, nord og vest flyttet inn i nabolaget vårt. Digitale medier gjør det mulig å dele troen på nye måter og gir muligheter til å dele uten å måtte reise. Behovet for å dele Jesus lokalt i tillegg til globalt, er større enn på mange genera­sjoner. Arenaene vi kan dele troen på er langt flere. Misjonsoppdraget er uendret, og misjonsmarken er overalt.

Likegyldighet som følge av materialisme, samt manglende frimodighet på evangeliets vegne, er to av utfordringene for kirken i Norge. Men, samtiden trenger frimodige kristne som dedikert deler himmelskatten.

«…En person som ut fra en sterk overbevisning er sendt ut for å formidle et budskap. Den vanlige bruken av ordet er om en person som er sendt ut for å forkynne et religiøst budskap. En kristen misjonær er sendt ut for å forkynne det kristne budskap gjennom ord og handling. Det siste betyr at også praktiseringen av budskapet, for eksempel ved å starte sykehus, omsorgstiltak og økonomisk utvikling, kan være en del av misjonærens arbeid.»

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

11

Fra bortkommen til utsendt – Norske misjonærer kom til mitt folk med evangeliet.

Skulle ikke jeg da dele det videre? sier Thomas fra Kamerun som nå er misjonær i Mali.

Stina Neergård

12

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

TEMA | Verdens viktigste jobb

Det er rikelig med både varme­grader og Sahara-støv i arbeids­hverdagen til Magadji Thomas fra Kamerun. Han har byttet ut det varme og tørre klimaet i Nord-Kamerun med et enda varmere og tørrere klima i Mali. Men dette er ikke første gang Gud leder ham til et nytt land.

– Jeg var en «bortkommen sønn».

Faren min er prest, men i ungdomstida kom jeg helt bort fra Gud. Så ble jeg sendt til Madagaskar som trykkerilærling, og der møtte jeg Gud igjen, forteller Thomas.

– Jeg opplevde at Kristus grep tak i meg.

Etter tre måneder overga jeg meg til ham.

Det ble starten på en dyp og rik relasjon med Herren som har fortsatt å vokse helt til i dag.

MISLIKTE FULANIFOLKET

Thomas’ omvendelse i 1990 ble også starten på et arbeidsliv med mange ulike

lederoppgaver i kirke og misjon. Da Thomas kom tilbake til Kamerun ble han ungdomsleder i kirka, samtidig som han var ansatt og etter hvert direktør for kirkas trykkeri. I 2002 ble han direktør for kirkas radiostudio, og slik ble han engasjert i evangeliseringsarbeid blant fulaniene.

– Å gå inn i den stillingen var ikke lett for meg, innrømmer Thomas.

– For når sant skal sies, så var jeg ikke glad i fulaniene. Jeg hadde noen fulanivenner som jeg spilte fotball med, men jeg tenkte generelt at fulanier var hovmodige og at det var deres skyld at Nord-Kamerun hadde blitt påtvunget islam. Som Jona hadde jeg lyst til å rømme fra kallet.

«Hvorfor sender du meg til et folk jeg ikke liker», ba jeg. Jesus svarte: «På samme måte som jeg tok på meg menneskets skikkelse for å bringe frelsen til jorden, skal du ta

på deg en fulanis skikkelse for å bringe evangeliet til dem.» Da ba jeg om å få Guds kjærlighet til dette folket.

I 2009 ble kallet både utvidet og bekreftet ved at han ble valgt til generalsekretær i MICCAO, en paraplyorganisasjon som samler alle kirkene og organisasjonene som jobber blant fulanifolket i Vest-Afrika.

MISJONÆR I MALI

Høsten 2020 ble Thomas direktør for misjonen NMS samarbeider med i Mali.

Der er det flere familier fra Kamerun i misjonærtjeneste.

– Det er en nåde at jeg kan få videreføre arbeidet som ble startet her i 1986, og som flere generasjoner med modige norske og afrikanske misjonærer har stått i før meg, sier Thomas.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

13

TEMA | Verdens viktigste jobb

BAMAKO: NMS sendte de første misjonærene til Mali for 36 år siden. Bildet er fra landets største by og hovedstad, Bamako. Foto: Thomas Brissiaud, Istock photo

Det er særlig tre ting han kjenner seg kalt til.

– Å fortsette å vanne det som ble påbegynt av pionermisjonærene for 30 år siden. Å gi nødvendig oppfølging til de som nå vokser opp som andregenerasjons kristne blant fulaniene, og å vise de forskjellige kirkene i Mali at de kristne fulaniene har en ekte tro og at de kan dele evangeliet videre til nye fulanier.

– Hva er en misjonær?

– En misjonær har forstått hvor mye Kristus elsker oss og ønsker å besvare denne kjærligheten med handling, svarer Thomas.

–I rollene jeg har hatt som generalsekretær og nå direktør, er det fort gjort å tenke på det kun som en administrativ rolle og glemme kallet. Men det er et misjonsoppdrag vi skal fullføre.

UROLIG OG FARLIG

De siste ti årene har vært svært utfordrende for arbeidet i Mali. Væpnede grupper av ulike slag gjør det farlig å reise rundt. Likevel opplever Thomas mye glede i arbeidet.

– Den største gleden er å se at Gud har bevart de kristne fulaniene i nord-områdene i troen, til tross for at de trues og forfølges av 14

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

islamister. Mange trodde at de var kristne bare for å få materielle goder, og at de ville gi slipp på troen når de ikke «tjente på den» lenger. Men det har de ikke gjort. Vi ser også at selv om mange dører stenges for oss i nord, så åpnes det nye dører for misjonsarbeid her sør.

I løpet av årene som er gått fra Thomas ble kristen, har misjonærenes rolle i Kamerun og Mali blitt ganske annerledes. I Kamerun er det nå ingen norske misjonærer.

I Mali er Frode Brügger Sætre den eneste norske NMS-misjonæren.

– Evangeliet har ikke forandret seg. Heller ikke misjonærens rolle som bærere av det.

Men forandringer i samfunnet endrer likevel misjonærrollen, og de siste tiårene i VestAfrika har gått i retning av at vestlig misjon ber og bidrar økonomisk, mens afrikanske misjonærer er til stede lokalt, mener Thomas.

– Hva tenker du om denne utviklingen?

– I Mali og Kamerun påberoper vi oss en mangel på penger, og i Norge er det mangel på mennesker som vil reise. Men også vi som har lite har noe å gi. Og selv om det er mangel på mennesker, kan den ene som reiser bety mye. Misjonær Frode Brügger Sætre, den eneste norske Mali–misjonæren fra NMS, er et godt eksempel. Ett menneske kan være like mye verdt som tusen for Gud. Vi har ulike oppgaver, men er alle kalt til å be, gi og krysse landegrenser.

MISJONÆR: Magadji Thomas fra Kamerun likte først ikke fulaniene. Så talte Gud til ham om å dele evangeliet med dem. Det forandret alt.

Foto: Privat

Den gode forpliktelsen MISJONÆRER: Tsega Asgodom og Menbere Metafria fra henholdsvis Etiopia og Eritrea engasjerer seg i frivillig arbeid gjennom kristne organisasjoner i Sandnes og ser på seg selv som en form for misjonærer.

de også får høre om Jesus. I tillegg bidrar hun én gang i uken for Frelsesarmeens matutdeling og er frivillig for én av menighetene i byen.

– Hvorfor er det viktig for deg å engasjere deg i frivillig arbeid?

– Det er viktig å føle at man hører til en plass, med tanke på språk og integrering.

Det er en fin måte å dele tro, erfaringer og gode stunder sammen på, sier Tsega – Gjennom frivillig arbeid kommer vi i snakk med mange mennesker som kanskje aldri har hørt om Jesus eller som tror på andre religioner. Det er verdifulle møter, sier Menbere.

Et smil, en samtale over en kopp kaffe og en hjelpende hånd kan også være en form for misjon.

Andreas Dirdal Kydland

– Få en klem, da!

Både smilet og klemmene sitter løst nå som de fleste koronarestriksjonene er opphevet. Etter to år med avstand og restriksjoner er Menbere Metafria og Tsega Asgodom fra henholdsvis Etiopia og Eritrea glade for at normalen er tilbake.

Vi treffer de to damene på «Internasjonal café» som arrangeres én gang i uken på Bådeog-huset, midt i Sandnes sentrum.

Hit kommer de for å treffe både kjente og ukjente over en kopp kaffe og et godt måltid.

– Ja, svarer Menbere bestemt.

– Vi har alle fått et oppdrag gjennom misjons­befalingen. Jeg vet ikke hva mitt opp­ drag er, men jeg engasjerer meg for andre, støtter og hjelper. Her på «Inter­nasjonal café» serverer jeg mat og passer barn. Det er en måte å være misjonær på, legger hun til.

Tsega Asgodom fra Eritrea er også en dame med mange jern i ilden. Etter at hun oppdaget tilbudet «Internasjonal café» for noen år siden, har hun begynt å invitere med flere hun treffer gjennom andre frivillige engasjement.

– Det er kjekt å treffe folk her som jeg har truffet i andre sammenhenger.

MISJONÆRER?

VERDIFULLE MØTER

Felles for de to er at de engasjerer seg i mange former for frivillig arbeid – særlig innenfor kristne organisasjoner. Ser de på seg selv som misjonærer?

Vi har alle fått et oppdrag gjennom misjons­befalingen.

Menbere Metafria

Før koronapandemien var hun blant på­driverne for at det skulle etableres søn­ dags­skole på Bådeog-huset, for at også barna skulle ha en trygg og kjekk møte­plass hvor MISJONSTIDENDE 03/ 2022

15

Dei usynlege Å kaste ei sjøstjerne på havet er vegen å gå om Sør–Afrika skal komme på rett kjøl, trur Phuti Mugase.

Helene Reite Uglem

Phuti prøvde å gjere seg usynleg. Som foreldra, og deira foreldre, gjorde. Familien kjenner ikkje til noko anna enn at kvar dag byrjar med å huske passet. Så går dei på skule, jobb, butikken og skundar seg heim før det er for seint. Kanskje kjem ein jungel­ telegraf med melding om at nokon er på veg.

For dei med same hudfarge som Phuti er skyteskiver for unge, kvite menn i første­ gongsteneste. Dei treff blink. Gong på gong.

Phuti lærer at 2+2 = 4. Men meir treng ein ikkje når ein uansett skal ende opp som «girl», heilt til håra vert grå og du eigentleg er altfor gammal til å bli kalla jente. Skulen er til for å lære deg å underkaste deg og tene som «girl» for ei kvit «miss». Barndommen er full av skilt som ropar «berre for kvite» og portar som stenger klokka seks. Ikkje stå for mange saman. Ikkje sei feil ting. Du skal ha god husk for å ikkje trø feil. Så det er best å vere usynleg. Kvite vil ha kvite naboar, med mindre du trengs som billeg arbeidskraft i ei gruve, ein hage, på eit kjøkken eller som spion.

Men i barndomsheimen i Transvaal, som heiter Pretoria i dag, lærer Phuti også dette: Vi har eit våpen vi óg. Det heiter bøn, og ikkje bitterheit. Gud har kontroll. Han har alltid det. Berre vent og sjå. Men Phuti ventar framleis på rettferd i Sør–Afrika.

DEI SKYT BARNA

– Studentopprøret i Soweto er eit sterkt barndoms­minne, byrjar Phuti, som då var rundt 10 år. Skulejenta ana fred og inga fare denne junidagen i 1976. Men 16

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

jungel­­telegrafen nådde henne, faren og dei fem brørne, der dei budde 100 kilometer unna massakren.

– Det var eigentleg ein varsam protest.

For kor farleg er det med skulebarn utan våpen som vil lære det same som dei kvite, slik dei gjorde før i tida. Men politiet skaut.

Barna forsøkte å forsvare seg med å kaste stein, men over 100 døydde og 1000 vart skada. Dei var barn, fortel Phuti.

Bileta frå aviser og nyheiter brenn seg fast i henne.

– Ein blir ikkje vand med ein slik kvardag, sjølv om både eg og familien er fødde inn i ein raseskild stat. Det var slik det var, men det gjer det ikkje mindre vondt, legg ho til. Året før hadde også Phuti mista nokon som stod henne nær. Mora hadde vore sjuk ei stund, og dei visste det kom. På bordet i rommet på sjukehuset låg ein oppslått bibel, hugsar Phuti. Det var som om den drog henne til seg. Då mora trakk sitt siste sukk, klamra ho seg fast i den.

– Ho var ein fantastisk person. Likevel trur eg ingen kunne sjå på meg at eg hadde mista mor mi, seier Phuti litt undrande.

– Eg ønska meg ein eigen bibel då eg var ni år. Og det fekk eg. Forholdet mitt til Gud vart så viktig. Han fylte noko av tomrommet etter henne.

Phuti vaks opp i ein luthersk heim.

Faren, som hadde klart å kara til seg sin eigen restaurant–business, forsørga Phuti og dei fem brørne, i tillegg til å vere diakon i kyrkja. Og hans ukuelege motto var: Gud har kontroll. Ei tante stilte opp, men elles hadde ikkje Phuti mange kvinner i livet sitt. Ho må smile.

TEMA | Verdens viktigste jobb

– Kanskje er det oppveksten med fem brør som har gjort meg så oppteken av kjønnsperspektiv og kvinners rettar i dag, seier Phuti som i dag jobbar med denne tematikken i NMS. RASELOVENE

Raselovene kom i 1948, men Sør–Afrika var ein rasedelt stat lenge før det: Som koloni frå 1910, og jordlova av 1913 som ga nederlendarar og britar 87 prosent av jorda, trass i at dei berre utgjorde tre millionar av dei 15 millionar innbyggarane i landet.

– Men for nederlendarane var det ikkje nok med all denne jorda. Dei hadde ein tanke om at dei var ein utvald rase og at svarte skulle tene dei. Nasjonalistpartiet deira vann valet i 1948 og innførte apartheid. Dei frykta politiske vindar etter 2. verdskrig skulle føre til at svarte gjorde opprør. Vi var ein trugsel, forklarer Phuti.

Så då ho kom til verda i Transvaal i 1966, vart Phuti ein del av eit raseregister. Eit avansert system som vart laga ved å ta prøver av blod og hår for å plassere folk i sine båsar.

Men kjærleik oppstod på tvers av båsar, så stadig vart folk omplasserte.

– Svarte vart plasserte i ulike «bantu­ stansar», områder som var definert som svart jord. Utan pass kunne du ikkje gå utanfor ditt område. Det var strenge port­forbod. På kino, restaurantar, idretts­plassar og strender stod det skilt som sa «berre for kvite». Braut du ei av dei mange lovene, kunne du bli piska, arrestert eller i verste fall drepen.

– Kjende du mange som vart straffa?

Ho vert stille, og det er som om ho ikkje forstår spørsmålet. For sjølvsagt gjer ho det.

Kor skal ho byrje? Ho skulle mellom anna miste ein svoger.

RASEDELT SKULE

Også skulane vart delt opp etter MISJONSTIDENDE 03/ 2022

17

rasar. Dei lærte ikkje det same som kvite.

Det vart ei utfordring for nyfikne Phuti.

«Kva var kvadratrot? Kva betyr X?» «Det finn du ut når du blir vaksen. Ikkje prøv å vere smart. Sett deg ned!», måtte læraren svare. For heller ikkje han hadde lært meir enn 2+2. Hans jobb var å lære opp framtidige «girls» og hagearbeidarar.

Det viktigaste å lære var dette: Å innfinne seg. Ein mentalitet som sit i folk endå. Men aldri hos Phuti. Ho hadde ein draum. Den vart sådd då ho fekk Bibelen som 9–åring, og den handla ikkje om å tene «miss ditt og datt». Ho skulle tene Gud. – Men på denne tida tilsette ikkje kyrkjene kvinner, så eg flytta til Cape Town for å ta ein bachelor i bibelstudiar. Her fekk eg nyss i at det gjekk an å bli misjonær.

Kanskje det var det som var mitt kall i livet?

For å ha noko å falle tilbake på, fortsette ho å studere og får jobb som akademisk koordinator på universitetet i Cape Town.

Her møter ho mannen sin.

ALEINEMOR

Phuti giftar seg med advokaten. Og det er på denne tida ho opplev at apartheidregimet tek frå henne ein familiemedlem. For ho gløymer aldri då dei gravla ektemannens bror midt på natta. Svogeren hadde engasjert seg politisk, og måtte bøte med livet for det. Med naud og neppe får dei sikra seg kroppen hans, og i nattas mulm og mørke lyse fred over hans minne.

– Det kunne gått like ille med mannen min også ein gong, fortel Phuti.

Han hadde delteke i ein protest då jungeltelegrafen nådde han. Politiet var på

18

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

veg, sa rykta, og han fekk sett seg i ein bil og rømt til Cape Town. Her starta han eit nytt liv og møtte Phuti.

Så går det gale likevel. Men ikkje på grunn av ein protest.

– Det var ei bilulukke. I ettertid fekk vi vite at den var orkestrert, fortel Phuti.

Mannen hadde hatt ei vanskeleg sak på sitt advokatbord. No står ei 25 år gammal aleinemor att med to små jenter; ein baby og ein fireåring.

DET ER IKKJE OVER

Apartheidregimet vart avslutta i 1994. I alle fall i teorien. Motstanden hadde kome frå fleire grupper, som til dømes ANC og Nelson Mandela. Også internasjonalt utvikla det seg motstandsrørsler. I Noreg vart kyrkjesamfunn, fagrørsler, bistands­ organisasjonar og den norske regjeringa engasjert. Apartheidstaten gjekk i opp­ løysning etter at president Frederik W. de Klerk i 1990 sette alle politiske fangar fri, legaliserte opposisjonsparti og oppløyste fleire apartheidlover. I 1994 vart Mandela landets første demokratisk valde president.

– Etterspelet og oppgjeret klarte ikkje å ta knekken på alt. Systemet lever framleis i form av skeivt fordelte økonomiske ressursar, levestandard, arbeid og utdanning som følger dei gamle rasekategoriane. Vi fekk politisk, men ikkje økonomisk fridom, påpeiker Phuti.

Ho har framleis familie i Pretoria som ser det kvar dag: Bønder som får alkohol som takk for dagens strev. Det har skapt alkoholisme, brotne familieband og vald i heimane. Kvinner tenestegjer for kvite dag og natt, men tener knapt 800 kroner i månaden.

– Hurt people hurt, seier Phuti og sukkar.

– Etter så mange år med undertrykking.

Mentaliteten av mindreverd lever i beste velgåande. Såra, og verknadane av dei, går utover så mykje.

Kanskje var det denne mentaliteten Desmond Tutu ville til livs då han snakka om den afrikanske legenda, om ørna som hadde vakse opp blant kyllingar. Den måtte lære seg at den eigentleg var skapt til å fly.

«Fly, ørn, fly,» oppmuntra han. For alt ligg til rette i ei gullgruve av eit land, både når det gjeld talent og naturressursar.

– Men det er som om eit tungt teppe ligg over landet. Folk er ikkje vande med å

starte business, for det har jo vore ulovleg så lenge. Folk ventar på å bli tilsett, for det er det dei «kan», og hamnar i lågt betala jobbar. Utdanningssektoren manglar dyktige lærarar fordi flinke folk tek jobb hjå selskap som betalar betre, fortel Phuti.

Og om ei ørn flyr over landet, vil den sjå det skarpe skiljet mellom fattig og rik, reint fysisk: Slum, dyre hus og store hagar, side om side. Men alt håp er ikkje ute, trur Phuti og serverer ei historie som ikkje handlar om ørn, men om tusenvis av sjøstjerner som er skylt på land: – Ei lita jente plukkar dei opp, ei etter ei, og kastar dei tilbake til havet. Ein gammal mann spør kvifor ho kastar bort tida si på dette? Ho svarer: Eg kan ikkje hjelpe alle, men for denne eine sjøstjerna betyr det alt.

Også for meg gjer det godt å hjelpe.

MISJONÆRDRAUMEN

Etter 12 år som studiekoordinator er jentene større, sorga etter mannen lettare å bere, og den gamle misjonærdraumen dukkar opp igjen.

– Kort fortalt ende eg opp på eit universitet i Edinburgh, der eg skulle skrive ein PHD om kvinna si rolle i koloniale, maskuline og religiøse miljø, noko eg såg som ei førebuing på ei eller anna teneste, fortel ho.

Og midt i alt dette, møter ho han som er mannen hennar i dag. Han får jobb på VID, og det er altså slik ho ender opp her, i Stavanger, der den første norske misjonæren drog til Sør–Afrika i 1842.

– Det hadde eg ikkje tenkt skulle skje, seier Phuti og ler.

– Men då eg såg den ledige stillinga, kjendest det som om Gud leia meg. Og det var som å komme heim.

– Korleis då?

– Misjonærane frå NMS var blant dei første som kom med evangeliet til landet mitt, og no kan eg bidra i det arbeidet som starta i mitt heim­land for 180 år sidan, svarer ho.

Sirkelen er slutta, men ikkje avslutta.

– I gamledagar gjekk arbeidet ein veg, frå hjelpar til mottakar. I dag er det eit samarbeid mellom NMS og partnarorganisasjonane. Begge gir og får, som ein sirkel som veks, og nye prosjekt kjem til. Og det heile startar med at alle har eit talent. Alle gjer det dei kan. Det er slik misjon er meint å vere.

TEMA | Verdens viktigste jobb

Ein stille motstand NMS vart kritisert for å gjere for lite motstand mot apartheidregimet. Stemmer det?

Helene Reite Uglem Illustrasjonsfoto: Kristian Mjølsneset

Hans P. Schreuder og NMS kom til Zululand i 1843. Området ligg søraust i Sør–Afrika og utgjer i dag provinsen KwaZulu–Natal.

Men, la oss spole 100 år fram, til 1954, då ei sjølvstendig zulukyrkje blir oppretta i eit land prega av apartheidregimet. Korleis forheldt NMS seg til dette? Kvifor verka dei passive sett frå utsida? Anne Karin Kristensen, misjonsekretær for Sør–Afrika på 90–talet, ønskjer å få fram eit meir nyansert bilete av NMS sin apartheid­motstand.

SVARTE OG KVITE

– Då zulukyrkja vart oppretta i 1954, vart den organisert som ein føderasjon av regionale kyrkjer. Men regionane var rasedelte, og det same vart difor kyrkjene.

Det fekk langsiktige konsekvensar ein ikkje hadde sett for seg, byrjar Kristensen.

NMS sam­arbeidde med den svarte zulukyrkja. I 1975 vart den landsdekkande kyrkja, The Evangelical Lutheran Church of Southern Africa (ELCSA) og NathalTransvaal (ELCSA–NT), oppretta.

– NMS samarbeidde med ELCSA, som i hovudsak var svart og knytt til det søraustre

bispedømmet. ELCSA–NT var kvit og tyskdominert.

NMS OG ELCSA

ELCSA blir etter kvart medlem av kyrkje­ rådet i Sør–Afrika (SACC) og engasjerer seg mot apartheid der. Også i Noreg veks engasjementet, men i NMS seier misjonær­ instruksen at «du skal ikkje engasjere deg politisk. NMS skal ikkje splitte, men forene.»

– Kvifor denne regelen?

– NMS kunne blitt sendt ut av landet, og enkeltmenneske kunne fått straff og represaliar. Misjonærane kjende på ein enorm lojalitet overfor ELCSA i KwaZuluNathal, som dei først og fremst var der for, svarer Kristensen og legg til: – Det viktigaste var å forkynne Guds ord.

I dag tenker ein meir integrert om misjon, at det å utrydde fattigdom og kjempe mot urett er ein del av evangelieformidlinga.

NMS–misjonærane budde i kvite område.

Barna gjekk på kvite skular, og familiane hadde fleire privilegium, men med ein bismak. Brev heim viser sterk misnøye med regimet.

ELCSAS MOTSTAND

I KwaZulu–Natal var provinsleiar Prins Buthelezi engasjert i Inkatha, ei av fleire

Anne Karin Kristensen, tidlegare misjonssekretær for Sør-Afrika

motstandsrørsler i landet. Var du verkeleg zulu, var du med her, meinte han. Ikkje alle i ELCSA støtta rørsla som etter kvart fekk valdelege og zulunasjonalistiske tendensar.

Det er delte meiningar om Buthelezi klarte å gjennomføre ei ikkje–valdeleg linje, men sjølv seier 93–åringen at han aldri deltok i dette.

– Han vart opplært av fredsprisvinnar Albert Luthuli og vert i dag sett på som ein av dei store frigjerings­ heltane av zuluane.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

19

Relasjonen til NMS–misjonærane har vore viktig støtte både i og kyrkjearbeidet og motstandskampen hevdar han i dag.

HEMMELEGE MØTER

Grunna valdelege tendensar i Inkhata, kunne ikkje NMS sine fastbuande misjonærar engasjere seg i denne. Ei liknande motstandsrørsle, ANC, fekk støtte frå Desmond Tutu, Den anglikanske kyrkja og etter kvart Den norske kyrkje (DNK).

– Fleire bøker skildrar DNKs innsats i ANC, dei nære relasjonar til leiarane og pengar som vart smugla over grensa i regi av kyrkjerådet. Fleire lutheranarar i Noreg og i Sør–Afrika stussa over at DNK ikkje kopla seg på lutherske ELCSA, påpeiker Kristensen.

I Noreg vaks engasjementet, men også debatten. Kor var NMS? – Eg har sjølv tenkt at NMS skulle hatt ei sterkare røyst i denne tida, fortset Kristensen.

– Men motstandarar i Noreg hadde fordelar som fastbuande misjonærar ikkje hadde. Dei gjekk inn og ut av landet i kortare periodar og hadde ein brei opponion i ryggen. Det var farleg, men likevel noko anna enn å bu midt i kampens hete.

Så NMS–misjonærane valde ein annan strategi.

– Dei var først og fremst saman med folket i kyrkjelydane, men eg har også funne fleire bilete av ANC–leiar Albert Luthuli i møter på NMS sin store misjonsstasjon Umpumulo.

Det vart ein slags fristad for motstandarar som hadde hemmelege møter. Nokre NMSmisjonærar deltok også, har ho sett.

– Her diskuterte ein korleis kyrkjene kunne forhalda seg til den stadig meir tilspissa situasjonen for dei svarte. Sidan det var hemmeleg, er det sparsamt med referat, fortel Kristensen som undrar seg over at ingen vart arresterte. Såg myndigheitene mellom fingrane?

– På eit møte i 1968, der representantar frå fleire kyrkjesamfunn, inkludert lutheranarane, var til stades, vart Umpumulo–erklæringa vedteken. Den seier at dei forkasta apartheids ideologi og politikk.

20

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

I 1961 fekk Luthuli Nobels fredspris for sin kamp mot apartheid.

– NMS–misjonærane støtta opp om kandidaturet, og han vart den første afrikanaren som fekk prisen. Diverre vart han tatt av dage av regimet, fortel Kristensen.

Brev og papir som har kome fram i ettertid viser at misjonærane også engasjerte seg lokalt.

– Ella Wohlberg underviste svarte i skjul på farmen sin, trass i at ho risikerte arrestasjon og fengsel. Fleire år etter at apartheid tok slutt, vart mannen hennar skoten i heimen av kriminelle og døydde.

1994

Apartheidregimet vart oppløyst i 1994. Same år vert Anne Karin misjonssekretær.

– Noko av det første eg var med på, var partnarmøte med ELCSA og Den svenske kyrkja i Jerusalem. Framtida såg lys ut. Det var entusiasme og glede. Likevel skulle det vise seg at ikkje alt var så enkelt.

Apartheid var slutt, men det var få planar for vegen vidare. Nelson Mandela samla folket, men trass i mykje støtte, vart oppgåva krevjande. For i kjølvatnet av regimet stod ulike grupper som ikkje snakka saman.

Naboar hadde blitt fiendar. Kampar, hemn og hat gjekk i arv til neste generasjon.

– Det skjedde mykje bra gjennom erkebiskop Tutus Truth and Reconsiliation Commission, men tilgjeving og forsoning tek tid, legg ho til.

Mange kvite hadde flytta frå landet då regimet vart oppløyst. Dei etterlet seg store farmar, og det var ikkje lett å få organisert landbruket på nye måtar.

– Mykje kompetanse for ut av landet.

Dei kvite som var igjen mista pengar og posisjon, og fleire av dei er fattige i dag, seier Kristensen og legg til: – HIV/Aids ramma hardt. Ikkje minst har mangelen på skule og utdanning for svarte, både under og etter apartheid, gjort sitt. Dei økonomiske ressursane strakk ikkje til, og det var for mykje av dei eksisterande strukturane som blei skrota. Kriminaliteten auka, valdtekter og drap blei daglegdags.

Det har vore mykje politisk usemje.

Konsekvensen av apartheid ser ein i dag i form av den svært skeive fordelinga av ressursar, berre mellom andre grupper enn under apartheid.

FOREINING

Som misjonssekretær var Anne Karin observatør i samtalar mellom ELCSA og ELCSA–NT. Kunne dei no foreinast?

– Under regimet var ELCSA–NT passive i frykt for å miste privilegium. Dei er framleis redde for å miste posisjon, og svarte fryktar å bli underlegne, spesielt når det gjeld utdanning. Dei to kyrkjene har lenge samarbeidd om presteutdanning, men dei siste åra er fleire presteutdanningar lagt ned og ELCSA har stor prestemangel. Samtalar om foreining av dei to kyrkjene har ikkje ført fram til denne dag, kan Kristensen fortelje.

På partnarmøtet i Jerusalem i 1994, kom det fram at ELCSA heller ønskte kyrkjelege partnarar framfor organisasjonar.

– Og i Noreg gjekk debatten om kor lenge ein misjonsorganisasjon skulle halda på i eit land. Var det tid for å trekke seg ut?

Slik gjekk det til at DNK fekk NMS sin plass som formell partnar for ELCSA. Men NMS fortsette å ha misjonærar i landet, og NMS og ELCSA samarbeidde vidare om presteutdanning, HIV/Aids, leiaropplæring, kvinners rettar og utveksling.

VEGEN VIDARE

ELCSA har i dag 560 000 medlemmar, men få prestar. Difor vitja NMS ELCSA i mars.

Gjensynsgleda mellom dei to partnarane, eit 180 år gammalt venskap, var stor.

– Kor går vegen vidare for samarbeidet?

– ELCSA ønskjer å samarbeide med NMS og DNK for å få på plass presteutdanning. Dei planlegg å bruke den gamle misjonsstasjonen Umpumulo. Det er også snakk om å samarbeide om ulike former for utveksling. No er samtalane kring dette i gang, svarer generalsekretær Helge Gaard som merka at det framleis er eit sterkt band mellom ELCSA og NMS. – Som biskop Myaka sa om møtet: Det var som om vår felles historie vart levande og ga oss ny energi.

TEMA | Verdens viktigste jobb

Lagleder, ikke sjef – Vi er ikke bedre enn det vi får til sammen, sier Siri Bloch Lindtveit (48) som denne våren tar over som daglig leder i NMS Gjenbruk.

Trond Hjorteland

Siri er trebarnsmor, gift med en bonde og bor på en gård i Klepp på Jæren. Hun er ikke den mest «tittgjengde» i grisefjøset, men engasjement for gjenbruk har hun, om det er snakk om oldemors gamle møbler eller lekre, franske metallstoler anskaffet på Finn.

– Jeg hater å skru! Derfor er gjenbruk helt genialt. Når Ikea har hatt problemer med å levere under pandemien, har jeg bare bestilt på Finn og fått brukte, ferdig­monterte møbler til en billig penge – helt strålende!

– Mannen min frykter at han må bygge på huset nå som jeg blir daglig leder i NMS Gjenbruk, sier Siri og ler.

2500 FRIVILLIGE

Med 2500 frivillige, 51 gjenbruks­butikker, ett lysstøperi og seks ansatte er det en stor lederoppgave som venter på Siri. Selv har hun KrF-leder Olaug Bollestad sitt mantra om å «være lagleder, ikke sjef» som kompass for oppdraget. I bagasjen har hun ledererfaringer som gruppeleder i Klepp KrF, styreleder i Søndagsskolen og jobben som daglig leder i Sola menighet som hun nå slutter i.

– Hvordan blir det å lede en virksomhet med 2500 frivillige medarbeidere?

– Det blir kjempespennende! Det er en litt annen greie enn å lede ansatte. Det er noe med å være fri og villig. Det er ikke det samme som driver hver enkelt. Målet må være å finne motivasjonen hos den enkelte og vite hva som skal til for at folk blir med.

Det er viktig å ha et overordnet mål som de frivillige kan slutte seg til, uavhengig av personlig drivkraft. I Søndagsskolen har vi «Jesus til barna», en visjon som samler bredt og gir retning.

GJENBRUK: Siri Bloch Lindtveit på besøk i NMS Gjenbruk på Sola. Foto: Joan Rege

FASCINERT

Selv søkte Siri jobben etter å ha fulgt med på utviklingen i gjenbruksbransjen en del år. Da hun fikk tilsendt jubileumsboka til NMS Gjenbruk, ble hun fascinert over utviklingen som har vært.

– Jeg jobbet i NMS da Rune Rasmussen og Kurt Johansen styrte på for få i gang gjen­ bruks­butikker. Jeg husker at vi som jobbet med økonomi i NMS var i villrede om hva vi skulle gjøre med alle kontantene som kom inn fra de første butikkene. Det var en bratt læringskurve, men det ble en suksesshistorie.

NMS får inntekter til arbeidet, samtidig som butikkene er et kinderegg av fellesskap, misjon og miljø. Det å få være med på et opp­drag som gir mening, trigger meg, sier Siri.

Hun vender tilbake til misjons­befalingen

i Matteus 28 og opplever at opp­gavene hun står i, både i Søndags­skolen, politikken, Den norske kirke og NMS, er en del av det store misjons­oppdraget.

– Tenker du på deg selv som en misjonær?

– Jeg har grunnet litt på det og kom til å tenke på boka «Der du er» av Ole-Magnus Olafsrud. Den handler om at du kan utføre en tjeneste eller oppgave akkurat der du er.

Det perspektivet tror jeg er sant og viktig. I en slik definisjon av det å være misjonær, vil jeg svare ja.

– Hvor er NMS Gjenbruk om fem år?

– Jeg håper det fremdeles er det økono­­ miske beinet NMS trenger, og at vi får enda flere butikker og dyrker til­­hørig­het, fellesskap, misjon og miljø. I till­egg håper jeg NMS Gjenbruk har styrket sin posisjon i det stadig økende gjen­­bruks­­markedet.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

21

Feirer 20 år som kirke HONGKONG: For over 30 år siden ble Yuk Kwong, Po Chu og Ole Jacob Grønvold utfordret til å plante en ny menighet. De startet fellesskapet Peace Preaching Point (PPP), en liten gjeng som sang lovsanger og delte evangeliet med venner, familie og naboer. Arbeidet vokste, og i 2002 ble PPP til en egen menighet. Grace Abundance Church feirer nå 20–årsjubileum, og Po Chu og Ole Jacob har mimret litt fra den første tiden.

– Jeg fikk lære flere av medlemmenes eldre mødre å skrive. Også deres venner og naboer ble med, og mange var ikke kristne, begynner Po Chu. – For en liten sum penger fikk de også bli med på aktiviteter de aldri hadde opplevd før. For mange hadde livet handlet om å ta vare på familien. Egne interesser og behov var i andre rekke. Vi leide minibuss og dro til stranda, der flere av dem aldri hadde vært før. Likevel ble alle med i vannet. De vasset rundt, dro inn den friske sjølufta og ble så glade, husker Po Chu. De møttes ofte hjemme hos folk. Delte måltider og snakket om viktige tema.

– En av dem som kom til tro, var Lau So Ching. Vi pleide å besøke henne en gang i uka før barna kom hjem fra skolen, og vi delte evangeliet med henne. Siden kom hele familien hennes til tro, og på denne måten ledet vi mennesker til Jesus, forteller hun.

22

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

MISJONÆRER: Po Chu og Ole Jacob Grønvold var med og starte Grace Abundance Church i Hongkong. Foto: Privat

Selv om 30 år er gått siden den spede begynnelse, er vennskapene fremdeles sterke.

– All den tiden vi delte sammen skapte et samhold, sier Ole Jacob som også har mange gode minner.

– Det var en uforglemmelig tid med mange gode samtaler, dansekurs og julefest med overnatting der over 30 gjester kom hjem til oss. Mange kom til tro og ble døpt, forteller Ole Jacob som lærte hva kirke egentlig handler om: – Det er team–arbeid, der alle er like viktige. Det handler om å elske hverandre og jobbe sammen.

Men det har også vært tider der han har lurt på hvordan det skulle gå.

– På 90–tallet hadde vi invitert en misjonærkollega til å holde andakt. Det var så få som kom, og jeg lurte på om vi noen gang ville kunne stå på egne bein?

Andaktsholderen snakka om enka og dommeren i Lukas 18. Enka gir seg ikke før hun får sin rett. Vers 7 sier: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? » – Jeg følte meg litt som den enka.

Gud hadde kalt oss til å starte ei kirke, og gjennom andakten fikk jeg håp om at arbeidet ville vokse.

Og det gjorde det.

– I dag kommer det fra 50–100 på guds­ tjenestene i menigheten som nå har flyttet til en drabantby i nærheten, forteller Ole Jacob.

– Kirken holder til i et ungdomssenter i 4. etasje i en blokk omringet av opp mot 30 andre 20–etasjers høye blokker, og fremdeles tjener den menneskene rundt seg på en helhetlig måte.

TEMA | Verdens viktigste jobb

En SMS ble bønnesvar På det tredje bønnesvaret skjønte Silje Løvdal (23) at Gud hadde lagt veien til Frankrike åpen for henne.

Andreas Dirdal Kydland

– Hæ? Er du kristen?

Da Silje Løvdal i slutten av tenårene var på utvekslingsopphold i Rumilly i Frankrike, opplevde hun at få andre hadde reflektert særlig rundt tro. Det tente et ønske i henne om å dele tro med ungdom i Frankrike.

– Jeg har vokst opp i en kristen familie og er vant med at det er en naturlig del av livet. I Frankrike var det få kirker å se og få kristne blant de jeg traff. Jeg kjente hjertet mitt begynte å banke for Frankrike og fransk ungdom og hadde et sterkt ønske om å reise tilbake etter utvekslingsoppholdet.

for Frankrike. Hun hadde sendt meg link til UCREW-utveksling i Frankrike.

BLE NMS-ER

Hun søkte og fikk utvekslingsplass. Skoleåret 2018-2019 bodde hun i den franske byen Nîmes hvor hun jobbet med, blant annet, søndagsskole og engelskundervisning.

– Gjennom året som Ucrew ble jeg virkelig engasjert i det viktige arbeidet NMS gjør i verden. I dag er jeg miljøarbeider i Ucrew, jobber som kommunikasjons- og markedsansvarlig i NMSU og fullfører i disse dager en bachelorgrad i kreativ

markedskommunikasjon.

I tillegg er hun engasjert som grådighets­bekjemper og er blant dem som ofte deler glimt fra eget liv på Instagramkontoen @ gradighetsbekjemper.

BEVISST FORHOLD TIL TRO

– For meg har det alltid vært naturlig å dele tro, enten det er ved å dele et videoglimt fra lovsangen under gudstjenesten på Instagram eller bare ved å bygge relasjoner og bry meg om andre mennesker. At jeg er kristen, skinner gjennom i alt jeg gjør, sier hun.

BØNNESVAR

Silje fra Stavanger er i dag 23 år og ser tilbake på tiden etter utvekslingen. Hun ba Gud vise henne en mulighet til å reise tilbake. Og hun fikk bønnesvar.

– Først så jeg en brosjyre for Ucrew, som er NMS sitt utvekslingsprogram, liggende på gulvet i kirkefoajeen da jeg ventet på å bli hentet etter en gudstjeneste.

Den handlet om utveksling i nettopp Frankrike. Jeg bladde i den, men tenkte ikke mer over det. Litt senere begynte faren til ei venninne, som jobber i NMS, å snakke med meg om Ucrew i Frankrike. Han visste at jeg hadde vært i Frankrike tidligere og lurte på om dette kunne være noe for meg.

Men det var først etter det tredje bønne­ svaret Silje innså at det faktisk var gjennom Ucrew hun skulle tilbake til Frankrike!

– En kveld ba jeg til Gud og sa: «Hvis dette er veien du ønsker jeg skal gå, så er jeg med. Bare vis meg veien». Dagen etter våknet jeg til en melding fra ei venninne som ikke visste at jeg hadde et engasjement

DELER TRO: Silje Løvdal (med solbriller) ble godt kjent med NMS gjennom utvekslingsåret som Ucrew i Frankrike skoleåret 2018-2019. Her fra Marseille. Foto: Privat MISJONSTIDENDE 03/ 2022

23

Madagaskar-misjonær Jorid Bøen ble 100 år 22. mars, og har brukt nesten hele sitt voksne liv på Madagaskar.

Geir Gisnås

Ordføreren og representanter fra NMS var til stede under feiringen. Da var det 72 år siden hun dro til Madagaskar for første gang. Hun skulle sette kraftige spor etter seg og få to av de utmerkelsene den gassiske stat deler ut.

MISJONSKALLET

Under en gudstjeneste i Leirfjord kirke «forsvant» alt rundt 17-åringen og en stemme sa: «Jorid, du skal bli misjonær.» Hun husker ellers ingenting av det som skjedde under gudstjenesten. Men da hun «våknet» etterpå, tenkte hun at dette var stormannsgalskap. At lille Jorid, oppvokst ved Bøforsen i Leirfjord, datter til Anette og Edvard Bøen, skulle bli misjonær var utenkelig. Åtte år senere, etter tre års syke­pleie­ studier i Bodø, ville hun bli helsesøster.

100–ÅRING: Jorid Bøen har vært Madagaskar–misjonær nesten hele sitt voksne liv.

En medstudent sa: «Skulle ikke du bli misjonær?» Først da begynte tanken om misjon å arbeide i Jorid. Misjonskallet ble etter hvert så tydelig at det ikke var tvil.

MADAGASKAR

Etter to år ved Misjonsselskapets misjonsskole for kvinner i Oslo fikk Jorid misjonsinnvielsen på NMS` kretsmøte på Hemnesberget i 1949. Folk gikk mann av huse for å være med på begivenheten.

Jorid skulle til Madagaskar. Etter ett års språkstudier i fransk i Paris, gikk ferden til Marseille. Derfra reiste hun videre med et fransk passasjerskip. Etter en måned til 24

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

sjøs dukket det opp palmekledde strender i horisonten i Det indiske hav.

Videre gikk turen med tog til hoved­ staden Antananarivo. Her ble hun tatt imot av tillitsmannen for de norske misjonærene. Nå ventet ett år med opp­ læring i gassisk språk på en misjons­stasjon på landsbygda.

BLINDESKOLE

Etter språkåret håpet Jorid å få jobbe som sykepleier, men den norske rektoren ved Madagaskars eneste blindeskole fikk hjerteinfarkt og ble sendt hjem. Jorid måtte overta. Hun kom til en nybygget kombinert

TEMA | Verdens viktigste jobb

100 år blomstre, og det ble farlig å være misjonær der. Personalet ved blindeskolen hadde fått beskjed om å fryse ut alle hvite.

Grav­støttene på misjonærgravene ble veltet, og gasserne satte fyr på misjonens eiendommer.

Jorid reiste hjem i 1965, utslitt, skuffet og desillusjonert. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling på sentralsykehuset i Akershus, der hun fikk beskjeden: «Aldri mer til misjons­marken!»

Men da gasserne så at de mistet viktige ressurser til å styre landet, drive skoler og helse­institusjoner, endret de sitt syn på hvite. Etter fem år hjemme, hvorav to år med behandling, bestemte Jorid seg for å reise tilbake.

RADIO OG SYKEHUS

døve- og blindeskole som var hjem for 20 elever fra 5–72 år.

Utstyret var i dårlig forfatning, og mange av bøkene hadde forsvunnet. I sam­arbeid med Norges Blindeforbund ble det oversatt en rekke bøker til blinde­skrift.

Jorid ble på skolen i sju år. Hun reiste hjem i 1957, hvor hun brukte tida på inn­ samlinger, innkjøp av utstyr og opplæring i bruk av blindeskrifttrykkeri. Det ble starten på en revolusjon for blindeskolen.

UAVHENGIGHET OG NASJONALISME

Da Madagaskar gjenvant sin uavhengig­ het i 1960, begynte nasjonalismen å

Jorid ble nå utplassert på radio­stasjonen Evangeliets røst i Antsirabe. Hun fikk ansvaret for å drive bibelske korre­spon­ danse­kurs og ønske­konsert. Her opplevde hun sine lykkeligste år på Solskinns­øya.

Etter ett år med radio, ble hun forstand­ erinne ved Andranomadio sykehus med 60 pasienter.

Etter en stor bevilgning fra Norad, kunne de flytte inn i nye lokaler som også rommet labora­torium, røntgen, apotek, vente­rom og en egen sal for spedbarns­ kontroll. Hun fikk bidrag til flere ansatte og til å bygge to søsterhjem.

Etter to perioder ved sykehuset reiste Jorid hjem igjen i 1977, 60 år gammel.

Hun trodde ikke det ble flere turer til Madagaskar og etablerte seg som diakoni­ medarbeider i Nord-Rana menighet og områdesekretær i NMS i Rana og Hemnes.

Dette ble også startskuddet for NordRana menighets sterke engasjement på Madagaskar.

MANGARANO

Da kom det en bønn fra den gassisklutherske kirke (FLM) om å få låne en syke­pleier som kunne avløse bestyrerinnen på et sykehus for spedalske på Mangarano.

Jorid reiste enda en gang.

På Madagaskar ble spedalske betraktet som en forbannelse, en straff fra forfedrene og en hevn fra de dødes ånder. De ble utstøtt fra familiene, og mange måtte bo i jordhuler langt vekk fra byene. For mange av de spedalske ble Mangarano barmhjertighetens by. Her fikk de hus, mat, klær og behandling. Mangarano ble bygget i perioden 1917–1919 av misjonæren Johannes Einrem fra Mosjøen.

Her traff Jorid Jean Baptiste, en karisma­ tisk spedalsk kateket. Da Jorid fikk spørsmål fra Nord-Rana menighet om hun kunne finne et misjonsprosjekt på Mada­gaskar, fant hun ut at det måtte bli Jean Baptiste.

Han ble ansatt med fast lønn, og fra 1982 betalte menigheten hans lønn, og senere pensjon, fram til hans død for noen år siden.

TILBAKE

I 1990 dro Jorid på nytt til solskinnsøya.

Hun besøkte sine tidligere arbeidsplasser, og det så stort sett bra ut. Men i spedalsk­byen Mangarano var det verre enn noen gang.

– Pasientene levde verre enn kyrne våre, og sykestuene var verre enn grisehus.

Madrassene var svarte som jord, uten laken. Alt var kaos, og pasientene var sultne og fillete, fortalte Jorid.

Hun hadde med seg pengegaver, vasket madrasser og oppdaterte alle sengene.

Hun fikk en drøm om å virkelig satse på Mangarano. Det ville koste 50 000 kroner – en formue på Madagaskar.

Vel hjemme igjen fikk hun stor respons på planene. I tillegg til de budsjetterte 50 000 kronene, hadde hun med seg 80 000 kroner. Mangaranos 38 hus ble pusset opp.

Hun reiste hjem igjen etter ytterligere 13 måneder der. Nå var hun sikker på at det var siste gang hun så Mangarano.

Slik skulle det ikke bli.

Hun ble invitert til 75-årsjubileet i 1993 og reiste sammen med blant andre Eldbjørg og Torgils Aurdal. I 1996 ble det en ny tur, og den siste Madagaskar–reisen ble i påsken i 2006.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

25

En fulani blant fulanier I Mali har det blitt for farlig. Men har Gud åpnet et vindu i Guinea?

Stina Neergård

Ole Andreas Husøy

De siste årene har Frode Brügger Sætre vært den eneste norske NMS-misjonæren som har bodd fast i Mali. Arbeidet har i hovedtrekk gått ut på å gi bibelundervisning til både grupper og enkeltpersoner. Flere fulanier har blitt kristne. Også Frode fikk et lengre opphold i Norge på grunn av koronapandemien. Og i mellomtiden har sikkerhetssituasjonen i Mali gått fra vondt til verre. Nå er det vanskelig for en hvit nordmann å reise rundt og besøke fulanier.

Men kanskje kan det nettopp i denne situasjonen vokse fram noe fint?

TRYGGERE I GUINEA

Frode sitter på myggnettverandaen og nyter den svale morgenluften mens vi snakker med ham via WhatsApp på mobilen. Varmetiden er i gang. Siden januar har han vært i Malis naboland, Guinea. For tiden bor han på et amerikansk misjonsgjestehus.

– Bakgrunnen for at jeg nå er i Guinea er den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Mali, forteller Frode.

– Grupper av militante muslimer oppholder seg av og til også rett utenfor Bamako, og vi vet at de har spurt seg for etter vestlige personer. Siden jeg både er vestlig og har oppholdt meg mye i fulanimiljøet rundt Bamako, er det blitt vanskelig for meg å fortsette å arbeide slik jeg har gjort tidligere.

Men du må få med at arbeidet i Mali for øvrig fortsetter som før, med misjonærer fra Benin, Nigeria og Kamerun, og med nasjonale ansatte og frivillige.

I Guinea er den sikkerhetsmessige situasjonen helt annerledes. Og det er kort vei over grensa til Mali. Frode forteller at hans beste fulanivenn lenge har hatt kyrne sine i Guinea. Også Frodes egne kyr er her.

HÅPER PÅ GJESTER

– Min venn, som vi nå kan kalle «Amadou», har også opplevd å bli truet fordi han er blitt kristen. Vi har en felles venn som dessverre 26

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

TEMA | Verdens viktigste jobb

har blitt radikal muslim. Amadou sier at han ikke sover like godt om natta lenger. Nå er vi i Guinea sammen for å se om vi kan finne et sted der vi kan etablere oss med hans familie og dyra våre. Vi håper å finne en «vert» som kan låne oss en stor tomt der vi kan bygge gjestehytter og der Amadou og familien kan livnære seg av å selge melk. Så håper og tror vi at kristne fulanier vil komme til oss for å få undervisning og kristent fellesskap i kortere eller lengre perioder.

VENNSKAP

Vennskapet mellom Amadou og Frode er unikt. Hvordan ble han så tett knyttet sammen med en fulanifamilie?

Frode forteller at han ble kjent med Amadou gjennom en misjonær fra Kamerun.

Amadou hadde aldri møtt noen kristne som snakket fulani før han møtte misjonærer fra MELM. Og da han ble med på et fulanistevne fikk han møte kristne fulanier.

Så ble Amadou kjørt ned av en minibuss.

Han var uoppmerksom fordi han holdt på med telefonen sin og brakk handa si i den ulykken. Frode kjørte ham til en lokal mann som kunne dra knekte bein på plass. Der fikk han behandling et par ganger, og en dag, på vei hjem, fortalte Amadou at han hadde bestemt seg for at han ville følge Jesu vei.

Vertskap og gjestfrihet er veldig sentralt i fulanikulturen. Alle gjester må ha en vert. Når man besøker en fulanilandsby, må man helst plasseres som noens gjest. Nå ble Amadou Frodes vert når han besøkte byen hans.

Etter et norgesopphold for Frode ble rollene snudd. Amadou kom på besøk til Frode. Og ble der. Lenge. For en introvert nordmann var det i utgangspunktet ikke bare lett.

– Jeg kjente godt nok til kulturen til at jeg visste at jeg ikke kunne spørre hvor lenge han hadde tenkt å bli, sier Frode.

– Det ville være det samme som å be ham dra. Jeg visste også at en religiøs lærer gjerne har sine disipler eller elever boende

hos seg og at Amadou antakelig hadde behov for å observere meg. Mange fulanier tror at kristne er umoralske mennesker som drikker alkohol og lever utsvevende. Nå fikk Amadou sjansen til å se hvordan jeg levde.

EN DØRÅPNER

Etter hvert oppdaget Frode at det rett og slett var hyggelig med gjesten på sofaen.

– Amadou har en spesiell evne til å komme i kontakt med folk, forteller Frode.

– Han ble kjent med alle naboene mine og kom i prat med folk overalt. Han begynte å være med meg ut i fulanilandsbyer for å undervise. Året etter byttet vi roller igjen.

Da bodde jeg lange perioder hos Amadou og hans familie. Da han ble kristen sa han at han var en leder i sin familie og i sin venneflokk. Og at hvis han ble kristen ville flere følge etter. Det stemmer, og jeg har hatt bibelundervisning både for barna hans og flere av hans venner og kjente.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

27

BØNNESVAR?

De første årene Frode var misjonær i Mali bodde han i Douentza i Nordøst-Mali, der han tråkket i sporene til flere generasjoner av norske misjonærer som hadde vært der før ham. I 2012 måtte misjonærene evakueres på grunn av sikkerhetssituasjonen.

– Jeg kjente at i den evakueringen lå det en frihet, innrømmer Frode.

– Alle planer måtte legges til side. Jeg sa til Gud at hvis du åpner en ny dør for meg nå, så skal jeg gå inn. Det som åpnet seg, var mulighet for å gi bibelundervisning overraskende mange steder. Og en «dør» inn til Amadou og hans familie, rett og slett muligheten til å komme på innsiden av en storfamilie og et vennenettverk i fulanikulturen.

NÆRVÆR

Misjon handler mye om relasjon og nærvær.

– Tenk på at Gud steg ned og ble som oss. Han gikk inn i en spesifikk virkelighet.

Det er også misjonærens virkelighet – vi kan ikke bare være på besøk. Jeg opplever dette veldig riktig, forklarer Frode.

– Som misjonær er det lett å ta rollen som den sterke, den som leder. Amadou har vanskelig for å hevde seg i «min verden». Han kan for eksempel ikke lese og skrive. Men nå er det jeg som går inn i hans verden, og han er den sterke. Når jeg er med ut med kyrne våre, er det jeg som er inkompetent. Det gjør noe med rollene våre at det ikke er de som skal komme inn i min verden. Jeg tror det er sånn vi må jobbe. Jeg tenker at hvis fulaniene skal ta imot Jesus, må det komme innenfra heller enn utenfra. Derfor var det sterkt for meg å komme tilbake til Mali etter et opphold i Norge og oppleve at Amadou har fått tre «disipler» som følger ham. Vi regner med at disse tre, sammen med noen av deres nære familie, vil være blant dem som kan komme og bo med oss her i Guinea.

MYE VENTING

Frode forteller at disse første ukene på mange måter har vært en tålmodighetsprøve for ham.

28

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

– Jeg er avhengig av å gjøre ting sammen med lokale kristne og sammen med Amadou.

Da må jeg også ta hensyn til alt som skjer i deres liv, av dødsfall, fødsler, sykdom og bortkomne dyr. I dag er for eksempel Amadou på leting etter noen av kyrne våre som er blitt borte, for andre dag på rad. Egentlig burde jeg ikke bli overrasket over dette, jeg burde vite at sånn er det. I venteperiodene jobber jeg med en bok som heter «Rettferdighetens vei», som vi holder på å oversette til fulani.

eksempel flinkere enn Amadou til å tenke langt fram og kan bidra med det. Vi håper å lage et sted der vi kan ta imot fulanier som ønsker undervisning, disippelgjøring og kristent fellesskap. Etter kortere eller lengre tid kan kanskje folk reise hjem og etablere seg andre steder.

Nå regner jeg med å bli i Guinea fram til ferien i juni og håper å komme tilbake etter ferien. I oktober vil styret for misjonen i Mali avgjøre hva som blir fortsettelsen her.

IKKE HOVEDPERSON

TRENGER FORBØNN

Det er ikke mange norske misjonærer som har hatt den «misjonærrollen» Frode går inn i nå.

– Jeg vet at jeg ikke kan få til det vi drømmer om å skape her alene, og hvis det skal skje, så er det ikke jeg som er hovedperson. Men jeg tror heller ikke at Amadou kan klare det alene. Jeg er for

Frode er takknemlig for alle som vil være med og be for veien videre i Guinea.

– Be om at ting må åpne seg på en god måte, dersom det er Guds vilje. Be om visdom til å forstå hvilke muligheter, kontakter og relasjoner vi skal ta tak i, og hva vi skal gi slipp på, avslutter Frode, idet han er klar for en ny arbeidsdag i Guinea.

TIL ET UNÅDD FOLK «Amadou» fra Mali hadde aldri møtt en kristen som snakket fulani. Så møtte han Frode. Sammen formidler de nå evangeliet til det unådde fulanifolket.

til 646609

FOTO: ØYVIND ULLAND ERIKSEN/NMS, FRODE BRÜGGER SÆTRE/NMS, iSTOCK

din gave gir jesus til et unådd folk

Misjon er å være sammen.

Misjon er å dele liv.

Vil du være med og dele troen på Jesus med fulanifolket? eller bruk giroen som følger bladet.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

29

Et ekko av savn Benedicte Strand arvet farens kunstneriske blikk, men også noe av frykten han bar med seg etter årene på misjonærbarnehjemmet Solbakken under krigen.

Helene Reite Uglem

«Når jeg ser tilbake på min fars og resten av familiens liv, brer det seg et slør av mystikk over deres historie, lik en eventyrfortelling…»

Slik begynner Benedictes bok om en far som ble født på Madagaskar i 1928. 10 år senere, da foreldrene på ny dro ut til misjons­marken, ble han igjen på misjonær­ barne­hjemmet Solbakken i Stavanger. Moren skulle han møte igjen først sju år senere, da krigen var over. Faren kom aldri hjem.

De første seks årene på Madagaskar skulle han beskrive som de lykkeligste i sitt liv. Fargene og sanseligheten derfra går som en rød tråd gjennom de lekende bildene til den anerkjente reklamefotografen Ragnvald (Ragge) Strand. Men oppveksten hans ga også et annet ekko. Et savn han aldri snakket om, men som likevel tok så stor plass. Lever misjonshistorien videre i neste genera­ sjon? Kan troen overleve? I flere år har Benedicte reist til Madagaskar, i tankene, i misjonsarkivet, i gamle brev og bilder, men også med fly i 2017. Nå sitter hun med en tjukk bok i hendene. En hyllest til sin far, men også et skritt nærmere en forståelse av røttene og seg selv.

SAVN

– Jeg husker ham som en nærværende og kjærlig far, begynner Benedicte om en humoristisk og høyt elsket kunstner som

MADAGASKAR: Misjonær Ole Strand med sønnen Ragge i bispeboligen Antsahamanitra i 1930.

Kilde: Birgitte Strand Hasselknippes arkiv.

30

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

unngikk enhver konflikt. Han foreviget alt fra pisket krem til mote, natur og musikkinstrumenter. Hun ser solskinnsøya i bildene. Det er som om fargene, luktene og smakene er med. De gode tingene fra et liv som misjonærbarn. Et liv han sjelden snakket om. Benedicte spurte heller aldri.

Det sa seg selv.

– Barndommen var et stort tabu, men man visste jo om den. Derfor tok jeg meg mye sammen. Bar ham kanskje, litt ubevisst.

Som ham, ble jeg tidlig voksen. Men hva hadde vel jeg å klage på, i forhold til en barndom uten foreldrene?

Jo, hun vet litt om det hun også. For Benedicte var bare tre måneder gammel da moren forandret seg totalt. Barselspsykosen var alvorlig, og den kom og gikk gjennom hele livet. I lange perioder fikk far og datter likevel oppleve den varmen hun egentlig alltid hadde innerst inne.

– Jeg har bodd hos forskjellige opp gjennom. Da jeg ble fem, var jeg stor nok til at far klarte å passe meg hver gang hun var på sykehus, forteller Benedicte som husker en far som går på nåler mellom gråt, raseri og latter på feil sted. Moren forsvinner på nettene. Løper ut av bilen for å dirigere trafikken. Etter hvert klarer de ikke mer.

Benedicte er 16 år da foreldrene blir separert, og faren finner seg en ny kone.

– Jeg kom aldri overens med min nye stemor. Far tålte ikke konflikter og klarte derfor ikke å forsvare meg da jeg trengte det. Slik lærte jeg heller aldri å stå opp for meg selv. Det måtte jeg lære på egenhånd senere, forteller hun.

To år etter skilsmissen, dør moren uventet av hjerneblødning.

– Jeg har ikke hatt en typisk kristen opp­ vekst, men da kjente jeg et intenst behov for å be en velsignelse over henne. Og da jeg hadde gjort det, følte jeg så sterkt at hun var hos Gud. Han trengte henne hos seg.

av den samme misjonsgløden og gifter seg i 1916. Bare tre uker etterpå sitter de på dampskipet Rena med sterke kall og fulle kofferter. Det handlet om menneskehetens sjeler. Fantes det noe viktigere?

– Det var krig og mange farer på overfarten, forteller barnebarnet som fant en ærlig beskrivelse av misjonærlivet i et gammelt Misjonstidende: «Krig på land og på sjø, undervannsbåter, drivende miner, eksplosjoner, skip til bunns. I D/S Rena, gjennom den engelske kanal og skipsvrakene.»

Det er over 100 norske NMS–misjonærer på Madagaskar nå. Ekteparet Strand får først fire gutter. De to eldste, på ni og sju år, blir igjen hjemme da de drar ut for andre gang i 1927. Ole har nå blitt tilsynsmann for Madagaskar innland, og familien bor i den staselige bispegården Antsahamanitra, omkranset av en hage med mangotrær og tusen gjemmesteder. I bispeboligen er det

høyt under taket og alltid noen på besøk, forteller Benedicte. I 1928 blir minstemann, Ragge, født inn i et paradis. Benedicte har funnet fram et bilde av ham, smilende på pappas fang. Den lykkeligste tiden i hans liv.

SOLBAKKEN

Barnehjemmet Solbakken blir opprettet av NMS i 1889 på grunn av den store sykdomsfaren på misjonsmarken. Ekteparet Strand vet at her er malariamyggen langt unna, kostholdet så mye bedre enn i andre hjem på 30–tallet. De får skolegang og lekekamerater. Ingen har så sterke tenner som Solbakken–barna. NMS betaler regningen. Det skal ikke stå på det.

– I 1933 får Nanni tarmslyng og bestemmer seg for å reise til Norge for å bli frisk. Hun tar med seg de tre guttene, og blir der en tid. I 1935 kommer faren hjem og blir hos dem i to år,

FAMILIE: Ragge og Benedicte i Gamle Hellesund sommeren 2006. Foto: Ole Magnus Strand

MADAGASKAR

Det var en vekkelse i Leksvik i 1904 som førte til at Ragge ble født på Madagaskar.

Foreldrene, Nanni og Ole Strand, blir smittet

FAMILIE: Ragge og Benedicte i Gamle Hellesund sommeren 2006. Foto: Ole Magnus Strand MISJONSTIDENDE 03/ 2022

31

F.v. Eigil, Magne og moren Nanni utenfor hjemmet i Antsahamanitra. Kilde: Birgitte Strand Hasselknippes arkiv.

Som fransk koloni blir Madagaskar med i alliansen mellom Tyskland, Frankrike og Japan. Bidrag fra Norge blir derfor avsluttet.

– Men Kong Haakon skal ha sendt et personlig bidrag, og britiske styrker tok etter hvert kontroll for å hindre japanerne i å ta over landet. Slik kom Madagaskar over på de alliertes side.

Misjonærene senker skuldrene en stund, men et halvt år senere får Ole hjernemalaria. Nanni sitter ved hans side da han plutselig sier «jeg går nå», og sovner inn. Noen gassiske gutter synger «Å salige stund uten like» idet han senkes ned i den røde jorden. «Vi er foreldreløse nå,» sier de da han blir borte. På den andre siden av graven står en alenemor. Det er en krig mellom henne og hennes fem barn. Så hun kler seg i sort, flytter ut av bispegården og drukner sorg og savn i sin nye jobb som lærer ved den norske barneskolen i Antsirabe.

SORG

før han må tilbake. Moren reiser samme vei året etter. Alle barna blir igjen, og de tre yngste bor nå på Solbakken.

– Hva tenker du om at de forlot barna?

– Jeg greier ikke å være fordømmende, svarer Benedicte, en religionshistoriker som er vant til å se ting fra ulike ståsteder.

– Man må huske hvor alvorlig oppdraget kjentes for dem. Det handlet om liv og død.

Så dramatisk opplevdes det. Og hvem skulle ellers gjøre det?

Hun viser til Jesu ord i Matteus 10: «Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.» Men de kunne også hørt på Paulus: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.»

– Misjonærene stod i en skvis, sier hun og viser til en rapport fra en misjonær­ konferanse i 1887 som viser at NMS allerede da vurderte misjonærbarnas situasjon: «Enkelte (av misjonærbarna) var muntre og glade, tok tingene lett, mens andre var skrøpelige og ble lett forsagte. En skilsmisse med foreldrene kunne gi dem en knekk for livet.»

Men på Solbakken ville de i alle fall ikke dø.

32

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

KRIG

«Kjære mor og far. Jeg har det bare godt. Og nå er det dessverre krig mellom Frankrike, Polen, Tyskland og England. Det er blitt verdskrig. Vi skal visst snart ha mørklegging. Vi har kjøpt inn blendingspapir,» skriver Ragge fra Solbakken 16. september 1939.

10. april 1940 sitter han med komlene foran seg da flyalarmen går. «Me må eda fysst!» utbryter han og ser lengselsfullt på tallerkenen. På tom mage tusler han likevel ned i tilfluktsrommet sammen med de andre.

Han skal huske det lille hakket i lærerens piano etterpå. Nå må barna evakueres, innser de voksne.

– Under krigen ble Solbakken–barna flyttet rundt fra sted til sted. Høsten 1940 tok tyskerne over Kampen skole, der barna ble undervist fram til realskolen. I 1944 tok de Solbakken, og det skulle ta årevis å restaurere det etterpå, forteller Benedicte.

Men på den andre siden av Ragges verden, sitter foreldrene fast i en fransk koloni. Ole er på en misjonskonferanse da han får nyhetene om krig. Nå bryter han av forhandlingene og går inn i sitt lønn­kammer.

Så kommer han ut med klare arbeids­linjer for tiden framover.

– Han var en stødig leder, og planene hans viste seg å fungere, forteller barne­barnet.

Det er is på Mosvannet. Magne og Ragge kommer hjem med røde kinn og skøyter over skuldrene. Fru Klepp kaller dem til seg. Det er kommet et telegram. Storebror Magne ser det på ansiktet hennes. Hun hadde egentlig ikke trengt å si noe.

– Snart var far alene på Solbakken.

Magne begynte på videregående, og de eldste brødrene var etablert, forteller Benedicte.

Det er vanskelig å si hvordan han egentlig hadde det ut fra de korte og noe formelle brevene. Benedicte ser likevel savnet, nøkternt og enkelt pakket inn i de skjøre linjene av en barnehånd.

– I 1944 får han tuberkulose. Han er 15 år da han flyttes til Lindum i Suldal, et hjem for gutter i samme situasjon. Her hadde han det godt, tror jeg. Etter restitusjonen ble han gårdsgutt på Lønnegraff, et feriested for misjonærfamilier, forteller datteren.

Og med Tysklands kapitulasjon kommer endelig Nanni hjem med misjonærflyet Ansgar fredsvinteren.

– Ragge ble utskrevet fra Solbakken og flyttet med moren til Lyder Sagens gate i Oslo, et sted for pensjonerte misjonærer.

Det må ha vært rart å plutselig bo sammen igjen, så mange år etterpå, tror Benedicte.

I 1951 drar han til sjøs. Men båten tar ham ikke til solskinnsøya. Han skal aldri dit igjen. Ikke en gang da NMS tilbyr en

organi­sert tur for misjonærbarn. Han kaster fortida på sjøen, og snakker sjelden om den igjen.

OPPSØKER RØTTENE

I 2017 oppsøker Benedicte og den 27 år gamle sønnen landet som har fått stå store ringvirkninger i familiens liv.

– Jeg møtte bare varme og omsorg. Et fellesskap, der misjonærene og partnerne var likeverdige. Jeg besøkte skoler for blinde og døve, og det var mange sterke inntrykk.

Jeg ble nesten stum av det hele, sier hun om turen som var organisert av NMS gjennom Pluss reiser.

– Samtidig var det også tøft. Jeg møtte meg selv i døra, og kjente på en irrasjonell frykt for at noe skulle skje sønnen min. Det var jo mitt ansvar som hadde tatt ham med, sier hun og forklarer: – Det ble også en reise i min egen historie. Et møte med familiens tragedie, der fem barn mistet sine foreldre til misjonen.

Moren ble forhindret av krigen. Faren kom aldri hjem. Jeg ble redd for at historien skulle gjenta seg, at noe skulle skje, så vi aldri kom hjem til våre egne.

MISJONSARVEN

Benedicte ble døpt av den kjente misjonæren Fridtjov Birkeli, en god venn av bestefar Ole.

– Det var faktisk et merke etter pipa hans på sofaen i stua til mor og far, fra kirkekaffen etter dåpen, forteller Benedicte som har tenkt en del på misjonshistorien – og arven hun selv er en del av.

– Kanskje var det en slags misjonsarv som gjorde meg interessert i religionshistorie og som fikk meg til å skrive denne boken. En slags forpliktelse til å ta det videre på ett vis. Kanskje er det også den som har drevet meg til å drive med kunst, forteller Benedicte som i likhet med faren formidler gjennom bilder. Da er det som om tid og sted forsvinner, og det blir en slags terapi i det som er vondt.

– Hva med troen? Arvet du også den?

– Til tross for en vanskelig oppvekst, sa far at han beholdt sin barnetro, forteller Benedicte og husker spesielt en episode der dette kommer tydelig fram: Sønnen hennes er ikke gammel der han sitter i en badebalje på bordet på familiens sommersted.

Høytidsstemt står Ragge ved barnebarnet sitt og døper gutten i «Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn. Du skal hete Ole…» – Jeg tror alle kan døpe når situasjonen krever det. Kanskje var pappa det nærmeste vi kom en prest akkurat da? Det var ikke Birkeli, men det var en hellig stund.

Det blir gjennom det nære forholdet til farmor Nanni at Benedicte får troen servert.

BARNEHJEM: Barna på Solbakken sommeren 1938 eller 1939. Kilde: Gunnhild E. Grøntofts akriv og VID historiske arkiv, Misjonsarkivet.

Hun dytter den ikke på henne, men viser den i handling.

– Jeg har likevel problemer med Jesus.

Han er uoppnåelig, krever for mye. Det er rart at han skal være den eneste veien til Gud, sier hun og tenker kanskje på alle de valgene som ble tatt i Hans navn og alt det kostet familien. Likevel har hun oppsøkt ham, i Jesus–bevegelsen, da sorgen etter moren ble tung å bære.

– Jeg følte jeg måtte be om tilgivelse for alt som hadde hendt henne. Skylden forsvant, men jeg følte meg likevel aldri hjemme i Jesus–bevegelsen, konkluderer Benedicte som i dag, litt flåsete sagt, beskriver seg selv som «en kristen hedning med et snev av New Age.» – Jeg fascineres av buddhismens respekt for naturen, og savner det fysiske og praktiske fokuset i protestantismen. Den har blitt for eksistensiell. Kanskje har vi litt å lære av katolikkene som klynger seg til tradisjonene. De bærer dem når de ikke klarer det selv. Det er godt nok å bare møte opp.

En natt drømte Benedicte om en åpen, skinnende bibel. Det var som om drømmen sa at hun måtte ta vare på arven etter farfar Ole. En nesten klisjéaktig kallsopplevelse, vil noen hevde. Som om Jesus ikke bare forsiktig banker på hjertedøra, men roper.

– Hva tror du det betyr, spør hun til slutt.

Er det her hun finner svaret på sin åndelige lengsel? Og er ikke Jesus egentlig det motsatte av krevende? Jo, religions­ historikeren har selvfølgelig tenkt på det, men kanskje finnes det flere veier til ham. Veier der det er like høyt under taket som i hagen utenfor en bispegård på Madagaskar. Men hvor neste steg går, det vet hun ikke.

Gleden over å leve, Ragge Strand – et liv i bilder kan bestilles ved å kontakte Benedicte på E–post: benedicte@ studiostrand.no

KOMMENTAR | Øystein Bjørdal tidligere styreleder i NMS region øst og leder for huskomiteen for NMS Lilleborg.

DEN NORSKE KIRKES GLOBALE OPPDRAG Pandemien har forsterket behovet for å tenke mer globalt om kirken.

Hva betyr det for det lokale menighetsliv og misjonsarbeid?

Høstens kirkemøte (KM) vedtok Den norske kirkes globale oppdrag som fokuserer på hvordan vi som kirke kan leve ut Guds vilje for alle mennesker og for skaperverket. En av erfaringene pandemien har gitt oss, er økt fattigdom og ulikhet mellom land og folkeslag. Klimakriser og naturødeleggelser har enorme konsekvenser og rammer hardest de som har minst. Denne dramatiske, globale utvikling vil sette sitt preg på kommende økumeniske samtaler og generalforsamlinger, uttrykker KM.

− Bruke Samisk kirkeråd som en ressurs til ulike minoriteters trostradisjon og åndelighet. − Ha minst én misjonsavtale med SMM og stimulere til kirkebyggende arbeid med søsterkirker. − Støtte opp om Kirkens Nødhjelps fasteaksjon og delta i humanitære katastrofeinnsamlinger. − Stimulere lokaløkumenisk samarbeid og religionsdialog og ta i bruk «Handlingsplan for kristne migranter.»

med katolske, protestantiske, ortodokse, evangelikale og pentakostale kristne under Kirkenes verdensrådsmøte i Tanzania.

«Fokus på Jesus og dybdene i Bibelens budskap gir håp for kirkens enhet framover. I vår egen sammenheng her på berget er det ikke minst våre nye kristne landsmenn, bl.a. fra land hvor norske misjonsorganisasjoner har vært med og så evangeliet, som gir oss denne mulighet nå», skrev han i Luthersk Kirketidende i 2018 og oppfordret til økumeniske og flerkulturelle arrangement.

KM ber lokalmenighetene synliggjøre og styrke kirkens globale oppdrag. Den enkelte kristne er døpt inn i en lokal menighet, men er også del av den verdensvide kirke, som dåpsliturgien sier. Den henviser også til misjonsbefalingen og Lukas 4: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»

KM–vedtaket harmonerer med NMS sin visjon om å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet. KM har vedtatt følgende globale prioriteringer fram mot 2030:

DNKs globale oppdrag er en god utfordring for NMS som har et nært forhold til DNK. Mange er aktive både i NMS og lokalmenigheten. Hvordan kan vi følge opp KM-vedtaket i det lokale misjonsarbeidet og i menighetenes misjonsavtaler? Vi må synliggjøre lokalmenigheten som en del av den globale kirkes oppdrag i verden.

På dette området har NMS mye erfaring og kompetanse. Lars E. Kielland, prest og misjonsrådgiver i Hamar bispedømme, skriver i Luthersk Kirketidende at kontakten med nærmiljøet er viktig, blant annet gjennom gjenbruksbutikkene. De fremstår som et symbol og en motvekt til vår tids «bruk og kast»-mentalitet.

Vi oppfordrer til å ta disse tanker opp som tema på misjonssamlinger i år. Med hjelp fra bispedømmets misjonsrådgivere kan det lages seminarer og samlinger for flere foreninger og fellesskap til inspirasjon, informasjon og utfordring til det å være et lokalt fellesskap i den verdensvide kirke.

Inviter gjerne den lokale presten og andre ansatte i menigheten.

Hvordan kan lokalmenigheten bidra til dette? KM konkretiserer: − Alle døpte er sendt til å forkynne evangeliet i ord og handling og har medansvar for kirkens oppdrag i verden. − Samarbeid menighet og misjon (SMM) må forsterkes, og man må hente mer inspirasjon og ressurser fra søsterkirker og økumeniske organisasjoner. − Gudstjenestefeiring hvor det verdensvide gudstjenestefellesskap står i fokus.

34

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

− Formidle evangeliet om frelsen i Jesus Kristus gjennom ord og handling − Fremme kirkens enhet gjennom teologiske læresamtaler − Formidle Guds kjærlighet til skaperverket − Utføre kirkens diakonale oppdrag − Videreutvikle en misjonsforståelse basert på marginalisertes perspektiv «Mens kurvene for medlemskap og kirkelige handlinger synker her hjemme, er kristendommen den sterkest voksende religion i verden. Det blir «mer himmel på jorda» når den globale kirken vokser og evangeliet forkynnes for nye mennesker», skrev Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør i Mellomkirkelig råd, i Dagen desember i fjor. Og i 2018 fortalte daværende SMM–leder, nå NMS– misjonær, Knut Hallen, om et sterkt møte

PANDEMI:

Fulle sykehus og stengte kirker.

Slik rammes NMS av korona.

SIDE 6

DE 03 /21

TIDEN

MISJONS E0 END

STID

JON

MIS

E0

D EN

ID

ST

JON

MIS

JANU

AR

20

21

ÅR

GA

NG

1 1 /2

MA

1 ÅRG RS 202

SIDE

TTET

IA:

ed RE RT m alie tro Am elig d ty 40

SIDE

ETIOPIA:

: MA TE SKAR: MADAGA

SIDE

SIDE

t av

ramme Hardt 9 covid-1 37re at

M Lise nne lani l fu

:

eA satt t ti te over Slik stamen nyte

L: AH TD len AR SV lersto

ndring

Anne Karin Kristensen ville mer misjonsprestens sko.

JANUA

28

L ITA DIG RO T

ls de Dah Mathil åpnet skole SIDE 8

IL EG tter tabook

G 177

MIS JON STID END E0 2 /2 2 RS

202

2 ÅR GA

NG

177

Utvek sling |

SIDE 14

: EMA

T L­ BREV BIBE HJEM Misjon

ærbarn

sak

en | Et åpent ELSE sår i NM SETT SIDE 6 S-hist TE OVER orienM A Lilly Wa

En mi

SIDE 44

lle |

sjonæ

rs his

torie

lefo

Kal l

TEMA

UT AV KOMFO SONE RTN

Un

En

gka isjonærs hist orie re 20 s n me | ønn d er m

Et m

n

å te

np

Imam

te

e A: igh RIK en AF ter m E SID

ÅRGAN

ne

Fly Face til 0 E3 SID

Mø

R 2022

Frem misjo tidens nsmar k?

TEMA:

SIDE 28

23

MALI

K: RU NB l til GJE Brasi

PORTRETTET:

2020 SIDE 13-31

tteva På na ger i Stavan

r på

ge ellin lfort Bibe språk eget

PO

Fra gata Ny E8 SID

PORTRE

36

P ETIO

MED ÅRBOK

MA

n lse enn Nie estev ns Ha ges b u Ha

6 17

ÅRGAN

å pusse MISJONS enn SIDE 40 TID ENDE 01 /22

JUNI 2021 ÅRGANG 176

176

RE

T

E

2 /21

TTET

PORT

E TT

SID

ANG

APRIL 2021

G 176

MISJONSTIDENDE 04/21

dat

32

sid

e 36

is kom jonærb mer arn hje m

tere

n og

sid

e 18

Jesu

sid

e 26

s

rs e v l e b Vil dubiha

MT GRATIS

klere

leveen

i postkassen?

Programvare for kirken og menighetene

itet

iv akt

bønn

nn

gbø bibelo

Send SMS med NMS MT til 2490 eller blpå ikjent ring oss 51 51 61 00.

ter ta r

s

tale

sam

bibelogbønn

agrando.no elog

bib

n

bøn

elog

n

bøn

GJØRE NOE NYTT I ÅR? bib

gbønn

bibelo

et. og liv heten sann meg. ien, d er ve uten ve eg r : «J ? til Fa s sier verset Jesu kommer ette til i d ndre?

Ingen14.7) ra erke . du m med hve (Joh r gger va le ere tenke H r: apet ette et d lselsk Tenk e dele d © Bibe er latelse Vil d ed til

ers

bibelv

ne er lverse Bibe

et fra hent

l 2011 Bibe

m

1

klere

leveen

kle

een

lev

re

leveenklere

Kjøp SMÅFELLESSKAP-boksen!

lere

enk

leve

Lenge siden dere prøvde noe nytt i foreningen?

Tenker du å starte et nytt småfellesskap og leter etter godt materiell å bruke?

SMÅFELLESSKAP-boksen er:

FINN DEN I NETTBUTIKKEN nms.no/nettbutikk

• En ressurs for alle typer småfellesskap og foreninger.

• 365 kort om å søke Gud i bibel & bønn, tjene Jesus der vi bor, leve enklere og ha et åpent bord.

• Samtalestarter, bibelvers, bønner, refleksjon, inspirasjon og aktiviteter.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

35

RINGVIRKNINGER: Yosef An og An Fuh, Genes bestefar og hans bror, ble kjent med NMS–misjonær Karl Ludvig Reichelt da de leide ut hester til misjonærene. Det førte til at guttene senere kom til tro. Foto: Misjons– og diakoniarkivet, VID.

36

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

120 år gammel skatt En stillingsannonse fra NMS fikk fram en 120 år gammel perle av en misjonshistorie.

Martin Eikeland

På et bilde fra 1905, i byen Ningxiang i provinsen Hunan i det sentrale Kina, sitter misjonær Karl Ludvig Reichelt på hesteryggen. Fortellingen om de to guttene han leide hesten av, er historien om misjonens ringvirkninger.

ANNONSEN

I 2022 ønsker NMS å styrke sitt arbeid i Kina og Hongkong. Derfor ble det tidligere i år annonsert etter misjonærer som kan gå inn i arbeid i verdens mest folkerike land. En av dem som reagerte på annonsen, var Gene Yen. En 60 år gammel bussjåfør, bosatt i Calgary i Canada. I en melding på Messenger gjorde han det klart at han ikke selv var interessert i stillingen, men at hans familiehistorie var sterkt knyttet til det arbeidet som NMS startet i Hunan i 1902.

Via telefon og meldinger kommer det fram at Gene Yen har gjort et imponerende arbeid for å skaffe seg kunnskap om røttene sine. Selv om familien forlot Kina lenge før Gene selv ble født, har han besøkt Hunan og familiens hjemsted, i tillegg til å lete i VIDs digitale Misjons- og diakoniarkiv. Han har sendt over en rekke bilder fra familiens album, og mange av dem har direkte til­ knytning til NMS og misjonsarbeidet i Kina.

KOM TIL TRO

Ett av bildene han har funnet er av Karl Ludvig Reichelt på hesteryggen.

– De to unge guttene på bildet er min beste­far og hans bror. De ble nok kjent med NMS allerede i 1905, sier Gene og forteller at møtet mellom de to guttene og de norske misjonærene førte til en dramatisk endring i slekts­historien. Fra å ha vært en

familie som var involvert i den tradisjonelle kinesiske guds­dyrkelsen, førte møtet til at hele familien etter hvert ble kristne og døpt inn i menigheten.

De to guttene, Yosef An og An Fuh, er født i 1888 og 1892. An Fuh var bestefaren til Gene Yen. – Han var nok ikke mer enn 12–13 år da han møtte de norske misjonærene for før­ste gang. De to brødrene kom fra en fattig familie.

Tidlig måtte de skaffe seg egne inn­­­­tekter. At noen utenlandske misjonærer var interessert i å leie hester av dem, ga dem mulig­­het til å tjene litt penger, forteller Gen, som også finner fram bilder av Jørgen Edvin Nilssen. Han var utdannet lege og en av pioner­­­misjonærene i Kina. Siden både han og Karl Ludvig Reichelt var utsendt av NMS, sam­­arbeidet de på misjonsfeltet. Nilsen var også en av dem som leide hester av Yosef An og An Fun. Jørgen Edvind Nilsen ble senere general­­­­sekretær i NMS fra 1919 til han døde i 1921.

MER ENN PENGER

Forholdet mellom de norske misjonærene og de kinesiske guttene ble etter hvert tettere.

Gene Yen kjenner ikke detaljene rundt det som skjedde i Ningxiang på begynnelsen av 1900-tallet, men han kjenner resultatet.

– Min bestefar ble døpt av Reichelt i 1908, mens hans bror ble døpt året etter.

Det har jeg lest i kirkebøkene til menigheten i Ningxiang. De begynte på det teologiske seminaret i Shakow (som i dag heter WuHan) i naboprovinsen Hubei i 1916. Fire år senere var de ferdig utdannede teologer og ble ordinerte til prestetjeneste. De tjenestegjorde i menig­heter i Kina så lenge de levde, sier Gene.

Bestefaren døde i 1970, mens broren Josef døde tolv år tidligere. Senere ble også Ans sønn, Gene Yens far, prest. Gene Yen

forteller at faren, Louis Yen, hadde evner til visse deler av prestetjenesten, mens andre deler var tyngre.

– Han var en introvert mann, så han var ikke veldig glad i å snakke med folk. Men som prest kunne han også forkynne og skrive artikler. Det var noe han likte godt og fortsatte med så lenge han levde.

Siden de politiske forholdene i Kina endret seg dramatisk under og etter den kommunistiske revolusjonen, var det mange kristne som valgte å flykte til Hongkong.

Louise Yen var en av dem.

KRISTEN SLEKTSHISTORIE

Etter oppvekst i Hongkong valgte Gene Yun å emigrere til Canada i 1980. Han bor der fortsatt sammen med kona og sønnen og er aktiv i en evangelisk menighet, men også svært opptatt av sin kinesiske slektshistorie.

Derfor har han brukt utallige timer på å søke på internett. I tillegg besøkte han Kina i 2018. Da oppsøkte han også sin bestefars hjemby i Hunan.

– Jeg besøkte også kirken i byen, en kirke som er en direkte videreføring av det arbeidet som misjonen startet. Den var tydelig preget av at myndighetene har satt sterke begrensninger på kristent arbeid. Det er blant annet ikke tillatt med forkynnelse til barn. Derfor var det meste voksne og eldre mennesker på gudstjenesten. Hva som skjer rundt i hjemmene, vet jeg lite om.

– Traff du noen slektninger?

– Ja. Jeg kan ikke fortelle en historie om at alle mine slektninger er aktive i menig­heten.

Flere av dem har kjent de sterke begrens­­ ningene for kristne under den maoistiske kulturrevolusjonen, så det er for­ståelig at de ikke våget å bekjenne troen så fri­modig. Men jeg fikk inntrykk av at flere av dem bar troen med seg, svarer han og legger til: – Selv om tidene i Kina forandrer seg, har ikke Gud glemt sitt folk. Misjonærene som ble sendt til Kina for 120 år siden var som engler. Arbeidet som ble startet av dem, lever videre. Det må vi fortsatt takke Gud for.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

37

MISJONÆR: Tore Laugerud var misjonær på Madagaskar fra 1977–1988.

38

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

Tømmermisjonæren Tore Laugerud (71) bygget kirker fra bunnen av langt inne i de gassiske skoger. Her flyttet troen fra hode til kropp.

Helene Reite Uglem

Tore tørker svetten av pannen, slenger fra seg øksa og tar en slurk av vannflaska.

Trekker inn lukta av treverk som snart skal slepes til vigslet grunn og bli til en fire ganger sju meter stor kirke for en landsby der flere nylig kom til tro. Snart skal lovsangen runge mellom jordveggene.

Bønnene skal stige opp gjennom et reisverk som står seg mot både termitter, vær, vind og åndsmakter. Arbeidslaget kjenner treet, hva som brukes til hva. Kunnskapen sitter i hode og hender. Nå har de tålmodig lært Oslo–gutten håndlaget, hva som må til for å bygge en kirke som står seg. Hel ved.

Det er et eventyr for friluftsmann og misjonsprest Tore Laugerud fra Oslo øst.

Dette er hans åndelige gudstjeneste. Å hogge treet, slepe det, bearbeide det. Blod, svette og gledestårer har blitt en slags tilbedelse.

Bygge Guds rike med muskelkraft. Og snart er det et 10-talls nye små kirker og boliger i avsidesliggende Antsalova, så langt unna allfarvei du kan komme. Men ikke uten motstand.

omkring, blir Keyserløkka uten tvil et meget vakkert og karakteristisk bilde», skriver Morgenbladet i 1949. Året etter blir Tore født, og familien er blant de heldige som finner husrom i en blokk på løkka som er oppkalt etter historieprofessor Jakob Rudolf Keyser. Det er oppgangstider nå, etter fem år med okkupasjon og deretter bolignød. Men nå står altså praktiske, moderne og barnevennlige boliger klar for byens befolkning, deriblant en selger av bokføringsmaskiner, kona og lille Tore.

Selv om han kanskje ikke helt tror på det selv, ber faren kveldsbønn med sønnen hver kveld. Tore sendes på søndagsskole i en kort periode, men det stopper der.

– Det var på mange måter en god oppvekst, selv om jeg kanskje også kjente på en tomhet, ser han nå i ettertid.

For det ble et fysisk tomrom da lillebroren døde, bare to år gammel. De skulle egentlig vært en familie på fire.

– Han døde av sykdom, forteller Tore, uten å ville gå dypere inn i det.

KEYSERLØKKA

– Men jeg kan si at det preget familien. Det er et traume jeg bærer med meg.

«Med beliggenheten midt i et grønt beplantet område med veier som slynger seg

Når Tore blir sju år, har oppgangstidene

ført til en enebolig for den lille familien som flytter til Nordstrand. Tore blir etter hvert konfirmert, slik tradisjonen er. Men høstferien siste året på gymnaset får det jordnære og rasjonelle hode–mennesket Tore det han kaller en mystisk erfaring.

BARE BRUS

– Det var bare én kristen i klassen. Han klarte å lokke meg med på en leir med Skolelaget i høstferien, forteller Tore.

Han hadde ingen planer, og det var jo mange kjekke jenter der. Alt det andre husker han ikke så mye av. Det som kommer fra talerstolen, går inn det ene øret og ut det andre. Under nattverden på avslutnings­ gudstjenesten, når folk reiser seg en etter en for å ta imot Jesu kropp og blod, blir han sittende. Og det er da det skjer. Noe utypisk ham.

– Helt ut av det blå kjente jeg meg omslutta av et kjærlig nærvær som gikk tvers gjennom marg og bein. Det guddommelige nærværet var til å ta og føle på, og det slo ned en erkjennelse i meg: Dette må være Sannheten.

Den natten gir han livet sitt til Gud. Han forteller det ikke til noen.

Han bare fortsetter i Laget, går på MISJONSTIDENDE 03/ 2022

39

TURNELIV: Prost Tsitaitse Manory og evange­listene Ndata Hosenako og Martin Robert var med Tore på turneene som også bestod av mye fysisk arbeid. Foto: Tore Laugerud

gudstjenester i Nordstrand kirke og leverer aviser for å få råd til en bibel. Den sluker han fra perm til perm. Omgivelsene merker at festløva Tore er forandret.

– En venn av meg sa det slik: Før levde han i sus og dus. Nå drikker han bare brus.

MISJONSKALLET

Det blir et slags himmelsk brus over russetida, der han blir med på en samling med kristenrussen på Drottningborg. For her blir livsløpet lagt ut, det han skal følge «straka veien», uten å se seg tilbake.

– På et bønne– og vitnemøte slo det ned i meg: Du skal bli misjonær, forteller Tore som nok en gang må erkjenne at noen ting ikke kan forklares rasjonelt.

40

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

Kanskje er det slik Jesus må gjøre det av og til. Rope det gjennom marg og bein til det setter seg i kroppen og krever handling. Han reiser seg, går fram og får oppmerksomheten. Forteller hvordan han nærmest tilfeldig hadde bladd opp på avslutningsordene i Jakobs brev: «…Den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen hans fra døden og skjuler en mengde synder.» Dette ville han være med på.

– Men egentlig visste jeg knapt hva misjon var, og langt mindre hvordan man blir misjonær.

Heldigvis møter han Ørnulf Steen som også har russelue, og i tillegg planer om å begynne på Misjonshøgskolen i Stavanger. Han får Tore til å søke.

– Jeg fikk beskjed om å komme på en samtale med rektor Håkon Haus før jeg kunne bli tatt opp. Jeg fikk plass der og da, og han bad meg reise hjem og pakke det jeg trengte. Jeg svarte bare som sant var, at jeg hadde alt jeg trengte i bilen, forteller Tore.

Samme dag flytter han inn i kapellet i murbygget som fremdeles står på Misjonsmarka 9 i Stavanger.

MADAGASKAR

– Du som er så glad i naturen må til Madagaskar, var rektors klare anbefaling da Tore, en friluftsmann og «tar det som det kommer–type» lurer på hvor han skal. Madagaskar? Han har vært ute en vinternatt før når det kommer til kultur­ sjokk. Først fra «sus og dus» til brus, og deretter en Oslo–gutt i det lavkirkelige bedehusmiljøet i bibelbeltet, et kultur­ studium i seg selv. Så det er en mann med flerkulturell erfaring som ankommer Antananarivo i 1977, sammen med kona Anlaug og deres tre år gamle datter, Kristin.

– Jeg har alltid vært en nysgjerrig type. Å komme til et nytt kontinent var spennende og fascinerende. Det var en helt ny verden, forteller han.

– Nå var det ikke lenger slik at misjonsprestene ble satt til å være proster. Den gassisk– lutherske kirke (FLM) hadde lokal ledelse, og misjonsprestene var evange­lister i et team av lokale krefter, forklarer Laugerud.

Turneene får noe blandet mottakelse.

Sakalavene, en stolt, trofast og stødig folke­­ gruppe, holder seg til forfedrenes skikker, slik de alltid har gjort. Når livet butter imot, er det medi­sin­mannen man går til. I Enhetens hus, lands­­byrådet, tas bestemmelsene. Som for eksempel om den lille flokken med det merkelige bud­ skapet skal få lov til å slippe til.

STANGFISKE

– Noen steder ble det motstand fra medisin­mannen, en åndelig maktfaktor, mot oss som kom med evangeliet. Om

Tore Laugerud Misjonær på Madagaskar fra 1977–1988. Han har jobbet i NMS Oslo krets, med Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og vært prest i Areopagos. Laugerud er også forfatter og har gitt ut tre gassiske lærebøker i teologi, i tillegg til tre norske bøker: • Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid (1999) • Brennende hjerter eller misjonerende menigheter (2002) sammen med Harald Hegstad • Guds skjulte stemme (2021)

medisin­mannen var sterkt avvisende, ble det tungt, forteller han.

Han beskriver arbeidet på vestkysten som stangfiske. Det krever tid, tålmodighet og tillitsbygging. For sakalavene er som vestlendinger flest. De tar ikke

Den lille familien prøver å finne sin plass i nye omgivelser. Noe må læres fra bunnen av. Ikke alt går på skinner, men overgangen er kanskje større når språkkurset i storbyen Antananarivo er over. Der hadde de både strøm, innlagt vann, telefon, kjøpesenter og helsehjelp i nærheten. Snart vil alt dette være milevis unna.

NYBROTTSARBEID

Antsalova er hovedstaden i et område på størrelse med Rogaland, men likhetene stopper kanskje der. I alle fall i en fersk misjonærs øyne. Det er så langt unna allfarvei som du kan komme. Ingen misjonærer har bodd på denne delen av vestkysten før nå. Familien flytter til en liten misjonsstasjon som i 10 år har fungert som over­nattingssted for forbi­passerende misjonærer. Men fra onsdager til søndager er Tore på turne.

KOLLEGA: Lærer og evangelist Rakotoson Guy tar sykkelen til jobb. Foto: Tore Laugerud MISJONSTIDENDE 03/ 2022

41

alt for god fisk. Men når de først forstår at fisken er god, er de trofaste.

– Det ble et mønster at det alltid var kvinnene som lot seg døpe først. De satt ikke i landsbyrådet og skapte dermed ikke noen splittelse i Enhetens hus, slik det gjorde om noen av mennene der lot seg døpe, fortsetter Laugerud.

For de første kristne var det ofte tøft. Så ble det gradvis lettere om flere tok samme steg. Enklere var det når medisinmannen og noen av de eldste kom til tro. Det skjedde blant annet i landsbyen Befaroratse, der medisinmannen var kjent for å ha ekstra stor makt.

– Når teamet hadde sagt sitt, stod han opp foran landsbyen sin og holdt en flammende appell om å følge Jesus, forteller Laugerud om det som skulle endre en hel landsby. ÅNDELIG KAMP

– Hva får et menneske, født inn i fedretro, til å ta et slikt steg?

– Jeg spurte mange om dette. Svarene var forbausende like. Små variasjoner over temaet: «Før var jeg fylt av uro og frykt. Når har jeg fred i hjertet.» Mange så også folk bli helbredet og befridd fra onde åndsmakter, svarer Laugerud.

For en jordnær nordmann gjorde dette sterkt inntrykk.

– På østkysten stod hyrdebevegelsens

PREST: Tore Laugerud holder gudstjeneste i en landsby på vestkysten av Madagaskar. Foto: Privat

store vekkelsesmøter sterkt, men ikke her.

Likevel oppstod det spontane befrielser fra åndskrefter.

– Hvordan var det å oppleve det?

– De lokale kristne er vant til å be for syke og drive ut åndskrefter. De visste hvordan dette fungerte i kulturen, så dette var blant de tingene der jeg lente meg på dem.

I to av landsbyene møter de folk som aldri før har hørt evangeliet. Jesus, kirke og kristne er totalt ukjente begreper.

– Det ga en spesiell følelse å tenke på at 2000 år er gått, og i mellomtiden er evangeliet spredt i alle retninger.

Men først denne dagen når det dem, gjennom oss. Det var stort å oppleve.

INTERNATSKOLE

42

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

Familien får tre barn i løpet av Madagaskar–årene, men er på nippet til å miste ett av dem. Tore er på turne da den yngste jenta får mageinfeksjon. Langt unna sykehus får Anlaug likevel tak i hjelp tidsnok. Uttørket og svak kommer datteren på sykehus i hovedstaden.

Sammen med moren blir hun der i flere måneder.

– Da var vi skikkelig redde, forteller Tore om det han ikke helt vet om var rein flaks eller beskyttelse. Eller kanskje begge deler.

De to eldste jentene begynner etter hvert på den norske skolen i Antsirabe, mens foreldrene og minstemann nå bor i Fianarantsoa, 24 mil unna på humpete veier. De er sammen i feriene, fire ganger i året, og ved enkelte andre anledninger.

– Hvordan var det for dere?

LEGENDE: Evangelist Ndata Hosenako underviser kvinner, et nybrottsarbeid som gjorde ham til en legende i Kamerun–arbeidet ifølge Tore. Foto: Privat

– Vi reflekterte ikke så mye rundt det den gangen, men adskillelsen var vanskelig.

Likevel tror jeg vi var heldige i forhold til mange andre. Jentene trivdes på skolen, svarer han.

Likevel mener han at internatskolene var et risikoprosjekt.

– Men misjonsorganisasjonene handlet ut fra kunnskap som var tilgjengelig den gangen. Det er lett å være etterpåklok ut fra det vi vet nå. Men det var ingen tvang å bli misjonær. Å bli det, betydde å ta del i dette systemet. Sånn sett mener jeg vi foreldre må ta like mye ansvar som organisasjonene.

POLITISK URO

– Datteren din var alvorlig syk, men er det andre ganger du har vært redd?

Han må tenke seg litt om, men kommer

til slutt på en episode til som kunne endt katastrofalt.

– Nå og da oppstod det politisk uro. Jeg har stått fast med bilen midt i en mobb, mens folk dundrer løs på dører og tak. Verst var det likevel den gangen i Antsirabe, forteller han.

Selv om folket i Antsirabe beskrives som fredsæle, kan også de kjenne at nok er nok og kaste både stein og sosiale konvensjoner gjennom vinduet når presset blir for stort.

– Vi forskanset oss på den norske skolen da vi hørte at et stort oppløp var på vei.

De gikk særlig etter utlendinger. Brøt seg inn i hus og knuste butikkvinduer, forteller Tore som begynner å forberede en slags tale i tilfellet de kommer. Lenge sitter de slik. Hører mengden nærme seg og vet så inderlig godt at alle kjenner til hvilket hus dette er. Men det Tore ikke vet der han

sitter med barn og kolleger rundt seg, er at noen løper opp langs mobben og roper: «Ikke gå inn dit. Der bor det misjonærer.»

Takket være dem kan de snart høre larmen gå forbi og forsvinne i det fjerne.

PRESTELÆREREN

Som lærer på Det teologiske seminaret i provinshovedstaden Fianarantsoa har de igjen strøm, innlagt vann og flere mennesker rundt seg. Anlaug blir lærer på bibelskolen for kvinner. Tore underviser i Det nye testamentet og skriver lærebøker på gassisk. Hva er et tempel, en fariseer og en saddukeer? Hva er Palestinas historie? Og hvilken rolle spilte det romerske imperiet? Det blir en «pageturner».

– Jeg ønsket å forklare alle tingene rundt bibelfortellingene, forteller han.

Prestestudentene sluker den. Og når MISJONSTIDENDE 03/ 2022

43

FEST: Studenter ved Det teologiske seminaret i Fianarantsoa. Foto: Privat

Laugerud underviser, sitter de som tente lys.

For dette handler jo om dem.

uten videre. I alle fall ikke før en busstur fra Antsirabe til Fianarantsoa.

– Det var ikke mer enn 20 år siden gasserne lå under franske kolonimakter. Hva var deres identitet nå? Kanskje kjente de seg igjen i jødenes kamp for sin kulturelle identitet i det romerske imperiet, undres Laugerud, som tror boka bidro til å ta NT ned fra mytenes verden og inn i deres liv, her og nå.

– Vi kjørte rutebuss en søndag da en kvinne foran i bussen snudde seg og sa: I dag er det søndag og alle er i kirka, men ikke vi. Derfor tar vi lovsangen her.

– Å oppleve sulten på kunnskap fra 30 studenter var en mektig opplevelse. Og noe ganske annet enn det å undervise for slumrende tjueåringer på Menighets­ fakultetet noen år senere.

HJEMKOMSTEN

Madagaskar har satt seg i kroppen og endret hans spiritualitet. For denne nøkterne nordmannen brøt ikke ut i lovsang sånn helt 44

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

I ni mil uten stopp synger hele bussen seg gjennom salmer de kan utenat. En taus nordboer synger med.

– Det gjorde noe med meg å se folk, noen med vanskelige liv, finne slik styrke gjennom lovsang. Også bordbønnene handlet bok­ stavelig talt om å be Gud styrke dem til neste steg på livsferden. «Gi oss i dag vårt daglige brød» fikk en helt ny dimensjon, opplevde han.

Denne konkrete og kroppslige åndeligheten tok han med seg til Norge. Gjennom

årene som leder for Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og senere som areopagosprest. Men det var kanskje ikke før i 1993, på en retreat ved Tomasgården, at han forstod at han var kommet hjem åndelig.

KROPPENS TILBAKEKOMST

– Jeg har et par viktige mystiske erfaringer i bagasjen. Det gjorde nok at jeg kjente meg hjemme i retreatbevegelsen som jo har mer fokus på slikt, forteller Tore som tror det ligger mange skjulte skatter i ørkenfedrenes fotspor. Derfor har han tatt kristen meditasjon, pilegrimsvandring og tidebønn til sitt bryst. Tanker og forestillinger om Gud er nå vevet sammen med foldede hender, å knele, gå, puste, spise brødet, drikke vinnen og be til faste tider.

Kroppslige trospraksiser fra eldgammel tid.

– Opplysningstida flytta troa fra kroppen til

FIANARANTSOA: Prestelærere fra ulike seminarer samlet i anledning gjeste­forelesninger ved den danske professoren Johannes Nissen. Foto: Privat

hodet. Fra bevegelse til fornuft. Fra ritualer til tanker og forestillinger om Gud, sier Laugerud som tror pendelen er i ferd med å snu.

Laugerud som tror en av nøklene er de kroppslige trospraksisene fra gammelt av.

seg stoppe av verken fedrenes skikker eller rasjonelle hoder.

– Vi ser det overalt. Fokuset på det fysiske, kropp, trening, helse, natur og klima.

Hvorfor er kroppen viktig? Den er langt mer enn x antall liter aminosyre; den er et tempel for Den hellige ånd. Det må vi formidle.

– I stedet for å bruke tid og krefter på å holde avstand og snakke ned sekulari­ seringen, må vi heller erkjenne at den er en del av oss og prøve å forstå. Slik misjonærer alltid har gjort. Lete etter til­ knytnings­punktene i stedet for å bygge murer.

– Sekulariseringens framvekst av nyåndelig­ het er først og fremst et tegn på at marker står modne til høst.

SEKULARISERINGENS MULIGHETER

– Hvilke muligheter ser du i sekulariseringen?

Sekulariseringen kom med et løfte om at alt skal bli bedre. Vi trenger ikke lenger Gud og tar livet i egne hender.

– Men den holdt ikke det den lovet. I stedet kom et tomrom og en eksistensiell ensomhet for mange. Hvem er jeg? Er jeg elsket? Da vekkes en lengsel etter noe annet. Den lengselen må vi som kirke møte, oppfordrer

– Den har jo gitt oss en frihet vi aldri før har hatt. Vi står mer fritt til selv å utforske hva kristen tro egentlig handler om, i eget tempo. Denne friheten må vi omfavne.

Den hellige ånd får mer spillerom gjennom frihet, tror Laugerud.

Og han har selv erfart at Jesus ikke lar MISJONSTIDENDE 03/ 2022

45

TA VARE PÅ DET DU HAR Vi er eneimportør av Fluid Film antirustolje fra USA

FLUID FILM er en miljøvennlig olje med helt unike egenskaper for å hindre rust.

Oljen trekker gjennom påbegynt rust og stopper videre korrosjon.

Det er Fluid Film-antirustverksteder og forhandlere over store deler av landet.

Dem finner du på FLUIDFILM.NO

2695,Basert på lanolin “ullfett”

Fluid Film spray Kanskje verdens beste og mest anvendelige spray?

Antirustbehandling av hulrom og understell.

Rustløser, langtids smøring og trekker ikke til seg skitt. Elektrospray.

GJØR DET SELV! Fluid Film-pakke med proff trykkbegerpistol TB301. Det du trenger for å antirustbehandle én bil. En av de mest økonomiske investeringene du kan gjøre. Les mer på fluidfilm.no

139,-

5582 Ølensvåg - tlf. 52 76 50 00 www.granberggarveri.no

BILKONTROLL.NO

Velkommen til retreat

VERDENS STØRSTE AMATØRTEATERFORESTILLING

PASJONSSPILLET I OBERAMMERGAU

Program Vår/Sommer 2022

Tomasgården: 3.-6.6 Pinseretreat. Taus retreat.

10.-19.6 Ignatiansk retreat. Taus retreat med åndelig veiledning.

23.-26.6 St.Hans-retreat – en røst roper i ørkenen. Taus retreat.

28.6.-3.7 Ferieretreat med enklere program. Delvis taus..

3.-7.8 Ferieretreat med daglige felles kanoturer. Delvis taus.

12.-21.8 Ignatiansk retreat. Taus retreat med åndelig veiledning.

Sandom Retreatsenter: 25.-29.5 Frihet og legedom i Kristus. m/Helhet gjennom Kristus.

9.-12.6 Smak og se at Herren er god! Delvis taushet.

20.-25.6 Retreat med fjellturer utenom allfarvei. Delvis taushet.

4.-13.7 Ignatiansk retreat. Taus retreat med åndelig veiledning.

18.-23.7 Stillheten det gror i. Taus retreat med tilbud om åndelig veiledning.

25.-30.7 Retreat med fjellturer utenom allfarvei. Delvis taushet.

Oberammergau 2022 &

PRAHA 15. juli // 7 dager HARALD SVENDSEN ÅSMUND STEINNES

Oberammergau 2022 &

SEEFELD I TYROL 5. juli // 8 dager KARI STANDAL HELGE STANDAL

TUR MED NMS TIL TALLINN Tomasgården.

Ved den vakre, stille Kornsjøen, sør for Halden

Sandom Retreatsenter.

Ved foten av Jotunheimen, nær Lom i Ottadalen

Se hele programmet for 2022 på nettsidene våre! www.sandom.no | 45870414 www.tomasgarden.no | 48891281

46

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

Havnebyen Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer og hele gamlebyen er på UNESCOs liste over verneverdige steder.

14.09 // 6 dager ASBJØRG OKSAVIK SVE

70 17 90 00 // Se flere turer på plussreiser.no

En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger En bevegelse av mennesker som ønsker åpåtahvordan et oppgjør medbligrådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten vises eksempler du kan med og bekjempe kulturen I vare denne vises på hvordan du kan blivår. med og spalten bekjempe En bevegelse av mennesker som ønsker eteksempler oppgjørhar. med grådigheten som preger kulturen I denne grådighet vedvår. å ta påspalten tingene duå taallerede vises eksempler bli med ogdu bekjempe grådighet grådighet ved åpåtahvordan vare du påkantingene allerede har.ved å ta vare på tingene du allerede har.

En bevegelse av mennesker som ønsker å ta et oppgjør med grådigheten som preger kulturen vår. I denne spalten vises eksempler på hvordan du kan bli med og bekjempe grådighet ved å ta vare på tingene du allerede har.

Et liv uten søppel Etliv livuten uten søppel Et Et liv uten søppel Kan man lage mat uten å kaste noe i søpla?

Kan man lage i søpla? skrevet Julieuten Horpestad Kan man lageavmat mat utenå åkaste kastenoe noe i søpla? skrevet av Julie Horpestad

Kan man lage mat uten å kaste noe i søpla? skrevet av Julie Horpestad

grådis Skrevet av for JulieåHorpestad Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper Jeg bestemte meg undersøke i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero om jeg i det hele tatt kan lage et måltid waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett uten å kaste søppel. Handleturen ble Jeg bestemte meg å undersøke jeg skulle bestemte meg forfor å undersøke om Da jeg skulle blien engrådighetsbekjemper grådighetsbekjemper ogDa slett om å ikkebli kaste noe.

Etter å ha lagtJeg til de typiske zero waste-butikkene, omi det jeg hele i det hele tatt kanetlage et måltid i eget liv,liv, ville jeg prøve ut såkalte i eget ville jeg prøve utden den såkalte «zero og reiseruta jeg tatt kan lage måltid uten prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg «zero ble lenger enn vanlig.

Etter Da jeg skulle bli en grådighetsbekjemper Jeg bestemte meg for å undersøke waste–livsstilen.»

«Null handler uten kaste søppel.

Handleturen waste–livsstilen.»

«Nullsøppel» søppel» handlerrett å haågått kaste Handleturen til de igjen med noen erfaringer jeg vil dele. iå tilsøppel. sammen én time forble å lagt ble i eget liv, ville jeg prøve ut den såkalte «zero om jeg i det hele tatt kan lage et måltid typiske zero waste-butikkene, og reiseruta ogom slett om åkaste ikke kaste noe. Etter å ha lagt til de typiske zero waste-butikkene, ogrett slett å ikke noe.

Etter å ha waste–livsstilen.» «Null søppel» handler rett uten å kaste søppel. Handleturen ble prøvd å leve slik en liten stund, sitteråjeg jeg ble lenger vanlig. å ha gått iEtter til og reiseruta ble lenger enn vanlig. prøvd å leve slik en liten stund, og slett om å ikke kaste noe.sitter Etter ha lagt til deenn typiske zeroEtter waste-butikkene, sammen én time for å kjøpe gulrøtter igjen med noen erfaringer jeg vil dele. igjen med noen erfaringer jeg vil dele. å ha gått i til sammen én time for å prøvd å leve slik en liten stund, sitter jeg og reiseruta ble lenger enn vanlig. Etter som ikke var inn i emballasje, kjøpe gulrøtter som ikke var pakket inn i igjen med noen erfaringer jeg vil dele. å ha gått i tilpakket sammen én time for å Før det førstevar vardet detlærerikt. lærerikt.Da Dajeg jeg innså jeg at denne krever emballasje, innså livsstilen jeg at denne livsstilen For det første begynte settemeg megmer merinn inni ihva hvadet detville planlegging. krever planlegging. begynte åå sette ville si å leve waste», «zero waste», jeg Jeg si å leve «zero lærtelærte jeg masse. masse. gjorde haug med research, Etter eksperiment har jegjeg lært Ettermitt mittlille lille eksperiment har lært gjorde enJeg haug meden research, meldte meg meldte meg inn i Facebook-grupper hvor tre ting: tre ting: inn i Facebook-grupper hvor medlemmenehadde haddesamme sammemål, mål,og ogjeg jeg medlemmene undersøkte hvilke butikker som solgte 1. Ha alltid med et handlenett når du undersøkte hvilke butikker som solgte 1. Ha alltid med et handlenett når du varer uten emballasje. Jo mer jeg lærte, jo handler, så sparer du i hvert fall kloden varer uten emballasje. Jo mer jeg lærte, jo handler, så sparer du i hvert fall kloden mer innså jeg at dette kunne bli vanskelig. for plast­poser. mer innså jeg at dette kunne bli vanskelig. for plastposer.

2. Ha med deg bestikk, termokopp og I samfunnet vårt er det helt vanlig å kaste matboks, så slipper du unødvendig 2.engangsprodukter.

Ha med deg bestikk, termokopp og I samfunnet er detDet heltervanlig å kaste ting som gårvårt i stykker. billigere å matboks, slipper du unødvendig enting som går i stykker.

Det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere. Produktene vi 3. Planleggså handleturen og tenk grundig kjøpe nytt å reparere.

Produktene vi gangsprodukter. kjøper er enn pakket inn, lag på lag. Til og med over: Trenger jeg for eksempel virkelig kjøper inn, lag på lag. Til og med frukt er ogpakket grønt kommer i plastemballasje. denne genseren?

3. Planlegg handleturen og tenk grunfrukt og grønt kommer i plastemballasje.

Det å prøve å ikke kaste noen ting i søpla, Det å prøve å ikke kaste noen i søpla, dig om over:det Trenger jeg for eksempel virkeåpnet øynene mine.

Det er joting nesten Selv er vanskelig å gå fra null til lig denne genseren? åpnet øynene Det erpakket jo nesten umulig.

Stortmine. sett alt er jo innumui hundre prosent søppelfritt liv, så kan alle ligunyttig Stort sett alt er jo pakket inn i unyttig emballasje. gjøre litt. Begynn i det små!

grådis grådis

Bor du i Oslo-området?

Bli med på GRÅDIS-arrangementet vårt hver siste onsdag i måneden på PUST kaffebar.

25. mai: Tekstilprat med Sigmund Hegstad fra Fair and Square 29. juni: Bærekraftig rebus i Oslo For mer informasjon sjekk ut @gradighetsbekjemper på Instagram eller Facebook, eller besøk nettsiden vår gradighetsbekjemper.no

emballasje.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

47

ANDAKT Mparany Rakotondrainy misjonær i Etiopia

Alle én i Kristus Når jeg blir spurt hvordan det er å være misjonær, er det ofte vanskelig å svare.

Jeg har bodd i Etiopia i åtte år og har for det meste arbeidet med minoriteter og sårbare grupper. Jeg tror at dette med god grunn kan betraktes som et arbeid som passer en misjonær. Ikke fordi jeg er i et land som er langt fra mitt hjemland, men på grunn av tanken om inkludering og det å gjøre en tjeneste som kommer alle mennesker til gode, uavhengig av bakgrunn.

Den første gangen jeg kjørte ned til Blånildalen for å besøke gumuz-folket i Kamashi, var en meget vakker dag, og jeg ble mottatt med stor vennlighet.

Siden har jeg alltid tenkt på arbeidet mitt som deling. Jesus spiste og drakk sammen med andre mennesker. Han delte med dem av det han hadde og brukte mye tid på å se og lytte. Kanskje lyttet han mer enn han snakket, og

BØNN

Finn flere bønneemner på nms.no/be

verdsatte folk som de var. For meg har integriteten og hans vilje til å tjene alltid vært en kilde til inspirasjon.

I mitt arbeid er det å dele Jesus med verden det samme som å gi mennesker muligheten til å bli sett og hørt. Jeg tror Jesus også ville ha gitt alle muligheten til å bruke sitt eget språk og ha møtt alle på den samme rause måten. Hvorfor er ikke vi kristne i større grad opptatt av likhet mellom menneskene? Disse versene i Galaterne 3:26-29 er sentrale for meg i mitt arbeid: «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.»

Jesus var også misjonær da han gikk på denne jorden. For øyeblikket er

jeg her og jobber sammen med mine gumuz-venner og kolleger. Vi vil gi gumuz-folket muligheten til å synge, be og høre Guds ord på språket sitt. I generasjoner har de vært ekskludert og ikke hatt muligheten til å bruke morsmålet i kirken. Dessverre er det fortsatt slik i enkelte menigheter. Selv om kirken forkynner likhet, går det ofte på bekostning av de som er annerledes.

Det finnes til og med en form for rasisme i kirken, og folk blir sett ned på grunnet bakgrunn, hudfarge og språk.

Arbeidet til en misjonær starter og slutter ikke med en enkelt folkegruppe.

Arbeidet vårt gjelder alle mennesker, og det er ennå ikke ferdig. Vi kan alle være misjonærer som Jesus, vandre sammen med mennesker, lytte til dem og dele med dem. Jeg tror at hvis vi gjør det på denne måten, er det ingen som blir stående igjen.

VI TAKKER OG BER FOR: > Fredsavtalen mellom regjeringen og gumuz-geriljakrigerne i Etiopia, inngått ved hjelp av kirkeledere og lokale regjeringsledere i mars. > Krigen i Ukraina og alle som er på flukt på grunn av den. Vi ber spesielt for vår samarbeidskirke i Estland og arbeidet de står i med å ta vare på flyktninger og sende hjelpesendinger til Ukraina. > Magne og Ave Mølster som er misjonærer i Estland. > Misjonær Frode Brügger Sætre som for tiden er i Guinea på grunn av urolighetene i Mali, for å finne ut om arbeidet hans kan fortsette derfra.

(Les mer på s. 26)

«Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.»

Markus 11,24 48

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

> Rekruttering av nye misjonærer til Madagaskar, Hongkong og Japan. > Nytt samarbeid mellom NMS og Sør-Afrika

TIL ETTERTANKE OG SAMTALE FRA BIBELEN

«For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» Gal. 3,26-29 BØNN

Takk, Jesus for at du har kalt meg til å være ditt barn. Takk for alle evner du har gitt meg.

Lær meg å bruke alt jeg er til å dele din kjærlighet med mennesker jeg møter i hverdagen. Lær meg hvordan min vilje og mine evner til å dele troen kan utvikles.

Amen.

SANG

Vinden kjenner ingen grenser (NoS 700)

TIL SAMTALE

1. Mparany sier at alle kristne er misjonærer og at oppgaven innebærer å vandre med mennesker, lytte til dem og dele med dem.

Reflekter over hvordan du engasjerer deg på en slik måte i din hverdag.

2. Les «Nåtidsmisjonær» på s. 11, og legg merke til siste avsnitt. Hvordan ødelegger materialismen for kjærlig­heten til Jesus og Hans kall? Hvordan kan vi overvinne det i eget liv?

3. Tore Laugerud s. 38 har gjennom livet lært å flytte troen fra hjernen til kroppen.

Hva betyr det? Og hvordan kan du utvikle din tro i samme retning?

NMS har et samtalehefte som gir tips til hvordan man kan gjøre hverdagsliv til en misjonal handling. Bestill «Misjonal livstil» ved å sende epost til info@nms.no

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

49

MÅLTIDET

DEN NYTTIGE NESLEN Mange betrakter brenneslen som et ugress og en plage.

Men egentlig er den en gave. Om våren er de unge skuddene fulle av næring. 100 gram dekker dagsbehovet for C–vitamin og jern og halvparten av behovet for kalsium og folat. I tillegg er det masse B-vitaminer, sink, fosfor, fiber og protein i dem. Planten er dessuten god for fordøyelsen, reduserer sukkerinnholdet i blodet og hjelper til å øke blodprosenten. Den kan tørkes og brukes som te, tilsettes i mat, forvelles og fryses ned.

BRENNESLESUPPER 1 liter brennesle (1. bolle) 1 løk 1–2 hvitløksfedd 2 ss olivenolje 5 dl kraft 1–2 dl fløte eller kokosmelk saft av sitron salt og pepper evt. kokt egg Slik gjør du: − Skyll brenneslen og klipp av stilken.

Bruk kun unge skudd, altså de øverste bladene på stilken. − Hakk løk og hvitløk, og fres det i litt olje. Ha i kraft. − Ha i potet, skåret i terninger, og brennesle. Kok opp, og la det koke til potetene er møre. − Tilsett kokosmelk etter smak, og kok opp på nytt. Du kan også bruke fløte. − Mos alt med en stavmikser eller blender. − Smak til med saft fra sitron, salt og pepper. − Server gjerne med kokt egg.

50

MISJONSTIDENDE 02/ 2022

MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere koke­bøker og har også egen matspalte i avisen Aften­posten Junior. Hun har et eget mat­pro­ gram på Mat­kanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.

ANN-CHRISTIN ØSTERBERG

FILM

Innholdsprodusent Damaris Norge

ANBEFALING

SPØRSMÅL TIL SAMTALE 1. Hvordan opplevde du filmen?

Hva berørte deg sterkest – og hvorfor?

2. «Man blir faktisk ganske ulykkelig og rastløs av å ha for mange valg, og det kan jeg kjenne på» (Renate Reinsve i Lindmo på NRK1). Er dette gjenkjennelig? Hva tenker du kan motvirke denne opplevelsen?

3. Les 1 Kor 6, 12. Hva tenker du om dette bibelverset i relasjon til filmen?

SJANGER: Drama / komedie PRODUKSJONSÅR: 2021 ALDERSGRENSE: 12 år PUBLISERING: Viaplay, TV2 Play m.fl.

F.v. Anders Danielsen Lie, Renate Reinsve og Herbert Nordrum. Foto: Pernille Sandberg, Oslo Pictures / SF Studios

Verdens verste menneske Julie har så mange valg at hun ikke greier å velge. Det som skulle være en mulig­het, blir tyngende.

I den to ganger Oscar-nominerte norske filmen Verdens verste menneske (2021) møter vi Julie (Renate Reinsve). Hun er en sjarmerende, undrende, dyktig og sprudlende dame på snart 30. Men Julie går fortsatt rundt og venter på noe hun ikke helt vet hva er, som en ungdom på overtid. Underveis forsøker hun seg både på lege- og psykologistudiet, i bokhandel og som fotograf. Hun dras mellom to menn, Aksel (Anders Danielsen Lie) som er klar for å stifte familie, og Eivind (Herbert Nordrum), en ung fyr Julie treffer en kveld hun sniker seg inn på en tilfeldig fest på vei hjem fra byen.

Verdens verste menneske er tredje film i trilogien til Joachim Trier, etter Reprise (2006) og Oslo 31. august (2011). Den ble skrevet med tanke på Renate Reinsve i hovedrollen, en tanke som hadde vært der helt siden hun hadde en birolle med bare en replikk i forrige film.

Denne tredje filmen tar for seg mange av livets store spørsmål, som kjærlighet, død, miljø, abort, familie og identitet.

Gjennomgangstemaet er alle valgene og mulighetene som vi moderne mennesker har, enten det gjelder valg av kjæreste eller hva man skal bli her i livet.

Julie har så mange muligheter. Og kanskje er det akkurat det som er problemet?

Hvordan velger man rett når man har inntrykk av at alle alternativ er åpne hele tiden? «Jeg føler at jeg ikke klarer å gjennomføre noen ting, at jeg bare går inn i nye greier hele tiden», sier Julie i filmen.

Verdens verste menneske beskrives som en dramakomedie om kjærlighet i vår tid, om å ha alle muligheter i livet, men fortsatt føle seg som verdens verste menneske. Dette åpner for muligheter til å samtale om hvorfor vi kjenner på det å være dårlige mennesker. Kan synd og tilgivelse fremdeles være viktig?

Filmen hadde verdenspremiere i Cannes i fjor sommer, der Renate Reinsve vant den gjeve prisen for beste kvinnelige skuespiller.

MISJONSTIDENDE 03/ 2022

51

Gå for vann – gi liv!

Fakta om vann:

∙ 1 av 10 mennesker i verden mangler tilgang på rent vann. ∙ Hver dag dør 800 barn under fem år, på grunn av skittent vann og dårlige sanitærforhold. ∙ Hvert år går barn glipp av 443 millioner skoledager fordi de mangler rent vann. ∙ I Norge bruker hver person i snitt 197 liter vann hver dag. Tenk om vi skulle bære alt det vannet i bøtter!

I mange landsbyer i Laos får ikke barn gå på skole. De må i stedet hente vann til familiens daglige bruk.

Med tunge bøtter må de gå flere kilometer på stier i livsfarlige, minelagte områder. Uansett hvor mye de bærer, blir det aldri nok til både klesvask, kroppsvask og åkeren. De får små avlinger og for lite mat. I tillegg er både barn og voksne syke på grunn av mangel på rent vann.

Tilgang på rent vann redder barns liv.

Bli med:

La beina dine bidra til å gi flere barn rent vann. Alle kan være med! Uansett alder og aktivitetsnivå kan du delta med å gå, løpe eller sykle.

Opprett en innsamling ∙ Opprett på spleis.no/ walkforlivingwater i løpet av mai. ∙ Inviter gjerne med deg familie, vennegjeng eller kollegaer og lag det til en morsom fellesskaps-byggende aktivitet.

∙ Spre ordet! Del i sosiale medier og bruk: #gåforvanngiliv og #walkforlivingwater

Aksjonsdager Turer og arrangement ulike steder i landet i løpet av mai.

Følg med på lokal informasjon.

Målet er å gi vann til fire landsbyer i Laos

Godt for deg – livsviktig for andre www.nms.no/ walkforlivingwater