ROSinfo 3/21

3/21

F O K U S: I D E N T I T ET

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen

HVEM ER JEG? Mange vil kjenne seg igjen når vi snakker om å finne svaret på det mystiske spørsmålet «hvem er jeg?» Hva betyr noe for meg? Hva gir livet mitt mening? Ofte begynner denne reisen når vi er på vei til å bli voksne. Det vil si, den bevisste delen av denne reisen begynner da. Men også før det. Kulturen påvirker oss. Nasjonalt så vel som mer lokalt og familiært. Hva verdsettes av de rundt meg? Samfunnet, familie og venner. Etter hvert som vi blir voksne begynner vi i varierende grad å stille spørsmål ved om det som har formet oss så langt stemmer overens med den vi er på et dypere plan.

Selv har jeg opplevd ganske mye forvirring rundt dette spørsmålet: Hva vil jeg med livet mitt? Som yngre var jeg absolutt påvirket av hva som var ansett som det rette å gjøre, og fulgte det så langt jeg klarte. Men ganske tidlig kjente jeg på en uoverensstemmelse mellom opplevde forventninger og en dypere stemme inne i meg som trakk i en annen retning.

Vi lærer så lenge vi lever, og svaret på hvem vi er blir, for de som ønsker det, tydeligere og tydeligere jo eldre vi blir. Den kjente danske filosofen Søren Kierkegaard har et sitat som uttrykker dette på en fin måte: Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.

Så hva kan vi helt konkret gjøre for å komme nærmere oss selv? Du kan lage en liste over alle ting du liker å gjøre. Ting du setter pris på, ting som gjør deg glad. Du kan sette av tid hver dag eller en gang i uken til å reflektere rundt hva som betyr noe for deg. Du har sikkert hørt det før, men du må faktisk velge deg selv. Ta deg selv på alvor. Respektere dine egne behov og verdier. Sørge for at du lever et liv som i størst mulig grad samsvarer med dette. Noe som har fungert godt for meg, er å stille meg selv et viktig spørsmål: Hva trenger jeg akkurat nå? Dette spørsmålet stiller jeg meg selv flere ganger om dagen. Bruker noen minutter til å lytte innover etter svaret.

Holder gjerne en hånd eller to over brystet mitt, som hjelper meg med å få kontakt med noe dypere i meg selv. Hjelper meg å flytte fokus fra den ytre verden og alt som fanger min oppmerksomhet der – til den indre verden. Til det som er meg. Til stemmen(e) der inne som sjelden, eller for noen kanskje aldri, har vært lyttet til. Vær ærlig og åpen med deg selv. Det finnes bare en av deg, og husk: du er helt unik!

I ROS har vi en liste på over 100 forskjellige verdier du kan rangere når det kommer til hva som betyr mest for deg. Å bli kjent med sine egne verdier er på en måte grunnmuren i din egen identitet. Ut i fra verdiene dine blir behovene dine også mer synlig. Ønsker du denne «verdiøvelsen» tilsendt på e-post, kan du sende en e post til: irene@nettros.no Denne utgaven av ROSinfo vil gi deg flere nyttige tips om hvordan styrke din egen identitet, som igjen kan bidra til et mer balansert liv hvor du ikke er redd for å være deg selv uavhengig av andre rundt deg.

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Ann Marie Utne Benedikte Ottzen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Forsidebilde: iStock.com/ estherpoon Trykk: Allkopi

INNHOLD 4 Aktuelt

6

Psyk, psykere, psykest

8

ROS åpner i Troms og Finnmark

8

10

Veiing av barn er ikke løsningen

12

Utredning av kroppsbildeforstyrrelser

16

Å finne seg sjæl

18

Kroppen er den nye sjelen

22

Når kroppen endrer seg

26

Kroppsfølelsen

28

Vårt tilbud

30

Annonser

10

16

AKTUELT INTERESSEPOLITISK ARBEID I forbindelse med Stortingsvalget har det vært høysesong for politiske debatter i år. ROS har deltatt i ordskiftet med paneldebatten «En spiseforstyrret generasjon?» på Arendalsuka i august, og digital paneldebatt om behandling og ettervern for personer med spiseforstyrrelser i september.

På Arendalsuka satte vi økningen i spiseforstyrrelser blant barn og unge under korona-pandemien på agendaen. Vår påstand var at kombinasjonen økt psykisk uhelse, lange ventetider i psykisk helsevern og for lite kompetanse i tjenestene kan gi oss en spiseforstyrret generasjon dersom tiltak ikke settes inn. Vi ville finne ut hva politikerne vil gjøre for å forebygge kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser, og sikre barn og unge som strever, tidlig, riktig og nok hjelp. Med oss hadde vi politikerne Geir Jørgen Bekkevold (KrF), Marianne Haukland (H), Silje Hjemdal (FrP), Hege Liadal (Ap) og Ulrikke Torgersen (MDG), samt rådgiver ved ROS Senter i Oslo, Elin Heitmann. Det ble en god debatt med honnør til ROS sitt lavterskeltilbud fra flere hold, men problemene er selvsagt langt fra løst. ROS vil fortsette å løfte behovet for bedre hjelpetilbud til barn og unge i den kommende Stortingsperioden.

2. september tok vi debatten om behandling og ettervern. Vi vet at spiseforstyrrelser er vanskelige og ressurskrevende å behandle, og at tidlig hjelp

øker sjansen for å bli frisk. Likevel er historiene om mennesker som blir avvist eller må vente i månedsvis på behandling, mange. Samtidig vet vi at de som får behandling i spesialisthelsetjenesten, opplever manglende tilbud innen ettervern. Brukere av ROS forteller at de i praksis står på bar bakke etter utskrivning, noe som gjør dem sårbare for tilbakefall. Hva kan og vil politikerne gjøre for å bedre denne situasjonen? Panelet som skulle svare på dette, var Ulrikke Torgersen (MDG), Tuva Moflag (Ap) og Mari Holm Lønseth (H). Med oss hadde vi også Ole Andreas Underland, administrerende direktør ved Hurdalsjøen Recoverysenter og daglig leder i Recovery Akademiet. Dessverre fikk vi tekniske problemer under streaming av arrangementet og måtte hoppe over noen spørsmål, men dette er uansett en debatt som må tas flere ganger.

Begge debattene kan ses på vår Facebook-side.

Sjekk også ut Bergen Offentlige Bibliotek sin podcast, BOBcast – der finner du lydopptak av en sofasamtale ROS arrangerte 9. september, med tema «Hva vet vi om spiseforstyrrelser?». I sofaen satt Øyvind Rø, professor i psykiatri ved UiO og forskningsleder ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus, og Kristin Børresen fra ROS.

På Arendalsuka satte vi økningen i spiseforstyrrelser blant barn og unge under korona-pandemien på agendaen.

4

Panelets begrunnelse for nominasjonene er som følger:

Camilla Lorentzen

PRISUTDELING: HELT EKTE

Camilla Lorentzen er en influenser som i stor grad byr på seg selv. Tidligere jobbet hun i Fitnok AS som arbeider for at alle jenter skal få muligheten til å trene og bruke kroppene sine uansett størrelse. Camilla er utdannet PT og ble nominert til Vixen Awards 2019 i kategorien trening og helse. Hun har også en podcast sammen med sin forlovede, Julie Visnes, der de snakker om seksualitet og selvfølelse jenter imellom. I podcasten snakker hun også om psykisk helse, sin egen legning og andre tabubelagte temaer. Vi i Operasjon Selvfølelse vil nominere Camilla fordi hun er så åpen, ærlig og ekte!

Martine Halvorsen

Martine Halvorsen er blogger og influenser som er opptatt av å vise frem alle sider av livet. Hun ble kjent gjennom dokumentarserien «Sykt perfekt» og har siden gitt ut boken «Sykt normal». Her kan vi lese om livet bak døra til jenterommet og de smilende profilbildene på sosiale medier. Og om å tørre å være den man er.

Hun står også bak podcasten «Sykt ærlig med Martine» der hun tar opp mange viktige tema, blant annet rundt kropp og selvfølelse. Vi i Operasjon Selvfølelse ser på Martine på et stort forbilde som tør å vise sine sårbarheter og som tør å være ekte.

Victor Sotberg Gjennom utdeling av prisen «Helt Ekte», ønsker ROS sitt ungdomspanel, «Operasjon Selvfølelse», å hedre personer som har gjort en spesielt god innsats for at unge kan føle seg bra med seg selv.

Ungdomspanelet har nominert tre personer til prisen, som deles ut i løpet av oktober.

Det er mulig å stemme på de nominerte gjennom nettsiden: nettros.no/helt-ekte.

Programleder og Tv-profil Victor Sotberg har det siste året gjort mye for at barn og unge skal få bedre selvfølelse. Han frontet BlimE kampanjen for NRK Super, og åpnet opp om mobbing og dårlig selvfølelse på barneskolen og ungdomskolen på tv-programmet Lindmo. I 2020 publiserte Victor boken «Bare Victor», som skal hjelpe unge med å finne seg selv. Victor har også vært åpen om egen seksuell legning og snakker ofte om følelser og psykisk helse i ulike kanaler. Vi i Operasjon Selvfølelse ser på han som et stort og ekte forbilde for barn og unge.

5

FOKUS

PSYK, PSYKERE, PSYKEST HVORDAN BLIR MAN FRISK FRA EN IDENTITET

?

TEKST: KRISTIN STOTESBURY

Å være psyk krever mye. Det er en hel prosess. Å innse. Å akseptere. Å dele. Søke støtte. Få hjelp. Fra mulig å ha gjemt det i baklomma til å skrive det i panna. Gratulerer, en ny identitet. Et felleskap. Men da får vi mulig et problem. For hvordan blir man frisk fra en identitet?

Så er det noe rart med hvordan man oppfører seg blant ulike mennesker. De man deler realiteten med og de man ikke deler annet en overflaten med. Det spiller seg ulikt ut. Hva gjør man? Tar man tilbake friskerollen?

Eller er man falsk? Skjuler man noe viktig, eller er man endelig seg selv igjen?

Psyk?

En konflikt har oppstått. Hvordan er man både frisk og seg selv? Hvor stor del skal sykdommen ta i hverdagen?

Fra mulig aldri å ha snakket om følelser til bare å gjøre det. Det er ganske identitetsforvirrende.

Hvor går streken? Når andre ser det, når en selv vil innrømme det eller når en vil endre omstendighetene?

For om man er kun et snev psyk, blir det vel for dumt å søke hjelp? Redselen for ikke å tas på alvor, for ikke å være syk nok, viser seg å være en folkesykdom.

Deprimert som ler. Sosial angst i mengden.

Normalvektig med anoreksi.

Det passer ikke. Det blir for dumt. Opprettholder stigmaet?

Identifisering!

Har man selvinnsikt nok til å vite at man begynner å vike fra normalen, kan det føles svært ubehagelig.

Andre ganger merker en kanskje forskjellen på seg selv.

Aktiviteter er ikke like morsomme som før. Det som var hyggelig, har mistet sin sjarm. Det har endret seg. Det hele kan være meget urovekkende. Da er det kanskje ikke så rart at man finner styrke i en diagnose. Endelig en forklaring på hvorfor det hele finner sted. Aksept for hvem man er.

Identitetskonflikt

Et kjent fenomen er å ikke kjenne seg igjen i sitt gamle selv, men likevel lengte tilbake til hvordan det var. En dragkamp mellom sitt friske og psyke seg. En idealisering av hvordan noe var, før den drastiske nedturen.

6

Fra å ha vært et fullt oppegående individ til å være et ikke fungerende vrak er litt av en smell. Hele selvkonseptet omgjøres. Fra den ene ytterpolen til den andre.

Fra å jobbe over 100 prosent til ikke å greie å stå opp om morningen. Man mister sin integritet.

Det er en slags enten-eller-tankegang ute på villspor.

Ideer der en sykemelding på 50 prosent betyr at en skal være hjemme og være syk de resterende 50. Det er en sykdomsidentitet som skal holdes. For om det ikke trengs, hvorfor er man da sykemeldt? Å treffe noen på shoppingsenteret, på sykedagen, er ikke innafor. Man skal ikke leve, man skal være syk. Depresjon på sykemelding må være å finne livsgnisten tilbake, gjøre om hverdagen og prioritere annerledes. Ofte prioritere seg selv. Nettopp det motsatte av å mure seg inne. Å finne en balansegang er essensielt. Da for ikke å miste alt til den altoppslukende sykdommen. Å bli i mørket er ikke sunt! Uansett hvor hardt det er, må man opp av senga! Om ikke kan man bli liggende, for alltid.

Man må være seg selv for ikke å bli diagnosen.

Diagnosens hjem

Er man godt vant til å være psyk, vet man ikke hvordan det er å være frisk lenger. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Diagnosen tar stor plass. Man vet å jobbe rundt den. Å holde det uutholdelige på en viss avstand. Psykdommen er blitt en del av identiteten.

Levemåten er trygg. Man vet hva man må gjøre for å holde det i sjakk. For å dempe uroen. Alt annet er utrygt. Noe man ikke får til. Hvorfor skal man ut av komfortsonen når det koster så mye? Man vil bli her, innenfor rammene. Det er mest behagelig.

Støttens skade

På sykehus finner man andre likesinnede. Endelig noen som forstår. Her blir det ikke ansett som noe feil, det ligner mer en kultur. Man tar del i et fellesskap. De med samme sykdom. En felles identitet. En syk normalitet.

Man snakker om det man har felles.

Sykdommen. Man knytter bånd. Men hvor er støttens grense? Kan støtte være opprettholdende? Når problem godtas i stedet for å løses, har man da et skadende fellesskap?

Et støttende felleskap vil man være i. Man har felles normer, verdier og holdninger. Hva om man føler seg utenfor sammenlignet med de aller sykeste? Hvis sykdommen er identiteten, søker man da til den? Har man da konkurranse innad? Sykdomshierarki er kjent.

Hvis sykere er det eneste som gir følelsen av mestring og kontroll, er dette kanskje et forståelig ønske. Likevel et forvridd og ugunstig mål. Her trenger man hjelp til å se hva man ønsker med livet. Hjelp fra andre. Å finne noe fornuftig å identifisere seg med, ettersom livsstilen svarer til det. Er det å bli frisk, i denne sammenheng, et valg om en mer gagnlig identitet?

Identitetstyv

Friskt finnes. Normalt finnes. Spørsmålet er hva som ønskes? Hvis normalt koster en fellesskapet man er en del av, er det da verdt prisen? Må det være enten eller?

Kronikerne må lære seg balansekunsten og leve med å være både seg og syk. Andre har muligheten til å endre.

Fri kan være identiteten, men det koster.

Først publisert i Aftenbladet

7 iStock.com/Dumitru Ochievschi

ROS ÅPNER I

TROMS OG FINNMARK I revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem 11. mai, foreslo regjeringen å øke bevilgningen til ROS med 7 millioner kroner i 2021, hvor deler av midlene skulle brukes til etablering av et nytt lokalt senter som skal dekke Troms og Finnmark.

– Vi er svært takknemlige for at regjeringen har sett verdien i vårt arbeid, og gir oss muligheten til å styrke vårt tilbud, sier generalsekretær Irene Kingswick.

Allerede i oktober åpner vi dørene, og nyansatt senterleder June Wiesener ser frem til å utvikle et svært etterlengtet tilbud i regionen.

8

”

TEKST OG FOTO: NINA HVIDSTEN, ROS

Å be om hjelp kan være vanskelig, så når en person tør å be om det, mener jeg det er helt essensielt at de blir møtt med en gang og på den rette måten; med empati, et åpent og ydmykt sinn og med god veiledning basert på kunnskap og klokskap.

”

– Jeg gleder meg til å kunne jobbe for at de som trenger hjelp med spiseproblematikk får den hjelpen de trenger, til rett tid. Videre finnes det mange misforståelser og myter om hva en spiseforstyrrelser er, hva som ligger bak og hvem som kan bli rammet. Dette ønsker jeg å endre ved å spre kunnskap i eget fylke. I tillegg ser jeg frem til å jobbe med forebyggende tiltak for barn og unge. Jeg er sikker på at ROS kommer til å bli en stor og viktig ressurs i regionen, sier June.

– Nord-Norge er stort i areal, og innbefatter mange mennesker og ulike kulturer. Vi nordlendinger kan være veldig «rett på sak» og snakke fra levra, men enkelte temaer er like vanskelig og tabu her som andre steder.

Det samme tror jeg gjelder for den samiske befolkningen og egentlig alle andre. Derfor er det viktig at det er lav terskel for å ta kontakt med oss, og at vi er der for de som trenger oss, når de trenger oss.

Senteret for Troms og Finnmark vil ha fysiske lokaler sentralt i Tromsø sentrum. I tillegg vil det opprettes en underavdeling i Alta. For June er det viktig at terskelen for å søke hjelp er så lav som mulig.

– Å be om hjelp kan være vanskelig, så når en person tør å be om det, mener jeg det er helt essensielt at de blir møtt med en gang og på den rette måten; med empati, et åpent og ydmykt sinn og med god veiledning basert

på kunnskap og klokskap, forteller June.

Med seg på laget har hun MarieSofie og Marthe, som vil ha ansvar for rådgivning og frivilligheten ved senteret. Som ved andre lokale ROS-sentre vil frivillighet stå sentralt.

– For å nå ut til flest mulig er vi avhengig av hjelp fra frivillige. ROS har samarbeid med psykologistudenter i flere byer, noe jeg ønsker å få til også ved senteret i Tromsø.

– Videre er ROS opptatt av å benytte seg av kunnskapen og erfaringene til de som selv har hatt en spiseforstyrrelse, noe senteret i Tromsø selvfølgelig også ønsker å gjøre. Så om du bor i Troms/ Finnmark og ønsker å være frivillig, ta gjerne kontakt, oppfordrer June.

Marie-Sofie, June og Marthe gleder seg til å åpne dørene til ROS sitt nye senter i Troms og Finnmark.

Senteret vil ha fysiske lokaler sentralt i Tromsø sentrum. I tillegg vil det opprettes en underavdeling i Alta.

9

VEIING AV BARN ER IKKE LØSNINGEN Voksne diskuterer veiing av skolebarn. Men hvor er stemmene til barn og unge?

”

Det at så mange barn blir obs på både vekt og kalorier i ung alder, er på ingen måte bra.

”

De aller fleste av oss unge vet at mye av det som står på internett, ikke er helt til å stole på. Det er vi blitt opplært til. Men hvem er det vi har lært vi kan stole på?

Jo, på helsearbeidere og skolen. De har «alltid rett».

TEKST: IRIS-CHRISTINE VIKINGSEN (16), FOR «OPERASJON SELVFØLELSE»

Så når de formidler at vekt og kalorier er viktig, så hører vi selvfølgelig på det. Men er det virkelig så viktig at barn og unge blir obs på både vekt og kalorier?

Skjønte ikke BMI

Diskusjonen om kroppsmasseindeks (BMI), fedme og veiing av barn herjer. Forskere kommer med sine vitenskapelige data, og andre voksne deler sine meninger basert på erfaring og kunnskap.

Men er det ikke én gruppe vi ikke lar slippe til i diskusjonen? Hvor er stemmene til barn og unge? Det er vi som kjenner dette mest på kroppen, og vi er mye klokere enn mange kanskje tror.

10

Ja, vekten går oppover i befolkningen, men jeg tror ikke veiing av barn på skolen er løsningen. Etter min mening skader det flere enn det hjelper. Den fysiske helsen er viktig, men vet du hva som også er viktig? Den psykiske helsen. Det at så mange barn blir obs på både vekt og kalorier i ung alder, er på ingen måte bra.

Da jeg gikk i tredjeklasse og vi skulle bli veid, snakket mange om vekten sin. Vi sammenlignet den, og det var om å gjøre å veie minst. Men en tredjeklassing skjønner ikke hvordan BMI funker. Jeg som var litt høyere enn de andre, veide naturligvis litt mer.

Nektet å bli veid

Veiing på skolen gjorde meg obs på vekt i en altfor tidlig alder. Jeg trodde i flere år etterpå at jeg var overvektig, og jeg prøvde meg på vektreduksjon, da jeg trodde det var noe jeg måtte.

Når jeg ser tilbake på det, skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt lille meg at jeg ikke var overvektig, og at om jeg hadde vært det, så hadde det også gått fint. Det er ingenting å skamme seg over.

Veiingen i åttende klasse var ikke noe bedre. Elever i klassen sammenlignet seg på samme måte som i tredje. Det året nektet jeg rett og slett å bli veid. Jeg

”

Så når jeg sammenlignet vekten min med andre og så at den var litt høyere, trodde jeg at jeg var overvektig, og jeg hadde lært at det å være overvektig var ille. En dårlig ting som en burde skamme seg over.

Jeg skjønner at regjeringen vil at barna skal være friske og sunne, men veiing av alle på skolen er ikke det riktige.

”

kjente på en ekstrem skam over min egen vekt og en ekstrem frykt for at tallet skulle vise overvekt.

Uheldig kombinasjon

Når barn går i åttendeklasse, er de i en veldig sårbar alder. Da er kroppen i utvikling, og alle er kommet forskjellige steder i utviklingen. Det er også en alder hvor man blir mer obs på kroppen sin. Dette er en veldig uheldig kombinasjon med veiing.

iStock.com/ma_rish

Jeg skjønner at regjeringen vil at barna skal være friske og sunne, men veiing av alle på skolen er ikke det riktige.

11

FOKUS

UTREDNING AV KROPPSBILDEFORSTYRRELSE HOS PERSONER MED FEDME OG OVERSPISINGSLIDELSE TEKST: MARTE VIGELAND, ROS

«På slutten av en time sier en pasient: «Og så må jeg bare fortelle deg; nå strekker jeg ryggen og går uten at det kjennes så anstrengende, det å sitte på gulvet og leke med sønnen min er også enklere. Men jeg har ikke gått ned i vekt, og jeg har ikke vært fysisk aktiv på andre måter enn før. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg selv bedre. Jeg tåler å kjenne på det jeg kjenner uten å skamme meg så mye» Sitatet er hentet fra en fagartikkel skrevet av spesialfysioterapeut ved Stjørdal DPS, Kjersti Hognes Berg, i samarbeid med postdoktor ved Institutt for psykologi (NTNU), Charlotte Fiskum, og førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap (NTNU), Trine Tetlie Eik-Nes. Artikkelen er skrevet på bakgrunn av Hognes Bergs erfaringer med utredning og behandling av kroppsbildeforstyrrelser hos pasienter som henvises for behandling av overspisingslidelse. Tilbudet er knyttet til en pilotstudie som inngår i et større forskningsprosjekt kalt MHOBY (Mental Health & Obesity) ved NTNU. Målet har vært å utarbeide et standardisert rammeverk for utredning av kroppsbilde hos personer med fedme og spiseforstyrrelser, og å bidra med nyanser til den fysioterapeutiske samtalen og praksisen rundt mennesker med store kropper.

Kroppsbilde

Kroppsbilde er i hovedsak beskrevet som en indre mental representasjon, formet og vedlikeholdt av

12

Kroppsbilde er et begrep som omfatter en persons forestillinger om og opplevelser av egen kropp.

Kroppsbilde er nært knyttet til selvfølelse og trygghet på egen identitet.

tanker, følelser, erfaringer og sosial kontekst. Flere påpeker at denne forståelsen er utilstrekkelig, fordi den har tapt et vesentlig element fra filosofen MerleauPontys opprinnelige beskrivelse av fenomenet, som skilte mellom Body Image; perseptuell oppfatning av kroppen (indre bilde) og Body Schema; kroppens førbevisste, sensomotoriske samhandling med andre og verden. Slike tause, og implisitte deler av selvoppfatningen står i kontrast til mer eksplisitte deler som oftest får oppmerksomhet i utredning og behandling av spiseforstyrrelser.

Nyere teorier om psykiske lidelser vektlegger nettopp integrasjon av kroppslig sansning som en relasjonsavhengig utviklingsprosess nødvendig for god selvregulering. Forstyrrelser i evnen til å sanse det som skjer kroppslig kan gi nedsatt evne til selvregulering og økt sårbarhet for utvikling av psykiske lidelser. Vansker med kroppslig sansning kan derfor se ut til å være spesielt viktig i utredning og behandling av spiseforstyrrelser, inkludert overspisingslidelse.

Utredning

I artikkelen presenteres en tredelt modell for kartlegging av kroppsbildevansker for pasienter med fedme

og overspisingslidelse: Anamnese (sykehistorie), klinisk undersøkelse og selvrapportskjema.

Gjennom pasientens sykehistorie er det mest sentralt å få innsikt i forholdet til egen kropp og hvordan dette får betydning for hverdagsfunksjon og samhandling med andre. Det er også viktig å kartlegge tidligere behandling, både for spiseforstyrrelse og fedme, og hva pasienten opplever som hovedproblem på nåværende tidspunkt. I tillegg tematiseres eventuelle belastende livserfaringer og konkrete forhold rundt aktivitet/hvile, dagligdagse gjøremål, smerteproblematikk og eventuelt andre sykdommer. Stikkord til bruk i denne fasen er bl.a. knyttet til hvordan kropp og vekt ble snakket om i oppveksten, forhold til egen kropp fra barndommen av, hvilke ord man bruker om egen kropp, hvilke tidspunkt eller situasjoner der en føler seg bekvem eller ubekvem med egen kropp, og aksept for nærhet og berøring.

iStock.com/ Ponomariova_Maria

Skamerfaringer fra tidlig samspill med omsorgspersoner kan utdype forståelsen av hvordan kroppsbildeforstyrrelse og overspisingsproblematikk utvikler seg hos noen mennesker med store kropper. Videre er sammenheng mellom belastende livserfaringer og fedme godt dokumentert både i internasjonal og norsk forskning. Skam og belastende livserfaringer anses derfor som relevante tema i utredningen av kroppsbilde hos pasienter med fedme og overspisingslidelse. På bakgrunn av dette har artikkelforfatterne fokusert på (a) kvaliteten på pasientenes kontakt med egen kropp, (b) hvordan kontakten oppleves i samspill med omgivelser og andre og (c) hvordan opplevelse av skam og belastende livshendelser er vevd sammen med forholdet til egen kropp.

”

Mange forteller at deres vekt ble påpekt av foreldre, lærere eller jevnaldrende i tidlig alder, noe som førte til økt bevissthet om egen kroppsform og at de begynte å sammenligne seg med andre.

”

Noen typiske erfaringer framkommer ofte i denne fasen. Mange forteller at deres vekt ble påpekt av foreldre, lærere eller jevnaldrende i tidlig alder, noe som førte til økt bevissthet om egen kroppsform og at de begynte å sammenligne seg med andre. Belastende livserfaringer er en del av svært manges oppvekst, f.eks. utrygghet og mangel på emosjonell bekreftelse og støtte i familien, utestengelse og mobbing blant jevnaldrende og andre krenkelser som fysisk og psykisk vold samt seksuelle overgrep. Ofte avdekkes uttalt kroppsforakt og skam, der kroppens feil og mangler dominerer selvfølelsen. Mange beskriver avsky i møte med egen kropp under dusjing, prøving av klær eller når de ser seg i speilet. På grunn av skam og opplevelse av at kroppen er «feil», beskriver mange økt selvbevissthet i sosiale sammenhenger og at de derfor ofte unngår sosiale aktiviteter.

Fysisk nærhet til andre trekkes av flere fram som særlig krevende, både i vennskapelige relasjoner, men særlig i seksuelt intime situasjoner. I hovedsak har denne pasientgruppen lite erfaring med behandling for spiseforstyrrelse, men nesten alle beskriver utallige forsøk på vektreduksjon i og utenfor behandlingskontekst, med påfølgende skam relatert til senere vektoppgang.

De fleste har et sterkt ønske om vektreduksjon og at forholdet til mat ikke skal oppta tanker og følelser i så stor grad. Artikkelforfatterne erfarer at det er stor variasjon blant pasientene når det kommer til type, omfang og opplevelse av fysisk aktivitet. Mange strever med hvile generelt og søvn spesielt. Flere rapporterer at de har diagnosen fibromyalgi eller smerter i muskler og ledd som preger hverdagslivet.

I den kliniske undersøkelsen er målet å vurdere hva

14

som skjer når pasienten skal forholde seg oppmerksomt til seg selv, til underlaget og til terapeuten. Dette undersøkes på to måter. Gjennom øvelsen Sætres håndgrep undersøkes pasientens evne til å slippe vekten av armen sin ned på støtten terapeutens grep gir, aksept for passiv bevegelse samt reaksjon på det å være kroppslig nær. I denne øvelsen kan pasientene for eksempel ha vansker med å vurdere grad av muskulær spenning og avspenning. Det framkommer også varierende bevissthet om at magen holdes inne og at pusten er overfladisk og har ujevn rytme. Opplevelse av skam er gjennomgående, og kommer til uttrykk i form av indre dialog som «Er jeg ekkel? Lukter jeg? Vemmes hun av å ta på meg?». Det må ofte spørres eksplisitt om pasientens indre dialog og hvordan samhandlingen oppleves.

I øvelsen sittende kroppsskanning undersøkes pasientens evne til å vende fokus inn mot seg selv når kroppen er i ro, samt reaksjoner det eventuelt vekker.

For mange går det relativt greit å legge merke til føtter, legger, skuldre, armer og hender, samt spenning og smerte i disse områdene. Vansker med å holde fokus og legge merke til nyanser oppstår typisk når oppmerksomheten guides mot lår, sete, bekken, mage og brystkasse/pust. Noen sier de «faller ut og tenker på andre ting» når disse kroppsdelene blir benevnt. Andre begynner å gråte. Følelse av tristhet knyttes ofte til vemmelse, kroppsforakt og skam.

«Pasientene i gruppa sitter på stoler i en ring. Jeg ber dem legge merke til kontakten mellom stolen og kroppen; om de kan slippe seg ned på underlaget og la seg støtte. Det går noen sekunder før Eva sier «det kan jeg, men det kan jeg ikke». Hun begynner å gråte og sier at det å slippe muskelspenning er det samme som å «flyte ut», at stolen kommer til å knekke og at alle skal se hvor tjukk hun er. De andre i gruppa nikker gjenkjennende, noen deler tilsvarende erfaringer. Gruppa gjør konkrete utforskninger av «hold-slipp» i hofteledd, sete og mage. Eva sier det kjennes godt for kroppen, men vondt for selvfølelsen å gi slipp».

For å vurdere alvorlighet av plager og endring etter behandling anvendes et spørreskjema. Skåringer fra spørreskjemaene journalføres sammen med sykehistorie og klinisk undersøkelse. Funn fra utredning av kroppsbilde oppsummeres og det formuleres en klinisk vurdering,

iStock.com/ Ponomariova_Maria

og mål med plan for behandling. Ved DPS Stjørdal får pasienter med kroppsbildeforstyrrelse tilbud om enten individuell eller gruppebasert psykomotorisk fysioterapi etter gjennomført psykoedukativ behandling for overspisingslidelse.

Anbefalinger til fysioterapeuter

Fokus på kroppsbilde fordrer at fysioterapeuter vender fokus fra trening for vektnedgang til bevegelse som kilde til styrket kontakt med egen kropp og omgivelser.

Skam som vekkes når kroppen fornemmes og blir synlig for andre bør tematiseres og valideres av fysioterapeuten. Kjernen i dette arbeidet er aksept, noe som krever tid. Tempoet bør avpasses den enkeltes prosess, og både pasient og terapeut bør lytte varsomt med alle sanser slik at pasienten får mulighet til å erkjenne og sette ord på sine erfaringer.

Basale øvelser som det å stå, sitte og ligge, fornemme underlagets støtte og det å finne kroppens balanse mellom tilstrekkelig hold og nødvendig slipp bør i behandling gjentas og reaksjoner utforskes. Aksept for berøring kan integreres ved at terapeuten bruker sine hender, enten i støttende grep eller eventuelt ved

bearbeiding av muskulatur. I tillegg bør det legges til rette for positiv selvforglemmelse, opplevelse av fellesskap og bevegelsesglede. Nye, korrigerende opplevelser av en selv bygges best og mest effektivt i relasjon, og ved positive, lekende aktiviteter. Erfaringer med andre kan i seg selv fungere som motgift til følelser av skam, angst eller nedstemthet.

Det å bli kjent med kroppen på denne måten kan samtidig gi utdypet kjennskap til egen historie og relasjonelle-, autonome-, følelses- og tankemessige reaksjonsmønstre. I behandlingsprosessen kan sårbarhet og vansker med å søke støtte utforskes. For noen pasienter kan dette også innebære å gjennomleve sorg og tap. For andre kan behandlingsprosessen legge til rette for bearbeiding av traumatiske hendelser. Å skulle ivareta denne typen terapeutisk arbeid som fysioterapeut kan skape usikkerhet om egen kompetanse.

Videreutdanning innen psykisk helse kan være en måte å etablere trygghet på. Organisering av arbeidet i tverrfaglige team kan være en annen kilde til trygghet og kvalitet både for pasient og terapeut.

Hele fagartikkelen kan leses på fysioterapeuten.no

15

FOKUS

Å FINNE SEG SJÆL IDENTITESUTVIKLING I UNGDOMSTIDEN TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS

Ungdomsårene er en periode hvor det skjer mye med oss, både i kropp og sinn. For mange begynner prosjektet med å «finne seg sjæl» i løpet av disse årene. Det er ikke et enkelt prosjekt, særlig ikke i en kultur preget av prestasjonsjag og sammenligning.

Hvordan kan man som voksen – det være seg forelder eller fagperson – være til støtte for barn og unge i denne formative perioden? For å finne svar på det, har vi tatt en prat med psykolog Lars Halse Kneppe, som arbeider med ungdom ved flere videregående skoler i Oslo og har skrevet bøkene «I hodet på en tenåring» og «Sykt flink».

Hva er identitet?

Identitet handler om det bildet vi har av oss selv som menneske. Hvem er jeg? Hvordan er jeg? Hvilke verdier er viktige for meg? Identiteten utvikles egentlig og heldigvis gjennom hele livet. Den blir konstant utfordret, særlig i kriser eller når livet endrer seg.

Hvordan utvikler identiteten seg i ungdomstiden?

Identiteten er i rivende utvikling gjennom ungdomstiden, som er den tiden vi skal begynne å bli til oss selv og forme den veien vi har lyst til å gå videre på inn i voksenlivet. Det er også en periode der vi opplever mange ting for første gang, og samtidig er det en periode der vi skal løsrive oss litt fra rollen vi har hatt som barn i en familie. Som ungdom begynner prosessene med å definere sin egen rolle, som både er utrolig spennende og rimelig skummelt.

16

Hvordan kan foreldre og omsorgspersoner støtte barn og unge i sin identitetsutvikling?

Det er viktig at ungdommen opplever familien og hjemmet som trygt og stabilt. Det blir mye tryggere å utforske verden og ulike identiteter hvis du opplever at du uansett har en trygg havn å vende tilbake til.

”

For mange er det skumleste i verden å skille seg ut, noe som igjen går ut over muligheten til å bli kjent med seg selv og de ulike sidene vi har som mennesker.

”

Samtidig tror jeg at foreldre har en viktig rolle i å oppfordre ungdommer til å utforske litt ulike identiteter, siden mange opplever at det ikke er så god plass til det i vennegjengen og er mest opptatt av å passe inn. For mange er det skumleste i verden å skille seg ut, noe som igjen går ut over muligheten til å bli kjent med seg selv og de ulike sidene vi har som mennesker.

Hvordan gjør du dette, som fagperson?

Jeg møter mange som mot slutten av videregående

forteller at de føler det aldri har vært plass til å bli kjent med eller rom til å være seg selv, siden de har hatt en så klar rolle gjennom ungdomstiden. For mange begynner derfor utviklingen av en egen identitet først etter videregående, og for andre er det først da de føler at de kan vise frem den de har blitt til gjennom ungdomstiden.

kunstig inntrykk av hvor fantastisk livet skal være, og hvor mye som skal til for at noe er godt nok.

I tillegg er nok mange mer opptatt av å presentere et liv som skal være godt nok for andre enn å skape et liv de faktisk kan trives med selv. Og det er trist.

Det preger også min rolle, som ofte handler om å utfordre elevene til å utforske egen identitet, eller eksperimentere med å være mer seg selv. Men det føles ofte skummelt.

Noen ting jeg alltid spør om for å sette i gang en refleksjon er: Hvem føler du deg tryggest rundt? Når slapper du mest av? Når puster du lettest? Hva gleder du deg til? Hvis ingen visste hva du skulle studere, hva hadde du valgt da? Ville du valgt det samme studiet hvis det var 3 i snitt for å komme inn i stedet for 5.5?

Det handler med andre ord om å få til en refleksjon om hvilke valg man tar for sin egen del, og hvilke valg som preges av andres forventninger.

Ser du noen forskjell på barn og unge i dag kontra for 10 år siden, med tanke på identitetsutvikling og -kriser? iStock.com/ Maria Petrishina

I forhold til utvikling over tid opplever jeg at både ungdomstiden og identitetsutviklingen som foregår da, strekker seg over en lengre periode enn tidligere. Vi er unge lenger enn før. Ungdomstiden strekker seg i begge retninger. I tillegg opplever jeg at det er et mye større krav til selvrealisering, som gjør at mange har et litt

17 iStock.com/nadia_bormotova

FOKUS

”

Religion, ånd, historie, politikk; slikt har vi mennesker alltid vært opptatt av. Nå er vi påfallende opptatt av kroppene våre.

” K RO P P E N

ER DEN NYE SJELEN TEKST: FINN SKÅRDERUD, PSYKIATER, FORFATTER OG PROFESSOR.

Kroppen har overtatt sjelens rolle som gjenstand for frelse, sies det. Kroppen er rik, men som språk kommer den raskt til kort i følsomme sammenhenger. Det er mange finstemte nyanser og kloke refleksjoner som forsvinner om vi skal kommunisere med oss selv og andre via push-ups, biceps, fettprosent og cellulitter.

Når ting ikke går så bra, har vi en tendens til å søke tilflukt i overdrivelser, som igjen blir en slags avhengighet. Maten og kroppen er bokstavelig talt nærliggende for eksesser. Det er en skjebnens ironi, skriver han, at vi i moderniseringen har skjøvet religionen til side, men har erstattet den med den strengeste kroppskult.

Jeg spissformulerer, naturligvis.

Her er slank selve kodeordet, og anorektikeren er vinneren, selv om hun eller han kan tape livet: Den sanne anorektikeren er Julius Cæsar, Alexander den Store og Napoleon i én person.

Jeg skal forsøke å forklare mine melankolske betraktninger. Jeg gjør det dels via en bok. Den er fysisk svært liten, meget rask å lese, men ettertankene varer. Det er den franske tenkeren René Girard, som 2013 kom med «Anorexia and Mimetic Desire». Han anvender anoreksiens selvsult som et case for å reflektere over vår samtid.

Han peker på en kultur som, i likhet med anoreksien, er besatt av mat og kropp, med de uendelige kokebøkene, matspaltene, TV-kokkene, gourmeter, gourmander og diettene for slankhet, sunnhet og jordisk frelse. Vi er de aller mest besatte i Vestens historie, hevder Girard.

18

René Girard anvender sin egen teori om mimetisk begjær på våre kropper. Mimesis betyr etterligning .

Når vi begjærer noe, så er det ikke først og fremst et forhold mellom oss og det begjærte. Begjæret går omveien via andre. Vi vil ha noe fordi andre vil ha det samme.

Og i denne lille boken om spiseforstyrrelser, kropp og kultur skriver han også om hvordan vi begjærer å bli som andre: de slanke, idealiserte og vellykkede; om

iStock.com/ Hibrida13

FOKUS

”

Det er et annet av kulturens paradokser at det er særdeles viktig å skulle være unik i dag, og at man søker dette ved å skulle være mest mulig lik andre. Jeg forsøker å bli meg selv ved å bli akkurat som deg. Underlig.

”

de befinner seg i Hollywood eller i en norsk blogg. Det er mye mistillit i vår kultur, skriver Girard. Og da er det blitt slik at vi i dag stoler mer på de magre enn på de fete.

I andre kulturer er det annerledes. I Shakespeares Julius Cæsar forholder det seg motsatt. Cæsar er mistenksom overfor Cassius og hans tynnhet. Der blir tynnheten tolket som misunnelse og harme.

Begjæret etter å ligne

Girard hevder frekt at vi som forsøker å forstå spiseforstyrrelser, ikke forstår særlig fordi vi gjør det for komplisert. Vi ser ikke at det er for enkelt : at hun eller han helt konkret forsøker å bli som andre. Det handler om etterligning, misunnelse, rivalisering og konkurranse .

Han har nok et stort poeng. Det er en vanvittig kroppskonkurranse på gang. Folk sammenligner seg skjult eller åpent, kikker i hverandres tallerkener, veier og finner for lett eller for tung.

Og anoreksi er sammenligningenes store lidelse. Hun eller han kan ha svært vanskelig for å kjenne seg selv, om de ikke måler seg opp mot andre. Om datteren virkelig skal være villig til å spise mer, da må moren spise enda mer, slik at datteren likevel spiser minst. Dermed legger moren på seg. Om så moren en dag ønsker å slanke seg, blir det svært vanskelig for datteren.

Begynte blant overklassen

Omtrent samtidig som diagnosen anorexia nervosa ble laget på slutten av attenhundretallet, presenterte dronning og keiserinne Sisi i dobbeltmonarkiet ØsterrikeUngarn seg som en ny kvinne. Det betydde blant annet

20

spisevegring og gymsal i slottet. Hun og keiserinne Eugenie av Frankrike, Napoleon IIIs kone, trakk sammen inn i de private gemakkene for å sammenligne livvidder.

Praksisen smittet. I etterligningens begjær begynte tallrike aristokratiske kvinner på samme vis. Etter Første verdenskrig nådde det middelklassen, skriver Girard, og etter Andre verdenskrig er dette spredd til alle.

Og om bulimisk adferd skriver han at historiens dekadente romere, sensurlistene, de spiste og spydde for seg selv og sine lyster, mens man i dag spiser for seg selv, men spyr for de andre; for å bli godtatt som slanke. Det er frihet og slaveri samtidig. Det er en barsk kultur. Den lover oss mye, men den sliter ut mange på veien. Noen utmattes av slikt hardt kroppsarbeid, noen blir alvorlig syke, mens andre gir opp det hele.

Fedme øker mer enn den ekstreme magerheten. Det er et fattigdomstegn ved en kultur at den orienterer seg omkring enten-eller, alt eller intet .

Det er jo ikke bare maten, men også treningen. René Girard leker med de diagnostiske ordene: Kanskje det en dag heter gymnastica nervosa .

Fitness – et nyord

Selv er jeg fascinert av fenomenet fitness ; simpelthen fordi det ikke fantes da jeg vokste opp. Fit handler om mosjon, men mer om emosjon. Fit er hard og stram, og knyttet til en idé om psykisk kontroll. Mange tenker at fitness handler om helse, men det er mer. Og noen overdriver slik at det blir dårlig helse.

Fit er å være i form, men det handler vel så mye om formene, rent estetisk. Og trening på senteret handler om å forme seg psykisk og sosialt gjennom en kropp som skal vises frem.

Normene for bra og dårlig er svært trange. Det er nyttig å huske på at det engelske adjektivet fit opprinnelig betyr å passe inn .

Prestasjonen i de svette rommene er til for presentasjonen i sammenligningenes mimetiske rom. Det kan for noen bety presentasjonsangst. Man konkurrerer uten å delta i en sport. Fitness er ikke minst medikalisering av våre liv, med proteinpulver og kosttilskudd. Fit er definitivt sex.

Og forskjellene mellom kjønnene blir mindre. Sendte vi noen forskere til profilerte meglerhus, kunne de finne maskuline poserende kulturer som konkurrerer i sixpacks, skryt om antall treningsøkter, best utstyr ikke minst, og med Birkenmerker, Marcia Longa og ekstremløp på CV-en.

Fitness handler påtrengende mye om at vi er forbrukere. Det er stint av økonomiske metaforer som effektivitet, produktivitet og omsetning. Treningssentrene minner om industrilokaler, bare at de nå er blitt lekre. Her produseres ikke varer, men psykologi, som selvfølelse og sosial aksept, for å bygge identitet.

Også gutter dyrker kroppen

Den hverdagslige stimen av syklister vestfra inn og ut av Oslo sentrum benevnes selvironisk for Tour de finance. De to avisene som best dekker slike aktiviteter er Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dresserte kropper er altså bokstavelig talt kulturell kapital.

Fotballfruen er forbildet

Begjæret drives frem av de sosiale mediene, som blir mer og mer billedbaserte. Der finner vi blant andre Fotballfrue.no (nå: carolinebergeriksen.no, red.anm.).

Den velfulgte bloggen og adressen på Instagram er verdt noen doktorgrader.

Titusener følgere konsumerer bilder av mat, treningsmengder, fødsel, smil, lykke, riktige holdninger, klær, smykker og andre merkevarer. Alt er riktig, men hvor riktig er det? Det hele er en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers.

Noe av det problematiske er at mange norske tenåringsjenter er hektet på denne type medier, begjærer og aper etter i kost og trening. Men i slike kroppens apestreker får mange av dem mest kontakt med sin mislykkethet.

Det er et annet av kulturens paradokser at det er særdeles viktig å skulle være unik i dag, og at man søker dette ved å skulle være mest mulig lik andre. Jeg forsøker å bli meg selv ved å bli akkurat som deg. Underlig.

Man trenger ikke å være sur og gammel, eller nitti år som Girard, for å være bekymret. Kroppen er den nye sjelen. Men hva slags kropper? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt?

Teksten sto først på trykk i Aftenposten 2013

21

FOKUS

NÅR KROPPEN ENDRER SEG

Kroppen min har siden jeg ble voksen liksom alltid vært lik. Jeg har blitt vant til å tenke at «Kroppen min er sånn», og «Sånn er jeg» .

Men som nybakt mor har jeg i tillegg til babyen fått utdelt en kropp som er helt ny for meg og betydelig forskjellig fra kroppen jeg hadde før jeg ble gravid.

Selv om jeg har jobbet med å forebygge spiseforstyrrelser hos andre i årevis, befinner jeg meg plutselig inne i tankerekker jeg har hørt mye om i samtalerommet, men ikke har kjent så mye på selv.

22

”

Selv om jeg egentlig er komfortabel med kroppen min når jeg ser på den i speilet, så har jeg dette tallet på vekta i bakhodet som forteller meg at jeg ikke lenger ser ut som før.

”

TEKST: INGRID MARVIN, ROS

«Denne kroppen er ikke meg! Jeg vil bli meg selv igjen!»

«Hva vil andre tenke om meg med denne nye kroppen?

«Hvem jeg nå? Med denne kroppen?»

Jeg merker at jeg begynner å bli selvbevisst på stranda, på trikken og sammen med vennegjengen. «Hva tenker de om jeg spiser dette nå, med denne kroppen?» De nye tankene om den ukjente kroppen er slitsomme, og jeg kjenner sterkt på at jeg må bli «meg selv igjen» og at det er noe jeg helst bør gjøre med mat og trening.

For jeg kan ikke leve i kroppen som den er nå. Eller?

blitt mammaer. Hun sitter med mange erfaringer fra samtaler med andre som er i samme situasjon som meg. Kvinnene hun har intervjuet er fra ulike livssituasjoner, noen har hatt en spiseforstyrrelse tidligere eller er i behandling for spiseforstyrrelser under svangerskapet, og andre opplever å få et anstrengt forhold til mat for første gang i svangerskapet.

– Jeg har kalt doktorgraden min for «mammakroppene». Kroppen har gått gjennom vanvittig mange endringer, og det bør være fokus på hvordan mor har det med dette i etterkant av fødselen. Endringene kan være krevende for de nye mødrene. Når ting er i endring, får man ofte behov for å ta styring og kontroll, og da blir kroppen veldig nærliggende å starte med. Det er den du fester deg ved og holder fast i, forklarer Bente.

– Man skal hele tiden snakke om at en kropp kommer tilbake til det normale. Men hva er en normal kropp? Og hva er det å gå tilbake til noe? For det er jo en endring som har skjedd i at man har blitt mamma. Det er en kropp som har endret seg. Og livet har endret seg.

Og det er her. Akkurat her, at spiseforstyrrelsen kan få slå rot. Det vet jeg så alt for godt etter ti år som ansatt i ROS. Det er i overgangene, når livet endrer seg og kroppen gjør det samtidig, at forholdene ligger til rette for å bli syk.

Bente problematiserer at helsetjenesten i forbindelse med svangerskap er for detaljfokusert, noe som gjør at svangerskapet på mange måter blir likt den detaljfokuserte spiseforstyrrelsen. I svangerskapet skal man veies, måles rundt midjen og følge kostholdsråd med strenge restriksjoner for hva man bør og ikke bør spise.

Jeg oppsøker Bente Sommerfeldt, som er psykolog og for tiden skriver en doktorgrad om graviditet, barsel og anstrengt forhold til kropp. Bente har intervjuet 25 gravide under graviditeten og senere når de har

Når jeg tenker etter, så innser jeg at denne detaljfokuserte oppfølgingen gjennom graviditeten min har påvirket meg i etterkant. Jeg hadde ikke veiet meg på flere år før jeg dukket opp på helsestasjonen i uke 12

23

FOKUS

av graviditeten. Der ble kroppen min plutselig til et tall som både jeg og helseapparatet fulgte nøye opp de neste månedene. Nå i etterkant går jeg fremdeles på vekta med jevne mellomrom. Selv om jeg egentlig er komfortabel med kroppen min når jeg ser på den i speilet, så har jeg dette tallet på vekta i bakhodet som forteller meg at jeg ikke lenger ser ut som før.

– En kropp er mer enn et fysisk ytre, fortsetter Bente.

– Den er også noe vi er. Her tror jeg av og til at helsearbeidere gjennom kroppen har et veldig ytre fokus på svangerskapet og tiden etterpå. Og så sier vi at «kroppen kommer tilbake» og lignende utsagn som vi selv ikke vet helt hva betyr. For det er jo litt rart hvis man skal tenke at store livshendelser som en graviditet ikke skal sette merker. En graviditet setter spor. Pupper og mage og sånn vil jo naturligvis være litt annerledes.

Kroppen har endret seg. Og det tør vi ikke å snakke nok om.

Jeg spør om Bente har en løsning for meg på hva jeg kan gjøre for å unngå å bli spiseforstyrret akkurat nå, i denne overgangen av livet mitt med denne annerledes kroppen.

– Jeg har ingen løsning for deg. Men det er et viktig spørsmål du stiller. For kanskje er idéen om å skulle få tilbake kroppen din litt sånn utopi. Er det et mål i seg selv, eller hva er det egentlig du ønsker å få tilbake?

– Ting kan erfares som veldig annerledes, og når noe er annerledes får man behov for å gjøre noe, og det er her vi må klare å snakke om det som kjennes annerledes ut og som er annerledes, uten at vi må tenke at vi skal ha noen løsning på det eller måtte handle på det, forteller hun.

Osteopaten min, Andrea Becher, kan bekrefte det samme som Bente sier med tanke på at kroppen har gjennomgått en endring som man aldri vil kunne ta helt tilbake. Andrea har spesialisert seg innen kvinnehelse og paediatrisk osteopati. Hun forteller at man kan se på kvinners kropp at den har gjennomgått en fødsel, resten av livet. Bekkenet og bekkenbunnen er forandret.

I tillegg minner hun meg på at siden jeg ble gravid har jeg også blitt to år eldre, og nå er jeg nærmere 40 år

24

enn 30 år, og det er også en del av endringen som har skjedd med kroppen min.

– Folk ønsker ikke endring, men det skjer allikevel. Og alderens påvirkning på kroppen slipper ingen unna, sier Andrea Andrea er opptatt av de andre endringene som har skjedd med meg via svangerskapet, for eksempel at instinkter mine er forandret ved at morsinstinktet har tredd frem, og at hele hverdagen min er endret etter fødsel.

– Jeg merker på deg at du har blitt roligere nå enn hva du var tidligere før du ble gravid. Du må huske på alt det positive som kommer med dette også.

Hun har rett. Det er et tomrom inne i meg som ble fylt opp i det sekundet jeg ble gravid, og jeg er lykkelig for at jeg fikk til å bli noens mamma. Dette handler ikke om det, dette handler om en kropp jeg ikke føler er helt meg. En fremmed følelse av kroppen og hvem jeg er i den.

Jeg tenker tilbake på samtalen med Bente Sommerfeldt når det kommer til endring, og hvordan jeg kan håndtere dette.

– Når man stiller eksistensielle spørsmål som «hvem er jeg nå?» blir det jo veldig overflatisk å skulle trene mer eller spise mindre. Det kan være et kjempespennende spørsmål å finne ut av hvem man er nå, i det nye. Og så må du jo håpe at folk rundt deg ser på deg som noe mer enn bare kropp, sa Bente.

– Man har en unik mulighet til å bli kjent med seg selv når en får barn. I kontakt med andre blir man mer kjent med seg selv. Ikke hvis man sitter på en fjelltopp og tenker på hvor mange kilo mindre man burde ha.

På jobb forteller jeg kollegaene mine om hvordan jeg har det, og kommer i en samtale med Sunniva Tobiasen som har en master i kjønnsstudier. Hen forteller meg at identitet kan oppleves som en prosess hvor vår egen erfaring av oss selv på innsiden, møter og virker sammen med ytre reaksjoner og forventninger om hvordan vi selv forstår vår identitet.

- Identitet tilknyttet kropp kan være en pågående prosess av identifisering som skjer hele tiden, uten nødvendigvis å ha en «endestasjon», fordi vi opplever og gjennomgår forandringer gjennom hele livet. Det kan bli utfordrende hvis det er uoverensstemmelser i møtene mellom de indre og ytre opplevelsene av kroppen. For eksempel at kroppen endrer seg på en måte som ikke stemmer overens med hvordan en selv tenker en burde se ut, eller noen andre kommenterer kroppslige endringer på en negativ måte. Kanskje forandringene en gjennomgår gjør at en blir konfrontert med egne og andre sine fordommer om kropp; det kan gi et anstrengt forhold til kropp og identitet, mener Sunniva.

det kan komme fra et positivt sted, og ikke et selvfordømmende sted, svarer Sunniva.

– Vi har ulike type kroppskategorier, som «mammakropp», «sommerkropp» eller «koronakropp», og alle disse sier noe om hvilke forestillinger vi både individuelt og som samfunn kan ha om «riktige» måter å ha en kropp på. Hva om vi kan tenke om identitet og kropp som en prosess og ikke et prosjekt? En reise med holdeplasser, men ingen påkrevd endestasjon for hvem du burde være og hvordan du burde se ut?

– Det er helt i orden om du ikke alltid elsker deg selv som du er, men vit at du trenger heller ikke være i evig krig. Hvis jeg kan gi en oppfordring så er det at det går an å leve, og ha det godt, uten at det alltid er avklart hvordan du opplever deg selv, eller kroppen din. Både kroppen og du har lov til å bare være, leve og fungere, fortsetter hun.

Sunniva får meg til å innse at jeg kanskje ikke trenger å endre på noe, selv om ting kjennes litt nytt og uvant med kroppen akkurat nå. Dagene går, og plutselig har det gått to måneder siden jeg var tilbake i arbeidslivet etter mammapermisjon. Den nye kroppen er med meg over alt, på trikken, i møter med politikere, på lønningspils, på treningsstudio. De hyggelige opplevelsene i den nye kroppen begynner etter hvert å bli mange, og jeg kjenner at livet i denne kroppen oppleves meningsfylt og godt.

Jeg begynner å tenke at på et eller annet tidspunkt, om et år eller flere, så vil opplevelsene med denne nye kroppen være flere og sterkere representert i hukommelsen min enn de «gamle» opplevelsene med den «gamle» kroppen. Og kanskje, når den tiden kommer, så er jeg vant til at denne ettergravidslige kroppen faktisk er meg, og sånn jeg «er».

Jeg spør om det i mitt tilfelle vil bli sånn at jeg enten må endre kroppen min på utsiden, eller endre forståelsen av hvem jeg er på innsiden, for å kunne leve videre med den nye mammakroppen min.

– Jeg tenker det er viktig å finne, eller lage rom for forandring i livet, fordi forandring er en del av kroppen og en del av livet. Om det er graviditet eller andre grunner til at kroppen endrer seg, så er det viktig at om en ønsker forandring for sin egen kropp, så håper jeg at

25

FOKUS

K RO P P S F Ø L E L S E N TEKST: MONICA LINDBERG, ROS

Vår oppfatning av egen kropp er en del av vår selvfølelse. Mange som kontakter ROS befinner seg i en situasjon der kropp, vekt og utseende får overdrevet betydning for selvfølelse og selvverd. Kroppen har blitt et altoppslukende prosjekt som i utgangspunktet skulle øke selvfølelsen, men som etter hvert egentlig bryter den ned.

Det er normalt at tanker og følelser om egen kropp i perioder kan svinge. Det å være opphengt i slike tanker og følelser er noe helt annet. Når opphengtheten tar helt over og styrer det meste av hverdagen, blir det begrensende for livsutfoldelse og livskvalitet.

Kroppsunngåelse representerer det motsatte, der en helt eller delvis unngår kroppen eller visse deler av den.

Begge deler er et uttrykk for misnøye med egen kropp og de kan også forekomme i kombinasjon med hverandre.

Opplever du at kroppen får for mye oppmerksomhet?

Har du en kroppsfølelse som svinger flere ganger i løpet av dagen? Unngår du helst din egen kropp? Hvis du svarer ja kan det være gode grunner til å få hjelp til å sortere tanker og følelser slik at du kan opprette en bedre balanse mellom utsiden og innsiden av deg selv.

Når vi er tilstede i oss selv og har kontakt med det som virkelig betyr noe, vil vi også oppleve at livet blir mer meningsfylt. Et meningsfylt liv er også knyttet opp mot noe som er større enn oss selv. En god balanse innebærer både å være kroppen bevisst og kunne la den få være i fred. Slik at vi kan leve i og med kroppen, uten å hele tiden måtte tenke på den.

Det er viktig å forstå at det å være opphengt i egen kropp, fanget i en kroppsfølelse, eller frakoblet kroppen, kan være en måte å komme vekk fra følelser

26

som skam, mindreverdighetsfølelse, sinne, sorg eller andre grunnleggende negative følelser som en ikke kan forholde seg til.

Å møte seg selv

En måte å bli bevisst bakenforliggende følelser, er å komme de i møte med å undersøke hva for eksempel den tykke/feite følelsen egentlig handler om. Noen trenger profesjonell hjelp til dette av en behandler.

Andre kan være i stand til å finne ut mer på egenhånd eller i samarbeid med for eksempel en veileder i ROS. Med en spiseforstyrrelse kan tanker og følelser om kropp dominere livet i så stor grad at det ikke blir tid og rom for andre interesser eller venner. Da kan det være at en fokuserer mindre enn en normalt sett ville gjort på familie, jobb, skole og lignende. Hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, kan disse to strategiene være en retning å bevege seg mot: Styrke betydningen av andre livsområder Dempe betydningen av kropp og utseende Punkt 1: Kartlegg i hvilken grad fokus på kropp, vekt og utseende går ut over andre ting i livet og hva du opplever er problematisk med det. Når du gjør det blir du kanskje samtidig oppmerksom på hva som ellers er viktig for deg.

Spørsmål på veien kan være: Hvordan påvirker dette meg i hverdagen?

Hva er det jeg unnlater å gjøre?

Hva er viktig for meg?

Hva ønsker jeg egentlig å bruke tiden min til?

Hva ønsker jeg at kroppen skal være for meg?

RÅ D G N

S

R

ER

JØ

IV

H

E

”

En god balanse innebærer både å være kroppen bevisst og kunne la den få være i fred. Slik at vi kan leve i og med kroppen, uten å hele tiden måtte tenke på den.

”

Husk å ta med deg selv på en positiv måte når du sammenligner deg med andre. Øv deg å se/anerkjenne den andre, mens du samtidig anerkjenner og merker deg den du er. Der er hun/han. Her er jeg.

Tenk på en person du liker godt og som du omgås med.

Hva er det ved den personen du liker? Hvilke egenskaper er det du setter mest pris på? Handler det om utseende eller er det indre kvaliteter?

Lag en tilsvarende liste over de egenskapene ved deg selv som du er fornøyd med.

Punkt 2: Finn ut hvor mye av oppmerksomheten din som går med til kroppssjekking, sammenligning, følelse av å være for tykk eller for lite/for mye av noe.

Gjenopprette kontakt

Spørsmål til refleksjon: Hvor ofte ser jeg i speilet?

Hvor lang tid bruker jeg på å speile meg?

Hva er det jeg prøver å finne ut av?

Er dette rette måten å finne det ut på?

Er jeg ofte opptatt av andres vurdering av meg?

Kroppsunngåelse kan komme til utrykk ved at en for eksempel kler av seg i mørket, unngår å se på kroppen eller deler av den, skjuler seg med klær som kamuflerer eller bevisst unnlater å lytte /kjenne på kroppens signaler. Ofte trekker en seg unna mennesker en egentlig har behov for å være nær.

Mange sammenligner seg med andre ved at de ser opp til andre samtidig som de nedvurderer seg selv. Når vi sammenligner oss på den måten vil vi garantert føle oss dårligere.

Selv om det er bra å glemme kroppen når den får altfor mye oppmerksomhet, forutsetter det at vi først tar vare på den og gir den det den trenger for å ha det bra.

Personer med spiseforstyrrelser kan sammenligne seg med unormalt tynne, muskuløse eller «uvanlig attraktive» mennesker. For å bli bevisst din egen sammenligning kan du reflektere over følgende: Hvem sammenligner jeg meg med, hvorfor velger jeg akkurat han eller henne?

Hvordan vurderer jeg denne personen, hva er det jeg legger merke til hos han eller henne?

Det kan være at du sammenligner deg med en snever gruppe. Hvis du legger merke til vanlige folk du passerer på gaten, vil du sannsynligvis oppdage at verden ser ganske annerledes ut enn det som presenteres på sosiale media eller i retusjerte magasiner.

Det er like viktig å rette fokus på det faktum at mange unngår sin egen kropp i større eller mindre grad.

For å bli bedre venn med kroppen sin trenger en å gjenopprette kontakten. Det vil blant annet innebære å gradvis tilvenne seg å gi kroppen oppmerksomhet. Når en oppretter kontakt med kroppen og klarer å forholde seg mer vennlig til den, vil en også kunne ta bedre vare på helheten av seg selv.

Det kan ta tid å endre det bildet eller forholdet en kanskje over lang tid har hatt om og til seg selv og sin egen kropp.

Hvis du kjenner at tankene og følelsene rundt dette tema er for vanskelig å forholde seg til alene, er det viktig å søke hjelp. Hjelp til å finne mer ut av følelser som kan ligge til grunn for at du feiltolker din egen kropp og din egen vurdering av kroppens betydning i forhold til din selvfølelse og ditt selvverd.

27

28

29 Illustrasjon: istockphoto

R O S S I TT T I L B U D Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook og Instagram @nettros.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

RÅDGIVNING VIA CHAT

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig.

Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om.

Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Vestland, Oslo, Rogaland og Trøndelag. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising.

30

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

31

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2020 fikk ROS over 10 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no