ROSinfo 1/14

www.nettros.no

TEMA:

Det perfekte

01/14 Illustrasjon: Dolk

PErfekt for hvem?

For noen av oss styres og domineres våre liv av sunnhetsidealer som fører oss ut i det ekstreme. Vi forsøker å leve opp til normene, forventningene og standardene for det perfekte liv – det være seg om det handler om hjemmebakst, kroppsformer, karriere eller studier. Det som en gang for noen av oss startet som en uskyldig diett, fortsatte så i utallige dietter og for enda noen, videre inn i den restriktive delen av spiseforstyrrelser (anorexi/bulimi). For noen vil det å være restriktiv over lang tid være umulig. Veien til overspising kan da være kort. Uansett hvordan en spiseforstyrrelse kommer «snikende» inn på oss er den bakenforliggende årsaken ofte den samme; Å ikke føle seg god nok! Å ikke føle seg elsket! Å ikke være perfekt!

En stor takk til kunstneren Dolk som har gitt oss lov til å bruke maleriet «Balaclava» på forsiden av bladet. Balaclava betyr maske, og for oss illustrerer bildet masken vi alle bærer rundt på i håp om å passe inn, bli akseptert og selvsagt for å beskytte deler av oss selv. For noen blir masken et fengsel uten muligheter for å puste. Den sitter fast og har dermed tatt fullstendig kontroll over hele deg. Den tror den vet hva det vil si å være perfekt, hva som skal til for å passe inn, for å bli akseptert. Den sørger for at du ikke lenger lytter til kroppen. Nå styres du av destruktive tanker som finner næring og sannhet i retusjerte skjønnhetsidealer. Men en slik maske er kun styrt av ytre verdier og har ingen kontakt inn til deg og dine unike ressurser. Å løfte på masken vil gi deg en større mulighet for å kjenne etter med hele deg. Hvem er du og dine drømmer? Kanskje trenger ikke livet være en kamp? Kanskje er det mulig å bli venn med seg selv og masken? Og kanskje finnes «det perfekte deg» et helt annet sted enn der ute?

Irene Kingswick

www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styrets leder: Lene Aas Tlf: 959 12 973 E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Mandag-fredag kl 09:30-14:30 Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Mandag: kl. 9-19 Tirsdag, onsdag, torsdag: kl. 9-15 Fredag: kl. 9-13 Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Linn Bæra Ingrid Sandvin Mona Vågshaug Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD ROSINFO 1/14 4

Et helsefarlig syn på helse Er det moderne samfunnets syn på hva som er god helse direkte helsefarlig?

6

Jakten på lykken Hva skjer med oss i det evige jaget etter lykken og det perfekte?

8

Perfeksjonssamfunnet Å være god nok, er ikke godt nok lenger.

Tankevekkende ord fra Gisle Roksund.

16

Rådgivers hjørne Burdere til byrde - Hvordan forholder vi oss til alt vi føler vi må, bør og skal?

18

Relasjonell kompetanse og verdige møter Innenfor psykisk helsearbeid vil kompetanse på relasjoner være helt essensielt.

21

En liten jente “Det var en gang en liten jente, som egentlig ikke

skulle være så liten mer...”

10

22

13

24

Mitt perfekte Tre jenter om hvordan deres syn på det perfekte har endret seg i deres tilfriskningsprosess.

Behandlere med egenerfaring Hvordan opplever behandlerne med egenerfaring at erfaringen påvirker dem i sitt arbeid?

14

Hvordan blir ungdom fornøyd med kroppen sin?

Hva har ungdom med et positivt forhold til egen kropp, til felles?

16

4

6

Bokanmeldelser Vi anmelder “Helvetesuka” og “Å bekjempe lav selvfølelse”.

25

Min CV En CV fylt med livserfaring.

26

ROS mener 5:2 dietten er skadelig.

Den lille kulturen som motvekt til den store Familie og nærmiljø kan være en viktig motvekt til de utopiske idealene ungdom møter.

ROS aktiviteter Hva skjer i ROS?

10

Et helsefarlig syn på helse?

Er det moderne samfunnets syn på hva som er god helse direkte helsefarlig? Lever vi i en kultur som gjør oss mer sårbare i møte med livets plager? Dette var utgangspunktet for temakveld i ROS der Morten Lystrup var foredragsholder.

Tekst: Nina Hvidsten Foto: istockphoto, haraldsplass diakonale høgskole

oppfyller kriteriene, har vi dårlig helse. Og dårlig helse er jo ikke det som blir sett på som normalen.

Morten Lystrup jobber som høgskolelektor/seniorveileder ved Haraldsplass diakonale Høgskole.

Han er også prest. Gjennom sitt liv og gjennom møter med mennesker, er han blitt spesielt opptatt av temaer som livsmestring og livsmening i vår moderne tid, hvor skamfølelsen ofte er større en skyldfølelsen, og hvor det «normale» kan gjøre oss syke.

Definisjonen til verdens helseorganisasjon er laget av eliten i helseverden og dette er også den definisjonen på helse som vårt norske helsevesen skal leve opp til.

Lystrup mener at definisjonen derfor er med på å prege vår kultur og vår oppfatning om hvordan ting skal være. Vi skal fjerne alle faktorer som bidrar til at vi ikke opplever fysisk, psykisk og sosialt velvære.

– Det at man har et mål om å fjerne alt som er vondt skaper et sort svart hull, ikke bare i statsbudsjettet, men i oss mennesker. Det skaper forventninger om et liv som det er umulig å leve opp til.

God helse?

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lidelse. Morten Lystrup mener dette er en perfekt tilstand som vi svært sjelden opplever.

– En tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lidelse. Når opplever man egentlig det? For meg skjer dette ekstremt sjelden. Jeg kan oppleve enkelte kortvarige høydepunkter, «peaks», der alt føles bra og livet kan virke perfekt, men i hverdagen tror jeg det er umulig å oppfylle disse kriteriene over lang tid. Det som er en del av problemene med denne definisjonen, er at implisitt i den ligger det også at når vi ikke

4

Det perfekte

I Norge har vi i snitt en høy levealder og en svært god levestandard. Allikevel er det slik at antall personer med psykiske lidelser er voksende i vårt samfunn. Angst og depresjon er noen av dagens største folkesykdommer, og i følge Folkehelseinstituttet vil omtrent halvparten av den norske befolkningen rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet.

– Vi har det bedre, men tar det dårligere, sier Lystrup.

– Listen for det som fremstår som normalt, blir for mange svært høy.

”

Det at vi har et mål om å fjerne alt som er vondt skaper et sort svart hull, ikke bare i statsbudsjettet, men i oss mennesker.

Vi blir fryktelig sårbare og føler oss lett unormal. Alt som ikke er så bra, er ikke så bra.

Lystrup mener verdens helseorganisasjon får god hjelp av reklame og den kommersielle industri til å spre sitt syn om det perfekte.

– Gjennom reklamen lærer vi hvordan vi skal oppnå det WHO definer som god helse. Det være seg å se perfekt ut og oppnå fysisk velvære, være lykkelig og oppnå psykisk velvære, og ha venner og stort nettverk og oppnå sosialt velvære. Vi har lenge hatt helter og idealer å leve opp til, men når det perfekte blir normalisert, blir det et problem. Gjennom samfunnet og mediene skapes det enorme forventninger, men forventninger er alle skuffelsers mor.

Når man ikke klarer å leve opp til disse forventningene, lager man seg ofte mestringsstrategier.

På ROS sine nettsider beskrives

spiseforstyrrelser på følgende måte: «Spiseforstyrrelsen fungerer som en mestringsmekanisme, en beskyttelse mot følelsen av å aldri strekke til, å aldri være flink nok, dyktig nok eller pen nok». Mens noen bruker spiseforstyrrelsen som et ledd i sin måte å mestre verden på, kan andre ty til rus, selvskading, overdrevet forbruk eller annet.

– Vi lever med en konstant utilstrekkelighetsfølelse, hevder Lystrup. – Mye av vår tid og energi går med på å tenke på hvordan ting kunne ha vært. Hvis bare, når bare, skulle, burde, kunne og så videre.

Endringsfokus

Når vi lever i et samfunn preget av en higen mot status, utseende og evig lykke, må det komme motreaksjoner. Lystrup ser på Mindfulness-bølgen som en av disse motreaksjonene. Selv om han er enig i de grunnleggende prinsippene for mindfulness, retter han en kritisk pekefinger på en del av helsevesenets ukritiske adoptering av metoden.

– Grunntanken i mindfulness er at vi skal akseptere oss selv som vi er, og møte alle følelser slik de er, gode eller vonde. Men i dag blir mindfulness ofte implementert som en del av den tradisjonelle behandlingstanken, der utgangspunktet er å endre det som er galt. Et slikt endringsbasert fokus strider mot hele grunntanken til mindulness der en ikke skal ha som mål å endre noe. Mange steder har man endret mindfulnesstanken fra å handle om å kunne møte plager, til å handle om at «jeg må forandre meg».

Morten Lystrup

Vårt fokus på endring og endringsbasert terpi mener Lystrup er en

stor utfordring for all terapi.

– Når vi kommer til noen for hjelp og støtte, men blir møtt med hva vi skal gjøre for å endre oss, bringer dette frem skammen og følelesen av at «jeg er feil». Vi er ikke slik vi egentlig burde vært. Dette appelerer direkte til vårt forsvar. Vi prøver å beskytte oss, trekker oss unna og holder inne det vi gjerne ønsket å få formidlet.

Først når vi møter mennesker som aksepterer oss som den vi er, blir det mulig å akseptere oss selv. Arnold Beissers paradoksteori om forandring sier det på en utmerket måte: «Forandring skjer når jeg blir den jeg er, ikke når jeg forsøker å bli den jeg ikke er».

Alternativer?

Finnes det gode alternativer til verdens helseorganisasjons definsjon på helse? For Lystrup beskriver professor Peter Hjorths helsedefinisjon det god helse egentlig handler om: «God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»

– Det å kunne møte livet er god helse. Med Hjorth sin definisjon flytter vi fokus fra den ideale tilstand, over til å handle om hvordan vi møter livets utfordringer. Det handler om å kunne stå i det vanskelige, om å «ri stormen av». Vi må våge å møte det som ikke skal forandres, eller ikke kan forandres.

Nærværskompetanse kaller jeg det.

– Er det en ting vi vet virker så er det eksponeringsterapi. Klarer vi å stå gjennom det vonde, lærer vi at følelser ikke er farlige, og at de etterhvert endrer seg, selv om det ikke alltid går over.

5

Jakten på lykken TEKST og foto: Johanne Magnus, http://skraatak85.blogg.no/ Jeg strevde meg syk. Jeg var besatt av inntrykket jeg ga andre. Jeg var avhengig av «likes», ros og en glanset fasade.

Jeg skulle bli mitt «beste jeg». Jeg skulle ha det beste antrekket, den beste dietten, den beste jobben, den beste kjæresten, den beste kroppen.

Jeg googlet sent og tidlig for å bli «perfekt».

Og jeg delte mitt «perfekte jeg» på sosiale medier, døgnet rundt. Jeg la ut bilder av treningsøkten mens jeg løp intervall. Litt svette gjorde ingenting. Instagram-filteret gjorde meg vakker, uansett.

Jeg sjekket smarttelefonen konstant etter nye oppdateringer.

Jeg så venninner som hadde løpt mila på rekordtid, naboer som viste fram hjemmelaget middag, og kollegaen som så smashing ut i ny kjole. Makspuls ble nådd da jeg leste Facebook-statusen; «Levert doktorgraden. Rundstykker i ovnen, nyvasket hus, venter på kjæresten før en romantisk aften».

Så hvorfor logger jeg ikke av, dropper sladderet, stenger telefonen, slår av tv-skjermen?

Jeg er klar over at jeg har et valg, men jeg lar meg lokke. Når presset kommer fra så mange kanter, når alle andre er der ute, blir det for vanskelig å stå imot.

Så ble jeg deprimert. Kroppen

6

kollapset. Jeg måtte ha hjelp. Så fikk jeg hjelp. Årene gikk. Jeg ble sakte, men sikkert sterkere.

(…) Påtrengende reklame og tabloidpresse setter standard for hva livet skal være: vellykket og vakkert»

Å leve i dagens perfeksjonsjag krever sterk vilje. Som fastlege Gisle Roksund skriver i kronikken «Perfeksjonssamfunnet»: «Det streves etter å være vellykket på alle livets områder på en gang. Man vil være slank, sprek, sunn, vakker, ha vellykket karriere og romantisk samliv med oppmerksomt nærvær

Men ingen kan være sterk hele tiden.

Vi har alle sammen svake sider. Og det er synd om ikke de svake sidene kan vises frem også. Og det viser seg at det krever noe det også, å vise fram og dele svakhet.

Høsten 2013 sendte NRK tv-program som «Oppdrag lykke» og «Prosjekt

”

Jeg skjønte at først da jeg åpnet meg og viste mine sårbare sider ble jeg interessant å snakke med, og å være med. For meg selv også. perfekt». Begge handlet om hvordan vi kan oppnå mer lykke gjennom trening, kosthold og ymse livsstilsråd. I «Prosjekt perfekt» møter vi Ida Fladen som følger flere livsstils tips for å bli «perfekt». Fladen oppsummerte prosjektet som utmattende og urealistisk. Fladen mistet livsgnisten og følte seg mindre perfekt enn ved start. Hun opplevde også all treningen, sunn mat, og slitet med å glanse fasaden ble en dårlig erstatning for tilstedeværelse, være sosial, feile og rett og slett være seg selv. Jeg som seer ble lite inspirert av å se programmet. Jeg ble stresset, utslitt og kjedet meg i hjel. Ida Fladens jakt på det «perfekte» var så fjern fra min virkelighet. Men jeg kjente meg igjen. Programmet var en god indikator på tidsånden.

Det sier seg selv at det vil rakne for de fleste av oss, et eller annet sted på veien mellom baking og treningsøkten. Det er ikke nok tid! INGEN er best i alt. Men vi prøver, igjen og igjen. Jager etter lykken.

Hva vi egentlig gjør, er å bygge opp en forventning som aldri blir innfridd. Perfeksjon er ikke lykke. Jeg ønsker ingen av delene. Å ønske seg oppholdsvær, et smil, en fjelltur, kaffe, dagens avis, gjør livskunsten lettere. Gjør det lettere å lykkes.

Selv om virkeligheten er en annen, logger jeg meg på og leser bloggen til Fotballfrue, klikker meg inn på slankeoppskrifter og søker etter drømmejobben og det mest trendy interiørtipset. Jeg går gjerne en spasertur, men ser ikke de vakre skyene og utsikten. For oppmerksomheten er på smarttelefonen.

Jeg må dele bilder av turen. «Se, jeg kom meg ut!» Jeg ser på pulsklokken

og teller forbrente kalorier.

Vi er energiske og ambisiøse. Unge mennesker vil gjøre det bra på skolen, være politisk aktiv, trene, være sosiale og kapre den beste kjæresten. Vi ofrer alt for det perfekte. Vi glemmer oss selv, vår egen skjøre kropp og våre begrensinger. Vi er forskjellig. For meg var det en stor oppdagelse da jeg klarte å godta mine evner, min kropp og min livsstil. Da jeg skjønte at det handler om å ha det godt med seg selv, og avslutte jaget etter medaljer og strevet med å innfri forventingene til venner og familie.

det «terapeutiske blottlegging» og hevder at samtale om det vanskelige ikke hører hjemme i det offentlige. Andre roser meg for å rapportere fra livets grå sider. De fleste kommentarene jeg får er positive. Men det er de negative som tar mest plass. «Haters», bedrevitere og kikkere gjør det vanskelig å dele. Men jo flere vi blir som viser frem hverdagen, og at livet er langt fra perfekt, jo lettere blir det.

Men det er ikke så lett som det høres ut. Jeg var fanget i flink pike-floken. Jeg trente, telte kalorier, skjemmet meg og gråt i fire måneder da jeg ikke kom inn på første studievalg. Så bet jeg i det sure eplet og innrømmet at jeg trengte hjelp. Det var en lettelse!

Jeg innså at perfeksjon ikke var meningen med livet. Jeg skjønte at først da jeg åpnet meg og viste mine sårbare sider ble jeg interessant å snakke med, og å være med.

For meg selv også. Jeg delte tanker og opplevelser på bloggen min og leserne kom sakte, men sikkert. Jeg droppet glansede kvinneblader, fotballfruen og overflatiske realityprogram. Jeg lærte meg å gi faen i hva andre synes. Jeg droppet «perfekt».

Jeg spurte en gang en sebra:

Hva kan vi gjøre? Jeg tror på mer åpenhet på sosiale medier, mer dialog om livets realiteter, om psykiske lidelser, om at middels er godt nok og at livet består av hverdager med et aldri så lite innslag av grått. Det siste har jeg valgt å fremme på bloggen min. Både til glede og besvær. Noen lesere kaller

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den,

Er du sort med hvite striper eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa: Er du sterk med svake sider Eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall eller dum med flinke innfall?

og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

7

Perfeksjons samfunnet Å være god nok, er ikke godt nok lenger. I miljøpolitikken er vi opptatt av å beholde mangfoldet i flora og fauna. For oss mennesker synes det å være motsatt.

Tekst: gisle roksund, Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin Foto: shutterstock Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten. Jeg spiser sunt og trimmer mye. Jeg har en spennende jobb, fint hus, flott ektefelle og nydelige barn.

Jeg lærer mindfulness og yoga. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Kan jeg mangle jern eller vitaminer?

Mye av tida som fastlege går med til å høre historier om slitenhet og arbeid med å finne ut av hvorfor.

Det finnes av og til åpenbare årsaker som for eksempel store omsorgsoppgaver, det være seg omsorg for gamle foreldre eller funksjonshemmede barn. Det kan være småbarnsforeldre som kaver med jobb, lite søvn og for liten tid til de små. Andre ganger finner vi årsaker som stoffskiftesykdommer, anemier eller andre klare somatiske sykdommer.

”

være vellykket på alle livets områder på en gang. Man vil være slank, sprek, sunn, vakker, ha en vellykket karriere og romantisk samliv med oppmerksomt nærvær.

Påtrengende reklame og tabloidpresse setter standard for hva livet skal være: vellykket og vakkert. På Facebook kan du se hvor fantastisk dine venners liv er, de utrolige måltidene og de uforglemmelige kveldsstundene.

Myndigheter, fagfolk og media fyller på med råd og meninger om hvordan den enkelte bør leve livet.

Råd som i sum er helt umulig å etterleve.

Realiteten er selvsagt at folk flest ikke strekker til slik reklamen og fjesboka beskriver, og myndighetene ønsker. Man klarer ikke holde seg slank, og treningsprogram med løpeturer holder vanligvis i 3 uker.

Man sliter på jobb, og strever med både barn og partner. Sånn er livet.

forskning viser at et strevsomt liv gir økt risiko for sykdom. En persons «livsstil» er ofte både følge og årsak i et komplekst mønster av sammenhenger mellom kropp og levd liv.

Vonde livshendelser som f.eks. vanskjøtsel, krenkelser og vedvarende påkjenninger leder på sikt til overbeskatning av menneskets kroppslige tilpasningsevne og dermed økt fare for alle typer helseproblemer. Slik reproduseres ulikheter i helse.

Jakten på det perfekte menneske begynner tidlig. I barnehagen registreres barns atferd og utvikling.

Man noterer «hvor langt» barna er kommet. Dersom poden ikke kan si R tidlig nok, blir det beskrevet og tiltak iverksatt. Om barnet ikke kan sitte i ro de forventede antall minutter, risikerer barnet å bli henvist til eksperter og få diagnose for avvikende atferd, redusert konsentrasjonsevne og manglende oppmerksomhet.

Unge og voksne forstrekker seg etter hva en forventer skal være det moderne liv. Det streves etter å være vellykket på alle livets områder på en gang.

Ofte finner vi ikke slike åpenbare årsaker til at personen er så sliten.

Men det jeg ser, er at unge og voksne hele tida forstrekker seg etter hva en forventer skal være det moderne liv. Det streves etter å

8

Store sosiale forskjeller gjør seg gjeldende. Folk med lav inntekt og liten utdannelse har mye mer av alle typer problemer, plager og sykdommer, enn folk med høy utdannelse og inntekt. Ny flerfaglig

Skolen krever andre egenskaper og mer modning av barna enn før med «ansvar for egen læring», økte krav til samarbeid og gruppeaktiviteter.

Barn som ikke klarer å følge med, eller som ikke er modne tidlig nok,

henvises til PP-tjenesten og gjerne videre til BUP-systemet som grunnlag for diagnoser og spesialtiltak.

friske med naturlige variasjoner av ulike fenomener og plager, får sykdomsdiagnoser.

Arbeidslivet krever også noe annet av folk enn før, med stadige omstillinger, effektiviseringer, nedbemanninger, økte krav til inntjening, samarbeid og lagspill, samt økte krav til å arbeide «smart». Unge som ikke er gode nok på dette, sliter med å komme inn i arbeidslivet.

Eldre som ikke makter å følge med i endringene, utkonkurreres av yngre.

Det er mange krefter som fører til denne utviklingen.

Velferdsordninger og rettigheter er knyttet til sykdommer og diagnoser. Legemiddelindustrien arbeider målrettet for å utvide markedene: å finne en ny ille for enhver pille.

Fagmiljøene selv har også egne motiver knyttet til promoteringen av sine særinteresser. Det kalles intellektuell interessekonflikt.

Også innen det offentlige opplever ansatte som følge av mål- og resultatstyring og økt kontroll ovenfra, økte krav til omstillinger og effektivisering.

Moderne vestlig medisinsk vitenskap bidrar på sin side til at flere faller utenom det gode, friske og normale selskap, med stadig lavere terskler for å stille diagnoser. Innen somatikken har vi i jakten på en utopisk nullvisjon for risiko, sett reduserte terskler for å bli kategorisert som «risikant» for å utvikle kroniske lidelser som f.eks. hjerte- og karsykdommer og diabetes. Vi har de siste tiår sett en stor økning i antall psykiatriske diagnoser. Nye internasjonale diagnosemanualer for psykiske lidelser fører til en ytterligere økning av antall personer med diagnoser innen autismespekteret, ADHD og bipolaritetsspekteret.

Terskelen for å stille slike diagnoser senkes. Folk er ikke sykere, men flere får diagnoser.

I dag har hver femte gutt på highschool i USA diagnosen ADHD. Hver tiende bruker prestasjonsforbedrende medisiner. Hva slags samfunn har vi klart å lage?

Normaliteten lider. Det blir stadig vanskeligere å være normal.

Utviklingen går i retning av at flere

Misforstå meg rett. Moderne medisin har gjort mange viktige landevinninger. Og vi er alle glade for et godt helsevesen som selvsagt skal diagnostisere og behandle sykdom og lindre folks plager.

Bevares. Men hverdagsproblemer og naturlige variasjoner må ikke sykeliggjøres.

Vi har i vår oljeflod en materiell velstand som verden aldri har sett maken til. Men jeg opplever som fastlege at summen av forventningene om og jakten på det perfekte livet, fører til et kav som gjør folk syke.

Samtidig stigmatiserer vi stadig flere ved å gi dem sykdomsdiagnoser for tilstander som egentlig hører livet og eksistensen til. Det gir et dobbelt tap for dem som sliter mest. Ikke bare skyves de ut av arbeidet og det gode selskap fordi det ikke er plass til dem. Vi merker dem også med tvilsomme psykiatriske diagnoser.

Det å være god nok, er ikke godt nok lenger. I miljøpolitikken er vi alle opptatt av å beholde mangfoldet i flora og fauna. For oss mennesker synes det å være motsatt.

Hvem forsvarer normalitetsbegrepet? Hvordan kan vi forme et samfunn som godtar den menneskelige variasjon, og hvor vi slipper å slite oss ut i strevet etter den ideelle kropp og sjel og det perfekte liv.

9

mitt perfekte..

Når du har en spiseforstyrrelser er hverdagen ofte fylt av egendefinerte regler og krav.

Du streber etter det perfekte. Men synet på det perfekte kan endre seg kraftig, og i en tilfriskningsprosess er denne endringen ofte en viktig faktor. Vi har spurt tre flotte jenter om hvordan deres syn på det perfekte har endret seg.

Silje Cathrin Nilsen Da jeg var syk kjempet jeg en kamp. En meget strevsom kamp for å oppnå det jeg trodde var det perfekte liv. Jeg var svært ytrestyrt og påvirket av medias synspunkter og omgivelsenes kroppshysteri. Min definisjon på det perfekte liv ble deretter; en mager kropp og gode prestasjoner. Hvis jeg ble best og tynnest ville jeg bli perfekt, og livet ville føles perfekt. Jeg trodde at dette var det eneste riktige å strebe etter.

Da jeg var syk visste jeg ikke at en kan ha et godt liv uten å gjøre noe ekstraordinært. Jeg trodde at det perfekte liv skulle defineres av andre enn meg selv. Jeg ante ikke at det perfekte liv defineres av hva jeg føler og hva jeg synes er det perfekte, og på ingen måte andres synspunkter. Det er enormt befriende å vite at definisjonen på det perfekte liv er min oppfatning, hva jeg synes er det perfekte liv. Å kjenne på styrken av at det er jeg som velger hva som er det perfekte liv for meg, er svært befriende og å føle seg fri er en perfekt følelse, for meg!

For meg er det å ha det perfekt, at jeg kan nyte små stunder der jeg føler på ro og fred i sinnet. Å nyte en rykende varm kopp kaffe med sjokolade til, og bare «være». At det er helt ok å være meg. At det ikke er kroppens utseende/ vekt og hva jeg har spist, som avgjør hvordan dagen min skal bli. Jeg kan være sammen med andre mennesker og kose meg uten at jeg hele tiden tenker nedsettende om meg selv. At alle mennesker er ulike er ikke lenger en trussel, men noe som gjør livet mer spennende. Jeg er ikke lenger så ytrestyrt og klarer å stå i mot medias «oppskrifter» på det perfekte liv. Jeg lytter til meg og stoler på at jeg vet best hva som er best for meg. Å ha det perfekt i dag er et liv der jeg kan unne meg å nyte livets mange goder og gleder!

”

For meg er det å ha det perfekt, at jeg kan nyte små stunder der jeg føler på ro og fred i sinnet. Å nyte en rykende varm kopp kaffe med sjokolade til, og bare ”være”. At det er helt ok å være meg.

10

Ane Ringstad Næss For at jeg skulle bli fornøyd med meg selv, måtte jeg gjøre alt veldig bra.

Noe som tilsa feilfritt eller perfekt i mine øyne. Klarte jeg det, fikk jeg kanskje anerkjennelse fra omverdenen, det var det jeg håpet på. Da var jeg kanskje god nok, både for andre og meg selv. Jeg lot selvfølelsen avhenge av prestasjonene mine.

Jaget etter det perfekte, førte til at jeg levde med et konstant indre stress.

Jeg ville helst prestere bra på alle områder, si ja til alt og alle. Det var kanskje ikke noe jeg hadde lyst til engang, men jeg følte at jeg måtte eller burde for å få aksept fra omverdenen. Å si nei ville være et nederlag. Jeg tror det henger sammen med et ønske om å bli sett, og en forestilling om å gjøre meg fortjent til, å bli godtatt for den jeg er og hva jeg gjør. Resultatet var jo at jeg ofte sa nei til meg selv, til mine egne ønsker og behov.

I hodet var jeg ofte flere dager og uker frem i tid, med tanker om når og hvordan jeg skulle løse alt sammen. Det resulterte i dårlig humør og unødvendig bruk av tid og energi. Hvem er det egentlig jeg gjorde dette for? Jeg var jo ikke på lag med seg selv engang, hvordan kunne jeg ha det perfekt da?

”

Jeg var jo ikke på lag med seg selv engang, hvordan kunne jeg ha det perfekt da?

Jeg tror ikke det finnes noe eksakt svar på hva perfekt er, men jeg tror det handler mye om å ha det bra med seg selv. For er det egentlig slik at jeg må strebe etter å være god nok for å bli likt? Jeg bør jo være god nok uavhengig av hva jeg velger og gjør. Dagens samfunn viser til nok av ideer av det perfekte liv, men jeg tror ikke det hjelper å lytte til det ytre for å få det bra. Jeg tror mye av svaret ligger i sin egen indre stemme. Gjennom tilfriskningen har jeg lært meg selv bedre å kjenne. I dag både følger og utrykker jeg mine behov og lyster bedre. Hvis jeg skal kunne ha det bra med andre, må jeg først og fremst fylle mine egne behov.

Jeg fokuserer på dagen i dag, og hva jeg vil gjøre for at dagen min skal bli fin. Livet er nå, og jeg vil leve mitt liv.

Uansett hva andre måtte mene, er det slik jeg kan sørge for å ha det bra. Dette tror jeg det er viktig å være oppmerksom på, og jeg minner meg selv på det. Selv om jeg i dag er bevisst på det, trenger jeg fortsatt å jobbe med det, for jeg sier ikke at det er enkelt. Jeg forsøker ikke dømme meg selv de gangene jeg tenker at jeg kunne gjort noe annerledes. Isteden vil jeg se på det som læring og en erfaring rikere. Til slutt vil jeg si: vår verdi er og blir uendret uansett hva vi gjør, så ha tro på –, lytt til – og vær glad i deg selv. Gi deg selv lov til å være den du er, kanskje du da opplever å ha det bra.

11

mitt perfekte.. anne marie utne Jeg har lenge vært fanget av en illusjon om at det perfekte liv eksisterer.

Dette til tross for utallige avslag fra både psykologer, normale og friske mennesker, og gjennom egenproduserte fallgruver og reale knekk. Denne farlige og bedøvende romantiske illusjonen om at jeg er en av en de utvalgte til å være perfekt, og til å kunne føre an et perfekt liv, ble dyrket frem av et intenst ønske om å være tynn.

Den lange reisen etter den perfekte kropp begynte for tretten år siden, og ekspanderte raskt til en jakt etter å være perfekt på alle virkeområder jeg skulle besitte. Etter å ha nådd det umulige ved å miste noen kilo og samtidig klart å fordøye sulten som skrek etter oppmerksomhet hvert våkne øyeblikk, fikk jeg blod på tann og en pervers bekreftelse på at jeg var på vei til å nå noe større. Kanskje hadde jeg knekt den umulige perfeksjonskoden?

Ville jeg kunne ekspandere mine drømmer om total feilfrihet til å gjelde flere områder av livet? Tabloidavisene og den voksende bloggkulturen, bekreftet dette gang på gang med sine oversiktlige og forenklede oppskrifter på hvordan man skulle klare å sjonglere perfeksjon på flere områder. Jeg mistet totalt fotfeste og forståelse for hva perfeksjon innebar, og ville ikke høre at dette var et adjektiv av et subjektivt opphav.

Søvn og kalorimangelen gjorde meg blind, jeg klarte ikke å se menneskene rundt meg og de øyeblikkene som bar på ren og skjær lykke, og verst av alt så jeg ikke min egen sønn. Det ensidige jaget og fokuset på å erverve det perfekte liv gjorde, ironisk nok, at jeg gikk glipp av muligheten til å la livet definere for meg hva perfeksjon kunne innebære.

Jeg skulle være så uforskammet flink og suksessfull, og samtidig utvikle egenskaper denne kroppen aldri hadde besittet. Utsultet og alvorlig trøtt av den evige kampen om å være flinkest og mest mulig perfekt, knakk jeg fullstendig sammen og innså at jeg ikke var en av de utvalgte. Jeg befant meg nå mer ulykkelig og deprimert enn før denne reisen startet, paradoksalt nok, for media hadde lovet meg lykke og enda mer lykke om jeg bare klarte å balansere kunsten av å score hundreprosent i alle mine roller .

Mett på slankekurer, rigide leveregler og et utsultet sosialt liv, kjente jeg en faen løpe gjennom meg. Nå var det nok; ordet perfekt skulle forkastes ! Ingenting hadde vist seg å være i nærheten av feilfritt, og kravene som økte for hvert mål jeg nådde, umuliggjorde fremkomsten av den sjarmen som mangler hos både mennesker og verden generelt, har. I dag er jeg på vei mot å knuse den fengslende følelsen man får av å jage etter noe som ikke eksisterer, jeg har erstattet det med frihet. I stedet for å jakte , har jeg stoppet opp og nå lar jeg øyeblikkene komme til meg, spontane som de kan være.

”

I dag er jeg på vei mot å knuse den fengslende følelsen man får av å jage etter noe som ikke eksisterer, jeg har erstattet det med frihet.

12

Behandlere med

egenerfaring

Mange av dem som behandler personer med spiseforstyrrelser, har selv hatt en spiseforstyrrelse. Men hvordan opplever disse behandlerne selv at sin egenerfaring påvirker dem i sitt arbeid?

Tekst: Nina Hvidsten I en nylig publisert studie utført av Warren, Schafer, Crowley & Olivardo ble det foretatt en kvalitativ undersøkelse av 298 behandlere (psykoterapeuter, psykologer og psykiatere) som arbeider, eller har arbeidet med personer med spiseforstyrrelser. Deler av undersøkelsen ønsket å måle grad av emosjonell utmattelse, emosjonell distansering/kynisme, nedsatt arbeidskapasitet, samt hvilke faktorer som førte til utbrenthet blant de som behandlet personer med en spiseforstyrrelse.

Resultatene viste blant annet at det å selv ha hatt en spiseforstyrrelse var av faktorene som førte til mindre grad av utbrenthet, mindre emosjonell distanering og mindre grad av nedsatt arbeidskapasitet.

Som en del av studien ønsket forskerne også å undersøke hvordan behandlere med egenerfaring selv opplevde at sin erfaring påvirket dem i sitt arbeid.

Av utvalget svarte 139 personer (47%) bekreftende på om de hadde hatt en spiseforstyrrelsesdiagnose eller sterke symptomer på spiseforstyrrelser. Blant disse var det 94% som rapporterte at deres egenerfaring hadde en positiv innflyelse på deres behandling av pasientene.

Blant de positive faktorene som ble trukket frem var økt grad av empati, større forståelse for sykdommen, de

hadde mer positive fremtidsutsikter for pasienten, økt kunnskap om spesifikke teknikker, og bedre relasjoner med pasienter på grunn av en felles historie .

Bare 8 % identifiserte måter egenerfaringen kunne påvirke deres behandling på en negativ måte.

Dette var for eksempel det å føle seg personlig trigget, eller overidentifisering med pasientene.

Åpenhet er også svært viktig for å kunne søke støtte og veiledning i situasjoner som kan være utfordrende.

Kilder: Warren, Schafer, Crowley & Olivardo: •

A qualitative analysis of job burnout in eating disorder treatment providers (2012).

•

Demographic and work-related correlates of job burnout in professional eating disorder treatment providers (2013).

•

Treatment Providers With a Personal History of Eating Pathology: A Qualitative Examinationof Common Experiences (2013).

I undersøkelsen ble deltagerne også spurt om hvilke råd de ville gi til nye behandlere med egenerfaring som skulle jobbe med pasienter med spiseforstyrresler. Blant svarene var det viktigheten av personlig rekonvalisens før behandling av denne pasientgruppen, som utpekte seg. Dette var viktig for behandleren selv, og ikke minst for pasienten. I tillegg ble det lagt vekt på viktigheten av å følge med på sine egne reaksjoner og følelser i relasjon til pasienten og unngå overidentifisering med pasienter.

Selv om flere behandlingssteder ser på det som verdifullt å ansette personer med egenerfaring, har tidligere forskning og erfaring vist at mange unnlater å fortelle om sin erfaring på bakgrunn av det de opplever som stigma og fordommer.

ROS er glad for denne forskningen som støtter opp under vår erfaring om at egenerfaring absolutt er en positivt aspekt i møte med mennesker som har en spiseforstyrrelse.

13

Hvordan blir ungdom fornøyd med kroppen sin?

Ungdommer med et positivt forhold til egen kropp, har til én ting til felles: De har foreldre som ikke fokuserer på kropp og utseende. En ny studie gir et unikt bilde av hvordan ungdommenes syn på egen kropp endrer seg gjennom puberteten.

Tekst: SIW ELLEn JAkobsen, kilde: forskning.no Foto: shutterstock Vi hører ofte om de ungdommene som ikke er fornøyde med kroppen sin. Og dem er det mange av i forskernes materiale.

Kristina Holmqvist Gattario og hennes veileder Ann Frisén ved Gøteborgs universitet har fulgt 1000 svenske ungdommer, fra ulike sosiale lag, i elleve år. Hvert tredje år har de blitt spurt om sitt eget forhold til kropp og utseende.

Når barna er ti år synes 20 prosent av jentene og 15 prosent av guttene at de er for tykke. Når de har blitt 16 år er hele 43 prosent av jentene og 16 prosent av guttene misfornøyd med at de er for tykke.

Men hva er med på å gi ungdommer et positivt syn på sin egen kropp?

Da ungdommen i studien var 14 år gamle, valgte forskerne ut 30 som skilte seg ut med et spesielt dårlig forhold til egen kropp og 30 som var spesielt tilfredse med sin kropp. Disse siste 30 har Holmqvist Gattario interessert seg spesielt for i sin doktorgrad.

14

Synes idrett er gøy

Tre ting kjennetegner gruppen som er fornøyd med sin egen kropp.

For det første er de opptatt av hva kroppen deres kan gjøre, framfor hvordan den ser ut.

– De fleste i denne gruppen er opptatt av idrett og deltar i forskjellige aktiviteter. De er bevisst på at trening er sunt for kroppen, men de fleste sier at de først og fremst trener fordi de synes idrett er gøy, sier Holmqvist Gattario.

Hun spurte også ungdommene om deres foreldre og hjemmemiljø. Her finner hun et spennende mønster: – Det er lite snakk om kropp og utseende hjemme hos de tilfredse ungdommene. I den grad de snakker om slikt, er det ting som kan endres.

For eksempel klær og frisyrer.

– Disse ungdommene hadde ofte fått hørt fra foreldrene sine at de ikke skulle bry seg så mye om utseendet, at det viktigste er hvordan de er som mennesker.

En tredje ting de tilfredse ungdommene har til felles, er at de hadde et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

Puberteten slår ulikt ut

I puberteten blir det større fokus på kropp og utseende, som gjør at både jenter og gutter blir mer sårbare.

Men det å komme tidlig i puberteten slår ulikt ut for jenter og gutter.

– Jenter som kommer tidlig i puberteten har ofte en mer negativ kroppsoppfatning enn andre jenter.

For gutter gjelder det omvendt.

Dette mener Holmqvist Gattio skyldes at jenter legger på seg når de kommer i puberteten, de vokser i bredden og får fett rundt hofter og mage. De kommer lenger bort fra det rådende kroppsidealet om å være tynn.

”

Kroppen er et verktøy for å utforske og oppdage verden. Den er ikke prosjekt perfekt. Vil man bruke den til å gå tur i skogen, framfor å løpe, er det like bra Gutter som kommer tidlig i puberteten blir raskere lange og muskuløse, med brede skuldre og v-formede ryggtavler. De kommer raskere nært et rådende kroppsideal for menn.

Mange av de guttene som forskerne har studert er misfornøyde med sitt utseende fordi de er for tynne og har for lite muskler. Dessuten synes mange at de er for korte. Av guttene på 16 år som er med i denne studien, synes 23 prosent at de er for tynne.

Bare 8 prosent av jentene sier det samme.

– Det rådende idealet er Brad Pitt og fotballspillere, forteller forskeren.

Foreldre er forbilder

Holmqvist Gattio mener at det er flere ting foreldre og skolen kan gjøre for at barn og unge skal få et

Kristina Holmqvist Gattio

bedre forhold til sin egen kropp.

– Foreldre er forbilder for sine barn.

Barna hører og ser hva du som foreldre sier og gjør. Står du som voksen foran speilet og gjør en grimase som tegn på at du er misfornøyd med ditt eget utseende, snapper barnet opp dette.

Psykologen Holmqvist Gattios råd til foreldre er: Snakk ikke så mye om utseende, men gi gjerne barna ros for hvordan kroppen deres fungerer.

Det er vanskelig å ikke bli påvirket av kroppsidealet, som man ser overalt i mediene, på reklameplakater på bussholdeplassen, i motemagasiner.

Men i hvor stor grad ungdommene påvirkes, avhenger av hvor mye de gjør samfunnets ideal til sitt eget.

Dette handler blant annet om hvilken ballast de får med seg

hjemmefra, i følge forskeren.

I skolen kan idrettslærere være mer opptatt av å finne aktiviteter som de unge synes er gøy, mener hun. Ikke bare aktiviteter som handler om å prestere og vinne.

– Kroppen er et verktøy for å utforske og oppdage verden. Den er ikke prosjekt perfekt. Vil man bruke den til å gå tur i skogen, framfor å løpe, er det like bra, mener Holmqvist Gattio.

Kjennetegn på ungdom som er fornøyd med egen kropp: •

De er opptatt av hva kroppen deres kan gjøre, fremfor hvordan den ser ut.

•

Det er lite snakk om kropp og utseende hjemme.

•

De har et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

15

ROS mener // Generelt mener vi at dietter er uheldig. Men 5:2 dietten advarer vi spesielt mot på grunn av de fysiske, psykiske og sosiale konsekvensene. Vi opplever at denne dietten er spiseforstyrret adferd satt i system, og at den skaper et unaturlig forhold til mat. ROS tror på et balansert, variert og regelmessig kosthold sammen med positiv fysisk aktivitet.

5:2 dietten er skadelig.

Rådgivers hjørne

- Burder til byrde Tekst: Linn Bæra FOTO: shutterstock Det er nok mange av oss som kan kjenne oss igjen i å ha en mengde ting vi burde ha gjort. Som vi enten ikke rakk, ikke orket, ikke hadde mulighet til, eller rett og slett glemte bort. Enten vi burde jobbet mer, lest mer, vært mer oppdatert på facebook, gjort mer husarbeid, ringt venner oftere – og gjerne mor og far også. Vi burde trent mer, levd mer økologisk, kildesortert mer, kjørt mindre og syklet mer, spart mer penger og samtidig reist for å oppleve verden.

For meg blir dette fort uoppnåelig.

For meg blir alt dette jeg burde ha

16

gjort en plagsom tanke jeg gjerne skulle vært foruten. Med mange burder er det lett å bli fanget i jaget etter noe bedre, isteden for å være tilstede. Døgnet har ikke nok timer.

Følelsen av å ikke strekke til, eller få gjort nok ligger stadig på lur.

Samtidig vil det å bruke mer energi enn man har til overs gjøre noe med oss. Etter hvert gjør den noe med selvet vårt.

Lekkasje på selvfølelsen

Selvfølelsen vår er viktig. Den handler både om hva vi synes om oss selv og hvilken verdilapp vi setter på oss selv. Den har betydning for hvordan vi lever med følelsene våre og hendelser i livet, gode og vonde. Tar vi imot

kompliment eller skyver de fra oss?

Har vi tro på at vi kan få til det vi vil?

Og hvordan reagerer vi om prosjektet vi jobbet med ikke gikk slik som forventet?

Burder, for mange eller for tunge, kan over tid påvirke selvfølelsen.

Mange burder kan tappe oss både ved å stå på en urørt liste over alt vi skulle ha gjort, eller ved å drive oss til å stadig la outputen i hverdagen overskrive input; vi får for mange baller i luften. Tunge byrder tapper oss ved at vi ikke lytter til egne ønsker, behov og grenser.

Burdene kan enten bli til en opplevelse om at det aldri blir godt nok, eller at jeg aldri er god nok. Jakten på å tilfredsstille alle disse burdene,

er som jakten på det perfekte; en jakt som aldri tar slutt. Uroen ved byrder kan ofte være et signal om å stoppe opp – hvem sine burder er det jeg bærer?

Tyngden av burder

Både mengden og tyngde av burder er viktig. Det er ikke nødvendigvis slik at det er den lange, lange listen som tærer på oss. Det kan være nok og med noen få burder, dersom de er av betydning. Å leve med et stor gap mellom hvordan man ønsker å leve og hvordan man faktisk lever, påfører oss indre stress. Jo større gap mellom verdier og adferd, jo større stressbelastning. Jeg skal komme med et par eksempler; Stadige forventninger om å jobbe overtid og krav om tilgjengelighet versus ønske om å prioritere barna og kjæresten. Ønske om leve miljøvennlig versus en forbrukerkultur der ting ikke produseres for å vare. Å leve med en slik indre konflikt vil for mange bli slitsomt. Det kan ofte oppleves som lettest å skyve unna det som er ugreit. Kanskje det blir borte om vi ignorer det lenge nok?

Erfaringsmessig ser jeg tre mestringsstrategier her: Nr. 1 – velge å lytte til egne verdier og ønsker, og tilstrebe å leve etter dem.

Nr. 2 – ikke gjøre noen endringer, fortsette å leve med stresset.

Nr. 3 – velge å endre verdier og leve i tråd med de ytre forventingene.

Jeg har prøvd alternativ nummer 2, det gikk ikke lenge før jeg opplevde at det å hele tiden gå på akkord med meg selv, gjorde at jeg opplevde å miste meg selv. Jeg opplevde å ikke være sjef i eget liv, jeg var en passasjer og likte verken turen eller utsikten.

Paradokset ved lange lister Det er selvsagt visse oppgaver og gjøremål som er i kategorien «må gjøres», jeg må støvsuge huset selv om jeg ikke er så glad i det,

og lekser og studier må gjøres selv om jeg heller vil gå på kino. Men min erfaring er at vi i dag fort får uoppnåelig lange lister over alt som skulle vært gjort, og ting vi burde bli bedre på.

Paradoksalt nok, jo lengre listen over ting jeg burde gjøre blir –jo mer uoverkommelig føles og blir den.

Det er med burder som med problemer – dersom de hoper seg opp kan det minste problem bli vanskelig, og vi mister motivasjonen før vi har startet. Om burdene hoper seg opp er det i grunn to muligheter: STYRK eller stryk. Om burden er viktig, prioriter den; lag mer plass til den – styrk den. Motsatt, om den ikke er så viktig, om den kommer fra noen andre enn deg selv – stryk den fra listen. Dessverre har vi en tendens til å la ting vi skulle ha gjort bli stående på listen vår til hodebry, verken styrket eller strøket. Bare jeg får bedre tid, da skal jeg...…vel.. tiden går så fort fra oss – fang den!

Fra burder til muligheter

Jeg liker ikke burder. Jeg foreslår vi slår opp med burdene – NEI TAKK, jeg har fått nok. Jeg vil selv være min egen sjef og sjåfør. Jeg vil trives med utsikten min og veien jeg har valgt å gå.

Jeg lærte i boken «Hvordan bekjempe lav selvfølelse» en enkel måte å ta et oppgjør med burdene på: Bytt ut alle burdene med kan. Jeg fikk en skikkelig a-ha opplevelse da jeg gjorde dette – jeg tok tilbake makten over tiden. Makten til å selv bestemme hva som er viktig og hva jeg skal bruke tiden min til.

Burde er ytrestyrt og kan er indrestyrt. Ønsker, vil og kan kommer fra egen vilje og behov. Kan gir muligheter – muligheter til å prioritere og til å selv velge hva som er viktig.

Muligheter til å gjøre en endring dersom jeg ønsker det og muligheten til å prioritere etter behov.

Trinn 1: Gjør burde om til KAN Jeg burde være mer med gode venner Jeg burde gjøre mer i huset Jeg burde trene mer Jeg burde handle mer økologisk Jeg burde være mer på sosiale medier Jeg burde være mer med familien’ Jeg burde spare penger Jeg burde gi mer på jobben

Jeg kan være mer med gode venner Jeg kan gjøre mer i huset Jeg kan trene mer Jeg kan handle mer økologisk Jeg kan være mer på sosiale medier Jeg kan være mer med familien Jeg kan spare penger Jeg kan gi mer på jobben

Trinn 2: Prioriter listen Jeg kan være mer med familien Jeg kan være mer med gode venner Jeg kan trene mer Jeg kan handle mer økologisk

Jeg kan være mer på sosiale medier Jeg kan spare penger Jeg kan gi mer på jobben

Når du ser på og prioriterer listen, kjenn etter hva det er du ønsker/ vil mest på dette tidspunktet i livet, og sett det øverst. I tillegg vil du kanskje merke at det er noen punkter som ikke egentlig er så viktige… la de falle bort. Resten kan få lov å vente til det føles rett eller at det passer seg å prioritere de.

17

Relasjonell kompetanse og verdige møter Mange mennesker som kommer i kontakt med hjelpeapparatet opplever å ikke bli møtt på en verdig måte, og å ikke bli forstått på bakgrunn av sin livssituasjon. Manglende informasjon, kommunikasjonssvikt og krenkelser i møte med behandlingsapparatet er dessverre noe vi fortsatt både hører og leser om, og erfarer.

TEKST: LINE ORVEDAL FOTo: istockphoto I stortingsmelding 10 - Kap. 4 (punkt 4.1) står det under brukeropplevd kvalitet: «undersøkelsene viser også at det er behov for forbedring, blant annet når det gjelder kommunikasjon, kontinuitet i tjenestene og samarbeid mellom ulike aktører.»

Videre står det: «det finnes eksempler på at pasienter og brukere opplever at de ikke møtes med nødvendig respekt for de verdier og preferanser de har, eller at de ikke får informasjon i en form som gjør at det er mulig å delta aktivt i utforming av eget behandlings- og omsorgstilbud» Stortingsmeldingen forteller oss at både informasjon og kommunikasjon er viktige forbedringsområder innen behandlingsapparatet i fremtiden.

Jeg er av den oppfatning at mang en uheldig og uakseptabel hendelse innenfor helsevesenet kunne vært unngått dersom fokuset på relasjonell kompetanse og holdningsendring hos helsearbeidere/behandlere hadde vært høyere prioritert. Dette gjelder både innenfor utdannelsesfeltet, men også innenfor de ulike behandlingsinstitusjoner.

Kompetanse på relasjoner

I løpet av de senere år har begrepet relasjonskompetanse blitt svært aktuelt, både innenfor den private sektor så vel som den offentlige. I en

18

artikkel helt tilbake til 2002 hevder Jan Spurkeland at «relasjonskompetanse er den viktigste basisferdighet et menneske trenger for å manøvrere i arbeidslivet». Tidligere har dette begrepet blitt satt i naturlig sammenheng med ledelsesbegreper, men også innenfor helsefeltet har denne type kompetanse i større og større grad blitt sett på som vesentlig, muligvis helt avgjørende i arbeid med mennesker.

En av grunnene til at dette begrepet er blitt viktigere, også innenfor helsefeltet, har trolig sammenheng med kravet om tverrfaglig og tverretatlig samarbeid innenfor hjelpeinstansene. Dette stiller selvsagt større krav til profesjonenes evne til samhandling og kommunikasjonsferdigheter enn det tidligere har gjort. Også det at brukerperspektivet med brukerstemmen har fått en sentral plass innenfor samme felt, er i høy grad med på å viktiggjøre den profesjonelles kompetanse i forhold til relasjonsutvikling. I kraft av at brukerne av ulike tjenester skal ha

”

innflytelse og være aktive aktører i eget sykdoms- og behandlingsforløp må helsearbeidere i større grad enn før makte å gå i dialog, og samarbeide med brukerne på en likeverdig måte.

Innenfor psykisk helsearbeid, hvor utviklings- og endringsarbeid står helt sentralt, vil kompetanse på relasjoner være helt essensielt for at brukeren skal oppleve å bli ivaretatt på en likeverdig og helhetlig måte.

Vi vet at god samhandling mellom hjelper og bruker danner grunnlag for trygghet og tillit, og at dette er avgjørende for at endring kan skje.

I boken «Bære eller briste» sier Røkenes og Hansen at helsearbeideren må evne å forholde seg til brukeren som et subjekt, forstått på den måten at brukernes følelser, opplevelser, behov og vilje står sentralt. Relasjonskompetanse innbefatter at en kan møte brukeren med respekt og anerkjennelse, men samtidig være i stand til å handle rasjonelt og instrumentelt i situasjoner som krever dette. Å se den enkelte som et subjekt handler om

I kraft av at brukerne av ulike tjenester skal ha innflytelse og være aktive aktører i eget sykdoms- og behandlingsforløp, må helsearbeidere i større grad enn før makte å gå i dialog, og samarbeide med brukerne på en likeverdig måte.

å forsøke å forstå den andre ut i fra den andres aktuelle livssituasjon.

Selvrefleksjon

Å forstå den andre vil alltid være preget av ens egen forståelse av situasjonen, på bakgrunn av våre egne erfaringer og ikke minst holdninger. Dette benevner Røkenes og Hansen som helsearbeiderens «forforståelse». Ens erfaringer, holdninger og verdier vil derfor alltid påvirke forståelsen av andres situasjon, hvilket gjør relasjonen svært sårbar.

I boken «Utvikling av relasjonskompetanse» av Abert og Bakke, sier allerede forfatterne med sin tittel på boken, at denne type kompetanse kan utvikles, men også forbedres gjennom hele yrkeslivet. De hevder at selvrefleksjon hos helsearbeideren kan bidra til å styrke relasjonskompetansen gjennom økt bevissthet og evne til å kunne skille

mellom hva som er mitt, og hva som tilhører den andre.

«Når jeg greier å avgrense meg og være tydelig som person, blir det også mulig å skape noe nytt sammen med den andre».

Dette omtaler forfatteren Greta Marie Skau som helsearbeiderens personlige kompetanse. I sin bok «Gode fagfolk vokser» hevder Skau at det personlige er en del av det profesjonelle, og at dette ikke kan betraktes som motsetninger. Uten denne personlige tilstedeværelsen blir møtet uten mening. Skau sier videre at når man som helsearbeider lever av å møte andre mennesker, bør det kunne stilles krav til at disse møtene oppleves betydningsfulle for brukeren. Dette kan oppnås gjennom erkjennelsen av at man som helsearbeider fortsatt har utviklingsmuligheter og kan lære noe nytt i møte med mennesker, i stedet for å betrakte

seg selv som utlært og som en som har alle svarene.

Dette ble for meg så tydelig ved fjorårets Høstkonferansen i Bergen i regi av Uni Helse. Tre unge mennesker som alle hadde mangeårig brukererfaringer fra både barnevernstjeneste og psykisk helsevern var invitert til konferansen for å snakke om temaet: «Hva virker og hva virker ikke i møte med hjelpeinstansene». Fra disse unge menneskene kom det frem at hjelpers personlighet hadde stor betydning for relasjonen, og hvor evnen til det «å by på seg selv» gjennom å dele noe av seg selv, dannet grunnlag for tillit og likeverdighet.

Kommunikasjon

I samhandling mellom mennesker, er kommunikasjon en forutsetning.

Et budskap har alltid en innholdsmessig funksjon, men

19

også en relasjonell funksjon. I følge Hummelvoll, forfatter av boken «Helt -ikke stykkvis og delt», handler den relasjonelle delen om hvordan budskapet formidles og her står det nonverbale språket vårt sentralt. Kroppsholdning, mimikk, øyekontakt, kleskode osv. er alle symboler som uttrykker meninger, tanker, opplysninger og erfaringer.

Derfor vil evnen til å se og tolke disse symbolene være viktig i relasjonelt arbeid. Dette stiller krav til helsepersonells evne til empati, til det å forstå og oppfatte den andres verden uten helt å skulle overta denne verdenen. Også evnen til å lytte er en forutsetning for relasjonelt arbeid, og danner selve fundamentet i terapeutisk arbeid.

Fallgruvene

Som helsearbeidere griper man på en eller annen måte inn i andre menneskers liv, og denne inngripen kan få ulikt utfall avhengig av den profesjonelles tilnærmingsmåte.

Særlig innenfor langtidsbehandling kan en utelukkende profesjonell holdning hos helsearbeider bidra til at brukeren oppfattes som et objekt.

En «følelsesløs» relasjon, og opplevelsen av å ikke bli sett vil fort kunne oppleves som krenkende for brukeren og står i skarp kontrast til personlig engasjement. På den annen side er det alltid en fare for at helsearbeideren inntar en for «klamrende» og sentimental tilnærming. Denne type krenkelser omtaler Skau som invaderende nærhet i relasjonen. Dette trekker også paralleller til det som Kari Martinsen skriver om i sin bok «Fra Marx til Løgstrup», hvor hun sier «den andre er ingen ting eller et objekt som vi uengasjert kan overse, ei heller skal vi gå opp i den andre med alle våre egne følelser».

Dette mener både Martinsen og Skau krever at helsearbeidere er i stand til refleksjon og bevisstgjøring på det personlige plan.

20

Språkets makt

Som nevnt er kommunikasjon en forutsetning i relasjonelt arbeid, og vårt viktigste verktøy. Det er derfor vesentlig at helsearbeidere/ behandlere er seg bevisst språkets mange fasetter i møte med brukeren. Språket kan brukes til enten å ekskludere eller inkludere andre mennesker. I dette ligger vissheten om at språk er makt, og med fare for en rekke krenkelser.

Det å innta bruker/pasientrollen er på mange måter å bli gjenstand for det profesjonelle fagspråk, såkalt stammespråk og med tilhørende diagnoser. Dette kan fort oppleves fremmedgjørende og stigmatiserende for brukeren, og det er fare for at det individuelle mistes av syne.

Innenfor fagfeltet er fagspråk og diagnostisering helt nødvendig, og til stor hjelp i den daglige omgang med andre profesjonelle. Men samtidig gir dette de profesjonelle makten til både å beskrive og fortolke andres virkelighet. Dette underbygger igjen viktigheten av bevisstgjøring samt refleksjon hos helsearbeider, og det å tilstrebe at brukeren ikke blir gjenstand for språklige krenkelser.

Det er med stor glede og entusiasme jeg umiddelbart takket ja til å sitte som brukerrepresentant, og være del av en større arbeidsgruppe som nettopp skulle jobbe med denne type kompetanse, i et av landets største helseforetak, Helse Bergen. Mandatet for arbeidsgruppen omhandler nettopp kommunikasjon som virkemiddel for å sikre god behandling og verdige møter mellom pasienter, pårørende og ansatte. Arbeidet er ment å munne ut i en overordnet plan for sykehusets satsning på kommunikasjon. Bestillingen til arbeidsgruppen er forankret på ledelsesnivå ved direktør, hvilket også bør være en forutsetning dersom denne tematikken skal løftes frem og få

gjennomslagskraft i organisasjonen.

Det at kommunikasjonsferdigheter og relasjonell kompetanse er satt på dagsorden har selvsagt sammenheng med de mange tilbakemeldinger brukerne av tjenestene har gitt gjennom ulike kvalitets- og brukerundersøkelser.

Men jeg velger også å tro at det er et resultat av den kulturelle konteksten en helsearbeider i vår moderne tid skal fungere innenfor, hvor helsearbeidere jevnt over selv har et genuint ønske om å møte både pasienter og pårørende på en verdig og respektfull måte, og hvor samarbeid står helt sentralt.

Til tross for at utfordringene er mange og sammensatte, og med viten om at både holdningsarbeid og økt kunnskap knyttet til relasjonelt arbeid vil ta tid, så er jeg på vegne av brukerorganisasjonen ROS svært oppløftet og positiv, og ønsker selvsagt denne type kompetanseløft varmt velkommen.

Litteratur Vil du lese mer om relasjonskompetanse anbefaler vi : • Aubert, A.M. og Bakke, I.M «Utvikling av relasjonskompetanse – nøkler til forståelse og rom for læring» • Hummelvoll, J.K «Helt – ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie og psykisk helse» • Martinsen, K. «Om etikk og sanselighet i sykepleien» • Røkenes, O.H og Hansen, P.H «Bære eller briste – Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker» • Skau, G.M «Gode fagfolk vokser – Personlig kompetanse i arbeid med mennesker» • Skau, G.M «Mellom makt og hjelp»

Det var en gang en liten jente, som egentlig ikke skulle være så liten mer.

Hun skulle være ansvarlig nå, ta ansvar for eget liv.

Problemet var at hun ikke ville det. Hun ville at alt skulle ordne seg av seg selv.

Mammaen sa; det ordner seg for snille piker. Ja, da må jeg vel bare være snill da.

Men uansett hvor snill den lille jenta var, så følte hun at det ikke var godt nok.

Ting ble ikke bra. Den lille jenta fortsetter å være snill, snill med alle. Hun vil alle skal ha det bra.

Den lille jenta gjør alt hun kan, så godt hun kan, men likevel føler hun seg ikke bra. Så da må hun være best, må bli likt av alle - må gjøre alt perfekt.

Men det blir aldri godt nok. Det skulle jo ordne seg for snille piker.

Istedet for godfølelsen kommer tomheten. Den følesen av å aldri gjøre rett, aldri gjøre nok... aldri være rett, aldri god nok…

K.

Mange opplever å bli fanget i følesen av aldri å strekke helt til eller være god nok. Det kan starte allerede når man er barn eller ungdom. Jaget etter det perfekte kan starte med et enkelt ønske om å få til noe , ønske om å føle seg god nok eller om å bli sett.

Den lille jenten mistet troen på seg selv. Å stå på egne ben i det voksen livet kan være forferdelig skummelt om du ikke har tro på at du kan mestre det.

21

Den lille kulturen som motvekt til den store Bilder og ord som fremviser ulike idealer strømmer mot oss hver dag. Kroppsidealer, sunnhetsidealer, fasadeidelaer er en stor del av vår kultur og påvirker oss på ulike måter. Kan vi gjøre noe for å stå bedre rustet mot presset som vi vet kan gjøre oss syke?

Tekst: Linn Bæra Overgangsperioder kan være sårbare perioder, og spiseforstyrrelser utløses ofte i viktige overgangsperioder i livet. En av de største overgangene som alle må gjennom er fra barn til voksen. Ungdomsårene er utfordrende for mange, man skal finne sin vei videre i livet, danne et selvstendig selv, og i tillegg forandrer kroppen seg. Disse overgangene og endringene kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan gjøre noe med rammene de har å utvikler seg i.

Familie og nærmiljø, også definert som den lille kuturen, kan skape gode rammer som gir ungdommen både røtter til å stå støtt, og vinger til å utforske verden rundt seg. Disse rammene kan bidra til å danne en motvekt til jaget etter et utopisk ideal eller det perfekte. Denne motvekten, er en av flere motvekter til utvikling av en spiseforstyrrelse.

Rollemodeller

Barn og ungdom trenger ikke perfekte voksne - tvert imot trenger de rollemodeller som våger å være feiltastiske - fantastiske med sin feil. En del av det å lære og å utvikle seg som menneske er å feile. Som Lars Vaular sier «Å falle er noe alle gjør, før de lærer å fly».

”

ROS oppfordrer alle til å våge å ikke være perfekt.

Akkurat nå, mens du leser denne artikkelen, våg å kjenne etter - er jeg det forbildet jeg ønsker å være for de som kommer etter meg? Redselen for å feile, eller ha gjort feil, er ofte et hinder for åpen refleksjon og for å være den sentrale aktøren i vårt eget liv.

Dette vet vi om gode rollemodeller: • De er varme og tilstede.

• De bryr seg.

• De handler etter ordene sine.

Hva kan påvirke utviklingen av spiseforstyrrelser i den lille kulturen: • Mat som sanksjon - belønning eller straff • Holdninger til kropp - stort fokus på kroppsidealer • Holdningen til seg selv - uttalte devaluerende holdninger og handlinger.

På disse områdene kan lille-kulturen stå som en motvekt til den store, som de unge må forholde seg til via både media og ikke minst sosiale medier. Om man ønsker å være en motvekt, enten som forelder, trener, lærer, eller helsearbeider, er første skritt å utforske egen holdninger og tanker. Og videre sette verdi og holdninger ut i handling.

Familie og nærmiljø, også definert som den lille kuturen, kan skape gode rammer som gir ungdommen både røtter til å stå støtt, og vinger til å utforske verden rundt seg.

22

•

Perfect is boring Human is beautiful

Hva kan vi gjøre?

•

ved unngåelse. ved selv å være kritisk til idealer, bilder og informasjon fra media, - lær barna at det media fremviser ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten. Bilder blir retusjert og kun en brøkdel av realiteten vises. ved selv å være feiltastisk og god nok. Vi skal ikke få til alt, men vi kan lære og dra erfaring av det vi ikke får til.

Vær en termostat, ikke et termometer.

Viktige endringer i samfunnet starter alltid med enkeltindivider - og for barn og ungdom i nærmiljø - kan du være en termostat.

Det er lett å heller bli et termometer: Et termometer for de holdninger og idelaer som er i den store kulturen. Ved å være et termometer justerer du deg etter, og fremviser kulturen rundt deg - for eksempel i forhold til hva som er godt nok, holdninger til kropp eller dietter. Om du velger å heller være en termostat, velger du å leve etter de verdier og normer som du selv ønsker, og som du selv opplever er gode for deg og dine.

Ut i fra punktene nevnt over som vi vet kan ha uheldige effekter, er det noen konkrete ting vi kan ha med oss: • unngå å fokusere på utseende hjemme • ikke prat nedsettende om egen kropp og deevaluerende om deg selv foran barn og ungdom • unngå å bruke mat som belønning og straff Men det å lage gode rammer handler ikke bare om hva man skal unngå, minst like viktig er det man kan gjøre.

Det som bygger opp de gode rammene og som gir ungdommen et anker når de skal stå på egne ben i møte med verden er ute.

Vi bygger motvekten: • ved å sette fokus på de indre verdier og egenskaper - som er det viktigste for hvem vi er som mennesker • ved å legge opp til fysisk aktivitet med barna der hovedfokus er å oppleve glede og mestring. Slik at de får gode opplevelser ved å bruke kroppen sin.

• ved å være tydlig på egne grenser og behov - for å styrke at barn og unge selv lytter til sine grenser og behov • ved å gjøre alle følelser lovlige - det er ingen føleser eller tanker som ikke kan snakkes om. Ubehaget i magen, klumpen i halsen, skammen, det triste og det vanskelige blir lettere å håndtere hvis det luftes sammen med andre.

• ved å lære barn og unge å håndtere og å uttrykke føleser med ord, ved selv å gjøre det. Det vansklige som ikke snakkes om kommer ofte til uttrykk via destruktive handlinger mot en selv, mot andre eller

Ingen direkte sammenheng Erfaring og forskning gir verdifull kunnskap om hva som kan være uheldig for de som er sårbare. For å beskrive lille-kulturen (familie og nærmiljø) som motvekt og bidragsyter i forebygging av spiseforstyrrelser, er denne kunnskapen relevant.

I forbindelse med dette er det viktig å ha i mente at spiseforstyrrelser er sammensatte. Det er mange faktorer som spiller inn, biologiske, psykologiske og sosiokulturelle, og så er det i samspillet med hendelser i livet at spiseforstyrrelsen kan utløses. Man trenger ikke å ha noen kjente risikofaktorer og likevel få en spiseforstyrrelse, og omvendt - andre kan ha mange faktorer i livet som utgjør en risiko for spiseforstyrrelser og likevel ikke bli syk.

23

Bokanmeldelser erik bertrand larssen

«Helvetesuka» tar utgangspunkt i forfatterens mangeårige erfaringer fra forsvaret, og hvor han i denne boken har laget en sivil variant av forsvarets velkjente helvetesuke. Første del av boken omhandler forberedelsene til gjenStenersen 2013 nomføringen av helvetesuka, hvor ulike begreper beskrives omgående, og tema som: å sette livet i perspektiv, visualisering, motivasjon og målsetting blir belyst. Deretter gjennomgås dag for dag av selve helvetesuka.

Helvetesuka

Kort fortalt handler helvetesuka om at du skal gjennomføre 7 dager hvor du står opp svært tidlig og skal være i seng til 22.00, du skal trene minst en gang hver dag, spise sunt, ikke se på tv og i tillegg skal du «døgne». Til gjengjeld skal du være hardtarbeidende, pliktoppfyllende, prestere på alle arenaer, være blid og positiv osv. Du skal altså gjøre det du normalt gjør, men gjøre alt så mye bedre. Du skal være ditt beste jeg. Intensjonen med boken er å få oss mennesker ut av vår behagelige komfortsone, og ved hjelp av denne uken å oppdage nye sider ved oss selv. Målet med selve helvetesuka er at du etter gjennomført program skal ha endret gamle vaner og ha etablert nye og bedre vaner. Alt skal bli lettere etter helvetesuka.

Boken berører et viktig tema knyttet til vilkårene for endringsarbeid og dannelse av nye vaner. Og ikke minst, skal en endre sin egen livssituasjon kreves det for de fleste av oss at en blir seg bevisst på hva en ønsker å endre, for deretter å kunne stå i motgang eller ubehag før resultatene kan høstes. Jeg liker også prinsippet i det å ikke skulle konkurrere mot andre enn seg selv, og at alle prestasjonene er med utgangspunkt i hva en selv ønsker å oppnå.

Når det er sagt er dette på ingen måte ny eller revolusjonerende kunnskap, og boken bærer preg av hverdagspsykologi i velkjent stil. Den praktiske delen av boken, selve gjennomførelsen av helvetesuka, blir dessverre så lite troverdig og bærer såpass mye preg av «quick fix»-mentalitet, at jeg dessverre fort mistet interessen. Nå bør det også sies at jeg ikke leste boken med noen som helst intensjon om å skulle gjennomføre Larssens helvetesuke Det er derfor mulig at dette har vært med på å prege mitt syn på boken. Men til alle dere som befinner dere i en situasjon hvor endring på eller annen måte er ønskelig, så har jeg dessverre svært liten tro på at en 7 dagers kur a’ la Larssens vil bidra til større endring eller løse noe som helst.

Line Orvedal

Melanie Fennell

Å bekjempe lav selvfølelse

Dette er en bok rettet mot alle som ønsker å bli kjent med temaet «selvfølelse», enten med sikte på å hjelpe seg selv eller andre. Det kan være både behandlere og andre med en interesse for temaet.

Boken gir en innføring i kognitiv terapeutisk arbeid, og viser oss en potensiell vei til å bli kjent med egne tanker, følelser og handlinger. Videre tar den for seg mer eller mindre bevisste oppfatninger vi kan ha av oss selv og verden, og søker å få oss til å se at det gjerne er nokså logisk at vi i dag «er som vi er», basert på tidligere livserfaringer. Hensikten er videre å lede oss på veien til større aksept og barmhjertighet med oss selv gjennom blant annet systematisk observasjon, registrering og trening på å tenke og handle annerledes. Slik kan vi erstatte vår verste selvkritiker med mer realistiske og vennlige tanker.

TAPIR 2007

Boken gir en rekke konkrete eksempler, der alle og en hver kan tenkes å kjenne seg igjen i minst noen av senariene. Jeg tenker at dette kan være en fin måte å bli bedre kjent med seg selv på.

Boken er lettlest, konkret og oversiktelig. En annen praktisk fordel, er at den er liten og lett (i størrelse), og den har absolutt mine varmeste anbefalinger. anna barlund

24

Min

cv

Tekst: Christine Lenita svendsen Jeg har hatt en lang og kunnskapsberikende karriere. Jeg har lært mye under arbeidet, og har blitt en spesialist i mitt felt. Jeg har ikke skoleutdannelse utenom grunnskolen, men har mer erfaring enn noen skole kunne gitt meg.

Jeg har lært mye om meg selv i løpet av min karriere. Jeg har lært om mine egne begrensninger, om hvordan jeg blir sett på av andre, og hva jeg føler om meg selv. Jeg har lært om mine forskjellige roller i ulike deler av livet, og hvordan jeg påvirker verden rundt meg. Jeg har lært meg å si ifra når nok er nok. På samme måte har jeg lært mye om mine medmennesker. Jeg har lært meg at hvis jeg gir folk en sjanse, får jeg mange hyggelig samtaler, og positive opplevelser.

På den annen side, har jeg også lært at man ikke kan si alt til alle, og at enkelte ganger er det OK og holde samtalen rundt været eller gårsdagens Hotell Cæsar uten at det er et nederlag.

Jeg har vært under utdanning i 24 år, men de siste åtte har vært ekstra lærerike. Jeg har på denne tiden lært meg å forstå hvordan jeg selv fungerer, og hva som er annerledes/likt ved meg i forhold til mine jevngamle. De jeg tidligere tilbrakte dagene med, som nå gjerne er ferdig å studere og kanskje er både gift og med barn, mens jeg føler meg på stedet hvil. Sannheten er at jeg har opplevelser og erfaringer mine tidligere klassekamerater aldri vil få. De smarteste smarte, som snart er ferdig utdannede leger, biologer, lærere og så videre, gjør det godt i mange deler av livet, men jeg, som lever på penger fra NAV, som går ukentlig til behandling, som bor i en leilighet tilpasset de som «trenger litt ekstra oppfølging», og som ikke kan skryte på meg hverken ulike arbeids-referanser eller grader, likevel har like mye kunnskap –bare om andre ting.

Jeg oppnår ikke AFP-poeng med utdannelsen min, men arbeidet mitt har gjort meg til meg.

Jeg har både synlige og usynlige arr, som aldri vil forsvinne, som forteller min historie. Men jeg bærer dem med stolthet. Fordi jeg har gått igjennom et helvete og overlevd. Jeg har ingen doktorgrad, men har en livskunnskap som setter respekt. Jeg er ikke bedre enn andre, hverken i meg selv eller på bakgrunn av mine erfaringer, men jeg er heller ikke dårligere. Jeg er et medmenneske. Hverken mer eller mindre.

livet..

25

ROS aktiviteter Vi går mot lysere tider og våren bringer med seg en rekke spennende aktiveteter hos ROS. Som et høydepunkt åpner vi nye lokaler i Oslo sentrum, 15 mars. Vi gleder oss over å endelig ha et fast lokale som kan være et møtested og utgangspunkt for all aktivitet på østlandet. Åpning av lokaler i Oslo

15 mars har vi offisiell åpning av våre lokaler i Storgata 28. Vi byr på åpent hus og spennende foredrag. Kristian Fjellanger vil gi oss et skråblikk på menn og kropp, om vårt ønske om å bli perfekt - og vår frykt for å ikke bli det. Lars Halse Kneppe vil fortelle fra sin studie om hvordan menn med spiseforstyrrelser skiller seg i fra kvinner med tilvarende lidelse, og vår egen Linn Bæra vil strippe spiseforstyrrelsen fra sitt kompliserte ytre.

Kreativ vekstruppe, Oslo

Kreativ vekstgruppe er et gruppetilbud i kunstterapi for personer med en spiseforstyrrelse. Målet er å utforske kreative metoder for å bedre kontakten med deg selv, og følelsene dine, starte en kreativ utviklingsprosess i eget liv og våge å være mer tilstede i deg selv.

Temakvelder, Oslo og Bergen

Temakvelder er gratis, uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle interesserte.

Kurs, mindfulness og overspising, Oslo og Bergen

ROS arrangerer 8 ukers kurs i mindfulness. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat. Som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

Pårørendegrupper, Oslo og Bergen

Står du nær en som strever med en spiseforstyrrelse? Da er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, tanker og erfaringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

Pårørendeseminar, Bergen

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus.

Seminaret retter seg til foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

Neste pårørendeseminar arrangeres 12. juni.

Årsmøte, Bergen/Sotra

Alle medlemmer av ROS ønskes hjertlig velkommen til årets årmøte lørdag 26. april kl 11-16. Årsmøtet er organisasjonens høyeste myndighet, og er en viktig arena for å bestemme hva ROS skal fokusere på i årene som kommer. Her behandles blant annet handlingsplan, regnskap og budsjett. Alle medlemmer over 16 år med innbetalt kontingent for 2014 har stemmerett og er valgbare til tillitsverv i ROS. Årsmøtet finner sted på Panorama konferansehotell, Steinsland/Sund.

Datoer, adresser, eventuelle priser i forbindelse med de ulike aktivitetene finner du på nettros.no/aktiviteter.

Følg oss også på Facebook for oppdateringer og nyttig informasjon; www.facebook.no/nettros.no.

26

Bentzen Moss Begravelsesbyrå A/S

Fabelaktiv

Stangev 15 2317 HAMAR Tlf. 62 53 58 00

Solgaard Skog 4 1539 MOSS Tlf. 69 25 11 15

Nøtterøy videregående skole Rektorv 10 3140 NØTTERØY Tlf. 33 35 10 00

0115 OSLO Tlf. 22 40 15 00

Glåmdal Krisesenter Iks

Sikkelands Regnskapskontor Elvarheimgata 10 2408 ELVERUM Tlf. 62 41 08 60

2203 KONGSVINGER Tlf. 62 81 80 88

Jentespranget AS

Vatnadalsvegen 80-82 5414 STORD Tlf. 53 40 30 30

NAV Rygge 1522 MOSS Tlf. 55 55 33 33

Veritasv 1, 1322 HØVIK - Tlf. 67 57 99 00 - www.dnvgl.com

Lienv 41, 3580 GEILO Tlf. 32 08 71 00

St. Olavs Hospital

Enhet for Spiseforstyrrelser

Mer informasjon: http://www.sus.no/spiseforstyrrelser E-post: spiseforstyrrelser@sus.no

Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet

Tlf. 0 51 51

Kirkev 166, 0450 OSLO Tlf. 22 11 80 80

Familiens Hus

Psykisk helsetjeneste

www.askim.kommune.no

www.rissa.kommune.no

Nordre Land kommune

Hol kommune

avd. for psykisk helse

Psykisk Helsetjeneste

www.nordre-land.kommune.no

www.hol.kommune.no

Levanger kommune

Stavanger kommune

Psykisk helse og oppfølgingsteneste

Oppvekst og Levekår

www.stavanger.kommune.no

www.levanger.kommune.no

Bamble kommune Drammensveien 106, 0273 OSLO Tlf. 21 03 05 00 www.bergesenstiftelsen.no

Nærøy kommune

www.bamble.kommune.no

rus- og psykiatritjenesten

Eid kommune

www.naroy.kommune.no

www.eid.kommune.no

Enhet Psykisk Helse

Psykiatritjenesta

Kristiansund kommune

Sarpsborg kommune

www.kristiansund.kommune.no

Sørum kommune

www.time.kommune.no

www.sorum.kommune.no

www.heroy.kommune.no

www.sarpsborg.com

Time kommune

Psykisk Helse og Rus

SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Nordre gate 6, 7011 TRONDHEIM Tlf. 73 86 29 00

Askim kommune

Rissa kommune 4068 STVANGER - Tlf. 0 51 51

Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin Kompetansesenter rus

Herøy kommune

Hammerfest kommune Pleie og Omsorg

www.hammerfest.kommune.no

Finnøy kommune www.finnoy.kommune.no

Hjartdal kommune

Tjeneste Psykisk Helse www.hjartdal.kommune.no

Hægebostad kommune www.haegebostad.kommune.no

Kyrre Grepps g 11, 0481 OSLO Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

Gir tilbud om helsetjenester til barn og unge med funksjonshemminger som har spisevansker.

Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

Regional avd for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

www.nordreaasen.no

Frøya Hitra Psykisk helsetjearbeid

Vi behandler unge og voksne med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Roger Jenssen Fagleder psykisk helsearbeid Frøya kommune Tlf. 72 46 33 82 - Mob. 975 36 376 roger.jenssen@froya.kommune.no

Capio AnoreksiSenter

Åsebråtv 36 b, 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 71 00 - Fax. 69 36 71 01

www.capioanoreksisenter.no

27

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER

BLI MEDLEM I ROS Pris på medlemsskap:

KR 100,-

Meld deg inn ved å sende SMS: ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434, eller meld deg inn via nettros.no

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no 28