BULVE-UNDET
FØRSTE BOK
I WOLVES OF RUINTRILOGIEN
AV SABLE SORENSEN
FØRSTE BOK I WOLVES OF RUIN-TRILOGIEN
SABLE SORENSEN BULVE-UNDET
FØRSTE BOK I WOLVES OF RUIN-TRILOGIEN
av Line Almhjell
Oversatt
O riginaltittel: Direbound – The Wolves of Ruin Copyright © 2025 by Sable Sorensen Norsk utgave © Bonnier Norsk Forlag, 2026 Kart © 2025 Andrés Agiurre Jurado Dolkemotiv © Vectorcarrot/Shutterstock.com
Eksklusivt innhold © 2025 Sable Sorensen
Omslagsillustrasjon © 2025 Sasha Vinogradova. Titteltypografi ved David Coulson Omslag © 2025 Hachette Book Group, Inc.
Oversatt av Line Almhjell
Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 60 g Creamy, 2,0
ISBN: 978-82-347-2598-2
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor. Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Fantastisk er et imprint i Bonnier Norsk Forlag. www.bonnierforlag.no
Til alle som har snudd smerte til styrke
SKYGGESPIRFJELLENE
RABENFROST
STORMFROST DEN BUNDNE BYEN
VARGTIND
JORDBRUK S L A N D
VALENSTRØMELVEN
JORDBRUKSLAND EISENFALL
EISBLOMHAVET
NATTERSFALL
KRIGSFRONTEN
HALVTORNBUKTA
DUGGDOLK
VOLKENFROST
BLOMMENFALL
SONNSTRØMELVEN
GRUNFALL/GRØNEVJE
ILLEBREKK
JORDBRUKSLAND
SOLSTORM ASKEMUNNINGSKOGEN
BLODTORNHAVET
BLOMMENKLO
JORDBRUK S L A N D
DUNKELÅREELVEN
GYLDENBLOD
STJARNELDØRKENEN
GYLDENFELDT
BULVE-UNDET
Blod drypper ned i mitt høyre øye. Én gang. To ganger. Det blinder meg og svir på samme tid.
Jeg krymper meg og klynker av smerte. Faen, så vondt det gjør å få blod i øyet.
Smerten er ekte.
Men ikke klynkingen.
Er det én ting jeg har lært i løpet av mitt tjuetre år lange liv, er det følgende: Kvinner som lider, gir menn selvtillit. Det vekker et instinkt dypt i dem, det får dem til å tro at de har overtaket, selv om fakta roper det motsatte i ansiktet på dem.
Selvtillit får menn til å slurve.
Og slurvete menn er lette å ta.
I kveld befinner vi oss i et gammelt glødevinlager i Søndre kvarter. Det stinker av råtten frukt. Vi er omringet av brennende fakler som lyser opp kampringen og kaster forvridde, dansende skygger ut i rommet. Tilskuerne venter i åndeløs spenning, lokalet er fullstappet.
b
Bra. Jo større publikum er, jo større er premiepotten.
Dunk, dunk, dunk, sier det da motstanderen kommer mot meg med tunge skritt. Han er en røslig kar, minst femten centimeter høyere enn meg, noe som utvilsomt får ham til å føle seg overlegen. Han er ikke typen som forstår hvor farlig smidighet kan være.
«Du kommer til å angre på at du ble født, jente. Åpen kiste er det bare å glemme.»
Gudinne, for en kjedelig fyr. Men etter det ville brølet å dømme elsker publikum dette.
Det renner mer blod i ned i øyet på meg. Han traff meg i pannen med høyra så det sang, den skal han ha.
Jeg vrir hodet med falsk kraftløshet og presser kinnet ned i det tettpakkede jordgulvet. Det blir bevegelse i den blodtørstige folkemengden da noen trenger seg frem til kanten av ringen.
Lee. Han må akkurat ha blitt ferdig på jobb.
Han legger de muskuløse armene i kors over den brede brystkassen. Den plettfrie budbringer-tunikaen stikker seg ut i det lurvete lokalet. Så hever han øyenbrynet og ser på meg med et smil om munnen.
Jeg kan nesten høre den dype stemmen hans: Du må slutte å leke med ham nå, Meryn, gjør deg ferdig sånn at vi får resten av kvelden sammen.
Han har rett, så klart. Jeg vil heller sitte på fanget hans enn å ligge med ansiktet ned i denne stinkende ringen.
Ja vel, da. På tide å avslutte forestillingen.
Motstanderen går mot meg, og jeg stønner enda en gang mens jeg venter på at han skal komme nærme nok. Han ser ikke engang at jeg har lagt en felle for ham, selv om det er innlysende. Selv om jeg bruker det samme trikset nesten hver gang jeg slåss.
Han vil ikke se det, fordi jeg har gitt ham selvtillit. Han er skråsikker på at han er i ferd med å bli den som bekjemper Meryn Cooper, den beryktede villkatten fra Østre kvarter.
Idiot.
Endelig er han fremme ved meg, gjør seg klar til å dra meg opp, eller sette seg på meg eller ta kvelertak – noe forutsigbart. Et nytt brøl stiger opp fra publikum. Lokalet er fullt av frådende, sørpe fulle folk som bare venter på at han skal ta knekken på meg, sånn at pengene de har veddet, skal kaste av seg.
Han bøyer seg ned. Den sure ånden treffer meg i ansiktet, og det er da jeg gjør det.
Jeg hekter beinet rundt hans, og med all min kraft kjører jeg hælen inn i den kjøttfulle baksiden av kneet. Så ruller jeg sidelengs ut av rekkevidde og spretter opp.
«Faen!» Han treffer gulvet med et brak som får bakken til å riste. Luften blir slått ut av ham med et hørbart sukk.
Han skyver seg opp med hendene, men før han rekker å gjøre noe mer, angriper jeg. Jeg sparker ham i nesen, og det kommer et deilig smell da den knekker. Rubinrødt blod fosser nedover ansiktet hans og renner ned på gulvet. Sparket sender ham bakover og rett på rumpa.
Før han rekker å summe seg, bykser jeg frem og setter kneet i skrittet på ham. Slik holder jeg ham fast mens jeg peprer ansiktet hans med slag. Jeg slår ikke for å drepe. Jeg bruker gjerne skitne triks, men så langt går jeg aldri. Forsikrer meg bare om at han kommer til å bli liggende.
De arrete knokene mine sprekker slik at mitt eget blod renner inn i knyttneven. Et kort øyeblikk tillater jeg meg å nyte bruset av adrenalin og det krystallklare fokuset smerten gir.
Så presser jeg underarmen mot strupen hans til han roper halvkvalt: «Jeg gir meg!»
Jeg dasker til ham på kinnet med åpen hånd. Bare for moro skyld, for det dramatiske synet av hodet hans som slynges til side. «Høyere. Si det som om du mener det. Så høyt at de hører deg helt inn på slottet.»
«Jeg gir meg!»
Folkemengden begynner å klage hissig da jeg slipper mannen og reiser meg for å tørke blodet av pannen. Verten for kveldens kamper, en korpulent mann
b
med tykk bart, kommer inn i ringen, løfter armen min i været og erklærer: «Villkatten vinner! Neste kamp begynner om tjue.»
Penger skifter hender, og premien går til de få som var kloke nok til å sette sølv på meg.
Det overrasker meg alltid litt hvor mange som satser på den mannlige motstanderen. Til tross for at de burde vite bedre.
Et håndkle treffer meg i ansiktet, og da jeg drar det vekk, står Igor der og vurderer meg. Han er naboen og treneren min, og det brune, værbitte ansiktet er umulig å lese. Jeg dukker under tauet og går bort til ham med utstrakt hånd.
«Alltid sølvet først, eller hva?» brummer han.
«Jeg?» sier jeg og blafrer med øyenvippene. «Fine damer som meg er da ikke opptatt av noe så trivielt som mynt. Det eneste jeg bryr meg om, er te, kjoler og sladder.»
«Forsiktig, nå, ellers begynner panna di å blø igjen», sier Igor og stikker premien i neven på meg. «Bra jobba, jente. Men det trakk ut, spør du meg. Du kunne fått jobb i en teatertrupp med de smertehylene der.»
Jeg trekker på skuldrene, teller myntene og regner kjapt i hodet. Åtte sølv i dag, det er nok til to uker med medisin til mor. «Publikum trenger å holde på håpet, skjønner du, Igor. Det blir mer moro for alle hvis de tror de har en sjanse.»
«Så lenge du vinner, så.» Han rekker meg en vannflaske, og jeg tømmer den. «Davey planlegger en kamp for Colbridge om to uker. Den sleipe drittsekken du møtte i fjor, husker du ham? Vil du prøve deg igjen?»
Jeg strekker litt på nakken og kikker etter Lee i folkemengden. Selv om jeg er usedvanlig høy, er det ikke lett å se over alle hodene i det fullpakkede rommet.
«Ja vel, så lenge du passer på at oddsen er imot meg. Apotekeren har satt opp prisene. Noen av ingrediensene som dyrkes nær fronten, har visst blitt vanskeligere å få tak i. Gjerne dobbelt så stor premie neste gang.»
Den evige rynken Igor har i pannen, blir enda dypere. Han er en sånn type som alltid ser misfornøyd ut, det har han gjort så lenge jeg har kjent ham, som er hele livet.
Han kommer til å tilby seg å hjelpe meg med utgiftene til mors medisin, og jeg kommer til å avslå, som vanlig. Det er harde tider for oss alle.
Jeg har ikke tenkt å forsyne meg av Igors matfat. Vi greier oss, det har vi alltid gjort.
Akkurat da får jeg en varm arm slengt rundt skuldrene, og den velkjente, rene duften av furunålsåpe får meg til å slappe av. Jeg lener meg mot den stramme kroppen til Lee og ser opp på ham – de skarpe konturene av kjeven, skjeggstubbene, de glitrende øynene som er blå som havet.
Han kommer alltid på kampene mine, og jeg blir like glad hver gang, for det betyr at jeg i hvert fall har én i livet som utrettelig støtter meg. En jeg kan stole på.
Lee sender meg et ertende glis som får lårene mine til å stramme seg, og han holder opp en liten, klirrende skinnpung.
«God kamp, pusekatt. Kjøp noe fint til søsteren din fra meg til navnedagen.»
Han dytter pungen ned i lommen min mens jeg legger armene rundt halsen hans og drar ansiktet hans mot mitt. Desperat etter å kjenne ham inntil meg.
Men før jeg rekker å kysse ham, blir jeg revet ut av de lystne tankene av et kremt like ved.
«Da går jeg og snakker med Davey om neste kamp», sier Igor og ser ubekvem ut. «Jeg skal la dere være i fred. Bare finn meg før du drar, Meryn.»
Han snur seg og går sin vei med raske skritt, og jeg greier ikke å holde igjen latteren som bobler i meg. «Stakkars Igor. Han ble visst litt satt ut.»
Lee smiler dovent ned til meg og griper hardt rundt hoftene mine på en måte som bare kan bety at han har mørke hensikter. Han legger munnen mot øret mitt. «Jeg er glad han ikke er tankeleser», hvisker han hett, og pulsen min gjør et byks. «Han hadde aldri kunnet se meg i øynene igjen.»
Jeg presser meg mot ham, men i det samme skjer det noe like ved. En sjuskete mann albuer seg mot oss gjennom folkemengden.
Han glor på meg med gulnede, svømmende øyne.
«Din fitte!» Mannen snøvler og snubler mot meg. «Den kampen var fikset, din dumme kjerring. Det vet jeg!»
b
Jeg ler. «Snakker du til moren din med den munnen?»
Lee observerer situasjonen med kjølig blikk og et smil som kruser seg i munnvikene.
Mannen drar frem en kniv fra lommen. Det sløve knivbladet blinker i det svake lyset. Det er alltid en eller annen fyr som blir så sint for at jeg vinner, at det koker over for ham.
«Du har snytt meg for det siste sølvet jeg hadde! Det skal du få svi for.»
Han løfter kniven, men jeg er i bevegelse før han tar neste skritt. Jeg sparker ham rett i håndleddet slik at kniven glir ut av fingrene hans. Han rekker så vidt å blunke før jeg snapper den til meg og presser knivbladet mot adamseplet hans i én bevegelse.
«Hva var planen, egentlig? Du skulle bare … konfrontere vinneren av en brutal slåsskamp med denne patetiske fruktkniven? Sette meg ordentlig på plass med dette livsfarlige våpenet som du så smidig håndterer?»
Jeg presser kniven hardere mot halsen hans, og en tynn strime med blod pipler frem under bladet. Mannen krymper seg. Stanken av urin slår mot meg, og jeg skjønner at han har pisset på seg. Patetisk.
«Sånn går det når du vedder imot en dame. Stikk av nå, for faen. Og hvis jeg ser trynet ditt på en av kampene mine igjen, gjør jeg alvor av dette.»
Mannen kaster et siste skrekkslagent blikk på meg, så snur han seg og smetter inn i folkemengden. Ingen bryr seg. Alle er opptatt med å gjøre seg klar for neste kamp.
«Jævla idiot», mumler Lee. Så tar han hånden min i sin store, og drar meg gjennom mengden av tilskuere bort til noen bord og stoler i den andre enden av lagerbygningen. Vi setter oss, og han åpner kjapt ryggsekken og finner frem en antiseptisk krem og bandasje.
Han trekker meg nærmere og legger de lange fingrene bestemt rundt haken min mens han smører pannen min med den sviende kremen, varsommere enn noen mann har tatt på meg før.
«Sitt stille, pusekatt», sier han så strengt at det ikke er vits i å protestere. «Du har et ganske stygt sår her.»
Dette har vært vårt faste ritual siden han begynte å komme på kampene mine for et år siden. Jeg blir skadet, og han reparerer meg. Jeg liker at noen passer på meg, mer enn jeg er villig til å innrømme.
Vi møttes på markedet i Nordre kvarter. Jeg var på vei for å hente Saela på skolen da en forskremt hest slet seg fra en hestehandler. Den løp rett mot lillesøsteren min, og jeg var for langt unna til å gjøre noe. Der og da var jeg sikker på at hun kom til å dø rett foran øynene på meg, jeg var fullstendig hjelpeløs.
Men så hoppet Lee foran hesten og løftet hendene beroligende, og den bare … stanset. Han greide å roe ned dyret og reddet livet til søsteren min.
Jeg gikk bort for å takke ham, og idet jeg møtte blikket hans, visste jeg at jeg kom til å bli hans. Denne mannen som kunne temme et vilt dyr, måtte bare være spesiell.
«Ble du bekymret? Da den fyren gikk til angrep på meg?» spør jeg. Han har vært unormalt stille.
Lee møter blikket mitt med øyne som er mørke og umulige å lese. «Jeg vet godt at villkatten kan ta vare på seg selv. Men jeg skulle ønske du ville slutte med å trekke ut kampen på den måten. For du blir skadet, og det er så unødvendig. En vakker dag, Meryn … en vakker dag møter du kanskje en motstander som utmanøvrerer deg. Det er ikke sikkert du ser det komme engang.»
Han stryker meg over kinnet, og jeg krabber opp på fanget hans og drar ham inntil meg. «Takk», hvisker jeg mot leppene hans. «For at du reparerer meg. For at du bryr deg om at jeg blir skadet.»
Lee snor en hånd inn i det mørke håret mitt og holder meg fast mens han presser leppene mot mine. Med den andre hånden trekker han meg nærmere, og jeg kjenner at han er i ferd med å bli hard under meg. Det får meg til å stønne inn i munnen hans, og han trekker hodet bakover, kler meg naken med blikket.
«Bli med meg hjem i kveld», sier han – det er et krav, ikke et forslag.
Lee har en liten leilighet i Nordre kvarter, men siden han er budbringer for slottet, bor han der bare halvparten av tiden. Ofte finner han seg bare en køye i tjenerfløyen på slottet for å sove noen timer mellom to vakter. Jeg er hos ham
så ofte jeg kan, men siden mor er syk og noen må passe på Saela, får vi ikke vært sammen så mye som vi skulle ønske.
Jeg skal til å nikke da en stemme roper alvorlig: «Meryn.»
Igor trenger seg raskt gjennom folkemengden, ansiktet er bekymret. «Et rykte har begynt å spre seg. Nok et barn har forsvunnet fra Østre.»
Det hogger til i magen, og jeg spretter opp. «Beskrivelse?»
«En jente. Rundt ti år. De sa … de sa at hun har mørkt hår og brungrønne øyne.»
Nei.
Jeg sender Lee et raskt blikk mens jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg hjem kjappest mulig.
«Løp», sier Lee fort og reiser seg også. «Dra med en gang.» Jeg nikker.
«Meryn», sier Igor. «Det er hundre andre jenter det kan være.»
Men jeg enser ham ikke. Presser meg gjennom den bråkete folkemengden mens hjertet løper løpsk. Håndflatene smeller i treverket da jeg dytter opp døren til lagerbygningen, og så treffer den evig iskalde natteluften meg i ansiktet som et slag. Jeg dro så brått at jeg glemte å raske med meg tingene mine og den loslitte jakken, men Igor tar sikkert vare på dem for meg.
Man trenger ikke jakke med brennende panikk i blodet.
Søndre er den bydelen som ligger lengst unna slottet, og gatene er som vanlig uhyggelig mørke og disige. De som bor her, gidder ikke å bruke det lille de har på å holde gatefakler tent. Dessuten kan ingenting jage mørket ut av dette nabolaget. Søndre kvarter er bekmørkt helt inn til beinet.
Det er hit man drar hvis man vil gjøre noe ulovlig eller umoralsk, eller andre ting som ikke tåler dagens lys. Noen fakler i gatene ville ikke hjulpet stort.
Jeg regner raskt. Det tar vanligvis minst førtifem minutter å komme seg fra Søndre til Østre via hovedgaten gjennom Sentrumskvarteret. Men jeg har lange, sterke bein, så jeg er rask. Og jeg vet om snarveier gjennom nabolag som siviliserte folk ikke kjenner til.
Jeg kan komme meg hjem på tjue, kanskje femten minutter, hvis jeg holder meg til smugene.
Så jeg trekker pusten og setter av sted forbi de mange falleferdige lagerbygningene. Beina bærer meg over den skitne markedsplassen i Søndre, og så svinger jeg inn i de trange smugene mellom leiegårdene i nabolaget som grenser til både Sentrumskvarteret og Østre.
Her henger stanken av fattigdom i luften, og jeg prøver å puste med munnen for å slippe unna eimen av uvasket kropp. Søndre er det fattigste kvarteret, men Østre er ikke stort bedre. Ingen av bydelene i den kongelige byen Stormfrost er velstående.
Vi har hørt rykter om hvor råflott de bundne lever. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at de ikke trenger å bekymre seg for at barn skal bli bortført midt på natten.
Saela
Tanken blusser opp i meg, og jeg setter opp farten til det svir i både lunger og bein. Da jeg nærmer grensen mellom Sentrumskvarteret og Østre, dukker kong Cyrils slott opp i synsfeltet. De grå steinmurene ruver over byen, og siden de er opplyst, er gatene mindre dunkle her.
Jeg dukker under klessnorer og hopper over ødelagte brostein, spurter fortere og fortere og fortere gjennom utkanten av Østre og til slutt inn på markedsplassen i kvarteret vårt. Den er renere enn den i Søndre, og blir faktisk brukt av innbyggerne her.
Lyden av en mor som gråter fortvilet, skjærer gjennom natteluften. Kjære gudinne, nei, vær så snill.
Noen mennesker har stimlet sammen i tåken. Jeg presser meg frem, trenger meg forbi folk til jeg kommer til midten.
Det kan ikke være mor. Det kan ikke være mor.
Kvinnen som ligger på bakken, kikker opp på meg med tårevåte øyne. Det er fru Sawyer, en syerske som bor noen gater unna oss. Ektemannen og de eldre sønnene står rundt henne. Hun begynner å gråte igjen.
«Leesa», jamrer hun. «Leesa!»
Knuten i brystet løsner litt, men den forsvinner ikke.
Leesa Sawyer er en god venn av Saela fra skolen. Hun trygler meg alltid om
b
å vise henne hvordan man slår, men jeg vet at foreldrene hennes er strenge og ikke ville likt det. Leesa er kvikk, morsom og smart. Hun var i alle fall det.
Nå har Leesa havnet på den stadig lengre listen over barn som har forsvunnet.
Og naskerne gir aldri tilbake noe de har tatt.
Jeg rygger bort mens jeg prøver å få igjen pusten, som fremdeles kommer i heftige støt etter løpeturen. Så setter jeg kursen hjemover. Alle boligene her er laget av tømmer og stein, huset vårt er intet unntak, selv om det er lavere enn nabobygningene. Far snakket stadig vekk om at han skulle bygge på en etasje.
Men det fikk han aldri gjort, for han kom aldri tilbake fra krigen.
Skrittene gir gjenlyd mellom steinhusene i gaten der jeg bor. Jeg legger merke til at noen taksteiner på huset vårt ser ut som de er ødelagt. En oppgave jeg må ta tak i en dag.
Inne er det mørkt, bortsett fra et tent stearinlys, som står på den nakne peishyllen i stuen.
Mor går frem og tilbake på gulvet. Det mørke håret er ugredd og står til alle kanter. Hun mumler for seg selv mens hun drar i den møllspiste nattkjolen, som er på vranga. Da hun får øye på meg, er blikket uhyggelig tomt, som om hun bare vagt kjenner meg igjen, og jeg lurer på hva slags fremmed person som står foran meg.
Jeg får vondt i magen. Hun kjenner meg ikke igjen når hun er slik. Hun kjenner ingen, er fortapt i en verden hun har skapt i sitt eget hode. Noen ganger er hun snill selv om hun er gal, pludrende og kjærlig. Andre ganger er hun voldelig. Knuser ting, selv om vi har så lite, og hytter med neven mot oss.
Når hun blir sånn og jeg ikke er her, vet Saela at hun skal gå inn på soverommet og låse døren fra innsiden. Jeg er den eneste som har nøkkel.
«Lumina!» utbryter mor med forpint stemme. Hun styrter bort til meg og griper meg så hardt i armen at det nesten gjør vondt. «Å, Lumina. Tvillingene har vært helt umulige i dag. De prøver å finne deg, men de hører aldri på meg, aldri, aldri, aldri …»
«Så så, mor.» Jeg stryker henne forsiktig over håret for å roe henne ned. Lumina og tvillingene, hvem de nå er, er vrangforestillinger som stadig vekk dukker opp. «Kom og legg deg. Jeg skal få tvillingene til å gå vekk.»
Jeg følger henne inn på soverommet og hjelper henne med å legge seg på den klumpete madrassen. På nattbordet står flasken med medisinen. Både apotekeren og doktoren sier at den skal hjelpe mot disse anfallene, og den gjør det av og til, men ofte er det ingenting som kan rykke henne ut av det. Jeg gir henne en skje av den beske, tyktflytende medisinen og brer over henne et stikkende og altfor tynt teppe.
Mor svelger medisindosen uten å mukke, og øynene siger igjen nesten før hodet treffer puten.
Jeg føler meg uvel der jeg sitter på sengekanten og passer på henne. Det gjør så vondt at jeg må medisinere min egen mor til ro, jeg blir aldri vant til det. Til slutt blir pusten hennes jevn, og jeg går for å finne Saela.
Som jeg trodde, har hun låst seg inne på rommet vårt, så jeg tar nøkkelen og åpner døren.
Søsteren min ligger sammenkrøllet på den smale sengen og sover tungt. Det mørke håret bølger utover den flate puten. Ti år, nesten elleve – samme alder som Leesa Sawyer.
Når hun sover, ligner Saela veldig på faren vår, en far hun aldri fikk bli kjent med. Hun har den samme stae haken og buede nesen. Minnene jeg har om ham, er blitt uklare med årene, men hun holder ham i live for meg.
Jeg setter meg ved siden av henne på sengen og stryker det myke kinnet med en finger. «Jeg skal passe på at ingenting skjer med deg», hvisker jeg, og et intenst beskyttelsesinstinkt blusser opp i brystet. «Det lover jeg.»
Jeg er så helvetes lei av å gå rundt med denne ekle klumpen av frykt i magen. Av å leve et liv der jeg bare må godta at jeg ikke har kontroll, at barn bare kan forsvinne, og at ingen gjør noe med det.
I kveld kom det for tett på.
Hvis ingen har tenkt å sette en stopper for dette … da får jeg gjøre det selv.
Denne mørke og vanedannende romantasyen har blitt et fenomen på TikTok og en internasjonal bestselger.
Meryn Cooper har aldri drømt om å bli en av de bundne, kongens elitesoldater som knytter mentale bånd til enorme, brutale digerulver. Hun har akseptert livet sitt i fattigdom, i skyggen av slottet. Men når lillesøsteren hennes, Saela, blir kidnappet og ført over grensen av de udødelige monstrene som landet hennes har kjempet mot i århundrer, rakner alt.
Fast bestemt på å komme seg til fronten og redde søsteren verver Meryn seg til hæren, bare for å oppdage at årets opptaksprøver tvinger alle soldater til å risikere livet og forsøke å binde seg til en digerulv. Mot sin vilje kastes hun inn i de dødelige konkurransene og en nådeløs opplæring på slottet. Og hennes farlig attraktive instruktør, Stark Therion, er knapt mindre truende enn ulvene selv. Alt er en konkurranse. Alle er hennes fiender. Bortsett fra – kanskje – prinsen, hvis interesse for Meryn gjør henne til et enda større mål …