ROSinfo 3/22

3/22

Fokus: Forebygging

INFO

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen

Forebygging

Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no

– Landets viktigste ressurs er innbyggernes samlede evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin atferd og møte utfordringer. Summen av hver innbyggers psykiske helse utgjør vår mentale kapital. Nettopp derfor er det så viktig å styrke psykisk helse og forebygge lidelse, sier Arne Holte.

Arne Holte er en norsk psykolog, professor emeritus i helsepsykologi og tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet. Arne Holtes uttalelse beskriver det meste.

Den ivaretar og belyser hvor viktig forebygging er fra makro- til mikronivå. Hvilke verdier ønsker vi som nasjon og som samfunn å bli forbundet med? Hvordan lever disse verdiene i oss mennesker og hvordan formidler vi disse via ord og handlinger?

«Innbyggernes samlede evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin atferd og møte utfordringer.» Bare setningen i seg selv aktiverer meg. Hvorfor er dette så vanskelig å tilrettelegge for? Med all den forskning og dokumentasjon som finnes i 2022, skulle det ikke lenger være noe form for tvil rundt betydningen av å tilrettelegge for gode læringsmiljø allerede fra barnehagealder. Vi vet at utenforskap, ensomhet og mobbing er et stort samfunnsproblem som ødelegger livene til altfor mange.

Ikke bare barn og unge, men også mange voksne har aldri lært hvordan vi får kontakt med følelsene i kroppen, hvordan finne ord eller andre uttrykksmåter for å få frem det vi føler. Det er en stor usikkerhet i store deler av samfunnet når det gjelder hvordan vi snakker om kropp og følelser. Denne usikkerheten fører dessverre altfor ofte til taushet og skam og i mange tilfeller til sykdom.

Forebyggende arbeid er vårt viktigste samfunnsoppdrag. ROS ble derfor over seg av begeistring da vi endelig klarte å få støtte til prosjektet «Felles verktøy for trygg kommunikasjon med barn og unge». Med 2 millioner fra Sparebanken Vest og 1,4 millioner fra Stiftelsen DAM starter vi dette spennende utdanningsforløpet tidlig neste år. Prosjektet involverer barn og unge selv, trenere, foreldre, lærere, miljøarbeidere, helsesykepleiere med flere.

Som dere kan se i denne utgaven av ROS Info har vi nylig spilt inn en podcast med selveste helseminister Ingvild Kjerkol. Vi er så glade for å høre at helseministeren virkelig vil sette forebygging på agendaen og ser verdien av lavterskeltilbud. I ROS er vi opptatt av at lavterskeltilbud skal speile brukernes behov. Våre årlige brukerundersøkelser viser viktigheten av å være tilgjengelig på ettermiddag og kveld, være aktiv på TIKTOK og andre sosiale medier og sist, men ikke minst ha rådgivere med høy faglig kompetanse samt en stor andel rådgivere med egenerfaring eller pårørendeerfaring. Med opptrappingsplanen for psykisk helse like rundt hjørnet håper og tror vi på et styrket lavterskeltilbud for alle som trenger vår hjelp.

Gled dere nok en gang til et ROSinfo med spennende og berikende innlegg fra både ansatte, brukere, frivillige og forskere.

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 Chat: nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no ROS Senter i Troms/Finnmark: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: tromso@nettros.no Se nettros.no for åpningstider Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Hanne Østbø E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Forsidebilde: istockphoto/Dumitru Ochievschi Trykk: Allkopi

Innhold 4

Aktuelt

6

Betydningen av forebyggende arbeid

8

Hva er normalt?

8

10

Ny opptrappingsplan

12

Body project

15

Samarbeid på tvers

16

Alltid den store jenta

18

Ja, det er mulig!

20

Hjerneføde - nytt forskningsprosjekt

22

Når barn og unge sier ifra

24

Rådgivers hjørne: Samtaler med barn og unge

27

Leserinnlegg: Hør, se og lær

12

16

Aktuelt

Felles verktøy for trygg kommunikasjon med barn og unge I august mottok ROS den gledelige nyheten om at Sparebanken Vest vil støtte vårt prosjekt «Trygg» med kr. 2 millioner. Fra før er prosjektet støttet med kr. 1,4 millioner fra Stiftelsen Dam, og vi er nå klare til å sette i gang!

Prosjektet baserer seg på et innsiktsarbeid gjort høsten 2021, også dette støttet av Sparebanken Vest, der vi undersøkte utfordringer knyttet til forebygging av spiseforstyrrelser. Et av hovedfunnene var at mange voksne som er tett på barn og unge, synes det er vanskelig å kommunisere med barna om mat og kropp.

Dette gjaldt alt fra foreldre og trenere til lærere og helsesykepleiere. Frykten for å trå feil kan i noen tilfeller føre til at utfordringer ikke blir tatt tak i.

I hovedprosjektet skal vi, ved hjelp av innovasjonsmetodikken Design Thinking og sammen med designbyrået These Ways, gjennomføre et kompetanse- og innovasjonsløp der målet er å skape et felles verktøy for trygg kommunikasjon med barn og unge om mat og kropp.

Til dette arbeidet har vi behov for en stor mengde innsikt fra personer som vet noe om hvor skoen trykker.

Vi vil gjerne snakke med barn og unge selv, trenere, foreldre, lærere, miljøarbeidere, helsesykepleiere med flere.

Vil du bidra med din erfaring? Send gjerne en mail til prosjektleder: marianne.clementine@nettros.no

4

Ny forskning på forekomst av spiseforstyrrelser For første gang på over 20 år er forekomsten av spiseforstyrrelser kartlagt blant ungdom i Norge.

Studien er ledet av Camilla Lindvall Dahlgren, seniorforsker på Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo universitetssykehus. I utvalget som besto av 1500 elever, så man blant annet at: • • • • •

•

1 av 3 jenter i alderen 16–19 år på videregående opplever store problemer når det gjelder mat, kropp og spising.

1 av 10 ungdommer på videregående oppfyller kriteriene til en spiseforstyrrelse. For jenter er tallet hele 16 prosent.

Ser man gutter og jenter i studien under ett, er 1 av 5 i risikosonen for å bli syke.

Flertallet av de syke ungdommene i studien har anoreksi og anoreksi-liknende tilstander.

Forekomsten på 10 prosent gutter og jenter med spiseforstyrrelser, er stort sett høyere enn det man finner i tilsvarende studier fra andre land.

Bare 4,8 prosent av guttene i undersøkelsen var i risikosonen. Forskeren tror det er store mørketall når det gjelder gutter.

– Dessverre fanger ikke spørreskjemaene så godt opp spiseforstyrrelser hos gutter. For jenter handler det om å bli tynn og gå ned i vekt. For gutter handler det mer om å bygge muskler og bli store, påpeker Dahlgren i en sak i Aftenposten.

•

Podcast med helseministeren

Bare 35 prosent av dem som fylte kriteriene til en diagnose i studien, var i behandling for psykiske plager.

En viktig studie som i høyeste grad understøtter behovet for økt satnsing på behandling og forebygging av spiseforstyrrelser.

VI har møtt helseminister Ingvild Kjerkol.

Aldri før har det vært så mye snakk om spiseforstyrrelser, og det vises til mangler i behandlingstilbud og i lavterskeltilbud. Med dette som bakgrunn iviterte vi helseminister Ingvild Kjerkol til vår podcast «Uforstyrra». Hva tenker hun som helseminister om situasjonen vi nå står i?

Episoden finner du på Spotify eller i din podcast-app.

5

Fokus

Betydningen av forebyggende arbeid Tekst: Ella Holi, ROS

Forebyggende arbeid er viktig for å forhindre at en spiseforstyrrelse får utvikle seg, men også for å dempe alvorlighetsgraden i oppståtte sykdomstilfeller. Tidlig behandling er viktig for et godt sykdomsforløp, men mange som sliter venter lenge før de oppsøker hjelp, og helsetjenesten har begrenset tilbud for tidlig behandling.

Lavterskeltilbud som ROS har en stor betydning i forebyggende arbeid: lavterskel rådgivning og informasjonsarbeid kan bidra til å forhindre alvorlige spiseforstyrrelser på et tidlig stadium, og bidra i tilfriskningsprosessen der det finnes lite tilbud i den offentlige helsetjenesten.

Behandlingstilbudet i den offentlige helsetjenesten er også avhengig av type spiseforstyrrelse. En rapport utført av Menon Economics viser at selv om over 80 prosent av alle spiseforstyrrelser er overspisingslidelse eller uspesifiserte spiseforstyrrelser, utgjør disse kun 13 prosent av ressursbruken i helsetjenesten. Dette kan forklares med at bulimi og anoreksi anses som mer akutte og livstruende tilstander, og dermed krever mer behandlingsressurser. Det er også mangel på kunnskap rundt overspisingslidelse, og mange som sliter med overspising og har overvekt blir behandlet kun for vekten, ikke spiseforstyrrelsen som ligger bak.

I 2020 omhandlet 38 prosent av ROS sine henvendelser overspisingsproblematikk, mens Menon Econimics sin rapport estimerer at kun omtrent 4 prosent av ressursene i spesialhelsetjenesten brukes på denne lidelsen.

6

”

ROS er spesielt viktig for de som ikke får hjelp gjennom den offentlige helsetjenesten: over halvparten av de som tar kontakt med ROS, er ikke i annen behandling.

ROS sin rolle i forebyggingsarbeid

ROS tilbyr ikke behandling, men har en viktig rolle i å fylle et vakuum i behov for lavterskeltilbud utenfor helsetjenesten. Under pandemien opplevde vi en enorm økning i antall henvendelser, og henvendelsene var av alvorligere karakter. Total rådgivning økte med 50 prosent fra 2019 til 2021, og henvendelser fra barn økte med 105 prosent. Alvorlige henvendelser, for eksempel knyttet til selvmordstanker, økte med 75 prosent.

ROS er spesielt viktig for de som ikke får hjelp gjennom den offentlige helsetjenesten: over halvparten av de som tar kontakt med ROS, er ikke i annen behandling.

Forebyggende tiltak

Spiseproblematikk oppstår hos yngre og yngre barn, som tallene fra ROS sin rådgivningsstatistikk også viser.

Studier viser at 70 % av psykiske helseplager og 95 % av spiseforstyrrelser utvikles i ungdomsalderen, noe som betyr at det er viktig å starte forebyggende arbeid tidlig i barndomsalderen.

Selv om det er vanskelig å måle effekten av forebyggende tiltak, peker forskning på at både forekomsten og alvorligheten av spiseforstyrrelser kan reduseres gjennom ulike forebyggende tiltak. Føre-var-prinsippet sier at i mangel på sikker dokumentasjon skal forebyggende arbeid favoriseres, så langt det ikke innebærer en større helseskade enn det man prøver å forebygge.

På grunn av vanskeligheten med å måle en konkret effekt av forebyggende tiltak på forekomsten av spiseforstyrrelser, snakker forskere gjerne om å redusere risiko, ikke om å forebygge. Mange forebyggende tiltak handler akkurat om det å redusere risikofaktorer gjennom å bygge opp beskyttende faktorer, som positivt kroppsbilde, media literacy (evnen til å forstå og være kritisk mot forskjellige mediebudskap) og selvmedfølelse.

Det finnes ulike forebyggende tiltak rettet mot forskjellige grupper med mål å forebygge eller redusere symptomer av spiseforstyrrelser. Metodene og budskapet varierer fra universell til selektiv til indikert forebygging. Mens universell forebygging er utviklet for å bygge opp beskyttende faktorer hos alle uansett risikonivå, er selektiv og indikert forebygging mer fokusert på å forhindre eller redusere utviklingen av symptomer på spiseforstyrrelser.

Et viktig læringspunkt fra forskningen er at forebyggende tiltak bør fokusere på helse, ikke vekt, og at intervensjoner bør bygge opp positivt kroppsbilde og aksept for forskjellige kropper for å de-stigmatisere fedme.

Universell forebygging er tiltak rettet mot alle i en gruppe, for eksempel alle i en skoleklasse.

Selektiv forebygging er rettet mot grupper som er i høy risiko for spiseforstyrrelser uten å ha utviklet symptomer.

Indikert forebygging er rettet mot de som allerede har utviklet tidlige symptomer av spiseforstyrrelser.

7

Fokus

Hva er normalt?

Tekst: Nina Hvidsten og Line Orvedal, ROS

En viktig del av ROS sitt forbyggende arbeid er formidling rettet mot barn og ungdom. Ved ROS sitt senter i Vestland er vi så heldige å ha dedikerte ressurser knyttet til dette arbeidet, gjennom Kristin Børresen og Rebekka Hamre Mæland. De er begge utdannet klinisk ernæringsfysiologer og har selv erfaring med problematikk knyttet til mat, kropp og trening.

I tidligere år har ROS i hovedsak blitt invitert inn i ungdoms - og videregående skoler, men de siste årene har vi merket en endring i at henvendelsene i hovedsak kommer fra barneskoler.

– I 2021 hadde vi vårt første foredrag for en 7. klasse, og i 2022 besøkte vi for første gang en 6. klasse, forteller Kristin. I år har de fleste foredrag vært for 6. og 7. klasse.

– Vi blir kontaktet av helsesykepleiere som har fanget opp tegn som gjør dem bekymret, og lærere som ser elever som ikke spiser matpakken sin, forteller Rebekka. – Generelt er de veldig usikre på hvordan de skal ta opp denne tematikken. De er redde for å si noe feil som kan gjøre situasjonen verre. De sier gjerne at de er redde for å «sette idéer i hodet» på barna, sier hun.

– Dette er det også flere foreldre som er bekymret for når vi i ROS skal snakke for barna deres, supplerer Kristin. – Men med den informasjonstilgangen barn og unge i dag, har de som oftest begynt å tenke på mat og kropp for lengst. I tillegg har informasjonen de har fått, kommet fra lite troverdige kilder på internett, og mange er forvirret over de ulike rådene som florerer.

Vi merker på responsen at vi snakker om temaer de allerede er opptatt av, sier hun.

8

”

Kroppsfokuset er tydelig både hos gutter og jenter. Der guttene gjerne er opptatt av muskler og six-pack, er jentene gjerne mer opptatt av vekt.

For alle kjønn er dette med å være «normal» veldig viktig

Rebekka og Kristin besøker både elever og ansatte i skolen.

Det å sammenligne seg med andre er noe som ofte går igjen når Rebekka og Kristin snakker med barn og unge. De sammenligner ikke bare kropp og utseende, men hele livet. Hvor man reiser på ferie, hvor mange venner man har, hva man gjør på fritiden og så videre.

– Barn og unge etterstreber ofte å ligne de vellykkede, som i deres verden gjerne er influensere med «perfekte» kropper og «perfekte» liv. De får hele tiden en fasit å leve opp til. Vi forsøker å bevisstgjøre dem på hvordan de føler seg når de følger ulike kontoer på sosiale medier. Når man merker at man får en dårlig følelse av en konto eller en person man følger, kan det være viktig å slutte å følge og rydde opp i feeden sin.

– Samtidig sammenligner de gjerne sine egne kropper med voksenkropper. Da er det viktig for oss å få frem at dette blir uoppnåelige idealer, sier Rebekka.

Kroppsfokuset er tydelig både hos gutter og jenter. Der guttene gjerne er opptatt av muskler og six-pack, er jentene gjerne mer opptatt av vekt. For alle kjønn er dette med å være «normal» veldig viktig.

– Vi får svært mange spørsmål om hva som er normalt, sier Kristin. – «Hva er det normalt å veie?» «Hvor mye er det normalt å spise?» og så videre. Dette er ikke spørsmål vi kan gi noen fasitsvar på, selv om de gjerne ønsker det.

– Samtidig er vi veldig opptatt av å normalisere tanker og følelser. Det er normalt å tenke på mat og kropp innimellom. Det er normalt å kjenne seg feil og dum. Det handler om hvor mye plass og energi disse tankene tar, og om det eventuelt forhindrer deg i å leve det livet du ønsker, forklarer hun.

Fokus

Selv om sosiale medier ofte blir fremstilt som «synderen», tenker Rebekka og Kristin at kroppspress er et større og mer overordnet samfunnsproblem.

– I dagens samfunn er det generelt et veldig stort fokus på dette med helse, kosthold og sunn livsstil. Det er mye snakk om hva som påvirker helsen vår. Både foreldre, lærere og trenere er opptatt av dette, forteller Kristin.

Jeg blir kalt flat ofte og jeg vet ikke om jeg må spise mer eller mindre.

– Vi har derfor stort fokus på hvorfor det er viktig spise.

At man må spise for å orke å gjøre det som er gøy, orke å trene, for å ha konsentrasjon når man spiller, ja rett og slett for å ha det bra. Videre snakker vi om mat som noe som knytter mennesker sammen både sosialt og knyttet til tradisjoner og matglede. Og ikke minst er jo mat godt, sier hun.

Kristin og Rebekkas råd til barn og unge: •

Øv på å være din egen venn – snakk til deg selv slik du ville snakket til en god venn.

•

Snakk med noen når du kjenner på kjipe tanker.

•

•

Vær bevisst på hvordan du snakker om kropp, mat og vekt sammen med andre. Unngå negativt kroppssnakk!

Vær kritisk til det du ser og følger på sosiale medier.

Jeg er redd for å spise foran folk , er det en spiseforstyrrelse?

hvor mye skal man veie på vår alder?

rer å Jeg vurde ise, men slutte å sp g jort har ikke det enda.

Kristin og Rebekkas råd til voksne:

10

•

Tenk over hvordan du snakker om egen og andres kropp, mat og vekt.

•

Reduser fokus på sunt og usunt – Tenk helhetlig og snakk mer om hva som er bra, ikke hva man skal unngå.

På sine skolebesøk deler Kristin og Rebekka ofte ut gule lapper der elevene anonymt kan spørre om det de lurer på. Spørsmålene kan være både vanskelige og såre.

Ny opptrappingsplan Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Arbeidet med ny opptrappingsplan for psykisk helse er i gang. Planen skal legges frem i 2023, og ha hovedvekt på kommunale tjenester. Helseminister Ingvild Kjerkol sier at Regjeringens mål er at alle skal få tilgang til like gode tjenester uavhengig av adressen og størrelsen på lommeboka.

I 2021 kom Riksrevisjonens siste undersøkelse av psykiske helsetjenester i Norge, og funnene var nedslående, om enn ikke overraskende. Undersøkelsen slår fast at mange med psykiske lidelser må vente lenge på helsehjelp, og at typen helsehjelp de får, avhenger av hvor de bor. Veien mot Regjeringens mål er med andre ord lang.

Vi har allerede en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse for årene 2019–2024. Denne ble lagt fram av regjeringen Solberg, og fikk kritikk blant annet for å være for lite konkret og ikke økonomisk forpliktende.

I Hurdalsplattformen kan vi lese at det vil følge øremerkede midler med Regjeringen Støres opptrappingsplan.

Videre kan vi lese at «opptrappingen må sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten, hindre nedbygging av sengeplasser og gi en særskilt satsing på barne- og ungdomspsykiatrien og distriktspsykiatriske sentre».

I innspillsrunden til den nye opptrappingsplanen blir man bedt om å gi innspill som peker på inntil tre utfordringer på psykisk helse-feltet og inntil tre forslag til løsninger for å møte utfordringene. ROS har spilt inn følgende utfordringer: Mangel på forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser, mangel på lavterskeltilbud i kommunene og mangel på ettervernstilbud i kommunene. Våre forslag til løsninger er:

1) Det må bevilges egne øremerkede midler til forebyggende arbeid i kommunene. Disse må komme med visse krav til evaluering, samarbeid med frivillig sektor, en tydelig plan for implementering og synliggjøring av resultater i alle samfunnslag. I samarbeid med brukerorganisasjoner som ROS må man øke kunnskapen om spiseforstyrrelser og -problematikk blant pedagogisk personell, helsesykepleiere, fastleger, omsorgspersoner og i idretten. Ressurspersoner rundt barn og unge må settes i stand til å kunne identifisere barn i risiko, se tidlige tegn på en spiseforstyrrelse og håndtere bekymring. Barn må tidlig gis kunnskap om sammenhengen mellom mat, kropp, følelser og grenser.

Fra offentlig hold mener ROS det må tas initiativ til å kartlegge hvilke forebyggende innsatser mot spiseforstyrrelser som fins, og forske på effekten av disse.

2) Det må bevilges øremerkede midler til lavterskelti-

lbud som benytter erfaringskompetanse som ressurs.

Dette er i tråd med Hurdalsplattformen, hvor det fremheves at Regjeringen vil videreutvikle det gode samarbeidet med ideelle aktører innenfor helse- og omsorgssektoren.

De kommunale lavterskeltilbudene må rustes opp, i tett samarbeid med helsefrivilligheten. Det må gjennomgående tilrettelegges for og stilles krav om mer tverrfaglig samarbeid, inkludert med frivilligheten. I dag er det mye tilfeldigheter som rår.

3) ROS mener at alle kommuner må ha et ettervernstilbud for personer som har vært i behandling for en spiseforstyrrelse. Dette bør bygges opp gjennom forpliktende samarbeid med lavterskeltilbud som ROS. ROS deltar på regionale innspillsmøter og vil følge saken tett. Ta gjerne kontakt med oss om du har innsikt eller innspill vi kan ta med oss på veien.

11

Fokus

Body project Tekst: Line Wisting, forsker ved Regional Seksjon for Spiseforstyrrelser, OUS Foto: Erik Sundt, Diabetesforbundet.

Effektiv forebygging av spiseforstyrrelser kan spare enkeltpersoner og samfunn for store lidelser og omkostninger. En helt ny studie fra oss på regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP), Oslo Universitetssykehus, viser urovekkende tall på forekomst av spiseforstyrrelser. Resultatene viser at hver tiende elev på videregående skole hadde en spiseforstyrrelse, og så mye som hver tredje jente i aldersgruppen var i risiko.

Samtidig vet vi at mange med spiseforstyrrelser ikke kommer i behandling, og en del som kommer til behandling får likevel langvarige forløp. Dette understreker behovet for effektiv forebygging. Det er avgjørende med evidensbaserte, tilgjengelige forebyggingsprogrammer med lave kostnader, som kan tilbys bredt til de i risiko.

Hva er Body Project?

Body Project er et gruppebasert program for å forebygge spiseforstyrrelser, utviklet av Professor Eric Stice ved Stanford University i USA. Ca 6-8 unge kvinner møtes 1 time i uken i 4 uker, sammen med to gruppeledere. Evidensen for Body Project er generelt solid, og har vist reduksjoner i spiseforstyrrelses-risikofaktorer og symptomer i over 20 effektstudier. Body Project er det eneste forebyggingsprogrammet som har dokumentert effekt i å forebygge senere debut av spiseforstyrrelser over tre år sammenlignet med andre tilnærminger og er gjennom flere systematiske litteraturgjennomganger beskrevet som det mest effektive forebyggingsprogrammet for unge kvinner.

I Body Project jobber deltakerne sammen for et godt kroppsbilde. Vi blir ofte eksponert for bilder av

12

”

Studier fra USA viser faktisk at Body Projectgrupper ledet av likepersoner oppnår større effekter enn grupper ledet av klinikere.

tilsynelatende vellykkede personer som fremmer et kropps- og utseendeideal som for de fleste verken er realistisk eller sunt. I Body Project diskuterer vi utseendeidealene vi blir eksponert for i kulturen vår, og hvordan vi kan jobbe for å motstå disse og heller fremme et godt kroppsbilde. Med kroppsbilde menes hvordan vi oppfatter, tenker og føler om kroppen vår.

Kroppsbildet vårt kan påvirkes av utseendeidealer som vi daglig blir eksponert for i samfunnet og sosiale medier, og som ofte internaliseres fra ung alder. I Body Project jobber vi med bevisstgjøring rundt hvordan media og normer i samfunnet påvirker hva vi tenker om vår egen kropp, og hvordan vi aktivt kan motstå kroppspress og kroppsmisnøye.

Over 6 millioner unge kvinner i over 140 land har allerede vært med i Body Project. Internasjonale studier viser at deltakere får bedre kroppsbilde etter deltakelse. I gruppemøtene stiller gruppeledere åpne spørsmål om utseendeidealer, ulemper og urealistiske aspekter ved disse, og hvordan man kan motstå press om å se ut på en bestemt måte. Slik bruker man fellesskap og sosial støtte aktivt til å bidra til et godt kroppsbilde for seg selv, gruppen og andre rundt gjennom ulike aktivismeøvelser. Hvem som helst kan bli gruppeledere så lenge de gjennomgår en standardisert opplæring (6 timers workshop). Studier fra USA viser faktisk at Body Project-grupper ledet av likepersoner oppnår større effekter enn grupper ledet av klinikere. I tillegg har det i de senere år med hell blitt testet ut virtuelle møter.

En av våre samarbeidspartnere i Sverige har nylig publisert en randomisert kontrollert studie (RCT) hvor de undersøkte effekten av virtuelle Body Project-grupper, og oppnådde like store effekter som studier basert på fysiske grupper. Virtuelle møter kan bidra til at flere får mulighet til å være med i Body Project, uavhengig av hvor de bor eller andre praktiske barrierer. Når det i tillegg er en såpass kort intervensjon, som kan ledes av likepersoner, bidrar det til potensiale for bred implementering. Body Project kan dermed være en lavterskel, lite ressurskrevende intervensjon, tilgjengelig for mange.

Hva har vi gjort til nå? Hva har vi funnet?

Til tross for dokumentert effekt internasjonalt, så er ikke Body Project testet ut i Norge. Vi på regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP), Oslo Universitetssykehus, tilpasset nylig Body Project-manualen til type 1 diabetes

13

Fokus

(Diabetes Body Project). Bakgrunnen for dette er at vi med vår tidligere forskning har understøttet internasjonal litteratur som har dokumentert en fordoblet forekomst av spiseforstyrrelser ved type 1 diabetes. Dette har vist at behovet for forebygging er stort i denne risikogruppen. Vi gjennomførte en pilotstudie, støttet av stiftelsen Dam, som fant at Diabetes Body Project var gjennomførbart, ble satt pris på av deltakerne og kan føre til positive endringer etter deltakelse. Siden dette var en pilotstudie uten kontrollgruppe kan vi foreløpig ikke si noe om effekt av Diabetes Body Project.

Hva vil vi gjøre fremover?

Vi er takknemlig for forskningsmidler fra Juvenile Diabetes Research Foundation (JDRF) til å gjennomføre en internasjonal randomisert kontrollert studie (RCT) hos personer med type 1 diabetes i Norge, Nederland og USA. Vi var så heldige å få nesten 20 millioner kroner til å gjennomføre denne studien over fire år. Vi starter rekruttering og datainnsamling i januar 2023, og gleder oss til å ta fatt på dette arbeidet. Gjennom dette prosjektet har vi fått veldig troen på Body Project som program og ønsker nå å utvide til flere grupper, inkludert idrettsutøvere og elever i norske videregående skoler.

Vi har også nylig sendt inn en søknad om forskningsmidler til å gjennomføre en studie om effekten av

virtuell Body Project blant unge kvinner i alderen 16-25 år i Norge. Vi er veldig glade for samarbeidet med ROS slik at vi kan tilby dette programmet til flere. Hvis vi ser at også den norske versjonen av Body Project kan fungere godt og forebygge spiseforstyrrelser over tid, så tenker vi at potensialet for implementering er stort.

Man kan for eksempel tenke seg at helsesykepleiere på videregående skoler kan læres opp til å tilby dette programmet til sine elever siden vi vet at 15-19 årsalderen kan være en utsatt alder for å utvikle spiseforstyrrelser.

I tillegg ønsker vi å teste ut Body Project for gutter og unge menn. Grunnen til at Body Project opprinnelig ble laget for unge kvinner, er at det er de som har vært dokumentert som spesifikk risikogruppe i forskning på risikofaktorer for spiseforstyrrelser. Nå vet vi mer om at også gutter opplever kroppspress og utvikler spiseforstyrrelser. Vi ønsker derfor å gjøre en pilotstudie også for denne gruppen.

Konklusjon

Det er mulig å forebygge spiseforstyrrelser! Det er oppløftende. Men det krever prioritering gjennom tildelte ressurser og forskningsmidler, slik at vi kan jobbe sammen for videre forskning og implementering av tiltak med dokumentert effekt.

Følg “Body Project OUS” på sosiale medier! Her vil vi oppdatere på status og hva som skjer i våre ulike prosjekter. Det har vært mest diabetes til nå, men vi håper vi får mer støtte til flere viktige forskningsprosjekter til flere målgrupper. Vi tenker alle kan ha nytte av tiltak som kan styrke kroppsbilde og god helse i et større perspektiv.

Prosjektet har også en egen nettside: bodyproject.no

14

Samarbeid på tvers – dialogmøte med Lege- og Psykologforeningen Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Rett før sommerferien inviterte ROS til digitalt dialogmøte med representanter fra Lege- og Psykologforeningen. Formålet med møtet var å få økt innsikt i utfordringene deres medlemmer som jobber på spiseforstyrrelsesfeltet, opplever og melder om. I tillegg ville vi fortelle mer om ROS sine tilbud og hvilke tilbakemeldinger vi får fra brukerne.

men ressursene har ikke blitt gitt. Som et resultat er ikke tjenestene tilstrekkelig dimensjonert og har ikke nok kompetanse. Man ser mangler i kommunehelsetjenesten, og en betydelig økning i henvisninger – særlig for spiseforstyrrelser, men også andre lidelser. Pasientene kommer inn i ganske høyspesialiserte tilbud uten at de har vært noe annet sted først.

Det var et svært innholdsrikt og nyttig møte med syv deltagere fra foreningene og fire fra ROS. Økningen i spiseforstyrrelser blant barn og unge var en utfordring som opplevdes av alle. Representant fra Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, som inngår i Legeforeningen, fortalte at de nå ser flere samtidige problemstillinger hos pasientene. Det er mer tvangslidelser, depresjon og angst. Hun slo fast at det er manglende kunnskap og kompetanse både i første- og andrelinjetjenesten, og sannsynligvis store mørketall når det gjelder spiseforstyrrelser.

Fastlegenes situasjon ble belyst av Allmennlegeforeningens representant, som sa at ressurser for dem ofte er et større problem enn kompetanse – altså at man ikke har noen å henvise pasienten til. Slik kan fastlegen bli sittende med ansvar for mye sykere pasienter enn de ønsker og bør. Hun understreket at det må bygges mer kompetanse i primærhelsetjenesten, men ikke nødvendigvis hos fastlegen, i alle fall ikke utelukkende. Gode kommunale team er et savn.

Som behandler tar det tid å bli trygg på feltet spiseforstyrrelser, så det er viktig både å bygge opp kompetanse og å beholde den. Dette gjelder på psykisk helse-feltet generelt, i alle ledd. Fastlegeordningen er i krise, i tillegg til at man har for få psykiatere og psykologspesialister. Det må satses, så man klarer å beholde de spesialistene som finnes. I dag er det en uønsket variasjon i det psykiske helsetilbudet, hvor det i stor grad er postnummeret som bestemmer hva slags hjelp du får. Uten trygge fagfolk i tjenestene vil man ikke kunne møte denne utfordringen på en god måte.

Psykologforeningen understreket at sårbarheten i psykiske helsetjenester ikke startet med pandemien, men at det har vært et underprioritert felt over tid.

Utfordringene har vært beskrevet og meldt om lenge,

Spesialrådgiver fra Norsk psykiatrisk forening løftet frem behovet for ressurser til foreldreveiledning. En spiseforstyrrelse rammer hele familien, så hele familien må med. Videre sa hun at vi må jobbe for å endre individfokuset i helsevesenet, for når noe rammer én, rammer det alle.

Møtet var samstemte i behovet for å bygge opp kompetansemiljøene på spiseforstyrrelser – side om side med frivilligheten, og i tett kontakt med skolene. Slik kan vi styrke tjenestene til det beste for brukerne.

ROS er glade for det nye samarbeidet med foreningene, og det planlegges årlige møter fremover.

15

Fokus

Alltid den store jenta - en historie om feit identitet Tekst: Ella Holi, ROS

«Ser du denne kurven? Dette er hvor mye du burde veie. Men du ligger her, godt over kurven», sa helsesøster, og spurte: «Hvor mange kjeks spiser du egentlig om dagen? Hvorfor beveger du deg ikke?

Har du noen hobbyer?».

Slik husker jeg mitt besøk hos helsesøsteren da jeg fikk vite at jeg var overvektig. Jeg var 9 år og jeg veide for mye.

Jeg hadde alltid vært litt stor, men også høy for min alder. Jeg spurte mamma om hun noensinne hadde hørt noe om vekten min, og hun svarte at barnelegen hadde sagt at jeg var på «min egen kurve», at vekten min var litt høy, men at den fulgte høyden min. Det var ikke noe å være bekymret over.

«Vekten vil stabilisere seg etter hvert», hadde de sagt.

Tydeligvis hadde helsesøsteren et annet synspunkt. Selv om jeg var høyere enn de fleste på samme alder, var vekten plutselig et problem. Og for et problem det skulle bli.

Beklageligvis er historien min ikke unik. Ifølge en studie fra Chile, blir mange barn først bevisst på vekten sin når de blir veid hos lege eller helsesøster:

16

«De målte meg, og veide meg. Og på en graf viste de kurven, og vekten min. De sa at jeg var overvektig.

Jeg hadde ikke tenkt på vekten min før det. Jeg hadde tenkt at jeg var normal», forteller en jente på 12 år som er intervjuet i studien.

Ifølge studien lærer barn slik at vekten deres ikke er normal, og at vekt og helse henger sammen. Mange føler at de selv er ansvarlige for vekten og helsen sin, og føler skam og skyld for å være overvektig, noe som leder til usunne metoder for å prøve å kontrollere vekten.

Annen forskning viser at opplevelser av vektstigma i ung alder kan føre til en internalisert «feit identitet», der man internaliserer de negative opplevelsene og stereotypiene man knytter til vekt, og begynner å tro at det er sannheten. Ved å høre om og om igjen at kroppen din ikke passer til idrett, at du er lat, dum og ikke kan ta vare på deg selv, begynner du etter hvert å tro på det.

For meg ble den feite identiteten en beskyttende mekanisme. Ingenting andre sa om meg eller kroppen min ville skade meg hvis jeg allerede hadde kommet på de stygge tingene selv. Jeg begynte å unngå situasjoner og opplevelser der jeg kunne bli møtt med mobbing

”

Ingenting andre sa om meg eller kroppen min ville skade meg hvis jeg allerede hadde kommet på de stygge tingene selv.

eller få for mye oppmerksomhet rundt kroppen min.

Når klassen skulle ha svømmeopplæring, sa jeg at jeg hadde mensen og ikke kunne gå. Når vi skulle dusje etter gymtimen, ventet jeg til at alle andre hadde blitt ferdig før jeg kledde av meg.

Men den feite identiteten var også skadelig. Jeg tenkte at jeg var mye større enn jeg var i virkeligheten, selv etter å ha gått ned i vekt. Jeg så på meg selv som den feiteste og ekleste jenten i klassen, og trodde at jeg var minst dobbelt så stor som de andre.

Forholdet mitt til mat ble ødelagt av strenge regler, og trening ble preget av tvang. Jeg hadde aldri utviklet et positivt forhold til bevegelse, og brukte trening som straff etter å ha spist «for mye» av det jeg ikke skulle.

For å vise hvor god kontroll jeg hadde, teipet jeg en Mars-sjokolade i taket over sengen min. Men kontrollen sviktet etter noen uker, og da spiste jeg ikke bare den sjokoladen, men alt annet som var «forbudt». Jeg følte på en enorm skam etter å ha spist, noe som gjorde reglene enda strengere, og treningen enda hardere.

Selv om kroppen min ble mindre, og forholdet mitt til mat og trening åpenbart var restriktivt, var det ingen som viste bekymring. Vekten min var jo aldri under den normale BMI-grensen. Jeg fikk komplimenter fra både familie, venner og helsesøster. Det var ingen som visste at jeg ikke hadde det bra, og ingen som tenkte at jeg var på vei mot en spiseforstyrrelse.

Uheldigvis er dette ikke unikt. Spesielt hos barn og unge med overvekt og fedme, blir forstyrret spising og spiseforstyrrelser ikke diagnostisert tidlig nok, da

helsepersonell ofte kun ser på vekten. Hvis et barn eller en ungdom med lavere vekt nekter å spise og går raskt ned i vekt, vil det ofte vekke mistanke om en spiseforstyrrelse. Men hvis et overvektig barn gjør det samme, kan det være at helsepersonell ikke gjenkjenner det som en spiseforstyrrelse - spesielt hvis barnet går fra en høyere BMI til en lavere, men fortsatt «sunn» BMI. Helsepersonell har et for stort fokus på vekten og BMIkategorien til barn, ikke endringer i vekten til det individuelle barnet eller andre faktorer som kan være tegn på en spiseforstyrrelse. Når tidlige symptomer og risikofaktorer ignoreres, får spiseforstyrrelsen mer tid til å bli verre og gi mer alvorlige konsekvenser til den som sliter.

Risikofaktorene for å utvikle spiseforstyrrelser og fedme er stort sett de samme, og en stor del av de som har en spiseforstyrrelse, har vært eller er overvektige.

Det å skifte fokus fra vekt til helse, bygging av positivt kroppsbilde og følelser av mestring og aksept, kan hjelpe med å forebygge spiseforstyrrelser og forstyrret spising hos barn og unge av alle størrelser.

Et barn skal ikke være bekymret over hvordan kroppen ser ut eller hvor mye den veier. Det viktigste er at barn får gode opplevelser med å bruke og bevege kroppen, og lærer at kroppen er god som den er.

Referert forskning:

Prieto, Cecilia (2022) ““I thought I was normal”: Embodiment and weight stigma experiences in Chilean children”. International Weight Stigma Conference.

Rice, Carla (2007) “Becoming “the fat girl”: Acquisition of an unfit identity”. Women’s Studies International Forum.

17

Fokus

Ja, det er mulig!

Tekst: Nina Hvidsten, ROS

Vetle (22), Marie (16), Heidi-Emilie (16) og Annichen (16) er ROS sine representanter på vår TikTok-kanal.

Gjennom TikTok ønsker vi å nå den aller yngste målgruppen og forebygge spiseforstyrrelser gjennom å spre kunnskap, være en motvekt til skadelig innhold og samtidig informere om vårt lavterskeltilbud. Vi har tatt en prat med gjengen vår om spiseforstyrrelser og forebygging.

Det rapporteres om en stor økning i antall unge med en spiseforstyrrelse. Hva tror dere denne økningen kommer av?

Annichen: Jeg tror mye av det skyldes sosiale medier.

Overalt ser vi redigerte bilder av «perfekte» mennesker. Som ungdommer har vi jo et stort behov for å passe inn og være som de andre, og det blir vanskelig når vi hele tiden sammeligner oss med redigerte versjoner. Gjennom ulike apper og kanaler ser vi også bilder av oss selv med filter på, og blir minnet på hvordan vi «burde» sett ut. Jeg tror at uansett hvor bevisst man er, så kan vi ikke unngå å bli påvirket når vi hele tiden får pene mennesker opp i feeden. Det er litt som klestrender. Når noe først blir på moten, kan jeg tenke at «det var jo ikke noe fint», så går tiden og så synes jeg plutselig at den moten er jo kjempefin! Blir man eksponert for noe ofte nok, så blir man påvirket.

Marie: Så har det jo også vært noen år med usikre tider, både med korona, kriger, regnskoger som brenner og så videre. Jeg tror disse tingene kan gjøre mange barn og unge redde og for noen blir jo mat og trening noe man tyr til for å få en følelse av kontroll.

Heidi-Emilie: Samtidig har pandemien gitt oss mer tid for oss selv. Mange har hatt mye tid foran mobilen, hvor vi har tilgang til alt. Vi kan google hva som helst, hva som er sunt, hvor mye en kjendis veier og så videre.

18

Uendelige mengder informasjon er bare et tastetrykk unna. Jeg tror også det har noe å si at voksne og barn utsettes for de samme mediene. Dette kan føre til at 9-åringer hører på kostholdsråd og tips rettet mot voksne og 12-åringer sammenligner sin kropp med voksenkropper.

Vetle: Ja, enig! Det blir som å la barn se en film med 18-årsgrense. Jeg synes også det er lite undervisning rundt dette med selvfølelse og selvbilde på skolen. Jeg tror at mange voksne rollemodeller, også foreldre, er usikre på hvordan de skal snakke om disse tingene med barna. Da blir det dessverre lett for at barn går alene med de vanskelige tankene og følelsene.

Hvor stor rolle tenker dere egentlig de voksne har i denne utviklingen?

Vetle: Jeg tror en del voksne har et ønske om at barnet sitt skal ha en viss «standard», og at noen kanskje kan bli litt overivrige når det gjelder at barnet skal være sprekt, sunt, aktivt og så videre. For barn som er sårbare kan dette være negativt hvis det blir for altoppslukende.

Heidi-Emilie: Så tror jeg også at mange voksne selv kjenner på et personlig kroppspress, noe som gjør at de blir styrt av sunnhets- og treningsidealer. Slike ting vil jo barn enkelt plukke opp, selv om man som voksne ikke mener å påvirke barn på den måten.

Marie: De som er foreldre lever jo også livet sitt for første gang, det er jo klart de gjør feil. Men om vi kan være med å skape økt bevissthet, så gjør vi gjerne det!

Annichen: Ja, spesielt det negative med å kommentere både egen og andres kropper er det superviktig at voksne blir bevisst på og slutter med!

Tror dere det er mulig å forebygge spiseforstyrrelser?

Vetle: Ja, det er mulig! Jeg tror det spesielt er viktig at vi sprer kunnskap slik at flere vet hva spiseforstyrrelser egentlig er. Så må vi som samfunn skifte fokus fra alle disse endringene av det ytre, til å snakke mer om det indre.

Annichen: Jeg tror også vi må gjøre ungdom mer oppmerksomme på hvordan de blir påvirket. Hvordan dette kan skje ubevisst og at man lærer mer om mekanismene bak.

Så er det jo mange som tjener mye penger på vår usikkerhet, og det er viktig at vi lærer oss å bli kritisk til det vi ser.

Marie: I tillegg er det veldig fint å ha voksne som bekrefter deg og som legger mer vekt på kroppens funksjonalitet enn utseende. Det er for eksempel stor forskjell på om man sier «Å, så fantastisk sterk kroppen din er som kan løpe så langt» eller om man sier «Så slank og fin du er».

Heidi-Emilie: Så må vi la barn være barn lengst mulig. I dag kan man få tanker og idéer om ting som ikke hører hjemme i et barnesinn, lenge før man er utviklet nok til å håndtere dette.

Vetle: Jeg tror ikke man kan forebygge alle tilfeller av spiseforstyrrelser. Noen vil være sårbar for dette og vil kunne oppleve vonde ting som gjør spiseforstyrrelsen til en mestringsmekanisme.

Men jeg tror det er mulig å redusere de negative effektene, ved at man møter forståelse og riktig hjelp på et tidlig tidspunkt.

blir det litt sånn: «Spiser du? Du spiste i forrige uke ja, så bra. Er du undervektig? Ikke det nei, da har vi ikke plass til deg.»

Annichen: Helt enig! Det er så viktig å få hjelp når man trenger det. Jeg har et inntrykk av at hvis du i dag går til fastlegen fordi du har det vanskelig med mat og kropp,

Marie: Ja, det er altfor høy terskel for å få hjelp. Da er det kjempeviktig at det finnes lavterskeltilbud som ROS.

19

Hjerneføde

- nytt forskningsprosjekt om det å skrive om spiseproblematikk Tekst: Huw Robert Grange, forsker ved UiT Norges arktiske universitet

Deler vi for mye? Hver gang et kreativt verk om anoreksi kommer inn i populærkulturen – og det er fortsatt nesten alltid anoreksi det handler om – har vi den samme debatten. Er det en «ærlig» og «modig» skildring av hvordan det er å leve med spiseforstyrrelse, eller en alvorlig helserisiko for dem som er utsatt for eller berørt av spiseforstyrrelse?

Flere eksempler har dukket opp de siste årene.

Ingeborg Sennesets selvbiografi «Anorektisk» fra 2017 er et must å lese for noen, mens andre mener at den bør merkes med helseadvarsel. Netflix-filmen «To the Bone» fra 2017 ble fremhevet som hjelpsom i noen kretser, mens i andre ble det fremsatt krav om et øyeblikkelig forbud. Selvportrettene av den avdøde fotografen Lene Marie Fossen har fått ros for innsikten de gir i menneskelig lidelse, men de har også blitt kritisert for å glamorisere dødelig sykdom.

Vi trenger å høre personlige historier om spiseforstyrrelser. Det er ingen tvil om det. For dem som er direkte berørt av disse sykdommene – og deres pårørende – kan bøker, filmer og andre kreative verk være en kilde til verdifull informasjon og råd. Slike verk kan oppmuntre folk til å søke hjelp tidlig. De kan forsterke håpet om at man kan, med passende støtte og behandling, bli frisk fra spiseforstyrrelse. I tillegg spiller kreative verk en rolle i å øke den offentlige bevisstheten rundt spiseforstyrrelser og dermed bekjempe stigmatisering.

Men vi trenger ikke bare å høre personlige historier.

Vi trenger flere og mer varierte historier som synliggjør at alle – uavhengig av alder, kjønn, etnisitet og bakgrunn – kan bli rammet, og at spiseforstyrrelser også kommer i alle former og størrelser.

20

”

Debatten så langt har fokusert på hvordan ulike publikum påvirkes av kreative verk om spiseforstyrrelser.

Men hvordan påvirkes de som produserer og deler kreative verk, altså forfatterne selv?

Likevel vet vi at for noen mennesker med spiseforstyrrelse kan slike kreative verk oppleves som skadelige.

For enkelte kan bestemte ord eller bilder «trigge» negative følelser og atferd, og gjøre veien mot tilfriskning lengre. Risikoen for lesere, lyttere og seere kan aldri reduseres til null. Triggere er tross alt svært individuelle. Men det finnes måter for oss å fremstille våre erfaringer på som er trygge, eller i hvert fall tryggere, for de fleste mennesker. Vi kan, for eksempel, fortelle historiene våre uten å nevne spesifikke kaloritall eller vise eksplisitte bilder.

Debatten så langt har fokusert på hvordan ulike publikum påvirkes av kreative verk om spiseforstyrrelser.

Men hvordan påvirkes de som produserer og deler kreative verk, altså forfatterne selv?

Dette spørsmålet vil Medisinsk humaniora-forskningsgruppa ved UiT Norges arktiske universitet svare på gjennom «Hjerneføde»-prosjektet. I den første fasen

av prosjektet har vi undersøkt hvordan forfattere av selvbiografiske tekster om spiseforstyrrelser på engelsk, bl.a. Marya Hornbacher i hennes banebrytende memoar «Wasted», skriver om skriving. Forfattere, oppdaget vi, gir skriving en rolle i både videreføring av sykdom og i tilfriskningsprosessen. På den ene siden forteller forfattere at de bruker skriving til å skape og holde seg fast i en egen spiseforstyrret virkelighet, avsondret fra omverdenen. På den andre siden sier de at skriving lar dem konfrontere og stilne tanker preget av spiseforstyrrelse, og finne og dyrke fram sin egen stemme under tilfriskningen. Skriving anvendes også som metafor. Når selvbildet deres er nært knyttet til spiseforstyrrelsen, beskriver forfattere det å skape en identitet gjennom sykdommen sin som en form for symbolsk «skriving». Når de jobber med selvbilde under tilfriskning, handler det derimot om å «omskrive» en identitet som sykdommen har «visket ut».

eller digitale intervjuer, som varer opptil 90 minutter, spør vi deltakere om tekstene de har skrevet og hvordan de tror det å skrive har påvirket deres helse og trivsel.

Man kan aldri garantere at kreative verk om spiseforstyrrelser er trygge for alle å lese, høre eller se. På en lignende måte vil det å skrive om personlige erfaringer sannsynligvis alltid oppleves som vanskelig av noen mennesker.

Det finnes måter å dele historier på som er tryggere for publikum. Finnes det også måter å dele historier på som er tryggere for forfattere?

I den nåværende fasen av prosjektet vil vi gjerne høre fra voksne av alle kjønn som har skrevet om egne erfaringer med spiseproblematikk. Deltakere trenger ikke å ha fått en formell diagnose på spiseforstyrrelse – vi definerer «spiseproblematikk» som et hvilket som helst forhold til mat som oppleves som vanskelig. Og de kan ha skrevet om temaet i en hvilken som helst form for skriftlig tekst, enten den er publisert eller ikke. Alle som skriver eller har skrevet for eksempel dagbok, blogg, memoar, selvbiografi, dikt, novelle eller roman er velkommen til å bidra. I fysiske

21

Når barn og unge sier ifra - om kostholdsplanleggeren i skolen

Sitatene er hentet fra ROS sin TikTok-video der vi spurte «Har dere brukt kostholdsplanleggeren i mat og helse?» Vi fikk over 300 kommentarer på dette innlegget.

22

Tekst: Nina Hvidsten, ROS

Ingen temaer har skapt så stort engasjement hos våre unge følgere som Kostholdsplanleggeren.

Kostholdsplanleggeren brukes blant annet i faget «Mat og Helse» og er et verktøy for å beregne summen av næringsinnhold i matvarer og sammenlikne med norske anbefalinger for inntak av energi og næringsstoffer.

Hundrevis av barn og unge har gitt oss tilbakemelding om at dette verktøyet har gitt dem vonde opplevelser der man sammenligner eget kosthold med andre og/ eller utvikler en overopptatthet av mat og kalorier.

En forteller: «Jeg som alltid hadde vært usikker på om jeg spiste mat som var «bra» for meg og om jeg spiste «riktig mengde», ble veldig lettet av å få vite at jeg lå på det de mente var «normalt». Samtidig som venninnen min fikk vite at hun spiste «for mye» fett, kalorier og karbohydrater. Jeg kunne se at hun ble lei seg av resultatene.

Jeg mener det er unødvendig at skolene skal oppfordre til dette. Både for de som opplever det venninnen min gjorde, men også det at jeg følte meg mer verdt fordi jeg spiste «riktig.»»

En annen forteller: «Da jeg gikk på ungdomsskolen og hadde en spiseforstyrrelse fikk jeg skryt av læreren da jeg førte opp mitt restriktive kosthold. Deretter brukte læreren min «oppføring» på veilederen som et eksempel på «sunt daglig inntak» foran hele klassen.»

En spiseforstyrrelse kjennetegnes av en overopptatthet av mat og kropp, hvor tanker, følelser og atferd knyttet til mat og kropp begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten. Skal skolen virkelig gi unge i sin mest sårbare fase når det gjelder kropps- og selvbilde, et verktøy som kan skape grobunn for en slik overopptatthet? I et forebyggingsperspektiv burde skroting av kostholdsplanleggeren være et enkelt grep.

Også lærere har reagert på verktøyet. En av dem forteller

”

Skal skolen virkelig gi unge i sin mest sårbare fase når det gjelder kropps- og selvbilde, et verktøy som kan skape grobunn for en slik overopptatthet?

at hun selv nekter å bruke Kostholdsplanleggeren i undervisningen: «(…) Spiseforstyrrelser ødela nesten livet mitt og jeg har ikke tenkt å føre slikt tankesett videre på dagens unge, ever!»

Alle disse tilbakemeldingene tok oss etterhvert til NRK, der vi møtte Helsedirektoratet til debatt. De sier nå at de jobber med utbedringer av Kostholdsplanleggeren.

I forbindelse med det arbeidet blir både elever og lærere involvert. Dette er vi glad for, og vi håper verktøyet blir tilpasset barn og unge på en mye bedre måte, om det fortsatt skal brukes.

I Bergen kommune har de virkelig satt standarden, der skolebyråd Linn Pilskog allerede har tatt barn og unges stemme på alvor, og nå vil be skolene i kommunen om å benytte andre verktøy enn Kostholdsplanleggeren.

En stor seier for barn og unges stemme!

23

Samtaler med barn og unge Tekst: Ann-Christin Westerheim, ROS

Når jeg møter barn og unge i samtale, møter jeg ofte skepsis, nervøsitet eller stillhet. Noe som kan hjelpe samtalen på vei, er å se etter det vi har til felles. Da mener jeg noe mer enn erfaring med spiseforstyrrelser, for eksempel kan det handle om noe man begge liker å gjøre eller erfaringer begge har gjort seg i livet.

Det er selvsagt ingen garanti for at vi ikke går i det jeg kaller «samtalefeller», men jeg tenker at det gir rom for å gjøre litt feil dersom barn og unge kjenner seg igjen i den de snakker med. Typiske «samtalefeller» jeg har gått i, er å være direkte for tidlig i relasjonen og å være indirekte for lenge. Å snakke over hodet på de unge er heller ikke en uvanlig «felle» å gå i, noe som kan gjøre det vanskelig for barnet å åpne seg. Det skader ikke å si «Unnskyld, nå merka jeg at jeg ble litt ivrig og for direkte her». Ingen er perfekte og alle trår feil en gang iblant. Det finnes mye lærdom i å høre andre beklage for noe som har kjentes ugreit for mottakeren.

En viktig forskjell på barn og voksne som jeg møter i samtaler, er at de unge oftere møter opp motvillig.

Samtalene hos ROS er ikke sjelden pårørendes initiativ, og de er gjerne dypt bekymret for situasjonen.

Ungdommen kan imidlertid tenke noe helt annet om situasjonen de er i. Å bygge tillit og å dele kan derfor åpenbart være en utfordring for de unge. Selv for en voksen kan det å dele være vanskelig, det kan jeg huske fra tiden jeg selv satt midt i en aktiv spiseforstyrrelse.

Selv om første steg på veien er å anerkjenne at man har utfordringer og ikke klarer å håndtere alt alene, så kan det være skremmende å dele og å nøste opp i hva som driver problematikken.

Min erfaring er at det anstrengte forholdet til mat og kropp er en måte å håndtere noe annet på. Drivkreftene bak problematikken er ofte komplekse, de kan være

24

knyttet til flere tabu eller hemmeligheter man har holdt på lenge. Å nøste opp i hva som driver spisevanskene og gi nyttige råd, er lettere når den berørte ønsker å dele. Da kan det være fint å ha noen hjelpemidler som gjør at barnet føler seg trygg nok til det.

Selv om man kan argumentere for at vi mennesker er i konstant utvikling, så er det ufattelig mye som skjer i barne- og ungdomsårene. For eksempel vil det foregå en kontinuerlig utvikling av kognitive prosesser som: • • • • • •

hukommelse barnets forståelse av seg selv eller andre sanseinntrykk og tolkning av disse oppmerksomhet barnets språk og begrepsoppfatning forestillingsevne og evne til å bruke logisk tenkning.

Dette betyr at når vi er i samtale med barn og unge så kan det være nyttig å sette seg inn i generelle utviklingstrekk som påvirker kommunikasjonen. Hvis ikke kan vi risikere at barnet ikke forstår, misforstår og at det oppstår mistillit.

Hvordan skaper vi et miljø rundt de unge slik at det kjennes trygt å dele? Dette er i stor grad individuelt, men på samme måte som for voksne så er det fint å slippe å sitte i et sterilt og kaldt rom med en voksen som stiller mange spørsmål og presenterer det som oppleves som krav.

Noe jeg prøver på, spesielt ved første samtale, er å forestille meg hvordan det er å være i den andres sko. Sett med barns øyne, hva skal til for å kjenne en form for trygghet og ro i et rom sammen med meg? Jeg nevnte å finne noe man har til felles, men det er også viktig å tydeliggjøre hvilken rolle man har som rådgiver. Det

Rådgivers hjørne

”

Min erfaring er at det anstrengte forholdet til mat og kropp er en måte å håndtere noe annet på. Drivkreftene bak problematikken er ofte komplekse, de kan være knyttet til flere tabu eller hemmeligheter man har holdt på lenge

25

betyr noe at den barnet møter, forklarer sin rolle. For eksempel: «I jobben min snakker jeg med både barn og voksne som opplever at mat og kropp har blitt vanskelig. Ofte hjelper jeg dem med å forstå seg selv og hvordan de kan få det bedre».

”

Noen ganger kan det være vanskelig å formidle noe som helst fordi det er mye uro i kropp og sjel. I slike tilfeller kan jeg foreslå bruk av stressball, pop-it leker og lignende. For både barn og voksne har lekene et potensiale til å få utløp for angst og uro.

For barn kan det å ha leker stående fremme være positivt. Leker åpner opp for en mulighet til å vise hvem de er, og hva de tenker og føler. Dessuten representerer leker noe kjent og trygt, noe å prate om som ikke er så skummelt. Barn og unge er generelt gode på å forklare hva de mener ved hjelp av handling. Dette betyr at man for eksempel kan bruke tegning, rollespill, dukker eller andre kreative verktøy for å finne ut av hvordan barnet opplever sin hverdag og hva som er utfordrende. Dette er ikke behandling, dette er å møte barnet der hen er i sin utvikling. Da jeg var i min tilfriskningsprosess ble tegning, maling og dikt en måte å fortelle om det som var tøft og vanskelig, men også om det lille håpet jeg bar i meg om en bedre fremtid. En fremtid da spiseforstyrrelsen ikke fikk styre showet. Slike verktøy er det verd å utforske nærmere i samtaler med ungdommen!

Noen ganger kan det være vanskelig å formidle noe som helst fordi det er mye uro i kropp og sjel. I slike tilfeller kan jeg foreslå bruk av stressball, pop-it leker og lignende. For både barn og voksne har lekene et potensiale til å få utløp for angst og uro. Ord på papir, tegninger og illustrerende bevegelser kan også hjelpe. For ungdom med traumer kan det å bruke dagboksnotater, lister, krukker med nøkkelord, malerier eller musikk ofte gjøre det lettere å holde fokus og å dele.

Det er bare kreativiteten som setter grenser Det er også mulig å bruke musikk på ulike måter i samtalerommet. Ettersom barn og unge ofte ikke har utviklet kommunikasjonsferdighetene sine i like stor grad som voksne, så kan en sang av Maria Mena kanskje hjelpe dem å vise hva de vil formidle.

Om man er pårørende, rådgiver eller jobber med barn, så vil det være nyttig å kartlegge hvilke måter vi best kan snakke med barn og unge på. Om både de fine og de tøffe tingene.

Leserinnlegg

Hør, se og lær. De hjelper!

Tekst: Synnøve S. Sønstebø

Jeg har alltid likt å skrive, og jeg liker fortsatt å skrive. Noen dager får jeg det ikke til, mens andre dager er det helt nødvendig.

og nære venner som gjennom siste fire år har støttet og hjulpet meg til å se at jeg duger og er den unike mamma uansett. Det skal ingen ta fra meg.

De siste årene har jeg kjempet en kamp. Mest handler kampen om at jeg ikke er bra nok med den kroppen jeg har fått, med dens fysiske, psykiske, seksuelle og sosiale egenskaper. Som jeg har ønsket meg skulle vært annerledes. I dag skriver jeg til de som selv kjemper en kamp, har kjempet, de som står ved siden av, lever sammen med, kjenner noen, styrer eller påvirker hvordan vi har det- og til de som kommer til å bli berørt.

«Dette er ikke noe du selv velger, du har en lidelse», sitter tettest til meg som noe jeg har fått erfare i møte med ROS. Og det er så vondt, men sant. Jeg har en lidelse som tidligere har hatt så kraftig kontroll på meg at evnen min til å se at jeg er noe annet enn en kropp har vært fraværende. Jeg har brukt kompenserende atferd for å håndtere at jeg er meg. Jeg har brukt mat som en flukt for å hindre at følelser blir overveldende.

Følelser og minner som henger sammen, som jeg har fortrengt gjennom et forsøk på å gjøre det ytre perfekt eller uperfekt.

Gjennom møtet med ROS har jeg fått en opplevelse av å bli forstått på en måte som bare en med lignende erfaring kan. Hos min rådgiver Elin har jeg blitt møtt, gang på gang, med forståelse og medmenneskelighet.

Min erfaring sier meg at dette er en frivillig organisasjon som burde bestå og tilbudet burde styrkes. Styrkes til at de kan fortsette å møte enkeltmennesker med egenerfaring knyttet opp mot en problematikk som i stor grad preger samfunnet vårt. Hadde jeg ikke hatt dette tilbudet ville jeg kanskje ikke startet på min vei tilbake til livet, med en hverdag som handler om andre ting enn bare mat og kropp. Fra mine samtaler hos ROS tar jeg med meg en større bevissthet på hvordan jeg møter meg selv og hvordan jeg kan fungere på en bedre måte. Med et større perspektiv på at min verdi handler om mer enn kropp.

Jeg har også vært heldig å få være med på ROS sitt kurs i selvmedfølelse. Med bakgrunn i dette og i møtene med Elin, har min evne til å elske meg selv blitt større. Jeg er mer medfølende med meg selv og stiller ikke harde og perfeksjonistiske krav til meg selv. Jeg har klart å senke skuldrene og møte meg selv mer som jeg møter andre.

For jeg har fungert som en god helsesøster, sykepleier og mamma tidligere. Og lysten etter å komme tilbake til de to førstnevnte kan jeg takke ROS for. Det sistnevnte har jeg opprettholdt og klart å bevare, gjennom familie

I et hav av følelser har jeg spist meg vekk og inn i en egen verden, på en måte som utenforstående ikke skjønner rekkevidden av. For å kjenne etter på kroppen, om den har smerter eller ubehag, kjennes ikke før det virkelig er stopp og du skjønner at det ikke fungerer mer.

Det er en følelse på en følelse, det hindrer den opprinnelige følelsen. Og det virkemiddelet du bruker for å mestre blir betraktet, vurdert og analysert av alle og enhver, nemlig kroppen. Omverdenen kan undre seg om du er frisk eller syk, forstyrret eller forstandig, om du er rett eller vrang, men jeg tror det er komplekst – du er alt det. For lidelsen trenger seg inn i alle hjørner, alle kroker og blander seg inn.

Takket være ROS, tålmodighet og familie og venner fortsetter jeg å kjempe. Takket være dem blir min lidelse mindre og veien til et liv på lag med min egen kropp blir kortere.

Takk ROS! For at dere lærer bort, ser, hører og lytter, bistår og hjelper. Takk!

Sirdal kommune

Sarpsborg kommune

avdeling psykisk helse og rus

Trysil Bil AS Vestmovegen 26 2420 TRYSIL Tlf. 62 44 84 00

Kompetansesenter rus og psykisk helse Tlf. 69 11 60 00

Tlf. 38 37 90 00 sirdal.kommune.no

Nyland Maskin AS Gamlevegen 1Bergenhus og Årstad 6826 BYRKJELO Engen helsestasjon for ungdom Tlf. 957 06 000

Schweigåaardsgate 14, 0134 OSLO 14 Takringen Tlf. 962 Schweigaardsgate 09 AS 666 • www.jagassistanse.no OSLO Badeveien 287,0134 3370 VIKERSUND Ørland Bil 3005 DRAMMEN Tlf. Tlf. 32 32 742097 29 00, 00 Toyota Tlf. www.modum-bad.no 962 09 666

www.jagassistanse.no

Teaterg 41, 3 etg.

5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

AS

Alfa kurs-

DIXI Ressurssenter mot voldtekt 0134 OSLO Bergenhus og Årstad Divisjon Psykisk helsevern Bygdøy allé 1, 0257 OSLO Engen helsestasjon forOSLO ungdom 2380 BRUMUNDDAL Syljuåsen AS 5, 0485 Vitaminveien Tlf. 22 44 40 50 Tlf. 15 962 666 Tlf. 915 06 200 Tlf.09 23 39 36 00 Kallerudlia www.dixi.no Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN H Trans og Anl Power 2816 GJØVIK www.jagassistanse.no Tlf. 61 14 50 Tlf.8055 56 94 20

Orkedalsv 53 7300 ORKANGER Tlf. 72 48 79 90 - www.advokat-aae.no Kirkegata 9 A, 3616 KONGSBERG Tlf. 32 73 63 75

Fjæraveien 2 7130 BREKSTAD Tlf. 72 52 27 50

Schweigaardsgate 14

Advokatfirmaet

Jon Reidar Aae AS

Mirawa Restaurant Leif Kirkegata 9,Tronstads plass 6, 1337 SANDVIKA Schwenckegata 1

Tlf. 22 62 60 80 - www.ntsf.no

3616 KONGSBERG 3015 DRAMMEN

K-A Nicolaisen

Tlf. 32 83 65 85

Tlf. 32 73 63 75 Grøtting Dyretransport AS

Backers gate 5 3080 HOLMESTRAND Tlf. 959 35 949

Sørskogbygdvegen 153, 2410 HERNES Tlf. 906 98 834

w

Bygdøy allé 1, 0257 OSLO Tlf. 22 44 40 50

Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Smiuhagan 25, 2323 INGEBERG 917 71 400 287 BadeveienBadeveien 287,Tlf. 3370 VIKERSUND

Tlf. 32 73 63 75

3370 Tlf. 32 74 97 00, Vikersund www.modum-bad.no Telefon 32 74 97 00

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO www.modum-bad.no

Tlf. 962 09 666 Bleikmyrvegen 45 www.jagassistanse.no T: 64 97 23 00 4276 VEDAVÅGEN 9, 6770 Sjukehusvegen NORDFJORDEID Tlf. 52 04 40 40Tlf. 57 M: 86post@kisif.no 43 30 www.solstein.no

www.capioanoreksisenter.no

W: http:/kisif.no

A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Trygt på skoleveiene Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Mirawa Restaurant

Divisjon Psykisk helsevern Furnesv 26, 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Alle har rett til å bli hørt!

Bogøy Dagligvare

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og Eidskog Båtsfjord kommune sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse. kommune

g.kommune.no

Oppvekst og Læring batsfjord.kommune.no eidskog.kommune.no Barneverntjenesten • JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

ralingen.kommune.no

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) Herøy • JAG har stor kompetanse om BPA kommune for personer med behov foravdeling assistert arbeidsledelse. psykisk

avd Psykisk helsearbeid helse og rus heroy-no.kommune.no sirdal.kommune.no petansesenter rus og psykisk helse for mer informasjon Ta kontakt om hvordan vi kan skreddersy din BPA. www.sarpsborg.kommune.no

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

28

E-pos

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) • JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA. JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

Sirdal kommune

Rælingen kommune

sirdal.kommune.no

ralingen.kommune.no

Avdeling psykisk helse og rus

Sarpsborg kommune Kompetansesenter rus og psykisk hels

Barneverntjenesten

Bamble kommune bamble.kommune.no

Ullensvang kommune ullensaker.kommune.no

Gjerdrum kommune gjerdrum.kommune.no

sarpsborg.com

Krødsherad kommune

Hole kommune

krodsherad.kommune.no

hole.kommune.no

Sjøveien 101 8370 LEKNES Tlf. 76 05 41 00 Søren Øvretveits veg 9, 4350 KLEPPE Tlf. 51 78 51 00

Franzefoss Gjenvinning AS avd. Porsgrunn Floodmyrvegen 22B 3946 PORSGRUNN Tlf. 35 51 81 34

Sunnfjord kommune Psykisk helse og rus

sunnfjord.kommune.no

Prost Stabels vei 8 2019 SKEDSMOKORSET Tlf. 404 94 992

En stor takk til alle våre annonsører

29 Illustrasjon: istockphoto

ROS sitt tilbud Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook, Twitter, TikTok og Instagram @nettros.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

Rådgivning via chat

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

Rådgivning via telefon

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Selvhjelpsprogrammet «få bukt med overspising»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising».

Både fysisk og digitalt. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising.

30

Samtalegrupper

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

Temakvelder

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Pårørendeseminar

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus), i Trøndelag og i Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

Pårørendegrupper

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

Kurs i Mindful Eating: Bli venn med maten

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

Kurs: hva trenger jeg i møte med meg selv?

Dette er et 8-ukers kurs i Mindful Self Compassion med åtte digitale samlinger. Hver samling har en varighet på 3 timer. Kurset passer for alle som har utfordringer med å forholde seg til seg selv på en vennlig og aksepterende måte, og som kjenner at kropp og mat er vanskelig.

31

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2021 fikk ROS over 13 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

nettros.no

948 17 818