ROSinfo 2/18

02/18

FOKUS: GRENSER

Å FINNE SEG SELV Det er som om alt går fortere og fortere. Vi multitasker mer enn noen sinne og skviser mest mulig handlinger inn i den tiden vi har. E-poster, snapper og alle mulige andre meldinger skulle helst vært besvart i går.

Jeg stiller meg ofte spørsmålet «hvor er vi på vei – hvor skal dette ende?»

Selv om jeg helt tydelig ser at jeg selv er med på galskapen. Noe i meg vil hoppe av karusellen mens leken ennå er god, men en annen side blir dradd mot samfunnsutviklingen og «effektiviseringen» der.

Det er her jeg bekymrer meg for meg selv og andre. Evner vi å stoppe opp, skape pusterom for kropp og sjel, tid til å reflektere over hvem vi er og hva som betyr noe? Ikke for det at digitaliseringen og informasjonsalderen bare er negativ. For all del det er utrolig mye bra med at vi kan knytte kontakt på tvers av alle mulige grenser. Men vi må ikke miste oss selv på veien.

Noe av det viktigste for oss i ROS er å spre håp til alle som oppsøker hjelp gjennom oss. Det finnes en gnist av håp i oss alle. Når håpet er sterkt nok forankret blir det plutselig mulig å få kontakt med egne verdier og behov. Bevissthet rundt hvem du er og hva som er viktig for deg setter deg i stand til å ta gode valg for deg selv. Med en god hånd å holde i under denne prosessen vil du litt etter litt kjenne deg styrket og dermed sterk nok til å sette tydelige grenser for deg selv. Du vil våge å si nei når kroppen din sier nei – like lett som du kanskje i dag sier ja.

ROS har mange ulike tilbud som kan hjelpe deg med dette. Her vil jeg dra frem vårt nyeste tilbud som kommer til høsten; Ett nytt kurskonsept fra USA som har forskningen på sin side. Vårt nye 8 ukers kurs innenfor mindful eating heter «Bli venn med maten». Kurset vil lære deg om ni ulike sulter og hvordan kroppen og sansene våre hele tiden kommuniserer med verden der ute – som i stor grad påvirker vår egen spiseatferd. Du vil få en langt bedre oversikt over egne følelser og hvordan disse henger sammen med hvordan og hva du spiser.

Kursene starter opp i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus, Trøndelag, Bodø og Tromsø i løpet av september. Følg med på vår hjemmeside for nærmere informasjon.

Med disse ord ønsker jeg dere alle en riktig god og spennende lesning og en fantastisk fin sommer.

Tusen takk igjen til alle dere fantastisk dyktige skribenter som deler med oss andre!

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marte Vigeland Linn Bæra Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi

INNHOLD 4

7

8

Det får være grenser

Å sette grenser på rett sted.

Tankene mine går i spinn

Dikt av Eva Holmefjord.

La oss snakke litt om maten

Hvorfor blir mat så vanskelig?

10

13

Et samfunn bak skjermer

En digital hånd å holde i.

10

Bra nok

Vi har intervjuet Camilla Lorentzen.

16 Grenser

Om grenser før, under og etter en spiseforstyrrelse.

19 Håpet

20

Hvilket liv håper du på?

Hvor starter jeg – hvor stanser jeg?

Tekst av Kjærsti Øverbø.

22

Kropp og grenser

24

14

Fra en psykomotorisk fysioterapeuts perspektiv.

Rådgivers hjørne

Når kan jeg be om hjelp?

26 Bokanmeldelse

29

Vi anmelder «Følelser til å bli sprø av».

Veien ut av spiseforstyrrelsen

Vår nylig utgitte rapport.

16

FOKUS

D ET FÅ R

VÆ R E G R E N S E R TEKST: EVA DØNNESTAD. FAGFORMIDLINGSLEDER RVTS SØR

Den som vil bevare det gode i seg, må trene på å sette grenser for alt som vil bryte det ned.

Dette ble kanskje litt underkommunisert i raushetens tid der unge og voksne er i ferd med å forsvinne i kravene om nettopp autentisitet, godhet og flinkhet.

Når vi setter grenser for egen og andres verdi, valgmuligheter og verdighet, er det ikke livsfremmende.

Men når vi setter grenser for selvutslettelse, krenkelser, umulige krav og det som truer likeverd og vekst, da har grensene en funksjon. Da kan grensene være med å lage «ditt værens rom». Det rommet der du med alt du er, kan vokse og utvikle deg til ditt eget og fellesskapets beste.

Utnyttelsen kan fort ligge og true på baksiden av godheten om ikke godheten rammes inn av grenser mot det som krenker vår integritet. Grensene kan være med å gjøre det mulig å være tillitsfulle og hengivne mennesker.

Raushetens NEI

Vi lærte at godheten sa ja. Vi glemte å vektlegge at for å ta vare på det gode i oss selv og andre, er det også noe vi må si nei til.

4

I hvilken drakt kommer det som truer ytringsfrihet, trosfrihet og retten til å bestemme over eget liv - i et land der alt er tilsynelatende mulig, åpent og fritt? Det er kanskje noe vi sammen må reflektere over.

Det er hvor du setter grensene, og hvorfor du setter dem, som er viktig.

Det er sjelden formålstjenlig å sette grenser mellom mennesker, mellom kategorier eller for å hevde oss selv eller enkeltgrupper. Vi setter ikke grenser for å stenge livspåfyll ute, men for å bevare menneskeverd, integritet og frihet til å velge.

Livsfremmende grenser

Når grensene settes opp for å lage skillelinjer, stanse livsutfoldelse eller gjøre mennesker mindreverdige.

Når grenser settes opp for å bevare egne goder på bekostning av andres, når grenser settes opp for å

”

Om vi ikke klarer å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss, kan løsningen fort bli ett av to: Enten at vi polstrer oss helt og stenger av både for andre og det vi selv trenger. Eller at vi åpner for alt og blir tråkket på. Grensene kan være med å bevare integritet, valgmuligheter, råderett over eget liv og egen kropp.

hindre livsutfoldelse og vekst. DA er grenser livstruende.

Men når grenser settes opp for å ivareta egenverd og verdighet. Kropp og vilje. Når grenser settes opp for å bevare frihet til å tenke, føle og tro. Når grenser settes opp for å ivareta fellesskapet framfor egoet – da har de en verdi.

Det finnes grenser som fremmer livsutfoldelse.

Det finnes grenser som begrenser livsvekst.

Utfordringen er å sette rette grenser på rett sted, på en god måte og av en forståelig grunn. For å klare det, trenger vi forankring i verdier, tro eller livsideologi som bevarer troen på menneskets verdi og likeverd.

Fanget eller beskyttet av grenser?

Om vi ikke klarer å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss, kan løsningen fort bli ett av to: Enten at vi polstrer oss helt og stenger av både for andre og det vi selv trenger. Eller at vi åpner for alt og blir tråkket på. Grensene kan være med å bevare integritet, valgmuligheter, råderett over eget liv og egen kropp.

Men vi må da være litt grensesprengende innimellom?

Ja, selvfølgelig. Overfor alt som hindrer god livsutfoldelse. Meningsløse grenser derimot, kan være med å ta fra mennesker evnen til å kjenne etter hva de virkelig trenger. De er rammet inn, og om rammene

5

Illustrasjon: istockphoto

Bilde: istockphoto

FOKUS

”

Vi skal ikke slutte å stille opp for andre – vi skal bare ikke forsvinne selv på denne vandringen.

forsvinner, vet de ikke hvem de er og hva de trenger. De har vært definert av rammene alene. Om grensene og rammene forsvinner, må de bruke lang tid på å finne egne behov, egen vilje og motet til å ta egne valg uten å skamme seg over dem.

Det finnes både enkeltmennesker, religiøse og politiske miljøer som ønsker å overta råderett over andres liv.

Vi har den senere tiden, i ulike medier, kunnet følge ungdommers kamp for egen tilværelse etter å ha hengitt seg viljeutslettende til religiøse ledere. Vi må kanskje snakke med barn og unge om HVA de skal hengi seg til – og hvor viktig det er at dedikasjon og lidenskap aldri går ut over deres egen rett til å forsøke å skape og selv velge hva som skal til for å få gode liv.

Tåleevne på ville veier

Vi må trene på å tåle sorger og motstand. Men ingen andre skal pålegge oss å tåle krenkelser. Det blir tåleevne på ville veier.

Noen ganger blir vi påført smerte og lidelser vi IKKE kan gjøre noe med, men vi skal aldri tåle å bli krenket uten å forsøke å sette grenser for andres livshemmende inntreden i livene våre.

Generøsitetens ryggrad

Uten forankring og retning, kan rausheten bli selvutslettende, integritetsløs og i verste fall ødeleggende for fellesskapet.

Rausheten må ha forankring og retning. Forankringen kan blant annet være verdisett, menneskesyn, tro, menneskerettigheter eller ideologi. Retning kan være vandring mot fellesskap, integritet, likeverd, livsutfoldelse, helhet og mening. Uten grenser tømmes rausheten for sitt livsutviklende innhold. For å sette livsfremmende grenser for seg selv og andre, er det nødvendig å vite hva en trenger, hvilke behov en har og hvordan en kan fylle dem.

6

Å si ja til det som styrker forankring og god utvikling. Å si nei til det som bryter ned forankring og god utvikling. Det er generøsitetens ryggrad. Det er raushetens vesen.

Om vi vil ha et generøst, kjærlighetsfullt og anerkjennende fellesskap, må vi være like lidenskapelig opptatt av å kjempe mot det som ødelegger verdier og mål, som vi er lidenskapelig opptatt av å styrke det som fremmer det.

Noen ganger er det riktig å si som den 13 år gamle jenta sa til foreldrene sine etter de hadde bestemt at hun og broren skulle bo hver for seg da de ble skilt: «Don´t you fuck with me. Ever. Jeg har Barnekonvensjonen på min side.»

Andre ganger er det riktig å si det som den samme jenta sa til broren sin: «Jeg er her, jeg gjør alt for deg. Vi skal ikke bo hvert vårt sted. Vi bor sammen annenhver uke hos mamma og pappa.»

Vær forberedt på at noen kan begynne å stusse litt når du begynner å tegne opp grensene. For egoet i oss blir jo glad når noen strekker seg langt for fellesskapet. Og vi mennesker er sånn skrudd sammen, virker det som, at vi egentlig tenker mest på oss selv. Vi oppdager knapt at noen er i ferd med å gi så mye til fellesskapet at de flyter ut. Vi merker det ofte for sent når tristheten skyver gleden til side i dem vi har rundt oss. Fellesskap bygges best av mennesker som både tar vare på egne behov og klarer å fylle andres. Ingen fellesskap tjener i lengden på å utnytte «de rause.»

Vi skal ikke slutte å stille opp for andre – vi skal bare ikke forsvinne selv på denne vandringen.

Det får være grenser!

Tankene mine går i spinn Et mylder av tanker i mitt sinn Vanskelig å falle til ro Trekker opp mitt pledd Hvorfor er jeg så redd Skulle ønske vi var to Kan du si meg hvem jeg er ?

Føler katastrofen er nær Jeg vil være som alle andre Kommer ikke inn i gjengen Tror jeg holder sengen Jeg kan ingen klandre Kan jeg være god nok for noen ?

Kjenner at jeg ikke har helt troen Skulle så gjerne hatt noen å klemme Føler meg utrygg blant nye bekjente Den turen kan helt sikkert vente De kommer uansett meg til å glemme Alt handler om å prestere Alle vil at jeg skal gjøre det bedre Jeg kan nok få det til Må bare legge listen litt høyere Kanskje være litt nøyere Klarer alt om jeg bare vil Bare ta masken på Vil ikke la følelsene rå Kan bli en belastning Må helst ikke klage Eller uro for andre lage Må for all del holde fatning Men når det først brister Er det ikke noe jeg mister Det er derimot en befrielse Må lære følelsene å kjenne La en ny gnist i meg tenne For å slippe all denne fortielse

Eva Holmefjord

7

L A O S S S N A K K E L I TT

O M M AT E N TEKST: CATHRINE NITTER

Det er få ting det skrives mer om, snakkes så mye om og som forsterker våre følelser så mye som maten gjør. Mat er belønning, kos og glede – samtidig som det er straff, dårlig samvittighet og vonde følelser.

Mat er en viktig del av alle kulturer, og ulike typer mat og måltider knyttes til ulike høytider, tradisjoner og sesonger. Mat er ofte senter for sosial sammenkomst og høytid: tacofredag, lørdagspizza, juleribbe, påskegodt. Mat er viktig for oss, og forsterker følelsene våre. Mat er en del av vår kosekultur, i så måte også vårt «belønningssystem». Vi koser oss litt ekstra med god mat når vi er på ferie, når vi har litt tid til overs, i høytider, når det er helg, eller når man har gjort noe «bra». Ofte blir «kosematen» assosiert med mat som er usunn, «ulovlig» og noe vi burde spise mindre av.

Når jeg underviser om spiseforstyrrelser får jeg svært ofte spørsmål knyttet til kosthold. Hva skal man egentlig spise, hvordan spise for å ha best mulig helse og så videre. ROS får også stadig forespørsler fra steder som ønsker at vi kommer og underviser om nettopp mat og måltid – gjerne med ønske om å lære mer om hvordan man skal spise «riktig». Ordet spiseforstyrrelser trigger nettopp en forståelse av matens sentrale betydning i lidelsen, og det er kanskje nærliggende å først og fremst tenke på mat og kropp – ikke de underliggende, psykiske årsakene.

I samfunnet vårt henger kosthold og helse dessuten

8

ofte nært sammen. Hva vi spiser påvirker helsen vår.

Når det er sagt tror jeg nesten man kan si at hvor mye vi tenker på mat påvirker helsen vår mer. Å bruke mye tid på å tenke på mat kan virke innsnevrende for livskvaliteten. I mange tilfeller ser vi også at psykisk uhelse kan manifestere seg i en persons spisevaner.

Når vi har det vanskelig psykisk kan dette gå utover forholdet vårt til mat – noen kan gi fullstendig blaffen, noen spiser følelsene sine bort, mens noen sulter dem vekk. Mens noen ikke klarer å tenke på mat, blir mat for andre fullstendig altoppslukende.

Hvorfor blir mat vanskelig?

For de fleste av oss handler mat om nytelse, sosial sammenkomst, hygge, energitilskudd og av og til litt dårlig samvittighet. For noen handler mat utelukkende om samvittighet, regler og stress.

Tilgangen på mat har aldri vært større, og vekten til Ola Nordmann går oppover. Rigiditet og selvdisiplin har blitt favoriserte egenskaper. Å være formfull er ikke lengre, som det var for drøye 100 år siden, symbol på rikdom og god helse – snarere tvert imot. Maten har derfor blitt et angrepspunkt. Mat får i dag skyld for mange av nåtidens helseutfordringer, og enkelte typer mat blir særlig utpekt som synderne. Mange aktører skriver om hvordan man kan gjøre den usunne kosematen mer sunn - mer «lovlig». Hvordan lage sjokoladekaken sukkerfri eller pizzaen lavkarbo? Vår forvirring rundt detaljene gjør at vi enkelt mister helhetsbildet.

Måtehold og «litt av alt» blir vanskelig å forholde seg til.

Du lever neppe lenger om du velger mandelpotet fremfor nypotet, eller om du unngår søte frukter fordi du er redd for sukkeret. Det gjør deg iallfall ikke lykkeligere. Det som heller er sikkert er at fryktstyrte valg kan bli et stort problem for deg. Med en gang man setter i gang med å kategorisere maten, bli redd for enkelte matvarer og matvaregrupper, så beveger man seg i en litt trøblete retning hvor faren for nettopp overfokus og rigiditet er stor.

Litt av alt

Så når jeg blir bedt om å undervise om mat og kosthold, kan jeg ofte ikke innfri forventningene bestiller har laget seg på forhånd. For jeg har ingen oppskrift på det perfekte kosthold – ikke tror jeg det finnes heller. Det beste tipset jeg kan gi er å ikke la maten få for mye fokus i livet. All mat er lov, spis regelmessig og variert, og ha rom for hverdag og fest.

Illustrasjon: istockphoto/ROS

Kroppen vår er komplisert. Inni kroppen foregår et sett med livsviktige prosesser. For at vi skal kunne tenke, bevege oss, lagre energi og så videre, er mat helt essensielt. Av denne grunn trenger vi regelmessig påfyll. Vi trenger vitaminer, mineraler, fiber, sukker, salter, fett, aminosyrer med mer.

Svært mye av det kroppen trenger, kan ikke lages inni kroppen – vi er nødt til å få det gjennom maten vi spiser. I tillegg fungerer hver enkelt kropp på ulike måter. Det som er bra for meg, er ikke nødvendigvis bra for deg.

9

FOKUS

ET S AM F U N N BAK SKJERMER E N D I G I TA L H Å N D Å H O L D E I TEKST: ÅSHILD MARIE TVEIT WALSETH

Det er mye som kan bli sagt og som har blitt sagt om den teknologiske tilstedeværelsen i samfunnet, hvor særlig sosiale medier har blitt analysert og kritisert. Like fullt er det ikke til å komme bort ifra at digitalisering av tjenester er kommet for å bli. Brytes grensene for menneskelig samhandling ned av dette, eller bygges de opp? Må det være enten eller, eller kan det snarere være et sted midt i mellom?

I tiden fremover kommer det til å bli stadig viktigere å se på hvordan mennesker påvirkes av interaksjonen med teknologiske systemer, enten det er i form av en komplett teknologisk tjeneste eller et teknologisk fora for kommunikasjon. Vi må identifisere hvilke faktorer som gir oss noe ekstra, og hvilke som tar fra oss noe.

10

Muligheter for fravær

Skjermtatt. Å være oppslukt av mobilen, nettbrettet eller lignende, på bekostning av de man er sammen med.

Dette ordet ble foreslått som et nytt ord for språkrådet i 2015, men kom seg ikke helt gjennom nåløyet. Like fullt er det et kraftig signal på hvor stor den digitale tilstedeværelsen er i samfunnet. Poste, like, dele.

Abonnere, bestille. Kommunisere. Gjennom en skjerm som enten er plassert i hånden din som en telefon, eller på bordet som en pc.

Ungdom og mennesker forøvrig blir beskyldt for å være som limt til mobilen sin, og bekymringen om hvorvidt

Tenk hvor mange ganger det har gått en dag uten at du har snakket med noen. Snakket med noen, ansikt til ansikt, en lengre samtale. De mange formene for kommunikasjon gjør det lettere å snakke anonymt, ha korte og stykkevise samtaler, med minimal innsats.

Mat kan bringes til døren gjennom tjenester som

Foodora, klær og utstyr bestilles på nettet. Det er nærmest ikke nødvendig å forlate sitt eget hjem for noe som helst. Det er unektelig noe å bekymre seg for, men hva med mulighetene som også er skapt her?

Muligheter for nærvær

Kommunisere. Utveksle ord og tanker, samhandle på en meningsbærende måte.

Tenk på nytt på hvor mange ganger det har gått en dag uten at du har snakket med noen, men likevel følt en nærhet til andre. I situasjoner hvor det er vanskeligere å ha tid eller mulighet til å treffe andre mennesker.

Kanskje skyldes det sykdom, hektisk jobbhverdag, kanskje er det eksamensperiode. Likevel, små glimt at nærhet med noen andre gjennom en enkelt tekstmelding. Med minimal innsats knyttes bånd på tross av tid og sted.

BIlde: istockphoto

11

Illustrasjon: ROS

evnen til fysisk sosial samhandling blir svekket sprer seg. Teksting, snapping og skype blir nærmest holdt for å være likeverdig med å ses i virkeligheten, eller i hvert fall ikke langt unna. Det kan se ut som at det bygges små usynlige vegger rundt hvert enkelt menneske, i form av gigabytes og datatrafikk. Det tidligere nødvendige, menneskelige mellomledd som stod mellom bruker og tjeneste, er ikke lenger like nødvendig. Fysisk avstand er ikke lenger en hindring. Har eliminering av fysisk avstand gått på bekostning av interaksjon? Har det ført til en større psykisk avstand mellom mennesket og samfunnet?

Digitalisering har også ført til at viktige tjenester har blitt mer tilgjengelige, og lettere å passe inn i en timeplan. I dag er det mulig å bestille time hos psykologer hvor selve terapitimen foregår gjennom en videochat.

Borte er unnskyldninger om at psykologkontoret er langt å reise til eller ikke på veien hjem.

Enkelte mennesker kan slite med å forlate hjemmet sitt, og dermed slite med å oppsøke hjelp. Ved å fjerne den fysiske barrieren kan hjelp bli mer tilgjengelig. Der hvor det tilsynelatende kan se ut som samfunnet er preget av en digital kulde og distanse, spirer også digital omsorg frem. Fra sitt eget hjem kan man også oppnå rask kontakt med en rekke ulike hjelpeorganisasjoner som tilbyr rådgivende chattetjenester eller telefonsamtaler, ofte driftet av frivillige som sitter der for å snakke med dem som skulle trenge det. Noen ganger er det nettopp det man trenger en kveld; noen å snakke med. Uten forpliktelser. Mulighet til å forlate skjermen og tastaturet hvis man vil tenke seg om en eller to ganger før man svarer, eller hvis man følte det var nok prat om vonde ting for kvelden. Mulighet for å si takk for praten og legge på igjen. Eller kanskje til å skrive ned alle tankene man aldri har turt å si høyt før, som en inngangsport til å anerkjenne at ting ikke er så ok som man kanskje gir uttrykk for.

Balansekunst

Ingenting kan erstatte alt en samtale mellom to mennesker som sitter i samme rom kan utrette. Den nære, og intime atmosfæren, og all kommunikasjon som ligger i det som ikke blir sagt, i kroppsspråket. Like fullt kan det være mye å hente i å bruke teknologiske tjenester som en brobygger mellom å være alene med vonde tanker, og å få hjelp. Et lavterskeltilbud som kan gjøre det enklere å komme seg ut fra den kunstige verdenen hvor ingen rundt deg vet hva som foregår i hodet ditt. Balansekunsten ligger i å utnytte alle fordelene, uten at det blir en falsk trygghet i å sitte bak en skjerm.

I filmen «Her» følger vi hovedpersonen gjennom hans forelskelse i en form for kunstig intelligens, ikke ulik de populære stemmene vi kjenner som Siri og Bixby.

Det kan føles utenkelig, og ugjenkjennelig for de fleste.

Teknologiske fremskritt til tross; det er nok fremdeles mest vanlig at mennesker forelsker seg i mennesker.

Likevel er det liten tvil om at de nye formene for kommunikasjon er med på å endre både mennesker og samfunn. Det avgjørende blir om vi klarer å utvikle det digitale hjertet i takt, og å både skape og vedlikeholde en empatisk puls gjennom den digitale sfæren.

TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED? ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, mandag til torsdag.

Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no

12

BRA NOK TEKST: MARTE VIGELAND FOTO: CHRISTOPHER BROWN FOR WE ARE FIT

Du har kanskje sett henne på Instagram, dansende rundt på stuegulvet med et bredt smil, musikk på full guffe – og kanskje en godteripose i hånden? Hver dag sprer hun glede, positive tanker og motiverende ord om å være glad i sin egen kropp til nærmere 45.000 følgere.

Vi har slått av en prat med personlig trener og Instagram-profil, Camilla Lorentzen.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det du gjør?

Hvordan startet det?

Det hele startet da jeg holdt på å utdanne meg til å bli personlig trener. Da forsto jeg mer og mer at min motivasjon for å trene egentlig var basert på at jeg ville fikse eller forbedre noe ved kroppen min. Jeg tenkte at dersom jeg bare endret noe på utsiden så ville jeg føle meg bedre på innsiden. Under utdannelsen ble jeg mer bevisst på hvordan store deler av treningsbransjen er med på å opprettholde en slik tankegang. Det er den tankegangen jeg ønsker å være en motvekt til.

Hva er det du ønsker å formidle?

Budskapet mitt er først og fremst at det er det som er på innsiden og ikke på utsiden som betyr noe. Folk har en tendens til å tenke at bare de blir tynnere så blir de lykkelig, liksom. Det funker bare ikke slik, og det er i alle fall ikke god helse. Jeg mener man må starte på innsiden, og lære seg å bli mer komfortabel i sin egen kropp.

Først da kan man finne glede, overskudd og mestring i hverdagen og treningen. Det er det som er å ta vare på seg selv.

13

”

Jeg vil heller formidle at absolutt alle er flotte slik de er – uavhengig av hvilken kropp de har. Uansett hvilken form man kommer i eller har valgt å få, så spiller det liksom ingen trille.

Har du alltid hatt et godt forhold til din egen kropp?

Nei, det har jeg ikke. Tidligere var jeg innmari selvkritisk, og fortalte stadig meg selv at jeg ikke var god nok - at jeg ikke passet inn, at jeg ikke fortjente å bli elsket, eller at folk ikke ville være sammen med meg. Jeg følte at kroppen min gjorde at jeg ikke passet inn, og tenkte at jeg var nødt til å endre på utseendet mitt for at noen i det hele tatt skulle ha lyst til å være sammen med meg.

Dette gjorde at alle valg jeg tok var basert på et ønske om å bli tynnere eller penere.

Hva tror du var med på å endre dette?

Det har vært en lang prosess, og det endret seg ikke akkurat på en blunk. Men jeg tror mye skjedde da jeg traff kjæresten min, som også er personlig trener. Han var opptatt av mat og trening på en helt annen måte enn jeg selv var. For han handlet det om glede, og å ha det gøy. Dette fikk meg til å reflektere over mitt eget forhold til det, og jeg stilte meg selv spørsmål om jeg egentlig fant glede i å ha det sånn. Det var jo ikke heldig. Etter hvert begynte jeg også å skjønne at alle de negative tingene jeg stadig fortalte meg selv ikke hadde noe med hvordan jeg så ut å gjøre, men heller at det var basert på en frykt som stammet fra helt andre steder enn vekten. Da begynte jeg i det små å legge merke til hva jeg sa til meg selv – hvor ofte jeg gjorde det, når det skjedde, hva jeg sa. Etter hvert kunne jeg gå mer aktivt inn for å ta kontroll over den indre dialogen ved å gripe fatt i ordene, og endre disse til å bli mer positive og realistiske.

Hvilke tilbakemeldinger får du på det du legger ut på Instagram?

Jeg tror man har lett for å tro at folk i min posisjon får veldig mange negative tilbakemeldinger og «hat». Men jeg får nesten utelukkende positive reaksjoner på det

14

jeg legger ut. Dette tror jeg er fordi jeg klarer kunsten å ikke ekskludere noen typer kropper, og ikke forteller at man må ha en viss type kropp for å kunne være fornøyd med seg selv. Det er ikke sånn at slanke mennesker ikke skal få være kroppspositive, liksom. Jeg vil heller formidle at absolutt alle er flotte slik de er – uavhengig av hvilken kropp de har. Uansett hvilken form man kommer i eller har valgt å få, så spiller det liksom ingen trille.

Temaet for denne utgaven av ROSinfo er «grenser».

Har du noen gang følt at kroppen din har satt grenser for deg?

Ja, tidligere gjorde jeg det. I mange år lot jeg kroppen min bestemme hvilke ting jeg kunne være med på, hva jeg kunne gjøre, og hvilke klær jeg kunne gå i. Jeg hadde for eksempel aldri lyst å være med på stranden fordi jeg tenkte at folk med en kropp som min ikke burde gå i bikini. Jeg gikk aldri med singlet på skolen fordi jeg tenkte at jeg burde dekke meg til. Det tok ganske lang tid for meg å forstå at dette rett og slett bare er bullshit!

Føler du at du utfordrer egne grenser i forhold til det å vise så mye av deg selv og være så åpen om kropp i sosiale medier?

Ikke nå lenger, nå har jeg ikke grenser! Men det har vært en prosess og jeg var nok lenge i en slags mellomfase der jeg selv ikke følte meg helt komfortabel med å vise kroppen min, men samtidig følte at jeg hadde et slags ansvar for å bidra til at andre kunne føle seg bedre.

Du jobber som personlig trener. Møter du mange som balanserer på grensen mellom det å være opptatt av mat og trening, og det å bli overopptatt, slik at det styrer livet?

Hver eneste dag. Jeg opplever også at det har blitt så vanlig å være opptatt av kropp, mat og trening at man ikke lenger klarer å innse at det er problematisk å ha det sånn. Det verste er at dette ikke bare gjelder de yngste og mest usikre, men også voksne, etablerte mennesker. Trening og mat er jo så fantastisk gøy, og det gir så mye glede – hva gir vel bedre minner enn et godt måltid med gode venner, eller hva skaper vel så mye positivt overskudd som en morsom fysisk aktivitet? Da er det så trist at slike ting som skal være

et positivt innslag i hverdagen, for mange blir en byrde som fører til dårligere livskvalitet.

På hvilken måte tar du med deg denne tankegangen inn i arbeidet med mennesker som ønsker å endre kroppen sin/gå ned i vekt?

Mennesker som oppsøker personlige trenere ønsker jo som regel å se en viss fremgang i treningen. Da er det viktig for meg å måle denne fremgangen på andre måter enn ved å gå på vekten. Jeg ønsker ikke å fokusere på det som gjør at kunden føler seg dårlig med seg selv, for eksempel hva man ikke skal spise, hva man skal holde seg unna og hva man ikke får lov til. Jeg fokuserer heller på det jeg kaller for «positive mål». Da ligger fokuset heller på å tilføre ting som er bra og gir positiv energi. Et mål kan for eksempel være å spise en frukt hver dag eller å innføre mer ro rundt måltidene.

Ved å tilføre gode ting istedenfor å fjerne dårlige blir oppgavene aktive og positive, noe som gjør det lettere å finne mestringsfølelse og glede.

Hva er din oppfordring til andre som arbeider i treningsbransjen?

Den viktigste oppfordringen jeg kan gi er å være positiv og nysgjerrig på andre menneskers liv. Ofte kan man ha en tendens til å vurdere andre ut ifra seg selv og sine egne erfaringer. Jeg mener vi kan bli flinkere til å huske på at vi er forskjellige, og ta utgangspunkt i akkurat det mennesket man arbeider med. I tillegg tenker jeg man kan ha mindre fokus på om ting er «riktig» eller «galt». Det er først da man kan overføre treningsglede, motivasjon og skape mestringsfølelse.

Vi kan nok alle kjenne på at vi har bedre og dårligere dager når det kommer til kropp og selvfølelse. Har du noen tips til hvordan en dårlig dag kan bli litt bedre?

Det har jeg faktisk! Når jeg har en skikkelig dårlig dag gjør jeg det jeg kan for å føle meg best mulig: jeg tar en tur ut i frisk luft med hunden min, tar en god dusj, smører inn kroppen og kler på meg noe som jeg føler meg fjong i. Det kan være en tights eller en kjole det spiller ingen rolle så lenge det får meg til å føle meg bra. Deretter lager jeg meg ordentlig mat slik at jeg blir god og mett, og når det er gjort så er som regel dagen gått fra å være bånn i bøtta til å bli helt gjennomsnittlig. Og det er faktisk mer enn bra nok.

15

FOKUS

GRENSER TEKST: ASTRID HANSEN

Jeg har mer erfaring med å være syk enn jeg strengt tatt hadde foretrukket. De syv årene av livet mitt jeg måtte bruke på å være syk i stedet for på hva-detenn-er ikke-syke tenåringer gjør, var til tider omtrent like lite givende som jeg gav uttrykk for.

Det jeg ikke evnet å se den gangen, er at det var ganske ukult for de rundt meg også. Særlig når de ikke visste helt hva de var vitne til. For hvor går egentlig grensa mellom trass, diktatorisk, usikker tenåring, og et reelt problem som er i ferd med å eskalere ut av kontroll?

Når krysser man grensa for hva som er normalt angående kropp og vekt og trening, i et samfunn med en overopptatthet av nettopp kropp, vekt og trening?

Selv innså jeg ikke mine egne problemer – i alle fall ikke omfanget av dem – før jeg hadde blitt frisk igjen. Noen ting er lettere å se først etter man har fått dem på avstand. Man kan dra en analogi til det å være langsynt – når ting er altfor nærme blir de uklare og vanskelig å definere, og man ser gjerne ikke detaljene før man har kommet på en viss avstand. I ettertid vet jeg sånn

16

BIlde: istockphoto

”

For hvor går egentlig grensa mellom trass, diktatorisk, usikker tenåring, og et reelt problem som er i ferd med å eskalere ut av kontroll? Når krysser man grensa for hva som er normalt angående kropp og vekt og trening, i et samfunn med en overopptatthet av nettopp kropp og vekt og trening?

cirka når jeg utviklet en spiseforstyrrelse. Irriterende nok var det på akkurat det tidspunktet min mor prøvde å konfrontere meg med det for første gang. Jeg hatet mammas evne til å kunne lese meg bedre enn jeg klarte å lese meg selv. I dag, etter at jeg har blitt mor selv, er jeg innforstått med at det er en av mødres mange superkrefter.

Kroppen som tema

Da jeg ble tenåring ble jeg plutselig oppmerksom på at jeg hadde en kropp. Dette hadde aldri vært et tema for meg før, til tross for at jeg hadde fått jevnlige spørsmål om bendelorm siden så langt tilbake jeg kunne huske, hvorpå folk refererte til at jeg var så lita og tynn, dog akkompagnert av et hinsides friskt og normalt forhold til mat.

Så en dag, ut av det blå, var kroppen mitt et tema.

Et stort, og tidvis overveldende, tema. Vennene mine hadde talt karbohydrater i flere år allerede. Jeg visste ikke hva et karbohydrat var før jeg lærte det i naturfag på ungdomsskolen. Her, i likhet med på mange andre områder, følte jeg at jeg ikke hang med. Til tross for min plutselige åpenbaring og medførende filosofering rundt temaet, var det ikke et nevneverdig problem. Jeg tror faktisk jeg gikk fra å være en minoritet til å bli å bli ei normal tenåringsjente som står midt oppi et hav av usikkerhet, forandringer og hormoner, og blir mer bevisst på seg selv. Helt til det ikke var normalt lenger.

Helt til jeg krysset spiseforstyrrelsegrensa.

Jeg tror imidlertid de fleste tenåringer kommer seg ut av denne perioden uten å krysse grensa mellom

det som er normalt og det som er sykelig, men hadde jeg kunnet skille mellom disse da jeg selv sjonglerte i grenseland, hadde det kanskje vært lettere å sette ord på det som trengte å bli satt ord på.

Kroppen som fiende

I dag ser jeg at tankegangen endret seg betraktelig da jeg begynte i tiende klasse på ungdomsskolen, og at det var flere faktorer som bidro til at det hele kulminerte i en anoreksi; usikkerhet, ensomhet, sinne, skam, frykt, en følelse av å være malplassert i seg selv, og en ide i underbevisstheten min om at alle disse tilsynelatende uhåndterlige følelsene kunne tas ut på min egen kropp.

Det ble mitt våpen mot hæren av vanskelige tanker som prøvde å angripe meg innenfra, og da var ikke lenger kroppen min noe jeg mistrivdes i innenfor et normalspekter, men heller en fiende, selv om den reelle fienden satt i hodet mitt.

Plutselig definerte jeg meg selv ut i fra hvilken grad jeg klare å kontrollere matinntak, vekt, og etter hvert også trening, noe jeg i utgangspunktet ikke kunne fordra, og på det tidspunktet var jeg ikke frisk lenger, selv om det tok en stund før det syntes på utsiden.

Grensen mellom syk og frisk

Fra frisk til syk var en grensekryssing. Fra syk til frisk var en annen. Når jeg får spørsmål om hvordan det går med meg i dag, svarer jeg konsekvent at jeg har vært helt frisk i tre år, uten at jeg fikk konstatert dette på et spesifikt tidspunkt. Da vekten min var på plass der den skulle være, sett fra et medisinsk perspektiv, kom friskheten gradvis, ikke bare på grunn av en friskere

17

FOKUS

kropp, men med videre arbeid med tankegang og handlingsmønster.

Etter hvert klarte jeg å spise fisk og kjøtt igjen, jeg klarte å spise ute blant andre mennesker uten å nå makspuls, og jeg klarte å slutte å telle kaloriinnholdet i alle brødene i brødhylla på butikken. Deretter kunne jeg drikke kafékaffe uten å måtte kompensere for det ved å redusere matinntaket, og jeg kunne trene uten at hjernen min måtte jobbe i høygir for å regne ut hvor mange kalorier jeg hadde brent av.

Sakte men sikkert var ikke mat og kropp lengre verktøy for å håndtere følelser, og kontrollbehovet forsvant i takt med mine stadig nye erfaringer med et friskt liv. En dag ble jeg sittende å filosofere over min egen sykdom, og kunne plutselig ikke huske når siste gang jeg telte en kalori var.

For meg handlet grensen mellom syk og frisk om hvilken funksjon mat og kropp hadde, og i hvilken grad disse faktorene spilte en rolle for hvordan jeg så på meg selv som menneske. I dag kan jeg sitte en lørdagskveld – eller egentlig hvilken som helst kveld i uken – og stappe i meg sjokolade, etterfulgt av en tanke om at jeg ikke eier selvbeherskelse. Men det stopper der. Hadde jeg spist noe jeg ikke hadde lov til, hvilket var nesten alt, da jeg var syk, hadde jeg først tenkt at jeg ikke eier selvbeherskelse, for deretter å bli overveldet av skam, selvforakt, og en følelse av å være galaksens svakeste og mest mislykkede menneske. Kontrasten mellom syk og frisk er påfallende.

Heldigvis befinner jeg meg på den foretrukne siden av spiseforstyrrelsegrensa i dag, og kan fint leve uten selvbeherskelse rundt sjokolade. Heldigvis!

18

H Å PET TEKST: BENEDICTE CHATRINE SKAAR

«Håpet er det stoff vårt liv er laget av. Det kan være ille medtatt og tilredt, men ligger likevel i sjelens kjerne og kan bare utryddes sammen med livet selv» - Gabriel Marcel Men hva er egentlig håp? Trolig vil håpet variere fra person til person, på samme måte som vi alle er unike mennesker. Ingen er lik, og bare du kan være akkurat deg. Samtidig er vi alle mennesker, som igjen gir oss flere likheter. Trolig vil ens personlige håp oppleves som noe positivt for akkurat deg. Det betyr ikke nødvendigvis at ditt håp er gyldig for andre, nettopp fordi du er unik. Samtidig vil likheten i at vi alle er mennesker trolig innebære at de fleste av oss håper på noe vi selv ser på som positivt eller godt.

Mange kan ha et håp om å bli frisk, men hva håpet om et friskt liv innebærer for akkurat deg kan være ulikt. Kanskje vil håpet avhenge av hvilke verdier man har, hva man savner, hva man ønsker å oppnå eller hvordan man vil leve livet sitt. For hva er et godt liv for deg, hvilket liv håper du på? Kanskje håper du på å bekymringsløst kunne bli med vennene dine å spise is en varm sommerdag? Kanskje håper du å ha mulighet til å være mer spontan? Kanskje håper du å kjenne nærhet til vennene dine? Kanskje håper du å finne tilbake til treningsgleden?

Håpet er ikke alltid like lett å finne, og kanskje går du deg vill på veien. Noen ganger kan vi trenge noen som kan hjelpe oss og vise oss vei. Noen som kan bære håpet sammen med oss, holde håpet oppe om vi ikke klarer det selv og minne oss på hvordan håpet kan bli til virkelighet.

Kanskje håper du å bli frisk, men håpet ligger ikke nødvendigvis i friskheten selv, men alt det gode som følger med?

FOKUS

H V O R STA RT E R J E G

H V O R STA N S E R J E G...

TEKST & FOTO: KJÆRSTI ØVERBØ

20

.

Jeg lukker øynene. Kroppen blir mørket jeg ser i flimmeret av hukommelsens grep om hvem jeg husker meg som.

Jeg lukker øynene og forsvinner, bort fra meg selv, inn i og utover alt som omgir meg.

Jeg kan høre hjerterytmen, som en hurtig, ustødig, pulserende form – som muligens er formen av hvem jeg er. Der løper jeg i landskapet av indre og ytre liv. Landskap av synlige og usynlige linjer av tvil. Hvor går grensene.. mellom deg og meg? Hvor starter jeg og hvor stanser jeg... hvor begynner du og slutter du? Kanskje ikke engang hvor huden starter og slutter.. Hvor blir jeg av i det hele?

Igjen og igjen går tydeligheten i oppløsningen og formen jeg er – blir til følelsen av å være bare fragmenter av emosjoner, tidløshet og endeløs forundring...

Skillet mellom her og der, møtet mellom nå og da, avstandens merke mellom hit og dit, rommet mellom mer og nok, mellom deg og meg. Skulle tro det ikke var så vanskelig å vite hvor grensene går, men ofte blir grenser usynlig, borte, glemt eller gjemt. Hva er det som gjør disse grensene så vanskelig å se eller sette, hva er det som gjør at vi ikke våger grensene av oss selv? Kanskje fordi en grense skaper form? Og fordi form gjør oss synlige og tydelige for omgivelsene?

Jeg synes grenser er vanskelig å skrive om, forsåvidt også å tenke på og ta innover meg. Ikke fordi jeg mangler noe å skrive om – eller tenke på, men fordi jeg blir overveldet over hvor dypt temaet går og hvor mye det handler om.

Hvor mye det er i hver dag og i helheten av livet. I alle relasjoner – store, små, nære og fjerne – i alle møter, nye som gamle, og i alt jeg tar og beveger meg i, er det grenser som jeg forholder meg til – eller ikke forholder meg til.

Jeg kjenner jeg blir utydelig, diffus, abstrakt og noe tåkete. Og kanskje er det nettopp det, at jeg er redd for å bli sett og hørt, redd for å ta form eller ha en gitt form?

Det er grenser i alt og alle, og grenser er så mye mer enn hva ordet i seg selv betyr. For det handler om hvordan vi våger å være eller ikke være i verden. Det handler om hvordan vi bygger relasjoner til mennesker og omgivelser.

Og jeg kjenner med meg selv, at det å sette grenser er noe av det vanskeligste jeg vet, og samtidig noe av det mest nødvendige. For hva skjer dersom jeg er grenseløs? Blir jeg borte?

Jeg tror å definere denne teksten og snakke om grenser som noe klart og tydelig, er en for stor utfordring for meg nettopp fordi jeg mangler grenser. Mangler form og struktur og evnen til å være tydelig. Kanskje er det derfor jeg liker å skrive poesi som består av oppløste betydninger og formløse oppbygginger? Fordi det grenseløse er konfrontasjonsløst og fritt? Fordi jeg kan gå usett gjennom landskap av meninger og opplevelser? Men igjen undrer jeg meg på hvor fritt det grenseløse egentlig er...

Slik som stillheten, er den grenseløs? Havet, universet, luften vi puster og kjærligheten stående som seg selv. Er det grenseløst? Betyr det at det ikke har noen form?

Jeg undrer meg på om jeg egentlig ønsker å være formløs, eller om jeg egentlig bare er redd for å ta form...

21

FOKUS

”

Hvis det kun er «ja» som blir «lovlig», blir rommet for eget liv trangt, det blir lite pusterom.

KROPP & GRENSER TEKST: HEIDI ANN FISKE, PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPEUT

Hva menes med kroppslige grenser? Kroppen har i alt fem sanser: syn, hørsel, smak, lukt og den kinestetiske sans/kroppssansen. Vår helt konkrete fysiske kroppslige grense er huden vår. Huden er vårt største sanseorgan – vi kjenner temperatur, trykk, smerte og så videre via huden.

Det vi sanser har også en følelse tilknyttet seg – som igjen kan føre til en tanke. For eksempel kan jeg se noe som minner meg om noe fra tidligere hendelser i livet. Sansningen og følelsen «forteller meg noe».

Motsatt kan en tanke føre til en følelse som igjen har et kroppslig uttrykk. Enten det er tanken eller sanseopplevelsen som kommer først, blir det en kroppslig respons. Jeg kan føle meg glad og lett, eller trist og tung – som to ytterpunkter. Helt konkret vil det prege muskulaturens spenningsnivå og dermed også pusten. Når muskulaturen er anspent vil pusten være låst og overfladisk – når muskulaturen er avspent vil pusten være dyp og rolig.

Bevisstheten om sine grenser – sine «ja» og sine «nei», handler om hva vi sanser i den aktuelle situasjon. Det

22 Illustrasjon: istockphoto

kan være nyttig å gi seg litt tid før en reagerer – hvilken tanke er det som dukker opp, hvilken følelse kjennes, hvilken kroppsfornemmelse er der og hvilken handling skal velges? Mange handler på «autopilot» og svarer kanskje «ja» nærmest som en refleks, men kjenner innvendig at det ikke er godt. Om en innvendig kjenner et «nei» men likevel sier «ja», vil man kjenne et ekstra stort press. Det blir en indre konflikt som merkes som et kroppslig ubehag. Dette ubehaget kan komme til uttrykk både som smerter, angst, svimmelhet, anspenthet og låst pust.

Tankene påvirker kroppen

Måten vi tenker om oss selv påvirker også kroppen.

Hvis tanken er i retning; «dette klarer jeg ikke», «jeg er ikke noe verdt», «typisk meg, jeg gjør alltid dumme ting», dvs. negative tanker om seg selv, så gjør det noe med ens selvfølelse. Bevissthet om eget tankemønster, kognitiv bevissthet, er derfor nødvendig å jobbe med.

Er tankemønstret veldig negativt er det viktig å øve seg til å møte de negative tankene med tanker som gir støtte. Denne bevisstheten om både kropp og tanke har betydning for hvordan mestringen av en situasjon blir.

Å kjenne seg selv

Det å mestre en vanskelig situasjon kan være en stor utfordring. Når vi snakker om mestringsmekanismer, mener vi ens evne til å håndtere livshendelser, situasjoner og påkjenninger – som er mer enn hva som kan kalles «ren rutine». Man kan unngå et problem ved å trekke seg unna – eller møte det med aktiv handling. Om det å vike unna er den strategi som brukes mest, trenger man å jobbe for å møte problemet aktivt. Det blir også en måte å markere egne grenser på.

Det å våge å si egne meninger – tørre å si seg uenig med den andre – å orke det ubehag som oppstår når en skal begynne å ta plass og å vise seg selv.

Dette blir kroppslig ubehagelig og igjen må man kjenne på egne grenser; «Hva er viktig for meg?», «Hva ønsker jeg?», «Hvilke behov har jeg?». Hver og en av oss er faktisk den viktigste personen i eget liv. Det er viktig å vite hva man vil og hva man ikke vil, å kunne si ja eller nei basert på egne, bevisste valg.

«Ja» og «nei» er polariteter til hverandre, de er uløselig knyttet sammen og har like stor verdi.

Det å få de balansert i forhold til hverandre, gjør den kroppslige belastning sunn. Hvis det kun er «ja» som blir «lovlig», blir rommet for eget liv trangt, det blir lite pusterom. Dette setter seg i kroppen i form av spent muskulatur og overfladisk pust som igjen blir en kroppslig belastning.

Tør å si nei

I mitt arbeid har jeg ofte fokus på dette med å si nei og det å avvise en annen. For mange er dette svært vanskelig da de får dårlig samvittighet. De synes det er vanskelig å såre andre og er redd for å ikke bli likt. Jeg spør gjerne da om de selv aldri får et nei når de ønsker noe, og da svarer de at joda, det gjør de selvsagt – de også har kjent på skuffelsen. Godt er det ikke, men absolutt til å leve med. Livet består av både sorg og glede, latter og gråt, behag og ubehag. Dette må vi lære oss å leve med på best mulig måte.

Når en person har god kontakt med seg selv, vet hva som betyr noe for seg, er tydelig på egne behov og ønsker, og tåler å være i det ubehag som oppstår når der er en konflikt, evner å se seg selv og den andre, omtales han/hun som «stødig» og som står godt på egne bein.

Vi kan også si at personen er tydelig på egne grenser.

Det er en person det er godt å forholde seg til. Vi kan stole på personen og vet hvor vi har han/henne.

Betydningen av å være tilstede i egen kropp, sanse hva som skjer av følelser og kroppslige uttrykk, og å kunne romme alt dette på best mulig måte er viktig for egen selvforståelse og trygghet. Det å kjenne egne grenser.

Våre kroppslige ressurser

Små barn trenger voksne som er trygge og kjærlige og som setter klare grenser for hva som er tillatt og ikke.

Barnet får da trygge rammer der det kan utfolde seg og utforske verden. Når de voksne ser barnet og kan romme alt som måtte være av følelser som oppstår i dets utvikling er det stor sannsynlighet for at det blir en frisk og sunn voksen person – en person som kan si både ja og nei.

Det er dessverre mange mennesker som ikke har denne gode ballasten med seg på livets vei. Da er det godt å vite at en som voksen har muligheter til å jobbe med sine kroppslige ressurser. Det å bli kjent med seg selv, ofte i samarbeid med en terapeut, kunne romme sine følelser på godt og vondt, og å kunne gi seg selv støtte, varme og kjærlighet, slik at personen selv kan velge sine handlinger med selvrespekt og kroppslig frihet.

23

FOKUS

”

Selvsagt skal du bli hørt! Selvsagt er dette alvorlig nok! Det er aldri for tidlig å ta tak i problemer som begrenser en i hverdagen.

NÅR KAN JEG BE OM HJELP HVOR GÅR GRENSEN?

NÅR BLIR MAT, KROPP OG TRENING ET PROBLEM? TEKST: ELIN HEITMANN

Mange er i tvil om de har store nok problemer for å be om hjelp. Som rådgiver i ROS så hører vi ofte om frykten for ikke å bli tatt på alvor. Dette gjør meg trist.

Flere gir utrykk for å ha et forhold til egen kropp, mat og trening som ligger som et tungt teppe over hverdagen og livsgleden. «Jeg kan jo ikke be om hjelp når jeg ikke ser syk ut!» forteller noen med fortvilelse i stemmen.

Jeg kjenner meg godt igjen i denne frustrasjonen da jeg selv hadde en spiseforstyrrelse og var normalvektig.

Jeg følte meg veldig syk, men utseendet mitt stemte ikke overens med hvordan jeg egentlig hadde det.

Skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg kunne ha en alvorlig spiseforstyrrelse uten å være kritisk undervektig.

24

I slike samtaler må jeg trekke pusten tungt et par ganger for å ikke bli overivrig - selvsagt skal du bli hørt!

Selvsagt er dette alvorlig nok! Det er aldri for tidlig å ta tak i problemer som begrenser en i hverdagen. Veldig mange som søker råd og støtte hos oss har levd med problemene sine alt for lenge. For å si det på en annen måte: jeg har aldri vært i en situasjon som rådgiver i ROS der jeg har tenkt at «dette er ikke alvorlig nok».

Tvert imot ser jeg ingen grunn til å vente med å ta tak i problemene. Hvis mat, kropp og trening tar for stor plass, så er det alvorlig nok i mine øyne.

I tillegg vet vi at det å ta tak i spiseforstyrrelsen tidligst mulig gir best mulig prognose. Hvorfor skal en da vente til tilstanden forverrer seg? Dette er selvsagt også et

R S ER IV E G N D R Å JØ H

Det å ta seg selv og sine problemer på alvor er en annen side av dette. Ofte har man motstridende følelser. Den ene dagen kan livet kjennes fint, den andre dagen er alt tungt. Derfor kan det være så vanskelig å ta problemene alvorlig. Det blir litt som å ha en vinglete «bestevenn» som en aldri vet hvor en har.

Hvilken oppfatning har «folk flest» om spiseforstyrrelser? Mange tenker nok at det kun er undervektige unge jenter som har spiseforstyrrelser.

Dette vet vi jo er veldig feil. Alle kan ha en spiseforstyrrelse uansett kjønn, vekt, alder og legning.

Dessverre er alt for få klar over dette. Det er vanskelig for mange å utvide horisonten for hvem som burde ha hjelp og ikke.

Det er spesielt mye stigma rundt overvekt. Du har sikkert hørt noen som spøkefullt klapper seg på magen og sier «jeg har det motsatte av en spiseforstyrrelse, jeg spiser jo for mye!» Disse utsagnene er ofte ikke så seriøse, men det sier noe om mangelen på kunnskap om spiseforstyrrelser. Mange tenker at overvekt ikke er forenelig med det å ha en spiseforstyrrelse. Vår erfaring tilsier at dette er feil. Vi vet at de fleste med en spiseforstyrrelse enten normalvektige eller overvektige.

Som rådgiver i ROS er det godt å kunne si at du vil bli tatt på alvor av oss, uansett vekt.

ROS skal ikke behandle spiseforstyrrelser. I mange samtaler forsøker vi å motivere til å ta kontakt med fastlege - for så å få henvisning til spesialister. Vi hører at mange har store vanskeligheter med å kontakte

”

Som rådgiver i ROS er det godt å kunne si at du vil bli tatt på alvor av oss, uansett vekt.

fastlegen om problematikk knyttet til mat, kropp og trening, selv om dette tar alt for stor plass i livet. Som rådgiver kan vi i samtalene hjelpe til med å planlegge dette viktige møtet med fastlegen. Uten nødvendig planlegging kan det være vanskelig å uttrykke alvoret med problemene. Konsekvensen kan være at legetimen ender opp med et klapp på skuldra og råd om at en må huske å spise regelmessig.

Det kan være nyttig å skrive ned dine problemer i form av et brev til legen. Et annet alternativ er å sett opp en lapp med punkter der du beskriver problemer og hvordan spiseforstyrrelsen påvirker livet ditt. For noen blir problemene faktisk så store at det overskygger alle arenaer i livet og blir altoppslukende. Nettopp derfor er det viktig at legen får et riktig bilde av dine problemer.

Uansett om man er godt forberedt så kan man oppleve å ikke bli tatt på alvor av fastlege eller andre behandlere. Husk da at dette IKKE handler om deg! Enkelte leger kan også være som «folk flest» med manglende grunnleggende kunnskap om spiseforstyrrelser. I slike tilfeller bør du vurdere å bytte fastlege.

Kort sagt: har du problemer med mat, kropp eller trening så skal du tas på alvor. Hvis ikke kontakter du oss!

25

Foto: istockphoto

spørsmål vi i ROS stiller oss når vi hører om de som har gått til fastlegen sin og blitt fortalt at dette dessverre ikke er kritisk nok til å ta tak i.

BOKANMELDELSE

FØLELSER TIL Å BLI SPRØ AV MARIANN YOUMANS GYLDENDAL 2017

TEKST: LINE ORVEDAL

Følelser til å bli sprø av er en håndbok og inspirasjonsbok skrevet for ungdom om noe så fundamentalt som følelser. Boken formidler enkle og lettfattelige svar på spørsmål som: Hvor kommer følelsene fra? Hva gjør de med oss? Hvordan leve med følelsene våre?

Det er tydelig at hovedforfatteren Mariann Youmans har gjort dette før. Som manusforfatter, dramatiker, dramapedagog og tilrettelegger har hun arbeidet mye med ungdom. Hun har tidligere blant annet utgitt bøkene «Rett og slett – rettighetsboka for deg under 18», «Helt hyper? ADHD ADD ABC» og boken «Fjortis». Hun ble ved utgivelsen av sistnevnte omtalt av Dagbladet som Fjortisekspert, noe hun trolig også blitt

26

under sine mange arbeider med og for ungdom.

Allerede innledningsvis i boken legges listen for selve målgruppen. Gjennom språklige virkemidler som eksempelvis kapittelet «hjernen for dummies» skapes både nysgjerrighet og forventninger hos meg, trolig også hos den yngre leserskare. Det er befriende å lese hvordan forfatteren formår å behandle et komplisert tema som følelser på en både enkel, humoristisk og ufarlig måte.

Foruten å behandle selve begrepet følelser går forfatteren videre i å beskrive ulike tilstander av smerte. Lidelser som depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse, selvskading, spiseforstyrrelser,

tvangstanker, OCD og selvmord tas opp i boken og forklares på en god måte. Dette gjør hun med god hjelp fra anerkjente personer innen psykisk helsefelt hvor både forsker og psykologspesialist Egil Nygaard, psykolog Per Isdal og psykiater Finn Skårderud m.fl. er viet egne kapitler innenfor sitt spesialfelt.

Men sterkest av alt er historiene fra dem hun i boken omtaler som de virkelige ekspertene, nemlig de unge selv. De får fortelle sine helt personlige historier om det å leve med en psykisk lidelse. Dette gjør inntrykk, og bidrar sterkt til å gjøre psykiske lidelser til noe mellommenneskelig og normalt.

Mot slutten av boken dreier forfatteren inn på tema behandling under kapitelet «Hvor kan jeg få hjelp?» Her beskrives detaljert de ulike terapiformene som finnes og hva som typisk skjer i terapi. Under kapitelet rettigheter tar hun for seg de unges rettigheter, både når det gjelder tilrettelegging og økonomi i møte med behandlingsapparatet, skole og arbeidsliv.

Dette er en bok jeg uten tvil vil anbefale alle unge og voksne som ønsker å utvide forståelsen av begrepet følelser. Boken inneholder også mye nyttig informasjon. Det er en bok jeg selv kan ha nytte av, kanskje særlig som brobygger i samtale med unge mennesker som strever med sine liv.

God lesning.

27

VEIEN UT AV EN S P I S E F O R ST Y R R E L S E HVA VAR TIL HJELP? R A P P O RT F R A E N B R U K E R S P Ø R B R U K E R - U N D E R S Ø K E L S E Med støtte fra Extrastiftelsen, har ROS i samarbeid med Kompetansesenter for Brukererfaring og Tjenesteutvikling (KBT) og UiT – Norges Arktiske Universitet, gitt ut rapporten «Veien ut av en spiseforstyrrelse».

Kontrollerte behandlingsstudier har vært en viktig kilde til den systematiske kunnskapen vi har om tilfriskning ved spiseforstyrrelser. Slike studier dokumenterer at mange med spiseforstyrrelser blir bedre og at det er visse former for terapi som er særlig virksomme. Vi har imidlertid visst mindre om hvorfor personer med spiseforstyrrelser blir bedre.

For hva mener egentlig brukerne selv om hva som har vært viktig i deres prosess?

I vår nylig utgitte rapport som er utarbeidet av ROS, KBT og UIT spør vi nettopp om dette: Hva var til hjelp?

Rapporten bygger på en Bruker Spør Brukerundersøkelse, som i dette tilfellet vil si at personer som selv har egenerfaring med spiseforstyrrelser

28

har gjennomført undersøkelsen, i samarbeid med en fagperson som veileder og forfatter.

Kort sammendrag av funn

Deltagerne i denne undersøkelsen la vekt på betydningen av at helsepersonell og fagpersoner tar tak i problemene så tidlig som mulig, og at brukernes opplevelse av situasjonen blir tatt på alvor.

De la stor vekt på at det er viktig å få god informasjon om spiseforstyrrelser og at de som skal hjelpe har tilstrekkelig kompetanse. Deltagerne så også på det som viktig at fagfolk samarbeider under hele behandlingsforløpet. I tillegg til at man jobber med symptomer knyttet til selve spiseforstyrrelsen ble det trukket fram som viktig at det også fokuseres på

brukernes ressurser og opprettholdelse av en så normal tilværelse som mulig.

«Han hjalp meg til å finne fram til hvem jeg var, for jeg mistet meg selv da jeg var syk.

Jeg hadde alltid holdt på med idrett og friluftsliv, og han tok tak i de tingene»

Deltagerne pekte selv på hvor viktig det var å være åpen og snakke om sin spiseforstyrrelse. Snakker man ikke om hvordan man har det blir det nesten umulig for andre å bidra til at man blir frisk. Resultatene viser også hvor viktig det er å utfordre seg selv underveis i tilfriskniningsprosessen, enten det nå er å slutte med noe, som matmisbruk, eller å begynne på noe, som for eksempel å delta mer i det sosiale livet og å oppsøke meningsfulle aktiviteter.

«Man er på en måte litt som en fugleunge som skal lære å fly, også prøver man, også feiler man, også går man litt på trynet, men så går det veldig bra til slutt»

Deltagerne formidlet klare ønsker til pårørende om ikke å gi opp selv om det er vanskelig og man møter avvisning. Brukernes behov er på mange måter en hisorie om å finne en god kombinasjon av støtte og krav. Omsorg når man har det vondt og vanskelig, men også klare grenser for matinntak, fysisk trening, eller krav om å søke profesjonell hjelp. Deltagerne la også vekt på hvor viktig det er å beholde venner som venner, og at de ikke skal innta en behandler- eller hjelperrolle.

Samvær med venner ble sett på som viktig i den forstand at de bidro til å opprettholde en kontakt med det «normale livet».

«Hvis du får et avvisende svar først, så bare fortsett å si: jeg er fortsatt bekymret for deg, prøv å dra litt i personen, for det er jo noe der.

Man sitter inne med mye som man er redd for å si i utgangspunktet, så bare ikke gi opp».

Rapporten er sendt til fastleger, helsestasjoner, spesialenheter, medlemmer av ROS og andre aktuelle personer/instutisjoner.

Den er også gratis tilgjengelig digitalt, og for bestilling via nettros.no.

Vi takker Extrastiftelsen for støtte til prosjektet.

29

ROS AKTIVITETER/TILBUD RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til kropp, mat og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus, samt i Trondheim, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon.

Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med SUS) og Hordaland (i samarbeid med HUS).

For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

30

Husebybadet Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75

Guri Kunna videregående skole

Skolegata 14, 7240 HITRA Tlf. 74 17 43 00 - www.gurikunna.vgs.no

Advokat Kari Fossvoll

Bogøy Dagligvare 8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Toten Dekksenter

Industrivegen 30 2850 LENA Tlf. 61 16 23 10

Solli Sykehus

Kiwi Bølevegen Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74

ANONYM STØTTE

Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 61 82 00

Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44

Bertelsen & Garpestad AS Hovlandveien 70 4374 EGERSUND Tlf. 51 46 10 80

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom

Advokat Ola Fossvoll Advokatfullmektig Mari E. S. Wormdal

Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN

Orkedalsveien 31 7300 ORKANGER

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND

Tlf. 55 56 94 20

Tlf. 72 47 99 80

Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

kari@fossvoll.no ola@fossvoll.no mari@fossvoll.no

Institutt for velferd og deltaking Tlf. 55 58 75 00 - www.hvl.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Fruene Haugestad AS

Ta kontakt!

Haugestadbakken 7 3404 LIER

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Tlf. 32 84 58 58 Bestilling: E-post: bestilling@fruenehaugestad.no www.fruenehaugestad.no

Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no

Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

avd Helse

eidfjord.kommune.no

trogstad.kommune.no

Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no

gaular.kommune.no

Psykiatritjenesten

vennesla.kommune.no

os.kommune.no

31

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT:

• ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2017 fikk ROS 2000 flere henvendelser enn året får.

Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no