a product message image
{' '} {' '}
Limited time offer
SAVE % on your upgrade
4 minute read

Med sårbarhet som styrke

MED SÅRBARHET

SOM STYRKE

TEKST OG FOTO: NINA HVIDSTEN

Som første ansatte mannlige rådgiver i ROS, er trykket på Daniel stort. På en måned har han blitt intervjuet i to aviser, en podcast, et videointervju, og nå også i ROSinfo. Det er ingen tvil om at han bringer inn en etterlengtet stemme. At en mann med egenerfaring med overspisingslidelse står åpent frem, er ikke hverdagskost. Vi møter Daniel for en prat om forbilder, følelser og spiseforstyrrelser.

Som mange andre gutter, vokste Daniel opp med en mentalitet om at følelser ikke var tillatt. For ham var det nettopp maten som skulle bli en måte å få utløp for det «ulovlige» på.

«For meg var det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle. Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager.»

– Jeg haddde tidlig en oppfatning av at jeg som gutt ikke skulle vise følelser eller gi uttrykk for det jeg kjente på. Det var ingen som sa dette direkte, men det var som en uskreven regel. Som mann skulle man være stoisk og sterk, noe de mannlige forbildene i heltefilmene understreket. Heltene lot seg ikke påvirke, de viste ingen svakhet.

– Når jeg da allikevel hadde så mange følelser, tenkte jeg raskt at det var noe galt med meg. Selv om jeg forsøkte, klarte jeg ikke å slå av følelsene. For meg var det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle. Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager.

Spisingen førte etterhvert til en overvekt, og for Daniel ble det kun kroppens ytre som definerte hvem han var.

– Fra jeg var barn ble jeg fortalt at jeg var feit. Etterhvert var dette noe jeg fortalte til meg selv også. Det å være feit ble identiten min. Da jeg ble eldre begynte jeg å isolere meg. De få gangene jeg våget meg ut, følte jeg alle så på meg og tenkte stygge ting om meg. Jeg tilegnet alle mennesker jeg møtte fæle tanker, tanker som egentlig var mine. Tanker som sa «Hvorfor kan han ikke bare ta seg sammen», «Han har ikke noen verdi», «Han er udugelig». Jeg hadde ekstremt lav selvfølelse og selvverdi.

Da Daniel var 25 år, fikk han en slankeoperasjon. At overvekten skyldtes en spiseforstyrrelse, hadde ikke falt ham inn, og han gledet seg til et nytt liv, med ny kropp.

– Jeg var overbevist om at hvis jeg ble tynn, ville jeg føle meg bra. Og i ett års tid var det slik. Jeg ble slank og fin, følte meg helt topp og fikk masse ekstern validering. Men da første året var omme, så jeg meg selv i speilet. Til tross for at jeg nå var blitt undervektig, så jeg meg selv som feit, verdiløs og udugelig. Jeg følte meg ikke noe bedre, jeg følte meg faktisk helt jævlig. Selv om jeg så at jeg objektivt sett ikke var feit, var følelsen av å være det så sterk. Jeg innså etterhvert at den løsningen jeg trodde skulle fikse alt, ikke gjorde det. Faktisk gjorde den ting verre, da jeg nå ikke hadde en ytre grunn til at jeg hadde det så kjipt på innsiden. Jeg kunne ikke lenger

skylde på det at jeg var feit. Operasjonen hadde bare fjernet et symptom på noe underliggende og jeg ble tvunget til å ta tak i det som lå bak.

«Jeg håper jeg kan være et ansikt utad som viser at menn også sliter.»

Daniel bestemte seg til slutt for å oppsøke hjelp og kontaktet fastlegen som igjen henviste ham til DPS.

– Fiks meg, sa jeg til psykologen som møtte meg. Det tok litt tid før jeg forsto at det ikke var så enkelt. Etterhvert innså jeg at jeg måtte jobbe hardt med meg selv. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv, for det var det som var den egentlige utfordringen min, ikke vekten.

– Jeg måtte forsøke å bli en motvekt til styggen på ryggen – min indre kritiker. Etter 15 år med konstant negativ indre dialog, tok dette lang tid og i starten føltes det som at jeg løy til meg selv. Men litt etter litt fikk kritikeren gradvis mindre plass og mitt behov for ekstern validering gikk ned. Jeg eksponerte meg for ting jeg tidlig hadde fryktet, som å være synlig i store fokemengder. Etterhvert overbeviste jeg meg selv om at ting ikke var så farlig likevel.

Som nyansatt rådgiver i ROS håper Daniel at han kan være et forbilde for gutter og menn som selv har det vanskelig med mat og kropp.

– Jeg håper jeg kan være et ansikt utad som viser at menn også sliter. Dette er absolutt ikke bare en «jentegreie». Tallene sier at rundt 10-20 % av dem med en spiseforstyrrelse, er gutter eller menn, men jeg tror det ligger enorme mørketall her. Jeg håper inderlig vi er på vei inn i et generasjonsskifte der det blir mer akseptert for gutter og menn å vise følelser. Det er så viktig at vi formidler at det er greit å snakke om ting, og at vi lærer de unge verktøy for å håndtere følelser. Det å anerkjenne og være åpen om sine sårbarheter, det er virkelig styrke.