ROSinfo 4/16

www.nettros.no

04/16

FOKUS:

RUS

Når det blir for mye Velkommen til årets siste ROSinfo som setter fokus på et viktig område som trenger mer oppmerksomhet. Det er ikke sjeldent vi opplever rusproblematikk blant de som har en spiseforstyrrelse eller spiseforstyrrelser blant dem som har et rusproblem. For mange er hverdagen for tøff å håndtere. For mye uro, for mye angst, for mye ensomhet og så videre.

For de av dere som fikk med dere dokumentarserien «Helene sjekker inn» ved avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus, hvor vi var vitner til mange tunge skjebner, var uroen og angsten nærmest til å ta og føle på. Det sies at lag på lag med skamfølelse fører til avhengighet. Ikke nødvendigvis spiseforstyrrelse eller rus, men behovet for å dempe, legge lokk på, skjule det som er vondt og skamfullt med «noe». Det kan være spillavhengighet, shopping, arbeidsnarkomani og sist men ikke minst, sosiale medier. Hele tiden noe som sørger for at vi ikke tør å møte oss selv. Hvorfor er det så vanskelig?

Det er mange grunner til det. Noen strever med miljøet de har rundt seg, noen er mer sensitive enn andre, mens noen kanskje har opplevd å miste viktige holdepunkter i livet. Uansett er det som gjør mest vondt, de følelsene disse hendelsene og omgivelsene påfører oss. Frykten for å ikke passe inn, for å bli forlatt, for å ikke prestere godt nok, for ikke å bli elsket som den man er.

Derfor legger mange av oss ut på reiser hvor vi forlater oss selv og den vi egentlig er. Vi våger ikke å være oss selv i frykt for å ikke passe inn i flokken. Når gapet mellom den vi egentlig er og den vi tror vi må være for å passe inn blir for stor, kan rus og spiseproblematikk virke som en god løsning for å finne ro. Men som vi alle vet er dette en svært kortvarig ro som starter en nedadgående spiral omsluttet av enda mer indre uro.

Med disse ord inviterer vi de av dere som kjenner seg igjen i dette til å ta kontakt med ROS. Samtlige av våre tilbud vil støtte deg i prosessen med å våge å være deg selv, uten behov for å ruse deg med mat eller annet.

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD 4

6

8

ROSINFO 4/16

Rus og spiseforstyrrelser

Hvordan er sammenhengen mellom rus og spiseforstyrrelser?

Psyk, psykere, psykest

Hvordan bli frisk fra en identitet?

Jeg ruser meg fordi...

Om å anerkjenne det gode ved rusen.

10

12

Å finne den gode balansen

6

Kan det som er ment å være bra for oss, bli det motsatte?

Jeg deler - derfor er jeg

Vår nye virkelighet, online.

15 Bokanmeldelse

16

18

Vi anmelder «Jeg er vakker og stygg som juling».

Symptomene som flytter på seg

Lisa har selv opplevd hvordan rus og spiseforstyrrelser kan utfylle hverandre.

Rådgivers hjørne

Bli bevisst dine behov - hva trenger du?

20

Kroppen i psykoterapi

22

Hvor blir det av kroppen i terapirommet? var utgangspunktet for boken «Kroppen i psykoterapi».

Fra å vurdere til å akseptere

Om å stilne sinnets kaotiske impulser.

25

ROS aktiviteter

12

16

FOKUS

Rus

&

spiseforstyrrelser - to sider av samme sak?

Tekst: Linn Bæra og Nina Hvidsten FOTO: istockphoto Spiseforstyrrelser og rusmisbruk har mange likheter. På samme måte som at den som har en spiseforstyrrelse bruker mat for å regulere følelser, kan rusmidler ha samme effekt. Både rus og mat kan gjøre deg nummen og dempe angst og uro. Samtidig som begge kan gi deg en følelse av eufori, et rush av glede. Når vi snakker om spiseforstyrrelser i denne sammenheng, gjelder dette spesielt overspisingsepisoder som man opplever ved bulimi og overspisingslidelse. Mat kan i likhet med rus, en stakket stund, gi en god følelse som dekker over de vonde - man håndterer en indre uro ved å flytte fokus.

Sterk sammenheng

Forskning viser at det er en relativt sterk sammenheng mellom spiseforstyrrelser og rus. De som har en spiseforstyrrelse har altså større risiko for rusmisbruk og rusmisbrukere har større risiko for å få en spiseforstyrrelse.

Den største sammenhengen ser man hos dem med bulimi, der tall viser at nær 50 % av dem med bulimi har misbrukt alkohol eller andre rusmidler.

En nylig oversikt publisert av forskere fra Sør Afrika viser også til at ulike spiseforstyrrelser har sammenheng med ulike rusmidler. Alkoholmisbruk opptrer oftere ved bulimi

4

og tvangsoverspising, mens amfetaminer og koffein er vanligere hos personer med anoreksi. Begge gruppene har høyere forbruk av tobakk, illegale narkotiske stoffer og avføringsmidler, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Utfyllende funksjoner

Samtidig som at mat og rus kan fylle samme funksjon, kan mat og rus også ha ulike funksjoner som utfyller hverandre. Noen kan bruke alkohol for å slippe kontrollen og kunne spise, andre kan bruke rusmidler for å døyve sult. Noen drikker eller røyker for å tåle sosiale settinger, mens andre bruker mat for å tåle ensomheten.

Selv om det er individuelt hva som utvikler seg først, viser undersøkelser at de fleste får en spiseproblematikk først og rusproblemer senere. Dette er også noe vi i ROS erfarer. Man tyr til rusmidler for å håndtere en spiseforstyrrelse.

Mangel på ord

Et trekk som ofte går igjen ved spiseforstyrrelser er mangel på ord, eller rettere sagt, mangel på ord for følelser. Også her finner vi en sammenheng med rusmisbruk. I artikkelen Symptoms of Eating Disorders Among Females in Drug Addiction Treatment av forsker Heid Nøkleby, vises det til at kvinner som har en kombinasjon av rusproblematikk og

spiseforstyrrelser skårer lavere på det som kalles introspektiv oppmerksomhet, det å gjenkjenne følelser og fornemmelser i seg selv. Nøkleby rapporterer at personer i rusbehandling generelt skårer lavt på det å gjenkjenne og uttrykke følelser, men gruppen som i denne studien også rapporterer symptomer på spiseforstyrrelser skårer enda lavere.

Dobbel skam, dobbel belastning

Ved samtidig rusmisbruk og spiseforstyrrelse, kan mange oppleve en slags dobbel belastning. Både rusmisbruk og spiseforstyrrelser er knyttet til stor skam, og det å føle seg mislykket kan trolig øke risikoen for ytterligere destruktiv adferd. Man havner inn i en ond sirkel. I tillegg kan bruk av rusmidler forverre spiseforstyrrelsen, og gjøre tilfriskning vanskeligere.

På bakgrunn av dette er det viktig å undersøke sammenhenger. Vår erfaring er at mange med en samtidig spiseforstyrrelse og rusproblematikk opplever å havne mellom to stoler der det ikke er noen sammenheng eller kontinuitet i behandling av problematikkene.

Noe tidligere nevnte oversikt av forskere fra Sør-Afrika bekrefter. Her slår forfatterne fast at hjelpere bør

undersøke om pasienter med spiseforstyrrelser strever med rus i tillegg, og omvendt – om ruspasienter også sliter med en spiseforstyrrelse.

Det er viktig å poengtere at man ikke trenger å oppfylle kriteriene for en rusavhengighet for å ha en rusproblematikk. Man kan ha et omfattende misbruk uten å ha en avhengighet, men problemene må allikevel tas på alvor. Dersom det er misbruk av alkohol eller andre stoffer i forbindelse med en spiseforstyrrelse, må dette symptomet håndteres på lik linje med andre, for å skape varig tilfriskning.

Økt oppmerksomhet

Det har i de senere år blitt økt oppmerksomhet på kombinasjonen rus og psykiatriske lidelser, også kalt ROP-lidelser. Nettopp fordi denne gruppen pasienter ikke har hatt et helhetlig behandlingstilbud. ROS håper dette fokuset fortsetter å skape økt bevissthet og anerkjennelse av sammenhengene mellom mat og rus, slik at personer som har både spiseforstyrrelser og rusproblematikk får en sammenhengende og strømlinjeformet behandling.

Kilder: Calero-Elvira et al., 2009, Holderness et al 1994, Gregorowski, Seedat, Jordaan 2013.

5

” Ps y k, p s y k e r e, p s y k e st hvordan blir man frisk fra en identitet?

Tekst: Kristin Stotesbury ILLUSTRASJON: Svein Olav Joakimsen / Stavanger Aftenblad

ulikt ut. Hva gjør man? Tar man tilbake friskerollen?

Eller er man falsk? Skjuler man noe viktig, eller er man endelig seg selv igjen?

Å være psyk krever mye. Det er en hel prosess. Å innse. Å akseptere. Å dele. Søke støtte. Få hjelp. Fra mulig å ha gjemt det i baklomma til å skrive det i panna. Gratulerer, en ny identitet. Et felleskap. Men da får vi mulig et problem. For hvordan blir man frisk fra en identitet?

En konflikt har oppstått. Hvordan er man både frisk og seg selv? Hvor stor del skal sykdommen ta i hverdagen?

Fra mulig aldri å ha snakket om følelser til bare å gjøre det. Det er ganske identitetsforvirrende.

Psyk?

Hvor går streken? Når andre ser det, når en selv vil innrømme det, eller når en vil endre omstendighetene?

For om man er et snev psyk, blir det vel for dumt å søke hjelp? Redselen for ikke å tas på alvor, for ikke å være syk nok, viser seg å være en folkesykdom. Depresjon som ler. Sosial angst i mengden. Normalvektig med anoreksi. Det passer ikke. Det blir for dumt.

Opprettholder stigmaet?

Identifisering

Har man selvinnsikt nok til å vite at man begynner å vike fra normalen, kan det føles svært ubehagelig.

Andre ganger merker en kanskje forskjellen på seg selv.

Aktiviteter er ikke like morsomme som før. Det som var hyggelig, har mistet sin sjarm. Det har endret seg. Det hele kan være meget urovekkende. Da er det kanskje ikke så rart at man finner styrke i en diagnose. Endelig en forklaring på hvorfor det hele finner sted. Aksept for hvem man er.

Identitetskonflikt

Et kjent fenomen er å ikke kjenne seg igjen i sitt gamle, men likevel lengte tilbake til hvordan det var. En drakamp mellom sitt friske og psyke seg. En idealisering av hvordan noe var, til den drastiske nedturen.

Så er det noe rart med hvordan man oppfører seg blant ulike mennesker. De man deler realiteten med og de man ikke deler annet en overflaten med. Det spiller seg

6

Fra å ha vært et fullt oppegående individ til å være et ikke-fungerende vrak er litt av et smell. Hele selvkonseptet omgjøres. Fra den ene ytterpolen til den andre. Fra å jobbe over 100 prosent til ikke å greie å stå opp om morningen. Man mister sin integritet.

Det er en slags enten-eller-tankegang på villspor. Ideer der en sykemelding på 50 prosent betyr at en skal være hjemme og være syk de resterende 50. Det er en sykdomsidentitet som skal holdes. For om det ikke trengs, hvorfor er man da sykemeldt? Å treffe noen på shoppingsenteret, på sykedagen, er ikke innafor. Man skal ikke leve, man skal være syk. Depresjon på sykemelding må være å finne livsgnisten tilbake, gjøre om hverdagen og prioritere annerledes. Ofte prioritere seg selv.

Nettopp det motsatte av å mure seg inne. Å finne en balansegang er essensielt, for ikke å miste alt til den altoppslukende sykdommen. Å bli i mørket er ikke sunt! Uansett hvor hardt, man må opp av senga! Om ikke kan man bli liggende, for alltid. Man må være seg for ikke å bli diagnosen.

Diagnosens hjem

Er man godt vant til å være psyk, vet man ikke hvordan det er å være frisk lenger. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Diagnosen tar stor plass. Man vet å jobbe rundt den. Å holde det uutholdelige på en viss avstand. Psykdommen er blitt en del av identiteten.

Levemåten er trygg. Man vet hva man må gjøre for å holde det i sjakk. For å dempe uroen. Alt annet er utrygt. Noe man ikke får til. Hvorfor skal man ut av komfortsonen når det koster så mye? Man vil bli her, innenfor rammene. Det er mest behagelig.

Støttens skade

På sykehus finner man andre likesinnede. Endelig noen som forstår. Her blir det ikke ansett som noe feil, det ligner mer en kultur. Man tar del i et fellesskap. De med samme sykdom. En felles identitet. En syk normalitet.

Man snakker om det man har felles. Sykdommen. Man knytter bånd. Men hvor er støttens grense? Kan støtte være opprettholdende? Når problem godtas i stedet for å løses, har man da et skadende fellesskap?

Et støttende felleskap vil man være i. Man har felles normer, verdier og holdninger. Hva om man føler seg utenfor sammenlignet med de aller sykeste?

Hvis sykdommen er identiteten, søker man da til den?

Har man da konkurranse innad? Sykdomshierarki er kjent. Hvis sykere er det eneste som gir følelsen av mestring og kontroll, er dette kanskje et forståelig ønske. Likevel et forvridd og ugunstig mål. Her trenger man hjelp til å se hva man ønsker med livet. Hjelp fra andre. Å finne noe fornuftig å identifisere seg med, ettersom livsstilen svarer til det. Er det å bli frisk, i denne sammenheng, et valg om en mer gagnlig identitet?

Identitetstyv

Friskt finnes. Normalt finnes. Spørsmålet er hva som ønskes? Hvis normalt koster en fellesskapet man er en del av, er det da verdt prisen? Må det være enten eller?

Kronikerne må lære seg balansekunsten og leve med å være både seg og syk. Andre har muligheten til å endre.

Fri kan være identiteten, men det koster.

Artikkel først trykket i Stavanger Aftenblad

7

FOKUS

Jeg ruser meg fordi..

Tekst: Fred Rune Rahm Det er alltid grunner til at vi ruser oss. Vi ville ikke ruse oss om vi ikke fikk noe igjen for å gjøre det. Dette snakker vi sjelden om. Selv i rusmiljøene er det mer vanlig å finne en unnskyldning for rusen enn å erkjenne at rusen kan oppleves å ha en god funksjon i seg selv.

Utgangspunktet for en samtale om rusen blir derfor haltende, og fundert på en feil forståelse av rusens funksjon hos den som har valgt å ruse seg. Jeg tror at en samforent og sann erkjennelse av virkeligheten er helt nødvendig for forandring, og da må vi være åpne for flere sider ved det å ruse seg. Rusen har vanligvis en funksjon, og det å slutte å ruse seg kan også oppleves som et tap.

Vi er «laget» for rus. Våre innebygde forutsetninger for rus er helt grunnleggende for vår eksistens. Det biologiske prinsipp er å øke nytelse, og å unngå smerte, både fysisk og psykisk. Men mennesket har i tusener av år lært seg å kortslutte disse naturlige systemene ved hjelp av kjemikalier som gir en sterkere opplevelse enn vår daglige, naturlige, rus gir oss. Det kan være fra planter, men etterhvert også fra kunstig fremstilte stoffer. I kombinasjonen av biologi og kjemi ligger mye av forklaringen på det vi kaller avhengighet og misbruk, rusmidlenes historie er like lang som menneskets historie.

Men det forandrer ikke mitt egentlige spørsmål: Hvorfor velger vi i utgangspunktet å ruse oss utover det som er biologisk nødvendig? Og hvorfor velger vi rus selv om kostnadene er store, og konsekvensene alvorlige?

Spørsmålet kan nok ikke besvares med lav intelligens.

Det er mye som tyder på at sjansen for at vi skal ruse

8

oss illegalt øker med intelligensen. Slik som det er påpekt i en studie fra universitetet i Cardiff, der høyere intelligens i barndommen øker sannsynligheten for at man ruser seg mer i voksen alder.

Desto smartere man er, desto mer sannsynlig er det at man vil forsøke seg på illegale rusmidler. Selv om dette bildet blir mindre tydelig om andre faktorer tas med, er det i alle fall sikkert at rusing ikke kan forklares med dumhet. Det kan mistenkes at rus er et intelligent valg, selv om det ikke nødvendigvis er et bevisst valg.

om lovlighetsgrensen også bestemmer hva vi kan si om positive og negative sider ved bruken. Men for illegale rusmidler er det langt mellom de positive begrunnelsene. Opplever vi altså ikke noe godt ved rusen, eller er det slik at det ikke er tillatt å snakke om de «gode» grunnene til å ruse seg?

Jeg har hørt de unnskyldende, og ofte helt fornuftige, argumentene for hvorfor noen ruser seg: Jeg glemmer, jeg kommer bort fra problemene, jeg er redd for å bli voksen, jeg orker ikke ansvaret, jeg må slappe av, og mange andre argumenter i en rekke som kan kalles «flukt» fra noe. Og det er ingen grunn til å betvile at dette er riktig i svært mange tilfeller. Når det gjelder alkohol hører jeg også argumenter som at det gjør meg mer sosial, mer omgjengelig. Da er begrunnelsen mer positiv.

Visst følger det mye elendighet med rus, men om det er slik at vi ikke kan være ærlige om at mange også opplever gode grunner til å ruse seg, er jeg redd for at vi heller ikke tar på alvor at rusfrihet kan oppleves som et tap. Og om tapet ikke tas på alvor, vil en rusfrihet kunne bli kortvarig.

Jeg gjorde forskjellige søk på Google for å å finne de gode argumentene for bruk av rusmidler. For bruk av alkohol finner jeg dem lettere, så det går et skille mellom lovlig og ulovlig rusmiddelbruk, som

Motiverende samtale tar vare på ambivalensen. Det samme gjør behandlingsformer som legger vekt på en felles aksept av alle sider ved situasjonen. Å slutte å ruse seg er den enkeltes eget prosjekt, og eierskap til den prosessen oppnås ikke dersom utgangspunktet er misforstått, uriktig og kanskje dømmende. Vi husker Søren Kierkegaard når han sier at «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.»

Og dersom ikke rusen selv har visket bort alt som engang var av fordeler, må også fordelene på empatisk vis utforskes og aksepteres. Da ligger grunnlaget der for en endring som kan vare.

Foto: istockphoto

Fred Rune Rahm beskriver godt hvordan vi må ta på alvor det positive rusen gir oss. Hvis man tar bort det positive og tapet ikke blir tatt på alvor, kan rusfriheten bli kortvarig.

Det samme erfaringen gjør vi oss også i ROS når det gjelder spiseforstyrrelser. En spiseforstyrrelser er en mestringsmekanisme som også gir oss mye som føles positivt. Vi kan ikke bare fjerne dette, uten å erstatte det med noen annet. Vi må finne ut hva den destruktive atferden gir oss, og finne andre ting som kan gi oss det samme. Først da er det realistisk å kunne gi slipp.

Innlegg opprinnelig publisert på blogg-borgestadklinikken.com

9

FOKUS

Å FINNA DEN

GODE BALANSEN Kor går eigentleg grensa mellom helse og uhelse, sunnheit og overdriven sunnheit? Kan det som var meint å vera bra for oss bli det motsette? Kvifor har mange av oss ein tendens til å utvikle ein «ekstrem» åtferd når vi innerst inne ikkje har det så bra?

Tekst: Cathrine Nitter Det er mange måtar å dempe ein indre uro på- nokon gir ein meir umiddelbar og kortsiktig verknad, medan andre fungerer på lengre sikt.

Alle har kjent på den gode kjensla vi får når vi gjer noko vi verkeleg likar, og som gjerne har ein beroligande effekt på oss. For min del kan dette vera å ta seg eit glas vin etter ei travel arbeidsveke, å springa meg ein god tur når det er sol ute, laga og ete god mat eller liggja i armkroken til kjærasten min ein laurdagskveld, ete godteri og sjå ein film. Slike hendingar er med på å krydre kvardagen min. Det er hendingar som ikkje er ekstraordinære på nokon måte- men dei gir eit avbrekk frå kvardagens faste plikter og rutinar. Slikt «kvardagskrydder» kan vera eksempel på ein slags «god rus» (som i grunnen ikkje er rus om vi ser på definisjonen av rus, men likevel…) - den du gler deg til fordi det tilfører litt «luksus» i ein kvardag som i periodar kan vera litt einsidig for dei fleste av oss. Denne «rusen» kan gi oss kjensla av stovebyte, pause og avkopling, og kan dessutan vera ei særs viktig investering for vår psykiske velvære.

Så og seie det meste av det vi driv med kan verte uheldig og destruktivt om vi gjer for mykje av det. Eg elskar å springa lange turar innimellom, men hadde eg kjend eit behov for å springe 15km kvar dag hadde ikkje dette lengre vore helsefremjande for min del- fordi det aldri har vore naturleg for meg å trene så mykje. Og hadde behovet for vin vore noko eg hadde kjend på kvar dag, hadde det ikkje lengre vore ein positiv avkopling, for min del. Det er mange gråsoner her, og balansen

10

mellom positiv og destruktiv kan vera hårfin. Det som kan vera destruktivt for nokon, treng ikkje vera det for andre. Eit viktig skilje er kva som motiverer deg til å utøve den bestemte åtferda- er det fordi du skal kose deg og fylle opp energikontoen, eller er det fordi du har behov for å flykte frå vanskelege tankar og kjensler?

”

Er åtferda noko du gjer for å få ei positiv avkopling, noko som gir positiv energi? Eller er det noko du følar du må eller bør gjere, noko du gjer for å få bukt med noko vanskelegein flukt eller pause frå ei vanskeleg verkelegheit?

Er det livet ditt for øvre som styrer treninga, eller er det treninga som styrer livet? Er det livet ditt for øvre som styrer maten, eller er det maten som styrer livet?

Kva skjer når behovet for pause og avkopling til stadigheit melder seg, når vi ofte følar for å flykte frå vår eigen verkelegheit? Korleis handterer vi vanskelege kjensler og tankar? Eit rasjonelt svar på dette er at vi vil søkje etter måtar å få det betre på. Kva kan eg gjere for å føla meg betre? Det byrja som regelen alltid med eit beskjeden ønske om å gjere noko godt for seg sjølv- ein måte å meistre nokre vonde kjensler på.

I denne samanhengen har eg lyst å snakke litt om helse.

For kva er eigentleg god helse? Når eg er ute og har undervisning for ungdommar så spør eg dei ofte om kva dei tenkjer på når dei høyrer orda «god helse». Ikkje overraskande får eg svar som «sunn mat», «trening», «sunn livsstil» og liknande. Ein utfordring i dagens samfunn er at vi ofte reduserer helseomgrepet ned til å dreie seg om «sunn mat» og «riktig trening», eller at det vert ein slags utopi- kor berre perfeksjon er godt nok.

God helse er difor vorten vanskeleg for mange av oss.

For meg handlar god helse om måtehald i forhold til kosthald og trening (variert kost, regelmessige måltid og regelmessig fysisk aktivitet/trening), eit velfungerande helseapparat (når vi har somatiske eller psykiske plagar og lidingar treng vi ofte behandling, så behandlingsapparatet er ein viktig del av folks helse) og- viktigast av alt- å kjenne seg verdifull, oppleve å meistra dei tinga som er viktig for ein, samt å ha menneske rundt seg som gjer ein godt. Om eg kjenner meg grunnleggjande verdifull og opplev å meistra ting som er viktig for meg vil eg vera mykje meir utrusta til å takla livet og dei utfordringar det fører med seg. Har eg i tillegg gode relasjonar i livet mitt- folk eg kan prata med, få støtte av, som gir meg kjensla av tryggleik og som eg kan le saman med- så vil eg seie at eg har det ganske bra. Vi er sosiale vesen, og den djupe, indre gleda skapar vi difor saman med andre. Trening og kosthald er ein liten del av eit stort bilete, og for å få det betre med seg sjølv er det ofte fleire arena det kan vera gunstig å jobbe med.

Foto: istockphoto

Helse er subjektivt, og kva samansetning den enkelte treng må ein sjølv kjenne på og finne ut av. Men, helse kan ikkje berre dyrkast utanfrå og inn, den må også byggjast innanfrå og ut. Du kan ikkje søka lukka etter å jakte på det perfekte liv. Du vil mest sannsynleg aldri oppnå det, og på vegen vil du etter all sannsyn verte rigid og mindre lukkeleg en du elles ville vore.

Bruk heller tid på menneske og aktivitetar som gir deg energi. Kva er det du likar å gjere? Kven i livet ditt er fine å prata med? Er det noko du treng meir/mindre av? Det kan også vera lurt å spørja seg sjølv følgjande; kva er motivasjonen for det eg driv med? Kor kjem behovet for det gitte åtferda frå? Er åtferda noko du gjer for å få ei positiv avkopling, noko som gir positiv energi? Eller er det noko du følar du må eller bør gjere, noko du gjer for å få bukt med noko vanskeleg- ein flukt eller pause frå ei vanskeleg verkelegheit? Når det som i utgangspunktet skulle vera positivt «kvardagskrydder» vert noko ein «må», «skal» eller «bør» kan dette vera eit teikn på at noko har gått for langt- ein slags «quick fix», ei midlertidig løysing, for dei vonde tankane og kjenslene- årsaka til kvifor ein søkte denne meistringa, vil koma tilbake om vi ikkje jobbar med våre indre tankar og kjensler også.

11

JEg deler,

derfor er jeg Tekst: Kristin Stotesbury Illustrasjon: Lilian Särnmo Et sterkt sosialt fellesskap sies å være grunnen til at innbyggere i landsbyer lever lengre enn andre.

Susan Pinker hevder i boken «The Village Effect» at menneskelig nærhet og hyppige møter ansikt-til-ansikt har en avgjørende rolle i helse og livslengde. I dag konkurrerer mellommenneskelig kontakt med de nyeste Apple-produktene. Det er på mobilen vi har tilgang til fellesskapet, imidlertid er dette et kunstig fellesskap.

Vet vi egentlig konsekvensene av det?

Ny virkelighet

I dag trenger vi ikke å være i hverandres umiddelbare nærhet for å være sammen. Den amerikanske forskeren Sherry Turkle påstår at man har en sterk følelse av å være sammen, men at relasjonen er en ren illusjon. I stedet for å snakke sammen, tekster man sammen. Man er mer fjern, men det virker nært - vi har skapt en større avstand til hverandre. Relasjonene er mange, men de er i liten grad forpliktende. «Alene sammen» kaller Turkle fenomenet.

Vi har også skapt en retusjert virkelighet mange anser som reell. Det er et gap mellom fremstillingen av oss selv på internett og hvordan vi faktisk har det. Denne uekte utgaven både fremmes og dyrkes. Vi poster bilder, søker bekreftelse og lar responsen forme oss. Det er problematisk; Som Sherry Turkle sier - Vi skapte internett, men nå skaper det oss.

Gjør dette gapet at vi føler oss ensomme? «Kan vi forstå opplevelsen av isolasjon og ensomhet, ikke som en konsekvens av at noe er galt med oss, men heller som

12

noe som skjer med oss; en hensiktsmessig reaksjon på det samfunnet vi lever i?» spurte Benjamin Juel Kinn Mjelde i Katarsis forrige høst. Det kan virke som denne søkingen for bekreftelse er blitt en avhengighet. En avhengighet som avler tomhet og ensomhet. Kan dette ses i sammenheng av «generasjon prestasjons» økende tendenser for psykiske vansker?

Konsekvensene

Kvalitetssikrede aviser og tv-programmer konkurrerer med en fremadstormende blogg- og Youtube-verden.

NRK-programmet «Brennpunkt» ga 11. oktober et innblikk i Youtube-generasjonen og påvirkningskraften enkelte i dag sitter med. Unge mennesker har muligheten til å følge et hav av forbilder, som tilsynelatende ønsker å hjelpe og støtte dem.

Det at produkter blir markedsført og filmer og innlegg sponses, spiller ingen rolle når forbildet har jobbet seg til trofaste følgere og kredibilitet. YouTube- og blogghelter dyrkes og deres godt betalte rådgivning etterfølges. Det er noe som skurrer når enkelte påstår at de ønsker å fungere som «storesøstre» for de unge følgerne, og samtidig får betalt for jobben. Dette minner mer om en industri enn en kjærlig relasjon.

Det er kanskje ikke så rart at unge i dag føler seg utilstrekkelige når vi sammenligner oss med en perfeksjonisert og uoppnåelig virkelighet på nett. Ikke desto mindre vil vi som regel også være bedre enn flokken. Mulig er dette et fenomen spesifikt for vår kultur. Vi vurderer oss selv opp mot andre og er vi ikke bedre enn gjennomsnittet, da er vi slettes ikke gode nok. Endog påpeker psykiater Finn Skårderud et paradoks: - vi prøver å være unike og selvstendige, ved å kopiere noen andre.

Vi sjekker og trippelsjekker om vi hører til, og om vi er gode nok. Vi lever i et individualistisk samfunn hvor å fremme jeg-et er viktigere enn å bevare fellesskapet.

Vi opplever ikke bare prestasjonsjag og konkurranse ovenfor andre, vi fører en intern kamp mot oss selv også.

Vi må stadig skjerpes og forbedres. Det er her det blir så veldig trøblete. Mulig mister vi kontakten med selvfølelsen og hvordan det er å bare være.

Det hele drives utenfra. Vi har laget et ytrestyrt samfunn.

«Jeg deler, derfor er jeg» er Sherry Turkle nye versjon av Descartes kjente frase. Turkle reflekterer rundt hvordan vi tåler å være alene med vanskelige følelser.

Hun hevder at en følelse ofte ikke er regulert før den sendes til noen andre. Finn Skårderud problematiserer vår begrenset evne til å være medfølende med oss selv.

Konsekvensen er en økende avhengighet for andres respons, sier Skårderud. Det kan virke som vi har blitt avhengige av -´likes´ for å vite hvor bra noe er, og kanskje også hvor bra vi er.

Det deles, det likes og informasjonsmengden fortsetter å øke. Det perfekte fremmes, realiteten forsvinner og verdier man ikke vil stå for regjerer. På internett finnes det få regler for hva som kan postes. Som følge av dette er det antall følgere som råder, ikke mengden kompetanse. Banan ble som resultat erklært usunn i fjor høst.

Å omdefinere skjønnhet

Vi har en opprydningsjobb å gjøre. Det er på tide vi tar tilbake normaliteten og slår fast hva vi vil skal gjelde.

Kanskje vi kan skape noen nye spilleregler som er litt greiere å forholde seg til. Internettavhengigheten har tatt overhånd og vi trenger en motreaksjon.

Dessverre er mye som deles på internett langt fra reelt.

For vår egen del vil vi nok dra nytte av å skille mellom det som er ekte og det som er uekte. I utgangspunktet bør det være deleren som tar hensyn til sine følgere.

Som formidlere har vi alle en påvirkningskraft vi er ansvarlige for. I stedet for å søke bekreftelse, må vi være

13

bevisst på hva andre sitter igjen med etter at vi har delt.

Bør for eksempel flat mage etter fødsel stå i sentrum?

Flere burde ta i bruk «Sunn Fornuft-plakaten», og tenke over hvilke verdier som formidles.

Også som lesere kan vi bidra til å snu en trend. Det er ingen tvil om at det er innhold som blir likt, delt og klikket på, det lages mer av. Gjennom å ignorere og overse innhold som vi vet ikke får oss til å føle oss bra, kan vi ta makten tilbake. Det vi gir oppmerksomhet til vil vokse.

Harde fakta må på bordet. Regnestykket går naturligvis ikke opp om alle skal være over gjennomsnittet. Det er umulig. Til syvende og sist er de fleste av oss midt på treet. Jeg ønsker at dette faktum ikke skal være en byrde å bære.

Denne teksten er utarbeidet etter foredraget Finn Skårderud holdt den 14. oktober på “APPening”, et seminar om maten, kroppen og nettet på Villa Sult.

Hvordan ha vett, på nett Steg 1: Legg merke til hva som har positiv og negativ effekt på deg. Vær klar over hva du gjør og oppsøker.

Ha et realistisk verdensbilde i bakhode. Innse hva som er bra for deg.

Steg 2: Rydd i facebook-feeden. Det er mulig å legge en innstilling på hva du vil se mer av og mindre av. Rydd opp i hvem du følger på instagram. Er fitness inspo noe som gjør at du egentlig får det bedre, eller at du føler deg verre?

Steg 3: Begynn å bruke mobilen annerledes. Det finnes utallige selvhjelpsapper og feelgood-apper. Å høre på podkast kan for eksempel være utrolig hyggelig.

Steg 4: Del med hodet. Bruk Sunn Fornuft -plakaten og ha i bakhodet hva du vil formidle til de som ser det du deler.

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall.

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil.

3. Bilderedigeringsprogram kan være for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon.

7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep.

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner.

«SUNN FORNUFT PLAKATEN» er utarbeidet av Kvinneguiden.no og United Influencers i samarbeid med psykiater Finn Skårderud, Bonnier Media og Aller Media.

14

Bokanmeldelse //

Nils Henrik Hougen JEg er vakker og stygg som juling Nova 2012

Tekst: Ane Ringstad Næss «Jeg er vakker og stygg som juling» er en annerledes selvhjelpsbok. Boka er skrevet som en roman, der leseren følger 21 år gamle Kaia gjennom en sommer på hytta i Vestfold. Hun er der sammen med familien sin. Egentlig skulle hun til Island med noen venner. Kaia har slitt med anoreksi over mange år, og foreldrene mente hun var for syk til å dra.

Er det mulig at Kaia i løpet av en sommer kan komme på god vei til å bli frisk? Kaia er redd for å legge på seg, redd for spise for mye og er avhengig av den daglige løpeturen sin. Samtidig er hun redd for å ødelegge seg selv.

Kaias tanker og følelser beskrives nøye, og mange vil kunne kjenne seg igjen.

Denne sommeren møter Kaia flere personer som får stor betydning for henne. Disse menneskene hjelper Kaia til å tenke annerledes, mer rasjonelt, se livet i perspektiv og ikke minst gi mening til livet. Slik ledes Kaia inn på riktig vei, veien tilbake til seg selv og til livet.

Boka gir en god forståelse av hvordan det kan oppleves å ha en spiseforstyrrelse og utfordringene for dem som står personen nær. I slutten av hvert kapittel er det praktiske øvingsoppgaver for leseren.

Boka er skrevet av Nils Henrik Hougen som har mange års erfaring med å jobbe med mennesker med ulike typer spiseproblematikk. Hougen bygger sitt arbeid på Nevro- Lingvistisk Programmering (NLP).

15

FOKUS

Symptomer som flytter på seg Tekst: Nina Hvidsten Lisa har diagnosen Borderline personlighetsforstyrrelse* og har slitt med både spiseforstyrrelser og rusavhengighet. Hun vokste opp i Sverige og opplevde som tenåring at sinnstilstanden ble mørkere. Hun sluttet med sport, rømte inn i dataverdenen og ble etter hvert søkt inn til BUP. Lisa forteller om en oppvekst preget av vanskelige forhold – til andre, til mat og til rus.

Hjemme

– Jeg har separerte foreldre som på hver sin side har strevd med mat og rus. Så lenge jeg kan huske har mamma vært på diett. Hun prøvde alt som fantes, selv om hun aldri var tykk. Hverdagen handlet rett og slett mest om mat. Skulle vi ikke spise, så skulle vi planlegge neste måltid. Feire med mat, trøste med mat. Nei-mat, ja-mat. Spise ute, spise inne. Unne og synde.

– Annenhver helg var jeg hos pappa, som levde sitt eget liv med damer, festing og kompiser. Vi spiste godteri til frokost og pizza til kvelds. Pappa har diabetes, men var ikke flink til å ta vare på seg selv. Jeg husker så godt kvelden jeg reddet ham fra å kollapse i snøen, gjennom å mate ham med sjokolade. Min alkohol-debut startet allerede da jeg var 13, i en av mine pappa-helger.

Gjennom alkoholen opplevde Lisa at hun ble mer fri.

Hun kunne snakke med nye mennesker og gjøre det hun vanligvis ikke ville turt. Kontrollen slapp taket og hun følte seg som en av de kule.

16

Rus og mat

Lisa forteller om hjemmeforhold med vanskelige relasjoner, hvor mat og alkohol ble en regulering av følelser. Når Lisa ble femten år gammel ble forholdene for vanskelige og spiseforstyrrelsen tok taket.

–Vi skulle være tynne, mørke og gjøre oppgjør. Vi gikk med converse-sko og heavy metal-tskjorter. Vi skulle bli sett i byen på 3000 innbyggere. Internettet stresset oss, storbyene fristet og lysten på å være voksen trengte seg på. Jeg var seksten år gammel første gang jeg kastet opp. Der og da syntes jeg det var lett - en smertefri måte å slanke seg på, uten å spise mindre.

Når Lisa ble tjue begynte hun å røyke cannabis og effekten av rusen påvirket også spiseforstyrrelsen.

– Røykingen gjorde at jeg fikk slappe av i hodet. Noe som også førte til at spiseforstyrrelsen ble bedøvet.

Nå kunne jeg spise hva jeg ville, uten at få dårlig samvittighet etterpå. Jeg følte ingen tvang til å kompensere – jeg bare koste meg. Matlysten min økte, og jeg gikk opp i vekt. Da begynte jeg å kaste opp igjen.

Samtidig ble treningen tvangspreget. Jeg havnet i en destruktiv sirkel med løping, festing, slanking, røyking og oppkast.

Behandling

Etter flere års reise og flukt rundt jorden, med dårlige relasjoner, avsluttede behandlinger, og noen traumer rikere, endte Lisa opp i Oslo.

”

– Jeg ble fort henvist til DPS etter at jeg flyttet til Norge.

Der møtte jeg en behandler som så meg. Som forsto meg og så hvem jeg egentlig var. Derfra ble jeg henvist til spiseforstyrrelsesklinikken på Gaustad.

Du har ikke blitt frisk om du må ruse deg for å spise.

– I dag har jeg gått ett år i psykoterapi, gruppeterapi, kostveiledning, ergoterapi og yogaterapi.

Spiseforstyrrelsen, impulskontrollen og forståelsen til andre har blitt betydelig bedre. Samtidig har dessverre rusmisbruket mitt blitt verre. Jeg har røykt mye mer, blitt reddere, mer usikker og fått mer fobisk angst.

sammenhengen mellom min spiseforstyrrelse og mitt rusmisbruk. Det underliggende er jo det samme, det er bare symptomene som flytter på seg. Man er tross alt ikke frisk om en må ruse seg for å spise.

Lisa føler at hun har møtt lite forståelse og hjelp for kombinasjonen av rusmidler og spiseforstyrrelser.

– Jeg tror jeg alltid kommer til å ha en høyere risiko for å falle tilbake til misbruk av både rus og mat. Jeg må jobbe med å mentalisere og stoppe mine impulser, men det skal jeg klare. Oslo og Gaustad har fått meg å overleve meg selv.

Foto: istockphoto

– Jeg føler mye skam og skyld når jeg snakker om mitt rusmisbruk. Det at rusmiddelet jeg bruker er ulovlig, gjør det enda vanskeligere å si sannheten om hvordan jeg sliter. Det er vanskelig å få forståelse for

I dag er Lisa fortsatt under behandling for sin rusproblematikk, men hun har fått verktøy hun tar med seg på veien.

*Borderline personlighetsforstyrrelser en alvorlig personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet ved tendenser til impulsive handlinger uten å tenke på konsekvensene i kombinasjon med svingende stemningsleie og oftest manglende selvkontroll. Borderline kompliseres ofte av spiseforstyrrelser og stoff- og alkoholmisbruk. Kilde: Store medisinske leksikon

17

Rå dg hj i ør ve ne rs

Bli bevisst dine behov HVa trenger du?

TEkst: Guro Sandbråten Røsten Gjennom egen tilfriskning fra spiseforstyrrelser og som rådgiver i ROS ser jeg nytten av å bli bevisst og kjenne på egne behov. Med dette mener jeg fysiske behov, psykiske behov og sosiale behov.

En spiseforstyrrelse vil ofte undertrykke og overse mange behov som kroppen egentlig sier i fra om. Behov for mat, søvn, hvile og trøst kan gjerne bli besvart med overspisning, sult, trening og isolasjon.

Går man over lengre tid med en slik undertrykkelse av kroppens signaler om hva den egentlig trenger, kan det bli vanskelig å skille de ulike behovene fra hverandre og det kan bli vanskelig å svare behovene konstruktivt.

Livshjulet Hvor mye plass tar tanker rundt mat, kropp, vekt, trening? Hvor mye plass i livet har du til de tingene du synes er viktig, det kan være familie, venner, skole, jobb, klatring, musikk, egentid osv. Denne øvelsen kan være fin å gjøre for alle, for å sjekke hvordan en har det og om en skulle gjort noen endringer for å få det litt bedre.

Still deg gjerne disse spørsmålene: - Er livshjulet bra for deg slik det ser ut nå?

- Gir den balanse i dine ønsker og behov?

- Hvordan ønsker du eventuelt at det skal se ut?

For min egen del var det vanskelig å se hva som var hva.

Hva i livet som var styrt av spiseforstyrrelsen og hva var styrt av mine egne ønsker og behov.

Det er mange som kjenner på at spiseforstyrrelsen tar mer og mer plass i livet. Plutselig er det vanskelig å skulle si ja til en spontantur på cafe, eller du må utsette en avtale fordi du er nødt til å gjennomføre en treningsøkt. Aktiviteter som tidligere ga stor glede kan det enten ikke være plass til lenger, eller aktiviteten har blitt noe negativt.

- Hva trenger du å endre på?

Kropp, mat vekt Hobby Jobb Familie

Derfor vil jeg nå komme inn på to øvelser som kan hjelpe på veien til å skille hva som er hva. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å få en oversikt. Hvordan ser min hverdag ut og hva bruker jeg tid på i livet?

18

Venner Trening

Behovslisten Den andre øvelsen handler om behov. Fysiske behov - fysiske fornemmelser av hva kroppen trenger. Psykiske behov – følelser som det kan være vanskelige å kjenne på. Sosiale behov – sosial kontakt og samtaler.

Behovslisten vil være forskjellig fra person til person, men noe som ofte går igjen er hvordan behovene blir besvart.

Som tidligere nevnt kan spiseforstyrrelsen undertrykke og overse signalene mellom kropp og hode. Denne øvelsen kan hjelpe i å nøste opp i hva som er hva og gi en bedre bevissthet rundt hva en trenger.

Fysiske behov

Fysiske behov

Psykiske

Psykiske

Sosiale

Sosiale

Sulten = Mett = Trøtt =

ikke spis spis spis

Trist = spis

Sammenkomster = drikke alkohol (for å orke å være med)

Sulten = spis Mett = stopp å spise Trøtt = slapp av

Trist = samtale/klem

Sammenkomster = kjenn etter om du orker, finnes det noen alternativer?

Til venstre er noen eksempler på behov som jeg måtte kjenne på i tilfriskning, og som jeg la merke til at jeg ikke svarte konstruktivt. Sosiale sammenkomster synes jeg var vanskelig, jeg brukte ofte alkohol for å døyve de vanskelige tankene og følelsene for å kunne orke å være med. På listen til høyre er behovene forsøkt besvart på en bedre måte. Oppgaven kan hjelpe deg å kartlegge hvilke behov du har, og kan brukes som en hjelp når et behov dukker slik at du kan svare det mer konstruktivt.

Prøv om du kan klare å stoppe opp om du kjenner på uro, rastløshet, trang til å løpe eller overspise. Kjenn etter om det er noe du trenger. Gå innom fysiske behov, psykiske behov og sosiale behov. Kan du finne ut av hva som kan være godt for deg nå? En konstruktiv måte å håndtere det som er vanskelig, framfor å bruke mat eller trening for å dempe det vonde?

Det kan være vanskelig å skulle begynne å lytte til egne behov. Men som alt annet gjør øvelse mester. Det kan være vanskelig i starten å kjenne igjen hvilke fornemmelser som er hva. Spiseforstyrrelsen kan godt forkle behovene. En frase jeg tenkte ofte var “du er så lat og udugelig”. Det var ikke det at jeg var så lat og udugelig, jeg var trist og sliten.

Her lærte jeg at det kan være lurt å sjekke hvordan en ville snakket til en venn som opplevde det samme. Jeg ville aldri sagt til en venn som var trist og sliten at “du er så lat og udugelig”. Til vennen som var trist og sliten ville jeg vært vennlig. Jeg ville sagt til vennen “du har kanskje behov for hvile og en klem”.

Egne behov kan lett bli satt til side for andres behov. En vil kanskje ikke være til bry og det er ofte lettere å ta hånd om andre enn å lytte til seg selv. Jeg oppfordrer til at vi alle blir litt snillere med oss selv. Ta deg selv og dine behov på alvor. Legg deg ned og slapp av om du er sliten. Å være sliten er lov, du er bare menneske.

Stopp opp. Begynn å kjenne etter. Lag et livshjul, hvordan ser livet ut for tiden? Sjekk om du dekker de fysiske, psykiske og sosiale behovene du har.

Hva føler jeg? Hva tenker jeg? Hva trenger jeg? Er jeg vennlig eller fiendtlig med meg selv? Hva ville jeg sagt til en venn?

Sett spiseforstyrrelsen til side og finn tilbake til deg selv og dine behov.

19 Illustrasjon: istockphoto

Kroppen

i psykoterapi Tekst Nina Hvidsten Foto: Dagfinn Bjørgen «Hvor blir det av kroppen i terapirommet?», var et spørsmålene Anne Kristine Bergem, psykiater og redaktør for boka «Kroppen i psykoterapi» stilte seg.

Tenker terapeuter på pasientenes fysiske nærvær og som en tilstedeværelse utover de ordene som kommer ut av vedkommendes munn? Kroppen og sinnet henger naturligvis sammen. Svaret på spørsmålene ble likevel at det nok ikke har vært naturlig for mange terapeuter å ta inn over seg at pasienter har kropper.

I boken «Kroppen i psykoterapi» har mennesker med egenerfaring fra psykisk helsevern, samt terapeuter fra ulike profesjoner og tradisjoner belyst dette temaet.

Forfatterne ble stilt følgende spørsmål: Hvor blir det av kroppen i terapien?

Hvordan gir kroppen uttrykk for våre opplevelser?

Hva skjer med kroppen i terapi?

Hvordan forholder du deg som terapeut til at pasienten har en kropp?

Svarene som kom fram strekker seg fra mer abstrakte refleksjoner og betraktninger om kroppen som symbol for jeg-et til helt konkrete og virkelighetsnære eksempler på hvordan man som terapeut nærmest kan forstå pasientens psykiske helseplager på bakgrunn av uttrykk i kroppen.

Bidragsytere til boken er; Anne Kristine Bergem Jon Sletvold Rigmor Galtung Finn Skårderud Anne Gretland Torkil Berge

20

Per Vaglum Line Indrevoll Stänicke Svein Øverland Juni Raak Høiseth Tiril Willumsen Elin Fjerstad

Det bor i kroppen Juni Raak Høiseth fra ROS er sammen med skuespiller og komiker Rigmor Galtung en av de to forfatterne som har reflektert over spørsmålene med bakgrunn i egen erfaring som pasient i psykisk helsevern. I kapittelet «Det finnes ingen F for frisk», tar hun med leseren inn i sin egen tilfriskningsprosess der hun deler både tanker, følelser og opplevelser knyttet opp mot temaet kroppen og hvordan hun selv og behandlerne hennes har forholdt seg både til personen Juni, og kroppen Juni.

Hun beskriver blant annet opplevelsen av at noe har flyttet inn i kroppen hennes. Noe man ikke kunne ta på.

Det var vondt, men man kunne ikke se det. Hun visste ikke hva det var, hun visste bare at det bodde i kroppen.

Hun ville ikke ha den smerten. Hun ville ikke kjenne, føle, være. Hun ville ikke ha noen kropp.

«Jeg skriker, men ikke av smerte, for jeg kjenner ingen ting. Jeg har ingen kropp. Jeg bare ligger der. Naken og kald i en ørken uten luft.»

Følelsen av ikke å vite hvem man er, frykten for å kjenne, føle og være er gjennomgående i hele teksten. I deler av kapittelet beskriver hun seg selv som en diagnose.

Diagnosen F50.0 Anorexsia nervosa.

Hun beskriver hvordan hun til tider opplevde at helsevesenet behandlet henne nettopp som dette. Hun ble diagnosen F50.0, og det ble tallene på vekta som ble skrevet ned i journalen som definerte hvem hun var og hva hun trengte.

«Ut fra hvordan kroppen ser ut og hva tallene og bokstavene på det skjøre papiret sier, vet de hvem jeg er. Selv er jeg ikke sikker på hvem jeg er eller hva jeg trenger. Jeg vet bare at jeg verken vil være en kropp eller et papir. Jeg tror jeg vil være meg. Hvem nå enn det er.»

både kroppen, tankene og følelsene våre. «Kroppen er klok», sa psykiateren til henne. Den stiller opp. Den regulerer seg selv, bare du legger til rette for det. Du må holde deg rein. Du må spise regelmessig. Du må sove om natta. Også er det godt å få litt kjærlighet og omsorg. Bare du gjør det, så regulerer kroppen seg selv.

Vendepunktet kom da hun møtte de gode hjelperne som hjalp henne med å sette ord på lidelsen. De som ga henne trygghet, så henne som et helt menneske og hjalp henne til å forstå nettopp dette; at hun faktisk er et menneske, og at mennesker har behov. Mennesker trenger mat. Hun lærte og erfarte hvordan sult påvirker

Du trenger ikke tenke så mye. Når du går opp en trapp, slår hjerte fortere. Du trenger ikke si det til hjertet ditt.

Det regulerer seg selv. Hun beskriver hvordan det er noe trygt i å forstå hva det er som skjer med kroppen. Til slutt blir det trygt nok til at hun våger å slippe taket på spiseforstyrrelsen.

«Den kloke kroppen, den som regulerer seg selv når den får det den skal, den blir etter hvert så sterk at den klarer å løfte hodet.

Jeg løfter hodet. Jeg hever blikket.

Jeg ser opp, rett frem og til siden på samme tid. Jeg blir svimmel.

Jeg nesten svever, som i en drøm.

Jeg begynner lure på om det er den drømmen. Drømmen om at noe vidunderlig skal skje. Det er så stort. Det er verden. Det er livet.

Overalt. Over meg, bak meg, under meg, rett fram og til siden. Jeg aner ikke hvor jeg skal, eller hvordan jeg kommer dit. Jeg har ingen kontroll over dette livet. Men jeg har litt mer kropp, litt mer kunnskap, og jeg er klar. Det er vi som skal danse vals med livet. Det er vi som skal bli ett. Kroppen min og jeg.»

Juni avslutter med å skrive at det er krevende å skulle forstå alle mulige sammenhenger mellom fysisk, psykisk, kropp, tanker og følelser, og hun er ikke riktig sikker på om hun forstår det enda. Hun er ikke riktig sikker på hvor skillet går, eller om det i det hele tatt er noe skille, eller om hun i det hele tatt trenger å forstå det. Men hun forstår at det henger sammen.

Juni Raak Høiseth har skrevet kapittelet «Det finnes ingen F for frisk», i boken «Kroppen i psykoterapi» Boken ble utgitt av Gyldendal Akademiske i høst.

21

Yoga is the practice of tolerating the consequences of being yourself

Bhagavad Gita

Fra å vurdere, til å akseptere Tekst: Nina Hvidsten Foto: BERGEN YOGA TERAPI / Ole Andreas Ringdal

Nyere forskning viser at yoga kan bidra til mindre fokus på egen kropp og mat, og en positiv endring når det gjelder tilfredshet med kropp, selvfølelse og selvbilde.

Ved ROS senter i Hordaland er nå yoga blitt en del av vårt rådgivningstilbud, med yogainstruktør Marianne Målsnes som veileder. For Marianne er yoga en livsfilosofi, en måte å være til stede i verden på.

–Yoga for meg er å stoppe sinnets kaotiske impulser og tanker. Det er et helhetlig system for bedre helse på alle plan, fysisk, psykisk og åndelig. På yogamatten får du innsikt i dine egne reaksjonsmønstre, både kroppslig og mentalt. Gjennom å jobbe med disse mønstrene på matten, kan vi bli bedre kjent med de, og jobbe med å finne andre strategier for å bli den man egentlig er.

Dette kan vi igjen ta med oss ut i den virkelige verden.

Så for meg er ekte yoga når det du lærer på matten, smelter sammen med livet.

Yoga blir gjerne sett på som en treningsform og er ofte en naturlig del av treningssentrenes tilbud. Marianne

22

ser på yoga som noe som kan tilføre oss mye mer enn ordinær trening, men da er det essensielt at ro og hvile er en vesentlig del av praksisen.

– Yoga innebærer integrasjon og hvile. Noe jeg synes det ofte er for lite fokus på når man går på yoga. Vi går da glipp av mange muligheter for ro og får ikke utnyttet fruktene av yoga; nemlig å få mer stillhet i sinnet.

Yoga skal selvfølgelig ikke bare være hvile, som med alt annet trenger vi en balanse. Det som også skiller yoga fra annen trening, er at vi trener styrke, fleksibilitet og avspenning, samtidig som vi trener sinnet. Det er ikke noe feil med annen trening, men yoga tilfører noe mer og noe annet.

Vi lever i et samfunn preget av individualisme og stort fokus på selvrealisering, og noen kan hevde at yoga gjør oss enda mer selvsentrerte. Marianne tror imidlertid at effekten er det motsatte.

–Yoga og mindfulness skal ikke være noe som fremmer egoisme og narsissisme. Yoga lærer oss å være i verden på en bedre måte, og har du det bra med deg selv kan du også fungere bedre i relasjoner med andre.

Yogapraksis tar utgangspunkt i at alt henger sammen og at vi er en del av noe større. Personlig har yoga hjulpet meg til å ta mer ansvar for det som skjer rundt meg. Jeg føler at det jeg kan bidra med er verdt noe.

I ROS tilbyr vi yoga for dem som har en spiseforstyrrelse

eller et vanskelig forhold til kropp, mat, følelser og/eller trening. I tråd med vår erfaring viser også flere undersøkelser at yoga kan være effektfullt i forhold til spiseforstyrrelser.

– Yoga er en måte å bli kjent med sin indre kropp, istedenfor den ytre. Du har fokus på deg selv i stedet for å sammenligne deg med andre. Under yoga lærer vi oss å være i vår egen kropp, vi lærer å tåle ro og lærer å tåle hvile. Vi ønsker å utvikle en romslighet for oss selv, og å finne noe velbefinnende i kroppen. Vi lærer også å være i øyeblikket og vi forsøker å akseptere og kjenne på kroppen istedenfor å se på den, forteller Marianne.

Til tross for vanlige antagelser, er det mennesker i alle aldre og med alle kroppsfasonger som oppsøker ROS. En spiseforstyrrelse handler om alt annet enn det ytre og Marianne er klar på at yoga er for alle.

– De som benytter seg av vårt tilbud her hos ROS er fra 18 år til over 60 år gamle. Alle kan ha glede av yoga. Yogabildene i bikini har ikke noe

med yoga å gjøre, praksisen kan tilpasses til alle kroppsfasonger og typer. At du må være myk er også en myte. Mange synes tradisjonell meditasjon og mindfulness-øvelser der du sitter helt i ro og kjenner på følelser kan være vanskelig. Da kan det være lettere å utforske yoga der du er mer i bevegelse og kan ha oppmerksomhet på fysiske bevegelser. Vi kan også tilrettelegge for fysiske utfordringer med ulike hjelpemidler.

Marianne opplever at mange med en spiseforstyrrelse har vanskelig med å gi til seg selv.

– Svært mange jeg møter gir mye tid og omsorg til dem rundt seg, men ikke til seg selv. Gjennom yoga har man en unik mulighet til å gi seg selv egenomsorg. I yoga kan vi også forsøke å konfrontere frykten for å ikke være god nok, og ikke få det til, og å gradvis lære oss å tåle ubehag når vi er på yogamatten og ta dette med oss ut livet.

Ofte er det tanken vi har om at vi ikke får det til som begrenser oss.

Kroppen er villig. Jevnlig utøvelse av yoga gir oss økt livsglede, større toleranse for ubehag og smerte og større romslighet med oss selv og andre, og vi lærer at alt er forbigående, sier Marianne.

ROS tilbyr yoga i Bergen og i Trondheim. I Bergen kan du møte Marianne til individuelle yogatimer eller til yogagrupper.

I Trondheim er det Astrid Elisabeth Hofstad som holder åpne drop-in yogaklasser.

Astrid har instruktørkurs fra Just Breathe Movement.

23

Jeg heier på deg Jeg så deg i går, på gata, vandrende. Med blikket ned i asfalten. Hva gjorde hodet ditt tungt i dag? Hva gjorde deg trett og sliten? Hva tok gnisten fra øynene dine?

Jeg var i dine sko en gang. Jeg hadde så lyst til å løpe bort og fortelle deg det. Spørre om jeg ikke kunne hjulpet deg med noe. Fortelle deg at ting kommer til å bli bedre. At du er vakker som du er. Jeg ønsket å hjelpe deg og løfte blikket, gjøre hodet ditt litt lettere.

Det hender seg fortsatt at jeg tar på meg dine sko, faller ned i hullet jeg brukte all tiden min i da jeg var på din alder. Men jeg er heldig. Jeg har funnet styrken i meg selv, slik at jeg kan komme meg opp. Den håper jeg du og finner.

Du skal vite at jeg ser deg, og heier på deg. Jeg håper du kommer deg opp fra hullet, bort fra stemmene som forteller deg at du ikke er bra nok, som forteller deg at du ikke fortjener det som gjør deg godt, som kan gi deg energi til å løfte hodet.

Jeg håper så inderlig å se deg igjen, med gnist i øynene, og med hevet blikk.

24

Vilde Margrete

ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser.

Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser

ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon.

Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppen ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

Yoga

Ved senteret i Hordaland tilbyr ROS gratis yoga, individuelt og i grupper. I tillegg tilbyr vi drop-in yogaklasser i Trondheim .

For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

25

Skedsmo Senter Youngsgt 11, 0181 OSLO Tlf. 02 390 - www.industrienergi.no

Bygdøynesv. 37, 0286 OSLO Tlf. 24 11 41 50 - www.marmuseum.no

Furuveien 1 2020SKEDSMOKORSET 0501 OSLO Tlf. 400 78 631

AS Elektro

Skeivegen 49 6650 SURNADAL Tlf. 71 66 23 52

Maskinentreprenør

Trygve Knutslid

3050 MJØNDALEN Tlf. 32 23 68 80 www.eikervekst.no

1820 SPYDEBERG Tlf. 69 83 31 00 - www.fossumkollektivet.no

Skrifthuset AS Vonheimvegen 14 6630 TINGVOLL Tlf. 414 74 794

Ytrebygda bydel

Sandsli helsestasjon for ungdom Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Leirbakkevegen 11 3825 LUNDE Tlf. 991 51 858

Gulv-Service Skogveien 6 2843 EINA Tlf. 911 59 606

Bogøy Dagligvare Wilbergjordet

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Wilbergjordet 10 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 60 50

Trenger du noen å snakke med?

ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, alle hverdager.

Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no

26

Mjøsgrønt AS Reinsvegen 50 5643 STRANDVIK Tlf. 56 58 16 49

Silovegen 10 2335 STANGE Tlf. 480 98 837

Odd Gleditsch AS 6917 BATALDEN Tlf. 57 74 55 20

Dronningens gate 3 3211 SANDEFJORD Tlf. 33 44 83 20

7510 SKATVAL - Tlf. 74 83 43 30 E-post: aglo@aglo.no - www.aglo.no

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Nes kommune

Rk Varmepumper AS

8001 BODØ Tlf. 75 59 10 00

Psykisk helsetjeneste nes-bu.kommune.no

Myren 5 A, 3718 SKIEN Tlf. 975 81 164

Lavangen kommune lavangen.kommune.no

Blivakker.no

Mjåvannsvegen 28 4628 KRISTIANSAND S Tlf. 38 00 07 75 www.blivakker.no

Vennesla kommune

LB TUR Telemark AS

vennesla.kommune.no

Nesjarveien 1 3961 STATHELLE Tlf. 35 99 65 55

Fræna kommune frana.kommune.no

Sund kommune

Omsorgspartner Vestfold AS

sund.kommune.no

Damtjernveien 141 3175 RAMNES Tlf. 33 05 93 21

Frogn kommune

Psykisk Helsetjeneste

SiV HF

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Eiendomsinvest Holding AS

Myrabakken Næringssenter 6010 ÅLESUND Tlf. 70 17 83 00

Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

frogn.kommune.no

Lillehammer kommune Barneverntjenesten lillehammer.kommune.no

Kristiansund kommune

Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no

Øksnes kommune Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Skipsholmvegen 22 9110 SOMMARØY Tlf. 77 66 40 00 www.sommaroy.no

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Psykisk helsearbeid/rus oksnes.kommune.no

Melhus kommune Psykiatritjenesten melhus.kommune.no

Rana kommune

avd. for Psykisk Helsearbeid rana.kommune.no

Gol kommune

Psykisk helsevern gol.kommune.no

Frogn kommune

Enhet for utvikling, tilrettelegging og omsorg frogn.kommune.no

Sirdal kommune Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Enhet for helse - avdeling psykisk helse sirdal.kommune.no

Seljord kommune seljord.kommune.no

27

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER BLI STØTTEMEDLEM

Medlemskap i ROS er åpent for alle som ønsker å støtte ROS sitt arbeid.

Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 eller benytt innmeldingsskjema på nettros.no Bedrifter, institusjoner, lag og foreninger som ønsker å bidra, kan tegne kollektivt medlemsskap ved å ta kontakt via admin@nettros.no.

GI EN GAVE

Ved å sende SMS med kodeord ROS50 til 2434, støtter du ROS med kr 50.

Du kan også sende gave via Vipps, vårt vippsnummer er 12720.

BIDRA MED DIN GRASROTANDEL

Ved spill hos Norsk Tipping vil inntil 5 prosent av spillinnsatsen gå direkte til ROS, og best av alt, hverken innsats, premie eller vinnersjanse reduseres. Registrer oss som grasrotmottaker hos din kommisjonær.

ROS sitt organisasjonsnummer er 971021160.

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no @nettros