Kapitel 4 - Det Rette Motiv for vår Gudstjeneste

I sin bergpreken forklarer Jesus de grunnsetninger han hadde levd etter i hele sitt liv, for jødene hadde enda ikke forstått hva han ville lære dem. De kunne ikke fatte hvorfor han ikke brukte den veldige makten han hadde, til å skaffe seg det som etter deres mening var livets største gode. Deres innstilling, motiver og metoder var det stikk motsatte av det som særpreget ham. Mens de hevdet at de var nidkjære for Guds lov, var det i virkeligheten sin egen ære de søkte, og Jesus ville gjøre det klart for dem at den som søker sin egen fordel, overtrer loven.

De prinsippene fariseerne levde etter, var ikke noe særpreget for dem, men har kjennetegnet det naturlige menneske til alle tider. Farisærnes innstilling finner vi igjen hos alle mennesker, og når Jesus fremholder forskjellen mellom hans egen livsinnstilling og den rabbinerne hadde, er hans undervisning like aktuell til alle tider.

På Jesu tid var fariseerne stadig opptatt av å komme i det best mulige forhold til Herren, for på den måten å sikre seg fremgang og ære i verden. De mente det var den naturlige lønn for et rettskaffent liv. Men de var samtidig meget omhyggelige med å la folk få se deres gode gjerninger, for på den måten å tiltrekke seg oppmerksomhet og få ty for fromhet.

Jesus irettesatte dem for at de stadig forsøkte å tiltrekke seg folks oppmerksomhet, og han fotklarte dem at Gud ikke godtar en slik dyrkelse. Den smiger og beundring de så ivrig søkte, og som folk belønnet dem med, ville bli den eneste lønn de noen gang ville komme til å motta.

"Derfor, når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din far som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare." Jesus sa ikke at alt godt som gjøres, alltid skal holdes hemmelig. Inspirert av Den Hellige Ånd skriver apostelen Paulus om de store offer som ble gitt av de kristne i Makedonia. Han la ikke skjul på de gode gjerninger som ved Guds nåde var blitt gjort, og dette ble til et oppmuntrende eksempel for andre. Og i et av sine brev til menigheten i Korint skrev han: "Eders nidkjærhet tilskyndte så mange."

Jesus forklarer selv hva han mener. Når vi gjør noe godt, må det ikke være for å få ros og ære av mennesker. Sann gudsfrykt leder aldri et menneske til å søke å gjøre seg bemerket. De som gjerne vil roses og smigres og som nyter den slags, er kristne bare i navnet.

Når Guds barn gjør noe som er godt, skal det ikke være for å bringe dem selv ros og ære, men for å ære ham som gir dem nåde og kraft til å gjøre det gode. Det er Den Hellige Ånd som leder oss til å gjøre det som er godt. Anden blir gitt, ikke for å forherlige mennesket, men Gud. Når Jesu lys skinner inn i hjertet, vil munnen flyte over av lovsang og takk til Gud. Våre bønner, utøvelsen av våre plikter, vår godgjørenhet og vår selvforsakelse vil ikke