NATT&DAG, Oslo, sommer/Øya-bilag 2019 by NATT&DAG

SOMMEREN 2019

ØYA-SPESIAL! MOYKA BENDIK HK DEATHCRUSH TRIKS OG TIPS ØYA-BINGO

PROBLEMER INNAD I

PODCAST-VENSTRE FOUCAULT PÅ

LSD

INTERRAIL GJENNOM

DET AUTORITÆRE EUROPA FUCK RAVESENTIMENTALITETEN

6&1

MØTER SIRI HUSTVEDT

2 62

04 08 10 12

Tidens ånd og overhørt Den beste musikken akkurat NÅ! Øy(a)-quiz Hvorfor krangler og krangler og … krangler. Hvorfor det? SPONSET IN NHOLD

15-43 ØYA-spesial

1 & 6 MØTER SIRI HUSTVEDT

44 48 50 52 54 56 58 60 62

En lite miljøvennlig interrailtur gjennom Øst-Europa Bop er en glemt, men toneangivende hiphop-sjanger Ketsjup og Sennep anmelder pizza bakt av en robot Michael Foucault tok LSD i ørkenen og her er bevisene Hanna Stoltenbergs første bok er imponerende god Lauren Elkin skriver om å gå Redaksjonen anbefaler Rave er ikke en museumsgjenstand Smil & Gift møter Siri Hustvedt

TRIST PIKE OG DEATHCRUSH DRO PÅ SKYBAR

COVERFOTO KRISTINE WATHNE

ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

22 SPONSET INNHOLD

15-43 ØYAFESTIVALEN S.

Hvem sier nazisme må være dystert? FOTO: SVEINUNG HAALAND

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no

ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no

ILLUSTRASJONER Ane Barstad Solvang Ruth Emilie Rustad Martinsen

REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no

SKRIBENTER Andreas Dahl Eirik Kjøs Usterud Ida Messel Ludvig Furu Yngve Sikko Hannah Bull Thorvik Marco Reinertsen Ida Wammer Svein Strømmen Ruth Emilie Rustad Martinsen Torgeir Holljen Thon Jon Olsen Kaja Kirsebom

FOTO Kristine Wathne Rumi Baumann Ludvig Furu Torgeir Holljen Thon Marco Reinertsen Sveinung Haaland

MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no LITTERATURANSVARLIG Torgeir Holljen Thon thon@nd.no

DAGLIG LEDER Christian Rasmussen christian@nd.no KEY ACCOUNT MANAGER Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no

NATT&DAG EVENT event@nd.no ADMINISTRASJON okonomi@nd.no UTGIVER NATT&DAG AS TRYKK Amedia Trykk AS LESERTALL 110 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

INTERR

AIL GJE NNOM

ØSTBLO

KKEN

Vi gleder oss til å se deg på årets Øyafestival! Miljøfokus er stort hos festivalen og hos oss. Vann er også viktig på festival. Derfor har vi laget en egen DNB Spare kopp til erstatning for plast og papp. Du får den ved å vise at du bruker DNB Spare-appen. Fyll den opp med vann eller kaffe på vår del av festivalområdet. Du finner oss midt i Tøyenparken.

Få Spare-koppen og gratis påfyll av kaffe

SMÅSTOFF

’’

TIDENS ÅND

PORTRAIT MODE We get it: du har en mobil med to eller flere kameraer som har vunnet både forbrukertester og hjertet ditt på rekordtid (vel, nesten: på andreplass etter stefaren din på ungdomsskolen tok deg med på TGI Friday’s for første gang), men å bruke det sekundære kameraet til å blurre ut bakgrunnen på portrettbildene dine ser utrolig corny ut. Det ser ut som bildet er tatt i en japansk kawaii-fotoboks, spesielt hvis du i tillegg har brukt smooth-effekten på en Android-telefon. Det er liksom ikke så mye mer å si om det, det ser bare helt jævlig ut. For din egen del, slutt.

BRAND TWITTER ER CANCELED Vår generasjons største nyliberalistiske mareritt (kanskje rett etter DNBs nyhetsartikkel (ja, fri presse er dødt, get over it) om at Voe ikke er vegetarianer selv om hun prøver å spise mindre kjøtt) startet på Tumblr i 2013, da dineren Denny’s skapte seg et relatable tenåringspersona med å svare brukere direkte med memes. Burgerrestauranter som Wendy’s og Burger King ansatte deretter meget online generasjon Z-kommunikasjonsrådgivere som begynte å bruke kontoene som om det var deres egne weird twitter-kontoer. Folk ELSKET den vennskapelige reply-drittslengingen mellom gigantkonsernene, til det punktet at de beint fram donerte penger til Wendy’s under deres Reddit AMA i 2017. Har noen selskaper klart å trenge seg såpass dypt ned i forbrukerens underbevissthet før? Er det dette David Foster Wallace drepte seg selv for å unngå å oppleve? Nå ser det heldigvis ut som at folk holder på å våkne fra psykosen, etter trådene mellom selskapene har blitt mer og mer forutsigbare, til punktet der de virker iscenesatt og trigger en «how do you do, fellow kids»-cringe. Eller opererer Burger King bare på et selvbevissthetsnivå over oss? Er NATT&DAG akterut-ironisert av en jævla burgerkjede? Blade Runner spådde svære hologram-reklamer, men så er det slik verdens mest vellykkede markedsføringsprosjekt ser ut: Burger King som kaller Rick & Morty «the worst anime of all time» i en tråd der Elon Musk kaller Steak-ummm «NIBBA».

EL-SCOOTER-HUMOR Jeg så en dame i burka på el-scooter her om dagen! Og et par som stod og klina på el-scooter! Og en kjent politiker på el-scooter! Min svært onde stemor på el-scooter! En tjukk, italiensk kokk med bart som kastet pizzadeig opp og ned mens han kjørte el-scooter! HAHAHA. IKKE MORSOMT LENGER.

KONFORM PASTELL Enten om det er reklame for mobilabonnement, en holdningskampanje, Sigrid-photoshoot eller en musikkvideo for et provoserende middelmådig indieband som synger på norsk: den pene, positive modellen med klær fra Weekday befinner seg ALLTID foran en pastellfarget bakgrunn, i en pinnestol fra loppis med monstera-plante ved siden av seg. Vi er som kjent den første generasjonen unge som er mer konservative enn foreldregenerasjonen (som kanskje først og fremst kommer til uttrykk på Youtube der høyrepropagandister kamuflert som «classic liberals» håver inn views), men

herregud, så tilstedeværende tidsånden er i nettinnholdets avrundede estetiske kanter. Små og hippe markedsføringsbyråer har frihet til å gjøre hva de vil, men de har valgt å adoptere den platte, innenfor-Ring-3-aktige influencer-estetikken, istedenfor å, for eksempel, sette en naken, gapende dame på huk der en mann stikker et pizzastykke inn i munnen hennes for å reklamere for Dolly Dimple’s. (Se N&D fra 1998-ish, alt ligger snart på Nasjonalbibliotekets nettsider).

COVERBAND-FESTIVALER I 2019 er festivalgjengere først og fremst gubber, deretter streetfood-interesserte, og deretter musikkinteresserte. De betaler for festivalpasset sitt primært for å føle at de henger med i tiden. Skal ikke dø helt ennå. Hvorfor ikke bare slutte å lyve til deg selv, kaste forfengeligheten på dynga, se døden i hvitøyet og dra på en festival der du får hørt musikken du egentlig bryr deg om? Britene går nemlig mer og mer på festivaler med headlinere som Antarctic Monkeys, Kins of Leon, Guns2Roses, Fu Fighters og Really Hot Chilli Pepper’s. Etter det vi har hørt har coverband for tiden et ganske stigmatiserende harrystempel, men hvem vet hva som vil skje om noen tiår når det faktisk ikke er mulig å se noen fra 60-tallet spille live lenger. Kommer hologram-konserter til å bli stuerent? Hvis Yes fortsetter å spille live etter alle originalmedlemmene har dødd (som de faktisk har hatt tanker om å gjøre), vil det fortsatt være Yes? Og er ikke klassiske orkestre egentlig bare coverband med alt for høy utdanning? Hva ER autentisitet?? Vi fulgte ikke godt nok med i ex.philtimene til at vi kan svare på dette, men hvis du absolutt liker å se band som Airbourne, Wolfmother eller Greta Van Fleet synes vi du heller bare kan dra på coverband-festival.

FLYSKAM PÅ INSTA-STORY Flyskam på norsk er ikke å slutte å fly, det er å slutte å poste oppdateringer fra flyreisen på sosiale medier. Etter en kjapp anekdotisk undersøkelse via vår kinesisk-overvåkede Huawei-telefon ser vi at minst like mange som i fjor unner seg en aldri så liten voyage ned til kontinentet for å drikke Leffe-øl og prute på ironisk syden-merch samtidig som både joggesko, Birkenstock-sandaler, Instakontoer og nære relasjoner av det skrantende slaget får kjørt seg. Det som derimot har forandret seg siden i fjor er storyene. Der det i fjor ville ha vært både Upper Crust-jokes, fredfull fly-vinge over skylandsskap og sinte bagasjebånd-betraktninger (nordmenn er bare sååå fæle fordi de står innenfor den gule streken som markerer høvelig avstand ass!) er det i år … ingenting! ¯\_(ツ)_/¯

BLÅ INSTAGRAM Den siste måneden har Instagram blitt farget blå i solidaritet med protestene i Sudan. Fargen ble valgt til ære for demonstranten Mohamed Mattar (@ Mattar77) som i begynnelsen av juni ble skutt av regjeringsstyrkene og som selv hadde blått profilbilde. «Give Sudan the same energy that y’all gave that empty building in Paris», sier et mye delt bilde. Vi i NATT&DAG lolla av reaksjonene på

... fortsettelse side 6

THE GREEN RIDER

www.thegreenrider.no

Reduce fossil fuels. Serve less meat. Avoid single-use plastics. Use low emission transport. Limit and recycle waste.

Sigrid

Unge Ferrari

Sammen med Fortum stiller vi miljøkrav til festivalene vi besøker slik at flere gjør som Øya og slår et slag for en renere verden. Hjelp oss å fortelle flere artister om the green rider.

www.thegreenrider.no

SMÅSTOFF ... fortsettelse fra side 5 brannen i Notre Dame, vi. At militæret i Sudan tviholder på makten og massakrerer demonstranter ler vi ikke av. Så … what to do? De blå profilbildene endrer i alle fall ingenting, i flere tilfeller har de bare gjort ting verre: mange har benyttet hypen til å samle inn penger til falske hjelpetiltak, mens andre tilsynelatende woke kontoer snakker essensialistisk om folkegrupper i Sudan, der noen folk er legitime bosettere og andre ikke (@mister_imhotep) – med linjer som trekkes tilbake til oldtidens Egypt. Det blir det sikkert fred av! Om ikke annet viser dette at situasjonen er kaotisk og at det er lite vi som enkeltmennesker i vesten kan gjøre. Bortsett fra å øke bevisstheten, da – og samtidig vise til andre (som heller ikke kan gjøre noe!) at man bryr seg om Sudan selv om ikke VG skriver så mye om det. Men nei: du er verken dum eller ond hvis du har byttet til blått profilbilde, sannsynligvis er du et bedre menneske enn oss. Likevel er profilbildene først og fremst små blå påminnere om hvor lite man faktisk kan gjøre – og hvor tømt for innhold og utelukkende symbolsk både motstands- og solidaritetsbegrepet er i dagens samfunn. I Sudan derimot er motstanden alt annet enn symbolsk.

FORVEKSLE TING FRA UTI VÅR HAGE MED VIRKELIGHETEN Da vi i redaksjonen hørte at en viss enorm personlighet har en kjæreste som går flere meter bak vedkommende, lurte vi på om ikke det var sånn det er for muslimer også. Eller er det bare i begravelser at kvinner må gå bak menn? Hvordan var det igjen? Så innså vi at denne «informasjonen» var hentet fra en sketsj Uti Vår hage, og selv om programmet er bra (vi tør ikke å se det på nytt i tilfelle det ikke var så bra som vi husker) er det ikke et godt sted å basere vår kunnskap om Islam på. Eller? Nå som vi er klar over tenkefeilen vår tør vi ikke lenger å påstå noe som har med nordlendinger, parykker, muslimer eller andre Ut i vår hage-relaterte ting i samtale med andre.

9 Å SE UT SOM EN TERRORIST Mange sikher har på grunn av sin turban opplevd å bli oppfattet som islamske terrorister. Dette førte indirekte til

OVERHØRT turban-dager, hvor man selv kan prøve å gå med turban selv om man ikke er sikh. Dette er en god start, men om blonde nordmenn også skal kunne føle på hvordan det er å mistenkeliggjøres bør man kanskje kjøpe disse terroristklærne. Det er jo egentlig bare rett og rimelig da høyreekstreme står for en svært høy andel gjennomførte terrorangrep. Stock is limited. Grab yours now!

SPOTIFY-ALGORITMER Her om dagen la en haug med norske rappere ut fornøyde Insta-stories etter at de hadde blitt lagt til i Spotifys «Shisha lounge»-spilleliste med over en halv million følgere (noe de var påpasselige med å understreke med tegnefunksjonen). Hva er greia med Drake, Lil Tjay, Doni Mula og Vin & Rap i samme liste, tenkte vi, og kastet ballen ut på twitter. Redaksjonens indiegutt-venn Jimi Somewhere var raskt ute med svar: spillelisten er personlig tilpasset, i likhet med en rekke andre av de store listene, uten at det står opplyst. Altså er det bare en håndfull norske brukere som fikk de norske rapperne i sin «Shisha lounge»-liste. Aj aj aj! Første tanke var at det er kjipt for artistene det gjelder, den andre at dette er kjipt for oss alle. For var ikke de Spotify-kuraterte spillelistene det siste vi hadde til felles? Hva slags samfunn blir det når Shisha lounge-lista di og naboen sin er helt forskjellige? Vi er alene med algoritmene nå. Den gode nyheten er at folk visstnok strømmer mer i de personlig tilpassede listene, men det er en mager trøst når demokratiet bryter sammen og samfunnet kastes ut i borgerkrig. Og hva skal man liksom høre på når man røyker vannpipe med naboen nå?

Boblere: Få sexmeldingene sine lest opp høyt i en rettsak, mindfull drikking, katolisismen er tilbake, hacktivisme = branding, do-rag, woke kapitalisme, barn som vaper, sexsymbolet er dødt, sexsymbolet er outsourcet, animus, idrettstermer infiltrerer dagligtalen, twitter-tråder har blitt den nye kronikken, D2 er canceled, NATT&DAGs valgomat, togferie, Brennpunkt-grisen, karaoke-eksplosjon.

HINSIDES LYSTPRINSIPPET! En fransk-marokkansk Goncourt-vinnende forfatter fornektet seg ikke på Norgesbesøk, og danset tungetango med blant andre (merk flertall!) en av fjorårets Årets Bestenominerte forfattere.

VENNLIGST DEMP DEM 2! Et «Tom Hardy i rollen som Charles Bronson»-liknende tannhjul i musikkbransjemaskineriet ler VELDIG HØYT UTE BLANT FOLK.

Det som skjer i grendehus forblir kanskje i grendehus, men det som skjer på litteraturfestivalen i Lillehammer sprer seg fortere enn gonoré på Westerdals (og ja, det du nettopp var vitne til var en meta-overhørt!). Og nå står det i din favoritt-gratisavis.

KULTURELL KAPITAL En flamboyant businessmann, kunstsamler og sjefseksentriker ble nylig observert mutters alene på visningen av Rutete Ninja på Gimle Kino. Filmen: terningkast 1. Vissheten om at han satt et sted i samme rom, humret i skjerfet og kanskje sa ting som «kostelig»: terningkast 6.

ja, nevnte vi at hun på et tidspunkt skal Og ha sagt: I don’t want to be respected, i want to be fucked! Respekt! HINSIDES PRINSIPPENE! Det er vel ingen fare for at en tidligere p3programleder, antologi-debutant og third culture kid kommer til å plukke opp denne avisa, og dermed oppdage at vi røper at han har en nokså fordums holdning til HOMOFILI! Prove us we’re wrong!

HINSIDES PRINSIPPENE 2! Mens 350.000 mennesker hadde samlet seg i Oslo sentrum for å markere støtte, øke synlighet, bygge samfunn og feire mangfold, familieformer, kjærlighet etc. – så satt familieministeren trygt plassert i en klappstol i det sørøstlige Oslo. Vi kondolerer.

DIG A LITTLE DEEPER! Siden vi knapt nok har råd til blekket i denne blekka, så var det intet mindre enn meget skuffende når ikke engang en rik avis for de rike ikke klarte å få fram hele sannheten om jaktvanene til grunnleggeren av en viss ekstra, ekstra stor sportsbutikk. Jada, jada, så jakter han på antiloper og løver, og det er forkastelig og alt det der. Men dyrene er jo i det minste lovlig skutt! Eller …? Ifølge internett er det 400 hvite tigre igjen i HELE verden, og er dermed å anse som ekstremt utrydningstruet. Et mer nøyaktig tall vil kanskje være 399, for én av dem ligger foran peisen til gründeren i leiligheten hans på Blommenholm! Død, i likhet med alle de andre utrydningstruede dyrene som også befinner seg i leiligheten. Blekket koster, så vi ramser ikke opp alle, men vi vil anbefale DN (ja, DN) å sjekke opp i det. Og når de først er i gang kan de jo sjekke ut forbindelsene til gründeren? Kanskje er det noen andre i sportsbutikkens ledergruppe som har en egen ranch i Tanzania hvor det bl.a. skytes løver? Det kan jo for eksempel tenkes at de drar nedover på guttatur for å diskutere forretninger, jazze og … skyte bavianer fra helikopter! Ja … vi kunne gitt oss nå, men vi er så jævlig godt i gang: Det har kommet oss for øre at dersom de ikke lykkes med å få leverandører med på de, til tider sinnssyke, kravene de setter, så kan de finne på å knipse femkroninger på dem og si ting som «så mye er du verdt!». Herlig unorskt!

CLOWNPRINCESS Og som om ikke det ikke finnes nok grunner til å frata en VISS prinsesse prinsessetittelen: her forleden ble vi oppmerksomme på en video som ligger åpent tilgjengelig på nett. Den viser prinsessen som ler og smiler (ingenting galt i det, vel?) på sportsbutikken, og det er kort og godt en reklame for padleutstyr. Men … det står ikke opplyst noen steder at prinsessen er bestevenninne med kona til gründeren av sportsbutikken. Pleier man ikke å være åpen om sånt? Har vi misforstått ALT? Eller er det noen som snart kommer til å trenge en robåt og et par årer? =) Eventuelt en helt super, oppblåsbar Stand Up Paddle m/årer og pumpe til 5999? Får den vel sponsa? =)

VENNLIGST DEMP DEM! Det er visstnok en lav slam-poet og spoken word-artist som står bak det som har utviklet seg til å bli «Oslos offisielle slagord». Vi er selvfølgelig programforpliktet til å ikke sitere det her, men vi kan si såpass at det ikke dreier seg om slagordet til den nå pensjonerte studentavis-redaktøren (som vi faktisk får bot for å nevne), men det som har manifestert seg på en av husveggene øverst i markveien – og i de tusen hjem. *spyr*

DEN NYE PEDALKAMERATEN Denne dagen måtte komme: Alejandro Fuentes sykler Foodora i Kristiansand. Om fem år sykler Astrid S Foodora i Berkåk (og det er jo egentlig bare fint å tenke på). SLURP! En mannsdominert restaurantgruppe, som vi egentlig skal være LIIIIIIITT forsiktige med å nevne fordi de har annonser i nettopp denne avisa, arrangerte angivelig et julebord som bar preg av at noen hadde vært grådige i testosteron-buffeten. Bordene var dekket av pornoblader og menyen bestod av, ja, du gjettet riktig: Østers – det ultimate afrodisiakum. Spørs om det egentlig var nødvendig. SLURP! En mannsdominert restaurantgruppe, som vi egentlig skal være LIIIIIIITT forsiktige med å nevne fordi de har annonser i nettopp denne avisa, arrangerte angivelig et julebord som bar preg av at noen hadde vært grådige i testosteron-buffeten. Bordene var dekket av pornoblader og menyen bestod av, ja, du gjettet riktig: Østers – det ultimate afrodisiakum. Spørs om det egentlig var nødvendig. ASLAT NORE (OBS! DENNE VAR FOR ÅPENBAR, OG DET ER TATT VIDERE TIL VÅR AVDELING FOR ALTFOR ÅPENBARE OVERHØRTER) En skikkelse i norsk offentlighet med hus i Marseille knyter ikke skoene sine – noe som enten er toppen av latskap eller toppen av arroganse. Vi krysser fingrene og knyter skoene for førstnevnte, for det er rett og slett ikke lov å være så arrogant når man er Norges dårligste krimforfatter (ikke han som starter alle bøkene sine med en vanndråpes reise, men han andre). TENKER FEIL Det sosiale hierarkiet er nådeløst, og infiltrerer selv de mest ikoniske duoer. Obama og Biden, Harry Potter og Ron, Tissen og Rumpa, Lilo og Stitch … Den ene er underordnet den andre, og (vi kan ta feil, men) medlemmene har forsonet seg med det. Denne sosiale strukturen har også gjort seg gjeldende for en mer lokal rap-gruppe; mens den ene får sole seg i glansen av begges suksess, har et vellykket soloprosjekt gående og drar til USA med kompiser som pisser ned dørene på jenter som avviser dem – så kan den andre lene seg tilbake i ro og mak, blomstre i fred, sitte på Reddit, adoptere et ikke helt ufarlig tankegods og begynne å lure på … hva som egentlig er så galt med meningene til Jordan Peterson? ET VELSIGNET BARN! En kjent forfatter og kulturavkom ble observert utenfor kapitalismens høyborg med en gedigen pose fra et high end-merke. Vi vet ikke om det dreier seg om et forbruk som går ut over det som er strengt nødvendig, eller om hun bare ville pynte seg litt ekstra for forfatteren hun skulle samtale med noen timer seinere. Vi dåsemiklene i NATT&DAG ble selvfølgelig henvist til trappene, såpass langt unna de skrå bredder at det var umulig å se om den sorte, ettersittende drakten stammet fra samme motehus som posen. Men den så Dyrebar ut på avstand =) APROPOS PENGEBRUK! Norges eldste, rikeste og mest nygifte mann kaster ikke akkurat millioner inn i dagligvarekjedene, men begrenser seg til produkter fra lavprisserien First Price. Det er selvfølgelig umulig (for oss) å vite om det skyldes grufulle minner fra okkupasjonen, at han er usedvanlig småskåren eller om rett og slett er dement. Vi tipper at det er en god blanding, og at de ulike faktorene er

... fortsettelse på side 8.

Internasjonal samtidskunst i Oslo For utstillingsprogram se afmuseet.no @astrupfearnley

Juliana Huxtable (US) Francis Bacon (UK) Helen Marten (UK) Anselm Kiefer (DE) Frank Benson (US) Katja Novitskova (EE) Olav Christopher Jenssen (NO) Ida Ekblad (NO) Wolfgang Tillmans (DE) Tschabalala Self (US) David Hockney (UK) Alex Israel (US) Josh Kline (US) Korakrit Arunanondchai (TH) Jeff Koons (US) Damien Hirst (UK) ++

Under 25 år? Med U25-medlemskap får du fri entré i ett helt år for kun kr 175! SPONSET INNHOLD

SMÅSTOFF

BEST AKKURAT NÅ Dette har vi hørt på den siste måneden.

BENDIK BAKSAAS / MARIA BRINCH - INYA LAKE V Dødsdigg ambient, levert av vinneren av Osloprisen 2018 i kategorien Årets beste musikk, Bendik Baksaas, og kunstneren Maria Brinch. Albumet er laget for å akkompagnere en utstilling av … digitalprintede tepper! Vi prøvde å skjønne hva den handler om ved å lese infoteksten på Kunstnernes Hus Dot No, men vi skjønner selvfølgelig ikke en dritt. Du får dra og se selv! Den vises til 28. juli.

Ē - IF YOU ASKED Ē er det nye post-punk-prosjektet til Chiara Cavallari fra FOAMMM, Ingvild Nærum og Sigrun Sæbø Åland. Rart navn tenker du kanskje, bare én bokstav? Klarte de ikke finne på flere? Hehe. E-en er i følge bandet selv en feminin bokstav. Vi regner med at det symbolske glasstaket i bandnavnet er stumt, og at man uttaler det som en vanlig E. «If You Asked» er en ulmende og dyster låt med klare assosiasjoner til Sonic Youths «Protect Me You». Garantert å tilfredsstille ditt evige Joy Division-savn, og vel så det. Låta er forøvrig en del av en EP (ĒP), som vi høflig foreslår du hører hele veien gjennom. Bandet er praktisk talt UMULIG å søke opp på Spotify, så det er nok lettest om du finner den fram via spillelista vår. Så kan du jo følge den i samme slengen.

EINÁR – FÖRSTA KLASS Sveriges største rapper, målt etter antall streams, heter – hold dere fast – Nils Kurt Erik Einar Grönberg (!). 16-åringen var fortsatt bare 15 da han i fjor fikk et gjennombrudd med «Duckar Popo» som klatret til 45. plass på den svenske hitlisten. Hittil i 2019 har det blitt to førsteplasser, én andreplass og nå har det jaggu blitt et album og. «Första Klass» er en sentimental kjærlighetslåt, smidd over franske Dadjus «Reine» fra 2017. Egentlig er det en litt rar åpningslåt på et rapalbum, men det er vel bare å konstatere at det er bestanddelene og ikke helheten som er i fokus hos Einár, og godt er det. Hadde det motsatte vært tilfelle ville det vært fremstått alt for plateselskap-kuratert, alt for gjennomtenkt, for lite tenåringsaktig. Det blir det tidsnok.

ISAH - BLACKBERRY Karpe-protégé, Dutty Dior-kompis og stavangersk nasjonalskatt. Isah er ute med sitt første prosjekt, EP-en sukkerspinn og hodepine (del 1). Den beste låten på utgivelsen, Pluto-produserte «blackberry», føles som et eneste langt refreng. Låten har masse driv, ikke så ulikt singelen «Hallo» med Dutty Dior. Produksjonen plinger og plonger opp og ned mens Isah vekselvis rapper i korte bursts og drar på tonene, som en norsk Lil Baby.

POLO G – POP OUT AGAIN (FEAT. LIL BABY & GUNNA) Chicago-rapperen Polo G har gitt ut album og oppskriftsmessig nok bruser det over av tragisk drill-melankoli. «Pop Out Again» kommer helt på slutten som en litt for mektig dessert man egentlig ikke har plass til, men som man ikke klarer å takke nei til. Hans beste låt fra før er singelen «Pop Out» med Lil Tjay. Med Lil Baby og Gunna på gjestevers blir en uimotståelig låt enda mer uimotståelig. Lil Baby høres ut som om han snakker baklengs, refrenget er like fint som på originalen og Gunna er … Gunna er Gunna :)

OVERHØRT ... fortsettelse fra side 6. gjensidig selvforsterkende! Mohaha. trappene, såpass langt unna de skrå bredder at det var umulig å se om den sorte, ettersittende drakten stammet fra samme motehus som posen. Men den så Dyrebar ut på avstand =) RESPEKTER UKESLUTT Da radioprogrammet som pleier å stå på når faren din lager en kjedelig hverdagsmiddag selv om det er fredag inviterte en MGP- og fotballinteressert journalist til en samtale om kvinnefotball, nektet de å ikke vinkle samtalen på noe annet enn Martin Ødegaard. Journalisten takket derfor nei, og ble erstattet en annen som syntes det var greit å la være å prate om kvinnefotball i en samtale om kvinnefotball. Det var kanskje bare dårlig timing, denne gangen også.

Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. KLAR for arbeidslivet. KLAR for KLAR for arbeidslivet. arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere Les merpå omsamfunnsviterne.no/student hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Les mer om hvordan vi KLAR gjør dintilstudiehverdag Meld deg Kodeord 2012 enklere påinn: samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

- Ø yafe sti vale n 2 0 1 9 -

’’

QUIZ! Vår hus-quizmaster ble instruert til å lage en Øyafestival-quiz, men ettersom han kun kommuniserer via vardebrenning og aldri tidligere har hørt på musikk oppfattet han det slik at han skulle lage en quiz om øyer. Vi beklager!

SENTRALEN MAT

QUIZMASTER: ANDREAS DAHL KRITIKK: DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM: @HUMMERSKUM

To av følgende fire flagg tilhører ekte øystater/øyterritorier, to har jeg laget selv. Hvilke to er ekte? 4

2 1

2 3 4 5

CRAFT RAMEN FROM THE NORTH

6 7 8

Øyafestivalen 2019 Hitchhiker er tilbake med koreansk BBQ-bowl med agurksalat, kimchi, sesamcrunch og valg mellom BBQ-okse høyrygg eller grillede BBQ-rotgrønnsaker.

9 10

To av følgende fire øyer/øygrupper er ekte, to har jeg funnet på. Hvilke to er de ekte? Woke-atollene, Kaffeklubbøya, Fotballøya, Skuffelsesøyene

Syng neste linje: Aruba, Jamaica, oh I want to take ya …?

Nevn fire Kanariøyer!

Øygruppen er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet, innbyggerne er etterkommere av mytteriet på båten Bounty, øygruppen ble rammet av en rekke sex-skandaler på begynnelsen av 2000-tallet, og det finnes angivelig kun en telefon der. Hva heter øygruppen?

På hvilken øy bodde King Kong før han ble deportert?

Bouvetøya har få folk, men mange dyr. Spørsmålet lyder: Bor det flest sel eller flest pingviner på øya?

Nå brukes den til å røyke hasj, men hva ble Langøyene brukt til tidligere?

Hvilket selvstyrende øy-område slo Hellas to ganger i kvalifiseringen til fotball-EM i 2016? Før den første kampen skilte det 169 plasser mellom de to lagene på FIFA-rankingen.

Til slutt: Hvilken kul 80-talls-forrett får du hvis du blander Thousand Island-dressing med et lite sjødyr og noen andre greier?

POENGSCORE 9½ - 10p 6 - 9p 2 - 5p ½ - 1p

Du tildeles herved Kunnskapens Løvetannkrans™, kun til bruk på Øyafestivalen. Er det en jukselapp jeg øyner i totebagen din? Jeg har gitt beskjed til Øyafestivalen om at du IKKE får lov til å kjøpe øl. Du er allerede dum nok. Vi anbefaler at du deporteres til Bouvetøya.

Hele Oslos nabolagrestaurant 1. Nr. 1 (Kokosøyene) og nr. 4 (Guam) er ekte (Nr. 2 er en tenkt kommunistisk øystat, nr. 3 er flagget for intet-kjønnethet + en ananas oppå). 1p 2. Kaffeklubbøya & Skuffelsesøyene. 1p 3. … Bermuda, Bahama, come on pretty mama (Beach Boys - Kokomo). 1p 4. Tenerife, Gran Canaria, Lanzarote, La Palma, La Gomera, Fuerteventura og/eller Hierro. 1p 5. Pitcairnøyene. 1p 6. Hodeskalleøya/Skull Island. 1p 7. Ca. 65.000 sel, ca 5000 pingviner, men sist de gadd å telle var i 1997 så ting kan ha forandret seg. 1p for sel, ½p for pingviner. 8. Søppeldeponi. 1p 9. Færøyene. 1p 10. Rekecocktail. 1p SVAR

EXIT! Alle med inngangsbillett til ØYA får gratis inngang på Munchmuseet 5.-18. august

SAMFUNN

Mens høyresiden er opptatt av å ha makt krangler internett-venstre om hvem av dem som eeegentlig er fascist. Hvorfor har det blitt sånn?

NEI, DU ER

TEKST YNGVE SIKKO

FASCIST! 14. juni trykket den sosialistiske australske podcastverten og nett-debattanten Aimee Terese (@aimeeterese) på like-knappen på Twitter.

«Whats odd about the j-left/radlibs is that their mangled identiterianism (sic!) is something they copped from the old right (Hitler & Mussolini). The New Left is phony racialism (for non-whites), submerged in an alliance with capital, and led by a bunch of Woody Allen clones.» Det skulle vise seg å være en tabbe. Tweeten ble postet av den nå suspenderte kontoen @StrikerIsNazBol. Terese ble raskt callet ut av frilans-journalisten Hannah Gais: «hi @aimeeterese. is there a reason you’re liking tweets about the «j-left» from a very prolific daily stormer writer?» Daily Stormer er en kjent nynazistisk nettside. Men Terese mente at det ikke var noen grunn til å calle henne ut. Hvorfor ikke bare sende en privat melding og spørre om hun er klar over hva hun har trykket

«like» på? En kort «Åh, beklager, det visste jeg ikke», og problemet ville har vært ute av verden. Siden den gang har Terese stort sett brukt tiden sin på å gå i strupen på kritikerne sine, og dem er det mange av.

DET ER LANGT ifra første gang det radikale Twitter-venstre har barket sammen i verbale kamper, som stort sett går ut på å diskutere hvem som egentlig er rasist, nyliberalist eller fascist. Konflikten bunner i en grunnleggende uenighet om hva venstresiden er. Bør man fokusere hovedsaklig på klasse, eller står dagens viktigste kamper på områder som kultur, kjønnsidentitet, anti-rasisme og femisme – det som av mange omtales som identitetspolitikk? Og har ikke venstresiden plass til begge? I 1789 BETEGNET «høyre» og «venstre» i politikken henholdsvis de som støttet kongen og de som støttet den franske revolusjonen. I 2019 har høyresiden degenerert til en bevegelse for retten til å bruke nedsettende betegnelser på utsatte grupper, mens venstresidens woke-prosjekt er at det ikke skal være lov å bruke nedsettende betegnelser om noe, i det hele tatt, under noen omstendigheter. Men det har kommet en motreaksjon. Høyresiden har sitt såkalte Intellectual Dark Web, et løst podcast- og Youtube-basert nettverk av menn som Jordan Peterson, Joe Rogan, Ben Shapiro og Dave Rubin. Til felles har de alvorlige tilfeller av munndiare, overdreven tro på rasjonalitet og «data», ispedd et manisk oppheng i ytringsfrihet og en urokkelig tro på verdien av en «honest conversation» med en meningsmotstander. I praksis snakker de som regel med

hverandre, og de holder på i flere timer, slik at ingen som ikke er enig med dem fra før gidder å høre på. Venstresiden har også sine sorte får. En flora av twitter-marxister med animeprofilbilder, deprimerte phd.-kandidater, journalister, frilansskribenter og en underskog av podcaster som Chapo Trap House, Zero Squared, Red Scare og Dead Pundits Society nekter å være med på den brede progressive venstresidens kulturkamp. I likhet med IDW er de kritisk til identitetspolitikken og dets oppheng i språk, samtidig som de også holder ytringsfriheten høyt, fremst av alt retten til å være frekk i kjeften, det Chapo Trap House-vert Amber A’Lee Frost i et essay i 2016 beskrev som «The necessity of political vulgarity» I Norge har vi ikke så altfor mange slike podcaster. Kanskje er Radio Røyst, podcasten til det radikale bergenske tidsskriftet Røyst et eksempel? Siden oppstarten for om lag ett år siden har podcasten kvernet ut 30 episoder, der Tarjei Ellingsen Røsvoll og gjester diskuterer tema som «Finnes det intellektuelt liv på høyresida?», Joe Biden og Europavalget. Som mange andre er han inspirert av «dirtbag left»-podcaster som Chapo Trap House. – Det ikke en mangel på sosialistiske podcaster, men det var en mangel i en norsk kontekst. Til vanlig er han en ivrig leserinnlegg-skribent for publikasjoner som Klassekampen, Khrono og Adresseavisen – og jaggu har han ikke også innlegg på Resett og Minerva. Og så utgjør han egenhendig det radikale norske podcast-venstre, hvis man holder partimaskin-podcaster som Lahlum og Lysbakken og Bergstø og bra folk utenfor.

Vi har ikke dirtbag left i Norge, men vi har Trøndelag Arbeiderparti.

Hva tenker du om dirtbag left-begrepet? – Store deler av venstresiden i Norge er ganske fine på ting, med tanke på hvordan man fremtrer, man skal ha respekt for hele det politiske spekteret. I Chapo Trap House er det tydelig hvor mye sinne og frustrasjon de har mot resten av det politiske spekteret. Norsk politikk har nok godt av å være litt røffere i kantene. Men der høyresiden først og fremst skjeller ut innvandrere, transpersoner, liberals og andre progressive grupper, er venstresiden opptatt med å skjelle ut sine egne. Hvorfor det? «Små konflikter om språk og «fake outrage» er ikke grunnen til at noen av oss ble interessert i politikk», skrev den irske forfatteren Angela Nagle i en Ask Me Anything på Reddit-subforumet /stupidpol. Forumet har blitt et samlingspunkt for den identitetspolitikk-kritiske delen av venstresiden, som vektlegger materialistiske analyser av maktforhold. Det vil si at de ser makt som dypest sett uttrykk for økonomiske forhold. I 2017 fikk Nagle stor oppmerksomhet for boken Kill All Normies, som hevdet at radikale liberale Tumblr- og Twitter-aktivister skapte det politiske klimaet som gjorde alt-right-bevegelsens vei til makt mulig. Selv om ikke alle var enige ble hun av mange sett på som et friskt pust hos venstresiden. Men da hun i november i fjor skrev et innlegg med tittelen «The Left Case against Open Borders» i tidsskriftet American Affairs var det over og ut, selv om det er vanskelig for det blotte, blåøyde norske øye å se at den var av rasistisk eller nasjonalistisk karakter. Snarere var argumentet hennes nokså standard i europeisk sammenheng:

«This open borders radicalism ultimately benefits the elites within the most powerful countries in the world, further disempowers organized labor, robs the developing world of desperately needed professionals, and turns workers against workers.» Slike argumenter der man lar radikale standpunkter begrunne nasjonalistisk politikk kalles ofte nasjonal-bolsjevisme, kort nazbol, av de som er extremely online and incredibly woke. Og nettopp derfor burde Aimee Terese ant ugler i mosen: nynazisten hun likte tweeten til hadde bokstavelig talt «nazbol» i nicket sitt. Hvordan kunne hun ikke derfor forstå at han var nazist? Men egentlig er det ikke så entydig. Den korte forklaringer er at World wide web har gått over alle støvleskaft. DEN LANGE forklaringen er at «nazbol»ideologien, som først og fremst forbindes med mannen som ofte omtales som Putins ideolog, Alexandr Dugin, og hans merkelige syntese av fascisme og kommunisme for noen år siden ble plukket opp av tenåringer på internett. Hvorfor? Sannsynligvis fordi ideologien er sjokkerende på den måten barnslige tenåringer som akkurat har begynt å lære om andre verdenskrig på skolen liker: symbolet er et nazi-flagg med hammer og sigd i stedet for hakekors, og idolene er Hitler og Stalin – samtidig. På /stupidpol brukes nazbol-begrepet selvironisk. De er så vant til å bli kalt nazister, strasseritter (strasserisme er en venstreorientert avart av nazisme) og fascister av det de omtaler som radlibs, det vil si demokrater som er ytterliggående i kulturelle spørsmål, men som ikke kritiserer de grunnleggende forholdene i økonomien. Radlibs forbindes gjerne med

Hillary Clinton, Kamala Harris og Elizabeth Warren og deres politiske omland. Men når man leker med slike begreper, som for det første er et helvete å sette seg inn i, og for det andre med vilje prøver å støte noen bare på gøy, bør man ikke forvente at folk reagerer? – Cancel-kultur er veldig lett å misbruke. Mormoren min var med i AKP en kort periode på 70-80-tallet. Noe av det hun har fortalt derfra er hvordan det er lett for folk som er sosialt dyktige å bruke en streng partikultur, slik AKP hadde, til å ekskludere politiske motstandere, sier Røsvoll. Han tror mange av de samme mekanismene er i sving i dag. – En feiltagelse mange gjør er at de tror at det er en radikal politisk handling å sørge for at noen endrer språkbruken. Det er en bra ting å gjøre, men det er ikke en radikal politisk handling. Hele partiet Høyre kunne blitt woke uten at det hadde skadet Høyre what so ever. Har cancel-kultur blir en kjøttetende bakterie som spiser venstresiden innenfra? – Til en viss grad. Samtidig er det nødvendig, vi har ikke lyst på rasister i våre rekker. Men man må være kritisk til hvordan det blir brukt. Men det betyr ikke at å få folk til å bruke et mer inkluderende språk ikke har en verdi i seg selv. – Det er fortsatt mange på venstresiden som ikke forstår dette. Når jeg sier at det egentlig ikke er så radikalt, så betyr det også at det egentlig ikke er så jævlig vanskelig å få til. I likhet med dirtbag left-podcasterne i den

14 SAMFUNN

Torbjørn Røe Isaksen vil fortsette å leve livet han lever: Ha muligheten til å gå på kolonialen og kjøpe seg noe bra chevre og at Rema 1000 skal ha bedre meieriprodukter og kanskje litt mer craft beer.

anglo-amerikanske sfæren mener Røsvoll at den virkelige motsetningen i samfunnet står mellom de med makt og de uten. Og at det kommer til uttrykk ved økonomisk ulikhet. – De fleste forstår ganske intuitivt at det er noen i samfunnet som tar sinnsykt store deler av de felles ressursene. Et troverdig politisk initiativ på venstresiden må anerkjenne denne konflikten. Nøyaktig hvordan vi skal løse det er det mange som er uenige i, men enten vi snakker om Frp, Senterpartiet, SV eller Rødt så viser det seg at mange responderer veldig bra på at man peker på en slik motsetning. Der hjelper det ikke med cancel-kultur. Du kan ikke cancelle din politiske motstander, for du bestemmer ikke over dem. Kanskje er grunnen til at cancel-kultur har fått så stor innflytelse over den amerikanske venstresiden at de er så vant til å ikke ha reell politisk innflytelse. Dermed blir man veldig opptatt av kulturelle kamper, i tillegg til at ideologisk renhet blir et mål i seg selv. Hvem er egentlig de radikale? – Noe av årsaken til at man ender opp i en situasjon der man driver med cancelling, som til en viss grad er en HR-greie, er at man ikke har noe annet å ta til seg. Da blir man sittende å pirke. Slavoj Žižek har sagt mye bra og mye dårlig ... … det har han! – Jepp, men en ting han har sagt som er bra er at mange tror at det å tro på revolusjon er den modigste posisjonen man kan ta på venstresiden. Men egentlig er det stikk motsatt. Revolusjonen er så fjern at man alltid kan lene seg på at vi må bare vente på at revolusjonen kommer. Eller i det amerikanske tilfellet: vente på at hele det demokratiske partiet skal bli enige i at åpne grenser er bra. Bernie Sanders har gjentatte ganger fått kritikk for å ikke ville ha åpne grenser, noe han har avvist som et «Koch Brothers proposal». Men egentlig er det få i partiet som formelt vil ha åpne grenser. – Man må heller innse at det er en stegvis prosess der man legger de materielle forutsetningene til grunn for å ha åpne grenser. Amerikansk cancel-kultur står svakere nå enn noensinne, nettopp fordi man har venstresidekandidater man kan samles rundt. Det er heller ikke slik at materialistisk klassepolitikk og idealistisk progressiv politikk

er gjensidig utelukkende kategorier, mener Røsvoll. – For meg er det åpenbart at den mest radikale klassepolitikken i Norge i dag også vil være en feministisk og antirasistisk politikk. For eksempel sekstimers-dag og å nulle midlertidighet blant kvinner, eller en genuint god integreringspolitikk som gir første- og andre generasjons innvandrere en trygghet og materiell posisjon slik at de også kan fagorganisere seg og ikke blir tvunget til å godta dårlige arbeidsforhold. Hvordan skal det skje da? Vi har ikke fått et norsk dirtbag left ennå? – Det er jo en vanlig måte å skille Rødt og SV på: Rødt er dirtbag left, SV er progressive. Selv om det blir veldig overfladisk. Antirasismen og feminismen er sterk både i Rødt og SV. Vi har litt andre skillelinjer i norsk politikk

Vi har ikke dirtbag left i Norge, men vi har Trøndelag Arbeiderparti! – Haha, ja det sliter vi jo med. Men vi skal ikke amerikanisere for mye. Men Twitter, som er obligatorisk for politisk interesserte mennesker, er amerikanisert for lengst. Folk canceler hverandre i hytt og vær mens materialistene gosser seg med begreper som nazbol og strasseritt i podcaster nesten ingen hører på, samtidig som de gjør narr av identitetspolitikk som tross alt gjør livet til veldig mange mennesker bittelitt bedre. Til tross for at den ikke løser opp den grunnleggende klassemotsetningen – som enten eksisterer eller ikke eksisterer, alt etter hvor langt ut på venstresiden man befinner seg. Vi spør Rosvoll hva det er med venstresiden og krangling. Kan man ikke bare roe seg ned litt?

– Hvis man er høyreside i verden i dag trenger man ikke å gjøre noe som helst. Dave Rubin sin idealverden eksisterer allerede. Det samme gjelder Norge: Det Torbjørn Røe Isaksen vil er å fortsette å leve det livet han lever. Han vil ha muligheten til å gå på kolonialen og kjøpe seg noe bra chevre, han har lyst at Rema 1000 skal ha litt bedre meieriprodukter og kanskje litt mer craft beer. Og så vil han ha muligheten til å sykle til jobb, men også å kjøre bil hvis han vil det. Var det ikke det Edmund Burke drømte om og? – Hehe! Det man ser er at det ikke er så mange implikasjoner av sånne standpunkt. Det finnes bra chevre og Rema har begynt å få ganske bra ølutvalg. For venstresiden er det mye mer å ta tak i.

SPONSET INNHOLD

Moyka

Trist Pike og Deathcrush dro på skybar

Endelig! Noen har laget techno for vanlige folk

Kultureliten forteller deg hva du bør se på Øya 2019

GUIDE: Disse typene møter du på Øya 2019

Festivaltriksene ALLE må kunne

Kart over Øya-området

Øya-programmet 2019

Redaksjonen anbefaler Øya-artister

GUIDE: De beste stedene i Øyas nabolag

Øya-bingo

SPONSET INNHOLD

Unike løsninger

fra Norges ledende teltleverandør

www.obwiik.no

DEN NYE MOYKA? Vi vasser i drømmepop her til lands. Hva er det egentlig dere drømmer om? –Vi drømmer om å ha et sted som føles litt mer hjemme. Å finne det stedet eller den følelsen, det lille glimtet du kan leve i.

Moyka er Monika Engseth, har nettopp blitt 22 år ung, og lager temmelig fengende pop spekket med analog-aktige synther og andre house-elementer. Hun er også Øya-aktuell. Konserten hennes på Vindfruen kommer til å bli hennes høydepunkt så langt i karrieren hennes, noe musikkbransjens entusiasme indikerer at kommer til å bli lang og fruktbar. Hun er nemlig akkurat det den norske lytterskaren vil ha i 2019, en innlysende fakkelbærer av det utlendinger kaller «scandipop»: en varm, inderlig personlighet, behagelig stemme, og et smått alvisk utseende. Oppvokst i et av Østlandets største dalfører der melkeprodukter, ull og kjøttproduksjon har vært hovednæringer gjennom århundrer, sang hun heller ivrig med til mammas popmusikk og klimpret på gitaren. Nå er Hallingdal for lengst skiftet ut med Bergen der hun påstår at «viben er nice». Byen er full av flinke folk som dytter hverandre i riktig retning, nemlig opp. – Mange drømmer om å stå på gigantiske scener og sånt, men jeg ønsker først og fremst at folk skal føle seg hjemme i universet jeg prøver å lage. Jeg vil bare skape et bånd med publikum. Kanskje er drømmepop-merkelappen litt misvisende. Moyka tar heller utgangspunkt i hvor hun er enn å fable seg bort i grandiose fantasier.

Mennesker er opptatt av å putte ting i bås, sier Moyka, som i Harry Potter-universet trolig ville tilhørt Håsblås:

«nye Sigrid». Bransjen er kynisk, men Moyka, som alle vi andre som lever i dette kapitalistiske helvetesmaskineriet, er mer enn en markedsstrategi. – Det er litt kjipt, det der. Mennesker er opptatt av å putte ting i bås, men det har jo skjedd med nesten alle de jeg blir sammenliknet med også. De ble også puttet i bås, og tok så utfordringen med å ødelegge kategorien. Det kommer en tid hvor man får bryte ut av det og vise at man ikke bare er lik alle andre. Avgjørende for at nettopp Moyka bryter gjennom støyen er at hun, i motsetning til artister flest, står for samtlige ledd i produksjonen. 22-åringen har full kunstnerisk kontroll over sitt eget prosjekt. Selv karakteriserer hun musikken som «in your face», og hun er ikke redd for å synge for full hals. – Det er mange som går ut ifra at jeg ikke kan noen ting og som spør om det er sant at jeg produserer, og om det er riktig at jeg produserer så mye som jeg gjør. Hva er det som gjør at du vil gjøre alt selv? –Jeg rakk ikke bussen hjem så jeg måtte gå en time hjem over Laksevåg. Det var såpass sent på natten at solen begynte å komme opp igjen. Det ga en veldig fin følelse jeg ville gjenskape. Hvis vi ser bort fra soloppganger, under hvilke omstendigheter skaper du best? –Når jeg er trist, dessverre. Når det har skjedd noe som er litt tungt eller noe jeg sitter inne med som jeg bare må få ut. Elsker du at det gjør vondt? –Ja Sjæl.

– Noe av det fineste jeg har opplevd til nå var på Bergenfest da det sto en ganske voksen mann og sang med på alle låtene mine. Han sto helt foran. Det var helt sykt. Det kan ikke beskrives, det båndet. Journalister er som kjent pålagt å sammenligne nye kvinnelige artister med etablerte kvinnelige artister, og Moyka har fått sin dose halvkokte sammenlikninger. Den «nye Aurora», «nye Sundfør», «nye Highasakite». Nylig investerte giganten Universal store summer i plateselskapet hun er signert på, Made Records, og én ting er sikkert: de vil ikke gå glipp av den

Moyka er i 20-årene, og er, som oss andre på samme sted i livet, stadig på søken etter et sted som kjennes ut som hjemme. Kanskje er det på scenen? Noen dager kjennes det å spille konserter så skremmende at hun nesten ikke makter å snakke. I siste instans hjelper det å synge og danse ekstra hardt, for å tråkke i stykker nervene. – Jeg skjelver bare mer når jeg står stille. Det er en artig motsetning! Hvilken av låtene dine synes du er

finest? – Det er nok en av sangene på den nye EPen som heter «Ride». Den ble til på rommet mitt en dag jeg bare ... tok tak i en følelse. Jeg ser mye når jeg hører den. Jeg veldig stolt av den. Den ble tatt rett med i studio der jeg la på flere synther. Hvorfor synger du egentlig på engelsk? –Jeg liker hvordan det klinger. Det er spennende å utforske også. Jeg

SPONSET INNHOLD

er jo norsk, og det tror jeg man kan høre gjennom måten ordene blir uttalt på. Noen synes sikkert det er irriterende, men jeg synes det er fint å kunne bruke det engelske språket på en norsk måte. Da blir det mer spennende. Biru Baby er helt enige. Hva er ditt forhold til den internettbaserte ordboken for rim, RhymeZone? – Jeg ELSKER RhymeZone.

FOTO ISAK OKKENHAUG

Norges minst gitarbaserte rockegruppe møtte Deathcrush for å finne ut hva som er forskjellen mellom rock og indierock.

TEKST EIRIK KJØS USTERUD

Det finnes ikke rock i Norge.

TRIST PIKE MØTER DEATHCRUSH F

em ledende aktører fra norsk indierock står samlet ved kanten av elva ved Vaterland. De har akkurat prøvd å ta et gruppefoto der en av dem - Deathcrushtrommeslager Vidar Evensen - tisser ut i elva. Urinstrålen ble ikke synlig i bildet, og Vidar beklager at han ikke sto i god nok vinkel. I det vi pakker sammen sakene for å bevege oss registrerer vi at to kontaktsøkende fyrer på et bord ved siden av som tidligere rulla jointer, har lagt opp noen linjer med hvitt pulver og gir oss tilbud om å bli med på moroa, men vi takker høflig nei til tross for at all vitenskap indikerer at du aldri kommer til å overleve i indierock hvis du sier nei til gratis knark. – Indierock? Er vi indierock nå?

Vokalist og gitarist Linn Nystadnes er forvirret. – Vi er jo på kred-label i hvert fall.

Øya-aktuelle Deathcrush er et ganske overbevisende argument for at det som faktisk er Real Rock fortsatt er noe man kan holde på med i Norge, men det kan tidvis virke som at indierock er enda mer nisje enn det skildres i boka Our Band Could Be Your Life (2001) – 80-tallsperioden da det hovedsakelig var et titall mennesker i kjellere i junaiten som holdt på med det. Bryr folk seg fortsatt etter vi har blitt ferdig med 90- og 2000-tallet? Lever indierocken egentlig ennå, nå som Thurston Moore og Kim Gordon er skilt? Deathcrush slapp debutalbumet Megazone i mars, etter en noenlunde jevn strøm

SPONSET INNHOLD

av singler, konserter og medieomtaler siden starten av 2010-tallet. Verken kritikere eller støyglade lekfolk har blitt mindre entusiastiske med årene. De har spilt på festivaler så lenge man kan huske, spesielt hvis man er født etter Hove i 2011. Alt tyder på at de er et av de klareste bandene på årets Øya-plakat. Da det ble aktuelt å intervjue dem i anledning den kommende festivalen fant jeg og Svein, bandkollegaen min i Trist Pike (deprimert synthpunk-duo som noen ganger opptrer live, gjerne på Klubbøya så de får gratis festivalpass og hårklipp backstage, red.anm), ut at det beste å gjøre ville være å arrangere et aldri så lite rockersymposium der vi forhåpentligvis kunne få kartlagt hvor rock er i 2019. Svein hevder at han har funnet Norges styggeste sted og at det er bak den

DEATHCRUSHS FESTIVALTIPS Husk å snu ansiktet mot scenen innimellom Ikke se litt av alt - da husker du ingenting. Spill i band, så kan du kanskje drikke gratis, bli massert, frisert og mingle med bransjen backstage en veldig vakker dag Kjenn noen som bor i nærheten. Gidd å like noe, hate kan du gjøre på internett. Ha riktig farge på båndet, du trenger ekte dranks.

TRIST PIKES FESTIVALTIPS Alltid bruk beskyttelse når du har potensielt svangerskapsbringende sex på festival for å unngå å få en baby som får livstids gratis festivalpass og får oppnavnet «Øya-babyen». Gå i småsko for å leve deg inn i terrenget. Drit i å se band, heng heller rundt og drikk brus og bli tatt bilde av til nettsaker om festivalmote - dette er ekstra lett å få til om du henger med to venner som heter det samme som deg. Slipp forbi køer ved å ta med gitar så du ser ut som du er på jobb. Bli hjemme.

snus, og får en av bartenderen. Pelle blir bedt om å vise leg. Utsikten til Gunerius er nydelig, og herfra virker det som det er en merkelig okkult geometri mellom martiniglassene og kjøpesenteret. Jeg spilte aldri «Jet Set Radio Future» til originale Xbox, men tipper det føles omtrent sånn her. Vi prøvde å drøfte hva indierock egentlig er, men naturlig nok endte samtalen alltid opp med å skli over i anekdoter om gruppen Mayhem. Vi fikk vite at da Deathcrush varmet opp for dem to kvelder på John Dee i fjor ble det spist norske vafler med brunost under opprigg til show. Grunnet Mattilsynet og den lange avstanden fra ´Dee til der Mayhem pleier å oppbevare grisehodene de tenner på under konserten, prøvde Vidar og Linn å lagre grisehodene (og deler av Mayhem) hjemme hos seg mellom de to konsertene. Resultatene egner seg på ingen måte på trykk, og selv ikke Svein (forfatter av Dødsarkiv, red.anm.) har ikke hørt om hvordan det gikk med grisehodene. Betalingen for showet ble brukt til å mastre Megazone. – Det er første gang jeg har bråvåkna og tenkt «vi må flytte grisehodene ut av sola!», sier Linn. – Hvor relevant er posør-begrepet i dag, spør jeg dem. Ingen er helt sikre på hva en posør er engang. Linn mener at en «poser» og en «posør» er to forskjellige ting, som gjør det enda mer komplisert. Pelle forteller at det ble snakket mye om «posers» da han skatet som barn. sørgelig nedlagte grønlandsinstitusjonen STARGATE. Det var ikke fullt så stygt i fint vær som i pøsregn på kveldstid, men stilen er tungt urban like fullt, med graffiti som er betydelig mer edgy enn den ved Blå. Han forteller at da han googlet etter adressen for å gi til fotografen visste Google at sjappa var nedlagt, og ga ham isteden annonse for String Showbar. Svein har et nærere forhold til Stargate enn meg. Det var et av de første stedene han var ute i Oslo og kunne blitt et av det siste hvis de ikke hadde lagt ned. Regnskapsføreren hans kunne på et tidspunkt koden til å få satt på Stig Van Eijks «Living My Life Without You» på jukeboksen utenat. Jeg for min del var bare innom et par altfor sene kvelder når jeg ikke slapp inn noe annet sted. Etter vi har fått til en produktiv fotoshoot (til tross for fravær av synlig urin)

beveger vi oss fra byens bunn til byens topp, over i luksuriøse omgivelser på Plaza der vi kan oppleve en mer elegant livsstil i glassheisen og skybaren. Det er utrolig komplisert å komme seg til glassheisen, men etter å omsider ha fått heisene opp til fjerde etasje til å samarbeide får vi hvertfall nyte litt flott heismusikk underveis. Jeg lar meg overraske over at heismusikk fortsatt finnes på ordentlig. – Som når du finner en hemmelig dør i Tomb Raider! Å drive med indierock er som å leve i en bok hvor en side er revet ut, sier Vidar i heisen. Vel oppe i baren kjøper jeg og Svein dry martinis («Hvor dry vil du ha den?» «Nokså dry.»), mer av hensyn til estetikk enn livsstil og smak. Fotografen spør om noen har en

– Det var de som skrapte brett og trucker mot metall så det skulle se ut som det var godt brukt. Jeg postulerer at posørbegrepet i norsk kunstsammenheng døde med Øystein Aarseth, men ingen er enig med meg. Samtalen sporer av til en anekdote om da Mayhem prøvde å spille inn Wolf’s Lair Abyss hos Ronni Le Tekrø, et studio Deathcrush også har erfaring med. Vi vurderer å slutte å drive med indierock og begynne å drepe folk isteden. I fengsel får man bo gratis, og hvis man tjener opptil 35 kroner i året for streaming uten å måtte betale husleie blir det penger i kassa. Jeg prøver tvinge fram en liste over hva indierock muligens er:

SPONSET INNHOLD

– Indierock er litt som å være drittunge, ingen bryr seg om hva du driver med bortsett fra enkelte andre drittunger, bortsett fra hvis de kan tjene penger på det. – Indierock er livets limbo. – Å spille indierock er å bli tilbudt en gratiskonsert og si ja. – Når man sier indierock i dag mener man tolvmannsorkester fra Canada. – Indierock er det gruppen Television Personalities kaller PART TIME PUNKS. – Indierock er å ikke ha råd til taxi. – Indierock er å se ut som du har penger men ikke ha det, mens å bli ranet og få det tilbake pga at ranerne får sympati for hvor broke du er, er shoegaze. – Indierock i 2019 er at Morrissey er rasist. – Indierockere har ikke «handlers». – Hvorfor maser dere så mye om indierock egentlig, spør Linn. – Folk kommer jo til å få mindre lyst til å se oss på Øya når de leser dette. Prøver dere å skremme bort folk fra gitarmusikk for at de skal høre på karaoke-duoen deres isteden? Ettersom det er veldig dyrt på skybaren går vi videre. Vi prøvde først å gå på Hooters, men det viste seg at det ikke finnes i Norge ennå, så vi endte til slutt opp på Teddy’s i Brugata. Hvis det finnes et sted hvor rocken fortsatt lever må det jo være her? Vi går forbi stedet «Brewgata» på veien. Ingen av oss har vært på sjappa ettersom vi har hørt navnet på den, men vi irriterer oss i kor over at den finnes. Er IPA indierock? Bartenderen på Teddy’s gir oss en tier til jukeboxen siden hun ikke vet hvordan man får den i gang. Lovende for rocken. Jeg undersøker utvalget nøye og lenge og ettersom det viser seg at den hverken har Stig Van Eijk, Slipknot eller Ariel Pink programmerer jeg inn rekka «Surfin’ Bird», «Fortunate Son» og «Surfin’ Bird» en gang til. Svein forteller at dassen på Teddy’s lenge hadde «HOMO JON GELIUS SUGER GRISESÆD» skrevet med tusj på veggen. Det ble skrevet på nytt når det ble malt over. Stort mer rock enn det blir det hvertfall ikke. To fremmede prøver å sette seg med oss og vi forklarer gjentatte ganger at vi prøver å gjøre et intervju. Fyren fra Haugesund sier til Pelle at han ligner veldig på et av idolene hans, men at han ikke husker hva dette idolet het. Etter litt tenking kommer han på at det var den avdøde religionskritikeren Christopher Hitchens han tenkte på. Distraksjoner og digresjoner til tross

I rock er man alltid på jobb.

får vi til slutt satt oss ned med hver vår enhet og begynt diskusjonen av hva rock er i 2019. – Det finnes ikke rock i Norge, sier Vidar. – Bare i land der det er billigere sprit. Jeg nevner at country synlig er tilbake, og etterlyser innspill om hvorvidt rock også er tilbake. Linn sier hun blir spurt om dette i omtrent alle intervjuer hun gjør. – Jeg har ikke egentlig tenkt på det engang. Ting forsvinner jo ikke, det bare varierer om det er noe søkelys på dem eller ikke. Etter hvert beveger vi oss inn på at rock strengt tatt er bygget på plagiat, og at det sannsynligvis ikke finnes noen VIRKELIG originale rockeband. Det var visstnok Ike Turner som hadde den første fuzzgitarlåten som ble plagiert, “Rocket 88”, men det var visst mest fordi han fikk ødelagt en forsterker på et beleilig tidspunkt. – Ike Turner: innovatør eller konebanker?, spør jeg ut i luften. – Du burde ha fått med deg nå at det ene ikke ekskluderer det andre, sier Linn.

SPONSET INNHOLD

Linn ser ut som hun har landet på et KISScruise med 50 år gamle menn, mens vi prøver å tenke ut en norsk supergruppe. Vi lander på Rune Eriksen fra Mayhem på gitar, «Destructhor» fra Myrkskog og Morbid Angel på andregitar, Morten Abel på vokal, Michael Krohn på trommer og Varg Vikernes som tekstforfatter. Det er ingen bassist og Ronni Le Tekrø er ikke med. Pelle foreslår at det ultimate norske rockebandet ville bestått av alle i The Carburetors og alle i The Dogs bortsett fra Kristopher Schau. Vidar foreslår «Aurland Noir med Varg Vikersund på bass». Linn blir satt ut av at Carburetors fortsatt finnes. – Da jeg gikk på indierock-folkehøyskolen Trøndertun i sånn 1812 hadde vi en Carburetors-plakat som eksempel på det verste stilen vi hadde sett. Vi får inn en melding av kompisen vår Jørgen Egeland som vikarierer i baren på Aye Aye. Han forteller at Lazz fra Staysman & Lazz er der, iført Metallica Black Albumskjorte. Noe stort mer symptomatisk for hvor rocken er i 2019 kan jeg knapt forestille meg.

KA LE

A NS SA

ÅD HU SP LAS SEN, OSLO

KSA

SU OU

I LE

GO MANU DIBAN

JA SM

DLAS AN ES IN

S PI

FESTI

VAL FOR HELE

I MIL

EVE

DE SK ER KAL I S V U US DANS M E EWOR KSHOP S • SIK HEL TSM RA F T ALIN G • MUSIKKVERKSTED • MA NN

S I RK

mela.no

Bendik HK har en høne å plukke med norske festivalgjester.

TECHNO FOR

« VANLIGE FOLK

Jeg strøk på nynorsktentamen, men jeg vant det norske folks hjerter.

endik Hovik Kjeldsberg fikk sitt første trommesett da han var fem. Det andre fikk han da han var seks. På et tidspunkt brakk faren hans en av trommestikkene i to. Selv for formannen i Horten Jazzklubb ble det for mye dunder og brak. På kort sikt hjalp det kanskje å brekke trommestikken, men ikke på lang. I dag lager Kjeldsberg rytmer med treplanker, steiner, vibrafon, trommer, synther og PC. Tidligere først og fremst som perkusjonist for artister som Marit Larsen, Bendik, Nils Bech og Hanne Hukkelberg. I 2010 tok han tentamen i nynorsk før han kjørte inn til Oslo. Sammen med tre andre spilte han trommer på scenen under fremførelsen av Madcons «Glow» under Eurovision-finalen. – Jeg strøk på nynorsktentamen, men jeg vant det norske folks hjerter. I det siste har han også stått på egne ben som Bendik HK. Faren angrer fortsatt på at han knakk den trommestikken. I nyere tid har trommestikker forblitt uknekte, men musikk er fortsatt en kilde til både glede og frustrasjon. – Musikk er 60 prosent veldig bra og 40 prosent veldig dritt. Uansett. Det er mye frustrasjon både ved å lage musikk og reise rundt og spille, men til slutt er det alltid verdt det. I BENDIK HK SITT STUDIO på Adamstuen i Oslo henger det en plakat til ære for det svenske jagerflyet JAS GRIPEN, flyet som ble vraket av forsvardepartementet

SPONSET INNHOLD

til fordel for det dyre og dårlige amerikanske flyet Joint Strike Fighter. På en tavle har rapperen Ivan Ave, som han deler studio med, skrevet noen uforståelige ord. Det er visstnok stikkord til en podcast. På do er er det tomt for dopapir. Bendik HK er allerede som en Øya-veteran å regne. I fjor avsluttet Kjeldsberg onsdagens program i på Sirkus-scenen som trommis for Gundelach. 28-åringen har også spilt på Øya med No.4 og to ganger med Bendik. Først i år han spiller han under eget navn. – Det jeg liker med elektronisk musikk er at man trenger ikke å kunne låta fra før for å føle seg som en del av noe. Man trenger ikke å kunne teksten og synge med. Sånn sett er klubbmusikken en fin motkultur. Det handler mer om rommet der og da, lyden, frekvensene. Stemningen er kanskje mer seriøs på elektronika-gigs enn andre steder. Men det er ikke en dårlig ting, mener Kjeldsberg. – Jeg har nesten gitt opp festivaler. Når man står på scenen og spiller og hører folk prate … Det er disrespect. Den elektroniske scenen på Øya er veldig fin sånn sett. Det er inne i et telt og den er ikke avhengig av fint vær og at man kan ta seg en øl og kose seg i sola. Musikken står i sentrum. På tampen av fjoråret kom debutEP-en Depot. Lydbildet er tilkneppet, minimalistisk og kaldt. Tempoet er forholdsvis lavt, melodilinjene illevarslende. Assosiasjonene går i retning bilkø, samlebånd og andre utslag av upersonlig modernisering. Det er vanskelig å se for seg

Enten hadde noen blødd ihjel eller så hadde noen født et barn der.

at musikken spilles et sted det er solskinn. Synther og samplede lyder legges til lagvis før de plutselig forsvinner igjen. Ingenting av dette er oppsiktsvekkende innen klubbmusikk, men måten Bendik HK tenker låter på er ukonvensjonell for sjangeren. Nettopp ved at han tenker låter på en konvensjonell måte, med vers-refreng-vers-dynamikk, heller enn å lage lange tracks som skal mixes. Det gjør at det føles som om EP-en holder igjen litt, å høre gjennom den fra start til slutt føles som å få korte innblikk i en verden som ikke er ens egen, litt som å se en halv episode av en TV-serie man ikke følger med på. Det er uvant i en tid der andre produsenter legger ut to timer lange sets på nettet. Du lager technomusikk, men låtene er fortsatt låter. – Historisk er jo techno en sjanger som er repetitiv. Jeg vil heller jobbe med et techno-lydbilde, og så beholde låtskriverstruktur. Altså, lager du klubbmusikk som ikke er klubbmusikk? Techno for folk som sitter i middagsselskap? – Hehe! Vet ikke. Men jeg tror man kan høre på det uansett hvilken

bakgrunn man kommer fra og like det uansett. Apropos ulike bakgrunner. Depot ble gitt ut av Mutual Intentions, det Oslo-baserte labelet – eller kollektivet, alt ettersom – som er kjent for å huse artister i det sample-baserte skjæringspunktet mellom hiphop, jazz og soul. Deriblant Ivan Ave, Fred Fades og Kristoffer Eikrem. Hva gjør en technoartist som Bendik HK i et sådant selskap? – For utenforstående gir det kanskje ikke mening at jeg gir ut på Mutual Intentions akkurat nå, men det gir mening med tanke på hvor Mutual er på vei. Før var det mest jazzy hiphop-greier, men nå er det også mer elektronisk, mer house og det blir mer techno. Og så har jeg hengt mye med Eivind (Ivan Ave, journ.anm), da. Kanskje er det heller ikke i lydbilde eller sjangere man skal lete etter likheter og kunstneriske sammenfall. Kanskje er det heller i tilnærmingen til musikken, som bevisst eller ubevisst i flere av labelets utgivelser, være det seg rap, jazz eller house, ender opp med et polert og raffinert sound. Aldri kommers, men alltid lett å lytte til. Uansett

SPONSET INNHOLD

Det jeg liker med elektronisk musikk er at man trenger ikke å kunne låta fra før for å føle seg som en del av noe.

hvilken sjanger musikken legger seg opp til lydmessig, så passer den godt med en god vin. Helst en med rar etikett, tåkete farge og litt bobler i. Mutual Intentions-sjef Fredfades er visstnok nesten like glad i vin som han er i vinyl. Hvordan finner man den beste vinen, da? Må man være venn med Fredfades? – Han har et skap med masse vin, så da bare tar jeg en flaske og vippser ham 250, så får jeg et eller annet. Eller så har jo Vinmonopolet blitt veldig bra … Hvorfor begynte du med trommer? – Mamma sier at jeg trampa takten mens jeg satt i vogna på 17. mai og sånn. Det er sånt som er fint å si, men jeg vet ikke om det stemmer. Rytmer er gøy. Da kunne du jo like gjerne blitt rapper. – Jeg drev faktisk litt med rap! Og så breakdanca jeg da jeg var sånn 13-14. Men jeg var så tynn på den tida, det gjorde veldig vondt å gjøre back spin, og dessuten så jeg helt idiot ut i store saggebukser, bandana og caps. Så da ble det techno i stedet for. Der kan du være tynn og likbleik. Veiene til rom er mange, og det er de helt sikkert også til Bendik HKs bandcamp eller Spotify-profil. Sikkert er det i alle fall at i technoens verden snor de fleste veiene seg en tur innom Berlin-klubben Berghain først. Også Bendik HKs. – Jeg turnerte med Pantha Du Prince, vi var på mange festivaler, klubber … Å komme inn på Berghain var helt sjukt, det var en skjellsettende opplevelse. Så det var en tur til Berlin som … – Det er jo litt klisjé, men det er noe med å høre det anlegget der i full effekt. De har Funktion One på Villa og Jaeger også, men det er noe annet å høre det i en hall. Ganske ekstremt. Man tenker at det gir mening å spille sånne steder. Før ville

jeg spille overalt, men etter hvert har man vært i Volda nok ganger. Nå vil jeg heller være i studio eller game Battefield enn å gjøre sånne jobber. Du utstråler ikke så sterke Berghain-vibber. Musikken din er relativt streit, og du har vært sammen med samme dame i ti år. Må man lage streit musikk for å holde ut? Og må man leve ekstremt for å lage ekstrem musikk? – Jeg tror de som gjør én type musikk hele veien lever det mer som en identitet. Jeg har hele tiden laget så mye forskjellig musikk med forskjellige mennesker og fått mange ulike inntrykk. Fra Marit Larsen til Berghain-gigs, liksom. Hvordan lager man album med en slik innstilling? Formatet byr på noen utfordringer. For eksempel forventer lytteren et sammenhengende lydbilde. Uten tekst er det vanskelig å tematisk binde sammen et prosjekt der låtene er så ulike som Bendik HK helst skulle ønsket. – Innenfor elektronisk musikk er det veldig mye fokus på produksjon, derfor knyttes identiteten veldig til hvordan man produserer tingene, i stedet kunne man knyttet identitet til en spesiell type melodi som er typisk for den-og-den-artisten. Er det et lite sleivspark til andre elektroniske musikere som utvikler kjærlighetsforhold til spesifikke gamle synther og har et veldig nostalgisk forhold til instrumentene de bruker? – Nja, jeg er først og fremst for dårlig på det. Jeg kan ikke så mye om det. Men ja, jeg føler at det kan bli en intern liten runkering av gear. Så blir man en liten sirkel av folk som digger det. Men til syvende og sist, når folk hører musikken spiller det ikke så mye rolle hvordan den ble til. Det er det klanglige resultatet som betyr noe. Apropos klang, hva er den

bjelle-lyden på «Black Dino»? – Det er en sixxen. Det er et instrument som ble laget til Iannis Xenakis, en gresk, modernistisk etterkrigskomponist og arkitekt som også har jobbet med mye elektronisk musikk. I motsetning til et vanlig keyboard som har 12 toner – og halvtoner – har sixxen også med kvartonene. Det er morsomt å blande et sånt instrument med synther som ikke har den muligheten til å spille kvarttoner. Da får man mye rikere tonalitet og klang.

– Man blir litt sprø av å høre på det i lengden hvis man er vant til vestlig tonalitet. Men i østlig og afrikansk musikk er det helt vanlig, med instrumenter som balafon og marimba og gamelan-musikk i Indonesia for eksempel. Hvor lang tid tar det å lage sånn musikk du lager? – Ingen tid! Det som tar tid er å perfeksjonere det. Jeg kaster inn mange ting og så jobber jeg med å ta ting bort. Jeg liker at ting tar litt tid, at det er litt friksjon, da blir valgene man tar litt mer gjennomtenkte. Vi har forresten hørt at du var veldig følsom som barn og at du var redd for å sove borte … Er det fortsatt sånn? – Hvordan har dere funnet ut av det!? Men det stemmer, jeg syntes det var helt grusomt å sove borte, jeg var ikke med på leirskole eller noen sånne ting. Jeg blir fortsatt litt stressa av å sove borte. er det en svær flekk med … noe. Har du noen skrekkhistorier? – En gang var jeg i England, det var i … den byen som ligger helt ved vannet, det er mange som ligger helt ved vannet (Brighton, oppklarer han i en mail noen dager senere, journ. anm). Uansett: vi kom dit veldig sent, var trøtte. Vi sjekka inn i ørska, liksom. Så kommer jeg til rommet. Det har vegg-til-vegg-teppe, sånn som alle rom i England, og midt på gulvet

SPONSET INNHOLD

Noe hva? – Enten hadde noen blødd ihjel eller så hadde noen født et barn der. PÅ TURNÈ FORETREKKER han heller å sove i buss. Da er man nære andre. Man kan ligge og sove mens andre i bussen romsterer eller småprater. I slike døsige situasjoner, der prat og lyd blander seg med lett søvn, glir virkelighet og

drøm over i hverandre. Kan man gripe den følelsen? Gjøre den til musikk? I tidligere intervjuer har Kjeldsberg fortalt at han inspireres av David Lynch, der det underbevisste og det bevisste stadig glir over i hverandre. I den grad det faktisk eksisterer et skille er det betydningsløst. For tiden er det mange som snakker om at vi lever i en simulasjon. I så fall er jo alt dette en slags drøm.

– Hvis noen føler det sånn, så handler verden bare om dem. Hvis noen sier til meg at de tror at vi lever i en simulasjon kan jeg bli irritert. Er ikke jeg virkelig da liksom? Er ikke å skape noe eget en måte å forankre seg i verden på? Å bevise for seg selv at man har betydning, uansett om dette er virkelig eller ikke? – Ja, kanskje det? Noen ganger når jeg lager musikk er det litt fint å

tenke «dette har ingen andre hørt». Eksisterer det egentlig da? Det er en kjip simulasjon hvis du lever i Norge, har tilgang på så mye musikkutstyr, du har en musikalsk begavelse og har hatt en far som har oppmuntret deg – og så har du blitt velsignet med et publikum som faen ikke klarer å holde kjeft. – Haha! Ja, det finnes andre som har fått en mye verre tank å ligge i.

SPONSET INNHOLD

FOTO: MARTHE THU

TRINE SKEI GRANDE Norges kultur- og likestillingsminister, liker å ta seg en god fest. Vi går rett på sak, vi. Hva bør man se på Øya i år? – Man bør se DDE, mener jeg. Men de spiller jo ikke, så det blir vanskelig. Hehe, ja! – Så da må jeg si Pom Poko, Thea Hjelmeland, Girl in red, Fay Wildhagen og Hellbillies. Og Sigrid på hovedscenen. Kan du drøfte utsagnet «Norge er en festivalnasjon»? Maks 350 tegn. – Hva skal vi leve av etter olje og pels? Jo, noe vi elsker, som festivaler. Jeg mener Norge er en festivalnasjon. Fra skalljakker på Vinjerock, verdens beste jenter på Stavern til Norges Coachella i Tøyenparken. Alle elsker dovent øl og god musikk. Derfor står vi i gjørma, derfor står vi i lange toalettkøer, og derfor elsker vi festival-Norge. Damn right! Hva bør man tenke på når man skal arrangere nachspiel? – Man må ha nok drikke sånn at folk ikke går tidlig. Men ikke for mye drikke. Folk må drikke fordi de vil, ikke fordi de må. Du må ha musikk, kule naboer og mat som ikke søler. Hva er ditt drømmenachspiel? – Det må være at festen bare fortsetter, at man ikke merker at det glir over fra fest til nachspiel. Alle bør føle at de er redd for å glipp av noe. Og hvis noen drar i gang Wonderwall på kassegitar er det ikke feil, det heller. Noen dager senere fikk vi melding fra kultur- og likestillingsministeren. Etter å ha vært på PiP-festivalen hadde hun «gjort seg noen nye tanker om festivaler og nach», og ønsket å stryke setningen om Wonderwall, og tilføye at «Knutsen og Ludvigsen er det beste man kan spille på nach».

FOTO: NINA HANSEN

KIM KLEV Journalist, opptatt av merverdiavgift for DJs. Hva bør man se på Øya i år? – Jeg begynner å bli en døll og desillusjonert krok, så det er stadig mer som skal til for å få meg tent på festival. Men! Her er tre navn jeg har lyst til å overvære: Erykah Badu, Laurel Halo og Stereolab. Badu er en nesten like stor låtskriver som D’Angelo (og forhåpentligvis hakket flinkere til å møte til konsert), og fikser å være esoterisk og hysterisk morsom på samme tid. Halo har et enormt rytmisk gehør, og kan finne på å snike inn Cardi B blant masse bisarr techno. Stereolab står på sin side bak et av nittitallets bedre album med Dots and Loops, som forener pling-plong, marxistisk pensum og delikat 60-tallspop. Hva mangler på line-upen? – Gudene vet. Jeg føler nok likevel at «Klubben», den forholdsvis nye scenen dedikert til elektronisk musikk, fortsatt virker mest som et litt halvhjerta kompromiss. Det er ingen tvil om at Øya kunne hatt én eller flere oaser for finfine DJer hvis de virkelig hadde prøvd. Jeg for min del synes det er minst like stas å drikke øl i sola til noen som spiller soulskiver enn enda et søvnig indieband. Men sånt finnes det vel kanskje andre festivaler for.

FOTO: PRIVAT (EVENTUELT NRK. VI ER USIKRE)

LARS BERRUM Komiker, sykepleier, verdensmann. Lars Berrum, selveste Øya-mannen, hva skal du se i år? – Mine arbeidsoppgaver på Øya ferdige, så i år skal jeg til Fringe-festivalen i Skottland for å ha stand up, og ikke minst gjøre den festivalen til det den bør være. Hva skulle du ha sett om du var på Øya, da? – I år hadde det kun blitt Hellbillies på meg. Husker da gutta starta, faen for en gjeng. Dette vet jeg blir spektakulært. Kommer de til å spille «På Ål Stasjon»? – Jeg har hatt et par samtaler med Aslag om det der, og han er fast bestemt på at det er lov å nevne Ål stasjon i en sang. Jeg er selvfølgelig uenig, vi blir smartere som samfunn og ingen hadde reagert om han hadde gjort om teksten til «en neger på Oslo S». Men Aslag er Aslag, så jeg tror sangen dessverre kommer uforandret i sin helhet.

FOTO: KARI MARGRETHE SARBRO

SANDRA KOLSTAD Kunstpopartist. Sandra, du må hjelpe oss! Hva skal vi se på Øya i år? – Hjelpe meg! På Øya tror jeg alle må hjelpe seg selv som best de bare kan. Men jeg tenker Erykah Badu, Tirzah, James Blake, Christine and the Queens, Hellbillies og Thea Hjelmeland, i alle fall. I DN omtalte Audun Vinger deg som et renessansemenneske, hvilke grep kunne Øya gjort for å bli mer renessanse-aktig? – Booka meg? Luring. Kunne vi fått se deg «nedstrippa» med lur og lut? – Hahaha. Nei. Nei vel. Hvem har beste nachene under øya da? – Jeg:) Adresse? Vi fikk aldri noe svar.

FOTO: PRIVAT

SOFIE TOLLEFSBØL Soulprinsesse i vinnerne av Osloprisen 2018 for Årets Live, Fieh. I fjor var det du og dine som utgjorde et av festivalens høydepunkter, hvem blir det i år? – Mange! Erykah Badu, James Blake, Motorpsycho, Earl Sweatshirt, Tirzah, Pom Poko, Tame Impala, Kokoroko, Silvana Imam … Og Karpe «ikke lenger» Diem. Hvilke forberedelser bør man som publikummer gjøre før man skal høre live-musikk innenfor jazz/soul-sjiktet? – Vi veit alle svaret! Blir jo fort noen kalde bjørnunger i neven sammen med gutta for å forberede seg til å motta the healing force of the universe. Hvordan bør man oppføre seg på en jazz-konsert i friluft? – Utrop etter soloer! Av typen «VAR DET JAZZ?» eller kanskje «FAEN, JAZZEN EKKE DÆVV LIKKAVÆL!». Ellers frikete blikk og bevegelser. Også er det helt konge at folk er stille, synes jeg. Hvis du ikke vil synge med, eller produsere utrop under en bra solo. Som et kultivert og utdannet menneske ved Norges Musikkhøgskole, hva er de groveste feilene du ser artistkolleger gjøre live? – Jeg har ikke klassisk utdanning, så jeg lærte aldri forskjellen på feil og riktig i løpet av studiet. Men synes ofte det er merkelig når det er få pauker eller harper på scena.

Kan du plukke ut en av artistene og gi oss en slags kort forhåndsanmeldelse på det som vi kommer til å finne i riksmedia dagen etter konserten? – «Likbleik James Blake fikk hele Øyafestivalen til å sovne – maskerte tjuvradd-roadies svært fornøyde med fangsten».

Hvis du ikke stoler på anbefalingene våre, så hør her på noen som virkelig har peilig: kultureliten.

KULTURELITEN KURATERER SPONSET INNHOLD

CELEBRATING 10 YEARS OF SOMMERØYA EKEBERGPARKEN OSLO

FOTO: PRIVAT

MATIAS TELLEZ Urørt-veteran, nå P3-kritisk. Er overalt. Matias Tellez, ditt geni, hva bør man se på Øya i år? Ikke bare nevn ting du er innblandet i, da. – Jeg syns folk burde få med seg Blood Orange, jeg har aldri sett ham live in real life, kun på nettet. Og det ser sykt bra ut. Han er en fantastisk musiker. Håper han spiller litt cello på Øya, for det er han sykt god på. Connan Mocasin, legende. Lurer på om han synger så lyst live som på opptakene eller om det er pitchet. Spennende! Jakob Ogawa må folk få med seg. Han er mye på turne for tiden, så på Øya kommer han til å være i storform. Også hører jeg at han covrer en låt jeg har skrevet «My Brain On Love» på hver konsert. Hadde vært gøy å sett den live! Ellers så kan jeg anbefale Parcels, Razika, Misty Coast, Shikoswe. Merker det er veldig mye bra i år. Også må dere jo se meg, med Thea Hjelmeland, KommodeOk, ok, ok. Som gammel bransjerytter, hvordan bør purunge artister nettverke seg opp og frem? – Gå heller inn i en samtale med mål om å få en venn heller enn en kontakt. Om dere ikke connecter som mennesker, er det lite vits i å jobbe sammen. Hils på folk og vær deg selv!

NORA SHIKOSWE Bergensartist fra Ski, fremtidig litteraturviter (?). Shikoswe, hva bør man se på Øya i år? – Jeg gleder meg skikkelig til å se Big Thief, de er litt magiske. Utover det bør man kanskje rekke å se mest mulig man ikke har hørt før og som man ikke forbinder med noe særlig på forhånd? Dette er andre gang du spiller på Øya, hvordan skal settet ditt bli bedre enn sist? – Hmm. Jeg oppfordrer resten av bandet til å løfte armene over hodet før vi går på, fordi det visstnok er quick fix måte å kjenne entusiasme på. Hadde ikke begynt med den praksisen sist jeg spilte på Øya. Hva kommer anmelderne til å skrive om konserten din? – Kanskje noe som resten av de som var på konserten kjenner seg igjen i. Kanskje det, ja! Øya er en stor og tidvis uoversiktlig festival, hvordan kan man bruke det til sin fordel, hvis man for eksempel har lyst til å treffe nye og mer sjarmerende mennesker enn dem man allerede kjenner? – Man kan spørre om å få ta selfier med fremmede, og fortelle dem om sist man gråt og var glad samtidig.

Siden du alltid ligger et hestehode foran oss andre, hva skal vi se på Øya i 2020? – Om Brigt kommer ut med mer musikk så burde de booke han. Lovende opplegg! Lekende Lett kunne vært friskt. Solå og Birgitta Alida. Tacobitch! Evigheten! Pish! Charlie Skien! Kongle. Veldig mye mer som burde komme på plakaten neste år. Kanskje jeg bare skal lage en egen festival i Oslo neste år!

FOTO: PRIVAT

FOTO: FREDRIK AUSTAD

SOLÅ Sengeliggende artist, gigantisk ildball 149.600.000 km unna Jorden Hei Sol, hva skal vi se på Øya i år? – Hvis du ikke har sett Safario live enda, så er det på tide. Jeg ville også fått med meg Jakob Ogawa, Unge Ferrari og Parcels. Du blir omtalt som en av landets mest lovende unge artister innen bedroom pop-sjangeren. Hvorfor skal man gidde å forlate senga? – Festival er liksom akkurat gøy nok til at man gidder å forlate rommet. Hva er hovedforskjellen på Øyafestivalen og soverommet ditt? – Pleier ikke å ha så mange folk på soverommet samtidig. Hvis man plutselig blir akutt trist på festival ... hvordan fikser man det? – Da må man spise mat, huske å drikke vann, eller lukke øynene å tenke på Tande-P i en veldig liten kabriolet som kjører veldig fort ...

ANDREAS HØVSET Artist (Softcore untd., Verdensrommet) Andreas, stemmen din er som kokende smør. Hva skal du se på Øya i år? – Jeg skal i alle fall få med meg James Blake, Connan Mockasin, Sushi x Kobe, Erykah Badu, Yves Tumor og Blood Orange. Alt for mye egentlig. Får sikkert sett to konserter. Av alle som spiller i år, hvem har den deiligste stemmen? – James Blake. Om man virkelig ønsker å gjøre festivalen på en nedpå og chill måte, hva er dine beste tips for å ta det rolig? – Spill på festivalen. Ellers så funker det å drikke mer vann enn alkohol, ikke føle at du må se noe eller være med på alt. Husk også å gå i noe komfortabelt. Om du skulle ha drevet en Øya-basert foodtruck, hva skulle du ha servert? – Jeg ville solgt saft-is med ølsmak i foodtrucken min.

SPONSET INNHOLD

16TH & 17TH AUGUST 2019

BEN KLOCK. DE LOCO DICE. TS RICARDO VILLALOBOS. CH KERRI CHANDLER. US RECONDITE. DE LIVE

AXEL BOMAN. SE DASHA RUSH. RU SAMA’. PS ANTIKLANG. LIVE BJØRN TORSKE. BOSKA. LIVE JULIE SILSET. OST & KJEX. LIVE RA-SHIDI. SAFIRA. STINE AMUNDSEN. SYNTHOMANIA. THOMAS SOL.

Øyafestivalen er stappfull av mennesker. Og som vi vet er alle mennesker individer med vidt forskjellige personligheter. Noen er riktignok litt mer typete enn andre. Derfor har vi laget denne guiden til hvilke typer du møter på årets Øyafestival.

PERSONEN SOM SYNES ØYA OG ALL KULTUR FRA DA HAN VAR 19 VAR MYE BEDRE OG SOM HØRTE PÅ BABA NATION PÅ VEI TIL FESTIVALEN Ja, han er her han og! Gøy at det er så mange forskjellige mennesker her!

JOURNALISTEN SOM ER DER FOR Å LAGE BILDESERIE OM FESTIVALMOTE Yes, endelig journalist! Endelig har jeg blitt en del av eliten, noen som kan etterprøve mektige mennesker, stille kritiske spørsmål, forme opinionen og nå ut til hele landet! (Ser blogger gå med støvler og vintage 90-talls t-skjorte) Hm! Skader vel ikke å skrive EN sak om festivalmote? Så kan jeg skrive om krigen i Ukraina i morgen! (Løper dritfort mot influenseren) Unnskyld, unnskyld! Jeg simpelthen må ta et bilde av Dem!

BÆSJEN I HIBASEN FRA PERSONEN SOM VAR DER FØR DEG ARTISTEN SOM IKKE HAR LAGET NOE BRA PÅ EN STUND

Bæsjen ligger der bare og smiler mens du later som den ikke er der. Er mest på festival for å bli tisset og/eller bæsjet på, og er fornøyd med det. Kommer nok tilbake neste år.

HUN/HAN DU MØTTE PÅ DANSEGULVET PÅ ØYANATT PÅ JAEGER OG BLE MED HJEM I GÅR Heeeeei …! (Klemmer) =) Takk for sist, ja. Hva skal du se i dag, a? Okei, kult! Skal kanskje sjekke det ut, selv. Får se! Jaja, vi sees! =)

Vi synes det er stas å se deg selv om du kanskje ikke er like kjent som du var før! Kan vi ta en selfie? Jeg husker vi hørte masse på den ene sangen da vi var russ! Ja, hehe. Kommer det noe nytt snart, eller? Nei? Nei nei! Greit det, og! Vi har jo de gamle sangene fremdeles! Hører på dem mye ennå, jeg!

DISSE MØTER DU PÅ ØYA 2019 ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

DE TO FULLE GUTTA SOM HAR KLART Å SNIKE EL-SPARKESYKKEL INN PÅ OMRÅDET OG KJØRER RUNDT MED ØL FØR DE KRÆSJER I NOEN SOM BLIR UFØR SOM FØLGE AV ULYKKEN Ånei! Også idag som vi bare skulle kose oss! Uff og uff.

(EKSTREMT OVERDREVEN BERGENSDIALEKT) SÆSSINAAANDO

DEN RASENDE KLIMASKEPTIKEREN Ødelegger stemningen på festivalen ved å være rasende på miljøfokuset og mene det er for mange veganske alternativer i matbodene og for lite rock på scenen. Er så irritert over at folk vil ha renere luft og en bærekraftig planet, at vedkommende vil gå til personangrep på mennesker i miljøbevegelsen, uansett hvor unge de er.

Cezinando dukker nok opp, han! Kult det!

PERSONEN SOM JOBBER MED Å DELE UT TING FOR ET FIRMA

POLITIET PÅ JAKT ETTER NARKOTIKA Det siste slaget før våpenhvilen i krigen mot narkotika skal selvsagt kjempes like hardt som alltid. Politimannen skaper dårlig stemning ved å snu noe av det vi liker best, søte hunder, mot oss for å ta fra oss narkotikaen vår.

SPONSET INNHOLD

Livet blir ikke alltid som man vil. Noen ganger vil man for eksempel bli skuespiller, modell eller standup-komiker, men det er klart man må være forberedt på å jobbe hardt før man kan leve av drømmene sine. Og da kan man jo ta andre jobber i mellomtiden og se på det som god erfaring! For eksempel å dele ut Colas nye energidrikk, det nye potetgullet fra Coop Obs eller stå i Vipps-boden.

SOLA Brenner med en varme så intens at alt levende ville dødd om varmen forsvant. Begynner ofte dagen i øst og beveger seg sakte vestover. Får med seg alt bortsett fra siste delen av dagens siste konsert og Øyanatt, hvor solas eksentriske og svært dramatiske pulevenn «Månen» tar over.

VIN DEN Du k ke an v æ r o r san pp og e rime n s og synli å i år lig sik g k e v v e som ære lik is til å ts fest r på a t Vi velt ival. i fjo e lit n r . Me e forut e ting, Vinden den d nd sig uksk ko a e b m p t a e e r r j o d og se ubeh mer erfo ag l r v vkon i l i ker trollert hm n! HANDMAIDS TALE-PROTESTANTEN

HAN SOM ER DER FOR Å SE ETT BAND

Vedkommende har fått stadig flere anledninger til å ta på seg kostymet for å protestere mot Regjeringen, men rakk dessverre ikke hjem for å skifte før konsert. Alle rundt personen er usikre på om hen er en del av en protest, og er spesielt redde for at protestanten er på konserten for å demonstrere mot noe kvinnefiendtlig artisten som spiller har sagt eller gjort, og dermed støtter en artist som bør bli canceled.

SPORTSJOURNALISTEN Er der for å passe på at Martin Ødegaard ikke bli motsagt.

Hvorfor betale mindre for konsert når du kan betale dritmye mer for å få tilgang på en hel festival hvor du bare ser et band spille? Vi kan komme på mange grunner, men det kan tydeligvis ikke denne personen!

DEN NORSKE POPARTISTEN MED SUKSESS I UTLANDET Går rundt og ser på konserter, henger med venner og tenker på ting. Sikkert nye sanger! Blir spennende å følge med på karrieren din videre! Vi er så stolte av deg her hjemme! Takk for at du ikke har glemt oss i Norge!

YOUTUBEREN

NATT&DAG-JOURNALISTEN Går rundt på festivalen for å finne personer å mobbe og ting å snakke negativt om. Har psykiske problemer og kommer aldri til å få noe jobb i media resten av livet, skal man tro mer mentalt stabile mennesker.

Går alltid med et lite kamera eller mobil med selfiestick og filmer seg selv, spesielt når hen blir gjenkjent av sine 12 år gamle fans utenfor festivalområdet. Er som regel midt i en flere måneder lang krangel med en annen Youtuber som ser helt lik ut og lager nesten akkurat det samme «innholdet».

HUMAN RESOURCE-ANSVARLIG PÅ DEN LOKALE DILDOFABRIKKEN

TINDERDATEN DU BA KOMME BORT ETTER AT DU DRAKK FIRE ØL Åja, var det sånn du så ut, ja. Hm! Ja, da får vi bare gjøre det beste ut av det og fortsette på den kunstige internhumoren fra den tre setninger lange samtalen vår som består av 80% planlegging.

SPONSET INNHOLD

Hvis du tror det er roboter som lager dildoer tar du feil. Selv om det ikke gjelder dildoene, er i alle fall menneskene som lager dem laget av kjøtt og blod (Den dildoen som ble laget av ekte kjøtt og blod er tatt ut av produksjon pga klager, kvalme og enorme negative konsekvenser for fabrikken). De trenger pause, de trenger trøst og de trenger en representant å klage til når Big Dildo (Ikke bare navnet på selve Dildoindustrien, men også navnet på fabrikkeieren. Han er fra Samoa, hvor Dildo er et vanlig etternavn, et navn som gir ære og respekt i hans kultur. At han ble sjef på en dildofabrikk er faktisk helt tilfeldig, og ikke noe han har tenkt mye på) maser om større produksjon, lengre arbeidsdager og truer med å flytte dildo-jobbene til Kina eller Thailand. Og når du har kjempet mot den mektige Dildo-lobbyen og fabrikkeieren på vegne av de ansatte? Ja, da fortjener du å slappe av på Øya-festivalen.

SPIS, IKKE RØYK Mye av Øya-musikken passer med mer enn bare øl, men ærlig talt, røyk er plagsomt uansett hvilken type det er. Spis i stedet! Det varer lengre, plager mindre og tiltrekker ikke kjipe bikkjer.

FESTIVALTRIKS

ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

Første triks (riv ut denne) og putt den i rumpetaska.

TA MED MATPAKKE Det er egentlig ikke lov, men du kommer til å klare å lure med deg en brødskive eller to inn på festivalområdet hvis du bare vil. Skryt på deg noen allergier. Du titter ned i totebagen fra Henie Onstad, én med ost og én med leverpostei. Ingen kan stoppe deg nå.

HVORDAN KOMME DEG OPP PÅ SCENEN PÅ LOVLIG VIS Få et trommesett til bursdagsgave når du er 5-10 år. Begynn å spill. Deng laus uten verken mål eller mening et par-tre år. Kjenn på den rene gleden over å lage lyd. Du sier fra, er det ikke det du gjør? Hvert jævla trommeslag er et rop: Jeg er her! I verden! Jeg også! Og jeg får ikke pult! Etter hvert finner du en rytme, du-du-dunk. Kjenn etter til venstre i brystet, er det det som er hjertet, mon tro? Faen heller: lytt og hamre løs. Litt til .... Gratulerer, du har oppdaget rock! Men sjangeren er døende, så ta alle sansene i bruk! Nesa er blant annet til for å lukte med. Alle som spiller gitar lukter svette, og de lukter ikke svette på den kule måten, nei, de lukter svette på den fæle måten som nerder og deprimerte folk gjør! Bestem deg derfor for å forlate både band og sjanger, sats mer målrettet mot elektronisk og/ eller soveromspop. Helst begge deler. Du er 19 år nå. Spill på fester, bransjefestivaler og send en altfor lang og krøkkete pressemail til oss i NATT&DAG. Spill enda flere konserter. Så kommer beskjeden. DM-ene dine på Insta sprenges av rævslikkere. Gratulerer, du er booket til Øya!

HVORDAN MINGLE Folk i bransja er jææævlig glade i mingling, og for at de skal bli glade i deg også må du mestre denne antikke kunsten. Noen bare har det fra før, men ikke du, du er nemlig spesiell: du har angst. Du synes det er litt ubehagelig «å bare snakke med ukjente». Hva skal dere snakke om liksom? Du kjenner ikke dem, skal du bare si hva du heter liksom? Og så er det hei-hei og Universal Music og bookingbyrå og Emir fra Sushi x Kobe? Da har vi noen gode, men også breaking news: ALLE andre synes også det er skummelt. Det er derfor det er fri flyt av alkohol på mingle-events. Trodde du kanskje folk bare liker å drikke? Hah! Tropp opp med en venn eller to som du kan snakke med under den første drinken. Så er det bare å laissez-faire.

SPONSET INNHOLD

HILSE PÅ KJENDISER Vi drømmer alle om å bli bestevenn med våre helter, og i Norge er det tross alt kort avstand mellom kjendiser og oss vanlige verdiløse drittfolk. Derfor kan det, etter noen rolige øl, virke fristende å gå bort til store stjerner som Elisabeth Carew, Herman Flesvig og Morten Hegseth når man ser dem på Øya. Spesielt for deg, som blir så morsom på fylla (du burde hatt en POD)! Dette er imidlertid helt feil taktikk. Vent heller til kjendisen ikke lenger er ettertraktet og er utslitt av all oppmerksomheten. Når kjendisen er 60-70 år kan du kaste en stor stein gjennom soveromsvinduet og hoppe gjennom. Kjendisen vil på grunn av sin harde livsstil og høye alder ikke være i fysisk eller psykisk stand til å motsette seg sosialt samvær med deg, og du kan ha vedkommende helt i fred! Ja, hvem vet, kanskje kan vennskapet utvikle seg til et seksuelt forhold også? ;)

HVORDAN OVERLEVE OM DU FALLER I BASSENGET Vi har alle vært på en eller annen festival og plutselig havnet i bassenget, hvor det istedenfor luft er sånn hard rar gjennomsiktig væske som er god når man får litt i munnen, men vond når man får masse i lungene. Skulle man bli omgitt av det sistnevnte kan det lønne seg å gjøre noen bevegelser som heter «svømming». Da vil man sveve oppå den rare væsken og kunne fortsette livet. Anbefales!

HOLD UT Hvorfor er du på festival? Er du der for å drikke deg til helvete, spise veggis-burger og hilse på folk du følger på Instagram? Det er vi også! Men først og fremst er Øya et safespace for musikkelskere. Drikk litt mindre, snakk litt lavere og gjør opplevelsen mer behagelig for alle. Og dessuten: da er du ikke utslitt etter siste konsert. Det betyr at du orker å dra på Øyanatt for å klubbe, høre på enda mer musikk og hilse på enda flere folk du følger på Instagram – og kanskje de følger deg tilbake?

LADE TELEFONEN MED RUMPA Er du på festival og har ikke noe sted å lade telefonen? Ta på deg en lynavledene hjelm og koble en ledning til rumpehullet ditt. Nå kan du lade telefonen med rumpa! Enkelt, praktisk og sikkert miljøvennlig.

KOMME SEG INN UTEN BILLETT For mange er prisen for en festivalbillett for høy. Det har vi forståelse for. Og det skal heller ikke være sånn at økonomi skal bestemme om du får oppleve favorittartisten din live eller ikke. Noe som er langt billigere er en spade, og om du er tidlig ute kan du grave en tunnel fra utenfor festivalområdet til en av hibasdoene. (Husk å legge en Rita Hayworth-plakat over hullet!) Da vil du kunne gå inn på festivalområdet helt gratis!

SPONSET INNHOLD

Kart over festivalområdet Øyamerch

Vinbar

Barneområde

Framtiden i våre hender

Bar

Tribune

DNB

Rampe

Carl Berner

Pant

Bar

FO R

T UM

Sanitet

C o op M e ga

Utgang

Utgang Vinbar Bar

SPONSET INNHOLD

d Banrc me

BIBLIOTEKE T

p Pe

Bar

si B

Ø lp

Presse

a ra

d is e

ar Bar Ku n

Rampe

Årets økologiske Øyamat Munchløkka 1 Bar

dch

2 Vinbar

3 Solberg & Hansen

4 Nordvegan

7 Fiskeriet 8 Lulu

Sykkelparkering

11 18

9 Bokbacka

10 Silk Road

11 Aymara

20 21

12 Ben Reddik 13 Taco República

14 Coop Mega

15 Kompassmat

16 Hrímnir Ramen 17 Hitchhiker

18 The Golden Chimp

19 ASIA

20 LÔKAL 21 Åkern 22 TUNCO 23 Seafood Rolls

SIRKUS

24 Sandwich Brothers

Tøyen

Mer mat her:

Platået

Caltex

Der Peppern Gror Solberg & Hansen Godt Brød Sandwich Brothers

Breheimen Smalhans

SPONSET INNHOLD

16 17

5 Gammelgården Lysklæt 6 Aleppo Bahebek

22 23

6.–10. august

Program Tøyenparken

Onsdag 7. august Amfiet

Vindfruen

Fortum

Sirkus

Biblioteket

Klubben

14.15 Silvana Imam (SE) 15.05 Thea Hjelmeland

15.05 brenn.

15.55 Julien Baker (US) 16.45 Connan Mockasin (NZ)

16.45 Hollywood

17.40 Fay Wildhagen

17.40 ELIZA (UK) 18.30 James Blake (UK)

DJ-sett

Litt erat ur, ku nst, musik k og de batt – pr og ra m ko m mer!

17.35 Tirzah (UK)

18.40 Marja Mortensson 19.30 Rex Orange County (UK)

19.35 IDLES (UK)

20.45 The Cure (UK)

15.55 Adipop

15.50 André Bratten

19.35 From Scratch 20.15 Vegard & Ivar Band

20.55 Jakob Ogawa

21.45 Blood Orange (US)

SPONSET INNHOLD

19.30 Todd Edwards (US)

DJ-sett

Torsdag 8. august Amfiet

Vindfruen

Fortum

Sirkus

Rekommandert m/ Kristopher Schau

15.05 Penelope Isles (UK) 15.55 Earl Sweatshirt (US)

16.50 Protoje & The Indiggnation (JM)

15.55 Bendik HK

15.55 Farao

16.50 Pond (AU) 17.45 Sushi × Kobe

17.45 Mitski (US)

18.45 Sigrid

t, Litteratu r, ku ns tt – musik k og deba er! pr og ra m kom m

17.45 Saoirse (IE) DJ-sett

18.45 Fontaines D.C. (IE)

19.50 Erykah Badu (US)

19.50 Hot Snakes (US)

19.50 Golden Core

19.50 Baba Stiltz (SE)

DJ-sett

20.30 Vinner fra Klubbdagen

21.00 Koffee (JM)

21.30 Tame Impala (AU)

Klubben

14.00

14.15 Kommode

15.05 I Was A King

Biblioteket

21.50 Ricochets

Fortsatt billetter igjen til torsdag 8. august på Ticketmaster.no!

SPONSET INNHOLD

Fredag 9. august Amfiet

Vindfruen

Fortum

Sirkus

Biblioteket

Klubben

14.15 The Needs

15.05 Misty Coast

15.05 KOKOROKO (UK)

15.55 Safario

15.55 Big Thief (US)

15.55 Fakethias

16.55 Soccer Mommy (US)

16.55 Erlend Ropstad

17.50 Sâver

17.50 girl in red 18.45 Christine and the Queens (FR)

r, k u n st , L it teratu – og deb att mu si k k ! er m kom prog ra m

18.55 Pen Gutt

19.45 Cult of Luna (SE)

19.50 Razika

19.50 Solå

19.50 Laurel Halo (UK)

DJ-sett

20.30 Musti

20.50 Deathcrush

21.30 Robyn (SE)

17.45 Yves Tumor (US)

21.45 Unge Ferrari

89 artister og band! Pluss kunst, litteratur, film, debatt, samtaler og masse digg mat.

Last ned Øya-appen for oppdatert info og for å sette opp ditt eget program.

Med forbehold om endringer. Mest mulig oppdatert program finner du alltid på Øyafestivalen.no og i appen! SPONSET INNHOLD

Sees i parken!

Lørdag 10. august Amfiet 13.00 Hellbillies

Vindfruen

Fortum

Biblioteket

Klubben

13.50 Moyka 14.25 Shikoswe

14.25 Parcels (AU) 15.10 Lil Halima

15.05 Spurv 15.55 Kadhja Bonet (US)

15.55 Hyukoh (KR) 16.40 slowthai (UK) 17.30 Jonathan Wilson (US)

16.40 Ora The Molecule

Lit teratu r, ku nst , mu sik k og deb att – progra m kom mer!

16.40 Fredfades DJ-sett

17.30 MAE 18.15 The Ocean (DE)

18.20 Ezra Collective (UK) 19.10 Stefflon Don (UK)

18.20 Off The Meds (SE)

19.05 Black MIDI (UK) 19.50 Stereolab (UK)

20.00 Pom Poko 21.30 Karpe

Sirkus

20.05 K AMARA 20.45 Tone Bringsdal

20.55 Turnstile (US)

21.45 Motorpsycho

SPONSET INNHOLD

20.00 Lena Willikens (DE) DJ-sett

FOTO: DANIEL PERALTA RASMUSSEN

FOTO: FREDRIK AUSTAD

FOTO: JORDAN HEMINGWAY

BLACK MIDI Fortum, lørdag

ORA THE MOLECULE Sirkus, lørdag

FAKETHIAS Klubben, fredag

YVES TUMOR Klubben, fredag

Black Midi er, sånn faktisk, et band alle snakker om. Med minimalt av materiale liggende ute på internett har den eneste måten man har kunnet oppleve Londonguttene på vært live. Konsertopptaket deres fra et hostel under Iceland Airwaves avslørte på starten av året at joda, de ER så bra som jungeltelegrafen har antydet. Debutalbumet som ble sluppet i midten av juni skuffer heller ikke, mildt sagt. Black Midi har et friskt take på det støyete krysningspunktet mellom midwest emo og matterock, der den teatralske Peter Gabriel-vokalen eksisterer parallelt med moderne, prog-wave-aktige basslinjer og synthstøy. Det er rett og slett veldig mye å ta tak i når det kommer til det bandet her. Festivalårets høydepunkt?

Ora the Molecule er hjertebarnet til Nora Way, en jente fra Oslo som for noen år siden reiste til Los Angeles for å møte sin biologiske far. Familiegjenforeningen varte i fem år, en tid der hun også utviklet seg som musiker ved å spille på gata. All den potensielle Øya-gjørma tatt i betraktning er det ikke sikkert dette blir en oppgradering fra boardwalken på Venice Beach, men det er lov å håpe. Hun bor sammen med resten av bandet, Sju Smatanova på trommer og Jan Yan på keys, i et hus på landsbygda i Andalucía i Spania. Ora The Molecule viser at det ER lov å tenke utenfor landegrensene utenom ferier eller DJ-gigs i Berlin.

En bedre mulighet til å nyte hyperaktiv rainstep midt på dagen i guds friserte parknatur får du ikke. Med brak, skurring og intelligente harmonier har Fakethias' soloprosjekt blitt blant våre mest potente elektroniske eksportvarer. Nylig slapp han oppfølgeren til fjorårets forstyrrende vidunderlige Attune, trespors-EPen Torn/ Enhanced. Resultatet er en utmerket blanding av psykiske triggere og dansbare rytmer. Ingen kommer til å høre deg om du brøler på dansegulvet. Ingen kommer til å høre deg om du slipper en stor stein ned på en metallplate på dansegulvet heller.

På fjorårets beste album Safe In The Hands of Love klarte Yves Tumor å rulle sammen alt som var kult (og ikke så kult?) på nittitallet: triphop, alternativ rock, R&B og IQ-elektronika, sømløst most sammen med eksperimentell sampling og støy som lim. Resultatet kan ikke plasseres i noen mer presis sjangerbås enn «popmusikk du ikke har hørt før». I tillegg har han en bakgrunn i performancekunst som tilsier at dette kommer til å bli realt show også. Pugg teksten til «Noid» for allsang!

ANBEFALINGER

FOTO: MÄRTA THISNER

BABA STILTZ Torsdag, klubben

LAUREL HALO Klubben, fredag

MOTORPSYCHO Sirkus, lørdag

KOFFEE Fortum, torsdag

Blir det mest dansing eller gråting når Baba Stiltz spiller sine elektroniske traller for Tøyenparkens åpne sinn? Vi håper på en lekker blanding av begge. Tidvis spekket med sutring og atonalitet og sinnsykt fengende, plingende riff sparker han i stykker forventninger med hver eneste utgivelse. Vi kan advare om at det er fare for at han blir flammende sint om du skulle finne på å rope ut kjedelige bemerkninger om musikken hans. Det anbefales å holde seg til ivrig dansing og følsom svetting fra øynene.

Hun er ikke den første amerikanske produsenten som har prøvd lykken i Berlin, men har likevel lykkes bedre enn de fleste. DJ-settene er spretne og intuitive, appellerer direkte de store muskelgruppene i kroppen uten å gå omveien om fornuften. Er det noe Laurel Halo kan så er det å diktere et dansegulv med fingerspissene på maskinspakene. Hvis du fortsatt har dine tvil kan du i hvert fall feste din lit til den respektable mix-serien, DJ-KICKS, hvis nylige 68. utgave er kuratert av Laurel Halo. Høyere utmerkelse kan neppe en DJ få.

Er Motorpsycho Norges eldste band? Nei, men de ser kanskje eldst ut. Med en horde IPA-gubber som ser akkurat ut som dem selv har de formet seg en av landets mest trofaste fanbaser. Viden kjent for sine solide konserter pleier de progga stoner-trønderne å spille et bredt utvalg fra sine godt over 23 studioutgivelser (hvorav ca. alle har vært nominert til Spellemann) og drøye dem ut i lange jams. Denne gangen har de med seg blant annet Lars Horntveth for å fremføre et bestillingsverk laget spesielt for Øya og Olavsfestdagene. Motorpsycho er rett og slett en av norgeshistoriens viktigste band, spesielt hvis målestokken er hvor mange oppvekstromaner de har, eller kommer til, å inspirere, eller antall album på Morgenbladets Top 100-kåring fra 2011 (5 stk!).

Mikayla Simpson er 19-åringen fra Spanish Town på Jamaica som har gjort reggae kult igjen. Ikke vet vi hvorfor ikke bølge på bølge med Bodø-baserte dudes med dreadlocks, stygge klumpete sko (på turdag-måten, ikke hipster-måten) og litt for lange shorts har klart å gjøre reggaen kul tidligere, der de har sunget ut sitt babylon-kritiske budskap fra knøttsmå musikkens dag-aktige scener, eller bak mikrofoner på utesteder med klissete gulv og anarkistisk tagging på dassen. Bumboclaat! Nei, reggaen har et dårlig rykte her til lands, noe som gjør at det er lett å glemme at den tross alt er ganske chill. Når sola skinner, når blodet bruser, når hvite og røde blodlegemer suser om kapp med de noget mer eksotiske grønne blodlegemene … da er det godt å levva, ass. Jah bless! Tidligere i år slapp Koffee EP-en Rapture, som mildt sagt ble godt mottatt. Deriblant ble den trukket frem både én og to ganger i en viss hipster-avis sin Best Akkurat Nåspalte. Nevnte vi at hun skriver låter for Rihanna?

SPONSET INNHOLD

FOTO: DECLAN SLATTERY

EZRA COLLECTIVE Vindfruen, lørdag Det sies at det er en ny jazzbølge på gang fra Storbritannia (endelig!). Blant navnene som oftest trekkes frem er Ezra Collective. Tidligere i år kom debutalbumet You Can’t Steal My Joy, og selv om det ikke er heelt gladjazz er det ikke blodseriøs og vanskelig jazzmusikk heller. Kanskje kan man kalle det «Øyajazz»? I Øya-jazzen slenger man på litt jamaicanske rytmer her, litt rapping der, og vips: bred appell! Hvis det blir godt vær er dette en perfekt ettermiddags-booking, musikk som går som hånd i hanske med vegansk mat servert i et beger det hersker usikkerhet på om «går an» å spise eller ikke. Du tar et tygg, men lar det bli med det. Du oppslukes av jazzen. Musikkens lek, smiler du. Men hvor ble alle vennene dine av, sånn plutselig?

STEFFLON DON Amfiet, lørdag Rapnavnet Stefflon Don er uten tvil Øyaplakatens beste ordspill. Navnet referer til hennes ekte navn (Stephanie Allen), byen hun er fra (London) og den amerikanske mafiabossen John Gotti (alias Teflon Don). Musikken hennes befinner seg i spennet mellom grime, dancehall og hiphop. Everything goes, så lenge det kan danses til. 28-åringen slo for alvor gjennom med dancehall-låta «16 Shots» på slutten av 2016, og det skadet ikke å slippe French Montana-samarbeidet «Hurtin’ Me» sommeren 2017 heller. På Kadetten i fjor sto hun for et av høydepunktene da hun inviterte alle kvinnene i publikum opp på scenen for å riste løs. Vi lot mobilkameraet respektfullt ligge ved siden av antibac-flaska i festival-skulderveska.

SPONSET INNHOLD

FORTAUSKANTEN UTENFOR BUNNPRIS PÅ TØYEN Oslos billigste øl får du fremdeles på matbutikken, og det å ta et par kalde bjørnunger mens man sitter på fortauskanten utenfor Bunnpris er ikke bare en viktig del av Øya-opplevelsen, det er billig og det vi i redaksjonen beskriver som «nice». Hvem vet, kanskje det setter seg noen ved siden av deg som du kan networke med? Så du får en fot inn i musikkbransjen?

HUMAN MOTE Om du vil sitte litt nærmere selve festivalen og enda nærmere de som jobber i baren kan du sette deg på Human Mote på Tøyen Torg, hvor det er umulig å si noe uten at bartenderen hører deg. Det trenger ikke å være negativt, spesielt hvis du vil snikskryte, øve på standup eller spille inn podcast, eller hvis du i motsetning til alle i redaksjonen ikke lider av sosial angst.

PERLA

SVERRE'S KAFÉ

Problem: Du har lyst til å drikke i Sofienbergparken men vil helst gå på do innendørs, ha et nytt glass til hver øl og ikke snakke med noen andre enn de du kom med. Løsning: gå over veien og inn på Perla. Det koster litt, men det er det som regel verdt, spesielt hvis du setter pris på skillevegger laget av tre som er fulle av store dekorative hull.

Det kan bli mye av firmaer og brands på Øyafestivalen, og da kan det være godt å trekke seg tilbake til et av de mest autentiske og organiske brandene i nærområdet, nemlig Sverre’s kafé på Carl Berner. Hos «Sverre» er det garantert ingen kommunikasjonsbyråer eller Westerdals-elever som har hatt noe med design eller interiør å gjøre. Det er bare en veldig hyggelig (og veldig brun) pub.

TILFLUKTS-

STEDER GLASNOST

OCEAN

Tøyen har kanskje ingen sykkelbar, men en annen trend har nådd bydelen: puber med krigstema. Ifølge initiativtakerne bak Tøyen Torg skal alle aktiviteter på torget ha et element av kunnskap i seg. Og sånn sett har jo Glasnost med sitt kalde krig-tema lyktes. I alle fall bedre enn Nille, som også finnes på torget.

Foretrekker du dine puber som du gjør dine kvinner (brune, litt ironiske og eid av en tyrker) kan du ta turen til Ocean, hvor det er en god blanding ekte alkoholikere og folk under 30 som er der delvis ironisk og delvis fordi det faktisk er fin blanding av kaotisk og koselig. Om det er biljardbord, gratis wi-fi og sannsynlig at man får en gratis skål med potetgull til ølen? Jepp!

POSTKONTORET Selve flaggskipet på Tøyen Torg er Postkontoret, som kanskje gjør mer for det uuttalte målet til Tøyenløftet, gentrifiseringen, enn det uttalte målet, integrering. Når det er sagt, om Tøyen Torg skal være for alle må det også være noe der for øvre middelklasse som vil ha vin, god pizza (også veganske) og øl i det øvre prissjiktet. Og om integreringen går riktig godt er det kanskje Steely Dan på høyttaleren og naturvin i glasset som lokker minoritetsungdomen fra gata og inn i borgerskapet?

SPONSET INNHOLD

Torsdag 15. august Universitetets Aula kl. 18.00

JUBILEUMSÅPNING

OSLO KAMMER MUSIKK FESTIVAL

Musikk av Bach, Synne Skouen, Rolf Wallin, Beethoven og Svendsen med blant andre Birgitta Oftestad, Aksel Rykkvin, Ida Løvlie Hidle, Marianne Thorsen, Liv Glaser, Mari Silje Samuelsen, Mari Halvorsen, Joakim Røbergshagen, Eivind Holtsmark Ringstad, Njord Kårason Fossnes, Sandra Lied Haga, Trio Bathos og Vertavokvartetten. Fredag 16. august Universitetets Aula kl. 18.00

HISTORIEN OM EN SOLDAT Billetter Ticketmaster telefon 815 33 133 www.ticketmaster.no Mer informasjon www.ocmf.no eller telefon 23 10 07 30

Det tas forbehold om feil og endringer i programmet.

Musikk av Igor Stravinsky med Liv Ullmann, Ingrid Bolsø Berdal, Mattis Herman Nyquist, Magnus Emaka Einang, Arve Tellefsen, Ole Edvard Antonsen, Hans Christian Bræin, Embrik Snerte, Sverre Riise, Svein Haugen og Kjell Tore Innervik. Dirigent Halldis Rønning. Regi Einar Bjørge. Fredag 16. august Paulus kirke kl. 20.00

KORNSTAD OG KAMMERORKESTERET

Konsert i samarbeid med Oslo Jazzfestival. Musikk av Biber, Gluck, Bartok, Wagner, Schubert, Tosti og Lalo med Håkon Kornstad, Frode Haltli, Mats Eilertsen og Det Norske Kammerorkester. Lørdag 17. august, Oscarshall kl. 15.00

Søndag 18. august, Høymagasinet kl. 15.00

Onsdag 21. august, Linderud gård kl. 18.00

BARRATT DUES DRØMMEKONSERT

COUCHERON PÅ LINDERUD GÅRD

Musikk av Nino Rota, Benjamin Britten, Wojciech Kilar, Mozart med Henning Kraggerud, Soon-Mi Chung og Juniororkesteret Barratt Due. Søndag 18. august Akershus festning, Slottskirken kl. 17.00

SOMMER PÅ FESTNINGEN

Musikk av blant annet Chopin, Beethoven, Schubert og Jan Erik Mikalsen med Joakim Røbergshagen, Ole Christian Haagenrud, Alex Robson, Bård Monsen, Anders Rensvik og Ole Eirik Ree. Søndag 18. august, Slottskirken, Akershus festning kl. 20.00

GOLDBERGVARIASJONENE

Musikk av Bach med Christian Ihle Hadland. Mandag 19. august Dronning Sonja KunstStall, Det kgl Slott, kl. 18.00

TRIPPEL MED WESSELTOFT, BANSAL OG ÖVINGE

Sara Övinge, Frode Haltli, Knut Erik Sundquist, Harpreet Bansal, Andreas Bratlie, Vojtech Prochazka og Bugge Wesseltoft. Mandag 19. august, Victoria Jazzscene kl. 21.00

ALEXANDER RYBAK TRIO

Violetta Peschanskaya, Stefan Ibsen Zlatanos og Alexander Rybak.

Musikk av Beethoven, Vitali og Waxmann med David og Julie Coucheron. Onsdag 21. august Slottskapellet, Det kgl Slott Kl. 20.00

STJERNER PÅ SLOTTET I

Musikk av Brahms, Mahler og Schumann med Truls Mørk, Philippe Graffin, Lilli Maijala og Håvard Gimse. Torsdag 22. august, Gamle Logen kl. 18.00

VILL JUBEL

Uformell galla med festivalens artister Konferansier: Arild Erikstad. Fredag 23. august Slottskapellet, Det Kgl Slott kl. 17.00

STJERNER PÅ SLOTTET II

Musikk av Schumann og Brahms med Radovan Vlatkovic, Marianne Thorsen, Johannes Weisser, Håvard Gimse. Fredag 23. august Høymagasinet, Akershus festning kl. 20.00

KRAGGERUD & GAARDER – EQUINOX

Musikk av Henning Kraggerud med Henning Kraggerud, Arktisk Filharmonis Kammerorkester og Jostein Gaarder.

Tirsdag 20. august Slottskirken, Akershus festning kl. 18.00

Lørdag 24. august, Oscarshall kl. 11.00

Musikk av Grieg, Nordheim, Tveitt og Knut Buen med Unni Løvlid, Knut Buen, Vertavokvartetten og studenter ved NMH.

ANDSNES & SKOMSVOLL

Musikk av Grieg, Messiaen og Erlend Skomsvoll med Ingrid Andsnes og Erlend Skomsvoll.

Musikk av blant annet Mozart og Chopin med Ann-Helen Moen, Liv Glaser, Sveinung Bjelland, Ragnhild Hemsing og Hallgrim Hansegård.

Lørdag 17. august, Oslo Domkirke kl. 18.00

MAHLER IX

Tirsdag 20. august Marmorsalen, Sentralen kl. 20.00

Lørdag 24. august Gamle Raadhus Scene kl. 15.00

Søndag 18. august, Olav Vs hall kl. 13.00

Musikk av blant andre Bjørn Kåre Odde og Max Richter med blant andre Mari Silje Samuelsen, Atle Sponberg og Sinfonietta Innlandet.

NORSKE TONER PÅ LYSTSLOTTET

Musikk av Gustav Mahler med Ungdomssymfonikerne, dirigent Eliahu Inbal.

MUSIKK FRA EN ANNEN TID

VIVALDI RECOMPOSED

Ketil Are Haugsand m/flere.

TRIPPEL PÅ LYSTSLOTTET

FAMILIEKONSERT – STJERNEØYE

Musikk av Henning Kraggerud. Eventyr av Topelius. Familiekonsert – Stjerneøye. Med Strykekvintett fra Arktisk Filharmoni, ledet av Henning Kraggerud. Forteller Aggie Frost. Passer for barn fra 5 år og oppover. Lørdag 24. august Slottskirken, Akershus festning kl. 19.00

FINALE PÅ FESTNINGEN

BOOST DIN KULTURELLE KAPITAL

PÅ OSLO KAMMERMUSIKKFESTIVAL! SPONSET INNHOLD

Foto: Marius Viken

Musikk av Beethoven, Messiaen og Sjostakovitsj med blant annet Ragnhild Hemsing, Tor Espen Aspaas, Arve Tellefsen, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og Håvard Gimse.

ØYABINGO POLITI SOM BRUKER ELEKTROSJOKKVÅPEN

NOEN SOM KJØRER ELSPARKESYKKEL FOR Å RØMME FRA VAKT

KJENDIS PÅ EL-SPARKESYKKEL

EL-SPARKESYKKEL INNE PÅ EN HIBAS

IRONISK EREKSJON

INDERLIG EREKSJON

NOEN SOM BRUKER NATT&DAG SOM SITTEUNDERLAG, TØRKERULL ELLER RULLEPAPIR (HVIS DU SER DETTE, DREP DEM!)

CARINA DAHL SOM DELER UT SMAKSPRØVER FOR STORT FIRMA

TROND GISKE

NOEN SOM HAR GHOSTET DEG PÅ TINDER

GUTTEGJENG PÅ TAME IMPALA KLEDD SOM VOKALISTEN

NOEN SOM ÅPENBART ANGRER PÅ AT DE DRO PÅ FESTIVAL

STUNTREPORTER SOM LAGER CONTENT MARKETING

NOEN SOM SYNES KARPE ER BRA PÅ EKTE (SOM IKKE ER MED I KARPE)

ALTFOR VELTRENT GUTT I BARIS NÅR DET REGNER

GUTT SOM GÅR GJENNOM FESTIVALPUBLIKUM MED ARMENE HEVET OVER HODET

NOEN SOM «HAR SEG» PÅ EN HIBAS

BAHAREH OG PER SOM HOLDER RUNDT HVERANDRE PÅ KONSERT

GRUPPESELFIE MED VERDENS BESTE JENTER

EN ØDELAGT EL-SPARKESYKKEL

GRUPPESELFIE MED VERDENS VERSTE GUTTER

NATT&DAG-JOURNALIST SOM KOMMER PÅ TING HAN KUNNE SKREVET I ØYA-BINGOEN

FIRE PERSONER PÅ EN EL-SPARKESYKKEL

RASIST SOM SLUTTER Å VÆRE RASIST PGA MUSIKK

HVIT FYR MED GRILLZ

SPONSET INNHOLD

Vi ses på øya!

44 SAMFUNN Hverdagen til vaktene i Auswitchz har forandret seg mye på 75 år. FOTO: MARCO REINERTSEN

EN REISE GJENNOM DET AUTORITÆRE EUROPA Det er mange grunner til å kjøre interrail i Øst-Europa. Vennskapene man får underveis er ikke en av dem. TEKST MARCO REINERTSEN

Hvem sier nazisme må være dystert? FOTO: SVEINUNG HAALAND

lyskam er ikke lenger bare noe overvektige kjenner når de ikke får plass i setet, men noe vi alle bør begynne å føle om vi skal redde kloden. Men hvordan skal vi kunne dra til utlandet for å drikke billig øl, spise billig mat og bli kjent med utlendinger mens vi på gebrokkent engelsk forteller om janteloven? Vi kan ta tog, selvfølgelig, din idiot! Nå gjør du deg dummere enn det du er, og det er godt gjort. Flyskam har gitt tog, og spesielt interrail, et slags comeback i nordmenns ferievaner. Men det har vel ikke du fått med deg, du følger jo ikke med på en dritt lenger. Du sitter jo bare der og scroller gjennom sosiale medier. Du har vel ikke sett Chernobyl engang, har du vel? Det er ikke bare tenåringer som drar på interrail. Også småbarnsforeldre som ikke vil gi fra seg en dårligere jordklode til de dumme barna sine har begynt å bytte ut flyturer med togturer til Kontinentet. EU har også gjort sitt for å gjøre Interrail populært. I fjor delte unionen ut omtrent 30.000 gratis interrail-pass til unge EU-borgere. I tillegg til å vise at man kan reise miljøvennlig, er målet også at europeere skal bli kjente med hverandre. Visepresident av Europakommisjonen, Frans Timmermans, ønsker på sikt å gi en gratis interrail-billett til samtlige av EUs 18-åringer. Hm, kanskje Brexit ikke var så dumt likevel?

Å kunne bidra til en litt bedre jordklode med togreise og nye bekjentskaper høres ut som en god deal, tenkte jeg, og bestilte min første Interrail-billett. For å makse ut antall land og for å se så mange nye steder som mulig, bestemte min reisepartner Sveinung og jeg oss for å ta en tur gjennom de halv-autoritære Visegrad-landene (Polen, Slovakia,Tsjekkia og Ungarn) pluss en liten stopp i det så vidt mindre autoritære Østerrike på veien. Kanskje var det landene, eller kanskje var vi bare uheldige, men det å reise miljøvennlig og møte hyggelige mennesker skulle vise seg å være vanskeligere enn både antatt og håpet. DU SOM LESER kan jo selvsagt ikke bli med på denne turen da den allerede er over, men ved hjelp av bokstaver satt i en rekkefølge som gjør at de blir forståelige, kan du på en måte være med likevel. Så bli med på reisen min da, din feite idiot. Reisen starter dårlig. Ikke bare er første etappe buss til Torp for å ta fly til Katowice i Polen, men da jeg klokken 4 på morgenen venter på holdeplassen ser jeg på flybilletten at jeg er et døgn for tidlig ute og går hjem for å legge meg igjen. Jeg har ingen minner om hva jeg brukte det ekstra døgnet i Norge på. Jeg kastet dem sikkert bort, jeg er jo så dum …

Fædrelandsvennen

Dagbladet

Bok365

Nettavisen

Adresseavisen

To venner (?) i Krakow har akkurat tatt en liten slurk fra hver sin store Fanta. FOTO: MARCO REINERTSEN

ELLING ER TILBAKE!

Scarface-inspirert stue i Bratislava FOTO: MARCO REINERTSEN

På Torp tvinger Wizz air alle til å betale en ekstra avgift på flere hundre kroner fordi vi ikke har skrevet ut billetten på papir på forhånd (!). Dette er forvirrende dobbeltkommunikasjon: Vi får en slags bot for å fly, men bare fordi vi ikke har sløst med papir? Når de andre på flyet, som stort sett er polakker, hører at vi er norske, lurer de på hvorfor vi skal til Katowice. Polens 11. største by er kanskje ikke det mest naturlige reisemålet for nordmenn (eller noen, for den saks skyld), men byen har nok av severdigheter. Katowice er blant annet arrangør av e-sporturneringen Intel Extreme Masters, og ga navnet til klimaavtalen ved samme navn, noe som er ironisk da byen de siste årene stadig er å finne blant de mest forurensede byene i EU. Når man skriver om denne delen av Europa er det lett å falle tilbake på stereotypier, men å arrangere klimakonferanse i en av EUs minst miljøvennlige byer, er vanskelig å beskrive som noe annet enn herlig østeuropeisk. Det kanskje beste argumentet for å dra til Katowice er selvfølgelig at Wizz Airs rute fra Torp er den billigste måten å fly til Polen på. Ingenting av dette forsvarer at jeg starter den miljøvennlige ferien min på

denne måten. I Polen møter vi første miljøhinder på veien. Det går ikke tog fra flyplassen. Vi tar i stedet for en minibuss til sentrum hvor vi skal videre til turens neste stopp, Auschwitz. På minibussen kommer vi ufrivillig i prat med en norskpolsk dame som snakker en veldig rar og gammeldags norsk, som om hun ikke har vært i Norge siden 60-tallet (Siri Hustvedt? Se Smil & Gift på side 62), eller som om hun har lært seg språket ved å se på gamle episoder av fjernsynsteateret på Youtube. Hun virker mildt forvirret, og ringer flere forskjellige mennesker for å fortelle på både polsk og norsk at hun har møtt to nordmenn på vei til den beryktede konsentrasjonsleiren. Som om Katowice ikke var miljøuvennlig nok fra før er det ifølge skilt langs motorveien ikke lov å kjøre inn i tunneler med hest. Noen lyspunkt er det likevel. Byen har igangsatt et grønt skifte og på kollektivtransporten står det, som i resten av landene vi besøker på turen, skilt med EU-logoen som forklarer at Unionen har betalt. Ironisk nok går det ikke tog til Auschwitz og vi kjøper billetter til ny busstur. Etter lange køer og sterke

«… en perlerad av komiske øyeblikk» Sindre Hovdenakk, VG ELLING I POCKET

46 SAMFUNN

inntrykk setter vi oss på museets kafe hvor Pepsi har betalt for å få plassert sin stilrene logo overalt. Denne delen av Polen har vært underlagt flere ideologier, men nå er den utvilsomt kontrollert av kapitalismen og Pepsi. Vi kjøper kaffe, vann og baguette mens amerikanere og israelere med store Israelske flagg på ryggen drikker brus og spiser burger rundt oss. Vi skal videre til Krakow, men alle dagens tog er utsolgt og vi kjøper en ny bussbillett. NOE AV SJARMEN med interrail skal jo være å møte nye mennesker (og aldri snakke med dem igjen). På Couchsurfing finner vi Gurwinder fra Singapore som leter etter noen å drikke øl med i Polens nest største by. Bortsett fra den gangen han hadde besøk av to ukrainere som lurte på hvorfor det var så mange «niggers» i Oslo, har Sveinung god erfaring med menneskene fra Couchsurfing. Vi skriver at vi blir med. Det samme gjør også Alex fra Romania. Alex er 28, jobber i IT (men er ikke interessert i å utdype) og etter å nylig ha gått gjennom sin andre skilsmisse stoler han ikke lengre på europeiske damer. Thailand, forteller han, er der man må dra om man skal finne lojale kvinner. Noen måneder senere dukker det opp bilder fra nettopp smilets land i Facebook-feeden min, hvor Alex har funnet seg en forlovede. Enda flere måneder senere er bildene slettet. Gurwinder er noen år yngre, og har akkurat gått ned 40 kg etter å ha tilbrakt sine obligatoriske to år i hæren til øystaten Singapore, som frykter en invasjon fra nabolandet Malaysia. Den tidligere tjukkasen er, tross sin unge alder, på jakt etter sin første kone. Han finner ingen i Krakow denne kvelden. Postene hans på sosiale medier er, i alle fall fram til jeg noen månedere senere avfølger ham, preget av memes om depresjon og svik. Både Alex og Gurwinder poster bilder av menneskene de har møtt den sommeren, bortsett fra Sveinung og meg. En lang barrunde ender som den ofte gjør i Polen: jeg blir forsøkt dyttet ned en bratt trapp av to skallede polakker. Etter å ha tatt 04.00-bussen (alle togene var fulle) er vi i neste by på reisen, Milan Kunderas fødested og Tsjekkias nest største by, Brno. På vei til leiligheten roter vi oss inn i et nesten parodisk øde og slitent område. Over alt er det enorme mengder søppel, knuste vinduer og tomme lokaler. I utstillingsvinduet til en av de forlatte butikkene har noen dandert isoporbiter, steiner og sprøyter slik at det ser ut som et slags

tsjekkisk Nille hvor eieren er alvorlig psykisk syk. Resten av dagen tilbringes med to amerikanere, en nordmann og en new zealander, og avsluttes med at sistnevnte utfører en very emotional haka rett ved byens store stolthet, et klokketårn som ikke ser ut som noe annet en dildo. Jeg siterer fra klokkas engelske Wikipediaside: «Every day at 11:00 it releases a glass marble, which the spectators can catch from one of four openings in the monument and they can take it with them as a souvenir. Although the monument is publicly known as an astronomical clock (orloj), it is only a clock.» På vei vekk fra turens fjerde by får vi endelig tatt tog for første gang på tog-turen vår. Det går nemlig tog fra Brno til Wien! I Østerrike blir vi kjent med en canadisk pianist og en arbeidsløs bosnier som ønsker å møte «nordics» for å øve på svensk. Da vi spør om han vil snakke svensk sier han nei og holder seg til engelsk. Han virker tydelig irritert og drikker kun en liten øl som han ikke betaler for når han går. Når han senere konfronteres over internett med at vi måtte betale regningen hans, nekter han for at det skjedde. Vi drar videre med den canadiske pianisten og bytter til rødvin. DAGEN ETTER setter vi oss på toget til Bratislava. Rommet vi leier i den slovakiske hovedstaden ser ut som hjemmet til en som akkurat har begynt å jobbe for Scarface, men som ikke har råd til å kjøpe skikkelige møbler. På kvelden blir vi kjent med en slovaker som er ulykkelig ansatt i Huawei og en italiener som sier han blir trakassert i Øst-Europa fordi mange tror han er muslim. Vi drikker vin, først i en merkelig døgnåpen borg og senere foran det slovakiske parlamentet, hvor nynazistiske Vårt Slovakia har 13 av de 150 plassene. I Budapest tar det 15 minutter før vi tilbys kokain på gata. Vi tar bilder av Orbán-plakater og blir kjent med to danske legestudenter som tidligere på dagen har spist billig på Michelin-restaurant. Dagen etter drikker vi drinker på strandfest, ser en gjeng barn trakassere et par på gata og blir avvist når vi spør to nordmenn om de vil ta en øl med oss. Senere på dagen tar jeg flyet hjem, med flere ubrukte togturer på interrailbilletten. Om jeg fordeler prisen på Interrail-billetten på antall togturer kostet hver tur omtrent 1000 kr, og hvert nye «vennskap» ca 500, i tillegg til den psykiske kostnaden. Sveinung drar videre til Slovenia uten meg. Ifølge ham var det de beste dagene på hele turen.

Nyhet! 1

Man kan finne mye på interrail, men ikke en fornyet vilje til å leve. FOTO: SVEINUNG HAALAND

Togstasjonen i Bratislava. FOTO: SVEINUNG HAALAND

I køen på vei ned til en underjoridsk saltgruve i Krakow. FOTO: MARCO REINERTSEN

BK, Krakow. FOTO: SVEINUNG HAALAND

Very powerful and emotional haka utført av New Zealander etter stengetid i Tsjekkia. FOTO: SVEINUNG HAALAND

Bratislava er kanskje ikke helt likt Oslo, men noen ting er vi enige om. FOTO: MARCO REINERTSEN

Ryggene til Krakows mest ikoniske duo, Alex og Gurwinder. FOTO: SVEINUNG HAALAND

FÅ DEP OSITUMSGARANTI

Ikke penger til depositum? 5

På Hybel.no kan du kjøpe depositumsgaranti levert i samarbeid med Tryg Forsikring.

Depositumsgaranti koster kun 14% av garantibeløpet og gir samme sikkerhet for utleier.

Hybel

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

ÂŤ

Bop er drill for folk som smiler pĂĽ bilder

DET ER NÅ VI SKULLE BOPPA På begynnelsen av 2010-tallet blandet tenåringer det beste fra Atlanta-trap og Chicagos dansekultur og lagde et av de første uttrykkene for den melodiøse rappen som har dominert 2010-tallet. Men hvor ble de av? Sitat 1: Bop er drill for folk som smiler på bilder Helt siden 1960-tallet har mordraten i Chicago vært skyhøy. Toppen ble nådd i 1974 og så igjen på starten av 90-tallet. I 1992 ble 943 mennesker drept i en by med mindre enn tre millioner innbyggere. Siden har mordraten falt litt, men USAs tredje største by har fortsatt enorme problemer med vold. Mens 70 % av alle drap ble oppklart i 1991, ble bare en tredjedel oppklart i 2011, ifølge politiet fordi nesten ingen samarbeider med dem. Ingen snitcher i Chicago. Spesielt ille er situasjonen i de sørlige områdene av byen. Hva slags musikk lager man på et sånt sted? MØRK MUSIKK selvsagt. Drill oppsto i South Chicago på starten av 2010-tallet med artister som Chief Keef, Lil Durk, G Herbo og Fredo Santana. Der den tradisjonelle trapen fra Atlanta handlet om dopdealing, rikdom, sex og strippeklubber var drill kompromissløst gateorientert. Beatsene, ofte produsert av Young Chop, var inspirert av det megalomane og steinharde universet til Atlanta-produsenter som Lex Luger og Zaytoven. Men sammenlignet med trap er drill mørkere og mer nihilistisk. Tekstene er mindre forseggjorte og humor og ordspill nesten fraværende. Stemmebruken er monoton, som for å minne om at livet er meningsløst, at kriminalitet og drap er naturlover og at tilværelsen er dritt. OMTRENT SAMTIDIG fikk Atlanta en annen avlegger i Chicago, som med mange av de samme musikalske referansene hadde en diametralt motsatt tilnærming til både livet og musikk: Bop. Først en dans, så en sound og til slutt en egen sjanger med artister som Keyani, Sicko Mobb, DJ Nate, Breezy Montana, Speaker Knockerz og Lil Chris. De fleste av dem var veldig unge. Etter instagrammen til Keyani å dømme

kan hun ikke ha vært mer enn 13-14 år gammel da hun lagde låter som «Ball Out» og «Foreign Sik Turn Up», låter som i dag står igjen som noen av de beste innen sjangeren. Bop er drill for folk som smiler på bilder. Den tar opp i seg elementer fra Chicago-house-etterkommeren footwork og den etterfølgende sjangeren juke. Lydbildet er enerverende og enkelt. Det er det vi i dag gjenkjenner som mainstream trap i høyt tempo, dandert med over the top autotune-vokal og barnesang-aktige melodilinjer som kan spilles på synth med én finger. Tekstene dreier seg mest om festing. Fraser som «turn up» repeteres igjen og igjen. Der drillen bygde videre på ortodoks trap ala T.I. Jeezy og Gucci Mane, lot bopartistene seg inspirere av artister som Soulja Boy, Roscoe Da$h, Travis Porter, D4L og Rich Kidz, som blandet de kanoniske trap-referansene med en melodiøs pop-sensibilitet og generelt en mindre seriøs tilnærming til både livet og de hiphopens dogmer. Og ikke minst en sterk lyst til å tjene penger i det fremvoksende ringetone-markedet. I LIKHET MED footwork er bop en sjanger som defineres like mye av sitt fysiske uttrykk som av det musikalske. Ifølge Atlantamyten bestemmer stripperne på Magic City hva som blir hits, noe som delvis forklarer at lydbildet i sjangeren har gått mer i retning melodiøsitet og beveget seg vekk fra 2000-tallets aggressive beats og snerrende flows. All musikken Jeezy laget før 2010 høres ut som den er laget for å gi energi til en som nettopp har stått opp. I bopens tilfelle var det ikke strippeklubbene, men Youtube-danserne som formet sjangeren, men kriteriene er de samme, dansbarhet og melodiøsitet. Den første videoen der bopping som dans og bopping som musikk sammenfalt ble postet på Youtube sommeren 2012. Det er en ganske kjip video der en som kaller seg Lil Kemo filmer at han danser på terrassen til Futures «Double Cups and Molly». På låten gjør Future ganske lite ut av seg, bortsett fra at han gjentar «Double cups and molly» cirka 50 ganger. Det mest interessante er beaten: en lettbent, sukkersøt trap-produksjon signert Dun Deal. Noen år tidligere laget Dun Deal beats for

gruppen Rich Kidz som i 2009, da medlemmene fortsatt bare var 15-16 år, slapp albumet Money Swag. Førstesingelen «Wassup» er en energisk pop-rap-låt om å ha mange penger og henge på senteret, som det er umulig å ikke komme i godt humør av. På albumet er det også en skit med rapperen Yung L.A. som ett år senere slapp låten «5x10» produsert av Zaytoven, som minus autotune høres veldig proto-bopete ut. Allerede i 2010 aner man en bølge, men den kommer fra Atlanta, ikke Chicago. Bop ble likevel ikke bop før den kom til Chicago. Ifølge folkloren var DJ Nate en viktig pioner. I 2010 ga han ut det eksperimentelle og ærlig talt ganske plagsomme albumet Da Trak Genious der han mixer samples fra pop og hiphop med raske beats. Sjangeren er footwork, en videreutvikling av juke. Poenget er kort sagt å danse som et helvete, litt som nederlandsk gabber, bare med mer forseggjorte moves. I 2012 byttet DJ Nate sjanger til hiphop og slapp tåten «Gucci Goggles». Av mange anerkjent som den første bop-låten. Stemmer det? SOULJA BOY HAR blitt latterliggjort for mye de siste årene, blant annet for påstanden om at det var han som «fant opp» trap, hvilket konsensusen sier at enten Young Jeezy eller T.I. skal få æren for. Men hører man på dagens rap minner den ikke så mye Jeezys Let’s get it: Thug Motivation fra 2005, men den minner ganske mye om Soulja Boys Kiss Me Thru The Phone. De er faktisk mulig å argumentere for at Soulja Boy er den ene av de to viktigste rapperne for dagens sound. Den andre er Skooly. Begge hadde også stor betydning for fremveksten av bop. I 2011 ga Soulja Boy ut låten «Zan With That Lean» som med hakkete baklengssynth, pipelyder og autotune høres nesten helt ut som det som senere ble bop. I 2012 gjorde drill-rapperen Chief Keef sin egen versjon, «Kush Wit Them Beans». Låten «Ballin» fra det legendariske Finally Richalbumet fra samme år er også bopete blid. Det var ikke noe skarpt skille mellom trap, drill og bop. Bop var egentlig bare den trappen youtuberne danset til i Chicago. I 2013 så fremtiden for bop lys ut. De hadde fått sine første crossover-stjerner med gruppen Sicko Mobb, som skrev platekontrakt med norske Stargate og hadde

platebransjen, dansegulvet og verden forøvrig for sine føtter. Slik ble det aldri. Siden bopens storhetstid har Obama, som også er fra Chicago, blitt pensjonist, mens Trump sikter mot sin andre periode. Sammenlignet med for noen år siden er følelsen av nederlag og desperasjon, en følelse som har vært til stede i Chicago i mange tiår, blitt mainstream i USA. Derfor er det ikke rart at den melankolske, nihilistiske og mørke drillen har satt sitt avtrykk på den mest populære hiphopen. Dessuten er å være ung som kjent forjævlig, noe også emo-rappere som Trippie Redd, Lil Skies og XXXTentacion har latt musikken sin preges av. Hit til Norge kom aldri boppen. Kanskje fordi hiphop og dans langt ifra hører like sterkt sammen i Norge som i USA. Norske hiphopere står i utkanten av dansegulvet og drikker øl. Den eneste ordentlige norske norske bop-låta er Yoguttenes «Fe$tar» fra 2015. Mange av dagens største up-andcoming rappere, som Lil Baby, Gunna, Lil Tjay, Lil Tecca, Lil Gotit, Lil Keed, YNW Melly, Smooky Margielaa og Pressa omtales gjerne som Post Young Thug-rappere. Men den melodiøse bølgen ble ikke skapt av Young Thug, den ble skapt av ringetonerappere som Soulja Boy og av innovatøren Skooly. Young Thug perfeksjonerte det nye soundet utover 2010-tallet, men det var bop-artistene fra Chicago som tok det til sin ytterste konsekvens. I dag er de glemt, mens Young Thug har status som G.O.A.T. 31. MAI I ÅR anga drill-pioneren Lil Durk seg selv til politiet. Han er siktet for drapsforsøk. Hvor ble det av de som drev med bop? Keyani, som sto bak flere av de kuleste bop-låtene studerer til å bli sykepleier. Sannsynligvis er hun et geni, helt sikkert er det at hun hadde fortjent en bedre karriere. De andre er sporløst forsvunnet eller har sluttet å smile på bilder og begynt med seriøs rap de også. DJ Nate har lagt Guccibrillene på hylla og begynt med footwork igjen. I mai ble han belønnet av Pitchfork med 7.6/10 for albumet Take Off Mode. I 2019 er bopen død. Verden er forjævlig ellers også. Populismen er på fremmarsj, ulikhetene øker og kloden koker. Nei, det er nå vi skulle boppa.

50 MAT OG DRIKKE

Ketsjup & Sennep prøvde ut Oslos nye pizzaautomat for å finne ut om italienere kan erstattes av roboter.

Pizza pizza, fammela sempre mangiare

PIZZA À LA BLACK MIRROR TEKST KETSJUP & SENNEP

– Der er den, utbrøt Ketsjup, som i løpet av jakten hadde pådratt seg et alvorlig tilfelle av lavt blodsukker. Og ganske så riktig. Der i det fjerne – ved rundkjøringen som på mange måter markerer slutten på Oslo sentrum, beleilig plassert ved dildonissen til Christian Ringnes – badet den røde pizzaautomaten i det okergule kveldslyset. Et estetisk øyeblikk både Ketsjup & Sennep glemte å ta innover seg, for deres oppmerksomhet var rettet mot automatens touchskjerm og det den formidlet. – Pizzaene koster 119 kr! Hver! Dette er ran, sa Ketsjup.

dvalen, og registrerte kortet hans. Sennep la på umiddelbart, uten å si ha det. «Your pizza Ost & skinke is on the way», stod det på loadingbaren som fyltes i takt med at lukten av smeltet ost spredte seg i området rundt dildorundkjøringen. – Tror du kundeservice-fyren sitter på et stort kontrollrom, undret Ketsjup. – Ut i fra tonefallet hørtes det ut som han satt med beina godt plantet på bordet med gullrekka på TV, svarte Sennep, mens han myste mot sola.

– Den ikke kuttet opp engang, sa Sennep, før han fant en liten trekniv under pizzaen. Utseendemessig liknet pizzaen den tenkende manns Grandiosa: Casa Di Mama Trio De Carne, bare med en melete tekstur som ga assosiasjoner til Domino’s. Den var ikke formet som en perfekt sirkel, noe Ketsjup, som alltid har satt pris på autentisitet, syntes var positivt. Pizzaen var veldig varm. De tok en bit.

– Drit i det, bare få den til å spytte ut en flat en. Jeg er sulten, kjeftet Ketsjup. Enklere sagt enn gjort. Kortleseren nektet å lese kortet til både Ketsjup og Sennep, og de så seg nødt til å ringe til kundeservice – en tjeneste som kostet 26 kroner minuttet. – What the frick, mumlet Sennep, mens han slo inn nummeret. – Hallo? – Ja, hallo? – Ehm … Har jeg kommet til … pizza …? – Ja, hva er det? – Vi står her og skal kjøpe pizza og den reagerer ikke på kortet vårt. – Hva mener du? Akkurat i det Sennep skjønte at han ikke kom til å få valuta for de 26 kronene, våknet automaten fra

– Men konsistensen er på et mye høyere nivå enn frossenpizza. Hvis de bare fikser smaken er de inne på noe, tror jeg. Jeg har hørt eierne skal skifte leverandør. Han skal ned til Italia neste uke for å jakte etter råvarer. – Men prisen er fortsatt helt absurd, kontret Ketsjup mens hun slo ut med armene. Det hadde fortsatt vært dyrt om den hadde vært halvert. Det vil kanskje bli billigere når vi får sånne automater på hvert gatehjørne?

– Wow, utbrøt Sennep vantro. Kanskje han sitter inne i boksen?

– Man kan faktisk kjøpe dem kalde også, det koster 20 kroner. Mindre, sa Sennep, og begynte å stusse. For er ikke tanken med disse automatene at man skal få lov til å slippe å brenne ned bygården fordi man prøver å varme pizzaen selv?

gitt opp drømmen om en helautomatisert pizzarestaurant helt ennå.

Dette fikk dem til å adressere elefantautomaten i byrommet: maskinen var mye større enn hva de hadde sett for seg. På siden var det til og med en dør. Med andre ord kunne det like gjerne stått en mann inni og bakt flatingene «live». Poenget med en automat forsvinner når den ikke er liten, var de enige om. – Føler du deg flau du også, Sennep? Folk som kommer forbi ser på oss. De kan lukte den smeltede osten. Sennep trakk på skuldrene og sjekket Instagram, der han så en mikroinfluencer (5000 følgere er nok etter norsk standard, red.anm) med beige frakk, kule solbriller og innflytelse i musikk-norge, spise middag på et tak. Det er status å spise mat høyt oppe, tenkte Sennep, der han sto med beina plantet på den betongkledde bakken. Så ble brevsprekken åpnet, og ut kom det en pizzaluktende pappeske. Ketsjup lirket den ut og åpnet den. – Helledussen så liten han er, sa Ketsjup.

– Dette smaker som en brødskive som har ligget i ovnen med Jarlsberg og ketsjup, sa Ketsjup. – Jeg sier som Verge i The House That Jack Built: «Pizza pizza, fammela sempre mangiare». Skorpen var imidlertid både sprø og luftig. Bunnen var kanskje ikke helt der, men Ketsjup og Sennep hadde begge opplevd bunn mer soggy, til og med på visse veletablerte gourmetpizza-etablissementer. Spesielt i dialog med De Fire Oster er det vanskelig å oppnå en knekkfaktor som imøtekommer kravene til den gjengse nordmann med rødt, hvitt og grønt i sitt hjerte. Dessverre har konsistens lite å si når den ikke formidler en god smak. Eller en smak i det hele tatt. Hva mangler, spurte de seg selv, mens 18-trikken raste forbi. – Jeg savner … grillkrydder!, utbrøt Ketsjup, overrasket over sine egne drifter. Når de først har bestemt seg for å ta deg med inn i ostesmørbrød-land er det ingen vei tilbake. Sennep så med tusenmeterblikk ned på pizzaen. Han hadde ikke

– Samtidsmessig er det et dårlig tegn, også. Folk mister jobbene sine for det her. – Er det ikke grøt som er fremtidens mat, spurte Ketsjup ut i lufta. Fjordland prøver jo å gjøre det til en greie at man skal ha på tights og spise grøt med blåbær mens man går fort? – Nei. Hvis man ser på hvordan Norge er nå kontra 30 år siden bruker folk mer penger på mat. Folk kjøper lokale råvarer, alt er mye bedre. Å fly inn pizzabunner fra Frankrike og putte dem i en databoks er et skritt tilbake. – Jeg kan tenke meg mindre klimafiendtlige måter å ødelegge et måltid på, sa Ketsjup. – Det må jo kreve en del ressurser å opprettholde dette her, sa Sennep, med et ørlite hint av medfølelse. Bytte pizzaer hver fjerde dag, vedlikehold av maskinen, kundeservice, baking på kontinentet, frakt … – Man betaler for opplevelsen, svarte Ketsjup.

DEN STORE 51

KLIMAKAMPEN

Føler du deg flau du også, Sennep?

KR 379,-

Historien om en familie og et klima i krise.

Ingen er for ung til å gjøre en forskjell. GRETA THUNBERGS TALER

KR 199,-

#husetbrenner

52 LITTERATUR

Faktisk helt sant: Foucault trippet med hippier i Death Valley.

TEKST JON F. OLSEN

lle filosofistudenter har hørt om Foucault. De fleste rusliberale filosofistudenter (flertallet?) har også snublet over den mytologiske historien om at den store franske tenkeren visstnok dro til California og spiste syre med hippier i Death Valley i Mojaveørkenen. Fortellingen er kanskje den mest kjente i en rekke anekdoter om frimodige filosofers eventyr, og mange tviler på om den er sann. Dette er en historie av typen som fremstår naturlig overdrevet, som om enkelte elementer er lagt til eller forskjønnet for at anekdoten skal bli kulere. Kortversjonen er at Foucault i 1975 reiste til California, og tilbrakte tid i områdets homomiljø der han møtte lokale fritenkere, og senere tok LSD i ørkenen sammen med dem. Men hvorfor skulle en av samtidens største tenkere gjennomføre dette? Kan det i det hele tatt ha skjedd? I Foucault in California presenteres fortellingen og bevisene i form av bilder, og et manus produsert av Simeon Wade, mannen som arrangerte den berømte turen til dødsdalen. Resultatet er en helt unik bok som byr på innblikk i myten om syretrippen og skaper et fascinerende privat bilde av Foucault som person, der enkelte av hans mer personlige synspunkter presenteres, ofte for første gang. EN RASK INTRODUKSJON TIL FOUCAULT er alltid utfordrende å levere. Paul-Michel Foucault (1926-1984) var en fransk filosof med et stødig fokus på makt i sine tekster. Han beskrev til stadighet hvordan historiske endringer i språk og idéer utvikler seg over tid og danner maktstrukturer som kontinuerlig frarøver enkeltmennesker deres personlige frihet. Hans arv i akademia handler særlig om hvordan historie bør tolkes for å forstå samtidens tilstand. Foucault var svært anerkjent i sin samtid, ble beundret av Jean-Paul Sartre og jobbet som professor i «Tankesystemenes historie» på Collège de France i Paris frem til han døde udiagnostisert av aids i 1984. Foucault likte ikke å dele ting fra privatlivet sitt. Særlig ønsket han å hindre journalister fra å grave i hans fortid og familieaffærer. Mye tyder på at årsaken var en tøff oppvekst. I ung alder slet Foucault psykisk, bedrev selvskading og hadde et selvmordsforsøk som 22-åring. Han var ung og homofil med sans for ekstrem sadomasochisme, i et samfunn som verken snakket om slike ting eller verdsatte dem som gjorde det.

LSDKONSTRUKSJON I boken forteller Foucault at det særlig var en hendelse som var avgjørende for ham. Da han som ung begynte på prestisjetunge École normale i Paris spurte rektoren om det var noe med unge Michel som var uvanlig. Da Foucault så nevnte at han var homofil, svarte rektoren at dette var unormalt, uakseptabelt og at det ville gå ut over skolens rykte. Den unge studenten ble fortalt at han skulle bli innlagt, undersøkt, behandlet og reformert av en rekke autoriteter. Selv sier Foucault «At this instant I recognized in a flash how the system works. I perceived the fundamental impulse of our society: normalization». «ALT JEG HAR SKREVET ER FIKSJON» sier Foucault til sin nye venn Simeon, som må ha notert flittig. Uten Simeon Wade, hippie-akademikeren som på den tiden foreleste i filosofi på lokale Claremont university, ville disse betraktningene gått tapt. Wade elsket Foucaults tekster, og kunne dem godt. Derfor fikk de to kontakt da franskmannen holdt en gjesteforelesning på University of California. Etter en kort samtale i gangen, der Death Valley ble nevnt som et unikt sted, inviterte Wade Foucault med på en biltur til området. Resultatet av forespørselen ble en historie av typen man sjelden får høre, og langt mer sjelden får bekreftet. En dag stod Foucault på flyplassen, klar for eventyr. Med et akademisk, men overraskende poetisk språk skriver Wade kronologisk om møtet med sitt idol, om deres tanker, samtaler og opplevelser. Miljøet som skildres er gjennomgående estetisk, preget av natur, klassisk musikk og spennende mat. Alle hovedaktørene tilhører et miljø der homofili er en sentral, men bakenforliggende faktor. Underveis introduseres en rekke karakterer hvorav tilsynelatende ingen er heterofile. Igjen skaper dette et personlig og troverdig bilde av det som var Foucaults mest naturlige og ønskede omgivelser. Denne homonormative vinklingen gir fortellingen autensitet, og gjør den mektig. «Der det er makt, finnes det motstand». Foucault er stadig en populær skikkelse i filosofiske kretser også i dag, verdsatt av studenter og særlig yngre akademikere som foretrekker maktkritiske perspektiver. Historien om hans USA-opphold er en historie om en særegen kritisk tenker som oppdaget en verden han trodde var en utopi, et samfunn der han fant folk han

kunne relatere til, som alle anstrengte seg for å være hyggelige og tålmodige med hverandre. BOKPROSJEKTET TILHØRER HEATHER DUNDAS, som lykkes med å spore opp Simeon Wade og få tilgang til manuskriptet han hadde skrevet og sittet på i over 40 år. Etter flere møter begynte Dundas å tvile på historien, Wade var eksentrisk og ville snakke om mye annet på deres møter. Men så viste han bildene. Plassert på bokens første og siste side ser man dem, to bilder som viser Michel Foucault i Death Valley, med sin venn Simeon. Uten dette sentrale

beviset kunne historien aldri blitt verifisert. Simeon Wade døde i 2017 og rakk ikke bokens utgivelse. Hans originale manus fra hendelsene er, i samspill med Dundas forord, en unik fortelling om motkultur, frihet og drømmer. Bokens avsluttende sitat er en hyllest til Foucaults vedvarende syn på mennesker som forgjengelige. I forkant har de nye kompisene en dialog der Wade sier han vil fremstille Foucault som den personen han er, som et menneske. Foucault svarer at han ikke er en person, og at et menneske «er verre». I de siste publiserte ordene han skrev ned avslutter Wade sitt manus med

Foucault in California – [A True Story – Wherein the Great French Philosopher Drops Acid in the Valley of Death] Heyday, Berkeley, California. 2019.

FOTO: SIMEON WADE

følgende sitat; «Then I saw with my own eyes what he was saying. As Foucault hugged and kissed us goodbye he metamorphosed successively into the Deluzian becomings: child, woman, marmoset, leopard, crystal, orchid, water lily, stammerer, nomad, stranger, intense music, and finally, his ultimate dream, imperceptible.» Tenk at den filosofiske røverhistorien viste seg å være sann. Tenk at Foucault trippet med hippiene.

54 LITTERATUR

ENDER MAN OPP MED NADA OM MAN ALDRI FORPLIKTER SEG? Når Hanna Stoltenberg tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, sender hun henne på mor-datter-tur til London med det samme.

TEKST TORGEIR H. THON FOTO KRISTINE WATHNE Hanna Stoltenbergs Nada er noe helt sjeldent – nemlig en strålende debutroman. Den har et blikk for mellommenneskelige relasjoner man sjeldent ser hos debutanter, ja sjeldent ser i norsk samtidslitteratur generelt. Nada handler om en mor og en datter. Gjennom en 53 år gammel kvinnes selvbevisste og distanserte blikk på tilværelsen møter vi to veldig forskjellige kvinner: Karin er enslig, jobber i en gullsmedforretning, treffer tilfeldige menn på nettet og har ingen forpliktelser i

hverdagen, akkurat slik hun selv vil. Tidlig i tjueårene fikk hun datteren Helene, som nå har stiftet familie – nøyaktig det Karin ikke ville ha. Når Helene en dag ringer og forteller at mannen har vært utro, og spør om ikke moren vil være med på helgetur til London, blir Karin plutselig tvunget inn i en rolle hun alltid har distansert seg fra. – Karin vil ha alle valgmuligheter åpne, det øyeblikket før alt står på spill, det er der hun vil leve livet sitt, sier Stoltenberg.

Vi sitter på Lorry, akkurat den typen brun vestkantbar hvor romanfiguren Karin også trives. Hanna Stoltenberg (30) vokste opp på Oslos vestkant, og har jobbet som journalist i Aftenposten Kultur, D2, Morgenbladet. Og i NATT&DAG i det som, i alle fall i N&D-perspektiv, begynner å bli en god stund siden. – Jeg tror jeg ligger ganske tett på Karins forståelse av verden. Jeg har alltid vært dratt mot en viss type kvinnerolle. Den mistilpassede, litt virkelighetsfjerne, veldig nevrotiske kvinnen som er mye alene. Da jeg begynte å skrive

hadde jeg ikke fortellingen klar foran meg, men jeg visste at jeg ville skrive om en voksen kvinne. På mange måter er det som om forholdet mellom mor og datter er snudd på hodet: Datteren fremstår som den voksne, mens moren er sta og vil ikke bli voksen. Det er som om boka er bygget rundt et tankeeksperiment: Hva om man får barn og blir voksen, men nekter å forplikte seg og fortsetter å tviholde på sin egen identitet? – Hvordan kan et liv se ut hvis man ikke forplikter seg, er det så ille som folk skal ha det til? Ender man virkelig opp med ingenting? Det var et av utgangspunktene jeg hadde. Og svaret på spørsmålet vil nok variere fra leser til leser. Når Karin hører datteren Helene si at de skal på mordatter-tur tenker hun at det framstår «både som en overdrivelse og en trivialisering». – Ja, det at hun gjør den betraktningen sier ganske mye om hvorfor hun sliter med å ha det forholdet som Helene vil at de skal ha. Hun føler ikke at de har den forbindelsen, den varmen og nærheten som impliseres, samtidig som hun frykter banaliteten som ligger i å reise på en mor-datter-tur til London. Det siste bærer nok noe av skylden for det første. Den siste dagen på turen har hun et minne fra da hun var liten og var ute i båten med faren og hun mister lommeboken hans i havet, og hun tenker at hun slapp da det var meningen at hun skulle holde. Og hun skjønner at det er det hun har gjort hele veien. – Dette er jo ikke en historie om omsorgssvikt, hun har på ingen måte vært en så dårlig mor. Men hun har nok et problem med omsorg. Hun er veldig skeptisk til kvinnelighet, og når hun er på date og treffer menn kan hun leke med det kvinnelige, og ha en ironisk distanse til det. Men i forholdet til Helene kommer omsorgen inn, og det går ikke an å være ironisk omsorgsfull. Da er det ikke omsorg.

Noen vil kanskje si at det er noe parodisk middelklasseaktig over dette fokuset på rollespill. Men som med det meste bør regelen være: Så lenge man bare gjør det bra nok bør det være greit? – Hun har en tro på at hun og Helene kan bygge forholdet deres fra et slags rent nullpunkt, og at de kan gjøre det på sin egen måte, og det er jo egentlig en fin tanke. «Så lenge elementære behov – mat, husly, tilgang til nærhet – uansett er dekket, hvor stor er egentlig forskjellen på et godt og et dårlig liv?» Tenker Karin på et tidspunkt i boka. – Hun har kommet fram til at forskjellen er så liten at det ikke er noe vits i å gjøre de ofrene, eller inngå de kompromissene, som nære relasjoner krever. Jeg tror lesere vil ha veldig ulike meninger om hvem av de to som har livet man har mest, eller kanskje heller minst, lyst til å ha. Har du merket det på tilbakemeldingene du har fått? – Ja, men det er veldig lite forutsigbart hvem som mener hva. Veldig mange av de jeg trodde ikke ville forstå henne så godt har forstått henne bedre enn jeg trodde. På et arrangement var det en fra forlaget som mente at Karin var veldig egoistisk, og at jeg hadde skrevet om en person som var veldig annerledes enn meg selv. Men det har jeg jo ikke, tenkte jeg da. Noe av det jeg prøver å utforske er jo egoisme, også min egen. Hvordan da? – De aller fleste er egoistiske, og samtidig har de en oppfatning om at de er gode mennesker som har tatt godt begrunnede valg. Og for å tette dette gapet, så trenger man en livsfortelling. Og hos Karin er det gapet så stort at den fortellingen blir veldig viktig for å unngå at alt rakner, og blir kaos. Det kaoset er hun veldig redd for. – Jeg tror Karin har en idé om at personligheten er noe som kan forringes eller ødelegges av andre mennesker, i stedet for å tenke at

man forandrer seg i møte med dem. Hun tenker at hun har en kjerne. Det er nesten noe religiøst i å tenke at man har en kjerne, en sjel, noe som kan skitnes til av feil mennesker eller tanker. – Det Karin vil formidle til andre er: Dette er styrkene mine, dette er svakhetene mine, og ikke tro at jeg ikke har sett dem. Og da er det liksom greit. Hun setter selvinnsikt høyere enn det å være et godt menneske? – Ja, nettopp. Når folk forteller om seg selv, forteller sin historie, kan jeg noen ganger sitte og tenke: du tar feil, det er ikke historien, det er ikke historien, det er ikke historien. Men hvorfor kan jeg ikke bare la folk få ha den historien? Og hvorfor tror jeg at jeg sitter på sannheten? – Jeg kan ikke tenke meg en tristere skjebne enn å sitte igjen på slutten av det hele og se seg tilbake og bare måtte akseptere at det var det jeg valgte, og angre.. Jo eldre jeg blir jo mer merker jeg jo at jeg blir mine foreldre. Man tror at man skal klare å slippe unna, og bli sin egen person, men neida, det går ikke. Tror du man skriver for å bli forstått, eller for å forstå andre? – Jeg vet ikke om det finnes noen måte å skrive på som ikke til en viss grad er motivert ut fra et ønske om å bli forstått. Men å skrive selvbiografisk hadde vært en tvangstrøye, tror jeg. Jeg trenger et rom utenfor mitt eget liv som jeg kan kaste ting inn i og se hvordan det lander.

Dessuten kan fiksjonsbøker ofte være like utleverende som selvbiografiske romaner, da det er som om de sier: Se på dette store, vaklende byggverket jeg har reist for å skjule at jeg egentlig skriver om meg selv. – Christian Lorentzen skrev om selvbiografiske bøker nylig, om at det er mange som tror at selvbiografiske bøker handler om å utlevere noe hemmelig, men egentlig handler det mest om å utlevere sin egen banalitet. De som skriver med større avstand til eget liv tenker kanskje at de har gjemt seg, mens de i virkeligheten er lette å få øye på. Det var en skriveskole i regi av Gyldendal som gjorde at du begynte å skrive skjønnlitterært. Hvordan var det? – I et sånt opplegg blir man tvunget til å ta seg selv på alvor, og tvunget til å innrømme at man skriver skjønnlitteratur, haha. Og når man også må levere tekst hver måned får man litt lavere skuldre. Man sitter ikke lenger og dirrer ved hver nye setning man skriver. – Samtidig føles det fortsatt litt som at jeg er et barn som kommer og skal vise fram tegningen min. Her har jeg sittet lenge for meg selv og funnet på ting, og nå skal jeg vise det fram til verden. Det er noe pinlig med hele greia. Det er noe selvutleverende ved å innrømme at dette er det beste jeg fikk til, uansett hva resultatet er.

Ketil Bjørnstad Marilyn Mazur’s Shamania Gilberto Gil Hanna Paulsberg Concept + Magnus Broo Nils Petter Molvær & Nordic Voices Taksim Trio Håkon Kornstad Trio & Det Norske Kammerorkester Ivan Ave Susanna & the Brotherhood of our Lady General Post Office Bilayer Jørgen Mathisen’s Instant Light ++++

Â«

Voks opp!

FLANEUSEN Lauren Elkin er ikke fan av motoriserte kjøretøy, men er for borgerlig for bilbranner. – For det første handler det om hvordan forstedene i USA er bygget opp, der det er sånn at skoler, boliger og kontorer ofte ligger i adskilte deler av byen. Lauren Elkin er interessert i å gå. Men akkurat nå sitter vi i hver vår stol, slik man har til vane å gjøre når man ikke skal noe sted. Vi befinner oss på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og jeg har akkurat spurt Lauren Elkin om hva hun mener med setningen «en kultur der man ikke går er dårlig for kvinner» i sin nyeste bok. Er ikke bilen kjønnsnøytral, da? – Dette gjør at noen må kjøre rundt fra sted til sted, og den rollen er det ofte kvinner som må fylle. Mange feministiske geografer har påpekt at ved å blande disse delene sammen gir man kvinner et bedre liv. FOR MANGE AMERIKANERE er det uvant hvor mye vi europeere går. At vi ikke bare tar bilen overalt. «I worry about my parents when they drive places, and end my phone conversations with them not with love you but drive safely», skriver Lauren Elkin, som er fra forstedene, fra Long Island i New York. Som ung voksen flyttet hun inn til byen, og etter hvert videre til Paris, hvor hun ble fascinert, og senere besatt, av å gå. Hun skulle ikke noe spesielt sted, hun bare gikk rundt i byen, i timesvis. Hun begynte å romantisere det, før hun etter en stund oppdaget at hun ikke var den første som hadde gjort dét: Hun innså at denne greia, å gå rundt i byen, uten noe formål, bare for å ta inn byen – stedet der alt skjer, hele tiden – var blitt gjort til en greie før. Ikke bare det, det hadde til og med et navn, å flanere, og den som gjorde det hadde en tittel: flanøren. DET BEGYNTE MED framveksten av den moderne storbyen, og det var Charles Baudelaire som gjorde det stort. Å vandre byens gater ble en måte å hevde sin frihet i den ofte undertrykkende byen. På midten av 1900-tallet fant de revolusjonære avantgardistene som kalte seg situasjonister opp begrepet «psykogeografi», som satte ord på en type formålsløs rusling der man på en frakoblet og distansert måte observerer søppelet og den ensformige arkitekturen, som en form for kritikk av etterkrigsurbanismen. Flanøren har alltid vært

ideologi- og samfunnskritisk. I 2016 klarte Elkin omsider å finne sitt eget perspektiv på fenomenet, også hun med en kritisk innstilling: Elkin ble opptatt av den kvinnelige flaneuren. Tradisjonelt var flaneringen noe mannen gjorde; en kvinne som drev gatelangs var ikke frigjort, hun var som oftest en gatepike – en hore. Og var hun ikke det, ble hun – blir hun fortsatt! – behandlet som det. Slik ble kvinnen holdt unna gatene, og i boka si løfter Elkin fram flaneusen – flanørinnen? – med eksempler fra både litteraturen og sitt eget liv. Boka ble rost i blant annet New York Times og The Guardian og ble i fjor nominert til PEN/Diamonstein-Spielvogel-prisen for «The Art of the Essay». Siden har Elkin jobbet med en roman satt til Paris på 70-tallet, og har i det siste også jobbet med en ny essaybok om det hun kaller «Art Monsters». I MAI BLE HUN invitert til Norsk litteraturfestival på Lillehammer, og tilbrakte ti dager på i Sigrid Undsets gamle hjem Bjerkebæk, når hun ikke utforsket Lillehammer til fots. Slik hun tidligere også har utforsket Paris, der hun nå bor. – Jeg opplevde det som enormt frigjørende å komme til en by og kunne gå hvor jeg ville. Det føltes som jeg endelig kunne ta ansvar for meg selv på en måte jeg aldri følte i USA. Likevel påpeker Elkin at byene også har forandret seg de senere årene. – Paris har forandret seg, byen er etter hvert blitt mer orientert mot folk med penger. Der kaféen før var et sted man gikk for å se verden, er det begynt å bli et sted der man først og fremst er opptatt av hvordan man selv ser ut, og hvor man iscenesetter seg selv. Jeg synes likevel det er et godt tegn at stolene og bordene fortsatt er rettet ut mot gaten. Jeg savner det gamle Paris. Når man vandrer rundt i byen får man med seg bruddstykker av andres liv, og man er aldri alene. «You walk in the city side by side with the living and the dead,» skriver Elkin. Hva er best for tanken, å gå eller å lese? – Det er umulig å velge, man trenger begge. Jeg klarer ikke å gå hvis

jeg ikke leser, og jeg klarer ikke lese hvis ikke jeg går. Bøkene lærer deg å lese byen. Jeg er ikke sikker på om det å gå lærer deg å lese bøker, men begge deler handler om oppmerksomhet, om å forstå hvordan verden virker. Man hører ofte forfattere si at de begynte å skrive for å finne en vei inn i andre menneskers liv, og jeg tror at en oppmerksom, lyttende gåtur i byen kan ha samme effekt. Folk er ikke så kjedelige som man ofte tror. I boken skriver du at «det er gjennom byens praksis vi har størst sjanse til å skape en rettferdig verden». Er dette en kritikk av hjemlandet ditt? – Da jeg vokste opp trengte jeg aldri å gå. Da jeg ble voksen skjønte jeg hvor mye dette betyr for hva man blir eksponert for. Hvis man bare kjører trenger man ikke treffe folk som er annerledes. I USA har dette ført til at de fleste venstrevridde folk bor i byer, mens republikanerne er fullstendig dominerende på landsbygda, og skillet vokser bare. Og det var ikke alltid sånn, bønder pleide å være demokrater. Når jeg prøver å forklare Elkin bompengespøkelset som for tiden hjemsøker vårt land, knytter hun det umiddelbart til de gule vestene i det nye hjemlandet Frankrike. – Urettferdigheten de opplever er reell, og den må tas på alvor, selv om det er elementer av opprøret som er mindre konstruktivt, og som kan true med å avspore disse høyst nødvendige bevegelsene. Men det kan også være at jeg bare er for borgerlig for bilbranner og anarkistiske impulser. De elektriske sparkesyklene som har tatt over all verdens storbyer har hun derimot ingen som helst sans for. – De elektriske sparkesyklene er en passiv, individualistisk, selvsentrert måte å ta seg rundt i byen på. Jeg kan skjønne appellen med vanlige sykler, særlig i byer som Amsterdam, der alle gjør det og byen er egnet til det, men ikke disse elektriske sparkesyklene, der man er alene og hevet over alle andre. Og de ser ut som barn. Voks opp. De gule vestene tenner på dem også, forresten.

Har vi rett til en levelig framtid?

REDAKSJONEN ANBEFALER WWW.SECONDLIVESTOCK.COM Etter hvert som man blir eldre handler fester mindre og mindre om faktisk festing, og mer og mer om konseptet «sitte rundt et bord og prate om ting». For å virkelig utmerke seg i denne øvelsen er det lurt å researche noen tema på forhånd. Jeg anbefaler følgende: En amerikansk start-up har utviklet en virtual reality-verden laget for kyllinger og høner. Tanken er at dersom vi fester små VR-briller på disse dyrene vil de tro at de lever i en stor og spennende verden, selv om de i realiteten er fanget i små bur. Dermed kan vi unngå dårlig samvittighet når vi slakter dem og spiser dem. Innafor? La DIN fest avgjøre!

Natur og Ungdoms lokallag over hele landet jobber for klimatiltak, og titusenvis av elever streiker for klima. Stadig mer oljeleting er det motsatte av å løse klimakrisa, og sammen med Greenpeace saksøker vi staten for vår rett til et levelig miljø. Støtt vårt arbeid for å få politikerne til å skjerpe seg:

REDAKSJONEN ANBEFALER

ANDREAS DAHL THE MAKING OF SHORELINE MAFIA De siste par-tre årene har rap fra Los Angeles blitt bra igjen. I kjølvannet av populære artister med mainstream og nord-europeisk festival-appell som Kendrick Lamar, YG og Nipsey Hussle har det kommet en ny generasjon. Artister som 03 Greedo, Drakeo The Ruler og Shoreline Mafia kaster om på dogmene med en Ron-RonTheProducerkuratert mørk, neddopet og basstung hiphop som forfrisker i en by som litt i likhet med New York har en så rik musikk-historie at det har vært vanskelig å tilføre noe nytt som samtidig er distinkt Los Angelesk, og ikke en småklein kopi av Atlanta, Florida eller Chicago (ja, jeg ser på deg Tyga). Dessverre sitter både Drakeo The Ruler og 03 Greedo i fengsel inntil videre. Men Shoreline er fri. I podcasten The Making of Shoreline Mafia får vi høre om hvordan graffiti-miljøet førte Ohgeesy, Rob Vicious, Fenix Flexin og Master Kato sammen, og alt det andre standard artist-intervju-greiene: hva som formet dem som artister, mennesker og så videre. Pluss et merkelig intervju med en fyr som sier at han er «revolusjonær» kapitalist, hva nå enn det skal bety (det virker som det betyr at han personlig skal bli kjemperik).

Over 25? Bli NU-venn og fastgiver på nu.no/stott Under 25? Bli medlem ved å sende sms: NU MEDLEM til 2377 (50 kr)

REDAKSJONEN ANBEFALER NEON GENESIS EVANGELION Netflix har gjort en av tidenes beste og viktigste animeserier tilgjengelig for allmennheten men dessverre gjort noen fuckups i oversettelse og musikk som for en fanatiker som meg er på nivå med å bytte ut all tekst og musikk med «I Don't Wanna Miss A Thing» av Aerosmith på repeat. Jeg anbefaler på det varmeste å se dette enorme kunstverket om undergang, psykisk sykdom og menneskets higen etter forståelse – bare vit at det er DVD-sjapper eller piratkopiering du må oppsøke for å få den fulle opplevelsen.

EIRIK KJØS USTERUD

@GED_KID Insta-brukeren GeD, som lyder alfakrøllnavnet @ged_kid, legger ut korte adult swim-aktige tegneseriesnutter med karikaturer av rappere og tilhørende velkuratert soundtrack. I de fleste av de rundt 50 sekund lange videoene bes lytteren til å ta stilling til et musikalsk dilemma: Melodic eller trap? Gamle eller nye legender? Hvilke Florida-artister er best akkurat nå? Beste «Lil»-artist? Resultatet er artige snutter, kok i kommentarfeltet, og ikke så rent sjeldent plukker man opp en ny artist før algoritmene på Spotify og Youtube rekker å anbefale deg dem. I 2019 er det en liten seier i seg selv.

HIMERA - TEARS Himera er en russisk-latvisk-irsk 16-åring som lager trance til å gråte av. Jeg vet ikke om det lenger er noe poeng å si at en låt høres ut som den kunne kommet i 1998, men det gjør «Tears» uansett ikke. Den høres ut som noe fra 2019. Trance-året 2019! Låten kombinerer atmosfæriske synther, melankolsk piano og tung bass og balanserer perfekt mellom følelsene trist, glad og takknemlig. *Hører på uplifting trance bare for å føle noe*, neida, he-he.

REDAKSJONEN ANBEFALER LAPUTA - HIMMELSLOTTET Hayao Myazakis «Laputa - Himmelslottet» (1986) er Studio Ghiblis første produksjon. Filmen er selvsagt familievennlig som et helvete, men til de av dere som hater feige filmer kan det trøstes med at den har 9-årsgrense grunnet actionpreget vold og partier med voldsomme effekter og faretruende situasjoner. Kan ses på Vega Kino midt på dagen 29. og 30. juni.

Til alle som er glad i 90-tallsserier, kan jeg minne om at disse artistnavnene eksisterer:

Les mer på nd.no

Ross from Friends DJ Seinfeld Anbefaler alle å tenke litt over dette. Anbefaler også alle å gi «Galazy EP» av sistnevnte en sjanse. Hvis du ennå ikke har sett siste sesong av Black Mirror: ikke. IDA MESSEL

THEA SOFIE LOCH NÆSS PÅ GOODREADS Thea Sofie Loch Næss er som alle vet en både vakker og begavet skuespiller, kjent fra serier som ... The Last Kingdom, Unge Lovende *går inn på IMDB* Costa del Kongsvik og Wisting, i tillegg til en håndfull filmer som har vært innom NRK-appen uten at jeg har fått meg til å se dem. Men visste du at hun også er en bokanmelder i norgestoppen? Neppe! For man har tydeligvis mye tid til å lese mens man er på sett (venter på roller). I elitist-helvete som er litteraturanmelder-appen Goodreads legger Loch Næss ut liketile og ærlige anmeldelser av typen «likte den godt 3,5 stjerner» og «Jeg elsket den. Anbefaler denne i sommer!!!! Vakker, vond, relasjoner, kjærligheten, mental helse.». Smaken hennes er en lett blanding av amerikansk samtidslitteratur med mildt feministisk slagside, norske bestselgere og anerkjente klassikere, og er dermed et kjærkomment innblikk i tenkemainstreamen for de av oss som ikke har tilgang til Tronsmos 10 på topp-liste i Klassekampen.

YNGVE SIKKO

59 ØYA KLUBBDAG

ØYA KLUBBDAG

ØYANATT: TANYA STEPHENS

JOHN DEE / TIRSDAG 6. AUGUST Bill. kr. 150,- + bill.avg Fri entré med Øyapass (4-dagers) + bill.avg. 18 år leg.

ØYAN AT T

MED

MR. PIMP-LOTION, BIG ICE & GJESTER

JOHN DEE / FREDAG 9. AUGUST Bill. kr. 330,-/280,-* (*Øyapass / dagsbillett 9.8) / + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 31. AUGUST Bill. kr. 265,- + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 7. SEPTEMBER Bill. kr. 360,- (hovedsal) / 455,- (galleriet) + bill.avg. 18 år leg

ROCKEFELLER / TIRSDAG 10. SEPTEMBER Bill. kr. 300 + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / MANDAG 16. SEPTEMBER Bill. kr. 330,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / ONSDAG 18. SEPTEMBER Bill. kr. 310,- + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 28. SEPTEMBER Kr. 320,- + bill.avg. 18 år (hovedsal) / fri alder (galleriet)

+ support: Marnik + Skytech + Cityzen + Waysons

REDAKSJONEN ANBEFALER

LOVE IN THE TIME OF MAGIC PÅ ESQUIRE (VIA THESTACKSREADER.COM) Akkurat nå skrives det mest om E. Jean Carroll sin opplevelse med den amerikanske presidenten i et prøverom i 1995 eller 96 (når det skrives om E. Jean Carroll, for ordens skyld). Dette er ikke en anbefaling om å vise hverandre gjensidig respekt (selv om det er vel og bra, det!), men en anbefaling om å lese en reportasje hun skrev et par år tidligere, i 1991-92.

Å BLI ANBEFALT MANGA PÅ 1 OUTLAND Etter edgy hiphop-artister begynte å gjøre anime til en del av greia si har otaku-kultur nærmest blitt mainstream. Nå er Neon Genesis Evangelion til og med på Netflix. Derfor er det ikke lenger skamfullt å gå på Outland og si at du aldri har lest manga før, og at du vil begynne nå. Gyv løs på for eksempel Ergo Proxy, Death Note, Battle Royale, Uzumaki eller Ghost In The Shell.

Kort tid etter at Magic Johnson annonserte at han trakk seg fra NBA på grunn av HIV, ble Carroll oppringt av redaktøren i Sports Illustrated. Han ville at hun skulle skrive om NBA-groupies. Det ble til en tekst de nektet å publisere. Men magasinet Esquire lot seg heldigvis ikke avskrekke, eller i alle fall ikke avstå fra å publisere, en tekst om den dobbeltsidige tilværelsen som groupie: om sex, kjærlighet og høye basketspillere, og frykten for HIV og overlevelse i LA ulmer like under overflaten.

LIFE ITSELF (2018) Hvis du bruker IMDb flittig nok kan du lett eliminere risiko nr. 1 når det kommer til å velge filmer: at filmen du velger er dårlig. Dette gjør at kvalitetsskalaen din etterhvert blir skjev – du glemmer hvordan en skikkelig dårlig film ser ut. Rekalibrer kvalitetssansen din ved å grave deg heeeelt ned til bunnen av fremtidens 3-for-1-kurv. Se Life Itself.

Anslaget er en samtale mellom Miss Boyd, Miss Power, Miss Johnson og Miss Mendoza, og de diskuterer et, for dem, utømmelig tema: en NBA-spillers lårmuskler. Carroll skriver: «These young ladies are connoisseurs of the NBA. They study its stars with anatomical exactitude, understand its appetites like the great Turk’s harem, and grasp its morals like Friedrich Nietzsche.

LUDVIG FURU

THESTACKSREADER.COM GENERELT «A living archive of memorable storytelling – a museum for stories». Anbefales hvis du kan lese.

DOKUMENTAREN HOOP DREAMS (1994) Man kunne kanskje kalt det en basketdokumentar, men det handler først og fremst om sosial ulikhet. Noe alt dypest sett gjør. Eller?

REDAKSJONEN ANBEFALER

IDA WAMMER EUPHORIA PÅ HBO Hvis man har en ørliten svakhet for drøy TV for drøyhetens skyld, og drøy TV utspekulert formet av markedsmekanismene for å selge HBO til nye strømme-abonnenter, så burde man definitivt se den nye ungdomsserien Euphoria. Serien er et sleipt og irriterende velprodusert bud på romantisering av De Destruktive Tenårene og inneholder samtlige nøkkelingredienser; narko, depresjon, traumer, sex, vennskap, selvskading og anorektisk tynne kvinnelige karakterer. Dersom man fortsatt blir sjokkert over, og engasjert av å se disse emnene bli behandlet i en TV-serie, burde man se Euphoria snarest.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 5. OKTOBER Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

IDA MESSEL

REDAKSJONEN ANBEFALER ICE COLD 44OZ. STRAWBERRY SPRITE SIPPED FAST THRU A STRAW BadlandsChugs er en «Professional Eater/Rapper», og legger ut videoer av at han chugger forskjellige typer usunn drikke som brus og milkshake. Spesielt god er videoen Ice Cold 44oz. Strawberry Sprite Sipped Fast Thru a Straw hvor BadlandsChugs sitter i bilen på en parkeringsplass og bruker 17 sekunder på å styrte 1.3 liter jordbærsprite.

MARCO REINERTSEN

ROCKEFELLER / FREDAG 11. OKTOBER + support: Dallas Acid Bill. kr. 365,- + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 2. NOVEMBER Bill. kr. 365,- + bill.avg. 18 år leg.

BILLETTER OG FULLT PROGRAM: WWW.ROCKEFELLER.NO + TLF. 815 33 133

Kjenn din historie, roper de. Greit nok, men hva med å se sin samtid?

SENTIMENTALT RAVE TEKST IDA MESSEL FOTO RUTH E. RUSTAD MARTINSEN

om del av programmet for 2019 viste filmfestivalen Oslo Pix den skotske filmen Beats regissert av Brian Welsh. Bakteppet for filmen er den ulovlige rave-scenen i Storbritannia på nittitallet, og den politiske kampen som resulterte i dens seige endelikt. I filmen følger vi det besværlige bestevennskapet til tenåringsguttene Spanner og Johnno, som har lite til felles annet enn at de liker technomusikk og ikke trives spesielt godt hjemme. Når de hører rykter om et rave via en piratradiokanal bestemmer de seg for at dit må de, koste hva det koste vil. Spanner, som er urokråka av de to, stjeler penger fra den kriminelle storebroren sin, og off they go. Rave to the … Grave. I 1994 vedtok det britiske parlamentet endringer i straffeloven

som la ytterligere føringer for sømmelig oppførsel i offentlig rom. Lovendringene muliggjorde økte straffer for «antisosial» atferd, nærmere bestemt å danse i større grupper til repetitiv musikk. Soundtracket til Beats er kuratert av Glasgow-DJen JD Twitch og inneholder også naturligvis Autechres velkjente forsøk på å omgå denne loven ved å produsere dansemusikk som ikke kan defineres som repetitiv, med tracket «Flutter». Beats oppfordrer publikum til å felle tårer over spilt melk og spilte plater. Men ingenting vanner ut rave-ånden mer enn å gjøre den til museumsgjenstand. TRER MAN INN i den elektroniske dansemusikkens domer i våre dager, vil man raskt oppdage

en passe lang liste av vedtekter og kulturelle oppfatninger som man bør kunne, enten man er DJ, produsent eller musikkinteressert danser. Rave-sentimentaliteten; den sterke sorgen over ravekulturens død og undergrunnens undergang, er den mest betydningsfulle delen av denne doktrinen. Beats føyer seg inn i en ulenkelig rekke av produksjoner som både hedrer og minnes ravebølgen på nittitallet, alltid med et tydelig «alt var bedre før»-sinnelag. For med moraliserende voksnes fordømmelse og myndighetene og politivesenets tydelige angrep på kulturen, og har bølgen blitt idealisert som en politisk motstandsbevegelse. Her er det flere paradokser. For desto flere som er på festen primært av politiske grunner,

desto mer slutter det å være en fest. Og desto mer rave-nostalgiske vi er, jo mer nåtidens unge ravere oppfordres til å lengte tilbake til en tid de strengt tatt aldri var en del av, jo mer vil dansemusikkens opprinnelige essens vannes ut. Konservatisme samsvarer dårlig med den eksperimentelle elektroniske dansemusikken, som alltid hadde i oppdrag å sprenge seg inn i fremtiden. TECHNOSCENEN HAR i sin helhet blitt mer nostalgisk de siste tre årene. I 2018 florerte det i breakbeats og 2019 har for alvor vært året hvor trancen kom for å bli. Den samme bølgen vil opplagt også kunne skylle med seg unikum av sjangre som gabber, powerstomp, hardstyle og kanskje til og med mákina (spansk form

VEGA. for hardcore-techno som av og til kan minne om polyringetoner). Ettersom innovasjonen i den berlinske minimal-technoen i lang tid har sunget på siste verset er dette kult å se. Lengselen etter det som en gang var bør likevel ikke helle over i en tro på at alt har gått tapt. Ideen om at kulturen og mentaliteten døde en gang på slutten av 90-tallet er misvisende, når betingelsene som i utgangspunktet skapte ravebølgen aldri forsvant. Grobunnen har muligens aldri vært bedre. DER SAMFUNNET lener seg i autoritær retning fortsetter ravebevegelser å skyte frem som troll i eske. CXEMA-prosjektet i Kiev startet som en bølge av ulovlige fester som indirekte knyttes til opptøyene som fulgte myndighetenes vending vekk fra EU til fordel for tettere bånd med Russland i 2013. Blade and Beard-prosjektet i Iran arrangerer hemmelige acidhouse-fester langt ute i ørkenen, flere kilometer vekk fra Teheran der vestlig musikk er strengt ulovlig. Det rapporteres også om en blomstrende ulovlig technoscene i de oppstykkede palestinske områdene på Vestbredden, under mildt sagt krevende omstendigheter, arrangert av den palestinske aktivisten, Odai Masri. Disse festene er ikke eksplisitt politiske, men har tydelige undertoner av protest. Det handler om grunnleggende liberale idealer som bevegelsesfrihet og det å nekte å underkaste seg Det Moralsk Riktige Levesettet. Det er med andre ord grunn til å tro at de beste festene i verden arrangeres i en bortgjemt kjeller i Nord-Korea, selv om vi aldri vil få vite om det stemmer. Mange fortsetter likevel å sørge over ravekulturens død, og forklarer det med at utelivsinstitusjoner og festivalarrangører effektivt henter elementer fra den ulovlige festscenen med profitt som mål for øye. Det er utvilsomt en sannhet i det. Klubber og festivaler tjener gode penger på å bevisst innrede dansegulvet som om det skulle vært et skittent industrilokale. Samtidig er det uriktig å ilegge vår generasjon andre motiver for å

feste i helgene enn de magetoppkledte midtskillene på nittitallet. Her spiller nostalgien oss et puss. Ungdom tiltrekkes av kaos og eventyr uansett tid og sted. Et uttrykk for dette kan like godt være å bruke rusmidler og danse usunt lenge til forstyrrende lydbilder. Å forklare raving som et bestemt politisk og filosofisk standpunkt kan med andre ord være riktig i noen tilfeller, men unødvendig komplisert i andre. Ravekultur kan like godt være et uttrykk for noe barn gjør for å bli voksne, eller noe voksne gjør for å føle seg som barn igjen. HER TIL LANDS svømmer vi heller ikke i lovlige muligheter til å dyrke rave-ånden. Vi har kommersialisert russetid og sniktitt på Boiler Room via mors iPad. Utelivet er svindyrt. Dersom man under 23 kan man også glemme å slippe inn på steder som har andre ambisjoner enn å selge mest mulig alkohol til flest mulig mennesker. Stedene som faktisk har ambisjoner om noe mer tvinges til å stenge i det stemningen nettopp har rukket å bli god. Heldigvis har vi et knippe gode ulovlige initiativer i dagens Oslo som holder idealismen i hevd. Her koster det ikke over hundrelappen å få være med, og fortjenesten går til å gjøre neste fest enda bedre enn den forrige. Disse initiativene bør ikke først og fremst sees som et ekko fra fortiden. Det er ikke en haltende imitasjon av nittitallet i Storbritannia eller uttrykk for falsk nostalgi man er aldersbetinget berøvet fra å ha. Det er nåtid. Å kjenne sin historie er viktig i alle musikkscener, også den elektroniske. Historien holder flokken sammen. Enda viktigere er det likevel at musikken fortsetter å respondere på samtiden uten å reduseres til et politisk uttrykk. Ideen om at tankesettet, ånden, kulturen eller hva man velger å kalle det, kun eksisterte noen få år på slutten av forrige århundre gjør nostalgien hul. Vekstbetingelsene har aldri vært bedre. Verden er fortsatt fucka og ungdommen stadig fandenivoldsk. Ikke hør på den bitre gubben som roper at alt var mye bedre før. For om du hører på ham får han rett. Og ikke se Beats.

KINO. TEATER. MAT. PRAT. Vega Scene // vegascene.no Hausmanns gate 28, Oslo

SMIL&GIFT

Siri Hustvedt (f. 1955), stadig aktuell, men nå eksepsjonelt aktuell med boka Memories of The Future. Dessuten er det jo alltid spennende for norske publikasjoner å skrive om folk med norske aner som nå er bosatt i [norsk aksent]: New York.

SIRI HUSTVEDT

USAs norskeste forfatter har sluttet med primitiv litteratur, norsk og hallusinasjoner. FOTO RUMI BAUMANN

6 1

Hei, Siri! – Hva kan jeg gjøre for deg?

1 6

He-he-he!

Nei, ikke deg, din idiot! Vi snakker til den prisbelønte, anerkjente forfatteren Siri Hustvedt … – Mannen min tror faktisk at noen i Apple har lest bøkene mine og gitt maskinvaren navnet mitt.

Den er jo oppkalt etter meteorologen Siri Kallvig! – Det finnes vel forskjellige teorier. Jeg har alltid hatt et særdeles uvanlig navn i amerikansk sammenheng, men så plutselig kommer denne maskinpersonen, og for første gang forstår amerikanere at Siri faktisk er et kvinnenavn.

Vet du hva navnet ditt betyr? – Jeg har forstått det som at det stammer fra de gamle «sieg»-navnene, som

Sigrid.

1 6

Sieg Heil :)

Hysj. Siri betyr «vakker seier». Har livet ditt vært en vakker seier så langt? – Ingen liv er en vakker seier, men jeg kan si at akkurat nå, i en alder av 64 år … Dette er en svært god tid. Ingen vet hvor lenge disse periodene varer ettersom ingenting er permanent, men livet mitt nå består for det meste av lesing og skriving.

6 1

Blir du ikke tvunget til å lese masse … eeh-

… DRITT, når du egentlig bare vil nyte en god fortelling som Sherlock Holmes, mens du sitter i en bekvem lenestol i dunkel belysning med noe godt i glasset? – Jeg leser fiksjon jevnlig. Det hender at redaktører sender meg ting jeg ikke liker, men da dropper jeg det. Hvis noe er stort i kulturen så prøver jeg som regel å få det med meg. Jeg husker at jeg leste de fire første sidene av Da Vinci-koden, men den er et eksempel på litteratur jeg rett og slett ikke kan lese. Det er så primitivt. Det er ikke noe tenking i det.

1 6

Akkurat det burde stått utenpå boka!

Burde vi kaste all kunst og litteratur laget med the male gaze på bålet? – Definitivt ikke. Jeg er veldig interessert i å riste i det etablerte. Mye av arbeidet mitt har dreid seg om å snakke om kvinner som har vært neglisjert av totalt urettmessige grunner, men hvis vi skulle laget en form for moralsk test for tenkere så tror jeg svært få hadde levd opp til standarden. Jeg tror jeg er nokså amerikansk når det kommer til dette spørsmålet. Jeg synes ikke engang vi burde brenne horrible tekster som Hitlers Mein Kampf eller Sions vises protokoller.

1 6

Hva med Erlend Loes bøker? Eller boka til Anniken Jørgensen?

Her til lands ble det nylig lansert en ny utgave av Mein Kampf. Og de har fått den til å se skikkelig fin ut. – En del av meg kan jo tenke at vi burde kvittet oss med det for lenge siden, men de er del av virkelig stygge kapitler i vesten og vi må kunne studere dem og prøve å forstå.

Hvorfor Hitler gjorde som han gjorde! – … Dessuten har det til enhver tid vært stemmer som har uttrykt motstand. I etterkant av den franske revolusjonen så man jo intense debatter om demokratiets karakter og hvorvidt kvinner burde ha rett til å stemme. John Stuart Mill skrev også en feministisk bok på en tid der det var stor enighet om at kvinner ikke burde ha de samme rettighetene som menn.

#notallmen – Jeg tror ikke vi i USA har vært tilstrekkelig oppmerksomme på forskjellige rasistiske, kvinnefiendtlige og anti-Obamatekster. Etter forrige valg begynte jeg å dykke ned i de ekstreme holdningene til visse hvite, evangelisk kristne. Det var blant annet en gal mann som beskyldte Hillary Clinton for å drive en barnepornografisk virksomhet ut av en pizzarestaurant …

Okay, vi må videre. Hva er det aller kuleste stedet å dra med verdens beste jenter hvis man skal ta en helgetur på Manhattan? – … Jeg mener, vi må forstå hva som foregår. Denne gale mannen var mentalt ustabil og jeg tror han hadde kjørt over et barn på et tidspunkt. Dette ble selvfølgelig ikke en del av dialogen, for sånn blir det når det kommer til pressen. Dette er som schizofreni. En person som er psykotisk vil kunne vandre inn i en pizzarestaurant og lese noen tilfeldige tall som om de skulle hatt en dypere mening.

Det spørsmålet unngikk du jo på ekstremt elegant vis. Kom igjen! – Jeg er nok ikke riktig person å spørre siden jeg er altfor gammel, men jeg har en liten fornemmelse av at de kuleste stedene ikke lenger er på Manhattan, men i Brooklyn.

Apropos alder. Du bestemte deg for å bli forfatter da du var tretten år. Hvilket annet yrke kunne du tenkt deg? Ikke lov å svare psykolog, nevrolog, kunstner, psykiater eller akademiker. – Oi, hmm. Hvis alle de alternativene er utelukket … så ville jeg kanskje valgt å være barnehagelærer. Jeg er en av de menneskene som genuint liker å se på bilder av folk sine barnebarn. Det er så fint å kommunisere med babyer. Ekte lykke.

6 1 1 6

*kaster opp* – Jeg ville nok gått for nevrolog eller psykolog, ja.

Hva er den lekreste delen av menneskehjernen? – Hjernen er et organ som hjelper oss med å forutse fremtiden basert på tidligere erfaringer, og som faktisk konstruerer dette fysiologisk. Jeg håper ikke jeg får et hjerneslag som visker ut språksenteret mitt. Det er nok likevel feil å plukke hjernen fra hverandre på den måten. Det finnes ikke noen bredt akseptert modell for hjernefunksjon i spesifikke deler.

1 1 1

Hallusinerer du– NEI! … fortsatt at en liten, rosa mann- – NEI!

… med sin miniatyr-okse står på soveromsgulvet? – NEI! Det har bare skjedd en gang. Jeg er glad for at det skjedde, og jeg håpet på en måte at det skulle skje igjen. Det ga veldig verdifull innsikt i hvor ekte slike opplevelser fremstår.

Hvilken psykisk lidelse er aller best å ha hvis man vil bli forfatter? – Det finnes ingen psykisk lidelse som gjør deg bedre til å skrive. Noen folk hevder at man ser større grad av kommunikasjon mellom hjernehalvdelene i bipolar lidelse, og at dette legger til rette for et mer spennende språk. Jeg la også merke til noe liknende da jeg arbeidet frivillig på et psykiatrisk sykehus. Den språklige kapasiteten hos pasienter med en rekke ulike diagnoser var mye mindre konvensjonell enn når en av de ansatte deltok i skriveklassen min og skrev alle disse tingene om solnedganger og herregud, ja … Jeg skulle ønske vi visste mer om forholdet mellom kreative disposisjoner og psykiske lidelser.

Neivel! Stakkars akademiske kvinner i USA, da! – Og du vet hva som foregår. Men det beste å gjøre er ikke å erkjenne at nå har vi et kvinnefiendtlig øyeblikkBra navn på en podcast! – Og så forklare rolig hvorfor du mener spørsmålet er feil. Jeg har innerst inne en stor tro på godhet som dyd. På samme tid lever vi i en kultur der rasistiske, fremmedfiendtlige og sexistiske tendenser kan bli veldig sterke, og jeg mener vi alle har et ansvar for å påpeke når det skjer. Og når du gjør det, så er du vanskelig.

1 1 6

Få se hvor vanskelig du er på en skala fra 1 til å tegne en tegning til oss.

6 1 6

Fin.

Kreative disposisjoner til tross, den nye boken din, Minner om fremtiden, inneholder ALTFOR mange referanser. – Jeg vil si meg uenig i det.

Sjokk! – ... Og dette har vært et godt år for meg. Jeg har vunnet store priser, som Fyrstinnen av Asturias’ pris for litteratur. Jeg vil si jeg føler meg ganske bra, anerkjent og verken ignorert eller spyttet på. Anmeldere vil gjerne føle at de er overlegne boken de anmelder. Hvis det er for mye læring og for mange referanser de ikke tar har de en tendens til å bli litt fiendtlige.

Det oppsummerer vel mye av Cathrine Krøgers terningkast tre i Dagbladet? – Jeg har ikke lest anmeldelsen. Denne boken er jo strukturmessig utfordrende, og noen blir nok helt forbløffet over hvordan boken beveger seg. Litteratur er ikke en konkurranse og den er i hvert fall ikke et kast med en terning.

Du har tidligere bygget en narrativ på dine egne nevrologiske symptomer, og i din nyeste bok bruker du liknende biografiske grep. Hva blir det neste? – Jeg har tenkt på å ta minner, og særlig veldig sterke minner som blir hos deg hele livet og gjøre en type analyse av dem.

Det heter å skrive memoar. – Ta et minne fra livet ditt. Hva betyr det? Hvorfor husker jeg det? Hvordan virker det annerledes for meg nå som jeg er en gammel kvinne? Jeg vet ikke helt hva det blir til, men jeg har begynt å skisse litt under arbeidstittelen Kunsten å bli en vanskelig kvinne.

Er du en vanskelig kvinne? – Å, ja. Og jeg er stolt av det. Jeg er oppvokst med at høflighet, godhet, ydmykhet og det å være reservert, det var store dyder. Man skulle aldri skryte. Dette er jo egalitære verdier som kommer av den skandinaviske arven i Midtvesten.

1 6

*Norsk-engelsk* Å, have you heard of janteloven, very famous norwegian law.

Er dette den samme rosa mannen du har hallusinert om tidligere? – ...

… Når er du mest vanskelig? – Jeg snakker først og fremst om ting som skjer i møte med fremmede. Jeg blir jo ofte invitert til å snakke offentlig og holde foredrag, og du vet når noen reiser seg opp, vanligvis en mann, og han har et spørsmål og spørsmålet er virkelig fiendtlig? Han liker rett og slett ikke å se en kvinne med autoritet og kunnskap og han ønsker å ødelegge deg.

Bra journalistikk, Smil!

Ok. Hvem er dine verste fiender? – Det er jo visse personer med ideer jeg misliker sterkt, som jeg også har skrevet om. Et eksempel er Steven Pinker. Ideene hans er ikke bare vrange, men farlig populære. Det samme gjelder Richard Dawkins. Det kan godt hende de er nydelige, sjarmerende personer. Jeg er ikke sikker på om de føler det på samme måte om meg, men jeg er utrolig irritert på dem. Det er irriterende at vi må snakke engelsk med deg! Har du tenkt på at vi faktisk må transkribere dette etterpå? – Problemet mitt er ikke at jeg ikke kan norsk, men jeg snakker det på en rar, litt spretten måte.

Ja, dette gjorde jo saken mye bedre. – For et par år siden var jeg på en fest i Oslo, og da kom det faktisk en mann bort til meg og sa: «Herregud, fortsett å snakke. Jeg har ikke hørt den type bergensdialekt på årevis.»

Og så ble dere gift og flyttet til Brooklyn! Og skrev masse bøker! – Hehe. Jeg er som en tidskapsel. Jeg bodde i Bergen og gikk på Steinerskolen i fem måneder da jeg var fire år gammelSteinerskolen, ja. Hmm … nei, det orker vi rett og slett ikke å gå inn på …

1 6 1

Men ja, det må ha vært nettopp i Bergen du tilegnet deg dine galante, litterære ferdigheter! «Hon ser på meg, eg ser på hooon. Hon tenker feil, mens eg tenker duuum. Gi meg mer, for eg gir ikke. Hon tenker kjærlighet, mens eg tenker fitte!» – Dette virker som en form for kommentar på særlige kulturelle oppfatninger om hva menn og kvinner er. Lavmælte menn blir straffet. Det er fælt. Menn som ikke utstråler en type aggressiv, selvsikker mannlighet blir straffet for det. – Alle mennesker er sårbare og behøver trøst, omsorg og kjærlighet. At så mange gutter er oppdratt til å tro at behovet for trøst og kjærlighet er lite maskulint er virkelig en grusom ting.

*Tørker tåre* Okay, nå må vi stoppe.

Det er så fint å kommunisere med babyer. Ekte lykke.

n e k s ateru

t e k k u l p 0 0 0 . s 0 0 1 g snu

r e g a ĂĽ4d

sneip

r e k u r b u d t Takk for a ! n e k n u d s l l avfa