ROSinfo 3/18

03/18

FOKUS: KROPPSPOSITIVISME

UTVID HORISONTEN - SE HELE MENNESKET! Som ansatt i ROS møter vi daglig på barn, unge, voksne og eldre som har det vondt. Både fysisk og psykisk. Den psykiske smerten som få om noen legger merke til er trolig den mest smertefulle. Mange bærer denne smerten med et smil om munnen. Ved for eksempel å være flink nok på de fleste av livets arenaer for på den måten å oppleve en aldri så liten dose av anerkjennelse.

En følelse av å være god nok. Andre igjen bærer den psykiske smerten ved å isolere seg, trekke seg unna venner og familie. Avstanden til oss selv øker i takt med antall arenaer vi er «flinke nok» på eller i takt med hvor mye vi isolerer oss fra omverden. En uendelig streben etter å tilfredsstille noe utenfor oss selv.

Min erfaring etter mange verdifulle møter med mennesker som har det vondt, er at alle mennesker lengter etter å bli sett for den de dypest sett er.

Komplementene for den nye frisyren, den slanke kroppen, trente kroppen, eller den rålekre nye bilen har null verdi for oppbygging av selvfølelsen.

Våger vi derimot å utvide horisonten en smule og legge merke til hele mennesket ville langt flere mellommenneskelige møter bygget oss opp som individer og satt varige (positive) spor. Ville det ikke vært fint om de mennesker du omgås kunne snakke åpent om hvor stor pris de satt på din evne til å lytte, til ditt gode humør, til din entusiasme, til roen du bærer med deg, til din lojalitet og trygghet med mer? Ville ikke en utvidet horisont i langt større grad kunne få oss til å se mennesket som en helhet? Som noe langt mer enn et kroppslig objekt som kun er til for å imponere andre rundt seg?

I et samfunn der de fleste lever fra hodet og opp og dermed har forlatt sin egen kropp, er det på høy tid å returnere til kroppslig trygghet og visdom.

Noe som selvsagt innebærer det vågestykke det er å være tilstede i egen kropp. Bli kjent med seg selv og alt det verdifulle som finnes der. Inkludert et hav av genuine ressurser og en stor porsjon ekte styrke.

ROS tilbyr både individuelle samtaler og gruppetilbud som hjelper deg et godt stykke på vei!

Gled deg til nok en spennende og innholdsrik utgave av ROSinfo.

Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marte Vigeland Linn Bæra Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

Trykk: Allkopi Forsidebilde: istockphoto

INNHOLD 4

Hva skjer når kropper settes i bås? Å sette grenser på rett sted

6 #skifttema

ROS lanserer ny informasjonsfilm

8

La alle kropper ha en plass

Sunniva Serigstad om kroppspositivisme

9

Slutt å snakke om kropp

Amalie Meinhold om kroppspositivisme

Er det et sånt helsevesen vi vil ha?

10 12

Stykkevis og delt

6

Da maten ble alt

Tina Hetland deler sin historie

14 Helseuro,

kroppspositivisme og objektivisering

Vi anmelder «Å bli frisk - veier ut av spiseforstyrrelser»

17 Bokanmeldelse 18

Når depresjonen vender tilbake

Fra en psykologs perspektiv

ROS åpner senter for spiseforstyrrelser i Trøndelag

21 22

24

26

28

29

Nytt ROS-Senter

Rådgivers hjørne

12

Elsk - aksepter kroppen din

Mindful Eating

ROS utdanner instruktører til nytt 8-ukers kurs

ROS prosjekter

Om våre tre nye prosjekter som starter i høst

To i takt

Om kombinasjonen asberger og anoreksi

Dikt til ROS

Fra Tuva 16 år

24

FOKUS

H VA S K J E R NÅR KROPP SETTES I BÅS? TEKST: CARINA CARLSEN OG CAMILLA LORENTZEN

Vi sammenlikner oss ikke lenger med den peneste jenta i klassen, men med alle de peneste jentene i hele verden.

Vi lever i et samfunn hvor det er verre å være tjukk enn å være slem, der vi sammenlikner oss med mennesker som er kjørt gjennom et retusjeringsprogram og hvor det å være pen ses på som en av de viktigste egenskapene et menneske kan ha.

Carina Carlsen Mennesker verdsettes ut i fra størrelse, farge, kjønn og legning, for å nevne noe, og valutaen er seksuell kapital. Jo høyere seksuell kapital, jo høyere sosial status.

Når nåløyet for hva som er en «akseptert» kropp stadig blir trangere, er det kanskje ikke rart at vi blir mindre og mindre fornøyde med det vi ser i speilet. Å være misfornøyd med seg selv, er i dag så vanlig at det har fått navnet «normativ misnøye», og det er med andre ord langt vanligere å være misfornøyd med kroppen sin, enn å være fornøyd med den. I følge en undersøkelse som nylig ble gjort at WHO anser halvparten av 15 år gamle jenter seg selv som for tykke, og en av tre bedriver en eller annen form for slanking.

4

Når vi setter folk i bås, slik vi gjør i dag, basert på kropp og utseende, gjør vi det også vanskeligere å bryte ut av disse mønstrene.

Stigmatiseringen av store mennesker er innlært fra vi er små, og i dag er noe av det verste du kan kalle Camilla Lorentzen noen, tjukk. Å være tjukk forbindes med å være stygg, dum og mindre vellykket. Å være tynn er noe vi forbinder med å være attraktiv, smart og vellykket, og denne oppfatningen har blitt en kollektiv sannhet, som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten.

Sosiale medier har åpenbart en del av skylden. Verden har blitt mindre og vi sammenlikner oss ikke lenger med den peneste jenta i klassen, men med alle de peneste jentene i hele verden. Dette skaper et vanvittig konformitetspress som ikke bare kan redusere den enkeltes evne til å tenke og handle på egenhånd. Dette kan føre til at vi setter likhetstegn mellom variabler som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre.

”

Kroppspositivisme handler i stor grad om mental helse, og viktigheten av å være på plass psykisk, før man gjør endringer med kroppen sin. Vi er altså ikke imot å gjøre endringer, spise sunt eller trene, men det må være for din egen del, og ikke for å innfri samfunnets krav om hva som er akseptert og ikke.

Et syn som massemediene i stor grad er med på å bygge oppunder, ved hjelp av overskrifter som fokuserer på kropp og utseende. Selv i saker der dette ikke er avgjørende for innholdet blir kropp brukt som trekkplaster, og halvnakne, seksualiserte damer brukes for å selge alt fra sjokolade til bruktbiler.

Den seksualiserte kvinnekroppen er med på å sette urealistisk høye krav til hvordan man skal se ut, og det holder ikke bare å være slank, men man skal også være veltrent, hårfri, glatt, myk, og avslutte hele pakken med en snerten sprettrumpe.

Vi ser også at livsstilsendring ofte blir satt i sammenheng med vekt. Dette strider imot den opprinnelige «body positive movement», hvor livsstilsendring i stor grad ligger i å pleie sin egen mentale helse, på et slikt vis at man slutter å være så opptatt av kroppen. Målet bør heller være å se hvilke kvaliteter man har som menneske.

Det ønsker vi å gjøre noe med, og ser på det som vår viktigste oppgave som kroppspositivister, å bekjempe dette synet på kropp. Når barn ned i barnehagealder har en formening om hva det vil si å være sexy, burde det ringe noen bjeller hos alle og enhver.

Kroppspositivisme handler i stor grad om mental helse, og viktigheten av å være på plass psykisk, før man gjør endringer med kroppen sin. Vi er altså ikke imot å gjøre endringer, spise sunt eller trene, men det må være for din egen del, og ikke for å innfri samfunnets krav om hva som er akseptert og ikke. Vi mener heller ikke det er noe galt med det å ha en kropp tilnærmet idealkroppen, men vi mener det ikke er noe galt i å ikke ha den heller.

Vi må slutte å fremstille en bestemt kroppstype som veien til lykke og selvrealisering, og selge illusjonen om at lykke og helse kun kommer til de som har et velproporsjonert fettlager og en BMI som tipper mot den nedre grensen. For det første er dette en kommersiell illusjon, som også har blitt en millionindustri for alle de som tjener gode penger på at

du har dårlig selvtillit, men dette påvirker også synet på deg selv, så vel som hvordan du ser på de rundt deg.

Kroppspositivister mottar mye kritikk for å sette et ytterligere fokus på kropp, og glemme helsen.

Samfunnet i sin helhet følger i stor grad helsemodellen, uten at mannen i gata har satt seg inn i hva denne representerer. Og med det stiller vi spørsmålet – hva er det egentlig å ha god helse? Per dags dato setter de fleste et likhetstegn mellom kropp, hvilepuls og helse, men ser man til Verdens helseorganisasjon (WHO) ser man at definisjonen på helse favner så mye bredere enn dette: «Health is a state of complete physical, mental and social well-being and not merely the absence of disease or infirmity.» Å definere hva som er god helse, blir med det et individbasert tolkningsspørsmål, og handler med det om langt mer enn om å være slank og ha en gitt mengde muskler.

Når vi så snakker om god helse, tror vi de fleste vil være enige i at det å ha et destruktivt syn på egen kropp, absolutt ikke er forenlig med god helse. Dette destruktive selvbildet er noe vi er lært opp til fra ung alder, og som påvirker oss gjennom hele livet, i større eller mindre grad, og som tar opp unødig mye av tiden vår. Når fokuset burde ha ligget i alt det fine vi kan gjøre, ligger den heller i bekymringer for hvordan vi ser ut, hvor mye vi veier og hva som må til for å nå målene for idealkroppen.

Vi mener vi må løfte hodet, puste med den magen vi har, og slutte å sette hverandre i bås, og heller ha det gøy med kroppene våre – uansett fasong.

Vi sier et rungende ja til kropp, ja til mangfold og ja til kroppspositivisme!

5

# SKIFTTEMA TEKST: CATHRINE NITTER

Vi gir ofte massemedia skulda for kroppspress. Dette med god grunn sjølvsagt. For det er mykje informasjon som florerer der ute, som ikkje er positivt for oss. Bloggar, reklamer, artiklar og nyheiter er fora med informasjon om korleis du bør ete, kva klede du bør gå i, korleis du bør trene, sjå ut og så vidare.

Det er vanskelig å krangle med massemedia. Massemedia er - som ordet forklarer - stort. Det er mykje. Massemedia er avhengig av å produsere og poste ting som me ynskjer å lese. Og mat, kropp, utsjånad, trening er jo tema me er oppteken av. Og, sjølv om vi veit at bileta vi ser er manipulert, les vi vidare. Vi studerer. Tenkjer. Og konkluderer gjerne med at «no må eg gjere noko», eller «eg er feil».

Filmen #skifttema er illustrert og animert av Ida Neverdahl. Musikk av Marius Stene. Prosjektleder i ROS: Cathrine Nitter.

Prosjektet er gjennomført med midler fra Extrastiftelsen. Vi retter en stor takk til alle involverte.

Så ja. Massemedia er vanskelig å bekjempe. Det tek tid. Det vil krevje haldningsendring. Det vil krevje at vi som samfunn verdset andre ting enn kropp. Og er ikkje dette litt utopisk?

Ein annan formidlar av negative haldningar rundt kropp, mat og vekt er oss mennesker. Det er vi som snakkar om kropp, mat og vekt. Og det er vi som er massen. Det er haldningane vi formidlar til dei som veks opp som dannar grunnlag for kva dei absorberer og ikkje gjennom massemedia.

Særleg foreldre, lærarar og andre vaksne som møter barn og unge har eit viktig ansvar. Korleis du kommuniserer rundt kropp, mat og vekt legg grunnlag for korleis barn og unge tolkar og forstår nettopp desse tema. Kor stor verdi dei legg i nettopp kropp. Barn som legg stor verdi i kroppen, vil være mykje meir utsett for negativ påverknad i nettopp massemedia.

Av denne grunn har ROS sett tema på dagsordenen gjennom filmen #skifttema. Me ynskjer at folk skal bli litt meir bevisst kring måten dei snakkar om kropp på. Og kven dei gjer det med, ikkje minst. Vi har alle eit ansvar. Og hugs: det finst så utruleg mykje meir å snakke om enn kropp!

6

I filmen følger vi Mia 16 år, gjennom en dag. Gjennom frokost i hjemmet, samtale med venninner i friminuttet, tur til treningssenteret og fest på kvelden. Vi ser hvordan andres fokus på kropp og deres måte å snakke nedsettende om seg selv, litt etter litt gjør henne mer selvbevisst og påvirker henne på en negativ måte.

Filmen lanseres høsten 2018, Følg med på nettros.no!

7

FOKUS

LA ALLE KROPPER HA EN PLASS

”

For hver kvinne med en større kropp, som er synlig og viser komfort i sin egen kropp, så har det blitt lettere for meg å kjenne på selvaksept.

TEKST: SUNNIVA SERIGSTAD

Historien til kroppspositivismen har sine røtter i politisk aktivisme som omhandlet kroppsaksept av tjukke kropper (fat acceptance). Bevegelsen har utviklet seg til å omhandle et generelt fokus på aksept og synliggjøring av marginale kropper, selvkjærlighet og kroppsaksept uansett kropp som en motstand mot enhver form for kroppsskamming.

Det har betydd mye for meg å se en voksende synliggjøring av større kvinnekropper. Kropper som ser ut som min i sosiale medier, på film og i tv-serier.

Ikke som en spøk, et «før-bilde» eller den evige venninnen. Siden jeg var veldig ung har jeg opplevd en grunnleggende formidling fra samfunnet generelt at min størrelse var feil, det var rett og slett ikke rom for meg. Jeg kunne ikke finne klær i vanlige klesbutikker, jeg kunne sitte i seter på fly eller buss og både fysisk og psykisk forsøke å ta mindre plass.

Kroppspositivisme har vist meg kvinner med store kropper som smiler, de har suksessfulle karrierer, de er i kjærlige forhold, de bruker bikini, de går i de klærne de selv ønsker. Jeg var relativt voksen da det gikk opp for meg at jeg kunne føle glede i min kropp. Det kan være kort vei fra å bli fortalt igjen og igjen at ens størrelse er problematisk, at den tar for mye plass, til at jeg er problematisk, jeg tar for mye plass. Hva tror du er grunnen til at det å være tjukk er noe av det siste en kvinne ønsker å være? Hvorfor er det så problematisk å være tjukk?

Det gleder meg også å se andre marginaliserte kropper.

De formidler sine utfordringer, som tilgjengelighet for de med nedsatt fysisk/psykisk funksjonsevne; eller

8

BIlde: istockphoto

mangfold, at ‘hudfarget’ er mye mer enn én gjennomsnittlig beige farge.

Representasjon er kjempeviktig.

Jeg har måtte lære meg å leve meg inn i livet til mennesker som ikke lignet meg for å forestille meg hva jeg kan få til, hva er mine drømmer og ønsker, og det kan oppleves som selvutslettende. For hver kvinne med en større kropp, som er synlig og viser komfort i sin egen kropp, så har det blitt lettere for meg å kjenne på selvaksept.

Jeg er ikke enig i alt eller med alle som havner inn under kroppspositivisme-paraplyen.

Mange former for aktivisme har sine lommer av problematiske stemmer og reaksjoner. Det er viktig å være kritisk, det er viktig med tydelige og balanserte budskap og representanter så langt det lar seg gjøre. Rett gjerne kritikk mot budskap, formuleringer og så videre men la de marginaliserte kroppene få lov til å vise at de finnes og tar opp plass. Etter mange år med usynliggjøring, begrensninger og skam så vil jeg at andre som har strevd med lignende utfordringer også skal kunne føle seg sett og representert.

SLUTT Å SNAKKE OM KROPP

”

Noe som irriterer meg vertikalt er hvordan vi desperat etterstreber å bekjempe kroppspresset med mer kropp.

TEKST: AMALIE MEINHOLD

Hvorfor er dette med kropp så vanskelig? Hvorfor er det så sårt? Vi har alle forskjellige kropper og vi har alle forskjellige syn på hva som er den «perfekte» kroppen. Kroppspress har alltid vært- og vil alltid være.

Det er trolig sterkere i dagens samfunn på grunn av sosiale medier og internett, men noe som irriterer meg vertikalt er hvordan vi desperat etterstreber å bekjempe kroppspresset med mer kropp. La oss bytte ut syltynne Victoria Secret modeller med litt fyldigere damer.

«TYNN ER IKKE FINT NÅ SKAL VI HA FORMER. NEIDA ALLE ER PERFEKT, LOVE YOURSELF OSV».

Vær så snill. Så veldig snill. Enten man er tykk, tynn, noe i mellom, høy, lav, brei, smal, firkantet, trekantet, kvadrat, rektangulær. Vi MÅ slutte å snakke om kropp.

Vi må slutte å skrive artikler og kronikker om hvor flott det er med former, hvor fint det er med «thigh gap». Vi må slutte å juble for de som viser frem strekkmerker og celuitter, vi må slutte drøfte normalt og tjukk og tynn og vi må slutte å innbille oss at flat mage, store bryster og sprettrumpe er idealet. Slutte å snakke om «sommerkroppen» og «vinterkroppen» som to ulike ting, vi må også slutte å snakke om kosthold og muskler og «only dogs likes bones» og «real woman has curves».

Vi må slutte å si at fett er sunt og karbohydrater er farlig, vi må gi blanke i å omtale sunt og usunt og vi må slutte å snakke om hva vi skal spise og hva vi ikke skal spise for å oppnå en viss kropp. Vi må slutte å kommentere kropper - kritikk eller komplimenter. Vi må slutte å mene om andres kropper. I verste fall holde kjeft om det.

Vi må - simpelthen bare ta en trehundre og sekstigraderss piruett og slutte å snakke om kropp i det hele tatt. Og nei «kropp er ikke topp». Kropp er kropp, ferdig snakka. Og den er der ikke til pynt.

Den er der for å holde oss i live. Mat den, vann den og sett pris på alle de utrolige funksjonene den har og alt det fantastiske den gjør for deg.

Hver bidige dag.

Vi må slutte å si at trening er bra, vi må slutte å si at banan er farlig, vi må slutte å si at vi må spise mer brokkoli, vi må slutte å si «spis hva du vil», vi må slutte å si ting som at «man er perfekt sånn man er» og vi må slutte å si at for mye trening er skadelig. Vi må slutte å snakke om at for mye salt fører til slag og at for lite salt gjør deg syk. Vi må slutte å si at vi trenger mat for å overleve men for mye mat gjør oss overvektig.

9

STYKKEVIS OG DELT ER DET ET SÅNT HELSEVESEN VI VIL HA? TEKST: ANNE KRISTINE BERGEM

Jeg kjenner en ung kvinne. Hun er morsom,

Jeg kjenner en annen ung kvinne. Hun strever

Det kommer til å gå bra med henne, det er jeg sikker på.

Det er vanskelig å tenke seg et mer hardtarbeidende og motivert menneske.

Hun får ikke benytte seg av brukerstyrt plass når hun kjenner at hun trenger det, fordi hun er «for dårlig». Ikke kan hun benytte tilbudet om traumebehandling når vekta er for lav, heller. I lange perioder av sitt voksne liv har hun måttet være hjemme i egen leilighet, med sonde og oppfølging fra ambulant team og fastlege, i påvente av å bli frisk nok til å kunne ta imot behandling i spesialisthelsetjenesten.

Det fortvilende er at hjelperne ikke vet hva de skal gjøre med to problemer på én gang.

Er det flere enn meg som strever med å forstå logikken i dette?

Hjelpen finnes, den er bare separert.

Det er selvsagt umulig for et menneske å dele opp problemene sine i to bare for å passe inn hos en behandler eller i et behandlingsopplegg.

intelligent og smart og i et energitappende strev med angst og kroppsopplevelse. Ønsket om å ta imot hjelp er stort, og motivasjonen for å jobbe med det som er vanskelig er høy. Forutsetningene for å kunne ha glede og nytte av terapi er gode.

Skal angsten behandles først, og så spiseforstyrrelsen?

Eller skal spiseforstyrrelsen behandles først, og deretter angsten? Som om angsten og spiseforstyrrelsen er to helt atskilte problemer som overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre.

«Du har for mye angst til å tåle behandlingen for spiseforstyrrelsen», sier terapeuten.

Fra annet hold er holdningen: «Du må nok ha bedre kontroll på spiseforstyrrelsen for å tåle angstbehandlingen.» Og slik kastes man fra hjelper til hjelper.

10

med kompleks PTSD og spiseforstyrrelse, dissosiativ lidelse med alvorlig selvskading.

Hva skal vi med en spesialisthelsetjeneste hvis det er fastlege og ambulante team som skal følge opp de sykeste? Eller hvis pasienten på egen hånd må bli «sterk nok» til å tåle behandling? Jeg setter det på spissen, men etter mange år i psykisk helsevern er ikke disse to historiene de eneste av slikt slag når det kommer til hvordan vi organisererer hjelpetilbudene våre. Tro om det bli lettere å få rett behandling for hele seg nå som det innføres pakkeforløp i psykisk helsevern - hvis det blir angstpakke, ptsd-pakke og spiseforstyrrelsespakke.

Mennesker med samtidige rusmiddelrelaterte problemer og psykiske lidelser har i årevis falt mellom stolene. «Her er det for store rusproblemer til at personen passer i psykisk helsevern, så henvisningen bør oversendes til rusbehandling» eller «det er sannsynligvis de psykiske helseplagene som er årsaken til rusproblemene, så det er best at vedkommende heller henvises til psykiatrisk poliklinikk. Så kan vi se på rusproblemene etterpå.»

Slike diskusjoner er ikke uvanlig ved behandling av henvisninger.

For ikke å snakke om hvis man har en alvorlig psykisk lidelse og i tillegg får fysiske helseplager. Det er økt risiko for metabolske sykdommer og hjerte-karsykdom, for å nevne noe. Da viser forskningen at man får dårligere behandling og oppfølging av sine fysiske plager enn mennesker som regnes for psykisk friske.

Hvis man skal bli syk, lønner det seg uten tvil å få én «sykdom», eller passe på at symptomer og plager passer inn i étt behandlingsopplegg. Da passer man inn i «målgruppen» til avdelingen, og først da kan man benytte seg av behandlingstilbudet.

Det er fortvilende at vi i 2018 ikke har kommet lenger enn at vi mange steder utvikler behandlingsopplegg for lidelser, for symptomer, for diagnoser, men ikke for hele mennesker.

Mennesker er som de er – sammensatte, kompliserte, med sine levde liv, med sine erfaringer, med sine problemer, ressurser, styrker og svakheter. Ingen velger sin sykdom eller sitt symptomuttrykk.

Hvordan skal helsevesenet kunne hjelpe, hvis vi har organisert oss bort fra muligheten til å se hele mennesket?

Først publisert via RVTS Sør.

Anne Kristine Bergem er psykiater og for tiden Ph.d.-stipendiat ved Nord universitet. Hun arbeider også som universitetslektor ved OsloMet.

11

”

Det ligger jo som regel ganske mye bak det som gjør oss til den vi er, og jeg tror det er direkte usunt å skulle fokusere på størrelse og vekt hele tiden. Det kan nemlig gjøre vondt verre.

DA

M AT E N

B L E A LT

TEKST: TINA HETLAND, FOTO: PRIVAT

I mine tidlige tenår oppdaget jeg at mat roet meg ned, på samme måte som andre substanser som kan hjelpe oss med å dempe følelser. Prinsippet er det samme – maten ga meg en falsk glede og nummet følelsene jeg ikke ville forholde meg til. Maten hjalp meg å fortrenge, den fikk det vonde til å «forsvinne».

tenke på den sjokoladen, og planla at jeg skulle ha mer.

Jeg prøvde å kaste opp – det gikk ikke. Jeg ble til slutt litt «avhengig» av følelsen av å være stappmett også, det høres nok ganske merkelig ut, men det ga meg en slags trøst å bare ligge i ro og kjenne på hvor mett jeg var - det fikk andre tanker til å forsvinne.

Ved sinne, frustrasjon og tristhet spiste jeg, og da selvsagt junk-food og søtsaker i store mengder. Min største, og til slutt eneste glede – var viten om at så fort jeg kom meg hjem fra hva enn jeg følte meg tvunget med på, så skulle jeg endelig få lov å sitte alene og spise. Jeg druknet følelsene mine i mat og til tider gikk jeg lenge uten mat for å gjøre opp for at jeg hadde spist for mye.

Til slutt utviklet jeg en ekstrem helseangst som hemmet meg totalt. Triggeren var at jeg leste meg opp på sykdommer som følger av lidelsen min. Plutselig begynte jeg å få sterke panikk-anfall, og første gangen jeg fikk det så trodde jeg at jeg skulle dø av hjerteinfarkt.

Mat som eneste glede

Jeg visste det var galt i å spise så mye mat som jeg gjorde, først og fremst fordi absolutt ingenting annet ga meg glede i livet. Lite visste jeg at den gleden jeg hadde rundt mat var en falsk glede, en enkel «fix» som var kortvarig. Som ga meg magesmerter og depresjon, som fikk meg til å isolere meg, som gjorde at jeg ofte ble syk. Likevel klarte jeg ikke å stoppe, og vekten min gikk mer og mer opp. Det holdt aldri bare med noen biter sjokolade, slik som «alle andre» fikk til. Jeg fortsatte å

12

Nye vaner

Tidlig 2013 begynte dette begynte å bli ekstremt uutholdelig, og da helseangsten til og med ironisk nok fikk meg til å nekte medisiner som for eksempel angstdempende eller antidepressiva, så begynte jeg i terapi. Jeg var heldig, og fikk en god samtaleterapeut.

Hovedfokuset var angsten og mestring, ikke vekt og størrelse – noe jeg synes har vært viktig. Det ligger jo som regel ganske mye bak det som gjør oss til den vi er, og jeg tror det er direkte usunt å skulle fokusere på størrelse og vekt hele tiden. Det kan nemlig gjøre vondt verre.

Jeg gjorde selv en stor jobb med å prøve mitt beste å venne meg av vanen med at jeg trodde ingenting annet enn mat gjorde noe for meg. Jeg leste at å tegne, for eksempel, eller å tillate seg selv å «drukne» i et prosjekt, kan være en fabelaktig start. Altså, husker du da du var liten og skulle fargelegge noe? Der satt du med munnen halvveis åpen og tunga litt ute med øynene i kryss og klarte såvidt å svare når noen snakket til deg fordi du var så oppslukt i det arket rett foran deg og fargeblyanten i hånden. Det er det jeg snakker om!

Hvem bestemte at det var noe vi skulle slutte med - at det er en følelse vi ikke lenger skal kjenne på? Drit i å skrolle på Facebook, sett deg midt på gulvet og tegn.

Det gjør nemlig jeg, og jeg er 27 år!

#denfølelsen

Jeg visste i tillegg at vekten min var kommet til et punkt der det begynte å bli farlig og at noe måtte gjøres.

Jeg visste det bedre enn noen, og det å høre at det var på tide jeg slanket meg gjorde kun saken verre.

Veldig mange forstår ikke at det er indirekte mobbing å konstant ha størrelsesfokus rundt andre, og mobbing er ikke veien å gå hvis man skal hjelpe noen å bli frisk

Altså #denfølelsen når jeg endelig har lært meg å stå opp for meg selv og rett og slett sette meg selv litt først. Mange tror det er noe galt i å være glad i seg selv og prioritere egen velvære, men det skal jeg si deg med en gang at du aldri skal ha dårlig samvittighet for aldri! Ditt liv lever du for deg, du fortjener å kjenne real glede.

Jeg fikk til å redusere vekten min som bonus, men opplevde selvsagt tilbakefall og savn etter maten.

Det tøffeste for meg var å bli lei meg uten å løpe til sjokoladen. Jeg måtte finne nye måter å få ut frustrasjon og sinne. Måter som hverken var destruktivt for meg eller andre – strategier som virkelig funket, ikke bare «top ten ways» fra et enkelt google-søk.

Alt er mulig

Jeg er 27 år den dag i dag, og kan etter flere år erklære meg frisk fra at mat har kontroll over meg. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri får en tendens til å ty til litt overspising når stresset bare blir for mye, men å være bevisst på hva som skjer hjelper meg veldig.

Jeg tror det er litt viktig å kunne normalisere visse ting også, for eksempel at de aller fleste tar seg selv i å overspise fra tid til annen - og at man ikke er «unormal» så fort noe ikke er helt A4. Dersom jeg nå får tilbakefall så bruker jeg fremdeler strategier jeg har lært, for eksempel at selv om jeg spiser en skål med is fordi jeg er sliten og lei, så spiser jeg sakte, og for all del ikke stappmett. Bare dèt hjelper!

Jeg vet at inntil noe bedre er oppdaget, så vil en sirkel bli gjentatt – så tillat deg selv å få det bedre! Du er så utrolig verdifull og fortjener mye mer enn en stappfull magesekk og en trist sjel.

Du er unik – ikke sammenlign deg selv med andre. Vi blir konstant demotivert fordi vi sammenligner oss selv for mye med andre. Jeg lover at alt er overkommelig og fullt mulig!

13

FOKUS

H E L S E U RO, KROPPSPOSITIVISME OG

O B J E KT I V I S E R I N G TEKST: SOFIE KLEMETZEN

Så tar vi visst debatten igjen. Om kropp. Om vekt. Er det greitt at ein lar folk – i beste sendetid på tv – tru at det er akseptabelt å vere tjukk? Masterstudentar i klinisk ernæring, uroar seg over helsa til folk som lar seg lure til å tru noko slikt. Helse er lik fysikk, nemleg, og dersom vi seier til folk at det er greitt å vere tjukk, vil folkehelsa verkeleg få slite. Ytringa engasjerer. Folk liker og deler og kommenterer i veg. Dette med god grunn sjølvsagt. For det er mykje informasjon som florerer der ute, som ikkje er positivt for oss. «Nettopp», skrivas det, og «amen!» – eit kor av folk som er veldig uroa for helsa til dei tjukke. Helsa, og så det at det ikkje er så sexy, da.

er avkledd i magasin, reklame, musikk, seriar og film, korleis den er klistra opp på reklameplakatar i byrom og busskur?

Desse stemmene bidreg med ei breiare forståing av kva helse er. Eg tenkjer ofte, når eg støyter på folk som av helseomsyn er uroa over kroppspositivismen som søkjer å utvide samfunnsnormar for kva som er ein akseptabel kropp, at eg ikkje klarer å kjøpe den forklaringa deira.

Dersom ein er uroa for helsa til tjukke folk, vil ein også vere uroa for den mobbing og hets ein kan møte som følgje av overvekt, og hugse at helsa også femner om det mentale. Det er tildøme påfallande større førekomst av spiseforstyrringar i vestlege land, enn i verda elles. Har dette ein samanheng med vestlege samfunn sitt sjukelege fokus på kropp? På korleis den

The male gaze

14 Illustrasjon: istockphoto

Kroppspositivismen er likevel eit sidespor. Sjølv om eg meiner den har noko for seg (eg har sjølv som individ funne trøyst i å sjå kvinner eg finn vakre med same «feil» som mine), og at det er eit problem at vi berre vert presentert for ein type idealkropp i det offentlege rom, er dette til sjuande og sist symptombehandling.

Den tilbyr individuelle løysningar på kollektive problem.

Vi er alle med på å oppretthalde det kollektive status quo.

Vi er kondisjonerte til å objektivisere kropp, særleg kvinnekropp, til å vurdere menneske i eigenskap av deira kropp sin nytteverdi. Spesielt nytteverdien den har for menn. Så vanleg er det, at vi gjør same øving når vi ser på oss sjølve; vi sjølvobjektiviserer! Vi vurderer oss ut i frå desse kriteria, og som eit resultat får vi det vi rett og slett kallar «normativ misnøye»- omlag 60% av norske kvinner seier at dei misliker kroppen sin. At vi kallar denne misnøya «normativ», er med på å fråskrive ansvar frå samfunnet. «Kvinner er berre sånn», seies det. Intet å gjøre med, liksom. For å bøte på sjølvbiletet

legg vi ut foto av oss sjølve. Flatterande, ofte med seksuelle undertonar, etter gjeldande samfunnsnormer, og så venter vi på likarklikk. Likarklikk styrker oss. Vi føler oss betre, og tenkjer at dette er empowerment – dette styrker oss!

Sjølvobjetivisering er at kvinner (og i aukande grad menn) ikkje er i kroppen sin utan å tenke korleis den tar seg ut for andre. Går vi på gata, tenkjer vi på korleis vi ser ut. Driver vi med sport, tenkjer vi på korleis vi ser ut.

Leiker vi, elskar vi, sit vi på kafé, tenkjer vi på korleis vi ser ut. Dette hindrar oss i å vere fullt til stades i det vi gjør. Dette fratar oss glede og nyting, gir oss skam og uro. Dette bind opp tankekapasitet og energi, og vert ei lenke som held oss på vår plass.

Rett til å være meir enn kropp

Kvinner har blitt grundig opplærde til å hate kroppen vår. Vi får det forsterka av film, reklame, magasin, velmeinande råd og tips, tilbakemeldingar frå jamningar og tilfedige forbipasserande. Malen vi skal passe inn i er trong. Den ekskluderer dei fleste. Vi objektiviserer kvarande. Vi objektiviserer oss sjølve. Vi

måler oss etter kroppslege standardar, og vi lever med eit skilje mellom kropp og sjel. Vi lever ikkje i kroppen vår. Vi lever med den, og verdien vår i verda er knytt til denne. Vår eigen «den andre» som vi verken kan verte kvitt, eller sameina med.

Men nokre kjemper attende! Nokre tar til fjernsyn, sosiale mediar, til aviser og blad, og syner oss eit mangfald av kroppar. Dei seier til oss at vi er også fine

15

FOKUS

”

Det eg spør meg vert følgjeleg: ønskjer vi retta til å føle at også vår kropp er vakker, eller ønskjer vi retta til å vere meir enn kropp?

og attråverdige. Med feil og manglar. Cellulittar og strekkmerker. Med vekt fordelt noko annleis enn det vi vert servert. Dei strutter av sjølvtillit og oppfordrar andre til å gjere det same. Kjenn deg bra, seier dei. Drit i skjønnheitsideal – du er også vakker. Du er også verd begjær, seier dei, gjennom halvnakne og heilnakne sjølvportrett. Det skrives artiklar om desse kvinnene.

Er du sjølvsikker? spør dei, journalistane. Kle deg så naken og syn oss, din sjølvtillit, kvinne – lat oss studere deg med vårt kollektive mannlege blikk! Paradokset er at der dette på den eine sida hjelper enkeltmenneske med å like den kroppen dei har, følgjer det også reglene om at kvinnekroppen skal vere eit estetisk objekt. Det krevjar at «the male gaze» skal vurdere fleire kroppar som verdige.

Det eg spør meg vert følgjeleg: ønskjer vi retta til å føle at også vår kropp er vakker, eller ønskjer vi retta til å vere meir enn kropp? Det skurrar når kvinner vert venta å syne kor komfortable dei er, med same verkjemiddel vi syner fram kvinner for å tilfredsstille det mannlege blikket. At noko gagnar enkeltkvinner, gjør ikkje dette noko nødvendigvis til kvinnekamp. Kvinnekampen kjemper for frigjøring av grupper. Den er kollektiv i sin natur.

For kor mektig er du eigentleg dersom makta di vert tildelt deg grunna ytre vurderingar? Kvinner som kler av seg, får fleire likes. Det kan følgje ei skinnmakt av dette. Pengar av klikk. Sponsorar. Eksponering. Ein arena til å seie kva dei enn måtte ville. Kallar mange dette feminisme for å tette den sjelelege dissonansen mellom å ville kjenne seg mektig, og vissa om at makta di kjem av at andre skjenker deg denne, så lenge dei synes du er interessant i eigenskap av din kropp?

Kva når vi attrår andre fysiske attributt? Kva når du vert

16

eldre? Kva om vi ser noko vi ikkje finner tiltrekkande?

Har du reell makt om vi så enkelt kan ta ho frå deg?

Kjem ikkje reell makt utifrå å vite at du, i eigenskap av deg sjølv, har noko å bidra med. At du, i eigenskap av deg sjølv, bringer verdi til bordet?

Så; For å konkludere: •

Slutt å lat som at de er uroa for overvekt og fedme ut av helseomsyn. Er de uroa for folk si helse, bry dykk – vær gode! Ikkje bidra til auka stigma og legg stein på den mentale børa til ei gruppe menneske du ikkje veit noko anna om, enn korleis dei ser ut.

•

Slutt å vente at alle skal vere seksuelt tiltrekkande for deg som enkeltmenneske. Ingen skuldar deg opphissing, eller velbehag, ut frå sitt ytre.

•

Kroppsposistivisme er ein god ting, dersom dette ikkje bidreg til at stadig fleire syner sin verdi ved å kle av seg. Nakeheit er i og for seg heilt flott det, men dersom vi følgjer reglene til eit samfunn som objektiverer kvinner, jobber vi til sjuande og sist i mot oss sjølve. Eit auka mangfald i media og det offentlege rom, vil vere ein naturleg konsekvens av eit samfunn som bryr seg mindre om kropp.

•

Oppmuntre unge kvinner og menn til å finne ut kva dei sjølve har å bringe til bordet. Kva som er deira krefter – uavhengig av ytre ideal og press. Å ikkje knytte sin eigenverdi til ytre faktorar, vil føre til betre mental helse, og gjøre oss i stand til å oppnå enda større ting. Både som enkeltindivid, og som gruppe.

BOKANMELDELSE

Å BLI FRISK -

VEIER UT AV SPISEFORSTYRRELSER

TEKST: LINE ORVEDAL

fellestrekk både i forhold til hvordan spiseforstyrrelsen i sin tid debuterte og hvordan den forløp. Det som slår meg er likevel ulikhetene i hva som har vist seg å være til hjelp, og hva som har fungert for den enkelte.

Hva skal egentlig til for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse? Hvordan finner man motivasjon, og ikke minst hvordan kan man hjelpe noen å komme dit?

Etter å ha kjent på frustrasjon og maktesløshet i sitt arbeid, har Maria Alstad Øverås søkt svar på dette ved å intervjue syv personer – som på ulikt vis har funnet veien ut av spiseforstyrrelsen.

På tross av disse ulikheter er det en ting alle historiene formidler klart, og det er betydningen av å bli sett som mer enn sykdommen. Det at noen, enten det var en behandler eller en annen viktig person, evnet å se personen bak spiseforstyrrelsen og fokuserte på det friske i personens liv – hadde for samtlige vært helt avgjørende for å bli frisk.

«Å bli frisk – Veier ut av spiseforstyrrelser» er bygd opp i to deler, hvor man innledningsvis får en kort innføring i spiseforstyrrelser og ulike årsaksforklaringer.

Forfatteren illustrerer her spiseforstyrrelsens funksjon på en meget treffende måte, og forklarer hvorfor behandlere og pårørende ofte møter sterk motstand og ambivalens i møte med mennesker med en spiseforstyrrelse. Viktigheten av samarbeid som en grunnholdning i møte med og behandling av mennesker med spiseforstyrrelser, trekkes frem som helt vesentlig – noe alle de syv historiene i boken underbygger. Til tross for at spiseforstyrrelser er en alvorlig lidelse og kan være en livstruende sykdom, formår forfatteren likevel å avmystifisere den ved å beskrive problematikken som en ekstrem versjon av fenomener og utfordringer som eksisterer i befolkningen generelt.

En viktig bok som bør leses enten en er behandler, pårørende eller selv lider av spiseforstyrrelser. Den vil kunne gi nye perspektiver og ikke minst en bedre forståelse av tilfriskningsprosessen og veien frem til et frisk liv.

Hoveddelen av boken er forbeholdt historier fra mennesker som har blitt friske, eller som selv beskriver at spiseforstyrrelsen ikke lenger er styrende for deres liv. Det er sterke historier vi får lese, med svært mange

Forfatter, Maria Alstad Øverås, er utdannet psykolog og har arbeidet med spiseforstyrrelser gjennom mange år. Hun har skrevet flere forskningsartikler, bidratt i andres bøker og forelest både i innland og utland om temaet spiseforstyrrelser.

I 2016 ferdigstilte hun sin doktorgrad som omhandlet kroppsbildeforstyrrelser hos pasienter med anoreksi.

17

NÅR DEPRESJONEN VENDER TILBAKE TEKST: KJETIL DIEPEVEEN SKAUGEN

Lisa, en 31 år gammel kvinne sitter og venter utenfor kontoret mitt. Hun ser ut som en vanlig ung norsk kvinne med halvlangt blondt hår og briller. Kanskje merker jeg en viss sjenanse og usikkerhet i blikket.

Lisa forteller meg at hun over lengre tid har følt seg sliten. Hun sier at hun ikke forstår hvorfor det blir slik, men hun får ikke lenger noen glede av de tingene som hun tidligere har satt pris på. Lisa beskriver seg som en person som alltid har forsøkt å gjøre de rette tingene og som har jobbet hardt for å prestere i sykepleierutdanning og i travel jobb på sykehuset. Nå synes ikke dette å bety like mye lenger, alt er liksom uten mening og fremtiden fremstår dyster. Problemet, sier Lisa, er at hun ikke vet hva hun skal gjøre med det.

Depresjonen synes å være en kraft hun ikke klarer å kjempe imot. Hun har forsøkt å gå tur i skogen, gå på jobb og treffe venner på café, men alt synes liksom å ha mistet det meningsfulle ved det som det tidligere hadde.

Hun legger merke til at hun fortsatt får støtte og kjærlighet fra sine nærmeste, men det føles ikke på samme måten. Samboeren hennes har gitt velmente råd om å tenke positivt og gjøre ting hun liker, og han gir henne stadig beskjed om hvor flott og spennende han synes hun er. Lisa forteller meg at hun setter pris på det, men sier samtidig at det er ubehagelig, fordi hun ikke selv kjenner det slik. Hun opplever at hun har mistet det gode ved seg og at hun ikke får ting til i livet. Hele tiden tenker hun at hun skulle gjort ting annerledes og at andre helt sikkert ser ned på henne.

18

Det er som en trykkende, mørk sky som har lagt seg over alt hun tenker, føler og foretar seg.

Sårbarhet

Depresjon er en av vår tids største helseutfordringer og er i dag en av de ledende årsakene til tapte leveår og sykdomsbyrde på verdensbasis. Depresjon tar fra oss evnen til å leve slik en ønsker. Energi og gledesfølelse reduseres, og man finner ofte ikke glede i de samme tingene man gjorde før. Mange opplever søvnforstyrrelser, svekket konsentrasjonsevne, redusert appetitt og mangel på sexlyst. Som hos Lisa innebærer depresjon ofte tanker om håpløshet rettet mot en selv, verden og fremtiden. Samtidig er det svært vanlig at depresjon påvirker opplevelsen av selvet og mange får lavere selvfølelse, svekket selvtillit og skyldfølelse.

En av årsakene til at depresjon har blitt et samfunnsproblem er at det er en vanlig lidelse som ofte oppstår flere ganger i løpet av livet. Det er vist at 15 - 20 % av kvinner og 7 - 12 % av menn får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet.

Halvparten av de som opplever en depressiv episode, vil få en ny episode og av de som har gått gjennom tre episoder opplever hele 90 % å bli deprimerte på nytt.

Men hvorfor skjer dette, og hva kan vi gjøre med det?

Lisa forteller at dette ikke er første gangen hun føler det slik. Hun har opplevd noe lignende flere ganger fra hun var tenåring til i dag. Første gangen det skjedde var etter at mormoren døde. Hver gang har det fortonet

19

”

Når man ruminerer tenker man på hva som er feil med en selv, hvorfor ting er blitt som de er blitt og hva som vil skje om det aldri slutter.

seg på en lignende måte, men det virker ikke alltid å være noen foranledning til depresjonen. Lisa synes dette er rart. Man kan da ikke bare bli deprimert uten at noe vondt skjer?

Det viser seg derimot at selv om den første depressive episoden ofte oppstår grunnet hendelser i personens omgivelser er det i avtakende grad slik for eventuelle påfølgende episoder. Det ser altså ikke ut til at tilbakevendende depresjon er et direkte resultat av en serie vonde enkelthendelser, men snarere at de første episodene etterlater personen med en sårbarhet for å utvikle nye episoder, et fenomen man innenfor fagfeltet kaller episodesensitivisering. Man kan se for seg at tidlige depressive episoder fungerer som «opptenningsved» for et «bål av depressive tilbakefall» som senere brenner videre på egenhånd. Men hvorfor blir det slik?

Ruminering

Lisa sitter i stolen og tenker etter. Hun forteller meg at hun synes det er vanskelig å se hva som forårsaker de depressive episodene, men hun har lagt merke til at en påbegynnende negativitet eller nedstemthet kan få henne til å tenke vonde tanker om seg selv og om livet.

Etter dette er hun usikker på hva som skjer, men da går det ofte raskt i nedoverbakke og plutselig er hun i en situasjon hun ikke har kontroll over.

Jeg kan fortelle Lisa at det hun beskriver er typisk. En depressiv episode innebærer at negative tanker opptrer i kombinasjon med negative følelser gjentatte ganger.

Når negative følelser og tanker har fått mulighet til å gjensidig forsterke hverandre over tid etterlater hver depresjon henne med en stadig større tilbøyelighet til å begynne å gruble neste gang hun er nedstemt. Lisa gir meg et godt eksempel på dette, nemlig at energiløshet etter dårlig nattesøvn umiddelbart utløser tanker om egen utilstrekkelighet og minner som bekrefter disse tankene.

20

Jeg tror de fleste som har opplevd depresjon vil kjenne igjen det følgende. Det regnes som en av de fremste faktorene som holder depresjonen ved like og det kalles ruminering, negative og destruktive tanker som kommer om og om igjen og tilsynelatende lever sitt eget liv. Når man ruminerer tenker man på hva som er feil med en selv, hvorfor ting er blitt som de er blitt og hva som vil skje om det aldri slutter. Ofte drives rumineringen av et ønske om å forstå sin egen situasjon og å regulere vonde emosjoner. Rumineringen kan slik sett forstås som et mestringsforsøk, den er forlokkende lik problemløsning. Når man forsøker å løse et problem tenker man jo også på det samme om og om igjen.

Når tankevirksomheten derimot låser seg fast og blir til selvkritisk grubling, uten noen mulighet for å nå en konstruktiv løsning, kalles det ruminering.

Søk hjelp

En behandling jeg selv kjenner til og som er vist å ha god effekt for mennesker med tilbakevendende depresjon er Mindfulness-basert Kognitiv Terapi, forkortet MBCT. I MBCT møtes deltakerne en gang i uken over åtte uker, man gjennomgår ulike øvelser innen oppmerksomt nærvær og lærer om og drøfter ulike temaer knyttet til depresjon og ruminering. Målet med behandlingen er å få deltakerne til å observere tanker og følelser med en vennlig nysgjerrighet for slik å unngå å bli fanget i ruminering. Dette er en behandlingsform som for mange gir mening, men det finnes også andre måter å få hjelp til å bli kvitt, redusere eller leve med depressive episoder. Det vi med sikkerhet vet er at det er svært mye større sannsynlighet for å få det bedre om man søker hjelp.

NYTT ROS-SENTER 24. september kunne ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser endelig åpne sitt første lokale senter i Trøndelag. Senteret ligger sentralt plassert i Trondheim, i Kjøpmannsgata 23.

Stadig flere opplever at forholdet til mat og kropp blir vanskelig. Med det enorme fokuset på riktig mat og riktig kropp vi møter i omgivelsene våre – blir det for mange naturlig å forsøke å fikse på det ytre, når man har det vondt på innsiden.

Overgangen mellom det å ha et anstrengt forhold til mat og kropp, til å få en spiseforstyrrelse er glidende. Vi vet at jo tidligere man kan få hjelp, jo mindre er risikoen for alvorlig sykdom med langt tilfriskningsløp. Derfor er det så viktig at det finnes et sted å søke hjelp når man kjenner at tankene rundt kropp og mat tar for stor plass i livet.

ROS sitt senter i Trøndelag bygger på modellen fra lokale sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus.

Vi vil tilby individuell rådgivning gjennom personlige samtaler på senteret, samt rådgivning via chat, telefon og e-post. Rådgivningstilbudet er gratis og man trenger ingen henvising fra lege. Senteret vil også arrangere en rekke temakvelder, yoga, kurs og foredrag rettet mot ulike grupper. En viktig målgruppe for senteret er også dem som står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Derfor arrangerer vi månedlige pårørendegrupper.

Senterets aktivitet vil i stor grad være tuftet på frivillig arbeid. Vi har per i dag knyttet til oss 19 frivillige som sammen med senterleder Marte Østli Johansen vil utvikle senteret videre. Vi gleder oss!

Marte Østli Johansen, senterleder i ROS Trøndelag.

Her i våre koselige lokaler i Kjøpmannsgata.

21

FOKUS

ELSK A K S E PT E R K RO P P E N D I N TEKST: MARIA VOGT ANDRESEN

Bevegelsen kjent som kroppspositivisme («body positivity») har fått mye oppmerksomhet de siste par årene. De av oss som er aktive på sosiale medier har kunnet følge med på hvordan kraftig redigerte bilder av hovedsakelig hvite, slanke og konvensjonelt vakre kvinner og menn – nå står side om side med bilder av mennesker i alle aldre, med ulike hudfarger og kroppsfasonger. Vi ser et større mangfold med tanke på hva, og ikke minst hvem, som utmerker seg og får oppmerksomhet – både positiv og negativ – på ulike plattformer. Aktivister som engelske Megan Crabbe, også kjent som @bodyposipanda, har i dag over en million følgere på Instagram, og berømmes for sitt engasjement knyttet til kroppsmangfold og hvordan en kan få et bedre forhold til egen kropp og seg selv som person. Her hjemme i Norge vil nok mange kjenne til Camilla Lorentzen (@camillalor) som har gått i bresjen for å fremme positiv og oppbyggelig treningsglede med fokus på trivsel og mestring, heller enn kilo og midjemål.

For mange har det nok vært godt og befriende å se hvordan helt vanlige kvinner og menn (sistnevnte er nok fremdeles i mindretall) omfavner kroppen

22

sin akkurat som den er. Kroppspositivismen fronter ingen forventninger om at en må endre på noe eller «forbedre seg» på noen måte – alle er bra nok som de er. Mange av de såkalt kroppspositive aktivistene er også opptatt av at livsglede og kjærlighet er noe alle fortjener uavhengig av treningsvaner, kroppsstørrelse eller utseende generelt. Kort sagt: Er du menneske, er du ok. Da har du like stor rett til å eksistere og ta plass i verden, som alle andre. Dette har vist seg å være et budskap som engasjerer. Tar man opp temaet rundt middagsbordet eller i vennegjengen er sannsynligheten stor for at mange vil mene noe om dette.

Personlig har jeg merket meg at begrepet kroppspositivisme gjerne møtes med enten begeistring eller skepsis. Begeistringen begrunnes i at mange synes det er forfriskende at kroppstyper som i større grad ligner ens egen trekkes frem og omtales som vakre. Skepsisen, derimot, forklares ofte med at det umulig kan være bra å fortelle mennesker som er over- eller undervektige at de er «fine nok som de er», fordi man har tanker om at dette ikke er sunt for verken kropp eller sjel. Hvordan kan det være bra å fortelle en overvektig person at han eller hun ikke

S ER IV E G N D R Ø RÅ H J

”

Kroppspositivismen som bevegelse har nok gjort mye bra for selvfølelsen til mange der ute. Samtidig synes det verdt å påpeke at den fremdeles krever at vi bedømmer kroppene våre på en eller annen måte.

trenger å skamme seg over de ekstra kiloene sine?

Kanskje trenger noen litt skam, vil enkelte kunne si, for å bli motivert til å legge om kosthold og endre treningsvaner? Her vil mange kroppspositive aktivister være veldig uenige og nok også mene at skeptikerne har misforstått budskapet deres. Dersom en person har noen kilo for mye, betyr ikke det at han er nødt til å hate seg selv. Han er heller ikke forpliktet til konstant å jobbe med en type «selvforbedring» som i verste fall kan være så destruktiv at den kan føre til utvikling av spise- og/eller kroppsbildeforstyrrelser det kan ta lang tid å fri seg fra.

å hate kroppen sin, men det er heller ikke nødvendig å elske den. Kroppsnøytralitet kan fungere som en gylden middelvei mot aksept av kroppen heller enn glødende kjærlighet. Istedenfor å bruke masse mental energi på å stresse og uroe seg over hvordan kroppen ser ut, vil det her heller fokuseres på hva kroppen klarer og hvilke opplevelser den gir oss. Det er kroppen som bærer oss gjennom livet, som gjør oss i stand til å oppleve nye ting, besøke nye steder og bli kjent med nye mennesker.

Dette klarer den som regel helt fint, selv om den skulle ha noen kilo for mye eller mangle den perfekte sixpacken.

For mange er dette en ny måte å tenke om seg selv og egen kropp på. Det at overvekt eller utseende ikke trenger å si noe om en selv som person, hvilke kvaliteter man har og hva man er god til, er fremdeles vanskelig å tro på for mange.

Dersom du som leser dette har mange negative tanker om din egen kropp kan du prøve deg på denne øvelsen:

Derfor vil mange med meg slå et slag for kroppsnøytralitet heller enn positivisme. Ingen trenger

Når du har lagt merke til det som dukker opp – prøv så å vende tankene mot et nøytralt sted. Du kan for eksempel se for deg kroppens styrke og kraft heller enn hvordan den ser ut. Fokuser på pusten din, hvordan den beveger seg gjennom kroppen. Rett oppmerksomhet mot styrken i armene og kraften i lårmusklene. Legg merke til og tenk litt på alt arbeidet kroppen din gjør, hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, for at du skal kunne ha det så bra du kan akkurat i dag og akkurat nå.

23

Foto: istockphoto

Kroppspositivismen som bevegelse har nok gjort mye bra for selvfølelsen til mange der ute. Samtidig synes det verdt å påpeke at den fremdeles krever at vi bedømmer kroppene våre på en eller annen måte. Vi blir bedt om å omfavne utseendet vårt akkurat som det er, men det å skulle snu fullstendig i forholdet til egen kropp kan være veldig vanskelig. Det kan være nesten umulig å skulle begynne å elske og akseptere en kropp man har hatet eller forsøkt å unngå å forholde seg til i årevis. I ytterste konsekvens kan dette bli nok en arena hvor en opplever å mislykkes. Kanskje kan det virke som alle andre klarer å ha et avslappet og sunt forhold til kroppen sin, mens en selv fremdeles strever med dette?

Skammen vil kunne melde seg også her – skam over å se ut som det en gjør, og skam over at dette ikke er noe en klarer å elske og omfavne.

Neste gang du har negative tanker om kroppen din, forsøk å legge merke til det du kjenner fysisk på kroppen. Kanskje er det fornemmelsen av buksestrikken rundt magen eller hvordan genseren strammer rundt armene dine. Når du gjør dette vil det kunne dukke opp negative følelser som tristhet eller avsky. Forsøk gjerne å sette navn på følelsene som dukker opp. Kanskje er det én, kanskje er det flere. Prøv å legge merke til dem uten å dømme dem eller kvitte deg med dem – la dem være som de er.

MINDFUL EATING Nytt landsdekkende gruppetilbud for personer som sliter med overspising I august var vi så heldig å kunne samle 35 kommende instruktører for utdanning innen «Mindful Eating Conscious Living». Lærerne var ingen ringere enn grunnleggerne av programmet selv, Jan Chozen Bays og Char Wilkins. 15 instruktører over hele landet er nå klar til å holde 8-ukers kurs i mindful eating i regi av ROS. Kurset kalles «Bli venn med maten».

Char Wilkins, Irene Kingswick og Jan Chozen Bays

24

TEKST: IRENE KINGSWICK

kollega Char Wilkins. Programmet virket lovende og drømmen om å få grunnleggerne av utdannelsen til Norge for å undervise fremtidige instruktører ble født.

I 2016 utformet ROS sin nye femårige strategiplan. Øverst i strategiplanen finner du overspisingsproblematikk.

Takket være støtte fra Extrastiftelsen kunne drømmen bli gjort til virkelighet. I august kom Chozen Bays og Wilkins til Norge for å utdanne 35 fremtidige instruktører i mindful eating. 15 av disse skal holde 8-ukers kurs i regi av ROS.

Tre til fire prosent av den norske befolkningen lider av overspisingslidelse, Det gjør sykdommen til den vanligste spiseforstyrrelsen, mer enn dobbelt så vanlig som anoreksi og bulimi. På tross av dette finnes i dag svært få hjelpetilbud til denne gruppen.

Det er anslått at 20-30 % av mennesker med BMI over 27 kan tilfredsstille kriterier for lidelsen, og andelen øker med høyere BMI. Fordi mange med overspisning også sliter med overvekt/ fedme vil det være mange som opplever å bli henvist til typiske livsstilsendringsprogram hvor vektreduksjon er hovedmålet med hjelpen. Har man en overspisningsproblematikk er mat en måte å mestre vanskelige tanker og følelser på, og vektreduksjonsprogram blir i så måte mer symptomlettebehandling og vil sjelden fungere. I verste fall kan det forsterke lidelsen.

Overspisingslidelse er en svært alvorlig sykdom og jeg føler et kall for å synliggjøre alvorligheten og lidelsestrykket hos den stadig økende mengden mennesker som av ulike årsaker bruker «mat som medisin». Mat som døyver det uutholdelige, det smertefulle og den indre uroen som mange ikke har lært å forholde seg til.

ROS fronter nye tilbud

ROS har de siste årene rettet blikket utenfor landets grenser for å finne tilbud som kan egne seg for overspisingsproblematikk. Vi ser at ulike mindfulnesstilbud går igjen. Både i Europa og USA. Undertegnede deltok på en utdannelse i Mindful Eating Conscious Living i Belgia i 2017. Et amerikansk konsept utviklet av barnelegen Jan Chozen Bays og hennes

Vi valgte med det å satse på det eneste mindful eatingprogrammet som er sertifisert på universitetsnivå. Med direkte opplæring fra grunnleggerne sørger vi for høy kvalitet blant instruktørene.

Evaluering

ROS vil i størst mulig grad bidra til at våre tilbud er både kunnskapsbasert og erfaringsbasert. Vi må lytte til forskning, men også til hva brukerne erfarer.

ROS har en viktig samfunnsrolle når det gjelder å ta brukerstemmen på alvor. Det gjør vi blant annet ved å evaluere alle sider av vårt 8-ukers kurs.

ROS ønsker å bidra til ytterligere kunnskap på området, men vi ønsker like sterkt å få frem hva våre norske deltakere får ut av tilbudet. Utdannelser og kursprogram utviklet i USA trenger nødvendigvis ikke å fungere like optimalt i Norge. Hva opplever våre norske instruktører og hva opplever våre norske kursdeltakere?

Tilbakemeldinger fra hele 45 grupper over to år samt tilbakemeldinger fra 15 instruktører vil bidra til innsikt i hvordan dette programmet skal tilrettelegges videre fremover i Norge. Denne satsingen er et stort løft i tilbudet for de mange som sliter med overspisingsproblematikk.

Kurset «Bli venn med maten» er å finne i store deler av Norge. Du vil finne en oversikt over våre samarbeidsinstruktører på vår nettside: nettros.no/bli-venn-med-maten

25

ROS PROSJEKTER Vi kan trygt si at jubelen sto i taket da vi rett før sommeren fikk beskjed om at ExtraStiftelsen ville gi ROS midler til å gå i gang med hele tre nye og viktige prosjekter.

I høst går startskuddet for prosjektene, og her kan du lese litt om hva vi skal arbeide med i tiden som kommer.

TEKST: MARTE VIGELAND

#førstesteget

Mange unge synes det er vanskelig å kontakte helsesøster eller fastlege når de begynner å kjenne at forholdet til mat og kropp er vanskelig. Dette kan ofte være fordi de skammer seg over tankene og følelsene sine, eller fordi de ikke føler at problemene deres er store eller alvorlige nok. Samtidig vet vi at jo lenger man kjenner på slike utfordringer uten å oppsøke hjelp, jo lenger blir veien mot å bli frisk igjen. Å snakke med noen om det som er vanskelig, uansett hvor store problemene føles der og da, kan derfor være svært betydningsfullt for de det gjelder, fordi det kan hindre problemene i å utvikle seg til større og mer alvorlige lidelser.

Prosjektmedarbeider Maria Vogt Andresen har i flere år bidratt som chat-rådgiver i ROS, og mener at det er viktig å ha et sted det er lav terskel for å ta kontakt når vonde tanker tar for stor plass.

– Å ta kontakt på chat krever så lite. Her kan man få råd og støtte det øyeblikket man bestemmer seg for det, heller enn å måtte vente dager og uker på en time hos fastlegen eller psykolog. Jeg tror dette er spesielt bra for de yngste, da chat-formatet er noe de er godt vant med fra før. Samtidig kan det være lettere å åpne seg over en chat. Her trenger man ikke bestille time, banke på en

26

dør eller sitte ansikt til ansikt med noen. Kanskje frykten for å bli dømt eller ikke bli tatt på alvor føles mindre da.

ROS ønsker at enda flere skal kunne få hjelp via vår chat. Våren 2019 skal vi derfor gjennomføre en stor kampanje i sosiale medier. Kampanjen skal være rettet mot ungdom, og skal formidle viktigheten av å ta det #førstesteget på veien til hjelp dersom forholdet til mat og kropp føles vanskelig. Gjennom kampanjen skal vi synliggjøre vårt chat-tilbud som et trygt og godt sted for å ta nettopp det #førstesteget.

ROS podcast: Bak fasaden

Podcast-feberen har de siste årene herjet verden over, og endelig kan vi i ROS hive oss på trenden. I den nye podcastserien Bak Fasaden skal programlederne Ingrid Marvin og Elin Heitmann lose oss gjennom åtte episoder der ulike gjester forteller om egne erfaringer med spiseforstyrrelser, tilfriskning og relatert problematikk.

Temakvelder der mennesker forteller sine egenerfaringshistorier har lenge vært en populær del av ROS sitt tilbud. Dessverre er det mange som ikke har mulighet til å delta på disse arrangementene, enten grunnet geografiske begrensninger, eller fordi det kan være skummelt å møte opp personlig. Med podcasten kan alle oppsøke informasjonen helt på egne premisser, og ingen behøver å få vite hva man har på øret.

Prosjektleder Ingrid Marvin gleder seg til å gjøre verdifulle historier tilgjengelig for enda flere.

historien til andre som har vært i lignende situasjoner. Å høre at man ikke er alene om å ha det vanskelig er noe som for mange kan være til stor trøst. Jeg håper også at denne podcasten kan gi dem som har det vanskelig men ikke våger å oppsøke hjelp en liten dytt i riktig retning.

Podcasten skal produseres av produksjonsselskapet «Både Og», og vil være tilgjengelig for nedlastning vinteren 2019.

BA K FAS A D E N En podcast om når forholdet til mat, kropp og vekt blir sykelig

– Målet med podcasten er å spre kunnskap og håp om at det er mulig å bli frisk og å få det bedre. Jeg tror det kan være godt for personer som har det vanskelig å høre

Det vises ikke utenpå

Det finnes dessverre fremdeles mange myter rundt spiseforstyrrelser som det er vanskelig å få has på. Noen av de mest utbredte mytene er at spiseforstyrrelser i hovedsak rammer unge jenter og at alle som er syke er undervektige. Det som er uheldig med slike myter er at de konstruerer noen stereotypiske trekk som for mange kan oppfattes som forutsetninger for å kunne ha en spiseforstyrrelse. Sannheten er at spiseforstyrrelser i de aller fleste tilfellene ikke er synlig for omverdenen, og at de rammer på tvers av kjønn, alder og vekt.

Våren 2019 skal ROS gjennomføre en større kampanje i sosiale medier som skal bryte myter og fremme riktig kunnskap om problematikken. Prosjektleder Nina Hvidsten mener det er svært viktig å erstatte myter med fakta dersom man skal kunne klare å fange opp hvem som har utfordringer og behov for hjelp.

– Mange tenker at man tydelig vil kunne se dersom noen har utviklet et vanskelig forhold til kropp og mat. Slik er det ikke. Derfor er det viktig at de som står rundt ikke «ser seg blind» på vekt eller utseende, men forstår at noen kan ha en spiseforstyrrelse eller

spiseproblematikk uten at det vises utenpå. Ved å spre denne kunnskapen håper vi at flere kan få hjelp på et tidlig tidspunkt, og at de som selv har et problem forstår at man verdig hjelp, selv om man ikke ser ut som «førbildene» i avisene.

På oppdrag fra ROS skal Mikrofilm utvikle animasjonsfilmen «Det vises ikke utenpå», som skal formidle dette budskapet. Filmen skal vises på utvalgte kinoer, YouTube, og i sosiale medier.

Søknad Extrastiftelsen 2018

Det vises ikke utenpå En kampanje som skal ta oppgjør med myter om spiseforstyrrelser

TO I TA KT Noen ganger får man en diagnose.

Noen ganger får man flere.

Med Asperger i bunnen, fikk jeg anoreksi. Asperger er medfødt, men anoreksien viste sitt ansikt først.

Svenske forskere har funnet at 18 til 23 prosent av tenåringsjenter med anoreksi også har tegn på Asperger syndrom. Norske undersøkelser har vist at 2 av 10 av kvinner med anoreksi har Asperger i bunnen. Jeg er en av disse.

Anoreksien er lettere å oppdage enn Asperger, nettopp fordi den er synlig utenpå. Asperger er det usynlige, sosiale handicappet.

Andre spiseforstyrrelser rammer også personer med Asperger, men anoreksien kommer særlig i fokus hos leger og behandlere fordi undervekt vises og måles så lett.

Derfor var det litt flaks for meg at jeg fikk en spiseforstyrrelse som synes, slik at jeg etter hvert ble fanget opp.

Asperger er et syndrom, noe som betyr at det er en samling symptomer som opptrer samtidig.

Mennesker med Asperger syndrom har vansker på tre områder: • Å forholde seg til andre mennesker • Å kommunisere med andre mennesker • Å være fleksibel i tanker og adferd Anoreksien min knytter jeg tett til å ha levd et uforutsigbart, skummelt, uhåndterlig liv der min tilstand på autismespekteret, ikke

28

var kjent. For meg var det fryktelig skummelt å bli voksen og å få en kropp som voksen kvinne. Det var helt nødvendig for meg å ta over kontrollen – og derpå miste den inn i anoreksi.

Tenk deg at du våkner om morgen.

Du vet ikke hva dagen vil bringe.

Den følelsen er uutholdelig for meg! Jeg trenger en streng kontroll på både meg selv, matinntak og menneskene rundt meg. Kroppen min skriker av sult, men jeg er ikke sulten. Mange med Asperger syndrom kjenner ikke så lett at de er sultne eller får vondt/slår seg.

Noen av oss synes til og med det er tryggere å være sulten eller ha vondt, enn å ikke føle på basale behov. Kjenner vi for eksempel smerte i et sår eller at magen rumler, er kaoset til å ta og føle på.

Det er så viktig – og så rart for de som ikke har det på vår måte.

For meg er det viktig å bli respektert, akseptert og forstått.

Det er ikke så lett for andre å forstå at man ikke klarer noe så selvfølgelig som å ta vare på seg selv. At det er så vanskelig å ha et vennskap at man velger det bort.

At man ikke klarer å spise variert.

At alt må være så rigid for at jeg skal mestre det.

Ser man på anoreksien isolert, gjør undervekten til at jeg blir forstått.

Men mennesker med Asperger syndrom har behov for å få hjelp til å akseptere seg selv som en verdifull person, med eller uten et vektproblem. Asperger sitter på innsiden, kroppen på utsiden. Å ha Asperger syndrom, kan være utfordrende. Å ha anoreksi kan være dødelig. Å forstå diagnosene sammen kan være en reddende engel! At jeg ble forstått i lys av Asperger, reddet livet mitt.

Tekst og foto: Helene Larsen

HJELP FRA ROS Enormt stor støtte Med kjærlighet og tålmodighet dere meg møtte Tok kontakt første gang i vår Nå jeg videre går Vonde tanker jeg har Her finnes det alltid et svar Uansett hvilke spørsmål dere av meg får Dere har sagt, videre med meg dere går Støtter meg og vil meg bare det beste Alt dere må svare og lese God hjelp fra dere Selv om dere er flere Dere vil gå veien sammen med meg Prosessen her er ikke gjort unna i en fei En vei jeg ikke ser noe ende i akkurat nå (Litt) Hjelp jeg da velger å få Dere er her alltid (!!)

Med hjelp fra dere jeg blir blid Lytter, forstå dere prøver Med tankene mine jeg meg øver Jeg får frem det som er vanskelig Dere får meg til å si «Jeg er ikke ubrukelig» På meg dere vil jeg skal ha tro Midt oppi det vanskeligste jeg sto Dere sier jeg fortjener å ha det bedre Nå har jeg forsøkt dere å hedre Dette er ENORMT bra Å få det bedre jeg er nå veldig gira

Tuva 16 år

29

ROS AKTIVITETER/TILBUD RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til kropp, mat og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus, samt i Trondheim, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon.

Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med SUS) og Hordaland (i samarbeid med HUS).

For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

30

Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44

Mirawa Restaurant

Lin Hu Zhang

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Toten Dekksenter

Industrivegen 30 2850 LENA Tlf. 61 16 23 10

Kiwi Bølevegen Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74

Heimat Vinje AS Mix Tigern kiosk Rådhusgt 2, 9845 TANA

Tlf. 78 92 88 89

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Vinjeveien 159 3890 VINJE Tlf. 35 06 21 00

Kiwi Tingsaker Senterveien 22 4790 LILLESAND Tlf. 37 27 09 51

Hystadv. 167, 3230 SANDEFJORD Tlf. 33 45 70 00 - lady.inspirasjonsblogg.jotun.no

Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Guri Kunna videregående skole

Skolegata 14, 7240 HITRA Tlf. 74 17 43 00 - www.gurikunna.vgs.no

Avdling for barn og unges psykiske helse - ABUP Ulefossveien, 3710 SKIEN Tlf. 35 00 35 24

T: 64 97 23 00 M: post@kisif.no W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Østerkløftveien 249, 8215 VALNESFJORD Tlf. 75 60 21 00 - www.vhss.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00 www.sollidps.no

Capio Anoreksi Senter AS

Orkdal kommune Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no

orkdal.kommune.no

www.capioanoreksisenter.no

Psykiatritjenesten os.kommune.no

sel.kommune.no

gjovik.kommune.no

Luster kommune

Psykisk helse og oppfølgingsteneste levanger.kommune.no

Sirdal kommune

Enhet for helse - avdeling psykisk helse sirdal.kommune.no

Rus og Psykisk Helse

nord-fron.kommune.no

Psykisk Helseteam luster.kommune.no vennesla.kommune.no

avd. for Psykisk Helsearbeid rana.kommune.no

31

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2017 fikk ROS 2000 flere henvendelser enn året får.

Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no