Issuu

Vvardari A R D A Riiii

siriPetteRSen pettersen SiRi

ASKEHJERTER JeRNuLveN

ulvetide PRolog r

Nafraím åpnet glasset, og sniffet på rognen. Den var fersk, men Juva kakket knokene mot vinduet, det varsom ikkesugde livstegn se i minste laget. Han tømte den ut påmen linduken, til åseg av saltvann. irestene stua. Hun smøg seg langs kanten og forsøkte arbeidsværelset Han en avtrodde de rødlige mellom fingrene. Klemte igjen. Etrullet øyeblikk hun perlene noe rørte seg der inne, men det lett på den. Konsistensen perfekt, den seige hinnen man bare var bare regnet som rant var over ruta. Et simpelt synsbedrag. fikkDrogg fra hvitvar harving. Men knaptikke større enn et sist byggkorn. ikke her, ogden hanvar hadde vært her heller. Dette kompåtilatåhan kreve konsentrasjon, en fra stødig hånd. Alt tydet aldri hadde nådd og hjem festen den kvelknekket denHan ulvene kom. knokene og trakk lampa nærmere. Flammen flimret, måttetilleve medi til han fikk gasslyktene Han en er iirritasjon live! Hanhan er nødt å være live. til åSkulle fungere. eksplosjoner på én måned gadet grunn til å tvile hunTre bryte seg inn? Hun hadde gjort før, men den på hele hadde eksperimentet. Heldigvis hadde han ubegrenset med gangen hun fryktet at han var en forræder, en rådsmann tid til åmed finneSølvstrupen. ut av det. Nå visste hun at det eneste hun ville alliert Han lupen inn overtegn skrivebordet. Kopperfestene finne derdreide inne, var fortvilende på fravær. Å rope var like hvinte. Han justerte skruene og strammet meningsløst, det ville bare tiltrekke folk. ramma rundt glasset. Et provisorisk Og ulver. instrument, det skulle han være den første til å innrømme, menikke ogsåsanse dette prosjektet hadde umåtelig potensial. Hun kunne noen av dem i nærheten, bare den Og også dette måtte vente.av Det først. av noe dyrisk. konstante fornemmelsen å viktigste være omringet Fingrenesom hans ble til et blekt, rilletei landskap under lupen. Villskapen hadde tvunget Náklav kne. HanGríf plukket … opp en rognperle og punkterte hinnen. Så klemte 7

Hun sank ned på huk. Kjølte pannen mot glasset og lukket øynene. De sved. Hun hadde ofret for mye søvn. Foten skled, glapp over kanten og trakk henne ut av balanse. Hun falt. Et sug av panikk i brystet. Hun krafset etter feste. Huket tak i en figur, et steinhogd dyrehode som grein mot henne i mørket. Grepet sviktet, og hun ramlet ned på gata med et stønn. En håndsbredd fra trappegelenderet. Skjerp deg, Juva! Et vindu hvinte seg opp like ved. Hun trakk seg inntil veggen og ventet til hun hørte det lukke seg igjen. Folkesnakk var det siste hun trengte. Ikke at de hadde noen å snakke med der de satt, forskanset innomhus på tiende dagen. Hvor er du, Drogg?! Det var ett av tusen spørsmål hun ville ofret blod for å få svar på. Han var den eneste i byrådet hun kunne stole på. Den eneste som brydde seg om andre enn seg selv. Kanskje hadde han samlet resten allerede? Om gudene hadde et snev av nåde, så satt han på Náklaborg nå, sammen med alt som kunne krype og gå av embetsfolk, i full gang med å løse elendigheten. I gang med å gjøre … noe! Hun hadde hamret på portene der selv, uten å få annet enn en brysk beskjed fra en gard om å komme seg hjem og holde seg der. Men om hun fikk Drogg med seg … Han var ikke på Rådhuset, det var utelukket. Ingenting ute på Tunga var mulig å nå lenger. De gamle bymurene langs Bodsrabben var siste skanse, og hun var for nær allerede. Juva trakk opp hetta og la i vei nedover mot Varghelling, uhyggelig alene mellom husene. Selv Skarr måtte holde seg inne, dette var ikke tiden for å ha en ulv på slep. Hun løp over Ringkollen, sårbar og synlig, til hun kom inn i smugene på den andre siden. Regnet silte fra Gudebro, langt 8

over henne. Antakelig det tryggeste stedet i hele byen akkurat nå. Hun krysset Lykteløkka mot Sannseyr-gården og fant fram nøklene. «Jeger!» Hun kjente hånden rykke mot armbrøsten, men tok seg i det. Hverken forbrytere eller ulver hadde for vane å gi seg til kjenne. Hun så seg rundt. «Her!» Fjeset til en guttunge dukket opp i ei lufteluke nederst i nabogården. «Kan du hente et lik? De sier du gjør sånt. Henter dauinger.» Juva kikket mot ytterdøra. «Her?» «Nei nei. Nede ved Slipsteinsveita.» Juva slapp seg ned på huk foran gluggen. «Er du løper?! Har Gaula tatt vettet ditt, du kan ikke være ute nå!» «Det er du som er ute, ikke jeg.» Han stakk hodet ut og kastet et årvåkent blikk opp og ned gata før han stirret opp på henne igjen. «Er du ikke redd dem?» Hun stakk nøklene i hofteveska igjen. «Har du ventet på meg?» «Lenge! Hun som bor der han ligger, har hyret meg til å varsle.» Gutten var hakket yngre enn Kefla, rundt ti–elleve. Eller en spinkel tolvåring. Han skjøv fram et rustent gitter hun antok hørte hjemme foran gluggen, og stønnet mens han ålte seg ut. «Vi er ikke ute i det hele tatt, nesten.» Han krabbet over rennesteinen som ei rotte. «Vi løper fra kjeller til kjeller. Det er ikke noe problem, ingen har sett ulvene gå inn noe sted.» Han tok en nervøs pause for å lytte. «De holder seg bestandig i gatene når de kommer.» Han dyttet gitteret på plass igjen, uten å feste boltene skikkelig. Trakk opp en lommekniv og pekte nedover gata. «Der 9

borte er neste, jeg har løsnet på en drøss av dem over hele byen.» Juva skjøv fram underleppa og nikket, motvillig imponert. Løperne har gjort mer enn byrådet. Han gliste. «De andre er for store, det er nesten bare jeg som kommer inn lukene. Nå er det jeg som er kongen.» Han ristet regn av den brune luggen. Alt tydet på at han hadde klipt den selv. Ullgenseren hadde raknet over albuene, og buksene var gjennomtrukket av gjørme etter krabbingen. «Kongen av flåtene?» gjettet hun. Han nikket. «Ulvene har aldri vært på flåtene. Det er stappfullt av folk der nå, aldri bodd så mange der.» Det har aldri vært en fordel før. Han ble sittende på huk og stramme noen filler han hadde knyttet rundt føttene. «Men kongen av flåtene har ikke sko?» spurte hun, og herdet seg for svaret. «Jo jo, har sko under, men sekker utenpå. De demper lyden.» Juva rakte ham hånden. Han grep den og reiste seg. «Så da henter du ham? Dama ville ikke betale før du har hentet ham.» Hun klappet ham på nakken, slik Broddmar pleide å gjøre med henne. «Konge eller ikke, dette er idioti. La oss få deg hjem før ulvene kommer.» Han trakk på skuldrene. «Dauingen er på veien uansett. Og det regner, så da kan de ikke lukte meg like godt.» «De kan lukte deg bedre.» Kongen av flåtene sperret opp øynene. Hun lot ham grunne på det og gikk mot trappa. «Løp i forveien, du, jeg må ha med tralla.» Han sprintet nedover Lykteløkka som om han var i ferd med å vinne Yrarennet. Kastet seg ned ved en stabel med tønner. 10

Juva hentet tralla hun hadde lånt av Kjøtt-Olle. En makaber påminnelse om hva som ventet. Hun kjente en vag fornemmelse av Nafraím og de andre varige innenfor. Skarr klynket bak den massive smijernsdøra, klar over at hun var nær. Han måtte vente enda en stund. Hun trakk tralla inntil husene, som lutet nok til å gi ly mot regnet. Guttungen ventet på henne ved tønnene, klar til å smette inn i en glugge som stod på gløtt ved bakken, om det skulle bli nødvendig. Han hvisket med pusten i halsen. «Er det sant at du kan drepe dem, sånn som du dreper ulvesjuke?» Juva ignorerte spørsmålet. «Kan dere ikke bruke hustakene?» spurte hun, og følte seg fram med hjertet. Fortsatt stille. «Noen ganger, men det er mye vanskeligere. Jeg bruker bruene, bortsett fra de som har skråtak, de blir svinglatte. Iris kaller dem svevehus, fordi de henger mellom de store husene, og hun sier de er lagd sånn med vilje for at man ikke skal klatre på dem, men …» Han så på henne, brått mistenksom. «Du kommer ikke til å si noe, vel?» Juva kjente et smil rykke i munnviken. «Jeg har klatret på dem selv, har aldri hørt noen klager.» Ordene kom før hun rakk å tenke seg om, hun burde heller be ham holde seg hjemme. Gutten drillet lommekniven mellom fingrene og så på henne som om han hadde vurdert henne på nytt og med bedre resultat. «Jeg gikk meg fast for et par dager siden,» sa han. Ny pause for å lytte. «Kom meg ikke fra brua og opp på hustaket igjen. Jeg banket på et vindu jeg så vidt nådde, for det hender folk lar oss gå gjennom, men ikke alle vil slippe oss inn, og noen sier vi må dele pengene med dem hvis de gjør det. Det er ikke rettferdig.» 11

Verden er ikke rettferdig. «Nei …» «Men vi er raske når vi må bruke gata. Ikke som deg …» Juva unngikk blikket hans. Hun tok tak i håndtakene på tralla igjen. «Er du klar?» «Hva gjør du hvis de kommer?» spurte han, kanskje bare for å kjøpe mer tid til å ta igjen pusten, men spørsmålet varslet fare. Hun hadde ikke råd til rykter, og han var for nysgjerrig for sitt eget beste. «De liker ikke rødt,» sa hun, og angret med det samme. Blikket hans vandret over skinndrakten hennes. «Ville dyr blir bare sintere av rødt …» «Men jeg er raskere til å løpe enn du tror. Stikk, nå.» Han skulte mot henne med åpenlys mistro. «Du kan løpe fra en ulv?» Jeg prøver. Hvert våkne øyeblikk. «Hvis du ikke skynder deg, kan det hende vi begge må det.» Gutten la på sprang igjen, badet i den røde gløden fra ei blodleserlykt. Som om noen var villige til å risikere døden for å få vite hvor lenge de hadde igjen å leve. Det var en vits. Juva kjente en unødig uro for at sansene skulle svikte, nå som det ville gå ut over andre enn henne selv. Gutten ventet på henne et par trinn opp i et trapperom der gata delte seg. «Har dere mat fortsatt, på flåtene?» spurte hun. Han dro på det. «Mye fisk. Pappa sier at han skal ta seg inn i Mathallene. Men det har han sagt i ti dager, siden ulvene kom.» «De har stengt Mathallene.» «Jeg vet det, men det tror ikke han. Han er for feig uansett, ubrukelig blodsl…» Han beit seg i leppa. «Det holder du kjeft om!» Blodslave … 12

«Ingen har blodperler mer uansett,» mumlet han. «Han skulle stjele en båt, og seile til Ulfherred da ulvene kom, men det turte han heller ikke, og nå er det ingen båter igjen, og de har stengt Ulebru. Ingen kommer seg til Nyhavn eller noe sted på Kviskre.» «Har du snakket med garder der?» Gutten kom ned fra trappa. «Ikke ved Ulebru, men ved Sjette. Den er også stengt. Eller var i hvert fall, for tre dager siden. De trodde ulvene kom fra Svartna.» Et påskudd. Det var langt mer sannsynlig at Naar hadde stengt først, for å hindre massene fra Náklav i å søke tilflukt på fastlandet. Landsbyen ville ikke kunne forsyne dem alle. Folk ville ende sine dager på flukt gjennom de daue skogene. Hun la på sprang igjen, med gutten ilende foran seg. Han hadde hatt rett, kongen av flåtene, lyden av føttene hans var dempet mot brosteinen. Han krysset Slipsteinsveita og smatt inn i et smug. Juva fulgte etter og kom inn på en plass der regnvannet samlet seg i et søkk på midten. Dammen speilet et par flakkende lys fra vinduene i steingårdene rundt. Han ålte seg inn i en glugge ved ei trapp og pekte mot smuget på den andre siden av plassen. «Der borte. Under svevehuset.» Han hadde ikke trengt å peke. En flokk med kråker levnet ingen tvil om hvor det var død å finne. Juva satte ned tralla og trakk armbrøsten. «Vent her.» Hun så seg om etter en utvei i tilfelle noe gikk skeis. Eller i fall kongen av flåtene hadde ledet henne inn i en felle. Tanken ga henne et stikk av dårlig samvittighet, men hun visste for mye om folk til å handle på håp. Svevehus var en treffende beskrivelse på ei Náklabru. Ei koie, kilt fast over smuget, et stykke over henne. Den hadde seget så mye at den stod i fare for å knekke på midten. 13

Kråkene tok til vingene og blottla en skikkelse på bakken. En mann på Broddmars alder. Han lå på magen, med hodet vridd så hun kunne se det gustne ansiktet. Han hadde ligget noen dager, men lukten var tålelig. Fordekt under en eim av ulvepiss. Juva snudde ham over på ryggen. Han var herpa rundt halsen, antakelig like mye av ulv som av åtseleterne etterpå. Pelsjakken var åpen over ei rød skjorte som stod stiv av blod rundt kragen. Like ved lå en trekasse med knuste ølflasker som ikke hadde vært verdt prisen. Hun rynket pannen av medynk, men hun hadde lempet og blødd ut nok ulvesjuke til å tåle jobben, så hva annet skulle hun gjøre? Garder eller vektere hadde hun ikke sett noe til, Drogg fikk hun ikke tak i, og Jólshov var avskåret ute på Skodda. Omkomne ble hverken hentet eller stupt. Denne karen var den åttende hun hadde hentet siden ulvene. Hun hektet armbrøsten på ryggen igjen og løftet blikket. En jentunge i andre etasje kvapp til og forsvant raskt bak gardinet. Juva strammet kjevene, håpet den døde ikke var faren eller noe. Hun trakk av seg hanskene og banket på den nærmeste døra. En kvinne i femtiårene åpnet så raskt at hun måtte ha stått og ventet. «Takk Jól og alle guder,» hvisket hun og dro en hånd over det tynne håret. «Jeg trodde ingen skulle komme, jeg trodde han kom til å ligge der til … Jeg vil bare ikke at Aase skal se ham.» Juva kikket inn forbi henne, mot jenta som rødmet i trappa og pilte opp igjen. «Jeg kunne ikke …» Kvinnen svelget ordene, tydelig tynget av skyld. 14

«Ulvene tok ham?» Kvinnen nikket og åpnet døra et hakk mer for å slippe henne inn, men Juva ble stående. «Kjente du ham?» «Nei, han … Han dundret på dørene som en gal mann, jeg kunne ikke … Vi har ei datter, hvis jeg hadde … Han kunne vært ulvesjuk! Hadde han … hoggtenner?» Skylden i stemmen hennes vek plassen for et skjørt håp. Juva ristet på hodet. «Jeg har ikke sett ulvesjuka på flere uker.» Kvinnen knep øynene sammen og lente seg mot dørkarmen. «Ikke at det betyr noe,» tilføyde Juva. «Hvem kan vite om folk er ulvesjuke når hele verden er sjuk?» Det var en hvit løgn. Ulvesjuka ville neppe komme tilbake. Ingen varige spredte blodperler lenger. Og Sølvstrupen var død, for lengst matet til steinene. Han ville aldri mer kunne spre sjuka med blodvin. De eneste hoggtennene i byen var vardari og ulvene. Og meg … Kvinnen grep tak i løgnen som en redningsflåte. «Ja, jeg kunne jo ikke vite om han var sjuk eller ikke! Og Olaf er ikke hjemme ennå. Mannen min, han var i mathallene da ulvene kom. Han jobber der, og … De kommer seg jo ingen steder nå, jeg har ikke sett ham siden … Ja, du vet. Naboene sier det er portforbud, men det virker jo meningsløst når ingen går ut.» Hun tok tak i Juvas arm. «Har du vært i mathallene, frú Sannseyr? Jeg kan betale hvis du skal dit. Jeg ville aldri bedt deg om ikke …» Juva kjente mismotet sige inn, tungt av mangelen på søvn og vissheten om at hun ikke kunne hjelpe dem alle. «Nei, de har stengt gitrene, det er alt jeg vet. Men de som sitter fast der, er tryggere enn resten av oss. Og de har nok å ete.» 15

Kvinnen senket skuldrene, og Juva kjente en besk smak i munnen. Mathallene lå i berget på Kongskoll, med Náklaborg på toppen. Det var rimelig sikkert at de hadde snarveier, som betydde at hallene var spiskammer for slottet nå. For hoffet, gardene og tusener av byens mest velstående som bodde rundt kollen. Mannen hennes og resten av byen stod ikke fremst i matrekka. Forsyningene kom til å svikte, det var bare et spørsmål om tid. Med mindre noen fikk kontroll over steinsirkelen igjen, og ingenting tydet på at det kom til å skje med det første. Et vindkast knaket gjennom det gamle brubygget. Kvinnen kvapp og smalnet dørsprekken. Så seg rundt med nervøst blikk. «Hvor kommer de fra, frú Sannseyr? Hvorfor er de her?» Fordi jeg slapp djevelen fri. Juva så en annen vei. «Jeg vet ikke.» Kvinnen senket stemmen til en hvisken. «Du som er blodleser … Kommer vi til å dø, alle sammen?» «Ikke i dag.» Kvinnen rakte henne en neve mynter, tilsynelatende mer villig til å betale for spådommen enn for løperen. «Behold pengene,» sa Juva, og ante en bevegelse i øyekroken. På den andre siden av plassen krabbet guttungen fram fra luka, som om han hadde luktet myntene. Juva bannet og løp mot ham så han ikke skulle se ting han ville bruke år på å glemme. «Jeg sa du skulle vente.» Den unge kongen av flåtene strakte hals for å se liket i smuget bak henne. «Hvor gjør du av dem?» Hun sukket. «Hos en slakter som har kaldkjeller. Bare til ulvene er borte.» «Hvor lenge er det til?» 16

Til de får Nafraím, sikkert … Juva la en mynt i neven hans, men gutten hadde fått øye på noe viktigere. «Sa ikke du at de ikke likte rødt?» Hun fulgte blikket hans mot den døde i den rustfargede skjorta. Uroen begynte å krible i brystet mens hun lette etter svar. Gutten var troende til å spre rykter om henne, og det var all grunn til bekymring, men … Dette var en annen type uro. En som vokste til et regn mot hjertet. Panikken hogg tak i henne som klør. «Løp!» Gutten forstod øyeblikkelig. Styrtet over plassen, nær ved å snuble i sekkene som løsnet rundt føttene. Han klemte seg inn gjennom kjellerluka. Juva dunket gitteret på plass etter ham, og huket seg ned med ryggen mot luka. Hjertet begynte å flimre som om hun hadde hundrevis av dem. Fryktkulda feide gjennom kroppen. Hun kunne rekke tilbake til kvinnen igjen, men den forrige som hadde hamret på hennes dør, råtnet i rennesteinen. Tralla var nærmere, ved smuget hun hadde kommet fra, men den ville hjelpe lite. Det var et tredje smug til venstre, men selv guttungen hadde skjønt at hun ikke kunne løpe fra disse ulvene. Juva trakk armbrøsten og ventet. Fremdeles stille. Gutten hev etter pusten bak henne. «Jeg tror ikke det var …» «Hold kjeft.» Hun presset hånden mot gitteret. Suset kom som ei elv gjennom byen. Vokste til et fossefall av pesing og klør mot brostein. Hylene sendte gysninger ned nakken, og de kom fra alle retninger. Noen like ved, noen langt unna. Aldri i Svartna hadde hun hørt ulver oppføre seg sånn. Dette hadde som mål å skremme vettet av folk. Gutten grep tak i hånden hennes gjennom gitteret, og hun klemte fingrene hans. 17

«Ikke se,» hvisket hun, klar over at det var en bortkastet befaling. Lysene som speilet seg i dammen, sluknet. Ingen ville bli sett. Ingen ville se. Juva knuget armbrøsten og stirret mot smuget til venstre. Ulvene tordnet forbi den smale gatemunningen. En flod av pels og tenner, og det var som om de løp over hjertet hennes. Ikke én av dem var ham … Selv i en flokk på tusener ville hun gjenkjent hjertet hans. Pulsen som hadde fulgt henne hele livet, som hun kjente like godt som sin egen. En dragning skylte gjennom henne. Sterk. Malplassert. En hån mot beredskapen som spente kroppen hennes. Mot marerittet som truet alle. Náklav var beleiret. Folk var fanger i egen by, og alt de tok for gitt, hadde brutt sammen. Ulver herjet i gatene, umulige å forutse, og Gríf var en av dem. Det eneste hun burde føle, var avsky. Floden av ulver tynnet seg ut. Det ble færre og færre av dem, til de forsvant av syne. Jaget videre gjennom byen, tilsynelatende uten mål. Men noen ble hengende igjen. To av dem. De pirket mot hjertet hennes fra hver sin kant. Hun så febrilsk fra smug til smug, smertelig klar over at hun var fanget. Et svart beist kom smygende forbi tralla, som om skyggene hadde livnet til. Han var større enn Skarr. Lusket mot henne og stanset noen få skritt unna. Han løftet hodet og stirret på henne. Juva kjente pulsen slå i halsen, i utakt med det fremmede hjertet. Regnet trommet mot hetta. Armbrøsten skalv, og hun sleit med å holde det gule blikket i siktet.

Guttungen slapp ut et hikst bak henne. Ulven spisset ørene og senket hodet for å lokalisere lyden. Løftet en kraftig labb for å komme nærmere. Juva flekket tenner. «Bare prøv, jeg kommer til å fôre støvlene med deg.» Han satte labben ned igjen. Snuste ut i luften og rygget bakover et stykke. Perler av regn dryppet fra pelsen. Så snudde han og tasset uberørt mot følgesvennen som hadde dukket opp under brubygget og stod og luktet på liket. Han kastet et siste blikk tilbake, før de begge forsvant gjennom smuget. Hamringen i brystet svant hen, til hun gjenkjente sin egen rytme. Sin egen kropp. Hun slapp ut et langt åndedrag, bøyde seg ned mot gluggen og så etter gutten. Kongen av flåtene stirret opp på henne. «Han rørte deg ikke …» Ordene var knapt en hvisken, men de runget gjennom henne som Daumannshorn.