NATT&DAG, Vestlandet, november 2016

VESTLANDET – NOVEMBER 2016

FORFULGT? HOMO? ASYLSØKER?

BEVIS DET!

HUMOREN ER DØD HVA NÅ?

6 & 1 MØTER

COVER FLU HARTBERG

FLU HARTBERG

TOVE LO HANNE KOLSTØ HILMA NIKOLAISEN

MAZDA CX-3

DRIVE TOGETHER

M{ZD{ CX-3 MAZDA CX-3 ER MER ENN EN BIL. Den er fellesskapet på vei ut av byen, til stranden, fjellet eller til flyplassen. Den er designet for å skape det perfekte samspill mellom bil og fører. Mazda CX-3 har også rom for nye typer samspill, som når Bendik tar med gjester i serien ”Du er henta”. DRIVE TOGETHER gis en ekstra betydning. Følg med! www.mazda.no 2

NOVEMBER 2016

DU ER HENTA! SESONG 2

Dette har skjedd: Programleder Bendik har hentet alt fra Hasse Hope og Magnus Devold til Iben Akerlie og Tara Lina i sesong en av NATT&DAGs bil- og prateprogram.

Så hva nå? Hva gjør man når siste bensinlokk er lukket, rattet er låst og bremsene har bremset sitt siste brems? Når kjørehanskene har blitt sydd om til lekre ørevarmere og kjørebuksene er sydd om til et lekkert skjerf?

Man vinner en pris på årets Mediaforum, river opp de dårlige sømmene i både ørevarmer og skjerf og KJØRER PÅ med sesong 2!

Den nå prisvinnende serien Du er henta! tar med seg overmot, hybris og prisjublende og ungdommelig arroganse inn i en ny sesong. Hvilke farer lurer bak neste sving? Hvilke svinger lurer bak neste fare? Hvor dypt er det mulig å ta en samtale mellom to mennesker i en Mazda?

WWW.ND.NO/DUERHENTA NOVEMBER 2016

3

NOVEMBER 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Markedsavdeling JOHNNY JENSEN salg@nd.no

Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no

Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no

Trykk AMEDIA TRYKK AS

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Besøksadresse Strandgata 19 N-0152 Oslo Postadresse Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

WWW.ND.NO

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

FOTO CHRISTIAN TUNGE TARA ISELIN RATHKE ANDREAS DAHL

COVER FLU HARTBERG

ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL FLU HARTBERG

4

TIDENS ÅND, OVERHØRT....................................................................................................................................... 06 QUIZ........................................................................................................................................................................... 08 SUGAR BABY............................................................................................................................................................ 09 HOMOTESTEN: BEVIS AT DU ER HOMO............................................................................................................. 10 SAMFUNNSKRITISK KRYSSORD........................................................................................................................... 15 HJELP, VI VIL DRIVE MED TV-HUMOR!................................................................................................................ 16 HEN VINNER VALGET I USA................................................................................................................................... 19 RUSKOMMENTAR.................................................................................................................................................... 20 UTELIVSGUIDEN...................................................................................................................................................... 22 HVA SKREMMER DEG............................................................................................................................................. 26 MUSIKKANMELDELSER.......................................................................................................................................... 32 KOMMENTAR: COUNTRY ER DEN NYE HIPHOPEN .......................................................................................... 36 FILMANMELDELSER ............................................................................................................................................... 38 MØKKAFILMER TIL MØKKAHØSTEN .................................................................................................................. 42 ST. THOMAS: UTEN FILTER .................................................................................................................................. 44 SMIL & GIFT MØTER FLU HARTBERG.................................................................................................................. 46

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no debatt@nd.no

24

SKRIBENTER ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL DANIEL RAMBERG EIVIND EIDE SKAUFJORD EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH FRANS RAMBERG LYTSKJOLD! GIFT HELENE AALBORG IDA SKOGVOLD IDA WAMMER JO FORBORD STAVDAL JON OLSEN JON SÆTER KAISA WALDENSTRØM BREILAND KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS LUDVIG FURU MADS WØLNER VOSS MARCO REINERTSEN MARTIN ØSMUNDSET MATHIAS MOLLESTAD MATS THORSEN MARCO REINERTSEN NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SILJE ISELIN BØYUM SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TROND GAUSDAL TORA MYKLEBUST OPTUN TORGEIR AANES TORGEIR HOLLJEN THON VILDE IMELAND

44

NOVEMBER 2016

8

10

46

36

30

reload.no

n e o n t a å p t e t n a g r e t e e te s l s r e ø d f i l t k t s De i e r k y m s y p k e n b e r r e e ha t s e m r æ n e d

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

55 95 85 85

TIDENS ÅND

OVERHØRT

LILLE TRILLE SKAMDUNK Skuespilleren med den råeste karakteren i SKAM spiller basket i kvinneligaen, noe som gjør henne til en enda bedre karakter og dame i våre øyne.

1 1

KOSE SEG En avskiltet DN-journalist som drømmer om ryggsekker fulle av aviser ble sett på fotballkamp, hvor han kjøpte seg en krokanrull og to kaffe. Viktig å leve litt når stormen har lagt seg, si.

TING SOM GARANTERT HAR VÆRT I DEN BAGEN:

1 2

• 5kg ukuttet colombiansk • Martin Ødegaard som blir smuglet inn på Nox • Tapt barndom

KOMIKERE SOM BLIR VITENSKAPSJOURNALISTER En tårevåt historie om å «redde dagdrømmen» er ikke bare anført av en komiker som alle hadde glemt – den er også fordelt på fire (!) episoder som ligger ute i sin helhet på en slags Rislunsj-blogg. «Jeg ble fortalt at jeg var en dagdrømmer», sier Henrik Thodesen, etter en PUNCHY introduksjon.

Thodesen, for anledningen ikledd et par briller (uten styrke?), skal komme til bunns i hva mobiltelefoner og andre duppeditter gjør med dagdrømmingen. I de fire episodene oppsøker han FLERE eksperter OG gjennomfører et minieksperiment for å utforske problemstillingen. NRKs Folkeopplysningen sa det først, Rislunsj sa det rett etterpå: Her nytter det ikke å gå rundt og benekte fakta, sannheten må nesten frem;-) Også moroklumper trenger å tjene til livets opphold, så la oss, på vegne av uttjente komikere, deklamere en skjellig begrunnet TAKK til alle annonsører for strøjobber der ute. Det er jo tross alt fint at noen forholdsvis kjente fjes kan avlive myten om at vitenskap er vanskelig og samtidig understreke viktigheten av rislunsj. Hvorfor er den så viktig, tenker kanskje du?

Jo, fordi den gjør en komiker om til en vitenskapsjournalist.

1 3

TVERRSLØYFE, MEN IKKE UNDERTØY Hele Norges moralistiske fyrtårn trener på Domus Athletica. Bare dét er jo en overhørt, men stikk denne: iført knelange Bula-badebukser UTEN undertøy.

SMÅSTOFF

KLE DEG AKTUELT Halloween er jo over for lenge siden, men det betyr ikke at du ikke kan kle deg ut i lystige lag.

I NATT&DAG elsker vi tross alt tre ting: fest, norsk offentlighet, og å utgi seg for å være en annen enn den vi er, så her er noen kostymer du kan ta på deg for å virke oppdatert – for ingenting er mer sexy (eller slutty!) enn å være oppdatert.

1 1

SLUTTY INKOMPETENT LANDSLAGSLEGE

3 1

SEXY MARIUS HØIBY LOUIS-BAG

2 1

SILLY-SEXY Y-BLOKK

4 1

SLUTTY SJEFSREDAKTØR ESPEN EGIL HANSEN

5 1

SEXY-MACHO JAZZE MED GUTTA-SAXOFON

DEALBREAKER Nybakt mor og redaktørsamboer var visstnok den som startet Facebookfanpagen til skuespiller Frank Kjosås, og det etter at han hadde vært på Beat for Beat.

VISJON NORGE AND CHILL Gud har fått én milliard kroner av Visjon Norge, men hva har han fått til for den summen? Ingen verdens ting! Alt forsvinner i byråkratiet der oppe. Vi hadde i det minste håpet på et kult nytt pattedyr eller haglstorm av ild, men neida.

4 1

DOPING (IGJEN)

5 1 SAMLEI Sexinspirator (?) Cecilie Kjensli hevder klassikeren «penis i vagina» er litt bakstreversk. Det som er trendy nå er å stimulere klitoris. For å selge dette argumentet nevner hun at, sitat, «klitoris går like langt innover som penis går utover».

HVORFOR er det alltid penis som brukes som referanse når man snakker om kvinners seksualitet? For det første er det et upresist mål på lengde ( ;) ), for det andre så klarer vi fint å se for oss kvinnelig anatomi uten å måtte mentalt manipulere peniser hele tiden.

Vi gjør nok av det på fritiden.

6 1

SØPPELKAPITALISME Optikerkjeden Synsam uttaler et utvetydig FUCK YOU til miljøet med sitt nye brilleabonnement – som sørger for at forbrukerens behov er behørig dekket, med tre par briller per måned. Og vi quoter: «Abonnementet tar alltid utganspunkt(sic!) i deg. Dine interesser og dine behov. Vi hjelper deg med å velge det beste oppsettet av briller for å matche ditt liv og til å hjelpe deg å lage din unike brillegarderobe.» Vi nonchalerer den åndssløve setningsoppbyggingen og går rett på sak: What the actual fuck, Synsam! Brillegarderobe? Graden av imbesilitet i dette forsøket på å skape et slags behov hos befolkningen kan knapt nok overvurderes. Hører dere, der oppe, i kapitalismens høyborg?!

For øvrig er det ikke bare komikere som går alternativt til verks for å tjene til livets opphold. Nicolai Cleve Broch er tydeligvis ikke frikjent fra primærbehovene sine, og stiller opp i et brillefint intervju med Synsam – ja, du leste riktig – sitt «lifestyle magazine». En liten teaser, i form av en så kort videosnutt at antallet kameravinkler aldri kan forsvares, viser en alvorlig, brilleløs Broch.«Jeg er ikke typen som går rundt og drømmer om én spesifikk ting. Det har jeg aldri vært» medgir han, før han i en målbevisst bevegelse tar på seg brillene. The end. MEN, så er jo videosnutten bare en liten teaser, mon tro hva slags intellektuelt påfyll selve intervjuet har å by på? Den handler utelukkende om Broch sin epokegjørende avgjørelse: veien fra fast jobb til frilanser. Sterkt! Modig! Også her indikerer mye at et visst kreativt team kanskje har fått et liiiiiiitt for bredt mandat.

1 7

Boblere: «jazzer med gutta» har blitt en del av dagligtalen, jævlig kompliserte nettsaker, Frans!, jenter med chocker, jenter som chocker, jenter som går, gutten i plastposen i nye klær.

6

NOVEMBER 2016

PULFARER En forlegger og eventyrer skal ha håpet på et eventyr da han visstnok prøvde å sjekke opp ekssamboeren til en komikermogul på toalettet på et utested i Oslo, hvor de var på hver sin date.

TEPPEFALL Et eldgammelt og ærverdig teater, som nylig ble utsatt for et snodig content marketing-aktig stunt i en eldgammel og ærværdig avis, prøvde å få oss til å lage umerket content marketing for dem. Altså få spenn for å skrive om dem, og ikke si til leseren at vi har fått spenn, for dere som ikke jobber i media.

VAPE ER DET? En reisevant humorgründer har ifølge ordet på gata gått til innkjøp av det kvasseste innen elektronisk weed-røykeutstyr.

Fjongtskarreværra, som hans komiker-kompanjong sikkert kunne brukt som karakter-catchphrase.

JEG ELSKER MÅKEFLOKKEN Norges #triveligstetrubadur og Norges mest irriterende snillist er naboer, sto det å lese i et NATT&DAG-intervju nylig.

Det kan jo umulig ende godt, og hvis det munner ut i en slags Lars Martin Myhre og Odd Børretzengreie flytter vi utenlands.

FØLG

KOMMENTAR Brenner du inne med noe? Mail debattredaktør Vilde Imeland på imeland@nd.no

– LEGER OG HELSEPERSONELL MÅ BEGYNNE Å TA PSYKISKE BIVIRKNINGER AV P-PILLER PÅ ALVOR «SOM Å LUFTE ut et rom etter å ha hatt vinduet lukket altfor lenge.» Slik beskrev Ingeborg Margrete Jensen det å slutte på p-piller i et intervju med NATT&DAG i mars 2015 (ført i pennen av undertegnede). I saken som handlet om psykiske bivirkninger av p-piller fortalte Jensen og flere andre kvinner om hvordan humøret endret seg da de gikk på p-piller.

Første gang jeg fikk p-piller var jeg 16 år. Helsesøster målte blodtrykket mitt, spurte om noen i familien hadde sykdomshistorikk som innebar blodpropp, før hun skrev ut en resept. Hun stilte ingen spørsmål rundt min psykiske helse, eller om psykisk sykdom i familien min.

FRA JEG VAR 16 år i 2005 og til i dag har det skjedd én viktig endring når det kommer til kunnskap om p-piller. Vi har fått et solid forskningsbidrag som viser at p-piller gir økt sannsynlighet for depresjon. En ny dansk studie publisert i JAMA (The Journal of the American Medical Association) påviser en sammenheng mellom hormonell prevensjon og depresjon.

Over én million danske kvinner som var mellom 15 og 34 år i år 2000 ble fulgt fram til 2013.

Studien viser at kvinner som går på ordinære p-piller (som inneholder to kjønnshormoner) har 23 prosent større sjanse for å bli behandlet for depresjon. Kvinner som går på den såkalte minipillen (som inneholder ett kjønnshormon), har 34 prosent høyere sjanse for å bli behandlet for depresjon. For tenåringsjenter, altså de under 20 år, er resultatene enda mer dramatiske. En tenår-

ingsjente som bruker minipille har dobbelt så stor sannsynlighet for å bli behandlet for depresjon sammenlignet med en tenåring som ikke bruker p-piller i det hele tatt.

HVORFOR HØRER VI så lite om psykiske bivirkninger av p-piller? En åpenbar grunn er at psykiske bivirkninger er vanskeligere å oppdage enn fysiske bivirkninger. Der utslett, kvalme, oppkast og hodepine er distinkte og akutte plager, skjer humørforandringer gjerne saktere og mer umerkelig.

En annen viktig årsak til den manglende oppmerksomheten rundt psykiske bivirkninger kan være at det i samfunnet eksisterer en kulturell forventning at unge jenter gjerne skal være litt deppa og melankolske. Går du som 20 år gammel jente til legen og forteller at du føler deg deprimert vil du kanskje få høre at det er normalt, få en resept på antidepressiva eller en time hos psykolog. Den danske JAMA-studien forteller oss at løsningen for mange ganske enkelt kan være å slutte på p-piller. Hvor mange resepter på antidepressiva kunne vært sløyfet, hvor mange timer hos psykologen kunne blitt strøket fra kalenderen, hvis det å kartlegge pasientens p-pillebruk hadde vært en mer innarbeidet rutine i helsevesenet?

I TILLEGG TIL at psykiske bivirkninger kan være vanskelig å oppdage, finnes det også aktører som har interesse av å dysse ned tematikken. Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk uttalte til NATT&DAG at han ville unngå et negativt og sensasjonspreget mediefokus på p-piller. Dette skyldes at Legemiddelverket ser antydninger til økning i abortstatistikken når p-piller får mye negativ oppmerksomhet i media.

FØLG MED!

HVA KAN GJØRES i lys av den nye danske forskningen? Noe av det viktigste er det som skjer på legekontorer, hos helsesøstre og psykologer. Ifølge Relis, en produsentuavhengig legemiddelinformasjon som tar imot meldinger om bivirkninger fra fastleger og sykehus og sender informasjonen videre til legemiddelverket og europeiske legemiddelmyndigheter, meldes det færre bivirkninger enn det burde. Når leger og annet helsepersonell ikke fanger opp psykiske bivirkninger av p-piller er det sannsynligvis fordi de ikke spør pasientene sine om dette. Jeg tror snarere at mange pasienter opplever å bli avfeid, nærmest som vaksinemotstandere eller legemiddel-konspiratorikere hvis de gir uttrykk for skepsis mot p-piller.

For helsepersonell bør det å stille spørsmål om prevensjonsbruk bli mye mer nærliggende i møte med pasienter.

Én stor dansk studie – hvor bra den enn måtte være, er selvfølgelig ikke nok til å slå bena under all tidligere og sprikende forskning på psykiske bivirkninger av hormonell prevensjon.

Det må gjøres flere studier før man kan slå fast akkurat hvor alvorlige de psykiske bivirkningene er. Inntil da må leger bli flinkere til å rapportere bivirkninger fra pasienter. Vi vet kanskje ikke nok om p-piller, men vi vet nok om psykisk sykdom

5

8

Hva er det Gud mener menneskene stjeler fra han i Mal. 3:8?

Therese Johaug har grått mye i det siste.

Hvor mange ganger gråter i gjennomsnitt en kvinne hver måned? (± 1 gråt)

Cecilie Kjensli hevder i en kommentar i VG at klitoris går like langt innover som en penis går utover. Hvor lang er en gjennomsnittlig penis i erigert tilstand?

IKKE SKRYT.

Hvilken musikksjanger er best egnet når du skal henge med gutta i Mannegruppa Ottar?

3 Apropos, hva heter den andre kona til John Coltrane?

4 Hvilket sitat fra Joachim Triers Oslo, 31 august passer som svar på spørsmålet: En kunstnerisk seier javel, men gjør tildelingen av Nordisk Råds filmpris til Triers Louder Than Bombs at investorene bak filmen er fornøyde?

NOVEMBER 2016

6 Hvilken ennå ikke startet studentavis har uttalt at de «vil være mer NATT&DAG enn Dagens Næringsliv» og hittil bare er igang med «en irritasjonssak om en dør, med en ironisk og humoristisk vri, som vi håper folk vil kjenne seg igjen i».

7 Hva er adressen til slottet, hvor bagen som Marius Borg Høiby la ut på finn.no befant seg?

til å slå fast at en taus pasient ikke er det samme som en fornøyd pasient.

P-PILLER HANDLER OM sex. Om kvinners frihet til ikke å bli uønsket gravid – om muligheten til å bestemme over sin egen kropp. Ingen ønsker å gi opp denne friheten. Men det er synd når friheten kommer med en potensielt høy kostnad.

Det er forståelig at forskere, leger og annet helsepersonell vegrer seg for å gi konkrete råd om et legemiddel der forskningen spriker. Mange avfeier også hele problematikken. «Hvis du opplever bivirkninger kan du velge et annet prevensjonsmiddel». Tilsynelatende bugner det av alternativer for den som ikke vil gå på p-piller. Men hvis man fjerner all hormonell prevensjon står man igjen med kobberspiral, kondom og langt mer usikre alternativer – som for eksempel å overvåke egen kroppstemperatur fra dag til dag. Det er ikke særlig imponerende.

Får du med deg det som skjer? Her er 10 mer eller mindre viktige spørsmål om ting du burde ha fått med deg den siste tiden.

1

2

8

Jeg har forståelse for at Madsen ser økning i antall aborter som et større onde enn bivirkninger av p-piller. Også abort er utvilsomt forbundet med depresjon. Likevel mener jeg at vi ikke kan sky kunnskapsformidling når det kommer til så viktige tema som psykisk helse. Hvis hormonell prevensjon har så alvorlige psykiske bivirkninger som den danske studien tyder på, trenger vi heller å få fart på utviklingen av bedre alternativer.

9 Ifølge Freud, hvilken utviklingsfase kommer før den falliske fasen?

10 Danmarks Radio spurte om danske oversettelser av de norske ordene i NRKs SKAM. Hva endte de opp med som oversettelse på «drittsekk?» a) Skiderik b) Lortepose c) Røvhul

POENGSCORE 10 poeng: På tide å ikke sitte med nesa i leksikon og nettaviser HELE TIDEN, kompis. Hva med å få en ny venn? Kanskje ta opp løpingen som du sluttet med da du møtte den blotteren for noen år siden? Kanskje dere kan blir venner?

6-7 poeng: Du fremstår som en idiot, men med enkelte hull.

2-5 poeng: Dette er jo hverken fulg eller fisk.

Ingenting! Det motsatte av en vellykket quizrunde, vet du hva det er? Likegyldighet. SKAM DEG! 0-1 poeng: Idiot! Men du er kanskje lykkelig?

Vi håper det.

Svar: 1: Penger 2: Jazz 3: Alice Coltrane 4: «Det gjøkke det, vøtt» 5: 5,3 6: Westerdals studentavis. Et råd fra oss: Dropp den saken.

7: Slottsplassen 1 8: 13 cm 9: Den anale fasen (IKKE SKRYT!) 10: Røvhul

TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND, DEBATTREDAKTØR I NATT&DAG

SAMFUNN KOMMENTAR

«

Jeg kan jo selvfølgelig gå «all inn» og takke ja til alt av reiser og rare henvendelser, men å være sugar baby er kun noe jeg gjør fordi det er en gøy måte å få litt ekstra penger på.

– SEX ER NOE AV DET ENKLESTE OG MEST UPERSONLIGE JEG VET OM Beretning fra den gøyeste delen av delingsøkonomien.

TEKST ANONYM ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL FOR LITT OVER et år siden laget jeg og en venninne brukerkonto på en av mange nettsider som setter rike menn (sugar daddies) i kontakt med sånne som meg: Unge kvinner som er villige til å tilbringe tid og/eller sex med dem for dyre gaver eller penger (sugar babies). Det hele var egentlig ment som en joke, selv om jeg aldri har hatt noe imot verken prostitusjon eller sugar babies. Innerst inne likte jeg ideen om å bytte sex mot penger – det hørtes utrolig enkelt ut, men tanken på prostitusjon var tabu og skummel.

Allerede den første timen kontoen eksisterte fikk jeg henvendelser fra menn over hele verden. Jeg ble invitert på gratis ferier – til Berlin, Miami, Dubai og London. Det hørtes selvfølgelig veldig bra ut, men jeg likte verken tanken på å være med disse mennene over lang tid, eller utryggheten ved å ikke være i Norge.

Det er ikke lenge siden Dagbladet skrev om det å være en såkalt sugar baby. I en lengre reportasje ble vi kjent med «Line» som fikk dyre gaver av menn i bytte mot selskap og seksuelle tjenester.

Selv om det å motta materielle

1

gjenstander som vesker, klær og reiser kanskje er den vanligste formen for sugardating, er min historie litt annerledes. Jeg er ikke opptatt av dyre luksusgjenstander plukket ut av el-syklende Høyre-velgere.

Jeg er opptatt av penger.

JEG HADDE I utgangspunktet aldri tenkt å treffe noen gjennom nettsiden, men etter en stund møtte jeg en mann på 37 år fra Oslo som virket ganske normal. Aldersforskjellen var ikke altfor stor, og han ville komme til hjembyen min en helg for å treffe meg. Vi avtalte dato – en fredag kveld på vinteren i 2015. Jeg møtte ham på hotellrommet – et helt vanlig rom i mørke fargetoner og tunge gardiner som var trukket for. Han så ekstremt ordinær og ufarlig ut, jobbet innen IT og var mye mer klein og usikker ansikt til ansikt enn han var skriftlig. Jeg tok styringa i samtalen. Han var ikke så enkel å prate med, egentlig ganske kjedelig. Jeg valgte å dra hjem i stedet for å sove der den første natta.

Den andre natta overnattet jeg på hotellrommet hans. Noen tror kanskje at mennene bare vil treffes og ha noen å prate med – at det ikke alltid er sex de vil ha. Min erfaring er at dette ikke stemmer.

Mange av mennene er gift, og de har en samtalepartner hjemme. Jeg hadde sex med mannen, men hvis jeg ikke hadde følt for det så ville jeg latt være.

For meg er dette en viktig forskjell mellom prostitusjon og sugar babies.

Prostitusjon handler om å inngå en avtale om sex i bytte mot penger, som sugar baby har man sex hvis man har lyst –

avtalen går i utgangspunktet bare ut på samvær.

Jeg fikk 2500 kroner i «gave» for å henge med mannen den helga. I ettertid synes jeg det er litt lite, men så jobbet jeg ikke så veldig hardt for det heller.

Jeg møtte ham aldri igjen fordi jeg ikke følte noen seksuell tiltrekning – noe som er viktig for meg hvis jeg skal føle meg komfortabel med et slikt forhold.

FOR NOEN MÅNEDER siden bestemte jeg meg for å logge inn på nettsiden igjen, etter å ha vært borte fra den i nesten et år. Denne gangen pratet jeg med en mann på 50 år, som var gift og hadde to barn. Mannen virket på mange måter mye mer pervers enn den forrige, og skrev som en 16-åring som prøvde å sexte. Han spurte hva jeg syntes om analsex, men klarte seff ikke å skrive det, så han skrev «bakdøra» i stedet. Han sa også konsekvent «plastikk» istedenfor kondom. Han ønsket ikke å være sammen hele helger, ikke engang mange timer. Han hadde full jobb og familie.

Det gjorde ham interessant for meg. Jeg hadde heller ikke noe behov for å bruke lang tid på å være med en mann og late som om jeg syntes han var spennende å prate med.

Dette forholdet handlet mye mer om sex enn noe annet. Noen synes sex er vanskeligere enn å prate, det gjør ikke jeg. Det er noe av det enkleste og mest upersonlige jeg vet om. Det er ikke alle som kan ha slike forhold, spesielt hvis det hovedsakelig er sex som er hovedinteressen for begge parter. Man må ha evnen til

å være kynisk. Jeg var med denne mannen i cirka én time og fikk 5000 kroner kontant. Jeg har sjelden følt meg så sterk og smart som jeg gjorde etterpå. Vi kommer nok til å møtes igjen.

DEN KJENTE AMERIKANSKE sugar babien Nina Peterson har blant annet uttalt at hvis hun skulle gått tilbake i tid, ville hun stemt imot like rettigheter for menn og kvinner. Hun har sugar daddies som eneste inntekt, er fullstendig avhengig av menn for å leve den livsstilen hun gjør, og oppfordrer døtrene sine til å gjøre det samme som henne. Jeg og Nina Peterson er muligens rake motsetninger når det gjelder det aller meste. Jeg er feminist, er kun avhengig av meg selv og føler meg helt fri. Dette er kun noe jeg gjør fordi det er en gøy måte å få litt ekstra penger på. Jeg kan jo selvfølgelig gå «all inn» og takke ja til alt av reiser og rare henvendelser, men jeg vil leve mitt eget liv.

En av årsakene til at sugar babies er så tabu handler kanskje om at folk har så mye imot prostitusjon at de skjærer alle tilfeller som handler om sex og penger over én kam. For noen er sex en ekstremt intim greie, for meg er det ikke det på samme måte. Hvis vi nekter å godta at det kan finnes positive aspekter med jobber som involverer sex eller intimitet er det kanskje ikke så rart det blir sett ned på. Jeg er imot tilfeller av mennesker som blir tvunget inn i slike forhold på grunn av fattigdom, press og menneskehandel.

Hvis man tar et bevisst og trygt valg, og man er sikker på seg selv, er det faktisk ikke noe problem.

NOVEMBER 2016

9

REPORTASJE

BEVIS AT DU ER HOMO I løpet av ett intervju med UDI må asylsøkere bevise at de er homofile.

«Søkeren opplyser at han er homofil. UNE mener søkerens manglende refleksjoner bidrar til å svekke troverdigheten av hans anførte seksuelle orientering»

10

NOVEMBER 2016

TEKST PELLE BAMLE FOTO CHRISTIAN TUNGE

Etter å ha vært innelåst på et kott i et halvt år, greide Isaac å rømme fra Uganda. Egentlig skulle han være på kottet til han sluttet å være homofil, det var farens ordre.

– Jeg prøvde. Men det gikk ikke. Du kan ikke kjempe mot naturen, sier «Isaac», som etter juridisk rådgivning ikke ønsker å stå frem med sitt egentlige navn.

Første gang han ble tatt for å ha sex med en gutt, ble han utvist fra skolen og satt i husarrest. Da han ble tatt for andre gang, etter å ha smuglet en person inn på sitt eget rom i familiens hjem, hadde faren fått nok. Isaac måtte låses inn.

Nå har han vært i Norge i to år. Han deltar på Oslo Pride og møter hver torsdag opp på torsdagscafé i regi av Skeiv Verden, en interesseorganisasjon for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn. Han sier han har type. Problemet er at norske myndigheter ikke tror på historien om kottet, eller at han i det hele tatt er homofil. Han har fått avslag på asylsøknaden i Utlendingsdirektoratet. Anken ble avvist. Til våren skal saken hans opp i retten.

1

I PERIODEN januar 2013 til mai 2016 søkte 226 personer asyl i Norge på bakgrunn av seksuell orientering. Av dem fikk 87 innvilget opphold. 139 fikk avslag.

Hvordan avgjør norske myndigheter om en person er homofil?

«Vi vurderer om vedkommende virker å ha et reflektert forhold til det å være homofil, og om hans/hennes beskrivelser av møtesteder for homofile er troverdige», opplyser Kjersti Vaugelade-Baust fra UDI i en mail.

Intervjuet med UDI er asylsøkerens første møte med myndighetene, etter at politiet har registrert søknaden. Det er her man må fortelle sin historie, grunnen til at man har forlatt hjemlandet.

«Vi er klar over at dette er svært private forhold som det kan være vanskelig for søkere å snakke om. Vi har dyktige intervjuere som har fått omfattende opplæring i å håndtere slike saker», skriver UDI videre.

– HVA DET VIL si å ha et reflektert forhold til det å være homofil? Ja, hadde jeg bare visst dét!

Susanne Demou Øvergaard er generalsekretær i Skeiv Verden.

– Det spør søkere oss om også, særlig etter de har fått avslag. «Hvordan skal jeg få de til å tro på meg?» Nå har ikke vi gjort noe forskning på det, men gjennom å ha jobba med dette i mange år ser vi et visst mønster. Det er de som ser typisk skeive ut i en vestlig kontekst som blir trodd. Og de som kan snakke riktig, sier hun.

Isaac får ikke akkurat gaydaren til å ule. Han er kledd i blå jeans, t-skjorte, hettegenser og caps, fremstår reservert og forsiktig.

I tillegg til å bevise at man er homofil, må det være grunn til å tro at du står i fare for forfølgelse i hjemlandet.

Norsk praksis på dette punktet ble endret i 2012, etter at Høyesterett slo fast at det ikke skal være tillatt å henvise en asylsøker til å leve «i skapet» for å unngå forfølgelse.

I Uganda er homofili forbudt. I 2013 ble det mye oppmerksomhet om en ny antihomo-lov, i vestlige medier kjent som «Kill the Gays bill», som blant annet innebar at homofile kunne straffes med livstid i fengsel, og forpliktet ugandere til å angi homofile til myndighetene. Loven har siden blitt opphevet, men homofile kan fremdeles risikere langvarig fengsel.

Samfunnet for øvrig preges av ekstrem homofobi.

Ifølge organisasjonen Sexual Minorities Uganda økte homofobisk motiverte angrep med mellom 750% og 1900% etter at «Kill the Gays bill» ble ratifisert, men selv før det var det ille. Homofile og transpersoner blir jevnlig utsatt for vold og hets, noen av dem etter å ha blitt «avslørt» i medi-

ene og beskyldt for å bedrive hemmelige konspirasjoner for å «rekruttere» skolebarn.

I 2011 ble den ugandiske LHBT-aktivisten David Kato, kjent som «Ugandas første åpne homofil», drept i sitt eget hjem, kort tid etter han hadde vunnet en rettssak mot den ugandiske tabloidavisen Rolling Stone, som hadde publisert et bilde av blant andre Kato på forsiden, med tittelen «100 PICTURES OF UGANDA’S TOP HOMOS LEAK». «Hang Them» sto det ved siden av i en liten, gul rubrikk. Rolling Stone har siden forsvunnet, men en annen tabloid, Red Pepper, gjorde det samme stuntet i 2014, da med 200 navn og bilder, under tittelen «EXPOSED!».

Da Isaac var utvist fra skolen og måtte tilbake for å ta eksamen, fryktet faren så mye for sønnens sikkerhet at han leide inn sikkerhetspersonell, forteller Isaac.

FØR HØYESTERETTSDOMMEN av 2012 ble vedtatt, var det enda vanskeligere å få opphold. I årene 2009 til 2011 ble det registrert 52 asylsøknader knyttet til seksuell legning. 40 av disse ble avslått.

Men selv om lovendringen i seg selv er positiv, er konsekvensene av den problematisk, ifølge Demou Øvergaard fra Skeiv Verden. UDI stiller nå helt andre krav til søkerne.

– Før snakket UDI mye om spørsmål knyttet til sex, det gjør de ikke lenger. Nå handler alt om identitet. De krever at du skal ha en del refleksjon rundt kjærligheten du opplever, at du ønsker å ha et forhold med noen. Før 2012 var det litt enkelt sagt sånn «Ok, vi tror på at du er skeiv, men du får tilpasse deg hvordan det er der du kommer fra».

Nå ser vi en endring mot «Ok, det er farlig å være homo i det landet der, men er du egentlig en av dem? Trenger du egentlig beskyttelse?» Bevisbyrden har endret seg, sier hun.

Demou Øvergaard mener UDI har en typisk vestlig oppfatning av hvordan en homofil person er.

– Ta syrere for eksempel, som det har kommet mange av i det siste. Mange har universitetsutdannelse, har bodd vekk fra familiene sine, vært i studentmiljøer, hatt tilgang til internett, hatt tilgang til noe form for skeiv organisering.

De har helt andre forutsetninger for refleksjon rundt egen seksualitet, enn en person som aldri har gått på skole, som er analfabet eller har vært under veldig streng sosial kontroll, og rømmer fordi det har skjedd en akutt opplevelse, sier hun.

– De som kommer som privilegerte kjærestepar, fine i tøyet og sånn, da tenker jeg «det her kommer til å gå fint».

Isaac har gått på skole, men har aldri vært en del av et skeivt miljø. Han visste ikke at noe slikt eksisterte før han kom i kontakt med Skeiv Verden. Intervjuet med UDI var første gang han fortalte noen om sine seksuelle følelser. Da hadde han vært i Norge i én måned.

– Jeg var veldig redd for å snakke om det, sier han.

– «SØKEREN OPPLYSER at han er homofil. UNE mener søkerens manglende refleksjoner bidrar til å svekke troverdigheten av hans anførte seksuelle orientering».

Georg Schjerven Hansen leser opp fra et ark over telefon, merkbart oppgitt. Han jobber som prosjektleder i Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF), og representerer Isaac i rettssaken. Det er ikke første gang han opplever at ugandere får ankesaken sin avvist av Utlendingsnemnda.

– UDI og UNE må ta større høyde for hvilke forutsetninger en ung, nyankommen ugander som har måttet holde kjeft hele livet av frykt for å bli drept, har for å snakke til norske myndigheter om legningen sin rett etter ankomst, ofte plassert på et mottak langt pokker i vold sammen med andre homofiendtlige asylsøkere. Så forventes det at han skal brette ut og reflektere om dette på et vestlig nivå, sier Schjerven Hansen.

Han mener UDIs «idealhomse» er en som fyller flest mulig stereotypier.

– Han må se veldig homofil ut, være god til å ordlegge seg, reflektere og snakke rundt følelsene sine. Det handler ofte om utdannelse. Det blir et klassespørsmål, sier han.

Schjerven Hansen får støtte fra Deniz Akin, som er i sluttspurten av en doktoravhandling ved NTNU, om Norges

behandling av homofile asylsøkere.

– Det har gått fra en ekstrem til en annen. Nå vil de ikke høre om sex i det hele tatt, bare refleksjoner rundt seksuell identitet. Og det krever et visst vokabular. Man kan bli forfulgt i hjemlandet selv om man ikke har «riktig» seksuell identitet, sier Akin.

– En informant fikk avslag av UDI med begrunnelsen «Du har levd mest med seksuelle relasjoner, og aldri hatt et langt forhold. Vi tviler på at du er i stand til å ha et langvarig forhold». Dét var grunnen!

– VI HAR IKKE noen forventninger til en persons oppførsel, sier Warda Holm, fungerende enhetsleder i asylavdelingen i UDI. – Vi kan ikke uttale oss i enkeltsaker, men på generelt grunnlag så er det slik at vi gjør en helhetlig og individuell vurdering i hver sak. Vi vil ikke avslå en søknad om beskyttelse kun basert på ett moment, men se på alle opplysningene i saken samlet.

UDI prøver å få søkeren til å fortelle åpent og fritt om grunnen til at de søker beskyttelse, ifølge Holm.

– Metoden går på at man skal fortelle helt fritt først. Så tar vi tak i ting de har nevnt som vi spør videre om. Metoden er solid forankret i fagfeltet «Investigative Interviewing», og bygger på forskning fra fagfelt som sosiologi, vitnepsykologi og sosialantropologi, i tillegg til erfaringer fra praksis fra mange felt hvor man arbeider med innhenting av informasjon, blant annet innenfor rettsvesen og helsevesen.

Det er en EU-lovgivning fra 2014 som er grunnen til at UDI ikke lenger kan spørre konkret om sex. Loven fastslo at spørsmål om en søkers seksuelle praksis er i strid med menneskers rett til privatliv.

– Hvis en søker i sin historie forteller om seksuell praksis, så avviser vi ikke søkeren av den grunn, men vi kan ikke spørre videre om akkurat det, sier hun.

Holm understreker at UDI tar høyde for at folk er forskjellige, at de har ulik grad av erfaringer og ressurser.

– En som er høyt utdannet vil ha bedre forutsetninger for å formidle sin historie enn andre. Samtidig har vi forventninger til at en person som har flyktet fra hjemlandet sitt skal kunne si noe om hovedgrunnen til at man flyktet.

Og når grunnen er seksuell orientering så har vi forventninger om at man skal kunne si noe om det.

PÅ ET KJØKKEN i et kontorlandskap oppe i etasjene i Torggata i Oslo står noen menn og kutter opp grønnsaker.

Det kommer stadig nye middagsgjester, de lyser opp når de ser hverandre, tar runden rundt kjøkkenøya, kysser hverandre på kinnene. Andre er her for første gang, tar introduksjonsrunden. Det er Torsdagscafé, et lavterskeltilbud i regi av Skeiv Verden. Hit kommer asylsøkere og tidligere asylsøkere, Skeiv Verden-ansatte og andre som måtte ha lyst.

Shyla Hope pleier å komme hit for å treffe kjente og få seg en god middag. Navnet tok hun etter at hun kom til Norge.

– Shyla er født i Norge. Da jeg kom hit var det ikke meg. Nå er jeg meg, og hun er født her, sier hun.

Shyla representerer en ekstrem minoritet. Av alle som søker asyl i Norge er det under én prosent som oppgir seksuell orientering som asylgrunnlag. UDI har ikke eksakte tall på hvor mange av disse igjen som er transpersoner, men mener det trolig er under 10 tilfeller de siste tre årene.

I Iran, der Shyla kommer fra, er homofili forbudt. Sharia fordømmer homoseksualitet som en forbrytelse som fortjener dødsstraff. Transseksualitet er lovlig, hvis man foretar kjønnsskifteoperasjon. 22 år gammel bestemte Shyla seg, men ble snakket ut av det av kjæresten og familien.

– «Hva slags jente kommer du til å bli?» De mente jeg var for maskulin.

Med sin feminine fremtoning og sminke, men uten operasjonen og de offisielle papirene som følger med, falt Shyla mellom to stoler.

– I muslimske land som Iran er det en veldig klar NOVEMBER 2016

11

REPORTASJE

grense mellom mann og kvinne. Du må være han eller hun, hvis ikke er det et problem. De kommer til å torturere deg, drepe deg, sier hun.

«De» er Basij, en iransk paramilitær organisasjon stiftet av Ayatollah Khomeini i 1979. Basij-styrkene består av frivillige og fungerer i dag som et slags religiøst politi. En kveld i 2008 eller 2009, Shyla husker ikke helt, stoppet de henne på gata i Teheran og tok henne med ned i kjelleren av en moske. Der ville de at hun skulle signere en kontrakt som sa at hun aldri skulle bruke sminke igjen. Shyla nektet, og ble slått flere ganger i ansiktet. Før hun slapp løs flere timer senere hadde de stumpet 53 sigaretter på kroppen hennes.

– Fordi jeg ikke var som de forventet.

I MAI 2011 kom hun til Norge. På det første intervjuet med UDI sa hun ingenting om transseksualitet.

– Tolken var en diger iraner! Jeg turte ikke, sier hun.

– Jeg sa at jeg var annerledes, men ikke på hvilken måte. Jeg var redd for å fortelle om sminke og sånn.

Shyla ble sendt til et asylmottak i Hattfjelldal i Nordland. Møtet med Norge ble ikke helt som forventet. På mottaket bodde det hovedsakelig muslimske menn, som hun måtte dele rom med.

– Jeg flyktet fra moderate sjia-muslimer til ekstreme sunni-muslimer. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle møte sånne mennesker i Europa, sier hun.

Shyla fikk avslag fra UDI, anket saken og fortalte at hun var transseksuell. Hun begynte også på hormonbehandling.

– Susanne (Demou Øvergaard fra Skeiv Verden) og andre skrev at jeg levde som en kvinne, at det var vanskelig for meg å bo med muslimske menn.

Shyla ble flyttet til et mottak i Levanger i Nord-Trøndelag. Der var situasjonen enda verre.

– En fyr angrep meg, og jeg slo tilbake, sier hun.

«Mann i dameklær angrep med kniv på asylmottak» stod det i lokalavisa, en sak som ble videreformidlet på TV 2.

– Jeg hadde naturlige pupper på den tiden. Likevel skrev de mann i dameklær. Susanne ringte dem og sa fra.

De sa unnskyld og gjorde et intervju med meg.

Etter to og et halvt år fikk Shyla møte Utlendingsnemnda for å forklare seg for andre gang. Nå var det en helt annen person de fikk møte.

– De var så overrasket, de forventet en helt annen.

Jeg viste arrene fra sigarettstumpingen. De ble lei seg over

situasjonen jeg hadde vært gjennom. Jeg var så ærlig og så avslappet. Jeg hadde ingenting å skjule lenger. Og jeg hadde et tau på rommet, så hvis jeg fikk nei igjen kom jeg bare til å henge meg. Jeg kunne ikke dra tilbake til Iran med mine nye pupper. Haha! Jeg hadde blitt drept.

Etter møtet med Utlendingsnemnda ble Shyla sendt til Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag, der hun bodde i et stort hus uten naboer.

– Kyrk-sæ-ter-øra, sier Shyla på norsk.

– Haha! Hvis du skal på ferie kan det anbefales. Men som utenlandsk transe er det ikke bra. Jeg var helt isolert i ni måneder, snakket ikke med noen.

Nå jobber Shyla deltid på Fretex i Asker og går på norskundervisning. Hun er langt fra fornøyd med tilværelsen. Uten ansiktsoperasjonen hun ønsker seg, men ikke har råd til, må hun leve med de stygge blikkene og kommentarene.

– Naboene mine er muslimer og Øst-Europeere. Øst-Europeere hater meg enda mer enn muslimene. En av dem, en polakk, fortalte meg at hvis sønnen hans var homo, ville han drepe ham, sitte i fengsel i ni år og så lage en ny sønn. De får meg til å føle meg som søppel, sier hun, og fortsetter, på norsk: – Samfunnet ødelegger min verdighet hver dag.

PÅ ET MØTEROM i SEIFs lokaler sitter Isaac og hans representant, Georg Schjerven Hansen. På bordet ligger en bunke papirer: Avslaget fra UDI og avslaget fra UNE. Avslag fra UDI kan ankes til UNE, som avgjør om søkeren skal få forklare seg på nytt i et såkalt nemndsmøte, som Shyla fikk. Frem til høsten 2015 ble de fleste ankesakene om homofile ugandere behandlet med personlig oppmøte i nemndsmøte, ifølge Schjerven Hansen.

– Veldig få får avslag etter personlig oppmøte, sier han.

Det siste året har imidlertid andelen som får personlig oppmøte gått kraftig ned.

Isaac fikk ikke personlig oppmøte. Det betyr at UNE baserer seg utelukkende på det første intervjuet i UDI når de vurderer saken. Da ender det som regel med et nytt avslag, som i Isaacs tilfelle, ifølge Schjerven Hansen.

Han mener UNE bryter loven ved ikke å gi personlig oppmøte.

I Utlendingsforskriften står det at en sak skal behandles i nemndsmøte dersom det er tvil i spørsmål om troverdighet som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken.

– Her står hele saken om hans troverdighet som

En paramilitær organisasjon i Iran slo og stumpet 53 sigaretter på kroppen til Shyla Hope.

12

NOVEMBER 2016

homofil. Det er åpenbart vesentlig. Legning er vanskelig å bevise, men å nekte å møte folk er ikke en god måte å avgjøre det på. Vi har nå flere saker til retten som vi nok hadde sluppet om UNE hadde fulgt utlendingsforskriften og møtt menneskene det gjelder. Det er en unødvendig belastning av rettssystemet, sier Schjerven Hansen.

I TEORIEN KAN Isaac sendes ut av landet før rettsaken.

Det har skjedd før, ifølge Schjerven Hansen, «med folk jeg er alvorlig bekymra for».

Skulle Isaac bli tatt av politiet må han ringe dommeren og krysse fingrene for at det ikke er for sent.

– That’s the situation, sier han til Isaac.

– Det er en vits, sier han til NATT&DAG. – I løpet av den siste måneden har UNE avvist anker fra folk som har vært her lovlig mens de venter på svar, arrestert folk før de har fått beskjed om hva utfallet av anken ble, sendt de tilbake med 6:30-flyet neste dag. Og jeg får beskjed klokka 14. Da har jeg en og en halv time på meg før retten stenger.

Isaac selv er usikker på om han hadde greid å forklare seg bedre hvis han hadde fått møte UNE. – Jeg vet ikke hva jeg skal si til dem som får dem til å tro på meg. Jeg vet ikke hva de vil jeg skal gjøre, sier han.

Først var han overrasket over ikke å bli trodd, særlig fordi det var UDI som satte ham i kontakt med Skeiv Verden.

I tillegg til hans manglende evne til refleksjon rundt egen legning, legger UDI i avslaget vekt på at Isaac skal ha lagt ut bilder av seg selv på Facebook i perioden da han påstår han var innelåst på kottet. Isaac selv mener det er en annen som har lagt ut dette.

Hvor mange som faker legning for å få oppholdstillatelse, vet man ikke. Men at det skjer, er utvilsomt.

– Helt sikkert. Hvorfor ikke, liksom, sier Susanne Demou Øvergaard.

– Men da må du forberede deg på et liv i sølibat. Aldri skal du gifte deg, aldri skal du få barn, aldri skal du be om familiegjenforening. Aldri skal noen få lese papirene dine fra UDI, der det står «homo homo homo». Det er noen ting som gjør at jeg tenker at det blir litt mindre sannsynlig, enn å for eksempel si at man har konvertert fra en religion til en annen, sier hun.

Isaac ser ut av vinduet, mot Tinghuset rett over veien.

Det er der Georg Schjerven Hansen planlegger å vinne om noen måneder. For Isaac finnes det ikke noe alternativ.

– Jeg vet det vil bli den samme torturen. Han kommer til å drepe meg.

Shyla Hope kom hun til Norge i mai 2011. På det første intervjuet med UDI sa hun ingenting om transseksualitet.

UNE: – VI FØLGER REGELVERKET Fungerende seksjonssjef ved UNE, Jan Olav Barstad, svarer i en mail følgende på Georg Schjerven Hansen fra SEIF sin kritikk:

«

– Shyla er født i Norge. Da jeg kom hit var det ikke meg. Nå er jeg meg, og hun er født her.

– Det er ikke vilkårlig hvem som får sin sak avgjort etter personlig fremmøte for en nemnd. Vi følger regelverket som sier at saker som byr på vesentlige tvilsspørsmål skal avgjøres i nemndmøte. Med vesentlige tvilsspørsmål menes tvil om spørsmål som har avgjørende betydning for utfallet av saken. Det er en nemndleder, en person med dommerkompetanse, som tar stilling til om saken skal avgjøres i nemndmøte.

– Om en person er homofil eller ikke, er dessuten ikke alltid avgjørende. Det er også et spørsmål om vedkommende risikerer forfølgelse ved retur. Med forfølgelse menes det, enkelt sagt, alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

NOVEMBER 2016

13

KOMMENTAR

Andrea Gustavsson, jurist.

«

Hva slags refleksjoner er det utlendingsmyndighetene er ute etter, og hvilken «erkjennelsesprosess» forventes det at man skal ha gått igjennom?

FRA GAMLE TIL NYE STEREOTYPIER? Historien som ugandiske «Isaac» deler i denne utgaven av NATT&DAG representerer på mange måter «standardavslaget» i saker som omhandler homofile asylsøkere.

TEKST ANDREA GUSTAVSSON

Felles for disse sakene er at de ofte gjelder asylsøkere som aldri har snakket åpent om sin seksuelle orientering før, som ikke har vært en del av et homofilt miljø, og som i sine forklaringer fokuserer på seksuelle handlinger heller enn på følelser og identitet. I møte med norske forventninger til hva det vil si å være «ekte» homofil eller lesbisk stiller slike asylsøkere som regel svakt.

Dette fremkommer blant annet av min masteroppgave «Fra handling til identitet» hvor jeg har gjennomgått UDI og UNEs vedtak i 187 asylsaker fra 2010-2015 begrunnet i seksuell orientering. Gjennomgangen viser at det avgjørende i de aller fleste sakene er om asylsøkeren anses for å være «tilstrekkelig reflektert» og kan fortelle nok om «sin erkjennelsesprosess» som homofil, lesbisk eller bifil. Målestokken som søkerne

1

14

NOVEMBER 2016

blir vurdert etter sies det imidlertid lite om i vedtakene. Hva slags refleksjoner er det utlendingsmyndighetene er ute etter, og hvilken «erkjennelsesprosess» forventes det at man skal ha gått igjennom?

Troverdighetsvurderingen har alltid utgjort et vesentlig hinder for personer som søker om beskyttelse på grunn av sin seksuelle orientering. Helt til 2011 tok eksempelvis tsjetsjenske myndigheter i bruk såkalte «fallometriske tester» som skal vise asylsøkerens seksuelle opphisselse ved framvisning av pornografi for å vurdere om søkeren var homofil eller ikke. I FNs retningslinjer har Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) sett det nødvendig å presisere at medisinsk testing eller bilder av seksuelle handlinger ikke er egnet til å bevise en persons seksuelle orientering.

Norske utlendingsmyndighetene har tatt grep for å unngå at «tradisjonelle» stereotypier eller fordommer mot seksuelle minoriteter blir vektlagt ved troverdighetsvurderingen. Gjennomgan-

gen av UDI og UNEs praksis ga få eller ingen eksempler på at saksbehandlerne stilte inngående spørsmål om asylsøkernes seksuelle erfaringer eller begrunnet avslag i søkerens utseende. Likevel viser gjennomgangen at utlendingsmyndighetene operer ut fra en antakelse om at det finnes «riktige» og «gale» svar på hvordan en person forstår og opplever sin egen seksualitet. En slik antakelse er problematisk på flere nivå.

Forbudet mot å bygge på stereotypier retter seg nemlig ikke bare mot forestillinger om at lesbiske kvinner er maskuline eller at homofile menn drikker paraplydrinker. UNHCR har i sine retningslinjer understreket at man ikke kan foreta troverdighetsvurderingen ut fra en tanke om at det finnes «fasitsvar» på hva det vil si å tilhøre en seksuell minoritet. Vender vi blikket mot Norge trenger vi ikke å gå lengre enn til SKAMkarakterene Isak og Eskild for å finne eksempler på at hvordan en person opplever sin seksuelle orientering kan være vidt forskjellig.

Utlendingsmyndighetenes praksis reflekterer imidlertid i liten grad et slikt mangfold. I stedet legges det til grunn en forventning om «en klassisk» komme ut-historie slik vi er vant til å få den presentert. Søkeren må kunne fortelle om utenforskap og følelser av annerledeshet, om stigma og skam, og muligens

en gradvis aksept av å være homo.

Forklaringer om at man ble glad da man ble sammen med kjæresten sin heller enn skamfull eller at man ikke opplevde anerkjennelsen av sin seksualitet som en «prosess», kan dermed for fort bli ansett som «lite reflekterte» når de vurderes gjennom norske briller. Mange homofile asylsøkere vil dessuten mangle et språk for å sette ord på de refleksjonene som utlendingsmyndighetene leter etter, ikke minst på grunn av internalisert homofobi og tabu knyttet til seksualitet. Dermed risikerer utlendingsmyndighetene å skape et klasseskille hvor ressurssterke asylsøkere som har hatt muligheten til å være en del av et homofilt miljø og tilegne seg kunnskap om hva det vil si å være homo i en norsk kontekst kommer bedre ut enn personer som mangler slike erfaringer.

Vurderingen av en persons indre forståelse av seg selv vil alltid være vanskelig. Norske utlendingsmyndigheter har kommet langt i å «fjerne» utbredte stereotypier om homofile fra asylvurderingen. Samtidig vil avvisningen av én stereotypi lett erstattes av en annen. For at homofiles rett til asyl skal realiseres må det anerkjennes at det finnes forskjellige måter å forstå og oppleve seksuell orientering, og det må ikke legges til grunn at én forståelse er mer beskyttelsesverdig enn en annen.

KRYSSORD

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

11.

10.

12.

13.

14.

15.

16.

19.

20.

17.

18.

21.

22.

23.

KRYSSORD Løsningsordet er bortsett fra alkohol det mest omtalte dopingmiddelet i Norge for tiden.

24.

Løs kryssordet og post et bilde av det på Instagram med #ndkryssord, så kan du vinne 10 bonger og en GRATIS AVIS på lanseringsfesten for desemberutgaven!

PÅ TVERS 2. Argentinsk dans for to 5. Palindrom, betegnelse på aking for voksne, og navn på arrogant musiker/litterært geni 7. Animert Harry Potter-karakter som fikk sokk 9. Organisk væske som finansierer hverdagen til de lateste blant oss 11. Yrkestittel delt av blant annet 007 og John Shittu 15. Amerikansk etterretningsorgan og humoristisk betegnelse på kvinnekroppsentusiaster 16. Fornavnet på eier av Louis Vuitton-bag som selges 17. Hva er «ball, tall, tjall»?

19. Plagg som blir MAD aktuelt denne årstiden 20. Mer åpenhet, mer demokrati, men hvem sa det?

21. En slekt av biller som hører til gruppen hornbiller i familien skarabider (Scarabaeidae), engelsk ord for væske som injiseres til endetarmen gjennom rektum 23. Mannegruppe som deler navn med kvinnegruppe 24. Engelsk ord for elektronisk brev-tjeneste

NEDOVER 1. Navnet på norsk TV-serie og etternavnet på død svensk person 3. Afrikansk land og Torbjørn Jaglands mareritt 4. Enormt populært åpningsord på kronikk 6. Land man blir ekspert på ved å ha sett Netflix-serier derfra 8. Etternavn til far og sønn, som begg lever av å late som de er andre folk 10. Religiøs figur misbrukt i tvilsom virksomhet 11. Enormt populær diagnose blant folk som liker bortoverski 12. … og Sjokoladefabrikken 13. En som fjerner spiralen din uten lisens, og mye brukt ord på VGs forsider en periode 14. Skogvekst man kan klatre i 18. SMS-fortkortelse for »See you» 22. Mellomnavnet til verdens mest aktuelle amerikanske kvinne NOVEMBER 2016

15

TV NORSK HUMOR

HJELP, VI VIL DRIVE MED HUMOR PÅ TV! Norsk lineær-TV er i krise. Kanalene sliter med å holde på seere og spesielt vanskelig er det å erstatte dem med nye, unge seere. Hva betyr dette for norsk humor?

TEKST ANDREAS VEIE-ROSVOLL ILLUSTRASJON MATHIAS HAVEN

16

NOVEMBER 2016

Hvor skal morgendagens norske komikere komme fra? Hva gjør egentlig norske kanaler for å nå ut til unge seere? Er det i det hele tatt viktig for dem? Vi tok en prat med tre av humor-Norges mektigste mennesker og prøvde å få noen svar. Det var ikke så lett.

ikke betyr at TV2 Humor nødvendigvis er en smal satsning.

– TV2 Humor er en sjangerkanal, og sjangerkanaler skal fungere ved siden av hovedkanalen, ikke i stedet for.

De skal utvide TV2s totale tilbud, med en rendyrket og tydelig innholdsprofil.

ALICE SOMMER HAR den vonde tittelen humor-sjef i TV2, og sier selv hun ønsker å bringe flere nye, norske humorkonsepter til TV-skjermene. Blant TV2s tiltak for å ta en del av den lukrative humorkaka, er lanseringen av den mye kritiserte humorkirkegården TV2 Humor.

Kanalen fikk tidlig kritikk for å sende gamle repriser av norske og amerikanske humorserier, og ved lansering hadde kanalen bare én ny norsk humorserie, Suksesskolen fra Kollektivet-gjengen. Først i høst kom tre nye norske konsepter til: Sølvrekka, Humornieu og Aktiv på dagtid. Sommer mener dette er helt normalt.

– I løpet av høsten 2015 fikk vi inn veldig mange gode pitcher, og tre av konseptene gikk vi videre med. Disse ble klare et drøyt halvår etter. Så selv om seerne følte de måtte vente lenge, så gikk det så «kjapt» som det kan.

Men hva ER egentlig TV2 Humors profil? For mange fremstår den som en kanal full av trygge men gamle repriser av ting vi har sett før, mange ganger?

– TV2 Humor er en sjangerkanal med et 24 timers humortilbud, akkurat som da kanalen ble lansert. Ja, noen av seriene er gamle favoritter, men vi viser også nye sesonger av Modern Family, 2 Broke Girls, Last Man Standing og ikke minst helt ferske episoder av Jimmy Fallon hver eneste ukedag. De norske seriene er en del av tilbudet, men vi ser også på dem som en måte å teste ut nye talenter og konsepter. Et slags rekruttlag til hovedkanalen.

Eventuelt et b-lag humoren på hovedkanalen kan flyttes ned til. For TV2 Humor er det altså ett uttalt mål å nå unge og å være en leverandør av ny norsk humor. Men hva med de store kanalene?

Dere hadde jo Suksesskolen klar allerede ved lansering?

– Suksesskolen lå klar til hovedkanalen på dette tidspunktet, og var aldri tiltenkt TV2 Humor. Vi tenkte det kunne være en fin bonus å kunne tilby en norsk humorproduksjon, derfor ble denne opprinnelige TV2-serien sendt på TV2 Humor først.

Tross få egenproduksjoner har TV2 Humor med Sølvrekka gitt oss mange nye humorfjes. Sommer mener dette

Hva er nyskapende humor, egentlig?

TVNorges programsjef Eivind Landsverk anerkjenner også viktigheten av å nå de unge. Likevel er det ikke helt lett å bli helt klok på sammenhengen mellom målet og metoden deres.

– De under 25 har blitt vanskelige å nå via tradisjonell TV. Disse må vi nå andre steder som i nett-spillere og i sosiale medier, noe vi per i dag også har et stort fokus på.

1

TV2, NRK og TVNorge brukte nærmere 300 millioner kroner på humor i 2015.

Hva gjør dere?

– Først og fremst ønsker vi å skape gode lineære humorprogrammer, som når brede målgrupper. Det er massene vi lever av. Så ser vi ser jo at unge benytter seg mer og mer av andre tilbud enn lineær-TV, og at det derfor blir viktigere og viktigere å være til stede på flere plattformer.

TVNorges humorprofiler er kjente navn som Eckbo, Bård og Harald og nå Almaas. Men hva med nye profiler?

Mener Landsverk kanalen satser nok på dette?

– Ja, samlet sett så syns jeg det.

Hva gjør TVNorge, helt konkret?

– Hva er nyskapende humor, egentlig? Det er et tema vi kunne satt av en egen konferanse til. For vår egen del så bruker vi store deler av vår energi og vårt budsjett på å lage norsk humor av høy kvalitet.

Så hva skal egentlig til for å komme gjennom disse kanalenes vage nåløyer? Selv om Alice Sommer ønsker et humor-mangfold er hun klarere på hva hun mener ikke funker.

– Hvis en humorpitch for hovedkanalen til TV2 starter med «Hør her folkens, her er et konsept som er kryptisk, utilgjengelig, selvrefererende og veldig, veldig rart», så havner det sannsynligvis ikke øverst i bunken.

Kan ikke dette virke demotiverende for humorister som ønsker å pitche inn noe som ingen har sett før? Verden hadde ikke sett mye som liknet på Monty Python, The Office eller Seinfeld da det først kom?

– De eksemplene du nevner representerer tre ekstremt ulike humorsjangere. Monty Python hadde for ek-

sempel et svært bredt nedslagsfelt i sin tematikk. De tok for seg britiske stereotypier, men gjorde det ved å eksperimentere med og utfordre den etablerte sketsjeformen.

Prosjektet var kontroversielt og til dels samfunnskritisk, men det var absolutt ikke utilgjengelig. På liknende måte er Seinfeld og The Office tv-serier som utfordret rådende sjangernormer, men dette gjorde de innenfra den etablerte sitcom-formen. For å kunne flytte grenser, må man starte på kjent territorium.

Er slik smal humor viktig?

– Ja, absolutt! Mange komikere starter smalt, men det er jo vanskeligere å selge det til seere eller publikummere. I en verden der forbrukerne styrer sine medievaner så nøye, må man være talentfull for å overleve som komiker.

SÅ DA ER det kanskje ikke noe håp for den smale humoren? Den som ikke nødvendigvis er aktuell eller inneholder lett gjenkjennelige situasjoner som Ola Nordmann kan le av. Hvem kan egentlig drive med det i Norge? Er det i det hele tatt noe vits å lage den? Er det ikke ofte den smale humorens jobb å være, eller å identifisere det kjente territoriet man starter fra? Selv om The Office var helt nytt da det dukket opp, er det nå hundre versjoner av det overalt, og de kan ikke stoppes. Litt som kombinerte bar-og-sykkelverksteder på Grünerløkka. Haha!

– Smal humor er jo vanskeligere for de kommersielle kanalene å drive med, så det er kanskje naturlig at det er mest NRK som har det.

Dette mener Christina Rezk Resar, humorsjef i NRK, og kanskje humornorges mektigste akkurat nå. NRK har ikke vært fremmed for å forsøke seg på sin andel smal humor tidligere. Men hva med nå?

– Hva som er smal humor kommer vel litt an på øynene som ser, men Satiriks og Vikingane er smal humor som gjøres bredt.

Nyskapende humor kan om ikke annet bidra til et større humormangfold. Alice Sommer anerkjenner at det mangler litt mangfold.

– Det føles som om kan bli i overkant mange sit-downstudioproduksjoner og panelshows til tider.

Men dere i NRK trenger vel ikke tenke like mye på det?

– Det er sant at NRK kan teste nytt materiale eller komikere i større grad enn de kommersielle aktørene.

Men dere i TV2 har jo selv kjøpt en hel del av disse?

– Poenget mitt er at det framstår som vanskeligere å være nyskapende i formen når man har utgangspunkt i en panelsetting, framfor mulighetene som kan åpne seg innen dramedy, humordokumentar, sketsj-shows eller karakterdreven fiksjon. Vi er nokså tradisjonelle i formen per 2016.

Det er lenge siden vi ble slått i magen av serier som Uti vår hage og Nissene på låven. Den stafettpinnen ønsker jeg gjerne å se i hendene på nye humorister.

SÅ, HVA SLAGS humor liker Norges mektigste innen humor selv? Hva setter de seg ned og ler av hjemme etter en lang dag med profesjonell leing på kontoret?

– Jeg ser en del engelske og amerikanske serier, og

NOVEMBER 2016

17

MEN HVA MED DE UNGE KOMIKERNE? HVA SYNES DE MANGLER I NORSK HUMOR?

MARKUS EKREM NEBY Humorist i NRK og kjent stemme og fjes fra P3Morgen.

– Det hadde vært gøy med noen intense greier som Comedy Bang Bang og Tim and Eric Awesome Show. Er mange ulike og morsomme folk som får sjansen, men savner at de får litt større ressurser til å kline til, og bli mindre påvirket av den forstyrrende tilgjengeliggjøringsvaktmesteren.

Hadde gjerne sett Kollektivet ett hakk høyere på ressurshierarkiet og et tv-program med Norske Grønnsaker.

AMIR AMADEUS ASGHARNEJAD norsk-iransk komiker, skuespiller og stuntreporter, kjent fra blant annet Amir og Odin på VGTV. Skal trolig bankes opp i en kommende spillefilm.

– Hver gang jeg ser på humor, både på TV og nett, venter jeg på inspirasjon, mer enn underholdning. Jeg vil tenke: «Hvordan kom de på de idèene der? Fader så rart det var?

Jeg skjønner ingenting? De er gale jo!» Det er gøy å se humor som inspirerer og forvirrer, helst så mye at man får lyst til å lage noe likt selv. Det er forskjell på kreativ inspirasjon versus den inspirasjonen TV-verden benytter seg av som er: «oi det programmet fikk mange seere la oss lage det her til lands også».

I Norge hadde det vært gøy å se noe som ikke spiller på lag med alle hele tiden, noe som er uredd og morsomt og idèfylt, hvor seeren skjønner ikke om de som lager det er gale eller alvorlige. Som Jam og Brass Eye, Delocated og Xavier Renegade Angel.

MAGNUS DEVOLD Komiker og programleder kjent fra Ylvis, festprogrammer og en rekke humoristisk anlagte reiseprogrammer.

– Jeg synes at humorprogrammene på norsk tv prøver å bli bredere og bredere, kanskje fordi kanalene er (og må være) så opptatt av seertall. Savner at smale programmer får tid til å utvikle seg nok at folk skal oppdage og like dem.

Nå blir det aller meste tatt av etter én sesong, og det gjør at de som lager programmene føler de må skrive vitser og sketsjer som må treffe absolutt alle, for å redde seertallene.

Det er også sjeldent at humorprogrammene har funnet sin stemme, sin form og sitt uttrykk etter bare 2-3 episoder, det trengs som regel litt tid før det sitter, men den tiden er det ikke mange som får. Derfor er det mye som ikke rekker å bli ordentlig bra før det plutselig har blitt borte.

Det er også veldig synd at P3 nesten har sluttet med å lage humor. Den eneste kanalen som i år har gitt sjansen til unge, ferske norske TV-komikere er TV2 Humor. De hadde tre premierer i høst, det blir spennende å se hvor mange av dem som får en ny sesong.

I 2015 fikk TVNorges humorsjef «rundt 3500 humorideer fra nasjonale og internasjonale selskaper».

selvfølgelig alt som kommer av norsk. Liker alt fra The Big Bang Theory - har studert i USA, så skjønner Star Trek-referansene – til Louis CK og Saturday Night Live.

Av det nyere er jeg glad i det Funny Or Die lager. Når det kommer til nyere norsk humor liker jeg eksempelvis Tabu Med Abu og BMI, si erRezk Resar.

The Big Bang Theory er Christina for øvrig ikke alene om å like. Eivind Landsverk er ikke humorsjef, men beskriver seg selv som ganske altetende hva humor angår.

– Jeg ler av The Big Bang Theory og andre amerikanske sitcoms, men jeg ler også av mange av de norske komikerne, det være seg på TV, eller på scene.

Hvem?

– Mange… Thomas Giertsen, Ine Jansen, Espen Eckbo, Bård og Vegard Ylvisåker, Harald Eia og Bård Tufte Johansen, Lene Kongsvik Johansen, Trond Fausa Aurvåg og ikke minst Else Kåss Furuset. Jeg har også stor respekt for Hege Schøyen, Rune Andersen, Dagfinn Lyngbø, Robert Stoltenberg, Linn Skåber og Atle Antonsen. Av de unge komikerne ler jeg godt av Kevin Vågenes, og gutta i BMI. Alice Sommer svarer på spørsmålet på samme måte som en musikkelsker snakker om vinyl: – Jeg vet det høres ut som kokettering, men jeg har fra gammelt av en crush på svensk humor og svenske komikere. Både på TV og på scenen. Og da ikke bare de ikoniske 90-talls-komikerne med Killinggänget osv, men helt tilbake til Hasse og Tage. Der har du revy som ikke

18

NOVEMBER 2016

er revvy! Den crushen skyldes sikkert fordi jeg er vokst opp ved svenskegrensa, da blir man jo sveiseblind. Og hvis jeg nå begynner å trekke fram Woody Allen-filmer fra 70- og 80-tallet, så blir det jo enda mer kokettering.

Så det skal jeg ikke gjøre.

OK. NÅ SOM du vet hva sjefene ler av blir det mye enklere å pitche inn den serien du har ruget på en stund.

Men hva slags råd har kanalene til lovende humorister som mener akkurat de gjør seg på TV? Landsverk mener man må være tydelig på programpremisset.

– Det må kunne forklares med én setning, og ideen må være god nok til at det er mulig å lage flere sesonger.

Faktisk kan dette kan passe godt til flere av TVNorges programmer.

Kongsvik VGS: Rare nordmenn på videregående skole.

Costa Del Kongsvik: Rare nordmenn i syden.

Helt Perfekt: Thomas Giertsen er en smålig kjendis.

Asbjørn Brekke-show: Denne elskverdige mannen trenger umiddelbar hjelp.

Brille: Et panelshow med masse kjendiser.

Resar mener det er flere veier inn.

– Man kan sende oss en pitch eller et manus. Eller man kan gå via et produksjonsselskap. Vi ser på alt som kommer og prøver å gi raske tilbakemeldinger. Brorparten av ideene kommer jo likevel fra de talentene som allerede jobber i humor-redaksjonen på NRK. Er det for lite input utenfra?

– Nei, vi får mange ideer utenfra.

TV2s Sommer mener at grunnen til dette kan være at det er vanskelig for kanalene å breake de nye, ukjente talentene uten litt hjelp fra de gamle ringrevene.

– Mitt beste råd er å alliere seg med ringrever i bransjen, både komikere og erfarne bakmenn og kvinner. Lytt til erfarne humorister!

Hva med de som ikke kjenner noen viktige folk i bransjen, da?

– Jeg mener ikke å si at man må kjenne noen for å bli noe. Det høres forresten veldig 80-talls ut. Jeg tror bare det ligger muligheter i å vise fram nye talenter innenfor kjente konsepter. Det er ikke slik at hver mann kan ha sitt talkshow, og det er ingen snarveier for ferske komikere til å få seg egne serier på lufta. Men hvis noen etablerte humorister har tro på deg og ditt talent, kan det hende du får gradvis mer spilletid.

Gjør ikke dette De Gode Idéene litt verdiløse?

– Gode idéer er vi alltid åpne for! Men den gode idéen må kunne bestå av noe mer enn forsikringen om at dette er en god idé. Vis oss noe! Gå ut og skyt et par scener eller lag en kameratest. Husk også at kanalen er en hund etter solid gjennomføringsevne og talent. Den gode idéen er ofte bare starten på noe. Det kan kicke i gang en utviklingsprosess, men det egentlig først her jobben begynner. Ingen vits å puste fornøyd ut etter å ha lagt siste hånd på PowerPoint-presentasjonen. Fortell oss hvorfor ideen din er et must-have, og sist, men ikke minst: Gi oss det vi ikke visste at vi ville ha.

SAMFUNN KOMMENTAR

EKSPERTEN EKSPERTERER NATT&DAG tar del i den norske suksessgrenen «amerikansk valgeksperting».

TEKST MARCO REINERTSEN

NATT&DAG har ikke råd til å sende politiske eksperter til USA for å videreformidle tall fra realclearpolitics.com og fivethirtyeight.com, intervjue amerikanere på gatene eller stappe en mikrofonhette med logoen vår foran det oransje fjeset til Trump.

Vi har av deadlinehensyn heller ikke mulighet til å vente til valget faktisk er over med å kommentere resultatet. Men når voksenmedia ikke tar noen hensyn til åpenbare mangler og shortcomings (som man sier i UNAITEN) hvorfor skal vi?

FRA «THE FIRST LADY» TIL «THE FIRST LADY PRESIDENT»

FORRETNINGSMANNEN SOM BLE PRESIDENTMANN

Etter en historisk skitten og kynisk valgkamp kom endelig resultatet i natt. Hilary Clinton blir USAs første kvinnelige president, den andre folkevalgte demokraten på rad.

Meningsmålingene pekte lenge i hennes favør, og blant ekspertene var det liten tvil om at det til slutt ville bli nettopp Clinton som tok over nøklene til the Oval Office (Det ovale kontor). Amerikanske presidentvalg er kjent for sin forutsigbarhet, og det er sjeldent det kommer store overraskelser. Faktisk har det i moderne tid nesten aldri skjedd store endringer i meningsmålingene de siste ukene før et valg.

Stemmeopptellingen viser at Clinton, som forventet, hentet støtte hos den fremdeles svært viktige hvite middelklassen. Clinton overrasket heller ikke mange eksperter ved å vinne mange viktige vippestater. En av de som forutså dét var statistikkguru Nate Silver, som fornøyd uttalte at selv om hans spådommer hviler på kompliserte statistiske metoder, er de nettopp det, bare spådommer.

Da Clinton ved fire-tiden i natt endelig nådde den magiske 270-poenggrensen, var det mer lettelse enn ellevill feiring å spore i amerikanske gater. Bob, en college-utdannet amerikaner i tredveårene jeg snakket med, var lettet og glad for at Hilary vant. «Fire år med Trump hadde jeg ikke orket», fortalte han.

Amerikanerene sendte en sterk beskjed med sine stemmer denne kvelden, og det var at etter åtte år med Obama var de slett ikke lei av demokratisk styre. Forretningsmannen og republikaneren Trump, med sin utradisjonelle stil og mange kontroverser, var ihvertfall ikke den type forandring amerikanerene ønsket. Trumps popularitet virket lenge upåvirket av hans mange skandaler, men nattens resultat viser noe annet. «Det han sa under valgkampen såret og sjokkerte meg. Det var ikke bare retorikk.», sa Debbie, en amerikansk hjemmeværende mor fra Ohio.

Selv ikke lekkede mailer som avslørte at Hilary hadde mailet «danke memes» om håret til Trump til en fremstående IS-leder, eller at hun i en mail sa hun ikke «skjønte» hvorfor Sopranos er regnet som bra, påvirket støtten hennes.

Naturlig nok var ikke alle amerikanere like fornøyde med resultatet. På Trumps valgvake lå frustrasjonen, i likhet med de mange amerikanske flaggene, tett. Hovedpersonen selv, Donald Trump, virket sliten men karakteristisk fattet, og hans første smil kom først da publikum takfast ropte «2020, 2020», en oppfordring til å stille igjen om fire år.

Nå venter store utfordringer for Clinton, som øyeblikkelig vil begynne å sette sammen et såkalt «transition team», et overgangs-lag, for å gjøre omstillingen til 20. januar så smertefri som mulig. «Vi har en tøff jobb foran oss», uttalte 69-åringen til pressen før hun trakk seg tilbake til hotellrommet for natten, «men om vi jobber sammen kan vi klare det umulige». Den nye presidenten tok seg også tid til å gi en liten kommentar til meg i pressesonen etterpå, hvor hun fortalte at hun følte seg «strålende».

Etter en historisk skitten og kynisk valgkamp fikk vi endelig resultatet i natt.

Donald Trump blir USAs neste president, den første folkevalgte republikaneren siden George W. Bush.

Meningsmålingene pekte lenge i Clintons favør, men blant ekspertene var det få som helt hadde utelukket at det skulle bli nettopp Trump som tok over nøklene til the Oval Office (Det ovale kontor). Amerikanske presidentvalg er kjent for sin uforutsigbarhet, og det kommer ofte store overraskelser sent, som for eksempel i 1948, da Harry Truman overraskende tok innersvingen på Thomas Dewey.

Stemmeopptellingen viser at Trump, som forventet, hentet støtte hos den fremdeles svært viktige hvite middelklassen. Trump overrasket heller ikke mange eksperter ved å ta mange viktige vippestater. En av de som forutså dét var statistikkguru Nate Silver, som fornøyd uttalte at selv om hans spådommer hviler på kompliserte statistiske metoder, er de nettopp det, bare spådommer.

Da Trump ved fire-tiden i natt endelig nådde den magiske 270-poenggrensen, var det mer lettelse enn ellevill feiring å spore i amerikanske gater. Bob, en college-utdannet amerikaner i tredveårene jeg snakket med, var lettet og glad for at Trump vant.

«Fire år med Hilary hadde jeg ikke orket», fortalte han.

Amerikanerene sendte en sterk beskjed med sine stemmer denne kvelden, og det var at etter åtte år med Obama var de lei av demokratisk styre. Forretningsmannen og republikaneren Trump, med sin utradisjonelle stil og mange kontroverser, var akkurat den type forandring amerikanerene ønsket.Trumps popularitet virket lenge upåvirket av hans mange skandaler, noe nattens resultat bekreftet. «Det han sa under valgkampen hverken såret eller sjokkerte meg spesielt mye. Det er bare retorikk.», sa Debbie, en amerikansk hjemmeværende mor fra Ohio.

Selv ikke en lekket video av Trump hvor han kaller Lincoln en «nigger» mens han dabber under en 9/11-minnemarkering virket å ha påvirket støtten hans.

Naturlig nok var ikke alle amerikanere like fornøyde med resultatet. På Clintons valgvake lå frustrasjonen, i likhet med de mange amerikanske flaggene, tett. Hovedpersonen selv, Hillary Clinton, virket sliten men karakteristisk fattet, og hennes første smil kom først da publikum takfast ropte «2020, 2020», en oppfordring til å stille igjen om fire år.

Nå venter store utfordringer for Trump, som øyeblikkelig vil begynne å sette sammen et såkalt «transition team», et overgangs-lag, for å gjøre omstillingen til 20. januar så smertefri som mulig. «Vi har en tøff jobb foran oss», uttalte 70-åringen til pressen før hun trakk seg tilbake til hotellrommet for natten, «men om vi jobber sammen kan vi klare det umulige». Den nye presidenten tok seg også tid til å gi en liten kommentar til meg i pressesonen etterpå, hvor han fortalte at han følte seg «strålende».

1

1

NOVEMBER 2016

19

KOMMENTAR

VI VET ALTFOR LITE OM HVA SOM FUNKER PÅ RUSFELTET På kort tid har mye skjedd med åpenheten i den nasjonale samtalen om rus. Nå er det på tide at også omsorgsaktørene trer ut i lyset.

TEKST JON OLSEN

DET BEKREFTES FRA stadig flere hold at det går mot nye tider i norsk ruspolitikk. Nå er det opp til partiene å finne ut av veien videre. De mest omstridte spørsmålene i debatten har med straff og regulering å gjøre. Her vil det ta tid å komme frem til en god løsning.

Et tema som bør være mindre kontroversielt, er hvilke resultater rusfeltet kan vise til.

Nå som rusdebatten spisser seg til, gjør frontene også det. Nylig vakte det reaksjoner da den pseudonyme skribenten Casper DiNapoli rettet kritikk mot stiftelsen Retretten og leder Rita Nilsen. I følge DiNapoli har Nilsen, som eier to selskaper, benyttet sin ideelle organisasjon Retretten til blant annet å selge akupunktur-utstyr fra sitt kommersielle selskap NADA Norge.

Kritikken er basert på offentlig tilgjengelig informasjon og innsynskrav. Her kommer det frem at NADA har økende driftsinntekter, og kun to ansatte: Nilsen og hennes mann, fungerende i rollen som daglig leder.

Stiftelsen Retretten får støtte av Helsedirektoratet, og bruker midlene på innkjøp av nåler og utstyr. Hvilke summer det er snakk om, vites ikke. Stiftelsen sluttet å oppgi slike utgifter i regnskapet i 2012. Dette er samme år som NADA ble opprettet.

1

I RETRETTENS TILFELLE er det snakk om en aktør som forsyner rusavhengige med akupunktur og vitaminer, men som kjøper materiell fra sitt eget underselskap. De sterke anklagene mot Retretten gir innblikk i et rusfelt der aktørene, som allerede har svært ulike syn på ideologi, behandlingsformer og lignende, tilegnes gode kår for å sikre sin egen drift – til tross for uklare resultater. Det eneste som virker sikkert er at skattebetalerne får minimalt med valuta for pengene.

En strategisk endring i norsk ruspolitikk bør begynne med en effektivisering av det rusfeltet vi har på plass. Mye tyder på at enkelte aktører tar seg godt til rette. Samtlige norske partier er enige om at vi trenger flere behandlingsplasser og styrket ettervern. Resultatene er begredelige, og pengene strekker aldri til. For å få tak på situasjonen er det behov for en oppdatert oversikt over rusfeltet, der en rekke aktører i dag tilbyr veldig ulike tjenester.

20

NOVEMBER 2016

IFØLGE TIDLIGERE REDAKTØR for =Oslo, Anlov P. Mathiesen, utgjør omsorgsaktørene i Norge en industri som i stor grad opprettholder lidelse, fremfor å tilby hjelp som har rehabiliterende effekt. I boken «Omsorgsindustrien» tar han til orde for at vi langt oftere bør diskutere omsorgsarbeidets aktører og deres resultater. Mange organisasjoner på rusfeltet drives av personlig engasjement, noe som også gjør det vanskelig å ytre kritikk uten at denne forstås som et angrep på hele virksomheten.

Mathiesen trekker også frem et poeng som fremstår som en konsekvens av feltets manglende målsetninger: Resultatene måles ikke. Dette kan låte forenklet, men faktum er at rusavhengige ikke følges opp. Ingen sjekker utføres, og ingen rapporter skrives etter endt innleggelse.

Om samfunnet får valuta for pengene som vies til tjenestene, er derfor ukjent. Uten data om metodene som brukes vet vi ingenting om deres effektivitet.

I fjor tok Mathiesen til orde for en åpen evaluering av hele rusfeltet. Den gang ble han kalt både respektløs og kunnskapsløs av Actis-leder Mina Gerhardsen. Nylig gjentok Mathiesen sin oppfordring; Rusfeltet har behov for felles målsetninger og objektive suksesskriterier, og trenger et tverrfaglig løft. For å få til dette er det behov for en uavhengig granskning av aktørene på feltet.

Men Mathiesen understreker at disse aktørene også er politikernes premissleverandører, og at veien frem til en slik granskning derfor virker blokkert. En granskning måtte også vært fullstendig uavhengig, ogen utfordring.

Mathiesen skriver; «det er mange aktører som har noe å tape på en granskning, både i forvaltning, i fagmiljøer, blant frivillige organisasjoner, folkevalgte og andre aktører».

DET JOBBER SMARTE og dyktige folk med gode intensjoner på rusfeltet. Men uten felles, objektive målsetninger for suksess står aktørene, ideelle organisasjoner og lignende, i fare for at organisasjonenes drift blir den mest sentrale målsetningen. De blir forvaltere av sin egen posisjon i et omsorgsmarked – bestående av vanskeligstilte mennesker som ikke har like god tid som organisasjonene selv.

Mathiesen har rett, vi trenger så absolutt en uavhengig granskning av rusfeltet. Helst bør denne komme i gang snarest mulig, nå som rus er i ferd med å bli et etablert tema i norsk politikk.

Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator.

STIFTELSEN RETRETTEN: – PÅSTANDENE SOM FREMSETTES ER URIKTIGE I min tid som styreleder i Stiftelsen Retretten, har jeg brakt i erfaring at det innenfor rusfeltet hersker stor uenighet om hva som er riktig ruspolitikk, virkemidler og metoder. Denne uenigheten leder til så mangt, deriblant utilslørte personangrep, anonyme meldinger og innlegg i sosiale medier, sågar påstander om uredelighet. Nytt av året er at flere organisasjoner nå opplever at tendensiøse påstander om økonomisk uredelighet blir formidlet til politiske myndigheter, embetsverk, direktorater, kommuner og økonomiske støttespillere.

Stiftelsen Retretten og dens daglige leder Rita Nilsen er en av dem som opplever at alvorlige anklager blir rettet mot seg. Det hevdes at Rita Nilsen har opptrådt uredelig ovenfor Retretten gjennom sammenblanding av jobb og private næringsinteresser. Jeg har sittet som styremedlem og senere styreleder i Retretten i en årrekke, og har god innsikt i Retrettens økonomi og avtaleverk. Påstandene som fremsettes er uriktige og injurierende.

I innlegg og e-poster lages det et poeng knyttet til bruk av akupunktur i Retretten. Det etterlyses dokumentert effekt, og følgelig kritiserer man at offentlige penger bevilges til Stiftelsen Retretten. På samme måte som andre innenfor rusfeltet ikke har noen “vindundermedisin” som kurerer avhengighet, har heller ikke Retretten dette. Retrettens mantra er hjelp til videre hjelp. Som en brukerstyrt stiftelse bidrar Retretten på flere områder og med mange virkemidler. Akupunktur er bare en liten del av det totale tilbudet. Av et årlig budsjett på ca.

7,5 millioner kroner, hvorav en stor andel kommer fra private givere, brukte Retretten i 2015 ca. 250 000 kroner på innkjøp knyttet til akupunkturtilbudet. Så langt i år har man brukt ca.156 000 kroner. Dette tilsvarer hhv. 3,3 og 2,1 prosent av Retrettens årlige driftsbudsjett.

Utstyr til akupunktur kjøpes fra NADA Norge, et selskap som Rita Nilsen etablerte før hun ble ansatt i Retretten. Rita Nilsen har tilbudt at NADA Norge kan legges inn i Retretten, men som stiftelse og med offentlige bidragsytere kan ikke Retretten uten videre drive et kommersielt selskap. Styret har heller ikke funnet en annen løsning gjennom eksempelvis å etablere et ideelt AS. Retrettens styre har derfor godkjent at Retretten kjøper akupunkturutstyr m.m. fra NADA Norge. Prisen på det som kjøpes inn er konkurransedyktig. Rita Nilsen har ikke deltatt i styrebehandlingen knyttet til disse sakene. Alle utgifter knyttet til disse innkjøpene fremgår tydelig av stiftelsens regnskap som revideres av statsutorisert revisor og som deles med myndigheter og givere.

Knut T. Traaseth Styreleder Stiftelsen Retretten

Julegavetips!

Flere gavetips finner du hos haugenbok.no Sokker Bitta Mikkelborg Strikking hele året 52 oppskrifter

Guinness World Records 2017 Bestselgeren til barn og unge

Nå kun kr 129,-

Nå kun kr 323,-

TILBUD

129,Veil. 349,-

Kluter

Pondus

Bitta Mikkelborg Strikking hele året 52 oppskrifter

15 tenner i en pose Frode Øverli Helsprø voksenhumor

Nå kun kr 129,-

Nå kun kr 305,-

Gavetips fra høstens nyheter!

Gårdsøl

Ta vare på deg selv!

det norske ølet Lars Marius Garshol Sprudlende bok om øl

Berit Nordstrand 12 år yngre på 12 uker

Nå kun kr 332,-

Nå kun kr 349,-

Strikkekalender 2017

I støv og aske

Bitta Mikkelborg Ny oppskrift hver måned

Anne Holt En Hanne Wilhelmsen krim

Nå kun kr 218,-

Nå kun kr 332,-

BESTILL NÅ!

På nett, epost eller telefon

Harry Potter

Jesperpus

og barnets forbannelse J.K. Rowling Følg Harry som voksen

En helt spesiell katt Katten som ble verdenskjent over natten

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 305,-

Nå kun kr 262,-

Historia om det tapte barnet

En sjøens helt - brennende skip

Den store sokkeboka

Elena Ferrante Ei kraftfull avslutning på historia

Jon Michelet Bok 5. i serien om En sjøens helt

45 unike oppskrifter Jorid Linvik Trodde du sokker var ensfarget?

Nå kun kr 262,-

Nå kun kr 349,-

Nå kun kr 305,-

Hjernen er stjernen Kaja Nordengen Ditt eneste uerstattelige organ

haugenbok.no - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

UTELIV ANBEFALT

FØLG

++ Black Box teater, Oslo, 8. november Foajeen på Black Box teater, med sine hundre kvadratmeter og en takhøyde på seks svimlende meter, skal førstkommende tirsdag romme et vidstrakt spekter av kunstneriske uttrykk. Det (nesten) månedlige arrangementet ++, eller Pluss pluss om du er en språkets fantast, tar sikte på å skape en aura av kunstnerisk inspirasjon, tilsiktet både publikum, etablerte og mindre etablerte kunstnere. DJ Ingebling er i båsen og det er, ifølge arrangøren, FULLSTENDIG gratis. Og vi velger å tro dem på det.

1

HØST:LARM Mono, Oslo, 16. november Mono og Norsk Artistforbund kollaborerer for 7. året på rad om begivenheten høst:Larm, et vindu til kanskje spesielt to fornemme arrangementer det påfølgende året: by:Larm og Øya. I år kalles fire ulike artister inn på teppet (i utelukkende positiv forstand, naturligvis) for å presentere sine dynamiske spektre av toner. Årets spellemenn- OG kvinner (hør oss, Sundfør) er: bergenske Ramasjang med psykedelisk indie, Shikoswe som blant annet høster anerkjennelse fra Lerchen fra Bergen, The Secret Sound of Dreamwalkers med acid spacefolk (kuriøst!) og nok et bergensband, 9 grader nord med eventyrblandingen flamenco, bollywood, jazz og baila.

1

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

OSLO WORLD: BEIRUT & BEYOND INTERNATIONAL MUSIC FESTIVAL Kulturkirken Jakob, Oslo, 5. november Oslo World Music Festival arrangerer, i år som i fjor, en meta-festival. Festivalen i festivalen er Beirut & Beyond – som oppstod i kjølvannet av den arabiske våren, hvor mangelen på infrastruktur gjorde det vanskelig å kanalisere kreativ skaperglede. Med festivalen er situasjonen en annen, og tre representanter (vennligst les: Youmna Saba, 47soul og Bei-Ru) inntar scenen i kulturkirken Jakob, hvor de ifølge World Music Festival skal lage «Oslos feteste klubb!». Noe uortodoks, men alle hjerter gleder seg.

1

22

NOVEMBER 2016

SENTRUM SCENE 22. NOVEMBER T! Kl. 17.00 // kl. 21.00 UTSOLG

EKSTRA!

Bill. kr. 345,-. 18 år leg.

Krisemøte Julespesial på Rockefeller

Tirsdag 29. november • Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

KRISTIAN KRISTENSEN E KS T R

AKONS

ERT!

Special guests:

CHRIS FARREN + DEAD SWORDS

ROCKEFELLER

Tirsdag 6. desember Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER LØRDAG 10.12.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

T H E KAJA GUNNUFSEN, SLIPPFEST Parkteatret, Oslo, 12. november Kaja Gunnufsen avviser resolutt at hun har steget inn i de voksnes rekker siden debutalbumet Faen Kaja i 2014. To år senere er ungfolen (hehe!) aktuell med albumet Ikke tenk på det, hvor vi blant annet oppsporer noen musikalske innspill av Lars Vaular, et intervju med drømmeren Per Fugelli og en personlig beretning om det å ikke være milf, bare mor. Hulk ☹ Uansett! Albumslippet celebreres på Parkteatret, hvor det for øvrig avholdes hele to konserter. Èn med fri aldersgrense som starter på et nokså anstendig tidspunkt (klokken seks) og én som passende nok tar sted litt senere på kvelden, for de over 18 («voksne»).

1

T E M P E R

AURORA

T R A P SØNDAG 11.DESEMBER ROCKEFELLER Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

TIRSDAG 13. DESEMBER

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. på EKSTRA! galleriet. Fri alder i hovedsalen.

ONSDAG 14. DESEMBER

T!

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. UTSOLG

TINGSEK ROCKEFELLER 26. JANUAR

JOHN DEE TORS. 10.11

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

MICK JENKINS Support: JAY PRINCE

FINNEBASSEN ALL NIGHT LONG The Villa, Oslo, 25. november Ingenting å tenke på. Bare å komme. Ikke tenk, sa vi! KOM! I 2014 skrev vi at «ingenting tyder på at house-eventyret kommer til å stagnere helt enda for denne skjeggete rufsebassen», så herregud hvor vanskelig kan det være bare KOM.

1

JOHN DEE • FREDAG 11. NOVEMBER Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

NOVEMBER 2016

23

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

UTELIV ANBEFALT

KJERNEKAR

GRANDSLAM Rockefeller, Oslo, 28. november Omtrent én mandag i måneden finner vi sørgende, nærmest utrøstelige, individer som formålsløst sirkulerer rundt Kulturhuset. Av hensyn til stedets brannforskrifter har de blitt nektet adgang til det stadig ekspanderende arrangementet StorySlam, fortellerkonkurransen der hver forteller har åtte minutter på å affisere publikum med en selvopplevd historie. Konkurransen har nå tilspisset seg, med de beste fortellerne fra hver pulje – det er duket for GRANDSLAM i Oslos storstue, Rockefeller (hvor sannsynligheten for å bli forvist av hensyn til brannsikkerhet er forsvinnende liten) .

1

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA

DIE WITH YOUR BOOTS ON GOES BERGEN! Chagall, Bergen, 18. november Die With Your Boots On har siden oppstarten i 2012 promotert (først og fremst) norsk country og americana i hovedstaden. Klubben har vært med å løfte frem artister som senere har etablert seg i toppsjiktet på den norske americanascenen og beyond. Artister som Daniel Kvammen, The Northern Belle, Unnveig Aas, Bendik Brænne, Signe Marie Rustad og Darling West – for å nevne noen – har opptrådt på klubben, flere av dem før de hadde gitt ut noe materiale. Nå kommer de til Bergen! Med seg har de Signe Marie Rustad, hennes eminente (seriously, de er sjukt bra) band og deres brennhete sisteplate. Vel fremme blir de mottatt av de lokale americana-connoisseurene i Gram Per Person, og sammen setter de Chagall i lys lue samme kveld, så, bergenser, om du er redd for brann, bli hjemme.

Hvis ikke: Ses!

1

GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset.

Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med.

Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

24

NOVEMBER 2016

FISK OG VILT SYDENSPESIAL II Internasjonalen, Oslo, 11. november Opp, alle jordens bundne trelle (Kringen, 1904)! Internasjonalen tilrettelegger for internasjonal aften den andre fredagen i november: Fisk og vilt sydenspesial II. Det ryktes om paraplydrinker, palmer og diverse andre utenlandsforlystelser (klining, horedansing og allsang, for å gjengi noe av meningsinnholdet på arrangementets Facebook-side). Vi har altså med noen vågale arrangører å gjøre.

DJS: NÆ$TYPAM$Y, KUUK, UGLY OG KOKKEJÆVEL PAAL. Da gjenstår det bare å si: God fylleangst den 12. november ;-)

1

FEM I BAGGEN + MÅNEDENS DRINK

REVOLVER 3/11 Oliver hohlbrugger // 150 kr // 20 År // 21.00 4/11 fænskap // 150 kr // 20 År // 21.00 klubb: jozi nights // 50 kr // 20 År // 23.00 5/11 serenity trace, halcyon days, atena // 100 kr // 20 År // 20.00 Klubb: 3000txtrs // 50kr // 20 År // 23.00 10/11 krast + kitfai // 150 kr // 20 År // 21.00 11/11 die with your boots on presents: Lucky lips + nora jane struthers // kr 100 // 20 År // 21.00 klubb: die with your boots on // kr 50 // 20 År // 23.00 12/11 silja sol // kr 165 // 20 År // 21.00 klubb: fez2fez // kr 50 // 20 År // 23.00

FOTO BENT RENE SYNNEVÅG

13/11 whipstriker + apokalyptic raids + enter obscurity // kr 215 // 20 År // 20.00 15/11 the monsters // kr 225 // 20 År // 21.00 17/11 psychic ills + mayflower madame // kr 190 // 20 År // 21.00 18/11 exploding head syndrome + bits between + bokassa // kr 100 // 20 År // 20.00 klubb: knulldrøm // kr 50 // 20 År // 23.00 Den 20 år gamle bergenseren dePresno har allerde spilte på steder som årets By:larm, Great Escape og Reeperbahn-festivalen i Hamburg, og denne uka kommer han med 4-spors EP-en Forever. Vi lurte naturlig nok på hvilke fem låter han hørte på for tiden.

HYPERCOLOUR FEAT. CHE ECRU «Pretty» Måten Che, ja vi e tydeligvis på fornavn allerede, virker som tidenes feteste fyr med hakket for mye selvtillit får meg til å presse frem brystkassen og løfte haken hakket mer enn eg gjorde i det eg forlot sengen. Alle trenger vel det en gang i blant?

19/11 klubb: baklengs // kr 50 // 20 År // 23.00 25/11 klubb: chopworld // kr 50 // 20 År // 23.00 26/11 phone joan // kr 190 // 20 År // 21.00 klubb: koso // kr 50 // 20 År // 23.00

RKCB «Elevated» Vel, for det første e det jo bare verdens beste gutter. For det andre så har de jo nailet «quirkyElektroniskIndiePop»-sjangeren. I min bok e det alltid jævlig kult. De klarere dessuten å synge «patiently» rimelig oppkuttet og kleint uten at eg dør av utilpass, eg liker det nesten.

MAGGIE ROGERS «Alaska» Deilig, lys, svevende dame stemme (+indiekoring) med en skikkelig kul produksjon. Takk til Pharrell for at han viste meg til noe så kult. Hadde eg ikkje forventet fra han egentlig.

OPIA «ydu» Man vet det e fett når artister velger vekk den logiske tittelen, i dette tilfellet fra «you dont understand my love» til «ydu». Og e det Astrid S som synger de få linjene med damevokal de har skvist inn? Eg velger i alle fall å spekulere. Noen må starte flere rykter. Har du hørt at Astrid e sammen med han ene fra Opia!?!?!

spis på mission taco: man - fre 15-22, lør 13-22, søn 15-21 drikk på revolver bar hver dag 18-03 (fre + Lør 16-03)

BLACK COAST «TRNDSTTR» (Lucian Remix) En endå kulere tittel og en enda kulere produksjon. Bare hør, så skjønner du. dePresno spiller på John Dee 17. november og Lille Ole Bull 29. november, i mellomtiden kan du høre EP-en hans Forever fra fra fredag 14. eller høre vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify fra hele tiden og i all overskuelig fremtid. Oppdateres jevnlig, så følg gjerne!

MÅNEDENS DRINK «Jazzer med gutta» • Red Bull • Isbiter av Seidel Hell seidel i isbit-form ca. 12 timer pre-jazz. Serveres på hjørnet av laptop (NB! Ikke mac).

Drinken starter friskt, men blir beskere etter hvert som den når bunnen. Akkurat sånn som deg <3 NOVEMBER 2016

25

UTELIV ENQUETE

HVA SKREMMER DEG? FOTO TARA ISELIN RATHKE

NATT&DAG var på byen halloween-helgen og stilte det spørsmålet vi alltid stiller når vi skal sjekke opp noen.

26

NOVEMBER 2016

DANIELLE (23) Meg selv.

ANINE (25) Urettferdighet.

SOFIE (21) Kåte gutter.

JULIANNE (28) Asiatiske barn under 3 år.

HEST Fantomhester.

AGNIES (34) Edderkopper.

OMAR (22) Ingenting.

PENELOPE (27) Snegler, verste jeg vet.

ERIK (22) Kattemordere.

ISABEL (21) Livet.

LOVISA (27) OG HANNA (27) Speil og døden.

YLVA (21) Edderkopper.

JOAKIM (25) Alderen.

SIMON (26) Politiet.

LEO (21) Høyder og tjukke damer.

DENNIS (21) Gærne damer.

NOVEMBER 2016

27

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

28

NOVEMBER 2016

KUNST INTERVJU

ANBEFALT

LIZ CRAFT & PENTTI MONKKONEN Love Streams SCHLOSS, 27. oktober — 20. november Utstillingen til de berlin-baserte kunstnerne tar utgangspunkt i konseptet dérive. Det ble i sin tid kreert av den franske tenkeren og situasjonisten Guy Debord. Kort oppsummert går det ut på å foreta urbane vandringer uten mål og mening, helst i grupper på to eller fler. Selve terrenget, hva du møter på veien og hvordan du emosjonelt responderer står sentralt i ideen til Debord. Hos SCHLOSS har duoen gjort om utstillingsrommet til et nedskalert torg med en penis i bronse omsvøpt i fiskegarn som midtpunkt. I tillegg blir det vist silketrykk/maleri på lerret som imiterer fasaden til bygninger. Ønsket er å lage en slags teatralsk iscenesette av en psykedelisk by hvor fysiske ting er løsrevet fra sin normale funksjon. Morsomt og psykedelisk på en gang, dét liker vi.

1

SVERG PÅ AT DET ER GOD KUNST! Kjersti Andvig fortsetter sin årelange reise inn i Koranens resitering og musikalitet.

TEKST EMIL FINNERUD Siden 2010 har Andvig jobbet med prosjektene som nå blir presentert ved Rogaland Kunstsenter. Det blir også hennes første separatutstillingen i regionen.

Med seg under armen har hun blant annet en ett tonns stein, ubåt-teknologi, pluss annet interessant snadder. Til tross for høy puls under innspurten tok kurator og leder ved kunstsenteret Geir Haraldseth seg tid til å svare på noen kjappe spørsmål.

1

For de av som ikke kjenner til Kjersti Andvig fra før av: Hvem er hun og hvorfor burde vi få med oss utstillingen ved Rogaland Kunstsenter?

— Andvig er en modig kunster som jobber iherdig med store prosjekter over lang tid.

Hun nøster opp tråder som mange andre ikke tør å ta i, som religion, politikk, dødsstraff og Russel Crowe. Hun har jobbet med lyd siden 1999 og på kunstsenteret legger vi opp til en sublim lydopplevelse.

Jeg intervjuet Kjersti i 2012 da hun stilte ut «The Rock» hos NoPlace i Oslo. Etter hva jeg skjønner skal den stilles ut hos dere, i tillegg til et nytt verk med tittel «The Clans».

Hva kan du fortelle om verkene?

— Yup, vi skal vise «The Rock» (kapittel 15) og «The Clans» (kapittel 33). Begge er deler av et enormt prosjekt hvor musikere tolker den arabiske resiteringen av koranen. Lyden blir ledet gjennom steiner som fungerer som forsterkere i et forsøk på å besjele dem.

Steinen til «The Clans» er en naturstein fra Jæren. Den veier ett tonn, og kommer til å se helt koko fin ut i galleriet sammen med et stillerom av tekstiler som skiller de to lydverkene.

Hun beveger seg inn i potensielt touchy tematikk med fokus på Koranens musikalitet. Hvilke tanker gjør kunstsenteret seg om kommunikasjonen til publikum omkring prosjektet?

— Religion er noe som kunstneren har jobbet med som tema i flere ulike prosjekt, så det er noe hun er brennende opptatt av. Hun gjør utrolig mye research til hvert prosjekt og jeg tror det er veldig bra om det blir litt debatt rundt utstillingen. Rogaland har jo en tydelig misjonshistorie og er ennå en del av bibelbeltet i Norge. Jeg tror utstillingen kan gi grunnlag for refleksjon rundt hvordan verden endrer seg her i Stavanger.

Hvor kommer den tittelen inn i bildet («Jeg Sverger å Fortelle den Hele og Fulle Sannheten»)? Det stammer fra amerikanske rettssaler, ikke sant?

— Ja, da sverger man på bibelen, i et land som tilsynelatende skal ha skilt staten fra religion, men som allikevel er myntet på religion. Vi diskuterte tittelen litt og det med sverging og sannhet er viktige størrelser for utstillingen, selv om det kan være litt pretensiøs. Hvor sann er resiteringen? Hvor sann er religionen?

Ellers, skjer det noe spennende på Kunstsenteret fremover?

— Ingenting. Joda. Om litt drar vi til New York på Alternative Art School Fair med sommerskolen. Så planlegger vi en gruppeutstilling med Runhild Hundeide, Odd Sama og Knut Ivar Aaser med Michael Olestad. Det blir skikkelig gøy med litt abjekte og rare saker. Internt kaller vi disse for prosjektutstillinger fordi vi aldri ender opp med en vanlig utstilling.

«

Religion, politikk, dødsstraff og Russel Crowe.

SIRI AURDAL Bølgelengder —rekomponert (Skulpturen står plassert på plenarealet ved siden av Oslo Bymuseum og Paviljongen, ved Frogner plass.)

27. august — 30. november Dette er altså siste sjanse for å få med seg Aurdals utendørsversjon av skulpturen som ble vist på Kunstnernes Hus våren 2016. Utstillingen var et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Aurdal og Mugaas. Det var ambisiøst både i skala og omfang.

Hovedmotivet var å gjenintrodusere Siri Aurdals (f. 1937) noe ukjente kunstnerskap for et større publikum. Versjonen av skulpturen i Vigelandsparken består av en åpen, lavtliggende tredelt horisontal form og står i sterk kontrast til det vertikale og maskuline som karakteriserer de fleste av skulpturer ellers i parken.

1

FOTO MONICA SVORSTØL

KAJSA DAHLBERG, A K DOLVEN, VALIE EXPORT, CLAIRE FONTAINE OG ALEXANDRA PIRICI this is a political (painting) Kunsthall Trondheim, 20. oktober — 26. februar Anbefalingen går egentlig i retning nyåpningen av kunsthallen, selv om utstillingen også virker interessant. Claire Fontaine og Valie Export utmerker seg spesielt. Kunsthallen, som ligger i lokalene til en tidligere brannstasjon, får både Litteraturhuset og biblioteket som nærmest naboer. Trondheim begynner med andre ord å få et kulturtilbud og institusjonstetthet lik andre større byer i Norge. Åpningsutstillingen består av fire kvinnelige kunstnere med et noe likt politisk blikk på tingenes tilstand.

Temaer som migrasjon, arbeid og kropp står sentralt. Uansett. N&D gratulerer Kunsthall Trondheim og ønsker dem lykke til i årene som kommer!

1

NOVEMBER 2016

29

SCENEKUNST INTERVJU

VINNER BESTE REGI VENEZIA FILMFESTIVAL

«Dark and wonderful…

Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery» - The Film Stage

THE UNTAMED L A R E G I Ó N S A LV A J E EN FILM AV AMAT ESCALANTE PÅ KINO FRA 6. JANUAR

SOVENDE SOLDATER Cemetery of Splendour

En film av APICHATPONG WEERASETHAKUL

”Dypt rørende... det er noe sublimt i filmen” - The Guardian

”Fullstendig forheksende” - Variety

”Et uvirkelig, nydelig drama” - TimeOut

«En forbløffende reise… alt veves sammen med hypnotisk virkning» - The Daily Telegraph

PÅ KINO FRA 18. NOVEMBER

OPPDAG FLERE GODE FILMER PÅ SEMERFILM.NO 30

NOVEMBER 2016

SJOKKEFFEKTEN

Sjokkfaktoren brukes hyppig av scenekunstnere, men få av dagens kunstnere er så sjokkerende på en så interessant måte er den amerikanske performanceartisten Ann Liv Young.

TEKST TORA OPTUN ANN LIV YOUNG er født i sørstatene, i en familie som tilsynelatende hadde alt på stell.

Men skjult bak overflaten hersket det kaos. Og kanskje kan barndommen være med på å forklare hvorfor Young i sitt kunstnerskap ivrer etter å vise frem den ubehagelige baksiden ved ting.

Youngs oppgjør med Disney-prinsessene er et eksempel på dette. Askepott både tisser og bæsjer på scenen, noe som ifølge Young selv ble inspirert av at hennes eldste datter stilte seg undrende til at disneyfigurene verken spiste eller gikk på do. Youngs versjon av den lille havfruen er et grotesk og illeluktende monster som sleper seg gjennom publikumsradene, mens hennes hjelpere dynker henne og publikum i fiskeolje (en forestilling som gikk verst utover en av NATT&DAGs redaktører da den ble fremført på Black Box i 2012, og en slimete, toppløs Young REV og SPYTTET en hel, rå laks over vedkommende, som hadde vært dum nok til ikke å kjøpe regnponchoene de med sterk anbefaling solgte i foajeen. Det er den mest fornedrende og beste teateropplevelsen i den aktuelle redaktørens liv, red. anm.).

Men den mest skremmende figuren Young har skapt er utvilsomt Sherry. Sherry er ifølge Young basert på hennes egen mor, og fungerer som en slags forvrengt fremstilling av den berømte southern charm. Sherry er sjarmerende og forlokkende det ene øyeblikket, før hun fullstendig knuser deg det neste. Sherry-show er en slags Dr. Phil på steroider: Et talkshow hvor Sherry konfronterer folk publikum med de mest personlige og «upassende» spørsmål om legning, seksualitet, hvorvidt par som er tilstede elsker hverandre osv. Da Sherry-show ble avholdt på Black Box for noen år siden, var det en i salen som kritiserte henne for å manipulere og plage sine publikummere. Han mente hun var en psykopat, ikke en kunstner.

1

OG DET KAN være vanskelig å vite helt hva som er greia. Sherry/Young er god på å lese mennesker og får folk til å betro seg til henne. Hun kan gi deg inntrykk av at hun forstår og støtter deg, og så vender hun seg mot deg og, vel, driter deg ut foran masse mennesker.

Dette er drittsekkoppførsel, men kanskje fortjener du å bli avslørt og eksponert for de livsløgnene du fremfører?

Dersom en leser Youngs egne uttalelser om karakteren virker Sherry som et slags alterego, en strategisk måte for Young å frigjøre seg fra det å skulle ta hensyn til andres følelser og passe på at alle har det bra. Det å ta hensyn er, ifølge Young, en så innarbeidet del av henne at den eneste måten hun kan bryte ut av det på er å være Sherry.

I så måte kan Sherry forstås som et slags feministisk prosjekt. Det å please andre har, historisk sett, vært noe kvinner alltid har blitt opplært til å gjøre. Og kanskje treffer Young en nerve? Young mener selv at det er kvinner som er de mest sexistiske og ondskapsfulle i møte med Sherry. Dette har, tror Young, å gjøre med at Sherry utfordrer ideen om hva som er attraktivt. Sherry er både morsom og sexy, men også ekkel, selvhevdende og krass. Sherry er alt kvinner er, men ikke tillater seg selv å være.

SKAL DU VÆRE med på leken, må du tåle steken (jada, red. anm.). En av Sherrys mest interessante «forestillinger» skapte stor furore internt i scenekunstmiljøet i USA. Young deltok på en festival og gikk som Sherry for å se Rebecca Patek’s «Ineter(a)nal F/ear». Det ble innledningsvis delt ut flyers som bad om publikums tilbakemelding. Young/Sherry tok oppfordringen om å komme med kritikk på alvor og avbrøt forestillingen for å fortelle Patek og alle i salen at forestillingen sugde. Gitt at forestillingen handlet om et så alvorlig og kjipt tema som voldtekt, kunne det kanskje vært en idé å forsvare eller beklage kunsten, men både kunstneren selv og kuratoren opplevde Youngs angrep som uhøflig og dårlig oppførsel.

Episoden gjorde Young til en slags persona non grata blant mange kuratorer og kunstnere, men den avslørte samtidig kanskje også en manglende åpenhet og evne til å takle kritikk blant kunstnere.

Ann Liv Young kommer tilbake til Black Box Teater 24. og 25. november.

ANBEFALT

ORLANDO Av Virginia Woolf Rogaland Teater, 12. nov – 20. desember Virginia Woolfs «Orlando» strekker seg over fire århundrer. Vi følger Orlando, en hamskifter som vekselvis er mann og kvinne, ung og gammel, fattig og rik. Romanen er en fantasirik fortelling om identitet og illusjoner. Når Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs setter denne i scene, er målet å vise frem det usannsynlige gjennom visuelle virkemidler. Dette kombineres med et musikalsk uttrykk hvor det å reise i tid står sentralt: Simon Revholt blander renessansens madrigaler og glamrockens David Bowie.

1

OSLO DANSE ENSEMBLE

ELEKTRA Ann Liv Young Black Box Teater, 24. – 25. november Elektra er en ritual-remix av Sofokles’ greske drama, en karaoke-pop kabaret om en av teaterhistoriens mest omdiskuterte kvinneskikkelser.

Dette brutale portrettet av barnemordersken Elektra og hennes dysfunksjonelle familie krever, som anmelderen i New York Times påpekte, enormt både av Young selv og hennes (u)heldige medspillere. Forbered deg på slåssing, kostymeriving, heftig dansing og en levende gris.

1

ODE 2016 10.– 18. desember

THE MOON Av MaisonDahlBonnema Teaterhuset Avant Garden 15. – 16. november BIT-teatergarasjen The Moon er visstnok en «utilregnelig reise rundt ingenting». Skaperne er involvert i slags søken etter formløshet i kunsten. De vil lage opera som oppfyller et slags minimumskrav. Det er altså opera, men det ligner ikke det minste på opera. Det er usikkert om forestillingen har noen handling, men det informeres om at «handlingen» er lagt til en fremtid hvor «ensomhet og kommunikasjonsproblemer har forduftet». I stedet finnes evig ungdom og et liv hvor det er flust med muligheter og formodentlig ingen konsekvenser, eller, en tid hvor «vår egen tids fascisme har tatt overhånd».

I denne forestillingen er månen en grønn ost, og for å feire dette vil det bli servert grønne pannekaker med patentbeskyttet emmenthaler under forestillingen.

1

NOVEMBER 2016

31

MUSIKK ANMELDELSER

1

2

3

4

5

6

Å skrive beskrivelser av terningkast uten å komme på noe morsomt

4g-dekning, men du er i Aleppo

Være Marcus og/ eller Martinus

Være Marcunius, den tredje broren, som har andre interesser

Komme på noe morsomt på terningkastbeskrivelsen

Dabbe så hardt i retten at du automatisk frikjennes

TOVE LO Lady Wood UNIVERSAL

Ikke prøv å være The Weeknd, Tove Tove Lo vet hvordan hun vil fremstå. Og hun er god til å fremstå akkurat som hun vil. Hun er litt kulere, gir litt mer faen, og sier ting litt mer direkte enn alle de andre.

Hun er også god til å gi deg akkurat det du vil ha. Debutalbumet Queen of the Clouds (2014) var mye bedre enn et debutalbum burde være, og med sin tredelte struktur dek-

4

ket den hele popmusikkens følelsesregister: «The sex», «the love», «the pain». Hun var kald, avmålt og kåt, men også sårbar og sensuell.

På oppfølgeren Lady Wood (som høres og ser ut (på albumcoveret) som det refererer til kvinnelig ereksjon – dama er fortsatt kåt) er ikke variasjonen like stor, hverken i tekstutrykket eller lydbildet. Det som først fremstår gjennomført, trer etter flere gjennomlyttinger fram som ensformig. Det høres ut som om Lo har hørt The Weeknds «Can´t Feel My Face» og sagt:

Det der vil jeg gjøre over et helt album. Alt er der, fra de kalde synthene og den dystre, gledesløse stemningen til rus-metaforene for sex (og motsatt). Det passer Tove Los image som for kul for alt, men det funket bedre på det forrige albumet, da det ble balansert med mer følsomme låter.

Tove Lo er kanskje den eneste samtidige popartisten som kan få et bunnsolid album til å høres skuffende ut.

Selve håndverket er det nemlig ingenting å utsette på. Tove Lo vet å lage poplåter. Vers, refreng, mellomspill og hooks,

alt sitter som det skal. Men den nevnte ensformigheten får det hele til å fremstå noe utstudert.

Det finnes likevel et klart høydepunkt. Der de fleste poplåter er bygget opp av bestanddeler som alle er sentrert rundt refrenget, er hver eneste del av «Keep it Simple» som et refreng i seg selv. Likevel er det følelsene som uttrykkes i teksten som løfter låta mest: «I’ve been deep down in the dirt for some time, not a clear sound from my heart or my mind, ‘cause his words are clinging on for dear life, but

I’m breathing, I’m breathing, I’m breathing» synger Lo, og nærmer seg en forklaring på platas ensporede dysterhet: «I aint ready, I aint ready» insisterer hun senere, og fortsetter å holde følelsene på avstand.

Men det er disse skuddene med intense følelser det dessverre blir for lite av på albumet som helhet. Kanskje er det mye å be om, men Tove Lo bygget selv opp høye forventninger med debuten. De innfris ikke på Lady Wood. Men når hun har vært der før, kan hun nå dit igjen, tenker jeg.

Torgeir Holljen Thon

HILMA NIKOLAISEN Puzzler

mer odde pop-arrangementene i møte.

Av de mest profilerte prosjektene Hilma Nikolaisen tidligere har vært involvert i, er det vel Serena Maneesh og Loch Ness Mouse som lyder mest kjent for folk flest. Og av disse to svømmer Hilma mer på overflaten av den musikalske innsjøen Loch Ness Mouse svømte i, enn å ta et dypdykk ned mot den mørkeste mudderbunn slik Serena ofte gjorde. Det er store produksjoner og drømmende pop med referanser til Beach boys og Byrds, da spesielt med tanke på harmoniene og koringer. Det er plenty med bløt og deilig gitarlyd for at reisen er kort til et stekende California ala de seine sytti –og tidlige åttiåra.

Noe som er vanskelig å ikke elske. Men det går aldri lang tid før låtene på Puzzler bestemmer seg for at du ikke skal nyte solen for lenge. Inn og ut skyller psych-partier mot deg som bryter med dette umiddelbare velbehaget.

Passivaggressive og utfordrende sekvenser tar over låtene, og lar deg aldri lene deg helt tilbake og forsvinne inn i en eneste lang solskinnsdrøm.

Noe som konstant holder plata på et svært tilfredsstillende bristepunkt mellom den pene popen og den skitne rocken.

Hilma kommer også med en kulhetsgaranti. Hun er lett å assosiere med Nico, da det henger en liten «Velvet Underground & Nico-forbannelse» over den Serena-affilierte delen av Nikolaisen-familien.

På Puzzler fremstår Hilma likevel ikke som en norsk utgave av isdronningen Nico.

Hele veien gjennom synger hun varmt og bekreftende ovenfor de poplåtene hun lager. Det er tidvis nonchalant, med en viss avstand til både tekst og musikalsk uttrykk, men det motarbeider aldri Puzzlers ellers svært så overbevisende og gjennomarbeidende sluttresultat.

Mathias Mollestad

FYSISK FROMAGE

Popmørkets øverste solskinnsgudinne Hilma Nikolaisen er et kjent navn i musikkNorge. Hun har med årenes løp vært involvert i en haug prosjekter, og nå, endelig, får vi hennes første soloplate.

Puzzler har ligget til heving en stund, og det er helt åpenbart at tiden er brukt godt.

Dette er en herlig gjennomarbeidet pop-orgie som både stiller spørsmål og gir svar på hva popmusikk kan være, bør være og ikke nødvendigvis må være anno 2016.

Puzzler er en popplate, en gitardrevet en sådan, men like fullt en popplate, og det høres ikke ut som om noe er etterlatt til tilfeldighetene. Pop-fundamentet som ligger i bunn blir skrudd og lekt med på et svært underholdene vis, der Hilma ikke viker unna for å la låtene bli strukket ut, og komme de

FOTO JULIA NAGELSTAD

5

SHE & HIM Christmas Party COLUMBIA RECORDS

Sjelløs juletwee Hvordan i huleste, heiteste hælvete rotet M. Ward seg opp i klodens dølleste bandprosjekt?

Fyren har en fin solokatalog, og er en gitarvirtuos av de sjeldne. Likevel har han med dette gått hen og laget sitt sjette studioalbum, blant dem to juleplater, med skuespilleren, bloggeren og den blåøyde polkadottheksen Zooey Deschanel.

Christmas Party byr på omtrent like trivelig julestemning som du får ved å youtube en kavalkade av alle gangene han derre kjeltringen i The Julekalender sier «bob, bob, bob». Å høre Deschanel på sedvanlig erke-quirky vis snuble gjennom en merkelig stakkato fremføring av «All I Want for Christmas», får meg til å lengte mer etter Mariah enn jeg trodde var mulig.

Duoen knabber også

1

32

verdensrekorden i skumleste tolkning av «Must be Santa» rett ut av de krokete fingrene til Bob Dylan, og det hjelper ikke at de blant reinsdyrflokken ramser opp en rekke presidenter som avsluttes med Hillary Clinton. Heller ikke gjesteopptredener fra godtfolk som Jenny Lewis, Steve Shelley og The Chapin Sisters bidrar til å fyre opp noe som ligner glimt i øyet på denne sjelløse grinchen av en juleplate.

Eneste lys i enden av adventsstaken er M. Wards lune, lekne gitarføring, men det er dessverre langt ifra nok til å skrape bort den klissete snørrklysa She & Him har plassert i julestrømpa di. Ingen av låtene er originale, hvilket i dette tilfellet er ensbetydende med at albumet er fullstendig unødvendig – du finner langt bedre versjoner av dem på så å si hvilken som helst annen plate du plukker opp på en bensinstasjon nær deg i desember. Til og med original-

NOVEMBER 2016

TORGEIR HOLLJEN THON

WEYES BLOOD «Can’t Go Home» Weyes Blood høres ut som Joni Mitchell og ABBA har samarbeidet om å lage nattasanger og kirkesalmer. Det nye albumet hennes ganske enkelt nekter å innfinne seg med å være bakgrunnsmusikk, det gjør krav på din fulle oppmerksomhet. Blant de mest fortryllende låtene er «Can’t Go Home», som saaakte men sikkert drar deg, som en edderkopp, inn i sitt omhyggelig utformede nett, der du blir sittende, ikke motvillig og fullstendig konsentrert, men stadig mer avslappet.

GFOTY «Mr. E» Gærningene i PC Music fortsetter å fornye seg, og nå har også GFOTY innsett at [Therese Johauggråtestemme] rocken er tilbake. PC Musics psykotiske trancepop har fått injeksjoner av både stadionrock, klassisk powerpop og 00-talls-indie rock, med andre ord en rekke av musikalske tidskoloritter som alle er klare for hver sin velfortjente renessanse.

utgaven av «Christmas Don’t be Late», fremført av Alvin og de nasale hamsterkompisene hans, er hakket mindre enerverende enn den påtatt søte varianten She & Him byr på.

Å sette på dette albumet i en allerede smått stressende førjulstid er omtrent som å insistere på å legge julebordet

til Karl Johan; du kommer til å ende opp med kvalme, hodepine og humør på linje med Arnold Schwarzenegger i den julefilmen der han kvæler tre gamle damer og et reinsdyr på jakt etter årets julerobot til den kravstore snørrungen sin. Det er fristende å si at Christmas Party ikke egner seg til annet

enn å stappes under juletreet til den irriterende venninna di som faktisk liker New Girl og tror «manic pixie dream girl» er en kompliment, men jeg er redd hvert platesalg bidrar til å oppmuntre denne duoen til å spille inn enda en juleplate.

Gu’ forby.

Ida Skogvold

ALLISON CRUTCHFIELD «Dean’s Room» Sanger som høres ut som de er laget for å brukes i avslutningsscenen av viktige tv-serie-episoder er en egen sjanger i seg selv, og Allison Crutchfields euforiske New Order-pastisj er et perfekt eksempel.

D.R.A.M. Big Baby D.R.A.M. ATLANTIC RECORDS

Svær lystig baby Da D.R.A.M. peaket som nummer 5 på US Billboards top 100 med låta «Brocooli», hang sammenlikningene med Chance The Rapper løst, og det med rette. D.R.A.M. kunne kanskje virke som en noe utspekulert artist: kopiere Chance, ta med tenåringskongen Lil Yachty på moroa, få med noen dyktige produsenter og låtskrivere, og så har du en tilsynelatende enkel gla’hit med åpenbar weed-tematikk.

Noen måneder etter at D.R.A.M. slapp «Brocooli», så jeg dette koselige albumcoveret med det store smilet og nydelige hunden, men tenkte vel i mitt stille sinn at D.R.A.M. selv var en ufarlig puddel i rapgamet som ikke ville lage mer enn en helt ok plate.

5

D.R.A.M. har likevel sluppet en mangfoldig liten bombe, og variasjonen på BBD er nesten uovertruffen i 2016: Soul, rnb, gospel, trap og rock hentet inn fra flerfoldige tiår. Du kan for eksempel høre D.R.A.M. rocke ut med Young Thug på akustiske trommer, gitar og piano («Misunderstood»), i det som må være et av årets mest uventede musikkøyeblikk. D.R.A.M. er nok inspirert av artister som Cee-Lo Green, og han har fortsatt elementer av Chance the Rapper i seg, men en tydelig egen stemme begynner uten tvil å ta form.

Den poppete «Outta Sight / Dark Lavender» viser variasjonen i D.R.A.Ms stemmebruk, og Erykah Badu-samarbeidet «Wifi» er en erotisk godbit som kan virke noe forstyrrende eller eventuell vakker med tanke på aldersforskjellen mellom Erykah og den relativt sett unge D.R.A.M.

Det er i det hele tatt lite rapping å spore hos D.R.A.M., det er mest sang i krysningen mellom rnb og soul, avbrutt av rapping i kortere intervaller. Virginia-gutten ønsker å fremstå som en koselig fyr, noe som manifesterer seg i den tidvis svært lystige produksjonen («Cash Mashine» og «Broccoli»). Selv i hans verste / beste «dick you down»-øyeblikk er det noe avvæpnede og sympatisk over D.R.A.M., han virker rett og slett konstant lykkelig, og det er nærmest umulig å ikke falle for sjarmen til BBD som helhet. Om han nå tar skrittet videre og utvikler en stil som ikke lener seg for mye på fordums helter og samtidige storheter, har D.R.A.M. helt klart muligheten til å lage noe helt nytt og eget i tiden fremover.

Kristoffer Jakobsen

NOVEMBER 2016

33

MUSIKK ANMELDELSER

HANNE KOLSTØ Fest blikket JANSEN PLATEPRODUKSJON

Trenger ikke briller Fest blikket, sier Hanne Kolstø denne gangen, og viser oss sitt eget ansikt, oppsplintret på langs, to forskjellige fotografier av det samme ansiktet, satt sammen.

Det er vanskelig å vite nettopp hvor man skal feste blikket.

Hun synger på norsk nå.

Det har hun ikke gjort før, på noen av de syv albumene hun har laget på syv år. Få norske soloartister er så produktive, og enda færre er så konsistente i tillegg. Norsken glir lett inn i helheten: Det mest bemerkelsesverdige ved språkbytte er hvor lite bemerkelsesverdig det er. Det er sjelden tekstene spiller hovedrollen i det universet som et Hanne Kolstø-album utgjør.

Den karakteristiske overdubba vokalen er der fortsatt, det samme er den alltid like forseggjorte produksjonen.

5

ASLAK GIFT BJØLSEN LYD

Skisser fra et ekteskap I sirkusmanesjen som var Klovner i Kamp på sitt beste var Aslak «Alis» Hartberg, Esben «Dansken» Selvig og Sveinung

5

Det høres så bra ut, som vanlig.

Det hele er dominert av et, i norsk popsammenheng, enerådende, synth-lydbildet, men det blandes alltid med andre ting, det være seg en banjo eller en subtil trompet, som plutselig trer fram og like plutselig tilbake i lydbildet. Hvis det er noen Hanne Kolstø må kjempe mot å høres ut som, er det ikke andre norske poprock-artister, men seg selv.

Kolstø blir stadig bedre til å porsjonere ut sin velutviklede teft for popmelodier. Typisk nok er de to fremste eksemplene på dette de to forhåndsutgitte singlene, «To rom» og tittellåta, de to mest typiske eksemplene på dette. Men der hennes tidlige album hadde disse typen låter som tydelige høydepunkter, er kvaliteten senere, og særlig på Fest blikket, blitt jevnere fordelt.

Kvaliteten er jevn, men variasjonen i uttrykk er stor: «Ej veit kvar dag at du finst»

høres (lenge) ut som en Sigur Rós-låt, uten særlig mye vokal annet enn lys uling. Albumet var visstnok lenge tenkt bare instrumentalt, uten vokal.

De bærer mange av låtene preg av, og på den strålende instrumentalen «Prøv igjen» er det som om Kolstø ikke klarer å motstå å uttrykke seg i ord, når hun sier (ikke synger) helt avslutningsvis: «Da eg skulle bli noko nytt, noko eg ikkje visste om, vart eg berre eldre».

Albumet bærer preg av å være et, eller egentlig mange, forsøk. Men ikke i betydningen uferdige skisser, eller i hvert fall ikke på noen negativ måte.

Det virker heller som om Kolstø prøver ut nye ting på forskjellige låter og eksperimenterer.

Riktignok er eksperimenteringen fullstendig begrenset til sitt eget musikalske univers, men forsøkene uttrykker en lekenhet, som kanskje er sårt tiltrengt etter den høye produksjonen av stramme poprock-

«Dr. S» Eides rollefordeling mye av det som gjorde musikken interessant, men for denne anmelderen, som vokste opp i samme nabolag nord i Oslo og var 12 da førstealbumet Schwin kom ut, virket det alltid som Dr. S og Dansken var de mest rendyrkede rollene. Doktoren

som den ustabile og absurde, Dansken som den lekne sjarmøren. Mellom dem, som en stabilisator til de to andre, fungerte Hartberg som en mer nøktern og tradisjonelt macho forteller og pådriver i de beste Klovner-låtene. Men likevel: ikke så lett å få tak på.

På samme måte har det også utenfor Klovner vært vanskelig å plassere Hartberg ett sted: jazz-musiker på egne og andres prosjekter, panikkangst i mediene, samarbeid med skuespiller og Lars Vaular-hangup Torbjørn Harr, filmskuespiller, prisbelønt filmkomponist, teaterkomponist, forfatter og rockemusiker.

På Hartbergs nye utgivelse GIFT er det den mest private rollen som ektemann som er i fokus, og sånn sett er det ikke overraskende at EP-en representerer noe helt nytt i Hartbergs repertoar. Det vil si, prosjektet tar det beste fra Klovner i Kamp, jazz-bakgrunnen, samarbeidet med Harr, soloprosjektet The Fuzz og – litt flåsete sagt – panikkangsten, og pakker det inn

AUBRIE SELLERS New City Blues WARNER MUSIC NASHVILLE

Country i garasje og åpne landskap Alternativ, amerikansk rock-inspirert country (det er kanskje rett og slett americana, i enkelte folks definisjon), sunget av bein-inesa-damer som verken er redde for å beskrive livets (og bygdas) skyggesider, eller utlevere egne problemer, har de siste åra vært en fin motvekt til den glatte mannsdominerte countryen som herjer på de amerikanske listene.

Ikke nok med det, promoskrivet omtaler Aubrie Sellers som en «post-country chanteuse».

Som datteren til Lee Ann Womack, er debutanten Aubrie Sellers country royalty allerede før hun gir ut plate. Og morens «comeback» og kritikerroste album The Way I’m Livin’ fra 2014, låter ikke milevis fra datterens ferske produkt (og jommen er ikke mor med og korer her!). Men Sellers’ plate er mer variert, der den veksler mellom rendyrket tradisjonell country,

5 IDA SKOGVOLD

AMERICAN FOOTBALL «American Football (LP2)» Denne røveren ser ut til å ha skuffet halvparten av emoveteranene som har ventet på den siden American Football ga ut mesterverket med samme navn i 1999. Selv ble jeg først fullstendig overbevist på sistesporet, der Mike Kinsella forklarer at «the best way to describe the ocean to a blind man is to push him in».

34

NOVEMBER 2016

americana à la Kathleen Edwards, og mer garasjerockorienterte låter. Det er også umulig å høre plata uten å tenke på andre kontemporære artister som Ashley Monroe, Angaleena Presley og Brandy Clark – artister som opprettholder countryidealet om å skildre de kjipere tinga, som utroskap, rusmisbruk og vold, på stadig nye måter.

For det er mange hverdagsbetraktninger her. Nabosladder («People Talking»), røff livsstil («Living Is Killing Me»), løgnaktige og utro menn («Liar Liar») er eksempler.

Aldeles ikke originale temaer, men taklet på en riktig og egen måte. Et unntak er singelen og sladrebladharselasen «Magazines», som føles i overkant enkel tekstmessig.

Sellers synger bra, med særpreg og overbevisning, og instrumentering og komp låter tight, velspilt og smakfullt – med bra trøkk og øs der det trengs. Det er i det hele tatt lite spesifikt å ta plata på – alt er proft og grundig gjennomført, men det er ikke alt som er killer. Selv om alt dermed står

KRISTOFFER JAKOBSEN

låter som hun har hatt de siste sju årene.

Kolstøs lekne eksperimentering gjør ikke oppfordringen

om å feste blikket noe lettere.

Men jeg fortsetter å prøve, og fortsetter å lytte.

Torgeir Holljen Thon

i et seks spors konseptalbum som ganske eksplisitt tar for seg opptakten til et samlivsbrudd sett fra den forlatte og bedratte siden.

Lydmessig kunne det vært svensk – Lorentz, Vinter, det beste fra Madi Banja eller Tjuvjakt – med innslag av norsk jazz. Men er det jazz, spør du vel? Selvsagt ikke, men det er jo jazz-elementer inni her: Bendik Hofseth balanserer som vanlig nydelig på line mellom overdreven kitsch og behersket arroganse på «Hallo», Sjur Miljeteig gjør sin beste Nils Petter Molvær på «Scener fra et ekteskap». Bugge Wesseltoft trakterer pianoet som den traktøren han er, Marte Eberson spiller keys, og Bertine Zetlitz bidrar med akkurat nok kjølig distanse til å – sammen med Hartbergs Eberhard Weberaktige basslinjer – løfte EP-ens svakeste spor «Over og ut» opp fra å bli et uheldig sidespor til å bli en utfyllende affære.

Om EP-ens samlende samlivsbrudd er det lite å si: Låtene presenterer enkle, sentimentale

skisser og antydninger, noe som egentlig er et velkomment sidespor både fra den ofte overdrevent detaljerte Klovnerlåtene eller de litt … underutviklede Yoga Fire-tekstene. Noen av bildene er også beint frem vakre, som i sterke «Rådyr», hvor følelsen av å bli overrasket «som et rådyr i tåke / i et plutselig frontlys» blandes med alternerende «se meg» og «ser jeg». Man vil jo gjerne både bli sett og gjennomskue, uansett hvor tatt på senga man er.

Som i alle samlivsbrudd er det selvsagt småting som irriterer, og at Hartberg har gått for utelukkende store bokstaver i artistnavnet ASLAK bærer kanskje et litt klamt preg av den samme hybrisen som gjorde at Sivert Høyem mente det var en god idé å bytte ut ø-en i etternavnet med den måpende emoticonen Ö.

Men til syvende og sist har småting ingenting å si: Både musikalsk og tekstlig er GIFT en av høstens fineste utgivelser, og kanskje den mest overraskende.

Daniel Ramberg

RAMRIDDLZ & HAMZA «Eldorado» Kanadiske Ramriddlz lager nærmest ikke en eneste sang som ikke handler om vagina, og selv om jeg ikke skjønner mye fransk, kan jeg banne på at den handler om nettopp dette. Belgiske Hamza har linket opp med Ramriddlz som først slo igjennom med å lage en sang («Sweeterman») som ble plukket opp av Drake og siden remaket.

Sexy dancehall blandet med rnb er alltid gøy.

JOJO «Like This» Barnestjernen Jojo har gått hen og blitt voksen, med alt det medfører av voksne rnb-elementer i musikken.

«Like This.» har nesten en litt nordisk feel, og blandingen av elektro-pop og rnb kler Jojo supergodt. Jojo får også prisen for årets døveste albumtittel: «Mad Love.» Med punktum.

DRAKE «Fake Love» Hva skal man si, Drake er Drake, og Drake trår sjeldent feil. Karibiske rytmer i «Hotline Bling»-stil, et lite nikk til Lil Yachty på aotutune-skalaen, masse prat om falske mennesker; Drake er like gjenkjennelig som han er god.

ANDREAS DAHL

til godkjent og vel så det, så er det åpenbart enkelte av de 14 låtene som er mer anonyme enn andre.

Likevel, New City Blues er definitivt en veldig bra plate, og kan anbefales til alle – men spesielt om du nylig har

oppdaga Jason Isbell eller Kacey Musgraves eller noe slikt, og kanskje synes country er litt rart, men fascinerende.

Sjekk ut Aubrie Sellers, sjekk ut mora hennes, og så har du det gående, vettu.

Eivind Eide Skaufjord

GAS «Box» (Zauberberg / Königsforst / Pop / Oktember) Den tyskeste musikken som noen gang har blitt gitt ut - i ordets beste forstand.

Bruddstykker av Wagner, Berg og Schönberg blandet med opptak fra skogen Königsforst og enkel 4/4 techno. Totalt oppslukende og ekstremt detaljert musikk som aldri vil bli foreldet. Kommer nå ut på nytt i en sexy boks, vel verdt tusenlappen den koster.

8/12 OSLO / JOHN DEE

NOVEMBER 2016

35

MUSIKK KOMMENTAR

«

Spell noe føkkings country, lissom.

COUNTRY ER DEN NYE HIPHOPEN TEKST EIVIND EIDE SKAUFJORD ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL FOTO JULIAN ALEXANDER HIPHOP DOMINERER POPULÆRMUSIKKEN «over dammen» og har gjort det i flere år, men det som sier mest om hiphopens innflytelse er hvordan det som gjerne bare kalles popmusikk eller dansemusikk, også er gjennomsyret av elementer fra hiphop.

Sånn sett er det kanskje ikke så merkelig at den kommersielle countryen også tar i seg elementer av hiphop. Og best/ verst i klassen på det feltet er den såkalte bro-countryen. Vi snakker altså, den mest (i alle fall er det slik de iscenesetter seg) rurale sjangeren, mikset med en sjanger så urban, at den i mange sammenhenger (gjerne da mikset sammen med R&B) bare blir kalt akkurat dét – urban (ikke minst av vår egen sjangervinglete Spellemannskomité).

1

DET ER NATURLIGVIS ikke noe nytt at musikere stjeler fra hverandre, at en musikksjanger påvirkes av en annen eller at hvite musikere blir inspirert av det som tradisjonelt har vært svarte musikkuttrykk, enten det er jazz, blues, rock ’n’ roll, soul eller hiphop. Det har nærmest vært regelen, heller enn unntaket.

Vi har gjennom årene hatt flere eksempler på hiphop-artister som har inkorporert country-elementer i musikken sin, og spesielt rappere fra sørstatene har leflet med diverse countryuttrykk, fra Nelly og Bubba Sparxxx, til Yelawolf i nyere tid.

Så hva er det som gjør akkurat dette så spesielt? Og hva er det egentlig som skjer?

UTVIKLINGEN KAN SPORES tilbake til countryrap-pioneren Cowboy Troys gjennombrudd på tidlig 2000-tall, og ikke

36

NOVEMBER 2016

minst med Kid Rocks stilskifte fra rap og nu-metal til mer sørstatsrock og country i samme tidsrom.

Bro-countryen oppstod i midten av 00-åra og er en term som definerer countrymusikk som også influeres av hiphop, hardrock, og enkelte elementer fra elektronisk musikk. Videre kjennetegnes den av forholdsvis enspora tekster om følgende (gjerne alle på en gang) tema: «Friday night, a girl in tight jeans, ice cold beer, a pick-up truck, a sunny day followed by some moonlight, a watering hole, fishing, 4-wheelin’, dirt roads, ball cap, working all week and possibly church.»

Dette kan til tider bli både ganske ufrivillig morsomt og provoserende. Et av de mest komiske og brautende eksemplene er Tim McGraws «Truck Yeah». Det er lite i låta folk vil kjenne igjen som country, om du ikke har inngående kjennskap til moderne kommersiell country eller såkalt brocountry. Svære gitarriff, tunge trommer og vers som rappes gjør at låta nesten kan minne om nu-metal, hadde det ikke vært for banjoen som går i forgrunnen, som for å forsikre om at – «jo, dette er country».

Men det er først når McGraw åpner kjeften at det virkelig blir interessant.

«Got Lil’ Wayne pumpin’ on my iPod // Thumpin’ on the subs in the back of my crew cab // Redneck rockin’ like a rock star // Sling a lil’ mud off the back we can do that // Friday night football, Saturday last call, Sunday hallelujah //If you like up loud and you’re hillbilly proud //Then you know what I’m talking about» Klassiske hiphop-troper som å skryte av bilen, anlegget, deg selv og ditt «crew», i tillegg til namedropping av Lil’ Wayne, selvsagt. I musikkvideoen kan man se stiliserte bilder av barske menn i barske biler – annerledes biler, ingen lowriders her – og selvfølgelig en veldreid dame

Det er på tide å se på den forbausende og i utgangspunktet usannsynlige linken mellom hiphop og moderne, kommersiell amerikansk countrymusikk. som gjør entré mot slutten, også klisjeer fra hiphopvideoer. Disse klisjeene eller tropene er selvfølgelig ikke representative for hva hiphop er eller har vært, det er en banalisering og en forenkling, eller en slags karikatur.

Mer om det senere.

FOR UTØVERE AV begge sjangere er det ofte viktig å fronte en eller annen form for autentisitet. Og er det noe som går igjen i bro-countryen, så er det en evinnelig hamring på de samme temaene om ekte country, gamle countryhelter, «back roads», jenter i korte dongerishorts og kald (det er ekstremt viktig at den er kald) øl på porchen (eller i bilen eller i båten).

Viktigst av alt: det er de på landsbygda som har skjønt det. Der er de ærligere, åpnere, og mer «down to earth» enn i byen, hvor det bare er kriminalitet og faenskap.

Det kan jo oppfattes som komisk hvordan disse artistene er så opptatt av hva som er ekte country – «spell noe føkkings country, lissom» – og hyller fordums storheter, samtidig som det de spiller låter veldig lite som country i manges ører, og de gamle heltene som hylles i mange tilfeller slakter det musikalske produktet.

I The Lost Trailers’ hitlåt «Holler Back» rappesynger vokalist Ryder Lee i versene om sin «city folk friend» som latterliggjøres for sin urbane stil og slang. I Big & Rich-låta «Play Something Country» blir folk i baren sure når DJen spiller «somethin’ thumpin’ from the city». Eric Church synger i «Homeboy» om en tidligere venn som var «too bad for a little square town.

With your hip hop hat, and your pants to the ground.»

SKEPSISEN TIL BYEN er selvfølgelig også forankret i amerikaneres generelle skepsis mot myndigheter og stat, samt

sikkert også en genuin kjærlighet til landet og landsbygda – og ikke bare en ubevisst eller skjult rasisme. Likevel, når en stor del av den amerikanske befolkningen fremmedgjøres av countryens aversjon mot omtrent alt urbant, virker det mildt sagt merkelig at den mest urbane av alle musikksjangere skal inkorporeres i countrymusikken.

Det hele blir problematisk når kombinasjonen resulterer i en simultan omfavnelse og slakt av urban kultur. Selvfølgelig kan man også snu på det og si at det er bra det i det hele tatt skjer noe miksing, og det er helt sikkert riktig det og. Mange brocountry-artister har jo også låter featuring svarte rappere. Å representere egen bakgrunn og hjemsted ved å sette det opp mot noe annet, er ikke nødvendigvis noe nytt eller kontroversielt, og det samme finner man igjen i hiphop. Det blir likevel annerledes når bordet snus, og det plutselig er en slags majoritet som hauser opp seg selv og rakker ned på en minoritet.

Det er jo selvfølgelig et definisjonsspørsmål om hvordan man skal definere minoritet og majoritet i denne situasjonen.

Svarte er en minoritet. Folk som liker hiphop eller folk som bor i by er kanskje ikke det. På samme måte kan en si at hvite i USA er en majoritet, men er countryfans det? Dette er et vanskelig landskap.

Musikksjangere kommer selvsagt til å utvikle seg i den ene eller andre retningen uten at noen mugne kommentatorer kommer til å forandre på det. Faren er om dissinga av det urbane og mer spesifikt hiphop – oppfattes som et angrep på svart kultur fra et hvitt ståsted.

Appropriasjonsdebatten går varmt i USA om dagen, og da er det betimelig å stille det viktige spørsmålet: Hva vil skje med bro-countryen?

– FOR MEG ER IKKE SJANGER EN SÅ STOR GREIE En av Norges mest meritterte hiphopprodusenter herjer i hitlistene i USA med en låt skrevet for countryorkesteret Florida Georgia Line.

DE OPPMERKSOMME VIL nok være klar over at William Wiik Larsen hadde en viktig finger med i spillet som produsent for nevnte Nico & Vinz’ megahit «Am I Wrong». Oslogutten med de tidligere artistnavnene Will IDAP (I Deserve a Plaque) og DJ Nasty Kutt er kanskje fortsatt mest kjent som hiphopprodusent hjemme i Norge, men siden i sommer har han blant annet herjet listene i statene med en låt skrevet for den kommersielle countryduoen Florida Georgia Line.

«H.O.L.Y.» peaket på 14. plass på Billboard Hot 100, og holdt lenge førsteplassen på Billboards countryliste. Etter et halvt år på countrylista er låta i skrivende stund fortsatt på 7. plass.

Larsen har nettopp skrevet og coproduseret singelen «Play That Song» for voksenrockerne i Train, og NATT&DAG snakket med ham noen timer før han skulle på videoshoot med bandet.

1

Er det en tendens med mye hiphopinnflytelse i countryen om dagen?

– Jeg har tenkt over at det liksom er et litt likt premiss, og dynamikken i de respektive communityene minner litt om hverandre. Soundmessig har jo hiphop hatt stor innflytelse på all populærmusikk de siste 20 årene. Folk vil gjerne ha litt hardere trommer og vocal chops og så videre … Jeg la godt merke til dette blant

annet da jeg jobba med The Band Perry (svært populær countrytrio, journ. anm.).

De var keen på mye trommegreier.

– Fra Norge er vi vant til at alle sjangere blander litt i hverandre, men her er ting mer formatert. Det er så mye større marked, så alt er så mye mer rettet mot en spesifikk sjanger/alder, men folk er sjelden så annerledes som de tror de er. Du skal ikke langt ut av byen før det blir country. Det er ikke sånn at countryfolk aldri ser hiphopfolk og hiphopfolk aldri ser countryfolk, og jeg synes det er positivt å åpne det litt opp. Mennesker er mer enn sjangre.

Pass-It-gjengen digge denne musikken?

– Jeg har fått veldig mye gode vibes fra alle gutta. For meg er ikke sjanger en så stor greie. Så lenge du har en bra melodi og lyric som gir sense – i stedet for 808 er det en pedal steel, liksom. Den første som beit på H.O.L.Y. var Bieber. Det var litt frem og tilbake, og så var den hos en annen kid på en major label her. Begge de versjonene var i prinsippet R&B/ pop, men det er ikke mye som skal til.

Du senker key-en, og synger det med litt sånn twang. Og legger på en gitar eller to så tenker folk at det er country med en gang.

Er det problematisk når countryartister inkorporerer hiphop i musikken sin og samtidig disser hiphop eller urbane og svarte kulturuttrykk?

– Folk prater mye om «cultural appropriation». Jeg er med på tanken og ser hva folk prøver å hindre, men på flipsiden er jeg positiv til at folk fra forskjellige grupper kan «låne» og inspireres av tankene til andre folk. Jeg tror det også kan hjelpe på å gjøre ting mindre «formatert» og «segregert» i det lange løp.

Men det er mange som hater den «nye» countryen. Er det egentlig country?

– Det er de samma folka som mener at det ikke har blitt laga en kul hiphoplåt siden Premier sin storhetstid. Alt var mye kulere på 90-tallet og så videre, fordi man ikke husker alt det dårlige som kom ut samtidig. Alt som kommer ut er jo ikke fett, men om 10-20 år, så husker man som regel de feteste tinga.

Har du selv alltid vært såpass musikalsk open minded? Dobbel platinum med H.O.L.Y. for Florida Georgia Line, nye singler med Train og Akon… jeg har vanskeligheter med å se for meg den gamle

Ser du noen link mellom hiphop og country? Stilmessig? Kulturelt? Er det så enkelt som at countryartistene gjør det samme som hiphoperne og repper hooden sin?

– Ja, definitivt. Mye av hiphopen som var svær før var fra østkysten, som var en

veldig egen greie, men de siste ti årene eller mer har jo det meste som har vært fett vært fra sørstatene. Obviously vil jo det ha mer innflytelse på country og vice versa enn noe som er fra en project i New York.

Både country og sørstatsrap omhandler mye av de samme tingene: nabolag, trucks, babymamas, kompiser, familie og community. Til motsetning fra din average popartist, som ofte flytter til storbyen for å «make it», lager låter om dansing, love og kulhet. Din average country/hiphop artist derimot, blir som oftest igjen på hjemstedet sitt, eller i det minste gjør et stort poeng ut av hvor de kommer fra, og skriver mye sanger om det.

Hiphopere er jo ofte veldig stedsbundet, til sin by eller sin hood. I mye ny country er stedsbetegnelsene veldig vage. Det er bygda og det rurale, «the holler», «the backwoods» og så videre …

– Ja, det er jo «songwriting 101». Du vil at så mange som mulig skal kunne relatere til teksten. Jeg bruker sjelden et konkret stedsnavn, damenavn, etc. Målet er å gjøre det så følelsesmessig «relatable» som mulig uten å gjøre det for konkret slik at du ekskluderer folk. «My baby left me, sittin’ on the back porch, sippin on a can of beer…» Mange kan relatere til det. Putter du inn for mye info så kan du ekskludere veldig mange mennesker.

Jeg tenker alltid på det.

NOVEMBER 2016

37

FILM ANMELDELSER

TRAIN TO BUSAN Regi: Yeon Sang-ho Med: Gong Yoo, Kim Su-an, Jung Yu-mi, Ma Dong-seok Sentimental zombiefilm for massene.

En alenefar i Seoul som bruker all sin tid på karrieren, tar en fridag for å følge dattera på toget til hennes mor i Busan.

I det far og datter er vel om bord i toget begynner urovekkende nyhetsrapporter å velte inn: det har oppstått voldelige masseopptøyer i hele

3

NEON BULL Regi: Gabriel Mascaro Med: Juliano Cazarre, Maeve Jinkings, Aline Santana, Carlos Pessona Fargerik Rodeo.

Neon Bull er en film om rastløse folk som kjeder seg og drømmer om noe mer. At de kjeder seg er likevel vanskelig å tro, hvis man ser på situasjonene de tidvis befinner seg i. Kunne du virkelig kjedet deg mens du prøvde å stjele sæd fra en prisvinnende hest? Eller, ikke svar på det.

Neon Bull er skrevet og regissert av brasilianske Gabriel Mascaro, som har lagt svært mye arbeid i den visuelle fremstillingen av Iremar (Juliano Cazarré), Zé (Carlos Pessona) og Galega (Maeve Jinkings), en underlig gjeng som lever livene sine på en okse-ranch, og som lever av å sette opp absurde shows der de velter oksene ved å dra dem i halen. Alle lengter etter et annet liv (oksene også, sannsynligvis), og lengselen fremstilles på en subtil måte, forsterket av vakre bilder og en stillferdig atmosfære. Iremar, for eksempel, drømmer om å bli klesdesigner, og bruker

Sør-Korea. Alle passasjerene trøster seg med at så lenge de er på toget er de jo hvertfall trygge. Eller…?

Masseopptøyene viser seg fort å være noe ganske annet enn det man først hadde trodd, og hele Korea er snart under angrep av zombier. For togpassasjerene gjelder det å finne et trygt sted å stoppe, samtidig som de må forsvare seg mens de blir stadig færre.

Train to Busan har vært en publikumssuksess uten like,

og hadde på under en måned solgt vanvittige ti millioner kinobilletter i hjemlandet. Det er ikke vanskelig å forstå når man ser hvor vellaget og godt produsert den er. Her hjemme fikk filmen imidlertid helt grei mottakelse på skrekkfilmfestivalen «Ramaskrik». Til tider er Train to Busan velspilt, ikke minst er ti år gamle Soo-an Kim (Soo-an) jevnt over svært imponerende og spiller så det river deg i hjerterota. Hennes diametrale motsetning i slåsskjempen Dong-seok Ma

er imponerende.

Men dette er ikke en zombiefilm i klassisk forstand, slik mange av oss hadde håpet på. Hovedvekten av handlingen er lagt til et personlig drama og de mange forskjellige forholdene mellom passasjerer og ansatte på toget. Zombiene er en katastrofe som tilfeldigvis foregår rundt karakterene i filmen, men som ikke har noe mer å komme med ut over det.

For zombiefans faller dermed Train to Busan litt

i samme kategori som filmatiseringen av World War Z, der zombiene lett kunne blitt erstattet med en hvilken som helst annen katastrofe. Vi får til og med se de samme maurtue-lignende zombieformasjonene ved et par anledninger.

Når filmen i tillegg kjører på med et par helt over the top

sentimentale, tåredryppende scener sier det seg selv at den gjengse sjanger-fan har falt av lasset for lenge siden.

Train to Busan er en zombiefilm for de som ikke har sett mye zombiefilm. Den tilfører intet nytt til sjangeren.

Helene Aalborg Premiere 4. november

5

RAGNHILD BROCHMAN

LIV OCH HORACE I EUROPA Olavi Linna, 2016 Kllassisk og uortodoks dannelsesreise - Og mer kjøtt på Horace Engdahl-beinet for alle interesserte.

sin fritid på å sy kjoler til sin kvinnelige kollega på ranchen.

Filmen er full av slike motsetninger mellom det maskuline og det feminine, mellom det vakre og det ekle, det morsomme og det tragiske.

Selv om Mascaros seneste film ikke er den enkleste å oppsummere handlingen

til, er det ikke vanskelig å bli engasjert i Neon Bulls univers.

Historien er et perfekt lite utsnitt av fire stillferdige liv i nord-vestlige Brasil, en region i stor utvikling. Selv om Iremar og hans kolleger sover i en trailer og onanerer hester fra tid til annen, fremstår de ikke som patetiske og oppussede

karakterer, men som realistiske og sårbare mennesker.

Samspillet mellom skuespillerne er noe av det som gjør Neon Bull til en svært minnerik opplevelse. Spesielt imponerende er prestasjonen til Aline Santana som spiller Cacá, den unge datteren til Galega, som drømmer om å

se igjen sin far som reiste fra ranchen for lenge siden.

Neon Bull er svært god film om nesten ingenting. Litt som en episode av Seinfeld der Kramer runker en hest og Newman har sex med en høygravid Elaine.

Andreas Veie-Rosvoll Premiere 25. november

THE CROWN, FØRSTE SESONG Skaper: Peter Morgan Med: Claire Foy, Matt Smith, John Lithgow, Jared Harris m.fl.

Allmennkringkasteren Netflix.

Med TV-serien, The Crown, satser Netflix alle penga på britisk periodedrama.

Serien blir strømmegigantens dyreste og sannynligvis mest ambisiøse produksjon hittil.

Serieskaperen er selveste The Queen-manusforfatter Peter Morgan, og gjennom seks (!) tiltenkte sesonger skal vi fotfølge dronning Elisabeth II (Claire Foy), fra 20-åra og fram til i dag. Første sesong starter i 1947 med vielsen av tronarvingen og prins Philip (Matt Smith). Kort tid etter snus alt på hodet når kong Georg VI dør, og Elisabeth må gjennom en brå overgang fra nygift prinsesse til dronning av Storbritannia.

Dette er den type serie som man ville forventet at britisk allmennkringkasting stod bak, en serie som her til lands skulle blitt vist på NRK. Det er den typen tv-serie som man ukentlig hadde sett sammen med sin mor, og siden diskutert lett over kake og kaffe hjemme hos hennes mor. Med andre ord er det en lite kontroversiell seeropplevelse, som når bredt på tvers av generasjoner.

The Crown er et klassisk kostymedrama som balanserer passe familievennlig men provoserende innhold, inntullet i en forutsigbar sjangeromfavnelse. Som i mangt et kostymedrama sympatiserer vi også her med en ung kvinne og hennes utfordringer. Utfordringene kretser selvsagt rundt familie, kjærlighet og samfunnsposisjon, spesielt kvinnens møte med mannsdominert konvensjon og tradisjon.

Tatt i betraktning at dronning Elisabeth II har regjert i hele 64 år, er det forbausende at det ikke finnes flere historiske dramaer om livet hennes. Likevel føles tematikken klisjéfylt, og den privilegerte titten inn i private gemakker oppleves mer sjangerkonvensjonelt generell enn biografisk individuell. Liknende tematikk finner man eksempelvis i filmer og serier som A room with a view (1985), Elizabeth (1998), Pride & Prejudice (2005), Jane Eyre (2011) og The Paradise (2012) - for å nevne noen.

Seriens historiske forankring er allikevel interessant, og formidlingen og karakterensemblet er engasjerende.

De historiske begivenhetene utgjør bakgrunnen for familierelasjonene i forgrunnen, som kontinuerlig utfordres av dronningens ofte motstridende forpliktelser overfor menneskene hun elsker, og

nasjonen hun styrer. Til tross for en noe sentimental og glorifisert start, begir sesongen seg gradvis ut i et mørkere, mer psykologisk landskap.

Det er her serien fengsler, særlig i ekteskapsskildringen som også illustrerer datidens - men kanskje også noen av nåtidas gjenværende - kjønnsnormer.

The Crown er et spennende, konseptuelt prosjekt som forhåpentligvis tar det så langt som ambisjonene tilsier. Førstesesong står greit på egne bein, men det er åpenbart at vi har mer i vente. Som en moraliserende virkelighetsflukt og enkel historieleksjon leveres det upåklagelig, men hvorvidt den klarer å bevege seg utover og forbi dette, er en annen sak.

Kristine Tingvik Aas Anmeldelsen er basert på hele første sesong. Jo, faktisk! Premiere 4. november på Netflix.

4

HELENE AALBORG

VIKINGANE Jon Iver Helgaker & Jonas Torgersen, 2016 Eneste jeg noensinne har likt Kåre Conradi i (ekstra morsom hvis du allerede har sett Vikings).

SCREAM, SESONG 2 2016 Lad opp til Halloween med en moderne slasherserie hvor hver episode er oppkalt etter en klassisk slasher.

38

NOVEMBER 2016

COOKED Alex Gibney, 2016 Michael Pollan går gjennom ild, luft, jord og vann for å forklare matens og menneskets utvikling.

THE HOLLOW CROWN Goold, Eyre & Sharrock, 2012 Hardtslående Shakespeare som kan lokke nykommere til kirka, og gamle kirkegjengere til begynne å be igjen.

S Ø LV SP EIL E T F IL M F R A S Ø R

ETTER STORMEN en film av KORE-EDA HIROKAZU FUJI TELEVISION NETWORK INC., BANDAI VISUAL CO., LTD., AOI PRO. INC. AND GAGA CORPORATION PRESENT A KORE-EDA HIROKAZU FILM “AFTER THE STORM” ABE HIROSHI MAKI YOKO YOSHIZAWA TAIYO KIKI KILIN MUSIC AND THEME SONG BY HANAREGUMI “SHIN-KOKYU”(VICTOR ENTERTAINMENT / SPEEDSTAR RECORDS) DIRECTOR OF PHOTOGRAPHY YAMAZAKI YUTAKA LIGHTING BY OSHITA EIJI SOUND BY TSURUMAKI YUTAKA PRODUCTION DESIGNER MITSUMATSU KEIKO PRODUCTION BY AOI PRO. INC. CHIEF EXECUTIVE PRODUCERS ISHIHARA TAKASHI KAWASHIRO KAZUMI FUJIWARA TSUGIHIKO TOM YODA EXECUTIVE PRODUCERS KUWATA YASUSHI HAMADA KENJI NAKAE YASUHITO MATSUSHITA TSUYOSHI ASSOCIATE PRODUCER OSAWA MEGUMI PRODUCERS MATSUZAKI KAORU YOSE AKIHIKO TAGUCHI HIJIRI ORIGINAL STORY, SCREENPLAY, EDITED AND DIRECTED BY KORE-EDA HIROKAZU ©2016 FUJI TELEVISION NETWORK/BANDAI VISUAL/AOI PRO. INC./GAGA CORPORATION ALL RIGHTS RESERVED.

PÅ KI NO 18. NOVEMBER ARRIVAL Regi: Denis Villeneuve Med: Amy Adams, Jeremy Renner, Forest Whitaker Star Dialogues.

Premisset er vakkert: tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Militærmaktene biter knoker. Venner eller fiender? Og hvordan snakke med dem? Enter lingvisten Dr. Louise Banks.

Banks (Amy Adams) takker ja dersom hun får snakke direkte med vesenene.

Militæret sier nei! Så ja, og så befinner vi oss ved romskipet: en enorm, halv bautastein over en grønn gressbakke. Absolutt poetisk, muligens faretruende.

Det skal bli nærkontakt av første, andre og tredje grad, og hele veien flettes jakten på inntrengernes språk og intensjon sammen med Banks’ fortid: Terence Malick-ske kryssklipp av datterens oppvekst og for tidlige død: latter, solskinn, siv, vannkant, kreft, bortgang. Når skjedde det? Og hvem er barnefaren det refereres til? Regissøren holder en finger foran

4

munnen og dirigerer oss hele tiden tilbake til romvesenene – kjempeblekkspruter dekket med elefanthud – og språket de kommuniserer med: blekk i luften formet som kaffekoppflekker.

De beste scenene skjer her: mellom dyrene bak glassveggen i romskipet, Adams’ hudløse språkforsker og matematikeren (Jeremy Renner) som hjelper henne. Som liker henne. Poetiske, renskårne scener som gjør det mulig å se for seg at rom-invasjonsfilmer ikke behøver å ha vold og ondskap som motor. Istedenfor ligger suspensen i å vise oss hele bildet – de tolv romskipene, språkjakten, livet og døden til Banks’ datter – men drøye med å oppklare rekkefølgen og sammenhengen. Legg også merke til hvordan kamera konsekvent panorerer fra taket og ned til normalutsnitt for å underbygge følelsen av en desorientert tid- og stedsoppfatning. Vår opplevelse skal speile Banks’. Det fungerer.

La gå at løsningen på språkgåten er av det esote-

riske slaget, at Malick er bedre på visuelt slående eksistensialisme og at det selvsagt er det amerikanske forsvaret som oppklarer saken, mens Kina vil slå romvesenene først og spørre dem etterpå. Det er kontemplativt, nesten lyrisk å se hele riggen til en voldseksploderende sci-fi-film holdes i tømmene. Villeneuve som lar romskipene sveve rolig over bakken, slik et barn holder en ballong med snor, mens militæret jobber på spreng under.

Villeneuve prøver sympatisk nok heller ikke å sprenge tidskonseptet i fillebiter som Christopher Nolans Interstellar, men satser på at den utenomjordisk språkjakten er nok til å holde oss fanget.

Slik har Arrival blitt et finurlig bud på hvordan en ikke-aggressiv invasjon kan se ut, og hva den kommer til å gjøre med oss. En slags lyrisk sci-fi-blockbuster. Stikkord?

Tid. Men hvems tid, og hvordan lese den? Se det vet bare doktoren.

Ragnhild Brochmann Premiere: 11. november

CHARLES GILLIBERT PRESENTERER

ISABELLE HUPPERT

DAGEN I MORGEN EN FILM AV

MIA HANSEN-LØVE AFTENPOSTEN DAGBLADET CINEMA ADRESSA FILMFRONT KINOMAGASINET NRK FILMPOLITIET FÆDRELANDSVENNEN KLASSEKAMPEN NATT & DAG

PÅ KINO NÅ «HOLY MACARONI! EN HELAFTENS WESTERN SOM ER VOLDELIG OG RÅ, MEN FANTASTISK VAKKER Å SE PÅ.»

- FILMMAGASINET

«THE BEST WESTERN SINCE UNFORGIVEN» - BRUTAL AS HELL

★★★★ ★★★★ THE SUN

★★★★★ FINANCIAL TIMES

★★★★★ HORRORTALK

★★★★ EMPIRE ★★★★ THE GUARDIAN ★★★★ HEY U GUYS

★★★★ TELEGRAPH ★★★★ DAILY MIRROR ★★★★ MARIE CLAIRE

★★★★ TIME OUT ★★★★ TOTAL FILM ★★★★ INDEPENDENT

THE SUN

NOVEMBER 2016

PÅ KINO 4. NOVEMBER

★★★★★

39

FILM ANMELDELSER

KRISTINE TINGVIK AAS

NOSFERATU - NATTENS VAMPYR Herzog, 1979 Werner Herzogs versjon av F.W. Murnaus skrekklassiker, Nosferatu, er uhyre sensuell og hypnotisk. Med Klaus Kinski og Isabelle Adjani i hovedrollene, skaffet jeg meg filmplakaten umiddelbart.

NOCTURNAL ANIMALS Regi: Tom Ford Med: Amy Adams, Jake Gyllenhaal, Michael Shannon I nattens svulm og mørke. Åpningssekvensen i Nocturnal Animals har både forbløffet og provosert det amerikanske kritikerkorpset: en montasje av kolossalt tjukke, nakne kvinner i sakte film, dansende i et galleri med glamorøst anstrøk. Ifølge fashion designerturned-film director Tom Ford skulle sekvensen opprinnelig være en kommentar til det

5

moderne USA – «gluttonous, overfed, aging, sad, tired» – men da han møtte kvinnene på innspillingssettet, opplevde den kyniske klesmogulen dem i stedet som frie og vakre.

Estetikken trekker oss inn i filmen med et rykk, men er ikke representativ for resten av Nocturnal Animals. Filmen er langt mer karakter- og fortelledrevet, en underlig romantisk thriller. Den stildyrkende Ford har selvsagt pakket inn historien i et minst like tiltrekkende gavepapir som i debuten A Single Man, men bak polerings-

voksen finnes en ømhet for mennesker som har valgt å oppholde seg i overflaten, men som ikke har mindre dybde av den grunn.

Det er gallerieieren Susan som er hjernen bak det kvapsete åpningsshowet, og som i Amy Adams´ rolletolkning blir mer enn en narsissistisk, selvmedlidende suksessfigur.

Ekteskapet hennes er like kjølig som kjøkkeninteriøret, og når hun uventet mottar et romanmanuskript fra sin eksmann Tony (Gyllenhaal) tvinges hun til å reflektere over sine valg.

Regissør Ford omskaper Susans lesning av manuset til en «film i filmen» foran oss; det er en krimfortelling fra støvete Texas, som bryter markant med det polerte Los Angeles-miljøet vi har stiftet bekjentskap med. En mann (som Susan ser for seg er Tony) blir terrorisert av noen bilbøller på landeveien, som etter nervepirrende uthaling stikker av med kona og datteren hans. Sammen med Susan leser vi inn hennes erfaringer fra forholdet til og bruddet med Tony – han har

dedikert romanen til henne – og hun begynner å mistenke at boka er en bitter hevn og potensiell trussel.

Hoppene mellom reell nåtid og en fortid formet som metaforiske, litterære tilbakeblikk fungerer overraskende godt. Ford streber kanskje litt for hardt etter å lage en «smart» film, men den glatte skjønnhetssansen hans inkorporeres i fortellingen på en måte som gjør den deilig svulmende – og spennende.

Sveinung Wålengen Premiere 18. november

LITTLE SHOP OF HORRORS Oz, 1986 Selvfølgelig måtte det komme en 80-talls musikalversjon av skrekkomedien fra 60-åra! Liker du The Rocky Horror Picture Show, kommer du til å digge denne sangglade, kjøttetende planten også.

MAN BITES DOG Belvaux m.fl., 1992 Denne belgiske studentfilmen ble en kultklassiker over natta. En latterlig morbid mockumentary som følger en jovial og stolt seriemorders hverdag.

Svart humor på sitt beste!

JON SÆTER

THE WAILING Jing, 2016 Fullstendig helsprøtt overflødighetshorn av en skrekkfilm fordelt på nærmere 160 minutter som aldri blir kjedelig. Årets opplevelse på kino under 2016-utgaven av Film fra Sør.

YARDEN Regi: Måns Månsson Med: Anders Mossling, Hilal Shoman, Axel Roos Kortprosa.

Yarden, basert på romanen av Kristian Lundberg ved samme navn, omhandler en poet og forfatter som mister sin faste jobb som litteraturkritiker etter å ha anmeldt (slaktet) sin egen utgivelse.

Han ser seg nødt til å ta en jobb på en bilhavn gjennom et vikarbyrå – monotont arbeid med å omplassere

3

40

biler – nederst på arbeidslivets rangstige.

Med sin spillelengde på knappe 75 minutter befinner Yarden seg i en noe ubestemmelig mellomposisjon. Den er litt kort for en helaftens spillefilm, litt lang for en novellefilm. De få karakterene og den enkle handlingen gjør sitt for at Yarden allikevel oppleves som en kortformatsfilm.

Den er avgrenset – tematisk, geografisk og tidsmessig – på en måte som gjør filmen innesluttet og får den til å framstå som, vel, liten.

NOVEMBER 2016

Dette spørsmålet om skala kan virke noe trivielt, men filmens formelle kvaliteter gjør sitt for at dens virkningsgrad også blir begrenset. Man får inntrykk av at det som eksisterer mellom linjene har gått tapt i oversettelsen, i adapsjonen fra bok til film. Visualitet, lyd og rytme utnyttes ikke for å skape et filmspråk i samspill med historien som fortelles.

Som film føles Yarden fortsatt mer som en bok.

Vi får ikke mye informasjon om karakterene, der de

forsøker å være velfungerende brikker i et maskineri større og mektigere enn dem selv. De er «typer» mer enn de er individer. Ved å legge det meste av filmens fokus på hvordan denne nye jobbhverdagen utfolder seg, og minimere blikket på livet utenfor «yarden», heller fortellingen mer mot dystopi enn realisme. Den er nok ment å symbolisere noe større – om klasse, om samfunn, om makt – men symbolikken og metaforene er slitte og avleggs. Over-

siktsbilder av den sjelløse arbeidsplassen med nær sagt identiske biler så langt øyet rekker – uendelig og uoverkommelig. Vår forfatter og hans kolleger har ikke navn, de bruker bare sine tildelte numre.

Slik platt og overmettet symbolikk framstår lukket, ferdigtolket, allerede før det blir uttrykt. Det skaper en film som snakker mot deg heller enn med deg, og som er vanskelig å engasjeres av.

Trond Gausdal Premiere 18. november

I KNEW IT WAS YOU: REMEMBERING JOHN CAZALE Shepard, 2009 Flere burde klikke seg inn på VGTV og lære seg hvor stor Cazale faktisk var.

TANGERINE Baker, 2015 Underholdende, morsomt og sårt om en transseksuell prostituert som på selveste julaften leter etter hallikkjæresten som har vært utro mens hun satt i fengsel. Laget med tre stykk Iphone 5S (!).

FILM KORT KRITIKK

DEN ALLVARSAMMA LEKEN Regi: Pernilla August Den alvorlige gjennomsnittligheten.

Pernilla Augusts andre film som regissør har preg av å være en film som vil bli vist på TV i høytidene i fremtiden. Fotoet, herskapshusene og de tidlig 1900-tallskostymene er flotte.

Dessverre mangler filmen totalt sjarm og lider av både ekstrem selvhøytidelighet og en hang til å velge tradisjonelle løsninger på absolutt alt som skjer med, og rundt, de to ulykkelig forelskede hovedpersonene.

Jon Sæter Premiere 4. november

DEEPWATER HORIZON Regi: Peter Berg Fengende oljesøl.

Til tross for en i overkant heroisk innpakning fungerer brannen om bord på oljeplattformen Deepwater Horizon i Mexicogolfen helt ypperlig som handling for en episk katastrofefilm. Her er de klassiske heltene, arketypene som vi vet må dø og ikke minst konflikt mellom grisk ledelse og «gutta på gulvet», hvor Kurt Russell og John Malkovich er de perfekte sparringspartnerne. Og for en brann!

Jon Sæter Premiere 4. november

ETTER STORMEN Regi: Hirokazu Kore-eda Små liv, store karakterer.

En storm sperrer inne en liten familie, og filmen fengsler publikum likedan. Man kommer langt med et slikt kontemplerende drama hvis man har en følsomhet for familierelasjoner og medmenneskelighet på nivå med Ozu. Filmens minimalistiske stil gir rom for ro og refleksjon rundt dens universelle temaer, og lykkes samtidig med å være stimulerende nok til å forhindre tomrom.

Ludvig Furu Premiere 18. november

5

6

FLORENCE FOSTER JENKINS Regi: Stephen Frears Dårlig sanger, ganske god film.

Florence Foster Jenkins er filmen om den rike sosietetsdamen med samme navn (Meryl Streep) som gjerne ville, men ikke kunne, synge. Ved hjelp sin ektemann Whitey (Hugh Grant) organiserer hun konserter bestående av hørselshemmede, spyttslikkere og freakshow-gjengere som jubler henne stadig dypere inn i et delirium av manglende selvinnsikt. Blandingen av amerikansk storproduksjon og britisk humor gjør det beste ut av premisset. Resultatet fortjener et forsiktig bravo.

Jo Forbord Stavdal Premiere 4. november

THE IVORY GAME Regi: Kief Davidson og Richard Ladkani God sak, dårlig film.

The Ivory Game er en dokumentar om elfenbensjakt, poaching, i Afrika med et kritisk blikk på de uheldige konsekvensene dette har for kontinentets elefantbefolkning. Men fra en god sak kommer ikke nødvendigvis en god film: Den Leonardo DiCaprio-produserte prekenen føles inautentisk og demoniserende og anbefales først og fremst til alle som har lyst på en litt langdryg demonstrasjon av betydningen av ordet tendensiøs.

Jo Forbord Stavdal Premiere 4. november på Netflix

ENDLESS POETRY Regi: Alejandro Jodowrowsky Poetparty.

Den andre i rekken av fem planlagte filmer om livet til den mytiske altmuligmannen Alejandro Jodorowsky er nok mannens mest underholdende. Fargesprakende tablåer, et snodig rollegalleri samt en fascinerende blanding av realisme og det utrolige er som vanlig ingrediensene, men det blir aldri anmassende. I sentrum av staffasjen er regissørens yngste sønn i rollen som sin far perfekt som oppvåknende poet i 40- og 50-tallets Santiago.

Jon Sæter Endless Poetry er månedens film på Cinemateket og har premiere 4. november

DE FORVISTE Regi: Arturo Ruiz Serrano Spansk Shakespeare-splid.

To soldater forvises til en øde vaktpost under den spanske borgerkrigen. Den spente stemningen mellom dem settes på prøve når en skadet ung kvinne fra fiendens rekker dukker opp og trenger deres hjelp. En noe flat dramaturgi og mange løse tråder gjør at filmen iblant oppleves langdryg, men solide prestasjoner fra skuespillerne trekker opp.

Silje Iselin Bøyum Premiere 18. november

BONE TOMAHAWK Regi: S. Craig Zahler.

Umiddelbar kult.

Denne merkverdige slow burner-filmen er en uforutsigbar sjangercocktail som kombinerer western, komedie og skrekk. Med vittig dialog, originale karakterer og en eksplisitt brutalitet, må publikum hele tiden revurdere forventningene sine. Dette er en obskur og fascinerende filmopplevelse, en moderne kultperle.

Kristine Tingvik Aas Premiere 4. november

3

4

4

2

6

5

INTO THE INFERNO Regi: Werner Herzog Werner vs vulkanen.

Werner Herzog jakter på vulkanens magi i Netflix-dokumentaren Into the Inferno. Fantastiske naturbilder ledsages av intervjuer med mennesker som har en spesiell tilknytning til naturfenomenet. Herzog trekker linjer mellom Island og NordKorea, Voluspå og propaganda, mytologi og vitenskap. Den tyske mesteren utforsker som vanlig både dypere og bredere enn de fleste.

Torgeir Aanes Premiere 28. oktober på Netflix

6

NOVEMBER 2016

41

FILM ANBEFALING

MØKKAFILMER TIL Bruk de siste filmkveldene i denne forsmedelige høsten på å pløye gjennom disse 6 filmene som bare vil gjøre alt mye verre for alle sammen.

Høsten er her.

Skolestart, flytting, ny jobb, you name it. Med så mange ting som stresser deg er det godt å slappe av med en film. Men hvilken film skal du se? Synecdoche, New York?

Den er jo på lista di. 12 Angry Men? Hørt den er bra. Tree of Life? En kompis du stoler på anbefalte den. Superheltfilmer er du dritt lei av, og du orker heller ikke mer av buddy cop-filmer, bastardiserte eventyr og actionkomedier.

La oss heller se noen klassikere, baby!

Men så er det sånn at verden er et råttent sted å leve, hvis ikke du er en rotte, som adjektivet er oppkalt etter, i så fall er livet herlig. Rotter bryr seg ikke om Donald Trump, Nord Korea, eller at homofile ikke har grunnleggende menneskerettigheter i nesten alle land i verden.

Men du er sikkert ingen rotte. Så i stedet for å bruke høsten på å pløye gjennom klassiker på klassiker, kan du finne fram en venn eller fem og heller vise dem hvor mye du forakter denne jorden og alt i den ved å utsette dem for disse 5 filmene som bare vil gjøre alt mye verre for alle sammen.

DARK DUNGEONS (2014) Dark Dungeons er en kortfilm. Den føles alt annet enn kort.

Dark Dungeons var opprinnelig en tegneserie-bok av evangelisk forfatter Jack T. Chick. Regissør L. Gabriel Gonda bestemte seg for å filmatisere vederstyggeligheten, som tar for seg den lugubre underverdenen som er Dungeons & Dragons (torden her).

Debbie og Marcie, to jenter som skal begynne på college og som provoserer meg med sin mangel på «y» i navnene sine, hører om en mystisk og kul gruppe mennesker: RPG’ere. Ja, det stemmer. Rollespillere er kule i denne filmen. Smertelig kule. Så kule, faktisk, at alle de pene jentene og guttene driver med det og chanter «RPG!» mens de har raves og drikker alkohol.

Denne filmen er den mest usannsynlige på en liste med to snakkende katter og en sympatisk Charlie Sheen.

Verdt å se for et innblikk i hva evangeliske kristne tror rollespill dreier seg om.

BIRDEMIC (2010) Er du også redd for global oppvarming og hvordan konsekvensene vil gi oss alle en langsom død før vi rekker å se våre barn vokse opp? Det er Birdemic-regissør James Nguyen også.

Hele fire år etter Al Gores skremmende ubehagelige sannhet skremte hele verden, fikk Birdemic en svært liten del av den samme verdenen til å le av de samme klimafarene. Den kan ha noe med effektene på fuglene å gjøre, eller de stive skuespillerprestasjonene.

Eller det kan ha noe å gjøre med det faktum at helt plutselig, uten noen forvarsel, halvveis inn i filmen, begynner alle verdens fugler å systematisk stupe ned og kutte strupen på mennesker og krasje voldelig inn i dem.

Hvorfor? Fordi global oppvarming baby!

PS: Styr unna oppfølgeren, som er litt for klar over sin elendighet.

Utvalgt drikkelek: To shots av en drink du ikke kan uttale navnet på hver gang en fugl eksploderer.

Se filmen: Den er dessverre borte fra Netflix, men kan kjøpes via sine egne nettsider.

42

NOVEMBER 2016

Utvalgt drikkelek: En slurk av noe godt i glasset hver gang noe relatert til D&D sies med kul og mystisk stemme.

Kjøp den på: Den offisielle nettsiden for 5 dollars www.darkdungeonsthemovie.com

«

Hell innpå resten av drinken hver gang filmen drar referanser til Nazi-Tyskland.

FOODFIGHT (2012) Foodfight er en animasjonsfilm det tok ti år å lage. Det er svimlende når man ser hvor utrolig ræva animasjonen faktisk er.

Alle karakterene ser ut som de er i ferd med å smelte, og det høres ut som ingen av skuespillerne har følt noe gjennom hele den sinnssykt lange produksjonstiden. Og, apropos skuespillerne: Eva Longoria, Hillary Duff, Charlie Sheen … Folk som ikke har vært relevante siden sistnevnte fikk påvist HIV for noen år siden (too soon?).

Foodfight handler om et supermarked som forvandles til et metropolis når ingen er og handler der, eller noe sånt. Jeg er litt usikker på de interne reglene, egentlig. Alt jeg vet er at hovedpersonen er en hund som er sammen med en menneskekvinne … med katteører. Den er full av produktplasseringer, og inneholder produkter som Mr. Clean og Mrs. Butterworth som karakterer.

Ja, du leste det riktig. Grunnen til at filmen skal ha tatt så lang tid å lage er at filmen ble stjålet fra studioet under produksjonen. Det er vanskelig å tro at noen bare tok med seg hele filmen på en harddisk og at det ikke fantes noen backuper eller noe et eller annet sted, men så er Foodfight en film det er vanskelig å tro på at eksisterer fra før…

Tips til drikkelek: En slurk hver gang hovedpersonen (Hunden Dex) spiser en rosin. Hell innpå resten av drinken hver gang filmen drar referanser til Nazi-Tyskland.

Se filmen: På iTunes-store eller Amazon Prime.

L MØKKAHØSTEN TEKST ANDREAS VEIE-ROSVOLL

DEN HELLIGE NEIL BREEN-TRILOGIEN (2005, 2009, 2014) Hvis du er en sånn som bryr seg om katastrofalt feilinformerte auteurer som Tommy Wiseau eller tidligere nevnte James Nguyen, er Neil Breen en å få opp øynene for.

Neil er, som The Room-geniet Wiseau, sine filmers grusomme altmuligmann. Regi, produksjon, manus, klipping, catering, og ikke minst hovedrollen. Alt gjort med minimal forståelse selvsagt (unntatt cateringen. Det kan jeg virkelig ikke uttale meg om.)

2005s Double Down, 2009s I Am Here….Now og 2013s Fateful Findings er ikke en trilogi sånn rent teknisk sett, men alle filmene har svært mange likhetstrekk. I alle filmene spiller Breen selv en moralsk høyborg pakket inn i én person, og i I Am Here….Now er karakteren hans faktisk en alien som har kommet for å se hvor gode menneskene er.

Spoiler: De er ofte dritslemme!

Det er en scene i denne filmen hvor en fyr dytter en type i rullestol fordi han triller borti ham ved et uhell. Neil Breens karakter går derfor opp til ham, legger en hånd på skulderen og sier «That’s just not right» i perfekt deadpan, noe som resulterer i at slemmingen begynner å blø fra øynene, skriker og løper vekk. Jeg kan snakke i evigheter om trilogien og dens regissør, som f.eks hvor opptatt av å destruere gamle laptoper han er, hans monotone liksom-actionhelt-fremtoning, de hysterisk morsomme paranormale twistene, all pratingen om å hacke «the government»…

Men, ja, det er bare så viktig at du ser disse filmene, at alle ser disse filmene.

Nå, med en gang.

Utvalgt drikkelek: Hell en bloody mary i vasken hver gang hovedpersonen sier ordet ”hacking”, ”government” eller ”secrecy” Se filmen: Neil Breen shipper bare filmer til USA (buu!) men de to første filmene finnes på Youtube et sted (yaa!)

COOL CAT SAVES THE KIDS (2014) Sett deg ned, for her er det mye å komme gjennom.

Ok, så filmen Cool Cat Saves The Kids er basert på karakteren Cool Cat, som figurerer heftig i de selvpubliserte bøkene til en Derek Savage. Savage selger disse bøkene, som handler om alt fra miljøvern (Cool Cat Loves Biodiesel) til fribryting (Cool Cat Loves Wrestling) på nettsiden sin www.CoolCatLovesYou.com.

Savage har produsert filmen sin helt på egen hånd, med litt hjelp fra sine venner, blant annet skuespillere Erik Estrada og Vivica Fox, som så helt utrolig tydelig ikke har lyst til å være med i filmen. Resultatet er en hysterisk anti-mobbing-film som gir barn overalt grusomme råd som Hvis Du Blir Mobbet På Nett, Bare Ignorer Det! og Alle Mobbere Er Feite, Venneløse Drittunger Som Bør Arresteres Av Det Faktiske Politiet, Mann.

Filmen går også hardt inn for å overbevise publikum at Cool Cat er en ekte person/katt, ikke en voksen mann i et kostyme han kjøpte på Desu-Con. Cool Cat spiller altså seg selv, og har etter all sannsynlighet også skrevet filmens korte synopsis på IMDB.com: «Cool Cat is the coolest cat in town. All the kids love him. Except for the bully Butch, who hates Cool Cat for his coolness. He terrorizes Cool Cat, his friends and family with threats, taunting, and the internet. Can Cool Cat face his fears and defeat the bully?»

Utvalgt drikkelek: Én shot hver gang du ser comic sans (vær forsiktig). To shots hver gang det hintes til bestialitet.

Kjøp den på: www.coolcatlovesyou.com (et eventyr av en nettside).

A TALKING CAT!?! (2013) Åh, hei, Comic Sans er tilbake!

A Talking Cat!?! er en film av David DeCoteau, som har regissert filmer som A Talking Pony!?!, My Stepbrother Is A Vampire!?! og mange andre storheter. Der Wes Anderson har sine teater-aktige kulisser, og Tim Burton har sin quirky mørke tone og Johnny Depp, har David DeCoteau sin varemerkede utropstegn-spørsmålstegnutropstegn-igjen-stil.

A Talking Cat!?! handler om Phil, som har solgt firmaet sitt for å være rik sammen med sin likegyldige sønn Chris. En snakkende katt ved navn Duffy vandrer inn i livet deres, og snur alt på hodet!?! Greia er at Duffy kan snakke, men bare én gang. Han gir dem råd i en monoton, oppgitt stemme, og…det er filmen.

A Talking Cat!?! deler mange av de samme kvalitetene med sin nesten-navnebror Cool Cat Saves The Kids, men bommer ikke like heftig på målgruppen, og later heller ikke som den har noe særlig mer viktig å si enn «Åh, hei, en snakkende katt. Artig, eller hva!?!»

Verdt å se for det elendige skuespillet og det faktum at Eric Roberts har stemmen til katten Duffy.

Eric Roberts har vært med i blant annet Suits, diverse legendariske rap-musikkvideoer og The Dark Knight. Hva han har gjort for å fortjene å gjøre denne filmen, er det ingen som vet.

ERIC ROBERTS VAR MED I THE DARK KNIGHT. Utvalgt drikkelek: To shots hver gang Phil oppfører seg creepy.

Kjøp den på: Online, baby! F.eks Amazon.com

«

Åh, hei, Comic Sans er tilbake!

NOVEMBER 2016

43

FILM INTERVJU

UTEN FILTER Dokumentaren «Burn The Place You Hide» gir et rått innblikk i livet til musiker Thomas Hansen, alias St Thomas.

TEKST MARTIN JOHANNESSEN På tidlig 2000-tall virket alt å gå veien for den norske musikeren, Thomas Hansen, bedre kjent under artistnavnet St. Thomas. Oslo-mannen med den skjøre stemmen spilte konserter i inn- og utland, platene ble hyllet av et samlet pressekorps, og ble sammenlignet med Neil Young. Men sakte men sikkert begynte St. Thomas å forsvinne ut av rampelyset, og i 2007 ble musikeren funnet død i en leilighet i Oslo.

Dokumentaren Burn The Place You Hide: A film about St Thomas gir et innblikk i den disharmoniske likheten mellom mann og musikk, og filmen er et usminket portrett av et menneske som gjennom store deler av livet kjempet en hard kamp med seg selv.

1

FALLEFERDIG, MEN STRÅLENDE Regissør Richard Knights mener intimiteten i de personlige opptakene er filmens styrke. Engelskmannen står bak filmen, sammen med produsent Gary Reynolds.

- Jeg håper filmens empatiske tone treffer de som ser den, sier han.

Filmskaperen kjente ikke den norske musikeren personlig, men så ham spille live på en liten pub i England en gang. Det var en blandet opplevelse.

- Jeg tror populariteten hans var på hell på det tidspunktet, og jeg husker at jeg ble overrasket over at han spilte i et så lite lokale. Det var kun Thomas og Alex: falleferdige, men strålende. Det var ikke mange mennesker der. En fyr ropte og snakket mellom sangene. Jeg husker at jeg tenkte at han burde holde kjeft, og jeg føler på det enda sterkere nå, ettersom at jeg vet mer om Thomas i dag.

MUSIKER FØRST, MENNESKE ETTERPÅ Det er et langt steg mellom det å se en konsert med St. Thomas i England og det å lage en film om mennesket og musikeren Thomas Hansen. Knights forteller at idéen til prosjektet først begynte å ta form et år eller mer etter musikerens bortgang.

- Jeg var i en plateforretning i London. Jeg stod og

44

NOVEMBER 2016

bladde i hyllene for å se om jeg kunne finne et nytt album av St Thomas. Jeg har vært en stor fan av musikken hans siden utgivelsen av I’m coming home, men jeg kunne ikke finne noe nytt. Da jeg kom hjem, leste jeg på nettet at Thomas var død, sier regissøren og fortsetter: - Folk reagerer merkelig når de oppdager at en musiker har dødd. Man føler ikke at man har mistet en person, men derimot at man har mistet musikken til personen. Sånn hadde jeg det den dagen: en følelse av tap over at jeg aldri ville få høre et nytt album av St. Thomas igjen.

Knights sendte like etterpå en mail til Thomas’ plateselskap, der han spurte om han kunne lage en kortfilm om musikeren.

- Jeg visste lite om hvordan han var som person, men etter at jeg hadde reist noen ganger til Norge i forbindelse med prosjektet og møtt menneskene som var rundt Thomas, skjønte jeg at det var en hjerteskjærende historie bak musikken. På det tidspunktet ble Thomas et menneske for meg, mer enn bare «han fyren fra et album».

arkivmaterialet er en av hovedgrunnene til at Burn The Place You Hide oppleves som en rå og usminket film. Den realistiske stemningen i de grovkornede bildene passer perfekt til filmens lydside, som er dominert av St. Thomas upolerte musikk.

Knights hadde likevel problemer med de gamle opptakene i begynnelsen.

- Jeg synes det var vanskelig å jobbe med. Jeg er vant til å bruke lang tid på det estetiske, men det viste seg å være svært krevende. Kvaliteten på bildene var så begrenset. Men etter hvert skjønte jeg at de filmestetiske skavankene var helt passende i en film om Thomas Hansen. Thomas jobbet hurtig, han brydde seg ikke om ufullkommenheter i musikken, og det var det som gjorde musikkens hans så spesiell.

Lo fi-estetikken er dermed bevisst brukt i hele filmen.

I så stor grad at man kan bli usikker på hva som er redigert og ikke.

- Av narrative grunner måtte vi på et tidspunkt i filmen bruke et opptak filmet med et svært gammelt videokamera, som hadde stått ute i regnet over natta. Da vi skulle mikse lyden til filmen, spurte lydmannen om vi hadde lagt på et filter i sekvensen. Det er helt klart en veldig rå estetikk i filmen, men det er en estetikk som i retrospekt føles helt passende, sier Knights.

LANG OG KREVENDE PROSESS Idéen om en kortfilm ble etter hvert til en idé om en dokumentarfilm. Knights trodde først det kun ville ta et års tid å produsere filmen, men med minimale ressurser tilgjengelig skulle det vise seg å ta flere år. Han forklarer at det å lage filmen har krevd mye pågangsmot fra filmskaperne, og ikke minst mye godvilje fra folkene som var rundt Thomas.

- Ble oppgaven enda vanskeligere av at dere måtte gjøre alle intervjuene på engelsk?

- Jeg tenkte ikke på det i begynnelsen, og det slo meg først da vi gikk i gang med å lage filmen at folk kanskje ville tenke på oss som arrogante. Men heldigvis var alle vi møtte og intervjuet veldig hyggelige og aksepterende. Jeg håper ikke folk føler at vi var arrogante som lagde filmen på engelsk. Det handlet enkelt og greit om at vi ikke hadde noe valg.

- MER RELEVANT ENN NOENSINNE Han forteller at idéen alltid har vært å utgi St Thomas siste uutgitte album, A Mouse in a Crowded House - Forever Unfinished, ved siden av filmen. Knights mener filmen og albumet gir noe til hverandre – enda et lag med kontekst.

- I en pressemelding skriver dere at mangelen på filter i musikken til Thomas Hansen er både sjelden og hjerteskjærende. Hvorfor?

- Ved siden av melodiene og skjørheten i stemmen til Thomas er det også et annet lag ved ham som appellerer til meg, og som kun viser seg når du har en forståelse for Thomas som person. Jeg liker hans ærlighet og hans dagbokaktig måte å skrive sanger på – den helt åpenbare mangelen på filter mellom mann og musikk. Mye av popmusikken i dag er løsrevet fra musikerens personlighet, og på den måten er Thomas autentisitet mer relevant enn noensinne.

GROV ESTETIKK Filmskaperne fikk også hjelp av venner og bekjente i Norge til å oversette gamle klipp og intervjuer med Thomas, og

Burn The Place You Hide kan kjøpes og streames på burntheplaceyouhide.com.

SPILL KOMMENTAR

NORSK FAUNA

Lat oss snakke om norske spel.

En film av Gabriel Mascaro

TEKST RASMUS HUNGNES Ulikt denne stadig meir underbetalte skribenten (det er berre takka Fritt Ord at underteikna fortsatt kan halde denne spalta gåande), blei det rotnorske spelet Sulphur Nimbus: Hel’s Elexir (PC) nyleg finansiert via crowdfundingnettstaden Kickstarter.

Det er tale om eit fysikkbasert spel der ein flyg, rullar og galopperer rundt i rolla som hippogriff (ei blanding av ørn og hest). Det kan kallast ein slags mekanisk og stilistisk arvtakar til Spyro the Dragon- og Mario 64-æraens 3D-platformarar, iblanda inspirasjon frå så forskjellige klassikarar som dei planetære romskipssimulatorane Terminal Velocity (1995) og Descent (òg 1995) så vel som den delen av dei klassiske 16-bits Sonic the Hedgehog-spela som omhandlar flyt og oppretthalding av momentet – å halde det blå pinnsvinet i kontinuerlig rørsle. Som om ikkje det var nok, ryktast det at eit av folkeferda ein lyt ha med å gjere i spelet snakkar nynorsk. Om dette stemmer, og ingen går i fella, men passar seg for den, vil vi alle finne ut av om eit års tid – då skal spelet etter planen sånn ca vere ferdig. Ein demo av Sulphur Nimbus finst allereie på internettsida til utviklaren Oddwarg.

Den kvikke og nidkjære lesaren vil kan hende henge seg opp i det at underteikna er fullkome inhabil når det gjeld å vurdere dette storslege programmeringstalentet sine digitale kreasjonar. Lat meg difor nytte høvet til å påpeike at ørna (altså eine halvdel av nemnde hippogriff), fordi ho lev i dagsljoset og blir sett på som strålande i sin essens, har sin symbolske motsetnad i ugla. Ugla jaktar i natta sitt mulm og mørke, og dermed flaksande sprangride galant vidare til ein annan rotnorsk spelaktualitet: Owlboy (PC).

Owlboy har vore i utvikling hos den norske utviklaren D-Pad i bortimot ti års tid. DPad, må vite, er den delen av ein spelkontroller som peikar i alle himmelen sine retningar – kort for direction pad. Owlboy har eit element av såkalla twin stick shooter, og spelast nok best med ein slik spelkontroller. Men, gode nyhende: det fungerer òg framifrå med mus og tastatur. Spelet er først og framst eit slags 2D-platformspel i 16-bit-inspirert stil – men, som nokon sa, det ser ut som eit Super Nintendo-spel, berre mykje betre. D-Pad har difor coina omgrepet hi-bit for å tale om grafikk inspirert av fordums tids pikselgrafikkspel i 8-, 16- og 32-bit, berre betre – og Owlboy, det kan, sett bort frå det reint estetiske, minne om Wonder Boy in Monster World og Zelda-serien sine små episke eventyr. Det har òg ein god klessing besynderlig kozehumor og ein underfundig sosiopolitisk undertone blanda i seg.

Her spelar du rolla som utskudd extraordinaire i uglesamfunnet: Du er ein ugleunge som ikkje er riktig klok. Og det er det ugler aspirerer til – visdom, klokskap, foredling, heider og ære. Men du, du er talentlaus, ein skamplett for samfunnet. Det er difor du blir mobba av dei fleste – dei fleste utanom dine nære vener, som òg i grunn er ganske håplause tilfelle. Men – er det mogeleg? Kan det tenkjast at kan hende nettopp dykk, dei minst trulege heltane, kan hende har eigenskapar andre manglar, og endar opp med å redde dagen?

Det, kjære lesar, får du – kan hende – vite dersom du slenger over nokre grunkar til D-Pad, lastar ned og speler spelet deira. Mellombels minnar eg om bloggen Fuck You, Penguins innsiktsrike refleksjonar om dei livstrøtte hipsteruglene som tykkjer dei har sett alt: «Is this great or what?» and this owl gave me this look and said, «What.» (He actually said «who», but I’m pretty sure that was just his lame meta-commentary on the commonness of the actual «What» joke.) The fucked up thing about it was that it was some seriously good watermelon sorbet, too, so there’s no way he wasn’t enjoying that shit.»

1

1 1

Shadow Warrior 2

2 1

Rez Infinite

1

Dishonored 2

PC - KONSOLL SEINARE

Polske Flying Wild Hog har laga eit nytt viltert actionspel spekka med wannabeninjaen Wangs tørre ordspel. Storveges sverdsvingande tidtrøyte!

PS4/PSVR

«En real muskelbunt – et betagende filmunivers» Montages

Cyberpunk-rytmespelet Rez debuterte på Dreamcast og Playstation 2 i 2001, og er vel som velskapt for virtual reality. Det ser bortimot likt ut som det virtuelle spelet som spelast i VR i sci-fi-filmen Lawnmower Man – kan hende får ein supre krefter dersom ein spelar det over tilstrekkeleg langstrakte tidsrom? Neppe. Kanskje?

3

PC, PS4, XB1

Dishonored var høveleg overtriveleg å spele gjennom då det kom ut hausten 2012, spekka som det var og er og blir med steampunk-teknologi, magi og ultravald.

Det er grunn til å tru at kjekkleiken vil kunne gjentakast med nr. 2, ute 11. november.

På kino fra 25. november NOVEMBER 2016

45

SMIL & GIFT MØTER

FLU HARTBERG Selv om hovedpersonen i Flu Hartbergs nye tegneserieroman Moderator er en islamkritisk høyreekstremist, påstår Flu at han verken kjenner noen muslimer eller bryr seg om islam.

Og at han skal atombombe Bøler-senteret.

TEKST SMIL & GIFT FOTO CHRISTIAN TUNGE Er det ikke veldig enkelt og litt kjedelig å tulle med høyreekstreme nettdebattanter?

– Jo, det er selvfølgelig litt lettvint å alltid ta høyresida. Og siden de ikke har noen egne humorister til å ta venstresida, så må jeg ta for meg venstresida også. Derfor laget jeg en parodi på en sosialist og på en høyreekstremist. Det er selvfølgelig enklere enn å ta noen helt vanlige, middels gløgge folk.

1

Hva er den verste tegneserien i Norge akkurat nå?

– Det er mange kandidater. Jeg får så mye kjeft hver gang jeg rakker ned på kolleger, men jeg synes jo man burde kunne gjøre det.

Mange har stygge tegninger…

6

Men hvis vi går på både tegninger og innhold.

– Hjalmar i VG er kanskje det verste venstrehåndsarbeidet jeg kan tenke meg – i hvert fall sett ut ifra posisjonen serien har. Humoren er laget for tilbakestående mennesker. Ja, det kunne kanskje vært på trykk i et…

1

Et magasin for tilbakestående?

– Nei, dit skal vi ikke gå. Det er en fornæmelse mot tilbakestående. Tilbakestående fortjener også kvalitet. Men glem det med tilbakestående.

1

Nei, si mer! Hva hadde vært en god serie for tilbakestående, som ikke er beregnet for tilbakestående?

– En bra serie for tilbakestående må ha fine tegninger og forståelig innhold. Kan ikke tilbakestående lese Perler for svin? Nei, det blir for vanskelig. Nei, vent, Pusur, den er perfekt.

1 1 1

Hva synes du om Tegnehanne?

– Jeg liker ikke Tegnehanne.

6

Tegneflu?

– Man burde i hvert fall ikke hete det man gjør når det er noe man ikke kan!

Hvorfor ikke?

– Jeg synes ikke at man burde hete det man driver med.

Ouch!

– Jeg skulle bare ønske at folk gadd å lære seg basic håndverk. Det er latskap at folk ikke gidder å lære seg grunnleggende visuell forståelse. Så sløve er vi blitt. At vi ikke gidder å sette krav til at ting skal se fint ut

1 46

NOVEMBER 2016

lenger. Tegnehannes målgruppe sikkert synes det hun lager er helt topp, men jeg er ikke i den målgruppen. Jeg er ganske anorektisk når det kommer til tegneserier. Jeg liker nesten ingenting. Jeg vil ikke at jeg skal bestemme hva som er bra og dårlig.

Men det må du nå!

– Jeg synes bare det er skuffende å se hvordan redaktører ikke jobber. Det virker som om de færreste aviser har noen redaksjonell intensjon med tegneseriene. Tegneseriene kunne vært brukt til så mye kult. I stedet er det nesten bare dritt.

6

Hvorfor tuller du ikke mer om Islam? Er ikke dét et mer spennende satiremål?

– Godt spørsmål. For det første så kan jeg ikke nok om det. Og så er jeg redd for at noen skal drepe familien min, såklart. Men jeg tar faktisk selvkritikk på det. Jeg skal gjøre mer narr av muslimer i neste bok. Slå meg sammen med Hege Storhaug, kanskje.

1 1 6 6

Illustrere boka hennes.

Eller lage Hege Storhaug på én-to-tre, akkurat som Piketty på én-to-tre.

Hvis du måtte atombombe et sted i Oslo, hvilket sted hadde det vært?

– Hadde du spurt meg for ti år siden ville jeg svart Bogstadveien, fordi det er så jålete.

Jeg brukte mye tid på å være sinna før. Men jeg har blitt mildere med årene.

6

Du har vokst inn i kapitalismen?

– I dag vill jeg heller sagt Bøler-senteret.

Alt er feil med det. For å komme seg til svømmehallen og biblioteket må man gå ut og rundt. Men det ville jo gått med endel eldre og uføre som bor i blokka der.

1 1 6 6

Det er kanskje prisen man må betale?

– Er det lov å evakuere først?

Ja. –Da ville jeg gjort det.

Hva er det verste folk sier til deg om tegneserier?

–Jeg er litt lei av den der: «Kan du leve av det?». «Er det du som tegner Donald?»

Får du det spørsmålet?

–Det er ikke like ofte jeg behøver å ta den gamle «tegneserier er mer enn bare Donald og Fantomet»-praten. Men når det skjer blir jeg litt oppgitt. Om folk fortsatt prøver å gjøre seg smartere ved å si at de ikke leser tegneserier, så viser det jo bare at de ikke følger med.

6

Men, kan du egentlig leve av det?

–Ja, jeg kan leve av det for jeg har jobbet så mange år med at jeg skulle gjøre det. Jeg sier ikke at det er lett å komme dit, men Norge er et fint land å bo i som tegner.

Vi har mye blader og aviser, bra pressestøtte og bokstøtte og alt mulig. Mine kollegaer i USA lever sjeldent av det.

1

Er det mye misunnelse i norsk tegneseriebransje?

– Nei, jeg merker ikke noe særlig til det.

Men det er det sikkert. Jeg kan selv bli misunnelig, kanskje misunnelig ikke er det riktige ordet, men jeg kan bli veldig bitter hvis jeg ser noe får mye oppmerksomhet som ikke…

Har du noen gang tegnet Muhammed bare for deg selv? For å kjenne på følelsen?

– Jeg vet ikke hvordan han ser ut. Jeg er er så lite opptatt av islam. Jeg ser debatten, jeg ser at folk er helt opphengt i det og livredde for mye av det. Men i mitt liv er det helt fraværende. Jeg kjenner ingen muslimer, og hvis jeg kjenner dem så vet jeg ikke at de er der. Når man skal drive med satire så må man ta utgangspunkt i det som foregår rundt oss.

6

Kontoret ditt ligger et steinkast fra en moské.

– Jeg vet det er mange av dem her på Grønland, men det plager meg ikke, og det er ikke en stor del av mitt liv. Det er også andre ting som ikke er stor del av mitt liv. Som kjernefysikk… Aserbajdsjan… Sorte hull… Nebbdyr…

Manikyr. Kanskje jeg burde være flinkere til å oppsøke disse tingene så jeg kan gjøre mer med det.

Hun får jo jævlig mye oppmerksomhet?

– Jeg er ikke misunnelig på henne, men jeg kan bli litt bitter. Det er mye bitterhet tror jeg, heller enn misunnelse. Men de er kanskje beslektet. I en ideell verden vinner kvaliteten.

1

6 6

Få en manikyr av en imam, kanskje.

Hvem i norsk offentlighet har potensiale til å starte verdens undergang?

– Olav Thon. Han liker jo å rasere bygninger.

1 1

Tegnehanne?

– Ja, hehe. For eksempel.

FLU HARTBERG! Het egentlig Ole-Fridtjov, men skiftet navn 18 år etter at han ble født i 1979.

Flu er tegneserieskaper, medlem av tegneserietkollektivet Dongery, og står bak striper som «Fagprat». Nå er han aktuell med tegneserieromanen Moderator som handler om et postapokalyptisk Oslo, og som trolig aldri vil få omtale i Aftenposten.

Flu kjenner ingen muslimer.

Det er sånn «Purple Rein», også er det bilde av en rosa rein.

– Ordspill, ja. Det er morsomt det. Jeg synes ordspill er gøy. Hva er spørsmålet?

1

Hva er galt med ditt brand?

– Noe er fryktelig galt. Litt av problemet med Fagprat er at ingen husker hva den heter, og at den ikke har noen faste karakterer.

Jeg innser også at jeg har et veldig skråblikk på folk, hvis det fortsatt er lov å si. Jeg har ikke tilitt i folkesjela.

1

Kan det være folket det er noe feil med?

– Ja, jeg synes jo det. Jeg vet jo innerst inne, i dypet av mitt hjertet, at det jeg lager er mye mer interessant enn mange ting som er populært. For både nåtiden og ettertiden. Også er det sikkert mye av det som er populært som jeg ikke skjønner fordi jeg ikke er åpen nok, eller at jeg ikke ser kvaliteten i det, som helt sikkert er der.

6

Du har jo hatt litt gjennomslag i offentligheten. Som da du sa opp Aftenposten, men alle trodde du sa opp i Aftenposten.

–Om jeg kan få si en ting om Aftenposten: Noen ganger virker det som om de har brukt niesen sin på 14 til å illustrere, og ofte bruker de clip art fra Scanpix. De var jo jævla svære i kjeften etter Charlie Hebdo, da var det ikke måte på hvor viktig tegning var. Men når de skal illustrere presidentvalget i USA bruker de clip art. Da ser du ikke potensialet i illustrasjon. Også sier de at de har en ung tegner, Ane Hem. Men hun skriver selv på Twitter at hun «av og til får lov til å tegne». Så hun er ikke ansatt som illustratør, hun er ansatt som journalist! Med andre ord, der forsvant én illustrasjonsjobb. Til en som allerede jobber i Aftenposten.

1

For dere har belaget dere på å ta muligheten når noen dør?

– Ja, da må man hoppe inn, når Inge Grødum dør, om 50 år. De har jo de jobbene så lenge, men det er greit. En kollega ble spurt av Aftenposten om de kunne bruke tegningen hens.

Ja, gjerne, sa hen. Hvor mye får jeg for det?

Ingenting. Sann historie fra virkeligheten. Og de stripene de har der er takras.

Så skrev jeg at jeg innser at dette ikke var så lurt å kritisere Aftenposten når jeg har to nye bøker ute. Så svarer faen meg han ene Aftenposten-karen på Twitter: «Risikosport».

Og gjett hva slags tilbakemelding vi fikk da vi sendte den nye boka da? «Nei, det har vi ikke ressurser til å skrive om». Man kan si hva man vil om Facebook og sensur, men… Så jeg er litt skuffa. Jeg prøvde å si opp abonnementet mitt, men jeg tror ikke det virka, for jeg får fremdeles Aftenposten hver dag. Haha. Heldigvis!

1

Apropos kvalitet som ikke vinner.

Absurdgalleriet har 214 000 likes på Facebook. Hva tenker du om at Absurdgalleriet sannsynligvis er Norges største tegneserie på Facebook?

1

Nemi har 90 000, og Mannegruppa Ottar, som ikke er en tegneserie en gang, har 42 000 medlemmer. Fagprat har 618 likes.

– Søren og. Jeg har ikke sett Absurdgalleriet engang.

Du har jo sagt ganske mye drøyt allerede, at du vil atombombe Bølersenteret for eksempel …

– Jeg skal evakuere Bøler-senteret først! Dette skal jeg ha sitatsjekk på.

6

1

Har du lyst til å si noe kontroversielt før vi gir oss? Noe du kommer til å angre på?

– (Lang tenkepause) Kontroversielt?

1

«

Dette skal jeg ha sitatsjekk på.

NOVEMBER 2016

47