Kapitel 66 - Den annen oppstandelse

Så forlot Jesus og et stort følge av hellige engler og alle de frelste staden. Englene omgav sin Herre og ledsaget ham, og alle de frelste hellige fulgte med. Så, med en mektig, fryktinngytende holdning, vekket Jesus opp de ugudelige døde. De stod opp av gravene med de samme svake, sykelige legemer som de for ned i gravene med. For et skue! For en scene! Ved den første oppstandelse kom alle opp i udødelig sunnhet, men ved den annen var forbannelsens merker synlig på alle. Jordens konger og stormenn, de foraktede og lave, de lærde og ulærde, stod sammen opp. Alle så Menneskesønnen. Og de samme menneskene som hadde foraktetog spottet ham, som satte tornekronen på hans hellige panne og pisket ham, så ham i all hans kongelige majestet. De som hadde spyttet på ham i prøvelsens time, snudde seg nå bort fra hans gjennomtrengende blikk, og fra hans ansikts herlighet. De som slo naglene gjennom hendene og føttene hans, så nå merkene etter korsfestelsen. De som stakk spydet inn i siden hans, så merkene etter sin grusomme handling på hans legeme. Og de vet at han er den samme som de korsfestet og spottet i dødsangstens time. Så stiger det opp en lang, gjennomtrengende dødsjammer, mens de flyr for å skjule seg for kongers konge og herrers herre.

Alle forsøker å skjule seg under berghamrene for å beskytte seg mot den fryktelige herligheten fra ham som de engang foraktet. Overveldet og lamslått av hans kongelige holdning og sterke herlighet, oppløfter de røsten som en mann og utbryter med uhyggelig klarhet: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!222 Så går Jesus og de hellige englene, med alle de hellige etter seg, inn i staden. Luften fylles av de fordømte ugudeliges bitre klager og jammer. Deretter så jeg at Satan igjen satte i gang med sine listige planer. Han gikk omkring blant sine undersåtter og oppmuntret og styrket dem og sa at han og hans engler var mektige. Han viste til de utallige millioner som var stått opp. Der var mektige krigere og kongersomvardyktige ikamp,ogsomhaddeerobretkongeriker,Ogdervar mektigekjemper og tapre menn, som aldri hadde tapt et slag. Der var den stolte, ærgjerrige Napoleon, hvis hærtog hadde fått kongeriker til å skjelve. Der stod høyreiste menn med en verdig holdning, som hadde falt i krig mens de tørstet etter å erobre. Mens de kommer opp av graven, fortsetter de å tenke på samme måte som før døden. De har de samme ønsker om å erobre som dominerte- dem da de falt. Satan rådslår med sine engler og deretter med disse konger og erobrere og mektige menn. Så ser han ut over den umåtelig store armeen, og forteller dem at gruppen i staden er liten og svak, og at de kan gå opp og ta den. De kan kaste ut innbyggerne og selv ta dets rikdommer og herlighet i besittelse.

Satan lykkes i å forføre dem, og alle begynner med en gang å forberede seg til krig. Det er mange dyktige menn i denne umåtelig store hæren, og de konstruerer alle former for krigsvåpen. Så skrider hæren fremover med Satan i spissen. Konger og krigere følger like etter Satan, og mengden følger etter i kompanier. Hvert kompani har sin leder, og de marsjerer i orden over jordens brutte overflate til den hellige by. Jesus lukker stadens porter. Denne enorme hæren omringer den og stiller seg opp i angrepsforrnasjon. Den gjør seg rede til en hård kamp. Jesus og hele englehæren og alle de hellige, med sine glitrende kroner på hodene, stiger opp til toppen av stadens murer. Med en majestetisk holdning sier Jesus: "Se, dere syndere, de rettferdiges belønning! Og se, mine frelste, de ugudeliges belønning!" Den store hæren ser den herlige gruppen på stadens murer. De betrakter glansen av deres glitrende kroner og ser ansiktene lyse av en herlighet som gjenspeiler Jesu bilde. Når de i tillegg ser den uovertrufne herlighet og majestet fra kongers konge og herrers herre, mister de motet. En anelse om den skatt og herlighet som de har tapt, demrer for dem, og de forstår at syndens lønn er døden. De ser den hellige, lykkelige gruppen som de har foraktet, ikledd herlighet, ære, udødelighet og evig liv, mens de selv er utenfor staden sammen med hver foraktet og avskyelig ting.

Den annen død

Satan løper inn blant sine tilhengere og forsøker å oppildne dem. Men ild fra himmelen, fra Gud, strømmer ned over dem og alle de store og mektige menn, de adelige, de fattige og elendige brenner opp. Jeg så at noen ble tilintetgjort raskt, mens andre led lenger. De ble straffet etter de gjerninger de hadde gjort i kjødet. Noen brente i mange dager, og så lenge som en del av dem var ubrent, var alle sanser og lidelser intakt. Engelen sa: "Livets orm dør ikke. Ilden slukkes ikke så lenge det er den minste lille del den kan brenne."

Satan og hans engler led lenge. Satan bar ikke bare skylden og straffen for sine egne synder, men også for syndene til den frelste hær. Disse syndene ble lagt på ham. Han måtte også lide for de ruinerte liv han hadde skylden for. Deretter så jeg at Satan og hele den onde hær var brent opp, og Guds rettferdighet var oppfylt, og hele engle hæren og alle de fielste hellige sa med høy røst: "Amen'"

Engelen sa: "Satan er roten og hans barn er grenene. De er nå brent opp med rot og gren. De har dødd en evigvarende død. De vil aldri få en ny oppstandelse, og Gud vil ha et rent univers." Jeg så at den ilden som hadde tilintetgjort de ugudelige, også brente opp skrotet og renset jorden. Deretter så jeg jorden renset. Det var ikke et eneste tegn til forbannelsen. Den brutte, ujevne jordoverflaten var nå blitt en jevn, vid flate. Hele Guds univers var rent. Den store strid var over for alltid. Hvor vi enn så, hva enn øyet falt på, var vakkert og hellig. Og hele den fielste hær, gammel og ung, høy og lav, kastet sine glitrende kroner for føttene på sin Frelser, ydmyket seg i tilbedelse for ham og tilbad ham som lever evig og evinnelig. Den vakre nye jord i all sin herlighet var de helliges evige arv. Riket, herredømmet og makten over rikene under hele himmelen ble så gitt til den Høyestes hellige, som vil eie det for evig og alltid, i all evighet.