ROSinfo 4/15

www.nettros.no

04/15

Fokus:

HUMOR & Glede

Hvor er du glede?

I en hverdag mange opplever som hektisk, hvor tiden ikke strekker til, kan gleden lett forsvinne. I alle våre «jeg skal bare», «jeg burde», «når jeg bare blir ferdig med…» osv. er det ikke mye plass til gledes fylte øyeblikk. Å utsette det som gjør oss godt er i alle fall noe jeg selv kan kjenne meg igjen i. Når jeg bare blir ferdig med jobben, skolen eller noe annet livsviktig, da skal jeg kose meg, være sammen med venner og familie, gå den fine fjellturen eller bare hvile i øyeblikket. Å gi plass til gleden i våre liv er jo faktisk opp til oss selv.

Hvor stor plass den skal få, bestemmer vi også.

For meg er glede når jeg tar meg tid til å stoppe opp, være tilstede med det som er her og nå. I en god samtale, i den vakre naturen, i blomstene jeg har hjemme, i dansen, i musikken jeg har huset fylt opp av eller i en deilig meditasjon. Alt dette og mye mer gir meg glede.

Håper denne utgaven av ROS info vil inspirere deg til å gi gleden mer plass i livet ditt. Ønsker dere alle en riktig god jul!

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 404 32 325 E-post: oslo@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Line Orvedal Linn Bæra Asle Halvorsen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD ROSINFO 4/15 4 Den alvorlige leken

Om den mulige bevegelsen fra ha-ha til aha.

6

Jeg vant livet tilbake

8

Malin forteller sin historie.

Humor gir håp For Linda Øye er humor en viktig del av oppturer og nedturer.

10

11

12

Bjørn Eidsvåg! Ikke stjel depresjonen min!

Humoristisk tekst fra Linda Øye.

4

Visste du at..

Fakta om humor, latter og smilet.

Myten: Spiseforstyrrelser og undervekt

Psykolog Asle Halvorsen avkrefter en seiglivet myte.

15 Bokanmeldelse

Vi anmelder «Svart Belte» av Marianne Clementine Håheim.

16 Masker

Kan vi lære noe av klovnene? Om maskenes dualitet.

18

Med svart belte i livet

Intervju med Marianne Clementine Håheim.

21

ROS nytt

ROS lansere chat og ny brosjyre for pårørende

22

8

Rådgivers hjørne

Om julens utfordringer

24 Søvn

Om søvn, søvnfaser og søvnhygiene

26

ROS aktiviteter

18

FOKUS

Den alvorlige leken TEKSt: Finn skårderud

Dette skal handle om den mulige bevegelsen fra ha-ha til aha.

Min påstand er at humor er undervurdert i psykiatrien.

Noen vil kanskje tenke at det er en drøy påstand, kanskje endog latterlig. Vi tuller da ikke med smerte og avmakt.

Malplasserte forsøk på vittigheter og humor i møte med tapt humør kan oppleves som grovt krenkende.

4

”

Om vi nærmer oss humor på seriøst vis, vil vi raskt se at den får oss til å smile og le ikke bare ved å bygge på det lystfylte, men vel så viktig ved å omsette noe smertefullt til en psykologisk langt mer tålelig form.

Psykiatri er vanligvis svært alvorlige greier. Kanskje har særlig den klassiske psykoanalysen dyrket alvoret, endog gravalvoret. Den kretser omkring smerte, konflikt og avvisning, og er ifølge den britiske og lekne psykoanalytikeren Adam Phillips «besatt av tap».

Psykoterapeuter kan gjerne ha det morsomt med sine klienter, men det kan være det siste de forteller til sine veiledere. Behandlingsmanualer er stort sett blottet for latter.

Humor er ofte misforstått og slett ingen spøk. Den er ei blott til lyst og til for å underholde. Om vi nærmer oss humor på seriøst vis, vil vi raskt se at den får oss til å smile og le ikke bare ved å bygge på det lystfylte, men vel så viktig ved å omsette noe smertefullt til en psykologisk langt mer tålelig form. Den aller første klovnen i våre liv er vår mor. Hun forsøker med kontakt, karikert mimikk og grimaser å lede det gråtende spedbarnet fra en negativ følelsesmessig tilstand til en positiv.

Slik blir det lettere å tåle og kontrollere følelser. Smil reduserer frykt, og latter reduserer aggresjon.

Mislykkete vitser og dårlige komikere er kanskje derfor dobbelt ille. Det er simpelthen ikke morsomt, men det er heller ingen gjenopplevelse av lindring. Så vil kanskje noen hevde at noe senere kommer en enda større klovn, også kalt far.

Humorteori er en helt egen disiplin, ikke nødvendigvis morsom, men omfattende og svært interessant. Der er det en gjennomgående forståelse at komedie og tragedie er to sider av samme sak. De er mange, teoretikerne, men de skriver på forskjellige vis om det samme. Nietzsche mente at mennesket er så ulidelig lidende at det måtte finne opp latteren. Kierkegaard minner oss om at livet er komisk på grunn av alle dets motsetninger, paradokser og konflikter.

Henri Bergson, den franske filosofen med boken Le rire (Latteren), skrev om hvordan latteren er umiddelbart smertestillende for hjertet. Den franske modernistiske

poeten Baudelaire skrev at latteren og tåren ble født samtidig idet mennesket ble kastet ut av Paradis.

Og Sigmund Freud skrev en hel bok om vitsens rensende psykologi. Han begynner med galgenhumoren. Den dødsdømte er på vei til skafottet en mandag, og sier at denne uken sannelig begynner bra. Freud interesserte seg særlig for den omfattende tradisjonen av jødisk humor. Jødene har historisk vært det utstøtte folket, og de vitser om seg selv med utenfraposisjonens lindrende skråblikk.

Groucho Marx var en av mesterne, som Woody Allen har lånt svært mange av sine vitser fra. Språkspill og paradokser er en paradegren. Eksempelvis om den selvopptatte: «Nå har vi snakket nok om meg. La oss snakke om deg. Hva synes du om meg?»

Det psykoterapeutiske rommet er et annerledes rom.

Måtene vi møtes på, ligner andre møter. Men målet er at det skal være annerledes nok til å skape andre erfaringer. Målet er å løse opp den skråsikkerheten om seg selv og andre som er forbundet med lidelse, smerte og stagnasjon. Dialogen handler om å åpne seg mot verden og erfaringene, i stedet for å forbli tilstivnet. Og da kan leken og humoren være virksomme mekanismer.

Det kan handle om noe lystfullt, i slekt med hvordan den tidlige leken mellom foreldre og barn er en første erfaring av et «vi». Vi er ikke alene.

Men det handler også om å utvide sinnet. Filosofen Immanuel Kant skrev om hvordan humor handler om en frivillighet til å sette oss selv i en mental posisjon hvor ting kan sees på andre vis enn vi er vant til. Arthur Koestler skriver om hvordan humor er «double mindedness», flere tanker og følelser samtidig. I dag kunne vi si rikere mentalisering av en selv og andre.

Sigmund Freud anvendte selv det tyske ordet Tummelplatz i sine beskrivelser av det psykoterapeutiske forholdet. Jeg liker det ordet. Gode møter er skikkelige tumleplasser. I den engelske oversettelsen av Freud ble det til playground. Vi leker med virkelighetene. Vi utforsker, prøver, feiler, justerer.

Slik opplever du det, slik ser jeg det, og er ikke det interessant? Det er ikke det ene sanne vi leter etter.

I stedet romsterer vi rundt i mulige forståelser av virkeligheten for å gjøre verden og livet større. Det er ikke tull.

Artikkel fra Psykisk helse nr 2, 2014

5

Jeg

vant livet tilbake Tekst: Maln Rystad FOTo: ISTOCKPHOTO Jeg var fjorten år da jeg fikk diagnosen - anoreksi. Jeg trodde jeg bare var opptatt av å ha et sunt kosthold, men jeg var besatt av å forbrenne.

Forbrenne alle kalorier jeg puttet i meg. Besatt av å trene. Ikke trene for å styrke kroppen og føle velvære. Jeg trente for å bli tynn. Jeg veide meg minst fem ganger om dagen og vekten var avgjørende for hvordan dagen min ble. Tallet stjal livet mitt.

Mens de andre ungdommenes liv handlet om å gå på skolen, fritidsaktiviteter, fester og alt som hører til, var mitt liv annerledes. For meg handlet alt seg om hvor tykk jeg innbilte meg at jeg så ut, hva jeg kunne spise, hva jeg ikke kunne spise, hvor mye jeg måtte spise for å tilfredsstille mine foreldre så det ikke ble krig i hjemmet, og hvor mye tallet på vekten viste.

Jeg mistet all frihet, og det gjorde foreldrene mine også. Mamma tok seg fri fra jobben i to av de tøffeste årene for å kunne være der for meg hundre prosent. Det var som en evig drakamp der jeg ikke ville innse hvor syk jeg var, mens foreldre mine på den andre siden kjempet for å få sin datter frisk igjen.

Jeg gikk ut fra skolen med et vitnemål lik null. Vekten min forsatte å gå

6

”

Jeg måtte observeres om jeg satt ordentlig ned på stolen, eller om jeg satt i statisk knebøy for å forbrenne. Jeg kunne ikke gi meg selv friheten til å sitte i ro. Jeg gikk tur med armer og ben i alle høyder og retninger. En av behandlerene mine kommenterte at han aldri hadde sett en lignende måte å gå på. nedover og jeg ble sykere og sykere. De fysiske tegnene ble synlige. Jeg mistet hår, ansiktsfarge og fikk blå/ lilla hender og føtter. Huden min ble fulldekket av dun.

Energi og menstruasjonen forsvant. Kroppen ga tydelig beskjed om at jeg levde farlig. Sykehuset, legevakten, psykriatisk avdeling og ambulerende team var blitt en del av min hverdag.

Jeg fant stadig på triks for å lure de rundt meg til å tro at vekten ikke var faretruende lav. Triksene ble fort avslørt og jeg måtte kle meg nærmest naken for å veie meg, slik at ikke steinene i bukselommene utgjorde mer vekt enn det som var tilfelle. Jeg måtte observeres om jeg satt ordentlig ned på stolen, eller om jeg satt i statisk knebøy for å forbrenne. Jeg kunne ikke gi meg selv friheten til å sitte i ro. Jeg gikk tur med armer og ben i alle høyder og retninger. En av behandlerene min kommenterte at han aldri hadde sett en lignende måte å gå på.

Jeg husker så godt dagen jeg innså at jeg måtte mobillisere den styrken som krevdes for å bli frisk, men innerst inne trodde jeg aldri jeg ville klare det.. Men jeg trodde aldri jeg ville klare det. Fremtiden så mørk ut.

Helt frem til den dagen kroppen min sviktet, og jeg sto å vippet mellom liv og død. Jeg måtte begynne å lete etter viljestyrken som kunne hjelpe meg til å vinne kampen om fremtiden.

Heldigvis hadde jeg det viktigste redskapet med meg familien, vennene mine og behandleren min. Min aller beste venninne ble min beste støttespiller. Hun lyste opp selv de mørkeste dager. Det var godt å ha noen rundt meg som hadde et normalt forhold til mat, og hver dag spiste vi kveldsmaten sammen. Dagens vanskeligste måltid ble da litt lettere.

Jeg hadde en behandler som bare var helt fantastisk.

Hun ga aldri opp kampen for å hjelpe meg til en bedre hverdag. Hun satt alltid ting i perspektiv for meg, så jeg kunne se mine egne destruktive tankemønstre. Jeg ønsket meg et liv der jeg var fri. Fri fra sulten. Fri fra de ødeleggende tankene. Et liv der jeg var tilfreds med meg selv. Et liv der det var plass til familien min, vennene mine og en kjæreste.

Jeg fikk innført en god rutine, en plan med fem faste måltider om dagen. Vekten ble tatt bort både hjemme hos meg selv, og mine nærmeste venner. Tallet skulle ikke lenger få bestemme hvordan dagen min skulle være. Vi satt opp “en gulrot” for hver kilo jeg gikk opp. Vi valgte ut ting jeg var glad i, eller ønsket meg fremover som sykdommen hadde stått i veien for. Jeg husker spesielt godt når vekten kom på et tall som gjorde at legen kunne tillatte meg å begynne på yoga og pilates.

Noe som for meg var, og fortsatt er, balsam for sjelen.

Fem år lot jeg de anoretiske tankene vinne over meg før jeg klarte overvinne dem. Livet den gang og livet nå er to fullstendig ulike verdener. Jeg ville aldri hatt det gamle livet tilbake igjen. En hverdag der alt er preget av et stort tankekjør som ikke er realiteten. Et tankekjør som gjør at du behandler deg selv som din verste fiende. Et liv der kroppen din må passes på, fordi du behandler den så dårlig at det er fare for at den ikke klarer å holde deg oppe mer. Det var et liv jeg ikke ønsket å leve.

I dag setter jeg pris på å kunne bruke min tid på det som betyr noe for meg. Jeg kan gå inn i en stor forsamling uten å måtte tenke på hva de andre synes om kroppsstørrelsen min. Jeg kan spise i offentlighet. Jeg kan rett og slett sosialisere meg igjen uten å bli jaget av de anerotiske tankene jeg hadde før. I dag velger jeg ikke en treningsøkt fremfor kvalitetstid med de jeg er glad i.

Jeg har ikke behov for å lese innholdet i hver matvare jeg putter i munnen, eller å telle alle kalorier. Det er en stor befrielse.

Jeg har lært meg til å tenke at kroppen faktisk er den som skal bære meg gjennom livet, og den er helt avhengig av mange ulike næringsstoffer for å fungere optimalt. Jeg har lært meg å samarbeide med kroppen istedenfor å gå imot den. Jeg kan se gleden i meg selv og andre, fordi jeg er mentalt tilstede. Spiseforstyrrelsen har gitt meg store komplikasjoner med mage og tarm, som jeg fremdeles må leve med. Men tankene er jeg fri.

Ved å dele min historie ønsker jeg at det kan gi håp og troen på at det er mulighet for å få tilbake livet og at det kan være til advarsel for andre.

Livet er verdifullt, lev det - ikke la tankene stjele det!

7

FOKUS

humor gir håp

Tekst: Linda Øye FOTO: PRIVAT

en del fra mange andre, er humor fremdeles en del av den jeg er.

Da jeg vokste opp var jeg alltid klovnen i gjengen. Humor har alltid vært viktig i mitt liv, helt fra jeg var liten. Og til tross for at livserfaringene mine skiller seg

Da jeg begynte å holde foredrag var mitt verste mareritt at alle som hørte på skulle tenke: «Stakkars deg». Jeg skulle fortelle om mine erfaringer fra 6 år på psykiatrisk

”

Humor skaper åpenhet og debatt, og kan hjelpe oss å formidle vanskelige ting som skjer.

8

avdeling. Det er ikke sykt å ha det vondt, men det kan være fryktelig vondt å være syk. Likevel var det ikke 6 år i en konstant smerte. Tror jeg i alle fall.

Jeg holder foredrag om utrolig mange tema innen psykisk helse, men det er et tema jeg ikke kan forklare: Depresjon. Ikke fordi jeg aldri har opplevd det, for det har jeg virkelig. Jeg har en slags «mekanisme» som gjør at når jeg blir utskrevet etter en depresjon, da

slettes denne følelsen. Jeg velger å tro at det er hjernen min sin måte å beskytte meg på.

Jeg liker godt å få folk til å le. Få folk til å le av en litt «Ulovlig» humor. Det er ikke det samme som å latterliggjøre. Det er viktig å presisere. Jeg latterliggjør ingen, og jeg lager ikke humor på andres bekostning. Det er en grense der humor kan gå over i mobbing og den er jeg veldig bevisst på å ikke tråkke over.

”

Da tapte vi ingen penger. Det var overveldende da vi kom til dagen: Det var helt fullt!! Det var alle slags mennesker der. Vi fikk stående applaus og tilbakemeldingene var strålende.

Noen mente til og med at et show om et så tabu tema skulle ha vart lengre enn den en og en halv timen det varte. Vi ble også oppfordret til å sette opp en ekstraforestilling. Det gjorde vi og igjen ble det fullt hus!

Mange blir dessverre syke av jaget etter å passe inn i «normalen», normalen er blitt så liten.

Jeg har funnet ut at definisjonen på «normalen» er «Alle andre». Mange jeg spør svarer at de skulle vært slik som alle andre. Det betyr at det ikke er plass til noen. Derfor liker jeg å tenke at min jobb er å normalisere galskap

Linda Øye har mange års erfaring som katastrofetenker og pasient i psykiatrien.

Hun er nestleder i Mental Helse og gründer bak “Fra offer til kriger”.

Med bloggen min «En titt over gjerdet», tar jeg opp hverdagslige situasjoner med humor som virkemiddel. Det gikk opp for meg at jeg med denne bloggen nådde mye bredere enn jeg noen gang hadde gjort i mitt arbeid i Mental Helse. Jeg klarte rett og slett å nå «mannen i gata». Dette ble en Aha-opplevelse med tanke på antistigma arbeid, som har vært min hjertesak i alle år

Vi forsto at vi har klart å «knekke en kode» med å skape åpenhet i en veldig bred skala. Vi legger vekt på underholdningsverdi ved å bruke humor og musikk som virkemidler, men vi beholder like fullt alvoret.

Nå skal vi legge ut på turnè. Vi har gjort innholdet i showet vår mindre lokalt, og byttet tittel til «Åpen dag på lukket avdeling» -et humoristisk show om psykisk helse.

Humor skaper åpenhet og debatt, og kan hjelpe oss til å formidle vanskelige ting som skjer.

Med denne erfaringen bestemte jeg meg for å dra det enda lengre.

Jeg satte opp et humoristisk show om psykisk helse sammen med en kompis Jossi Markhus, som er trubadur og musiker. Vi laget en kobling til omstillingen i Stavanger og kalte showet vårt for det samme som oljemessa: O.N.S, bare at hos oss hadde vi hengt på –Omstilling, Nød og Sult. Vi gjorde dette i regi av mitt sosiale entreprenørskap Fra offer til kriger, leide Folkets Hus midt i Stavanger, og la ut billetter for salg.

For det er jo slik at vi trenger å le.

Galgenhumor var det flust av inne på avdelingene og det er humor overalt der vi ferdes. Jeg tror at ved å formidle med humor blir det en gjenkjennelsesfaktor for mange mennesker. Skillene med «oss» og «de» blir mindre. Det gjør at det blir lettere for mennesker å si høyt at de sliter. Jeg mottar mail og meldinger som takker meg. Takker meg for at jeg evner å formidle med humor. Det de skriver som ofte er felles, og som jeg faktisk ikke har reflektert, over er at humor gir håp.

Det var en vill idé, og vi var enige om å kjøre showet hvis det kom 20 stk.

Kanskje er det normalen som er galskap? Mange blir dessverre syke av å jaget etter å passe inn i «normalen», normalen er blitt så liten.

Gjennom sin blogg “En titt over gjerdet” formidler hun med humor og selvironi. På neste side kan du lese et av innleggene fra denne bloggen.

Så når noen sier: «Linda, er du gal?» (et kjent uttrykk), ja, da svarer jeg.

«Ja, det er jobben min»

9

FOKUS

BJØRN EIDSVÅG! Ikke ødelegg depresjonen min!

Bjørn Eidsvåg ble min store guru på psyk.

Hver eneste dag sang han at han så at jeg var trøtt. Ja, denne mannen kunne virkelig SE meg. Gjennom CD-spilleren min både så han at jeg var trøtt, han visste at det eneste jeg ønsket meg var en solskinnsdag. Hver eneste strofe i sangene hans viste meg at denne mannen skjønte meg!!

Helt til han ødela tilliten... Jeg ble helt satt ut da denne mannen plutselig ikke skjønte noe som helst lengre. Plutselig sang han «sha la la» og «Eg har det bra, eg e fornøyd å glad». Hva skjedde Bjørn Eidsvåg?, tenkte jeg.

Ja, lurte litt på å ringe noen, kanskje han var syk? Ikke bare avsporet han, men sangen var så fengende at jeg begynte å synge på den. Til og med de gangene de beslagla CD-spilleren min. Bjørn Eidsvåg hadde vendt seg imot meg. Han som hadde laget så mange «nasjonalsanger» om depresjon og elendighet, som gjorde det mulig for meg å dyrke min elendighet. Ja, han hadde vendt meg ryggen og laget en gladsang.

Han som hadde fremelsket min elendighet forsøkte nå å ødelegge hele depresjonen min meg en gladsang?

Ja ja, skulle det være på denne måten så skulle nå jeg også vise kreativitet.

Jeg begynte å lage nye strofer og vers i sangene som «skjønte meg» og min elendighet for å ta igjen!

Dermed kom verset: «Eg ser at du e sjuk.

Men eg kan ikkje spy opp gørra for deg Du må spy det opp sjøl Men eg kan spy ilag med deg.»

Hah Bjørn Eidsvåg! Slå den!!

«Det einaste hu ønska seg va ei motorsag..» endra innholdet i resten av DEN sangen.

Ja, nå snakker vi. Begynte å bli skuls.

Jeg gikk over til Sigvart Dagsland.

Depresjonen var back on track.

10

Tekst: Linda Øye

Visste du at...

Humor defineres som det som virker komisk, som kaller på latteren; sans for det komiske. Ordet kommer opprinnelig av latinsk; ‘fuktighet, væske’, noe som har sammenheng med at man i oldtidens fysiologi antok at de forskjellige kroppsvæsker og deres sammensetning avgjorde hvilket temperament en person fikk.

Sans for humor kan måles, blant annet gjennom evnen til å oppfatte humoristiske poenger, til å trives i muntre situasjoner og hvor lett en person har for å le. I et forkningsprosjekt ble disse tre komponentene benyttet til å teste hvordan humoristisk sans påvirket sykelighet og dødelighet.

Hele 53.500 nordtrøndere ble fulgt gjennom en periode på sju år, og de som scoret aller best på humorskalaen, hadde bare halvparten så høy dødelighet over disse årene, sammenlignet med gruppen som scoret lavest på humoristisk sans.

Professor Sven Svebak som har forsket på humor og helse beskriver humor som en ferdighet, som han sammenligner med en «støtdemper» mot stress og krise. Humor hjelper oss når livets landevei blir kronglete og humpete.

Latter er det fysiologiske svaret på humor, og når vi ler utløses kjemiske stoffer som gjør oss glade, oppstemte og bringer oss i et positivt modus.

Norman Cousins har skrevet en bok om sin egen erfaring med morsomme filmer som den viktigste faktoren i behandlingen av en smertetilstand der legene ikke hadde noen terapi. Han oppdaget til sin overraskelse at han kunne være smertefri i inntil to timer etter en serie med kraftige latteranfall.

Forskere hevder at en god latterkule kan sammenlignes med en omgang trening ettersom mange muskler aktiveres og at det er sunt for åndedrett og blodgjennomstrømning.

På bare tre-fire sekunder kan pulsen øke med hele 50 slag.Så faller pulsen like raskt når personen slutter å le. Blodtrykket vil stige betydelig under en slik akutt pulsøkning, og der ligger en mulig forklaring på hvorfor det er mulig å le seg i hjel. Da dør personen av sirkulasjonssvikt.

Wikipedia opplyser om totalt åtte mennesker som har dødd av latter, Men professor Svebak anbefaler ingen å slutte å le av frykt for en slik hendelse. Snarere tvert i mot anbefaler han folk å ha det litt moro hver dag. Da får hjertet og blodkarsystemet daglig trim og vil sikkert tåle de største påkjenninger under latter.

Smil smitter. I en studie foretatt i Sverige, viste de at folk hadde vanskeligheter med å å se sur ut, når de så på andre som smilte, og at musklene deres automatisk initierte smil.

Et smil i fjøset kan gjøre mer for sauen enn du kanskje har trodd.

Sauer foretrekker nemlig smilende og avslappede ansikt fremfor sinte eller stressede tryner, melder forskergruppen fra Cambridge University.

Når vi smiler bruker vi mellom 5 og 35 ansiktsmuskler. Et smil er det mest gjenkjennelige ansiktsuttrykket. Folk kan kjenne igjen et smil på nesten 100 meters avstand.

Kilder: Tidsskrift for den norske legeforening, Sinnetshelse.no, mind.no, Newton, Wikipedia, Store Norske Leksikon.

11

MYten: spiseforstyrrelser og undervekt Tekst: Asle Halvorsen, psykolog

Det finnes en del myter om spiseforstyrrelser. To av de mest uheldige er at man først har en alvorlig spiseforstyrrelse når man er undervektig, og at personer som har en spiseforstyrrelse og er undervektig, har lyktes i sammenligning med personer med spiseforstyrrelse som er normalvektig eller overvektig. Dette må avkreftes igjen og igjen.

12

De aller fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse er ikke undervektige, og personer som har en spiseforstyrrelse og undervekt har to problemer.

Satt på spissen kan vi si at spiseforstyrrelser ikke har noe med vekt å gjøre, men er man undervektig i tillegg til å ha en spiseforstyrrelse, kan man ikke blir frisk fra spiseforstyrrelsen uten også å behandle undervekten.

Det mest uheldige med denne seiglivede myten er fokuset det gir.

Det kan gi personer som har en spiseforstyrrelse, men ikke er undervektig, en opplevelse av at de ikke er syke nok og at de ikke vil bli tatt alvorlig om de ber om hjelp. Denne ideen kan også gjøre hjelpere blinde for hvem vi skal

hjelpe og hvordan vi kan hjelpe. Det kan også føre til at hjelpere ikke spør om spiseforstyrrelser når de treffer noen som ber om hjelp, og det kan skape et ensidig fokus på vekt når vi skal hjelpe dem som har spiseforstyrrelse og er undervektig.

Så hva er en spiseforstyrrelse om det ikke er undervekt?

En spiseforstyrrelse handler i hovedsak om at man har masse tanker, handlinger og følelser knyttet opp til kropp, vekt og mat og kontroll på dette, og at dette tar så stor plass at det går utover viktige områder i livet. Videre handler det om at dette ikke er et fritt valg. Mange kan oppleve at de bruker tid på å følge dietter og kan få dårlig samvittighet når de har spist noe de tenkte de ikke burde spise, men vil likevel ikke få

problemer med å gjøre noe helt annet i perioder.

Dersom man har en spiseforstyrrelse er dette mye vanskeligere. Da vil man strekke seg langt for å unngå å gjøre noe som strider mot det man føler er rett, eller for å unngå noe man føler ubehagelig. Dersom man skulle spise noe som føltes ubehagelig vil man kunne tenke at nå er jeg skitten og ikke verdt noen ting, og fortsette å spise ting man egentlig prøver å unngå. Noen kan etter dette kaste opp for å bli kvitt maten, og uansett vil de fleste tenke at de må ta kontroll igjen og sørge for å spise mindre, unngå farlig mat, la være å spise, utsette å spise eller spise ting man er minst redd for.

Det er også vanlig at man er redd

”

Det mest uheldige med dennes seiglivede myten er fokuset det gir. Det kan gi personer som har en spiseforstyrrelse, men ikke er undervektig, en opplevelse av at de ikke er syke nok og at de ikke vil bli tatt alvorlig om de ber om hjelp. Denne ideen kan også gjøre hjelpere blinde for hvem vi skal hjelpe og hvordan vi kan hjelpe.

for hva som skjer med kroppen, og enten i stor grad sjekker kroppen eller prøver å unngå kroppen.

Man kan sjekke kroppen i speil, med klær for å se om de passer, strammer eller sitter løst, man bruker målebånd, man veier seg

igjen og igjen, man tar bilder av seg selv som man sammenligner,

Bildet er hentet fra ROS sin «mytebryteuke» på Facebook.

Blant mytene vi her avkreftet, var myten om at det e lett å se at noen har en spiseforstyrrelse.

Spiseforstyrrelser vises oftest ikke utenpå. Mange som har en spiseforstyrrelse er normalvektig og har ingen ytre tegn på sykdommen

13

”

Når det gjelder spiseforstyrrelser og undervekt er det i de tilstandene der en har begge deler, ikke nok å behandle undervekten.

Samtidig er undervektens effekt på oss slik at man ikke kan bli kvitt en spiseforstyrrelse og fortsatt være undervektig. eller man bruker andre metoder for å se om det har skjedd endring på kroppen. Mange sammenligner seg i stor grad med andre og tenker at de selv er for store og at andre er mye tynnere.

Feitefølelsen er også noe mange opplever. Denne opplevelsen som egentlig ikke er en følelse, kamuflerer andre følelser og gir en opplevelse av at man er feit når det man føler egentlig bunner i andre negative følelser.

Alt dette er vanlig ved en spiseforstyrrelse uansett om man er undervektig, normalvektig eller overvektig. Disse tingene tar tid og fokus, og de er til stede når man våkner om morgenen, gjennom hele dagen, før man legger seg og om natten kan man godt drømme om det også.

Mens andre lever livet på godt og vondt, øver på å takle oppturer og nedturer, jobber med å regulere og leve med egne følelser, erfarer gode og dårlige relasjoner, tar utdanning, jobber, leker med hobbyer og koser seg, vil den som har en spiseforstyrrelse være så fanget i tanker om kropp, vekt og mat og kontroll på dette, at det er liten plass til noe annet. Spiseforstyrrelsen hindrer en i å leve og erfare livet og årene dette står på får man ikke igjen. I tillegg kan man som konsekvens av spiseforstyrrelser få alvorlige mangelsykdommer og dårlig helse.

Og, for de fleste som har det slik

14

handler det ikke om undervekt. De som har en spiseforstyrrelse og undervekt samtidig har et problem i tillegg.

Undervekt ved spiseforstyrrelse forklares ofte som et resultat at man har unngått nok mat i så lang tid at man har mistet kontrollen på vekten. De fleste som er undervektige i Norge i dag er det ikke som følge av en spiseforstyrrelse.

Alle som blir undervektige, uansett grunn, vil oppleve konsekvenser av undervekt. Disse konsekvensene vil man også oppleve dersom man over en lengre periode går kraftig ned i vekt, uten at man nødvendigvis er undervektig.

Spiser vi for lite tenker vi på mat. Vi blir kranglevorne og impulsstyrte og mye lettere irritert enn når vi har spist, og vi lever ofte i et følelseskaos eller opplever en tilstand der vi liksom ikke er tilstede i oss selv og følelsene våre. Generelt får man lavere stemningsleie. Mange får fremtredende depressive symptomer som følge av undervektstilstanden, som negative tanker om seg selv og fremtiden, selvbebreidelser, skyldfølelser, følelse av utilstrekkelighet og håpløshet og følelse av mindreverd.

Vi får problemer med tenkningen vår og det blir vanskelig å skille viktige ting fra uviktige ting. Det man tenker på akkurat nå kan oppleves mye viktigere enn det faktisk er om man hadde fått mulighet til å sette det opp mot andre ting i livet,

og det man tenker på akkurat nå vil med stor sannsynlighet være mat, nettopp fordi man er sulten og eventuelt undervektig.

Undervekt og for lite mat gjør at vi blir mindre interessert i andre mennesker. Vi trekker oss lettere tilbake og vil være for oss selv. Vi mister interesse for nære relasjoner, både kjærlighetsrelasjoner og vennerelasjoner. Vi blir også mer tvangspreget og mindre fleksible, og det er vanlig at vi får en mengde rutiner vi følger og synes det er vanskelig å bryte. I tillegg er det en rekke fysiske konsekvenser av undervekt.

Den gode nyheten om undervekt er at vi mennesker i stor grad tåler det å ha vært undervekt bra, og at de fleste konsekvenser forsvinner om man går opp i vekt og stabiliserer vekten på normalvekt.

Når det gjelder spiseforstyrrelser og undervekt er det i de tilstandene der en har begge deler, ikke nok å behandle undervekten. Samtidig er undervektens effekt på oss slik at man ikke kan bli kvitt en spiseforstyrrelse og fortsatt være undervektig. En person som skal jobbe seg ut av spiseforstyrrelse og undervekt må altså få hjelp til å løse begge problemer.

Og, til slutt tilbake til oppsummering av poenget. Dersom du har en spiseforstyrrelse og ikke er undervektig, betyr det ikke at lidelsen ikke er alvorlig. De aller fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse er ikke undervektig.

Det betyr også at det er umulig å se på de aller fleste som har en spiseforstyrrelse at de har dette problemet. På samme måte er det ikke sikkert en som hadde en spiseforstyrrelse og undervekt er kvitt spiseforstyrrelsen dersom de ikke er undervektig lengre.

Bokanmeldelse // Marianne Clementine Håheim

Svart belte Forlaget Oktober 2015

Tekst: Nina Hvidsten Det første som slår meg når jeg ser omslaget på denne boken, er hvor fin den er. Så mørk og hard, men likevel så fin.

Dette inntrykket blir med meg gjennom resten av sidene i boken, som ble lest to ganger på to kvelder.

«Svart belte» er en selvbiografisk bok fra Marianne Clementine Håheim, som med denne boken debuterer som romanforfatter. Språket er nynorsk, poetisk, rått og oppslukende. Og med sider der bare halvparten er fylt med tekst, er veien gjennom boken kort og drivende.

«Svart belte» gir oss et dypt innblikk i sinnet til en ung jente som desperat ønsker seg en annen kropp (helst ingen kropp) og et annet selv. Vi følger henne fra hun sykler til sin første sommerjobb når hun er 13 år, via innleggelse på psykiatrisk når hun er 15, til hun kommer tilbake til familien sin i Førde. Her følger vi Mariannes store prosjekt; å forandre kroppen sin. Hun fremstår som en arbeidsgivers store drøm der hun med sterk vilje, glede, engasjement, lojalitet og iver tar fatt på jobben. Jobben med å gjøre kroppen så liten og så hard som mulig.

«Kroppen eg ønskte meg: Dønn ærleg, med stolte kantar og tydelege reisverk. Ein ulovleg, ufruktbar, kompromisslaus kropp, umogleg å ta for gitt. Eg har aldri funnest så tydeleg i verda.»

Hun beskriver sin egen besettelse, og sine foreldres frykt, fortvilelse og sorg på en sterk og hjerteskjærende måte.

Kan du trøste din far når det er din feil at han gråter?

Marianne blir alvorlig syk, men er fremdeles stolt over det hun har oppnådd og det harde arbeidet hun har lagt ned. Boken viser veldig klart hvordan kroppen blir et objekt som manipuleres og kontrolleres for å oppnå et høyere mål.

I behandling legger hun på seg nok til å bli sendt hjem til familien før jul.

Hun får beskjed om at nå er hun frisk nok. Marianne tviler og kan ikke helt se hva det betyr det å være frisk. Er det meningen at hun skal være glad? Være stolt? Beskrivelsen av tankene og skammen som følger med det å spise viser at ting er langt fra bra.

«Svart belte» er langt fra en typisk egenerfaringshistorie om «hvorfor jeg ble syk og hvordan jeg ble frisk igjen». Som leser blir man sittende igjen med mange spørsmål. Men ikke minst blir man sittende igjen med en sterk opplevelse og et innblikk i en ung jentes kamp for å finne ut av hvem hun egentlig er.

Se vårt intervju av Marianne Clementine Håheim på side 18.

15

FOKUS

«If some day you’re not feeling well, you should remember some little thing I have said or done and if it brings a smile to your face or a chuckle to your heart then my purpose as a clown has been fulfilled.»

Red Skelton (amerikansk klovn)

masker I forbindelse med vår psykiske helse hører vi ofte om viktigheten av å fjerne masken. I denne artikkelen har jeg lyst til å se mer på fenomenet masker – både de sosiale og psykiske maskene vi bærer med oss. Hvilken funksjoner har de? Kanskje kan vi lære noe av klovnene?

Tekst: Linn Bæra Jeg tør å påstå at det ikke er bare en type maske. Og her vil jeg vise til klovnen, med alle dens ulike ansikts utrykk og budskapet i klovnens maske. Kan vi lære noe om oss selv og våre egne masker ved å se på klovnenes ansikter?

Maskenes mester

Klovnene er maskenes mester. Mester i å bære dem og mester i å fjerne dem. I deres opptreden jobber de ikke bare med egne masker, men også samfunnets masker og kanskje til og med dine. Klovnene synliggjør det humoristiske rundt oss, samtidig det tragiske. De kan åpne øynene våre og vekke et mangfold av følelser.

Opp gjennom historien har klovnen hatt mange funksjoner, fra den politisk orienterte hoffnarren til den intelligente melankolske klovnen med det hvitmalte ansiktet, til den klønete sirkus klovnen med den røde nesen. Uansett hvilken type klovn vi møter, utvider de våre horisonter – ved å finne og spre latter og glede ut fra de minste ting, samtidig som de klarer å rommer og vise et spekter av følelser som vi alle har, men ofte skjuler.

Sammen med latteren kan ofte klovnen vise oss tårer og

16

smerte, vi får gjerne kjenne på sjenanse, annerledeshet, urettferdighet og sorg vevd inn i humor. De bruker seg selv og sine motstridene uttrykk til å nå publikumet sitt med et budskap.

Sykehusklovnen er et godt eksempel på mangfoldet av følelser klovnen kan romme. Selv i sorgen kan vi finne glede og i et rom med smerte er latteren faktisk viktig.

Her skaper sykehuskovnene gode, minneverdige og fascinerende øyeblikk, i ellers ofte vanskelige situasjoner. Ved å bringe inn humoren i alvoret, kan alvoret bli lettere å bære. Alvoret blir ikke mindre med humor, men lettere å være i.

Livets dualitet

Jeg spør innledningsvis – kan vi lære noe av klovnene?

Ja, det tenker jeg vi kan. Det klovnene gjør er å inneha en dualitet i alle sine masker. Klovnene operer ofte i en kontinuerlig dans mellom latter og tårer, styrke og sårbarhet, smerte og nytelse, mellom å være klønete og å mestre. Vi trenger ikke være redd for livets dualiteter – de er utfyllende. Hverdagen består av både opp og nedturer - som vi må forholde oss til og stå i. I forbindelse med disse større eller mindre svingningene, kan vi trenge å kunne både finne masker og fjerne masker.

Lette masker

Masker i en bred forståelse er noe vi alle har. «Lette» masker og «harde» masker. De gode mangfoldige maskene, kaller jeg lette masker – disse kan vi sjonglere daglig i forbindelse med ulike sosiale situasjoner. Disse maskene er «ekte» i den forstand at de kommer fra våre egne uttrykk – de har mange ulike uttrykk og kan veksles lett. De har sine røtter i vårt eget følelsesliv. De hjelper oss å håndtere ubehagelige og krevende situasjoner, situasjoner hvor vi helst vil gi et bestemt inntrykk og gjerne i overraskende situasjoner. De er gode da vi skal manøvrere oss i storsamfunnet.

Det er ikke alltid vi ønsker å vise omverden akkurat hva vi føler eller styrken av en følelse. Og de kan hjelpe oss i gang på en litt dårlig dag. Et halvveis smil kan bli et helt smil i godt selskap.

Harde masker

På andre siden har vi de harde maskene, de som ikke lengre er mangfoldige og ikke er koblet sammen med vårt egentlige følelsesliv. Disse maskene har ofte vokst seg gradvis hardere og hardere med beskyttelse som formål. Beskyttelse mot å vise hvordan vi egentlig har det, mot å vise hva vi bærer på innsiden.

Utforsk dine masker •

Har du en beskyttende maske? Hvilken form har den?

•

Klarerer du å stå i klovnenes dualitet – tåle både styrke og sårbarhet, smerte og nytelse, og ikke minst favne både tårer og latter?

•

Har du noen å legge masken ned med?

•

Har du lette mangfoldige masker som hjelper deg å bryte en negativ trend eller å tåle ulike situasjoner?

Er du redd for å fjerne masken – finn det trygge rommet og ta et skritt av gangen. Er du redd for å gå ut verden å åpne for noe nytt – finn frem lette masker og prøv deg frem.

Balansegangen mellom å smile mens man egentlig vil skrike, og det å åpne for et smil på en dårlig dag – skal vi være bevisst på. Er vi bevisst denne balansen tenker jeg vi alle med god effekt, kan søke klovnen i oss selv og innimellom se verden gjennom klovnens øyne.

Ofte kan beskyttelse komme fra et ønske om å være noe annet, eller i frykt for å bli dømt og misforstått.

Disse maskene bærer nesten alltid skammen med seg.

De harde maskene kan ha ulike former – som latter, sarkasme, avvisning, kynisme, pessimisme og forfengelighet. Felles er at denne formen ofte erstatter mangfoldet og er ikke knyttet til de egentlig følelsene personen bærer.

Mange som bærer på en indre smerte blir en mester i å bære harde masker. Dessverre tar disse maskene mer enn de gir, de skaper avstand, ensomhet og økt psykisk dissonans. Noe som gjør maskene stadig tyngre å bære.

Et trygt rom

Det er når dualiteten i maskene eller mangfoldet av uttrykk forsvinner, at vi ofte kan få problemer.Når masken bli for hard og tykkhudet, kommer ikke lenger smilet gjennom. Dersom smerten ikke tåler dagens lys, en venns favn eller hjelpens hånd, og man utelukkende bærer smerten alene og skjult, da hjelper ikke masken.

Da er det tid for å finne en trygg person man kan fjerne den harde masken sammen med, og finne tilbake til de lette.

17

MEd svart

belte

i livet Tekst: Nina Hvidsten Foto: andreas e. Nygjerd

I høst ga Marianne Clementine Håheim ut den selvbiografiske boken ”Svart belte”, om en ung jentes desperate ønske om en annen kropp og et annet selv.

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med en sterk opplevelse og mange spørsmål, Hvorfor gikk det så langt? Kunne noe vært gjort annerledes? Og hvordan har hun det i dag?

18

«Eg var så lita første gong eg spurde mamma om det var meininga at låra mine skulle vere så breie når eg sat. Ho svarte at det sjølvsagt ikkje var noko gale med låra mine, men korleis kunne det stemme, når tynne lår såg helt annleise ut? Det fanst tynne lår, og det fanst lår som mine.»

I «Svart belte» beskriver Marianne Clementine et intenst ønske om å forandre kroppen sin, livet sitt og å ”bytte plass i verden”. Marianne forteller at hun tidlig ble selvbevisst og klar over at hun fysisk tok mer plass en andre jenter.

–Som 12-åring var jeg allerede nesten 1,80 høy. I hodet mitt hang identitet og utseende, da spesielt kropp og vekt, uløselig sammen, Altså ville jeg bli en annen jente,

en ny og spennende jente, hvis jeg klarte å bli tynn. Den sommeren det begynte å gå galt, hadde jeg fått min første sommerjobb, og ville så gjerne imponere «de kule guttene» der. Det første jeg kom på, var å gripe etter magerosten og joggeskoene. Jeg trodde virkelig det kom til å virke. Alt jeg kunne forstå av å se på samfunnet og populærkulturen rundt meg, var at du måtte være tynn for å være vakker, og at det var enormt viktig å være vakker. Jeg hadde blitt overbevist om at kroppen min var feil, og at alt kom til å bli bedre hvis jeg «fikset på» den.

«Eg blir sendt til stadig fleire folk som vil prøve å hjelpe.

Klasseforstandar, helsesyster, legar og psykologer; vaksne som veit ting. Dei ordlegg seg ulikt, men vil det same. Eit lag med motstand som for all del ikkje må få bryte gjennom forsvaret. Eg har blitt fjorten år og gallionsfigur for ein reinaere, meir konsentrert styrke enn dei kan forstå, dei med sine karbonadesmørbrød og komitear, dei kjenner ikkje suget i magen og kniven i ryggen, forstår ikkje kva arbeid faktisk er. » I boken får vi innblikk i hvor positiv spiseforstyrrelsen opplevdes i starten og hvor dedikert og «besatt» hun var i denne perioden. Marianne Clementine er usikker på om noe kunne fått henne til å endre retning i denne fasen, men savnet noen som så hva det egentlig handlet om.

– Først og fremst hadde jeg nok trengt bedre, mer kvalifisert hjelp helt fra starten. Jeg gikk til helsesøster, til lege og psykolog, men ingen forstod egentlig hva jeg drev med, hva som var problemet mitt. De var veldig opptatt av å veie meg og snakke om mat. Det gjorde meg bare enda reddere og mer innbitt.

19

«Så kjem Anders. Han går inn i rommet mitt og endrar det, fordi han ikkje prøver. Vi er ikkje fagperson og pasient, berre to menneske på ulike stader. » Etter hvert blir tilstanden til Marianne Clementine så alvorlig at hun må legges inn ved en psykiatrisk avdeling i Bergen. Her møter hun ulike behandlere, med helt ulike tilnærmingsmetoder.

– Mange var veldig strenge. Noen ble ofte sinte. Sjefen selv sa noen utrolig stygge ting til meg, som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg følte meg lite forstått, var redd og usikker. Anders (som ikke heter det i virkeligheten), derimot, ville snakke med meg, bli kjent med meg.

Han prøvde virkelig å forstå hvordan jeg tenkte. Han stilte vanskelige spørsmål, men spilte også gitar og fortalte morsomme historier fra sitt eget liv. Han fikk meg til å føle meg som en person med noe å tilby, ikke bare en syk og vanskelig jente. Det betydde enormt mye.

«Det må finnast meir av meg, eg må vere noko betre enn denne desperate jenta som tvingar mat inn i munnen med begge hender medan ho tenkjer på magesekkar som sprekk og drukna hovud i doskåler. Kanskje i musikken, i tradisjonane, i mamma og pappa sine klemmar. Dette kan ikkje vere alt. Det eg har blitt, kan ikkje vere den eg er.»

Etter hvert begynner vi å få glimt av at Marianne ønsker seg et annet liv. Men veien mot å bli frisk har vært lang og tøff.

– Jeg var 15 år da jeg ble utskrevet fra sykehuset, hadde knekt fullstendig for overspising og oppkast innen jeg var 16, og kom meg ikke på rett kjøl før jeg var rundt 25.

Det har vært en lang reise, og jeg har ønsket meg et

annet liv en million ganger. Det som har endret seg med årene, er vel at jeg har blitt mindre redd for dette andre livet, klar for å prøve meg i den virkelige verden, uten sykdommen. Det er slitsomt å ha bulimi, det går ikke an å leve slik i lengden. Men det er viktig for meg å understreke at jeg ikke klarte det helt på egen hånd – jeg fikk god hjelp av en ny fastlege som gav meg antidepressiva som faktisk virket.

«Ein skal ikkje få foreldra sine til å grine så ofte på så kort tid, så mykje makt skal ein ikkje ha når ein er femten.»

I tillegg til sine egne tanker og følelser, gir Marianne Clementine oss et innblikk i sine foreldres fortvilelse, frykt og smerte. Marianne forteller at hun alltid kommer til å ha dårlig samvittighet for det foreldrene og søskene har gått gjennom.

– Dette er noe jeg fremdeles håndterer dag for dag. Jeg holdt problemene så godt skjult som jeg kunne i årevis, ville ikke at de skulle vite. Det gjør noe med familieforhold å gå rundt med slike hemmeligheter. En er aldri helt tilstede sammen med de andre, en blir distansert.

Jeg tror fremdeles jeg er i prosessen med å bli kjent med familien min på nytt, som frisk.

For i dag er Marianne Clementine frisk. 28 år gammel med gode dager og dårlige dager, og med sin sårbarhet som styrke.

– I dag er jeg er en engasjert og takknemlig person med veldig høy latter. Jeg er hard og myk, sterk og svak. En sjelden gang gråter jeg foran speilet, men jeg danser som en tulling langt oftere. Jeg liker potetmos, øl, hunder og bøker.

Marianne Clementine Håheim (f.1987) fra Jølster, debuterte med Bilydar i 2012 og ble kalt landets rockepoet. Svart Belte er Håheims første roman.

Det vanskelige i livet er ikke å bli til noe, men å våge å være seg selv.

Sitat fra ukjent klok person

20

” ROS NYTT PÅRØRENDEBROSJYRE Med støtte fra Extrastiftelsen, har ROS utarbeidet en egen brosjyre for pårørende og nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

Her finner du blant annet opplysninger om tegne på spiseforstyrrelser, råd til deg som står nær, samt info om behandling.

Brosjyren er gratis og kan bestilles via nettros.no.

For utfyllende informasjon anbefaler vi vår håndbok for foreldre og andre pårørende. Her får du kunnskapsgrunnlaget for å kunne være en best mulig støtte til den du står nær. Boken selges for kr 150,- via nettros.no

Chat I november lanserte ROS CHAT som ny kanal for vår rådgivningstjeneste.

Med dette tilbudet håper vi enda flere vil ta kontakt for råd og støtte på et tidlig tidspunkt. Vi erfarer allerede at chatten er svært populær og at den kan gjøre terskelen for å søke hjelp enda lavere.

Rådgiverne på chatten har bred og variert erfaring med kombinasjonen av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring.Chatten er åpen tre kvelder i uken, fra kl 17-21 og du finner den på nettros.no Chatten er en del av ROS sitt første internasjonale samarbeidsprosjekt, med brukerorganisasjonen Healthy and Free i Tsjekkia. Frem til april 2016 vil vi sammen med Tsjekkia utveksle erfaringer og lærdom når det gjelder chat som kommunikasjonskanal.

21

Rådgivers hjørne

JULENS UTFORDRINGER

Julen kan være en utfordrende tid når du, eller en av dine nære har en spiseforstyrrelse.

Det er mange som gruer seg, blant annet til kakefat og store middagsselskaper. Det kan være vanskelig å vite hvordan du skal gripe an utfordringene og derfor vil jeg dele noen tips om hvordan en kan håndtere utfordringer i julen.

TEkst: LINN BÆRA Selv om maten er en av de mest åpenbare utfordringene, kan det også by på problemer at julen er en tid for hygge. Når du er i en vanskelig periode i livet, kan smerten bli ekstra tung i høytider. Da er det viktig å huske på at det er normalt og lov å ha både gode og dårlige dager – også i julen.

Riktig fokus

Jeg får ofte spørsmål om hvordan man skal klare å komme seg gjennom julen, eller hvordan klare å få en god jul. Pårørende spør etter råd for å skape en god jul for alle i familien. Det er ingen fasit på hvordan dette gjøres best, men det er to faktorer som er viktig. Den ene er å ta hensyn til alle parter, og den andre er å bevare de gode familietradisjonene for julen. Her er det viktig å finne en balanse.

Det viktigste i julen er ikke hvordan vi velger å gjennomføre den, men hvilket fokus vi har. Ikke la sykdommen få hovedfokus. Forsøk å sette spiseforstyrrelsen på benken en stund. La mat være mat og fokuser på den gode stemningen.

Julemiddagen.

Julemiddagen kan være vanskelig. Skal man endre tradisjonen for å lette stresset eller beholde julemåltidet som det pleier å være? Tenk gjennom hva det er som styrer valgene man tar. Er det familien eller spiseforstyrrelsen?

Dersom man serverer salat i stedet for pinnekjøtt blir det fort spiseforstyrrelsen som tar kontroll over menyen for hele familien. Jeg anbefaler at man beholder julemiddagen som før, men ikkefokuserer på hvem som spiser hva, eller hvor mye. Jeg husker selv at julemiddagen var

22

vanskelig, samtidig så husker jeg også godt gleden over å kunne nyte dette måltidet igjen da jeg ble friskere.

Det sentrale spørsmålet i julen er; hva er de gode tradisjonene for oss? Det kan selvsagt være å samles rundt et godt måltid, men jeg er sikker på at det også er andre tradisjoner som man lettere kan samles rundt i år: enten det er en skitur, det å samles rundt Flåklypa eller spille kort. For noen er det tradisjonene ved juletreet og å gi hverandre gaver. Og om vi ser litt nærmere på dette så handler det om å gi hverandre oppmerksomhet og å dele en verdifull tid.

Kaker og kos

I julen er det vanlig å ha småkaker, julekaker og annet godteri. Dette er ofte triggere for den som strever med en spiseforstyrrelse. Skal det være kaker denne julen eller ikke? Her er det viktig å kunne ivareta alle i familien. Det er lov å kose seg, ja jeg vil si at det er viktig å få lov til å unne seg noe ekstra innimellom. I forbindelse med julen er det ofte søsken, samboere, barn eller andre familiemedlemmer som både gleder seg til, og nyter å kose seg litt ekstra. Om man da velger å fjerne det søte fra julen vil dette kunne oppleves feil for mange.

Samtidig kan det være svært slitsomt, stressende og vanskelig for den som har en spiseforstyrrelse om godteriskålen står fremme til enhver tid. Prat sammen i forkant og lytt til alle sine behov og ønsker, for å finne rammer som ivaretar alle. En måte å lage disse rammene på er å avtale hvilke dager dere skal ha kakefat og snop. Hvilke dager er det nok med et fruktfat og hvilke dager skal vi skape hygge uten å ha noe å spise. Hvis dette er avtalt på forhånd senker det stress

i kraft av forutsigbarhet og ved at det blir en variasjon.

Samtidig blir alle hørt.

Time-out

Det er lov å ta en time-out. Både de korte spontane pausene og de planlagte tilrettelagte pausene. Jeg har erfaring med at det for alle er fruktbart med en liten pause fra høytiden, med egentid og påfyll. Påfyllet kan enten være i form av avkobling eller aktivitet.

Hovedformålet er å skape et rom for seg selv, for å gjøre noe for seg selv og for å senke skuldre eller koble av.

Det kan være alt fra å gå tur, til kino eller hjemmespa.

Store middagsselskap eller andre store sammenkomster, kan også være utfordrende for mange. Her kan time-outs være et godt verktøy. Time-out handler her om å skape seg et lite pusterom i en vanskelig situasjon.

Tenk i gjennom på forhånd hvordan du i praksis kan få det til. Jeg gikk ut på trappa og tittet på stjernene, kjente på vinteren og pustet inn litt frisk luft når jeg trengte en pause. Jeg så på nordstjerna og tenkte – dette klarer jeg.

Middagsselskap er ofte vanskelige fordi det kan komme ubehagelige spørsmål, eller rett og slett fordi spiseforstyrrelsen blir for synlig. Den kan bli synlig på to ulike vis; synlig kun for den som har den – med følelse av å være annerledes eller å ikke mestre. Eller synlig rundt bordet, noe som ofte kan føre til de vanskelige spørsmålene . Følelsen av å bære spiseforstyrrelsen utenpå seg, skaper stor grad av stress.

For å senke stresset i forbindelse med selskap er det lurt å forberede seg. Vær i forkant og ta kontrollen. Og her er det gull å ha en alliert. Med alliert mener jeg at du som er berørt, og du som er nær, sammen lager en plan for hvordan dere skal gjøre selskapet best mulig.

Hvordan dere skal takle de spørsmålene og situasjonene som skaper engstelse. Sett dere ned i forkant og tenk gjennom hva du/dere er redd for. Hvilke spørsmål som kan være vanskelige og hvilke situasjoner rundt matbordet som vil kunne være vanskelige å håndtere. Lag svar på spørsmålene, svar som du er komfortabel med.

Si dem høyt – slik at når spørsmålet kommer; er du klar.

Prat om situasjoner som kan bli vanskelige, slik at dere sammen kan håndtere de. Sett dere strategisk ved siden av hverandre ved bordet – det gir både trygghet og mulighet til rask hjelp.

Pust

Situasjonene den med en spiseforstyrrelsen opplever som vanskelige, kan også være vanskelige for de som står nær. Når alle i familien har et felles ønske om å ha det bra, er det å skape en allianse og plan for jul sammen, noe av det viktigse man kan gjøre. Sett spiseforstyrrelsen til side og hold fokus på det friske – på hverandre og de tradisjoner dere kan samles ved. Blir det vanskelig, søk støtte, se på stjernene og pust.

Og med dette ønsker jeg alle både glede og ro i tiden som kommer.

Snakk sammen i forkant og lag en plan for julen.

Ta hensyn til alles behov og ønsker for julehøytiden.

Finn tradisjoner alle kan samles rundt.

Skap pusterom for deg selv.

23

S ø v n Tekst: Line Orvedal Foto: istockphoto Mye er blitt skrevet om viktigheten av god søvn både når det gjelder vår mentale og fysiske helse.

Artikler med gode tips og ulike «behandlinger» for søvnproblemer har også fått stor spalteplass. Det at mange mennesker strever med å få sove forklares oftest ut i fra en rekke faktorer som alt fra stress og indre uro, psykiske problemer, smertetilstander og sosiale mediers inntog, til mangel på regelmessighet og struktur i livet. Men hva er egentlig søvn? Og hvorfor har søvn så stor betydning for vår helse?

Hvorfor sover vi ?

I en artikkel av Alvhild Alette Børkum fra Høgskolen i Bergen, kommer det frem at menneskers behov for søvn er og forblir et mysterium. Andre

24

artikler underbygger dette. På tross av at vi vet at søvn er livsviktig, på lik linje med luft og næring, vet vi fortsatt ikke helt med sikkerhet hvorfor vi sover. Det finnes selvsagt mange teorier som forsøker å forklare dette fenomenet, hvorpå den vanligste er at kroppen og særlig hjernen trenger å lade «batteriene». Men dette svaret er verken praktisk eller logisk forankret, hevder Børkum.

I følge samme artikkelen kommer det frem at søvnbehovet hos både mennesker og dyr varierer i svært stor grad. En pytonslange sover i 15 – 16 timer i døgnet mot en giraff som klarer seg med mindre enn to. Også menneskers søvnbehov varierer og kan være svært individuelt. Alt fra over 6 timer til et behov på 9 timer eller mer. betraktes som normalt.

Søvnens stadier

I skriv fra Nasjonal kompetansesenter for søvnsykdommer står det at søvnen vår varierer i kvalitet i løpet av natten. Søvnen kan også deles inn i ulike stadier som skiller seg betraktelig fra hverandre. Stadium 1 er en overgangsfase mellom søvn og våkentilstand. Hjernen fungerer langsommere, men det er lett å vekke personen på dette stadiet.

Ved normal søvn befinner man seg ikke mer enn under 5 % på dette stadiet i løpet av natten, men ved ulike søvnlidelser sees ofte en økning her.

I stadiet 2 inntrer det vanligste søvnstadiet hvor vi befinner oss rundt 50% av sovetiden. Dette omtales gjerne som lett søvn. Sanseinntrykk kommer i dette stadiet ikke videre til hjernen og øyebevegelsene forsvinner. Vekketerskelen er nå blitt mindre og det er vanskeligere å vekke personen som sover.

I stadium 3 og 4 er personen i dyp søvn. Det er vanskelig å vekke en

person fra den dype søvnen, og dersom en blir vekket tar det ofte lengre tid før en fungerer normalt.

Søvnene i disse stadiene regner for å være den viktigste søvnen for å bli uthvilt og fungere bra neste dag.

Rundt 20 – 25 % av søvnen utgjøres normalt av dyp søvn, men med økende alder sees en reduksjon av dyp søvn.

I stadiet 5 kalt REM-søvn er kroppen helt avslappet, total muskelavslapning. Videre er det på dette stadiet vi for det meste drømmer.

Det praktiske med å drømme i dette stadiet er at kroppen er så avslappet at vi ikke klarer å leve ut drømmene våre, og derfor forblir helt rolig. Første REM-søvn epoke kommer allerede vanligvis etter ca.

90 minutters søvn, for deretter å dukke opp hvert 90. minutt resten av natten. Mange av kroppens funksjoner blir endret under REMsøvnen. Blodtrykket og pulsen kan variere, kroppstemperaturen blir helt avhengig av temperaturen i omgivelsene samt at blodgjennomstrømningene til ulike

sovne før i 2 -3 tiden om natten.

Dette kan skyldes såkalt forsinket søvnfasesyndrom. Årsaken til forsinket søvnfasesyndrom ser ut til å være en langsommere biologisk klokke. Døgnrytmen styres av en liten kjerne i hjernen vår. Ved forsinket søvnsyndrom ser det ut til at denne rytmen er på godt over 25 timer. Det er også andre mulige forklaringer på hvorfor noen utvikler forsinket søvnfasesyndrom, som at følsomheten for lys er endret.

Søvnhygiene og behandling

Søvnproblemer vil alltid ha ulike og inviduelle årsaker som må behandles deretter. Men generelt ved dårlig søvn vil ulike tiltak kunne tilrådes og prøves ut enten det gjelder akutt kortvarige søvnproblemer eller mer langvarige søvnproblemer. organer endres. Dette forklarer hvorfor menn ofte kan våkne opp med ereksjon av penis, fordi det er vanlig å våkne opp fra REM-søvn.

REM søvnen utgjør ca. 20 – 25 % av vår totale sovetid.

Hvor lenge og hvor dypt vi sover reguleres av ulike faktorer.

Døgnrytmen, søvnbehovet og vanene våre står her sentralt.

Eksempelvis vil antall timer i våken tilstand bestemme hvor dypt vi sover. Søvnbehovet bygger seg opp mens vi er våken, og søvnen blir dypere jo lenger det er siden man sov sist.

Søvnvansker - Insomni

De aller fleste av oss har opplevd en natt eller to med dårlig søvn. Men for noen mennesker er søvnproblemene tilstede over lange perioder eller hver eneste natt.

Undersøkelser gjort både i inn- og utland viser at ca. 10 – 15 % av befolkningen lider av alvorlige og langvarige søvnproblemer.

Konsekvensene av søvnlidelser er

omfattende og for den enkelte går det utover helse og livskvalitet. Men også trafikkulykker, arbeids – og hjemmeulykker kan relateres til mangel på søvn og søvnproblemer.

Den vanligste enkeltårsaken til langvarige søvnproblemer er depresjon, men også stoffskiftelidelser, hjerte – lungesykdom, urolige bein, narkolepsi, nattlig kløe og smerter kan gi store søvnproblemer.

I noen tilfeller kan en ikke finne en enkel forklaring eller årsak på søvnvanskene.

Døgnrytmeproblemer er en annen viktig årsak til søvnproblemer.

Det er fortsatt uklart hvor mange med søvnproblemer som har et såkalt døgnrytmeproblem, men mye tyder på at dette er hyppigere enn tidligere antatt. Mange eldre mennesker har en tendens til å våkne svært tidlig om morgenen.

Dette kan skyldes en framskynding av døgnrytmen. For mange unge i alderen 13 – 25 år er det imidlertid problematisk å sovne inn, og de kan ha store problemer med å

Enkle råd som å unngå kaffe, energidrikker og nikotin på kvelden samt å unngå kraftig mosjon de siste timene før sengetid kan være nyttig å etterleve. Unngå å være sulten, eller for mett, sørg for mørke og ro og få innarbeidet et sengetidsrituale. Det å bruke soverommet/seng til utelukkende å sove i og unngå alt fra tv – titting til pc og mobil bruk.

Mange kan også ha nytte av å lære seg puste - og avspenningsteknikker som benyttes før innsovning og ved oppvåkninger i løpet av natten.

Unngå å ta med bekymringer/problemer til sengs, men sett av tid til en ”problemtime ” om ettermiddagen for å tenke gjennom og/eller finne løsninger på problemer og bekymringer.

Dersom du ønsker å vite mer om søvnvansker, utredning av dette og behandling kan jeg anbefale deg å søke SOVno som er en Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer og hvor også mye av denne artikkelen har hentet sin informasjon fra.

Sov godt !

25

ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Du forholder deg til samme person hver gang og samtalene har en varighet på 45 minutter. Du kan som regel komme til oppfølgingssamtale annen hver uke, avhengig av hvor stor pågangen er.

Innholdet i samtalen vil variere ut i fra ditt behov. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS OG OVERSPISING

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. . Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon.

Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppen ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen og Oslo.

Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

For mer informasjon, påmelding og priser, se nettros.no eller ta kontakt med oss på epost: admin@nettros.no eller telefon: 55 32 13 57.

26

Soneterapeut

Solli Sykehus Hadelandsveien 841 3520 JEVNAKER Tlf. 32 11 44 80

Skårersletta 55 1473 LØRENSKOG Tlf. 21 61 10 00

Osvegen 15 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00

1351 RUD Tlf. 67 17 19 30

Stiftelsen

7004 TRONDHEIM Tlf. 73 86 60 00 www.stfk.no

Trasoppklinikken

Johan R. Sunde AS

Dr. Hanna Cecilie Skurdal

Apotek 1 Hjorten Fredrikstad

Asko Øst AS

FOLLO, ORKDALSV. 340, 7300 ORKANGER www.orkdal.vgs.no Tlf. 73 86 66 00

6037 EIDSNES Tlf. 70 19 07 03

Trasoppterr. 25, 0672 OSLO Tlf. 23 34 82 00

Delitoppen 4, 1540 VESTBY Tlf. 02 425 www.asko.no

ORKDAL VIDEREGÅENDE SKOLE

Erfaringsterapaut på fødselsdepresjoner Mathiesens gate 11 B, 2609 LILLEHAMMER Tlf. 987 67 802

e-postadr.: Postmottak.Orkdal@stfk.no

Sissel Smistad

9-16 man-fre 2.etg Thoragården, Melhus Tlf. 97199232 fotsonen@hotmail.com

Stortorvet 1, 1607 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 85 85

Accountor Hadeland Nittedal Autorisert regnskapsførerselskap

Hadeland: 61 31 99 20, ccountor@hadeland.no accountor.no

Nittedal: 67 07 12 65, accountor@nittedal.no

Ytrebygda bydel Sandsli

T: 64 97 23 00

helsestasjon for ungdom

M: post@kisif.no

Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Klinikk for psykisk helsevern Avdeling for barne- og ungdom

Veum Allé 1, 1612 FREDRIKSTAD - Tlf. 08 600

Krisesenter Vest IKS

avd Haugesund, Stord, Odda 5501 HAUGESUND Tlf. 52 72 98 84 / 52 72 53 86

Ski kommune Kommunalteknikk ski.kommune.no

Fedje kommune psykisk helse

Madlav. 13, 4008 STAVANGER Tlf. 51 52 99 66 www.senterforspiseforstyrrelser.no

fedje.kommune.no

Bergen kommune

avdeling for Psykisk Helse Fana og Ytrebygda bergen.kommune.no

Østre Toten kommune SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG

ostre-toten.kommune.no

Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Herøy kommune heroy-no.kommune.no

Kristiansund kommune Enhet Psykisk Helse

Tlf. 33 01 80 00

kristiansund.kommune.no

Hol kommune

Psykisk Helsetjeneste

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

hol.kommune.no

Lærdal kommune Psykisk Helsevern lardal.kommune.no

Capio Anoreksi Senter Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Fedje kommune fedje.kommune.no

Kvinnherad kommune kvinnherad.kommune.no

Oppegård kommune Psykisk helsetjeneste oppegard.kommune.no

Vågan kommune

Psykiatri- og Rustjenesten

Enhet Psykisk Helse og Rus 3163 BORGHEIM - Tlf. 33 40 20 00 www.notteroy.kommune.no

vagan.kommune.no

Vikna kommune

avd. for Rus og Psykiatri vikna.kommune.no

27 ROS 4-2015 juleutg.pmd

1

13.11.2015, 11:09

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER BLI STØTTEMEDLEM

Medlemskap i ROS er åpent for alle som ønsker å støtte ROS sitt arbeid.

Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 eller benytt innmeldingsskjema på nettros.no Bedrifter, institusjoner, lag og foreninger som ønsker å bidra, kan tegne kollektivt medlemsskap ved å ta kontakt via admin@nettros.no.

GI EN GAVE

Ved å sende SMS med kodeord ROS50 til 2434, støtter du ROS med kr 50.

BIDRA MED DIN GRASROTANDEL

Ved spill hos Norsk Tipping vil inntil 5 prosent av spillinnsatsen gå direkte til ROS, og best av alt, hverken innsats, premie eller vinnersjanse reduseres. Registrer oss som grasrotmottaker hos din kommisjonær.

ROS sitt organisasjonsnummer er 971021160.

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no @nettros