ROSinfo 118

01/18

FOKUS: Sunnhet

Når sunt bare er sunt De fleste av oss skulle nok ønske seg en situasjon hvor trygghet rundt hva som er sunt for egen kropp og psyke var så sterkt forankret at vi med sikkerhet kunne si «dette er sunt for meg og min kropp». Ikke påvirket og forvirret av siste forsiden på VG eller lignende tidsskrifter som lyser mot oss med nok en ny forskningsrapport som påstår at denne gang er det gulrøtter, kanel, bananer eller kjøtt som vil gjøre oss syke eller overvektige.

Det er viktig at vi tar vare på egen kropp. At vi bryr oss om hvordan det vi spiser faktisk påvirker vår evne til å utføre ting fysisk og ikke minst hvordan vi har det psykisk. Men det er kanskje enda viktigere at vi lærer å stole på oss selv når det gjelder å avgjøre hva som kjennes riktig ut for oss selv og vår egen kropp.

I dag vet vi at det ikke finnes én diett eller livsstil som passer alle.

Mennesket er komplekse vesener som ja, har mange ting felles, men også en god del egenskaper som er ganske unike for hver og en av oss.

Da nytter det ikke å slenge seg på den siste «trendy» dietten i håp om at alt vil løse seg. Det finnes faktisk ingen forskning som støtter dette. Som dere kan lese om i denne utgaven av ROSinfo er det en rekke forskning som peker på det motsatte - at dietter og slanking kan føre til overvekt og i verste fall spiseforstyrrelser.

ROS er ikke opptatt av diagnoser og mange som oppsøker oss for hjelp har aldri fortalt til en lege eller andre at forholdet til kropp, mat og følelser har plaget dem store deler av livet. Det å komme til et sted hvor du blir møtt av noen som forstår hvor utrolig vondt og skamfullt dette kjennes ut er i seg selv en lettelse og ofte begynnelsen på en tilfriskningsprosess.

Vårt ønske er å hjelpe flest mulig tilbake til et naturlig og gledesfylt forhold til mat. Hvor du er trygg nok i deg selv til å vite hva som er sunt for deg og din kropp. Hvor du takker nei til dietter og restriktive regler knyttet til mat og ja til å lytte til egen kropp og det som får deg til å fungere optimalt. Hva det nå enn innebærer for deg.

Gled deg til nok en spennende utgave av ROSinfo.

Med ønske om en lys, varm og sprudlende vår.

Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no

Irene Kingswick

Layout: Nina Hvidsten

Generalsekretær ROS

Trykk: Allkopi

INNHOLD 4 Ortoreksi

Når sunnheten tar overhånd

6 Ein kalorifri artikkel om fedme

8

Heilt fri for spirulina og lågglukemisk indeks

Å ta seg sammen

Hvordan tar man seg egentlig sammen?

10 Når prestasjon blir en plikt

13 14

16

Fra Modum Bads konferanse #Psyktnormalt

10 om sunnhet Å finne trygghet i det sunne

Når man søker utover for å finne indre ro

Mindful Eating

Å finne tilbake til kroppens behov

20 Bokanmeldelse

Vi anmelder «Operasjon sjølvdisiplin» av Agnes Ravatn

22

Rådgivers hjørne

10

14

Sunnhet - mer enn kosthold og trening

24 Selvhjelpsprogram

«Få bukt med overspising»

27 Hvordan møtes overspisingslidelse?

Oppsummering av Mari Raavands masteroppgave

29

ROS aktiviteter

20

FOKUS

O RT O RE K S I Når sunnheten TAR OVERhånd Tekst: MARI OUROM

Begrepet «orthorexia nervosa» ble for første gang introdusert i fagartikkelen «Health Food Junkie» i 1997, av den amerikanske legen Steven Bratman. Han definerer ortoreksi som «en usunn besettelse av å spise sunt». Ordet kommer fra greske «orthos» som betyr rett eller korrekt, og «orexis» som betyr appetitt. Bratman hadde spesialisert seg på alternativ medisin og innførte begrepet etter å ha møtt flere pasienter som ble sittende fast i et mer eller mindre tvangspreget forhold til sunn mat.

Personer med ortoreksi er opptatt av kvaliteten på maten fremfor mengden mat og hovedmotivasjonen er gjerne ikke vektnedgang, men ønsket om å føle seg ren og sunn. Dette kan for eksempel føre til at de unngår å spise enkelte matvarer og kutter ut hele matvaregrupper som de mener er skadelig for helsen, i tillegg til å tilberede maten på en bestemt måte. Denne matrestriksjonen kan i stor grad påvirke det psykiske og sosiale negativt.

Spiseforstyrrelse eller tvangslidelse?

Ifølge språkrådet er ortoreksi et såkalt «nyord», men selv om ordet er relativt nytt er ikke problematikken ukjent. Ortoreksi gir over 2 millioner treff i Google, og har de senere årene vært et mye omtalt tema. Per dags dato er ikke ortoreksi å regne som en

4

egen diagnose, men kalles gjerne «den fjerde spiseforstyrrelsen».

Ortoreksi har flere likhetstrekk med spiseforstyrrelser generelt, og med anoreksi spesielt. Det kan være en genetisk predisposisjon for perfeksjonisme og et behov for kontroll. Kontroll over kostholdet kan være en metode for å få kontroll over livet.

Ortoreksi kan også ha likhetstrekk med tvangslidelser.

Tvang er ofte resultatet av handlinger som en gang var hensiktsmessig for personen, men løsningen blir problematisk og ikke lenger gunstig. På denne måten blir det å ta kontroll over mat og trening en løsning for å få indre ro. Å være bevisst hva man spiser, hvor ofte man spiser og hvor mye man er fysisk aktiv er i utgangspunktet fordelaktig for bedre helse, men så utvikler det seg til et problem da kontrollen har tatt helt overhånd.

Så sunt at det er usunt

Vår tids søkelys på sunt og usunt, samt det økende presset om å ta ansvar for egen kropp og helse har blitt stadig viktigere for våre vurderinger og valg av matvarer. Tanken og ønsket om å leve sunt og spise sunt er i utgangspunktet positivt. Problemet oppstår når man tar det til det ekstreme.

I ROS snakker vi ofte om at ingen mat er farlig, men krisemaksimeringen vi bedriver kan i enkelte tilfeller være det. Det store spørsmålet vil være «når er det en spiseforstyrrelse og når er man rett og slett bare sunn?»

Det er viktig å være kritisk til den plassen kosthold og spisevaner kan få i den enkeltes liv. Når listen over hva man ikke kan spise blir stadig lengre og spisemønsteret tar en så stor plass i livet at det ikke er plass til stort annet, snakker vi om en spiseforstyrrelse. For noen blir resultatet at alle sosiale former for spising blir umulig.

Det blir vanskelig å spise med familie og venner, for ikke å snakke om å spise på restaurant. Her har man ingen kontroll over hva som blir servert og om hvorvidt maten er tilberedt på riktig måte eller ikke.

Sosiale medier til besvær

Daglig bombarderer massemedia oss med informasjon om hva vi kan gjøre for å ta vare på helsen vår.

Sunnhets- og skjønnhetsidealer er nærmest blitt et samfunnsproblem i det prestasjonssamfunnet vi lever i. Det viser seg gjennom en overopptatthet av kropp og mat, og hvor sosiale medier har fått en sentral del i vårt hverdagsliv. De mest populære bildedelingstjenestene og bloggene har gjerne mat, helse og kropp som hovedtema. Kostholdsbøker er blant de mest solgte bøkene i Norge, og antall tv-programmer om mat, helse og kropp/vektnedgang blir stadig flere.

medisinere, og en stor representasjon blant menn.

Det er også en overhyppighet i kroppsbyggermiljøer hvor man er spesielt opptatt av mat og hva som er sunt og riktig. Personer med ortoreksi er som regel ikke i stor somatisk fare, men i ekstreme tilfeller kan det snevre matvareutvalget føre til feilernæring, mangelsykdommer, underernæring og undervekt.

Det er vanskelig å snakke om ortoreksi uten å nevne trening. I tillegg til å være opptatt av sunn mat, er mange med ortoreksi også opptatt av trening, noe som kan være med på å opprettholde en eventuell negativ energibalanse.

Det diskuteres hvorvidt begrepet ortoreksi kun er skapt av media, om det er et problem som er underliggende andre diagnoser, eller om det bør bli en egen diagnose.

Uavhengig av dette er det viktig å være klar over problematikken og hvordan ortoreksi i sin ekstreme form kan komme til å påvirke en persons liv, både fysisk, psykisk og sosialt.

En konsekvens av dette er at det blir vanskeligere å stille seg likegyldig til medienes mas om risikoene ved våre mat- og spisevaner. Psykiater Finn Skårderud omtaler kroppen som den nye sjelen. Vi har skapt en verden hvor kroppen i tiltagende grad er språket for sinnet og det sosiale, for følelser og forhold, for suksess og posisjon. Vår opptatthet av det ytre former vårt indre. Når virkeligheten er vanskelig å fange innenfra, som sinn, forsøker vi gjerne å fange den utenfra, som kropp. Med det vi vet om spiseforstyrrelser henger kropp, mat og sinn sammen i en fin symfoni.

Hva gjelder forekomst er det enighet blant fagfolk om at andelen med alvorlig anoreksi har vært relativt stabil, men det kan se ut til å være en økning i antall unge som ligger tett opptil det å få en diagnose- som har begynt «å tukle med maten». Det finnes svært få forekomststudier av ortoreksi, men de få som er gjort konkluderer med en generell høy forekomst i normalbefolkningen, spesielt blant kunstnere og

5

Illustrasjon: istockphoto

Forekomst og somatiske konsekvenser

FOKUS

”

Å mislike eigen kropp, og tru dårleg om seg sjølv kan være faktorar som stimulerer til ein uheldig måte å ivareta kroppen sin på – anten ein set i gang med ambisiøse slankeprosjekt, eller at ein tar fullstendig avstand frå «sunn» livsstil fordi ein ikkje meistrar.

Ein kalorifri artikkel om fedme heilt fri for spirulina og lågglykemisk indeks Tekst: cathrine nitter

Fedme er meir enn feitt, kalorioverskot og latskap.

Det handlar ikkje om dårleg moral eller manglande intelligens. Vi må slutte å berre snakke om livsstil, samfunnskostnader og høgare avgifter på sukkerholdige drikker. Vi må også snakke om menneska, og kva som skapar livskvalitet og fleire år med god helse. Eg ynskjer at framtidas Ola og Kari veks opp i eit samfunn kor antal kilo ikkje fortel noko om kva verdi du har, kor intelligent du er, og korvidt du lev moralsk riktig eller ikkje.

«Eg åt fordi eg var stor. Fordi eg ønska å bli tynnare.

Jo feitare eg følte meg, jo meir åt eg. Det er absurd og ulogisk når eg no sier det høgt, men slik var det altså.

For meg blei mat ein meistringsstrategi – ein logisk ein.

Når eg åt – mykje – døyva eg det vonde. Iallfall for ei lita stund. Etterpå kom skammen. Så djup og inderleg at eg bestemte meg for å slutte å ete».

6

For mange er mat ein meistringsstrategi – ein måte å meistre vanskelege tankar og kjensler på. Medan nokon kastar opp eller sveltar seg, er det andre som overspis.

Det er og mange som strevar med ein kombinasjon av desse og kan eksempelvis oppleve periodar med ekstrem slanking etterfulgt av periodar med overspisning.

Forsking peikar på at 20 – 30 % av menneske med BMI over 27 og at rundt 40 % av menneske med fedme kan passe kriteria for overspisingsliding. Vi har altså tal som fortel oss at ein stor andel av menneske med overvekt/ fedme misbrukar mat for å døyve vonde og vanskelege kjensler – mat er blitt ein logisk meistringsstrategi med – i mange høve – sjukeleg overvekt som konsekvens.

Overspisningsliding har heldigvis fått meir merksemd dei seinare åra. Men, vi har framleis langt igjen å gå for å kome dit hen at lidinga er akseptert på lik linje

med anoreksi og bulimi, og kome dit hen at vi har eit behandlingsapparat med nok kompetanse og tilbod til å møte denne gruppa.

Når dette er sagt trur eg vi også må snakka om «dei andre» som slit med sjukeleg overvekt og fedme – som ikkje har ei spiseforstyrring. Kva med overvektige Nikolas på 15 år som er litt slapp, litt opprørsk og som berre vil ha fastfood og Urge - som aldri vil ha fisken eller grønsakene som serverast til middag? Kva skal me seie til han? Foreldre, besteforeldre og andre vaksne ynskjer at Nikolas skal «ta seg saman», og ete litt «sunnare» - men korleis kan dei få dette til utan å stimulere til negativ åtferd eller negative tankar rundt kropp, mat og vekt?

Det er framleis slik at store delar av behandlingsapparatet og det førebyggjande arbeidet retta mot overvekt og fedme sentrerer seg rundt det målbare.

Vekt og BMI vert måla for om du får brev i posten frå helsesyster, eller om livsstilsendringsbehandlinga var vellukka eller ikkje. Det finst også en del av dei sjølvutnemnde ekspertane som meiner at kroppspress er bra for oss, i ei verd kor stadig fleire blir tyngre.

Men er det slik at vi treng litt kroppspress for å motivere folk til å slanke seg? Og bør vi verkeleg telje og måle på den måten som vi gjer i dag? Om tynn, rigid og overfokusert på kropp, mat og vekt var svaret på spørsmålet om god helse og livskvalitet kunne dette vore gjeldande. Men det er det ikkje. Det finst nok av eksempel som kan motbevise denne hypotesen. På ei anna side finst det nok av kommersielle eksempel som ynskjer at me skal ha nettopp denne oppfatninga – for kva sel vel betre enn lovnaden om eit slankare liv, når

vi til stadigheit får presentert bileta av slanke og veltrente Kari og Ola som vellukka og lukkeleg?

«Kroppspress» kan trigga eit ønske om vektnedgang, eller ønske om å bli litt tynnare. Men fungerer det? Å mislike eigen kropp, og tru dårleg om seg sjølv kan være faktorar som stimulerer til ein uheldig måte å ivareta kroppen sin på – anten ein set i gang med ambisiøse slankeprosjekt, eller at ein tar fullstendig avstand frå «sunn» livsstil fordi ein ikkje meistrar. Dette finst det ein del forsking på. Det finst også forsking som visar at slanking kan stimulere både overvekt og spiseforstyrringar – nettopp fordi slanking ofte inneberer ein rigid måte å leve på, som i seg sjølv kan trigge overopptattheit av mat, kropp og vekt samt gi næring til destruktive tankar. Rigiditet og mange levereglar er dessutan sjeldan oppskrifta på eit lukkeleg liv.

Førebyggjing burde ikkje rette seg mot slanking eller utelukkande vektnedgang. Allereie eksisterande fedme er vanskeleg å behandle. I så måte burde vi rette fokus mot andre ting – som å redusere betydninga av kropp, bli bevisst eigne kjensler, ønsker og behov samt etablere gode rutinar i kvardagen. God helse, for min del, handlar om å kunne rette blikket utover – ikkje heile tida vera prega av kroppstanken, eller bruka store delar av dagen på å bekymra seg over mat og kropp.

Vi må stimulere til å finne verdi i andre ting. Slanking kan generere overvekt. Å stimulere barn og unge så vel som den vaksne delen av befolkning til å leggje all eigenverdi i tal, vekt, kaloriar, kropp og utsjånad er å springe fort i feil retning.

7 Illustrasjon: istockphoto

Å Ta S EG S A M M EN Tekst: LINE ORVEDAL

I samtale med mennesker som har hatt eller har en eller annen form for psykisk utfordring eller lidelse, er det påfallende mange som har fått høre at de må ta seg sammen. Dette kan ha blitt sagt av nære pårørende, fastleger eller andre hjelpere/behandlere.

Hva vil det egentlig si å skulle ta seg sammen?

Det er uten tvil et utsagn som for mottaker ofte tolkes som en bagatellisering av et stort problem, eller en form for avvisning og formaning om at nå er det nok.

Men har det da noen som helst hjelpende/ terapeutisk effekt? Eller kan det tenkes å virke helt mot sin hensikt?

Er denne så vel anvendte kommentaren enkelt og greit et uttrykk som ene og alene reflekterer omgivelsenes mangel på forståelse eller løsning, etter at alt annet er prøvd? En kommentar i sin ytterste konsekvens, hvor oppgittheten overfor den berørte er blitt total.

På sin blogg «Franks Hjørne» skriver Frank Grude om nettopp dette tema i et av sine innlegg. Ved hjelp av humor deler han sine egne erfaringer med det å tidlig i sin oppvekst ha stiftet bekjentskap med kommentarer av typen «å ta seg sammen». Med en litt artig vri stiller han derfor spørsmålet om hvor tar man seg rent fysisk, når man skal ta seg sammen?

Etter hans oppfatning handler selve utsagnet om omgivelsenes frustrasjon og maktesløshet i møte med det en ikke kan kontrollere, og det å ikke nå frem/ inn til den berørte, i sin iver etter å ville hjelpe eller ansvarliggjøre.

8

At en psykisk lidelse påvirker flere enn den syke selv er en kjensgjerning. Det å leve nært på livet til en person med en spiseforstyrrelse, depresjon, en angstlidelse eller andre alvorlige psykiske lidelser, kan bli en enorm belastning for familien, andre pårørende og omgivelsene. På tross av dette er psykiske lidelser, som med de fleste fysiske sykdommer, noe en ikke kan «skjerpe» seg ut av. For mange mennesker med en psykisk lidelse er det jo nettopp det en har gjort altfor lenge, hvorpå lidelsestrykket over tid er blitt for stort gjennom nettopp å ta seg sammen.

Utsagnet kan derfor tenkes å ikke ha noen som helst helsebringende effekt eller hjelpende funksjon overfor den som strever. Snarere kan det bli en bekreftelse på følelsen av å være belastende, håpløs og viljesvak.

Det kan oppleves som en grov bagatellisering av en situasjon en ikke selv makter å gjøre stort med.

Så hvorfor får så mange høre nettopp dette, på tross av den belastende effekten det faktisk har?

Jeg heller i klar retning av Frank Grudes betraktninger, og velger også å anta at selve utsagnet og andre lignende variabler av det ta deg sammen er et uttrykk for den enorme frustrasjon, håpløshet og maktesløshet en opplever. Vår iver etter å ville fikse og ordne opp for de vi bryr oss om, eller er satt til å hjelpe, blir så til de grader satt på prøve når hjelpen ikke virker, fornektes eller avvises. Maktesløsheten en da opplever forvandles fort til både irritasjon, til sinne og i ytterste konsekvens til likegyldighet.

Dette er helt naturlige menneskelige følelser og reaksjoner som de fleste i en hjelperrolle, enten som pårørende eller andre, har kjent på. Men på tross av sin manglende effekt velger jeg å tro at utsagnet bærer i seg både omsorg og «bry seg om-vilje» fra hjelperens side. Det er vel snarere måten det formidles på, og kommer til uttrykk på i selve situasjonen, som blir så feil.

Så hva kan vi som hjelpere eller nærstående formidle i stedet for denne uhensiktsmessige floskelen? Hva kan sies når maktesløsheten er det eneste som gjenstår. Kan vi være ærlig og si det som det er? Hva om en i stedet for å si «ta deg sammen», forteller

vedkommende hvor maktesløs en faktisk føler seg, og om hvor vanskelig en opplever det å skulle være til hjelp i den konkrete situasjonen. Det å ærlig fortelle om hvor stort ønske en faktisk har om å være til hjelp og støtte, men ikke føler en strekker til. Å våge å være åpen om at det i stor grad handler om egen utilstrekkelighetsfølelse, snarere enn den andres utilstrekkelighet og vilje.

Muligvis vil denne ærligheten oppleves vel så nyttig og riktig for den berørte som et «ta seg sammen» utsagn, trolig mer. Det kan også bidra til å tydeliggjøre at den som selv strever i større grad må ta ansvar for seg selv, og være med på å se muligheter og finne løsninger for selv å få det bedre.

9

Illustrasjon: ROS

! n e m m a s g e d a t u d å m Nå

n år pr estas j on b l i r

Tekst: kristin stotesbury ILLUSTRASJON: KRISTIN HUANG

«Du kan bli akkurat hva du vil!», sa de. Vi ble generasjon prestasjon. Er det foreldregenerasjonen sin feil?

Prosjektbarna

Har barn og unge fått tredd på en tvangstrøye av muligheter de ikke kan gå glipp av? «Generasjon prestasjon» er prosjektbarna til foreldrene, sier psykiater Anne Kristine Bergem som holdt foredrag på Modum Bad-konferansen #psyktnormalt. Det er generasjonen som har gått på korps på mandag, kor på tirsdag, fotball på onsdag, håndball på torsdag og teater på fredag. De er resultatet av foreldrenes mangel på grenser. De kunne bli akkurat hva de ville, men de ble slitne før de var fylt tretten.

– Foreldre vil så fryktelig gjerne at barna sine skal ha det bra, at de skal lykkes, bli hva de vil og ha alle muligheter. Foreldrene mener godt, men barn og unge blir bærere av ambisjonene, og får forventinger som er mange størrelser for store helt fra starten av, mener Bergem.

Noen foreldre har hørt at barn som begynner på fiolin

10

i en alder av fire blir ordentlig gode, forteller Bergem.

For sikkerhets skyld lar de derfor barna sine begynne på fiolin, i tilfelle de viser seg å være et stort talent. Det samme gjelder også fotballen.

– Det blir fort veldig mye om foreldre skal forsikre at barn og unge ikke går glipp av noe, i tilfelle det skulle vise seg at de var et talent helt fra starten av, sier Bergem.

Frihetens tvang

Fremtiden sto fremfor ham som en mur av muligheter.

Sitatet som Bergem leste høyt, var hentet fra boken «Det er aldri for tidlig å angre – Tristesser II» av NilsFredrik Nielsen. Bergem eksemplifiserte med det kjente begrepet «Friår». Året flere kunne tenke seg å ligge på sofaen, men i stedet står ovenfor valget om å reise jorda rundt, være frivillig, sjonglere tre-fire jobber, ta opp igjen noen eksamener og samtidig finne ut hvem de er og hva de vil bli. Har selvrealiseringen blitt enda en plikt?

– Friåret kan nesten ses på som en forlengelse av selvrealiseringsjaget fremfor et pust i bakken. I dag

r e n p l i kt

11

”

Det kan nesten se ut som om det har blitt en byrde å bare være, nettopp fordi det innebærer å bli noe.

er alt så voldsomt, det vanlige er ikke bra nok, sier Bergem.

«For en nydelig tegning! Du er så flink! Du kan bli kunstner!». Bergem påpeker at det er ingen som fokuserer på at det er mye glede i å kose seg med å tegne og at denne gleden kan en faktisk alltid ha med seg. Hun mener at voksne er for raske til å legge opp en forventing og i altfor liten grad fokuserer på opplevelsen i seg selv. Det kan nesten se ut som om det har blitt en byrde å bare være, nettopp fordi det innebærer å bli noe.

Vrabel setter prestasjonskarusellen på spissen, og fremprovoserer med dette kanskje mer skam enn et ønske om endring. Kanskje kan likevel skammen over hva vi har vektlagt i livene våre få oss til å ville endre. Forhåpentligvis innser vi at livet ikke skal være en konkurranse, og vil jobbe mot å verdsette tilstedeværelse i eget liv fremfor det vi får til.

Har foreldrene våre lært oss å se alle mulighetene og samtidig glemt å lære oss at ikke alle mulighetene gir glede? Kanskje kan dette ses i sammenheng med økt medisinering og økte rapporteringer av psykiske plager blant unge.

Bergem trekker også frem lignende tematikk, hun forteller om de hun har snakket med som er alvorlig kreftsyke. Det er ingen av dem som forteller at det er synd at de ikke har fått flere fine titler, forteller hun.

Tvert imot skulle de ønske at de hadde brukt mer tid på familie og venner. Det de gruer seg til er å ikke få bedre tid med dem de er glad i.

Positivitetens paradoks

«Ikke vær lei deg!» og «Såså, ikke gråt vennen min!» er velbrukte fraser blant foreldre. Bergem spør om denne generasjonen aldri har fått øve seg på å være vanlige mennesker som også er triste og sinte? Når barn ramler og slår seg, finner foreldre en ispinne. Når katten dør, da kan barna få ny katt. Bergem lurer på om dagens unge egentlig noen gang har fått lov å stå i følelsene sine.

Har noen fortalt dem: «Ja, dette ER vondt og vanskelig»?

– Og hva skjer da, når man senere som student møter vonde følelser man ikke har forholdt seg til før? Skal man fortsette å spise is da?

Gravstøtten til “generasjon prestasjon”

Kliniker og forsker på Modum Bad KariAnne Vrabel, som også holdt foredrag på Modum Bad-konferansen, stilte et spørsmål som slår lufta ut av prestasjonsjaget – Hva vil du skal stå på gravstøtten din egentlig?

12

«Han vant i hvertfall Marathon». «Hun skrev mange forskningsartikler». «Hun ble hvertfall tynn». «Han fikk A på alle eksamenene sine».

– Mitt dype brennende ønske er at ungdommene våre skal slippe å måtte få en alvorlig sykdom eller nesten dø før de skjønner hva som er viktig i livet, sier Bergem.

Årlig inviterer Modum Bad til konferanse om psykologi og samfunn. #Psyktnormalt var temaet på fjorårets Modum bad-konferanse som ble avholdt i slutten av oktober. Tendenser i barne- og ungdomskulturen og unges psykiske helse var på agendaen.

Denne artikkelen ble først publisert i Katarsis, psykologisk studenttidsskrift ved UiB.

10

et sunnh m o Å være sunn er å være

Å være sunn er å kunne spise det en

frisk og ha det godt med

liker. Man skal ikke spise masse dritt

seg selv.

hver dag, men kunne unne seg noe

Jente 13 år

godt uten dårlig samvittighet.

Jente 17 år

Å være sunn for meg er å trene og spise regelmessige måltider.

Mann 47 år

Sunnhet vil si å ha et sunt og avslappet forhold til kosthold, og artige treningsrutiner.

Mann 31 år

Å være sunn er å spise sunn mat.

Mat som er bra for kroppen vår.

Gutt 7 år

Å være sunn er å spise 5 om dagen, mye fisk og kjøtt, trene og være

Sunnhet handler om å

sammen med mennesker. Det

være frisk og rask i kropp

viktigste er å ha mennesker rundt seg.

og sinn.

Gutt 15 år

Å være sunn handler om å ha det bra. Fysisk, psykisk og sosialt.

Kvinne 34 år

Sunnhet handler om å lytte til egne behov og leve i tråd meg seg selv.

Det finnes ikke én sunn livsstil.

Kvinne 35 år

Sunnhet for meg, handler om å funke til det man ønsker å funke til.

Mann 38 år

Mann 49 år

FOKUS

”

Jeg trenger en søyle av trygghet til å lene meg mot gjennom livet. Jeg trenger det, skjønner du, for det er så værhardt å leve!

Å f inne trygghet i det sunne Tekst: Åshild marie tveit Walseth

Trygghet

Jeg vil at du skal kjenne etter på hva trygghet er for deg.

Hvilke følelser det vekker, og hvilke assosiasjoner du får.

Når jeg hører ordet trygghet tenker jeg ofte på følelsen av en god klem. Den typen klem som føles akkurat som om noen har tryllet frem et usynlig skjold rundt meg, som kan beskytte meg fra hva enn det skulle være. For meg innebærer trygghet en følelse av ro, og å være tilstede i meg selv. Jeg tenker på mamma, hunden, og kjæresten min. Jeg tenker på den følelsen man får når man snakker sammen med noen etter at alle andre har lagt seg, når dagen som var er over, men dagen som kommer ikke er der helt ennå. I de timene hvor resten av verden ikke helt finnes, bare står på vent. En ganske god følelse, eller hva?

Vi mennesker trenger trygghet, vi er rett og slett avhengige. Det regnes som et av de mest

14

grunnleggende behovene vi har. Den indre roen blir som en grunnpilar som gir oss et godt fotfeste i verden, og legger grunnlaget for hvordan vi har det i menneskelige relasjoner og hvordan vi takler motgang. Hva skjer så, dersom grunnpilaren har dype sprekker eller er meldt savnet; ikke lenger er til stede? Å kjenne på en indre uro eller en manglende opplevelse av trygghet kan føre til sterke negative konsekvenser, som at man mister troen på seg selv, og ikke føler seg trygg i relasjon med andre.

Et korthus av brokkoli og spinat.

Når man ikke kan finne tryggheten i seg selv, er det naturlig å forsøke å finne den andre steder. Men når man vender seg utover for å lete etter noe som vanligvis hører hjemme på innsiden, kan tryggheten man skaper seg noen ganger være mer kunstig enn reell. Man risikerer å ende opp med å bygge et korthus som verken står støtt, eller som tåler mye.

Jeg leste et sitat en gang jeg synes er treffende i denne sammenheng: «Falsk trygghet er tross alt bedre enn ingen trygghet».

Selv med alle assosiasjoner man føler forbundet med konseptet trygghet; assosiasjoner som gjerne er fjernt fra makronæringsstoffer og kalorier, kan mange kjenne seg igjen i at visse matvarer kjennes direkte tryggere enn andre. At mat, sunn mat, gir en følelse av trygghet.

Kanskje den indre uroen kan temmes hvis jeg bygger meg et fort av valgene om å bruke mager kesam i stedet for rømme på tacoen, lettost i stedet for vanlig ost? Hvis jeg tar alle de riktige matvalgene, og bygger opp pilar etter pilar av brokkoli og spinat, så kan kanskje innsiden min være beskyttet mot alt det vonde i verden på utsiden. Kanskje sunnheten kan være veien til tryggheten.

Hva er sunt da?

Det kan fort bli et problem å være sunn, når det florerer med stadig nye kostholdstips man skal følge. Jeg har mange ganger tenkt på at det i grunnen er nokså absurd at mange heller kjøper en proteinbar som et mellommåltid enn en yoghurt eller banan, fordi man er usikker på hva som er sunt.

Proteinbarer har kanskje lange ingredienslister, med en rekke kunstige tilsetningsstoffer, men så kommer kanskje en liten stemme snikende: Man har jo hørt at yoghurt inneholder større mengder sukker enn mange er klar over, og var det ikke en kjent personlig trener som sa at banan egentlig er usunt? Proteinbaren er tross alt sukkerfri. Kanskje best å droppe bananen, tenker man så.

Proteinbaren føles tryggere.

Å reparere tryggheten

Et eller annet sted på veien har man mistet flere viktige komponenter ved sunnhet. Sunnhet fremstilles i dag som ensbetydende med en viss sammensetning av makronæringsstoffer, og antall ganger man trener i uken. Hva med følelseslivet vårt? Relasjonene våre?

Hva med hvordan psyken vår reagerer og responderer på både gode og vonde hendelser i livet? Sunnhet og trygghet kan på mange måter være beslektet, dersom man ser på de riktige områdene. Å erkjenne at trygghet dreier seg om mer enn sunne matvarer og treningsøkter vil for mange være et første skritt mot å reparere sprekkene i grunnpilaren vår. Når vi leter etter tryggheten i sunnheten kan det bli litt som en dårlig vits fra en av pensumbøkene fra studietiden.

Vitsen handlet om en mann som går og ser på bakken i lyset av en gatelykt på natten. Han blir møtt av en bekjent, som spør: «Hva gjør du?». Mannen svarer: «Jeg leter etter nøklene mine, jeg mistet dem i sted». «Hvor mistet du dem da?», spør den bekjente. «Jeg tror det var der borte», sier mannen og peker ti meter lengre bort i gaten. «Hvorfor leter du etter dem her da, og ikke der borte?», spør den bekjente. Mannen svarer: «Fordi det er bare her det er lys!»

Plutselig er utvalget av muligheter for å skape trygghet gjennom sunnhet blitt innskrenket et hakk.

Der hvor man tidligere følte en økende ro ved å vite at man tok de gode og riktige valgene, øker nå uroen. Tryggheten slår sprekker igjen.

15 Illustrasjon: pixabay

M I N D F U L EAT I N G Å finne tilbake til kroppens behov Tekst: NINA HVIDSTEN

Med støtte fra Extrastiftelsen har ROS fått muligheten til å utvikle et nytt tilbud, rettet spesielt mot personer med overspisingsproblematikk. Dette er et gruppetilbud som handler om «mindful eating», på norsk «oppmerksom spising» Men hva er egentlig mindful eating? Og hvordan kan det hjelpe? Vi har spurt vår egen generalsekretær, Irene Kingswick. Hun er prosjektleder, instruktør i mindfulness og mindful eating og brennende ildsjel for personer med overspisingsproblematikk.

– For meg innebærer mindful eating å bli mer oppmerksom på hva som skjer når vi putter noe i munnen. Det handler om å fininnstille sansene, finne forbindelser og bli bevisst hvilken funksjon maten har, forteller Irene.

– Videre handler mindful eating om å bli oppmerksom på kroppens sult og metthetstegn og bruke disse signalene til å veilede beslutningen om når du skal begynne eller slutte å spise, i motsetning til å følge en streng diettplan.

16

Innen mindful eating snakker man om å finne tilbake til sansene våre. Kan du forklare hva som ligger i dette?

– Fra vi er liten er vi fullt tilstede med alle sanser. Vi ser, lukter, føler og smaker på alt rundt oss, og kroppen sier klart og tydelig ifra hva den har behov for. Vi er da i kontakt med det som kalles «cellesult». Et kroppslig behov vi som voksne kan kjenne igjen når vi har trent veldig hardt og for eksempel kjenner tørst, eller om en er gravid og har intenst behov for en spesiell matvare.

Etter hvert som vi vokser opp blir vi i større eller mindre grad påvirket av våre foreldre, barnehage, skole og andre rundt oss. De forteller oss gjerne når vi skal spise, hva vi skal spise, når man skal slutte å spise og kanskje til og med at man må spise til tross for at man ikke ønsker det. Som voksen er derfor mange blitt avstengt fra sine egne sanser og andre faktorer styrer når man skal velge og spise mat.

– Med mindful eating lærer vi å få kontakt med sansene og kroppens egentlige behov igjen, sier Irene.

– Nei. Dette er et eksempel på det motsatte – hvor man ikke har kontakt med kroppens behov. I mindful eating snakker vi om ni ulike sulter hvorav den ene er såkalt «hjertesult». Dette er en psykisk sult som stammer fra at man savner noe annet. Man kjenner på en tomhet, et savn, en ensomhet eller annet som man forsøker å fylle med mat, og da typisk mat med mye sukker og fett som aktiverer lykkehormonene våre.

– Kommer vi mer i kontakt med vår egen kropp, vil vi i større grad forstå denne psykiske sulten og velge å forholde oss annerledes til den. Med økt bevissthet om

Illustrasjon: istockphoto

I programmet «Line fikser kroppen» tester Line ut det som de om hverandre kaller intuitiv eating og mindful eating, der hun skal lytte til kroppen sin og spise det kroppen vil ha. Resultatet blir fråtsing av ostepop, chips,

sjokolade og godteri, medfulgt av en heller ubehagelig følelse. Har dette egentlig noe med mindful eating å gjøre?

17

”

Det er essensielt at vi selv erfarer matens virkning i egen kropp, vi kan ikke predikere sunnhet med en bøtte med regler.

hvor behovet kommer fra, kan du velge om du ønsker å kjøpe den fristende rosinbollen selv om du er helt mett.

Om du velger å gjøre det, er det helt greit, men da har du hvertfall tatt et bevisst valg, forklarer Irene.

I denne utgaven av ROSinfo har vi satt sunnhet som fokusområde. Har mindful eating noe med sunnhet å gjøre?

– Hvis vi tenker sunnhet i den kontekst å ta vare på egen kropp og ha det bra både fysisk og psykisk, så tenker jeg mindful eating og sunnhet henger sammen, sier Irene.

– En sunnhet som ikke har noe med regler å gjøre, en sunnhet som handler om å være tilstede i egen kropp, en sunnhet som innebærer glede og optimisme. Sunnhet blir ofte fremstilt som så alvorlig og innskrenkende. Jeg mener man ikke kan snakke om sunnhet om man ikke inkluderer både helse og livsglede.

Hvorfor og hvordan vil mindful eating kunne hjelpe noen med en spiseforstyrrelse?

– Mindful eating passer ikke for de med anoreksirelaterte spiseforstyrrelser. For dem med bulimi og overspisingslidelse er det imidlertid et flott verktøy og forskning viser at deltakerne gjenvinner kontakt med fysisk sult og metthetsfølelse, overspisingsepisodene minsker og størrelsene på disse blir mindre.

– Så å si alle med en spiseforstyrrelse har koblet seg av kroppen og har vanskeligheter med å forholde seg til den. Mye foregår i hodet av tankekjør, grubling og uro.

Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har forsøkt mindful eating, viser at det å igjen erfare egen kropp og ha med seg alle sansene når man spiser, er svært positivt. Når du litt etter litt lærer deg å kjenne forskjell på om «suget» du kjenner i magen skyldes et behov for

18 Illustrasjon: istockphoto

næring, eller om det rett og slett er et substitutt for noe annet, er det lettere å endre adferd.

Etterhvert kan man bevege seg bort fra en impulsdrevet adferd der det er vanskelig å holde fast i mål og beslutninger. Man øver seg på å holde fokus over lenger tid, beskriver Irene.

Men hva gjør man da med de vonde følelsene som tidligere har blitt fortrengt med mat?

– Ja, det er et godt spørsmål. For det er jo ingen tvil om at spiseforstyrrelsen for mange er en livbøye, noe en trenger for å mestre livet. Men gjennom mindful eating har du mulighet til å komme i kontakt med det som ligger under den destruktive adferden –finne ut hva du trenger for å komme deg ut av den vonde sirkelen.

Enten det er å finne ut av dårlige relasjoner, oppsøke behandling eller finne arenaer for mestring. Du kan komme inn til kjernen av problemet som gjør at man kan sette i gang en prosess. For meg er elementene av selvmedfølelse svært viktige. Selvmedfølelse som helt enkelt handler om å behandle seg selv på samme måte som en ville behandlet en god venn.

I hvilken grad tenker du det å lære mer om mindful eating kan ha en forebyggende effekt i forhold til utvikling av spiseforstyrrelser?

– Elementene i mindful eating er universelle. Ved å tillate sansene å ha den plassen de skal ha, ved å lære barna å lytte og stole på kroppen sin, tror jeg vi kunne forhindret mange tilfeller av spiseforstyrrelser. Det er essensielt at vi selv erfarer matens virkning i egen kropp, vi kan ikke predikere sunnhet med en bøtte med regler. I samfunnet rundt oss florerer det med fristelser.

Har vi ikke kontakt med oss selv og sansene våre, gir vi etter for dem. Å få elementer fra mindful eating inn i både barnehage og skolen ville vært ekstrem billig forebygging av både overvekt og annen spiseproblematikk.

MINDFUL EATING HOS ROS I løpet av august vil ROS arrangere utdanning av cirka 30 instruktører i mindful eating.

Grunnleggerne av utdannelsen «Mindful Eating – Conscious Living» kommer til Norge fra USA Hvis vi kunne tenke oss å forsøke å spise litt mer oppmerksomt, har du noen forslag til oss?

for å undervise selv. Fra september vil de første kursene starte opp, ulike steder i Norge. Kurset

– Ofte sier vi at man en gang per dag, skal prøve å spise med full oppmerksomhet i fem minutter. Det innebærer da at man ser på tallerkenen – tar inn fargene, luktene, registrerer matens form og tekstur. Legg merke til hva som skjer når du vet at du snart skal spise, de fysiske og psykiske reaksjonene. Hva velger du først? Hva på tallerkenen har kroppen din mest behov for akkurat nå?

Reflekter gjerne også over hvor maten kommer fra og kjenn på en takknemlighet for at akkurat denne maten har kommet frem til ditt fat.

som vi kaller «Bli venn med maten» består av

Tygg flere ganger enn du pleier, smak mer og kjenn etter. Kjenn hvordan det føles når maten er i munnen, når du svelger og kjenn at maten lander i magen din.

Legg bestikket ned mellom hver bit.

livet ditt og hvordan du kan utvikle både mot og

Utover i måltidet – kjenn etter hvor mett du er på en skal fra 0-10, der 0 er utsultet mens 10 er ubehagelig mett. Øv deg på å stanse når du er behagelig mett.

to og en halv times samlinger, en gang per uke i åtte uker.

Her vil du lære om ni ulike sulter. Om alle sansene våre og hvordan du blir kjent med disse.

Du vil få hjelp til å forstå hvilken rolle mat har i

styrke til å omstrukturere matens betydning. Og ikke minst vil du lære hvordan du øker din sjanse for å lykkes med denne prosessen ved å være medfølende med deg selv underveis.

– Mange tror man må spise alene for å kunne spise med oppmerksomhet, men det er ikke tilfelle. Synes du det er ubehagelig å spise sammen med andre kan det være lurt å gjøre mer av det. Finn ut hva ubehaget kommer fra og øv deg på å være i det. Sakte men sikkert vil opplevelsen din av å spise sammen med andre kunne bedres.

Har du helsefaglig bakgrunn og interesse for

– Gjennom økt oppmerksomhet, økt bevissthet og økt tilstedeværelse i oss selv og i det vi gjør, blir vi satt i stand til å treffe bedre valg og endre adferd som ikke gjør oss godt, avslutter Irene.

informasjon. Har du spørsmål til prosjektet eller

mindfulness er det ennå ledige plasser på utdannelsen. Vil du melde din interesse for å delta som deltaker på våre 8 ukers kurs til høsten, følg med på nettros.no for fortløpende

mindful eating, send gjerne en mail til irene@nettros.no.

19

bokanmeldelse

Operasjon sjølvdisiplin Agnes Ravatn SAMLAGET 2016

Tekst: INGJERD STRØM SKREIEN

Dette er selvhjelpsboken for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker, men som likevel innser at du trenger hjelp.Påstanden står på omslaget til den lille boken «Operasjon sjølvdisiplin». Etter å ha lest de 108 sidene, er jeg langt på vei enig.

Selvhjelpsbøker handler som regel om at du må ta deg sammen.Selvhjelpsbøker er en påminnelse om din egen manglende viljestyrke, selvkontroll og selvdisiplin.

Selvhjelpsbøker beskriver gjerne følelser, mens det du trenger er enkle råd om hva du gjør når du har sviktet dine egne løfter. Igjen. Når du kjenner deg som verdens mest mislykkede og uverdige menneske, som ikke fortjener noe.

Dette er den første selvhjelpsboken der jeg har lest enkelte kapitler flere ganger fordi den har fått meg til å

20

tenke. Stoppe opp. Ikke reagere på autopilot.

Dette er ikke bok om hvordan bli frisk av en spiseforstyrrelse. Jeg tror likevel dette kan være nyttig lesning for å forstå bedre hvorfor vi gjør de feile valgene, igjen og igjen. Enten det handler om avhengighet av sosiale medier eller mat.

Agnes Ravatn er journalist i Dag og Tid, og tekstene som utgjør «Operasjon sjølvdisiplin» har tidligere stått på trykk i avisen. I forordet avslører Ravatn at dette er en bok hun har skrevet først og fremst for sin egen del.

Men bak de elegant formulerte underfundighetene – på et nydelig nynorsk – er det mye å hente for de fleste som kjemper en daglig kamp om å bli en bedre utgave av seg selv.

«Dessverre er det altså slik at å motstå freistingar og å tvinge seg sjølv til å gjere det rette er eit slag som må utkjempast kvar einaste dag. Tilbakefalla kjem tett som hagl dersom ein ikkje passar på. Det gjeld å bli god på å hente seg inn igjen. Då er det nemlig heilt ok (og ganske herleg) med ein total viljestyrkekollaps innimellom.»

Dette er et av avsnittene jeg har «gulet ut», for å minne meg selv om at om jeg trår feil i dag, kan jeg begynne på nytt igjen i morgen. Alt er ikke tapt om jeg ikke klarer å overholde mine egne forsett. Og jeg er like verdifull selv om jeg ikke er perfekt.

For vi streber etter det perfekte, ingenting er noensinne godt nok. Trøsten er at det har mennesker gjort til evig tid. Boken har henvisninger både til filosofer, forfattere og psykologer.

erkjennelsen av at det som fungerer for meg, slett ikke trenger virke for andre. Vi er forskjellige, men det vi har felles er at vi noen ganger vil ta feile valg, til tross for all mulig selvinnsikt og selvkontroll. Det er menneskelig, og slett ikke så farlig som vi har en tendens til å tro. Du må bare erkjenne at nedturene vil komme, og så finne en strategi for å komme videre.

«Ein annan ting som er uhyre viktig i etableringa av ein vane, er å planlegge nederlaga sine.»

Lett å si, tenker du kanskje. Poenget er at du må vite hvordan du kommer deg opp – at du i det hele tatt kommer deg opp – av det dype, svarte hullet av mislykkethet, selvforakt og destruktivitet før du havner der.

Boken er delt inn i tolv selvstendige kapitler – hver med et hovedtema. Det trettende og siste kapitlet inneholder en oppsummering i tretti korte råd. Du trenger ikke å følge alle.

Tekstene er humoristiske, og underveis opplevde jeg små lysglimt av innsikt. For eksempel om det Ravatn beskriver som «moralsk belønning» og «vanens anatomi». Hvorfor vi gjør det vi gjør, er altså et gjentagende mønster, et mønster vi sannsynligvis ikke er bevisst en gang.

Litt av hensikten er at vi skal slippe å ta beslutninger hele tiden, om hver minste lille ting. Noe gjør vi helt automatisk, nesten på refleks. Ulempen er når slike automatiske handlemønstre er uhensiktsmessige eller skadelige. Impulser du ikke klarer å stoppe.

Ravatn har ulike tilnærminger til hvordan du kan bryte disse mønstrene. For eksempel impulskontroll.

«Er suget som dukkar opp, sterkt nok, kan det vere heilt umogeleg å motstå, same kor fornuftig ein tenker om det heile. Det me kan kalle førehandsforplikting, er langt tryggare enn å skulle lene seg fullt og heilt på sjølvdisiplinen når ein står i fare for å falle for ei freisting. Det hele dreier seg om å ikkje ha mogelegheit til å falle for freistingar.»

Det jeg liker best etter å ha lest denne boken er

21

FOKUS

Sunnhet mer enn kosthold og trening Tekst: monica lindberg

Mange assosierer sunnhet med kosthold og fysisk trening, og det er ofte tema når det kommer til anbefalinger om sunne vaner. Dette er naturlig nok en vesentlig del av det å ivareta god helse.

Men, er det bare det vi spiser eller hvordan vi trener som avgjør hvor sunne vi er? Og hva eller hvem er det som avgjør om noe er sunt eller usunt?

I ROS møter vi mange som sier at selv om de spiser en viss type mat som de betrakter som sunn og/eller trener så og så mye, kan de likevel føle seg nedstemte, tom for energi, isolerte og ensomme. Det sier noe om at sunnhet og helse ikke bare er knyttet til kosthold og den fysiske kroppen. Det kan også si noe om at fokuset har blitt for ensidig.

Målet med sunnhet er for de fleste å ha det bra, føle

22

seg vel, være frisk, energisk og oppleve god livskvalitet, uansett hvilke forutsetninger en har.

Vi vet at tanker, følelser og det vi tror på også påvirker helsen vår og hvordan vi har det med oss selv og andre. For uansett hvor sunt en spiser eller hvilke treningsrutiner en har, er det ingen garanti for å føle seg bra eller oppleve god livskvalitet. Dersom en samtidig overøser seg selv med kritikk, negativt selvsnakk og fordømmelse, reagerer kropp og sinn, bevisst og ubevisst.

Når vi betrakter sunnhet og helse i et helhetlig perspektiv, kan vi si at sann næring handler om å ivareta alle aspekter av oss selv; fysisk, psykisk og sosialt.

Sunnhet er også koblet til hvordan vi opplever oss selv,

Rå d g iv e rs h jø r

”

Mat og kroppsfokus kan være et psykisk forsvar mot å kjenne på følelser som savn, nærhet, sårbarhet, tristhet med mer. Det som i utgangspunktet handler om en indre tilstand, blir overført til å handle om det ytre slik at det blir mer konkret og dermed noe en kan gjøre noe med eller fikse med aktiv handling. For mange kan det hjelpe, i alle fall for en stund. Men hvis en ikke får kontakt med hva misnøyen egentlig handler om, blir det en kortvarig løsning og en dårlig mestringsstrategi.

I jakten på sunnhet kan en være tilbøyelig til å lete for mye utenfor seg selv. En blir opptatt og påvirket av hva andre mener er sunt. Noen ganger kan det en finner stemme med egne behov. Noen ganger kan det bli helt feil. Konseptet sunnhet sniker seg inn nesten overalt hvor vi ferdes. Informasjonen er lett tilgjengelig for alle, men det er langt fra alle som trenger samme type informasjon.

Hvis du ønsker å bli bedre kjent med hva som er viktig for deg i forhold til sunnhet, kan du for eksempel tenke over følgende:

1. Hva betyr sunnhet for meg?

2. Hva er det det gir meg? (som du kom frem til punkt 1) 3. Hva er det som er viktig med akkurat det? (punkt 2) 4. Hva ellers er det som er viktig for meg?

Ved å reflektere over disse spørsmålene kan du få et mer bevisst forhold til dine egne overbevisninger og det som er viktig for deg, knyttet til sunnhet. Det kan også gi deg mer oversikt over hva du ønsker og ikke ønsker å prioritere.

Sunnhet handler også om å forstå egne behov og hvordan vi prøver å dekke dem. Hvis vi ikke klarer å identifisere et behov, kan vi tro at det handler om noe annet, for eksempel kosthold, kropp eller trening. Vi kjenner kanskje på et savn som vi prøver å tilfredsstille gjennom å perfeksjonere deler av kroppen, men blir likevel aldri helt fornøyd og savnet vedvarer. For kanskje savnet handler om noe helt annet, kanskje det egentlig ikke handler om å få en perfekt kropp, men om noe mer grunnleggende som f.eks. anerkjennelse?

Alt vi gjør starter utfra en følelse, og alt vi gjør er i bunn og grunn et forsøk på å tilfredsstille noen grunnleggende behov som vi alle mennesker har.

Det kan være behovet for trygghet, anerkjennelse, kjærlighet, selvrealisering med mer.

Men sunnhet betyr ikke bare å ha det bra og oppnå positive følelser og tilstander. Det handler også om å kunne mestre det som kommer av motgang og ubehagelige opplevelser. Det er å tillate seg selv å være menneske på godt og vondt. Kunne si ja til det en har lyst til, og nei til det man ikke har lyst til. Gi rom for å hvile når en kjenner seg sliten. Gi seg lov til å være den en er både alene og sammen med andre, uten rigide regler og rammer for utfoldelse.

23

Foto: istockphoto

Vi trenger å gi næring til de hele menneskene vi er – ta oss selv, behovene og følelsene våre på alvor. Det er å våge å forholde seg til ulike følelser i stedet for å regulere følelsesmessige tilstander med for eksempel kontroll på kosthold, kropp, vekt og trening. Alle mennesker erfarer at opplevelsen en har av seg selv, ikke er konstant. Men, hvis misnøyen tar overhånd, da kan sunnhetsjakten bli en evig ond sirkel der man aldri blir tilfreds.

e

hvem vi føler at vi er. Uansett hva vi vil oppnå gjennom å leve «sunt», er det til syvende og sist en eller flere følelser vi ønsker å sitte igjen med.

n

For kanskje savnet handler om noe helt annet, kanskje det egentlig ikke handler om å få en perfekt kropp, men om noe mer grunnleggende som f.eks. anerkjennelse?

Vi søker deltagere

SjølVHJELPSPROGRAM «Få bukt med overspising» Tekst: cathrine nitter

Med midlar frå Extrastiftelsen har ROS fått moglegheit til å undersøke effekten av sjølvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising». Programmet er utvikla av den anerkjende psykiateren og spesialist på spiseforstyrringar, Christopher Fairburn, og har vist seg å ha gode resultat på menneske med overspisningsproblematikk. Studier som er gjort på programmet er primært England, og vi ynskjer på bakgrunn av dette å undersøke korleis programmet fungerer hos ROS. Kvifor er denne studien så viktig?

Det er anslått at kring 2- 3 % av den norske befolkninga har ei overspisingsliding, og enda fleire vil vera i såkalla «gråsoner» - som slit med overspisningsproblematikk.

Som ein konsekvens av overspisninga kjem ofte sjukeleg overvekt/fedme, eller så kan overvekt/fedme vera ein av grunnane til at ein i utgangspunktet utvikla overspisningsproblematikk. Av denne grunn er det mange som oppsøker hjelp for vektreduksjon eller livsstilsendringsbehandling utan å vera klar over at spiseproblemet er forankra i underliggjande psykisk problematikk. Grunna lite forsking og manglande kompetanse i behandlingsapparatet vil det også vera ein del med overspisningsliding som blir henvist til livsstilsendringsbehandling – nettopp fordi det er lettere å sjå overvekta enn spiseforstyrringa. Har ein overspisningsliding vert diverre livstilsendringsbehandling meir

24

«symptomlettebehandling» - fordi ein tar tak i symptom og ikkje dei underliggjande årsakene til kvifor overspisninga i utgangspunktet skjer.

Overspisningsliding er den vanligste lidinga innan spiseforstyrringar – og difor er det svært viktig at det eksisterer gode tilbod også til denne gruppa.

«Få bukt med overspisning» er det mest evaluerte programmet innan sjølvhjelp for spiseforstyrringar.

Programmet tar utgangspunkt i kognitiv åtferdsterapi (KAT), som skal være den beste kliniske behandlingsmetoden for denne gruppa.

Kven søker vi etter?

Målgruppe for prosjektet er menneske med overspisningsproblematikk som har lese boka «Få bukt med overspisning», og som sjølv meiner at dette programmet kan være passande for dei. I boka

står det kven programmet er eigna for. Vi vil difor ta utgangspunkt i dette og ein individuell samtale med den enkelte. Dette programmet er vegleia sjølvhjelp, kor vedkomande sjølv er i førarsetet, medan rådgjevaren i ROS står på sidelina som motivator og vegleiar.

Prosjektet har fått midlar for to år, frå 01.01.18 – 31.12.19 og er eit samarbeid mellom ROS og Høgskolen i Sørøst-Norge, Institutt for helse-, sosial og velferdsfag.

Studien vil ta utgangspunkt i kvantitative spørjeskjema som deltakarane får før, under og etter programmet.

Evalueringsskjemaene er elektroniske og anonyme.

Kva er hensikta med studien og kva inneberer deltaking?

Vi ynskjer å måle brukarens erfaringar med programmet, samt fange opp årsaker til eventuell drop out undervegs. For den enkelte deltakar inneberer deltaking å fyrst lese boka «Få bukt med overspising», samtale med rådgjevar samt vegleiande sjølvhjelpssamtaler ein gong per veke/annenkvar veke i den perioda ein er deltakar. Det vil vera individuelt kor langt tid den enkelte deltakar bruker på programmet, men i snitt må ein rekna med rundt 15- 20 veker. Vi skal

følge malen i programmet, noko som inneberer at samtalene ikkje skal ha en varigheit utover 25 minutt.

Kva skjer med informasjonen om deg?

Alle data vil bli behandla konfidensielt og på ein forsvarleg måte i henhold til Høgskolen i SørøstNorge sine rutinar for datasikkerheit. Dette inneberer at rådgjevarane og prosjektleiar vil ha tausheitsplikt ovanfor alle personopplysingar som samlast inn.

Ingen andre personar vil få tilgang til det innsamla datamaterialet frå studien. Datamaterialet vil bli anonymisert og sletta når prosjektet er avslutta, innan tre år etter avslutta prosjekt, frå den 31.12.19.

Resultat vil publiserast i ROSinfo og vera ein del av den informasjonen ROS vidareformidlar via seminerer, føredrag, fagartiklar og kronikkar.

Det er frivillig å delta i studien. Du kan kva tid som helst og uten å oppgi nokon grunn trekke ditt samtykke til å delta.

Resultat frå denne studien kan gi viktig kompetanse og erfaring til vidare arbeid i ROS så vel som behandlingsapparatet. Prosjektet skal gjennomførast på ROS sine sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Vi startar offisielt opp med samtaler i mars/april 2018.

Slit du med overspising og ynskjer å vera med? Ta kontakt med oss! Alle som melder interesse vil få utdjupa informasjon på epost.

Send mail til følgjande adresser; - Deltakarar i Hordaland: bergen@nettros.no - Deltakarar i Oslo/Akershus: oslo@nettros.no - Deltakarar i Rogaland: rogaland@nettros.no Prosjektleiar for dette prosjektet er Cathrine Nitter.

Jobbar du med problematikken og/eller kjenner grupper som kunne vore aktuelle å kople inn i prosjektet, send mail til cathrine@nettros.no. Andre brukarar må henvenda seg gjennom dei lokale e-postadressene.

Er dette programmet aktuelt for deg anbefaler vi deg å kjøpe boka bak programmet. Uavhengig om ein ynskjer å delta eller ikkje gir boka god innføring i tematikken.

Boka kan kjøpast hos dei fleste bokhandlarar eller bestillast på nett. Boka heiter «Få bukt med overspisning» og er forfatta av Christopher Fairburn.

25

Et innblikk i hvordan overspisingslidelse møtes i norsk helsevesen Denne artikkelen oppsummerer erfaringer fra mastergradsoppgave i klinisk helsevitenskap ved studieretningen fedme og helse ved NTNU i Trondheim. Formålet med oppgaven var å frembringe brukererfaringer med norsk helsetjenestetilbud hos personer som er diagnostisert med overspisingslidelse. Slik innsikt i brukeres erfaringer kan benyttes som verktøy for å forbedre og kvalitetssikre helsetjenestetilbudet som per dags dato foreligger.

Tekst: mari raavand

Diagnose og behandlingstilbud uteblir

Tidlige tiltak og en rask behandlingsrespons er viktig for tilfriskningsprosessen og for behandlingsutfallet ved spiseforstyrrelser. Det vil derfor være fordelaktig å etterstrebe en rask diagnostisering og behandling av overspisingslidelse. Funn fra mastergradsstudien indikerer imidlertid at diagnostisering og behandling lenge uteblir. Dette gir grunn til å mistenke at en raskere diagnostisering og behandling vil være fordelaktig sammenlignet med dagens praksis i norsk helsevesen. Basert på kunnskapen vi i dag har om psykiatrisk, psykisk og somatisk komorbiditet ved overspisingslidelse, vil en tidlig diagnostisering med påfølgende behandlingstilbud også kunne tenkes å redusere forekomst eller sykelighet av slike.

Kunnskapsmangel om overspisingslidelse

Mastergradsstudien viser at overspisingslidelse sjeldent

26

blir tematisert av helsepersonell. En årsak til dette er trolig underliggende kunnskapsmangel. Dette er også synlig i en rekke tidligere studier, som har vist at helsepersonell ofte ikke har adekvat kunnskap til å fange opp en overspisingslidelse. Resultatene fra mastergradsstudien indikerer at både primær- og spesialisthelsetjenesten mangler kunnskap knyttet til diagnostisering og håndtering av overspisingslidelse, og at en kunnskaps- og kompetanseheving hva gjelder lidelsen er nødvendig hos norsk helsepersonell.

Normalisering av spisemønster som behandlingsmål, ikke normalisering av kroppsvekt Deltakerne i masterstudien fortalte at helsepersonell ved helsekonsultasjoner ofte forenklet spiseproblematikken til å handle om kunnskapsmangel

om livsstil. Dette var gjennomgående, både for tiden før og etter diagnose på alle behandlingsnivå. Deltakerne fortalte at et slikt behandlingsfokus medførte høyt stressnivå knyttet til kropp og mat, i tillegg til en følelse av å være mislykket. Økt overspising ble ofte oppgitt som resultat av helsekonsultasjoner med dette fokuset.

I følge de nye nasjonale retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, bør behandling for overspisingslidelse ha fokus på bortfall av symptomer og kliniske trekk som kjennetegner lidelsen. For behandlingstilnærmingene som anbefales for overspisingslidelse, bør derfor normalisering av spisemønster med fokus på bortfall av overspisingsatferd, og ikke vektreduksjon, være hovedfokus og hovedsakelig behandlingsmål. Streng diett anses i følge tidligere litteratur som den sterkeste risikofaktoren for utvikling av spiseforstyrrelse, men er også sterkt assosiert med vektøkning og utvikling av fedme. Sammenhengen mellom overspising og slanking synes å kunne forsterke hverandre. Vektreduserende tiltak vil som oftest være utilstrekkelig for å få bukt med en overspisingslidelse. Tidligere studier har vist at overspisingen ofte fortsetter, eller i verste fall forverres, ved behandling som kun tar for seg reduksjon av kroppsvekt uten å adressere overspisingen og underliggende problemer.

På bakgrunn av masterstudiens funn sett i lys av tidligere forskning, kan det for det første potensielt tenkes at overspisingslidelsen påvirkes negativt eller trigges som et resultat av slankeintervensjoner som blir anbefalt av helsepersonell, men som ikke gir tilfredsstillende eller ønskede resultater. Helsepersonell kan altså potensielt ha en negativ påvirkning på pasienters overspising, ved å øke fokus og stress rundt kropp og vekt, samt at det oppfordres til slankekurer, uten at pasientene får tilstrekkelig oppfølging. Dette kan muligens lede deltakerne inn i et negativt mønster med usunne dietter og svært strenge slankeregimer, som i sin tur kan lede til en negativ sirkel med streng slanking og overspising om hverandre. Det vil derfor være essensielt å innføre andre alternative behandlingstilnærminger for overspisingslidelsen enn å tilby vektreduksjonsintervensjoner alene.

27

Fedmekirurgi

Et annet funn i masteroppgaven som underbygger at helsepersonell er fokusert på kroppsvekt, er at fedmekirurgi synes å hyppig bli foreskrevet og en vanlig behandling å tilby uten å utrede for overspisingslidelse.

Nasjonale retningslinjer for behandling av overvekt og fedme oppgir at fedmekirurgi er kontraindisert for pasienter med spiseforstyrrelser, da en ubehandlet spiseforstyrrelse fremdeles vil vedvare etter operasjon.

De fleste studier viser at fedmekirurgi av pasienter med overspisingslidelse gir høyere forekomst av postoperative komplikasjoner, mindre vekttap, større sekundær vektoppgang og et generelt dårligere langtidsresultat.

Forskningsgrunnlaget hva gjelder fedmekirurgi for pasienter med overspisingslidelse er imidlertid fremdeles mangelfullt, og det er få studier som ser på langtidseffekter. Overstående indikerer likevel at behandlingstilnærmingen som kreves for tilfriskning fra overspisingslidelse ikke utelukkende kan tilfredsstilles med kirurgi. At denne studien gir inntrykk av manglende utredning for overspisingslidelse i forkant av fedmekirurgi vil derfor kunne få negative konsekvenser og gi negative brukererfaringer med helsevesenet.

Psykologisk behandlingstilnærming

Resultatene i mastergradsstudien gir inntrykk av at psykologtilbudet for overspisingslidelse er lite utarbeidet i norsk helsevesen. Atferdstiltak rettet mot overvekt og overspising synes å delvis iverksettes uten at psykoterapeutisk arbeid rettet mot underliggende og vedlikeholdende faktorer inkluderes.

De nye nasjonale, norske retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser gir etter vurdering av forskningsgrunnlaget, samt klinisk erfaring og brukererfaring, en sterk anbefaling om psykoterapi for å behandle overspisingslidelse. Videre oppgis det i disse retningslinjene at eventuell vektreduksjon først bør bli tema etter endt behandling for overspisingslidelsen.

Det at svært få av deltakerne i mastergradsstudien har fått oppfølging over lengre tid hos psykolog kan indikere at veldokumenterte behandlingsmetoder som psykoterapi sjelden blir benyttet for overspisingslidelse.

Det ser derfor ut til at praksis i norsk helsevesen ikke har vært i samsvar med anbefalinger for behandling av overspisingslidelse.

28

Pasient- og behandlerrelasjon

Deltakerne i studien som oppga vektproblematikk fortalte om vektstigma, vektdiskriminering og vektrasisme utøvd av helsepersonell. Flere fortalte at dette var gjennomgående både for tiden før og etter diagnose. Deltakerne sa at dette medførte negative følelser og økte negativ selvevaluering, som igjen økte trangen til å overspise. Eksponering for vektrelatert mobbing og vektstigma er i en rekke studier vist å kunne medføre negative konsekvenser som blant annet depresjon, lav selvtillit, økt sannsynlighet for overspising, dårligere brukererfaringer med helsetjenestene, økt sannsynlighet for å unngå legetimer og en økt risiko for vektøkning. På bakgrunn av dette, blir det derfor relevant å mistenke at deltakerne i masterstudien sin kontakt med helsepersonell kan ha påvirket overspisingslidelsen negativt. At mange av deltakerne ytret at helsepersonell ofte ga dem skyldfølelse for overspisingen, noe som økte skamfølelsen knyttet til overspisingen og depresjon, kan underbygge dette.

Videre sa deltakerne at helsepersonell fikk spiseforstyrrelsen til å handle om et spørsmål om viljestyrke og kunnskap om kosthold, og at de selv var skyld i problemet. En slik oppfatning av helsepersonell har i tidligere studier vist seg å være positivt korrelert med skam og stigma, som igjen kan gi økt overspising.

Dette indikerer at dagens brukererfaringer med behandlingstilbudet som i dag foreligger, på mange måter kan være triggende for økt overspising. Både helsepersonells sterke oppfordring til vektreduksjon og påført skam- og skyldfølelse vil i tillegg til å potensielt være en triggende faktor for overspisingen, også kunne være en opprettholdende faktor som gjør problemet selvforsterkende.

Avslutning

Kort oppsummert gir resultatene i mastergradsstudien sterke indikasjoner om at dagens helsetjenestetilbud ikke står i forhold til behovet til pasienter med overspisingslidelse, ved at tilbudet som i dag foreligger oppleves av pasientene som utilstrekkelig og lite utviklet. Mastergradsstudien konkluderer med at det foreligger sterke indikasjoner for at helsetjenestetilbudet for personer med overspisingslidelse i Norge ikke er godt etablert og i tråd med forskningsdokumentert kunnskap.

ROS aktiviteter/tilbud RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til kropp, mat og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus, samt i Trondheim, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser

ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon.

Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med SUS) og Hordaland (isamarbeid med HUS).

For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

29

Trenger du noen å snakke med?

ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, mandag til torsdag.

Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no

Johan R. Sunde AS 6037 EIDSNES Tlf. 70 19 07 03 - www.jrsunde.no

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Solli Sykehus Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00 www.sollidps.no

30

Aaserud Møbler A/S Rolighetsv 9

1738 BORGENHAUGEN

Tlf. 69 16 66 60

Husebybadet Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75

Kiwi Bølevegen Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74

City Garn og Broderi

Kulltangvegen 70 3921 PORSGRUNN Tlf. 35 55 74 56

Haarcompagniet AS Storgata 6 3050 MJØNDALEN Tlf. 32 87 68 40

Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44

Indremisjonshjemmet VISST NYTTER DET

Tlf: 69 83 31 00 - Fax: 69 83 31 01 www.fossumkollektivet.no e-post: post@fossumkollektivet.no

Ytrebygda bydel Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Hollendergaten 15 5017 BERGEN Tlf. 55 31 71 78

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

T: 64 97 23 00

Lindesnes

Marnardal

Mandal Åseral

Skolegata 14, 7240 HITRA Tlf. 72 81 13 60 - www.gurikunna.vgs.no

Fruene Haugestad AS

M: post@kisif.no

Haugestadbakken 7 3404 LIER

W: http:/kisif.no

Tlf. 32 84 58 58

A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Barnevern Sør

Guri Kunna videregående skole

4509 MANDAL - Tlf. 38 27 35 35

Bestilling: E-post: bestilling@fruenehaugestad.no www.fruenehaugestad.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no

www.capioanoreksisenter.no

Luster kommune

gaular.kommune.no

Psykiatritjenesten os.kommune.no

Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no

Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

sel.kommune.no

royken.kommune.no

Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no

Herøy kommune

avd Psykisk helsearbeid www.heroy-no.kommune.no

Psykisk Helseteam

luster.kommune.no

gjovik.kommune.no

avd. for Psykisk Helsearbeid rana.kommune.no

Barneverntjenesten rade.kommune.no

31

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2017 fikk ROS 2000 flere henvendelser enn året får.

Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no