Unni Lindell
RØDT FLAGG Krimthriller
RØDT FLAGG © Unni Lindell, 2026 © Bonnier Norsk Forlag, 2026
Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 70 g Creamy, 2,0 Boken er satt med Sabon 10.5/13 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Leinerland Visual Communication Forfatterfoto: privat ISBN 978-82-347-2775-7 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor. Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.bonnierforlag.no
BREDSTAD, 17. SEPTEMBER (Som et gammelt slott)
Vi står her nå, Jonny og jeg, og ser ut gjennom gittervinduet over kjøkkenbenken. Utenfor er luftegården, og til venstre ser jeg gartneriet, der andre innsatte jobber. Jeg møtte Jonny her på kjøkkenet for et par måneder siden, da kom han og andre mannlige fanger hit. Vi er organisert i flere arbeidsgrupper, noen i renhold, andre i montering av produkter. Det er også tilrettelagt for trening, noe som ikke interesserer meg. En skjære går på det hellelagte området utenfor. Klokka er 14.50. Om en halvtime skal middagen serveres. Det er ansatte her, kokker i hvite forklær og fengselsbetjenter i svarte bukser og lyseblå skjorter som følger med. Betjentene er litt ut og inn. Jonnys hender er rastløse over porsjonsskålene med salat, middag som gutta ikke liker. Vi damene liker det. Han kløner med de ildfaste formene med kyllinglår, det er luksus. Det høye gjerdet i bakgrunnen minner om de som var i konsentrasjonsleirene, med surret piggtråd øverst. To solsikker som noen har plantet, henger med hodene nå, bundet til gjerdet, gulfargen er brun og frøhodet seigt. Ingen vil ta i dem, men Jonny skal høste frøene, til salater, sier han. Bladene på lønnetrærne utenfor gjerdet henger slappe gule og våte. De venter på å falle. 9
Anstalten troner som et gammelt slott her i utkanten av byen. Kjøkkenet, som ligger i første etasje i hovedbygget, er preget av elde, med rifter i linoleumen og sprekker i muren, at det er høyt under taker, gjør at rommet virker kaldt. For en tid siden så Jonny en rotte her også. Metallbenkene er lange, og vi skurer og holder alt rent. Vi er synlige under lysstoffrørene. Forklærne våre ligner slike som kirurger bruker i operasjonssaler, men med størknet mat på, ikke blod. Og det ler vi av, at vi er operative. Til å begynne med tenkte jeg på familien min, men etter hvert sjeldnere og sjeldnere. Ikke moren min engang. Ikke søstrene mine. Savnet av ingen har ikke plaget meg nevneverdig. Ingenting hørt fra familien min, de er sinte. Jonny er det nærmeste jeg kommer en venn, og det sier sitt. Det er Nina Heide og Ernst Bergsten, behandlerne, vi betror oss til her inne. Mest Nina for mitt vedkommende. Det er hun som analyserer og behandler og graver. Jonny er på meg hele tiden. Han har involvert meg i fluktplanen sin. En mann og en kvinne kan lettere ta seg frem til frihet sammen, mener han. Vi må ut fra dette helvetes fengselet. Jeg kjenner trykket i panna. I hodet, et virvar av mørkt stress. Du er med? Han hvisker og maser og klirrer med tallerkener, kopper og bestikk for å døyve lyden av samtalene våre. Overvåkningsutstyret henger høyt oppe på veggen, to enheter festet til den sprukne taklisten, men lyden fanges ikke opp særlig godt. Likevel prater vi lavt og fort mens vi hakker grønnsaker med ikke altfor skarpe kniver. Jonny har en plan for hvordan vi skal komme oss ut herfra, men jeg tror ham ikke når han sier den er genial. Det er lenge til overgang, sier Jonny, og etter det venter ikke frihet, bare år med liv i tilpassede boliger og vakter som strømmer ut og inn for å se til at vi ikke lever slik vi vil leve. Alle vet at det finnes underjordiske tunneler her, de blir kalt for kulverter. Jonnys plan er å stikke ned i kulverten under institusjonen. 10
Han har funnet en nedgang, en råtten tredør innerst i den gammeldagse matboden, her på kjøkkenet. Jeg er risikovillig, men stresset sitter i panna på meg. For jeg har mistet trua, og de fengselsansatte er tett på oss, hele tiden. Jeg prøver å ikke se dem, inni hodet mitt er det bare Jonny og meg her. En flue stanger i ruta. Sent sollys faller mellom gitteret, over benken og treffer en grønn flaske. Strålen tvinges frem, som i vann, flytende gul. Jeg flytter på flaska og lukker øynene. Den oransje gløden bevares på innsiden av øyelokkene. Angsten min hviler i det lyset. – Henter du tralla, sier Jonny irritert, han tar alt ut på meg. – Porsjonsskålene skal over på den. Jeg åpner øynene raskt nok til å se at Jonny dreper flua med en klut. Så henter jeg tralla og triller den bort til benken. Jeg sier lavt at jeg er usikker på å rømme, vi må heller oppføre oss over tid, da kommer til slutt lettelsene. Jonny blir sinna, vrenger av seg engangshanskene og sier ikke klor på den om kvisen jeg har i panna. Jonny har drept to, en ved drukning og en med kniv. Han ser ikke farlig ut, bortsett fra litt uren arrete hud har han knallblå uskyldige øyne og småkrøllete, men ganske tynt brunt hår og en tynn barnslig bart. Han er lavere enn meg. Jeg vet ikke om han egentlig heter Jonny. Selv vil jeg ikke ta mitt kallenavn i munnen. Her inne skiftes navn like raskt som underbukser. Selv har jeg beholdt mitt, inntil videre. Taran er et mørkt og odde navn, det ligger og vaker mellom maskulint og feminint. Det er et jentenavn, men folk syns det klinger stygt. Og et stygt navn kler meg.