En keiserinne verdig

Smaragddiademet

Kvinner som har eid eller båret det:

Hertuginne Auguste Amalie av Leuchtenberg

Keiserinne Amélia av Brasil

Dronning Josephine av Norge og av Sverige

Dronning Sophie av Norge og av Sverige

Kronprinsesse Margareta av Sverige

Prinsesse Ingeborg av Sverige

Prinsesse Margaretha av Danmark

Kronprinsesse Märtha

Prinsesse Astrid

Dronning Sonja

På ettårsdagen for keiser Napoléons og keiserinne Joséphines kroning lå tåka tjukk over jordene ved den lille byen som den gangen het Austerlitz (nå Slavkov u Brna i Tsjekkia). Frankrike var i krig med Østerrike, Russland og Storbritannia, og denne dagen skulle slaget som kunne komme til å avgjøre krigen stå. Oddsene var ikke på Napoléons side. Han hadde bare 73 000 mann, mens 86 000 soldater sto

Bilde 18. Til de største begivenhetene velger dronning Sonja som regel smaragdgarnityret, som regnes som kongefamiliens mest fornemme smykkesett. Her ankommer hun Oslo domkirke til kronprins Haakons og Mette-Marit

Tjessem Høibys bryllup 25. august 2001. (Tim Rooke/Rex/NTB)

Ingrid Alexandras arv

under keiserne av Østerrike og Russlands faner. De hadde dessuten 270 kanoner å skilte med, mens franskmennene kun hadde 139.

Soldatene var blitt vekket lenge før det grydde av dag for å gjøre seg klare til kamp. Nå tok de oppstilling på hver sin side av det som snart skulle forandres til en slagmark. Stillheten lå fortsatt over jordene idet sola gikk opp. Solstrålene brøt gjennom tåkehavet, blendet soldatene og glitret i de blankpussede bajonettene. Så åpnet artilleriet ild.

«Le soleil d’Austerlitz» – Austerlitz’ sol – gikk til historien, for det som fulgte var Napoléons kanskje mest strålende seier. Da det mørknet og snøen la seg over slagfeltet, var 43 000 østerrikere og russere falt, såret eller tatt til fange. Den franske hæren hadde bare mistet 8000 mann. «Slaget ved Austerlitz er det beste av alle de jeg har utkjempet», skrev keiseren til Joséphine.73 Franskmennene tok 186 av fiendens 270 kanoner, og bronsen ble seinere brukt til å støpe en 44 meter høy seierssøyle med en statue av Napoléon på toppen, som ble reist på Place Vendôme i Paris.

Keiser Aleksandr I av Russland flyktet fra slagfeltet, og neste dag kom den ydmykede keiser Franz I av Østerrike for å be om fred. Mens fredsforhandlingene foregikk, vendte Preussen Storbritannia ryggen og inngikk en allianse med Frankrike. Den antifranske stormaktskoalisjonen falt fra hverandre.

Fredsavtalen ble undertegnet andre juledag i erkebispegården i Pressburg (nå Bratislava). Der minner en marmorplate den dag i dag besøkerne om at freden som ble inngått der «rev Veneto, Istria, Dalmatia og Tyrol vekk fra riket til den østerrikske keiser Franz I, mens den løftet keiser Napoleon til høyden av hans makt». Freden innebar slutten for det tusenårige tyskromerske riket. I tillegg til å avstå store landområder og en sjettedel av undersåttene sine anerkjente keiser Franz Napoléon som konge av Italia. I kjølvannet av freden ble dessuten de tre tyske kurfyrstene som hadde alliert seg med Napoléon forfremmet: Kurfyrsten av Baden ble storhertug, mens kurfyrstene av Württemberg og Bayern ble konger.

Tre måneder tidligere hadde kurfyrst Maximilian IV Joseph av Bayern flyktet til Würzburg da østerrikske tropper inntok München. «Bare Gud kan redde oss», skrev kurfyrstens sytten år gamle datter, prinsesse Auguste Amalie. 74 Men det var Napoléon som reddet dem.

27. september kom marskalk Jean-Baptiste Bernadotte til Würzburg i spissen

Kapittel 2: En keiserinne verdig for de franske troppene som skulle forene seg med kurfyrstens hær, og dagen etter inngikk Frankrike og Bayern en formell allianse. 12. oktober inntok Bernadotte München. «Jeg vil ikke gjøre noen erobringer for meg selv i Tyskland. Alt jeg erobrer skal tilhøre kurfyrsten», forkynte Napoléon da han selv la veien innom den bayerske hovedstaden 24. oktober.75

Det løftet holdt han, og gjennom Pressburgfreden tilfalt Tyrol og Vorarlberg Bayern. Etter å ha feiret jul i Wien kom Napoléon tilbake til München klokka ett om natta på årets siste dag. For bayerne kom han som en befrier. Men friheten hadde en pris: Europas peneste prinsesse.

En skammelig forbindelse

Napoléon hadde lenge hatt prinsesse Auguste Amalie av Bayern i kikkerten. Ikke for sin egen del, men for stesønnen Eugène. Selv om han var skuffet over at Joséphine ikke hadde født ham noen arving, behandlet han Eugène og Hortense som sine egne barn. Halvannen uke etter at han hadde kronet seg selv til konge av Italia, innsatte han Eugène som visekonge. Det skulle også vise seg at Joséphines barn var mer lojale mot ham og skapte langt færre vanskeligheter for ham enn hans egne søsken.

Allerede i november 1804 hadde Napoléons utenriksminister, den slu reven Charles-Maurice de Talleyrand, skrevet til Frankrikes utsending i München, grev Louis-Guillaume Otto de Mosloy, at han burde foreslå et ekteskap mellom Eugène og Auguste Amalie. «Jeg kan ikke engang tenke på hvilken skam det ville være for vårt hus», skrev den standsbevisste prinsessen selv da hun fikk høre om planene.76 Familien hennes – et av Europas eldste dynastier – var heller ikke begeistret for tanken om en ekteskapsallianse med oppkomlingene i Paris og sørget for å arrangere en forlovelse mellom Auguste Amalie og arveprins Karl av Baden.

Napoléon anså allikevel ikke slaget for tapt. Da han møtte kurfyrst Maximilian Joseph i Linz 6. november, etter at alliansen mellom Frankrike og Bayern var inngått, forlangte han ganske enkelt Auguste Amalies hånd for stesønnen. Kurfyrsten vegret seg, mens Auguste Amalie la planer om å flykte til en tante i Dresden om Napoléon holdt fast på kravet.

Men etter Austerlitz var det klart at Napoléons makt var så stor at det ikke ville nytte å nekte. «Slaget ved Austerlitz har besluttet om verden. Man kan ikke lenger

Ingrid Alexandras arv

sette seg imot ekteskapet. Et feiltrinn er vår undergang», advarte Bayerns sendebud i Wien, friherre Karl Ernst von Gravenreuth.77

Kravet kom på selveste julaften, da Napoléons overhoffmarskalk, general Géraud Duroc, overrakte kurfyrsten et brev fra keiseren. «Min bror!», begynte det, slik brev mellom monarker pleide. «Jeg sender min overhoffmarskalk Duroc for å be Deres Høyhet om Deres datter, prinsesse Auguste, i ekteskap for min sønn Eugène», fortsatte det.78 I andre sammenhenger skal Napoléon ha vært mindre høvisk. «Enten gifter den bayerske prinsessen seg med stesønnen min, eller så vil Østerrike gjenoppstå på Bayerns bekostning», skal han ha truet.79

Maximilian Joseph forsto at han ikke hadde noe valg. «Ettersom jeg skylder keiseren alt, er jeg beredt til å gjøre alt som kan glede ham», skrev han til Duroc.80 Men han gjorde det med tungt hjerte.

«Hvis det fantes et snev av håp, min dyrebare og hjertenskjære Auguste, om at De noensinne kunne gifte Dem med Karl, ville jeg ikke be Dem på mine knær om å avstå fra det», skrev han til datteren. «Jeg skulle enda mindre insistere, min kjære venninne, på at De skulle gi Deres hånd til den framtidige kongen av Italia, om ikke denne kronen var blitt garantert av alle stormaktene ved fredsslutningen, og om jeg ikke var overbevist om prins Eugènes gode egenskaper og om at han har alt som er nødvendig for å gjøre Dem lykkelig».

Men det handlet også om hensynet til fedrelandet. «Husk, mitt kjære barn, at De ikke bare gjør Deres far lykkelig, men også Deres bror og Bayern, som inderlig ønsker Deres forbindelse [med prins Eugène]», fortsatte han. «[…] Husk, kjære Auguste, at et avslag også ville gjøre keiseren til Deres fiende, akkurat som han til nå har vært en venn av vårt hus. Spar oss smerten ved en erklæring som kunne skade min sviktende helse».81

«Man tvinger meg til å bryte ordet jeg har gitt prins Karl. Jeg går med på det, uansett hvor vanskelig det er også for meg, fordi en elsket fars ro og et folks lykke avhenger av det», svarte Auguste Amalie. Men hun stilte en betingelse: Hun ville ikke gi Eugène sin hånd før han var blitt anerkjent som konge av Italia. «Skjebnen

Bilde 19. Prinsesse Auguste Amalie av Bayern ble regnet som Europas vakreste prinsesse. Portrettet av henne som nygift visedronning av Italia er malt av hoffmaleren Andrea Appiani i 1806. På hodet bærer hun et toradet perlekjede med totalt 112 perler, som hun seinere ga til eldstedatteren, dronning Josephine av Norge og av Sverige. Det ble sist båret av grevinne Gerty Bernadotte af Wisborg, som var gift med en fetter av kronprinsesse Märtha, før familien solgte det i 1995. Det ble solgt på nytt på auksjon 2014 og igjen i 2021, da det gikk under hammeren for ca. 37 millioner norske kroner. (Andrea Appiani/akg-images/NTB)