2012-mai-bergen by NATT&DAG

BERGEN 5 - MAI 2012 // KOSHER

ABC OM DIN ABB:

Breivik utstråler for mye negativ energi.» SELVHJELPEREN Partyfikseren KARAKTERMORDEREN SYMPATISØREN MEDDOMMEREN FRÅTSEREN +++

& MØTER Vegard «Trygdesnylter» Skjervheim ANMELDT: Chromatics A-Laget Jack White The Avengers Superclásico +++ Testet: Det lune hjørnet

WWW.NAttOGDAG.NO

Alan Lucien Øyen YoGuttene Tore Vagn Lid Siv Lier Leo Ajkic

Bjørn Torske Morten Traavik Millions Nattjazz Innstikk: Hovespesial

LA Woman: Linnea Dale

Tekstanalyse: «Halve meg» Vinn billetter til Festspillene +++

Linnea Dahle / Foto: Steven Thomas

Natt&Dag - Siden 1988

DESIGNED IN NORWAY

www.noodles.no

Kjøp og leie: 2. mai 2012

Kjøp og leie: 9. mai 2012

Leie: 16. mai 2012 Kjøp: 23. mai 2012

Kjøp og leie: 23. mai 2012

Kjøp og leie: 30. mai 2012

Leie: 30. mai 2012 Kjøp: 6. juni 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

BERGEN - Mai 2012

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Sturla Haugsgjerd Marie-Alix Isdahl Voisin Emma Clare Andreas Falkenberg Christian Forsberg Ole-Morten Algerøy Frode Helmich Pedersen Emma Clare Torgeir Blok Andreas Dahl Siren Løkaas Maiken Bolset Ragnhild Brochmann Jan Wilhelm Andersen Rasmus Hungnes Kristian Wiese Aksel Kielland Vågard Unstad Anders Gogstad Rasmus Hungnes Karoline Skuseth Thomas Cook Øyvind Skarbø Maren Stette Mosaker Kamilla Rønnestad Kristoffer Jul-Larsen Lars E. Sivertsen

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Konkurranse: Vinn tatovering! .............................................................................................................. 10 Hva Er?: Kosher ............................................................................................................................................. 12 Millions: Vinnerne av Hoveslaget i Bergen ........................................................................................ 14 LA Woman: Linnea Dale har spilt inn plate i California ................................................................. 16 Samfunn: ABC om din ABB .......................................................................................................................... 19 Har ABB lyktes med sitt prosjekt? ....................................................................................................... 22 Fra kritikk til konflikt ............................................................................................................................. 24 Ja, vi elsker Nord-Korea ........................................................................................................................... 26 Politikk: Bakspeilet ................................................................................................................................... 28 Mote: Intervju, petit, fotoserie ............................................................................................................. 31 Vågard Unstad om Leo Ajkic .................................................................................................................... 48 Klubbguide .................................................................................................................................................... 49 Testet: Det lune hjørnet ......................................................................................................................... 50 Kunstguide .................................................................................................................................................... 54 Scenekunstguide ........................................................................................................................................ 56 Musikk: Chromatics, E-40, A-Laget, Jack White ................................................................................... 59 Musikkintervju: Pjuskete Stjerner ...................................................................................................... 64 Film: Superclásico, The Avengers, Weekend ....................................................................................... 67 NATT&DAG møter Vegard Skjervheim .................................................................................................... 78

Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

www.nattogdag.no

Fotografer Øystein Grutle Haara Kari Tønseth Steffen Oftedal Steven Thomas Illustrasjon Marius Pålerud Morten Traavik

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

5/2012

“Jeg skal besøke noen litt finere venninner i Bergen, og da må jeg jo reise med noe som står i stil”

Bergen Skjoldskiftet Tøsdalskiftet (Os)

40 min

Føyno

Haugesund

Leirvik

Aksdal

22 min

Dusavik

Stavanger Sandnes

Reis luksuriøst på korte turer

fra

199,-

mellom Bergen og Sandnes

Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du har kjørt. Det er kun tre seter i bredden, setene er i skinn og det er god seteavstand. Alle plasser har arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Billetter koster fra 199,- og kjøpes på mobil eller bus4you.no

Se mer info om korte turer på bus4you.no

OVERHØRT

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

Månedens tekstanalyse:

...

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER

Vår mye omtalte smilegift-kandidat i forrige nummer kom i kjølvannet av munnhuggeriet med Fett (fikk du det ikke med deg, så sjekk ut nattogdag.no), med følgende oppklarende definisjon på hva som er en 1500 kronersvibrator-feminist: «Lite plass, men forenklet: De som legger egen vellykkethet til grunn for å legitimere sin feminisme som egentlig handler om klasse.»

«Halve meg» Hjertet hennes knuste, men jeg hørte ikke etter Jeg var for rusa, tatt av dop og sigaretter, helt til hun fikk nok av alle ensomme netter. Så hun setter meg til side, gravde hølet og jeg detter i det.

Det ryktes OGSÅ at to menn på NRK-bruket, han ene med John Lennon-briller, han andre med skarre-r og tættiser, har vært tverre, kjipe og vanskelige kunder i fiskedisken på Youngstorget. Er det ikke et gammelt ordtak som sier: vis meg hva salgs kunde du er, så skal jeg fortelle hvem du er?

Vi sa: til døden skiller oss ad. Men så gikk jeg og ødela det i et fyllekalas. Og alle drømmene vi hadde blir det ingenting av. De blir med meg til jeg forsvinner en dag. Og ingenting som finnes imellom himmel og hav, det kan forandre det jeg finner her ved tillitens grav. Jeg blei et offer for fysikkens store lover for det jeg gjorde gjorde at det nå er over. Så kom og se, her står en voksen mann og gråter, for han er helt alene når han våkner. Jeg tar og skjærer meg på biter av det knuste hjertet og smerteskriket runger ut i universet. Og det verste er, jeg tenkte det var best å være ærlig, men nå sliter jeg med å få i meg næring. For det var litt for lite, litt for seint, litt for drita, litt for stein og nå fins det ikke lenger, meg og deg.

Også AP-politikere kan, tro det eller ei, ha sans for øye-for-øye-tann-fortann-mentalitet:

Vi lagde slott isammen, men så kom tidevannet. og tok og vaska det vekk. Og halve meg er borte.

TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

Vi hadde et liv isammen, nå har jeg bare skammen. Det var det ene jeg fikk, nå som halve meg er borte

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

Jeg hører hjertet mitt som knuser i tusen biter, gikk og fant et lite helvete i paradiset. Og jeg gjorde det til mitt for jeg er fora opp på dritt. Og jeg har vært en liten hore, tok den kolaen som jeg fikk. Så nå tar jeg det jeg finner i det åpenbare, som ringene som ligger i en skål på badet. Og alt jeg hørte var ha det, det som lever der om natten, det må dø om dagen. Å, du som var min varme, men det som bærer deg nå er noen andre sine armer. Viste mine farger og det ble bare feil, så jeg håper han er bedre en meg.

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER ultimate STA Travel er det som vil k fol for et yrå seb rei vår helt et ign des k utforske verden. Vi fik fikk meget og e, rut ndt -ru den unike jor nskapsrike reisegod assistanse av kun under reisen. og konsulenterbåde før for å svare ige gel jen tilg id allt å huske STA var se som vi kommer til rei en k fik vi pes for kjø på spørsmål, og kan som opplevelser er ikke noe god start.” resten av livet. Gode en er vel Tra STA d kontakt me penger, men det å ta

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

5/2012

Det er hardt å tenke på at livet går videre når hun griner mens hun skriver separasjonspapirene. Vekk er alle smilene, de amorøse livene, teppet faller ned, på tide å pakke vekk kostymene. Og jeg som bare villes spille rock’n roll, så nådde virkeligheten frem til nok en drukkenbolt. Og jeg er ikke særlig stolt, men her er en siste sang. Takk for at du gjorde meg til mann.

En sixpence-kunstkritiker i trettiårene med forkjærlighet for komplisert fransk teori, har visstnok også sansen for å re-territorialisere eldre, gifte mediepersonligheter. En kvinnelig, kortklipt nikotinpolitiker kjent som leder for Norges nest største høyreparti kjøpte den aller, aller billigste klokka på gullsmed-forretning her om dagen. Tante Skrue? Passende timing, du: Facebook pushet onlinespillet Battle Pirates i «sponset»-margen: «Skyt for å drepe! Spill dette spillet før det blir forbudt!» Selvsagt illustrert med bilder av maskingevær. Noen dager etter var teksten omskrevet ...

Vi lagde slott isammen (…)

Litteraturviter Kristoffer Jul-Larssen (f. 1981) tolker: Selvbiografiksjonen har preget skandinaviske kunst og litteratur i ekstrem grad de siste ti-femten årene. Innen popmusikken har en slik kobling mellom verk og kunstner derimot alltid vært sterk (selv om maskespillet har sine tilhengere, også innen denne mest autentisitetsjagende av sjangre). Derfor er det ingenting oppsiktsvekkende med Vinnis ærlighet. Lest som bekjennelse er teksten tvert om nok et eksempel på sedvanlig narsissistisk traumebehandling, hvor drittsekken ikke egentlig

evner å se den andres perspektiv, men fortsetter å synge om seg selv. Da blir det kanskje litt mer sjarmerende om vi tar tittelen bokstavelig og forstår teksten som Jegets farvel til den feminine delen av sin egen personlighet, som han etter lang og hard kamp mot seg selv endelig har klart å knuse fullstendig. Men idet disse personlighetstrekkene er fullstendig forsvunnet innser Jeget – en innsikt vi alle må ta med oss – at i det øyeblikket vi ser oss selv som én person er vi ingen. Mer fra Jul-Larsen: www.scribd.com/kjul_larsen

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA

Foto: istockphoto

På Kystbussen er det haPPy hour fra mandag til torsdag!

Vi kjører Leirvik–Bergen nesten hver time, og studenter som bestiller på kystbussen.no betaler kun kr 120 hver vei. Det er det vi kaller happy hour! Vi har topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Og ikke minst: Plassgaranti! Rutetider og de billigste billettene finner du på kystbussen.no

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KONKURRANSER

...

Musikk = anekdoter Ingen bryr seg om musikk (du vet, selve lyden) lenger, bare «magiske tv-øyeblikk», vilje til å «by på seg selv», vonde brudd, «ville sprell på turnebussen» og andre ting som Akersgata vet å formidle. Norsk musikkresepsjon er som resultatet redusert til resitering av et sett anekdoter. Den som kan fortelle flest historier har «vinni».

1 1

Just sayin’ … Å? Virkelig?

2 1

Godhetskampanje Litt på etterskudd, men hey, bedre seint enn KONY 2012, ass! Ditt engasjement for folkemord i den tredje verden er like sant som de smarte bøkene og kultfilmene du har pyntet facebook-profilen din med. Alle bør kanskje tenke seg om én eller ti ganger før de liker kommende nettbaserte godhetskampanjer i fremtiden, eventuelt tar på seg rollen som internettalderens forkynnere av digital salvation på kommentarplass i avisene. Fail.

3 1

Voldtektsalarm i utelivet Noen har tatt «våryr» til et nytt, nedrig nivå den siste tiden. Det er kommet oss for øret at det har blitt en ny skvulp i voldtektsbølgen. At du er bookingansvarlig og partyfikser, betyr ikke at du kan fikse deg ufrivillig sex. At jenta sover, betyr ikke at du kan stikke pikken din i henne. Å være bakmann betyr ikke at du kan ta bakveien. Og selv om jenta lar deg spandere en drink, putter du ikke drugs oppi glasset slik at hun blacker ut og du kan knulle henne uten forstyrrelser (les: motstand). Fuck you.

Den halvpsykopatiske politikeren vi omtalte i forrige utgaves overhørtseksjon fikk mange unge, fremadstormende politikere til å skjelve i buksene og sende inn mailer og meldinger til redaksjonen for å undersøke om teksten var myntet på dem, blant annet en elektromusiker/trøndersk stortingsrepresentant på venstresiden. Haha! Er du ærlig om dine dårlige sider, så gjelder det sikkert ikke deg, men ellers registrerer vi at vi åpenbart traff spikern på hodet da vi påsto at nevnte karaktertrekk er greit å ha for å komme seg opp og frem i politikken. Foto: Mario Del Curto

N&D gir bort billetter TIL Chouf Ouchouf

4 1

Fra instabummer til instagram! Ting du instagrammer: vennemiddager, smoothien, babyen og bikkja di. Ting vi kunne ønske du instagrammet: orgasmene dine, ansiktsuttrykket til sjefen din når du sier han/hun er talentløs og ber han/hun dra til helvete, kjæresten din når han låner undertøyet ditt, alle rumpene du sjekker ut på gata i løpet av en dag, den rareste gamlingen du noen gang har sett på trikken, vestkanttryner med Breivik-popped collar du banker på byen. Men aller mest, venter vi i spenning på når den neste kjendisen tar en Live Nelvik a.k.a feilposter meget privat midt-i-oralsex-akten-bilde på sosiale medier.

5 1

Å bruke det personlige politisk Det kan virke som en del yngre politikerspirer har misforstått uttrykket «det personlige er politisk», og tror at det personlige kan brukes som politisk karrierestige. Det er kanskje formålstjenlig for å tiltrekke seg oppmerksomhet og nye followers i begynnelsen, men vil fort slå tilbake på vedkommende når andre etterhvert synes det lukter av emmen selvpromotering og bare gjør saken(e) som kanskje ellers er viktig(e) en bjørnetjeneste. Subtilitet er vel et stikkord i denne bransjen som i alle andre: la saken dekke over egne motiver, ikke omvendt.

6 1

Snillistisk oversharing Newsfeeden vår spammes av «utrolige» bilder med «rørende» historier som er delt to tusen ganger og har førti tusen likes. Fun fact #1: Ingen av historiene er sanne. Fun fact #2: Sharing er ikke caring.

1 7

Geriljagartnere Savner vi virkelig rosetoget så mye at vi må fly rundt å plante blomster i offentlige grøftekanter?

8 1

Klimameldinga Er det sånne meldinger man sender klokka 02:30 om natta? «Fuktig temp og god atmosfære hjemme hos meg. Det ligger noe i luften. Komme?»

9 1

Boblere: Antidønn, dagens vagina er (…), Jan Hammermoment, rehab, ghetto asses, zyrtec, sol, lesesal, «hva skal du i sommer?», «Schau er bra, ass» «eh...» 10

5/2012

TEKST REDAKSJONEN

Denne kom oss for øret ni måneder etter, og vi gir en stille applaus til Heroes & Zeros som var på mottaket 22. juli, og delte ut all bandmerchen sin til klissvåte AUF-ere som svømte i land fra Utøya. Det går snakk om at en svindeldømt hiphoppromotør som stakk av med noen millioner fra en trøndersk studentfestival stacker opp på grønt proteinpulver for å bygge opp musklene og stoltheten under fengselsoppholdet. Stay strong.

«Chouf Ouchouf» er arabisk, og betyr «Se og se igjen!». På scenen står Groupe Acrobatique de Tanger, som har bakgrunn fra den rike gateakrobatikk- og sirkustradisjonen i Marokko. NATT&DAG har sikret seg billetter (26. og 27. mai), men setter våre lesere øverst og ønsker å gi (noen av) dem videre til deg. Først må du imidlertid svare riktig på følgende: 1. Hva heter den nye festspilldirektøren? 2. Hvilket tidsskrift har han vært redaktør for? Send svar til bergen@nattogdag.no og vi plukker noen heldige vinnere. Mer om Chouf Ouchouf: Koreografien og scenografien er ved sveitserne Dimitri de

Perrot og Martin Zimmermann. Duoen liker å gi de små tingene i livet en stor plattform å stå på, og er kjent for sine ukonvensjonelle teaterstykker og originale, skiftende scenebilder. Forestillingene deres, gjerne omtalt som «teatersirkus», kjennetegnes av absurd humor og kjærlighet til detaljer. Da stykket ble vist i England, skrev The Guardian: «Disse akrobatene har alt det fysiske på plass. … Men gruppen går langt forbi vågestykkene og inn en sjarmerende, litt uvirkelig fortellerstil som fremkaller scener fra hjembyen Tanger.» Konsept, regi og scenografi: Zimmermann og de Perrot. Fremført av: Groupe acrobatique de Tanger Festspillene i Bergen arrangeres 23. mai til 6. juni. www.fib.no

Det ryktes at vår kjære Trondheimsredaktør kastet en drink i fleisen på fjorårets «Årets Navn» i bartebyen. No hard feelings ...

Skjerpings

Vinn gratis tatovering TEKST REDAKSJONEN

«Hei, jeg vil gjerne sette inn denne artikkelen i avisen deres.» NATT&DAG er gratis, men vi lar ikke hvem som helst komme og stappe inn s(t)akene sine. Til alle det gjelder (og det er skremmende mange): Prøv en litt mindre berettiget tilnærming neste gang, så får du kanskje napp!

11.-13. mai arrangeres Bergen Tattoo Convention og vi har ikke bare et sett billetter (verdi 400,-) til disposisjon – vi kan også by på en boxfresh tatovering (verdi 2500,-). Seriøst? Riktig, vi gir bort en tatovering til deg, kjære leser. Forutsetningen er at den påføres under festivalen som arrangeres på Logen Teater. Først må du imidlertid vise deg verdig påskjønnelsen. Det gjør du ved å svare på disse to spørsmålene:

1. Kronprins Frederik, den danske tronarvingen, har en tatovering på leggen. Hvilken skapning skal den forestille? 2. Hva heter den danske tatovøren som kommer til Bergen for å delta på festivalen? Send riktig svar til bergen@nattogdag. no og gi beskjed om du ønsker tatovering eller bare billetter. Vi trekker noen heldige vinnere. Les mer om festivalen på www.bergentattooconvention.no

5. 6. 7. jULi

TwisTed sisTer (UsA) BeTh hArT (Us) Thin Lizzy (UK) dAnA FUchs (Us) KiLLer QUeen (AUs) Verdens BesTe QUeen hyLLesT BAnd

MUd MorgAnFieLd (Us) sheMeKiA copeLAnd (Us) LArry MccrAy (Us) erjA LyyTinen (F) grAinne dUFFy (irL) Bernie MArsden (UK) rAndy pAVLoc (Us) TUTU jones (n) chris ThoMpsen (UK) MAds eriKsen BAnd (n) dAnieL norgren (s) VidAr BUsK& The BUBBLe TroUBLe (n) Bjørn Berge (n) sTAVAngerenseMBLeT (n) hereide & The BLUes gAngsTers (n) jAn FLAATen BAnd (n) BLUes in A cop (n) noBodys BUsiness BLUes BAnd (n) For Mer inForMAsjon: www.sKAAneViK-BLUes.coM

Hva er kosher? Kasjrut er jødiske spiseregler, og stammer fra Mosebøkene. De definerer mat som enten kosher eller treif (ødelagt, uren og derfor forbudt). Kun kjøtt fra «rene» dyr som har kløvede hover og tygger drøv er tillatt. Fisk må ha finner og skjell som lett kan fjernes. Krypdyr og bevingede krypdyr er ikke kosher.

Hva skal vi med alle disse reglene for inne og ute, sosiolog Bår Stenvik? Tekst Christian Forsberg Illustrasjon Ariane Birkeland – Jeg synes det er ganske artig å se hvordan ting som vanligvis er helt utafor, blir godtatt i enkelte symbolske situasjoner. Ta for eksempel russefeiringa, hvor det å spy på seg selv eller kravle naken igjennom byen ikke bare blir tolerert, men plagiert. Mange slike initiasjonsriter handler om tilskitning, tenk bare på hvordan rekrutter må kravle gjennom gjørma før de kan stige i gradene, eller opptaksritualer i studentforeninger som handler om å bli ydmyket eller gni seg inn i ekle ting. I boken din Skitt, skriver du om … ja, dritt. Hva er det som er så fascinerende med ekskrementer? – Nettopp det at folk er så fascinert av det. Det skjønner du om du tar hvilken som helst hollywoodkomedie og teller hvor mange vitser som dreier seg om kroppsfunksjoner. Og dét samtidig som hele samfunnet er strukturert for å hindre at vi kommer i kontakt med dritten. Jeg tror denne merkelige kombinasjonen av fascinasjon og frykt for det skitne og ekle kan fortelle oss noe om hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Hvorfor tiltrekkes vi av slike ikke-aksepterte fenomener? – En viktig faktor er rett og slett det som kalles «negativity bias», et nedarvet trekk som gjør at vi generelt er mer opptatt av negative og farlige ting enn positive. Noe som ikke er så dumt, siden det er de negative tingene som kan drepe deg. En mer sosial mekanisme er at når de som er innafor snakker om de som 12

5/2012

er utafor, er det en utmerket måte å bekrefte fellesskapet på. For eksempel når vi sitter på dugnad og spiser vafler og snakker om den familien som aldri dukker opp på dugnad. Ordet kosher har inntatt dagligtalen og betyr da gjerne noe sånt som: rett, akseptert, passende eller legitimt. Men hva er utgangpunktet for begrepet? – Kosherlovene fra det gamle testamentet har blitt forklart på mange måter, som kanskje sier mest om verdensbildet til de som forklarer. Noen mener at selve poenget er at de er meningsløse, fordi det betyr at jødene beviser sitt samhold og sin tro gjennom å overholde dem enda sterkere. Andre mener at de er primitive forsøk på hygieneregler, før vitenskapen kom inn i bildet og fikk ordentlig skikk på ting. Så er det de som mener at kosherlovene bare var et forsøk på å lage en religiøs mening ut av hva jødene allerede åt og ikke, og at de egentlige grunnene var mer pragmatiske, som tilgjengelighet eller fordi det er ressursøkonomisk dumt å holde griser i områder der de ikke kan rote fram mat i skogbunnen. Det er neppe tilfeldig at vi har valgt et begrep fra mat-universet til denne bruken. Den grunnleggende avskyresponsen vår er sannsynligvis utviklet for å hindre oss i å ete noe råttent eller giftig. Så har vi overført den samme mekanismen på estetikk, moral og anstendighet – vi oppfatter løgnere som vemmelige, rynker på nesa av sosiale faux-pas, og kaller sentimentale kitsch-filmer for kvalmende. Hvorfor har vi behov for å kategorisere hva som er innafor og utafor? – For at vi skal ha noe som helst begrep om ønsket atferd i samfunnet, må vi også

Når de som er innafor snakker om de som er utafor, er det en utmerket måte å bekrefte fellesskapet på. definere noe som utafor. Og legg merke til at vi ofte snakker om det som skittent på et vis. Når du har drukket mer enn anstendigheten tillater, for eksempel, er du drita. De dagdrømmene som ikke egner seg for sosial deling kaller vi skitne tanker. Når vi har syndet, utgjør det en skamplett. Har du et eksempel på noe du mener er helt utafor? – Hva som er innafor og utafor forandrer seg hele tida, samtidig som skillet oppleves som naturgitt til enhver tid. Dongeribuksa var en gang helt utenkelig å bruke som annet enn arbeidsplagg. Så begynte rockabillyungdom å bruke den som et opprør. Da de vanlige jeansene var blitt streite, tok punkerne det ett hakk videre ved å rive dem i stykker, og siden har designerjeans vært prydet med alle slags malings- og oljeflekker og revner for å prøve å bevare en aura av autentisk tarvelighet og dritt. Hipstermoten har også vært gjennomgående basert på å forandre estetisk ikke-kosher til kosher: trailercaps, white trashbart, harry-tattiser og så videre. Hvorfor er det ofte morsomt at noe ikke er kosher? – Veldig ofte handler humor dypest sett om frykt. Vi ler av folk som gjør de feilene vi selv er redde for å gjøre – om det er å prompe

offentlig eller å snakke om upassende emner under middagen. Og særlig når vi selv er på trygg avstand, foran TV-en eller i publikum. Sjimpanser «ler» når de lekeslåss, nettopp for å signalisere at de bare slåss på liksom, og vi kan tolke både prompehumor og skrekkfilmer som vår form for mental lekeslåssing. – Psykologen Jonathan Haidt og flere andre har de siste årene undersøkt forskjellen på etikken til konservative og liberale amerikanere. Det viser seg at liberale bruker logiske prinsipper for å bedømme om noe er moralsk, mens konservative folk stoler mer på en følelse av at noe er anstendig og at andre ting avskyelige. Det som er interessant å merke er at de konservative også lettere synes andre ting er ekle, som mark og råtne lik. Og de er også mer opptatt av ekle ting, for eksempel trekkes blikkene deres gjerne mot bilder av verkende sår og våpen, mens liberale helst kikker på søte kaniner og solnedganger. Så blir den neste store diskusjonen hvorvidt de som er født pripne har lett for å bli konservative, eller om det er konservatisme som gjør deg prippen. Bår Stenvik (f. 1976) ga ut Skitt på Pax forlag. Han har en mastergrad fra New School for Social Research i New York. Twitter: @bstenvik

www.standupbergen.no

RICKS TEATER

- k r i st i an= ONSDAG KL 21.00 FREDAG KL 20.30 Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

4. MAI

valen

helt

NYTT SHOW!

“Komisk geni!” NRK “Parodi kongen” Se & Hør

LISA TØNNE 9. MAI Hille våg

FREDRIK ANDERSON (S) 11. MAI

JAN RUNE HOLDHUS 16. MAI

PER INGE TORKELSEN 18. MAI

GRIM MOBERG 23&25. MAI

JONAS BERGLAND BILLETTER: 815 33 133

R44

fra FRA

hillevåg til TIL

zhollywood z RICKS - BERGEN TORSDAG FREDAG LØRDAG FREDAG LØRDAG

11. OKTOBER 12. OKTOBER 13. OKTOBER 19. OKTOBER 20. OKTOBER

KL 19:00 KL 19:00 KL 19:00 KL 19:00 KL 19:00

Hotellpakke: 09901 www.bergenhelg.no For mer informasjon:

KRISTIANVALEN.NO

Trass er en undervurdert drivkraft.

Millions vant nettopp Hoveslaget i Bergen. Så da er gjennombruddet innevarslet? Tekst Kamilla Rønnestad FOTO PRESSE Gratulerer med seieren! Dessverre ble det mest fokus på kjip jurytwitring i etterkant av konserten, så for oss som ikke var til stede, kan dere fortelle kort om hvordan slaget gikk for seg? – Takk! Det å spille med så mange andre band pleier å føles litt som en Marx-brothersfilm, fordi alle har to sekunder på å rigge og komme seg på scenen. Vi var så opptatt med å hente og bære og plugge inn utstyret vårt – siden vi bare er to stykker og har fem-seks instrumenter og tusen ledninger – at vi ikke fikk med oss noe særlig av de andre bandene. Selvfølgelig er det alltid litt amper stemning i sånne konkurransesammenhenger, men det funker utrolig bra for liveshowet å vite at det står tretti stykker i salen som bare venter på at du skal dumme deg ut fordi de vil at vennene deres skal vinne. Men det blir en ekstra bra energi av det – og det er enormt digg å ikke drite seg ut når det er nettopp det de venter på. Trass er en undervurdert drivkraft. Dere spilte på Hovefestivalen i fjor også. Hvordan kom det i stand? Hvordan var festivalopplevelsen? – Vi ble oppringt av Gaute Drevdal fra 14

5/2012

Hove om å spille på P3-scenen, etter at han så oss her i Bergen i fjor vår. Jeg har litt noia for telt og utedo og sånt, og pleier å unngå friluftslivet så sant det er mulig. Den eneste festivalen jeg har vært på utenom Hove er Øya, for der kan man dra inn til byen igjen etter konsertene. Men jeg ble veldig positivt overrasket, Hove var ekstremt hyggelig. Vi leste at dere har arbeidet mye med liveshowet deres. Hva kan publikummet på Hove forvente seg av konserten deres? – Vi er veldig glade i å spille live, og synes at det bør være annerledes enn på plate. Man kan vel beskrive oss som et rockeband som spiller elektroniske instrumenter. Musikken vår inneholder mange sterke følelser, og vi prøver å formidle så mye av det som mulig. Vi vil at folk skal få se og høre noe annerledes, noe de kommer til å huske. Har dere noen inspirasjonskilder når det kommer til sceneshow? – Det er en ganske intuitiv greie å uttrykke låtene live, men en del av det jeg driver med hører vel hjemme hos de gamle rockevokalistene som i The Doors, Velvet Underground, David Bowie. Samt soulartister som Otis Redding, hvor det handler mye om å hengi seg helt til låtene. John Maus er

en utrolig fet fyr som også jobber mye med den slags for tiden. Håper noen booker ham til Norge snart! Ellers liker vi folk som LCD Soundsystem, som også spilte rock med elektroniske instrumenter inntil de ga seg for litt siden. Og musikken, hva eller hvem inspireres dere av? – Vi inspireres av veldig mye forskjellig, fra bøker til filmer til kunst til musikk til historie til samfunnet ellers. Romantikerne, abstraktekspresjonisten Mark Rothko og Beat-poetene har alle hatt en innvirkning på denne platen, og som låtskriver er mitt eget liv, mine egne følelser og det underbevisste uuttømmelige inspirasjonskilder. Hvordan vil dere beskrive musikken deres for noen som aldri har hørt den? – Det er en som aldri føler seg helt hjemme. En som er klar over mye og er interessert i mye, men som aldri passer helt inn. Dere har plate på vei. Fortell! – Å, herregud. Platen kommer til høsten. Endelig. Det blir utrolig deilig, for det føles som om vi har stått med buen spent lenge uten å skyte pilen avgårde. Det har vært kinkig å få det til med tanke på penger, men nå har vi spilt inn og produsert platen selv, og Fionn drar til New York nå i juni for å mikse den sammen med Justin Gerrish. Akkurat dette med låtene har vi diskutert mye i det siste, fordi vi har begynt å bevege oss i en annen, mørkere retning. Vi har vært i tvil om for eksempel «Battledrum» hører hjemme på platen i det hele tatt, men vi er blitt enige om

at den må få bli med. Musikalsk sett utvikler vi oss hele tiden, så det er vanskelig å sette punktum på noe tidspunkt. Blant de andre navnene på årets Hove-plakat, hvem er dere mest giret på å se? – Jeg er litt spent på Lana Del Rey fordi «Video Games» var så bra. Håper for hennes del at hun gjør det bra live denne gangen. Vi er nysgjerrige på å se M83 live siden han også bruker elementer av både elektronisk musikk og rock. Og Bjørn Torske er alltid fet. Fortell om deres beste og verste festivalminne! – I fjor satt vi på propellfly til Kristiansand, og Fionn hadde akkurat tatt fått en kopp kaffe fra flyvertinnen. To sekunder senere begynte flyet begynte å riste av turbulens, og vi fikk kaffe utover halve midtgangen og begge oss. Og vi hadde ingen andre klær med oss, i og med at vi har fem instrumenter fordelt på to stykker, og derfor alltid har fullpakket bagasje med overvekt. Det må ha vært det verste. Det beste var å ta av seg skoene og gå på den varme sanden på liksomstranden på Hove etter at vi hadde spilt. Godt festivaltips? – Jeg har sett på internett at det finnes en slags engangstrakt i papp, så jenter kan tisse stående. Tror det er danskene som har funnet det opp … Har aldri prøvd, men det virker fornuftig på festival. Millions spiller på Campingscenen 25. juni // twitter: @millions_ www.soundcloud.com/millionsmillionsmillions

Gabriel tar med seG special Guests martin moreno, alfred robles oG shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OSLO SPEKTRUM FREDAG 16. novEmbER

OSLO SPEKTRUM

15. SEPTEMBER Telenor arena

FREDAG 16. novEmbER

OSLO SPEKTRUM FREDAG 1. jUni

SENSATION.COM

ATOMIC, ELASTIC ARTISTS & SCORPIO PRESENTERER:

Folketeateret • 5. juli

JOKER

BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

LEONARD COHEN

24. JUNI

With special guests

Jo Mersa & Jasmin Karm

Rockefeller, 27. juni

Katie Melua Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning

NEW KIDS ON THE BLOCK NKOTBSB TOUR

ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

ONE NIGHT - ONE STAGE ONCE IN A LIFETIME

FREDRIKSTEN FESTNING HALDEN, ONSDAG 29. AUGUST

OSLO SPEKTRUM MANDAG, 14 MAI

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

fRE. 15. JUNI vALLHALL, OSLO www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

Linnea Dale (21) dro til USA og vestkysten for å ferdigstille den første soloplata. Hva fant hun?

Tekst Kristian Wikborg Wiese Foto Steven Thomas «Is there any sunshine left?», spør Øystein Greni i Bigbang-låta «L.A. Song». Ja, er solskinnsstaten på vestkysten fremdeles å forbinde med oppvåkning og musikalsk ettervekst? Ja, i alle fall om vi skal tro Linnea Dale. Hun dro til nettopp California og Greni for å ferdigstille sin første soloplate («det er en helt spesiell energi der!»). Men så var det denne hersens blendingen òg da; dette evinnelige lyset som slynger seg mot øynene dine og gjør det plent umulig å se noen ting som helst. Er kanskje ikke solskinnsstaten også den mørkeste av dem alle? Som Greni oppsummerer: «I don’t know where I got lost / did I miss my exit / or did the sun get in my eyes?». California, altså: så mange meritter, så mye å svare for. Når NATT&DAG treffer Linnea, velger vi derfor den tryggere vårsola på baksiden av Humanistisk Fakultet i Oslo, der hun for tiden er immatrikulert for å studere Estetikk (som sorterer under «Estetiske studier og allmenn litteraturvitenskap»). For første gang armert uten prefiksene Idol- eller Donkeyboy- («Jeg ser ikke på det som noe negativt. Det var liksom bare en del av en læringsvei»), virker hun kanskje mest av alt … tja, lettet. Påsken er rett rundt hjørnet, indianspring; Linnea kaster cardiganen og kun iført jeans og en hvit singlet, er det noe skjørt, nærmest porselenaktig over henne. Samtidig, slik enhver Idol-titter ikke kan ha unnlatt å legge merke til, hun har jo også dette bråmodne ved seg. Som amerikanerne sier: «wise beyond her years». Hei, Linnea! Greni er kul, da! Hvordan var det å jobbe med ham? – Det har vært veldig flott. Han ble en mentor for meg, egentlig. I og med at dette er min første plate og han har vært veldig flink til å pushe meg avgårde. Vi hadde kjent hverandre i over et år før vi spilte inn plata, så mye av forberedelsene gikk egentlig på å bli kjent med hverandre musikalsk: Finne felles referanselåter, spille mye musikk for hverandre, slik at Øystein fikk en god feeling på hva slags ting jeg liker. Så når han skulle gå inn i en produsentrolle og tenke: «ok, hvilken retning kan vi ta den låten?», så kjenner han allerede til en del av de tingene jeg liker. Han har vært flink til å catche de tingene som har gjort at han forstår hva jeg vil med en låt – når jeg ikke har klart å forklare det med ord. Det er så sensitivt, så sårbart når du går inn i en studiosetting, så det er viktig at du klarer å bevare det som ligger i låten. Hvor mye av Greni er det i platen? – Halvparten av låtene har jeg skrevet alene, og halvparten av låtene har Øystein hjulpet meg med å skrive ferdig. Som for eksempel ting i arrangementet, pussing av tekst eller at han har vært med å skrive nye deler av låtene. Det har vært veldig naturlig. Men han har også satt preg på det med sin smak; jeg føler det har blitt en fin forening. 16

5/2012

LA har egentlig ikke vært en by jeg hadde tenkt å reise til. Hvordan ble dere kjent? – Vi traff hverandre første gang på VG-lista høsten 2009. Vi delte garderobe sammen der. Vi kom i snakk og jeg fortalte ham at jeg skrev litt låter. Han tilbød seg å gi tilbakemelding på det og hvis jeg ønsket det, kunne jeg sende ham noe. Jeg gjorde det og han syntes det var veldig bra, så han foreslo at vi kunne kikke på det sammen. Det var da han foreslo at vi skulle ha «en låt-uke» i LA. Hva er det som er så spesielt med Los Angeles? – LA har egentlig ikke vært en by jeg hadde tenkt å reise til. Jeg synes alltid den har virket som en stor, stygg by med mye biler og overfladiske folk. Så jeg ble veldig overasket da jeg kom til det strøket som Øystein bor i, som heter Echo Park som henger litt sammen med Silver Lake. Det strøket har liksom en helt annen energi. Det er så mange som reiser til LA som holder på med kreative yrker, så jeg tror du kjenner det i hele byen. Jeg vet ikke. Kanskje det å reise til et annet sted, bare hvordan det ser ut der … folkene … jeg vet ikke. Jeg ble bare veldig fascinert av det. Det er dessuten veldig fint der. Veldig landlig. Litt som en landsby midt i byen. Var dette første gangen du var der? – Nei, første gangen var våren 2010. Da var jeg midt oppe i en turné med Donkeyboy, men jeg klarte å få fri fra konserter en uke og bare dro, midt oppe i askeskykaoset. Det var bare såvidt jeg kom meg dit, fordi alle flyene var kansellert. Samme dagen som flyet mitt skulle dra, så ringte mamma og sa at SAS hadde satt opp en flight til Chicago som ikke skulle mellomlande i Europa og som derfor bare kunne fly over hele askeskyen. Jeg slang meg rundt og fikk kjøpt en kjempedyr billett. Det var det eneste flyet som gikk fra Gardermoen. Så gikk det et år hvor jeg fikk turnert ferdig med Donkeyboy og gjorde meg ferdig med skolen og fortsatte å skrive låter, og så hadde vi en to ukers intensiv session i LA i januar 2011, hvor vi spilte inn alt analogt og på båndopptager. Hørtes intenst ut … – Det var veldig intenst, men det var litt sånn vi ville jobbe. Det er en utfordring å fange den samme intensiteten som du for eksempel har i en live-situasjon. Hvor du bare har det ene øyeblikket. Det er et eller annet som skjer da som er vanskelig å få til i en studiosetting. Jeg har veldig gjennomsiktig stemme, og den faller fort fra hverandre hvis jeg ikke «er der». Og en måte å få til det på, var ved å ta opp ting analogt. Ting funket veldig bra med en gang, så da tenkte vi bare å kjøre på med det. Øystein var ganske streng på det. Jeg fikk ikke lov til å gjøre ting på nytt. Hvis jeg hadde spilt feil på piano eller … jeg husker også at noen av de vokal-

takene vi bruker, de visste jeg ikke at ble tatt opp. Jeg trodde vi bare skulle ta opp bandet, og så sang jeg ved siden av. Etterpå fikk jeg vite at «ok, da var den låten spilt inn». Jeg ville gjøre det på nytt, jeg vil gjøre det bedre, men da var Øystein superstreng og sa: «nei, nå har vi fanget et øyeblikk». Han sa også at alle platene du elsker er fulle av sånne feil. Det er mye du kan miste på veien til perfeksjon i en innspilling, og vi ville forsøke å unngå det. Har samarbeidet gitt mersmak? Er det noe dere kommer til å fortsette med? – Jeg har kanskje lyst til å gjøre noe helt annet på neste album, med en helt annen produsent og kanskje et annet sound. Det er naturlig at du utvikler deg, bare den typen musikk jeg hører på nå har forandret seg veldig fra det jeg hørte på for tre år siden. Øystein var perfekt for meg på dette materialet, men neste gang kan det være en annen. Rent musikalsk, hvordan vil du beskrive den nye plata? – Det er alltid vanskelig å beskrive egen musikk. Alt er basert på låter som er skrevet fra jeg var 16 til 19. Vi har prøvd å holde oss til det i utgangspunktet. Sjangermessig vet jeg ikke helt. Det er jo innenfor popplandskapet. Men inspirert av mye singer-songwriters og kanskje elementer av rock og jazz og litt forskjellig. Og en ganske minimalistisk produksjon. Vi har prøvd å ikke legge på for mye i produksjonen, slik at låtene og vokalen kommer best mulig frem. Det er en kjerne med bass, trommer og piano. Vi har holdt det ganske nede. Plata er egentlig en dokumentasjon av de to ukene vi hadde i LA hvor albumet ble spilt inn. Bildene til videoen og til coveret er tatt der for å dokumentere den vibben. Har du en favorittlåt? – Jeg tror kanskje «Lost Highway» er min favorittlåt på skiva. Det er en ganske mørk låt, egentlig. Jeg synes kanskje det er den teksten på albumet jeg er mest fornøyd med. Den rommer flere ting, uten at jeg klarer å gå inn på akkurat hva det er. Hva tenker du om betegnelsen «DonkeyboyLinnea»? – Nei, det har jo bare blitt sånn avisene funger nå til dags. De putter en merkelapp på en, slik at folk skal vite hvor de sist har sett eller kjenner til den personen. Jeg stresser ikke så mye med det. Det er der de fleste kjenner meg fra, men jeg håper at jeg vil bli mer og mer identifisert med min egen musikk etterhvert. Platen «Lemoyne Street» (Warner) er ute nå. www.myspace.com/linneadale Du kan lese mer om «Californiasyndromet» i musikkmagasinet ENO #3.

sammen er vi i alle fall to – minst!

55 55 55

BERGENS AVISEN BERGENS TIDENDE DRAMMENS TIDENDE HAUGESUNDS AVIS STAVANGER AFTENBLAD TELEMARKSAVISA

23. NOVEMBER GRIEGHALLEN

sammen er vi i alle fall to – minst!

L.A. WOMAN: Linnea Dale er født 22. april 1991 i Tinn i Telemark. Hun var deltaker i sangkonkurransen Idol på TV 2 i 2007. Senere var hun gjestevokalist på singlene «Ambitions» og «Sometimes» til drammensbandet Donkeyboy. I 2010 kunngjorde hun at ville konsentrere seg om skole og egne prosjekter. EP-en «Children of the Sun» ble lansert i januar dette året og singelen «And Then the Sun Comes Up» kom i mars. LP-en Lemoyne Street, produsert av Øystein Greni og Nikolai Eilertsen fra Bigbang, er ute nå.

N SPECIAL GUESTS MARTI ES BL RO D RE ALF MORENO, OG SHAUN LATHAM FRA HANS HIT KOMEDIESHOW “STAND UP REVOLUTION”

17. 17. NOVEMBER NOVEMBER GRIEGHALLEN GRIEGHALLEN

27. NOVEMBER GRIEGHALLEN

1. AUGUST

RICKS TEATER

TOM RUSSELL Feat. Thad Beckman LØR. 12. MAI

MADAM FELLE

www.billettservice.no / 815 33 133 / Posten / Narvesen / 7-eleven 5/2012

DIN SMAK

Photo: Adam Taylor

TONIC

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Har ABB lyktes med sitt prosjekt? VI spør syv rettssakskorrespondenter på side

Har kunsteren Morten Traavik og NordKorea blitt for gode venner? Ingen Kim - ingen kos. Møt Morten Traavik på side

Der Supermann trenger Lex Luthor, trenger nordmenn den fundamentalistiske muslimen. 26

Bakspeilet, side

Folk vi har møtt på byen siden 22. juli-rettssaken begynte. Tekst Redaksjonen Illustrasjon Kristopher Hernholm Rettssaken dreier seg ikke bare om Den Tiltalte. Den handler om grunnleg gende aspekter ved norsk selvforståelse, og foreløpig fremstår selvforståelsen som et eneste stort villnis av Meninger. En hendelse av 22/7s størrelse tvinger selv de mest inneslutta meningsmenn- og kvinner ut av skapet, og det finnes mange der ute som ser på det å snakke om rettsprosessen som et alternativ til å diskutere sitt valg av favorittlag i Champions League. Dette er folk vi har møtt på byen siden terrorrettssaken begynte. Karaktermorderen Sitat: «Han er så til de grader på feil banehalvdel», «Dumme Breivik! For det første kan han ikke rygge, og for det andre har han femi-smurfestemme, dessuten er han stygg på håret … og er skaphomo, visste dere det eller??». Beskrivelse: Leser tabloidene, for å fore seg selv med stadig nytt drivstoff til å underbygge den sterke trangen til å tråkke på, fordumme og avhumanisere ABB. Usikker på hvordan forholde seg til « 22. juli», og tyr derfor til den enkleste strategien: lynsjemobb-tankegangen. Skap-fan’en Sitat: «Jeg synes egentlig ABB er litt kul, jeg». Beskrivelse: Kjenner på en skjult opphisselse over at det «endelig skjedde noe» i Norge, og risser inn «Free ABB» i rutene på t-banevognene når ingen ser. Eks-skatere, unge mistilpassede jenter, skapmisantroper og intellektuelle

outcasts uten høyreekstreme sympatier som leser radikal kontinentalteori om hvordan vold er det eneste som kan bryte gjennom konsensusen i dagens kapitalistiske demokratier. Lever i et gjensidig avhengighetsforhold med Karaktermorderen. Sistnevntes mobbing gir næring til skapfan’ens sympati for underdogposisjonen til ABB.

«Jeg vil ikke gi ABB mer oppmerksomhet, da får han det som han vil».

Vokteren Sitat: «Hvordan kan du kritisere Eskil Pedersen? Du var jo ikke der engang!». Beskrivelse: Ivrig debattant på sosiale medier som kjenner seg litt igjen i «alvorsgenerasjonen», men synes ironien til Eivind Trædal er vanskelig å forstå seg på all den tid «han jo egentlig skal være alvorlig». Har aldri ledd av en grovis hvis den er kvinnenedlatende, og synes Harald Eia er kynisk og provoserende.

«Hvordan kan du kritisere Eskil Pedersen? Du var jo ikke der engang!».

Den inderlige Sitat: «Det er kvalmende», «Dette må aldri skje igjen. Aldri, aldri.». Beskrivelse: Synes at Kristopher Schau rapporterer best fra rettssaken og har delt linken på facebook opptil flere ganger. Selve gjennomsnittet av den folkelige, refleksjonsløse forbløffelsen over at 22. juli «kunne skje i Norge». Likte Jackass som tenåring, ble senere rørt av Joakim Triers Reprise. Snakker høylytt og med en svulstig retorikk som ved litt nærmere ettersyn minner mest om en ungdomskolestil. Stikkord: Tom inderlighet og inderlig tomhet. Sympatisøren Sitat: «Om han hadde gitt seg etter regjeringskvartalet, hadde jeg støttet ham». Beskrivelse: Tar avstand fra handlingene på Utøya, men støtter «i prinsippet» ideologien til ABB. Tenker med selvtilfreds skadefryd at nå «fikk jammen de norske snillistene en lærepenge». Finnes på beste vestkant, og på bygda. Liker shemaleporno fordi han blir kåt

av fallos og usikker av vagina, og tenner mest på thailandske shemales fordi det er fremmedfrykten hans på vranga. 5/2012

MENINGER

Konspirasjonsteoretikeren Sitat: «Breivik sto ikke bak 22. juli, dette var en politisk aksjon utført av Israel», «Dere er så naive, ass». Beskrivelse: Zeitgeistlige som mener de har avslørt at Lippestad egentlig er en kristenfundamentalist fordi han tross alt har ni barn (han har åtte). Den logiske slutningen er at han valgte å representere Breivik for å støtte ham.

«Jeg synes egentlig ABB er litt kul, jeg».

«Han er jo gal, jeg skjønner ikke hvorfor det er rettssak en gang».

Fråtseren Sitat: «Jeg leser alt!», «Visste du at Knausgård skriver om saken i New York Times?». Beskrivelse: Fråtseren mener det er «en plikt» å få med seg mest mulig fra rettssaken («spesielt de tre første ukene»), og har selv tatt ut en serie ferieuker og egenmeldinger for å følge TV2 Nyhetskanalen non-stop. Har som resultat mistet alle perspektiver, men lært seg navnet på samtlige norske nyhetskorrespondenter. Kan gjenfortelle og rekonstruere hele 22. juli (og kvelden før) minutt for minutt («22.18 passerer han bomringen på Ulven …») Har utviklet en crush på statsadvokat Inga Bejer Engh («men det virker litt slitsomt å ha en sveis du hele tiden må jobbe med å organisere vekk fra ansiktet»).

Besserwisseren Sitat: «PST burde ha fanget opp ABB nøyaktig 13,5 måneder før 22. juli». Beskrivelse: Selvutnevnt ekspert på alle fagfelt og i driftingen av samtlige statlige institusjoner. Lobber iherdig for å overbevise styret i borettslaget om at de burde søke om helikopterplattform på taket, har våpenskap fra Heimevernet i kjellerboden, og tar over statsministerjobben til Stoltenberg uten å mukke om den blir tilbudt.

«Det er viktig at vi markerer avstand i fellesskap».

«Om han hadde gitt seg etter reg jeringskvartalet, hadde jeg støttet ham».

Partyfikseren Sitat: «Det er viktig at vi markerer avstand i fellesskap». Beskrivelse: Tar på seg rollen som provisorisk eventbyrå, gjerne etter et kaffeslabberas der venninnene/kompisene samtykker i at det hadde vært veldig fint å stelle i stand kollektiv synging av «Blåmann, blåmann bukken min». Soler seg i glansen når Facebook-eventet vokser og han eller hun havner på radio. Leser alle nyhetssaker med titler som begynner på «Utlandet roser Norge for (…)». Har ennå ikke stilt seg spørsmålet: hvor mange blomsterbaserte sammenkomster hadde vi sett dersom ABB var muslim?

Meddommeren Sitat: «I morgen blir det SIRKUS!!!», «Han er jo gal, jeg skjønner ikke hvorfor det er rettssak en gang». Beskrivelse: Snurt fordi vi ikke tok en ad hoc folkeavstemning om dødsstraff 23. juli.

5/2012

Relativisten Sitat: «Det dør mer enn 77 mennesker hver dag i Afrika». Beskrivelse: Jenta som tok seg et friår etter videregående for å rydde planker i et flomherja Thailand, og vel hjemme predikerte hvor ille det er i «resten av verden». Reiste umiddelbart til Afrika for å ri en utrydningstruet løve gjennom kontinentet med budskap om kondomer og kjærlighet. Studerer nå reklame og/eller PR etter at Kony-kampanjen beviste at det gikk an å yte like mye rettferdighet fra sofakroken på Kaffebrenneriet. Hennes engasjement lever i beste velgående online med uendelige pokes, statusoppdateringer, tags i diverse landsbyer og hyppige invitasjoner til «avse en tier til Tittüfolket»-grupper.

«Han er så til de grader på feil banehalvdel».

Selvhjelperen/den apatiske Sitat: «Breivik utstråler for mye negativ energi», «Jeg er fed up». Beskrivelse: Vil ikke forsøple auraen sin med virkelige hendelser. Følger ikke 22. julirettssaken, og trykker alltid på av-knappen på dagbladet.no. Kunne ønske ABB ble drept på stedet, så man fortere kunne komme seg over 22. juli og begynne å tenke positive tanker igjen. De apatiske har i motsetning til Selvhjelperen ikke lest The Secret for tredje gang i påsken og er bare lei 22. juli fordi den har mistet sin opprinnelige tabloide og sensasjonelle glans, og nå mest fremstår som potensielt emosjonelt og tankemessig slitsom. Synes det er greit at andre sier det er greit å ikke følge med på rettssaken. Støttet Trine Grung i zzz-gate.

Motstanderen Sitat: «Jeg vil ikke gi ABB mer oppmerksomhet, da får han det som han vil». Beskrivelse: Definerer ABB sin «suksessrate» som et produkt av timer med oppmerksomhet. Mener at vi gjør ABB en tjeneste hver gang vi snakker om ham, og at vi bare «risikerer å bli brukt» som propagandabevis i et forrykt politisk prosjekt. Har selv på et tidspunkt stått på for et idealistisk prosjekt som gikk dunken, og skal i hvert fall ikke gi en hjelpende hånd til andres prosjekter.

Retorikeren Sitat: «Speilkabinett», «ekkokammer», «hyperrasjonalitet». Beskrivelse: Tror nyord hentet fra Aftenposten og Morgenbladet får han eller hun til å fremstå som intellektuell. Hevder samtidig å lese «kun utenlandske analyser». Blir litt flau av å høre opptak fra rettssaken fordi det norske rettsvesenet høres provinsielt ut. Terper på stadig nye teoretiske perspektiver og innfallsvinkler på den minste småting ved «fenomenet 22. juli», men kommer aldri med en større overordnet analyse. Orker likevel ikke begi seg ut i diskusjoner om saken fordi «det tar så lang tid for deg å sette deg inn i resonnementet mitt». Fan av Steven Pinker.

Langing er ulovlig og setter mindreårig ungdom i fare. Mer enn hver tiende ungdom blir utsatt for vold i forbindelse med alkohol. Hjelp oss i Vinmonopolet – si nei til å kjøpe alkohol til mindreårige venner eller søsken.

SAMFUNN

NATT&DAG spør syv rettsakskorrespondenter.

Tekst Sturla Haugsgjerd Illustrasjon Marius Pålerud Er rettsprosessen i Breivik-saken et varslet sirkus med mediene og deres tilgrensende aktører i klovnerollene? De som hevder dette kjenner norsk rett dårlig, skrev Dagbla’-kommentator John Olav Egeland 17. april: «På sitt beste framviser [retten] en stillferdig, men fast ordentlighet og autoritet som ikke er overskuddsvare i vårt samfunn», argumenterte han. Om «verdig» og «alvorsfull» har blitt fyndord nummer én (og to) blant kommentariatet den siste tiden, har det imidlertid også vært plass til litt debatt. Noe skal man da leve av. Det siste tilskuddet på stammen av debatter om debatten handler om den (i hovedsak) tekstlig filtrerte virkeligheten som overføres fra rettssaken. Hvordan videreformidler reporterne det som skjer der inne? Hvor mye av virkeligheten forvrenges i prosessen? Hva utelates? Hva forsterkes? NATT&DAG møtte et knippe journalister, kommentatorer, samfunnsvitere og andre som befinner seg i denne innerste sirkelen av innvidde. Alle måtte de besvare ett spørsmål: Har ABB – på sett og vis, gitt noen spesielle parametere – rett og slett lyktes? Cathrine Sandnes Redaktør Samtiden I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Skal man følge hans egen definisjon av vellykkethet: spredning av kompendiet, ansvarliggjøre Ap for sitt bidrag til å «dekonstruere Norge» og bidra til å øke presset mot mer moderate meningsfeller av Breiviks politiske grunnholdning, så kan vi vel slå fast at han har lykkes bedre med å gjøre kompendiet sitt kjent enn han har lykkes med de to andre målene. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Det er tidstypisk i den forstand at rasismen gir seg utslag i fokuset på muslimer, at grunnarbeidet i stor grad har foregått gjennom internett og kanskje er det særnorsk i den forstand at få andre land er så tillitsbaserte at en ukjent kassebil hadde fått lov til å parkere kloss inntil inngangen på Regjeringsbygget. Likevel sitter man jo igjen med en fornemmelse av at politisk terrorisme er i slekt, på tvers av tid og landegrenser. Synes du rettsaken burde kringkastes – i så fall hvorfor? Og tror du en slik kringkasting vil øke faren for at hans ideologiske budskap vil få et større nedslagsfelt? Eller vil det bare ha motsatt effekt slik enkelte kommentatorer later til å hevde? – Jeg er blant dem som var lettet over at retten tok beslutningen for oss i dilemmaet om vi, i ytringsfrihetens og rettstatens navn, er nødt til å gi massemorderen den talerstolen han har drept for å få. En uke ut i rettssaken endret jeg oppfatning. Dette er et nasjonalt traume hvor allmennheten skulle ha fått anledning til sin egen fortolkning, uten å måtte gå veien om journalister, kommentatorer og ulike eksperter. Om ikke annet, så kunne man ha tenkt på muligheten for en mye bredere akkreditering – som ikke bare var forbeholdt journaliststanden.

5/2012

Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – I det store og hele opplever jeg at debatten ruller videre, nokså uanfektet. Kanskje har de som var kritiske til islam blitt enda litt mer angstbiterske, på vakt mot å bli assosiert med Breivik, men hovedinntrykket er at man snarere har vært for tilbakeholden med å politisere bakgrunnen for 22. juli enn for ivrig.

Er det en grunn til å frykte at denne enkeltsaken vil kunne føre til forandringer i de demokratiske spillereglene – i så fall på hvilken måte? – Det må føre til forandringer i norsk rettspsykiatri. Og det er det ingen grunn til å frykte. Det måtte altså en så profilert sak til for å tvinge frem nødvendige reformer i en norsk rettspsykiatri som ikke er på høyden med sin tid.

Aage Borchgrevink Forfatter

Anders Børringbo Leder 22. juli-redaksjonen i NRK

I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Det kan være vanskelig å definere hva som er Breiviks prosjekt. På et plan ønsker han å starte en revolusjon, men handlingene hans ser ut til å ha styrket det samfunnet han ville svekke. Slik sett mislyktes han. På et psykologisk plan handlet 22/7 kanskje først og fremst om narsissistens behov for å bli sett, bli lagt merke til, bli kjendis -- om enn som et monster, djevelen inkarnert. Det lyktes han med. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Det er en del paralleller mellom Breivik og narsissistiske forbrytere i andre land, som UNA-bomberen, Mark Chapman som skjøt Lennon og Hayashi Yoken, munken som brant det gylne tempelet i Kobe i 1950. Men reaksjonen på angrepene: eksplosjonen av roser, som ble drevet frem av sosiale medier, og styrt av Stoltenbergs ord om mer åpenhet og mer demokrati, var nok mer uvanlig. Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – Offentligheten endret seg på mange vis etter 22. juli. En ny generasjon debattanter havnet i sentrum, for eksempel Øivind, Strømmen, Bjørn Stærk, Louiza Louhibi og en rekke andre AUF-ere. Islam-debatter har det siste året i stor grad vært ført mellom muslimer, noe som har gjort det vanskeligere å tro på Fjordman, som mener at muslimer, alle muslimer, er som Tolkiens orker, det vil si grunnleggende like og grunnleggende skumle. Det har vært tendenser til at lukkete nettsteder og ekstremistiske miljøer har blitt kontaktet og utfordret av folk som er uenige – digitalt nabokjerringskap, som statsministeren kalte det. I noen grad kan man vel også snakke om større åpenhet i den forstand at redaksjonene er mer bevisste på å hente inn kontrære og sære synspunkter.

I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Rettssaken nå viser at han har mislyktes. Har du lest manifestet? Hvilke tanker gjør du deg om innholdet? – Jeg har lest det meste, men mener ingenting om innholdet utover at det er interessant at flere enn vi trodde støtter det. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Voldelig aksjoner med samme motiv har skjedd flere steder, blant annet i Tyskland og med den andre lasermannen i Sverige. Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – Det er grunn til å spørre om løftet er innfridd. Vi i 22. juli-redaksjonen sliter ofte med å få folk i tale eller få ut dokumenter.

I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Jeg er litt usikker på hva som er prosjektet hans. Hvis det bare var å få oppmerksomhet for enhver pris, har han lykkes. Hvis det var å redde Europa har han ikke spilt noen som helst rolle. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Han er nok en mann av sin tid; en tid som også rommer internett og al-Qaida. Men som ekstremist tilhører han gamleskolen. Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – Man er blitt mer oppmerksom på de ekstreme sidene ved islamdebatten. Men ellers tror jeg ikke samfunnsdebatten har forandret seg veldig mye. Er det en grunn til å frykte at denne enkeltsaken vil kunne føre til forandringer i de demokratiske spillereglene –i så fall på hvilken måte? – Jeg tror de vil få konsekvenser for hvordan retten forholder seg til rettspsykiatrien. Men man kan godt stille mer kritiske spørsmål til ekspertise uten at det rører ved rettsstatens fundamenter.

Elisabeth Skarsbø Moen Debattredaktør VG

Nicolai Kleivan Rapporterer fra rettssaken i VGs direktestudio

I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Usikker. Rett og slett fordi jeg ikke forstår hva som er prosjektet. Er det kampen mot islam, er det en fremmedgjort manns behov for hevn eller er det narsissisten og psykopaten som roper: Se meg? Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – Debatten er like åpen. Men at Breiviks forklaring ikke blir kringkastet, viser vel at det meste er som før. jeg er mest skuffet over Jens Stoltenberg. Han har ikke løftet en finger for å innfri løftet sitt. Såvidt jeg vet har han ikke tatt et eneste grep for at samfunnsinstitusjonene skal bli mer åpne. Selv har han gjort seg mindre tilgjengelig for pressen i Stortinget. Er det en grunn til å frykte at denne enkeltsaken vil kunne føre til forandringer i de demokratiske spillereglene – i så fall på hvilken måte? – Randi Rosenqvist har tatt et viktig initiativ gjennom VG og mener rettspsykiatrien må organiseres på samme måte som rettsmedisinsk institutt, og ikke overlates til det private. Det er jeg enig med henne i. Jeg tror også psykologien må få større plass. Samspillet mellom individ og samfunn er viktig i forståelsen av Breivik.

I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Det er et litt ubehagelig spørsmål å svare på som medieaktør. Man kan jo trygt si at han har lykkes med å få oppmerksomhet, men det sier det seg selv at man får om man tar livet av 77 uskyldige mennesker, og det er ikke noe argument for at en sånn handling ikke skal få det. Nå må vi som samfunn sørge for at vi lærer leksene som er å lære av dette, slik at det aldri skjer igjen, og sånn sett er det ikke nødvendigvis relevant hvorvidt han synes han har lyktes. Hva er den største utfordringen ved å dekke denne rettssaken? – I tillegg til den rent fysiske utfordringen i å skrive fort nok, og det å holde på konsentrasjonen over lange, kanskje rystende dager, er det nok det å rapportere direkte uten å la egne forhåndsoppfatninger og for enkle narrative rammer komme i veien for det jeg egentlig ser og hører. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Jeg tror det kunne skjedd et annet sted, til en annen tid, med andre ideologiske rammer. Brutale massedrap er ikke noe nytt, men dagens medievirkelighet gjorde at brutaliteten i seg selv var nødvendig for at Breivik skulle sikre seg internasjonal oppmerksomhet. I tillegg er han nok et produkt av Oslo Vest på åtti- og nittitallet, og vi bør konfrontere muligheten for at raseriet hans har vokst frem i møtet med en særnorsk enighet, som nok ikke alltid er like tolerant med meninger som ikke matcher konsensusen.

Finn Skårderud Psykiater, forfatter og skribent I hvilken grad mener du ABB har lyktes med sitt prosjekt? – Mislyktes. Var 22. juli/ABB et særnorsk og tidstypisk hendelse? Eller kunne det skjedd et annet sted til en annen tid? – Tema med variasjoner. Det skjedde i Oklahama. Har 22. juli ført til mer åpenhet i Norge/ norsk samfunnsdebatt? Er løftene om mer åpenhet og demokrati blitt innfridd? – Status uendret. Diskusjonen er bare mer eksplisitt og tydelig.

Anders Giæver Kommentator VG

5/2012

LITTERATUR

Hvordan kan den absolutt mest negative og destruktive analysen av vår egen samtid, samtidig være den mest befriende og optimistiske? TEKST ANDREAS FALKENBERG Hvis den karikerte nihilisten eller pes simisten depper over et glass portvin mens han ergrer seg over status quo, er Tiqqun en slu og festlig trickster-karakter, en stolt bølle, en glad parasitt, Jokeren som terroriserer den etablerte orden med støy og panikk for å kreere noe bedre. En villet diffus og usystematisk figur, som evig unnslipper det gode selskaps desperate forsøk på å innlemme ham som dens sorte får. «Vold», «galskap» og «excess» dukker selvsagt opp i Tiqquns vokabular, men da nettopp ladet med de positive verdiene disse ordene kan ha som affektiv opplevelse. Tiqqun lar deg, ikke mindre enn, leve følgende tilsynelatende umulighet: Hvordan kan den absolutt mest negative og destruktive analysen av vår egen samtid, samtidig være den mest befriende og optimistiske? Denne enestående tiqqunianske negativiteten og optimismen er identisk med Tiqquns dypeste ønske om å la deg «være» og «eksistere» radikalt annerledes fra «slik ting faktisk er».

helt ned til det mest intime, som kjærligheten selv. Målet er derfor å skade den etablerte orden. Som en, mer eller mindre, direkte konsekvens av blant annet essayet «Introduction to Civil War», ble ni Tiqqun-medlemmer, den 11. november 2008, arrestert av det franske antiterror-politiet i den lille landsbyen Tarnac, der medlemmene bodde sammen og drev en økologisk bondegård. «Sabotering av en TGVtoglinje» var den offisielle anklagen mot den «ekstrem-venstre-anarkistiske-militante-gruppen» Tiqqun, og selv om en tysk motstandsgruppe tok på seg ansvaret for sabotasjen kort tid etter arrestasjonene, ble grunnleggeren Julien Coupat løslatt mot kausjon først etter seks måneder i fengsel. Tarnac-saken, prosedert som «terrorisme» av franske myndigheter, har skapt furore blant intellektuelle i Frankrike, fått enorm medieoppmerksomhet, og ført til en rekke demonstrasjoner. Saken pågår fortsatt for fullt i rettssystemet og beskrives av avisene Le Monde og Le Nouvel Observateur som daværende innenriksminister Michèle Alliot-Maries «personlige vendetta mot gruppen», samt en «juridisk skandale». «The Young-Girl is not always young; more and more frequently, she is not even female. She is the figure of total integration in a disintegrating social totality» - «Preliminary Materials for a Theory of the Young-Girl», Tiqqun, Semiotext(e) mai 2012

It appears that all that is concrete about this world has disappeared into the Young-Girl’s ass..

Så hva er Tiqqun? Tiqqun var et hemmelig og anonymt kollektiv av revolusjonære aktivister med hovedkvarter i Paris. De skrev og publiserte kollektivt, i 1999 og 2001, de to eneste utgavene av et vel så myteomspunnet tidsskrift med samme navn. TIQQUN #1 og TIQQUN #2 er, grovt skissert, postsituasjonistisk teori. Det vil si en videreføring og utvidelse av den totalkritikken av de økonomiske, politiske og kulturelle prosesser og kontrollteknikker som Guy Debord beskrev i «The Society of the Spectacle» på 60-tallet. Et viktig ankepunkt mot kapitalismen var for Debord objektiviseringen av mennesket. Skuespillersamfunnet, som boka heter på norsk, beskriver hvordan våre hverdagslige liv utøves nærmest som del av en fiksjon; iscenesatt av media, mote, kunst og design. Skuespillersamfunnet ble et manifest for det franske mai-opprøret i 1968. Ifølge Tiqqun har prosessene, beskrevet av Debord, bare blitt kraftig forsterket siden 60-tallet. Sekstiåtterne er nå like konservative som de verste populister, og medievirkeligheten, «The Society of the Spectacle», kolonialiserer stadig større områder av livet, 24

5/2012

The Young-Girl doesn’t speak; on the contrary- she is spoken – by the Spectacle.

Den Unge-Jente er en filosofisk figur, et konsept skapt av Tiqqun for å analysere vår samtid i et revolusjonsteoretisk perspektiv. Svært grovt skissert kan man prøve å forklare det på følgende måte: på begynnelsen av 20-tallet forstod kapitalismen at den ikke lenger kunne overleve, mot den rivaliserende sosialismen, som en utelukkende rå utnyttelse av arbeidskraft. Kapitalen innså at den måtte sosialisere seg selv, ved å kolonialisere alt annet i tillegg til de allerede kolonialiserte produksjonsmidlene. «This would become the Fordist compromise, the welfare state, family planning: social-democracy capitalism.» Dette medførte, ifølge Tiqqun, ikke lenger til en underkastelse via arbeid, men snarere til en ny integrering i det bestående via subjektiv og eksistensiell konformitet, med andre ord,

De er ikke og kommer aldri til å bli terrorister, men det du tror at en terrorist er, det er de. – Giorgio Agamben om Tiqqun

via konsum. Et annet viktig moment for å forstå Den Unge-Jente: Det nye sosialiserte konsumsamfunnet kunne nå selge en sårt etterlengtet følelse av frigjøring til marginaliserte grupper i det tradisjonelle samfunnet som tidligere ikke var innlemmet i kapitalismen, nemlig kvinner og unge først og fremst, men senere også homoseksuelle og innvandrere.

The Young-Girl would like very much if the simple word “love” didn’t imply the project of destroying this “society”.

I den sosialdemokratiske kapitalismen korresponderer kapitalismen fullstendig med det sosiale, og youthitude og feminitude blir de sterkeste integrerende kreftene da kapitalen, ifølge Tiqqun, har funnet nettopp disse best egnet for konsum under denne nye samfunnsformen. På samme måte som koloniene var til for moderlandets skyld, er det viktig å forstå at youthitude og feminitude, som er videre abstraksjoner av Youth og Femininity, utelukkende eksisterer som kapitalens kyniske kreasjoner for å tjene penger. Det er altså ikke snakk om ungdom og kvinner som biologiske vesen, men snarere hva kapitalen programmerte inn i de dengang nyskapte livsstilene, youthitude og feminitude, for å tjene penger. Satt på spissen: youthitude og feminitude innehar for kapitalen de rette sosiale prinsippene for den beste konsumetikk under den sosialdemokratiske kapitalismen. Konseptet Den Unge-Jente innehar youthitude og feminitude i sin mest eksessive og tomme form. Hun blir idealborgeren fordi det som utgjør henne i størst mulig grad bidrar til å integrere og innlemme oss i det bestående. Men så er det like viktig å forstå at dette er en ukjønnet og aseksuell idealborger. Du misforstår per definisjon om du ikke abstraherer youthitude og feminitude til et punkt der de blir ukjønnet. For selv om tomheten umiddelbart er mest distinkt i en stupid moteblogg som promoterer fast fashion, er ungjentifiseringen av samfunnet like åpenbar når den gamle grisen Silvio Berlusconi uttaler følgende: «They’ve wounded me in what is most dear to me: my image». Husk at dette er en totalkritikk, som prøver å bane vei mot ontologisk anarkisme. Jeg som mann følte meg truffet av Preliminary Materials mange briljante aforismer, og innså min egen ungjentifisering, ikke fordi jeg erkjente mine feminine eller ungdommelige sider, men

snarere fordi jeg forstod i hvor stor grad mine mest intersubjektive tanker korrelerer med hvordan den bestående totaliteten ønsker at jeg skal resonere, ønsker at jeg skal oppfatte verden. Jeg vil slumpe til å si at vår egen tipptopp tapertype-terrorist, nettopp manifesterer en ekstrem form for ungjentifisering, når han tilpasser hele sin væren til et image. «The Young-Girl, thus, would be that being that has no more intimacy with itself except as a value, and all of whose activity, in all of its details, will finally come down to self-valuation.» Den Unge-Jente er det totaliserende resultatet, det ledende konseptet, for en generasjon som er helt og holdent innfoldet i Statens lover, i total sosialdemokratisk standardisering. Den Unge-Jente invaderer alt og tar opp i seg alt – for Den Unge-Jente definerer «lykke», Den Unge-Jente ser godt ut, hun har «a morally healthy glow». Den UngeJente nøytraliserer alt som differer – den kriminelle, terroristen, monsteret, men også det negative, protesten, rebellen, kjærligheten – fra hennes servile statsperspektiv. Den Unge-Jente pakker om det substansielt ikke-konforme, for å selge det igjen som noe tålelig og ufarlig konformt. Den Unge-Jente gjør jobben sin. Målet hennes er «null feil». Hun blir vårt forhold til verden. Varelogikken brer seg over de mest intime stunder: «What’s watching you in the Young-Girl’s eyes is the Spectacle».

The Young-Girl is resentment that smiles.

Dette er en bok om kriminalitet. Kriminalitet og frihet. En manual for outlaws om geriljakrig som taktikk mot representasjonene og forutsigbarheten vi blir påtvunget. Men dette er også en bok om kjærlighet og kameratskap, oppløftende og vidstrakt som Aristoteles om vennskap, proppfull av vilje, aggresjon, livsglede og anti-filosofi som Nietzsches beste aforismer. En bok som med krigersk entusiasme begjærer mer menneske enn det usle vi får servert. Den siste setningen i Preliminary Materials: «We propose a different emotional education.» «Preliminary Materials for a Theory of the Young-Girl» utgis for første gang på engelsk på Semiotext(e) i mai 2012.

15. SEPTEMBER Telenor arena SENSATION.COM BILLETTER p책 www.billettservice.no 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

Ingen Kim - ingen kos

Nord-Korea-ambassadør, Morten Traavik er invitert til Pyongyang for å sette opp norsk rockeopera på nasjonaldagen vår. Har dere blitt for gode venner, Morten? Tekst Ole-Morten Algerøy Illustrasjon Morten Traavik Sør-Varanger, 2011: To nord-koreanske masseinstruktører instruerer et kom pani av norske NATO-soldater akkurat slik det passer dem. Februar i år: Youtube-videoen der fem nordkoreanske ungdommer spiller «Take On Me» på trekkspill går viral og blir sett av to millioner mennesker i løpet av kort tid. Sammenhengen mellom de to? Ansvarlig for begge deler var den norske kunstneren Morten Traavik. Kimsalabim: Nå har Komiteen i Nord-Korea invitert ham til Pyongyang. Kan han være så snill å sette opp et norsk festspill for dem? Det er mindre enn fire år siden Traavik besøkte Nord-Korea for første gang, den gangen under dekke av «en veldig sær vennskapsforening». Så noe må ha skjedd i mellomtiden. Er det lov å kurtisere fienden på denne måten? NATT&DAG sporer opp den potensielle overløperen i Bergen. Der sitter han og drikker øl på Bølgen & Moi. – Den gangen i 2008 rasket jeg med meg en gammel discokule under armen som jeg poserte med foran en rekke symboltunge steder og monumenter, sier han. – Det hadde en kunstnerisk baktanke, for jeg var innstilt på å undersøke hva som var mulig og ikke mulig å gjøre i Nord-Korea. Man skulle kanskje tro at å ta med seg slike symboler på vestlig dekadanse inn i det «aller helligste» ville være et ganske umulig prosjekt, men det gikk bra og jeg fikk følelsen av at det kunne gå an å tøye grensene ytterligere. Så du bestemte deg for å sette i gang en omfattende kulturutveksling. Hvordan fikk du med deg Kim-familien på laget? – I Nord-Korea har de en offentlig instans som heter Committee for Cultural Relations with Foreign Countries of the Democratic People’s Republic of Korea, eller Komiteen som jeg foretrekker å kalle den, med stor K. Det er deres jobb å promotere nordkoreansk kultur i utlandet, en oppgave de naturligvis er ganske usikre på hvordan de skal gripe an, dette er jo et veldig isolasjonistisk land. Jeg fikk anledning til å prate usjenert med et par av komitémedlemmene og fortalte dem at jeg kunne være en viktig ressurs for landet, og siden har vi hatt en veldig god tone. Hvordan samsvarer bildet politikere og media gir oss av Nord-Korea med ditt inntrykk av landet? – Jeg vil si at det samsvarer cirka tretti prosent med det fulle bildet. Det vi får se av Nord-Korea er det de lokale myndighetene vil at vi skal se, det er militærparader og Kim Jong Il og sånn, propaganda de bruker for å si de er sterke og kjører sin greie, ikke kødd med oss liksom. Personlig har jeg aldri sett

én positivt vinklet nyhet om Nord-Korea i vestlige media før «Take on Me»-videoen ble lansert. Enten handler det om hvor bisarr personkulten rundt Kim-familien er, eller om sult og nød, eller om at de har atomvåpen og kommer til å starte en tredje verdenskrig. Jeg fornekter ikke at de har en ekstremt strengt, nærmest religiøs personkultus eller at det er et veldig autoritært system, men folk drar fremdeles på piknik og drikker seg fulle, forteller grisevitser og ser på fotball og blir forelsket og har et hverdagsliv og gjør mange av de samme tingene som vi gjør. Det er ikke et land av roboter som går omkring i dødelig angst for å gjøre noe feil. Vil du anbefale folk å ta turen? – Jeg har lest en del reiseskildringer av folk som har vært i Nord-Korea som føler at de blir møtt med mistenksomhet og fiendtlighet. Og jeg tror på det de sier, eller jeg tror i hvert fall at opplevelsen er reell for dem, men mine erfaringer med nordkoreanere har utelukkende vært positive. Man kan nesten begynne å lure på hvor stor andel av disse negative opplevelsene som kun er forutinntatte forventninger om hvordan nordkoreanerne skal være. Jeg tror flere som så trekkspillvideoen hadde vanskelig for å begripe at en person kan være nordkoreaner og musiker på samme tid, skjønner du hva jeg mener? – Ja nettopp! Og det er dét jeg vil prøve å si, at there is more to it, liksom. Bare det faktum at nordkoreanske ungdommer kan spille vestlig popmusikk og se ut som om de har det gøy ble jo en verdenssensasjon! Det brøt så totalt med folks forestillinger. Spørsmålene media stilte handlet om hvordan dette gikk an, om ungdommene var blitt truet til å spille musikken. Er videoen anerkjent av nordkoreanske myndigheter? – Nordkoreanere flest har ikke tilgang til internett, men Associated Press fikk jo gjøre et oppfølgingsintervju med trekkspillerne etter hjemkomsten der de gleder seg over hvor mye oppmerksomhet prosjektet har gitt dem både i og utenfor hjemlandet. Så det er tydeligvis ingenting de skammer seg over. Kan du fortelle litt om prosjektet du gjorde i Sør-Varanger tidligere i år? – I februar gjennomførte jeg den så langt mest omfattende delen av denne kulturutvekslingen. Som en av festivalkunstnerne på Barents Spektakel i Kirkenes inviterte jeg en gruppe på elleve nordkoreanere til å være medarbeidere i mitt kunstprosjekt «The Promised Land». Fem av dem var de nå verdenskjente trekkspillerne, to av dem var instruktører i Arirang (gigantiske massegymnastiske billedspill, jou. anm.) og tre av dem var offisielle representanter fra Komiteen. I forkant av denne forestillingen sendte jeg ut

trekkspillvideoen til noen få pressekontakter og da tok det helt av. Forsvaret hadde jo også en finger med i spillet? – Ja, det ble det en del debatt om! Vi trengte 256 personer som kunne utgjøre menneskelige piksler i disse arirang-bildene vi ønsket å presentere. I lengre tid så det ut til at vi bare skulle ende opp med 30-40 frivillige, men så fikk jeg med meg 220 vernepliktige fra garnisonen i Sør-Varanger. Det ga liksom prosjektet en ekstra dimensjon. Ja, det endte jo med at Frps Morten Høglund i Stortingets spørretime spurte Forsvarssjefen om han mente det var «uproblematisk og tjenestemessig fornuftig å benytte uniformerte soldater fra Garnisonen i SørVaranger i kunstprosjekter som fremstilles som nordkoreansk propaganda». Dette var vel første gang en nordkoreaner instruerte en NATO-soldat? – Kanskje siste gang også, vi får se! Eller kanskje blir det begynnelsen på et langt og vakkert vennskap? Jeg opplever ofte at arbeidene mine utløser sterke reaksjoner, både positive og negative, og det er jo det man vil. Jeg tror ikke det er så mange andre norske kunstnere som har fått flere av prosjektene sine omtalt fra Stortingets talerstol. Ikke at dét er noe man skal henge over peisen, men det viser i alle fall at man berører noe som er større enn vanlig gallerikunst. Finnes det noen fellesnevnere for hvordan du arbeider som kunstner? – En teknikk jeg ofte bruker er at jeg tar en populærkulturell form, fyller den med et annet innhold eller andre koder enn de forventede og ser hva som skjer. Vil du definere arbeidene dine som politisk kunst? – Helst ikke, men jeg slipper vel ikke helt unna. Jeg er ganske skeptisk til kunst som politisk virkemiddel, da politikk handler om å overbevise folk om at din mening er den rette. Jeg ønsker at kunsten min skal stille spørsmålstegn. Er provokasjon for deg et mål eller middel? – Et middel. Jeg håper i hvert fall at det fremstår slik. Folk som kun blir provosert av prosjektene mine, slike som Frp-Høglund, tror jeg ikke er særlig interessert i, eller i stand til, å se de kunstneriske dimensjonene. Jeg håper og tror at prosjektene mine har en verdi i seg selv som sanselige, intellektuelle og følelsesmessige kunstopplevelser.

Fortell om Festspillene og 17. mai-feiringen i Pyongyang! Blir det kransekake og korpsmusikk? – Det blir i alle fall svele, akevitt og utdrag fra en nasjonalistisk, norsk rockeopera: «Jonas Fjeld, den blonde kjempe» (basert på en bokserie av Øvre Richter Frich fra mellomkrigstiden, jou. anm.). I tillegg blir det en utstilling av fotografer som på en eller annen måte tar for seg Norge og det norske, og en konsert bestående av et norsk repertoar, fra Grieg via Knutsen og Ludvigsen til og med a-ha. Det var faktisk Komiteen sitt forslag at jeg skulle arrangere en norsk festival i Pyongyang på nasjonaldagen vår. Nok en gang ble jeg overrasket. Jeg tenkte at jøss, det var jo et jævlig sprekt forslag! Hvilke reaksjoner har du fått fra Gahr Støre og gjengen? Prosjektet ditt bør vel kunne anses som relasjonsbyggende arbeid? – Utenriksdepartementet er veldig godt orientert om at dette pågår, men de er veldig redde for å blande seg inn, forplikte seg og delta. De er redde for å brenne seg. Den norske ambassaden i Korea nekter også å involvere seg, noe jeg synes er veldig selvmotsigende. Hvor streng er kunstsensuren i Nord-Korea? – Det finnes ikke frie kunstnere i NordKorea. Der jobber kunstnere kun på bestilling, noe som fra et vestlig ståsted er både eksotisk og skremmende. De jobber i store fabrikker hvor alt er byråkratisert: det er et departement for billedkunst, et for skulptur, et for mosaikk og så videre. Men trekkspillerne er et eksempel på at de jobber på et ekstremt høyt nivå. Den asiatiske kulturen er mye mer opptatt av reproduksjon og tekniske ferdigheter enn av konsepttenkning. Så det er ikke slik at før 1948, da Nord-Korea ble dannet, var alle koreanere konseptkunstnere. Dette bygger på en nasjonal kultur og en holdning som allerede fantes der. Du mener å ha opplevd statlig sensur i Norge? – Ja. «Yes/No» (to panservogner henholdsvis dekorert med ordene YES og NO, jou. anm.) ble stoppet av forsvarsledelsen, og til «Miss Landmine» (missekonkurranse for landmineofre i Kambodsja, jou. anm.) fikk jeg tildelt flere millioner i støtte fra Kulturrådet som i siste liten ble stoppet fra politisk hold. En vedvarende erfaring jeg har gjort meg er at den største motstanden jeg møter, er fra folk i min egen kultursfære.

De er også et folk som drar på piknik og drikker seg fulle, forteller grisevitser og ser på fotball og blir forelsket.

Morten Traavik (f. 1971) er aktuell med De første norske festspillene i Nord-Korea. De arrangeres i hovedstaden Pyongyang 17. mai. Ta turen da vel! www.traavik.info 26

5/2012

POLITIKK

Om å lage glansbilder av oss selv basert på vrengebilder av andre. Av Frode Helmich Pedersen Stadig oftere hører vi innvandrere bli møtt med krav om å tilpasse seg «norske verdier». Det er dette som ligger i ordet «integrering»: Vi krever at de som bosetter seg i Norge på permanent basis gjør sitt beste for å bli som oss. Alternativet er det såkalte «utenforskapet», altså dette at innvandrere ikke nødvendigvis av seg selv vil nærme seg «det norske», men i stedet kan bli fristet til å lage parallelle samfunn innenfor Norges grenser. Grupper av fargede medborgere som ikke forholder seg til «norske verdier» – hva kan være mer truende? Den økte innvandringen de ti siste årene har bidratt til å skjerpe nordmenns blikk på seg selv: Hvem er vi egentlig, og hva er egentlig norske verdier? Det ligger i kortene at vi gjerne vil beskytte disse verdiene, men det forutsetter jo at vi vet hva de er. Behovet for å komme til klarhet i dette spørsmålet resulterte på 1990-tallet i Bondevik-regjeringens verdikommisjon, som i ettertid er mest berømt for ikke å ha kommet frem til noe som helst. I senere tid er det blitt mest vanlig å nevne verditriaden demokrati, likestilling og menneskerettigheter, uten at noen i fullt alvor ville påstå at det er noe særnorsk ved slike honnørord. «Det er typisk norsk å være god», hevdet Gro Harlem Brundtland i et nå beryktet reklamefremstøt på vegne av sitt folk. Mye tyder på at hun traff spikeren på hodet. For når vi skal betrakte oss selv, er vi bemerkelsesverdig positivt innstilt. Det norskeste av alt, kunne man si, er oppfatningen om at det i Norge fins verdier som ikke eksisterer noen andre steder på kloden. Likevel har vi altså problemer med å forklare hva disse er. Blant forslagene har vært turgåing, dugnad og den egalitære samfunnsfølelsen som finnes på bygda. Men som følge av globalisering og urbanisering, er slike tradisjonelle verdier i ferd med å miste sin betydning. Dermed blir spørsmålet enda mer presserende: Hva er det som kjennetegner det norske? Spørsmålet kan ikke lenger besvares ved å kikke til hverandre. Det er først når vi ser på de andre at vi gjenkjenner hva som forener oss. Altså ved å observere hva vi ikke er. Hva er vi ikke? Vi er ikke totalitære, vi er ikke kvinneundertrykkende, og vi er ikke fanatiske. Dette har vi tidligere kanskje ikke vært så bevisste på, men nå er vi blitt det, takket være 28

5/2012

en helt bestemt figur: Den muslimske mannen. I ham ser vi alt vi ønsker å bekjempe, i ham gjenkjenner vi vrengebildet av oss selv. Først idet vi tar avstand fra denne mannen, denne mullaen, først da erfarer vi det vi har felles med hverandre. Derfor trenger vi ham: han bekrefter vår norske identitet. På samme måte som Superman trenger Lex Luthor, trenger nordmenn den fundamentalistiske muslimen. Hvorfor er dette et problem? Saken kan belyses ved å kaste et blikk på antisemittismen som spredde seg i Tyskland på 1920-tallet. Hvorfor var det så viktig for vanlige tyskere å ta avstand fra en skikkelse som de selv ikke nødvendigvis hadde noen negative erfaringer med? Svar: fordi jøden som figur hadde en ideologisk funksjon. Jøden var ikke tysk, men en dekadent kosmopolitt, en skikkelse uten røtter, en person som ikke var til å stole på. Kort sagt: Han var ikke «oss», og ved ikke å være oss, bekreftet han det nasjonale fellesskapet. En konsekvens av dette synet var at jøden ble betraktet som uforbederlig og uintegrerbar – en parasitt på den tyske samfunnskroppen. Hvis man hadde betraktet jødene som mennesker på lik linje med andre mennesker, ville de straks ha mistet sin ideologiske funksjon. Derfor var det så få antisemitter som var beredt til å nyansere sitt bilde av jøden på bakgrunn av konkrete erfaringer med virkelige jøder. Noe av det mest skremmende ved denne ideologiske innstillingen var at de påståtte ugjerningene utført av jøder ikke skjedde fordi jødene var onde eller usosiale, men fordi de var jøder. Parallellen mellom antiislamisme og antisemittisme er ikke bare en historisk assosiasjon, men et veldokumentert fenomen på den europeiske høyresiden. Den svenske journalisten Anders Malm har i boken Hatet mot muslimer (2009) i detalj påvist hvordan svenske nasjonalister i løpet av de ti-femten siste årene bevisst har erstattet jødehat med antiislamisme. Det er med andre ord ikke så vesentlig hvem man hater, poenget er at den forhatte må være egnet til å oppfylle sin ideologiske rolle. Og her er den muslimske mannen perfekt: Ved hele sitt utseende, sitt skjegg, sine gevanter, er det som om han inkarnerer alt det vi er imot. Så kan man naturligvis spørre: Er det ikke tross alt legitimt at det bedrives religionskritikk i norske aviser? Skal vi ikke for eksempel kunne kritisere muslimers kvinneundertryk-

kelse av frykt for å tråkke på ømme religiøse tær? Og må vi ikke tross alt skille mellom det hatefulle grumset som piskes opp på nettavisenes kommentarfelter og velbegrunnet islamkritikk? Hvis det bare var dette det var snakk om, ville det vært lett å svare ja. Men dette er ikke sannheten om norsk presses fremstilling av muslimer. Selv om ingen seriøs, norsk avis ville ha trykket generelle angrep på islam på lederplass, forteller avisene likevel nesten daglig sine lesere at muslimer fortjener å bedømmes nokså hardt. Et eksempel: For en tid tilbake kunne man i en rekke norske aviser lese en nyhetssak om to afghanske jenter som hadde fått ansiktene sine skadet av syre kastet på dem av mannlige familiemedlemmer. Jeg tenkte: Har dette skjedd i Oslo? Nei, det viste seg at det hadde skjedd i en afghansk landsby. Hvorfor bringer norske aviser nyhetssaker fra det rurale Afghanistan? Jeg mener, selv svært brutale mord på Filippinene eller i Kongo har vanskelig for å finne veien til norske avisspalter. Hvorfor akkurat syreangrep i Afghanistan? Jeg tror ikke det er så lett for norske avisredaksjoner å svare oppriktig på dette spørsmålet. For grunnen er like åpenbar som den er ubehagelig: Negativt stoff om muslimer og islam er blitt en egen industri i Vesten. Det selger nettopp av den grunn jeg her har antydet: Vi liker å riste på hodet av disse muslimene. Ved å rakke ned på dem bekrefter vi oss selv som humane, opplyste og liberale. Når folk på ytterste høyrefløy plutselig snakker som om de var likestillingsforkjempere, er det grunn til å bli mistenksom. Når Siv Jensen snakker om «vår tids viktigste utfordring», dreier det seg nettopp om islam sitt forhold til kvinner – et tema som var så godt som ukjent for norske avislesere frem til 1990-tallet. Jensen er ikke redd for å trekke drastiske paralleller når hun beskriver sin frigjøringskamp på vegne av kvinner i den muslimske verden: «Denne kampen er et avgjørende slag for menneskeheten, slik bekjempelsen av nazisme og kommunisme har vært det. Kvinner i vår del av verden har av og til vanskelig for å fatte hva dette handler om», sier hun i et intervju med Vårt Land (28. des). Ja, hva handler det egentlig om for Jensen? Dersom det hadde handlet om å støtte kvinnesaks-organisasjoner i den islamske verden, så hadde det ikke vært grunn til

å klage. Men Frp yter meg bekjent ikke noen støtte til slike organisasjoner. I stedet sanker de stemmer ved å spille på våre fordommer om kvinneundertrykkende muslimske menn. Men hvis denne mannen faktisk var slik som Jensen antyder, hvordan kan det da ha seg at en rekke muslimske land (Indonesia, Pakistan, Tyrkia, Bangladesh, Senegal med flere) velger seg kvinnelige statsledere? Og dersom du, kjære leser, aldri har tenkt over dette spørsmålet, så kan du notere deg det som enda et bevis på hvordan du påvirkes ved å lese norske aviser. Faktum er at det, basert på det samlede bildet av muslimer som skapes i norsk presse, ikke er helt ufornuftig å trekke den konklusjonen som ble trukket av den utskjelte bloggeren Fjordman. Han skriver: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som et moderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.» Av dette kan det bare følge én ting: muslimene må bekjempes med alle midler. Fjordmans muslim har her nøyaktig samme ideologiske funksjon som jøden for antisemitten, og har ellers intet med virkeligheten å gjøre. For dersom man gikk til den virkelige verden og undersøkte de siste hundre årenes voldshandlinger fra et nøytralt ståsted, måtte man konkludere med at det er Vesten, ikke islam, som er grunnleggende voldelig og som ikke lar seg reformere. Hvor mange islamske stater har bombet og invadert andre land de senere årene? Hvor mange verdenskriger har de startet? Hvor mange atomvåpen har de? Hvor mange klasebomber har de tjent seg rike på å produsere? Dersom vi virkelig ville skape en særnorsk verdi som ikke var fremtredende noe annet sted på kloden, i hvert fall ikke i globalpolitisk sammenheng, har jeg et forslag: Evnen til å utøve selvkritikk. Hvis norsk presse primært hadde vært interessert i å undersøke forbrytelser og overtramp som vi selv eller våre allierte var involvert i, hadde den politiske virkeligheten blitt en helt annen. Vi ville da også hatt mindre behov for å lage glansbilder av oss selv basert på vrengebilder av andre. Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturforsker ved Universitetet i Bergen.

Nordmenns blikk på seg selv er skjerpet: Hvem er vi egentlig, og hva er egentlig norske verdier?

FOLKET HAR TALT: Trondheim og Trøndelagskysten mest attraktiv 69 % kan tenke seg å bo i regionen

En landsomfattende undersøkelse* viser at Trondheimsregionen er det området i landet hvor flest har lyst til å bo, jobbe og studere. Regionen anses som den tryggeste regionen i landet, som den beste på forskning og utdanning, og som det stedet hvor man får mest bolig for pengene.

Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

I tillegg viser resultatene fra NHOs Nærings-NM at Sør-Trøndelag er Norges beste næringsfylke. Trondheimsregionen er den regionen som skaper flest arbeidsplasser og har høyest verdiskaping på landsbasis, og kommunene Hitra og Frøya skårer høyest på vekst.

64 % kan tenke seg å studere i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Derfor trenger vi også deg og din kompetanse. Her finner du både spennende jobber, studier og muligheten for et godt liv i en region som er i sterk utvikling. Velkommen!

66 % kan tenke seg å arbeide i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Les mer på www.stfk.no/muligheter * Omdømmebarometeret 2011

Foto: Therese Lee Jansen, Geir Mogen, Morten Granhaug, FHL.

Trondheim

Osen

Roan

Åfjord

Rissa

Bjugn

Ørland

Frøya

Hitra

Snillfjord

Leksvik

Agdenes

Orkdal

Hemne

INTERVJU + PETIT + FOTOSERIE

MOTE

Intervju med Steffen Oftedal Fotograf bak serien «Ortodoxxx», driver fotostudioet Whitelight Tekst redaksjonen Fortell om ideen for serien? – Med «kosher» som utgangspunkt, ville jeg utforske en slags paradoksal verden i religion. Forbud. Påbud. Moral. Sex. Symbolikk. Selv er du ikke så interessert i fashiongreia per se, hva liker du daved motefoto og hva henter du insp fra? – Altså, jeg er ikke veldig interessert i fashionhysteriet som jeg får inntrykk av at mange digger. Og jeg er ikke dødsrå på å namedroppe hvem de viktigste i «motepolitikken» er. Men mote og trend

PETIT Lars Midtsjø «Det jeg ser på er dovenhet!». Program leder Eivind Hellstrøm har hevet stem men og peker en blodsprengt pekefinger mot den uflidde hedmarkingen. Som i all håpløshet har meldt seg på selvhjelpsprogrammet «Hellstrøm rydder opp hjemme». Tanken på at et besøk av et tv-crew og en middelaldrende gourmand skulle bli en rask løsning på alle hans problemer, er i ferd med å rakne. Hjemme på det gamle småbruket i Hamar bugner det over av møkkete skrap som har blitt forlatt tilfeldig rundt i stua. Og Hellstrøm er ikke er dårligere enn at han har tatt stolthet i å påpeke uføret. I løpet av de to første minuttene har den fraskilte alenefaren rukket å bli Hellstrøm sin lakei, i bakgrunnen står de to barna hans og ser på at pappa blir gjort om til en tusseladd i sitt eget hjem. Til sitt forsvar prøver han å forklare at han har møtt en flott jente via internett som kanskje kan flytte ned til Hedmarken for å ta seg av husarbeidet. Det er en forsvarstale som ikke imponerer Hellstrøm. Han fortsetter tiraden, som avsluttes med en presis gjetning om at det er en postordrebrud fra Thailand han skryter på seg. Hedmarkingen ser flaut ned i bakken og mumler en vag bekreftelse om at hun kommer fra et varmere strøk. I mangel på ord gjentar Hellstrøm sine betraktninger: «Jeg står og ser inn i øynene på dovenhet». Et sted der ute blant selvgode tv-tittere med appetitt for tv-mobbing av sosiale avvikere sitter en lykkelig familie i en stor myk, gråmelert designersofa samlet foran tv-en. Foran dem står Norges folkehelt, Eivind Hellstrøm og ydmyker en stakkars alenepappa fra Hamar. Virkelighetsbildet fra tv-skjermen er snudd helt på hodet. Det besitter alle tenkelige motsetninger som kan bekrefte familiens grad av vellykkethet. Livet på den andre siden sees gjennom et gråmelert møkkafilter:

Teppene er skabbete, sofaen er gammel og i stua står det tilfeldige gjenstander som konstant er i veien for et harmonisk familieliv. Som Hellstrøm sier det selv: «Dette var ikke mye oppløftende!». En siste observering som den lykkelige familien i designersofaen kan flotte seg med.

Hellstrøm sin suksess er bygd på mange av de samme kriteriene som gjør programmer som «Luksusfellen» eller «Sinnasnekkeren» populære: Seeren kan betrakte folk som har havnet i et uføre som man selv ikke vil være i. Og programledernes oppgave er å være en slags psykolog med den tunge oppgaven å snu opp ned på den miserable hverdagen deres. Hellstrøm sine ord skiller seg derimot fra hans kolleger i andre renovasjonsprogrammer. De er langt mer i tråd med andre estetiske disipliner. «Bruk gode råvarer», «lag maten fra bunnen av» og «ikke kompliser tingene». Kjerneideen til Hellstrøm er tuftet på kvalitet og et slags «back to basic». En trend som også ser ut til å herske på catwalken, designerblogger og livsstilsmagasiner. Overført til moteverden betyr det kvalitet fremfor kvalitet, gode stoffer og snitt som fremhever kroppslige attributter (eventuelt skjuler dem). Moteverdenens ekvivalent til «lokale mattradisjoner» og gode råvarer uten for mange smaker, eller om du vil: den gammeldagse tradisjonelle skreddersømmen.

og historie- og hvordan noen du går forbi på gata kan være kledd – er mye av det som driver meg. Hvordan er det for deg å jobbe som motefotograf i Norge a.k.a iperiferien? Du er allerede plukket opp av flere mags i utlandet? – Forhåpentligvis er det ikke fordi jeg er rå på twitter. Jeg har gode uker og dårlige uker. Generelt sett er én fordel at det ikke er jævlig vanskelig å bygge litt okay portfølje i Norge, ulempen er at det kan føles som at det ikke er så mange som ser det du lager. Jeg har jo en slags liste over aktører jeg vil samarbeide med, og mange av de er i utlandet.

«Don’t complicate it» er tittelen på en av motejournalisten Cathy Horyns siste artikler for New York Times. I artikkelen befester hun fortreffeligheten bak tweedutstillingen i et butikkvindu på Fifth Avenue, skredderkunsten til Prada sin S/S 2012-kolleksjon og en opplysende titt i boka Anderson & Sheppard: A Style Is Born som tar for seg det eminente skredderhusets historie og innflytelse på Savile Row. På samme tid har skredderhuset Rubinacci nylig også kommet ut med en bok om legenden og stilinnovatøren fra Napoli. Kjente herremoteblogger som «A continuous lean» og «Hypebeast» – som for fire år siden postet bilder av fluoiriserende joggesko og japansk streetware mote – har gjort de gamle håndverkerne om til stjerner i bloggosfæren. Oppmerksomheten rundt det enkle og mundane i moteindustrien ser ut til å overdøve høylytte skrik fra konseptuelle kolleksjoner med referanser og konsepter som går forbi selve plaggets utstrekning.

Ingresser som «denne kolleksjoner er inspirert av … bla, bla … noe intellektuelt … som får deg til å føle deg smart … men … ser ut som du går med en haug med donger på huet …», føles like uaktuelt som skredderne gjorde for fem år siden. Da moteindustrien hadde en kollektiv dragning mot intellektuelle referanser med et felles mål om å forsterke motens plass i høykulturen, og bort fra resten av verdens fordomsfulle blikk på mote.

Vi er skikkelig fyllesyke etter allnighteren på Whitelight i går. Hvordan går det med Whitelight studios utover festene, egentlig? Dere begynte med en rønne full av skitt, og nå kan dere konkurrere med større kommersielle aktører? – Hehe, hvordan var festen? Jeg turte ikke dra ned. Jeg vet åssen det blir, først noier jeg ut fordi det er mye folk som fucker med sjappa, så blir jeg drita og er den som fucker opp sjappa. Men hørte det var god stemning! Det går bra med Whitelight, og det føles godt nå å se at man kanskje ikke bare har malt et luftslott. Drivkraften bak Whitelight er foto og film og det er der vi legger vår stolthet.

Hipsteren fra 2007 så ut som en oppspjåka androgyn tusseladd med ironiske brilleglass og (ny-konseptuelle) kunstambisjoner. Mens 2012-hipsteren går rundt i tradisjonelle klær fra britiske jaktmerker og funksjonelle klær med en arv (heritage) helt tilbake til starten av 1900-tallet. Retrogenerasjonens nye konservative trend ser ut til å være uten store slagord på t-skjortene, bandnavn fra diverse gullaldre eller noen form for tilknytting til en subkultur. Istedenfor har spøkelser som Winston Churchill, Cary Grant og Steve McQueen vandret rundt på inspirasjonsbloggene i flere år nå. I Sverige har de skrevet om bestefarmoten en stund. Tykke ull-cardiganer, tweedjakker og chinos: man kunne nesten tro at «pappa» har klart å overbevise den nye generasjonen av herremenn om å følge hans eksempel.

Tilbake på småbruket har Hellstrøm klart å snu alenepappaen i en enkel og kvalitetsbevisst retning ved hjelp av kontinuerlig ydmykelse på landsdekkende tv. Frossenpizzaen og hamburgeren har blitt byttet ut til fordel for en enkel skrei med poteter og råkost. Alenepappaen står nervøst over en panne med fersk fisk og svetter. Totalt ydmyket og blottet for noe som helst som kan ligne på en stolt farsfigur, klapper han seg selv på skulderen: «Pappa får til – hvis han vil!» 5/2012

Dress T. Michael/Ferner Jackobsen Sko Stylistens egne Skjorte T. Michael/Ferner Jackobsen Hatt Dianas Salonger

Foto Steffen Oftedal Styling Christina Ledang Modell Caroline B./Team Make-up Therese Dombek/Becca Cosmetics HĂĽr Eirik Thorsen/Adam og Eva/Redken Fotoassistent SigbjĂ¸rn Evensen Styling Assistent Sheila Hansen Studio og produksjon WhiteLight Studios Takk til Ferner Jacobsen. Alle T. Michael-plagg er fra A/W-kolleksjonen 2012.

5/2012

Skjorte T. Michael/Ferner Jackobsen Bukse Armani/Ferner Jackobsen Sko Stylistens egne Smykke Stylistens eget

5/2012

Blazer T. Michael/Ferner Jackobsen Hatt Showpiece/Freudian Kicks Vintage skjĂ¸rt Velouria Vintage Pologenser Christina Ledang Sko Acne

5/2012

Dress T. Michael/Ferner Jackobsen Sko Stylistens egne Skjorte T. Michael/Ferner Jackobsen Hatt Dianas Salonger

5/2012

Singlet T. Michael/Ferner Jackobsen Smykke Stylistens eget Boxer/hipster Pierre Robert

5/2012

Hipster Christina Ledang Vintage skinnjakke Stylistens egen Vintage skinnbelte Dianas Salonger Sko Stylistens egne StrĂ¸mper Kondomeriet

5/2012

Latex T-skjorte Christina Ledang Smykke Stylistens eget

5/2012

Skjorte T. Michael/Ferner Jackobsen Bukse Armani/Ferner Jackobsen Sko Stylistens egne Smykke Stylistens eget

5/2012

NĂ&#x2026; KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT

SLIK DU VIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med appen WhopperÂŽ Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.

1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen

WHOPPER

速

LAB

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

KUNST: Vårens nye faste samlingsutstilling i Lysverkets tredje etasje viser bevegelser i det 20. århundres kunst.

JAZZ: Øyvind Skarbø forteller deg hva du bør sjekke ut på Nattjazz. side

HIP HOP: Nå må det satses på musikkvideoer, skriver Vågard Unstad. side

3 plateanbefalinger i mai

side

MÅNEDENS KONSERT

MÅNEDENS BOK Miss Tati 25. mai, Café Sanaa Undervurdert artist på undervurdert sted! Vi har bare hørt rykter, men vi tror at Miss Tati – kjærkomment innslag på den lokale soul/hiphop-scenen i Bergen de siste par årene og medlem av The Go-Homes, mOi, Jamkollektivet, Fagernes Yatch Klubb og Flava Few crew – skal dra på med solokonsert på Sanaa denne kvelden. Igjen: Vi er ikke helt sikre, men vi mener å ha hørt det. Facebook har ikke gitt oss noen flere ledetråder, og ingen i redaksjonen har nummeret til Tati, men igjen: Vi tror dette blir den fineste timen i mai. Ses der! (Det er jo som sagt uansett et undervurdert sted.) Twitter: @datsoulcat www.sanaa.no

Machine Birds Save Yourself (EP) Machine Birds – bestående av Maria Skranes og Marte Eberson – ble dannet i 2009 og karakteriseres gjerne som «eksperimentell pop-musikk med innslag av elektronikk». Deler av Susanne Sundfør-katalogen kan også gi en pekepinn; stikkord: drama, intensitet og vilje til gjennombrudd. Machine Birds ble plukket ut til å være med på «Framtida i Norsk Jazz» våren 2010, og fikk velfortjent – men langt ifra nok – oppmerksomhet da de kom på andre plass i Urørtfinalen i 2011. EP-en, som omsider foreligger, er produsert av Njaal. «Save Yourself» ble sluppet på Nabovarsel 4. mai. Twitter: @machinebirds

1 1

Ocean Of Lotion Dive In Norsk-britisk «fargerocktrio» med tilholdssted i Bergen. Bandet viser selv til musikalske holdepunkter i Sparks, Alphaville og Of Montreal. Første singel, «Living In The Gym», ble sluppet i september. Tredje singel fra

albumet, «Lowlife» er ute nå og ledsages av en musikkvideo laget av Khim Tengesdal, som for øvrig også er ansvarlig for Fanthomas-serien på VG-TV, som dere kanskje kjenner til. Ja, bare innrøm det. «Dive In» er ute på Still A Virgin Records nå. Twitter: @oceanoflotion1

Social Suicide A Genetic Hoax Social Suicide, som du kanskje husker fra coveret vårt for halvannet år siden? Ikke det? Det bildet der sangeren poserte som Iggy Pop på Raw Power? Ikke? Samma det, for de har byttet ut den vokalisten uansett. Den nye heter Marius Jahnsen og tar ansvar på bandets nye utgivelse som

slippes 11. mai. Deres forrige album høstet oppsiktsvekkende gode anmeldelser (fire K-er i Kerrang; «Giving hardcore a spirited new lease of life», 8/10 i Metal Hammer) og sikret dem opptil flere spillejobber sammen med Kvelertak. Gode nyheter: Denne plata er minst like bra! «A Gentic Hoax» slippes på Brilliance 11. mai. Twitter: @rubenonesse

2 1

3 1

Nytt improteater – Bergen Micetro er et forsøk på å samle Bergens improvisasjonsteatermiljø, samt gi nye talenter mulighet til å utvikle og eksponere seg, sier Lars-Oskar Dale. Micetro er et lisensiert produkt og har vært gjenstand for et voldsomt oppsving i Oslo de siste to årene. – Dette er noe av inspirasjonen til at vi satser på et levende og stort impromiljø også her, sier han. Bergensdelegasjonens femte forestilling (med workshop) ble arrangert på Klubb Kosmo i april. – På workshop får du en generell innføring i impro gjennom leker og øvelser, og en teknisk gjennomgang av Micetro-formatet, forklarer Dale. – Selve konkurransen er en slags «survival of the fittest», hvor publikum gir poeng og spillerne ryker ut etterhvert.

KLUBB- OG KONTORLYD

Sjekk www.facebook.com/ BergenMicetro for detaljer om maiforestillingen.

Astrid Luisa Niebuhr Fabula: Deamon Det hevdes at bøkene til Astrid (22) har blitt svært populære i Bergen. Norli på Torgalmenningen kan for eksempel melde om et «kjempepress» på bøkene. Ja, det er faktisk en av de bøkene «flest folk spør etter», får vi vite. Selv har vi ikke rukket å kaste oss på bølgen ennå, men litt har vi nå fått med oss: En dag dukker den mystiske Epsilon opp i dragestallen til dragetemmeren og ninjaen Fiji Kitsune. Hvor kom Epsilon fra? Hvem er han? Og hva gjør han her? Selv påstår han at han kommer fra en annen verden, men vet ellers like lite som Fiji. Nå må de to, sammen med Fijis bestevenninne Sunalei, prøve å finne svar på alle spørsmålene. Rare greier. Bok to (av fire) i serien om Fiji Kitsune er ute på Panthera Publishing nå. www.pantheralife.no

To nye låter fra Souldrop 27. april slapp Souldrop to nye låter på sitt eget label, Drums Dramatic. – Vi sikter dønn på klubbene denne gangen, sier Even Brenna i en kjapp kommentar.

Én ny låt fra Herr Nilsson NATT&DAG-favorittene i Herr Nilsson har omsider sluppet ny låt! «Yellow Pages» heter den og befester posisjonen som kontorfellesskapets minste felles multiplum. Og hvor galt kan det liksom gå – når du er Bergens eget Belle & Sebastian? herrnilssonmusic.blogspot.com

– Vi har laget en liten video på den ene, «Movement». Stikkord: Køben, Jæla fet sykkel, jæla store øyne, jæla ødelagt kamera. Kult om dere sprer ordet! www.souldrop.com

5/2012

LANSERINGSFEST: APRIL FREDAG 13. april // Novelty Sounds // Legal

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 44

5/2012

Nytt album – i salg 18. mai

ti liv - sommer 2012 fre lør lør fre lør tors fre lør fre lør tors

1. juni 2. juni 16. juni 22. juni 23. juni 12. juli 13. juli 14. juli 20. juli 21. juli 26. juli

Bryne Alta Bardu Fredrikstad Oslo Stavern Tingnes Verdal Nordfjordeid Eidsbugarden Arendal

Jærnåtta Soul & Bluesfestival Villmarksrock Gamlebyen Grefsenkollen Stavernfestivalen Prøysenfestivalen Folkeparken Malakoff Vinjerock Canal Street

fre lør søn fre lør fre lør fre lør fre

27. juli 28. juli 29. juli 3. aug 4. aug 17. aug 18. aug 24. aug 25. aug 31. aug

www.dumdumboys.no

Langesund Kragerø Røros Åndalsnes Trondheim Gvarv Harstad Drammen Sotra Mo i Rana

Wrightegaarden Sentrum Malmplassen Raumarock Olavsfestdagene Kartfestivalen Bakgården Elvefestivalen Periferifestivalen Verket

JAZZ

Cassandra Wilson: veldig glatt, men for ei stemme!

TEKST Øyvind Skarbø Det blir sagt at ein aldri blir utlært. Sjeldan er dette så tydelig som når ein jobbar med musikk. Jo meir ein øver, desto fleire dører opnar seg. Særlig når ein jobbar med improvisert musikk. Då er nemlig alle muligheitene opne, heile tida. Ein ønskjer å ha nok musikalske verktøy til å ta gode, nyanserte val – kvar gong. Ein kan alltid bli betre, veien er målet, det er nå du lever! Sjølv har eg store vanskar med å innfinne meg med dette. Eg vil ha endelige mål. Eg vil planlegge at eg skal gjere slik og slik i X antal timar, og så er det gjort. Men eg blir aldri ferdig. Gang på gang har eg sett meg endelige mål, godt fram i tid. No sist da eg fann ut at eg skulle bli far. Eg tenkte dette er min siste sjanse til å øve trommer skikkelig, no er det skjerpings. Sju månader med fokus, det klarer eg. Eg øvde trufast tre timar kvar dag, og så kom barnet. Eg syns ikkje eg mestra i nærheita av det eg hadde

planlagt. Til mi store overrasking fann eg ut at det gikk an å forene farskap med øving, kven skulle trudd? Så eg fortsette litt til. Eg gjekk opp til fire timar dagen. Eg laga ein øvingsplan på 40 dagar, og eg er nær ved å runde av. Så har eg lagt inn to veker ekstra i juni, optional, dersom det viser seg at eg ikkje er heilt fornøgd etter dei førti dagane. Eventuelt litt daglige småøvingar resten av sommaren, før eg tek permisjon. Og skulle det vere noko meir så er alltids permisjonen over i desember, så då kan eg sette av eit par-tre veker til litt overflodsøving før jul. Då er det stopp og eg kan slappe av. I aller verste fall kan eg dedikere også neste år til å få skikkelig kontroll. Toppen to år. Eg likar å øve når eg kjem i gang, men hovudsakleg syns eg det er eit ork aldri å nå fram, å aldri kunne sole meg i glansen. Det er kanskje dette som er kjenneteiknet på å vere skapande kunstnar, å heile tida ville vidare. Eg prøver å lese austlig litteratur om å vere til stades og å sette pris på aug-

neblinken. Eg er eining, men får det ikkje til. Forhåpentlegvis kjem eg dit ein dag. I mellom tida får eg øve litt til. Nattjazz er rett rundt hjørnet, dei elleve beste dagane i året for min del. I år vert det spesielt spennande sidan festivalen flyttar til Vågsbunnen i påvente av at ombygginga på Verftet blir ferdig. Det vil vere umulig å gå gjennom alt som er verdt å høyre, men eg vil gjerne komme med nokre anbefalingar. Fredag 25. er ein spesielt god dag. Mine forbilder Per Jørgensen (trompet, perkusjon, vokal) og Terje Isungset (trommer) debuterer i trio med trøorgelspesialist Sigbjørn Apeland. Andratx er ein norsksvensk-dansk, totalt ellevill trio. Eit av dei få banda der ute som har noko nytt å by på den svingande sida av jazzen. Oslo-baserte Splashgirl spelar akustisk, kreativ og fengande musikk, umulig å sjangerfeste. Og så er det jo Highasakite og Esperanza Spalding for dei ønskjer litt mindre motstand.

Torsdag 31. mai er også ein dag spekka med gode ting. Arve Henriksen sitt nye verk for trompet og stryk held konsert i Korskirka, der også Ståle Storløkken gjer ein sjeldan solokonsert på orgelet seinare på kvelden. John Escreet Trio spelar open musikk med eit og anna umulig tema i sinnsjuk hastighet, med ein av dei aller mest spennande trommisane for tida, Tyshawn Sorey. Og så er det Cassandra Wilson da; veldig glatt, men for ei stemme! Til slutt vil eg nemne to band fredag 1. juni. The Bad Plus har rockestjernestatus i USA, og er ein utåtvend og veldig dyktig pianotrio som har alt frå Nirvana til Star Wars på repertoaret (dagen etter tolkar dei Stravinskij sitt Vårofferet i Korskirka). Two Men Galaxy er to finnar, heilt sprø begge to. Trommer og orgel i fin galskap.

Nattjazz arrangeras onsdag 23. mai – laurdag 2. juni.

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum. 46

5/2012

BJ Ö RK

(IS)

THE STONE ROSES

THE BLACK KEYS

NICOLAS JAAR – LIVE IN CONCERT (US)

THE AFGHAN WHIGS

(US)

(UK)

FIRST AID KIT MAZZY STAR (SE)

BARONESS

(US)

BON IVER FRANK OCEAN

(US)

LINDSTRØM & TODD TERJE BUSHMAN'S REVENGE THE WAR ON DRUGS (US)

(US)

REPTILE YOUTH

(US)

THE CONGOS + LEE PERRY+ MAX ROMEO MIRROR LAKES FACTORY FLOOR

(UK)

THE DEVIL’S BLOOD

(CA)

(UK)

THURSTON MOORE

ST. VINCENT SUSANNA ÅRABROT

(JM)

(US)

FEIST

BOB MOULD plays COPPER BLUE

HAIM (US)

ODD FUTUTRE

(US)

HÅKON KORNSTAD TENOR BATTLEE

CLOUD NOTHINGS (US) BEGLOGMEG KINDNESS (UK)K) SUDAN DUDAN MIKHAEL PASKALEV EL DOOM & THE BORN ELECTRIC

SONDRE LERCHE HE

(NL)

REFUSED

(SE)

FLORENCE + THE MACHINE

MAYA VIK

FRIENDS

(US)

THE GOOD, THE BAD AND THE ZUGLY AMUND MAARUD

JOHN MAUS

(US)

CASA MURILO

HEYERDAHL YOUNG DREAMS

HIGHASAKITE

LARS VAULAR

(UK)

JONAS ALASKA DEATH BY UNGA BUNGA

A$AP ROCKY

(US)

KARPE DIEM

CHARLES BRADLEY AND HIS EXTRAORDINAIRES TAMIKREST CEREMONY NEKROMANTHEON OBERHOFER (US)

(ML)

(US)

DIE A LEGEND MARTIN HAGFORS

SIRI NILSEN

ANE BRUN

YELAWOLF

(US)

OYAFESTIVALEN.NO

Foto: Yann Aker

HIP HOP

Foto: Yann Aker

Det zz i er ja n… lufte

En som har skjønt det er Leo Ajkic.»

STAVANGER 8.-13. MAI 2012

Al Di Meola & Gonzalo Rubalcaba Stacey Kent • Marcus Miller Hindi Zahra • Roy Hargrove Lars Vaular m/Kjetil Møster Ibrahim Maalouf • Cosa Brava

Allan Holdsworth • Kyle Eastwood band Extended Corner med Elisabeth Nygård Stavanger Brass Band og Mathias Eick Mighty Sam McClain og Knut Reiersrud

Arena med Per Zanussi • Farmers Market • Hedvig Mollestad trio • Mats Eilertsen “SkyDive” • Mads Vinding trio • Hilde Louise Asbjørnsen • Åsne Valland Nordli og Benedicte Maurseth • Asheim/ Dale • Legardh/Egdetveit prosjekt • Hoff/Mazur/ Jormin/Henriksen • Christophe de Bezenac & Matthew Bourne • Studio Sokrates • Gisle Myklebust Kvartett • Blues & Myter Orter Eparg • Hanna Paulsberg Concept • Bauer/Motland/Narvesen The Hissigbops • Blå Trå • m.ﬂ... Billetter i salg nå! For mer info og billetter: maijazz.no

LAG MER VIDEO! TEKST Vågard Unstad FOTO Francisco Munoz Det er egentlig litt rart å kunne åpne denne spalten med følgende setning, men: det skjer mye spennende i den bergenske rapscenen for tiden. For å begynne med det mest partiske (liten by, liten by), gruppen min, A-laget har sluppet en dritbra EP, solgt litt og fått strålende kritikker. Det er kjekt da vet dere! ne-PE pøjK (pass deg nå, red. anm.). Uansett, to av fem låter på denne EP-en har videoer, og det blir nok flere. Med unntak av Lars Vaular har det blitt laget få rapvideoer i denne byen her. Det er jo dumt, for både byen og rapperne ser kule ut, så der får jo byens videoprodusenter mye gratis. En som skjønte dette etter å ha sett suksessen til «Funksjonshemmet», kanskje nettopp på grunn av en kul video, er den alltid like framskrittsorienterte Leo Ajkic. På hans initiativ fikk Jonas V både video og remix-video og A-laget fikk seg en livevideo perfekt timet opp mot EP-slipp. Vel, denne audiovisuelle opplevelsen har gitt mersmak, og framover kommer det flere videoer med både Jonas V, A-laget og ikke minst Magiske Mike T som har lusket i skyggene lenge nå. En kul ting med denne nye videobølgen er at de som lager videoene er folk på innsiden av miljøet. Dermed er de i en gunstig posisjon til å videreføre den stemningen artistene selv søker å skape gjennom musikken. Slik blir prosessen mer naturlig enn om en proffere outsider hadde hatt ansvaret. Mye av den beste bergenske rapmusikkens største kvaliteter ligger i de visuelle aspektene i musikken. Det er sanger

som maler stemninger, og lydbilder som er veldig visuelle. Du blir tatt med steder, både emosjonelle steder og reint fysiske steder, i rappernes liv. At veteraner som Kristian Berg og relativt ferske folk som Andrew Amorim og Mats «Dawg» Willassen kjenner både musikerne, sjangeren og byen så godt, ser ut til å kunne være starten på noe veldig spennende; nemlig en legemliggjøring av de visuelle aspektene ved den beste bergenske rapmusikken. Og som vanlig var Lars Vaular først ute. Det viktigste som skjer er jo naturligvis musikken. En liten fugl har visket meg i øret at Jonas V og Petter Beyer jobber med et prosjekt sammen, og ut i fra det de to har levert av samarbeid tidligere kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg enormt. Dette prosjektet skal jeg holde dere oppdatert på. Bergen har også (seff) vært først i Norge med bra humorrap i form av de mystiske YoGuttene. Mer om dem neste måned … Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Månedens spørsmål: «Hvorfor har Talib Kweli så mange ord i hver setning?» – En kis du kjenner litt, 23. Hei, en kis jeg kjenner litt, 23! Jeg vet ikke. Helt ærlig så mistenker jeg at fyren har hørt for lite på rap og lest for mye bøker. Farlig! Vil du høre på en med masse ord i hver setning så hører du på E-40, og så overlater du Talib til studenter fra landet som liker Kaizers og «rap med mening». – Vågard

Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. 48

5/2012

KLUBB

RIHANNA REGINA SPEKTOR

SKRILLEX BLOC PARTY /KENT LARS WINNERBÄCK VERONICA MAGGIO WOLFMOTHER /BILLY IDOL MY MORNING JACKET THÅSTRÖM US

Juan Atkins

danceband TEKST Anders Gogstad Når rockefolket betrakter elektro nisk klubbmusikk blir alt vurdert som det samme. De som hører på rock har ikke begrep om hva klubbmusikk er for noe. For dem er klubbmusikk ensbetydende med noe kommerst drit på det laveste plan. Slik er mitt møte med den gjengse rocker: Du blir konfrontert med de verste eksemplene innen dance-sjangeren, pluss spørsmål om du pleier å gå på de mest tarvelige festene – som dem i regi av NHH-ukens partytelt eller Vestlandshallen. Hårda bud! For å legitimere klubbmusikken som «ordentlig musikk» er det derfor tilrådelig å grave dypt, skikkelig dypt ned i det historiske musikkarkivet. Men ikke forvent at rockefyren konverterer til elektroniske beats sånn umiddelbart. Men du kan muligens få ham på glid! I den evige gjengangersamtalen om rock-versus-techno som vanligvis foregår på en bar, blir mye av diskusjonen lagt til namedropping fra begge kanter for å markere revir, eller for å se etter åpninger for et felles referansepunkt. Rockefolket med en «viss peiling» kommer gjerne opp med et par navn som for klubbfolket kan være bittert å svelge, men som tross alt kan forsvares med at dette-erikke-noe-for-meg-band. Noen eksempler: Nylig har bodøværingene Sirkus Eliassen vært på fjernsynet med materiale som trekker fulle hus og stormende jubel. I det minste ser det sånn ut i tv-studio. «Æ bare vil dains med dæ», heter refrenget, mens publikum hopper av glede under takeoffpartiene. Om det er en flipp eller ei vites ikke, all den tid bandet faktisk har gjort noe reggaemateriale tidligere. Men bandet er mistenkelig likt franske Justice og budbringer på samme tid et 2008-aktig lydbilde fra Kitsune-labelen. Minst like uransakelige er svenske Tove Styrke (den nye Lill Babs) som er ansvarlig for electropop-låten «Call my name» der både unger og pensjonister klapper i takt. Slik går du frem for at rockeren skal gripe til vettet: Start med Boo Diddley, kanskje The Who. For all del nevn The Stooges og Iggy Pop. Kraftwerk har de fleste rockere respekt for, uansett om de liker dem eller ikke. Få med det beste av Bowie og Frank Zappa. Deretter kan Brian Eno dras inn, og husk for all del Steve Hillage som produsent. Fra slutten av 70-tallet og ut på 80-tallet går det an å nevne en hel rekke artister med

direkte innflytelse på klubbmusikken: Joy Division/New Order, Stranglers, Public Image Limited, The Jam etc., etc. Så kommer vi til M/A/R/R/S, Coldcut, Bomb the Bass, Primal Scream, Happy Mondays, My Bloody Valentine, Stone Roses etc., etc. Bare å kjøre på. Slik peker henvisningene mot at klubbmusikken har tette forbindelser til rocken. Slik vil kanskje rockeren innse sjangerens substans. For virkelig å hamre inn poenget viser du til at Detroit-techno har røtter fra Motown-miljøet, at engelsk acid house stammer fra pønkens gjør-det-selv-ånd, og at tysk minimalisme kan trekke veksler tilbake den europeiske, motkulturelle kunstscenen. Over til kalenderen for mai: På Kvarteret 4. mai i Tegleverket kommer selveste Lindstrøm + Bjørn Torske og spiller. Forvent et langt spillesett, slik Lindstrøm er viden kjent for. Med et av byens beste lydanlegg er dette dømt til å bli en topp kveld fra og med det tidspunktet Bjørn Torske starter opp med platesamlingen sin, og inntil Lindstrøm – senere enn sent – skjønner at det er på tide å gi seg. Jøss, klubbundergrunnen har fått en ny arena! Selv om det er delte meninger om navnet på VIP Lounge (Kaigt. 20), og hva den begir seg ut for å være, har vi trua. Fredag 4. Mai gleder vi oss til Dun 2 Psy med DJ Sandro & Brute Lee i regi av festkollektivet Neocreativa. Gildet koster en skarve femtilapp og enhver ny begivenhet er det verdt å støtte opp om. Dagen etter er det på Møhlenpris det skjer. På Nobel Bopel lørdag 5. mai kommer den unge elektroniske artisten Ole Torjus. Denne lokalmusikeren kan vi forvente masse av i årene som kommer. Torjus har eget label, Unn Records og musikken peker mot melodisk emosjonell elektronisk lydbehandling basert på organiske elementer og feltopptak. Natt-til-syttende er det bare én plass som gjelder for klubbpublikummet. Vi snakker selvsagt om Juan Atkins som spiller på Kosmo. Atkins kommer fra Detroit og er mannen som fant på navnet techno til å betegne musikksjangeren. Atkins er, uten å ta for hardt i, den selveste elektroniske klubbmusikkens gudfar, med eksempelvis prosjekter som Cybotron og Model 500. Dette blir et meget eksklusivt besøk! Det er bare å glede seg, mer trengs ikke å si. Ellers veksler Cafe Opera annenhver fredag mellom Bård&Asle og Rolv Bs Boomshaka. For øvrig ser Knøderen trolig ut til å gjenåpne snart, pluss at Krystall Bar er på vei til å bli den nye hangout-plassen. Fakta! Hold antennene åpne, mine venner.

MELISSA HORN/ RISE AGAINST US/ DADA LIFE DROPKICK MURPHYS US/ANNA TERNHEIM STEPHEN MARLEYJM / ARCH ENEMY / TIMBUKTU MAGNUS UGGLA / THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES NATIONALTEATERNS ROCKORKESTER/ CALIGOLA MARKUS KRUNEGÅRD/ MAC MILLER US/ DI LEVA HOFFMAESTRO/ SLAGSMÅLSKLUBBEN/ EDGUY DE ENTER SHIKARI UK/ SIMPLE PLAN CA/ JOHN HIATT US TURBONEGRO NO/ HARDCORE SUPERSTAR ELDKVARN/ CLUTCH US/ HATEBREEDUS/ NASUM MICHAEL MONROEFI/ IMPERIAL STATE ELECTRIC KAIZERS ORCHESTRANO/ DEPORTEES/ M. WARDUS THE PAINS OF BEING PURE AT HEARTUS/ THE MACCABEESUK EVIDENCEUS/ GRIEVES & BUDO US /OTHER LIVES US NIKI & THE DOVE/ THE SUBWAYS UK /SYSTER SOL DR. LEKTROLUV BE/ COCA CAROLA

FLER AKTER TILLKOMMER TOTALT ÖVER 150 ARTISTER! WWW.PEACEANDLOVE.SE

5/2012

MAT

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

I det lune hjørnet Det lune hjørnet Steinkjellergaten 2 Russland. Den store kjempen i øst sin evne til å fascinere skyldes en potpurri av mer eller mindre mytiske kvaliteter, som innbefatter Den kalde krigen, revolusjon, kommunisme, diktatur, vodka, spektakulær kultur fra Dostojevskij til Malevitsj til Tsjajkovskij til Panserkrysseren Potemkin: Listen forsetter inn i det hinsidige. Steinkjellergaten. Dette er en sidegate til Øvregaten, og på samme måte som Lille Øvregate i andre enden etterhvert er i ferd med å forvandle seg til en vital gate, er det grobunn for potente vekster også her, mellom frisørsalonger og gullsmedverksted, sykkelbutikk og arkitektkontor. Denne sandviksbeboernes sentrale transportåre (som den lille utstrekningen absolutt er, til tross for flere forskjellige navn: Steinkjellerbakken blir til -gaten blir til Stølegaten) er forbeholdt apostlenes hester, og i øvre del er kaféen BarBarista – eierskifter til tross – for en grunnpilar i lokalmiljøet å regne. At man også i Sandviken kan få seg en Nøgne Ø er et sunnhetstegn for bydelen (og byen). En slags hjørnestein, eller, snarere gallionsfigur eller maskot, er også kråkeslottet Witchy Bitchy, som med sin grelle, skrikende rødmaling på den tjærefargede fasaden på forunderlig vis har grodd fast i bakken der brosteinspassasjen skråner oppover i retning Støletorget. På hjørnet av bakketoppen ble fargespillet for noen år tilbake utfylt av en neongrønn bygning. Her holdt vegetarstedet med det tiltalende navnet Viva Las Vegis til, trengt opp i et hjørne. I dag er veggfargen en ganske annen («hudfarget» ble det beskrevet som av en jeg snakket med), og nå er lokalitetene åsted for russisk husmannskjøkken i den trange kaféen Det lune hjørnet. En bardisk, et par-tre bord, møbler fra femti-, seksti- og syttitallet (hvite tepper ligger over stolene, tilsynelatende for å beskytte dem fra sollys, som befant vi oss i et sommerhus som står ubrukt resten av året). When in Rome, og så videre: vi bestiller borsj – rødbetsuppe – som ifølge menyen er en favoritt i Russland («Full av ferske grønnsaker, rødbeter, potet, gulrot, kål, løk, tomat, kjøttbuljong og friske urter.»), og den sympatiske og smilende innehaveren forsvinner ut på kjøkkenet, hvorfra stillheten som hersker i

5/2012

lokalet, hvor vi er de eneste gjestene, brytes av lyden av skjæring, hakking, skrelling og generell kjøkkenkakofoni. Slik, i limbo, satt jeg en gang i Berlin; vi hadde tross advarsler dratt til det som hadde rykte på seg for å være en veldig god sushirestaurant. Advarslene hadde sitt utgangspunkt i innehaverens noe skiftende humør: som en annen seinfeldsk soup nazi nektet han stadig gjester å få bestille. Dersom han av en eller annen grunn skulle være skeptisk til noen, kunne de bare glemme å spise i restauranten hans. Den gamle japaneren – han må ha vært rundt seksti-sytti – som alene skulle betjene den lille restauranten med seks-syv bord, kom etter rundt én time med drikken vi hadde bestilt. I mellomtiden hadde han i dyp konsentrasjon rullet titalls makiruller og anrettet bestillingen til de fire menneskene som hadde bestilt før oss. Sakte, konsentrert, innadvendt. Vel en time senere fikk vi maten vår – med utsikten over det lille kjøkkenet, som var midt i lokalet, hadde vi hatt kontinuerlig oversikt over hva han laget, og skjønte slik hver gang han laget til sushibiter som ikke vi hadde bestilt, at ventetiden ville bli enda lenger enn antydet. Det lune hjørnet er langt lunere stemt, heldigvis, og akkompagnert av takknemlige smil kommer solide porsjoner suppe langt raskere på bordet her enn på den berlinske sushirestauranten. Vi får en kanne med sort te på huset, og etter å ha delt en blini med honning får vi enda en av de russiske pannekakene påspandert, denne gang med stikkelsbær. I hyllene bak bardisken står det diverse pyntegjenstander med russisk tilknytning: på den ene kanten et kirkeikon, på den andre en rekke fargerike tredukker av typen som er uløselig forbundet med landet – i stadig mindre størrelser får dukkene plass inne i hverandre. Foran bardisken står to barstoler i halvgjennomsiktig neongul plast; på veggene malerier ført i penselen av en middels begavet hobbymaler. Summen av de hver for seg nokså idiosynkratiske bestanddelene gjør det mulig å forlate lokalet oppstemt og varm i hjerteroten, med et ønske om at steder som dette klarer å overleve, sin perifere posisjon geografisk som kulinarisk til tross. Riktig, man får lyst til å reise til Russland av mindre. Thomas Cook

Mats (24) Hobbyfilosof – Å tro at det å røyke pipe er det samme som å røyke sigarett.

Jessica (25) Designer – Feil retning på dopapiret.

Sacha (22) Studine – Å gå på Landmark istedenfor Kosmo.

Erlend (27) Arkitektstudent – Å si at Breivik er en søt gutt.

Hva er helt upassende?

AV: Kari Tønseth

Marte (24) Surfer – Å bruke våte katter til tørkepapir.

Arnt Eirik (22) Fotballspiller – For stort majoneshode.

Sølve (35) Unnasluntrer – Å jobbe mer enn nødvendig.

Rune (23) Kvinnebedårer – Å gå med fotballshorts som undertøy.

Bob Kåre (23) Snekrer – AIDS!

Tuva (23) Klovn – Å ikke huske veien hjem.

Susanne (29) Butikkarbeider – Å hoppe etter Wirkola.

Trine (26) Medisinstudent – Sol i Bergen.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 5/2012

TEGNESERIE

beveger seg gjennom et landskap og beskriver det de ser. Landskapene er bisarre verdener som åpenbart er konstruert av en eller annen form for intelligens, de består av formasjoner som minner om det man finner i naturen, men ved nærmere ettersyn viser de seg å bestå av menneskeskapte materialer, og besitte en rekke merkelige funksjoner og egenskaper. Det er umulig å utlede noen form for personligheter blant vårt reisefølge; med sine merkelige fremtoninger bærer de en viss likhet med mennesker, men de taler som én organisme. Yokoyamas tegneserier er helt og holdent viet til skildringene av disse mystiske landskapene og de gjennomreisendes forsøk på forstå hva de ser og hvorfor. Ved å gi sine «fortellinger» en såpass banal og spinkel form, flytter Yokoyama fokuset over på sitt særegne og abstrakte visuelle språk, hvilket tidvis resulterer i en opplevelse av å lese en tegneserie uten narrativ. Vanligvis er abstrakte tegneserier relativt traurige å lese, men hos Yokoyama driver den bisarre fascinasjonen en til å lese hundretalls sider i slengen.

Etter å ha blitt annonsert en tre-fire ganger i denne spalten, er nå omsider Sigbjørn Lilleengs Generator endelig ute fra Jippi forlag. Det samme gjelder Kristian Hammerstads Kryp, som i likhet med Lilleengs etterlengtede bok er en sjeldent vakker norsk tegneserieutgivelse. Forrige nummer av Forresten var en liten skuffelse, ettersom fokuset var rettet bort fra de visuelt og konseptuelt eksperimentelle arbeidene som har preget bladet en stund, til fordel for mer trauste norske humortegneserier. Med Generator og Kryp leverer imidlertid Jippi to solide utgivelser som ved siden av å besitte høyere kunstneriske ambisjoner enn den gjengse norske tegneserieutgivelse, også etterstreber en form for kulhet – eventuelt «tidsmessig estetisk relevans», hvis man er et sånt menneske som føler behov for å distansere seg fra «hipsterne» – som er altfor sjelden i Tegneserie-Norge. Det handler ikke så mye om klær, slang eller design som det handler om en vilje til å presentere arbeider som stiller på lik linje med alle andre popkulturprodukter, og dermed besitter evnen til å nå målgrupper utenfor tegneseriebutikkenes faste klientell. Fra Inhabilitetsavdelingen meldes det at Oslo Comics Expo går av stabelen 8.-9. juni. På programmet står gjester som Chris Ware, Joost Swarte, Seth, Marc Bell og mange flere. Det blir utstillinger, intervjuer, signeringer, salgsboder (se også opp for eksemplarer av gratisantologiene Smoke Signal og Kuti Kuti), bar og omvisning på Christopher Nielsens Superstar Pinball-installasjon på Popsenteret. Ellers er muster-list.com et hendig verktøy for alle som er interessert i amerikanske minicomics; Tucker Stone har flyttet sin ukentlige spalte Comics of the Weak til TCJ. com; Grant Morrison og Frank Quitelys Flex Mentallo – fortsatt den peneste og mest velartikulerte av Morrisons filosofiske superheltarbeider – er endelig ute i samlet utgave; og som om ikke dét var nok har nå Sia LaBoeuf, av alle mennesker, skrevet og tegnet en liten bunke små tegneserieutgivelser. Og det aller verste er at de skal være ganske bra.

Sykdommer kommer på TV. Det er sikkert fint å belyse helt forjævlig ekle menneskelige plager for å få større åpenhet og aksept og alt det der, men jeg kjenner ingen trang til å se den verkende byllen i rumpesprekken til en fremmed dude i HD. Ei heller å lese i detalj om Ingrids klumpete utflod i kjønnshåra. På coveret av Flink Pike loves det nemlig en bok som er «garantert fri for hemmeligheter». Og det er den. Hvert kapittel i Flink Pike åpner med et blogginnlegg fra enten Chantal, Emma eller Linnea, etterfulgt av Ingrids versjon fra sitt eget liv, der hun innrømmer og analyserer, bretter ut, legger ut og driter ut seg selv. Underholdnings- og guilty pleasureverdien er stor – akkurat som på Paradise Hotel. Men der, uten noe mer forløsende enn akkurat det, stopper det opp. Det er klart det ikke er noe barneskirenn å skrive noe vettugt om sex, og jeg venta meg ikke å lese noe Marquis de Sade heller, jeg hadde bare et liiiite håp om at det var noe mer. Nye perspektiver og en større litterær verdi, noe mer utover kun det tekniske; hvor katastrofalt det

første ligget er, pinlige stillheter, hvordan man runker noen og første gang man får orgasme. Alle som har pult kjenner seg igjen i det. Det evinnelige kravet til jenter om å være så innmari flinke, kjenner jeg meg derimot ikke igjen i. Det er vel en og annen femtenåring i Si;D som klager over at det norske skolesystemet krever for mye av en og at det er helt SJUKT mye lekser og høye krav og «nå orker jeg ikke være flink jente mer». Flink Pike vil at vi skal bli flinkere til å, ja, gi faen. Gi faen i forventninger, reklameplakater og idealvekta. Være litt gærne. Drite i appelsinhuden. Brenne de glansede damebladene og ikke tro på alt Fotballfrue skriver. Å bli flinkere til å gi faen er paradoksalt nok i seg selv, like paradoksalt som at Ingrid driter i hva alle andre synes, men bryr seg allikevel. Hun disser rosabloggerne, men leser Fotballfrue i smug, og premisset for boka er at den skal vise jenter at man ikke trenger å være blond, pen og tynn (men Ingrid skriver at hun EEEGENTLIG vil være det hun òg.) Faktumet er at Flinke Piker-sexbloggen endte opp med å gjøre det samme som rosabloggerne. Flink Pike-boka gjør det samme som den fremtidige selvbiografien til Voe. Man skal være så flink til å ikke være flink pike at man ender opp med å være mer besatt og beruset av det enn de famøse rosabloggerne. Skru på Paradise Hotel eller benk deg foran TV-en for å se Trekant med bestemora di, for det er ingenting «radikalt» ved å utlevere seg selv og sin seksualiteten på denne måten i 2012. Flink Pike harper i vei med dørgende åpenbar Mona&Mikkelpropaganda, en utleverende blogg forkledd i en seksuell biografi, der man bruker sexen som et redskap for å si at «hey, jenter er ikke løse fordi man knuller hvem man vil» og «det er helt normalt at du har lange kjønnslepper og at fitta di lager lyder når du blir pentrert». Det er det altså IKKE og du er ekkel hvis det skjer med deg, din hore. Flinke Piker - En seksuell biografi, Ingrid Marie Treborg, Cappelen Damm

Yuichi Yokoyamas

EXPO 3000 TEKST Aksel Kielland YUICHI YOKOYAMA lager rare tegne serier. Formodentlig vil selv den mest bornerte blant tegneserieentusiaster bli redusert til et omtumlet «oi…!» ved sitt første møte med arbeidene hans. Det er ikke det at Yokoyamas tegneserier i seg selv er så absurde – faktisk følger de en ganske stram indre logikk – det er bare det at de på overflaten ligner veldig lite av det man tenker på når man vanligvis tenker på tegneserier. En av de mest utbredte forestillingene om tegneseriemediet er at det først og fremst

brukes til å fortelle historier. Dette stemmer naturligvis i mange tilfeller, men samtidig finnes det en annen type tegneserier som først og fremst er opptatt av å definere karakterer, verdener og objekter; tegneserier som skildrer løsrevne ritualistiske handlinger og motiver; tegneserier hvis fremste mål later til å være å mane fram figurer og universer – og dernest forsøke å forhindre dem i å gli inn i glemselen. Disse tegneseriene er ofte så korthugde og tilsynelatende banale i måten de dytter informasjonen på leseren, at de først og fremst fremstår som rene eksposisjonsøvelser. De av Yuichi Yokoyamas arbeider som til nå er utgitt på engelsk – Garden, Travel, New Engineering og Color Engineering – består utelukkende av eksposisjon. Utgangspunktet er stort sett den samme: En gruppe mennesker

Booty so big, shorty can fit sistine chapels – Johan Galtung of ass up in there!

LITTERATUR

KLITTERATUR TEKST EMMA CLARE Sexbloggen Flinke Piker starta som et

fritidsproblem og endte opp som Norges mest omtalte blogg i 2010. Den var skrevet av tre kåte, pene og selvsikre jenter i starten av tjueåra som bodde i et kollektiv på St. Hanshaugen i Oslo. Taglinen var: «En blogg av og for jenter som er lei av å være flinke piker». De hata rosabloggere og hair extensions. Det eneste de ville var å pule, så innleggene handlet i all hovedsak om sex. Dårlige one night stands, sex med venninner, om gutter som ikke får den opp, om kondomer som sprekker, analsex for første gang, når man ser tjukk ut i senga – ja, det var som å sitte på café med Carrie, Samantha og Charlotte og føle at du var en del av gjengen. Et lite stykke Sex&Singelliv, bortsett fra at jentene het Chan52

5/2012

tal, Emma og Linnea. Og akkurat som Carrie og gjengen, fantes de ikke i virkeligheten. Kommentarfeltene boblet. Journalister ivret etter å få det første intervjuet. Hvor jobbet de? Hvilken skole gikk de på? Hvem kjente dem? Hva var deres egentlige navn? Eller var det bare en pedo kar som satt med pikken i hånda og skrev disse ville historiene? Et manneblad ble lurt trill rundt mens de trodde de gjorde en fotoserie med jentene i undertøyet. Og da Kronprinsparet fulgte pikene på Twitter og de ble forsidestoff på VG, bikka bloggen ett hundre tusen lesere om dagen. ALLE ville ha en bit av dem. Så ble det slutt på alt, og den 28 år gamle TV2-dama Ingrid Marie Treborg stod fram over fire sider i VG Helg. Så kom boka. Det er en grunn til at jeg switcher kanal når vignetten til BBC-programmet Pinlige

New Order (UK) Ane Brun / Chase & Status (UK) Lissie (US) / Marit Larsen / Seigmen Suicidal Tendencies (US) Timbuktu & Damn! (S) Wolfmother (AUS) Bastille (UK) Benjamin Francis Leftwich (UK) Casual Friday Cinema Of Spirits Daniel Nordgren (S) / El Cuero Hymns From Nineveh (DK) Lucy Rose (UK) / Mikhael Paskalev / Peachcake (US) Promise And The Monster (S) Robert Ellis (US) Sandra Kolstad She Keeps Bees (US) Sóley (ICL) / Tantara

På Kastellnatt

Festivalpass Utsolgt

Dagspass til alle dager kjøper du på billettportalen.n o

Autolaser

mye mer kommer snart!

www.slottsfjell.no

120 Days Bare Egil Band Black Tusk (US) Cancer Bats (CAN) Charli XCX (UK) Dreamon / Envy Frank Turner & g Souls (UK) Sleepin The Friendly Fires (UK) Gabrielle / Gallows (UK) Graveyard (S) / Howler (US) Ila Auto / Insense Maverick Sabre (UK) Noah And The Whale (UK) Rival Sons (US) Sondre Lerche Stein Torleif Bjella Suicidal Tendencies (US) Team Me / Tortoise (US) Wild Beasts (UK)

KUNST Twitter 11.-13. mai og 25.-27. mai Min venn og kollega Tommy Olsson ble nok en gang avslørt som inhabil av twitreren @evaskaar: «Tommy Olsson, kunstkritiker i Morgenbladet anbefaler utstillinger han selv kuraterer, utstillinger av venner osv. OK Morgenbladet?» Anbefalte jeg forresten utstillingen jeg selv kuraterte med Tommy Olsson på mitt eget visningsrom Premiss? Husk uansett å sjekke ut Jonas Ib Jensen 11.-13. mai, samt Bettina Hvidevold Hystad og Simon Torsell Lerin 25.-27. mai på nevnte utstillingssted. Ta også en titt på www. evaskaar.com

Fra utstillingen «Cold Open» på Premiss. I forgrunnen: Waste line av Rasmus Hungnes

KIB avgangsutstilling 25.-27. mai, Det tidligere sosialkontoret på Laksevåg Som vanlig avslutter avgangsstudentene ved Kunstskolen i Bergen sin skolegang med en intensiv og eksperimentell arbeidsperiode i et rivnings- eller renovasjonsferdig bygg, en prosess som til slutt vanligvis åpnes for publikum. Den gang jeg selv studerte ved KIB, endte jeg opp blant annet med en gigantisk manifestasjon av en Shambler fra Quake. (Se bildet.) På den tiden gikk jeg i samme klasse som vedkommende som er nå jobber som PR-ansvarlig på Hordaland Kunstsenter, og vi har senere samarbeidet og stilt ut sammen i Oslo, på et visningssted som på tidspunktet ble drevet av nok en eks-klassekamerat av oss. Så jeg kommer til å unnlate å skrive om utstillingen «A neutral, flexible structure» av Morten Torgersrud, som står til 17. juni på HKS, slik at jeg unngår anklager om inhabilitet. Alt dette av egeninteresse, slik at jeg ikke mister troverdighet i kunstmiljøet og risikerer beskyldninger om at jeg melker min egen kukake.

KHIB Bachelorutstilling C. Sundtsgate 53, Festplassen og Gamle Bergen Kretsfengsel Dette bør man gå og se, for noen av mine beste venner stiller ut her. Tre utstillingssteder: Gamle Bergen Kretsfengsel, sjette etasje på Avd. kunstakademiet i C. Sundtsgate 53, og noen containere på Festplassen. Bachelorutstillingene er ofte vel så interessante som Masterutstillingene, siden studentene ennå ikke har blitt fullt indoktrinert i Kunst-Norges dogmatikk. Kjæresten min stiller også ut, og anbefales på det varmeste. Nå skal jeg ikke ødelegge spenningen ved å røpe hvem denne personen er, men her er et hint: Vedkommende stiller ut på alle de tre utstillingsstedene. Sa jeg at mine venner lager bra kunst? Bra.

Kunstmuseene i Bergen  «Bevegelser i det 20. århundre»  Åpner medio mai i Lysverket «Gavebordet - folkegaver til kong Haakon og dronning Maud 1905-06»  24. mai-2. september i Permanenten I midten av mai åpner en ny samlingsutstilling i Lysverket, og 24. mai er det duket for «Gavebordet - folkegaver til kong Haakon og dronning Maud 1905-06» på Permanenten. Ellers foregriper jeg begivenhetene på Kunstmuseene, for medio juni åpner seksualutstillingen «Begjær» på Stenersen, der Marit Victoira Wulff Andreassen, Vanessa Baird, Alex Brew, Laura Carton, Lill-Ann Chepstow-Lusty, Nicola Costantino, Barbara DeGenevieve, Nathalie Djurberg, Eva Drangsholt, Cecile B. Evans, Marit Følstad, Narve Hovdenakk, Katja Høst, Agnes Janich, William E Jones, Jesper Just, Elke Silvia Krystufek, Ane Lan (alias Eivind Reierstad), Leigh Ledare, Janniche Låker, Sukran Moral, Vebjørn Guttormsgård Møllberg, Laurel Nakadate, Elonie Pong, Joanna Rytel, Laurie Simmons, Martin Skauen, Cheryl Soureks, Miho Suzuki, Steingrim Veum, og Tina Winkhaus stiller ut. Jeg stiller som dere ser ikke ut, men jeg lett ha gjort det, siden mange av mine arbeider er relatert til begreper som seksualitet og «Begjær». Se assemblagen på bildet. For mer, sjekk ut min nettside www.rasmus.tv

Galleri Langegården Hilde Skjeggestad – Det malte er i bildet Til 13. mai Min gode gamle klassekamerat Kristin Austreid stiller ut på Galleri Parken i det øyeblikket denne avisen kommer ut, men hvis du ikke rekker å stikke innom utstillingen før 6. mai kan du jo stikke og se Hilde Skjeggestad på Galleri Langegaarden. Det fins ved et kosmisk sammentreff hele to Hilde S(k)jeggestad i Norges kunstfelt: I dette tilfellet er det ikke snakk om den Hilde Sjeggestad som jobber som juridisk

It don’t matter if you’re black or white av Rasmus Hungnes ble vist på Bachelorutstillingen 2010

5/2012

rådgiver i fagforeningen, men den samme Hilde Skjeggestad som underviste undertegnede ved et lynkurs i fargeteori i Mondrian og De Stijls ånd den gang jeg gikk på KIB, landets beste kunstskole. Utstillingens omdreiningspunkt er farge, og apropos: Min nylig redesignede nettside, rasmus. tv, fungerer slik at alle fargene blir tilfeldig generert hver gang siden lastes. Det er en edgy måte å jobbe med farge på, om jeg tør skrive det selv. KUNST: Rasmus Hungnes

Per Inge Bjørlo, Livet (kols), 2008

GRATIS inngang for alle studenter hver torsdag

16.03–27.05.12

PER INGE

BJØRLO KUNSTMUSEENE I BERGEN

www.kunstmuseene.no

Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 • Åpent tirs–søn kl. 11–17

SØK ÅlESuNd KuNSTfagSKOlE Innen 15. mAI

TENK på alt du kan bli: • Designer • Illustratør • Kunstner • Grafisk designer • Arkitekt • Animatør

HER får du to-årig fagskoleutdanning. godkjent av Statens lånekasse

Informasjon, søknadsskjema NOEN bruker skolen til:

og opptaksprøve finnes på

• Spesialisering av utdanning

alesundkunstfagskole.no

• Foredling av evner

Kontakt oss på

• Kreative prosesser

post@alesundkunstfagskole.no

• Faglig utvikling

Telefon 70 12 63 15

SCENEKUNST

Tekst Karoline Skuseth Foto Kyrre Bjørkås I skrivende stund sitter deres scene kunstapostel i en liten leilighet i Shang hai og har i bunn og grunn større belegg for å skrive om dim sum, sakura og kinesisk garagepunk – men ved hjelp av våre høyteknologiske hjelpemidler, skjønt tilgangen er noe begrenset her borte, skal jeg likevel gjøre mitt ytterste for å gi dere en oversikt over hva mai måneds lokale scenekunsttilbud har å by på. Festspillene legger som vanlig sitt preg på byen med sitt både «høy-» og «lavkulturelle» program, dette året med Carte Blanche og Alan Øyens Fiction og Transitteatrets Fatzer som øyensynlige høydepunkter. Fiction befatter seg i stor grad med illusjonene vi har en tendens til å ha om vår egen framtid. Vi har vel alle opplevd øyeblikk der vi tenker tilbake på drømmene vi hadde da vi var seksten, vyene om å bli store teaterregissører eller i alle fall bety noe, gjøre en forskjell. Etter hvert som man blir eldre forskyver prioriteringene seg i retning familie, hverdag og trygg økonomi, til man en dag tar seg i å tenke den noe besynderlige tanken «hva skjedde?». 56

5/2012

«Forestillingene vi har om fremtiden – og nåtiden – er intet mindre enn fiksjon», sier koreograf Alan Lucien Øyen. Om utgangspunktet for Fiction kan synes noe dystopisk skal man ikke la seg skremme av den grunn. Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche, har ikke gjort annet enn å begeistre de siste årene – om kompanisjef Bruno Heynderickxx nese skulle skuffe denne gangen ville det forbause meg stort. Transiteatret-Bergen og Tore Vagn Lid har tatt tak i Bertolt Brechts (1898-1956) historie om «egoisten Johann Fatzers undergang» med fjernsynsdramaveteran Eindride Eidsvoll i en av de største rollene, og fører således sitt engasjement for den tyske dramatikeren videre etter suksessen med Die Maßnahme på Festspillene i 2007. Rent tematisk kan forestillingen plasseres i et landskap (se foto) som ligger i nærheten av det Mor Courage kjemper sine kamper i, men stykket dreier seg denne gang om en gruppe desertører på revolusjonsjakt. Etter forestillingen 27. mai kan du møte Tore Vagn Lid i samtale med Arild Linneberg. Nature Theater of Oklahoma, som er oppkalte etter de hundre basunspillende englene i Kafkas Amerika, gjester også BIT

Teatergarasjen i begynnelsen av mai. Denne gangen har de latt seg vandre i sporene av en annen forfattermoguls arbeide, nærmere bestemt Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Gjennom å gjengi fragmenter fra et menneskes memoarer – hentet fra opptak av telefonintervjuer – dannes et dybdekart over hukommelsen. Nature Theater of Oklahoma er en sjarmerende gjeng; et av deres varemerker er å ha radiosendere i øret slik at teknikerne stadig kan modifisere handlingsgangen, og stemningen på scenen deretter - på tå hev og ofte mer eller mindre ufrivillig lattervekkende. Life and times - episode 1 er første forestilling i en planlagt rekke på ti forestillinger som til sammen skal vare et døgn, og dekker de første åtte årene av intervjuobjektets liv. Siden jeg altså tilfeldigvis befinner meg i Kina tillater jeg meg å svippe tilbake til Festspillprogrammet og også nevne Frikar Dance Company og Hallgrim Hansegårds siste produksjon, 8. Etter et lengre studieopphold i det røde land har hallingdanserne i samarbeid med kinesiske kung fu-munker skapt en forestilling utelukkende basert på kommunikasjon gjennom kroppsspråk. Sammen inntar de Grieghallen med en

danseforestilling preget av ekstrem kroppsbeherskelse og fysisk styrke. I samme leir finner vi Groupe Acrobatique de Tanger med bakgrunn fra gateakrobatikk- og sirkustradisjonen i Marokko, som kombinerer halsbrekkende stunts med elementer fra nysirkus og teater. Listen er med andre ord lang – i tillegg til alt dette finnes det gode forestillinger for barn, operaglade, Hege Schøyenentusiaster og mye, mye mer. Plukk opp et festspillprogram, da vel!

// FICTION / Carte Blanche og Alan Lucien Øyen / Studio Bergen / torsdag 31. mai – søndag 3. juni, tirsdag 5.juni / klokka 20.00-21.30 // // FATZER av Bertolt Brecht / Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen / Den Nationale Scene / mandag - onsdag, fredag – søndag / 25.–30. mai / klokka 19:30–21:30 / Forestillingen tekstes på engelsk // // LIFE AND TIMES - EPISODE 1 / Nature Theater of Oklahoma (USA) / Logen Teater / 3.–5. mai / klokka 19.00-22.30 //

Yaniv Cohen FOTO

www.orangeriet.no | DESIGN

CARTE BLANCHE «FICTION» AV ALAN LUCIEN ØYEN

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

31. MAI 1., 2., 3. & 5. JUNI KL 20:00 STUDIO BERGEN BILLETTER 290,- BARN/UNG/STUDENT 150,MED KUNSTNERKORTET 170,- inkl. billettavgift

fib.no | billettservice.no | dns@dns.no | tlf. 55 60 70 80

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

Teatersjef Bruno Heynderickx www.carteblanche.no

Kjøp billettal.pdåk roskilde-festiv

BJÖRK/ISL BON IVER/US THE CURE/UK MEW/ DK THE ROOTS/US BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND/ US JACK WHITE/ US AMADOU & MARIAM/ MALI APPARATJIK/ INT BEHEMOTH/ PL RUBÉN BLADES/ PAN THE CULT/ UK SIVERT HØYEM/ N PAUL KALKBRENNER/ DE ALISON KRAUSS & UNION STATION feat. JERRY DOUGLAS/ US M83/ FR MAC MILLER/ US MACHINE HEAD/ US MAGTENS KORRIDORER/ DK MALK DE KOIJN/ DK JANELLE MONÁE/ US NASUM/S LEE RANALDO/ US REFUSED/S SANTIGOLD/ US THE SHINS/ US SPLEEN UNITED/ DK LARS WINNERBÄCK/S WIZ KHALIFA/ US 120 DAYS/ N THE ABYSSINIANS/JAM ADDISON GROOVE/ UK ALABAMA SHAKES/ US THE ALAEV FAMILY/ ISR/TJ SAM AMIDON/ US AMSTERDANCE feat. JESSE VOORN, DENNIS CHRISTOPHER and SAM O’NEALL/ NL ANALOGIK/ DK ARAABMUZIK/ US ARS NOVA/ DK A$AP ROCKY/ US BALOJI/ CD BARONESS/ US THE BARONS OF TANG/AUS BELLOWHEAD/ UK BERNHOFT/ N BIG K.R.I.T./ US BLITZ THE AMBASSADOR/ GHA BLONDES/US BOMBA ESTÉREO/COL BOWERBIRDS/US JAKOB BRO/DK CEREBRAL BALLZY/US DJ MILES CLERET/UK CLOCK OPERA/UK COLD SPECKS/CAN COMMIX/ UK CONJUNTO ANGOLA 70/AGO COPENHAGEN COLLABORATION/DK

CRIOLO/BRA MIKAL CRONIN/US CROWBAR/US DALGLISH/US DAUGHTER/ UK DEAD SKELETONS/ ISL DEVILDRIVER/US DJANGO DJANGO/ UK DOMINIQUE YOUNG UNIQUE/US DRY THE RIVER/ UK EL PARAISO presents CAUSA SUI, EL PARAISO ENSEMBLE and PAPIR/ DK ELEKTRO GUZZI/A EVIDENCE/US FIRST AID KIT/ S NILS FRAHM/DE LES FRERES SMITH/FR FRIENDLY FIRES/UK GRIEVES & BUDO/US GURRUMUL/ AUS H2O/US HANK3/US JULIA HOLTER/ US HOSPITALITY/US I GOT YOU ON TAPE/ DK JONATHAN JOHANSSON/ S JUPITER & OKWESS INTERNATIONAL/CD KELLERMENSCH/DK KORALLREVEN/ S KRIGET/ S

LARSEN & FURIOUS JANE/DK LITURGY/US THE LOW ANTHEM/US MACKLEMORE AND RYAN LEWIS/US MAJOVCI GROUP/MKD MARTYN/NL THE MEGAPHONIC THRIFT/ N MODESELEKTOR/ DE R. STEVIE MOORE/US MOHAMMAD REZA MORTAZAVI/ IRN MUTINY ON THE BOUNTY/ LUX NIKI & THE DOVE/S OF THE WAND AND THE MOON/ DK ONEOHTRIX POINT NEVER/US ORQUESTA TÍPICA FERNÁNDEZ FIERRO/ARG OWINY SIGOMA BAND/ UK/KEN PENGUIN PRISON/US PERFUME GENIUS/US CELSO PIÑA/ MEX KIMMO POHJONEN / SAMULI KOSMINEN and PROTON STRING QUARTET/ FIN PRETTY LIGHTS/US PUNCH BROTHERS/US RANGLEKLODS/ DK

RED FANG/US ROCKWELL/ UK ROVER/FR ROYCE DA 5’9”/US SAGE FRANCIS/US SHLOHMO/US SON PALENQUE/COL SPECKTORS/ DK SPECTOR/ UK SPOEK MATHAMBO/ZA STAFF BENDA BILILI/CD DJ STATIC w/ TEMU, BLOOD SWEAT DRUM + BASS and GUESTS/ DK SUICIDE SILENCE/US TALK NORMAL/US JØRGEN TELLER & THE EMPTY STAIRS feat. LAZARA/DK/BEL TER HAAR/ DE TERAKAFT/MALI TODAY IS THE DAY/ US THE TODDLA T SOUND/ UK TOUCHY MOB/ DE BOUBACAR TRAORÉ/MALI TRASH TALK/US TUNE-YARDS/US THE VACCINES/ UK MAÏA VIDAL/ FR WARBRINGER/US DANYEL WARO/REU WEEDEATER/US YELAWOLF/US

WARM-UP 1. – 4. juli (Apollo Countdown / Pavilion Junior)

ADRIAN LUX/ S THE BEARDY DURFS/ DK BEASTIE RESPOND/ DK BÄDDAT FÖR TRUBBEL/ S CEREKLOTH/ DK COPENHEAVY/ DK DANGERS OF THE SEA/ DK DEATHCRUSH/ N DIG & MIG/ DK THE ECHO VAMPER/ DK ELOQ/ DK F.O.O.L./ S THE FREDERIK/ DK FRENCH FILMS/ FIN FRITJOF & PIKANEN/ S GHOSTIGITAL/ ISL GIRLSEEKER/ DK GOVERNOR OF ALASKA/ DK HELSINKI POETRY/ DK ICONA POP/ S INDIANS/ DK DAWDA JOBARTEH/ GAM/DK KESI/ DK KHALAZER/ DK KLUMBEN & RASKE PENGE/ DK SANDRA KOLSTAD/ N KÚRA/ ISL/DK LINKOBAN/ DK MASH UP INTERNATIONAL/S NELSON CAN/ DK NORTHERN STRUCTURES/ DK REDWOOD HILL/ DK RUM 37/ DK MATHILDE SAVERY/ DK SHINY DARKLY/ DK SLENG/ DK SLOWOLF/ DK SPRUTBASS/ N JULIUS SYLVEST/ DK TEAM ME/ N ULIGE NUMRE/ DK SOFFIE VIEMOSE/ DK VAAGSBYGD HANDY/ N WAR FOR YOUTH/ DK/S

Dra på en musikalsk opplevelsesreise, gå på oppdagelse blant innovative kunstinstallasjoner og kule events, slå deg løs i alternativ gastronomi og bli en del av en unik internasjonal stemning. Roskilde Festival er en opplevelse utenom det vanlige.

Watch the orange feeling

roskilde-festival.dk

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Nydelige harmonier, pianosoloer og rytmer smelter han sammen ... Anmeldelse side

Det er vanskeligere å vurdere hva som er «bra» og hva som er «dårlig» innenfor den musikken vi driver med. Intervju med Pjusk på side

A-Laget klarer å virke både troverdige og kredible ...

Anmeldelse side

SKIVER KEVIN COSSOM (Hook vs. Bridge 2) (N.A.R.S.)

Jevn godbit fra stjernenes bakmann. 27 år gamle Kevin Cossom er en av mange dyktige R&B-folk der ute som tjener til smør på skiva ved å skrive for andre artister (blant annet Grammy-nominerte «Knock You Down» med Keri Hilson, Kanye West og Ne-Yo, samt R.Kelly-hooket på Young Jeezys «Go Getta»), men som også prøver seg på egenhånd. Sangeren fra Philadelphia/Orlando jobber for tiden med sitt kommende debutalbum, men har allerede sluppet et par mixtapes, inkludert Hook Vs. Bridge fra 2009, som nå altså har fått en oppfølger. Hvorfor skriver dere så mye om mixtapes/gatealbum, tenker du kanskje? Vel, ofte er de strengt tatt mye bedre enn albumene som blir sluppet og alltid ser ut til å fokusere mer på hva som blir forventet av en artist nå om dagen, enn hva de faktisk har i seg av artistisk kreativitet. Så føkk et kommersielt kjedelig album, og bruk heller tiden på gratisutgivelsene som ofte viser mer av artistens spennende sider. Hook vs. Bridge 2 er absolutt en av disse, og byr på en imponerende rad godlåter som kan spilles fra start til slutt uten skipping … noe som jo kommer godt med når du (selvfølgelig) har skiva i bakgrunnen mens du bumper & grinder. Med ti spor på plakaten, er dette en konsentrert godbit som holder seg i det rolige hjørnet, og Cossom viser fram sine låtskriveferdigheter med fin-fine bidrag som «Vegas Love», «Touch Me», «Love Thru The Speaker» og interluden «Excuses», som jeg alltid blir like skuffet over lengden på (01:22).

CHROMATICS Kill for Love (ITALIANS DO IT BETTER/UK-IMPORT)

Til å dø for. Fra åpningssporet, «Into the Black» (en cover av Neil Youngs «My my, hey hey») setter i gang, til de siste dronene på sistesporet «No Escape» ebber ut, så sitter man med en følelse av å høre noe stort. Det har gått nesten fem år siden Chromatics slapp forrige plate, og de har brukt tiden godt, tydeligvis. Kill for Love er til tider så imponerende at det blir vanskelig å skrive om den, i hvert fall uten å bli banal. Plata er som de romantiske tenåringsfortellingene til M83, bare med et råere, alvorligere anslag. Der M83 formidler en flyktig følelse av liv og død, formidler Chromatics en ganske reell følelse av liv og død. Kill for Love er et ganske perfekt utrettet prosjekt. Her går lange dronete partier og passasjer av hvit støy hånd i hånd med hjerteknusende synth-pop. Det

er en plate som ikke legger skjul på hva den er brygget på, jamfør Neil Young-coveren, men også «Running from the Sun», som tar åpningsakkordene til «Time After Time» av Cindy Lauper, og lar dem gå gjennom låta som et lengtende mantra. Men den mest referansetunge låta her er nok tittelsporet, som tar stemningen sin fra Cocteau Twins, gitarspillet fra New Order, fraseringen fra Bruce Springsteen («Human Touch») og sikkert en hel masse andre greier jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, og koker det sammen til noe unikt og eget. Det er vanskelig å plukke frem noen outstanding låt her, men «Kill for Love» er en het kandidat. Men den har så mye konkurranse at å gå gjennom den blir en fåfengt øvelse på denne tilmålte plassen. Det må sies at nær perfekte poplåter ikke er den eneste kunsten som utøves på Kill for Love. De behersker også hvileskjærene på fortreffelig vis. Noen ganger fungerer de som etterlengtede pauser blant de emosjonelt

utmattende poplåtene, som på «Broken Mirrors», mens andre ganger fungerer de som omen på hva som kommer, som den dronende «The Eleventh Hour». En ensom monoton bassgang går her over i lyden av knitrende vinyl og ekkolodd, som igjen kulminerer i Cindy Lauper og «Running from the Sun». Denne øvelsen i å trekke lytteren opp, for så og slippe ut følelsestung pop, er høyst effektfull. Et annet aspekt som taler for at Kill for Love vil bli stående igjen som en av bautaene fra plateåret 2012 er at den er nettopp det, en bauta. Det er 90 minutter fordelt på 17 spor, som egentlig aldri daler i kvalitet. Det eneste man kanskje kan si er negativt om den, er at den tar for mye fra deg, det blir overveldende. Jeg har ennå ikke klart å høre denne plata i sin helhet, uten å måtte ta en pause etterpå. Men samtidig blir det tåpelig å holde det i mot den. Jeg sa jo det var vanskelig å ikke bli banal. Håvard Ringen

Det hadde vært en jævla fin låt, god damnit! «Motivated» er en annen morsom, liten sak om de gangene man strengt tatt faller mer for noens ytre verdier enn de indre kvalitetene («Only cause you’re beautiful, I tried to make you mine/Hoping that anything else would fall into line/Listening to my body and ignoring my mind»), mens Cossom også holder det ærlig på «Things People Do», om hvor desperate vi noen ganger blir når det kommer til å sikre seg litt naken hud fra det motsatte kjønn («The things people do for sex/Like cheat on

your new girl with your ex/Some people may even betray they best/The things people do for sex/It’s 3 am, I’m sending you a drunk text»). Og som jeg også nevner i anmeldelsen av Verse Simmonds glimrende Sex Love & Hiphop-tape, er det definitivt mer godsaker å plukke av på R&B-fronten enn det man kanskje får inntrykk av noen ganger, det gjelder bare å lete litt lenger enn norsk spalteplass. Vel, hvis du ikke sjekker ut den kjempefine gratisblekka NATT&DAG da selvfølgelig! Mathias Rødahl

E-40 The Block Brochure: Welcome To The Soil

slutten av tiåret. E-40 fortsatte som om ingenting har hendt, og har holdt seg flytende, og vel så det i snart 30 år. Jeg kan ikke raljere så mye om karrieren hans uten å avsløre meg selv som en regelrett fanboy, men regner med folk har fatta skissa til nå. At Earl Simmons lærte oss at han ikke var verdens største (no Big Pun) liveartist under fjorårets norgesbesøk gjør ikke plateproduksjonen hans mindre imponerende. I 2010 og 2011 leverte han en 1-2 knockout i året

(SWI/HEAVY ON THE GRIN ENT./EMI/IMPORT)

Tjukken blåser litt til i overflødighetshornet. De sier at man ikke kan bli gammel i hip hop eller eldes med stil. E-40 er unntaket som bekrefter regelen. De fleste andre vestkystrappere som slo igjennom tidlig på 90-tallet gikk på trynet etter at gangstarapen måtte vike plass for jiggy-æraen mot

5/2012

MUSIKK

den populærE st. hallvard-skjorten kjøper de hos angel’s speed equipment!

med Revenue Retrievin-kvartetten og viste oss en veteranrapper på toppen av sin kreative kurve. En gæmlis som utrapper alle de sultne kidsa. Som følger med i tiden uten å hoppe på trender, alltid med G-funkarven han var med på å skape tungt i bunn. Som er ekspert på å knytte til seg stødige beatleverandører, og alltid er den første til å gi unge talenter sjansen. Som klarer å gjøre den umoderne og avleggse kunsten å holde det ekte til noe forfriskende og spennende. I år overgår han seg selv med å slippe hele tre installasjoner av

The Block Brochure på samme dag. Klart, 60 spor + bonuslåter er mye å fordøye, uansett hvor bra det er. Har han tatt seg vann over hodet da? Egentlig ikke. For hvert enkelt av de tre skivene ville vært mer enn tilfredsstillende hadde hvem som helst annen rapper gitt de ut. Det er bare at jeg kommer til å bruke resten av året på å fordøye dette overdådige lyttegildet. Jeg er jo akkurat sluttet å oppdage låter fra fjorårets produksjon. Derfor er det selv etter et dusin og vel så det med gjennomlyttinger enda vanskelig å trekke frem

enkeltspor annet enn de innlysende, som allerede er singler. Selvsagt er jeg svak for reggaeinspirerte «In The Ghetto» med The Jacka og Rankin Scroo, men det er jo fordi jeg er i overkant karibisk anlagt. På den ene siden skulle man dermed ønska seg litt strammere regissering fra Bay Area-legenden, på den andre må man bare la seg imponere over mannens mot, pondus og generelle gi faen-holdning. Og la E-40s måte å angripe karrieren sin stå som et eksempel på hvordan det skal gjøres. Jørgen Nordeng

FUTURE Pluto

Future for første gang, er at 25-åringen faktisk er tett bundet opp mot kritikeryndlingene i Dungeon Family (Outkast, Goodie Mobb & Co), i og med at han er fetteren til Organized Noize-medlemmet Rico Wade, og dessuten på langt nær er for nybegynner å regne. Faktisk har han hele ni mixtapes på samvittigheten, og var den første artisten T.I. samarbeidet med da han slapp ut fra fengsel i fjor. Dette resulterte i en remix av Futures allerede populære «Magic», og ble hans første på Billboards topp100-liste. Men klarer Future å leve opp til soundet han har skapt med «Tony Montana» og «Magic»? Og selv om han gjør nettopp det, er dette noe vi ønsker oss et helt album av? Personlig er mørk og kriminelt anliggende sørstatsrap mitt definitive favorittfelt ved siden av smørmyk R&B, og når jeg også er en av landets største forsvarere av autotune, skulle mye ligge til rette for at Pluto

faller i smak. Og det gjør den … til tider. Men selv jeg, med min forkjærlighet for smått ignorant og armene i kors-mean mug’etehva faen vil du, din streiting-rap, faller til tider fra her. For til tross for at jeg virkelig elsker den i små doser, blir jeg rett og slett fysisk sliten av Futures vokal etter 57 minutter, og føler meg som om jeg har drukket codeine-behandlet sirup i fem timer. Da skal det nevnes at vi har fått godlåter som «Straight Up», «Neva Enda», «Same Damn Thing», Snoop-gjestede «Homicide», og ikke minst fantastiske «Parachute» (strengt tatt en R.Kelly-låt ft. Future). Sistnevnte hører hjemme på spillelisten til alle DJ-er akkurat nå! Men i sin helhet blir dette rett og slett for meget. For meget sirup, for meget autotune, for meget Future. Én singel, fuck yeah. Én EP, helt klart. En gjesteopptreden, absolutt! Men et helt album? I just can’t take it all! Mathias Rødahl

(SONY MUSIC)

RATHKESGATE 7, 0558 OSLO, NORWAY • www.engle.no

Hjelp, jeg trenger avrusning! Å dæven! Noen ganger kommer det et album som folk enten kommer til å føle noe helt vilt, eller virkelig hate, og dette er definitivt et av dem. Med sin monotone og nesten hundre prosent autotunebaserte rapsynging, har Decatur, Georgia-gutten Future fått hiphop-puritanere til å se ildrødt på diverse kommentarfelt, og for mange startet marerittet med fjorårets enkleste hook: «Tony Montana, Tony Montana, Tony Montana, Tony Montana». Låta («Tony Montana» … duh) som garantert kommer til å dukke opp på «verste raplåt ever»-lister i mange år framover (ikke min altså), ble på sin side en hit, og på Pluto har Future dessuten fått Drake til å oppgradere den med et vers. Det som dog kommer til å overraske de fleste som hører

LAST HEAT Last Heat (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Feberfantasier. «Selv om jeg hadde vært profesjonell musiker i flere år hadde jeg ikke akkurat vært av den kreative typen. Men nå virka det som jeg hadde skrudd lokket av ei krukke full av greier.» Vokalist og gitarist i Last Heat, Øystein Frantzvåg, forteller i presseskrivet om sin første syretripp. Fra bløt NRK-satire til saken. Last Heat er et stjernelag bestående av medlemmer fra blant annet Valkyrien Allstars, Shining, El Cuero og Dadafon. Dyktige og anerkjente musikere alle mann. Nok å gjøre har de også, men de synes det er så gøy å spille, at når Frantzevåg kom til de med materiale til en skive var de ikke vonde å be. Dette også i følge presseskrivet. Så den musikalske gjengen smalt sammen en røre amerikansk countrysoul, og vips har de en plate å turnere med. Dette kom også fram i presseskrivet sammen med historien om Frantzvågs sykeleie, og hans kreative åpenbaring som følge av det. Spørsmålet er om denne åpenbaringen burde latt seg koke bort i feberfantasi-

DUMDUM Boys stein torleif Bjella Melissa horn Blå prøysen

vinnere av alf prøysens ærespris 2011 vinnere av prøysenprisen 2011

aMUnD MaarUD henriK MaarUD & eriK harstaD

aasMUnD norDstoga MeD BanDprøysen goes jaZZ fire fyrer Me’n alf prøysen prøysenspelet tia og tiMen 2012 www.proysenfestivalen.no Billetter i salg hos Billettservice: www.Billettservice.no tlf 815 33 133

5/2012

MUSIKK

Godt lagspill A-LAGET D E D D GÅR I (NMG/G-HUSET/BONNIER AMIGO)

Takket være forrige nummers rett fra levra-intervju med vår nye sexspaltist Vågard Unstad, fikk A-Laget tidenes beste gratispromotering før releasen av sin første offisielle utgivelse, D E D D Går i, da feministblekka FETT kjørte i gang sitt angrep på rapperens kvinnesyn (eller noe i den duren). Nå er jeg så lei av hele den debatten at jeg ikke skal skrive mer om temaet, annet enn at Laget nøt godt av oppmerksomheten, som i sin tur sørget for topplassering på iTunes’ albumliste i løpet av få timer etter at EP-en var sluppet for salg. Nå var dette heller ikke ufortjent, da Vågard, Girson og Store P nok en gang har levert et stykke norsk rap i toppklasse. Det mest spennende denne gangen var å se hvordan gutta taklet overgangen til kun egne beats, men med Tailors («Funksjonshemmet», «Livstil») og Anand Chetty («Klør te det blør») bak spakene, var det kanskje ikke noe sjokk at dette kom til å bli dope. Ja, og selvfølgelig han derre Store P da, som også tar seg av to produksjoner («Jaja», «Ung kropp»), og beviser at han ikke bare er Norges beste rapper, men også en av landets beste beatmakers. Faen i helvete P, er det virkelig vits å sette alle andre så jævlig i skyggen?! Ikke uventet har Laget denne gangen lagt seg dypt inne i det tunge sørstatssoundet de så konsekvent har holdt seg til gjennom hele karrieren, noe som selvfølgelig gleder undertegnede. Ingen billige listefrierier for P3, men derimot

ene. Tekstlinjer som «I’m sorry I hurt you, can we talk it over» og «when the sun meets the red sky» blir i overkant direkte og lite kreative. Det kan virke som et resultat av en ukritisk låtskriveprosess. Innpakningen er soft, fyldig og drivende akkurat slik en country soul-plate skal låte. Men det gir ingen mening, ingen følelse, ingen lyst til å høre mer. For å rettferdiggjøre denne rettergangen kan jeg trekke inn Jack White, som med samme musikalske utgangspunkt, bare alene, har skapt en plate så gjennomført, full av overraskelser innenfor sjangre som allerede er skvist, endevendt og fortolket. Likevel har han skapt noe som hefter seg og skaper nysgjerrighet. Last Heat er steike flinke musikere som sikkert kan spille både i blinde og baklengs, men det de skaper sammen verken smaker, føles eller etterlater seg spor. Etter fem runder på repeat er det ikke en eneste låt som gir gjenklang, jo, jeg nynner på The South … Inger Lise Hammerstrøm

glimrende nok til å få full oppmerksomhet fra kanalens musikkalibi, Lydverket og resten av menigheten, som i sin tur har all grunn til å være fornøyd med de fem sporene man får servert. Som vanlig går det i rus, sex, fest, mer sex og mer rus, men der dette selvfølgelig fort kan bli både banalt og kjedelig, gjør A-Laget låtene sine til en fest av glimrende flow og vittige linjer som til stadighet fører til latteranfall hos lytteren («Så hygenisk penis, men i hovet er eg så skitten/Hon kaller meg sin baby, for eg ødelegger den fitten», «Ooo-æææ, eg er så jævla deilig/Fy faen kjerring, eg er bare altfor deilig/Har en jævla ung kropp og hud som en beibi», «Ingenting er hellig, mine fingre er nysgjerrig/Går’kje ut av kåken før jeg fingser opp en kjerring» osv osv). Og der andre norske rappere som regel går rett på paroditrynet når de forsøker seg innenfor denne rapsjangeren, klarer A-Laget å virke både troverdige og kredible, da gutta (som jeg ved tidligere anledninger har gått inn på) holder seg til sin egne, «enkle» liv, og ikke havner i toy-fella ved å fortelle overdrevne gangsterhistorier de ikke kan backe opp («Alt eg trenger e noen tøser og no G/Det e et kjeltringliv, ke det går i med det?/Det e min livsstil, det e min livsstil du prater om/Eg knullar alle de der damene du prater om»). Som tidligere twitret: A-Laget er nok ikke noe for selvhøytidelige folk med doktorgrad, men fy faen så trivelig det er for de av oss som ikke tar ting så altfor alvorlig, og foretrekker raplåtene våre med lavt bpm-nivå. Mathias Rødahl

LIGHTSHIPS Eletric Cables (DOMINO/PLAYGROUND)

Definisjonen av helt greit. Det er noe med skotsk pop, noe som ligner Jan Vardøens forhold til pizza («uansett hvor dårlig det er, er det fortsatt litt godt»). På samme måte som man ikke kan gå fullstendig feil om man putter ost på en sirkulær brød-bunn og kjører det en runde i ovnen, så kan det ikke gå riktig galt om du putter fire musikalske skotter i

et studio og ber dem spille på følelsene sine. Og for å fortsette analogien: forskjellen på god og mindre god skotsk pop er like åpenbare eller nyanserte som når det gjelder pizza; er osten eller pianisten litt for gamle og litt for uinteressante, så blir det ikke toppkarakter. Lightships er en helt grei pizza. En slik som er imponerende om den blir servert på privaten, men som skuffer litt om den kommer fra restaurant. Man blir ikke sur eller oppgitt av å høre på Lightships, men man

Festivalpass fre/lau: kr 915,- + avg. Dagspass fredag: kr 465,- + avg. Dagspass laurdag: kr 465,- + avg. Billettar kan kjøpast hjå www.billettservice.no

tlf: 815 33 133

www.posten.no

www.bygdalarm.no 5/2012

MUSIKK blir heller ikke begeistret. Men Lightships kan håndverket sitt, man kan kanskje si at det ikke er noe galt med håndverket her. I spissen står Gerald Love, med sin fløyelsmyke stemme kjent fra eks antall Teenage Fanclublåter, bandet han til vanlig spiller bass i. Med seg på plata har han det som blir omtalt som et stjernelag, men som for mannen i gata er lite mer enn en tilfeldig samling skotske musikere: Tom Crossley fra The Pastels, Bob

MGK (MACHINE GUN KELLY) Half Naked & Almost Famous (BAD BOY/WARNER MUSIC)

Oooi, så vill og gærn a’gitt! Med jevne mellomrom dukker det opp troverdige hvite rappere med plenty talent (Eminem, Yelawolf, Bubba Sparxxx, Haystack osv), og i ly av disse igjen har vi gjengen som diverse plateselskaper forsøker å pushe på oss som artister med like høy verdi. For meg er Machine Gun

Kildea fra Belle & Sebastian og Dave McGowan og Brendan O’Hare fra Teenage Fanclub. Ja, de ja. Men dette er gutter som kan faget sitt, pop-faget sitt. Og det høres på Eletric Cables. Det er Big Star-pastisjer, C86-sensivitet og en enorm selvtillit, som gir hele prosjektet en overordnet ro og tilbakelent stemning. Men ironisk nok så er det disse styrkene som også jobber sterkest i mot Eletric Cables. Til tider blir det bare for selvsikkert og for

Kelly en av disse, selv om han rapmessig ikke befinner seg helt på Vanilla Ice-nivå. Til tross for en irriterende presset stemme og lite oppsiktsvekkende flow, er jo den 22 år gamle Ohio-gutten faktisk helt ok på mikrofonen, og ble blant annet plukket ut som en av hiphop-magasinet XXL sine håpefulle «Freshmen» i år. Likevel er det noe som skurrer her. En overtatovert jypling med fødselsåret sitt på brystkassa, capsen bak fram og det samme

tilbakelent, det mangler liksom en følelse av nødvendighet og engasjement, som om det hele går på autopilot. Eletric Cables er best når den fremstår som en stilisert utgave av Loves bidrag til Teenage Fanclub. Som på det vårlige andresporet «Muddy Rivers». Det er alt annet enn gjørmete og det slentrer avgårde på bedagelig vis, med en perfekt blanding av melankolsk sødme og sommerlig positivitet. Her viser Love frem en imponerende

balansegang som låtskriver, mellom det oppløftende og det triste og ettertenksomme, og låta er lett en av platas beste. Hvis hele Eletric Cables hadde holdt samme standard, hadde vi snakket om en moderne gitarpop-klassiker. Men det gjør den altså ikke. Det blir aldri riktig dårlig, men for mange av låtene byr på for lite motstand, de blir for lett fordøyelige og faller igjennom. Som et middelmådig stykke pizza. Håvard Ringen

«liksom-gærne»-uttrykket i trynet på hvert eneste pressebilde, utstråler bare corny bransjehype for min del. Og å høre en misjonærsønn som signet med Diddys mektige Bad Boy Records tre år etter at han først begynte å spille inn musikk, rappe: «This is for the ones who had it hard/ The ones like me, the underdog», blir heller komisk. Den samme følelsen kommer også krypende når han får hjelp av sertifiserte Waka Flocka Flame over en

beinhard trap-beat på «Wild Boy», og mener «Yeah bitch, yeah bitch, call me Steve-O/Imma wild boy, Imma, Imma wildboy». Det blir ikke en gang bra når min framtidige kone, Cassie stepper inn med et (fælt) refreng på «Warning Shots» (Diddy må ha tvunget henne, den jævelen!), som forøvrig er EP-ens døveste øyeblikk. Selvfølgelig dukker det også opp en «rocka» låt her, i form av utgivelsens smått uinteressante tittelspor, mens han enda en gang mislykkes i forsøket på å gå crunk med den avsluttende crew-låta «EST 4 Life». Alt ligger på en måte til rette for et surt N&D-ansikt, men jeg må være ærlig og innrømme at produksjonsnivået drar opp Half Naked & Almost Famous til å være en midt på treet-utgivelse. Allerede nevnte «Wild Boy» (prod. GB Hitz og Southside) og «EST 4 Life» (prod. Slim Gudz) hadde vært bangere med mer passende vokal, og Rick Ross-kompisene i J.U.S.T.I.C.E League gjør definitivt jobben sin på flotte «See My Tears», som vel må sies å være EP-ens beste øyeblikk. Det er trist å tenke på hvor bra den låta kunne ha vært med en annen rapper, men enda mer deprimerende er faktumet at Machine Gun Kelly allerede er i ferd med å bli en stjerne, og at vi helt sikkert kommer til å høre masse fra ham framover fordi kidsa ikke vet bedre. Yeah, I fucking said it! Steve-O, du liksom … Mathias Rødahl

JACK WHITE Blunderbuss (THIRD MAN RECORDS)

Jack the riffer. Jack White er som Johnny Depp i Tim Burtons regi. Upretensiøs, til fingerspissene proff, leken og heit på en gang! Han kan faget sitt, og selv om det er gitaren som er hans instrument framstår han som en fullkommen komponist på sitt første soloalbum. Nydelige harmonier, pianosoloer og rytmer smelter han sammen med sitt umiskjennelige rølpete blues møter garagerock-uttrykk. Samtidig med ekkoet fra White Stripes åpenbares en musikalsk

storhet du må til David Bowie og Marc Bolan for å finne. På Blunderbuss beviser han at han med fordel kan dominere en hel skive uten å skyve ymse rock chicks foran seg i manesjen. Han er i stadig forandring, og hans mantra om å aldri sette seg ned å være fornøyd viser seg her som et eksempel til etterfølgelse. Der han begynte med bluesfetisj og nøktern instrumentalbruk i White Stripes har han nå omgitt seg med noe så vulgært som både hammondorgel, strykere, piano og vokalharmonier. Men han balanserer det, elegant som bare en gentleman kan, forener blues, 60’s garagerock med forførende

LOTUS PLAZA Spooky Action at a Distance (KRANKY/TUBA)

Brenner inne med følelser. Det er en relativt vedtatt konsensus om at Deerhunter er et av de beste indie-bandene som eksisterer om dagen, og det hersker en like vedtatt konsensus om at Bradford Cox er geniet i gruppa. Men enhver Morrissey trenger en Johnny Marr. Og Cox sin Marr heter Lockett Pundt (virkelig) og spiller ellers i Lotus Plaza. Det er å strekke det langt å kalle ham en gitargud, men et par ting gående for seg selv, det har han. Som Spooky Action at a Distance bærer prov på. Det er slående hvor lite amerikansk denne plata låter; den leser mer som et slags dypdykk i en spesifikk del av det britiske 80-tallet, med noe krydder. Det er noe utpreget shoegaze over dette prosjektet, men for det meste uten nevneverdig hvit støy. Det er som om det er låtskrivingen fra shoegazen som blir løftet frem, heller enn teknikken og produksjonen. Og på en måte virker det litt befriende. De fleste band som emulerer shoegazeband fremstår som enten veike dilettanter eller som etterapende fanboys. Det finnes mye bra blant disse, men lite friskt. Lotus

kordamer, og sveiper over det med den fyldige elgitaren og sin bedende og nonchalante røst. Blunderbuss er en skive du vil koste på deg i vinylformat, for den har såpass mye i seg at selv etter ti runder i spilleren er det fortsatt uoppdagede detaljer som venter på å forføre deg. For i begynnelsen vil du ha mer enn nok med å fordøye de første sporene, og når du klarer å la de være for så å gi deg hen til de resterende, står du igjen med en konfekteske av deilige smakskombinasjoner. Som «On and On and On» med den forkynnende tekstlinjen «The sun and the moon never change/They

Plaza virker å male med en rikere palett. Pundt har et stort talent for å forstå historien og inkorporere den i prosjektet sitt, han vil ikke at Lotus Plaza skal være nok et band som introvert stirrer ned på skoene sine, og han lykkes i stor grad. Han drar gjerne inn elementer av kraut-rock som på «White Galactic One» eller prog som mot slutten av «Strangers» eller indie-sensitivitet på «Jet Out of the Tundra». Pundt er unektelig veldig flink, kanskje for flink. All den tid Spooky Action at a Distance er et utrolig presist og imponerende verk, så mangler det noe personlig. Det er som om Pundt, gjennom all sin flinkhet, skaper en slags distanse til lytteren, en litt hoverende ovenfraog-ned-følelse. Dette hadde ikke vært et problem om Spooky Action at a Distance hadde hatt en overordnet teknisk følelse, men det føles først og fremst som om det er ment å være følsomt. Og det er i formidlingen av ekte følelser at Pundt snubler. Men la oss ikke avslutte på en sur tone, for det må ikke fremstå som om Spooky Action at a Distance er et svakt album, det er bare menneskelig – det har mangler. Men ironisk nok, så er disse manglene at det ikke er mer humant. Håvard Ringen

just rearrange, but not in the new day», mollstemt og alvorstung som en sørgesalme, som siden springer ut i en sensuell duett a la Nick Cave og Kylie Minogue. Ta deg tid, nyt Blunderbuss, i eget selskap, fordi du fortjener det. Måtte bare vår ressurssterke konsertnasjon se til å tilby han annet enn en tam konsertsal når han beærer oss med et besøk. Gi mannen Operataket, Høvikodden, Krinken og hele kongeriket om han vil! Inger Lise Hammerstrøm

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 62

5/2012

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

MUSIKK Pjusk er Rune Sagevik og Jostein Dahl Gjelsvik. Sistnevnte figurerer også i gruppen Circular. De har gitt ut album på amerikanske 12K, omtalt av Stylus Magazine som «det mest konsistente og kvalitetsbevisste plateselskapet innenfor elektronisk musikk». Nylig kom de ut med sitt tredje album, Tele.

Big in Japan, men usynlige i Norge. Pjusk måtte ta sin svevende og snødekte ambient-musikk til utlandet for å finne sitt publikum. Tekst Andreas Dahl FOTO Iver Bostad Hei, Pjusk! Vi må først høre om navnet deres. Hvor kommer det fra? En kollega av meg mente at dere høres ut som et jenteband fra Bergen. – Vi var litt opptatt av å finne et gjengs norsk navn som viste røttene våre. Pjusk tenkte vi kanskje ville være noe som folk ler litt og smiler av. Pjusk har en del konnotasjoner utover det også. Det å pjuske noen, å være pjuskete. Det er litt lekent og visuelt. Men det er kanskje et litt spesielt navnevalg? Det er ganske uskyldig? Låttitlene deres er jo også finurlige: «Flyktig», «Anelse», «Dunkel», «Kram» og så videre. Hvordan finner dere på titlene? Det må jo være språkrådets våte drøm? – De dukker opp etter at låtene er ferdige, vi tar noe som passer til låtens uttrykk. Nok om språk. Dere kom nettopp ut med et nytt album. Hvordan skiller Tele seg fra de to foregående albumene? – Det er nok det mest tilgjengelige vi har gjort til nå. Det var en bevisst prosess

bak det, vi ønsket et album hvor deler av det utforsket mer abstrakte ting, mens andre deler var mer tilgjengelige. Vi samler trådene på den siste låten på albumet, «Polar», hvor det begynner med en litt abstrakt intro før den utvikler seg til kanskje noe av det enkleste vi har gjort til nå. Det er ikke moderne «tenkemusikk» med dodekafoni, du trenger ikke forstå musikken vår med hjernen, vi ønsker bare å lage en fortettet stemning som formidler noe. Vi googlet litt rundt etter Pjusk, men fant kun historier om pjuske kattunger. Ikke et eneste sted var dere nevnt i norsk presse. Hvorfor ikke? – Tja, de to første albumene kom jo på 12K, et plateselskap som nok treffer et nisjemarked, det vi driver med er vel kanskje litt nisje. Det er vel sjangerens (ambient, jou. anm.) akilleshæl. I den grad det går an å måle populariteten til musikk på en objektiv måte, så er vel last.fm et godt verktøy. Der har dere flere avspillinger enn en et band som Fjorden Baby! Hvor er lytterne deres hvis de ikke er i Norge? – De er internasjonale. Plateselskapet

Det er mye lettere å lage noe unikt innenfor den sjangeren vi opererer i, enn for fire gutter med gitar, trommer og bass. 64

5/2012

vårt har en del nedslagskraft i andre deler av verden, særlig i Japan. Tror dere norsk presse er litt redd for å ta i den type «atmosfærisk» musikk? – Vi tror kanskje problemet er at det er vanskeligere å vurdere hva som er «bra» og hva som er «dårlig» innenfor den musikken vi driver med. Det er færre referanser å bruke hvis du skal vurdere det kritisk. Dette gjelder nok mange av de litt smalere sjangrene. Generelt er det jo fryktelig lite eksperimentell musikk som anmeldes i norske aviser. Hvordan begynner man egentlig å lage «atmosfærisk musikk»? Det er jo ikke akkurat som å plukke opp en gitar og lære seg «Smoke on the Water»? Rune: For meg startet det med en Kraftwerk-plate i syvendeklasse, det er vel kanskje en klassisk referanse alle som liker elektronisk musikk deler. Jeg har aldri funnet noen musikk jeg trives så godt med som den. Jeg kaller meg ikke musiker, jeg bare liker å leke med lyd, og da føler jeg at jeg slipper unna en del begrensninger jeg hadde hatt hvis jeg hadde vært i for eksempel et rockeband. Jostein: Første gang jeg hørte et synthriff på en gammel Bee Gees-låt, så ble jeg veldig opptatt av hva i all verden det var som lagde den rare lyden. Det utviklet seg senere til en liten synth-fetisj, hehe. Det er noe spesielt med det å lage lyd som er kunstig som ikke er kunstig, hvis du skjønner.

Hvordan er da den kreative prosessen? Ambientmusikk har for meg alltid føltes veldig personlig. Hvordan er det å være to? – Vi jobber individuelt og sender biter av sanger frem og tilbake til hverandre. Mest produktive blir vi når vi møtes og tar en intensiv helg på hytta til svigerforeldrene til Jostein som ligger i Valldal (Møre og Romsdal, forøvrig kjent for gode jordbær, jou. anm.). Jeg har hørt om den hytta! Er det ikke litt klisjé? På hytta for å lage ambient? – Jo kanskje, men det fungerer bra! Vi kommer oss litt bort og kan konsentrere oss kun om lyd og slippe støyen fra en vanlig tilværelse. I tillegg så bruker vi jo mye opptak av naturen i musikken vår, en del av det stammer fra det området. Vi ser jo også markedsverdien i det – det slår an i utlandet! Er det her konseptene til albumene utformer seg? – Det går litt i bølger. Vi har gjerne en klar idé om ett spor, så baller det litt på seg derfra. Vi jobber også litt med å distansere oss fra det foregående albumet når vi lager et nytt, en litt sånn tese-, antitese-, syntesetankegang, hvis vi skal være litt akademiske. Likevel så må vi understreke at vi alltid forsøker å ha et bestemt Pjusk-sound som ligger under og som gjør oss gjenkjennelige. Heldigvis er det mye lettere å lage noe unikt innenfor den sjangeren vi opererer i, enn for fire gutter med gitar, trommer og bass. Albumet «Tele» er ute nå.

MEW (DK), KAIZERS ORCHESTRA, SPIRITUALIZED (UK), GRANDADDY (US) RAGA ROCKERS, BIG K.R.I.T (US), JONAS ALASKA DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S), AVI BUFALLO (US), KYLESA (US), TEAM ME, RUSTIE (UK), STEIN TORLEIF BJELLA, CHAIRLIFT (US) TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK), MIKHAEL PASKALEV, FREMMED RASE FREMFØRER “PISSPREIK” HIGASAKITE, DRIVER DRIVE FASTER (UK), SIGURD JULIUS, SWEDEN, SAMEBLOD (S), AMISH 82, EYE OF HORUS, CONURBIA, BLOMST KARI HARNESHAUG, FLASHBACK CARUSO

TIBE T:ØMMERMENN foto: Geir Mogen

TRONDHEIM, MARINEN 17. OG 18. AUGUST 2012 FESTIVALPASS KJØPER DU PÅ BILLETTSERVICE.NO OG PSTEREO.NO

natt&dag 03.01.12_visittkort 03.01.12 12.48 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Langt bedre enn liknende oppsamlingsforsøk som Fantastic 4. THE AVENGERS anmeldt på side

Selv ikke i Downton Abbey, din mors favorittserie, er det én eneste scene som varer mer enn seksti sekunder. LES OM FILMTRENDER på side

MÅNEDENS GIFTBEGER MARVEL Marvel-gjengen har latt frykten for superskurker trekke inn i markedsføringen. Da NATT&DAGs anmelder allernådigst ble tillatt å overvære pressevisningen av The Avengers fikk vedkommende streng beskjed om å skru av mobilen før han fikk gå inn i kinosalen. Nope, ikke sette på lydløs; den måtte helt av. Før filmen startet ble anmelderkorpset orientert om at de ville bli observert med night vision goggles gjennom hele filmen, og at om det ble registrert noen

lyskilder, så ville vakter umiddelbart gripe inn og eskortere de(n) skyldige ut. «De neste to timene satt jeg pinlig selvbevisst i kinosalen», sier vår anmelder, som foretrekker å være anonym (ikke sjekk bylinen). «Uansett hvor mye jeg forsøkte, klarte jeg ikke å riste vekk tanken på at hver minste bevegelse jeg gjorde i mørket ble observert av Storebror». Markedsavdelingen til Marvel får månedens giftbeger og en påminnelse om at ikke alle film-buffs er film-bøffere.

MÅNEDENS SMILEFJES

CINEMATEKET Kinosjefene i Oslo, Bergen og Trondheim stiller sine egne yrkesevner til offentlig debatt når de refuserer The Rocka for ordinær kinovisning. Det gjør ikke saken bedre at de nekter å oppgi begrunnelse, og at de som har vært så heldige å se den hysteriske rockumentaren

ikke skjønner bæret. Heldigvis kommer Cinemateket til unnsetning og viser filmen nesten hver dag helt frem til 12. mai. Slik får iallfall osloboere et deilig og komisk avbrekk fra en ellers deprimerende mediehverdag. Månedens smil tildeles Cinemateket og produsent Graceland Film.

Danskenes Oscar-nominasjon overrasker positivt. 75

SuperClásico anmeldt på side

FILMER

Aravaan Regi: G.Vasanthabalan Skuespillere: Aadhi, Pasupathy, Dhanshika, Archana Kavi Svidd curry. Aravaan er et kultursjokk av en film. Jeg ser gjerne en Bollywoodfilm nettopp for å oppleve noe annerledes, men det finnes noen grunnleggende filmprinsipper som ikke bør brytes, med mindre det gjøres med overlegg. Det er for eksempel gøy å leke med vidvinkellinse, særlig hvis man har tilgang til kran og dolly slik at man får morsomme perspektivforvrengninger. Når over 70 prosent av filmen består av slike shots, så skjønner man imidlertid at det er noen som har hatt oppheng. Klippinga er ikke bedre. Filmen hopper frem og tilbake mellom natt og dag, hakker mellom vinkler og scener som ikke hører sammen, og noe kjøres plutselig i dobbel hastighet, mens annet er totalt upassende i slow motion. Iblant kommer green-screen effekter som er så dårlige at du kan gjøre det bedre med macen din. Bildene er tidvis fargefulle og kitchy, men det er

lappet sammen så tankeløst at det blir som søke etter «Bollywood» på youtube, og klikke linker urytmisk på måfå. Bakgrunnsmusikken kuttes brått, dialog hopper fra høyre til venstre høyttaler og iblant hører man lyden av en ugle når en ørn sprer vingene. Etter tre kvarter kommer første låt, som faktisk er ganske fengende, men bildene matcher ikke musikken og det er heller ingen koreografi. Plottet er et historisk drama i diverse primitive stammesamfunn, men filmen inneholder så mange innviklede og overdrevent melodramatiske historier at det kunne fylt en hel seriesesong. Etter en time kommer et urelatert flashback som varer resten av filmen, før skjermen blir svart med en moraliserende tekst som har svært lite med det foregående å gjøre. Aldri før har jeg sett en film lide så nådeløst av tekniske blundere. Aravaan kunne vært en artig kuriosa for aspirerende filmskapere, som en lærebok i hva man ikke skal gjøre, hadde den ikke dratt ut i 161 minutter. Torgeir Blok Premiere 5. mai

The Raven Regi: James McTeigue Med: John Cusack, Alice Eve, Luke Evans, Brendan Gleeson, Kevin McNally Ravnkloa. En alkoholisert, dopet og fattig Edgar Allen Poe lever ut den siste uken av sitt korte liv snublende rundt i dystre Baltimore. Året er 1849 og forfatteren blir forfulgt av en seriemorder som gjenskaper Edgar Allen Poes egne og makabre historier som The Pit and the Pendulum og The Murders in the Rue Morgue. En intelligent og noe autoritær politibetjent bruker skrale Edgar Allen Poe som hjelp

i sin etterforskning av morderen på grunn av likheten til Poes historier. Deretter kidnappes Poes forlovede av morderen, og Poe må trå ut av offerposisjonen og ta opp etterforskningen selv. Morderens tilsynelatende ønske om å bli tatt av Poe er i likhet med filmen, en oppbrukt klisjé. På papiret har The Raven potensial til å være en film like spennende som Naked Lunch hvor forfatteren er plassert inne i sin egen historie. Det The Raven heller blir, er noe som ligner på en kopi av Hollywoods Sherlock Holmes, men blottet for humor. John Cusack leverer en intens skuespillerprestasjon hvor Poe

vises som den torturerte og egenrådige sjelen Poes biografi og litteratur tilsier. Filmen begynner interessant når Poe framstilles som et ynkelig offer. Historien utvikles dessverre til å gjøre Poe til en hvilken som helst narsissistisk smarting, fra en hvilken som helst thriller med seriemorder og enkelt puslespill. Poe begynner å følge en rekke ulogiske ledetråder som fører ham mot sin fiende på en forvirrende og tilfeldig måte. Pengene? De må være brukt på spesialeffekter. Effekter som blodsprut, tåke og kostymer er på grensen til det overdådige, men fungerer godt som stemningsskapende elementer

på en grå og viktoriansk måte. Historie og manus virker ofte forhastet og spikret sammen på dårlig grunnlag og med flere litteraturhistoriske feil. For eksempel er Poes forakt for kriminalteknisk vitenskap i filmen overraskende når man tenker over hvilken type litteratur han skrev. Heller enn å bruke mystikken rundt Edgar Allen Poe, hans død og hans velskrevne livsverk, fokuseres det på å lage en allmennvennlig thriller med en lite gjennomført seriemorder. For å sitere Poe himself: «Tis the wind and nothing more!» Siren Løkaas Premiere 18. mai 5/2012

FILM

FACES IN THE CROWD

- SERIEMORDER THRILLER MED MILLA JOVOVICH En seriemorder går løs og terroriserer byen. En kveld Anna (Milla Jovovich) er på vei hjem blir hun uskyldig vitne til morderens siste angrep. Hun flykter fra åstedet men faller og slår seg bevistløs. Da hun våkner på sykehuset får hun diagnosen prosopagnosia, eller den manglende evnen til å gjenkjenne ansikter. Hun kjenner ikke igjen sin egen familie, kjæreste eller sitt eget ansikt i speilet. Anna er den eneste som har sett drapsmannen, hun kan ikke kjenne han igjen og er nå fritt vilt.

WRATH

AUSTRALSK THRILLER I STIL MED WOLF CREEK Sammen med to venner drar ekteparet Webster langs den australske sørkysten for å fotografere villmarken. Men da de møter på en fremmed kvinne som desperat trenger deres hjelp, starter en sjokkerende og nådeløs katt-og-mus-lek og en psykologisk terrordag hvor de blir offer for tre ukjente personer.

THE TROUBLE WITH BLISS KOMEDIE MED MICHAEL C. HALL KJENT FRA DEXTER

Morris Bliss (Michael C. Hall) har ikke helt blitt voksen enda. Han er en tafatt mann på 35 år uten jobb og penger, men det verste er at han deler leilighet med sin far og fortsatt er emosjonelt nede etter sin mors død. Men livet får plutselig en uventet vending da han befinner seg i en ukomfortabel og seksuell situasjon med sin tidligere klassekamerats 18 år gamle datter.

Oppsamlingsheat The Avengers Regi: Joss Whedon Skuespillere: Robert Downey Jr., Gwyneth Paltrow, Scarlett Johansson, Samuel L. Jackson, Chris Hemsworth, Stellan Skarsgård Protonfaseren overhetes av infrabølgespektre om ikke cellekvadraten fermetifiseres. Capiche? Marvel har klekket ut en utspekulert plan. Ved å oversvømme markedet med superhelter, blir en oppsamlingsfilm der du får verdien av fire kinobilletter til prisen av én, garantert suksess hos nerder med avstumpet ukelønn. De som dessuten så alle de foregående filmene, og ikke satte pris på Captain America eller Thors enkeltstående eventyr, var sikkert fan av Hulken eller Iron Mans eskapader og kjøper derfor også billetter denne gangen. Uansett favoritt blant forplayfilmene, så sitter du gjerne igjen med følelsen av at du bare må få med deg klimakset.

Og det stopper ikke der. Som en slush-is med altfor mange smakstilsetninger, får du i tillegg til de ovennevnte se en kar med elektronisk pil og bue, flere minutter av Scarlett Johanssons rumpe, Samuel L. Jackson med øyelapp, Stellan Skarsgård i hawaiiskjorte, Loke fra planeten Åsgard (uttales «low-key from ass-guard») og en middelaldrende fyr med navn Phil. Tjener filmen nok penger, kan du forvente deg ikke bare flere oppfølgere, men også spin-off-filmer for samtlige av disse. Etter litt krokete action i begynnelsen blir du desorientert av halvannen time med intern krangling blant hovedpersonene. Med så mange aktører som skal introduseres tar det nemlig lang tid å bli ferdig med første akt. Når filmen faktisk heter The Avengers, virker det unødvendig å la superheltene bruke så mye tid på å late som de ikke kommer til å slå sverda sammen til slutt.

ELVIS

DEN BESTE FILMATISERINGEN AV ELVIS Kun to år etter Elvis Presleys død i 1977, laget John Carpenter og Kurt Russel det som fortsatt står som den beste filmatiseringen av Presley. Filmen ble Golden Globe-nominert, var startskuddet for et langvarig samarbeid mellom Kurt Russell og Carpenter, og gjorde også at Russell slo gjennom etter en overbevisende rolletolkning.

5/2012

Weekend Regi: Andrew Haigh Med: Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman, Jonathan Wright, Loretto Murray To menn og en seng. To menn kliner i en leilighet som er den eneste opplyste i en ellers mørklagt blokk. Er vi lei av homofile menn som bare står og pirker i dørhengslene på skapet? Andrew Haigh pisker en død hest, og får den nesten helt i galopp. Regissør Andrew Haigh har i dristig ånd satset på en historie vi alle kjenner fra før av. Vi får en liten introduksjon til Russells liv som en tilbaketrukket, avslappet gudfar, før han slår til og drar på homsebar der han sjekker opp en liten fyr ved navn Glen. Det som skulle være en one night stand utvikler seg i hurtig tempo til noe langt mer, over et tidsrom på tre dager. Det kan skje mye på en helg. Vi aner en lett Brokeback

Mountain der teltet er byttet ut med en stor seng, og hermetikkbønnene med kokain. Filmen kombinerer det å streve med å komme ut av skapet med en kjærlighetsaffære, troverdiggjort av gode skuespillprestasjoner. Dynamikk og dialog er filmens sterkeste trekk, og tillater filmen så mye taushet den krever, uten at den blir kjedelig. Det homoerotiske ved filmen er av sjeldent kaliber. I Brokeback Mountain var det hardt og brutalt, og i ly av teltets mulm og mørke. En film som viser usensurert sex mellom menn er Short Bus, men der disse filmene har feilet, har denne filmen bidratt med ekte følelser og troverdig sex, alt i en usensurert pakke med forbløffende samspill. Aldri har en kinosal føltes så taus. Weekend er ikke bare en film om to forelskede menn. Haigh har sneket inn underliggende tematikk som også handler om å

finne seg til rette i det tilsynelatende meningsløse. De doper seg og knuller, en gang til, og litt mer. Russell har nok med å kjempe seg ut av skapet. Glen er allerede ute, og godt på vei over dørstokken. Det henger en del løse tråder i luften, som en naturlig konsekvens av at så mye tematikk skal klemmes inn på 96 minutter. Filmen lider ikke noe større under dette, men allikevel er det som om filmen tidvis virker noe uferdig. Den vage metaforbruken skurrer også. I en scene symboliserer et roterende kamera overvåkningen som Russell føler på, men til tross for at regissøren tydeligvis mestrer bruken av metaforer, blir det bare med et par eksempler. Jeg vil ha mer, og begynner å lure på om det var mer flaks enn kyndighet de få gangene bildene talte dypere. Maiken Bolset Premiere 15. juni

FILM

“Varsel om suksess i Stavanger”

Den delen av dialogen som ikke bitcher om hvilke superkrefter som er mest ærverdige, består for det meste av teknisk mumbo jumbo som selv karakterene innrømmer at de ikke forstår. Handlinger spinner rundt en magisk energikube som kalles Tesseract og diverse annen meningsløs fagterminologi. Det har sikkert betydning for de som har lest samtlige Marvel-magasiner og har en stor samling uåpnede førsteutgaver i plastetuier på hylla, men for oss vanlige dødelige fremstår det som et forsøk på å bortforklare mangelen på troverdige konflikter. Det er imidlertid ikke helt håpløst og The Avengers er langt bedre enn liknende oppsamlingsforsøk som Fantastic 4, men likevel ikke så super som for eksempel X-Men: First Class. Som de japanske Godzilla-filmene der antimonsteret sloss mot stadig flere fiender, eller den forrige serien Batman-filmer som endte opp i en flau kavalkade av latex

i superfloppen Batman & Robin, burde også Marvel innse at kvantitet ikke er det samme som kvalitet. Når du omsider hopper av lasset, vil filmskaperne tilsynelatende be om tilgivelse med en såpass lang og overdrevet actionsekvens at du ikke makter la den gå inn over deg. New York blir som vanlig ødelagt av flygende monster, fra en annen planet hvor de heldigvis også snakker engelsk. Sitter du gjennom en animert sekvens av forskjellige våpen etter dette, får du med deg en liten ekstrasnutt helt på slutten. Jeg regner med det var meg eller eventuelt 3Dbrillene det var noe galt med, men ofte så jeg bokstavelig talt dobbelt. Jeg vil likevel ikke bli overrasket om også dette er et salgstriks og det snart dukker opp en Incredible Double Vision Man-film. Torgeir Blok Premiere 27. april

idé/design: SIMONGAARE.COM | foto: Kim Laland/BITMAP

R a g n h i l d Ve i r e , N R K

I HOVEDROLLENE :

Billettsalgstart 14. mai Stavanger Konserthus 51 53 70 00 www.billettportalen.no Mer informasjon: www.icmf.no eller www.facebook.com/icmfstavanger

5/2012

FILM

21 Jump Street Regi: Chris Miller, Phil Lord Med: Channing Tatum, Jonah Hill, Juno Temple, Toby Hemingway Hvite menn kan ikke hoppe. Schmidt og Jenko, også kjent som Jonah Hill fra Superbad og smørfjeset Channing Tatum fra Dear John, var to vidt forskjellige personer på high school. Schmidt var «not so slim shady»-gutten med regulering, og Jenko var kjekkasen med midtskill som smeltet kvinnehjerter. De ble venner først på politiskolen da begge fant ut at de hadde mye å lære av den andre, og sammen utgjør de plutselig det uhøytidelige politiparet som blir sendt tilbake til sin videregående skole syv år etter sin tid, for å avsløre hvem som står bak det nye, grensesprengende dopet. Dette byr på mange komplikasjoner, ettersom «populær» nå innehar en helt annen betydning enn da de gikk

på skolen. Sakte, men like sikkert glir de begge inn i hvert sitt miljø, og rollene blir snudd på hodet. Med andre ord: Bygget på serien med samme navn holder filmen seg nær den opprinnelige historien. Her er det mye å ta tak i. Etter at filmen har prøvd å presentere den lange forhistorien på en stakkato og ikke spesielt underholdende måte, entrer de to «gutta» den velkjente bygningen. Etter en slitsom oppramsing puster undertegnede lettet ut, og gleder seg til moroa skal begynne, for det er gitt at dette skal være en morsom film. Det er den til tider også, men ikke nok til at jeg ønsker å pepre den med komplimenter. Om jeg hadde hatt skjegg, hadde jeg humret i det under store deler av filmen, men den uhemmede latteren uteblir allikevel. Den skal visstnok ha sine likesinnede i Bridesmaides og The Hangover, men

holder ikke helt samme standard. 21 Jump Street heller mer mot det hyggelige og dramatiske. Håpet om massive latterkuler kan du gi opp. Filmens komplikasjoner er i seg selv hysteriske, men regissørene Phil Lord og Chris Miller har ikke klart å utnytte potensialet i disse scenene maksimalt. Istedet kan man hylle kameratskapet til de to klønete politimennene, og kose seg med at også broren til James Franco, Dave Franco, er en brukbar skuespiller det kan bli spennende å se mer fra. Smørfjes-Tatum beviser også at det er mer enn utseendet som har skaffet ham en plass på lerretet. Filmen har dessuten et saftig overraskelsesmoment å by på mot slutten. Ingen kjedelig film, men den er nok mer underholdende om du ikke ankommer kinoen altfor oppspilt. Håper dette var til hjelp. Maiken Bolset Premiere 15. juni

Du skal aldri takke for sex SuperClásico Regi: Ole Christian Madsen Skuespillere: Anders W. Berthelsen, Paprika Steen, Jamie Morton, Sebatian Estevanez, Adriana Mascialino, Dafne Schilling, Miguel Dedovich, Pietro Gian En behagelig voice-over, koselig musikk og varme sepiabilder setter tonen for det som ved første øyekast kan virke som en mindre polert versjon av Amélie. Vi møter den middelaldrende Christian, en vinekspert som ikke kan forstå at hans kone har gått fra ham og flyttet til et land hvor de har elendige druer. Istedenfor å gi henne skilsmissen hun forlanger, pakker han kofferten og tar med seg deres personlighetssøkende tenåringssønn til Buenos Aires. Slik begynner den koselige dansk/argentinske dramedien, om tapt kjærlighet, fotball, vindranking og nedbrutte språkbarrierer. Det er nemlig slik at om en karakter ikke forstår det som blir sagt til dem på enten spansk, engelsk eller dansk, så er de gjerne på samme punkt i livet og nikker anerkjennende med stram underleppe. En lang monolog fra en gammel argentinsk grinebiter som forkla-

Tomboy Regi: Céline Sciamma Med: Zoé Héran, Malonn Lévana, Jeanne Disson Jenta som ønsket seg bart. Ti år gamle Laure (Zoé Héran) flytter til et nytt nabolag med foreldrene og sin lillesøster Jeanne (Malonn Lévana). Laure er en guttejente eller en såkalt tomboy. Hun har kort gutteaktig frisyre og liker å te seg og kle seg guttete. Laure kjenner ingen i det nye nabolaget de flytter inn i, men hun kommer straks i kontakt med nabojenta Lisa (Jeanne Disson) som tror at Laure er en gutt. Laure liker oppmerksomheten hun får som gutt og spiller med. Hun vet imidlertid at sannheten må komme for en dag, om ikke før skolen starter igjen. Enn så lenge er det imidlertid sommer, lek og den første flørten som gjelder. Filmen portretterer den siste uskyldige sommeren da lek gradvis gir vei til posisjonering. Hvilken anseelse har du i gjengen?

4 Hva om vi alle bodde sammen? Regi: Stéphane Robelin Skuespillere: Jane Fonda, Pierre Richard, Claude Rich, Geraldine Chaplin, Guy Bédos, Daniel Brühl En ganske god idé. Jeg husker ikke hvem som foreslo det. Antagelig var det foreldrene mine, eller var det jeg og noen venner? Å kjøpe et stort hus når de (vi) blir gamle. Et privat aldershjem i miniatyr med bare hyggelige folk, bare god mat, vin når man vil og venner til å sitte på sengekanten – og ikke hjelpepleiere. Delt ansvar, delt glede. En god tanke … kanskje. Til å prøvespille ideen om et modent, funksjonelt kollektiv, velger regissør Robelin naturlig

5/2012

nok en vennegjeng med for lengst sobre 68-ere. To sterke kvinner, deres ektemenn og den evige ungkaren – uromomentet. Vellykkede akademikere i livets senit med hver sine fysiske og psykiske prøvelser lurende bak døren: demens, hjertesvikt, uro og impotens. Men verst av alt: den forestående ensomheten, usikkerheten. Hvordan løse de siste fem, ti, tjue årene av livet uten å bli eldre enn man er og galere enn man må? Løsning: ekteparet med størst hus lar de andre flytte inn. Sykehjemsproblematikken fjernes, nye problemer oppstår og en tradisjonell fransk dramakomedie får en hyggelig ramme å spille seg selv ut innenfor. Mer søt enn bitter, mer avvæpnende enn tankevek-

kende. En humoristisk skisse over et tenkelig og interessant prosjekt, mer enn en et sterkt og drivende drama med minneverdige karakterer. Et stemningsportrett forrettet av gode skuespillere, men med for lite snert i replikken og for lite dramatisk tyngde til å ha betydning utover kategorien «lun kinohygge». Selv ikke etnologistudenten og hundepasseren Dirk, prosjektets kronikør og storfamiliens maskot, bidrar til å oppjustere refleksjonsnivået nevneverdig. Til slutt, en gladmelding til gamle (og nye) fans: Jane Fonda holder seg ikke bare like godt som før – hun snakker også fransk flytende! Ragnhild Brochmann Premiere 27. april

rer dansken hvor håpløst det er å være glad i noen, sitter som et skudd. Det som gjør filmen til en vinner er den satiriske humoren, personifisert i danskens rival: En veltrent og myteomspunnet fotballmillionær, med en deilig naiv livsnytende innstilling. Christian kan ikke skjønne hva hans kone ser i fyren som konstant blir tilnærmet av heite autografjegere: «Det er jo bare fotball». Filmen dro ingen brølende gapskratt fra publikum, men fnising vedvarte regelmessig, for eksempel når kona ikke klarer å skrive under på skilsmissepapirene fordi Christian lager så dårlig stemning, eller når den aldrende tjenestepiken med struttende silikonpupper forteller hvordan hennes mann døde i en forferdelig tangoulykke. Den påtatte quirky voice-overen blir til tider litt overforklarende, men du rekker ikke å irritere deg over dette særlig lenge, før neste finurlighet lokker frem smilebåndet igjen. Det hjalp nok å ha lave forventninger, men jeg ble svært positivt overaska over filmen som angivelig var danskenes offisielle Oscar-nominasjon av året. Torgeir Blok Premiere 11. mai

Hvilken funksjon har du i familien? Hvem er du? Tomboy er kjenslevar, vakker, søt og akkurat passe alvorlig i sin behandling av temaer som kjønnsidentitet, aksept og oppvekst. På tross av at barna var underlagt streng regi fra Celine Sciamma, gir resultatet allikevel en spontanitetsfølelse. Filmen lar barna få være naturlige. De blir gitt spillerom og vi observerer fra sidelinjen hvordan barna samhandler og smårivaliserer seg imellom. Med et slikt observerende blikk blir barna meget troverdige i sine rolletolkninger. I sin debutfilm Vannliljer (2007) jobbet Sciamma på samme måten, men da med 15-åringer. Temaet den gang var også kjønn og oppvekst. Tankene mine går også til Ruben Östlunds arbeid med barn i Play (2011), og Lucile Hadzihalilovics observering av unge i Innocence (2004), som begge er filmer der barn spiller ledende roller på forbilledlig vis. Zoé Héran som spiller Laure er virkelig et funn. Hun ser ut som en gutt uten å være maskulin,

og kan se ut som en jente uten å være feminin. Hun er selv i skjæringspunktet mellom barn og ungdom og passer meget godt i rollen. Lillesøsteren, spilt av Malonn Lévana, er definitivt også et navn for fremtiden (hun er for tiden også aktuell i filmen Polisse – Reddende engler). Tomboy er en liten og enkel film. Sciamma skrev ferdig manuset i løpet av tre uker og filmen hadde kun tjue innspillingsdager. Filmen tar opp store temaer, men behandler dem på en relativt udramatisk måte. Historien kunne blitt fortalt med sterkere virkemidler, men det ville gitt en radikalt annerledes filmopplevelse. Om denne filmen hadde vært laget i Hollywood eller i Indie-USA, ville det kontroversielle med kjønnsidentitetsproblemer trolig stått mer i sentrum. Dette er imidlertid ikke noen Boys Don’t Cry (Kimberly Peirce, 1999). Tomboy er mer en koselig film man blir glad i – og glad av. Jan Wilhelm Andersen Premiere 4. mai

Kommer 16. mai på Bergen Kino Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

FILM

EVERY FAMILY HAS ITS DEMONS

Hva gjør vi nå? Regi: Nadine Labaki Med: Nadine Labaki, Claude Baz Moussawbaa, Layla Hakim, Antoinette El-Noufaily, Yvonne Maalouf, Julien Farhat Religion, russiske brytere og hasj. I en bortgjemt liten bygd i den libanesiske ørkenen finner vi et tilsynelatende religiøst utopi. Et sted i Midtøsten hvor muslimer og kristne lever sammen i skjønn harmoni. Gårdsdyrene løper fritt rundt og byens eneste TV tas frem på bygdetunet ved spesielle anledninger. De bor sammen, leker sammen og lever av å hjelpe hverandre. Ikke annet enn hellige bygg og gravplasser er adskilte. Dessverre føres det religiøs krig rundt dem på alle kanter. Siden menn er hissigpropper kaster de seg på det voldelige toget så snart de får nyss om den minste urolighet. Kvinnene trår til og

bruker alt fra hasj til russiske prostituerte for å føre sine menn inn på andre tanker enn religiøse uenigheter og krig. Regissøren Nadine Lebaki, kjent for å kunne ta den libanesiske hverdagen på kornet, skaper et bilde av hvordan livet er for de som er omringet av miner og krig. Hun prøver å bruke humor til å lette på trykket i en historie med et alvorlig og uløselig fundament. Det begynner bra, med subtil bruk av dans og musikk til å skape stemningen til en by i sorg over tapte sønner og ektemenn. Dessverre er bruken av sang påfallende tilfeldig i resten av filmen. Filmen føles ustrukturert og nærmest tilfeldig sammensatt. Overdrevne komiske sekvenser blandes med pinlig melodrama. På et tidspunkt gråter en statue av Jomfru Maria blod for en kvinne som fornekter den katolske kirke! Man får inntrykk av at bygden

er fylt av tilbakestående menn som er konstant premenstruelle og må holdes i bånd av sine rasjonelt overlegne koner. Gruppementaliteten preller av kvinnene mens mennene løper rundt som høns med nylig avhugde hoder. Det er imidlertid ingenting å si på skuespillerprestasjonene. Kvinnene viser en ømhet, et sinne og en desperasjon som gjør at jeg gråter med dem. Selv de russiske magedanserne varmer hjertet mitt når de nekter å dra fra sine søstre i nød. Hvordan kvinner i en bygd uten telefoner kunne lure et sett russere til å bosette seg der, er imidlertid en gåte som filmen gjør få forsøk på å besvare. Ja, de hopper vel igrunn bare over den problemstillingen. Hasj og russiske horer? Jaja, om bare konflikten var like lett å løse i den virkelige verden. Siren Løkaas Premiere 4. mai

En katt i Paris Regi: Alain Gagnol og Jean-Loup Felicioli Skuespillere: Dominique Blanc, Jean Benguigui, Bernadette Lafont, Bruno Salomone, Oriane Zani Mjau, beibi! Det vanskelige med å anmelde barnefilmer er å bestemme hvem man skriver for. Som 31 år gammel mann syntes jeg En Katt i Paris var ganske kjedelig, men det behøver ikke bety at de under fem år ikke vil elske den. Når jeg husker tilbake på hva jeg likte som liten, var det som regel sjørøvere, ninjaer, romskip og Indiana Jones. Historien om en innbruddstjuv som tar med seg nabojentas katt på tokt kunne kanskje også vært spennende, hvis det ikke hadde vært for at mesteparten

av fokuset var på kattens eier og moren hennes. Animasjonsstilen er noe spesiell, bestående av skeive frihåndstegninger og fargelegging som ikke følger linjene. Det er gjort hensiktsmessig barnslig, for å understreke at også scener med slemme mordere som vifter pistoler rundt omkring er en ufarlig fantasi. Armer og bein krøller seg rundt hjørner og det minner om en billig barne-tv-episode. At det hele bare varer i 65 minutter inkludert rulletekst, hjelper heller ikke med å få det til å føles som en kinofilm. Musikken derimot er svært fengende. Deilig jazzbassmelodier og storslåtte symfonifanfarer gjør mer for filmen enn den fortjener. De norske stemmene er som vanlig en smule teatral-

ske, men det er kanskje også et sjangermessig stilvalg? Det er tydelig at det ikke er en film for barn som er fan av Toy Story, Pokemon eller Power Rangers, og jeg tar meg selv i å lure på hvem som er igjen da. Det virker som filmen har kommet 40 år for seint og morra di ville sikkert digga den om ho hadde sett den da ho var liten. Oppsummert føles En Katt i Paris som filmversjonen av noe du har kjøpt fra butikken Riktige Leker: en enkel, trygg og klumpete sak som fremprovoserer sjalusi ovenfor nabobarna med mindre idealistiske foreldre. Torgeir Blok Premiere 27. april

STRANGE IS RELATIVE

Soundtrack Album on Sony Music

www.darkshadowsmovie.co.uk

PÅ KINO FRA 11. MAI 72

5/2012

FILM: HÅVARD NYHUS

FILM

Magnus Devold er villig til å ta en støyt for det norske folk. Det betyr blant annet at han har besøkt samtlige fylker. Tekst Torgeir Blok Foto PRESSE

ut hvorfor de danser på biltaket. Drikker de hjemmebrent, må jeg ta stilling til om dette er noe jeg skal ta med meg til min egen fest. Jeg skal lære å feste av de beste folka på alle Ti torsdager fra 3. mai kommer landets ni kanter. Magnus Devold med en ny episode av Hvilken personlig glede har du av dette? serien Norges beste fest på VG-TV. – Jeg kan ingenting om festing, etter Konseptet er like enkelt som det høres ut: dette håper jeg å kunne alt. I tillegg har jeg reporteren fra Svensker er Mennesker reiser oppfylt drømmen om å være i alle norske landet rundt for å lære og oppleve hvordan fylker innen jeg ble 26. Også har jeg sett mye forskjellige folk feirer det å ha fri fra jobben. fin natur. Du får blant annet se ham feste med stuHvem bør se serien? dentkor i Trondheim, skråle med fotballsup – Folk som kjeder seg når de drar ut på portere under Molde-Aalesund, herje med byen med de samme folka, på de samme samer i Finnmark, fjase i en jenterussebuss stedene, hver helg. Jeg har hørt at det finnes fra Nordstrand og delta på KRIK-fest med mennesker med det problemet. Nå har jeg kristne ungdommer i Drammen. NATT&DAG laget en guide som jeg håper vil være inspiratraff ham mens han sto på farten til Norges sjon til at disse folka kan flytte, eller i det største rånetreff i Notodden. bytte miljø. – Danser de på Natt biltaket, skal jeg finne Annonse og Dag.pdf 1 30.04.12minste 14:05

Har serien aldersgrense? – Veldig små barn på et og to år bør kanskje se den sammen med foreldrene. Hvis det kommer opp en slik «If you’re under 18 please leave»-advarsel, så kan du bare trykke på OK. Det er ingen som merker det uansett. Jeg har gjort det mange ganger før og det har aldri fått noen konsekvenser. Hvordan er det å se seg selv på skjermen? – Det er litt fint, det er jo ikke alle som får lage et eget program på internett. Samtidig blottlegger jeg mine egne mangler, men jeg er villig til å ta en støyt for det norske folk. Jeg gjør jo ikke bare for meg selv, men også for andre i min situasjon. Hva gjør nettopp deg skikket til dette programledervervet? – Jeg er jo en sosial kameleon som glir inn i alle miljøer. Ikke en ordentlig kameleon

altså, for de ville ikke klart seg på en menneskefest, men jeg vil si jeg er drømmekombinasjonen av menneske og kameleon. Har du en favorittdrikk? – Det har forandret seg etter hvert som jeg har festet. Det virker som alle typer drikke gjør en fest bedre, så i siste episode tenker jeg å avslutte med en cocktail av øl, vin, sprit, brus og hjemmebrent. Er du en profesjonell partyløve nå, da? – Ja, det er vel meg, Paradise-Carl og Superkidzen her i landet nå. Jeg håper vi kan bli en trio som kan leies ut til julebord. Det ville ikke kosta så mye. Bare litt verdighet. Hva var den beste festen du hadde vært på før innspillingen? – Jeg har lite erfaring med festing, men jeg har vært i noen skikkelig gode konfirmasjoner og begravelser. Blir det no’ på deg da? – Jeg er på jobb. Men det er mitt høyeste ønske. Norges Beste Fest har premiere 3. mai // www.vgtv.no // twitter: @magnusdevold

CMY

5/2012

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

FILM

… derfor var Drive en av fjorårets beste filmer.

Tekst Torgeir Blok Det er lite som gjør meg like forbanna som når folk spør etter filmtips, men steiler når jeg foreslår noe som er eldre enn holdbarhetsdatoen på tørrmelk. En oversikt fra Rotten Tomatoes (en hjemmeside som samler filmanmeldelser) viser at de filmene som selger flest kinobilletter, får dårligere gjennomsnittskarakter fra kritikerne for hvert år som går. Statistikk kan tolkes på mange måter, men jeg velger å se det som et tegn på et klasseskille som vokser seg stadig sterkere. Aldri før har massene vært så uenige med kritikerne om hva som er verdt en hundrekroners kinobillett. Så hva er galt med dagens film? Jo, det skal jeg si deg. Syv ting, for å være nøyaktig. PG-13 hysteriet Du har sett det mange ganger: Det übervoldelige filmslagsmålet som gjerne knuser en halv jordklode med masseødeleggelsesvåpen fra andre planeter, uten å forårsake så mye som et skrubbsår. Actionkalkuner som Transformers opererer med så skyhøye budsjetter at aldersgrensen PG-13 (som betyr at barn under 13 må være i følge med foreldre) er essensiell for å nå en bred nok markedsgruppe (og slik tjene pengene tilbake). Derfor blir også filmer som Sucker Punch klippet for å fjerne enhver bloddråpe, antydning til smerte eller – gisp! – naken hud. Resultatet er at vi sitter igjen med lett forglemmelige putekrigsfilmer. Det siste offeret for denne markedsstrategien er nyinnspillingen av Total Recall. Det betyr at det ikke blir noe gjensyn med hora med de tre puppene som vi alle husker så kjært fra Paul Verhoeven-versjonen. Problemet med å fjerne råheten er imidlertid ikke bare at det ufarliggjør grusomheten i voldshandlinger og

1 1

formidler vrangforestillinger om nakenhet til de som akkurat har begynt å interessere seg for slikt, men at det også saboterer interessen for hvordan det går med karakterene i en historie. Ser vi en good guy bli utsatt for noe barbarisk, er det mye deiligere å se hans rival få som fortjent til slutt. PC-hysteriet Før hadde vi filmer om dverger, tjukkaser, negre, fregnetryner og brilleslanger. I dag handler de samme filmene om kortvokste, overvektige, mørkhudede, rødhårede og svaksynte. PC står for political correctness og betyr i praksis at alle ord og uttrykk må pakkes inn med bobleplast slik at ingen skal ta seg nær av noe som helst. Gode hensikter til side: kutter man brodden, så forvinner også all underholdningsverdi og kunstneriske yver. Det at noen blir fornærma er akkurat det som gjør filmene interessante, og et «stygt» ord skaper svært sjelden borgerkrig. Se for eksempel på 50-tallets infomercials som viser hvordan godt skikkede husfruer skal te seg for å blidgjøre sine menn, og du skjønner at foreldede stereotyper ikke gjør stor skade, men snarere er komiske. Komponisten Claude Debusy mente i sin tid at ethvert kunstverk alltid vil bli oppfattet som personangrep av visse mennesker. Slik sett kan man argumentere for at det ingen blir provosert av, heller ikke hører hjemme i en kinosal.

2 1

Shaken, and stirred Husker du den gangen du kunne se et filmbasketak mens du beundret koreografien og lot deg engasjere av perfekt tima close ups av utrykksladde ansikt? Den tid er for lengst forbi. Hver gang en filmkarakter er i fare i dag, så kan du banne på at kameramannen lar linsa fyke rundt som om han rister et polaroidefoto for å skape

3 1

en uoversiktlig følelse av ubehag. Battle Los Angeles, Cloverfield, Safe House etc … Hva faen? Jeg går ikke på kino med den hensikt å bli desorientert av bilder jeg selv kunne tatt bedre med telefonen min. At det er umulig å se hva som foregår, gir ingen ekstra følelse av realisme. Sjekk ut en ekte dokumentar eller nyhetssending og jeg skal love deg at ingen reporter lar kameraet henge og dingle fra en snor mens de løper i dekning.

steroideklumper sporadisk spytta ut catchy one-liners. Hollywoods foretrukne rytme har blitt såpass nevrotisk, at det fremprovoserer ADHD og gjør det slitsomt å sitte stille i 90 minutter. Hei, du filmredigerer: Ro deg ned! Et godt bilde kan godt vare i noen minutter. Å sette opp tempoet antyder bare dårlig selvtillit. Kuriosa: Selv ikke i Downton Abbey, din mors favorittserie, er det én eneste scene som varer mer enn seksti sekunder.

Denne videoen er utilgjengelig i ditt land Filmindustrien synger støtt den samme visa om inntektstap grunnet piratkopiering, slik de har gjort de siste tiåra. Samtidig får stadig flere streamingtjenester stadig strengere restriksjoner. Enten det er youtube, hulu eller netflix, så skal du ikke surfe særlig lenge før du snubler over noe du ikke får lov til å se fordi du ikke befinner deg i indre Albuquerque. Til og med intervjuer, teasers og trailere, som man skulle tro ville ha utbytte av best mulig eksponering, blir tidvis geografisk begrenset. I Sverige må du nå betale et ekstragebyr for hver harddisk og usb-stick du kjøper, fordi mafiakonsernet Copyswede på en eller annen måte har trumfa gjennom at all lagringsmedia mest sannsynlig vil bli brukt til å oppbevare opphavsbeskyttet media. Heldigvis får youporn fortsatt være i fred.

Hakke jeg sett deg før? Siden en stor andel av filmene som går på kino består av sequels, prequels, threquels, remakes, reboots og «reimagined» versjoner av istykkerpulte historier, er det med stor sannsynlighet ikke astrologiske forklaringer på deja-vu opplevelsene du får i kinosalen. At også Norge (alltid sist i klassen) kaster seg inn i remake-balletten med nyinnspilling av Reisen til Julestjernen, innevarsler dystre tider. Er verden tom for gode ideer?

4 1

Oppmerksomhetsforstyrroppmerkforsomheforstyoppmerkforstyrreloppmerksom Drive var en av fjorårets beste filmer. Hvorfor? Fordi den tok seg tid til å være det, og hadde nok selvrespekt til å tro at publikum faktisk var interessert i å følge handlingen. Den skilte seg ut fordi den ikke stressa med å dytte fancy kameraføring over dataanimerte landskaper mens

5 1

6 1

Tween meg rundt fingeren Samme hvor deilig det er å hate det, beviser den massive suksessen til The Hunger Games at Tweenfenomenet ikke kommer til å forsvinne med det første. Filmer skreddersydd for barn i starten av tenårene er ikke noe nytt, men der nittitalls-kidsa idoliserte grumsette antihelter fra klassikere som Pulp Fiction, The Crow, Trainspotting og Fight Club, blir dagens småvalper beleiret av retusjerte androgynvesener i vampyrfilmer uten blod, sex eller banneord. Det lyser en alderslampe i hodet mitt når jeg klager over at populærkulturen var mye bedre for femten år siden, men faen heller: denne småbarnsfeministiske klisjekladden av en betent snørrsjanger burde for lengst bli snytt ut av kinosalenes nese. There, I said it.

7 1

5/2012

TV De som er mest opptatt av TV som medium registreres ikke som TV-seere.

UKRITISK MASSE Tekst Aksel Kielland Etter alt bråket rundt Erobreren later folk for alvor til å ha begynt å mase om at norsk TV er dårlig. Og ser man stort på det, er det lett å se at det stadig flere omtaler som en generell mangel på nyskapning og kvalitet, kan forklares med det enkle faktum at i Norge er de som ser på TV og de som bryr seg om TV som kunstnerisk medium er to vidt forskjellige grupper. Man kan forklare skillet mellom disse grupperingene med bosted, økonomi og utdannelse, men først og fremst er det et spørsmål om alder. For i Norge er i praksis all TV som lages TV for gamle mennesker. Definisjonen av «gammel» er alltid vanskelig å enes om, men i denne sammenhengen betyr

5/2012

det både «over 40 år gammel» og «mennesker som jevnlig, og etter et svært forutsigbart mønster, skrur på TV-apparatet sitt i mangel på noe bedre å bruke tiden sin på». Og gamle mennesker ser ekstremt mye på TV. De ser så mye på TV at det er et under at de i det hele tatt får tid til å skille seg, utvikle alkoholproblemer og mislike islam på Facebook. Årsaken til at bestemor har så store øyne er at hun skal se absolutt alt som går på TV, hele tiden. Den oppvoksende generasjon kjøper TVprogrammer på DVD og laster dem ned ulovlig fra internett, mens de gamle sitter pent foran TV skjermen og ser på det de får servert. Forskjellen på å se på det som glir over skjermen – eventuelt bytte kanal eller ta opp et program – og det å selv aktivt lete opp det man vil se, er både større og mer fundamental enn man

kanskje skulle tro. Der det sistnevnte langt på vei er et uttrykk for en genuin interesse, er det å nøye seg med det som til enhver tid går på norske TV-kanaler først og fremst et tegn på at man bruker TV som tidtrøyte. Den avgjørende forskjellen på de to i denne sammenhengen er at de som er mest opptatt av TV som medium ikke registreres som TV-seere – nettopp fordi de oppsøker TV-innhold via andre kanaler enn norske fjernsynssendinger. De som derimot pent sitter og ser på det som serveres, utgjør den store ukritiske massen med seere som fører til at Senkveld, Beat for Beat og Grand Prix-kvartfinalene fra Bømlo misjonshus tilsynelatende aldri vil forsvinne fra skjermen. Ettersom alle norske TV-kanaler vier en stor del av sendeskjemaet til utenlandske programmer, har det oppstått en praksis hvor man frasier seg kravet om originalitet i sine egne produksjoner. Man kjøper det nyskapende innholdet fra utlandet ettersom de allerede har bevist seg å være publikumssuksesser, mens man selv produserer for å mate det store publikummet som vil ha mer av det samme. Den revolusjonen man i løpet av det siste tiåret har vært vitne til innen amerikanske TV-serier, har vært ledet an av abonnementskanaler som HBO, AMC og Showtime – kanaler publikum aktivt velger å invitere hjem i stua si. Utviklingen har så i tur påvirket resten av kanalene til å ta opp kampen ved å selv bli mer ambisiøse i sine egne produksjoner. Resultatene har vært spektakulære. Hovedårsaken til at norsk fjernsyn ikke er alt hva det kunne og burde vært, har mye å gjøre med at ens primære publikum består av godt voksne mennesker som uansett sitter foran skjermen og ser ett eller annet. Denne

gruppen er tilsynelatende ukritisk når det kommer til kvalitet, men desto mer kresen når det gjelder tone og tematikk. De foretrekker at det de ser ikke skiller seg for mye ut fra det de kjenner fra før, noe norske fjernsynsprodusenter er smertelig klar over. Og siden den eneste målestokken på en norsk TV-produksjons verdi er seertall, har man i praksis et system som kun anerkjenner produksjoner som fyller behovet for mer fyllstoff. NRKs utskjelte Tweet4Tweet er symptomatisk for tilstandene innen norsk fjernsyn på 10-tallet: Selv når man satte seg fore å lage et program hvis mandat var humor for unge mennesker som tilbringer mye tid på internett, så man seg nødt til å presentere det via et programformat som var identisk med det kanalen bruker i sitt populære humorprogram for femtiåringer. Årsaken til dette var naturligvis at det for en kanal som henter sin legitimitet fra høye seertall, er essensielt å appellere til den store, trofaste grupperingen av gamle mennesker som elsker Nytt på nytt. Situasjonen er sammenlignbar med den man finner i musikkbransjen: Ettersom det alltid er de mest musikkinteresserte forbrukerne som er tidligst ute med å omfavne ny teknologi, har man fått en merkelig situasjon hvor det er artistene som kan selge CD-er på bensinstasjoner og i dagligvareforretninger som gjør det best. Med andre ord: Den som lager innhold for det minst progressive publikummet vinner. De siste årene har man sett flere tilløp til en heving av ambisjonsnivået i den norske fjernsynsbransjen, men i det store og hele er norsk TV fortsatt uhyggelig lett å sammenligne med en dansebandplate kjøpt på en Shell-stasjon: Den var ikke så dyr, man har hørt noen av sangene før, og – først og fremst – den var der.

SPILL

Kid Icarus

Game jam og vrøvl Av Rasmus Hungnes Eg hadde flaks, og fekk heldigvis tid til å spele ein del av Kid Icarus på Nin tendo 3DS før det brutalt vart knabba av ein tilfeldig forbipasserande vinningskriminell. Eg fekk spelt nok av det til å kunne seie at det var relativt uinteressant: Ein railshooter – det vil seie, skytespill som går på skinner, tenk Space Harrier 2, Panzer Dragoon og Battlefield 3 (campaign mode) – der du er ein valdsutøvande engel med guteaktig stemme. Tja, no når eg står bada i ljos av etterpåklokskapen, var det kanskje ikkje så altfor ille likevel. (Gjer det ikkje alltid synast å gå, at du ikkje veit kva du har før det er borte?) Tre hundre og nittini grunkar er det neppe verdt, men dersom junkien som stal min review-kopi gir deg ein god pris neste gong du spradar gjennom Nygårdsparken i Bergen, kan du jo slå til! Apropos Icarus: Nyleg kom den gamle surrealistiske plattformaren ToeJam & Earl 2: Panic on Funkotron ut på Steam. I stamfaren ToeJam & Earl (tilgjengeleg same stad) kunne ein få seg eit par Icarus Wings. Det var eit ganske nyttig verkty i jakta på det funky romskipet som låg strødd rundt på den fagre Jordi. Funky soundtrack hadde det òg, og den framifrå Jam Out-modusen la truleg fundamentet for mykje av mine musikalske estetikk. Når eg tenkjer etter har dette spelet hatt djup effekt på både meg og smaken min, og no om dagen er det game jams som står på dagsordenen i den interessante utkanten av spelindustrien. Ludum Dare har vore med oss sidan 2002, og nr 23 vart nyleg avheldt. Ein vert utfordra til å programmere eit spel relatert til eit gitt tema, i løpet av førtiåtte timar, noko som har ført til mangt eit inspirert eksperiment. Nyleg kunne ein som internettbrukar føreslå spillkonsept for dei pengelense programmerarane som kallar seg Indie Buskers. Mitt forslag var ein Breakoutklon, der ein sakte, men sikkert skulle kunne desintegrere suprematisten Kazimir Malevich sine geometriske abstraksjonar. Spillkonseptet mitt vart av ukjend grunn ikkje valt ut til å bli produsert i deira game jam, men eg satsar på å få det produsert etter kvart, frykt ikkje. Angsten et sjela opp. What Would Molydeux? gjekk òg av stabelen for ikkje lenge sidan. Denne intense

to-døgns game jamen var basert på den twitter-identiteten Peter Molydeux, som sjølv er basert på den verkelege mannen Peter Molyneux, hjernen bak Bullfrog-klassikarane Syndicate, Populous og Popolous 2, Dungeon Keeper og Magic Carpet, alle tilgjengelege på GOG.com (som eg ser ut til å vere glad i å promotere. GOG.com er motstandarar av DRM (Digital Rights Management), og det likar eg), samt Black or White og Fable frå Lionhead. Molydeux twitrar flittig edgy spillkonsepter, slik som: «Each beer presents a new level of drunkenness. Try to make it to the end without passing out.» Resultat: River City Pub Crawl, om ein mann som ikkje tåler så mykje øl si vandring gjennom eittelleranna, basert på NES-brawleren River City Ransom. Tweeten «You know, what if the aim of the game was to resist actually completing it? That kept me up all night yesterday», inspirerte The Spandex Parable, eit spel der forteljarstemma fristar deg og ditt perverse sinn med skittent vrøvl. Apropos Icarus, speldesignaren IcarusTyler laga Let’s Protest! «Imagine a game in which you have to join protests to make changes to the rules within the game’s world.» Pause Pirate: «What if the pause button was a weapon? Until developers think outside the box we’re going downhill.» Medan alt dette føregjekk, slengte eg nokre meldingskopiar av Xbox 360-spel eg har blitt tilsendt over til ein eg kjenner som faktisk har Xbox 360, slik at han kunne teste dei. Resident Evil: Operation Raccoon City er visst like lite skremmande som namnet – Operasjon Vaskebjørn-by – eit skytespel der ein skyt på ting ein ikkje veit kven er utan å vite kvifor. Sonic Generations var keisamt, synest han, men det visste eg jo godt frå før. Spelet er gamalt nytt, men det skal seiast at det som derimot er både nytt og spanande, er å sjå min nevø på halvanna år spele spelet. Han hadde god framdrift, sjølv om han framleis er i det pre-verbale stadiet og truleg fattar minimalt av det som finn stad på skjermen. Men, berre så det er sagt, viss det er smågut-aktige englar du er ute etter, så kan du jo satse dine surt oppsparte pengar på Messiah, herleg DRM-fritt og tilpassa din moderne PC på GOG.com! Eg tidlegare påpeikt det sanne faktum at dette spelet er vilt undervurdert, for den vesle babyengelen din kan besette kven som helst i heile spelet.

Game in which you transfer from body to body of people stuck in lifts all over the world, forever in time. – @petermolydeux

PROSJEKTSKOLEN NORGES MEST AKTUELLE KUNSTSKOLE En ettårig kunstskole i Oslo, med rett til lån i lånekassen. Norges første kunstskole som spesialiserer seg i det tredimensjonale, kombinert med nyere medier og fokus på samtidskunstuttrykk. Basert på prosjektundervisning, der et tema bearbeides i 2 – 3 uker frem mot utstilling og gjennomgang av samtlige arbeider. Opptatt av den kreative prosessen og studentenes originalitet, og vektlegger utprøving og eksperimentering fremfor klassiske metoder og ferdigstilte verker. Startet og drevet av unge aktive samtidskunstnere, og tilbyr et bredt spekter av gjestelærere og foredragsholdere innenfor et mangfold av kunstrelaterte fagområder. En skole for deg som ønsker å utforske egne kreative evner og muligheter i et aktivt og intensivt miljø. Ledende på landsbasis i å få sine studenter inn ved høyere utdannelse innenfor varierende Kunstfag, som Kunsthøyskolene, Arkitekthøyskolen, Film og Media, Scenografi o.l. i inn- og utland.

Søk elektronisk nå! Semesteravgift: kr 16500,- per semester Adresse: Keysersgate 1, midt i Oslo Sentrum Internett: www.prosjektskolen.no E-post: post@prosjektskolen Telefon: 22 11 48 90 Du kan få lån og støtte i Lånekassen

NATT&DAGs spillekspert, Rasmus Hungnes, besøkte Star Wars: The Old Republic «Guild Summit» i Austin (Texas) forrige måned. Les mer om det i neste utgave av avisen. www.rasmus.tv

For videre informasjon ring 22 11 48 90 eller ta en tur innom i Teateret vårt i Keysersgt.1 5/2012

Vegard Skjervheim (27): Skrev kronikken «en trygdesnylters bekjennelser» i Dagbladet forrige måned, som slo alle kommentarrekorder på db.no. Hisset på seg halve kommentator-Norge, flere indignerte politikere, bankmenn og anarkojihadister. Halvstudert litteraturviter, doktorgrad i livets skole. Har ellers skrevet en og annen sporadisk sak i NATT&DAG. Oppvokst på sauegård i Voss, bosatt i Oslo.

& MØTER Vegard «Trygdesnylter» Skjervheim Han skrev én ussel kronikk i Dagbladet om hvordan han snylter på staten, og endte med å få boktilbud kastet etter seg, bli fotfulgt av Norges mektigste journalister, og ha jentene for sine føtter. Hva skjedde? FOTO STEPHEN BUTKUS

6 1

Hvordan føles det å være Norges nest mest forhatte mann?

Det må ha vært ganske deilig å kaste den destruktive brannfakkelen, eventuelt gjødselbomben, i den ellers så oppbyggelige norske samfunnsdebatten? – Selvsagt var det gøy. Alt etterspillet har først og fremst vært utrolig underholdende for meg. Jeg forventet jo at det kom til å bli en del respons, men så mye som det etterhvert ble hadde jeg ikke forutsett. Men jeg bryr meg lite om mesteparten av kritikken, den kommer for det meste fra folk som ikke har forstått hva jeg prøver å si med kronikken. 78

5/2012

Men vær litt ærlig nå. Er du bare en destruktiv, oppmerksomhetssyk liten lathans, eller et patologisk symptom på hvordan det står til med det norske samfunnet? – Jeg er definitivt et symptom på noe samfunnsmessig. Hovedproblemstillingen i kronikken dreier seg om spriket mellom hva det er mulig å oppnå i det norske informasjonssamfunnet hvis man er talentfull, og hva som for de fleste er realistisk å sikte mot. Svært mange unge er hellig overbevist om at de ikke bare er talentfulle, men en gave til verden. Jeg er selv overbevist om at jeg er en gave til verden. Men så glemte man å fortelle at det ikke er mulig at alle kan være så talentfulle, det er ikke realistisk for enhver kremmersønn å gå rundt og håpe på en karriere som filosof, folk flest er jo ikke

spesielt talentfulle. Dette er et samfunnsproblem jeg er overbevist om at er på vei til å slå ut i full kreftblomst. For hver generasjon som kommer er det stadig flere som tror at de kan skape sine karrierer ut fra et kreativt utgangspunkt. Kreativ selvrealisering handler nok dessuten for veldig mange om et ønske om anerkjennelse. Du er som utelivstrynene anno 2012, som åpent sier: «Jeg vil bli kjendis, men ikke gjøre noen ting»! – Jeg snakker om en gruppe mennesker der det økonomiske ikke er hovedmotivasjonen for hva man velger å bruke livet sitt på, det er anerkjennelse. At jeg overhodet ikke finnes materialistisk er noe av grunnen til at jeg har kunnet overleve på NAV. For økonomisk er det ingen dans rundt maistangen.

Men hvis du sitter med en følelse av å ha feilet i forhold til idealene om selvrealisering og anerkjennelse som du ser i samfunnet rundt deg, hvorfor ikke prøve å lage et alternativ, i stedet for å resignere?

Du er systemets råtne nedfallsfrukt! – Jeg synes det er viktig å understreke at da jeg først søkte støtte fra NAV, var det ikke slik at jeg valgte at nå skal jeg jammen benytte meg av systemet, jeg følte på det tidspunktet at jeg ikke hadde stort flere strenger å spille på. Siden det har jeg på mange måter tidvis søkt meg utenfor, jeg har søkt så mye usikkerhet, kaos og utrygghet som mulig. Uten at jeg nødvendigvis har lyst til å gå inn på alle de tingene på detaljert nivå.

Jeg blir ikke fornøyd før jeg utelukkende nevnes med beundring overalt og dessuten har en flyplass oppkalt etter meg. Det nye du satte lys på med kronikken din er at de som «naver» ikke bare er folk fra Arendal og Somalia, men også representanter for det middelklasseoppdratte, belastede «Kultur-Oslo», som vil ha mer tid til å holde på med diverse velferdsstat-parasittiske kreative geskjefter, og la svenskene ta seg av de tjenesteytende yrkene.

Men driver jo bare dank? – Nei, sånn er det jo til en viss grad for meg også. For min egen del håper jeg å se tilbake på denne perioden og tenke at jeg har tilegnet meg mye nyttig. Samtidig er det vanskelig å kombinere effektiv vekst med den mentale sjokkopplevelsen jeg på et tidspunkt gikk gjennom, som kom av det nevnte spriket mellom realisme og hva man tror man er. Jeg har ikke blitt utpreget driftig som et resultat. Det er veldig få som har fokusert eller tatt tak i, eller i det hele tatt sett at det poenget var til stede i kronikken. Mennesker påføres skade her, stakkars.

Så hvordan havnet du på NAV i utgangspunktet? – Det var etter en tid da jeg hadde levd et utrolig stille og velstrukturert liv, jeg hadde alt på stell og hadde forkastet alle ambisjoner. Jeg hadde to deltidsjobber for å tjene penger, var forlovet med en sykepleiestudent og skulle bli lærer, kjøpte møbler og pyntet bokhyllene med spennende, konstruktive bøker. Men så ble jeg nødt til å forkaste det livet, det gikk ikke lenger. Jeg ble så deprimert. Så prøvde jeg å studere, begynte på litteraturvitenskap. Men skaden var på sett og vis allerede skjedd. Jeg hadde mistet motivasjonen og troen på at man får noe igjen for det arbeidet man legger i ting. Jeg hadde jobbet hardt med livet mitt og som et resultat blitt deprimert. Og det er et veldig viktig poeng, når man kommer til det punktet der man blir desillusjonert og får den smellen, så kan det gjøre alvorlig skade. Den motivasjonsbristen som jeg kommer inn på i kronikken får veldig seriøse konsekvenser for dem det gjelder.

Men nå er du blitt rikskjendis for 15 minutter, du blir nedringt av Norges mektigste journalister og får boktilbud fra anerkjente forlag kastet etter deg.

Er du fornøyd nå? – Jeg blir ikke fornøyd før jeg utelukkende nevnes med beundring overalt og dessuten har en flyplass oppkalt etter meg.

Hva tenker du om reaksjonene du fikk på kronikken? Dagbladet valgte å trykke tilsvar fra «en bankmann» og en «anarkojihadist» … Typisk norsk samfunnsdebatt å hente frem et synspunkt fra hvert sitt ytterpunkt og la de gjensidig bekrefte hverandre og lar det være med det. – Det var selvfølgelig helt bevisst fra Dagbladets side. Det var dessuten bare fint for meg at kronikken av han bankmannen var det første som ble trykket, den fikk meg jo til å fremstå som en ydmyk disippel med sår rygg etter en uke i kullgruvene i sammenligning. Maken til uredelige debattgrep har jeg ikke sett siden det kostet hundre kroner å bestikke en stortingspolitiker. Et frådende angrep på alle som ikke bare «tok seg sammen», uten tanke for annet enn kapitalens saftige kjøttbein. Bikkje. Det der er noe av grunnen til at jeg skrev kronikken, at så mange tror at det er så enkelt å ta seg sammen og bare gjøre noe. Jeg hadde lyst til å være ærlig på at jeg ikke synes det er fullt så enkelt.

6 1

Hva slags henvendelser har du fått fra lesere? Trusler? Kjærlighetsbrev, som ABB?

Får en bekjennende trygdesnylter pult? – Jeg føler meg trygg på at minst en jente er blitt navstandsforelsket i meg. Og flere kvinnelige bekjente og venner har en noe mer flørtende tone enn før, det er det ingen tvil om.

Tror du det skyldes den plutselige «berømmelsen» eller ærligheten din? – Enten ærligheten, at jeg har hatt navnet i avisen, eller at jeg har vist at jeg er flink? Eller en kombinasjon. Mest at jeg er synlig vil jeg tippe.

Har du blitt gira på å skrive mer fremover nå da? – Det har vært veldig mye styr med denne kronikken, jeg har hatt de mest hektiske arbeidsukene i mitt liv nå, så jeg har måttet lande litt. Jeg holder på å skrive en ny kronikk, men jeg vet ikke når den kommer til å bli ferdig.

Hva handler den om? – Jeg har lyst til å skrive en kronikk som er mer prinsipiell og som vil ta tak i en fellesnevner i alle tilsvarene jeg har fått. Det å «fortjene» er kjernen i stort sett alt som er blitt sagt rundt denne saken. Folk har forskjellige begrunnelser, men det koker hele tiden ned til hvorvidt jeg, og andre som er i liknende situasjon, fortjener å få hjelp eller ikke. Det var mange andre retninger man kunne tatt debatten med utgangspunkt i kronikken. For eksempel kunne man tatt en debatt om hva velferdssystemet skal omfatte, man kunne rettet pekefingre angående de problemene vi har, vi kunne forsøkt å tenke løsningsorientert. Men det gjorde man ikke. Det viktigste var at jeg har hvertfall ikke fortjent noen skattepenger, jeg som har smør på fingrene og sukker i munnviken.

Du har bakgrunn som en ydmyk erkekristen sauebonde-sønn fra Voss. Hvorfor kom du til Oslo egentlig? – Jeg er opprinnelig oppvokst i Follo, men flyttet til Voss som seksåring. Det er derfor jeg snakker så rart, jeg har laget min egen hybrid av østlandsk og vossdialekt, noe som for enkelte oppfattes noe komisk. Moren min er meget religiøs, men hun har ikke alltid vært det. Som ung var hun en løs fugl med løse tanker. Men så var hun heldig å finne Kristus mens hun ryddet en gang da jeg var syv eller åtte år. Etter det ble så mye tull. Men faren min er ikke kristen, tror jeg. Han har aldri hatt lyst til å si til oss hva han mener om noen ting egentlig.

6 1

Er du i familie med filosofen Hans Skjervheim? Han var jo også fra Voss.

Pffff. Etternavnet ditt var sikkert inngangen din til kronikksidene. – Han er fra gården der bestefaren min vokste opp. Jeg er ikke sikker på det nøyaktige slektsforløpet, men vi er da alle mennesker. Kronikken din slo alle kommentarrekorder på db.no. Du startet selv skribentkarrieren som ivrig kommentator på VG debatt, var det der du lærte hvordan du skulle trykke på alle knappene til nettdebattantene? – Jeg har mye erfaring som skriftlig debattant, og jeg gledet meg til å gå til angrep på folk med denne kronikken. Jeg var mest aktiv i debattforum i den perioden jeg beskrev tidligere, da jeg var jævlig frustrert, og følte at jeg var kommet på feil sted. VGD var en outlet for at jeg kunne utvikle meg i en retning som ikke hadde noe å gjøre med det som var livet mitt da. Så fant jeg ut at debattering er noe jeg er rimelig god til, og jeg opparbeidet meg raskt en status innen det forumet.

Hehe. Du var som nettdebattantenes Patrick Bateman! Eller en mindre rasistisk Fjordmann? – Det kan ikke undervurderes den læringen man får av å konkretisere tankene sine så mye som et debattforum krever. Jeg har møtt mange av mine beste venner gjennom VGD.

Får du fremdeles penger fra NAV? Eller skjedde det noe etter at du ble anmeldt av den SP-politikeren? – Jeg får fortsatt penger. Min sykdomshistorie er så godt dokumentert at det ikke er noen

vits å sette spørsmålstegn ved at jeg skal få støtte. Alle politikere som har uttalt seg personlig om denne saken har dummet seg loddrett ut. En annen ting er at det tyder på en ekstrem mistillit til det systemet de selv er med på å forvalte. Selv NAV-direktøren uttalte at han var «provosert», og det er oppsiktsvekkende at du har så lav tillit til den jobben du gjør, når jobben din går ut på å gi støtte til mennesker som trenger det. Mange trodde vi i N&D hadde sendt deg ut som en muldvarp til Dagbladet for å skrive en aprilspøk. Du kan jo kanskje benytte denne anledningen til avkrefte det ryktet. – Ja.

Du har skrevet kanskje fem-seks frilanssaker for oss, og vi var også på et tidspunkt i dialog med NAV om du kunne få en praksisplass her. Men du møtte jo aldri opp. Hva var grunnen til det?

Er heller ikke N&D bra nok for deg? – Det har ingenting med at jeg føler meg for god for N&D. Jeg prøvde å få det til å fungere, men der igjen gikk jeg på en smell. Det har blitt såpass rotete hos meg at jeg innser at jeg har problemer med å forholde meg til noe som er planlagt og fastsatt. Nå prøver jeg å veie opp med å massere dere på fest.

Hvor mye får du i måneden fra NAV egentlig, og hva bruker du pengene til? – 9600 i måneden. Jeg har husleie på 5050, så da er det ikke så mye igjen. Ellers går pengene til en kombinasjon av næring og rus. Det kommer an på hvilket stadium jeg er i livet. Hvis det er lite som skjer er det veldig mye penger som går til rus, men som nå, da er det veldig lett å holde rusmisbruket til et minimum. Bosituasjonen min er skikkelig trygdesnyltersk om dagen. Jeg bor med en kompis i et tolv kvadratmeter stort rom, og deler en 120cm-seng. Vi har bodd sånn i tre måneder. Det er egentlig ganske hyggelig, så det er ikke sikkert jeg kommer til å flytte ut med det første.

Hva tjente du på kronikken a? – Ingenting. Du blir bare betalt hvis du skriver på oppfordring. Og jeg har egentlig ikke lov til å tjene penger. Eller jeg har lov, men da blir jeg sett på som arbeidsfør igjen, og blir trukket penger. Timelønnen min vil bli typ tjue kroner. Det er et helt usaklig system. Det er en total mangel på vilje til å motivere folk til å arbeide. Hvis en gjør noe så blir man ikke belønnet, man går i null.

Så NAV-systemet legger egentlig opp til at man må gjøre noe kriminelt ved siden av for å spe på? – Du kan jo egentlig ikke svare på det, for hvis du begynner å si at dersom folk har dårlig råd så tyr de til kriminelle handlinger, så vil du jo automatisk bli stemplet som en person som er tilbøyelig til å ty til kriminelle handlinger selv. Men det er jo logisk, når det kreves at man skal leve på en sum som ikke gir noe frihet eller verdighet, at man da søker andre måter å tjene penger på, og det letteste er jo da for mange å ty til kriminelle handlinger.

Du skrev en anmeldelse av en avrusningsklinikk i N&D for to år siden, og vi vet du har noen sterke meninger om heroinpolitikken i Norge. – Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt rusproblemer, mer spesifikt problemer med heroin, og var på avrusing i 2010. Jeg har bred erfaring med temaet, det å slutte med rus og hvordan det fungerer, og jeg har møtt veldig mange unge mennesker med problemer. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om hvor skadelig det er med mangel på informasjon, og ikke minst feilinformasjon. Bildet som blir fremstilt i media er så feilaktig i forhold til hvordan heroinavhengighet faktisk fungerer. Jeg er helt sikker på at færre hadde blitt avhengige dersom flere visste hva de skulle gjøre.

Hva går misforståelsene ut på? – En av de tingene jeg vil ta opp mer spesifikt er legemiddelet subutex, som man kan få hvis man er rusmisbruker, og kan dokumentere langvarige problemer med heroin. De som virkelig kunne hatt utbytte av subutex, er de som ikke har vært avhengig så lenge, men har gått på en smell og blitt litt avhengige og er livredde for hva som kan skje, og ser på det som helt håpløst å komme seg ut av det. De vet sjelden at det finnes en liten pille som gjør at man relativt smertefritt kan bli kvitt avhengigheten på en eller to uker. Det kunne, med riktig informasjon, hjulpet mange nybegynnere ut av problematikken. Jeg tror jeg aldri hadde fått så store rusproblemer dersom jeg hadde vært oppmerksom på subutex tidligere. Innvendingen er at man kan bli avhengig av subutex også. Og det er i seg selv et skadelig stoff.

Blir man rusa på det? – Jeg har aldri kjent det, men det er sannsynligvis fordi jeg hadde såpass store rusproblemer før jeg tok subutex.

Og hvordan får man tak i subutex? Spør for en venn. – Det er veldig vanskelig å få tak i på en lovlig måte. Man må være veldig avhengig og ha en godt dokumentert rushistorie. De som får subutex har ofte ingen ambisjoner eller lyst til å gjøre noe annet enn å ruse seg, så da selger de det bare videre til unge folk på det svarte markedet som har større motivasjon for å komme seg ut av suppa.

Hvorfor tror du Norge ikke ser til andre land som har hatt mye bedre resultater med sin narkotikapolitikk, som for eksempel Sveits, som deler ut hero gratis, og Portugal, som har avkriminalisert all bruk?

Tror Norge at de vet best selv? – Det er et godt spørsmål. Norsk narkotikapolitikk generelt er et kapittel vi kan snakke om i to timer til, eller to år. Det er vanskelig å finne noe mindre pragmatisk enn norsk narkotikapolitikk, den blir så styrt av moralistiske og ideologiske forestillinger om rus, laget av folk som ikke har kjennskap til rusproblematikk overhodet og som har sine egne agendaer i forhold til hva slags samfunnsbilde de ønsker. Det finnes flere eksempler på europeiske byer som i stor grad har kvittet seg med problemene sine med en liberalisering av narkotikapolitikken. Ta Portugal. I stedet for at man får en bot eller blir fengslet dersom man blir tatt med narkotika, får man et tilbud om frivillig hjelp til å komme seg ut av rusproblemene. Rusmisbruk er en tilstand som er vanskelig å få innsikt i dersom man ikke har gjort ekstremt grundig research, eller har vært involvert i det selv.

6 1

Hvorfor unnlot du å nevne rus i kronikken? – Var du redd for å bli stemplet som nærkis?

Er det rus inni bildet blir du med en gang ikke tatt alvorlig, alt du gjør og mener «skyldes rusen» … – Det er helt sant. Rent bortsett fra at det ikke har noe med poenget å gjøre, så handlet det om at jeg ville inkludere minst mulig som var personlig. Målet mitt var å sette fokus på dette som samfunnsfenomen. Heldigvis bestemte jeg meg på et tidlig tidspunkt i problemene mine at jeg ikke er interessert i å gå rundt og skamme meg over hvordan ting har blitt. Jeg har aldri vært redd for å stå frem med navn, og har praktisert en veldig stor åpenhet i forhold til alle problemer jeg har hatt. Det blir veldig komplisert om man skal plages av stigma. Jeg bryr meg helt ærlig ikke. Hva er drømmejobben din? – Jeg har aldri hatt lyst til å gjøre noe annet enn å skrive. Den trangen kom lenge før jeg fikk en eksepsjonelt god språkforståelse.

Eksepsjonelt god? – Nå hørtes jeg utrolig arrogant ut. Men jeg er jo veldig arrogant. 5/2012

MARIANNE HEIER

24 . M A I — 5. J U L I FESTSPILLUTSTILLINGEN 2012 Performance under åpningen torsdag 24. mai kl 13:00

W W W. K U N S T H A L L . N O

HORDALAND FYLKESKOMMUNE