ROSinfo 4/19

04/19

F O K U S: K J Æ R L I G H ET

KJÆRLIGHET Det reneste og enkleste av alt, men likevel så vanskelig. Vi kjenner det så godt når vi ser inn i små og uskyldige øyne eller i møte med dyr og natur. Der opplever vi ingen masker – møtet oppleves rent, ekte og ufarlig. Ingenting å beskytte seg imot.

Etter hvert som vi vokser opp, setter livet sine spor og det er ikke like lett å være nær. Paradoksalt nok, da det er denne nærheten vi innerst inne lengter etter.

Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til ordet kjærlighet og betydningen av ordet. Det har vært viktig for meg. Det som der imot har vært utfordrende er følelsen av å ha vokst opp i et samfunn som ikke helt har tatt til seg ordet kjærlighet. Som ikke har tatt kjærlighet på alvor. Som ikke har forstått hvor viktig det er for at vi mennesker skal kunne utvikle oss og blomstre. Kjærlighet er trolig den beste medisin som finnes innenfor psykisk helse. Opplevelsen av å bli sett og akseptert akkurat som den man er, er på en måte undervurdert eller har ikke sunket dypt nok inn i vår samfunnskultur.

Temaet er viktigere enn noensinne. Med stadig flere unge som sliter psykisk, nettverk på Instagram og andre steder som mellom linjene gang på gang prøver å sende oss et etterlengtet budskap «se meg – se meg på ordentlig – den jeg er dypt der inne». Men med et samfunn som får det travlere og travlere kan det se ut som om systemet ikke tar seg tid til dette. Noen ganger kan det virke som om vi lukker øyene og håper på at det skal gå over. I mellomtiden tar stadig flere unge sitt eget liv – mens det de dypest sett lengter etter er å bli sett. Kjenne seg betydningsfull.

Høre til.

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

Hvordan er dette mulig i ett av verdens rikeste og lykkeligste land? Hvorfor klarer vi ikke å vise nok medfølelse og varme både ovenfor andre, men også ovenfor oss selv? Det henger nemlig sammen. Den kjærligheten, medfølelsen og varmen du møter andre med må komme fra et autentisk sted inne i deg selv. Først da kan vi virkelig møtes uten masker.

ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no

Følelsesspekteret til oss mennesker er stort, og det tar tid å bli kjent med egne følelser. Er det ikke på tide at en så stor og viktig del av det å være menneske får sin rettmessige samfunnsplass fra vugge til grav? Og at alle voksne som på ulike måter skal veilede barn og unge også har lært hvordan vi kan håndtere både gode og vanskelige følelser. Alle ønsker vel å bli møtt av noen som ser og forstår? Som utstråler varme og trygghet. Som har tydelige grenser, men som samtidig kan veilede oss i å romme livet når det gjør vondt. Dette er viktige egenskaper som må ligge til grunn for at vi skal utvikle oss til trygge kjærlighetsfulle samfunnsborgere.

ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no

ROS ønsker at alle som trenger det skal ha et sted å gå til eller henvende seg til hvor de føler seg sett og akseptert. Fullt ut som den man er. Sosiale medier har ført mye positivt med seg, men vi ønsker også å skape trygge, varme og kreative plattformer hvor mennesker kan fysisk møtes. Vi er tross alt sosiale vesener som blomstrer når vi er sammen med andre.

Håper å se mange av dere på vårt fantastiske 2 dagers seminar om selvmedfølelse den 31.03 og 01.04 neste år. Der får dere innblikk i mange gode øvelser som hjelper deg å åpne mer opp for kjærlig medfølelse for deg selv og andre.

Riktig god jul og et kjærlighetsfylt NYTT ÅR!

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no

Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marianne Clementine Håheim Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi

INNHOLD 4

Ein stad kor vi høyrer heime

6

Spiseforstyrrelser og seksualitet

9

Du bærer så tungt

10

En bedre del av meg selv

4

13 Leserinnlegg

14

Hva trenger jeg?

18

En reise med brukerperspektivet

21

Mine tyngste erfaringer, min største styrke

22

Hvem er jeg uten krykken?

24

Rådgivers hjørne - å stå nær

26 Bokanmeldelse 28

ROS sitt tilbud

10

18

FOKUS

EIN STAD KOR VI HØYRER HEIME TEKST: MARIANNE C. HÅHEIM Mi historie med spiseforstyrringar starta med kjærleik og slutta med kjærleik – nærare bestemt ei håplaus forelsking i eine enden, og eit forhold som rauk i andre enden. Derimellom tenkte eg mykje på kva kjærleiken burde vere og burde kunne gjere.

Problema mine starta med eit ønske om å bli sett av ein spesiell person. Eg var 13 år, han var eldre, vi jobba tilfeldigvis på same stad ein sommar. Tanken om å endre på kroppen min for å bli likt, kom fort til meg. I dag forstår eg at det å tru at ein må endre seg for å bli verd merksemd eller kjærleik, er ein tanke som botnar i låg sjølvkjensle, men slikt var eg ikkje klar over den gongen.

Eg trudde det var normalt å sette i gang kroppsendringsprosjekt for å oppnå nokon sin gunst. Eg hadde jo sett alle dei amerikanske high school-filmane kor jenta sin drastiske make-over fører til at ho endeleg får kjærast!

Slankeprosjektet vart til ei spiseforstyrring som fort tok overhand, og gjorde at eg heilt gløymte han som hadde vore så viktig i byrjinga. Mange år med anoreksi og bulimi følgde. Eg hadde låge tankar om meg sjølv, og var alltid på leiting etter noko å forbetre. Kropp, vekt, identitet og verdi hang i mitt hovud uløyseleg saman.

Den perfekte kroppen og den perfekte kjærleiken skulle følgje av kvarandre og vere grunnar til kvarandre. Kvar gong det ikkje gjekk min veg i kjærleikslivet, forklarte eg det med at eg var for tjukk/stygg/feil.

Ein person som berre vil bli glad i ein dersom ein har ei viss vekt eller ein viss utsjånad, høyrest ikkje ut som min type fyr i dag, men det er ein annan diskusjon.

4

Eg var i fleire forhold i løpet av dei åra eg var sjuk.

Det er ikkje lett å kombinere ei spiseforstyrring og ein relasjon. Eg hadde eit umetteleg behov for stadfesting, samtidig som eg sjeldan ville akseptere eller tru på komplementa partnaren gav meg. Det var vanskeleg å ete saman, fordi eg skamma meg sånn. Det var vanskeleg å bli heilt nær, fordi sjukdommen alltid var der mellom oss, som ein barriere. Eg ville så gjerne bli sett, omfamna og trøysta, men torde ikkje å opne meg, i frykt for kva konsekvensane kunne bli.

« Eg lengta etter ein kjærleik som skulle gjere meg heil, og gjere meg frisk. Som skulle fylle meg opp, og gi meg meining i livet. Eg trudde den riktige kjærleiken kunne gjere det eg ikkje sjølv klarte.»

I mitt første langvarige forhold, tidleg i tjueåra, låg eg rutinemessig i senga og gret ved sidan av kjærasten min etter at han hadde sovna. Eg kjente meg mykje einsam, både med og utan kjærast. Eg trudde det var fordi eg ikkje hadde funne den rette. Mi tru på kva den riktige kjærleiken ville kunne urette, var enorm. Eg lengta etter ein kjærleik som skulle gjere meg heil, og gjere meg frisk. Som skulle fylle meg opp, og gi meg meining i livet. Eg trudde den riktige kjærleiken kunne gjere det eg ikkje sjølv klarte. Kvar den trua kom frå, veit eg ikkje. Kanskje frå Disney-filmar, kanskje frå boyband-balladar, kanskje frå eit inderleg håp om at det fanst ei ytre løysing på problema mine.

Vi stiller store krav til kjærleiken, for vi har jo høyrt at han kan overvinne alt. Under arrangementet «Hva vi snakker om når vi snakker om: Kjærlighet» på Litteraturhuset i Bergen, prøvde filosofane Monica Roland og Espen Gamlund saman med litteraturvitar Christian Refsum å finne ut av kjærleikens vesen. Eg kan kjenne meg igjen i ein av Roland sine analysar: «Vi forsøker å realisere oss sjølve gjennom den romantiske kjærleiken. Vi skal vere så lukkelege; så perfekte heile tida».

Viss kjærleiken blir nok ein stad kor ein skal prestere, og parforholdet nok ein fasade ein skal oppretthalde, kan ein fort ta ein dårleg periode som eit nederlag. Då har ein kanskje feil forventningar. Slik hadde eg det sjølv i mange år – viss parforholdet vart vanskeleg, tolka eg det som at heile relasjonen var feil. Eg trudde det var meininga at det skulle vere enkelt å leve saman med den rette. Dei umogelege ideala mine har vore kjelde til mange skuffelsar og mykje sorg. Både den perfekte kroppen og den perfekte kjærleiken viste seg å vere illusjonar. Jobben har vore å akseptere at det var ideala som var feil, ikkje verkelegheita.

Eg skjønte til sist at det var eg sjølv som måtte gjere jobben med å bli frisk. Etter over 10 år med spiseforstyrringar, begynte eg langsamt å leite etter og forme ein frisk identitet. Forholdet eg hadde vore i, tok slutt i prosessen. Å vere i ein relasjon kor den eine er sjuk og den andre frisk, gjer noko med dynamikken, og vi tolte ikkje endringa. Som frisk trengte eg ikkje ekskjærasten min på same måte som tidlegare. Det skapte eit hol i forholdet som vi ikkje klarte å lappe saman att.

Han som er sambuaren min i dag, er den einaste kjærasten eg har hatt som frisk. Det er annleis, og det er godt. Det betyr ikkje at kvar dag er ein dans på roser, men det betyr at vi kan klare å kome heilt nærme, viss vi prøver.

På Litteraturhuset refererte Christian Refsum til filosof Simon May, som har definert kjærleik slik: Kjærleik er det som gir oss håp om at det finst ein stad kor vi høyrer heime. Det er ein definisjon eg likar. Viss kjærleiken er som ein heim, kjem han ikkje alltid til å vere i perfekt orden, og vi kjem ikkje alltid til å vere heilt fornøgde med han, men han kjem alltid til å kjennest trygg, og til å romme oss.

HEARTBREAK PLAYLIST (ca. 2003-2010) Pitseleh – Elliott Smith Blue and Yellow – The Used History – Funeral For A Friend Cannonball – Damien Rice Wish You Were Here – Pink Floyd A Stone – Okkervil River Cripple and the Starfish – Antony and the Johnsons Hurricane Gilbert – Håkan Hellström Lucky You – The National re:stacks – Bon Iver

5

FOKUS

S E K S U A L I T ET OG S P I S E F O RST Y R R E L S E R TEKST: LINE ORVEDAL OG LINN BÆRA Det å ha et anstrengt forhold til egen kropp og til mat, vil for de fleste av oss påvirke vårt forhold til egen seksualitet og vår seksualitet i relasjon med andre. Det er vår erfaring at det snakkes svært lite om seksualitet, både innenfor terapifeltet og i samfunnet generelt. I de tilfeller hvor dette har blitt et samtaleemne, opplever vi hvor viktig det er for mange å få snakket om.

Seksualitet som begrep

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksualitet på følgende måte: «Seksualitet er et grunnbehov som utgjør et aspekt av å være menneske, og som ikke kan skilles fra andre livsaspekter. Seksualitet er ikke det samme som samleie eller evnen til å oppnå orgasme, og er heller ikke summen av hele vårt erotiske liv. Alt dette kan være en del av vår seksualitet, men behøver ikke være det. Seksualitet omfatter så mye, den finnes i energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet. Den uttrykkes i det vi føler, hvordan vi beveger oss, hvordan vi berører andre og selv blir berørt. Seksualiteten handler om å være sensuell, så vel som å være seksuell. Seksualitet påvirkes altså av våre tanker, følelser, handlinger, og vårt samspill med andre mennesker.»

Ved å anerkjenne vår seksualitet som et grunnbehov, og et aspekt av det å være menneske, vil den være å regne som likestilt med behovene for næring og hvile. Dette underbygger vår antagelse om viktigheten av å sette

6

«Å lytte til og kjenne våre behov, ønsker og grenser, er viktig i forbindelse med å leve i tråd med sin egen seksualitet. Akkurat dette er noe av det som ofte oppleves vanskelig når man har en spiseforstyrrelse.» seksualitet på agendaen i samtale med mennesker som ofte underkjenner sine egne grunnleggende behov, og som strever med egne grenser i møte med seg selv og andre.

Sammenhenger

Vi erfarer at det finnes klare sammenhenger mellom spiseforstyrrelsens uttrykk og hvordan en forholder seg til egen seksualitet. Det kan se ut til at det seksuelle uttrykket til en viss grad gjenspeiler det spiseforstyrrede uttrykket. Dette skriver også psykiater og forfatter Finn Skårderud om i boken «Sterk/Svak», hvor han hevder at det hos mennesker med spiseforstyrrelser sees et påfallende slektskap mellom forholdet til seksualitet og forholdet til mat.

Han knytter sågar den bulimiske adferden opp mot det grenseløse, og hvor alt eller intet står sentralt. På den andre side av skalaen står den rigide, anorektiske adferden, der seksualiteten underkjennes og totalt avkall ofte er løsningen.

Samtidig er det viktig å ikke anta at spiseforstyrrelsens uttrykk og seksualitetens uttrykk er det samme. Om

vi gjør det, er det fare for at det er mange som ikke vil kjenne seg igjen.

Hvorfor blir det vanskelig?

Å lytte til og kjenne våre behov, ønsker og grenser, er viktig i forbindelse med å leve i tråd med sin egen seksualitet. Akkurat dette er noe av det som ofte oppleves vanskelig når man har en spiseforstyrrelse. Også i tiden etter tilfriskning erfarer mange at de fortsatt føler seg ufri og utrygg på egen seksualitet. Vi vet at aksept av egen kropp ofte er noe av det siste som faller på plass ved tilfriskning, noe som sannsynligvis er med på å påvirke disse følelsene.

Samtidig tror vi at flere faktorer spiller inn. Vi lever i et samfunn med stort fokus på sex og på sexlivets mange fasetter. På tross av større åpenhet, og at det snakkes og skrives mer om sex enn tidligere, fremstår dette som en form for objektivisert seksualitet med fokus på hyppighet, antall orgasmer, hvordan bli en bedre sexpartner og så videre.

Kan vanskeligheter med å definere og finne ut av sin egen personlige seksualitet, gjennom å anerkjenne egne ønsker, behov, lyster og fantasier, være en konsekvens av den mer kommersielle og objektiverte seksualiseringen?

Snakkes det for lite om den personlige seksualiteten i terapirommet, i den gode samtalen med kameraten, eller på soverommet med partneren?

Her er det vanskelig å gi gode svar, men det er klart at alle disse faktorene spiller inn bådemed tanke på hvordan vi prater om og om vi prater om egen seksualitet.

7

FOKUS

Spiseforstyrrelsens påvirkning Et spørsmål som har kommet opp i rådgivningssituasjoner, er om det er knyttet mer problemer til seksualitet hos personer med en spiseforstyrrelse enn hos andre mennesker. Å skulle svare på det ville være ren gjetning, men det vi kan si noe om, er at når man har en spiseforstyrrelse, der både kropp og sinn i stor grad er berørt, blir trolig også forholdet til egen seksualitet påvirket. Spiseforstyrrelser er en alvorlig sykdom, nettopp på grunn av sin store inngripen i livet, både fysisk, psykisk og sosialt. Kropp blir vanskelig, følelser blir vanskelig og relasjoner blir ofte også vanskelig.

«Uavhengig av hvordan seksualiteten påvirkes i forbindelse med en spiseforstyrrelse er det å bli kjent med egen kropp, egne grenser og nytelse, en viktig del av det å finne tilbake til seg selv.»

Utfordringer knyttet til egen seksualitet kan ofte komme til uttrykk ved at :

Uavhengig av hvordan seksualiteten påvirkes i forbindelse med en spiseforstyrrelse er det å bli kjent med egen kropp, egne grenser og nytelse, en viktig del av det å finne tilbake til seg selv. Å avstå fra eller fornekte seg et av våre mest grunnleggende behov kan gi grobunn for savn og gi følelsen av å ikke fortjene eller være god nok.

•

• • • •

•

Nærhet kan oppleves vanskelig, samtidig som nærhet kan bli et substitutt for et annet behov og en avhengighet.

Nakenhet kan være uutholdelig, samtidig som det kan fungere som en flukt.

Sex kan være umulig, samtidig som det kan være et uttrykk for selvskading.

Sex kan være noe man føler man må, samtidig som det kan være noe man ikke klarer å la være.

Kroppen kan fremstå som en rustning og beskyttelse, samtidig som den oppleves som blottet i nærhet til andre.

Man kan oppleve kroppsforakt, eller ikke oppleve kroppen i det hele tatt.

Mange vil kanskje kjenne seg igjen i flere av punktene.

Det er sjelden enten/eller i virkeligheten. Hvordan man opplever kroppen, nakenhet, nærhet og sex, kan variere fra dag til dag, og det kan variere i ulike faser av livet, samt i ulike faser av spiseforstyrrelsen og tilfriskningen.

Åpenhet og bevisstgjøring

Vi har erfart at å åpne opp for og anerkjenne egen seksualitet kan være: • • • •

En måte å klare å finne tilbake til gode følelser og glede i hverdagen.

En måte å bli kjent med egen kropp igjen.

Et sted å finne nærhet og trygghet sammen med partner.

Et sted å kjenne på egne grenser, ønsker og behov.

8 Illustrasjon: istockphoto

Både onani og nærhet, intimitet og sex med en partner, kan bidra positivt i egen tilfriskning. For å muliggjøre en positiv opplevelse av dette sammen med en partner, bør relasjonen bære preg av trygghet og respekt.

Videre er det viktig at det er en selv som eier denne utforskningen.

For mange kan onani være en mindre utfordrende arena og et trygt sted å begynne, samtidig som det også egner seg godt til å dele med en partner. Det viktigste er å alltid å kjenne etter på egne behov og lyster, og å våge å være tilstede med sansene og hengi seg til øyeblikket.

Vår seksuelle lyst og opplevelse påvirkes av mange faktorer som blant annet undervekt, stress, søvn, prestasjonsangst og nedstemthet. Det er helt normalt å ikke oppleve lyst når man ikke har det bra. Det er også helt normalt at seksuallysten svinger over en tidsperiode. Dette gjelder alle. Ofte kommer lysten og gleden tilbake når man selv får det godt igjen. Dersom man opplever å mangle lyst eller at egen seksualitet forblir vanskelig er dette også noe man kan få hjelp med. Både ved å snakke med nære eller profesjonelle hjelpere.

Et viktig første skritt er kanskje å få vite at det ikke er noe galt eller rart med akkurat deg. Det er helt normalt at egen seksualitet påvirkes mer eller mindre av en spiseforstyrrelse og på bakgrunn av hvordan man har det. Ikke la skam eller frykt stå i veien for å finne nytelse og nærhet til egen kropp eller til en partner.

Egen seksualitet er viktig å anerkjenne og tillate – den er en naturlig del av det å være menneske.

DU BÆRER SÅ TUNGT «Du bærer så tungt, kan jeg hjelpe deg?»

Spurte jenten som kom i retning mot meg «Nei takk» svarte jeg, «jeg skal ikke langt» selv var jeg usikker på om jeg snakket helt sant Etter en stund med den tunge sekken på ryggen startet samtalen med hun som jeg kaller styggen «Du er så svak, stygg og feit. Ikke rart alle rundt deg synes du er teit» For hver samtale med styggen ble sekken tyngre Hun hadde mindre makt da jeg var yngre mens dagene, månedene og årene bare går Blir skuldrene som bærer sekken fylt med sår «Jeg står på samme plass, jeg kommer ikke lenger Jeg vil så gjerne ha hjelp, men jeg vet ikke hva jeg trenger» «Du bærer så tungt, la meg hjelpe deg» Sa jenten, som nå var blitt dame, da hun kom gående mot meg Jeg svarte «Jeg får den ikke av, den er altfor tung, Men det er mitt problem for det er jeg som er dum» «Jeg vet om styggen i sekken» sa damen «Men hun blir lettere om vi bærer henne sammen» Etter en stund ble sekken lettere enn luft og omgivelsene fikk en blomstrende duft Med tiden vil sårene på skuldrene gro, med riktig motstand og motivasjon holder styggen seg i ro Jeg synes synd i styggen, hun trengte en å klandre Men vet du, Jeg, et menneske fullt og helt, er like mye verd som alle andre Therese Nitter

9

EN BEDRE DEL AV MEG SELV TEKST: INGRID MARVIN. FOTO: PRIVAT På barneskolen var Leon litt større enn de andre i klassen, uten at det plaget han særlig mye. Da han som fjortenåring begynte å trene på studio sammen med venner, var motivasjonen til å komme i bedre form aller mest noe sosialt og uskyldig. Verken han selv eller familien forutså at dette skulle bli starten på utviklingen av en sykdomsperiode med alvorlig anoreksi.

Treningen ga raskt resultater som fikk Leon til å ønske seg mer av vektnedgangen som føltes så bra. Planen ble å bytte ut flere og flere matvarer for å sikre at han fortsatte å gå ned i vekt.

– Jeg måtte trene veldig mye i tillegg til den strenge dietten, helst hele tiden, både løping og styrketrening.

Til slutt mistet jeg kontrollen ved å prøve å kontrollere for mye. Jeg fikk anoreksi.

Foreldrene merket at noe var galt. Det opplevdes uvanlig for restaurantfamilien at Leon plutselig ikke kunne spise maten de serverte hjemme. I tillegg merket foreldrene at han trakk seg vekk fra vennene sine. De kontaktet en offentlig psykolog for å få hjelp. Likevel fortsatte den negative sykdomsutviklingen.

– Selvfølgelig mislikte jeg å ikke lenger være like mye sammen med venner, men på den tiden var de positive sidene ved kroppsprosjektet mye større enn de negative sidene. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre de kroppslige forandringene som jeg hadde sett for meg, og da var det verdt det å kutte ut de andre gledene i livet. Jeg var på en måte fornøyd med det, selv om jeg aldri i mitt liv har vært mer misfornøyd.

Utfordringer med behandling

Med en forverring i Leons anoreksitilstand valgte foreldrene å oppsøke privat psykologisk behandling. Her opplevde Leon en situasjon som brøt tilliten han hadde til både behandlerne og foreldrene sine.

10

– Jeg følte ikke helt at behandlerne forstod meg, så jeg ville på et tidspunkt ikke snakke med dem. Løsningen på dette ble at behandleren i stedet brukte timen til å snakke alene med moren og faren min, uten å inkludere meg. Å bli satt utenfor på den måten, føltes som om jeg ble slått bakfra både av behandleren og av familien min. Dolka i ryggen liksom. Det ødela hele tillitsforholdet. Jeg fortsatte ikke med den behandlingen etter dette.

Den påfølgende sommeren med familien ble ekstra vanskelig. Familiereisen til Italia med hotellbufféer og restaurantbesøk ble nesten umulig for Leon å gjennomføre. Han stolte ikke lenger på noen når det kom til mat, og familien forsto på nytt at det ikke var mulig å gå uten behandling.

På BUP fikk Leon en psykolog som han fikk en god kjemi med og følte han kunne stole på. Allikevel ble Leon stadig sykere.

– Det er ikke så mye en behandler kan gjøre hvis den syke ikke er klar for å gjøre endringer selv. Man må nesten nærme seg bunnen før man kan begynne å klatre oppover.

Sluttet på skolen

Jo mer vekten gikk ned, jo dårligere ble Leon psykisk og sinnsmessig. På skolen skjulte han seg i store hettegensere. Fra å snakke høyest i klassen og tulle med de andre, hadde han blitt en stille og tilbaketrukket gutt som aller helst ville reise hjem fra skolen i stedet for å delta i timene.

Leon ble overbevist om at han ikke var bra nok for vennene sine lenger, og begynte å holde seg unna dem.

Til slutt ble det så smertefullt for Leon å være på skolen at han i samråd med BUP-psykologen bestemte seg for å trekke seg ut av skolen for en periode.

«På en biltur hjem fra et familieselskap sa jeg til moren min at nå trenger jeg noe hjelp. Nå trenger jeg å bli lagt inn. Nå må dere fikse det, jeg klarer ikke det her.»

Julen som ble vendepunktet

Nå hadde Leon vært syk i over et år, og hadde etablert et nettverk av hjelpere rundt seg, med fastlege, psykolog, ernæringsfysiolog og fysiologisk team på Ullevål. Til tross for at alle jobbet sammen for å oppnå en positiv utvikling, ble han stadig dårligere.

Til slutt var Leon så sliten og nedbrutt at han ikke orket hverken å spise eller å trene slik som tidligere. Da julen kom, med juleselskaper og julemat, noe som for de fleste mennesker med spiseforstyrrelser byr på store utfordringer, var Leon i ferd med å nå bunnen.

– Jeg lå på baderomsgulvet og gråt mens de andre var ute og spiste julemiddag. Det var jævlig kjipt. Jeg begynte å kjenne på at jeg skulle ønske at det egentlig ikke var sånn. Allikevel var det altfor viktig å ikke gi opp kroppsprosjektet ennå.

– Jeg var virkelig ille ute på den tiden. Og heldigvis forstod jeg det endelig selv. På en biltur hjem fra et familieselskap sa jeg til moren min at nå trenger jeg noe hjelp. Nå trenger jeg å bli lagt inn. Nå må dere fikse det, jeg klarer ikke det her.

Innleggelsen på Ullelvål

En fysiologisk undersøkelse viste at Leon var alvorlig svekket fysisk, og han ble derfor umiddelbart lagt inn på sykehus. Til både Leon og familiens glede, begynte han nå å spise maten han fikk. Fra nå ble målet om å bli frisk det viktigste for Leon.

11

Samtidig som Leon var innlagt, gikk han med familien sin til flerfamilieterapi ved RASP (Regional seksjon spiseforstyrrelser). Etter endt innleggelse på åtte uker, ble Leon anbefalt å overføres til en ny innleggelse, noe han til foreldrenes store fortvilelse takket nei til. Leon var blitt over 16 år, og kunne ta denne avgjørelsen selv.

– Jeg hadde ikke troa på at det skulle hjelpe. Jeg hadde allerede fått til å spise litt mer, og det var jo det virkelige livet som jeg trengte å teste. Jeg var livredd, og tenkte at hvis det her ikke går, så er det tilbake igjen.

Samarbeid mellom far og sønn

Leons far, som er kokk, tok etterhvert fri fra jobben for å hjelpe sønnen. Fra yrket sitt hadde han god erfaring med å beregne kaloriinnhold i måltider, noe som ble en stor ressurs i Leons videre tilfriskningsprosess.

– Pappa lovte meg at jeg skulle gå opp mellom 0,3 og 0,7 kilo hver uke, noe som var i tråd med behandlingsplanen min. Ikke mer og ikke mindre – aldri.

Selv om jeg hadde det kjipt mens jeg spiste, så spiste jeg alltid det som var på planen. Jeg kunne føle meg dårlig og bli deprimert i etterkant av måltidet, men jeg fulgte planen.

Faren ble med Leon på trening for å holde øye med at sønnen ikke overdrev treningen, samtidig som kostholdet ble tilpasset til treningen som ble gjort.

Leon likte oppriktig å trene, og det ble viktig for både far og sønn at Leon skulle få til å fortsette med denne aktiviteten som i utgangspunktet gav mye glede.

– Hvis jeg ikke holdt målene for vektoppgangen, så ble det ikke noe trening uken etter. Det var viktig for meg å vise at jeg likte å trene som en aktivitet i seg selv, og ikke fordi jeg skulle slippe unna maten. Jeg spiste mye mat og treningen gikk greit, jeg hadde det morsommere.

Tilbake til venner og skole

Å skulle finne tilbake til vennene sine i tilfriskningsperioden, ble en utfordring. Før innleggelsen var Leon blitt kjent som «gutten med et rart problem», og det ble vanskelig å vite hvem han nå skulle være blant vennene. Hva skulle han fortelle dem?

Som løsning valgte 16 år gamle Leon å holde et egenutviklet foredrag for hele klassen. Her fortalte

12

«Det verste som kan skje på skolen, er egentlig rykter. Så da syns jeg det var bedre å fortelle sannheten.» han om sykdommen og la ikke skjul på noe av det han hadde vært gjennom, selv om det føltes ekstremt tøft å skulle fortelle om sårbarhetene sine til både vennene og jentene han tidligere hadde vært småforelsket i.

– Det verste som kan skje på skolen, er egentlig rykter.

Så da syns jeg det var bedre å fortelle sannheten. Det var selvfølgelig sårbart å stå der og legge frem hele sin kjipe historie. Allikevel hadde jeg hatt det så kjipt frem til da, at det å eventuelt bli avvist, kun virket som en bagatell.

Klassekameratene ble rørt av hva han fortalte, noen felte ei tåre, og Leon opplevde at samtlige i klassen kom med hyggelige tilbakemeldinger. De var glade for å ha han tilbake.

Tilbake til livet som frisk

Sakte men sikkert vendte Leon tilbake til et normalt ungdomsliv. Han tok lettmotorsykkellappen og hadde det gøy i helgene. Den største merkbare oppturen kom sommerferien før videregående, da Leon ble med kameraten sin på Subway.

– Mange ganger før hadde jeg bestilt mat på Subway, men kastet den i søpla etterpå fordi jeg ikke fikk til å spise den. Men denne gangen var det annerledes, jeg spiste opp alt! Det føltes som en lenke ble dratt av meg, og for hver gang jeg fikk til noe lignende, var det en enorm lettelse og eufori. Det var lykke.

– Etter et par måneder på videregående følte jeg meg frisk. Plutselig merket jeg at jenter hadde en viss interesse for meg, og jeg følte meg bedre med meg selv. Fikk bedre selvtillit og sånne ting. Jeg fant meg en identitet.

Rundt jul på første året på videregående fikk Leon en epikrise som sa at han var frisk.

– Jeg har ikke sett meg tilbake siden det. Jeg har funnet en bedre del av meg selv.

LESERINNLEGG

LIVET UTENFOR BOBLA TEKST OG ILLUSTRASJON: GURO ELISABETH LANGNESS Jeg heter Guro, er 21 år og har de siste 10 årene slitt med anorexia nervosa. Som 14-åring ble jeg diagnostisert, og jeg har vært inn og ut av behandling siden. Jeg har gått opp til normalvekt, jeg har falt tilbake. Jeg har låst meg til nye regler og restriksjoner hvor tall har dominert hodet. Dagens viktigste aktiviteter har vært måltid, og de har foregått på mine premisser. Resten av livet har sirkulert i periferien av mat, kontroll og det evige regnestykket. Jeg har levd i min lille boble av lover.

I lengden har jeg sett hvordan anoreksiboblen ikke bare avviser det vonde, men også det gode i livet. Anoreksien har gått utover relasjoner, konsentrasjon, humør, jobb og studier. Den har ikke bare ført til permanente skader på kroppen, den har fratatt meg år jeg kunne ha brukt på noe annet. Den har fratatt meg år jeg mye heller ville brukt på det virkelige livet. Av og til tenker jeg på alle kafébesøk jeg har avlyst og alle gangene jeg ble hjemme fremfor å dra på fest. Jeg tenker på hvor

mye bedre utbytte jeg ville ha fått av forelesningene med tilstrekkelig næring i kroppen. Jeg tenker på alle julemiddagene som kunne vært foruten angst. Jeg tenker på alle hensyn jeg har måttet ta fordi kroppen var for svak. Tenk å kunne dra på trening uten frykten for å besvime, være ute om vinteren uten kuldens stikk mot den undervektige kroppen. Tenk å kunne reise uten kofferten full av «trygg mat» sykdommen har godkjent.

Disse tankene om annen mulighet er hva som motiverer meg til å kjempe kampen hver dag. Jeg har kanskje mistet noen år til kaoset, men jeg har dermed også lært mye om hva som er verdt å kjempe for. Jeg ser et alternativ til min tvangspregede hverdag som jeg ønsker å realisere. Jeg vil ha en fremtid med reiser, venner og familie, hobbyer og alt det livet har å tilby.

Jeg har gitt ti år til anoreksien, og det har stort sett bare ført vondt med seg, så hva har jeg å tape på å bli frisk?

Gi meg en fremtid hvor maten og tallene ikke hersker øverst i hierarkiet. Gi meg en fremtid hvor jeg kan yte mitt beste, hvor jeg kan lære og utvikle meg. 10 år syk er nok – jeg velger livet.

Vi i ROSinfo-redaksjonen vil gjerne høre mer av stemmene til dere lesere. Vi inviterer dere derfor til å sende inn leserinnlegg om temaer som engasjerer dere, eller erfaringer som har betydd mye for dere.

Et utvalg av innleggene vil komme på trykk i bladet.

Maks lengde for et leserinnlegg er 3000 tegn med mellomrom.

Mail: admin@nettros.no.

13

FOKUS

H VA T R E N G E R J E G ?

TEKST: NINA HVIDSTEN Når vi i ROSinfo-redaksjonen skal skrive om kjærlighet, kommer vi ikke unna det å skulle vise kjærlighet ovenfor seg selv. For er det noe vi erfarer at personer som kontakter oss synes er vanskelig, er det nettopp å være kjærlig ovenfor seg selv og sine egne tanker og følelser.

Selvmedfølelse er et begrep som stadig oftere dukker opp, og i høst hadde ROS sine første grupper innen selvmedfølelse. Våren 2020 arrangerer vi et storslått to dagers seminar om selvmedfølelse, der vi får besøk av Dr. Christopher Germer, en av pionerene bak den vitenskapelige utviklingen av selvmedfølelse.

Kan selvmedfølelse hjelpe oss til å være mer kjærlig mot oss selv? Vi spør vår egen generalsekretær Irene Kingswick, utdannet innen selvmedfølelse.

Hva betyr egentlig selvmedfølelse og hva har det med kjærlighet å gjøre?

– Selvmedfølelse handler i bunn og grunn om å behandle seg selv med godhet og kjærlighet. Om å være like kjærlig/god mot seg selv og sitt indre, som en er mot en kjær venn. Når det er sagt, er jeg varsom med å bruke ordet kjærlighet når jeg skal formidle om selvmedfølelse. Det kommer av at jeg merker en stor motstand hos enkelte når jeg bruker ordet.

14

Hvorfor tror du det er så lett å være god mot andre, men ikke mot seg selv?

– Det å være god mot andre tenker jeg er en del av den menneskelige natur. Det å bli akseptert og sett, og ha en følelse av tilhørighet er viktig for oss alle. Derfor øver vi mye på å være god mot andre gjennom hele livet. Vi har mye av fokuset vårt utover, men mangler det å søke innover, noe som er mer vanlig i østlige deler av verden.

Hvorfor denne forskjellen mellom østen og vesten?

– Kanskje det skyldes at vi har andre verdier i vesten?

At vi er mer materialistiske og mer konkurransestyrt i vår verden? Samtidig er vi veldig opptatt av modeller og diagnoser, og det å skulle «fikse» alt – helst veldig fort. Dette i motsetning til å undre seg mer over hvorfor vi opplever det vi opplever, på et dypere plan. Vi lever med et konstant tidspress, noe som gjør det vanskelig for oss å se hele mennesket. Da Dalai Lama kom til vesten på 70-tallet, var han overrasket over at vi i vesten var så negative ovenfor oss selv, og at vår indre kritiker var så sterk. Han mente at vi burde få inn mer selvmedfølelse i våre liv.

«Det som er viktig er evnen til å føle en oppriktig godhet ovenfor seg selv, at man kan skape en motvekt til den indre kritikeren.»

Hvorfor er det slik, tror du?

Hva menes egentlig med den «indre kritiker»?

– Jeg tror kanskje det handler om at vi ikke har en «følelseskultur» her i Norge, og at vi har et dårlig ordforråd for følelser. Jeg tror ordet kjærlighet er veldig sterkt for mange. Det treffer noe i oss som vi må kjenne på. Samtidig kan dette åpne opp for andre følelser, som vi kanskje ikke har ønsket å forholde oss til på lang tid.

Ordet kan også forsterke en lengsel etter kjærlighet.

– Den indre kritiker er et begrep for enn indre stemme som stadig kritiserer det du gjør. Den som forteller deg at du er feil, mislykket, ikke pen nok, ikke tynn nok, ikke flink nok. Mange har en tendens til å være svært strenge mot seg selv. Gjennom kurset jeg har hatt, har jeg erfart at det å bli bevisst hvor sterk den indre kritikeren er, kan skape en tristhet eller sorg. Mange er

ikke helt klar over hvordan de snakker til seg selv før de stopper opp. Det å ha vært så streng med seg selv kan føre til en følelse av at en har sviktet seg selv, og mange får et behov for å fylle på med godhet og varme.

Når vi snakker om kjærlighet – må man elske seg selv, eller holder det å like seg selv?

– Det er en enormt stor begynnelse å like seg selv. Det å se at man kan bety noe, og at den man er har mange verdifulle egenskaper. For noen blir ordet «elske» veldig høytflygende og rart å bruke. Derfor tenker jeg vi ikke skal henge oss så mye opp i ordene. Ord kan skape unødvendig mye motstand. Det som er viktig er evnen til å føle en oppriktig godhet ovenfor seg selv, at man

kan skape en motvekt til den indre kritikeren. Hvilke ord hver og en bruker for å definere disse følelsene, er ikke det viktigste.

Blir man ikke veldig selvsentrert av å ha så mye fokus på å være snill med seg selv?

– Nei, snarere tvert imot. Du kan ikke hjelpe andre lenger enn du har hjulpet deg selv. Om du selv ikke vet hva det vil si å romme dyp skam eller hva det vil si å kjenne på angst, er det vanskelig å møte og være en reell støtte for andre i vonde situasjoner. Det er som de sier på flyet, du må ta oksygenmasken på deg selv før du kan hjelpe andre. Dalai Lama sier: «For at noen skal utvikle genuin medfølelse ovenfor andre, må han

15

FOKUS

eller hun først ha et grunnlag for å kultivere medfølelse, og det grunnlaget er ens evne til forbindelse eller kontakt med ens egne følelser og til å bry seg om sin egen velferd. Omsorg for andre krever omsorg for seg selv.»

Har du noen tips til hvordan vi kan bli mer selvmedfølende i livet vårt?

– Noe som kan være nyttig, er å stille seg spørsmålet: «Hva trenger jeg?» og få kontakt med egne behov.

Hvis du for eksempel står på busstoppet og kjenner den indre kritikeren kommer med sine sedvanlige kommentarer, kan du forsøke å stoppe opp og spørre deg selv hva du trenger akkurat nå, for å få det bedre med deg selv. Legg gjerne hånden på hjertet for å signalisere at du bryr deg om deg selv, at du har omsorg for deg selv. Det kan også være nyttig med et indre smil. Selv om du ikke føler for det, eksperimenter litt med å smile for deg selv. Erfar hva det gjør med deg.

«Med all den ensomhet og lengsel etter nære og gode relasjoner vi opplever i samfunnet i dag, kan det å utvikle medfølelse for seg selv og andre være en svært etterlengtet medisin.»

– Det å møte seg selv og alt man er på godt og vondt, er en stor livsoppgave som krever stort mot. Jon KabatZinn uttaler at det å være tilstede med seg selv fullt og helt, er den hardeste jobben i verden. Men verdien av å være det er enormt stor. Med all den ensomhet og lengsel etter nære og gode relasjoner vi opplever i samfunnet i dag, kan det å utvikle medfølelse for seg selv og andre, være en svært etterlengtet medisin. Jeg håper derfor vårt seminar fylles opp av både personer som arbeider med mennesker, og av personer som selv trenger å lære hvordan en behandler seg selv med mer respekt, varme og godhet.

Vi kaster bort så mye energi på å prøve å dekke over hvem vi er, når under enhver holdning er ønsket om å bli elsket, og under hvert sinne er et sår som skal leges, og under all tristhet er frykten for at det ikke vil være nok tid.

Når vi nøler med å være direkte, tar vi ubevisst noe på oss, noen lag med beskyttelse som forhindrer oss i å føle verden, og ofte er dette tynne belegget begynnelsen på en ensomhet som, hvis ikke legges ned, reduserer sjansene for glede.

Det er som å ha hansker på hver gang vi berører noe, og så glemme at vi valgte å ta dem på, vi klager over at ingenting føles helt ekte.

Utfordringen vår hver dag er ikke å kle på oss for å møte verden, men å kle av oss, slik at dørhåndtaket føles kaldt og bilhåndtaket føles vått og kysse farvel føles som leppene til et annet vesen, myke og ikke repeterbart.

16

Oversettelse av diktet Awakening Rights, skrevet av Mark Nepo

HVA TRENGER JEG I M0TE

MED MEG SELV?

Seminar om selvmedfølelse

SCANDIC HOTEL NORGE

BERGEN

31.03-07 .04

Selvmedfølelse handler om å bringe godhet til oss selv.

De fleste av oss behandler våre venner og kjære

med varme, ømhet og tålmodighet når de sliter,

kommer til kort eller feiler. De fleste synes imidlertid at det er mye vanskeligere å behandle oss selv

med samme grad av medfølelse. Mindful

ob RÅDGIVNING OM

SPISEFORSTYRRELSER

Self-Compassion (MSC) oppfordrer oss til å vurdere det grunnleggende spørsmålet: Hva trenger jeg i møte med meg selv?

Dette seminaret er en dyptgående versjon av

det åtte uker lange MSC-programmet utviklet av Dr. Christopher Germer og Kristin Neff,

pionerene innen den vitenskapelige utviklingen av selvmedfølelse.

Gjennom seminaret får du en unik mulighet til å lære fra Dr. Christopher Germer selv.

li

Hovedsamarbeidspartner:� Kavlifondet

Billetter: nettros.no/events/selvmedfoie/se

17

EN REISE

«Når jeg som tidligere psykiatrisk pasient får tilbud om lederstilling i staten, må jeg jo nesten takke ja.»

MED BRUKERPERSPEKTIVET TEKST: NINA HVIDSTEN. FOTO: NATALIE SÆTHER Mange av dem som har fulgt ROS over tid kjenner til Linn Bæra. Enten som empatisk og dyktig rådgiver, som engasjert brukerrepresentant eller som levende og entusiastisk formidler. Etter 10 år i ROS, som frivillig og etterhvert ansatt, fikk Linn tilbud om jobb i UKOM, statens nye undersøkelseskommisjon. UKOM har som oppdrag å undersøke alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

– Når jeg som tidligere psykiatrisk pasient får tilbud om lederstilling i staten, må jeg jo nesten takke ja, sa Linn til oss da valget om å bytte jobb ble tatt.

Vi har møtt Linn for en prat om den spennende reisen, som man nesten kan tro var forutbestemt.

Linn hadde sitt første møte med ROS tidlig på 2000tallet, på bakgrunn av et heldig møte med en plakat.

– Jeg var ung student i Bergen, og jeg følte meg ensom og fortapt. Hverdagen var preget av kaotiske følelser og tanker, som resulterte i et kaotisk forhold til mat og kropp. Jeg ante ikke hva som var galt, og forsto ikke hva som skjedde med meg. En dag gikk jeg bortover Lars Hillesgate og så en plakat hvor det sto: «Har du et vanskelig forhold til kropp og mat? Hos ROS kan du snakke med noen som forstår». Neste dag ringte jeg.

Selv om jeg ikke visste hva som var galt, visste jeg nok til at jeg forsto det hadde med mat og kropp å gjøre, forteller Linn.

18

– Det første møtet ble preget av latter, tårer og en stor lettelse over å endelig kunne snakke med noen om hvordan jeg hadde det. Jeg fikk ord jeg kunne bruke, og det var godt å snakke med noen som forsto. Samtidig var det veldig vondt, for jeg skjønte at dette ikke var noe som kom til å gå over av seg selv. Alt var veldig fjernt for meg, hvordan i huleste hadde jeg havnet her?

Som mange andre, tenkte Linn at hun kunne fikse opp i problemene sine selv. Men de fleste trenger hjelp, noe Linn også erfarte.

– Etter mislykkede forsøk på å ordne opp på egenhånd, kom jeg tilbake til ROS. Sammen med rådgiveren min innså jeg at jeg trengte mer hjelp, og søkte behandling.

Samtalene hos ROS hadde gitt meg mot og håp, og samtidig dempet skammen, slik at jeg turde å søke behandling. Jeg hadde fått innsikt i meg selv og spiseforstyrrelsen, samtidig som det var blitt sådd små frø til egenomsorg – en motvekt til spiseforstyrrelsens negative stemme.

Det å gå inn i behandlingssystemet var for Linn preget av stor usikkerhet.

– Jeg tvilte mye på meg selv i den tiden. Var jeg syk nok? Var jeg riktig person i denne stolen? Det var ganske skremmende å skulle fylle «pasientrollen» på «rett» måte. Frykten for å ikke klare å møte kravene, for å ikke klare å formidle det jeg ønsket, var stor. Har min behandler rom for hele meg?

– Heldigvis hadde han det. Behandleren min ga meg den tiden jeg trengte, var omsorsfull og varm, samtidig som han var tydelig og stilte krav. Jeg vet egentlig ikke hvilken behandlingsmetode han brukte, og det tenker jeg er en god ting. Det vil si at behandling ble tilpasset meg og mine behov, sier Linn.

«Noe som var avgjørende, var at jeg pratet om skammen. Både skammen som var med meg fra gammelt av, og skammen som fulgte med spiseforstyrrelsen. »

– Noe som var avgjørende, var at jeg pratet om skammen. Både skammen som var med meg fra gammelt av, og skammen som fulgte med spiseforstyrrelsen. Ved å løfte den frem fikk jeg mulighet til å jobbe med den. Etterhvert kjente jeg også at jeg ble enormt provosert av stigmaene som var knyttet til det å ha en spisforstyrrelse og hvordan man ble definert utifra diganosen man hadde. Det gikk en djevel i meg som gjorde at ønsket om å bli helt frisk ble enda sterkere.

Denne «djevelen», samt ønsket om å bruke egne erfaringer til å hjelpe andre, var årsaken til at Linn engasjerte seg som frivillig i ROS.

19

«Jeg har vært svært priviligert som har møtt så mange mennesker og fått lov til å ta del i deres liv som hjelper. Hver og en av historiene og erfaringene er med meg inn i arbeidet med å utbedre systemet i helsevesenet.»

– Gjennom tiden i ROS utviklet jeg meg mye som menneske, jeg ble trygg på mine sårbarheter og styrker og jeg fikk en bedre selvfølelse. Jeg har vært svært priviligert som har møtt så mange mennesker og fått lov til å ta del i deres liv som hjelper. Hver og en av historiene og erfaringene er med meg inn i arbeidet med å utbedre systemet i helsevesenet, utdyper hun.

Linn fikk tidlig oppleve et helsevesen som ikke fungerte

som det skulle. Som liten mistet hun sitt søskebarn på grunn av hjernehinnebetennelse, noe som ble spiren til ønsket om å forbedre systemet i helsevesenet.

– Da søskenbarnet mitt døde, fikk han ikke den hjelpen han skulle. Jeg fikk høre at legen var for trøtt og jeg undret meg veldig over hva som kunne gjøre leger så trøtte. Selv om jeg bare var et barn, forsto jeg fort at det ikke var denne ene legen som var problemet, men at det var systemet som var galt.

– Fra denne hendelsen med mitt søskenbarn, der jeg tydelig så hvordan systemet sviktet, via min egen erfaring med spiseforstyrrelser og utallige menneskemøter i ROS, til den dag i dag, der jeg får jobbe på heltid med systemforbedring – går det en tydelig rød tråd. Det er som at veien jeg har gått har vært forutbestemt.

UKOM Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) er en uavhengig, statlig virksomhet.

Deres oppdrag er å undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold i helse- og omsorgstjenesten i Norge.

Formålet med undersøkelsene er å kartlegge hva som skjedde og påvise bakenforliggende årsaker til hendelsen.

Slik kunnskap vil bidra til læring og endring slik at nye alvorlige hendelser kan forebygges. Mange av de uønskede hendelsene i helse- og omsorgstjenesten kan forebygges. Dette krever systematisk arbeid, og det må utvikles kulturer som lærer av feil.

Gjennom grundige og systematiske undersøkelser av hendelsesforløp og bakgrunnsfaktorer skal Ukom avdekke årsakssammenhenger og systemfeil som kan være viktige for å forebygge nye alvorlige hendelser.

I dette arbeidet er de avhengig av deltakelse fra alle involverte parter, det vil si ansatte i helsetjenesten, pasienter, brukere, pårørende og omsorgspersoner.

Hentet fra ukom.no

20

MINE TYNGSTE ERFARINGER, MIN STØRSTE STYRKE TEKST: KINE SLIPER. FOTO: SUPAL DESAI Etter at jeg begynte å jobbe som frivillig i ROS, har det skjedd et skifte. De vanskelige erfaringene jeg har hatt i livet, har for meg blitt store fordeler og store styrker.

Når jeg møter noen som har det vondt, så trenger de ikke å forklare hvordan det er. Jeg vet hvordan det er, og jeg ser hvor utfordrende det kan være å gå med det alene.

Det er noe som er annerledes med å møte noen som jobber som frivillig, som bruker av fritiden sin for å snakke med deg. Du møter en likeperson som ser deg som akkurat det du er, et menneske. For meg så er

det ingenting med en spiseforstyrrelse man trenger å skamme seg over. Den skammen kan lette i samtale med noen som også har vært der.

«Da kan det være fint å ha noen der som sier: Jeg vet. Jeg har vært der.»

Jeg kjenner på en ydmykhet når jeg treffer noen for første gang. Det å ta det skrittet, å være så ærlig med seg selv at man innrømmer for seg selv at man gjerne skulle ha hatt litt hjelp, det krever enorm styrke. Og for å være så modig, så må man være sårbar. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ta det steget, derfor føler jeg meg veldig ydmyk når jeg treffer noen som kommer inn døra for første gang. Dette er ikke bare en jobb for meg, men sterke opplevelser med mennesker som viser enorm styrke. Det virker ofte som at jo større plass spiseforstyrrelsen tar i hverdagen, jo mindre er man klar over at man er utrolig sterk og modig som klarer å stå i det. Jeg mener det er viktig å bli klar over sin egen indre styrke, noe jeg også har blitt klar over selv gjennom det å jobbe som frivillig.

Ofte er det sånn at hvis man først setter spørsmål ved spiseforstyrrelsen og gir slipp på den, så føler man at man er i fritt fall. Hvis jeg gir slipp på kontrollen, hva skjer da? Da kan det være fint å ha noen der som sier: Jeg vet. Jeg har vært der. Det er skummelt, men plutselig lander du på stødig grunn. Det fallet er det som skal til. Og så er jeg her mens du er i fallet, så kan du føle deg litt tryggere. Du kommer til å lande. Stol på at det kommer til å gå bra.

Kine som jobber frivillig ved ROS Trøndelag, er en av tre finalister til prisen Årets Nykommer i Frivilligheten, som deles ut av Frivillighet Norge og Frivillig.no i desember.

21

FOKUS

HVEM ER JEG UTEN KRYKKEN? TEKST: CATHRINE NITTER Kjærlighet. Grunnleggende trygghet, gjensidig forpliktelse. En følelse av å høre til et sted, være noen – sammen med noen.

Rent instinktivt søker de fleste tosomheten. Det å være noen, sammen med noen – noen som har innblikk i din indre verden, som rommer den, og som viser at «jeg er her ubetinget».

Tosomheten blir for mange en slags utvidelse av selvet.

Man er to om ting. Man har noen å dele gleder og sorger med. Men også å diskutere med og dele følelser med – på godt og vondt.

Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss elsket, og å elske. Gjennom jobb, studier, venner, familie, parforhold osv. defineres vi. Relasjoner med andre former vår forståelse av hvem vi er.

Når vi ikke trives med oss selv, kan søken etter trygghet og ytre bekreftelse fra andre bli spesielt viktig.

Grunnleggende utrygghet manifesterer seg på ulikt vis.

Vi kan oppleve at vi febrilsk klamrer oss fast til noe, eller noen. Vi kan få følelsen av å være avhengig av noe eller noen utenfor oss selv for å regulere følelser, finne ut hva vi vil og skal. For noen kan det være en person, for noen kan det være en spesiell livsstil, for andre kan det være en spiseforstyrrelse.

Man kan havne i et mønster hvor man er mer opptatt av hva som er riktig å gjøre, eller hva man tenker at omgivelsene mener man burde gjøre, enn å kjenne etter hva som er riktig for en selv, hva som føles bra og ikke. Dette vil på sikt tappe oss, gjøre selvfølelsen vår

22

mindre og få negative konsekvenser. Sakte, men sikkert utslettes jeg-et.

Jeg har flere ganger undres over hvorfor enkelte står i voldelige, eller tydelig destruktive forhold. Men, i likhet med en spiseforstyrrelse, oppleves ikke slike relasjoner som bare vonde. De gir også noe, noe vi ikke klarer å gi oss selv. Og slik opprettholdes den. Kjærligheten som ikke er bra for oss. I mangelen på egenkjærlighet og trygghet tviholder vi på den. Den kan gi en følelse av verdi, samtidig som at den tapper oss. Å slippe taket på det som gir følelsen av å stå oppreist, er en ekstremt krevende prosess.

«Frykten for å ikke klare seg uten, stå på egne bein og ikke ha noen – eller noe – som kan hjelpe til med å regulere følelser, gjør det vanskelig å bryte.»

I frykt for å ikke klare å finne noe annet, eller være verdt mer, legitimerer vi tingenes tilstand og blir værende – selv om vi kan være klar over at det ikke er bra for oss. Frykten for å ikke klare seg uten, stå på egne bein og ikke ha noen – eller noe – som kan hjelpe til med å regulere følelser, gjør det vanskelig å bryte.

Klarer man å gi slipp på krykken, stå i ubehaget som kommer, og lære å takle seg selv, vil mange erfare at de også får det bedre. For å trives i relasjoner, for å takle å stå i relasjoner, er det også viktig at vi trives med oss selv. Om vi ikke gjør det står vi i fare får selvutslettelse, sjalusi, sinne, skam eller andre følelser som springer ut av manglende trygghet og egenkjærlighet.

Krykken holdt meg oppreist Når underlaget sviktet Den hjalp meg med å holde balansen Verden ble lysere Jeg følte meg sterkere Men ville ikke slippe krykken Hvem skulle jeg være uten den?

Følte meg sterk Samtidig svak Ville løpe Opp motbakker på ujevnt terreng Jeg tviholdt på krykken Tok den med meg overalt Men jeg gikk ikke bedre Motbakkene ble brattere, Underlaget ujevnt.

Måtte sette meg ned.

En gang. To ganger. Tre ganger.

Jeg gråt. Mye. Fikk innblikk i en verden jeg ikke hadde kjent på lenge.

Verden fikk flere farger, Flere nyanser Jeg kunne føle intenst Godt Men også vondt Jeg fikset det Meg selv uten krykken

23 Illustrasjon: istockphoto

FOKUS

Å STÅ NÆR TEKST: LINE ORVEDAL OG MARIANNE C. HÅHEIM Å stå nær noen med en spiseforstyrrelse kan innebære en del utfordringer i hverdagen. Dette gjelder uavhengig av hvilken relasjon man har til den syke. Som kjæreste, samboer eller ektefelle kan det være vanskelig å ivareta både forholdet, den syke og seg selv. Alle sykdomsforløp og forhold er unike, men noen generelle råd kan likevel være nyttige å ha med seg hvis man står midt i det.

Kunnskap

En spiseforstyrrelse kan virke både uforståelig og ulogisk for en frisk person. For å kunne samtale om problematikken, vil det å tilegne seg mest mulig kunnskap og informasjon om spiseforstyrrelser derfor være til stor hjelp. En grunnleggende forståelse av hva spiseforstyrrelser egentlig handler om, kan være vesentlig både for partners og den sykes del. Å bli møtt av en partner som prøver å forstå, som stiller seg undrende og våger å stille spørsmål, er som regel til stor hjelp.

Dette til forskjell fra å bli møtt med mistanke, råd og formaninger om hva man bør og skal gjøre.

Samtale

Det viktigste man kan gjøre for den syke, er å være en støtte og samtalepartner. Dette er like viktig uansett om det er tidlig i sykdomsforløpet, eller sykdommen har pågått over tid. Mange partnere kan være redde for å adressere spiseforstyrrelsen, i frykt for å såre, virke respektløs eller bli avvist. Husk da at det å sette ord på sine tanker og følelser, og våge å si noe om det som oppleves vanskelig, nesten alltid vil føre mer godt med seg enn taushet. Vilje til å snakke om det viser vilje til å hjelpe. Det å ikke våge å snakke om det, kan fort tolkes av den syke som at man ikke ser eller bryr seg. Dette på tross av at mange med en spiseforstyrrelse ikke ønsker

24

innblanding fra andre, i frykt for å måtte gi slipp på sykdommen. Å være en støtte innebærer å kunne lytte uten alltid å ha svar eller råd. Å klare å akseptere situasjonen som den er, vil som oftest bidra til mindre konfrontasjon og konflikt i forholdet. Den syke må selv ville bli frisk, og selv gjøre innsatsen som kreves. Partners støtte og oppmuntring på veien vil likevel være helt uvurderlig.

Egne behov

Å leve sammen med noen som har en spiseforstyrrelse, kan over tid være krevende og energitappende. Det kan påvirke hvordan man har det med seg selv og sine omgivelser. Følelser som sinne, frustrasjon og ikke minst maktesløshet er naturlige konsekvenser av en vanskelig livssituasjon. Det er viktig å ta seg selv på alvor og kunne ta en «time out» en gang iblant, for å bruke tid på seg selv. Skal man kunne være til hjelp og støtte for et menneske som strever, trenger man å få utløp for egne tanker og følelser, og å ivareta egne behov. Det kan være til stor hjelp å snakke med utenforstående som har kunnskap om problematikken, eller å oppsøke arenaer der man kan møte andre i lignende situasjon. Tid sammen med øvrige familiemedlemmer eller gode venner er også en viktig investering.

Pauser

Det kan være fruktbart å ta «pauser» fra spiseforstyrrelsen sammen med den syke. Å finne på aktiviteter sammen som ikke handler om sykdommen, kan gi stor gevinst både for forholdet og tilfriskningen til den syke. Den syke trenger å få være seg selv og bli behandlet som noe mer enn en diagnose. Å få være i livet som et «friskt» menneske gir ofte grobunn for motivasjon til å gi slipp på spiseproblemet.

RÅ D G R

S

N

ER

JØ

IV

H

E

Måltider

Den syke vil som regel oppleve måltider som en utfordring, og kanskje savner du som partner en mer avslappet og hyggelig stemning rundt matbordet. Fordi mat er vanskelig og ofte angstfylt, kan konflikter lett oppstå. Vi anbefaler at man unngår å kommentere type mat og mengde som blir spist eller ikke spist under selve måltidet, og lar samtalen rundt bordet dreie seg om helt andre ting enn mat, vekt og kropp. Det er også viktig at du som partner ikke tilpasser ditt eget kosthold til den sykes. Du må holde fast ved dine vaner og behov, både for å ivareta deg selv, men også for å understreke det friske og normale i en måltidsituasjon.

Komplimenter

Mange nærstående lurer på hva de kan si eller bør unngå å si til den syke. Det å ville gi komplimenter og rose sin partner, er helt naturlig i et parforhold, men å gi kommentarer på partners kropp kan virke mot sin hensikt. Fordi kroppen er så vanskelig, kan det å ta imot denne type komplimenter være svært utfordrende, og ofte vil den syke avvise eller ikke tro på det som blir sagt. I tillegg kan slike komplimenter forsterke den sykes oppfatning av kroppens store betydning. Dette betyr ikke at man skal slutte å gi komplimenter knyttet

til utseende, men heller være bevisst på hvordan man uttrykker seg, og unngå å kommentere direkte på kroppen. Viktigere er det å se hele mennesket bak spiseforstyrrelsen, og fremheve personens mange andre egenskaper og ressurser.

Intimitet

Et anstrengt forhold til egen kropp kan gjøre kroppskontakt og intimitet vanskelig. Som partner kan dette oppleves som en avvisning, og som et tegn på manglende interesse og kjærlighet fra den syke. Dette kan være svært utfordrende i et parforhold. Som partner er det viktig å forstå at manglende interesse for kroppslig nærhet er en konsekvens av spiseforstyrrelsen, og ikke handler om selve forholdet. Ha tålmodighet og aksept for at dette hører lidelsen til, og at det ved tilfriskning kan endre seg. Hvis intimiteten uteblir over tid, kan det være behov for å sette ord på problemet.

Som partner er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med ROS for råd, støtte og veiledning. Vi er her for alle som er berørt av spiseproblematikk, inkludert pårørende og nærstående. Husk at du ikke er alene, og at det er håp.

25

BOKANMELDELSE

S E LVM E D F Ø L E L S E – FINN DIN INDRE VENN AV A G N ETA L A G E RC R A N T Z

TEKST: LINE ORVEDAL Første gang jeg beskjeftiget meg med begrepet selfcompassion, på norsk omtalt som selvmedfølelse, var under en videreutdannelse i veiledning for vel to år siden. I den sammenheng rettet min interesse seg mot å se på hvorvidt styrking av personens selvmedfølelse kunne bidra til større aksept av kroppen hos mennesker med spiseforstyrrelser. Under dette arbeidet stiftet jeg bekjentskap med noen av de fremste forskerne innenfor feltet, nemlig amerikanerne Kristin Neff og Christopher Germer.

I boken «Self compassion – stop beating yourself up and leave insecurity behind» skriver Neff & Gilbert at selvmedfølelse handler om å evne å balansere våre erfaringer med oppmerksomhet og åpenhet, i stedet for å overse, undertrykke eller overdrive lidelse. De har observert at mennesker i land hvor buddhismen spiller en vesentlig rolle, er adskillig mer selvmedfølende enn mennesker i vår vestlige del av verden og at høy grad av selvmedfølelse har en positiv innvirkning på vår psykiske helse.

Senere og i forbindelse med at jeg var deltager på en kursrekke i ROS om Mindfull Selfcompassion (MSC) denne høsten, kom jeg tilfeldig over boken Selvmedfølelse – finn din indre venn av Agneta Lagercrantz. Boken er oversatt til norsk av Ann Høydalsnes. Agneta Lagercrantz er en svensk journalist og forfatter som har skrevet flere bøker om emnet selvmedfølelse.

26

I forordet, som er ført i pennen av lege og forfatter Audun Myskja, sier han at alle som sliter med det moderne livet og tenker «det blir for mye for meg» vil kunne ha noe å hente i denne boken.

Innledningsvis i boken tar forfatteren opp den skepsis hun ofte møter når selvmedfølelse blir feiltolket til å bety selvopptatthet og selvmedlidenhet, med det resultat at vi blir bortskjemte og late. Tvert imot mener hun at økt grad av selvmedfølelse vil få oss til å prestere bedre og til å bli mer interessert i menneskene rundt oss, samtidig som det vil få oss til å innse at ingenting er så grunnleggende menneskelig som det å gjøre feil og ha mangler.

Som en forståelsesramme for boken beskriver forfatteren tidlig en pedagogisk modell utviklet av psykologiprofessor Paul Gilbert, som forklarer menneskets motivasjonssystem, og som handler om våre nedarvede drivkrefter for overlevelse. Disse består av tre systemer som omtales som trusselsystemet, utforskersystemet og trygghetssystemet. Med utgangspunkt i disse forklarer forfatteren hva som skjer med oss når systemene er i ubalanse, og hva som skjer når trusselsystemet blir for dominerende. Gjennom selvmedfølelse, som innebærer å akseptere våre feiltrinn og mangler og møte oss selv med vennlighet og aksept, går hjernen vår i trygghetsmodus. Dette bidrar til mindre selvkritikk, og nedregulering av både stress og redsel.

Gjennom hele boken bruker forfatteren konkrete

hendelser og situasjoner fra eget og andres liv for å illustrere hva selvmedfølelse, og mangel på det samme, er. Mye av det hun skriver, skaper gjenkjennelse hos meg, og gjør meg interessert i å lese videre.

Det bidrar også til at store deler av den forskning som refereres til og deles i boken, fremstår som lett forståelig og ikke minst allmenngyldig.

Boken er i tillegg bygget opp med mange øvelser som er enkle å utføre, og som i stor grad gjør boken brukervennlig.

Videre er boken blottet for klisjeer som «elsk deg selv», og språket fremstår som både nøkternt og troverdig. Forfatteren kommer ikke med enkle trylleformler på hvordan du som leser kan endre på den du er. Tvert imot vedgår forfatteren at selvmedfølelse ikke er noen «quickfix» og at det å bli vennligere og snillere innstilt til seg selv på ingen måte vil gå fort. Om dette skriver forfatteren: «Selvmedfølelse er verken quick eller fix. Snarere som å legge sjelen på solvarme svaberg slik at den langsomt tiner opp.»

For en leser som fatter interesse for tematikken, men som etterspør og trenger en enkel og lett fordøyelig tilnærming til temaet kan boken anbefales på det varmeste.

En lettvekter som formår å ta forskning på feltet ned til menneskers praksishverdag på en utmerket måte. God lesning.

27

R O S S I TT T I LBUD Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook og Instagram @nettros.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.

RÅDGIVNING VIA CHAT

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig.

Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om.

Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

28

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Hordaland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

29

30

Mirawa Restaurant

Kongsv 75

2920 LEIRA I VALDRES

Tlf. 61 35 95 00

KB Elektro AS

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Holmlundvegen 2 2312 OTTESTAD Tlf. 916 90 440

Hetland videregående skole

Åskollen

Breidablikkv. 16 4017 STAVANGER Tlf. 51 92 14 00

Tverrliggeren 4 3038 DRAMMEN Tlf. 32 81 80 00

Omsorgspartner Vestfold AS

Nordlandsklinikken

Damtjernveien 141, 3175 RAMNES Tlf. 33 05 93 21

Buveien 75, 8520 ANKENES Tlf. 76 96 56 20

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND

Langgaten 48, 3080 HOLMESTRAND

Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Tlf. 33 09 95 00 - www.noah.no

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN

Divisjon psykisk helsevern

Tlf. 55 56 94 20

Tlf. 05 300

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Sørum kommune

Psykisk Helse og Rus sorum.kommune.no

Orkdal kommune orkdal.kommune.no

Hvaler kommune hvaler.kommune.no

voss.kommune.no

Sirdal kommune

Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no

ROS 4-2019.pmd

1

Psykiatritjenesten os.kommune.no

avdeling psykisk helse og rus

4440 TONSTAD Tlf. 38 37 90 00 - www.sirdal.kommune.no

07.11.2019, 13:10

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2018 fikk ROS over 7000 henvendelser.

Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no