Issuu on Google+

OSLO 3 - MARS 2012 // ARV & MILJØ

SHOWGIRLS PÅ SOVEROMMET 10 SIDER BILDEREPORTASJE Mads Brügger Heyerdahl Galleri MELK +++

& MØTER ATLE ANTONSEN

Anmeldt: LIDOLIDO The Grey Polisse Vi må snakke om Kevin John Talabot Damien Jurado +++

Atle Antonsen / Foto: Jeton Kacaniku

WWW.NAttOGDAG.NO

Hva er det du ler av!?

Bård Tufte Johansen Odd Magnus Williamson Marit Valeur Dag Sørås Øivind Vogt Løgnåpent sannhetens ord om skjenketider

Nytt drap i MalmØ! gatelangs med Timbuktu

NYDYNASTISMEN: Norsk kulturliv high five’er onkler og tremenninger inn i rekkene

Natt&Dag - Siden 1988


GEVIR 30432

Foto: Simen Strøm Braaten


Gjør noe med drømmen! Søk opptak på våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

på www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger. Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på www.noroff.no Nytt av året er at at vi også tilbyr egne bachelorstudier i animasjon, spill og digital etterforskrning på Noroff University College.

Dyrk din lidenskap. Søknadsfrist 15. april 2012


nATT&dAg InvITeReR TIL

ST. PATRICKS-feST P책 STRAToS, 17. mARS KL. 22:00

LIve: deATH BY UngA BUngA

+ dJS


OSLO - MARS 2012

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Andreas Dahl Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Inger Lise Hammerstrøm Frode Helmich Pedersen Ståle Holgersen Rasmus Hungnes Aksel Kielland Kari Kristensen Siren Løkaas Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Håvard Ringen

26

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

21

Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Stopp pressen: Mennesket er ikke fritt. Det er en skapning som arver ................................. Melkespreng ................................................................................................................................................. Stå opp, komiker! ......................................................................................................................................... Gatelangs med Timbuktu .......................................................................................................................... Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden? ................................................................................ Nydynastismens tidsalder ....................................................................................................................... Løgnåpent - Sannhetens ord om stengte kraner ........................................................................... Uteliv - Klubb/Bar/Konsert .................................................................................................................... Hvem ville du helst mikset genene dine med? .................................................................................... Intervju med Heyerdahl ............................................................................................................................ Musikk: LIDOLIDO, Damien Jurado, John Talabot ............................................................................... Film: Inn i Mørkets Hjerte med Mads Brügger .................................................................................. Film: Kompani Orheim, The Grey, Polisse .............................................................................................. Politikk: Enden er Nær! ............................................................................................................................ NATT&DAG møter Atle Antonsen .............................................................................................................

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

12 14 16 21 26 38 42 46 51 59 60 66 69 77 78

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

16

www.nattogdag.no

Fotografer Linus Höök Jeton Kacaniku Christian Belgaux Johanna Siring Stephen Butkus Marie-Alix Isdahl Voisin M

Ø M E R KE T ILJ

69

24

1

Trykkeri

01

Illustrasjon Andreas Tylden Marius Pålerud 8

DETTE HØRTE VI PÅ

52

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

6

3/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00


MacBook Air. En lettvekter med virkelig tyngde. Kom og se hvorfor den har alt en bærbar datamaskin skal ha – uten ett eneste overflødig gram.

Vekten varierer avhengig av konfigurasjon og produksjonsprosess. TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen


OVERHØRT TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

... Bassisten i et band med narkogjøglere kom med et uventet klineattack ovenfor et redaksjonsmedlem under utdelings-seremonien av Osloprisen i februar. Til gjengjeld fikk han en hånd ned i halsen. Markedsavdelingen mottok en masse klager på uanstendig oppførsel og så ble alle kalt inn på teppet. Snippsnappsnute. Rikskringkasterne skal etter sigende ha b-listet en artist som plaster på såret. Eller var det smøring?

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

LEDER

En bekjent av redaksjonen var på fest med verdenshistoriens største internettgründer i Buenos Aires for litt siden. Den rødhårete hissigproppen skal visstnok ha hatt en kul og hyggelig dame, men var selv mest opptatt av å gi utrykk for sitt skrikende behov etter stimulerende substanser. «Cola, weed, DMT (!), whatever, er det noe som har noe drugs til meg?», ble ropt ut til alle som ville høre på. Alt var godt nok for Herr Mastermind. Hyggelig å vite.

I denne utgaven av NATT&DAG har vi jobbet med tema Arv&Miljø. Ja, du leste rett. Vi henger bare sånn cirka to år etter Hjernevask, men vi tenkte det var verdt å gi temaet et forsøk med nye briller. Vi starter avisa med å introdusere vår første «Hva er?»-spalte på side 12. Denne spalten skal hver gang introdusere leseren for månedens tema. I denne utgaven har redaktøren i Bergen intervjuet en fengselsprest med den enkle og komplekse problemstillingen: Hva er arv? Og for å holde det ekte, er presten faren hans. Utgangspunktet om å utforske problemstillingen Arv versus Miljø brakte oss så til tanken om at det i grunn er metaforisk beslektet med Innside versus Utside, og videre til «hva er vel da mer relevant enn å bli bedre kjent med hovedstadens deiligste, mest utilgjengelige og når sant skal sies eneste showgirls, VIVA performance couture» (side 27). Helt logisk resonnement, spør du oss.

1

Den siste måneden har du sikkert også fått med deg overskrifter fra Malmø om drapsbølger og fortettede forsteder. Vi dro dit for å se hva greia egentlig er. For å se byen fra innsiden om du vil. Så da ringte vi Timbuktu, som hadde sine formative år i nettopp Malmø og der la grunnlaget for en lang musikkarriere. Deretter kroket vi ham opp med en lokal fotograf og en norsk penn med doktorgrad i byutvikling. Resultatet kan du lese på side 21. «Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på», skriver Aksel Kielland i kommentaren Class Actin’ på side 39. Det som kunne vært et noe forutsigbart hjertesukk over dagens klassebarrierer og nydynastismen i NRK og norsk kulturliv forøvrig, kan imidlertid også leses som et forsvar for de samme mekanismene. Har kanskje ikke skuespillerbarnet alle mulige forutsetninger for selv å bli en fremragende medarbeider ved teatret? Er kanskje ikke Øivind Vogt (Tweet4Tweet) i en gunstig posisjon for å skrive om Humor-Norge – all den tid han har gått i sin fars fotspor (vel, sort of)? Den artikkelen finner du på side 16-18. Den kanskje viktigste arven vi har overtatt fra tidligere redaksjoner i NATT&DAG gjennom snart 25 år, er kjærligheten for bykultur. Og ettersom klubbkulturtilhengere har like høy status som mokkamenn, mener vi det er på tide med noen sannhetens ord om stengte kraner, utkastingskurs og en idiotisk debatt om en rapport uten nye svar. Kall oss gjerne miljøskada. Vi kaller det løgn og feil fokus på side 43-44. Christian Forsberg Sjefredaktør

Du, artist i 20-årene som ble tatt for vold mot kjæresten din etter D’Angelo-konserten, vi vet hvem du er. Det er ikke kult og sloss tilbake. #svarteboka

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

Trommisen i landets mest kjente boyband viste seg som den mest drevne bransjereven under året by:Larm. Han kom til hvert eneste arrangement, viste ansikt, drakk et glass vann, og gikk. #turbomingling

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD

Det mest interessante som har skjedd innen sms-tjenester den siste tiden er som alle vet Ask Adam. Stadig flere utleverende beskrivelser av personer, og stadig mindre morsomme og idotiske fakta. Men hvem står bak? En gjeng lollende googlere i Mjømna i Gulen kommune, som de selv svarer om du spør? Ryktene sier imidlertid at det er en skarrende A-lags-artist og vår egen nye internett-sexspaltist som er hjernen bak hele. Skjønnheten & Dyret AKA Kjendisflørt Under Bordet mangler snart bare rekkehus (med persiske tepper) og Volvo (med skiboks)...

8

3/2012

Månedens snus: RADICAL RED TEKST EMMA CLARE I disse skamløse promoteringstider vi lever i, benytter vi anledningen til å introdusere en ny, spicy snus som red. assen satt og suttet på i sofaen inne på det nikotinsugne kontorlokalet vårt. Hennes nye leppevenn viste seg å være en ”xtra strong” (legg merke til MSN-forkortelsen) porsjonssnus og markedets første med CHILI-smak(!) som går under det urbane navnet Radical Red. Har det blitt rad å snuse? Vi spurte leder for Rød Ungdom, Iver Aastebøl: Iver: Klart det. Det er et opprør mot det etablerte, som er

1

å røyke. Og ikke minst et opprør mot sunnhetstyranniet som prakker på oss lavkarbo, yoga, spinning til technomusikk og vonde grønnsaker. N&D: Hvordan spotte en ”rad” person? Iver: Raddisene er ikke så uniformerte som før, så det er ikke så lett lenger. Før var palestinaskjerf et sikkert tegn, nå er det bare et tegn på at man prøvde å følge moten i 2008. Men du blir fortsatt avslørt om du hopper over VG i avisbunken og heller leser Klassekampen på kafe. Tone Damli gikk med palestinaskjerf i 2008, hvis du trenger et eksempel.


Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU OPPLEVE NOE NYTT?

Fra OslO luFthavn kan du reise direkte til 132 reisem책l Vi har flest avganger og flest reisem책l. Det er enkelt 책 komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.


TIDENS ÅND

5 I BAGGEN:

POLITISK SEXSKANDALE VOLDTEKT I VÅRT LILLE LAND Så rart at mennesker med sans for politikk (les: makt) også har en greie for voldtekt (les: makt).

1 1

Tommy Tirsdag vant vår pris for årets klubb. Hva passer da bedre enn å la Kenny Bong og Tommy Tee himself plukke fem låter for mars?

1

HUMANOIA I en tid da det virker som Norge helst vil kvitte seg meg hele humaniora, grunnlaget for alle kule ideer og tenkning, fordi det ikke gir umiddelbar ””””samfunnsnytte””” og “””””målbar avkastning””””, velger vi å heve blikket og se de større linjene. Debattene som går skjønner vi ikke stort av - “trenger vi VIRKELIG teatervitenskap når vi allerede har biologi og samfunnsvitenskap, vi som bare fostret Ibsen a.k.a en av verdens største teatermenn?” - men det lagt til side, kanskje alt dette er en bra ting? Alle med intellekt og talent blir nødt til å komme seg til utlandet. Og var ikke nordmenn strengt tatt best da de måtte til kontinentet for å utdanne seg? Alle de store innen akademia, litteratur, kunst og teater på 1800- og 1900-tallet hadde gått på skole i Danmark, Tyskland, og Frankrike alle sammen. Og vi har vel aldri blitt like gode siden. Sorry ass Ola Nordmann og Tora Aasland, vi stikker.

Young Jeezy Feat. Jay - Z & Andre 3000 I Do

TRENDHORER Jenter som ikke praktiserer verdens eldste yrke har begynt å redefinere horebegrepet til å betegne noe «kult» og «attraktivt», og liker å kalle seg selv det og være det. Horete oppførsel er for så vidt ikke noe nytt under solen, men å fronte det som en trendy hedersbetegnelse har vi ikke sett så mye av før som nå. Er dette progressive saker, en liten språklig kjønnskamp fra grasrota? Eller bare mange pene jentehoder kjørt langt ned i sanden i historieløshetens, immanensens (ikke mensen!) og blindhet for alle kjønnslige strukturers navn? Noe for deg å fundere over nå som kvinnedagen nærmer seg. Vi grubler mens vi sitter foran dataskjermen og sikler på bildene.

Son of Light feat Pumba, Jesse Jones & Verk Hyp- Notic Remix

2 1

3 1

GUTTEHAREM Hva skal man si. Vi observerer at haremsbukser i forskjellige varianter, inkludert nyvinningen haremsshorts, kan bli en stor greie for menn/gutter fremover. Motedikatorene har talt. Vi skjønner at intensjonen er å oppnå en slags innlevd, bereist Cast Awaymøter-Dash Snow-slækkerlook. Vi er imidlertid redde for at hver gang vi stikker på butikkfest for å pimpe gratis vin denne våren ender vi med å stirre på en gjeng trendnissealaddiner som ser ut som de ikke klarer å gå på do på egenhånd. Få kler hatt. Enda færre kler bleiebukser.

4 1

LITTERATUR

Dj-skribent Martin «Hele Fitta» Bjørnersen og King Midas-mann Ando Woltmann har laget en fanzine om reiseliv med mål, men uten mening.

(Def Jam Records)

– Anthem på halvt tempo, pompøst og voksent på en gang. Vi venter på det første Tommy Tirsdag frieriet, og hinter heavy med denna.

1 1

REISNING TEKST REDAKSJONEN FOTO Henrik Rønbeck

(Tee Productions)

– Slept on remiks laga for klubben og en av de få norske låtene som har fått tung rotasjon på Tommy Tirsdag. Bang bang!

1 2

Nu Shooz I Can’t Wait (Atlantic Records)

– En gammel 80-tallsfavoritt som rommer alt vi elsker med 80tallet. Fantastisk synthbass, banebrytende vokalsampling og superclaps med superklang. Trenger ikke mer da.

1 3

Hei, gutta! Grattis med ny fanzine! Har dere laget fanzine før, eller er dette deres første? – Ando har laget fanzine siden han var sju år gammel, først på papir og så på kassett/ CD. Andersposten heter den. Martin har aldri laget fanzine før, hvis ikke NATT&DAG teller. «Reiseliv med mål, men uten mening», skriver dere. Slår dere et slag for den hjernedøde reiselivsimperialismen? – Når du sier det på den måten: gjerne! Den har et ufortjent dårlig rykte. Eller kanskje det er fortjent? Vi trengte uansett et slagord da vi lagde et FB-event for slippfesten, det er alt som ligger i det. Reisning har i bunn og grunn ETT mål: å skape noe KUN motivert av gleden ved å skape noe.

Ligger det noe fallisk i det navnet deres, «Reisning»? – Vi skjønner ikke hva du mener? Vi har en kvinneandel på 50 prosent. Som bidragsytere i fanzinen, og inne i sjelen vår. Martin, hvorfor er du så pervers? Hele Fitta? Reisning? Liker du Michel Houellebecq? Liker du sexturisme? – Som jeg sa til moren min her om dagen: jeg er vulgær, ikke pervers. Vesentlig forskjell. Det betyr at jeg foretrekker Vollebekk og kjeksnudisme fremfor Houellebecq og sexturisme. Dere har inkludert en tekst om Gran Canaria av våre egen Emma Clare. Eneste teksten fra hennes hånd som ingen her på huset har likt. Hva så dere i den, som vi ikke klarte å se? – En perle. Emma er forøvrig dritflink, alt for flink til å være bare deres egen. Hun er hele Oslos. Ikke sånn da, men jo. Reisning er din for 50 kroner. Slippfest 3. mars kl 20.00 på Last Train.

Fred The Godson feat Pusha T Dows Fly (CDR)

UTROSKAP Apropos løs oppførsel. Det er allment kjent at Norge er i verdenstoppen når det kommer til one night stands. Men nå begynner vi jammen å observere sør-kontinentalske tendenser i utroskap også. Du vet, når du har hovedkjæresten, og så har du alle de andre små elskerinnusene og elskeranusene ved siden av. Men alle disse småkjæresteholderne burde kanskje bli påminnet forskjellen mellom emosjonell og fysisk utroskap, og at det alltid byr på stress og mindfuck å være forelsket i to eller flere på en gang. Kanskje ikke så dumt å gå tilbake til enkvelderne med Lill-Jeanette fra Lørenskog og Alphonso fra Magaluf?

5 1

– Den flotte, mørke, 80 talls følelsen med et snev av Prince og tre snev New York i crack rus. Fred the Godson er kanskje ikke nye Biggie, men faen ikke langt unna. Pusha T gjør bra figur også, gud bedre.

1 4

N.O.R.E feat 2 Chainz & Slim the Mobster Scared Money Remix (Conglomerate Records)

– Partystarter. N.O.R.E har laget slike i minst 10 år, og vi er bare glad for at han fortsetter med akkurat det. Bonus for flotte gjester på remiksen. Originalen funker forsåidt også veldig bra.

1 5

ORDSTOPP Bare så det er klart, vi liker egentlig ordspill. Men når det som nå blir så hyppig og så massivt med ordspill som spiller på sammenhenger som ikke har noe med hverandre å gjøre og i seg selv ikke har interessant humoristisk verdi, blir vi både svimle fordi hjernen stadig må justere seg til de vilkårlig sammenslengte metaforiske nivåene, og veldig lei. Ordspill kun for ordspillets skyld er ikke så veldig morsomt. Det må gjerne stå noe mer på spill. Hørte du det TWITTER?

6 1

MARS-DRINK

BETALING? NEI TAKK! Overhørt i Oslo: «Jeg tjener ikke penger på det jeg lager. Det er kred.»

7 1

TELEFONSKREKK Aldri før har det vært mer summetone. Om det er kombinasjonen kulde/mørke som trigger angsten for å snakke gjennom telefonen, vet vi ikke. Eventuelt mangelen på paranoiafri medisinsk weed her til lands. Folk sender milevis med sms, men takler ikke tlf.

8 1

JENTEFORSVARSKURS=TRØBBEL Først måtte administrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse sør-øst droppe det omstridte NATO-kurset, så var det Audun Lysbakken sin tur til å brenne seg. Stikk i strid med alle anbefalinger, satte han penger rett inn på «kurs-kontoen» til sine gamle venner i SU. Bente fikk ingen tur til Roma, og Audun måtte droppe den planlagte New York-turen for å bli hjemme å rydde opp.

9 1

Boblere: «Jeg vil bli kjendis men ikke gjøre noen ting», ekte kjærlighet døde på 90-tallet, jazzen lever!, Sam Dunn, facerape på gamlemåten, imploderende setninger. 10

3/2012

Kahlúa Espresso Martini 2 cl ABSOLUT Vodka (Tips! Prøv med ABSOLUT Vanilia) 2 cl Kahlúa 2 cl Espresso Noen dråper sukkerlake Fremgangsmåte Shakes og dobbeltsiles Glass Cocktail Garnityr Espressobønner (valgfritt) Is Isbiter i shaker

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 34,Evergreen ...................................... * 41,Stargate ........................................... 42,QBA ................................................. 46,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Tullins Cafe ...................................... 52,Parkteatret ....................................... 52,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,Welhaven Cafè ................................. 53,Fru Hagen ...................................... * 56,Horgans ......................................... * 56,Turkish Delight .............................. * 58,Fugazi .............................................. 58,VU ................................................... 58,Olympen .......................................... 58,Hells kitchen .................................... 58,Café Sør ........................................... 58,Fuglen .......................................... ** 60,Blå ................................................... 61,Gloria Flames .................................. 62,-

Bonanza ........................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk & Vilt ........................................ 62,Revolver ............................................ 62,Mono ................................................ 62,Emil & Samuel .............................. * 62,Dattera Til Hagen .......................... * 62,Jacob Aal ....................................... * 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Oslo Mekaniske verksted ................. 62,The Scotsman ................................ * 62,Saras telt ....................................... * 63,Last Train ......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Sosialen ........................................... 64,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Skaugum .......................................... 66,Suzy Wong ....................................... 66,Bjørungs .......................................... 68,Den gamle major ............................. 68,Latter ............................................. * 69,Beer Palace ..................................... 72,-


HVA ER ARV?

Stopp pressen: Mennesket er ikke fritt. Det er en skapning som arver. Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud – Arvesynd er den syndige – eller uhellige – tilstanden som mennesket fødes inn i, sier Kjell A. Nyhus, fengselsprest i Hamar fengsel og Ilseng fengsel. – Navnet viser til den første synd, Adam og Evas syndefall, som alle deres etterkommere har arvet. Den er skissert av Paulus i Romerbrevet og utviklet videre av oldtidens kirkelærere. På latin heter det peccatum originale, som kan oversettes med «ursynden» eller den «opprinnelige synd». På engelsk kaller de det original sin. Er ikke det et mye bedre navn? Det virker i hvert fall som om det plasserer syndefallet der det hører hjemme – hos Adam som spiser det eplet. Hvorfor skal jeg arve eller stå til rette for hans forbrytelse? – Altså, det kirkelige og teologiske begrepet «arvesynd» er et forsøk på å forklare det som ikke kan forklares. Nemlig ondskapen. Det onde har fulgt mennesket som en skygge fra dag én, men er likevel ikke å forstå som vår natur. «Arvesynd» betyr at alle mennesker

arver en slags «infeksjon», en fremmedgjørende kraft som er hinsides psykologi og sosial mistilpasning. I denne sammenhengen betyr arv altså det vi har felles, slik som i kulturarv, det vi har overtatt fra generasjonene før oss. Vi kan også kalle det «fellesskapsynd», om du vil. Når jeg tenker meg om, er kanskje det et bedre ord. Nok semantikk! Mitt spørsmål står ubesvart: Hvorfor er jeg nødt til å betale omkostningene for Adams synder? – «Fellesskapssynd» får fram at mennesket best kan forstås som del av et fellesskap på tvers av tider og verdenshav. Som det heter: «No man is an island.» Vi hører sammen i et skjebnefellesskap. Om Adam og Eva er stammen, er vi greinene. Det som skjer i stammen, skjer også i greinene. Vi gjør som dem. Vi er Adam og Evas arvinger enten du liker det eller ei. Det innebærer at vi må være med og ta regningen. Adam er dessuten hebraisk for nettopp «menneske». Dostovjevskij har skjønt det når han i Brødrene Karamasov lar den russiske munken Sosima si: «Det finnes bare én redning: Å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder. Min venn, så fort du

Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år i fengsel.” 12

3/2012

oppriktig har gjort deg ansvarlig for alt og for alle, ser du med en gang at det faktisk er så, og at du virkelig er skyldig for alt og alle.» Vi skal inn bak murene. Du snakker med fanger og vanekriminelle hver dag. Er de også i en posisjon de har … ja, arvet? – Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år som fengselsprest. Kriminelle løpebaner er ofte noe som arves, og mange av dem som sitter inne, kan vise til opplevelser i barndommen som gjør at utfallet virker veldig gitt. Jeg mener at de vellykkedes forestilling om det frie, uavhengige og selvtilstrekkelige menneske er en farlig idé som fremmer individualisme og forakt for de svake. Denne arrogansen er forresten også et uttrykk for arvesyndens universalitet. Ingen slipper unna. Arroganse er ikke mindre «kriminelt» enn å stjele tobakk på bensinstasjonen. Vel, lykke til med det! Kameraer overalt, jo! Enten det gjelder arvesynd eller sosial arv: Er ikke dette bare andre ord for ansvarsfraskrivelse? Det var ikke meg. Det var Adam! – Nei, jeg er helt uenig. Det er en innsikt som holder fast en dyp menneskelig erfaring: at mennesket hører til og blir til i et fellesskap. Arvesynd betyr ikke at den enkeltes ansvar smuldrer, men at vår livsførsel avslører oss både som gjerningsmenn og som ofre. Begge deler. Det betyr at vi skal tiltales som ansvarlige, men også som mennesker som trenger medfølelse. Begge deler.

Er det hit du vil? At mennesket er mye mer arvelig belastet enn det vi kanskje er klar over, eller synes komfortable med å innrømme? – Læren om arvesynd bryter radikalt med tanken om det frie mennesket som skaper seg selv. Vår frihet er svært betinget. «Tenk positivt og du blir rik, lykkelig og frisk», er i beste fall en liten delsannhet, og kan dessuten virke krenkende på de fattige og lidende. Arvesynden har også den funksjonen at den beskytter oss mot alle slags menneskelige utopier. Verken politisk eller på individnivå er det mulig å skape et paradis – her. Dette er ikke pessimisme, men dyrekjøpt realisme. Vi har arvet og er delaktige i menneskehetens feilbarlighet.

Ordbokdefinisjonen arv -en (norr. arfr) 1. noe som er eller kan bli arvet farsa-, morsa- / skifte a-en etter faren / få, ta i a- / han etterlot seg en stor a- / overta a- og gjeld / gå i a- være arvelig / eiendommen gikk i a- til sønnen / en åndelig a- / a-en fra fedrene / løfte, ta opp a-en etter en fortsette i ens fotspor 2. biologien: egenskap eller særtrekk som er eller kan bli nedarvet det lyse håret er en a- fra faren / a- og miljø 3. det å arve erverve ved a-


ATOMIC & ET PROUDLY PRESENTS:

“Suveren Seinfeld”, VG

JERRY SEINFELD

LIVE

Vestlandshallen

onsdag 9. mai

in

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIkStEN FEStNINg haLDEN, 17. JuNI 2012 •••••••••••••••••••••••••••••• sUpp: dJ tdK/dJ Jamie/dJ Broiler + carl loUis & martin danielle OSLO SpEktRum: NY DatO, 4. maRS! Begrenset antall nye t Billetter lag

EkStRaShOW kl. 18 - 21

MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

oslo spektrum, 31. juli BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

(FRI aLDERSgRENSE) Billetter på www.BillettserVice.no • 815 33 1 33 • 7-11 • posten • narVesen www.atomicsoul.no • www.billettservice.no • www.thevoice.no • www.oslospektrum.no • www.skyagency.no • www.atnight.se www.avicii.com • www.facebook.com/avicii • www.twitter.com/avicii • www.atnightmgmt.com • www.ashalliance.com

ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

THE DØ BLÅ, 31.04

“Just turn off your mind, relax and float downstream for a quick fix." – Entertainment Weekly “The audience is enraptured" – The New York Times “Just turn off your mind, relax and float downstream for a quick fix." – Entertainment Weekly

“THE BEATLES

ARE BACK!”

fRE. 15. JUNI

– VARIETY

vALLHALL, OSLO www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

“THE ORIGINAL CAST FROM BROADWAY”

FOLKETEATERET

20 - 25 MARS 2012

ONE NIght - ONE StagE

ONCE IN a LIFEtImE

Katie Melua

Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning

BaCkStREEt BOYS

Billetter kjøpes på www.billettservice.no 815 33 1 33 • 7-11 • Posten • Narvesen

NEW kIDS ON thE BLOCk

Blå, 13.03 BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

•••••••••••••••••••••••• OSLO SpEktRum maNDag, 14. maI ••••••••••••••••••••••••


MELK er et kunstnerdrevet galleri grunnlagt av Bjarne Bare og Behzad «Bez» Farazollahi «for den kommende generasjonen kunstfotografer i Skandinavia, hvis mål er å øke fokuset på de unge aktørene innen det kamerabaserte kunstfeltet i regionen». Siden de åpnet i de forrige lokalene på Løkka i 2009 har galleriet hatt flere separatutstillinger og kuratert to større utstillinger ved anerkjente kunstinstitusjoner i Norge, i tillegg til å hatt deltakelse ved messer og utstillinger i utlandet.

Det kan virke som om det gamle crackhuset på Grønland har blitt en slags drømmefabrikk for barneromsfantasier (de lovlige). Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Christian Belgaux 2000 kvadratmeter er delt i tre: på Balletthøyskolen i øverste etasje finner du spede ballerinaer som tripper rundt med håret gredd stramt tilbake og Svanesjøen i øya. I bunnen av bygget har musikere og fotografer tatt steget ut av gutterommet og etablert DIY-studioet Whitelight. Og nå har jaggu galleri MELK flyttet inn i andre etasje og fylt opp kunstkvota i Borggata. – Men se på amerikanerne! De er på coveret av TIME Magazine før de har fått hår på pikken. Nå vet ikke jeg hvordan det står til der nede hos Bjarne Bare (25), men da han var nitten, signerte han en kontrakt på 16 000 i måneden for det gamle YG6-lokalet med studielånet som eneste inntekt. Siden sist NATT&DAG snakket med han, har han blitt student på Kunstakademiet, gitt ut fotobok med bilder av hageslanger og drevet galleri. Til tross for at Bjarne Bare i slutten av tenåra ble hengt opp på «wonderboy»-knaggen, synes han ikke han har fått til mye på kort tid. Alltid når han leser om folk som har fått til ting, var de verdensberømte før de bikket fem-og-tjue. Man må jo legge lista ett sted. – Jeg har tenkt på dette med wonderboystempelet. Etter at jeg begynte på skole, måtte jeg ta to steg tilbake. Det var kritisk

for meg at jeg kom inn på Kunstakademiet. Det å sette ord på hva jeg egentlig holder på med, og få orden og oversikt over referanser. Senest i går satt jeg med en bildeserie jeg skulle gjøre for Henie Onstad, og så fant jeg ut at René Magritte (belgisk surrealist, jou. anm.) gjorde akkurat det samme i 1930. Hvorfor byttet dere lokaler? – Vi sa opp kontrakten. Hele galleriet var på 17 kvadratmeter, så det begynte å bli litt trangt, i tillegg til at det lå på gateplan på Grünerløkka, og Grünerløkka er ikke noe sted å drive galleri. De få galleriene som ligger der, er useriøse. De eneste som kom innom var barnehager, så vi ville vekk fra det og gjøre om hele strukturen. Det er en liten galleri-boom på Grønland om dagen? – Det er en fordel å ha en tilknytning til mange gallerier, slik at folk tar runden. Det er jo den samme gjengen som er på åpninger. Nytt galleri, nytt lokale – blir det en ny agenda? – Vi kutter ned til kun fire utstillinger i året, istedenfor ti. I tillegg kommer vi til å åpne lokalet her slik at kunstneren kan bruke rommet som atelier, og vi kan jobbe i et bra gallerirom uten at det er en utstilling. Det blir ganske fritt. Både Bez og jeg er kunstnere, og vi vil også fokusere mer på det. Vi ville ikke bli kjedelige gallerister, og få familie og hund.

Alle ballettjentene svinser rundt her med stiff nipples som om det er verdens mest naturlige ting.” 14

3/2012

Hva har skjedd med overalt-Bjarne som bodde på galleriet YG6, couchsurfet rundt i verden og tok bilder? Når har du slått deg til ro med en Costume-dame og vi ser deg aldri lenger … sikker på at du ikke er litt mer kjedelig gallerist enn det du vil innrømme? – Det er fortsatt folk som spør om hvor lenge jeg er innom Oslo, for de tror jeg er ute og reiser. Faktumet er at jeg ikke hadde adresse på fire år, og det er en periode jeg er litt ferdig med. Å gå på skole og drive galleri fordrer en litt streitere og mer strukturert livsstil. Da drar man heller på middag hos et vennepar enn å dra på byen liksom … og så er man … inni det jævla middagskjøret (ler). Oslo blir litt fattig. Det er krise for Kunst-Oslo fordi folk ikke har steder å arbeide, det er boligmangel og ostekakebygninger. Men man får oppturer av Oslo når man finner steder som dette. Sånt er egentlig forbeholdt Berlin. Det er veldig fint å høre ballerinaene danse over oss her, men hvis de hadde flyttet ut, kunne man tatt over hele bygget. Blir det mer The Factory-aktig her oppe nå som dere har tohundre kvadrat med boltringsplass? – Jeg liker ikke å våkne til fettmerker på verkene morgenen etter en åpning. Ingenting har blitt ødelagt ennå altså, men vi vil holde fest og utstilling litt adskilt. Apropos ødelegging: jeg hørte du fikk en hammer i hodet her om dagen. – Haha. Bez stod på en stol der borte (peker) og hamra i taket på slutten av arbeidsdagen, så skulle jeg se opp og så slo han hammeren inn i ansiktet mitt. Denne såkalte kamerabaserte kunsten du … – Folk liker å kalle det «kamerabasert kunst», men det er en helt off betegnelse. Kall en spade for en spade. Kunstfoto, heter det.

Både du og Bez er kunstnere: kommer dere til å benytte anledningen til å stille ut noe av deres eget? – Eh, nei. Litt av moroa med å være kunstner er å bli invitert til å stille ut et sted. Hvorfor har dere valgt å kutte ned til fire åpninger i året? – Vi kunne lett fylt opp med flere utstillinger. Men i istedenfor å tenke som et galleri, har vi fra starten av tenkt at MELK er et initiativ for unge skandinaviske fotografer, slik at folk kan samle seg her og bruke rommet og utveksle ideer. Jeg vet at dere har vært veldig tydelige på at dere er slaviske i forhold til kun å stille ut unge fotografer, men Ola Rindal er da over førti? – Nææ … ok. Semi-unge. Nå driver vi å snakker med fotografer fra utlandet også, som altså ikke er skandinaviske. Vi har vært ganske slaviske på det til nå, ja. Det er det vi jobber for: å prøve å få norske folk på kartet. Vi gleder oss veldig til å stille ut Espen Gleditsch på åpningen av nye MELK. Han er både en estetiker og en teoretiker. Og du er? – Hva jeg er? En estetiker som prøver å bli en teoretiker. Vent, hørte du det? (ser opp i taket og lytter til dunkinga fra ballerinaene som øver). Alle ballettjentene svinser rundt her med stiff nipples som om det er verdens mest naturlige ting. Det er strengt tatt ganske naturlig. – Jeg skal uansett lage et sånt James Bondperiskop opp i etasjen over for å finne ut mer. Nye galleri MELK i Borggata 7 på Grønland/ Tøyen åpner med utstilling av Espen Gleditsch fredag 9. mars.


www.jacobaall.no www.jacobaall.no


Norges mest sexy mann (sic!), Odd-Magnus Williamson, er tekstforfatter, komiker og skuespiller. Han er for tiden aktuell med syvende sesong av «Torsdag kveld fra Nydalen» og i august er det premiere på spillefilmen «Kon-Tiki» der Williamson har en sentral rolle.

Harald Eias bedre halvdel, Bård Tufte Johansen er for øyeblikket aktuell med NRK-programmet «Brille». I produksjonsselskapet Funkenhauser, som han selv har vært med å starte, utvikler han nye programkonsept sammen med andre komikere.

Vil den morsomste i landet vennligst reise seg? Vi inviterte noen av dem til humordebatt. Tekst Øivind Vogt Foto Stephen Butkus Ungdomspolitikere tyr til scenen for å sanke popularitet med politisk korrekt vitsemakeri, ivrige kommentatorer på sosiale medier dekonstruerer TVinnslag før programmet er ferdig, og samtlige kulturmedier skriver om «den nye humoren».

Tilsynelatende har det aldri vært flere nordmenn som prøver å være morsomme, men er de det? Vi fikk tweet4tweets Øivind Vogt til å samle et knippe representanter fra norsk humorbransje. De satte seg ned for en prat om det å stå opp. I panelet: Bård Tufte Johansen, Odd Magnus Williamson, Dag Sørås og Marit Valeur.

Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter.” 16

3/2012

Øivind Vogt: Det har aldri vært flere aktive komikere i landet, men samtidig hviskes det i korridorene om mangel på originalitet og særegne stemmer. Det florerer dessuten rykter om at norske komikere stjeler skamløst fra utenlandske komikere. Stemmer det? Dag Sørås: Jeg kjenner norske komikere som er helt åpne på at de stjeler fra utenlandske komikere, og jeg har selv sett folk som har stjålet nesten ti minutter fra Louis CK. Det er ekstremt provoserende, for jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak, og hvor mange ydmykende øyeblikk man må gjennom for å skape en bra tekst.

Marit Valeur: At norske komikere stjeler, er et pinlig bevis på de ikke har noe budskap. De drives ikke av viljen til å forandre noe, men behovet for å være morsom. Bård Tufte Johansen: Jeg tror det var lettere å stjele materiale før, for da brydde ikke publikum seg om det. Prima Vera var blant dem som tok mye rett fra Monty Python. Jeg lo masse av dem, men det var et sjokk da jeg forstod at det var stjålet. Odd Magnus Williamson: Det er på en måte motsatt av den klisjéen om at «før i tiden måtte man lage alt sjæl». Nei, før i tiden måtte dere stjele alt sjæl.


Tekstforfatter og moderator Øivind Vogt (f. 1987) er utdannet ved Westerdals. Han hadde spalten Vogt i fokus i programserien Showman på TV 2 Zebra, som ble ledet av Håvard Lilleheie. Senere begynte han å arbeide som manusforfatter i NRKs underholdningsavdeling. Siden januar har han vært fast paneldeltaker i TV-programmet tweet4tweet. Han er sønnen til Nils Vogt, og ifølge NATT&DAG-skribent Aksel Kielland kan vitsene hans være så bløte at du står i akutt fare for å bli eh, vogtskadet.

Bård: Det fantes jo ikke bra populærkultur i Norge på 70-tallet, så det må ha vært som å komme på andre siden av jernteppet for alle som dro til England og så hva de fikk til der. Naturligvis ble det fristende å stjele, det skjønner jeg godt. Dag: Det som skremmer meg er at jeg tror en stor del av publikum ikke ville skjønt hva problemet med å stjele andres materiale er. Dermed har vi fått norske komikere som fremfører materiale fra «Raw» med Eddie Murphy. Hva skal man gjøre, liksom? Odda: Et interessant spørsmål er: burde det være lov å gjøre cover-stand up?

Marit Valeur er for tiden redaktør for «Kollektivet» på TV 2, men har tidligere jobbet i NRK med nettserier. Jenta er produktiv og skriver, filmer, har regi og klipper alt hun gjør. MEN, erru over førti og lager underholdning, ja da kan du bare drite i det. For sånne folk liker ho ikke.

Bård: Du kan gjøre det, men da må du være åpen på det. Hvis du tjener masse penger på det, må du spørre opphavsmannen om du kan kjøpe tekstene. Det er fair enough det. Øivind: Det hadde vært skremmende hvis det plutselig åpnet seg et marked for norske komikere som fremfører materialet til Louis CK og Eddie Murphy på norsk. Bård: Det skal sies at å stjele en bra vits er veldig vanskelig. Man tror det er lett, men hver komiker har sin egen stemme og sin egen måte å levere materiale på. Odda: Jeg sier som Godard: Det spiller

ingen rolle hva du tar, men hvor du tar det videre. Dag: Men det er en vesentlig forskjell på inspirasjon og det å ta andres materiale og utgi det for å være sitt eget. Marit: Å stjele er det samme som å si «Jeg er ikke morsom». Humor er et fortellergrep man skal bruke for å understreke et poeng, ikke noe som skal hjelpe egoet til komikeren. Bård: Hvis jeg hadde jeg dratt til USA og hørt en komiker snakke om Skien og det å være skallet hadde det vært veldig fristende å stjele materialet hans. Men sjansen for at

Stand up-ern Dag Sørås er aktuell med stand up. Overalt. Alltid. Han driver nå å spikker sammen et soloshow «D-Dag Live» som skal settes opp til høsten. Da vet du det.

det skal skje er så liten at jeg er nødt til å fortsette å lage mine egne vitser. Odda: Ofte er redaksjonsmøtene i Torsdag Kveld fra Nydalen sånn at vi kommer opp med ideer som vi synes er fantastiske, men gang på gang finner vi ut at det ligner for mye på noe Team Antonsen gjorde, og så blir vi nødt til å droppe det. Øivind: Jeg regner med at norske komikere forkaster hundrevis av idéer hvert eneste år fordi det ligner for mye på noe Bård og Harald gjorde for ti år siden. Dere har på mange måter sabotert for alle som har kommet til etterpå. 3/2012

17


Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter, ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med.” Bård: Hvis det føles flaut er man nødt til å droppe det. Harald og jeg lagde en gang et innslag der vi fjernstyrte folk med propp i øret, og rett etterpå gjorde Thomas og Harald det samme, og de sendte innslaget først. Da hjelper det ikke at vi faktisk gjorde det først, vi måtte droppe det. Det ble for flaut at folk skulle tro at vi hermet etter Senkveld. Odda: Jeg tror egentlig ikke publikum bryr seg, men det handler om yrkesstolthet. Det er noe psykologen min kaller «stygge sko». Det hjelper ikke at du har på deg fine klær hvis skoene dine er stygge, da føler du deg dritt uansett. Bård: Komikere gjør jo av og til noen vitser som de får latter på, men likevel skammer seg over. Dag: Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter, men det har jeg sluttet med. Det er uansett mer spennende å ikke ha en bankersvits å avslutte med. Og hvis publikum har hatet meg i 59 minutter vil ikke en siste oneliner som funker, redde kvelden heller. Tvert imot. Bård: Det hendte at Harald og jeg ikke fant en punchline i en sketsj, og tenkte «faen, hva gjør vi?» Da ringte vi gjerne Vidar Theisen og fikk ham til å si en setning med rar stemme. Vi visste at vi fikk latter, men det var veldig skamfullt. Odda: Det er som når Celine Dion modellerer en sang. Hun gjør det ikke fordi hun synes det er så jævlig kunstnerisk viktig, men fordi hun vet det blir gåsehud. Marit: Da synes jeg ikke man tar jobben sin alvorlig nok. Jeg mener at jeg er oppdratt like mye av NRK som jeg er av foreldrene mine, og Bård er et eksempel på en av dem som vært med på å påvirke mange av holdningene mine. Når du er i posisjon til å påvirke andre mennesker må du også tenke på hva du får folk til å le av. Dag: Jeg føler virkelig ikke at jeg har noe å si, jeg prøver bare å være morsom. Det virker så jævlig pretensiøst hvis man sier at man har et budskap. Jeg hører ofte andre komikere snakke om at de vil få publikum til å tenke, og det hadde vært hyggelig, men for meg handler det kun om å gjøre noe jeg synes er morsomt, og håpe at det smitter over på publikum. Øivind: For meg er det viktigste å få folk til å le på mine premisser. Jeg ser ikke helt gleden ved å få noen til å le ved hjelp av andres vitser eller billige triks. Nei, nå lyver jeg litt, for billige triks gir en liten glede, men ambisjonene må være å gjøre noe smart og originalt samtidig. Marit: En vis mann sa en gang at hvis du vil lage noe genialt må du dele særhet på masse. Den vise mannen var deg, Odda. Odda: Det handler om å ta noe som er ekstremt sært, et smalt skarpskudd, og gjøre det om til et hagleskudd som treffer bredt. Jeg jobbet for eksempel veldig lenge for å få inn en parodi på Trygdekontoret i Torsdag Kveld. Det var mye motstand, for noen mente det var for smalt. Til slutt fikk jeg den med, og det var en veldig stor tilfredsstillelse å se at det funka. Bård: En veldig fin følelse er å stå foran et publikum og føle at du snart blir arrestert. Ikke fordi det du sier er for grovt, men fordi det er så sært at du føler at det snart kommer noen voksne og sier «sånn kan du ikke holde på». Den følelsen elsker publikum også. Øivind: For fem år siden jobbet jeg i døra på en av forestillingene til Bård, Harald Eia, Atle Antonsen og Espen Eckbo. Det jeg

18

3/2012

husket best etter å ha sett showet over femti ganger var hvor konsekvent dere spilte overrasket av replikker i manus og latet som dere begynte å le av hverandre. Bård: Ja, Espen og jeg hadde blant annet et innslag i der vi tungekysset for å imitere to snegler som parret seg. Som komiker er det helt uproblematisk å tungekysse en annen mann, men publikum reagerte med sjokk og latter hver gang, så da måtte vi spille med og late som det var flaut og ekkelt. Det er egentlig noe litt kynisk over det. Odda: Nå ble dette litt som det trylleprogrammet der illusjonene blir avslørt. Øivind: Hvis du vil se illusjoner bli avslørt foreslår jeg at du skrur på Komikameratene på TV2. Tommy Steine, Rune Andersen og Sturla Berg-Johansen avslører en gang for alle at hat og aggresjon er de viktigste drivkreftene for å lage humor. Men det hatet blekner mot alt jeg har lest om tweet4tweet på Twitter de siste ukene. Der brast illusjonen om at jeg noen gang kom til å få selvtillit. Hva slags forhold har dere til hat, unnskyld, kritikk på sosiale medier? Bård: Jeg er jo litt eldre enn dere, så jeg husker hvordan det var å starte som komiker uten sosiale medier og debattforumer. Det var ganske deilig. Du visste at du var forhatt til en viss grad før også, men det merket man mer på blikk fra folk på gata. Man skal være veldig hardhudet for å tåle den piskingen på nettet i dag. Odda: Kritikk på nettet kan trigge voldsfantasier, men jeg tror ikke det påvirker arbeidet mitt. Bård: Jeg leser konsekvent ikke om meg selv på twitter. Det hender at jeg sitter hjemme og har drukket litt og tenker «Er jeg ikke ganske populær?», og hvis jeg går på Twitter da blir selvbildet ødelagt med en gang. Det er ingenting å tjene på det. Jeg får uansett ikke konstruktive tips om hva som funker og ikke funker i de mediene. Dag: Jeg søker etter navnet mitt på Google hver gang selvbildet mitt er på topp, da kommer jeg fort ned på jorda igjen. Som alle andre komikere er jeg narsissist, og sporadiske googlesøk holder huden min tykk. Odda: Selvtillit er ekstremt viktig, sannsynligvis viktigere enn talent når det kommer til humor. Frykten for kritikk-tsunamien kan nok føre til at mange ikke tør å gå ned på den deilige sanden som heter Showbiz, men heller blir sittende i bungalowene oppe i åskammene, før de blir så lei av oss som har det gøy nede på stranden at de brøler: «Håper dere dauer!» Marit: Jeg oppsøker helt bevisst plattformer der folk ikke bryr seg. Programmet mitt er et jovialt program med barn som bor i kollektiv og bruker parykk, så hvis folk ser noe de liker blir de heller positivt overrasket. Øivind: Det er fascinerende å se hvor mye tid TV-seere er villige til å investere i noe de hater. Jeg har ukentlig lest kommentarer av typen «Nå har jeg sett hver eneste episode av programmet deres tre ganger, og det er fortsatt like ræva!» Marit: Seerne har blitt mer anmeldere enn seere. De skrur ikke lenger på humorprogrammer for å le, men for å føle seg smartere enn komikerne. Øivind: Så lenge det er en sjanse for at Fjonebonkers92 faktisk er smartest er jeg nødt til å ta ham på alvor. Vi skal ikke se bort fra at det er alle Fjonebonkersene som kommer til å forme TV-humoren. Bård: Jeg ville rådet unge komikere til å holde seg unna TV-bransjen så lenge som

mulig. Norge er lite, og det er så kort vei til TV at hvis du gjør fem minutter med vellykket stand up på Parkteatret, er du der med en gang. Man tenker umiddelbart at TV sikrer deg økonomisk og karrieremessig, men sånn er det ikke nødvendigvis. Jeg skulle ønske unge folk fikk holde på i fred mens de fant sin egen stemme og bygget seg opp en fanskare. Marit: Det verste med TV-bransjen er at man må inngå kompromisser med folk som ikke er interessert i å lage noe nytt. En idémyldring begynner gjerne med at noen har sett et Youtube-klipp fra et program i Belgia der folk snubler, og så sier de: «Kan vi ikke lage noe sånt?» Komikere trenger å jobbe et sted der de kan bestemme og eksperimentere selv, uten å sitte i møter med TV 2 og Turid fra Lillestrøm som har jobba i bransjen i 20 år og må ringe sønnen sin for å sjekke alle referansene. Odda: Vi hadde et undergrunnshow som het Blymandag som vi holdt på med i mange år før vi ble dytta inn i TV-sjablongen. Overgangen var et kvantesprang. Det var så mange nye regler vi måtte forholde oss til, først og fremst at vi ble nødt til å underakademisere og undervurdere. TV er et krøkkete balleformat. Øivind: Det største problemet er hvor langt det er fra idé til skjermen. Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med. Marit: Jeg har hatt veldig mange diskusjoner med eldre folk som er livredde for at vi skal lage noe som ikke er bredt nok. Diskusjonen går alltid på bredde, fordi man skal tjene penger. Det har jeg forståelse for, men du kan ikke ta hensyn til målgrupper før du har utviklet din egen stemme som komiker. Dag: Jeg fikk gjøre akkurat det jeg ville da jeg jobbet i Showman, men det var sikkert fordi ingen så på oss uansett. Det å jobbe i TV 2 Zebra har sannsynligvis gitt meg et urealistisk bilde av hvordan ting fungerer i TV-bransjen. Odda: Det absolutt verste med overgangen fra undergrunn til TV var faktisk at jeg måtte begynne å smile. Jeg følte meg som en fem kroners hore. Bård: Det er bare på TV 2 man må smile, Odda. Odda: Nei, dere smiler i NRK også. Man må smile, for humor handler om tillit. Folk må være innforstått med at dette er humor. Når jeg tar frem jubelsmilet og legger på tullemusikk i bakgrunnen kan jeg vitse om å knulle stebarn. Dag: Smiling har med erfaring å gjøre. Før var jeg besatt på å huske hva jeg skulle si, men så fort du blir avslappet innser du det absurde i det du sier, og da er det lettere å smile. Bård: Vi hadde et innslag i Team Antonsen der Kristopher Schau skulle finne ut om jenter på 20, 30 eller 40 år var best til å kysse. Han hadde bind foran øynene, og visste ikke at jentene ble byttet ut med Atle, Harald og meg, som i tur og orden klinte med ham. Publikum var helt i ekstase, men da vi fjernet bindet foran øynene og avslørte at det var oss, reagerte han ikke i det hele tatt. Publikum forventer en reaksjon, så vi sa at vi måtte ta et nytt opptak der han kom med en reaksjon. Han nektet, men vi fikk til slutt fikk overtalt ham ved å forklare at han kom til å se ut som en psykopat hvis han ikke gjorde det. Jeg husker hvor jævlig vondt det var for ham å gi det falske smilet og si «åh, gutter, det var

dere jo» på ekstraopptaket. Det var sannsynligvis akkurat i det øyeblikket Kristopher Schau bestemte seg for å slutte med TV. Øivind: Nå må jeg komme med samtalens beste, verste og kleineste spørsmål. Hvertfall hvis jeg skal tolke ut fra hvor ubehagelig stemning det blir når temaet diskuteres på vorspiel. Sorry for at jeg lever, men: Hvordan ligger egentlig norsk humor an i 2012? Odda: Jeg må bruke det litt svette ordet «bredde». Det går fra det joviale og folkelige i stand up-land, via kommersielle suksesser på TV, til det rare og sære på Crap Oppå Park. Når NRK, TV 2 og TVNorge leverer ganske høy komisk standard jevnt over, synes jeg vi står ganske sterkt i forhold til for ti år siden, da det egentlig bare var Bård og Harald. Bård: Det er større bredde nå. Da jeg startet var det bare noen få. Det var ikke en industri, det var bare KLM og Otto Jespersen. Det går rette veien, for det kommer mange nye med forskjellige erfaringsbakgrunner. Marit: Jeg er enig i at det er bredde, men jeg synes det er litt viljeløst. Nå jobber jeg med komikere mellom 21 og 24, og det er veldig få av dem som tenker over hvorfor de har rett til å være foran kameraet og påvirke andre. Det de har lyst til er å ha det gøy. Dag: Uansett om man har lyst til å si noe eller ikke, så har man jo lyst til å stikke seg frem. Det er derfor vi driver med dette, vi har et ego som er ute av alle proporsjoner. Jeg er positiv, for det kommer stadig nye komikere som gjør originalt materiale og tør å utfordre publikum. Bård: TVNorge satser stort på humor nå, for det viser seg at de tjener penger på det. Sånn sett kan man si at alt ligger til rette for å få frem masse bra folk de neste ti årene. Odda: Jeg tror det er en gullalder vi har foran oss nå. Men når TVNorge sier at de virkelig skal satse på humor, har de også en oppgave med å finne bra folk, og gi dem selvtilliten og tiden til å klare å bygge seg opp. Marit: TVNorge satser stort på humor, men de gjør det for å tjene penger, og det er ofte feil motivasjon i bånn. Det gjør at jeg får lyst til å produsere ting helt kompromissløst og legge det ut på internett for å holde på noe ekte. Jeg er redd for at det er mange som får plass nå som ikke har noe å si. Øivind: Alt som lages av humor konkurrerer ikke bare mot utenlandsk humor, men alt som noen gang er laget, både her og i utlandet. Er det i det hele tatt lov å spørre om norsk humor kan måle seg med utenlandsk humor? Odda: Tar du de fem beste norske sketsjene som er laget gjennom tidene og sammenligner med de amerikanske, så er det faktisk dritbra. Innslaget fra Team Antonsen med Kristopher Schau som spiser dip fra stumpen til Frank Aarebrot holder stand mot hva som helst fra utlandet. Bård: Det beste av norsk stand up holder ganske høyt nivå. Det holder ikke mot de beste i USA, men jeg har sett populære komikere i USA som ikke er veldig mye bedre enn de beste norske. Dag: Norske komikere som lever av det er veldig proffe. De har alle teknikkene som trengs for å dra latteren i land. Men jeg tror dessverre norske stand up-komikere har for lite særegenhet til å kunne lykkes i utlandet. Marit: At norske komikere vil til USA er pinlig. Komikere skal ha en samfunnsfunksjon der de kommer fra, fordi man kjenner sitt eget sted best. Vi bor i Norge, og bør lage humor på vårt samfunn, med våre referanser. Hvis vi gjør dét, kan vi komme oss opp på et internasjonalt nivå. Bård: Vi kan alltid drømme om de store stemmene og de store stjernene som blåser alt av banen, men en Northug innenfor hvilken som helst sjanger kommer veldig sjelden. Hvis vi er veldig heldige opplever vi kanskje en komi-Northug når vi selv ligger på dødsleiet.


© 2011 The Gillette Company.

HJELPER TIL MED Å SLUKKE BRANNEN

HJELPER TIL MED Å BESKYTTE MOT

BRENNENDE FØLELSE STIKKENDE FØLELSE RØDHET LUGGING TØRRHET

Beskytt huden din mot fem tegn på hudirritasjon ved barbering. Bruk Gillette® Irritation Defense barbergel, som smører og kjøler huden for å hjelpe til med å bekjempe brennende, stikkende følelser og rødhet. Gillette® ProGlide barberhøvel har tynnere og finere blad for en behageligere barbering.* For å hjelpe til med å bekjempe tørrhet, fukt den nybarberte huden med Irritation Defense Moisturizer. *de fire første bladene sammenlignet med Fusion

T H E B E S T A M A N C A N G E T™


Microsoft University ogog jobb. Microsoft University gir deg deg betalt betaltopplæring, opplæring,sertifisering sertifisering jobb.

Våre Våre partnere partneresøker søker70 70nye nyemedarbeidere medarbeidere innen utvikling, utvikling,rådgivning rådgivningog ogsalg. salg. Søk ii dag, dag,så såkan kandu dusikre sikredeg deg jobben jobben allerede allerede nå:nå: www.microsoft.no/university www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 15. mars 20122012 Søknadsfrist: 1. mars

1 søknad søknad==17 17potensielle potensiellejobbtilbud! jobbtilbud!


Timbuktu i Rosengård, der han hadde sin første spillejobb. For cirka tjue år siden. «Det er jo ikke farlig å dra til Rosengård og ta en kaffe, men skal jeg være ærlig, så er det ikke så ofte jeg har gjort det. Ofte når jeg kommer hit er det med min far, som er mye på jobb her ute. Og han drar hit bare for å si hei til folk.»

Gatelangs med Timbuktu: Tre bydeler og et forsøk på å forstå Malmø. Tekst Ståle Holgersen Foto Linus Höök Malmöööö Du blir aldrig New York och Paris Men du är min «Malmö», fra Sagolandet (2011)

Hva er det med Malmø? Malmø er igjen i nyhetene. Folk stikkes ned på gaten og byens kriminalitet er tema i den svenske riksdagen. Dersom du skal henge med i samtalen rundt landets watercoolere, må du (1) enten ha lest selvbiografien til byens aller største sønn, Zlatan Ibrahimovic´. Eller (2) følge med på tv-serien Broen, som følger et kriminaldrama i vekselsvis København og Malmø. Helst bør du være oppdatert på begge deler. Og sannelig, tror du ikke også byens nest største sønn, Timbuktu slipper samleskive nettopp i disse dager? (Omtrent på samme tid som han anklager vår folkekjære Frode Øverli for

rasisme). Hva med å slå det sammen? I én malmtung bydelsvandring. Vi lot Timbuktu, eller Jason Diakité som han egentlig heter, lede oss ut i Malmøs irrganger. Sammen kan vi kanskje bli litt klokere. Fortellinger om en by Da industrien forlot Malmø, stod byen igjen som en konkurstruet, deprimert og nedlagt industriby. På 2000-tallet begynte imidlertid Malmø å endre seg radikalt, og fremstår i dag som et typeeksempel på en postindustriell by. Den delte byen har produsert to parallelle historier. Den ene er suksesshistorien, med ny Høyskole, bro til Danmark, vågal arkitektur og omstrukturert næringsliv. Byen har fått utallige priser for sin «snuoperasjon» fra ødelagt industriby til en blomstrende by for småbedrifter, kreative entreprenører, miljøvennlig arkitektur og nytenkning. Den andre historien handler om arbeidsledighet, segregering på boligmarkedet, ghetto,

For mange er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård.” kriminalitet, en massemorder som gikk løs høsten 2010, og regelrette krigsoppgjør mellom rivaliserende gjenger. I den senere tiden har den andre fortellingen dominert. Broen til Danmark – Øresundforbindelsen som ble opprettet i 2000 – ble kanskje en åpning til Europa, men gjorde også Malmø til et trafikknutepunkt for lyssky virksomhet i europeisk storskala. Malmø har blitt omtalt som et skandinavisk Liverpool, to skitne havnebyer med problemer, distinkte dialekter og stolte fotballag. «Jeg pleier å kalle Malmø for Sveriges Marseille», sier Jason. Begge er havnebyer med stor arabisk befolkning; harde, nådeløse

byer, men med mye energi. Jasons far sier at Malmø på 2000-tallet minner ham om sin egen oppvekst i New York på 1970-tallet: mye crime, mye narkotika … og mye musikk. Dette er bakteppet når vi møter Jason på Centralstasjonen. Han ser fornøyd ut. Og sliten. I løpet av de siste tre dagene har han vunnet én Grammy og tre priser på Kingsizegallaen (svensk hiphop-pris, red. anm.). Vi skal besøke tre bydeler. Fotografen sitter i førersetet, skribenten noterer i baksetet, mens Jason inntar shotgun-posisjonen foran. Vi kjører en såkalt sossekontainer. «Sosse» betyr sosialdemokrat, «kontainer» er kontainer. Andre vil nok kalle denne bilen en Volvo Kombi 945. 3/2012

21


Timbuktu i Herrgården. Her gikk det norske selskapet Acta inn for å spekulere og tjene penger på slumboliger. Selskapet er forøvrig eid av de samme folkene som har brukt millioner av kroner i et forsøk på å føre Randaberg Idrettsklubb til toppen av norsk fotball.

Timbuktu foran Region Skåne sitt nye hovedkvarter i Västra Hamnen. Tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb. I bakgrunnen skimtes Turning Torso.

Det var kakerlakker overalt. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet.”

og østover) i byen. Krumtappen i boligutstillingen, det spektakulære Turning Torso, sto ferdig først i 2005. Det er Nordens høyeste skyskraper og Europas nest høyeste bolighus. – Jeg var motstander av Turning Torso og hele boligutstillingen generelt, sier Jason. – Som så mange andre, trodde jeg at området bare skulle bli for de rike. Västra Hamnen ble også slik som han fryktet. Et område forbeholdt velbemidlede hvite svensker og dansker som ganske snart begynte å ytre ønsker om inngjerdinger og porter. Likevel finnes det også positive ringvirkninger, medgir Jason: – Om sommeren kommer jo også folk fra hele byen hit. Kids fra Rosengård kommer og bader, skatere kommer til skateparken, og man har de mer venstreorienterte studentene på høyskolen. Så lenge man ikke gjør som i Sør-Afrika eller USA og setter opp gjerder og ansetter vakter for å holde vanlige folk borte, så vil denne bydelen alltid være hele Malmø sin bydel. Västra Hamnen er utstillingsvinduet til suksesshistorien om Malmø. Området er verdenskjent for sin miljøvennlige arkitektur og byplanlegging. Mer enn ti tusen arkitekter, byplanleggere og byutviklere kommer hvert år på besøk. Herfra kan man se broen til Danmark og for to år siden åpnet Region Skåne sitt nye hovedkvarter, tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb. Hjemme Første stopp på ruten er Västra Hamnen, et tidligere industriområde som ble forvandlet til boligområde for de med penger. Deretter går ferden til den beryktede forstaden Rosengård. Tredje stopp er Möllevången, eller Møllan, et gammelt arbeiderklasseområdet under stadig utvikling, hvor alle typer kulturer og folk møtes. Det er på Møllan at Jason hadde sine formative år, det er her han «ble voksen» og det er her han, som han sier: «føler meg hjemme». – Om du bare skal skrive om «gangsterkriminaliteten» i Malmø, bør du intervjue noen andre, sier han. Selv er han egentlig oppvokst i universitetsbyen Lund, tolv-tretten minutter med tog nord for Malmø. Lund er alt Malmø ikke er: Ren og vakker, med dyre boligpriser, svære bokhyller og hvite stakittgjerder. Begge foreldrene til Jason er akademikere, faren er jurist og jobber med menneskerettigheter. Moren er lærer. Men det er ikke hele historien. Jo da, moren kommer fra en velstående familiebakgrunn, men faren vokste opp i ghettoen i New York. – Mine foreldre kom jo hit fordi faren min ikke hadde råd til å studere på universitetene i USA, sier Jason. – Her kunne de ta utdannelse gratis, studere på engelsk og ta så mange studiepoeng de bare ville per semester. Så min far har lest som en galning i 25 år. 22

3/2012

I dag er faren jurist med doktorgrad i film, han har også to andre mastergrader. På begynnelsen av 90-tallet begynte Jason å dra inn til Malmø for å gå på hiphop-klubber og treffe rappere. I Lund fantes ikke slikt. I begynnelsen var han litt redd for storbyen, men snart skjønte han at det ikke var noen vei utenom om han skulle komme i kontakt med likesinnede. – Akkurat det var jo litt ironisk. Min far hadde dratt fra Harlem, for å komme bort fra akkurat det. Så skulle jeg søke meg tilbake til akkurat den subkulturen. Jason smiler. – Hadde jeg vokst opp i Harlem, hadde jeg sikkert blitt advokat, slik min far ville jeg skulle bli … 1.0: Västra Hamnen Malmø har en stolt industrihistorie. Byens skipsverft i Västra Hamnen produserte mest tonnasje i hele verden mellom 1952 og 1953, og verdens største kran ble bygd i byen i 1973. Alt det er borte nå. I 2001 sto i stedet en boligutstilling – kalt Bo01 – på samme område. Den skulle representere første steg inn i det «nye Malmø». Byen ønsket å tiltrekke seg folk med penger, som igjen skulle bidra med skattekroner og «entreprenørånd». Tanken var at penger og ressurser deretter skulle dryppe nedover (eller snarere sørover

Jag har sett en och annan onsdag med ett och annat moln Har hört min inre röst skrika ta mig här ifrån För Malmö är så grått och jag har gått denna gatan Världen är så stor bara toppen jag har skrapat «Allsång på gränsen», fra Sagolandet (2011)

Utflyttingen Høsten 2011 flyttet Jason fra Malmø til Stockholm. Den utløsende faktoren var at kjæresten hans kom inn på studier i Stockholm, men han følte seg også klar for å dra. Jobben som musiker er lettere å gjøre fra Stockholm, forklarer han. Og det føltes riktig med nye omgivelser. Han begynner å fortelle en historie om et ran en sen natt i Malmø. Plutselig blander fotografen seg inn: – Hei, var det sommeren 2009 på det hamburgerstedet Stippes? Jason ser på fotografen. – Ja, faen Linus, det var jo vi to som var der! Plutselig har vi reunion og «husker du»-seanse i Volvoen. Det hele var visstnok udramatisk, men tydeligvis handlingsmettet nok til at det er verdt å snakke om tre år senere. Senere ble han ranet igjen, trolig av den samme mannen. Denne gangen mer aggressivt. Nå skulle han drepes og greier. NATT&DAG forsøker å skyte inn en musikkreferanse fra baksetet: – Er det den samme episoden som du rapper om i «Malmö»?

Jason drar litt på det. Med ett sitter Timbuktu i forsetet og rapper live i den gamle Volvoen: Jag bor på Södra Förstadsgatan i underkant av kartan Jag ser det dagligen i staden i förbund med satan Folk känner igen mig, dom kommer upp å hälsar Dom flesta är snälla men vissa önskar mig sämre hälsa Unga killar som känner dom har nåt att bevisa Jag försöker resonera men dom vill inte begripa På min teve ser jag Skavlan som myser med Carl I. Hagen Det hela gör mig förbannad det vrider sig i magen

– Ehh, nei, sier Jason omsider. – Det var ikke akkurat den episoden. Den teksten er mer generell. På samme tid som Jason vurderte å flytte fra Malmø, kommer Sverigedemokratene inn i Riksdagen. De fikk 7,8 prosent av stemmene i Malmø og vokste seg svinsterke i Skåne. Dette var på den tiden Peter Malms – også kalt «Lasermannen 2» – skjøt tilfeldige personer med mørk hudfarge i byen. – Folk ble jævla redde, sier Jason. – Jeg tenkte mer og mer på å flytte. Vi kjører videre, videre gjennom byen som var folkhemmets fremste utstillingsvindu i etterkrigstiden. Neste stopp: Rosengård. 2.0: Rosengård I Norge er det gjerne to fenomener som forbindes med Rosengård: Zlatan og ghetto. Zlatan er Zlatan, men ghetto er ikke ghetto. Hos sosiologen Loïc Wacquant innebærer ghetto blant annet etnisk homogenitet. I den forstand er Rosengård Nordens største anti-ghetto. Her bor folk fra absolutt alle deler av jordkloden. Rosengård har også en påfallende ung befolkning, hver tredje person er under 18 år. – Jeg tror Rosengård vil overraske oss enormt i de kommende årene, sier Jason. – Det kommer til å komme flere Zlataner. Det finnes en enorm livskraft her, og potensielt sett er det her fremtidens forfattere og politikere finnes. Dessverre får de kanskje ikke den oppmuntringen, utdannelsen og oppmerksomheten som trengs for at de skal lykkes. Det burde satses mer på skolen, men i stedet stenger man fritidsgårder i Rosengård. Jeg mener ikke at man skal satse på at alle skal bli entreprenører, men det må satses på en bra utdannelse til alle. Historiene om Västra Hamnen og Rosengård blir alltid fortalt hver for seg. Det er enten fortellingen om den «ærgjerrige og innovative byen» eller fortellingen om «den fattige byen hemmet av sosial uro». Men historiene henger sammen: I kommuneplanen fra 2000 la Malmø kommune om sin næringspolitikk, nå skulle man satse på et nytt arbeidsliv. Man skulle tiltrekke seg godt utdannede, gjerne «kreative» mennesker, og man skulle satse på media. Høyskolen ble limet i det nye Malmø.


Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the world’s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! For more information, please visit berghs.se.


En stor andel av de som kom til byen var imidlertid ikke grafisk designere, men folk som flyktet fra krig og elendighet. Og for mange av dem står ikke universitetsutdannelse øverst på dagsorden. På den måten falt en veldig stor del av byens befolkning utenfor kommunens næringsstrategi. Folket som strømmet til passet ikke inn i byens selvbilde. – For mange i Malmø er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård, sier Jason. 2.1: Herrgården Vi kjører gjennom Rosengård og svinger av mot Herrgården. För det är inget sätt att leva Med bostadsmarknad segregerad När inkomstskillnaden separerar Försvinner viljan att integrera när till och med skolan blir uppdelad, och många personer isoleras «Nu», fra Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005)

Herrgården er ett av ti områder i Rosengård. Og her er det utvilsomt fattigdom. Området ble bygd for 3000 mennesker, nå bor det ifølge politiet mer enn 8000 her. Visste Jason at Herrgården var eid av norske kapitalister? – Ja, det stemmer det. Min far jobbet som juridisk ombud for folk som har fått avslag på sin asylsøknad og som skal anke. Jeg husker en gang han hadde møtt en familie fra Somalia som bodde i Herrgården, og sa at det var det eneste stedet i Skandinavia hvor han hadde sett kakerlakker. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet. På midten av 00-tallet kjøpte den norske kapitalforvalteren Acta flere bygninger i Herrgården. I 2009 hadde forfallet ført til så mange protester at kommunen så seg nødt til å kreve en tilstandsrapport om bygningene. Det kom frem fortellinger om folk som lå med håndkle over ansiktet i sengen for å ikke blir forstyrret av kakerlakker mens de sov. Malmø var rystet, og norske hushaier ble ansett som selve problemet. Kan vi dermed si at det var de norske kapitalistene som kom med kakerlakkene til Malmø? Jason ser muligens for seg en uheldige overskrift, og trekker på det: – Næh … nei. Nei, det kan man vel ikke si. Men kanskje han burde sagt det. For dette er tilfellet: Bare meter bortenfor Herrgården står boliger som er eid og vedlikeholdt av Malmø kommune. Kontrastene er absurd store. På én side: godt vedlikeholdte boliger, på den andre: ren og skjær slum. Vi står og ser på sosialt forfall. Det er ikke mye kjærlighet til husene her. – Slik kan det går når regjeringen lar risiko-kapitalister starte skoler og ta hånd om de eldre, sier Jason. – At man lar de som bare vil ha størst mulig profitt, og kanskje har minst samvittighet, ta hånd om skoler og gamle, er for meg ganske motsetningsfullt. Og at de eier slumboliger i Rosengård, er jo helt absurd. Samtidig som norske kapitalister fikk ansvaret for forslummingen i svenske medier og hos lokalsamfunnet i Malmø, gikk 2009-valgkampen hjemme i Norge. Siv Jensen hevdet at det nå var gått så langt at Rosengård ble drevet etter Sharia-lover. Det er Jason som trekker frem episoden. – Det interessante var jo at Siv Jensen ikke turte å komme hit personlig, når hun ble invitert av imamen i Rosengård. Hun sendte noen andre fra partiet, og når en av disse (Per Sandberg, red. anm.) mot slutten av dagen ble spurt om han fremdeles stod inne for det Siv Jensen hadde sagt, så svarte han bare at: «ja, det gjør jeg». Så sa han at intervjuet var slutt. – Det handler om å nyansere bilder, sier Jason. – Det er det jeg ønsker å gjøre. Rosengård er ikke sinnssykt. Det er også plassen jeg første gang ble booket til å gjøre en konsert. Det er også veldig mange her som jobber steinhardt for å få endene til å møtes.

3.0: Møllan Møllan ligger plassert midt mellom Västra Hamnen og Rosengård. Vi står midt på Möllevångstorget, og ser rett på statuen Arbetets ära, en statue som viser arbeidere som holder byen oppe med sin kraft. Her bor det folk med alle mulige bakgrunner. I Malmø finnes folk fra 174 ulike land, og alle synes å være representert på Møllan, samtidig. Her møtes anarkister og hipstere, hippier og gamle, og unge og alt i mellom. Dette er gatene og folkene som har påvirket tekstene til Timbuktu i mer enn ti år. – Her er jeg hjemme. Dette er ikke det regulerte Sverige. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene. Her går man ti meter for å kjøpe mat fra Iran, Vietnam, Laos. Skal du skal kjøpe sånne varer i Stockholm, må du reise gjennom hele byen. Jason peker: – Bak det huset der, på Södra Förstadsgatan, ligger leiligheten min. Det er den jeg rappa om i bilen. Han peker igjen: – Der, den kaffebaren, den med navnet Kaffebaren, den er perfekt å sitte alene og drikke kaffe på. Dagen i forveien åpnet en filial i Subwaykjeden midt på Møllan. Vi står og ser på den gul-grønne logoen. Den passer ikke inn. På Møllan har man Bagdad Livs og Teheran Supermarket. Ikke McDonalds og Subway. – Vi snakket om det allerede i 2001, sier Jason. – Møllan kom til å bli gentrifisert og bli som Södermalm i Stockholm, med McDonalds og espresso overalt. Men det har liksom aldri helt blitt slik. Altså, ikke før nå? Møllan har endret karakter de siste årene, og flere endringer vil komme. Det interessante er likevel hvor sakte gentrifiseringen har gått. En årsak til dette er nettopp kriminaliteten. Møllan oppleves fremdeles som skummel for mange. I lokalavisa står det om småbarnsforeldre som flytter fra området, fordi det føles for usikkert. – Når det blir for reint, og for polert og nybygd som Västra Hamnen, da forsvinner også mye, mener Jason. – Ta for eksempel Manhattan, det var jo et av de mest kreative stedene som jorden noensinne har skapt. I dag er det nesten bare rikfolk som bor der, og kommer det kanskje noe musikk derfra lenger? Det er fortsatt sentrum for mye av musikk-businessen, men kreativiteten, i alle fall når det gjelder hiphop, har jo flyttet til for eksempel Memphis, New Orleans og Atlanta. Der det fremdeles finnes skitt og konflikter som gjør at kunst kan vokse. Og nettopp det finnes i Malmø. Det er helt unikt for Norden i dag.

Jason viser til jazzen og bluesen. – Der kan vi snakke om at kriminalitet og musikk gikk hand i hand. Min far er oppvokst rundt hjørnet for den legendariske jazzklubben Minton’s Playhouse i Harlem. Han fikk ikke lov til å gå dit av sin mamma, for der var det bare «drug-dealers, prositutes and musicians». Så de greiene der har hengt sammen så lenge noen kan huske. Selvfølgelig skal det iverksettes tiltak for å minske kriminaliteten, men ofte blir det bare til at det skrapes på overflaten, mener Jason: – Man roper på mer politi og hardere straffer, i stedet for å se på årsaken til at folk søker seg til kriminalitet. Malmø trenger Møllan, mener Jason. I den delte byen fungerer bydelen som en smeltedigel, en møteplass mellom overklasseområdene i nord og vest, og arbeiderklasseforstedene i øst og sør. En ytterligere gentrifisering av Møllan vil ikke bare være trist for livet på selve Møllan, men også isolere forstedene ytterligere. – Nå er det Reinfeldt, Anders Borg og Carl Bilt som styrer Sverige, og det forandres stadig raskere mot å bli et fullblods kapitalistisk land. En fullblodig markedsøkonomi. Det begynte jo allerede under sosialdemokratene, men salget av Sverige går enda raskere under borgerlig styre. Krigstyper Dagen etter turen til Møllan leser vi at en kvinne ble knivdrept på åpen gate i Malmø. Vi finner ut at vi må ha kjørt forbi akkurat der det skjedde bare en halvtime i forveien. Mordet var ikke et gjengoppgjør denne gangen, men av den klassiske sorten, et «norsk» drap, om du vil: En mann dreper en kvinne han har hatt et nært forhold til. Så hva skriver media? Om sjalusidrap? Om kjønnsstrukturer og menns vold mot kvinner? Nei, de går for Malmø-vinklingen. Som det står på forsiden: «Nytt drap i Malmø!». Vi er ved veis ende. Jason har en middagsavtale med sin far, en mann vi har snakket overraskende mye om i løpet av dagen. Vi går tilbake til bilen mens Jason prater og forteller anekdoter fra Møllan. Plutselig kommer to aktivister forbi og gir oss en flyer for «Israel Apartheid Week». – Nå blir jeg sentimental her, sier Jason. – Ikke glem å skrive at jeg elsker Malmø. En dag kommer jeg garantert til å flytte tilbake til Møllan. Reportasjeforfatteren, Ståle Holgersen er doktorgradsstipendiat i kultur og økonomisk geografi ved Universitetet i Lund rett utenfor Malmø.

Timbuktu Jason Michael Robinson Diakité er født 11. januar 1975 i Lund i Skåne. Han tok artistnavnet sitt fra stedet Timbuktu i Mali, hvor faren har røtter. Faren er den anerkjente menneskerettsadvokaten og akademikeren Madubuko Diakité, som er oppvokst i Harlem, New York. Timbuktu startet sin rappekarriere tidlig på 1990-tallet, og ble raskt populær på hiphopscenene i Malmø, Stockholm og København. På midten av 1990-tallet startet han gruppen Excel. I 2000 lanserte han sitt første album. Han rapper på Skånsk, og har blant annet samarbeidet med OnklP og Susanne Sundfør. Han medvirker også på den ultimate festlåten om Malmö, «Vi drar till Malmö (Vem pra Bahia)», med Simone Moreno. Diskografi T2: Kontrakultur (2000) W.D.M.D. (2002) The båtten is nådd (2003) Live! m/ damn! (2004) Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005) Oberoendeframkallande (2007) Live i Grünerlökka (2008) En High 5 & 1 Falafel (2008) Sagolandet (2011) Pusselbitar (samlealbum 2012) Malmø Malmø vokste frem på 1200-tallet, og er Sveriges tredje største by med nesten 300 000 innbyggere. Byens tyske navn var Elbogen («albue») og viste til kystens bueform ved Limhamn. Tidligere betydde ordet malm også «grus». Malmø hadde sin «storhetstid» i etterkrigstiden da de huset et av verdens største skipsverft. Fotballaget Malmø FF kom til finalen i Serievinnercupen i 1979, der de tapte 1-0 for Nottingham Forest. Byens store sønn i dag er også fotballspiller, Zlatan Ibrahimovic´. Byens mest påfallende landemerke er Turning Torso, en av Europas høyeste boligblokker. Byen er ellers kjent for Europas beste falafel og fine forhold for sykkel. Siv Jensen beskrev Rosengård i følgende ordlag på et landsstyremøte i Frp i 2009: [En bydel] «(…) hvor utrykningspersonell ikke tør å kjøre inn i enkelte bydeler, hvor sharialoven har overtatt fullstendig og hvor svensk lov er satt til side. Det er hverdagen i Sverige, mine damer og herrer». Utspillet baserte seg på den 28 sider lange rapporten «Hot mot demokrati och värdegrund - en lägesbild från Malmö» fra den svenske forsvarshøyskolen. Rapporten ble sterkt kritisert i svensk offentlighet. Flere forskere etterlyste blant annet kildematerialet som lå til grunn, men ifølge forfatterne hadde dette «forsvunnet».

Her er jeg hjemme. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene.”

Jason ved Bagdad Livs, midt i hjertet av Möllan.

24

3/2012


Line (20) Fra Lørenskog N&D: Hva gjør du ved siden av dansingen? – Jobber i kassa på Rimi. Litt kontrast? – Det er bra med kontraster. Hvordan ble du «en VIVA», som dere liker å kalle det? – Jeg ble oppdaget for ett år tid siden. Det var på Cubus på Lørenskogsenteret. Jeg og en venninne pleier å loke rundt der etter at vi har trent på SATS. Jeg hadde på meg joggebukse og så helt jævlig ut. Vent, hvorfor henger dere på Cubus? – Nei si det, vi pleide å gjøre det. Vi har vel litt fritidsproblemer da. Hvordan var du som barn? – Jeg hang med gutta og rolled with the punches. Pappajente. Jeg begynte å gi faen i skolen fra og med ungdomsskolen. Hva synes foreldrene dine om at du gjør det du gjør? – Mamma synes det er dritkult. Mammaen til typen min er min største fan. Pappa har aldri godtatt det. Det er jo mye hud. Ingen bra pappa vil akseptere det om du er jente.

26

3/2012

Mener du det? – Ja, han aksepterer det jo, men vil nok alltid mislike det litt. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er sjelden alene. Jeg bor i et lite hus sammen med moren min, stefaren min, søsknene mine og kjæresten min. Men når jeg er alene tegner og maler jeg. Hva tegner du? – Jeg er dårlig på menneskekropper og tegner mest former. Det går i to-tre fargetoner. Jeg er ikke veldig fargeglad. Har du også hund? – Alle i VIVA har det utenom meg. Jeg er for ansvarsløs. Jeg har drept gullfisker, marsvin, hamstere. Det eneste jeg ønsker meg er en slange. Den kan du bare legge fra deg og den klarer seg på egenhånd.


Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden? FOTO Christian Belgaux TEKST Redaksjonen Et høytsvevende utgangspunkt om å utforske problemstillingen Arv versus Miljø brakte oss til tanken om at det i grunn er metaforisk beslektet med Innside versus Utside, og videre til «hva er vel da mer relevant enn å bli bedre kjent med hovedstadens deiligste, mest utilgjengelige og når sant skal sies eneste showgirls, viva performance couture» Helt logisk resonnement, spør du oss.

3/2012

27


- Norges feteste terrengpark, kun for MegaPark-deltakere. - MegaPark-pass fra 300 kroner, inkl. O´Neill MegaPark tall hoodie. - spesialpriser på heiskort, overnatting og bespisning. - CampPass som gir deg eksklusiv adgang til terrengparkene. - Fri adgang til alle konkurranser, kurs og arrangement under MegaPark. - Konserter og MegaParty med The Apache dænsers. - Gratis swix smøreservice for ski og brett. - Masse gratis stæsj og smaksprøver. - Fri demo og testing av ski og utstyr hos våre partnere. - Gratis lån / demo av kamerautstyr og veildening fra Contour, Canon og FotoVideo. - Kurs i filmteknikk og videoredigering fra proffe folk. - Mentos Rail Jam og O´Neill Big Air Jam med 20.000 kr i premier. - Line Railkurs med Even sigstad. - swix grabkurs med Aleksander Aurdal. - Egne kurs, av og for jenter.

TidENEs VidEOKONKuRRANsE: Lag en videoedit fra MegaPark 2012 og

Vinn 20.000 kr og superkamera fra Canon og Contour

Hafjell 22 - 25 Mars All info og påmelding på

MEGAPARK.NO Untitled-1 1

17.02.12 13.26


Anette a.k.a VIVA-boss (29) Fra Oslo N&D: Hva er ditt personlige slagord? – Some girls were just born with glitter in their veins. Ah, Paris Hilton. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er sjelden alene. Men de gangene du er det? – Jeg tenker veldig mye på showene og på å utvikle ideer. Alt jeg finner på min vei er potensiell inspirasjon. Det kan være et tvprogram. Victoria Secret fashion show. Christina Aguilera. Jeg går rundt som en radar. Hva gjør du når du ikke tenker på VIVA? – Da ser jeg kanskje på Frustrerte Fruer. Og så syr jeg på kostymer. Hvordan velger du jentene dine? – Jeg ser etter jenter med fashion model-bakgrunn. Når jeg kommer over en jente som jeg ser på som spesiell, så vet jeg at hun der, hun kan jeg bruke. Det er noe ved henne … En x-faktor? – Ja, akkurat det. VIVA-jentene er one of a kind. Hvorfor startet du VIVA? – Jeg begynte å jobbe som danser i utlandet da jeg var 1718 år gammel, i Spania. Første gang jeg så den type show ble jeg helt blown away. Da jeg flyttet hjem til Norge, syntes jeg det var så veldig trist og kjedelig uteliv her. Jeg hadde veldig lyst til å danse men det var ikke noe marked for det. Folk bare: skal du danse på bordet da eller? Det har vært perioder med Hyperstate og den type ting. Men det har ikke være noe med det nivået vi har nå. Hvordan var du som barn? – Jeg var opphengt i musicals. Sound of music, Mary Poppins. Det var en drømmeverden som var veldig gøy og tiltrekkende. Hva kledde du deg ut som? – Alice in wonderland. Jeg var veldig fan. Jeg fikk en Alice-kjole av mamma da vi var i Disneyland. Jeg har den fortsatt. Hvordan ser den ut? – Den er lyseblå, med et hvitt forkle med en liten kanin på, og sånne puffermer som alle eventyrprinsesser har.

3/2012

29


ef

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

S

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

n

ho

ro p S ld e

S du

en

tu tS

d

t

r i eå

r me

iu

an l t

t de

?

er

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

er

piLL

ik v ut

in

r

kl

ør

inn

ut vi

kt

ni

ap p

ite

ge

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

t

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

er

er

kl

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no


Stella (22) Fra Uganda og St.Hanshaugen N&D: Du tilbød deg å ta frem et håndvåpen under fotoshooten. Hva bruker du det til? – Nå har noen misforstått. Vi var på shoot hos en kompis av meg fra militæret, han har gamle våpen derfra. Det er jo bare som å spare på frimerker. Hehe. – De er ikke mine, og det var bare kødd. Jeg er mørk, men jeg er ikke så gangster! Hvordan var du som barn? – Jeg var som Pippi Langstrømpe, gjorde alt jeg ikke fikk lov til, utvida streken. Mamma brukte faktisk et sånt løpebånd til hunder på meg fordi jeg var så vill. Hva synes moren din om det du driver med nå? – Mamma og Pappa er alltid sjokka. De har fått grått hår tidlig. Vi er fem søsken, men bare jeg utgjør fem barn til sammen. Jeg må gi kred til familien min for at de aksepterer det jeg gjør. Selvfølgelig får moren min mye pes, og det er ikke så gøy når folk sier at dattera di er en hore. Sier de det? – Men hun får jo ikke forandra noe på rykter og drittslenging. Jeg er foxy lady, og foxy ladies kjører sitt eget løp. Men jeg ville aldri laget porno – jeg respekterer moren min såpass. Selv om jeg stiller opp på nakenbilder, er det ikke sånn at jeg ber faren min om å kjøpe FHM med meg inni. Hva legger du i «foxy lady»? – Jeg ble kalt Foxy fra sjetteklasse siden moren min tvang meg til å gå med høye sko. Jo eldre jeg ble, jo høyere ble skoene. Hun mente at skulle jeg bli en dame en dag, måtte jeg lære meg det tidlig. Jeg har sterke bånd til alle skoene mine. Hva skal du bli når du blir stor? – Jeg skal bli advokatsekretær. Men det er bare en backup for å være seriøs. I tillegg skal jeg åpne min egen klesbutikk. Beyoncé-lookalike style. Norge har så kjedelig og trist style. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er fortsatt et barn i hodet, så jeg har mye fantasi og er mye alene. Da jobber jeg med prosjektene mine, ser på fashionvisninger for å lære og se hva folk gjør feil. Ellers ser jeg på Ricky Lake. Også har jeg akkurat fått meg kjæreste. En same? – Ja, og han er litt for kjekk! Han var med på Dagens Mann, det var han samen fra Karasjok. Han snakker samisk, det overrasker meg like mye hver gang.

3/2012

31


Nina (18) Fra Asker N&D: Hva vil du bli når du blir stor? – Politi. Hvordan ble du en VIVA? – Da jeg var 16 ble jeg spurt om jeg ville være med i VIVA. De oppdaget meg på Facebook, og visste ikke hvor gammel jeg var. Ble kontaktet igjen da jeg fylte 18. Hvorfor ville de ha deg? – Ringen og turn er min greie. Jeg har gått på RG (Rytmisk Gymnastikk red. anm.) i mange år, så det er noen akrobatiske ting jeg kan gjøre som ikke alle de andre kan. Når var første gang du skjønte du hadde draget? – Jeg husker godt at jeg begynte å merke lange blikk i 14-årsalderen, og jeg syntes det var veldig gøy. Det var så gøy da gutter snudde seg. Det er ikke like kult nå lenger. Konkurrerte du om oppmerksomheten med venninnene dine? – Nei. Jeg hadde en bestevenninne som var veldig annerledes enn meg. Hun var blond.

32

3/2012

Hva kledde du deg ut som da du var barn? – Tjenestepike var min favoritt. Av og til prinsesse. Hvorfor tjenestepike? 
 – Jeg husker jeg likte den store kosten. Burde det ikke ha vært morsommere å regjere, enn å skure gulv for andre? – Det kan ha noe med Askepott å gjøre, jeg var veldig fan. Moren min pleide å sy kostymene mine. Jeg vant alltid kostymekonkurranser. Jeg er perfeksjonist og ville at alt skulle være gjennomført og laget fra bunnen av. Hva gjør du når du er alene? – Lager noe godt å spise og ser på Sex&Singelliv for syvende gang.


3/2012

33


34

3/2012


Sara Nicole (19) Fra Persia og Oslo N&D: Hva er din spesialitet? – Flammer. Du er flammesluker? – Jeg leker med flammer. Og driller. Jeg driller med alt jeg kan komme over. Penner, stokker, koster. Hvordan lærte du deg å leke med flammer? – Det var jævlig skummelt i starten. Jeg visste ikke hvordan man skal gjøre det, og brukte vanlig tennvæske i munnen før noen sa til meg at hvis jeg svelger det kan jeg dø.

Såpass. – Så leste jeg meg opp på det, og bruker nå en spesialtennvæske importert fra Tyskland og drikker en halvliter melk og jogurt først. Hva er det godt for? – Det lager en hinne hele veien ned i magesekken, og gjør det mindre farlig om jeg svelger. Når var første gang du skjønte at du hadde draget? – Det er alltid jeg som har vært en guttehunter. I fjerde klasse fortalte jeg gutter jeg likte at jeg hadde noe hemmelig i lommene som de kunne få se om de ble med inn på do. Så låste jeg døren og truet dem med å aldri låse opp igjen hvis de ikke kysset meg. Jeg var en bølle og en guttejente med kort hår og gutteklær. Jeg var noe for meg selv. Hva skal du bli når du blir stor? – Etter skolen skal jeg ta et friår og jobbe som modell og skuespiller i utlandet. Men jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir ordentlig stor. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Modell, skuespiller og flammesluker er kanskje nok ønsker for nå. – Hehe. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er aldri alene.

3/2012

35


36

3/2012


Mia (22) Fra Günerløkka N&D: Hvorfor begynte du å danse? – Jeg har alltid vært et stankelbein og aldri kunnet danse, men da jeg tilfeldigvis var på en restplasstur på Ibiza tilbød sjefen på et utested meg en jobb som danser, med dekket leilighet og flybillett og alt. Jeg sa ja. Det var tøft, jeg snakket ikke spansk. Jeg har vært med i VIVA fra starten. Hva er ditt første minne om å ha draget? – Sent. Etter at jeg ble ferdig på videregående fikk jeg litt mer oppmerksomhet. Og mer selvtillit. Før det hadde jeg svart hår og piercinger. Blondt hår fenger på Ibiza. Hva kledde du deg ut som da du var barn? – Slem actionheltinne. Helst en tøff pistoldame som skjøt, eh, de gode. Jeg var skurk. Jeg digga den onde stemoren i Snøhvit.

Du har jobbet som fashionmodell, er det stor forskjell mellom å være Team-modell og »en VIVA»? – Med VIVA er det innenfor våre rammer og hva vi vil stå for, men som fashionmodell må du gjøre som du blir fortalt. Men vi kjører mer fashionuttrykk enn Gatebil, rent visuelt. VIVA liker at jeg ser litt fashionmodell ut, med markante trekk. Jeg er ikke billedskjønn. Hva gjør du når du er alene? – Jeg tusler rundt i min egen boble. Jeg er mye alene. Hvordan ser det ut inni boblen din? – Den er veldig isolert fra omverdenen. Der gjør jeg mye rart … surrer rundt, spiller skuespill for meg selv, tenker på rare situasjoner som kan oppstå eller går tur. Jeg kan gå forbi moren min på gata uten å ense henne, derfor er det mange som tror jeg er overlegen. Hva tenker du når du ser deg selv i speilet? – Pappa har fortalt meg at man ikke skal se seg mye i speilet, for da finner man så mange feil med seg selv. Jeg begrenser det til det nødvendigste. Jeg er gummitryne, så for å kompensere for at jeg

3/2012

37


38

3/2012


Norsk kulturliv high five’er onkler og tremenninger på vei inn i nydynastismens tidsalder. Av Aksel Kielland ILLUSTRASJON marius pålerud 7. desember i fjor kunne Dagbladet melde at programleder Johanna Djena Bråthen Zamble fra andre sesong av NRKs Trekant er kusinen til Jennifer Bråthen, som arbeidet med casting til programmet. Som den kritiske kjendisjournalistikkens fremste fanebærer stilte Dagbladet Håkon Moslet, TV-sjef i P3 Ung, til veggs med kameraderiet i statskanalen, hvorpå han var pent nødt til å innrømme at det «det er en fordel å kjenne folk og ha ei kusine i NRK». Samme uke som dette inntraff ble kunngjøringen om at niesen til Fredrik Skavlan, sønnen til Nils Vogt og sønnen til NRK Radioteatrets mangeårige sjef Nils Heyerdahl skulle få sitt eget TV-program på statskanalen møtt med behersket begeistring av samme avis. Well played, NRK. Well played. Nå er det naturligvis ingenting nytt at det å kjenne og være i slekt med folk gir fordeler på arbeidsmarkedet. Å ta vare på seg og sine er et grunnleggende menneskelig instinkt, og det er også helt legitimt å parafrasere Michel Houellebecq ved å stille spørsmål ikke bare ved hvorvidt det er mulig å avskaffe en slik praksis, men også hvorvidt det i det hele tatt er ønskelig. I en liten nasjon som Norge vil man regelmessig oppleve at habilitetsidealet er mer til hinder enn til gagn, og det finnes tross alt grenser for hvor prinsippfast man skal ta seg bry med å være. Likevel: I henhold til undertegnedes private undersøkelser har Kultur-Norge de siste årene opplevd en merkbar dreining i retning av en ny form for dynastisk tenkning. Andregenerasjonskjendiser og -kulturpersonligheter dukker regelmessig opp i kjendispressen, og tas imot med en form for sentimental begeistring. Dette matcher en besynderlig trend man lenge har kunnet observere innenfor norsk reality-TV; nemlig oppblomstringen av programmer hvor kjendiser henger ut og er venner. Programmer som 4-stjerners middag, Klokken åtte hos meg og Hver gang vi møtes er alle bygget på ideen om at det norske fjernsynspublikummet intet heller vil enn å se norske mediefjes omgås hverandre og ha det fint.

Og det er unektelig noe tiltalende ved dette fenomenet, på samme måte som det er et eller annet udefinerbart sjarmerende og betryggende over at Erik Hivju har en sønn som også er skuespiller; at Nils Vogts sønn lirer av seg vitser som står i åpenbar kontrast til farens nittitallshumoristiske eskapader, og at alt tilsynelatende står bra til med karrierene til brødreparene Schau og Sagen. Formodentlig appellerer både kjendisforbrødringsreality og denne nydynastisismen til samme sensibilitet som gjør at det norske kongehuset fortsatt nyter solid støtte i befolkningen. Ønsket om trygghet og kontinuitet i form av et begrenset antall offentlige personer er en psykologisk faktor som både er forståelig og langt på vei også fornuftig. Men tendensen med at kjendiser og kulturarbeidere er i ferd med å utkrystallisere seg som en egen klasse er likevel et høyst bekymringsverdig fenomen. Har Thomas Seltzers kamp mot kulturbarna vært helt forgjeves? På tross av at jeg heter Kielland til etternavn og er født i Stavanger er jeg verken i slekt med Alexander eller Kitty Kielland. Heller ikke min navnebror, den innflytelsesrike journalisten og forfatteren Axel Kielland, kan jeg skryte på meg noe slektskap med. Så vidt meg bekjent er det mest imponerende jeg har å skilte med fra Kielland-siden av familien, at min farfar arbeidet med å lage tuneller på Sørlandsbanen. Jeg utelukker imidlertid likevel ikke at navnet har en viss effekt innen visse kretser. Når jeg er på jobbintervju eller innlater meg på lett passiar i jobbsammenheng, dukker som regel spørsmålet om slektskap før eller siden opp. Og når jeg så omsider avkrefter enhver kobling til de nevnte kulturpersonligheter – her finnes det en viss hierarkisk forskjell på dem som spør om Alexander og dem som spør om Axel – kan man som regel ane et ørlite drag av skuffelse gli over spørsmålsstillernes ansikter. De fleste som stiller disse spørsmålene har ikke noe personlig forhold til Alexander Kielland – halvparten har ikke engang blitt tvunget til å lese ham i grunnskolen – men tanken om å være i nærheten av personer som kan skilte med slektskap med en av våre kanoniserte forfattere ser likevel ut til å inneha en viss appell. Og det er denne uhåndgripelige,

Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på.”

udefinerbare appellen som bygger opp under nydynastisismen. Dette fenomenet har sin betraktelig mer problematiske motsats i sønnene og døtrene av innflytelsesrike kulturpersonligheter som tar andre etternavn enn de deres berømte slektninger bærer (to eksempler: Aslak Nore, Hasse Hope). Disse menneskene – som jeg for så vidt selv teller et par av i min egen omgangskrets – har en tendens til å forsvare denne beslutningen med at det å være sønn eller datter av en innflytelsesrik kulturpersonlighet i utgangspunktet er en nærmest umenneskelig belastning. Ifølge disse hårdt prøvede arvesyndsofrene er det ikke grenser for hva en livslang innvielse i det norske kulturlivets mysterier gjør med et menneske; alle eventuelle fordeler ens opphav måtte by på forsvinner i et dunkelt dragsug av urimelige forventninger og tredjegradsforbrenninger etter langvarig andrehåndseksponering for offentlighetens lys. Dette er naturligvis selve ordbokdefinisjonen på «sludder og vås»; som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud i realiteten kan by på – og man får den til alt overmål gratis. Den eneste merkbare effekten av det å bære et annet etternavn enn sitt berømte opphav, er at omverdenen tolker alle ens prestasjoner som resultater av hardt arbeid og et formidabelt talent. Man får, kort fortalt, alle fordelene av sentralt plasserte foreldre, samtidig som man får all æren for ens prestasjoner, og muligheten til så fort anledningen byr seg å understreke at «jeg som [sønn/datter] av N.N. må jobbe dobbelt så hardt som alle andre for å bli tatt på alvor». Innimellom makter faktisk kulturbarna å overbevise sine mindre arvelig belastede medmennesker om gyldigheten av disse påstandene, og resultatet er bestandig spektakulært groteske oppvisninger av stockholmssyndromets allmenne appell. Problemet med å pirke borti disse problemstillingene er at man alltid ender opp med å høres ut som Bitre Bitresson Jr. III. Siden 90-tallet har nordmenn i stor grad sluttet å snakke om klasse; i kjølvannet av den voldsomme velstandsøkningen i det norske samfunnet, sneier vi kun innom klasseproblematikk i diskusjoner som vedrører den mystiske og uformelige størrelsen «innvandrerne». I og med at brorparten av befolkningen nå har råd til flatskjermer på både gjesteværelser og bad, later man tilsynelatende til å tro at klasseskillene i all vesentlig grad er opphevet. Velstand og klasse er imidlertid to vidt forskjellige ting, og det er på ingen måte likegyldig i hvilken sektor dine foreldre tjener

sine 450 000 i året. I en tid hvor eksponering og kjendisstatus framstår som en stadig viktigere valuta, blir odelsrett på sentrale medie- og kulturposisjoner en av våre viktigste klassemarkører. Mens svenskene diskuterer klassespørsmål med en iver og hyppighet som får en til å mistenke dem for å ha innført obligatorisk Bourdieu-undervisning i barnehagen, anser nordmenn seg langt på vei hevet over slike bekymringer. Det er ikke stuerent å diskutere klassespørsmål i Norge – særlig ikke når det kommer til kulturlivet. Eimen av bitterhet, ansvarsfraskrivelse og bortforklaring av egne tilkortkommenheter oppfattes som så tjukk at den som regel fører til selvsensur hos de klagende. Dette er ikke så mye faktisk forskjellsbehandling, som en problematisk sosial mekanisme, men den rimeliggjør like fullt Nyhetsspeilets krigsrop «Who benefits?». I motsetning til hva de forurettede skrømtene som yngler i våre mørke kommentarfeltkjellere later til å tro, er det relativt enkelt å komme til orde i den norske offentligheten. Har man evnen til å formulere seg noenlunde spissfindig, og tid til å presentere sitt budskap med noe som i det minste bærer en viss likhet med norsk tegnsetting og grammatikk, er det kun et spørsmål om iherdighet. Det som imidlertid kan være en utfordring, er å kunne tjene til livets opphold. På denne fronten lever vi fortsatt i et klassesamfunn; og verst er ståa i de mest tradisjonsrike delene av kulturbransjen. I den grad det ulne begrepet «kultureliten» har noen som helst form for gyldighet, er det for å beskrive de måtelig begavede kulturbarna som er flasket opp på kulturlivets interne koder og kutyme, og som dermed elegant bykser forbi køen av strebere på sin vei til trygge, sentrale og høvelig godt lønnede stillinger. Det er fryktelig lite stilig å prate om klasse på denne måten, men når legitim kritikk av en slik uheldig praksis avskrives som surmuling fra mennesker som mener seg urettmessig forbigått snarere enn å gjøres til gjenstand for debatt, bidrar det til å bygge opp under et system som konsekvent gagner de som allerede sitter på alle fordelene. På sett og vis kan Håkon Moslets innrømmelse av nepotismens sentrale rolle i ansettelsesprosessene på Marienlyst sees som et skritt i riktig retning. Men innrømmelsen kun positiv dersom den følges av en avskaffelse av denne praksisen. Dersom det ikke skjer, har vi en situasjon hvor mennesker med riktige navn og stamtavler åpenlyst forskjellsbehandles av det som skal være nasjonens fremste garantist for integritet og balanse i offentligheten. Og sånn vil vi vel ikke ha det. 3/2012

39


Ute 7. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss pü


Noen sannhetens ord om stengte kraner, utkastingskurs og en idiotisk debatt om en rapport uten nye svar. Tekst Andreas Dahl / Tore Andvig Når norske reisespalter omtaler andre byer, brukes ofte ordene «pulserende uteliv» som et kompliment. Berlin, Barcelona, København, til og med Reykjavik, har alle fått denne klisjeen hektet på seg. Til tross for vår geografiske nærhet til noen av disse byene, er det likevel utenkelig at Oslo får den samme betegnelsen. Vi har nemlig ikke noe «pulserende uteliv», vi har et uteliv, men det er forbundet med synd og skam. Utelivet i Oslo, og da særlig klubbkulturen, blir sett på som en b-kultur, preget av destruktive sjeler som kun driver med ulovligheter. Aller helst burde utelivet forsvinne, men siden det er så godt innprentet i våre tradisjoner, kan det ikke fjernes. I stedet blir det liggende med brukket rygg i en evig limbo – det får ikke lov til å reise seg ordentlig, men det kommer heller aldri til å dø. Det skal nemlig gjøre litt vondt å være ute i Oslo. Sent på kvelden får du kun servering innenfor et tilfeldig avgrenset geografisk område, slik at alle samles i en stor mølje. Blir du litt for glad blir du hevet ut, men har du lyst til å komme deg hjem må du punge ut til private taxiselskap, eller rett og slett gå, med mindre du er så heldig at en nattbuss streifer forbi der du bor en gang hver tredje time. Fjellvettreglene er trolig det lureste å huske 42

3/2012

på når du er ute i Oslo. Legg ikke ut på bytur uten trening, grav deg heller ned og håp at ingen tar lommeboka eller møydommen din. Derfor vemmes vi ekstra når vi ser at Oslo kommune og Helsedirektoratet fra 2012 ønsker at utestedene skal bli flinkere på å hive ut folk. Gjennom prosjektet «Sammen gjør vi utelivet tryggere» skal innehavere av barer og klubber trenes til å se når en person er «full nok», slik at det skal bli lettere å bedømme hvem som skal kastes ut eller nektes adgang. Det første vi stiller spørsmål ved er hvorfor man på død og liv skal ha alle disse berusede menneskene ut på gata, det er der ulykkene og volden i hovedsak forekommer, ikke inne på utestedene hvor man er under konstant oppsyn av andre. Menneskene som skal hives ut mangler dømmekraft og er lette ofre for ran og voldtekt – problemet man ønsker å fjerne i utgangspunktet. Skal man bare satse på at personen klarer å komme seg hjem på egenhånd? Et annet problem med helsedirektoratet sitt forslag er at bartendere og personalet ved utesteder blir nødt til å gjøre flere hundre vanskelige skjønnsvurderinger hver eneste kveld, i tillegg til å utføre sin vanlige jobb. Ved hjelp av et skjema fra Helsedirektoratet med fem smilemunner med forskjellig utrykk og noen enkle karakteristikker skal avgjørelsene nå angivelig bli «lettere». Vi mener dette er en

absurd idé - jobben er allerede vanskelig nok som det er i dag, og det er naivt å tro at fem fargede smilemunner er nok til å gjøre saken noe lettere. Det blir like tullete som å avgjøre hvem som er ruset ved utelukkende å se på størrelsen på pupillene, for selv om det ikke er vanskelig å se for seg en typisk full person, er ikke «grad av beruselse» en enkel ting å måle. Alkohol påvirker ikke alle mennesker på samme måte, så kun mindretallet vil passe inn i et slikt skjema. Å forebygge overskjenking er positivt, men vi mener det må finnes en annen måte å gjøre dette på. Det er riktig at allerede svært berusede personer burde avvises i barer, men det burde være mulig å få til et tettere samarbeid mellom utestedene og kommunen, slik at begges ønsker blir hørt, samtidig som gjestene som allerede er svært beruset kommer seg trygt hjem. Hva med å starte et initiativ som Washington sitt SoberRide-program, hvor taxi er gratis dersom man er svært beruset, og summen for taxituren er under et visst beløp (i dette tilfellet under 30 dollar). For å hindre misbruk kan man sikre at kun utestedene eller politiet får lov til å ringe etter slike biler (ved for eksempel at hvert utested har en unik kode), og at spesielle taxiløyver gis til biler som kun skal benyttes til dette formålet. Mer nattbusser er en idé som er forlokkende, når man ser hvor mange som benytter seg av

31- og 37-linjene om natten. Økonomi vil alltid være et problem i saker som denne, men vi kan umulig se for oss at disse forslagene vil koste så mye mer enn å trene opp utesteder i å kaste ut folk, i tillegg til de utgiftene politiet har med å kjøre rundt på fulle folk hver helg. Det ironiske er at plakaten fra Helsedirektoratet også informerer om skjenkestedenes hjelpeplikt, som sier at: «Skjenkestedet har også en plikt til å yte hjelp overfor gjester som trenger nødvendig bistand fordi de er blitt beruset der». Følges ikke dette påbudet kan utestedet eller de ansvarlige straffes med bøter eller opptil tre måneders fengsel. Vi skulle gjerne sett en strengere håndheving av denne regelen, slik at useriøse aktører som ikke klarer å ta vare på gjestene sine etterhvert forsvinner. Det kan virke som at det å hive ut og det å nekte servering er det samme for mange utesteder. I vinter har det pågått en debatt om nettopp skjenking, mange store aviser og aktører har vært inne og sagt sin mening. Dessverre har det vært en ren akademisk debatt, som stort sett har handlet om rapporten fra SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning), «The impact of small changes in bar closing hours on violence. The Norwegian experience from 18 cities», og om den gir et godt estimat på utelivsvold eller ikke. Det er liten tvil at reduserte skjenketider vil kunne


Oslo mellom 04:00 og 08:00: de eneste som befinner seg ute i gatene er kriminelle, og de som aldri kom seg hjem – en dårlig kombinasjon.” gi redusert vold. Dette følger av enkel logikk: Innskrenkede skjenketider vil gjøre at Oslo får et redusert antall utesteder og nattklubber, ettersom det ikke vil være mulig for alle å drive fornuftig når deler av inntektsgrunnlaget forsvinner. Rapporten nevner kun at det vil medføre få kostnader for staten å innskrenke skjenketidene, den nevner ikke at det vil medføre problemer for utestedene som taper inntekt. Et redusert antall utesteder vil medføre at færre mennesker beveger seg i bymiljøet om natten, som igjen gir færre muligheter for voldelige konfrontasjoner som ender i legemsbeskadigelse. Følger vi denne logikken, vil stengte kraner klokken 0200 gi redusert vold. Stengte kraner 0100 vil trolig redusere volden ytterligere, og for å sette ting litt på spissen, vil trolig skjenkestopp klokken 2200 gi enda mindre utelivsrelatert vold. Om rapporten fra SIRUS vil gi et godt estimat på dette eller ikke, kommer man trolig aldri til å få noe godt svar på. Det er fryktelig vanskelig å studere skjenkerelatert vold på en god måte, ettersom vi blir presentert for en enorm mengde variabler, derfor vil vi ikke

kunne få noe bedre svar enn det SIRUS sin rapport gir oss, uansett hvor mye vi snakker om den. Det debatten til nå har ignorert er utelivets rolle som kulturinstitusjon og møteplass. Etter murens fall i Berlin oppstod en ny generasjon av ungdom som brukte byen til å skape en positiv arena for innovativ musikk. Denne generasjonen ser vi dype spor av i Berlin i dag. Klubbkulturen der er høflig og preget av et avslappet miljø. Dulter en mann borti deg på Berghain klokka 0600 om morgenen, kommer han alltid med et lite «entschuldigung», selv om han er kledd i lakk og lær fra topp til tå. Ønsker vi ikke det samme for Oslo? Vi har dyktige musikere som oppnår store ting innenfor klubbmusikk, men de må veldig ofte se utenfor Norge for å oppnå anerkjennelse. I tillegg finnes det folk i Oslo som jobber hardt for å gjøre utelivet til en bedre opplevelse. Disse menneskene bruker sine egne penger på å arrangere konserter, lage klubbkonsepter og åpne nye utesteder – ting som er med på å berike Oslo som by. De går konkurs annenhver helg, men

de tømmer kontoen og prøver igjen. Å kutte i skjenketider og i enda større grad regulere deres aktivitet er et hån mot disse menneskene. Hvis Oslo vil være en hovedstad med kulturelle ambisjoner, må disse personene få lov til å bruke av de ressursene de har. De er allerede hindret nok av boligmarkedet og skjenkeringen, de trenger ikke nye begrensninger. En by trenger grobunn for utesteder med helt unike identiteter, som kan by på helt spesielle opplevelser, ikke bare brune puber med øl på tapp. Med snart én million mennesker i det som defineres som «Tettstedet Oslo» av SSB, burde være rom for både det ene og det andre, men ønsket om strengere skjenkeregler og dyktigere «utkastere» viser en total mangel på ambisjoner for Oslo som utelivsby. Til tross for en økende befolkning og et engasjert utelivsmiljø, virker det ikke som kommunen har noe tro på at Oslo noen gang kan få et positivt uteliv. Tanken om Oslo som en «24-timers by» er noe som dukker opp i debattinnlegg med jevne mellomrom, men ingenting har materialisert seg på politisk nivå

på en god stund. Løst formulert er «24-timers byen» en by hvor det er aktivitet hele døgnet, med lengre åpne utesteder og kollektivtrafikk hele døgnet. Oslo ligger brakk mellom 0400 og 0800, og de eneste som befinner seg ute i gatene er kriminelle, samt de som aldri kom seg hjem – en dårlig kombinasjon. En mer aktiv bruk av bymiljøet hele døgnet ville vært med på å ufarliggjøre denne tiden på døgnet. I København har man åpne t-banelinjer hele døgnet, fokus på å ha godt belyste gater, mer politi ute sent om natten og kriminalpreventive grupper som driver med informasjonsarbeid. De kan vise til langt lavere tall på overfallsvoldtekter, til tross for en større befolkning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er en sammenheng, men kanskje kan det være en pekepinn på en fornuftig utelivspolitikk, med gode preventive tiltak for å hindre overfall og vold, i stedet for å gå i strupen på utelivsbransjen. Det finnes nemlig ikke noen gyllen skjenkemiddelvei mellom kommunens desperate ønske om å ta kneskålene på utelivet, og utestedenes ønske om fri flyt og topp stemning. En burde i stedet jobbe sammen for å sikre at den sårbare fasen hvor folk skal forflytte seg, blir minst mulig smertefull, samtidig som man tar hensyn til at noen faktisk synes at uteliv og klubb er en rik kultur, og noe som enhver moderne by trenger. 3/2012

43


NATT&DAG-PRISEN 2011 LØRDAG 4. FEBRUAR 2012 - POPSENTERET

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

44

3/2012

CAFE


NATT&DAG gratulerer vinnerne: Årets Bar Turkish Delight Årets Klubb Tommy Tirsdag (Tommy Tee) Årets Restaurant St. Lars Årets Kunst NoPlace Årets Scenekunst Jeg var Fritz Moen Teater Manu/Riksteatret

Årets Skive Rumble In Rhodos Signs Of Fervent Devotion Årets Live Act Ulver Årets Navn Black Box Teater Årets Stemme Thomas Seltzer Årets Film Hodejegerene Takk til: Finn Schjøll, FotoVideo.

3/2012

45


UTELIV TOPP 3 BAR:

TURKISH DELIGHT Torggata 35 Vi gratulerer herlige Turkish Delight som vinner av Natt&Dag-prisen for Oslos beste bar i 2011! Vi vet når vi er slått, og lar dem derfor selv forklare hvor glade de er (på svensk – språket vi alle snart må lære oss uansett): – Vi er veldigt stolte över att ha klart o få til noe som folk setter pris på med veldigt små midler och veldigt takknemlige för all stötte vi har fått fra alle mulige håll och kanter. Och är glad att vi har blivit annerkjente för de tingene vi har haft fokus på, både fra folk i gata och i förskjellige anmelderser och ikke minst i teksten som var skrevet i förbindelse med nomineringen av NATT&DAG-prisen. Den betyder att vi kan forstette att gjöre de bookinger vi tror på och har lyst att presentere her på Turkish.

1 1

FYRHUSET KUBA Maridalsveien 19 Kjært konkursbo har mange navn. Det lille røde huset ved Kubaparken har tidligere gått under navnene Vertsthuset Kuba og Pavillion, før det nå har blitt Fyrhuset Kuba. Vi gir alltid kudos for naivt pågangsmot, og håper de lykkes denne gangen. Oppskriften på suksess for gang nummer tre er bredt ølutvalg, grov sørstatkost (deja vu) og … shuffleboards! Hvor ideen om at alle nye utesteder i Oslo må ha grov sørstatskost og bredt ølutvalg kommer fra vet vi ikke, men fungerer det så fungerer det. Likevel må vi stille spørsmålet: Hva faen er galt med en god vinbar?

2 1

r e t Af k r o W

Hver fredag 16.00 - 20.00

TACO BUFFÈ INK. DRIKKE

99,-

SCHOUSKJELLEREN MIKROBRYGGERI Trondheimsveien 2 Glem øl på tapp, her får du øl på tank, strategisk plassert ved inngangen til Oslos kriminelle underverden, aka Nybrua. Schouskjelleren Mikrobryggeri brygger sine egne ølsorter og har blitt et fast tilholdssted for byens ølaficiona-

3 1

TOPP 3 KLUBBEVENT:

RICARDO VILLALOBOS Fredag 23. Mars. 22:00. Jaeger Hvis du lurer på hvorfor vi stadig skriver rare navn i parentes i klubbguiden, så er det en tradisjon som har eksistert i klubbkulturen i mange år, nemlig å nevne noen plateselskaper som artisten har gitt ut på, for å gi en indikasjon på hvilken lyd du kan forvente. Noen vil hevde at det kun er en pervers namedropping for å vise vår utømmelige klubbkunnskap, og de har faktisk helt rett. Ricardo Villalobos derimot står

1 1

jævlig godt på egne ben, så her dropper vi å nevne noen. To ganger, senest i 2010, har han fått «verdens beste DJ»-prisen av Resident Advisor. Jaeger har fått legenden på kompispris, men måtte likevel ut med et halvt statsbudsjett for å lande chileneren. Det desidert feteste som skjer på klubbfronten i vår, og kanskje det beste som kommer til å skje i hele år, så her er det møteplikt for alle og enhver. Vi anbefaler å kjøpe billett tidlig, denne kan fort bli utsolgt. CC: 200,- // ID: 23 ÅR

Mange andre gode tilbud i baren! Karl Johans gate 33 B | 0160 Oslo 22 33 20 40 | www.olearys.no/karljohan

46

3/2012

doer, på godt og vondt. Bestill en Hansa og du får enda flere stygge blikk enn om du skulle ha bestilt en cappuccino hos Tim Wendelboe, men det er vel en del av sjarmen. Alle de som ikke orket køen til Osloprisen på Popsenteret havnet her, og bra var det, for det er et koselig sted, selv om vi gjerne skulle hatt dem inne hos oss.

OSLO CLUBCAST Hver Tirsdag 21:00 – 24:00 Osloklubbene forener krefter! Hver tirsdag gir Blå, Jaeger, Villa, Dattera til Hagen, Fisk & Vilt og Turkish Delight deg en forsmak på helgen som kommer. Alle klubbene sender ned en representant som leverer en 30 minutter lang live-mix samt et kort intervju, noe som gir over tre timer med klubbgodbiter hver eneste uke, alt styrt med kyndig hånd av dj-guru Vinny Villbass. Et initiativ vi har drømt om lenge, som virkelig demonstrerer bredden og kvaliteten på klubbene vi har. Følg med på osloclubcast.com for detaljert informasjon om program, eller for å sjekke ut mixene som legges ut hver onsdag.

2 1

MOONLIGHTING: MARCELLUS PITTMAN (THREE CHAIRS) Lørdag 3. Mars. 22:00. Dattera Til Hagen Å tape for Tommy Tirsdag i vår «Årets klubb»-kåring kan være traumatisk for noen og enhver, men der hvor andre bryter sammen og kaster inn håndkledet reiser Øyvind Morken seg opp fra bunnen – som en housens fugl føniks. Hans Moonlighting durer videre inn i det nye året, og tar denne gangen tempen på den nye «Detroit-bølgen», som dukket opp en gang på midten av 00-tallet, preget av navn som Moodyman, Theo Parrish, Omar-S og Rick Wilhite. Marcellus Pittmann er en del av denne gjengen, men har pushet lyden enda lengre ved å blande inn streif av acid og andre godsaker. Dette blir fett, egenmelding på mandag 05.03. CC: 100,ID: 20 ÅR

3 1


Uteliv

OSLODISKO PÅ

TOPP 3 KONSERT:

DATTERA TIL HAGEN LØRDAG 3 MARS KL 23 C.C.100

BUSHMAN’S REVENGE Onsdag 7. Mars. 22:00. The Crossroad Club Hvorfor dette bandet ikke er på alles lepper aner vi ikke. De har i rundt fem år blandet hard rock med jazz og ’fri musikk’ på en utsøkt måte, og kom nettopp ut med to nye album – langspilleren A Little Bit Of Big Bonanza (med fantastiske låttitler som «Jeg Baker Kokosboller» og «Hent Tollekniven Ivar, Det Har Stranda En Hval») samt coverplata Never Mind The Botox. Det gleder oss også å se at The Crossroad Club holder hva de lovet, og leverer et konsertprogram som bare blir bedre og bedre. CC: 120,ID: 20 ÅR

1 1

2.ETG:

MOONLIGHTING SOUND SIGNATURE/UNIRHYTHM DETROIT

MARCELLUS PITTMAN 1.ETG: STONES THROW

ØYVIND MORKEN

ANIKA

JSN LOT LOT

PLAKAT: URD MA RI A

07. Mars

Bushman’s Revenge AMADOU & MARIAM Torsdag 29. Mars. 20:00. Cosmopolite Blind leder blind – bokstavelig talt. Ekteparet Amadou & Mariam kan nemlig ikke se en dritt, men det har ikke hindret dem fra å turnere verden rundt, både alene og sammen med Coldplay og U2 (akkurat i det tilfellet er det kanskje en fordel å være blind, kanskje døv også). Vi gravde dypt ned i sjela for å prøve å komme opp med noen dårlige blindevitser, men selv den ellers så kyniske utelivsseksjonen innser at et sted må grensen gå, og vi smeltet i møtet med malisk musikk, så vi lar det være med en helhjertet anbefaling. CC: 300,- // ID: 18 ÅR

2 1

CC: 120,08. Mars

Sergeant Petter CC: 110,15. Mars

Blood On Wheels CC: 100,-

20. Mars Andreas Berczelly Studio Presenterer:

Minor Majority, Einar Flaa Academy, Jens Herman Ruge og Muzzlewhite RICK ROSS Mandag 26. Mars: 21:00. Sentrum Scene Mars har blitt måneden for avlysninger på SS, noe som har gitt utelivsseksjonen ufortjent mye arbeid med å finne habile erstattere. Ryggen til David Sylvian har streika så han dukker ikke opp. Det gjør heller ikke Jason Derulo, der er det nakken som har føkka seg (disse artistene og deres skrøpelige kroppsdeler, ass). Så hva gjør man da? Jo, man booker en fyr som avlyste i fjor for å veie opp, og det gjør Rick Ross så til de grader, både musikalsk og rent bokstavelig. Fyren har levert hits på løpende bånd, og er generelt en fet fyr som står støtt på egne ben litt utenfor resten av hiphop-sirkuset. Vi glær oss! CC: 470,ID: 18 ÅR – FRI ALDERSGRENSE PÅ GALLERIET

1 3

CC: 170,23. Mars

Timber Timbre CC: 130,-

(CA)

24. Mars

Orango Release! CC: 120,27. Mars

Asbjørn Ribe Og De CC: 120,-

Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00

3/2012

47


UTELIV

WU LYF Søndag 4. Mars. 21:00. Parkteateret En av de kjipeste konsertminnene jeg har stammer fra Hove 2008. Black Kids hadde blitt booket på hypen, og med kun én EP falt de til de grader

1

igjennom på hovedscenen. Senere knuste Pitchfork dem, like fort som de hadde bygget dem opp. Internettets brutale hverdag. Wu Lyf (uttales Woo Life) kunne fort gått i samme fella. Allerede før de hadde gitt ut noe som helst hadde de sikret seg kultstatus,

ved hjelp av kryptiske beskjeder og total anonymitet. Heldigvis leverte fjorårsskiven Go Tell Fire to the Mountain, og derfor kommer de trolig til å selge ut Parkteateret før fjerde mars. CC: 200,ID: 18 ÅR

PETER HOOK AND THE LIGHT PERFORM «CLOSER» – A JOY DIVISION CELEBRATION Onsdag 7. Mars. 21:00. John Dee Få har klart å si like mye dritt fra 1980 og frem til i dag som Peter Hook (tidligere bassist i Joy Division og New Order, jou. anm.), og hvis det finnes en pris for den slags burde Hook få den (se Internett for nærmere referanser). Nå drar han ut på turné for å spille gamle Joy Division-låter, uten noen andre originalmedlemmer, noe han har måttet tåle mye kritikk for. En flott hyllest til Joy Division, eller kun et prosjekt for å melke penger ut av gamle låter? Møt opp på John Dee og bedøm selv, vi vet ikke helt hva vi skal forvente. CC: 270,ID: 18 ÅR

1

300 ACTING SPACES: SUPERSILENT Lørdag 10. Mars. 19:30. Sørenga Visstnok et «høyteknologisk prosjektrom for improvisert elektronisk musikk», men vi mistenker at det er noe kommunen har satt i gang for at pret-gjengen på Sound of Mu skal få seg litt frisk luft i stedet for å bare inhalere respatex og importsigaretter hele tiden, hele prosjektet foregår nemlig i naturskjønne omgivelser i vår nye bydel, Sørenga (like greit å lære seg navnet først som sist). Ta turen hvis du har noe uoppgjort med menn som kompenserer for dårlig skjeggvekst med mange effektpedaler. Hehe, neida, Supersilent er jævlig bra. Helt seriøst. CC: GRATIS // ID: 18 år

1

DOIN IT: BAZ & TÖSCH Fredag 9. Mars. 22:00. Nomaden Doin’ It har holdt på drøyt lenge. Faktisk så lenge at de er et av de lengstlevende klubbkonseptene i Oslo – fra tiden før et klubbkonsept faktisk het et klubbkonsept. Om det ikke er prov nok på deres kvalitet, kan vi nevne at de alltid serverer en utsøkt blanding av funk, soul, jazz, afrobeat, latin, reggae, hip hop og disco. I tillegg er det en god anledning til å stikke på Nomaden, et sted vi lenge har hatt ambisjoner om å dra mer på, men som er lett å glemme når Jaeger konstant spammer oss med facebookinvitasjoner. ID: 20 ÅR

1

48

3/2012

THE DRUMS Lørdag 10. Mars. 21:00. Parkteateret Parkteateret ass, de har gjort hele mars til en våt indiedrøm. Topp stemning. De har Wu Lyf som vi nevnte over her, Little Dragon som ble flyttet fra forrige måned, Radio Nova-fest, gromgutten Jonas Alaska, The Jezabels og ikke minst The Drums. Sistnevnte burde ikke være noe ubeskrevet blad for de fleste, har du fått vist greiene dine på MTV har du enten gjort noe veldig galt eller noe veldig bra. Vi heller litt mot det siste, men utelukker heller ikke det første. CC: 200,- // ID: 18 ÅR

1


UTELIV

NORMA JEAN, THE CHARIOT, DEAD AND DIVINE & ADMIRAL’S ARMS Torsdag 15 Mars. 19:00. Sub Scene Til alle kidza der ute, som plukker opp Natt&Dag i håp om at det er bilder av pupper inni avisa, denne er til dere! Sub Scene fortsetter å gjennomføre den utakknemlige jobben det er å drive et utested åpent for alle aldere, til gjengjeld kan de høste noen lapper hos kommunen hvert år. Så noe øl får du ikke, men du får chai-latter og ingefærøl, samt en hardtslående hardcore/metalcore-kveld med størrelser Norma Jean og The Chariot, samt kanadiske og Dead And Divine og franske Admiral’s Arms. Burde være nok til å få ut all tenåringsangsten du måtte brenne inne med. CC: 180,- // ID: FRI ALDER

1

HEARTATTACK 2 ÅR: LITERON (CLONE/FORTEK) Fredag 16. Mars. 22:00. Hausmania Wooo! HeartAttack feirer to år. Vi brukte noen spaltemeter på å ukritisk hylle dem i 2011, så vi hadde egentlig tenkt å starte 2012 med kritisk blikk og nye navn, men har man bursdag så har man bursdag, og har man bursdag så fortjener man fest. Det var enten dette eller Eksotiske frukter i Oslo – hvordan behandle dem og hvor man får kjøpt dem, men Botanisk Hage var ikke så keen på at en gjeng med hipstere fløy rundt og lekte med frukten deres en tidlig morgen i mars, så vi droppet det. Hvem vet, kanskje du treffer noen eksotiske frukter på HeartAttackfest? (ok, nå går vi på tomgang).

1

REVOLVER MØLLERGATA 32

MARS

PLATESLIPP: SUSANNA Lørdag 17. Mars. 21.00. Victoria Susanna (ja, hun fra Susanna & The Magical Orchestra) er en sånn dame som alltid får knallbra anmeldelser, men aldri helt får det store publikummet. Hadde dette vært releasen til Elvira Nikolaisen hadde det jo vært på Sentrum Scene (Jeg tror faktisk Elvira hadde plateslipp der i fjor, likevel føles det absurd i 2012. Ah, hvordan tiden flyr), i stedet må Susanna ta til takke med å spille for en haug av dagsavisenlesere på jazzbula i sentrum. Drit urettferdig, så vi svarer med å fylle Victoria til bremmen. Eller hva? CC: 200,ID: 20 ÅR

1

SØNDAG 04.MARS

TORSDAG 15.MARS RADIO

30 ÅRS JUBILEUM

L I N N E A O L S S O N (SE) M AT H I A S S T U B Ø K A K K M A D D A FA K K A

(UK) +

S U P P O R T: D A R K T I M E S

LØRDAG 17.MARS

ONSDAG 07.MARS

GET DANCY!

Mikael Wiehe

Live: SWEDEN

(SE)

SØNDAG 18.MARS

MINIØYA PRESENTERER:

LØRDAG 10.MARS

JONAS ALASKA +

S U P P O R T: P O P CO R N & A S P I R A N T E N E

(US) SØNDAG 18.MARS

+ S U P P O R T:

CRIPPLED

BLACK PHOENIX (UK)

SØNDAG 11.MARS

CUNNINLYNGUISTS Onsdag 28. Mars. 21:00. Blå Sjelden det kommer noe fornuftig ut av sørstatene i USA (bortsett fra den grove sørstatskosten, tydeligvis. Bare spør alle nye utesteder i Oslo), men rapkollektivet CunninLynguists har over ti år opparbeidet seg en solid fanbase, mye takket være halvseriøse tekster og gjennomførte produksjoner, framført med en befriende ærlighet. Hard jobbing og fem album har gitt dem oppvarmingsgiger for alt fra Kanye til The Strokes. I det hele tatt noe av den feteste sørstatsrapen som har kommet ut siden Outkast sist herjet – akkurat passe «dirty», uten å bli vulgært. CC: 240,ID: 18 ÅR

1

KLUBB VRIOMPEIS: VOLCANO THE BEAR Tirsdag 27. Mars. 21:00. Blå Klubb vriompeis skrangler seg videre gjennom undergrunnen og gir oss konserter utenom det vanlige også i 2012. Volcano The Bear høres ut som noe indieræl, en blanding av Volcano Choir og Grizzly Bear, men det er realiteten et impro-band fra Leicester med forbindelser

1

til Nurse With Wound og en sans for kassetter gitt ut i begrensede opplag. Omtalt av Wire som «den villeste musikken som har kommet ut av England de seneste årene». Nå har de havnet på norske Rune Grammofon, og spiller i den forbindelse en konsert på Blå som garantert ikke blir som andre konserter. CC: 120,ID: 18 ÅR

UTELIV: ANDREAS DAHL

Sunday Digestive:

+

T H E S W I TC H TIRSDAG 13.MARS

Little Dragon

S U P P O R T: D O M E N E

FREDAG 23.MARS

THE JEZABELS (AUS) SØNDAG 25.MARS

(SE)

Sunday Digestive:

LIKE SPINNING

ONSDAG 14.MARS

BLÅTT LERRET

WWW.PARKTEATRET.NO

WWW.BILLETTSERVICE.NO

3/2012

49


MAT GRA IS ADGATN G Gjelder al arrangem le enter

MARCH 2012 FRIDAY 2ND

THE MARGARITA SISTERS SATURDAY 3RD

LOVETRONIK WEDNESDAY 7TH

P3 SESSIONS FRIDAY 9TH

DJ TOINI SATURDAY 10TH

THE MARGARITA SISTERS

Men er det likevel mulig å oppdrive en autentisk italiensk kvalitetspizza her i byen? Tekst Tore Andvig Nordmenn er i verdenstoppen når det kommer til antall pizzaer som fortæres per person i året, men mesteparten av den pizzaen vi trykker i oss er frossenpizza. Ettersom Grandiosa er søppel har vi dessverre vent oss til å plassere pizzaen i junkboksen, sammen med pølser og hamburgere. Ikke all pizza hører hjemme der. Forskjellen på god og ordentlig god pizza er enorm. Pizza er lett å lage, men dersom målet er å få til en som kommer i nærheten av den fantastiske pizzaen du har smakt i Italia, er det nesten umulig. Rett før jul møtte jeg en norgesmester i pizzabaking, som

førøvrig jobber som pizzakokk på oslobaserte Cin Cin. Det han fortalte om hvordan de har utviklet pizzaene sine gjorde inntrykk. Bare bunnen tok over et halvt år å perfeksjonere. Hver minste detalj skulle dokumenteres, hver forandring som ble gjort måtte nedtegnes på pinlig nøyaktig vis, for resultatet skulle kunne gjentas. Tomatsausen, det nest viktigste grunnelementet i pizzaen, hadde blitt til gjennom en lignende, omstendelig prosess. Etter å ha hørt alt dette ble det klart at N&D måtte stille strenge krav om at pizzeriaene som skulle være med i testen måtte være seriøse og jobbe med utgangspunkt i den italienske tradisjonen. Vi valgte Pizza da Mimmo, Cin Cin og Villa Paradiso.

FRIDAY 16TH

DJ TOINI SATURDAY 17TH FRIDAY 23rd

DJ MECHANICATZ SATURDAY 24TH

DJ NOTEVARP FRIDAY 30TH

JAN OLAV GLETTE SATURDAY 31ST

BUKOWSKI CABARET KLUBB MAGNUS

pigalle.no Grønlandsleiret 15 Garderobe kr. 25,-

Pizza da Mimmo Behrens´gate 2 Å tre inn i kjellerlokalet til Pizza da Mimmo på Frogner fra en av oslovinterens kaldeste kvelder, er nærmest litt uvirkelig. Pizza da Mimmo minner om en disneyesque versjon av en italiensk restaurant. Familiedrevet, kvalitetsorientert, hyggelig og ujålete. Lokalbefolkningen på Frogner har heldigvis ikke blitt for snobbete til å verdsette koselig og upretensiøs kvalitet når de først har det i nærheten. Det er derfor lurt å bestille

bord, for det er som regel fullt. Noe jeg selvfølgelig ikke hadde gjort, men en blid servitør fant en løsning, og spurte meg om jeg ville ha noe å drikke mens jeg ventet på et ledig bord. Av en eller annen grunn hadde den hyggelige 18-årige servitøren fått det for seg at jeg snakket engelsk. Hun var for søt til at jeg våget å sa ifra – jeg følte dessuten at en semiakward situasjon vil forstyrre den helhetlige spiseopplevelsen – jeg fortsatte derfor å snakke engelsk resten av middagen. Pizzaen La Bomba var god. Klassisk itali-

ensk, på den sterke siden. Men noe manglet. Bit for bit kom jeg nærmere årsaken: først og fremst var det at tilbehøret ikke gikk perfekt sammen, tomatsausen var riktignok gitt nok kjærlighet, men det skortet også litt på bunnen. Rødvinen var helt ok og vannglasset ble oppmerksomt fylt opp gjennom hele måltidet. Servicen var som vanlig upåklagelig. Det går nok ikke an å ikke ha det bra på Pizza da Mimmo. Hvis du ikke er i bedre humør når du drar enn da du kom, vil nok neste kapittel i ditt liv inkludere mye SSRI.

Cin Cin Pilestredet 60 På forhånd hadde jeg lest at mange misliker 23.11.11 15.54 lokalene til nyoppstartede Cin Cin. Uforståelig for min Prøv vår À la carte meny del. De har de kuleste lokalene blant testrestaurantene. En rekke eller ”Dagens hundrings” usymmetriske rom, med gamle av norske råvarer. Og ikke murvegger og små avlukker, gir

i hvert fall meg en barnslig lyst til å dra på oppdagelsesferd. Når det er sagt, ingen barnerom – heldigvis – i den ellers snusfornuftig voksne innredningen. Pizzaen på Cin Cin blir som nevnt laget av regjerende norgesmester i pizzabaking, og kokkene på Cin Cin viser nysgjerrighet og eksperimenteringsvilje. De er ikke redde for å lage varianter med særnorske råvarer som reinsdyr, tyttebær og røkelaks, men uten å vike fra den tradisjonelle italienske pizzaens ånd. For å være ærlig fristet disse enda mer enn de klassiske italienske pizzaene de har på menyen, men jeg holdt meg til testens prinsipp. Autentisk italiensk. Og det skulle vise seg at av alle pizzaer jeg har smakt

i Norge, er dette den beste. Jeg kan faktisk ikke huske å ha fått en bedre bunn. Knasende sprø, perfekt stekt og akkurat passe salt. Tomatsausen også. Den var spredd utover brødet i et tynt lag så den ikke skulle drepe smaken til de grillete ferske artisjokkhjertene (ikke det klisset du får på glass), og den møre parmaskinken smeltet på tunga. Pestoen var de heldigvis forsiktig med, så pizzaen beholdt friskheten. Servicen var upåklagelig, prisene veldig anstendige og bor du i nærheten av Bislett har du flaks, for Cin Cin tilbyr også take away. Jeg gleder meg allerede til sommeren hvor restauranten vil få en stor uteservering utenfor inngangen som vender mot Bislett stadion. Testvinner!

sikk til maten. Dessverre gjorde de ikke det. Vi var to ute denne kvelden, og delte to pizzaer. «La Risacca» - med tomat, pinjekjerner, gorgonzola, ruccolasalsa og pancetta - var skuffende. Pizzaen var lesset i stykker av all den fancy toppingen. Resultatet ufriskt og kjedelig til tross for alle de flotte råvarene. «Cacciatore» - med tomat, fersk mozzarella, salsiccia, steinsopp og parmesan - var betraktelig bedre. Bunn og saus var imidlertid midt på treet, og hindret den i gå fra god til magisk. Det virker som om øl og drinker har høyere inntjening

per kunde enn pizza - og Villa Paradiso prioriterte deretter. Når det er utgangspunktet, er det umulig å overse den anmassende stemningen. Vardøens forsøk på å være autentisk italiensk sliter litt – på lik linje med andre av de «autentiske» konseptene hans, som ofte mangler et par obligatoriske menyobjekter. På Villa Paradiso var det ikke menyen som først og fremst var problemet. Lekerom er for McDonalds. Det vitner om at det er noe helt sentralt ved den kulturen de forsøker å promotere som rett og slett ikke har sunket inn.

5 Krishnas Cuisine ble etablert i 1992. I januar 2009 flyttet vi fra Majorstuekrysset til våre nye lokaler i Colosseum senteret. Maten er den samme populære som vi har servert i alle disse årene. Velkommen! Helt siden starten har vi hatt mange fornøyde gjester, også fra pressen: “Fortjent gull” Aftenposten, ‘94 “Guddommelig” Robinson og Fredag, Dagbladet ‘94 “Gnistrende grønnsaksgodt” Arbeiderbladet ‘96 “Prakteksemplaret” Økonomisk rapport ‘02 “Oslos beste spisested price vs. performance” City ‘03 “Stappmett til spotpris” (rimeligste spisested på Oslo vest) Aftenposten, ‘06 “Dette er et av de aller beste matkjøpene i Oslo” VG ‘08 “Veggismat i godhetens kvalitet” Medium ‘09 “Krishna Cuisine er en perle, og klart verdt å lete opp” Natt & Dag ‘10

Sørkedalsveien 10, 0369 Oslo www.krishnas-cuisine.no Mandag – Fredag 11.00 – 20.00, Lørdag 11.00 – 19.00 Take away, vegansk og glutenfritt alternativ. Catering tlf. 22 69 22 69

6

Krishna annonser.indd 1

glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

www.sosialen.com Møllergata 13

50

3/2012

Villa Paradiso Olaf Ryes Plass 8 Villa Paradiso er den eneste av pizzarestaurantene jeg ikke frivillig vil oppsøke igjen. Det er ikke pizzaene som blir servert på Paradiso som gjør at jeg nødig vil oppsøke Vardøens kitchy fortolkning av et pizzeria. Det er atmosfæren, servicen og den absurd høye vorspielhousen. Og sjappa har lekerom. Sannheten er likevel den, at hadde pizzaene de serverer levd opp til ryktet sitt ville jeg gledelig oversett barnevognsmafiaen og høy mu-

3


Helle (26) Carlings – Trine og Lars, tror vi til sammen hadde fått ekstremt musikalske og turglade barn!

Michelle (23) Dramastudent – Bruce Wayne, så barna våre hadde blitt sterke, vakre og ikke minst mystiske!

Johan (26) Grafiker – Petter Pilgaard selvfølgelig. Se for deg den miksen, ’a. Vårt avkom ville blitt satans enhjørning med liten tiss og masse sexliv!

Brian (27) NSB – Marit Larsen, tror barnet vårt ville blitt en miks av beskjeden og ryddig, nevrotisk og erotisk.

Hvem ville du helst mikset genene dine med?

AV: Johanna Siring

Thomas (33) Billedkunstner/råner – Platon, vi hadde garantert fått en smart og homofil unge, trenger ikke mer enn det!

Kristian (24) Genforsker – Helt sånn genaktig så ville jeg mikset genene mine med en som er høy, mørkhåret, naturlig slank, ikke arisk på grunn av sykdomsrisiko og helst en fra middelhavsområdet for å unngå demens. Jeg tenker det blir Maria Mena? Eller Cher? Eller er hun egentlig blond?

Karianne (23) Frisør – James Franco og jeg hadde nok fått en unge som er veldig lat, glad i øl og superhandsome.

Camilla Dahl Torp (24) Eneas – Ane Dahl Torp, så slipper barna våre å skifte etternavn og de slipper strevet med å barbere seg under armene.

Tage (24) Plakat-installatør/pleieassistent – Kim Gordon. Avkommet vårt ville spilt i verdens kuleste band i 2020, du vet den beste musikken kommer hvert 30. år, bare se på 60-tallet og 90-tallet. De ville laget en sjanger som definerte en ny era!

Jørgen (32) Prod.designer, spillefilm – Jeg ville ikke mikset genene mine med noen, ville heller gått for en kloning av meg selv.

Marie (21) Fotografassistent – David Lynch! Vi hadde fått en unge som var god på å lage film og fotografere …?

Victoria (29) Jobbsøkende – Platon! Vi ville fått et barn som var intelligent og nyskapende med en inspirerende evne til å være i nuet og drømmende.

Electroboutique Pop-Up på Telemuseet

15. mars til 12. august 2012

Russiske Electroboutique skaper lekne, interaktive verk, som problematiserer kunstens rolle i et informasjonssaturert samfunn.

Telemuseet (i Teknisk Museum)

3G International

Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo www.telemuseet.no / 22 09 14 50 iPaw

3/2012

51


TEGNESERIE

Det har med årene vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen, skriver Aksel Kielland.

TEKST Aksel Kielland 1. februar kunngjorde DC Comics at de til sommeren skal utgi Before Watchmen; trettifem (jepp!) hefter fordelt på sju miniserier og ett enkeltstående hefte, som alle tar for seg karakterene fra Alan Moore og Dave Gibbons Watchmen. Tegneserieinternett reagerte som tegneserieinternett pleier å gjøre – det vil si med høylytt sutring og innholdsløse trusler om å boikotte DC herfra til evigheten. Men det var da også det. Når man tar i betraktning at publiseringen av en oppfølger til Watchmen lenge har vært sett på som et tegn på Antikrists komme, har DC all grunn til å være fornøyd med mediehåndteringen.

I den engelskspråklige tegneserieverdenen innehar Watchmen en unik posisjon. Watchmen har solgt mer, blitt hyllet av flere kritikere og tvunget flere ikke-tegneserielesere til å innrømme at tegneseriemediet muligens kan ha en viss verdi, enn noe annet enkeltverk. Dermed har det med årene også vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen. Watchmen har blitt sett på som superhelttegneseriens evolusjonære høydepunkt, som det siste ordet, som mesterverket med stor ’M’ og stort ’ESTERVERK’. Watchmen trenger å bli revet ned fra pidestallen har befunnet seg på i et kvart århundre, men selv om DC ved å publisere en haug med tegneserier hvis ambisjoner er å gjøre seg fortjent til et rungende «faktisk ikke

Yo …! That shit’ss nastier than serving mayonaise sandwiches at a bukkake party, son!” – Johan Galtung

så ille som man skulle tro, altså!» nødvendigvis bidrar til svekke statusen til Moore & Gibbons mest berømte verk, er det samtidig noe usigelig trist over dette prosjektet. I de 26 årene som har gått siden første nummer av Watchmen opprinnelig kom ut, har den amerikanske tegneseriebransjen ikke avstedkommet ett eneste verk som kan måle seg med dens popularitet og anerkjennelse. Det eneste som kommer i nærheten er Chris Wares Jimmy Corrigan, hvis ironiske bruk av superheltsymbolikk om mulig er enda mer kynisk og trøstesløs enn den vi finner i Watchmen. For all dens kløktige bruk av superhelttegneseriens formgrep og konvensjoner, er Watchmen et verk som er dypt skeptisk til superhelten som fenomen. Derfor fremstår DCs avgjørelse om å trosse Alan Moores gjentatte formaninger om å la serien være i fred (Moore la DC for hat da forlaget mot slutten av 80-tallet nektet å la ham og Gibbons få opphavsretten til verket) som en underlig masochistisk handling. Særlig når forlaget fremstiller det å lage oppfølgere – unnskyld: forløpere – til et tjueseks år gammelt verk som nytenking. Det blir litt som om man skulle hyre inn et kobbel med psykologistudenter for å arbeide videre på notatene til den ene terapeuten som i 1987 oppsummerte problemene dine bedre enn noen annen noensinne har vært i stand til. Nåvel! Before Watchmen kommer til å komme ut, og Darwyn Cookes Minutemen kommer muligens til å være verdt å bruke tiden på, om ikke pengene. Men det finnes bedre ting å bruke lønn og stipend på: I det dette står på trykk, har selvsamme DC endelig – etter 16 år – maktet å utgi Grant Morrison og Frank Quitelys Flex Mentallo i bokform. Hvis det finnes én tegneserie som har sagt noe vettugt om superhelten som fenomen post-Watchmen er det nettopp Flex, som handler om en obskur bifigur fra Doom Patrol, hvis superkrefter blant annet inkluderer evnen til å manifestere teksten ’Hero of the

Beach’ over seg når han spenner musklene. En annen samlebok som har vært etterlengtet , er Brandon Grahams King City som nå omsider foreligger fra Image. Lenge var den eneste av Grahams utgivelser som var tilgjengelig på Amazon pornotegneserien Pillow Fight (se forrige måneds spalte), men nå kan man altså trygt sprade rundt med sine postordrekjøpte Graham-tegneserier under armen uten å risikere uønsket oppmerksomhet (ingenting er mer ubehagelig enn øyenkontakt med fremmede personer som ser pornotegneseriene dine og gjenkjenner dem). Samme Graham er også involvert i relanseringen av nittitallsfenomenet og internettmobbeofferet Rob Liefelds Extreme Studios. I skrivende stund er første utgave av Graham & Simon Roys Prophet og Joe Keatinge & Ross Campbells Glory ute. Begge er visuelt tiltalende og noenlunde løfterike mainstreamtegneserier; Prophet kommer formodentlig til å bli den mest interessante av de to, mens Ross Campbells barnaktige og smågroteske versjon av Glory har størst potensial. Ingen av dem er på nivå med Daredevil, men om man er i beit for amerikanske actiontegneserier skal man lete lenge for å finne noe veldig mye bedre. På hjemmefronten er det gledelig å notere en aldri så liten bølge av nye tegneseriehefter. Tatt i betraktning den solide posisjonen til norske bokhandler og bibliotek, var det uunngåelig at det norske tegneseriemarkedet ville bevege seg i retning av en situasjon hvor bokutgivelsene dominerer på heftenes bekostning. Dette er på mange måter en naturlig, og muligens uunngåelig, utvikling, men det endrer ikke det faktum at man gjerne skulle sett flere tegneserieblader rundt om i hyllene. For øyeblikket kan man imidlertid plukke med seg et nytt nummer av Forresten, Ulvene i korridoren (Roy Søbstads første utgivelse på altfor lenge), den hjemlige superheltserien The Urban Legend samt Egmonts nye og helt, helt ok hefteserie Støkk. Og det er da – tross alt – slettes ikke så verst.

«Den populære st. hallvard-skjorten kjøper de hos angel’s speed equipment!»

WWW.NATTOGDAG.NO

52

3/2012


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


KUNST Fagskolen KiR gir yrkesrettet utdanning. Henning Klungtvedt fikk malt sin idé på studentboligene til SiS i 2011.

Galleri K Kristoffer Myskja 23. mars – 29. april – Jeg tenker å vise to gamle og to nye verk, sier Kristoffer. – De to gamle er «Regel 30» – en maskin som stanser hull i papir og «Konspirerende maskin» som er en språkgenererende maskin. Språkmaskinen fungerer på det viset at den har et sett med konsonant- og vokalsammensetninger som den via en slags spilledåsesylinder bruker til å trigge lydene i en pseudotilfeldig rekkefølge. Dette er basert på en enkel algoritme jeg har laget for å simulerer en type samtale mellom to stemmer, denne sam-

mensetningen av konsonanter og vokaler er den vanligste i alle språk og tanken var at det skal være universelt gjenkjennelig, men like fult universelt utilgjengelig. Det blir altså fire mekaniske arbeider, og på åpningen vil jeg muligens ha med en menneskelig vakumpakkemaskin som publikum kan pakkes i! Jeg kan også nevne det ene av de andre nyere arbeidene, en slags flettemaskin som fletter en hylse rundt en massiv gullstang, som med alkymistiske undertoner også omhandler den vante «rasjonalitet-kontra-irrasjonellfunksjon» som er noe jeg ofte sysler med.

Oslo Screen Festival 2012 9. – 11. mars – OSF er en internasjonal video-kunst festival som arrangeres annet hvert år og dette er tredje gang, sier informasjonsansvarlig Eva Irene Borgeteien. – Vi fikk inn veldig mange søknader i år, over 1340 filmer, noe som viser at festivalen begynner å få et fotfeste. En av grunnene til det er nok også at daglig leder og initiativtaker Margarida Parva, er veldig aktiv og viser noen av de beste filmene fra festivalen ute i Europa og på andre festivaler i verden forøvrig. En trend i år er at det er veldig mange flere bidrag fra etablerte norske kunstnere enn tidligere, det er generelt et stort fokus på aktuelle politiske problemstillinger, og det er en tendens til at man ligger og dve-

ler ved dokufiksjon-sjangeren. I år er det blitt valgt ut 45 filmer som skal vise festivalens nedslagsfelt og i tillegg så vil det parallelt bli holdt konserter da vi har fått Ny musikk som samarbeidspartner. Det blir også debatter og foredrag i forbindelse med enkelte visninger, og jeg kan nevne et bidrag kuratert av NABROAD som er en dokumentar av Heidi C. Morstang, en litt kontroversiell film fra andre verdenskrig om de som meldte seg frivillig til kamp sammen med tyske SS-soldater ved østfronten. Filmvisningene skjer parallelt i Filmens Hus og i UKS’ lokaler, i tillegg til visning av film, konsert og performance på åpningsfesten i Litteraturhuset. Alle visningene og foredragene vil være gratis for publikum. www.screenfestival.no

1

KiR KIR

Søknadsfrist 16.april www.kir.no

1

KOMMER PÅ KINO 9. MARS “Elizabeth Olsen gives a career-making performance. Mesmerising, haunting and deeply affecting.” TOTAL FILM

MARTHA MARCY MAY MARLENE av SEAN DURKIN

E L I ZAB E T H O L S E N JOHN HAWKES FILMTRAILER

54

3/2012


KUNST

Fotogalleriet
 Vårutstillingen 2012 16. mars – 29. april
 Vårutstillingen ble etablert i 1976 og er en juryert utstilling på bakgrunn av fri innsendelse. Hilde Aagaard, Azar Alsharif, Ole Martin Lund Bø, Jan Freuchen, Jason Havneraas og Cathrine Ruud er de utvalgte av totalt 122 stykker som har søkt om deltagelse i år.



1

Museet for samtidskunst Prisme. Tegning fra 1990 til 2012 2. mars – 5. august Stor presentasjon av samtidstegning fra de siste 22 årene. Som det står å lese i pressemeldingen: «Det er ikke tegning i klassisk forstand vi får presentert på denne utstillingen, men tegning slik den forstås og defineres av et knippe av våre mest sentrale samtidskunstnere.» Publikum inviteres også til deltagelse med mulighet for selv å tegne, samt en egen «tegningens dag», hvor en kan måle krefter med etablerte kunstnere innen feltet. Utover våren vil det blant annet avholdes workshops med tegneserieskaperne Flu Hartberg og Geir Moe. En lang rekke norske og utenlandske kunstnere er representert, derav Ghada Amer og Reza Farkhondeh, Vanessa Baird, Markus Brendmoe, Frédéric Bruly Bouabré, Carlos Capelán, Tony Cragg, Mariana Castillo Deball, Dag Erik Elgin, Roar Werner Eriksen, Bertil Greging, Jan Groth, Kalle Grude, Wenche Gulbransen, Ane Mette Hol, Patrik Huse, Zhang Chun Hong, Olav Christopher Jenssen, Anish Kapoor, William Kentridge, Richard Long, Lotte Konow Lund, Pierre Lionel Matte, Ian McKeever, Hans Hamid Rasmussen, Robin Rhode, Leonard Rickhard, Nancy Rubins, Hanns Schimansky, Tiril Schrøder, Penny Siopis, Øyvind Torseter, Karin M. Valum, Kjell Varvin, Jorinde Voigt og Ryszard Warsinski. 


GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 16.00 MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00 02.03 STRANGEFRUIT 03.03 DJ NUHHH

1

09.03 DJ NEFERTITI 10.03 RULEFINN

16.03 17.03

SKATEBOÅRD OLANDSKII

23.03 ØYVIND MORKEN 24.03 CRAFOORD NoPlace Sigmund Skard: Andre premissar
 23. mars – 1. april
 – Jeg kan jo si at det handler om andre premisser, som i tittelen, sier Sigmund. – Det går ut på å vise en del varierte arbeider fra foto til skulptur og performance, og går samlet til verks på et tema som gjør at en ser på tingene fra en litt annen vinkel. Jeg vil sette fokuset på det som har å gjøre med å snu på perspektivet, for å si det veldig enkelt og banalt. Det er litt dumt å røpe for mye, men det hele har med materialblanding og gjøre, og veldig dagligdagse objekter som på en måte er sett med nye øyne og med litt skrått blikk – samtidig har det med å utvide sammensetningen av materialer. Når det gjelder foto, så brukar jeg et innsamla materiale på en ny måte – både fysisk og innholdsmessig. En bokstavelig talt ny vri i forhold til utstillinga mi Korrigeringar på Galleri Jensen i Haugesund nå i februar. Nei, nå sa jeg vist for mye. Jeg jobber også med oversette ting, ting som blir oversett hvis du skjønner, og der blir det på en måte opphevet litt av bearbeidelsen min. Det er ennå litt uklart hvor mye som skal med, jeg er litt

1

usikker på om det blir noen korrigeringer. – Jeg kan nevne et ord som kanskje bare finnes på min målform, nynorsk, fortsetter Sigmund. – Det er «skiplingar» som er forstyrrelser, uhell og unntak nærmest, og jeg prøver å vise empati med disse eller leve meg inn i deres premisser – derav tittelen «Andre premissar». Jeg er også på jakt etter noe som er i dette mellomrommet i en skulptur – som på en måte kan bli stående igjen etter en prosess der brenning av ved og leire inngår, og forhåpentligvis ender opp i en skulptur, men kan også bli ett uhell, det er usikkert. Det skal også tas i bruk stedspesifikke ingredienser på galleriet slik som peisen. Det blir i tillegg en performance som handler om det å dekonstruere eller å gjenoppdage den enkle prosessen med å produsere lyd. Jeg skal på en måte gå litt inn i detaljene på det kroppslige og produsere lyd i en performance som heter «Lyden frå den grå massen». Da har jeg gitt dere en del smakebiter som dere kan tygge på!


30.03 VINNY VILLBASS 31.03 TORE JAZZTOBAKK GRILLERIET.NO

TLF: 22 83 56 00

KUNST: Hans Christian Skovholt

3/2012

55


SCENEKUNST Impromptu Splendor Det Andre Teatret, 23. og 24. mars Byens ferskeste teaterhus, Det Andre Teateret på Lilleborg, får besøk av tre improvisatorer i toppklassen fra Canada. Naomi Snieckus, Ron Pederson og Matt Baram kaller seg The National Theatre of the World og har kommet opp med et helt eget konsept som krysser improvisasjon med teater. Hver forestilling er en enakter inspirert av en kjent dramatiker som skuespillerne har studert på forhånd. De har lært seg dramatikerens stil og fortellingsteknikk, til og med scenografien er inspirert av typisk setting. Publikum får bestemme tittelen og dermed sette standarden for hva stykket skal handle om. Gruppen har fått spesielt mye skryt for sin innlevelse i karakterene. Fokuset er på den gode historiefortellingen, og de beviser en gang for alle at improvisasjon har et stort potensial ut over å bare være show og komedie.

1

=Oslo Det Norske Teatret, Premiere 2. mars Narkotika er populært for tiden, også i teatret. Christopher Nielsens stafylokokktrilogi går for fulle hus på Nationaltheatret, og nå kommer Det Norske Teatret med flere fortellinger fra Oslos undergrunn. Tekstene som blir presentert er et utvalg av tekster som har vært på trykk i =Oslo fra 2005 til nå, og inneholder både dikt, fortellinger og intervjuer, hvorav noen er skrevet av selgerne av bladet.

1

Skuespiller Silje Storstein sier at castet fungerer som tekstformidlere og er mer eller mindre seg selv på scenen. – Vi prøver å unngå klisjeen, å fremstille narkomane med knekk i knærne og skjelvende stemme. Verdighet er et viktig stikkord, og regissør Petter Næss håper man vil gå ut av salen og se med andre øyne på menneskene som har havnet i denne situasjonen. Etter forestillingen 7. mars kan man også møte riksnarkoman Nini Stoltenberg og hennes far på Baksnakk på scenekanten. The National Theatre of the World

Norge-Brasil, ein fotballopera Det Norske Teatret, Premiere 23. mars Are Kalvø har skrevet tidenes mest folkelige opera om hendelsen som etter manges mening er Norges største bragd i etterkrigstiden, nemlig seieren over Brasil i fotball-VM den 23. juni 1998. Vi får følge heltene i knestrømper på banen, men det blir også drama og følelser med stor F på tribuneplass. – Norge-Brasil-kampen stod på en liste over ting jeg hadde lyst til å skrive om, uten at jeg ante på hvilken måte, sier Are Kalvø. – Så ringte komponist Helge Førde og spurte om jeg hadde lyst til å skrive en opera. Jeg er svak for litt uventa og sjuke forespørsler, så det måtte jeg takke ja til. Flere andre historiske hendelser stod også på denne listen over fremtidige prosjekter, men det som er bra med å skrive en opera om en fotballkamp er at det er en hendelse som vekker store følelser. I likhet med opera innebærer en fotballkamp mye roping og skriking selv om det egentlig ikke er så stort og viktig som det forsøker å være.

1

Lindås Black Box, 8.–11. mars – Forestillingen kan kalles arkeologisk fordi den graver seg ned, og ser på fragmenter fra fortiden, sier regissør, forfatter og skuespiller Eirik Fauske. Han kommer fra Lindås som ligger nær Norges største oljeraffineri, Mongstad, og denne settingen legger til rette for stykkets to hovedtemaer: Fauskes egen oppvekst og Norges eventyrlige økonomiske vekst etter oljefunnet. – Teksten er blitt beskrevet som en diktsamling og varierer mellom dramatiske tekster som er tablåer fra oppveksten, men det er også lesning av andre type tekster. Blant annet fra biskopen Erik Pontoppidan sitt verk fra 1700-tallet Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie hvor han redegjorde for sannsynligheten for at man i fremtiden ville finne olje i Nordsjøen.

1

SCENEKUNST: Oda E. Solberg Kristian Kaupang

• faglige utfordringer • personlig utvikling • et år i et inspirerende, kreativt og sosialt miljø!

Se www.follo.fhs.no!

56

3/2012

DANS KUNST MUSIKAL FILM BAND VOKAL


Hva i #!%!£ er det som får et oppegående menneske til å by 400 tusen over 2 takst på en 32 m stor leilighet!?

Det heter boligstyling. Og det er en av mange ting du lærer på Westerdals Eksponeringsdesign. Søknadsfrist er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


I SAMARBEID MED

PRESENTERER:

OSLO SPEKTRUM 30. MAI www.myspace.com/deadmau5

www.facebook.com/deadmau5 02/2012

www.deadmau5.com

BILLETTPRIS 550,- + BILL. AVGIFT. BESTILLES PÅ WWW.LIVENATION.NO, WWW.BILLETTSERVICE.NO, TLF 815 33 133 ELLER WWW.OSLOSPEKTRUM.NO, TLF: 815 11 211. FOR MER INFORMASJON, BESØK WWW.LIVENATION.NO / WWW.ROK.NO

Studere på Svalbard?

Søknadsfrist: 15. april Mer info: www.unis.no

Foto: Nils Petter Dale

Universitetssenteret på Svalbard tilbyr studier i biologi, geologi, geofysikk og teknologi


MUSIKK

Heyerdahl består av Kenneth Ishak (33), Tore Løchstøer Hauge (31), Magne Mostue (32) og Mattis With (25) som alle har lang fartstid fra klubb- og indiepopscenen. Vi nevner i fleng: Beezewax, Hiawata! LotLot og Accidents Never Happen. Aktuelle på Øyafestivalen i sommer.

Hvordan bygge image på det norske uten å ty til griseblod? Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto PRESSE Hei, Magne Mostue i Heyerdahl. Hvordan går det? – Åh, nå ble jeg glad! Du er den første som spør i dag. Jeg har brukt hele dagen min på folk med dobbeldiagnose, rus- og psykiatriproblemer. Ikke alltid like enkelt. Jobber ikke alle musikere i Oslo i psykiatrien? – Jo, det går inflasjon i psykiatri, SFO og barnehage blant oss, virker det som. Men psykiatrien er et veldig fint sted å hente inspirasjon. Du får samfunnets ytterkanter servert på et fat hver dag. Dere spilte inn førsteplata på et fyr dere leide i vinter, ute i havgapet på Stadt, til tider under en orkan: Var det der dere hentet inspirasjon? – Kråkenes Fyr og området rundt ble fort idealmålet med tanke på lyd og visuelt uttrykk, og til bygutter å være prater vi godt over gjennomsnittlig mye om hav og bølger. Så ja, mye inspirasjon er hentet fra oppholdet der. Hvorfor heter dere Heyerdahl? – Vi ville bryte våre egne komfortsoner. Vi har alle spilt før, så det var viktig for oss å

sørge for at det ikke ble som tidligere. Og i dette ligger det jo et oppdagelsesaspekt som knytter oss til navnet Heyerdahl. Ganske beleilig med tanke på Kon Tikifilmen, har dere laget soundtracket óg? – Beleilig eller veeldig uheldig. Vanskelig å si. Jeg må legge til at da Heyerdahl ble foreslått som bandnavn – før jeg hadde hørt noe snakk om noen film – var den eneste assosiasjonen jeg fikk noe jeg opplevde da jeg bodde i England. Jeg lærte på skolen at Thor Heyerdahl var verdenskjent – the world famous Thor Heyerdahl – men det er ren og skjær vranglære. I England anno 2006 var det ingen som visste hvem det var, bortsett fra én som svarte: «Is that the lad on the fucking raft?». Jeg hørte noe om «black metallens estetikk, filtrert gjennom mindre mørke sinn». Er dette mer melking av sortegeita, for det høres jo ikke ut som black metal? – Den referansen er vel mer et forsøk på å si at vi vil finne det typisk norske eller det urnorske. Vi har lite griseblod, for å si det sånn. Black metal oppstod ikke i Norge engang, er det ikke litt farlig å bruke det som et erstatningsbegrep for det «urnorske»? – Ja, det blir misvisende. Det blir kanskje også feil å snakke om det urnorske. Det er mer

«det norske» i form av de små daglige historiene. Skjebnene. Nå fabler vi med tanken om å gjøre en plate med samene som inspirasjon. Haha, da snakker du med rett person. – Jaha? For jeg er … eh, en sekstendedel same. Men utvandret ikke samene fra Asia? – Det store bildet er en ting, men vi er mest opptatt av de små historiene! For å hoppe tilbake til plata, er det en låt der som handler om en bukt i Nord-Norge der hele den mannlige delen av befolkningen dro til sjøs en dag, ble overrasket av en storm og skipet forliste. Denne bukta kalles den dag i dag for «Enkebukta». Og det er nok mange av dem langs kysten. På Kråkenes fyr bodde det en periode hele syv enker. Hva er det typisk norske? … bortsett fra høye priser. Enkebukta? Samene? Torggata? I denne omgang ble det havet, kysten og historiene derifra vi konsentrerte oss om. I neste omgang satser vi på fjell og vidde. Dere synger på engelsk? – Ja, jeg ser at det er litt motstridende med tanke på det vi nettopp har snakka om, men for min del er det der veldig enkelt. Popmusikk skal være på engelsk, på samme måte som opera skal være på italiensk.

Vi hørte på Heyerdahl på anlegget på kontoret her i stad, og konkluderte med at sounden deres høres mer britisk enn norsk ut. Man får assosiasjoner til Simple Minds, Ultravox og … Brian Eno? – Du er faktisk den første som nevner referanser, ingen har turt å nevne noen andre band. Tør du å nevne noen selv? – Jeg får litt åttitalls-Roxy-Music-vibber, men ikke helt. Det er vel lyden av fyret! Lydbildet vårt er kaldt. Det er hav. Det er vind og forblåsthet. Men det er likevel en varme der. Det hadde som du nevner, vært storm rett før vi kom opp, det knirket og knaket godt der, for å si det sånn. En slik mulighet kunne vi ikke la gå fra oss, så vi hang opp en mikrofon øverst i fyret for å få naturkreftene med i låtene. Siden dere har et sterkt visuelt uttrykk knyttet til soundet, kommer dere til å ta med fyret på Øya? – Å dra en Roger Waters’ The Wall-greie der vi bygger et fyr eller en «fuckings raft» og river det til slutt? Hehe. NEI. En split-12-tommer på et nystartet Las Vegas-label med Heyerdahl.

Bli sykepleier! www.ldh.no 3/2012

59


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER om de i seg selv ikke er dårlige, gjør de lite for å skape en helhetlig albumfølelse. I dette ligger det smått paradoksale: Love at the … er et album uten nevneverdig svake spor, men det er en samling spor som ikke riktig fungerer sammen. Eller for å si det på en annen måte: det er god musikk, men det er ikke et godt album. Mye av Magnetic Fields styrke har tradisjonelt sett ligget i det konseptuelle, albumene deres har alltid hatt en sterk identitet. Noe slik er vanskelig å spore på Love at the …. I stedet eksisterer det en slags følelse av pliktløp, som i at plata kommer fordi det er på tide med en ny plate, og at Magnetic Fields er ganske fornøyd med å gi ut hva som helst. En slik selvtilfredshet er sjeldent et godt premiss for en utgivelse, og det merkes her. Håvard Ringen NAPALM DEATH Utilitarian (CENTURY MEDIA/INDIE DIST)

Anonymitetens problemstilling. Napalm Death – bandet som ikke har et eneste originalmedlem igjen i besetningen – leverer sitt femtende album etter tre års stillhet. Bandet som med sitt brutale grindcorekjør satte både skap og standard på plass med debuten Scum (1987) og oppfølgeren From Enslavement To Obliteration (1988) blandet med et klinisk industrielt lydbilde og tydelige referanser til tidlig hardcore/punk i retning Discharge og Siege, har vært og er utgangspunktet for Napalm Death anno 2012. Utilitarian føyer seg, som forventet, pent inn i rekken «helt ok til å være Napalm Death». Man kan spørre om denne, la oss kalle det anonymitet, skyldes gitarist Jesse Pintados fravær (forlot bandet i 2004, døde to år senere), men svaret ligger nok i det at dagens Napalm Death sliter med å skille seg ut blant horder av band som, ja, faktisk låter mer Napalm Death enn bandet selv. Den deilige dynamikken, de råe riffa og den primale produksjonen fra storhetstiden med henholdsvis Harmony Corruption (1990), Fear, Emptiness, Despair (1994) og spesielt EP-en Mass Appeal Madness (1991) har fra 00-tallet av kjørt seg fast i et spor med generiske riff, kjipe triggertrommer og et kjølig lydlandskap som ikke gir meg fryktelig mye. Nei, da anbefaler jeg heller å se bandet live. Andreas Tylden

3 DAMIEN JURADO Maraqopa (SECRETLY CANADIAN)

Furet, værbitt melankoli. «In the end you’re a fool like the journalist, who turns what you sing into business». Åh, Jurado, ingen metaforer slår mitt hjerte ut av rytme som dine. Akkurat når du trodde musikkåret ikke skulle by på annet enn repeterende riff og retroporno over hele linja kommer folk-prinsen Damien Juardo med ny skive. Etter 15 år i bransjen kan han vel snart avansere sin uoffisielle tittel til folk-konge, men kjenner jeg kunstnerlusa på gangen så vil han ikke plasseres i noen bås. På det lett resignerte åpningskuttet «Nothing is the news» drar han deg mellom skolerte prog-gitarer a la David Gilmore og lavmælt tristesse a la Nick Drake. Sistnevnte er en sammenligning han ikke kommer unna denne gangen heller. Men hva kan en furet værbitt mann med hang til melankolien gjøre med det? Nada. De har samme utgangspunkt, men Jurado står såpass støtt i sin egen tristesse og leverer nok et verk i pur Juradosk stil. I forrige nummer av avisen kunne vi lese om historien som gjentar seg selv, og at intet nytt har skjedd siden Nirvana la sin elsk på tømmerhuggerskjorter og distortion gikk fra å være en ulyd til et musikalsk begrep. Damien Jurado kommer ikke her og redder oss ut fra denne repeterende sirkelen, men som den profesjonelle musiker og kunstner av samtiden han er, evner han likevel å skape et stykke musikk som vekker tanker og følelser. Det føles til tider som du befinner deg på en ferd gjennom Jurados fordøyelsessystem, like som Hieronymus Bosch hevdet at vår eksistens var en ferd gjennom djevelens fordøyelsessystem, en teori som Jim Morrison igjen la sin elsk på, som Jurado igjen har blitt sammenlignet med. Ja alt henger sammen. På toppen av det hele er plata produsert med perfeksjon og pasjon, av Richard Swift. Grandiose «Reel to Reel» med Jurados egne vokalharmonier oppå hverandre og et svøp av Crosby, Stills Nash & Young er et glimrende eksempel på det.

5

60

3/2012

For selv om det er mye gammel og fin folk å spore her har han benyttet seg av det teknologiske framskritt og lagt til dekadente lydeffekter som setter det i 2012 konteksten. En representabel plate verdt å skvise plass til i den retro platehylla di. Inger Lise Hammerstrøm MAGNETIC FIELDS Love at the Bottom of the Sea (DOMINO/PLAYGROUND)

Den vanskelige nte-plata. Det beste Stephen Merritt noensinne har gjort er 69 Love Songs, denne tre-diskers mastodonten av en hyllest til kjærligheten. Et suksess-album som også kan sies å være det dummeste han har gjort; han har nærmest gjort det umulig for seg selv å gjøre noe like bra. På Love at the Bottom of the Sea gjør han alt i sin makt for å finne tilbake til suksessformelen, men, som en mastodont på glattisen, faller det igjennom. Preteksten er der: det er Magnetic Fields første album på merge siden 69 Love Songs, det er det første albumet med synter siden da og alle låtene er korte spor om kjærlighet. Det er et ærlig, og til tider godt, forsøk. Og i rettferdighetens navn, så burde vi egentlig la være å sammenligne Magnetic Fields album med 69 Love Songs. Det vil være som å sammenligne Munchs produksjon med Skrik: Andre malerier kan være like bra, objektivt sett, men de vil aldri kunne bære på den samme kulturelle betydningen. Love at the … er – gitt sine egne kvaliteter – et bra album. Det har klare styrker og det har klare svakheter, og disse samsvarer på en nærmest paradoksal måte. Hovedstyrken er at Stephen Merritt er en popsnekker av rang, og få skriver barkrakkpoesi på samme nivå som ham. «Andrew in Drag» er for eksempel for et lite mesterstykke å regne; den slentrende, romantiske melodien spilt opp mot Merritts tekst fungerer perfekt. Og tekstlinjen: «I’d sell away my trustfund, I would even sell the jag, if I could spend my misspent youth with Andrew in drag», er fantastisk. Problemet ligger i at låtene som kommer før og etter denne, selv

3

OVERKILL The Electric Age (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Fester som det var 1979. Slår du opp under gamle jævla travere i … ja du skjønner greia. Overkill har vært rundt kvartalet et par ganger. Disse tradisjonalistene var rundt før thrashens unnfangelse men havnet litt bak i køen og i skyggen av andre NYC-pionerer som Anthrax. Overkill hadde ikke like salgbart image, og var ikke like opptatt av å være nybrottsmenn. De første

4

Glatt, små-cheesy & oppsiktsvekkende LIDOLIDO Pretty Girls & Grey Sweaters (UNIVERSAL MUSIC)

19 år gamle Peder «LidoLido» Losnegård har alt som skal til for å irritere inbitte, norske rapfans, med sitt «good guy»-image, unge alder, sjangeråpenhet og … vel, let’s face it, generelle streithet. Men med et unektelig talent både som låtskribent og scenepersonlighet, skal det mye til for at man klarer å hate på unggutten fra Haugesund, som akkurat nå svever på bransjens skyer etter å ha vist seg fram så det holdt både under årets by:Larm og ikke minst på debutalbumet Pretty Girls & Grey Sweaters. Og det skulle også bare mangle at femmerne har haglet, for et mer imponerende stykke musikk levert fra en fyr under 20 år, skal det mye til for å finne. «Vindunderbarn» er definitivt et ord som dukker opp i hodet, og da spesielt Lidos evne til å komponere/produsere sine egne låter. For der mange norske rappere (er det egentlig rettferdig å plassere ham i den båsen?) har valgt å ty til en standardisert type hitmusikk for å selge singler, er LidoLido uanstrengt catchy omtrent samme hvilket sound låtene hans har. Pretty Girls & Grey Sweaters starter pent og pianopyntelig med musikk-kjærlighetslåta, «Melody» (et ganske corny tema, som av en eller annen grunn likevel funker), før den selvsikre og smått pompøse «Comfortable» setter tonen for de drøye 50 minuttene med godmusikk som venter oss. Personlig er jeg dog ikke noe stor fan av nestesporet og førstesingelen «Turn Up The Life» med Timbuktu og Yosef, som tipper litt for mye over i cheesy-sporet resten av skiva ofte befinner seg faretruende nært, men for det aller meste klarer å styre unna. Et eksempel på dette er blant annet hitlåta

5

«Different» med sitt radioperfekte refreng, og ikke minst «Hey Girl», hvor Lido gambler høyt ved å hente inn et gospelkor. Ja, for som jeg nylig diskuterte med en annen talentfull norsk sanger og musiker, Andreas Ihlebæk; norsk gospel er en risikosport med gigantisk fallhøyde. Men jammen klarer han ikke bare å overleve utfordringen, koret (som forøvrig ledes av Lidos egen far, Petter Losnegård, og sikkert har vært en viktig del av sønnens musikalske utvikling) løfter låta til et av albumets absolutte høydepunkter, og akkurat dét er det bare å bøye seg i støvet av. Selve rapperen LidoLido kommer ikke fram før på sjettesporet «Numbers», og fortsetter videre på blant annet morsomme «Chop It Up» og Kanye West-aktige «I’m Not a Rapper», men det blir raskt klart at denne skiva ikke på langt nær hadde blitt den flotte opplevelsen den er hvis Lido kun holdt seg til rappingen, som strengt tatt ikke er hans sterkeste kort. Da er det heller hans imponerende teft for melodier som gjør ham til den unike artisten han jo må sies å være, og som virkelig bærer Pretty Girls & Grey Sweaters. Det er kanskje nettopp denne gaven for catchy melodier som gjør at jeg kan sitte å høre på en «Another Part of Me»-bassgitar-høyt-på-kæssa-låt som «All This Time» uten å fnyse på nesa. Det endelige beviset på ungvalpens melodigeni, kommer likevel på siste bonussporet, «Different Part II», hvor undertegnede endelig klarer å la seg imponere av det jeg vil si er en av våre mest oppskrytte sangere … Bernhoft. Neida, det er ingenting å si på stemmen hans, men det er først når han bruker den på melodiene til en 19 år gammel kid fra Haugesund at han ikke låter som et middelmådig hvitt soul-forsøk man har hørt hundre ganger tidligere. Likevel eier Lido den låta også. Mathias Rødahl


Har du fantasi til å skape en festival? Kan du forvandle et tomt rom i Oslo til en levende festivalplass? Roskilde Festival, Nord-Europas største musikk- og kulturfestival, drar nå på roadtrip i Nord-Europa. Turnébussene ankommer Oslo 10. mars, der vi inviterer kreative krefter, smarte hoder og sosiale iverksettere til vår norske workshop – vår pop-up lounge. Sammen skal vi skape kunst, installasjoner, media og performance som utstilles på Roskilde Festival. 23. mars kulminerer det hele med et brak: En kjempe-showcase med kunst, fest, fellesskap og live musikk på BLÅ i Oslo. Reisen starter på facebook.com/orangefeeling

OSLO

23. maRs .— 0 1 / E g N u pOp-up lO eriveien 9 renn ingensteds, B

/ 23. maRs shOw casE en 9 ivei BLÅ, Brenner

ROskildE ROad TRip kOmmER Også Til

17−29. mars / Lund 18−31. mars / StOcKHOLm 24. mars−5. april / BERLin

Følg Roadtrip her

roskilde-festival.dk


MUSIKK ufortjent. Ironbound var kanskje den sterkeste thrash metal-plata fra det året og viste et band i fullt firsprang på veit tilbake på kartet. At Overkill bare har gitt faen og fortsett sin egen smale sti siden tidlig 80-tall er prisverdig. Det betyr ikke nødvendigvis at de fremdeles lager interessant musikk. Men det gjorde det. Og da er det ekstra morsomt å konstatere at disse ekteste av New Yorks moshekontigent enda sparker fra seg som ti ville hester. The Electric Age lyder mer beint fram metal enn Ironbound gjorde. Vi tenker Judas Priest sin Painkil-

ler, tidlig Exciter og Accept rundt protospeedklassikeren Restless & Wild. Bobby Blitz sin klassiske heavyskrikete hjelper fint på her, og bidrar til å balansere mosh og melodi. Denne gang har de ikke overraskelsens moment med seg, riktignok, men leverer til bestått og vel så det. Dessuten ligger dette langt foran hele hæren av unge retrothrashere som popper opp som kaffebarer på Grünerløkka rundt 2001. Spill høyest: tittelsporet, «Black Daze», «Wish You Were Dead», «Old Wounds New Scars». Jørgen Nordeng

SEAN PAUL Tomahawk Technique

refrenger. Store refrenger. Disse er ikke i flertall. I tillegg sliter han stort med å treffe tidsånden han så krampaktig strekker seg etter. Problemet: så tannløs og ufarlig som David Guetta er, hva er vitsen med å servere en blodfattig kopi av dette igjen? Og, vil du eksperimentere med et Major Lazer-aktig sound, hvorfor få Usherprodusent Rico Love til å koke suppe på det? Sean Paul trenger ikke hive seg på alle trendene som kommer langs hans vei. På Tomahawk Technique prøver han nettopp dette, på bekostning av seg selv. «Got To Love You», med Alexis Jordan, et eksempel på hvordan det kan gjøres. Trass i et irriterende repetitivt refreng har låten en nerve, og en Sean Paul-esque særegenhet som gjør

den til balansekunst på høyt nivå. Den ble en kjempehit. Baksiden av medaljen: «Touch The Sky» med Black Eyed Peas-produsent DJ Ammo. Synes han virkelig dette er kult selv? Synes Guettakidsa det? Grasrotsdancehallen i «Roll Wid Da Don» er på en tredje side noe med det tøffeste sporet han har levert siden 2005. Ingen hadde vel derimot ventet et album fullt av den slags. Så klart er Tomahawk Technique laget for et internasjonalt marked. Det er ikke ferdighetene til Mr. Paul det står på, men i sin iver etter å tekkes Europa, ender han opp på sidelinja. Anbefaler forresten riddimene han slipper på sin egen label, Dutty Rock, som nevnte «Roll …» også er hentet fra. Jørgen Nordeng

Foto: Steffen Stebbing

Presenterer:

platene deres oppnådde en viss kultstatus, og Bobby Blitz og co favoritter blant tapetradere og den slags. De er enda et formidabelt liveband, visstnok. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg foruten en live-dvd fra rett etter årtusenskiftet ikke tenkte så mye over deres eksistens mellom, tja, grungen og den dvd-en. Ironbound derimot, fra 2010, kunne ikke feies under en stol (eller hva det heter?). Alle aktive band fra 80-tallet var dessverre i full vigør igjen, og Overkill druknet mellom Testament, Exodus og Megadeth. Igjen. Denne gangen veldig

(ATLANTIC/WARNER)

Guetta fuck outta here. Jeg har stor respekt for Sean Paul. På sitt beste makter han å forene skamløs pop og USA-flørting med jamaicansk dancehall av beste sort på en måte der sluttproduktet blir større enn sine bestanddeler. Det var dette han slo igjennom med, fra «Gimme The Light» til «Temperature». Jeg mener ikke han skal holde seg til noen lest. Men det er forskjell på å lede an og å dilte etter og desperat forsøke å henge seg på dagens trender. Og følelsen av sistnevnte ligger tjukt utover Tomahawk Technique. Skal du lage hemningsløs pop, trenger du

3 RELEASEKONSERT SUPP: BLODSPOR, KRAANIUM

JOHN DEE 12.04.2012

shotatdawn.net facebook.com/shotatdawn

WHITE TRASH METAL BRIGADE 16.04.2012

JOHN TALABOT fIN

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid Vi viser deg hva som skjer i byen og tilbyr en hel serie ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra.

Du rekker alltid en god middag

62

3/2012

(PERMANENT VACATION/IMPORT)

Det behagelige ubehaget. John Talabot har et vanskelig utgangspunkt med denne plata. Ikke bare fordi det meste han har sluppet av singler og remixer har skapt panegyriske tilstander i musikkpressen, men også fordi han alltid har vært solid forankret i den ny-baleariske bølgen. Han kjenner altså på et enormt press om å prestere, i tillegg er han forankret i en musikalsk nisje som ikke lenger er særlig populær. Men dette baleariske og tropiske som har blitt brukt beskrivende om musikken hans, er noe Talabot aldri har vært helt komfortabel med, og fIN er et tydelig steg bort fra det. Uten å anstrenge seg nevneverdig klarer Talabot på glitrende vis å distansere seg fra det koselige preget som har festet seg ved hans katalog, og har i stedet skapt noe som føles nært, engasjerende og akkurat nok forstyrrende. Noe av det mest imponerende med fIN, er måten Talabot inkorporerer et helt kobbel av genre og subgenre, uten at plata virker rotete. Like uanstrengt som han er i kontakt med historien fanger han også opp noe distinkt tidsriktig. «El Oeste» åpner med en skrudd og atonal hip hop-aktig loop, som ikke hadde vært malplassert på den siste Asap Rocky-tapen, men allikevel er dette et stykke unna hip hop. Sporet som følger, «Ory y Sangre», åpner 80-talls, med en beat som høres ut som den er

5

stjålet fra Rockwells «Somebody’s Watching Me». Også denne låten virker (moderne) hip hop-ish, der den drives frem av repeterende hihater. Neste låt drifter over i noe helt annet, «Journeys» fremstår som et mer elektronisk og mindre kaotisk Animal Collective. «Estiu» plukker opp et par triks fra den siste tidens slo-house/discoedit-trend og blander en boogiebeat med en ganske nydelig vokal-loop. «When The Past Was Present» er kanskje platas mest balearsike spor, Talabot kommer seg ikke fullstendig unna, det er også det mest dansbare. Låta er en nydelig moderne versjon av 80-tallets Manchester-house, med et lengtende vokalsample, plenty av synt-stabs og ordentlige take-offs. Jeg kunne fortsatt med å nevne små delikate detaljer ved hver eneste låt her, men det virker overflødig. fIN har endt opp som en virkelig imponerende plate, og en plate i god gammeldags forstand, hvor sporene forsåvidt står for seg selv, men hvor helheten er det viktigste. Talabots viktigste røde tråd er det forstyrrende; vi får fine melodier og drivende rytmer, men det er hele tiden en nagende følelse av ubehag i bunn. Det kan være seg små atonale vridninger, eller stemningsmessige elementer, som skrikene i bakgrunnen på «Ory y Sangre». fIN gir aldri lytteren fred, den stryker deg liksom med hårene bare for å nappe i dem i neste øyeblikk. Håvard Ringen


MUSIKK ED SHEERAN & YELAWOLF The Slumdon Bridge EP (INDIE)

Kort, men imponerende variert. Yelawolfs offisielle albumdebut, Radioactive var en aldri så liten skuffelse for de fleste av oss som hadde ventet på en oppfølger av det mørke Trunk Muzik-soundet. Istedet fikk vi altså et til tider ganske radiofriende og ujevnt album, som i alle fall ikke undertegnede har plukket fram igjen siden jeg anmeldte den i november. At han på siste dagen av januar annonserte nok en utgivelse, i form av en EP med den britiske singer/songwriteren Ed Sheeran, ble derfor tatt i mot med et håp om bedre musikalske tider fra Alabama-rapperen. I en YouTube-«trailer» for utgivelsen fikk vi blant annet høre smakebiter av et spor som sendte oss tilbake til det samme dystre white trash/sørstats-landskapet vi ble kjent med via spor som «Love Is Not Enough» og ikke minst «Pop The Trunk», det hele oppgradert med en deprimerende bluesgitar og fin-fin vokal fra Sheeran. Den omtalte låta var «London Bridge», det første sporet av fire på The Slumdon Bridge EP, og helt klart der vi ønsker å høre Yelawolf … på en veranda i Alabama, med lovens lange arm i oppkjørselen, og preget av generell hverdagselendighet: «Sheriff in the yard, here comes the rest/I sat like a ghost, they all passed by/My girl cried »baby this’ll be my last bye»/Baby in her arms, she took a cab home/She told me I was only good for a sad song». Desverre følger ikke resten av utgivelsen opp på samme flotte måte, og da er det spesielt Sheeran som roter det litt til. Først med sin småcorny blanding av beatbox og kjedelig syngerap på «You Don’t Know (For Fuck’s Sake)», men også med et litt døvt refreng på «Faces». Yelawolf leverer derimot så det holder hele veien her, og spytter hardere og mer variert enn jeg har hørt fra den kanten på lenge, og det altså på svært begrenset med tid. Særlig sistesporet «Tone» er en solid maktoppvisning av Yelas lyriske ferdigheter, og er nødt

4

til oppleves på egenhånd for å forstå den sykt spennende bruken av flow og stemmelek. Men desverre klaffer det altså ikke helt denne gangen heller, til tross for at The Slumdon Bridge EP definitivt er et interessant prosjekt.

Kanskje kunne et par ekstra låter gjort sitt til at utgivelsen fungerte enda bedre. At Yelawolf er en rapper som fortjener oppmerksomheten vår og vel så det, er i alle fall fortsatt soleklart. Mathias Rødahl

I ALLE FAMILIER FINNES DET DRØMMER I ALLE UNGDOMMER FINNES DET OPPRØR

RAYMOND & MARIA Jobs Where They Don’t Know Our Names (8SPAK)

Svømming er sunt. Jeg tror ikke svenskene behøver å bekymre seg for hvorvidt de klarer å fylle indiepopkvoten for i år. Ikke før vi er kommet halvveis i februar viser de en imponerende utgivelsesfrekvens. First Aid Kit og Laleh leverte varene i januar, og nå er det Raymond & Maria sin tur til å representere. Fra mikrofonene forfører søstrene Maria og Camilla Fredrikson med sine fløyelsmyke og yndige pop-stemmer. Ikke ulikt Marit Larsen. For om ikke nevnte popbejbs har tettet innfartsstrømmen til Sverige, bidrar nok Raymond og Maria til det. Jobs Where They Don’t Know Our Names er til tider så tett opptil Larsens musikalske uttrykk at hun skal være glad bandet har base i en annen hovedstad og på femti mils avstand. Selv hevder de å ha etterstrebet en sound i krysningspunktet akustisk ABBA og stadion-Blondie. Det forklarer saken. Åpningskuttet «The Fish are swimming slower every year» er et herlig stykke sødmefylt

4

retropop som kommer til å penetrere eteren i Skandinavia denne vinteren. Resten av skiva er heller ikke så verst. Kjappe, korte og gode låter med lettfordøyelige tekster om livet. Siden sist vi hørte fra dem, i 2006, har bandet nå konvertert til engelsk. Streit nok avgjørelse det, men det spørs om de hadde dratt fordel av å holde seg til morsmålet i en tid hvor dammen flommer over av spillekåte pop-dronninger og konger. Skiva er produsert av James Iha fra 90-tallsbandet Smashing Pumpkins og er spilt inn på hver sin side av Atlanterhavsgapet, henholdsvis Ocean Sound Recordings på Giske og Stratosphere i New York. Det som er bemerkelsesverdig er at de har brukt så mye tid og ressurser på å spille inn bare seks spor med streit 3.50 pop. Et fint og over gjennomsnittlig godt bidrag i musikkåret 2012, men om de vil henge med i neste runde kan det nok lønne seg å legge seg i svømmetrening eventuelt ta et dypdykk i seg selv. For svømming er som kjent sunt, og man svømmer ikke fortere uten trening. Mohaha. Inger Lise Hammerstrøm

CECILIE MOSLI

VEBJØRN ENGER

KRISTOFFER JONER

BASERT PÅ TORE RENBERGS BESTSELGER

”INTELLIGENT, USENTIMENTAL, DETALJMETTET, MUSIKALSK OG NYANSERT OPPVEKSTSKILDRING”. FilmMagasinet

Stavanger Aftenblad

Rogalands Avis

PÅ KINO 2. MARS WWW.FACEBOOK.COM/KOMPANIORHEIM

3/2012

63


MUSIKK BOBBY V V Day (ThisisRNB.com)

Overraskende pulbart. Med et navn som Bobby Valentino (kortet ned til Bobby V på senere år), skulle det bare mangle at smørsangeren fra Atlanta leverte en utgivelse spesielt myntet på kjærleiksdagen 14. februar, og i motsetning til hans seneste og forferdelige album, Fly on the Wall, er 31-åringen overraskende nok tilbake i godformen igjen med sin nye EP, V Day. Ikke bare har Bobby fått med seg mentoren og R&B-legenden Keith Sweat, men vi får også noe så uvanlig som en Bobby V-utgivelse som holder koken fra start til slutt. Det er mulig det har noe med at «skiva» bare inneholder elleve spor (inkludert intro og outro), men man skal heller ikke se bort i fra at det nesten er dømt til å bli bra når crooneren gjør det han kan best, nemlig å synge rene pulesanger. V Day byr nemlig hverken på påtatte hitforsøk eller uptempo-frierier til dansegulvet, men ni rolige spor som lever godt opp til EP-ens roseblad-dekte cover. Og nå er det jo noen dager siden Valentine’s Day, men V Day klarer nok likevel helt fint å fylle rollen sin i enhver av årets andre elskovsdager. Personlige favoritter er «On It», «Put It Down» (som strengt tatt ikke er en slow jam, men en av de der låtene som passer perfekt å delvis-svaie med din utkårede til i et mørkt hjørne av klubben), «Cum Baby» (vel, det er tross alt en pule-EP) og selvfølgelig fantastiske «Hammertime» (handler om underlivshamring, ikke MC Hammer), som umulig kan gjøre noe annet enn å plante den siste spikeren langt inn i knullekista. De to sistnevnte låtene stammer forøvrig opprinnelig fra Bobbys 2011-mixtape, Vitamin V, men er altså mer enn effektive i 2012 også. Personlig hadde jeg ikke forventet meg noe særlig fra mister Valentino etter fjorårets mageplask av et album, men nå merker jeg at jeg faktisk gleder meg til femtealbumet V5 (greit Bobby, vi har forstått greia med V-ene nå …) som forhåpentligvis slippes senere i år. Og husk folkens, det er aldri feil med duftlys! Mathias Rødahl

5

Presenterer:

TINDERSTICKS The Something Rain (LUCKY DOG/PLAYGROUND)

Fyll, moll og damer med kuk. Å møte Tindersticks igjen, etter at noen år har passert, er som å møte en ekskjæreste igjen. Ikke en som bruddet var av den sure sorten med, men en som forholdet er uavklart med, en du ikke skjønner helt hvorfor det ble slutt med. På samme måte møter man alltid Tindersticks på et litt rart øyeblikk i livet. Enten et øyeblikk hvor det virker skjebnebestemt at Tindersticks skal komme inn å tonesette omgivelsene, eller et hvor deres grimme, überbritiske tristesse virker malplassert og uønsket, som et urovekkende omen om at ting snart forandrer seg til det verre. Tindersticks er umiskjennelige. Man vet hva man får. Det er moll, det er natt, det er fyll og det er tapt kjærlighet, det er poetisk og det er (som regel) virkelig vakkert. The Something Rain fører seg uanstrengt inn i en lang katalog med dette. Den er verken verre eller bedre enn den gjengse Tindersticksplate, og nettopp det gjør den litt vanskelig å forholde seg til. Det blir vanskelig å si noe nytt, noe som ikke allerede er sagt, om en høyst idiosynkratisk produksjon. The Something Rain åpner med

4

en låt i et format som er klassisk Tindersticks: en novelle-aktig fortelling om å drikke seg sørpe full, lete etter kjærlighet, bare for å, bokstavelig talt, kuke det til. Den svenske musikkskribenten Andres Lokko pleide å formulere sine Tindersticks-anmeldelser som små noveller, sannsynligvis inspirert av denne typen låter. Han sa aldri noe særlig om musikken i seg selv, men heller noe om den gangen han pulte ekskjæresten sin i baksetet på en London-drosje, som en parafrasering av låtene han skrev om. Og kanskje er dette den beste måten å angripe problemet på, jeg mener: noe må man jo si. Musikken er jo i essens den samme, det den alltid har vært. På samme måte som desperasjonsfylla i essens er den samme, hjertesorgen er den samme og de sønderskrudde forholdene alltid er de samme. Bare med uhåndgripelige modifikasjoner, som det er vanskelig å vokalisere. Slik er også The Something Rain det samme Tindersticks-albumet vi har hørt åtte ganger tidligere. Bare med små uhåndgripelige modifikasjoner. Tindersticks kommer aldri til å finne opp noe slags hjul, men det kunne til gjengjeld vært potensielt katastrofalt. Hvor formalistisk dette enn er, så er det også veldig, veldig fint. Håvard Ringen

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid Vi viser deg hva som skjer i byen og tilbyr en hel serie ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra.

J. VALENTINE Love & Other Drugs (INDIE)

Mer overbevisende valentiner-R&B. Hah, dere trodde kanskje vi var ferdige med Valentine’s Day-utgivelser og R&B-sangere med Valentine i navnet? Tro igjen. Det har tross alt nettopp vært februar, da vi hvert år altså bys på en overflod av spesialskrevne elskovssanger, og tidvis også rene elskovsmixtaper/EP-er. En som har fulgt i samme spor som allerede omtalte Bobby V, er San Fransiscosangeren J. Valentine, som nå har tatt steget ut i artistverdenen med den syv spor lange utgivelsen Love & Other Drugs etter flere år i kulissene som talentfull låtskribent. En kjapp titt på bioen

5

Du rekker alltid en god middag

64

3/2012

hans avslører godlåter for folk som Tyrese («I Like Them Girls»), N’Sync («Celebrity»), Omarion («I’m Tryna’») og Alesha Dixon («Breathe Slow»). Han er også en del av produksjonsteamet Song Dynasty med broren Bobby Cash, kompisen T «Texx» Nelson og ikke minst slow jam-mesteren Tank, som alle er med på Love & Other Drugs-sistesporet og re-maken av Jodeci-klassikeren «Cry For You». Nå skal det selvsagt mye til for å leve opp til en slik gullklump av en låt, men kvartettens versjon er i alle fall helt innafor, og egentlig så lik originalen i utførelse, at den heller fremkaller en hyggelige mimrefølelse enn irritasjon. De tre kompisene er forøvrig ikke de eneste gjestene som dukker opp her, og både Chris Brown og det tidligere Destiny’s

Child-medlemmet LeToya Luckett gir en hjelpende hånd på to av EP-en fineste øyeblikk, «Bed Bath & Beyond» (forøvrig en ganske morsom låttittel med tanke på at den referer til den gigantiske, amerikanske butikkjefen alle kvinner over 25 år elsker) og «I Do». Love & Other Drugs er i likhet med J. Valentine selv en av disse hyggelige øyeblikkene når man oppdager en ny skive og artist man aldri hadde hørt om tidligere, men som går rett inn på favoritt-playlista. La oss håpe det ikke drøyer altfor lenge før han følger opp denne godbiten med fullengder. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN


MUSIKK

Vårens program på Jødisk museum i oslo Familiesøndag, 4. mars kl. 11.00 - 16.00 purim Purim er en festhøytid i den jødiske kalenderen. Kom og hør om modige dronning Ester, kong Ahasverus og den onde Haman. Kl. 12.00 og kl. 14.00: Fortellerstund • Tegne- og klippaktiviteter for barna Tradisjonelle Purimkaker • Familiebillett kr. 50,-

søndag 18. mars kl.18.00 Forf. marianne Terjesen: “Fra Breslau til bryne - Min Jødiske Arv”

Tirsdag 17 april kl. 18.00 Jødisk Filmklubb: Jødisk Filmklubb viser “Passenger”

søndag 6. mai kl. 18.00 ruths Bok Om en betydningsfull kvinneskikkelse i jødisk tradisjon. Rabbiner Joav Melchior, rabbiner Lynn Feinberg, litteraturviter Torill Torp-Holte Calmeyersgt 15, tlf: 22208400, www.jodiskmuseumoslo.no, E-post:post@jodiskmuseumoslo.no

Kidsa er ålreite? TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO PRESSE Death By Unga Bunga, heter bandet og den nye plata, The Kids Are Up To No Good ble spilt inn på Tøyen i Six Feet Over med Sjur Lyseid (Little Hands of Asphalt/Monzano/Sunturns) bak spakene. De spiller garasjerock godt plantet i 60-tallet, men tar den ikke så langt ut som eksempelvis Peter Berry And The Shake Set. Til det låter det, tja … friskere. Eller hva, gutta? – Det må jo være bra rock. Vi legger vel trykk på det. Bra rock. Mer tydelig, og utydelig, går det vel kanskje ikke an å være, men … som band føler vi musikalsk at vi kan gjøre hva faen vi vil. Når vi samles ender det som regel opp med å låte DBUB uansett. Mulig at det er derfor, som du sier, det låter friskt. Ingen forventer at vi må være radiovennlige på noen som helst måte. Digg det. Det hender jo at vi blir spilt uansett, da. Dette snodige bandnavnet, har det noe med Jaglands uheldige Kongo-kommentar fra noen år tilbake? – Haha. Jagland-vrien var ny! Vi får vel invitere med ham på noe en gang da. Vel, bandnavnet har tatt fra skiva til bandet The Mummies. Men DBUB betyr jo andre ting også, som «man to man rape» med dødelige konsekvenser. Skikkelig sexfest! Vi hadde forresten en av våre beste opplevelser som band

da vi spilte før The Mummies på Gutterballfestivalen i Oslo i høst. Tilbake til retropakka. Dere er unge folk. Hvor(dan) har dere plukket opp all retrorikken? Dere kommer jo fra verdens navlelo Moss. Hva skjer? – Vi er ikke akkurat det første bandet fra Moss som kjører retro. Vi opplevde denne musikken først på Rock Mot Fotball-Festivalen 2006 i Moss. Både jeg og Sebastian (vokalisten, red. anm.) var der, uten at vi kjente hverandre faktisk. Det var noe vi fant ut av på en øving noen år senere. Banda der var vårt første møte med garagerock og powerpop. Rene frelsen! Ja, for jeg hører mye alternativ britisk poprock i musikken også, som Ride og The Stone Roses. Eller skjegget til Bob Mould luskende langt bak i lydbildet, kanskje? – Vi håper jo at folk hører at vi har tatt inn ny inspirasjon i materiale vårt, ikke at vi føler vi har forandret oss stort, men det har jo utviklet seg videre. Vi må være ærlige å si at ingen i dette bandet eier en skive av Ride akkurat, vi har ingen intensjoner om å ligne på det. Det får bli din mening. Vi passer på at vi ikke blir altfor alternative, det er jo ikke det vi vil. Vi vil rocke. Kan jo sitere mosserocker Andre Dahlmann (The Yum Yums/The Dahlmanns): «alternativt er hippie, hippie er dritt» The Kids Are Up To No Good slippes på Jansen Plateproduksjon 23. mars.

3/2012

65


FILM

Filmskaperen Mads Brügger tøyer ikke bare sjangerkonvensjoner, men loven i sin siste dokumentar. Tekst Håvard Nyhus Foto Johan Stahl Winthereik I en nøkkelscene i kinoaktuelle Ambas sadøren har den danske regissøren Mads Brügger blitt invitert til en liten pygméstamme et sted langt inne i jungelen i Den sentralafrikanske republikk. Brügger, som har gitt seg ut for å være sendebud og diplomat fra Liberia, har løyet og sagt at han ønsker å bygge og drive en fyrstikkfabrikk. Når han omsider ankommer leirhyttene langt der inne, er det angivelig fordi han er på jakt etter arbeidskraft. For å forberede den ventende stammen – «for å gjøre dem blide og medgjørlige» – har en gruppe mellommenn vært innom et døgn i forveien og skjenket dem (barn inkludert) fullstendig dritings. Resultatet er bedrøvelig: en stolt stamme ribbet for all verdighet; sjanglende og desperat dansende – alt for å tekkes Den hvite mannen som kanskje kan gi dem en sårt tiltrengt jobb. «This is what the NGO people don’t understand», gliser Mads, mens han iakttar spetakkelet og fyrer opp en feit sigar: «You can really have fun in Africa.» Kan vi omskrive dette til: Dette er hva andre dokumentarfilmskapere ikke skjønner,

du kan virkelig lage morsomme dokumentarfilmer fra Afrika? Mon det. NATT&DAG fikk iallfall audiens hos filmskaperen. Hei, Mads! I din forrige film, den prisvinnende dokumentarfilmen Det røde kapel (2006) reiste du til Nord-Korea forkledd som kommunistisk teaterdirektør. Denne gangen fortsetter du rollespillet, men nå som skruppelløs diplomat i Den sentralafrikanske republikk med ridestøvler, mansjettknapper og gin & tonic til frokost. Forskjellen er at du denne gangen ikke bare foregir å være noe du ikke er – nei, du kjøper diplomattittelen og ter deg deretter. Var det en barriere som det kostet litt moralsk kapital å krysse? Eller var det bare gøy? – Det var en barriere som jeg VILLE krysse, altså komme over på den andre siden av rollespillet. Så når dagen var slutt og støvet hadde lagt seg, ville man være nødt til å si: «Enten vi liker det eller ei, så er han jo diplomat». Det synes jeg er interessant, selv om det moralsk sett er på gyngende grunn, og selv om det ikke bare var gøy. Det var også knaldskørt og til tider sterkt kvalmefremkallende. Til den danske avisen Information sier du: «Som genre er dokumentarfilm om Afrika ved

at synke sammen under sin egen vægt. Alle kan lave væsentlige og anstændige Afrikadokumentarer uden at få snavs på fingrene, men uanset hvor væsentlige og anstændige de er, så er der næsten ingen, der gider at se dem». Er det suksesskriteriet for deg? Høye seertall? – Slett ikke, men jeg synes det ville være veldig kjedelig om det kun var 500 mennesker som så filmen. Jeg har tross alt arbeidet med den, on and off, siden 2007, og jeg synes den er for viktig til at den dør i stillhet. Heldigvis er det mange som har sett filmen på kino i Danmark. Du har laget en veldig annerledes Afrika-dokumentar som ikke handler om hungersnød og barnesoldater, men som søker tilbake til kolonialtidens Afrika – det Afrika som Joseph Conrad, Graham Green, Ernest Hemingway og Hergé la sin elsk på. Kan jeg lese filmen som et romantisk prosjekt? Et forsøk på å trekke opp noen forbindelseslinjer til en svunnen tid og til disse ikoniske forfatterne? – Ja, det er en både nostalgisk og vemodig film. Symptomatisk nok for den hvite manns posisjon i Afrika i dag, er alle de hvite menn som er med i filmen – meg selv inkludert – tragikomiske, karnevalske og tegneserieaktige

Den hvite mann er en nedadgående stjerne i Afrika, det eneste som er igjen er bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden.” 66

3/2012

figurer. Den hvite mann er nemlig en nedadgående stjerne i Afrika, og tilbake er kun de smertefulle og bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden. Slik sett handler også filmen om fantasier: hvite menneskers fantasier om Afrika, og sorte menneskers fantasier om hvite mennesker. Jeg er jo den sorte fantasi om den ultimative hvite businessmann/diplomat – og heri ligger selvfølgelig også en overlevelsesstrategi: Når afrikanerne ser meg, tenker de: «En mann som går kledd slik, og oppfører seg på den måten, må være utrolig rik, utrolig mektig og utrolig idiotisk – så ham vil vi ikke slå ihjel.» I et skjult kamera-opptak forteller stabssikkerhetssjefen i Den Sentralafrikanske republikk, en svært tykkfallen tsjekkisk fremmedlegionær (mens han drikker en flaske vodka), at Frankrike betrakter den afrikanske staten som sin egen private sparekasse («barnebidrag») og at de utnytter landets enorme reserver av olje, titan og diamanter etter sitt eget forgodtbefinnende. Sikkerhetssjefen forteller også at Frankrike daglig flyr over landet og utmerket godt vet hvor opprørsgruppene til enhver tid befinner seg. Informasjon de velger å ikke dele med ledelsen i landet, da Frankrike ønsker at landet skal være så ustabilt som mulig. Har disse påstandene skapt noen reaksjoner i Frankrike? Hvor troverdig er sikkerhetssjefen som kilde? Det hører med at fyren rekker å bli henrettet i et attentat før filmen er ferdig. – Min fornemmelse er at han var sær-


FILM

Presenterer:

Så seiler vi på Ubangi i en sprukkin holk. Mads Brügger og tre pygmeer.

deles troverdig. De opplysningene jeg kunne kryssjekke holdt i hvert fall vann. Han var forbløffende intellektuell og velorientert. For eksempel ga han meg et crashkurs i den geopolitiske betydningen av Marshall-hjelpen, og etter fem minutter var det blitt så avansert at jeg ikke kunne følge med lenger. Ettersom Frankrike hadde tatt statsborgerskapet fra ham, og anklaget ham for illegal leiesoldatvirksomhet, næret han et blindt hat til Frankrike, men samtidig hadde 26 års tjeneste i Fremmedlegionen gitt ham et sjeldent innblikk i hva Frankrike egentlig foretar seg i Afrika. Jeg fikk en fixer til å ringe til den franske ambassaden i Bangui for å spørre om de kjente noe til mordet på ham, og de svarte at de overhodet ikke ante hvem han var – hvilket i seg selv er interessant. Tidvis kan filmen nesten bli litt Borat-aktig, litt «dokomedie». Jeg tenker særlig på episodene der du spiller hvalsang for pygmeene, der du og diamantbaronen Gilbert diskuterer soveputene til Hitler («av kjønnshårene til jødinner») og kanoturen med dine to pygméundersåtter som akkompagneres av Woody Guthries «This Land is Your Land» (se bilde). Fortell! – Det er litt «Borat møder The Economist». Jeg bekjenner meg til den kulturradikale fortellermodellen der man sier noe sjovt før man sier noe alvorlig, og så sier man noe moro igjen – på den måten blir fortellingen aksentuert. Jeg likte også tanken på å lage en film om Afrika som byr på morsomme øyeblikk.

Hvordan finansierte du alle utgiftene? Det forsvinner millioner i alle retninger hele tiden: i bestikkelser, i smøring, i diamantgruveløyver, i korrupsjon, i gaver, i representasjon etc., etc. Dette haraballet må ha kostet enorme summer? – Budsjettet var på syv millioner danske kroner. Pengene ble gitt av Det Danske Filminstitut etter en «don’t ask, don’t tell»-modell, og var ikke akkurat øremerket korrupsjon, selv om alle visste at et prosjekt som dette før eller siden ville involvere «envelopes of happiness». Men all korrupsjonen jeg har vært involvert i, blir oppgitt i filmen, sånn sett er det en meget transparent film. Rollespillet som journalistisk metode: Blir det flere filmer av Mr. Brügger der denne metoden legges til grunn? Ideer på blokka? – Jeg vil gjerne gjøre en remake av Marco Ferreris spillefilm Det Store Etegilde (1973), som en dokumentar. Filmen handler om en gruppe livstrette rikmenn som horer, drikker og eter seg ihjel i en luksusvilla, og er, sammen med Passolinis Salo (1975), det opprinnelige reality-fjernsyn-konsept. Min ide er å caste en rekke eldre libertinere med de samme driftene, og slippe dem løs i et hus, og se hva som skjer. Det blir uten meg foran kameraet, men jeg har allerede fått dekket mine lyster. Jeg vil ikke male meg selv opp i et hjørne som ham som alltid lager rollespill.

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid Vi viser deg hva som skjer i byen og tilbyr en hel serie ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra.

Du rekker alltid en god middag

Ambassadøren (distributør: Kudos Family) hadde kinopremiere 2. mars. 3/2012

67


FILM Martha Marcy May Marlene Regi: Sean Durkin Skuespillere: Elizabeth Olsen, Sarah Paulson, John Hawkes, Hugh Dancy, Brady Corbet, Christopher Abbott Hvis alle andre hoppet fra en bro … Kultisme er fascinerende, hva? Fra Mansons familie til Jonestown-tragedien og ufo-skrullingene i Heaven’s Gate, er det noe pirrende med en gruppe individer som tilsynelatende blir kollektivt sinnssyke. Det fungerer også utmerket som filmatisk utgangspunkt, både i dokumentarer om legendariske psykopater og deres tilhengere, eller spillefilmer som Mysterious Two og The Believers hvor massegalskap blir fremstilt på en forførende måte. Da jeg hørte at Martha Marcy May Marlene skulle handle om en jente som har rømt fra en slik kult, måtte jeg derfor jobbe med å holde forventningene nede. Få filmer klarer å leve opp til slikt, men denne gang overgikk faktisk filmen det jeg håpet på. Den er vakkert filmet og kløktig sydd sammen til en fortelling som skaper en hypnotisk opplevelse av å miste kontrollen. Grad-

5

vis svøpes du inn i et forlokkende utopi, før du plutselig oppdager at du er innpakket i ondskap så påtrengende at du vil avskrive det som innbilt. «Do you ever have that feeling where you can’t tell if something’s a memory or if it’s something you dreamed?», lurer hovedpersonen, og det kryptiske manuset illustrerer nettopp det. Stilen er ulmende low-key uten å sensasjonalisere eller forsøke å sjokkere, og den største overraskelsen er at Olsen-tvillingene har en tredje søster som faktisk har talent. Elizabeth Olsen drar filmen nesten helt alene, med noe hjelp fra den merkverdig karismatiske kultlederen John Hawkes, som ønsker velkommen med et forståelsesfullt blikk og ravende autoritet. Det kan gå litt tregt til tider og noen scener blir en smule repetitive. Du får ingen tilfredsstillende svar, men det som gjør premisset så tiltrekkende er nettopp at det ikke er til å bli klok på. Derfor er den sømløse reisen mellom oppslukende vanvidd og angstdrevet refleksjon kanskje noe av det nærmeste vi kan komme en slags forklaring. Torgeir Blok Premiere 9. mars

Jarle før Klepp Kompani Orheim Regi: Arild Andresen Skuespillere: Vebjørn Enger, Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Glenn André Viste Bøe, Eili Harboe, Rolf Kristian Larsen, Henrik Mestad, Andreas Cappelen For et fjes! Sårt, åpent og tilgjengelig. Dette er Jarle Orheim før farsnavnet forlates – Jarle før Yngve og Jarle før Klepp. En ung gutt med hvit hud, rødlig lugg og fortsatt blussende kinn. Som vet at pappaen drar familien ned, men som fortsatt tror – litt – på forandring. Jarles tiltagende ubehag er godt skil-

4

dret: den bristeferdige ferdighusidyllen, de tross alt hyggelige øyeblikkene med faren, de tross alt hyggelige stundene med moren. Dialogen er godt skrevet, 80-talls koloritten passe trist og passe påtrengende, og skuespillerne bærer stoffet med en nøktern intensitet. Nok en gang ser vi Kristoffer Joner som et bunnløst plaget menneske. Som så mange ganger tidligere er ikke castingen bare pinlig riktig, men tolkningen ubehagelig god. Også Cecilie Mosli i rollen som Jarles mor, bidrar til å gi den lille familien – kompani Orheim – den tyngden og troverdigheten historien trenger. Og ny av

året, vakkert og naturlig spilt med en klang av Roy Anderson-regi, Jarle selv, Vebjørn Enger. Men potent stoff, godt skuespill og følsom scenografi skaper ikke nødvendigvis tilfredsstillende dramatikk. Vi introduseres mer eller mindre umiddelbart for oppvekstskildringens drivkraft – farens alkoholisme og morens manglende evne til å bryte ut. Men til tross for tiltagende drama, Jarles gryende opprør: punk, politikk og nye venner, ender jeg likevel opp med å savne noe. Scener som tydeligere formidler de bekmørke nyansene. Noen temposkift som sterkere kommuniserer fortvilelsen,

det bunnløse og det absolutt håpløse. I all hovedsak er det et godt grep at hverdagen tilsynelatende er den samme etter hvert overtramp og hver skuffelse, at stillheten på kjøkkenet forblir like uskyldig og like ladet, at lyset holder seg melankolsk og gråblått uavhengig av handlingen. Men selv det stillfarne og uuttalte kan ha en rikere og dypere resonansbunn, en mer variert ladning og like viktig, et bedre driv. Du vet, Drive, Shame og så videre, uten sammenligning forøvrig. Godt gjort, vel spilt og nesten helt bra. Ragnhild Brochmann Premiere 2. mars

3/2012

69


polisse. natt og dag 118 x 360 24.02.12 11.14 Side 1

FILM

les produ cti o ns du tr ès o r presenterer

Snøen på Kilimanjaro Regi: Robert Guédiguian Skuespillere: Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan Foux du Fafa. Franskmennene vet å kose seg, hva? Ofte observert i pastellfargede klær på en bryggekant, mens de nyter god vin, spytter olivenkjerner og danser til poppmusikk. Glem det brutale Frankrike du kjenner fra utallige Vincent Cassel-filmer. I Snøen på Kilimanjaro er alt veldig koselig. Hovedpersonen er en mann i 50-årene hvis største idoler er Spiderman og sosialisten Jean Jaurès. Da firmaet hvor han er tillitsvalgt må si opp tjue arbeidere, velger han å ofre seg

selv i rettferdighetens navn. Uten mye annet å finne på lenger, ser vi ham ta oppvasken, bygge et lysthus, vanne blomster og være en ordentlig hverdagshelt. Kona hans er like hyggelig og fire av fem scener utspiller seg rundt et middagsbord hvor de diskuterer god mat. Så blir de rana. To karer i finlandshetter avbryter en av deres mange måltider og forlanger å få pin-kodene til bankkortene. Heller ikke dette blir fremstilt som spesielt grusomt, og en ransmann setter seg til og med ned og koser seg med en tegneserie mens han venter. Fører dette til konflikter? Nja … nesten. Mest av alt fører det til vinsipping på en veranda i skumringen, og tiramisukake i

en bakgård hvor buskene rasler betryggende i vinden. Filmen prøver å si noe om det å bli gammel og bry seg om andre, men konflikten blir begravd i grillmat og solskinn. Hovedperson så forståelsesfull at man gleder seg til å se ham sprekke, men han svarer bare med mer kjærlighet. Det er ikke noe galt i å være koselig, men så lenge filmen verken er rørende, søt, eller morsom, blir den like minneverdig som en episode av Helene og gutta. Skal du se den bør du spise rikelig først, eller risikere at det romler dypt i magen gjennom hele filmen. Egentlig kan du like gjerne bruke billettpengene på å kjøpe en god flaske vin. Torgeir Blok Premiere 10. februar

The Grey Regi: Joe Carnahan Skuespillere: Liam Neeson, Dermot Mulroney, James Badge Dale, Dallas Roberts, Joe Anderson, Frank Grillo, Nonso Anozie Utrydningstruet Neeson i fåreklær. Liam Neesons rullende basstemme siterer et dystert dikt, til bilder av industribygninger i et iskaldt vinterlandskap. Han vasser gjennom et barslagsmål uten å vie det et blikk, setter seg alene i snøen og trer munnen på et geværløp. Et ulvehyl hindrer ham i å trekke av. Slik begynner kampen mellom selvdestruktivitet og overlevelsesinstinkt. Vinden uler i ødemarka, knitringen fra et leirbål får eksistensielle tanker til å hutre og naturens brutalitet

pisker livsgnisten i gang. Neeson mimrer om: «Those memories that makes you want the next moment more than the last». Vekselvis er The Grey også en adrenalinpumpende spenningsfilm som attakkerer via et bredt spekter av fobier. Enten du har vannskrekk, høydeskrekk, er mørkredd, redd for rovdyr eller ikke er så glad i kulda, prøver filmen å gi deg klamme hender. Har du ikke flyskrekk fra før, vil du mest sannsynlig få det av en hyperrealistisk flykrasj som ikke kaster bort energi på spesialeffekter, men isteden blottstiller ren og skjær dødsangst. Vakker filming og fremragende lyddesign beretter om natur full av metaforer: Bitende kulde og siklende ulvetenner sloss om oppmerksomhet, beinharde karer blir myke da de finner seg

lavest på næringsstigen, poetiske minner ripes opp av skarpe klør og menn klorer seg bokstavelig talt fast til kanten av et stup. Manusteksten flyter ut av filmen og man ser for seg at forfatterne har lekt seg bak tastaturet. I blant smøres det kanskje litt tykt på. Poesien får litt mye slagrom og noen bakhistorier knatrer for mye i snøen. Ulveangrepene hadde nok vært mer skremmende om kamera hadde blitt holdt i ro, men fungerer likevel som motvekt til de stille stundene da truende prikker i natten signaliserer sultne øyne klare til angrep. Som Neeson selv sier: «Talking tough means jackshit in this situation. You’re not scared? Then you’re a fool. Worse, you’re a fucking liar.» Torgeir Blok Premiere 30. mars

3

5 Juryens pris | cannes

En film av maïwenn

PÅ KINO FRA 30. MARS

1992–2012

20 år med de beste filmene fra hele verden! WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

70

3/2012


FILM

Nicolas Cage

Polisse Regi: Maïwenn Skuespillere: Karin Viard, JoeyStarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Maïwenn, Karole Rocher Kastrer dem, hele gjengen! Vi faller med hodet først inn hos en politienhet i den nordlige delen av Paris. Det er en enhet som blir uglesett av de som driver med viktigere og «voksne» saker. Enhetens hverdag i storbyjungelen dreier seg om alt ifra å håndtere mindreårige lommetyver til å taue inn barnemishandlere. De sjokkerende detaljene i sakene som denne gruppen står ovenfor, skjermes vi heldigvis for. Viktigere er effekten sakene har på de som desperat prøver å

leve livene sine mens de vasser i bunnslammet av den menneskelige natur. Det er som å se en hel sesong med The Wire destillert ned til to intense timer, bare med solide franske skuespillere. Det beste (og mest overraskende) eksemplet er rapperen JoeyStarr, som har gått fra å synge «Fuck the Police» til å spille nettopp ordensmakten. En brysk og hissig politimann med et hjerte av gull, som tar alle saker personlig. Hverdagen fortelles episodisk og med en frenetisk struktur. Regissøren bruker håndholdt kamera for å mane fram de rå situasjonene nærmest dokumentarisk. Sekvenser både i og utenfor arbeidstid driver historien fremover og gir et helhetlig bilde av en fortvilende arbeidssituasjon. Det er imidlertid noen

sekvenser i filmen som virker lite gjennomførte og som skaper flere løse tråder. Regissøren Maiwenns egen rolle, hvor hun spiller nerdete fotograf med jobben å dokumentere politienheten, er både platt og unødvendig. Små menneskelige detaljer, som krangler på kontoret, mangel på midler og politifolkenes personlige problemer gir et helhetlig bilde av en frustrerende og psykisk utmattende hverdag. Samtidig viser filmen meg den byråkratiske labyrinten for de som er nederst i politihierarkiet. En frustrerende og oppsiktsvekkende film som evner å hoppe mellom latterkrampe- og tåresekvenser uten å miste den brutale kjernen av synet. Siren Løkaas Premiere 30. mars

Thale Regi: Aleksander Nordaas Skuespillere: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard, Morten Andresen Flere damer burde gro hale. I 1995 måtte alle tenåringsgutter med boblende hormoner få med seg filmen Species for å se Natasha Henstridge naken, tidvis med dataanimerte kroppsdeler. I år er det Silje Reinåmo som tusler naken rundt en hel film, til tider med dataanimert hale. Frøken Reinåmo håper dette blir hennes gjennombrudd. Det gjør jeg også, for hun er en flott dame som jeg gjerne vil se mer av (selv om jeg i og for seg ser alt i nesten 80 minutter). I en perfekt blanding av å være søt og

sexy, sårbar og farlig, leverer hun en imponerende prestasjon uten å si et eneste ord. Hun spiller på det sensuelle uten å være pornografisk og gjør meg faktisk litt fjortisforelska igjen. Hovedrollene er to karer fra «No Shit Vaskeservice» som skrubber vekk et lik i en hytte. Der oppdager de en skjult kjeller med en Evil Dead-inspirert kassettspiller som forteller om den mystiske huldraskapningen. Kjemien mellom åstedsvaskerne er det som driver filmen, med mange fine replikkvekslinger som lar setninger henge i lufta og drar humor ut av å lese mellom linjene. «Ro deg ned», er det første som blir sagt og setter tonen til en ganske stille film som hele

tiden ulmer, takket være et spennende soundtrack. Bakhistorien overrasker med en fin twist og man må tenke seg litt om for å skjønne greia, som gjør at det frister å se filmen om igjen. Slutten går litt kjapt og kjnnes en smule utilfredsstillende, men avler også håp om en oppfølger. Thale har vært kjærlighetsprosjektet til regissør Aleksander Nordaas i årevis, der målet har vært å lage en konkurransedyktig kinofilm. Dette har han klart. Han har skapt en film som underholder nok til at jeg ble sittende ut rulleteksten, med pirrende fjortisminner om hvor spennende det kan være med et sexy kvinnemonster. Torgeir Blok Premiere 17. februar

The Artist Regi: Michel Hazanavicius Skuespillere: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle Svarthvit stumfilm, ække det jævlig kjedelig ’a? The Artist plukker opp stafettpinnen etter Rango, og leverer en varm hyllest til filmindustrien og de som elsker den. Da Rango var en sammensurium av referanser til filmer som Chinatown, Star Wars, Mad Max, Apocalypse Now! og Clint Eastwoods spagetti-westerns, tar The Artist deg litt lenger tilbake, til en tid da publikum ikke trengte tredimensjonal-dolby-surround-digital-blu-ray-thxinteraktivitet for å underholdes. I 1927 var verken lyd eller farge standard, en actionsekvens bestod gjerne av en kar som klatra opp en stige; og lidenskap ble illustrert med en klem som varte litt for lenge. Om du synes det er naivt og uskyldig, vil skaperne av The Artist være enige. De leker med å gjøre opplagte poenger, som å la den stolte hovedpersonen bokstavelig talt danse i spotlighten og senere la skyggen hans stikke av for å vise at han ikke lenger er

skyggen av den han en gang var. Da den dalende stjernen er på vei ned en trapp full av businessfolk, møter han en up-and-comer i motsatt retning, og rett som det er blunker karakterer til kamera eller gliser med påklistret «pling». Fortellingen ligger hele tiden i dørkarmen av den fjerde veggen og meta-kødder. For eksempel ved å la stumstjernens kone bevege på munnen, før bildet blir svart med teksten «We have to talk». Soundtracket flørter med udødelige temaer som blant annet Lawrence of Arabia og noter som er til forveksling like Army of Darkness. Jeg skulle gjerne skrevet mye mer om skuespillere med karikert mimikk, morsomme referanser, inside-jokes og Oscarnominasjoner, eller undersøkt forskjellen mellom franske The Artist og argentinske La Antena som gjorde noe av det samme for noen år siden. Det har jeg dessverre ikke plass til, men la det være klart: The Artist på mange måter er en perfekt feiring av hollywoodland, som illustrerer at begrensninger kan være grunnlaget for mesterverk. Torgeir Blok Premiere 24. februar

5

4

6

Guy Pearce

January Jones

NY, HARDTSLÅENDE

ACTION-

THRILLER!

RETTFERDIGHET HAR EN PRIS

I SALG 21. MARS! Kjøp den hos

3/2012

71


FILM

Retningsløs sigarføring i Afrika Ambassadøren Regi: Mads Brügger Skuespillere: Mads Brügger, Eva Jakobsen En rar danske med en nyanskaffet ambassadørtittel ankommer Den sentralafrikanske republikk for å lede en diplomatisk stasjon som skal representere Liberia. Offisielt er han der som en velgjørende forretningsmann som skal starte opp en fyrstikkfabrikk. I virkeligheten er han der for å få tilgang til Den sentralafrikanske republikks enorme diamantreserver. Nei, vent. I virkeligheten er han der for å lage dokumentarfilm. Ambassadøren er en svært severdig, sjangerutvidende og bister dokumentarkomedie med en rekke agendaer. Litt for mange. Regissør Mads Brügger sjonglerer femten narrativ på en gang og farer med harelabb over et utall emner. Resultatet er en springende og litt for lettvint film. For hva er egentlig dens ærend? Handler det om å avsløre en korrupt stat? Om å avdekke det afrikanske diplomatiets bisarre irrganger? Dreier det seg om bloddiamanter? Om pygmeene og deres hjerteskjærende vilkår? Om Den hvite manns stadig mer vaklende verdenshegemoni? Er det et forsøk på å knytte forbindelser til kolonialtiden og bildene som forvaltes av dens legionærer: Joseph Conrad, Graham Greene og Ernest Hemingway? Er det Frankrike som er den store skurken her? Eller han douchebagen som formidler bloddiamanter? Og hva er greia med

4

Vi må snakke om Kevin Regi: Lynne Ramsay Skuespillere: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller, Jasper Newell, Rocky Duer, Ashley Gerasimovich Ikke noe lys i enden av tunellen. Det skal godt gjøres å finne et tyngre utgangspunkt for en spillefilm enn dette. Filmen er en adapsjon av Lionel Shrivers roman Vi må snakke om Kevin (eng. We Need to Talk About Kevin) fra 2003. Romanen forteller den fortvilte historien om en mors refleksjoner etter at den psykopatiske sønnen hennes utfører en skolemassakre. I romanen er hendelsene basert på en rekke skolemassakre som rystet det amerikanske samfunnet på midten av 60-tallet, hva kunne vel da være mer passende enn å starte filmen i den årlige tomatkrigen i den spanske byen Bunol? Gjennom øynene til moren Tilda Swinton tar filmen utgangspunkt i fragmenterte tidshopp innenfor Kevins 18-årige reise fra sædcelle til fengslet massemorder. Vi ser en gutts traumatisk barndom. En vanskelig sønn med en helt fersk, utålmodig og aggressiv mor som ikke aner hva hun driver med. Når ektemannen ikke er tilstede, forteller hun gjerne Kevin at hun misliker ham og livet sitt etter at han ble født. Dette er mens han ennå er spedbarn, men likevel virker det

6

72

3/2012

den tsjekkiske leiesoldaten? Whut, ble han akkurat henrettet? Eller vent, er filmen mest et vrengebilde på Borat sine sosialantropologiske eskapader i USA? Brügger har mange spørsmål, men ikke så mange svar. Så kan man innvende at det er nettopp det som er meningen når man lager dokumentar: å introdusere seeren for et sett problemstillinger (som for eksempel: Var hodeputene til Hitler laget av kjønnshår eller ikke?), for så å la vedkommende få trekke sine egne slutninger. Jo da, men det er da også regissørens oppgave å ta litt regi, hva? Når det styrende prinsipp ser ut til å være «la oss stikke ned til Afrika, kjøpe oss en ambassadørtittel og se hva som skjer» – vel, da kan det være betimelig å etterlyse en noe strammere arbeidsmetode. Symptomatisk nok er det da også Brüggers egne problemer som etter hvert blir drivreima i filmen. De stakkars pygmeene som håper å lande en jobb i fyrstikkfabrikken, hører vi snart lite til. Viktigere blir det å redde den bleike, danske ræva til Mr. Brügger. Når det er sagt: filmen ble i fjor plukket ut som åpningsfilm på IDFA, verdens største og mest prestisjefylte filmfestival for dokumentarfilm. Den ble også vist på Sundancefestivalen i januar. Så, vel, du får trekke dine egne slutninger. Håvard Nyhus Premiere 2. mars

som en katalysator for hennes skyldfølelse når hun i ettertid er den eneste i familien som nærer mistanker mot Kevin. Psykopater flest er intelligente nok til å skjule sin ulmende ondskap og empatiløshet. Her også. Den enfoldige faren er tvinnet rundt Kevins lillefinger, noe som skaper splittelse mellom ekteparet når moren spakt prøver å fortelle om sine mistanker mot Kevin. Skyldfølelsen hviler tungt på moren. Likevel frigjøres forvirring i spørsmålet om arv og miljø, både fordi Kevin var en drittsekk allerede i bleier, og fordi så mye av hans liv og motivasjon forblir usagt i filmen. Både mor og sønn spilles så intenst og genuint at hvert eneste minutt er urovekkende, bevegende og ikke minst troverdig. Konsekvent visuell symbolikk understreker morens tårevåte fortvilelse i det retrospektive puslespillet, mens jeg blir kvalm av mine egne blandede følelser. Det er ingen lystig opplevelse å se denne filmen, men interessante valg av låter, som Everyday av Buddy Holly, er nødvendige ventiler som får meg til å le midt oppe i den trykkende stemningen. Det var tungt å få pusten igjen da rulleteksten begynte, men etter nervøst å ha spist noen ekstra p-piller, frister det å se den igjen. Siren Løkaas Premiere 23. mars

Safe House Regi: Daniel Espinosa Skuespillere: Denzel Washington, Ryan Reynolds, Vera Farmiga, Brendan Gleeson, Joel Kinnaman Enda en CIA-agent gone rogue-film Ryan Reynolds spiller en rettskaffen CIA-agent stasjonert i Cape Town, der han vokter over et såkalt «safe house», i praksis et slags forhørsrom. Hvorfor han er utstasjonert akkurat her, vet bare fåglarna, for han har ingenting å ta seg til. Dagen lang sitter han og kaster en ball mot veggen mens han lærer seg fransk på ipoden sin. Kjæresten er nemlig fransk og han er veldig glad i henne. Så en dag viser det seg at den svikefulle CIA-agenten Tobin Frost (Denzel) er i byen. Noen skyte- og biljaktscener senere, er vår mann, den unge agenten,

3

trukket inn i en dramatisk voldsspiral som vil teste hans mot, lojalitet og kjærlighet. Og fra hovedkvarteret i Langley, Virginia følger CIA-ledelsen med via imponerende satelittfunksjoner. Høres kjent ut, hva? CIA-filmen har etter hvert blitt en egen sjanger. Jason Bourne-serien, Salt, Body of Lies og Fair Game for å ta noen ferske eksempler. Og, om det skulle være noen tvil: Hollywood nærer en viss skepsis til den sværlemmete etterretningstjenesten i denne filmen og. Det skal med andre ord godt gjøres å hevde seg i et slikt selskap, og Safe House lykkes ikke helt med det, til tross for tidvis storslagen foto (turistbyrået i Cape Town, Sør-Afrika må spyttet inn mye penger til denne produksjonen, som en slags big bucks-variant av Lilyhammergate her hjemme). Svenske

Daniel Espinosa imponerte med filmatiseringen av Jens Lapidus-romanen Cash i 2010, men et altfor tynt manus gjør at det tidvis skaker litt i sammenføyningene her. Resultatet er en film som aldri evner å oppnå noen følelsesmessig resonans, til det blir narrativet for spinkelt og karakterene for typete. Ikke for å være slem, men med andre folk i hovedrollene – tja, hva med Steven Seagal? – hadde dette vært en klassisk rett-på-dvd-utgivelse. Til slutt: Espinosa-grepet med håndholdt, frenetisk kamera begynner å bli litt slitsomt. Det spørs om ikke Greengrasseffekten (etter Paul Greengrass, som regisserte nummer to i Bourne-serien) har blitt trukket litt for langt nå. Hører dere? Nok risting nå! Håvard Nyhus Premiere 24. februar


I K Å P

3 A R F O N

! S R .0 MA


TV

DOUCHEBAGS IN A PENTHOUSE TEKST Aksel Kielland Når dette står på trykk er åttende sesong av den amerikanske reality serien Bad Girls Club snart ferdig. Bad Girls Club går ut på at et knippe emosjonelt og psykologisk ustabile kvinner i tyveårene1 skal tilbringe noen uker sammen i et hus. Det er det hele; i Bad Girls Club finnes ingen det konkurranser, ingen utstemming og ingen premier. Men ettersom deltakerne er utstyrt med den uslåelige kombinasjonen av lettantennelig temperament, patologisk eksponeringsbehov og dårlig oppdragelse, blir det desto mere vold og dramatikk. Enhver sesong av Bad Girls Club inneholder flere neveslåsskamper enn alle sesongene av Jersey Shore til sammen. I tillegg får man servert en stri strøm av tradisjonell realityvisdom («jeg står

for det jeg har gjort», «jeg angrer ingenting», etc.), og mobbing som er så ribbet for finesse og kunstferdighet at den i sammenligning får enhver norsk ungdomsskolejente til å fremstå som selveste Machiavelli. Bad Girls Club er med andre ord et av de fremste bevisene på nøyaktig hvor langt den amerikanske realitybransjen har kommet i å akseptere sin rolle som freakshowets rettmessige arvtaker. Men hva så? Programmer som Toddlers & Tiaras (Alana «The other girls must be crazy if they think they’re gonna beat me, honey boo-boo child!» Shannon) og Wife Swap (King Curtis «Bacon is good for me!» Holland) har for lengst bevist at amerikanske realityprodusenter ikke har noen sperrer når det kommer til å utnytte mennesker som bør beskyttes mot seg selv,

på det groveste. Og programmer som Cheaters og The Jerry Springer Show har avstedkommet langt mer spinnville realityøyeblikk enn hva Bad Girls Club kan by på – særlig etter at sistnevnte innførte menn i gorillakostymer og sikkerhetsvakter uten bein som faste innslag på scenen. Men i disse programmene gir i det minste produsentene inntrykk av at de har ambisjoner utover det å plassere et knippe utskudd foran kamera og dytte dem i siden med en pinne til de gjør noe morsomt. I Bad Girls Club finnes derimot ingen slike illusjoner. Innimellom slåsskampene og den psykologiske terroren snakker jentene seg imellom om at målet med programmet er å vokse som menneske og legge av seg sine mindre aktverdige tilbøyeligheter, men dette er et aspekt som aldri kommuniseres direkte til publikum. Snarere fremstår det som en slags overlevingsmekanisme – noe deltakerne selv konstruerer for å bøte på den kveldende følelsen av meningsløshet som mangelen på struktur gir opphav til. Jersey Shore er tuftet på konseptet om at deltakerne er såkalte guidos; solariumsbrune menn og kvinner som er genetisk disponert for ustilighet og har én eller annen vag tilknytning til Italia. Produsentene kan dermed forsøksvis gjemme seg bak en syltynn illusjon av antropologisk verdi, selv om det er åpenbart for alle som har sett programmet at konseptet utelukkende er konstruert i den hensikt få mest mulig spektakulær oppførsel ut av det som har vist seg å være en bemerkelsesverdig karismatisk gjeng. I Norge har TV3s Paradise Hotel vært et halvhjertet forsøk på noe av det samme, men takket være det norske skamvettet, ender det alltid opp som en slags folkehøgskolereunion for solariumsbrune Deli de Luca-ansatte. Enten er nordmenn for empatiske – eventuelt ikke

spektakulære nok i sin uspiselighet – til at konseptet virkelig fungerer, eller så er den norske medieverdenen enda ikke stor nok til at det virkelig lønner seg å gjøre en langvarig og helhjertet innsats på rasshølfronten. I et internasjonalt perspektiv ser det imidlertid ut til at Jersey Shore og Bad Girls Club bare er begynnelsen. Det blir mer og mer åpenbart at reality-TV ikke har som mål å si oss noe om oss selv eller være et alternativ til den manusbaserte fjernsynsunderholdningens manglende kontakt med virkeligheten. Utover det faktum at de er billige å produsere, er realityprogrammenes fremste eksistensberettigelse publikums umettelige appetitt på å se skamløst selvtilfredse og oppmerksomhetssyke mennesker leve ut sin indre idiot på mest mulig uspiselig måte. I fremtiden kommer ingen amerikanske realityserier til å ta seg bryet med å late som om de er noe annet enn mer eller mindre fantasifulle påskudd for å samle et knippe uforglemmelig ufordragelige personer under samme tak og så la det stå til. Hollywoodtrenden med å oppkalle filmer etter sitt eget high concept (Snakes on a Plane, Tower Heist) kommer utvilsomt også til å gjøre seg gjeldende også her, og snart kan man se frem til programmer som Bitches in a Mansion, Douchebags in a Penthouse og Ignorant Assholes in International Waters. Før eller siden vil denne trenden også nå Norge. Inntil videre spankulerer de sørgelig ukarismatiske Bad Girls Club-deltakerne hvileløst rundt i sine kremfargede Block Watneherregårder, på evig jakt etter en mening med livet, en mening med programmet eller i det minste en ordentlig slåsskamp. Eimen av desperasjon blander seg med lukten av vodka, frykt og overprisede extensions. I lydmannens øyne skimter man ren og skjær likegyldighet. I Chile smelter en isbre. I år bruker jorda 366 dager rundt sola.

1. Produsentene kvier seg dog ikke for å lyve på alderen dersom de skulle ha en eksepsjonelt eksplosiv trettiåring for hånden.

Olafiaklinikken Byens beste sjekkested

DU KAN HA CHLAMYDIA

UTEN Å MERKE DET

BESTILL HJEMMETEST FOR CHLAMYDIA PÅ

WWW.RIKSHOSPITALET.NO -en del av Oslo universitetssykehus HF

74

3/2012


SPILL

Uncharted: Golden Abyss - PS Vita

La PlayStation Vita TEKST Rasmus Hungnes Leiketya har sanneleg, det seier eg dykk, blitt avanserte. Er vi imponerte? For dei uinnvigde: PS Vita er den nyaste handhaldne spelkonsollen frå Sony. Batteridriven er han òg, så du kan halde han i handa på bussen, leike med han på offentleg stad, på fengslingsmøte, kvar du vil, nesten! Og for ein dynamisk leikekamerat han er; i tillegg til knappane vi kjenner og har kjent på frå før, har Vita både touchscreen framom og touchpad på baksida, så ein kan klappe og beføle han som eit tradisjonelt kjæledyr. Rørsle-sensorar har han òg, så ein kan filleriste honom. Kamera, slik at verda rundt deg kan avbildast i spelet, eit møte mellom den materielle og virtuelle verda, wow! Av spela som blei sleppte samstundes med konsollen har vi prøvd eit utval. Mange av desse ber preg av å vere ein slags showcase av kva det store kontrollsystemet og sanseapparatet til maskina kan brukast til. Særleg Little Deviants, ei samling minispel der ein mengde små avvikarar er og har problem som må løysast ved å riste eller kose med din stakkars PS Vita. Oll Korrect underhalding, men er det kunst? Neppe! Merkeleg fengande, sidan du ikkje har noko betre å ta deg til. Det same gjeld Uncharted: Golden Abyss, det nyaste innslaget i spelserien som skulle ønske han var Indiana Jones, men det er han ikkje! Ei heilt Old Kinderhook lineær speloppleving, fast-food i spelform: Tilfredsstillande, men næringsfattig. Kvifor lage spel når ein helst vil lage film? Fordi historia i Uncharted-spela hadde vore syltynn dersom ho hadde blitt presentert som film. Det er noko med engasje-

mentet i spel som gjer at ein aksepterer meir unødvendig fjas. Dette kjem alle som liker Uncharted-serien til å elske, så det er berre å gnukke i veg. Mykje gnukking i Uncharted på Vita. Gnukk gnukk. Ein in«karna»sjon av Wipeout er obligatorisk på alle PS-konsollar, og er sjølvsagt med her. Waw-kay futuristisk racing, om enn eit islett uinspirert. Vi svergar til stamfedrane Wipeout og Wipeout 2097. Escape Plan er ein søt puzzler der ein skal hjelpe nokre søte figurar med å flykte frå fangenskap ved å ta på skjermen og trykke på touchpaden. Okeh spel, minner litt om Machinarium, dersom ein kan setje pris på slikt. Vi trur at Touch My Katamari With Your Genitals kanskje er blant dei betre tidlige spela til Vita, men ta meg ikkje på ordet, for vi har ikkje hatt høve til å prøve det. Vi baserer fordommane våre på dei tidlegare Katamari-spela, dei var iallfall framifrå, der ein rullar rundt i ei virtuell verd og lagar gigantisk, virtuell trash-art. Sjå mor, så fine fargar! Så vakker musikk. Sann, eskapistisk velvære, mmmmmmm … Nei, æsj, ikkje ta meg på ordet, sa eg! PS Vita: Lovande. God maskinvare, herleg stor skjerm, innovative kontrollsystem, men som med alle konsollar er det spela som avgjer korvidt han er verdt å investere i. Som vanleg for nye konsollar er ingen openbare klassikarar umiddelbart tilgjengelege, så vi ventar i andelaus spaning. Kva som er ein openbar og umiddelbar klassikar, spør du? Det er Journey på PS3, det, bornet mitt. Det er så bra at sjølv kjærasten min (ei jente) likar det. PS Vita og spela er ute no Journey kjem ut 13. mars (PS3)

Syndikalistens nye støvlar TEKST Rasmus Hungnes Vi spelte Syndicate som smurt på varmt kveitebrød med dei skarpaste tennene i skåpet då vi var små born, og no er det sanneleg tilbake. Det ser ut til å vere ein slags trend for tida, å konvertere taktisk 90-tals-sci-fi i isometrisk perspektiv til førstepersonsperspektivskyterar. XCOM kjem nemleg stormande ut seinare dette herrens kalenderår! Syndicate var ein del av det framifrå, no avdøydde selskapet Bullfrog sin klassiske produksjon, og favoritt«våpenet» vårt var alltid persuadatron – apparatet som skapte massehysteri kring din eigne multinasjonale korporasjon. Rebooten, som ber den originale tittelen Syndicate, har tatt på sine persuade

shoes, men gir ikkje heilt det same høvet til manipulasjon og massesuggesjon. Likevel står vi ovanfor ein solid shooter, lineær som eit collegehefte, og av og til er det akkurat det ein treng for å kome seg gjennom dagen. Gode mogelegheiter til massedrap. Spel originalane i tillegg: Syndicate vart nyleg nyutgitt på GOG.com, og oppfølgjaren Syndicate Wars, med musikk som påverkar hormonproduksjonen i binyrene slik at ein vert betre rusta til stressande situasjonar, finn ein vel på bestefar sitt loft eller andre stader der gamle spill ligg. Og hugs dette, ungar: Grafikken er ikkje dårleg, han er klassisk. Syndicate er ute no (PC, Xbox360, PS3) Syndicate er også ute no (PC m.fl.) Syndicate Wars var ute i 1996 (PC m.fl.)

3/2012

75


natt&dag 03.01.12_visittkort 03.01.12 12.48 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


POLITIKK

Hallo, er det noen der ute som hører? TEKST Frode Helmich Pedersen FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN Dommedagsprofeter har lenge hatt et dårlig rykte, først og fremst fordi profetiene deres hittil alltid har vist seg å slå feil. Men selv om religiøse fanatikere fremdeles utgjør flertallet av de som spår jordens snarlige undergang, har slike advarsler – i mer moderate former – også entret den seriøse, akademiske litteraturen. Et nylig eksempel er boken Living in the End Times (2010), der den slovenske filosofen Slavoj Zizek setter fingeren på en del faktorer som gjør det vanskelig å tenke seg at dagens verdensorden vil kunne overleve særlig lenge. Tre av disse faktorene er like åpenbare som de er illevarslende: For det første de økonomiske krisene, forårsaket av en iboende ustabilitet i det kapitalistiske systemet. For det andre de økende sosiale forskjellene, som fører til demonstrasjoner og voldelige opptøyer over hele verden. For det tredje den økologiske krisen, som ikke lenger er en spådom om en fjern, fremtidig katastrofe, men noe mange allerede er begynt å merke på kroppen. Til sammen utgjør disse tre momentene antagelig den største utfordringen menneskeheten noensinne har stått overfor. Dersom du ikke, som skilpadden, ønsker å trekke hodet inn i skallet og håpe på det beste, men i stedet vil prøve å se alvoret i øynene, finnes det flere måter å gå frem på. En begynnelse kunne være å reflektere over følgende tankeeksperiment: Dersom vi visste, uten skygge av tvil, at jorden ville gå under om femti år hvis vi ikke foretok radikale endringer, ville det globale samfunnet da ha vært i stand til å samarbeide for å få dette til? Hvis du foretrekker et eksempel fra dagens faktiske realiteter, ta dette: Hvis vi skal nå det såkalte togradersmålet – det vil si forhindre en global temperaturøkning på mer enn to grader celsius – så vil dét kreve en reduksjon i de globale utslippene på 50-85 prosent innen 2050. Du trenger ikke å være samfunnsøkonom for å forstå at en så kraftig reduksjon vil måtte innebære en omfattende forandring av dagens produksjonsforhold. De siste årenes klimakonferanser er nokså nedslående

eksempler på verdenssamfunnets manglende evne til å bli enige om forpliktende tiltak som kan bremse den negative utviklingen. Hva skyldes denne handlingslammelsen? Når det store flertallet av jordens befolkning er for å iverksette endringer som i seg selv er fullt mulige, men som likevel fremstår som politisk umulige – vel, da er det åpenbart noe galt med systemet. Slavoj Zizek gjør en instruktiv observasjon med hensyn til hva som i dag omtales som «umulig»: Når temaet er individets utfoldelse eller teknologiske fremskritt, da er alt mulig: Kanskje vi vil kunne leve til vi er 150 år gamle, kanskje månen eller mars vil bli kolonisert, kanskje vi vil kunne gjøre hjernen hundre ganger mer intelligent, osv. Men med én gang noen begynner å snakke om sosiale endringer, stiller saken seg annerledes. Da er selv den minste forandring umulig, utenkelig – noe bare mennesker uten kontakt med virkeligheten kan finne på å foreslå. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? Vi kan i hvert fall fastslå at det har oppstått en stor kløft mellom myndigheter og befolkning i de fleste vestlige land. Folk flest føler i mindre og mindre grad at styresmaktene faktisk forvalter deres interesser. Vi ser denne følelsen gi seg utslag i omfattende sosial uro, samt en stadig synkende valgdeltakelse – dette siste forresten en negativ trend som har pågått i etablerte demokratier i over førti år. I mediene omtales den ofte som en ulykksalig tendens i befolkningen; folk er liksom blitt for late til å gidde å stemme, derav den nedsettende betegnelsen «sofasittere». Men det er langt fra sikkert at disse potensielle velgerne sitter i sofaen, det kan godt hende at de bruker tiden på andre og bedre ting, da de for lengst har innsett at det ikke spiller særlig rolle hvilket parti de stemmer på. Et talende eksempel på dette her til lands, fikk vi da Kristin Halvorsen (SV) ble finansminister i 2005 – og forvaltet posten omtrent slik en høyrepolitiker ville ha gjort det. Dette burde ikke sjokkere oss. Den formen for statskapitalisme som i dag utgjør styresettet i de fleste industrialiserte land, er avhengig av et stort og velsmurt byråkrati for å kunne fungere. Det er innenfor dette embetsverket at de fleste beslutninger tas, og de som ikke

Det må skapes nye arenaer for politisk diskusjon.” tas her, må likevel tas på bakgrunn av dette apparatets tenkemåte – altså inside the box. Hvordan skal vanlige folk kunne opponere mot embetsverket når ikke engang finansministeren klarer det? Enhver innvending, enhver protest, vil få samme skjebne som forslagene til ukonvensjonelle politikere: De vil bli erklært døde og maktesløse ved hjelp av en myriade av forbehold og reservasjoner basert på økonomiske modeller, statistikker og alle slags juridiske og taktiske overveielser. Vi lever med andre ord i et ekspertvelde, som blant annet har ført til at de moderne, vestlige statene gradvis har mistet kontakten med sin egen befolkning. Politikk er i dag først og fremst en karrierevei, og ikke, som den burde ha vært, navnet på folkets aktive deltagelse i samfunnslivet. Er det så farlig? Er det ikke best at landet styres av folk som vet hva de driver med? Nei, for ingen grad av ekspertise avgir noe fundament for å ta demokratisk funderte beslutninger. Det vi er vitne til, er kort og godt de vestlige demokratienes begynnende krise. Symptomene ser vi i mediene hver eneste uke: demonstrasjoner og voldelige opptøyer, utført av en stadig voksende gruppe mennesker som ikke øyner noe håp for sin egen fremtid. Resultatet av den politikken som i dag føres i rike land, kan oppsummeres slik: økt profitt for de få, økt utrygghet for de mange. Det sier seg selv at flertallet ikke er for en slik utvikling. Folk flest ønsker heller ikke å gamble med vår felles fremtid, likevel er det dette som faktisk skjer. For bare å ta det mest opplagte eksemplet: Enhver moderne stat styres i dag med et mål om en årlig økning av BNP på minimum tre prosent. Dette betyr at bedriftene må produsere mer og mer, hvilket igjen betyr at vi alle sammen må forbruke mer og mer, selv om vi for lengst har alt vi trenger. Dette er grunnen til at det årlig brukes om lag 2679 000 000 000 kroner på reklame: Ved å appellere til våre

irrasjonelle sider, overtales vi til å kjøpe en masse ting vi ikke trenger. Den økonomiske veksten, ser man for seg, skal fortsette til evig tid. Det finnes knapt en eneste politiker i hele Europa som mener noe annet – på tross av at dette står i et rakt motsetningsforhold til den typen klimatiltak som er påkrevd dersom en økologisk katastrofe skal kunne avverges. Kort sagt: Alle vet at den politikken som føres ikke er bærekraftig, likevel er det politisk umulig å foreslå et alternativ. Hvorfor? Fordi lav vekst i dagens økonomiske teori er ensbetydende med økonomisk krise, og fordi ingen politiker med vitende og vilje kan gå inn for en politikk som leder ut i en slik krise. Problemet er iboende i systemet, og situasjonen er fastlåst. Det neste spørsmålet blir da: Hvordan kan vi komme oss ut av denne knipen? Svaret er nokså åpenbart: Dersom det skal komme noe alternativ til dagens politiske og økonomiske system, må det oppstå utenfor det parlamentariske systemet og uavhengig av den tradisjonelle partipolitikken. For med en gang du kommer innenfor systemet, vil du fort vikle deg inn i den samme tenkemåten som preger dagens politiske kattepine. Det jeg prøver å si er kort sagt følgende: Den bestående statskapitalismen er ute av stand til å føre en bærekraftig politikk. Systemet kommer ikke til å bygge ned seg selv innenfra. Altså må den nye politikken, den som skal forme vår felles fremtid, oppstå utenfor dette systemet. Det er derfor livsviktig at det skapes nye arenaer for politisk diskusjon, slik vi ser det i bevegelser som Attac og Occupy Wall Street. De gode nyhetene er at mulighetene teknologisk sett aldri har vært bedre for å få til slik organisering. Men det er begynt å haste, for, som det står på dommedagsprofetens selvmalte skilt: ENDEN ER NÆR. Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturforsker ved Universitetet i Bergen. 3/2012

77


Han hater Whitney Houston. Han er Norges svar på Bill Murray. Han er Skandinavias triveligste jødevitsemaker. Han koser seg både under dyna og over speilet. Med oss! Foto Jeton Kacaniku Ok, premisset du satte for dette intervjuet var at vi skulle sørge for å være ekstra snille og ekstra slemme. – Ja.

6

6 1

Det er helt greit å være gjennomsnittlig, synes jeg.

Average Atle. Story of your life. – Gjennomsnittlig er

ålreit. Derfor ligger vi i denne hotellsengen. Men jeg har spysyken. Og har holdt meg helt til nå. Det vil si …

6

At du kan muligens få deg noen overraskelser underveis i dette intervjuet. – Greit. Kan jeg ta meg litt snus?

1 6

Ja. Liker du overraskelser på senga? – Overraskelser på

På en skala fra én til ti, hvor glad er du for at du ikke ble med kompisene dine på den Brille-satsningen? – Jeg er glad for at jeg gjør noe annet enn å jobbe med de akkurat nå, det hadde jeg behov for. Men jeg har vært med en gang som gjest og skal være med en gang til, og jeg synes Brille er et over gjennomsnittlig bra program. Det vil jo alltid variere, men jeg synes de har med seg toppfolkene som gjester.

1

Hva ler du av selv? – Jeg ler ikke så jævlig mye lenger. Jeg ler sosialt. Av ting som er scenisk så ler jeg av oppfølgeren til Ricky Gervais. Extras sesong to synes jeg er det morsomste han har gjort. Men The Office, sånn pinlighumor du skal bli flau av, det synes ikke jeg er så jævla gøy. Flauhet og latter henger ikke sammen for min del.

6

Det er alltid gøy med dyr som driter seg ut da! – Jeg har levd en stund, det er grenser for hvor mye rart en katt kan gjøre. Jeg synes det er morsommere med albatrosser som skal lande for eksempel, som er noen jævla klønete dyr. Fugler som tryner, det synes jeg er hyggelig.

6

senga? Eller i for den saks skyld. – Det er en viss forskjell. Overraskelse på senga er frokost liksom. Men er dette et snillspørsmål?

6

Ja. – For dette er veldig relevant for hva jeg driver med. Jeg må jo si ja. Men jeg kan ikke utdype det.

6

Hvorfor ikke? – Egentlig liker jeg ikke prinsippet overraskelser, jeg er en kontrollfreak på de fleste områder. På jobb for eksempel, liker jeg å være forberedt. Det er litt annerledes i senga enn på jobb. Jeg vet ikke hva slags jobb dere har. Men dere, kan jeg få ta av meg denne morgenkåpen? Jeg blir så veldig varm her i sola.

6

1 6

Vær så snill, ikke kle av deg.

6 1

Hva skulle du skrive om? – Det husker jeg ikke. Jeg var vel 17 år.

Få se på deg! Hvor har du fått det arret på leggen? – Jeg var på vei til biblioteket for å skrive stil, og så falt jeg på isen. Det reddet meg fra en grusom stil, husker jeg.

Var du dårlig på skolen? – Jeg var litt over middels. Ikke noe geni, men ikke på bånn heller. Ca 4,5 i snitt.

78

3/2012

Jeg synes du dro en veldig søt jødevits. – Du kan si at det var morsomt spontant der og da, men i ettertid så blir det bare en platt idiotjoke. Det irriterte meg at jeg ble beskyldt for å ha hetset noen med en sånn meningsløs jalla-vits. Skal jeg først hetse noen vil jeg helst at det skal være med en drøyere og mer gjennomtenkt vits. Det var ikke jøder som reagerte på det, det var bare en antropolog som hadde lyst på litt egenreklame.

1

Hvem er Norges minst humoristiske humorist? – Det er jo Tommy Steine. Han er kjip mot folk han tror han ikke kan gjøre nytte av.

Det er utsolgt i sexbutikkene for bleier. – Det er kjempekomisk. Og de har store lekegrinder og sånn også eller?

6

6

Får creepy vibes av han. – Jævlig døv fyr. Han er faktisk en bedre humorist enn han er som kar.

1

Hva slags folk er det som ler av deg egentlig? – Det er et par generasjoner i hvert fall. De aller eldste ler nok ikke så godt av meg. Etaten er det bare folk over tjue som ler av, fordi du må ha hatt en jobb for å synes kontorhumor er morsomt. Dag er det flere damer enn menn som liker, fordi den har litt mer følelser og drama. Og så har du de mer rølpete tingene. Da jeg holdt på med XL var det 90 prosent menn i salen, som ofte kom alene rett fra gutterommet, og vi satte ølrekord på alle stedene vi var. Humor er smak, det er så enkelt som det. Kong Curling synes 80 prosent er fantastisk, mens resten blir forbanna fordi de ikke synes det er gøy i det hele tatt. Jeg blir også forbanna om noen lager humor som de tror skal treffe meg, men som ikke gjør det.

1

Vi synes det er hyggelig at norske menn med mye stress og ansvar på jobben får lækse litt infantilt i en babybleie og bli dullet med av «mamman sin». Men du kjenner vel til adult baby-fetisj allerede. – Jeg kjenner til det. Men det er mye vanskeligere å vitse om ting som er en vits fra før. Det er omtrent som å lage en sputnikparodi. Du kan liksom ikke toppe originalen. Men er det virkelig populært i Norge nå altså?

6

Ja, og smokk, kyse og tåteflasker. – Det er tydeligvis mange som savner mors omsorg. Det er jo min generasjon det da, 40 pluss. Det behovet der er interessant. Det skyldes antakelig en slags kollektiv omsorgssvikt fra våre foreldre.

6

Jeg kan absolutt se for meg deg i bleie. Sikker på at du ikke har prøvd litt, dikke dikke? – Nei, det hadde vært en dårlig overraskelse i senga.

1 6 6

Har du noen andre fetisjer? – Jeg tror ikke det.

Alle har jo det. Hva med ballongfetisj? – Ballongfetisj er helt ubegripelig, det forstår jeg virkelig ingen ting av. Bleiefetisj kan man faktisk spore i en eller annen retning av noe seksuelt, men ballongfetisj? Er det forventingen i forhold til at den skal sprekke? At det er pirrende å tenke at denne ballongen har jeg makt over, den skal sprekke på et tidspunkt?

1

Hallo. Jomfruhinna. Man kan blåse opp og sprekke en ny hver

gang! – Mulig du trekker det litt langt nå. Hvem stjeler du humoren din fra? – Jeg er en av de få som ikke stjeler. Jeg stjeler forbausende lite. Det er jo en bransje som er befengt av stjeling, men det er færre som gjør det nå fordi det er så lett å bli catcha. Da Falsk Mathiesen holdt på, var det jo bare å dra til England og skrive av deler av showene man så der og komme tilbake og sette det opp. Jeg har alltid hatt stoltheten min i å bare bruke egne ting. Jeg blir inspirert, men direkte stjeling gir meg dårlig smak i munnen.

1

Hva er forskjellen på å stjele og bli «inspirert»? – Den er stor. Inspirert er at du ser noe du selv kan dra videre i en eller annen retning. En gang ble jeg beskyldt for å ha stjålet et poeng fra Eddy Izzard, og det kan stemme uten at jeg var klar over det. Jeg hadde sagt noe på radio om hvor kort periode en pære er moden, det er liksom bare femten minutter fra den er steinhard til den er muggen, og så kom jeg på at jeg hadde hørt han snakke om dette før. Det vil ikke skje med meg igjen med mindre det er et uhell.

6

1 6

Helgardering, ok.

Apropos uhell, når er det riktig å si «fitta»? – Hm. Det må være når det er en innen rekkevidde, rett og slett. Din mor? – I nærheten av min mor kommer jeg nok ikke til å si det, men når det er en attraktiv innen rekkevidde, i seksuelle sammenhenger, er det lov å si fitta. Det egner seg veldig dårlig i andre sammenhenger. Jeg tillater det ikke som skjellsord. Når Tswahe sier «fittehøl» sånn passe drita på tv så er det utrolig pinlig. Det var jo nesten det pinligste som skjedde i den Plumbo-incidenten. Den jakta på Plumbo, tusenvis av den såkalte eliten som drev og fotfulgte dem på twitter, var minst like flaut. For et inferno av masseidioti.

1

Hva er det største problemet i Norge i dag? – Syting. Klaging. Misnøye. Og en overdreven tro på at velferdsstaten skal holde hånda over deg uansett hva du gjør. Et eksempel er han fjellklatreren som skadet seg i Himalaya, og kom med flengende kritikk fordi UD ikke sto klar for å bære han ned etter en halvtime.

1

Nå syter du. – Ja, jeg syter over andres syting. Jeg vet vi har trukket vinnerloddet for lengst, så jeg synes det er bedre.

Vi har hørt at du liker å sladre. – Jeg elsker å bli sitert på ting jeg aldri har sagt. Det er sånn jeg gjør med Harald, han blir jævlig flau av det.

6

1

Hvor lang tid har du igjen som komiker? – Jeg tror jeg nærmer meg punktet der jeg er så god som jeg kan bli. Fem år til peaken, tipper jeg.

1

Er det deprimerende å tenke på? –Egentlig ikke, når jeg har vært med på alt jeg har fått være med på. Ballettdansere har det verre.

1

Føler du det truet av den nye generasjonen komikere? Hva synes du om Tweet4Tweet? – Tweet4tweet må finne formen først. Jeg vet ikke om det var nok mat der til at det ble interessant til å begynne med. Og om tilfanget på humor er nok bare med twitter og sosiale medier, er jeg usikker på. Nå er jeg ikke noe særlig på twitter, jeg synes det jaget om den kuleste kommentaren er litt jalla. Det er så ferskvare, når du skal begynne å oppsummere en uke senere så er allerede hele tematikken død. Men Vogt er et talent, han. Ylvis og Torsdag Kveld Fra Nydalen føles ikke som en ny generasjon, de er bare 7-8 år yngre enn meg og har mye av den samme formen vi opererte med i Team Antonsen i 2004. Det er ikke en revolusjon på gang her, humormessig.

6

Vent litt. Har du leamus? – Ja, det har jeg hatt i fem dager. Det er jævlig irriterende. Jeg trodde bare det var jeg som følte det, men det synes også, faen.

1

Gråt du da Whitney døde? – Nei. Jeg har ikke noe forhold til henne utover at jeg hater «I wanna dance with somebody»

6

Lo du? – Lo gjorde jeg ikke, men jeg fikk ingen følelser i forbindelse med at Whitney Houston døde.

1

Vet du ikke noe vi ikke vet? – Ifølge sosialantropologien er leamus, eller fascikulasjon som det egentlig heter, i enkelte kulturer forbundet med evnen til å oppnå fysisk velbehag.

6 1

Hehe.

Men har du noe sladder? – Jeg har hørt at Ole Edvard Antonsen og Johan Olav Koss havnet i en trekant med Siv Stubsveen en gang. Fra noen som påsto at de var i samme rom. Det er utrolig morsomt å se for seg. Jeg tror Johan Olav havnet underst. Det er en av de bedre trekantene jeg har hørt om.

1

Hva er den dårligste trekanten du har hørt om? – Det er vel den eneste trekanten jeg har hørt om av interesse.

1

Du som har både personlig og profesjonell innsikt i ekteskapsrådgiving. Hva er nøkkelen til et langt og lykkelig ekteskap? – Langt og lykkelig?

6

Danse ekstra tett med NRK-kolleger på julebord, og komme hjem ferdig oppvarma? – Ja, det er jævlig bra. Det er det lureste man kan gjøre. Og fortelle om det med en gang. Men det aller viktigste er å få barn, for da jobber man litt hardere for å komme seg gjennom dritten, i hvert fall hvis man har en viss moral og ansvarsfølelse.

1

Mørkt Saland-er-lemma: vil du helst bli ømpult av Karen Marie Ellefsen i Lisbeth Salander-kostyme, eller bli tatt med strap-on av Noomi Rapace som Lisbeth Salander? – Dere er gode på dilemmaer. Å bli tatt med strap-on? Jeg tror jeg velger Karen. Men hun er jo lesbe, så jeg vet ikke om hun hadde satt noe pris på det.

1

Hvem er den beste dateren du kjenner? – Morten Ramm tror jeg er ganske bra der. Han er veldig god til å bable i vei på en naturlig måte og være festlig. Jeg tror også Odd-Magnus Williamson er ganske god, at han ikke viser svakhet og har nok indre styrke til å komme seg gjennom og være suveren.

6


Atle Antonsen (42) Komiker og skuespiller fra Lillehammer. Aktuell med dramakomedien NAV på TV Norge og spillefilmen Fucked Up Spiller hovedrollen i TV-serien Dag, skrevet av Kristopher Schau og Øystein Karlsen, og skal ha rollen som Kong Arthur i norgespremiéren på musikalen Monty Pythons SPAMALOT til høsten. Har ellers vært med på programmene Ut i vår hage, Team Antonsen, Mandagsklubben, Lompelandslaget, sceneproduksjonen Team Eckbo, vært frontfigur for Det Politiske Parti, vært medlem i bandet DDR, og hatt radioprogrammet Misjonen på P4 sammen med Johan Golden. Atle har vunnet Komiprisen tre ganger, og fikk en Gullrute for sitt skuespill i Tre brødre som ikke er brødre. Atle er god til å plystre.

Tommy Steine er en jævlig døv fyr. Han er faktisk en bedre humorist enn han er som kar. ” Er du forkjøla? – Jeg er egentlig ikke det, jeg bare klør så jævlig på nesa.

1 6 1

Du virker litt tett i nesa.

Har det vært litt for mye tid foran speilet? Eller over? – Det har vært veldig lite av det altså.

1

OVER speilet? – Jeg skjønner hva du mener. Nei, ikke nok.

Word on the street er at første gangen din var på en trapp sammen med en viss hipp oslobasert festarrangør en gang på slutten av nittitallet? – Dere vet jo at jeg ikke kan bekrefte eller avkrefte det der i det hele tatt.

6

Skal du ikke «dra en Bill Hicks» altså, som en viss kvinnelig norsk programleder/artist skryter på seg at hun har tenkt å gjøre snart? – Bill Hicks er en av mine store favoritter. Han var så kompromissløs. Ingen har klart å fylle de skoene der.

1 1

Ro, ro, ro …

Apropos bromance, har du tatt i en annen manns pikk? – Det tror jeg faen meg ikke jeg har. Eller kanskje i fylla. Det er ikke noe karer gjør. Men jeg vet at Gartnerlosjen-gjengen gjorde mye sånt, de strakk jo de practical jokesene sine med kuk såpass langt at de måtte slutte med det. Det var nesten sånn at de lå med hverandre på kødd.

6

Har du hørt om noen som har ligget med hverandre på kødd? – Nei. Det nærmeste er vel Sverre Goldenheim.

6

1 6

La oss snakke litt om redsel.

Er du redd for å skuffe folk? – Ja. Drivkraften min som komiker er å ikke skuffe. Før var det å overbevise, nå etter å ha blitt kjent er det å ikke skuffe. Det gjelder også privat. Det var et tilfelle da jeg var yngre at jeg ikke turte å slå opp med en kjæreste fordi jeg var redd for å skuffe, så jeg ventet til hun gjorde det. Drita feigt, selvfølgelig. Nå som vi mot formodning er inne på klam selvutlevering: Har du mye indre støy? – Det er ikke så bråkat psykisk. Det var mer indre støy før. Men jeg vil gjerne ha mye ytre støy. Det er derfor jeg plystrer når jeg ikke snakker.

6

1

Ryktes at det har gått i arv, at du har avla fram Oslos mest bråkete

barn. – Haha. Jeg fikk barn tidlig, og hadde kompiser som ikke hadde barn, og da virker barn støyete per definisjon. Men jo, jeg har to sønner som er ganske utagerende. Vi ga en vinflaske til naboen hver jul på grunn av det. Er folk redd for deg? – Det er en kjendisdistanse av og til. Den starstruckreaksjonen som en del kan få synes jeg er veldig ubehagelig, så da prøver jeg å være så jovial som mulig.

6

Kompisene din har fortalt oss at du er et mareritt å ha med på byen, fordi du alltid slår av en prat med en drita klegg som henger seg på. – Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv i forhold til det. Jeg var alt for hyggelig, og sto og snakket med folk i timevis. Jeg er bedre nå.

1

Er du mye ute om dagen? – Jeg er en rastløs fyr og må rive ned korthuset en gang iblant. Hver 14. dag er vel intervallet.

6

Vi runder av med et triv’lig-o-lemma: Hvis du skulle valgt et nytt yrke, ville du gått for politi eller brannmann? – Brannmann. Å være en myndighetsperson som politi egner jeg meg ikke til, jeg hadde hatt alt for mye sympati med tjuvpakk og kjeltringer. Det er alltid en tung historie bak, og det kan ikke de som er lovens håndhevende ta hensyn til. Og så tror jeg brannmenn jobber i et veldig macho og avslappa miljø, med mye daffing, og så er det action når det skjer.

6

6

Røddig svar. – Det var et røddig spørsmål.

3/2012

79


BURGER KING™ PRESENTERER

WHOPPER LAB ®

NÅ KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT SLIK DU VIL - OGSÅ FRA MOBIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med Whopper® Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.

1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen


2012-mars-oslo