Naturguide for pilegrimer

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 83

Fugler i legendetradisjonen Mange av legendene som omhandler fugler forklarer hvordan eller hvorfor fuglen er skapt som den er. Ofte er det i tillegg et moralsk budskap, eller legenden peker på egenskaper hos Maria eller er relatert til Jesu død.

Jerpe (Tetrastes bonasia) Vi har fem arter skogshøns i Norge; lirype, fjellrype, storfugl, orrfugl og jerpe. Jerpa er minst kjent, både på grunn av sin utbredelse og fordi den holder seg godt skjult i skogen.

Hvorfor jerpen er så liten: Legende fra Finnmark: Da Gud skapte jerpen var den like stor som tiuren. Straks den var ferdig fra Guds hånd, lot han den fly. Den lagde da så mye bråk og leven at alle englene ble redde.

Til og med Gud Faders hjerte hoppet av forskrekkelse. Gud kalte derfor jerpen tilbake og ville lage den mindre. «Slik larm kan ikke verden leve med» sa Gud, han tok kjøtt fra jerpen og fordelte på de andre fuglene. Slik gikk det til at jerpen ble mye mindre enn den var fra begynnelsen av. Men stille er den ikke blitt.

Legende fra Russland, Finnland og det finnsktalende Skandinavia: På Jesu tid var jerpen en meget stor fugl. En gang Jesus kom ridende på et esel, fløy en jerpe opp i veikanten. Den lagde så mye bråk og støy at eselet ble skremt og kastet Jesus av. Som

83

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 84

Den lille vakre jerpa er sjeldnere å få øye på enn sine slektninger orrfugl og storfugl.

straff ble jerpen dømt til å bli mindre og mindre til den en dag kunne fly gjennom en fingerring. Når den dagen kommer, er verdens ende nær.

Jerpen flakset så jorden dirret og Herrens hjerte skalv Jerpa er den minste og mest anonyme av hønsefuglene våre. Den hekker i fuktig granskog og blandingsskog med orebestander og holder seg i hekkeområdet hele året. Jerpa forekommer hovedsakelig i den østlige delen av Sør-Norge og i Trøndelag. Alle skogshønsene (storfugl, orrfugl og jerpe) bråker når de flyr opp, men jerpen lager forbausende mye lyd til å være så liten, den er på størrelse med en due.

84

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 85

Lom (Gavia stellata, G. arctica) For mange er lomen en litt spøkelsesaktig fugl som lever tilbaketrukket ved øde vann, og mang en nattevandrer har blitt skremt av dens nattlige sang ute fra vannet. Har du derimot lært lomen å kjenne er dette en flott villmarksopplevelse!

Da Vårherre skapte verden, hadde han mye å gjøre. Det var særlig slitsomt å skape alt som lever på jorden. Han ble sliten og brukte stadig lengre tid på å få dyrene ferdig. En av de siste fuglene han skapte var lomen. Den var så nysgjerrig på å se verden at den ikke klarte å vente til Vårherre hadde skapt den ferdig. Den var svært utålmodig og fløy plutselig av gårde, mens Vårherre ble sittende igjen med bena i hånden. Dermed måtte han kaste føttene etter den. Det er derfor lomen har føttene så langt bak.

Storlomen er villmarksfuglen.

Her er tre samlet for å spise.

Foto: Bjørn Aksel Bjerke.

85

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 86

En annen overlevering sier det slik: På en spasertur på jorden banket Vårherre og St. Peter på hos en bondekone som var i ferd med å bake. De var sultne og bad om noe å spise. Da konen prøvde å lure unna det største brødet, ble hun gjennomskuet og Vårherre skapte henne om til en stor fugl. Det bar så raskt opp gjennom pipa med fuglen at ovnsjernet fulgte med og ble forvandlet til fuglens føtter. Disse stikker ut et stykke bakenfor stjerten.

Det finnes også en variant av disse fortellingene, der det er fanden som skaper lomen.

To arter lom hekker i Norge, smålom og storlom. Begge arter er utbredt i det meste landet. Smålomen foretrekker småvann, tjern og dammer, og de fleste hekkeplassene ligger på kyst- eller skogsmyrer, fjellplatå ut mot kysten, eller i fjellet i innlandet på 1000–1200 moh. Storlomen vil ha større, fiskerike og stort sett vegetasjonsfattige klare vann og innsjøer. De fleste hekkeplassene ligger i skogstraktene i lavlandet, i høyereliggende barskog eller i bjørkebeltet. Av utseende er de ganske like, men som navnet tilsier, er storlomen størst. Storlomen har svart strupe og mønstret rygg, mens smålomen har rød strupe og mangler mønstret rygg.

Lomene er sky og svært forsiktige på hekkeplassen, og de er vare overfor menneskelig forstyrrelse. Lomene har føttene svært langt bak på kroppen og beveger seg derfor dårlig på land. Derimot er de gode og raske svømmere.

Vipe (Vanellus vanellus) Vipas ankomst er et av de sikreste tegnene på at våren er i anmarsj.

Vipa har en imponerende fluktakrobatikk og et spennende lydrepertoar. Lydene har på folkemunne blitt til ord og uttrykk, slik som i eksemplene nedenfor.

En historie om vipa, som finnes i flere varianter, er knyttet til Jesus på korset: Mens Jesus gikk mot Golgata, beskyldte vipa ham for å ha stjålet, og den ropte: «Tyven, tyven». Da Jesus hang på korset, ropte den: «Pin ham, pin ham». Jesus forbannet da vipa,

86

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 87

og siden den gang har den flydd hvileløst omkring. I et tre tør den ikke sette seg, for da blør den fra føttene. Eggene legges åpent på bakken og er lette å finne.

I en annen fortelling heter det at vipa var en hovmodig sypike som ropte: «Pin ham, pin ham» til den korsfestede. Sypiken ble da omskapt til en vipe som klynker og piper over sin straff. Ennå kan vi se nåla og sytråden på dens hode, dvs. nebbet og fjærtrådene som henger på fuglehodet.

Det er også en vipehistorie som ligner på sagnet om Gjertrudsfuglen (se svartspett). St. Peter kom en gang til en kone som sto med sin hette på hodet og stekte pannekaker. St. Peter var sulten, og konen lovte ham en matbit hvis han hogde opp veden hennes.

Konen fikk ikke laget en pannekake som var liten nok til å gis bort.

Til slutt hadde St. Peter hogd opp all veden hennes uten å ha fått en matbit. Da skapte St. Peter henne om til en fredløs og forhatt vipe med spiss hodehette. Vipa fløy opp gjennom skorsteinen, og siden den gang har hun skreket: «Kløv ved, kløv ved».

Vipa hekker fåtallig til ganske vanlig på kulturmark og fåtallig på store myrer. Den er utbredt over det meste av Sør-Norge, mens den fra Nordland og nordover er vanligst langs kysten.

Vipebestanden har gått kraftig tilbake i mange områder de siste 20 årene. Årsaken kan være at moderne driftsformer i landbruket gjør det vanskelig for vipene å få fram nok unger til at bestandsstørrelsen opprettholdes. Reduksjonen av fuktig gressmark og predasjon (= spist av rovdyr) kan også være viktige årsaker til bestandsnedgangen.

Vipa er en vakker fugl, med flotte skinnende farger og karakteristisk fjærtopp.

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 88

Gjøkhann sittende i typisk positur.

Foto: Bjørn Aksel Bjerke.

88

Gjøk (Cuculus canorus) «Ingen får ta av seg strømper og sko før gjøken i skogen galer koko». Gjøken er lett å høre, men vanskelig å se, og dette utsagnet for overgangen mellom vår og sommer er ett eksempel fra all tradisjon og folketro knyttet til gjøken.

Etter en legende fra Vest-Agder: Gjøken var til å begynne med egentlig et menneske. En sommer skulle han gjete for Vår Herre.

Det gikk ikke bedre enn at han kom til å slå i hjel en stut. Han håpet det ikke skulle bli oppdaget og gjemte stuten i en høysåte, men Vårherre kom og spurte hvor stuten var blitt av. Da ble han redd, løy og sa han hadde mistet den. Vårherre sa ikke stort til det, men påla han å lete etter stuten til han fant den. Han syntes det var svært slitsomt å traske rundt slik å lete i lang tid, over fjell og dal, gjennom elv og myr. Han ble trett og sliten og ønsket til slutt å bli omskapt til en fugl, slik at det skulle bli lettere å lete. Ønsket ble oppfylt før han visste ordet av det, og han ble omskapt

Naturguide ombrukket 06.qxp_Layout 1 05.10.15 12.36 Side 89

til en gjøk. Slik flyr han rundt den dag i dag. Han flyr og flyr, men stuten finner han aldri. Høysåten er for lengst fjernet, stuten gravd opp og borte. Men gjøken må fortsette å lete og flyr rundt og roper: «Ku-stut! Ku-stut!»

I en variant av denne legenden heter det at hjuringen, som er omskapt til gjøk, skal miste målet om han ikke finner stuten før St. Hans. Hver vår når snøen er gått, og dyra slippes ut, flyr gjøken fra tretopp til tretopp og galer: «Stut ho! Stut ho! Kom no! Kom no!» Den har ikke tid til å bygge reir, så den legger eggene sine i småfuglenes reir. Fra soloppgang til solnedgang er den på farten, lokker og galer, men når St. Hans kommer, mister gjøken målet.

En historie om hvordan gjøken fikk så vakkert mål: En gang skapte Vår Herre og Fanden hver sin fugl. Vårherre skapte dua, og Fanden skapte gjøken. Derfor ble gjøken så stygg og dua så vakker.

Så byttet de om, slik at Vårherre satte mål i gjøken, mens Fanden satte mål i dua. Derfor fikk dua så stygt mål og gjøken så vakkert.

Gjøken var ikke fornøyd med den reirplassen Vår Herre hadde gitt den. Da ble Herren sint, og sa gjøken fikk finne reirplass selv.

Derfor flyr den stadig rundt og leter etter en reirplass som er bra nok, men det finner den ikke. Derfor legger den eggene i andres reir.

I folketroen ble gjøken forvandlet til en hauk eller falk om høsten. Bakgrunnen for dette er dels at det er lett å forveksle gjøken med hauk eller falk, dels at gjøken, og særlig de unge gjøkene, er lettere å observere på ettersommer og høst.

Gjøken hekker fåtallig i hele landet, bortsett fra de aller nordligste delene av Finnmark. Den kan påtreffes i alle typer skog fra lavlandet til fjellet. Gjøken er mest tallrik i bjørke- og vierbeltet i fjellet. Gjøken er den eneste fuglearten i Norge som aldri fostrer opp sine egne unger, isteden legger den eggene sine i reiret til forskjellige spurvefugler, ett egg i hvert reir. Den har gått tilbake i antall de siste tiårene, spesielt i lavlandet. En av årsakene til det kan være klimaendringer. Heipiplerka, den vanligste vertsarten, har fremskyndet vårtrekket, og gjøken kommer dermed for seint til heipiplerkas egglegging. Andre vertsarter er rødstjert, bjørkefink, linerle, gulerle, rødstrupe, buskskvett og gråfluesnapper.

Eggene likner ofte svært godt på vertsfuglens, både i farge og mønster. Lyden er det velkjente «ko-ko».

89