Issuu

02/17

FOKUS: følelser

Å ROMME det som er Selv har jeg vært opptatt av mindfulness i mange år. Det å være tilstede i seg selv, våge å kjenne på det som er. Være nysgjerrig og våken i øyeblikket. Uten å dømme eller kritisere, med en godhet, forståelse og respekt ovenfor de rundt oss, men også ovenfor oss selv. Det er vel det siste som er utfordringen for de fleste. Å være snill og god ovenfor andre er som regel mye enklere enn å behandle seg selv med samme respekt. Vi lytter liksom ikke til oss selv for å spørre hva vi selv trenger. Følelsene knyttet til egne behov er ofte lengst nederst på rangstigen. Og i noen tilfeller stengt inne i en mørk kjeller. Et balansert følelsesliv er viktig for at vi skal ha det godt med oss selv. Å romme eller tåle å stå i alle våre følelser er ingen lett oppgave, tvert imot kreves en god del øvelse og ikke minst tålmodighet. Videre kreves det mot for å begi seg ut på det vågestykke det er å slippe ofte gamle og fortrengte følelser ut av mørket. Så lenge vi klamrer oss til eller holder fast ved en rekke følelser, kan vi lett begynne å identifisere oss med dem. I alle fall de følelsene som stormer som verst inn i oss. Før vi aner det kan vi for eksempel ha liret fra oss kraftsalver vi egentlig ikke mente og ikke ønsket å formidle, på en hensynsløs måte. Følelser kommer og går, som skyer på himmelen og er en naturlig del av livet. Dersom vi lærer å håndtere følelsene våre vil de ikke utfordre oss like sterkt og vi kan møte oss selv og andre på en langt mer respektfull måte. Når vi våger å virkelig kjenne etter og la det som er en del av oss få ta plass, da skjer det noe med oss. Følelsene ønsker å kommunisere med oss for å berike livene våre. Da er det viktig at vi lærer oss språket. Ikke bare solskinnsspråket men også storm og regnspråket. Ønsker dere alle en riktig fin sommer.

Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Forsidefoto: Kjærsti Øverbø Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi

INNHOLD 4

Følelser, the basics

Om grunnleggende følelser og følelser som ikke er følelser.

Sjef i eget hus

Om følelsene våre som gjester. Velkomne og uvelkomne.

Eg, mot resten av verda

Tekst fra Kristian 15 år, og hans storesøster.

Følelser - om veien inn og ut av smerten

Emosjonsfokusert terapi.

Nasjonale retningslinjer

Nye retningslinjer for behandling av spiseforstyrrelser.

Negativt kroppsnakk

Å snakke nedsettende om egen kropp har blitt normativt.

På vei ut

Dikt av Linn Bæra.

Å spise på følelser

Koblingen mellom mat og følelser.

Kroppen 2.0

Kosmetisk kirurgi, selvfølelse og skjønnhetsidealer.

Rådgivers hjørne

Endringsarbeid. Om å sette konkrete delmål på veien.

Vi anmelder «Sorg - En liten bok om å være lei seg».

ROS Aktiviteter

Bokanmeldelse

FOKUS

Følelser, the basics Tekst: PSykolog Asle Halvorsen

De fleste mennesker får en tanke når vi snakker om følelser. På mange måter kan vi si at følelser er noe fellesmenneskelig som vi hver og en likevel sitter alene med. Vi kan utrykke følelser med ord, kroppsspråk og handlinger, men alle disse er bare et uttrykk for følelsene og ikke selve følelsen. Det er likevel når vi uttrykker følelsene indirekte, vi skaper en felles opplevelse av den. Dersom jeg sier at jeg er lei meg, kan jeg ikke vite hvordan du har det når du er lei deg. Men nettopp det at det synes å gi mening for deg hva jeg mener med å være lei meg – at du selv kan kalle en opplevelse for å være lei deg, gjør at vi tror vi snakker om det samme og forstår hverandre. Forskere forsøker seg stadig på å finne ut hvilke følelser som er felles for alle mennesker. De tenker seg gjerne at det finnes et sett av grunnleggende følelser, altså følelser som de aller fleste mennesker kan si at de opplever. Forslag til grunnleggende følelser kan være sinne, avsky, frykt, glede, tristhet og overraskelse. Man tenker seg da at disse kan forklare og være byggesteiner i mer komplekse følelser, og også være følelser som vi finner i alle kulturer. Vi har også følelser som vi strengt tatt ikke kan kalle følelser. Mange som har en spiseforstyrrelse beskriver at de har en følelse av å være tjukk. Noen kaller den feitefølelsen. Teorien sier da at feitefølesene er en negativ følelse i tillegg til noen tanker om at man føler seg tjukk, som

umiddelbart henger seg på den negative følelsen. Det kan være man blir trist på grunn av noe, men at i stedet for å oppleve følelsen som trist, føler man seg umiddelbart tjukk. Denne feitefølelsen kommer helt uavhengig av vekt og det er ingen løsning å la være og spise eller forsøke å slanke seg. Snarere vil den bare bli værende og gjerne forsterkes av at du ikke spiser eller spiser for lite. Det beste tipset for å håndtere en slik feitefølelse, er å observere den når den kommer, registrere hva som kan ha skjedd og sjekke ut med seg selv om det for eksempel kan være noe som har skjedd som kunne gjøre deg sint, redd, trist eller får deg til å føle avsky. Dersom du finner at det skjedde noe som kunne fått deg til å føle deg trist, kan du si til deg selv at det er helt ok å være trist gjennom å akseptere at du ble trist. Vi kan ikke velge følelsene våre. Føler du deg trist er du trist. Sier du til deg selv at du ikke bør være trist eller prøver å skyve følelsen bort vil den vanligvis bare komme tilbake i økt styrke. Følelser kan være ekstremt ubehagelige, de mest ubehagelige kan oppleves som de skal ta livet av oss, men følelsene i seg selv er aldri farlige. Når du jobber med å få tak i hvilken følelse du har og aksepterer den, vil du ta av det verste trøkket og gjennom øvelse bli i stand til å holde ut. Gjennom å alltid godta at du har de følelsene du har, kan du jobbe med å være nysgjerrig på de følelsene som kommer og finne ut hvilke som bare må komme og gå og hvilke du kan gjøre noe med for å endre dem i framtiden. Følelser er signaler, ikke sannheter.

Indre dialog er noe vi alle har, på en eller annen måte. Bevisst eller ubevisst, i stor grad eller liten grad. Å kunne være bevisst denne dialogen er noe av det særegne ved å være menneske. Å mestre egen indre dialog er anerkjent som en viktig ferdighet, innen både idrett og psykoterapi. Et av triksene når vi jobber med indre dialog, er å bruke metaforer. Et svært effektivt bilde i forhold til tanker og følelser, er ditt indre som et hus – en aula, med følelser og tanker som kommer og går. Følelser er vår reaksjon på en hendelse og gir oss verdifull informasjon – sammen med både usynlige indre reaksjoner/uttrykk og synlige ytre reaksjoner. Ytre reaksjoner kan være økt svette (automatiske), ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Den indre reaksjonen vår er todelt: En fysisk del med eksempelvis kribling og magevondt, og en psykisk del med ord vi knytter til følelsen, som «det er så deilig når hun smiler til meg», «kan ikke skjønne at noen i det hele tatt kan vurdere å kjøpe pels!» eller «jeg er ikke god nok».

SJEF i eget hus Tekst: Linn Bæra ILLUSTRASJONER: ROS

Din aula

Tilbake til metaforen vår. Se for deg at følelsene dine er gjester. Gjester som kommer hjem til deg både varslet og uvarslet, ønsket og uønsket – med ulikt lynne og ulik størrelse. Se gjerne for deg at du har en inngangsdør hvor du kan slippe inn følelser, forsøke å holde ute følelser og slippe ut igjen følelser. Noen gjester venter utenfor døren, andre springer inn uten å engang banke på.

FOKUS Som i det virkelige liv er det noen av våre gjester vi liker bedre enn andre, og det er noen som er lettere å forhold seg til enn andre – noen er rett og slett enklere å snakke med. Noen ønsker vi velkommen, andre ønsker vi ikke å ha med oss – når de ringer på vil vi helst ikke åpne døren. Ingen hjemme her! Det finnes mange strategier for å slippe å forholde seg til dem; lukke øynene og håpe de med tiden forsvinner av seg selv, ignorere dem totalt, jatte med dem uten å egentlig lytte, eller å la dem ta over styringen. Når det gjelder de gjestene vi egentlig ikke ønsker skal dukke opp – la oss kalle de våre ubehagelige gjester – er det viktig å skille mellom to ulike typer. Vi har de gjestene som vi ofte ikke ønsker å slippe inn, men som kommer med et budskap vi trenger å høre. Så har vi de som trenger seg på med et falskt budskap. Jeg kaller de den konstruktive gjest og den ukonstruktive gjest.

Den konstruktive gjest - med et budskap

De ubehagelige, men hjelpende gjestene kan komme i alle fasonger. De kan for eksempel komme som sorg, sinne, krenkelse, skuffelse, bitterhet, avsky, nervøsitet eller redsel. Selv om budskapet kan være vondt og vi ikke ønsker denne gjesten akkurat nå, er det viktig at vi slipper den inn. Den har informasjon vi trenger for å leve i tråd med oss selv, og håndtere det livet serverer oss.

grunner og har ofte opphav i det samme som den konstruktive gjesten – nemlig våre behov. Men i ulike perioder av livet er vi sårbar for at gjestene våre endrer karakter og vi får noen typiske ugreie gjeste med dårlige intensjoner. Vi kan være sårbare på grunn av store belastninger i livet, lav selvfølelse eller betydningsfulle overganger. Det fungerer litt på samme måten som når vi har nedsatt immunforsvar, vi er mer sårbare ovenfor bakterier og virus. Ukonstruktive gjester lager støy og ubehag for deg. De kommer med leveregler, setninger og tanker som de vil du skal tro på og handle etter. Dette er noen av de typiske ugreie gjestene og tankene de kommer med: • Du skal ikke tro du er noe spesielt • Du vet det aldri blir bra nok, ikke sant • For å bli likt må du si ja! • Hvile er for pyser En konstruktiv gjest ville fortalt deg at du trenger å hvile nå, bekreftet andres kjærlighet til deg, gitt deg rom både til å lykkes og til feile, og ikke minst hjulpet deg til å finne dine grenser – hva du lyst og anledning til?

Skammen

Den skumleste av alle våre gjester er skammen, særlig Siden disse er viktige for oss vil de ofte ikke forsvinne selv om vi ignorerer dem. Tvert imot kan du oppleve at de heller blir større og mer høylytte, jo lengre unna du skyver de. For mange oppleves de som skumle og med tiden stadig mer truende. Det blir vanskeligere og vanskeligere å åpne døren og spørre hva gjesten egentlig vil. I stedet for en samtale får vi en runddans som setter spor i det virkelige liv. Da disse gjestene er her for å hjelpe oss, og en samtale er viktig å få til, er første steg å bli bevisst at vi har en gjest ved døren vår. Når en slik gjest banker på kan vi merke det ved fysiske tegn som hjertebank, trykk i brystet, tårer som presser på, varme i kinnene, stramme muskler og lignende. Og vi kan merke det ved ord eller «bilder» som dukker opp i hodet; eksempelvis ord som at jeg ikke orker mer, dette klarer jeg ikke, nå må jeg tenke på noe annet!, eller «bilder» som tomhet, mørke og tyngde.

Den ukonstruktive gjest

Dessverre er det slik at de ubehagelige og ukonstruktive gjestene ikke nødvendigvis er så lett å kjenne igjen, og de kan gjerne smyge eller trenge seg inn til deg. Den ukonstruktive gjesten kan komme av mange

”

De konstruktive gjestene ønsker vi å slippe inn og lytte til, mens de ukonstruktive vil vi helst ikke ha for mye med å gjøre. Men hvordan vite hvem det er som banker på døren? dyp skam. Skammen bor typisk i den mørke kjelleren og forer deg med negativitet og tungsinn. Døren fra aulaen din og ned til kjelleren er den du unngår og frykter. Jo lengre han får være din gjest, skjult bak kjellerdøren, vil han stjele fra deg både energi, selvfølelse og livsutfoldelse. Denne gjesten bringer med seg blant annet isolasjon, unngåelse, negativ grubling, selvdevaluering og destruktiv adferd - rettet enten mot andre eller deg selv. Som høgskolelektor Marte Landro formidler, er det en grunn til at Skammen bor i den mørke kjelleren – han tåler ikke lys. Ved å våge å åpne kjellerdøren slippe du inn litt lys. Ved å åpne døren gjentatte ganger vil han miste sin makt og du kan sende han ut av ditt hus.

Første trinn er å bli bevisst at det finnes to typer gjester og utforske hvilket budskap de kommer med. Still gjerne spørsmål: Hvorfor er du her? Hvor kommer du fra? Hjelper du meg? Trenger jeg egentlig å lytte til dette? Ville min venn ha sagt det samme som deg? Denne utforskingen kan selvsagt være skummel, samtidig er den også veldig spennende og lærerik. Trikset er å være nysgjerrig! Og om det blir for skummelt eller vanskelig – gå til trinn to. Andre trinn: Dessverre kan det fremdeles være vanskelig å vite, bør jeg lytte eller følge gjesten ut? For ikke å snakke om ubehagelig. Om gjesten føles overveldende, svært diffus eller vanskelig å forholde seg til, kan du be gjesten sette seg ned og vente litt. Det gir oss tid til å la førsteinntrykket og den første reaksjonen synke inn. Ved å vente litt før du utforsker gjesten din gir du deg selv en økt mulighet til å hente deg inn og ta styringen over samtalen. Tredje trinn er å dele tankene og refleksjonene dine med en person du har tillit til. Å vurdere om gjesten er konstruktiv og hjelpsom eller ei sammen med en annen person er et svært effektivt tiltak.

Det kan være vanskelig å vite hvordan du skal nærme deg kjellerdøren. Disse spørsmålene kan hjelpe deg: • Er det noe du unngår? • Er det noe du ikke vil andre skal vite? • Er det noe du ikke ønsker å forhold det til? Svaret på disse spørsmålene har i seg nøkkelen til å åpne kjellerdøren. Å møte og håndtere Skammen er krevende, derfor er dette noe vi anbefaler du gjør sammen med noen du er trygg på – en nærstående, en terapeut eller en annen du har tillitt til.

Hvordan skiller vi?

ut. Hovedforskjellen mellom de er at den ene hjelper deg og den andre skaper hinder for deg.

De konstruktive gjestene ønsker vi å slippe inn og lytte til, mens de destruktive vil vi helst ikke ha for mye med å gjøre. Men hvordan vite hvem det er som banker på døren? Dersom du synes dette er vanskelig er du ikke alene. Gjestene oppleves gjerne likt og ser relativt like

Siste trinnet, uavhengig av hvor mange trinn du trenger – er å følge de gjestene du ikke trenger ut av døren og å ta deg tiden til å lytte til budskapet til de andre.

Sjef i eget hus

Når vi er bevisst våre gjester og utforsker dem, vil vi med tiden lære å kjenne dem igjen. Og vi opparbeider oss verktøy til å håndtere nye gjester. Ja, noen ganger er det hardt og noen ganger trenger vi tid. Men gevinsten vi vinner er å kunne leve i tråd med oss selv. Å kunne leve med og kunne mestre våre følelser, både behagelige og ubehagelige, er noe som gir oss overskudd i hverdagen. Med mot og nysgjerrighet kan vi bli sjef i eget hus.

Trenger du noen å snakke med? ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, mandag-torsdag. Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no

En lillebror, min lillebror Jeg har en lillebror, han kom til meg for et par dager siden med en tekst han hadde skrevet. Det var en oppgave han hadde fått på skolen, han lurte på om jeg kunne lese den. For å forstå «storheten» av dette, så er det et faktum å vite at min lillebror og jeg kommer fra og av en familie hvor det ofte oppleves som vanskelig å strekke til som bra nok. Og store deler av det man selv får høre er ord som setter usynlige sår i bakhodet og gir skamfull ettersmak under tungen. Jeg leser teksten, tårene mine setter seg pent i øyekroken før de seiler nedover kinnet. Mitt søsterlige hjerte svinger for ham og ønsker å holde rundt ham. Han er 15 år og har satt ord på noe som ikke bare gjelder 15-åringer, noe som ikke gjelder alder, noe som gjelder det å være menneske. Jeg kan ikke holde teksten hans for meg selv, jeg må lese det høyt for far. Jeg leser så godt jeg kan på nynorsk. Pappa blir rørt, overrasket og forbauset. Med et stort spørsmålstegn i panna og ned til fotenden av ham selv: Er det min sønn som har skrevet dette? Vanntro spør han sin sønn om han har skrevet dette uten å kopiere det fra noe sted. Sønnen hans ser litt forvirret og spørrende ut og svarer at, det var jo ikke bare hans historie, han hadde jo diktet opp også, også var jo det ene sitatet obligatorisk å bruke i oppgaven. Far spør igjen, fremdeles vanntro i stemmen «men alt kommer fra ditt hode?» En seirende følelse bobler og setter roser i kinnende mine – endelig, ser han. Hvilken fantastisk sønn han har. Kjærsti Øverbø

Eg mot resten av verda Eg står der og kikkar opp på stjernene. Dei blinkar, som om dei prøver å fortelje meg noko.

Dei andre seier eg må begynne å passe inn. Pappa seier at eg må begynne å ha på meg klærne han finn til meg. Men eg likar ikkje dei klærna. Dei er ikkje min typ stil. Dei andre seier eg ikkje passar inn, at eg heller ikkje kjem til å gjere det. Det er eit stor press på å passe inn. Men eg vil ikkje passa inn nokon plass. Eg vil vere meg sjølv. Det er berre så vanskeleg å vite kven og kva eg er. Kor i verda eg høyrer til.

Kveld etter kveld står eg her, der eg pissar i utsikta, mens eg kikkar opp på stjernene. Dei er min visdoms kjelde. På fritida har eg ikkje så mykje å gjera, så eg har god tida til å stå her. Der når eg kikkar på stjernene, da eg får dei klokaste tankane. Da er eg liksom heilt for meg sjølv. Da er det ingen andre eg treng å tenkje på. Berre meg sjølv og himmelen.

Fortida mi er mørk. Full av folk som prøver å styre meg. Setje meg i bås, sei at det er meg. Men sannheta er noko anna. Eg er meg, og ikkje den dei vil eg skal vera.

Ofte når eg står her å kikkar på stjernene, så tenkjer eg på eit sitat Henrik Ibsen skreiv ein gong. «Den sterkaste mannen i verda er han som står aleine» Eg likar det sitatet. Det får meg til å føle sterkt. Eg tenkjer når eg leser det sitatet at eg er den sterkaste her i verda. Eg har gått gjennom stormen aleine. Eg står framleis oppreist. Eg tror, om man står aleine, så lærer ein å ta vare på seg sjølv. Man lærer å tro på sine eigne sanningar og meiningar. Eg kjenner meg sånn igjen i det sitatet. Det er berre så vanskeleg når dei andre kjem med sine meiningar. Eg blir kanskje påvirka av det dei seier. Og om ein står aleine heile tida, så vil ein føle seg einsam. Miste mot. Det er kanskje ikkje alltid så lurt å stå aleine, da er det ikkje så lett å få gode råd fra ein god venn, eller å ha nokon å snakke med.

Flaks, at eg har stjernene da. Dei sviktar aldri. Dei er der kvar kveld. Dei er min visdomskjelde. Dei er der til og med når det er overskya. Eg må berre sjå forbi skuggen.

Kristian S. Øverbø 15 år

â€? FOKUS

FĂ¸lelser

om veien inn og ut av smerten 10

Tekst: HANNA AARDAL, psykologspesialist ILLUSTRASJON: istockphoto

Stopp opp litt og kjenn etter. Flytt fokuset fra den ytre til din indre verden. Kanskje er det noe som kjennes ubehagelig. En dirrende uro, en klump i magen, eller en klo i brystet. Hva betyr dette skurret fra innsiden for deg? Vet du hva det handler om, eller er det en opplevelse som det er vanskelig å gripe og som du ikke helt vet hvor stammer fra? Kan det være verdt å lytte til ubehaget, eller vil du helst få det bort så raskt som mulig? Om det fantes en av-knapp for følelser, ville det vært fristende å trykke på den? I emosjonsfokusert terapi får du hjelp til å lytte til det følelsene dine forsøker å fortelle deg. Målet er at du skal klare å ta på alvor og akseptere det som er smertefullt, og slippe til budskapet fra ditt indre om hva du trenger for å ha det godt. Følelser er som små og store alarmer som går av på innsiden og som varsler om at noe av betydning skjer med deg. Frykt varsler om fare, tristhet varsler om at du har tapt noe som er viktig for deg. Skam hjelper deg til å være på en måte som gjør at du blir akseptert av flokken. Sinne varsler om at noen har trødd over dine grenser, og driver deg til å stå opp for deg selv. Kjærlighet og omsorg hjelper deg å knytte sterke bånd til dem du er glad i. Glede og nysgjerrighet motiverer deg til å holde på med aktiviteter som gir mestring og oppleves meningsfulle. Følelser, både gode og vonde, kan fungere som et kompass som hjelper deg til å mestre livets krav og utfordringer. Men, hvis følelser er naturlige og nødvendige, hvordan kan de da føre til smerte og lidelse? Hvordan kan følelser få deg til å spise for lite eller for mye, trene til du er fullstendig utmattet eller til å kaste opp maten du spiser? Forestill deg en liten jente som opplever at hennes beste venninne vender henne ryggen. Også de andre barna begynner å avvise henne, og hun merker at de ler og snakker om henne. Hun føler seg ensom, trist og fortvilet. Hun lengter etter nærheten og tilhørigheten hun har tapt. Foreldrene ser at hun gråter, men selv om de vil henne godt makter de ikke ta inn over seg jentas smerte. Mor sier hun må ta seg sammen og ikke være så lei seg hele tiden, for da vil i alle fall ingen være sammen med henne. Far overser tristheten, men gir mye positiv oppmerksomhet når jenta er glad, selvstendig og flink.

Jenta sine følelser er naturlige reaksjoner på det som har skjedd. Gråten signaliserer at hun trenger trøst og støtte. Når behovet ikke blir dekket, lærer hun at hun ikke kan vise sårbarhet, og at hun må finne andre måter å håndtere det på når hun har det vondt. Det er ikke bare store enkelthendelser som former følelseslivet vårt. I oppveksten lærer vi oss hvilke følelser som er akseptable og hvilke som ikke er det. Som liten trengte du voksne som kunne trøste deg når du var lei deg, som delte din begeistring når du var glad, og som tålte at du ble sint og sa fra. Følelser som ikke har blitt akseptert, kan kjennes uhåndterlige og gå i dekning bak andre og mer akseptable følelser. Vi kan dekke over tristhet med sinne, skjule skam bak humor og smil, eller gråte når vi blir sinte. Gjennom våre livserfaringer og gjennom relasjoner til andre utvikler vi alle en unik måte å forholde oss til vårt eget indre liv på. Jenta blir eldre og opplever som alle andre å bli skuffet, avvist og krenket. En kjæreste gjør det slutt, hun gjør det dårlig på eksamen. Hun mister bestemor som hun var så glad i. Når hun kjenner den brennende følelsen i halsen og brystet av tårer som truer med å bryte gjennom, spenner hun kroppen og presser gråten tilbake. Når hun blir lei seg og lengter etter det hun har mistet er det som om en indre stemme forteller henne at hun er svak, at hun ikke er god nok, at hun overreagerer og må ta seg sammen. Hun skammer seg over den hun er, og den indre stemmen stiller stadig strengere krav til hvordan hun må være for å bli god nok. Forestill deg så den lille jenta som voksen kvinne. Ensomheten og lengselen etter å bli akseptert og tatt vare på har aldri helt sluppet taket. Hun har lært at det ikke er trygt å vise sårbarhet og vende seg til andre for trøst og støtte. Tristheten og ensomheten har blitt til en vond og ukjent klump av ubehag, og hun vet ikke lenger hva hun føler. Hun vet ikke lenger hva hun trenger eller hva hun kan gjøre for å få det bedre. Om følelsene får slippe til kjennes det som om de vil drukne henne. Håpet om at det noen gang skal bli annerledes har sluknet. Hun har lært at det å spise og kaste opp lindrer, og hjelper henne til å få kontroll på smerten som truer med å utslette henne. Samtidig gjør spiseproblemene henne stadig mer isolert, og det blir vanskeligere å få dekket behovet for nærhet og anerkjennelse. Den kortvarige lindringen kommer med en stor kostnad. Smerten som den var ment å beskytte henne mot forsvinner ikke, og symptomene tar ikke bare brodden av de ubehagelige følelsene, men også fra glede, nysgjerrighet, stolthet og interesse. Den indre kritiske stemmen har vokst i

”

For at gamle emosjonelle sår skal leges må en komme til kjernen i det som skaper smerten. Når gamle sår leges gis det rom for ferske følelser, på godt og vondt, og for en ny måte å forholde seg til seg selv og andre. styrke, og uten kontakt med hva hun egentlig trenger er det helt naturlig for henne å følge stemmens krav. Både vonde erfaringer og måten vi lærer å forholde oss til egne følelser på kan skape vansker i livet og psykiske symptomer som angst, depresjon eller et vanskelig forhold til mat, kropp og vekt.

Emosjonsfokusert terapi (EFT) er en

Når smerte unngås er det som å forsøke å stå oppreist i et opprørt hav der bølgene bryter. I emosjonsfokusert terapi får du hjelp og støtte til å følge smerten, stupe inn i bølgen for så å komme ut på andre siden i smulere farvann. For at gamle emosjonelle sår skal leges må en komme til kjernen i det som skaper smerten. Når gamle sår leges gis det rom for ferske følelser, på godt og vondt, og for en ny måte å forholde seg til seg selv og andre.

avgjør hvordan vi har det, hvordan vi tenker,

Målet med emosjonsfokusert terapi er ikke at du skal føle deg bedre, men at du skal bli bedre til å føle. Følelser er ikke noe som bør fryktes eller unngås, men en verdifull kilde til informasjon. Også andre terapiretninger som kognitiv atferdsterapi er opptatt av forholdet mellom tanker og følelser. I kognitiv atferdsterapi er det en antakelse om at vi kan endre følelsene våre gjennom å endre hvordan vi tenker og oppfatter livet. Altså fra toppen og ned, fra hodet til kroppen. I emosjonsfokusert terapi tas det utgangspunkt i hvordan du har det her og nå. Hvordan det kjennes i kroppen, hva du føler, og betydningen utforskes med utgangspunkt i opplevelsen. Altså fra bunnen og opp, fra kroppen til hodet. Sammen med en aktiv og empatisk terapeut får du hjelp til å vende blikket mot ditt indre, og under trygge rammer får du erfaring med å la smerten få plass og slippe til, og ta imot følelsene sitt budskap. I stedet for å bygge en stadig høyere og mer vaklevoren demning for å holde det vonde unna, bygges et landskap i ditt indre med god drenering. På denne måten vil smertefulle opplevelser kjennes mindre overveldende, og det oppstår en større aksept for hvordan du har det. Når følelser ikke lenger behandles som en farlig fiende, men som noe viktig og verdifullt, blir symptomene mindre nødvendige og det blir enklere å leve et liv i tråd med det du trenger.

behandlingsmetode som gjennom forskning har vist seg effektiv i behandling av flere psykiske vansker. Den mest grunnleggende holdningen i EFT er at det er følelsene våre som hvordan vi forstår oss selv og andre, og hvordan vi opptrer i livet. I EFT tenker man at følelser i utgangspunktet er livsviktige indre prosesser som gjennom evolusjon er utviklet for å hjelpe oss til å håndtere livets krav og utfordringer. De hjelper oss til å forholde oss aktivt til våre behov, enten behovet er knyttet til akutt overlevelse, forholde oss til viktige personer i livet, eller å orientere oss i en komplisert sosial verden. Samtidig vet alle at følelser kan være både forvirrende, kaotisk eller oppleves som fastlåste og som alt annet enn til hjelp. Målet med EFT er å sørge for at følelsene til den som søker hjelp blir mer forståelig og håndterlig.

VARSLER FØLELSESREVOLUSJON 16.–20. april 2018 arrangerer Institutt for psykologisk rådgivning (IPR) i Bergen konferansen «Emotion Revolution – don’t just talk about it!» i Grieghallen. Dette blir verdens største opplevelsesbaserte psykologikongress. Det skal handle om hvordan psykoterapi kan bli et fag som jobber mer opplevelsesbasert med vanskelige følelser, sier Anne Hilde Vassbø Hagen til psykologisk.no

På vei ut, famlende i et kaos av følelser, minner og tanker måtte jeg våge, å se meg selv våge å føle og la andre se.. jeg var ikke alene og et sted i mitt indre kaos kjente så noe vokse jeg fant trygghet i meg selv skjønnhet og styrke. Linn

Negativt

kroppssnakk Tekst: CaTHRINE NITTER ILLUSTRASJONER: ISTOCKPHOTO/ROS

«Ser eg tjukk ut i denne kjolen?», «eg kan ikkje ha på meg denne buksa – rumpa mi ser diger ut», «eg burde ikkje ete dette kakestykket», «eg har sånn gravidmage i dag», «føler eg har lagt på meg i det siste». Kjenner du deg igjen? Eg må sjølv krype til korset å seie at dette var daglegdagse kommentarar som kom ut av munnen min då eg var yngre. Diverre er eg ikkje åleine. Negativt kroppssnakk er for mange blitt ein del av den daglegdagse kvardagsdiskursen. Ein skribent i Washington post skreiv følgjande innlegg i 2011; «Åh, kvinner, kvifor tillet vi oss å spele denne dumme leiken? Som mor til ei tenåringsdotter har eg vorten meir og meir klar over kor mykje eg snakkar negativt om kropp saman med venninnene mine. Eg har prøvd å slutte – det er verkeleg bortkasta med tid, og eg går føre med eit dårleg, kanskje til og med skadeleg, eksempel for dotter mi» (referert til i Engelin- Maddox, Salk & Miller, 2012). «Fat talk», eller negativt kroppssnakk er når ein

snakkar negativt om eigen vekt, kropp og/eller fasong. Hyppigheita av negativt kroppssnakk blant jenter/ kvinner har vist seg å ha samanheng med grad av kroppsleg misnøye og forstyrra spiseåtferd, i følgje Engelin-Maddox, Salk & Miller (2012). Menneske som har negative tankar om eigen kropp snakkar oftare om nettopp dette til andre. Negativt kroppssnakk er ein uting. Uansett korleis ein snur og vender på det, sit ein ikkje igjen me noko fornuftig etter å ha slenge ut ein destruktiv kommentar knytt til eigen kropp. For det fyrste set du tema (atter ein gong) på dagsorden og overfører eit negativt kroppsfokus til den eller dei som høyrer på. Det som gjerne skjer då, er at mottakaren får negative tankar om eigen kropp. Nokon vil prelle det av seg nokre minuttar seinare, mens det for andre vil vera ein negativ trigger. Kor mykje vedkommande vert påverka vil avhenge av kor tilfreds/utilfreds ein er ovanfor eigen kropp i utgangspunktet, og kor mykje eigenverdi ein legg i kroppens utsjånad.

Kor kjem negativt kroppssnakk frå?

Vi snakkar gjerne negativt om eigen kropp for å få ei slags avkrefting på at vi er overvektig, eller større enn vi frykter. Slik sett kan den som snakkar negativt om eigen kropp, oppleve eller tenkje at denne «avkreftinga» er ein positiv bekreftelse – ein snakkar negativt for å få «positiv» feedback som avkreftar det ein frykter. Negativt kroppssnakk reflekterer ikkje berre kroppsleg misnøye hos den det gjeld. Det er ikkje nødvendigvis slik at den som kommenterer negativt om eigen kropp er misnøgd, men slik snakking vil kunne fungere som

ein oppretthaldande faktor med tanke på kroppsleg misnøye hos andre. Vidare er ein stor oppretthaldande faktor i henhold til negativt kroppssnakk at kvinners utilfredsheit med eigen kropp nærast er vorten ei norm – det fortel ikkje nødvendigvis noko om korleis kvinna faktisk tenkjer om eigen kropp, meir om korleis ho burde tenkje (Engelin- Maddox, Salk & Miller, 2012). Om dette er tilfelle, er det truleg mange som deltek i negativt kroppssnakk fordi det er noko som «forventast» – noko ein burde gjere for å passe inn, og bli akseptert.

Jeg skulle aldri bestilt denne store kaken. Så flaut... Blir noen timers ekstra trening på meg i dag.

Kake er ikke noe for meg, det setter seg rett på lårene.

Kven vert vi mest påverka av?

Det er heilt klart at massemedia, metta med usunne bodskap omkring kropp og skjønnheit, kan vera ein negativ påverknasfaktor når det gjeld korleis vi snakkar og tenkjer om eigen kropp. Men, kor mykje vi påverkast av massemedia vil ha samanheng med faktorar som eksempelvis sjølvkjensle (kor trygge vi er i oss sjølv, og kva verdi vi opplev å ha som menneske) samt korleis vener og familie tenkjer og snakkar om eigen og andre sine kroppar. Familien kan spela ei formativ rolle med tanke på kropp og utvikling av kroppsbilete. Tankar, haldningar og åtferd ein er vaksen opp med knytt til kropp, mat og vekt kan påverka barnets framtidige tankar og haldningar knytt til desse tema. Foreldre kan påverke både direkte og indirekte- direkte gjennom å kommentere barnets vekt, utsjånad og matinntak, eller indirekte gjennom måten ein sjølv opptrer i forhold til kropp, mat og vekt- eksempelvis vil mor eller far som går på diett, eller som snakkar mykje om kva som er riktig og ikkje i forhold til eksempelvis mat og trening, kunne påverke barnets oppfatning rundt kva som er «rett» og «galt». Vener spelar også ei formativ rolle i denne samanhengen, og då kanskje særleg i tenåra. Har ein vener som legg mykje verdi i kroppens utsjånad, og som snakkar mykje om kropp, kan dette påverka negativt.

Kropp og identitet

Ungdomar og unge vaksne legg typisk meir eigenverd i kroppens fysiske utsjånad, jenter/kvinner i større grad enn gutar/menn. Forsking antydar at dette kan henge saman med kjønnsroller og kjønnsidentitet. Jenter/ kvinner er i større grad enn gutar/menn utsett for sjølvobjektivisering (kvinnekroppen vert i større grad seksualisert og objektivisert i samfunnet vårt), og dei får hyppigare kommentarar knytt til utsjånaden- både positive og negative. Får ein hyppige kommentarar på utsjånad, kan dette medføre at ein lærast opp til å tolke den fysiske utsjånaden som heilt vesentleg for eins eigenverd. Å ha fokus på kroppens funksjonar har vist seg å kunne fungere som ein beskyttande faktor mot negativt kroppsbilete, og fremje kroppstilfredsheit blant jenter og gutar. Tenåringsgutar baserer typisk meir eigenverd i kroppens eigenskapar, noko som kan henge saman med at dei hyppigare får kommentarar, både positive og negative, knytt til kroppslege eigenskapar som at ein er god i fotball, er rask, sterk, svak, treig, sprek og så vidare. I samfunnet vårt ser vi at kjønnsroller og kroppsideal nærmar seg kvarandre, og det er ikkje nødvendigvis dei

store skilnadene på kjønna lengre, mad tanke på kropp. Barn veks opp i ei verd kor dei sosialiserst til å tolke og forstå kroppens utsjånad som ein viktig verdi i livet, og då kan alle kommentarar knytt til utsjånad verke negativt- sjølv om det ei fint meint.

«Less fat talk, more fun talk»

Konklusjonen vert då, som Sylvia Blood oppfordrar til i boka si «Body works»; «Less fat talk, more fun talk». Slutt å snakk om kroppens utsjånad- uansett om det er positivt eller negativt. Ein må sjølvsagt kunne seie til folk at dei ser fin ut, men ikkje la fleirparten av positive kommentarar vera knytt til korleis dei ser ut. Fokuser heller på kroppslege funksjonar som kva kroppen klarar og får til, og kor heldig dei fleste av oss er som har ein kropp som fungerer. Ein kan også generelt sett prøve å fokuser på andre ting enn kropp- det er tross alt mykje anna vi kan snakke om.

Du bestilte vinen med minst kalorier? Jeg har fått så stor mage.

Nye nasjonale retningslinjer I vår ble nye nasjonale retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling, lansert av Helsedirektoratet. Retningslinjene skal omhandle både tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon, utredning og behandling av personer med spiseforstyrrelser både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, inkludert samhandlingstiltak mellom tjenestenivå og mellom somatikk og psykisk helsevern. Det er etter 7 års arbeid disse retningslinjene nå legges frem. Som brukerorganisasjon har ROS vært involvert i arbeidet fra starten i 2010, og vi er stolte av å ha bidratt med pasient- og pårørendestemmen inn i et så viktig arbeid

drop-out, i forhold til informasjonflyt, tid og ikke minst i forhold til opplevelsen av å bli sett. Gode overganger styrker et godt behandlingsforløp og øker sjansen for rask og god tilfriskning. Konkrete formuleringer og praktisk informasjon. ROS er svært glad for at de nye retningslinjene kan fungere som et klinisk verktøy for helsepersonell, og som hjelp til pasienter og pårørende i forhold til å orientere seg i behandlingsapparatet. Under fanen merket «praktisk» finner man for eksempel gode spørsmålsformuleringer, nødvendige prøver og informasjon om relevante tema.

Tiden fremover

Retningslinjen inkluderer alle. Den er orientert mot begge kjønn, ivaretar alle aldre på ulike behandlingsnivå og omtaler alle diagnoser. Den tar også høyde for blandingslidelser, ved at det er det totale smerte- og symptomtrykket som er avgjørende for behandlingstilbudet, ikke kun spesifikke diagnosekriterier som vekttap eller antall overspisningepisoder.

Å få nye faglige retningslinjer vil ikke i seg selv endre praksis. Vi har en spennende tid i vente der vi som organisajson vil følge videre implementeringsarbeidet. For noen behandlingsteder vil ikke retningslinjene medføre noen store endringer, for andre vil det kreve investering i ny kompetanse og struktur på tilbudet for å møte anbefalingene. Særlig spennende blir det å følge opp utviklingen innen behandlingstilbudet til de med oversiningslidelse. Her ser ROS at det i dag er store mangler på behandlingstilbud både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Inkludering av familie og andre pårørende. I de nye anbefalingen trekkes hele familien inn i behandlingen av den som er rammet. Inkludering, dialog, oppfølging og veiledning av de nære er essensielt for å både ivareta dem, og for å støtte tilfriskningsprosessen til den syke.

En annen faktor som er viktig å følge opp, er synliggjøring av innhold for blant annet fastleger og andre som ikke hovedsakelig jobber med spiseforstyrrelser, en viktig målgruppe når det gjelder det å fange opp de som trenger behandling.

Bedre samhandling på tvers av tjenester og innad i tjenesten. Noe av det viktigste i forhold til pasienter og pårørende er at overgangene blir sikret. I et behandlingsforløp er det mange ulike overganger, enten det er primær- til spesialisthelsetjenesten, fastlege til psykolog, eller om det er fra barn til voksen. Overganger er sårbare faser i alle forløp, sårbare i forhold til

Oppsummert forventer ROS at retningslinjene skal gi: • Rett hjelp til rett tid, tilpasset den enkelte person. • Økt kunnskap og forståelse for alle typer spiseforstyrrelser • Et godt behandlingstilbud for alle, uavhengig av hvor man behandles. • Trygghet og retning i helsetjenesten vår.

Noen viktige høydepunkter

FOKUS

Å spise på følelser Tekst: Nina Hvidsten ILLUSTRASJON: istockphoto

Mat er næring, mat er kos, mat er tradisjoner, mat er trøst. Mat har mange ulike funksjoner, både sosialt, fysiologisk, kulturelt og emosjonelt.

”

For noen ser mat ut til å benyttes for å regulere hele følelsesspekteret, og mat har fått en veldig stor plass i livet.

følelsesmessig tomrom med mat. De overspiser oftest på sukkerholdige og karbohydratrike matvarer som gir en rask, men midlertidig følelse av velbehag, forteller Line.

Allerede fra vi er små barn, kobles mat og følelser. Vi kan ha fått hørt at vi fortjener en sjokolade fordi vi har vært flinke, eller at vi trenger en is som trøst når det har skjedd noe trist. En nyere studie forklarer hvorfor vi bruker mat som trøst når vi er sint eller lei oss. Og hvorfor vi spiser når vi egentlig ikke er fysisk sultne. Studien er utført ved Norges teknisk-naturvitenskalige universitet (NTNU) i samarbeid med King’s College London, University College London og University of Leeds.

– I tillegg opplever de å få et endret fokus, fra det som føles ubehagelig over på den konkrete handlingen det er å spise. Flere forteller om at de ikke utelukkende spiser på negative følelser, men også spiser når de opplever at noe er positivt. Dette handler ofte i stor grad om å ha gjort seg fortjent til mat, eller at det også er knyttet glede til mat. For noen ser mat ut til å benyttes til å regulere hele følelsesspekteret, og mat har fått en veldig stor plass i livet.

– Vi vet ikke helt hvorfor det er slik, men nyere forskning viser at foreldre har en viktig rolle. Hvis foreldre bruker mat for å trøste eller roe barna sine utvikler barna mer trøstespising over tid, forteller førsteamanuensis Silje Steinsbekk ved Institutt for psykologi ved NTNU til Gemini.no. Steinsbekk mener det er viktig å forske på årsakene til at vi trøstespiser, ettersom trøstespising kan bidra til både overvekt og øke risikoen for spiseforstyrrelser. Den største gruppen av spiseforstyrrelser, er overspisingslidelse. Line Orvedal, rådgiver og faglig leder i ROS, møter svært mange i denne gruppen. Hun tror årsaken til at mange knytter mat og følelser sammen og bruker dette som en mestringsstrategi, er en kombinasjon av ulike faktorer. –Delvis handler det om hva man er blitt tillært fra barndommen, i kraft av hvorvidt mat har blitt benyttet som sanksjoner – eksempelvis som belønning og straff. I tillegg handler det om hva som har god effekt for den enkelte. Gir mat deg en god effekt i forhold til regulering av følelser, vil mat bli en naturlig måte å regulere følelser på. Trøstespising er noe nesten alle har et forhold til. Hvem har ikke sett scener fra filmer der den sønderknuste tenåringsjenten drukner sin kjærlighetssorg med stort inntak av iskrem rett fra boksen? Men de fleste som trøstespiser vil i tillegg til bruk av mat, gjerne også ha andre mestringsstrategier for håndtering av ubehagelige eller triste følelser. For andre derimot blir det å spise på følelsene altomfattende, hvorpå maten etter hvert styrer livet og gjerne er blitt den eneste mestringsstrategien man har. – Mange av dem som kommer til oss med en overspisingsproblematikk forteller at de forsøker å fylle et

At en person med anoreksi og en person med overspisingslidelse har mye til felles, er nok ikke særlig innlysende for de fleste, men ut ifra Lines erfaringer er det få forskjeller. – Slik jeg opplever det, kunne de som har utviklet en mer restriktiv spiseadferd like gjerne ha utviklet en overspisingslidelse, eller omvendt. Det er de samme mekanismene som ligger bak, på tross av ulikt uttrykk. Ofte går disse uttrykkene også på tvers – der noen som tidligere har hatt en mer restriktiv spiseadferd, med tiden utvikler en overspisingslidelse. Eller at personen har et varierende uttrykk mellom lengre perioder med et lavt og rigid matinntak, etterfulgt av perioder med overspising, og eventuelt oppkast. – Uansett handler det om måter å regulere følelseslivet på. Både det å fornekte seg mat der sulten blir drivkraft, eller det å bruke mat som ved overspising, har samme følelsesmessige effekt, forklarer hun. Når vi i ROS møter mennesker med en tydelig etablert kobling mellom mat og følelser, påpeker Line viktigheten av å kunne lære seg å skille mellom fysisk betinget sult, og følelsesmessig sult. Spiseforstyrrelser handler også i stor grad om kroppens fysiologi, og om kroppens måte å handtere både sult og overspisingen på. – Mange som overspiser har med tiden også utviklet en overvekt, og derav et ønske om vektreduksjon. Mange tilstreber derfor å spise minimalt eller benytter seg av ulike dietter/slankekurer som et forsøk på vektreduksjon. Ettersom maten har fått en stor plass i livet allerede, vil kombinasjonen av sult og underspising og behovet for følelsesregulering gjennom maten ofte ende med at en overspiser. Som et første viktig skritt på veien mot et normalisert kosthold, vil innføring av regelmessige måltider og nok mat ofte være påkrevd, for å kunne arbeide videre med koblingen mellom følelser og mat.

Kroppen 2.0 Tekst: ÅSHILD MARIE TVEIT WALSETH ILLUSTRASJON: istockphoto

Kropp. Samfunnets heteste, eventuelt kaldeste og mest kyniske tema, alt ettersom. Rent historisk er ikke dette nytt, tvert imot. Kosmetisk kirurgi, altså det å endre på utseende utelukkende av kosmetiske grunner, har blitt praktisert nesten hele menneskets historie. Det kan være snakk om å dele tungen i to, file tennene eller forlenge halsen ved hjelp av smertefulle innretninger. I nyere tid ser man implantater i pupper og rumpe, og injeksjoner i ansikt og lepper. Man skal lide for skjønnheten sies det. Vel, det å lide blir fort et sentralt tema når det er sosialt press som fører til ønsker om fysisk forandring. Kosmetisk kirurgi er ikke forbeholdt rosabloggerne eller «samfunnseliten». Sør-Korea har utmerket seg som et eksempel det er vanskelig å overse. Her har rundt 20% av befolkningen foretatt inngrep for å oppnå et mer vestlig utseende. Et av de mest populære inngrepene er kjent som «the dobbel eyelid procedure». Denne prosedyren går ut på å rekonstruere øyelokkene til å bære mindre preg av sin asiatiske opprinnelse, og resulterer i et utseende som blir gitt en høy skåre på skjønnhetsskalaen i dagens Sør-Korea. Dette er et eksempel på hvordan det fysiske utseende har hatt, og fremdeles har, en kritisk posisjon i samfunnet. I dag er kosmetisk kirurgi tilgjengelig for den gjennomsnittlige konsumer, noe flere har hevdet kan bidra til en mer uniform skjønnhetsstandard i

verdenssamfunnet. I lys av at kosmetisk kirurgi er stadig mer tilgjengelig, har enkelte til og med argumentert for at skjønnhet kan regnes for å være den nye handelsvaren. Problematikken kan fort oppstå når det fysiske løper fra det psykiske og botox-leppene blir en representasjon av distansen mellom ditt indre jeg og det ytre deg.

Følelsen av meg - redigert?

Det blir hevdet at utseende vårt er en sentral del av «sense of self», også kjent som «selvet», og at kroppen vår kan anses som en representasjon av dette. Vi mennesker har en oppfatning om oss selv basert på følelser, tanker og refleksjoner. Dette er kjent som «selvfølelse», og handler om hvordan vi evaluerer oss selv. Det er selvfølelsen vår som vurderer oss i positiv eller negativ forstand, og forskning har kunnet vise at å ha et positivt syn på seg selv er en viktig del av god mental helse. Måten vi ser på egen kropp er en underkategori av dette. Jo større del av identiteten kroppsbildet vårt utgjør, desto viktigere blir det for selvfølelsen og hvordan vi evaluerer oss selv. Forskning har vist at kroppsbildet kan ha store konsekvenser for vårt velvære, og kan ha vedvarende effekt på generell livskvalitet. Det har også blitt vist at kosmetisk kirurgi kan anses som et fysisk inngrep med psykologiske konsekvenser, noe som tydeliggjør forbindelsen mellom fysiske og psykiske faktorer for mental helse.

Hva skjer da, hvis vi velger å endre på utseendet vårt? Det er muligens ikke særlig overraskende at det er funnet en sammenheng mellom kroppsbilde og tilbøyeligheten for en positiv holdning til kosmetisk kirurgi. Dersom man ser på individfaktorer har studier vist at et negativt bilde på egen kropp kan være blant de aller viktigste påvirkningsfaktorene til hvorvidt man ønsker å fikse på utseendet. Et ønske om høyere selvfølelse og et mer positivt kroppsbilde oppgis ofte som hovedmotivasjonen for å legge seg under kniven. Et redigert selv er, til tross for ønsket, ikke nødvendigvis løsningen. For mange vil kosmetisk kirurgi fungere som en slags «quick fix», en midlertidig løsning på et langvarig problem. En fysiske redigert versjon av deg selv er ikke endringen som trengs dersom årsaken ligger i ditt psykologiske indre.

Samfunnet - den strenge dommeren

Selvfølelse og kroppsbilde er to viktige faktorer i både den indre og ytre debatt vedrørende temaet «skal jeg legges under kniven?». Likevel er det sosiale presset og samfunnets normer sentrale faktorer i denne sammenhengen. Det er strengt, sterkt og vanskelig å motstå. Når det gjelder kosmetisk kirurgi er det forskning som peker mot at sosiale faktorer kan ha enda større innvirkning på holdningene våre enn selvfølelsen. Dette kan henge sammen med at det fysiske utseende kan ha en sosial funksjon som kan veilede hvordan vi opplever andre mennesker, og hvordan vi opptrer i samspill med hverandre. Det virker å ha dannet seg en positiv stereotypi knyttet til skjønnhet, suksess, helse og kontroll, som til sammen har blitt synonymt med et sosialt kroppsideal som er nærmest umulig å oppnå. Motsatt har det også dannet seg en negativ stereotypi knyttet til overvekt, som assosieres med egenskaper som dårlig helse og mangel på kontroll. Dette er noe vi ser særlig her i vesten, men virker også å være noe som gradvis sprer seg i flere kulturer i verden. I sosialpsykologien ser man på hvordan mennesker fungerer i grupper, og hvordan vi både påvirker og påvirkes av hverandre. Vi mennesker blir påvirket av det som skjer rundt oss, ofte i større grad enn vi selv tror. Når vi ser at kjente og nære velger å «lide for skjønnheten», så øker det sjansen for at vi blir mer positive til å gjøre det selv. Denne påvirkningen kan skje nærmest umerkelig, men effekten er like fullt tilstede. Holdningene våre er tett knyttet opp til handlingene våre, og kosmetisk kirurgi er ikke unntatt fra denne forbindelsen. Mennesker som kjenner andre personer som har foretatt kosmetisk kirurgi har vist seg å både være mer positive og mer tilbøyelige til å selv velge kosmetisk kirurgi i fremtiden. En kjent toppblogger skal en gang ha uttalt på bloggen at «i Oslo er det like vanlig å ta restylane som å tygge tyggis». Det er nok fremdeles mange som ikke kjenner seg igjen i dette utsagnet, men det er ikke til å komme bort ifra at det å endre på utseende med inngrep av større og mindre karakter er blitt vanligere og mer akseptert enn før. Kosmetisk kirurgi har alltid vært underlagt kulturelle preferanser og idealer, hva vi anser for å være «skjønnhet». Vi er alle påvirket av samfunnets smale rammer, men vi må ikke glemme vår egen stemme. For å ivareta oss selv trenger vi at vi lytter til oss selv når vi skal finne ut av hvem vi er, i stedet for å forsøke å passe inn i kunstige og oppdiktede forestillinger om det vakre. Keiserens nye klær passet aldri uansett.

Rå dg hj i ør ve ne rs

ENDRINGSARBEID Tekst: Line orvedal ILLUSTRASJON: istockphoto

De fleste som kommer til en veiledningssamtale ved ROS har et genuint ønske om endring av en etter hvert fastlåst livssituasjon. Mange ønsker fravær av et evinnelig tankekjør, av uro og angst, nedstemthet, isolasjon og følelsen av å være fanget i et uhensiktsmessig regime. Noen har utviklet såpass fastlåste mønstre at behandling er tilrådelig, mens andre ser ut til å klare å leve et tilsynelatende normalt liv. Mange av disse ser seg likevel nødt til å ta tak i sine utfordringer knyttet til mat, kropp og vekt. Det som engang startet som et positivt prosjekt, med mål å få det bedre med seg selv, har med tiden blitt til et liv hvor tanker og følelser rundt mat, kropp og trening oppleves som et jerngrep. Et jerngrep bestående av regler og kontroll, eller av mangel på samme. Og alt dette på bekostning av både valgfrihet og livsglede. Hvordan endrer du din livssituasjon, når tanke- og adferdsmønster har kjørt seg fast? Og hvordan fortsetter du å tro på at endring er mulig, når du etter gjentatte ganger har forsøkt, men fort har kommer tilbake i det samme gamle sporet? Når maten med tiden har blitt den eneste og tryggeste måten du har til å håndtere vanskelige følelser og situasjoner i livet på. Er det da mulig?

Å jobbe mot noe konkret

Som rådgiver i ROS spør jeg ofte den enkelte hva han eller hun ønsker seg i livet. Svaret er ofte og ikke så overraskende, et normalt og naturlig forhold til mat og

kropp. For de fleste tilsier dette frihet til å kunne leve et liv uten at mat, kropp og trening står i veien for normal livsførsel. Det å ønske seg et normalisert forhold til kropp og mat er et svært forståelig ønske, men de fleste vet ikke hva de skal gjøre for å realisere ønsket sitt og komme dit. Det kan både være utfordrende å komme i gang, og ikke minst å skulle holde ut. Alt endringsarbeid krever en innsats. Alt endringsarbeid krever mot. Mot til å handle på tvers av etter hvert automatiserte tanke- og handlingsmønstre. Ved å gjøre selve endringsprosessen så konkret som mulig, gjennom mer målbare og realistiske delmål, kan veien frem til målet bli både overkommelig og realistisk. For svært mange er endring fryktelig skummelt. Det å skulle gå fra eks. å ha et kosthold med rigide regler og streng kontroll til å begynne spise hva man vil, når man vil, kan være svært angstfremkallende, og for mange helt utenkelig. For andre er bare tanken på å ikke lenger skulle få kaste opp maten etter en overspising, vel så utenkelig. Å arbeide med å innføre regelmessige måltider gjennom dagen er for andre både utfordrende og vanskelig. En måte du kan komme i gang med ditt endringsarbeid, i samarbeid med en veileder eller på egen hånd, er å sette deg opp noe helt konkret å jobbe mot – et delmål. Delmålet bør være så konkret som mulig samt være realistisk ut i fra den situasjon du befinner deg i. Det kan være smart å starte med et delmål som ikke gir altfor stor grad av angst, slik at målet ditt kan nås og gi deg en

form for mestringsfølelse. På den måten motiveres du i større grad til å klare neste delmål.

Hva kan et delmål være?

For noen er det de strenge reglene som må gripes fatt i. Det å bli seg bevisst alle de uhensiktsmessige reglene som har fått ta plass i livet, er for mange en overraskelse i seg selv. Hvilke rigide regler kan en våge å starte med å gi slipp på? Som en øvelse kan du skrive ned alle dine etablerte regler knyttet til mat, vekt og trening, og ut i fra dette jobbe med å gi slipp på en eller flere regler som et av delmålene. Mange har etter hvert en del mat de ikke tillater seg selv, som de ser på som farlig mat. Her kan et delmål være å skulle velge seg en eller flere matvarer som skal tilbakeføres til det daglige kostholdet. For andre kan det å skulle redusere treningsmengden være et første delmål. Å ta en beslutning om å gå fra syv til fem eller fire treningsøkter ukentlig, kan være utfordrende nok i en startfase – men viktig å gjennomføre, dersom treningen har fått for stor plass i livet. For mange som oppsøker ROS er det et kaotisk spisemønster som er utfordringen. Dagene er ofte

karakterisert med både underspising (for lavt energiinntak) etterfulgt av overspising. Det å jobbe målrettet med å innføre et regelmessig spisemønster, uavhengig av type mat og mengde mat, kan for mange være et første steg på veien mot normalisering. Å bestemme seg for å gjennomføre fire regelmessige måltider daglig, til noenlunde bestemte klokkeslett, kan være en viktig start for å håndtere kaotisk og uregelmessig spising. Uavhengig av hva som skal endres, og hva som blir det første steget på veien mot målet ditt, vil endringsarbeid kreve både egeninnsats, pågangsmot og tålmodighet. Opp og nedturer vil komme og et ønske om å gi opp når en ikke riktig får det til, er helt naturlig. Det å ikke gi opp troen og håpet på at en faktisk har styrken i seg til å nå sine mål er vesentlig. Det er derfor av stor betydning å få hjelp og støtte av andre i en endringsprosess. De fleste av oss trenger noen som støtter, motiverer og heier på oss når veien oppleves lang og kronglete. I ROS kan du dra nytte av veilednings- og støttesamtaler ved et av våre tre sentre i Bergen, Stavanger eller Oslo. Dersom du ikke har mulighet til å komme til et av våre sentre kan både chat- telefon- og mailveiledning være et godt alternativ i en endringsprosess.

Ved å gjøre selve endringsprosessen så konkret som mulig, gjennom mer målbare og realistiske delmål, kan veien frem til målet bli både overkommelig og realistisk.

BOKanmeldelse

SORG ei lita bok om å være lei seg KRISTIAN FJELLANGER MANIFEST 2016

Tekst: Ingjerd strøm Skreien ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

– Kvar i kroppen din kjenner du at du er sint? spør psykologen. Altså, kva i helvete, tenkjer eg, men prøver å sjå uforstyrra ut. – Ja. Jo. Eg kjenner det vel kanskje i magen? Og så seier eg at eg kjenner det litt i augo òg, berre for å heilgardere meg. Det er skrevet mange bøker om sorg. Både fagbøker om sorgreaksjoner, og personlige fortellinger om å sørge. Kristian Fjellangers bok om sorg kombinerer hans egne «dagboksnotater» med korte intervjuer med fagpersoner. Vekslingen mellom det personlige og det faglige skaper fine kontraster, og Kristian har også gode refleksjoner rundt samfunnets holdning til sorg. Og om hva som skjer når alle andre har gått videre og du bare er en klump med vondt.

Kristian mistet sin far, som hadde kreft. Boken åpner med korte meldinger fra de siste timene, den søndagen han får budskapet om at faren er død. De første døgnene og ukene er tøffe. Men ettersom sorg ikke er noen diagnose, kan man ikke bli sykmeldt på grunn av sorg. Kristian får diagnosen «psykisk ubalanse». Sorg er noe vi alle opplever i løpet av livet. Likevel er det vanskelig å snakke om. Det er vanskelig å si at du er lei deg . Det er vanskelig å vite hva du skal si til den som er lei seg. Alle som har mistet noen – et familiemedlem, en ektefelle, en kjæreste, en venn – tror jeg vil kjenne seg igjen i det Kristian beskriver. Hvor vanskelig det er å finne informasjon. Hvor kort tid det går før omverdenen «glemmer» at du sørger. Hvor vanskelig det er når livet rundt deg går videre, mens ditt eget liv er stoppet opp. Å føle sorg er heller ikke bare knyttet til tap av en person som står deg nær. De fleste av oss har kjent på en kjærlighetssorg, når den du elsker ikke elsker deg. Men de samme følelsene kan dukke opp i andre sammenhenger også – som når du må bryte opp fra et kjent og kjært miljø. Som når du må si farvel til klassekameratene fordi du skal begynne på en ny skole. Eller at du har mistet jobben du var så glad i og følte at du mestret. Å føle sorg over årene som er forsvunnet, som du føler at du har «mistet» eller «har rotet vekk», kan være en naturlig reaksjon selv om du er blitt frisk etter lang tids sykdom. Denne lille boken om å være lei seg, viser at sorgen vil mildne, men at du må finne din egen vei ut av sorgen Kristian Fjellanger skriver i innledningen: Sorg. Berre ordet er tungt. Det er som ein vert tung i kroppen av å lese det. Som om det kjem eit slør framom augo. Ei kjensle av å vere makteslaus. Og innimellom når eg har vore i sorg, har eg vore desperat etter å vite og forstå korleis andre har takla sorga, om det er kjenner er normalt, kor lang tid det tek, og mange andre spørsmål som ein egentleg ikkje kan gi noko svar på, men som kan gi ei lita von om at ein ein gong skal bli glad igjen. Kristian stiller også spørsmål ved hvorfor sorg er et

slags tabu – hvorfor de rundt deg ikke vet hvordan de skal oppføre seg overfor deg. Her ser jeg klare paralleller til omverdenens møte med en person som har en spiseforstyrrelse. Ofte blir det slags minefelt i sosiale sammenhenger. Hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? I 2010 kom Kristian Fjellanger med «Mitt liv som tjukkas». Han har også holdt foredrag om skammen rundt overvekt. I et intervju sier han: «Tynn, pen og flink – tjukk, stygg og dum – er ord som hører sammen. Og jeg tilhørte altså siste kategori. Jeg skammet meg over kroppen min og det hemmet meg på mange måter.» Å bruke mat som trøst er ikke en uvanlig måte å takle sorgen på. For Kristian var det treningen som ga ham det lille puffet til å komme ut igjen i verden. Riktignok kjenner jeg på en liten uro når jeg leser at han løfter vekter til han bli svett og studerer seg selv i speilet på treningssenteret. Men sluttbudskapet gir håp: Eg får sol i ansiktet. Og eg kjenner at eg korkje er sint eller irritert. Eg pustar med magen. Og eg har ei lita kjensle av å vere glad. Dette er en humoristisk, ironisk og praktisk liten bok. Her finner du også forslag til musikk du kan høre på og filmer du kan se når du er lei deg. Boken har egne kapitler om «Sorg og seriefråtsing» og «sorg og sosiale medier». I kapittelet «Tilbake på jobben» står det fem nyttige råd som mange kan ha nytte av – og ikke bare når det gjelder sorg: Ta deg tid Gi tid Vær interessert Lytt Gi rom Kristian Fjellanger har nemlig helt rett når han lover i begynnelsen av boken: Du kjem til å kunne smile, og du kjem til å bli glad igjen.

ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser

ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

Andreas Bottolfs Verksted AS Vikersundgata 27 3370 VIKERSUND Tlf. 32 78 84 81

Ingaveien 20 1735 VARTEIG Tlf. 69 12 68 00

Bertelsen & Garpestad AS Hovlandveien 70 4374 EGERSUND Tlf. 51 46 10 80

H. Lunde Autoverksted Hofvegen 236 2266 ARNEBERG Tlf. 62 95 32 83

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Skedsmo Senter Furuveien 1 2020 SKEDSMOKORSET Tlf. 400 78 631

HaarcompagnietAS Storgata 6 3050 MJØNDALEN Tlf. 32 87 68 40

Husebybadet Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75

ANONYM STØTTE

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Kiwi Nannestad Teiegården 2030 NANNESTAD Tlf. 63 99 72 50

GamlebyenPsykomotoriskFysioterapi Voldportg. 73 1632 GAMLE FREDRIKSTAD Tlf. 69 32 10 11

Ryghgata 6 3050 MJØNDALEN

Ytrebygda bydel Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Bogøy Dagligvare

Tlf. 32 23 68 80 www.eikervekst.no

Advokat Kari Fossvoll

Ta kontakt!

Advokat Ola Fossvoll

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Advokatfullmektig Mari E. S. Wormdal

Capio Anoreksi Senter AS

Orkedalsveien 31 7300 ORKANGER

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

Tlf. 72 47 99 80

www.capioanoreksisenter.no

Psykisk helsevern gol.kommune.no

Nes kommune

trogstad.kommune.no

Psykisk helsetjeneste

nes-bu.kommune.no

Lister barnevern farsund.kommune.no

Larvik kommune larvik.kommune.no

Vestvågøy kommune

Rus- og psykiatritjenesten vestvagoy.kommune.no

Rømskog kommune romskog.kommune.no

kari@fossvoll.no ola@fossvoll.no mari@fossvoll.no

Herøy kommune

Barn, Familie og Helse heroy.kommune.no

levanger.kommune.no

Askim kommune

Barneverntjenesten askim.kommune.no

vennesla.kommune.no

Barneverntjenesten rade.kommune.no

Lurøy kommune luroy.kommune.no

Drammen kommune

Psykisk Helsetjeneste

drammen.kommune.no

Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

Levanger kommune Psykisk helse og oppfølgingsteneste

Tlf. 62 50 78 88 post@altiblikk.no

Gamlev 6, 3550 GOL - Tlf. 32 02 99 61

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Gol kommune

Østre Trysilvegen 1656 2423 ØSTBY

Barneverntjenesten lillehammer.kommune.no

Barneverntjenesten elverum.kommune.no

Midtre Gauldal kommune midtre-gauldal.kommune.no

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2016 fikk ROS 1000 flere henvendelser enn året får. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434. Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818

web: nettros.no

chat: nettros.no

info@nettros.no