Norske fugler Levevis-forskning-trusler-folketro

NORSKE FUGLER LEVEVIS – FORSKNING – TRUSLER – FOLKETRO

Pål Hermansen & Tom Schandy

NORSKE FUGLER

2

PÃ¥l Hermansen og Tom Schandy NORSKE FUGLER

3

© Forlaget Tom & Tom 2017 Tom Schandy og Tom Helgesen www.tomogtom.no Adresse: Elgfaret 35, 3320 Vestfossen Tlf. 32 70 05 81 Mobil 95 97 91 95 E-post: tschandy@online.no palhermansen@hotmail.com

Forside: Side 1: Side 2-3: Side 4-5:

Rødstrupe. PH Knoppsvane. PH Hubro i lyngheilandskap på Sør-Vestlandet. PH Tåkemorgen med hegre og ender. PH

Bakside: Havsule PH

Lirype TS

Storlom TS Bildekrediteringer: TS = Tom Schandy PH = Pål Hermansen

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Design: Svein Grønvold, www.sveingronvold.com Repro: Svein Grønvold Trykk: Livonia Print, Latvia ISBN 978-82-92916-23-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesse­organ for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forbudet gjelder enhver form for mangfoldiggjørelse.

4

Innhold Forord 6 Innledning 7 Gressender 9 Dykkender og fiskender 17 Gjess 27 Svaner 35 Skogshøns 41 Ryper 49 Fasan, vaktel og rapphøne 55 Lommer 59 Lappedykkere 65 Havhest 71 Stormsvaler 74 Havsule 77 Skarver 81 Gråhegre 87 Ørner 91 Hauker 99 Våker 107 Fiskeørn 113 Falker 117 Riksefugler 123 Trane 129 Tjeld 133 Loer 137 Småvadere 143 Storvadere 151 Svømmesniper 159 Spover 163 Bekkasiner og rugde 167 Joer 173

Måker 177 Terner 185 Alkefugler 189 Duer 199 Gjøk 203 Ugler 207 Nattravn 218 Tårnseiler 220 Isfugl 222 Spetter 225 Lerker 235 Svaler 239 Erler og piplerker 243 Sidensvans 249 Fossekall 253 Gjerdesmett og jernspurv 256 Fluesnappere 259 Småtroster 263 Sangere 271 Troster 283 Meiser 289 Trekryper 297 Skjeggmeis 299 Varslere 300 Kråkefugler 303 Stær 313 Spurver 317 Finker 321 Buskspurver 333 Register 340 Litteratur 344 5

NORSKE FUGLER

8

Gressender

GRESSENDER

Vinteren er en dårlig tid for de fuglene som liker å svømme på blinkende vannflater og plukke småmat med rumpa i været. Derfor rømmer de fleste sørover. Men det er også noen som ikke gir seg så lett; så lenge det er noen knøttsmå flekker med åpent vann ved elveosene, frister de den kalde tilværelsen og håper at det kommer mennesker på besøk. Kaster du noen brødbiter ut til dem, trekkes de til deg som om du er en magnet! Fuglene samles i en mølje så tett som under starten på et råbillig sommersalg!

S

tokkanda er uten tvil den andearten som du oftest stifter bekjentskap med, kanskje først og fremst fordi den er blant de få, sympatiske fuglene som kommer stormende mot oss når de får øye på mennesker. Stokkanda har mange vakkert påkledde slektninger i Norge, men få av dem er særlig ofte å se. De vanligste er brunnakke og krikkand, stjertanda er mer fåtallig, mens snadderand, skjeand og knekkand hører til sjeldenhetene. Grav­and­a stiller litt på sidelinjen, siden den hører med til en egen slekt som balanserer på grensen mellom and og gås.

LEVEVIS Gressender er stort sett vegetarianere som står med enden i været under matletingen, i motsetning til dykkendene som dykker etter mat. Derfor liker gressendene seg best i grunne, vegetasjonsrike vann hvor de kan fråtse i mat.

Hos flere av gressandartene er det stor forskjell på hanner og hunner. Hannene har gjerne praktfulle farger, mens hunnene er kamuflasjefarget og vanskelig å skille fra

Gressendene finner sin mat i overflata. Her ei stokkand i fiskeperspektiv. PH

hverandre. Fargerike hanner betyr som regel at hannene kjemper om hunnene – og at hunnene velger partner på grunn av utseendet. Det betyr også at hannene hos de fleste gressendene ikke tar del i verken ruging eller ungestell, med unntak av gravanda som står i en særstilling. Her står hannen og hunnen sammen om ungeoppfostringen. Her er det heller ikke så stor forskjell på utseendet hos hann og hunn.

Den aller vanligste gressanda er stokk­ anda. Den finnes overalt, enten det er i øde skogsvann, i elver, i skjærgården eller midt inne i byen. Og så sant den finner åpent vann, tilbringer den også vinteren her i landet. Dette er den anda som folk flest fôrer med brød vinterstid. Stokkand-hannen, andrikken, er en flott kar med grønnglisende hode, gult nebb, rødt bryst, hvit halsring og blått vingespeil. Allerede på høsten får hannen praktdrakt, og da kurtiserer han ivrig hunnen. I løpet av en måneds tid har de fleste hunnfuglene etablert seg i par, og fra nå av blir de fulgt av en trofast hann.

Kurtisen skjer gjennom hele vinter­en, ved at hannen svømmer i ring rundt hunnen mens han gjennomfører raske hode­ bevegelser opp og ned. Når hunnen er paringsklar, kaster hannen seg på, biter seg

fast i nakkefjærene og holder nesten på å drukne hunnen under akten. Ofte kommer det flere hanner til, så det blir rene gruppe­ voldtekten ute på vannet. Det skyldes at det er flere hanner enn hunner i stokkandflokkene.

Brunnakken er en annen av de ganske vanlige gressendene. Hannen har et fint brunt hode, mens damen er uanselig og finmønstret. Den fargerike krikkanda er vår minste and, knapt 35 cm og vekt 200-400 gram. Den tar lett til vingene og manøvrerer lynkjapt i lufta. Den er svært sosial og ses ofte i tette flokker utenom hekketiden.

Krikkanda hekker som regel ved små, nær­ ingsrike vann i skogstrakter eller i fjellet.

Den lar seg sjelden mate av mennesker.

Som hos stokkanda er det gjerne flere hanner enn hunner, og ofte kan fem til 25(!) hanner krangle om en enkelt hunn. Denne aktive kurtiseringen begynner gjerne allerede i oktober-november.

Knekkanda er også en liten gressand, bare noen centimeter større enn krikkanda.

Den hører hjemme på sørligere breddegrader og er en sjelden hekkefugl i Norge, fortrinnsvis i grunne, næringsrike vann hvor den lett kan gjemme seg bort i tett vegetasjon. Den sjeldne skjeanda er lett

9

NORSKE FUGLER

Fra forskningens verden Fuglenes fjærdrakt er ikke uslitelig, så med jevne mellomrom må fjærene skif­ tes. Fjærskifte kalles gjerne for myting.

De fleste fugler feller noen fjær om gangen, men endene korter inn myte­ perioden ved å felle alle svingfjærene samtidig. Dermed mister de flygeevnen i flere uker. Det gjør dem ekstra utsatt for predatorer. Det er grunnen til at hann­ ene skifter til brunlig kamuflasjedrakt og blir lik hunnene. Denne drakten kalles for eklipsedrakt, fra det latinske ordet eclipsis som betyr formørkelse eller tap av glans­ fullhet. I denne drakten kan de lettere gjemme seg bort. Hunnene end­rer ikke drakten, siden de allerede har beskytten­ de kamuflasje.

kjennelig på det store, skje-lignende nebbet som er spesialkonstruert for å filtrere bittesmå planktonorganismer fra vannet.

Både skjeanda og den uanselige snadder­ anda er tilpasset de næringsrike lavlandssjøene. Stjertanda hekker spredt i fjellstrøk fra Agder til Finnmark, men ingen steder er den spesielt vanlig.

Alle gressendene legger reiret på bakken, i tett vegetasjon. Det går bare noen timer etter klekkingen før ungene følger mora ut på vannet. De finner raskt ut hvordan de sanker mat på egenhånd. Familien holder sammen utover sommeren og høsten. Om sommeren tar hannen av seg den fargerike drakten, og da blir han til forveksling lik hunnen. Den nye drakten anlegges i juni-juli og varer til september-no-

Kaster du ut brødbiter til stokkender, trekkes de til deg som om du var en magnet. PH

10

vember. Da vokser ny praktdrakt ut igjen.

Gravanda har mer karakter og særpreg enn de fleste andre endene. Dette er ikke en gressand, men den dykker heller ikke etter mat slik dykkendene gjør. Derimot leter den etter mat i grunne fjære- og mudderområder med rik bunndyrfauna langs kysten. Den lever hovedsakelig av små snegler som filtreres fra bunnsubstratet.

Ikke bare er den stor, utseendet og oppførselen gjør den også spesiell. Man mener fuglen har stor nytte av et lettkjennelig ytre når den på sin særdeles aggressive måte forsvarer reviret - og seinere ungene.

Hannene utkjemper regulære slagsmål om våren, og begge kjønn forsvarer området overfor inntrengere av andre arter. Hunnen kan også koste på seg signalfarger, siden reiret plasseres i skjul.

Når flokken løses opp etter ankomsten om våren, sprer fuglene seg og etablerer territorier. Det brukes mye energi på å forsvare reirområdet. Fuglene har forskjellige positurer som forteller hvor(dan) landet ligger overfor motparten. Ofte er det nok at forsvareren står med rettet hals og vaktsomt blikk. Hvis ikke dette hjelper, er den vanligste trueposituren senket hode og reiste ryggfjær.

Ved å reise hode og nebb i været, riste på kroppen og samtidig plystre, gir hannen en mild advarsel om at en fare nærmer seg - som en annen fugl, et menneske eller et dyr. Den artigste og mest iøynefallende oppvisningen er likevel hannens hodekasting, hvor han stadig slenger hodet bakover eller til og med beveger det i store sirkler, hele tiden under høylytt plystring. Denne posituren ses oftest når ektefellene småkrangler seg i mellom, og hunnen svarer med å senke hodet og halsen nesten ned mot bakken og bevege det fra side til side.

Ofte kan hunnen starte denne manøveren for å få hannen til å gi innpåslitne naboer en lærepenge.

Særlig i Nord-Norge er det vanlig at gravanda legger reiret inni eller under gamle båthus. Finnes det ikke noe ferdighus, er ikke fuglene snauere enn at de graver ut sitt eget. Man heter jo ikke gravand for in-

GRESSENDER genting! Vanligvis legger gravanda åtte-ti egg, men det er også funnet kullstørrelser på både 20, 30 og 50 egg, ja rekorden skal visstnok være 69! I slike tilfeller har flere hunner bestemt seg for å lage felles barselavdeling og barnehage.

BESTANDSSTATUS OG TRUSLER Stokkand, krikkand og brunnakke har holdt seg ganske bra i antall de siste årene og står oppført med livskraftige bestander på den norske rødlisten, med henholdsvis 86 000115 000, 40 000-60 000 og 10 000-30 000 individer.

Stjertand og skjeand er begge oppført som ”sårbare” med henholdsvis 430-1100 individer og 40-200 individer. Snadder­ and­a med bare 24-100 individer er ”nær truet”, mens knekkanda med 20-40 individer er ”sterkt truet”. Det er imidlertid viktig å understreke at skjeand, snadderand og knekkand i Norge lever i utkanten av sitt utbredelsesområde og således er naturlig fåtallige.

Gravanda var vanlig langs mesteparten av kystremsen vår på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Så begynte det å gå nedover med den, særlig ødela den ukontrollerte jakten under siste krig mye. Etter det nådde antallet fugler en topp i 1990-årene, før det stabiliserte seg og kanskje har gått noe tilbake den siste tiden. I dag er bestanden anslått til 3200-6400 fugler og står oppført som «livskraftig».

FUGL OG MENNESKE Jegerne satte ofte sine egne navn på end­ ene. Stokkanda ble ofte bare kalt and, men kornand og blåhals var også vanlige betegnelser. Åkerand fortalte at den gjerne rusler rundt på jordet. Brunnakken med sitt brune hode-halsparti og sin lyse panneflekk ble kalt blissand, rauskoltand eller pipand (på grunn av lyden). Krikkanda, som er den minste av endene våre, ble kalt krekt (etter den ”krekkende” lyden), lortand (fordi den var så liten?), møkkainn, søleand (fordi den ofte holder til i små gjør-

Stokkand Anas platyrhynchos Andefamilien (gressender). 50 cm. Størst av gressendene. Hannen i vårdrakt har metallskimrende blått hode med lys halsring, hunnen er brunspraglet. Begge kjønn kjennes på blått vingebånd. I som­ merdrakten er hannen ganske lik hunnen.

Stokkanda er stamfaren til våre tamender.

Dette er vår desidert vanligste and, med tilhold over hele landet. Hovedut­ bredelsen er i et bredt belte langs kysten i Sør-Norge. I fjellet og lengst mot nord er den sjeldnere. Hunnen legger 7-12 egg i et godt gjemt reir ved vannet (men også noen ganger overraskende langt fra vann), og hun ruger i 4 uker. Ungene følger mora ut i det våte element umid­ delbart og flyr etter 7-8 uker. Matsedde­ len består av vannplanter, gress og korn, foruten litt insekter. Stokkendene over­ vintrer der de finner åpent vann, men mange drar ut mot kysten. En del fugler trekker også over Nordsjøen.

Anas = and, platyrhynchos = bredneb­ bet

Parende stokkender. TS

11

NORSKE FUGLER

Krikkanda er den minste av endene. TS

mepytter) og trollkjerring (fordi den var vanskelig å jakte på?).

Men bortsett fra jegerne var ikke tidlig­ ere tiders folk opptatt av å se forskjell på dem. Villender het de, og dermed basta. Henrik Ibsens Vildanden er et godt eksempel.

Et folkeeventyr forteller om dronning­ en som lot trollkjerringa skape alle de tolv sønnene hennes om til villender for at hun skulle gi henne en datter. Men for datteren ble etterhvert savnet av brødrene så sterkt at hun søkte etter dem. Til slutt fant hun dem i ei hytte. Det viste seg at de om dagen var villender, om natten prinser. Til slutt fikk prinsessen omskapt alle til prinser igjen ved å lage plagg av myrulldun til dem. Den siste skjorta var imidlertid ikke helt ferdig, så en av brødrene hennes endte opp med en andevinge isteden for en arm.

Også i en rekke andre sagn og eventyr støter vi på mennesker og ånder som er omskapt til ender. Vi har for eksempel jegeren som flere ganger skjøt på og slo ei and. Da han kom hjem, lå hans forheksede kone skamslått og halvdød i sengen. Hvis

Brunnakke Anas penelope Andefamilien (gressender). 45-50 cm.

Hannen har brunt hode med gulaktig panneflekk, fint gråvatret rygg og lys buk, hunnen er relativt jevnt rødbrun. Nebbet er kort. Lyden er en karakteristisk tostav­ et plystrelåt, stigende og synkende. Rei­ ret legges godt gjemt på bakken, 7-10 egg ruges i 25 døgn, og ungene flyr etter 6 uker. Brunnakken spiser plantekost og en sjelden gang smådyr. Den er relativt vanlig ved ferskvann over det meste av landet, bortsett fra det sørlige østlands­ området. Mest tallrik er den i høyere­ liggende strøk og fjelltraktene. Vinteren tilbringes i Vest-Europa. penelope er navnet på kona til Odys­ sevs, og det ble brukt på ei and som var omtalt av Aristoteles.

Brunnakkehannen flakser med vingene. PH

12

du skremte opp en andeflokk fra myrtjernet, som jo var tilholdssted for mystiske og onde makter, betød det at de onde dro ut i verden. Hvis du i drømmeland så hvite ender, skulle noen dø i nabolaget.

Endene kunne spå årstider og vær på samme måte som gjessene: Hvis endene kom tidlig om våren, ble sommeren varm og fin. Hvis de var fete om høsten, tydet det på at de forutså en streng vinter. Forlot endene innsjøene og søkte tilflukt i siv og gress, så var en storm om hjørnet. Regn ventet hvis de dykket mye, og langvarig kulde ble varslet hvis fuglene samlet seg i de store innsjøene.

De gamle romerske legene mente at andekjøtt var tungt fordøyelig. Men mot sinte gifter i fordøyelsen skulle tykt andeblod blandet med vin være bra, og det stilte også blod fra hjernen. Andefett var nervemedisin. En magisk kur mot epilepsi skulle være å ta en helt hvit and og løpe et visst antall runder på gulvet, drepe anda og så plassere den umiddelbart under vens­tre arm.

GRESSENDER

Krikkand Anas crecca Andefamilien (gressender). 35-37 cm.

Krikkanda er minst og blant våre vakreste ender. Hannen har rødt hode med glin­ sende grønt felt gjennom øyet og finvat­ ret, grå kropp. Hunnen er brunmønstret som ei lita stokkand. Begge kjønn har grønt vingespeil. Under paringsleken reiser hannen seg opp i vannet, slår med vingene og viser fram alle fargene sine, inkludert vingespeilet. Lyden er et ka­ rakteristisk ”krekk”. Krikkanda finnes ved ferskvann i innlandet fra sør til nord, men er kanskje mest tallrik ved litt mindre vann og tjern i skogstrakter. Reiret skjules godt på bakken og ligger oftest nær van­ net. De 7-9 eggene ruges i 3 uker, mens ung­ene svømmer med en gang og flyr et­ ter 4 uker. Krikkanda spiser vegetarkost, med noe innslag av smådyr. Fuglen trek­ ker om høsten til Sørvest-Europa. crecca er en etterlikning av lyden.

Krikkandhann. PH

Stjertand Anas acuta Andefamilien (gressender). 50-65 cm.

Hannen er lettkjennelig med sitt rødbru­ ne hode, den elegant utformede hvite kilen som slynger seg fra brystet og opp i nakken, og den tynne, lange stjerten.

Ryggen er finvatret i grått. Hunnen min­ ner om stokkandhunnen, men drakten er mer grålig og finvatret, dessuten mangler den stokkandas blå vingespeil. Reiret fô­ res med fjær og legges godt gjemt i vege­ tasjonen, ofte et godt stykke fra vann. De 6-8 eggene ruges drøyt 3 uker, og ungene flyr etter 6-7 uker. Det meste av føden er plantekost, som vannplanter og frø, men fuglen tar også noe smådyr. Stjertanda er vanligst i Finnmark og Troms, men den finnes også her og der ved fjellvann i Sør-Norge og en sjelden gang i lavlandet.

Fuglen trekker til Storbritannia og kysten av Kontinentet om vinteren. acuta = spiss (sikter til stjerten) Stjertandhannen er lett gjenkjennelig på den lange stjerten. TS

13

NORSKE FUGLER

Snadderand Anas strepera Andefamilien (gressender). 45-55 cm.

Minner om stokkand i form og størrelse, men pannen er noe steilere. Hannen har en svært finvatret, grålig overside med hvitt bryst. Hunnen er noe mer brunlig på vinger og rygg. Begge kjønnene har hvitt vingebånd med svart felt foran. Rei­ ret legges på en gresstue like ved vann.

Kullstørrelsen er 8-12, og eggene ruges av hunnen i 3 ½ uke. Ungene er flyge­ dyktige etter omtrent 7 uker. Matvalget er forskjellig plantekost. Tilholdsstedet er næringsrike lavlandssjøer, her i land­ et særlig i Rogaland. Fuglen er hos oss i utkanten av utbredelsesområdet, og det finnes mellom 24 og 100 fugler i Norge.

Trekket går til Vest-Europas kyster. strepera = bråkende, skrikende, sann­ synligvis etter forveksling med en annen art.

Snadderanda er en sjelden hekkefugl i Norge. PH

Skjeand Anas clypeata Andefamilien (gressender). 45-52 cm.

Begge kjønn karakteriseres av det store, brede nebbet. Hannen har også grønn­ glinsende hode, rustrøde kroppssider og hvitt bryst. Hunnen er brunvatret som stokkandhunnen. Vingespeilet er grønnglinsende hos begge kjønn. Reiret legges i vegetasjonen ved vann. De 8-10 eggene ruges av hunnen i drøyt 3 uker, og ungene kommer på vingene etter 6 uker. Fuglen bruker nebbet til å filtrere ut små plantedeler, men den kan også spise bløtdyr og andre smådyr. Sjelden, holder til ved næringsrike lavlandssjøer, vanligst i Rogaland. Trekkfugl som tilbringer vin­ teren langs kysten av Vest-Europa. clypeata kommer av clupeus = kob­ berskjold, og viser til hannens rustfarge.

Skjeandhannen kan ikke forveksles med noen andre ender. TS

14

GRESSENDER

Knekkand Anas querquedula Andefamilien (gressender). 35-40 cm. På størrelse med krikkand. Hannens hoved­ kjennetegn er den kraftige, lyse stripen som strekker seg over øyet og tynnes ut mot nakken. Hodet er brunlilla og kroppssidene grå. Hunnen er ganske uka­ rakteristisk og ligner på krikkandhunnen, men har mer markert øyestripe og lys flekk ved roten av nebbet. Lyden ganske typisk, kan minne om tiurens raske knep­ ping før klunken eller som å dra fingeren over en kam. Reiret legges i vegetasjonen ved vann og kan ha 7-11 egg. Hunnen har alt ansvar med ungene etter en rugeperi­ ode på 3 uker. Dette er en sky fugl som liker å gjemme seg bort i tett vegetasjon.

Den finnes spredt ved næringsrike vann i lavlandet sør i landet, men det totale antall hekkefugler i Norge er svært lavt.

Knekkanda trekker til sentrale Afrika. querquedula er et gammelt navn på en vannfugl, sannsynligvis fra gresk kerkithalis, muligens en etterligning av lyden.

Knekkanda er en sjelden hekkefugl i næringsrike vann. TS

Gravand Tadorna tadorna Andefamilien (gravender). 55-70 cm.

Kjønnene er nesten like, hannen størst.

Svart og hvit fjærdrakt med et rustbrunt bånd om buken, som fortsetter i en midt­ stripe bakover. Nebbet er knallrødt, hos hannen med en liten utvekst helt inne ved nebbroten. Fug­len er knyttet til grun­ ne viker langs kysten, men den kan også finnes ved ferskvann i kystnære områder.

Spiser bløtdyr, som sneg­ler og muslinger, insekter og krepsdyr. Hekker i hulrom, legger 8-12 egg som ruges i 30 dager.

Forekommer i egnede kyststrøk over hele landet. Trekkfugl som tilbringer vinteren langs kysten av Vest-Europa.

Tadorna kommer sannsynligvis fra det gammelfranske navnet på gravand, tadourne.

Gravanda er verken dykkand eller gressand, men lever som ei gressand. TS

15

NORSKE FUGLER

16

DYKKENDER OG FISKENDER

Dykkender og fiskender

Mange hundre år tilbake i tiden var høner og kalkuner ukjente begreper for folk langs kysten av Nord-Norge.

Den slags importerte fjærkre var heller ikke nødvendige, for de hadde sin egen husfugl, ærfuglen. Med kjærlighet og omsorg sørget kvinnene for at ærfuglene trygt kunne ale fram sine unger. I bytte fikk de egg og kanskje litt kjøtt, men først og fremst var fuglene opphavet til den fineste og varmeste dun som tenkes kan. Noe mer edelt og verdifullt enn edderdun fantes ikke når jektene dro sørover til Bergen med sine handelsvarer. I de små fiskebrukene på de nord-norske øyene var det ofte dunen som berget husholdningene når fisket sviktet.

Æ

rfuglene er den største og mest tallrike av dykkendene, og om vinteren får den også besøk av de arktiske slektningene praktærfugl og stellerand i nord. Ærfuglene føler seg bare hjemme ved kysten. Det største antallet dykkender holder derimot til ved ferskvann, disse artene er kvinand, toppand, bergand, taffeland, havelle, svartand og sjøorre. Dess­uten tar vi her med den andre gruppen dykkende ender, nemlig laksand, siland og lappfiskand, som tilhører fiskend­ ene.

LEVEVIS Faste er ikke noe ”påfunn” fra menneskenes side. Visste du at ærfuglhunnen lider av spisevegring fra eggleggingen starter til ungene er klekt? Denne mer enn fem uker lange fasten er nødvendig for å varme og beskytte eggene mot kråker, måker og andre røvere. Ea, som ærfuglens hunnfugl blir kalt, er bare borte fra sine håpefulle i tilsammen fem minutter pr. dag for å drikke og strekke litt på bena. For å greie denne påkjenningen spiser fuglen dobbelt så mye som vanlig og legger kraftig på seg i Praktærfuglen lever opp til sitt navn. TS

mars, mens vekten nærmest halveres i løpet av eggleggingen og rugetiden.

Et annet, ganske ukjent, trekk ved ærfuglenes livsførsel er at de kan gå gjøken en høy gang når det gjelder å legge egg i andre hunners reir! Faktisk kan så mange som 25 prosent av reirene ha hatt besøk av ubudne gjester, med fremmede egg som resultat. Mesteparten av den energien som går med i eggleggings- og rugeperioden, forbrukes under eggleggingen.

Man vil umiddelbart synes synd på de fuglene som får større byrde, men faktum er at de tar det med stor ro. Det kan være en fordel for dem også. Hvis en eggrøver snapper ett eller flere egg, så kanskje det nettopp er de fremmede eggene som blir tatt, mens fuglens eget avkom greier seg.

Hvis ea etter rugingen har tært hardt på reservene og ikke føler seg i stand til å greie intenst ungemas, hender det at hun adopterer bort ungene sine, helt eller delvis! Flere hunner kan også slå seg sammen om ungepasset. Tidligere trodde man at ikke-hekkende fugler opptrådte som ”parktanter” og hjalp til med oppdragelsen, men det hører nok med til sjeldenhetene. I beste fall kan de være med på å jage bort ei måke eller ei kråke på krigsstien. Hunnene uten

egne unger som holder seg blant ungeflokkene, er heller ute for å beskytte seg selv. Ærfuglene er noen hardhauser som greier seg året rundt ved kysten, i storm, kuldegrader og mørketid. Da er det godt å ha dun av høy kvalitet! Store deler av året lever fuglene av blåskjell. Særlig kulinarisk opplevelse er dette neppe, for ærfug­ lene sluker dem rå, med skall. Siden det ikke er mye mat i hvert skjell, må daglig rasjon være på hele 1,5-2 kg. Her er det ikke snakk om skånekost for magen!

Selv om ærfuglhannen, ekallen, er farge­ rik og fin nok, kan folk helt i nord glede seg over en virkelig eksotisk farget slektning som ofte følger ærfuglflokkene inn i fiskehavnene vinterstid og driver stuntdykking mellom båtene ved fiskemottaket. Det er praktærfuglen – som manifesterer seg med oransjerød pannebrask og sirlige fargemønstre. Selv om den bare finnes i ganske små mengder inne i fjordene og havnebassengene, kan store skarer på rundt 100 000 individer tilbringe vinteren lenger ute langs kysten av Nord-Norge. Denne vår kanskje mest fargerike fugl hekker sjelden i Norge, den hører først og fremst hjemme på Svalbard og i arktiske strøk av Grønland og Russland.

17

NORSKE FUGLER

Ærfugl Somateria mollissima Andefamilien. 55-65 cm. Hannen har svart-hvit fjærdrakt med svart hode­ kalott, grønt felt i nakken og rosa skjær på brystet. Hunnen er kamuflasjefarget brun med spetter. Utover sommeren får hannen en hunnlignende fjærdrakt.

Lyden er et karakteristisk, bølgende og snorkende ”aoooo, aoooo”. Ærfuglhun­ nen, ea, legger 4-6 egg i et reir på bakken som fôres rikelig med dun. Eggene dek­ kes med dun når fuglen forlater reiret.

Hunnen ruger alene, uten å spise, i én måned. Ungene forlater reiret straks de er tørre. Ærfuglen lever av skjell, krepsdyr og fiskerogn. Den er vanlig ved kysten over hele landet. Stort sett holder den seg på samme sted hele året, men yngre fugler kan trekke ut av landet om høsten.

Somateria kommer av soma = kropp og erion = ull, mollissima = svært myk.

Begge navn sikter selvfølgelig til dunen. Ærfuglhanner dykker etter blåskjell. PH

Stelleranda er junioren blant ærfuglene. Den er mindre enn de andre, men står ikke videre tilbake når det gjelder utsmykning. Den driver gjerne formasjonsflyging mellom ærfuglene og praktærfuglene i fiske­havnene på Finnmarkskysten, ofte i et ganske stort antall. Men dette med antallet kan være noe misvisende, det er nok egentlig langt færre stellerand enn praktærfugl i våre farvann; vi regner med et overvint­ rende antall på 10 000-15 000 individer.

Heller ikke denne arktiske innbyggeren har særlig lyst til å sette bo hos oss, men man regner med at ett og annet par kan hekke årlig.

Dykkendene er, som navnet sier, spesia­ lister på å dykke etter mat. Vanligst av de mindre dykkendene er kvinanda, som pynter opp i vann og elver under isløsningen om våren. Der foregår også det spennende spillet, hvor hannen brisker seg for hunnen ved å knekke nakken bakover og sprute vann med beina, som en unge som plasker fra en bademadrass. Toppanda, med sin fine, vannkjemmede nakkedusk, er fra gammelt av først og fremst en nordlend­

18

ing og fjellfugl, men nå for tiden har den gjort som mange andre nordfra og slår seg like gjerne til i ferskvann i sør. Berganda er en typisk fjellfugl som har tilhold ved halvstore vann og vassdrag. Vi har også to nesten helt svarte dykkender, nemlig svartand og sjøorre. Dette er også typiske fjellfugler, men i Nord-Norge går de helt ned til sjøen. Svartanda er som navnet sier helt svart, med unntak av det gule nebbet.

Sjøorren er også svart, men har hvit øye- og vingeflekk, som en havets orrfugl. Taffelanda hekker også en sjelden gang.

Med en elegant, spiss halefjær og en klagende, trolsk lyd-kulisse rundt seg er havellehannen noe av en mystiker. Havella er en hardhaus som ikke tar sydenferie selv om frostrøyken driver over havlandet. I vinterhalvåret ligger fuglen i fiskehavnene langs kysten og er en kjenning for mange kystfolk.

Den tredje undergruppen av ender er fiskeendene. Mest prangende og oftest å se av disse er laksanda. Navnet kommer ikke av at fuglen spiser laks (selv om man tidligere mente den kunne være lei til å gjøre

det også), men av den lakserøde fargen på brystet til hannen.

Silanda er en fetter av laksanda med samme fremtoning. Den kjennes på fjærtopp i nakken hos begge kjønn. Dessuten mangler silandhannen laksandas rød-hvite buk og bryst. Lappfiskanda er den mest eksklusive av fiskeendene. Hannen er en vakker skapning med sin hvite drakt, og denne arten hekker stort sett bare i Finnmark, i tillegg til en liten ”utbryterforekomst” på Vikna i Nord-Trøndelag.

Både kvinand, laksand og lappfiskand hekker i hule trær eller fuglekasser. Når ungene klekkes, tar det ikke mange timene før de må hoppe ut av kassa og ned på bakken. Hunnen står gjerne på bakken og lokker. Straks hele kullet er ute, leder mor dem til nærmeste vann. De øvrige dykk­ endene legger reiret rett på bakken.

TRUSLER OG BESTANDSSTATUS Av dykkendene har kvinanda med 30 00040 000 individer, toppanda med 13 000-18 000 individer, silanda med 20 000-60 000 individer og laksanda med 2000-10 000 in-

DYKKENDER OG FISKENDER

Praktærfugl Somateria spectabilis Andefamilien. 50-63 cm. Hannen har rødt nebb med oransje knøl på pannen, grønt kinn og blågrått hode. Hunnen er lik ærfuglen, men mer finmønstret og med noe rødskjær i drakten. Fuglene hekker i arktiske strøk, som på Svalbard.

Reirene ligger enkeltvis, ikke i kolonier.

4-6 egg ruges i 23-25 dager. Overvintrer i stort antall langs kysten av Nord-Norge.

Den spiser særlig kråkeboller, som fanges på dypt vann. spectabilis betyr praktfull.

Praktærfuglene samles i fiskehavner på Finnmarkskysten om vinteren. PH

Den vakre stelleranda overvintrer i store flokker i Finnmark. PH

19

NORSKE FUGLER

Under kurtisen kaster kvinandhannen hodet bakover, mens han spruter opp vann med svømmeføttene. PH

Kvinand Bucephala clangula Andefamilien. 40-50cm. Den svart-hvit­e hannen har metallskimrende, grønnlig hode med karakteristisk trekantet fasong og en hvit flekk mellom nebbet og øyet.

Hunnen gir et brunt helhetsinntrykk, med brunt hode og mørkgrå kropp. Hun kjennes likevel også på hodefasongen.

Buken er hvit hos begge kjønn. Vårspillet er karakteristisk, hvor hannen brisker seg for hunnen ved å knekke nakken bakover og sprute vann med beina. Kvinanda hek­ ker vanligvis i trehull, men den kan også bruke andre typer hulrom, blant annet fuglekasser. Hunnen ruger de 7-12 egge­ ne i en måned. Hun er alene om stellet av ungene, som blir flygedyktige etter ca. 9 uker. Kvinanda spiser smådyr og fisk som fanges ved dykking. Fuglen holder til ved vann i innlandet og lavereliggende fjell­ områder. Den er vanligst i de sør-østlige landsdelene og mangler nesten totalt på Vestlandet. Vinteren tilbringes delvis langs norskekysten, delvis lenger sør i Østersjøen.

Bucephala = oksehode (høy, steil pan­ nebrask), clangula = klang (hvinende vin­ ger).

20

divider livskraftige bestander i Norge.

Flere arter er karakterisert på rødlisten som ”nær-truet”: Ærfuglen med 174 000 individer har opplevd en tilbakegang på 15-30 prosent de siste 15 årene, mens hav­ ella med 6000-14 000 individer har hatt en tilbakegang på 2,8 prosent i året i perioden 2008-2011. Svartanda er også ”nær-truet” med sin bestand på 1300-2500 individer.

I kategorien ”sårbar” som er en mer alvorlig kategori, finner vi bergand med bare 300-640 individer og en tilbakegang på ti prosent de siste ti årene. Lappfiskanda, med en total norsk bestand på 70-130 indi­vider, er også ”sårbar”. Av disse hekker 50-100 i Finnmark og 20-30 i Nord-Trøndelag. Også sjøorre regnes som ”sårbar” med 800-1300 individer. Stelleranda hekker ikke i Norge, men står oppført som ”sårbar” på den norske rødlisten da mer enn to prosent av den globale bestanden overvintrer i Norge, det vil si rundt 2000-3000 individer. Taffel­ anda har ingen fast bestand i Norge og er ikke vurdert på rødlisten. Det samme gjelder praktærfuglen som bare sporadisk har hekket på fastlandet. På Svalbard derimot hekker et mindre antall, og høstbestanden

av voksne og unger ligger mellom 2500 og 5000 individer.

Hva tilbakegangen skyldes for mange av disse artene, er uklart. Nesten alle forekommer i saltvann vinterstid, og tilbakegangen kan ha sammenheng med endrete næringsforhold i havet.

FUGL OG MENNESKE Kvinanda ble gjerne også kalt sjurand (svart og hvit som en skjære), fjelland eller skyand (kan være svært sky). Havella kunne bli titulert med de ganske kryptiske navnene angletaske, trodførar, flossaue og flassorr. Her er en oppgave for språkforsk­ erne! Kvitskrøkje (-kråke?), og mortaferja (mort = småsei) er mye brukte navn på laksanda.

Det var en utbredt oppfatning at det skulle bli fint vær dagen etter hvis havella ropte sin klagesang i vindretningen. På Grønland fantes det tidligere en rituell seremoni hvor man danset og etterlignet havellas stemme for å stille vinden. Fug­ lens forbindelser med det overnaturlige var ikke bare av det gode. Man hadde mye respekt for den siden den skulle være besjelet med den onde selv.

DYKKENDER OG FISKENDER

Toppand Aythya fuligula Andefamilien. 40-45 cm. Toppandhan­ nen har svart hode og rygg, hvite vinger og bryst, hunnen er brun. Begge kjønn har fjærtopp på bakhodet, hunnen bare en liten nakkedusk.. Reiret plasseres godt gjemt i vegetasjonen. 6-10 egg ruges i 3 1/2 uke, ungene flyr etter 6-7 uker. Ho­ vedutbredelsen er i høyereliggende strøk fra det nordlige østlandsområdet til Finn­ mark, men toppanda hekker nå også i større grad ved næringsrike innsjøer i lav­ landet sørpå. Fuglen dykker etter smådyr, men spiser også noe plantekost. Noen overvintrer langs kysten av Sør-Norge, men de fleste drar til Vest-Europa.

Aythya er en lydetterlikning, fuligula kommer av fuligo = sot (svart fjærdrakt).

Toppandhannen drukner nesten hunnen under paringen. TS

Bergand Aythya marila Andefamilien. 45-50 cm. Hannen har svart-hvit fjærdrakt som ligner på topp­ andas, men skilles fra denne ved at ryg­ gen er grå og at toppen mangler. Hunnen er brun, men litt lysere enn toppandhun­ nen og har et lysere felt ved nebbroten.

Reiret plasseres godt gjemt i vegetasjo­ nen, gjerne på en liten holme. De 7-11 egg­ene ruges i 3 1/2 uke, ungene flyr etter 6-7 uker. Hovedutbredelsen er i høyere­ liggende strøk fra det nordlige Østlands­ området til Finnmark, men berg­anda er mye mer fåtallig enn toppanda og liker seg best i fjellområdene. Fuglen dykker etter smådyr, men spiser også noe plan­ tekost. Berganda opptrer ofte sammen med toppender og trekker langs kysten og sørover om vinteren. marila kommer av gresk og betyr kull­ støv, sikter til det svarte i drakten.

Bergandhannen kan ligne på ei toppand, men har gråspraglet rygg. TS

21

NORSKE FUGLER

Taffelanda hekket tidligere i lite antall i Norge, men er nå antakelig helt borte som hekkefugl. TS

­ Taffeland Aythya ferina Andefamilien. 43-50 cm. Hannens kjen­ nemerke er det rustbrune hodet og hal­ sen, svart bryst og grå rygg. Hunnen er ganske jevnt, relativt lyst, gråbrun med en lysere stripe gjennom øyet. Vingebån­ det er grått. Taffelanda holder til i nær­ ingsrike vann i lavlandet og hekket tidlig­ ere svært fåtallig i Norge. Nå ser det ut som om den er helt borte. Reiret plasse­ res i takrørvegetasjon og inneholder 6-12 egg. Rugetiden er 23-25 dager og ungene flyr etter 7-8 uker. Taffel­anda spiser mer planteføde enn sine slektninger, men tar også en del animalsk føde. Trekk­ruten går langs kysten sørover i Europa. ferina kommer av ferus = vill, dvs. “vill­and”.

22

Men den kunne være nyttig også: Blodstyrtning ble etter sigende avhjulpet ved å spise en fjærball fra reiret. Ærfuglen var den viktige husfuglen i nord, allerede fra middelalderen kjennes beretninger om småkonger og høvdinger med store egg- og dunvær. Alle de store historieskriverne, med Peter Dass og Erik Pontoppidan i spissen, kommer inn på det særegne forholdet mellom ærfugl og mennesker. Ærfuglen var høyt respektert og vernet om. Kystfolket sørget for å mate den med fiskeavfall om vinteren og holdt fiendene unna og bygde små hus til ærfuglhunnen, ea, hvor hun kunne ligge og ruge i fred. Ærfuglene lærte seg raskt at menneskene bød på både mat, skjul og vern mot fiender. Derfor klumpet de seg sammen rundt bebyggelsen og ble håndtamme. På de største værene kunne det hekke flere tusen ærfugler. Det fortelles hvordan ea reiste seg frivillig når kvinnene kom for å sanke egg, og at de la seg ned som om ingen ting var skjedd etter at et egg eller to var fjernet. Når dette skjedde i egglegg­ ingsperioden, la fuglen bare et nytt egg.

Dessverre kom aldri den positive hold-

ningen for ærfuglen til Svalbard. Der var man mest vant til å slakte og plyndre, og slikt slapp heller ikke ærfuglen unna. Ærfuglene ble skutt i hopetall og reirene plyndret for både egg og dun. Bestanden av ærfugl ble redusert med så mye som 90 prosent fra ca. 1850 til ca. 1950.

Fraflytting fra de fleste egg- og dunværene har gjort at ærfuglen nå har forandret sitt livsmønster og gjerne holder seg lenger inne i fjordene. Men det er ildsjeler som nå går inn og gjenoppliver de gamle tradisjonene og igjen sørger for at fuglene finner tilbake til sine ”småhus”. En omstendelig renseprosess venter dunen før den kan bli til en edderdunsdyne. Dynen er ekstremt myk og behagelig og har en fantastisk isolasjonsevne. I tillegg er dunen tett besatt med små mothaker som gjør at den holder riktig fasong og ikke samler seg i den ene enden av dynen eller soveposen, et velkjent fenomen ved vanlig ande- og gåsedun. Man regner med at det går med dun fra ca. 70 reir for å få én kilo ferdig renset dun, og en eksklusiv edderdunsdyne kan koste bortimot både 30 000 og 40 000 kroner!

DYKKENDER OG FISKENDER

Svartand Melanitta nigra Andefamilien. 45-55 cm. Hannen er helt svart med et litt lysere, gulaktig felt på overnebbet. Hunnen er brunlig med grå­ aktig felt på kinn og strupe. Ingen vinge­ bånd. Svartanda er knyttet til fjellvann og finnes spredt over det meste av lan­ det, i Nord-Norge kan den også holde til ute ved kysten. Reiret legges godt skjult i nærheten av vannet og har 6-8 egg. Ru­ getiden er én måned, og ungene flyr etter 45-50 dager. Føden består for det meste av smådyr som mark, krepsdyr, bløtdyr og insekter, i tillegg til plantedeler. Trekkfugl som kan overvintre til havs langs norske­ kysten og også lenger sør i Vest-Europa.

Melanitta = svartand, nigra betyr svart.

Svartanda, her hann og hunn sammen, holder til i fjellvann. PH

Sjøorre Melanitta fusca Andefamilien. 51-58 cm. Sjøorren er større enn svartanda, hannen er svart og hunnen mer brunlig. Kjennetegn er hannens hvite halvmåne under øyet og hunnens to lyse flekker på kinnet. Dess­ uten kjennes begge kjønn på et hvitt vin­ gebånd. Sjøorren holder til på de samme stedene som svartanda i fjellområder over hele landet, men den kan også noen ganger være ved kysten. Reiret gjemmes godt under en busk i vannkanten og inneholder 5-7 egg. Eggene legges ikke før i juni, og med en rugetid på nesten en måned og ytterlig­ere 8 uker før ungene er flygedyktige kan de ikke forlate hekke­ plassen før langt utpå høsten. Maten be­ står av alle slags bløtdyr, krepsdyr, mark, insekter og plantedeler fuglen finner i vannet. Sjøorren trekker gjerne sammen med svartanda og overvintrer langs kys­ ten fra Lofoten og sørover til Danmark og Østersjøen. fusca = mørk

Sjøorrehannen slår med vingene. Foto: Thor Østbye

23

NORSKE FUGLER

Havelle Clangula hyemalis Andefamilien. 40-45 cm + 10-13 cm lang midtre halefjær hos hannen. I vinter- og vårdrakt har hannen hvit kropp med mørke vinger og svart flekk bak øyet. I hekketiden blir fuglen mørkere med hvite kinn. Hunnen er varierende gråbrun. Den har mye hvitt på hodet om vinteren, men lite om sommeren og mangler hannens lange stjertfjær. Buken er lys hos begge kjønn. Havella har en særpreget sang, en trestavet strofe med trykk på midtre stavelse. De 6-9 eggene ruges i ca. 4 uker, ungene flyr etter 5 uker. Fuglen finnes i fjellet i Sør-Norge, men er særlig tallrik i Nord-Norge. Her hekker den ved fersk­ vann både på øyene og inne på viddene.

Siden isen ofte ligger lenge ved hekkeom­ rådene i nord, kommer fuglen ofte sent i gang med ungestellet. Dermed kan av­ kommet være flygedyktig først i septem­ ber. Havella lever av smådyr og plantede­ ler og overvintrer langs norskekysten.

Clangula = klang, pga. stemmen, hyemalis kommer av hiems = vinter (fuglen ses lettest om vinteren).

Havellehann i vinterdrakt, en av de mest stilrene dykkendene. TS

Laksand Mergus merganser Andefamilen. 60-65 cm. Laksandhannen har hvitt eller lakserødt bryst og undersi­ de, hodet er grønnsvart og ryggen svart.

Hunnen er grå med rødbrunt hode. Fug­ len har en snerrende lyd. Laksanda er en huleruger som legger reiret i trehull eller andre naturlige hulrom, samt i fuglekas­ ser. 8-10 egg ruges i en måned, og ung­ ene flyr etter 9-10 uker. På menyen står hovedsakelig fisk. Laksanda finnes ved fiskerike ferskvann og elver over hele lan­ det, helt opp i vierbeltet. Den utgjør in­ gen fare for fiskebestanden, oftest tvert imot. Endel laksender overvintrer langs kysten, men de fleste trekker ned til Sør­ vest-Europa.

Mergus kommer av mergus = å dykke, merganser av mergus og anser = gås.

Laksandhannen letter i snøværet. PH

24

DYKKENDER OG FISKENDER

Siland Mergus serrator Andefamilen. 52-58 cm. Hannen har me­ tallglinsende hode med fjærtopp, mørk rygg og grå kroppssider. Hunnen kjen­ nes på gråbrun fjærdrakt med lys un­ derside og hode med fjærtopp. Silanda liker seg i variert, litt beskyttet kyst- og fjordlandskap hvor den kan utfolde sine fiskeferdigheter, men hekker også i stør­ re vann i innlandet. Den finnes fra sør til nord i landet bare stedet har de riktige kvaliteter. Silanda plasserer oftest reiret i hulrom på bakken. Opptil 8-10 egg ruges i en måneds tid, og ungene legger snart på svøm etter mora. Om vinteren samler det seg opptil 30 000 silender langs nor­ skekysten, særlig i de nordligere delene.

Da får våre hjemlige fugler selskap av frender fra hele Nordsjøområdet. Ved elvemunninger og andre matrike steder kan det observeres flokker på opptil flere tusen fugler. serrator kommer av serra = sag, sikter til sagtennene på nebbet.

Silanda liker seg på kysten, men kan også hekke ved større innlandsvann. Dette er en hann. TS

Lappfiskand Mergus albellus Andefamilien. 35-45 cm, den minste av fiskendene. Hannen er flott hvit med svart flekk foran øyet, stripe på bakhodet og på ryggen. Hunnen er gråbrun på ryg­ gen og sidene med rustrødt hode og hvite kinn. Vingebåndet er hvitt. Lappfiskanda er en nordøstlig art som hos oss stort sett hekker i østlige deler av Finnmark, samt i Nord-Trøndelag. Hekkingen finner sted i naturlige trehull eller i fuglekasser, 7-9 egg ruges i 4 uker. Føden består av små­ fisk og vanninsekter. Vinterstid holder fu­ glen seg langs kysten og kan dukke opp i isfrie områder ved elveos og viker. albellus er diminutiv av alba = hvit, dvs. liten, hvit.

Lappfiskandhannen er nesten helt hvit. Den hekker bare i Finnmark og Nord-Trøndelag.

Foto: Thor Østbye

25

NORSKE FUGLER

26

Gjess

GJESS

Akkompagnert av seige, monotone, rytmiske bevegelser brøyter gjessene seg vei over himmelen på sine vår- og høstreiser. Med gode kunnskaper om luftens dynamikk legger de seg bak hverandre for å spare på kreftene. Når lederfuglen begynner å kjenne det i vingemusklene, slakker den av og finner en plass bak i feltet hvor den så nyter godt av de andre fuglenes luftstrømmer. Nestemann i rekken rykker fram og drar feltet.

G

jessene vet nytten av å trekke i plog, disse andefuglene som er en mellomting mellom svaner og ender. De er lengre i beina og nakken enn de fleste ender, men er ikke like mye knyttet til vann som ender og svaner, siden de finner mesteparten av føden på land.

På fastlandet i Norge har vi flere hekkende arter gjess: kanadagås, hvitkinngås, grågås, sædgås og dverggås, mens på Svalbard hekker hvitkinngås, kortnebbgås og ringgås. I trekktiden vår og høst får også fastlandet besøk av disse arktiske gåseartene, sammen med en annen slektning, tundragås.

LEVEVIS Grågåsa er den vanligste gåsearten, men de fleste gåseplogene over Østlandet om våren er likevel ikke grågås, men kortnebbgås.

Grågåsa trekker nemlig langs kysten og slår seg ned på gress- eller lyngkledde holmer og øyer fra Oslofjorden til Finnmark.

Grågjessene lever i livslangt ekteskap, og forlovelsen inngås allerede når fuglene er halvannet år gamle. Reiret legges normalt åpent, men kan også være skjult under en busk. Hunnen er ansvarlig for reirbyggingen, mens hannen vokter omgivelsene.

Tundragjess på trekk. PH

Den andre vanlige gåsearten er kanada­ gåsa. Som navnet sier er ikke dette noen art med naturlig adresse i Norge, den er innført fra Nord-Amerika. Den første utsettingen skjedde i 1936 da 11 fugler ble sluppet på Nesodden ved Oslo. Siden, særlig på 1960- og 1970-tallet, ble kanada­ gåsa satt ut en rekke steder, ikke minst i Oslofjorden og i Trøndelag. Kanadagåsa er i dag ført opp på den norske svartelisten som en uønsket, fremmed art som kan fortrenge stedegne arter.

Hvitkinngåsa har hatt en eventyrlig fremgang og er et eksempel på at internasjonalt naturvernsamarbeid fører fram.

Takket være fredning av hekkeområdene på Svalbard samt oppkjøp av viktige overvintringsområder i Solway i Skottland, har bestanden økt fra 300 til mer enn 30 000 individer. I de seinere årene har det blitt stadig flere hekkende hvitkinngjess på fastlandet, noe som er et resultat av utsettinger. Vårtrekket starter i april eller i begynnelsen av mai. Da forlater fuglene Solway og forflytter seg til Helgelandskysten i Nordland hvor de raster i stort antall.

I tillegg til hvitkinngåsa har vi også andre gjester fra Arktis som i varierende grad mellomlander og fyller tanken på fastlandet. Både kortnebbgås, som minner om en mindre og mer korthodet variant av

sædgås, ringgåsa med sin karakteristiske halsring, og tundragås, en stor utgave av dverggås, dukker opp en rekke steder langs kysten i trekktidene og delvis om vinteren.

Tundragjessene hekker bare i Sibir og på Grønland, mens de andre artene altså finnes på Svalbard.

På Svalbard hekker kortnebbgåsa helst på små holmer og øyer langs kysten, men også på tundraen i innlandet. Sammenlignet med hvitkinngås og ringgås er den bedre til å forsvare reiret mot fjellrev, og dermed kan den også hekke i innlandet.

Sædgås og dverggås er sky og reserverte fugler som ikke akkurat danner noen velkomstkomité for oss mennesker. Sædgåsa gjemmer seg bort på fjerne myrer i de indre delene av Trøndelag, i Nordland og på Finnmarksvidda. Dverggåsa er ekstra liten og kjennes ellers på et hvitt felt ved basis av nebbet. Den hekker hos oss bare i det indre av Finnmark. Arten er rødlistet som kritisk truet, men antallet har økt noe i løpet av de siste årene, fra 10 til 25-30 par. Hver vår raster nesten hele den norske bestanden på Valdak-myrene i Porsanger, og her har Norsk Ornitologisk Forening (NOF) overvåket antall gjess siden 1990.

Siden 1995 har NOF arbeidet med kartlegging av dverggåsas trekkruter og vinterområder ved hjelp av satellittsendere.

27

NORSKE FUGLER

Hvorfor fly i plog?

Det er én viktig grunn til å fly i plog: ener­ gisparing. Når fuglene slår med vingene, dannes det oppadgående luftstrøm­ mer utenfor vingespissene. Det betyr at hver fugl får en ekstra oppdrift i pro­ pellstrømmen fra fuglen foran, så derfor er det energibesparende å fly tett inntil hverandre og så nær vingespissene som mulig. Rett bak en fugl er det imidlertid ikke lønnsomt å fly, der dannes det nem­ lig nedadgående luftstrømmer. Det er grunnen til at fuglene flyr i V-formasjon og ikke på rett linje eller hulter til bulter.

Den totale energigevinsten ved en slik plogformasjon avhenger av hvor nær hverandre fuglene flyr, med andre ord av­ standen fra vingespiss til vingespiss. Selv tre fugler som flyr på denne måten, kan spare 40 prosent av den oppdriften de må ha for å fly alene. En flokk på ni fugler kan spare mer enn halvparten av løfte­ kraften, mens en stor flokk kan spare to tredeler. Det er først og fremst store fug­ ler som sparer energi ved å fly på denne måten. Mindre arter lager ikke sterk nok luftstrøm til at det lønner seg å fly i V-for­ masjon.

Kortnebbgås på trekk i plog. TS

Grågås Anser anser Andefamilien. 80-90 cm, vingespenn 150-180 cm. Kjønnene er like. Fjærdrak­ ten er lys, gråbrunspraglet med hvit bakende. Nebbet er kjøttfarget med lys nebbspiss. Hekker i spredte kolonier, rei­ ret er godt gjemt på bakken. ”Ekteskapet” er livslangt. 5-7 egg ruges i 4 uker, unge­ ne forlater straks reiret og blir fullvoksne etter 50-60 dager. Holder til i kyststrøk, særlig tallrik på de ytterste øyene i hav­ gapet fra Trøndelagskysten og nordover til Vest-Finnmark. Finnes også spredt i sørlige kyststrøk, i Oslofjord-området er det en del halvtamme fugler etter utset­ tinger. Fuglen er total vegetarianer som spiser gress og blader. Overvintrer i Sør­ vest-Europa.

Anser = gås Grågåsa er vår vanligste gås. PH

28

GJESS TRUSLER OG BESTANDSSTATUS Grågås-bestanden teller mellom 36 000 og 42 000 individer og regnes som livskraftig.

Kanadagåsa er ikke rødlistet, men svartlistet, altså en uønsket art i Norge. Bestandsstørrelsen er usikker, men har blitt anslått til mer enn 15 000 individer.

Kortnebbgås-bestanden på Svalbard er stor og voksende, med drøyt 80 000 indivi­ der. Hvitkinngås-bestanden er også god. På fastlandet hekket fuglen for første gang på slutten av 1970-tallet etter utsetting som parkfugl i Oslofjord-området. I tillegg til dette området hekker det nå hvitkinngås også i Hedmark, Oppland, Agder-fylkene og Rogaland. I de siste årene er det også dokumentert hekking i Finnmark. Hekkebestanden i fastlands-Norge er nå vurdert til 1200 - 1400 individer. På Svalbard teller bestanden rundt 30 000 fugler.

Ringgåsa på Svalbard står oppført som sårbar på rødlisten. Nærmere 80 prosent av bestanden hekker på Tusenøyene. Bestanden teller mellom 1000 og 2000 individer.

Sædgås-bestanden klassifiseres også som sårbar. Fuglen hekker spredt på Varangerhalvøya og på Finnmarksvidda, i Sør-Varanger og i Børgefjellområdet i Nord-Trøndelag, men det er også registrert

sporadisk hekking på Hardangervidda. Antallet fugler er anslått til å være så lite som 470 - 950 individer.

Dverggåsa er en av Norges mest truede fuglearter, med status som kritisk truet.

Fram til midten av 1900-tallet var dverggåsa en vanlig art i Norge med en hekkebestand på anslagsvis 10 000 individer. Deretter fulgte en dramatisk bestandsnedgang.

I årene 2007-2010 var bestanden under 15 par, alle hekket i Finnmark. Etter det har bestanden økt noe og ser nå ut til å være mellom 20 og 25 par. Truslene mot denne fuglen er spesielt jakt langs trekkrutene ned til overvintringsområdet i Evrosdeltaet mellom Hellas og Tyrkia, i tillegg til at leveområder har blitt ødelagt.

FUGL OG MENNESKE Begrepet ”dum som ei gås” er dypt forank­ ret i den vest-europeiske språktradisjon­en.

Gjessene ble sagt å være svært dumme, og det var ikke morsomt ”å ha hjerne som ei gås”. Denne holdningen er imidlertid av relativt ny dato, i antikken var respekten for fuglen mye større.

Det var ikke tilfeldig at Nils Holgerssons tamme gås het Morten. For 11. november er Mortensdag, og da skal det

spises gås. Denne tradisjonen kan spores helt tilbake til de første runekalenderne og primstavene og er spredt i alle vestlige kulturer. Brystbeinet på mortensgåsa spådde vinterværet. Var det hvite prikker på det, skulle det bli mye snø. Brune prikker var et varsel om barfrost. Hvis den fremste delen av beinet var rødt, skulle etterjulsvinteren komme med mye snø og kulde; var det hvitt, ble vinteren mild med lite snø.

Gåsefett hadde rykte som noe av et vidundermiddel. Det virket oppkvikkende, mot bitt av gale hunder, som øre-rensemiddel og hudforbedrer. Nybakte mødre ble anbefalt å smøre gåsefettsalve på brystene for å hindre smerter og betennelser. En typisk salve kunne bestå av gåsefett, oksemarg, bivoks, bevergjel og urter.

Her er et knippe mer eller mindre velfunderte medisinske råd: Svimmelhet kureres med rikelige mengder gåsefett, mens kikhoste avhjelpes med svibelsaft i gåsefett. Gåsegalle er øyemiddel, gåsehjerne anbefales mot hevelser, og gåseskitt i eddik eller vin er bra mot blødninger og gulsott.

Mot forfrosne ben og fotsvette anbefales å ha hud fra gåseføtter i skoene. Pulver av brente gåsevinger i vin er bra mot epilepsi, og gåseblod fjerner feber.

Sædgås Anser fabalis Andefamilien. 70-85 cm, bare litt mindre enn grågås. Kjønnene er like. Fjærdrakten er generelt mørkere enn grågåsas, særlig på hode og hals. Nebbet er av varieren­ de farge, det ser nesten ut som om det er malt med en svart maling som flasser av! Reiret gjemmes godt på ei myr, de 4-6 egg­ene ruges i 4 uker, og ung­ene flyr etter 6 uker. Sædgåsa er vegetarianer og spiser særlig gress og korn. Dette er en meget sky ødemarksfugl som hos oss bare hek­ ker i de indre delene av Finnmarksvidda, i Pasvik og i en viss utstrekning i indre Nord-Trøndelag og Nordland. Fuglene kan lettest observeres på trekket. fabalis kommer av faba = bønne, sik­ ter til at gjessene gjorde skade på bønne­ avlinger under overvintringen i England.

Sædgåsa kommer gjerne til hekkeplassen mens det ennå er snø og is. TS

29

NORSKE FUGLER

Hvitkinngås Branta leucopsis Andefamilien. 65-70 cm. Kjønnene er like. Ligner ei lita kanadagås, men har ett større, hvitt felt på hodet og mer svart på brystet. Hekker i Arktis i tre adskilt­e popu­ lasjoner: Svalbard, Grønland og nordøst-Russland, men det er også en forvillet populasjon på fastlandet. På Svalbard hekker hvitkinngjessene i vel­ etablerte kolonier på øyer og holmer i havgapet, hovedsakelig på vestkysten, og reiret inneholder 4-5 egg. Rugingen tar 25 dager, og ungene kan fly etter ca. 6 uker. Føden består av et rikt utvalg plan­ ter. Etter hekkingen samles fuglene i sto­ re ansamling for å myte. Svalbardfuglene kan ses på trekk langs de vestlige delene av Norskekysten vår og høst. Overvint­ ringen skjer hovedsakelig på De britiske øyer.

Branta = brent, mørk, leucopsis = med hvitt ansikt Hvitkinngåsa passer på ungene sine. PH

Hvitkinngåsa har hatt en eventyrlig bestandsvekst. TS

30

GJESS

Fra forskningens verden Det foregår omfattende forskning på gjess, ikke minst på Svalbard. Både kortnebbgås og hvitkinngås er fulgt av forskere gjennom mange gåse-genera­ sjoner. Blant annet har forskere sett på kortnebbgåsas beiting på tundraen. Når de store kortnebbgåsflokkene ankommer tundraen på Svalbard, er vegetasjonen begrenset. Likevel er røttene næringsrike.

Gjessene har en spesiell næringsteknikk der de graver og river opp planter med rota. Dette kalles for «grubbing» og fører til at vegetasjonen blir borte eller ekstra utsatt for vær og vind. På sikt kan resulta­ tet bli vegetasjonsfrie områder.

Den kraftige bestandsøkningen gjør at gjessene tar i bruk nye leveområder på Svalbard, og dermed blir tundraen ytter­ ligere eksponert for gåsebeite. Forskerne ser et landskap i endring og finner nå spor etter grubbing på over fire ganger så store områder som for bare fem år siden.

Klimaendringer med varmere klima i Arktis gir dessuten kortnebbgåsa bedre hekkebetingelser. Flere par etablerer seg, og bestanden øker. Dette har ført til at bestanden nå teller ca. 80 000 individer.

En tidlig vår øker sjansen for mer grubb­ ing og er ingen fordel for tundraens vege­ tasjon.

Kortnebbgjess ved hekkeplassen på Svalbard tidlig i juni. PH

Kortnebbgås Anser brachyrhynchus Andefamilien. 70-75 cm. Kjønnene er like.

Ligner en liten grågås, men er mindre, og hode og hals er tydelig mørkere enn resten av kroppen. Nebbet er kort. Ruger særlig på vestkysten av Svalbard i øken­ de antall. Fuglene kan forsvare seg bra mot fjellreven, derfor kan de hekke både på holmer og på fastlandet. Antall egg er gjennomsnittlig 4, og rugingen tar 4 uker. Deretter går det hele 8 uker før ung­ ene kan fly. Svalbardfuglene trekker om våren og høsten i stort antall via Trond­ heimsfjorden. Overvintringsom­rådene er i Nord-Tyskland og Nederland. Fugler fra Island og Grønland ses på Vestlandet. brachyrhynchus = med kort nebb Rastende kortnebbgjess på trekk. PH

31

NORSKE FUGLER

Ringgås Branta bernicla Andefamilien. 60-65 cm. Kjønnene er like.

Hode, hals og buk er svarte, mens bak­ parten er helt hvit. Den hvite halsringen er karakteristisk for de voksne fuglene.

Fuglen forekommer i to underarter, en med skarpt skille mellom hvitt og svart på buken (underarten hrota), og en med diffus overgang. Førstnevnte hekker i de vestlige deler av Arktis, som Grønland og Svalbard, mens sistnevnte holder til på tundraen i Sibir. Fuglen ses på trekk langs Norskekysten. På Svalbard hekker fuglene ved kysten, oftest i de østlige delene. Be­ standen her har gått tydelig tilbake i de seinere årene. De 3-6 eggene ruges i 25 dager, og ungene flyr etter 6 uker. Føden er først og fremst forskjellige algearter.

Fuglene overvintrer på De britiske øyer og kysten av Vest-Europa (de to underartene har litt forskjellige tilholdssteder). bernicla har et komplisert opphav: Navnet stammer fra en latinisering av eng. barnacle som refererer til krepsdyr­ slekten Lepas (andeskjell). Ifølge et sagn skal disse rare skjellene med sine lange ”halser” ha blitt omdannet til ringgjess (men er kanskje igjen en forveksling med hvitkinngjess, eng. Barnacle geese).

Ringgåsa hekker bare på Svalbard. PH Dverggåsa er en av Norges mest truede fuglearter. Foto: Ingar Jostein Øien

Dverggås Anser erythropus Andefamilien. 53-60 cm. Kjønnene er like. Minst av gjessene, ikke stort større enn en stokkand. Kjennes på hvitt panne­ bliss, rosa nebb og oransje bein og tydelig gul øyering. Ligner tundragås, men har mindre svart på buken. Holder i dag først og fremst til i Finnmark, hvor to titalls par hekker årlig. Reiret legges i lavt kratt og inneholder 4-6 egg som ruges i opptil fire uker. Ungene kan spise noe insekter, men de voksne er utelukkende vegetarianere.

Dverggåsa er en av våre sjeldneste fugler og anses som direkte truet på rødlisten.

Vinteren tilbringes i grenseområdet mel­ lom Hellas og Tyrkia. erythropus = med røde føtter.

32

GJESS

Kanadagås Branta canadensis Andefamilien. Meterlang, vingespenn opptil 180 cm. Kjønnene er like. Gråbrun, spraglet kropp, kjennes på svart hode med hvitt kinn. 5-6 egg ruges i 4 uker, ung­ene forlater reiret med en gang og kan fly et­ ter 6-7 uker. Holder først og fremst til ved ferskvann i kyststrøk nord til Mo i Rana, og er stadig i spredning. Lever først og fremst av plantekost, men kan også ta noen smådyr. Hovedsakelig standfugl, men en del trekker til Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland. canadensis = kanadisk

Kanadagåsa ble innført fra Nord-Amerika og er en svartlistet art. TS

Kanadagåsungen stikker hodet fram fra mors trygge vinger. PH

33

NORSKE FUGLER

34

Svaner

SVANER

De er store, hvite og elegante og omgir seg med fantastiske lydkulisser. Opplevelsen av den syngende svaneflokken er like sterk i dag som for tus­ener av år siden. Når hundretalls sangsvaner en dampende kald vinterkveld slynger sine vemodige strofer mot en rødglødende Helios, da kan du nesten føle deg hensatt til en høyere sfære.

Hvis det da ikke hadde vært for at frostrøyken river og sliter med knugende tak i ansiktet!

V

i har to hekkende svanearter i Norge, knoppsvane og sangsvane, som begge tilhører andefamilien.

Tradi­ sjonelt har de fordelt landet seg i mellom, knoppsvanen i nær­ingsrike vann i sør og sangsvanene i nord, spesielt Finnmark og Troms. I de seinere årene har vi sett en tydelig tendens til at sangsvanene slår seg ned også i sørligere strøk. Nå er sangsvanene flere steder blitt håndtamme ”loff-fug­ler” i sør, også i hekkesesongen.

Om vintrene er vi også blitt velsignet med et stadig større antall sang­svaner. Nyere tellinger har vist at rundt 4000 av disse stemningsskapende fløytist­ene tilbringer den mer eller mindre kalde årstiden i Sør-Norge. Sangsvaner finnes i alle fylker om vinteren, så nær som i Finnmark!

Til tross for at rundt 400 knoppsvanepar hekker i Norge er dette en relativt ny fugl her i landet. Det første kjente funnet skriver seg fra Oslofjorden nyttårsaften 1869, men det første hekkefunnet ble ikke gjort før i 1937. Siden har bestanden økt, noe som blant annet skyldes innvandring fra Sverige og Danmark.

LEVEVIS Svanene fremstilles som fredelige fugler, men knoppsvane-hannen er langt fra fredelig når reir og territorium forsvares. Han-

nen patruljerer territoriet med armsvingfjærene høyt hevet, oppblåste halsfjær og hodet trukket tilbake mellom vingene. Den angriper fredsforstyrreren brutalt og uten frykt. Både mennesker, hunder og hester har fått smake knoppsvanenes vingeknoker. Ofte oppdages eventuelle inntrengere allerede mens de er i lufta, og da letter hannen og flyr rundt området med kraftig og avskrekkende vingesus.

Knoppsvanene inngår som regel et livslangt ekteskap. Ekteskapsritualet – svanedansen – er et vakkert syn. De to svan­ene møtes i vannet – bryst mot bryst – og snor halsene sammen. Dette er et stillferdig ritu­ ale, for knoppsvanen er den stumme svanen.

Sangsvanen derimot er langt fra stum, noe navnet klart forteller. Den som har vært ved sangsvanenes overvintringsplasser kan underskrive på det. De klangfulle trompetstøtene skjærer gjennom frost og kulde. Også under kurtisen er det høylytte trompetstøt, hvor sangsvanene flakser med vingene og trompeterer med hals og hode høy hevet mot hverandre. Det er et fantas­ tisk skue. Også sangsvanene er tro mot hverandre, akkurat som knoppsvaneparet.

Begge svanene bygger store reir, og både hann og hunn tar seg av egg og unger i fellesskap. Rugetiden varer en drøy måned. Ungene er klare til å gå på vannet

Sangsvanen hviler på ett bein med hodet under vingen. TS

På overvintringsplassen samles sangsvan­ ene ofte i store flokker. PH

35

NORSKE FUGLER

Sangsvaner på vårtrekk beiter på en åker i det siste kveldslyset. TS

Sangsvan­e i 25 minusgrader. PH

etter bare et døgn og følger foreldrene i tykt og tynt. Ofte klatrer de opp på ryggen til mor, noe som skjer regelmessig fram til de er åtte-ti dager gamle. Mens ungene til knoppsvanene trenger fire og en halv måned på å bli flygedyktige, bruker ungene til sangsvanen bare tre måneder. Den korte ungetiden er en tilpasning til nordlige og subarktiske områder hvor fuglene har kort tid på seg til å legge egg og få fram unger.

De nyklekte ungene er grå, og de beholder gråfargen helt til de er ca. to år gamle. Da først blir den ”stygge andungen” til en hvit og vakker svane.

TRUSLER OG BESTANDSSTATUS I Norge hekker knoppsvanene ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården; i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Rogaland samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Den norske hekke-

36

bestanden er nå vurdert til å være i intervallet 950-1450 reproduserende indi­vider, og bestanden ser fortsatt ut til å være i svak vekst. Arten står oppført som ”livskraftig” på den norske rødlisten over truede arter.

Den norske sangsvanebestanden ligger mellom 700 og 1200 individer. Bestanden har vært i sterk vekst med ekspansjon sørover i Norge siden 1990-tallet, og arten hekker nå i så godt som alle fylker. Som knoppsvanen står også sangsvanen oppført som ”livskraftig” på den norske rødlisten.

Vinterbestanden er mye større enn hekke­ bestanden så det antas at også svenske, finske og muligens russiske sangsvaner overvintrer hos oss.

Mange svaner omkommer i kollisjoner med kraftledninger, og tidligere var blyforgiftning et problem. Fuglene forvekslet blyhagl med småstein som de normalt plukker i seg.

SVANER

FUGL OG MENNESKE Ordet svane kommer opprinnelig av ordet svanati som er sanskrit og betyr ”å lyde”.

Allerede de første menneskene lærte svanene godt å kjenne, ikke minst gastronomisk. Svaner finnes avbildet i hulemalerier og helleristninger som er opptil 18 000 år gamle, og svaneknokler er funnet ved utgravninger fra de tidligste steinalderboplassene.

I norrøn mytologi hadde svanene en sentral plass. De to første svanene ble ifølge sagaen født i den hellige Urds kild­e under en himmelstrebende rot av verdens­ treet Yggdrasil. Valkyriene fløy rundt i svaneham når de hentet de døde fra slagmarkene til Valhall. Valkyriene var ømme og kjærlige vesener som ropte på de døde og døende med sin sang og også satt ved deres side i de siste minuttene.

Nordlyset ble i følge et sagn skapt ved at to flokker svaner veddet om hvilken av

dem som kunne fly lengst mot nord. De fug­lene som vant, fløy så langt mot Nordpolen at de frøs fast i isen da de satte seg ned for å hvile. Fremdeles sitter de fast, og når de flakser med vingene og desperat prøver å komme løs, da flammer og danser nordlyset over himmel-lerretet.

Hvis svanene var tidlig ute på sin vei mot nord, skulle det bli en pen vår og sommer, mens det skulle bli uvær og grått hvis de måtte gjøre vendereis. Hvis de kom fra vest og pløyet seg mot øst, ville det kunne bli vind og storm, mens det varslet regn hvis de fløy høyt.

Opphavet til begrepet ”synge sin svane­ sang” er knoppsvanen, som vanligvis er stum som en østers. Tåredryppende og dramatiske diktverk er skrevet om hvordan svanen har fått en forutanelse om sin død og synger klagende sørgestrofer. Selv om dette naturligvis er en grov overdrivelse, kan det være en kjerne av sannhet i his-

Knoppsvanehannen kan gå i aggressiv nærkamp for å forsvare territoriet sitt. PH

Knoppsvaneunge sammen med en av foreldrene. PH

37

NORSKE FUGLER

Sangsvanene legger gjerne reiret i våte myrer eller på ei tue ute i et tjern. TS

torien. Når lungene på en døende svane kollapser, vil det nemlig ofte oppstå en svak, melankolsk lyd i luftrøret.

Selv om sagnene fortalte om svanenes hellighet, har det også vært jaktet på dem.

Skinnet med den innerste bløte dunen var en fin magevarmer som også skulle fremme fordøyelsen. Svaneskinn kantet også tøfler og hetter og var pynt for fine dam­ er. Dessuten gav hver fugl 25 glimrende pennefjær. Hele svanevinger var fine til å tørke støv med. Svanefett gnidd i ansiktet skulle kurere ansiktsrødme, fregner og rynker, dessuten kunne det brukes på hemor­roider. En ung svane kokt i olje var dessuten fin medisin for nerver og årer.

Knoppsvaner samler seg gjerne i flokker utenfor hekketiden. PH

38

SVANER

Sangsvane Cygnus cygnus Andefamilien. Ca. 150 cm lang, vekt ca.

10 kg. Kjønnene er like. Fuglene kjennes på rett hals i svømmestilling og sitron­ gult nebb med svart tupp. Trompetlyden er karak­te­ris­tisk.

Reiret plasseres helst på ei tue i våt myr. De 4-7 eggene ruges i en drøy må­ ned, og ungene svømmer sammen med foreldren­e etter kort tid. Sangsvanen er overveiend­e en vegetarianer som finner planter på grunt vann eller som beiter korn på stubbåkrer. Den har tradisjonelt hekket på sentrale deler av Finnmarksvid­ da, på kysten av Troms og nordlige Nord­ land. I dag er en rekke hekkefunn gjort både i Sør-Trøndelag, Sogn og Fjordane og på Østlandet.

Sangsvanene overvintrer ved isfritt vann i Sør-Norge, sannsynligvis kommer vinter­ fuglene våre først og fremst fra Nord-Sverige og kanskje Russland.

Cygnus er en latinsk omskriving av det greske ordet for svane, kuknos, som er en etter­likning av lyden.

Knoppsvane Cygnus olor Andefamilien. Ca. 150 cm, vekt 10-12 kg eller mer. Dette er vår tyngste fugl. Kjønn­ ene er like. Kjennes på krum hals i svøm­ mestilling og oransje nebb med knute innerst. Fug­len er taus.

Knoppsvanen hekker ved ferskvann eller brakkvann i kiler og viker i tett vege­ tasjon - eller på en holme. De 3-10 egg­ ene ruges i en drøy måned. Fuglen finnes i lavereliggende strøk langs kysten til Trøndelag, men er sett også lenger nord.

Noen steder, som på Jæren og Øra ved Fredrikstad, holder knopp­ svanene seg hele året, ellers trekker de til isfrie om­ råder langs kysten i Sør-Norge eller Sør-­ Sverige og Danmark. olor betyr svane.

Knoppsvanen i blåtimen. TS

39

NORSKE FUGLER

40

Skogshøns

SKOGSHØNS

Ikke et vondt ord om menneskeskapt opera og ballett; det kan gi oss flotte, varige kunstopplevelser. Men når klukkelydene fra bekkene tiltar, og ringene rundt trærne øker i størrelse fra smultringer til traktordekk, da lokker det minst like spennende forestillinger i blåmørket mellom lavkledde granlegger og på glisne furukoller, eller på rimkledde myrer. Forestillingene har hatt samme repertoar gjennom tusener av år, men likevel blir de ikke kjedelige. Billetten koster kanskje litt slit og svette, men ellers jobber skuespillerne gratis, og teateret greier seg uten ansatt scenograf.

H

ovedaktørene på disse naturens vårlige scener er storfugl og orrfugl. Den tredje skogshønsefug­ len, jerpa, er litt mer beskjeden og trives best uten altfor mange konkurrenter.

LEVEVIS Storfuglen, tiur og røy, trives best i den gamle barskogen. Mesteparten av året lever de to adskilt fra hverandre. Det er bare en kort periode under leiken de møtes, så det er ikke rart at møtet blir ganske intenst.

Vinterstid spiser storfuglen hele 80 prosent furubar. Den har gjerne en forkjærlighet for spesielle furutrær, såkalte beitefuruer, som etter hvert blir helt reinspist for bar. Under slike beitetrær danner det seg etterhvert store dynger med møkk. Disse trærne har høyt nitrogeninnhold i nålene, som er blitt litt gulgrønne etter rustsoppangrep. Furunåler er tungt fordøyelig, og det er grunnen til at det er relativt vanlig å se både tiur og røy spise småstein i veikanten. Steinene fungerer som ”møllesteiner” og maler opp føden i kråsen.

De urørte barskogene og myrområdene på den sibirske taigaen var storfuglens oppTiuren bestiger røya i vårskogen. PH

rinnelige biotop. Der har storfuglslekten tilpasset seg vegetasjonen, insektlivet og predatorene. Siden har storfuglen spredd seg vestover – ja, helt til Nordsjøen på det norske Vestlandet. Storfuglen er gammelskogens fugl i genene, hvor furua er selve livsnerven gjennom en kald og lang vinter.

Tiurleiken er sentrum for storfuglenes tilholdssted, og hvis du ser på leikområdet som en bløtkake med radius på én kilometer og leiksentrum i midten, har hver tiur et areal formet som et kakestykke til sin egen disposisjon. Et bra leikområde deles gjerne av 6-12 tiurer, mens røyene har sine egne områder i nærheten. Tiurene og røyene lever hvert sitt liv gjennom det meste av året og møtes bare ei uke til heftig dans og leik i månedsskiftet april-mai.

Tiurspillet består av tre faser, først kneppingen, som begynner forsiktig og etter­hvert tiltar i frekvens, deretter klunken, hvor det høres som om korken trekkes ut av ei flaske, og tilslutt den hvesende filingen eller slipingen. Når røyeuka nærmer seg, i siste halvdel av april, foretar tiuren gjerne høye flaksehopp for å tiltrekke seg røyer.

Høneuka eller røyeuka varer i underkant av ei uke. Røyene oppsøker sjefstiu­ ren og lar seg pare, én etter én. Det hender

sjefen blir utfordret av de andre tiurene og må kjempe om retten til hønene i form av en real slåsskamp. Hvis sjefen har sittet på makta i tre sesonger, kan det hende at han står for fall. I slike mellomsesonger kan tiur­leiken være kaotisk, for røyene vet ikke hvor de skal gå. Året etter stabiliserer det seg gjerne igjen, og én tiur får etter hvert igjen ubestridt makt.

Røyas hekkeområde ligger én til tre kilo­meter unna leiken. Eggene legges gjerne i mai, inntil en stubbe – og røya tar godt hånd om kyllingene alene. Hvis hekkingen skulle bli mislykket, har hun mulighet til å fly tilbake til leiken for å pare seg på nytt.

Tiurene holder på med leiken til slutten av mai, sånn for sikkerhets skyld.

Mens tiuren er forsiktig av natur, lunefull og var på spillplassen og bare lar lyd­ ene nå fram til den engere krets av tilhørere, er orrfuglen en buldrebasse som ikke bryr seg om den forkynner sine mest intime betroelser til en hel verden. Sitter du en vårmorgen på en kolle i skogen, kan du fornemme de karakteristiske, buldrende, dumpe lydbølgene fra flere himmelretninger samtidig. Mange kilometer kan lyden rekke. Under buldringen strekker orrhanen halsen fremover for å oppnå skikkelig re-

41

NORSKE FUGLER

Hos storfuglen får den dominerende tiuren på leiken lov til å pare alle røyene. TS

sonans under buldringen.

Orrfuglen er mye lettere å oppleve på leiken enn tiuren, den har sine faste myrer, hvor de åpent og klart for alle spiller opp med stev og hallingkast. Noen steder spiller de også på setervoller, på hogstflater eller andre åpne områder, til og med på rullebaner på enkelte flyplasser. Uansett er orrfuglen en hjemmekjær fugl som aldri drar langt fra sin barndoms leikplass.

Den trives best i overgangen mellom myr og skog, og samler seg gjerne i store flokker vinterstid, spesielt i kuldeperioder. Det fortelles om 1000 fugler i en eneste flokk i tidligere Sovjetunionen. I dag er antall fug­ ler sterkt redusert, og på de fleste leikene er det sjelden mer enn en håndfull fugler.

Mens storfuglen spiser furubar, er orrfug­ lens favorittmat bjørkerakler, og du kan

42

oppleve at fuglene samler seg i toppen av bjørketrær.

Vinteren kan være streng for hønsefuglene, men akkurat som oss mennesker ”graver den seg ned i tide” i snøen når det blir uvær, såkalt dokking. Den ligger rett og slett nede i snøen inntil uværet er over.

Dokking er et interessant fenomen. I følge finske forskere må det være minst 30 centimeter med snø før fuglene går i dokk, for orrfuglen bør ha et tak på ca. 10 centimeter snø inne i hula. Den må ha såpass kontakt med overflatens lyder at den raskt kan bryte snøflaten og komme seg i sikkerhet om det skulle lure en fare på overflaten - for eksempel en rev eller en jeger i vinterhvit kamuflasjedrakt.

Selv om hønene bare stikker innom leiken noen dager i slutten av april, holder

orr­hanene seg i leikområdet mesteparten av året. Er det en vårlignende morgen i januar eller februar, så er de spretne han­ ene straks på plass. De buldrer, hysjer og krang­ler. De holder kanskje ikke på så lenge, men det er greit å vise ansikt og markere overfor kolleger at formen er inne. Det skal ikke bli lett for de andre å kapre høner når tiden endelig er inne en gang i april, for hønene oppsøker sentrum av leiken og parer seg med den mest dominerende hanen.

Jerpa er en tredje hønsefugl som hører de store skogene til. Men den har på langt nær samme status som sine større og mer prangende fettere. Oftest ser du den bare som et par flaksende vinger mellom grantrærne, sjelden lar den deg bli innviet i sitt liv. Om våren har den også et spill, men det foregår så anonymt og forsiktig at de fær-

SKOGSHØNS

Fra forskningens verden Dette underlige skuespillet som kalles leik, hva er det egentlig? Biologene har klare definisjoner på hva som kalles en leikart: For det første må hannene samles på en fast leikplass, en arena. Her oppretter de territorier som de forsvarer intenst mot naboene. Dessuten blir som regel alle hun­ nene forført av den samme ”sjefshannen”, et klart særtrekk ved alle leik-artene. Og sist, men ikke minst: Hannens bidrag til neste generasjon er kun i form av spermi­ er. Han er fritatt for alt ansvar med avkom­ met, som ruging og ungepass.

De heldige hannene har som regel til­ hold i sentrum av leiken, og undersøkelser tyder på at nettopp de sentrale posisjo­ nene er de mest attraktive, i hvert fall for orrhanene. Men det koster å komme seg dit; som regel er de sentrale hanene også de eldste, største og mest virile. Det er derfor like sannsynlig at hunnene velger på grunnlag av disse kriteriene og min­ dre på grunnlag av hannenes plassering på leiken. Spillemåten, intensitet av ulike atferder og evne til å ”holde” på hunnene i territoriet kan være viktige faktorer som hunnene vurderer.

Siden hannens investering i avkommet er begrenset til genmateriale, er hannens

befruktningsevne en viktig faktor for hun­ nene. Dette kan være grunnen til at gamle hanner foretrekkes. Hos spillende hønse­ fuglarter har gamle hanner større testikler enn yngre individer. Med økende testikkel­ vekt øker også spermie­ produksjonen og dermed også befruktningsevnen. Gamle hanner har også en lengre periode med spermieproduksjon, slik at hunnen har størst sjanse til å bli befruktet av de gamle og dominante hannene. Teorien om at de gamle hanene er sterile, er bare en myte.

Når en hane ikke lenger kan holde på tro­ nen, så er det en annen som tar over.

Leikarter har ofte stor kjønnsdimorfi, det vil si at hanner og hunner ser svært forskjellige ut. Både hos storfugl og orrfugl er hannene store og flotte, og helt forskjel­ lige fra de brunspraglete hunnene. Disse kjønnsforskjellene er resultat av såkalt sek­ suell seleksjon: Den store haleviften hos for eksempel tiur er egentlig en hemsko i kampen for å overleve, i og med at de gjør hannene mer iøynefallende for rovdyr. Når disse hannene likevel har dette utseendet, så skyldes det at hunnene foretrekker ”jå­ lete” hanner. Prangende kjønnskarakterer vil således være et fortrinn i kampen om hunnene, fordi de viser hannenes høye kvalitet og evne til å overleve.

Kamphaner på orreleikmyra. TS

reste får oppleve det. Dessuten er den monogam i motsetning til orrfugl og storfugl.

Jerpa etablerer gjerne territoriet i slutten av august og markerer territoriet med høye, gjennomtrengende toner: «tiii-tiii-ti-ti-ti».

TRUSLER OG BESTANDSSTATUS Storfuglbestanden er livskraftig og teller rundt 80 000-100 000 individer. Likevel har storfuglbestanden i lang tid vært i tilbakegang. De gamle, urørte barskogene er i stor grad omgjort til kulturskoger, et miljø hvor tiuren ikke trives like bra. Fra gamle dager foreligger beretninger om leiker med flere titalls fugler. Ja, på en leik i Pasvik i Finnmark ble det skutt 71 tiurer på en og samme leik samme året en gang på begynnelsen av 1900-tallet. I dag har de fleste leikene bare noen få fugler, fire-fem

43

NORSKE FUGLER haner, og bare et fåtall leiker har i dag mer enn ti fugler på leiken.

Orrfuglbestanden er også livskraftig med 100 000-200 000 individer, men også her har antall fugler gått tilbake. På begynnelsen av 1980-tallet økte antall fug­ler en del fordi det var reveskabb, slik at flere orrfuglkyllinger levde opp. De siste årene har ugunstige værforhold under klekkingen ført til dårlig rekruttering og bestandsnedgang.

Grøfting av myrer har også hatt negativ innvirkning.

På grunn av skogbrukets appetitt på gammel skog og utrydding av løvskog er det også vanskeligere enn før for jerpa å finne bra livsvilkår. Bestanden har da også gått tilbake, og i dag regnes antallet jerper i Norge til 24 000-80 000 individer. Likevel regnes bestanden som livskraftig på den norske rødlisten.

For alle skogshønsene er dessuten jakt en ekstrabelastning som holder bestandene nede.

FUGL OG MENNESKE Når snøen la seg dyp om vinteren, sies det at jegerne noen ganger kunne fange fugler som lå i dokk i snøen med bare hendene.

44

Men vanligere var bruk av hov. Det var relativt lett å se på snøen hvor fuglen lå, særlig på vårvinteren, for da ble det dannet ei tydelig grop på grunn av at snøen smeltet rundt den. Jegeren tredde en grovmasket hov over denne gropen i snøen, og fuglen stakk hodet gjennom maskene når den fløy opp. Ofte kunne flere fugler ligge like ved siden av hverandre, og det fortelles at en og samme mann kunne fange både fem og seks fugler med hov fra samme flekken.

Om våren var spilljakt på tiur og orrfugl en populær geskjeft i «gamle» dager. Drevne jegere visste at det var avgjørende å nærme seg den spillende tiuren på riktig måte. I den siste fasen av spillet enser fug­len hverken lyder eller bevegelser, og da gikk det an å lure seg innpå den spillende fuglen, å stille, ved å ta noen skritt hver gang den filte.

For å lette jakten ytterligere, ble det anbefalt å feste en liten bjelle på klærne, da skulle fuglen bli ekstra beroliget.

I dag er heldigvis alle former for spilljakt for lengst forbudt, med moderne våpen og hjelpemidler ville slik jakt nå vært helt katastrofal for en allerede svekket bestand.

Tiurens spesielle oppførsel under leiken var opphav til en rekke myter og medisinske

bruksområder. De krampaktige rykningene til den spillende tiuren fikk folkemedisinen til å anbefale tiurtunge og tiurmage mot forskjellige krampetilstander hos barn. Bendelormen snudde nok når den ble møtt av følgende lite appetittlige kur: stinkende ost, harsk sild og tørket og pulverisert tiurmage.

For å kurere hodepine skulle det hjelpe å henge en slaktet tiur lavt over døråpningen - slik at den lidende dunket borti den når han eller hun gikk ut og inn. Et tiurhjerte båret rundt halsen beskyttet mot slanger og allslags trollpakk. For å lette forløsningen hos en vordende mor, kunne en tiurfjær under hodeputen gjøre nytte.

Hvis tiuren slo seg ned ved husene, varslet den ulykke, svart som den var. Når den gravde seg ned i snøen om vinteren, skulle det bli mer snø.

Gamle jegere mente at orrhanen ikke paret seg med orrhøna på vanlig måte. De trodde at fuglen hadde en slimklyse i halsen som han stadig gurglet på under spillet.

Utpå morgenkvisten fikk han kvittet seg med uhumskhetene, som så i sin tur ble spist av hunkjønnet. Sæden var etter troen i dette slimet, og når orrhøna fikk det i seg, ble det både egg og unger.

SKOGSHØNS

Storfugl Tetrao urogallus Skoghønsfamilien. Tiuren 85-95 cm, røya 60-65 cm. Tiuren har blåsvart kropp, brune vinger med hvit skulderflekk og røde øyen­ bryn. Røya er melert i svart og brunt, med en mer ensfarget rødbrun flekk på brystet.

Stjerten reises opp i vifteform under vår­ spillet. Den mest dominante og sterkeste tiuren på leiken parer seg med de fleste røyene. Reiret legges relativt godt skjult i vegetasjonen, røya ruger 7-11 egg i 2426 døgn. Kyllingene forlater reiret etter få timer, men holder seg i området i lengre tid. Ungene spiser mest insekter, mens de voksne lever av blader, bær og frø om som­ meren og furubar om vinteren. Storfuglen er standfugl. Den finnes i barskogstrakter over hele landet.

Tetrao er et gammelt gresk navn på storfugl, urogallus kommer av tysk Auer­ hahn, = ”uroksehane”. Selve ordet gallus kommer fra latin og betyr hane.

Tiurleikens geometri ses best ovenfra. PH

T.v. Hvem er den sterkeste? Konfrontasjonene bestemmer tiurenes rangorden på leiken. PH

Sjefen på tiurleiken har samlet hele røyflokken. TS

45

NORSKE FUGLER

Orrfugl Tetrao tetrix Skoghønsfamilien. Orrhanen er drøyt halv­ meteren, orrhøna 40-45 cm. Orrhanen er svart med metallisk glans, har røde øyen­ bryn og hvite undre haledekkfjær (vises under spillet). Orrhøna er brunspraglet.

Under vårspillet høres den buldrende låten, som kan bære flere kilometer. Den blir i de mest aktive fasene av spillet av­ brutt av sjoing og flaksing.

Orrhøna ruger 6-11 egg i 25-27 døgn, ungene forlater reiret like etter klekking og flyr etter få dager. De voksne fuglene spiser utelukkende plantekost, om vinte­ ren bjørkerakler, mens ungene spiser in­ sekter. Fuglen finnes i egnede skogs­trakter over praktisk talt hele landet, men er ikke så sterkt knyttet til barskog som storfug­ len. Orrfuglen er en utpreget standfugl. tetrix = orre Orrhøna titter fram bak en orrhane. PH

Orrhanen har erobret høna. TS

46

SKOGSHØNS

Noen ganger skjer det ”biologiske kortslutninger”. Her har ei røy dukket opp på orreleiken. TS

Jerpe Bonasia bonasia Skoghønsfamilien. 34-39 cm. Jerpa er en grå- og brunspraglet fugl som kan min­ ne noe om en liten orrhøne. Oversiden er grå, vingene brune og undersiden hvit med gråbrune flekker. Hannen har mest markerte tegninger med svart strupe­ flekk og øyestripe. Begge kjønn har en mørk tverrstripe ytterst på halen. Reiret inneholder 10-12 egg og gjemmes svært godt inne i tette deler av skogen. Unge­ ne spiser insekter, ellers spiser de voks­ ne fug­lene mest vegetarmat, som frø av bjørk og or samt blader og stilker av for­ skjellige urter. Tilholdsstedet er fuktige skogspartier og bekkedrag i løvblandet barskog. Fuglen følger barskogen (mang­ ler på Vestlandet) og går nordover til Nordland. I Øst-Finnmark forekommer det en østlig rase, finlandsjerpe, som kjennes på noe lysere halerot.

Bonasia betyr ”god steik”.

Jerpa lever et mer stille liv enn de andre hønsefuglene. Foto: Thor Østbye

47

NORSKE FUGLER

48

Ryper

RYPER

Hvis det ble opprettet en pris for den fuglen som har best tilpasning til vintermiljøet på den nordlige halvkule, kommer fjellrypa øverst på pallen. På fastlandet har den riktignok et par konkurrenter som ypper seg, men hvis vi trekker opp til Svalbard og Arktis, er den alene. Her lever svalbardrypa, en underart av den vanlige fjellrypa, som har skrudd tilpasningsskruen enda noen ekstra omdreininger.

D

en er mer kompakt og tett bygget og tar også på seg fantastisk varme vintersokker, i form av en eks­ tra tett fjærkledning på føttene, helt ut til tåspissene. Et trinn lavere ned i ekstremi­ tetsgrad finner vi den andre norske rype­ arten, lirype. Også den en overlevelseskunstner under tøffe forhold i fjellet.

LEVEVIS Rypene lar seg ikke, som andre vingedyr med sommeradresse i fjellheimen, lokke av sol og varme strender når bladene faller av trærne. Selv på de mest karrige, forblåste viddene oppunder Nordpolen, hvor vinternatten er flere måneder lang og byr på både 40 og 50 isnende kalde grader, holder denne fjærballen stand. Gnistrende kulde­netter og uværsperioder tilbringes trygt og lunt under snøen, den dokker som det heter. Enten graver fuglene seg ned med de sokkekledde beina, eller de lar seg snø ned. Slik greier fjellrypene å berge livet, år etter år.

Når vinteren renner bort, og lyset og livsgnisten igjen vender tilbake, skarrer fjellrypesteggen på nytt sin lystige ”sang” til damenes gunst. Da er harde og kalde tak Lirypehannen eksponerer seg på forhøyninger om våren. PH

glemt, og den hvite kamuflasjedrakten draperes med stilige, brune marmorflekker.

Hvis du synes du hører at noen åpner en knirkende grind, men ikke ser noe som ligner, da sitter nok rypesteggen bak en stein og lager sitt show. Fjellrypesteggene kan være ganske så aggressive i sitt forsvar av territoriet. Jo mer aggressiv stegg, desto større territorium har han.

Fjellrypa er en bærebjelke i fjellets skjøre samspill, uten den hadde for eksem­ pel ikke jaktfalken kunnet berge livet gjennom vinteren, og fjellreven ville måttet legge seg med slunken mage.

I ruge- og ungeperioden holder fjell­ryp­ ene seg i de øvre delene av vierregionen, hvor det er godt utvalg av skjul og mat.

Men etter at de små nøstene er blitt vant til å ha luft under vingene, trekker familiene opp på det virkelige snaufjellet, hvor knapt en kvist stenger utsikten. Her oppe mellom kampesteiner og avblåste lavmarker lever de gjerne hele vinteren. Ofte slår flere fami­ liegrupper seg sammen og danner større eller mindre flokker. Bare unntaksvis drar de nedover mot lirypene i bjørkesnarene.

Lirypa er vanligere enn fjellrypa. Fjellbjørkeskogen er dens rette hjem, men den trives også rimelig bra i vierregionen, særlig under ungetiden utover sommeren. Når

det blir riktig kaldt og hustrig, drar fuglene ned i liene igjen, der fjellbjørkene nå står som nakne, svarte tusjstreker på hvitt lerret. Ja, enkelte år kan de også trekke ned i skogområder vinterstid.

Om vinteren samles lirypene oftere enn fjellrypene i store flokker på matrike steder i fjellbjørkeskogen. For eksempel kan sam­ ene på Finnmarksvidda fortelle om små dalganger hvor de vinterstid fremdeles støkker større flokker av hvitkledde fugler mot en blå vårhimmel.

I begynnelsen av april kan det være svært livlig i rypefjellet. Rypene spiller, men ikke i store ansamlinger som orrfugl og storfugl. Rypene opptrer solo i hvert sitt territorium og spiller morgen og kveld, gjerne en time før soloppgang og en time etter solnedgang. Steggen har både fluktspill og bakkespill. Under fluktspillet flyr den skrått oppover, mens den utstøter «err-rakk-gakkgakk» for deretter å gå ned igjen i stiv glideflukt. Etter landingen setter den stjerten i været og sprer den til en liten vifte for å tiltrekke seg hunnen. De sterkeste steggene holder til i territorier med bra muligheter for skjul og mat. Hunnene farter mellom territoriene i april-mai og velger sin favorittstegg. Hanner med store territorier er de mest attraktive.

49

NORSKE FUGLER

Svalbardrypa er en egen underart av fjellrype. PH

Rypene er rendyrkede vegetarianere som hele året lever av skudd, frø, knopper og bær. Det er mager og tungt fordøyelig kost, så for å overleve må rypa spise anslagvis 5000-10 000 små bjørkebiter hver dag. Sensommeren og høsten brukes til intens spising for å bygge opp et gedigent fettlag før den magre vinteren. Fuglene kan mer enn doble vekten i løpet av de siste månedene før vinteren siger på.

Rypene har for øvrig hele fire forskjellige fjærdrakter: vårdrakt, sommerdrakt, høstdrakt og vinterdrakt. Steggens lekre vårdrakt er fullt utviklet i april-mai, og da tegner den kastanjebrune halsen og hodet seg skarpt mot den ellers snøhvite kroppen.

Høna hopper imidlertid over vårdrakten og går rett på en brunspraglet sommerdrakt i slutten av april.

50

TRUSLER OG BESTANDSSTATUS At rypene er vårt mest populære jaktvilt, bekreftes av tallene på jaktstatistikken: Antall felte ryper i Norge var 450 000 i 2004/05, mens det falt til et lavmål på 120 000 i 2011/12. I 2014/15 steg antallet en del, for så igjen å falle noe tilbake. Disse tallene gjenspeiler med stor nøyaktighet variasjoner i bestanden. Bestandsanslagene for lirype og fjellrype er i dag henholdsvis 300 000-500 000 og 200 000-400 000 fugler. Det viser at jaktuttaket årlig utgjør en stor del av bestanden.

I tillegg til den påvirkningen av naturen som følger med klimaendringene, er blant annet også endret arealbruk som hyttebygging og annen menneskelig aktivitet med på å gjøre livet vanskelig for rypene. Med det store antall felte ryper på toppen av dette er det ikke så rart å skjønne at fug­

lene har fløyet inn på den norske rødlisten over truede arter. Både fjellrype og lirype står nå oppført som «nær truet» på denne listen.

Jegerne sier gjerne at de høster av naturens overskudd og at de fuglene som blir skutt likevel ville dødd i løpet av vinteren.

Nyere forskning viser at dette ikke stemmer. Jegerne kan nemlig ikke vite om de skyter fugler som ville dødd eller overlevd vinteren. Derfor kommer en stor del av jaktuttaket i tillegg til det naturlige frafallet, og jakten virker dermed klart negativt på bestanden.

Når en art gjør sitt inntog på rødlisten, er det ikke antall individer som legges til grunn, men den prosentvise nedgangen i bestandsstørrelsen. Det landsdekkende nettverket for overvåking av hekkefugl viser en bestandsnedgang i størrelses­orden

RYPER 50-55 prosent i åtte-årsperioden 20072014 for begge rypeartene.

FUGL OG MENNESKE Både for samer og andre veidemenn i fjellbygdene har vinterens snarefangst på ryper vært en viktig inntektskilde. Snarene var av enkel konstruksjon: De besto av en tråd, først tvunnet hestetagl, seinere messingtråd, med ei løkke i begge ender. Den ene enden av tråden var tredd gjennom løkka på den andre enden, og snaren ble spent opp i en ring mellom kvistene i en grenkløft som var satt ned i snøen. Den ledige løkken på snaretråden var festet med hyssing til kvisten, mens selve kvisten med grenkløften ble festet til et annet tre. Snaren skulle plasseres i fem fingres høyde over bakken, ifølge de gamle fangstkar­ene, det var passelig hodehøyde for fuglen. På hver side av snaren ble det lagt fint og fristende bjørkeris, såkalt ”gard”. Den stakkars hvitfuglen ble selvfølgelig fristet av maten, først på den ene siden av snaren, og så, når den tok noen skritt videre for å nå bjørkeriset på den andre, da stakk den hodet gjennom snareløkken - som strammet seg nådeløst til og kvalte den.

Pussig nok hadde de fleste ihuga rype­

veiderne faktisk aldri selv smakt så mye som ei rype! Denslags ble ikke ansett som folkemat rundt på bygdene. Nesten uten unntak ble rypefangsten solgt til oppkjøp­ ere fra byene, og fangsten gav dermed et kjærkomment tilskudd av kontanter - i en tid da minsteinntekt og støtteordninger for landbruket var totalt ukjent. I dag er vinterlig snarefangst av rype en saga blott over det meste av landet, nå er det mest jakt med hund i sprakende høstfarger som gjelder.

Jegere og veidemenn imellom ett ord verserte det mange fantastiske historier om ryper som var slu og utspekulerte og vanskelige å få has på. Ryper det aldri bet skudd på, ble kalt vitteryper. Det eneste som kunne brukes mot dem, var sølvkuler, særlig slike som var laget av sølvtøy fra alteret i kirken.

Rypene var viktige værvarslere for folk som rekte rundt i fjellet midtvinters. Hvis rypesteggen skrek og bar seg om morgenen, og i tillegg kanskje også fløy opp og satte seg i tretoppene, da hadde den uvær i sikte. Dro den seg ned mot husene, betydde det at et salig snøkav lurte i horisonten.

Hvis rypemøkka på snøen var ekstra bløt, varslet det kakelinne.

Lirypekyllingene er ute og spankulerer bare få timer etter klekking. PH

Fra forskningens verden Rypene er antagelig de fuglene i Norge det er forsket mest på. Det skyldes de­ res status som landets mest populære jakt­objekt. Mye av forskningen har der­ for vært forvaltningsrettet for å komme rype­jegerne til nytte. Man har ønske å finne ut hva som regulerer rypebestan­ den og hvordan rypeterrenget kan for­ bedres. Det er gjort mest forskning på lirype, men det foregår også studier på fjellrype, samt svalbardrype på Svalbard.

Svingninger i rypebestanden er delvis knyttet til smågnagernes tre-fem år lan­ ge bestandssykluser. Rypas produksjons­ topper sammenfaller som regel med toppårene i smågnagerbestandene, si­ den rypenes fiender da heller spiser lett­ fangede gnagere enn å jakte på ryper. En annen teori er at rypene gjør det bedre i smågnagerårene fordi det er mer og bed­ re mat tilgjengelig. Det kan likevel se ut som om sammenhengen mellom rype og smågnagere var tettere i tidligere tider.

Da var også smågnagersyklusene ster­ kere, med større geografisk sammenfall, slik at smågnagertoppene kom samtidig over store deler av Skandinavia. I de sei­ nere tiårene er denne synkroniseringen dårligere. Smågnagertoppene er blitt mer regionale, slik at rypeproduksjonen vari­ erer mer fra sted til sted. Forskerne tror at mye av årsaken til endringene i små­ gnagersyklusene er et mildere vinter­ klima, som igjen påvirker mange andre variabler.

Kaklende lirype. TS

51

NORSKE FUGLER

Fjellrype Lagopus muta Skoghønsfamilien. 35 cm. Om vinteren er begge kjønn helt hvite, med unntak av steggens svarte strek gjennom neb­ bet til øyet. Utover våren og sommeren blir drakten mer gråbrunt vatrete, mens ving­ene og de fjærkledde tarsene holder seg hvite. Steggen har en karakteristisk, skarrende eller knirkende lyd. De 5-8 egg­ ene ruges av hunnen i ei grop på bakken i 3 uker. Ungene flyr kortere strekninger alle­rede etter noen få dager, men holder sammen med foreldrene i 2-3 måneder.

Fjellrypa er knyttet til de høyereliggende fjellstrøkene, lavregionen, størstedelen av året, men kan trekke noe ned i liene under hekkingen og i strenge vintre. De voksne fuglene spiser nesten utelukken­ de plantekost, som skudd og knopper, mens ungene tar en del insekter. Fjell­ rypa er utpreget standfugl, men den kan i en viss grad streife rundt i flokker om vinteren.

Lagopus betyr harelabb og sikter til at føttene er fjærkledde, muta = stum.

Fjellrypa er svært godt kamuflert der den ligger på reiret og ruger. TS

Svalbardrype Lagopus muta hyperborea Skoghønsfamilien. 35 cm. En større og tyngre underart av fjellrypa. Hunnen skif­ ter til en rødbrunvatret sommerdrakt før hekkingen i juni, mens steggen ikke har fått på sommerdrakten før ut i august.

Dette antrekket beholdes bare en må­ neds tid, for i løpet av september blir beg­ ge fug­lene hvite igjen. Reiret inneholder 9-11 egg, og hunnen ruger i 3 uker. Han­ nen kan ha ei ekstra høne i territoriet og slik sett være opphav til to ungekull. Fø­ den er utelukkende planter, som harerug, rød­sildre, gressarter og polarvier. Vekten kan øke fra ca. 500 gram til 1,2 kg i løpet av sensommeren og høsten. Svalbardryp­ ene vandrer ut mot kysten om vinteren og er tilbake i hekkeområd­ene i mai. Sval­ bardrypa finnes bare på Svalbard og på russiske Frans Josef Land. hyperborea kommer fra gresk og be­ tyr ”nord for nordavinden”.

Svalbardrype i hvit vinterdrakt, merk ”sokkene”. PH

52

RYPER

Fjellrypa i vårdrakt. TS

Lirype Lagopus lagopus Skoghønsfamilien. Opptil 40 cm. Om vin­ teren er fuglene helt hvite, men hannen har rød kam over øyet. Nebbet er kraftig­ ere enn fjellrypas. Vår- og sommerdrak­ ten er varmt rødbrun, mens vinger og bein holder seg hvite. Steggens ”vårsang” er en akselererende kaklelyd, helt for­ skjellig fra fjellrypas. Reiret er godt gjemt på bakken, og de 6-9 eggene ruges i 3 uker. Ungene flyr godt etter en måneds tid. Fug­len holder til i vier- og bjørkebel­ tet, men finnes også på øyer fra Vestlan­ det og nordover. De voksne fuglene er vegetarianere, men ungene spiser noe insekter. Lirypa er standfugl, som gjerne streifer rundt i flokker om vinteren.

Lirypesteggen i vårdrakt. TS

53

NORSKE FUGLER Dette er ei bok som fyller kunnskapsbehovet om fug­ len­e på en ny og bredt anlagt måte. Her kan du lese om fuglenes fantastiske tilpasninger til sine omgiv­ elser, om deres daglige gjøre­mål og pikante detaljer fra deres familieliv. Boka presenterer interes­sante forskningsresultater og gir deg oppdatert informa­ sjon om artenes bestands­ status og trusler. Men samtidig ser vi også bredt bakover i tiden og belyser fuglenes plass i sagn, eventyr og navne­tradisjoner.

NORSKE FUGLER er et samarbeidsprosjekt mello­m Tom Schandy og Pål Hermansen, to av Norges mest profilerte og internasjonalt premi­erte naturfotogra­ fer og naturbokforfattere. Nå har de slått sammen 80 års felterfaring og lagd ei felles fuglebok. Det for­ teller sitt tydelige språk om at dette også er en unik bilde­skatt! Tom Schandy er dess­uten utdannet bio­ log med hovedfagsopp­gave i ornitologi.

ISBN 978-82-92916-23-0

9 788292

916230