Metaforum-Mai 2026

Norsk forening for familieterapi

Årgang 50

10

Mai 2026

ISSN 2535-7468

1

Reisebrev Innhold fra Nordic Family Therapy Congress

2

Redaktørens røst

03

Lederstemmen

06

Presentasjon av nytt styremedlem i NFFT

09

Webinarer

11

Studentstemmen

13

Releasing the tangeled web of incest del 9a

15

Systemisk kafe Horten

22

Systemisk kafe Stavanger

35

Systemisk kafe Bergen

38

IFTA congress 2026 Bergen

41

Bøker

47

Å skape TAORA

56

Langlesning: Hva er det som gjør en forskjell?

67

Metaforum - Mai 2026

Redaktørens røst Kjær e m edlem m er !

Her er vårens utgave av Metaforum. Jeg håper at du blir inspirert og har lyst til å lese om glimt fra den systemiske hverdagen, lange tekster som berører på ulike vis og at du kanskje får lyst til å bidra med skriving selv.

Jeg har endelig levert ph.d.-avhandlingen min. Veien dit ble langt mer krevende enn jeg hadde forestilt meg da arbeidet startet. Det ble en vei med omveier, motbakker og ting jeg oppriktig skulle ønske jeg hadde sluppet å stå i. Noe av dette vil jeg kanskje skrive mer om senere, når tiden kjennes riktig. Det er ikke helt ennå. Nå krysser jeg fingrene for at komiteen godkjenner slik at jeg kan se en ende på denne reisen.

Vi er heldigvis inne i min favorittårstid, og jeg gleder meg til varme dager, til Hellas og til å finne hvilepuls på båtturer. Jeg håper at du har noe å glede deg til og at du finner roen sammen med mennesker som gir deg energi. Så håper jeg at vi sees på årskonferansen i september.

Riktig god sommer!

Erna Henriette

Metaforum - Mai 2026

3

Metaforumredaksjonen

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress Formater Erna Henriette D. Tyskø (redaktør) T

Artikler og annonser sendes til: erna.tysko@metaforum.no

416 83 175

ernahenriette@hotmail.com Ørland

Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/ logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

Stian Tyskø (Produksjon/ Lay-out ansvarlig) T

909 18 095

styskoe@gmail.com Ørland

Annonsepriser: -

1/ 1side: 5000,1/ 2 side: 2500,1/ 4 side: 1250,1/ 8 side: 675,-

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Kontakt: erna.tysko@metaforum.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline innhold:

01.09.2026

Neste nummer kommer: 12.09.2026

4

Metaforum - Mai 2026

Norsk forening for familieterapi Sari Lindeman (Leder) T

Veronica K Mæland (Styremedlem)

975 28 863

T

veronica.maland@gmail.com

Bergen

Frekhaug

Raymond Madsen

Kenneth Guddal

(Nestleder) T

(Varamedlem)

980 15 476

T

kenneth.guddal@gmail.com

Stavanger

Sandnes

Sobia Irum Malik (Varamedlem) T 400 49 934

(Styremedlem) 413 64 122 caroline@origoterapi.no

sobiaimalik@gmail.com

Bergen

Oslo

Tanja Hasselgård

Bente Johansen Rådberg

(Varamedlem)

(Styremedlem)

T

400 49 934

madray21@hotmail.com

Caroline Kristiansen Midtun T

932 15 351

sari@nfft

975 89 035

T

970 03 437

benryg@me.com

t.hasselgard@gmail.com

Drammen

Oslo

Daglig leder, økonomi- & medlemsansvarlig

Medlemskap & priser

In gr id Heggelu n d T

Personlig: 950,- inkluderer: Medlemskap

905 77 001 Ingrid.k.heggelund@outlook.com Modum

-

www.nfft.no

Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer Les om flere fordeler HER

Bli medlem

Metaforum - Mai 2026

5

Lederstemmen Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress Tilbak e og godt i gan g

Det er litt rart å skrive "Ord fra leder " igjen. Sist jeg skrev mitt første "Ord fra leder " som nyvalgt leder i mai 2020, seks år siden, var vi midt i pandemien. Det preget både arbeidshverdagen og hvordan vi kunne være en forening. Mange av refleksjonene den gangen handlet nettopp om hvordan vi kunne holde foreningsarbeidet i gang i en annerledes hverdag. Det er heldigvis lenge siden. Samtidig opplever jeg at det er en mer kontinuerlig oppgave å stille spørsmål ved hvordan vi som forening kan være relevante.

Hvordan skaper vi møteplasser som engasjerer? Hvordan kan foreningen være et samlende sted for faglig utvikling og tilhørighet? Dette er spørsmål vi ikke blir ferdige med, men som styret må jobbe med over tid.

Fra mars i år er jeg tilbake som leder, etter to års pause. Det er fint å få muligheten igjen, og jeg opplever at foreningen er i en fase med mange viktige oppgaver. En av de viktigste sakene framover er sertifiseringsordningen, som nå nærmer seg klar for innsøkning.

Dette arbeidet har pågått lenge, og mange har vært involvert underveis. Når ordningen nå blir konkret, vet vi også at det vil være behov for god og tydelig informasjon. Hva innebærer ordningen? Hvem kan søke? Hvordan vil prosessen være? Styret vil derfor bruke tid på å informere, svare på spørsmål og gjøre dette så tilgjengelig som mulig for medlemmene.

Vi har også fått på plass et nytt styre. Jeg er glad for å ha med meg Caroline Midtun, Bente Johansen Rådberg, Raymond Madsen og Veronica Mæland som styremedlemmer.

I tillegg har vi med oss varamedlemmene Tanja Hasselgård, Kenneth Guddal og Sobia Irum Malik, samt Erna Tyskø og Ingrid Heggelund i sentrale roller i styret. Det er en god blanding av erfaring og nye perspektiver, og jeg opplever at vi allerede er godt i gang med samarbeidet.

Når det gjelder aktivitet framover, vil vi blant annet fortsette med webinarer. Dette er en form mange har tatt godt imot, og som gjør det mulig å delta uavhengig av hvor man bor. Vi kommer til å legge ut mer informasjon om høstens program etter hvert, og håper også at medlemmer vil bidra med egne innlegg og tema.

Vi ønsker også å løfte fram og forfriske videobiblioteket vårt. Her ligger det allerede mye godt faglig materiale som flere kan ha nytte av, både fra webinarer og andre arrangementer. Samtidig vil styret fortsette å legge til nytt innhold. For de som ikke har vært innom tidligere, kan det være verdt å ta en titt.

6

Metaforum - Mai 2026

Samtidig ønsker styret å utvikle nye møteplasser. Til høsten arrangeres det en dagskonferanse. Her vil vi prøve ut et litt annet format enn de tradisjonelle konferansene, med mål om å lage en faglig samling som er mer konsentrert og tilgjengelig. Vi er spent på hvordan dette vil fungere, og håper mange har lyst til å delta. Samtidig er det viktig å ta vare på tradisjonene. I mars 2027 planlegger vi igjen en årskonferanse i kjent format, med både klinisk og forskningsmessig innhold.

Når jeg ser tilbake på tidligere lederperioder, kjenner jeg igjen hvor viktig det har vært å balansere kontinuitet og utvikling. Noe skal vi videreføre, som arrangementer, samarbeid og måten vi jobber på som forening. Samtidig trenger vi å justere oss i takt med det som skjer rundt oss, både faglig og organisatorisk. Foreningen er avhengig av medlemmenes engasjement. Det gjelder både deltakelse på arrangementer og bidrag i faglige diskusjoner. Mange av initiativene i foreningen har kommet nettopp fra medlemmer som har hatt en idé og tatt kontakt.

Styret ønsker derfor innspill underveis. Har du tanker om aktiviteter, tema for webinarer, eller noe du mener foreningen bør jobbe mer med, er det bare å ta kontakt.

Jeg ser fram til fortsettelsen av dette styreåret.

Hilsen Sari

Metaforum - Mai 2026

7

Vi søker 1nytt medlem i redaksjonen Reisebrev fra Nordic snarest

Family Therapy Congress

Har du lyst til å være med på å sette den systemiske dagsorden?

Liker du å skrive?

Er du genuint nysgjerrig og har lyst til å bidra?

Vil du være med å sette systemisk dagsorden? Vil du prege hva som kan leses om her i Metaforum?

Send en mail til ernahenriette@hotmail.com

8

Metaforum - Mai 2026

Presentasjon av nytt styremedlem i NFFT Mitt navn er Kenneth, og jeg er glad og takknemlig for tilliten som nytt varamedlem i styret i Norsk forening for familieterapi (NFFT).

Jeg er gift med Mariann, og vi har tre jenter på 8, 10 og 12 år sammen. Jeg er oppvokst i vakre Rosendal, en liten bygd ved Hardangerfjorden, men har bodd i Stavanger/Sandnes de siste 15 årene og ser at det går an å trives riktig så godt her også!

Siden 2012 har jeg jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien, både som miljøterapeut på sengepost og etter hvert som poliklinisk behandler i BUP. Jeg er utdannet klinisk sosionom, og ble ferdig med min masteroppgave i familieterapi høsten 2025.

Kenneth og datteren hans Sarah

I dag jobber jeg som behandler og familieterapeut ved Gausel psykiatriske poliklinikk. Her møter jeg ungdom og unge voksne i alderen 15?30 år med sammensatte utfordringer knyttet til psykose og/eller alvorlige affektive lidelser. I arbeidet med slike komplekse utfordringer, hvor relasjonelle vansker ofte er en stor del av bildet, så opplever jeg det svært meningsfullt å ha med seg familieterapeutiske perspektiver i møte og samhandling med pasienten og deres nettverk.

Som varamedlem i NFFT ser jeg frem til å lære, og å kunne bidra inn i et levende fagmiljø hvor vi sammen kan utfordre, være nysgjerrige og stille de viktige spørsmålene. Min arbeidshverdag er i spesialisthelsetjenesten, og samtidig som jeg i hverdagen erfarer hvor verdifullt det er å ha med seg familieterapeutiske perspektiv der så opplever jeg også at familieterapeuten kan bli marginalisert i denne delen av helsevesenet. Som familieterapeuter kjenner vi alle potensialet i perspektivene vi bringer med oss inn i arbeidet vårt, og jeg er sikker på at vi alle kan kjenne på hvor verdifull familieterapeuten kan være i samskapning med andre yrkesgrupper og menneskene vi er til for å hjelpe. En viktig sak for meg fremover vil derfor være at familieterapeutens rolle i spesialisthelsetjenesten skal styrkes.

Jeg gleder meg stort til å ta fatt på arbeidet og til å bli bedre kjent med foreningen og mange av dere i tiden fremover!

Beste hilsener, Kenneth

Metaforum - Mai 2026

9

Webinar

Reisebrev fra Nordic NFFT webinar har blitt et populært tilbud for våre Family Therapy medlemmer. Den digitale platform gir mulighet for mange Congress rundt om i landet til å delta og få faglig inspirasjon.

9 - 11. MARS

Å presentere for kolleger er en god faglig mulighet til å dele det du brenner for. De som hører på får både informasjon og inspirasjon. Det gis ikke noen økonomisk kompensasjon, men du får en unik mulighet til å nå ut og bli sett, hørt og lagt merke til. Det finnes mange der ute som vil ha glede av det du er opptatt av!

Webinarene sendes hver måned på zoom kl 19 ? 20.30. Selve presentasjon varer vanligvis en time, og etterpå inviteres medlemmene til diskusjon og refleksjon. Du kan også velge en annen form om du ønsker det.

Dette er det vi trenger å vite for å vurdere ditt forslag: -

Hva heter webinaret?: (Her er det lurt med en litt fengende tittel og kanskje en mer forklarende undertittel) Hva handler webinaret om?: Sammendrag på max 150 ord.

Hvem skal presentere?: navn, tittel, arbeidsplass og kontaktinformasjon.

Dersom dere er flere som skal presentere er det fint å få navnene på alle. Det trengs bare en kontaktperson. Minst en av de som presenterer må være medlem i NFFT. Legg ved bilder av de som skal holde webinaret.

Informasjonen sendes til Bente Johanesen Rådberg: benryg@me.com eller Sobia Irum Malik: sobiaimalik@gmail.com Du kan også gjerne ta kontakt med Bente eller Sobia om du ønsker å diskutere om det du brenner for og er opptatt av for tiden kan bli til en webinar! Vi gir opplæring for bruken av zoom og digitale presentasjoner.

Vi gleder oss til å se hva du ønsker å presentere!

10

Metaforum - Mai 2026

Webinarer NFFT har arrangert tre webinarer våren 2026: «Dialogisk kafé ? å være til stede i det som er og det som kan oppstå», ved Siss Engelhart og Marit Grave Halvorsen, «Terapi for terapeuten?» ved Angunn Mjøs, og «Gråsonesex» ved Mette Jensen.

NFFT har for tiden ingen nye webinarer å kunngjøre for høsten 2026. Vi arbeider fortløpende med programmet og tar gjerne imot innspill til relevante temaer og foredragsholdere. Har du forslag til temaer eller personer vi kan kontakte for webinarer høsten 2026 og våren 2027, eller ønsker du selv å bidra, oppfordrer vi deg til å ta kontakt.

Webinarene gjennomføres på kveldstid og varer fra én til halvannen time.

Innspill kan sendes til Sobia Malik (sobiaimalik@gmail.com) eller Bente Rådberg (benryg@me.com)

Metaforum - Mai 2026

11

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress EFTA t ilbyr også r elevan t e w ebin ar er . For m er e in f o: EFTA - European Family Therapy Association | Connecting Family Therapists and Trainers

EFTA CONVERSATION: Family, Psychotherapy and Artificial Intelligence: The Elephant in the Room | EFTA - European Family Therapy Association

12

Metaforum - Mai 2026

Studentstemmen Av: Su san n e Ledan g VID cam pu s Oslo Jeg har alltid vært nysgjerrig og hatt et ønske om å forstå. Jeg har vært opptatt av å forstå handlinger og atferd, spesielt i møte med det uforståelige, hvor jeg undrer meg over hvilke intensjoner som ligger bak. Det har vært viktig for meg å lete etter mening, særlig i møte med det meningsløse.

Etter at jeg ble ferdigutdannet sosionom i 2013, har jeg brukt mye tid på å prøve å forstå og søke etter mening. I mitt arbeid de siste 13 årene har jeg møtt mennesker i sårbare livssituasjoner. De fleste har vært i krise, enten på grunn av økonomiske vanskeligheter, helseutfordringer, familiekonflikter, m.m.

Felles for alle menneskemøtene har vært at de alle har hatt et hjelpebehov. De har alle vært i en situasjon hvor de av ulike årsaker har trengt ulik form for hjelp og støtte. Jeg har i disse møtene representert en del av et system, hvor maktforholdet

Susanne Ledang

En viktig verdi for meg har vært å møte alle mennesker med respekt og anerkjennelse. Jeg har forsøkt etter beste evne å møte de med empati og forståelse. Mange ganger har jeg virkelig trodd at jeg har forstått, ut ifra min forforståelse.

Videreutdanningen i familieterapi og systemisk praksis har gitt meg mange verdifulle verktøy. Det har hjulpet meg med å åpne blikket og utvide horisonten enda mer.

Selv om jeg gjenkjente noe teori fra sosionomutdanningen, opplever jeg at kunnskapen treffer mye bedre nå, med mer tyngde. Det faktum at jeg jobbet i mange år før jeg startet på videreutdanningen, har gitt meg en helt ny forståelse av teorien i praksis. Jeg har igjennom studietiden reflektert mye over ulike menneskemøter og situasjoner fra flere år tilbake. Jeg har reflektert over hvordan jeg møtte dem og om det var riktig, sett i lys av den nye kunnskapen jeg har tilegnet meg. Maktperspektivet er noe jeg har blitt veldig opptatt av og som jeg betrakter med nye øyne etter disse to årene.

Jeg har tenkt tilbake på de årene jeg jobbet i NAV og på de menneskene jeg møtte i sosialtjenesten. Jeg har reflektert over hvordan den institusjonelle makten opplevdes for dem, og undret meg over om det er noe jeg kunne gjort annerledes i møte med dem.

Jeg tenker på alle familiene jeg har møtt i løpet av årene jeg jobbet i barneverntjenesten, med ulike sammensetninger, kulturer, utfordringer og behov. Jeg har reflektert over ulike arbeidsmetoder jeg har jobbet etter, kartlegginger, risiko - og beskyttelsesfaktorer, samspillsobservasjoner og mentaliseringsintervjuer. Jeg tenker tilbake på referater, vedtak og barnevernfaglige vurderinger.

Språkets makt blir mer og mer tydelig for meg, og jeg klarer ikke å la være å tenke på menneskene bak klientnumrene.

Metaforum - Mai 2026

13

Videreutdanningen i familieterapi og systemisk praksis har ikke bare vært en reise, men også en gave. Jeg har igjennom PPU fått utforske alt fra fordommer til diskurser og hvordan det eventuelt preger meg i møte med andre. Gjennom litteraturgruppen har jeg fått hjelp til «nedrustning» i møte med tekster som virkelig har gjort noe med meg, hvor vi i gruppe har delt både refleksjoner og tårer. I tillegg har jeg vært så heldig å ha hatt praksis på Samtalesenteret på VID, hvor jeg har hatt samtaler med familier og par sammen med en medstudent og en veileder. Disse samtalene, i tillegg til veiledningen jeg har fått i forkant og i etterkant, har vært svært verdifulle for min utvikling som kommende terapeut. Jeg har fått utfordret meg og øvd meg på ulike situasjoner og tilnærminger. Jeg har vært vitne til hvor effektfullt det var å tegne opp et genogram på tavlen for to familiemedlemmer og jeg har fått følge et par i en prosess som har vært vond å kjenne på, men som også har lært meg noe.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Alt i alt er jeg veldig takknemlig for den reisen jeg har hatt igjennom disse to årene med videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis. Jeg sitter igjen med en enda større bevissthet og ydmykhet rundt arbeidet med de menneskene jeg møter hver dag.

Jeg kjenner på en dyp respekt rundt det faktum at det er folk sine liv og at jeg er heldig som får lov til å ta del i det.

14

Metaforum - Mai 2026

Releasing the tangeled web of incest del 9a I 2022 ga Elspeth McAdam, Peter Lang, Diana Henoa og NFFTs medlem Lennart Lorås ut boken: Releasing the tangled web of incest. The protective Interview» på Taos Worldshare forlag: https:/ / www.taosinstitute.net/ product/ the-protective-interview-releasing-the-tangled-web-of-incest Norsk forening for familieterapi har gitt økonomisk støtte for å få størstedelen av boken oversatt til norsk. Metaforum vil derfor i hvert nummer fremover dele et oversatt og noe bearbeidet kapittel. Vårt håp er at boken kan bidra til en verdig vei videre for den utsatte unge, dens familie og for de profesjonelle.

Kor t om bok en : Boken er skrevet for fagfolk som arbeider med barn og ungdom som er blitt utsatt for ulike former for seksuelle overgrep. Fagfolk opplever det ofte vanskelig å forstå de unges ofte skiftende symptomer som for eksempel usammenhengende beskrivelser og forklaringer, dissosiasjon med påfølgende bisarre presentasjoner (ofte sett på som hysteri eller psykose) og selvskading (ofte sett på som oppmerksomhetssøkende atferd). De unge blir ofte stemplet som personlighetsforstyrrede, uhelbredelige eller med behov for årelang terapi.

Forfatterne anser dem imidlertid som mobile, foranderlige og med utallige ressurser og styrker som fagfolk bør bidra til å frigjøre.

Denne boken er skrevet etter mange års praksis. Boken tar deg med på noen av våre reiser med de unge, der vi har lyttet til deres egne stemmer og til stemmene til personer som er viktige for dem. Forfatternes erfaring er at når vi lytter til disse ungdommene, mister de ofte symptomene sine veldig raskt. Kanskje fordi de får et tettere forhold til den/de foreldrene som ikke misbruker dem, eller fordi de føler seg trygge, og at hemmeligheten deres har blitt løftet frem og snakket om, uten at de nødvendigvis har tatt initiativ til samtalen.

Metaforum - Mai 2026

15

Bar n s st em m er : Et br ev f r a M ar ie

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Møtet med deg ga meg mye selvtillit og styrke.

Jeg husker ikke noe spesielt spørsmål som hjalp meg. Det jeg først og fremst husker, er måten du møtte meg på og snakket til meg. Du snakket til meg som om jeg var et voksent menneske med egne tanker, følelser og drømmer. Og viktigst av alt, med integritet. Det overbeviste meg om at jeg faktisk var en person med drømmer. Selv om jeg ikke visste hva drømmene mine var, forsto jeg at jeg hadde dem, og at jeg hadde all tid i verden til å bli kjent med dem. Jeg følte faktisk at jeg var en del av jorden, like viktig som solen og regnet. Jeg møtte pappa i går. Jeg har matematikk på skolen to ganger i uken. Jeg nyter våren, og jeg elsker livet. Jeg har det bra!

Ha et fint liv. Smak på livet! Det er bedre enn jordbær.

Mange klemmer.

Et nytt brev tre uker senere Da jeg gikk til togstasjonen for noen dager siden, tenkte jeg på noe som jeg senere forsto var en metafor. Du skjønner, jeg føler meg litt trist for tiden, og jeg ønsket å muntre meg selv opp. Jeg tenkte på stien min, hvor full den er av stygge steiner, ugress, farlige hull og skjulte røtter. Et eksempel på ugresset, som vokser opp igjen med én gang jeg drar det opp, er pappaen min. Følelsen av ensomhet er som et dypt hull, og det er tydeligvis mange hull langs stien min. Noen av hullene er fulle av regnvann, mørke og skitne som tårene mine.

Sankthansaften er et annet hull, eller en dum seremoniell kveld som svenskene feirer for å ha en grunn til å drikke. Marerittene mine føles som tunge steiner som ligger over tærne mine. Det virker ganske meningsløst å gå denne stien, min sti og mitt liv. MEN!! Siden jeg har de riktige skoene, spiller det ingen rolle hvor vanskelig stien er. Fjellskoene mine, en 16

flaske vann og et par sandaler å bytte til vil hjelpe meg å nyte turen. Jeg vil også ta med solbriller, slik at jeg kan se klart. Jeg vet ikke hvor stien min vil føre, men jeg tror den vil føre et fint sted, og da kan jeg ikke gå meg vill. Som Alice i Eventyrland sa: Jeg er fortapt! Hvilken vei skal jeg ta?

Hvor skal du? spurte noen Jeg vet ikke, sa Alice Da spiller det ingen rolle, svarte noen Jeg ville bare dele tankene mine, En klem fra Marie til Elspeth

Faglig r ef lek sjon En av de viktigste tingene vi lærte av denne modige unge kvinnen, både da og senere, var at hun aldri ble behandlet som et offer eller møtt med medlidenhet. Vi arbeidet kontinuerlig med hennes styrker og evner til å mestre livet. Hun hadde fått diagnosen personlighetsforstyrrelse. Hun hadde rømt hjemmefra, tatt overdose, vært i konflikter med personalet og vært innlagt over lengre perioder. Dette ble aldri fremhevet i våre samtaler. Vi fokuserte på hennes evne til å mestre og hennes fremtid. Hennes motstandskraft, fantasi og evne til å knytte seg til andre, samtidig som hun kunne være krevende ble forstått som styrker. Hennes lojalitet til faren og familien, hennes omsorg, kjærlighet og beskyttelse, og hennes styrke til å håndtere alt dette, langt mer enn mange av oss ville klart, ble sett som ressurser, ikke noe som skulle vekke medlidenhet. Hun fikk høre at det hun hadde vært gjennom var uakseptabelt, men også at det var bemerkelsesverdig hvordan hun hadde håndtert det. Hvordan kunne slike styrker og ressurser brukes til å bevege seg videre og skape et rikt og meningsfullt

Metaforum - Mai 2026

liv? Denne «ikke-offer» fortellingen ga henne en selvtillit som gjorde det mulig å kjempe videre i livet på en modig og verdig måte.

Ofte lærer unge mennesker å forstå sine erfaringer gjennom samtaler med jevnaldrende eller foreldre. Hvordan disse erfaringene gis mening, er avgjørende. Om vi gråter eller ler med dem, spøker eller synes synd på dem, skaper ulike veier videre. Dette gjelder særlig når erfaringene er forvirrende. Unge deler ofte erfaringer med hverandre, gjerne i en humoristisk eller overdrevet form. Når et barn har vært utsatt for overgrep, blir det imidlertid ofte gjort taus og ute av stand til å uttrykke sine erfaringer. Det eksisterer en uuttalt samfunnsregel om at dette ikke skal snakkes om. Barn kan også være truet, noe som gjør det skremmende å snakke. Alt må holdes skjult. Smerten, forvirringen og frykten blir ikke satt ord på, ikke vitnet, og ikke plassert i en sosial kontekst. De kan også ha vansker med å snakke om omsorg eller nærhet de har opplevd, fordi også dette oppleves som forbudt.

HORTEN

å utforske hvordan han hadde motstått overgrepene. Han hadde utviklet strategier: unngått å være alene med treneren, funnet måter å komme seg unna på, og søkt trygghet i laget. Vi utforsket hans lojalitet som en styrke, ikke en svakhet. Han var kjent som pålitelig og lojal, verdier som faktisk var blitt krenket i overgrepet.

Gradvis begynte han å se seg selv som kompetent og handlekraftig. Videre arbeidet vi med å tydeliggjøre hans ressurser innen skole, sport og relasjoner.

Han begynte å redefinere sin identitet, fra å være et offer til en person med verdier, evner og fremtidsmuligheter. Til slutt sto han overfor et valg: skulle han leve videre som offer, eller integrere erfaringen uten at den definerte hele hans identitet? Over tid begynte han å distansere seg fra offerrollen og gjenvinne en mer helhetlig selvforståelse.

I vårt arbeid med unge mennesker som har vært utsatt for overgrep eller traumatisering, forsøker vi, når de forteller

Når overgrep blir kjent, domineres samtalene ofte av selve hendelsen og samfunnets reaksjon. Dette rommer sjelden kompleksiteten og ambivalensen, særlig at overgrep kan skje i en relasjon preget av kjærlighet. Hemmeligholdet i slike relasjoner har derfor stor makt, fordi det knytter seg til tilknytning og trusler: «Hvis du sier noe, mister du min kjærlighet» eller «hvis du sier noe, vil noe forferdelig skje».

Barn tar slike trusler alvorlig, med konsekvenser som taushet, dissosiasjon eller selvskading.

Ek sem pelet m ed Pau l Paul, 15 år, ble henvist etter seksuelle overgrep fra treneren sin. Han opplevde seg som et offer, skamfull og passiv. Vi begynte å utvikle en alternativ fortelling ved Metaforum - Mai 2026

17

sin historie, å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten mot øyeblikk av motstand: Hva gjorde de for å motsette seg eller for å gi uttrykk for at de ikke likte det som foregikk? Hvordan håndterte de situasjonen? Når de forteller oss om dette, begynner vi å sette ord på ferdigheter og historier om motstand og motstandskraft.

Gjennom denne prosessen har unge fortalt oss at de har begynt å gjenvinne sin verdighet og selvfølelse. De beveger seg fra å være ofre til å bli noen som kjemper. De har ferdigheter til å overleve disse vanskelige erfaringene. De opplever at flere av verdiene de trodde de hadde mistet, fortsatt er til stede og synlige. Som en ungdom uttrykte det:

dersom det er nødvendig, snakke om muligheten for at noe kan ha skjedd og at barnet trenger beskyttelse. Dette er viktig fordi det bidrar til å skape en opplevelse av verdighet hos barnet: de blir lyttet til, tatt på alvor, holdt trygge og beskyttet mot at systemet påfører dem ytterligere skade.

Etter vår erfaring kan barn som uforvarende forteller og deretter går inn i en etterforskningsprosess, trekke tilbake eller benekte påstandene. Vi mener derfor at enhver avsløring bør være planlagt og informert.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

«Det hadde så stor betydning for meg at du så meg som en person med verdier. Jeg trodde alle så meg som skitten og upålitelig. Nå har jeg håp og har fått tilbake verdigheten min.»

En h ver avslør in g bør vær e en plan lagt avslør in g Når vi opplever at en ung person er i ferd med å fortelle om overgrep, er det viktig å stoppe dem forsiktig og si at vi ønsker å høre hva de har å si, men at vi må sikre at de er klar over konsekvensene av å fortelle.

Spør dem hva de ønsker skal skje etter at de har fortalt. Mange unge har sagt at de bare ønsker at vi skal vite, uten at de selv må si alt. Andre sier at de ønsker at det som skjer skal stoppe, men at de ikke vil at noe skal skje med foreldrene eller familien. Vi må være helt tydelige på våre juridiske og moralske forpliktelser, og hvilke handlinger vi er pålagt å gjøre. Hvis de forteller oss at de har vært utsatt for seksuelle overgrep, er vi forpliktet til å melde dette til barnevern eller politi. Vi har et moralsk ansvar for å beskytte barn. Derfor er det minste vi kan gjøre, allerede ved antydninger, å innkalle til et møte for å sikre barnets trygghet og, 18

En ungdom som begynte å fortelle til en lærer om hva hun hadde blitt utsatt for, ble oppmuntret til også å gi en formell forklaring til politiet. Politiet mente de hadde en tydelig sak å føre, og barnet ønsket da å legge til mer i sin forklaring.

Hun fortalte politiet langt mer, men dette kunne ikke brukes som bevis fordi datoer og hendelsesforløp ble uklare, ettersom faren hadde vært ute av landet. Vi forsto dette som en måte å beskytte faren på og forhindre ytterligere splitting av familien.

Samtidig hadde hun sørget for at de yngre søstrene nå var beskyttet ved å løfte frem alles bekymringer. Faren, som var mistenkt for overgrep, fortsatte å benekte at noe hadde skjedd. Når presset på jenta om å fortelle økte, endret hun historien. Hun begynte også med selvskading gjennom kutting og ved å rømme, og ga oss stadig motstridende signaler. Da faren benektet det som hadde skjedd, gjorde hun et alvorlig selvmordsforsøk, og hun var fortsatt ikke tydelig på hva som hadde skjedd. Da vi møtte henne sammen med faren, fortalte hun ham hvor mye hun savnet og elsket ham.

Da vi møtte familien, nektet jenta å delta i samtalen, eller å sitte bak enveisspeilet.

Hun hadde antydet hvor bekymret hun var for sin yngste søster, som lignet henne på mange måter.

Metaforum - Mai 2026

Vi arbeidet med resten av familien gjennom en beskyttelsessamtale (the protective interview), hvor vi økte morens bevissthet om at hun måtte ta en ansvarlig og beskyttende rolle for de to yngste døtrene som fortsatt bodde hjemme. Faren gikk med på å forlate hjemmet midlertidig og bo hos sin egen mor. Han gikk også med på å diskutere våre bekymringer med henne, slik at både han og jentene kunne være trygge mot mistanke og overgrep. Etter samtalen var den eldste søsteren svært flørtende med faren. Hun fortalte senere at hun ikke ønsket å overvære samtalen, fordi hun følte at hun aldri kunne si nei til ham; hun forgudet ham. Denne ungdommens atferd bedret seg betydelig etter at faren flyttet ut, og hun opplevde at han begynte å ta ansvar for det han hadde gjort.

M ot set n in ger og an svar I arbeid med disse ungdommene kan det fremstå som om verken de selv eller terapeuten får det til «riktig». De har levd med så mange motsetninger (for eksempel å bli fortalt at de er elsket samtidig som de blir truet) at det til tider er vanskelig for dem å vite hva som er best å gjøre. Som terapeuter må vi arbeide med disse motsetningene, fremfor å bli frustrert over hyppige og tilsynelatende motstridende signaler. Vi finner det nyttig å bruke metaforen om stemmer, ved å utforske de mange motstridende stemmene i livene deres. Vi spør hvordan historiene de lever i, er forskjellige fra historiene de forteller.

En av de første ungdommene jeg (Elspeth) arbeidet med, var en 14 år gammel jente som hadde vært i omsorg i tre år. Faren hennes satt i fengsel for overgrepene, som han hadde tilstått, og moren ble oppfattet som ikke-troende, sint og avvisende.

Kontakten med moren var brutt. Jenta var så sint at det ikke var mulig å ha en

meningsfull samtale med henne, og hun prostituerte seg. Dette var åpenbart en fullstendig uakseptabel situasjon.

Innledningsvis stilte jeg det jeg opplevde som et dumt spørsmål: «Hvem er du mest sint på?» Jeg ventet. I stedet for å avvise meg, reflekterte hun og sa: «Det er et interessant spørsmål.» Hun fortalte at hun var mest sint på venninnen som hadde fortalt en lærer om overgrepene. Jeg spurte hvorfor, og hun svarte: «Se bare på rotet jeg er i nå. Det er verre enn noe jeg noen gang har opplevd.» Hun fortsatte med å si at hun i praksis ikke hadde noen mor, søsken eller far. Jeg spurte hvem hun savnet mest. Til min overraskelse svarte hun faren. Vi utforsket da hva hun hadde likt ved ham.

Hun ble tårevåt og sa hun følte seg ensom, og savnet nærhet og det å være viktig for noen. Men da jeg sa: «Så faren din ga deg mye», ropte hun: «Nei, det gjorde han ikke, han var et jævla monster. Han voldtok meg, slo meg og låste meg inne. Jeg hater ham.»

Vi fortsatte arbeidet forsiktig med disse motsetningene. Hvis jeg snakket negativt om faren, sa hun at jeg var som andre sosialarbeidere som ikke kunne se kjærligheten og dybden i relasjonen deres.

Hvis jeg var positiv, ble hun opprørt og spurte om jeg forsto hva hun hadde vært gjennom. Som terapeut opplevde jeg å bli fanget i hennes motsetninger, men det å gi rom for at hun kunne frembringe ulike historier som kunne skilles i tid og betydning, var hjelpsomt for henne. Hun kunne etter hvert se at faren hadde handlet skammelig ved å utnytte henne og frata henne barndommen. Samtidig kunne hun også se at han på andre måter hadde vært en god far som hadde elsket henne, forsørget henne, lekt med henne og gjort mange ting hun satte pris på.

Metaforum - Mai 2026

19

Vi snakket også om følelsene hennes knyttet til at hun hadde oppmuntret ham, forsøkt å behage ham og gjøre ham fornøyd. Hun undret seg over om det egentlig var han som var ansvarlig, eller om hun selv hadde forført ham. Det å kunne si tydelig til henne:

Hun sa: «Jeg vedder på at du elsker dem høyt.»

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

«Det er interessant; barn er alle så vakre og sanselige. Det er deres rett. Du kan ha oppmuntret ham ved å være så tiltrekkende og sanselig. Likevel er det den voksnes ansvar å stoppe og sette grenser for hvordan barn og foreldre eller andre voksne oppfører seg sammen. Det er dette faren din skulle ha gjort. Barn er ofte lydige og ønsker å glede dem som betyr noe for dem.

Voksne har derimot ansvar for å lære barn hva som er rett og galt, og for å stoppe seg selv fra å gjøre ting som ikke er gode for barn.» Hun opplevde det som beroligende at jeg anerkjente at hun hadde vært en aktiv deltaker, men samtidig forsto at det var noen andre som skulle ha trukket grensene for henne som barn. Senere fortalte hun at denne samtalen var til hjelp for henne fordi den ikke gjorde henne til et offer. Hun visste at hun ikke hadde vært passiv, men hun forsto også at hun ikke hadde et moralsk ansvar for det som hadde skjedd.

I neste samtale stilte jeg igjen et spørsmål som kunne fremstå som «dumt»: «Når vil du slutte å prostituere deg?»

Hun svarte umiddelbart: «Når jeg finner noen som knulle meg slik faren min gjorde.»

Hun la merke til at jeg ble tatt på sengen og sa, noe nedlatende:

«Ja», sa jeg.

«Vel, forestill deg den typen kjærlighet og sex. Det sprenger tankene dine.»

Jeg reflekterte over dette, og vi snakket om hva kjærlighet betyr i ulike relasjoner, hva det innebærer å være far, og hva det innebærer å være datter. Hva er særegent ved en mors kjærlighet og en fars kjærlighet, og hvordan skiller dette seg fra å motta kjærlighet fra en jevnaldrende? Hvilke typer relasjoner gir rom for at du kan delta på like vilkår, der dine ønsker tas på alvor og din stemme blir hørt? Når er seksuell aktivitet akseptabel, når er den det ikke, og hvem definerer dette? Vi snakket også om henne som en 35 år gammel kvinne og hennes forestillinger om hvordan hun ønsket å forholde seg til mennesker i fremtiden ? til faren, moren, fremtidige partnere og andre.

Ved å snakke om sine drømmerelasjoner kunne hun bevege seg utover begrensningene i sin nåværende virkelighet, som opplevdes uoverkommelig: manglende mulighet til å kontakte moren sin, raseriet hun følte overfor moren, at faren satt i fengsel, og at barnevernet ikke var positive til kontakt med ham. Gjennom arbeidet med drømmer begynte hun å forestille seg andre muligheter og å se at det fantes en fremtid. Hun var ikke nødvendigvis fanget i sin nåværende verden.

Fortsettelsen av dette kapitlet kommer i neste nr. av Metaforum.

«Ikke vær så naiv.»

Så spurte hun: «Har du barn?»

«Ja», svarte jeg.

20

Metaforum - Mai 2026

Metaforum - Mai 2026

21

SYSTEMISK KAFÈ Reisebrev fra Nordic Av: Vibeke Lorentzen

HORTEN

Family Therapy Congress Vanlig ulykkelig familiestrev

4.m ar s 2026

Hva trenger barn fra oss ? og hvorfor blir foreldrerollen ofte så krevende? Det var utgangspunktet da Hedvig Montgomery møtte Odd Arne Kjærland til samtale på mars utgaven av Systemisk kafe i Horten.

Odd Ar n e: Takk for at du spurte meg om jeg ville intervjue deg. Jeg tenkte: «Hva er det hun har i baktankene meg å spørre meg om dette?» Det var det første jeg tenkte. Men jeg var veldig glad for forespørselen, altså! Jeg har likt veldig godt den formen du har stått frem i, i sammenhenger med bøkene dine og i kommentarene dine. Og du har fått en kjempestor plass i folks liv, tenker jeg, som skribent og veileder til familier som driver og strever med vanlig strev i familier. Antagelig har mange her lest dine tekster eller hørt deg på podkaster og sånne ting. Hvordan har det seg at du har havnet her da, totusentallets Åse Gruda Skar på familier liksom? Altså hvordan skjedd det?

Hedvig: Jeg skjønner at du spør! Du var jo min veileder på min hovedoppgave da jeg var en tuslete, på randen av skilsmisse kvinne med hjernerystelse. Jeg skjønner spørsmålet! Og så må jeg jo sitere Woodhouse her: "How did it all happen? First gradually, then suddenly". Det meste i livet er sånn. Hadde noen, den gangen da vi satt og rushet igjennom den hovedoppgaven, spurt meg hvordan kommer du til å leve når du er noen og femti? Jeg hadde ikke hatt fantasi til å beskrive det sånn som det ble. Jeg hadde ikke klart å planlegge det på noe vis. Så det første er at det er ekstremt uplanlagt.

Min interesse hele veien for tekst, og da fremst som leser, jeg har også litteraturvitenskap med i bagasjen min, den har jo alltid vært der. Jeg synes det har vært veldig utviklende for meg selv å skrive, men det som gjorde at det ble suddenly i dette regnestykket, var at det kom en mann som jeg hadde hatt i veiledning i forhold til sin ny-familiesituasjon, og som tilfeldigvis jobbet i forlag og sa dette må du skrive om. Og derfra og ut så startet suddenly.

Odd Ar n e: Ja, en sånn forespørsel. Og det ga gjenklang i deg også, fordi ja, det var det skriftlige, altså formuleringer. Du jobber jo mye med språket. De jeg snakker med sier at du formidler kunnskap om familieliv på en lettfattelig og nær måte. Når du skriver, hva er det du legger vekt på?

Hedvig: Altså, skrift er jo som tale, bare mer disiplinert. Det vil si at du skal treffe de samme tingene. Hvis du ikke treffer følelsene i folk, så vil ikke ordene virke. Sånn er det enten vi snakker eller vi skriver. Vi glemmer det ofte når vi skriver. Vi tror at ordene i seg selv har en funksjon. Men skrevne ord fungerer egentlig på samme måte som talte ord.

22

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTEN De må treffe noe for at de skal kunne spire og bli til noen ting. Så det ene at jeg tenker nok når jeg skal velge saker eller velge temaer, eller når jeg skriver om noe, det er: Hva slags åre er det jeg skal treffe? Hva er det folk sitter med som dette skal komme inn i? Og det er interessant. Da jeg skrev Foreldremagi bøkene så var det veldig lett å skrive om de minste barna. Altså når du sitter der med baby, du har en forventning, og du kan alltid hvile på at de er søte når de sover. Det er ganske lett å treffe småbarnsnerven. Men da jeg skulle skrive tenåringsboka.... Så må jeg bare si at jeg satt de siste ukene før den skulle trykkes og skrev den helt om. Fordi tenåringer er ikke spesielt søte når de sover. Tvert imot, de er provoserende når de sover. Og fortvilelsen, altså den der følelsen av å stå på kanten når du har en tenåring som du er bekymret for, er en helt annen enn den fortvilelsen du kjenner tross alt med de små barna. Så det det handler om å tilpasse den der, hvor er det jeg skal treffe henne følelsesmessig? Og det betyr også at det er massevis av grøfter å gå i.

Skriver du for sånn: «Dette går bra, alt er normalt» så treffer du jo ingen steder. På samme måte er det hvis du skriver: «Sånn kan det gå, han kan bli narkoman! Han kommer aldri til å begynne på skolen, NAV neste.» Så treffer du jo heller ingen. Slik at du kan ikke skrive om det verste du noen gang har sett, eller det som kan kjennes bagatelliserende ut for dem som faktisk står og strever. Så det er en slags balansegang som krever en del.

Hedvig Montgomery og Odd Arne Tjersland

Metaforum - Mai 2026

23

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Odd Ar n e: Du kan havne i minst to grøfter her. Det ene er den der Klara klok, lettfattelig, der du gir masse råd og de henger i lufta. Det du gjør ofte er at du gir nettopp en sånn, jeg vil kalle det innforlivet beskrivelse av dilemmaer som folk står i.

Hedvig: Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men man glemmer jo aldri en fødsel, og du glemmer aldri den følelsen når du står der med et nyfødt barn. Og alt jeg klarte å tenke på var i hvert fall: Deg skal jeg beskytte mot alt vondt. Deg skal jeg ta vare på.» Altså, det er jo den første sterke følelsen mot den lille nyfødte. Og så stemmer det jo ikke. Vi kan ikke beskytte barna mot våre, mot alt vondt. Det kommer ikke bare til å gå bra i løpet av de tyve årene vi har en sånn rimelig nærhet, så vil enhver forelder havne i ganske betydelige problemer på et eller annet tidspunkt. Om det er en skilsmisse, om det er sykdom i familien, om det er barnet som ikke får til skolearbeidet, om det er barnet som ikke finner sin gjeng. Det er så mange steder hvor det plutselig blir littegrann skjørt. Og det kan kjennes veldig overveldende ut, når det rammer.

Odd Ar n e: Siri Gullestad, hun har gitt ut en bok nå som heter «Vanlig ulykkelig», og du skriver på en måte for meg vanlig ulykkelig familieliv, altså strev. Vanlig ulykkelig familiestrev.

Hedvig: Mm. Samtidig så vil jeg bare si at det er også lykke.

Odd Ar n e: Ja! Hedvig: Da jeg jobbet på Lovisenberg sykehus som pleieassistent, som jeg gjorde i min ungdom, så hang det over hver eneste vask. Og for de av dere som ikke har jobbet som pleieassistenter, man vasker hendene veldig ofte! Hver eneste vask hadde oppslaget over seg: «Tenk positive tanker, si positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror» Og så var det en sånn bord rundt med fugl i hver kant. Jeg må si at jeg har stått der og gnisset tenner og irritert meg over det oppslaget i smug. Fordi det er jo ikke sant! Altså, det er jo simpelthen ikke sant! Av og til så blir ting feil selv om du har gjort rett. Av og til så tenker du positivt, og så får du en i bakhodet likevel, fordi du ikke så den komme en gang. Jeg tror jo også at et lykkelig liv er avhengig av å ha sine kontraster og ha sine farger. Et lykkelig parforhold er faktisk avhengig av at vi har noen ting å overkomme, at vi har noen ting å bekjempe eller stå sammen om. Så ideen om bare lykke er ikke bare forskrudd, den er også umulig. Så det at vi alle sammen kommer i disse situasjonene, det tenker jeg at sånn at skal det være. Men noe av det som er så vanskelig, og det har noen ting med samfunnet å gjøre. Det har noe med forventninger å gjøre. Og jeg synes det er veldig fint at Siri Gullestad sier at vi har helt urimelige forventninger som samfunn. Jeg er ikke så sikker på at vi har urimelige forventninger som individer, men som samfunn tror jeg kanskje vi har det. Men, det er så mange som føler seg ensomme i disse situasjonene. Og når de da kjenner på den ensomheten, så er det så få å gå til. Og en av mine kjepphester, nå kommer det noen kjepphester her, jeg beklager det. En av de tingene som provoserer meg mest, det er: «Sånn skal det ikke være!» samfunnet. Når noen kommer og sier «Jeg er blakk», «Jeg har et barn som ikke kommer seg på skolen», «Jeg er helt fortvilet». Og så blir du møtt med: «Sånn skal det ikke være!». Så lager det en enda større avstand mellom det livet som folk kjenner på og det som de blir møtt med når de sier noen ting om det.

24

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN Så hva jeg prøver å skrive? Jeg prøver å skrive det motsatte av «Sånn skal det ikke være!».

Jeg prøver å gjøre det som gjør at det ikke kjennes så ensomt ut at du står i det sånn som livet er.

Odd Ar n e: Siden jeg har en syk kone og hatt det noen år, så er det ett utsagn som jeg syns også er i den klassen, og det er: «Du må ta vare på deg selv». Og den, altså, du er like ensom i «du må ta vare på deg selv», for det er et kav å finne ut av hva du skal ta var på.

Men det du sier det er det å komme inn på, gi tilbakemeldinger om den opplevelsen du selv sitter med og bli forstått i den.

Hedvig: Ja, og som jo er det vi gjør i terapi. Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker tv-serien Frasier? Han var radiovert, det var før podcastens tid, og han begynte hver setning med "your head is in my hands". Det er utrolig vittig, men det er jo faktisk det vi gjør når vi sitter der, enten det er med enkeltklienter eller med familier. Jeg har tenkt mye på det når jeg sitter der i terapi, for jeg jobber jo mye som terapeut. Det er fortsatt det som får meg til å føle meg flink. Det jeg skriver får meg aldri til å føle meg flink. Heller ikke til å være noe spesielt stolt eller fornøyd. Det er derfor jeg synes det er så vanskelig når du skryter sånn av det, fordi det er ikke der jeg har det jeg er stolt av. Men når jeg har fått til den virkelig kaotiske familien som bare har kommet hver tredje gang, for det er det de har fått til. Og så har jeg kommet dit at de går ut og jeg ser at de har kommet så mye nærmere at neste time kommer til å bli annerledes. Det er da jeg føler meg flink. Det er da jeg har gjort noen ting. Det er jo dette terapi handler om. Det er aldri lett det heller.

De unge terapeutene på kontoret spør: «Hvor styrende kan jeg være?» Altså alle disse spørsmålene som vi har når vi jobber med veiledning, «Hvor styrende kan jeg være?» Skal jeg være dirigent eller hva skal jeg være for noen ting? Jeg tenkte på det, er vi dirigenter?

Nei, vi er jo ikke det, for vi aner jo ikke hvilket musikkstykke klientene spiller. Så det er jo helt umulig å dirigere. Men, vi er noen slags jazzimprovisatører hvor vi prøver å få tak på deres musikk og så komme inn og være med på å få en litt annen tone inn. Det er et arbeid som er så oppmerksomhetskrevende, men når du får det til, så er det jo som når du får til å spille jazz. Altså, det kjennes helt fantastisk ut fordi det swinger!

Odd Ar n e: For meg er den veldig viktig den første delen om du snakker om, den hvor du tuner deg inn og prøver å spille på de strengene som de spiller, og gjerne selektert. For det er jo flere ofte i det rommet. Slik at hver av dem kjenner seg hørt. Jeg satt med et par for to år siden, hvor det var kjempekrangel. De var på to forskjellige kloder, og jeg tenkte «Roe ned, roe ned. Nå er du ikke til hjelp, nå er du ikke til hjelp». Altså, du kjenner deg hjelpeløs.

Og jeg sitter der og det eneste jeg prøver på det er å prøve å få tak i en slags formulering av hans virkelighet og hennes virkelighet, og senker tempoet, senker tempoet. Den tredje timen tenker jeg «Dette her går ikke». I det de går ut, tar jeg han på skulderen. Han hadde vært ganske ufyselig med henne. Og så gikk de. Det gikk det tre dager. Så skrev han en mail. Og så åpner den med "Ja, jeg var ganske håpløs i den tiden". Det gir sånn en sånn følelse at Oj, her var det plutselig noe. Her var det en berøring. «Jeg merket at du tok meg på nakken.»

Metaforum - Mai 2026

25

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Hedvig: Utrolig interessant. Vi kjenner jo denne terapivirkeligheten som er så fantastisk når vi får den til. Så utrolig krevende å jobbe med. Jeg synes jo ofte det er vittig når folk sier "Du er psykolog, det er vel et veldig givende arbeid" Så tenker jeg inni meg, jeg sier jo ikke det, men så tenker jeg inni meg «Ja og det er jeg som skal gi!» Og det må jeg bare si, skal du ha den type arbeid så må du også være god til å ligge på sofaen. Du er nødt til å tåle å være sliten.

Men når du skriver, og det er det som er interessant, hvis vi går tilbake til skrivingen, det er at jeg skriver jo inn i det samme, bare at jeg ikke ser det. Jeg har dem ikke i rommet, og jeg ser ikke hvor jeg treffer. Og det betyr at det er mange ting jeg må være forsiktig med.

Jeg må være veldig forsiktig med ting som råd som kan brukes for hardt, sånn at der hvor jeg i rommet godt kunne gitt mye tydeligere råd på at vet du hva, når du kommer dit og barna ikke kommer, så må du rett og slett gjøre sånn og hente dit og sånn der. Jeg kunne vært mye tydeligere inne i rommet, men hvis jeg skriver det, så risikerer jeg at noen sier «Ja, fordi at jeg leste at man må ta tak i dem og sette dem ved bordet, og man må sette...»

Og plutselig så er vi over i det som vi vet er skadelig for barn. Det er ikke så mye som er skadelig for barn, men det er en håndfull ting som vi vet er skadelig for barn, og en av dem er for eksempel foreldre som bruker seg sin størrelse som maktutøvelse. Så når jeg skriver skal jeg hele tiden tenke på at jeg må løfte opp barnet til å bli sånn at foreldrene ser det i øyehøyde når de leser det. Det høres kanskje litt rart ut når jeg sier det nå, men jeg må rett og slett løfte barnets stemme så høyt opp at ikke foreldrestemmen blir det eneste som klinger i rommet når de sitter og leser hjemme. Og det, i den grad jeg har gjort noen ting, jeg føler jo ikke at jeg har gjort spesielt mye nytt jeg må jo dessverre medgi det.

Men det som jeg har gjort, som jeg som var nytt og som nok gjør at disse bøkene fungerer godt i veldig mange forskjellige kulturer og land, det er at jeg har forklart alder for alder hvordan barn er forskjellige, hvordan de fungerer forskjellig på forskjellige aldre. Ikke gjort barneoppdragelse til en størrelse som er uavhengig av barnet. Men ved å vise hvordan en treåring tenker kontra en trettenåring, så er plutselig barnet noen ting som kommer opp i øyenhøyde hvor foreldre kan si «Ah, skjønner!». Og da ser de ikke bare seg selv, da ser de også barnet.

Odd Ar n e: Ja. Og så, og samtidig så får du jo til å skrive om den andre siden, altså den der.

Du, skriver også et sted eller et sånt stykke om nei, og det er jo den motsatte. Altså, for, og det er et budskap om som, som jeg tenker også mange strever med. Altså hvordan få til å lage normer og organisering i familielivet og gjøre det på en måte som ikke blir den autoritative skikkelsen som trer ting nedover barnet. Du for noen i dag skriver på den måten at det bare handler om å fremheve følelser og bekrefte dem og utforske dem. Men det er også den andre siden, styringssiden.

Hedvig: Men skal du kunne styre, skal du være en god leder, så må du kjenne dine ansatte. Og det samme gjelder inn i familien. Skal du være en god leder for barnet ditt, så må du kjenne det barnets melodi eller måte å operere på.

26

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

De voksne bestemmer jo, og vi bestemmer jo mer over barnet enn noen gang før. Jeg synes nesten det er litt fascinerende når vi snakker om at barn i dag, de har det så fritt.

Jada, men som syvåringer så er de på skolen åtte og en halv time om dagen. Alt inkludert.

Vi har aldri hatt et mer organisert og styrt barneliv enn det vi har akkurat nå. Om det er å sy puter under, armene til barna. Jeg tror i hvert fall ikke det barna som har bedt om de putene. Vi gjør det jo fordi vi opplever det som en fornuftig måte å organisere det på. Da er det å beskylde foreldrene eller barna for å være bortskjemte eller overbeskyttende blir litt feil sted å legge trykket på. Men at foreldre i dag slites mellom å si «Det der får du ikke lov til. Du kan ikke grine sånn når jeg kommer og henter deg, for nå har vi dårlig tid». Til treåringen i barnehagen som er utmattet etter en full barnehagedag til å sette seg ned og si ?Åh stakkars, og nå har det vært mye og nå og lang dag og du er sliten og tomatsuppe til lunsj. Og det nei da, og stakkars. Nei, du er ikke sint. Nei, du er. Nei, du er ikke. Nei....? Og så plutselig så har vi to stykker som er tre år, mamma og treåring. Så er jo det også den totale kollaps. Og veldig mange har nok kjent på at de rådene som har kommet om å møte barns følelser, de mangler jo del to av det. Som igjen bare handler om tilknytning. De mangler nemlig at det er ikke å møte, men det er å forstå og hjelpe videre. Det å koble seg på er å få tak i. «Å ja, det har vært en sånn dag. Okay, men vet hva.

Metaforum - Mai 2026

27

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

De voksne bestemmer jo, og vi bestemmer jo mer over barnet enn noen gang før. Jeg synes nesten det er litt fascinerende når vi snakker om at barn i dag, de har det så fritt.

Jada, men som syvåringer så er de på skolen åtte og en halv time om dagen. Alt inkludert.

Vi har aldri hatt et mer organisert og styrt barneliv enn det vi har akkurat nå. Om det er å sy puter under, armene til barna. Jeg tror i hvert fall ikke det barna som har bedt om de putene. Vi gjør det jo fordi vi opplever det som en fornuftig måte å organisere det på. Da er det å beskylde foreldrene eller barna for å være bortskjemte eller overbeskyttende blir litt feil sted å legge trykket på. Men at foreldre i dag slites mellom å si «Det der får du ikke lov til. Du kan ikke grine sånn når jeg kommer og henter deg, for nå har vi dårlig tid». Til treåringen i barnehagen som er utmattet etter en full barnehagedag til å sette seg ned og si ?Åh stakkars, og nå har det vært mye og nå og lang dag og du er sliten og tomatsuppe til lunsj. Og det nei da, og stakkars. Nei, du er ikke sint. Nei, du er. Nei, du er ikke. Nei....? Og så plutselig så har vi to stykker som er tre år, mamma og treåring. Så er jo det også den totale kollaps. Og veldig mange har nok kjent på at de rådene som har kommet om å møte barns følelser, de mangler jo del to av det. Som igjen bare handler om tilknytning. De mangler nemlig at det er ikke å møte, men det er å forstå og hjelpe videre. Det å koble seg på er å få tak i. «Å ja, det har vært en sånn dag. Okay, men vet hva. Jeg tror vi dropper den dressen og så løfter jeg deg og så kommer vi oss ut i bilen og så kommer vi oss hjem og så blir det middag» som er den riktige måten å håndtere det på. Men de sliter. De får den ikke helt til fordi de har fått høre at de skal møte følelsene. Og så er det interessant at istedenfor å trekke dem, det jeg da prøver er å trekke dem mot midten og si «Vet hva, har du et slitent barn, så er det noe annet enn når du har et opplagt barn. Hvordan kan du håndtere den situasjonen?» For å foreldrene inn mot midten. Mens når du ser i den offentlige samtalen så blir det veldig fort sånn: «Ja, men her må foreldrene bli tydelige. De må sette grenser. De må si at de ikke aksepterer den type oppførsel». At foreldre ikke aksepterer den type oppførsel er jo en helt uinteressant størrelse, for barna har den jo.

Det er der jeg prøver å vise hvordan kommer vi bort fra disse ytterkantene og inn mot den midten hvor foreldre kan kjenne: Det fikset jeg. Vi kom oss hjem og de sitter og ser på Paw Patrol mens jeg lager middag. Det er ikke så bra med Paw Patrol, men jeg får i hvert fall laget middag og nå er mat det viktigste.» Fint, da er vi i gang.

Odd Arne: Hender det da, Hedvig at du beskriver det en sånn tekst som du synes det, og så hører du plutselig noen som liksom henviser til deg og så blir du fortolket på en helt annen måte enn det var intensjonen.

Jeg fikk en epost en gang fra en barnehage som sa at er helt håpløst å være den barnehagen, for de følger bare Hedvig Montgomerys råd. Og det er å ikke si nei.

Hedvig: Ja, ja, jo jo, men altså, såpass må man tåle. Jeg prøver å unngå å bli misforstått.

Men det er en helt umulig oppgave. Av og til så blir du det. Og noen trenger noen å være sinte på til enhver tid. Til min overraskelse så er det noen har tolket meg dit hen at jeg ikke er så opptatt av fedre og menns rettigheter, som jo for meg er veldig overraskende, fordi det har jeg jo definitivt vært opptatt av, og med et stort hjerte nettopp for menn etter samlivsbrudd. Så det har vært veldig overraskende. Men jeg har til slutt bare vært nødt til å akseptere at okay, de trenger et sted å henge sinnet sitt.

28

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN Og siden jeg er så synlig, så blir det sånn. Jeg oppsøker det jo ikke. Jeg oppsøker jo ikke kommentarfelt og ser hva slags kloakk som flyter. Jeg har jo ikke rett hele tiden heller. Men av og til så er det å finne sin egen posisjon krever kanskje en antagonist. Kanskje det er helt i orden at jeg er den da.

Odd Ar n e: De fleste av oss er ikke sånn eksponert som deg er, og så er du terapeut. Byr det på noen? Er det til hjelp? Byr det på noen utfordringer? Altså, er det noe du merker?

Hedvig: Å ja, jeg skulle gjerne vært det foruten. Det kan jeg si helt ærlig. Jeg skulle gjerne vært det foruten privat. Man tror jo at det bare er fint, men det det fører til er at du for eksempel har du glemt å betale på trikken, så er det krise. For blir du tatt i kontroll så blir det lagt merke til. Hvis du blir sur på hun skikkelig, skikkelig, skikkelig dumme dama på bakeriet, så kan du ikke bli det. Du må være hyggelig. Hadde noen fortalt meg at det var så slitsomt å bare være hyggelig, så hadde jeg blitt overrasket. Men det er slitsomt å kjenne den der, at du blir observert og har mindre å gå på ute i verden. For ikke å snakke om i forhold til egne barn. Jeg kan ikke akkurat klage på noen ting på skolen til mine egne barn.

Nei, jeg må liksom bare tenke jeg håper noen andre klager. Så jeg kjenner jo på en del av de begrensningene der. Og for meg som terapeut så synes jeg i hvert fall det er en begrensning at folk har en forventning som er veldig høy, når de kommer. Og egentlig så trenger vi jo ikke det når folk kommer i terapi. Vi trenger nesten det motsatte. Så jeg bruker mye mer tid nå på å få til det liketile og ikke forventningsfulle, men mer at det er ikke jeg som skal gjøre noe, det er jo de som skal gjøre noe. Så jeg må liksom få det bort fra forventning og over på håp. Jeg må bruke mer tid på det for å få det over dit. Så rent terapeutisk ingen fordel.

Odd Ar n e: Og det du sier er det sikkert mange i forsamlingen som kjenner seg igjen i. Om de ikke er eksponert på samme måte som deg, så er de det i lokalmiljøet, og alle vet at det er hun terapeuten på familiekontoret. Altså at det er noen som gjør at du blir forsiktig på det der foreldremøtet eller. Altså, du vil si minst mulig for ikke å stå frem.

Hedvig: Ja. Og så tror jeg det er noe viktig i dette også som er helt sant. Vi har en posisjon.

Enten vi liker det eller ikke, så har vi i kraft av utdanningen vår i kraft av alt det vi har jobbet med og fått med oss. Vi har en form for makt, og hver gang man har makt så skal man være forsiktig med den. Det er en del snakk om nå noen som er å finne i noen spesielle filer. Jeg vet ikke om du har lest om det, men det er noen som har vært litt skjødesløse med forståelsen av seg selv som maktperson. Enten det er som terapeuter eller som byråkrater, eller som journalister eller skribenter, så har du makt. Og har du makt så skal du være forsiktig med det. Så jeg tror også det er riktig at vi må ta oss litt i det, ikke reise oss opp og bruke full stemme.

Odd Ar n e: Er det noe du unngår? Er det noe du ikke vil skrive om?

Hedvig: I utgangspunktet svaret på det nei. Jeg skriver mye ut fra hvilke saker jeg har, og det er jo saker som kommer for å kunne bli spalter. Det samme i bøkene jeg skriver ut fra hva jeg tenker folk har behov for der de står som foreldre eller ansatte i arbeid med barn.

Metaforum - Mai 2026

29

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Men det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har en ganske streng regel, men den er vesentlig: jeg skriver ikke om saker som jeg kjenner at jeg er opprørt over. Så er det noen ting som virkelig engasjerer meg, sånn at jeg bare kan gå i gang å skrive og prate om det fordi jeg mener noen ting sterkt om det. Mener jeg noen ting veldig sterkt, så er det et signal om meg at dette bør jeg faktisk ikke holde på med, fordi da har jeg ikke riktig avstand til å få det i de riktige proporsjonene. Det er dessverre mange ting som irriterer meg i løpet av et døgn. Det er for eksempel en del politikere som snakker om barn og skole og sånne ting som kan få meg helt...

Odd Ar n e: Slå av TV liksom?

Hedvig: Ja, og nå er jeg for så vidt oppvokst med en svensk mormor på Palmes tid, og hver gang Palme kom på TV så sa hun " Huff, stäng av, vi måste byta kanal". Hun ble så utrolig provosert av ham. Så jeg skjønner jo hvor dette kommer fra. Men jeg skjønner også at det er ikke noe nyttig drivkraft for meg faglig. Som fagperson kan jeg ikke sitte og mene ting sterkt. Som fagperson må jeg ned til det jeg klarer å ha et faglig blikk på. Er jeg for irritert så har jeg ikke det. Da blir det feil. Og jeg får ofte spørsmål Kan du ikke skrive om det og det og det er så viktig akkurat nå, så tenker jeg. Det tror jeg faktisk andre må ta seg av.

Odd Ar n e: Så du gjør en del vurderinger akkurat på det. Hva skal jeg gå inn i? Hva skal jeg ikke gå inn i? Og en ting er å styre unna det som du virkelig er trigget av og sånt noe. Da blir du mer politiker.

Hedvig: Ja, ikke sant. Hadde jeg skullet skrive noe om fraværsregelen? Som jeg virkelig ikke tror fungerer etter intensjonen...Men jeg tror jeg må være litt mindre irritert før jeg skriver noe om den.

Odd Ar n e: Jeg lurer på om vi også skal snakke litt om kultur. Du har mye nettverk, du får mye tilbakemeldinger. Det er folk som skriver til deg, de leser deg, og du, du leser også den offentlige debatten. Hvis du skulle si noe, hva er utfordringene for barnefamiliene i dag? Altså, hvis du skulle løfte frem noe som du gjerne hvis du kanskje ikke skal skrive for mye om fordi da, da blir man politiker. Men, er det noen spesielle utfordringer her?

Hedvig: Altså, en som er helt åpenbar, det er at forskjellen på familier i Oslo vest og resten av landet er veldig, veldig stor. Og at veldig mange av de som bestemmer eller utformer journalistikken eller det som diskuteres, er for mye i Ullevål Hageby. Jeg er nøye med å holde en god del av foredragene mine på steder som det er vanskelig å komme seg til og slitsomt å komme til. Og tog og buss.

30

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN Og jeg har ikke førerkort en gang, så jeg bruker jo lengre tid på reisen enn folk flest. Men rett og slett for å hele tiden bli minnet på at ja, men sånn er det, det handler om bleieslutt.

Ja, men sånn er det, det handler om å få til de leksene, altså. Jeg må ned på det det handler om, igjen og igjen. Og jeg tror det er viktig å rett og slett ikke bli for forført av de store genusnøytrale, likestilte problemstillingene som er viktige. Men de kan ikke være det eneste, de kan ikke være forgrunn hele tiden.

Odd Arne: Men henter du ikke inspirasjon nettopp fra disse Oslo Vest familier når de kommer til deg?

Hedvig: Altså når det gjelder de familiene jeg skriver om, så er jeg litt heldig fordi de tar kontakt fordi de har lyst på veiledning gjennom denne Aftenposten ordningen, og da er det Aftenposten som betaler. Slik at de har gratis timer. Og da betyr det at jeg også ofte velger dem som jeg ser ville hatt problemer med å betale for det, og kanskje de som jeg ikke ser til vanlig, på samme måte. Så der er jeg littegrann heldig. Jeg er ikke spesielt glad i digitale veiledningstimer, det kan jeg helt ærlig si. Men for akkurat Aftenposten så gjør jeg det innimellom, for igjen få noen som kommer fra andre steder som lever på litt andre måter. Og jeg trenger folk med forskjellig innvandringsbakgrunn, forskjellig bakgrunn fra Norge, forskjellig familiekonstellasjon. Familier, det er jo alt bare det er mer enn en person. Så jeg trenger alle disse forskjellige konstellasjonene, fra den mest ensomme bittelille en forelder, ett barn til de store, kaotiske familiene som renner utover. Man blir aldri ferdig med å tegne genogrammet, og jeg trenger litt av begge delene.

Odd Ar n e: Ja. Ja. Du snakker jo fra en kontekst hvor du jobber med familier som kommer inn via Aftenposten eller på andre måter. Mens de aller fleste i denne forsamlingen er, antar jeg, jobber innenfor en offentlig etat av et eller annet slag. Familiekontor, barne- og ungdomspsykiatri eller lignende. Og der er jo veldig mye føringer for tiden som går på at man skal utrede. Alle ligger jo i langflate mange steder og skal utrede og skrive rapporter om denne utredete og hva slags hva som feiler. Hva tenker du om det?

Hedvig: Altså, nå er vi på Systemisk kafe, og da må vi vel kunne si som sant er at den fellen vi har gått i å peke på barnet som et problem eller en feil, har ikke gjort at barna har blitt lykkeligere. Det har ikke gitt oss bedre tilpasning av skolen. Det har ikke gitt oss noen ting. Og jeg synes det er interessant å se når jeg er ute på skoler, at der hvor lærerne før var veldig sånn: «Ja, men er det vanskelig så henviser vi til BUP.» Jeg merker at de begynner å tvile på det. For det de får tilbake igjen er en diagnose uten noe veiledning. Veldig mange føler at de får ikke noe mer veiledning. De får ikke noe mer hjelp med den eleven. Okay, så vet vi at det står ADHD og hva så? Barnet står der og har fått sin merkelapp. Det er jo først når den merkelappen kan brukes til noe, når den kommer til nytte at den har noen funksjon i det hele tatt. Men nå er det nå engang slik at det man måler er ofte det som blir, gjort. Og når vi har innført målesystemer på hvor mye lapper som blir satt, så har vi jo plutselig begynt å utarme det egentlig veldig gode offentlige systemet vi har. Og jeg mener jo virkelig at vi har et fantastisk godt offentlig system i Norge som vi må ta vare på og forbedre. Men jeg tror vi må snu tankene over til det systemiske hvis vi skal få noen ting igjen for de pengene vi legger der.

Metaforum - Mai 2026

31

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Odd Ar n e: Ja! Du snakker rett til mitt hjerte. Jeg hørte jo Espen Nygård nylig foredrag om ADHD, det var et strålende foredrag. Veldig godt underbygd og knuste på en måte hele konstruksjonen ADHD gjennom sitt innlegg. Veldig mange systemer er jo fanget av dette fordi det er forventningene, og det er på en måte noe sånn underlig at først skal man jakte etter merkelappen og så etterpå skal man drive behandling. Som om ikke behandlingen begynner i det øyeblikket du åpner døra og sier «Hei. Velkommen hit!». For det er jo systemisk tenkning.

Hedvig: Det er systemisk tenkning! Og jeg må igjen si vi sitter i en forening, som trengs mer enn noen gang. Og som sitter på mange av løsningene for det vi snakker om. For poenget er jo ikke at ADHD diagnosen i seg selv, altså noen barn fungerer på en annen måte. Du og jeg har vel vært borti noen selv på egen fot, og det å forstå det barnet og finne det barnets funksjon inn til å bli trygg i seg selv. Problemet er at foreldre i dag føler at de må få en diagnose for å bli tatt på alvor. Og det er veldig, veldig rart at foreldre som strever med barn, de føler seg mislykket, som om det er de som har gjort noe feil. Hvis de har et barn som er vanskelig å legge, eller et barn som, ikke vil på skolen, eller et barn som ikke klarer å få noen ting ut av de bokstavene som står der. Vi har liksom laget en form for foreldreskam. Hvis du ikke var så heldig at du fikk helt et A4 barn. Og det er jo helt merkelig. Jeg må jo si at jeg er temmelig sikker på at mange av de mest særegne, fantastiske menneskene vi har her i landet, enten de har blitt LO ledere eller de har blitt kunstnere, sjelden passer helt inn på midten. Og så har vi laget en forståelse av barn som i så liten grad har varme for de som på et eller annet tidspunkt kommer til å føre samfunnet virkelig videre. Jeg synes det er veldig rart, veldig rart.

Odd Ar n e: Og også at faktisk de som er aller mest engasjert blir i deler av behandlingsapparatet utelukket. Det er også forunderlig. Hvem er den aller fremste fighteren for dette lille barnet, om ikke de to som har skapt det?

Hedvig: Nå har vi jo til og med kommet dit at det blir sett på som et problem at foreldre kommer og er sine barns advokater.

32

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN Dette må jeg heller ikke skrive om, hører dere. Den som klager over dagens foreldre har garantert spalteplass. Klaging på foreldre er jeg så der, nei, jeg har liten tro på at det er veien å gå for å få de foreldrene til å fungere bedre. Foreldre er, som barn, mennesker som gjør så godt de kan.

Odd Ar n e: Du sa til meg kanskje vi skal snakke om noen spesielle temaer. Du nevnte skilsmisse. Har du lyst til å si noe om hva du tenkte rundt dette?

Hedvig: For det første fordi vi jo er ganske opptatt av det begge to. Og samlivsbrudd hvor det er barn involvert er noe av det mest sårbare vi jobber med som familieterapeuter. Og det har utviklet seg veldig mye fra den gangen jeg begynte på familievernkontor som var langt etter deg. Men allikevel, da jeg begynte i min tid, så var pappas vanlige samvær var hver torsdag og annenhver helg, gjerne på McDonald's. Til det vi har i dag hvor 50/50 er en uttalt norm, uavhengig av egentlig livssituasjon. Det har forandret seg så mye. Det har gått fra at vi sa at det går like bra med skilsmissebarn som alle andre barn, til at vi har fått en viss forståelse for at barna bærer også noen ting ekstra når de har to hjem å forholde seg til. Jeg synes dette er et utrolig spennende tema, og det er et vanskelig tema. For igjen, det er så lett å påføre skam. Og jeg vet ikke hvordan det er med deg. Vi er jo skilt begge to da jeg. Jeg skammet meg så fryktelig. Å bli sett med det som jeg hadde forårsaket eller sto i, det var så tungt. Så hvordan møter man mennesker i denne situasjonen som skal finne den beste veien for sitt barn? Og kanskje har de blitt bedratt, eller kanskje har de bedratt.

Kanskje har de vært utsatt for vold. Kanskje har de selv utsatt for vold. Det er så mange ting som gjør dette på spissen. Hvordan møte dem sånn at det barnet ikke havner i klem?

Av de bøkene jeg har skrevet, så er det den siste som heter «Samarbeidsmagi, om kunsten å oppdra lykkelige barn i to hjem», er den boken jeg selv i særklasse er mest fornøyd med.

Hvor allting handler om denne balansegangen og hvor jeg fikk lov til å dykke inn i dette.

For eksempel hva med utviklingssamtalen på skolen ti år etter skilsmissen? Barnet kan fortsatt synes det er ubehagelig å ha mamma og pappa i samme rom. Hva gjør læreren?

Dette er det er ting som er så store og som berører barna. Da jeg ble skilt, for meg var det et punkt. Jeg kan fortsatt fortelle om det punktet, men for sønnen min, som nå er trettito, så er det ikke et punkt. Det er hans oppvekst. Han var jo så liten, han var den gangen tre år. Han husker ikke det punktet, men han husker jo sin oppvekst. En oppvekst er ikke et punkt. Dette engasjerer meg så veldig. Og jeg tror jo også noe av det som engasjerer meg igjen er at på samme måte som oppdragelse ikke handler om en måte å forstå barn på.

Du må forstå barnet ut fra deres alder og utviklingsstadium. Så er det det samme her.

Man må finne nye løsninger. Det er ikke sikkert at 50/50 fungerer når barna kommer opp på ungdomsskolen og blir mer slitne, bruker alle kreftene sine på den dansen. Plutselig så fungerer ikke det som vi har sett på som det mest, og faktisk eneste rettferdige. Hvis jeg har et prosjekt her, så er det jo til å innføre en litt mer. Barn kan som størrelse ikke deles.

Allerede Bertolt Brecht slo jo det veldig tydelig fast. Men vi kan samarbeide om dem. Vi kan hjelpe dem til å få sin oppvekst, men da må vi nesten klare å gå bort fra kampmetaforene og denne ene løsningen, måten å se det på. Og dette vet jeg er provoserende, fordi urettferdighet er noen ting som folk liksom det første man reagerer på. Men hva er rettferdig for hvem? Det er et utrolig spennende felt.

Metaforum - Mai 2026

33

SYSTEMISK KAFÈHORTENHORTEN Odd Ar n e: Ja, og det er så betent å røre ved det. Jeg prøvde å nyansere dette her. Som en samværsfar med delt bosted, så skrev jeg at dette passer jo ikke for alle familier. Her er det forskjeller og unger er forskjellige. Og resultatet var jo at jeg fikk mailer fra hele verden, for noen hadde lagt ut at det var en professor inne i Oslo som mente at fedre ikke skulle møte barn. Du berører et tema som er så betent og som folk har strevd med.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Hedvig: Og som er så nært. Og jeg tror også at det lett gir oss litt berøringsangst. Jeg har nettopp vært på FHI. De har forskning på dette og hva slags samværsordning er best. Å forske på noen ting som er så multifaktoriellt er ekstremt vanskelig. Selv når de gjør grundig arbeid, selv når de virkelig går inn og prøver å kontrollere for faktorer.

Odd Ar n e: Jeg har vært involvert i forskning på dette området, og det er så fort gjort å komme på tvers. Og det du sier kan bli omgjort og forklart på en helt annen måte og bli retningslinjer som er absurde. Et eksempel er hvor i sin tid sa at det er fint at barn kan inviteres inn til samtaler i forbindelse med en meklingsprosess, men det må være noe formål med det. Du må ha en intensjon med det. Du må tenke ikke bare la alle barn komme til meg, så skal vi altså putte inn i den her smeltedigelen som er en konflikt. Og så kom det fra Bufdir og Bufetat føringer som lød med at man skulle ha et visst antall barn inne til samtaler, og bare du svarte til disse kriteriene, så hadde du levde du opp etter disse retningslinjene. Uten å spørre om hva er formålet? Hva er på en måte nytteverdien for dette barnet i denne sammenhengen.

Hedvig: Og uten å ta vare på en ting til. Det er at når barnet sitter der og skal si noen ting om sin bosituasjon, for eksempel, som da er en naturlig ting kan man tro og spørre om.

Men når denne dette barnet da kanskje har sagt at jeg vil gjerne bo litt mer hos pappa.

Hvordan blir det med den kveldsmaten hjemme hos mamma etterpå? Altså, vi glemmer at barn er så små og i per definisjon utsatte.

Odd Ar n e: Ja, og de er lojale.

Hedvig: Og de er lojale.

Odd Ar n e: I utgangspunktet er de utrolig lojale.

Hedvig: Så når de må gå på tvers av det på et eller annet vis. Vi ser jo det samme i dommermeklinger også. Men også så ser jeg så veldig mye godt arbeid etter hvert, hvor de mange er blitt veldig klar over denne nennsomheten som må til.

Odd Ar n e: Forarbeidet.

Hedvig: Forarbeidet!

34

Metaforum - Mai 2026

SYSTEMISK KAFÈ STAVANGER

Av: Sir i Soppelan d

15.apr il 2026

" M ak t i et syst em isk per spek t iv " Paneldebatt v/ Plagiat bar i Sandnes Onsdag 15. april inviterte lokallaget i Rogaland til paneldebatt med temaet ?makt i et systemisk perspektiv?. Hege Sveås- Slaattebræk fra foreningen ledet kvelden. Med i panelet var et knippe dyktige, engasjerte og inspirerende familieterapeuter og praktikere som drøftet begrepet ut ifra egne erfaringer, faglig bakgrunn, perspektiv og ståsted. Gjengen i panelet hadde en variert og ulik bakgrunn og praksis, som gav spennende refleksjoner, tanker og perspektiver knyttet til tema. De tok imot spørsmål og innspill fra salen, som gav en fin dynamikk gjennom kvelden.

Panelet denne kvelden besto av Anders Solfjeld Gjerdseth, par- og familieterapeut og grunnlegger av egen praksis (PHARUS). Anders er opptatt av hvordan makt utspiller seg i relasjoner, gjennom språket vi bruker, fortellingene vi skaper og i systemene vi er en del av.

Han er opptatt av at makt kan være en positiv kraft når den brukes med bevissthet, åpenhet og ansvar. Hanna Skog er stipendiat ved UIS, og tilknyttet VID som underviser, veileder og sensor. Hun har i tillegg egen praksis (Stille sone). Her tilbyr hun samtaler, veiledning og undervisning, i tillegg til å drive med mindfulness og breathwork. Mange års erfaring har gjort det tydelig at gode intensjoner fra terapeuten ikke fritar fra ansvar. Man kan såre andre selv om man mener godt. Ester Pollard Søiland er klinisk vernepleier og gestaltterapeut, samtidig som hun er i ferd med å fullføre videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis. Hun jobber i uteseksjonen, og er opptatt av å møte ungdom og familier der de er. Hun trekker frem maktens mange former, og hvordan hun i sin hverdag kan møte mennesker på en måte som gir dem mer handlingsrom, og ikke mindre. Siste paneldeltaker var Siw Cathrine Røe, også student ved VID og i innspurt av sin familieterapiutdanning. Hun jobber til daglig i LAR, og er opptatt av hvordan hun kan hjelpe folk å ikke bli ?fanget? i situasjonen sin, og hvordan makten i systemene gjennom åpenhet og respekt kan få mindre negativ innvirkning. Opptatt av prosessene som oppstår mellom mennesker, og hvordan makt virker inn i relasjoner man er en del av.

I sin innledning leste Hanna Skog fra filosof Knud Løgstrups etiske fordring (1956): ?Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelt, om den andres liv lykkes eller ej».

Metaforum - Mai 2026

35

HOER RTEN SYSTEMISK KAFÈSTAVANG

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Hege, Siv, Ester, Hanna og Anders

Som terapeut eller fagperson vil det alltid være en asymmetri i relasjonen. Fagkunnskap, posisjon og språk gir makt. Det å ha med Løgstrup sine ord, om hvordan vi i møte med klienter alltid har noe av deres liv i våre hender kan hjelpe oss å forholde oss til denne makten på en måte som skaper åpenhet, og som kan bidra til å redusere dens potensielt negative innvirkning.

I samtalen ble det tydelig at makt som begrep har flere lag. Det kan bety evne, kraft og styrke, men også være systemer og strukturer som utøver negativ kontroll mot enkeltpersoner og grupperinger i samfunnet. I en verden som fremstår mer individualistisk og polarisert enn på lenge, oppleves samtalen og undringen knyttet til språk og makt både viktig og relevant.

Samtalen innbød både til refleksjon og ettertanke. Hva vi har med oss inn i møte med klienter påvirker retningen samtalen tar. Egne holdninger, diskurser og blindsoner kan til tross for gode intensjoner påvirke de vi møter på en negativ måte. Å være seg bevisst makten som oppstår mellom oss, og hvordan vi forvalter denne er avgjørende som ansvarlige systemiske praktikere. Temaer panelet snakket om var det å gå sammen med klienter, for å skape trygge rom hvor klienter kan oppleve et utvidet handlingsrom.

36

Metaforum - Mai 2026

HOER RTEN SYSTEMISK KAFÈSTAVANG Hvordan kan vi som fagpersoner bidra til å skape et rom hvor det kan oppstå en forskjell som gjør en forskjell? Hvordan unngå å bli fanget i et språk som oppleves for trangt? Eller som skaper et skille mellom oss og dem? Panelet var opptatt av samtaler som samskaping, og den positive kraften som også ligger i makt når den brukes positivt. Nysgjerrighet ble tatt frem som en viktig motstand mot negativ makt. Det å prøve å ikke forstå for fort, og å kunne ha et utenfra- blikk på seg selv beskrives som måter å ikke bli fanget i en ?ekspertrolle? på. Et viktig perspektiv som ble holdt opp var at engasjement og gode intensjoner ikke skåner oss fra å trå over eller såre. Det å være bevisst dette kan bidra til å senke tempo og gjøre oss mer påkoplet det som er viktig for den andre. Som terapeut, fagperson, veileder så veier ordene vi sier tungt. Det er viktig å være seg bevisst denne asymmetrien som ligger i vår rolle som utøvere av et fag. En del av ansvaret vi har i møte med klienter er å sette tonen og ta ansvar for å utjevne asymmetrien, samtidig som vi må erkjenne at det aldri vil bli en symmetri.

Panelet snakket om hvordan vi som praktikere ikke bare skal tilpasse oss systemene, men også være rebeller i møte med strukturene vi er en del av både som studenter og på arbeidsplassen. Som arbeidstakere er vi en del av et system og en struktur. Å kunne balansere mellom lojaliteten til arbeidsplassen, og samtidig ta på alvor makten som ligger i at vurderingene man tar får konsekvenser for andres liv. Samtalen dreiet også rundt hvordan mot, transparens og tvil var gode venner for terapeuter i møte med negativ makt og kontroll.

Hvordan skape seg et handlingsrom der man er? Og hvordan kan familieterapien være en motpol til et samfunn som i økende grad fokuserer på produksjon, mål og enkle lineære svar på vanskelige spørsmål?

Som alltid var det kjekt å møte nye og gamle kjente i familieterapifeltet i Sandnes og Stavanger-regionen. Foreningen takker de oppmøtte og gleder oss til å treffes igjen ved neste anledning.

Metaforum - Mai 2026

37

SYSTEMISK KAFÈ Reisebrev fra Nordic Av: Lin da Har aldsen

Family Therapy Congress

BERGEN

I forbindelse med verdenskongressen til International Family Therapy Association (IFTA) var NFFT Vestland så heldige å få besøk av Karianne Nguyen Knudsen på sin systemiske kafé. I samtale med Line Charlott Slettemyr delte Karianne refleksjoner om reisen inn i familieterapien, om verdien av relasjonelt arbeid og om hvordan vi kan bevare mening i en bransje som ofte krever mye av oss.

Karianne har lang erfaring fra familievernet, og har de siste årene ledet Spisskompetansemiljøet for foreldrestøtte og forebygging. 1. mai åpnet hun også sitt eget kompetansesenter, TAORA, med fokus på ledelse, arbeidskultur og forebygging av sykdom.

Gjennom samtalen fortalte hun hvordan hennes flerkulturelle bakgrunn har formet både nysgjerrigheten og åpenheten hennes for hvorfor mennesker gjør som de gjør. Hun beskrev seg selv som en «perspektivsurfer», med et ønske om å arbeide tverrfaglig heller enn å låse seg til én bestemt fagretning. Nettopp denne nysgjerrigheten på, og evnen til å se ulike perspektiver har vært en viktig drivkraft gjennom hennes karriere.

Et sentralt tema i samtalen var hvordan det er å være familieterapeut i et hjelpeapparat der kravene ofte er høye, samtidig som mange bærer på et sterkt ønske om å gjøre en forskjell. Og utfordringene som oppstår når systemene ikke snakker samme språk som hjelperne, eller menneskene de skal hjelpe. Da risikoen stor for at vi opplever at arbeidet vårt mister mening. Med inspirasjon fra Gregory Bateson og systemteori reflekterte hun også over spenningen mellom prosess og struktur: at alt er i bevegelse og flyt, men at systemer samtidig trenger en form for stabilitet for å kunne eksistere over tid. Da blir det å ha et felles relasjonelt språk i arbeidsmiljøet avgjørende.

Det ble en fin kveld for felles undring og refleksjon, der det også var lagt til rette for at de frammøtte fikk muligheten til å delta i samtalen

Karianne og Line 38

Metaforum - Mai 2026

Hva er NFFT? Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk som jobber aktivt for å utbre kunnskap om og anerkjennelse for familieterapi og familieorientert tenkning. I tillegg fremmer vi samarbeid og kontakt mellom enkelt- personer og grupper som er engasjert i familieterapi, undervisning og forskning relatert til familieterapeutisk arbeid. Vi støtter også forskning og annen fagutvikling innen familieterapi.

Hvorfor bør du være medlem?

Som medlem i NFFT får du faglig oppdatering gjennom det anerkjente tidsskriftet Fokus på familien, som utgis av Universitetsforlaget. Ikke minst får du...

Informasjon om videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis og om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utlandet.

Muligheter for å presentere deg og selv gjennom fagartikler i Metaforum, eller på den velkjente årskonferansen. Der kan du også knytte kontakter med fagpersoner og fagmiljø over hele landet.

Fortrinnsrett og rabatter ved ulike arrangementer innen ditt fagfelt.

Teknisk og økonomisk støtte til egne initiativer innen fagfeltet.

Mulighet til å holde Systemisk Kafè i ditt nærområde.

BLI MEDLEM NÅ

Metaforum - Mai 2026

39

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

M ed f or beh old om en dr in ger

40

Metaforum - Mai 2026

Av: Cecilie Erichsen Lærkerød I år ble den internasjonale familieterapikonferansen arrangert i Norge, nærmere bestemt Bergen. Familieterapeuter fra hele verden hadde tatt turen til byen blant de syv fjell hvor våren enda lot vente på seg. Været her er enda preget av den kalde vinteren som har vært så langt i 2026. Byen viste seg fra sin kalde og regntunge side. Det var det ingen av deltakerne som lot seg påvirke av. Scandic Bergen City var vertskap for årets IFTA kongress.

Her inne var det yrende liv, varme og god stemning. Her var det terapeuter fra hele verden som hadde funnet veien hit, b.l.a fra New Zealand, Brasil, Aserbajdsjan, Storbritannia, USA, Kina, Singapore, Tyskland, Nederland, Sveits, Island, Norge, Finland, Sverige, Danmark og mange flere.

Dag 1: Tor sdag 26.03.26 Leder av NFFT, Sari Lindeman, startet konferansen med å ønske alle velkommen til Bergen, før hun overlot ordet til Hans Christian Michaelsen. Michaelsen oppfordret alle til å komme sammen i dialog og å løse utfordringer sammen. «Vi er alle en del av verden, og vi er alle en del av hverandre» Bård Bertelsen, som deltok via skjerm, undret seg over at kanskje i den komplekse verden vi nå lever i, trenger vi systemisk familieterapi mer enn noen gang. Videre sier han at mennesker lider ikke alene, livet leves i relasjoner. Bertelsen bekymrer seg for om vi har flyttet oss for langt fra familieterapiens historie og våre røtter. Han minner oss på at vi er samlet her i dag for å huske våre røtter, knytte oss sammen og komme nærmere vår historie. Han minnet oss om å huske hvorfor familieterapi oppstod, og hva det var en motvekt til. Terapi er en relasjonell måte å være sammen på, ikke en rekke teknikker.

Michaelsen ledet Panelet på scenen, som bestod av Lotta Beskow fra Sverige, Halvor De Flon fra Norge og Tehri Kotilainen fra Finland. De reflekterte over hvordan familieterapi fagfeltet ser ut i de skandinaviske landene i dag. I Island finnes det ikke lenger familieterapi utdannelse, noe som er en utfordring for dem. I Sverige finnes ingen professorer i familieterapi, den ene svenske professoren har flyttet til Norge. Selv om panelet diskuterer utfordringer i fagfeltet, er de likevel håpefulle for fremtiden. Det er i tøffe tider som nå at verden virkelig trenger familieterapi. Sammen kan vi bidra til en bedre verden.

Metaforum - Mai 2026

41

Etter en oppløftende start på konferansen var det workshoper resten av dagen. Hver av dem var satt til 45 min. Det foregikk ni parallelle workshoper til enhver tid, så her var det mye spennende å velge mellom. Det betydde også at det var mye jeg gikk glipp av. Det har ikke jeg alltid vært så god på. Men her måtte jeg i gang med å ta valg.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Jeg valgte meg ut første workshop: «Publishing without Panic: a Theraphist` s guide to Academic Journals» med Todd Edwards og Afrain Rajaei fra USA. De ønsket å bidra til å skape motivasjon til å tørre å skrive og publisere fagartikler. Med overbevisning ble det skapt motivasjon til å tørre å skrive om det vi blir opptatt av i terapi, tørre å bidra til å sette søkelyset på nye trender, nye problemstillinger vi møter i terapirommet.

Deretter valgte jeg workshop; «Working with couples when conspiracy theories and disinformation are getting in the way?med Kara Fletcher fra Canada. Hun viste til en pilot studie de hadde gjort hvor en av partene i paret hadde begynt å adoptere ulike konspirasjonsteorier. Det gjorde inntrykk på hvor mye dette påvirket parforholdet og for noen ble det til og med farlig å snakke med offentlige ansatte om hvordan de hadde det.

Fletcher viste hvordan terapeutene jobbet med å integrere tilknytningsteori og narrativ ramme i arbeidet med disse familiene.

Som tredje workshop valgte jeg; «Unwrapping the lollipop 2.0, 10 seconds in and I am already sticky.?Med Agnetzka Tulowieka og Danel Koonce fra USA. De formidlet viktigheten av å initiere samtaler om sex med barn og unge for å forberede dem på sunne seksuelle liv. Jeg fikk en opplevelse av at dette ikke er så stort problem i vår norske kontekst. De fleste foreldre jeg kjenner klarer is tor grad å møte barns behov for informasjon om seksualitet. I tillegg har vi et skolevesen der dette er tema alle barn skal få opplæring i.

Siste workshop jeg deltok på torsdagen het; «AI in the clinical world: Navigating Challenges and Embracing opportunities» med Afarin Rajaei fra Iran/USA. Her tok Rajaei oss gjennom både etiske dilemmaer og praktiske muligheter ved bruk av kunstig intelligens. AI har kommet for å bli, og er om vi vil eller ei, et verktøy mange klienter benytter seg av. Viktig at vi tør å snakke om det, reflektere over både mulighetene det gir, men også de etiske problemstillingene som kan oppstå. Workshopen ga meg mye å tenke på.

Kl 1700 gikk jeg hjem fra konferansens første dag full av nysgjerrighet og mange inntrykk.

Fredag morgen var jeg på plass i god tid før første workshop startet kl 0830. Mingling og nettverksbygging over en kopp kaffe i en god atmosfære ga opplevelsen av fellesskap og utvikling. Det var på tide å gjøre nye valg for hvilke workshops jeg skulle delta på dag 2.

Dag 2: Fr edag 27.03.26 Første workshop jeg plukket meg ut var; «Narrative -informed Collaborative Care (NICC): A systemic and Narrative framework» med Nika Alakbarova fra Aserbadjan. Denne workshopen gjorde inntrykk på meg. Hun jobbet i fødselshelse og var en pådriver i å hjelpe fødende å snakke om erfaringene. Hun viste til en forskning som viste at leger avbryter kvinners fortelling innen få sekunder. Hun hevdet at i den medisinske verden mangler fokus på meningsutforskning. Hun mente at terapeutene måtte være i den medisinske settingen og hjelpe kvinnene ved å guide narrativ meningsskaping. Hva skjedde? Hva skapte brudd i forventningene? Hvordan hadde du forventet at det skulle skje? Hun var opptatt av debrifing innen 24 timer. Hva stod frem, hva var viktig for deg i hendelsen?

42

Metaforum - Mai 2026

Vi lever alle i den dominerende kulturens narrativ. Og skam og skyld kan krype inn i erfaringen dersom det avviker for mye med den dominerende fortellingen.

Dagens andre workshop het; «A wounded man ? how to forge masculinity and ignite passion» med Joshua Legg og Chris Troutt fra USA. Workshopen handlet om hvordan jobbe med å gi menn støtte og verktøy til å håndtere farsrollen for barn med spesielle behov. Terapeutene fokuserte på å hjelpe fedrene til å heve seg over egne «sår» og hele seg og bevege seg fra overlevelsesmode til utvikling og tilstedeværelse. Terapeutene fortalte om deres erfaringer med å drive grupper for fedre til barn med spesielle behov. De mener at det allerede er mye press på disse familiene, og fedre har en viktig rolle i håndteringen av dette. Mange menn har få de snakker med om deres erfaringer. Deres erfaringer er at menn ofte er redd for å bli avslørt hvis barna eller konens behov ikke blir møtt. De vil ikke vise sårbarhet, og føler seg ofte «ikke god nok».

Terapeutene hevdet at mange menn vil si at de ikke har problemer, viktig å skape trygge rom der avmakten utforskes slik at de kan få hjelp til å komme i kontakt med det som er vanskelig. Terapeutene viste til mange gode erfaringer etter å ha drevet flere mannsgrupper.

Den tredje workshopen for dagen valgte jeg «Revisiting Virginia Satir` s self Mandala: An exploration of the self-using expressive arts?med Karee Stoisich fra USA. I workshopen skulle vi gjøre en kreativ øvelse der vi tegnet selvet vårt. Dette var basert på Virgina Satir sitt arbeid.

Det var en fin øvelse der vi fikk bruke flere sanser i arbeidet. Dette minnet meg på viktigheten av kreative øvelser i terapi. Selvet er spennende å utforske, men jeg klarte ikke helt å løsrive meg fra ideen om at det innerste i kjernen er ditt ekte selv (true self). Som om de andre delene av selvet ikke er like ekte.

I siste workshop før lunj, valgte jeg «Genogram in Executive Coaching: Transgenerational Patterns and Their impact on Professional Identity and Leadership. » med Carlos Temperini fra Brasil. Carlos var en svært engasjerende foredragsholder. Han fortalte levende om hvordan han jobbet som terapeut i private bedrifter med å veilede ledere og ansatte som strevde eller som påvirket arbeidsmiljøet i en eller annen negativ forstand. Han var opptatt av å koble personens røtter og fortellinger som var nedarvet i familier og hvordan dette kunne være koblet til personens nåværende vansker. Dette ble demonstrert gjennom ulike eksempler fra hans praksis. Dette motiverte meg til å gjenoppta dette verktøyet i min egen praksis.

Brasilianske Carlos forteller med innlevelse om bruk av Genogram Metaforum - Mai 2026

43

Etter en herlig hotellunsj bestående av de nydeligste matretter, var det satt opp en time «POSTERS» presentasjoner i storsalen. Her var det er mylder av forskjellige posters, der terapeuter ville vise frem sine nyeste ideer fra fagfeltet. Det var oppfordret til dialog med presentatørene. For meg ble dette for overveldende, det var vanskelig å få oversikt og dukke inn i.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Siste workshop fredag avsluttet jeg med «Collaborative Dialogic Therapy: Contemorary Applications in a polarized World?med Diane Gehart fra Los Angeles USA. Diane var et fyrverkeri av en dame og presenterte sin terapi basert på Harlene Anderson og Tom Andersen sitt arbeid. C-D-T tilbyr en forfriskende, humaniserende tilnærming til å bygge bro mellom polariserte virkeligheter gjennom viktig dialog. Hun hevdet at vi skal tilstrebe relasjonell ekspertise, samtidig som vi beholder ikke vitende posisjon, noe som kan være det vanskeligste i jobben vår. Vi må da tre ut av vårt eget meningssystem og være nysgjerrig på klientens. Dette var ikke nye tanker for meg, samtidig tente Diane en gnist i meg. Det å besøke klientens egen verden utfra hvordan de selv skaper mening av livet kan være akkurat det verden trenger mer av i disse svært polariserende tider som reproduserer avstand og hemmer dialog.

Her er u.t Cecilie E Lærkerød, med foreleser Diane Gehart og kollega Tone Sørheim

44

Metaforum - Mai 2026

Dag 3: Lør dag 28.03.26 Lørdag morgen var jeg klar igjen, selv om dette var palmehelgen og de fleste nordmenn dro på hyttene sine til fjells eller til kysten, var det fremdeles yrende liv på innsiden av Scandic city i Bergen.

Første workshop valgte jeg å delta på var; «Infidelity: A complex clinical challenge testing the theraphist` s knowledge and skills» med norske Ronny Fyllingen Johnsen. Ronny viste «the Doodle model of crisis and sorrow» denne modellen var hjelpsom i å navigere i relasjonelt brudd. Modellen viste at parene ikke føler trinnvise faser etter utroskap avsløringer, men ofte blir kastet fra den ene fasen til den andre, gjerne på samme dag. Ronny erfarte at denne modellen ga parene håp og en retning å jobbe etter i en livskrise preget av kaos og smerte.

Deretter valgte jeg; «Bateson and his discontents. Deluzian thought and differences that make a different.?Med Maria Nichterlein fra Chile/Australia. Mitt intellektuelle selv våknet til liv. Den chilenske/ australske terapeuten startet workshopen med å undre seg over om vi har mistet Bateson og hans tenkning av syne. Hun hevdet at mange i dag har gått seg vill i hans ord. Vi har ikke sett nok på hva som var grunnen til at han forlot feltet. Hun mente at den beste måten å re-engasjere seg med Bateson er gjennom Foucault og Deluze.

Hele mitt filosofiske hode var i full fyr, hadde jeg forstått dette? Jeg må lese mer filosofi og dukke mer ned i Batesons tenkning.

Chilenske/Australske Maria foreleser om Bateson

Metaforum - Mai 2026

45

Jeg valgte å følge opp Satir sin tekning i neste workshop; «Self of the therapist in the Satir Model: The Therapist` s self as the Instrument of Transformational Change.» med Nesteren Gazioglu og Sibel Erenkel fra Tyrkia. Workshopen handlet om Virgina Satir sin modell kalt Satir Transformational Systemic Therapy, og hvordan de brukte dette i deres veiledning av terapeuter. De viste til ulike overlevelses tilstander som kan få oss vekk fra oss selv, «den ansvarsfulle» som tar alt ansvar selv for å unngå ubehag, «den irrelevante» som bagatelliserer vansker eller ikke forholder seg til dem, «plakating» den som undertrykker seg selv ved å opphøye og fremheve den andre, eller «blaming» den som peker utover på andre.Satir vektlegger at terapeuter må være selv reflekterte og vite hvilke overlevelses tilstander de selv har tendenser til å gå inn i, for å unngå å reprodusere dysfunksjonelle relasjonelle mønstre i terapien.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Som nest siste workshop valgte jeg; «Keeping it 100: Sexual Communication in LGBTQ+ and non-monogamous relationships.?Med tre amerikanske terapeuter. I sin workshop satt de søkelys på variabler som forutser seksuell og relasjonell tilfredshet i par fra LGBTQ+ minoritetsgrupper.

Siste workshopen jeg valgte meg ut for denne gang var; «Joining the dots: Connecting children with their families and facilitating conversations about sexual abuse?med Keith O` Reilly fra Irland. Et noe tungt tema å avslutte konferansen med, men likevel spennende å høre hvordan Keith og hans team jobbet systemisk med arbeid med barn og familier som har opplevd seksuelt misbruk.

Etter tre spennende dager hvor familieterapeuter fra hele verden samles i byen jeg bor og jobber i, sitter jeg igjen med takknemlighet og tro på å samles og løse utfordringer sammen.

Jeg er enig med Bård Bertelsen om at det er i tider som dette at vi virkelig trenger det systemiske perspektivet og familieterapien.

Sliten, men full av ny giv tar jeg nå påskeferie, mens jeg drømmer om å dra til Adelaide for å delta på neste års IFTA konferanse.

46

Metaforum - Mai 2026

Vil du anmelde noen av disse bøkene?

Redaksjonen har ikke mulighet til å anmelde alle bøkene vi får til gjennomsyn. Den som ønsker å gjøre det vil få den til odel og eie. Send mail til ernahenriette@hotmail.com så sender vi boka.

Pr ior it er in g i h elset jen est en Fr a t eor i t il pr ak sis Mathias Barra, Eli Feiring, Morten Magelssen, Henriette Sinding Aasen

Denne læreboken gir en innføring i prioritering i teori og praksis.

I første del beskriver vi de tre prioriteringskriteriene ? nytte, ressurs og alvorlighet ? og verdigrunnlaget de skal bidra til å realisere. Vi redegjør for rettslige rammer for prioritering og gir en innføring i helseøkonomi for prioritering. Andre del retter oppmerksomheten mot praksisfeltet, med kapitler om spesialist- og kommunehelsetjenestene, prioritering på klinisk nivå, og etiske utfordringer i prioritering i hverdagen i helsetjenesten.

Boken er skrevet for studenter i helseledelse og ledere på alle nivåer i helsetjenesten. Andre målgrupper er helsepersonell som tar mastergrader og videreutdanninger som kvalifiserer til fagutviklings- og lederstillinger i helsetjenesten, medisinstudenter og studenter i andre helsefag. Boken gir også klinikere fra ulike profesjoner en effektiv innføring i prioritering. Ved å gi viktig kunnskap om prioritering er boken av stor relevans for pågående debatter om helsetjenesten.

Metaforum - Mai 2026

47

Tver r pr of esjon ell sam h an dlin g og t eam ar beid

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

k jer n ek om pet an se f or f r em t iden s h else- og velf er dst jen est er Anita Iversen, Nanna Hauksdottir

Demografiske endringer, mangel på helsepersonell og økning i komplekse, sammensatte sykdomsbilder gjør det nødvendig å jobbe mer samordnet og styrke samarbeidet på tvers av profesjoner og organisatoriske skillelinjer.

Denne boken gir en innføring i utfordringene helse- og velferdstjenestene står overfor, og hvordan organisatoriske barrierer, kultur og verdier påvirker samhandlingen. Videre belyser den hvordan tverrprofesjonell kommunikasjon, rolleforståelse, refleksivitet, teamarbeid og gjensidig respekt er fundamentale prinsipper for å oppnå effektiv og god samhandling med pasient og bruker i sentrum.

Gjennom boken følger vi en fiktiv person som både er pasient i helsetjenesten og bruker av sosialfaglige velferdstjenester. Leseren får et innblikk i hvordan ulike profesjonsgrupper kan samarbeide til det beste for pasient og bruker, og hvilke utfordringer som kan oppstå.

Boken er særlig rettet mot studenter i helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger, både 3-årig bachelorgrad og lengre utdanninger på 5?6 år som er omfattet av nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS): audiografutdanning, barnevernspedagogutdanning, bioingeniørutdanning, ergoterapeututdanning, farmasøytutdanningene, fysioterapeututdanning, klinisk ernæringsfysiologutdanning, medisinutdanning, optikerutdanning, ortopediingeniørutdanning, paramedisinerutdanning, psykologutdanning, radiografutdanning, sosionomutdanning, sykepleierutdanning, tannlegeutdanning, tannpleierutdanning, tannteknikerutdanning og vernepleierutdanning.

Boken er også relevant for undervisere i helse- og sosialfag og for og helse- og velferdspersonell som arbeider med kontinuerlig utvikling av samhandlingskompetanse.

48

Metaforum - Mai 2026

Til den an dr es best e En bok om veiledn in gen s et ik k Hans Inge Sævareid, Dag Gjerløw Aasland, Aslaug Kristiansen, Solveig Botnen Eide, Hans Herlof Grelland Til den andres beste gir studenter og fagpersoner en dypere forståelse av veiledning som et etisk og relasjonelt praksisfelt, med fokus på ansvar, makt og profesjonell dømmekraft.

Veiledning er et samspill mellom mennesker der den som veiledes skal bevege seg inn i et landskap hvor veilederen allerede er kjent. Veilederen er både støttespiller og veiviser ? og samtidig et annet menneske med egne erfaringer og perspektiver.

Gjennom sin væremåte og sine antakelser kan veilederen åpne for innsikt og utvikling, men også komme i veien for en vekstprosess.

Til den andres beste tar utgangspunkt i at veiledning alltid er et etisk prosjekt. Veilederens oppgave er å gjøre det gode og det rette for den andres skyld ? ikke for systemets, metodens eller egne preferansers skyld. Boka utforsker hvordan dette ansvaret viser seg i praksis: i samtaler, i relasjoner, i makt og sårbarhet, i følelser og identitet, og i møtet mellom menneske og institusjonelle rammer.

Gjennom ti kapitler presenterer forfatterne et bredt og dyptgående bilde av veiledningens etikk og praksis: - hva som kjennetegner den gode veiledningen - samtalens relasjonelle og emosjonelle dimensjoner - menneskets eksistensielle skjørhet og betydningen av å bli sett - veiledningens grenser og risikoer - hvordan veiledere kan utvikle sin praksis gjennom refleksjon, kritisk bevissthet og veilederens fagutvikling som samtalepartner Til den andres beste er en bok for studenter, fagpersoner og alle som ønsker å forstå, styrke og forankre veiledning som et etisk og menneskelig praksisfelt.

Metaforum - Mai 2026

49

Kr eat ivit et i t er apir om m et

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Line Indrevoll Stänicke, Unni Tanum Johns, Anders Flækøy Landmark

Hva innebærer det å være en kreativ terapeut? Hvordan kan kreativitet skape endringsmuligheter i terapirommet?

Denne boken handler om betydningen av kreativitet i terapi ? som en egenskap ved terapeuten, men også i form av kreative samværsformer og som et fenomen i selve terapiprosessen. Terapi utfordrer vår evne som fagpersoner til å skape muligheter for kontakt, også når ord ikke er tilgjengelige, eller ikke strekker til.

Boken gir et bredt innblikk i hva kreativitet kan handle om, gjennom en rekke kliniske eksempler, forskning og teori. Kapitlene omfatter ulike former for kreativ aktivitet i terapirommet ? som musikk, bevegelse, litteratur, tegning eller digitale medier. De er skrevet av fagpersoner som har erfaring med kreativitet, både som kommunikasjonsform og som fenomen.

Å skape noe nytt er kjernen i kreativitet som fenomen. På samme måte handler terapi om at noe nytt kan oppstå. Målet med boken er å løfte frem denne sammenhengen og inspirere til kreativitet.

Redaktørene har tidligere gitt ut boken Lek og kreativitet i psykoterapi med barn og ungdom.

50

Metaforum - Mai 2026

Helse og ju s Olav Molven Helse og jus gir en innføring i juridisk tenkemåte og metode og omhandler sentrale juridiske emner innen helseretten. Det er lagt vekt på å fremstille hva loven og forskriftene sier om de vanligste rettslige problemstillingene helsepersonellet møter i sitt daglige arbeid.

Boka dekker det meste av lovgivningen som helsepersonell bør kjenne til, men også lovgivning av generell art som er viktig for helsepersonell i lederposisjoner. Denne tiende utgaven av boka er ajourført våren 2025. Siden forrige utgave er det skjedd flere betydelige endringer i helse- og velferdslovgivningen, blant annet i helse- og omsorgstjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven.

Til denne lovgivningen er det også gitt nye forskrifter. Det har også skjedd endringer i tilgrenset lovgivning, hvor det er kommet ny barnevernslov, og det er gjort endringer i varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Domstolene og andre myndighetsorganer har også truffet viktige avgjørelser. Bruk av kunstig intelligens (KI) i helsesektoren er behandlet gjennomgående i flere av kapitlene.

Metaforum - Mai 2026

51

Ut f or dr en de t er api

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Allian se- og en dr in gsar beid i voldsbeh an dlin g Bente Lømo

Hvordan kan terapeuter hjelpe menn som utøver vold mot sine nærmeste, slik at de endrer seg og blir trygge og omsorgsfulle partnere og fedre?

I denne boka belyses utfordringer terapeuter ofte møter i arbeid med klienter som ønsker å bli kvitt en uønsket atferd eller et symptom. Forfatteren beskriver hvordan terapeuter kan gå frem for å hjelpe klienten å utforske og utfordre sitt personlige strev, og hvordan de kan skille endringsfremmende gjentagelser i samspillet fra gjentagelser som er tegn på stagnasjon.

Gjennom kvalitativ forskning har forfatteren utviklet prinsipper for allianse- og endringsarbeid i slike utfordrende terapier.

Boka beskriver de ulike fasene i psykoterapi ? fra den første alliansedannelsen til hva som er tegn på at behandlingen har hjulpet klienten å bli en trygg partner og far og derfor kan avsluttes. Forfatteren tar leseren med inn i terapirommet og illustrerer hvordan terapeuten kan bruke prinsippene for å finne en vei ut av fastlåste samspill.

Boka er skrevet for terapeuter som arbeider med vold i nære relasjoner, men er også relevant for terapeuter og psykologistudenter som er engasjert i de utfordringene og mulighetene psykoterapi byr på. Også mennesker som har egne erfaringer med vold i nære relasjoner, kan ha utbytte av å lese boka.

52

Metaforum - Mai 2026

Kvalit at ive f or sk n in gsm et oder i pr ak sis Aksel Tjora Med utgangspunkt i en rekke gjennomførte forskningsprosjekter introduserer og diskuterer denne boka kvalitative forskningsmetoder, deres egenart og anvendelse.

Teknikker for datagenerering, slik som observasjon, intervju, dokumentstudier, bruk av Internett og flere andre, presenteres og diskuteres. Det er særlig lagt vekt på systematikk og presisjon i den kvalitative analysen, med utgangspunkt i en stegvis-deduktiv induktiv (SDI) tilnærming og bruk av dataprogram som verktøy.

Samtidig betones betydningen av fleksibilitet, kreativitet, og teoretisk følsomhet for å kunne utvikle relevant kunnskap og generaliserbare resultater fra kvalitativ forskning.

Refleksjoner om forskningskvalitet, -etikk og -formidling, samt bruk av nye tekniske hjelpemidler er også sentrale temaer. Denne femte utgaven redegjør mer inngående for koding, kodegruppering, teoretisering ved bruk av abduktiv logikk og publisering av kvalitativ forskning.

Boka redegjør i stor detalj for kvalitativ forskningspraksis ved en rekke eksempler og reflekterer også over denne forskningens potensial. Den henvender seg til studenter på alle nivåer, forskere, konsulenter og andre som skal gjennomføre gode kvalitative studier, og dem som har behov for å forstå relevansen av slike metoder.

Metaforum - Mai 2026

53

Diagn ose: f at t ig?

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Levek år sper spek t iv i psyk ologisk ar beid m ed u n gdom og f am ilier Ingvild Stjernen Tisløv

Denne boka viser hvordan du kan integrere levekårsperspektivet i psykologisk arbeid med alle barn, unge og familier du treffer.

Psykologistudiet fester denne sannheten i oss fra første dag: dere skal ikke redde klientene, men lære dem å leve med ubehaget. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Vi jobber med følelser, tanker og relasjoner ? det som skjer inni oss og mellom oss.

Gjeld, arbeidsledighet, trangboddhet og betalingsproblemer er andres mandat. Men skal vi egentlig stille diagnoser og drive terapi når familien mangler et trygt sted å bo?

Og hva må til for å skape en allianse med tolvåringen på full fart inn i kriminalitet, der han kan skaffe mat på bordet og penger til å betale alle regningene? Hva om diagnosen er fattigdom? Hva da?

Forfatteren går gjennom forskning og kunnskap på feltet og knytter det spesifikt til norsk kontekst. Med enkelt språk, eksempler og konkrete verktøy viser Tisløv hvordan omsette teori til praksis i jobbhverdagen.

Boka er skrevet for psykologer, men er også nyttig og relevant for andre hjelpere, ledere og andre beslutningstagere som påvirker rammebetingelsene for psykologisk behandling.

54

Metaforum - Mai 2026

Et ik k - t il r ef lek sjon og h an dlin g i sosialt ar beid En f agbok om et ik k i sosialt ar beid ? m ed t eor i, r ef lek sjon sver k t øy og ek sem pler f r a pr ak sis.

Solveig Botnen Eide, Berit Skorstad I sosialt arbeid møter du mennesker i vanskelige livssituasjoner. Verdispørsmål blir sentrale i møte med klienter og når du skal avgjøre hva som er riktig handling. Etisk refleksjon er derfor et viktig grunnlag i alt sosialt arbeid.

Denne boka presenterer grunnleggende etiske teorier og analyser av de moralske og verdimessige rammene sosialt arbeid fungerer innenfor, og utfordringer sosialarbeidere står overfor i sin yrkesutøvelse. Hva innebærer det å være en god person og en god sosialarbeider?

Hva skal vi legge til grunn når vi vurderer våre handlinger? Hvilke verdier skal vi bygge på, og hva kan profesjonsetikken bidra med?

Svarene på slike spørsmål er ikke entydige, og hensikten er derfor å gi et bidrag til innsikt og refleksjon.

Hvert kapittel har refleksjonsoppgaver og eksempler hentet fra praksisfeltet til barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Denne utgaven er tilpasset dagens velferdssamfunn og rammeplanene for helse- og sosialfagutdanningene.

Oppdateringer knytter seg blant annet til yrkesetiske retningslinjer fra Fellesorganisasjonen (FO), digitalisering og grønt sosialt arbeid og bærekraft.

Etikk til refleksjon og handling i sosialt arbeid er skrevet for studenter i sosialt arbeid, barnevern, vernepleie og velferdsfag, men er også en verdifull ressurs for yrkesutøvere som ønsker å styrke sin etiske kompetanse.

Metaforum - Mai 2026

55

Å skape TAORA

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Erfaringer fra utviklingen av et relasjonelt rammeverk i møte med ledelse, omstilling og praksis Tekst: Karianne Nguyen Knudsen

Bak gr u n n og f aglig r et n in g

Jeg tror TAORA begynte lenge før jeg selv forsto at det var et rammeverk jeg var i ferd med å utvikle. Det begynte i møterom. I samtaler. I små forskyvninger i språk, stemning og ansvar. I hvordan mennesker forsøker å få til noe sammen når arbeidshverdagen er kompleks, tempoet høyt og relasjonene stadig påvirkes av strukturene rundt oss.

Karianne Nguyen Knudsen

Gjennom nesten to tiår i offentlig sektor arbeidet jeg med forebygging, foreldrestøtte, familieterapi, fagutvikling, implementering og ledelse. I dette arbeidet var jeg tett på mennesker i krevende livssituasjoner, ga veiledning til tjenesteansatte i stat og kommune, og opererte samtidig tett på organisasjonene, strukturene og systemene som skulle støtte arbeidet. Over tid ble jeg stadig mer opptatt av hvordan relasjoner påvirker alt fra samarbeid og læring til kvalitet, helse og bærekraft i arbeidslivet.

Jeg ble særlig opptatt av mellomrommene. Mellom mennesker. Mellom fag og system.

Mellom intensjon og praksis. Mellom det som sies i strategier, og det som faktisk oppleves i hverdagen.

Etter hvert begynte jeg å legge merke til hvor mye som bæres av relasjoner i arbeidslivet.

Hvordan trygghet påvirker samarbeid. Hvordan mangel på mening påvirker motivasjon.

Hvordan stemninger sprer seg i team. Hvordan mennesker gradvis kan bli mer åpne, modige og kreative når de kjenner seg trygge nok sammen.

Jeg begynte å se hvor lite konkret språk vi ofte har for disse prosessene i praksis. Samtidig som vi snakker om dem hele tiden.

Leder r ollen som ven depu n k t Jeg hadde egentlig ikke planlagt å bli leder. Ikke hadde jeg så veldig lyst til det heller.

Etter mange år i organisasjonen hadde jeg hatt ulike roller som prosjektleder, fagleder, prosessleder, veileder, fagperson og terapeut. Selv om jeg hadde studert ledelse, bar jeg lenge på en forestilling om at lederrollen lett kunne gjøre mennesker mer slitne, mer distanserte og mer opptatt av drift, økonomi og styring enn av mennesker og relasjoner.

Da jeg etter hvert fikk lederansvar for et nasjonalt spisskompetansemiljø i familievernet, var det derfor ikke en rolle jeg gikk inn i med en tydelig lederidentitet. Det var heller en rolle jeg gradvis valgte gjennom erfaringene jeg gjorde meg sammen med medarbeiderne 56

Metaforum - Mai 2026

Jeg tror noe av det som overrasket meg mest, var hvor glad jeg ble i lederrollen. Det hadde jeg ikke trodd. Ikke fordi jeg likte å lede i tradisjonell forstand, men fordi jeg oppdaget hvor meningsfullt det var å få være med på å løfte frem det beste i menneskene rundt meg. Å se mennesker mestre, utvikle seg og vokse inn i oppgaver de først var usikre på, skeptiske til eller til og med kritiske til. Å stå sammen gjennom krevende perioder, gjøre feil, reparere og finne tilbake til hverandre igjen og igjen. Og stadig utvikle oss og lære noe nytt.

Over t id ble vi t r ygger e sam m en .

Vi fant etter hvert en rytme i teamet. Ikke fordi vi ble like, men fordi forskjellene våre fikk plass. Vi trengte mennesker som tenkte ulikt, arbeidet ulikt og så ulike deler av bildet.

Noen beveget seg raskt. Andre langsomt. Noen zoomet inn i detaljene. Andre løftet blikket og så helheten. Noen hadde tung forskningskompetanse og bred klinisk erfaring, andre hadde administrativ kompetanse. Vi var avhengige av hverandre.

Det endret også hvordan ansvar kjentes. Å ta ansvar for hver enkelt ble lettere når ansvaret samtidig ble båret i fellesskap. Når mennesker ikke sto alene. Når vi tålte hverandre. Trengte hverandre. Merket når noen var borte.

Alle bet ydde n oe.

Jeg erfarte også at jeg mestret lederrollen bedre når jeg satte grenser og var tydelig. Jeg sa nei for å kunne si ja til det som faktisk var viktig. Til mennesker. Til relasjoner. Til kvalitet.

Til et tempo som var mulig å stå i over tid, og til oppgaver som faktisk lot seg gjennomføre innenfor rammene som var satt. Prioriteringer og retning ble viktig for å skape forutsigbare og trygge rammer.

Det overrasket meg hvor mye energi det ga å oppleve at mennesker gledet seg til å komme på jobb, utviklet seg, tok mer initiativ, ba om hjelp tidligere, delte usikkerhet og ble tryggere sammen. Vi begynte tidlig å snakke om kultur. Om hvordan vi ønsket å ha det sammen. Ikke bare om oppgaver og mål, men om hvordan vi ville møte hverandre i hverdagen. Vi trengte et språk som kunne hjelpe oss å snakke om relasjoner på en enkel og konkret måte uten at det mistet dybde.

Jak t en på et f elles spr åk En kollega introduserte etter hvert Brené Browns BRAVING-konsept som et mulig utgangspunkt for refleksjon rundt tillit og kultur (Brown, 2018). Det ga gjenklang hos flere av oss og åpnet viktige samtaler i teamet. Samtidig ble jeg opptatt av hvordan språk former kultur.

Fra kulturfeltet og familieterapien kjente jeg betydningen av å utvikle et språk som mennesker kjenner seg igjen i og opplever eierskap til. Et språk som ikke oppleves som noe én profesjon eller fagtradisjon eier mer enn andre. Et språk som ikke fører til at noen tenker: «Dette kan sikkert de andre mye mer om enn meg», eller: «Dette er jo en selvfølge, det må alle kunne.»

Metaforum - Mai 2026

57

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

58

Metaforum - Mai 2026

Vi trengte ord som kunne forstås og brukes av alle i teamet, uavhengig av profesjon, utdanning eller rolle. Det måtte være enkelt nok til å leve i hverdagen, men dypt nok til å romme kompleksiteten i relasjonelt arbeid. Etter hvert merket vi at enkelte begreper ble værende hos oss. I etterkant oppdaget jeg at ordene som best rommet oss var trygghet, integritet, likeverd, lytte, initiativ og troverdighet. Tillit.

Ord som ikke bare beskrev verdier, men noe som kunne merkes i praksis. Det ble starten på et stille indre arbeid hos meg som leder. Stille fordi jeg ennå ikke hadde språk for det som først eksisterte som bilder, stemninger og erfaringer. Jeg begynte å lete etter det jeg selv hadde savnet: Et språk som kunne romme relasjonell praksis, kultur og fellesskap uten å bli abstrakt eller utilgjengelig.

Jeg begynte å lese stadig mer om tillit.

Tillit gikk igjen overalt. I familieterapi. I foreldrestøtte. I ledelsesforskning. I organisasjonsutvikling. I samarbeid og teamutvikling. Jeg opplevde at tillit ofte ble beskrevet som noe abstrakt, som en verdi, et mål eller et ideal. Samtidig pågikk også tillitsreformen i offentlig sektor, med økt oppmerksomhet på faglig handlingsrom, mindre detaljstyring og tillitsbasert ledelse (Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, 2023).

Jeg ble mer opptatt av hvordan tillit faktisk kunne merkes i praksis. I små hverdagshandlinger. Hvordan vi sier hei til hverandre om morgenen. Hvordan en leder møter blikket ditt. Om du kjenner deg roligere eller mer anspent når du går på jobb.

Hvordan mennesker snakker om hverandre når noen ikke er til stede. Om det oppleves trygt å være usikker, å stille spørsmål eller å gjøre feil. Om du kjenner deg tappet eller får energi av å være sammen med kollegaene dine. Om du har overskudd når du kommer hjem til familie og venner.

Jeg begynte å legge merke til hvordan tillit påvirker hele arbeidsmiljøet, ofte lenge før det blir synlig i tall, strategier eller rapporter. Gradvis begynte jeg også å forstå organisasjoner mer systemisk. Ikke bare som strukturer, roller og beslutningslinjer, men som levende relasjonelle systemer der mennesker hele tiden påvirker og påvirkes av hverandre.

Gregory Batesons (1972) systemiske forståelse av mønstre, kontekst, kommunikasjon og relasjonell gjensidighet ga etter hvert språk til mye av det jeg allerede forsøkte å forstå gjennom praksis og erfaring.

Jeg ble opptatt av hvordan mening, trygghet og samarbeid utvikles i samspill mellom mennesker, kultur, språk og kontekst. Hvordan små handlinger, stemninger og måter å møte hverandre på kan påvirke hele systemer over tid.

Om st illin g og n ye spør sm ål Etter hvert opplevde jeg å miste teamet mitt gjennom organisatoriske endringer og omstilling. Jeg merket hvor vondt det gjorde. Ikke bare faglig, men relasjonelt. Samtidig fortalte sorgen meg noe viktig. Kanskje gjorde det vondt nettopp fordi vi hadde fått til noe sammen. Fordi vi hadde bygget trygghet, tillit og et felles språk. Fordi mennesker hadde kjent seg betydningsfulle i fellesskapet.

Metaforum - Mai 2026

59

I denne perioden begynte jeg å skrive mer systematisk. Først som refleksjoner for meg selv, og senere som en form for autoetnografiske feltarbeidsnotater fra egen omstillingsprosess (Karlsson et al., 2021). Jeg begynte å observere hvordan mennesker reagerer når retningen blir uklar, når meningen blir vanskelig å få tak i, og når relasjoner settes under press.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Jeg ble opptatt av hvordan mennesker forsøker å skape forutsigbarhet når systemene rundt dem oppleves uforutsigbare. Hvordan usikkerhet påvirker språk, samarbeid, trygghet og opplevelsen av å ha betydning. Jeg begynte også å stille meg noen spørsmål som etter hvert ble viktige i utviklingen av TAORA: - Hvorfor oppleves tillitsbasert ledelse ofte så vanskelig å få tak i, i praksis?

- Hvordan skapes trygghet og relasjonell bærekraft i perioder med høy kompleksitet og omstilling?

- Hvordan bygges kultur når mennesker er slitne, redde eller usikre?

- Hvordan kan vi gjøre tillit så konkret at det faktisk kan øves på i hverdagen?

Hvor f or TAORA? Etter hvert forsto jeg at jeg forsøkte å samle mange erfaringer i et felles språk. Erfaringer fra familieterapi, kulturforståelse, ledelse, forebygging, organisasjonsarbeid og menneskemøter. Erfaringer av hva som skjer når mennesker opplever trygghet, mening og betydning ? og hva som skjer når det forsvinner.

Gjennom mange år i praksisfeltet møtte jeg mennesker som beveget seg mellom ulike tjenester, systemer og fagmiljøer. Ofte møtte de engasjerte fagpersoner med høy kompetanse og gode intensjoner, men også tjenester som kunne oppleves fragmenterte når mennesker hadde behov som gikk på tvers av fag, nivåer og sektorer.

Samtidig opplevde jeg at mange mennesker sto i en hverdag preget av høyt tempo, belastning, ensomhet og svekket tilhørighet. Jeg ble opptatt av hvordan relasjonell trygghet, mening og fellesskap påvirker både helse, samarbeid, læring og bærekraft over tid.

Verdens helseorganisasjon har de siste årene løftet frem ensomhet, sosial isolasjon og svekket sosial tilknytning som en av vår tids store folkehelseutfordringer (World Health Organization, 2025). Jeg begynte å stille meg spørsmål ved hvordan organisasjoner, tjenester og fellesskap kan bidra til mer sammenheng, tilhørighet og relasjonell bærekraft i menneskers liv. Jeg ble også opptatt av hvordan utfordringer i enkeltpersoners arbeidsliv og hverdagsliv har sammenheng med strukturelle og relasjonelle utfordringer.

Jeg trengte et språk som kunne romme både menneskene, relasjonene og systemene rundt dem.

60

Metaforum - Mai 2026

Ut vik lin gen av TAORA og TILLITT/ TRRUSTT Det var i dette landskapet TAORA gradvis begynte å ta form. TAORA står for Tillitsbasert Arbeidsform for Organisatorisk og Relasjonelt Ansvar. På vietnamesisk er t?o ra et uttrykk som betyr «å skape». For meg rommer navnet noe grunnleggende i arbeidet. Mennesker skaper mening, tillit og fellesskap sammen. I relasjoner. I språk. I praksis. I hverdagen.

Parallelt utviklet TILLITT/TRRUSTT-modellen seg som et forsøk på å gjøre relasjonelle prosesser mer konkrete og anvendbare i praksis. Ikke som en metode løsrevet fra mennesker, men som et språk for hvordan trygghet, integritet, likeverd, lytting, initiativ, troverdighet og transformasjon påvirker samarbeid, kultur og relasjoner over tid.

Det begynte ikke som et ferdig rammeverk. Det vokste frem gjennom erfaringer fra ledelse, familieterapi, kulturforståelse, organisasjonsarbeid, samarbeid, konflikter, reparasjoner og fellesskap. Gjennom observasjoner av hva som gjør at mennesker trekker seg unna hverandre ? og hva som gjør at de våger å komme nærmere igjen.

Et n yt t f aglig f ellessk ap Jeg gikk fra en lederstilling jeg var glad i og etablerte TAORA Kompetansesenter for systemisk og relasjonell praksis. TAORA Kompetansesenter åpnet 1. mai 2026, på Arbeidernes internasjonale dag. Jeg ønsket å arbeide videre med det jeg selv hadde savnet språk og rom for.

Jeg ønsket å skape arenaer der ledere, fagpersoner og organisasjoner kunne arbeide relasjonelt sammen gjennom refleksjon, praksis, kultur og fellesskap. I mange tjenester forventes ansatte å møte mennesker med trygghet, tillit og relasjonell sensitivitet, samtidig som det ikke alltid er slik de selv opplever arbeidsmiljøet rundt seg. Jeg ble derfor opptatt av hvordan relasjonell praksis må utvikles i hele organisasjonen. Ikke bare i møtet med innbyggere, men også i møtene mellom kollegaer, ledere, fagmiljøer og systemer.

For meg handler ikke tillit om enkeltstående kurs, verdidokumenter, strategier eller arbeid på bare ett nivå i organisasjonen. Jeg tror relasjonell trygghet og tillitsbasert praksis må leves og praktiseres i hele virksomheten. Fra toppledelse og strategiske beslutninger, til samarbeid mellom ledere og medarbeidere, og videre ut i de konkrete møtene med innbyggere som bruker tjenestene. Vi er alle innbyggere.

For det er i disse møtene tillit merkes. I hvordan vi blir møtt. Hvordan vi snakker sammen. Om vi opplever å bli sett, lyttet til og tatt på alvor. Tillit må praktiseres og øves på, igjen og igjen.

Hvis tillit tas for gitt, begynner den gradvis å forsvinne.

TAORA Kom pet an sesen t er Utdanning i systemisk og relasjonell praksis for organisasjoner, ledere og fagpersoner I dag er TAORA et kompetansesenter som tilbyr utdanninger, praksisprogrammer og utviklingsløp for organisasjoner, ledere og fagpersoner som ønsker å styrke relasjonell kvalitet, tillitsbasert praksis og sosial bærekraft over tid.

Metaforum - Mai 2026

61

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

62

Metaforum - Mai 2026

Metaforum - Mai 2026

63

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

64

Metaforum - Mai 2026

Gjennom TAORA Praksislab utforskes hvordan relasjonell praksis kan prøves ut, utvikles og forankres i konkrete arbeidshverdager og fellesskap. TAORA Community vokste frem fra ønsket om å skape varige faglige og relasjonelle nettverk der mennesker kan lære, reflektere og utvikle praksis sammen over tid. TAORA Klinikken gir samtidig nærhet til praksisfeltet og menneskemøtene som arbeidet springer ut av.

Kjer n en i TAORA Å bli set t , ver dsat t , bet y n oe og gjør e en f or sk jell f or an dr e Noe av det viktigste jeg tar med meg videre, er erfaringen av hvor avgjørende relasjonell trygghet er for mennesker. Hvor mye det betyr å kjenne at du er betydningsfull. At noen legger merke til om du er der eller ikke. At forskjellene mellom mennesker ikke bare tolereres, men trengs. At man kan gjøre feil uten å miste tilhørighet. At mennesker blir sterkere når de får bære ansvar sammen.

Dette er kjernen i det Isaac Prilleltensky (2019) beskriver som mattering ? opplevelsen av å bety noe og ha muligheten til å bidra. Han viser hvordan det å bli verdsatt og det å få bidra er to uatskillelige dimensjoner. Sammen styrker de ikke bare den enkeltes trivsel, kreativitet og empati. De styrker også organisasjonens og samfunnets bærekraft. Mangfold og deltakelse styrker både organisasjonskraft og aktive fellesskap.

For meg er det nettopp dette TAORA handler om. Det handler ikke bare om å bli sett, men om å få bidra. Å kjenne at du har verdi for andre, og oppleve de øyeblikkene der vi gjør noe vi ikke visste at vi hadde i oss, fordi fellesskapet bærer oss.

Tillit er ikke noe som blir ferdig eller fullført. Det er noe mennesker gjør sammen over tid, og som utvikles i hverdagslivet, i organisasjoner og i samfunnet rundt oss. Tillit skapes i relasjoner ? forebygging utvikles i hverdagen.

Metaforum - Mai 2026

65

Ref er an ser

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Bateson, G. (1972). Steps to an Ecology of Mind: Collected Essays in Anthropology, Psychiatry, Evolution, and Epistemology. Chandler Publishing Company.

Brown, B. (2018). Dare to Lead: Brave Work. Tough Conversations. Whole Hearts. Random House.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. (2023). Målet med tillitsreformen.

Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/statlig-forvaltning/forvaltningsutvikling/tillitsreform/ malet-med-tillitsreformen/id2975910/ Karlsson, B., Klevan, T., Soggiu, A.-S., Sælør, K. T., & Villje, L. (2021). Hva er autoetnografi?

Cappelen Damm Akademisk.

Prilleltensky, I. (2019). Mattering at the intersection of psychology, philosophy, and politics.

American Journal of Community Psychology, 64(1?2), 16?34. https://doi.org/10.1002/ajcp.12368 World Health Organization. (2025). From loneliness to social connection: Charting a path to healthier societies. Report of the WHO Commission on Social Connection. World Health Organization. https://www.who.int/publications/i/item/978240112360 Alle Plakater og illustrasjoner av de fem figurene er utviklet, tegnet og digitalt illustrert av Karianne Nguyen Knudsen.

Det er fem figurer som man blir kjent med gjennom utdanningene og som brukes pedagogisk i relasjonsarbeidet.

66

Metaforum - Mai 2026

Langlesning Hva er det som gjør en forskjell?

- Refleksivitet i systemiske samtaler Av: Camilla Pedersen

Camilla Pedersen

Refleksivitet er et sentralt begrep i systemisk teori og praksis, og forstås ofte som en forutsetning for endring. Samtidig påvirkes refleksivitet av en rekke relasjonelle, emosjonelle og kontekstuelle faktorer. I møte med mennesker i terapirommet oppstår det øyeblikk hvor noe åpner seg og nye perspektiver blir mulige, og det finnes situasjoner hvor samtalen blir stående fast.

Hva er det som gjør den n e f or sk jellen ?

Refleksivitet er noe jeg har vært opptatt av siden starten av familieterapistudiet. Jeg har blitt særlig opptatt av hvordan refleksjon ikke oppstår av seg selv, men formes i samspill ? og hvilken rolle terapeuten har i dette.

Denne teksten tar utgangspunkt i min fordypningsoppgave, hvor jeg utforsker hvordan terapeuten kan legge til rette for refleksive prosesser i systemiske samtaler. Gjennom teori og erfaringer fra egen praksis undersøker jeg hva som kan bidra til å åpne opp for nye perspektiver, og hva som kan stå i veien for refleksjon i terapirommet. Målet er å bidra til økt forståelse for hvordan terapeuten kan legge til rette for refleksive prosesser, og hvordan dette kan styrke terapeutisk arbeid med individer, par og familier.

For å forstå hvordan refleksivitet kan oppstå og utvikles i terapeutiske samtaler, er det nyttig å se nærmere på det teoretiske rammeverket som ligger til grunn for systemisk praksis.

Syst em t eor i og sosialk on st r u k sjon ism e Systemteori søker å forstå den komplekse og gjensidige interaksjonen som finner sted i møtet mellom mennesker (Lorås et al., 2023). Et system betraktes som en organisert helhet som er så kompleks at det ikke kan deles opp i mindre komponenter uten at selve helheten går tapt (Ølgaard, 2004). Systemteori studerer strukturer, mønstre og interaksjoner innenfor systemer, som består av tre hovedkomponenter: medlemmene som utgjør systemet, interaksjonen mellom dem, og systemets mål eller hensikt. Interaksjonen mellom medlemmene i systemet vil være annerledes fra interaksjonen til mennesker utenfor systemet. Hvert system er unikt og har sine egne regelbaserte og grensesettende prosessersom skaper eller opprettholder det. Medlemmene i et system regulerer, korrigerer og tilpasser seg hverandre gjennom "feedback" for å opprettholde balanse og sikre systemets overlevelse (Priest, 2021). Slik gjensidig feedback vil over tid danne mønstre i relasjonen mellom medlemmene. Systemisk forståelse er inspirert av sosialkonstruksjonismen, som bygger på ideen om at vi konstruerer vår forståelse av verden gjennom språket i samspill med andre.

Metaforum - Mai 2026

67

Vi forstår verden i lys av egne tolkninger og konstruksjoner, som igjen påvirkes av blant annet historiske og kulturelle kontekster (Frøyland, 2017). Konteksten vi er i gir mening til våre opplevelser, og den hjelper oss til å tolke erfaringer og situasjoner. Derfor er det avgjørende at mønstre som oppstår i kommunikasjon og samhandling mellom mennesker forståes i lys av konteksten de oppstår i (Christiansen & Lorås, 2024). En sosialkonstruksjonist vil hevde at det i liten grad finnes en objektiv virkelighet, da virkeligheten til en viss grad oppleves forskjellig for oss alle (Frøyland, 2017).

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Ref lek sivit et

Refleksivitet kan defineres som evnen til å reflektere over og være bevisst på egne tanker, følelser og handlinger, samt deres påvirkning på seg selv og andre. Det innebærer evnen til å forholde seg til seg selv samtidig som det skapes en viss avstand, kjent som selvavgrensning.

Selvavgrensning danner et mentalt rom som hjelper oss med å skille mellom egne og andres opplevelser, synspunkter og oppfatninger, og gir oss kapasitet til å se hvordan andre oppfatter oss og hvordan vi gjensidig påvirker hverandre. Begrepet er synonymt med mentalisering (Mellingen & Lindeman, 2024).

Refleksivitet tilbyr en holdning som hjelper oss med å utforske kompleksiteten i interaksjoner mellom mennesker, og skaper rom for bevegelse og endring. Gjennom selvavgrensning og bevissthet får vi muligheten til å reflektere over hva våre følelser, responser og språk kommuniserer, og hvilke mønstre vi bidrar til å skape (Hedges, 2010).

Det innebærer å være oppmerksom på hvordan egne opplevelser, reaksjoner og samhandlinger er formet av, og påvirker, den spesifikke konteksten og de relasjonene vi befinner oss i (Hardy, 2019). Det handler om å kunne skape mening ut av atferd. For å kunne forstå oss selv og andre, må vi forholde oss til mentale tilstander som tanker, følelser, ønsker og behov. Det kan beskrives som evnen til å «se seg selv utenfra og andre innenfra» (Juul et al., 2023).

Refleksivitet innebærer å ha en nysgjerrig, ikke ? dømmende og åpen holdning til egen og andres atferd. Vi kan ikke alltid vite hva som motiverer andres (eller våre egne) handlinger, og det er derfor viktig å utforske de underliggende tankene og følelsene. En slik tilnærming inkluderer å stille åpne spørsmål, selv i tilfeller hvor det antas å være full forståelse av situasjonen. I denne sammenheng er det også nyttig å være oppmerksom på språklige markører for visshet som kan indikere mangel på nysgjerrighet, for eksempel bruken av absolutter som "alltid", "aldri" og "alt sammen". Flere absolutter i uttrykkene våre kan indikere at vi er fastlåst i våre oppfatninger. Ved å være genuint nysgjerrig og innta en ikke-vitende holdning, vil du trolig oppdage aspekter om deg selv og andre som du tidligere ikke var klar over (Juul et. al., 2023).

Når vi forsøker å skape mening vil vi tolke basert på våre egne forforståelser, opplevelser, synspunkter, følelser og oppfatninger. Hva vi anser som viktig, hva vi hører og legger merke til, vil derfor variere fra person til person, og dette vil farge både kommunikasjonen og relasjonen vi har med andre. Vi deltar med hele vår personlighet, inkludert våre erfaringer og konstruksjoner, i samtale med andre (Mjøs & Slettemyr, 2024). Vi kan derfor si at det er umulig å opptre helt nøytralt i møte med andre (Bertrando, 2019). Å utvikle refleksivitet er derfor en viktig og kontinuerlig prosess både for terapeut og klient.

68

Metaforum - Mai 2026

Fak t or er som k an h in dr e r ef lek sivit et I noen situasjoner blir evnen til refleksivitet redusert eller brutt helt ned, som for eksempel når kroppens stressresponssystem er aktivert og vi er sinte, redde, føler oss truet eller er slitne. Dette skjer alle mennesker fra tid til annen, og kan gjøre det utfordrende å ta andres perspektiv (Henriksen, 2023).

Klienters emosjonelle tilstand kan ha påvirkning på mottakeligheten for, og reaksjonene på, det du som terapeut forsøker å formidle. Ofte møter vi mennesker som er i en opprørt eller stresset tilstand som følge av en krevende livssituasjon. Sterke følelser kan gjøre det utfordrende for enhver å tenke klart, da emosjonelle reaksjoner som frykt, sinne, sjokk og fortvilelse prosesseres primært i et område i hjernen som kalles det limbiske system.

Dersom det er høy aktivering i dette området virker det hemmende på andre deler av hjernen, særlig de fremre områdene av pannelappen, prefrontal cortex. Dette er den delen av hjernen som er ansvarlig for blant annet planmessig atferd, konsekvenstenkning, vurderinger av ulike handlingsutfall, impulskontroll og emosjonsregulering. Når vi kjenner på sterke emosjonelle reaksjoner, er sliten eller stresset, vil vi derfor ha mindre tilgang til disse funksjonene (Thuen & Mellingen, 2023). I slike situasjoner kan vi bli rigide og fastlåst i en lineær og ensidig problembeskrivelse, samt bli overveldet av egne følelser. Da kan det være utfordrende å forestille seg at situasjonen kan forståes på andre måter enn nettopp slik du opplever den (Juul et. al., 2023). Det finnes et nivå av emosjonell aktivering hvor vi fungerer optimalt i kommunikasjon med andre, det befinner seg innenfor disse ytterpunktene og omtales gjerne som vårt toleransevindu (Thuen & Mellingen, 2023). Å skape rom for refleksjon handler derfor også i stor grad om å ta seg tid, regulere ned stress, skape tillit og trygghet og å validere følelsene klientene opplever (Henriksen, 2023).

Det er viktig å bli bevisst på sitt eget følelsesmessige spenningsnivå; blir emosjonene for intense må de reguleres ned for å skape avstand, blir spenningsnivået for lavt må det reguleres opp. Det beste er å snakke om det som er utfordrende når følelsene er «lunkne», da gis det en mulighet til å involvere tenkningen (Juul et. al., 2023).

Metaforum - Mai 2026

69

Syst em isk e sam t aler

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Jeg skal nå redegjøre for aspekter ved systemiske samtaler som er særlig relevant for oppgavens problemstilling. Fra første øyeblikk i en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten arbeider for å skape tillit og allianse med klienten. Den terapeutiske alliansen, relasjonen mellom terapeut og klient, er selve forutsetningen for at endring kan skje (Michaelsen, 2019). Psykoterapeutisk prosessforskning understreker betydningen av den terapeutiske alliansen som endringsverktøy, og som utgangspunkt for en vellykket terapeutisk prosess (Jensen, 2019).

Det er viktig å bruke den tiden det tar å bygge et trygt fundament for videre arbeid, slik at terapeuten kan komme i posisjon til å utfordre klientens eksisterende perspektiver. Det er tre grunnleggende elementer som gjensidig stimulerer mulighetene for vekst, læring, utvikling og forandring; kjærlighet, en forstyrrelse utenfra og tid til refleksjon.

«Kjærligheten» i denne sammenheng handler om den terapeutiske alliansen som grunnlag for tillit, trygghet, samarbeid og endring (Michaelsen, 2019).

Ter apeu t isk allian se Alliansebegrepet har tre komponenter; enighet om mål, enighet om tilnærming og emosjonelt bånd. Enighet om mål handler om å «stake ut en kurs» mot ønsket endring. Det er viktig at målet er oppnåelig og mest mulig konkret beskrevet, samtidig som terapeuten kommuniserer sine egne rammebetingelser og egne grenser. Enighet om tilnærming handler i stor grad om å utforske hva klienten har prøvd tidligere, hva som har vært hjelpsomt og å unngå tiltak som ikke har vært til hjelp. Dette kan gjøres ved bruk av metakommunikasjon, «en samtale om samtalen». Det er viktig at terapeuten legger til rette for at klienten opplever første møtet som tillitsvekkende. Hvordan konteksten oppleves er også vesentlig, selv om vi snakker om relasjonen mellom klient og terapeut. I det emosjonelle båndet mellom partene inngår også det vi kan kalle «kjemi» (Tilden & Vrabel, 2021). Det foregår minst tre ulike dialoger på samme tid i terapirommet: den indre dialogen til terapeuten, den indre dialogen til klienten og den eksterne dialogen som foregår mellom dem (Flon & Eliassen, 2019).

Den «ikke ? vitende holdningen» er sentral for utvikling av terapeutisk allianse. Det handler om å lytte og å respondere basert på klientenes egne historier og å skape en likeverdig dialog. Det innebærer en form for lytting hvor terapeuten ikke tolker eller definerer, men heller søker å tone seg inn på den andres følelsesnivå på en sensitiv og empatisk måte.

Terapeuten unngår å trekke forhastede konklusjoner, og møter klienten med respekt og genuin nysgjerrighet. Terapeuten skal være åpen, ydmyk og vise interesse, bruke aktiv lytting samt stille spørsmål hun selv ikke har svar på for å fremme refleksjon hos klienten (Holmberg & Sundet, 2021). Det er viktig at terapeuten i stor grad er lydhør ovenfor hva klienten formidler, men også ovenfor seg selv (Frøyland, 2017). Terapeutens personlige erfaringer, fordommer, verdier og holdninger vil påvirke den terapeutiske prosessen. Dette er en viktig faktor å forstå og være bevisst på (Jensen, 2019). Vi er alle preget av individuelle egenskaper som reflekterer hva vi har med oss i «ryggsekken» av egen historie, personlighet, sårbarhet og ressurser (Tilden & Vrabel, 2021). Terapeuter vil alltid dele aspekter av seg selv i terapirommet.

70

Metaforum - Mai 2026

Mye er uunngåelig, noe er tilfeldig og noen ganger gjør vi det bevisst. Å dele noe personlig bevisst kan ha sine fordeler; det kan skape en sterk forbindelse. Likevel innebærer det også en risiko. Terapeuten er avhengig av gode evner til selvrefleksivitet i slike situasjoner. Det er viktig å tenke på hvordan det vi deler av oss selv påvirker alliansen (Hedges, 2010).

Som terapeut har vi større makt i den faglige relasjonen. Denne makten ligger først og fremst i vår faglige kompetanse og i språket vi bruker. Det at klienten for en periode er avhengig av terapeuten kan føre til at det fagpersonen sier og gjør får stor betydning.

Terapeuten har et ansvar for å lede samtalen i en retning som er til klientens beste, og skal først og fremst bidra til å bedre forholdet mellom klienten og deres «viktige andre». Den terapeutiske alliansen skal være «god nok» til dette formålet (Frøyland, 2017). Å bef olk e r om m et ? «vik t ige an dr e» Som tidligere nevnt kan vi ikke se på enkeltstående deler av systemet uten at helheten går tapt. Derfor blir det utfordrende å forstå hvorfor en person handler som hun/han gjør uten at vi inkluderer systemet rundt personen, «de viktige andre», sosiale eller kulturelle historier.

Ved å inkludere systemet og konteksten kan det gi oss nye måter å forstå og skape mening (Hedges, 2010). «Viktige andre» er mennesker som på en eller annen måte er viktige for klienten, og i systemiske samtaler «inviterer» vi dem til å «befolke» det terapeutiske rommet.

Dette kan skje fysisk, men også metaforisk (Lorås & Tyskø, 2019).

Terapeutens kunnskap er alltid tentativ, og det er derfor viktig å forholde seg ydmyk til hva en kan vite og forstå om klienten og systemet personen er en del av. Terapeuten er likevel en del av systemet til klienten når de møtes i terapirommet, og deltar med sin egen unike kunnskap og erfaring (Bertrando & Lorås, 2021).

I systemisk terapi søker vi å åpne opp for flere og ulike «stemmer», synspunkter og hypoteser i dialogen mellom terapeut og klient. Å skape mening i det vi oppfatter eller opplever kommer til uttrykk gjennom at vi danner oss hypoteser (Torsteinsson, 2019). De hypotesene vi bruker mest i terapirommet er det vi kaller «mikrohypoteser», som er basert på hendelser som finner sted i samtalen. Slike «mikrohypoteser» er nært forbundet med øyeblikket «her og nå» og legges frem for klienten stykkevis og i uferdig form (Bertrando, 2015). Den feedback klienten gir legger grunnlaget for nye hypoteser. Terapeuten må være åpen og reflektert i forhold til hvilken feedback som oppstår i samtalen, da den kan komme i form av subtile nonverbale uttrykk (Torsteinsson, 2019).

Terapeuten må være oppmerksom på de ulike relasjonelle perspektivene klienten kan velge å snakke ut fra, og samtidig befolke rommet med «stemmene» til de «viktige andre». Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å stille relasjonelle spørsmål (Bertrando & Lorås, 2021).

Spør sm ål som ver k t øy En systemisk terapeut anerkjenner at vi i liten grad kan ha ekspertise om klientenes liv. Det er klienten selv som har størst innsikt i sin egen livssituasjon. Nettopp derfor er det sentralt at terapeuten har en spørrende og nysgjerrig holdning i møte med klientene. Spørsmålene vi stiller er vårt fremste verktøy for å støtte klienten i å oppnå endringen de ønsker. Karl Tomm har utviklet en systemisk modell for spørsmål vi kan benytte oss av i terapirommet (Lorås, 2021):

Metaforum - Mai 2026

71

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Modellen inneholder forskjellige typer spørsmål med ulik hensikt. Den øverste delen av modellen viser til de lineære spørsmålene som har til hensikt å gi terapeuten grunnleggende nødvendig informasjon, avklare mål for samtalen og få frem klientens opplevelse av egen situasjon. De lineære, strategiske spørsmålene øverst til høyre i modellen har til hensikt å påvirke klienten, og spørsmålene kan derfor være både ledende og konfronterende.

Hensikten med å stille slike spørsmål er å hjelpe klienten i en bestemt retning. De kan også åpne opp for terapeutens egen kunnskap og råd, som uttrykkes i form av spørsmål (Lorås, 2021).

For denne oppgaven som omhandler refleksivitet er det de sirkulære spørsmålene nederst i modellen som er mest relevante. Å tenke sirkulært innebærer å se en hendelse i sammenheng med andre samtidige hendelser, hvor disse hendelsene påvirker og gjensidig forsterker hverandre innenfor en gitt kontekst (Bateson, 1972 referert i Lorås et al., 2023).

Dette utfordrer den lineære tankegangen som gir et forenklet bilde av samspill fordi vi tenker årsak og virkning i form av at A fører til eller er årsak til B. Tenker vi lineært kan vi fort bli stående «fast» og legge skylden på andre i konflikter (Frøyland, 2017). Sirkulære spørsmål kan bidra til å utvikle klientens forståelse av relasjoner og samspill. De vil bidra til økt refleksjon om hvordan vi påvirker og blir påvirket av andre rundt oss. Forskjellsspørsmål brukes for å bevisstgjøre klienten om at det er ulike måter å forstå en gitt situasjon på, og de kan ta for seg forskjeller mellom fortid, nåtid og fremtid. Skaleringsspørsmål er nyttige for å få frem forskjeller og kan gjøre komplekse sider ved klientens liv mer konkret og tilgjengelig.

Hensikten med refleksive spørsmål er å invitere til refleksjon som kan belyse en utfordring fra flere perspektiver (Lorås, 2021).

72

Metaforum - Mai 2026

Det å ta innover seg andre menneskers perspektiver og forståelse av den samme situasjonen, er utgangspunktet for Batesons berømte setning: «en forskjell som gjør en forskjell». Tom Andersen (2005) valgte å bruke begrepet «usedvanlig» i denne sammenhengen. Dersom mennesker utsettes for det «sedvanlige», pleier de å forbli de samme, sier han. I systemiske samtaler er vi ute etter å tilføre noe «usedvanlig» i møte med klientene, men det må ikke være for usedvanlig. Et tegn på at noe blir for forskjellig, er at klienten lukker seg som svar på en forstyrrelse fra oss (Andersen, 2005). For å fremme refleksjon er det derfor viktig at vi tilfører noe som er «passe forskjellig».

Karl Tomms spørsmålsmodell er ment til å være et fleksibelt rammeverk til hjelp i systemiske samtaler. Hvilke spørsmål som skal stilles til hvilken tid vil i stor grad avhenge av terapeutens skjønn og sensitivitet i retning av klientens behov (Lorås, 2021).

Dr øf t in g I denne delen av oppgaven vil jeg drøfte og utforske problemstillingen; «hvordan kan terapeuten legge til rette for refleksive prosesser hos klienten i systemiske samtaler?». Jeg vil bygge videre på teorien og litteraturen jeg har presentert, samt trekke inn eksempler fra egne samtaleerfaringer.

«Hvor dan k an jeg h ån dt er e h am ?»

Jeg har over tid hatt individuelle samtaler med en klient som jeg i denne oppgaven velger å kalle Hedda.

Hedda gikk igjennom et samlivsbrudd for to år siden. Sammen med sin eksmann, Ole, har hun tre barn på 15, 18 og 19 år. Hedda er uføretrygdet og har diagnosen ME. Ole arbeider i Nordsjøen og er derfor en del vekkreist. Han har for en tid tilbake fått en ny kjæreste. Hedda forteller at de har omtrent 50/50 fordeling når det kommer til samvær med barna.

Hennes opplevelse av irritasjon og sinne mot Ole var sentral da hun først kontaktet meg for hjelp. Hun ønsket råd i forhold til hvordan hun skulle «håndtere» ham. Hun kunne fortelle at sinnet hun følte på hadde bygget seg opp siden det yngste barnet på 15 år kom til verden.

Hedda forteller om en opplevelse av at «alt» skal skje på eksmannens premisser og at han prioriterer ny kjæreste over barna. Hun omtaler ham som «dum», «egoistisk» og «manipulerende», og beskriver en følelse av frustrasjon i sin relasjon til ham, men også ovenfor hvordan hun opplever at han er i møte med deres felles barn. Heddas opplevelse av frustrasjon i relasjonen til Ole, kombinert med hennes sterke følelser av sinne og irritasjon, skapte et behov for endring i deres samhandling.

Refleksivitetens rolle i systemiske samtaler Evnen til refleksivitet spiller en avgjørende rolle i systemiske samtaler. Som Mellingen & Lindeman (2024) sier, handler refleksivitet om å være, eller bli, bevisst på egne tanker, følelser og handlinger, samt deres innvirkning på en selv og andre. Ofte kommer klienter til terapi med ønske om en endring, en bevegelse, en økt forståelse eller økt bevissthet i møte med livets utfordringer. Kanskje ønsker de også å utvikle en dypere forståelse for seg selv og sine relasjoner. Hedda fortalte meg tidlig i første samtale at hun ønsket å endre noe i sin relasjon til Ole; hun ville finne en annen måte å «håndtere» han på. Refleksivitet er en viktig forutsetning for å skape en slik endring, og kanskje var det spesielt viktig når jeg kun hadde Hedda til stede i terapirommet.

Metaforum - Mai 2026

73

Hedda uttrykte et ønske om en «oppskrift» for hvordan noe kan endres i en relasjon, selv når det ikke er mulig å snakke med den andre parten. For å kunne oppnå endringen hun ønsket, måtte vi begynne med en bevisstgjøring av de eksisterende mønstrene i relasjonen mellom henne og Ole.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Mønstrene mellom dem var dypt forankret i et 25 år langt forhold, og det var viktig å få en forståelse for hvordan feedback i deres relasjon både regulerte og på mange måter stagnerte dynamikken. Ifølge Priest (2021) er det dette feedbacksystemet som opprettholder balanse i relasjonene, men jeg vil argumentere for at det også kan hindre bevegelse dersom det ikke blir gjenstand for refleksjon.

Refleksivitet, slik jeg forstår det, handler om å kunne skape mening ut av atferd; vi søker å forstå egne og andres mentale og emosjonelle tilstander, hvordan de kan påvirke handlinger, og hvordan vi påvirker hverandre gjennom gjensidig feedback (Juul et al., 2023; Priest, 2021). Refleksivitet gir mulighet for selvavgrensning og evnen til å se på hvordan vi påvirker og påvirkes av andre. Hedda og Ole er farget av et 25 år langt forhold. Det de har med seg i «ryggsekken» av forforståelser, erfaringer, synspunkter, følelser og konstruksjoner påvirker hvordan de forstår det som skjer mellom dem. Vi tolker aldri basert på et blankt lerret, og kan derfor heller ikke være helt nøytrale i samhandling med andre mennesker.

Nettopp derfor er selvrefleksivitet en viktig og kontinuerlig prosess. Det handler om å bli bevisst på hvilke «farger» vi har på vårt lerret, og hvordan disse påvirker oss i relasjonene vi er en del av (Mjøs & Slettemyr, 2024).

74

Metaforum - Mai 2026

Dette ble en viktig del av mitt og Heddas arbeid i terapitimene, der vi utforsket hennes følelser og reaksjoner i lys av det gjensidige samspillet med Ole. En økt bevissthet av hvordan hennes erfaringer og emosjoner var formet av relasjonen og mønstrene mellom dem bidro etter hvert til en større innsikt og forståelse i situasjonen. Det å ha en refleksiv holdning hjalp oss å utforske kompleksiteten i det gjensidige samspillet mellom dem (Hedges, 2010), og slik jeg forstår det er det dette som er essensen i systemteorien som ligger til grunn for systemiske samtaler.

Det er vanskelig å se for seg en god terapeutisk prosess uten evnen til refleksivitet. Uten å kunne reflektere, hvilket utbytte vil klienten ha av relasjonelle spørsmål? Hvordan kan terapeuten arbeide systemisk i terapirommet dersom refleksjon ikke er en del av samtalen?

Uten refleksivitet ville det blitt utfordrende å utforske relasjonelle spørsmål, andre «stemmer» og perspektiver, noe som er essensielt for en vellykket systemisk tilnærming.

Som terapeut er det min oppgave å åpne opp for alternative perspektiver og bringe inn flere «stemmer» i samtalen. Hvilken nytte vil en systemisk samtale uten evne til refleksjon og selvavgrensing ha, spesielt med kun en klient i rommet? Uten evnen til refleksjon kan både jeg og Hedda bli sittende «fast» i en lineær problembeskrivelse (Frøyland, 2017), og jeg vil argumentere for at muligheten for bevegelse og endring vil være sterkt begrenset.

Em osjon elle og k on t ek st u elle f ak t or er og r ef lek sjon Hedda var preget av sterke følelser av sinne og irritasjon allerede fra første samtale. Ved slike sterke emosjoner kan evnen til refleksivitet bli redusert eller brutt helt ned (Henriksen, 2023). I terapirommet kom disse følelsene til uttrykk i form av at Hedda var fremoverlent, bastant og påståelig. Hun hadde gjentatte språklige markører om visshet (Juul et. al., 2023) som blant annet; «alt skal skje på Oles premisser», «han skylder alltid på andre istedenfor å ta ansvar selv» og «han viser aldri forståelse for andre». Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg innsett at disse språklige markørene for visshet er noe jeg kunne hjulpet Hedda å bli bevisst på, og dermed åpnet ytterligere opp for hennes refleksjon. Gjennom å bevisstgjøre henne kunne jeg støttet henne i å lete etter unntak: er det alltid sånn? Finnes det situasjoner hvor Ole viser forståelse, tar ansvar eller møter andre på deres premisser?

For meg virket det som at Hedda hadde en «fastlåst» opplevelse av Ole. Hun viste ingen nysgjerrighet i retning av hva som lå bak atferden hans eller det han kommuniserte. Hun ga meg ett inntrykk av at hun visste hva han tenkte, og hvilke hensikter han hadde i sin relasjon med både henne, deres felles barn og hans nye kjæreste. Jeg opplevde at hennes sterke følelser påvirket hvordan hun tolket og forstod situasjonene og atferden. Kanskje er det sånn at sinnet hun følte på gjorde at hun tolket i verste mening?

Heddas sterke følelsesuttrykk kunne bli til hinder for refleksjon. Hun fremstod ikke åpen for å tolke, forstå eller beskrive Ole eller deres relasjon på andre måter. Etter hvert la jeg merke til et mønster hos henne; i starten av hver samtale hadde hun behov for å ventilere sin frustrasjon. Hun la frem en ny fortelling, situasjon eller hendelse som hadde oppstått i hennes eller barnas relasjon til Ole. Hennes perspektiv på situasjonene hun beskrev, understreket og bekreftet hennes opplevelse av en mann som var «manipulerende», «egoistisk» og «dum». Noen ganger ba hun meg om bekreftelse på at hennes opplevelse var «riktig».

Metaforum - Mai 2026

75

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Hedda fortalte blant annet om en situasjon som omhandlet Ole og deres eldste datter og sier: «han forventer at barna skal tilpasse seg han. At de har et liv utenom ? de må bare tilpasse seg han». Jeg stilte spørsmål ved om dette er forventninger Ole har kommunisert høyt til dem, eller om dette er opplevelsen de får. Hedda sier at «ja, han sier det jo for så vidt, når han sier at vi må prioritere. Det er et sånt ord som går igjen. Vi må prioritere.

Altså må de prioritere faren først og så andre ting. Når datteren vår sier at hun prioriterer å gå i stallen og at hun kan gjøre det andre etterpå, så er ikke det godt nok for det skal være sånn og sånn. Og da sier han det jo rett ut, gjør han ikke det?». I denne situasjonen ønsket jeg ikke å bekrefte Heddas opplevelse, men utfordre den. Av den grunn svarte jeg henne: «alt er åpent for tolkning, sant?». Som Thuen & Mellingen sier (2023) kan klientenes emosjonelle tilstand ha påvirkning på mottakeligheten for og reaksjonene på det jeg som terapeut ønsker å formidle. I denne sammenhengen var ikke Hedda mottakelig da jeg forsøkte å formidle at det hun gjorde nå var å tolke. Hun reagerte med noe stillhet, før hun fortsatte å fortelle om en annen, men lignende, situasjon. Jeg undrer meg over om hennes følelsesmessige spenningsnivå (Juul et. al., 2023) var for høyt, og at vi ikke hadde lykkes med å tilstrekkelig regulere det ned. Kanskje hadde et mer regulert spenningsnivå påvirket hennes mottakelighet for det jeg som terapeut forsøkte å formidle, og da samtidig hennes evne til refleksjon, undring og selvavgrensning?

I tillegg til at Hedda kjente på sterke emosjoner, hadde hun helseutfordringer som også kunne være til hinder for refleksjon. ME-diagnosen er preget av fysisk og mental utmattelse, noe som gjør at hennes stressresponssystem er aktivert og det blir enda mer utfordrende for henne å ta andres perspektiver, regulere følelser og vurdere ulike handlingsutfall (Henriksen, 2023).

76

Metaforum - Mai 2026

Slik jeg forstår det, vil både Heddas diagnose og følelsesmessig spenningsnivå påvirke hennes forutsetninger for å reflektere.

Hun har mindre tilgang til funksjonene i prefrontal cortex, og har derfor lettere for å bli fastlåst i en lineær og ensidig problembeskrivelse. Sånn sett er det ikke rart at Hedda kunne bli overveldet av følelser, og at hun hadde vansker med å forestille seg at situasjonen kunne forståes på andre måter enn slik den opplevdes for henne. Hun var nok utenfor sitt toleransevindu (Thuen & Mellingen, 2023).

Emosjonene tok stor plass i samtalene våre og derfor ønsket jeg å utforske dem ytterligere.

Jeg ga Hedda en «hjemmelekse» i en av våre samtaler. I situasjoner hvor hun følte på sinne eller irritasjon i samhandling med Ole, skulle hun kjenne etter; hva handler denne følelsen om? Hvilke behov er det den uttrykker? Da Hedda kom tilbake til samtale timen etter, kunne hun fortelle hva følelsen handlet om ? urettferdighet.

Jeg ga henne slike «hjemmelekser» underveis i forløpet for å gi henne tid og mulighet for å reflektere i trygge og rolige omgivelser. Å skape rom for refleksjon handler i stor grad om å ta seg tid, regulere følelsesmessige spenningsnivå, validere følelser og skape tillit og trygghet (Henriksen, 2023). For å mestre dette vil jeg argumentere for at den terapeutiske alliansen er avgjørende, og kanskje er den spesielt viktig i Heddas situasjon.

Metaforum - Mai 2026

77

Bet ydn in gen av en «god n ok » t er apeu t isk allian se

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

En «god nok» terapeutisk allianse er en kritisk faktor for en vellykket terapeutisk prosess. For å fremme refleksjon er det avgjørende å skape en trygg atmosfære, et trygt rom. En trygg og «god nok» allianse gjorde at jeg kunne komme i posisjon til å utfordre Heddas eksisterende perspektiver underveis i terapiforløpet (Michaelsen, 2019). Det var viktig at hun følte seg trygg i relasjonen med meg, da tillit og trygghet gjør det lettere å åpne seg, dele sårbare tanker og ikke minst reflektere over egne følelser og opplevelser.

Fra første samtale opplevde jeg at vi hadde en god «kjemi». Jeg brukte mye tid av det første møtet på å etablere enighet om mål og tilnærming, og avklare rammene for samtalen.

Gjennom metasamtale fikk vi løftet frem hva Hedda opplevde som hjelpsomt i en samtale og hvilke erfaringer hun hadde fra tidligere. Samtalen handlet også om å bygge et emosjonelt bånd gjennom å skape tillit og trygghet (Tilden & Vrabel, 2021).

Gjennom bruk av humor og en «ikke-vitende» holdning klarte jeg å møte Hedda med åpenhet og nysgjerrighet. Jeg hadde fokus på å skape et rom hvor det ikke var begrensninger for hva vi kunne snakke om. Vi ser tross alt kun gjennom «brevsprekken» av det som er våre klienters livsverden, og jeg tenker derfor det er avgjørende å møte dem med respekt, ydmykhet, interesse og en «ikke ? vitende / ikke ? dømmende» holdning. Et rom uten dømmekraft vil oppfordre klienten, i dette tilfellet Hedda, til å være ærlig og åpen i sine refleksjoner. Dette førte til at vi sammen kunne utforske nye perspektiver, og Hedda kunne se sine tanker og følelser fra ulike vinkler.

Når det først har blitt skapt et trygt rom hvor klienten klarer å dele åpent, ærlig og sårbart fra sitt liv tenker jeg det er avgjørende for videre prosess at terapeuten evner å romme det klienten forteller. Om jeg som terapeut ikke «tåler» det Hedda ønsker å formidle ? hva forteller det henne da? Kanskje ville hun blitt sittende igjen med en følelse av at dette ikke var greit å snakke om, eller kanskje ville hun også begrenset hva hun delte i samtalene. Jeg vil argumentere for at det å tåle å være til stede i det som er vanskelig sammen med klienten er viktig for å fremme refleksjon og videre trygghet i den terapeutiske prosessen. Det handler ikke bare om å akseptere og forstå hennes følelser og opplevelser, men å validere dem. Om Heddas opplevelser ikke ble hørt, vil jeg tro det ville vært et hinder for hennes refleksivitet.

Heddas «vik t ige an dr e» Det er sentralt i systemiske samtaler å invitere «viktige andre», mennesker som på en eller annen måte er viktige for klienten, inn i samtalen enten fysisk eller metaforisk (Lorås & Tyskø, 2019). Dette er også viktig for å fremme refleksivitet. Ved å inkludere systemet rundt Hedda åpnet vi opp for nye måter å forstå og å skape mening i den situasjonen hun stod i.

Heddas system bestod av hennes tre barn, hennes mor, søster og Ole. Selv om hun og Ole har gått igjennom samlivsbrudd er han i høyeste grad fortsatt en del av hennes system som far til deres felles barn, men også i form av at det var relasjonen til nettopp ham hun ønsket å endre. I mine individuelle samtaler med Hedda, hvor det ikke var aktuelt for henne å inkludere andre, ble det svært viktig at jeg befolket rommet med hennes «viktige andre».

Dersom jeg som terapeut ikke gjorde dette, ville heller ikke samtalene våre kunne karakteriseres som systemiske.

78

Metaforum - Mai 2026

Den viktigste konsekvensen av å ikke utforske andre «stemmer» er likevel at samtalene kan bli «fastlåste» og lineære (Thuen & Mellingen, 2023). Uten å invitere inn flere perspektiver, vil samtalene kun baseres på en «stemme»: Heddas. En slik situasjon kan gjøre det utfordrende for meg som terapeut å holde en nødvendig avstand til hennes problembeskrivelse. En slik selvavgrensning tenker jeg er essensielt for å opprettholde en «ikke ? vitende» holdning (Mellingen & Lindeman, 2024). Jeg vil argumentere for at det å bringe inn ulike perspektiver og samtidig holde en nødvendig avstand er avgjørende for å fremme refleksivitet både for Hedda og for meg som terapeut.

Det er også slik, at jeg som terapeut er en del av systemet til Hedda når vi møtes i terapirommet. Jeg deltar med min unike kompetanse, kunnskap og livserfaring, og det er noe jeg tenker det er viktig å være oppmerksom på (Bertrando & Lorås, 2011). Jeg vil derfor løfte frem min egen selvrefleksivitet og hvordan den kan fremme eller hemme Heddas refleksjon. Videre i oppgaven vil jeg også komme med konkrete eksempler på hvordan jeg «inviterte inn» hennes «viktige andre» gjennom bruk av blant annet refleksive spørsmål fra Karl Tomms modell.

Ter apeu t en s selvr ef lek sivit et Som terapeut har jeg større makt i den faglige relasjonen i form av min kompetanse, språket jeg bruker og i hvilken retning jeg velger å lede samtalen (Frøyland, 2017). Terapeuten bærer derfor et stort ansvar som leder av samtalen. Jeg stiller spørsmål, danner meg hypoteser, punktuerer og vektlegger hva jeg tenker er viktig og styrer dermed samtalen i en bestemt retning. Av den grunn tenker jeg at selvrefleksivitet er noe av det viktigste jeg kan «tilby» klientene som kommer til meg for hjelp.

Mine personlige erfaringer, fordommer, verdier og holdninger vil være med på å påvirke den terapeutiske prosessen. Det samme vil min personlighet, sårbarhet og mine ressurser (Jensen, 2019; Tilden & Vrabel, 2021). Aspekter av hvem jeg er som menneske vil alltid på en eller annen måte bli synlig for, og påvirke, klientene jeg møter og det er viktig at jeg er bevisst på hvordan dette kan påvirke alliansen (Hedges, 2010). Det er også viktig at jeg er oppmerksom på mitt eget kroppsspråk og nonverbale kommunikasjon. Terapeutens kroppsspråk og tilstedeværelse kan påvirke den terapeutiske alliansen, tryggheten og dermed også klientens evne til å reflektere. Det er viktig at jeg som terapeut er åpen og reflektert i forhold til hvilken feedback som oppstår mellom meg og Hedda i samtalene våre.

Eksempelvis fikk Hedda se aspekter av min humor i våre samtaler. Jeg tror også min genuine interesse for mennesker og menneskelig samhandling blir synlig gjennom hvordan jeg stiller spørsmål og hva kroppsspråket mitt formidler i en samtale. Terapisamtaler oppleves ikke som en «jobb» for meg grunnet min store interesse, og derfor tror jeg også jeg naturlig fremstår som «ikke-vitende» og nysgjerrig. Jeg har helt fra jeg tok førskolelærerutdanningen hatt en interesse for følelser og følelsesregulering som med stor sannsynlighet blir synlig for klientene gjennom mitt fokus på nettopp emosjoner og regulering. Et spørsmål jeg ofte må stille meg selv er; «må følelsen alltid reguleres?».

Faktisk var det slik i terapiforløpet med Hedda, at noe jeg hadde i egen «ryggsekk» påvirket retningen i prosessen vi var i. Jeg har en tanke om at alle selv er ansvarlig for eget liv, og jeg kan bli trigget dersom andre ikke tar ansvar for egen situasjon.

Metaforum - Mai 2026

79

Jeg har forståelse for mekanismene som gjør det vanskelig, men over tid kan jeg oppleve en irritasjon dersom det ikke skapes en bevegelse. Nettopp denne irritasjonen tok samtalene med Hedda i en helt annen retning. Hedda hadde fått i «hjemmelekse» å rydde i økonomiske forhold i relasjonen til Ole, da de skapte en del irritasjon og sinne hos henne.

Dette var forhold som ikke trengte å være en del av deres relasjon, og som lett kunne «ryddes unna» ved hjelp av tredjeparter. Hedda kom til den femte samtalen med meg og det samme mønsteret kom til syne; en ny situasjon skapte ytterligere irritasjon. Denne gangen handlet det om at hun hadde gitt Ole en liste over hva han skyldte henne økonomisk, og han hadde nok en gang ikke møtt henne slik hun ønsket og sa seg uenig i beløpet som fremkom av listen. Min egen irritasjon over mangel på endring førte til at jeg dannet en hypotese og stilte meg selv spørsmålet: «hva er det som opprettholder dette problemet?». Jeg la hypotesen min frem for Hedda som et spørsmål og i uferdig form (Bertrando, 2015): «Om du ser for deg en hverdag hvor du ikke trenger å irritere deg i relasjonen din til Ole. Om han rett og slett ikke var en del av hverdagen lenger, hvordan hadde den sett ut?».

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Min egen selvrefleksivitet gjorde meg bevisst på at det var mine egne følelser av irritasjon som banet en ny vei for den terapeutiske prosessen. Jeg var bevisst på hva jeg følte på, og hvor det kom fra, underveis i samtalen; jeg hadde en indre dialog (Flon & Eliassen, 2019).

Irritasjonen danner nå grunnlaget for ytterligere refleksjon: hvilken funksjon hadde den, egentlig? Hva hadde skjedd dersom følelsene mine ikke fikk ta plass i samtalen, og var det egentlig «greit» at de fikk den plassen de fikk? Hadde terapiforløpet til Hedda fortsatt endt opp i samme retning til slutt?

Det at jeg stilte åpne, relasjonelle spørsmål og lyttet aktivt til Heddas fortellinger gjorde at vi etter hvert oppdaget nye veier for hennes refleksjon, meningsskaping, endring og bevegelse i samtalene.

80

Metaforum - Mai 2026

Spør sm ål som ver k t øy i pr ak sis Spørsmål er en systemisk terapeuts viktigste verktøy og bidrar til en spørrende og nysgjerrig holdning i møte med klientene. Spørsmål har også potensiale til å fremme deres refleksivitet og dermed støtte dem i endringsprosessen de er i. Like fullt kan spørsmålene terapeuten stiller bli til hinder for klientens refleksjon. Hvilke typer spørsmål som stilles styrer samtalens retning, og terapeuten bærer derfor et stort ansvar når de formuleres. Her blir igjen selvrefleksiviteten viktig.

I samtalene med Hedda stilte jeg spørsmål fra alle de ulike delene av Karl Tomms spørsmålsmodell (Lorås, 2021). I starten stilte jeg flest lineære problemavklarende og undersøkende spørsmål. Dette gjorde jeg for å danne et bilde av hennes opplevelse av situasjonen hun stod i, avklare mål og få grunnleggende nødvendig informasjon. Eksempler på lineære spørsmål jeg har stilt Hedda er: «hva har du opplevd som hjelpsomt i tidligere samtaler?» og «hva ønsker du hjelp til?». Disse spørsmålene hadde også til hensikt å skape trygghet og å bygge den terapeutiske alliansen.

Jeg stilte henne også forskjells ? og adferdsorienterte spørsmål som; «hva valgte du å gjøre når Ole ringte deg?», «har du alltid vært sint i relasjonen din med Ole?», «hvordan så relasjonen deres ut før?» og «hvordan er det synlig at du setter grenser for Ole?». Disse spørsmålene har også en orienterende og informerende hensikt.

Metaforum - Mai 2026

81

Ved å svare på disse spørsmålene vil Hedda blant annet også bli bevisst egne handlinger og forskjellen mellom før og nå. Jeg vil derfor argumentere for at forskjells ? og adferdsorienterte spørsmål kan danne et godt utgangspunkt for refleksjon.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

I samtalene med Hedda hadde jeg likevel størst fokus på de sirkulære refleksive og relasjonelle (observatør) spørsmålene for å bringe inn hennes «viktige andre» og åpne for flere perspektiver. Eksempler på spørsmål jeg stilte henne er; «dersom Ole var her og hørte det du fortalte meg, hva tror du han hadde sagt?», «hvordan kom sinnet ditt til uttrykk?» eller «dersom jeg spurte barna dine hva de trenger fra sin mamma i den situasjonen de står i nå, hva tror du de ville svart?». I starten svarte Hedda veldig ofte «jeg vet ikke» når jeg stilte henne observatørspørsmål. Hun kunne for eksempel ikke helt svare på hva hun tror barna ville svart på spørsmål om hva de trengte fra henne. For å fremme hennes refleksjon valgte jeg da å vende det samme spørsmålet mot henne: «hva trenger du i denne situasjonen?».

Dette var noe Hedda kunne svare på; at noen lytter, støtte fra menneskene rundt og at hun ble møtt med forståelse for egne følelser. Jeg ønsket å knytte dette svaret tilbake til hennes barn og spurte henne: «tror du dine barns behov kan ligne på dine?».

Batesons berømte setning: «En forskjell som gjør en forskjell» bygger på nettopp det å ta innover seg andre menneskers perspektiv, opplevelse og forståelse av den samme situasjonen. Slik jeg forstår det kan andre perspektiver komme fra å bringe inn «stemmene» til «viktige andre», men de kan også komme fra terapeuten. Et nytt perspektiv, eller en ny måte å forstå problemet på, kan ta form gjennom å tilføre noe akkurat passe «usedvanlig» i møte med klientene (Andersen, 2005). Det var nettopp det som skjedde da jeg la frem en hypotese, en refleksjon, et mulig perspektiv, i den femte terapisamtalen med Hedda; «kan det være sånn at det egentlige spørsmålet ikke handler om hvordan du skal forholde deg til Ole, men at det handler om å finne ut hvordan livet og hverdagen din ser ut uten ham?».

Et ven depu n k t Dette spørsmålet ble et vendepunkt i den terapeutiske prosessen. Forstyrrelsen fra meg kunne vært for «usedvanlig», noe som kunne ha resultert i at Hedda lukket seg som svar (Andersen, 2005). Isteden ble hun stille en god stund, og jeg valgte å «svare» med stillhet for å gi rom for hennes refleksjon. Etter en lang pause sier Hedda: «vet du? Det er spot on. Jeg aner ikke hvordan hverdagen min ser ut uten. Jeg har liksom blitt så vant til å irritere meg over forventninger som ikke møtes, og til å legge opp dagene mine slik han ønsker dem. Det har jo vært sånn i så mange år. Oi, det var et stort spørsmål; hvem er jeg, liksom?».

I bunn og grunn var min egen irritasjon over manglende bevegelse inngangen til dette vendepunktet. Kanskje hadde jeg flaks og traff «spot on», som Hedda sa. Jeg kunne tatt feil, og at dette ikke ble et vendepunkt i våre samtaler. Kanskje kom dette som et resultat av en «god nok» terapeutisk allianse som dannet et trygt rom for refleksjon. Hedda kunne selv fortelle meg at hun nok ikke var klar for dette spørsmålet tidligere, noe som bekrefter viktigheten av timing og relasjon. Hedda var kommet til et punkt hvor hun var trygg nok i den terapeutiske alliansen til å tåle å bli utfordret, og hennes følelsesmessige spenningsnivå var lavere. Det hadde skjedd en stor endring da Hedda kom tilbake til neste samtale; hun ønsket nå å snakke om seg selv. Det kom frem underveis i samtalen at det hadde vært en situasjon mellom henne og Ole denne dagen. Istedenfor å reagere med sinne og irritasjon hadde hun tenkt: «typisk. Da får jeg finne en annen løsning».

82

Metaforum - Mai 2026

Hedda kommuniserte at hun hadde funnet en ny ro, og at hun følte seg mer glad, og jeg stilte henne derfor spørsmålet: «nå som problemet har blitt mindre, hva tror du var ditt viktigste bidrag? Hedda svarte: «jeg tror det må være at jeg har flyttet fokuset fra Ole til meg selv. Han er som han er, jeg kan ikke endre ham».

Med et trygt rom som utgangspunkt kan de «riktige» spørsmålene åpne døren for refleksivitet, dypere innsikt og forståelse, noe som igjen kan bane vei for endring og bevegelse.

Avslu t n in g I denne oppgaven har jeg utforsket problemstillingen: «hvordan kan terapeuten legge til rette for refleksive prosesser hos klienten i systemiske samtaler?».

Refleksivitet er et sentralt element i systemiske samtaler, og det å etablere en «god nok» terapeutisk allianse er fundamentalt for å fremme refleksjon. Terapeutens evne til å skape et trygt rom er avgjørende for at klienten skal kunne utforske sine tanker og følelser i dybden.

En «god nok» terapeutisk allianse bidrar til å etablere en atmosfære av åpenhet og tillit, noe som er nødvendig for at klienten skal føle seg trygg nok til å dele sårbare tanker.

I systemiske samtaler anerkjenner terapeuten betydningen av relasjoner både i klientens liv og i samtalen. Gjennom en bevisst tilnærming som tar hensyn til kompleksiteten i disse relasjonene, kan terapeuten tilrettelegge for dype refleksjoner som kan føre til ny innsikt og personlig vekst, samt skape muligheter for endring. Inkluderingen av de «viktige andre» i terapiforløpet bringer inn nye perspektiver og lar klienten navigere i komplekse følelsesmessige landskap. Dette fremhever betydningen av å forstå individet i konteksten av sine relasjoner, noe som er et grunnleggende prinsipp innen systemisk terapi.

Ved å bruke spørsmål som verktøy kan terapeuten legge til rette for refleksivitet hos klienten både i forhold til seg selv og sine «viktige andre». Spesielt kan sirkulære refleksive og relasjonelle spørsmål hjelpe klienten til å se egne erfaringer fra nye perspektiver. Dette kan bidra til en rikere forståelse av hvordan relasjoner og interaksjoner gjensidig påvirker hverandre.

Gjennom arbeidet med denne oppgaven har det blitt tydelig for meg at terapeutens selvrefleksivitet er en essensiell komponent. Gjennom kontinuerlig selvrefleksivitet kan terapeuten bedre forstå og navigere sin egen rolle i prosessen, samt bli bevisst sin egen påvirkning og makt i samtalen. Jeg har også sett viktigheten av å ta hensyn til hvordan følelser og kontekstuelle faktorer kan påvirke klientens, og min egen, evne til refleksivitet.

Sammenfattende har arbeidet med denne oppgaven vist at når terapeuten aktivt tilrettelegger for refleksjonsprosesser i systemiske samtaler, kan det føre til dypere innsikt og endring for klienten. Den systemiske tilnærmingen, med sitt fokus på relasjoner og kontekst, gir et verdifullt rammeverk for å forstå hvordan individet fungerer i samspillet med sine nære.

Heddas reise illustrerer viktigheten av refleksivitet, og hvordan det å utvikle evnen til refleksjon kan være en nøkkel til å bryte negative mønstre og fremme positiv endring.

Gjennom en «god nok» terapeutisk allianse, min egen selvrefleksivitet, inkluderingen av «viktige andre» og bruk av spørsmål som verktøy, samt en bevissthet på forhold som kan Metaforum - Mai 2026

83

påvirke prosessen, har jeg og Hedda sammen åpnet dører til nye muligheter og forståelser gjennom en kontinuerlig prosess av refleksjon. Arbeidet med denne oppgaven har gitt meg en dypere forståelse av terapeutens rolle, og hvordan det å tilrettelegge for refleksive prosesser kan styrke terapeutisk arbeid.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Kilder

Andersen, T. (2005). Reflekterende processer. Samtaler og samtaler om samtalerne. Dansk psykologisk forlag.

Bertrando, P. (2015). Emotions and the therapist. A systemic ? dialogical approach.

Routledge.

Bertrando, P. (2019). Systemisk familieterapi, Milano ? skolen. I L. Lorås & O. Ness (red.).

Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

Bertrando, P. & Lorås, L. (2021). Systemisk ? dialogisk individualterapi. I P-E. Binder, L. Lorås & F. Thuen (red.). Håndbok i individualterapi. Fagbokforlaget.

Flon, H D. & Eliassen, H. (2019). Reflekterende prosesser i familieterapeutisk praksis. I L. Lorås & O. Ness (red.). Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

Frøyland, L. (2017). Systemisk samtale. Psykososialt arbeid med barn, ungdom og foreldre.

Fagbokforlaget.

Hardy, B. (2019). Veiledning av familieterapeuter. I L. Lorås & O. Ness (red.). Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

Hedges, F. (2010). Reflexivity in Therapeutic Practice. Palgrave Macmillan.

Henriksen, R E. (2023). Kommunikasjonens fysiologiske grunnlag. I F. Thuen &L. Lorås (red.).

Lærebok i kommunikasjon. En praktisk innføring. Cappelen Damm Akademisk.

Holmberg, Å. & Sundet, R. (2021). «Ikke ? vitende posisjon» i familieterapeutisk praksis ? muligheter og utfordringer i dagens samfunn. Fokus på familien, 49(4).

Jensen, P. (2019). Resonanskartet i familieterapeutisk praksis. I L. Lorås & O. Ness (red.).

Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

Juul, S. M., Simonsen, S. & Karterud, S. (2023). Kort og godt om mentalisering. Gyldendal Lorås, L. (2021). Systemiske spørsmål i relasjonelle samtaler. I L. Lorås & J. C. V. Christiansen (red.). Samtaler i relasjonelt arbeid. Fagbokforlaget.

Lorås, L., Christiansen, J. C. V. (2024). Hva er relasjonelt arbeid. I S. K. Lindeman & L. Lorås (red.). Håndbok i relasjonelt arbeid. Fagbokforlaget.

Lorås, L., Christiansen, J. C.V. & Lindeman, S. (2023). Kommunikasjon i et systemperspektiv. I F. Thuen & L. Lorås (red.). Lærebok i kommunikasjon. En praktisk innføring. Cappelen Damm Akademisk.

Lorås, L. & Tyskø, E. H. D. (2019). Hvordan påvirker familieterapeuters profesjonelle liv deres private relasjoner? I L. Lorås & O. Ness (red.). Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

84

Metaforum - Mai 2026

Mellingen, S. & Lindeman, S. K. (2024). Sliten relasjonsarbeider. I S. K. Lindeman & L. Lorås (red.). Håndbok i relasjonelt arbeid. Fagbokforlaget.

Michaelsen, H. C. (2019). Strukturell tilnærming til familieterapi. I L. Lorås & O. Ness (red.).

Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget.

Mjøs, A. T. & Slettemyr, L. C. (2024). Relasjonelle verktøy. I S. K. Lindeman & L. Lorås (red.).

Håndbok i relasjonelt arbeid. Fagbokforlaget.

Priest. J. B. (2021). The science of family systems theory. Routledge.

Thuen, F. & Mellingen, S. (2023). Kommunikasjon med mennesker i krise. I F. Thuen &L. Lorås (red.). Lærebok i kommunikasjon. En praktisk innføring. Cappelen Damm Akademisk.

Tilden, T. & Vrabel, K.A. (2021). Fellesfaktorer i psykoterapi. I P-E. Binder, L. Lorås & F. Thuen (red.). Håndbok i individualterapi. Fagbokforlaget.

Torsteinsson, V. W. (2019). Familieterapiens historie. I L. Lorås & O. Ness (red.). Håndbok i familieterapi. Fagbokforlaget. Ølgaard, B. (2004). Kommunikation og økomentale systemer. En introduktion til Gregory Batesons forfatterskab. Akademisk forlag.

Metaforum - Mai 2026

85

Det er smart å være medlem!

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Du som leser dette jobber sannsynligvis med familie

og/ parterapi. Hvorfor ikke bli med på laget? Å være medlem gir mange fordeler, både økonomisk og ikke minst faglig!

Enten du er student eller aktiv terapeut, vil du som medlem gjøre NFFT sterkere, slik at vi kan kjempe for deg som terapeut.

Bli med oss i dag!

Her ser du hva NFFT gir sine medlemmer i dag: 50% EasyPractice booking- og journalsystem (årsavtale) 10 - 30% Akademika bokhandel på nett og butikk Tilgang til NFFTs videobibliotek med blant annet webinarer, opptak av systemisk kafè, samtaler med fagfolk, opptak fra konferanser og annet materiell.

Fagtidsskriftet Fokus på familien fire ganger i året .

Gnist

Rabatter på årskonferansen, systemisk kafè og andre arrangementer Gratis deltakelse på faste webinarer i regi av NFFT Informasjon om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utland Muligheter for faglige presentasjoner for kolleger, enten skriftlig i Metaforum / Fokus På Familien eller muntlig på den velkjente årskonferansen. En viktig arena for å knytte både faglig- og sosiale kontakter.

Praktisk og økonomisk støtte dersom du ønsker å starte opp lokal aktivitet eller lag.

VELKOMMEN TIL OSS

86

Metaforum - Mai 2026

Det var alt for denne gang!

Neste utgave kommer...

12.09.2026 Metaforum ønsker alle en fin sommer!

Metaforum

NFFT

METAFORUM

Ikke medlem?

KLIKK HER

Metaforum - Mai 2026

87