Issuu

evan mclaren

RADIKALISERT Fra amerikansk nynazist til norsk antifascist

forord Evan McLaren er høflig, rolig og snakker imponerende godt norsk. Og så ser han – med unntak av blomkål-øra man får av kampsport av den klengete sorten – helt dønn vanlig ut. Det er nettopp det som er problemet. Når vi tenker på nåtidens nazister, tenker vi på raringene. Snerrende skinheads, eneboeren med våpenlager i campingvogna, den ensomme ulven som skriver manifest i kjellerstua til moren sin. De finnes, og de dreper folk. Men de har aldri vunnet et valg. De skremmer folk vekk. Evan McLaren var ikke en av dem. Han gikk på USAs dyreste internatskoler og på eliteuniversiteter der klassekameratene var olje arvinger og kongelige. Han hadde en jødisk bestevenn. Han hørte ikke på tyske militærmarsjer, han hørte på skranglete indierock. Han tok juridisk embetseksamen. Og han sto i fremste rekke i fakkeltoget i Charlottesville, i skjorte og skuddsikker vest, og smilte til fotografen mens mengden messet taktfast at jøder skal ikke erstatte oss. Det er den farligste varianten: Den veltalende, velkledde unge advokaten som vet hvordan man pakker inn gørra i glanset papir

RADIKALISERT

med sløyfe rundt. Han som sier «identitarisme» i stedet for fascisme, «raserealisme» i stedet for rasisme, «remigrasjon» i stedet for etnisk rensing. Og så tenker man at «Nei, dette høres jo både ryddig og spennende ut, ikke noe sånn Hitler som står og skriker ut hatefulle ting-opplegg, dette» McLaren var han. Han visste akkurat hvor grensen gikk, og han visste hvordan man krysset den uten å tråkke over. Alt-Right som bevegelse kollapset under sin egen ekstremisme, men tankene – og ikke minst følelsene – den var bygget, på fyller idag hodene og hjertene i regjeringskontorer på begge sider av Atlanteren. Skinheadens støvler og knyttnever, utslitte gamle nazislagord eller kjellertrollets manifest hadde neppe fått dem dit. Det var dressen, det lune smilet og disse fancy ordene. Men bak dressene og den glatte retorikken er det lite normalitet å spore. For persongalleriet McLaren tar oss gjennom underveis er verdt en hel bokserie i seg selv: Richard Spencer, narsissisten som ikke betaler sine ansatte og som bryter sammen som en hysterisk og bortskjemt småunge etter at Charlottesville-protesten ender i død, kaos og ydmykelse. Sam Dickson, advokaten som driver eiendomsmobbing (jepp) og måler hodeskallen til folk han møter. Frazier Glenn Miller, nazi-lederen og tidligere kommandosoldaten som McLaren ringte for å uttrykke sin beundring.

FORORD

Og vettskremte svenske forlagsfolk, Klin Kokos Kongressmedlemmer, en ustabil halvt koreansk, halvt jødisk hvit nasjonalist, samt (…trommevirvel…) Hans Lysglimt Johansen, som førte opp McLaren på Alliansens valgliste uten å spørre. Det er lett å le av disse. Det er også lett å glemme at flere av dem ledet an i den voldelige stormingen av Kongressen 6. januar, 2021. Eller at Frazier Glenn Miller - kort tid etter at McLaren ringte ham - drepte 3 personer og skadet mange flere da han åpnet ild mot et jødisk kultursenter og et jødisk aldershjem i Kansas City. Boka gir ingen enkel forklaring på hvordan McLaren havnet i denne mørke gryta. Han hadde nemlig ingen eller ingenting å skylde på. Ingen traumer, ingen fattigdom, ingen fiender. Han hadde usikkerhet, ensomhet og en intelligens han ikke visste hva han skulle bruke til, og det viste seg å være nok. Og det er det mest ubehagelige med boka: Det var det menneskelige i McLaren som gjorde ham til ekstremist, ikke det umenneskelige. Frykten for å være ensom, en nobody koblet fra den store veven vi kaller menneskeheten, som ikke betyr noe for noen. Den frykten finnes i oss alle. McLaren fant en bevegelse som lovet ham tilhørighet, betydning og vennskap, og som visste akkurat hvordan man selger det til en ung mann som trenger det.

RADIKALISERT

Det er gode grunner til å være skeptisk til eks-nazister som skriver bøker, og McLaren er den første til å påpeke det selv. Han ber ikke om tilgivelse og forventer ikke å bli trodd. Han sier at belønningen for ikke lenger å være fascist, er å ikke lenger være fascist, og at det får holde. Jeg kjøper den. Mye av denne boka foregår i Norge. På et lager i Lillesand, på en fabrikk i Birkeland, på en avisrute i hildringstimen langs kysten utenfor Tvedestrand. Det var nemlig det samme som fikk Evan McLaren ut av dritten som fikk ham inn: hans egen menneskelighet. Det var en kone som holdt ut, en liten jente som ikke brydde seg om ideologi, og et land der hverdagen var kjedelig nok* til at han til slutt hørte seg selv tenke. Les den. Ikke for hans skyld, men for vår. Thomas Seltzer

* «Et samfunn av pensjonister i alle aldre» er den mest presise beskrivelsen av Norge - eventuelt Sørlandet - jeg noensinne har lest.

prolog Det som satte seg fast i hodet på disse mennene som hadde blitt mordere, var ganske enkelt forestillingen om å være involvert i noe historisk, storslått, unikt («en stor oppgave som inntreffer én gang hvert to tusende år»), som derfor måtte være vanskelig å bære. Hannah Arendt, Eichmann i Jerusalem: En rapport om ondskapens banalitet, i beskrivelsen av mennene i nazistenes Einsatzgruppen

Fredag 11. august 2017 satte jeg kursen fra Alexandria i Virginia i min røde Nissan Ultima, kjørte nedover Interstate 95, tok av ved Fredericksburg og fulgte delstatsveiene vestover og sørover. Jeg hadde pakket en veske, en dress og en skuddsikker vest av kevlar. Jeg ankom Charlottesville og sjekket inn på et motell. Før jeg rakk å sette fra meg vesken på rommet, fikk jeg en melding på mobilen: Det skulle være fakkeltog i kveld ved University of Virginia. Noen skulle hente og kjøre meg til et sted kalt Nameless Field på campus før kl. 21.30. Jeg tok på meg den skuddsikre vesten under en lyseblå skjorte. En time senere satt jeg i en hvit SUV sammen med åtte andre karer med ferske undercuts. Vi kjørte inn bak en lang murbyg-

RADIKALISERT

ning med en hvit fasade med søylegang og steg ut. Kolonnen med hundrevis av nazister1 sto allerede ute på marken med tiki-fakler av typen man kjøper til hagefester. Det var for det meste menn som i stor grad var kledd i kakibukser og poloskjorter, den uoffisielle uniformen til «vi-er-nazister-men-ikke-kall-oss-det»-nasjonalistene. Demonstrantene lignet en flokk gale golfspillere. Jubelbrøl hørtes da vi beveget oss frem til fronten av den løse kolonnen. Rundt plassen, utenfor den summende folkemengden, var luften stille, og campus virket nesten tom. På avstand så vi enkeltpersoner, og noen i par eller små grupper, som speidet på oss. De sto mellom oss og retningen vi skulle gå – mot et høyt monument i bronse til ære for Thomas Jefferson, forfatteren av uavhengighetserklæringen og USAs tredje president, på den andre siden av campus. Studenter, kanskje, eller journalister, eller antifascistiske aktivister. De var synlige, men føltes ikke virkelige. Bare vi og vår marsj var virkelig. Men noen måtte få arrangøren, Jason Kessler, til å gi signalet og sette fakkeltoget i gang. Han løp inn og ut av folkemengden som et nervøst, usikkert barn, og så ut som om han ikke visste hvor han var. 1 I boken sin Black Pill: How I Witnessed the Darkest Corners of the Internet Come to Life, Poison Society, and Capture American Politics forklarer journalisten Elle Reeve hvorfor hun bruker betegnelsen «nazist» når hun «diskuterer aktører på ytre høyre fløy med åpent rasistiske agendaer»: «Et samlebegrep for å dekke alle ideologiene deres … Det de ønsker, er mer hvit makt. Det de forsvarer, er hvit mannlig overlegenhet.» Hun har rett. Ytre høyre består av mange splittelser, fraksjoner og motstridende ideologiske strømninger, fra nordiske hedninger til ateistiske anarko-libertarianere og kristne nasjonalister. Men disse forskjellene representerer bare uenighet om hvordan man best kan opprettholde og fremme hvit mannlig overlegenhet. Elle Reeve, Black Pill: How I Witnessed the Darkest Corners of the Internet Come to Life, Poison Society, and Capture American Politics, Atria Books, 2024, s. 33.

PROLOG

Til slutt ropte Richard Spencer, lederen i Alt-Right-bevegelsen og muligens dagens mest kjente rasist, utålmodig til ham: «Jason – la oss gå!» Kesslers blikk ble endelig fokusert, og han satte seg i bevegelse. I neste øyeblikk var vi i gang med marsjen. Vår gruppe – Spencer, meg, Kessler, Spencers personlige sikkerhetsvakter bestående av et halvt dusin nåværende og tidligere militærpersoner og politifolk, samt noen få andre – ledet marsjen. Vi forlot Nameless Field, svingte til høyre ut på midten av en gate, og deretter til venstre ned en smal campussti. Store trær strakte grenene over oss, og gatelyktene glitret gjennom bladverket. Før vi nådde neste gate, hadde de tilsynelatende spontane slagordene begynt, og de brølende demonstrantene bak oss gikk raskt og hørbart over fra «DERE SKAL IKKE ERSTATTE OSS!» til «JØDER SKAL IKKE ERSTATTE OSS!» – referanser til den nynazistiske konspirasjonsteorien om at hvite befolkninger i vestlige land blir erstattet av mørkhudede innvandrere i en kampanje koordinert av mektige jøder – og videre: «BLOD OG JORD!», et klassisk rasistisk slagord fra nazismen og ultranasjonalismen. Fakkelkolonnen beveget seg langs en bred plen mens ropene og slagordene ga ekko under søylegangene på hver side. Deretter strømmet vi opp den brede marmortrappen og rundt på venstre side av Rotundas kuppel, der kolonnen bølget over og forbi seg selv i en rytme av flammer og skygger. Og så gikk ferden ned de lange trappene på den andre siden, før vi til slutt flommet inn på den oppdelte tegl- og gressinndelte plassen rundt den slanke, oppreiste bronsefiguren av Jefferson. Akkurat da bølgen av fakler brøt opp bak meg og begynte å strømme rundt statuen, kjente jeg igjen skikkelsen til Emily Gorcenski, den mest aggressive og effektive anti-Alt-Right-aktivisten på den

RADIKALISERT

tiden. Hun ble feilaktig, men forståelig nok, ansett som den amerikanske lederen av Antifa. Nå svevde hennes skremte, plagede ansikt forbi meg mens hun blunket vilt og ropte ut. Hun strømmet live fra mobiltelefonen sin og fortalte seerne at de sto alene mot hundrevis av nazister. Da jeg endelig skjønte hvem «de» var, som hun refererte til, forsvant de mindre enn 20 motdemonstrantene som sto rundt statuen, bak en sverm av flammer og hvite knyttnever. Jeg jublet og ropte fortsatt: «DERE SKAL IKKE ERSTATTE OSS!» I sidesynet oppfattet jeg lyden av en kamerautløser; til venstre løftet en fotograf kameraet mot meg. Jeg snudde meg og smilte. Noen politibetjenter sto like utenfor plassen og observerte, som om deres plikt bare besto i å markere sin tilstedeværelse. De gjorde knapt noe før nazistene hadde banket opp og jaget antifascistene og omringet statuen. Mens demonstrantene jeg ledet, tok seg av motdemonstrantene, var det lite annet for meg å gjøre enn å følge fornøyd med. Da vi endelig hørte erklæringen om ulovlig forsamling brøle ut fra høyttaleren på en politibil – for langt unna til umiddelbart å fange oppmerksomheten vår i den virvlende mengden av lysende fakler – var vi fornøyde, glade for å innkassere seieren sammen med oppfordringen om å forlate stedet. Tilbake på hotellrommene og i AirBnB-leilighetene våre summet vi av spenning og triumf. Vi hadde ikke møtt noen nevneverdig motstand, og hvis alt gikk etter planen, kunne «Unite the Right»demonstrasjonen dagen etter bli den PR-suksessen som befestet vår bevegelses dominans over den politiske høyresiden i USA. Én dag til, så ville vi begynne å få svar.