Fugler i Østfold

Morten Viker, Tomas Aarvak, Atle Haga, Geir Hardeng, Per-Arne Johansen & Lasse Rasmussen

Fugler i Østfold

Morten Viker, Tomas Aarvak, Atle Haga, Geir Hardeng, Per-Arne Johansen & Lasse Rasmussen

Fugler i Østfold

FORORD

Prosjektet Østfolds Fuglefauna startet med en to dagers idédugnad i juli 2008, der Morten Viker fra Østfold Ornitologiske Forening, Geir Hardeng fra Fylkesmannen i Østfold og Atle Haga fra Østfold fylkeskommune, drøftet mulighetene for å presentere alle fugleartene i Østfold i bokform. Styret i foreningen (nå Birdlife Østfold) var positiv til idéen og søkte om oppstartmidler fra Østfold fylkeskommune. Fylkeskommunen bevilget kr 25 000 til et pilotprosjekt som skisserte innhold og opplegg for videre arbeid.

Birdlife Østfold nedsatte så en arbeidskomité, der styremedlemmene Øivind Lågbu, Per-Arne Johansen, Tommy Fredriksen (1954-2022), Åge Sten Fredriksen, Tor Sørlie og Eivind Sørnes deltok i tillegg til de tre overnevnte. Fra høsten 2008 til høsten 2019 ble det avholdt i alt 47 møter i hele eller deler av denne komitéen.

Arbeidet startet med en grundig gjennomgang av all fuglekunnskapen som var kjent. Geir Hardeng sammenfattet mye av det publiserte i en «klipp og lim»-base, som ble ordnet artsvis og scannet som søkbart pdf-dokument. Han skrev så det aller meste av Fuglefylket Østfold i landskap og tid, der det meste ble publisert som et eget nummer i rapportserien Østfold-Natur (ØN 46) til Foreningens 40 års jubileum i 2011.

Morten Viker gjorde hovedjobben med innsamling, gjennomgang av alt mulig publisert i faglitteraturen, grå litteratur og notatbøker tilbake til 1700-tallet, og la alt inn i egen database for formålet, hvoretter det viktigste ble overført til artsobservasjoner.no

Morten Viker skrev videre utkast til samtlige artsomtaler, som fortløpende ble gjennomgått på møter i arbeidskomitéen. Fra 2012 til 2018 sendte Tommy Fredriksen ut samtlige artsomtaler til LRSK (Den lokale rapportog sjeldenhetskomite i Birdlife Østfold) og noen enkeltpersoner i foreningen og bearbeidet innkomne merknader, som ble gitt av Bjørn Aksel Bjerke, Rune Botnermyr, Arve Dyresen, Bjørn Frostad og Ottar Krohn

I 2019 satte styret ned en redaksjonskomite på fire personer som skulle drive prosjektet videre; nemlig Morten Viker, Per-Arne Johansen, Atle Haga og Lasse Rasmussen. Denne gruppen jobbet ut 2023 og holdt totalt 85 møter, der særlig Lasse Rasmussen gjorde en stor redaksjonsjobb mellom møtene. På fire møter som omhandlet bestandsstørrelser, deltok også Bjørn Aksel Bjerke og Geir Hardeng

I 2023 ble Tomas Aarvak engasjert for å sluttføre redaksjonsjobben sammen med firemanns-komiteen nevnt over. Tomas har produsert alle kart og figurer, og sammen med Julia Helgesen bearbeidet tekstene og stått for layout og formgivning. I 2024 og 2025 er det avholdt seks møter mellom den utvidete redaksjonskomiteen og styret i Birdlife Østfold der Rebecca Solhaug og Ole Petter Skallebakke har kommet til, for å sikre bred deltakelse i sluttføringen av arbeidet.

For alle 363 naturlig forekommende fuglearter påvist i Østfold, 378 inklusive underarter, omhandler bøkene en grundig omtale av status, utbredelse i fylket i nåtid og fortid, tettheter, bestandsutvikling, trekk-forhold, maks antall, endringer gjennom året, lokalnavn, truethetskategori mm. Her har Håvard Husebø ved Ringmerkingssentralen, Stavanger Museum, vært av uvurderlig hjelp med merke- og gjenfunnsmateriale.

Per-Arne Johansen har vært bilderedaktør, og det er kun benyttet foto tatt i Østfold. I alt presenteres foto av 320 arter, der fotografens navn er angitt under hvert bilde. Foruten Per Arne selv, har særlig Bjørn Aksel Bjerke bidratt med svært mange bilder både av fugler i naturen og av gamle preparater og skinn fra Naturhistorisk museum i Oslo.

For 44 arter manglet det brukbare foto tatt i Østfold-naturen, og de har Hermod Karlsen nytegnet spesielt for dette prosjektet. I tillegg inneholder boka to tegninger av Viggo Ree og én tegning av Øivind Egeland Østfolds Fuglefauna har vært et ambisiøst og tidkrevende prosjekt, fordi vi har ønsket å få med all den kunnskap og informasjon som finnes både i kjent og ukjent tilgjengelig litteratur, men også fordi vi har ønsket å få med alle nyere endringer og funn. Til slutt har vi måttet sette strek ved data innsamlet til og med 2023, med unntak av noen helt få og spesielle funn.

Vi hadde ikke klart et så stort prosjekt uten økonomisk støtte. Østfold fylkeskommune har totalt bevilget kr 505 000 til prosjektet, samt kr. 45 000 til jobbing med datagrunnlaget på artsobservasjoner.no. Fylkesmannen i Østfold har bevilget kr 153 000 og Fredrikstad blad kr. 15 000 til boka. Birdlife Østfold har selv brukt kr. 500 000 til trykking, mens nettoinntektene ved salg av boka vil gå tilbake til foreningen.

Oppsummert har arbeidet med bokprosjektet pågått i 18 år, og det er totalt avholdt 143 møter. Som det framgår over, har svært mange instanser og entusiaster bidratt til å få bokprosjektet vel i havn, og det rettes en stor takk til alle gode bidragsytere og samarbeidspartnere.

Morten Viker Tomas Aarvak Atle Haga Geir Hardeng

Julia Helgesen Per Arne Johansen Lasse Rasmussen

Fredrikstad, mars 2026

Anita Lorentzen

Bildefotografer

Arild Hjelm Hansen

Arne Ileby Uleberg

Arve Dyresen

Asgeir Larsen

Atle Haga

Axel Emil Thorenfeldt

Birger Alfred Andersen

Bjørn Aksel Bjerke

Bjørn Hammerseth

Bjørn Richard Eriksen

Bjørn Åge Olavesen

Christer Jakobsen

David Vogt

Edna Mosand

Egil Michaelsen

Eivind Sørnes

Erik Alexander Hansen

Erik Sandersen

Fahil Serdar

Geir Hardeng

Gunnar Lid

Inger Marie Eriksen

Jan Ingar Båtvik

Jens Petter Kihl

Joakim Kalmar

John Stenersen

Johnny Steen

Jon Andersen

Jon Arne Wilhelmsen

Jon Holtan-Hartwig

Jon Ove Arnesen

Jostein Myre

Jørgen Gresvik Schei

Ketil Knudsen

Kjell Hagen

Kjell Isaksen

Kjell Møklegaard

Lars Jørgen Tvenge Granerud

Lars-Ole Aasgård

Lennart Fløseth

Magne Pettersen

Morten Hage

Morten Nilsen

Morten Olsen

Morten Viker

Nils-Jarle Ytreberg

Nina Cecilie Jomisko Andersen

Ole Christian Martinsen

Ole Martin Olsen

Ottar Nøkleby

Per Buertange

Per Ole Helgesen

Per-Arne Johansen

Pål Bugge

Ragnhild Nilsen

Rebecca Benedicte Solhaug

Roy Egil Olsen

Runar Mauritzen

Rune Botnermyr

Rune Wiggen

Sebastian Ludvigsen

Simon Rix

Sindre Molværsmyr

Stein Engebretsen

Stig Olavsen

Tomas Aarvak

Tommy André Andersen

Tommy Olafsen

Tor Gravnås

Tor Sørlie

Torbjørn Pehrsen

Tore Hoell

Tore Vang

Tore Wilhelmsen

Trond Lauridsen

Trond Ove Stokkeland

Tycho Anker-Nilssen

Victor Eliassen

Viggo Ree

Wenche Lill Rummelhoff

Øivind Hagen

Øyvind Martinsen

Åge Sten Fredriksen

Tegningene til Hermod Karlsen er i mange tilfeller basert på konkrete bilder, slik at bakgrunnsdetaljer stemmer med hvordan det ser ut på funnlokaliten. Noen tegninger av arter er basert på bilder tatt andre steder enn i Østfold.

Gulkinnand: Tegnet med utgangspunkt i foto fra Kurefjorden 12. april 2012 av Tore Vang.

Rødhodeand: Knappholmene, Kurefjorden er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Gulnebblom: Fuglen er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Ringnebbdykker: Labuholmen, Nordre Ovenbukt er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Havlire: Thorbjørnskjær er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Havsvale: Søndre Søster er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Svartbrynalbastross: Mefjordbåen er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Skjestork: Selve fuglen er tegnet etter foto av Bjørn-Tore Rekve Seim.

Storskrikørn: Landskapet med Eidsberg kirke er tegnet etter foto av Atle Haga. Gulbeinsnipe. Tegnet etter foto av Jon Helle.

Langnebbekkasinsnipe: Tegnet delvis etter foto fra Rosnesbukta, Kurefjorden 2. oktober 2019 av Morten Nilsen.

Polarjo: Landskapet med Gullholmen er tegnet etter foto av Morten Viker.

Rosenmåke: Fuglen er tegnet etter foto av Øyvind Hagen.

Topplerke: Fuglen er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Sibirpiplerke: Tegnet etter foto fra Sorgenfrigropa, Fredrikstad 18. oktober 2012 av Stein Engebretsen.

Tundrapiplerke: Tegnet etter foto av Martin Eggen.

Middelhavssteinskvett: Struten fyr er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

Østsanger: Tegnet etter foto av Terje Pettersen.

Rosenvarsler: Tegnet etter foto fra Nossum, Råde 4. juni 2006 av Tore Vang.

Kornspurv: Fuglen er tegnet etter foto av Per-Arne Johansen.

INNLEDNING

GULBEINMÅKE

- 20.11.2009. November er ikke akkurat høytid for sjeldne stormåker i Norge. Hverken kaspi eller gulbein har oss bekjent blitt observert i denne tristeste av alle måneder*.

- Før i går! Først sitter det en fin 1k gulbeinmåke på Øra, og en time senere dukker det fordundre meg også opp en kaspimåke på gresslettene ved Gudeberg. Gulbeinmåka ble filmet i noen korte sekvenser i novemberstormen og kvaliteten ble deretter, men det får holde-

-Engebretsen 2009-

Introduksjon til artslisten

I dette verket presenteres 363 arter som er registrert i Østfold; 378 inklusive underarter. Dette inkluderer funn i kategoriene A, B og C. Se Bind 2, vedlegg 1 for den fullstendige listen, inklusive 24 arter i kategoriene D og E.

Taksonomi

Boka baserer seg på den taksonomiske oversikten publisert av IOC World Bird List, versjon 14.2 (Gill mfl. 2024), både for artsrekkefølge og vitenskapelige navn. Samme kilde ble også brukt av de ulike komitéene i BirdLife Norge fra 2020 til og med juli 2025, da de gikk over til AviList; en samkjørt, global liste etter mange år med til dels svært ulike taksonomiske lister for verdens fugler (https://www.avilist.org/).

For norske navn følges anbefalingene fra Norsk navnekomité for fugl (NNKF, underlagt BirdLife Norge) tilknyttet IOC-listen.

Underarter

Enkelte underarter, som har et tilstrekkelig stort funnmateriale, har fått separate artsomtaler. Dette inkluderer tundragås A. a. albifrons og flavirostris, storskarv P. c. carbo og sinensis, kråke C. c. corone og cornix, svartrødstjert P. o. phoenicuroides, steinskvett O. o. oenanthe og leucorhoa, gulerle M. f. flava, flavissima og thunbergi og linerle M. a. alba og yarrellii.

Artspar

Det gjøres stadig endringer på den taksonomiske fronten, og noen tidligere arter har blitt splittet opp. I Østfold er det derfor nå noen «artspar» som ikke kan bestemmes til én enkelt art på grunn av små forskjeller i draktkarakterene. Disse artene, som er behandlet samlet som ubestemte, er poseidon-/portugiserlire (tidl. gulnebblire) og puner-/tyrkersteinskvett (tidl. middelhavssteinskvett). I tillegg er ubestemt mongol-/ørkenlo behandlet for seg.

Makrell-/rødnebbterne, lomvi/alke og bok-/bjørkefink er artspar som registreres hyppig på trekk, men kan være vanskelig å skille fra hverandre. Høye antall av disse parene er presentert i slutten av omtalene for den sistnevnte arten.

Kategorier

Funn av fugler i Norge plasseres i følgende kategorier, i henhold til vedtektene til Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF), som er underlagt BirdLife Norge:

A: Arter som er funnet minst én gang siden 01.01.1950 og som regnes som spontant forekommende.

B: Arter som kun er funnet i perioden 1800–1949 og som regnes som spontant forekommende.

C: Arter som i utgangspunktet enten er forvillet eller satt ut, men som i dag reproduserer i vill tilstand i Europa og opprettholder frittlevende bestander uten behov for supplerende utsettinger.

D: Funn av arter hvor det er vanskelig eller umulig å bedømme om fuglen er en rømling eller har nådd landet ved egen hjelp fra naturlige utbredelsesområder: Det ene kan være like sannsynlig som det andre.

E: Funn av arter som regnes som rømlinger. I praksis vil dette si arter som ikke har noe etablert funnmønster i Europa, men er vanlige burfugler eller individer som viser tegn på å komme fra fangenskap (skader i fjærdrakten o.l.).

I praksis er da funn i kategori A, B, C regnet som spontane funn, siden D er det ikke mulig å bedømme om det er det ene eller det andre, og kategori E, dvs. uspontan og ikke vilt forekommende. Generelt kan man si at en «spontan» fugl er en som følger naturens regler for vær og vind, mens en «uspontan» fugl er en som har fått «haik» med mennesker, enten i et bur eller på et skip.

Validering

Alle observasjoner som rapporteres på Artsobservasjoner, uavhengig av om det er fugler, planter eller insekter, valideres av egne komitéer. Det kan virke litt strengt når en komité skal «godkjenne» noe du selv har sett med egne øyne, men validering er ryggraden i moderne ornitologi. Det handler ikke om å mistro observatøren, men om å sikre at dataene er riktige.

De viktigste grunnere til at funn må valideres er:

1) Vitenskapelig troverdighet og datakvalitet: Funnene i databaser som Artsobservasjoner brukes til forskning, forvaltning og rødlistevurderinger. Hvis forskere skal kunne stole på at en art faktisk har flyttet utbredelsesområdet sitt på grunn av klimaendringer, må de vite at observasjonene er 100 % korrekte. Uten validering kan en feilbestemt fugl skape en «kunstig» trend i statistikken.

2) «Ønsketenkning» og optiske illusjoner: Fuglekikking er vanskelig! Lysforhold, avstand og det faktum at vi ofte håper å se noe sjeldent, kan lure selv den beste. Et eksempel er når en litt uvanlig hunnfugl av en vanlig art i visse vinkler kan se nøyaktig ut som en sjeldenhet fra Sibir. Valideringsprosessen fungerer som et «peer review» (fagfellevurdering), akkurat som i vitenskapelige tidsskrifter.

3) Skillet mellom vill og rømt (Kategori A vs. E): Det er avgjørende å vite om fuglen har kommet hit selv. Valideringen sjekker om funnet passer med værdata, var det vindretninger som kunne fraktet fuglen hit? Tidspunkt, dukket fuglen opp i den perioden arten normalt trekker? Hvis en «arktisk» fugl dukker opp midt i fellesferien i 30 varmegrader, ringer det noen bjeller som komiteen må undersøke.

4) Historisk dokumentasjon: NSKF og LRSK fungerer som kontrollinstans for Norges offisielle fuglehistorie. Ved å kreve dokumentasjon (bilder, lydopptak eller detaljerte beskrivelser), sikrer man at ornitologer om 100 år kan gå tilbake og vurdere funnet på nytt med fremtidens kunnskap.

5) Internasjonal standard: Norge rapporterer til internasjonale organer. For at norske data skal ha vekt i Europa, må vi følge de samme strenge kravene til bevis som andre land. Det gjør at en «norsk» sjeldenhet har samme vitenskapelige verdi som en britisk eller tysk en.

Hvem vurderer hva? (NSKF vs. LRSK)

Det er viktig å skille mellom sentral og lokal vurdering: NSKF (Nasjonalt): Tar seg av de de virkelige «bombene» og nasjonale sjeldenheter.

Når observatør rapporterer på Artsobservasjoner, ligger det inne automatiske regler som gjør at det kommer beskjed om funnet må beskrives eller dokumenteres i systemet slik at vurderingskomitéene kan validere nøyaktig, og reglene forteller også om observasjone skal vurderes lokalt/regionalt eller nasjonalt.

LRSK (Regionalt): Hvert fylke har sin egen komité som vurderer arter som er sjeldne i det fylket, men kanskje vanlige ellers i landet (f.eks. en nattergal i Finnmark eller en snøugle i Agder).

I Østfold ble LRSK etablert i 1975 og har i over 50 år bearbeidet, validert, godkjent og publisert store mengder av innsendte observasjoner som for en stor del ellers ville ha gått tapt.

Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF) har som hovedoppgave å kvalitetssikre observasjoner av fugler som er uvanlige i nasjonal målestokk.

Her er de fire hovedgruppene av funn som skal sendes til vurdering hos NSKF:

1) Alle nye arter og underarter for Norge: Hver gang en art eller underarter som aldri før er registrert i Norge blir observert, skal dette dokumenteres og vurderes av komiteen. Dette gjelder uansett om fuglen antas å være spontan (Kategori A) eller en rømling (Kategori E).

2) Arter på NSKFs rapporteringsliste: Dette er en spesifikk liste over sjeldenheter som dukker opp så sjelden at de krever nasjonal kontroll. Listen revideres løpende. Når en art blir vanligere (f.eks. egretthegre eller gulbrynsanger), tas den ut av NSKFs liste og overlates til de lokale rapportog sjeldenhetskomitéene (LRSK). Eksempel: Fra 2024 ble brilleand og kaspimåke tatt ut av NSKFs liste, mens snøgås ble lagt inn (for å avklare om de er spontane eller rømlinger).

3) Første hekkefunn: Hvis en art som aldri før har hekket i Norge blir funnet med reir, unger eller annen sikker hekkeadferd, skal dette vurderes av NSKF for å dokumentere utvidelsen av artens utbredelsesområde.

4) Hybrider: NSKF vurderer de fleste hybridkombinasjoner (forskjellige arter som har parret seg). De følger et «speilvendingsprinsipp» om at alle hybrider som ikke står på en spesifikk unntaksliste over vanlige hybrider, skal sendes inn.

Artsobservasjoner og dekning

Så godt som alle funn i artsomtalene som ikke er publisert tidligere i bøker eller tidsskrifter er hentet fra Artsdatabankens rapporteringsverktøy Artsobservasjoner.no. Siden lanseringen av den første versjonen i 2008 er det rapportert en enorm mengde observasjoner, og pr. 7/2 2026 finnes det 1 656 245 rapporteringer fra Østfold i årene 1715–2024.

I forarbeidene til denne boka er det lagt ned stor innsats i å spore opp observasjoner og funn som tidligere er publisert i bøker, tidsskrifter, rapporter, notater og lignende fra Østfold, og legge disse inn i Artsobservasjoner. Dette har resultert i at Artsobservasjoner nå er den beste kilden for et så komplett bilde av fuglenes forekomst i Østfold man kan finne. Det har også ført til at en mengde observasjoner er rapportert flere ganger, da man i tillegg til disse kildene har rapporter fra privatpersoners dagbøker. I årene etter lanseringen av verktøyet har man også mange observasjoner som dreier seg om de samme individene, enten fordi de har holdt seg på samme lokalitet over tid og/eller til dels mange personer har dratt til dels lange avstander for å se fuglen, for så å lage sin egen rapportering til Artsobservasjoner. Det er derfor et kontinuerlig behov for å administrere funnmaterialet ved å slå sammen funn av de samme individene, korrigere rapporteringer med åpenbare feil eller mangler og kvalitetssikre funn av arter av mer sjelden karakter for å lage et så korrekt bilde av funnsituasjonen som mulig. Dette arbeidet gjøres i stor grad av LRSK Østfold (Lokal rapport- og sjeldenhetskomité), NSKF og NFKF (Norsk faunakomite for fugl), som alle ligger inn under BirdLife Norge. Jobben med validering og kvalitetssikring har også vært en viktig del av arbeidene med denne boka, særlig for de vanligere artene som ikke omfattes av LRSK eller NSKFs arbeid.

Funnmassen er ikke jevnt fordelt, men ofte konsentrert rundt de beste fuglelokalitetene i fylket. Befolkningstettheten er større langs kysten enn i innlandet, og demografiske forskjeller gjør at det foreligger langt flere fugleobservasjoner langs kysten enn i indre deler. Likevel er det for en rekke arter et så stort observasjonsmateriale at det i artsomtalene er mulig å gi et godt bilde av forekomst, både romlig og i tid. En skal likevel ha i bakhodet at noen områder har adskillig dårligere dekning enn

andre, som kan gi et skjevt bilde av den faktiske forekomsten. Her vil nok kommende GIS- og datamodeller kunne gjøre gode prediksjoner i årene som kommer på den faktiske utbredelsen og forekomst når observasjoner kobles med habitat og klimakart.

Hverken fugler eller folk er jevnt fordelt, slik at hvor fugler blir registrert ofte er et resultat av hvor observatør har valgt eller har hatt mulighet til å oppholde seg. Kartet viser alle lokaliteter i Østfold med minst én registrering av fugl i databasen på Artsobservasjoner.no per 2020.

Et varmekart for Østfold angir hvor det er registrert flest observasjoner av fugler i Østfold. Dette er et resultat av ’antall fugler x antall observatører x antall observasjoner’ registrert. Således kan forekomst av en veldig vanlig fugleart eller en ekstremt ivrig ornitolog påvirke fordelingen i kartet kraftig. Kartet er laget basert på alle fugleregistreringer i Østfold for årene 1978–2020 med > 780 000 observasjoner.

Definisjoner og forklaringer

Statusbeskrivelser

For beskrivelse av hekkestatus og funnstatus i Østfold er det benyttet følgende definisjoner:

BESKRIVELSE HEKKESTATUS FUNNSTATUS

MEGET VANLIG Mer enn 10 000 par årlig Mer enn 10 000 ind. årlig

VANLIG 1000–9999 par årlig 1000–9999 ind. årlig

GANSKE VANLIG 100–999 par årlig 100–999 ind. årlig

FÅTALLIG 10–99 par årlig 10–99 ind. årlig

SJELDEN Under 10 par årlig Under 10 ind. årlig

MEGET SJELDEN Under 10 hekkefunn totalt Under 100 funn totalt

TILFELDIG Under 4 hekkefunn totalt Under 4 funn totalt

Bestandsstørrelsene som oppgis gjenspeiler hovedsakelig situasjonen de siste 20 år. For å beskrive status i henhold til tabellen er det brukt middelverdien av bestandsestimatet.

For funnstatus gjelder årene 2012–2023. Antall individer er gjennomsnittsverdien av individer rapportert i Artsobservasjoner. Unntak er «Meget sjelden» og «Tilfeldig», der gjelder antall funn totalt.

For arter som tidligere har hekket, men ikke etter 2000, legges «tidligere» til foran statusen, og arten gis en passende status som beskriver tidligere forhold. Status etter 2000 har forrang, slik at en art som f.eks. var vanlig på 1900-tallet, men kun tilfeldig etter 2000, bare får status «tilfeldig».

Hekkestatusene «mulig» og «sannsynlig hekkefugl» er gitt til noen få arter hvor ingen konkrete hekkefunn er gjort, men det er indiksjoner på at arten hekker i Østfold. Typisk er observasjoner av syngende individer i artstypisk biotop i hekketiden.

Status for arten i sitt utbredelsesområdet er i all hovedsak hentet fra del Hoyo, Elliot & Christie (2006), og oppdatert med informasjon fra Gill mfl. 2024 eller ‘Birds of the World’ (https:// birdsoftheworld.org/) der det er systematiske eller geografiske endringer.

Geografi

I funnoversikter på fugler er normalt stedsnavn etterfulgt av kommunenavn. Men når kommunene stadig slås sammen kan det fort virke forvirrende. Etter den store kommunereformen på 1960-tallet hadde Østfold 25 kommuner. I 1992 slo kommunen Sarpsborg seg sammen med Skjeberg, Tune og Varteig, og i 1994 slo Fredrikstad seg sammen med Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy. Denne inndelingen med 18 kommuner fra 1994 benyttes gjennomgående i boka her, selv om antall kommuner ble ytterligere redusert til 12 i 2020. Det året gikk de fem kommunene Askim, Eidsberg, Hobøl, Spydeberg og Trøgstad sammen og dannet storkommunen Indre Østfold, Moss og Rygge slo seg sammen, samt at Rømskog ble slått sammen med AurskogHøland og innlemmet i Akershus.

Fylkessammenslåing i 2020 skjedde samtidig hvor Østfold ble slått sammen med Akershus og Buskerud til det nye storfylket Viken. Da Viken senere ble oppløst og Østfold gjenoppsto som eget fylke 1. januar 2024, var det altså uten Rømskog kommune.

Siden denne boka forholder seg til den gamle inndelingen med 18 kommuner Østfold, er det ikke snakk om indre Østfold som en kommune, men et større område som inkluderer kommunene Aremark, Marker, Rakkestad og Skiptvet, samt de tidligere kommunene Hobøl, Spydeberg, Askim, Eidsberg, Trøgstad og Rømskog.

Så, hvis du ser en sjelden fugl i det som før var Rygge, må du i dag rapportere den som funnet i Moss for at statistikken skal bli riktig i forhold til dagens kart.

Trøgstad Spydeberg

Askim

Kommunestruktur i Østfold inntil 2020.

Kart og diagrammer

Hekkekart

Hekkeforekomst 1970–1998

Alle arter som ble dokumentert hekkende under innsamlingen av data til det første nasjonale atlaset, Norsk hekkefuglatlas, publisert i 1989 har fått eget kart. Selve kartleggingen foregikk i perioden 1977 til 1986, med data tilbake til 1970 inkludert. Hele landet ble delt inn i et rutenett på 10 x 10 km, hvor trua og sårbare arter er plottet i 50 x 50 km ruter, basert på det europeiske UTM-systemet. Hekkeforekomst innenfor hver rute i Østfold følger kodene: D Sikker hekking = mørkegrønn, B Sannsynlig hekking = grønn og B Mulig hekking = lysegrønn. Systemet var en del av en felles europeisk standard.

Rømskog

Halden

Hvaler

Fredrikstad

Sarpsborg

Rakkestad

Aremark

Marker Eidsberg

Råde

Rygge Moss

Våler

Skiptvedt

Hobøl

Hekkekart som viser artens samlede forekomst, fordelt på hekkestatus: D - Sikker hekking = mørkegrønn, C - Sannsynlig hekking = grønn og B - Mulig hekking = lysegrønn. Årstall viser tidsspenn for alle hekkefunn, og n= er antall funn. Hekkekart her for storlom.

Noen arter er vanskelige å påvise hekkende, og hvor mengden konkrete hekkefunn er mindre enn forventet utfra kjent eller antatt forekomst. Her er det lagt på et ekstra lag med funn for observasjoner innenfor dennes kjente hekkeperiode, som viser den poteniselle eller faktiske forekomsten = oker farge. Tidsintervallet er angitt. Hekkekart her for gråspurv, med øvrige funn i hekkeperioden mai–juni.

Nøyaktighet på hekkeplott er differensiert mellom arter basert på sårbarhet, og plottet nøyaktig på rapportert lokalitet for vanlige arter, aggregert til 10x10 km nøyaktighet for sårbare arter og 50 x 50 km for de som er direkte truet. Hekkekart her for vandrefalk med 10 x 10 km nøyaktighet.

Forekomst > 20 funn, plott = blå. Forekomst < 20 funn, plott = oransje. Vinterfunn, plott = lyseblå.

Støvblå = Atlas hekkekart Grønn = hekkekart, samlet forekomst Sennepsfarget = generell forekomst hele året.

For noen fåtalls arter hvor det foreligger data som kan vise annen interessant informasjon om forekomst eller bevegelser, er det laget spesialkart. Her svartand hvor det er angitt trekkretning.

For noen fåtalls arter hvor det har vært begrenset plass i layout har vi laget flere forskjellige funntyper i samme kart. Her for bergirisk som viser alle funn, med vinterfunn i øverste laget.

Årsintervall for forekomstkart er angitt fra kjent førstefunn t.o.m. 2023 da det ble satt sluttstrek for data som var validert. For noen få unntak er det likevell tatt med data t.o.m. 2025, som er angitt i tekst og figurer.

Ringmerkingsmateriale og gjenfunn

I Østfold er det per 2025 ringmerket over 605 000 fugler. I bokprosjektet er alle tekster og kart basert på validerte gjenfunn og kontroller t.o.m. 2022, totalt 30 244 funn. Per 2022 var det ringmerket 570 137 individer, mao. en gjenfunnsrate på 5,3 %! Her er det noen arter som trekker gjenfunnsprosenten opp og noen ned. Norges og Østfolds vanligste art, løvsangeren, har en gjenfunnsrate på 4,4 ‰ i Østfold, dvs. en må ringmerke

Fugler som er merket i Østfold og kontrollert samme (i Østfold), eller andre steder, utenfor har funnsted angitt = blå.

Østfoldraet er ofte nevnt i artsomtalene. Dette er en mektig endemorene som ble dannet for ca. 10 600–12 500 år siden (i perioden yngre dryas), da innlandsisen stanset sin tilbaketrekning og ble liggende i ro over lengre tid. Raet stiger tydelig opp i landskapet og består av godt drenert materiale, og har i tusenvis av år fungert som hovedferdselsåre og vært det foretrukne området for jordbruk og bosetting i Østfold.

226 løvsangere for å få én kontroll. Om en i tillegg skal få den kontrollen et annet sted enn merkeplass er gjenfangstraten på 1,1 ‰, dvs. en må ringmerke hele 915 løvsangere for den ene fremmedkontrollen. I tiårsperioden 2016–2025 ble det ringmerket i underkant av 300 løvsangere i året, så den "ene" krever mye innsats.

For noen funnkart er hekke- (grønn) og vinterutbredelsen (blå) (etter BirdLife International) til arten vist for å gi en bedre forståelse av den geografiske plasseringen av funnene.

Alle kontroller av fugler i Østfold merket andre steder har funnsted angitt = rød.

Forekomst gjennom året

Forekomst gjennom året er beskrevet i tekst og vist i grafs form for alle artene. Alle data er hentet via datasøk og diagramvisning fra Artsobservasjoner. Intervall fra førstefunn

t.o.m. 2023 er angitt sammen med utvalgsstørrelse (antall funn/antall individer). I noen av diagrammene er det en

tilsynelatende større forekomst enn i andre uker gjennom året. Dette skyldes mye funn hvor dato er ukjent, og som da punches på 1/1. I tillegg er det f.eks. for meiser mange som rapporterer fra hagen sin den første dagen i året, men ikke like ofte deretter gjennom vårhalvåret, noe som også bdrar til den kunstige toppen.

Forekomst gjennom året for arter med mange funn, > 20 funn, er vist som individfordeling i prosent. Eksempel SIVSPURV.

Forekomst gjennom året for arter med få funn, < 20 funn, er vist i nøyaktig antall individer. For funn hvor individet er sett over flere uker eller måneder er likevel kun uke med førsteobservasjon plottet. Eksempel VIERSPURV.

For et fåtall arter er det laget en figur for å vise når på året arten hekker. Kun funn med aktivitetskategori sikker og sannsynlig reproduksjon er tatt med. Eksempel GRÅSPURV med aktivitet 56 sikre og 21 sannsynlig reproduksjon.

For arter som opptrer i større eller mindre antall & grupper er det laget en figur som viser gjennomsnittlig gruppestørrelse gjennom året. Dette kan f.eks. gi ekstra informasjon om forskjeller i atferd eller forekomst mellom sesongene. Eksempel ÆRFUGL.

Ordefinisjoner

Årstider (med mindre annet er angitt)

Vinter – desember, januar og februar Vår – mars, april og mai

Sommer – juni, juli og august Høst – september, oktober og november

Månedsinndeling

Primo – månedens første tredjedel (1.–10.)

Medio – månedens andre tredjedel (11.–20.)

Ultimo – månedens siste tredjedel (21.–31.)

Alder

Ad. – (Adult) Voksen, kjønnsmoden fugl. Juv. – (Juvenil) Ungfugl i sin første fjærdrakt.

Subad. – (Subadult) Fjærdrakt i overgangsfasen mellom ungfugldrakt og voksen, fullt utfarget fjærdrakt

Pullus – (flertall; pulli) Ung, ikke flygedyktig fugl. Som oftest med dun og bundet til reiret. 1k – Fugl i sitt første kalenderår, dvs. fra dagen den ble klekket til 31/12 samme år. 2k, 3k osv. angir de påfølgende år. 1k+ – Fugl i sitt første kalenderår eller eldre. u.b. = ubestemt.

Dyregeografiske regioner

Regioner brukt til å beskrive verdens fauna.

Vest-Palearktis – Hele Europa inklusive Russland vest for Uralfjellene, Afrika nord for Sahara og Midtøsten vest for Iran, samt øygruppene Kapp Verde, Kanariøyene, Asorene, Jan Mayen, Svalbard og Franz Josefs land.

Palearktis – Vest-Palearktisk pluss øvrige Asia nord for Himalaya. Nearktis – Canada og USA, sentrale deler av Mexico samt Grønland.

Holarktis – Samlebetegnelse for Palearktis og Nearktis.

Hadde Østfold Norges første funn av asurmeis ved Halden (Stejneger 1873)? Uten belegg eller mer detaljert informasjon er denne aldri tatt inn for vurdering hos noen av valideringskomitéene.

Også samtiden var skeptisk til å innlemme funnet i den offisielle statistikken over arter påvist i Norge. Schaanning skrev i Norges fuglefauna i 1916 som følger:

FUGLEFYLKET ØSTFOLD I LANDSKAP OG TID

-Columba ænas, Skov- v: Blaa-Due kommer om Vaaren endog før Linerlen, sees og seent om Høsten f. E. den 14 Oct: 1772-Wilse 1779-

JAKT, FANGST OG FORFØLGELSE

I førhistorisk tid var bl.a. sjøfugljakt nødvendig for veidemannens overlevelse. I nyere tid ble jakt og fangst matauk for mange småbruk i skogtraktene. I vår tid er derimot fuglejakt kun en atspredelse og hobby.

Beinfunn

Det er gjort mange funn etter boplasser og jegerfolk fra Yngre steinalder i Østfold, men ingen av helleristninger med motiver etter fangstmannens byttedyr og fugler, såkalte veideristninger (Johansen 1953–78, Marstander 1946, 1963). I Østfold er jordbruksristninger fra Bronsealderen enerådende (Gjessing 1939).

Ved arkeologiske utgravninger er det gjort få beinfunn i Østfold. Dette skyldes ofte et surt jordsmonn der det er gjort boplassfunn. Bein forvitrer raskere i sur jord, som Østfold har mye av over marin grense, dvs. over havets høyeste nivå etter siste istid. Noen fuglebein, uvisst av hvilke arter, er kjent fra et hellefunn i Onsøy (Erling Johansen, meddelt 1998).

Ved en steinalderboplass, datert til 6200 f. Kr. ved Tørkop i Idd, Halden, ble det i en grusavsetning i 1974 gjort beinfunn av havørn, alke, teist, lunde og kråke (Mikkelsen mfl. 1999). Fra en boplass på Nesodden sør for Oslo er det i tillegg gjort funn av bein fra lomvi og storfugl (Jaksland 2001).

Geirfugl

Geirfugl var en ikke-flygedyktig alkefugl. Ur-østfoldingen jaktet på arten, hvilket er bekreftet ved beinfunn fra Tørkop i Idd (Mikkelsen mfl. 1999) og fra en boplass sør for Svinesund. Det er også gjort funn ved ved boplassene Aune og Frebergsvik, Horten, hvilket bekrefter at geirfugl må ha vært en viktig sjøfuglressurs i Yngre steinalder.

Zoologiprofessor Halvor Heyerdal Rasch skrev at «gjennem Stud. med. Schübeler (Fredrik Chr. Schübeler) er jeg bleven underrettet om, at den (geirfuglen) i Vinter er bleven dræbt i Nærheden af Fredrikstad. Af danske Tidender (aviser) seer man, at den i indeværende Vinter er fanget i Jylland» (Rasch 1838:386). Om funnet skriver Collett (1866:45, jf. 1907): «Endelig blev et af

de sidste Individer, der muligens have existeret af Alca impennis, Lin. (Linné), fældet ved Frederiksstad Aar 1837, ifølge Meddelelse af Prof. Schübeler»

Ørjan Olsen skriver i Collett (1921, III:381): «Prof. Rasch anfører, at en geirfugl angivelig skulde være dræbt udenfor Fredrikstad vinteren 1837–38; men angivelsen er ikke blevet bekræftet». Den siste kjente geirfuglen på Jorda ble ihjelslått på Island i 1844. Det er derfor usannsynlig at et individ ble skutt ved Fredrikstad i 1837–38. Det kan for eksempel ha blitt sett en ikkeflygedyktig alke (evt. lomvi) i fjærfelling eller en ung alke på svømmetrekk. Alke som jakter på «pingvin-maner» er beskrevet ved Åven i Råde (Bendixen 1996).

Zoologisk museum i Oslo har en utstoppet geirfugl med egg.

Jakt og fangst i eldre tid

Kramsfugl m.v.

Kramfugl var en fellesbetegnelse på matnyttig småfugl, som troster, finker og sidensvans. Doner, dvs. bøyde og oppspente kvister med snarer (renneløkker) av tvunnet hestetagl, ble montert om høsten, en fangsttype som nå er forbudt. Lokkematen var fristende rognebærklaser, og fuglene ble strupet. Gutter la rognebær i høyet for å holde dem friske til vinterens trostefangst, fortelles det fra Onsøy. Bjørkefink ble lokalt kalt rognebærtjuv, da den kunne snappe bær i snarene uten å bli drept.

De vanligste fangstartene var blåtrost (gråtrost), enebærtrost (rødvingetrost) og svarttrost, foruten sidensvans og en og annen nøtteskrike. Knipper med troster kunne bli solgt til en handelsmann eller ble fraktet til byen og solgt for 3–5 øre pr. trost – og 10 øre for de største – trolig duetrost. Tidligere var 2 skilling en oppgitt stykkpris fra Østfold. En kar i Aremark fanget 200 troster en vinter (Molaug 1954). Det ble t.o.m. kokt trostesuppe i Indre Østfold.

Meget sjeldne arter dukket nå og da opp i trosteknippene, dersom en fuglekyndig studerte dem nærmere. Bruntrost (underarten steppebruntrost) ble påvist i Norge 1889 hos en vildthandler i Kristiania i et knippe rødvinger fra Eidsberg 20. oktober 1889, og en taigatrost (underarten svartstrupetrost) dukket opp blant kramsfugl fanget i Tomter i Hobøl, ev. i Spydeberg, 30. oktober 1894 (Collett 1921, anført som Tomter i Eidsberg). Begge trostene finnes på Zoologisk museum i Oslo.

Limpinner og Slag-Garn var velegnet til levendefangst av Sangfugle (burfugler) som stillits, sisiker og dompap, iflg. Wilse (1779).

Bekkasiner

Antatt mest enkeltbekkasin og rugde, var også matnyttig vilt. Jakt under rugdetrekket om våren, da rugda kommer pistrende og knurrende over tretoppene i mer eller mindre faste runder, var et høydepunkt for en del jegere, en jaktform som var lovlig lenger i vårt naboland Sverige enn hos oss. Duejakt er vanligere vår tid, da ringdua er blitt mer tallrik, våpnene bedre og kornåkre med spillkorn etter skuronn er mer utbredt enn før.

Geirfugl var et ettertraktet bytte i Yngre steinalder. Beinfunn er gjort på boplasser i Idd, sør for Svinesund og i Vestfold. I 1837 ble en geirfugl angivelig sett ved Fredrikstad, hvilket er meget lite trolig. Siste kjente individ fra vår klode var i 1844 på Island. Tegner ukjent.

Hønsefugl

«På store trefat og tinnfat ble nå julematen båret inn. Det var skogens vingete og firbente djur av smått og stort», skildrer Fridjof E. Bye julekveldsmaten fra en storgård i Aremark i en roman om Alv Udda, som dels levde av jakt og fangst på slutten av 1600-tallet (Ættens makt, 1948). Det gjeveste fugleviltet var storfugl, især tiur.

Jakt etter skogsfaul, som de sier i Indre Østfold, altså storfugl og ørre (orrfugl) ga matauk. Spilljakt om våren var utbredt. Denne tradisjonsrike jaktformen fortsatte en del steder selv etter at det ble forbudt. Vitenskapsmannen og polarhelten Fridjof Nansen jaktet fra tid til annen i traktene øst for Halden, sammen med kong Haakon, godseier Peter M. Anker på Rød i Halden og Johan «Jeger» Ørnelund. En overnattingsplass under en berghammer i Bjellåsen i Ankerfjella, en tidligere hubro-hekkeplass, er i vår tid skiltet Nansens hotell. Beskrivelser fra noen av jaktturene er samlet og utgitt, se f.eks. kaptittel lengre bak: ’Glimt fra litteratur’.

Såkalt fallstokk, dvs. en felle med tunge stener oppå, som klappet sammen, ble brukt på storfugl. Oppsatte «gjerder» av kvister og ris kunne lede en gående fugl inn mot fella. Enkelte jegere kunne ha fra 20 til 60 slike stokkfeller, og da var 6–8 storfugl på et døgn en meget bra fangst (Molaug 1954). Omkring 1890 ble det i byen gitt 1½–2 kroner for en tiur – og litt mindre for en røy. I Degernes og Rømskog fikk man fra 60 øre til 1 krone for en orrfugl (Moluag op.cit.). Det var ikke uten grunn at keiser var et lokalnavn på tiur i Indre Østfold.

Jerpe var den gang som nå langt sjeldnere enn storfugl og orrfugl. En fløyte med høy lyd spikket av selje ble brukt som lokkefløyte. Rapphøne var ettertraktet i bondens landskap, men arten forsvant fra Østfold ut over i første halvdel av det forrige århundre, etter hvert som eldre driftsmåter måtte vike for moderne driftsformer i jordbruket. Harde vintre tok også hardt på bestandene. De få rapphønene som sees i vår tid, skyldes utsetting. Arten regnes nå som forsvunnet fra Norge (Kålås mfl. 2010).

Andefugl og sjøfugl Fra Spydeberg beskriver Wilse (1779) matnyttige ender. Det var Stok-Ænder, Tært-Ænder (krikkand), Skiære-Ænder (kvinand) og Fisk-Ænder (laksand/siland). Dessuten kommer om Høsten også Korp-Ænder (svartand), Suurputter (knekkand?) og mange som flyr fra Lyseren naar Vandet fryser, og slår sig ned i Storelva (Glomma). Hoff (1794) omtaler Stokk-ænder, Skjærænder (kvinand) og Søleænder (krikkand).

I ny tid ble jakt med fuglehund og lokkeender vanligere, våpnene ble bedre og skjærgården lettere tilgjengelig med snekke og passbåt. «Ælkejakta» var i mange år Østfolds «svar» på fjellets rypejakt, særlig når britiske lomvier og alker ut over høsten ble tallrike i Ytre Oslofjord. På 1980-tallet stilnet alkejakten i fjorden, siden alkefuglene ikke lenger var jaktbare pga. sterke bestandsnedganger, en utvikling vi fortsatt er vitne til på 2000-tallet. Svartender, storskarv – og fra 1992 ærfugl etter 40 års fredning – er i dag de viktigste artene i sjøfugljakta, som ofte foregår fra faste skjulesteder med utplasserte lokkefugler.

Fangstfeller fra eldre tid i Østfold. 1) Done for «kramsfugl», særlig troster og sidensvans om høsten, med tvunnen hestetagl som snare og rognebær til lokkemat. 2) Snare til fangst av hønsefugl på bakken. Ledekvister ble satt opp for å føre gående fugl inn mot snaren (Molaug 1954: Jakt i Østfold). 3) Fallstokk til skogsfugl og hare. Illustrasjon fra Spydeberg (Wilse 1779).

Kritikk mot ærfugljakt fra ornitologer går bl.a. på manglende kunnskap om hvilke bestander det jaktes på, sterkt reduserte hekkebestander i Østfolds ut-skjærgård etter tusenårsskiftet og et høyt jakttrykk. Østfold topper statistikken over innrapporterte skutte ærfugler, med høyeste antall på 7960 individer i jaktsesongen 2016–17. Sist jaktsesong i 2024–25, ble det skutt 530 individer (Statistisk Sentralbyrå). Fra jegerhold hevdes bl.a. at bestanden tåler jakt og at jegere har fått reduserte jaktmuligheter andre steder, dels som følge av forbud i fylkets våtmarksreservater og i Øra-Kurefjorden.

Krumt nebb og krumme klør

«Men mellom grenene seilte den halve måne … Alle nattens lyd var stilnet, bare en hubro tutet noen ganger langt, langt borte», skildrer Fridjof Nansen vårnatten i Ankerfjella øst for Halden i boken Friluftsliv (1916). Hubroen beriket Nansens naturopplevelse. E. Hoff beskrev derimot hubroen i de samme trakter, slik: «Den har et bredt hæsligt Hoved … er en særdeles graadig Rovfugl, angribende alle andre mindre Fugle og Dyr, som den kand overkomme, især Haren. Dens Lyd er fæl og forskjællig» (Hoff 1794).

«Næringskonkurranse» mellom jegere og rovfugler om matnyttig vilt la grunnlaget for etterstrebelser og rovfuglhat, det være seg hubro, hønsehauk eller fiskeørn. Hare, skogsfugl og ekorn var før viktige for matauk og skinn. I perioder ble det eksportert mye gråverk (vinterpels fra ekorn) fra Norge, som også hønsehauk og mår vet å sette pris på. Hønsehauk var også en trussel mot bondens høner. Hubro og hønsehauk har fortsatt en dårlig klang hos enkelte. De var før mer eller mindre forhatte skapninger som sto høyt i kurs på skuddpremielistene. Wilse skriver fra Spydeberg på slutten av 1700-tallet at «de Rovfugle som skydes, opslaaes paa Staldvæggen, som Trophæer (troféer).»

Kråkekrig mot lufttens rotter med giften fosformos og lokale skuddpremier fra jegerforeninger holdt stand i mange år, siden kråke tar egg fra bl.a. hønsefugl. Burfeller ble brukt til kråkefangst, og hønsehauk gikk også i slike feller. Ellers kunne en utstoppet eller en kunstig hubro bli brukt ved kråkejakt, siden kråkene er aggressive mot ugler. Også ravn og skjære gikk i fellene. Hakkespetter skadet bygninger og strøm- og telefonstolper av tre, mens troster og finker var skadegjørere på frukt, bær og avling. I 1908 ble derfor trost unntatt fra vår- og sommerfredning på fugler.

Fram til 1899 var jakt en allemannsrett, men ble da en grunneierrett. Jaktloven fra 1899 ga alle fortsatt rett til å jakte på rovvilt og rovfugler. Jaktloven av 1951 opprettholdt det tradisjonelle synet mellom matnyttig vilt og skadelig rovvilt (Haga og Schei 1982).

Illustrasjon av fiskeørn i Robert Collett’s veiledning i 1905 om ’Norges præmieværdige rovfugle’ som han utarbeidet på oppdrag fra Landbrugsdepartementet. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

Premiering for drepte rovfugler

En «forordning» i Christian den V’s lov av 1733 oppmuntret til utryddelse av rovdyr ved fastsettelse av premier. Bestemmelsen ble i 1845 avløst av Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af Andet vildt (Haga & Schei 1982). Loven fastsatte flg. premier:

• Kongeørn og havørn 60 skilling

• Hubro og hønsehauk 24 skilling – premien for hønsehauk ble økt til 60 skilling i 1863 (Hetmann 1976).

Fogd eller lensmann bekreftet rovfuglens art ved å kontrollere høyre fot, nebb eller en klo. En attestert melding ble sendt Amtkommunen («fylkeskommunen»), som ga lensmannen fullmakt til utbetaling av premien. I 1880-årene ble det utbetalt så store beløp i Smaalenene (Østfold) at revisor satte et stort spørsmålstegn i sin kommentar til regnskapet (Hetmann 1976). Statlige skuddpremier opphørte i 1932, men kommuner, jegerforeninger og lokale velgjørere sto fritt til å videreføre ordningen.

1 skilling i 1845 = ca. 3,00–3,50 kroner i 2025 I 1845 brukte Norge spesidaler, og det gikk 120 skilling på én spesidaler. I 1875 gikk Norge over til kroner, og 1 spesidaler satt lik 4 kroner. En skilling var altså verdt 4 kroner/120 skilling= 0,0333 kroner i 1875-verdi. Basert på Norges Banks priskalkulator og historisk konsumprisindeks (KPI/ inflasjonsjustering), har kroneverdien steget mye fra 1875 til 2025: 1 krone i 1875 tilsvarer omtrent 70–100 kroner i dagens marked.

1 skilling i dagens verdi på 3 kroner høres lite ut, men pengene hadde en annen funksjon i et samfunn der mange var selvforsynte. Et bilde av kjøpekraften på den tiden:

• En daglønn for en ufaglært arbeider kunne ligge på 24–30 skilling (ca. 80–100 kroner i dag).

• En liter melk kostet 2–3 skilling.

Hvor mange fugler ble drept?

Det foreligger premiestatistikk fra Østfold fra 1846 til 1971 (Johnsen 1929, Berg 1978), altså fra hele perioden med skuddpremier. Johnsen (op.cit.) analyserte fellingstallene, dels i lys av smågnagersvingninger og omtaler artene fylkesvis. «Hauk» toppet statistikkene.

Første og siste år for utbetalte premier og året med maks. antall individer for premier utbetalt i Østfold 1846–1971. Grunnlagsdata (Berg 1978).

*Ørn Hubro *Falk Hønsehauk Spurvehauk Lom 1. år utbetalt premie 1846 1846 1900 1846 1900 1900

Antall individer 23 5 1 23 245 57

Siste år utbetalt premie 1931 1948 1949 1971 1971 1932

Antall individer 1 1 3 19 80

År med høyeste antall 1854 1914 1901 1891 1915 1906

Antall individer 295 63 21 708 847 313

* Ørn skulle omfatte kongeørn, havørn og fiskeørn. Falk skulle være vandrefalk eller jaktfalk.

Enkelte jegere gjorde gode penger på skuddpremier, sikkert et godt tilskudd i trange tider. Fotsakser, fangstbur (kråkefeller), gift og våpen ble brukt. Det var opplagt mye juks og snusk med i bildet. Hvilke arter som virkelig ble drept og utbetalt premier for, vites ikke, for kunnskapen om artene var mager hos lensmenn og fogder som kontrollerte viltet og attesterte utbetalingene. Ordningen med innlevering av klør ble svindlet, ved utbetaling for feil art, «for mange» klør og mulig «import» av klør, nebb eller vinger fra Sverige eller fra trakter med lavere premiesatser og mer rovfugl. Professor H. Heyerdahl Rasch var overbevist om at av 64 000 utbetalte premier for drepte rovfugler i Norge 1846–60,

var «idetmindste de 50 000 blevne feilagtigen utbetalte» (SSB, historisk statistikk).

«Ørn» skulle etter loven bare omfatte landørn (kongeørn), sjøørn (havørn) og fiskejon (fiskeørn). Antall utbetalte premier for «ørner» et år kunne være mistenkelig høyt. Når det i 1854 ble utbetalt premier for 295 «ørn» bare i Østfold, forstår man hvor galt det måtte være. Det er ingen tvil om at en stor andel av ørnestatistikken gjaldt musvåk og ikke minst musvåkunger (Johnsen 1929).

«Falk» var ikke bare «storfalk», slik det skulle være, og «spurvehøk» omfattet sikkert også en del småfalk drept i trekktidene. For å bedre artskunnskapen hos «øvrigheta» og få ned de betydelige utbetalingene fra «Amtskassen», utarbeidet Robert Collett et illustrert skrift, Norges Præmieverdige Rovfugle. En Veiledning (Collett 1905).

En «mønsterforening», Halden og Omegn Jeger- og Fiskerforening

Foreningen ble stiftet i 1898 og var en foregangsforening for rovviltbekjempelse (Anonym 1938). Foreningens formål var bl.a. at opmuntre til Ødelæggelse af de for vildtet skadelige Dyrearter I 1913 mottok tre av foreningens medlemmer Norsk Jeger- og Fiskerforenings beger for rovdyrfangst. Fra 1935 engasjerte Halden-foreningen en mann som reiste rundt og la ut kråkegiften fosformos. Samme vår «autoriserte» foreningen 26 jakt- og fangstmenn, og resultatet var strålende. Rekord i foreningens historie. Men så tok det også hårdt på kassen. I alt kr. 1253,20 i rovdyrpremier (Anonym 1938). Hubro ble høyest premiert med kr. 10,-. I 1935 utbetalte foreningen premier for:

• hønsehauk 57 individer à kr. 5,-

• spurvehauk 119 ind. à kr. 1,-

• kråke 1286 ind. à kr. 0,20

I 40-årsperioden 1898–1937 utbetalte Halden-foreningen alene premier for:

• 18 hubroer i løpet av 6 år i perioden 1907–34

• 426 hønsehauker i 13 år, 1904–37

• 472 spurvehauker i 10 år, 1905–37

• 3 falker i 1905

• 66 lommer i perioden 1905–11

• 21 175 kråker i løpet av 40 år, 1898–1937!

Eksempler på etterstrebelser

Havørn hekket før i tiden i noen store, gamle furuer på Kirkøy, Vesterøy, Kråkerøy og i Onsøy. I 1858 beskrives at «hr. Kjøbemand Thams, her til frembringe en meget stor Havørnunge, hvor af Klørne blev afhugne, i det han oppgiver at den ved skud af ham er feldet paa Kregerøen (Kråkerøy) i Glemminge Anex (Hetmann 1976).» Havørnhekking på Kråkerøy bekreftes ved 2 eggkull på Zoologisk museum i Oslo, oppgitt fra Kråkerøy i 1850-årene (Willgohs 1961). I 1870 ble det utbetalt premier for 2 ørner fra Bjørnevågen på Kråkerøy (Hetmann op.cit.).

Brigadeintendant Fredrik Otto Juell (1803–1888), som bodde på Jeløy fra 1866, var en prisbelønnet jeger. Han var venn av professor Halvor Heyerdal Rasch og ga utstoppete fugler til samlingen på den høgre skolen i Moss (Anonym 1888). Juell berettet at det fra Moss fogderi i 1874 ble utbetalt skuddpremier for 32 «høk», hvorav 5 unger, og av 13 «ørne», hvorav 8 unger (Juell 1875).

Johan Olsen Karlstad kom et år med 2 voksne ørner og 6 ørneunger, som han oppga at have dræpt i Ertevig og Sukken Skove i Rødnes Ø for Rødenessjøen i Marker. Han fikk 4 spesidaler og var sikkert fornøyd (Hetmann 1976). Forveksling med musvåk

er selvsagt mulig. Ved Tjuvholmen i Marker er det beskrevet en steinrøys med en oppmurt «grop» på ca 1 x 0,6 m, med ukjent dybde, der det ble lagt ut åte, mulig tidlig på 1800-tallet. «Når ørna flaksa nedi etter åte, kunne den ikke spile ut vingene, og da kunne de ta den (Molaug 1953).» Kongeørn hekket mulig i gammel tid nordøst i fylket, som i traktene nevnt over, men konkrete reir er aldri beskrevet. Kongeørn skal dessuten ha hekket ved Örnhultet på svensk side av grensen noen kilometer sørøst for Søndre Boksjø på 1820–30-tallet, der en ørn ble skutt ved reir (Gustafsson & Karvik 1953).

Vandrefalk ble kalt duefalk. Navnet ble anskueliggjort på en gammel reirhylle i Indre Iddefjord i Halden på 1970-tallet. På hylla lå en mengde gamle brevdueringer. Norsk Brevdueunion (senere Norges Brevdueforbund) premierte drepte vandrefalker, som fra reir ved Berby innerst i Iddefjorden. Her ble unger tatt av dage ved flere anledninger; enkelte ble fôret opp og drept, bl.a. et kull på 3 i 1940-årene, mens andre unger her ble skubbet utfor reiret med en lang stang (Hardeng 1988).

En jeger beskrev under pseudonymet «Gravenstein» hvordan han fikk has på en hel vandrefalkfamilie på Rauerkalven i Onsøy, med flg. resultat: «Præmien for disse Fugle var 2 kroner pr. St. hos Lensmanden, og desuden betaltes der af Dueforeningerne i Kristiania 5 kroner for de voxne og 2,50 for Ungerne foruden 4 kroner pr. St. for Udstopningen (Gravenstein 1922).»

Karl Oskarsen, eier av Grøtet i Tune, på haukejakt. Bildet tatt på Mellom Agnalt, ukjent år. Foto: Østfoldmuseene ØFB.1982-00425, CC BY-NC-ND 4.0.

Brigadeintendant Fredrik Otto Juell (1803–1888) bodde på Jeløy fra 1866 og var en prisbelønnet jeger (Anonym 1888 mfl.). Juell berettet at det fra Moss fogderi i 1874 ble utbetalt skuddpremier for 32 «høk», hvorav 5 unger og 13 «ørne», hvorav 8 unger (Juell 1875).

Fredning og jakttider

Alle ugler ble fredet i 1930, med unntak av snøugle som ble fredet i 1965 og hubro først i 1971. Blant dagrovfuglene ble fiskeørn fredet i 1962, kongeørn og havørn i 1968 og de øvrige i 1971. Ornitologene Yngvar Hagen, Edvard K. Barth og andre arbeidet lenge for fredning av alle rovfugler og ugler. Hagens bok, Rovfuglene og viltpleien (Hagen 1952) ble en viktig kunnskapkilde for å utbre et mer moderne syn på rovvilt og dets naturlige plass i vår natur.

Viltloven fra 1981 snudde den tidligere jaktlovgivningen på hodet, ved at loven innførte et speilvendingsprinsipp. Nå ble alle fuglearter fredet, unntatt de arter det kunne jaktes på. Dette har i ettertid vært et bærende prinsipp i norsk viltforvaltning. De fleste jegere aksepterer i vår tid rovfugler og ugler, men fortsatt har nok særlig hubro og hønsehauk en dårlig klang hos en del småviltjegere.

Åsmund Fjellbakk, Våler, oppvokst i Larkollen, Rygge, var i mange år viltforvalter ved Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Østfold. I 1973 påviste han dvergdykker som norsk hekkefugl (Fjellbakk 1974a). Han har særlig registrert sjøfugl og fugl på øyene Eldøya og Sletterøyene utenfor Larkollen (Fjellbakk 1974b 1989; Finne & Fjellbakk 2013), en tradisjon som dermed er videreført fra Harald M. Aagaard (jf. Aagaard 1931), se foran.

Spørsmål om jaktbare arter og jaktforbud kommer opp nå og da, særlig i vernesaker og ved revisjon av jakttider etter Viltloven. Da fremkommer ofte kulturforskjeller mellom jegere og ornitologer, ut fra ulike interesser og ståsted: Jaktopplevelse og matvilt hos jegere; fuglevern og fuglekikking hos ornitologene. Uenigheten har vært stor tilknyttet jaktforbud i våtmarksområder som Øra og Kurefjorden, ved Akerøya-Tisler-Heia i Ytre Oslofjord og i spørsmålet om ærfugljakt.

Hønsehauk, utsnitt fra en kolorert plansje av både ung- og voksenfugl som fulgte en veiledning for de som skulle utbetale skuddpremie på arten. Faksimile: Holmgren 1868.

Bildet viser tre vandrefalkunger som ble tatt fra et reir i Indre Iddefjord/ Berbydalen i 1940-årene. Ungene ble fôret opp og senere avlivet. Foto: Fotograf ukjent.

TAIGASÆDGÅS Anser fabalis

vild gaas, graagaas, storgrågås

Fåtallig på trekk

Taigasædgås, tidligere nominatunderarten fabalis hos sædgås, trekker årlig gjennom Østfold. Denne fuglen ble observert på på Vesle, Akerøya, Hvaler 1. august 2003. Foto: Per-Arne Johansen.

Taigasædgås er en fåtallig gjest som hovedsakelig opptrer på trekk i Østfold. «Sædgås» som art har gjennomgått flere sammenslåinger og oppsplittinger. Fra slutten av 1800-tallet var kortnebbgås og sædgås regnet som egne arter, hvor sædgås hadde en rekke underarter, men inn på midten av 1900-tallet ble alt slått sammen som «sædgås» (Ruokonen, Litvin & Aarvak 2008). Disse ble så splittet igjen, og nylig ble flere av underartene hos sædgås splittet ut i to genuine arter, taigasædgås (u.a. fabalis og johanseni) og tundrasædgås (u.a. rossicus og serrirostris) (Gill, Donsker & Rasmussen 2024).

Kun én sommerobservasjon av arten er gjort i Østfold da en fugl oversomret på Akerøya og Vesle, Hvaler sommeren 2003. Noen regulær vinterbestand av taigasædgås har vi ikke i Østfold, men noen funn fra desember, januar og februar foreligger. Flest fugler observeres i periodene mars–april på vårtrekk og september–oktober på høsttrekk. Arten nevnes først fra Østfold i 1865 hvor den omtales som vanlig på trekk sammen med grågås (Collett 1868c). Inntil slutten av 1970-tallet ble også kortnebbgås regnet som en underart av «sædgås». Observasjoner før dette må derfor behandles med forsiktighet, da noen av disse kan dreie seg om den førstnevnte arten.

Taigasædgåsa hekker i skogtrakter, og nærmest Østfold hekker arten i fåtallig i Hedmark og Nord-Trøndelag i Norge, og Dalarna i Sverige. I tillegg hekker taigasædgåsa i Troms og i Finnmark (Follestad 1994, Ottosen mfl. 2012, Shimmings & Øien 2015). Men, arten er ingen tallrik hekkefugl verken her i landet eller i Sverige.

Taigasædgås hekker fra Fennoskandia østover gjennom det nordlige Russland til Ural og Sentral-Asia (del Hoyo, Elliot & Sargatal 1992, Fox & Leafloor 2018). Hekkebestanden i Europa, Vest-Sibir og Sentralasia er estimert til 53 000–57 000 par (Fox & Leafloor 2018). Den norske hekkebestanden er anslått til kun 30–60 par (Shimmings & Øien 2015).

Arten er trekkfugl, og Skandinaviske og Russiske bestander overvintrer primært i Sør-Sverige, Danmark, England, Tyskland og Polen. Norge ligger således i utkanten både av hekke- og overvintringsområdet, noe som igjen gjør seg utslag i få registreringer hos oss.

Høsttrekket går øst for oss, og det gjør det meste av vårtrekket også (Bakken, Runde & Tjørve 2003), noe som heller ikke bidrar til mange Østfoldfunn. Fugler merket på overvintringsplass i Skottland trekker på våren til Danmark før de vender

Trekkrutene til 10 taigasædgjess merket med gps-sendere på overvintringsplassen Slamanna i Skottland (blå firkant), som årlig trekker gjennom Østfold på vei til hekkeområdet i Dalarna i Sverige (grønt polygon). Hvert individ har forskjellig farge og flere av fuglene er sporet over flere år. Data fra ’Bean Goose Advisory Group, Scotland’.

nebbet nordover og vanligvis raster i Akershus på vei til hekkeområdene i Dalarna i Sverige (Mitchell mfl. 2016). Disse fuglene må da nødvendigvis passere over Østfold, noe også gps-sporingsdata viser (se kart over). I april 2018 valgte en flokk på nærmere 100 fugler å mellomlande ved Salmonrud og Lysakermoa i Eidsberg. Seks av fuglene hadde halsring som kunne avleses; tre av disse var merket ved Luckenburn, Slamannan, Skottland 7/10 2013 og tre andre merket samme sted 9/10 2015 og avlest i Eidsberg 3 og 7/4 2018. Disse fuglene har blitt kontrollert i Norge hvert år siden de ble merket, senest i 2023, og hvert år returnerer de til samme overvintringsområde hvor de i sin tid ble merket.

Den norske vinterbestanden er trolig på ikke mer enn 100 fugler; flest overvintrer på Jæren og på Lista, mens det finnes spredte vinterobservasjoner nord til Lofoten (Olsen 2006). Fra Østfold foreligger det også vinterregistreringer.

Taigasædgås merket på overvintringsplass i Skottland som trekker årlig gjennom Østfold på vei til hekkeområdet i Dalarna i Sverige (n=10). Salmonrud/Lysakermoa hvor seks halsringer er avlest, er markert med lyseblå firkant. Data fra ’Bean Goose Advisory Group, Scotland’.

Observasjoner av 15 eller flere individer ubestemte «sædgjess» (ssp. rossicus eller fabalis iflg. eldre systematikk)

17 ind. Fjeldskilen, Onsøy, Fredrikstad 5/10 1892 (Cumming & Hardeng 1995).

30 ind. Mustjern, Trømborgfjella, Eidsberg 22/4 1973 (Haga 1980).

20 ind. Krokstadfjorden, Råde 21/9 1977 (Viker 1986).

40 ind. Lysakermoa, Eidsberg 28/9 1997 (Tangen 2001).

15 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde 18/3 2001 (Frostad 2012).

19 ind. Rokkevannet, Halden 21/3 2001 (Johansen 2002).

Observasjoner av 16 eller flere individer

17 ind. Kallaksjøen, Hæravassdraget, Trøgstad 6/4 2001 (Johansen 2002, Viker 2011a).

19 ind. Horneskilen, Skjeberg, Sarpsborg og Fuglenebb, Torsnes, Fredrikstad 29/3 2009 (Ranke 2014).

1–15 ind. Hærsetsjøen og Kallaksjøen, Hæravassdraget, Trøgstad 20/3–14/4 2012.

37–97 ind. Salmondrud og Lysakermoa, Eidsberg 30/3–9/4 2018.

16–38 ind. Rosnes Vest og Rosnesbukta, Rygge og Heiabekken, Råde 13–16/3 2019.

Vinterfunn

13 ind. Levernes, Rakkestad 21/11–4/12 2011 (Ranke 2019).

14 ind. Berg, Enningdalen, Halden 2–4/12 2011 (Ranke 2019).

5–7 ind. Hæravassdraget, Trøgstad 25/2–1/3 2014.

2 ind. Rosnesbukta, Kurefjorden, Rygge 28/2 2019.

1 ind. Kurefjorden Rygge/Råde 3/1–17/3 2020.

21 ind. Lysakermoa, Eidsberg 29/3–2/4 2001 (Johansen 2002).

16–18 ind. Rostad, Fredrikstad 19–21/1 2006 (Johansen 2008).

15 ind. Tomb, Råde 19–20/1 2006 (Johansen 2008).

29 ind. Lysakermoa, Eidsberg 10/4 2006 (Johansen 2008).

19 ind. Fuglenebb, Torsnes, Fredrikstad og Horneskilen, Skjeberg, Sarpsborg 29/3 2009 (Ranke 2014)

25 ind. Jeløy Radio, Moss 6/4 2009 (Ranke 2014, Eriksen 2018a)

20 ind. Jeløy Radio, Moss 9/4 2009(Ranke 2014, Eriksen 2018a)

15 ind. Øra, Fredrikstad 5/10 2010 (Ranke 2015)

23 ind. Skjeberg kirke, Sarpsborg 21–22/3 2011.

52 ind. Skinnerflo, Råde 4–17/12 2011.

25 ind. Burum, Råde 3/10 2012 (Ranke & Rasmussen 2020).

16 ind. Mellevold, Rokke, Halden 10–13/1 2017.

16 ind. Heia, Råde 28/2 2017.

17 ind. Lysakermoa, Eidsberg 12/10 2017.

Fordeling av alle taigasædgåsfunn i Østfold i årene 1984–2022 (n=192).

3 ind. Horneskilen, Skjeberg, Sarpsborg 19–27/2 og Rosnes Vest og Rosnesbukta Kurefjorden og Roer, Rygge 28/2–15/3 2022.

1 ind. Underlia, Thorsø og Fuglenebb, Torsnes, Fredrikstad 15/1–18/2 2023.

Sommerfunn

1 ind. Akerøya og Vesle, Hvaler 31/5–17/8 2003 (Johansen 2004, Vedahl 2010a).

-Anser segetum – Graagaas. (Rødenes) Man vil have truffet den med dens Unger paa Engemosen, hvad i hvert Fald er en Undtagelse. Om Høsten sees den i store Flokker, saaledes saa jeg en Flok i min egen Havreager 1885 og min Husmand saa en uhyre Flok (han nævnte c. 200) slaa sig ned i Vandet under Vikebyholmen en Høstaften 1888. En udmattet graagaas daler ned i dammen paa Præstegaarden i Hansteens tid, den pleiedes og trivedes sammen med de andre Giæs Vinteren over og ansaaes for Tam. Om vaaren hørte den skriget af trækkende graagjæs, løftet halsen og lyttet, svarede, løftet saa Vingerne og forlod Prestegaardsdammen for alltid, idet den vendte tilbage til sine Egne-Brochmann 1884–1894-

HAVELLE Clangula hyemalis

saualke, iisand, isand

Ganske vanlig på trekk, meget sjelden sommer, fåtallig vinter

Havelle har nok til alle tider forekommet langs Østfold-kysten, men omtales ikke i litteraturen før i 1868 da det opplyses at mange skytes ved Kirkøy på Hvaler om vinteren (Collett 1868a). Samtidig berettes det at den er alminnelig langs Østfoldkysten i trekktidene, spesielt om høsten, men også om vinteren (Collett 1868b). I perioden 1884–1897 var den tallrik i skjærgården mange vintre, og Thome nevner spesielt vinteren 1887/1888: «Var ualminnelig talrig i vinteren 87–88. De opholdt sig fornemmelig udenfor skjärgården eller i havbåndet isär omkring de ÿderste skjär». Videre skriver han om 1/3 1888: «1. marts i tusindvis omkring Thorbjörnskjär» (Cumming & Hardeng 1995). Arten er fremdeles årlig forekommende ved kysten av fylket, men på langt nær i like store antall som på slutten av 1800-tallet. Flokker eller dagstall på over 100 individer har kun blitt rapportert ved én anledning siden den gang.

Fremdeles opptrer arten hos oss oftest i trekktidene og om vinteren, og den ser

fremdeles ut til å foretrekke områdene ytterst på kysten. Det er gjort noen sommerobservasjoner, og det foreligger også noen ferskvannsfunn.

I Norge ligger havellas hovedutbredelse i nord, med betydelige antall hekkende fugler på Finnmarksvidda og i Varanger.

Sørover hekker den til nordlige deler av Hardangervidda (Båtvik 1994a). Artens utbredelse er transpalearktisk; den hekker langs alle kyster i arktiske farvann (del Hoyo, Elliot & Sargatal 1992). Hekkeområdene i Sør-Norge og Sør-Finland er de sørligste i Europa.

Forekomst (% av antall individer) gjennom året for havelle for årene 1900–2023 (n=1324 funn). Det foreligger funn fra slutten av 1800-tallet, men de er utelatt da de ikke er like representative ift. dagens forekomst.

Vinterstid er havelle vanlig i ytterskjærgården, men antallene er mye lavere nå enn i tidligere tider. Heia, Hvaler 21. januar 2018. Foto: Per-Arne Johansen.

Bestanden er størst i Russland (Berndt & Skov 1997). I 2004 hekket trolig 690 000–750 000 par i Europa, med hele 670 000–700 000 par i nevnte Russland. Et nytt bestandsestimat fra 2021 sier 432 500–805 000 hekkepar i Europa, og bestanden er synkende (BirdLife International 2004, 2022). Hekkebestanden i Fastlands-Norge ble i 2004 estimert til 5000–10 000 par (BirdLife International 2004). Svalbardbestanden talte 500–1000 par både i 2004 og 2015 og anses som stabil (BirdLife International 2004, Shimmings & Øien 2015). Årets fugl-kartleggingen av havelle i 2015 ga et nytt estimat på hekkebestanden i Fastlands-Norge på 6500–13 500 par (Shimmings & Heggøy 2016).

Havelle er hovedsakelig trekkfugl, men de fleste trekker ikke langt sør. Hekkefugler nord i Skandinavia trekker trolig ut til norskekysten nord for polarsirkelen. Noen fugler fra Russland trekker også trolig hit (Bakken, Runde & Tjørve 2003). Store antall fugler trekker over land fra Kvitsjøen til Østersjøen (Berndt & Skov 1997), men disse er minkende i antall pga. lavere hekkebestand og klimaendringene, som fører til mindre is på nordkysten av Kolahalvøya og Kvitesjøen. Mindre sjøis fører til at fuglene overvintrer nærmere hekkeplass og dermed ikke behøver å trekke like langt for å finne åpent vann for næringssøk (Quillfeldt mfl. 2021).

Østersjøen er det viktigste området for haveller i Europa. Her overvintrer mesteparten av den vestrussiske og nordeuropeiske bestanden. På 1990-tallet overvintret over 4 000 000 fugler i Pommerbukta, ved Hoburgsbanken og i Rigabukta (Berndt & Skov 1997), men det nyeste estimatet er på ca. 1 486 000 individer og viser en nedgang på over 65 % (Quillfeldt mfl. 2021). Arten overvintrer også i andre deler av Europa sør til Nederland, men her i langt mindre antall. Den totale europeiske vinterbestanden ble i 2015 anslått til 2 100 000 fugler, hvorav Norge har 80 000–120 000 individer (BirdLife International 2024). Gjennom BirdLife Norge sitt VinterfuglAtlas-prosjekt, som pågikk i perioden 1994–2003, ble den norske vinterbestanden vurdert til mellom 40 000 og 60 000 individer (Strann 2006). Årets fugl-kartleggingen i 2015 fant adskillig færre fugler, men noe nytt vinterestimat ble ikke beregnet (Shimmings & Heggøy 2016).

Havella overvintrer i Norge langs hele kysten. I SørNorge finnes flest fugler fra Sørlandet til Trøndelag, og lenger nord er de største konsentrasjoner i Lofoten, Porsanger- og Varangerfjorden (Strann 2006b). I Oslofjorden og langs kysten av Østfold overvintrer en del haveller, men antallene her er på langt nær så store som langs andre deler av norskekysten.

Observasjoner/dagstall av 40 eller flere individer

I tusindvis omkring Torbjørnskjær, Hvaler 1/3 1888 (Collett 1893, Cumming & Hardeng 1995).

66 ind. Øyskjæra, Søsterøyene, Fredrikstad 23/4 1990 (Viker 1992a).

82 ind. Mellom Tangen, Kråkerøy og Søster, Fredrikstad 25/4 1990 (Viker 2004).

56 ind. Mellom Heia og Torbjørnskjær, Hvaler 27/1 1991 (Viker 2004).

65 ind. Mellom Vesterøy, Akerøya, Torbjørnskjær og Søsterøyene, Hvaler/Fredrikstad 6/11 1991 (Viker 2004).

60 ind. Mellom Akerøya, Torbjørnskjær og Tisler, Hvaler 9/12 1991 (Viker 2004).

40 ind. Akerøya, Hvaler 30/4 1992 (Frostad & Ludvigsen 1998).

40+ ind. Søndre Søster, Fredrikstad 27/4 1993 (Viker 2004).

50 ind. Akerøya, Hvaler 4/11 2001 (Jacobsen, Pettersen & Vedahl 2005).

40 ind. Heia, Hvaler 19/2 2011.

52 ind. Storeribba, Hvaler 4/4 2013 (Ranke & Rasmussen 2020).

73 ind. Ytre Hvaler nasjonalpark, Hvaler 10/5 2014 (Ranke & Rasmussen 2020).

65 ind. Heia, Hvaler 16/4 2017.

50 ind. Jeløy radio, Jeløy, Moss 17/5 2017.

99–124 ind. Ytre Hvaler nasjonalpark, Hvaler 21–23/4 2020.

Sommerfunn omfatter funn i perioden 15/6–31/7.

1 ind. (♀) Øra, Fredrikstad 18/6 1986 (Pettersen 1990).

1 ind. (♂) Knappholmene, Kurefjorden, Råde 25/6 1989 (Viker 1991a, Botnermyr 1993).

1 ind. (♂) Skipstadkilen, Søndre Asmaløy, Hvaler 3/7 1989 (Viker 1991a).

1 ind. Øra, Fredrikstad 16/7 1990 (Viker 1992a, Viker & Fredriksen 1995).

1 ind. (♀) Store Sletter, Råde 28/6 1991.

1 ind. Rosnesbukta, Kurefjorden, Rygge 16/7 1992 (Frostad 2012).

1 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde 9/7 2003 (Frostad 2012).

1 ind. (♂) Andre Bjørndalsdam, Fredrikstad 10–17/7 2011 (Ranke 2019).

2 ind. (♀♀) Øra, Fredrikstad 17/6–13/7 2017.

1 ind. (♂) Landfastbukta, Søndre Asmaløy, Hvaler 29/6 2020.

-Var ualm. talrig i vinteren 87–88. De opholdt sig fornemmelig udenfor skjärgården eller i havbåndet isär omkring de yderste skjär. Således såes de 1 marts i tusindvis omkring Thorbjörnskjär. Yderst sjelden vise de sig opigjennem elven - 21 febr. såes 5 stkr. på Gräsvikfloen-Thome 1888-

Fordeling av alle havellefunn i Østfold i årene 1865–2023 (n=1337).

Havelle, Heia, Hvaler 23. april 2020. På vårtrekk blir flest fugler registrert rundt månedsskiftet april–mai. Foto: Per-Arne Johansen.

SLANGEØRN Circaetus gallicus

Tilfeldig påtruffet

Slangeørn er en tilfeldig gjest i Østfold og det foreligger bare ett funn av en fugl som ble sett ved Sørby i Råde, nord for Skinnerflo 30/5 2010. Funnet er det femte i landet.

Også ellers i Norge er arten en meget sjelden gjest, med bare syv funn totalt per 2023. Norges første observasjon ble gjort 18/7 1988 ved Aursnes-Haddal i Møre og Romsdal (Jensen & Mjøs 1998). Deretter følger tre observasjoner i Vestfold i 1994, 2002 og 2004 før funnet i Østfold. Nærmest oss hekker slangeørn i Baltikum og Polen med beskjedne bestander.

Slangeørn er utbredt fra NordvestAfrika til Sørvest-Europa og videre fra Baltikum østover til Baikalsjøen og NordIran samt på det Indiske subkontinent og på Sundaøyene (del Hoyo, Elliot & Sargatal 1994). I Europa har arten en sørlig og østlig utbredelse (Iwanowsky, Onofre & Rocamora 1997). Den europeiske bestanden ble i 2004 anslått til 8400–13 000 par med flest i Frankrike og Spania, hhv. 2400–2900 og 2000–3000 par. Et nytt estimat for Europa fra 2021 angir 9600–15950 par og at bestanden er økende (BirdLife International 2004, 2022).

De europeiske fuglene er trekkfugler og overvintrer i Afrika sør for Sahara (Del Hoyo, Elliot & Sargatal 1994, Iwanowsky, Onofre & Rocamora 1997).

Alle funn 1 ind. Sørby, Råde 30/5 2010 (Gunther & Günther 2014, Olsen 2014, Ranke 2015).

Fordeling

Slangeørn, Sørby, Råde 30. mai 2010. Tegning: Hermod Karlsen.

STORSKRIKØRN Clanga clanga

Tilfeldig påtruffet

har sett denne arten direkte, men den er blitt registrert i fylket via data fra en ryggsekkmontert satellittsender. «Eidsberg 5. mai 2012». Tegning:

Storskrikørn er en av de siste tilføyelsene til listen over arter påvist i Østfold. Denne arten har opptrådt to ganger med samme individ i fylket, i hhv. 2012 og 2013. Det er imidlertid ingen som har sett fuglen under besøkene hos oss, og begge gangene er tilstedeværelsen kun registrert gjennom plott fra en satellittsender festet til fuglen (Ranke & Rasmussen 2020). Den aktuelle hannfuglen inngår i et estisk prosjekt og ble ringmerket i Vest-Estland 7/8 2008, der han fikk navnet Tõnn. Den tilbringer somrene i Skandinavia og vintrene i Spania (Myklebust 2013). I 2012, som 5K, fortsatte Tõnn fra Østfold nordover, og besøket i 2013, da som 6K, var i forbindelse med påfølgende sørtrekk. I 2012 ble Tõnn registrert i Østfold over tre datoer (3–5/5) og har sannsynligvis overnattet en gang mellom Halden og Rakkestad samt en natt ved Lekum i Eidsberg. I 2013 (7–9/8) vet vi at fuglen overnattet ved Høntorp i Trøgstad. I 2016 gikk Tõnn til hekking i Estland for første gang, men i desember 2020 forsvant signalene fra Tõnn, og man tror at han ble skutt i Spania.

Det foreligger bare sju funn av arten i Norge per 2023, Tõnn inkludert. Det første funnet ble gjort ved Kariel i Vadsø, Finnmark 13/6 2001 (Solbakken, Gullberg & Mjøs 2003) og det tredje ved Gullkronene, Tønsberg, Vestfold 5/6 2011. Tõnn ble første gang observert ved Røros i Sør-Trøndelag 6/6 2010 (Nyberg 2011) og har til og med 2013 i tillegg til Østfold og Sør-Trøndelag besøkt Hedmark, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Oppland, Akershus, Nordland og Troms. Tõnn har altså tilbrakt deler av fire somre i Norge. Etter de tre første funnene har det blitt gjort fire nye funn av arten i Norge, i Finnmark, Rogaland og Oppland. Nærmest oss hekker storskrikørn i små antall i Finland, Baltikum og Polen.

Arten hekker fra det østlige SentralEuropa videre østover til Ussuriland og Mandsjuria, og i tillegg finnes isolerte populasjoner i Nord-Iran og det nordlige Sentral-India (del Hoyo, Elliot & Sargatal 2004, Meyburg & Keller 1997). I Europa hekker storskrikørn svært sparsomt. Tall fra 2004 oppgir: Finland 0–1 par, Latvia

Forekomst (% av antall individer) gjennom året for storskrikørn for årene 2012–2023 (n=2 funn).

0–5 par, Polen 15 par og Estland 15–30 par, lenger øst hekker 150–200 par i Belarus, 0–2 par i Romania, 30–45 par i Ukraina og 600–800 par i Russland. Samlet ga dette en europeisk hekkebestand på 810–1100 par. Et nyere estimat for Europa fra 2021 angir 950–1250 par og at bestanden er i tilbakegang (BirdLife International 2004, 2022).

Storskrikørn er trekkfugl og overvintrer i Sør-Europa, Nordøst-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia (del Hoyo, Elliot & Sargatal 2004).

Flyverutene til storskrikørnen Tõnn i Østfold i årene 2012–2013, fra 'Eagle Club', https:// birdmap.5dvision.ee/EN/

Ingen

Hermod Karlsen.

NØTTEKRÅKE Nucifraga caryocatactes

nøddekraake, tykknebbet nøttekråke, u.a. macrorhynchos sibirnøttekråke, smalnebbet nøttekråke

Fåtallig hekkefugl, 15–25 par, fåtallig hele året

Forekomst (% av antall individer) gjennom året for nøttekråke for årene 1779–2023 (n=1366 registreringer).

Det er bare gjort to konkrete hekkefunn av arten i Østfold, hhv. i Sletner skog, Eidsberg og Nordre Svartetjern, Sarpsborg, begge i 2012. Det gjøres også flere observasjoner av par og syngende fugler i egnet biotop årlig. En må derfor anta at arten med stor sikkerhet hekker jevnlig i fylket, om enn i lite antall. Nøttekråka foretrekker bar- og blandingsskog, og siden den er næringsspesialist trenger den tilgang til hasselnøtter eller sembrafurufrø. I Østfold opptrer to underarter av nøttekråke; caryocatactes som hekker her, mens macrorhynchos kan opptre invasjonsartet hos oss om høsten. Sistnevnte hører egentlig hjemme i Sibir fra Ural og østover, og har da også fått navnet

Nøttekråke hamstrer mat som den gjemmer på mange plasser rundt i skogen. Slettner skog, Eidsberg 12. mars 2012. Foto: Bjørn Aksel Bjerke.

Fordeling av alle hekkefunn (sikker, sannsynlig og mulig reproduksjon) av nøttekråke i Østfold i årene 1977–2023 (n=14).

sibirnøttekråke. Nøttekråke er tidligst nevnt fra Østfold i 1779, da den angis fra Spydeberg (Wilse 1779). Deretter er den angitt som opptredende i stort antall ved Fredrikstad i 1839 og 1840 (Collett 1868b).

I Norge er nøttekråke, og da spesielt nominatunderarten, utbredt rundt Oslofjorden; på vestsiden fra Oslo og Akershus til Telemark. Spredte forekomster finnes dessuten i Innlandet, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Sibirnøttekråka hekker hovedsakelig fåtallig i Trøndelag og Nordland (Hogstad 1994f, Stokke mfl. 2021).

Nøttekråke er delt i åtte underarter som er utbredt fra Vest-Europa østover til Øst-Russland (del Hoyo, Elliot & Christie 2009). I Europa er arten utbredt fra den norske vestkysten og Øst-Frankrike østover til Ural, og mot sør går den til det

Fordeling av alle nøttekråkefunn i Østfold i årene 1779–2023 (n=1368 registreringer).

nordlige Balkan (Mattes & Sackl 1997). Den europeiske bestanden ble i 2004 estimert til 400 000–860 000 par med flest i Romania, 240 000–360 000 par. Et nytt bestandsanslag for Europa fra 2021 angir 298 000–610 000 par, og bestanden regnes som stabil (BirdLife International 2004, 2022). Den norske bestanden ble beregnet til 100–1000 par i 2004 og 800–2000 par i 2015 og anses å være i fremgang (BirdLife International 2004, Shimmings & Øien 2015).

Arten er hovedsakelig standfugl, men det er godt kjent at «sibirnøttekråka» ofte legger ut på lange vandringer når det blir mangel på mat (Del Hoyo, Elliot & Christie 2009). Fugler ringmerket i Norge er gjenfunnet i Sverige og Danmark, men også i Russland. Dette er trolig «sibirnøttekråker» merket i invasjonsår (Bakken,

Nøttekråke merket andre steder og kontrollert i Østfold (n=1).

Runde & Tjørve 2006). I tillegg til svenske fugler er nøttekråker merket i Finland og Russland kontrollert i Norge. I Østfold er én fugl kontrollert, og den ble merket som voksen (2K+) ved Randaberg, Rogaland 9/7 1986 og gjenfunnet på Torp i Fredrikstad 21/1 1993, 6 år, 6 måneder og 12 dager senere etter å ha forflyttet seg 307 km. Denne fuglen var minst 7 år gammel. Vinterutbredelsen for arten i Norge er større enn sommerutbredelsen, med funn også i Trøndelag og Nordland. Dette skyldes sikkert fugler fra Sibir, som ankommer om høsten og sprer seg over et større område, og hvor hovedtyngden blir borte igjen i løpet av våren (Andersen 2006b). Også i Østfold observeres arten jevnlig gjennom vinteren.

Observasjoner av 10 eller flere individer 10 ind. Agnalt, Tune 30/8 1887 (Larsen 1984, Cumming & Hardeng 1995).

12 ind. Søndre Jeløy, Moss 1/5 1980 (Thelin 1984).

15 ind. Os, Rakkestad 14/9 1980 (Løfall & Suther 1995).

20 ind. Lysakermoa, Eidsberg 10/9 1990. 11 ind. Kurefjorden, Rygge/Råde 26–27/8 1995 (Johansen & Viker 1999, Frostad 2012).

25 ind. Rubingen, Råde 30/8 1995.

10 ind. Rosnesbukta, Kurefjorden 14/9 1995 (Frostad 2012).

50 ind. Smedsberg, Degernes, Rakkestad 13/10 1995 (Frølandshagen 1997).

13 ind. Halden 8/8 1996 (Frostad & Viker 1999).

27 ind. Søndre Asmaløy, Hvaler 21/9 2002 (Johansen 2003).

Underarten sibirnøttekråke macrorhynchos har smalere nebb og mer hvitt i stjerten enn «vår» vanlige. Mysen, Eidsberg 31. oktober 2023. Foto: Per-Arne Johansen.

LÅVESVALE Hirundo rustica

ladesvale, huussvale, sulua

Vanlig hekkefugl, 2000–5000 par (-)

Låvesvale er nok sommertegnet framfor alle, og arten ankommer vanligvis fylket i siste halvdel av april. I løpet av september/oktober trekker de aller fleste sørover igjen. Arten hekker over hele fylket, som oftest inne i bygninger, og den mangler trolig bare

Forekomst (% av antall individer) gjennom året for låvesvale for årene 1743–2023 (n=15 128 registreringer).

i større sammenhengende skogsområder. Vanligvis hekker bare noen få par i hver låve, men det finnes unntak; de senere år har for eksempel 20–30 par hekket i den gamle låven på Thorsø herregård i Torsnes, Fredrikstad. Både på trekk og under næringssøk kan låvesvalene samle seg i ganske store flokker, spesielt i nærheten av våtmarker. Særlig under høsttrekket samler svalene seg i store flokker og overnatter i takrør og annen vegetasjon. Arten blir først omtalt i litteraturen fra 1700-tallet da den angis som forekommende i Fredrikstad og Rømskog i 1743 (Niemann & Daldorph 1743, Aalborg 1743), i Østfold i 1744 og 1745 (Cold 1744, Fleischer 1745) og i Spydeberg i 1779 (Wilse 1779).

I Norge er arten vanlig utbredt i kulturlandskap helt nord til Saltdalen i

Voksen låvesvale mater to ut fløyne unger. Kjennetjernet, Fredrikstad 14. juli 2021. Foto: Jørgen Gresvik Schei.

Nordland. Lenger nord blir arten sjeldnere, og nord for Troms er låvesvala sjelden som hekkefugl (Ålbu 1994b).

Arten har vid holarktisk utbredelse fra Vest-Europa og Nord-Afrika helt øst til Kamtsjatka ved Stillehavet og er delt i åtte underarter (del Hoyo, Elliot & Christie 2004). I Europa hekker arten de fleste steder unntatt i fjelltrakter i Nord-Skandinavia og på Island, hvor den bare forekommer sporadisk (Møller & Vansteenwegen 1997). Den europeiske bestanden ble i 2004 anslått til 16 000 000–36 000 000 par med flest i Russland, 2 500 000–7 000 000 par. Et nytt estimat for Europa fra 2021 angir 25 950 000–44 750 000 par, og bestanden anses å være avtagende tross et høyere tall i 2021 (BirdLife International 2004, 2022). Den norske bestanden ble beregnet til 40 000–50 000 par i 2004 og 30 000–50 000 par i 2015. Bestanden regnes som stabil (BirdLife International 2004, Shimmings & Øien 2015).

Låvesvale er hovedsakelig en langdistansetrekker (del Hoyo, Elliot & Christie 2004). De europeiske fuglene overvintrer sør for ekvator helt til Sør-Afrika. Det finnes flere gjenfunn av norske fugler herfra, bla. fra den vestlige Kapp-provinsen, den nordøstlige Transvaal-provinsen og den mer sentralt østlige Oranjefristaten (Bakken, Runde & Tjørve 2006). Også fra Østfold foreligger gjenfunn og kontroller fra Afrika: En ungfugl (1K) merket ved Kjennetjernet, Onsøy, Fredrikstad 6/9 1968 ble kontrollert i Kasongo, Maniema, Den demokratiske republikken Kongo ca. 25/1 1973, 7226 km fra merkeplassen og en voksen fugl (2K+) merket Gauteng, Kapprovinsen, Sør-Afrika 17/3 1990 ble funnet død nær Ørje, Marker 9/6 1992, 9592 km unna merkeplassen. I tillegg

i

Hekkeutbredelse låvesvale i Østfold 1970 til 1989. Norsk hekkefuglatlas.

finnes gjenfunn av fugler merket i Østfold i Sverige, Tyskland, Polen, Frankrike, Tsjekkia, Kroatia og Italia. Fuglen fra Kongo ble gjenfunnet etter 4 år, 4 måneder og 19 dager, og en voksen fugl (2K+) merket ved Bjølsund, Rygge 11/6 1996 ble kontrollert samme sted 14/6 2000 etter 4 år og 3 dager. Denne fuglen var minst 5 år på kontrolltidspunktet. Norgesrekorden innehas av en fugl på 8 år, 1 måned og 13 dager, mens Europas eldste, en fugl merket på Kanaløyene, ble kontrollert av en ringmerker etter 20 år og 2 måneder (Fransson mfl. 2023).

Ekstremumstider

1 ind. Akerøya, Hvaler 4/4 2009.

1 ind. Augeberghølen, Råde 24/11 2000 (Johansen 2001).

Fordeling av alle hekkefunn (sikker, sannsynlig og mulig reproduksjon) av låvesvale i Østfold i årene 1881–2023 (n=329).

Observasjoner av 750 eller flere individer

1000+ ind. Øra, Fredrikstad 19/8 1967.

2000+ ind. Øra, Fredrikstad 25/8 1970 (Bjørnstad 1986).

1000+ ind. Gjølsjøen, Marker 12–13/5 1977 (Viker & Hardeng 1992).

1000 ind. Akerøya, Hvaler 1/9 1990 (Viker 1992a, 1993).

1000 ind. Årvolltangen, Vansjø, Rygge 22/8 1993 (Viker 1995).

800+ ind. Øra, Fredrikstad 15/8 2002 (Viker 2006).

1000 ind. Øra, Fredrikstad 31/8 2011 (Ranke 2019).

750 ind. Sorgenfrigropa, Fredrikstad 7/5 2014.

1300 ind. Tisler, Hvaler 10/5 2014 (Ranke & Rasmussen 2020).

1000 ind. Sorgenfrigropa, Fredrikstad 22/8 2014 (Ranke & Rasmussen 2020).

6000 ind. Øra, Fredrikstad 24/8 2014 (Ranke & Rasmussen 2020).

750 ind. Øra, Fredrikstad 17/5 2017.

1200 ind. Landfasten, Søndre Asmaløy, Hvaler 11/5 2021.

og

(n=97). Utbredelse etter BirdLife International.

Utsnitt for Europa for låvesvaler merket i Østfold og kontrollert samme eller andre steder (n=97).

Låvesvale merket

Østfold

kontrollert samme eller andre steder

Låvesvale merket andre steder og kontrollert i Østfold (n=17). Utbredelse etter BirdLife International.

LØVSANGER Phylloscopus trochilus

jordbygger, Einar

Meget vanlig hekkefugl, 100 000–150 000 par

Løvsanger er den vanligste sangeren i fylket, og kanskje den vanligste fuglearten i Norge. Sorgenfrigropa, Fredrikstad 2. mai 2010. Foto: Tommy A. Andersen.

Løvsanger er antallsmessig trolig den vanligste fuglearten i Østfold og finnes nesten overalt. Den foretrekker løv- og blandingsskog, men finnes i en rekke biotoper over hele fylket. Arten nevnes først i litteraturen i 1868 da den karakteriseres som alminnelig på Hvaler, helt ut på Tisler i 1865, og i Østfold (Collett 1868a, b). Hovedvårtrekket for

arten tar til i slutten av april, og flest fugler registreres i midten av mai. På høsten har de fleste fuglene trukket bort i løpet av september.

I Norge har arten vid utbredelse fra øyer på kysten helt opp til vierbeltet på fjellet. Nasjonalt er arten en av de vanligste spurvefuglene (Hogstad 1994e).

Forekomst (% av antall individer) gjennom året for løvsanger for årene 1865–2023 (n=13 392 registreringer).

Arten er delt i tre underarter som er utbredt fra Vest-Europa til Øst-Sibir (del Hoyo, Elliot & Christie 2006). Også i Europa hører løvsanger til de vanligste artene i sitt utbredelsesområde, som strekker seg fra De britiske øyer til Ural og sørover til Pyreneene, Alpene og det nordlige Balkan. Arten mangler på Island (Hustings & Foppen 1997). Den europeiske bestanden ble i 2004 anslått til 56 000 000–100 000 000 par med flest i Russland, 25 000 000–40 000 000 par. Et nytt estimat for Europa fra 2021 angir

53 000 000–80 500 000 par og viser at arten er i tilbakegang (BirdLife International 2004, 2022). Den norske bestanden ble estimert til 2 000 000–10 000 000 par i 2004 og 4 500 000–11 000 000 par i 2015. Også her anses bestanden å være i tilbakegang (BirdLife International 2004, Shimmings & Øien 2015).

Løvsangeren er trekkfugl, og hele bestanden overvintrer i Afrika sør for Sahara (del Hoyo, Elliot & Christie 2006). Norske løvsangere er gjenfunnet gjennom hele Europa, og flere gjenfunn er også gjort i Afrika; det sørligste registrerte var i Den demokratiske republikken Kongo (Bakken, Runde & Tjørve 2006) inntil det ble fanget en løvsanger med sørafrikansk ring i Pasvik i 2023. Både fugler kontrollert i Østfold, og fugler ringmerket i Østfold og gjenfunnet i utlandet inkluderer funn i de fleste land i Vest-Europa. Fra Østfold foreligger kun ett afrikafunn: En fugl merket på Akerøya, Hvaler 7/5 1989 ble skutt ved Kenitra i Marokko 21/9 samme år etter å ha tilbakelagt 3038 km. En annen fugl merket Akerøya 23/5 1980 ble funnet om bord på en båt i Middelhavet 28/9 1982 og sluppet ved Gibraltar dagen etter; den hadde forflyttet seg 2808 km. Østover er en fugl merket på Akerøya 14/8 1988 funnet i Rybachy i den russiske enklaven Kaliningrad ved Østersjøen 16/9 samme år, 734 km unna merkestedet. Lengst unna er fugler fra Portugal og Italia kontrollert hos oss. Eldste fugl registrert i Østfold var en årsunge (1K) merket på Blixøya, Vansjø, Våler 16/7 2002 og kontrollert samme sted 20/7 2009 etter 7 år og 4 dager. Dette er den tredje eldste registrerte norske løvsangeren. Europarekorden innehas av en nederlandsk løvsanger som ble drept av katt etter 18 år og 8 måneder (Fransson mfl. 2023).

Ekstremumstider

1 ind. Rød, Onsøy 7/4 1974.

1 ind. Gansrød, Øra, Fredrikstad 7/4 2014 (Ranke & Rasmussen 2020).

1 ind. Pernestangen, Øra, Fredrikstad 1/11 1990.

Hekkeutbredelse løvsanger i Østfold 1970 til 1989. Norsk hekkefuglatlas.

Løvsanger merket i Østfold og kontrollert samme eller andre steder (n=190). Utbredelse etter BirdLife International.

Fordeling av alle hekkefunn (sikker, sannsynlig og mulig reproduksjon) av løvsanger i Østfold i årene 1896–2023 (n=3429).

Løvsanger merket andre steder og kontrollert i Østfold (n=41). Utbredelse etter BirdLife International.

Observasjoner av 500 eller flere individer

800 ind. Akerøya, Hvaler 18/5 1967.

700 ind. Akerøya, Hvaler 17/5 1972.

1000+ ind. Akerøya, Hvaler 29/5 1976 (Hanssen 1977).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 31/5 1976 (Hanssen 1977).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 1/6 1976 (Hanssen 1977).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 2/6 1976 (Hanssen 1977).

500 ind. Akerøya, Hvaler 18/5 1977 (Hanssen 1978).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 14/5 1978.

700+ ind. Akerøya, Hvaler 17/5 1978 (Botnermyr 1979).

1000+ ind. Akerøya, Hvaler 20/5 1978 (Botnermyr 1979).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 21/5 1978.

500 ind. Akerøya, Hvaler 19/5 1980 (Bosy 1981).

600+ ind. Akerøya, Hvaler 19/5 1981 (Bosy 1983).

500+ ind. Søndre Jeløy, Moss 22/5 1982 (Thelin 1984).

500 ind. Søndre Jeløy, Moss 7/5 1983 (Thelin 1984).

500+ ind. Akerøya, Hvaler 7/5 1988 (Engebretsen 1991).

500 ind. Akerøya, Hvaler 19/5 2003 (Vedahl 2010a).

600 ind. Akerøya, Hvaler 6/5 2004 (Jakobsen 2010a).

500 ind. Akerøya, Hvaler 21/5 2004 (Jakobsen 2010a).

600 ind. Akerøya, Hvaler 15/5 2010 (Frostad, Jakobsen & Vedahl 2018).

Løvsanger, Rømskog 26. mai 2020. Foto: Bjørn Aksel Bjerke.