2013-mars-stavanger by NATT&DAG

stavanger/sandnes 03 - mars 2013 // vrede

JĂ¸rgen Munkeby, Shining / Foto: Stephen Butkus

WWW.NAttOGDAG.NO

Natt&Dag - Siden 1988

Foto: nilspetter.no Takk til elevene i 8. klasse ved Dysjaland skule

Og de nOminerte er…

Spellemannprisen går av stabelen i Stavanger konserthus lørdag 23. mars. Drøssevis av stjerner kommer derfor via flyplassen vår – og de elsker å se at noen venter på dem! Følg med på facebook.com/stavangerlufthavn. Husk plakat!

STAVANGER/SANDNES - FEBRUAR 2013

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær Agnes maarja agnes@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Danby Choi danby@nattogdag.no Anna Vaagland Art Direction www.AndreasTylden.no tylden@nattogdag.no Skribenter Maiken Bolset Ragnhild Brochmann Danby Choi Andreas Dahl Andreas Falkenberg Emil Finnerud karima furuseth Trond Gausdal Mari Halvorsen inger lise hammerstrøm Rasmus Hungnes Martin T. Johannessen Erik Jørgensen Mari Jørgensen Siren Løkaas Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Karsten Meinich Lage Nøst mathias rødahl Kamilla Rønnestad Fredrik Sele Ottar Stangeland Hanna Stoltenberg Morten Hagen Tveit Helge Olav Øksenda Martin Øsmundset Tore Andvig Christian Forsberg Emil Finnerud Sturla Haugsgjerd Håvard Nyhus Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin

Fotografer Hans Edward Hammonds Vera Kox Klaus N. Skrudland Helge Olav Øksendal Francisco Munoz Christian Belgaux Stephen Butkus

Illustrasjon Anette Moi Kristopher Hernholm Marius Pålerud Tord Torpe Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

19 Samfunn: Hva er vrede? ............................................................................................................................. 14 Meh-gubben om fakkeltog ........................................................................................................................16 NATT&DAG guider til Jordens Vrede .......................................................................................................19 Den banale ondskapen ...............................................................................................................................24 Ødeleggelsens estetikk ............................................................................................................................26 Fotoserie: ute(ligger)livsbilder ............................................................................................................29 Byguide: Månedens foto ............................................................................................................................37 Uteliv: Klubb & konsert .............................................................................................................................40 Jazz & Hiphop .................................................................................................................................................42 Restaurant: Ostepop ..................................................................................................................................44 Hva gjør deg ordentlig forbanna? .......................................................................................................45 Reggae: Tissen på lasset ...........................................................................................................................46 Kunst: Kox&Elgin på Opdahl .....................................................................................................................49 Scenekunst: Danskene kommer ...............................................................................................................50 Musikk: Jamie Lidell, Joe Budden, Stacy Barthe .................................................................................55 Intervju: Athana Symphonic Experience ..............................................................................................60 Intervju: Sax og Vold med Shining .........................................................................................................62 Film: Wild Bill, Dypet, Zero Dark Thirty ................................................................................................67 Distribuer denne: Upstream Color ....................................................................................................... 74 TV & Spill: Ta vekk puta og spol ..............................................................................................................76 NATT&DAG møter Charlotte Myrbråten ................................................................................................78

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 69.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

78 0

10/2013

OVERHØRT

Hoderysting

...

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Noen investeringer er klokere enn andre

Et passord i døra er og blir mer sexy enn «å stå på lista». Ikke bare har Youngstorgklubben med delikatesseforretningnavnet kastet bort den dølle lista, passordet er til enhver tid ulike strofer fra kjente RnB-hits! Sist gang måtte vi hviskesynge åpningslinjene til Silk-låta «Freak Me …»: «Let me lick you up and down ’til you say stop». Dørvakta sa aldri stopp!

Dette ristet vi på hodet av forrige måned. Følg @hoderysting på twitter og instagram.

Mr Big Boss i utelivsbransjen, Grünerløkkaherskeren over alle, har begått en kardinalsynd. Flytta fra Løkka til – hold deg fast – Neeeeesodden! Ikke nok med det. Svikeren innser faktisk flausen siden han bevisst har unnlatt å melde flytting til myndighetene. Hva blir det neste? Drepe valper med øks?! Den snart hundre år gamle SV-politikeren, som i en årrekke har vært politisk ekspert og kommentator i både NRK og senere i TV2, sjekker jevnlig opp ansatte i en fiskedisk i Oslo sentrum med one-linere inspirert av nettopp … fisk. «Du må spise mye fisk, du som er så pen …» Ouch!

ATOMIC PRESENTERER

Salangen nyheter (27. februar) «Hva har skjedd her?» spurte en bestyrtet lokalavis og ryddet en hel side til en sak om en handlevogn som ikke var trillet tilbake igjen til butikken. Jaja. Vel, om ikke annet utviste avisen en rørende tillit til menneskeheten om de syntes at dette var eksempel på spesielt avvikende menneskelig praksis.

Elsk eller hat henne, hun er og blir en av våre mest profilerte klesdesignere. Da hun sist hadde show ventet motefolket til pressefotografene hadde forlatt lokalet før de alle sammen tok frem mengder med deilig Coca-Cola som alle slurpet i seg til den store gullmedalje. Ingen ble etterhvert veldig opptatt av alle de halvnakne modellspirene tilstede. En av Norges mest profilerte langrennsløpere er en skikkelig thug! Ryktene skal ha det til at Iphonen går varm når han snapchatter med gymnasjenter. En av Norges største festivaler skal angivelig skylde fjorårets ansatte i markedsseksjonen litt over hundre tusen kroner.

BILLETTER HOS BILLETTSERVICE

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier/master

10/2013

En fyr fra Trondheim likte coveret på januarutgaven til NATT&DAG (den med supermodell Polina Sova i champisregn) så godt at han rett og slett har bestemt seg for å tatovere det på kroppen. Årets beste kompliment og vits på én gang! Takk!

WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND 2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822

Martin Haugen Fædrelandsvennen (3. februar) 180 prosent besto.

ON TOUR:

NTNU har nå opptak til over 100 masterprogram som vil gjøre deg bedre rustet til å møte det arbeidslivet du ønsker Søknadsfrist 15. april

JOHN DEE, 18. MARS“ANNA SUN” THE NEW ALBUM FEATURING ON TOUR: THE NEW ALBUM FEATURING “ANNA SUN”

Thomas Horni (hihi, navnet) SE&HØR (5. februar) Se&Hør, kjendis.no, VG Rampelys, TV2 Underholdning, ad nauseum. Alle sammen så de seg beføyet til å skrive nekrologer da at et av medlemmene i det nesten ukjente sekstitallsbandet The Troggs døde. Samtidig var det ingenting som tydet på at noen av skribentene hadde et spesielt lidenskapelig forhold til verken bandet eller hovedpersonen selv, Reg Presley (71). Så hvorfor denne voldsomme nekrologiveren? Handlet det bare om å «produsere klikk»? Enda et eksempel på 68-ernes klamme åndshegemoni? Eller er det bare slik at døden er verdens beste fyllstoff?

WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND 2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822

TIDENS ÅND

OVERHØRT

konkurranse

VINE Mens vi venter på appen der vi kan sende hverandre interaktive, digitale orgasmer (OrgieShare? Instacum? Cummagram?) eller den hvor man kun skal rapportere kjedelige og intetsigende bidrag (NoFiltergram? Instaboringban? FuckYouMoralistCunt-snap?), så har det kommet en annen arvtaker til Snapchat som siste skrik på appfronten, nemlig video-delings-appen Vine. Den lar deg filme korte snutter og redigere på telefonen før du sender ut Oscar-verket til vennene.

1 1

TERRORPREIK På T-banen her om dagen tok vi oss selv i å hysje hverandre da en samtale om Breivik ble litt for høylytt. Det var første gangen siden 22. juli. Etter at bussjåføren meldte inn 27-åringen som bablet i fylla om å bombe Stortinget, har snakk om gørr og bomber på offentlig transport blitt mer lavmælt. Selvsensur! :’(

2 1

JOVIAL TV Hva har skjedd? NATT&DAG-pris-vinneren Trygdekontoret har gått fra å ha blitt et litt “varmere program” til å bli rett ut glovarm folkekjær underholdning som cruiser friksjonsfritt på folkeopinionen. Det dulles med Tangerudbakken, koseprates med klarsynte og trygdisjefen selv snakker ut om “den tunge tiden” i Henne og om "kjærligheten” i Costume. Hvis alt derimot er en stor sketsj, så må vi nesten meddele at den ikke er SÅ underholdende (ennå) og det er vanskelig å skimte på hvilket ironinivå den eventuelle kommentaren ligger. Gi oss mer, titteboks, gi oss mer.

3 1

SoMe Forkortelse for sosiale medier som har slått an bredere enn «SM» (hæ, bedriften vår må bli bedre på aktiv viralbygging av merkevaren via sadomasochisme?). Får deg til å høres ut som en Profesjonell som er i kontakt med Tiden.

4 1

LAVPRIS

... En viss ofte nattåpen og alltid komisk dyr kioskkjede har ifølge rykter i bransjen rigget en kaffetest der deres egen guffe kommer ut på topp. Kaffen deres smaker jo objektivt sett helt forferdelig så et eller annet må være gærent.

DIREKTE FRA HAUGESUND

Vår egen lille matavsløring i kjølvannet av alle «hestekjøttskandalene»: du vet den søte deilige sjokkomelken du liker å unne deg en gang iblant? Den er laget av BLODMELK. Du leste riktig, de siste skvettene av melk som presses ut av spenene til kua har alltid litt blod i seg og det kamufleres perfekt med en dæsj sjokolade. Samme farge vet du, når det går litt tid. Bon appeTIT.

Enkelt Raskt

MASKULINISTER Vi har i det siste sett flere mer eller mindre patetiske forsøk på menn som skal «hevde manndommen» (altså, kjønnet, ikke tissen) i dette stadig mer «feminiserte» samfunnet vårt. Promp&pils-programmet Mannegruppen Ottar på MAX er så over the top at det nesten er litt søtt. Nettmagasinet «Harvest - Man & Nature» er i så forstand mer deprimerende ettersom det faktisk er seriøst. Eias kritikk av feminiseringen av TV er vel først og fremst en påminnelse for alle oss andre om at arbeidsoppgavene til en «TV-kjendis» til tider er like stilige som en dotømmers daglige sysler. Så betyr dette at Mannen nå innrømmer at slaget er tapt? Tja. En annen hypotese er at dette nok en gang er et eksempel på at mediene ikke evner å rapportere om de samfunnsfenomenene som skjuler seg bak det nordmenn instinktivt kaller «feminiseringen av samfunnet». Trøtte selvsagtheter frem og tilbake i en debatt for og imot «kvinner» og «menn» er kanskje et uttrykk for en mer grunnleggende misnøye enn det vi journalister er i stand til å skjønne eller formidle videre til publikum?

5 1

LITTERÆR STARBUCKIFISERING Stadig flere forfattere toner ned kompleksiteten og særegenheten når de skriver på sitt eget morsmål fordi det ultimate målet er å bli oversatt til engelsk, og dermed tilpasse seg den postlitterære vareformen: Den internasjonale romanen. En deprimerende trend som reduserer det som i utgangspunktet er interessante forfatterskap til minste felles multiplum – lett-omsettelige «kommunikasjonspakker» mellom «kulturer». Like dyrekjøpt som den norske Starbucks-cappuccinoen.

6 1

CAPS Capsen har vi sett på som en teit Fucking Åmål-relikvie fra forrige tiår en stund, men no more: nå har hodeplagget sneket seg inn igjen i den evig-flytende vortexen vi kaller motebildet. Og en søt jente i t-shirt og kepps har da strengt tatt aldri vært å forakte? (Vi takker gud i det stille for at det ikke er bowlerhatten).

7 1

SMÅ KLOKKER Siden 2007 har menn og jenter med «oversized» herreklokker hatt halve hangarskip hengende rundt håndleddet. Nå er det derimot NYE TIDER. Vi ønsker småklokkene velkommen og ønsker de svære måneklokkene døde.

1 8

Boblere: Kniven, Sexting, Spring Breakers, bukseseler, selebukser, godterifarget undertøy, Alex Israel, Jennifer Lawrence, The Canyons, unfollow, Rognes-ekspressen, Function One, lue på toppen av hodet (hei, hørt om Ian MacKaye?), sexte... 10

10/2013

En ung og kjekk tv-personlighet skal angivelig ha en skjult fetisj på si. Nemlig store kvinner. Dessverre er det sjeldent kvinner i såpass store dimensjoner våger seg ut på byen (but why?), så dette har vært en kilde til aldri så lite frustrasjon. Big and beautifuls, legg fra dere iskremboksen og kom dere ut! En mann venter på dere. Husk hva Signy Fardal en gang sa: størrelse er ikke av betydning, det viktigste er at du ikke er tjukk i trynet! Et respektert norsk jazzband med en streit raider og en like streit frontmann, har en blodharry uoffisiell raiderliste: pølser og porno! Skjerpings! #1 Utestedet oppkalt etter en sentral Christianiabohem er stadig en av våre favoritter, men i det siste har dørvaktene vært i overkant aggressive og kjipe. Det skal ikke mer til enn å danse utagerende på dansegulvet (med alle de gode bookingene i det siste er det fort gjort) før du plutselig blir kastet ut – uten varsel. Synd! Skjerpings! #2 Fjorårets beste Oslorestaurant har fått mye skryt for maten, men i det siste er det stadig flere som klager over overdrevent ego og dårlig service blant betjeningen. Ikke la suksessen gå til hodet på dere, kjære favorittsuppekjøkken!

‹‹If you don’t start showing some peace, love, and unity, I’ll break your fucking faces.›› sa dj-legende Frankie Bones en gang i tiden. Nå har du muligheten til å bli den neste dj-stjerna som serverer dj-gullkorn på dj-rullebånd. Som et slags klubb-musikkens svar på The Apprentice, skal Burn Residency lete frem og bygge opp nye djtalenter. På Ibiza. Etter noen uker med dj-bootcamp med blod, svette, tårer, silikonpupper og skum, inkludert workshops med folk som

Fatboy Slim og Joe Goddard fra Hot Chip, skal tre vinnere stå igjen. De heldige utvalgte skal få hvert sitt residency for hele sommeren på noen av de hotteste Ibiza-klubben. Søknadsfristen er 18. mars. Er du imidlertid en skap-dj som ikke våger deg ut av skapet ennå, kan du være med i konkurransen om et Beatport-gavekort (som gir deg omtrent 400 låter).

Billig

LONDON BREMEN

For å være med i trekningen, send mail til konkurranse@nattogdag.no

ZADAR

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

39,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

folken ....................................

(0,4)

48,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

Viking Pub .............................

(0,5)

55,-

Broremann Bar ...................

(0,33)

58,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

The Irish Don Lyne ..............

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

CC .............................................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

beverly .................................

Helt Rått ..............................

(0,4)

(0,4) (0,4)

64,-

66,72,-

58 ,-

PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA

reload.no

Månedens ansatte

*Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på å lese NATT&DAG.

Ny måned, nye tryner. Dette er menneskene som skal pleie hjernen din de neste 65 minuttene*. Marte Olea Borg (22) har vært vår evigblide intern og redaksjonsassistent i snart ett år. Hun er utdannet journalist og kommer fra Tjølling, et sted kjent for åkre, Europas største steinbrudd, hasj og incest. Som DistriktsNorges fineste eksport står lavkultur hennes hjerte nærmest. Marte spiser McDonalds til lunsj og middag og kjører en interessant avant garde-Felleskjøpetklesstil, som vil si at hun klarer å få rumpetasker, snekkerbukser og InterSport-slippers til å gå sømløst sammen i et og samme antrekk. Instagram: @marteolea

Musikkanmelder Mathias Rødahl (34) husker du kanskje fra rapgruppa Pen Jakke, men har i senere år vært mer kjent som redaktør for hiphopblekka og nettsiden Kingsize. Som «ekte» hiphoper var Mathias fan av myk R&B on the down low, men kom til slutt ut av skapet og har stått i skyttergrava for sjangeren siden. Mathias eneste kampsaker er å speak the real og å overbevise norske menn om at slowjams er noe av det mandigste som finnes. Han setter også stor pris på å glede kvinner med R&B-klubbkonseptet ‹‹Skamløst››, og irriterer seg grenseløst over ironiske R. Kelly-fans som liker «Trapped In The Closet», men ikke «Pregnant». Twitter/Instagram: @mathias_rodahl / @rodahl

Bildet av illustratør Tord Torpe (28) er fra den gangen han ble fersket av tre bola ungarske dørvakter i å tagge ned et toalett i «kreativ rus» på nattklubb i Budapest. I stedet for å gi Tord juling, bestemte de seg for å gjengjelde forbrytelsen. Tord ser faktisk ut som han er Balkan, men det er han ikke, for dette er snakk om en ekte vestlandsgutt oppvokst blant plommetrær i Hardanger. Tord liker å tegne hårete menn i truser og lage animasjonssnutter av julenisser uten truse. Ellers går tiden med til en master på kunsthøyskolen i Bergen og helgeskiftarbeid på smelteverket Bjølvefossen i industribygda Ålvik. Sa vi ekte vestlandsgutt?

Lars Ole Kristiansen AKA Antikristiansen (26) er filmviter og jobber til daglig som redaksjonssjef i Montages. Masteroppgaven handlet om kjønnsfremstillinger i Antichrist og Menn som hater kvinner, og i vår er han emneleder for kurset ’Film- og fjernsynsanalyse’ ved Høgskolen i Lillehammer. Nå høres Lars Ole ut som en akademisk tørrpinn, men i virkeligheten er han en uhøytidelig, men høylydt filmnerd som elsker alt fra Zack Snyder til Ingmar Bergman. På fritiden er han en ivrig popentusiast med svakhet for åttitallssynth og substansløse trashhits. Stammer fra Halden City. Twitter: @larsole

Aksel Kielland (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, den norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Tore Andvig (29) sender vi ut på oppdrag når vi trenger en alternativ tolkning av politisk journalistikk (se bildet). Denne Skøyen-guttens minneverdige N&D-debut besto i å filetere den norske treningsmanien mens han løp maraton høy som Eiffeltårnet på LSD. Tore har utdanning i filosofi og en masse studiepoeng fordelt utover masterprogrammet i filosofi, sosiologi, psykologi og kriminologi. Dessuten har han en fortid som butikkslakter, og skriver på macen sin som om det var en skrivemaskin fra 30-tallet. I tillegg til å være vår egen gonzojournalist, jobber han på Oslos beste fiskesjappe, Fiskeriet.

Om det noen gang fantes et menneske i en blond og vakker jentekropp, så var dette mennesket Ragnhild Brochmann (29). Skarp som et barberblad i kveldssola, åpen som en tulipan i kveldssola, ekte alvorlig og pludrende lystig som Akerselva. I kveldssola. Ragnhild er tekstene sine: En strøm av adjektiver og – innskutte småbekker – som sammenlagt danner Oslos nest realeste elv! Ragnhild bryr seg om alt, og særlig om folkeopplysning og estetikk, radio og UiO. Om sju år har hun oppretta motestudier på Blindern: Meld deg på før det er for seint! Claim to fame: har figurert i Hong Kongnesisk kjendispresse.

En gang satt Hanna Stoltenberg (24) ved siden av Jan Kjærstad på et fly. Forfatteren anbefalte en novelle der hovedpersonen stjeler sæd fra badevaktenes kondomer, for så å sette barn på seg selv med en sprøyte. Den novellen er nå blant Hannas absolutte favoritter. Bare en liten stemningsskapende innledning til historien om Hanna, som kom til Oslo fra litteraturstudier i Bristol i fjor, og overrasket oss med en killer-tekst om vaginaer og plastisk kirurgi. Siden har denne femme fatalen blitt en av våre favorittfeminister og vår nærmeste kobling til statsoverhodet. I tillegg til å skrive artikler for oss, frilanser hun for Morgenbladet og Amnesty (som er er årsaken til at hun stadig mailer oss fra Afrika).

Oslogutten Danby Choi (19) er det man gjerne kaller «ung og lovende». Faktisk har han vært lovende lenger enn han har vært lovlig! Som 15-åring ble han norgesmester i streetdance og har vært hyret inn som danser for folk som Lady Gaga, Ne-Yo og Rick Ross. Danby fullførte videregående som privatist på ett år, fordi han ikke har noe til overs for det norske skolesystemet, og har fortsatt å være effektiv siden. Han har jobbet som AD, grafisk designer og skribent for magasinet SMUG og Hovefestivalen, før han ble tatt inn i varmen i NATT&DAG-dynastiet i 2012. I april lanserer han sitt eget magasin: Subjekt magasin Claim to fame: foreldrene hans er fra Gangnam (style!). Instagram: @danbychoi

Nå kan du ta enkeltstående, studiepoenggivende kurs. Vi tilbyr kortere dag- kveld- og helgekurs innen alle Westerdals’ fagområder. Grafisk Design, Tekst & Skribent, Retail design, Art Direction, Film & TV, Experience & Event Design, Kreativitetskurs - eller kanskje en kombinasjon?

Alle kursledere hos oss er erfarne, profesjonelle formidlere med faglig tyngde og stor kjærlighet til sine fagområder. Vi holder til i nye, bejublede lokaler på Vulkan i Oslo, serverer økologisk, hjemmelaget mat på alle våre kurs, og gir selvfølgelig tett, personlig oppfølging av hver enkel kursdeltaker. Se vårt fullstendige kurstilbud på www.westerdalskompetanse.no

10/2013

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

”Det skal lite til før at jeg føler at hodet er tomt som om tankene forsvinner hver gang jeg begynner å tenke”

”Det er vanskelig for meg å konsentrere meg, jeg blir lett forvirret fordi enhver lyd distraherer meg og setter i gang irrelevante tanker”

”Jeg glemte første halvdelen av hva legen sa til meg før hun var halvveis igjennom - jeg ble forvirret av nye tanker som hadde erstattet de gamle”

”Jeg blir ofte forvirret og usikker på betydningen av vanlige ord når jeg leser”

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

Andreas Dahl (23) er vår helt egen 1.96 meter høye utelivsskribent og frilanser fra Nesodden som vi plukket opp fra benken i 6. divisjon i basket. Han er også et vandrende oppslagsverk og funfact-konge. Tidligere jobbet Andreas på dyreklinikk -- noe han gledelig forteller mørke anekdoter fra på vorspiel, der han for øvrig alltid serverer utsøkte drinker. Glad i mekaniske klokker (han ikke har råd til), forskning, Berghain, Nintendo 64, fjellet, og sin overvektige katt oppkalt etter Florian Schneider fra Kraftwerk. Claim to fame: Har sett puppene til Märtha Louise. Instagram: @hummerskum

En smakebit av høyskolen Westerdals?

”Jeg greier ikke høre på læreren og ta notater samtidig lenger”

Uvanlige opplevelser er mer vanlig enn du tror. Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen famille. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike opplevelser kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet. Ring oss for råd og hjelp for deg selv eller om det er noen du er bekymret for.

Helse Fonna HF TIT - Tidlig Intervensjons Team, telefon 907 61 525

Vi treffes på telefon 51 51 59 59 alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

hva er vrede?

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Intellektuelt og emosjonelt forkrøplede skyggevesener har tatt over internett. den banale ondskapen, side

Statoil er på medlemslista til USAs viktigste oljelobby-organisasjon. natt&dag guider til jordens vrede, side

Millet ble soldat av estetiske årsaker.

- ødeleggelsens estetikk, side

hva er vrede?

Ingen tør å være sinte. Fjerner vi god gjødsel, bare fordi den lukter dritt? TEKST Hanna Stoltenberg ILLUSTRASJON tord torpe Vi er et veloppdragent land. Å miste besinnelsen i Norge er litt det samme som å være tjukk, det oppfattes som mangel på selvbeherskelse. Mennesker som blir sinte i offentligheten må si unnskyld. Mennesker som blir sinte og må i retten får diagnoser. Og alle som klikker over en algoritme har ADHD. Nei da, fullt så ille er det ikke. Det var et forsøk på å provosere slik vi driver med her i avisa. Men ikke bli sint! Eller bli det. For kanskje kan noe blomstre? Er sinne bare destruktivt, psykiater Per Olav Næss? – Både og. Sinne i forbindelse med selvavgrensning er en naturlig og i og for seg adekvat affekt, hvis du skal ta vare på egne

grenser. Men et mer predatorisk sinne, altså når du går til angrep på andre, er ikke en spesielt god affekt. Og så kan man jo spørre om selvavgrensing faktisk er sinne. Vi har ikke så veldig mange ord i det norske språket som beskriver nyanser av sinne. Er sinne alltid en reaksjon? – Oi, nå må jeg tenke meg om her … Ja, det skjer jo i en kontekst. Så det er alltid en reaksjon på en eller annen provokasjon. Å reagere med sinne er ikke bare en konsekvens av hva du har opplevd, det er også en konsekvens av den måten du opplever verden på. Det kan være en beskyttelse. For eksempel er det en nær sammenheng mellom sinne og depresjon. Depresjon, eller tristhet, er jo en affekt vi i veldig liten grad orker å leve med. Og en måte å uttrykke det på kan være sinne.

Er kreativitet og sinne Batman og Robin? 14

10/2013

Apropos depresjon, veldig mange kreative og artistiske folk har mye temperament … – Ja, men da bruker du ordet sinne om temperament. Og det bør jeg unngå? – Ja. Temperament er hele den reaksjonsmåten du har til rådighet, og måten du blir oppfattet på. Sinne handler om evnen til å holde på affekt. Om det står dårligere til hos de med et kreativt sinn akkurat der, det vet jeg ikke. Så kreativitet og sinne er ikke Batman og Robin? Altså, den ene gjør den andre sterkere? – Nei, det vil jeg ikke si. Kreativitet er et uttrykksbehov, og en evne til å ha en kanal du kan bruke. Men er ikke sinne også det? Et uttrykksbehov og en kanal? – Det er i hvert fall ikke to begreper som ligger helt oppå hverandre. Det kan godt hende det er en viss sammenheng uten at jeg har tenkt nok igjennom det. Det gjelder å ha alternative kanaler, og der kan jo kreativitet komme inn i bildet.

Mange argumenterer for at den hyppige ADHD-diagnostiseringen – og i noen tilfeller medisineringen – av barn og unge «temmer» deres naturlige utløp for aktivitet og kreativitet – i den hensikt å lose dem gjennom det offentlige skolesystemet. – Det er riktig, kan du si, på grunn av vår livsform og de forventningene vi har til prestasjoner og læring osv. Det som er typisk for personer med ADHD er at de har konsentrasjonsproblemer, det som kalles ADD, og hyperaktivitet, altså at de blir veldig rastløse og urolige. Jeg har sett mange eksempler på at folk klarer å kanalisere disse tingene gjennom ulike aktiviteter, for eksempel i idrett eller kreative virksomheter. Så kanalisering er bedre enn medisinering? – Medisineringen har to sider, det ene er at den øker oppmerksomheten for de som har lite av det, det andre er at de får en viss kontroll over utløpet. Samtidig er det ikke noe tvil om at medisiner også hemmer en del aktivitet. Men problemet med for eksempel ADHD er at aktiviteten er destruktiv og lite produktiv for individet selv. Hvis du går inn i en type samspill hvor du kan utnytte uroen eller hyperaktiviteten på en positiv måte, så er jo det bare en fordel. 10/2013

Hva skal vi egentlig med disse kortesjene av mennesker med gode intensjoner og ild mellom hendene? TEKST REDAKSJONEN

Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør spørre om. Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, meningskvitrere og spaltetrålere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet

- Hva i Norge anno 2013 ville du gått i fakkeltog for?

Thomas Seltzer 4-årig satanist – Retten til å rulle forhuden sin frem og tilbake progressivt fortere til man får en varm, rar og god følelse i hele kroppen.

Siri Brochmeier Jobber i kulturrådet – Fakkeltog er motbydelige greier, det er bare et skalkeskjul for folk som gir helt faen i andre, men ønsker å fremstå som empatiske og fordomsfrie mennesker. Når det skjer noe jævlig går de i tog med folk de hater, hører på noen slappe standardiserte appeller og klapper seg selv på skulderen før de går tilbake på kontoret og bekymrer seg for hvorvidt det at Qasim kom hjem fra ferien til Pakistan med skjegg betyr at han har blitt ekstremist, eller slenger med leppa om mer eller mindre kjente damer som byr for mye eller for lite på seg selv. Fakkeltog er for demonstrasjoner det tabloid individbasert føleri er for politisk og ideologisk debatt. Det forskyver fokus til det irrelevante. Du kan godt få en klem av meg om du er trist og syns at verden er urettferdig, men jeg skjønner ikke hvorfor det må være en gruppeklem med Odd Einar Dørum og Louiza Louhibi. Christopher Nielsen Mannen bak Holocaust-musikalen – Fakkelen ville jeg løftet, samt kastet stein, knust butikkvinduer og satt fyr på biler, hvis det kunne vekke nordmenn spesielt og menneskeheten generelt fra den samfunnsutviklingen vi ser rundt oss, der en ny elite av superrike legger sin klamme hånd over verden. Mot de som ved hjelp av en globalisert økonomi undergraver demokratiet, avskaffer alt vi har opparbeidet av arbeiderrettigheter, og bevilger seg selv skattefrihet. Mot de som betaler lobbyister for å motvirke alle fornuftige tiltak for klima og miljø. Mot de som sniker Big Brother inn bakveien. Mot de som søker å privatisere og dermed rasere velferd og fordeling. Mot dem som «beveger verden» til sin fordel, og som konspirerer for å gjeninnføre slaveri.

Jørgen Skavlan Norges mest ettertraktede fastlege, ateist og FILF – Jeg ville gått i fakkeltog for norsk helsevesen, som er et av verdens beste og mest egalitære. Så ville jeg dagen etter gått i fakkeltog mot helsepessimisme og tristesse og troen på at velferdsstaten skal ta vare på oss fra fødsel til grav uten noen form for ansvar for eget liv og egen helse. Et fakkeltog for å minne oss på at alderdommen ikke kommer til å skje på spa og at livet er fullt av smerte og bekymring som NAV ikke kan ta ansvar for. Det blir nok et lite fakkeltog da de fleste jo er sykemeldt … Andreas Øverland Musikkjournalist – Jeg har ennå til gode å delta i fakkeltog, og det skal mye til for å få meg ut i gatene for å uttrykke stille empati på generell basis. Aktiv antipati, derimot. Da snakker vi. Derfor: rigg til et godt, gammeldags bokbål i enden, og både jeg og fakkel skal få fart på oss. Et bål fylt til randen med alle eksemplarer av The Secret og liknende bedritne selvhjelpstitler hadde gjort mange jeg veit om til bedre mennesker (ikke minst hadde det gjort verden generelt og internett spesielt langt mer levelig for oss andre). For du kan ikke bli hva du vil, kompis. Det holder ikke å skrive gule post-it-lapper på speilet og tviholde på tanken om at du er en jævla flink fyr. Jeg kjøper ikke ideen din selv om du twitrer at du jobber veldig mye på nattestid. Du er ikke CEO bare fordi du har et videokamera og et businesskort. Og det er ikke nødvendigvis din feil at du ikke lykkes engang. Det du burde prioritere er en rådgivertime med en ålreit veileder på en videregående skole. Det siste du trenger er å slavisk følge en bok som juger deg i trynet, kapittel etter kapittel, tweet etter tweet. Hege Storhaug Omstridt islam-kommentator, forfatter og politisk aktivist – I kjølvannet av nok et attentat mot ytringsfriheten, skuddene mot danske Lars Hedegaard i februar, synes jeg vi kan fylle gatene og gjenopplive Arnulfs Øverlands ord, formulert i 1935 i Det frie ord: «Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det første man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men allikevel.»

Fakkeltog er motbydelige greier.

- Siri Brochmeier 16

10/2013

Velaug Hobbelstad Sælid Redaksjonssekretær i Klassekampen – Fakkel tog mot ord delings feil.

Bjørn Stærk Fritenkende nett-spaltist – Færre drømmer og ambisjoner i politikken. Jeg vil ha politikere som har gitt opp å fikse på mennesket, og ikke tror at det er deres jobb å gjøre oss alle til snille, sunne og smarte supermennesker. Under paroler som «det er nok nå», «det nøttern’te» og «kan dere ikke bare få budsjettet til å gå opp, fikse de verste lidelsene og unngå å kjøre verden utfor stupet, og så fikser vi resten selv?» (denne vil passe fint aller først i fakkeltoget) skal vi marsjere til Løvebakken og spre resignasjon blant idealistene og tungsinn blant optimistene. Selv på vårt beste er vi mennesker ganske dustete. Det finnes ingen politisk løsning på det. Det hender du kan gjøre folk litt mindre dustete ved å gi dem en klem eller be dem spasere seg en tur i det fine været, men det er din jobb, ikke politikernes. Alt de skal gjøre er å studere alt dusteriet, trekke på skuldrene, og gjøre det beste ut av det usle folket de har fått å administrere. Eirik Vinje Advokat som ikke ønsker å bli kategorisert som facebookhøyre-medløper – Skulle jeg gå i fakkeltog måtte det være i protest mot konseptet fakkeltog. Demonstrasjonstog har som premiss at folket er undertrykt, og at de må innta gatene for å kjempe gjennom sin vilje. Slikt gir mening i Paris i 1789, Moskva i 1917 og i dagens Kairo. Men i Oslo i 2013 er illusjonen av folkets gatekamp mot statseliten omtrent like troverdig som femåringer som leker krig i Star Wars-kostymer innkjøpt på Standard. Særlig når de fleste demonstrantene støtter den rødgrønne regjeringen de demonstrerer mot. Slike tog dreier seg vel egentlig om forfengelighet og status. I Norge skaper man seg status gjennom å vise meninger, mer enn meritter og materiell. Og fakkeltog er ekshibisjonistiske happenings for venstreeliten med den samme sosiale funksjon som overklassens maskeradeball og galoppløp. Nils Anker Journalist i D2 og eks-NATT&DAG-skribent – Jeg ville vel gått i fakkeltog MOT fakkeltog. Selvtilfredse øvelser der man først og fremst feirer egen «godhet» i møte med åpenbare onder (terror, voldtekt o.l.), hyller patévrak fra EU, eller skrullete vaksinemotstand. Jeg ville heller dødd i en rastaparykk enn å bli sett med Magne Furuholmen og Christian Ringnes i det Lambda–toget. Hvis jeg ble tvunget til å gå i tog FOR noe, måtte det være for romfolk, for nedslitte narkomane, for en mer human strafferettspleie, for en oppmykning av innvandringspolitikken, for bevaringen av den publikumsåpne racerbilbanen Nürburgring i gamle Vest-Tyskland.

Jon Wessel-Aas Hele medienorges advokat – Jeg kunne gått i fakkeltog mot bruk av fakler til å tenne vår tids bokbål: den økende tendensen – også i Norge og Vesten for øvrig – til å ville innskrenke rommet for ubehagelige ytringer og til å ville kontrollere både hva som spres av ytringer i elektroniske medier og ikke minst hvem som kommuniserer med hverandre i elektroniske medier. Vår tids bokbål er langt mer subtile, og de har verken synlige flammer eller røyk. De er derfor farligere enn middelalderens bokbål, slik sett. Det sensurerende presteskapet i dag, er byråkrater som sitter på grå kontorer og bedriver «samfunnssikkerhet» – og som ser på fri kommunikasjon først og fremst som en trussel. Jeg går med andre ord gjerne i fakkeltog mot dem som er så redde for reell ytringsfrihet at de helst vil tenne på hele Internett. Veslemøy Aga Eks-journalist og jusstudent – For meg har vinteren 2013 vært et eneste langt motdemonstrasjonstog FOR pels. Når hele den «norske motebransjen» samles mot noe, er det tid for å være for. Derfor har jeg funnet frem pelsen min. Jeg skulle ønske jeg kunne si at den var laget av utrydningstruet sølvrev eller nylig dyreplaget mink, men den er en ekstremt PK loppemarkedvariant som er i ferd med å falle fra hverandre: Den er brukt, den er miljøvennlig, den vil brytes ned og vil bli til jord i stedet for et evigvarende plastproblem som dumpes utenfor Afrika. Pelsmotstanderne har fått monopol på en idé om godhet: De søte dyrene har det vondt, da må vi ikke bruke NOEN form for pels. OK, det er greit, men hva med kyllingene? De blir pumpa fulle av veksthormoner og vokser så fort at de ikke kan gå. Og hva med barna som produserer de billige fuskepelsene til «den norske motebransjen»? Hva med lavkarbodietten til den samme motebransjen, som øker verdens kjøttforbruk og i tillegg gjør at motearrangementer lukter vondt på grunn av syren lavkarbofolket skiller ut når de puster? Jeg er enig i at dyr burde behandles bra. Men jeg mener at total pelsmotstand er et dumt I-landspåfunn. Derfor vil jeg i år gå i fakkeltog mot Fakkeltog mot pels Ane Tusvik Bonde Jobber i Human Rights House Foundation – Jeg ville gått for retten til gå i tog, siden det ikke er noen selvfølge i mange andre land. Spørsmålet mange steder er ikke lenger om man gidder å gå i demo, men om man tør. Det siste året har retten til fredelige protester blitt innskrenket i flere land i Øst Europa- i Aserbajdsjan og Russland er det nå straffbart å arrangere og delta i protester som ikke er forhåndsgodkjent av myndighetene. Folk som likevel demonstrerer risikerer høye bøter eller fengsel. Bare det å mobilisere på nett er i mange tilfeller nok til å bli arrestert. I mars i år starter rettsakene mot elleve av dem som arrangerte eller deltok i massedemonstrasjonene mot Putin i mai i Moskva 2012. Her i Norge, hvor det ikke koster oss noe å gå ut, bør vi i det minste klare å gå i et fakkeltog hver for at asylbarna skal få bli. Erik Møller Solheim Obama-fantast, forfatter og tidligere Rocky-redaktør – Det måtte ha vært noe som føltes så nødvendig at det overmannet min tidvis lammende selvbevissthet og angst for allsang. Klimasaken er en sånn sak, men den kampen vil dessverre aldri kulminere i ett avgjørende øyeblikk. Derfor fortsetter jeg heller min stille kamp på kammerset og lar andre bære skammens faner for meg.

- Meh.

STUDER JOURNALISTIKK OG MEDIEFAG I VOLDA

SØKNADSFRIST: 15. APRIL

BACHELOR Animasjon Journalistikk Media, IKT og design PR, kommunikasjon og media

ROSKILDE

L A V

13 CA

DK / S E N G / NO L 29.06 — 07.07 T S A TAK/ A L C K AL FTER ELER US T S Y UK E DE KV GE/ US CR / A E / / E R R E N U IV LOS EATO STO US T ME O C C C E L AU DIS DE KR THE NOT/ ORE TO L O F IPK / C O 0M / K L 9 E 1 S R MA DANC TWE EEN /IS SL ABOUT I N A AN F S ND S QU A U A . Ó . . R DK C US KR AR/ R D U / DEA REED/ K LAM /BB SIG LBEAT O B RIC NNA V E T HA KEND RIHA

I T S E F

ROSKILDE FESTIVAL KOMMER TIL OSLO OG BERGEN 13-20. APRIL! VI HAR MED OSS LOKALE OG INTERNASJONALE ARTISTER, UP-AND-COMING KUNSTNERE OG KREATIVE WORKSHOPER – OG DU ER INVITERT!

Roskilde-Festival.com

S FAC E P RO FAC E B O O G R A M EBO M K O K . . CO M / ET PÅ : CO M R / R R RTO S L O TBE RG E N

Tenk om han aldri ringer... Den grufulle historien om sexy sykloner og James Bond-skurker som vil ødelegge jorden for oss alle.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Tekst Tore Andvig / redaksjonen Illustrasjon Kristopher Hernholm Har du noen gang forsøkt å lese en IPCC-rapport? Vi sovnet tre ganger da vi leste rapporten som konkluderer med at det har vært vitenskapelig konsensus om konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer i over tjue år. Konsensus! I tjue

år? Det betyr at man siden nittitallet har vært enige om at det vi driver med ikke bare er feil, men selvutslettende. Jordens undergang hadde fortjent bedre. Hvordan kan en så brutal sannhet være så vanskelig å markedsføre? Klimakrisen har et aldri så lite imageproblem. Det er helt opplagt at det ikke er harde fakta som mangler. Men miljøet vil aldri bli like fascinerende som onde gangstere,

hensynsløse diktatorer og psykopater med mamma-komplekser og maskingevær. Klimakrisen er abstrakt, gradvis og langsom. Kort sagt: den kommende klimakatastrofen er noe menneskeheten har dårlig anlegg for å håndtere. Det til tross for at klimaendringene nå skjer langt raskere enn det de mest radikale forskerne trodde for bare ti år siden. Det finnes åpenbart ingen intuitiv

måte for deg å knytte eksosen som kommer ut av bilen din til en snøstorm. For at du skal kunne wrap your head around klimakrisen bryter vi den derfor ned i en enkel trettentrinns innføring med utgangspunkt i fleipeller-fakta-påstander. Dette er NATT&DAGs guide til Jordens vrede.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap 10/2013

Påstand: Det er fortsatt diskusjon om klimaendringene er menneskeskapte. Fleip Du som er usikker på om det er bevist at klimaendringene er menneskeskapte, fortjener egentlig ingen seriøs respons. Det blir litt som å tro på at Mossad og CIA sto bak 11. september, Holocaust er en myte og Jesus lekte med dinosaurer. Det hadde heller ikke vært nødvendig å svare seriøst på dette med mindre historiens rikeste og kanskje skitneste bransje hadde brukt milliarder av kroner på å desinformere offentligheten. Realiteten er at mer enn 98 prosent av klimaforskere er enige om at klimaendringene er menneskeskapte – og har vært det siden slutten av åttitallet. Og konsensusen øker. Selv kjente klimaskeptikere omvendes, som da den anerkjente fysikeren Richard Muller snudde 180 grader sommeren 2011 og konkluderte sin oljeindustrisponsete studie (støttet av blant annet de notorisk skurkete petromilliardærene Charles og David Koch) med å bekreftefte resultatene til Klimapanelet. Mullers studie var imidlertid ikke bare bekreftende; den viste også at de menneskeskapte klimaendringene er mer alvorlige og at temperaturene øker raskere enn det FNs klimapanel forutsatte. I dag ser vi fenomener forskere har spådd bli virkelighet foran øynene våre: skogbrannene i Colorado og Australia, issmeltingen, prisen på mais som dobles på grunn av tørken i Midtvesten, orkanene som i fjor rammet østkysten av USA og i år Filippinene.

Påstand: Det hadde vært chill med middelhavsklima på Nesodden! Fleip Det hadde vært chill med middelhavsklima på Nesodden. Vi skal ikke nekte for det. Vi foretrekker norske jenter i bi-

kini over egoet til Northug, is og frossent sikkel i skjeggstubber når enn det skulle være. Problemet er at dersom det blir middelhavsklima på Nesodden, så har klimaet kollapset. Dette vil skje i takt med at gradestokken stiger:* *Basert på modeller fra Hadley Centre som er brukt av blant annet National Geographic

Nesodden er blitt det nye St. Tropez.

0,8 til 1 grads oppvarming Dette er verden i dag. Det kan høres lite ut, men Moder Jord er en sensibel frøken med finjusterte sykluser. Allerede kan vi se store forandringer. Orkanen Sandy, som slo ut store deler av New York og førte til unntakstilstand i verdens kanskje viktigste metropol, er det første værfenomenet hvor offentligheten ble gjort oppmerksom på at det kan knyttes direkte til menneskeskapte klimaendringer. Værfenomener i Texas og Oklahoma i 2011 og varmebølgen i Moskva i 2010 er andre eksempler på bekreftede konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer. USA har for øvrig sett det varmeste året i historien og Australia har måttet legge til to ny farger på værmeldingskartet for å illustrere de rekordvarme temperaturene.

4 grader Snipp snapp snute og Amasonas-eventyret er ute! Løsningen på kreftgåten vil visne hen sammen med de siste teak-møblene og én million søte dyrearter. Regnskogen er blitt omgjort til en tørr afrikansk steppe. Bangkok, London, og Sydney ligger under vann. Bangladesh har sunket i havet. Landets tre-fire hundre millioner innbyggere, blant verdens fattigste folk, vil være på flukt. Isbreene i Himalaya smelter og uttørkingen av Ganges, drikkevannskilden til godt over én milliard mennesker, vil begynne. Sahara vil nå mest sannsynlig dekke størsteparten av det afrikanske kontinentet. Grøndlandsisen er borte. Nesodden er blitt det nye St. Tropez. Med et hundretalls millioner klimaflyktninger på vei i vår retning må vi imidlertid konstruere et nytt Festung Norwegen for å ha Hellviktangen for oss selv. Videre oppvarming vil sannsynligvis være umulig å hindre.

2 grader Dette er taket våre politikere har satt seg; to graders temperaturøkning er rammen for hva som regnes som akseptabel temperaturøkning. Med dagens utslipp vil dette være en realitet innen 2050. Da snakker vi skikkelig PMS fra Frk. Tellus. Orkaner som Sandy vil bli årlige fenomener i New York. Verdens kanskje viktigste jordbruksområde, Midtvesten i USA, er blitt en ørken. Den vil ha en utstrekning fra Texas i sør til Canada i nord, og et av verdens mest fruktbare områder vil være ubrukelig for jordbruk. Nordvestpassasjen vil være åpen hele sommerhalvåret. Og sist men ikke minst: videre oppvarming kan bli umulig å stoppe.

6 grader Også kalt armageddon-scenariet. Ikke fordi klimaforskere er drama queens, men fordi sist gang vi hadde en tilsvarende temperaturøkning døde 95 prosent av livet på jorda og dinosaurtiden tok til. Seks grader er hva som skiller dagens levelige klima her i nord fra forrige istid da et is-teppe strakte seg fra Nordpolen til Oxford. Med seks graders temperaturøkning vil Ganges med all sannsynlighet være knusktørr. The Great Barrier Reef vil være ødelagt, og mer eller mindre alt liv i havet vil trolig være forsvunnet. Flesteparten av dagens største byer og tettest bebodde områder vil ligge under vann.

Påstand: Miljøengasjement leder bare til Fuck for Forrest, Oddekalv, Inga Marte Thorkildsen eller Hallgeir Langeland. Fakta Hver gang vi ser en aktivistgruppe fra Natur og Ungdom får vi lyst til å åpne en egen borerigg i Lofoten og kjøpe femten SUV-er som vi kjører gjennom demonstrasjonen deres på vei til vårt nystartede kullkraftverk i Nordmarka. Neida. De er søte og omsorgsfulle, men de er ikke med på å gjøre miljøbevegelsen veldig sexy. Miljøorganisasjoner som har nettbannere som sier «Bli med på ungdomsopprør!» for så å avertere med arrangementer som «vardebrenning for et oljefritt Lofoten!» kan ikke akkurat skryte av å ha fingern på opprørs-pulsen. Nå har visstnok Natur og Ungdom gått inn for å bytte ut raddislooken med perleøredobber. Fra døvt til døvt og snobbete? Alt for å passe bedre inn i norsk politisk sentrum og bli tatt seriøst av andre politikere. Men hva med å rekruttere en ung, sint og effektiv bevegelse? Problemet for miljøbevegelsen er at det er den hviteste bevegelsen verden har sett – den er hvit, nerdete og ukul. Dette gjelder spesielt i Norge. Frederic Hauge er unntaket som bekrefter reglen. Det finnes aktivister i andre land som har hakket mer swag. Du har prankster-aktivisten Tim DeChristopher som på en auksjon i Utah kjøpte opp retten til å utvinne olje i en rekke områder for 1,8 millioner dollar, uten å ha noen intensjon om å utvinne oljen der eller ha midler til å betale for seg. I etterkant ble han avslørt. Dessverre fikk han to år i fengsel. Det er hva det koster å være kul.

Påstand: En syklon er ikke like sexy som en mafiaboss. Klimakrisen er og blir usexy. Fleip Vi er langt mindre rasjonelle enn vi liker å tro og en overbevisende appell med et sterkt narrativ er mer effektivt enn å slå folk i hodet med mer og mer fakta. Pionerene bak den moderne propagandaen og markedsføringsindustrien har kjent til dette siden første verdenskrig. Siden da har man forstått at det ikke er argumenter, men følelser som vekker og engasjerer folk, og at emosjonelle narrativer ikke bare engasjerer folk, men overbeviser dem. Man trenger en mer sexy bevegelse, en bedre historie, og kreative og humoristiske aksjoner. Det er imidlertid ikke mangel på effektive narrativer. Oljebransjen kryr av James Bondaktige skurker. Det kanskje beste eksempelet er Koch-brødrene, som får Mr. Burns til å virke som Ingrid Espelid i forhold. Greg Palast (journalist i BBC, The New York Times, forfatter mm., jou. anm.) har offentliggjort et opptak av Charles Koch (som har en personlig formue på over tjue milliarder dollar) der han blir spurt av tredjebror Edward om hvorfor han stjeler olje fra et fattig indianerreservat. Svaret hans er legendarisk: «Jeg vil ha det som tilkommer meg. Og det er alt (all oljen).» Miljøorganisasjonen 350.org brukte dette og klarte å samle 40.000 til klimademonstrasjon på en iskald vinterdag i DC. De har siden startet en kampanje som sprer seg som ild i tørt gress i USA. I den største studentbevegelsen verden har sett på førti år, har over to hundre amerikanske universiteter vedtatt at de vil jobbe for at universitetet de studerer ved skal selge sine aksjer og andre verdipapirer som er investert i olje-, gass- og kullindustrien. Flere har vært suksessfulle. Nylig fulgte Seattle opp med å vedta at byens pensjonskasse skulle selge alle sine verdipapirer i disse firmaene etter massivt påtrykk fra en engasjert befolkning.

10/2013

Påstand: Norge er en miljønasjon med en miljøvennlig oljeindustri. Fleip Norske politikere elsker å bygge opp rundt Gro Harlem Brundtlands myte om at det er typisk norsk å være god, når det faktisk er typisk norsk å være middelmådig. Vi definerer dritten i midten. Også når det kommer til miljø. Norge ligger akkurat på EU-snittet i CO2utslipp per innbygger, det er halvparten av den jevne amerikaner, men over det dobbelte av en innbygger i et gjennomsnittlig utviklingsland. Norge og Statoil er best i klassen på å fremstille olje «miljøvennlig». Norsk olje har minst utslipp per oljefat, men det blir litt som å skryte av å ha den mest faste diaréen. Norske politikere og oljeindustrien kan likevel ikke forklare hvordan vi skal kunne kutte mellom seksti og åtti prosent av klimagassutslippene innen 2050 ved å la være å utvinne syttifem prosent av verdens kjente ressurser, som må til for å unngå en klimakatastrofe.

Påstand: Statoil er et «snilt» selskap. Fleip Den mest naive forestillingen om Norges mektigste selskap er fremstillingen av Statoil som et «snilt» selskap. Noen eksempler: Vi har korrupsjonsskandalen i Iran som kom frem i lyset i 2006. Fornektelsen av en forskningsrapport de selv bestilte om oljebransjen i Afghanistan. Involveringen med klimaskeptisk og korrumperende lobbyvirksomhet i USA, og dom for miljøkriminalitet i Canada. Hovedpartneren til Statoil har dessuten vært BP, helt siden BP ble opprettet for å stjele olje fra Iran på den tiden da Iran het Persia og Storbritannia var et imperium. BP og Statoil har samarbeidet om å utvikle og drifte en rekke plattformer og prosjekter, noe vi nylig ble gjort oppmerksomme på med gisselaksjonen i deres felles anlegg i Algerie.

Den anerkjente undersøkende journalisten og tidligere hoved-etterforskeren av Exxon Valdez-ulykken, Greg Palast, kaller Aserbajdsjan The Islamic Republic of BP, og ikke uten grunn. Ingen bedrift har til de grader støttet opp under det brutale styret til Alijev. Og hvem har stått trofast ved siden av BP i Aserbajdsjan? Vårt «snille» Statoil. Påstand: Statoil bidrar til demokrati og menneskerettigheter! Fleip Når Statoil og andre oljeselskap opererer i autoritære regimer bidrar de til å styrke og holde regimene i live. Dette viser forskning gjort både på Statoil spesielt og på andre ekstraksjonsindustrier generelt. Grunnen til dette at ekstraksjonsindustrien ikke skaper rikdom, men kun tar opp ressursene landet allerede har. Når oljen er tatt opp er den borte og kommer ikke tilbake. Det er de som sitter ved makten og godkjenner bevilgninger og lisenser til å ta ut denne rikdommen, som tjener på dette. Dette er årsaken til at nyvinninger i oljeindustrien ikke regnes som innovasjon av OECD, fordi det å ta opp olje regnes økonomisk sett som å ta ut penger fra en bankkonto. At algeriske oljearbeidere behøvde en militæreskorte for å dra til nærmeste by for å fornye visum, er et illustrerende eksempel på hvordan oljebransjen ikke først og fremst fører med seg fred og fordragelighet. Dersom vi var involvert i en virksomhet som gjorde det nødvendig for oss å bevege oss med en militæreskorte hver

gang vi skulle shoppe eller ta en tur på byen, ville vi spurt oss selv hva det var med oss og det vi driver med som er så upopulært (men det er bare oss). Påstand: Statoil kan ikke gjøre som de vil. Fleip Statoil er Norges desidert mektigste organisasjon. Statoil hevder at de tror på menneskeskapte klimaendringer, men støtter samtidig lobbyvirksomhet som fornekter klimaendringer. Statoil er å finne blant medlemmene til American Petrolium Institute (API), USAs viktigste oljelobby-organisasjon, som har støttet en rekke organisasjoner som prøver å argumentere mot klimaendringene, og som gir massiv støtte til klimafornektere i både Senatet og Representantenes Hus. Statoil ser på det faktum at 40 prosent av den arktiske isen har smeltet som en mulighet. Noe som kommer frem av planene de har for Arktis og delelinjen vi har fremforhandlet med Russland slik at områdene der kan åpnes for oljeleting. Det er svært sannsynlig at det finnes olje der. Ikke bare tyder forskning på at denne oljen ikke bør tas ut dersom man vil redde miljøet, men ingen vet heller hvordan det skal kunne ryddes opp etter en eventuell ulykke. Store deler av havets økosystem er avhengig av arter som kun eksisterer i dette området, og et oljesøl der vil kunne kollapse flere av dem. Shell har allerede startet sin virksomhet i Alaska og andre (les: Statoil og Norge) vil følge etter.

Problemet for miljøbevegelsen er at den er hvit, nerdete og ukul. 10/2013

Påstand: Hvis ikke Norge og Statoil tar opp ressursene kommer noen andre til å gjøre det. Fleip Fordi andre gjør det, så kan vi også gjøre det. Dette er den dårligste unnskyldningen vi alle har brukt en gang, men så fylte vi fjorten. Det er et veldig enkelt prinsipp som sier at man er ansvarlig for de utfall man selv har kontroll over. På samme måte som foreldre kan nekte fjortenåringene sine (til en viss grad) å gjøre dumme og gale ting, har vi gjennom vårt eierskap i Statoil kontroll over selskapet og kan nekte dem å gjøre ting som vil ødelegge klimaet. Vi har også gjennom internasjonal lov fullstendig selvråderett over norsk sokkel. Ingen kan ta ut norsk olje uten at norske politikere har godkjent det først.

Påstand: Klimakvoter funker. Bruker du hundre spenn ekstra på flybilletten er alt okay, og når du resirkulerer gjør du en forskjell. Fleip Det kommer helt an på hva du mener resirkulering og klimakvoter skal oppnå. Hvis det skal føre til bevissthet om vårt personlige bidrag til krisen, så ja. Stusselig handlenett-engasjement er en enkel vei til bedre samvittighet, men ikke så mye annet. Som faktiske klimatiltak er effekten av begge deler mildt sagt omstridt. Skal du følge denne logikken må du plante et tre hver gang du drikker en øl. Bare gjæringsprosessen som foregår under bryggingen bidrar med 62,2 gram med CO2 per liter øl og da regner man ikke med all energien som går med til transport samt metangassen du slipper ut i begge ender som

Norge definerer dritten i midten. Også når det kommer til miljø. 22

10/2013

et resultat av øldrikkingen. Et håpløst prosjekt. Mye tyder på at klimakvoter ikke gjør annet enn å berike statusorienterte finansmenn som har funnet en ny svindel der de i tillegg til å svindle kjøpere, kan smykke seg med en slags grønn statuskappe, og derfor ikke være flaue i cocktailselskaper. Bare massiv kollektiv handling på et nasjonalt og flernasjonalt nivå kan ha noen effekt det er verdt å snakke om. Påstand: Vi kan forhindre at klimaendringene blir fatale for menneskeheten med ny teknologi. Fleip Kvisete nerder med våte drømmer om Star Wars og en real dose oljepenger pumpet rett inn i blodstrømmen fabler ofte om magiske teknologiske løsninger. Geoingeniørkunster like fantastiske som Star Wars sin Death Star dukker opp som eksempler på teknologiske fremskritt som kan redde jorda. Et eksempel er det famøse speilet i verdensrommet som skal kunne ta igjen refleksjonen som forsvinner med isen. Problemet er at de er og

forblir magiske science fiksjon-prosjekter, og som med magi, er det hverken tid til å få teknologien på plass, sørge for at den er trygg, eller finne ut om den i det hele tatt virker før det er for sent. Det finnes per dags dato ingen teknologi som vil hindre at Amazonas tørker ut eller at hele Afrika blir et ørkenkontinent. Det kan tenkes at USA kan spandere på seg et avansert irrigasjonssystem som hindrer at Midtvesten blir en ørken. New York kan trolig koste på seg massive diker og sluser som trygger byen. Men Bangladesh har ikke samme muligheter. Teknologi kan være et supplement, men bare ved små økninger. Nærmer vi oss fire eller seks grader vil ingen teknologi kunne avverge katastrofen. Påstand: Verdens fattige er avhengige av oljen og gassen vår for å komme seg ut av fattigdom. Fleip De er slett ikke avhengige av olje, og i alle fall ikke vår. U-land er avhengige av energi, og det finnes mange alternativer.

De billigste og beste er fornybare, og de fleste u-land egner seg ypperlig for solenergi. U-land er faktisk avhengige av at vi som har råd til å la være å bruke oljen vår, gjør det. Det er ingenting som tyder på at olje og gass er nødt til å være energikildene. De nyeste tallene viser dessuten at både vind og sol er langt billigere enn olje og selv gass, når det kommer til pris per kilowattime. Det vil derfor ikke bare være bedre for klimaet å bringe mer vind- og solenergi til fattige land. Det vil også være billigere. Dette bekreftes av kursendringen til den ikke akkurat oljefiendtlige David Crane, CEO i NRG, USAs største energiselskap som driver alt fra kull- og oljekraftverk. Nå slår de seg i stedet opp på stadig mer vind- og solenergi, rett og slett fordi det er billigere og mer lønnsomt.

Påstand: Politikerne kan ta affære. Det er jo de som bestemmer. Fleip Statoil er et offentlig eid selskap. Vi eier det og det er involvert i klimaødeleggelser. Politikerne har imidlertid bundet seg selv på hender og føtter gjennom lover, og da spesielt eierskapsmeldingen, der de har gitt fra seg muligheten til å gripe inn i statseide bedrifters gjøren og laden. Det beste eksempelet på den fullstendige maktabdikasjonen er hvordan de har forholdt seg til Statoils investeringer i oljeutvinning fra canadisk tjæresand. James Hansen som leder klimaforskningen ved Columbia University i New York, uttrykker den vitenskapelige konsensus om konsekvensene av å utvinne oljen

fra tjæresanden i Canada når han sier at det vil være «game over» for klima. Som enkeltindivider er vi maktesløse. Kun massiv kollektiv bevisstgjøring og mobilisering vil ha noen som helst effekt, og i representative demokratier er felles handling nødt til å gå gjennom politikerne. Dessverre handler politikk i realiteten lite om ideologi og retorikken du ser på TV. Politikk handler om interesser, og i Norge finnes det én interesse som er viktigere, mektigere og større enn alle andre interesser: oljeindustrien. Jens og Erna, Sanner og Borten Moe hevder i festtaler at klimaendringer er førsteprioritet, men sier ved neste anledning at det er useriøst å gripe inn overfor Statoil og at Lofoten burde åpnes for Statoils oljebrønner.

Det største problemet er likevel ikke politikerne, men de som påvirker dem og på mange måter har den reelle makten: Oljeindustrien. Oljeindustrien virker fast bestemt på å fortsette å pumpe opp sitt svarte gull med like hvit samvittighet. Det er de som i sannhet lever opp til Kaptein Ahab i Moby Dick: «Mine midler og metoder er rasjonelle, bare mitt mål er galskap.» Problemet er at vi, resten av menneskeheten og hele økosystemet er fanget ombord på Pequod, båten til den gale kapteinen, og ingen av oss kan rømme. Uten mytteri er vi fortapt.

Kildeliste og videre lesning: Global Temperature in 2011, Trends, and Prospects, J Hansen, R Ruedy, M Sato, K Lo (gci.org.uk) // The politics of climate change, A. Giddens // The next generation of scenarios for climate change research and assessment, RH Moss, JA Edmonds, KA Hibbard, MR Manning (nature.com) // Inuit vulnerability and adaptive capacity to climate change in Ulukhaktok, Northwest Territories, Canada, T Pearce, B Smit, F Duerden, JD Ford // Extinction and climate change, CD Thomas, M Williamson (nature.com) // Earth’s energy imbalance: Confirmation and implications, J Hansen, L Nazarenko, R Ruedy, M Sato, J Willis (sciencemag.org) // Six Degrees Could Change the World, National Geographic Channel // Report of Working Group I of the Intergovernmental Panel on Climate Change, Summary for Policymakers, ipcc // Corruption in international business transactions: The perspective of Norwegian firms, Tina Søreide // Private management of business ethics in semi-chaotic public environments The international oil companies in Azerbaijan, Jens Christian Andvig // bellona.org 10/2013

Det er på tide at vi stenger kommentarfeltene og blir voksne. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Marius Pålerud I KJØLVANNET AV SVT-programmet Uppdrag gransknings spesial om kvinnehat på internett (1) for omlag en måned siden, ble nettets språkbruk og retorikk igjen et hett tema også i den norske offentligheten. I alle fall i et par dager. Etter at alle usual suspects hadde fordømt denne kulturen og trukket frem relevante personlige erfaringer, børstet det norske kommentarmiljøet det misogyne støvet av seg, og fortsatte å mene og diskutere som om ingenting hadde hendt. Dette på tross av at den ytringskulturen de norske meningsprodusentene så innstendig hadde fordømt bare noen dager i forveien i aller høyeste grad er en integrert del av den medieverden de hver dag er virksomme i. Uppdrag granskning-programmet er ubehagelig. Og de mest ubehagelige delene er de hvor mer og mindre profilerte svenske kvinner leser opp noen av de mange truslene og hatbrevene de har fått tilsendt fordi de har uttrykt sin mening via sosiale- eller tradisjonelle medier. Innholdet i disse mailene og kommentarene er overveldende hatsk, men samtidig deprimerende velkjent for alle som frekventerer internett på noenlunde fast basis: De preges av en råtten vrede som har blitt liggende og gjære over tid, og som gir seg til kjenne via en intens og rastløs forakt som gjør utfall i alle retninger. Trusler om voldtekt og mord slynges ut med samme uanstrengte tilforlatelighet som folk i det daglige liv trekker på skuldrene, og alle illusjoner om en dannet offentlighet er behørig rasert innen man når det første punktum. (2) Det overveiende flertall av truslene som ble trukket fram i denne episoden av Uppdrag granskning vil – i likhet med 99 prosent av alle de andre truslene som daglig blir fremsatt på nettet – aldri bli omsatt i handling. Og dette er noe både de som mottar truslene og de som ser det skje fullstendig klar over. Vissheten om dette kan kanskje være en lettelse i møte med en slik språkbruk, men i realiteten burde det være det diametralt motsatte, ettersom det innebærer at vi som samfunn har skapt en offentlighet hvor denne typen frådende hat ganske enkelt er en del av interiøret. Vi har med andre ord vent oss til at visse typer ytringer ikke betyr noe, samtidig som vi insisterer på å la dem florere i all sin uverdige, nivåsenkende vederstyggelighet. Problemet med debatten som fulgte i kjølvannet av Uppdrag granskning var at den både begynte og sluttet som en debatt om hatske ytringer mot kvinner. Dette er utvilsomt et stort og omfattende problem, men i den store sammenhengen er det først

og fremst et symptom på en fundamentalt usunn ytringskultur som i løpet av 00-tallet har fått et solid fotfeste i den skandinaviske offentligheten. FOR UANSETT HVOR uakseptabelt og forferdelig Medie-Norge foregir å synes at kommentarfelthatet er, er det bred enighet om å støtte opp om kommentarfeltet som institusjon. Flere nettaviser har riktignok begynt å moderere vekk de groveste og mest lovstridige innleggene, men kommentarfeltet som arena – dette ynglende ormebolet av selvtilfreds uvitenhet, rettskaffen indignasjon og aggressiv skråsikkerhet – lever i beste velgående. På sine nettsider inviterer alle landets viktige nyhetsformidlere sine lesere til å «si sin mening», og terskelen for å gjøre nettopp dette er så lav – og gevinsten ved å gjøre det så forsvinnende liten – at man skal ha overdrevent stor tro på menneskeheten for å forestille seg at samtalen noensinne skal kunne heve seg over oppmerksomhetssyk pludring. Spørsmålet burde altså ikke være hvorfor språkbruken på kommentarfeltene er så hatsk, men hvorfor det ikke er verre. Mennesker i media har et annet forhold til ordene som publiseres på nett enn publikum. For skribenter, journalister og menneskene som intervjues- og omtales av disse, er det som står på trykk i nettaviser og kommentarfelt i en eller annen forstand en forlengelse av virkeligheten – en mening er en mening og en dødstrussel er en dødstrussel. For menneskene som leser, men aldri selv produserer eller figurerer i disse tekstene, er koblingen til virkeligheten i mange tilfeller langt løsere. Internett er for mange en abstrakt størrelse; et sted hvor man hopper fra kattevideoer på Youtube til ironiske twitterkommentarer til nyhetssaker om fundamentalistiske islamister uten noensinne å skifte modus. Dersom man mener det er innlysende at Dagbladets kommentarfelt skal behandles med større aktverdighet enn hva man levner statusoppdateringer på Facebook eller romperisting på Vine, har man særdeles liten innsikt i hvordan mennesker forholder seg til fenomenet internett. Det burde naturligvis være en fundamental forskjell, og det er fælt å se hvor tarvelig folk oppfører seg, men denne oppførselen følger da også et sørgelig forutsigbart mønster. Årsaken til at konspirasjonsteorier trives så godt på internett er – foruten det faktum at nettet bokstavelig talt knytter ethvert nyhetsklipp og ethvert bortgjemt sitat sammen – at alt dets innhold befinner seg på en glidende skala med harde fakta i den ene enden og konsekvensløs fiksjon i den andre. På nettet finnes det ingen klare grenser; fiksjonen vanner ut faktaene og faktaene understøtter fiksjonen, og det er virkeligheten utenfor

Spørsmålet burde altså ikke være hvorfor språkbruken på kommentarfeltene er så hatsk, men hvorfor det ikke er verre. 1. Programmet ligger fortsatt ute på SVTs nettsider. 2. I den grad et slikt finnes å oppdrive. Det finnes som kjent ikke den ting sinte mennesker på internett hater mer enn tegnsettingsregler. 3. Nils Brenna, Harald Eia, Ole-Martin Ihles Dagbladet-kronikk Feminine menn i verdens lykkeligste land er et interessant nybrottsarbeid i denne sjangeren: Tekster uten poenger eller logiske resonnementer, men med en masse utsagn som er ment å hisse opp publikum, er det logiske neste utviklingstrinnet i nettets debattkultur. 4. De fleste har vel fått 24

10/2013

internett som opprettholder inndelingene. Hos brorparten av publikum gir dette seg utslag i en tendens til å betrakte alt man ser, hører og leser på internett med et ekstra nivå av distanse. Dermed leser man som regel ikke en dødstrussel som en dødstrussel, men som et uttrykk for en frustrasjon så kronisk at den har etterlatt opphavsmannen i en tilstand av vedvarende tekstlig raseri, ettersom dette er det eneste som – en sjelden gang i blant – oppnår noen som helst form for reaksjon. OG PÅ DETTE punktet har kommentarfeltraseriet mer å gjøre med etablert norsk mediepraksis enn hva de fleste redaktører er komfortable med å innrømme. Enhver frilansskribent kan attestere på hvor enkelt det er å få oppmerksomhet ved å hisse på seg folk – for ikke å si hvor populært det er blant oppdragsgivere. Krasse, polariserende utsagn blir hørt på en måte sindige, argumenterende innlegg ikke gjør, og denne loven gjelder hele veien fra kommentarfeltenes klamme kjellerstue til Minervas kontor for pressemeldinger og urimelige kronikker. Dette skyldes at vi med teknologien og den sviktende avisøkonomiens hjelp har dyrket fram en deprimerende infantil ytringskultur hvor man forveksler mot og innsikt med evnen til å erte på seg et stort antall medieforbrukere og profesjonelle debattanter.3 Og når betalte medieaktører opererer på denne måten er det høyst besynderlig å forestille seg at uhonorerte kommentatorer skal være noe edlere. Hvis man attpåtil faktorerer inn den stadig mer utbredte praksisen med å lure publikum til å lese saker de ikke er interessert i (4) – og ja, jeg skulle ønske det kun var dere jeg så på, Dagbladet.no – er vi framme ved den banale ondskapens tilsvarende banale rot, nemlig jakten på klikk. Fra et pressestandpunkt finnes det ingen gode grunner til å opprettholde dagens kommentarfelt. Ethvert demokratisk potensial som en gang måtte ha funnets i kommentarfeltene har for lengst druknet i et hav av frådende dumskap og indignert vrede. På sitt beste byr kommentarfeltene på velmente råd om aldri å la kvinner skrive om gitarrock, på sitt verste er det en vulkan av konspiratorisk, antisemittisk forakt rettet mot politikere, journalister og alt derimellom. Årsaken til at mediebransjen har utvidet pressens oppgave til å inkludere det å være et talerør for de minst gjennomtenkte og dårligst formulerte ytringer nasjonen har å by på, er ganske enkelt at kommentarfeltaktivitet leder til flere klikk på nettsidene deres. Flere klikk betyr høyere annonseinntekter – eller, i NRKs tilfelle, økt legitimitet for lisensen. Nettet vil formodentlig alltid være den sydende misnøyens hjemmebane, men ved å innrømme denne kulturen plass hos nasjonens viktigste nyhetsformidlere foretar vi et bevisst valg om å senke nivået på den offentlige samtalen. Som en venn av meg sa det for mange år siden: Ikke bare er det utelukkende dårlige mennesker som skriver i kommentarfeltet til Dagbladet, du blir også et dårlig menneske av å lese kommentarfeltet til Dagbladet.

Et annet problem er at kommentarfeltene maner frem en illusjon om et Norge det er svært liten grunn til å tro at faktisk eksisterer – et tusmørkt underjordisk rike befolket av intellektuelt og emosjonelt forkrøplede skyggevesener som spastisk vralter frem og tilbake mellom fjernsynsapparater og datamaskiner uten noensinne å stenge av flommen av indignasjon, vrede og knugende ensomhet som kontinuerlig spruter ut av munnene og fingertuppene deres. Forestillingen om en slik stående hær av hatefullt misfornøyde nordmenn påvirker det offentlige ordskiftet i langt større grad enn hva den rimeligvis burde, og gjør oss alle hakket mer deprimerte og bekymrede enn vi trenger å være. Nøyaktig én gang i mitt liv har jeg sett et kommentarfelt av verdi hos en norsk nettavis. Det var en diskusjon mellom to personer under en sak om bistand på Dagsavisen. no, og jeg ble så overveldet av sindigheten og selvransakelsen disse to debattantene utviste at jeg snakket om det i ukesvis etterpå. Imidlertid ble jeg raskt rykket tilbake til virkeligheten, og her har jeg vært nødt til å oppholde meg siden. ENHVER YTRING SOM ikke er viktig nok til at avsenderen kan ta seg bryet med å forfatte et sammenhengende innlegg som i alle fall gjør forsøk på å forholde seg til norske grammatikk- og rettskrivningsregler, kan med fordel gå uhørt. I en verden hvor Twitter eksisterer, finnes det ganske enkelt ingen gode grunner for å opprettholde kommentarfeltene. Den mest effektive måten å forebygge hat og trusler på nett er verken holdningskampanjer eller lovforfølgelse, men å ganske enkelt heve terskelen for å komme til orde ørlite gran. Som den omtalte episoden av Uppdrag granskning illustrerte til fulle, blir brorparten av de mest graverende kommentarene på nettet skrevet i affekt: Det var ingen av kommentarfeltskrigerne journalistene snakket med som egentlig mente å si at de fornærmede kvinnene skulle voldtas og myrdes – det de mente å si var at kvinnene burde tenke seg om to ganger før de (ad omveier) kritiserte Tupac Shakur. (5) Årsaken til at de kom inn på alt det der om å voldta og drepe og pisse på kvinnene er at det liksom er sånt man uttrykker seg på internett; et slags sjangerkrav. DYKKER MAN LANGT nok ned i kommentarfeltene dukker man før eller siden opp igjen på Nyhetsspeilet, hvor den indignerte masochistiske paranoiaen spirer og gror i imponerende omfang takket være hyppig gjødsling. Nyhetsspeilet er forskjellige ting for forskjellige personer, men først og fremst er det et forum for mennesker som liker å kommunisere upåvirket av samfunnets kvelende krav om logikk, etterrettelighet og ordinær mellommenneskelig anstendighet. Nettstedets lesere ser seg selv som varslere, dissidenter og mystikere som er involvert i en hemmelig krig mot Illuminatet, og fra kommentarfeltet messer de kontinuerlig sitt stille, ettertenksomme kamprop – «Qui Bono?». Betegnende nok rettes aldri dette «who benefits?» mot sidens egen kommentarfeltspraksis, ettersom svaret der – som overalt ellers – naturligvis ville være INGEN. I kommentarfeltet taper alle.

med seg «Du aner ikke hva dette [bildet] er for noe!»-modellens voksende popularitet. For mennesker som ikke arbeider med media kan det være interessant å vite at nettaviser aktivt oppfordrer sine skribenter til lure leserne til å lese såkalt «usexy» stoff ved hjelp av kryptiske overskrifter og bilder av vakre kvinner, og at denne praksisen knapt nok hever et øyenbryn innad i bransjen. 5. Denne delen av programmet er helt fantastisk. Spol fram til cirka 34:45. 10/2013

Han skrev en litterær hyllest til Breivik. Hvordan kan vi forstå forfatter Richard Millets prosjekt? tekst Andreas Falkenberg RICHARD MILLET ER den anerkjente franske forfatteren som skrev «En litterær hyllest til Anders Breivik». Som følge av skandalen etter publiseringen av essayet måtte han nylig gå av som redaktør ved det franske prestisjeforlaget Gallimard. Det er ikke første gangen 59-åringen «provoserer». Millet må sies å være en del av de historiske kreftene som til enhver tid er fullstendig inkompatible med de rådende former for sosialt liv. Han er som en elitistisk utgave av han pottesure, navnløse slakteren i Gaspar Noés film Alene Mot Alt. Taperkarakteren som opplever at et siste desperat håp om bedre tider, gradvis forvandles til bitterhet og destruktive voldstanker når han, en etter en, mister barn, kone og jobb. Millet skriver med utgangspunkt i et tilsvarende dyptfølt hat mot sin egen samtid. Treffende nok kunne filmtittelen fungert som navnet på forfatterens biografi og oppsummeringen av hans bibliografi som teller rundt regnet 55 romaner og essays. Å provosere er imidlertid ikke Millets hovedmotivasjon, selv om vi andre selvsagt blir provoserte av hans tekster. Franskmannens forfatterskap, helt opp til Breivikessayet, må etter mine begreper forstås i lys av hans uttalte estetiske smak, uansett hvor smått og patetisk ordet smak høres ut satt opp mot det faktum at forfatteren har skrevet en litterær hyllest til en massemorder. I essayet Esthétique de l’aridité skriver forfatteren at han liker det skjønne. Noen sider senere skriver han at moderniteten og «vår samtids etikk har forsmådd det skjønne», da det skjønne befinner seg hinsides ondt og godt og dermed er potensielt farlig. Forståelig nok vil de aller fleste stusse over en slik påstand. Denne teksten er et forsøk på å ta den påstanden seriøst. Kan Millet, da han skrev «En litterær hyllest til Anders Breivik», ha hatt det skjønne som mål? Da Karlheinz Stockhausen, en av det tyvende århundres viktigste komponister, omtalte 9/11 som «the greatest artwork ever», gjorde han det fordi synet av terroranslaget vekket i ham velbehaget ved det sublime. Velbehaget ved det sublime er preget av 26

10/2013

beundring og aktelse for «kunstgjenstanden», i dette tilfellet terrorangrepet. For innbilningskraften oppleves det sublime derfor som et mektig og overveldende alvor. Dette alvoret, denne «harde virkeligheten», kan man lett føle på når Stockhausen vekselvis trekkes mot terrorangrepet («In comparison, we as composers are nothing») og støtes bort fra det («It is a crime because the people did not consent. They did not come to the ‘concert’. That is clear»). Det sublime kan fremstå som nærmest voldelig for innbilningskraften, derfor er det treffende å betegne det som en negativ lyst. Velbehaget ved det skjønne derimot, inneholder en ren og kompromissløs positiv lyst. For innbilningskraften fornemmes det skjønne som en lek, en følelse av at livet fremmes. I SIN ENKELHET var det først og fremst dette jeg særlig ville understreke: at noen faktisk kan skrive en litterær hyllest til massemorderen Anders Breivik og etterstrebe en positiv lyst. For alle oss andre virker det ufattelig å skrive om noe så grusomt uten i det minste å føle denne vekselvise tiltrekningen mot og støtelsen bort fra «kunstgjenstanden», dette sublime alvoret Stockhausen opplevde da han så flyene krasje inn i tvillingtårnene. Millet liker ikke dette alvoret, fordi sinnsstemningen alvoret frembringer i ham er gjenkjennbar og dermed kjedelig. Den positive lysten derimot, feirer sin forskjellighet fra alt annet og er derfor evigfascinerende. Den franske forfatterens innledende fordømmelse av Breiviks drap i «En litterær hyllest til Anders Breivik», som kunne påminnet en slik sublim veksling mellom å bli tiltrukket og støtt fra «kunstgjenstanden», er bare løgn. Hvis noen hadde spurt meg hva som virkelig skiller Richard Millets verdenssyn fra andre ytterliggående perspektiver, ville jeg svart: en faktisk villighet til å drepe. De fleste andre nøyer seg med fascinasjonen for ideen, i en gitt kulturell kontekst, om drap på medborgere, som når det anarko-autonome skrivekollektivet Tiqqun glorifiserer den da femten år gamle skoledrapsmannen Kip Kinkel, gutten bak Thurston High-massakren. Millet derimot, har drept både «menn, kvinner, gamlinger og kanskje barn», slik han skriver det i La Confession négative (Den negative bekjennelsen). I 1975-1976 kjempet

han som frivillig, side om side med de kristne falangistene under borgerkrigen i Libanon. Dette positive velbehaget ved det skjønne sammenblandet med krig og drap får en til å tenke på en annen morder, Andreas Baader fra Rote Armee Fraktion, og hans kjente replikk: «fucking and shooting are the same thing!». I La Confession négative sidestiller også Millet, selv om han «innrømmer at det er en klisjé», krig med seksuell lyst. For Millet er seksuell opphisselse det samme som velbehaget ved det skjønne: en kompromissløs positiv lyst. Det er ingenting som betyr mer for Millet enn å tilfredsstille sin estetiske smak, denne positive lysten. Han hever i så forstand estetikk langt over etikk. Det skyldes at velbehaget ved å gjøre det gode alltid er forbundet med en interesse, et formål. PÅ SAMME MÅTE som Millet ikke liker det sublime alvoret, vil han aller helst slippe å kjenne på denne etiske interessen siden følelsen den frembringer er tilsvarende enkel å identifisere – og dermed kjedelig. Estetisk smak derimot, er nettopp evnen til å bedømme en gjenstand eller forestillingsmåte gjennom et fullstendig interesseløst velbehag eller mishag. Smaken for det skjønne er ene og alene et desinteressert og fritt velbehag, for ingen interesse, hverken sansenes eller fornuftens, avkrever vårt bifall. Med det er det mulig å begripe Baaders og Millets sidestilling av «fucking» (rent velbehag) med «shooting», altså krig mot den rådende makt. Denne positive seksuelle lysten må «frigjøres» fra de foreskrevne, sanksjonerte og obligatoriske lyster som interessene til den bestående makt påtvinger Baader og Millet. Denne positive lysten er ikke kompatibel med et bifall til noe som helst. Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at Millet, som i mediene ofte får slengt merkelappen fascist etter

seg, av visse kritikere (som faktisk har lest bøkene hans) blir karakterisert som en form for anarkist. Lyst må, for de to morderne, løsrives fra maktinteressene som opprettholder og kontrollerer våre lyster. Lysthandlingen må bli til en krigshandling mot denne makten. Millet ble soldat utelukkende av «estetiske årsaker». Overbevist om at krig og drap var veien til sannheten han trengte for å bli den forfatteren han ville bli. Han stilte seg fullstendig likegyldig til falangistenes ideologiske kampsak. Lignende tok han del i de venstreradikales mange voldelige opptøyer da han var ung student i Paris. Hvorfor? Fordi opptøyene var voldelige. Han brydde seg ingenting om fanesaker og venstrepolitikk, skrek aldri ut et eneste slagord, var aldri iført verken palestinaskjerf eller maskerende scooterhjelm. Millet snakket ikke med noen. Han nøt bare volden. Stillheten like før den ble utløst, «de overlegne følelsene» han opplevde ved lukten av tåregass, lyden av menneskeskrik, molotovcocktails som knuste, den trampende marsjlyden da opprørspolitiet stormet mot ham. TIL GRUNN FOR Millets skriverier ligger et sadomasochistisk begjær. Det er min hypotese. Han skriver det ikke eksplisitt i noen av de åtte bøkene jeg har lest. Jeg tolker spekulativt hans higen etter det rene skjønne velbehaget som et uttrykk for hans sadomasochistiske perversjoner. Millet gjør sadistiske fantasier til en essensiell del av persepsjonen. Masochistisk fordi bøkene hans også er fulle av selvhat. At sadomasochistiske lyster krever en grunnleggende ensomhet, forklarte Marquis de Sade med neologismen han skapte kalt «isolisme». Som Breivik dyrker Millet en alene mot alt-isolering fra samfunnet forøvrig.

Millet ble soldat utelukkende av estetiske årsaker.

Richard Millet (1953): Fransk forfatter, oppvokst i Libanon. Har utgitt omkring 55 bøker og essays. I 1994 ble han tildelt Prix de l’Essai av Académie française for sin bok Le Sentiment de la langue. Inntil 2012 var han redaktør i det prestisjetunge forlaget Gallimard. Foranledningen for hans avgang var essayet Éloge littéraire d’Anders Breivik (En litterær hyllest til Anders Breivik), som skapte skandale både i Frankrike og Norge i 2012. Forfattere som J.M.G. Le Clézio og Annie Ernaux med flere fordømte boken.

www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile

...? foto: christian belgaux

FOTO

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap 10/2013

Velkommen!

FØLG OSS GJERNE! TWITTER: @hulen INSTAGRAM: @hulenbergen FACEBOOK.COM/hulenbergen

FOR MER INFO BESØK WWW.HULEN.NO

MONSTEREO FREDAG 8. MARS +SUPP. HEROINNE

SYKUR TORSDAG 14. MARS

ANGELICA’S ELEGY PLATEMESSE FREDAG 15. MARS LØRDAG 16. MARS

GRAND RAZIKA ISLAND TORSDAG 21. MARS

LØRDAG 16. MARS +SUPP.: VILDE TUV

ZEROMANCER FREDAG 5. APRIL

MED VINYLMANIA OG APOLLON

KRAKOW FREDAG 22. MARS +SUPP.: SOLSTORM

VERDENSROMMET + KLUBBEN DJs TORSDAG 4. APRIL

KJØP BILLETT: BILLETTSERVICE.NO, I DØR ELLER HOS APOLLON

10/2013

Foto: Gøril Hernes, Fagfoto 2012

2 år Fagfotograf 1 år Kunstfotografi 1,5 år MakeUp & Styling Søknadsfrist 15. april

50 gratis billetter til foredrag under FOTOFEST 2013 med Pål Laukli For info og påmelding gå inn på skolens facebook-sider via:

www.fotofagskolen.no 15.-16.mars

Pål Laukli(no) Foredrag & Utstillinger Sandra Freij(swe)

Just Loomis(us)

Morten Andersen(no) Prega(no)

10/2013

Program: Fredag 15.mars kl 17.00: Pål Laukli kl 18.00: PREGA kl 19.00: Utstillingsåpning!

Lørdag 16.mars kl 12.00: Sandra Freij kl 13.00: Just Loomis kl 14.15: Morten Andersen kl 15.15: Pål Laukli

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

BYGUIDE

månedens foto Bildet er tatt på Hå, på Nærbø på Jæren. Det var en søndag. Kona og jeg hadde vært på Hå Gamle Prestegård og spist vafler og sett på kunst vi ikke forstod. Men vi hadde en fin tur. Turens høydepunkt var den nederlandske kokken på prestegårdens kafé, som med frådende entusiasme fortalte oss at han hadde begynt å eksperimentere med å ha hjemmelaget bringebærsyltetøy som fyll i sjokoladekaker. Deretter spilte vi litt Wordfeud i bilen før vi kjørte hjemover igjen. Det var sol og blå himmel. Klaus N. Skrudland

NORGESPREMIERE 16.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 23.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

lget t a s t t Bille

NORGESPREMIERE 30.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

No Ljaaen han syng paa den saftige Voll, og alle Smaablomane slær han i Koll, og Grase av Roti han sopar. Det gjeng seg so lett i den dogg-mjuke Eng; i Skaarane svingar seg Dreng etter Dreng og slær so or Vegen! det ropar. Ja svinga, du Slaattar, og Vollane snøyd! Det angar so godt av det nyslegne Høy, som Verdi var full utav Blomar. Det legg seg ein God-daam um Bakke og Bygd; det er som ei Ørske av Nøgd og av Trygd; det angar so hjarteleg Sumar. Og gjev det vil skifte med Sol og med Vind, so all den Guds Gaava dei godt kann faa inn! Det vil eg so inderleg beda. Ja gjev oss ein Terre so god og so traust! Daa tarv me kje ræddast den folnande Haust; og Jol skal me halda med Gleda.

t!!

rte ar sta

bite b o H il

I Slaatten Av Arne Garborg

NORGESPREMIERE 12.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes 10/2013

NATT&DAG-prisen 2012 rockefeller 8. februar

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

En smakebit av høyskolen Westerdals?

Vi tilbyr kortere dag- kveld- og helgekurs innen alle Westerdals’ fagområder.

Nå kan du ta enkeltstående, studiepoenggivende kurs.

Grafisk Design, Tekst & Skribent, Retail design, Art Direction, Film & TV, Experience & Event Design, Kreativitetskurs - eller kanskje en kombinasjon?

10/2013

Nå kan du ta enkeltstående, studiepoenggivende kurs.

Grafisk Design, Tekst & Skribent, Retail design, Art Direction, Film & TV, Experience & Event Design, Kreativitetskurs - eller kanskje en kombinasjon?

10/2013

klubb

konsert

Her får du 2-årig fagskoleutdanning Godkjent av Statens lånekasse

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL Vil du … - jobbe med kunst eller design - spesialisere din utdanning Foto: Ingvild Melberg Eikeland

- lære om kreative prosesser

8. 1

- jobbe med kreativ kommunikasjon - foredle dine evner … bli noe stort?

Søknadsfrist 15. mai

Finn ut mer på alesundkunstfagskole.no post@alesundkunstfagskole.no Telefon 70 12 63 15 Hellegata 12, 6004 Ålesund 40

10/2013

mars Skadne Krek (Ugå) Du kan jo feire kvinnedagen ved å oppleve Skadne Krek, et rent gutteband, på Checkpoint Charlie. Eksiljazzister som har søkt tilflukt i støyrockens kaotiske lune favn. De har lovet å slippe en plate i mars. De er på alle måter den ukonvensjonelle rocken i Stavanger sitt eneste unge lovende håp. Hvis du lurer på hvordan det låter er det bare å stikke hodet i motoren. PS: Til sammenligning kan man jo for ordens skyld referere til Noxagt.

Eller iallfall før den lette brisen. TEKST Morten Hagen Tveit HVIS MAN SKAL klubbe i Stavanger i mars er det to ting som gjelder. Retrokvelder med vinyl eller glætt house på klubber som er likeså glætte som musikken som spilles. Man merker virkelig at den sedvanlige entusiasmen fra romjulen er over og at det nå blir lenger og lenger mellom de spennende klubbkveldene i byen. Helt til sommeren da, med et lite pit stop på Carib Music Fest i påsken. Det er noen som alltid holder det ekte, nesten for ekte i byen. Hver eneste helg på Cementen får man servert bra soul, disco og noen gamle hiphop-perler i ny og ne. Det har ikke forandret seg så lenge vi kan huske hvertfall. Det funker både ofte og godt. Torsdagene på Folken er befolket av studenter og billig øl, men også noen selectors som sitter inne med kunnskap om litt av hvert. Er du heldig havner du der en torsdag barsjef og altmuligmann Michael Helvik står bak platespillerne med en kasse eller to fulle av sjutommere og alt mulig rusk. ELLERS ER DET såkalt VINylkveld på Martinique hver onsdag. Et godt alternativ for dem som ønsker en økonomisk hverdagsfyll og gamle, snurrende plater. Dette er jo gode alternativer for musikk som ikke hovedsaklig er assosiert med piller og pulver blant autoritetsfigurer med refleksvest. Det er ikke dumt å spørre seg selv hvor alt dopet blir av? Om ikke piller og pulver dominerer her får politiet bedømme. På Karma feirer de kvinnedagen med cupcakes og house istedet for paroler og pils. Det er ikke bare en helt normal 8. mars-feiring for Karma i år, det er nemlig releaseparty for «The Number 1

Fashion Energy Drink» – She Energy Drink. Den er helt sikkert rosa og smaker nok deretter. Line-up for kvelden er DJ Tom Boye og Marie Steffensen. Boye har spilt på Tiestos egen nattklubb i Amsterdam. Imponerende. Steffensen har gjestet Oslo-klubbene Jaeger og Turkish Delight og vært i Barcelona i et halvt år hvor hun har «spilt og markert seg på klubbscenen.» Kronen på verket vil uansett være Tone Oraini Selfors. Hun spinner ikke bare plater, hun elter deig og gjør det så godt at hun er en av Norges beste cupcakebakere. Vil musikken eller cupcakene bli det mest minneverdige med kvelden? Bare en måte å finne ut det på. Hvis man ikke har tid 8. mars, kan man uansett stikke innom Karma hver fredag for Funky Fridays. CC er 150 kroner, men er du student kommer du inn gratis før ett. Sikkert en god grunn for ikke å la vorspielet drøye for lenge. Mellom 22-01 er det to for en for alt. ALT. Ikke bare kan du komme gratis inn om du skraper semesterkvitteringa di, men du står i overhengende fare for å bli kasta ut, for en billig penge. Ikke dårlig. DET SER JO helt ærlig ganske skralt ut for mars. Man kommer ikke utenom det. Det skyldes sikkert at aktivitetsnivået rundt juletider er så høyt at man står i fare for å bare droppe hele greia og ikke få med seg noe. Klubbkonjukturene i Stavanger er veldig forutsigbare. Når minusgradene forsvinner og blir erstatta av våren som ser ut som høsten vil det nok ta seg litt opp igjen, men før det må vi gjennom nyåret, som på ingen måte er noe å skryte av. Det er litt skuffende faktisk. Hadde gitt alt for en Ibiza-dj eller resident-dj på Hard Rock Cafe i Oslo for å bryte opp i litt av denne monotonien.

mars DJ Broiler fra 18:00 CC: 200,Dette er en milepæl i studentbyens hundreårige historie. Akademias høyborg i Stavanger, UiS sammen med tappetårnet og en rekke studentforeninger stiller opp og inviterer alle som vil på partyhelaften med harselerende hardstyle fra Drammen. OBS: Krever forståelse for ironi og at en ikke tar seg selv alvorlig. Kun studenter.

1 9.

mars NGH: «THE ROCK» Juno Green & Hank W. Rodgersons Gospel Experience (Ugå) CC: 50/100 Nå skal rock bli til gull igjen ifølge arrangørene fra Nitegrinder Hotel. De lanserer et nytt konsept «The Rock» som i første omgang gir oss det etterhvert ganske omtalte hedningegospelbandet som får de aller fleste til å gråte og le. Juno Green er det nye bandet til Rolf Gjesdal, en av gutta bak legendariske Tumbleweed. Hele sjappa skal ristes på Folken.

1 9.

1 13.

mars Stein Torleif Bjella & Daniel Nordgren

(Ugå) 22:00 CC: 175/250,Mannen med den dype stemmen og de enda dypere teksten, Bjella blant venner, slår seg sammen med Daniel Nordgren, en svensk smoothie av Tom Waits, Jack White og et rolig nachspiel som varte så lenge at det ble dagen derpå. I ytterste positive forstand. Kombinasjonen av de to kommer til å bli noe å fortelle barnebarna om. mars Cpt. Biff & TheSeamen 21:00 Lite er kjent om dette arrangementet. Det er på Martinique, det blir lørdag og bandet finnes på soundcloud. Med sangtitler som «The ballad of a boat named hear we cum» og en instrumentering av med blåsere, trekkspill og et shantypreg bør dette bli et sjøslag. Og det er alltid en god ting.

1 23.

mars FUCK ART LET’S DANCE III 22:00 150/200 Nuart gjentar festen med det noe uheldige ettermælet og trekker finstasen med seg hjem til Tou Scene. Lemâitre og Beatpop dukker opp sammen med en rekke andre platekusker fra både inn og utland. Stavangers beste dansegulv kommer nok til å være i maskinhallen akkurat i dag.

1 23.

BOBLERE: Andre Stavanger-aktuelle navn i mars: Annbjørg Lien & Bjørn Ole Rasch, Monica Heldal, Mikhael Paskalev, Tommy Tokyo, Niko Valkepää, Wunderkammer Duo, Vagabond, Death by Unga Bunga, Helldiver, El Caco, Steve Lukather, Razika, Casa Murilio, Wolve’s Like Us og Vinni

rsamfunnet i sta dente van Stu ge

sid e n 19 8 8

. konsert: fredrik sele

10/2013

jazz

mars/april

JaZZ

hiphop

i sTaVaNGEr ColiN sTETsoN + supporT: faCET LØR. 9. MARS, STILSS SCENE KL. 21:00 BILL: KR 180 (KR 130 MEDL. SJF) Kreativt og uniKt

BlÅ TrÅ

misHa alpEriN

ONSDAg 13. MARS, KLuBB STINg KL. 20:00 BILL: KR 100 (KR 50 MEDL. SJF/STuD.)

BIBLÅSESSIONS

mopTi

LØR. 16. MARS, KLuBB STINg KL. 21:00 BILL: KR 150 (KR 100 MEDL. SJF) Presisjon og leKenhet

BlÅ TrÅ

Hyllest til en Landmark-konsert.

ONSDAg 20. MARS, KLuBB STINg KL. 20:00 BILL: KR 50 (KR 30 MEDL. SJF/STuD.)

Tekst Stephan Meidell

rED HErriNG

pETTEr WETTrE &JasoN rEBEllo FRE. 5. APRIL, KLuBB STINg KL. 21:00 BILL: KR 200 (KR 150 MEDL. SJF) releaseKonsert med suPerduo

silJE NErGaarD Trio

LØR. 13. APRIL, STAvANgER KONSERThuS (ZETLITZ) KL. 20:00 BILL: KR 350 (KR 300 MEDL. SJF)

smÅ BlÅ BarNEkoNsErT

TaNZmaCHEr

SØNDAg 28. APRIL, STILLS SCENE KL. 14:00 BILL: KR 50 BARN (KR 100 vOKSNE)

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

Husk

aZZ maiJ i 1. ma 6.-1 zz.no maija

Culture opens your mind

Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettportalen.no

10/2013

Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

DET ER BARE å innse det. Energi jazzen i Norge har for lengst kommet for å bli. Rett over millenniumskiftet fikk sjangeren – om man kan kalle den det – en revitalisering av en rekke musikere som hadde vært innom jazzlinja i Trondheim. En av de mest markante skikkelsene her, var trommeslager Paal Nilssen-Love. Med en fryktløs hjemmesnekret kombinasjon av 60-tallets cymbalmishandler Elvin Jones, den nederlandske sprellemannen Han Bennink og improguru Paul Lovens trommespill, sparket han inn dørene til norske jazzscener med blant annet Atomic, The Thing, Vandermark 5 og Element. Det tok ikke lang tid før den kompromissløse siddisen fikk et rykte på seg i utlandet, og når den virtuost glatthendte gitaristen Pat Metheny ville ha ham med i trioen sin på sin «artist in residence» under Moldejazz 2001, var det nok mange som trodde gudene hadde blitt gale. Men, det gikk fint det óg. Han tuppa amerikaneren akkurat nok i ræva når det begynte å bli åleglatt, til at det ble en konsertopplevelse av de sjeldne. Dette er altså cirka tolv år siden, så det kan godt være minnet mitt forherliger omstendighetene noe. Metheny stod i alle fall fremst i valgkomiteen for Paal som ny president, om monarkiet på et tidspunkt skulle falle. Men, flere samarbeid dem imellom hørte vi aldri. Og jeg vedder en god tier på at det ikke var amerikaneren som satte en stopper for det. Metheny ble i alle fall ikke invitert da trommisen ble artist in residence året etter. Nilssen-Love liker å gjøre ting på sin måte, er på konstant turné, og gir ut flere plater i løpet av ett år enn andre gjør i løpet av et helt liv. GRUNNEN TIL AT jeg vil skrive om nettopp denne musikeren, er en opplevelse jeg hadde under en konsert i februar. Da spilte trioen The Thing – ellers bestående av saksofonist (og sikkert hemmelig spesialsoldat eller den opprinnelige G.I. Joe) Mats Gustafsson og bassist Ingebrigt Håker Flaten – på Landmark. Dette er kjent som et muskulært frijazzband som har samarbeidet med alle kred-folka fra støyrocken. Sammen har de

alltid vært dynamitt, og hver for seg er de alle glimrende musikere. Det som skjedde denne kvelden, er allikevel noe utenom det vanlige. Man har nemlig nivåer av energi innenfor frijazzen. Det nivået mange befinner seg på, er den ungdommelig dårskapsenergien. Det er sånn «tut og kjør og spill så høyt og fort du bare klarer i en halvtime». Det er gøy cirka en halv konsert, og så mister det substans, altfor mange strenger slites og musikken faller gjennom. Så har du akademisk frijazz-energi. Det er den absolutt kjipeste. Da sitter trommisen i en sittestilling fysioterapeuten har skrevet ut på resept, og hornblåserne går «amok» i smoking, med overtoneskalaer de har lært seg fra en bok de skrev bacheloravhandlingen sin om. Kontrabassisten sitter gjerne på en barkrakk og drar buen ivrig over strengene mens han eller hun leter etter de samme overtonene saksofonisten «improviserer» med. Så har du den ektefølte energien. Der hvor det spilles med hud og hår, både på vilje og oppriktig overbevisning. Hvor energistrømmene løfter lytteren, og suger dem inn i en paralyserende verden av organiske overganger og telepatisk kommunikasjon. DER TRODDE JEG The Thing befant seg. Men så finnes det visstnok et nivå til – i alle fall for Paal Nilssen-Love. Et nivå du når etter årevis på veien, hvor du leverer varene kveld etter kveld, og tretter med kjipe bookere, festivaler, plateselskaper. Allikevel gidder du å holde på fordi du har så jævlig mye å gi. Da, midtveis i en konsert som for lengst har nådd sitt crescendo, sparker du inn det ekstra giret med bootsene. Og tar konserten, publikum og medmusikerne med til et energinivå de ikke ante eksisterte. Jeg fikk gåsehud under neglene. Det varte bare ett minutt – men det minuttet kommer til å bli med meg lenge. Energijazz spilt riktig er kjedelig. Energijazz spilt med alt du har er fantastisk. Stephan Meidell (f. 1982), NATT&DAGs nye jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i The Sweetest Thrill, Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. www.stephanmeidell.com twitter: stephanmeidell

Olsviks store sønn overbeviser på sin debut-EP, skriver Vågard Unstad. TEKST Vågard Unstad HEI! FØRSTE SPALTE i 2013 har det til felles med siste spalte i 2012 at den fokuserer ganske mye på Flex. Noen vil kalle det et oppheng, andre vil kalle det kontinuitet. Grunnen til at jeg flexer meg opp enda en gang på så kort tid, er at Olsviks store sønn (er det mye konkurranse om den tittelen, egentlig?) har gjort klar EP-en sin. «På taket» heter den og er etter all sannsynlighet tilgjengelig når du leser dette. Sikkert på Internett. «På taket» er en EP hvor stemningen varierer mellom morsom, sint, trist, redd, glad og gal, uten at det noensinne føles sprikende eller påtatt. Flex har nemlig fått med seg produsenthelten Hkon (må ikke forveksles med H fra Grunnmuren) på laget. Dere vet, han Hkon som produserte for Devin the Dude og sånn når han var 17, og som har vært med på å utvikle hele Jonas V sitt stemningsfulle lydbilde. Hkon har talent for å høre hvilken stemning eller sinnstilstand en rapper prøver å formidle, både helhetlig og på enkeltsanger. Faktisk er Hkon kanskje flinkere til å høre dette enn rapperne sjøl er, og dette talentet får han virkelig brukt på «På taket». Utover bidrag fra Jonas V og Lars Vaular, står Flex for all vokal sjøl. Det er befriende å høre en rap-skive hvor låtene er produsert

rundt vokalen, framfor at en rapper prøver å finne sin plass på en ferdig beat, som allerede krever for mye oppmerksomhet. OG I RELATERTE nyheter kan man jo nevne at A-laget-albumet nærmer seg, at Store P jobber med et helt sykt album, at Girson sin EP begynner å bli klar og at Lars Vaular er i studio igjen. Spennende, spennende år for bergensk rap, dette 2013. Månedens spørsmål (sendes til min twitterkonto: @v4g4rd): Kan du sammenligne autotune med et instrument?

Janove Ottesen, Kvelertak, Nite Sprite og Purified in Blood er bare noen av artistene som har besøkt Biblåsessions på Musikkog filmbiblioteket på Sølvberget. Her er det du kan glede deg til i vår: Onsdag 13. mars kl 19.00 STAR WARS SPESIAL Lørdag 16. mars kl 14.00 AASLAND BROTHERS Onsdag 20. mars kl 19.00 ROGALYD - LIV RUNESDATTER MED VENNER

– DoYouBeliveInLifeAfterLove Svar: Autotune ER jo et instrument, men åkej. Jeg synes det minner om saksofon. Det er supersexy, stemningsskapende og dødsfett, men alle er liksom alt for fine på det til å belite seg på det. Saksofon og autotune. Der har du en idé … BRB må ringe Store P. – Vågard. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist kommentere ski-VM på NRK(!) – sammen med Leo Ajkic.

Befriende å høre en rap-skive hvor låtene er produsert rundt vokalen, framfor at en rapper prøver å finne sin plass på en ferdig beat.

Lørdag 13. april kl 14.00 ROCKCOMP SHOWCASE Onsdag 24. april kl 19.00 IPAD FOR MUSIKERE Onsdag 8. mai kl 18.00 25 ÅR MED JAZZFESTIVAL I STAVANGER Lørdag 11. mai kl 14.00 JAZZ I BIBLIOTEKET

Paal Nilssen-Love er på et annet nivå. Et nivå du når først etter årevis på veien. 10/2013

mat

Elisabet (29) Pedagogikkstudent, på Dattera Til Hagen – Folk som ikke har pengene klare når de står i kø i butikken! Det hadde gått så mye fortere hvis alle bare hadde det.

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE) Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere. LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway

Fay (24) Student, på Dattera Til Hagen – Uforskammethet! Hater det så intenst. Det er så mange som bare er uforskammede. Skam dere!

Martine (forever 18) Filosof, på Dattera Til Hagen – Sturla Haugsgjerd.

hva gjør deg ordentlig sint/sinna?

Populær ja visst, men er Ostehuset mer enn en fristende delikatessebutikk? Tekst/foto Mari Jørgensen Ostehuset Øst Ryfylkegata 30 Stavanger STAVANGER ØST ER så hipt at det bare er et tidsspørsmål før Storhaug Shake blir den nye verdensplagen. Her har reklamebransjen tatt inn i nedlagte fabrikker, og har du lyst å møte Janove Ottesen, Morten Abel og tekstforfattere med hipsterbriller er det bare å henge ut i gatene rundt Tou Scene. I hjertet av bydelen ligger Ostehuset Øst, som har blitt det naturlige møtestedet på den kule siden av Nytorget. Ostehuset ligger i nyoppussa og lyse lokaler med bra takhøyde og store vinduer. Disken går gjennom nesten hele kafeen, og er fylt med dagens utvalg av tapas og delikatesser, et helt fantastisk utvalg i fersk ost, samt sjokolade og søt bakst. Bak er det to store hyller med nybakt brød, her finner du alt du kan drømme om. I den ene enden av disken henter du bestikk, vann og sukker til kaffen, i den andre enden er det en helt fantastisk butikkseksjon, som er innredet som drømmetørrvarelageret til alle som er over gjennomsnittlig interessert i mat. Her får du kjøpt alt du kan drømme om av luksuriøse varer fra Middelhavs-landene, samt nypresset eplejuice, San Pellegrino, mozzarellaost og aioli til å ta med hjem. COMMUNITY BORD. Kafeen har femseks langbord der siddiser spiser community style, sånn som de gjør i storbyene vet du, i tillegg har de noen mindre bord samt massevis av plass i vinduskarmen. Utebordene står året rundt, men Ostehuset gjør ingen innsats for å gjøre det varmt der når været ikke tillater det. Like greit, vi trenger ikke en til Skagenkai. Vi kommer til lunsj i halv tolv-tiden en helt vanlig tirsdag, og det var allerede vanskelig å få plass, til tross for at mafiaen måtte sette fra seg barnevognene ute. Menyen finner vi i disken, den er svær og uoversiktlig, så mens køen hoper seg opp bak oss forter vi oss å bestille en club sandwich, en cæsarsalat og to cappuccino. Sandwichen ligger klar i disken så den får vi med oss med en gang, det andre lover de å levere ved bordet. Det er mange jenter, og en gutt, på jobb, det går

10/2013

natt&dag_print-118x360mm.indd 1

Marthe (27) Student, på Dattera Til Hagen – Når folk prøver å snakke nordlending og ikke får det til. Og folk som trøkke i døra når de går inn på trikken.

fort, de deler oppgaver effektivt og vi tenker at det er liten sjanse for at de finner oss igjen med rett bestilling. Clubsandwich er på mange måter Ostehusets flaggskip (var det noen som trodde det var ost?). To store skiver hjemmebakt landbrød er smurt inn med aioli og toppet med noen salatblader, tomatskiver, finskåret kyllingfilet og bacon. Sandwichen blir åpenbart smurt opp i hundrevis av eksemplarer hver morgen, og den bærer preg av å ha blitt montert på knappest mulig tid. Tomatene er vasne og ufattelig tynt skåret, baconet er redusert til noen små biter og kyllingstrimlene har lagt seg i en liten haug på den ene enden av sandwichen. Men det er mye salat med, det skal de ha. To cappuccinoer får vi til bordet, servitørene gjør rett på første forsøk og vi er imponerte. Dessverre er kaffen for varm, men melken er i alle fall ikke kokt, så grei temperatur er på plass når salaten kommer på bordet ti minutter etterpå. Cæsarsalaten består av store, crispy blader av romanosalat vendt i en veldig smakfull dressing. Salaten er rikelig toppet med parmesan og hjemmelagde krutonger, og det hele smaker veldig godt. Ved siden av kommer godt brød og skikkelig godt smør. BEST PÅ OST. Til dessert prøver vi oss på ostekake og ostetallerken, vi forventer høy kvalitet og kafeen er endelig på hjemmebane. Det burde ikke være en overraskelse at Ostehuset er best på ost. Dette smaker fantastisk, og vi lurer på å ta en runde til. Istedenfor navigerer vi oss rolig fram til utgangen og tar en hvil på terrassen før vi stikker videre. Opplevelsen ender opp på litt under 500 kroner, en pris som beboerne på Storhaug lett betaler for en kontinental time på kafe. Ostehuset er en slags hybrid mellom kafe, restaurant, fetevare og delikatesse, og noen deler av konseptet fungerer bedre enn andre. Personalet er alltid veldig hyggelige og hjelpsomme, interiøret er kult, åpningstidene er romslige og spesialitetene deres smaker fantastisk. Minus for noe høye priser, altfor varm kaffe og litt lav kvalitet på samlebåndsproduktene deres.

AV: Danby Choi

Tore Sandsniken (27) Student, på Dattera Til Hagen – At prisene så jævlig ofte endrer seg fra det som står på prislappen til det som står når jeg kommer meg til kassa.

Alibi (25) Rapper, på Dattera Til Hagen – Når jeg sender dere mails med mixtapes og dere ikke svarer!

Katrin (24) Student, på Dattera Til Hagen – Jeg er aldri sint.

Line (21) Student, på Dattera Til Hagen – Rosiner gjør meg ordentlig aggressiv!

David (22) Student, på Dattera Til Hagen – Folk som maser.

Nancy (36) Helsefagarbeider, på Dattera Til Hagen – At nordmenn tror vi lever i en så rettferdig verden.

Marcus (16) Elev, på Dattera Til Hagen – Mennesker som ikke har respekt for alle andre. De som mobber og sånn.

Linnea (19) Kunststudent, på Dattera Til Hagen – Alternativ medisin. Det er svindel!v

En smakebit av høyskolen Westerdals? Nå kan du ta enkeltstående, studiepoenggivende kurs. Vi tilbyr kortere dag- kveld- og helgekurs innen alle Westerdals’ fagområder. Grafisk Design, Tekst & Skribent, Retail design, Art Direction, Film & TV, Experience & Event Design, Kreativitetskurs - eller kanskje en kombinasjon?

Åpningstider: Mandag-fredag 8-19, lørdag 9-17, søndag 10-17. Les mer på ostehuset.no 10/2013

05/02/13 17.09

KRINGKASTINGSORKESTRET I UTVALG VÅREN 2013 KONSERTER I UNIVERSITETETS AULA Lørdag 6. april kl. 15.00

SCHUMANN & SUPERMANN

GIANCARLO GUERRERO, DIRIGENT INGRID FLITER, PIANO Robert Schumann: Klaverkonsert i a-moll Michael Daugherty: Metropolis Symphony

Lørdag 27. april kl. 15.00

TINE THING HELSETH MED NY TROMPETKONSERT

ALEXANDER PRIOR, DIRIGENT Samuel Barber: Second Essay Alfred Janson: Trompetkonsert (urfremf) Jean Sibelius: Symfoni nr. 3

NRK Store studio torsdag 11. april kl. 19.30

KLASSISK NÆRKONTAKT

Når Stavanger importerer reggae-kulturen, følger homofobien automatisk med? Tekst Morten Hagen Tveit FOTO HANS EDWARD HAMMONDS – DET VAR KJÆRLIGHETSSANGER, soul, litt om rudeboys, litt om samfunnet, men ikke mye. Det var soul, i Curtis Mayfield-ånden. William Helvik er tilbake i Stavanger i 1964. Det var her det startet. Han var ung og begynte å høre på ska-musikk. Han har vært pådriver og ofte et irritasjonsmoment i Stavangers kulturmiljø siden. Han har drevet platebutikken Rock og Rolls i Stavanger, som ble et knutepunkt i det tidlige reggaemiljøet i Stavanger. Han var også med på å starte et av Norges første soundsystems, Cool Breeze. De hadde reggaekvelder på Sting, med én platespiller. Siden den gang har reggaemiljøet i byen blitt en av premissleverandørene i det alternative kulturmiljøet i Stavanger. Carib Music Fest fyller opp enhver venue de inntar. Troubletone er Norges eldste soundsystem og holder ennå koken. Men nok solskinn. For selv om dette er musikk som er forbundet med smil, stranda og store mengder ganja, er det likevel noe mørkt som lurer rett under overflaten. Vi så det i fjor da Rockefeller avlyste konserten med den jamaicanske artisten Sizzla. En artist som ellers blir forbundet med rastafarianisme og «conscious»-tekster ble nærmest jagd ut av landet. Hvorfor? På grunn homofobien hans. – Husk at de har en nesten 2000 år gammel monoteistisk tradisjon som forvalter sannheten, forklarer Helvik.

– Det er veldig mye svart og hvitt. Man sier Babylon, så må man finne noen som kan defineres som Babylon. Da blir det gjerne Amerika eller homofili. I Rastafarianismen blir «Babylon» brukt som metafor for det som blir oppfattet som (for) dekadent eller vestlig. – Det ligger fortsatt implisitt i en hel haug med standpunkter som kommer fra øya. Det ligger der, uuttalt. Jeg kjenner ikke noen som ville sagt at «homofili er en synd» nå. De som spiller musikken er ikke religiøse engang, stort sett. Men det ligger allikevel der, som en del av kulturpakken. En slags renhetspakke. Helvik peker på omsorgssvikt og påfølgende machokultur når han skal forklare homofobiens vekstvilkår. – Svært mange vokser opp uten fedre og savner en rolig og trygg tilknytning til mannsrollen. Hvis fedrene ikke finnes, så må de jo være sine egne fedre, og det har de jo ikke lært hvordan de skal være. Da kan homofobi være en måte å markere at man er mann på, at man er voksen. KONFRONTERER KULTUREN. Rastatroll Battyboy Soundsystem er et soundsystem fra øya som prøver å jobbe mot homofobien med humor. De konfronterer kulturen innen-

fra med reggaekulturens egne verktøy som mixtapes, airhorns, patois og et forhold til sin egen homofili som er like i trynet på deg som den gjengse dancehall-artist sitt forhold til egen maskulinitet. NATT&DAG utvekslet noen idiosynkratiske ord med en av grunnleggerne, Desmond Pecker via e-post: – A good way to start is by making dem laugh, star! If de first ting people associate wit homophobic musicians is a load of penis jokes, it takes de sting out of dere words, star, and it mek dem look foolish. Taking away dere authority in dis way is de first step. Set it, set it, set it. Slik homofobien møter motstand, resonnerer heller ikke den jamaicanske «renhetsideen» like godt utenfor øyes grenser, tror Pecker. Han viser til den moderne fansen sin tendens til å cherrypicke akkurat de elementene de liker. – I see it as a case of a selective vision, my selecta. Young westerners see de anticolonial message and certain features of de reggae scene like smoking weed, talking slang, de fashion etc … and dem see it as attractive IN DE CONTEXT OF DERE OWN LIVES, star. But dis separates reggae from its ugly parts, and from de ugly parts of de place and time dat produced it.

Helvik mener at det er nødvendig å ha flere tanker i hodet på en gang når man diskuterer «det jamaicanske homofobiproblemet». – En ting er jo å forstå konteksten, bakgrunnen og motiver. En annen ting er å applaudere det, like det eller være en del av det. Det kan jo på en måte være humor i det, men under det ligger det et ganske infernalsk hat og aggresjon. Det er et problem som reggaeverdenen har. Dette har de med alle mulige spørsmål i verden, som de deler opp i svart og hvitt. Det er jo en litt pubertal måte å være i verden på. Men veldig mye av musikken på Jamaica er jo ikke homofobisk. Vi må ikke glemme at det ikke er slik at alle der nede er homofobe heller. INNENRIKS. En annen viktig påminning kan være at det finnes homofobe her hjemme også. Homofobi er ikke bare et problem som angår de andre der ute. Helvik minner om en tid for ikke altfor lenge siden. – Folk som jeg kjenner, de er nok blitt mer bevisste på å si at: «nei, den musikken vil jeg ikke spille nå». Men for 20-22 år siden så hørte jeg aktører som nå har blitt veldig fromme si at damer var egentlig horer og at homser burde egentlig bare kastes vekk. Han er imidlertid snar til å presisere: – De samme personene ville ikke sagt det på noen som helst måte nå. Å omtale homofili som Babylon eller djevelens verk, du finner ingen i Stavangermiljøet som slutter seg til det på noen som helst måte i dag.

Mange vokser opp uten fedre og savner en trygg tilknytning til mannsrollen. Da kan homofobi være en måte å markere at man er mann på.

Troubletone: Stavanger er hjembyen til Norges lengstlevende soundsystem, Troubletone. Startet på Sting, med en platespiller og Cool Breeze Soundsystem på midten av 80-tallet. Carib Music Fest arrangeres omtrent fire ganger i året til fullt hus hver gang. Troubletone Soundsystem ble grunnlagt av reggae-entusiaster med tilknytning til William Helvik og Cool Breeze og kan sies å være arvtakeren til Cool Breeze i Stavanger. De er ennå regjerende mestere i det eneste profesjonelle soundclashet Norge har sett, hvor de vant over Joddski og Raggabalder Riddim Rebels. Fra 2001 til 2004 drev de en platebutikk i Stavanger som het Troubletone, som fokuserte på dancehall. Helvik og de rundt ham drev musikken ut av gutterommene i Stavanger til flere av byens utesteder; og det hele begynte med noen skarve ska-plater i 1964. William Helvik. Gitarist og vokalist i Rub A Dubs, han har også bidratt med gitar på «Heia Viking!» i 1996. De siste par årene har han vært gitarist og vokalist i det utradisjonelle folkbandet Grønn Tê. 46

10/2013

PETER HERRESTHAL, FIOLIN ANDREW MANZE, DIRIGENT Thomas Adès: Fiolinkonsert - ”Concentric Paths” Three Studies from Couperin Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 8 NRK Store studio fredag 14. juni kl. 18.00

KRINGKASTINGSORKESTRETS FILMMUSIKKSERIE TEMA: KRIGSFILM Musikken fra de store krigsfilmene. Grusomt og storslagent.

BYENS BESTE STUDENTPRISER GRATIS FOR BARN U 16 ÅR billettservice.no

ALLE KONSERTENE PÅ KORK.NO

kunst

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Galleri Opdahl starter året med ambisiøs duo. Tekst Erik Sæter Jørgensen Foto fra Vera Kox

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

KANSKJE HAR DU sett Dag Erik Elgins ultrasaturerte malerier på Stavanger kunstmuseum, eller kanskje har du sett noen av hans arbeider som tar for seg artefaktene knyttet til visning og formidling av verdens mest berømte kunstverk. Den luxembourgerske kunstneren Vera Kox, som arbeider i London, er nok mer ukjent for de fleste. Nå har Galleri Opdahl bragt dem sammen – og stavangerpublikummets kan oppleve resultatet nå i mars. – Utstillingen er et interessant møte mellom to som har en inderlig interesse for det

mediet de jobber i. Den springer ut i fra Dag Erik sitt utgangspunkt for maleriet og Vera sitt minimalistiske utgangspunkt gjennom sitt håndverk, sier Monica Berntsen ved Galleri Opdahl. Den stavangerske kunstvåren har til nå vært prega av kommersielle utfordringer og usikkerhet. Derfor er det ekstra fint å se byens mest ambisiøse galleri fortsette å være nettopp det. Dag Erik Elgin, hva kan vi forvente oss på utstillingen? – Jeg har stor sans for behandlingen av ulike materialer i arbeidene til Vera Kox, de fremstår som konseptuelt avklarte og har samtidig en helt egen stofflighet. Selv skal

jeg blant annet vise to tekstbaserte malerier med referanse til Tate Moders museumsregistrering av Art&Language sitt «Portrait of V.I. Lenin in the Style of Jackson Pollock» samtidig som jeg lager et maleri av registreringen av dette maleriet i min egen samling. De er ganske monumentale og har samme størrelse som Art&Languages originalverk. Veras arbeider er til dels også monumentale, altså både vegg og gulv, mens jeg viser kun veggarbeider. De beste utstillingene i galleriet har nettopp vært de som har løsrevet seg fra det veggbaserte og omfavnet rommet. Vera Cox forteller oss at hun vil utforske formløse og tilfeldige former i hverdagslivet, for på den måten å kikke nærmere på hva vi tror vi vet. – Generelt sett befinner arbeidene mine seg innenfor sanselige spørsmål om opp-

levelse, og er drevet av en interesse for materiens uforutsigbare natur. På Galleri Opdahl kommer jeg til å vise et utvalg arbeider som tar for seg visuelle spørsmål rundt skulptur, og den skulpturelle og fysiske siden av bilder. Jeg leker med vår foreløpige bedømmelse av ting som jeg forsøker å avlede ved nærmere ettersyn. Det som først virker mykt viser seg å være knallhardt og vice versa. Det er også veldig mye et forsøk på å forføre med materialer i en søken etter å skape en lengsel etter berøring, som for meg er en fundamental del av å forstå verdenen vi lever i. Utstillingen står til 28. april. Galleri Opdahl holder til i Haugesundgata 8 i Østre bydel, og holder åpent tirsdag-fredag 11-4, lørdag 11-3 og søndag 12-4. 10/2013

scenekunst

– DANSKETID: – Den største bremsen i teatret er frykten for å drite seg ut. Vi er ikke redde for det. 99 prosent av det vi lager er drit, men siden vi ikke er redde for å lage nettopp den driten så får vi den ene prosenten som er gull, og det er forestillingen. Vi er et raust kompani, sier Per Kjerstad og Statsteatret. Over påske er de tilbake på Rogaland Teater. –

Med en parallell til trekantdramaet Norge/Sverige/Danmark åpner Statsteatret dørene til alle som ikke har vært på teater før. Tekst Mari Jørgensen Foto Stig Håvard Dirdal, dTurbine Mars er en måned der det skjer lite nytt på teaterfronten, og alt vi har å se på i regionen er to av de gjenværende stykkene fra februar. Heldigvis kommer det en dag i morgen. Rogaland Teater setter opp Shakespeare og realityshowteater i april, og Statsteateret melder på nytt sin ankomst like over påske. Kompaniet har allerede hentet inn et nytt ensemblemedlem fra Danmark og er for tiden på teateret for å prøve, feile og drite seg ut sammen. – Gjennom ti stykker tar vi for oss norgeshistorien fra 1066 til 2066, slik at alle får vite hvordan det går, sier regissør Yngve Sundvor. I Statsteatret har han med seg de rutinerte skuespillerne Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Per Kjerstad, samt musiker John Lilja. For to år siden satt gjengen opp det første stykket, 1066 - Slaget ved Stamford bridge. Året etter stod 1349 - Pesten på plakaten, en musikal om svartedauden. Denne gangen tar de for seg hva som skjedde med Norge mellom reformasjonen i 1537 til Eidsvoll i 1814. Stykket kalles Dansketid, og kompaniet går løs på historien som en teatral versjon av Mythbusters. – Først lagte vi 1066 som høres jævla kjedelig ut. Men vi fant en nøkkel til å jobbe med forskjellige år, «ethvert menneske i enhver tid vil være det moderne mennesket». Vi tenker at de satt ikke der og var dølle, og dette har vi tatt med oss. Det er grunnelementer som 50

10/2013

– Vi får ulike oppgaver å bryne oss på. Det er for eksempel på tide at Cato skal spille høystatus. Han har spilt tufs og tilbakestående, sier Kjerstad. – Og så er det for opplagt å gi kvinnerollene til Per, sier Sørensen. DUKKEGJEST. Gard Eidsvold har vært en sjalusi og kjærlighet, da blir det interessant del av kompaniet tidligere, men har måttet og morsomt. Dette er kanskje en parallell til melde pass denne gang. Siden det dreier seg trekantdramaet Norge/Sverige/Danmark, sier om Danmark har de vært i nabolandet og Per Kjerstad. hentet en erstatter, Mogens. – INGEN KAN HISTORIEN SKIKKELIG – Han ligner veldig på Gard, sier Sundvor. UANSETT. Kort fortalt: Senmiddelalderen Til å være en dukke har gjengen allerede var en tid med sterk økonomisk tilbakegang gitt den nye gjesteskuespilleren skummelt i Norge. I 1536 opphørte Norge å være eget mye personlighet. rike og ble underlagt Den danske krone – Vi elsker å prøve på ting vi ikke kan. Alle som et annet dansk landskap. Det norske skal føre Mogens på et eller annet tidspunkt, riksrådet ble avskaffet og Den norske kirke sier Sundvor. mistet sin selvstendighet. Den danske adel – Den største bremsen i teatret er frykten fikk fri adgang til norske lensmannsstillinger for å drite seg ut. Vi er ikke redde for det. 99 og kunne sikre seg inntekter fra Norge. Ikke prosent av det vi lager er drit, men siden vi akkurat skamfett. ikke er redde for å lage nettopp den driten så – Vi vil ikke lage dølt historisk drama. Folk får vi den ene prosenten som er gull, og det skal lære om sin egen historie, ingen gidder er forestillingen. Vi er et raust kompani, sier å lese den. For at folk skal skjønne noe så Kjerstad. tar vi dette på alvor. Når en går tilbake i tid – Vi lager teater som vi selv synes er gøy. blir det lett spillaktig. Vi synes ikke det er Vi har alle hatt lyst til å være med i ensemsexy, så vi har plassert moderne psykologi i blet, det gir oss positivt energioverskudd og disse stykkene. Ingen kan historien skikkelig glede på scenen. Vi er glad i hverandre og liker uansett. Vi kan selge dansketida som en sexy å jobbe sammen, sier Skimten Storengen. kjærlighetshistorie fra det glade herrens år TEATER UTEN BLÅTT HÅR. Statsteatret 1537, sier Sundvor. er veldig ivrige på å trekke nye teatergjengere – Så vidt vi vet er ikke dette gjort i teater- til Dansketid. Ifølge Skimten Storengen er de historien tidligere, sier Kim Sørensen, som for et perfekt møte med teatret. anledningen har tredd på seg høghælte sko. – Han er rask med å ta på seg de skoene, sier Kjerstad. – Vi elsker damer, men har ikke råd til å lønne en til. Kim gjorde med hell kona til Harald Haråde i 1066, og protesterte ikke da han fikk en damerolle nå heller, sier Sundvor. Yngve Sundvor. – Hun er en flott dame, sier Sørensen.

– Vi har fått spilt teater masse plasser der det ikke er blitt spilt før. Lagerhaller, låver, vi møter mange nye mennesker som tror du må ha blått hår for å gå i teatret. Vi gjør terskelen litt lavere. Vi tror det er kjempebra om det er oss de ser først. Vi har høy underholdningsfaktor. Dansketid må være raust, påstår de, og minner om at alle nordmenn elsker å være i Køben rett før jul. – Teater skal ikke være stress å gå i, det skal være avslappende, som å gå på kino eller konsert. Hvis folk får innpakningen riktig så liker de innholdet. Lengden hos oss er maks en time og femten minutter, sier Sundvor. Statsteatret er klar over at teater ikke kan konkurrere med film på visse områder, men er ikke redd for utfordringen. – Vi ser på oss selv mer som en rockegruppe enn en teatertrupp. I 1086 var det en del sverddueller, men istedenfor sverd brukte vi håndklær som vi daska løs på hverandre på. Det smalt godt, og vi kunne høre publikum sitte og si au. Vi må finne nye assosiasjoner, sier Sørensen. Regissør Sundvor legger ikke skjul på worst case scenario. – Jeg ser på skiflygning av én grunn – det kan gå gale. Vi driver med teatrets skiflygning. There could be blood here. Har du missa ut på de to første stykkene så spilles de om igjen 6. april på Hovedscenen. To og en halv uke etterpå er kompaniet tilbake med stykke nummer tre.

Vi kan selge dansketida som en sexy kjærlighetshistorie.

THE xx (uK), gRAvEyARD (sE), OslO Ess, WOvENHAND (us), MONsTER MAgNET (us), DRy THE RIvER (uK), BAAuER (us), gOAT (sE), CAsA MuRIlO, sAvAgEs (uK), PHIl T RICH, gODE ORD DøR sIsT, HANNE KOlsTø, BENDIK, CARMEN vIllAIN, EMIlIE NICOlAs, OsK

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

TEGNESERIE Hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland? Jeg hadde hørt positivt om skolen fra tidligere studenter. Så hadde jeg lyst å jobbe kreativt og utfordre meg selv. Jeg hadde jobbet noen år. Hva har skolen gitt deg så langt? Den har gitt meg veldig mye. Må tenke. Mange nye venner. Lært mye om meg selv og hvordan komme seg videre ved sperre. Har lært å trivest i mitt eget selskap når jeg lager prosjekter. Skulle ønske jeg hadde hørt om skolen da jeg gikk vgs. Dette er første gang jeg gleder meg til å starte en skoledag kl 09 om morgenen. Hvorfor kan du anbefale skolen? Fordi du får prøvd så mange felt og så mye forskjellig. At du får jobbet videre selvstendig med det som gir kick. At du hele tiden får samtaler med proffe kunstnere. Det er sosial og trivelig med kjekke studieturer. Skolen er åpen hele døgnet med studio, verksted, kjøkken og projektor med surroundlyd.

Stine Horgen Bø (26)

2.kl Kunstskolen i Rogaland

NATT&DAGs relativt omfattende guide til hvordan man kjøper tegneserier i vår moderne verden. Tekst Aksel Kielland I denne spalten skriver vi i tegneserieavdelingen om tegneserier fra inn- og utland uten å ta noe særlig hensyn til hvorvidt utgivelsene vi trekker frem er å få kjøpt i norske butikker. Faktisk er det vel regelen snarere enn unntaket at man enten må på internett eller utenlands for å få tak i det som omtales. Det å lese tegneserier har imidlertid alltid fordret en viss vilje til å reise og vente på postmannen, og for å gjøre handlerunden så effektiv og rimelig som mulig følger her en kort liten guide til hvordan man handler tegneserier i 2013.

fysiske butikker Er man interessert i tegneserier må man også forholde seg til det faktum at det å besøke tegneseriebutikker tidvis innebærer å omgi seg med en del mennesker som utstråler en energi man ikke nødvendigvis ønsker å være omsluttet av. Legger man turen innom Outland for å plukke med seg en ny bok av Alejandro Jodorowsky eller Brandon Graham hender det rett som det er at man må forsere horder av hormonelle og kunstferdig sminkede tenåringer som bærer sin angst som store glorete smykker rundt halsen. Dette er i utgangspunktet en vakker ting, men det er ikke alltid man har tid og overskudd til å sette pris på skjønnheten, og visse dager kan de kulturelle barrierene føles uoverskridelige. I slike tilfeller er det viktig å huske at tegneseriebutikkenes barokke collage av menneskelig utilpasshet ikke har noe med deg å gjøre. Du er bare innom for å handle et firefarget kulturprodukt du ikke får kjøpt andre steder – du er ikke en førtiseks år gammel mann med hestehale som bruker helgene sine på å sitte i et kjøpesenter og spille kompliserte kortspill med en gjeng karnevalsutkledde søttenåringer. Her følger en liten oversikt over gode tegneseriebutikker i norske byer og byer hvor nordmenn ferdes. Oslo Outland Østbanehallen: Norges mest nerdekulturelt belastede tegneseriebutikk, men også den med det beste utvalget av amerikanske utgivelser og manga. Er dessuten flinke til å legge ut interessante ting på salg. Tronsmo: Tronsmo er Skandinavias kuleste tegneseriebutikk, med en sunn, kuratert balanse mellom ulike tegneserietradisjoner. I motsetning til andre norske spesialforretninger fører de også et stort utvalg europeiske utgivelser. 52

10/2013

Lucky Eddie: Hvis man først er interessert i å bruke en litt tid på å grave gjennom noen tiår med tegneseriekultur, er Lucky Eddie stedet å gå i Norge. De noe mindre butikkene Spøk og spenning og Comix er også verdt jevnlige besøk. Bergen Outland: Outland Bergen er som Outland Østbanehallen, men noe mindre og betraktelig mindre kulturelt belastet. Robot: Robot er ikke en tegneseriebutikk som sådan, men det lille utvalget er håndplukket for å appellere til et lesende publikum som ikke ser på det å lese tegneserier som en stor og skjebnesvanger livsstilsavgjørelse. Tromsø Tromsø bruktbokhandel: Én del Outland og én del Lucky Eddie, stuet inn i et trangt lite skur ved siden av Domkirken. En liten perle av en butikk, hvis eksistens i Tromsø er uforklarlig. Trondheim Outland: Tegneserieavdelingens data om Trondheim er mangelfulle, men vi antar at Outland er stedet å gå. Det var hvertfall det den ene gangen en av oss var der. København Faraos Cigarer: Faraos Cigarer har det beste tegneserieutvalget i Skandinavia, og er dessuten et viktig forlag. London Gosh!: Velassortert, ren og ryddig tegneseriebutikk med allmennappell (se også Desert Island). Ønsker du å støte på Alan Moore utenfor Northampton, er Gosh! stedet å gå. Forbidden Planet: Formodentlig den viktigste tegneseriebutikken i Storbritannia. Gedigen, stressende og klam, men unektelig velassortert og fascinerende. Berlin Grober Unfug: Tysk tegneseriekultur minner om den norske, hvilket vil si hyppig oversetting av amerikanske serier og en relativt beskjeden egenproduksjon. Grober Unfug har et godt utvalg av internasjonalt anerkjente tegneserier i tysk og engelsk språkdrakt. Paris Butikkene i Rue Dante: Paris har flust med tegneseriebutikker (og butikker som selger tegneserier), og tegneserieavdelingen kan på ingen måte påberope seg full oversikt. Men beveger man seg til området rundt Rue Dante et par kvartaler sør for Notre Dame, finner man nok interessante butikker til å holde det gående ut dagen.

New York Jim Hanley’s Universe: New York har bøttevis med tegneseriebutikker, men om man kun rekker innom ett sted, bør man legge turen til Jim Hanley’s Universe ved Empire State Building, som har alt av mainstreamtegneserier og et overraskende godt utvalg av fanziner og småforlagsutgivelser. Desert Island: Desert Island i Brooklyn er byens kuleste tegneseriebutikk, med fokus på alt som er bra og beundringsverdig med tegneseriemediet, og kun et lite obligatorisk dryss av den nedarvede nerdekulturen. Stort utvalg av fanziner og andre egenproduserte utgivelser. Roger’s Time Machine: Denne bortgjemte andreetasjen på 14th Street er Manhattans beste butikk for dem som er på utkikk etter gamle tegneserier. Tiden står stille og vegg-tilvegg-teppet samler støv fra åtte tiår.

digitale tegneserier De fleste kommersielle aktører tilbyr sine serier i digitale utgaver, enten via egne apper, eller via ComiXology. Én tommelfingerregel er at tegneserier hvis papirutgaver er større enn det standardiserte norske og nordamerikanske hefteformatet – som for eksempel europeiske album og 2000AD – fort kan bli ugunstig små på en iPad. Skjermen på en Ipad er bare littegran større enn en Donaldpocket, og blir graden av forminskning for stor, mister man enten leseligheten eller sidekomposisjonen. Å lese tegneserier på en iPad uten retinadisplay kan også være en frustrerende opplevelse, og enda mer frustrerende er det at tegneserier som er scannet fra papir – ikke lovlig og dermed heller ikke offisielt anbefalt av tegneserieavdelingen – ser langt bedre ut enn det ComiXology har å tilby. Men hvis man som nordmann på død og liv ønsker å holde seg oppdatert på amerikanske mainstreamtegneserier, er ComiXology den suverent rimeligste måten å gjøre dette innenfor lovens rammer. Hvis noen finner ut åssen man i Norge kan abonnere på den amerikanske versjonen av Weekly Shonen Jump Alpha må de også si ifra.

nettbutikker En stor del av tegneseriene vi i tegneserieavdelingen kjøper på nett er små hefter i små opplag som ofte kan bestilles direkte fra tegneserieskaperen selv. Det å kjøpe denne typen tegneserier er i utgangspunktet kun ett steg unna å gi opphavsmannen en high five, så hvis man ikke er desperat etter å spare portoutgifter (hvilket ofte er vanskelig, se under) er det en god vane å omgå mellom-

mennene og sende alle pengene sine direkte til tegneserieskaperen. På den måten blir personen som har laget tegneserien gjerne så glad at han eller hun sender deg en ekstra hilsen (fans in Norway, liksom), og dermed er dere praktisk talt brevvenner, hvilket gjør deg ute av stand til å objektivt vurdere tegneseriene du har kjøpt, med det resultat at leseropplevelsen blir mange hakk bedre enn den ville vært om du bare kjøpte den av en eller annen fyr. Skal man spare inn på porto gjelder det å handle mye. Innenfor mitt interessefelt er nettbutikken WowCool.Com det beste alternativet jeg har funnet så langt. De har et godt og bredt utvalg, og så fremt man bestiller mer enn en håndfull utgivelser er forsendelseskostnadene overkommelige. Det kan også være verdt å sjekke SecretAcres.Com. PictureBox’ nettbutikk (PictureBoxInc. Com) selger naturlig nok alt forlaget gir ut, men innimellom tar de også inn serier som ble utgitt lenge før både forlaget og nettbutikken fantes. Det meste PictureBox gir ut er verdt en titt, og deres øye for glemte klassikere er upåklagelig. Imidlertid blir portokostnadene fort høye, så det er lurt å handle mye i slengen.

nd a l a g o iR n e l o k s Kunst .no

Søknadsfrist 15.april

Amazon Man skal som kjent helst ikke handle på Amazon, ettersom man på den måten sakte, men sikkert undergraver den globale bokindustrien. Men ettersom norske tegneseriebutikker fortsatt opererer med en vekslekurs som sier at $1 = 10 NOK (det virket rimeligere på 90-tallet da dollaren lå på rundt 7,5 kroner), er det ofte fristende å ty til det billige alternativet. eBay Dersom man bare følger de vanlige nettauksjonsreglene, er eBay nettets beste tegneseriebutikk. Husk bare å dobbeltsjekke at du faktisk kjøper det du tror du kjøper (The Grand Comics Database er et godt hjelpemiddel), og sjekk alltid prisen opp mot forsendelseskostnadene. Britiske forselgere har som regel hakket høyere priser enn amerikanske, men portokostnadene gjør at det likevel ofte blir billigere alt i alt. Er man på jakt etter ettertraktede sjeldenheter – for eksempel Miracleman eller Zenith i bokform – kan man innimellom finne dem billig som en del av større pakker som selges av mennesker som ikke vet hva de selger. Stikkordene er tålmodighet og oppmerksomhet, men besitter man ikke disse to egenskapene er det usannsynlig at man er på eBay for å handle tegneserier til å begynne med.

SØK AVGANGER

OG KJØP BILLETT MED MOBILEN

Kjøp KjøpKjøp BIFFY CLYRO (UK) / KAIZERS ORCHESTRA illett billebtitllett LAMAR (US) er: her: KARPE DIEM her:/hKENDRICK

MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

Jeg blir ordentlig forbanna når alle er helt like.

sf.jsellolt.ntsofjell.no slottsfjell.no www.slwotwtw

BAD RELIGION (US) / SUSANNE SUNDFØR

Sax og vold, side

ALT-J (∆)(UK) / BLACK DEBBATH / DAN DEACON (US) CONVERGE (US) / IMAGINE DRAGONS (US) / HATEBREED (US) JONAS ALASKA / KVELERTAK / RAZIKA / THE TALLEST MAN ON EARTH (S) THE WOMBATS (UK) / MØ (DK)

I Norge er hypen så jææveeliig kort med hvert band som kommer og det kommer nye band hele tida. atlanter debuterer, side

billettportalen.n

torsdag: billetter torsdag: billetter ig jen ig jen fredag: billetter igfredag: billetter ig jen jen lørdag: få billetterlørdag: få billetter ig jen ig jen billetter kjøpes påbilletter kjøpes på

billettportalenb.n illeottportalen.no

noslottsfjell.no www.slottsfje wwll.w.

st ned Tønsbergs Blad´s Slottsfjell app fra Appstore/Android market Last Last ned ned Tønsbergs Tønsbergs Last Blad´s Blad´s ned Slottsfjell Slottsfjell Tønsbergs Blad´s app app fra fraSlottsfjell Appstore/Android Appstore/Android app fra Appstore/Android market market market

vi har anmeldt mikhael paskalev

AVANT Face The Music

SKIVER

(EMI)

Gimme that good, ol’ religion! Hva som kan kategoriseres som «R&B» er noe mange har en formening om, og kanskje ikke så rart siden man (med litt godvilje) kan spore sjangeren helt tilbake til 40-tallet, da Billboard-skribenten Jerry Wexler kom på termen «Rythm, & Blues» … som forøvrig var en slags erstatning for det ikke like fengende «race music». Jeg vil personlig si at dette er litt far-fetched, da gammel Rhytm & Blues er ekstremt langt fra den musikken vi i dag altså omtaler som R&B eller moderne/contemporary R&B – ekstremt vokalbasert, mjuk og sexy musikk, til tider med sterke pop-elementer, men likevel innehaver av et urbant DNA (beat, særegen vokal) som skiller den fra pop’en. Og selv om grensene mellom R&B og sin modne, mer organiske søster, Soul, til tider kan være vanskelig å peke på, er det ingen som kan nekte for at artister som 112, Jagged Edge, Brandy og R. Kelly er relativt enkle å skille ut fra sine soul-venner, D’angelo, Erykah Badu og Dwele. Når DET er ute av systemet mitt, er det på tide å rette fokuset mot en av artistene som tilhørte min egen gateway til nettopp moderne R&B, den lysstemmede Cleveland-sangeren Avant, som i disse dager er ute med sitt syvende soloalbum, Face The Music. I likhet med de fleste av sine jevnaldrende kolleger, har 34-åringens karriere hatt en nedstigende kurve rent salgsmessig siden platinadebuten, My Thoughts i 2000, men Avant har alltid holdt seg lojal til sin oppskrift på silkemyk R&B og slowjams, noe som fortsatt gjør ham relevant for blodfansen som sverger til gyngedans og sukkersøt elskovsmusikk. De få gangene

BREAKFAST.NO

torsdag: billetter ig jen fredag: billetter ig jen lørdag: få billetter ig jen billetter kjøpes på

FestivalpasFsestivalpass Utsolgt Utsolgt

ATLANTER Vidde (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

For å gi en fellesbetegnelse til oppslagsverket av musikalske referanser Atlanter smykker seg med, eller snarere geografisk tilhørighet, har bandet valgt termen «viddeblues». Og det er ikke helt på … viddene, men i så måte kanskje mer en artig enn korrekt betegnelse på en avart av en musikktradisjon som i utgangspunktet stammer fra ørkenen og som, ærlig talt, høres veldig unorsk ut. Men for enkelhetens skyld; forestill deg Ali Farka Touré, Tinariwen, CAN, America, Fairport Convention og John Martyn jamme på en av Turistforeningens hytter, flankert av Jens Carelius og Arild Hammerø (og resten av bandet). Et (billig) billedlig grep som muligens kommer til kort for å beskrive lydbildet, men viktig for å presisere hvor mange forskjellige hatter Atlanter klarer å

En fornøyelse, men ingenting å skrive hjem om.

AACT RRAISER / ANANA / ANNA VON HAUSSWOLFF (S) /BENDIK / BILLIE VAN BOW TO EACH OTHER / CAZADORES / DAN CROLL (UK) / HEYERDAHL KAJA GUNNUFSEN / KID ASTRAY / OVERTHROW / SAUROPOD

Festivalpass Utsolgt

flatulens

sjonglere på Vidde. Og ikke minst med hvilken presisjon de gjør det. Produsert av Øyvin Røsrud Gundersen er den ni spor lange platen en oppvisning i hvordan distinkte rytmer formidlet via bandet Atlanter kan få en egenart. På «Aye» blir proggete trommer forent med sitar, mens «More Juice Than Zeus» opererer i post-rock-land, to eksempler på at Atlanter håndterer tematiske skifter i lydbildet uten problemer. Dessverre blir helheten i prosjektet holdt tilbake av at vokalen tidvis er litt for nasal, og at produksjonen noen steder har gitt for mye spillerom til vokal der hvor det hadde vært mer interessant å høre alle nyansene av bandet. Dessuten bør det nevnes, med visse anti-snobbe-reservasjoner, at dette er en av disse platene som yter øret og produktet mest rettferdighet på et godt anlegg. Likevel, flisespikkeri når Vidde antakeligvis allerede nå er sikret en plass på de fleste årsbeste-lister. Karima Furuseth

han først skrur opp tempoet, er det med hjelp fra nettopp R&B’ens «moder-sounds», uptempo 60-talls soul («Nobody’s Business») og Doo-Wop («No»). Men der førstnevnte er en skikkelig blåserekke-oppfrisker på det ellers rolige albumet, burde Avant holde seg for god til det Justin Bieber-kopiforsøk («Baby») som «No» definitivt er. You’re to old for that bubblegum shit! Igjen står vi dog heldigvis med et knippe herrlige slowjams i kjent Avant-stil. Dette betyr jo også en smule kvalitetsvariasjon, men som helhet er Face The Music definitivt flere steg opp fra de seneste utgivelsene fra denne kanten, og klassiske babymakers som «More», «Excited», «Best Friend», «When It’s Over» og «Human» tar oss med tilbake til det forføreriske R&B-soundet som dominerte rundt tusenårsskiftet. Ekstra hyggelig er det selvfølgelig også å se at Avant har funnet tilbake til «My First Love»-partneren, Keke Wyatt på «You & I». Litt mindre creepy nå som frøken Wyatt ikke lenger kun er 16 skamløse år gammel, slik hun var da de to spilte inn låta sammen i 1998. Mathias Rødahl STACY BARTHE P.S. I Love You EP (MOTOWN RECORDS)

Ta meg i din barm og lullaby meg til søvns, Stacy! Første gang jeg la merke til Stacy Barthe var på det fantastiske Frank Ocean-samarbeidet «Without You», hvor sistnevnte virkelig viste hva vi hadde i vente fra den kanten. Ikke at Stacy på noen som helst måte befant seg i Odd Future-sangerens skygge, med sin (for meg) overraskende fenomenale vokalframførelse. Siden den tid har 27-åringen gitt ut to EP-er, og skrevet låter

for stjerner som Britney Spears, Kelly Rowland, Rihanna og Katy Perry, selv om alle disse artistene befinner seg milelangt fra Brooklyn-sangerinnens eget uttrykk. Hennes nye Valentine’s Day-utgivelse P.S. I Love You EP, har vært etterlengtet her i gården, og de åtte sporene lever definitivt opp til forventningene mine. Musikalsk sett befinner Barthe seg i det ofte emosjonelle og rolige landskapet mellom soul og moderne R&B, hvor hun disker opp den ene minneverdige melodien etter den andre. Jeg vil tørre å påstå at det finnes svært mye Sade i Stacy Barthe, noe som strengt tatt må være et av de ypperste komplimentene jeg har gitt som anmelder, og spor av den britiske soul-gudinnen dukker blant annet opp på flotte «Stingy» og den søte, J.U.S.T.I.C.E. Leauge-produserte «Silent Scream» («Don’t sleep with your back turned to me/I be having bad dreams when you do it»). «Home In My Heart» er derimot noe så uhørt som en reggae-blend som faktisk fungerer svært godt, der Barthe tar for seg den gode gamle usikkerheten om hvorvidt kjæresten elsker deg like mye som du elsker ham/ henne. Nylig drive by-involverte Rick Ross dukker opp med et gjestevers på struggle-anthemet, «Hell Yeah» («While the rich live lavish/We’re just dying to live»), mens EP-ens første leak, «Flawed Beautiful Creatures» hyller det vakre i mennesket, til tross for at vi alle gjør dumme ting fra tid til annen. Avslutningsvis runder hun trygt og fint av over et King Krule/Zoo Kid-aktig gitarkomp på gyngeframkallende «Before I Knew Me», og styrker følelsen av at alt liksom kjennes litt ekstra betryggende når Barthe sin eksepsjonelle stemme strømmer ut av høyttalerne. Mathias Rødahl 10/2013

MUSIKK

MUSIKK MISHON The Gift

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

(COLUMBIA)

Smørsanger med potensiale Mishon er et uskrevet blad for min del, noe som kanskje ikke er så rart da denne Los Angelessangeren bare er tjue år gammel. Til tross for sin unge alder har han dog visstnok holdt på med musikk i 14 år(!) allerede, og på sin Valentine’s Day-«gave» aka The Gift, viser han heller ingen tegn på å være noen nybegynner. Stemmemessig er Mishon såpass oppe og går, at han åpner hele moroa med en flawless og overbevisende acapella-versjon av Michael Jacksons klassiske «Human Nature», før han fortsetter med en rekke låter som følger opp arven til en annen

av månedens skiveaktuelle R&Bsangere, Cleveland-veteranen Avant. Standout-spor inkluderer «Give Me Yo Love», hvor Mishon gir oss sin lille tvist på Lil Jon/ Oobie/Devin The Dude-godlåta «Ooh Na Na Naa Naa», den mesterlig sexy «Overtime», daddy issue-historien «Legal Tender», «Still Mine» og grineavslutningssporet, «Mirage», hvor Mishon har fått noia og håper dama han holder på med ikke har forelsket seg («I need you to know that the picture you made up/will never be framed up»). Og nå er det jo ikke så rart at en tjueåring fokuserer på det frie livet istedet for kjæreste og et fast forhold, men det er dessverre også den mer pubertale siden hans som ødelegger for det som kunne ha blitt en tvers igjennom overbevisende utgivelse

fra unggutten. Som mange andre artister (*hostChrisBrownkremt*) virker det nemlig som om kompisgjengen av whateverrappere, DJ’er og weed-carriers litt for ofte styrer ham over i det tradisjonelt sett ganske anonyme og kjedelige «festlåt som ikke fungerer»-sporet, noe «Ride», «S.B.O.M» og «Love Right» er typiske eksempler på. Vær så snill, R&B-sangere...IKKE «put your rapper-friend on the game»! Likevel går det ikke an å være skuffet over å få servert såpass glimrende R&B fra en purung sanger som Mishon, da The Gift inneholder noen virkelige perler. Jeg skal i alle fall være på utkikk når debutalbumet slippes via Sony Music en eller annen gang i løpet av 2013. Mathias Rødahl

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA

Det er mange ting du kan bekymre deg over

Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE)

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere.

– Cuomos, jeg er far din.

LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway JOE BUDDEN No Love Lost (E1/MOOD MUZIK ENTERTAINMENT)

Ingen kan anklage Joe Budden for å ha hatt et problemfritt opphold i musikkbransjen, som både har bydd på oppturer som hans til dags dato største hitlåt, «Pump It Up», samt en rekke offentlige (og ofte pinlige) utblåsninger av det private slaget opp igjennom årene. 32-åringen er utvilsomt av den svært følsomme typen, noe jeg personlig fikk erfare under et intervju i New York for en del år tilbake. Kort oppsummert, endte vi opp med å krangle oss igjennom hele intervjuet, etter at jeg hadde hintet fram at det var flere rappere der ute som var på hans nivå. Og man kan lett få inntrykk av at Budden er et skikkelig rasshøl, takket være han arroganse og gi faen-attitude, men samtidig er det vanskelig å ikke la seg fascinere av en rapper som konstant legger hjertet såpass heftig på ermet, og hele tiden gir av seg selv, der hiphop-artister flest ikke tør å vise et gram svakhet. No Love Lost er et testament på alt dette, og blir på den måten en svært forfriskende raputgivelse. «The funny shit, them molly’s were cool when we all were doing’em/But nobody recalled when I was the only one they were ruining», rapper han på «Castles» om venner og bekjente som utnyttet kjendisstatusen hans, mens han går enda lenger på «Skeletons», med linjer om familieproblemer og sin veldokumenterte

kamp med depresjon, «We could talk about pain 24/7 dog, that’s my department/ Inter city blues cruise and I’m blasting that Marvin/Skeletons ain’t in my closet, that’s my apartment/And they like to hide behind thousand dollar fabrics and garments/It’s all bleak to me/Tell my Pop I ain’t bothered when he don’t speak to me, I love you but it’s weak to me». Men No Love Lost er ikke bare en lyrisk perle, albumet er også overraskende godt snekret sammen rent musikalsk, både for Buddens die hard-fans, samt generelle albumkjøpere. Og det uten å vippe over til å bli noe overdrevent og påtatt kommersielt produkt, til tross for at han henter inn «pop-rappere» som Lil Wayne og Wiz Khalifa, og ikke minst et uvanlig bredt spekter av R&B-sangere (Kirko Bangz, Tank, Emmany, Kobe, SLV og Omarion). Budden klarer altså kunstverket å sy i sammen sitt første ordentlige album siden 2009 på en svært gjennomført måte, og mister heller ikke oppmerksomheten rundt sitt eget varemerke, til tross for skivas mange gjesteopptredener. For selv om alle de allerede nevnte artistene, samt folk som French Montana, Juicy J, Lloyd Banks, Fabolous, Twista, og selvfølgelig alle Slaughterhouse-kompisene dukker opp for å gi en hjelpende hånd til en av New Jerseys største rapsønner, er det ingen tvil om hvem som står i fokus når Joe Budden her leverer en av sine mest imponerende fullengdere til dags dato. Mathias Rødahl

JAMIE LIDELL Jamie Lidell (WARP)

En-manns-bandet Jamie Lidell, nemlig den engelske ekvivalenten til Jarle Bernhoft, har fått det tvilsomme oppdraget å være lokkemat for nye brukere av The New Myspace. Mot registrering har man hatt muligheten til å streame albumet hans før slipp – en utveksling av tjenester som i all hovedsak har positive aspekter, selvfølgelig foruten at man blir etterlatt med følelsen av å ha tatt del i århundrets mest forsinkede reklamekampanje for verdens mest falitterklærte selskap. Men revitaliseringen er det ikke bare The New Myspace som står for – også Lidell. Fra å være totusentallets hvite neo-soul-ansikt utad, har Lidell kastet babyoljen til fordel for Zapp & Rogeresque (hjelpes) talk-box. Albumet tangerer et sted mellom noen av 80-tallets popgroove-gallionsfigurer som Prince og hans protégéer i The Time, og kontemporær EDM-produksjon med mye mer fokus på be-

ats enn foregående utgivelser. Et relativt godt utgangspunkt for suksess, og Lidell lykkes. Singelen «Wy_ya_wa», muligens tidenes mest kooky låt, er (først og fremst vanskelig å beskrive) som om Aristokattene skulle ha spilt på Panorama Bar med fult blåseorkester (om du skjønner hva jeg mener). Og det i positiv forstand. «You Know My Name» og «So Cold» er som snytt ut av Paisley Park, dog uten sammenligning for øvrig, mens «Don’t You Love Me» er platens house-alibi. Jamie Lidell føles på mange måter ut som et slags endelig sluttresultat for hvordan han, presumptivt alltid har villet høres ut, som ikke kunne bli unnfanget om Lidell ikke hadde startet i en litt annen ende på de foregående utgivelsene sine. Og det finnes ikke noe som er mer sjarmerende enn artister som er uredde for små endringer av eget lydbilde, og som lar impulser styre musikken i andre retningen enn hva man først hadde intendert. Et hyggelig, og velkomment bidrag til katalogen for alle som liker musikk. Karima Furuseth

10/2013

10/2013 natt&dag_print-118x360mm.indd 1

57 05/02/13 17.09

MUSIKK

Ikke mobb vennen min.

THE NEW FEATURE LENGTH DOCUMENTARY & ALL NEW ORIGINAL ALBUM OF MUSIC CREATED EXCLUSIVELY FOR THE FILM. FEATURING SIR PAUL MCCARTNEY, TOM PETTY, NEIL YOUNG & STEVIE NICKS.

DIRECTED BY DAVE GROHL

MARCH 11TH 2013 Eru gla’ i meg ennå, Cave-Johan?

MIKHAEL PASKALEV What’s life without losers? (PRETTY BOY FLOYD RECORDS/UNIVERSAL)

NICK CAVE & THE BAD SEEDS Push the Sky Away (PLAYGROUND)

Nick Cave er en dedikert musiker som under ingen omstendigheter fraviker sitt lidenskapelige og mørke image. Push the Sky Away er intet unntak, men viser likevel mørkets fyrste fra en mildere side enn vi har hørt han tidligere. Som en chick han begjærer, men ikke nok til at han slipper henne inn i sitt lidenskapelige hjerte, svøper han over kraftfulle toner uten å riktig treffe

10/2013

de dypeste nervetrådene. Med noen av vår tids største utgivelser på samvittigheten skal det noe til å innfri sin storhet. Ikke minst hvis han har lagt sitt destruktive føleri bak seg. For det ligger visse forventinger om kraftfulle elementer av dualisme, avgrunn og forargelse i en skive signert Nick Cave. Push the Sky Away mangler den dramaturiske galskapen, og dermed også noe av hans intense tilstedeværelsen som penetrerte våre hjerter på det tidlige nittitall. Det er som han på denne platen betrakter seg selv, tilværelsen og verden fra

et komfortabelt ståsted. Stemningsskapende strykere, hamrende og myke tangenter om hverandre, og kirkeklokkene som ringer om dommedag er fortsatt dominerende. Og det er så gjennomført og vakkert som bare Nick Cave kan skape det, men det er som om en forrædersk resignasjon eller livsvisdom har tatt bo i den gamle geita. Samfunnsrettede stikk, universelle referanser som Lasarus, Gud, havfruer, og kosmiske partikler har blitt tildelt sin kvote. Låtene har hver for seg en verdi som gjør de i stand til å ta bo i deg og finne sin

subjektive mening. Nettopp det er det også som skiller Nick Cave fra middelmådigheten, han lar overlater ingenting til tilfeldighetene. Men der han tidligere yppet fryktløst med døden, synger han nå ydmykt sitt siste ønske. «If I die tonight, bury me In my favourite yellow patent leather shoes», fra Higgs Boson Blues. Tidens tann har kanskje slipt bort ned hans skarpeste torner, men det åpner forhåpentligvis for en ny æra. Nick Cave er fortsatt å regne med, bare i en mildere utgave. Inger Lise Hammerstrøm

Det er noe utakknemlig både for en kritiker og en musiker å henholdsvis ta i mot og levere en plate det er stilt så mye forventinger til. Mikhael Paskalevs tilstedeværelse i det norske musikkrommet har vært høyfrekvent siden han hanket inn fjorårets Urørt-seier. Singelen, «Jive Babe» som kom i fjor sommer var en lovende liten smakebit, uten å gi falske forhåpninger. Selv om mange nok hadde sett at vi nå hadde å gjøre med en ny «popkomet». Den gang ei. Det skal mer brodd til for å bryte ut av det som ser ut til å ha blitt en innavlet genre uten interesse for å tilegne seg nye ledd. På What’s Life Without Losers? fremstår Mikhael Paskalev like fornyende for norsk popmusikk som Jan

Vardøen er for Grünerløkkas utelivsprofil. 13 kutt bestående av en smektende kombinasjon rockabilly, Beatles-pop og sensuelle harmonier som på ingen måte representerer en musikalsk revolusjon På den andre siden, det er noe lystbetont i Paskalevs ungdommelige uskyld og myndige tilnærming til et utpult musikkuttrykk. Mange av låtene evner å engasjere, og i livesammenheng har undertegnede ingen problemer med å se at dette finner en respektabel form. Nettopp her ligger nok også roten til forventingene. Forført av Paskalevs karismatiske og intense tilstedeværelse har nok mang en kritiker latt seg overbevise om at de har med en revolusjonerende act å gjøre. Like ettertraktet som en velgjort Pina Colada i autentiske omgivelser er Mikhael Paskalev en fornøyelse, men ingenting å skrive hjem om. Inger Lise Hammerstrøm

CD • VINYL • DVD • BLU-RAY • DIGITAL DOWNLOAD 10/2013

MUSIKK

Eksperimentell elektro-rock med Stavanger Symfoniorkester. Og Stewart Copeland fra The Police. Tekst/foto Helge Olav Øksendal KVINNEDAGEN FEIRER GUTTA boys i Athana med å slå skikkelig på stortromma. Det vil si, de har fått selveste Stewart Copeland, den tidligere trommeslageren i The Police til å slå på stortromma for seg. Athana Symphonic Experience. Med Stavanger Symfoniorkester, dansere fra Molitrix og videokunst av Fredrik Hana er dette det rene Gesamtkunstwerk i beste Wagner-ånd. – Idéen til prosjektet kom for hele fire år siden, sier Alf Terje Hana, gitarist, komponist og bandleder i Athana. – Bandet har hatt flere konstellasjoner opp igjennom årene, men består nå av en trio der Øyvind Grong spiller bass, Torgeir Nes håndterer elektronikk og jeg spiller gitar. Det var Øyvind Grong som kom med initiativet til det hele. Han er Tubaist i Stavanger Symfoniorkester og har en sentral rolle der. – Slik han formulerte det er det en viss symfonisk tone over musikken vår. Han har vært veldig god å ha i dette prosjektet. Jeg er selv ikke så vant til å lese noter, men han spiser noter til frokost, sier Alf Terje. – Materialet til dette prosjektet er tatt i fra hele katalogen vår. Det blir flere enkeltdeler istedet for ett lengre, sammenhengende stykke. Vi har ikke sett på det som nødvendig at alt skal henge sammen. Vi ville heller dele det opp enn å tvinge materialet inn i ett format. FOR Å OVERFØRE musikken til noter, slik at den er mulig å spille for symfoniorkesteret, har de fått hjelp av de to komponistene Helge Sunde og Reid Gilje. – De har fokusert på de delene av musikken min som er mest melodisk og best lar seg overføre til orkesteret. En del av det jeg vanligvis fremfører på gitaren blir nå fremført av orkesteret. Det lengste stykket er Tellus: Venus, på 25 minutter. Dette blir finalenummeret, og det er først her danserne fra Molitrix Scenekunst og videokunsten til Fredrik for alvor kommer inn. – Både dansen og det visuelle er komponert ganske fritt etter musikken. Disse har også jobbet sammen om uttrykket. Molitrix Scenekunst og Linda Birkedal kjenner jeg fra tidligere. Vi har blant annet hatt fremførelser på Tou Scene i sammen. – Jeg må lete og koreografere i mellomrommene, sier koreograf Linda Birkedal. – Konsertrommet er mettet både med musikere og videoscenografi, så rommessig leter jeg etter mellomrom hvor rom og dans kan utfylle hverandre. Det samme gjelder musikken. Jeg tror det kan bli mest interessant for publikum å få oppleve en totalitet av musikk, dans og video. Å jobbe på denne måten, med rammer og begrensninger, innenfor en kunstnerisk frihet, synes jeg er veldig inspirerende. Hun forteller at det stadig er nye ting å oppdage i Athanas musikkunivers. – Vi har med oss de to lokale danserne Marie Mathisen og Lene Puntervold. Begge er flotte og sterke dansere med utdanning fra Liverpool og Leeds. FREDRIK HANA BEARBEIDER sitt forhåndskomponerte materiale live under fremførelsen. Han er med hele tiden med komplimenterende visuelle bidrag. Han har selv bestemt at det visuelle ikke skal skape noe støy og at det visuelle skal projiseres bak

orkesteret. På denne måten blir det ingen skygger eller forstyrrelse i helhetsbildet. – Jeg synes det er viktig at de som er med i prosjektet får lov til å bestemme ting selv. Jeg ønsker ikke å tre en hette over folk jeg jobber med, forklarer Alf Terje. For en innbarka elektronika-artist som NES er følelsen av å delta en blanding av skrekk og fryd. – Et symfoniorkester er motsetningen til elektronika, forklarer Torgeir Nes. – For meg er det som å komme fra gutteroms-musikken til det store etablerte institusjonsmaskineriet. Med forhåndsprogrammerte rytmer i tillegg til perkusjon fra symfoniorkesteret har dere også invitert en trommeslager. Hvordan kom dette på banen? – Grunnen til dette er todelt. Det var et innspill fra bandet. Med en gjesteartist av denne størrelsen kunne vi lettere selge prosjektet inn overfor publikum. Stewart Copeland stod som vårt første ønske når det gjaldt artister vi ønsket å samarbeide med, og vi jobbet lenge med å få tak i ham. Vi er veldig stolte av å ha fått ham med. Åpningen til ham kom igjennom en god venn av meg: Charlie Chandler som har drevet sin egen gitarsjappe i London. Han har blant andre artisten Sting som kunde. Gjennom Charlie og roadiene til Sting tikket til slutt mailadressen til Stewart Copeland inn på mobilen min. «Yes I’m in», var svaret vi fikk etter at han hadde fått hørt musikken vår. Vi har også fått ham med på en sang som kommer på vår neste plateutgivelse. Men da managementet hans spurte om vi kunne ta med noe av musikken hans i prosjektet, ble jeg nødt til å si nei. Da hadde jeg plutselig blitt vaktmester. Ellers har det vært en joyride for meg å ha kontakt med Stewart Copeland og managementet hans, sier Alf Terje. Alf Terje Hana har blitt sammenlignet med artister som Robert Fripp og Jeff Beck. Han er umulig og sette i bås og en av de tydeligste gitaristene i distriktet. Er dette en elektrorock-symfoni med en gitarhelt i spissen? – Vi har én grunntanke. Det blir ikke jeg som står foran med verdens største synth som backing. Bandet blir en del av hele orkesteret og Øyvind blir som en konsertmester for meg. Han samkjører meg og bandet med orkesteret. Til å dirigere orkesteret har vi fått Nick Davis som blant annet dirigerte Nobelkonserten. – Jeg liker å ha kontroll over det jeg driver med og synes ofte at det er vanskelig å sette punktum. Dette har jeg merket ekstra godt i forhold til den siste platen jeg har jobbet med. Jeg kan gnikke og gnikke og føler alltid at det er noe jeg kan forbedre. Selv om det bare er en liten detalj det er snakk om. Jeg snakket om dette med min venn, kunstneren Terry Nilssen-Love, og han kjente seg godt igjen. Han fortalte meg at når han er på besøk hos bekjente som har bildene hans på veggen, får han lyst til å finne fram penselen og male videre på dem. Hele stykket fremføres 8. mars i Zetlitz-salen i Stavanger Konserthus. www.stavangerkonserthus.no | se www.athana.no for mer om bandet. Intervju med Stewart Copeland på www.athana.no/ASE.htm

Gjennom roadiene til Sting tikket til slutt mailen til Stewart Copeland inn på mobilen min. 60

10/2013

MUSIKK

-Kritikerrost norsk band etablert i 1999. Består av medlemmene Jørgen Munkeby, Torstein Lofthus, Tor Egil Kreken, Bernt Moen og Håkon Sagen. Munkeby og Lofthus er de eneste gjenværende originalmedlemmene. Gått fra ren akustisk frijazz på Where the Ragged People Go (2001) og Sweet Shanghai Devil (2003) gradvis over til metall og progressiv rock via In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster (2005) og Grindstone (2007). Deres siste plate, Blackjazz (2010), ble nominert til Spellemannpris for beste metal-plate, i tillegg har de vunnet både A-Ha-stipendet og Statoil-stipendet. Nytt album One One One gis ut på Universal i april.. -JØRGEN MUNKEBY F. 1980. Utdannet jazz -saksofonist ved Norges Musikkhøgskole. Spilte i Jaga Jazzist fra 1995 til 2002. Vokalist, saksofonist og gitarist i Shining fra 1999. Har jobbet med blant annet: Motorpsycho, Enslaved, Ihsahn, Bertine Zetlitz, Big Bang, Superfamily, Grand Island og Jim Stärk. --

Polert aggressivitet er stikkordene når en av landets mest ambisiøse og egenrådige musikere, Jørgen Munkeby ta Shining i nok en ny retning. tekst Andreas Dahl Foto Stephen Butkus – Jeg får skikkelig klaus når alle er enige om noe. Shinings sjefsideolog, daglige leder og saksofonist Jørgen Munkeby retter seg opp i stolen og organiserer sine personlige eiendeler i små, strukturerte hauger på restaurantbordet. – For ikke lenge siden skulle alle være feminiserte, sutrete, konfliktsky og helst aldri ha løftet en finger. Alt skulle være søtt, dekket av et soft instagram-filter. Jeg blir ordentlig forbanna av sånne ting – når alle er helt like. Det skal sies at det ikke gjelder bare hipstere eller hva du kaller det, jeg blir like forbanna når jeg ser hvordan alle metallfolk kler seg likt, med pentagrammer og ansiktsmaling, da de fortsatt holdt på med det. – Det vi gjør er det motsatte. Det er stramt, futuristisk og cleant, med skarpe farger og skarpe kontraster. Ikke at det er vår fortjeneste, men jeg tror det er noe det kommer til å bli mer av. Historien om bandet Shining er en drømmehistorie for musikkjournalister, og overskriften «Metamorfosen» er nærliggende når du ser på hva de har gjort med musikken sin i løpet av snart 15 år. Det er bandet som gikk fra innadvendt Coltrane-jazz til krevende Rune Grammofon-rock til symfonisk «jazz-metall», uten å helt høres ut som noen av delene. – Jeg ble veldig lei av både jazzmusikken og miljøet rundt, så etter de to første skivene lagde vi to album med mye studio-klipp-oglim og litt sånn Jaga Jazzist-feel, før vi lagde Blackjazz som gjorde det veldig bra hos metal-fans. Med den skiva trodde jeg vi hadde funnet det som var oss, og før vi satte i gang med å lage One One One tenkte vi bare å lage mer av det samme, en Blackjazz 2 om du vil. Men etter hvert som vi kom godt i gang, fikk vi lyst til å gjøre ting ganske annerledes. Jeg har fått høre av kompiser at de oppfatter den nye plata som veldig forskjellig fra Blackjazz. Vi fikk høre hele det nye albumet da dere spilte på Rockefeller nylig. Det er veldig korte og catchy låter. – Vi ønsket å lage et album for Spotifygenerasjonen, med korte låter som alle står sterkt på egenhånd. Det er låter som skal fungere mellom Lady Gaga og Skrillex, for det er sånn folk hører på musikk i dag, og det har påvirket måten jeg skriver musikk på. Det er 62

10/2013

også en ganske naturlig motreaksjon på at vi har jobbet veldig konseptuelt og symfonisk tidligere. Så skal det sies at jeg rett og slett har fått mer sansen for popmusikk og måten den er bygget opp og pakket inn på. Du liker promoen og de dyre bildene og videoene som popartister har? – Dyre videoer, dyre Hollywood-filmer, sånne ting synes jeg er råkult, og jeg strever etter at det vi lager skal se dyrt og polert ut. Det er det motsatte av den tankegangen om at alt skal se ut som noe du kunne gjort selv. Jeg blir inspirert når jeg ser eller hører ting jeg vet jeg ikke kunne gjort selv, og eksklusiviteten som oppstår av det – det blir noe å strebe etter. Den er ikke helt på Rihanna-nivå, sånn budsjettmessig, men videoen vi har gjort til «You Won’t Forget» (første singel fra det nye albumet, red. anm.) er flottere og mer gjennomført enn noe annet vi har gjort før. Det ryktes at du har uttalt at dette albumet skal bli Shinings Black Album? Rimelig breialt utsagn? – Ja! Black Album er det eneste Metallicaalbumet som jeg virkelig liker, selv om de fleste mener at det var der det gikk ordentlig skeis. Vi har ikke gått så langt i den retningen som vi kunne ha gjort, og som jeg hadde vært komfortabel med å gjøre, men vi har fått til den polerte overflaten som det albumet har. Det var ikke en markedsmessig avgjørelse, men noe vi hadde lyst til å utforske musikalsk. Låtene var opprinnelig vanlig Shining-lengde, men vi kuttet dem ned og «effektiviserte» dem, helt til vi sto igjen med det som måtte være med. – Kombinasjonen av catchiness og aggressivitet har vært noe som har tiltalt meg lenge, og det var grunnen til at jeg spurte Sean om han ville jobbe med oss på albumet. Han har jobbet med folk som Marilyn Manson og band som Nine Inch Nails tidligere så han kjenner den kombinasjonen godt. Det er et skjæringspunkt som er veldig spennende. Den ambisiøse og egenrådige satsningen har gitt avkastning. I februar mottok Shining Statoil-stipendet på én million kroner, og det er ikke første gang de har blitt stipendmillionærer. I 2010 mottok de til manges overraskelse

a-ha-stipendet, og fikk varme opp for a-ha sammen med navn som Susanne Sundfør og Casiokids, til tross for at musikken de lager vanligvis beskrives som en fusjon av jazz og metall. Den gang ble pengene brukt på livealbumet Live Blackjazz, denne gangen skal de brukes et helt annet sted. – En million er ikke egentlig så mye penger. Altså, det er fortsatt litt en sånn Donald-sum, men det er ikke penger vi deler på fem og stapper i lomma. De skal brukes på å satse videre på bandet. Vi skal bruke dem på USA, sier Munkeby. – Det er et marked vi har neglisjert litt til nå, selv om interessen for musikken vår bare har vokst og vokst blant amerikanere, uten at vi egentlig har jobbet noe for det. Men, skal du virkelig lykkes i USA må du planlegge, og satse på en veldig gjennomført måte, for det er stort og det er dyrt, og de har mer enn nok med seg selv. Munkeby har vært flere ganger i USA de seneste årene. Bådde Blackjazz og den nye platen One One One har blitt produsert i Beavan sitt Blue Room studio i Los Angeles. – Det er inspirerende å være der, for det virker som mange amerikanere har en ektefølt glede når andre får til noe, og de har et veldig naturlig forhold til suksess, så de behandler deg med respekt fordi de vet at du kan være den neste store greia. – I tillegg jobber de sinnssykt hardt for ting. I Norge jobber folk så de kan ha penger til å ta ferie, der borte jobber de fordi de synes det er fett. Er det annerledes å jobbe med musikk i Norge? – Ja, du kan ha et litt annet tidsperspektiv på ting. De støtteordningene vi har for kunst og kultur i Norge er jævlig bra, for kunst er ikke nødvendigvis noe som skjer plutselig, og det kan ta lang tid å utvikle noe som er av verdi, da er det greit å ha noe som gjør at du kan bruke tid på ting. Men samtidig gjør det at det finnes en åpning i Norge for å leve greit som middelmådig. I USA fungerer det ikke å være middelmådig, det er ingen som har tid til det. Enten er du dritbra eller helt elendig. Drar du på festival i USA er det en haug av

møkkaband som ikke får det til fordi de må ha to ekstrajobber ved siden av for å overleve, og aldri har tid til å øve. Hvordan er det å gå fra å være en skolert og dyktig musiker som spiller frijazz til å lage musikk som stadig kryper nærmere pop-formatet? – Det er ikke et problem, og for å være helt ærlig har det vist seg at låtene vi har laget ikke er så fryktelig enkle å spille som jeg trodde de kom til å bli, hehe. – Nå legger jeg hodet litt på blokka. Vi har nok modnet litt og heller begynt å fokusere på å lage gode låter, i stedet for å vise tekniske ferdigheter med vanskelige improvisasjonspartier. Egoet var større før, og som sagt hører jeg ofte på mer tilgjengelig musikk nå, og da er jeg mer komfortabel når jeg selv spiller det. Det beste er hvis man kan mye, men klarer å holde avstand til det og bruke det på riktig måte, slik at andre aspekter ved musikken kan få litt rom, og ikke bare teknisk virtuositet. Det blir ikke mindre ambisiøst av den grunn. Er det sant at da du var i Jaga Jazzist sto de andre og drakk øl mens du øvde på skalaer? –… Det bryter litt med metall-sjablongen at du er helårssyklist, har masse sunne ting på rideren, og aldri går ut på byen? – Dere vet mye dere. Grundige på researchen. – Alt er sant! Jeg liker å være klar i hodet og ha kontroll på det jeg gjør. Jeg har prøvd litt forskjellig, men jeg tror ikke kroppen min er laget for sånne ting. Verden er interessant nok som den er. Jeg synes ikke nødvendigvis at den måten jeg lever på er noe mer verdt enn andre måter, men det er et personlig valg jeg har tatt. Jeg drikker ikke engang kaffe lenger. Hvorfor ikke? – Det gir meg et annet tidsperspektiv, tiden går på en måte raskere. I tillegg får jeg problemer med venstre øre. Det tetter seg og da får jeg noia, hehe. Hehe. Bruker du fremdeles like mye tid på musikken? – Ja, faen. Jeg jobber veldig mye. Det er nesten litt trist å tenke på hvor mye av ungdomstiden jeg brukte på å øve, men jeg har også fått utrettet mye. Jeg er veldig fremtidsorientert. Hvis du spør meg hvordan jeg har det i dag, så kommer jeg nok til å si at jeg er veldig stressa, men når jeg ser tilbake ser jeg at jeg egentlig har hatt det veldig bra.

Det er låter som skal kunne fungere mellom Lady Gaga og Skrillex. 10/2013

Stemmer det at da du kom inn på Musikkhøgskolen etter en ganske breial opptreden, så hadde juryformannen notert to stikkord: KUL/KRISE? – Var vel Eberson som skrev det. Dum som jeg var sa jeg at jeg «sikkert ikke skulle fullføre skolen uansett» da de spurte hva jeg ville med utdannelsen, og jeg skulle i hvert fall ikke gå noen teorikurs, men jeg kom inn fordi de som drev med utøvende jazz digget det jeg gjorde. Folk som kjenner deg sier du har vært helt lik siden 16-årsalderen. – Hehe, jeg har nok hatt samme fokus ganske lenge. Er du krevende å jobbe med? – Det er nok litt sånn kul/krise der også. Jeg gir veldig direkte beskjeder, for jeg synes det er langt mer effektivt enn å pakke inn ting, særlig når vi har hatt auditioner for å få inn nye folk i bandet. Jeg prøver hele tiden å minne meg selv på at det gjelder meg også, at jeg må forvente å få tilbake med samme mynt. Jeg forventer at folk er forberedt når vi skal spille noe. Det er nok derfor jeg har klart å holde på så mange dyktige musikere. De føler at ting gjøres effektivt, og at folk ikke kaster bort tid på å være i Shining. Det høres ut som det er mye regler i livet ditt? – Regler er viktig! Særlig de reglene du setter for deg selv – mister du respekten for de så mister du respekten for alt. Livet mitt er fullt av regler. Jeg har brutt mine egne regler to ganger, og det er noe av det verste som finnes. Jeg har ikke lyst til å snakke om det engang. Mer grums fra fortiden: Stemmer det at du ved en anledning banket opp eks-produsenten din, Martin Revheim? På Blå? – Haha. Jeg vet ikke om jeg skal svare ja, for jeg vet at han har en stolthet i de greiene der. Jeg har drevet veldig mye med kampsport, så jeg har tatt en runde med mange, som oftest på lek. Det hender at jeg får lyst til å bare gyve løs på det ene og det andre, men holder igjen ettersom jeg som regel har ganske mange praktiske ting jeg må ta hensyn til. Jeg har som regel et album jeg må få ferdig. Har kampsport-bakgrunnen din hjulpet deg på scenen? – Ja, og det er helt klart noe jeg savner å drive med. Jeg måtte slutte med kampsport på grunn av skadene. Tær var det ikke så nøye med, men fingre er mer problematisk når du spiller saksofon. Men livekonserter gir meg veldig mye av den samme følelsen. Du bruker hele kroppen, du står på samme måten, du blir så sliten at du nesten ikke får puste. Det er et adrenalin-kick som ikke gir seg før mange timer etter du er ferdig. Er det flere retninger du kunne tenkt deg å ta Shining-prosjektet? – Jeg blir veldig påvirket av det jeg hører på, så det kan gå i alle mulige retninger egentlig. Jeg husker jeg snakket med Bernt (Moen, red. anm.) som spiller keyboards om at vi burde lage et Darktrance-album, med Skrillex-synther. Den er dritkul den greia til Skrillex, men man må holde seg litt på matta. Vi prøver å forholde oss til en litt begrenset mengde impulser, ikke sånn som i Jaga Jazzist, for da tok vi inn alt. Du har beveget deg ut av de mer snobbete musikkmiljøene du var i før. Vil du si at du har en selvvalgt outsider-posisjon i bransjen? – Neeei, jeg er jo bevisst det, men det handler ikke om det – det handler om at jeg får klaus, og helst vil gjøre noe annet. Jeg bryr meg ikke om for eksempel jazzverdenen liker oss eller ikke. Vi velger hvor vi skal gå ut i fra hvor vi har lyst til å gå. Det hender likevel at jeg tenker, søren hvorfor kan ikke jeg være som alle andre? Det hadde vært mye lettere å bare lage en indiepop-plate og være tynn og skranten. Fordelen vi har hatt er at uansett hvor vi har beveget oss så har det vi lager blitt oppfattet som kvalitet og som noe ekte, selv om vi ofte har ligget litt utenfor tidsånden. Eller forut for den? – Eller forut for den.

Artister lanseres fortløpende.

Stavanger sin nye store musikkfestival

3. & 4. MAI SØRMARKA ARENA

Dagsbillett: 620,- eks avgift.

stavangerlive.no

Festivalpass: 1140,- eks avgift.

One One One er ute i april.

Følg oss på facebook.com/stavangerlive

10/2013

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

THE MASTER: Phoenix og Seymour evner å gjøre opplevelsen til en like fysisk som psykisk påkjenning. anmelselse på side

FEAR AND DESIRE: Stanley Kubricks debut er omsider løslatt fra filmfengselet. omtale på side

Cloud Atlas Regi: Lana Wachowski, Andy Wachowski, Tom Tykwer Med: Tom Hanks, Halle Berry, Jim Broadbent, Hugh Grant, Susan Sarandon, Hugo Weaving, Jim Sturgess Seks historier veves mesterlig sammen til nesten ingenting «If you, dear reader, can extend your patience for just a moment …» Filmskaperne later til å være klare over at Cloud Atlas ikke er alles kopp med te, og med rette. Filmen er et flettverk bestående av et periodedrama til havs under slaveritiden (1849), et kammerspill om en ung komponist (1936), en krim om en gravende reporter (1973), en komedie om en forlegger som innlegges på gamlehjem mot sin vilje (2012), en sci-fi om en klone som blir opprørsleder (2114) og en post-apokalyptisk road movie om de gjenlevendes kamp for å overleve (2427). Seks filmer til prisen av én. De tre tidligste historiene er kreditert Tykwer, mens nåtiden og fremtidsvisjonene er signert Wachowski-søsknene. Filmen er med andre ord laget av to forskjellige crew, men uttrykket lider ikke under det. Cinematografien

er gjennomgående storslagen, men tilpasset hver tids egenart. Nærbildene prioriteres ofte, slik at de storslåtte totalene får hakeslippeffekten de bør ha. Scenografien er sårbar i en slik film, men hver enkelt epoke er heldigvis ivaretatt. Cambridge anno 1936 fremstår like troverdig som Seoul i 2144. Sminkejobben er variabel. Flere av skuespillerne portretterer mellom fire og seks roller hver, og er ofte sminket til det ugjenkjennelige på tvers av både kjønn, alder og hudfarge. Ofte fungerer det utmerket, men ved flere anledninger føles det som en forstyrrende gimmick, jamfør det uheldige synet av koreanske Doona Bae sminket hvit og frisert rød, for ikke å snakke om Hugo Weaving som sykesøster, komplett med et stemmeleie som får Little Britains «I’m a lady!» til å ringe ufrivillig i ørene. Glem Tom Hanks og Halle Berry – klipper Alexander Berner er filmens virkelige stjerne. Med et våkent blikk for overganger og klok bruk av ettertenksom voiceover og praktfull musikk komponert av blant annet Tykwer, sørger han for at de hyppige sprangene i tid og rom føles uanstrengte. Dessverre får ikke engang Berner

DISTRIBUER DENNE: Årets beste film kommer ikke på kino i år heller. 73

les om Upstream color på side

hjulpet 2012-komedien, som takket være Jim Broadbent er fornøyelig, men fremstår malplassert og latterlig teatralsk i det store bildet, som om castet til Med hjartet på rette staden har reist til Hollywood for å tjene til livets opphold som comic relief. Som skuespillerne tilsynelatende også følte på mens de løp fra sett til sett og skiftet kjønn, alder, legning og hudfarge: Det er litt tricky å engasjere seg i alle disse karakterene. Om de lever eller dør blir liksom ikke så viktig, det må jo dø fire-fem av dem før vi mister en hel skuespiller. Med Tykwers kammerspill som hederlig unntak, er vi heller ikke spesielt investert i hver enkelt historie. Så kan en argumentere for at Cloud Atlas handler om å tegne et større bilde av betydningen av menneskers handlinger, men moralen er dessverre skuffende enkel og grovt overfortalt. Etter nesten tre timer med intens historiefortelling er konklusjonen at øynene og ørene har vært på fest, men hjernen og hjertet tok kvelden tidlig – sammen med interessen for de evinnelige stjerneskuddformede fødselsmerkene. Martin Øsmundset Premiere 8. mars

To tette og en badehette.

Anna Karenina Regi: Joe Wright Med: Keira Knightley, Jude Law, Aaron Johnson, Skarsgård, Matthew MacFadyen, Emily Watson Lett å svelge Basert på Leo Tolstoj sitt litterære verk med samme navn, er Anna Karenina historien om en kvinne som går sine egne veier med både positive og negative konsekvenser. Anna Karenina er en aristokratisk kvinne i Russland på slutten av 1800-tallet. Hun er gift med en snill, men ekstremt kjedelig og aseksuell mann. En dag reiser hun fra St. Petersburg til Moskva for å hjelpe broren sin med å komme tilbake i godboken til konen, etter at han har hatt

4 Self shot

nok et forhold til en annen kvinne. Så møter Anna den unge hingsten Grev Vronskij. Parallelt med dette fortelles historien om ulykkelig forelskede Konstantin Levin, som proklamerte sin kjærlighet til Kitty, mens hun var forelsket i den samme Grev Vronskij. Det er ikke Kitty som kaster seg under toget, for å si det sånn. Historien er lang, tung og rik på karakterer. For å løse dette tas det utgangspunkt i det teatralske ved Leo Tolstojs fortellermåte. Tidløse teaterscener blandes med realistiske omgivelser. Skuespillerne beveger seg, bokstavelig talt, dansende mellom de to virkelighetene som sømløst sys sammen. Og dansen funge-

rer som metafor for datidens overdådige og repetitive sosiale konvensjoner. Det hele gir preg av en meget dyr musikkvideo. Regissør Joe Wright er ikke redd for en utfordring, han har tidligere filmatisert litterære storheter som Jane Austens Stolthet og fordom. Denne gangen er Kiera Knightly sitt evigunge babyansikt ikke helt overbevisende som førti år gammel og frustrerte «cougar». Musikkvideoestetikken fører dessuten til at hun ikke alltid klarer å levere en hjerteskjærende tolkning av Anna Karenina, slik mange av hennes forgjengere, Greta Garbo som beste eksempel, har gjort. Siren Løkaas Premiere 22. februar 10/2013

FILM Wild Bill Regi: Dexter Fletcher Med: Andy Serkis, Charlie CreedMiles, Will Poulter, Liz White, Sammy Williams, Leo Gregory Boligblokkrealisme Etter åtte år i fengsel fomler Bill seg molefonkent tilbake til en trist og nedbrutt boligblokk, hvor han finner sine to sønner forlatt av en mor som prioriterte å kjøpe enveisbillett til Spania. Da yngstemann ikke vet hvem faren er, og den 15-årige storebroren mener de klarer seg fint selv, blir det langt fra noe varmt gjensyn. Dette er settingen for godkoselig rennesteinsrealisme i kjent britisk stil, der småbarn jobber som dopdealere, tenåringsgutter får prostituerte i bursdagsgave, og grilldress er toppen av mannemote. Så du fjorårets Tyrannosaur, vil du dra kjensel på atmosfæren, dog Wild Bill har en lysere og mer hyggelig tone. Iblant våger filmen til og med litt humor som sitter som et skudd blant all elendigheten, nettopp fordi det er så upassende. Regidebutant Dexter Fletcher er mest kjent foran kamera, blant annet fra Guy Richies

trendsettende Lock, Stock and Two Smoking Barrels; og Wild Bill følger i Richies fotspor i form av en urban spaghetti-western som viser den håpløse baksiden av en krimverden full av skrullinger. Istedenfor å drukne i tøffe replikker og machovold, tar forhenværende ville Bill et selvkritisk blikk, og når løslatelsesbetingelsene tvinger ham til å ta vare på barna sine, fremstår han som ekstra likandes når han sliter med noe så dagligdags som å vaske toalettet. Det er langt ifra banebrytende, men i det røffe universet av uperfekte karakterer, blir hovedpersonens kamp om å forbedre seg selv, en historie som renner over av gode vibber. Skuespillerne er gode i sin erkebritiske stil, og det er morsomt å se Andy Serkins, motion capture-mannen bak dataanimerte Gollum, gestalte rollen som en skruppelløs mafiaboss. Hovedpersonens eldste sønn stjeler derimot showet som den sinte tenåringen, og jeg blir overrasket om ikke skuespiller Will Poulter er en superstjerne alle kjenner til om få år. Torgeir Blok Premiere 5. april

Anne-Kat. Hærland slippes løs på TVNorge

Anne-Kat

Samfunnet vårt lider under omfattende dumskap, mener Anne-Kat. Derfor kommer hun oss til unnsetning med et ukesaktuelt show fra Riksscenen. Gjennom 13 tirsdager på TVNorge skal hun gi oss intellektuell nødhjelp, slik at vi bedre kan skjermes mot idiotien som omgir oss. Med humor og satire kommenterer hun alt som irriterer henne. Dette blir både pinlig, voldsomt og underholdende – ja, ganske sikkert noe det snakkes om rundt lunsjbordet.

– Vet du noe jeg ikke vet, Ramsay?

Tirsdager 21.30

– Pappa, kommer også jeg til å miste håret når jeg blir gammel?

A Good Day to Die Hard

Regi: John Moore Med: Bruce Willis, Mary Elizabeth Winstead, Jai Courtney, Sebastian Koch, Yuliya Snigir Og der har vi ham igjen, like barhodet, korthåret og hardhudet som alltid. Like rask på avtrekkeren, like passe morsom og like behagelig å hvile øynene på. Hva er det med det alltid mysende, lett snurpede, halvt smilende Willis-fjeset som er så beroligende? Den komplette jovialiteten? Den troverdige mangelen på frykt og vegring? Uansett, når John McLane for femte gang stuper kråke inn i ormebolet – med hodet først og full rulle – er det duket for klassisk action-ball:

10/2013

Russisk scenografi, onde russiske teknokrater, Tsjernobyl som bakteppe og filmeffekter hentet fra aller øverste hylle. Og ikke å forglemme, en bortkommen sønn forsøkt hentet hjem av sin far – John McClane på jakt etter junior. Slik har A Good Day to Die Hard byttet ut bromancen med en far og en sønn på vei mot forsoning – om ikke forbrødring – via felles sak. Men for all del og heldigvis, her er det action-momentet mer enn en forsøksvis menneskeliggjøring av en aldrende politimann, som bærer fortellingen. Godt tenkt og skikkelig gjennomført av regissør John Moore (Behind Enemy Lines, The Omen). Slik har det siste skuddet på Die Hardstammen blitt en middels spennende, men

vanntett, tight og pulserende intrige med nok kast og vendinger til å holde interessen oppe. Ikke de helt store og karismatiske skurkene, (foruten ett eksemplar løst modellert på Bardems affekterte Batman-antagonist), men også dette et akseptabelt, «temperert» valg. Hvorfor? Fordi kamphandlingene og jaktscenene bæres like godt av spesialeffekter og filmfotografi som av skuespillerne og dynamikken dem imellom. Fordi A Good Day to Die Hard er spektakulær uten å noen gang være for mye av det gode. Fordi det aldri er for mange maskingevær, skuddsalver, eksplosjoner eller stumpe bilkrasj men tvert imot oppløftende mange av dem. Oppløftende fordi kvaliteten er høy, plasseringen pen

og variasjon over de samme temaene bred. Det er og blir fascinerende med inngående studier av gigantiske rotorblader som knuses og krølles før helikopterkroppen dundrer i bakken og visst er det frydefullt når kostbare glasstak skytes i stykker slik at splintene regner og blodet siler. Og vi tåler å se det igjen. Og midt i splintregnet, far og sønn. En logisk allianse med opplegg for flere Die Hard-oppfølgere. Så spørs det heller om australske Jai Courtney er verdig oppgaven den dagen McLane senior brekker lårhalsen og Jr. må klare seg alene. Jack er en sønn av sin far, men Jai ingen Bruce Willis. Ragnhild Brochmann Premiere 14. februar

Det du snakker om i morgen

FILM

GOLDEN GLOBE AWARDS

Victoria Regi: Torun Lian Med: Iben Akerlie, Bill Skarsgård, Jakob Oftebro, Fridtjov Såheim, Stig Henrik Hoff, Eindride Eidsvold NRK Drama møter Reisen til julestjernen Vi befinner oss i Norge en gang på slutten av 1800-tallet. Rikmannsdatteren Victoria og møllersønnen Johannes elsker hverandre, men kan ikke få hverandre. Klassenormene i landet hersker, og Victorias far har allerede stelt i stand bryllup mellom datteren og kammerherrens sønn, Otto. Adaptasjonen av Hamsuns bok har havnet et sted mellom en Bergman-film og såpeserien I gode og onde dager. Filmen er verken utfordrende eller manipulerende, men et gjesp,

NOMINERT TIL BESTE UTENLANDSKE FILM

2 FREDRIKSSTAD BLAD

AVISA NORDLAND

HAMAR DAGBLAD

RANA BLAD

FILMFRONT

HAUGESUND AVIS

AFTENPOSTEN

FÆDRELANDSVENNEN

DRAMMENS TIDENE

TØNSBERGS BLAD

TARA

GOD KVELD NORGE, TV2

FILMMAGASINET

OPPLAND ARBEIDERBLAD

GUDBRANDSDØLEN DAGNINGEN LILLEHAMMER MAGASINET

FILM et forglemmelig sådan. Estetisk minner den om serier som NRK produserte for noen år tilbake: mise en scène; like platt som fargeløse kulisser i et teater. Det autentiske i bildene er heller ikke nevneverdig imponerende, og det man betrakter er ikke så mye en film, som en samling scener. I likhet med klasseskilletematikken er også språket påfallende utdatert. En filmatisering av en klassiker krever autentisk uttale, men regissør Torun Lian har ikke greid å veilede skuespillerne til å tro på uttrykk som «De», «omforlatelse», «Herre Jesus Kristus» og «Gudskjelov og takk». Istedet blander skuespillerne gamle uttrykk med mer moderne talemåter, og når Iben Akterlie i rollen som Victoria framfører sine replikker lyder det ofte stotrende og karikert. Verken Akterlie eller

Jakob Oftebro i rollen som Johan gjør spesielt gode rolletolkninger, kjemien er fraværende, og man får aldri en følelse av at karakterene faktisk er forelsket i hverandre. Skuespillerne virker mer fokusert på framføre gamle uttrykk på en korrekt måte, enn på å prøve å forstå meningen bak ordene. Ord som sannsynligvis var svært ektefølte den gang Hamsun førte dem ned på sitt papir, minner nå mer om Harald Heide-Steen jr. og Reisen til julestjernen. Dette er kritisk, da Victoria handler om følelser, og ikke hoffnarrer og hekser. Den store kjærligheten forblir et bakteppe i filmatiseringen Victoria. Synd, da dette er en film som fortjener følelser klint utover lerretet. Martin T. Johannessen Premiere 1. mars

ROMSDALS BUDSTIKKE

NOMINERT TIL BESTE UTENLANDSKE FILM

Die Hardcore

Parker Regi: Taylor Hackford Med: Jason Statham, Jennifer Lopez, Michael Chiklis Lave forventninger innfris Undertegnedes tanker på vei gjennom svingdøra til Filmens Hus: «Huff, dette kommer til å bli en forferdelig opplevelse. Statham-filmene blir stadig verre». På vei ut samme svingdør: «Hvordan kunne Parker skuffe, med de forventningene!?» Mestertyven Parker, som har en kode han lever etter, blir forrådt av kollegene sine etter at han nekter å bli med på et stort brekk i kjølvannet av et lite et. Parker, som har en kode han lever etter, liker ikke å bli forrådt, så han rømmer fra sykehuset. Rett hjem bærer det, for å hvile ut og la det synke inn at dette livet ikke er for ham lenger. At det

GOLDEN GLOBE AWARDS

kanskje er på tide å slå seg til ro med kjæresten, kjøpe et hus i en forstad og produsere noen arvtagere. Neida. Han har jo en kode han lever etter, så han rømmer selvsagt fra sykehuset for å tråkke i gang et helvetes hevntokt der de skyldige skal dø, by knife eller by gun. Om han setter sine nærmeste i fare gir han beng i, for – jeg vet ikke om jeg nevnte det – han har en kode han lever etter…? Dialogen er til å grine av, den enerverende spenningsmusikken lar aldri filmen være i fred og «forkledningene» til Parker er latterlig overflødige. Statham ser ut som Statham selv med hatt – tro det eller ei. Flashbackene er overfortellende, og så overtydelig formaterte som flashbacks at man like gjerne kunne gått «all in» med harpelyd og vannringeffekt i bildet. Jennifer Lopez gjør en ok innsats, men karakteren hennes er en vits.

At denne søpla kommer fra regissøren av Ray og Djevelens Advokat er forbløffende, men betegnende. Her er mye talent leid inn og misbrukt på det groveste. Selveste «Vic» fra The Shield (Chiklis) og «Bunk» fra The Wire (Pierce) er med i gjengen til Statham, og det er smertefullt å se hvor svake prestasjoner det er mulig å hente ut av to i utgangspunktet fremragende karakterskuespillere. I rulleteksten erklæres det at filmen er laget til minne om Donald E. Westlake, forfatteren som kjempet gjennom tiår etter tiår for å unngå bruken av karakternavnet «Parker» i filmatiseringene (fem i alt), og som holdt unna til sin død i 2008. La oss håpe Westlake rekker å snu seg i grava før pisset fra skaperne av Parker siver ned til ham. Martin Øsmundset Premiere 22. februar

Hun har svart på anklagene ved å påpeke at å skildre noe ikke er det samme som å bifalle noe, og at kritikken heller burde rettes mot de politiske instansene som sto ansvarlig for torturen. Filmen åpner med å erklære at kildematerialet er førstehåndsberetninger. Bigelow bruker hyppige nærbilder og håndholdt kamera for å bringe oss tett på, stilgrep som er videreført fra The Hurt Locker. Den dokumentariske stilen forsterkes av at hun holder tilbake musikken i flere av de viktigste «pratescenene». Hovedrolleinnehaver Jessica Chastain gjør et troverdig – og prisverdig – portrett av den svært sammensatte CIA-agenten Maya. Bigelow gjør klokt i å caste litt mindre kjente ansikter, med hederlige unntak som James Gandolfini og – i skandinavisk sammenheng – Fares Fares.

Kathryn Bigelow styrer unna irrelevante transportbilder, viser oss det som er viktig og stoler på at vi henger med i svingene når hun gjør store hopp i tid og sted. Unntakene er når hun leverer i overkant høylytte frampek, som å sende en svart katt over veien midt under spenningsoppbyggingen. Det siste tiåret er det skrevet mye om at tvseriene er blitt gradvis mer filmatiske. I Zero Dark Thirty er tilfellet det motsatte. Disse seks kapitlene som til sammen lander på 160 minutter føles slett ikke som en film, men som seks episoder i en engasjerende miniserie. Til tider føles filmformatet litt trangt for en historie av slike dimensjoner. Her er det mer av The Wire enn det er av Black Hawk Down. Martin Øsmundset Premiere 8. februar

FREDRIKSSTAD BLAD

AVISA NORDLAND

HAMAR DAGBLAD

RANA BLAD

FILMFRONT

HAUGESUND AVIS

AFTENPOSTEN

FÆDRELANDSVENNEN

DRAMMENS TIDENE

TØNSBERGS BLAD

TARA

GOD KVELD NORGE, TV2

FILMMAGASINET

OPPLAND ARBEIDERBLAD

GUDBRANDSDØLEN DAGNINGEN LILLEHAMMER MAGASINET

ROMSDALS BUDSTIKKE

– Var är min knapp?!

– HVOR har du vært i natt, eh?!

Dypet Regi: Baltasar Kormákur Med: Ólafur Darri Ólafsson, Jóhann G. Jóhansson, Þröstur Leó Gunnarsson, Bjõrn Thors, Stefán Hallur Atefánsson Island så stygt og øde som du aldri før har sett Etter en hard kveld på puben er det nok en gang tid for at Gulli, eller Guðlaugur Friðþórsson og resten av mannskapet på fiskeskuten Hellisey VE 503 står opp før solen og legger ut. De bor i byen Stórhöfði på den islandske øyen Heimaey og året er 1984. Det de ikke vet er at denne iskalde dagen i mars, skal bli den siste for hele skipets mannskap, unntatt det medisinske vidunderet

Gulli. Han kommer til å svømme i det iskalde vannet i seks timer. Deretter går han på skarpe vulkansteiner i ytterligere to timer til fotsålene er rå og blodige. Dette skulle ikke vært fysisk mulig, så hva skjedde egentlig? Dypet (originaltittel Djúpið) er basert på sanne hendelser. Det er en overveldende historie om det umulige. Dermed har regissøren gjort et godt valg når han forteller denne historien på en meget uformell, men saklig måte. Den er sparsommelig med bruk av musikk og spesialeffekter. En måte som speiler både hovedpersonens jordnærhet og dynamikken i byen han er født og oppvokst i. Underveis i filmen får vi vite hvor mange grader det er i

vannet og luften, så vel som hva klokken er. Dette skrevet i diskret bokstaver i et hjørne for ikke å stjele fokus fra hovedpersonen. Selv med filmens dokumentariske uttrykk er det hjerteskjærende å se når Gulli innser at han er alene i det store mørke dypet. Verre enn det var å se hele Titanic synke i 1997. Den dramatiske tyngden i fortellingen om denne håpløse situasjonen avløses perfekt når Gulli snakker med en måke som følger etter ham for ikke å gi opp. I likhet med den elskede volleyballen Wilson i Cast Away, blir denne måken det som holder motet oppe både for Gulli den som ser på. Siren Løkaas Premiere 1. mars

Jag etter vind Regi: Rune Denstad Langlo Med: Tobias Santelmann, Anders Baasmo Christiansen, Marie Blokhus, Sven-Bertil Taube, Frederik Meldal Nørgaard, Marte Aunemo En fis i vinden Anna bor i en liten leilighet, men har likevel plass til å rulle ut yogamatten. Kjæresten har endelig blitt forloveden. Den siste kolleksjonen hennes er nesten klar til moteuken, og alt ser ut til å gå bra for Anna. Så skjer det forferdelige, bestemoren hennes dør. Nå må hun vende tilbake til hjemstedet for å ta seg av sin gretne svenske bestefar. Hun kommer fra et idyllisk lite tettsted langs Skystriksveien et sted mellom Steinkjer og Bodø,

men har alt annet enn et idyllisk forhold til stedet. Filmen tar seg god tid og utforsker både Annas liv og hennes tidligere venner og kjæreste. Det er den typiske historien om storbyjenten som kommer hjem med nesen i været og viser fram sine fine klær, nye matvaner og verdensvante vokabular. Ikke overraskende klarer hun ikke å overse sin egen historie lenge etter ankomst. Denne filmens sterkeste aspekter er den idylliske beliggenheten som står i kontrast til den underliggende, men egentlig helt opplagte tragedien som hører med i Annas liv. Tragedien ligger nemlig ikke langt nok under overflaten. Den ligger og irriterer ordløst under dialogen og i hvert eneste blikk, møbel og handling.

Det hele er både velspilt og vakkert, men fremdeles verken overbevisende eller direkte spennende.Problemet hos denne sosialrealistiske utforskningen av menneskets trang til å rømme fra sine problemer, er hvor T-Y-D-E-LI-G alt sammen er. Det som kommer til å skje i løpet av filmen kunne like godt vært skrevet med store røde bokstaver på kisten de lager på låven, men da hadde det jo ikke vært så poetisk som uendelige triste blikk ut mot bølgene der det forferdelige skjedde. Slik bombarderes man av overtydelig symbolikk og frampek, helt til man irritert går fra kinosalen og tenker: gresset var ikke grønnere på den andre siden denne gangen heller, gitt. Siren Løkaas Premiere 15. mars

ÅRETS STORE FEELGOOD FILM

I SALG OVER HELE LANDET

FRA 6. MARS! 70

Zero Dark Thirty

Regi: Kathryn Bigelow Med: Jessica Chastain, Joel Edgerton, Chris Pratt, James Gandolfini Med The Hurt Locker ble Kathryn Bigelow i 2010 første kvinne til å vinne Oscar for beste regi. Nå er hun tilbake med en ny, oscarnominert skildring av amerikansk krigføring. Jakten på Osama bin Laden er en kjent historie for oss i den forstand at vi vet hvordan den ender, men som Bigelow har understreket i sine intervjuer; vi vet lite om hvordan det gikk til at han ble funnet og drept. Zero Dark Thirty er et militært begrep for tretti minutter over midnatt (tittelen ble heldigvis ikke forsøkt oversatt til norsk). Filmen er allerede mye omtalt. Bigelow har blitt anklaget for å være lemfeldig med fakta og for å være torturforkjemper.

ÅRETS STORE FEELGOOD FILM

I SALG OVER HELE LANDET

FRA 6. MARS!

10/2013

7607_Intouchables_118x360_NattOgDag_NO_AD.indd 1

10/2013 27/02/13 12.18

7607_Intouchables_118x360_NattOgDag_NO_AD.indd 1

71 27/02/13 12.18

FILM

alle fami li er har sin histori e –– og sine he mmeligheter

«En

strålende film

fascinerende, menneskelig og gripende om røtter, arv og miljø» Adresseavisen

stori es we tell En film av Sarah Polley regissøren av Away From Her og Take This Waltz

LA8PV

Stanley Kubricks debut er omsider løslatt fra filmfengselet. The Master Regi: Paul Thomas Anderson Skuespillere: Amy Adams, Philip Seymour Hoffman, Joaquin Phoenix, Laura Dern, Rami Malek, Lena Endre Med sjelen ut av ledd Med en holdning som om skuldrene er ute av ledd traver, harver og ynker Freddie seg hvileløst over jorder, damer og egen kropp. Han vil ikke bli bedre. Han kan ikke bli verre. Så møter han Lancaster Dodd, The Master. Freddie er det bortkomne lammet. En posttraumatisert marinegast etter 2. Verdenskrig. Et alkoholisert null, en styggvakker mann og et enkelt bytte. Lancaster derimot er Herren og edderkoppen. En intellektuell så sanseløst høy på eget geni og sin egen moralske retningssans, at sekterisme ble den eneste løsningen. Å forme den selv, å skrive den selv og å leve den selv. Men en sekt krever disipler og en edderkopp trenger mat. Og inn i nettet flyr Freddie. Men ingen ild uten røyk, ikke noe nett uten spinn – den som trekkes mot traumer er gjerne traumatisert selv.

SE DEN PÅ KINO FRA 22. MARS www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

10/2013

Løst basert på tilblivelsen av scientologikirken, og kirkens grunnlegger L. Ron Hubbard, har regissør Paul Thomas Anderson tatt for seg sekten og sekterismens grunnprinsipper. Et fortapt og uforløst menneske på jakt etter meningen i livet via det å lede andre. Troen på troen versus troen på klassisk fornuft – for hva hadde vel den ført til? – og troen på at systematisk sjelelig arbeid, uavhengig av form og innhold, kan dikteres fra den som føler seg kallet. Lancaster Dodd i Philip Seymour Hoffmas dirrende skikkelse, føler seg kallet. Og ikke bare kallet, men også inspirert idet tilfeldighetene lemper Freddie over ripa på sektens «lånte» arbeidsskip og tilfluktsrom. Og fra da av danser de sammen, Lancaster og Freddie. Ett skritt frem og to til siden. Tettere og tettere og nesten uten å komme av flekken. Freddie loves frelse og innsikt – den ingen institusjoner har evnet å tilby ham – men får form istedenfor nytt innhold, herskesyk og desperat kjærlighet istedenfor respektfullt vennskap. Og sjelen vrenges enda lenger

ut av ledd, sektbåten seiler sin egen sjø og det amerikanske samfunnet duver stille mellom daggammel seiersrus og ny kald krig et sted langt ute i det fjerne. Det er dette som gjør The Master så sterk og så vakker, den totale mangelen på løsninger kombinert med viljen til å fortsette. Freddie forstår mindre og mindre, men fortsetter. Lancaster Dodd forstår mindre og mindre, men fortsetter og alle de andre i sekten forstår mindre og mindre. Men fortsetter. Denne endeløse runddansen på toppen av malstrømmen er det Anderson portretterer. Blendende, sterkt og ubehagelig fordi vi hele tiden er så nære den svarte dramatikken og det endelige suget, uten at vi noen gang blir forløst. Her er det ingen katarsis, bare reell tragedie og Phoenix og Seymour evner å gjøre opplevelsen til en like fysisk som psykisk påkjenning. Det er vondt, det er godt og det er viktig. Ragnhild Brochmann Premiere 22. februar

Tekst Lars Ole Kristiansen foto presse FEAR AND DESIRE (1953) må vel regnes som en av de mest berømte filmene ingen har sett. Jeg vil nesten driste meg til å si at den har vokst seg til å bli en notorisk klassiker – og dét uten å få muligheten til å møte sitt publikum. Stanley Kubricks karriere var alltid preget av mystikk, og på tross av utallige bokutgivelser og granskende dokumentarer, er det fortsatt vanskelig å vite hva mesterregissøren tenkte om sine egne filmer. I motsetning til Ingmar Bergman var han vanskelig å få i tale – helt siden syttitallet nektet han å gi intervjuer. Beslutningen kan høres strategisk ut, men de som kjente Kubrick bedyrer at dette handlet om hans sjenerte, eremittiske vesen. Bak den store Kunstneren og de kontroversielle filmene skjulte det seg en familiekjær mann som vernet om privatlivet på sitt store gods i Hertfordshire (jeg anbefaler Frederic Raphaels bok Eyes Wide Open for alle som ønsker en levende beskrivelse av hjemmet). Få filmografier er like konsistent gode som Kubricks, bare Killer’s Kiss og Spartacus, romerfilmen han ble hyret inn til å regissere etter at Anthony Mann fikk sparken, vakler. Men hans første forsøk på levende bilder i langformat har altså vært umulig å se, fordi

Kubrick selv ettertrykkelig ønsket å fjerne den fra jordens overflate. I en årrekke forsøkte han visstnok å kapre alle kopier selv, for å forhindre videre distribusjon. Riktignok har Fear and Desire blitt vist ved spesielle anledninger, men med Eureka! Entertainments blodferske Blu-ray-utgivelse, ser filmen endelig dagens lys for cineaster flest, flankert med kortfilmene Day of the Fight (1951), Flying Padre (1951) og The Seafarers (1953). DOMMENS DAG STÅR for døren. Kan filmen virkelig være så inkompetent at den tilsmusser Kubricks oeuvre? Det hadde i alle tilfeller vært urimelig, ja nær sagt umulig, men vellykket er den heller ikke. Det er viktig å huske på at Kubrick begynte karrieren som fotograf for Look Magazine, og for de av oss som har var så heldige å besøke Kubrickutstillingen i Venezia for et par år tilbake, med arbeider fra denne perioden, er det enkelt å forestille seg at denne virksomheten kunne blomstret til noe virkelig stort. Men heldigvis valgte Kubrick, som jo var enormt trukket mot fotokunstens tekniske dimensjon, filmens muligheter til å uttrykke verden. Men ikke uten startvansker. Fear and Desire sin kardinalsynd er dens manglende evne til å montere bilder, slik at de løftes og blir effektive sammen. Det later til at Kubrick har lest seg opp på Eisensteins montasjeteorier, uten erfaringen som må til

for å sette dem ut i fruktbar praksis. I en særlig pinlig scene, der hovedkarakterene tar livet av en gruppe soldater, klippes det mellom teatrale knivhugg og de avdødes hender, som knuger rundt brødskalker. Suppeskåler veltes, igjen og igjen. Føde og død. En distansert fortellerstemme – et frempek til hans senere verker – introduserer oss for den mystiske settingen. Verden er i krig, men ingen bestemt krig. Det er mer en permanent tilstand, à la Full Metal Jacket. På den andre siden preges skildringen av en slags medlidende humanisme, ikke ulikt den Paths of Glory fremstiller med bevegende oppriktighet bare fire år senere. Her flytter Kubrick rollefigurene rundt som en sjakkspiller (pun indended), men uten dramaturgisk retningssans. DE FORSØKSVIS EMOSJONELLE scenene fremstår forstyrrende distansert, mye takket være at Kubrick ble nødt til å dubbe dialogen i sin helhet i studio. Denne verden er stillbilder i tvungen bevegelse, som en gruppe stivbeinte som ikke vil opp til dans på gulvet. Riktignok er de vakre hver for seg. Kubricks

enestående evne til å skape uttrykksfulle komposisjoner er til stede, og kameraet flyter grasisøst rundt – tydelig inspirert av idolet Max Ophüls. Men fortellingen er fullstendig underordnet den filmspråklige øvelsen, som forblir mekanisk. Fear and Desire er et sympatisk prosjekt, for Kubrick hentet midlene til å gjennomføre produksjonen fra venner og kjente, og dette i en tid da indiefilm var et fremmedord. Og for entusiaster er dette uansett en etterlengtet kilde til å oppnå en enda bredere forståelse av Kubricks kunstnerskap. I så måte er nok det aller mest interessante hvor raskt regissøren utviklet seg til å bli en forrykende forteller: The Killing, tidenes røverfilm, hadde premiere skarve tre år etterpå. Noen filmskapere går hardt ut og debuterer med sin beste film (Sam Mendes, Frank Darabont), men de beste modnes gjerne over tid. Tenk bare på godeste Bergman og hans premature Kris. Det er litt flott, er det ikke? At Kubrick også var et menneske. En som prøvde. (Men han er fortsatt mest en Gud, selvfølgelig.) Fear and Desire kan nå kjøpes hos din lokale dvd- og blu-ray-forhandler.

I en årrekke forsøkte han visstnok å kapre alle kopier selv, for å forhindre videre distribusjon. 10/2013

film

Ny sesong med Giertsen på sitt aller, aller verste

Thomas Giertsen: Helt perfekt

Hvis du trodde Thomas Giertsen nådde bunnen i forrige sesong av Helt perfekt, da bør du slå på TVNorge mandager kl. 22.00. For denne våren blir det virkelig ille. Han prøver jo så godt han kan, men det hjelper liksom ikke. Rasismeanklager, tannbleking og barnehagetanter med fine pupper er noen av stikkordene. Og den stakkars samboeren Ine er selvfølgelig vitne til alt som skjer. Her blir det mange unnskyldninger og bortforklaringer – ja, det er bare å gjøre seg klar til å le!

Mandager 22.00

Årets beste film kommer dessverre ikke på kino i år heller. Tekst Karsten Meinich FOTO PRESSE Upstream Color Regi: Shane Carruth Med: Amy Seimetz, Andrew Sensenig PÅ ÅRETS UTGAVE av filmfestivalen i Berlin så jeg Shane Carruths hypnotiserende Upstream Color for første gang. Jeg forstod umiddelbart at jeg var vitne til en enestående film: velutviklet narrativ og abstrakt på samme tid; idérik, filosofisk, emosjonell og mystisk uten noen gang å bli prekende, sentimental eller for fiks for sitt eget beste. Upstream Color er helt enkelt en type forbløffende film som vi drømmer om at skal vente på oss i kinosalen hver gang vi løser billett og mørket senker seg. Universet filmen presenterer oss for er både håndterlig konkret og mystisk flytende. Vi er i nåtidens California, i og rundt livene til et knippe mennesker tidlig i trettiårene, men hva som skjer med dem innenfor denne rammen er mindre lett å forklare. Oppdagelsen av dette bør befinne seg i selve filmopplevelsen, så jeg vil ikke gå for konkret inn på de gåtefulle elementene. Men kort fortalt oppstår det både suspense og mellommenneskelig drama, når de to hovedpersonene begynner å rulle opp et mysterium som stammer fra en stadig mer konkret magefølelse de deler, om at de begge har opplevd et innbrudd; nærmere bestemt i deres egne sjeleliv. Upstream Color preges også i utpreget positiv forstand av at den er en klokke-ren auteur-film; ført i pennen og signert av manusforfatter og regissør Shane Carruth, som i 2004 debuterte med den bemerkelsesverdige sci-fi-filmen Primer. Carruth spilte den gang, og også nå, en av filmens hovedroller – og har i begge filmene utvist komplett kontroll over alle de filmspråklige virkemidlene han tar i bruk. Som klipper (han er det også!) integrerer han strukturen og utbrettingen med sine egne opprinnelige ideer, og når han i tillegg

10/2013

også komponerer musikken selv – et stemningsfullt og disiplinert synth-score – etterlater Carruth en puls og et avtrykk i hele filmen. Inspirasjonen til denne enhetlige fremgangsmåten som filmkunstner kan være hentet litt fra Malick, litt fra Soderbergh, litt fra Kubrick og kanskje til og med fra Coenbrødrene. Men Upstream Color taler uansett for seg selv. Filmen befester Carruths talent og utvider lovnaden om et stort potensiale. Han kan fort bli en betydelig filmskaper i øverste sjikt om han fortsetter slik. Så dette er altså en fantastisk ny film, fra et usedvanlig talent. Kanskje vil denne filmen stå som en av de viktigste markørene i sin sjanger fra 2013, når vi kan se tilbake på denne perioden av filmhistorien om 20-25 år. Likevel er Upstream Color etter alt å dømme en av de ferske festivalfilmene som norske distributører bruker minst tid på å diskutere i etterkant av Berlinalen. Filmen er enkelt og greit fullstendig uaktuell for kinodistribusjon. Hvorfor? Uansett om enkeltaktører individuelt sett kan ha likt filmen, tilsier all nylig erfaring at absolutt ingen av dem ville ha ønsket å ta på seg utfordringen. Hvis en distributør mot formodning hadde valgt å være så dristig, og utvise såpass kunstnerisk integritet og mot, at Upstream Color ble kjøpt inn og distribuert på kino, ville det gledet meg mer enn noe annet – særlig fordi jeg ikke ønsker å ha rett i mine spådommer. Men jeg tror altså at nei: vi befinner oss i en tid hvor det er dårlige kår for formidling av filmkunst. Den nødvendige dristigheten og viljen finnes ikke engang hos distributøren Arthaus, som nyter en enestående status som merkevare for såkalt kvalitetsfilm i norsk kinokultur, og eksisterer med et selvpålagt stiftelsesprinsipp om «å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge, […] samt medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium». Dette prinsippet ser ut til å ha blitt mindre og mindre viktig for dem, dessverre.

FOR IKKE MANGE år siden ville en film som dette skapt umiddelbar interesse i dette viktige, kuraterende leddet som distributørene representerer. Men i 2013 har kinoaktørene her til lands aldri vært mindre villige til å ta filmmediet som kunstform innover seg som en del av sitt felt. Det kan virke som om de er lammet av skiftende tider, og kinokjedenes økte krav til kommersiell tankegang i en post-kommunal kinobransje. I dette krevende skillet mellom kapital og kunst, har de tilsynelatende ikke bare blitt handlingslammet, men også blindet. «Kvalitetsfilmens beskyttere» har slik låst seg fast til de samme parameterne som de rent kommersielle aktørene. Arthaus blir et relevant tilfelle å trekke frem, fordi de i motsetning til andre kvalitetsfilmaktører faktisk er en stiftelse, og ikke har (eller skal ha) som formål å tjene penger. Dermed burde vurderingene av en films «kommersielle potensiale» være underprioritert hensynet til en films «kunstnerisk verdifulle» innhold. Så hvorfor forsvinner da Upstream Color (og et betydelig antall andre glitrende filmer fra året som har gått) helt vekk fra samtalene, før diskusjonene i det hele tatt er påbegynt? Det skjer fordi ingen bryr seg om å ta den kampen som må til. Jeg er overbevist om at publikummet for filmer som denne finnes, også i Norge, rett og slett fordi så interessante, glimrende filmer som denne alltid vil gjøre folk nysgjerrige. Da jeg så filmen på Berlinalen ble den vist i kinokomplekset Cinestar sin tidligere IMAX-sal; som har Tysklands største lerret, og det var ikke ett tomt sete. Hvert intense, fascinerende minutt av Upstream Color dirret som en hypnotisk drøm gjennom

kinorommet, og enhver person som var tilstede ville kunne argumentere for denne filmens potensiale til å rive med seg sitt publikum. Men dessverre er det oftere og oftere at nettopp disse unike filmverkene må løftes frem og forsvares nedenfra og opp. Jeg sier ikke at besøkstall er uten betydning, men forestillingen om at publikum bare vil ha «en viss type film som selger» er ødeleggende på begge måter – både fordi jeg tror såkalt «smal» film kan nå bredt ut med riktig bevisstgjøring, samtidig som kvalitetsfilmdistributører stadig hyppigere opererer med besøkstall som kriterium, og faller for fristelsen å kjøpe inn middelmådige filmer som verken behøver eller fortjener kinolerretet som arena. SOM SÅ MANGE andre utfordrende underverk er Upstream Color en film som avvises av markedskreftene. Er vi inne i en tid hvor det enestående er skremmende? Må det helt nye målestokker og mekanismer til for at publikum skal få det filmtilbudet de fortjener? Og hvordan skal filmskaperne nå ut med sine ideer, uten selv å bli ofre for middelmådighetsprinsippet? Shane Carruth leder treffende nok an også her. Når Upstream Color har amerikansk kinopremiere i begynnelsen av april, distribueres filmen av hans eget selskap og med en helhetlig visjon. Det er fristende å invitere ham til å gjøre det samme her i Norge. Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med:

”Upstream Color” er helt enkelt en type forbløffende film som vi drømmer om at skal vente på oss hver gang vi løser billett.

Det du snakker om i morgen

spill: tukt og utukt Legg frå deg TV-seriane eit augeblikk. TEKST Rasmus Hungnes

Her finst ikkje teit prøving og feiling på vanskelege sprang som i sedvanlege platformspel.

«Pinlighetshumor» er ikke en sjanger, det er en unnskyldning.

JoRDEN RUNDT FRa 10. 950,FRIvIllIg aRbEID

WoRkINg HolIDay RUNDREISER oPPlEvElSESTURER

verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00 WWW.STaTRavEl.No

10/2013

Så satt man der, da, og gjorde det tilsynelatende alle nordmenn med spalteplass gjør på kveldene i helgene – så på en av landets to største tv-kanaler og produserte meninger på løpende bånd. Min unnskyldning var at jeg var rammet av noe som enten var en særdeles hatsk influensa eller en helt streit matforgiftning, men det føltes likevel ikke riktig å sitte der og se premieren på NRKs Underholdningsavdelingen. Det beste man kan si om første episode av Underholdningsavdelingen var at programmet når alt kom til alt faktisk ikke var rasistisk, og at både toppen og beltet til Live Nelvik – for ikke å si kombinasjonen av de to – var langt over gjennomsnittlig smakfullt til norsk fjernsyn å være. Utover dette oppfylte programmet så vidt jeg kunne bedømme alle konvensjonene til nordmenns nye favorittsjanger «pute-tv»: Det var bygget på et oppsiktsvekkende dårlig manus og fremført med en nærmest aggressiv mangel på fintfølelse og humoristisk teft, og den eneste årsaken til at det i det hele tatt var på lufta var at det var produsert og bestilt av en gjeng erfarne TV-arbeidere som følte seg rimelig trygge på at det norske fjernsynspublikummet har så lite å gjøre i helgene at de er villig til å se absolutt hva faen som helst, så lenge ikke dette absolutt hva faen som helst hopper ut av tv-skjermen og høyner veiavgiften eller tvangsgifter på dem noen muslimske svigerbarn. Men: Ettersom jeg så programmet på nett-tv slapp jeg å ty til puter eller andre hjelpemidler for å presse meg gjennom programmet. Snarere kunne jeg ganske enkelt hoppe fra sketsj til sketsj, konstatere at det ikke var noe å bruke tiden min på, og deretter gå videre med livet mitt. «Pute-tv» favner alt fra tonedøve bygdehelter uten selvinnsikt i de innledende rundene av Idol til hver gang Hanne Nabintu Herland åpner munnen foran et kamera til synet av den sju-ukt pinlige overkroppen til Lena Dunham. «Pute-tv» er altså ikke et begrep som peker mot en spesiell type tv, men mot en spesiell type reaksjon. «Pute-tv» er symptomet på en livsstilssykdom som nå rammer et publikum som har blitt så vant til tv-mediets konvensjoner at de helt har sluttet å kvalitetsbedømme det de får servert, og heller bruker kreftene sine på å finne nye påskudd for å like det de ser. Det noe snevrere søsterbegrepet «pinlighetshumor» blir brukt på alt fra den

britiske versjonen av The Office og Curb Your Enthusiasm til – fordi enkelte av de nakne kvinnene der altså har en noe høyere andel underhudsfett enn nakne kvinner man ellers er vant til å se på amerikansk tv – Girls. Og rett skal være rett: I The Office bruker Ricky Gervais og Steve Merchant direkte henvendelser til kamera og mangel på latterspor til å hale ut pinlige pauser til det som oppfattes som endeløst sadistiske stillheter. Curb Your Enthusiasm slo igjennom i Norge noe senere, og ettersom også den manglet latterspor – og dessuten var preget av en visuell estetikk som på den tiden var uvanlig på grensen til det ubehagelige – synes det ikke he-elt urimelig at man kunne slå disse to serienes ubehagelighet sammen. Slik begrepet benyttes i dag favner det imidlertid alt fra Fleksnes til Jersey Shore, og i likhet med «pute-tv» beskriver det i praksis kun seernes reaksjoner . Både «pute-tv» og »pinlighetshumor» er i realiteten forsøk på å beskrive det vakuum som er igjen etter at situasjonskomedien fjernet lattersporet og reality-tv raserte fjernsynsbransjens tradisjoner for håndverk og dramatisk oppbygning. Når nordmenn snakker om pinlighetshumor snakker de først og fremst om sin egen manglende evne til å forholde seg til det som faktisk skjer på skjermen. I «pinlighetshumoren» har den norske tv-bransjen dermed skapt aksept for en sjanger hvor det er umulig å mislykkes. Er det morsomt så er det morsomt, og er det kjedelig, umorsomt, flaut, teit, gammalt, dumt eller dårlig så er det pinlig – man kan ikke tape! Teknologien har imidlertid skjenket seerne et våpen i form av en spoleknapp som blir stadig mer anvendelig. Derfor foreslår jeg at vi herved bytter ut begrepet «pute-tv» med «spole-tv». I de tilfellene hvor ikke dét synes helt dekkende har man alternativer som «dere må prøve hardere-tv», «legg ned programmet og finn på noe annet-tv», «kanskje konsulentbransjen kunne være noe?-tv», «jeg kjenner en fyr som ligger i koma, da, det kunne jo kanskje være noe for ham-tv» eller «men uansett hvor rævva det er, er det jo faktisk jeg som sitter her med puta foran ansiktet og piner meg gjennom driten fordi jeg ikke greier å finne noe annet fornuftig å bruke tiden min på-tv».

Oslo kommune Utdanningsetaten

I «pinlighetshumoren» har den norske tv-bransjen skapt aksept for en sjanger hvor det er umulig å mislykkes.

1. Slave Of God Ein ute tur ut på byen med brokete palett (Windows, Mac, gratis). 2. Proteus Ein fottur med retro-palett, ein interaktiv komposisjon (Windows, Mac). 3. The Plan Ein flygetur i flueriket med «Åses Død» av Grieg som akkompagnement (Windows, gratis).

e k k i r e m m e l g i V – ! n e r e r æ l e d o g n e d

• faglig sterk • engasjert • kontaktskapende

Tre serier som ikke har fått nok norskspråklig oppmerksomhet: 1. Black Mirror (Channel 4) 2. Allt faller (TV4) 3. Kroll Show (Comedy Central)

Tre alternativ i mars:

Er du:

Foto: Annette Larsen

TEKST Aksel Kielland FOTO UNDERHOLDNINGSAVD. NRK

I DEN JAPANSKE RPGen Ni No Kuni (PS3) (òg kjend i Japan under den interessante tittelen The Another World) er du unghingsten Oliver, som vert utsett for ei livsendrande hending. Som konsekvens av denne livsendrande hendinga gjennomgår kosedyret hans ein spektakulær transformasjonsanimasjon – ein meisterleg manifestasjon av metamorfosen vel verdig Studio Ghibli, som står bak mellom anna filmane Prinsesse Mononoke og Chihiro og Heksene. Ghibli har faktisk laga animasjonane i No No Kuni, så det visuelle er absolutt på plass. Av dette eks-kosedyret, som praktisk nok har ei lita lanterne hengande i nasetipp-piercinga, vert Oliver introdusert for magi, den potente symbiosen av den libidinale økonomien og det symbolske planet. Resten av spelet spring han rundt i verda (og den andre verda), veivande med sine stavar mot ymis variantar av kollektive underbevisste arketypar. Skrivinga – både dialog og musikk – er framifrå, og for det nette offeret av 500 kroner og halvparten av tida det korte livet ditt har å by på dei neste par vekene kan spelet bli ditt! Kva ellers hadde du tenkt å bruke tida til? Sjå på TVseriar, kan hende? Medan Ni No Kuni tematiserer det gode og det vonde frå eit optimistisk perspektiv – dei som manglar ein dyd eller to i spelet er ikkje skuld i det sjølve, og mental manko, eller sjeleleg skavank, eller underbevisst underskot kan reparerast ved hjelp av ein dose frå den ungdommelege uskulda si dåse – belyser The Cave (Windows, Linux, Mac, PS3, WiiU, Xbox360) enigmaet om etikken frå ein anna vinkel, nemleg ved å avsløre sju tilsynelatande normale menneske (ei vitskapskvinne, ein boms, ei eventyrlysten, ein munk, eit par

tvillingar med ljosande augo, ein ridder og ei tidsreisande) sine skjulte, mørke motiv for den strabasiøse ferda gjennom ei snakkande hole sine holrom. Ved å traversere dette geologiske mysterium sitt tarmsystem kan ein nemleg få sine mest ektefølte, inste ynskje oppfylt. OM DET ER morosamt å spele? Mest definitivt. Det er ikkje tale om eit tradisjonelt point’n’click-spel som ein kjenner dei frå designaren Ron Gilbert sin tidlege output, som inkluderer klassikarar som Monkey Island og Day of the Tentacle: Nei, dette spelet spelast som ein 2D-platformar, men essensen er stadig eventyrleg. Her finst ikkje teit prøving og feiling på vanskelege sprang som i sedvanlege platformspel, eller evinneleg repeterande kampar som fyller deg med daudesangst og får den biologiske klokka til å tikke øyredøyvande, slik som i RPGar som Ni No Kuni. Her er det tale om på sett og vis ganske logiske puzzles, underfundig humor, landskap som auget sine smakslaukar oppfattar som snop, og det beste av alt: Ei gjennomspeling (som det finst forskjellige variasjonar av) kan gjennomførast på ein handfull timar, altså tek det ikkje beslag på førti timar av ditt liv, for det har du ikkje tid til. Du har jo TV-seriar som må sjåast.

Osloskolen trenger deg!

Jobb i Osloskolen: www.osloskolen.no 10/2013

Feministlederen mener bodybuilderen Harald Eia er en rosa-blogger. Han vet det bare ikke selv. ENNÅ. FOTO FRANCISCO MUNOZ – Vent et par minutter. Må sette på en vask. Har ikke du en mann du setter til å gjøre den slags? – Kvinner kan og kvinner vil. Også vaske klær. Men ull er vanskelig, krymper fort. Jeg kommanderer bare menn når det er rimelig.

Er du lesbisk? – De tre siste jeg har vært sammen med har vært gutter, men det hender jeg kliner med jenter på fest i håp om at NATT&DAG skal dukke opp og ta bilder. Ta det som en utfordring, Butkus (NATT&DAG-fotograf, red. anm.).

Badass, you! Men da må du ikke feige ut. Som den gangen da du stjal den såkalte strippesykkelen til Dreams Showbar og lot din mannlige partner in crime få all julingen da politiet kom. Er det dette som er feminisme btw? – Enda et eksempel på at Geir Carlsen (innehaver av nevnte strippebule, red. anm.) er kjønnsfascist, som tok Kristoffer framfor meg. Gjorde mitt beste for å yppe til bråk, men Carlsen ville bare sloss med gutter. Andre ting den avtroppende FETTredaktøren har tatt oppgjør med i løpet av 2012: Jan Eggums tvilsomme twitring, den «kjønnsfascistiske toppidretten», «bakstreveren» Ingeborg Heldal (stikkord: Tone Damli, musikkvideo, lettkledd, gjesp) og Kadra Yusufs tendensiøse lesning av Marie Simonsen. Puh. Det var bare noen av årets utspill. Er ingen sak for liten for deg? – Altså, jeg prøver alltid å svare når folk ringer og stiller meg spørsmål. Tidsskrift er en liten sjanger, derfor er det viktig å svare på alt avisene lurer på for å skape en offentlighet utenfor tidsskriftet, selv om det kan virke som bagateller. Det er også et poeng at kvinner tør å mene noe om ting de ikke kan så mye om, slik at det ikke bare er menn som gjør det. Målet er å bli en kvinnelig Frank Aarebrot.

6 6

Hvorfor er feminismen i Norge blitt så døv? Kan dere ikke få på litt mer Solanas-møterDworkin-hissige tekster? Det hadde vært mer underholdende! – Når norske feminister blir sinte får vi alltid kjeft for å være aggressive og lite inkluderende, det tar vi oss nær av, vi vil nemlig at alle skal ha det bra og bli venner med alle. Ellers så synes jeg det finnes flere frekke feministiske typer. Ikke like på kanten som Dworkin og Solanas, men nesten.

Zzzzz. Vi har hørt at du har en skikkelig kinky masochistisk fetisj! Er det alltid slik at seksualiteten er et vrangbilde på den man er ellers i livet? – Jeg har bare horisontalt, sidelengs samleie. Ingen over, ingen under.

Det er mye klaging fra menn om dagen. Godter du deg litt over sutringen til Eia, Eivind Berge og de der søte tullefransene i Mannegruppa Ottar? Det virker som det berømte bordet har snudd! – Synes det er mest komisk. Det blir litt som når de rike klager over at de må betale for mye skatt. «Likestillinga har gått for langt» er det nye «mine skattepenger!». Fun fact: kjæresten til Berge går med Che Guevara-sekk. Det har jeg selv observert. Hva synes du egentlig om den teksten til Eia, Ihle og co? Men fjernkontrollen min får du aldri! Eller hva den het. Ble du sinna da eller? – Jeg leste teksten, men blir sjelden sint. Fjernkontrollen har vi kanskje, men fremdeles bare én prosent av verdens eiendom. Men synes det er rart at Eia klager på «femi-TV», når Brille er maks fjasefjollefjompe-TV, hvor Eia gjør seg så søt og spiselig som bare mulig.

Hva tenker du om at hver fjerde mann i dag forblir barnløs? Er det et problem som også faller inn under feminismens «jurisdiksjon»? – Er 25 prosent så mye?

6 1 6

Eh, ja. – Hvor mange kvinner er det som ikke får barn?

Vet ikke. Men mye mindre (tolv prosent, red. anm.). Problemet er at de gode mannebeinene brukes flere ganger, og at dette reproduksjonsregimet produserer veldig mange ulykkelige og barnløse menn. Dette bør du som feministleder være klar over!! Hva burde jeg mene om maskulinister egentlig? – Jeg kjenner ingen maskulinister, men de er noen hissigpropper på internett. De mener at norske damer bør være mer som brasilianske, med lange negler, korte skjørt og glad i å lage mat … Ser du ned på brasilianske damer? Er du RASIST? – Mener du at alle forskjeller medfører et hierarki? Da har du et problem, mor! Jeg er forresten militant antirasist. Tror jeg.

Heil five! – Maskulinister er også opptatt av at menn mister foreldreretten for ofte. Det siste er en høyst legitim diskusjon. Det hender at noen av dem ringer meg. På tirsdag ringte det en for å fortelle at han hadde drapstruet Hilde Sandvik (kultur- og debattredaktør i BT, red. anm.).

1 6 1

Javel, han ville bare orientere deg?

Antydet han at du var nesteMANN på lista? – Det var en rar samtale. Han snakket i syv minutter uten at jeg sa et ord. Han komplimenterte meg for språkbruken i en kronikk i Dagbladet om menn. Om alle skrev like forståelig hadde han ikke trengt å drapstrue folk, sa han. Takk, I guess.

6 6

Haha. Men Sandvik lever ennå hun? – Sandvik lever, men fikk seg nok «en støkk», sa mannen som ringte. For en tosk.

På Facebook skriver du: «I dag har jeg skrevet om menn og feminisme, snakket om 8. mars på radio, skrevet til Fett og skriver om kvinnehistorie nå, det forhindrer ei at jeg akkurat ropte ’FITTE!’ spontant (og altfor høyt) når jeg tryna i trappa.»  Kanskje bare «fitte» er det aller beste ordet for å markere at noe er utgjort? – Min beste venn er sammen med en svensk jente. Han får lov til å si fitte, hvis han sier kuk like mange ganger. Synes det er en grei regel. Som feminist, hva er poenget med å samles i et magasin og bare preache for menigheten? – Vi gjør ikke det. Asle Toje, Frode Grytten, Morten Strøksnes, Tommy Olson, samt feminister på høyresiden har alle bidratt i bladet. Så det er blad fullt av meningsbrytning.

Come on, leserne er som skribentene; humaniora-utdannede og likesinnede, mens den jevne jentunge må ta til takke med verdensbildet til MinMote og Cosmopolitan. Er det bare sånn det er?

Life’s a bitch! – Hah, hva vet vel dere om våre abonnenter? Vi reiser også rundt på skoler for å snakke om likestilling. Skulle selvsagt ønske at vi nådde flere, spesielt yngre. Har sånn lyst inne i meg til å kunne si til alle tenåringer at de er finest akkurat slik de er, og at de bare må slappe av.

Og hva tror du er grunnen til at dere ikke når ut til flere unge? – Vi har et lite markedsføringsbudsjett og konkurrerer med medier som har et mer attraktivt produkt å selge: «narsissistisk usikkerhet». Hos oss får de bare analyser av popkultur og politiske mani-

6 78

10/2013

fester. Men vi er et av landets største tidsskrift altså. Feminisme i Norge har et imageproblem. Drøft påstanden. – NATT&DAG i Norge har et imageproblem.

6 1 6

Eh, ja ...

Ouch! Er det deres feil at det sitter så langt inne for mange jenter i dag å innrømme at de er feminister? – Noen kvier seg vel fordi de rett og slett ikke er feminister. Andre er kanskje litt historieløse og tror på en del myter om feminister som surfjerter som brenner bh-en. Det er selvsagt feil. Det ble for det første aldri brent noen bh-er i Norge, og feminister er ikke surere enn andre som kjemper for et mer rettferdig samfunn. Men du, hvorfor er Fett så opptatt av «kvinnesynet» i rap? I den gangstarappen vi hører på hylles sterke gangstabitches og hoes blir disset. Er ikke gangstabitchen et bedre forbilde for unge jenter enn … Fotballfruen? – Noen i Fett er glad i gangstarap og jeg elsker tekstanalyser. Noen av oss er sykelig opptatt av sangtekster i alle sjangre. Vi er igrunn ikke så opptatt av gode forbilder. Og sjukt lite opptatt av Fotballfrue.

Men dere har hatt en aldri så liten hangup på den gangstarappen, du kan ikke nekte for det. – Alle kunstuttrykk bærer et menneskesyn. Gangstarap som sjanger er for variert til å ha ett menneskesyn, så vi forsøker å studere hvert uttrykk for seg. Jeg tror vi har kommet langt når vi slutter å snakke om kvinnesynet i rap, og i stedet går over til å snakke om hvilke samfunnskrefter rap gir uttrykk for.

6 1 6

Det er som EGGET og HØNEMOR, mor.

Hva med dette snakket om at det «overseksualiserte samfunnet» først og fremst er et problem for jenter. Er det for å få den moralske indignasjonen til å gå opp, at dere er nødt til å fremstille jenter som mer sårbare og puslete enn menn i senga? – Vi fremstiller ikke jenter som ofre, men er bekymra for ungdommen, og hva de tenker, og om de blir usikre på sine egne grenser og den slags. Prøver å være litt sunn motvekt. Du må huske at det var det feministiske prosjektet som gjorde at kvinner kunne ligge med så mange de vil og hvordan de vil – uten at det skal være et problem.

1 6

Hva mener du er sunn mot-e-vekt? BMI på 20-ish?

Jeg foretrekker kurver. Sterke gangstabitch-kurver! Hvilken bransje har det sunneste kroppsidealet: motebransjen eller pornobransjen? Du må velge. – Jeg må ingenting. Naw. – Det som er skikkelig kult er at verden i praksis er mye bedre enn man skulle tro om man ser rundt på kroppene i populærkulturen, media og lignende hvor alt er nokså strømlinjeforma. Folk blir forelska, finner sammen og elsker hverandre helt uavhengig av kroppstyper. Det viktigste er jo om du er lur, kul og får den andre til å le. Uten det blir selv gangsbitch-kurver gørr.

Hvem sin skyld er det at 98 prosent av jentebloggene kun handler om slankemat, hårprodukter og sminke? Er det dette som er det såkalte norske likestillings-paradokset? – Det er en viss type jenter som ikke høres ellers, som er blitt veldig glad i bloggformatet. Og det er faktisk et skjønnhetspress som feminisme er et verktøy for å motvirke. Enig i at jenter er opptatt av mye drit, men jeg tror vi kan si at 98 prosent av blogger generelt er dritkjedelige.

Kom igjen, du skammer deg litt på vegne av kjønnet ditt når du leser de dumme rosabloggene? – Rosabloggene er et menneskelig problem, skapt av varegjøringen av menneskelig identitet og kropp. Bodybuilderen Harald Eia er også en rosa-blogger, han vet bare ikke om det.

Haha, tell him gurl! Hva synes du om den kvinnelige horekunden?  Er deres forbrytelse like ille som den mannlige horekunden sin? – Tja. Jo. Altså, det finnes ulike typer prostitusjon. De aller fleste kvinnelige prostituerte i Norge er enten narkomane eller kommer fra fattige land. Å selge kroppen er en utvei og derfor er det helt jævlig at noen kjøper tilgang til kroppen hennes. Jeg kan for lite om mannlige prostituerte, men hør med den glade prostituerte Frank Rossavik (samfunnskommentator i Morgenbladet, red. anm) som nettopp fortalte at han både har solgt og kjøpt sex.

Din spøkefugl! Svar på spørsmålet. Flere norske kvinner enn menn får HIV på reise i Afrika fordi de kjøper sex. Hva synes feministlederen om det? – Slapp av du då, surfjert. Okå. Rike vestlige kvinner som bruker fattige mannlige prostituerte i Afrika, illustrerer maktproblemet i prostitusjon generelt på en god måte. Også kvinner kan utnytte andre, de bare gjør det litt sjeldnere.

Bør ikke retten til å bestemme over egen kropp også omfatte retten til å selge den, om man ønsker det? – Det der med frihet til å selge ender veldig ofte opp i tvang, for ofte. Og de ressurssterke jentene som på død og liv vil selge seg klarer nok det uansett, og jeg skal ikke nekte noen. Men jeg vil ha en politikk for de som vil UT av prostitusjon, og ikke en for de som vil INN.

Feminist-o-lemma: bli redaktør i Costume og oppføre deg helt likt som Vanessa Rudjord, eller bli den nye dama til Harald Eia?  – Bli sammen med Harald Eia. Lett. Som ungdom reiste jeg inn til Oslo for å være publikum på Åpen Post. Det står i dagboken min om en gang jeg håndhilste på ham og var kry. Dumt vi skulle bli så uenige resten av livet da. Men var likevel ganske stas da han spurte om jeg ville være med på Harde Fakta.

1 6 1

Det programmet han produserte for Jon Hustad? Men du sa nei, og så ringte de Elin Ørjasæter i stedet!?

1 6

Elsker pute-tv vi!

Hæhæ, skjebnes ironi. – Tror jeg skulle være med i tillegg til Elin Ø. Skulle føre en samtale med Hustad og kommentere hva han holdt på med. Tror alle kan være glade for at de slapp å se det.

Noen av dine norske feminist-kolleger arrangerte nettopp en paneldebatt der de spurte om følgende: «Er hipsterjenta et godt, feministisk alternativ til Hollywoods seksualiserte, idealiserte kvinneskikkelser eller representerer hun en avseksualisering og ufarliggjøring av kvinner?» Kan du oversette dette fra feministisk til norsk? – Haha, jeg leste også det der og forsto ikke et kvekk. Typisk Pottit-Oslo. Jeg leste den mange ganger også.

– Charlotte Myrbråten (f. 1982) Fra Drammen. Har studert litteraturvitenskap, teatervitenskap og psykologi. Musikkanmelder i Klassekampen, teateranmelder i BT og Aftenposten. Prosjektleder for ungdomsavisa Frekvens og redaktør for nettsiden Kunstløftet (sorterer under Norsk Kulturråd). Dj i Radiofront på NRK P2. Arrangerer klubbkonseptet Full Pop på Landmark i Bergen. Debattredaktør i FETT. –

Et siste og avrundende kjønnsfacist-olemma: dersom du i dag fikk vite at kun ett kjønn skal finnes på jordens overflate for all fremtid, ville du eliminert mannen eller kvinnen? Hva blir din ENDELIGE LØSNING på det evige kjønnsspørsmålet? – Ofret kvinnen, så jeg hadde sluppet å bruke så mye tid på ulønna arbeid for likestilling og spilt mer innebandy. Men det finnes jo flere enn to kjønn da.

10/2013

dobbel

premiere 22. marS! NORGESPREMIERE 8.MARS SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 11.JANUAR SF Kino Stavanger / Sandnes

e n e l a S e y n e d i n Se filme r. e g n a v a t S o n i K p책 Sf ! e d e l g m l i f r e m a d n e g e d r i g i v

NORGESPREMIERE 18.JANUAR SF Kino Stavanger / Sandnes